2005-4

ROMFART www.romfart.no

Titan-epoken
er over
Cassini ut-
forsker Saturn

Kinas andre
bemannede
romferd

Europeisk
sonde på vei
mot Venus
INNHOLD www.romfart.no

ROMFART Titan-rakettenes epoke er forbi

TR
ONAUTISK
Utgiver:
FO
S

Norsk Astronautisk Forening

NORSK A

50 års raketthistorie ble avsluttet

RE
NING

Postboks 52 Blindern da den siste Titan IV-raketten forlot

1951
0313 Oslo
Redaktør: Øyvind Guldbrandsen
Sideutlegg: Øyvind Guldbrandsen
Margrethe Maisey
Medarbeidere i dette nummer:
Einar og Cathrine Hallberg
oppskytingsrampen på Vandenberg
den 19. oktober 2005. Siden tidlig på
1960-tallet var Titan-raketter utplas-
sert som kraftige, interkontinentale
rakettvåpen. Men primært fungerte
stadig videreutviklede Titan-ver-
sjoner som bærerakett for store og
viktige militære og sivile romfartøy.
Side 8

eRomfart / www.romfart.no: Kinas andre bemannede romferd

Erik Tronstad
Ferden med Shenzhou 6 ble vellyk-
Romfart Ekspress: ket gjennomført i midten av oktober
Ragnar Thorbjørnsen 2005. Denne gang var det to taiko-
nauter om bord, som utførte flere
Utsendelse: Johannes Fossen m. fl oppgaver og over et lengre tidrom
enn Kinas første romfareren, som
fløy med Shenzhou 5 to år tidligere.
Annonseansvarlig:
Margrethe Maisey Side 20
Annonsepriser:
A6 kr. 450, A5 kr. 900, A4 (helside) kr. 1200,
A3 (tosiders) kr. 2000.
Vedlegg i utsendelse kr. 1600 (+vekt­tillegg). Venus Express på vei mot Venus
Priser for farger, annonsering i flere utgaver,
kontakt annonseanvarlig: maisey @mac.com Europas første Venus-sonde
ble skutt opp den 9. novem-
Kontakt: ber 2005. Sonden skal gå inn i
Telefon: 880 0313 0 (flexinummer) bane rundt Venus i april 2006.
e-post: naf @romfart.no Et av kameraene skal være i
stand til å se overflaten gjen-
redaksjonen @romfart.no
nom Venus' tykke atmosfære.
Bankkontonr.: 9235.15.91406 Venus Express er første Ve-
Organisasjonsnr.: 979 960 875 nus-sonde siden Magellan.
side 26
Trykk: Tøyen Trykk A/S
Tvetenveien 162, 0671 Oslo
I anledning oppskytingen av
Utgivelsesfrekvens: 4 nummer per år Venus Express har ESA inn- Bedre lytting for ESA
viet sin andre av tre planlagte
"Deep Space"-antenner, som
Opplag: 900 primært skal lytte til romfar-
tøy ute i Solsystemet. Den nye
ISSN 1502-5276 bakkestasjonen ligger i Cebre-
ros i Spania og har en antenne
Årgang 35 - Nr. 136 (Nr. 2005-4) med diameter på 35 meter.
side 60

 Romfart 2005-4
 www.romfart.no INNHOLD
Nr. 2005-4

Cassini utforsker Saturn og dens måner Aktuelt:

- Jubilanter: Ulysses, SOHO, Pioneer 6
Etter snart halvannet år i bane - Pluto-sonde snart av gårde
rundt Saturn begynner vi nå for - Ingen signaler fra norsk satellitt
alvor å se resultater av Cassini/ - Suksess og problemer for Hajabusa
Huygens-prosjektet. I løpet av det
- Fuktig aften for franske festløver
siste året har de fleste av planetens
mellomstore måner blitt observert - Mars Polar lander likevel ikke funnet
på kloss hold. Der er oppdaget ak- Side 4-6
tive geysirer på Enceladus, en mu- Oppskytingsoversikt
lig hydrokarbonsjø på Titan og en
svært spesiell fjellkjede på Iapetus.
Side 7
side 32 Titan-rakettens æra er slutt
Side 8
Visste-du-at: Kjernefysisk Orion
Side 19
Katastrofer sett fra rommet Shenzhou 6 på vellykket romferd
Side 20
Mange katastrofer er godt
synlige, til og med fra rom- Venus Express skutt opp
met. Satellitter benyttes ruti- Side 26
nemessig til å få oversikt over Cassini utforsker Saturn
naturkatastrofer rundt om Side 32
i verden, og kan til og med
brukes for å dokumentere ter- Katastrofer sett fra rommet
roraksjoner. Side 44
Side 44 Tilbakeblikk på ISS - del 4
Side 46
Ny ESA-antenne i Cebreros
Side 60
Tilbakeblikk på ISS - del 4 Rapport fra Romdagene 2005
Side 62
Del 4 av soga om den in-
ternasjonale romstasjonen
ISS tar for seg Ekspedisjon
8. De to romfarerne ankom Forsiden:
stasjonen i oktober 2003 og Det lille bildet viser oppskytingen av
ble til april 2004. Gemini-Titan 4 fra Cape Canaveral
Side 46 den 3. juni 1965. Bæreraketten er en
Titan II. Det store bildet viser en Titan
IVB-oppskyting av en militær nytte-
Abonnement på Romfart /medlemskap i Norsk Astronautisk Forening (www.romfart.no): last den 9. september 2003. Rakettene
Abonnement på Romfart følger med medlemskap i Norsk Astronautisk Forening, som også har tilnærmet riktig størrelsesforhold.
inkluderer nyhetsbulletinen Romfart Ekspress, nyhetsmeldingene eRomfart (pr. e-post) og
innbydelser til foreningens møter, foredrag, arrangementer og ekskursjoner. Se Titan-artikkel side 8-18.
Satser: Personlige medlemmer: Kr 195,- pr. år. Gruppemedlemmer (info i tre eks.): Kr 370,-
Baksiden:
Opphavsrett: Den 21. november 2005 var det ett
Artikler, innlegg og bilder fra Norks Astronautisk Forenings publikasjoner kan gjengis kun
Mars-år (22½ måneder) siden kjø-
etter skriftlig tillatelse fra redaktøren og/eller artikkelforfatteren/fotografen. Artikler og
innlegg uttrykker forfatterens personlige meninger og er ikke nødvendigvis å oppfatte som retøyet Spirit landet på Mars. I an-
redaksjonens eller foreningens. Dersom artikler fra blader blir helt eller delvis gjengitt, eller ledningen utgav NASA dette bildet.
de blir brukt som kildemateriale, må følgende retningslinjer følges: Bakgrunnen er en mosaikk Spirit tok i
1) Oppgi følgende:
april 2005. En digital modell av Spirit
Gjengitt fra/Kilde: Romfart nr. xx, publikasjonsår, artikkelens tittel,
artikkelfofatteren(e)s navn, "Utgitt av Norsk Astronautisk Forening". er projisert inn på landskapsbildet.
2) To eksemplarer (evt. kopier) av publikasjoner skal sendes redaksjonen. Se nærmere omtale side 63.

Romfart 2005-4

AKTUELT
Sol-jubilanter:
10 ÅR:
Den 2. desember 2005 var det 10
år siden ESAs solobservatorium
SOHO ble skutt opp med en ame-
rikansk Atlas-rakett. Satellitten
har klart seg gjennom flere "nær
døden"-opplevelser og regnes blant
ESAs mest produktive prosjekter.
Fra sin posisjon ved L-1 punktet
mellom Jorden og Solen, 1,5 mil-
lioner km fra Joren, sender SOHO
en strøm av viktige data Solen. ESA
har vedtatt å holde satellitten i drift
i hvert fall til 2007, én full solsyklus.
ESA/NASA/GSFC
15 ÅR:
Den 6. oktober 2005 var det 15 år
siden Ulysses ble skutt opp. Etter
at ESA/NASA-sonden passerte
Jupiter tidlig i 1992 har den kretset
i en unik polbane ca. 1,2 - 5,2 AE fra
Solen. Sonden skal holdes i drift i
hvert fall til 2008, for å få med seg
det tredje settet med solpolpas-
seringer, som finner sted i 2007.
Deretter blir det vanskelig å drive
sonden effektivt, fordi energien fra
RTG-strømkilden om bord vil være
redusert så mye at stadig fler instru-
menter periodevis må slås av.
40 ÅR:
Den 16. desember 2005 vil det være
40 år siden Pioneer 6 ble sendt inn i
bane rundt Solen. I skrivende stund
er det uvisst om sonden fortsatt
virker. Men muligens vil man prøve
å kontakte den, slik man gjorde i
forbindelse med 35 års-jubileet i år
2000. Den gang fikk man faktisk
svar.
Øyvind Guldbrandsen
 Romfart 4/2005
Hva skjer:
Om noen få uker, tidligst 11. januar
2005, skal historiens første romfar-
tøy til Pluto sendes opp. Dette skjer
mer enn 35 år etter at NASA gjorde
de første alvorlige studiene av en
Pluto-sonde. Pluto er den siste av
de ni ”originale” planetene i Sol-
systemet som ikke har fått besøk av
noe romfartøy fra Jorden.
NASA/KSC/JHU
Romsonden, foreløpig kalt New
Horizons Pluto Kuiper Belt, skal
passere 11 000 km fra Pluto den 14.
juli 2015, med en relativ hastighet
på nesten 14 km/s. Deretter fortset-
ter sonden utover og skal fly forbi
ett lite Kuiper-legeme innen 2020.
I februar 2007 vil romfartøyet fly
forbi Jupiter i en avstand av drøye
2 millioner km, ca fire ganger nær-
mere enn Cassini/Huygens kom på
vei mot Saturn. Hensikten er å få en
ekstra dytt på vei mot Pluto. obser-
vasjonene av Jupiter skal bli atbedre
kvalitet enn Cassinis.
I slutten av oktober 2005 ble
oppdagelsen to små måner rundt
Pluto offentliggjort. Dermed har
Pluto tre kjente måner. Den første,
Charon, ble oppdaget i 1978.
Sonden var både ferdig bygget
og reiseruten forbi Pluto nokså godt
fastlagt da månene ble oppdaget.
Sonden har også et meget tett ob-
servasjonsproram under forbiflyv-
ningen av Pluto. Men forutseende
ingeniører hadde på forhånd sørget
for at romfartøyets programvare er
fleksibel nok til å kunne inkludere
obesrvasjoner av både de to nye og
eventuelle flere måner som måtte
bli oppdaget før ankomst Pluto.
Øyvind Guldbrandsen
Hva skjedde ikke:
Dessverre ble det ble aldri oppfan-
get noen signaler fra NCube-2, his-
toriens første norskbygde satellitt.
Derimot kom det mange meldinger
om at man kanskje hadde oppfan-
get signaler, eller registrert satellit-
ten med radarer. Nå ser imidlertid
ikke noe av dette ut til å ha vært
riktig.
Bjørn Pedersen/Norsk Romsenter
De svake signalene som ble
oppfanget var trolig strøsignaler fra
andre kilder. Det er ikke uvanlig at
slike oppfanges mens man søker et-
ter savnede romfartøy. F. eks skapte
det tre uker tidligere forvirring da
bakkestasjoner i Europa mente å ha
oppfanget signaler fra CryoSat, etter
at denne, skulle det vise seg, hadde
ramlet ned over Arktis som følge av
en mislykket oppskyting.
Rundt 100 studenter fra rundt
om i landet deltok i byggingenN-
Cube-2. Satellittens størrelsen var
bare 10x10x10 cm, massen under
ett kilogram. Den ble skutt opp i
en drøyt 600 km høy polbane med
en russisk Kosmos-bærerakett fra
Plesetsk den 27. oktober 2005. Om
bord i raketten var også flere andre
satellitter. Se oppskytingsoversikten
side 7 for detaljer om dette.
Norske firmaer har i mange år
lagd komponenter til satellitter og
bæreraketter. Norske selskaper eier
også et par satellitter. Men disse har
vært bygd i utlandet. Det er ingen
seriøse planer om å skyte opp satel-
litter fra norsk jord eller med norsk-
bygde bæreraketter.
En annen norsk studentsatellitt,
NCube-1 "Rudolf", planlegges skutt
opp i 2006.
Øyvind Guldbrandsen

Forsinkes:
Oppskytingen av det første romfar-
tøyet av typen ATV er ytterligere
utsatt, nå til mai 2007. Forsinkelsene
skyldes en serie tekniske problemer.
ATV skal skytes opp med
Ariane 5 og bringe forsyninger til
romstasjonen ISS. Det er det mest
kompliserte romfartøy bygget i
Europa.
ESA/D. Ducros
Fuktig Ariane-feiring
VIP'ene som var samlet for å feire
den vellykkede Ariane 5-oppskytin-
gen ved Kourou i Fransk Guyana
den 13. oktober 2005 fikk seg en
overraskelse da franske militære,
som var til stede i selskapet, fant på
å vekke til live en gammel tradisjon.
Direktører og admiraler ble med ett
båret fra middagsbordene og kastet
ut i et basseng, i fulle klær. Ingen
protester hjalp, og bare de mest
snarrådige rakk å ta av seg skoene
da de oppdaget hva som var i ferd
med å skje. Alle som på en eller
annen måte hadde noe å gjøre med
den franske militære kommunika-
sjonssatellitten Syracuse 3, som var
en av nyttelastene, fikk seg en fukti-
gere aften enn de hadde håpet på.
Det å hive Arianespace-kunder
ut i et basseng etter en vellykket
oppskyting var rutine gjennom
1980-tallet. Men etter hvert som det
hele ble mer businesspreget for-
svant tradisjonen på begynnelsen
av 1990-tallet. Tilsynelatende bare
midlertidig.
Øyvind Guldbrandsen
Romfart 4/2005
Suksess og problemer for Hajabusa
Den japanske asteroidesonden
Hajabusa har kommet ut for større
problemer enn ventet ved den lille
asteroiden Itokawa. Hajabusas lille
landingssonde, Minerva, forsvant
like etter frakoblingen, den 12. no-
vember 2005. Rundt to uker senere
mistet bakkekontrollen også styrin-
gen over moderromfartøyet. Dette
skjedde etter at Hajabusa, etter
mye om og men, den 25. november
2005 åpenbart lyktes i å plukke opp
overflateprøver fra asteroiden. I det
dette Romfart går i trykken er sta-
tus fortsatt uavklart, samtidig som
tiden begynner å bli knapp. Haja-
busa må ha satt kursen mot Jorden
innen midten av desember for å ha
mulighet til å rekke hjem med prø-
vene før Jorden beveger seg utten-
for rekkevidde. Det er retur av as-
teroidemateriale som er prosjektets
primære formål. Etter planen skal
prøvene slippes ned i en returkap-
sel over Australia i juni 2007.
De første nevneverdige proble-
mene begynte allerede tidligere i år,
da energiforsyningen til ionemo-
torene ble redusert. Dette forsinket
ankomsten til Itokawa med noen
uker, og betydde også at tiden til
rådighet ved asteroiden ble tilsva-
rende forkortet.
De sonden ankom Itokawa i
august hadde allerede en av de tre
gyroene om bord sviktet. Senere
sviktet også den andre, slik driv-
stoffkrevende stillingskontrollmoto-
rer må benyttes.
AKTUELT
Årsaken til at Minerva forsvant
var en serie uheldige omstendighe-
ter, som førte til at den ble koblet
fra mens Hajabusa beveget seg bort
fra Itokwa. Selv om den relative
hastigheten var liten er Itokawas
unnslipningshastighet så lav, rundt
20 cm/s, at den ikke klarte å "dra"
Minerva til seg. Det er uvisst om
Minerva fortsatte i bane rundt Ito-
kawa eller rundt Solen.
Det første forsøket på å plukke
opp overflatemateriale ble gjort 19.
november. Først så det ut til å ha
blitt automatisk avbrutt rett over
overflaten. Men noen dager senere
skjønte bakkekontrollen at Haja-
busa faktisk kom så nær Itokawa
at oppsamlingstrakten berørte
overflaten. Men det ble ikke avfyrt
noen kule som skulle sprenge opp
materiale fra overflaten. Mengden
overflatemateriale sonden eventuelt
fikk med seg må ha vært enda mer
mikroskopiske enn det som opprin-
nelig var meningen.
Forsøket på å plassere trakten
på overflaten lyktes imidlertid 25.
november. Da ble det for sikkerhets
skyld avfyrt to kuler mot overflaten.
Men like etter fikk sonden proble-
mer med stillingskontrollmotorene
og satte seg selv i sikker modus,
med alle ikke-kritiske systemer av-
slått. Stillingsproblemene har gjort
det nesten umulig å kontakte son-
den, fordi antennene for det meste
peker i feil retning.
Øyvind Guldbrandsen
Imperie-jager? Skyg-
gen av av Hajabusa
sees på asteroiden Ito-
kawas overflate. Selv
ser asteroiden mer ut
som en slagghaug
enn som en "typisk",
kraterdekket aste-
roide. Bildet ble tatt
mens Hajabusa forsik-
tig nærmet seg over-
flaten. (JAXA/ISAS)

AKTUELT
Mars Polar Lander likevel ikke funnet
I Romfart nr. 2-2005 (s. 10-13)
meldte vi at den forsvunne rom-
sonden Mars Polar Lander kunne
være oppdaget på et bilde tatt fra
kretsløp av romsonden Mars Glo-
bal Surveyor. Bildet, som ble tatt i
januar 2000, hadde imidlertid for
dårlig oppløsning til at man kunne
være sikre. Vi fortalte også at NASA
i løpet av sommeren 2005 skulle for-
søke å ta flere bilder av det mulige
landingsområdet, men denne gang
med en teknikk som gir høyere
oppløsning. Slike bilder ble senere
tatt og analysert, og konklusjonen
er at det ikke er Mars Polar Lander
som fremkommer på bildene.
Det er Malin Space Science Sys-
tems (MSSS) som opplyser dette i
en pressemelding fra 17. oktober
2005. MSSS har på oppdrag fra JPL
og NASA utviklet høyoppløsnings-
kameraet på Mars Global Surveyor.
Det er også MSSS som driver
kameraet og foretar råbilde-
behandling og mesteparten
av dataanalysene fra det.
Ved å benytte en spesiell
teknikk, kalt cPROTO, kan
høyoppløsningskameraet
på Mars Global Surveyor ta
bilder av Mars-overflaten
med noe høyere kvalitet enn
hva det egentlig ble konstru-
ert for. Denne teknikken er
nærmere beskrevet i Romfart
nr. 2-2005 på side 13. Ulem-
pen er imidlertid at cPROTO-
bilder dekker mindre områ-
der enn bilder tatt i normal
høyoppløsningsmodus. Det
er også vanskeligere å treffe
motivet. Vanligvis trengs det
3-4 forsøk før man får med
det man ønsker.
I forsøket på å gjenfo-
tografere den mulige Mars
Polar Lander ble det gjort
seks forsøk. På det første,
tatt i april 2005, var området
fortsatt dekket av karbondi-
oksidsnø og bildet ble derfor
 Romfart 4/2005
overeksponert. Nye forsøk ble gjort
i juli, august og september 2005, før
man traff det aktuelle området den
27. september. Dette bildet ble tatt
nærmest eksakt tre Mars-år etter
det første bildet, fra januar 2000,
og under nær identiske lys- og at-
mosfæreforhold.
Den lyse flekken, som på bildet
fra 2000 ble tolket som fallskjermen
til Mars Polar Lander, viser seg nå
å være en liten skråning som ven-
der mot solen. Det mørke området,
som ble tolket som spor etter Mars
Polar Landers bremsemotorer, har
bleknet. Nå var dette ventet, siden
støv stadig blåser rundt og fordeler
seg på bakken. Men det viktigste er
at den lille, lyse prikken i midten av fremkommer bare på ett bilde, og
den mørke flekken har forsvunnet.
Prikken ble først antatt å være selve
landeren, men later nå til bare å
være et piksel med mer ”støy” enn
Fortsatt borte: På bildene fra januar 2000
(t.v.) ble det funnet detaljer som man antok
kunne være landingsdelen og fallskjermen
til Mars Polar Lander. Bilder tatt med høyere
oppløsning i september 2005 viser imidlertid
at dette ikke er tilfelle. Dermed vet man
fortsatt ikke hvor Mars Polar Lander ble av.
(NASA/JPL/Malin Space Science Systems )
vanlig.
Alle bilder har støy i seg, men
støyen er vanskelig å se på teknisk
gode bilder, hvor hele gråtoneska-
laen er utnyttet både under ek-
sponeringen og presentasjonen av
bildet. Støy jevnes også statistisk ut
over større områder på bildet, samt
over flere bilder av samme motiv.
Men på et enkeltbilde som både
er kraftig kontraststrukket og for-
størret blir støyen tydelig. Det kan
være vanskelig å vite hva som er
støy og hva som er faktiske detaljer.
Da man sammenlignet bildene fra
januar 2000 og september 2005 fant
man mange ”avvikende” piksler
(kjent som ”pepper og salt”) som
dermed kunne avskrives som støy.
Området Mars Global Surveyor
fotograferte i perioden desember
1999 og januar 2000, i ukene etter at
Mars Polar Lander forsvant,
er noe mindre enn landings-
sondens landingsellipse
(sannsynlige nedslagsfelt).
I det fotograferte området
finnes ingen flere Mars Polar
Lander-kandidater, og Mars
Global Surveyor kommer
ikke til å gjøre flere forsøk
på å finne landingsfartøyet.
Denne oppgaven vil i stedet
overføres til Mars Recon-
naissance Orbiter, som skal
ankomme Mars i mars 2006
(se Romfart nr. 3-2005). Dette
romfartøyet har et kamera
som tar bilder både med
høyere oppløsning og som
dekker større områder enn
høyoppløsningskameraet
til Mars Global Surveyor. Vi
må imidlertid vente til våren
2007 før forholdene ved Mars
Polar Landers landingsom-
råde igjen vil være egnet til å
bli fotografert fra kretsløp.
Øyvind Guldbrandsen

Oppskytinger oktober
og november 2005
1. oktober: Russisk Sojuz
FG med romfartøyet Sojuz
TMA-7 og en besetning på
tre på ferd 11S til den in-
ternasjonale romstasjonen
fra rampe 1 ved Baikonur.
Skifte av langtidsbesetning
(Ekspedisjon 11 med Ekspe-
disjon 12). Fartøyet erstattet
Sojuz TMA-6, som landet
10. oktober. Sojuz TMA-7 er
planlagt å returnere i begyn-
nelsen av april 2006. (Se for
øvrig ISS-artikkel s. 46-59)
8. oktober: Rokot med fjern-
målingssatellitten CryoSat
(ESA) fra rampe 133 ved
Plesetsk. Mislykket. (Se
Romfart nr. 3-2005 side 10
og 59.)
12. oktober: Lang Marsj 2F
med romfartøyet Shenzhou
6 fra Jiuquan-romsenteret,
Kina. Ombord var to taiko-
nauter på Kinas andre be-
mannede romferd. Fartøyet
landet 16. oktober. (Se artik-
kel side 20-25.)
13. oktober: Ariane 5GS
med den militære kommu-
nikasjonssatellitten Syracuse
3A (Frankrike) fra rampe
ELA3 ved Kourou, Fransk
Guyana. (Se notis side 5.)
19. oktober: Titan 4B (siste
ferd) med en overvåkings-
satellitt med kodenavn USA
186, sannsynligvis en foto-
satellitt av typen Advanced
KH-11 (også kjent som KH-
11B Improved Crystal), for
National Reconnaissance
Office fra rampe SLC 4 East
ved Vandenberg. (Se Titan-
artikkel side 8-18.)
Romfart 4/2005
27. oktober: Kosmos 3M
med satellittene Topsat
(overvåking, Storbritan-
nia); Beijing-1 (fjernmåling,
Kina); Sinah-1 (fjernmå-
ling, Iran); SSETI Express
(teknologiutvikling, ESA),
som igjen skulle utplassere
studentsatellittene UWE-1
(kommunikasjon, Tyskland),
NCube-2 (kommunikasjon,
Norge!) og Cubesat 11-5 (Ja-
pan); Mozjajets-5 (teknologi-
utvikling/kommunikasjon,
Russland) og Rubin-5 (kom-
munikasjon, Tyskland) fra
rampe 132/1 ved Plesetsk.
NCube-2 lot aldri høre fra
seg, og ble antakeligvis aldri
utplassert fra SSETI Express,
som selv sviktet kort etter
oppskytingen. (Se notis
side 4.)
8. november: Sea Launch
Zenit 3SL med kommuni-
kasjonssatellitten Inmarsat
4F-2 fra oppskytingsplatt-
formen Odyssey ved 154
grader vest langs ekvator i
Stillehavet.
9. november: Starsem So-
juz/Fregat med Venus-son-
den Venus Express (ESA) fra
rampe 31 ved Baikonur. (Se
artikkel side 26-31.)
17. november: Ariane 5 ECA
med kommunikasjonssatel-
littene Spaceway-2 (USA)
og Telkom-2 (Indonesia) fra
rampe ELA3 ved Kourou,
Fransk Guyana. (Se bilde-
teksten på denne siden.)
Per Olav Sanner
OPPSKYTINGER
Ariane 5 ECA-raketten som ble skutt opp natt
til 17. november 2005 hadde med seg to satel-
litter med en samlet masse på over 8000 kg.
Dette er rekord, både for en Ariane-oppsky-
ting til geostasjonær overføringsbane (GTO) og
for en kommersiell oppskyting. Kapasiteten for
denne Ariane 5-versjonen er imidlertid 10 000
kg til GTO. Dette var den 20. vellykkede Ariane
5-oppskytingen, hvorav den andre med den
kraftige versjonen ECA. (Ariansespace)
Oversikten tar for seg alle oppskytin-
ger som er foretatt eller forsøkt foretatt
til kretsløp innenfor gjeldende tidsrom.
Ballistiske oppskytinger, det vil si opp-
skytinger hvor nyttelasten ikke skal inn i
bane, er vanligvis ikke ført opp. Mange
av nyttelastene eller oppskytingene er
omtalt i andre artikler i Romfart eller an-
dre publikasjoner fra Norsk Astronautisk
Forening. Forrige oppskytingsoversikt
(1. juni -1. oktober 2005) ble publisert i
Romfart nr. 3/2005, s. 58-59.
De vanligste oppskytingsstedene:
Baikonur: Baikonur-kosmodromen, Kazakh-
stan.
Cape Canaveral: Cape Canaveral flystasjon,
Florida.
KSC: Kennedy-romsenteret, Florida.
Plesetsk: Plesetsk-kosmodromen, Russland.
Vandenberg: Vandenberg-flybasen,California.
Plasseringen av øvrige oppskytingssteder angis
for hver enkelt oppskyting.

