DØDSENGLENE

GUTTENE I NARKOTRAFIKKEN I BRASIL

MV BILL OG CELSO ATHAYDE

Oversatt av Helena de Mesquita Tønnessen og Morten Tønnessen

”Drømmen min er å bli klovn. Når jeg blir 18 år, skal jeg legge fra meg denne maskinpistolen og finne meg et
sirkus.”

Denne boka er spesielt dedikert til unggutten Força – den eneste overlevende av de 17 guttene vi
fulgte i arbeidet med denne dokumentaren.
INNHOLD

Forord
Prolog
En sprø bransje
Pulver for en tier
Barnelek
Første gang jeg rota det til
Jeg vil ha sønnen min tilbake
Hvor lenge vet jeg ikke
Politi og røvere i Guds by
Konge på haugen
En røver av den gamle skolen
Terroristene
Vi må jo leve vi også
Minner fra dine venner på jorda
Hva slags forpult land er dette?
Et veldig godt eksempel

Takk
EN SPRØ BRANSJE
Av Celso Athayde

På våre reiser rundt i Brasil hadde jeg og Bill havna opp i mange sprø situasjoner, men dette
toppa det meste. Vi befant oss i en leilighet stappfull av våpen og banditter, men det skulle bli
mye verre. Noen av karene i stua gjenkjente Bill – de lurte på om han hadde vært i denne byen
før, og var nysgjerrige hva vi gjorde der og om vi likte oss. Bill fortalte at han hadde vært der før i
forbindelse med en konsert og sa at vi var kommet for å lage en dokumentar om guttungene i
narkotrafikken, og at en som het Adriano hadde tipset oss om dette strøket.
I mitt stille sinn tenkte jeg, ”Adriano, din horesønn! Hva slags dritt er det du har dratt oss
inn i?” En svær brande av en kar reiste seg fra sofaen, og sa han ville vise oss noe inne på
soverommet i leiligheten – hvorpå resten av folka begynte å protestere med en gang. Jeg spurte
hva det var han ville vise oss. Det var vel noe dop, eller våpenlageret deres – de fleste banditter
liker å vise seg fram. Men dette var noe helt annet. Jeg merket på stemningen i rommet at dette
måtte være noe annet enn de vanlige pakkene med kokain eller marihuana en eller annen ivrig
smådealer gjerne ville vise oss. Kjempen svarte ikke, han signaliserte bare at vi skulle la kameraet
ligge og bli med inn.
Blikket mitt gikk i svart og magen vrengte seg da jeg fikk se hva som skjulte seg på
soverommet. På forhånd hadde vi snakka om journalistisk integritet, og at vi ikke skulle blande
oss inn i det vi så. Dersom ikke intervjuobjektene våre kunne stole på at vi ikke kom til å løpe rett
til politiet etter å ha snakka med dem, kunne vi bare glemme hele dette prosjektet. Men vi hadde
ikke forberedt oss på noe slikt. Jeg skulle til å si noe, men ble hysja på av kontakten vår. Inne på
soverommet satt tre personer på gulvet, bundet på hender og føtter og med hette over hodet. Jeg
forstod med en gang hva det dreide seg om: De var kidnappet!
Det var som et mareritt. Kontakten vår, som het Telo, tok ordet. Han fortalte at de dreiv
med kidnapping og brukte denne leiligheten som mottak. Nå trengte de penger for å angripe en
politistasjon for å redde ut noen av kameratene deres som satt fengsla der. De trengte penger til
flere våpen og folk til å storme politistasjonen – og dessuten til å betale noen politifolk for å bli
med på opplegget. Han merket seg nok at vi slett ikke var komfortable med situasjonen, og
stemningen ble mer og mer anspent. Tunga mi var nummen, og munnen tørr, men jeg greide å
stotre fram et slags svar:
– Telo, min venn, jeg vil bare be deg om én ting, én eneste ting!
– Snakk ut, mann, ut med det!
– Ikke finn på å ta livet av dem – skaff dere penger, for all del, bare ikke drep dem.
Jeg bønnfalt ham nesten. Han så på meg slik som man ser på en skikkelig idiot, og sa:
– Det er greit, kompis, ro deg ned ...
Så banka det på døra: Bank, bank, bank!!!
Det var full alarmberedskap – alle karene grep etter våpenet sitt og sikta mot døra.

