Serie om justismord

Av Ole Texmo http://www.sfm.no/Serier/JUSTISMORD/Index_Serie_om_justismord.htm

Innhold
Serie om justismord ................................................................................................................................ 1 Del 1: Innledning: Rettens skam .......................................................................................................... 2 Del 2: Verkebyllen: Torgersen-saken................................................................................................... 4 Del 3: Sedelighetssakene ..................................................................................................................... 6 Del 4: Bevis til besvr ......................................................................................................................... 8 Del 5: Per Liland: feil mann p feil sted ............................................................................................. 10 Del 6: Bruken av sakkyndige: rettens horer og halliker .................................................................... 12 Del 7: Frikjent posthumt: Atle Joar Hage .......................................................................................... 14 Del 8: Justismord og legaliserte overgrep ......................................................................................... 16 Del 9: Voldaprestsaken...................................................................................................................... 18 Del 10:Riis-saken juss og juks p hyeste plan............................................................................... 20 Del 11: Prosessen mot Harry Lindstrm ............................................................................................ 22 Del 12: Avslutning: Medias rolle avdekke eller tilslre? ................................................................ 24

Del 1: Innledning: Rettens skam

Oslo - sfm.no. Publisert 05.01.2006 De visste hele tiden at jeg var uskyldig. Utsagnet er fra Per Liland da han omsider etter flere forsk p gjenopptakelse av sin straffesak ble frifunnet i 1994. Liland ble uskyldig dmt i 1970 og sonet en 14 rs fengselsstraff for mord han aldri hadde begtt, eller kunne ha begtt rent faktisk. Denne klassiske justismordsaken skal vi komme tilbake til. Da Liland dde i 1996 etter 2 r som frikjent, forel ogs en granskningsrapport om Lilandsaken vi skal komme tilbake til nr det gjelder muligheten for spore klassiske trekk ved justismord og muligheten for lring med tanke p forebygge nye justismord. Med justismord i denne artikkelserien i Samfunnsmagasinet menes frst og fremst erkjente tilfeller av straffesaker som etter feilaktige dommer med tilhrende uskyldig dmte, har gjennomgtt en prosess kjent som formell gjenopptakelse med frifinnelsesdom som resultat. Men vi vil ogs pne for ta med saker, tilfeller, og fenomener som av ulike grunner ikke har passert den offisielle godkjennelse med tilhrende juridisk-rettslige kriterier for at sak kan prves p nytt. Basert p relativt inngende kjennskap til enkeltsaker hvor vi har begrunnet mistanke om at det reelt er tale om justismord, tilalter vi oss derfor g inn p noen saker som er spesielt interessante som studier av instituering og tilrettelegging av systemfeil. Av konkrete saker vil vi ta for oss sentrale sider av Torgersen-saken som nettopp ble avvist av den nye Gjenopptakelseskommisjonen, samt en sak vi velger kalle Voldaprestsaken en sak som kan betraktes som funksjonen av et uheldig etterslep av manglende lring av Bjugnsak-skandalen. Fordi sedelighetssaker later til vre solid representert blant bde erkjente justismord og tvilsomme straffedommer, vier vi to deler til denne type saker, hvorav den ene delen beskriver saken mot Atle Joar Hage som flere r etter sitt eget selvmord aldri fikk oppleve bli renvasket for feilaktige incestbeskyldninger som tok hans liv. Hage-saken er interessant fordi den belyser hvordan i utgangspunktet trivielle sivilsaker om barnefordeling kan f katastrofale flger nr rettens bruk av sakkyndige ikke underkastes forsvarlig kontroll. I en egen del vil vi ta for oss likheter og forskjeller mellom straffesaker og sivilsaker, med det forbehold at vi reserverer justismordbegrepet for straffesaker og anvender uttrykksmten legaliserte overgrep for sivilsaker vi mener blir feil behandlet i rett og forvaltning. To ikke helt typiske justismordsaker, men ikke desto mindre interessante samfunnspolitisk, er tilfellene Harry Lindstrm og Amelia Riis. Hensikten med denne serien er ikke utelukkende fokusere p enkeltsaker og enkeltskjebner til feilaktig dmte personer, men samtidig kunne avdekke mulige mnstre for hvordan justismord forsttt bde utfra snever og utvidet definisjon kan finne sted, eller sogar tilrettelegges for, bevisst og kynisk. Vi tror ikke at justismord i hovedsak er utslag av tilfeldigheter og uheldige omstendigheter som kan ramme en hvilken som helst person. At en jury bestende av lekfolk kan dmme feil og utfra systembetingelser sende en person i fengsel p uriktige premisser uten begrunnelse, er selvsagt utillatelig i et opplyst samfunn som kaller seg demokratisk og pberoper seg rettstaten. Men det er hovedsakelig systemfeilene som tilrettelegger for slike muligheter, og den type fagfolk som er i overveiende dominans i justissektoren er vitterlig juristene. Jussen som fag er ikke vitenskapelig fundert med metoder som str for etterprving. Rettens administratorer kan med sin juristbakgrunn Side 2

Serie om justismord

for lite om vitenskaplighet og hvordan bruk av sakkyndige m kvalitetssikres skal man finne sannheten og ikke utelukkende skape rett og ikke urett. All den tid jussen som fag betraktet ikke underkaster seg vitenskapelighet og innstiller seg p sannhetsskende virksomhet, er det fare for at vi aldri kan forebygge tilfeller av justismord. Og det er fare for at man ikke lrer av erfaring. Rettens skam handler blant annet om dette: At rettsapparatet og de fagfolkene som betjener rett og urett ikke er slik innrettet at det betyr nok for fagets prestige om avgjrelsesprosedyrer str for metodisk etterprving. Da en av Torgersens stttespillere blant medisinske eksperter, professor Per Brantzg, i skuffelsen over avvisningen om gjenopptakelse ppekte kulturkollisjonen mellom vitenskap og juss, uttalte Gjenopptakelseskommisjonens leder Janne Kristiansen: Vitenskapen kan uttale hva den vil. Bevissprsmlene er sentrale i de fleste sakstyper, og i srlig grad i straffesaker hvor kriteriet for fellende dom er kravet om at skylden m vre bevist utover enhver fornuftig rimelig tvil. I gjenopptakelsessaker kommer sprsmlet om nye beviser i fokus, mens bevisvurderingen i de opprinnelige sakene dessverre kommer delvis i bakgrunnen. Dermed kan man risikere minske lringspotensialet for hvordan og hvorfor noen saker blir feilaktig bedmt. Vitnebeviser og bruk av sakkyndige er sentrale temaer. Vitenskapelig basert og kognitivt orientert vitnepsykologi er et relativt hvitt felt p det norske rettssikkerhetskartet. Lgndetektortester og redegjrelser for slike er heller ikke srlig velkomne. Man kan sprre seg hvorfor. Vi nsker at Samfunnsmagasinets serie om justismord skal vekke interessen for et ufullkomment rettsapparat og justisvesen som tiltross for enkelte erkjennelser ikke har sluttet beg feil, og at oppmerksomheten mot politi og domstol blir skjerpet. Vi kan ikke ta rettsstaten for gitt. Justismordene har sine slektninger, de nrmeste er nok overgrep i barnevernloven og barnelovens navn. I nyhetsoppslag p NRK Dagsnytt 03.01.07 formidles inntrykk fra systemets egne folk om at korrupsjon ogs er et problem innad i politiet. Vi drister oss til antyde at ogs rettsapparatet kunne vrt tatt med som arena for tilfeller beskrevet med slike ord. I det minste har vi gjre med en kultur som kan sies vre korrumpert. Bruken av sakkyndige i bde straffe- og sivilsaker kan tjene som eksempel.

Vr artikkelserie sker bde belyse enkeltsakskomplekser samt ppeke strukturtrekk og sammenligne forvaltningskulturer. Nr det offentlige begr overgrep skjer det hovedsakelig med systemets beskyttelse. Uten flersidig fremstilling tror vi ikke det er mulig forst og forklare hvordan og hvorfor justismord og legaliserte overgrep finner sted, samt forebygge nye tilfeller gjennom fokus p krav til begrunnelse og vitenskapelighet. Artikkelserien tar ikke ml av seg til belyse alle sider av reelle og potensielle justismordsaker. Med dette forbehold hper vi allikevel vi kan bidra til en viss opplysning om viktige sprsml. Verken samfunnet som helhet eller politi og rettsapparat som delsystemer kan leve med erkjennelsen om at justismord fortsatt finner sted. I artikkelseriens siste del vil vi ta for oss medias rolle.

Serie om justismord

Side 3

Del 2: Verkebyllen: Torgersen-saken

Oslo sfm.no. Publisert 05.01.2007 Natt til 7. desember 1957 ble en ung kvinne drept i Skippergata i Oslo, like ved stbanenstasjonen, nvrende Oslo S. Drapet ble oppdaget p grunn av en brann man antok var ptent for skjule drapet. Den 23 r gamle Fredrik Fasting Torgersen ble et par timer senere arrestert ved stasjonen, mistenkt for stjlet en sykkel samt for ha syklet uten lykt. Senere p natten ble han mistenkt for ha drept den unge kvinnen og for ha antent brannen. Et trekk ved Torgersensaken man kan finne i andre justismordsaker er den ensidig motiverte etterforskningsstrategien. Har man en mistenkt, m man ikke kludre det til ved ske alternative forklaringer og teste hypoteser som kan utelukke mistenkte. Torgersen ble betraktet som et utskudd, hadde rulleblad, var ung og temperamentsfull og kom lett i konflikt. En passende syndebukk med usikkert alibi: rett mann p feil sted. Drapssaken vakte stor oppmerksomhet, avisomtalen omfattende og Torgersen levnet liten re. I realiteten ble han forhndsdmt gjennom en temmelig ensidig fremstilling. Den gang som n var avisenes viktigste kilde politiet som hadde sine opplagte interesser i fremstille Torgersen i et negativt lys og knytte ham til gjerning og sted, samt fore pressen med opplysninger som stttet deres teorier. Rettssaken var en farse. Torgersen fikk livstidsdom og ti rs sikring. Han sonet vel 16 r og har hele tiden psttt seg uskyldig dmt. Flere forsk er gjort for f saken gjenopptatt og senest 08.12.06 kulminerte det som fra systemhold betraktes som siste akt i Torgersen-saken. Begjringen om gjenopptakelse ble avvist i en 524 siders rapport som er en studie verdt. Vi tror ikke ndvendigvis siste ord er sagt i Torgersen-saken. Til det hefter for mange tvilsomheter ved ptalemyndighet og justisvesenets handlemte og holdning. Torgersen har hatt mange stttespillere opp gjennom rene. En av de frste som gikk mer systematisk gjennom saken og skrev poengterte artikler om bevis og vitner var forfatteren Jens Bjrneboe. I 1972 publiserte han flere kronikker, artikler og pne brev som tok for seg konkrete sider ved saken, skuespillet Tilfellet Torgersen ble raskt en klassiker. Torgersen har skrevet dikt- og prosasamlinger og fremstr tiltross for sitt rffe ytre som en langt mer sensitiv person enn imaget av en drapsmann skulle tilsi. Men motstanden fra systemet mot la Torgersen f en sjanse til bli renvasket har vrt bastant. Torgersen har nektet la seg DNA-teste, av forstelige grunner kan man si all den tid han har ansett seg uskyldig og funnet det uverdig la seg teste. Men neppe heldig for prosessen og muligheten for gjenopptakelse og endelig frifinnelse. Bevisene i Torgersen-saken er omfattende og saken kompleks. Av Torgersens stttespillere er flere vitenskapsfolk og fremtredende jurister, samt kunstnere og skribenter. Gjennomgangen av alle bevisene vil sprenge rammene for denne artikkelen, derfor nevnes kortfattet de viktigste og mest kjente. For en mer detaljert beskrivelse anbefales foruten Bjrneboes artikler samlet i essaysamlingen Politi og anarki (1972), boken skrevet av advokat Erling Moss og Camilla Juell-Eide, .. aldri mer slippes ls .. ,. Tittelen er hentet fra davrende statsadvokat L.J.Dorenfeldts usagn om at den fle Torgersen aldri mer mtte slippes ls p samfunnet. I sin frigang har Torgersen neppe gjort en flue fortred, mens L.J. Dorenfeldt i sin karriere som politijurist og senere riksadvokat har gjort mye for undergrave respekten for lov og rett og juriststanden. Systemets prestisje er formodentlig den viktigste grunnen til at saken ikke er blitt Serie om justismord Side 4

