• Embed Doc
  • Copy Link
  • Readcast
  • Collections
  • CommentGo Back
Download
 
LEVINAS OG ”NÆRHETSETIKKEN”
I de senere år har flere norske bøker om etikk også tatt opp filosofien til Emmanuel Levinas.Tre av disse bøkene er: ”Nærhetsetikk” (1996) av Arne Johan Vetlesen, ”Følelser og moral”(1996) av Arne Johan Vetlesen og Per Nordtvedt og ”Nærhet og distanse” (2000) av ArneJohan Vetlesen og Jon Olav Henriksen. Disse forfatterne er representanter for en filosofisk tilnærming til etikken som kaller seg for ”nærhetsetikken”. Noen utdrag fra denne litteratuener også tatt med på pensum i pedagogikk.”Nærhetsetikken” er i følge Vetlesen (1996) en tilnærming til moralske fenomener som setter det dyadiske jeg-du forholdet i sentrum. Denne artikkelen vil sette spørsmålstegn ved”nærhetsetikken” sin fortolkning av Levinas sin etikk. Første del av artikkelen vil settespørsmålstegn ved om empatien utgjør det følelsesmessige grunnlaget for Levinas sin etikk slik ”nærhetsetikken” hevder. Her vil jeg vise at besettelsen/begjæret er et sentraltfølelsesmessig aspekt hos Levinas som er filosofisk underbelyst i ”nærhetsetikken”. Andre delvil sette spørsmålstegn ved om det er riktig å relatere ”ansiktet” hos Levinas med potensialetfor en god menneskelig handling, slik ”nærhetsetikken” gjør. Ved å bruke sitater om ansiktetav forfatteren Fjodor Dostovjevskij vil jeg vise det problematiske i å relatere ”ansiktet” til detgode. Til slutt vil jeg argumentere for at ”ansiktet” hos Levinas først og fremst må relateres tilet grunnleggende kritisk-rasjonelt aspekt ved mennesket.
Empati eller besettelse?
I ”Nærhetsetikk” skriver Vetlesen at jegets berørbarhet er filosofisk sett underbelyst hosLevinas (Vetlesen, 1996). For å kunne motta appellen som utgår fra den annens ansikt såforutsetter dette en evne til følelsesmessig berørthet eller 
empati
hos mennesket. Det vil si enevne til å leve seg inn i andres situasjon. Det menneskelige jegets egen sårbarhet bringer det i berøring og gjør at det berøres av den annens berørthet (Nortvedt og Vetlesen, 1996:183).Levinas advarte selv mot enhver slik form for tilbakeføring av etikken til en disposisjon isubjektet. ”Nærhetsetikken” mener imidlertid at denne anti-psykologismen er forfeilet. Jeg vilikke ta opp denne problematikken videre her, men heller forutsette slik også ”nærhetsetikken”gjør, at man kan psykologisere etikken til Levinas. Jeg vil heller sette spørsmålstegn ved om1
 
