• Embed Doc
  • Copy Link
  • Readcast
  • Collections
  • CommentGo Back
Download
 
Marxist-leninistisktidsskrift
Nr. 17 2•1999Årgang 13
Kr. 20,-Parlamentarismeuten legitimitet
leder side 2
Norges imperialistiskedilemma
side 3
Fagbevegelsenslåss for livet
side 6
Enver Hoxha om denborgerlige hæren
side 8
Stopp WTO!
side 13
Stalinangst i RVog NKP
side 16
Russlands marxist-leninister forener seg
side 18
5 år siden folkets Nei
•
Den 28. november er det fem år siden folket påførtemakteliten nok et sviende nederlag i EU-kampen.
•
Men kapitalmakta gir seg ikke. Med EØS-avtalen sommurbrekker, vil den framtvinge nok en omkamp.
•
Hvordan skal nei-sida vinne igjen, og holder det å brukesamme oppskriften som sist?
Midten
Nei til EU – hva nå?
 Hvem tjener på kjønns-kampen?
Kvinnekampen vil alltid væreuløselig knyttet tilklassekampen
Feminismen dyrkes på ny – både i individualistisk 
 Fittstim
-variant og med«revolusjonær» vri.Kommunistene måskjerpe seg, og ikke lafeministene få hele denkvinnepolitiske arenaenfor seg selv.
Side 16
Vi vil verken hagamle eller «nye»
Lessidene8-10
NATO
 
 Revolusjon!
2Nr. 17 2•1999
 
Postboks 3458 BjølsenÅrsabonnement kr. 100,-ISSN 1500-1849N-0406 OsloFor institusjoner kr. 200,-Red.: J. R. Steinholtrevolusjon@rocketmail.comPostgiro 0530 2763498steinhol@online.no
Vår mening
Parlamentarisme uten legitimitet
Talerør for ML-gruppa Revolusjon. Utkommer to ganger årlig.
det bare hadde vært riktig. Påstanden om venstrevind bygger på framgangen til RV og særlig SV, og på at det brunspekka Fremskrittspartiet – gledelig nok – gikk kraftig tilbake mange steder, blant annet i Groruddalen iOslo. Derimot gikk FrP fram en rekke andre steder.Valgets største taper, det nyliberalistiske Arbeiderpartiet,gjorde sitt dårligste valg på 70 år, og har utvilsomt mistamange frustrerte velgere og privatiseringsmotstandere tilSV. På den andre sida har Høyre fått tilfang fra bådeDnA, Sp og FrP. Styrkeforholdet mellom de såkalte blokkene er noenlunde stabilt.SV låter som et forsinket ekko av Apanno 1970. Å kalle SV-framgangen for en venstrevind, betyr etter vår mening ålegge lista lavt. RVs relativt store fram-gang mange steder endrer ikke dette bildet vesentlig, fordi mens SV framstår som et mandagsprodukt av det gamlesosialdemokratiet, er RV blitt en dvask kopi av 70-tallets «marxistiske» SV. Deter også sånn at lav valgdeltakelse er tilfordel for et lite parti som RV.Med all mulig respekt for oppriktigkjempende revolusjonære RV’ere rundtom i landets kommunestyrer, er det ennvidere en kjensgjerning at en stor andelav RV-stemmene er uttrykk for enfolkelig protest og ønske om å ha vaktbikkjer som kanavdekke korrupsjon og kameraderi i det kommunalehønsehuset. Sikkert nok uttrykk for en slags bevissthetom det borgerlige demokratiets råttenskap, men knapt inærheten av noen
 sosialistisk 
