Ekstrabilag våren 2007 1

Jubileumsbilag Revolusjon 1987-2007

Kjære leser!
  I dette jubileumsbilaget
prøver redaksjonen å gi et
riss av bladets historie, som
samtidig er et utsnitt av den
norske og internasjonale
klassekampen og den
revolusjonære bevegelsens
virke gjennom et snes år.
Noen artikler fra tidsskriftets
unge år trykker vi på nytt, og
håper at de kan være til glede
for nye og gamle lesere.
  Noen av leserne
våre kommer med sine
betraktninger om tidsskriftet.
Her får vi ros så vi rødmer
og kritikk så det holder!
  I et større intervju tar
redaktør siden starten, Jan R.
Steinholt, et tilbakeblikk og
gir sitt syn på noen av dagens
utfordringer for bladet og de
marxist-leninistiske kreftene.
  Nedenfor starter vi med
å gjengi lederartikkelen i
den aller første utgaven av
tidsskriftet, som kom på gata
1. mai 1987. Som en vil se,
er budskapet som ble lagt
fram den gangen like aktuelt
den dag i dag!
Bla om for å lese mer
jubileumsstoff.

Hva vi vil: Fra det første nummeret av

Revolusjon (bildet) mai 1987

• «Revolusjon» – marxist-leninistisk • Oppgava her og nå er å forene

tidsskrift utgis av et redaksjonskol-
lektiv og er organisatorisk uavhen-
gig. Tidsskriftet har til oppgave å
være samlingspunkt, diskusjonsfo-
rum, propagandist og pådriver i en
bevisst enhetsprosess hvor stiftelsen
av kommunistpartiet er prosessens
endemål.
• Vårt ideologiske grunnlag er mar-
xismen-leninismens allmenngyldige
lære om den væpna sosialistiske re-
volusjons nødvendighet, læra om at
arbeiderklassens nye statsmakt bare
kan være proletariatets diktatur og
læra om Kommunistpartiets karakter og ledende rolle,
slik Marx, Lenin og Komintern har definert dem.
• I Norge er det umiddelbare problemet at det ikke finnes
en revolusjonær ledelse verken for dagskampen eller for
å bevisstgjøre arbeiderklassen og folket om den sosia-
listiske revolusjonens nødvendighet. Den revolusjonære
bevegelsen har enkelt sagt aldri kommet seg opp i knestå-
ende etter at først NKP og seinere AKP sveik alle kommu-
nistiske grunnprinsipper og den progressive rørsla de i sin
tid sjøl sto i spissen for.
flest mulig på revolusjonær grunn,
grupper av folk så vel som enkelt-
personer – dvs. å overvinne split-
telsen, oppgittheten og den ideolo-
giske forvirringa gjennom samling
i en revolusjonær enhetsprosess.
• SAMLING OG DISKUSJON
– ENHET GJENNOM HAND-
LING – NYTT KOMMUNIST-
PARTI. Parola vår er enkel og
konkret. Den retter seg til alle som
innser at situasjonen er uholdbar,
og at den bare kan overvinnes ved
at alle ekte revolusjonære krefter
forener seg på marxismen-leninismens grunn, i en prosess
med stadig høyere grad av ideologisk og organisatorisk
enhet som mål. Studier, diskusjon, kritikk og aktiv hand-
ling er innbakte deler av en sånn prosess som tidsskriftet
både skal gjenspeile og påskynde.
• Alle som støtter vårt politiske utgangspunkt og ønsket
om enhet er velkommen til å delta i aktivitetsmiljøet om-
kring tidsskriftet, sende innlegg, støtte økonomisk eller
bidra på annen måte.
2 revolusjon.no
Jubileumsbilag Revolusjon 1987-2007

