GLIMT FRA

SARPSBORGS HISTORIE
av Erling Bakken
Sarpsborg nærmer seg sine
første tusen år - som by.
Olav Haraldsson grunnla byen
i 1016, men det har bodd folk
her helt siden isen trakk seg
tilbake. Derfor er historien lang
og ikke minst interessant. På
de følgende sidene tas du med
på noen utdrag av denne his-
torien, og er dette med på å
pirre nysgjerrigheten om
landets tredje eldste by, finnes
det store mengder litteratur å
dukke ned i.

(Tekst og foto:
Erling Bakken)
Alvim – kongssete før Olavs Borg
Kanskje var det her, ved gamle Tune prestegård på Valaskjold selveste Odin holdt til?
Vi forteller ofte og gjerne med stolthet at Olav
Haraldsson grunnla Sarpsborg i 1016. Men byens
og distriktets historie strekker seg adskillig lengre
tilbake i tid. Vi kjenner jo de mange sporene etter
forfedrene gjennom gravhaugene, bautasteinene
og helleristningene, men tidligere riksarkivar As-
gaut Steinnes slo i en artikkel i Historisk Tidsskrift
i 1950 fast at ”Alvimkongene” hadde sine beite-
marker der Olav bygde sin borg to hundre år
senere.
Alvim, Alvheim eller Alfheimar var et kongssete
med en kongsgård, Valaskjold, og et eget under-
bruk, kalt landir, i dag kjent som Lande. Det religi-
øse sentrum med kultsted var Tunir (Tune), og
nær dette kultstedet var det tingsted og leikvold.
Asgaut Steinnes tar ikke opp spørsmålet om stør-
relsen på dette riket som Alvim-kongene rådde
over.
- Men at dette riket fortjener en plass i vår eldste
historie, synes det ikke å være tvil om, sier han.
Med gode havner
I den norrøne sagnhistoriske litteraturen, som
Ynglingesagaen og i sagaen om Halvdan Svarte
og Harald Hårfagre, er landet mellom Raumelv
(Glomma) og Götaälv flere steder kalt Alvheim.
Mange forskere har vært opptatt av hvor dette nor-
røne Alvheim kunne ligge. Den som har gått lengst
i forskningen er Steinnes. Han slår fast at navnet
ikke er oppdiktet, og han er overbevist om at Alv-
heim er Alvim i Tune. Hit kunne langskip seile inn,
med gode havner øst for gården.
Gandalf fra Alvim
Steinnes mener også at hele det området som
ble lagt til Sarpsborg har hørt sammen med
bygårdene som bymarka grenser til i vest, og som
altså er den gamle gården Alvim.
Historikerne har mange teorier om opphavet
til navn som Lande, Alvim og Valaskjold, men
Steinnes er ikke i tvil:
- Snorre går ut i fra at kong Gandalv, som ”sat i
Londum” med hæren sin, var fra Alvim. Alvim i
Tune er den eneste gården det kan være snakk
om, såfremt dette Alvheim har vært navnet på
en gård. Hvor utstrakt dette Alvheim var i andre
halvdel av 800-tallet, er uvisst. Men trolig er det at
navnene Tunir, Valaskjalf og Landir allerede hadde
vært så lenge i bruk at Alfheimar hadde blitt avg-
renset til omtrent det samme området som har hett
Alvim i nyere tid, sier Asgaut Steinnes.
Hvor gudene bodde
Det mest fantastiske med riksarkivar Asgaut
Steinnes’ utredning om Alvim er hans teorier om
Alvim som gudesete. Ved å henvise til Grim-
nismål, et av gudekvadene i den eldre Edda, viser
Steinnes at skalden har brukt våre lokale navn for
å plassere gudene geografisk.
Odin kom i forkledning til sin fostersønn Geir-
rød, for å sette hans gjestfrihet på prøve. Han ble
imidlertid grepet og plassert mellom to bål og fikk
verken vått eller tørt. Etter åtte dagers fangenskap
framsier han monologen Grimnismål som gir en
utførlig skildring av livet i gudenes verden.
Dette kvadet er en av de beste kildene vi har til
kunnskap om norrøn mytoligi. Bl.a. heter det: ”Al-
vheim Frøy i årholds dagar av tivar fekk i tannfe.
Gard er den tredje der gudar blide salar lekte med
sylv. Valaskjalf heiter heim som seg bygde ås i
årholds dagar.”
Og Steinnes tar for seg ”Ydalir”, ”Alvheim” og
”Valaskjalf”, som nevnes i skaldens beretning, og
finner dem som fullkomne paralleler til navnet på
gudhjemmene som tas opp i Grimnismål.
- Såfremt likheten mellom navnene på de tre
gårdene i Tune er de tre gudeheimene Grimnismål
beskriver ikke er rent slumpetreff, er det gude-
heimene som er oppkalt etter gårdene, og ikke
omvendt, sier han.

Tuneskipet tilhørte Alvim-dynastiet

Sagalitteratur og fortidsminner gir oss ingen fast
regel om at en konge skulle hauglegges på gården
sin, og derfor er det i utgangspunktet heller ikke
noe rart når Asgaut Steinnes hevder at Tuneskipet,
som ble funnet i Rolvsøy, var skipsgrav for et av
medlemmene av Alvim-kongsætta. Han finner det
også rimelig at Alvim-kongene hadde flere kongs-
gårder – bl.a. på Rostad på Rolvsøy.
Tuneskipet er datert til andre halvdel av 800-tallet,
og i Haakon Sheteligs datering skriver han at
”den eneste kjente kongeslekt disse gravene kan
tilhøre, er dynastiet Alvaren, Alvgeir, Gandalv som
hersket over Vingulmark og Alvarheim samtidig
med Ynglingekongene i Vestfold.”
Tuneskipet ble funnet i 1867 på gården Haugen.
Det ble gjenstand for den første vitenskapelige
undersøkelsen av ei norsk skipsgrav. Det er dess-
verre ikke mye igjen av det, men restene kan ses i
Vikingskipshuset på Bygdøy.

Mindre Alv og Isegran

Alv Erlingsson fikk Borgarsyssel i len i 1283 da
hans far Erling Alvsson døde. Hans virksomheter
har vært karakterisert som stort sjømannsskap
eller som grovt og simpelt sjørøveri. I alle fall tok
han godt for seg. Han smykket seg med storslag-
ne titler, og mest kjent er Alv som “comes de sare-
sburg”, jarlen av Sarpsborg.
Han utrustet flere kaperskip og som havn og base
for virksomheten valgte han Isegran ved Glommas
utløp. Fra Isegran seilte han rundt i Skagerrak og
Kattegat og oppbrakte tyske frakteskuter. Han slo
også til mot handelsbyer som Horsens og Kalund-
borg.
De tyske handelsmennene kunne ikke bare uvirk-
somme godta dette, og de mobiliserte en hel flåte
av kogger. Det ble i meste laget for den krigerske
Sarpe-greven, men han trakk seg ikke tilbake før
han hadde plyndret ytterligere ni kogger. Om dette
forteller en dansk folkevise: Alv røvet med kongelig velsignelse.
Hr. Alf han hugg til han var mod,
Han sto i femten Ridderes Blod;
Så tog han alle de Kogger ni
Og sejlede dermed til Norge fri.
Og der kom tidende til Rostock ind,
Der blegned saa mangen Rosenkind.
Der græd Enker og der græd Børn,
Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn.
Det var urolige tider rundt Alv Erlingsson. Alt i 1276
hadde han vært blant de utvalgte menn da Mag-
nus Lagabøter forsøkte å megle mellom sveakon-
gen Valdemar og hans bror Magnus. Lagabøter
hadde to sønner, Eirik og Håkon. Kong Eirik ble
myndig i 1282, to år etter farens død, mens Håkon
var hertug og hersket over det meste av Østlandet.
Og midt i det hele satte enkedronning Ingrid, som
slett ikke satt med hendene i fanget. Da tyskerne
etter Alvs herjinger satte inn sin effektive handels-
blokkade i 1285, måtte sveakongen megle. Tysk-
erne fikk oppreisning og erstatning som følge av
denne meglingen. Det var da enkedronning Ingrid
ga Alv jarletittelen og kong Eirik sendte ham til
England for å låne en stor sum penger. Noe skaf-
fet han da også, forteller dokumenter fra 1286.
Slo til mot Oslo
Men da Ingrid dør året etter begynner det å blåse
særlig frisk rundt jarlen. Han hadde før blitt sterkt
kritisert av hertug Håkon for sine herjinger på
sjøen, og da Borgarsyssel var enkedronningens
egen eiendom syntes det naturlig at Håkon ville
legge det under sitt herredømme. Alv slo da til
mot Oslo, tok der til fange Håkons høvedsmann
Hallkjell Agmundson Krøkedans, og stakk store
deler av byen i brann. Hallkjell tok han med seg
til Isegran hvor høvedsmannens dager snart var
talte.
Det ble gjengjeldesesaksjon av brødrene Eirik
og Håkon. De tok Isegran, 260 av Alvs menn ble
drept og åtte av hans ledere måtte bøte livet i
galgen - men Alv hadde klart å stikke seg vekk.
Til Sverige hvorfra han gjenopptar sitt gamle
sjørøveri. Det fortelles at det var en gammel uvenn
fra hans skoletid som sørget for at han ble tatt til
fange ved Skånekysten i 1290. Da han ble ført
fram for den danske dronningen i Helsingborg, var
han så grov i kjeften mot henne at det ikke var an-
nen råd enn å dømme ham til steile og hjul.
Den siste viking
Alv Erlingsson blir av noen i ettertid sett på som
den siste viking, den siste forsvarer av Norge mot
det tyske handelsherredømmet. Og som “Mindre-
Alv”, sannsynligvis kommet av “Milde herr Alf”,
dukker han opp igjen i en rekke populære folke-
viser. Da hertug Håkon (V) overtok tronen ble
det ingen flere med jarletittel her i landet, og han
begynte utbyggingen av Akershus slott og Oslo.
Av Alvs Isegran finnes det ikke noe igjen, men
det reiste seg på 1600-tallet nye forsvarsverker
på øya. I 1660 ble det bygd ei mølle her, med fem
kverner. “Empirehuset” ute på odden er fra rundt
1650, og her holder Universitetets Arkeologiske
stasjon til. Isegran var også fram mot 1700-tallet
landets eneste orlogshavn.
Herr Alv satte støkk i og spor etter seg blant tyske
handelsmenn. Sarpsborgs byvåpen skriver seg
fra hans våpenskjold - med borgen og bjørnen.
Han var dronnings venn og andres fiende og sitt
lands forsvarer - dog med mildt sagt ufine midler.
Han fikk også “skylda” for å ha skapt Nøkledypet,
kanalen i Glomma mellom Østerelva og Vesterelva
ved Isegran. Det er ettertrykkelig slått fast at det
var det naturen selv som ordnet. Men Nøkledypet
nevner vi spesielt ettersom en her i 1971 fant tre
skipsvrak som engang på 1700-tallet ble senket
for å sperre løpet.