det er riktig å fremheve
empatien
som det sentrale følelsesmessige aspekt dersom man psykologiserer Levinas. Når Levinas skriver at ansiktet er nød, nakenhet og sårbarhet er det nærliggende å tenke seg atet slikt ansikt vil kunne vekke empati. Men Levinas selv setter ansiktet mer i sammenhengmed besettelsen / begjæret. En besettelse som jeg gjør at jeg føler meg som gissel:
 Det er iansiktet jeg tiltales og opplever meg selv som den andres gissel i betydning at jeg ikke kan slippe løs
. (Nordtvedt og Vetlesen, 1996:167)Besettelsen nevnes også i ”nærhetsetikken” sin fremstilling av Levinas. Et sted kan det for eksempel virke som om Vetlesen relaterer besettelsen til et engasjementet for den andre.(Vetlesen, 1996:44). ”Nærhetsetikken” forsøker allikevel ikke å utdype hva som kjennertegner  besettelsen, heller ikke å avklare forholdet mellom empatien og besettelsen. Selv gir Levinas besettelsen en sentral funksjon, for eksempel i forordet til ”Den Andens humanisme”. Her sier han at man i besettelsen kan øyne motivene for mange av våre hverdagsgjøremål, men ogsåvåre store vitenskapelige og politiske verk (Levinas, 1993) Man har å gjøre med et heltgrunnleggende menneskelig motiv. På bakgrunn av dette er det derfor oppsiktsvekkende at”nærhetsetikken” ikke har gjort noe grundig forsøk på å avklare forholdet mellom besettelsenog empatien hos Levinas.Men sier Levinas noe selv om forholdet mellom besettelsen og empatien? Empati eller medfølelse er ord som Levinas sjelden bruker i sine verk, så jeg har ikke funnet noen direktesitater om dette. Men denne beskrivelsen av tålmodigheten (les som empati) og engasjementet(besettelsen/begjæret) i "Totalitet og uendelighet" kan kanskje gi et inntrykk av forholdet:
 Denne situasjon hvor bevisstheten bevarer en minimal avstand til nu`et; denne ytterste passivitet, som ikke desto mindre fortvilet forvandler seg til akt og håp - er tålmodigheten -lidelsens passivitet, og dog selve beherskelsen…. I tålmodigheten fullendes en frigjøring iengasjementet. I tålmodigheten bryter viljen gjennom egosimens skorpe og forskyver sitt tyngdepunkt uten for seg selv for å ville som Begjær og Godhet, som ikke begrenses av noe.
(Levinas,1996: 236-238)Det virker her som om tålmodigheten og engasjementet gjensidig utfyller hverandre. Men detkan allikevel synes som om det er gjennom tålmodigheten man når frem til engasjementet, for eksempel i formuleringen om at det i tålmodigheten fullendes en frigjøring i engasjementet.Kanskje man da også kan tenke seg at besettelsen må utløses av empatien?2
 
Du skal ikke drepe
Hvordan skal man forstå Levinas sin bruk av ansiktet? I ”Nærhet og distanse” skriver Henriksen, at det utgår en moralsk fordring fra den Andens ansikt uavhengig av vår vilje. Mendet blir allikevel opp til hver og en av oss å velge om vi vil følge denne fordringen og handlegodt eller om vi vil handle ondt (Henriksen, 2000:206-207). Selv om friheten til å selv å velgetillegges vekt virker ”nærhetsetikken” å forutsette at ansiktet i utgangspunktet representerer noe potensielt godt i den moralske fordring. Dette virker da også rimelig å anta når man vet atLevinas skriver at det ut i fra ansiktet utgår en appell om at du ikke skal drepe.I det følgende vil jeg imidlertid sette spørsmålstegn ved koblingen mellom ansiktet og detgode ved å bruke den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Levinas var svært inspirert avDostovjevskij og særlig verket ”Brødrene Karamasov. Derfor er det etter min vurderingrelevant å studere hvilken betydning Dostovjevskij har gitt ansiktet. Interessant nok har ogsåDostovjevskij relatert ansiktet til det å drepe, men da på en svært negativ måte. Ved bokensdramatiske høydepunkt, der sønnen dreper faren sin, er det selve ansiktet som vekker hatet:
 Kanskje dreper jeg ham ikke, kanskje dreper jeg ham. Jeg er redd for at han med ett vekket mitt hat ved sitt ansikt nettopp i det øyeblikk. Jeg hater hans adamseple, nesen hans, øynenehans, hans skamløse latter. Jeg føler personlig motbydelighet. Det er dette jeg er redd for, i så fall kan jeg ikke styre meg…
(Utdrag fra ”Brødrene Karamasov”)Et annet sted skriver Dostojevskij at det er nettopp ansiktet som hindrer mennesket i å elskesin neste:
 Jeg har aldri kunnet forstå hvorledes det er mulig å elske sin neste. Nettopp det nærstående er det etter min mening umulig å elske, bedre går det med de fjerntstående. For at man skal få et menneske kjært, må dette skjule seg, aldri før det viser sitt ansikt, så er kjærligheten borte. Det har Sosima, den “gamle”, talt flere ganger om, bemerket Alojsa. Også han har sagt at et menneskes ansikt ofte hindrer en som er uerfaren i kjærlighet fra å elske.
 (Utdrag fra ”Brødrene Karamasov”)Umiddelbart virker det paradoksalt at Levinas henter så mange direkte sitater fra Dostojevskijom skyld og ansvar, og så tillegger han ansiktet en helt annen betydning enn det Dostojevskijgjør. Eller gjør Levinas egentlig det? Kanskje det heller er ”nærhetsetikken” som har tatt feil i3
of 00

Leave a Comment

You must be to leave a comment.
Submit
Characters: ...
You must be to leave a comment.
Submit
Characters: ...