gjenopptatt. De bevisene som i sin tid ble brukt til dmme Torgersen er alle i tur og orden plukket fra hverandre og imtegtt av solid innenlandsk og utenlandsk ekspertise. Dette gjelder i srlig grad det mye omtalte Tannbeviset som var sentralt fordi et avtrykk p den drepte kvinnens kropp angivelig skulle stamme fra Torgersen. Tannavtrykket er grundig analysert og kan ikke stamme fra Torgersen. Statsadvokaten har hevdet at Torgersen har filt til tennene for at avstpning ikke skal matche bittmerket. Funn p Torgersen ble knyttet til stedet for drapet. Avfringesbeviset og Barnlbeviset er begreper for de innvidde og har som fellesnevner at det ikke kan vre hevet over tvil at avfring p Torgersens sko og barnl i hans jakkelomme stammer fra stedet og kan knytte Torgeresen til drapet. Omfattende sakkyndige erklringer har torpedert ptalemyndighetenes ensidige fokus p Torgersen som gjerningsmann. Det skalte Fyrstikkbeviset er i beste fall et indisium som p ingen mte beviser at Torgersen har antent en brann for skjule et drap han skal ha begtt. Funn av sigarettstumper i jakkelommen sammen med fyrstikkene tyder dessuten p at ikke-rkeren og sportsmannen Torgersen hadde lnt jakken. Et interessant moment ved Torgersen-saken er muligheten for at ptalemyndigheten har operert med falske vitner som skal ha truffet Torgersen like etter antatt drapstidspunkt og hrt fra Torgeresn selv utsagn som ikke kunne tolket som annet enn tilstelse var de sanne og etterrettelige. Spesielt to av aktoratets vitner m anses som tvilsomme i et helt annet sjikt enn konkrete tekniske bevis. Ved rekonstruksjon av deres forklaringer kan man undres hvorvidt det har vrt fysisk mulig at disse kan ha truffet Torgersen, personenes aksjonsradius i det aktuelle tidsrom tatt i betraktning. Flytting av tidspunkter for f regnestykker til g opp er velkjente ingredienser i justismordsaker. Gjenopptakelseskommisjonen som nylig vedtok at Torgersen ikke fr prvd sin sak p nytt, skulle hovedsakelig ta stilling til om det var nye beviser eller omstendigheter som kunne fre til frifinnelse; om det foreligger forhold som trekker dommen i tvil; og om hvorvidt politi, ptalemyndighet eller sakkyndige har avgitt falsk forklaring. Begjringen omfatter en rekke ulike beviser og omstendigheter, vitner og sakkyndige erklringer, men intet av det Torgersen har anfrt til sttte for sin sak har ftt medhold. Begjringen er avvist p alle punkter og dessuten bevisene sett i sammenheng, som det heter. Avgjrelsen er oppsiktsvekkende om ikke srlig overraskende. At dommen fra 1958 skulle vre holdbar p alle vesentlige punkter hva gjelder bevisfring og vurdering, og at tekniske bevis ikke vurderes annerledes i dag, blir av Torgersens stttespillere blant vitenskapsfolk oppfattet som et hn mot den sannhetsskende kultur vitenskapen str for. Skuffelsen og vantro som rdet like etter at avgjrelsen falt. Uttrykk som hn og galskap er brukt om vedtaket. Stle Eskeland uttalte at ingen kan stole p gjenopptakelseskommisjonen etter dette, og at grunnlaget for vedtaket ikke holder rettslig. Det er et interessant utsagn fra en professor i strafferett.

Serie om justismord

Side 5

Del 3: Sedelighetssakene
Noe forenklet kan man inndele justismordsaker i to kategorier: 1. saker hvor feil gjerningsmann (eller kvinne) blir straffeforfulgt og dmt; 2. saker hvor det strengt tatt ikke er noen gjerningsmann (eller kvinne). Til sistnevnte kategori hrer en ikke ubetydelig mengde med sedelighetssaker, hvorav noen allerede er gjenopptatt og har endt med frifinnelse. Typisk for denne type saker er mangel p tekniske bevis, innslag av hysteri hos politi og fagpersoner som sosionomer og psykologer, samt hevngjerrige kvinner ukritisk stttet av feministiske kampgrupper innen krisesenterbevegelse, media og Akademia. I denne delen skal vi hovedsakelig begrense oss til to sakstyper, nemlig psttte incestforbrytelser og psttte voldtekter. Felles for begge er at det ikke har forekommet seksuelle overgrep, enten ved at der f.eks. ikke har vrt noen kontakt mellom psttt fornrmede og gjerningsmann, eller at den kontakt som har vrt uansett ikke kan karakteriseres som overgripende eller seksuelt unsket/tvangspreget. Incestpstander er dessverre ikke s uvanlig. Seksuell kontakt med mindrerige og egne barn er per definisjon forbudt. Justisvesenet behandler til enhver tid en rekke slike saker, og kun et ftall frer til fellende dom. I medieoffentligheten fremstilles det relativt lave tallet p fellende dommer og relativt hy frifinnelsesprosent i voldtektssaker som at beviskravene er for strenge. I tillegg er mrketallene alltid store, noe man selvsagt ikke har noe som helst empirisk belegg for. Denne serien handler om justismord, feilaktig motiverte etterforskningsstrategier og dommer med tilhrende uskyldig dmte, samt deres forsk p bli renvasket. At det finnes tilfeller av reelle overgrep og vold mot kvinner som rettmessig blir gjenstand for straffeprosess og dom er utvilsomt, men at mrketallene er s hye som en del vil ha det til, stiller vi oss meget tvilende til. Vi har ogs til gode se hvordan mrketallene beregnes. Vi benekter for ordens skyld ikke at det begs vold og overgrep; vi hper og tror at de fleste dommene p dette og andre omrder er riktige og at de skyldige fr sin fortjente straff. Det er en kjensgjerning at sedelighetsssakene utgjr en stor del av erkjente og potensielle justismord. Flere av disse kan tilbakespores til vidlftigheter hvor det ikke er tale om feil gjerningsmann, men om ingen gjerningsmann overhodet. Utgangspunktet kan vre misforstelser hvor barns utsagn er blitt tolket i verste mening og en mann eller far blir gjenstand for mistanke om seksuelle overgrep. Men ikke sjelden er slike saker hvor barn angivelig utsatt for overgrep ikke egentlig kan bekrefte at overgrep har funnet sted, produkter av voksne menneskers bevisste grep for ramme enkeltpersoner. Klassikeren er den hevngjerrige ekskone som pstr at mannen har utsatt fellesbarn for seksuelle overgrep. Overivrige helsearbeidere, barnevernansatte, psykologer og politietterforskere og bistandsadvokater, alle fagpersoner uten distanse til elementre metodekrav og rettssikkerhetshensyn, har bidratt til at mange uskyldige menn/fedre ikke bare har blitt urettmessig gjenstand for straffeforflgelse og dom, men ogs til bringe fagmiljene i miskreditt ved at man ikke har behersket de faglige utfordringene som bl.a. bestr i skille mellom utredning og behandling. Kunnskaper om pvirkning, suggesjon og manipulasjon av bde barn og voksne er mangelvare. Manglende fokus p metode tilrettelegger for ideologi. skape oppmerksomhet rundt forekomsten og psttt omfang av seksuelle overgrep mot kvinner og barn har i srlig grad vrt et feministisk prosjekt, men ogs en del fagmiljer, politikere og Serie om justismord Side 6

mediefolk har kastet seg ukritisk p karusellen. Fra midten av 80-tallet og fremover har man knapt kunne pne en avis uten at psttte overgrep er omtalt og angivelse av store mrketall er poengtert av fagfolk. Media skiller sjelden eller aldri mellom ferdig behandlede saker hvor tilfellene er dokumenterte og beviste og eventuelt erkjent av gjerningsmann p den ene siden, og p den andre pstander om overgrep og anmeldelser. Dermed skapes et hysteri hvor ukulturen med ikke kvalifisere eller begrunne pstander blir hovedregelen. Ved undergrave beviskravene tilrettelegges for nye justismord. Fagfolk uten metodeferdigheter forholder seg til risiko, grader av sannsynlighet og troverdighet. I Norge kulminerte overgrepshysteriet forelpig gjennom erfaringene fra den mye omtalte Bjugnsaken. Den straffeforfulgte barnehageassistenten Ulf Hammern ble frikjent p samtlige tiltalepunkter og saker og ting roet seg tilsynelatende. Men noen virkelig erkjennelse av at fagmiljene hadde begtt grove feil i vurderingen av de psttt overgrepsutsatte barna har aldri kommet, og hysteriet har bygget seg opp p nytt. I dag blir det formidlet gjennom toneangivende norske medier at hvert tredje, hvert fjerde osv norske barn er utsatt for seksuelle overgrep. I Amnestys kampanje koblet til TV-aksjonen 2005 hvor temaet var vold mot kvinner het det at hver fjerde norske kvinne blir voldtatt eller sltt i hjel. At tall og mrketall har ndd en strrelsesorden hinsidiges fornuft og forstand er delvis et resultat av en grunnleggende metodisk svikt i fagmiljene og et fravr av en kritisk oppegende presse. Det er helt utenkelig at tallene p skjulte overgrep i et lite og oversiktlig land som Norge skulle ha slike dimensjoner. Tidligere justisminister Hanne Harlem har pnet for en utvidet voldtektsdefinisjon hvor det ikke trenger dreie seg om vold men at mannen f.eks. har truet kvinnen med skilsmisse. Strengt tatt har verken juristmiljene eller barnefagene tatt noe oppgjr etter Bjugnsaken. Nedgangen i antall anmeldelser i etterkant av frifinnelsen i Bjugnsaken ble delvis forklart med at terskelen for g til anmeldelse ble hevet, alternativt at man ble kvitt de falske anmeldelsene. N er anmeldelser p vei mot uante hyder. Media, politikere og fagfolk stiller ingen kritiske sprsml til sannsynligheten for at s mange som hver fjerde kvinne og barn er volds- og eller overgrepsutsatt. Hvis politi og ptalemyndighet tror p mrketallsmagien og overgrepsestimatene som sier at flere hundre tusen kvinner og barn er utsatt, vil det ikke usannsynlig bli reist en rekke saker hvor det ikke bare mangler bevis men hvor ogs prestisjen har vokst til niver hvor det ikke er noen vei tilbake. Samtidig er der ikke dokumentert en heving av det faglig-metodiske grunnlaget som gjr det mulig eliminere mulige feilkilder i kartleggingen av utsagn og pstanders oppkomst og utviklingshistorie. Vitnepsykologi med kompetanse p hukommelse og pvirkning er relativt ukjent i Norge. Ideologien som tidligere ytret seg gjennom utsagn som at ingen barn lyver om overgrep sier ogs at ingen kvinner lyver om overgrep. Lgnens psykologi er et interessant omrde. Skjnt mange av de som hevder at mrketallene er store tror fast og sikkert p sine ord.

