• Embed Doc
  • Copy Link
  • Readcast
  • Collections
  • CommentGo Back
Download
 
T  E  MA 
N A  S   J     O N A L    B   U D  S   J    E  T  T  E  T  
«Handlingsregelen for bruken av oljeinntektene» kan tolkes som en optimal løsning av etrekursivt programmeringsproblem hvor objektfunksjonen er at nålevende og fremtidigenorske borgere har lik rett til nåverdien av petroleumsformuen. En slik tolkning er ikke bareen teknisk øvelse for avanserte studenter, men gir også en god avklaring av hva handlings-regelen er – og dermed også hva den ikke er.
ESPEN HENRIKSENPost.doc. ved Økonomisk institutt, Universitetet i OsloP.t. visiting ass. professor ved Carnegie Mellon
ØKONOMISK FORUM NR. 8 2006 // 1
Denne tolkningen gir også disiplin til debatten omkringregelen. En eventuell debatt bør dreie seg enten om hvaobjektfunksjonen bør være, eller om hva som er en rime-lig operasjonalisering av løsningen. Hva objektfunksjonenbør være, er et normativt, politisk spørsmål. Hva opera-sjonaliseringenbør være, erderimot et positivt, tekniskspørsmål.KOMMENTARER TIL STATSBUDSJETTETI motsetning til forgjengeren sin har finansminister KristinHalvorsen lagt frem et budsjett som følger «handlingsre-gelen for bruken av oljeinntektene». Selv om høye skatte-inntekter har gjort dette relativt enkelt, er dette like fulltgledelig og noe hun fortjener honnør for.Samtidig som finansministeren bør få ros for å følge hand-lingsregelen, er det likevel rom for å kritisere så vel nivåetpå offentlige inntekter og utgifter, som disposisjoneneinnenfor budsjettet. Overraskende mange av reaksjonenehar imidlertid implisitt kritisert at budsjettet hun har lagtfrem, følger handlingsregelen. Med noen fåhederlige unn-tak,
1
ser sjefsøkonomer i de store bankene ut til å ha flyt-tet litt på IS-LM-kurvene i bakhodet og kommet med kri-tiske uttalelser basert på resonnementer som at «budsjet-tet bidrar til å øke etterspørselspresset i norsk økonomi og‘presset på renten’». Sentrale finanspolitikere på ikke-sosi-alistisk side følger opportunistisk langs de samme linjeneog kritiserer regjeringen for at den burde gjort mer for å«lette presset i norsk økonomi», og for at den fører «endårlig konjunkturpolitikk».Selv om finansministeren handler på prisverdig måte,følger resonnementet hun fremfører i intervjuer og underpressekonferanser de samme notene som kritikerne.Halvorsen gir vage referanser til at større bruk av olje-penger visst vil føre til høyere nominelt rentenivå – noesom igjen vil bety veldig mye for barnefamilier.
ESPENHENRIKSEN
Bellman og Halvorsen
*
*
Et tidlig, kortere og enklere utkast til denne artikkelen har blitt lagt ut på nettutgaven av Minerva.
1
Harald Magnus Andreassen (2006). «Kjære Kristin»,Dagens Næringsliv4.okt. 2006, s. 17.
 