”Etterspill”
En liten episode til slutt som illustrerer at selv
i moderne tid har salig Alv vært omstridt. Det
skjedde da Fredrikstad formannskap fikk seg
forelagt et forslag om å kalle opp gata forbi Ri-
dehuset etter Alv Erlingsson. Et annet forslag var
Over Ramm (overrettssakføreren). Og det ble
det mest “lovlydige” forslaget som vant fram etter
at ordføreren hadde holdt et kraftig innlegg hvor
Sarpsborg-jarlens sjørøverier ble framholdt som
viktige argumenter for å unngå at folkevisehelten
ble en del av byens trafikkbilde.
I Sarpsborg gikk en stille og rolig en annen vei.
Helt fram til inn på 1960-tallet var det en bitteliten
park nede mot Sandesund som bar navnet Alv Er-
lingssons Plass. Og ut fra denne gikk Alv Erlings-
sons gate. Men etter hvert ble skiltet på plassen
spist opp av tidens tann, mens Alv Erlingssons
gate ble spist opp som en del av Dronningens
gate.
Olavs by ved fossen
Sarpsborg er en gammel by. Den tredje eldste i
landet etter Tønsberg og Nidaros. Men det er ikke
mye igjen av den opprinnelige byen, faktisk ikke
noe, om vi bortser fra en liten rest av jordvollen
Olav Haraldsson bygde rundt sin residensby etter
at han grunnla Borg i 1016. Tidens tann og ilde-
brann, ikke minst det siste, har tatt grovt for seg
opp gjennom århundrene. Nå var det bosetning,
tilogmed bylignende bebyggelse i dette området,
da på Tune-sida, flere hundre år før Olav med
sine kvinner og menn, hunder, hester og våpen
tok seg opp elva til fossen, men det er den senere
helgenen vi velger å begynne med når Sarpsborgs
historie skal beskrives i store hopp. Snorre får
innlede, i beretningen om sin favorittkonge: “Da
det led på sommeren, vendte han tilbake nordpå i
Viken og seilte opp gjennom Glomma. Der er det
en stor foss som heter Sarpen, det går et nes nor-
dfra ut i elva ved fossen, og der lot kong Olav lage
et gjerde tversover neset av stein og torv og tøm-
mer, og fikk gravd en grøft utafor, og bygde en stor
jordborg der, i borgen la han grunnen til en kjøp-
stad. Der lot han bygge en kongsgård og reiste
en Mariakirke. Han fikk også merket opp tomter til
andre gårder og lot folk bygge der. Om høsten lot
han føre forråd dit av alt som trengtes for vinteren.
Han ble der vinteren over og hadde svært mye folk
hos seg; i alle syslene satte han sine menn. Han
la forbud på all utførsel fra Viken til Gautland, både
av sild og salt, og det kunne gautene nødig un-
nvære. Han holdt et stort jule-gjestebud, og ba til
seg mange storbønder fra bygdene der”.
Astrid ble ”meget uglad”
Med sin nye “hovedstad” som base, går han
alvorlig inn for oppgaven å kristne landet. Og det
ble ikke gjort med silkehansker. Han for stygt fram,
mens han levde temmelig trygt i Viken. Her var
grunnlaget lagt fra før. Olav stoppet altså utførsel-
en til Sverige. Et alvorlig handelspolitisk trekk,
som byhistoriker Lauritz Opstad kaller det. Det blir
Bjørn Stallar som blir pålagt den sikkert ikke helt
lette oppgaven å få sin konge til å by sveakongen
forlik. Bjørn drar til Sverige der Olav Skotkonung
må love bort sin datter Ingegerd til sin norske
navnebror. Han ligger i sin tur om sommeren med
sine skip og menn i Götaälv og venter på henne.
Men ingen Ingegerd kommer. Hun var i stedet
festet bort til kong Jaroslav i Gardarike. Vi tror nok
at Olav er temmelig ilter til sinns når han mot høs-
ten må returnere til Borg. Dette var i 1018. Tidlig
på vinteren drar så Sigvat Skald fra byen over til
Ragnvald jarl i Vestergötland. Også han ønsket
fred mellom kongene, og det hadde seg slik at han
hadde boende hos seg en annen av svenskekon-
gens døtre, Astrid. Hun kunne Olav ta til ekte,
mente han. Hun ble “meget uglad” kan Snorre
fortelle, og det får vi vel tro på. Svenske-Olav ble
vel også noe “uglad” når han fikk høre om dette,
for Ragnvald tok seg ikke bryet med å rådføre seg
med Astrids far. Olav i Borg syntes på sin side at
dette var et pek verdt å ta vare på.
Gjestebud i mange dager
Før vi forlater Olav tar vi med Snorres beretning
om hva som skjedde i Sarpsborg ved kyndelsmess
i 1019, etter at Ragnvald jarl og Astrid kongsdat-
ter rir inn i byen, utstyrt “staselig, både i våpen,
klær og hester”: “Der hadde kong Olav latt gjøre i
stand; der var all slags drikk, den beste en kunne
få, og alt annet var også av beste slag. Han hadde
også stevnet til seg mange stormenn fra bygdene
omkring. Og da jarlen kom dit med sitt følge, tok
kongen hjertelig imot ham, jarlen fikk et stort godt
herberge som var gildt utstyrt, og dessuten tjenes-
tefolk og menn som skulle se til at det ikke skortet
på noe som kunne pryde et gjestebud. Da gjeste-
budet hadde vart slik i noen dager, hadde kongen,
jarlen og kongsdatteren en samtale, og i denne
samtalen ble det avgjort at Ragnvald jarl ga Astrid,
datter til Olav sveakonge til Olav Norges konge,
og han festet henne med samme medgift som det
før hadde vært avtalt at Ingegjerd, søster hennes
skulle hatt. Kongen skulle også gi Astrid samme
brudegave som han skulle ha gitt Ingegjerd, søster
hennes. Nå gjorde de gjestebudet større, og så
ble det drukket bryllup for kong Olav og dronning
Astrid med stor stas”.
Når Harald Hardråde tar over styre og stell i 1047,
nevnes Borgarting for første gang i sagaen. Det
var her han ble hyllet til konge over hele riket. Og
etter det mange flere. Som Valdemar den store av
Danmark, riktignok noe motstrebende, i 1164. Ja,
over våre lik, sa tingmennene til å begynne med.
Og da det likevel skjedde holdt stormennene som
støttet Erling Skakke og hans sønn Magnus, som
var tiltenkt konge, seg borte. Av den opprinnelige
Borgartingslov er nå bare kristenretten bevart.
Mektige kvinner
Det er ikke bare mannsnavn som har satt spor
etter seg i historien knyttet til vår del av landet.
Og her må nevnes Inga fra Varteig. Hun skal ha
vært av høy ætt, og kanskje så hun sin framtidige
elsker, Håkon (III) Sverresson, første gang da
han skulle hylles på Borgartinget. Det var i 1202
og baglerpartiet hadde gått i oppløsning. Han fikk
ikke regjere i mer enn to år. Han døde plutselig, og
det gikk rykter om at det var hans stemor, enke-
dronning Margrete, som hadde forgiftet ham. Etter
Håkons død fødte hun deres barn. Han fikk navnet
Håkon og ble blant de store middelalderkongene,
men før han ble født, i 1204, var baglerne igjen på
farten. Og velkjent er vel historien om Ingas flukt.
Den skal ha funnet sted ved juletider i 1205, hvor
Inga og den nyfødte tok seg oppover mot Nidaros
og sikkerheten i kongsgården hos kong Inge. Ved
Hamar forsøkte baglerne å ta den vesle gutten,
men godt hjulpet av en flokk birkebeinere kom de
seg unna. Hennes problemer knyttet til sitt kong-
semne var forøvrig ikke over med dette, for i 1218
måtte hun gå jernbyrd i Bergen for å bevise hans
kongelige herkomst. Og i en alder av 13 år kunne
Håkon hylles som konge på Borgartinget.
Sarpsborg i middelalderen
Ruinene etter kong Øisteins Nikolas-kirke fra 1115 på Borgarsyssel museum.
Rundt 1130 regner den normanniske historieskriv-
eren Ordericus Vitalis med seks byer i Norge:
Nidaros, Bergen, Oslo, Tønsberg, Konghelle – og
Borg. Vår by lot imidlertid til å være i stagnasjon,
først og fremst fordi Borg hadde utspilt sin rolle
som befestning. Sarpsborg var det åpenbart liten
interesse for å erobre under borgekrigene i 1100-
og 1200-åra. Det var Valdisholm som tidlig på
1200-tallet ble et fast støttepunkt under kampene.
Frodige bygder
Borg var imidlertid viktig som hovedsete for den
senere helgenkongen – av flere grunner. Muse-
umsmannen Lauritz Opstad omtaler i Sarpsborgs
byhistorie bl.a. Borg som et kommunikasjons-
messig knutepunkt hvor havgående trafikk møtte
elvefarten på Norges største vassdrag. At den
store fossen nok kunne skape vanskeligheter, men
samtidig gi beskyttelse. At de frodige og brede
bygdene her var gunstige for hirdens forsyning
og for avsetning og tilførsel av varer. At det fra før de to kongene innledet de norske borgerkrigene.
var et gammelt kirkested her (der Tune kirke nå
står) og at kongsgården Alvim, som grenset inn til
bygrunnen, sannsynligvis var krongods og derfor
disponibel for byanlegg.
Da Knut den mektige, forteller Opstad, lot holde
ting i Sarpsborg sommeren 1028 og her ble hyllet
som Norges konge, betegner det slutten på den
rike perioden i byens historie som var knyttet til
Olavs liv.
Øisteins kirke
Samtidig innvarsler dette Borgartinget, institus-
jonen som gjør det mulig å finne en kildemessig
sammenhengende tråd i Sarpsborgs middelal-
derhistorie. Et svært viktig minnesmerke fra den
tidlige middelalderhistorien er kong Øisteins (I
Magnusson) Nikolas-kirke fra 1115, som vi ser
ruinene etter på Borgarsyssel museums område.
Hans opphold i Borg gir Snorre foranledningen
til å skildre romansen med den vakre og kloke
storbondedatteren Borghild fra Store-Dal, hun som
ble Sigurd Jorsalfars frille og som fødte ham søn-
nen Magnus. Magnus fikk senere tilnavnet ”den
blinde”. Magnus var konge sammen med Harald
Gille (sønn av Magnus Berrføtt). Striden mellom
Magnus ble fanget av Harald, ble blindet, lem-
lestet, kastrert og ført til Nidarholm kloster. Han ble
hentet ut derfra av en ny tronkrever, Sigurd Slem-
be. Magnus ble drept i slaget ved Holmengrå mot
lendmennene som støttet Harald Gilles sønner.
Fikk privilegier
Sarpsborg har ikke satt særlige spor utover i
århundrene som følger, men vi vet at byen fikk sitt
første egentlige privilegiebrev av Christian I i 1460.
Sarpsborg fikk da de sasmme rettighetene som
Tønsberg og Oslo nøt godt av. Det var på den tida
at handelsmennene fra Rostock sto så sterkt. De
hadde hånd om innførselen av korn og øl, mens
østlendingene kunne tilby kjøtt, smør, huder og
skinn.