Serie om justismord

Side 7

Del 4: Bevis til besvr

Oslo - sfm.no. Publisert 12.01.2006 For pvisning av justismord er bevisene det mest sentrale og avgjrende for en mulig gjenopptakelse. Det kan selvsagt aldri vre tilstrekkelig og holdbart at man fler eller opplever at noe er riktig eller galt: man m kunne beskrive, begrunne og dokumentere, hva man i rettspleien kaller bevisfring. En sak basert p indisier, spekulasjoner og ideologi, hausset opp av kravet om finne den skyldige, gitt at der beviselig er begtt noen kriminell handling, kan fre galt av sted. Bevisinnsamlingen administreres gjennom etterforskningen. Dermed kan det ogs tilrettelegges for at feiltolkninger av funn som ikke ndvendigvis er bevis i streng kriminalteknisk forstand blir tillagt stor vekt eller sogar avgjrende betydning. Den pensjonerte lagmann Trygve Lange-Nielsen har de siste rene brukt mye tid og krefter p etterg en del av de sedelighetssakene han som dommer oppdaget hadde en fellesnevner. De fleste sakene han etter hvert fikk mistanke om var feilaktige hadde en fellesnevner ved at bildene av barns underliv hvor man mente det var begtt overgrep stammet fra barneavdelingen ved Aker Sykehus. Svrt mange av de mange mer og mindre begrunnede mistankene ble bekreftet under henvisning til funn dokumentert gjennom tolkning av bilder man i ettertid tar avstand fra som bevis for overgrep. Strengt tatt fantes det internasjonalt og tilgjengelig for norske fagfolk kunnskap som kunne avkreftet mistanke den gang, eller i det minste vist fagfolkene at visse typer av funn representerte normalavvik innenfor den variasjonsbredde som er bestemt gjennom gyldige etterprvbare studier. Ved flge Aker-sporet har Lange-Nielsen tatt fatt i en rekke saker og ftt flere menn/fedre frikjent etter gjenopptakelsesprosesser hvor kriteriet har vrt skalt ny kunnskap eller nye beviser eller bevisvurderinger. Disse gjenopptakelsessakene er lite populre blant fagfolkene. Forelpig har Akersporet konsentrert seg om medisinske funn. Sakkyndige blant psykologene som p ingen mte har forholdt seg til tekniske funn har forelpig sluppet unna kritikken, motsatt den oppvasken man har hatt i andre vestlige land som har vrt hjemskt av den samme tendensen til hysteri. At sakkyndige, enten medisinere eller psykologer, ikke ndvendigvis bidrar med gyldig og holdbar kunnskap i rettslige prosesser, og i mange tilfeller ogs under etterforskning og saksforberedelse legger premisser for feilslutninger, representerer et stort rettssikkerhetsproblem. Det strste rettssikkerhetsproblemet later imidlertid til vre juristenes manglende evne til oppdage kompetansesvikten fr feilen allerede er begtt og prestisjehensynene fr vekt. Feilaktig administrering og tilrettelegging av beviser, herunder ogs kjeding av argumenter og bevisfring som presenteres i retten, tilhrer de klassiske trekkene ved justismord. Dette gjelder ogs bruken av vitner. Flytting av drapstidspunkt for tilpasse feil begtt i sakkyndige utredninger, eller omvendt: tilpasning av sakkyndige funn for underbygge en forutinntatthet er mulig oppdage gjennom bevisanalyser. Rekonstruksjon av hendelsesforlp og dokumentanalyser er detektivens viktigste arbeidsoppgaver. Privatetterforsker Tore Sandberg som n endelig ser ut til bli anerkjent for sin innsats, har brukt utallige timer p nettopp det grundige arbeidet det er studere detaljene og forholdet mellom deler og helhet i sakskomplekset. Uoversiktlighet kan medvirke til at det blir gjort feil. Eller til at feil ikke blir oppdaget fr det er for sent. I flere saker har rekonstruksjon av psttt hendelsforlp gjort det mulig eliminere den uskyldig dmte som gjerningsmann utfra studier av fysiske strrelser, tid og sted. Serie om justismord Side 8

Gjennomgang av vitneforklaringer har det samme forml: kartlegge mulige bevegelser samt teste ut hypoteser om vitners troverdighet. Mangel p vitnepsykologisk kompetanse i fagmiljene svekker muligheten for kunne fre kontroll ved om vitner er troverdige, om deres hukommelse fungerer og om deres utsagn er logiske og etterrettelige. Rekonstruksjon av saker hvor man har mistanke om justismord, herunder gjennomgang av vitneml, bevegelser, utsagn og pvirkningskilder, har i en del tilfeller vist at feilkildene burde blitt oppdaget allerede under etterforskningen. I retten er man lite begeistret for polygraftester, men det sprs vel om det ikke er et tidssprsml fr lgndetektortesten blir fast innslag. DNA-bevis er blitt anerkjent som viktig. I USA er usedvanlig mange justismord avdekket gjennom DNA-tester. Dessverre er mange av de uskyldig dmte allerede henrettet. Bevisbyrden er p det offentlige som anklager. Adgangen til fre motbevis er i mange tilfeller begrenset. Nr det kommer til sprsml om en sak br gjenopptaes er prosesslovgivningen slik innrettet at ptalemyndigheten har fungert som bde part i saken og avgjrelsesinstans. Nr og hvis en sak blir vedtatt gjenopptatt har ptalemyndigheten i hovedsak innrmmet feil og godtatt nye bevis og pberopelse av nye omstendigheter, f.eks. ny kunnskap. Bevisprvingen blir i slike tilfeller ikke gjenstand for en grundig gjennomgang hva gjelder de beviser som i sin tur frte til feil dom da man i regelen legger ned pstand om frifinnelse. Ansvaret for underske om der er omstendigheter som br lede til en gjenopptakelse hviler ikke utelukkende p den psttt uskyldig dmte og hans eller hennes stttespillere. Ptalemyndigheten har anledning til nr som helst reise ny sak, men i realiteten skjer dette ikke uten pgang utenfra. Nr vi snakker om prving av beviser kan det virke uklart hvilke beviser det er tale om, og hvilken bevisvurdering som skal legges til grunn den tids eller dagens. Gjenopptakelseskravet sier at nye beviser og omstendigheter m foreligge, men senest i Torgersen-saken ser vi at kommisjonen strengt tatt ikke gir noen kvalifisert begrunnelse p selvstendig grunnlag. Noen prving av bevisene som innebrer metodisk underskelse av holdbarhet, og ikke minst mulig pvisning av den tvil ved riktigheten av dommen som er det avgjrende, kan man dermed ikke se har funnet sted. I den mye omtalte Karmy-saken ble den mistenkte fetteren til den drepte Birgitte Tengs manipulert til en falsk tilstelse av en KRIPOS-etterforsker som ikke usannsynlig visste at man ikke hadde tekniske bevis som knyttet fetteren til gjerning og sted. Fetteren ble etter hvert frikjent men ble dmt til betale oppreisning da han etter erstatnings- og oppreisnings- jussens bevisregler ikke hadde sannsynliggjort sin uskyld. Det mentale presset som varetektsfengslede mistenkte i visse drapssaker blir utsatt for er umenneskelig. Det finnes p dette omrdet vitenskapelige funn fra seris vitnepsykologisk forskning som viser at svrt mange uskyldige tilstr under press. Dette vet formodentlig ogs politiet som i motsetning til den mistenkte har oversikt over bevissituasjonen og hvordan psykisk press virker.

Serie om justismord

Side 9

Del 5: Per Liland: feil mann p feil sted

Oslo - sfm.no. Publisert 19.01.2007. Av klassiske justismordsaker har Liland-saken en spesiell plass mye fordi det er skrevet mye om saken og produsert TV-dokumentar som rekonstruerer vesentlige sider av saken. I lpet av det siste ret har nok Fritz Moen-sakene oppndd status som enda mer alvorlige tilfeller da Moen frst ble uskyldig dmt for to separate mord og senere frifunnet. En fellesnevner er journalist og etterforsker Tore Sandbergs formidable innsats for kartlegge sakenes ulike bevistema. Som klassiker betraktet har Liland-saken flere ingredienser med flytting av gjerningstidspunkt og reorganisering av vitnebevis; den relange kampen for gjenopptakelse hvor imtegelse av medisinsk sakkyndige erklringer var sentrale sammen med ppeking av ensidig etterforskningsperspektiv med hensyn til alternative skyldige. ksemordene i Fredrikstad ble oppdaget p formiddagen julaften 1969. De to drepte og Liland var svirebrdre og tilhrte et samfunnssjikt av personer med rusproblemer og tvilsom vandel. Liland hadde mye samkvem med de drepte og ble arrestert kort tid etter at mordene ble oppdaget. P stedet ble det funnet mange fingeravtrykk som tilhrte Liland. mistenke omgangsvennen Liland var for s vidt ikke helt utenkelig, men Liland hadde et alibi for den perioden mordene mest sannsynlig var begtt: han satt nemlig i fyllearresten et dgn fr juleaften. fastsl ddstidspunkt og rsak er en medisinsk oppgave som flger med obduksjon foretatt av presumptivt kompetente fagfolk. Men det er ingen garanti for at relevante usikkerhetsmomenter blir faglig og forsvarlig kartlagt og administrert. Visse forhold skulle vise seg bli avgjrende. De sakkyndig oppnevnte for retten mente mordene kunne vrt begtt s tidlig som to dager fr julaften. Dette passet med politiets Liland-spor som utpekte ham som gjerningsmann for en periode han ikke hadde alibi. For rettsprosessen og bevisumiddelbarheten knyttet til fremstillingen av flere vitner som mente de hadde sett de drepte i live langt ut p lillejulaften (mens Liland alts hadde rettsstatens tryggeste alibi), var det viktig undergrave muligheten for skape tvil om de drepte kunne vrt i live og observert senere enn antatt. De sakkyndiges erklringer fra medisinerne Giertsen og Lundevall ble opplagt tillagt stor vekt da Liland ble dmt. De som hadde observert de drepte p tidspunkt hvor ptalemyndigheten og de sakkyndige mente de drepte allerede var dde, kalles i Liland-litteraturen for tirsdagsvitnene. Mten deres vitneprov ble administrert p er et eget kapittel. Straffeprosessloven og ideen med muntlige rettsmter understreker prinsippet om at bl.a. vitner skal forklare seg direkte for den dmmende rett. Dette ble forskt undergravd av politi og ptalemyndighet, og av retten. Dermed svekket man inntrykket av at det heftet tvil ved gjerningstidspunkt og de sakkyndiges autoritet i egenskap av posisjon kunne utveksle bde fakta og alternative teorier om de drepte og gjerningsmannens bevegelser i forbindelse med drapene. Lilands sosiale status gjorde ham til et egnet mistankens objekt for politi og opinion. Pressen levnet ham liten sjanse. Siktelse, tiltale og etter hvert straffedom syntes riktig. Men for et norsk-svensk par var saker og ting ikke like opplagt. Den svenske popmusikkmanageren Sten Ekroth var p forlovelsestur med sin tilkommende Vibeke og kom noe tilfeldig til spille en viktig rolle for den dokumentasjonen som senere dannet grunnlag for begjring om gjenopptakelse. Ekroths var nyforelskede og ville dokumentere alt de opplevde. Derfor hadde de med seg bndopptager og satte Serie om justismord Side 10

den p under rettsmtene. De fulgte saken nye og oppfattet Liland som uskyldig. P grunnlag av lydbndopptak ga de ut en bok og foretok ettertidig opptak av intervjuer med mange vitner.