Militær romhistorie

Titan-
rakettene
er historie
Av Øyvind Guldbrandsen

Titan IVB-raketten som for til værs fra Van-

denberg i California den 19. oktober 2005
var historiens siste oppskyting av en Titan-
rakett. Dermed ble det satt punktum for et
50 år langt rakettprogram.

Som så mange ganger før var nyttelasten på denne siste

Titan-oppskytingen en hemmelig, militær satellitt. Titan
har nemlig vært ryggraden i det amerikanske forsvarets
bruk av verdensrommet. Nyttelasten var trolig en KH-
11B-fotoetterretningssatellitt ("spionsatellitt”).
Titan-programmet har inkludert 368 oppskytinger,
eller forsøk på oppskytinger. 148 av disse har vært
testoppskytinger av langdistanserakettvåpen. 220 har
vært med satellitter eller andre romfartøy. Av disse 220
har 122 vært fra Vandenberg Air Force Base i California,
98 fra Cape Canaveral i Florida.
Det er i all hovedsak USAF (United States Air Force
- Det amerikanske luftvåpenet) som har benyttet seg av
Titan-rakettene, for å skyte opp nyttelaster for seg selv
eller andre statlige etterretnings- eller militære organi-
sasjoner i USA. En hovedandel av de mellomstore, og
nesten alt som er av de store og kostbare amerikanske,
militære satellittene gjennom historien har blitt skutt
opp med Titan-raketter. Mange av disse satellittene har
riktignok også hatt sivile eller vitenskapelige formål på
si’. Men bare et tyvetalls oppskytinger har vært rene,
sivile NASA-nyttelaster. Og bare tre har vært med rent
kommersielle nyttelaster.

Oppskytingen av Gemini-Titan 4 fra Cape Cana-

veral den 3. juni 1965. Atomstridshodet er erstattet
av den atskillig fredeligere Gemini 4-kapselen, hvor
astronautene James McDicitt og Edward White sitter.
White ble på denne ferden første amerikaner som
beveget seg utenfor et romfartøy i kretsløp. (NASA)

 Romfart 4/2005
 bæreraketter

Om NASA-nyttelastene har fined petroleum, en type parafin). 20 minutter.

vært få har de vært viktige: Alle de Titan I hadde en startmasse på Allerede i 1963 ble de mer av-
10 bemannede Gemini-fartøyene 105 tonn, en standard største dia- anserte ICBM-etterfølgerne Minu-
ble skutt opp med Titan, og ube- meter på 10 fot (3,05 meter – samme teman og Titan II operasjonelle, og
mannede romfartøy har inkludert som Atlas) og lengde på 31 meter. i 1965 var Altas- og Titan I-ICBM-
romsonder som Viking, Voyager og Den skulle kunne sende et atom- systemene avviklet. I motsetning
Cassini/Huygens. stridshode med fire Megatonns til Atlas og Titan II ble Titan I av en
I liket med mange andre bærera- sprengkraft over en strekning på eller annen grunn aldri modifisert
ketter startet også for oppskyting
Titan sin karriere av satellitter
som interkontinen- eller andre rom-
talt rakettvåpen. fartøy.
Men utviklingen Det ble pro-
derfra har vært dusert 160 Titan
formidabel. Den I-raketter, hvor-
siste Titan-raketten av rundt 70 ble
som ble skutt opp brukt til testopp-
hadde dobbelt så skytinger, med
mange trinn – og høyst varierende
var ni ganger så suksess.
massiv som de
første Titan-rakett- Martin
våpnene som ble Marietta
utplassert. I 1961 slo Mar-
tin Company
Titan I seg sammen
Det var i oktober med Ameri-
1955 at USAF til- can-Marietta
delte Martin Com- Corporation og
pany utviklings- dannet selskapet
kontrakten for Martin Marietta.
SM-68 Titan, sene- Martin Marietta
re betegnet Titan I. fortsatte pro-
Titan var ment duksjonen av
som en backup for Titan-rakettene
SM-65 Atlas, som frem til 1995. Da
var USAs første slo Martin Mari-
ICBM-raketter etta seg sammen
(InterContinental med Lockheed
Ballistic Missile). og dannet Lock-
Man var redd for heed Martin,
at utviklingen av som videreførte
Atlas-rakettene Titan I-testoppskyting fra Cape Canaveral (USAF) Titan-produksjo-
skulle kjøre seg nen.
fast i tekniske
problemer. rundt 12 000 km. Første testoppsky- Titan II
Atlas benyttet nyskapende, ting fant sted 6. februar 1959. Etter Det var i 1958 USAF ga Martin
trykkstabiliserte tanker, som betød en heller gnistrende testperiode Company klarsignalet for å utvikle
at raketten bare kunne stå oppreist ble Titan I-rakettene erklært som et den nye generasjonen ICBM-raket-
når den var satt under trykk, som operasjonelt ICBM-system i april ter, SM-68B, kjent som Titan II.
en ballong. Titan hadde derimot et 1962. Også Titan II bestod av to trinn,
strukturstabilt skrog. Dette gir en Rakettene ble spredt rundt i men med en masse på 150 tonn
mer robust, men tyngre konstruk- USA i armerte undergrunnssiloer, var den vesentlig kraftigere enn
sjon, og krevde at raketten hadde de første til å bli utplassert i slike forgjengeren Titan I og sin samti-
to trinn, mot Atlas’ 1½ trinn. Både siloer. Før oppskyting måtte raket- dige, faststoffdrevne ICBM-rakett
Atlas og Titan I benyttet RP-1 og tene fylles med drivstoff og heises Minuteman. Begge Titan II-trinnene
flytende oksygen drivstoff (RP: Re- opp av siloen, en prosess som tok hadde diameter på 3,05 meter, men

Romfart 4/2005

Militær romhistorie

Titan II ICBM-rakettene var plassert i underjordiske siloer og

kunne fly av gårde på 60 sekunders varsel. De var utstyrt
med svært kraftige atomstridshoder og var de kraftigste
interkontinentale rakettvåpnene USA rådde over inntil de
ble erstattet av MX ”Peacekeeper”-rakettene på 1980-tal-
let. Hensikten var at de skulle avskrekke enhver tanke på
angrep på USA. Denne politikken var svært omstridt under
hele den kalde krigen. (USAF)

andretrinnet hadde en lengde på
bare 7,86 m, mot førstetrinnets 22,28
m. Den samlede lengden var opptil
36 meter, inkludert nyttelasten.
En viktig endring fra Titan I
var at Titan II benyttet Aerozine
50 som brennstoff og nitrogente-
traoksid (N2O4) som oksidasjons-
middel. Aerozine 50 består av 50%
hydrasin (N2C4) og 50% UDMH
(Usymmetrisk DiMethylHydrasin
- (CH3)2NHH2 ). Disse drivstoffene
kan lagres om bord i raketten i lan-
ge tider. Titan II ICBM-rakettene ble
dessuten plassert i underjordiske
siloer som rakettene kunne skytes
direkte opp fra. Avfyringen kunne
dermed skje på bare 60 sekunders
varsel.
Drivstoffkombinasjonen er ogsp
hypergolsk, det betyr at de nevnte
komponentene antenner ved kon-
takt med hverandre. Dermed kan
man eliminere kompliserte anten-
ningsmekanismer i rakettmotorene.
Alle senere Titan-raketter har benyt-
tet Aerozine 50/nitrogentetraoksid
i første- og andretrinnet, samt i de
tredjetrinnene som har vært av ty-
pen Transstage. Ved å benytte struk-
turelt uavhengige drivstofftanker
for brennstoff og oksidasjonsmiddel
unngikk man katastrofe i tilfelle lek-
kasje i en av tankene. Mange andre
rakettrinn benytter felles vegg mel-
lom de to tankene.
Titan IIs førstetrinn benyttet en
rakettmotor av typen LR87-AJ-7
med skyvekraft på 2,17 Mega-
Newton (tilsvarende 221 tonn) i
vakuum. Andretrinnsmotoren var
en LR91-AJ-7 med skyvekraft på
444 kN (kiloNewton). Motorene
var bygget av Aerojet, som bygget
versjoner av disse motorene for alle
senere Titan-raketter. LR87-moto-
rene benytter to kamre og to dyser.
De ser derfor ut som to rakettmo-
torer. Flere steder oppgis det derfor
feilaktig at Titans førstetrinn har to
rakettmotorer.
Titan-rakettens andretrinn tente
like før førstetrinnet ble frakoblet,
139 sekunder etter start. Dette var
en vanlig prosedyre for sovjetiske
bæreraketter, men uvanlig for
amerikanske. Metoden sikrer at
drivstoffet i tankene presses ned
mot rakettmotorene og gir også en
anelse bedre utnyttelse av raketten,
siden man unngår noen sekunders
dødtid mellom de to trinnenes
brennperiode. ”Luftehull” mellom
de to trinnene sørget for at ting ikke
ble sprengt i filler når andretrinnet
tente.
Titan II ICBM hadde en rek-
kevidde på 15 000 km med et 18
Megatonns stridshode i nesen. Før-
ste testoppskyting fant sted i mars
1962.
56 Titan II ICBM-raketter ble ut-
plassert frem til 1984. Til sammen-
ligning ble det i denne perioden
utplassert over 1000 Minuteman-
raketter. Likevel utgjorde Titan-
rakettene 30 % av USAs samlede
ICBM-”Megatonnasje”. Rakettene
ble på 1980-tallet erstattet av MX
”Peacekeeper”- ICBM MIRV-raket-
tene (Multiple Independently tar-

10 Romfart 4/2005

Oppskytingen av Gemini-Titan 11 fant sted fra
Cape Canaveral den 12. september 1966.
geted Reentry Vehicle – rakett med
flere stridshoder som siktes inn mot
hvert sitt mål uavhengig av hveran-
dre. Opptil 10 i MX’ tilfelle.)
Takk og pris så har verken Titan
eller noen andre ICBM-raketter i
verden så langt blitt benyttet til å
bombe verken Sovjetunionen eller
noen andre. Derimot ble Titan II-ra-
ketter, med relativt få modifikasjo-
ner, benyttet til å skyte opp de 3,8
tonn tunge Gemini-romfartøyene.
10 bemannede Gemini-ferder, hver
med to astronauter, ble gjennomført
i 1965 og 1966. Disse var et viktig
skritt på veien mot de bemannede
Apollo-måneferdene. Med Gemini
skaffet amerikanerne seg erfaring
med bl.a. romvandringer og møte-
og sammenkobling mellom romfar-
tøy i kretsløp.
Da Titan II ICBM-rakettene ble
avviklet mellom 1982 og 1987 ble
flere av rakettene, som hadde stått
i siloer i opptil et kvart århundre,
overhalt, modifisert og benyttet til
å skyte opp satellitter, under beteg-
nelser som Titan IIB, Titan IIG og
Titan 23G. Noen ble satt sammen
av deler fra flere ICBM-raketter,
samt utstyrt med et øvre trinn. En
planlagt Titan IIS-versjon skulle
benytte små faststoffmotorer rundt
Romfart 4/2005
Gemini 7, fotografert fra Gemini 6 den 15. desember 1965,
første gang to romfartøy møttes i rommet. (JSC/NASA)
førstetrinnet.
Den 13. og siste ombygde Titan
II skjøt opp en militær, meteorolo-
gisk DMSP-satellitt i oktober 2003.
Titan IIIA
Titan IIIA hadde litt kraftigere
rakettmotorer enn Titan II, og var
utstyrt med et øvre (3.) trinn kalt
Transstage. Også Transstage hadde
en diameter på 3,05 m og forbrant
Aerozine 50 og nitrogentetraoksid.
Lengden var 4,57 m.
Titan IIIA kunne skyte opp noe
tyngre nyttelaster, eller sende nyt-
telaster til høyere baner enn Titan II.
Titan IIIA ble benyttet til fire opp-
skytinger (én mislykket) for USAF i
1964 og 1965.
Titan IIIB/Agena
Agena var lengre og smalere enn
Transstage, og hadde noen ekstra
funksjoner. Mange Agena-trinn var
utstyrt med solcellevinger og forble
koblet til nyttelasten, med mulig-
het for manøvreringer i jordbane.
Agena ble produsert i flere utgaver
(A-D) og ble brukt som øvre trinn
både på Titan IIIB-bærerakettene og
mange Atlas- og Thor-raketter (for-
løperen til Delta).
På noen av Gemini-ferdene ble
bæreraketter
Gemini-fartøyet og et Agena-trinn
(sistnevnte skutt opp med en Atlas)
koblet sammen i jordbane. Under
Gemini 11 ble Agena-trinnet benyt-
tet til å sende Gemini-kapselen til
en bane med apogeum på 1370
km. Det er fortsatt det høyeste et
bemannet romfartøy i jordbane har
kommet. Da medregnes altså ikke
de ni Apollo-ferdene til Månen
(Apollo 8-17 unntatt Apollo 9).
Forskjellige varianter Av Titan
IIIB gikk under betegnelsene Titan
23B, Titan 24B, Titan 33B og Titan
34B. Høyden varierte fra 45 til 48
meter, dels fordi noen varianter
benyttet litt forlengede første- eller
andretrinn.
Titan IIIB/Agena kunne skyte
opp tre tonn til polbane eller 700 kg
til geostasjonær overføringsbane.
70 Titan IIIB-oppskytinger, hvor-
av to mislykkede, ble foretatt fra
1966 og helt frem til 1987, uteluk-
kende med militære nyttelaster. De
fleste var spionsatellitter av typen
KH-8 Gambit, skutt opp i polbane
fra Vandenberg. KH-8 (for keyhole)
benyttet film, som ble returnert i to
medbrakte kapsler i løpet av ca. 50
døgn. KH-8 var den mest lengstle-
vende av USAs spionsatellittmodel-
ler.
11
Militær romhistorie
Titan IIIC
Titan IIIC, som debuterte i 1965 (før
Titan IIIB), var en så markant opp-
gradering fra de tidligere Titan-ver-
sjonene at man kan lure på hvorfor
den ikke ble kalt Titan IV. Titan IIIC
benyttet to store faststoffmotorer, én
på hver side av en forbedret Titan
IIIA. Dermed ble nyttelastkapasite-
ten til lav jordbane økt fra drøye tre
tonn til rundt 13 tonn. Kapasiteten
til geostasjonær overføringsbane ble
på 3 tonn.
Hver av faststoffmotorene, som
ble produsert av United Technolo-
gies, hadde en diameter på 3,11 m,
høyde på 25,9 meter og masse på
225 tonn. De var altså nesten like
store som de “originale” Titan-trin-
nene i midten, men hadde større
masse, siden fast drivstoff har høy-
ere tetthet enn flytende. Hver motor
bestod av fem segmenter.
Skyvekraften var også vesentlig
større. Hver faststoffmotor ytte 5,22
MN (MegaNewton), mot LR-87-AJ-
11-motoren i førstetrinnet 2,36 MN
(tilsvarende 240 tonn). Totalt hadde
Titan IIIC en startmasse på 626
tonn, nesten fire ganger så mye som
Titan IIIA.
Faststoffmotorene ble kalt
“stage 0”- eller ”stage zero” ("nullte
trinn"). Dermed beholdt man be-
tegnelsen første- og andretrinn på
de originale Titan-kjernetrinnene,
selv om førstetrinnet først tente
etter rundt to minutter. Transtage
ble benyttet som tredjetrinn. Under
oppskytingsfasen ble noe drivstoff
sendt gjennom veggene på rakett-
motoren i førstetrinnet for å holde
den nedkjølt, men motoren tente
først rett før faststoffmotorene var
utbrent.
Titan IIIC ble opprinnelig utvi-
klet til X-24A Dyna-Soar-prosjektet.
Dyna-Soar var en bemannet mini-
romferge som skulle brukes av det
amerikanske forsvaret. Prosjektet
ble imidlertid kansellert i desember
1963, over halvveis i utviklingsfa-
sen. En viktig grunn var at USAF
hadde problemer med å forsvare
nytten av det, sett i forhold til kost-
nadene.
Titan IIIC ble derimot benyttet
12
Titan IIIB/Agena (USAF)
til én oppskyting direkte tilknyttet
et annet bemannet, militært pro-
sjekt, nemlig KH-10 MOL (Manned
Orbiting Laboratory). MOL var en
planlagt serie på fem bemannede
romstasjoner som for en stor del
skulle benyttes til rekognoserings-
formål. Hver stasjon skulle skytes
opp i ett stykke med Titan IIIM-ra-
ketter, med en betydelig modifisert
Gemini-kapsel på toppen. Astro-
nautene skulle bare oppholde seg
i denne såkalte Gemini B-kapselen
på vei til og fra jordbane. De skulle
ta seg inn i stasjonen gjennom en
luke i varmeskjoldet og oppholde
seg der i 40 døgn. MOL-stasjonene
skulle etterlates i bane og ikke be-
mannes igjen.
Titan IIIM skulle være tilsva-
rende Titan IIIC, men med lengre
faststoffmotorer, bestående av syv
segmenter. Til den ubemannede
oppskytingen den 3. november 1966
klarte man seg med en Titan IIIC,
siden nyttelasten var en nesten tom
MOL-modell, bestående av en Titan
II-drivstofftank. På toppen var Ge-
mini 2-kapselen, som her var ute på
sin andre romferd. Testferden
bekreftet at en så lang Titan-
rakett var aerodynamisk
og strukturelt stabil under
oppskytingen, og at Gemini-
varmeskjoldet fungerte selv
om man hadde kuttet en luke
i det.
MOL-programmet ble
kansellert i juni 1969, 20
måneder år før den første
planlagte bemannede MOL-
ferden. Men en del rekogno-
seringsutstyr ble flyttet over
på ubemannede KH-spionsa-
tellitter, og noen bemannede
eksperimenter ble overført til
Skylab.
Primært ble Titan IIIC
benyttet til å skyte opp
nyttelaster til høye baner.
Raketten ble benyttet til 36
oppskytinger (5 mislykkede)
frem til 1982. Militære kom-
munikasjonssatellitter domi-
nerte nyttelastene. En annen
nyttelast var Vela-satellittene,
som skulle detektere atomek-
splosjoner fra sirkulære baner som
gikk halvveis ut til Månen. Men
USAF hadde også en del vitenska-
pelige satellitter om ble skutt opp
med Titan IIIC, som solforsknings-
satellitter i Solrad-serien samt OV-
satellitter, som bl. a ble brukt til
magnetosfæreforskning.
Titan IIID
Denne ble introdusert i 1971 og
var i prinsippet en Titan IIIC uten
Transstage. Raketten ble benyttet til
å sende store nyttelaster til lav jord-
bane, slik som spionsatellittene av
typen KH-9 Big Bird og fra midten
av 1970-tallet KH-11 Crystal/
Kennan. Dette var svært avanserte
og topp hemmelige spionsatellitter.
Big Bird benyttet film, som ble
fremkalt og skannet i rommet. Etter
å ha radiooverført bildene kunne
også biter av filmrullene returneres
i seks medbrakte kapsler.
KH-11 overførte bildene helt og
holdent via radiosignaler. Satellit-
tene kunne av størrelse sammenlig-
nes med Hubble-romteleskopet. Det
gjaldt også optikkens primærspeil.
Romfart 4/2005

Det er antatt at satellittene
kunne ta bilder av bakken
med en oppløsning på 15 cm.
Dette er muligens forbedret
til i beste fall 10 cm på etter-
følgerne KH-11B Advanced
Crystal, som har vært i bruk
siden starten av 1990-tallet,
og som muligens var nyt-
telast på den aller siste Titan-
oppskytingen.
10 cm angir her den til-
nærmet teoretiske grensen
for hva et teleskop med 2,3
m primærspeil kan se fra
KH-11(B)s perigeum, som
typisk ligger på 270 km. I
praksis vil oppløsningen
oftest være dårligere på
grunn atmosfæriske forhold.
Det påstås imidlertid at de
seneste spionsatellittene er
utstyrt med adaptiv optikk.
Dette benyttes av avanserte
astronomiske teleskoper for å
kompensere for atmosfærisk
trubulens. Men det er uklart
hvor effektiv denne er om
bord i satellitter som beveger
seg over jordoverflaten med
en fart på 28 000 km/t..
Frem til 1980 ble det skutt
opp 22 Titan IIID, alle fra
Vandenberg. Alle var vellyk-
kede.
Titan IIIE/Centaur
Titan IIIE/Centaur ble ut-
viklet for å møte NASAs
behov for å skyte opp tunge,
interplanetariske romfartøy.
Raketten var i prinsippet
en Titan IIID utstyrt med et
Centaur D-1T (for Titan) øvre
trinn.
Centaur benytter den ekstra
effektive drivstoffkombinasjonen
flytende hydrogen og flytende ok-
sygen. Trinnet utgjorde nærmest et
kvantesprang i raketteknologien da
det ble introdusert i første halvdel
av 1960-tallet. Utviklingen av Cen-
taur startet allerede på midten av
1950-tallet, men den første vellyk-
kede ferden fant ikke sted før i 1965,
da med en Atlas som førstetrinn.
Senere har Centaur blitt benyttet
Romfart 4/2005
”Røntgentegning” av Titan IIIE/Centaur, som
bl.a. ble brukt til å skyte opp Viking-sondene
til Mars i 1975.
som øvre trinn på over 200 Atlas-
raketter, og var en stund planlagt
brukt som øvre trinn både på Sa-
turn IB-raketter og på romfergen,
da plassert i lasterommet sammen
med nyttelasten.
Titan IIIE/Centaur skilte seg
ut fra forgjengerne ved å ha et nyt-
telastdeksel som var bredere enn
bærerakettens første og andre trinn.
Det 4,3 meter brede dekselet om-
sluttet både nyttelasten og Centaur-
bæreraketter
trinnet, selv om sistnevnte
hadde samme diameter som
første- og andretrinnet (3 m).
Titan IIIE/Centaur hadde
kapasitet til å sende romfartøy
på opptil 3,8 tonn til Mars el-
ler Venus.
De to Viking-sondene ble
i 1975 skutt opp med Titan
IIIE/Centaur-raketter. Viking-
landerne foretok de første
vellykkede landingene på
Mars i 1976 og var et høyde-
punkt i Mars-utforskningen.
De ble først forbigått av kjøre-
tøyene Spirit og Opportunity
(som for øvrig har “snevrere”
instrumentlast), mer enn et
kvart århundre senere.
I 1977 ble også de minst
like epokegjørende romson-
dene Voyager 1 og 2 skutt opp
med Titan IIIE/Centaur-raket-
ter. Disse var dessuten utstyrt
med hver sin lille faststoff-
motor som femtetrinn for å gi
Voyager-sondene fart nok til å
nå ut til Jupiter, som så slyn-
get dem til Saturn og videre
utover i Solsystemet. Tilsva-
rende femtetrinn ble benyttet
av de tyske Helios-sondene,
men da for å komme lengst
mulig innover i Solsystemet.
Av de syv Titan IIIE/Cen-
taur-oppskytingene var kun
testoppskytingen i februar
1974 mislykket.
Titan 34D
Titan 34D ble introduser i 1982
og var en kraftigere og mer
fleksibel variant av Titan IIID.
Faststoffmotorene var forlen-
get med et halvt segment i
forhold til forgjengerne, og bestod
dermed av 5½ segmenter hver.
Dette gav dem en skyvekraft på
5,55 MN hver.
For oppskytinger til lav jord-
bane kunne Titan 34D benyttes
uten øvre trinn. For oppskytinger
til høye baner ble det benyttet øvre
trinn av typen Transstage eller IUS
(Inertial Upper Stage). Nyttelastka-
pasiteten til lav jordbane var 14½
tonn. Med IUS kunne den plassere
13
Militær romhistorie
1,9 tonn direkte i geostasjonær
bane. Hele rakettens høyde var 49
meter.
IUS-trinnet, som ble produsert
av Boeing, ble opprinnelig utviklet
for romfergen. Romfergen kommer
ikke høyere enn til lav jordbane,
men har hatt mange nyttelaster
som skulle høyere enn dette. For de
største av disse nyttelastene ble et
IUS brakt opp i bane i romfergens
lasterom sammen med nyttelasten.
I-en i IUS stod opprinnelig for
”Interim” (midlertidig), siden IUS
bare skulle benyttes frem til en mer
kapabel Centaur-versjon for bruk
i romfergen var klar på midten av
1980-tallet. Men romfergeversjonen
av Centaur ble kansellert etter Chal-
lenger-ulykken, fordi man fant ut at
det var for risikabelt å ha det med.
IUS benytter fast drivstoff, som er
sikrere, men mindre energirikt pr.
masseenhet enn Centaurs flytende
hydrogen og oksygen. IUS ble siste
gang brukt i romfergen i 1999 og
bekreftet dermed myten om at intet
er mer permanent enn det midler-
tidige.
Alle IUS-trinnene som har vært
brukt har bestått av to trinn. For
geostasjonnære oppskytinger har
det første trinnet vært brukt til å
sende nyttelasten fra lav jordbane
(sirkulær og et par hundre km høy)
og inn i en avlang, geostasjonær
overføringsbane, som har høyeste
punkt på ca. 36 000 km. Når nytte-
lasten/IUS-trinnet fem timer senere
har kommet opp i denne høyden
har IUS’ andre trinn tent og gjort
banen sirkulær i denne høyden. På
noen romferge/IUS-oppskytinger
har andretrinnet i stedet sendt
nyttelasten nesten eller helt ut av
jordbane. IUS har også blitt benyttet
på Titan-oppskytinger til Molnija-
baner, polbaner eller til og med
relativt lave jordbaner, da ofte bare
delvis fylt opp med fast drivstoff
(ned til 50 %).
En tretrinnsversjon av IUS var
planlagt, men ble droppet på midt-
en av 1980-tallet.
Siden IUS består at to trinn fikk
vi den litt pussige situasjon at Titan
34D/IUS ”offisielt” bestod av tre
14
trinn, hvor
IUS ble omtalt
som tredje-
trinn. Men i
virkeligheten
bestod kon-
figurasjonen
av fem trinn:
Faststoffmoto-
rene (”nullte”
trinn), Titan-
kjernerakettens
første og andre
trinn og IUS’
første og andre
trinn (SRM-1
og SRM-2).
Av 19 Titan
34D-oppsky-
tinger (ca halv-
parten hver fra
Vandenberg og
Cape Canave-
ral) var såpass En NRO-satellitt av typen Avansert Orion 3 blir skutt
mange som fire opp med en Titan 401B/Centaur fra Cape Canave-
mislykkede. ral natt til 9. september 2003.(USAF/Carleton Bailie)
Commercial
Titan III svant for øvrig sporløst 11 måneder
Som nevnt innledningsvis er det etter oppskytingen, tre dager før
gjennom Titans historie USAF som ankomsten til Mars.
har vært den flittigste brukeren Commercial Titan III ble intro-
av raketten, med en annen statlig dusert i 1989, med første oppsky-
institusjon, NASA, på en andre- og ting i januar 1990. Den var basert
sisteplass. på Titan 34D men var enda mer
Med Commercial Titan III ville fleksibel.
Martin Marietta forsøke å intro- Dessuten var både faststoffmo-
dusere Titan-raketter på det sterkt torene og første- og andretrinnet
voksende og tilsynelatende lukrati- forbedret. Hver av faststoffmoto-
ve, kommersielle oppskytingmarke- rene hadde en lengde på 27,6 m, og
det. Forretningsmessig var forsøket skyvekraft på 6,225 MN. Motoren i
imidlertid mindre vellykket. Bare førstetrinnet hadde en skyvkraft på
fire oppskytinger ble gjennomført 2,44 MN, andretrinnsmotoren ytte
før man gav opp og lot bæreraketter 467 kN (kiloNewton).
som Atlas Centaur, Delta og Euro- Raketten skulle kunne benytte
pas Ariane fortsette å dominere de det meste av det som var å oppdri-
kommersielle oppskytingene. ve eller planlagt av øvre trinn: IUS,
Dessuten var bare tre av disse Centaur G’, TOS, PAM eller ES-
oppskytingene med ”ekte” kom- COTS, alt etter nyttelastens behov.
mersielle nyttelaster, dersom defini- Til oppskytingen av Mars Ob-
sjonen på det er at de er bygget og server ble TOS benyttet et (Transfer
betalt av private firmaer. Den siste Orbital Stage). Dette var en ett-
oppskytingen, i september 1992, trinnsversjon av IUS. PAM (Payload
sendte opp NASA-sonden Mars Assist Module) var en mindre fast-
Observer. Dette var USAs første stoffmotor, som også benyttes som
Mars-sonde siden Viking-sondene øvre (tredje) trinn i omtrent alle
17 år tidligere. Mars Observer for- Delta-rakettene og som på 1980-tal-
Romfart 4/2005

