Koblenz, Tyskland, april 1945.
«Ingenting her, sir.»«Fortsett innover i den andre fløyen.»Løytnant Jeffrey Allan Lynds vinket mennene videre mens han lurte påhvor den gråmalte ståldøren i enden av lokalet førte hen. Formodentlig til ettrappehus, og som sådan av mindre interesse. Men hengelåsen fikk ham til åstusse. Til tross for støv og rustflekker skulle han banne på at den var skiftetnokså nylig.Best å ta en titt for sikkerhets skyld. Dette var det siste pakkhuset pålisten over lokaler som skulle gjennomsøkes og sikres. En kjedsommelig jobb, men i det minste kunne han regne med å komme helskinnet hjem.Ingen grunn til å bli skutt i en krig som snart var over, og som heller ikkeangikk ham personlig.Han misunte ikke karene i fremste linje, der de rullet frem i sine Abrams-tanks og Bradley-beltevogner mot Berlin. Det eneste som sto i hodet hansvar at han snart skulle sette bena på amerikansk jord igjen. Hjem til sinhøygravide kone, drikke en kald Core, og spise en blodig biff til avvekslingfra den evinnelige boksematen. Men tyskerne nektet fremdeles å gi seg, selvom motstanden deres i virkeligheten var nytteløs.Da de allierte omsider fikk organisert seg, og den sovjetiske armeentrykket på østfra, var naziregimets epoke i virkeligheten over. Det enestetyskerne satt igjen med var skammen og frykten for en blodig hevn fra derøde. Stalingrad var et mørkt kapitel. Dessuten gikk det rykter om såkalteutryddelsesleirer, der forholdene skulle være ubeskrivelige.Regimentet hadde dannet baktroppen da 3. armé krysset Mosel og drevtyskerne på flukt nordover. Styrken hans hadde knapt nok vært engasjert ikamphandlinger, noe han personlig ikke var det minste lei seg for. Han følteingen trang til å vende hjem på et hospitalskip med uniformsblusen blinkende av medaljer, én for hver kroppsdel han hadde mistet. Men det var det heller ingen fare for i den tjenesten som han nå var blitt satt til – å rydde inazistenes dødsbo. En ren rutinejobb i en fredelig by, der livet så smått begynte å komme i gjenge. Med disse ordene hadde han avsluttet sitt seneste brev til Victoria. Han håpte at det ikke ville bli så mange flere før Hitler måtte gi seg for overmakten.Fra et kunst- og kulturfaglig synspunkt – han hadde selv en mastergrad pådette feltet – var amatørmaleren Hitler et interessant fenomen. Til tross for athan i sine yngre år ble nektet adgang til akademiet i Wien, svarte han med å planlegge et arkitektonisk tusenårsrike av strålende byggverk i antikkensånd, der endatil ruinene skulle fremstå som mer storslagne enn selv oldtidens berømte minnesmerker.
2
Leave a Comment