Fra 1495 kjenner vi til at rådmann Erik Simonson
hadde vært hos myndighetene i Amsterdam, noe
som viser kontakt med Nederlendene som var ute
etter norsk trelast.
Folk klager
Utover på 1500-tallet var det betydelig skipstrafikk
på Sarpsborg. Men beliggenheten på det store
raet, med veiforbindelser fra eldgamle tider, førte
til en annen virksomhet som åpenbart ikke var like
populær blant borgerne som sjøfarten var det. I et
klagebrev fra 1556 blir ulempene som landeveis-
transporten førte med seg tatt opp, forteller Lauritz
Opstad: ”Vi ligger i en svær allfarvei slik at alle
som skal sørover eller nordover, da skal vi fattige
menn gjøre våre skysshester rede til dem, akkurat
som bøndene”, ble det skrevet.
Det var altså ordningen med friskyss for alle i of-
fentlig ærend som ble tatt opp. Likevel skaffet nok
denne trafikken brød til mange – gjennom losji- og
krovirksomhet.
Næringsvirksomhet
En av de viktigste yrkesgruppene i bysamfunnet
var håndverkerne. Langt tilbake i historien nevnes
murerne, og blant ruinene etter Nikolaskirken vit-
ner om avansert håndverk. I følge betydelige histo-
rikere som Sigrid og Håkon Christie og riksantikvar
Harry Fett skal Sarpsborg ha vært et lokalt sent-
rum for kunsthåndverk. De rikt dekorerte døpefon-
tene i kleberstein stammer sannsynligvis herfra.
Byloven fra 1276 regner møllerne blant avgiftsp-
liktige næringsdrivense. Vel ansett skal Tydeke
Møller har vært, som navngis i 1427. Ellers var
jordbruk en viktig levevei i middelalderens Sarps-
borg med omegn.
Klagebrev til kongen
Med sin beliggenhet har Sarpsborg opp gjennom
århundrene fått føle at naboskap med svenskene
kan være problematisk. Svenske tropper “brente
byen”, som det heter, i 1567. Men året før var det
andre ting som opptok sarpingene. Da ble det
skrevet et klagebrev til kong Christian III som bl.a.
gikk ut på at naboene på Alvim og Lande åpen-
bart forsøkte å trenge dem ut fra de små beitene
de hadde tilgang til. Skyssplikten var ei tung bør
å bære, og ikke var det stort å hente i handels-
virksomheten heller. Handelen med trelast var
ikke nok. Det klages også under henvisning til
at Sarpsborg er blant de aller eldste kjøpsteder i
Norge. Noe sarpingene lenge hadde ergret seg
kraftig over, var det faktum at ved ladestedene
Gressvik og Skjebergkilen ble det handlet med
sperrer og annet tømmer på tvers av byens alle fri-
heter og privilegier. Da Christian ble konge i 1538,
slo han nemlig fast at sarpingene skulle ha rett
til “første kjøp på sperrer, bord og annen last og
kjøpmannskap ovenfor Sarpen og neden så vidt
som elven seg strekker”. Det var nok ikke mulig for
myndig-hetene å hindre ladestedenes virksomhet,
men også Frederik II, som kom på tronen i 1559
og som senere ble Fredrikstads grunnlegger, ba
sin lensherre om å innskjerpe hvilke regler som
skulle følges.
Til tross for at året 1567 ble så dramatisk for
landets tredje eldste by, er det ikke mange kilder
som forteller om det som skjedde. Det som skal
ha funnet sted var at en svensk avdeling hadde
beleiret Sarpsborg og krevd brannskatt av byen.
Fra Sarpsborg gikk det også svenske ordrer ut om
brannskatt på andre bygder rundt om. Som overfor
Onsøy der kravet var 3 daler pr. stue.
Mange stavemåter
Allerede da Olav Haraldsson grunnla sin Borg i
1016 var handelspolitikken inne i bildet. Og opp
gjennom åra er det registrert en temmelig livlig
handelsvirksomhet. Ikke minst med Rostock. Ut fra
tollregnskaper for året 1557 - 58, kan vi se at det
ble utført 39 oksehuder, 48 kuhuder, 1 400 kalve-
skinn, to reveskinn, fire beverskinn og 11/2 tønne
talg til Rostock, mens det ble betalt innførselstoll
på øl fra hansabyene for 3451/2 tønne. Dette året
gikk det også ut to fullastede skuter fra Sarpsborg
med tømmer. Vannveien ut av landet var altså
viktig, og Lauritz Opstad gir oss i “Olav Harald-
sons by” i det interessante verket “Sarpsborg før
1839” flere historiske innsyn i dette. F.eks. at det
alt i 1434 ble bygd et skip på 16 “lester”, altså at
det kunne laste ca 200 tønner og at sarpingenes
aktiviteter til sjøs førte til at byen ble pålagt å stille
et orlogsskip til den dansk-norske flåten.
Det er også Opstad som har trukket fram en kuriøs
oversikt over de mange måtene som byens navn
er stavet på, og som ytterligere understreker at
byen lenge har hatt et navn på gamle kart og do-
kumenter. På kart finnes byen så langt tilbake som
til 1424. Men altså et knippe staveformer: Sarps-
borgh (bl.a. på kongebrev fra 1312), Sarpzborg
(1472), Sarpzborgh (1515), Sarfsborgh (1316),
Sartzborgh (1490), Saresburch (1290), Salsborgh
(1490), Salzburg (1531), Sallsborgh (1535) og
Saletzborig (1557). Og Opstad vet også å fortelle
at i avsnittet om Fredrikstad kirke i Povel Huitfeldts
jordebok fra 1575 er Sarpsborg-navnet
Jacob Conings maleri av Sarpsfossen fra 1700. I bakgrunnen Hafslund hovedgård. Nasjonalgalleriet.
skrevet åtte ganger - på åtte forskjellige måter!
Skal vi antyde at kjært barn har mange navn? Jo,
vi gjør det og tar samtidig med en liten beretning
knyttet til Hallvard Gunnarson og hans åpenbare
stolthet for byen. Han var blant de aller fremste
lærde Oslo-humanistene omkring 1600, og da han
i 1576 skrev seg inn ved det berømte universitetet
i Wittenberg, kalte han seg M. Halverdus Gunarius
Salsburgensis Norwegus, eller m.a.o. Magister
Hallvard Gunnarson Sarping fra Norge. Da han
i 1606 ga ut sin Norgeshistorie på latinske vers,
skrev han etter omtalen av Olav den Hellige en
liten fotnote: “Condidit hic etiam Sarpsburgi moe-
nia firma in quo grammaticae prima elementa bibi”
- “Han bygde her også Sarpsborgs sterke murer
hvor jeg drakk lærdommens første elementer”.
Dette kan i sin tur tyde sterkt på at byen hadde
en latinskole, som ble flyttet til Fredrikstad etter
Sarpsborgs ødeleggelse.
Tronen overtar Borregaard
Etter 1567 ble stedet der kjøpstaden hadde ligget
kalt Gamlebyen, men vi vet ikke mye om hvem det
var som ble igjen. Bortsett fra de store jordeierne
som Søffrin Dall som var gårdsfogd hos eieren av
Borregaard, Helga Håkonsdatter, og Chrestenn
Schriffuer som var tingskriver i Tune. Det omtales
bare 14 navn fra byskatt-manntallet for Fredrik-
stad 1601 - 02 som bodde i “Gammelby”. Nevnes
må i tillegg Mads Bagge, som var dattersønn til
Helga Håkonsdatter. Hun var i stadig pengeknipe
i forhold til Fredrikstad-borgere som hadde lånt
henne midler “i hennes store nød og trang”. Hun
og sønnen Christopher Pedersen Rytter til Østby
i Skjeberg pantsatte Borregaard i 1573 til Erich
Brockenhuus, som var lensherre over Tune og
Skjeberg. Godset med åker og eng og alle andre
herligheter ble avhendet til lensherren i Nedenes,
Erik Munk, i 1580. Han ble senere fengslet for å ha
underslått penger som hørte kongen til, og etter at
han i 1594 tok sitt eget liv i fengselet, tilfalt da bl.a.
Borregaard tronen. Etter store rettssaker om hvem
som var lovlig eier av godset, betalte Mads Bagge
i 1606 500 riksdaler i innløsning. Men også etter
dette var familien i stor pengenød og Borregaard
gikk ut av slekten.
Mye fyll og bråk
Det var først og fremst på Hafslund-sida det
utviklet seg stor sagbruksvirksomhet, og utover
mot slutten av 1500-tallet og inn i 1600-åra fant
mange i Gamlebyen sitt utkomme ved sagene.
Etter hvert kom det også slik virksomhet igang på
Borregaard-sida av elva. Her var imidlertid forhol-
da verre på grunn av terrenget.
Og folk levde i små kår. Det var f.eks. i 1661 flere
bygårder i Fredrikstad som ble taksert for mer enn
hva de samlede husene i Gamlebyen var verdt.
Rettsprotokollene er også fulle av historier om fyll
og bråk, ikke minst forbundet med virksomhetene
langs elva. Byhistoriker Martin Dehli forteller i “By i
dvale” om en slik:
“En stygg affære forekom i 1671, men den sky-
ldtes ikke Gamleby-beboere. To svenske løsgjen-
gere - en hesteskjærer og en kjele-flikker - hadde
sittet og drukket i et hus ved Buene nedenfor
Sarpsfossen. Heste-skjæreren kom i klammeri
med en korporal, og kjeleflikkeren gikk da løs på
korporalen og ga ham to hugg i ryggen med sin
kårde. Byens tjener i Gamlebyen som var til stede,
forsøkte å hjelpe den sårede, men fikk et dødelig
hugg i ryggen av kjeleflikkeren. De to svenskene
ble pågrepet og satt i rådstue-kjelleren i Fredrik-
stad. I retten fortalte hesteskjæreren at han før jul
hadde skutt en annen hesteskjærer i Sverige. Da
kjeleflikkeren hadde brukt kården på korporalen og
byens tjener, mente byfogden at de burde ha sitt
liv forbrutt. Men før han fikk avsagt dom over dem,
hadde de greid å rømme. De ble etterlyst overalt,
men deres videre skjebne er ukjent”.
Den 2. februar 1659 sto plutselig en avdeing
svenske ryttere og dragoner på Hafslund. Adels-
mannen Daniel Bildt som da eide gården, kom seg
såvidt unna. Men svenskene kom seg sannsyn-
ligvis ikke over til Borregaard-sida og alt samme
kveld dro de seg ned langs elva igjen til hoved-
styrken ved Fredrik-stad. Men året etter, i januar,
var de der igjen, ledet av generalmajor Harald
Stake. Det var mange soldater med og de tok
for seg av det de kunne få tak i i Gamlebyen og
omegn.
Det var som nevnt harde tider, men likevel gikk
det framover. Tross harde skatter, på de som
hadde midler til å betale slikt, og privilegier som
ga borgerne i Fredrikstad store rettigheter, vokste
handelen - og de mektige herrer på Borregaard og
Hafslund.