Titan-førstetrinn med to to-kammers rakettmotorer, foreslått til SDI-”stjernekrigsprogrammet”.
let ble benyttet på enkelte romfer-
geferder. På disse romfergeferdene
ble som regel to kommersielle satel-
litter, med hver sin PAM tilkoblet,
brakt opp samtidig. ESCOTS (Ex-
pendable Shuttle Compatible Orbit
Transfer System) var utviklet for
bruk fra romfergen, men ble kansel-
lert før den kom så langt.
Også Commercial Titan III var
beregnet på å kunne skyte opp
opptil to normalt store satellitter
samtidig, men det ble aldri gjort.
I tilfelle ville den på samme måte
som Ariane ha benyttet et todelt
nyttelastdeksel, hvor nederste del
omsluttet den nederste satellitten
og fungerte som adapter for den
øverste satellitten. Øverste satellitt
ville da blitt frakoblet bæreraketten
én time etter start, den nederste 1½
time etter det igjen.
Lockheed Martin
Om Titan-rakettenes opptreden på
den kommersielle arena var heller
forbigående, var rakettprodusenten
Martin Marietta langt fra noen out-
sider i dette markedet. I 1993 kjøpte
Romfart 4/2005
de opp satellittprodusenten General
Electric Aerospace for 3 milliarder
dollar. I slutten av samme året
kjøpte de opp General Dynamics’
space systems, dvs. den delen av
selskapet General Dynamics som
bygde Atlas-bærerakettene og Cen-
taur-trinnene. Ved å tilby oppsky-
ting av egenbygde satellitter med
egenbygde bæreraketter fikk der-
med Martin Marietta mer enn én fot
innenfor den kommersielle delen av
romvirksomheten.
I 1995 slo Martin Marietta seg
sammen med Lockheed og ble til
gigantselskapet Lockheed Martin,
ofte kalt LockMart. Lockheed Mar-
tin Space Systems er bare en del av
dette selskapet, og produksjonen av
Titan-rakettene var igjen bare én del
av Lockheed Martins Space Systems
romrelaterte oppgaver.
Titan-oppskytingene fortsatte
altså i ytterligere 10 år, men ennå
uten kommersielle kunder. Etter
at Commercial Titan III ble lagt på
hylla forble USAF Titan-rakettenes
eneste bruker. (Selve nyttelastene
ble ofte drevet av andre offentlige
bæreraketter
etterretnings- eller militære organer,
som NRO, NSA, CIA, US Navy etc).
Eneste sivile unntaket var oppsky-
tingen av NASA/ESA-sonden Cas-
sini/Huygens i 1997.
Lockheed Martin har imidlertid
fortsatt markedsføringen av Atlas-
rakettene gjennom datterselskapet
ILS (International Launch Services),
som i 1995 ble dannet sammen med
de russiske selskapene Krunitsjev
og RKK Energia. ILS har siden pa-
rallellmarkedsført kommersielle
Atlas og Proton-oppskytinger, med
stor suksess. Proton er Russlands
kraftigste operasjonelle bærerakett,
med kapasitet på linje med de siste
Titan-modellene.
Titan IVA
USAF satte i gang utviklingen av
Titan IV i 1984 for å avlaste eller ha
en reserve for romfergen. Flere mer
eller mindre ferdigbygde militære
nyttelaster var så store og tunge at
bare romfergen på det tidspunkt
kunne bringe dem opp i bane. Men
romfergeprogrammet var preget
av stadige forsinkelser, noe som
15
Militær romhistorie

skapte ”trafikkork” blant en rekke

høyt prioriterte romfergenyttelaster.
Dette bekymret militære myndighe-
ter, og flere med dem.
Opprinnelig var det meningen å
legge ned produksjonen av tilnær-
met alle USAs engangsbæreraketter
i løpet av 1980-tallet. Både Atlas-,
Delta- og Titan-familiene. Planen
var at de gjenbrukbare romfergene
skulle ta seg av alle oppskytingene,
både av store og mindre store nyt-
telaster.
Denne med dagens øyne noe
skrudde ideen ble snudd da rom-
fergeoppskytingene viste seg å bli
vesentlig dyrere og sjeldnere enn
først beregnet. Og etter Challenger-
ulykken i januar 1986 ble romfer-
geprogrammet ribbet for omtrent
alt som gjenstod på programmet av
”vanlige” satellittoppskytinger.
Titan IVA ble opprinnelig be-
tegnet Titan 34D7, siden den var
basert på Titan 34D, men benyttet
faststoffmotorer med syv segmen-
ter hver, i stedet for 5½. Det var de
samme motorene som ble utviklet
til Titan IIIM/MOL-programmet på En Titan IVB med et kortere nyttelastdeksel skytes opp fra Vandenberg i
1960-tallet, men som da ikke kom California. Som med mange andre militære oppskytinger var informasjo-
lenger enn noen testavfyringer på nen som fulgte med blidet mangelfull. Men det viser trolig en oppskyting
bakken. foretatt 5. oktober 2001, antakelig med en spionsatellitt av typen KH-11B
Det var først da Titan IVB ”Improved CRYSTAL”. (USAF)
kom på banen i 1997 at man
begynte å kalle de originale
Titan IV-rakettene for Titan IVA.
Eller Titan 4A. Det er en ved-
varende, konsekvent forvirring
om man skal bruke romertall
eller latinske tall for å skille
bærerakettmodeller i samme
familie. Men siden det som
regel er romertall som males på
selve rakettene (også Titan) eller
oppskytingstårnet har vi valgt
å bruke romertall i denne artik-
kelen. Så får heller noen tro at
det heter ”Titaniva” etc.
Lengden på hver faststoff-
motor var 34,4 m. Også de to
Titan-kjernetrinnene ble ytter-
ligere forlenget på Titan IV, til
hhv, 26,37 m og 9,94 m. Diam-
eteren på 3,05 m var imidlertid

Produksjon av Titan-kjernetrinn.

16 Romfart 4/2005

konstant.
Nyttelastdekselet omsluttet
både nyttelasten og et eventuelt
øvre trinn. Dekselet hadde en diam-
eter på 5,09 meter, og ble produsert
i lengder på 50, 56, 66, 76, og 86 fot
(15,2 m - 26,2 m). Dekslene var tre-
delt på langs. Dette til forskjell fra
de fleste andre bæreraketter, som
benytter nyttelastdeksler som består
av to speilvendte halvdeler.
Titan IVA-rakettenes oppskyt-
ingsmasse var på litt over 900 tonn,
alt etter versjon.
Titan IV var helt og hold-
ent beregnet på oppskytinger
av militære nyttelaster. Det ble
(om)bygget tre oppskytingsramper
for rakettene: To ved Cape Canav-
eral og en ved Vandenberg i Cali-
fornia. Nyttelaster som skulle opp
i polbane ble skutt opp fra Vanden-
berg.
Titan IVA ble laget i fem hoved-
versjoner:
Versjon 401 (eller Titan 401A)
benyttet et Centaur G’ øvre trinn.
Centaur G’ (”G-prime”) hadde en
kortere og tykkere (4,33m) hydro-
gentank, noe som gav trinnet en
fasong som kunne minne om en
forvokst lyspære. Dette til forskjell
fra de sylindriske Centaur-trinnene
til Titan IIIE og Atlas. Centaur G var
opprinnelig konstruert for bruk i
romfergen, hvor det var om å gjøre
å utnytte laserommets bredde på
4,6 m. Men etter at Callenger-ulyk-
ken satte en stopper for dette ble
Centaur G flyttet over på Titan IV.
Titan 401 kunne plassere nyttelaster
på 4½ tonn direkte i geostasjonær
bane og benyttet nyttelastdeksler
på mellom 66 og 86 fot. I sistnevnte
konfigurasjon hadde hele bærera-
ketten en høyde på 63,1 m.
Titan 402 benyttet et noe rimeli-
gere IUS øvre trinn og et 56-fots
nyttelastdeksel (17,1 m).
Titan 403 benyttet ikke øvre
trinn. Den ble skutt opp fra Van-
denberg (USAs vestkyst) og kunne
plassere nyttelaster på opp til 14,1
tonn i lav polbane. Beregnet bl.a.
på oppskyting av optiske/infra-
røde spionsatellitter som KH-11B
Improved Crystal, også kjent som
Romfart 4/2005
bl.a. Advanced Keyhole eller KH-
12. Sistnevnte betegnelse kan sies å
være feil, siden den neppe har vært
brukt av verken produsent eller
NRO (National Reconnaissance
Office), som driver USAs etterret-
ningssatellitter. KH-11B Improved
Crystal har tilsvarende optikk som
KH-11, men kan se infrarødt i til-
legg til synlig lys og har mer drivst-
off til banejusteringer.
Titan 404 ble også skutt opp fra
Vandenberg uten øvre trinn, men
var beregnet for oppskytinger til
noe høyere polbaner. Kapasiteten
dit var 9 tonn. Benyttet 50 fot nyt-
telastdeksel (15,2 m). Nyttelast var
f.eks radarspionsatellittene av typen
Lacrosse, som er lettere enn de op-
tiske spionsatellittene og ikke like
avhengige av å kretse så lave baner,
hvor både ”utsikten” og satellittens
levetid reduses.
Titan 405 ble skutt opp fra
Cape Canaveral uten øvre trinn og
hadde kapasitet på 17,7 tonn til lave
jordbaner. Benyttet 56 eller 66 fot
deksel.
Oppskytinger fra Cape Canav-
eral foregår til baner med lavere
inklinasjon enn dem fra Vanden-
berg. I oppskytingsverdenen betyr
inklinasjon baneplanets helning i
forhold til ekvator. Med oppsky-
tinger til baner med lav inklinasjon
får man dratt nytte av Jorden rotas-
jonshastighet, som nær ekvator er
rundt 0,4 km/s. Derav den høyere
nyttelastkapasiteten.
Det ble skutt opp 22 Titan
IVA-raketter, mellom juni 1989 og
august 1998. To av oppskytingene
var mislykkede, deriblant den siste.
I begge tilfeller gikk det galt nokså
kort tid etter start.
Titan IVB
Titan IVB, som debuterte i februar
1997, ble ”klimaks” i Titan-rakettens
historie. Det var den siste og kraf-
tigste av Titan-rakettene. Raketten
hadde en startmasse på rundt 940
tonn.
Den vesentligste forbedringen
var overgangen til helt nye og kraft-
igere faststoffmotorer i nulltetrin-
net, kalt SRMU (Solid Rocket Motor
bæreraketter
Upgrade - oppgradert faststoffmo-
tor). Andre forbedringer var ny
elektronikk og en standardisert
utforming som var lettere å tilpasse
forskjellige nyttelaster. Mens hver
Titan IVA-rakette måtte skreddersys
hver eneste nyttelast kunne Titan
IVB-rakettene relativt enkelt bytte
nyttelaster seg imellom. Dette var
nyttig f. eks dersom oppskytingsda-
torer og prioriteringer skulle skifte.
Dette er noe man lenge har kunnet
gjøre med nyttelaster mellom kom-
mersielle bæreraketter.
SRMU-motorene hadde en
lengde på 34,26 m og diam-
eter på 3,20 meter. De benyttet
bedre drivstoff enn Titan IVA sine
UA1207-faststoffmotorer (HTPB i
stedet for PBAN). Startmassen ble
økt fra 316 til 349 tonn. Likevel ble
tomvekten redusert fra 43 til 37
tonn fordi motorhylsene ble laget
av lettvekts grafitt-epoxy i stedet for
stål. Hver SRMU hadde en maksi-
mal skyvekraft på 7,56 MN ved
havoverflaten. Brenntiden ble økt
fra 126 til 145 sekunder. Til sammen
ga dette Titan IVB rundt 25% større
nyttelastkapasitet enn Titan IVA.
Titan IVB kunne plassere nesten
22 tonn i lav jordbane eller drøyt 6
tonn i geostasjonær bane.
SRMU-motorene ble utviklet av
Hercules Corp., som i 1995 ble kjøpt
opp av Alliant Techsystems.
SRMU bestod av bare tre, for-
lengede segmenter. Med SRMU
ble antall kritiske skjøter i hver
faststoffmotor redusert fra åtte til
to, pluss at skjøtene var dobbelt
forseglet. Dette var en følge av
Challenger-ulykken i 1986 og den
mislykkede Titan IVA-oppskytin-
gen i 1993, som begge skyltes gjen-
nombrenning av skjøter mellom
faststoffmotorsegmenter.
På samme måte som med Ti-
tan IVA ble Titan IVB produsert i
flere varianter: Den kunne benytte
Centaur, IUS eller ingen øvre trinn,
5,09 (dia)meters nyttelastdekselet i
varierende lengder, samt oppskyt-
ingsramper både på Vandenberg og
Cape Canaveral.
Titan IVB var konstruert for å
være mer pålitelig enn Titan IVA.
17
Militær romhistorie

At to av de 17 Titan IVB-oppskytin-
gene likevel mislyktes skyltes feil
med de øvre trinnene (hhv. IUS og
Centaur).
Begge disse fiaskoene fant sted
i april 1999. Da den siste skjedde
hadde tre Titan IV-oppskytinger
sviktet på rad. Dette var en av de
dyreste periodene innen ubemannet
romfart. På grunn av lav produks-
jonsrate hadde kostnadene for hver
Titan IV-oppskyting blitt skjøvet
oppimot 400 millioner dollar. To
av nyttelastene som gikk tapt var
NRO-satellitter som hver blir antatt
å ha kostet omtrent det dobbelte av
dette igjen.
Av de totalt 39 Titan IV-oppsky-
tingene (A og B) var 38 med militær
nyttelast. Eksempler var Milstar-
kommuikasjonssatellittene, DSP
Block 14 tidligvarslingssatellitter,
KH-11B, Lacrosse, og Advanced
Orion- og Mercury-signaletterret-
ningssatellitter (”smuglytting”).
Den ene ikke-militære Titan IV-
nyttelasten var som nevnt Saturn-
sonden Cassini/Huygens, som fløy
med den første Titan IVB/Centaur-
raketten, i oktober 1997 (se side 32-
43). USAF ble i praksis pålagt å avse
en av sine Titan IV-raketter fordi
det ikke fantes andre bæreraketter
som var kraftige nok til å få sendt
den 5,7 tonn tunge sonden ut av
jordbane. NASA vurderte en stund
å benytte romfergen. Dette ville
krevd to romfergeoppskytinger,
med sammenkobling av IUS-trinn i
jordbane. Ideen ble avskrevet som
for komplisert og risikabel.
Kontrakten for utvikling og
bygging av de 40 Titan IV-rakettene
(inkl. én reserve) lød på 15,8 mil-
liarder dollar.
EELV
De høye kostnadene med Titan IV
var hovedårsaken til at produksjo-
nen ble nedlagt og erstattet av EELV
(Evolved Expendable Launch Vehi-
cle). EELV består av to uavhengige
rakettfamilier, Atlas V og Delta IV,
produsert av hhv. Lockheed Martin
og Boeing. Hver familie består av
bæreraketter i flere versjoner, med
løftekapasitet fra middels til tunge
nyttelaster. Høyere og mer effektiv
produksjonsrate og enklere og mer
standardisert design skal bidra til å
skyve ned prisene på EELV.
De middels kraftige EELV-vers-
jonene benytter ett kjernetrinn som
førstetrinn, med alt fra null til fem
små faststoffmotorer påspent. Men
det er Heavy-versjonene av EELV
som skal ta over etter Titan IV. Både
Delta IV Heavy og Atlas V Heavy
benytter tre sammenbuntede kjer-
netrinn nederst, alle med flytende
drivstoff: LH2/LO2 for Delta, RP-1/
LO2 for Atlas (L for liquid, flytende).
Atlas V Heavy er pussig nok ganske
lik Titan IV av utseende.

Sammenligning mellom et utvalg Titan-raketter, samt noen andre bæreraketter som Titan-rakettbyggeren Lock-
heed Martin (tidligere Martin Marietta) har vært eller er involvert i. Atlas og den russiske bæreraketten Proton
markedsføres gjennom selskapet ILS. Titan IV skal erstattes av bl.a. Atlas V Heavy. Likheten mellom dem er bare
tilsynelatende. Atlas V heavy benytter tre sammenbuntede, tilnærmet like kjernetrinn nederst. Disse forbrenner
parafin og flytende oksygen. De store hjelperakettene til Titan III og IV benytter fast drivstoff, mens kjernetrinnet
består at to trinn stablet i høyden, som begge forbrenner UDMH/N2O4. Illustrasjonene er hentet fra forskjellige
kilder og visse detaljer kan derfor avvike en anelse.

18 Romfart 4/2005

Visste du at:
Sprutende plasma ut fra en ra-
kett kan vært en måte å utnytte
kraften til atomer for en reise
gjennom rommet, men mer
dramatisk vil det være å utnytte
selve atomenergien. Plassér en
atombombe, i virkeligheten en
serie av slike bomber under
romfartøyet, hold god avstand
og fyr av. Det høres vanvittig
ut, men på 1950-tallet og tidlig
på 1960-tallet, så det ut til at
dette skulle prøves. Orion var
navnet på et hemmelig ame-
rikansk prosjekt for å studere
muligheten av å bruke det som
i virkeligheten var en ”mitral-
jøse” av små atombomber til
å løfte et romskip ut av jordbane,
skyve det ut til Mars eller videre ut
i Solsystemet. Ren galskap og utvil-
somt farlig ville noen si; allikevel
var det noe fascinerende med dette
prosjektet.
En oppskyting av et Orion-rom-
fartøy ville ha vært noe av det mest
spektakulære noen hadde sett. En
romfergeoppskyting, selv en opp-
skyting av Saturn V, ville fortone
seg som noen små kinaputter i for-
hold. Romfartøyet Orion, 40m bredt
og like høyt som et 20 etasjers hus,
ville reise mot himmelen med en
kraft som ville være vanskelig å be-
skrive. Atomeksplosjoner, ett hvert
halve sekund, til sammen 300 av
dem. Hver med en skyvkraft opptil
20 kilotonn, som igjen ville kunne
skyve et 10 000 tonn tungt rom-
fartøy ut i bane. Hver eksplosjon
skulle øke hastigheten med 30 m/s.
Støyen ville ha vært ubeskrivelig,
og oppskytingen ville bli hørt og
sett over et helt kontinent. Romfar-
tøyet ville oppnå en hastighet som
man med en konvensjonell bærera-
kett bare kan drømme om. Den
skulle kunne frakte med seg en stor
besetning. Med dette mannskapet
tenkte vitenskapsfolkene seg et helt
Romfart 4/2005
Orion var navnet på et planlagt
atomfartøy på 1950-tallet? Av Per Arne Marthinsen
Romskipet Orion, slik NASA en
gang så det for seg. (NASA)
samfunn som i løpet av tre måneder
skulle nå Mars, eller Saturn i løpet
av tre år.
Sent på 1950-tallet var prosjektet
i full gang, med et team på 50 viten-
skapsmenn og med et årlig budsjett
på 10 millioner dollar. I prosjektet
antok teamet at man ville nå Mars
innen 1965 og Saturn innen 1970.
Det ble også diskutert å bruke en
større utgave av romfartøyet til å
reise til den nærmeste stjernen, Pro-
xima Centauri, over 4 lysår borte.
Det at et slikt prosjekt ble antatt
som ”Forstudier av kjernefysiske
bomber som drivstoff til et romfar-
tøy” av NASA og den amerikan-
ske regjering i 1958, var i seg selv
spesielt. Det faktum at forskningen,
mye er ennå hemmelig, viste at
dette virkelig kunne la seg gjøre, er
ganske fantastisk. Romfartøyene
skulle bygges av General Atomic,
en divisjon av General Dynamics,
som også konstruerte kjernefysiske
U-båter.
Romfartøyene skulle bringe
med seg et forråd av små kjernefy-
siske fisjonsbomber, miniversjoner
av de bombene som ble brukt mot
Hiroshima og Nagasaki under den
andre verdenskrigen. Disse skulle
FAKTA
eksplodere mot en skyveplate
av massivt stål. Eksplosjonene
ville fordampe drivstoffet til
plasma, som igjen ville virke
på skyveplaten. Et system av
fjærer og puter skulle dempe
trykket for personene om bord
i romfartøyet. Alle i nærheten
av en slik oppskyting ville blitt
blinde og døve. Kalkulasjoner
viste at personene om bord
ikke ville bli utsatt for noe
traumatisk. Disse ville også ha
opplevd en helt annen romferd
enn om de hadde vært om bord
i et av dagens romfartøy, spesi-
elt under en lang reise som til
Mars, eller andre planeter.
I det virkelige liv dreier en reise
i rommet seg om masse. For Orion
ville ikke det bety noen ting, tvert i
mot. Et romskip på 4000 tonn ville
ha blitt bygget av vanlig stål og ikke
av lettvektsmaterialer som titan
eller dyre kompositter. Personene
om bord ville kunne bringe med seg
det de ønsket av luksus. Det ville ha
vært oppholdsrom, dusjer, toaletter,
kjøkken etc. Større vekt ville ab-
sorbere atomeksplosjonene bedre,
dette for at ikke hele komplekset
skulle eksplodere. En reise til Mars
ville skje med en hastighet på 40
km/s, i motsetning til Apollo-far-
tøyene som bare hadde 11,2 km/s.
45 år etter at dette prosjektet
ble lagt på is, er det største som er
sendt til Mars ikke større enn en
liten familiebil, og uten besetning.
Det ble bygget en testmodell av
Orion, et ubemannet fartøy med en
høyde på én meter. Denne ble sendt
noen titalls meter opp i luften. Det
ble ikke brukt kjernefysisk kraft,
men vanlige høyeksplosiver.
Den amerikanske regjeringen
trakk pluggen ut av prosjektet i
1965, etter at avtalen om å forby
kjernefysiske eksplosjoner i atmo-
sfæren og rommet ble vedtatt.
19
bemannet romfart
Shenzhou 6-taikonautene Nie Haiseng (t.v.) og Fei Junlong. (Xinhua)
Kinas andre bemannede romferd gjennomført:
Suksess for Shenzhou 6
Kinas andre bemannede
romferd fikk en perfekt lan-
ding. To strålende taikon-
auter, tilsvarende de ame-
rikanske astronauter eller
russiske kosmonauter, kom
ut av tilbakevendingskaps-
elen den 16. oktober 2005
klokken 22.32.50 norsk tid,
etter en romferd på 112 timer
og 32 minutter. Oppholdet
i rommet ble fem ganger
lenger enn hva forgjenge-
ren, Yang Liwei i Shenzhou
5, gjennomførte i oktober
2003.
20
Av Per Arne Marthinsen
Taikonautene
De to som fikk det ærefulle oppdra-
get å være med på Shenzhou 6-fer-
den ble valgt ut fra 14 jagerpiloter i
det kinesiske luftforsvaret. Alle har
tilhørt astronautkorpset til Folkets
Frigjøringsarmé siden 1998. Samme
som Yang Liwei.
Ingen kvinner ble valgt ut, og
det vil ikke bli kvinnelige astronau-
ter i Kina i løpet av de neste fem
årene. Den første kvinnelige rus-
siske kosmonauten var Valentina
Teresjkova, i 1963. Den første kvin-
nelige amerikanske astronauten var
Sally Ride, i 1983.
Kort stund før oppskytingen
ble gruppen på 14 taikonauter re-
dusert til seks. Som ved Shenzhou
5, ble det ikke opplyst hvilke av
de 14 kandidatene som ville få det
ærefulle oppdraget før bare noen få
timer før oppskytingen. De som til
slutt ble valgt til oppdraget var Fei
Junlong og Nie Haiseng, respektive
40 og 41 år. Begge var også kan-
didater til den første bemannede
ferden i 2003.
Nie Haiseng, født i september
1964, ble valgt ut til Shenzhou-pro-
grammet i 1998. Han er født i byen
Yangdang som ligger i Hubi pro-
vinsen. Etter fullført videregående
skole sluttet han seg til luftforsvaret
i Folkets frigjøringshær, hvor han
etter hvert ble jagerpilot og fikk
grad av oberstløytnant.
Romfart 4/2005
 bemannet romfart

ger i forhold
til Shenzhou
5. Deriblant
er romfartøy-
ets interne
konstruksjon
endret, slik at
muligheten
for kvalme og
symptomer på
andre romsyk-
dommer skal
være redusert
for taikonau-
tene.
Shenzhou 6 under montering i Bei- Oppskytin-
jing Space Technology Research gen skjedde en
and Test Centre (Xinhua). dag tidligere
enn planlagt,
på grunn av en
Han ble også valgt ut til å være kaldfront som
med på treningen til Shenzhou var ventet inn
5-ferden i 2003, hvor han tydeligvis over oppsky-
ikke lyktes. 23. september 2005 ble tingsområdet
det rapportert fra et Hong Kong- dagene etter.
basert nyhetsbyrå at Nie var en av Også denne
tre par kandidater som var inne for gang ble bæ-
sluttreningen til Shezhou 6 ferden. reraketten Lang
Haiseng er en person som er Marsj-2F brukt,
dekorert med tredje klasse fortje- og oppskytin-
nestemedalje for en redningsaksjon gen skjedde fra
som han utførte 12. juni 1989. Han Jiuquan-sen-
var oppe i sitt jagerfly i 4000 meters teret i Gansu-
høyde da han fikk en eksplosjon i provinsen i
den ene motoren og hvor han mis- utkanten av
tet kontroll på flyet. Dette begynte Gobi-ørkenen
å spinne på veien ned og cockpiten i Kina. Bærera-
begynte og bli faretruende varm. ketten brukte
Han prøvde å få kontroll over flyet, den hypergol- Bæreraketten Lang Marsj 2F, med Shenzhou 6 på
greide det ikke, men han ventet til ske drivstoff- toppen, skytes opp fra Jiuquan-senteret i Gansu. (Xin-
flyet var kommet ned til en høyde kombinasjonen hua).
på 400-500 meter over bakken før usymmetrisk
han skjøt seg ut. dimethylhydra-
Hans kollega, Fei Junlong, født i sin (UDMH) og zhou 6 inn i skydekket og 21 minut-
1965, ble valgt ut til Shenzhou-pro- oksidasjonsmiddelet dinitrogen- ter senere gikk romfartøyet inn i sin
grammet i 1991. Han er født i Sun- tetraoksid (N2O4). Dette ble brukt oppsatte bane. Inklinasjonsvinkelen
zhou, Jiangsu provinsen, og sluttet i begge hovedtrinnene og i de fire i forhold til ekvator var 42,4 grader,
seg også til luftforsvaret i Folketes hjelpemotorene på siden. Hydrasin hvor det laveste punktet i banen
friggjøringshær i 1982. er en fargeløs, oljeaktig, lettantenne- var 200 km og det høyeste punktet
lig væske som er flytende i tempe- var 347km. Romfartøyet brukte sitt
Oppskytingen raturer mellom 2,0 og 113,5 grader interne drivstoffsystem til å finjus-
12. oktober ble datoen for oppsky- Celsius. Romfartøyet veide 7711 kg tere banen rundt Jorden. Syv timer
tingen av Shenzhou 6. Denne var og var 9,2 m langt, inkludert bane- etter oppskytingen, gikk de til slutt
på samme måte som Shenzhou 5 modulen. inn i en sirkulær bane i en høyde av
bygget på Sojus-teknologi. Shen- Det var lett overskyet oppsky- rundt 321,867 km.
zhou 6 har i tiden etter Shenzhou tingsdagen, og mindre enn et mi- Ingen av taikonautene følte
5gjennomgått mer enn 100 endrin- nutt etter oppskytingen gikk Shen- noe ubehag eller rystelser under

