OPPDRAGELSE UT I FRA ET POSTMODERNE ANSVAR?

”Nettopp denne ansvarlighetens idè utgjør den grunnleggende utfordring til oppdragelse og
undervisning.” (Myhre 1994:45) Boken "Oppdragelse i et helhetspedagogisk perspektiv" er
skrevet av Reidar Myhre og har i en årrekke vært sentral 2.semester pensum på grunnfag i
pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Myhre kan trygt sies å være en autoritet innenfor dette feltet.
I denne sammenheng blir det ekstra viktig å kritisk vurdere de pedagogiske synspunktene hans.
Myhre skriver selv at formålet med ”Oppdragelse i et helhetspedagogisk perspektiv” er å fremme
pedagogisk dannelse. Med dette fremhever han tre ting: 1. Innsikt i det kompliserte pedagogiske
feltet. 2. Klarhet over eget standpunkt og forståelse for at andre kan ha et annet. 3. Forvissningen
om at man alltid står i et ansvarsforhold overfor barn og unge (Myhre 1994:11) Det er 100 sider
som er pensum i boken i dag. I boken sier Myhre at han vil prøve å gi en allsidig belysning av det
pedagogiske feltet både i et individuelt, samfunnsmessig og kulturelt perspektiv. I
overensstemmelse med formål 1 presenteres rammeverket for det kompliserte pedagogiske felt,
derav navnet ”helhetspedagogisk perspektiv”. I tråd med formål 2 om være klar over eget
standpunkt skriver han at han trekker visse konklusjoner som er uttrykk for hans ståsted i den
pedagogiske debatt. Myhre vier i sin bok først og fremst plass til den tyske pedagogiske
tradisjonen, men han trekke også frem det han kaller den radikale postmodernismen, representert
ved de franske tenkerne Foucault, Baudrillard, Lyotard og Derrida. Denne retningen kjennetegnes
ved desillusjonerthet, en radikal kritikk av fornuften, en radikal pluralisme og en estetiserende
livsbetraktning. Videre mener han at hvis den får gjennomslag som livsholdning så vil den preges
av reduksjonisme, verdinihilisme og hedonisme. (Myhre 1994:42). Myhre går så langt som å si at
denne kombinasjonen av denne filosofi representerer den største fare vi står overfor i dag i
oppdragelsen (Myhre 1994:240). Av disse fire er det Jacques Derrida, Myhre først og fremst
skriver noe om.

Allikevel er det bemerkelsesverdig hvor lite Myhre faktisk skriver om de franske postmodernistene
med tanke på at han anser disse for å representere den store fare. Den naturlige slutning her er at
Myhre vil skjerme leseren fra tanker som kan virke skadelig på sinnet. På den annen side kan man
spørre seg om Myhre i det hele tatt har satt seg inn i arbeidet til de han kritiserer. Han har ikke
oppgitt noen primærkilder fra de radikale postmoderne filosofene og kun noen få sekundærkilder.
Dette står i klar kontrast til bokens over hundre tyskspråklige referanser. Har Myhre i tilstrekkelig
grad satt seg inn i arbeidet til f.eks Derrida? Et arbeid som kanskje krever flere lesninger. Bør ikke
dette være påkrevet når man tenker på det negative stempelet Derrida får i boken? Myhre henviser
i forhold til dette til Skjervheim som sier: ”Spørsmålet er redusert til om ein skal gjeva etter for ein
komplisert retorikk – eller IKKJE. Ein bør ikkje overvurdere vanskene med å stå imot slikt”
(Skjervheim i Myhre 1994:43) Myhre synes å anse det altså som lite verdifullt å beskrive noe som
bare fremmer negative livsholdninger.

Denne artikkelen vil spørre seg om om Myhres kritikk av Derrida kan sies å være berettiget. På
grunn av artikkelens lengde holdes de andre filosofene utenfor. Det vil bli forsøkt vist at også
Derrida er opptatt av ansvarlighetens idè. Hvordan fremstiller så Myhre Derrida? Myhre mener
Derrida i forlengelse av Nietzches dedifferensieringsprinsipp avviser den vestlige kulturs tradisjon
med å tenke i motsetninger med den begrunnelse at det ikke dreier seg om logiske, men om
verdibaserte motsetningsforhold som er fiktive. Det er gjennom denne reduksjonistiske
tankegangen Derrida oppløser logosentrismen og avskjærer tenkningen fra bærende strukturer i
vesterlandsk filosofi og legger veien åpen for subjektiv vilkårlighet.(Myhre 1994:42) Derridas

1
arbeid har vanligvis blitt forbundet med betegnelsen dekonstruksjon. Men er det riktig som Myhre
sier at dekonstruksjon oppløser logosentrismen og åpner opp for subjektiv vilkårlighet? Derrida
sier selv at dekonstruksjon er opptatt av og finner sted innenfor omfattende historiske
endringsprosesser av både teknisk-vitenskapelig, politisk, sosioøkonomisk og demografisk art. Det
finner sted i den man kan kalle ”spenninger” i grensene mellom f.eks litteratur, filosofi, ”hard”
vitenskap, psykoanalyse og politikk. (Derrida 1995:413) Hva består så disse spenningene i?
Problemet her er at et slikt spørsmål fordrer som regel at man gir en vanlig logisk definisjon som
svar. Noe slikt er umulig å gi med dekonstruksjonsbegrepet.