La oss spole litt tilbake i tid. Vi prøver alltid å være forsiktig med hvem vi har å gjøre med når vi
er ute på oppdrag – noen ganger går det bra, andre ganger går det ikke fullt så bra. Mer om det
siden. Men det er ikke til å stikke under en stol at vi har måttet benytte oss av en rekke mer eller
mindre suspekte kontakter, for ikke å si hardkokte kriminelle. Kontakten vår i denne byen het
Telo. Jeg kjente ham ikke fra før, men visste at han var bankraner, og generelt sett en kar med
mange kontakter i byens kjeltringkretser. Det eneste vi var sikre på var at han var typen som ville
involvere seg i en hvilken som helst type kriminalitet og med en hvilken som helst forbryter.
Telo var en sympatisk kar med lyst, glatt hår – litt overvektig og alltid smilende. Han så ut
som disse butikksjefene på supermarkeder – litt slesk og litt for ivrig, men bevares, ellers hyggelig
nok. Vi presenterte oss og han begynte å fortelle om byen, om hvordan den ble grunnlagt, om
historiske hendelser, om horehusene med røde lys ved inngangen, om vennene hans, og at
kriminaliteten der heller ikke var noen spøk ... Han skrøt i vei. Enhver god banditt snakker først
som en vanlig borger og slipper seg så litt etter litt løs, og når vi kommer til temaet de behersker,
hvor de er de sanne spesialistene – kriminaliteten – så forvandles de. Øynene skinner, de snakker
kjapt, med hastigheten til en som allerede veit alt, og temaet utvikler seg deretter så klart og
strukturert at vi skjønner dette må ha blitt gjentatt mange ganger ved andre anledninger. Bill
venta på det rette øyeblikket og satte inn støtet:
– Kult nok det, Telo, men skal vi komme til saken? Du har noe å vise oss, ikke sant?
– Ja da, la oss gå i gang, din svære gangster, bare la meg snakke ferdig med kompisen her!
Vi ble sittende og høre ham fortelle om de lysskye affærene sine i cirka ti minutter til.
Endelig kom han til slutten av foredraget sitt. Han sa:
– Krim er krim, ikke krem, fatter du, bror?
Hver gang jeg hører dette uttrykket – bror – forbinder jeg det automatisk med hiphop,
men nå har det blitt en del av språket til enhver ungdom, særlig fra utkantsstrøk. Men jo da, jeg
fatta hva han sa.
Telo tok en telefon fra hotellresepsjonen og etter 15 minutter dukka en svart Opel Opala
opp utenfor – en typisk gangsterbil – med en venn av ham som skulle ta oss med rundt. Sjåføren
tøffet seg bak rattet, sikkert for å imponere gjestene fra Rio. Det virket som om han ville vise oss
at det var han som var bandens racersjåfør. Det var i hvert fall det inntrykket han ga oss – for
hver knappe forbikjøring og for hver bil vi nesten kræsjet med, så han prøvende på meg og Bill i
bakspeilet.
Jeg så på Bill – blikket hans røpet den samme usikkerheten som hos meg, men ingen av
oss sa ett ord. Det var nødvendig å utstråle selvsikkerhet og at vi stolte på de nye vennene våre.
Vi var forpliktet til å smile, om så smilet framsto påtvunget og uoppriktig.
Etter å ha parkert i et slitent nabolag gikk vi inn i ei boligblokk. Telo banka på ei dør, og
etter at han hadde banka på gjentatte ganger åpnet ei vakker ung dame for oss. Telo kysset henne
kort på munnen, presenterte oss og inviterte oss inn. Vi gikk inn og stanset alle sammen i
entreen. Der la vi merke til at det ikke var møbler i leiligheten, bare stemmer som kom fra et rom
lenger inne. Den unge dama spurte om vi ville ha noe å spise. Jeg takket nei, og fortalte at vi
allerede hadde spist lunsj, men hun insisterte og det var ikke snakk om å takke nei ... Noe annet
ville bli betraktet som en fornærmelse. Siden vi ikke var helt komfortable med situasjonen og ikke
ønsket å komme på kant med vertskapet vårt, ga vi etter. Men det som gjorde mest inntrykk på
meg var stemmene og latterutbruddene som kom inne fra leiligheten. De gjorde inntrykk fordi
dama nærmest tuslet rundt i undertøyet og stemmene var fra flere menn. Kunne det hende at
Telo hadde tatt oss med til et av disse horehusene som han skrøt sånn av å frekventere? Eller
kanskje det bare var dama hans, og mennene i leiligheten var noen kompiser av ham? Det var
sikkert slik det hang sammen.
Vi befant oss fortsatt i entreen, foran inngangsdøra. Telo og den unge dama utvekslet
noen blikk jeg ikke helt greide å tolke. Det virket som de ville snakke i fortrolighet, for å avgjøre
om vi skulle få lov til å komme inn eller ikke. Det var en lei knipe for oss alle.
Bill, som er den som er mest frampå av oss, gikk først inn i stua. Der satt en gjeng ganske
unge typer – nærmere bestemt åtte av dem – i hjørnet stod det stablet flere våpen. Jeg kikket bort
på Telo, og han lot ikke til å angre på å ha ført oss til dette forbryterreiret, men han kunne da i
det minste ha advart oss. Men var det noen jeg burde være irritert på, var det meg selv – det var