Romfart 4/2005
21
bemannet romfart
Illustrasjon av en kinesisk taikonaut på en romvandring, under utbygging av en kom-
mende kinesisk romstasjon.
oppskytingen, i motsetning til de-
res kollega Liwei, som følte sterke
rystinger omtrent to minutter etter
oppskyting. TV-overføringen av
oppskytingen skjedde direkte fra
Jiuquan-senteret og fra innsiden av
tilbakevendingsmodulen. Bildene
som kom tilbake viste med all ty-
delighet at taikonautene hadde det
bra.
Banen til alle amerikanske
romfergeoppskytinger blir nøye
gjennomgått med hensyn til søp-
pel og for andre romfartøy i den
banen som er planlagt for ferden.
NORAD, North American Aero-
space Defense Command, er de
som kartlegger dette. USA tilbød
Kina denne tjenesten den 6. oktober,
og Kina aksepterte tilbudet. Kina
forespurte også mange andre land
om eventuelt å få lov til å lande på
deres territorium dersom det skulle
bli nødvendig for taikonautene å
22
tilbakevendings-
modulen testet
med tanke på at
forseglingen må
være lufttett før
disse skiller lag
ved tilbakevendin-
gen. Testen viste
at Shenzhou 6 var
klar for å gjen-
nomføre det som
den var sendt ut
for, gjennomføre
eksperimenter i mi-
krogravitasjon.
Under Shen-
zhou 5-ferden
beveget ikke Liwei
seg ut av sitt sete,
og ved at taiko-
nautene i Shen-
zhou 6 nå kunne
beveget seg fritt
mellom modulene,
kan en godt si at
Kinas bemannede
romfartsprogram
begynner å mod-
nes. Ved siden av
vibrasjonstester,
ble også sovefor-
holdene, kjøkkenet
og toalettforholdet
gjennomføre en nødlanding. Alle testet. Yang Liwei hadde bare med
forespurte land aksepterte dette. seg kokt kylling med dadler, som
han sa var godt, men maten han
I bane spiste var kald fordi det ikke var
Vel i bane konsentrerte Junlong og mulighet for oppvarming. Om bod
Haiseng seg om å sjekke ut bane- i Shenzhou 6 var denne muligheten
modulen og konstatere at denne til stede og Junlong og Haiseng
kunne supportere et mannskap på hadde med seg ris, tørkede grønn-
to utover de 21 timene som Yang saker og et bredt sortiment av frukt
Liwei hadde på sin ferd. Dette og grønnsaker som jordbær, bana-
skjedde nesten på dagen to år etter ner og søte meloner. Romfartøyet
den første ferden. Begge taikonau- hadde med seg nok forsyninger til
tene tok av seg sine 10 kilo tunge en ferd på syv dager.
trykkdrakter og beveget seg fra For første gang måtte også et
tilbakevendingsmodulen til bane- kinesisk romfartøy heve sin bane på
modulen. Taikonautene byttet også grunn av den svake bremseeffekten
plass i modulen, og med det startet fra den uhyre tynne atmosfæren i
en grundig sjekk av romfartøyet. den høyden. Dette skjedde etter 30
Før de fikk lov til å bevege seg omløp rundt Jorden.
rundt, ble det gjennomført målinger
for å undersøke hvordan romfar- Eksperimenter
tøyet tålte forkjellige vibrasjoner og Blant de eksperimentene som ble
bevegelser. Ved siden av dette, ble utført om bord, var sperma fra gri-
også forseglingen mellom bane og ser fra Rongcchang-kommunen i
Romfart 4/2005
 bemannet romfart

Chongqing. Omtrent 40gram ble

plassert både på innsiden og på
utsiden av romfartøyet for å gi
vitenskapsfolkene nok data på
hvordan kosmisk stråling påvir-
ker sperma. Dette vil senere bli
brukt til å befrukte griseeggcel-
ler. Prosjektet har kostet 241 000
dollar og er antatt å ta to år å
analysere.
Det ble også gjennomført en
del medisinske tester som blod-
prøver og urinprøver, og det ble
også undersøkt hva slags mat
som vil passe best ved lengre
opphold i rommet. Målet med
å finne hvilken mat som passer
best, er å sikre at taikonautene
får riktig kosthold om bord i
sin kommende romstasjon. Et
mål som ikke ligger så mange år
frem i tid. De brukte også sove-
poser for hvile og søvn.
Tenkt sammenkobling mellom to kinesiske romfartøy, slik det kan komme
Landingen til å skje mellom Shenzhou 7 og den ubemannede banemodulen til
Blant de landene som aksepterte Shenzhou 6.
nødlandinger, dersom det skulle
bli nødvendig å lande andre steder
enn i Indre Mongolia, var Australia banemodulen skilte lag. Den siste om bord i tilbakevendingsmodulen
og land i Nord-Afrika, Europa og skal fortsette i bane i flere måneder detekterte avstanden til bakken og
Nord-Amerika. Siden landingen for å gjennomføre flere eksperimen- noen få meter over bakken startet
gikk som den skulle, og skjedde i ter i mikrogravitasjon. Kort tid etter små rakettmotorer som sørget for
kommunen Siziwang Banner, nord i ble bremsemotorene avfyrt utenfor en myk landing.
provinsen Indre Mongolia i Kina. vestkysten av Syd-Afrika, slik at Shenzhou 6 gjennomførte 75
Kina har ni bakkestasjoner for- tilbakevendingsmodulen og servi- runder rundt Jorden og fløy ikke
delt over hele verden, dette i tillegg cemodulen begynte å falle inn i mot mindre enn 3,25 millioner km. Dette
til følgeskip i Atlanterhavet, Stil- jordatmosfæren. Modulene ble etter er selvfølgelig en ny rekord for
lehavet og det Indiske hav, som gjør hvert koblet fra hverandre og servi- Kina. Kina vil uansett sette nasjo-
bakkekontrollen i stand til å kom- cemodulen brant opp i atmosfæren, nale rekorder i tiden som kommer,
munisere med romfartøyet i langt som planlagt. På veien gjennom dersom ikke noe katastrofalt skjer.
større grad en om det bare hadde atmosfæren passerte Shenzhou 6 Landingen skjedde i nattemørke
skjedd i fra kontrollsenteret i Jiu- over Sentral Afrika, Saudi Arabia og mindre enn 1,5 km fra det planlagte
quan. Vi så dette også under Apol- Pakistan før den gikk inn i kinesisk landingspunktet. Stedet for landin-
lo-programmet at følgestasjoner var territorium. gen lå cirka 6 km unna stedet hvor
stasjonert rundt omkring i verden. Som alltid under slike tilbake- Shenzhou 5 landet.
I dag er dette, for blant annet for vendinger, blir det kommunika- Bakkemannskapet denne gang
det amerikanske romfergeprogram- sjonsbrudd med bakkekontrollen besto av ikke færre enn 300 perso-
met sin del, basert hovedsakelig på i flere minutter. Dette skyldes ner, som arbeidet febrilsk med å få
satellittsystemer, primært Tracking plasmapartiklenes høye temperatur tak i kapselen. Dette sammen med
and Data Relay Satellite (TDRS). som omgir romfartøyet gjennom fjorten kjøretøyer og fire helikoptre.
Disse satellittene ligger 35 888 ki- atmosfæren. Kommunikasjonen Det var helikopterpilotene som
lometer over Jorden og ser ned på ble gjenopprettet og bakkeraderne først oppdaget et lyssignal fra rom-
romfergen og Den internasjonale fanget opp kapselen før de tre fartøyet, mindre enn ti minutter
romstasjonen. hovedfallskjermene foldet seg ut. etter landingen. Redningsmannska-
Signalet for starten på tilbake- Fallskjermene sørget for at hastighe- pet var på plass etter en halv time.
vendingen skjedde klokken 21:44 ten ble redusert og at stabiliteten til En time etter landingen steg taiko-
og tilbakevendingsmodulen og kapselen ble gjenopprettet. Sensorer nautene ut av kapselen, fremdeles

Romfart 4/2005
23
bemannet romfart
ikledd sine romdrakter. Den første
som kom ut var Fei Junlong. Begge
var i perfekt form og bilder fra In-
dre Mongolia viser taikonautene sit-
tende i sine stoler for å tilpasse seg
normal gravitasjon. Etter en kort
medisinsk sjekk og fotosesjon, gikk
de over til et helikopter som brakte
de til den lokale flyplassen. Der skal
da ha fått et lett måltid. Turen gikk
videre til Beijing hvor mange gjester
og ingeniører var samlet for å hylle
de nye heltene.
Fremtiden
Med denne gjennomførelsen har
Kina virkelig bevist at de er blant
de romnasjonene som kan sende
personer ut i rommet og bringe
disse sikkert tilbake til Jorden.
De har brukt 2,3 milliarder dol-
lar på utviklingen av Shenzhou-
programmet. Dette inkluderer den
kommende 20 tonn tunge romsta-
sjonen som Kina planelegger for
oppskyting en gang i 2010. Det blir
også utviklet en månesonde for
oppskyting i 2007 og deretter et
fjernstyrt månekjøretøy til å samle
måneprøver i 2017. I 2007 vil kine-
serne sannsynligvis gjennomføre
sin første romvandring, og en gang
mellom 2009 og 2012 den første
sammenkoblingen mellom to rom-
fartøy.
Som nevnt tidligere har ikke
Kina for øyeblikket noen kvinne-
lige taikonauter, og heller ingen
kvinnelige jagerpiloter, siden Kina
velger ut taikonautene ut i fra sine
jagerpiloter. Dette på samme måte
som Amerika og den gang Sovjetu-
nionen gjorde.
I juli 2005 ble en gruppe på åtte
kvinner tatt ut til trening til å bli de
første kvinnelige kinesiske jagerpi-
loter. Noen av disse vil sannsynlig-
vis være blant de første kvinnelig
taikonauter om en fem års tid.
Oppskytingen av Kinas beman-
nede romfartøy har skjedd fra
samme oppskytingssted. Kina plan-
legger en ny og større bærerakett og
dermed kan de komme til å velge
et helt nytt sted for sine fremtidige
bemannede oppskytinger. En sterk
kandidat er den tropiske øya Hai-
24
Trening i en Shenzhou-simulator. En stang benyttes for å rekke frem til
instrumentpanelet. (Xinhua)
nan. Hærens Frigjøringsarme eier
flere baser på denne øya. Ved at
øya er lokalisert i Sør-Kinahavet, og
nær ekvator, vil denne ha en fordel
fremfor Kinas andre oppskytings-
steder, inkludert stedet som Shen-
zhou 5 og 6 ble skutt opp i fra. En
annen fordel er også at oppskytin-
gen vil skje over vann.
Den nye bæreraketten er antatt
å kunne bringe med seg en nytte-
last på mellom 12 og 25 tonn til lav
jordbane og 1,8 til 4 tonn til geos-
tasjonær overføringsbane. Den nye
bæreraketten vil ta over etter Lang
Marj 2F-familien av bæreraketter.
2F-serien har 12 forkjellige model-
ler, som kan bringe med seg en
nyttelast opp til 12 tonn til lav jord-
bane og 5,2 tonn til geostasjonær
overføringsbane.
Den neste generasjonen av bæ-
reraketter, Lang Marsj 5, gjennom-
går for tiden en serie bakketester.
Rommet som en vitenskapelig
lekeplass?
Kina opplyser at Shenzhou 6-ferden
var en ren vitenskapelig ferd, og
det samme vil gjelde kommende
ferder. Amerika er noe kritisk til at
dette er en ren vitenskapelig ferd.
Amerikanske massemedier lar ikke
muligheten la gå fra seg for å nevne
det militære potensialet til et slikt
romprogram. Det er de kinesiske
militære som styrer romprogram-
met. Uansett hvilken romnasjon det
gjelder, så er rommet et potensial
for en fremtidig krig nasjoner i
mellom. Våpen med høy presisjon
styrt fra rommet, vil kunne vinne
en slik krig. Russland og Kina har
riktignok i lang tid vært lobbyister
for å beholde rommet som en de-
militarisert sone. Dette har så langt
dreid seg om å holde rommet fritt
for våpen, men kontroll av våpen
gjennom rommet, er noe annet.
USA har ennå ikke undertegnet en
slik avtale.
Kulturrevolusjonen
Det er ikke så mange år siden
kulturrevolusjonen i Kina. Et av
hovedmålene med revolusjonen,
var å holde generasjoner unna ut-
danning, noe som i dag må være et
problem for landet. Med to sukses-
ser bak seg i bemannet romfart,
vil en tro at landet vil satse i langt
større grad enn tidligere på tekno-
logi og vitenskaplige emner for å
komme på høyden med blant annet
USA. Dette bør bekymre Russland.
De som kjenner forholdet mellom
Russland og Kina, vet at hvert år
demonstrerer Kina sin økende in-
Romfart 4/2005
 bemannet romfart

teresse for ny teknologi på de fleste Til høyre:

områder. Verdens ledende nasjoner, vil Nie Haiseng
være de nasjoner som har teknologien hjelpes ut av
og den vitenskapelig kunnskapen. Shenzhou 6 et-
Kina har vist for verden at de har be- ter landingen.
gynt å følge denne tankegangen. (Xinhua)

Ryktene
Mange rykter florerte før Shenzhou
6-ferden, men mange av disse er siden
ikke kommentert. Under:
Under alle Kinas romferder hvor Haiseng og
de bringer romfartøyet tilbake til Junlong på
Jorden, som de har gjort siden siste utsiden av
halvdel på 1960-tallet, har disse brakt tilbakeven-
med seg frøpakker. Satellittene som dingskapselen
ble brukt til blant annet slike oppdrag, en time etter
hadde betegnelsen Fanhui Shei Wei- landing. Legg
xing, FSW. Satellittene ble brukt til merke til at
militære og sivile jordobservasjoner. kapselen er
Skulle man ha brakt med seg slike svidd på høyre
frø ut i rommet, så måtte det være frø side.
til en hurtigvoksende plante siden (Xinhua)
tiden i rommet er så kort. Det viten-
skapelige resultatet fra en slik test vil
sannsynligvis være minimal, men høy
PR verdi. Heller ingen ting her er kom-
met ut om dette etter ferden.
Ryktet gikk også om at det skulle
bringe med seg et eller flere dyr. Sann-
synligheten for et stort dyr var liten,
men frosker og fiskeegg ville være et
alternativ siden de kan oppbevares i
lukkede kontainere, hvor de er beskyt-
tet av vannet rundt dem. Om det ble
noe av er også ukjent.
Ikke alt som skulle være med Shen-
zhou 6 skulle være av vitenskapelig
eller teknisk karakter. Det gikk rykter
om at det skulle være flagg og min-
neobjekter om bord. Tidligere dette
året frigjorde kinesisk presse en uklar
informasjon om at mennesker skulle
sende inn pyntegjenstander som skulle
være med på ferden. Heller ingen in-
formasjon om dette har kommet etter
ferden.
Om Shenzhou 6 hadde med seg en
laser reflektor som Shenzhou 4 hadde
i 2002, sies det heller ingen ting om.
Denne ble brukt med stor suksess av
astronomer i Kina og andre steder i
verden.
Det er bare å vente på de kommen-
de oppskytinger i Shenzhou-program-
met. Programmet vil bli spennende i
årene som kommer.

Romfart 4/2005
25
utforskning av solsystemet
Venus Express
Europas første fremstøt mot Venus
Oppskytingen av romfartøyet ble
utsatt i to uker fordi man noen
dager før den først planlagte opp-
skytingsdatoen oppdaget fremmede
partikler inne i dekselet rundt Ve-
nus Express.
26
Men 9. november 2005 startet
Sojuz/Fregat-bæreraketten med
Venus Express fra Baikonur-kosmo-
dromen i Kasakhstan.
De tre trinnene i Sojuz-bærera-
ketten fungerte alle som de skulle i
løpet av de ni minuttene de brukte
Venus, fotografert av Mariner 10
i ultrafiolett lys, slik at strukturer i
skylaget blir tydelige.
(NASA/C. J. Hamilton)
ESAs første Venus-romfartøy,
Venus Express, er nå på vei
mot Venus, etter en meget
vellykket oppskyting natt til
9. november 2005. Fra bane
rundt planeten skal Venus
Express i hovedsak utforske
planetens atmosfære, men
også hvordan de øvre de-
lene av atmosfæren veksel-
virker med solvinden.
Av Erik Tronstad
på sin del av jobben. Fregat-trinnets
motor sørget for det siste dyttet i
jordbane.
Motoren i Fregat-trinnet startet
for andre gang 1 time og 22 minut-
ter etter oppskytingsstart og sendte
Romfart 4/2005
 utforskning av solsystemet

Nyttelastdekselet (foran til høyre), med Venus Express og

Fregat-trinnet, har nettopp blitt integrert med resten av So-
juz-bæreraketten i MIK-40-bygningen ved Baikonur.

Venus Express ut av jordbane og pa­nelene. Avstanden

over i en bane mot Venus. mellom ytterpunk-
Omtrent to timer etter opp- tene på sol­celle­pa­
skytingsstart fikk ESAs European nelene er omtrent 8
Space Operations Centre (ESOC) i m. Sol­celle­pa­nelene
Darmstadt, Tyskland kontakt med produserer omtrent
Venus Express. Solcellepanelene 800 W med strøm i
hadde foldet seg ut og leverte strøm Jordens avstand fra
til systemene om bord. Alle syste- Solen og 1100 W inne
mene fungerer i skrivende stund ved Venus. Fordi
slik de skal. solstrålingen er mer
Venus Express kommer frem til intens ved Venus enn Over: Oppskytingen av Venus Express fant
Venus 11. april 2006. Da skal rom- ved Mars, er arealet sted fra Baikonur i Kasakhstan den 9. novem-
fartøyets hovedmotor avfyres for å på sol­celle­pa­nelene ber 2005. (ESA)
få Venus Express inn i bane rundt til Venus Express bare
planeten. Etter justeringer av banen omtrent halvparten Under: Plasseringen av Venus Express’ instru-
skal Venus Express være i sin ende- av for Mars Express. menter. (ESA)
lige Venus-bane 7. mai 2006. Deret- Til kommuni-
ter starter utprøving av alle instru- kasjonsformål har
mentene i Venus-bane. Ordinære romfartøyet to para-
vitenskapelige observasjoner starter bolantenner, én med
4. juni 2006. 1,3 m diameter og én
med 0,3 m. Dessuten
ROMFARTØYET har det to rundstråle-
Selve romfartøyet er nesten en tvil- antenner.
ling av ESAs Mars Express, derav Hovedmotoren,
navnet. Sistnevnte gikk inn i bane som skal brukes til
rundt Mars 25. desember 2003 og større banejusterin-
er fortsatt aktiv. Men Venus Ex- ger og til å få Venus
press bringer ikke med seg noen Express inn i Venus-
landingskapsel tilsvarende Mars bane, har en skyve-
Express’ Beagle 2. kraft på 400 N. De åtte
«Kroppen» eller «bussen» til stillingskontrollmoto-
Venus Express måler 1,5 m x 1,8 m rene har en skyvekraft
x 1,4 m, når man ser bort fra sol­celle­ på 10 N hver.

Romfart 4/2005 27
utforskning av solsystemet
Venus Express klargjøres for vibrasjonstester
ved Intespace facilities, Toulouse, Frank-
rike. (ESA/EADS Astrium)
Hele romfartøyet har en masse
på 1270 kg. Av dette utgjør instru-
mentene 93 kg og drivstoff 570 kg.
Omgivelsene ved Venus er en
god del forskjellige fra ved Mars.
Først og fremst er Venus mye nær-
mere Solen. Venus’ avstand fra
Solen er omtrent halvparten av
Mars’ avstand. Derfor er varmebe-
lastningen fire ganger større ved
Venus enn ved Mars.
Varmeisoleringen er følgelig
en viktig forskjell mellom Venus
Express og Mars Express. Litt foren-
klet kan man si mens Mars Express
ble bygd for å holde seg varm, er
Venus Express bygd for å holde seg
avkjølt.
VENUS
I Venus-atmosfæren er et tykt sky-
lag. Det skjuler overflaten i synlig
lys og gjør at den ikke er synlig
utenfra. Ved hjelp av radar fra Jor-
den og fra sovjetiske og amerikan-
ske romfartøyer i bane rundt Venus
er overflaten tidligere kartlagt med
stor nøyaktighet. De beste observa-
sjonene er gjort av det amerikanske
28
Venus Express fylles med drivstoff. Beskyttelsesdrakter er påkrevd
fordi drivstoffet er giftig. (ESA)
romfartøyet Magellan i
første del av 1990-årene.
Venus er den planeten
som i størrelse og masse
er mest lik Jorden av de
andre planetene i Solsystemet.
Diameteren er 95 % av Jordens og
massen 80 %. Samtidig har Venus
omgivelser som er ekstreme i for-
hold til Jordens.
Mens gasstrykket ved jordover-
flaten normalt er omkring én atmos-
fære, er det hele 90 atmosfærer ved
Venus-overflaten. Jordatmosfæren
består av 77 % nitrogen, 21 % ok-
sygen og har nærmest ubetydelige
mengder karbondioksid. På Venus
utgjør derimot karbondioksid hele
96 % av atmosfæren. Denne gassen
gir en voldsom drivhuseffekt som
gjør at overflatetemperaturen på
Venus er rundt 470 °C, om lag 400
grader høyere enn den ellers ville
vært.
Også i jordatmosfæren er det en
drivhuseffekt, men den er mer be-
hagelig. Den sørger for at tempera-
turen her i gjennomsnitt er omtrent
35 grader høyere enn den ville vært
uten. Uten denne drivhuseffekten
ville den gjennomsnittlige over-
flatetemperaturen på Jorden vært
rundt -20 °C, og havene hadde vært
bunnfrosset, mens den nå er rundt
+15 °C.
En gang tidlig i sin historie had-
de Venus antakelig store mengder
vann, slik Jorden har i dag. Venus
har hatt en utviklingshistorie som
er dramatisk forskjellig fra Jordens.
Det meste av vannet på Venus har
fordampet og har drevet bort fra
planeten. I dag er Venus en nær-
mest knusktørr planet.
Ennå vet man for lite om hvor-
for Jorden og Venus har hatt så
fullstendig ulike utviklingshisto-
rier, til tross for at planetene er så
like i størrelse og er naboplaneter.
Forskerne håper at Venus Express
skal bidra til å gi mer kunnskap om
dette.
Vitenskapelige formål
De viktigste vitenskapelige oppga-
vene for Venus Express er:
* Undersøke den kraftige driv-
huseffekten på Venus.
* Studere de hurtige vindene
som hele tiden driver atmosfæren
rundt planeten.
* Undersøke hvorfor Venus
roterer så langsomt og i motsatt
retning av Jordens rotasjon. Venus
Romfart 4/2005