Tålmod og vilje
– Revolusjon så i 1987 dagens lys som et
redaksjonskollektiv, hvor målet var å for-
ene de revolusjonære, kommunistiske kref-
tene. Hvor står dette prosjektet i dag? Det
kan se ut til at 20 års innsats har vært til
liten nytte…
– Det er et faktum at de kommunistiske
kreftene i Norge, i motsetning til hva som
har vært tilfelle i for eksempel Danmark
og Spania, ikke har fått til en systematisk
samlingsprosess med et nytt kommunistisk
parti som mål. Men det betyr ikke at beho-
vet har blitt mindre! Og sjøl om Revolusjon
sett i bakspeilet kanskje kunne ha gjort ting
annerledes, så er det et drøyt stykke å gi oss
skylda for det…
Vi har aldri sagt «kom til oss så ordner vi
resten». Vi har sagt at samling av de kom-
munistiske kreftene er nødvendig, og at vi
vil gjøre alt vi kan for å påskynde en sånn
prosess. En kan kanskje si det sånn at vi i
starten tok stafettpinnen i håp om at andre
skulle gripe den og fullføre neste etappe.
Men det har ikke skjedd så langt. I løpet
av disse tjue åra har vi tatt en rekke initia-
tiver overfor flere miljøer som har hevda at
de ønska et marxist-leninistisk parti. Hver
gang har de rygga når spørsmålet konkret
er blitt satt på dagsordenen.
Utbrytergrupper fra AKP og
Rød Ungdom på 80- og 90-tal-
let har enten gått i fullstendig
passivitet, eller de har kon-
sentrert all aktivitet om ulike
Revolusjon har
masseorganisasjoner og til slutt bidratt til å bryte
blitt oppslukt av disse frontene. ned de vanntette
– Er Norge så spesielt? skottene mellom
– Ja, situasjonen i Norge har
vært og er både kompleks og
kommunister
spesiell, i hovedsak på grunn fra forskjellige
av AKPs historiske betydning
og rolle. Det som er nytt i dag,
miljøer.
er at AKP, etter et forsøk på å
revitalisere partiet, har bestemt
seg for å legge inn årene gjennom fullsten-
dig likvidering av seg sjøl til fordel for et
ullent sammenslåingsprosjekt med RV. Det
er en prosess som ligner den som andre
maoistiske partier i Europa gjennomgikk
allerede på 80- og 90-tallet.
I 1987 framsto AKP(m-l) fortsatt for de
fleste som et kommunistisk parti, og partiet
hadde på den tida fortsatt betydelig styrke
Jan R. Steinholt har vært
redaktør siden tidsskriftets
fødsel. Her gir han sine
vurderinger av Revolusjon
sin rolle gjennom 20 år,
og om hvordan han og
redaksjonen ser på den
politiske situasjonen og
utsiktene framover.
og kunne sette dagsorden i mange spørs-
mål. Sammenbruddet kom rundt 1990, da
opportunismen ble overtydelig og partiet
sjøl markerte sin avstandtaken til marxis-
men-leninismen ved å fjerne parentesen
(m-l) fra navnet.
NKP var i total oppløsning, og visste
ikke hvor de skulle snu seg da den åpne
kontrarevolusjonen seira i Sovjetunionen
med Gorbatsjov og Jeltsin.
Fra denne tida appellerte Revolusjon
aktivt til de sunne kreftene i disse partiene
om å sette spørsmålet om kommunistisk
samling i fokus, gjennom å finne tilbake
til marxismen-leninismen. Vårt mål har
aldri vært å forene alt som måtte kalle seg
«kommunistisk», vi har fra første stund un-
derstreka at samling i et nytt kommunistisk
parti må skje på marxismen-leninismens
grunn.
Revolusjon har bidratt til å bryte ned
de «vanntette skottene» mellom revo-
lusjonære kommunister fra forskjellige
miljøer. Vi tok for eksempel initiativet til
Kommunistisk Forum, der folk fra AKP,
NKP og ML-gruppa Revolusjon drøfta par-
tispørsmålet og sentrale ideologiske prin-
sippspørsmål. Men det var for få menige
AKP- og NKP-medlemmer som engasjerte
seg i prosjektet, og ledelsen i de to partiene
satte i praksis foten ned på slutten av 90-
tallet. Likevel ble det åpnet noen kommu-
nikasjonslinjer, og vi har dialog med folk
fra begge disse partiene.
– Men nå har jo både Revolusjon og
NKP blitt forbikjørt av RV og AKP, som
sammen skal danne et nytt kommunistisk
parti?
– Hva som enn kommer ut av dén pro-
sessen til slutt, så er ett sikkert: noe kom-
munistisk parti blir det ikke. En referanse
til «kommunisme» er fikenbladet som skal
gjøre det mulig for AKP å legge seg ned
med «ære», men sjøl denne symbolske
håndsrekninga til AKP har skapt voldsom
protest blant RVs sosialdemokrater. Det
«nye» RV har i utgangspunktet kastet vrak
på den sosialistiske historia, på kommunis-
men og kommunistisk organisering, det er
et prosjekt for et «revolusjonært massepar-
ti» som allerede før stiftelsen befinner seg
langt inn i reformismen.
Kamerater fra Revolusjon har
som kjent deltatt i alliansen RV,
i en periode på 90-tallet hadde
vi også folk i ledelsen. Men vi
har ikke et øyeblikk vurdert RV
som et kommunistisk parti, vi har
alltid framholdt at RVs potensial
ligger i å reindyrke alliansen, el-
ler frontmodellen. Dessverre går
partiet nå motsatt vei, og vil ende
opp som SV. RV har valgt å for-
spille en historisk mulighet, og vi
må bare konstatere at trotskiste-
nes langsiktige arbeid for nettopp
dette utfallet, har båret frukter.
Hva AKP angår, innebærer
denne «sammenslåinga» rein
likvidasjonisme. For mange AKP-ere må
det være en bitter pille å svelge, og det er
ingen hemmelighet at skepsisen innad er
svært stor. En betydelig andel av AKPs
medlemmer vil ha sterke motforestillinger
mot å legge ned partiet, enten de velger å ta
kampen opp eller stilltiende godtar at pro-
sessen er kommet for langt til at den lar seg
snu. Hvis og når nedlegginga skjer, vil ikke
Ekstrabilag våren 2007 3
Jubileumsbilag Revolusjon 1987-2007