Uten dette materialet hadde neppe Liland hatt noen sjanse. Liland prvde flere ganger f sin sak gjenopptatt, men frst i 1994 lykkedes han. Sentralt bevistema var nye rettsmedisinske vurderinger av ddstidspunktet som avvek fra de opprinnelige vurderingene. Da saken frst ble vedtatt gjenopptatt av Eidsivating lagmannsrett vren 1994, var mye i realiteten avgjort. Ptalemyndigheten la ned pstand om frifinnelse og hsten 1994 var Liland endelig en fri mann. Han skte og fikk innvilget oppreining p nrmere 14 millioner kroner, men justisvesenet ved frstestatsadvokat Lasse Quigstad ville trekke ham for samfunnets utgifter til kost og losji. Some people got the nerve. Per Kristian Liland dde i 1996. I etterkant av gjenopptakelse og frifinnelse ble det oppnevnt et utvalg som skulle granske politi og ptalemyndighetenes behandling, NOU 1996:15. Leder var dommeren Hans Flock som hadde administrert Bjugn-saken slik at selv Hyesterett under tvil mtte erklre ham som inhabil da Ulf Hammern etter sin frifinnelse i Bjugn-skandalen skte om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforflgelse. Ogs advokat Janne Kristiansen, nvrende leder av Gjenopptakelseskommisjonen, var medlem av utvalget som i realiteten hvitvasket systemets medvirkning til justismord. Selv om det ble ppekt betydelig svikt med hensyn til ensidig etterforskning mot Liland, beregning av ddstidspunkt, manglende objektiv holdning og utilstrekkelige sakkyndigerklringer, gis det inntrykk av at mulige systemfeil er rettet opp. Et interessant moment er graden av ptalemyndighetens egen plikt til vurdere fremme gjenopptakelse p eget initiativ nr og hvis det kommer frem nye omstendigheter som stiller sprsml ved riktigheten av en fellende dom. Flock-utvalget er her like unnfallende som man kan forvente. overlate til juristenes tilfeldige skjnn om rimelighetsstandarder er ingen rettsikkerhetsgaranti. Uten utrettelig innsats fra lekfolk hadde Liland aldri blitt frifunnet. Journalist Tore Sandbergs nitidige rekonstruksjoner har senere hjulpet flere personer til gjenopptakelse og frifinnelse. Juristene styrer i regelen hvordan man bestemmer seg for hvilket niv bevisvurderingen skal legge seg p. innrmme og rette opp feil er intet typisk trekk ved offentlig forvaltning og rettsapparat. Prestisje i systemets egne rekker er en klassisk ingrediens i justismordsaker. Ensidighet i etterforskningen bde med hensyn til person og bevisbarhetskrav kan tenkes ha dekket over et forhold som har vrt antydet og som justisvesenet har hatt opplagte interesser i tone ned. En n avdd, men den gang rundt 1970 ikke helt usentral skikkelse i Fredrikstads underverden, ble raskt stemplet ut av saken tiltross for at han bde var observert i forbindelse med mordsted og de drepte, og ellers kunne ha motiv. Personen vi for sikkerhets skyld ikke navngir her, heller ikke med kallenavn, var en kjent skikkelse for politiet. Den aktuelle personen stod i et gjensidig avhengighetsforhold til politiet ved at han skal ha fungert som premiert tyster. Hvis denne personen hadde blitt gjenstand for grundigere etterforskning, siktelse og offentlig tiltale, kunne politiets egne tvilsomheter risikert bli avdekket.

Serie om justismord

Side 11

Del 6: Bruken av sakkyndige: rettens horer og halliker

Oslo - sfm.no. Publisert 19.01.2007 Etter hvert skal vi komme nrmere inn p en del felles strukturtrekk mellom justismordsaker basert p erfaringer fra straffesaker p den ene side og p den andre sivilsaker hvor det er legitime grunner til mene at feilaktige dommer har blitt og fortsatt blir avsagt. Ett fellestrekk er tvilsomheten av pberopt sakkyndighet. For straffesaker gjelder dette srlig psykiatere, for sivilsaker ikke overraskende psykologer. Bruk av sakkyndige har flere forml. Den mest opplagte og for s vidt ogs fornuftsmessige grunnen er at den aktuelle sak er spass komplisert og eller kompleks at man m ha srlig kyndig fagperson til opplyse om visse definerte sider av saken. Men bruk av sakkyndige kan ogs representere ansvarsfraskrivelse. Som regel skal et sakkyndig oppdrag defineres gjennom mandat. Dette kan vre gjenstand for uenighet mellom partene og retten. Hvis det er uenighet om hvilke sider av saken som skal opplyses, f.eks. om tiltalte eller en eller begge partenes mentale forhold, kan det ha skjebnesvanger betydning om ikke relevansen av det sakkyndige bidraget bringes p bane allerede fr skaden kan vre skjedd. I motsetning til rettsodontologer som skal vurdere tannbittbevis og rettsmedisinere som skal vurdere ddstidspunkt, ddsrsak, celleinvekst, alkoholkonsentrasjon mv, har psykiatere og psykologer mindre presise redskaper til underske hva retten nsker finne ut av. Dette gjelder ogs hvilken bevisverdi f.eks. et sakkyndig utsagn om barn og voksnes troverdighet har for sakens bedmmelse. Mangel p metodiske studier av sakkyndig virksomhet er en del av et strre bilde hvor betydningen av korrekte dommer basert p etterprvbar kunnskap tones ned til fortrengsel for effektiv rettspleie med hy grad av skjnn, for ikke si synsing. Hvis ikke rettens aktrer tar hyde for usikkerhet, variasjonsbredde og graden av konsensus i fagmiljene, kan man risikere at de sakkyndige uttalelsene tillegges vekt som ikke str i forhold til status basert p vitenskapelige kriterier. Dessverre ser dette ut til vre underordnet i rettsapparatet. Grunnen er formodentlig at juristene som dominerer rettspleien har grunnleggende svikt i sitt eget vitenskapspensum og derfor ikke kan se betydningen av bygge p krav til vitenskapelighet. Vitenskapelighetskrav kjennetegnes av fagmiljer hvor plikten til sannhetssken er veiledende norm. Det er ingen overdrivelse hevde at jussen som fag betraktet mangler slike motiver. Nr verken etterforskning eller bevisfremstilling underkastes krav til vitenskapelighet ligger det til rette for justismord. Likeledes nr oppnevnelse og mandat for sakkyndige ikke inneholder nrmere definert metodekrav og redegjrelse for relevante forskningsfunn. Med tanke p konsekvenser er det her ingen egentlige forskjeller p straffe- og sivilsaker, med selvflgelig unntak av de konsekvenser som viser seg i straffedom og begrensninger i borgerlige rettskrav som flger med et rulleblad. En forelder som i realiteten blir fradmt kontakten med sitt barn p tvilsomt faglig grunnlag med rettens likegyldighet som medvirkende rsak, straffes ikke med fengsel men med fravr i sitt barns liv. Den uskyldige tredjepart barnet i en sivil barnevernsak eller barnefordelingsak kan f delagt sitt liv av inkompetente psykologer. Psykoekspertisens makt og innflytelse over deler av rettspleien handler sjelden om dokumentert kompetanse. Bransjen er rekruttert av fagfolk som blir svar skyldig nr det stilles sprsml om metode, etterprving eller kvalitetssikring. For rettens profesjonelle aktrer er kritikk mot systemet unsket. At kritikken kan underbygges faglig-akademisk later ikke til telle i en forvaltningskultur hvor s lite som mulig skal konkretiseres og identifiseres som gjenstand for bevisvurdering. Serie om justismord Side 12

Kritikk mot sakkyndige er indirekte en kritikk mot rettsapparatet. At slik kritikk er gjenganger i omtale av justismordsaker later til prelle av. Det synes ganske umulig f en kvalifisert utredning om f.eks. kvalitetssikring av sakkyndige oppdrag. I tur og orden har utvalg som har tatt for seg kvalitetssikring enten latt vre utrede problemstillingen eller vist til allerede eksisterende bukk- og havresekkinstitusjoner som f.eks. rettsmedisinsk kommisjon. NOU 1995:23 om barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, NOU 2001:12 om rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker og senest NOU 2006:9 om kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker forsmmer alle tydeliggjre de faglig-metodiske utfordringene, samt definere hva kvalitetssikring betyr som redskap for kunne identifisere mulige feil for deretter reparere feilene. Problemet med de sakkyndige er stadig tilbakevendende. P grunn av srlig medisinernes status tillegges deres utsagn vekt som om de var faglig p hyden. I realiteten brukes de sakkyndige erklringene i mange saker ikke for deres antatte faglige innhold som klargjrende for relevante saksforhold, men for beviskjedemessige forhold. Dette instrumentelle kunnskapssyn er ikke utypisk for deler av rettspleien. Kampen om ekspertisen er ogs en maktkamp om hvilken opplysning, evt. hvilken tildekking av sakens fakta de ulike kreftene i retten nsker. Spesielt i sedelighetssaker hvor psttte ofres reaksjoner og troverdighet kan vre avgjrende kommer de sakkyndiges rolle i fokus. Psykologer uttaler seg uten kunne skille mellom sak og person; mellom saklighet og personlighet. Rettens uvilje mot bruke vitne- og utsagnspsykologer med kompetanse p kartlegging av utsagn og pstanders oppkomst og utviklingshistorie, og slike kognitive strrelser som grad av pvirkning og hukommelse, er symptomatisk for uviljen til bygge rettsavgjrelser p etterprvbar vitenskapelig grunn. Den dominans psykodynamisk orientert psykoekspertise har hatt og fortsatt har er en viktig rsak til de mange justismord som er begtt i sedelighetssaker og legaliserte overgrep i sivilsaker. De sakkyndiges avhengighet til rett og forvaltning gjr dem spesielt mottakelige for passivt underkaste seg rettens nsker og behov. Nr ikke retten stiller tydelige metodekrav, blir rapportene og uttalelsene deretter. Tette bnd svekker habiliteten. Retten nsker effektivitet, ikke ndvendigvis relevant opplysning. Gjensidig avhengighet mellom sakkyndige og deres oppdragsgivere virker demoraliserende p rettsprosessen. Partene kan bli fristet til spille p gunsten hos de sakkyndige. Advokatene som representerer partene parasitterer p det samme markedet og er ikke alltid til stole p. fre partssakkyndige til motvekte en rettsoppnevnt sakkyndigs uttalelse kan bli en dyr fornyelse rent konomisk hvis ikke retten er imtekommende overfor kravet. Retten kan nekte frt sakkyndige vitner nr og hvis de frykter at den partssakyndige innehar en kompetanse som vil sette rettens egne prosesshandlinger og fringer i et tvilsomt lys. Hvis sakkyndige har dokumentert og relevant kompetanse skal og br de brukes, i motsatt fall er de en fare for rettssikkerheten.