Husklynga vokser
Etter at beboerne i Gamlebyen fikk tillatelse av
borgermester Solgaard i Fredrikstad til å rydde
av “byens mark” ved begynnelsen på 1700-tallet,
begynte husklynga oppe ved fossen å vokse. Nå
var det egentlig bare borgere av Fredrikstad som
hadde rett til å forpakte by-løkkene, men det ble
temmelig tungvint å drive gård helt her oppe, slik
at bruksretten etter hvert gikk over til dem som
bodde her. Og det var Gleng som vokste mest.
Fra en rettssak i september 1759 vet vi at retten
ble satt i “Seigneur” Johannes Bergs hus i Gleng,
og han skal ha vært eneste borger og dermed den
mest fornemme. Så det var nok lenge “ikke rare
greiene”. Johannes Berg dukker ellers senere opp
i byens historie som overinspektør ved Hafslund
gods, mens han fortsatt drev løkker i Gleng.
Det pågikk også lenge harde rettssaker mellom
sarpingene og Fredrikstad-borgerne om ret-
tighetene til løkkene. Den 3. juli 1761 falt det dom
i saken som hadde startet hos “Seigneuren” der
bl.a. magistraten i Fredrik-stad hadde påstått at
flere løkker under Borregaard egentlig hørte til
byen. Byen er altså fortsatt Fredrikstad, og byen
fikk det meste ut av denne saken. Men senere
generalkrigskommissær Peder Holter, som net-
topp hadde overtatt Borregaard etter sin svoger
justisråd Poul Vogt, hadde ingen tanker om å gi
seg uten sverdslag. Han ga kongen klar beskjed
om at løkker og grunner som var blitt fradømt
godset hadde tilhørt Borregaard i uminnelige tider.
Han var sikker på å vinne en ny rettssak, men han
skulle ikke anke dersom han fikk råderetten over
de fradømte eiendommene, samt Gleng. Fredrik-
stad skulle få en “billig satisfaction” som plaster på
såret. Også forhandlingene om dette dro kraftig
ut i tid, og før en kunne komme fram til noe re-
sultat, ble Fredrikstad rammet av sin aller verste
bybrann. Martin Dehli siterer dette brevet som ble
sendt fra borgermester Morten Nieman til Peder
Holter: “ Ved den Fredrikstads by så plutselig
overgangne ulykkelige ildebrand, er vi alle brakte
udi så forvirret tilstand og uorden at vi siden den
tid ikke har kunnet foreta oss annet enn alene at
lete udi asken efter de ting av vores hussaker som
ilden forhåpentlig ikke aldeles kunne fortære”. En
orket rett og slett ikke noen flere prøvelser og det
endte i et forlik i 1766 der Fredrikstad nok beholdt
eiendomsretten og Holter skulle betale en årlig
avgift til den utarmede byen, men eieren av Bor-
regaard fikk den verdifulle bruksretten til det han
mente han hadde mistet og til resten av markene
til Gleng.
Få muligheter til jobb
Dehli går også innbyggerne i Gleng tettere inn på
livet ved å beskrive deres klær, innbo og kummer-
lige levekår som bare inneholdt det mest nød-
vendige. Bl.a. var slikt som begrav-elser kostbare
begivenheter, og når presten hadde fått sin runde-
lige betaling og klokkeren og ringeren sitt, i tillegg
til utgiftene til kiste og svøp, ble det ikke mye igjen
på arvingene. Kanskje ikke noe i det hele tatt, for
trakteringen, særlig drikkevarer, måtte en være
rause med. Det var få som vokste opp som fikk
Kart fra 1840 som viser den første byreguleringen, tegnet av løytnant Nils Werenskiold.

arbeid i Gleng. Jentene måtte ut og tjene, gut-
tene gikk inn i det militære, dro til sjøs eller beg-
ynte som gårdsgutter. Martin Dehli forteller at de
få arbeidsmulighetene som fantes måtte en ofte
konkurrere med svensker om, og disse var som
før nevnt heller ikke mors beste barn.
Før vi forlater gamle Gleng, dveler vi litt ved årstal-
let 1825. Da ble grunnen lagt for løsrivelsen fra
Fredrikstad, gjennom en kongelig sanksjon som
gjorde det klart at ikke lenger enn til den 1. juli
1827 skulle det betales skatt til byen. Dette året
ble det foretatt en landsomfattende folketelling,
og byfogden i Fredrikstad fikk i oppdrag å telle
innbyggerne i “Flekken Gleng”. Det var forsåvidt
fort gjort. Her bodde det 48 husholdninger med
tilsammen 194 kvinner og menn. I Helgeby bodde
66 personer, i Gamlebyen under Borregaard og
Tune 114 og i Bakken 52. Den dominerende yrkes-
gruppen var daglønnere og husmenn uten jord,
og fleste fattige bodde det i Gamlebyen, 20, mot
ingen slike registrerte i “Flekken Gleng”.
1839 er et nytt merkeår i Sarpsborgs historie. Da
blir byen grunnlagt påny, gjennom Byloven som
ble sanksjonert på Drottningholms slott den 9. au-
gust. Og med den ble Fredrikstads endeligt spådd.
Slik gikk det jo som kjent heldigvis ikke, men de
fleste så mørkt på det hele.
Grensene trekkes opp
Det ble naturlig nok også grundig diskutert hvor
bygrensene skulle gå. Det var mange forhold å
ta i betraktning. Til slutt endte det stort sett opp
med kravene som Sir John Henry Pelly, Bor-
regaards eier, hadde stilt. Den 7. juli 1840 ble
merkesteinene satt ned. Det sydligste merket ved
Sandesund ble forøvrig hogd inn i ei lita steinbru
hvor hovedveien passerte over Torsbekken like
ved utløpet. Grensa fulgte så Torsbekken nordover
til Kurlandtjernet, østover langs den vesle bekken
som ble kalt Masterennen og rett over Glens-
ghølen og videre over Bytangen fram mot Lam-
brechts dam. Elva dannet grensa mot øst og sør.
Pelly klarte å holde Borregaard utenfor bygrensa,
men godsets brenneri og teglverk, like nord for
Buene, ble liggende innenfor.
Dette året var Sarpsborgs folketall på ca. 1 000 in-
nbyggere, men det steg til 1 325 ved folketellinga
i 1854. I forstedene bodde det enda flere, tilsam-
men 1 668. Til Borregaard bruk og hovedgård
hørte 222, til Sandesund (i Tune) 347, til Sun-
dløkka 301, til Hafslund gård 364 og til Hafslund
sagbruk hørte 434 mennesker.
Et unaturlig utskipningssted
Bare få år etter gjenopprettelsen hadde Sarpsborg
snart 20 - 30 høkere og kjøpmenn. Årsakene var
flere, bl.a. at det nå bodde mange bruksarbeidere
her som tidligere hadde handlet i Fredrikstad.
Brua, som ble ferdig i 1854, betydde også mye
for handelen med bygdene rundt. Men konjunk-
turene svingte, og ikke minst fikk opphevelsen av
sagbruks-privilegiene stor betydning. For Sarps-
borg i negativ retning, for Fredrikstad det motsatte.
Inntil privilegiene ble opphevet i 1860 fikk en ikke
skjære annet enn ved de privilegerte sagene oppe
ved fossen, men da århundret dro seg mot slutten,
ble det rent elendig både ved Borregaard og Hafs-
lund. Byfogd Pettersen beklaget sterkt at ikke byen
helt og holdent var anlagt i Sandesund-området:
“da ville all den trelasthandel der nå har trukket
seg til det unaturlige utskipningssted ved Fredrik-
stad forstad være blitt Sarpsborg by forbeholdt”.
Han skal også ha sagt til bystyret: “Sarpsborg vil
visstnok bli en stor og dyktig handelsstad en gang
i tiden, men det blir ei i Gleng. Gleng blir Gleng
som det har vært før”.
Tidene skifter
Med det nye hundreåret kom den store omveltnin-
gen i Sarpsborgs industriutvikling. Bl.a. på Hafs-
lund merket en snart at tidene skiftet. Det var ikke
lenge siden Jacob Faye hadde holdt sine feiende
flotte selskaper som den godsherre han var - nå
feide unge ingeniørutdannede direktør Knud Bryn
gjennom rommene. En industriens leiegård var
det blitt. De store salene ble gjort om til kontorer
og smårom. Nå er de igjen slik de var i godsets
glanstid. Samme skjebne fram og tilbake led også
Borregaard hovedgård.
Det er nevnt at Borregaard ikke hørte til byen, men
til Tune, og etter at den enorme utbyggingen kom
igang ved elva ble det igjen aktuelt for Sarpsborgs
myndigheter å få herlighetene lagt til seg. Det
var ikke minst et spørsmål om skatteinntekter. Et
forslag om en byutvidelse ble fremmet av by-
fogden i 1901, men det skulle gå 12 år før Odel-
stinget endelig vedtok saken som førte til en drøy
fordobling av byens areal. Tapet Tune da naturlig
nok ville lide, skulle byen erstatte med 450 000
kroner. Idag er Tune og Sarpsborg ett, sammen
med Varteig og Skjeberg.
Havnebyen Sarpsborg
Etter den omfattende utviklingen ved fossen rundt
1890, økte snart kravene stort til bedre havner.
Særlig da dampbåtene overtok for seilskutene. Det
ble mudret og sprengt. Kommunens første brygge
ble “Byens brygge”, like øst for Torsbekken. Den
ble påbygd i 1912. Alvimbygga ble den lengst
sammen-hengende. Også Borregaard bygde
kaianlegg for sin trafikk og på Borge-sida kom
anleggene til A/S Hafslund. I 1939 var det totalt
2 780 meter brygge for sjøgående båter innafor
havneområdet.
Men den store aktiviteten på elva til tross - sarp-
ingene mistet etter hvert følelsen med det frem-
mede og spennende som kom inn fra havet. Byen
utviklet seg andre veier. “Men den har vunnet i
økonomisk sikkerhet og velvære” som byhistoriker
Axel Coldevin uttrykker det.
Den navnkundige Sarp

Pius Welonskis maleri av Olav den Hellige i kirken San Carlo al Corso i Roma.
“Landhevningen forandret stadig på Østfolds skapet her verdt å bygge ny hovedstad ved, mens
geografi, og det var sjøen som måtte vike. Slik det idag er på snaut 23 meter - altså i forhold til
gikk det også med det vide “innlandshavet” som havnivået. I Sandesund, et stykke nedenfor fos-
ble stengt inne av Raet. Det ble etterhånden min- sen, er nivået 1.5 m.o.h.
dre og mindre og hadde til sist bare en smal forb- Her følger et nytt sitat, denne gang ført i (fjær)
indelse med havet der Raet var lavest. Her dannet penn av skalden Haldor Skvaldre:
det seg først en brakkvannstrøm, og deretter - når “Asbjørn som holdt ilde
fjell-terskelen ble liggende høyere enn havet - et sit ord til kongen, maatte
lite fossefall. Det skapte med en gang en helt ny (fyrsten likgribber giver
situasjon for stedet og distriktet, en situasjon som føde) stige i Sarpen
såvisst ikke har mistet sin betydning med årene.