jeg som hadde sagt jeg ville bli med på omvisningen til Telo. Men til helvete med det, nå var det
for seint å angre.
Telo ropte oss bort i et hjørne og sa at dette var kontoret til gjengen, hvor de pleide å
gjøre unna noen arbeidsoppgaver, og at vi ikke måtte ta notis av det, og heller ikke freake ut av
noe. Vi hilste på alle i rommet, én etter én. Karene satt på gulvet, i saccosekker, noen av dem i
bar overkropp eller lent mot veggen. Våpnene lå spredt utover et fargerikt laken ved siden av en
svær tv som hvilte på et lite møbel av kirsebærtre. Frykten i rommet gjorde meg overbevist om at
politiet kunne komme på døra hvert øyeblikk, og bare tanken på dette fikk meg til å bli enda mer
nervøs. Jeg tenkte på de gamle sladrehankene som hadde sett oss komme inn i blokka, eller at
portneren kunne ha gjemt seg og spionerte på oss.
Karene i stua gjenkjente Bill. De lot ikke til å være klar over at Telo hadde arrangert møtet
vårt. De snakka litt med Bill, spurte hva vi gjorde der og om Bill likte byen. Det var da den svære
karen ville vise oss soverommet med de tre personene med hette over hodet.
Kidnapping er noe som rammer både fattig og rike, eneste forskjellen er størrelsen på
løsepenga som må betales for å få dine kjære tilbake. Men smerten og frykten til familien er den
samme, innbiller jeg meg. Mora til fotballspilleren Robinho ble kidnappet og kom ikke til rette
før etter mange uker, da ville kidnapperne ha mye penger – andre ganger kan det være snakk om
langt mindre. Jeg kom til å tenke på en historie jeg hadde hørt av en kar som hadde kidnappet
eieren av en kyllingfarm. Han hadde tatt storbonden med seg til et motell som ble drevet av noen
bekjente. Han sa at han ikke hadde bundet ham og heller ikke truet ham. Det eneste han krevde,
var å få sendt en lastebil med levende kyllinger til favelaen sin. Han sa til meg at han ikke ville ha
penger av fyren og heller ikke ønsket å utsette ham for mental tortur, og at eieren hadde ringt til
arbeiderne sine og bedt dem sende av gårde to lastebiler med kylling, og at han da hadde løslatt
mannen og bedt om unnskyldning så fort lastebilenes ankomst ble bekreftet.
Da noen banka kraftig på døra holdt jeg på å pisse på meg av nervøsitet. Alle sammen
kom seg på beina, det var full mobilisering! Hver og en plukka opp et våpen og alle sammen sikta
mot døra. En ting var sikkert, det var bare gærninger i rommet, de viste ikke tegn til den minste
bekymring for sine egne liv. Men det gjorde jeg! Jeg løp ut på balkongen, klar til å kaste meg ned
ved det første skuddet jeg hørte. Brøt denne galskapen løs hver eneste gang noen banka på døra?
Det var ingen som åpna. Det banka på to ganger til, men det var ingen som våget å
nærme seg døra. Den pene jenta gikk rolig inn på kjøkkenet. Jeg funderte på å snike meg etter
henne, kanskje var det en hemmelig utgang der, men det ville nok ikke Telo ha likt. Han sikta
fortsatt på døra med en revolver i hånda, som i transe – hvem det nå enn var som befant seg på
den andre siden av døra, ville de bli gjennomhullet om de forsøkte å komme inn i leiligheten.
Hvis ikke vi ble skutt først, da. Og om det var politiet, hvordan skulle jeg og Bill greie å
overbevise dem om at vi holdt på med et bokprosjekt og ikke hadde noe med kidnappingen å
gjøre? Eller enda verre: Om politiet arresterte gjengen og lot oss gå, ville de helt sikkert ha trodd
at det var vi som hadde angitt dem … For et mareritt!
Fullstendig stillhet. Jeg forsøkte å sette meg inn i tankegangen til personene på
soverommet. For dem måtte denne bankelyden gi et håp om frihet, et håp om at noen kanskje
var på vei for å redde dem. For den gærne gjengen i leiligheten forholdt det seg stikk motsatt –
bankingen representerte en trussel mot deres levebrød og inntjening. Litt etter litt la spenningen
seg, og folk tok opp igjen snakkingen, med lave stemmer.
Telo ba jenta skifte klær og gå og snakke med en eller annen. Seinere fikk jeg vite at det
var portneren han hadde ment. Telo og jenta, som var ansvarlige for leiligheten, åpna aldri døra
for fremmede, fikk jeg vite. Signalet på at noen var på vei inn var alltid å banke en kode på døra.
Ukedagen bestemte hvordan de skulle banke. Portneren hadde jeg ikke sett noe til ... Paranoiaen
min vendte tilbake ... Jeg holdt ikke ut å bli værende i dette miljøet, ikke så mye som ett minutt
mer, det var så mye stress, så høy risiko. Politiet hadde nesten tatt oss, eller i det minste så trodde
jeg det var politiet som hadde vært på døra. Men da jenta kom tilbake, fikk vi høre at det ikke
hadde vært politiet, men en selger som hadde benyttet anledningen til å snike seg inn i blokka
mens portneren hadde vært på do.