så reint få velge å «hoppe av». Hvis disse
folkene lar seg aktivisere og har pågangs-
mot til å begynne «forfra», er det sjølsagt
positivt. Det håper vi jo. Men den overhen-
gende faren er at mange som har gått lei,
vil benytte anledninga til å si takk og farvel
til revolusjonær politisk aktivitet i almin-
nelighet, og få et påskudd til å gjøre det på
et venstregrunnlag, «med det røde flagget
til topps».
– Det er en kjensgjerning at Revolusjon
ikke har noen vesentlig innflytelse og blir
betrakta som sekteriske?
– Tja, hvor lett er det å måle innflytelse?
Og innflytelse på hva og hvem? Vi er ikke
i stand til å sette den politiske dagsorden,
ikke engang innafor «venstresida», det er
åpenbart riktig. Det er også riktig at tids-
skriftet har en svært beskjeden leserkrets
– om enn dobbelt så stor som i 1987. Som
organisasjon har vi heller ikke styrke til å
sette gjennom en kurs på noe bestemt om-
råde. Og jeg vil avvise at vi er sekteriske.
Det er en kjensgjerning at vi har flere
faglige tillitsvalgte som har vært i stand til
å fronte, og i mange tilfeller få tilslutning
til, ei klassekamplinje og markering av
internasjonal solidaritet. I forhold til den
breie fronten Nei til EU har kamerater fra
Revolusjon i årevis spilt ei rolle som har
høsta respekt. Vi har fra første stund vært
pådrivere i solidaritetsarbeidet med den
irakiske motstandsbevegelsen gjennom
Komiteen for et fritt Irak, en komité vi fak-
tisk tok initiativet til og realiserte sammen
med irakiske patrioter og en håndfull flinke
folk fra AKP. Alt dette har vi gjort på tross
av uhyre begrensa krefter, fordi kommunis-
ter skal og må ta aktivt del i klassekampen.
Vår viktigste rolle har likevel vært å føre
teoretisk og ideologisk kamp med tids-
skriftet som hovedredskap. På dette om-
rådet har vi hatt innflytelse på folk som
orienterer seg i retning kommunismen og
marxismen, rett og slett fordi ingen andre
forsvarer marxist-leninistiske posisjoner.
– Men kan et tidsskrift egentlig spille
noen rolle fra eller til?
– Utvilsomt på det teoretiske området.
Når det gjelder innflytelse på den aktuelle
klassekampen, er denne rolla svært begren-
sa som følge av liten utbredelse og altfor
sjeldne utgivelser. Men også her prøver vi
så godt vi kan. Tidsskriftets vesentligste
rolle har vært å vise marxismen-leninismen
som et reelt alternativ: Det har kjørt fram
mar-
xist-le-
niniste-
nes linje
og har tatt
opp sentrale teore-
tiske, historiske og ideologisk emner. I tråd
med dette har vi aktivt polemisert imot det
vi anser som revisjonistiske og reformis-
tiske strømninger og linjer, i et forsøk på å
bidra til ideologisk og teoretisk klarhet.
Revolusjon blir sjølsagt tidd i hjel og
etter evne ignorert av organer av typen
Klassekampen. Likevel merker vi gjen-
nom tilbakemeldinger fra lesere fra ulike
venstremiljøer at tidsskriftet blir satt pris
på som en vesentlig, alternativ stemme.
(Tilbakemeldingene fra ulike lesere i dette
jubileumsnummeret ser ut til å bekrefte
påstanden – Red.) Enda mer gjelder dette
for Nettmagasinet Revolusjon, som når ut
i en helt annen skala. Enkelte temaer, spe-
sielt de som angår historiske og teoretiske
spørsmål, er blitt lest av tusener, mens tids-
skriftets opplag er på en brøkdel av dette.
Men tidsskriftet har høyere ambisjoner
enn å være et reint propagandaorgan, vi øn
fortsetter på side 6

Dette sier leserne

– Konsekvent EU-motstand og informasjon innanfrå
Bladet Re-
volusjon er
ein av dei
mest kon-
sekvente
motstanda-
rane mot
alle typar
av EU-på-
verknad på
Noreg. Det-
te åleine gjer bladet verdt å lesa. I
tillegg klarer bladet gong på gong å
publisera gode, lesverdige artiklar
kor ein skriv om EU-motstandarar
i Europa. Ikkje berre er det viktig å
ha kunnskap om EUs konsekvenser
for folka i Europa – dette er også ei
viktig kjelde til inspirasjon for oss
som arbeider mot EU her heime. At
bladet trekk fram «gamlekara» i sin
analyse av det nasjonale spørsmå-
Revolusjon
fortjener en
Jan Erik Skretteberg gratulasjon.
let, er også interessant i tider kor det Gruppa og
er mote mellom mange ungdommar bladet leverer
å lesa og studera minst mogeleg.
Dette, i tillegg til den klare pro- stadig nyttige
filen bladet har også i andre spørs- innspill både i
mål, gjer at det er ei glede å få bla-
det når det kjem. Mi oppmoding er den dags­aktuelle
at Revolusjon held fram det gode debatten og i debattene på
arbeidet med å fremja konsekvent,
grundig og sakleg EU-kritikk også venstresida.
innanfrå også i tjue nye år. Det er
sjeldan ein får sjå folk som er så
konsekvente og stae i standpunkta Lars Akerhaug
sine – og sånne folk treng me!
Men kva med å få med fleire Bladet er ikke redd for å ta ubehagelige el-
skribentar også utanfor eige miljø? ler kontroversielle standpunkt. Det fortjener
Og hadde det vore ein idé med ei respekt i en tid da stadig flere på venstresida
fast debattside? velger å følge strømmen.
Jan Erik Skretteberg er Lars Akerhaug er
nestleiar i Oslo Neit til EU. Irak- og Palestina-aktivist,
tidligere internasjonal sekretær i RV m.m.
4 revolusjon.no
Revolusjon 1987-2007