Alle kjenner stedet: Sarpsfossen”. Slik beskriver Nereid kongen lot henge
Erling Johansen Sarpsfossen tidligste historie. Det paa Hagbard skadetræ grumme
første stryket ble dannet for ca 4 000 år siden, til guld-øderen fik lide
og begynne med ikke rare greiene, men etterh- for løse taler paa husting”
vert som fjellterskelen ble løftet høyere i forhold til
havet, økte også fossens fall. Rundt Kristi fødsel Hva er nå dette? Jo, det er sagaskaldens uttrykk
skal fallet ha vært på rundt 15 meter, det steg til for en grusom hendelse som tildro seg ved (og i)
omtrent 20 meter da Olav Haraldsson fant land- fossen i 1134. Tida for hendelsen er i den blodige
feiden mellom Harald Gille og Magnus den Blinde,
som kom fra Store Dal i Skjeberg. Da kom Harald
til Borg og tok til fange to av Magnus’ lendmenn,
Asbjørn og Nereid. De fikk dødsdom, men ikke
hvilken som helst. Som en ekstra straff skulle de
selv få velge hvem som skulle kastes i fossen og
hvem som skulle henges. “Asbjørn valgte å fare
i fossen, ti han var den eldste og den død tyktes
ham den grusomste, og så ble gjort”, forteller
sagaen.
Brukt til “Pinested”
Mer vet vi ikke bestemt om Sarpsfossen som
rettersted, men flere gamle historieskrivere
påstår det, som Peder Claussøn Friis (geistlig,
topografisk-historisk forfatter og sagaoversetter
1545 - 1614): “Man haffuer i fordums Tid brugt
denne Fos til Pinested, oc udkast der udi Misd-
edere, besynderlige Lands Raadmænd oc oprør-
ske Forrædere, der at omkomme” og Erich Pon-
toppidan vet å fortelle at “Sarpsfossen skal i gamle
Dage have tient til et forskrækkeligt Rettersted, da
særlig Landsforrædere”.
Fossen som kraftkilde
Jula 1312 ble et vendepunkt i Sarpsborgs histo-
rie. Da ga kong Håkon Magnusson storgodset
Borregaard til sin svigersønn Haftor Jonsson, og
med gaven fulgte eiendomsretten til fossen, men
samtidig et pålegg om å anlegge møllebruk der.
Det hevdes forøvrig av historieskrivere at selveste
Olav Haraldsson lot bygge ei kvern i fossen, for
teknikken var kjent på hans tid, og han hadde
mange munner å mette. Fossen som kraftkilde ble
etter hvert stadig mer ettertraktet. Bl.a. forsøkte
høvedsmannen på Akershus, Svein Galle, å slå
under seg jord og ei kvern ved Borregaard i 1474,
men den gangen gikk det ikke. Ikke før i 1556
da en vesentlig del av eiendomsretten til fos-
sen inngår som et skifte mellom brødrene Baard,
Tjøstulf, Sigurd og Sjøfar Rolfssønner, samt
søstrene Asbjørg og Margrethe Rolfsdøtre. Og
dermed er interessen spredt også på Hafslund-
sida. I begynnelsen av 1700-tallet kom det til en
bitter feide mellom Otte Bildt til Nes og Hafslund,
Inger Jørgensen (Litle) og Oluf Christophersen
(Rytter). Øverst i fossen var det Otte Bildt som
eide et sagbruk, mens de andre eide kverner
nedenfor, noe også Bildt gjorde og som han ville
sikre seg vann og foss til. Han fikk ikke både i
pose og sekk, og det hele endte med en dom som
gikk ut på at Inger og Oluf skulle ha førsteretten til
vannet, slik at deres kverner skulle gå, mens Otte
Bildt måtte la sine kverner stå når det var for lite
vann i fossen. Men etter hvert, via make-skifter,
fikk Bildt’ene på Hafslund karret til seg alle ret-
tigheter på østsida av fossen og dermed kunne
de gå igang med å utvikle sagbruket som skulle
bli landets største i sin tid. Alt fra 1490 finnes
bevis for at det fra Sarpsborg ble utført tømmer
til Holland. Og når vi først er inne på eksport fra
Sarpsborg og området nedenfor fossen, vet vi
også at tømmer, huder, skinn og talg ble utført. Inn
til Sarpsborg, fra Rostock, Stralsund og Flensburg,
kom det øl. Bare øl.
14 mennesker omkom
Ved skiftet etter Werner Nilssen, i 1697, ble formu-
en delt mellom hans sønner. To av dem er senere
kjent under det adelige navnet Werenskiold, Niels
som var den eldste og som fikk Hafslund, og Jens
som fikk Borregaard. Jens var en forsiktig, nøktern
og strevsom mann som søkte å forvalte sitt pund
på beste måte, men han ble rammet av store ulyk-
ker, som helst ville ha knekket svakere karakterer,
forteller Bjarne Nygård i sin bok om Sarpsfossen i
dikt og virkelighet. Og den verste ulykken skjedde
i februar 1702 da hans Borregaard raste i fossen
med 14 mennesker og 200 dyr. Det var bare Jens,
hans hustru, sønnen og hovmesteren som nesten
ved et under reddet seg.
Når katastrofen egentlig nøyaktig fant sted, vites
faktisk ikke. Jens nevner aldri datoen i sine skrifter,
men sannsynligvis skjedde den natta mellom den
5. og 6. februar. At de oppdaget det begynnende
raset og ble reddet skyldtes at fru Margrethe Wer-
nersen måtte stå opp om natta, uvel fordi hun var
nær ved å føde og derfor sendte bud etter jordmor.
Da jordmoren kom, rundt midnatt, oppdaget hun at
bakken tok til å sprekke. Hovmesteren ble vekket
og han fikk varslet herskapet som såvidt kom seg
ut før hele herregården raste ut i elva. Samme
hovmester fikk med seg Jens Werenskiolds jern-
beslåtte kiste som idag er å se på Borgarsyssel
Museum. At ingen av tjenerskapet ble reddet sky-
ldtes at de, uten å tenke på sine egne liv, forsøkte
å berge dyrene. Det fortelles at en lang tid senere
fant “fæpiger” hengende døde i klavene på døde
kyr. Også fruens nyfødte barn døde som følge av
anstrengelsene.
Jens hadde sin bror Niels på Hafslund på den an-
dre sida av elva, og dit søkte han sikkerhet for seg
og sin vesle familie. I et laken ble fru Margrethe
båret til båten som førte dem over til Rødsøya.
Herfra ble hun brakt til Vaskerstua og videre opp til
hovedgården.
Da det grydde av dag var gamle Borregaard et trist
syn. Herregården med to etasjer, tårn og spir var
borte. Det samme var uthusene og tomta hvor det
var stablet opp 25 000 bord og noen tusen stokker.
Også kirkegården, hvor Borgartinget ble holdt i
sin tid, var borte, sammen med Mariakirkens tomt.
Og nesten alt som var igjen av Olav den Helliges
gamle jordvoll. Av leirmasser fløt det 1.2 millioner
kubikkmeter ut i fossen.
Paviljongen på Hafslund - et vakkert minne om alle kongelige besøk opp gjennom århundrene.
Kunne skylle bort hele Fredrikstad
Alt dette førte til fare for en tørrlagt foss, med det
som dette kunne få av katastrofale følger for virk-
somheten nedover elva. Bl.a hadde Fredrikstad-
borgerne sine lastetomter her, og de søkte kongen
om hjelp til å demme inn elveleiet ved Borregaard
og Lambrechts dam. Dette resulterte i kongelig
befaling av 11. mars 1702 til general Tritschler om
å sende 170 mann fra garnisonen i Fredrikstad for
å hjelpe til med palisadearbeider.
Det var broder Niels, amtmannen, som av jordisk
gods var den mektigste av de to brødrene ved fos-
sen. Jens forsøkte å ta ham igjen ved sin oppfinn-
somhet. Bl.a. ved å planlegge en gjennomskjæring
av jordkammen for å få vann til så mange sager
at han kunne konkurrere med brorens sager som
årlig hadde en produksjon på 200 000 bord skur.
Dette kunne ikke Niels sitte rolig å se på. Han op-
pga at han var redd for at elva kunne finne seg et
nytt løp og i verste fall skylle bort hele Fredrikstad
med festningsverker. Grunnen var nok heller ang-
sten for selv å miste vann ved sine egne sagbruk.
Det endte med bitter strid, ja, hat mellom de to.
Niels hadde stor innflytelse og Jens fikk forbud
mot sitt foretak., den 10. juni 1726. Jens følte at
broren sto bak og uttalte at Niels “udi alle Maader
vilde forhindre ham at søge sit Brød med Æren og
heller ønskede at see ham ved Bettelstaven, end
at komme ham til hjelp”.
Hatet skal også ha gitt seg utslag som en hen-
delse der Jens Werenskiolds folk regelrett kidnap-
pet amtmann-broren og satte ham ut på et skjær i
fossen. Her satt han en hel natt, i livsfare, og etter
at han ble reddet av sine egne folk morgenen etter
oppsto navnet “Amt-mannsskjæret”.
Malere og konger
Fossen ble imidlertid kjent på mer fredelige måter.
Blant gjennom kongebesøkene. Enevoldskonger
til tross måtte de for skams skyld en gang iløpet
av sin regjeringstid besøke Norge, og da måtte
“Sarpen” beskues. Den første som kom skal ha
vært Christian I, men offisielt var hans navnebror
med nummer V etter seg den første, i 1685. Til
hans ære ble det reist et mastetre på “Konge-
høien” ved Hafslund Hovedgård. Dette ble tradis-
jon, for da kong Frederik IV etter å ha “beseet
dette store Vandfald og Navnkundige Sarp” i 1704,
ble det satt opp nok et mastetre. Den neste som
fikk et slikt spesielt minnesmerke var Christian
VI, i 1733. Kronprins Frederik fikk oppleve fossen
den 24. juni 1788, klokka to om ettermiddagen,
nærmere bestemt, og han fikk sin mast reist Det
fikk samtidig også prinsesse Lovise, men hun
besøkte Hafslund og fossen i 1773.
Mastetrærne fikk føle tidens tann, og da statsråd
Rosenkrantz eide godset tok han initiativ til å
bygge en paviljong med form av et søyletempel på
det samme stedet. Inne i den runde kuppelen ble
de mange kongenavnene skrevet. Også navnene
til Karl XV, Oscar II og Karl Johans gemalinne,
dronning Desideria, som besøkte Hafslund flere
ganger. Paviljongen sto på “Kongehøien” fram til
1904 da søylene råtnet opp og truet med å slippe
kuppelen. Men i 1930-åra ble en kopi av den
gamle paviljongen reist i hagen, og tradisjonen er
gjenopptatt. Idag står det å lese, med malte bok-
staver, på den nederste delen av kuppelen: Chris-
tiano Qvinto, Friderico Qvarto, Lovisoe, Christiano
Sexto, Friderico Qvinto, Friderico Sexto, Marioe
Sophioe Fridericoe og Eugenioe. Høyere oppe i
kuppelen står det: Carolo XIV, Desideria, Oscaro
I, Carolo XV, Oscaro II, Haakon VII og Olav V. Og
det står igjen et åpent felt ved siden av Olavs.