Venus Express kobles til Fregat-trinnet.
bruker hele 243 døgn på å rotere om
sin egen akse.
* Undersøke de merkelige ab-
sorpsjonstrekkene i ultrafiolett strå-
ling i om lag 80 km høyde.
* Undersøke Venus’ uhyre svake
magnetfelt.
* Studere hvordan partikler fra
Solen vekselvirker med Venus’ øvre
atmosfære.
INSTRUMENTER
For å gjennomføre disse oppgavene
har romfartøyet med følgende vi-
tenskapelige instrumenter:
* Infrarødt Fourier-spektrometer
(High Resolution Infrared Fourier
Spectrometer (PFS)). Instrumentet
skal med stor nøyaktighet måle
temperaturer i atmosfæren i 55-100
km høyde over overflaten. Det kan
også måle temperaturer på overfla-
ten. Dermed kan instrumentet også
brukes til å se etter tegn til eventuell
vulkansk aktivitet. Instrumentet
skal også måle mengdene av for-
skjellige gasser i Venus-atmosfæren.
* Ultrafiolett og infrarødt spek-
trometer for stjerneokkultasjoner og
atmosfæreobservasjoner (UV and
IR Spectrometer for solar/stellar
occultation and Nadir Observations
Romfart 4/2005
utforskning av solsystemet
(SPICAV/SOIR)). Også dette skal
måle mengder av en del stoffer i
Venus-atmosfæren. Særlig skal det
prøve å se etter de små mengdene
med vanndamp som forskerne
regner med er der. Dessuten skal
det se etter svovelforbindelser, et
tegn på vulkansk aktivitet, og oksy-
gen. Instrumentet skal måle tetthet
og temperatur i 80-180 km høyde i
atmosfæren.
Skjematisk fremstilling av oppskytingen av Venus Express. (ESA)
* Spektrometer som skal obser-
vere i ultrafiolett, synlig lys og i det
nær-infrarøde området (UV-visi-
ble-near IR imaging spectrometer
(VIRTIS)). Instrumentet skal obser-
vere hvilke stoffer som finnes i den
lavere delen av Venus-atmosfæren,
under skylagene i 35-40 km høyde.
Det skal også kartlegge bevegel-
sene til skyene i både ultrafiolett
og infrarødt. Forskerne vil dermed
kunne studere bevegelsesmønstrene
i atmosfæren i forskjellige høyder.
* Instrument som skal obser-
vere romplasma og energirike
atomer (Analyser of Space Plasma
and Energetic Atoms (ASPERA)).
Instrumentet skal observere vek-
selvirkningen mellom solvinden
(strømmen av partikler fra Solen)
og Venus-atmosfæren. Det skal
også undersøke hvordan molekyler
og ladede partikler unnslipper fra
Venus og flyr ut i rommet.
* Overvåkningskamera (Venus
Monitoring Camera (VMC)). Dette
er et vidvinkelkamera som skal ta
bilder av Venus i ultrafiolett, synlig
lys og i infrarødt. Kameraet skal ta
globale bilder, observere bevegel-
sesmønstre i atmosfæren og ta bil-
der av overflaten. Forskerne håper
at stråling fra Venus-overflaten i
29
utforskning av solsystemet

Fra venstre Merkur, Venus, Jorden og Mars vist i innbyrdes riktig størrelsesforhold. Bildet av Venus er basert på
radarobservasjoner av Magellan, gjort på begynnelsen av 1990-tallet. Det viser overflaten, uten skydekket. De
andre bildene er tatt av henholdsvis Mariner 10, Apollo 17 og Viking. (NASA, ESA)

nær-infrarødt slipper nokså uendret
gjennom skylagene og ut i rommet.
Da håper man å kunne ta bilder i
nær-infrarødt av overflaten, bilder
med bedre oppløsning enn radarob-
servasjonene Magellan gjorde. Det
vil i så fall være analogt med hva
som er tilfelle på Titan. Der spres
synlig lys fra overflaten så mye opp
Venus Express’ reiserute fra Jorden til Venus. (ESA)
gjennom dislagene at det er umu- nærmere, for å gi mer kunnskap om
lig å se overflaten utenfra. Derimot hvilken virkning den har på Venus-
slipper infrarød stråling uendret atmosfæren.
gjennom atmosfæren. Cassini kan
derfor fotografere Titan-overflaten i I tillegg til de seks vitenskapelige
infrarødt. Observasjonene fra over- instrumentene vil radiosenderen i
våkningskameraet til Venus Express Venus Express fungere som et slags
vil også bidra til å identifisere og syvende instrument. Radiostråling
forklare fenomener som observeres fra instrumentet vil mange ganger
med de andre passere gjennom deler av Venus-
instrumentene. atmosfæren, på sin vei til Jorden.
Her nede kan man måle de endrin-
* Magneto- gene radiosignalet da utsettes for,
meter (MAG). i forhold til når det ikke passerer
Venus har ikke gjennom Venus-atmosfæren. Slik
et eget, indre vil forskerne få data om massen,
magnetfelt, i tettheten, temperaturen og trykket
hvert fall er det i Venus-atmosfæren fra 35-40 km
for svakt til å ha og opp til 100 km høyde. Videre
blitt registrert vil man får data om de elektriske
av tidligere egenskapene til Venus-overflaten
romfartøyer. og hvor ujevn eller «ruglete» den er.
Rundt planeten Radiostrålingen fra Venus Express
er det likevel et vil også gi data om solvinden i de
magnetfelt, men indre delene av Solsystemet.
det skyldes vek-
selvirkningen FERDPLANEN
mellom solvin- Ferden fra Jorden og innover til
den og Venus- Venus kommer til å ta 162 døgn.
atmosfæren. Fremme ved Venus kommer hoved-
Magnetometeret motoren til å bli avfyrt i 53 minut-
skal undersøke ter, for å få Venus Express inn i en
denne veksel- foreløpig Venus-bane. Det meste av
virkningen de 570 kg med drivstoff som rom-

30 Romfart 4/2005
 utforskning av solsystemet

Over: llustrasjon av Venus Express i bane rundt Venus. (ESA)

fartøyet har med, vil gå med i Under: Skjematisk fremstilling av Venus Express’ observasjonsmoduser i
den manøveren. bane rundt Venus. (ESA)
Banen skal være på 250 km x
350 000 km. Laveste punkt skal
ligge over Venus’ nordpolom-
råde, høyeste punkt over sydpo-
lområdet.
Om lag fem døgn senere
starter en to uker lang serie
med banejusteringer. Når den
er ferdig, skal Venus Express
være i en meget avlang polbane.
Banen skal være på 250 km x 60
000 km, med en omløpstid på
omtrent 24 timer.
Venus Express skal holdes i
drift i to Venus-rotasjoner, det
vil si i omtrent 500 døgn. Rom-
fartøyet har med nok drivstoff
til å være virksomt i 1000 døgn.

Romfart 4/2005 31
utforskning av solsystemet
Cassinis ferd
rundt Saturn
Julaften 2005 vil Cassini ha gjennomført 20 kretsløp
rundt Saturn. Etter halvannet år ved "Ringenes Herre"
begynner vi for alvor å se resultater av prosjektet.
Da den amerikanske romsonden
Cassini passerte periapsis (punktet
i banen nærmest Saturn) den 27.
november 2005 hadde den fullført
totalt 19 omløp rundt Saturn. Cas-
sini passerte da 278 000 km over
Saturns skytopper. Dagen i forveien
hadde Cassini passert bare 500
km fra Rhea, som er Saturns nest
største måne. Dette var Cassinis
eneste planlagte nærpassering av
Rhea, men bare bare én av mange
gjennomførte eller planlagte nær-
passeringer av Saturn-måner i
Cassini-programmet. Men det var
siste gang i 2005 at Cassini passerer
nærmere enn 10 000 km fra et him-
Dione, fotografert den 11. okto-
ber 2005. like etter Cassinis eneste,
planlagte nærpassering av den-
ne 1118 km store månen. Bildet
er sammensatt av syv enkeltopp-
tak, gjort i en avstand av mellom
20 000 og 25 000 km. (NASA/JPL)
32
Av Øyvind Guldbrandsen
mellegeme. Det ble også den siste
nærpasseringen av en annen måne
enn Titan på nesten to år.
Cassini har så langt foretatt åtte
nærpasseringer av seks av Saturns
mellomstore is-måner. Passerings-
avstandene har variert fra 175 til
2100 km. Mange flere passeringer i
større avstander er også foretatt.
Det er gjerne de åtte største må-
nene etter Titan, de med radius over
100 km, som regnes som Saturns
mellomstore måner. Diametrene på
disse varierer fra 220 km for Phoebe
til 1530 km for Rhea. Titan stiller i
en egen klasse med sine 5150 km.
Blant de små månene er Janus den
største med 178 km i diameter. For
øvrig har omtrent alle de små og
flere av de mellomstore månene
tydelig ellipsoidisk eller uregelmes-
sig form. Forskjellige informasjons-
kilder oppgir derfor forskjellige
størrelser, siden man tydleigvis ikke
er enige om det er gjennomsnitts-
diameteren eller ekvatordiameteren
som man skal regne.
Cassinis bane rundt Saturn
Rhea-passeringen den 27. novem-
ber 2005 skjedde halvveis ut i det
som blir kalt ”rev”(-olution)- eller
”orbit 18” (omløp nr. 18). Cassini
hadde da egentlig fullført 19 omløp
Romfart 4/2005
 utforskning av solsystemet

rundt Saturn. Nummereringen av

omløpene ligger 1½ verdi på etter-
skudd fordi man noen år før Cas-
sini/Huygens ankom Saturn måtte
gjøre en endring i første del av den
sirlig planlagte ”Saturn tour”, dvs.
Cassinis kompliserte bane rundt
Saturn. De planlagte omløpene 1 og
2 ble erstattet av de til sammen like
lange omløpene a, b og c, som ble
etterfulgt av den opprinnelige tour-
planens omløp 3, 4 osv.
Endringen av de første omlø-
pene ble gjort for å omgå et kom-
munikasjonsproblem mellom Cas-
sini og dens medbrakte, europeiske
Titan-kapsel Huygens. P.g.a en feil
med en mottaker i Cassini måtte
sonden passere mye lenger unna
Titan enn først planlagt, for å kunne
høre signalene fra Huygens mens
kapselen den 14. januar 2005 dalte
ned mot overflaten i fallskjerm.
Den lengre avstanden reduserte
dopplerforskyvningen av signalene
fra Huygens. (Se Romfart nr. 4-2004
side 22-28 for omtale av Huygens- Saturns ringer er så tynne at sett rett fra siden forsvinner de nesten helt.
kapselen.) Men skyggene av dem på Saturns dagside og gjenskinnet fra dem på
Av praktiske hensyn startet man Saturns sydlige nattside avslører deres eksistens. (JPL/NASA)
dessuten å telle omløpene etter at
Cassini/Huygens hadde foretatt et
halvt omløp rundt Saturn (”omløp av 3,2 millioner km fra Saturn, når ble avfyrt slik at det ble fanget inn
0”). Cassini har foretatt 19½ omløp i en avlang bane rundt planeten (se
”Omløp 18” avsluttes således siden 1. juli 2004. Det var da, etter Romfart nr. 2-2004 side 30-37).
når Cassini passerer apoapsis nesten syv års reise gjennom Solsys- Cassinis første apoapsis ble
(punktet i banen lengst fra Saturn) temet, at Cassini/Huygens ankom nådd 27. august 2004, hele 9,1 mil-
den 11. desember 2005, i en avstand Saturn og fartøyets hovedmotor lioner km fra Saturn. Det første

Romfart 4/2005
33
utforskning av solsystemet

Saturns nordlige om-

råde, fotografert i na-
turlige farger den 14.
desember 2004, i en
avstand av 719 000
km. De mørke bån-
dene er skygger fra
ringene. Den blå
fargen, som minner
om atmosfærene til
Uranus og Neptun,
skyldes at lysstrålene
fra Solen følger en
lengre distanse gjen-
nom Saturns øvre,
relativt skyfrie, nord-
lige atmosfære. De
blå lysstrålene har
kortere bølgelengde
enn annet synlig lys,
og spres mer effektivt
i atmosfæren. (JPL/
NASA)

omløpet (0/a) tok fem måneder.
Dette er nå redusert til rundt fire
uker, i hovedsak takket være kløk-
tig utnytting av Titans gravitasjons-
felt gjennom flere nærpasseringer
av månen.
Det er også Titans gravitasjons-
felt som bøyer banen tett forbi
mange av Saturn mindre måner. De
mellomstore månene er i seg selv
for små til å endre Cassinis bane i
nevneverdig grad. Å "finne" mindre
måner enn Titan som Cassini kan
fly tett forbi er derfor meget van-
skelig, siden disse
både i tid og rom må ligge tett inntil
den banen Cassini følger mellom to
Titan-passseringer.
Det var derfor en helt enestå-
ende begivenhet at Cassini i løpet
av det samme omløpet (orbit 15)

Utsnitt av Saturns ringer, satt sammen av seks fargebilder, hver igjen satt sammen av flere enkeltopptak gjennom
forskjellige fargefiltre. Bildene er tatt i en avstand av 1,8 millioner km den 12. desember 2004, fra en posisjon 4
grader "under" ringplanet. De dekker omådet av ringene som strekker seg fra 74 565 km til 136 780 km fra Saturn
senter. Saturns radius er 60 000 km. Lengst til venstre sees den mørke C-ringen. I midten den lysere B-ringen og til

34
32 Romfart 4/2005
 utforskning av solsystemet

Til høyre: Dione foran Saturn, fotogra-

fert i tilnærmet naturlige farger den 11.
oktober 2005, på vei mot nærpasserin-
gen. Bildet over viser en del av et 60
km stort krater. Sentraltoppen nederst
til høyre, litt av kraterkanten diagonalt
oppe til venstre. Mange riller og fraktu-
rer løper på kryss ov tvers. Lyse krater-
vegger skyldes skred som har avdekket
underliggende, fersk is. (JPL/NASA/SSI)

høyre A-ringen, som er skilt fra B-ringen av Cassinis deling, oppkalt etter den samme astronomen som romsonden
er oppkalt etter. Det er gravitasjonskreftene fra Mimas som danner Cassinis ikke helt tomme deling. I hver av
hovedringene sees mange titalls, opptil hundrevis av tynnere ringer, stort sett dannet gjennom gravitasjonsop-
virkninger fra Saturns mindre og nærmere måner. (JPL/NASA/Space Science Institute)

Romfart 4/2005 35
33
utforskning av solsystemet
kunne passere tett forbi to av Sa-
turns mellomstore måner. Etter å ha
passert periapsis den 23. september
2005 fløy sonden forbi Tethys i en
avstand av 1500 km den 24. septem-
ber. Alt 26. september strøk Cassini
bare 514 km over Hyperion, fortsatt
på vei bort fra Saturn. Begge pas-
seringene var det nærmeste Cassini
vil komme noen av disse månene
under det primære observasjons-
programmet. Hyperions uregel-
36
32
messige fasong, svamplignende
overflate, kaotiske rotasjon og lave
tetthet plasserer den på en foreløpig
fjerdeplass på listen over interes-
sante/merkverdige Saturn-måner.
tett Forbi enCeLaduS
Enceladus er med sine 498 km en
av de minste Saturns mellomstore
måner. Like fullt knives den og den
mye større Iapetus om å være den
nest mest interessante av Saturns
Lengst til venstre: Den 20. februar
2005 passerte Rhea rett bak Dio-
ne, sett fra Cassini. Cassini befant
seg da 1,48 millioner km fra Dione
og 2,29 mill. km fra Rhea.
Til venstre: Den ca 120 km store
Epimetheus, en av Saturns mange
små måner.
Neste side: "Prometheus-effekten"
i F-ringen skyldes Prometheus' gra-
vitasjon og avlange bane. Hver
gang månen kommer i nærheten
av F-ringen skapes en ny forstyr-
relse i ringmaterialet.
til nå over 30 kjente måner, etter
Titan. Store deler av Enceladus’
overflate synes nemlig å være
geologisk svært ung, med utallige
riller og rynker som har visket ut
nedslagskratre. Dessuten mistenker
man månen å være kilden til den
flortynne E-ringen rundt Saturn, og
man har registrert en like flortynn
atmosfære rundt månen. Dens snø-
hvite overflate er også den lyseste i
hele Solsystemet.
romfart 4/2005
 utforskning av solsystemet

Naturlig nok er Enceladus der-
for et høyt prioritert observasjons-
mål for Cassini. Tre nærpasseringer
er foretatt så langt, hhv. den 17.
februar, 9. mars og 14. juli 2005.
Etter den andre passeringen ble
avstanden på den siste passeringen
vedtatt redusert til bare 175 km, det
nærmeste Cassini har kommet et
himmellegeme hittil. Dette er også
blant de aller nærmeste passeringer
hittil i romfartshistorien.
Ved alle tre anledninger ble
det utført et omfattende observa-
sjonsprogram både på vei mot, like
ved, og på vei bort fra månen. Men
under de to første nærpasserin-
gene av Enceladus ble det ikke tatt
bilder av månen fra særlig kortere
avstand enn 10 000 km. NASA har
ikke kommet med noen spesifikk
forklaring på dette. Men det virker
som man ønsket å holde Cassini
i en stilling hvor kameraene var
beskyttet fra støvforekomster man
mistenkte kunne finnes nær Encela-
dus. Og slik at andre instrumenter
bedre kunne foreta observasjoner.
Eksempelvis å verifisere tilstede-
værelse av støv, samt atmosfære og
magnetfelt rundt månen. Både støv
og en flortynn atmosfære er da også
blitt funnet. Cassinis instrumenter
er ikke bevegelige i forhold til re-
sten av romfartøyet. (Se Romfart nr.
3-2004 side 30-39 for teknisk omtale

Til venstre: I 1980 og 1981 avslørte

Voyager-sondene store deler av
Enceladus' overflate som relativt
ung, glatt og tilnærmet kraterfri.
Bilder Cassini har tatt med 10 gan-
ger høyere oppløsning avslører
at de glatte områdene er svært
"rynkete", med et virvar av daler,
brudd, forkastninger etc.

Det lille bildet til høyre er det hit-

til mest detaljerte Cassini har tatt
av noe himmellegeme. Det er
tatt med Cassinis telekamera i en
høyde av 208 km over Enceladus,
den 14. juli 2005. Bildet er tatt på
skrå, slik at avstanden til terrenget,
(nær sydpolen) i virkeligheten er
319 km. En mengde 10-100 meter
store isblokker av ukjent opphav
ligger strødd utover. Bildet viser et
utsnitt av et område som samtidig
ble fotografert med vidvinkelka-
meraet (det store bildet) og som
bekrefter inntrykket av Enceladus'
overflate som geologisk ung og
tektonisk frakturert.

romfart
romfart 4/2005
4/2005 37
33
utforskning av solsystemet

Enorme nedslagskratere på flere av Saturns måner bærer vitnesbyrd om mange dramatiske episonder i Saturn-
systemets historie. Den 397 km store Mimas (t.v.) domineres av det 140 km store og 10 000 m dype Herschel-
krateret. På den 1060 km store Tethys (midten) ses to enda større kratre: Melanthius (nederst) og det 450 km
store Odysseus (øverst t.h.) Størst er likevel det 600 km store krateret som ses omtrent midt på den 1436 km store
månen Iapetus (t.h.) Et annet digert krater, 400 km stort, sees til venstre på månen. (JPL/NASA)

av Cassini.) vinkelkameraet og ett med teleka- ikke annet å vente.

Under nærpasseringen den 14.
juli ble det faktisk tatt bilder også
i de få minuttene da sonden suste
forbi på det aller nærmesete. For å
helgardere seg ble det fortløpende
tatt bilder 10 ganger mens avstan-
den varierte fra drøyt 1000 km til
under 200 km. Hver gang ble det
tatt to bilder samtidig, ett med vid-
meraet, altså 20 nærbilder totalt.
Bare ett av bildeparene (se side
37) viste noe av Enceladus’ over-
flate. De andre 18 bildene ble tatt
mens kameraene pekte ut i rommet
eller mot Enceladus’ nattside og var
kullsorte. Med en passeringshastig-
het på 8 km/s og 40 sekunder mel-
lom hvert bildeparopptak var det
Cassini var ikke programmert
til å dreie seg etter Enceladus under
nærfasen. Man var mer interessert
i å holde det ultrafiolette spektro-
meteret fast rettet mot en stjerne
nær Enceladus rand for å lete etter
en atmosfære rundt Enceladus. En
flortynn atmosfære ble også fun-
net, men bare over den sydlige del

En av de merkeligste geologiske formasjonene i Solsystemet er "magebeltet" Cassini-sonden oppdaget på Ia-

petus. Beltet er en minst 1300 km lang og opptil 20 000 m høy fjellkjede som ligger nesten eksakt langs månens
ekvator. På bildet til høyre skimtes beltet tvers over nesten hele måneskiven. Vi ser også den bemerkelsesverdige
forkjellen mellom Iapeus' mørke og lyse områder. Det mørke området, Cassini Regio, dekker mesteparten av
Iapetus' "forside" (i forhold til fartsretningen rundt Saturn). Det lyse området dekker polområdene og nesten hele
baksiden. Alle de fire bildene nederst side 38-39 er tatt undre passeringen årsskiftet 2004/2005. (JPL/NASA/SSI)

38
32 Romfart 4/2005
 utforskning av solsystemet

Saturns ringer ligger omtrent

eksakt i Saturns ekvatorplan,
som banene til de fleste må-
nene, med unntak av Iapetus
og Phoebe. I periodene når
også Cassini kretser i Saturns
ekvatorplan oppstår derfor
muligheter for å få med to eller
flere måner på samme bilde-
rute. På dette enestående bil-
det, tatt 15. mars 2005 kl 18:20
UT, mens Cassini var 2,404 milli-
oner fra Saturn, kom tre måner
innenfor smalvinkelkameraets
syns­felt. Fra venstre: Mimas
(avstand til Cassini 2,568 mill.
km), Dione (avstand 2,773 mill
km) og Rhea (2,925 mill km).
Den horisontale streken er rin-
gene, sett fra kanten.

av overflaten. Det styrket teorien
om at støv og gass "ventileres" ut
fra Enceladus' indre. I de samme
sydlige områdene ble det også opp-
daget noen kraftige frakturer, kalt
"tigerstriper", på overflaten. Disse
synes også å ha en annen farge enn
overflaten ellers. Man antar derfor
at utgassingen kan være forbundet
med disse tigerstripene. Endelig
bekreftelse på Enceladus-geysirer
kom under en fjernere passering i
november 2005 (se side 43).
Årene som kommer
I de to og et halvt årene som gjen-
står av Cassinis primære program
vil nærpasseringer av Saturns mel-
lomstore måner bli sjeldnere enn
hittil. Først den 27. juni 2007 vil
Cassini foreta en passering i mode-
rat avstand (16 000 km) av Tethys,
etterfulgt av en 5000 km passering
av Rhea 30. august samme år.
Den 10. september 2007 følger
så en nærpassering (1200 km) av
Iapetus, Cassinis eneste planlagte
nærpassering av denne månen.
Passeringen har allerede lenge vært
imøtesett med stor interesse. En

Et enormt skred har gått ned de 15 000 meter høye klippe- Ved å benytte eksponeringstider på 82 sek-
veggene som danner randen av det 600 km store krateret under og dreie kameraet etter den passerende
på Iapetus. Skredmaterialet har beveget seg halveis over Iapetus, kunne man kartlegge Iapetus skygge-
et indre,120 km stort krater. (JPL/NASA) side, kun lyst opp av Saturn selv. (JPL/NASA)

Romfart 4/2005 39
33
utforskning av solsystemet

Radarbildet (over t.v) viser muliges kystlinjer av ukjent alder mellom landområder av vann-is og "hav" av flytende
hydrokarboner på Titan-overflaten. Den mørke flekken på bildet t.h. er den beste kandidaten hittil oppdaget til
en nåværende sjø av hydrokarboner på Titan. De hvite flekkene er metan-skyer (JPL/NASA)

mye fjernere passering av Iapetus
rundt nyttår 2004/2005 avslørte at
månen, som er nesten like stor som
Rhea, er enda merkeligere enn tidli-
gere antatt. Fra tidligere visste man
at den ene halvdelen av Iapetus er
tre ganger lysere enn den andre.
Voyager-sondene, og i enda større
grad Cassini, har vist at dette skyl-
des at store områder av overflaten
er dekket av et mørkt materiale.
Men spesielt overraskende var
oppdagelsen av en minst 1300 km
lang og opp til 20 000 meter høy
fjellkjede som ligger nesten eksakt

ESA og NASA offentliggjorde den 30. november 2005 nye mosaikker satt sammen av bilder fra Huygens' fallskjerm-
ferd ned mot Titan-overflaten. Oppe til venstre på bildet til venstre kjenner vi igjen evleleiene fra de aller første
Huygens-bildene (se Romfart 1-2005 s. 13). Sirkelen i midten angir utstnittet til bildet til høyre. Med litt godvilje kan
du litt under midten se en årsygg som går diagonalt gjennom bildet og som er kuttet opp av flere tverrgående
kanaler. Huygens landet i et flatt område ved et av utløpene, markert med en X i enden av den ujevnt prikkede
linjen, som på bildene angir Hygens horisontale bevegelse på vei ned. (JPL/NASA/Arizona-universitetet)

40
32 Romfart 4/2005
 utforskning av solsystemet

Over: En del av Saturn titter fram over

Titans øvre skylag. Fotografert fra Cas-
sini. (JPL/NASA)

langs Iapetus’ ekvator (se s. 38).

Den 12. mars 2008 passerer så igjen Cas- Lyset fra Saturns ringer brytes av Saturns øvre atmosfære. Ringene
sini tett forbi fra Enceladus, for fjerde gang. ser derfor ut til å bøye seg akkurat der de forsvinner bak Saturn.
Passeringsavstanden var tidligere oppgitt (JPL/NASA)
til rundt 900 km, men dette er senere blitt
redusert til bare 100 km, den nærmeste for-
biflygningen av noe himmellegeme som er
planlagt for Cassini.
Men tiden frem til sommeren 2007 blir
alt annet enn ørkesløs for Cassini. I denne
perioden skal Cassinis baneplan midlertidig
vris så det står nesten vinkelrett på Saturns
ekvatorplan. Hensikten med dette er å foreta
observasjoner av Saturns polområder, ringer
og magnetosfære. Man vil også få mange
anledninger til å observere de mellomstore
månene fra nye vinkler, om enn sjelden fra
avstander mindre enn 50 000 – 100 000 km.
Men kanskje mest interessant blir de inngå-
ende studiene av Titan, som med god margin
er Saturns største og mest interessante måne,
For å kunne vri baneplanet som nevnt kreves
nemlig gjentatte passeringer av Titan. Fra ja-
nuar 2006 og ut mai 2008 er det planlagt hele
36 nærpasseringer av Titan, alle nærmere enn
4000 km, de fleste rundt 1000 km. Cassinis
store radarantenne vil da for alvor benyttes
til å fremstille radarbilder av Titan-overfla-
ten. Hittil har den bildedannende radaren
kun blitt benyttet på fire av Cassinis ni nær-
passeringer av Titan. Ved hver slik passering
foretar radaren et sveip over et langt, smalt
område på Titan-overflaten. Siden hvert Den lyse flekken midt på bildet befinner seg i eksakt motsatt ret-
sveip bare dekker rundt 1% av overflaten, ning som Solen, sett fra Cassini, og skyldes at ispartiklene i Saturns
trengs det mange passeringer før man har B-ring reflekterer noe av sollyset direkte tilbake, som en refleks.

Romfart 4/2005
41
33
utforskning av solsystemet

Rhea foran et utsnitt av Saturns ringer.