bevissthet.Det virkelig interessante ved valget, er en valgdel-takelse som mange steder nærmet seg «amerikansk» nivå.Oppslutninga om valgene har vært jamnt for nedad-gående siden 1963. En valgdeltakelse på rundt femti prosent varsler at hele det borgerlige demokratiets legiti-mitet står for fall.
•
Det springende punkt blir dette: Vil tendensen til atfolk snur ryggen til de politiske partiene og parlamen-tarismen bli avløst av en orientering i retning av fascisme – eller kan den vendes i revolusjonær retning, til kamp for sosialisme og et
virkelig 
demokrati for det arbeidendefolket? Den norske kapitalismen blir stadig råere, og deter disse to utviklingsveiene det står mellom. Hvilken sidestår 
du
på?
 Redaksjonen avsluttet 2. oktober 1999
Oppslutninga omvalgene har vært jamnt for nedadgåendesiden 1963. Envalgdeltakelse pådrøyt femti prosentvarsler at hele det borgerligedemokratietslegitimitet står for fall.
To av tre unge under 30 år – 65 prosent – lot være å avgistemme ved høstens kommunevalg. De fleste begrunnetdet med at partiene er for like, eller at valget har liten betydning.De unge er i regelen raskere i oppfattelsen enn denøvrige befolkning, og har helt enkelt konstatert at detoppskrytte demokratiet ikke er til for dem. Hver enestedag opptrer det borgerlige demokratiet som en fiksjon,eller rettere: Som kapitalmaktas diktatur.Mens borgerskapet moraliserer over ungdommens«manglende politiske interesse», er det lett å se at deunge bare har tatt konsekvensen avvirkeligheten. Sirkuset i finansverdenen,der baronene innen bank og forsikringdaglig renner ned dørene i department-skontorene (og hos LO- og Ap-ledelsen),viser tydelig nok hvem som egentlig har makta. Noen har innbilt seg at regjeringasitter i kraft av at den har proklamert segsom ei Nei-regjering og som motstander av fri flyt og internasjonale investering-savtaler à la MAI/WTO. Men sjøl i dettespørsmålet har «nei-partiet» Sp vist segsom nikkedokke for monopolkapitalen: Nå vil Senterpartiet at internasjonaleinvesteringsavtaler skal inngå i kom-mende forhandlingsrunde i verdens handelsorganisasjonWTO.En undersøkelse blant svenske ungdomsskoleelever for en tid tilbake, viste at ni av ti av elevene i utgangsklass-ene ikke kunne svare på spørsmålet om hva «demokrati»er og betyr. En spørrerunde fra NRK-journalister etter atundersøkelsen var offentliggjort i svensk presse, ga klareindikasjoner på at situasjonen er temmelig lik blantnorske skoleungdommer. Skolevalgsundersøkelsen som Norsk samfunnsvitenskaplig datatjeneste gjorde blant etutvalg på 55.000 elever fra 188 skoler, bekrefter dennetendensen til overmål. 78,6 prosent av elevene i videre-gående skole har «ganske liten» eller «meget liten» tillittil politikere, viser undersøkelsen. Mens bare 21,4 prosenti dag har «stor eller svært stor» tillit til politikere, var dettilsvarende tallet i 1997 på 31 prosent. Et fall på ti pros-ent i løpet av to år!
•
Det er blitt hevdet at valgresultatet er uttrykk for enny venstrevind. Det skulle vi gjerne ha istemt – dersom
 