Takk for respons

Siden 1987 har mye
skjedd i Norge, også
på venstresida.
Frontene var på 80-tallet
fortsatt temmelig harde mel-
lom ulike venstremiljøer. Det
hadde vært liten vits for Re-
volusjon å be kjente AKP-ere
eller NKP-ere skrive til oss,
for å si det sånn. Allianser
og samarbeid er nødvendige
i dagskampen. I det daglige
står vi ofte skulder ved skul-
der. Det bør ikke glemmes,
uten at vi av den grunn vil
slakke av på den ideologiske
kampen.
Redaksjonen ønsker
å takke for den
flotte responsen vi
har fått fra lesere
landet over.

r leserne
Dette sie
D et har vært
spennende å følge
med i Revolusjons
presentasjon av verdens
begivenheter. Mye
Tidsskriftet Revolusjon originalitet og en del
har ingen stor leserkrets.
provokasjon – som trengs
Men vi har engasjerte og
oppegående lesere, som
for å få debatt i gang.
– motsatt av hva de fleste
Berit Ås
nok tror – representerer tidligere SV-leder og fredsaktivist.
betydelig bredde.

En vigtig kilde Avgjørende å

Klaus Riis
Redaktør av
lære av historia
Kommunistisk Politik, Øystein Aslaksen
Centralkomiteen Arbejderpartiet Leder av Norsk
Kommunisterne (APK) Lokomotiv­mannsforbund

2 0 år for et marxistisk-leninistisk tidsskrift i Norden er en be-

drift. Vi ønsker vores norske kammerater tillykke med Revo-
lusjons jubilæum.
Både som trykt blad og som netmagasin er Revolusjon en
vigtig kilde til viden om norske forhold bag al den borgerlige
propaganda. Vi i Danmark benytter det flittigt. Samtidig giver det
et godt ind i den internationale marxistisk-leninistiske bevægelse
og dens udvikling.
Vi spår medvind i de kommende år!
Revolutionære hilsener fra Danmark.
København 9. januar 2007
J eg vil benytte anledningen til å hilse Revolusjons
redaksjon og lesere i forbindelse med 20 års
jubileet. Det er dessverre ikke mange blader som
for tida interesserer seg for revolusjonær teori,
Revolusjon er et hederlig unntak. Spesielt viktige
er bidragene i forhold til belyse den revolusjonære
bevegelsene historie, både på godt og vondt.
Å lære av historia er av avgjørende betydning,
særlig for folk som ønsker seg et annet samfunn.
Tradisjonell borgerlig historieskriving har her lite å
bidra med.
Jeg ønsker bladet lykke til i framtida!
 Ekstrabilag våren 2007 5
Revolusjon 1987-2007

sen, kjære lesere!

Vi er overveldet – men ikke
lamslått! – av rosen, og skal
prøve å ta til oss gode forslag
til forbedringer.
Det er en inspirasjon for
redaksjonen at så mange,
både meningsfeller og kriti-
kere, har tatt seg tid til å gi
sine innspill. Vi har forsøkt å
gjengi så mange som mulig, i
minst mulig nedkortet form.
Innlegg som kom inn etter
dødlinja eller som vi ikke har
funnet plass til i bladet, er å Dere har vært med på å
finne på revolusjon.no gjøre dette bilaget mulig.
Mange har bidratt på andre Tusen takk!
måter enn ved å skrive, og vi
har etterhvert mottatt en pen
sum i jubileumsbidrag til vår
konto 0530 27 63498.

R evolusjonen er ikke
et teselskap, men
jeg unner Revolusjon!
Som maoist og AKPer har
jeg enkelte uenigheter med
tidsskriftet Revolusjon, men
en skikkelig kakefest jeg er likevel begeistret over
i anledning 20- at tidsskriftet finnes.
årsjubileet. Jeg vil anbefale alle revolusjonære å
abonnere, og selv har jeg også hatt glede
av muligheten til å kunne kjøpe eldre
Kenneth Fuglemsmo nummer fra for eksempel 80-tallet.
nestleder i AKP og Revolusjon! bygger på marxist-leni-
bygningsarbeider, Trondheim. nistiske analyser av revisjonismen og
imperialismen. Vi som slåss for sosialis-
me kan ikke ta lett på analysen og kritik-
ken av revisjonismen. Moderne former
av den tok livet av sosialismen i Sovjet
og Kina, og dens klassiske form har vært
et hittil uoverkommelig hinder for sosia-

Selvvalgt motvind lisme i Vesten. Det er avgjørende å se at

Jan Hårstad seg på den stalinistiske historisk-teoretiske
Skuespiller linja. Da blir det ytterligere tyve år med
og politisk selvvalgt motvind da ingen mennesker i
skribent 2007 har noen interesse av dette; tvert imot
løper en i redsel fra.
Jeg ønsker Revolusjon lykke til videre
med mere utviklet kritisk tenkning og ikke
sosialdemokratiets kilde til liv er impe-
rialismen, oppkjøp av arbeiderledere og
forfalskninger av marxismens syn på
staten, revolusjon og lovene i den kapi-
talistiske økonomien.
I disse tider legger RV og AKP seg
ned til fordel for et nytt parti, og jeg
håper Revolusjon! fortsatt vil være en
del av familien. Revolusjonen er ikke et
teselskap, men jeg unner Revolusjon! en