Med kongene fulgte kunstmalerne. Jacob Coning
var den første. Han var kongelig hoffmaler hos
Christian V, og etter sin store Norges-reise ga han
Coning i oppdrag å skildre Sarpsfossen. Det var i
1700. Etter ham finnes to malerier av fossen med
Hafslund i bakgrunnen. Det ene tilhører Nasjon-
algalleriet, det andre finnes i en kopi ved Borgar-
syssel Museum. Fossen skildres ikke så voldsomt
som andre gjorde etter ham, men like fullt har det
førstnevnte bildet en tekst bak som lyder: “disess
weit berühmte Wasser SARP besichtiget und nach
dem leben lassen abzeignen”.
Jacob Coning ble med dette i norsk billedkunsts
historie en banebryter når det gjelder land-
skapsskildring. En kan si at med bildene av fossen
startet “Norges kunstneriske oppdagelser”. Den
neste var Matthias Blumenthal. Han konsentrerte
seg mye om motiver i Halden, men i 1983 duk-
ker det opp et bilde på en auksjon som var malt
av Blumenthal i 1747. Også her ser vi Hafslund-
godset, men han har også malt sagbruk og fløtere
med stor pietet. Bildet ble kjøpt av A/S Hafslund.
Det finnes også en tegning av ham, med tittel
“Navnkundige Vandfald Sarp”, datert den 2. sep-
tember 1746.
Med dansken Erik Pauelsen og hans Norges-
reise i 1788, innledes et nytt avsnitt i historien
om “Norges kunstneriske oppdagelse” forteller
førstekonservator ved Nasjonalgalleriet, Leif Øst-
by, i sitt praktverk “Østfold i billed-kunsten”. Østby
beskriver Pauelsens mektige bilde av Sarpsfossen
fra 1789 slik: “Men så går kunstneren tett inn på
livet av den svære fossen i vårflom, en Jacobs-
kamp med et motiv som er en uhyre utfordring
til alle hans evner. Han viser seg fra en helt ny
side. Her beskriver han ikke bare det han ser, han
opplever det så å si med alle sanser, og får oss til
å oppleve det. Vi ikke bare ser de frådende van-
nmasser som brøyter seg vei i det trange gjelet,
men vi hører deres tordnende røst, ja, vi synes å
fornemme fossespruten i ansiktet. Han når her en
monumentalitet som setter bildet i en særstilling i
datidens nordiske landskaps-maleri”. Bildet henger
i Statens Museum for Kunst i København. Langt
fredeligere ser fossen ut på store Peder Balkes
maleri fra 1854. Men vakkert er det. Bildet er idag i
Borregaards eie.
Hyllet av Vinje
Dagens Sarpsfoss er bygd ut etter alle kunstens
regler. Men noen ganger vil den vise seg i sin
fordums velde, slik den gjorde det under den siste
storflommen på forsommeren 1995. Da betok
den også besøkende statsråder på rekke og rad
som med bekymrede, men imponerte miner ved
selvsyn vill oppleve hva vannkraft kan være på sitt
mest farlige - og storslagne.
Vi innledet dette kapittelet med et dikt, og vi avslut-
ter med et, nemlig et som Aasmund Olavson Vinje
skrev som utsendt medarbeider for “Illustrered Ny-
hedsblad” da Sarpebrua ble åpnet den 25. februar
1854:
Du bruser Fos, hvad bruser du vel efter?
Saa langt du skal, du dog vil komme frem.
Du ynkes maa for dine store Kræfter,
du er for stærk til ret at temme dem.
For egen Styrke maa du gaa til Grunde,
det store selv maa slaae sin egen Vunde.
Det Store først vi kjende kan af faldet;
da først til os det kommer rigtig ned.
At det til noget Stort og Skjønt var kaldet,
vi, som det selv, først da med Vished veed.
Sin Længsel ved sin Død det først kan lindre
og slukke Gløden i sit dybe Indre.
Dog Fos, mens du din stolte Draapa kvæder,
du sukker altimellem tungt og saart.
Jeg troer, Gud hjælpe mig saasandt, du græder,
din Graad i Øiet smitter ogsaa vort.
Som dig det gaar, saa gaar det med os alle:
Vi bruse frem og ned i Dybet falde.
Dog atter snart igjen du finder Havet,
saa finde ogsaa vi vort Moderhjem.
Ei hviler det som engang er begravet;
i Tidens Fylde nyt det kommer frem,
og liflig kvæger Liv, naar Naaden kalder,
som du igjen i Regn fra Himlen falder.
”Den røde hane”
- en nådeløs byarkitekt
Sarpsborg er landets tredje eldste by, men det
er lite eller ingen ting igjen som forteller oss om
hvordan den en gang så ut. Den viktigste årsaken
til det er de mange bybrannene. Ingen ”byarkitekt”
er vel mer nådeløs enn Den røde hane. Den har
slått til, gang på gang opp gjennom historien. Det
første kjente, og sannsynligvis mest ødeleggende
angrepet på byens bebyggelse, skjedde i 1567
da den ble hjemsøkt av svenske soldater og lagt
øde. Resultatet var så katastrofalt og totalt at in-
nbyggeren valgte å flytte noen kilometer nærmere
Glommas munning og der grunnla sin nye by –
Fredrikstad. Bare de fattigste ble igjen, i Gleng,
husklynga som skattefuten i den nye byen ikke
fant det bryet verdt å besøke.
Det skulle gå lang tid før det ble noe organisert
brannvesen i norske byer, og Sarpsborg var ikke
noe unntak i så måte. Byen fikk sin andre bystatus
i 1839, mens brannvesenet ble etablert i 1895.
Branner i tetbygde byer med trehus ble ofte hjem-
søkt av branner, og i 1767 kom forordningen som
krevde at enhver kjøpstad skulle ha et organisert
brannvern. Slik så den ut:
Brand-Forsikrings Anordning
I særdeleshed for Kiøbstæderne i Norge. Frider-
ichsberg Slot den 18de Augusti 1767.
Om Brand-Redskaber at anskaffe og vedligeholde:
1. En Slange-Sprøite med alt Tilbehør fuldkommen
og forsvarlig i alle Maader, med Ophalings-Toug
og 16 a 20 Alen, samt hvad videre til dens Repara-
tion behøves.
2. En liten Dito for Tvende Karle at bære med en
Slange paa 1 Alen uden Straale-Røret.
3. Tvende Jern-beslagne Vand-Kar paa 4 a 6
Tønder med Skuffe.
4. Tolv Læder-Spande af Punt-Læder.
5. Fire Brand-Hager med en Jern-Kiede 3 Alen
lang fra Krogen, med 2 a 3 Stykker Toug paa 12 a
16 Alen.
6. Trende Haand-Sprøiter 22 ½ Tomme lang og 2
½ Tomme Viid i det ringeste.
7. Trende Øxer og
8. En Haand-Lygte, som altsammen skal forvares
udi det dertil indrettede Brand-Huus, som oven og
neden skal være tørt.
Dette forestaaende anskaffes paa Indvaanernes
Bekostning, hvad enten de ere Geistlige eller
Verdslige. Men udi de smaa Kiøbstæder, hvor
saadan Udgift falder besværlig, kunde det efter
Omstendighederne og Stift-Amtmandens Eragt-
ning regleres.
Fikk branninspektør
Da som nå kunne det altså gis dispensasjoner
fra ellers så strenge regler utarbeidet av sentrale
myndigheter. Sarpsborg slapp å gå til anskaffelse
av det foreskrevne utstyret, dette fordi kommunen
hadde dårlig råd og med en spredt bebyggelse.
Interessen hos de lokale myndighetene var heller
ikke stor når det gjaldt å forebygge trygghet for folk
og fe. Byens første branninspektør var kjøpmann
Køpke, og han fikk da til noe. Bl.a. fikk han i 1841
fire rodemestere til å hjelpe til med å se etter ild-
stedene i byen. Ja, de fikk til og med myndighet til
å gå inn til folk for å undersøke om deres omgang
med ilden foregikk i trygge former. Tre brønner
rundt om i byen ville han også ha, men bystyret
fant ikke råd til mer enn en slik brønn. Den ble
gravd i Gleng, da under branninspektør nr. to,
kjøpmann Scytte. Det viste seg å bli et dårlig valg:
Brønnen ble ved en feiltagelse gravd på privat
grunn, pumpa greide ikke å trekke opp vannet og
den var til overmål full av lort, Det ble baker Haf-
slund som brøt gjennom til slutt og fikk gravd en
kommunal brønn på torget, mellom Domhuset og
kjøttbasarene. I 1852 hadde Sarpsborg fire brøn-
ner med pumper, og de ble daglig brukt av byens
befolkning.
Bidrag fra brennevinsavgifter og kolerafond
Fart i sakene ble det ikke før magistrat Georg
Pettersen tok affære. Han dømte beredskapen
nord og ned, men klarte ikke å få bystyret med
seg på sin side. Han ønsket sprøyter, brannkorps
og borgervæpning og en skikkelig vannforsyning.
Men det lengste de folkevalgte kunne strekke seg
var å ta penger fra det ubrukte ”kolerafondet” og
fra brennevinsavgiftene. Summen av dette ble kalt
”Sarpsborg sprøytefond”. Nå var skipsbyggmester
Singdahlsen branninspektør, og han kjøpte inn en
for sin tid stor sprøyte fra Akers Mekaniske Verkst-
ed. 346 spesiedaler kostet den, den kunne sprøyte
ut 320 potter i minuttet og sendte strålen imponer-
ende 30 alen til værs. Den ble demonstrert for en
begeistret befolkning og et mer oppmyknet bystyre
på isen ved fergestedet i Sandesund den 28. feb-
ruar 1852. Sprøyta fikk sitt eget lille skur nord for
rådhuset, men det var i Sandesund bebyggelsen
var tettest, og snart ble nok ei sprøyte plassert ved
losoldermann Urdahls hus på St. Halvards Plass.
Men noe fast brannvesen fantes ennå ikke, bortset
fra vekterne.
Men, ikke minst på grunn av Georg Pettersens
ukuelige påtrykk fikk Sarpsborg sitt brannvesen.
Den 25. juli 1853 skjedde den aller første møn-
stringen av mannskap og utstyr, men til tross for
utskriving av bøter og fengsel på vann og brød,
var det ikke lett å få folk flest til å holde seg til
brannforordningen og øvelser. Heller ikke de
såkalte befalingsmennene, som bare var vanlige
håndverkere og kjøpmenn.
