• Embed Doc
  • Copy Link
  • Readcast
  • Collections
  • CommentGo Back
 
Det menneskelige uttrykk.
På leting etter en humanistisk estetikk.Karl-Henrik NygaardHold som foredrag i hovedstyret i Human Etisk Forbund 1984.Karl-Henrik Nygaard var styreleder i HEF 1993-95En erkjennelse av virkeligheten er den eneste grunnmur vi kan bygge vår fremtid på, og kunsthar helt fra tidenes morgen dannet våre kanskje aller viktigste vei til forståelse og beherskelseav tilværelsen. Til å skape et kosmos av både et ytre og et indre kaos. Dette er noe avpoengene til fjorårets vinner av humanistprisen Finn Carling i boken “Død over kulturen”.Det er et godt utgangspunkt når vi skal prøve å trekke opp perspektivene for en humanistiskestetikk - et humanistisk kunstnerisk uttrykk. Spørsmålet om det finnes et særpregethumanistisk formspråk, og hvilken plass det har og skal ha i HEF det engasjerer meg. Kunster for meg en viktig form for erkjennelse og virkelighetsforståelse. Men hvilkenkulturforståelse har egentlig vi humanister? Finnes det en type formspråk som hovedsakelig erhumanistisk. Hvordan forvalter vi det kulturelle, det estetiske, det dramatiske, det lyriske, detspontane og lekende i Human-Etisk Forbund. Hvordan er visjonen om en humanistisk estetikki forhold til andre strømninger og trusler i vår tids kultur? Hvilken utfordring er det vi egentligstår overfor på det kulturelle området? Vil HEF noen gang makte å engasjere mennesker i etpoststatskirkelig Norge uten å styrke samspillet mellom det etiske og det estetiske i myehøyere grad enn i dag ? Dette er noen av de problemstillingene jeg vil forsøke å belyse idenne korte innledningen min.Problemstillingene er enorme og mitt bidrag vil nødvendigvis bare være en liten begynnelsepå arbeidet med å finne det menneskelige humanistiske uttrykket, men letingen er ihvertfallbegynt.Det er på den ene siden en utfordring å gi rom for en kulturell bred satsning i HEF.På den annen side er det nødvendig at vi er bevisste de kulturelle trusler som i dag truernettopp den humanistiske arven - og da mener jeg den humanistiske arven i bred betydning.Det gjelder på den ene siden den autoritære, manipulerende, estetikk som både har ennykonservativ nazistisk variant og en postmoderne variant. Den ene søker tilbake til myteneog det irrasjonelle. Den representerer en lengsel tilbake til fortiden og sin ytterste konsekvens- volds- og dødsdyrkelse . Den postmoderne kunsten vektlegger det dyriske og irrasjonellehos mennesket samtid som det sier fra seg ethvert verdifundament. Den tredje estetiskkulturelle trusselen mot humanismen er kommersialiseringen og trivialiseringen av kunsten.Vi er i dag alle fanget inn i et kommersielt nett som er i ferd med å more oss til døde for åbruke et uttrykk fra den amerikanske mediaforskeren Neil Postmann. Vi er konsumenter på etverdensomspennende kultur/estetikkmarked som dyrker det overfladiske og reduserermenneskeverdet til nesten utelukkende å være verdier i pengemarkedet. Huxleys “Brave NewWorld” er kanskje nærmere enn vi tror. Alle disse tre tendensene truer vårt humanistiskefundament - og jeg tror de truer oss mer enn den rene religiøse estetikk og ideologi slik vikjenner den innenfor protestantismen.Hvordan skal vi forholde oss til disse forholdene og samtidig skape et kulturelt rom i Human-Etisk Forbund?Vi befinner oss i en rasjonell og akademiske tradisjon. Det er vel neppe feil når jeg sier at fornoen år siden var vel stive i formen. Preget at en borgerlig dannelsestradisjon der ordet ,fornuften og den følelsesmessige kontrollen har vært dominerende. Denne rasjonellebundetheten har på mange måter neglisjert det sprudlende, det kroppslige, det spontane, detseksuelle og det irrasjonelle. Ved å legge lokk på disse sidene ved oss selv har vi kanskje og
 