Selv om Rhea er Saturns nest største måne ser den ut til å være
nærmest fullstendig geologisk inaktiv. Bildet over viser en overflate
helt overmettet med kratre. Nærbildet til venstre, tatt i en høyde av
bare 700 km, og som dekker et omtrent 5 km bredt område, avslø-
rer heller ikke annet enn kratre. Bildet er tatt under nær­­passeringen
av Rhea den 26. november 2005. (JPL/NASA/SSI)

Fembildersmosaikk av
Hyperion, tatt 26. september 2005. Overflaten
er ulik alle andre måners. Forskerne er nysgj-
errige på hva det mørke materialet i bunnen av mange av kratrene består
av. Se for øvrig fargebilde på baksiden av Romfart nr. 3-2005. (JPL/NASA)

42
32 Romfart 4/2005
 utforskning av solsystemet

En av de mest spektakulære ob-

servasjonene hittil i Cassini-pro-
sjektet ble gjort i slutten av no-
vember 2005. Det øverste bildet
er ett av en serie på 19. bilder som
Cassini tok av Enceladus den 27.
november 2005, i avstander mel-
lom 144 000 og 175 000 km. Alle
bildene, som ble ble tatt med
varierende eksponeringstider, vi-
ser med forskjellig grad av tyde-
lighet en form for geysirutbrudd,
som synes å ha utspring fra flere
steder rundt månens sydpolområ-
de. "Fontenene" består sannsyn-
ligvis av fine iskrystaller, dannet av
vanndamp som har sprutet ut fra
Enceladus' indre.
Bildet er tatt med forholdsvis lang
eksponeringstid og i motlys, med
det svarte verdesrommet som
bakgrunn. Dette er en meget ef-
fektiv måte å avsløre lave konsen-
trasjoner av materie på.
Som man ser er ikke bakgrunnen
helt svart, grunnet materien i E-
ringen, som er tettest i området
rundt Enceladus' bane, for øvrig
langt utenfor Saturns hovedringer.
Man har lenge mistenkt at Saturns
diffuse E-ring, som har svært lav
tetthet, består av materie fra En-
celadus.
Det underste bildet domineres
av om lag fire diagonale, såkalte
tiger­­striper, også de nær Encela-
dus sydpol. Observasjoner fore-
tatt under Cassinis nærpasserin-
ger tidligere i 2005 hadde fra før
sannsynliggjort at materie spruter
opp fra disse tigerstripene. (Se for
øvrig fargebildet på baksiden av
Romfart nr. 3-2005).
Selv om Enceladus' diameter bare
er tredjeparten av f.eks Rheas, er
den langt mer geologisk aktiv. Ak-
tiviteten har visket ut alle store og
middels store kratre fra store de-
ler av overflaten. Den "fin"rynkete
overflaten antyder at Enceladus
må ha godt skviset og klemt, om-
trent som en tørr plastelinaklump.
Årsaken er trolig tidevannskrefter
fra andre måner og fra den for-
holdsvis nærliggende Saturn. De
samme kreftene er trolig også år-
saken til geysirutbruddene. (JPL)

Romfart 4/2005
Romfart 4/2005 43
33
JORDOBSERVASJONer

Kata-
strofer
sett fra
verdens-
rommet
Av Roger Pastoft

I juli 1999 var Wien vertskap for

den tredje FN-konferansen om ut-
forsking og fredelig utnyttelse av
det ytre rom. Der tok den europeis-
ke romorganisasjonen ESA og den
franske romorganisasjonen CNES
initiativet til et internasjonalt char-
ter, ”Space and Major Disasters”. I
Tatt av Vinden: oktober 2000 signerte også Canadi-
Det øverste bildet av New Orleans er tatt i april 2000. an Space Agency charteret. National
Det nedereste bildet viser samme området 13. september 2005, 15 Oceanic and Atmospheric Adminis-
dager etter at orkanen Katrina herjet og oversvømmet byen. Det tration (NOAA) ble medlem i 2001.
går tydelig fram at det meste av byen fortsatt står under vann. De Senere har flere organisasjoner blitt
oversvømte områder i byen har en mørk blå farge. Områder som medlemmer, bl.a. The United States
er tørket ut er blå/grå farget, slik som parkområdet til venstre for Geological Survey og The Japan
midten. Mot vest ser vi et klart skille der det ikke er oversvømmelse. Aerospace Exploration Agency. Det
Satellittbildet dekker et område på 10,4 km x 7,1 km. Omkring 80% internasjonale charteret ble formelt
av New Orleans ble oversvømmet. (NASAs Terra). operativt 1. november 2000.

44 Romfart 4/2005
 JORDOBSERVASJONer

Tsunami fra verdensrommet:

Satellittbilde av en del av Banda Aceh-provin-
sen langs Sumatras kyst før og etter at tsuna-
mien rammet området den 26. desember 2004.
(DigitalGlobes QuickBird).

Charteret har som mål å stille til rådighet

for medlemsland og organisasjoner et felles
system for anvendelse av satellittdata ved store
naturkatastrofer og ulykker. Bilder fra satellitter
med høyoppløsningskameraer er til uvurderlig
hjelp for å bestemme for eksempel en orkans
styrke, nøyaktig posisjon, bevegelsesretning og
geografisk utbredelse slik at lokale og nasjonale
myndigheter samt internasjonale hjelpeorgani-
sasjoner kan sette i verk evakuering og effektivt
redningsarbeid på et tidlig tidspunkt.
Denne lille bildereportasjen viser eksempler
på hvordan satellittbilder inneholderer detal-
jerte data om naturkatastrofer. Vi tar også med
et bilde av World Trade Center i New York etter Ground Zero: Satellittbilde av Manhattan, New York, tatt
angrepet 11. september 2001. 12. september 2001 med 1 meters oppløsning. Der hvor
de 410 meter høye World Trade Center-tårnene stod,
ses nå grå og hvite røyk- og støvskyer. (Space Imagings
IKONOS).

Romfart 4/2005 45
den internasjonale romstasjonen

Data-
grafikk av
Den internasjonale
romstasjonen som viser kon-
figurasjonen stasjonen har hatt
siden desember i 2002. Illustrasjo-
nen viser ISS fra styrbord side, slik
den normalt er orientert i forhold
til jordoverflaten. Ofte er også
Pirs- koblings-/luftslusemodulen ok-
kupert av et Sojuz-fartøy. Romfer-
gene kobler seg til PMA-1-modulen.
(NASA/Øyvind Guldbrandsen)

PROGRESS-FRAKOBLINGER OG
OPPSKYTINGER

Den internasjonale rom-

stasjonen – Av Ivar Johansen

vi ser tilbake DEL 4 PROGRESS FRAKOBLINGER OG

I del 3 av sagaen om den internasjonale romstasjonen ISS tok
jeg for meg Ekspedisjon 6 og 7 og litt av tiden etter Columbia.
I denne delen skrur vi tiden nok en gang tilbake og tar for
oss de forskjellige viktige hendelsene frem til Ekspedisjon 8
første og eneste spasertur i rommet. Det er ikke alltid at en
planlagt spasertur eller EVA (Extra Vehicular Activity) går slik
man gjerne vil…
OPPSKYTNINGER.
Oppe i bane rundt Jorden om bord
i Den Internasjonale Romstasjonen
ISS gikk livet sin vante gang... Ek-
spedisjon 7-mannskapet passerte
sin 107. dag i bane rundt Jorden den
11. august 2003. Foruten en del små,
unike vitenskapelige eksperimenter,
som tok mesteparten av tiden til Ju-
rij Malentsjenko og hans amerikan-

46 Romfart 4/2005

ske kollega Edward Lu denne
påfølgende uken, var det også
andre gjøremål som var litt
mer livsnødvendige. Tidligere
hadde man hatt problemer
med den amerikanske rom-
drakten til Lu. På grunn av
dette måtte man nå tilpasse en
reservedrakt, slik at begge to
hadde en som var i orden og
en i beredskap dersom man
måtte foreta en utstigning i
rommet via den amerikanske
luftslusen Quest. Denne nye
reserve-drakten gikk greit
å tilpasse, men man fikk et
problem med kjølingen. Dette
løste seg etter hvert. Ingeniø-
rene fra Hamilton Standard
nede på bakken hadde nå mer
enn nok å gjøre, da denne pro-
blematikken med avkjøling av
romdraktene ikke akkurat var
noe nytt.
Tiden gikk fort nå i for-
hold til at både Progress M-47
og M1-10 etter hvert skulle
kobles fra romstasjonen. På
bakgrunn av dette brukte
Malentsjenko det som nå var
igjen av oksygen om bord i
disse to Progress-romfartøy-
ene for å sette romstasjonen
under trykk. Progress M-47
var tilkoblet luken i enden av
Zvezda-modulen, mens Pro-
gress M1-10 var godt foran-
kret til den russiske luftslusen
Pirs. Begge romfartøyene var
nå mer eller mindre fulle av
søppel og annet materiell som
enten var ødelagt eller ”gått
ut på dato”. Planen var slik
at Progress M-47 skulle koble
seg fra ISS den 27. august 2003
lokal tid, mens Progress M1-
10 skulle forlate stasjonen den
4. september 2003. På denne
måten hadde man plass til et
nytt Progress-forsyningsfartøy
og et nytt Sojuz-romfartøy. Be-
setningen hadde noen dager
med forskjellige eksperimen-
ter om bord, hvor man blant
annet var travelt opptatt med
et russisk hjerteeksperiment.
Det var studier av et hvilende
Romfart 4/2005
den internasjonale romstasjonen
hjertes bioelektriske ak-
tivitet, og det var femte
runde i en lang rekke rus-
siske eksperimenter hvor
hjertet står i fokus.
Progress M-47 (Pro-
gress 10) koblet seg fra
ISS klokken 00:48 norsk
tid den 28. august 2003
etter at låsehakene som
hadde forankret romfar-
tøyet til den russiske ser-
vicemodulen Zvezda ble
kommandert til å ”slippe
taket”. Den Internasjonale
Romstasjonen og dens
syvende mannskap befant
seg over den østlige delen
av Kina 386,16 kilometer
over jordoverflaten idet
Progress M-47 sakte men Bannerne som danner et åttetall symboliserer
sikkert beveget seg vekk samarbeidet mellom amerikanerne og russerne.
fra ISS. Noen timer senere Under Ekspedisjon 8 ser vi ISS slik den vil se ut når
ble bremse-motorene om den er ferdig. I kanten av emblemets nedre del
bord aktivisert, slik at på hver sin side er besetningsmedlemmenes
romfartøyet traff Jordens navn skrevet inn.
atmosfære for så å brenne Michael Foale og Alexander Kaleri utgjorde
opp. dette åttende ISS mannskapet. (NASA.)
Mens dette foregikk
i bane rundt Jorden, var
aktiviteten høy ved Bai- Til venstre ser vi Alexander Kaleri , kommandør
konur-kosmodromen i og ferdingeniør om bord på Sojuz TMA-3, mens
Kasakhstan. De siste for- Ekspedisjon 8 kommandør Michael Foale sees
beredelsene var i sin av- til høyre. Bildet er tatt ved Gagarin Cosmonaut
slutningsfase i forhold til treningssenteret i Stjernebyen utenfor Moskva.
et nytt Progress-romfartøy Kaleri representerer den russiske romfartsadmi-
som bare var timer unna nistrasjonen Rosaviakosmos mens Foale er fra
en ny oppskyting med NASA. I nedre bildekant kan vi se flaggene til
nye forsyninger til ISS. de 16 nasjonene som til da var med i romsta-
Progress M-48 (Pro- sjonsprosjektet.
gress 12) ble skutt opp FOTO: Rosaviakosmos.
fra de kasakhstanske
stepper og Baikonur-kos-
modromen den 29. august
2003 klokken 03:48 norsk
tid. Den Internasjonale
Romstasjonen befant seg
på dette tidspunktet
over den sydlige delen
av Atlanterhavet, øst for
Sør-Amerika, i en stabil
høyde av 386,16 kilometer
over jordoverflaten. Ma-
lentsjenko og Lu hadde
allerede sovet noen timer.
Snaue ti minutter etter
oppskyting gikk romfar-
47
den internasjonale romstasjonen
tøyet inn i bane rundt Jorden, og
solcellepaneler samt navigasjons-
antenner foldet seg ut i henhold til
”skjema”. Om bord var romfartøyet
lastet med drøye 500 kilo med mat,
drivstoff, vann, reservedeler, verk-
tøy, kontormateriell, en ny genera-
sjon bærbare PC-er, dokumenter
for utdanning, personlige eiendeler
til neste ISS-mannskap og diverse
andre forsyninger til Malentsjenko
og Lu. Blant forsyningene var en
satellittelefon og en GPS-mottaker,
som Malentsjenko og Lu kunne ta i
bruk etter at de hadde fått landkjen-
ning igjen, dersom man skulle være
vitne til en slik bomlanding som
det foregående mannskapet foretok
(se Romfart nr. 3/2005, side 45). I
tillegg til dette var Progress M-48
også lastet med en del vitenskapelig
utstyr til den spanske ESA-astro-
nauten Pedro Duque, som sammen
med den åttende besetningen til ISS
skulle skytes opp den 18. oktober
2003.
Om bord i Zvezda-modulen
hadde et av de åtte batteriene slut-
tet å fungere, slik at mannskapet
ble nødt til å skifte ut batteri num-
mer to. Godt var det å vite at flere
batterier var på vei der Progress
M-48 romfartøyet nå nærmet seg
ISS. Ekspedisjon 7-mannskapet var
48
godt forbredt på romfartøyets an-
komst der de filmet og fotograferte
det ”remmer og tøy” kunne holde
idet sammenkoblingen nærmet seg.
Sammenkoblingen var et faktum
ved Zvezda-modulens bakre luke
klokken 05:40 norsk tid den 31. au-
gust 2003. ISS fløy over det sentrale
Asia idet forsyningsromskipet ble
låst via Zvezdas låsehaker. Nå var
det bare kontroll og lekkasjeprøver
som gjenstod før Malentsjenko og
Lu kunne begynne å losse nok et
Progress-romfartøy. Dette er et ni-
tidig arbeid, lasten er komprimert
så langt det er mulig, og logistikken
ligger på et kvalitetsnivå som er
viktig å opprettholde.
Ved siden av den daglige driften
av ISS, fysisk aktivitet for begge
to hver eneste dag, ble lossingen
avviklet samtidig med at et annet
Progress-romfartøy ble lastet opp
med søppel og andre unødvendige
ting man nå ikke lenger trengte om
bord. Det var virkelig travelt ved
ISS og ”togstasjonen” i rommet…
Sammenkoblingsluken ved den
russiske luftslusen Pirs hadde vært
opptatt siden 11. juni 2003. Den
4. september 2003 klokken 21:42
norsk tid ble denne luken sakte men
sikkert ledig igjen idet Progress
M1-10 forlot sin post ved ISS, men
Progress M-47, fullastet med søp-
pel og annet materiell, forlater
romstasjonen den 28. august
2003. Få timer senere traff rom-
fartøyet Jordens atmosfære og
brant opp. (NASA).
romfartøyets oppdrag var ikke på
noen måte over enda. Romfartøyet
ble i sin jordbane grunnet det rus-
siske kilder opplyste var at man
skulle bruke dets kameraer til å
gjøre observasjoner av steder med
høy økologisk interesse for russiske
forskere på bakken. Nå ble ikke
dette offentliggjort før frakoblingen
var et faktum, og det ble poengtert
at romfartøyet skulle forholde seg
i trygg avstand fra ISS og romsta-
sjonens nærhet. Dette ”oppdraget”
skulle pågå i en måned, og hva
slags observasjoner som skulle
gjøres ble ikke utbrodert vesentlig,
men nå var i alle fall nok en luke
ledig. Neste romfartøy som skulle
koble seg til luftslusen Pirs igjen,
var et romfartøy som viste oss at et
nytt mannskap til ISS var på gang…
INDRETJENESTER OG UNDERVIS-
NING
Lu og Malentsjenko forsatte dag-
liglivet om bord, bare avbrutt av
kontakt med bakken. Foruten
kontrollsentrene i Houston og ved
Korolev utenfor Moskva, var det
nok en high school i USA som ”ban-
ket” på. Denne gangen var det en
skole lokalisert på vestkysten som
skulle få lov til å nyte godt av litt
undervisning fra verdensrommet.
Studentene på bakken fra 10. klasse
hadde en mengde spørsmål til
mannskapet om bord, og det var fa-
gene fysikk, kjemi, litt matematikk
og naturfag som fikk sin sjanse nå.
Denne formen for kontakt med bak-
ken er noe alle astronauter og kos-
monauter setter meget stor pris på.
Det blir et avbrekk og et lite puste-
rom fra alt det tekniske vokabularet
som går til og fra kontrollsentrene,
samtidig som de om bord i ISS
opplever en fantastisk entusiasme
fra de forskjellige studentene rundt
omkring på de forskjellige skolene.
Romfart 4/2005
 den internasjonale romstasjonen

Med det sorte verdensrom og de-

ler av Iran, De Forenede Arabiske
Emirater, Oman, Hormuz Stredet
og den Persiske Gulf har man en
glimrende utsikt i fra ISS. I høyre
bildekant ser vi litt av forsynings-
romfartøyet Progress M48, seks
dager før romfartøyet ble koblet
i fra ISS. (NASA).

Vi skal huske på at studentene tross

alt har snakket med astronautene/
kosmonautene i bane rundt Jorden.
Dette er nok ikke hverdagskost
enda, selv ikke i USA. Tiltaket
mellom NASAs forskjellige utdan-
ningssentra i USA og skoleverket
er veldig populært, og det er en
lang kø av fremtidige henvendelser
som venter på tur. Slik det ser ut i
skrivende stund og tiden fremover,
vil denne formen for undervisning
ha liv i lang, lang tid. Personlig tror
jeg at jeg hadde levd mange år på å
veksle noen ord med et besetnings-
medlem om bord i ISS – det er det
nok ingen tvil om!!!
Tilbake til vedlikehold og ar-
beid om bord. Det stod litt igjen av
utsjekkingen av romdraktene om
bord. De amerikanske var mer eller
mindre i orden, og en gjennomgang
av de russiske Orlan-romdraktene
var tidkrevende og fylte en god del
av mannskapets tid. Denne kontrol-
len var noe som ikke skjedde hver
dag, der de gikk gjennom hver
millimeter av de to nasjoners rom-
drakter. Den gikk ut på å tømme all
form for vann som befant seg i små
tanker og rør. Vannet skulle ta seg
av kjølingen under bruk. Videre ble
alle former for ventiler og koblinger
tatt fra hverandre, rengjort og satt
sammen igjen. Alle sensorene som
indikerer hvordan astronauten/
kosmonauten har det under en EVA
(Extra Vehicular Activity - rom-
vandring) og som sender data til
bakken, ble overhalt samtidig som
draktens vifte ble satt på og fikk
virke i to timer, slik at den kunne bli
smurt etter alle kunstens regler. En
slik service på disse draktene skal
ifølge produsentens tykke manualer
gjøres årlig og har en tidsbegrenset
ramme på 369 dager etter siste EVA,
reparasjon eller utsjekking på bak-
ken.
Av eksperimenter ble det gjen-
nomført noen i Glovebox-monteren
inne i den amerikanske laborato-
riemodulen Destiny. Samtidig fikk
Lu og Malentsjenko, ved hjelp av
sensorer
de hadde
fastspent
på seg,
sendt
verdifulle
data til
bakken
om sin
helsetil-
stand. De befant seg nå på slutten
av sitt langtidsopphold som det
syvende mannskapet om bord.
Lossingen av Progress M-48-
romfartøyet var nå gjennomført.
Nesten tre tonn med forsyninger
var registrert og lagret, det vi si nes-
ten alt… For en gangs skyld hadde
man fått problemer med kommu-
nikasjonen med bakken. Dette skjer
ikke så ofte, og mannskapet klaget
på at de nesten ikke kunne høre
capcom, som sitter i Houston og
er den som primært tar seg av den
daglige oppfølgingen og kommuni-
kasjonen med de som er om bord.

Her befinner vi oss inne i den russiske luftslusen

Pirs. To russiske Orlan-romdrakter er hengt opp
og lagret. Disse skal brukes i Ekspedisjon 8`s
eneste romvandring som vi kommer tilbake til i
neste nummer av ROMFART. Et verktøystativ er
montert på hver av romdraktene. (NASA).

Romfart 4/2005 49
den internasjonale romstasjonen
Det var problemer både fra Hous-
ton, Texas, Korolev utenfor Moskva
i Russland og SSPOC (Space Station
Payload Operations Center) ved
NASAs Goddard Spaceflight Center
i Huntsville, Alabama. Det er her
all kommunikasjon som har noe
med eksperimenter som blir gjen-
nomført om bord havner, samtidig
som SSPOC også er hovedansvarlig
for å logge alt som blir gjort i hen-
hold til eksperimenter. Etter en lang
stund med feilsøking, var kvaliteten
over ”eteren” tilbake igjen og Lu og
Maletsjenko var tilbake i rute, noe
de var glade for…Det vil si, kanskje
ikke helt. En ting som var med om
bord i Progress M-48, var et nytt
vektløfterstativ, og dette ble det rift
om… Mens de på bakken prøvde
å få tilbake kommunikasjonen, ble
mannskapet ”permittert” en stund,
og det var nesten vill slåsskamp om
dette nye stativet. Fysisk trening er
som før nevnt veldig viktig og har
en høy daglig prioritet. Når et nytt
treningsverktøy ankommer stasjo-
nen, noe som ikke skjer veldig ofte,
så er dette noe som det settes meget
stor pris på. Av og til kan det virke
som om de om bord nesten glem-
mer både vedlikehold og eksperi-
menter, der de bare MÅ prøve ut
det nye så fort som mulig. Slik er vi
50
mennesker, enten vi befinner oss på
bakken eller i bane rundt Jorden, og
jammen er det hyggelig å konstan-
tere at slike nye innslag skaper mye
glede om bord. En ting er i alle fall
sikkert, det var godt å få et alterna-
tiv til tredemøllen og romaskinen
om bord.
JORDOVERFLATEFOTOGRAFERING
OG UNDERVISNING
Jordoverflatefotografering er en
oppgave om bord som er nevnt
før, men det å kunne forutse dår-
lig vær, er et felt det blir lagt stor
vekt på. NASAs egen Earth Ob-
servation-avdeling har, for hvert
langtidsopphold, en lang liste med
områder på Jorden hvor man gjerne
vil ha lagt ned litt ressurser i form
av fotodokumentasjon. I midten
av september 2003 var det stormen
Isabel som fikk oppmerksomhet
fra romstasjonen. Ikke bare ble den
fotografert av mannskapet om bord,
men kameraer på S1-fagverket og
på eksteriøret til Destiny-modulen
sørget for fin dekning av denne
stormen. Flere andre landområder
ble også fotografert ut fra en lang
liste som altså holder mannskapet
travelt opptatt.
NASAs ISS-vitenskapelige offi-
ser og astronaut Lu underviste i til-
Som nevnt taes det mange bil-
der under et langtidsopphold om
bord i romstasjonen. Dette bildet
er tatt i september 2003 og viser
orkanen Isabel som herjet den
gangen. Legg merke til orkanens
øye i midten på bildet. (NASA).
legg fra rommet der han gikk gjen-
nom og demonstrerte hvordan den
vitenskapelige MSG (Microgravity
Sciences Glovebox) fungerte. Det
var elever og lærere fra forskjellige
ungdomsskoler som skulle lage sine
egne MSG, for så å gjennomføre
enkle eksperimenter.
Lu illustrerte forskjellen mellom
vekt og masse i vektløs tilstand.
Denne formen for undervisning fra
jordbane er en viktig del av NASAs
læreplan, og det er NASAs Office
of Spaceflight som er sponsor for
denne typen undervisning. Det er
synd at man ikke har en besetning
på tre astronauter/kosmonauter om
bord i romstasjonen. Hadde dette
vært mulig, ville de forskjellige
skolene på alle klassetrinn fått mer
tid til slike populære ”skoletimer i
fra verdensrommet”.
Mens Lu underviste, tok Ma-
lentsjenko seg av litt vedlikehold
og jobb om bord i den russiske
servicemodulen Zvezda. Her skiftet
han ut et 800-amperes batteri, sam-
tidig som han byttet ut en driver i
Zvezdas bærbare datamaskin. Før
det ble kveld, rakk de en pressekon-
feranse fra Johnson Space Center
i Houston. Dette var en del av en
”workshop” som tok for seg alle de
nye kravene som granskningskom-
misjonen etter ulykken med Colum-
bia den 1. februar 2003 hadde satt
som kriterier for ”return to flight”.
Man kunne konstantere at mye
arbeid var i gang, men det var langt
igjen. Det var tross alt tidsmessig
bare slutten på september måned
2003. Denne måneden ble rundet av
med en test av romstasjonens høyre
arm, Canadarm2. Denne prøven
gikk ut på hvordan armens ytelse
varierte i forhold til å bli brukt i
sollys eller skygge. En rekke for-
skjellige manøver ble gjennomført,
Romfart 4/2005
 den internasjonale romstasjonen

Det er bare et par timer til opp-

skytning og før avmarsj ut til
oppskytningsplattformen er det
en siste mulighet for pressen til
å lykkeønske mannskapet. Sit-
tende fra venstre i sine russiske
Sokol romdrakter ser vi: Astronaut
Michael Foale – kommandør Ek-
spedisjon 8, kosmonaut og kom-
mandør om bord på Sojuz TMA-3
Alexander Kaleri og helt til høyre
har vi ESA astronaut Pedro Du-
que fra Spania. Stående bak ser
vi reservemannskapet bestående
av fra venstre: Den amerikanske
astronauten William McArthur
– reservekommandør Ekspedi-
sjon 8. Nestemann bak stående i
midten er Valerij Tokarev – reser-
vekommandør Sojuz TMA-3.
Helt til høyre står ESA`s reserve-
astronaut nedelenderen Andrè
Kuipers. (NASA)/Bill Ingalls.

og armens ytelse ble dokumentert
til å være den samme ved begge
forhold.
Oktober måned 2003 ble innle-
det med nye ”skoletimer fra ver-
densrommet”. Lu hadde i løpet av
sitt langtidsopphold, som nå nær-
met seg slutten, blitt en meget habil
lærer. Undervisnings-prosjektet til
NASA inneholder mange poster,
og denne gangen var det nok en
gang det fascinerende aspektet med
vektløs tilstand som stod på dagsor-
denen. Han brukte en skrutrekker,
en discman, en musikkassett og
en linjal. Dette eksperimentet, som
viste forskjellig individuell oppfør-
sel i mikrogravitasjon, som vektløs
tilstand er, ble videofilmet til en
videokassett, for så å bli distribuert
til forskjellige skoler i etterkant.
Progress-romfartøyet M1-10
hadde kretset i bane rundt Jorden
nesten én måned og gjort obser-
vasjoner av steder med økologisk
interesse. Russiske forskere hadde
fullført sine oppdrag, og den 3.
oktober 2003 brant romfartøyet opp
i jordatmosfæren over Stillehavet på
ettermiddagen norsk tid.
Dette syvende mannskapet var
nå ved slutten av sitt langtidsopp-
hold om bord i ISS. Kontrollsen-
trene i Houston og Moskva hadde
sine timelange seanser hver dag,
hvor det ble fokusert på at mann-
skapet skulle ”pakke ned” sine
hovedaktiviteter. De måtte avslutte
og nøste opp en del løse tråder i
form av vedlikeholdsoppgaver, før
det åttende mannskapet etter hvert
kom på plass på denne ensomme
men allikevel trivelige utposten i
verdensrommet. Det var snaue tre
uker før retur til Jorden, og det var
en lang smørbrødliste som skulle
effektueres før ISS kunne overleve-
res til neste mannskap. Denne se-
ansen med å tenke på at man skulle
hjem til Jorden og etter hvert til sine
nærmeste familie, er en prosess som
er nøye ”bygd” opp rent psykisk,
slik at den individuelle astronaut/
kosmonaut skal kunne glede seg til
det som skal skje uten å miste fokus
på det som skal gjøres om bord.
Som ofte ellers, og som oss andre
som jobber med bena plantet på
Jorden, husker man ikke alle gjøre-
mål i hodet til enhver tid. Derfor er
sjekklister gode å ha, enten vi er på
Månen, i bane rundt Jorda eller på
et shoppingsenter i en større norsk
by. Et av mange viktige gjøremål
for Malentsjenko og Lu var å ta på
seg de russiske Sokol-romdraktene
for så å få tilpasset sine individuelle
skreddersydde seter om bord i rom-
fartøyet Sojuz TMA-2. Denne tilpas-
singen er viktig av flere grunner.
Det var nok ingen tvil om at sete og
alt rundt dette passet før, men som
vi vet, vil man i løpet av et lang-
tidsopphold i vektløs tilstand ha en
tendens til å ha ”vokst” litt når det
gjelder høyde. Vår ryggrad strekker
seg litt over tid i det mikrogravita-
sjonelle miljøet som er om bord i
ISS, og en aldri så liten finjustering
av setehøyden måtte til.
NYTT MANNSKAP:
EKSPEDISJON 8
Det var ikke bare i bane rundt Jor-
den det ble gjort tilpassingsprøver
nå den 10. oktober 2003.
Nede på bakken, ved Gagarin
Cosmonaut Training Center i Stjer-
nebyen utenfor Moskva var det
hektisk aktivitet for det åttende
mannskapet som skulle ta over
ansvaret for ISS. Den amerikanske
veteranen og astronauten Michael
Foale var Ekspedisjon 8s komman-
dør og vitenskapelig offiser. Hans
kollega, som var ansvarlig for Sojuz

Romfart 4/2005 51
den internasjonale romstasjonen

Snaue to dager før oppskytning reises bæreraketten med

Sojuz TMA-3 på toppen opp i vertikal posisjon. Jo da, det
kan nok sees noe primitivt ut, men du verden hvordan
dette fungerer! På dette bildet er raketten snart i sin opp-
skytningsposisjon og en ny besetning kan bokstavelig talt
legge ut ”på skinner til jernbanestasjonen ” i verdensrom-
met. (NASA)/Bill Ingalls
Bæreraketten med Sojuz TMA-3 på toppen blir
skutt opp klokken 07.38 norsk tid den 18. oktober
2003. Jakten på romstasjonen ISS kunne begyn-
ne. (NASA)/Bill Ingalls.