Omsider var vi ute av leiligheten – men de tre personene som var blitt kidnappet ble igjen. Da
jeg hadde tatt farvel med guttegjengen i stua, hadde jeg sagt jeg skulle besøke dem igjen en annen
dag, ønsket dem lykke til med livene sine og den beste beskyttelse Gud kunne by på. Det var nok
mest en talemåte, for Gud kom aldri til å ta deres side.
Vi steg inn i bilen med Telo igjen – det hadde vært en intens dag. Jeg kunne ikke dy meg
og spurte Telo om han hadde drevet med kidnapping lenge.
– Jeg gjør det jeg må for å komme meg opp og fram her i livet, ok? Jeg må jo klare meg,
ikke sant?
– Synes du ikke det er galt å binde og true uskyldige folk, Telo?
– Klart det er galt, bror, men hva kan man gjøre? Sånn er livet, det er sånn systemet vil ha
det!
– Systemet, det er vel oss det, Telo – kidnapping er en sprø form for kriminalitet, beklager
å måtte si det!
– Greit nok det, bror, ta det med ro, her utveksler vi bare meninger. Jeg er klar over at
dere er imot disse greiene, men jeg vil at dere skal prøve å forstå hva vi holder på med. Fatter du?
– Jo da, det er ingen som påstår livet er lett. Men vi kom ikke hit for å snakke om
kidnapping, og langt mindre være vitne til det. Bare det å tenke på at det er familier der ute som
venter på disse folka – jeg får gåsehud, beklager altså, beklager så mye ...
Og så fortsatte jeg:
– Ærlig talt, Telo, virkelig ærlig talt, det er ditt liv og jeg har ikke noe med det. Og jeg
kommer ikke til å snakke noe mer om denne greia. Det er opp til dere, men dere trenger ikke
drepe dem.
 Han svarte ikke og vi skiftet samtaletema. Jeg fortalte om familien min, barna mine, min
kones problemer med å forstå meg, og jeg spurte om han var gift.
– Jeg er ikke gift, men Márcia er kjæresten min.
– Hun virker søt, det virker som hun liker deg godt.
– Ikke sant? Jeg skal gifte meg med henne. Når jeg bare har fått spart meg opp litt penger,
så skal jeg reise bort fra alt dette her og kaste meg ut i den store verden sammen med henne.
Leve livet.
– Det blir saker, sa jeg.
– Vi er framme, folkens, hotellet deres er der borte, bak lyset der.
Han stanset bilen ved inngangen til hotellet, og vi sa ha det. Jeg visste at jeg ikke hadde
vært så høflig under denne korte turen, jeg hadde tedd meg som en kjiping, det var jeg klar over,
men det hadde vært nødvendig å få sagt fra.
Tilbake på hotellrommet holdt Bill og jeg på med hvert vårt. Å snakke om dagen ville
være som å gjenoppleve den på nytt – det var bedre å snakke seinere, når jeg hadde forstått
hvorfor folk ønsket å leve på denne måten. Men om jeg skulle gå og vente på å forstå det, så kom
jeg vel aldri til å snakke om det.
Vi la oss, men det tok tid før noen av oss sovna.
KONGE PÅ HAUGEN