Serie om justismord

Side 13

Del 7: Frikjent posthumt: Atle Joar Hage

Oslo - sfm.no. Publisert 26.01.2007 P 1980-tallet startet et overgrepshysteri som fikk skjebnesvangre konsekvenser for en del foreldre og barn. I srlig grad ble fedre eksponert for mistanker om seksuelle overgrep mot sine barn. Den gjensidige kontakten mellom barn og fedre ble avskret etter at sosionomer, psykologer og barnevernpedagoger samt en del overivrige statsadvokater hadde overbevist seg selv og omgivelsene om at overgrep var vanlig forekommende p generelt grunnlag og i det enkelte tilfelle. Overgrepspstander florerte i visse sammenhenger som f.eks barnefordelingsaker. Uenighet om samvr og omsorg fikk en ny dimensjon med overgrepsanklagene. Tesen om at barn ikke lyver om overgrep var omkvedet blant fagfolkene. Atle Joar Hage var en skilt far som ble gjenstand for overgrepsanklager av sin ekskone i 1982 allerede. ret etter ble han under henvisning til at barna helt klart hadde gitt uttrykk for at deres far hadde begtt overgrep, frst fradmt samvrsrett, deretter ble han dmt i straffesak for utuktig omgang med sine barn. Til grunn for dommen i sivilsaken om barnefordeling og straffesaken l vektige utsagn fra to psykologer, Bjrn Pleym og Per Rypdal som begge var hellig overbevist om at barna, en datter og en snn i frskolealder var blitt utsatt for seksuelle overgrep fra deres far. Dommen fra 1984 er p 4 sider og m betegnes som usedvanlig overfladisk med hensyn til bevisvurdering. De sakkyndiges utsagn var opplagt avgjrende. Hage fikk ett rs fengsel for overgrep han aldri hadde begtt. P grunn av belastningene med takle tilvrelsen i etterkant av soningen og fravr av kontakt med sine barn tok Hage sitt eget liv i 1987. At det var hans egen anmeldelse av ekskonen for rekrenkende utsagn om incest som satte fart i sedelighetssaken kan ikke ha vrt lett leve med: bevisstheten om uskyld i kombinasjon med kjennskap til hvilke hensyn systemet prioriterer. Men barna hadde aldri selv hevdet at de var blitt utsatt for overgrep. De sakkyndige hevdet feilaktig at barna svarte bekreftende p sprsml om hva deres far angivelig hadde gjort med dem under samvr. Tilstede under de sakkyndiges utsprring var moren som hadde ivret for incestpstandene. Morens nye samboer og senere ektemann stttet hennes mistanker. Barna var fra de som ganske sm fikk erfare tapet av sin far beviste p at de aldri var blitt seksuelt misbrukt. Da barna ble myndige satte de etter hvert i gang prosessen med f renvasket farens minne. Moren som hevdet at barna var misbrukt og fikk bde psykologer og dommere med seg, giftet seg og fikk to barn med den nye mannen. Denne hadde i sin tid trodd p overgrepsbeskyldningene, men opplevde i ekteskapet at moren var sykelig opptatt av overgrep og fikk etter hvert erfare at mistanke om overgrep mot to yngre srkullsbarn ble rettet mot bde den angivelig misbrukte snnen fra frste ekteskap og ham selv. I en ny barnefordelingstvist om de to dtrene, ble den gamle saken som frte til Hages dd, levende p et skremmende vis. Den nye mannen til moren var alts de to angivelig sex-misbrukte n voksne barnas stefar. Han begynte etter hvert tvile sterkt p en rekke forhold, og opplevde i sin egen prosess at den sivile rettspleien stiller f krav til beviser nr mdre pstr at deres barn utsettes for overgrep. Hans egen sak utviklet seg etter hvert til en merkelig forestilling og svaret p hvordan og hvorfor retten valgte trenere og feilbehandle saken hans og aldri behandle de aktuelle tvistegjenstandene, fikk han da brikkene falt p plass i gjenopptakelsesprosessen for Atle Joar Hage. Forholdet mellom hans egen Side 14

Serie om justismord

barnefordelingsak og systemets manvrering for ha ryggen fri uansett utfall i Hage-saken del 2 er beskrevet i artikkelen Samvret som forsvant p www.rettsnorge.no fra 2001. Den kvinnen som ikke usannsynlig mtte vre seg bevisst at hun hadde forrsaket dden til sine to eldste barns far, presset barna slik at det dryde med gjenopptakelsesbegjringen. Samtidig var hun alts part i en rettsfarse hvor hun nektet en ny far kontakt med sine barn. All den tid systemet beskyttet henne kunne hun fortsette galskapen. Straffesaken ble omsider gjenopptatt og frte til frifinnende dom i 1998. Dommen er relativt kritisk til de sakkyndige som bl.a. frardde at barna ble dommeravhrt tilbake i 1983-84, og heller ikke foretok nye underskelser fr straffesaken kom opp. Ogs moren fr kritiske merknader. Men ingen selvkritikk p rettsapparatets vegne for sviktende bevisvurdering eller administrering av sakkyndige. Senere ble de n voksne barna tilkjent en symbolsk sum som erstatning for farens dd, som representanter for farens ddsbo. Man kan sprre seg om systemet p dette stadium var modent for ta inn over seg feilene som var begtt ikke altfor langt tilbake i tid. Hage-saken fikk stor oppmerksomhet da den ble gjenopptatt i 1998. VG-journalist Hans Kringstad som har skrevet en leseverdig bok om Bjugnformelen (Tiden, 1997), ble tipset om saken i 1995 og andre medier begynte fatte interesse for denne type saker med tvilsomme og feilaktige dommer i sedelighetssaker, ikke sjelden med rot i barnefordelingstvister. Opinionen ble oppmerksom p flere sider ved sedelighetssaker hvor man ikke tok hensyn til de barna som nektet for at overgrep hadde funnet sted, eller forholdt seg tause slik barna til Atle Joar Hage. Psykolog Per Rypdal sa ved frifinnelsen i 1998 at han var noe mer i tvil, men nektet for at barna ikke hadde snakket om overgrep, og ville ikke reservere seg mot trekke samme konklusjon som i 1984. Rypdal var som psykolog en av pdriverne for sannsynliggjre at det fantes skjulte pedofile nettverk i Trndelag bde fr og etter Bjugnsaken. Like lite som det fantes medisinske funn og tekniske bevis i Hage-sakens del 1, har Rypdal og hans kolleger kunne fremfre mer substansielle funn om hvor alle de pedofile befinner seg. Rypdal er fortsatt i virksomhet som kliniker og holder kurs for sine kolleger. Man kan sprre seg om lringseffekten av Hage-saken og tilsvarende saker. Det er selvsagt ekstra ille at den uskyldig dmte aldri selv fikk oppleve bli frifunnet, og aldri fikk oppleve resten av barnas oppvekst. Hage-saken var en av de frste feilaktige incest-dommene som ble omgjort etter begjringer hovedsakelig igangsatt av de nrmeste prrende. I flere av de andre sakene, det er n totalt ca 30 som har endt med frifinnelse noen flere er gjenopptatt men har ikke frt til frifinnelse, er det n voksne barn som enten har angret seg, blitt bevisst p hvilken pvirkning de har blitt utsatt for, eller de har simpelt hen aldri ment seg misbrukt. Mten barn blir gjenstand for en del fagfolks hysteri er den formodentlig strste forbrytelse vi her har gjre med. At ikke de fagfolkene som kan navngies og konfronteres med sine opplagte feilvurderinger, blir gjenstand for straffeforflgelse, kan vi skrive p kontoen for en rettspleie som er farlig umoden. Og da har vi ikke engang nevnt dommerne som har begtt disse justismordene.

Serie om justismord

Side 15

Del 8: Justismord og legaliserte overgrep

Oslo - sfm.no. Publisert 26.01.2007 For den som ikke bare subjektivt opplever seg urettferdig behandlet og feildmt i en rettssak, men som ogs kan vise til objektivt registrerbare forhold for underbygge sin oppfatning, er det uansett ille bli gjenstand for en rettslig behandling som ikke dmmer riktig. Justismord har vi i utgangspunktet reservert straffesaker og vi velger bruke uttrykket legaliserte overgrep eller overgrep i lovens navn om tilsvarende tildragelser i sivilsaker. Konsekvensene er forskjellige da dom i en straffesak som regel medfrer frihetsbervelse og rulleblad. Men for de foreldre som etter tvilsomme rettsprosesser blir fradmt eller i realiteten mister kontakten med sine barn, er det noen ganger likegyldig hva man kaller galskapen. Vi skal ikke tilskynde noen konkurranse om hva som er verst og hvem som er drligst behandlet, men heller forske nste noen trder, g opp noen grenseganger og se om det er trekk ved rettssystemet som kan fokuseres med tanke p avdekke strukturer som muliggjr at justismord og andre overgrep i lovens navn kan skje. Med systemfeil forstr jeg elementer og innretninger som f. eks gjr det mulig forskyve eller tilsidesette krav til bevisvurdering, som ikke iakttar krav til begrunnelser eller ogs det man ellers i arbeidslivet kaller kvalitetssikring. Dette siste begrepet er omfattende, men kort fortalt gjelder det systemets mulighet for kartlegge mulige feilkilder samt rette opp feil nr de oppdages. Hvis et system overlater for mye myndighet, eller kompetanse som juristene kaller det, til den enkelte dommer, og denne kan frita seg selv for kvalifisere bruken av skjnn til forskjell fra empirisk faktaorienterte metoder, kan det bli bde vanskelig identifisere feil, pluss at det kan bli pinlig for systemets egne aktrer konfrontere dommeren med begtte feil. Dommere spiller opplagt p systemtrohet og oppfordrer sine kolleger oppover i anke- og kjremlssystemet til det samme. Lovbestemmelser som fritar for begrunnelseskrav, f. eks tvistemlsloven (sivilprosess) og straffeprosesslovens bestemmelser om anker og kjreml, jf tvml 373, 2.ledd (anke)og 403a (kjreml), og tilsvarende strprl 321, 2.ledd (anke)og 387a (kjreml) virker demoraliserende p rettsapparatets profesjonelle aktrer. Tvistemlslovens 403a sier: Dersom kjremlsutvalget enstemmig finner det klart at et kjreml til Hyesteretts kjremlsutvalg ikke kan fre frem, kan det avvise eller forkaste kjremlet, eller stadfeste den pkjrte avgjrelse, uten annen begrunnelse enn en henvisning til bestemmelsen her. Paragrafen biter seg selv i halen, men gjr det mulig for underordnede instanser avsi uriktige kjennelser som Hyesterett i siste instans kan hvitvaske. Dette juristeriet gjr det mulig beg feil bde i materielle og prosessuelle sprsml, nr verste instans kan glatte over det hele med en meningstom frase som ikke sier noe som helst om hvordan de ulike temaer er blitt behandlet. Men verst av alt handler det om holdninger til lov og rett. La oss se p enkelte likheter og forskjeller. Vi begrenser oss her til den type saker vi har mest gjre med, nemlig sedelighetssaker og barnevern- og barnefordelingsaker. Nr vi bruker ordet strukturlikhet mener vi at f. eks at praktisering av prosessreglene er omtrent de samme, at formkrav likner mens innholdet kan variere. Sprket er det samme og tilbyelighetene til administrere ulike sider av saken i den ene eller andres favr viser et mnster, f. eks at muligheten for fremme alternative bevismidler hindres. I saker som handler om bde barn og voksnes troverdighet, utsagns plitelighet mv, er bruken av relevant sakkyndighet oftest avgjrende. Hvis en domstol ikke nsker Serie om justismord Side 16