TMA-3 romfartøyet og ferdingeniør,
het Alexander Kaleri. Nok en gang
var det en såkalt taxiferd som var
rett rundt hjørnet, og denne gangen
var det også litt europeisk sus over
denne Ekspedisjon 8/Sojuz TMA-
3-ferden. Innslaget fra ESA denne
gangen var den spanske astro-
nauten Pedro Duque som skulle
tilbringe én uke om bord i ISS for
å utføre en rekke eksperimenter.
Han ville således bli med Ekspedi-
sjon 7-besetningen Malentsjenko
og Lu tilbake til Jorden om bord i
Sojuz TMA-2. Disse to mannska-
pene hadde den 11. oktober 2003 en
telefonkonferanse sammen via Bai-
konur-kosmodromen, der de gikk
igjennom de felles aktivitetene som
skulle gjøres.
På slutten av konferansen øn-
sket de fem hverandre lykke til. Det
var i underkant av fem dager til de
kunne ha sitt første møte i ”gutte-
klubben”, snaue 390 kilometer over
jordoverflaten.
Men før dette skulle skje, var det
en annen meget hyggelig hendelse
de to om bord satte litt søkelys på,
der de var i sin siste uke alene om
bord på ISS. Kina gjør også store
fremskritt som romnasjon, og nett-
opp denne uken gjennomførte Kina
sin første bemannede romferd med
romfartøyet Shenzhou 5. Med fire
ubemannede, og nå altså den første
bemannede romferden, sendte Ed-
ward Lu sine hilsener til kineserne
og ønsket dem lykke til som ver-
dens tredje romnasjon. Hilsningene
nådde ”bakken” både på kinesisk
og engelsk, noe som ble satt meget
stor pris på av ”debutanten”.
Som presse og media er det
alltid spennende å være til stede
ved Baikonur-kosmodromen foran
en oppskyting. Spesielt dagene før,
når bæreraketten blir transportert
via tog ut til oppskytingsrampen
cirka 48 timer før oppskyting. Det
er kaldt her ute på de kasakhstan-
ske stepper i oktober måned, og det
er karakteristisk å se disse smilende
arbeiderne der de går langs skinne-
gangen med sine bjørneskinnsluer
på, mens bæreraketten Sojuz TMA-
3 nærmer seg sin oppskytingsplatt-
form i kjent stil. Jo da, det er nok
primitivt sammenlignet med det vi
er vant til fra Kennedy Space Center
i Florida. Men det virker, og det
virker meget bra!
Mens de siste forberedelser fant
sted ved Baikonur-kosmodromen,
der Sojuz TMA-3-raketten var i
ferd med å bli reist opp ved opp-
skytingsplattformen, var det to om
bord i ISS som hadde det travelt.
De var i ferd med å ”sjekke ut” fra
sin utpost. Men det som stod øverst
på agendaen dagen før Ekspedisjon
8-mannskapet skulle begi seg ut på
sin reise til ISS, var å rydde, gjøre
rent, støvsuge, ja rett og slett gjøre
alt i stand til besøk og overtagelse
av ISS. Lu og Malentsjenko var lette
til sinns, de gledet seg nok til å re-
turnere til Jorden. For Malentsjenko
var det ekstra stas å tenke på at han
skulle hjem. Han hadde tross alt gif-
tet seg under sitt langtidsopphold,
og det var en liten bryllupsreise på
gang så snart han var ferdig med
debreafing etter ferden og alle lege-
sjekker på bakken.
Michael Foale og Aleksander
Kaleri, som utgjorde Ekspedisjon

52 Romfart 4/2005

Mannskapet ombord på den
internasjonale romstasjonen sam-
les for et gruppebilde i laborato-
riet i Destinymodulen. Fra venstre
(første rekke) er kosmonaut Juri I
Malentsjenko, Ekspedisjon 7 kom-
mandør; ESA-astronaut Pedro
Duque fra Spania; astronaut C.
Michael Foale, Ekspedisjon 8 kom-
mandør og NASA ISS forskningsof-
fiser. Fra ventre på bakre rad er
astronaut Edward T. Lu, Ekspedi-
sjon 7 NASA ISS forskningsoffiser
og ferdspesialist, og kosmonaut
Alexander Y. Kaleri, Ekspedisjon8
ferdspesialist. Malenchenko og
Kaleri representerer Rosaviakos-
mos.
8, samt deres gjest, den spanske
ESA-astronauten Pedro Duque, var
grytidlig i gang på oppskytings-
dagen. Kaleri og Duque måtte nok
innrømme at det hadde blitt så som
så med søvn den siste natta. Spen-
ningen før oppskyting var til å ”ta
og føle på”, som de sa. Foale hadde
hatt en fin natt og så frem til å ”få
sitte på med en Sojuz” – det skulle
bli godt å komme i gang innrømmet
han, før de alle tre forsvant opp i
heisen til sin Sojuz TMA-3. Nedtel-
lingen gikk sin gang, alle systemer
ble rapportert til å være på topp,
og klokken 07:38 norsk tid den 18.
oktober 2003 løftet Sojuz-bæreraket-
ten seg fra oppskytingsrampen som
den har gjort så majestetisk mange
ganger før. Neste stopp var Den
Internasjonale Romstasjonens Pirs-
modul…
SAMMENKOBLING OG RETUR TIL
JORDEN
Samtidig som romstasjonen be-
fant seg over det sentrale Asia i
en høyde av 386,16 kilometer, fikk
den nok en gang et kjærkomment
besøk. Romfartøyet Sojuz TMA-
3 koblet seg til ISS klokken 09:16
norsk tid den 20. oktober 2003. Etter
sammenkobling ble det montert
klemmer i sammenkoblingsmeka-
nismen mellom Pirs og Sojuz. Man
sjekket så denne lille tunnelen slik
at den var tett for lekkasjer før lu-
Romfart 4/2005
den internasjonale romstasjonen
ken mellom Sojuz og romstasjonen
fysisk kunne åpnes. Ekspedisjon
8-mannskapet, den amerikanske
astronauten Michael Foale og den
russiske kosmonauten Alexander
Kaleri, kunne klokken 12:19 norsk
tid tre inn i sitt nye hjem idet de ble
ønsket velkommen av det avtrop-
pende Ekspedisjon 7-mannskapet.
På dette tidspunktet hadde Malent-
sjenko og Lu tilbrakt 177 dager i
rommet hvorav 175 av dem er logg-
ført om bord i ISS. Det var duket
for en uke med ”kjentmannsprøve”
om bord, samtidig som en offisiell
overtagelse av stasjonen fra det ene
mannskapet til det andre ville finne
sted. Vår europeiske astronaut Pe-
dro Duque hadde en lang liste med
eksperimenter som han skulle ut-
føre på sin og ESAs Cervantes-ferd
som den het. Duques deltagelse på
denne ferden hadde kommet i stand
via en kommersiell avtale mellom
ESA og den russiske romfartsadmi-
nistrasjonen Rosaviakosmos. Han
sorterer altså ikke under Ekspedi-
sjon 8 som mannskap, men er offisi-
elt inkludert i mannskapet på Sojuz
TMA-3 på vei opp til stasjonen og
det samme på vei hjem, men da om
bord på Sojuz TMA-2.
Nede på bakken ved de to kon-
trollsentrene var det nok en gang en
aldri så liten seanse med kaker og
kaffe som en slik mannskapsrota-
sjon genererer. De fem om bord i ISS
fikk en lang rekke lykkønskninger
både fra familie og arbeidskolleger,
samtidig som det nye mannskapet
også ble ønsket lykke til med sine
nye arbeidsoppgaver om bord.
Etter at mesteparten av det se-
remonielle var over, var det lunsj,
før de nye langveisfarende fikk en
sikkerhetsorientering av det avtrop-
pende mannskapet. Ekspedisjon 7-
mannskapet installerte også Pedro
Duques nye sete om bord i Sojuz
TMA-2-romfartøyet, slik at det rom-
fartøyet var klart for retur til Jorden.
Dette romfartøyet hadde i tilegg til
å være et tur/retur-romfartøy, også
fungert som livbåt for Ekspedisjon 7
dersom man hadde trengt å evaku-
ere ISS grunnet vanskeligheter om
bord. Så langt i historien til ISS har
ikke dette vært nødvendig, og takk
for det…
Foale og Kaleri, som altså ut-
gjorde det nye åttende mannskapet,
hadde en travel hverdag nå. Det å
ta over ansvaret for en romstasjon
etter en snau ukes gjennomgang er
et stort ansvar, noe som ble under-
streket av Foale da denne ”Change
of Command”-seremonien ble gjen-
nomført den 24. oktober 2003. Kale-
ri hadde, sammen med sin russiske
kollega og kosmonautvenn Malent-
sjenko, tilbrakt mye tid med å sette
seg inn i det russiske segmentet av
romstasjonen. I mellomtiden hadde
Foale og Lu brukt mesteparten av
53
den internasjonale romstasjonen
sin tid i den amerikanske labora-
toriemodulen Destiny, i tillegg til
et par lange dager med trening av
romstasjonens høyre arm – Cana-
darm2. Det avtroppende mann-
skapet hadde nå et par dager til å
reflektere på sitt langtidsopphold,
samtidig som avreisen fra deres
midlertidige hjem ute i verdens-
rommet snart stod for døren. På
vår kjære Sol var det mye unormal
solaktivitet denne uken som Sojuz
TMA-3-mannskapet hadde vært om
bord i ISS. De to kontrollsentrene i
Houston og utenfor Moskva hadde
fulgt dette meget nøye i forhold
til om de fem om bord i ISS hadde
blitt utsatt for mer stråling enn ”det
som er vanlig”. I tilfelle dette hadde
skjedd, kunne det ha vært snakk
om å utsette retur og landing av So-
juz TMA-2, men man fant ikke noe
som tilsa dette. Dermed var det på
tide å pakke Sojuz TMA-2 med det
som skulle tilbake til Jorden. Week-
enden før frakobling ble benyttet
til dette, der ESAs astronaut Pedro
Duque tok seg av logistikken med
påholden penn, mens Malentsjenko
og Lu kunne konstatere at langtids-
oppholdet gikk mot slutten. Nok en
formell seremoni ble gjennomført
som ”takk for laget” rett før Sojuz
TMA-2 (Soyuz 6)-mannskapet inn-
tok sine plasser om bord i romfar-
54
tøyet på kvelden norsk tid den 27.
oktober 2003. Luken mellom ISS og
Sojuz TMA-2 ble skalket klokken
21:14 norsk tid. Etter at alle syste-
met og sjekklister ble gjennomgått
om bord i det russiske romfartøyet
ble låsene som hadde sikret Sojuz
TMA-2-romfartøyet til Zvezda-mo-
dulen frigjort klokken 00:17 norsk
tid den 28. oktober 2003. Sakte men
sikkert ble avstanden mellom de to
romfartøyene bare større og større.
Bremsemotorene til Sojuz TMA-2
for oppbremsing og tilbakevending
ble avfyrt i fire minutter og sytten
sekunder klokken 02:47 norsk tid.
Frakoblingen av tilbakevendings-
modulen fra resten av Sojuz-rom-
fartøyet fant sted klokken 03:17
norsk tid og noen få minutter sene-
re kunne Sojuz TMA-2-mannskapet
føle møtet med de øverste lagene
av jordatmosfæren. Åtte minutter
etter dette begynte den første delen
av oppbremsingen med de forskjel-
lige fallskjermene, der romkapselen
nærmet seg det karakteristiske step-
peområdet som så mange ganger
har blitt brukt under Sovjetunionen
og Russland før i sitt bemannede
romprogram.
Rett før møtet med bakken ble
seks små rakettmotorer avfyrt for å
minske støtet med bakken, og klok-
ken 03:41norsk tid den 28. oktober
Sojuz TMA-2-romfartøyet er koblet
til det første ISS elementet, som ble
skutt opp 20. november 1998. FGB
(Functional Cargo Block) ble den
omtalt som mens den ble bygget
og fikk som de fleste av oss vet
navnet Zarja i det den gikk inn i
kretsløp rundt Jorden for drøye syv
år siden. (NASA).
2003 landet Sojuz TMA-2-romkap-
selen på det forutbestemte lan-
dingsområdet 38 kilometer fra byen
Arkylyk i Kasakhstan. Ekspedisjon
7-mannskapet og ESAs astronaut
Pedro Duque var i kjempegod form,
der de førstnevnte kunne få bokført
184 dager 21 timer og 47 minutter i
verdensrommet totalt, hvorav 183
dager om bord i ISS.
De tradisjonelle helikoptrene
var på plass ved landingsområdet
en god stund før landing, og støtte-
personell samt ”post-flight”-mann-
skaper fikk TMA-2-mannskapet ut
av romfartøyet klokken 04:00 norsk
tid 28. oktober 2003. Mannskapet
ble fort rapportert til å være i god
form, der de satt på bakken i sine
hvilestoler, godt innpakket i varme
klær. Igjen er det litt enklere også
her ute på steppene for oss i media
og presse, der man ganske så ube-
sværlig kommer helt innpå sine
bildeobjekter. Etter den innledende
første legesjekken ble mannskapet
fløyet som seg hør og bør til Stjer-
nebyen utenfor Moskva. Her ville
de få møte sine aller nærmeste og
Malentsjenko møtte nå endelig
sin kone for første gang etter at de
giftet seg...
FIN ARBEIDSRYTME MED EKSPERI-
MENTER
Ekspedisjon 8 og dens to medlem-
mer, Michael Foale og Alexander
Kaleri, hadde hatt en travel drøy
uke for å bo seg inn i sitt nye hjem.
Det er satt av én time hver dag de
første ukene etter en mannskapsro-
tasjon til å gjøre seg kjent i romsta-
sjonen, ned til den minste detalj.
En annen viktig ting som gjøres
etter en slik mannskapsrotasjon
er brann- og evakuerings-trening.
Romfart 4/2005

Astronaut Edward T. Lu (venstre),
Ekspedisjon 7 NASA ISS forsknings-
offiser og ferdspesialist, og kosmo-
naut Juri I. Malentsjenko (høyre),
kommandør, sitter i sine stoler etter
at de er tatt ut fra Soyuz TMA-2
fartøyet på landingsplassen i Ka-
sakstan, 27. Oktober 2003. (foto
NASA/Bill Ingalls)
Denne treningen samkjøres hos
begge kontrollsentrene og er en
øvelse som blir gjort med jevne
mellomrom. Foruten å ta seg av
det vanlige vedlikeholdet og fysisk
trening, fikk man satt i gang noen
eksperimenter. Et av disse eksperi-
mentene dreide seg om besetningen
selv. De skulle følge en slags tablett-
kur som gikk ut på å ta kaliucitrat-
mpiller samtidig som de logget
hvor mye vann, mat og piller de tok
hver dag. Dette var en del av ek-
sperimentet Renal Kidney Stone Risk
During Spaceflight og hadde blant
annet med saltbalansen i kroppen
å gjøre. Tidligere eksperimenter av
denne typen har vist at det er en
økende risiko for nyrestein i løpet
av et langtidsopphold eller like etter
at man har kommet tilbake til Jor-
den. Kaleri satte opp og jobbet med
et russisk PILOT-eksperiment, hvor
man analyserer de psykologiske og
fysiologiske endringer i mannska-
pets ytelser under et langtidsopp-
hold. Eksperimentet gikk ut på å
bruke to håndkontroller for å måle
koordineringsverdier i begynnelsen,
flere ganger under og på slutten
av langtidsoppholdet. Foale rigget
opp et ”Earth Knowledge Acquired
by Middle Schools”-digitalkamera i
Destiny-modulens optiske vindu,
slik at ungdomsskolestudentene fra
6. til 8. klasse kunne ta bilder, slik at
de i etterkant kunne behandle dem
i sitt vitenskapelige team i klassene.
Dette EarthKAM-eksperimentet
er også en usedvanlig fin måte for
de forskjellige ungdomsskolene å
motta undervisning på. I midten av
november 2003 hadde man i løpet
av drøye to uker fullført anmodnin-
ger fra bakken som inneholdt 750
forskjellige ønsker av jordoverfla-
Romfart 4/2005
den internasjonale romstasjonen
tefotografering, fordelt på 41 ung-
domsskoler. Ja, noe bedre geografi-
og naturfagundervisning skal man
nok lete lenge etter…
Sikkerheten om bord har vært
nevnt før og kan vel ikke nevnes for
mye? Etter at en mengde ungdoms-
skoleelever hadde fått sin store opp-
levelse med undervisning fra rom-
met, gikk det også litt tid til å drille
rutiner i forhold til sikkerheten om
bord. En av disse øvelsene gikk ut
på å få på seg disse russiske Sokol-
romdraktene raskest mulig, for så å
begi seg til livbåten Sojuz TMA-3 og
være klare til evakuering og frakob-
ling fra stasjonen. Dette kunne for
eksempel bli aktuelt dersom man
ikke hadde kunnet sette luftslusen
Pirs under trykk etter endt spaser-
tur i rommet.
I slutten av november 2003 var
det duket for et aldri så lite jubi-
leum…Den 20. november 2003 var
det allerede 5 år siden den første
modulen ble sendt opp. Zarja-
modulen var, som de fleste av oss
husker, den banebrytende modulen
som startet ISS da den ble skutt opp
i fra Baikonur-kosmodromen i 1998.
Siden den gang har romstasjonen
vokst til en anselig størrelse hva
både vekt og volum angår. De 16
samarbeidslandene i romstasjons-
prosjektet kunne trygt feire hver-
andre litt denne dagen både i bane
rundt Jorden og på bakken.
SNART JUL IGJEN…
Under arbeid i den russiske ser-
vicemodulen Zvezda rett før man
tok fatt på årets siste måned, hadde
mannskapet hørt en metallisk lyd.
Foale rapporterte om at ”det hørtes
ut som om det var en Cola-boks
som ble klemt sammen idet den
traff utsiden av modulen – varig-
heten var bare et drøyt sekund ”.
Valerij Lydin, pressetalsmann for
kontrollsenteret utenfor Moskva,
kunne bare bekrefte at alle systeme-
ne om bord fungerte som normalt
og at inspeksjoner via kameraer på
eksteriøret til romstasjonen ikke
viser noe tegn til skader. Sergei Gor-
bunov fra den russiske romfartsad-
ministrasjonen Rosaviakosmos gikk
også ut og sa at ”Mannskapet har
sjekket ut hele servicemodulen og
dets miljø, atmosfæren om bord er
stabil, og det er ingen tegn til noe
spor av punktering av modulens
ytre”. Derimot ble det sagt av en
anonym kilde fra den russiske over-
våkingskontrollen for romskrap, at
stasjonen var blitt truffet av ”et eller
annet”. ”Gjenstanden eller objektet
er liten av størrelse og medfører
ikke noen fare for stasjonens ytre”
55
den internasjonale romstasjonen
– het det i en pressemelding til As-
sociated Press.
Årets siste måned ble innledet
med eksperimenter som tok for seg
hvordan plasmastøv oppfører seg
i forhold til høyfrekvente radiobøl-
ger i vakuum, belastningsmålinger
på føtter og ben i vektløs tilstand
via tredemøllen om bord, til ny
varighetsrekord sammenlagt for
en amerikansk astronaut der Foale
passerte 231 dager +. Den forrige
rekordholder, Carl Walz, tok en
telefon opp til sin kollega Foale for
å gratulere ham og for å få en status
om hvordan det stod til ”på huset”.
Rekorden til Walz var fra juni 2002.
Den lød på 230 døgn, 13 timer, 3
minutter og 37 sekunder og ble slått
litt før klokken 20 norsk tid den 8.
desember 2003. Selv om denne re-
korden nå var slått, beholder Walz
enn så lenge den lengst sammen-
hengende rekorden sammen med
Daniel Bursch på nesten 196 døgn
(se Romfart nr. 2/2005, side 22 - 32).
Mannskapet var også med på en
”spørsmål og svar-time” med skole-
barn ved Wright Brothers National
Memorial School i North Carolina
i samband med 100-årsdagen for
Brødrene Wrights første flytur den
17. desember 1903.
56
Det gikk mot jul nok en gang
om bord i Den Internasjonale Rom-
stasjonen, men noen form for julefe-
rie var det dog ikke snakk om. Mike
Foale og Alexander Kaleri jobbet
seg mot jul med en rekke vedlike-
holdsoppgaver. Foale sjekket ut
ventilasjonsanlegget om bord. Det
er dette som utgjør passasjen mel-
lom den sentrale Unity-modulen og
den amerikanske luftslusen Quest.
Alle ventilene hadde vært overhalt
takket være tidligere mannskap,
og man hadde utbedret et par feil.
For å få utført denne kontrollen i
”henhold til boka”, ble luken mel-
lom luftslusen Quest og resten av
stasjonen lukket. På denne måten
kunne man minske trykket innven-
dig i Quest med 34 kN/m2 (34 kPa).
Luken forble lukket natten over,
slik at denne reduksjonen av tryk-
ket kunne måles. Ingen lekkasje ble
funnet.
Mens Foale var opptatt med
dette gikk Kaleri i gang med å skifte
ut en varmeveksler i boligdelen av
Zvezda-modulen. Denne tilhørte
airconditioningsystemet og fun-
gerte bare med vekslende hell. Men
Kaleri fikk problemer med å koble
på den nye. Det var tydeligvis ikke
gjort i en fei, så teknikerne nede på
bakken tok over ”problemet” slik at
Her er vi inne i den amerikanske
servicemodulen Destiny hvor
mannskapet sender julehilsener til
de to forskjellige kontrollsentrene.
Til venstre en smilende Alexander
Kaleri. Hans kollega Michael Foale
på høyre side er travelt opptatt
med å prate med ”sine” kolleger.
Legg merke til det norske flagget
oppe i venstre bildekant og jule-
treet bak de to travelt opptatte
Ekspedisjon 8 mannskapet.
(NASA)
man sannsynligvis kunne løse dette
senere. Anleggets primærsystem
fungerte som det skulle, så man
hadde god tid på bakken til å løse
problemet. Men det var flere ”små”
ting som virket uregelmessig og
som kontrollsenteret utenfor Mos-
kva sammen med mannskapet gjer-
ne ville utbedre. Elektronenheten,
også om bord i Zvezda-modulen,
har det vært en del uregelmessig-
heter ved. Det er jo denne enheten
som resirkulerer utslagsvann til
oksygen for romstasjonens atmos-
fære, og man hadde mistanke om
at membraner inne i denne enheten
hadde ”sett sine beste dager” og var
klare for å skiftes. Den produserer
også hydrogen, men dette ventileres
ut i rommet. Men det er ikke bare
Elektronenheten, som forsyner rom-
stasjonen med frisk luft. Man tap-
per også oksygen fra de Progress-
romfartøyene som fra tid til annen
bringer med seg etterlengtede
forsyninger opp til mannskapene.
Romfartøyets tanker har med mye
av dette, og når man bruker frisk-
luft fra Progress, ja da kan Elektron
enheten om bord i Zvezda få sin
fortjente hvile.
Julen var rett om hjørnet, og
julaften hadde gutta om bord fri. De
”delte” sine julegaver med venner
og kolleger i Houston via en NASA
TV-overføring internt, mens de
kunne snakke med sine familier via
en toveis privat videokonferanse.
Men høytiden gjorde ikke sitt til at
de kunne glemme det daglige om
bord i romjulen. Kaleri jobbet frem-
deles med airconditioningsystemet,
Romfart 4/2005

