Nidarosdomen - Historikk

^Nidarosdomen før(1857) og etter(2006) restaurering

Nidarosdomen er, etter tradisjonen, bygd over levningene til Kong Olav
Trygvasson aka St. Olav den hellige. Byggearbeidet startet ca i 1070, og
man antar at kirken sto ferdig slik vi kjenner den i dag i 1300. Den var i
bruk som kirke før dét, og det har senere vært mye restaureringsarbeid
gjort på kirken.

Det første som ble bygd over graven til Olav den hellige, var et lite trekapell, men
dette ble erstattet av Olav Kyrre, Olav den helliges nevø, som fikk bygd den
første domkirken i stein. Denne erstattet kapellet i perioden 1070-1090. Kirken
var viet til den hellige treenighet, og ble kalt kristkirken i dagligtale. Også da var
kirken over St. Olavs grav den største i Norge.

I 1152/53 ble Norge skilt ut fra resten av Norden, og ble egen kirkeprovins med
Nidaros som hovedsete. Grunnen til at Nidaros ble valgt, var den store
populariteten til Olav den Hellige, og tilstrømmingen av pilgrimmer som ville ta
på Olavsskrinet som sto over høyalteret i Kristkirken.

De to første erkebiskopene i Norge, Øystein og Jon, satte i gang et stort

byggeprogram for å gjøre kristkirken mye større, og det ble bygget på et
kapittelhus og tverrhus, pluss at skipet var påbegynt, før arbeidene ble avbrutt
fordi Erkebiskop Øystein måtte i eksil i England i 1180. Det var engelske
håndtverkere som ble brakt inn for å bygge.
I løpet av hans treårige Englandsopphold ble erkebiskopen kjent med nye
arkitektoniske retninger, og ved gjenkomsten i 1183 ble byggeprogrammet
forandret. Over helgengraven begynte man nå å bygge et åttekantet høykor (en
oktogon), med hever midtrom. Dette er mye rikere dekorert enn de eldre
bygningsdelene. Stilen er tidlig gotisk, og dekoren tyder på at håndtverkerne
kom fra Vest-Frankrike, som på den tiden var en del av det engelske kongeriket.

Rundt 1210-1220 sto oktogonen ferdig, og de begynte å reise et bytt langjor,

som erstattet den siste delen av Olav Kyrres Kristkirke som var igjen. Langkoret
sto ferdig på 1240-tallet, og var det største bygget i Norge som var reist til da.
Koret ble bygd i engelsk tidlig-gotisk stil, og ble nøkternt utstyrt med skulpturer (i
forhold til oktogonen).

Det hadde vært planlagt å utvide skipet mot vest i mange tiår, og arbeidene var
delvis påbegynt, og da koret sto ferdig ble byggingen gjenopptatt. Erkebiskop
Sigurd la ned grunnsteinen til Vestfronten i 1248, og fasaden mot vest ble
flankert av to tårn. Den dannet en sammenhengende skjermvegg med tre rekker
med skulpturer. Også skipet ble bygget etter engelske forbilder, spesielt fra
Lincoln-katedralen og Westminster Abbey. Statuene på vestfronten, derimot,
viser tydelig fransk innflytelse, særlig fra skulpturene ved katedralen i Reims.
Man tror at byggingen av skiet ble avsluttet ca år 1300.

I 1328 ble kirken hardt rammet av en brann, der alt treverk brant opp, både tak
og inventar. Det ble gjort mye restaurering, spesielt i oktogonen. Kirken brant
igjen i 1432, og muligens også i 1451. Økonomien tillot kun den mest nødvendige
istandssettelse. I 1531 brant hele Trondheim by og Domkirken. Skadene var
veldig store, og drastiske inngrep trengtes. Kirkens økonomi var elendig, og
Reformasjonen sto for døren, så man konsentrerte seg om å gjenoppbygge koret,
mens det store skipet ble liggende som en ruin.

Enda en brann i 1708 gjorde at det bare sto murene igjen av kirken, og
gjennoppbyggingen var knapt ferdig før den på nytt brant etter et lynnedslag i
1719, og kirken ble gjenreist på enklest mulige måte, med pyramidetak over det
gamle tårnet. Oktogonen fikk en løkkuppel i barokk stil, og de gamle kapellene
fra middelalderen ble bygd om til fravkapell for de velstående borgerne i byen.

Utover 1800-tallet kom en økende nasjonal bevissthet, og med den kom et ønske
om å gjenoppbygge domkirken i Trondheim til sin gamle storhet. I 1869 startet
restaureringen. Et dyktig håndtverker- og kunstmiljø vokste frem, og vi ser
resultatet av det i dag. Med den gjenoppbyggede vestfronten var mesteparten av
kirken ferdig restaurert i 1969. Den siste statuen ble satt på plass i 1983.