vært med på å danne grunnlaget for irrasjonelle bevegelser som er klart antihumanistiske.Denne kritikken kan sannsynligvis og rettes mot kristendommen i dens protestantiske variant.Verdsliggjøringen av kristendommen har fratatt kristendommen de kroppslige rituelle sidene istor grad og religiøse har måtte søke til okkultismen for å frigjøre den iboende menneskeligeirrasjonalitet. Jeg tror det er menneskelig å være irrasjonell - jeg tror vi alle må akseptere foross selv at det i lengden ikke er sikkert at vi orker å være rasjonelle uten å kunne slippe utluften , uten å kunne slippe ut all vår kroppslige spenning som har hopet seg opp underrasjonalitetens kroppslige panser. Estetikk i HEF dreier seg mye om dette - å åpne ventilene,åpne slusene mot spontaniteten og medrivelsen.En humanistisk estetikk skal romme hele det humanistiske mennesket. En humanistiskestetikk dreier som et mangfold av uttrykk, det dreier som seremonier, det dreier seg omsamværsformer, det dreier seg om glede og sorg , det dreier seg om erkjennelse og ikke minstdet dreier seg om å vitalisere HEF som kulturorganisasjon.Human-Etisk forbund er allerede en estetisk bevegelse. Vi er en kulturorganisasjon somkontinuerlig bruker form og kunst for å formidle det vi står for. Noen sure røster hevder til ogmed at vi er mer opptatt av formen enn av innholdet i seremoniene våre. Navnefestene,ungdomsfestene og gravferdene er arenaer for det livssyn vi forvalter. For meg er det viktig athumanismen er udogmatisk i sin form og åpen for kritikk og kontinuerlig selvkritikk.Humanisme er et prosessorientert livssyn. Den kontinuerlig dialogen med virkeligheten ogsøken etter sannhet er for meg noe av kjernen i humanismen .Dette innebærer og en åpenhet iforhold til kunstneriske uttrykk og form. Det vil aldri bli laget noen utstilling av “Entartetkunst” i humanistisk regi.Vi skal forvalte livssynsfrihet og meningsfrihet også på det kunstneriske området. Noe av detførste diktatoriske ledere, politiske og religiøse, gjør er å forby og ensrette kunsten. Vi kjennerdet fra mange sammenhenger og ikke minst vi kjenner vi det fra Hitlertysklands fordømmelseav all nyskapende ,eksperimentell og utforskende musikk, litteratur og bildende kunst. Det varfor Hitler utartet kunst og dermed forbudt. Kun det uengasjerte,det idylliserende ograsefremmende var tillatt. Viljen til å styre kunsten og gjøre den til autoritært redskap må vivære på vakt mot. Her har kulturtidsskriftet Humanist vist vei ved å rette søkelyset påautoritære og totalitære bevegelser innenfor pedagogikk, behandling og livssyn. Denne typekritisk samfunnsanalyse må være en viktig side ved en humanistisk organisasjonskulturengasjement. Den rene alltid positive interne selvoppbyggelse kan lett blli enbommerang som treffer oss i nakken om vi ikke kritiserer det destruktive i vår kultur og laross lure til å tro at verden er god. Når kunst og kultur undertrykkes av ”livssynsbeserker” ogdiktatorer må vi være på banen som det frie uttrykk og det frie ords forsvarere. Innad i HEFmå vi la en skapende kulturell bevegelse, blomstre. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke skalkunne kritisere - være kritiske og forkaste mye av det som seiler under kunstens flagg. Vi måvurdere det som presenteres ut fra det grunnleggende i humanismen - aktelsen for mennesketog individets frihet til selv å mene, tro og håpe det det vil. Selvbestemmelse og solidaritet.Det er en viktig humanistisk oppgave å utvikle våre estetiske evner. På den ene siden er detviktig å bevisstgjøre oss selv i forhold til den estetikk og det formspråk vi bruker i våreseremonier. På den annen side er det viktig å skape en kultur for kunstneriskeksperimentering, mangfold og utvikling i HEF. En slik samtidig både åpen og skeptiskholdning er nødvendig for kunne utnytte det skapende og kreative potensial som ligger iethvert i et hvert menneske. I det kunstneriske ligger og en dimensjon som er nødvendig åstyrke i HEF .” Kunsten bryter opp en dimensjon som ikke er tilgjengelig for annenerfaring...” sier den amerikanske filosofen Herbert Marcuse i boken “Den estetiskedimensjon.”. Kunsten meddeler innsikt som ikke kan meddeles i noe annet språk. Her ligger
 