D et må ligge ekstremt mye idealisme

bak tyve år med bladet Revolusjon.
På det viset inngir det respekt, men når
repetisjon av masse gammel troende kom-
munisme som forlengst sitter på museum.
skikkelig kakefest i anledning 20-årsju-
bileet. •

det gjelder den filosofiske og intellektuelle Klassekampen er et uoffisielt organ for

sida av prosjektet er det en vei ut i det store
intet. Tre politiske retninger utgikk fra
Oktoberrevolusjonen 1917 utover 1920-
30: den offisielle kommunismen som var
stalinisme, trotskismen og venstrekom-
munismen. Revolusjon har valgt å legge
Arbeiderpartiet og landet skriker etter en
venstreside. Det er den aktuelle situasjo-
nen. • Flere synspunkter fra leserne annet-
steds i bilaget og i tidsskriftet, samt på
www.revolusjon.no
6 revolusjon.no
forts fra s. 3
sker at
det også
skal kunne
spille ei rolle
som organisator for
de kommunistiske kref-
tene. Ikke fordi vi er så sjølsentrete
at vi mener at vi er «verdensmestre», men
helt enkelt fordi ingen andre så langt har
påtatt seg oppgaven.
– Tror du ikke at folk har sluttet å for-
holde seg til «gammeldags» marxistisk
teori, og ikke orker å studere gamle tekster
og tanker fra det 20. århundret? Vil de ikke
heller bare kaste seg ut i klassekampen?
– Klassekamp er i høy grad også ideo-
logisk og teoretisk kamp. Og den er inter-
nasjonal. «Praksis uten teori blir blind», sa
Stalin. Det er like sant i dag som det var
i forrige århundre. Praksis for praksisens
skyld fører ingen steder hen.
Vi fastholder at teori og studier er helt
fundamentalt for revolusjonære. Det betyr
ikke at en skal drøvtygge gamle standpunk-
ter, men at en skal forholde seg kritisk og
søkende, samtidig som en står fast på prin-
sipper. Vi lever fortsatt i imperialismens
epoke, og det er ingenting som tilsier at
de grunnleggende prinsippene som gjaldt
i det 20. århundre har mistet sin gyldighet.
Imperialismen har ikke
endret seg på annen måte
enn til det verre. Den er
om mulig enda mer bak-
streversk, brutal, aggres-
siv og reaksjonær i dag
Revolusjon har
enn den var for hundre synliggjort at det
år sia. Trenger jeg si mer
enn Irak?
finnes en marxist-
Revolusjon har bidratt leninistisk verdens-
til å holde fram marxis-
men-leninismen som en
bevegelse.
universell teori, og vi har
synliggjort for et norsk
publikum at det finnes en
organisert, marxist-leni-
nistisk verdensbevegelse med omforente
prinsipper, sjøl om denne ennå ikke er en
ny Internasjonale av typen Komintern.
For oss er våre internasjonale kontakter
en umåtelig ressurs som vi lærer masse av,
mens de revisjonistiske internasjonalene
snarere er en hemsko og en evig kilde til
splid. AKP har forståelig nok holdt en viss
avstand til ulike maoistiske «internasjona-
ler» og tilhørende partier, mens NKP er del
av en revisjonistisk internasjonale sam-
mensatt av partier som spriker enda mer
i alle mulige retninger. Ett av NKPs søs-
Jubileumsbilag Revolusjon 1987-2007
terpartier er for eksempel forræderpartiet
Iraks «kommunistiske» parti, som danser
etter amerikanernes pipe. Et annet av NKPs
søsterpartier, det spanske, har på sin side
brutt forbindelsene til IKP. Dette bare for å
illustrere den fullstendige politiske spaga-
ten som finnes innafor disse revisjonistiske
«internasjonalene». Her finnes ingen vir-
kelig solidaritet, ingen prinsipiell enhet og
felles linje, og absolutt ikke noe ønske om
å utvikle ei generallinje og en overordna
strategi for verdens kommunister.
– Hvordan har dere holdt ut i så mange
år med så liten framgang?
– Det har sjølsagt vært tungt å jobbe i
kontinuerlig motvind på hjemmebane. Vi
har aldri kunnet seile på marxismen som
en motebevegelse, slik det var på 70-tallet.
Til gjengjeld har det nok herdet oss, vi blir
ikke så lett motløse! Og siden vi i 1996 ble
del av IKMLPO, har vi følt støtten fra og
kunnet høste erfaringer fra en internasjonal
bevegelse, med en rekke partier med stor
masseinnflytelse og erfaringer tilbake til
tida med kamp mot Krustsjov-revisjonis-
men.
Men hovedsaken er jo at den oppgaven
vi har satt oss fore, fortsatt er uløst. Den
vil heller ikke bli løst før nye krefter kaster
seg inn i den strevsomme kampen. I mel-
lomtida plikter vi å fortsette, vi må bli flin-
kere med vår propaganda og agitasjon for å
vinne flere revolusjonære hjerter for saken
og utnytte muligheter som
byr seg. Sånne nye mulig-
heter oppstår med ujamne
mellomrom som følge av
endringer i den objektive
politiske situasjonen, og av
subjektiv bevissthetsend-
ring blant revolusjonære
folk som, på bakgrunn
av de objektive hendel-
sene, tvinges til å revurdere
gamle sannheter og til å
reorientere seg politisk.
– Er det større grunn til
å tro at det vil skje nå, når
det i liten grad har skjedd de siste tiårene?
– Sånn sett er vi mer optimistiske enn på
lenge. Situasjonen er radikalt forandra på
venstresida de siste par åra, og flere end-
ringer kommer. Skuffelsene som den rød-
grønne regjeringa framkaller er nærmest
endeløse, og illusjoner brister som popkorn
i disse dager. Se på SV, med sine røtter i
NATO-motstand og pasifisme! Fra å være
en småborgerlig liberal-demokratisk kri-
tiker av imperialsme og krig har SV med
sin tilslutning til NATOs forbryterkrig mot
Afghanistan meldt seg direkte til tjeneste
som støtteparti for imperialismen, også
militært.
Sammen med RV skal AKP nå fylle
den ledige plassen etter det «gamle» SV.
Velbekomme! Frustrerte AKP-ere som ser
en hel generasjons prosjekt forfalle til å bli
en småborgerlig, liberal raddisbevegelse
innafor parlamentarismens rammer, blir
nødt til å tenke seg om en gang til. Enten
må de gjøre opp med hele fortida si, eller
de må finne tilbake til marxismen-leninis-
men og det som var utgangspunktet for den
suksesshistorien AKP(m-l) på mange måter
var i 70-åra. Og så må de finne ut om de vil
velge en norsk småborgertilværelse hvor
de øser edder og galle ut over Dagsrevyen
fra sofakroken, eller om de vil kunne se seg
sjøl i speilet og gjenoppta kampen for revo-
lusjonen og sosialismen. Dermed kan det
faktisk komme noe godt ut av en situasjon
som ytre sett kan virke begredelig.
Vi vil garantert få se tildels dramatiske
endringer og forskyvninger i det politiske
landskapet de nærmeste månedene. Men
hva disse endringene faktisk avstedkom-
mer i forhold til ei fornyelse og oppblom-
string av en revolusjonær, kommunistisk
bevegelse, er det for tidlig å si noe om.
– Påstanden om Norge som et fredelig
land, med en småborgerliggjort arbeider-
klasse som ikke har den fjerneste interesse
av sosialisme, har kanskje likevel noe for
seg?
– Det er jo en fullstendig falsk virke-
lighetsbeskrivelse, og nettopp derfor den
rådende borgerlige framstilling av de fak-
tiske forhold.
For det første er Norge alt annet enn et
fredelig land; i løpet av få år har Norge