vitne- og utsagnspsykologisk ekspertise, er det oftest fordi denne kan avdekke svikt i domstolens egne rutiner, f. eks hvordan samtaler med barn blir gjennomfrt og hvordan man vurderer pvirkelighet og barns selvstendighet. Avdekking av feil innebrer nesten alltid pvisning av konkrete bevis- og eller dokumenterbare forhold. Saker som avgjres uten at bevisgjennomgangen er konkret og etterrettelig representerer fare for justismord og legaliserte overgrep. En feil kan vre anlite seg p en ekspertise som ikke bygger p vitenskapelighet eller annen metodisk etterprvbarhet. hevde at noe er feil m alltid konkretiseres. Men rettsapparatet bygger i mange sammenhenger p vurderinger som ikke lar seg etterprve, f. eks utsagn fra sakkyndige psykologer. Uten prving av hvilken teori eller praksisutlegning som har mest for seg, kan utsagn som ikke trenger ha rot i noe fornuftig eller logisk rasjonale passere som bevismiddel. Likegyldigheten til om bevismidler holder ml er ptagelig i rettsapparatet. Beviskravene er sterkere i straffesaker. Man kan ogs fremstille det som at beviskravene er svakere eller fravrende i enkelte sivilsaker. Et fellestrekk er at relevante og kan hende avgjrende fakta og opplysninger blir enten undersltt eller administrert vekk slik at en mulig tvil blir usynlig og bevisfremleggelsen svekket. Vi snakker her om en type ensidighet som vitner om forutinntatthet, men ogs om bevisste, forsettlige grep fra domstolen for skape ubalanse i favr av en av partene. Ett forhold vi ikke kommer unna, men som ikke sjelden er vesentlig, er advokatens innsats. Advokater som er mer opptatt av holde seg inne med systemet for sikre at salrkravene blir innfridd, enn st p for sine klienter, kan beg forsmmelser som leder til at domstolen bygger p uriktige premisser. En del advokater holder ikke ml kunnskapsmessig og forstr kanskje ikke ndvendigheten av forholde seg metodisk, kritisk og analytisk til bruken av ekspertvitner og i presentasjonen av sakens punkter, linjer, flater og rom. De sakene som handler vesentlig om normer og verdier lider ekstra under rettspleiens overfladiskhet. Som part i enten straffesak eller sivilsak er man prisgitt de profesjonelle aktrenes opptreden. Jussen viser liten respekt for metode og vitenskapelighet. Man kan risikere fornrme den rede rett om man tillater seg komme med innvendinger, eller baserer seg p logikk og beregnbarhet, testing av alternative hypoteser hvor man ettergr fagfolkenes synspunkter og metodesvikt. Pvisning av feil under rettens gang kan virke mot sin hensikt. Advokater er redde for legge seg ut med retten. Jurister har meget hye tanker om seg selv og har problemer med innrmme feil. Derfor blir det ikke innfrt ordninger som gjr det effektivt rette opp pviselige feil, selv hvor disse er konkrete og lett identifiserbare, f. eks video og stenografiske referat fra rettsmter. Nr det offentliges interesser skal ivaretaes i saker om omsorg i regi av barnevern og p barnehjem hvor det avdekkes overgrep p lpende bnd, blir lojalitetshensyn virksomme. At barnevern og offentlig omsorg er bedre enn foreldre til ta vare p barn er en utbredt holdning i systemet. Lojalitet gjr enkelte aktrer i rett og forvaltning blinde for systemets egen virksomhet. De oppdager ikke selv nr de identifiserer seg med overgrep i lovens navn.

Serie om justismord

Side 17

Del 9: Voldaprestsaken
Oslo - sfm.no. Publisert 01.02.2007 Etter frifinnelsen av Ulf Hammern i Bjugnsaken kunne man avlese i kriminalstatistikkene en betydelig nedgang av saker om seksuelle overgrep mot barn. Tolkningen av disse tallene har vrt todelt: Noen hevder nedgangen i antall anmeldelser skyldes at terskelen for domfellelse ble lagt for hyt og at mange ble skremt fra anmelde overgrep. Andre hevder oppmerksomheten rundt den skandalse Bjugnsaken og frifinnelsen bidro til f vekk de userise falske anmeldelsene slik at balansen ble opprettet. Hver p sine premisser beskriver disse to diametralt motsatte forklaringsvariantene bjugneffekten. En tredje forstelse av uttrykket beskriver hvordan fagmiljene ikke har evnet innse hva som gikk galt i Bjugn. Fagfolkene kom seg strengt tatt ikke over nederlaget i Bjugn, og har aldri tatt noe oppgjr med sine metoder. Man kan ikke se bort fra at man trengte en ny stor nok sak til gjenvinne status og vise hvem som bestemmer ogs i rettsapparatet. Voldaprestsaken har sitt navn etter hvor i landet saken hadde sitt utspring, og hvilket yrke den angivelige seksualovergriperen hadde inntil han ble fradmt retten til praktisere som prest. En prest og barnefar ble dmt for angivelige seksualovergrep mot 3 av sine dtre samt mot en kvinne han hadde hatt i sjelesorg. I Sre Sunnmre tingrett dissenterte fagdommeren i dom fra november 2000, mens en enstemmig Lagmannsrett mars 2002 dmte presten til 5 rs fengsel. Hyesterett som kun behandlet straffeutmlingen plusset i februar 2003 p et halvt r p straffen. Under soningen arbeider Voldapresten for f sin sak gjenopptatt da han mener seg uskyldig dmt. Det er vr bestemte oppfatning at vi har gjre med et nytt justismord, men skal vi forst hvordan dette kan g til etter at fagfolk ogs i politi og rettsvesen har hatt mulighet for ta lrdom, m vi g litt nrmere inn p hvordan saker kan bygge seg opp fra lite eller ingenting, eller som i dette tilfelle, fra en syk kvinnes hevn og sjalusi. I artikkelen Et nytt justismord? (2004) er beskrevet mer utdypende hvordan avvisningen og forsmelsens psykologi virker, ikke bare hos ressurssvake personer, men ogs hos fagfolk som opplever at deres status og faglige vurdering blir utfordret. Den eldste datterens urinveisproblemer frte til at ble stilt sprsml ved medisinsk kompetanse. Ikke usannsynlig med konsekvenser. I egenskap av bekymret far henvendte presten seg til medisinske eksperter og kom i den forbindelse til sre forfengeligheten til en lokal lege. Dr. Anders Alme er en sentral aktr i sakskomplekset, bde med hensyn til hans uttalelser om hva datterens problemer skyldtes, og gjennom sin rolle nr presten ble arrestert og varetektsfengslet p et tidspunkt hvor barnevernet hadde klart splitte hele familien. Barnevernet fant i utgangspunktet ikke noe vesentlig kritikkverdig, men tilskyndet av dr. Anders Alme som nok opplevde at hans faglige prestisje stod p spill utviklet de sine forestillinger om omsorgssvikt og overgrepsmistanker. Den kvinnen som satte i gang beskyldningene mot presten kom fra Sotra utenfor Bergen og tilbrakte lange perioder i sjelesorg hvor hun nt godt av hele prestefamiliens gjestfrihet. P et tidspunkt opplevde presten at kvinnen forventet og la opp til noe mer vi neppe trenger konkretisere. Prestens avvisning frte til at kvinnen som hadde et lengre psykiatrisk rulleblad, frst innleverte en anonym bekymringsmelding til barnevernet, og senere med drlig skjult sjalusi angrep bde prestefruen hun nok hadde sett seg selv i rollen som, og presten hun gjerne nsket ha et forhold til. At politi og rettsvesen ikke har villet se dette grunnleggende motivet for de usaklige beskyldningene som Serie om justismord Side 18

barnevernet heller ikke tok alvorlig p innledende stadier i prosessen, kan betraktes som en gte, men ogs som en del av justismordproblematikken. Forblindelsen er ikke sjelden tilstede i saker hvor det blir maktpliggende for ulike etater og fagpersoner vinne frem. Da saken kom for retten var familielobotomien komplettert. De to yngste dtrene presten skulle ha forgrepet seg p var anbrakt i fosterhjem hvor de ble utsatt for betydelig pvirkning. Politiavhrene er et eget kapittel. Spesialmedarbeider Marit Granlien og barnevernets Astrid Vikestrand samarbeidet tett, men Granlien som forestod politiavhrene fikk til og begynne med ikke noe ut av dtrene som kunne gi grunnlag for bekreftelse av mistanke om seksuelle overgrep, tiltross for manipulative sprreteknikker, og splitt og hersk-metoder det er mulig avdekke ved dokumentanalyse. I avhrene forsker Granlien helt bevisst feilinformere dtrene om hva den andre har sagt, og hva de selv skal ha kommet med av innrmmelser om familiehemmeligheiten og doktorleiken. Da saken stod for retten burde man ha tatt hyde for alle sakens tvilsomme elementer. Justismord skyldes pviselige feil, og i denne saken er det flusst opp av feil det ikke er altfor vanskelig avdekke. I gjenopptakelsesprosessen har professor i psykologi Roald A. Bjrklund p oppdrag fra Voldapresten utarbeidet en vitnepsykologisk basert rapport hvor han har gtt gjennom alle tilgjengelige avhrsprotokoller samt avhrsrapport for den eldste datteren. Sistnevnte rapport er ikke egnet for innholdsanalyse da det metodisk er lagt til rette for en rekke sammenblandinger som gjr det umulig vite hva som er barnets egne utsagn. I Bjrklunds rapport konkluderes det med at det i de frste avhrene av de to yngste dtrene ikke fremkom noe som er forenlig med at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep av sin far, men at det i senere avhr av den ene av de to yngste dtreme fremkommer opplysninger som kan tyde p overgrep. Men det kan ikke utelukkes at disse opplysningene gjenspeiler en virkelighetsoppfatning hvor barna ikke er i stand til skille mellom faktiske opplevelser og opplevelser frembrakt gjennom samtaler med voksne personer, herunder samtale med psykolog. Pvisning av en rekke metodefeil som f. eks suggestive avhrsteknikker burde tilsi at det er p sin plass med en gjenopptakelse, men det er ogs et sprsml om hvor mye prestisje som er investert fra systemets aktrer. Lagmannsrettens formann, dommer Sissel Endresen utviste en holdning som bestemt avviste motforestillinger, stedsbefaring ble nektet og dermed muligheten for se at de angivelig omfattende overgrepene neppe kunne ha funnet sted upaktet. Sissel Endresen, som n er sjef for Domstolsadministrasjonen hevdet under rettssaken at det er uinteressant hvordan barnas pstander er fremkommet. Heri ligger et stort problem for rettssikkerheten nr det legges til rette for at uetiske manipulative teknikker kan brukes for f barn til fortelle om saker og ting de kanskje ikke har opplevd. Rettens likegyldighet til ml og midler er faretruende. Marit Granlien er n familievoldkoordinator p Sunnmre. Under saken hevdet hun at hun kunne se p barn om de hadde blitt utsatt for overgrep. Fr presten ble brakt inn til soning i 2004 var medias fokus ikke p et mulig nytt justismord, godt underbygd av dokumenter som viser hvor galt det kan g, men p muligheten for inkriminere nettverkene som stttet ham.