Av MV Bill

En ny favela, og en ny avtale – alt er likt, eller ligner på, det som foregår i alle byer i Brasil.
En falk på vandring nattestid med en walkietalkie av merket Motorola, i utkanten av en liten
fotballbane – barbeint og med pistol på hofta – i et vakkert blått kveldslys.

– Hvor lenge har du vært med i gjengen din? spør jeg ham etter de innledende høflighetsfrasene.

– Det er to år siden snart, svarer han.

– Hva gjorde du før?

– Før jeg begynte med dette livet her? Jeg gjorde ikke noen ting.

– Hva levde du av?

– Jeg jobba litt for et apotek, og leverte varer på døra til folk.

– Hvorfor slutta du? spør jeg.

– Fordi eieren solgte apoteket.

– Hvilke fordeler har du av å jobbe i narkobusinessen?

– I det siste har det ikke vært mange fordeler med det. Det er dårlig med penger, så jeg har
problemer med å skaffe meg det jeg trenger. Nå er det hardt som stein, mann.

– Men jeg trodde dere tjente bra med penger? Det ser jo ut som salget går unna …

– Hør her, kompis, for meg som bare er en liten brikke i et stort spill blir det ikke så mye penger.
Det er folka høyere oppe i systemet som kan fylle lommene sine med penger.
– Hva vil det si å være en langer?

– Å være langer går ut på å selge marihuana og kokain – å få inn penger for sjefen. Det er også
viktig å holde seg på et sentralt sted hvor det fins mange kunder.

– Hvordan får man en slik jobb?

– Det kommer an på. Først så henger du kanskje bare rundt, så blir du bedre kjent med karene
som driver med dop. Hvis du tilbringer litt tid med dem og viser at du er interessert, kan du få
sjansen. En dag spør du kanskje om du kan bli med på businessen, eller de spør deg. Hvis karene
begynner å stole på deg, og ser at du er klar til å gjøre en innsats, så kan du begynne å jobbe. Sånn
er det det funker, forklarer han.

– Hvordan fungerer hierarkiet? Og hvilke roller er det som fins?

– Alt fra løpeguttene til kongen som sitter på toppen. Kongen er han som styrer hele butikken,
han er på en måte direktøren, og så har man administratorer for ulike områder og for hver enkelt
gate, og soldater som passer på dersom det blir invasjon, falker som holder utkikk, dealere ... det
er akkurat som et firma, mann!

– Hvor forsvinner penga hen?

– Hør, den informasjonen der må du ta med dem, men de blir vel investert. Sjefen skal
selvfølgelig ha sin del, det er jo derfor han er sjef, og de under ham skal ha sitt. Og de setter av
penger som blir investert i mer dop og våpen, til å handle inn nye forsyninger. Og så tar
administratoren i hver gate sin andel. Hver og en tar sin del av kaka, og til slutt er det igjen litt til
langeren.

– I dag er du langer. Hva ser du for deg at du er om for eksempel tre år?