markert seg som en særs aggressiv, impe-
rialistisk stat. Bondevik klarte som kjent å
føre Norge inn i tre kriger i løpet av fire år!
Nå ser alle at de rødgrønne følger nøyaktig
samme NATO-kurs, bare med den forskjell
at de har trukket seg ut av Irak. Til gjen-
gjeld trener de aktivt irakiske quislinger på
NATOs befaling.
Det norske militærbudsjettet er astro-
nomisk målt per innbygger. Norge er også
blant verdens fremste våpeneksportører.
Ved å bruke den forslitte rolla som freds-
megler, har Norge vist seg som Israels
håndlanger – både gjennom den arrogante
underkjennelsen av det palestinske folkets
demokratisk valgte regjering og gjennom
marineinnsatsen utenfor kysten av Libanon
for å avvæpne libaneserne og gjøre dem
forsvarsløse overfor den israelske aggres-
soren i sør.
Vi lever i en imperialistisk stat, der den
til enhver tid sittende regjering administre-
Ekstrabilag våren 2007
rer monopolenes krav og forventinger. Det
gjør den ved vekselvis å støtte seg på USA
eller EU. For monopolkapitalen er Norge
blitt altfor trangt, kapitalen krever å få ek-
spandere for å øke akkumulasjonen og for
å ta del i den internasjonale konkurransen.
Og den forlanger militær ryggdekning for
sine internasjonale ambisjoner.
Staten er i vår tid helt underlagt disse
monopolene, likegyldig hvilke partier
som sitter i regjering. Den økonomiske
politikken, utenrikspoli-
tikken og i særdeleshet
militærpolitikken blir
diktert ut fra disse kra-
vene. Kapitalekspansjon
utenlands krever «militær – Uten det
tilstedeværelse». Og det kommunistiske
krever en tilpasset uten-
rikspolitikk, der man bru- partiet kommer vi til
ker statlige fortrinn på den kort på alle områder.
internasjonale arenaen. I
Norges tilfelle vil det si
en kombinasjon av lydig
NATO-politikk, flørting med EU og rolla
som «fredsmegler».
Monopolisering og kapitalkonsentra-
sjon er blant imperialismens kjennetegn,
som Lenin viste. Den forestående fusjonen
mellom Statoil og Hydro er illustrerende
for hvordan sjøl monopoler der staten er
hovedeier, faktisk dikterer politikken.
– Det er ikke lett å få øye på noen store
klassekonfrontasjoner i dagens Norge…
– Den åpne klassekampen i Norge er
på lavbluss, fagbevegelsen er midlertidig
nøytralisert ut fra forventninger til det som
LO-toppen vil ha oss til å tro er «vår re-
gjering». Samtidig ser vi at radikaliseringa
av det lavere og midlere tillitsmannssjik-
tet fortsetter å gjøre seg gjeldende. For
eksempel krevde representantskapet i LO
i Trondheim og LO i Oslo at regjeringa
nedlegger veto mot Tjenestedirektivet.
G ratulerer med 20-årsdagen 1. mai.
Tidsskriftet Revolusjon er et in-
teressant bidrag til å belyse den nasjona-
le og internasjonale arbeiderbevegelsens
historie og samtid og aktuelle faglige og
politiske problemer.
Å ta initiativ og ansvar for et poli-
tisk tidsskrift står det stor respekt av.
Derimot kunne tidsskriftet med hell vært
noe mer strukturert.
Uorganisert kommunist
Oslo.
Jubileumsbilag Revolusjon 1987-2007
Enstemmig! Og de faglige protestene mot
det pågående og planlagte pensjonsranet
er et stort problem for både regjeringa og
LO-toppens forsøk på å sukre pillen ved å
la oss kjøpe tilbake biter av det som blir
stjålet fra oss.
Den rødgrønne regjeringseffekten har,
som vi har forutsagt for lenge siden, ført til
avdabbing av den direkte klassekampen,
akkurat som den har ført til kastrering av
deler av fredsbevegelsen. Men det betyr
ikke at motstanden ikke
finnes, eller at klassekam-
pen og antikrigsbevegel-
sen har avgått ved døden!
Ungdommen markerer
seg i en rekke sammen-
henger, og vanlige folk
over hele landet enga-
sjerer seg stadig oftere i
kamp for å opprettholde
velferdstilbudene, ikke
minst går folk ut til for-
svar for sjukehusene og
kjemper mot den endeløse rekka av re-
aksjonære angrep på folks helsetilbud og
velferdsgoder.
– I et Norge hvor økonomien går så det
griner, er det ikke lett å nå fram med en po-
litikk for revolusjonær forandring…?
– Etter fire år med en vanvittig høykon-
junktur og eventyrlige profitter for borger-
skapet, varsler stadig flere tegn om et fore-
stående krakk og ny krise. Boligdyrtida er
ei gjeldsfelle. Vi går uansett i retning av
nye og større kamper, i takt med at klasse-
forskjellene øker og de fattige blir fattigere
mens børsen går på høygir. Forskjellen i
levealder mellom Oslo øst og Oslo vest er
nå på 12 år! Flere blir sjuke av fleksibili-
seringspresset, flere og flere blir forbanna
over at velferden skrumper samtidig som
verdiskapninga er enorm, profittene even-
rne
Dette sier lese
Revolusjon, et fristed for
marxist-leninister som
ikke har brutt med den
store arven etter Stalin.
Sylfest Haug
Eidsvoll
7
tyrlige
og penge-
ne flommer
inn i oljefon-
det.
Men de man-
ge kampene fore-
går i dag fragmentert og
isolert fra hverandre. Folk ser de direkte
følgene av kapitalismen på enkeltområder,
men evner foreløpig ikke å se tingene i
sammenheng. Når venstrepartiene sviker
arbeiderklassen, sviker arbeiderklassen
dem. I frutrasjon og protest stiller sær-
lig de ufaglærte arbeiderne seg åpne for
Fremskritts­partiets «folkelige» demagogi.
Det er ikke noe merkelig i det, når venstre-
partienes hovedresept for å «løse» kapita-
lismens problemer er skatte- og avgifts-
skjerpelser som rammer fattig som rik.
Dette understreker igjen behovet for det
kommunistiske partiet, et parti som evner å
løfte blikket over «hverdagsperspektivet»
og som utvikler en strategi og taktikk som
bidrar til å bringe alle de fragmenterte be-
vegelsene i inngrep med hverandre, som
fokuserer på sosialismen som alternativet
og som evner å konsentrere kreftene om de
nøkkelområdene som kan bringe hele klas-
sebevegelsen framover.
Det er derfor vi gjentar og gjentar: gjen-
reising av det kommunistiske partiet er
nøkkelen som på ny kan gi den revolusjo-
nære bevegelsen framgang. Uten at denne
oppgaven blir løst, kommer vi til kort på
alle andre områder.
Partispørsmålet er alfa og omega, og
alle kommunister i Norge må kjenne sin
besøkelsestid. Revolusjon kan og vil så
langt vi evner være en pådriver og et red-
skap i denne prosessen. Men sjølve oppga-
ven må være et kollektiv løft som involve-
rer alle norske kommunister som ikke har
forsonet seg med opportunismen og mistet
den revolusjonære gløden. 
B ladet Revolusjon har jeg hatt den
glede av å lese i flere år. Som kris-
ten kommunist synes jeg bladet gir en
fin beskrivelse av hvordan de fattige
og undertrykte og arbeiderklassen kan
kjempe til seg makten og gjøre samfun-
net til et bedre sted for alle. Jesus var
egentlig en revolusjonær og et kommu-
nistisk eller klasseløst samfunn er det
eneste og beste samfunn bygd på ekte
rettferdighet.
Jon Samset
abonnent, Ås.
(Innlegget er litt forkortet – Red.)
8 revolusjon.no
Revolusjon 1987-2007