Serie om justismord

Side 19

Del 10:Riis-saken juss og juks p hyeste plan

Oslo - sfm.no. Publisert 09.02.2007 I mars 2001 ble Amelia Riis tilkjent 43 millioner i erstatning i en sak hun anla mot Oslo skifterett i 1978. Forstelsen for bakgrunnen for denne saken er tildels kompleks, srlig de finanspolitiske hensynene svindelen er motivert av. Men saken er dog ikke helt ubegripelig. Virkningen av krisen i rederinringen p 70-tallet er en viktig ingrediens i sakskomplekset. Amelia, fdt Olsen, er datter av rederen Kristoffer Olsen i Olsen og Ugelstad, et av Norges strste rederier. Kristoffer senior dde i 1948, og konen Dagny ble sittende i uskifte. Snnen Kristoffer junior, Amelias bror, kjpte i 1954 familiens aksjer og uskifteboet. Da Dagny dde i 1970 overtok skifteretten boet, og de nrmeste rene ble verdiene tappet av Kristoffer jr og frt til utlandet via strselskaper med skifterettens hjelp. Riis-saken har over- og undertoner av bevisst og forsettlig uredelighet for dekke over skandale av omfattende dimensjoner. Saken handler om en enkeltpersons tap av berettiget arv; men ogs om hvilke krefter som settes i sving for skjule legaliserte overgrep. For sine irregulre ddsdisposisjoner, ble Kristoffer jr i 1973 dmt til tilbakefre familieaksjene til boet. Kristoffer jr og Amelia ble enige om at Amelia kunne kjpes ut av rederiet, og at Amelia fikk sin del av arven i form av supertankeren Sognefjell til en verdi av nrmere 100 millioner. Men denne avtalen ble aldri innfridd. Amelia s lite eller ingenting til arven. Bten hun eide ble brukt til andre forml. Olje- og shippingkrisen p denne tiden skulle bli avgjrende for hvordan rederdatterens arv ble forvaltet. Superrederen Hilmar Reksten med flere hadde satset stort p at Yom Kippurkrigen i 1973 skulle skape en lengre oljekrise med tilhrende fortjeneste, og stod i fare for g dundrende konkurs med storbanker og skipsverft i dragsuget. Den norske stat ble redningen. Dette er kort fortalt bakgrunnen for en svindel som er blitt forskt holdt skjult i 30 r. Amelia Riis inngikk i 2003 et del-forlik med staten, men noen innrmmelse av svindelen har aldri kommet fra myndighetshold. Jus-studenten Herman Berge ble i 1997 kjent med saken gjennom Amelias mann, konsul Einar Riis. Berge var redaktr for studenttidsskriftet stud.jur hvor han etter ftt kjennskap til historien publiserte artiklene Makt og forakt hnd i hnd og Skal vi stjele en supertanker? (1997), tilgjengelige p nettstedet www.rettsnorge.no . Her beskrives i detalj hvordan en rekke navngitte aktrer vi forbinder med det ypperste sjikt av jurister i domstol og advokatvesen, systematisk har tilskyndet og dekket over kriminell virksomhet i lovens navn. Herman Berges engasjement i saken har formodentlig vanskeliggjort hans egen karriere. Skifterettens forvaltning av boet er det sentrale i Riissaken. Grunnlaget for Amelia Riis` erstatningssak er ranet av enorme summer og verdier. Rederiet Olsen og Ugelstad, godt hjulpet av advokat Ole Lund, frte ved hjelp av strselskaper boets midler ut av landet mens skifteretten s p eller snudde ryggen til. I 1970-kroner snakker vi om ca en halv milliard. Leseren kan forsksvis regne ut hvor mye det blir i 2007-kroner. Som man forstr var det store summer og prestisje p spill skulle man redde den del av rederinringen som gamblet hyt og stod i fare for falle pr 1973. I flge Herman Berges artikkel Skal vi stjele en supertanker? var det p tale flytte Norges Banks gullbeholdning til London for tilfredsstille bl.a. Hambros Banks krav til sikkerhet for ln til deler av redernringen uten rdfre seg med Stortinget. Aktrer i dette spillet er foruten representanter for de impliserte rederne, regjeringen, Norges Bank og DnB. Flere navngitte toppjurister m opplagt ha vrt vitende om hva de foresto av ulovligheter. Det politiske bakteppet og utsiktene til en nasjonal skandale av dimensjoner hvis redernringen gikk fullstendig p baken er hovedforklaringen p de grepene som ble iverksatt Serie om justismord Side 20

som cover up. Skifteretten og staten har kommet med mange merkelige forklaringer p de forsvunne verdiene. Ikke alle er like logiske og fornuftige. Eller juridisk-rettslig relevante. Skifteretten satte i realiteten bort administreringen av boet til rederiet og til Amelias bror - en av partene i saken - som dermed fikk anledning til tappe boet gjennom sine disposisjoner. Regjeringsadvokat Bjrn Haug overvket svindelen uten gripe inn. I en voldgiftsrettssak i 1975 mellom Amelia og broren Kristoffer ble avtalen dem i mellom erklrt null and void, til tross for at ingen av partene hadde lagt ned slik pstand om at avtalen skulle kjennes dd. Dermed tilfalt i realiteten bten Kristoffer. Voldgiftsretten bestende av Hyesterettsdommer Gunnar Aasland, jusprofessor Sjur Brkhus og BAHR-grnder Knut Rasmussen, ble overstyrt p bakgrunn av statens nske om kamuflere tyveriet av Sognefjell. Amelia Riis` advokat Tore S. Engelschin inngikk i et komplott der Amelias bt Sognefjell ble brukt som sikkerhetsstillelse for at ikke staten skulle tape p den forestende Reksten-konkursen. Hvorfor har denne saken tatt s lang tid f avsluttet? Svaret er bevisst trenering. Saken er for pinlig for en del aktrer som har skaffet seg solide karrierer. Systemet har en opplagt interesse i beskytte feil og uredeligheter begtt av fremtredende jurister. Den norske stat har et opplagt ansvar for svindelen staten ikke vil vedkjenne seg. Frst i 1981 fikk Amelia Riis vite at hennes skip var pantsatt mange r tidligere. Man hadde simpelthen ikke regnet med henne som en legitim part med krav p respekt, rett til informasjon og medbestemmelse. Noen som kjenner seg igjen i egen situasjon? Uansett sakstype vil man finne en del likheter i forhold til hvordan rettens aktrer opptrer; hvordan juristene lager sine egne ad hoc-lover og regler. Forskjellen er at Riis-saken dreier seg om milliarder av kroner, har et storpolitisk bakteppe, og at etter hvert en del personer med innflytelse har engasjert seg, bl.a Fremskrittspartiets tidligere formann Carl I. Hagen og tidligere justisminister Odd Einar Drum. Norges Banks dokumenter, styrenotater mv i sakens anledning er forsvunnet for perioden hst 1974 til vr 1975. Teorien om at tyveriet av Sognefjell var planlagt p hyeste hold er derfor langt mer enn en vidlftig konspirasjonsteori. Jussprofessor Carl August Fleischer har uttalt at saken er et kontinuerlig justismord. Dommen fra 2001 ble anket av staten. I dommen fr skifteretten kritikk for grov forsmmelse av behandlingen av ddsboet etter Amelias mor. En av de som kom drlig ut av rettssaken var advokat Ole Lund, tidligere direktr i Olsen og Ugelstad. Men strafferettslige konsekvenser har Lund med flere forelpig ikke blitt gjenstand for. I ankerunden kom staten med forlikstilbud, gikk med p renter p erstatningen, men var ikke villig til imtekomme krav om at utbetaling av pengene skulle skje i utlandet fordi Riis ikke stolte p norske myndigheter og innsyn i arkivene til Finansdepartementet og Norges Bank. Riis har krevd etterforskning for korrupsjon bl.a. Amelias mann Einar som stod henne brast hele tiden dde i 2006. Herman Berge fikk ved avslutningen av sitt jusstudium store problemer med f godkjent sin hovedoppgave som inneholdt kritikk av voldgiftsystemet, med henvisning til behandlingen av Riis-saken.

Serie om justismord

Side 21

Del 11: Prosessen mot Harry Lindstrm

et politisk justismord Oslo - sfm.no. Publisert 18.01.2007 En av Norges-historiens mest pinlige saker som n holder p g i glemme-boken er den skalte Lindstrm-saken. Tidligere byrsjef i Industridepartementet Harry Lindstrm ble i 1967 dmt for grov utroskap i tjenesten for forbrytelser han skulle ha begtt, men som det fantes sparsommelig med bevis for. Prosessen mot Lindstrm handlet i realiteten om helt andre saker og ting enn angivelig uryddighet i regnskap mv i forbindelse med administrering og avvikling av Statens gruver byrsjefen med hovedansvar for bergverk hadde. I disse forholdene var Lindstrm uskyldig, men han rakk aldri bli renvasket etter gjenopptakelse. Han dde i 1987, men oppndde idet minste bli forsont med tidligere statsminister Einar Gerhardsen som mens Lindstrm-saken pgikk fra 1963 var statsminister og den verste politiske leder for en uverdig prosess. Gerhardsens unnskyldning kom aldri offentlig, men er dokumentert privat fra 1983. For forst bakgrunnen for Lindstrm-saken, m vi ta med noen ord om den forutsetningsvis kjente Kings Bay ulykken p Svalbard som hsten 1962 kostet 21 mennesker livet, og hvis ettervirkning 1963 frte til at Gerhardsen-regjeringen mtte g av for en kortere periode. Dette er en del av norsk parlamentarisk og politisk historie, men historiebkene forteller lite eller ingenting om hvilket spill som foregikk for finne en syndebukk eller ogs avledningsmarkr for mten man forholdt seg til ulykken. Harry Lindstrm, fdt 1916, var en usedvanlig begavet, dynamisk, men ogs stridbar person. Han meldte seg til tjeneste under krigen og ble feiret som helt for sin innsats, en uredd, raus og oppofrende persontype som ikke gikk av veien for tale sine overordnede imot nr han fant det riktig. Etter krigen tok han igjen forsmt utdanning og ble frst sivilingenir fra NTH og deretter p kort tid ogs jurist. Lindstrm fant raskt sin vei til toppstillinger i Industri- og bergverksdepartementet som det het den gang. Lindstrm hadde en utrolig kapasitet bde intellektuelt og arbeidsmessig en handlingens mann. Som ansvarlig for Statens gruver var han en viktig ressursperson, og han demonstrerte solid integritet bde nr det gjaldt faglige og menneskelige sprsml. Men ikke alle likte Lindstrm som var en frittalende og selvstendig person. Hans stil var arbeidsom, kunnskapsrik og oppofrende, men ogs naiv. Den siste egenskapen er viktig ha i mente fordi han i sitt virke kom i kontakt med mange mennesker som trengte hjelp og veiledning bde privat og i jobbsammenheng. Lindstrm trodde i utgangspunktet det beste om folk, inntil drskapen kom for en dag. Da var han ndels. En sentral person i Lindstrm-saken er skraphandlersken Randi Bakke som Lindstrm hjalp ogs konomisk ved skrive under p pantegjeld. Da Lindstrm oppdaget Bakkes svindlertilbyeligheter, sa han klart i fra. Bakke tok en grusom hevn og klarte med sine beskyldninger om Lindstrms psttte tjenestefeil dupere i tur og orden kjente og presumptivt begavede jurister som advokat Alf Nordhus, departementsrd Rolv Ryssdal, ekspedisjonssjef Erling Sandene og justisminister O.C. Gundersen. Nr hun lyktedes skyldtes det ikke utelukkende hennes talegaver. I situasjonen etter Kings Bay rdet en opprrt stemning bde politisk og i opinionen. En rapport signert sorenskriver Per Tnseth ble avlevert hvor ansvaret for ulykken ble tilskrevet bedriftsledelsen samt en teori om at eksplosjon av kullstv forrsaket ulykken. Harry Lindstrm var ikke imponert av Tnseth-rapporten som han mente var et makkverk. Han ville underske ulykkesrsaken p tilfredsstillende faglig vis, men mtte Side 22