mens et nytt år nærmet seg. Hans
amerikanske kollega tok en skik-
kelig opprydding i gamle klær fra
tidligere mannskap, noe som ble
lagret i Unity-modulen.
Så, summa summarium, idet vi
gikk inn i det nye og ubrukte året
2004, skjønner vi at en god del av
indretjenesten om bord i ISS ikke
er så veldig forskjellig fra det vi er
vant til her på bakken…
NYTT ÅR – LEKKASJER OG NYE
SJANSER
Etter å ha hatt fri nyttårsaften, le-
verte Kaleri og Foale en status for
ISS per 1. januar 2004.
Og de var skjønt enige både på
bakken og om bord at 2004 ville
være et år der man ytterligere ville
få lov til å drive forskning på høyt
plan i et meget spesielt miljø som
mikrogravitasjon, eller rettere sagt
vektløshet er. Med en god slant av
ekstra oksygen lagret i to høytrykk-
stanker om bord på den amerikan-
ske luftslusen Quest, kunne de se
lyst på det nye året og markere
Alexander Kaleris 47 årsdag den
første uken av januar. Det var frem-
deles problemer med trykket inne
i romstasjonen, men årsaken var
vanskelig å finne i og med at tryk-
ket bare sank noen få pascal (N/m2)
hver dag. Nede på bakken ble det
vurdert om noen moduler skulle
stenges av i en periode på 12 eller
24 timer for å kunne spore feilen.
Det ville i så fall være Progress-
romfartøyet og modulene Pirs og
Quest samt Sojuz-romfartøyet. Der-
som man ikke kunne finne denne
”mikroskopiske” lekkasjen, kunne
det være mulig at mannskapet flyt-
tet inn i den russiske boligdelen og
stenge denne av fra resten av sta-
sjonen. I de siste ukene har trykket
senket seg fra det som normalt er
101 kN/m2 til 97 kN/m2, noe som
Det er mye flott å se fra jordbane.
Her ser vi den tropiske øya Moorea
i den sydlige delen av Stillehavet.
Man kan tydelig se forskjellige
grunner og dybder langs kystlinjen
av øya. (NASA).
Romfart 4/2005
den internasjonale romstasjonen
er det normale lufttrykket i byen
Oklahoma City i USA. Dette proble-
met utgjør ingen som helst trussel
for mannskapet, man har mer enn
nok friskluft, oksygen og nitrogen.
Skulle man bruke litt tid på å
løse problemet, har man dog for-
syninger under slike forhold for et
drøyt halvt år. Men feilen ble fun-
net! Etter litt i overkant av to ukers
detektivvirksomhet av Kaleri og
Foale, fant man en fleksibel slange
som hadde tvunnet seg. Denne
satt koblet til vindussystemet i den
amerikanske laboratoriemodulen
Destiny, der den skulle sørge for en
jevn luftstrøm som skulle ventilere
kondens ut i rommet for å beholde
dette vinduets optiske kvalitet.
Etter at man hadde slått av eksperi-
mentseksjonene om bord i Destiny,
som gir litt lyd fra seg, kunne man
høre en hissig lyd fra denne slangen
som gjorde det rimelig lett å finne
syndebukken.
Selv om man nå sannsynligvis
hadde løst problemet, ville man
på bakken ta en dybdeanalyse av
lufttrykket i hver eneste modul.
Dermed ”isolerte” man modulene
Destiny, Zarya, luftslusen Quest,
servicemodulen Zvezda, Unity,
luftslusen Pirs og romfartøyene
Progress og Sojuz. Mannskapet
flyttet midlertidig inn i Zvezda-mo-
dulen, noe som gjorde sitt til at de
begge måtte sove i samme modul.
Vanligvis sov Foale i Destiny mens
Kaleri løste dette kvalitetsproblemet
i Zvezda. Så nå var det litt ”gutta
på tur”-preg om bord, noe alle im-
pliserte tok med godt humør. Man
fylte nå opp med den resterende
oksygenet fra Progress-romfartøyet.
Det var ikke så lenge til dette skulle
kobles fra ISS, samtidig som tryk-
ket steg sakte men sikkert om bord
i modulene, noe som nå ble logget
meget nøye.
Samtidig som det var hektisk
aktivitet om bord i romstasjonen
ble det gjort forandringer i det ni-
ende og neste mannskapet som
skulle ta over for Foale og Kaleri litt
lenger utpå våren 2004. Det niende
mannskapet skulle opprinnelig
bestå av ISS-kommandør William
McArthur og Sojuz-kommandør
Valerij Tokarev. I begynnelsen av
januar 2004 fant man en medisinsk
uregelmessighet hos McArthur, og
astronauten Leroy Chiao skulle ta
hans plass, men dette ble bare en
midlertidig løsning som ble endret
på nok en gang. Jeg kommer tilbake
til dette litt senere...
Det skjedde mye på bakken
som er verdt å nevne i så måte. Det
var et celebert besøk ved NASA-
hovedkvarteret i Washington D.C.
den 14. januar 2004. USAs president
George W. Bush var på viktig besøk
57
den internasjonale romstasjonen
NASAs nye fremtidsplaner og visjo-
ner skulle offentliggjøres. Men før
man kom så langt, holdt Mike Foale
en hilsen og innledning direkte fra
ISS før daværende NASA sjef Sean
O`Keefe introduserte ”sjefen sjøl”.
Disse planene kan Romfarts lesere-
fordype seg i (se Romfart 3/2005,
side 11 til 21).
Om bord i romstasjonen, og i
astronaut- og kosmonautkretser el-
lers, var det mange kommentarer til
de nye fremtidsplanene. Positivt for
NASA som organisasjon, og meget
spennende om disse brikkene kom-
mer på plass både finansielt og
praktisk, var en rød tråd som gikk
igjen sånn ”dagen derpå”.
JORDEN VÅR I BILDER
Jeg har nevnt dette med jordover-
flatefotografering. En permanent
bemanning i rommet gjør sitt til at
det blir tatt mange bilder hvorav
95 prosent er ønsket av forskjellige
instanser og ikke minst geologer.
Kamlesh Lulla, som er sjefsforsker
for NASAs Earth and Imaging
Sciences ved Johnson Space Center i
Houston, er full av begeistring. Hun
sa ved en pressekonferanse hvor
ungdomsskoler, videregående sko-
ler og universitetslærere var invitert
den 25. januar 2004: ”Nok en gang
er det skrevet romfartshistorie i
dag. Jeg vil få lov til å gratulere hele
romstasjonsteamet idet vi kunne
feste jordoverflatebilde nummer
100.000 til vårt lagringskort i dag.
Våre digitale bilder av Jorden er en
stor ressurs for forskere, lærere og
publikum. Fra Gemini-programmet
og frem til i dag har vi tatt 544.043
bilder av jordoverflaten. Disse er
lagret i en database som publikum
kan nå via vår Internettside. Og
det er med stor stolthet at jeg kan
rapportere at vi har i snitt 12 til 15
millioner (!!!) treff på denne siden
hver måned. Takk til dere der oppe
som kretser rundt vår planet. Det
er noen få plasser på vår klode
som ikke er fotografert. La oss også
legge dem til rette på vår ”Gate-
way to Astronaut Photography of
Earth”, slik at vår klodes drøye seks
milliarder innbyggere kan laste ned
58
Utsjekking av romdrakter om bord
blir det brukt mye tid på. Her er kos-
monauten Alexander Kaleri mens
han prøver ut sin Orlan romdrakt
til bruk utenfor romstasjonen på
en EVA (Extra Vehicular Activity
– romvandring). Bilde er tatt inne i
den russiske luftslusen Pirs.
(NASA).
og nytte disse til forskjellige formål.
Tusen takk skal dere ha”.
Ja, iblant all fotograferingen
hadde man også andre ting å gjøre
om bord. Tiden nærmet seg for
første leveranse av forsyninger til
dette åttende mannskapet om bord
i ISS. Foale og Kaleri var inne i siste
runde med å laste opp Progress-
romfartøyet med søppel og unød-
vendige effekter. Det er om å gjøre
å få utnyttet plassen mest mulig om
bord i Progress, likeså er det greit
å få ryddet opp, slik at logistikken
er der den skal være. Effekter som
man ikke hadde noen eiere til når
det gjaldt klær som var ”glemt”
igjen, ble også stuet inn i Progress.
PROGRESS M1-11 OG SPASERTUR
Et drøyt døgn etter at Progress
– M48 (12P) ble frakoblet fra ISS,
var et nytt forsynings-romfartøy på
vei mot ”jernbanestasjonen i rom-
met”. Oppskytingen av Progress
M1-11 (13P) fant sted den 29. januar
2004 klokken 13:58 norsk tid, samti-
dig som ISS fløy over Rødehavet.
Alt gikk på skinner som vanlig
er med både Progress- og Sojuz-
oppskytinger, ja det er en impone-
rende historikk disse bærerakettene
har. Progress M1-11 hadde med
seg to og et halvt tonn med mat,
drivstoff og en god del reserve-
deler til romstasjonen. Dette var
første levering av forsyninger for
Ekspedisjon 8-mannskapet, og det
var to forventningsfulle besetnings-
medlemmer som så frem til et helt
automatisk besøk av et romfartøy.
Her kan mannskapet ta over manu-
ell kontroll dersom det skulle være
nødvendig. Men denne gangen gikk
alt etter planen, og etter å ha tatt
opp jakten på romstasjonen i drøye
to døgn, koblet Progress M1-11 seg
til den bakre sammenkoblingsluken
om bord på den russiske servicemo-
dulen Zvezda. Det var den 31. og
siste dagen i januar 2004. Klokken
var 15:13 norsk tid, og ISS befant
seg 370 kilometer over det Sentrale
Asia. Etter at man hadde utført de
rutinemessige prosedyrene, kunne
man åpne luken til Progress M1-
11, og det var reservedeler man nå
jaktet på først. Den fleksible slangen
som hadde forårsaket den omtalte
lekkasjen ble funnet så å si med en
gang man fikk tilgang til reservede-
lene som var sendt opp. Den øde-
lagte slangen ble skiftet ut om bord
i Destiny, slik at alt var tilbake ved
det gamle igjen.
Nede på bakken ved Johnson
Space Center i Houston gikk The
International Space Station�������
Educa-
������
tors Conference av stabelen. Her ble
litt tid satt av, slik at Foale og Kaleri
kunne bli med i et forum på direk-
ten fra jordbane. Denne konferan-
sen hadde samlet 700 lærere fra hele
verden, og den prioriterte agendaen
hadde en tydelig målsetting: Hvor-
dan skal man kunne bruke dette
spenningsmomentet med bemannet
romforskning til å få motivert stu-
dentene til å studere matematikk,
fysikk, kjemi samt naturfag? Ekspe-
disjon 8-mannskapet hadde mange
bevingede ord til forsamlingen
Romfart 4/2005

nede på bakken, og
det ble et livlig forum
med mange flotte for-
slag. Det skjedde også
andre viktige saker
og ting i Houston de
dagene denne konfe-
ransen pågikk, men
mer relatert til astro-
nautkontoret hvor det
var hektisk om dagen.
Jeg nevnte litt tidligere
at det ble litt endringer
når det gjaldt de neste
mannskapene som
skulle bemanne ISS i Det er kanskje ikke så god orden og logistikk
fremtiden. Den ame- som før nevnt? Her ser vi forskjellige typer mat
rikanske astronauten flyte rundt om bord i den russiske servicemo-
Leroy Chiao skulle dulen Zvezda. (NASA).
som nevnt erstatte
McArthur grunnet
hans lille uregel-
messighet relatert til hans helse.
McArthur og russeren Tokarev ble
tatt ut som Ekspedisjon 9-mannska-
pet i november 2003. Det å erstatte
McArthur med Chiao ble nok ikke
det mest optimale dersom man ser
på det treningsprogrammet disse
tomannsmannskapene legger ned.
De er selektert etter en prosess som
det vil gå få langt å komme inn på
her, men de skal passe sammen som
”hånd i hanske”, kort fortalt. Derfor
snudde NASA og astronautkontoret
da de la frem de neste tomannsbe-
setningene for Ekspedisjon 9 og 10.
Ekspedisjon 9 skulle ifølge planen
skytes opp den tredje uken av april
2004. I stedet for å splitte McArthur
og Tokarev, falt valget på to andre
kolleger av dem. Amerikaneren
Edward Michael ”Mike” Fincke
og hans russiske kollega Gennadij
Padalka ville utgjøre det niende ISS-
mannskapet, det tiende kommer jeg
tilbake til i Romfart nr. 1/2006. Og
NASA gjorde utvilsomt rett i å ikke
splitte opp sine mannskaper – det
ville i så fall være ”kjerringa mot
strømmen” rent historisk. (Mens
dette leses så kretser McArthur og
Tokarev over oss som det tolvte
ISS-mannskapet – artikkel om dette
i neste Romfart).
Mens Kaleri og Foale beveget
seg mot akkumulert tid om bord i
Romfart 4/2005
den internasjonale romstasjonen
2004, slik at de hadde samme døgn-
rytme som personalet på bakken.
Ressursene ved begge kontrollsen-
trene i Houston, Texas og i Koro-
lev utenfor Moskva, i forhold til
kommunikasjon og støttepersonell
ville dermed være så optimale som
mulig. En god del forberedelser ble
gjort, og Foale beveget romstasjo-
nens høyre arm, Canadarm2, slik at
den ble plassert i god strategisk po-
sisjon, slik at TV-bildene fra denne
spaserturen ble best mulig.
I løpet av de drøye ti dagene før
dette høydepunktet på ferden, var
det nå daglig avsatt noen timer hver
dag for å gå gjennom det arbeidet
som skulle gjøres utenfor stasjonen.
Start og mål på spaserturen var den
russiske luftslusen Pirs, noe som
forteller oss at mannskapet skulle
romstasjonen på fire måneder, var bruke de russiske Orlan-romdrak-
det også snart tid for mannskapets tene.
planlagte EVA (Extra Vehicular Spaserturen skulle vise seg å
Activity) eller på en litt lettere måte ikke gå slik man hadde planlagt, og
: Spasertur i rommet. I så måte var neste mannskap til ISS var under
dette den første ISS-baserte EVA full trening ved Johnson Space Cen-
siden våren 2003 og den var stipu- ter i Houston og ved Stjernebyen
lert til å ha en varighet på fem og en utenfor Moskva.
halv time. På grunn av dette la de to Hvordan dette gikk kommer jeg
om sitt sovemønster fra 15. februar tilbake til i Romfart nr. 1/2006…
Astronaut C. Michael Foale (til venstre), sammen med kosmonaut Ale-
xander Kaleri, poserer ved erteplantene i Lada-4 veksthuset som en del
av BOI-5 Rasteniya-2 ekperimentet lokalisert iZvezda modulen på ISS.
(foto: NASA)
59
kommunikasjon

ESA innvier ny
bakkestasjon

ESAs nye bakkestasjon ved Cebreros i Spania. (ESA)

Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA har innviet Av

den andre av tre planlagte bakkestasjoner beregnet
Øyvind Guldbrandsen
på kommunikasjon med romfartøy ute i Solsystemet.

Den nye Deep Space-antennen ble
offisielt innviet den 28. september
2005. Kommunikasjonsantennen,
kalt DSA 2 (Deep Space Antenna)
befinner seg ved Cebreros i Spania
og har en fullt styrbar, parabolfor-
met primærreflektor med en dia-
meter på 35 meter. DSA 2-sin første
oppgave blir å være primær kom-
munikasjonslink for Venus Express,
som ble skutt opp 9. november
2005 (se side 26-31). Den vil også bli
benyttet av ESAs allerede oppskutte
kometsonde Rosetta, ESAs plan-
lagte Merkur-sonde BepiColombo
og av ESAs planlagte romteleskoper
Herschel, Planck, Gaia og LISA
Pathfinder (gravitasjonsbølger).
For inntil tre år siden måtte ESA
(European Space Agency) helt og
holdent basere seg på NASAs Deep
Space Network for å kommunisere
med sine interplanetariske romfar-
tøy. Men etter hvert som ESA planla
flere ubemannede, interplanetariske
ferder ble det klart at organisasjo-
nen trengte et eget system av deep
space-antenner. I november 2002
ble så ESAs første egne deep space
antenne, DSA 1, satt i drift. Den
befinner seg ved New Norcia, i den
vestre delen av Australia. Også den
har en diameter på 35 meter (se
Romfart nr. 4-2003 side 6-7).
New Norcia-antennen befinner
seg ca. 120 lengdegrader øst for
Cebreros. Når ESA om noen år får i
drift tre DSA-antenner, alle plassert
ca. 120 lengdegrader fra hverandre,
vil i praksis et hvert sted av Solsys-
temet kunne ”ses” når som helst fra
en eller to av bakkestasjonene. ESA
opplyser ikke når den tredje DSA-
stasjonen skal åpnes, og bare at den
skal plasseres på “en amerikansk
lengdegrad”. Ifølge globusen bør
dette bli California for å få en jevn
fordeling av antennene rundt klo-
den. Men det er godt mulig at f. eks
Peru eller Chile blir valgt. Det vil
også minke sannsynligheten for at
både NASAs og ESAs Amerika-sta-
sjonene samtidig settes ut av spill
av f.eks ruskevær. NASAs DSN-

60 Romfart 4/2005
 kommunikasjon

stasjoner (Deep Space breros og New Norcia-sta-

Network) er plassert i sjonene består ESTRACK
østre Australia, Spania og av bakkestasjoner plassert
California. i Kiruna (nord-Sverige),
Redu (Belgia), Villafranca
MODERNE TEKNOLOGI (Spania), Maspalomas
Antennen ved Cebreros (Kanariøyene), Kourou
har en høyde på 40 meter (Fransk Guyana, Sør-
(pluss 20 meter funda- Amerika) og Perth (Aust-
ment under bakken) og en ralia). De seks sistnevnte
masse på 620 tonn. Plas- bakkestasjonene er bereg-
seringen ved Cebreros ble net på kommunikasjon
valgt fordi det er et tynt og sporing av satellitter
befolket område med liten og bæreraketter relativt
fare for forstyrrende inter- nært Jorden og er utstyrt
ferens, f. eks fra elektriske med én 15 meters antenne
innretninger. Man kunne hver (to på Villafranca).
også dra nytte av noe av Villafranca, Kiruna og
infrastrukturen etter en Redu har også en eller
NASA-bakkestasjon, som flere mindre antenner. I
var i drift på samme sted tillegg har ESA avtaler om
1960- og 70-tallet. Den nye å etter behov benytte bak-
ESA-stasjonen tok mindre kestasjoner på Svalbard,
enn to år å bygge ut og i Malindi (Kenya) og ved
har kostet 30 millioner Santiago (Chile).
Euro (ca. 230 millioner De åtte ESTRACK-
norske kroner). Av dette stasjonene dirigeres fra
har selve antennen kostet ESA’s European Space
22 millioner Euro. Operations Centre (ESOC) Den nye 35 m antennen skal benyttes av Venus
Siden Cebreros-anten- i Darmstadt, Tyskland. Express og flere planlagte ESA-romfartøy. (ESA)
nen ble ferdig tre år etter
den ved New Norcia har
man kunnet inkludere
mer moderne teknologi i
førstnevnte. Den vil f. eks
kunne benytte det høy-
frekvente Ka-båndet (31,8
- 32,3 GHz) for å ta i mot
med høyere datahastig-
het, den har bedre peke­
nøyaktighet (0,006 grader)
og kan beveges raskere.
For å kunne “høre” de
uhyre svake signalene
fra romfartøy langt unna
Jorden har DSA-anten-
nene signalforsterkere
som er nedkjølt til -268
grader Celcius. Dette for
at forsterkerne ikke selv
skal generere støy.

ESTRACK
ESAs DSA-antenner inn-
går i ESTRACK-nettverket
(ESA TRACKing station
network). I tillegg til Ce-
Kommunikasjon og sporing av bæreraketter og romfartøy nærmere Jorden er
oppgaven til de fleste andre av ESAs ESTRACK-stasjoner. Som med denne, idyllisk
lokalisert ved Kiruna i nord-Sverige. (ESA)

Romfart 4/2005
61
foreningsaktiviteter

Romdagene 2005
Årets romdager ble gjennomført første helgen i
oktober, i tett samarbeid med Norsk Romsenter.

Norsk Astronautisk Forening takker Mars-rover. Norsk

Norsk Romsenter for et utmerket Romsenter stilte med
samarbeid. Romdagene ble holdt presentasjons PCer
i Norsk Romsenter sine lokaler på hvor det ble kjørt Rundt 300 besøkende ble telt opp i løpet de to
Skøyen i Oslo. informasjon fra den romdageme.
De siste to foregående arrange- europeiske romor- (Foto: Atle Abelsen/Norsk Romsenter)
mentene ble gjennomført i regi av ganisasjonen ESA og
Norsk Astronautisk Forening alene, en NASA video om
men gjennom samarbeidet med Den internasjonale
Norsk Romsenter, har dette arran- romstasjonen. Mye
gementet fått den oppmerksom- informasjonsmate-
heten et slikt arrangement skal ha. riale om europeisk
Arrangementet var for første gang romfart var lagt ut for
også en del av Forskningsdagene. publikum til å kunne
Foredragsholderne var blant de ta med seg og mange
ledende innenfor sitt felt, samtidig informative plakater
som arrangementets konferansier var plassert rundt i
gjorde en strålende jobb. Publi- lokalet.
kumstilstrømningen var upåklage- Romdagene 2006
lig. Det ble talt opp under disse to er allerede under
dagene cirka 300 personer som var arbeid og samar- Fra venste: Per Arne Marthinsen, leder i NAF
innom for å se på utstillingen og beidet med Norsk og Romdagenes initiativtaker, og prosjektleder,
høre på foredragene. Romsenter fortsetter. Odd Roger Enoksen, davædende direktør ved
Av utstillere var i år Cape Dagene for kommen- Andøya Rakettskytefelt (nå olje- og energimi-
Kaupang, ved Per Øivind Borgen, de arrangement er satt nister) og konfransier Marianne Moen, kommu-
representert med modeller av rom- til 30. september og nikajsonssjef ved Norsk Romsenter (headhuntet
fergen, bæreraketten Sojuz, Den 1. oktober 2006. fra P2s Verdt å Vite).
internasjonale romstasjonen og en Per Arne Marthinsen (Foto: Atle Abelsen/Norsk Romsenter)

Astrofestivalen
Et annet årlig arrangement er Astro-
festivalen, med et mengde utstillin-
ger, modeller, stander og arrange-
menter. Festivalen finner som regel
sted et par uker etter Romdagene.
For sjette år på rad var Norsk
Astronautisk Forening også i år
representert på festivalen med egen
stand og utstilling.
Festivalens primus motor er
Michael Baziljevich, som for øvrig
var innom foreningens styre en
gang på midten av1980-tallet. Festi- Ivar Johansen i vervemodus bak standen til Norsk Astronautisk Forening.
valen debuterte i 1999 og har siden Til høyre Per Arne Marthinsen, foreningens leder, og Marianne Borgen.
2001 vært holdt på Blindern. Ø.G. I bakgrunnen standen til Norsk Romsenter. (Foto: Øyvind Guldbrandsen)

62 Nytt om Romfart 4/2005

 baksidebildet

Spirit på Mars
Det ubemannede kjøretøyet Spirit
kryper ensomt opp mot toppen av
Husband Hill på Mars. Bakside-
bildet er satt sammen av en pano-
ramamosaikk av Mars-landskapet
T.v: Tonje Arnesen kunne berette om vektløse Spirit tok i midten av april 2005, og
erfaringer. Over: Øvrige foredragsholdere: en fotorealistisk, digital modell av
Tonje Schønberg, KSAT, Eystein Sæther, ARS Spirit, som er projisert inn på bildet.
(midten), Frank Udnæs, NRS. (A. Abelsen) Størrelsen på Spirit er tilnærmet
korrekt, siden man har kunnet bru-
Psykologipro- ke hjulsporene som målestokk.
fessor Gro M. Husband Hill er ett av en grup-
Sandal svarer pe høydedrag som ligger 2-3 km
på spørsmål. fra Spirits landingssted. De er døpt
Ellers står (f.v.) Columbia Hills, etter romfergen
Terje Wahl, Bo Columbia, som forulykket et år før
Andersen og Spirit og tvillingkjøretøyet Oppor-
Erik Tandberg, tynity landet på Mars i januar 2004.
alle fra Norsk De individuelle åsene er oppkalt
Romsenter. etter de syv astronautene som om-
(Begge fotos kom i Columbia. En av åsene, Clark
t.h.: Per Arne Hill, sees delvis til venstre på bildet.
Marthinsen) Et tilsvarende åsområde ses i det
fjerne, på sletten som utgjør bunnen
Øyvind Guld- av det om lag 150 km store Gusev-
brandsen (re- krateret Spirit landet i. På dager
daktør i bl­adet med mindre støv i atmosfæren er
du nå beun- den opptil 2000 meter høye randen
drer) prøver å av Gusev-krateret også synlig. Den
runde av før stikker da omtrent like høyt over
Knut Jørgen horisonten som den fjerne åsen.
Røed Ødeg­ Omtrent midt på bildet sees
aard overtar grunnfjellfremspringet "Larry's
Mars-snakket Lookout", som Spirit kjørte tilbake
til for å undersøke nærmere.
Til høyre i bildet sees starten på
Tennessee-dalen, som fører nesten
helt til toppen av Husband Hill.
Norges mest ihuga Spirit kjørte oppover langs den
astronaut-fan, Ivar høyre (sydlige) kanten av dalen
Johansen, har huket og nådde toppen rundt 20. august
tak i Norges største 2005. Toppen ligger 82 meter høyere
og Norges første (el- enn terrenget rundt, og 106 meter
ler minste) astronaut, høyere enn der Spirit landet.
henholdsvis Per Øi- Ukene på toppen ble brukt til å
vind Borgen og Ania ta flere 360° mosaikker, den største
Johansen (ikke i slekt). satt sammen av 653 individuelle
I bakgrunnen tre opptak. Det ble også gjort grundige
av Borgens mange geologiske undersøkelser der, samt
selvlagde rakettmo- på vei opp og ned.
deller, som er et fast I skrivende stund har Spirit
innslag ved standene kommet et godt stykke på vei ned
til Norsk Astronautisk på "baksiden" av Husband Hill, i
Forening. (Foto: retning området "Promised land"
Øyvind Guldbrandsen) inni Columbia-massivet. Ø.G.

Nytt om Romfart 4/2005

63