– Jeg veit da faen, sier han smilende. – Jeg veit ikke engang om jeg kommer til å være i live om
tre år. Hva mener du med hvilken posisjon jeg kommer til å ha? Hva er det egentlig du spør om?

– Når du tenker på framtida, hva tenker du på da?

– Det eneste jeg tenker på er å skaffe meg litt penger, så jeg kan leve livet.

– Hva om en annen gjeng invaderer favelaen og tar over dopmarkedet her. Hva skal du gjøre da?

– Jeg prøver jo å legge meg opp litt penger, men det er ikke alltid like lett. Narkobusinessen er
ikke noe for pyser, men jeg skal ikke insistere på noe som ikke går bra. Jeg kan komme meg ut av
det også, finne meg en hvilken som helst jobb.

– Tenker du noen ganger på å slutte med kriminalitet?

– Ja. Det er ikke noen framtid i dette yrket.

– Har du noen gang ranet noen? spør jeg.

– Nei, svarer han kort.

– Du har ikke engang vurdert det?

– Hvis det er en mulighet for litt lettjente penger, så kan jeg godt gjøre det. Men jeg har aldri hatt
noe talent for ran. Jeg har aldri prøvd meg. Men er det en grei jobb, med god betaling, så er det
vel verdt å ta sjansen. Synes du ikke?

– Det våpenet der, veit du hvordan det skal håndteres? Hvordan er det man lærer seg å bruke et
våpen?

– Jeg har sett på og lært av de andre gutta. Jeg kan det ikke så godt, men de mer erfarne gutta
lærer deg å sikre, avsikre, viser deg hvordan du holder, hvordan du skyter og slike ting.

– Har du noen gang skutt noen?

– Flere ganger.

– Hvorfor gjorde du det?

– Det var noen typer som hadde gjort noe galt, så de visste hva som venta dem. Jeg skyter ikke
folk for ingenting.

– Fortell meg om en av de gangene du har skutt folk ...

– En gang tok vi en kar fra en annen gjeng på fersken mens han streifa rundt i vårt område. Vi
fant jo fort ut at han tilhørte fienden. Han hadde presset folk for penger der han bodde, krevd
beskyttelsespenger av folk som dreiv med foretninger og sånt. I tillegg hadde han jaget folk bort
fra hjemmene sine, rota med andres damer, kødda det til for folk som hadde familie. Sånn driver
de på, de fra de andre gjengene.

– Hva er det du har i baggen din?

– Dette her er kokain.

– Og hva er det bilde av på den konvolutten der?

– Dette? Det er Osama bin Laden.

– Hvorfor bin Laden?

– Shit, det veit jeg ikke.

– Hvor kommer dopet fra?

– Det er noen som selger det til firmaet. Dette veit jeg heller ikke så mye om. Hver av disse
papirpakkene går for fem reais.

– Har du noen gang blitt tatt av politiet?

– Ja visst, fire ganger.

– Hva hadde du gjort? spør jeg.

– Jeg ble tatt i å selge. Det var meg og en kamerat. Vi dreiv og dealte, og så ba jeg ham følge med
og holde vakt for meg. Idioten sovna og politiet kom i en sivil bil og tok oss. Vi rakk ikke engang
å løpe av gårde. En annen gang hadde noen sladra på meg, jeg prøvde å løpe over gata for å finne
en bil for å komme meg unna. Purken visste hvem jeg var, de kunne til og med kallenavnet mitt.
De hadde en beskrivelse av meg, og visste hva slags klær jeg hadde på meg. Og så tok de meg
med seg.

– Og så?

– Så måtte jeg forhandle med dem. Vi spurte hvor mye de skulle ha, for jeg hadde ikke penger på
meg der og da. Hvis du har noe dop på deg, eller våpen, noe de kan ta deg for, så må du betale.
De andre gangene, da de tok meg uten noen verdens ting, ble det ikke noe. Jeg nektet for at jeg
solgte dop. De sa de skulle grisebanke meg hvis de så meg igjen.

– Hvordan føler du det er å leve av å selge dop? Det er jo dårlig for folk …

– Hvordan jeg føler meg? Hør, folk kjøper det fordi de vil ha det. Det er ingen som tvinger dem.

– Mange av dere i gjengene snakker ofte om Jesus – er du religiøs?