Den nye kirken brant ned
Den 18. august 1857 begynte Den røde hane å
sette sitt preg på den unge byen. Brannen begynte
i Glengsgata og spredte seg opp St. Marie gate
og et stykke østover. Til tross for at bebyggelsen
ikke var særlig verdifull, ble skadene beregnet til
60.000 kroner, svært mye etter dagens verdi. Den
7. mai 1861 skjedde det igjen, og nå kan bran-
nen betegnes som katastrofal. Den flunkende
nye kirken brant ned, det samme med rådhuset,
sprøytehuset, ja, hele den sentrale delen av by-
ens. Skadene ble beregnet til langt over en fjerd-
edel av byens samlede forsikringssum.
Denne brannen oppsto i et kvistværelse hos
tidligere fyrdirektør og ordfører, daværende tol-
linspektør Arntzen, i tømmermester Reuters gård.
Årsaken skal ha vært en sprekk i en bjelkepipe. At
det denne dagen var sterk nordavind gjorde ikke
saken bedre. Vi har et øyenvitne til denne bran-
nen, høyesterettsjustitiarius Thinn, og han skrev
om opplevelsen i Sarpsborg Menighetsblads første
julenummer:
”Kirkebranden i 1861 har efterlatt et sterkt og
uhyggelig inntrykk hos mig. Vi gutter varsledes
om den med klokkeklemting på hjemvei gjen-
nom Kulås fra skolen, som lå i Sandesund. Da vi
kom hjem erfarte vi at branden var utbrutt i en av
nabobygningene til det hus hvor vi bodde. Straks
efter måtte vi rømme vårt hjem. Ilden bredte sig
med rivende hurtighed og i løpet av eftermiddagen
ble en stor del av byens huser tillikemed den nylig
oppførte kirke lagt i aske.”
Vedtak om brannstasjon
I 1901 kom ”Sarpsborg Historie” ut, skrevet av
kirkesanger B. Christoffersen. Han beskriver riktig-
nok ikke den ødeleggende brannen, men forteller i
detalj hvilke hus som røk med:
”Den store ildebrand 7de mai 1861 oppstod i byg-
gmester Reuters gård hos toldkasserer Arntzen
kl. 12 m. Denne gård lå der hvor dr. Johnsen nå
bor. Foruten denne og kirken og rådhuset, brente
følgende gårder: Vognmand Pedersen gård og
Løveapoteket (den gang kjøpmand Hafslunds),
kjøpmand Eliassens og skomager Raanes (smed
Berntzens), bundtmager Olsens (kjøpmand
Husbergs), kjøpmand Arntzens (en brorsønn av
toldkasserer Arntzen hadde sin forretning der),
bager Halvorsens (skredder Aagrens), kjøpmand
Davidsens (eiedes og opbygdes av kjøpmand
Hofgård der solgte den til kjøpmand Davidsen),
maler Johnsens (nu posthuset), kjøpmand Mo-
stads, farver Andresens, Erik Nygaards, Greaak-
ers (snedker Holmens), farvehandler Gustavsens
(kjøpmand Anders Nilsens gård). Ved Torvet:
Bodahls (oprindelig bygget av tobakspinder Haug
fra Fredrikstad de solgte den til kjøpmand Hans
Andersen – senere ble den solgt til blikkenslager
Larsen), Bødkers, Sarpsborg Apoteks (den gang
tregården tilhørende lærer Augensen), bygmester
Johan Johansens (maler Ottesens), o.r. sagfører
Olsens (politibetjent Godagers), Mina Hansens
(Hans Eriksens), samt gården ved siden af hvor
nu skomager Olsen bor. Som en merkelighet kan
tilføies at kirketjener Olsens gård reddedes uagtet
der brendte på to kanter lige ved den.”
De to store brannene, i 1857 og 1861, satte skrekk
i folk. Det gikk også med gru opp for de bevilgende
myndighetene at byen var temmelig hjelpeløs uten
et fast brannvesen. Det førte til at formannskapet
den 1. juli 1861 bevilget 1.000 spesiedaler til op-
pføring av en ny brannstasjon.
Sammenligningen er kanskje ikke pen, men det
faller lett i handa å beskrive det som skjedde alt
året etter for et ”hus under hver busk”- vedtak. Da
kan vi nemlig lese i de kommunale dokumentene
at ”Saken om fast brannstasjon stilles i bero med
anskaffelse av et sprøitehus, i det minste til kom-
munen er ferdig med de pågående nybygninger.”
Det skulle bli 1896 før Sarpsborg fikk sitt faste
brannvesen.
Sprang som skygger omkring
Den neste store brannen kom den 2. desember
1880. Den oppsto ved Lilletorget, og også om
denne brannen har vi et øyenvitne i Nils J. Nilsen.
Han skrev bl.a. dette i Sarpsborg Arbeiderblad lille
julaften 1949:
”Det første sjokk jeg opplevet var en brann i
Glengsgaten straks ved hjemmet. Kjøpmann
Fritzner, Eliassen og Olsen hadde hvert sitt hus
der sparebanken, Astrids gate og Kreditbanken er.
Et mindre hus nedenfor Fritzner gikk også med.
Klokken 2 om natte ble vi vekket av brannrop
og alle boregere var ansatt i brannvesenet. Alle
måtte opp og kle seg. Kaldt var det og frøs gjorde
vi av angst og redsel. Jeg satt ute på trappen til
gårdsplassen og så på vår flotte sprøyte nr. 7, alle
tiders fineste sprøyte etter vårt begrep. Den tømte
brønnen vår og mannskapene pumpet og slet så
svetten randt. Flammene fra brannen sto himmel-
høyt og ildskjæret farvet alt rødt. Mannskapene
sprang som skygger omkring fra sted til sted.
Store brennende treskier fór gjennom luften og
utover løkkene. Vinden sto heldigvis den veien
ellers hadde vel hele gaten blitt avsvidd, slik som
det hendte ved andre branner her i byen. Vårt van-
nverk var kun brønner rundt om i byen og i enkelte
gårdsplasser, og vårt brannvesen var uøvet og
hjemmegjort, om en kan si det slik. Den røde hane
var alle småbyers store skrekk da slukningsmateri-
ellet var skratt.
Løytnant Andersen kom inn på gårdsplassen. Han
var lærer på skolen og han kom bort og trøstet
meg. For en ære for en guttepjokk! Jeg var stolt.
Dagene gikk og vi var i branntomtene og rotet.
Brent sukker fant vi i haugevis og mye annet rart
og forbrent og forvridd lå som vanlig omkring og
vi gutter hadde bruk for det utroligste, også som
vanlig.”
200 ble husløse
Smågutters lek med fyrstikker var årsaken til neste
store brann, i 1890. De lekte i et uthus som hørte
til Heidegaarden, og brannen tok til i en flishaug.
Stiv sørvest kuling gjorde at brannen spredte seg
raskt, og den tok med seg alle bygningene på to
sider av Bakkegata og opp gjennom Elvegaten.
Ilden spredte seg også over til Sandesund Ter-
rasse, helt til Allégaten. På hjørnet av Elvegaten
og Allégaten sto det bare igjen to hus. I alt brant
29 hus helt ned og 200 mennesker ble husløse.
Da denne brannen brøt ut besto borgergarden av
rundt 500 mann.
To år etter den store brannen i Sandesund, slo
Den røde han til igjen. Denne gangen begynte det
i Sarpsborg Farvehandel i Glengsgata. Flammene
tok tak i husene i Astrids gate, på begge sider av
Torggata, i Sigvat Skalds gate og i Olav Haralds-
sons gate. I alt brant 21 gårder net til grunnen.
Denne brannen gjorde at spørsmålet om et nytt
vannverk i byen skjøt fart. Anlegget på Landemyra
sto ferdig i 1895. Den 29. oktober dette året ble
det ansatt fire faste brannkonstabler og 20 mann
ble inntatt som reservemannskap. En midlertidig
brannstasjon ble opprettet i leide lokaler i Borre-
gaard brennevinssamlags gård. Her ble det fast
vakt, og det ble montert branntelegraf med sju
signalapparater i gatene. I 1912 kunne byen skilte
med ny og flott brannstasjon, i Sigvat Skalds gate
1, og i 1923 ble de første brannbilene innkjøpt.
Den siste brannen som bidro til å endre Sarps-
borgs bybilde, lar vi brannvesenets egen protokoll
beskrive:
”Rapport 13/14 mai 1902.
Temperaturen ble målt til +6 grader kl. 7 om
morgenen.
Alarmtelegrafen prøvedes kl. 12 ½ alt i orden.
Stalden visiteredes kl. 12 Nat af I. Hansen.
Kl. 12.35 Nat meldtes ved bud brand paa Torvet,
udrykning fandt øieblikkelig sted med Slangevog-
nen og udlagdes første 2 slanger fra brandhus No
14 derpaa 2 slanger fra Kum nr. 13. Slangevognen
fyldtes paany og 2 slanger udlagdes fra Kum no
15 og 17 og 23 og udbrudt i det indre af kvartalet
mellem Pellygaden, Nygaden, St. Mariegaden og
Torvet og udbredte sig med rivende hurtighed til
alle sider, da der blæste sterkt, imidlertid lykkedes
det at begrendse ilden i bager Halvorsen og
Købmand Bodahls Gaarde, i alt nedbrændte 9
gaarde.”
Da fotballen var veldig ung
”Akk ja, det var tider det”, er det nok mange sarp-
inger som sier med et tungt sukk når de gløtter ba-
kover i byens lange idrettshistorie. Og tankene går
nok hos de aller fleste til Sarpsborg Fotballklubbs
bravader på gressmatta. Kanskje tilbake til den
tida da det var gjevt for de fleste byer og bygder
rundt om i landet å få ”selveste SFK” på sommer-
lig besøk til vennskapskamp – som østfoldingene
som regel vant, men hva gjorde vel det, så lenge
en fikk se stjernene på nært hold. Vi skal her ta for
oss litt av starten på fotballeventyret i Sarpsborg,
men samtidig håpe at ikke snipp, snapp snute er
sagt.
Engelskmenn
Sarpsborg Fotballklubb ble stiftet den 8. mai 1903.
Interessen for fotball begynte å vokse rundt om i
landet, men klubben hadde nok blitt stiftet langt
senere dersom ikke et par engelskmenn ved Bor-
regaard, kontorsjef H.W. Kenworthy og ingeniør
C.S. Davis, hadde tatt initiativet. De skal tilskrives
æren for at de første slagene om lærkula sto på
løkkene hvor Kirkegata skole senere ble bygd.
Turnerne H.W.Benneche fra Sarpsborg og Reidar
Bergh fra Fredrikstad ivret for en særkrets for
fotball, noe som turn og gymnastikk hadde hatt
i mange år. Slik forteller Bergh: “Søndag 10. juli
1904 hadde Sarpsborg Footboldclub og Fre-
drikstad Fodboldklub spillet sin første kamp på
Helgebyjordet, og etter kampen samledes man
i fru Marie Larsens spiseforretning i Sarpsborg.
Under middagen (det var rett før avslutningen)
kastet Sarpsborgs formann Hakon Benneche frem
tanken om at det ville være riktig om FFK og SFC
stiftet Smaalenenes Fodboldkreds, i likhet med
Smaalenenes Turnkrets. Benneche var selv turner,
og da jeg også var det, og kjente godt til hvilken
betydning Turnkretsen hadde hatt, reiste jeg meg
og anbefalte varmt Benneches forslag. Og dermed
var kretsen stiftet. Ingen opponerte. Ved kaffen
drøftet Benneche og jeg saken nærmere, og jeg
foreslo at han skulle ta det første formannshverv.
