Melka er hvitere på den andre siden – novelleHun var alltid så lykkelig. Så glad og munter og åpen for livets firsprang. Mange mener atlykken aldri står en bi, hun var av en annen oppfatning. Slik virket det i hvert fall, alltid et lurtsmil på lager, et vått slengkyss, to hender i siden og et hode på skakke – skøyeraktig. Her ute på bygda var det lett å bli grepet av lokalmijøets bokstavelig talt fensglende atmosfære.Ingenting slapp inn, ingenting slapp ut. Og hva lykke angikk, var den neimen ikke lett åskimte, mye åpen mark til tross. Veien som snoet seg gjennom de tettbygde husene ogkornåkrene var som en lukket åre av ukjente impulser, en individuell bestanddel i et ellers såskummelt samkjørt sett av organer. På dette stedet snakket du med naboen over gjerdet ogfortsatte praten i nærmeste dagligvareforretning – før du tok en titt på klokken og annonserteat det var ”på tide å stenge for i dag”. Hun hadde ingen ambisjoner her i verden, men utstråltelikevel mer glede og gnist enn hele bygdas samlede befolkning (300 innbyggere, inklusivehusdyr) Hvordan kunne det ha seg, spekulerte landsbyinnbyggerne, at denne jenta smilte såstort til verden, når verden hittil knapt hadde ofret henne et trekk i munnviken?Det hele var en rimelig sørgelig affære - en dypt tragisk historie. Jenta ble født i bygda, med brask og bram. Det var et driftig og rennomert gårdseierpar som fødte henne i all hui og hast, ien stall, i en krybbe og visstnok med et bibelsk antall dyr i umiddelbar nærhet. Mens folk var iferd med gratulasjoner om den førstefødte og sultne blikk i retning øltønna, tok husbonden i åsi en kjapp, men effektiv replikk: ”Nei, far no ut, ditta erk’je bra” før han skufletlokalansamlingen ut i sommernattens høystemte sirissang. En gruppe forfjamsede bygdeskrømt listet seg hjemover mens de diskuterte hendelsen med hissig hvisking: ”No har vel Eilertsen gådd hen au blitt småsprø igjenatt, tenke seg tel” Og dette skal dere vite,Eilertsen hadde blitt mer enn småsprø denne gangen. Gården sto på randen av ”usikker for drift” og melka fra kyra hadde etter melkeprodusentenes sigende blitt ”mer brysk i smaken,kranglevoren på sitt verste” Ikke var de noen helsikes vinsmakere, mente Eilertsen, mens hanunder den klare meningsytringen hadde veltet noen reoler i den lokale dagligvareforretninga.Allerede her hadde bygdefolket begynt å fatte mistanke. Ryktene spredde seg som ild i bensindynka gress om at Eilertsens skruer var i ferd med å løsne, men ingen var helt sikre påhvorfor. I ly av sommernatten hadde melkebonden fått en datter, fru Eilertsen hadde fått endatter, og datteren manglet en arm.Eilertsen ble igjen brått truffet av et ønske om klar tale, mens han spyttet i gresset og sparket på kyra. Nå hadde fru Eilertsen driti på draget, sa han, nå hadde møkkakjerringa gitt ham eninhabil datter – på samme tid som alt skvalderet hennes hadde grøftekjørt hele gårdsdrifta ogforsuret kyras melk. Det fikk da gå en helvetes grense! prustet Eilertsen, og kastet denstakkars kvinnen ut av fødestedet, med navlestreng og datter hakk i hæl. Han sparket fruEilertsen gjentatte ganger i magen, før han gikk hen og skjøt seg selv, samt alle kyra. Fire år senere fikk også fru Eilertsen nok av bygdemengdens skulende blikk og skjøt seg selv, samtnoen hester som beitet i nærheten. Jenta fikk bo i kjelleren hos familien Åkre, der yngstedatteren på 13 gjorde sitt beste for å stelle barnet slik enhver sømmelig mor ville gjort.Og jammen, på et eller annet punkt ble melkeprodusentens datter en medgjørlig ung kvinne,til stor glede fra alle som visste hvem hun var, og såpass behjelpelig var hun med oppvasken
Leave a Comment