– Jeg tror på Gud, jeg har tillit til ham. Bare han kan redde meg.

– Men med det livet du lever, står du ikke nærmere djevelen enn Gud?

– Jo, på en måte, men jeg ber jo ikke Gud hjelpe oss med firmaet eller å selge masse dop eller å
tjene penger på narkohandelen. Jeg ber om at Gud må beskytte meg, befri meg fra ondskapen.

– Tror du at du en dag kan bli sjefen over narkotrafikken her i favelaen?

– Jeg veit ikke, det kommer an på.

– Det kommer an på hva?

– Altså, det er mange karer som står over meg, som er foran meg i løypa – for at jeg skulle bli
konge på haugen, det er vanskelig. Og når du først har kjempa deg til toppen, så må du passe på
hele tida, for det er alltid noen andre som vil ha plassen din. Så jeg veit ikke. Det vil i så fall skje
når det er tid for det.

– Om noen tilbød deg en jobb, hvor stor lønn ville være nok til at du valgte å droppe
kriminaliteten?

– Det måtte i så fall være snakk om ei ordentlig lønn, nok til å forsørge familien min.

– Hvor mye er ei ordentlig lønn?

– Den lønna jeg har i dag er ganske bra. De som har studert og er smarte tjener jo gode penger på
å jobbe. Men hvis du ikke har utdannelse, må du være fornøyd med den lønna du får. Det vil si
den drittlønna som er minstelønn i Brasil i dag. Det er ingen som kan leve på minstelønn, da må
du gå sulten til sengs hver kveld.

– Du sier du har fiender, folk fra andre fraksjoner. Der er det gutter som er akkurat som deg,
som sikkert tenker på samme måte. Jeg mener, hvem sin krig er egentlig dette?

– Ja, hvem sin krig er dette? Jeg kan ikke engang svare deg. Men de andre gjengene prøver å ta
over salgsstedene våre. De er misunnelige på oss, og vil invadere favelaen og kontrollere
dopsalget og få tak i penga vi skaffer oss. Sånn har det vært i generasjoner, det er alltid noen nye
folk som vil ta over, som vil bli konge på haugen og som forårsaker problemer. Vi må passe på så
ingen tyster på oss til politiet, eller til en annen gjeng. Sånn er det med krig. Noen går inn og
velter kongen av tronen, og så danner de en ny fraksjon. Før eller siden går de til angrep på oss,
og så må vi forlate området på grunn av dem. Da må vi gjøre alt vi kan for å komme oss tilbake
til området, og drive dem ut igjen.

– Og mange må bøte med livet for dette?

– Ja, ikke sant … Men vi må jo forsvare territoriet vårt.

– Og hva med de vanlige beboerne?

– De holder seg til sitt, ikke sant? De blander seg ikke. De er greie. Men om langere fra et
konkurrerende område forsøker å invadere oss, så slutter ikke beboerne seg til dem. Beboerne
blir redde fordi de ikke har noe med dette å gjøre, og de ender opp med å risikere livet sitt bare
fordi de bor i et fattig strøk. Men de som kommer utenfra og vil ta over her, tenker ikke sånn. De
vil ikke støtte beboerne her.

– Men hva har du tenkt å gjøre dersom en gjeng fra et annet område jager dere ut?

– De kan jo prøve hvis de tør, men de kommer seg ikke inn hit. For da kaster vi dem ut.

– Hvor sover du om natta?

– Hvor jeg sover? Jeg har ikke noe fast oppholdssted. Jeg sover forskjellige steder.

– Har du barn?

– Bare ett. Han blir snart ett år.

– Når du tenker på sønnen din, hvordan ser du for deg framtida hans? spør jeg.

– Det eneste jeg tenker på er at sønnen min ikke må gå den samme veien som jeg har valgt – at
han må prøve å ikke trå feil. Hør her, jeg ønsker at sønnen min skal få et normalt liv, et godt liv.
Jeg burde også være et eksempel for ham. Jeg ønsker ikke at sønnen min skal gå i mine fotspor,
og gjøre som meg. Jeg lærer ham andre slags ting, svarer han. Dette er åpenbart et ømtålig tema
for ham.

– Som for eksempel hva da?