Serie om justismord

motstand innad i departementet hvor minister Trygve Lie frst og fremst mtte sikre sin maktposisjon. Minister Lie likte drlig byrsjef Lindstrms engasjement. Heller enn verdsette Lindstrms udiskutable kompetanse, startet Lie en kamp for nytralisere Lindstrms innflytelse. Samtidig pnet det seg mulighet for lede aggresjonen omkring behandlingen av ulykken, Tnseth-rapporten og den politiske situasjonen, over p Lindstrm som kunne tenkes oppdage enda mer uredelighet fikk han holde p lenger. Randi Bakkes beskyldninger var syltynt begrunnet, om i det hele tatt dokumenterbare. Lindstrm fant senere den dokumentasjon rettssaken ikke tok hensyn til, men lyktedes ikke bli frifunnet. P grunn av stort arbeidspress fikk Lindstrm hjernebldning og ble sykmeldt. Det var mens han var sykefravrende at Trygve Lie slo til. mte Lindstrm ansikt til ansikt turte Lie neppe. Prosessen frte til fellende dommer og tap av lnns- og pensjonsrettigheter. Alf Nordhus har senere uttalt at Lindstrm ble grillet p Kings Bay-affrens brennalter iflge forfatter Hjalmar Markussen som har skrevet bok om denne prosessen (Dokumentarforlaget 2000). Mesteparten av tiden i varetekt tilbrakte Lindstrm p sykehus under streng politibevoktning med brev- og besksforbud. I presse og media ble Lindstrm fremstilt som en notorisk korrupt embetsmann. I tiden etter soning konsentrerte Lindstrm seg om reise injuriesaker mot pressen, noe han lyktedes i. Slik finansierte han et liv fratatt muligheten til f brukt sine ingenirkunnskaper til samfunnets beste. Det hrer med til historien at Lindstrm fikk rett i sin antakelse om at rsaken til eksplosjonen i Kings Bay ikke skyldtes kullstv slik Tnseth-rapporten hevdet. I injuriesakene oppndde han enten forlik eller vant. P en mte har han sledes selv srget for bli frikjent for alle beskyldningene mot hans person og dermed indirekte ogs pstander om hans angivelige misgjerninger. Men rettsprosessen om tjenestefeil kunne han gjre lite med, mye takket vre advokater som ikke gjorde jobben sin. Denne siden av justismordsaker er mindre kjent: at advokater ikke srges for representere sine klienter slik at de bl.a. fr ndvendig dokumentinnsyn. Det var neppe advokatene Thorleiv og Thomas Idses fortjeneste at Lindstrm fikk redusert tiltalepunktene ned til et betydelig lavere alvorlighetsniv slik at da det mest graverende var skrelt vekk, ble han p grunnlag av tvilsomme eller ogs sviktende beviser dmt til to og et halvt rs fengsel fordi staten ikke fikk godt nok betalt for skrap. Prosessen mot Harry Lindstrm er en skamplett for rettsstaten Norge. At s vidt mange toppjurister, hvorav flere senere gjorde tjeneste som hyesterettsdommere, lot seg bruke i det som temmelig opplagt m ha vrt et politisk spill, kan fortelle om hvordan karrierer bygges i lojalitet til makten. Vi har i denne artikkelen ikke gtt inn p enkelthetene i bevisfrselen, regnskaper som forsvant for s dukke opp igjen; vitneoppgaver som dermed mtte anses som falske mv. Justismord handler i noen tilfeller om bevisst iscenesatte prosesser motivert av politiske hensyn, i dette tilfelle for redde prestisjen til Trygve Lie i kombinasjon med en nedrig hevn fra en person som heller burde vre takknemlig for hjelpen hun hadde ftt.

Serie om justismord

Side 23

Del 12: Avslutning: Medias rolle avdekke eller tilslre?

Oslo - sfm.no. Publisert 23.02.2007 Maktfordelingsprinsippet som vestlige demokratier bygger sine grunnlover p, innebrer at de ulike maktene lovgivende, utvende og dmmende skal utfylle hverandre ved at de balanserer hverandres ulike hensyn og funksjoner. Uttrykket den fjerde statsmakt refererer til at presse og media fyller en ekstra kontrollfunksjon som holder ye med om de konstitusjonelt baserte statsmaktene gjr jobben sin slik de skal. Mediene liker benevne seg selv p linje med Storting, Regjering og Domstol, og det mangler ikke eksempler p at mediene enkeltvis eller samlet har pvirket utfallet av politiske saker. Det er mindre klart om medias rolle pvirker rettspleien direkte eller indirekte, gjennom det som kalles forhndsdmming. Det er ikke utenkelig, men ikke ndvendigvis lett dokumentere. Blant enkeltsaker denne artikkelserien har tatt for seg fins det mange eksempler p omtale av saker hvor mye av stoffet artikkelforfatteren har samlet stammer fra presseoppslag: det er gjennom medier som aviser og bker vi blir informert. Vi kan registrere gjennom mer og mindre systematiserte klipparkiv hva som er skrevet om de ulike sakene, men vi har liten erfaring for manglende omtale utover de konkrete sakene vi har fulgt selv p nrt hold, ogs hvordan media har forholdt seg. Det er liten tvil om at Tore Sandberg i 1992 bde gjennom dokumentarserie i TV og bokutgivelse bidro til sette nytt fokus p Liland-saken slik at denne fikk et nytt lft og en ny gjenopptakelsesprosess kunne starte. Snur vi p problemstillingen og antyder at utelatelse av omtale eller negativ ukritisk systemtro omtale medvirker til justismord, pner det seg andre tolkninger. Media er ikke s objektive som de selv nsker fremst som. Media er seg bevisst sin innflytelse og makt, og passer p pleie sine kilder. Noen av disse er sentralt plasserte i offentlig embetsverk og i de utvende grener av statens virke. Justismord handler ikke sjelden om pviselig systemsvikt, noe mediene later til vre mindre interessert i. Vinklinger mot svikt i lovforarbeid og fravr av empiri som kan belegge politiske holdninger som i sin tid legger fringer p utforming og vedtaking av lovtekster, later til vre for arbeidskrevende for journalister. Politikilder er kan hende de viktigste for medier som satser stort p dekning av kriminalsaker som er erfaringsmessig er godt salgbart stoff. Det er ingenlunde spekulativt hevde at media i en del tilfeller bevisst utelater dekke saker nr og hvis de frykter at en viss vinkling vil kunne delegge medias forhold til f. eks politikilder. Av saker omtalt i denne serien har srlig Voldaprest-saken vist at media tiltross for rikelig med dokumentert kildemateriale, har vegret seg mildest talt. Man har heller vrt interessert i sosialpornografiske reportasjer om hvordan det er vre i skjul for politiet. Eller vinklingene har vrt rettet mot forsksvis kriminalisering av nettverk som sttter presten i hans tro p egen uskyld. Ikke utenkelig ville sentrale medier bruke slik vinkling til sverte bl.a. grupper som sttter svartelister av barnevernansatte p nett. Mistanken er bl.a. begrunnet i en sammenligning av medias kildekritikklse holdning til overgreps- og omsorgssvikthysteriet som formidlet gjennom media daglig forteller oss at hver fjerde barn og kvinne lider under alvorlig grov vold og svikt. En betydelig mengde medier har vrt interessert i saken, men uinteressert i drive kildekritikk knyttet til hvordan f. eks metodefeil i politiavhr og dommerholdninger har bidratt til dmme en uskyldig Side 24

Serie om justismord

person. I dette tilfelle kan media mistenkes for ville dekke over et mulig justismord, kan hende for dermed dekke over egen kildekritiske svikt. hevde at media bidrar til justismord er alvorlig men ikke ubegrunnet. Gjennom fravr av kritiske reportasjer, gjennom selektiv kildebruk og tildekking av forhold som taler til mistenktes fordel kan medier som dekker en kriminalsak pvirke de som skal dmme gjennom den opinion som skapes og som i mange tilfeller krever fellende dom og straff. Retten er heller ikke s objektiv og upvirkelig som den selv nsker innbille seg. Dommere og lekfolk i rollen som meddommere er utsatt for suggestive stemningsblger. Det er ingen tradisjon i norsk presse for g virkelig kritisk til verks overfor dommere enkeltvis eller som gruppe. Det er heller ingen tradisjon for tekstkritiske studier av form og innhold i dommer og sakkyndigrapporter som legges til grunn, verken i straffe- eller sivilsaker. Det media ikke selv finner ut er lite eller ingenting verdt. Hvis en avis selv har kommet p den glimrende ide grave i en sak og etter hvert finner ut at avisen kan tjene bde konomisk og statusmessig p antyde at det kan vre tale om et justismord, er det omtrent ingen grenser for hvor langt man kan g. Men hvis andre enn mediene selv oppdager feil og svikt, vurderer ikke sjelden mediene egen vinning fr hensyn til rettssikkerhet. S mye om medias selverklrte integritet og uavhengighet. I Harry Lindstrm-saken var situasjonen den at samtlige medier fordmte Lindstrm mens saken stod p. Etter at dom var avsagt og soningen ferdig, gikk Lindstrm til injuriesak mot mediene og vant alle unntatt de som ble forlikt, dvs. seier praktisk talt over hele linjen. En del aviser inns nok at det lnte seg inng forlik. Da Senja-fiskeren Hjalmar Markussens bok om saken kom ut i 2000 var det kun Dagbladets Tromskorrespondent Skjalg Fjellheim som omtalte boken. Aner vi en boikott som takk for sist? Vi skal ikke ha for store tanker om presse-etikk og medienes uavhengighet. Enkelte aviser som f. eks Dagbladet og Verdens Gang demonstrerer en dobbeltmoralsk holdning som hovedsakelig peker i retning av kommersielt motiverte hensyn: P den ene siden nrer de kraftig opp under f. eks overgrepshysteriet som sier at hver fjerde kvinne er volds- og overgrepsutsatt, for deretter ta ren nr og hvis det blir avdekket justismord begtt i det samme hysteriets navn. Kritiske artikler om Bjugneffekten som pviser strukturelle forhold som legger til rette for nye justismord og legaliserte overgrep er tilnrmet umulige f trykt. Til slutt noen ord om vanskeligheten med fremstille justismordsaker. Til medias forsvar kan sies at det krever en viss innsats fremstille et sakskompleks. Jo flere facts og ingredienser, jo vanskeligere veie ulike hensyn ogs til lesbarhet. I arbeidet med denne serien har jeg mttet foreta noen forenklinger her og der. Presentasjon og vinklinger er langt fra fyllestgjrende. Men jeg hper allikevel at det som er fremstilt er noenlunde begripelig og kan vekke interesse for g ytterligere i dybden bde p enkeltsaksniv og for generelle problemstillinger om f. eks bruken av sakkyndige. En ikke uvanlig uttrykt holdning i etablerte medier er at folk ikke forstr nr det blir komplisert og komplekst, dvs sammensatt. undervurdere folks intelligens er en grov synd. Fokus p forstelse av betingelser for justismord og legaliserte overgrep krever innsats bde som skribent og leser.

Serie om justismord

Side 25