Dekonstruksjon er derfor ikke et redskap eller en teknisk oppfinnelse for å mestre tekster eller
situasjoner. Tvert om, så er det heller hukommelsen av en eller annen maktesløshet, en måte å
minne den anden og meg selv på om maktens begrensninger i vår mestring av noe. (Derrida
1995:385) Dekonstruksjon må heller forklares som det som bryter med f.eks logisk utviklede
motsetningsforhold. Den er det som hele tiden bryter med systemet. Dette ikke kan gripes direkte
gjennom språket, men det finner allikevel sted i språket. Det er knyttet til det faktum at man
revurderer argumentasjonskonteksten, kompetansespørsmålet, språkdiskusjonen.(Critchley m.fl.
1996:79). Grunnleggende viser det at noe som er stabilt er stabiliseringer av noe som er essensielt
ustabilt og kaotisk. Det er fordi det er kaos at det er nødvendig å stabilisere. Dette ustabile er på
den ene siden det som kan ødelegge hegemoniet, men samtidig representerer den muligheten for
fornyelse. Dekonstruksjon vil på denne måten innta en essensielt ambivalent posisjon. (Critchley
m.fl. 1996:83).

Derrida vil vise at også dekonstruksjon kan finne sted innenfor den fornuftige tilnærming til noe.
Myhre har derfor rett i at dekonstruksjon på denne måten er noe annet enn en logisk tilnærming til
filosofien, men det betyr ikke nødvendigvis at man ender opp i subjektiv vilkårlighet og en
oppløsning av fornuften. Derrida hevder selv at han ikke prøver å forvirre skille mellom filosofi og
litteratur og han mener selv at han i sitt arbeide er oppmerksom på forskjeller i argumentasjon,
logikk og historie. (Critchley m.fl. 1996:79) Det blir derfor galt å hevde at dekonstruksjon har som
hovedformål å kritisere fornuften. Man skal allikevel også anerkjenne spenninger som også alltid
vil være tilstede innenfor språket og fornuften. Det handler om å leve med disse vel så mye som å
”forstå dem”(Derrida 1995:413).

Sier Derrida noe om hvorfor dekonstruksjon finner sted? Derrida mener erfaringen ikke simpelthen
kan forstås som persepsjonen av et fenomen som er tilstede i selvbevisstheten. Erfaring blir heller
produsert av rekker av differensiert ordnete tegn som produserer mening og også overskrider
enhver form for determinert struktur (Critchley 1992:35) F.eks blir begrepet erfaring ikke bare
brukt for å bevare øyeblikkets unikhet, men samtidig er det det som samtidig mister det og
oppløser det. Paradokset er at begjæret etter å beholde det unike ”som det er”, blir både det som
beholder det som det er, og det som tar det vekk. (Derrida 1995:378) Derrida mener det er en
hemmelighet i selve teksten som er uavhengig av ens intensjoner og valg over hva man skal si. En
hemmelighet som samsvarer med opplevelsen av det unike. Det er denne hemmelighetsfulle
unikheten som sikrer åpenheten mot det politiske. Den offentlige området har ikke noe domene
over dette. (Critchley m.fl. 1996:80) Her mener Derrida det er en messiansk struktur i språket
hvor løftet står sentralt. Det er hele tiden en "tror jeg" til stede i språket. Ved å love noe holder
man fremtiden åpen. Spørsmålet om etikk må ta dette i betraktning. (Critchley m.fl. 1996:82).

Er dette bare komplisert retorikk slik Myhre hevder? Blant annet den amerikanske filosofen
Richard Rorty har kritisert Derrida for å tro at han gjennom såkalt transcendental argumentasjon