2// ØKONOMISK FORUM NR. 8 2006 ESPENHENRIKSEN
HVA VI KAN OG IKKE KANUttalelsene vitner på hvert sitt vis om en overdreven tro påkonjunkturpolitikk og mulighetsområdet til finanspolitik-ken, og en rar forståelse for hva en handlingsregel er. Fordet første vet vi fra empiriske studier at finanspolitikken ibeste fall virker med lange og variable tidsintervall. Fordiendringer i offentlige utgifter kan resultere i endringer iprivat forbruk, i investeringer og i driftsbalansen medutlandet, er det usikkert om størrelsen på offentlige bud-sjetter har store effekter på det aggregerte aktivitetsnivået.Og om det har effekt, vet vi lite om
når
det har effekt.Isum er derfor finanspolitikken lite egnet for å finstyre dettotale aktivitetsnivået i økonomien.For det andre er offentlig sparing og lån et resultat av atman separerer offentlige inntekter (skatter) og offentligeutgifter over tid. Den offentlige budsjettbalansen erprimært ikke et instrument for aktiv stabiliseringspolitikk,men et spørsmål om fordeling mellom tidsperioder, ogpotensielt mellom generasjoner.Og for det tredje lar handlingsregelen oss separere brukenav oljepenger fra (i) størrelsen på offentlige budsjetter og(ii) disposisjonene innenfor budsjettet. At vi følger«handlingsregelen» og således fører en tidskonsistent poli-tikk med hensyn til bruken av oljeinntektene, medførerikke at størrelsen på offentlige budsjetter er riktig eller atdisposisjonene innenfor budsjettet er ønskelige eller opti-male.«LUCAS-KRITIKKEN»Troen på at aktiv finanspolitikk var egnet for å stabiliserekonjunkturene, fulgte fra det gamle keynesianske makro-økonomiske paradigmet som dominerte økonomisk tenk-ning frem til 1970-tallet. Dette paradigmet forutsatte blantannet implisitt at sammenhengene som bestemte bevegel-seslovene for økonomien, er uavhengige av endringer imarkedsstruktur og økonomisk politikk.Den økonomiske innsikten som ledet til slutningen at dis-kresjonær finanspolitikk er uegnet for å stabilisere kon- junkturer og som ga det intellektuelle grunnlaget hand-lingsregelen, er utledet fra teorier som eksplisitt modelle-rer hvordan individer og husholdninger tar sine oppfat-ninger om fremtiden (herunder myndighetenes politikk) ibetraktning når de gjør økonomiske valg. Blant de sen-trale bidragsyterne til dette forskningsfeltet er RobertLucas, Finn Kydland og Edward Prescott.I 1976 skrev Robert Lucas en artikkel hvor han utdypetdenne innsikten, og dette er senere blitt kjent som «Lucas-kritikken».
2
Lucas viste formelt, og en gang for alle, at idekeynesianske makroøkonometriske modellene som varibruk, ville de økonomiske sammenhengene endres nårpolitikken blir endret. Estimatene fra disse makro-økonometriske modellene hadde derfor i beste tilfelle sværtliten verdi når man ga anbefalinger om politikk. «Lucas-kritikken» er således et veldig negativt resultat: Den fortel-ler oss hvordan vi ikke kan drive økonomisk politikk.«REGLER VS. DISKRESJON»Det første av de to arbeidene Nobelkomitéen siterte da debegrunnet nobelpristildelingen til Finn Kydland ogEdward Prescott, var en artikkel fra 1977.
3
I denne artik-kelen viste Kydland og Prescott hvordan det er mulig åutforme makroøkonomisk politikk når individene i sam-funnet fatter sine økonomiske valg gitt forventningene dehar til fremtiden. Konklusjonene i artikkelen deres varsåledes et positivt resultat og innledningen til et stortforskningsprogram for hvordan makroøkonomisk poli-tikk, herunder finanspolitikk, kan utøves.Blant annet viste Kydland og Prescott at for å kommerundt Lucas-kritikken, trengte økonomene nye modell-verktøy.Et av disse verktøyene var dynamisk program-mering. Og sentralt i dynamisk programmering erBellman-ligningen og Bellman-prinsippet. Som mangeavanserte studenter ved universitetene sikkert kan skriveunder på, er dynamisk programmering, herunderBellman-ligningen, såvel abstrakt som teknisk krevende.Men selv om de matematiske verktøyene Kydland ogPrescott benyttet er abstrakte og vanskelig å lære seg, erBellman-prinsippet såre enkelt. Litt løst sier det at «manmå handle i dag på en måte som er slik at man i sammesituasjon på et hvilketsomhelst tidspunkt i fremtiden vilhandle på samme måte».Det matematiske uttrykket for dette prinsippet, er at løs-ningen på det dynamiske programmeringsproblemet er enstasjonær beslutningsregel – eller en handlingsregel. I mer
 2
Robert Lucas (1976). «Econometric Policy Evaluation: A Critique». Carnegie-Rochester Conference Series on Public Policy 1: 19–46.
3
Finn Kydland og Edward Prescott (1977). «Rules Rather than Discretion: The Inconsistency of Optimal Plans». Journal of Political Economy85: 473–492.
 
