Norges ubestridte sommerbyDet var en sommerlig dag i Svellebro, med steikende sol og høylytt barnekvitring. Nede vedvannet lå strandløvene og freste i takt med bølgeskvulpene, i sin evige jakt på den gode gylnetonen en eller annen lokal personlighet hadde pådratt seg foregående sommer. Sommeren iSvellebro var akkurat etter oppskriften, den type sommer vi har lært å se frem til etter kaldevintre, men egentlig aldri opplever. Alle Svellebro-menneskene smilte så stort at en nestenforventet å se byen som en eneste stor blitz på Google Earth, der de trekker gatelangs medforfriskninger og reker i papirposene sine. For enhver person med glede for livet, var dette paradis. For enhver person med dystert syn på livet, var dette stedet som satt ting i perspektiv.For den som verken så på livet som en gave eller en forbannelse, var dette et avskyeligdrømmeland som avspeilet virkeligheten like godt som et kaleidoskop på ferie. Så lykkelig ogfagert var ikke livet. Og hvis livet faktisk var så lykkelig og fagert, var ikke Bjørn sikker påom han i det hele tatt levde. Sånn sett hadde Bjørn et skikkelig problem, tilsynelatende til stor forskjell fra resten av befolkningen i den lille kystbyen Svellebro.”Ordentlig tørst, du eller?” Den runde mannen i kassa het Bernt Ove. Han var den type rundsom fikk ham til å virke jovial, snarere enn ekkel og feit. ”Neida, jeg kjøper bare fem Cola for å stille sulten – hva søren tror du?” tenkte Bjørn og smilte lurt til Bernt Ove den joviale.”Hehe, i denna varmen skal det godt gjøres ikke å være ordentlig tørst!” Ja, der sier dusannelig noe. Nærmer seg 30 grader her nede på Østlandet, kanskje mer i Svellebro. I vannetlister temperaturen seg så smått over 20-tallet, bedre blir det ikke! Perfekt badevær, perfektvær for slumring under godparasollen med en hvilken som helst kriminalroman, perfektsituasjon for å ta sitt eget liv uten at noen løfter fingre eller øyenbryn!Bjørn var kanskje en ganske glad mann på utsiden, med fløyel i tøyet og sandaler i lær, men på innsiden lurte en mørk skikkelse. En eventyrlyst litt utover det vanlige. Idag var dagen.Dette var det alt hadde kommet til. ”Den dagen jeg føler at livet enkelt og greit ikke har mer å by på, den dagen tar jeg mitt liv og krysser over til den andre bredden” Bjørn håpet ikke pånoe liv etter døden, det ville bare være ubeleilig. For ikke å snakke om monotont. Livet haddevært gøy, han var slettes ingen slukøret forretningsmann med to konkurs og et grøftekjørtforhold å skilte med, men det var ikke så gøy at han var villig til å gjøre det samme om igjen. Nei, å ta livet av seg for så å ende opp med et nytt liv – det virket poengløst og utakknemlig. Når han nå hang seg, druknet seg, skjøt seg – hva nå enn han måtte finne på – så skulle hanforbli død, og ingenting annet. Det skulle gjøres i dag. Hvilken forlokkende tanke. Og hantrodde virkelig på at døden var døden, ingenting annet fiksfakseri.Hvorfor ellers sier man ”åleve livet”, i motsetning til den (langt mer enkle og greie) ”å være død”? Livet er noe mangjør, noe man utøver, døden er bare en tilstand. Dette visste Bjørn utmerket godt.Han vandret ned mot kaia med en trivelig spenst i gangen – et ganglag man aldri villeforventet å oppleve hos en fullblods selvmordskandidat - og slo av en prat med et par somønsket et lykksalig fotografi å vise til i senere tider, når lykken ikke var fullt så på g med noenav dem. ”Sånn, nå” pep den unge jenta, og Bjørn liret av seg den sedvanlige ”Smiiiiil” før hantrykket på avløserknappen. ”Det ble et enormt søtt bilde, folkens”sa han med smurtestemmebånd, før han vinket dem farvel inn i sommerkvelden. Den glødende sommerkulen
Leave a Comment