noe av utfordringen uttrykt : å finne rom for det kunstneriske uttrykk som søker noe annet ennseg selv slik god kunst alltid peker ut over seg selv. Nettopp ved å gi dette en sentral plass iden humanistiske bevegelsen kan vi nå mennesket som helt individ - både som rasjonalitet ogirrasjonalitet- som hode og kropp.Religonshistorikeren Mircea Eliade hevder at det moderne ikkereligøse mennesket henger fasti en religiøs fortid.“Et rent fornuftsmenneske er en abstraksjon som ikke opptrer ivirkeligheten." hevder han. Jeg tror han har rett. Den dimensjon som han kaller religiøs vil jegheller kan det ubevisste eller en estetisk dimensjon. En dimensjon i livet som preges avinderlighet, nærhet og storhet, utlevelse og innlevelse, og som vi som menneskelige veseneralltid vil søke å få dekket det være seg i kjærligheten, i musikken, eller i den spontane dans.Skjønnhet, kjærlighet og inderlighet er begreper som fortrenges fra det hverdagslige hosmange til fordel for kitsj (overfladisk staffasje), porno og overfladiskhet. Detkommersialiserte sekulære samfunnet dyrker på mange måter overfladiskheten. Tempo ogtidsspress og konsum fratar hver dag mange mennesker muligheten og på sikt evnen til åoppleve skjønnhet og ikke-rasjonell erkjennelse. En humanistisk samfunnskritikk børinkludere og denne type kritiske orientering.For vi er ikke utelukkende fornuftsmennesker. Vi er også følelsesmennesker som styres avmer en den rene fornuft. Vi bærer med oss kultur og tradisjon - barndom og gener - historie ogfremtidshåp, ubearbeidet erfaring og lengsler. Og disse sidene ved oss selv møter vi i human-etisk sammenheng særlig i forhold til den seremonielle praksis og i det seremonielle rom. Deborgerlige seremonier har klare rituelle trekk og vi henvender oss til publikum ogseremonideltagerne innenfor en rituell ramme hvor vi spiller og henvender oss til mange av desamme sidene hos deltakerne som de religiøse.Ritualer gir hverdagen mening og retning. De skaper sammenheng og mening i folks liv.Dersom ritualer ikke fantes ville de bli oppfunnet. Ritualene gir ikke nødvendigvis noenreligiøs mening, men gir deltagerne en umiddelbar opplevelse av at det som de driver med ermeningsfylt.De kan gi selv det meningsløse mening. Nazistene var dyktige rituelle regissører som utnyttetbehovet for ritualer og seremonier og brukte masseopptog, faner, sanger i sin manipulasjon.Gjennom rituelle handlinger skapte de en opplevelse hos deltakerne - det tyske folk - at de varmed på noe stort. De utførte - trodde de - en handlig som de var kallet til - å skape det rene,stortyske, ariske Europa. De lot seg føre med inn i en mytisk verden der ”ein volk - ein furer”var budskapet.For oss humanister er den nazistiske estetikken særlig interessant fordi den representerer vårtids viktigste fornekting av det humanistiske .Nazisme er antihumanisme i sin mest ekstremeform. Auszwitz ga estetikken en ny dimensjon og et begrep som skjønnhet er ikke det sammeetter Holocost.“He is dead, but he won`t lay down” sang Otto Nielsen. Nazismen er ikke død, menoppegående og på fremmarsj. Rasismen er nazismens far og vi vet alle hvilke godblomstringstid den har om dagen. En nylig publisert undersøkelse blant ungdomsskoleeleverviste oss at det blant unge i Norge finnes mye angst og uvitenhet om innvandrere ogasylsøkere - uvitenhet som lett kan ende opp i rasisme og nazisme. Vi vet at de ikke sitter pågjerdet og venter - nazistene - de er bedre organiserte enn noen gang. Moderne nazister erdatafriker, de er skolerte og de vet hvordan de skal kunne manipulere med menneskesinnet.Nazismen har lang tradisjon for bruk av kunst i sin propaganda. De tyske nazistenes riter ogseremonier var i all sin velde velregisserte forestillinger som tok deltagerne ut av den dagligetyske traurigheten og inn i mytenes verden. Hovedsaklig var det dødsriter og ikke livsriter.Det var en glorifisering av døden som minner om Wagners operaverden. Det var ikke åpenhet
of 00

Leave a Comment

You must be to leave a comment.
Submit
Characters: ...
You must be to leave a comment.
Submit
Characters: ...