20 år med
tidsskriftet Revolusjon!
  20 år er en bra bit av et menneskes levetid, men bare
et øyeblikk i historia. Og likevel – hva har ikke skjedd si-
den 1987? I dette året feira DNA sitt 100-årsjubileum, og
samme året døde «landsfaderen» Einar Gerhardsen. Som
Revolusjon! skreiv: «På den måten fikk vi en dobbelt mar-
kering av at en epoke i norsk historie er ugjenkallelig forbi:
Sosialdemokratiets glansperiode, med “velferdsstaten” som
slagord og klassesamarbeidet opphøyd til statsreligion».
  I 1987 levde Sovjetunionen ennå, men
bare så vidt. En verden holdt pusten i
spenning ved dødsleiet – kapitalistene og Tilbakeblikk
annet: «Mens dette for få år sia framsto som en heller håpløs
visjon, har kapitalismens krise og sosialdemokratiets uhem-
ma dreining mot høyre åpna nye perspektiver».
  Som bakgrunnsmusikk hørtes EUs stdig skarpere angrep
på den europeisk fabevegelsen. I 1999 brukte Revolusjon
overskrifta «Fagbevegelsen slåss for livet» om EUs tiltak for
å følge opp «Amsterdam-traktatens» målsetting for å sam-
ordne den europeiske fagbevegelsen i tråd med EUs ramme-
betingelser – det vil i praksis si å nedbygge
de europeiske «velferdsstatene».