– Akkurat nå er han liten, men jeg går for eksempel ikke bort til ham når jeg er bevæpnet, og jeg
går ikke i nærheten av ham når jeg røyker pot. Jeg leker ikke med ham slik som jeg leker med
andre barn i gata. Det er allerede annerledes, hvordan er det man sier det – jeg bryr meg mer om
ham, er glad i ham. Jeg viser ham mer omsorg, fordi jeg også tenker at med dette livet jeg lever
kan hva som helst skje – jeg kan bli arrestert, bli skutt, drept, og så er han uten en far. Det er ikke
sånn jeg vil ha det.

– Tror du at du er et godt eksempel for sønnen din?

– Altså, på en måte … i og med at jeg er kriminell er jeg ikke noe godt eksempel, men den
omsorgen fra en far som ethvert barn ønsker seg forsøker jeg også å gi til sønnen min, så han
ikke vil føle seg forlatt, aleine – jeg forsøker jo å gi sønnen min farskjærlighet. Det er mange
mindreårige som går inn i narkotrafikken fordi de ikke har føler seg elsket – de har mista faren
sin, mista mora, de har ikke de personene som skulle ha tatt seg av dem.

– Hva driver dama di med?

– Altså, dama mi pleide å jobbe, men nå tar hun seg av sønnen vår. Hun er hjemme. Men hun
skal prøve å finne seg en jobb, hun også ...

– Hvordan er forholdet deres?

– Hun sier ikke noe på det jeg driver med lenger, forstår du? Hun må akseptere det valget jeg har
tatt. Hun kan ikke blande seg så mye heller. Hun må bare godta det livet jeg har valgt, ikke sant?
Hun er sammen med meg av egen fri vilje, ikke fordi jeg er kriminell eller fordi jeg tjener penger
på å selge dop. Men dette er den eneste muligheten jeg har. Det er eneste måten jeg kan skaffe
penger til familien på ... Hun sier det er skitne penger, men hva kan man gjøre? Kaste penga?
Rive dem i stykker?

– Og du, hva synes du om å tjene penger på denne måten?

– Det er jo skitne penger, men det kommer an på – det er jo penger som er tjent på en dårlig
måte, men samtidig holder disse penga liv i familien min. Men det som er dumt, er at når du er
vant til å ha litt penger, så mister du lysten på å skaffe deg vanlig arbeid og tjene mye dårligere.

– Hvor mye tjener du, mer eller mindre, hver måned?

– Det kommer an på hvor mye jeg jobber, jeg får betalt per runde, etter hvor mange doser vi
selger i løpet av en uke. Så det kommer an på salget. Men det er jo mye mer enn om jeg hadde
hatt en vanlig jobb.

– Men det er jo folk som lever på minstelønn, så hvis du hadde fått deg en jobb som …

– Hør, på fire hundre reais går det ikke an å forsørge familien, det er ikke snakk om. Du kan
overleve, men ikke noe mer. Når jeg snakker om familien min, mener jeg sønnen min og dama
mi. For mora mi vil ikke ta imot penga mine.

– Hvorfor ikke?

– Hun sier det er skitne penger. Hun vil ikke ta imot når jeg vil gi henne penger. Hun nekter.
Noen ganger følger jeg med på hvordan det går med henne. Faren min jobber jo, hun jobber
også, takk Gud for at de aldri har manglet noe – men de har lite å rutte med i perioder. Når de
har det tøft, og jeg ser at det er noe de trenger, så kan jeg ordne det for dem uten at de veit om
det. Men mora mi må ikke skjønne at det er jeg som har kjøpt det – ellers sier hun bare at hun
ikke vil ha det. Hun sier at på grunn av penga vil jeg aldri klare å komme meg ut av dette, at jeg
bare vil tenke på å tjene penger. Ingen veit hva som skjer i morgen, men inntil videre fortsetter
jeg som før.

*
Ikke lenge etter at vi hadde snakka med denne gutten, fikk vi høre at han var blitt drept i skuddveksling med
politiet. Fristet av utsikten til raske penger forsøkte han og en kamerat seg på et væpnet ran …

© Livro forlag as
Utdrag fra Dødsengler – Guttene i narkotrafikken i Brasil, kommer vinteren 2010.
Kontakt: post@livro.no
Nettside: www.livro.no