Nr. 17 2•19993
 Revolusjon!
www.revolusjon.net
«De som er skeptiske til nyttever-dien av verdibasert utenrikspolitikk - som jeg selv var for noen år siden – bør væreklare over at det er atskillig «politisk kapital» – for øvrig et dårlig uttrykk – som er bygd oppfordi vi har spilt og spiller en rolle i fredsmeg-ling, demokratibygging, utviklingshjelp ogmenneskerettighetsdialoger. Vi har, som Norge,en solid status internasjonalt også på grunn avdette, og dette får vi bekreftet gang på gang. Der-for er politikk basert på verdier som dette en god
Hva
de
mener
– 
P 
Å
NETTET 
investering, for igjen å bruke etdårlig uttrykk. […] Kapitalen kre-ver demokrati for stabilitetens skyld; vi øn– sker demokrati fordi vi mener det er den bestestyreform.»
Statssekretær i Utenriksdepartementet, Janne Haaland Matlary i Dagbladet 16. juli 1999. Den 19. mai i år ble Matlary utnevnt av Pave Johannes Paul II til rådgiver for Det  pavelige Råd for Familien.
Av Jan R. Steinholt 
Med tysk presisjon sørget kansler GerhardSchröder for å utnytte det tyske for-mannskapet til å sluse Vestunionen inn iEU, som Unionens militære arm. Detskjedde på toppmøtet i Köln i juni, der Eu-ropahæren fikk kjøtt på beina. Målet er atEU skal være i stand til å gjennomføreselvstendige aksjoner («autonomous ac-tions») ved at medlemslanda innretter sinemilitærapparat slik at de er tilpasset EUs behov. De skal være lette å utstasjonere,fleksible og mobile. Det hele skal væreklappet og klart innen EU-toppmøtet i slut-ten av år 2000.Den nye kommissæren for utenriks- ogsikkerhetspolitikken blir ingen ringere ennJavier Solana, generalsekretæren som ledet NATO i alliansens første angrepskrig moten suveren stat. Dermed er det meste sagtom EUs aggressive ambisjonsnivå som nysupermakt på verdensarenaen.
Hvorfor skjer dette nå?
Det har lenge ligget i kortene at EU har hatt som mål å innlemme Vestunionen for å gi den økonomiske supermakta militær slagkraft. Allerede Amsterdamtraktatenåpnet for dette. Erfaringene fra Bosnia og bombekrigen mot Jugoslavia, ga ensjokkdemonstrasjon av europeernes mil-itære underlegenhet. USA har gjennomdisse «fredsopprettende operasjoner» be-handlet sine europeiske allierte nærmestsom hår i suppa, og har arrogant demon-strert sin allmakt. USA har holdt etterret-ningsrapporter for seg sjøl, og lot sine mestavanserte fly – som B2 – ta av fra ameri-kanske baser, for å hindre at de europeiskeallierte skulle få teknologisk innsyn. Dettehar satt fart i de europeiske planene ometablering av en egen etterretningstjenesteog en enhet for strategisk planlegging.Samtidig holdes døra åpen for at EUs krig-soperasjoner kan gjennomføres ved bruk av NATOs kapasitet og logistikk. Hvis alt-så Uncle Sam vil. Men dette er ikke leng-er den eneste muligheten. Såleis er døraåpnet for at også offisielt nøytrale EU-stat-er – som Sverige, Finland og Østerrike – kan trekkes inn i militære eventyr, uten at NATO-medlemskap er noen forutsetning.
Norges imperialistiske dilemma
Norsk ikke-debatt
Typisk nok dreier den norske debatten segom hvorvidt Norge, som fortsatt assosiertmedlem av et Vestunionen som innlemmesi EU, «vil bli hørt før beslutninger fattes».Om Norge
bør
eller 
 skal 
delta i en militær organisasjon som er skreddersydd for agg-ressive operasjoner utenlands er tilsynela-tende høyt hevet over den parlamentariskedagsorden. I mellomtida pågår ekspres-somlegginga av den norske militær- politikken; vernepliktshæren blir bitviserstattet med halv- og helprofesjonelleavdelinger. Krigsminister Eldbjørg Løwer kan fortelle at en verva beredskapsstyrke på (foreløpig) 3500 norske soldater og be-fal så snart som mulig vil «bli trenet og bedre egnet til noen typer operasjoner ennandre». Utenriksminister Vollebæk pend-ler fram og tilbake til Brussel for å få for-sikringer om at Norge fortsatt skal få «lovtil» å være med på ferden.
Mellom Brussel og Washington
Den nye definisjonen på sentrumspolitikk er å stille seg militært til rådighet for bådeUSA og EU, og å pantsette Norges suve-renitet til
begge
militærblokker for å ivaretaden anti-nasjonale norske imperialismensgrådige behov. Denne snylterimperialis-tiske holdninga blir imidlertid skvisa av atde imperialistiske motsetningene mellomhovedblokkene spisser seg til.Det forestående innkjøpet av nye jager-fly til 13 milliarder kroner, der valget står mellom amerikanske
 F-16 
eller tysk- britisk-spanske
 Eurofighter
, aksentuerer  problemstillinga. Amerikanerne er urolige,og har avlevert utilslørte trusler i fall Nor-ge skulle komme til å vrake F-16. Det nor-ske borgerskapet står i fare for å forskreveseg, og blir før eller siden nødt til å velgemellom den amerikanske eller den tyskeimperialismen. Kampen mellom de ulikeimperialistiske fløyene raser i kulissene.
Det norske borgerskapet prøver i det lengste å ri toimperialistiske hester samtidig, men står i fare for åforskreve seg.
Vil du gi seksmåneder av ditt livtil imperialistenes fredsbomber?
of 00

Leave a Comment

You must be to leave a comment.
Submit
Characters: ...
You must be to leave a comment.
Submit
Characters: ...