imperialistene i grådig forventning, men Snart kom det også et angrep på den
enda flere i frykt for hva som kunne skje. 20 år er en bra bit av norske arbeidstvistloven og arbeidsmiljø-
(Se artikkel fra 1990 om revisjonismens et menneskes levetid, loven, og påvirkninga fra EU var merkbar.
fallittbo annet sted i bladet). men bare et øyeblikk Prinsippet om «fri flyt av arbeidskraft»
I 1987 het EU framleis EF, og besto av spøkte i bakgrunnen, og retten til fast jobb,
bare 12 land, men appetitten var sterk og i historia. Og likevel retten til kollektive avtaler skulle falle bort
økende. Krisa i 80-åra og den økende kon- – hva har ikke skjedd til fordel for privat arbeidsformidling og
kurransen mellom imperialistmaktene fikk siden 1987? korttidskontrakter. Kampen mot disse an-
fart på planene om utvidelser og dannelse grepa skulle etter hvert bli permanent.
av en slagkraftig union, med samordna
kamp mot den europeiske arbeiderklassen som hovedmål.   Og så var det oljen. I 1989 skreiv Revolusjon om
Det norske borgerskapet var hysterisk av redsel for at Norge «OLJEEVENTYRET – et mareritt for arbeidsfolk, et eldora-
skulle bli stående utafor, og tok nærmest seieren i ei ny fol- do for monopolkapitalen». Artikkelen slo fast at de negative
keavstemning på forskudd. spådommene om oljeøkonomiens betydning for lengst had-
Men nei – i 1994 sa Norge nei på ny. Da var EF blitt EU, de slått til: Den har betydd bl.a. økte klasseforskjeller, sosial
og nye land lot seg lokke inn i folden, også i Øst-Europa, der nedbygging og en kraftig styrking av norsk imperialisme.
et nytt og fremadstormende borgerskap drømte om å bli med For arbeiderklassen har det bare vært en evig ørkenvandring
i den vestlige kapitalens slaraffenland, befridd fra sovjetim- fra innstramming til innstramming.
perialismens overherredømme.
Slik er det fortsatt. Norsk økonomi er i sin helhet prega
  For Europas arbeidende folk blei ikke EU noe slaraffen- av økende skjevhet og større avhengighet av internasjonale
land. For Unionen var det et hovedmål å tvinge medlems- forhold. Klagene over «dårlig konkurranseevne» (pga. høye
landa til å føre en «stabil» økonomisk politikk gjennom å lønninger) og påfølgende utflagging etc. tar aldri slutt. Den
redusere statsgjeld og underskuddsbudsjettering – vekk med magre trøsten skal være at det år om annet blir sluppet ut
støtte til utsatte industrier og næringer. I denne politikken for noen milliarder av den enorme oljepengesekken for å få bud-
økt arbeidsløshet blei en felles EU-valuta etter hvert et viktig sjettkabalen til å gå opp. Verdens rikeste land? Noen er nok
virkemiddel, idet den nasjonale valutaen ikke lenger kunne blitt rike, men samfunnet blir åpenbart stadig fattigere.
brukes til å regulere konkurransen mellom landa.
Krisa i 80-åra var også et godt utgangspunkt for sterkere   I det hele tatt – Revolusjons 20-årige historie er en ut-
angrep på arbeidernes lønns- og arbeidsvilkår. Ikke minst merket gjenspeiling av denne perioden i den feberhete
inspirert av den britiske Thatcher-regjeringas vellykte kamp turbokapitalismens epoke. Den viser hvordan motsigel-
for å knekke streiker og fagforeninger gikk også det norske sene nå øker med hittil ukjent fart: Motsigelsene mellom
borgerskapet til nye angrep på streikeretten og organisa- arbeid og kapital, mellom produktivkrefter og produk-
sjonsfriheten. sjonsforhold, mellom folket og herskerklassen, mellom
Borgerskapets kamp mot arbeiderklassens livs- og ar- imperialistmaktene og verdens undertrykte folk, mellom
beidsvilkår er sjølsagt nærmest permanent. Men på 80-tallet de imperialistiske maktene innbyrdes – kort sagt alt som
økte iveren etter å svekke og ødelegge arbeidernes faglige peker mot det kapitalistiske systemets undergang.
organisasjoner. I sitt første nummer skreiv Revolusjon blant Redaksjonen avsluttet 25-02-07