ESPENHENRIKSENØKONOMISK FORUM NR. 8 2006 // 3
T  E  MA 
 N A   S   J     O  N A  L    B   U D  S   J    E  T  T  E  T  
anvendte termer, viser de at løsningen på optimeringspro-blemet er at myndighetene må uforme politikk slik at dehandler i henhold til en«regel» og ikke diskresjonært. I ensituasjon med usikkerhet er det viktig at man forstår inn-holdet i begrepene «regel» og «diskresjon». I makroøko-nomi forstås en «regel» som en offentlig kunngjorttilstandsavhenging politikk der politikken typisk vil endresnår det kommer ny informasjon (for eksempel at sentral-banken følger et inflasjonsmål). «Diskresjon» forstås somat myndighetene står fritt til å avvike fra denne tilstandsav-hengige planen. Poenget er at om man følger en regel, blirbefolkningen, gitt den nye informasjonen, aldri overrasketav myndighetenes politikk. Det er derfor viktig at når myn-dighetene presenterer en plan, så må de forklare hvordanfremtidige politiske beslutninger kommer til å bli tatt, gittden nye informasjonen som vil kunne komme.Forskningsarbeider som kom etter, viste hvordan tidskon-sistent politikk kunne gjennomføres i praksis dersom detikke er juridisk mulig å binde seg til én politikk.Nøkkelinnsikter her er at dersom dét ikke er mulig, kanmyndighetene oppnå det samme ved på en enkel og etter-rettelig måte operasjonalisere handlingsmønsteret de villefølge. De må offentlig annonsere dette, og så ved å faktiskfølge denne regelen over tid,bygge et omdømme om atpolitikken er troverdig.Det store problemet er så operasjonaliseringen av beslut-ningsregelen. I teorien er dette enkelt i all sin abstraksjon,men i praksis kan det vise seg noe nær umulig. Det rele-vante tilstandsrommet kan være nær uendelig dimensjo-nalt, og det vil dessuten endre seg over tid. Utfordringener å finne en forenkling som kan formidles på en lettfatte-lig måte, men som samtidig er tidskonsistent.I Norge har vi to gode operasjonaliseringer av tidskonsi-stente handlingsregler.INFLASJONSMÅLETInflasjonsmålet for pengepolitikken er et godt eksempelpå en slik gjennomføring av regelstyrt politikk. Måleterenkelt og etterrettelig. Det er offentlig annonsert.Sentralbanken er åpen om beslutningsprosessen og infor-masjonen de har til rådighet. Ved å opptre konsistent iulike situasjoner har Norges Bank dermed formidlet etgjenkjennelig reaksjonsmønster til oss andre i økonomien.Et tegn på hvor vellykket denne politikken har vært, erhvor lite kontroversielt det er å hevde at det nåværendepengepolitiske regimet er langt bedre enn det vi hadde på80- og 90-tallet med stadige devalueringer og siden spe-kulasjon mot fastkursregimet.«HANDLINGSREGELEN FOR BRUKEN AVOLJEINNTEKTENE»Handlingsregelen for bruk av petroleumsinntektene er detandre gode eksempelet på en tidskonsistent politikk-regel.Operasjonaliseringen har vært svært enkel: vi kan benytteden forventete realavkastningen av den finansielle kompo-nenten av petroleumsformuen til offentlige tjenester,investeringer og overføringer. Å benytte kun forventetavkastning i dag er konsistent med at vi kan benytte likemye i all fremtid. Det gjelder ikke bare pensjoner, menogså andre offentlige tjenester, overføringer og inve-steringer.Et umiddelbart spørsmål er da hvorfor vi ønsker å bruke
 forventet
realavkastning i motsetning til løpende
realisert
realavkastning? Grunnen til dette er at fire prosent realav-kastning er et konservativt anslag på avkastningen basertpå historiske data. Så uansett hvor høy eller lav denløpende realiserte avkastningen var i det foregående året,vil fire prosent realavkastning være et godt estimat på for-ventet avkastning i fremtiden. Helt i tråd med Bellman-prinsippet, er dette, gitt hva vi på ethvert tidspunkt vet,hvor mye vi kan bruke i år som er konsistent med at vi ogvåre etterkommere bruker like mye i fremtiden.
Et annet nærliggende spørsmål er hvorfor vi ikke benytterforventet realavkastning av hele petroleumsformuen – ikkebare den finansielle komponenten? Rasjonalet bak dette erat som følge av en demografisk endring vil antallet yrkesak-tive for hver ikke-yrkesaktive falle. Som følge av dette viloffentlige utgifter stige samtidig som utgiftene vil falle.Fremskrivninger viser at veksten i den finansielle formuenfaller sammen med befolkningsendringene. Når de forut-sigbare befolkningsendringene tas med i betraktning eraltså handlingsregelen en rimelig god tilnærming til en poli-tikk hvor hver og en av oss kan bruke like mye oljepengeri dag som vi og våre etterkommere kan bruke i fremtiden.
KOSTNADSNIVÅ OG KONKURRANSEUTSATT SEKTORBlant argumentene som blir trukket frem både for å for-svare og angripe handlingsregelen, er forhold som infla-
of 00

Leave a Comment

You must be to leave a comment.
Submit
Characters: ...
You must be to leave a comment.
Submit
Characters: ...