Da Benneche våren 1905 reiste til Christiania,
overtok jeg formannsstillingen, men da jeg samme
vår var valgt til formann i FFK fungerte jeg bare 1
år”.
De hadde ikke kalk
Sarpsborgs første bane var i årene 1911 - 1913
den eneste i fylket som var godkjent for forbund-
skamper, men i 1914 kom Fredrikstads nye bane
på Mørcheløkken som fylkets andre forbundsbane.
I 1911 var Fredrikstads, Sarpsborgs og Hafslunds
baner godkjent for kretskamper.
Det var de to nabobyene i Nedre Glomma-region-
en som stiftet Østfold Fotballkrets, men det har
ikke alltid vært et varmt vennskap mellom klub
Nå heter laget “Sarpsborg 08”, resultatet av et bredt klubbsamarbeid i regionen. Her scores 09-sesongens
første mål.
bene. Her er et skarpt brev som sarpingene skrev
til kretsen den 3. juli 1911 med en klage på FFKs
bane på Barakkesletten: “Banen var til oven-
nevnte kamp absolutt ikke opmerket. Man kunne
jo se at den havde været opmerket antagelig til
søndagen åtte dager før. Sidelinjer manglet paa
de fleste steder og linjer mellem maalstenger
samt begrændsning af maalfeltet var borte. Paa
forespørsel hvorfor pladsen ikke var opmerket, ble
der svaret at de ikke havde kalk. Videre manglede
Fredrikstad reservebold, saa da den bold der
benyttedes ble ubrugbar i 1ste omgang, blev der
en liden stands indtil man af nogle smaagutter fik
laane en bold, der imidlertid ikke holdt maalene for
en alm. matchbold. Maalnet var heller ikke beny-
ttet. Et saadant kunde man lett faaet laane ved
henvendelse til Sarpsborg FK, der selv ikke havde
kamp paa sin bane. Pladsen burde ogsaa have
været rengjordt, thi naar den har været benyttet til
havneplads for kreaturer, kan enhver tænke sig,
hvordan den har seet ud”.
Dro på ferie
Ampert så det forslo var det allerede i Sarpsborg
Footballclubs stiftelsesår, i 1903. Da fikk klubben
en invitasjon fra FFK om å spille “footballmatch”.
Utfordringen ble tatt, og kampen skulle foregå den
28. juni, men den ble utsatt til den 5. juli. Det var
store forventinger i distriktet til det forestående op-
pgjøret, men utrolig nok reiste både Sarpsborgs
kaptein og visekaptein bort på ferie, og kampen
ble avlyst. Dette ble ikke tatt nådig opp i naboby-
en, og det oppsto en skarp feide mellom patriotene
fra begge lag i lokalavisene. Dette var kanskje
starten på ”fiendskapen” mellom Sarpsborg og
Fredrikstad?
Fikk ikke spille i Fredrikstad
Vi nevnte H.K.Kenworthy. Han kom fra England og
ble regnet som en svært lovende forward fra byen
Glossop. Ja, han var spådd en stor karriere som
profesjonell fotballspiller. Men i Sarpsborg fant
han ingen klubb å spille for, derfor stilte han en
vårdag i 1903 opp på Phønix-plassen i Fredrikstad
hvor den nystiftede klubben i byen hadde sine
treninger. Han ville bli med, og ble først mottatt
med åpne armer, men klubbens Reid. Oth. Bergh
(senere president i Norges Fotballforbund) fant det
unaturlig at en mann fra Sarpsborg skulle spille i
en Fredrikstad-klubb. “Se til å få en fotballklubb
igang i Sarpsborg også”, sa han, og Kenworthy
dro hjem igjen. Der plukket han fram sin egen fot-
ball og lot noen venner prøve seg på den. Det gikk
ikke mer enn et par dager før det ble enighet om
å kjøpe en ny ball og begynne å spille etter regler.
Ballen kom fra Kristiania den 7. mai, og på etter-
middagen dagen etter ble den første fotballtrenin-
gen i Sarpsborg holdt, på skoleløkka. En annen
engelskmann deltok også, ingeniør C.S. James,
og det hele skal ha gått temmelig vilt for seg. Tu-
multene ble ikke mindre på grunn av at tilskuerne
også ville være med, og sparket ballen så hardt de
kunne unna den provisoriske banen.
Styrket seg på biff og øl
Skikkelige baneforhold ble det ikke før Borre-
gaards disponent, Oskar Pedersen, ga laget en
plass ved Helgeby. Det gikk ikke lang tid før klub-
ben ble etablert. Det skjedde hos enkefru Larsen
den 23. mai, og det var nok på grunn av de dyktige
britiske innslagene at klubben fra starten av ble
kalt “Footballclub”. I protokollen fra stiftelsesmøtet,
der de første lovene ble vedtatt, står det også “at
man efter endte forhandlinger bænkedes rundt
bordene for at styrke sig paa en beaf og en halv
øl”.
Den fiendtlige stemningen mellom SFC og FFK
begynte å dempe seg året etter, og den 10. juli
1904 skulle endelig den første kampen mel-
lom dem spilles. Det skulle skje på Helgeby, og
selveste forbundspresident Arthur Nordlie skulle
være dommer. De 600 tilskuerne som møtte
opp fikk utdelt programmer, som bl.a. inneholdt
en kortfattet orientering om reglene. Her er et
bruddstykke av et referat fra kampen, ført i penn
av en Fredrikstad-spiller: “Nogen større effectiv
modstand fra Sarpsborgløbernes side kunde man
just ikke merke, forposterne derimod gjorde jo
med H.W.Kenworthy som en ualmindelig dygtig
center forpost flere udmærkede opsprang, men
udeblev aldeles den fornødne støtte og det uund-
værlige samspill fra løberne”. Nei, det ble ingen
stor dag for SFC. Fredrikstad FK vant 4 - 0. Men
en viktig dag for norsk fotball ble det, for det var jo
under den påfølgende festen at fotballkretsen ble
bestemt stiftet.
Stram stil
Laget hadde nå spilt sin første kamp, men tross
tapet og åpenbare mangler hva spilleferdigheter
angikk, sa en ja takk til invitasjonen om å delta i
norgesmesterskapet i Skien den 3. og 4. septem-
ber. Det ble ikke noe av turen, og i stedet ble det
kamp på Mysen den siste NM-dagen mot Mysen
Turn & Idrætsforening. Her ble det seier. Forut for
denne kampen måtte spillerne skirve under denne
erklæringen overfor Styret: “Til Sarpsborg Foot-
baalclub. Undertegnede forpligter sig til at deltage
som spiller i det hold, klubben skal sende til Mysen
den 4de september. Jeg forpligter mig til at deltage
i alle øvelser, der i anledning stevnet berammes af
bestyrelsen, samt at følge de sedvanlige instruk-
ser for træning”. Denne åpenbart stramme stilen
i klubben ga resultater, og neste kamp mot FFK,
som ble spilt uka etter seieren over Mysen, tapte
sarpingene bare 1 - 0. Her er litt fra referatet: “Fre-
drikstadlagets løbere spillet udmærket sammen, i
anden periode holdt de bolden stadig i Sarpsborg-
maalets nærhed, og der vankede adskillige maal-
spark, men den lange sikre maalvogter, støttende
sig til sit solide forsvar, klarede braserne bra”.
Snart økte publikums interesse for fotball sterkt, og
sarpingene begynte å øke kvaliteten på spillet.
Satte opp ekstrabåt
Det store gjennombruddet kom den 5. august
1906, da “Mercantile F.C.” fra Kristiania kom på
besøk. Forut for denne kampen gikk diskusjonen
høyt da mange mente at det var alt for tidlig å stille
opp mot et av landets beste klubber. Seier var det
ingen som våget å tenke på, men seier ble det,
med 1 - 0. Under denne kampen ble Mercantiles
indre høyre, Frølich Hansen, skadet i kneet, noe
som fikk Fredrikstad-avisene til å komme med
sterke beskyldninger om rå opptreden fra sarp-
ingenes side. Sannsynligvis var dette en måte å
forberede sitt publikum på et tap på, og det ble
det. SFC vant 1 - 0, og ble dermed laget som fikk
representere kretsen i NM det året. Kampen ble
spilt på Barakkesletta i Fredrikstad, og det måtte
settes opp ekstra “Trippebåter” for å frakte folk ned
elva til kampen.
Etter å ha spilt seg helt fram til finalen, måtte
de bite i gresset for Odd. Kildene forteller at
seiersrusen gikk spillerne til hodet. Ingen kan ham-
le opp med oss, ble det sagt kvelden før finalen.
Samme dag som finalen ble spilt, gikk den første
juniorkampen i Sarpsborg av stabelen, det var
SFC mot Hafslund F.K.
Disse ældre pionerer
I 1916 begynte ligaspillet i norsk fotball, men av
Smaalens-klubbene var det bare Kvik fra Halden
som fikk være med i den øverste divisjonen.
Sarpsborg og Fredrikstad måtte spille den såkalte
Østligas 2. avdeling. Interessen for ligaen dalte
snart, men kampen mellom SFC og FFK ble
beskrevet slik av dommer P. Chr. Andersen: “La
det være sagt med engang at vi faar slippe gjenta-
gelser av det spil disse ældre pionerer inden norsk
fotballsport bød paa søndag. Det var mere et
privat opgjør i benkrok og skjældsord end en hal-
vannen times ærlig fotballspil. Om selve spillet og
spillerne kan jeg ikke uttale mig, da “slagsmaalet”
i den grad la beslag paa min opmerksomhet. Jeg
skulde ønske at mit besøk i vor best administrerte
kreds ogsaa paa banen falder likesaa interessant
som holmgangen dennegang blev med de ikke
spillende”.
Stor dag for Bastø-fergene
I 1917 ble norgesmesterskapet for første gang
spilt etter dagens modell. Det var et åpent mester-
skap for de fleste av landets klubber, og det ble
spilt etter utslagsmetoden. Sarpsborg Fotballk-
lubb, som det nå het, hadde sitt første virkelige
store år. I semifinalen var SFK med, foruten
Brann, Lyn og Kvik, og forbundsstyret bestemte
at SFK og Kvik skulle møtes - på nøytral bane, i
Fredrikstad. Det ville ingen av lagene, og kampen
ble flyttet til Horten. Det ble en stor dag for Bastø-
fergene og for SFK som vant 3 - 1, etter bare å ha
tapt for haldenserne de siste fem årene. Finalen
ble spilt mor Brann, på nye Stavanger stadion.
En Stavanger-avis beskrev det slik: “Sarpsborgs
spillere var elve arbeidende og samarbeidende
karer av hvem det er umulig at fremdra nogen en-
kelt. Et lag som paa enhver maate beviste at det
var verdig mestertittetelen”. Året etter sitt første
norske mesterskap, ble landslaget nærmest bygd
opp rundt SFK-spillere.