2
kan lokalisere et annet "språk" eller "begrep" utenfor språket. Rorty krever at man i
argumentasjonen bruker det samme språket i premissene som i konklusjonene (DP). Myhre
hevder også at en slik type retorikk som Derrida bedriver gjør det umulig å skjelne mellom legitim
og illegitim makt og maktutførelse slik han selv hevder. Dette forutsetter nemlig normative
problemstillinger som her elimineres. (Myhre 1994:42) Derrida sier at destabiliseringen i
dekonstruksjonen er politisk nøytral. Man samtidig mener han også at den fører til en større grad
av politisering idet dekonstruksjon følger stier man vanligvis ikke følger. Denne politiseringen
fordrer at man først og fremst må stiller spørsmålstegn ved ting hele tiden. Dette gjør selvfølgelig
demokratiet til et veldig paradoksalt begrep. Ifølge Derrida må rettferdighetens ubestembarhet
alltid ligge utenfor den offentlige sfære ved å kritisere den og dekonstruere den. Fra et
dekonstruksjonistisk perspektiv er den største faren i politikken totalitarismen. Ingen stat, sanfunn
eller kommune kan sies å inneha rettferdigheten. Hvilken politisk form er det så som best
opprettholder denne formen for rettferdighet? Simon Critchley mener Derridas syn på demokratiet
ledes av en fremstidsrettet rettferdighetstranscendens. Et syn som Critchley mener ikke skiller
Derrida vesentlig fra den deweyske tradisjonen som søker å forbinde pragmatismen og det radikale
demokratiet. (Critchley m.fl. 1996:85). Rorty mener forskjellen mellom dem er at mens Derrida
mener det er viktig å sette spørsmålstegn ved ting for å sette spørsmålstegn ved noe, spør Dewey
først etter "hva som er problemet". Hvis ikke noe er ødelagt, skal man heller ikke prøve å fikse
noe. Derrida ser ut til å tenke at jo mer spørsmålstegn du stiller deg, desto bedre. Hos Derrida ser
det ut til å ligge en klar egenverdi i det å sette spørsmålstegn ved noe uavhengig av dets
konsekvenser. Dewey vil imidlertid vært mer opptatt av bare å stille spørsmålstegn når man
befinner seg i "en problematisk situasjon”. (Critchley m.fl. 1996:35)

Når Derrida skal gi dekonstruksjonismen offentlig betydning henter han mye fra den franske
filosofen Emmanuel Levinas (Critchley 1992, Critchley m.fl. 1996). Dekonstruksjon kan da forstås
som en etisk befaling. Etikk blir først og fremst det å sette spørsmålstegn ved min egen frihet og
spontanitet. Det er selve uvissheten knyttet til den andre som initierer den respektfulle relasjon til
den Andre. Relasjonen overgår mine kognitive krefter. Dette innebærer at det etiske forholdet kan
ikke settes inn under forståelsens rammer eller innenfor tradisjonell etisk teori (Critchley m.fl.
1996:32). Derridas rettferdighetsbegrep utgår derfor ikke fra en teoretisk deduksjon, men fra
relasjonen til den Andres singularitet eller unikhet. Rettferdighet er i sin kjerne relatert til
muligheten for politisk endring og består i å anerkjenne den Andre som noe som overskrider ens
egne kognitive evner. Det er ifølge Derrida en slik erfaring som beveger en inn i politikken og
samfunnet, dvs.fra det ubestembare til det bestembare. Dekonstruksjonen er nettopp dette
ubestembare som inntreffer på det politiske eller det bestembare plan. (Critchley m.fl. 1996:35)
Derrida mener selv det er både ironi og filsofisk ansvar idet han skriver. Transcendentale
spørsmålsstillinger er nødvendig for å unngå empirismen, positivismen og psykologismen.
Dekonstruksjonen er pragmatisk, men ikke hele veien ned. (Critchley m.fl. 1996:85) Derrida ser
således ikke på idèen om uendelighet som for romantisk. Det er nødvendig å tenke omkring
erfaringens ubestembarhet. Hvis man gir opp uendelighetens ansvar er det ikke noe ansvar igjen
Da klarer man ikke møte den Andres singularitet. Det er også denne uendeligehten som gjør at det
kan finnes etiske problemer eller beslutninger. Valg er aldri entydig gode og det ubestembare har
derfor ingen ende. Dette er en idè om et ansvar som ikke bare er en teoretisk, konstaterende
relasjon, men også en utsatthetens relasjon. (Critchley m.fl. 1996:86) Kanskje denne idèen har noe
til felles med Myhres idè om ansvarligheten.

Til slutt kan man spørre seg hva man som lærebokforfatter skal gjøre når man møter et annet
filosofisk utgangspunkt, en annen type språk, andre premisser, andre regler, andre logiske eller

3
andre retoriske prosedyrer. I bokens innledning nevnes respekt for andres syn som en viktig del av
den pedagogiske dannelse. Man kan i denne sammenheng spørre seg om Derridas arbeide har blitt
vist den nødvendige respekt i Myhres bok.

Litteraturliste

- Critchley, Simon m.fl. (1996) Deconstruction and pragmatism. I: Chantal Mouffe (red) London : Routledge,
- Critchley, Simon (1992). The ethics of deconstruction : Derrida and Levinas. Oxford : Blackwell,
- Derrida, Jacques (1995). Points - : interviews, 1974-1994 / Jacques Derrida. I:Elisabeth Weber (red) Stanford,
Calif. : Stanford University Press,
- Myhre, Reidar (1994) Oppdragelse i et helhetspedagogisk perspektiv. Oslo: Ad Notam Gyldendal.