VerandamannDen verandaen skulle stå ferdig innen sommerenvar over. Dette hadde han satt seg som mål. Hanlikte å sette seg mål: Overordnede,underordnede, innordnede og uordnede. Mål erkjekt å sette seg, det gir en noe å strekke segetter, noe å nå. Hvis ikke blir alt bare flytende ogklissete, det er absolutt ikke å foretrekke.Verandamann likte også å score mål. Dette varselve kjernen i gleden ved alle ballspillene hankjente til. Når mål ble scoret, satt jubelen løst.Erfaring lå til grunn for denne observasjonen.Men det var ingen tid å miste! Nå skulle detbygges veranda. Verandamann eide et hus pågjennomsnittlig størrelse, på et fredelig stedutenfor en litt mindre fredelig by. Byen var stor,så ingen overraskelser der. I dette huset boddeverandamann med sin kone og sitt barn, hanseldre sønn hadde flyttet på egenhånd. Ingenstørre overraskelser der heller. Verandamannlikte å ta i et tak, han var driftig og fingernem. Enav de bedre egenskapene til verandamann, utentvil. Akkurat nå strålte solen på sitt verste, slik atsvetten silte ned ryggen til verandamann. Dethadde vært og ville bli en rekordvarm sommer.Bra for badeglade og båtentusiaster, ille forverandabyggere med et stramt skjema å forholdeseg til. Absolutt ikke ideelt, men det fikk han barebite i seg, ting går som de går. En lastebil ankomforan huset til verandamann til avtalt tid og tovelfødde karer lempet materialene ned påplenen. "Da er det bare å sette i gang, du"

kunngjorde den ene mannen og løftet litt påcapsen. "Jajamenn", svarte verandamann, "nåhar jeg jo fanken meg litt av hvert å hengefingrene i!" Den dampende arbeidsdagen kunneomsider begynne.På andre siden av gjerdet sto en relativt storvokstkar og smugkikket på hva naboen hadde i gjære.Hva i satan er det den noldusen steller i stand nå,tenkte han, han er litt av en sjarlatan hvis detdreier seg om nok et byggeprosjekt. Nabokarenfulgte verandamann med skeptiske øyne der hanundersøkte materialene sine. Han var lei av detevinnelige skrålet og sataniske spetakkelet fraden andre siden av gjerdet - han forsto såinderlig at oppussing var på sin plass, men langtinn i helvete om man var nødt til å pusse oppkåken sin hver bidige helg! Nabokaren fikk brått iomløp en særdeles ondskapsfull idé.

Bare vent du kjære nabo, dette skal du få kjenne påkjeppen!

Etter å ha saumfart kjøleskapet sitt etternedkjølte drikkevarer, løftet han plankene, énetter én, bak i hagen. Han hadde kanskje ikke såmange mål med tomt, men mål for sommeren,nei det var det absolutt ikke mangel på! Detstørste av disse målene var jo da å få ferdigstiltterrassen, den skulle smekkes på plass etter allekunstens regler. Etter å ha båret inn alleplankene som kunne brukes, gikk verandamanninn i skuret sitt for å hente verktøy. Her bannethan lavt for seg selv. I hagen foran huset lå det

nemlig fire resterende planker - helt ubrukeligepå grunn av fukt- og råteskade. Hva slagshelvetes firma er det som kaller plankene sine for"bruksplanker" når flere av dem ikke tjener annetformål enn ovnsved? spurte han seg og sparket ibilen sin så alarmen ulte (skuret hans varkombinert garasje, han hadde funnet ut at dettevar en snedig løsning, tatt tomta si i betraktning)Kona hans kom løpende inn i garasjen/skuret meden undrende mine, og ville vite hva i alle dagersom foregikk. Verandamann forklarte atstasjonsvognen hadde fått en skrue løs oginspiserte understellet grundig i et tappert forsøkpå å overbevise kona. "Prøv nå for svarte åkontrollere deg litt" svarte hun ampert, ogstrenet ut av garasjeskuret med ungen skrikendepå armen.Verandamann snøftet og satte igang medprosjektet sitt. Han hadde gått til innkjøp av trepakker totommersskruer, en irrgrønn stikksag avredskapsleverandøren Bosch og en triveligarbeidscaps med påskriften "When the goinggets tough, the tough gets going". Dette var i allsannhet et av tidenes mest treffende sitater,mente nå han. Å gi opp halvveis inn i et prosjektsignaliserte svak dømmekraft og mangel påselvdisiplin, en lurendreiers og unnasluntrerskarakteristikker. Verandamann satte igang medterrassen sin, saget og borret, her gikk det unna isusende tempo. Med en tommestokk og en bitmed treverk kilte han et mellomrom på 2millimeter mellom hver planke, slik at sakene fikk