Høsten 2001

Nr. 22 • Årgang 15

Kr. 20,-

MARXIST-LENINISTISK
TIDSSKRIFT

Wanted terrorist
sidene 2, 11–14, 24

Foto: V. Holm

Streik nytter!
side 5

KRIG KONTROLL
KRIMINALISERING
Frigi Gigi!
side 8–9

www.revolusjon.no Nei til USAs terrorkrig!

Imperialisme betyr alltid krig leder side 2
2 Nr. 22 – 2•2001

Imperialisme betyr alltid krig

Straks etter terrorangrepet mot World Arabia. Men i den grad det i dagens
Trade Center i september skreiv vi i vårt
nettmagasin www.revolusjon.no:
Vår mening situasjon forsvarer det afghanske folkets
nasjonale uavhengighet, fører det en
«Verden går mot krig. Den vil garantert rettferdig krig. De som i siste instans vil
komme regionalt, i verste fall
Afghanistan er første
gjøre opp med både imperialistene og
internasjonalt. USA har bestemt seg for offer. Men USA har Taliban, er det afghanske folket sjøl.
å gi sin Plan Colombia internasjonale advart alle verdens land USA har advart alle verdens land om
proporsjoner. Den voldsomme og folk om at «de som at «de som ikke er med oss, er mot
sabelraslinga fra USA og klakkørene i oss». Vi vil snart få se krigshandlinger
ikke er med oss, er mot
NATO har stengt retretten. USA har med også mot andre stater enn Afghanistan.
vilje satt seg i en posisjon der de må slå oss». Hvem blir neste? Den tilsynelatende enhetlige anti-
til hardt og grusomt mot «terrorister» og terrorkoalisjonen av imperialistiske
«terroriststater», og Norge vil i større eller mindre grad stater vil slå sprekker jo lenger USA går i sin globale
bli delaktig. Bare en aktiv antikrigsbevegelse, som allerede krigsaktivitet. Velviljen og den uttalte «forståelsen» for
er godt i startgropa, kan gjøre den norske delaktigheten USAs hevnbehov vil avta jo mer USA tråkker sine
minimal.» rivaliserende alliansepartnere på tærne, og jo flere folk
Like før bladet gikk i trykken, var blodbadet i gang, og stater som blir stemplet som «terrorister» av den
i en krig USA påstår ikke er rettet mot det afghanske sjølbestalta overdommer Bush.
folket(!), og som den hjernedøde norske politiske eliten Sjøl om det i øyeblikket passer president Putin godt
for sikkerhets skyld nekter å kalle for en krig i det hele tatt, at Vesten har gitt Russland frie tøyler til å fortsette og
som de gjorde da de uten en millimeter forbehold forsvarte trappe opp sin terror imot «terroristene» i Tsjetjenia,
og etter evne deltok i uranbomberegnet over Jugoslavia i er det grenser for hvor lenge Russland vil finne seg i
1999. amerikansk styrkeoppbygging i Sentral-Asia, på tidligere
Konsekvensene kan bli langt mer omfattende enn sovjetisk territorium i Uzbekistan eller Tadsjikistan. Og
tusener av drepte sivile som blir utpekt som terrorister. det er grenser for hvor lenge Tyskland og Frankrike vil
Afghanistan kan bli gjenstand for regelrett okkupasjon. akseptere at NATO-lojaliteten tvinger dem til å kjøre
Terrorangrepet i New York var det Bush trengte for prosjektet for forsert oppbygging av Europahæren inn på
å overvinne Vietnam-syndromet, og han har allerede et sidespor.
forberedt folket på at det vil bli satt inn bakkestyrker.
Når det skjer, har vi tillit til at det afghanske Antikrigsbevegelsen ble ikke tatt på senga. Store
folket vil jage ut de imperialistiske overfallsmennene, protestdemonstrasjoner har vært avholdt over hele verden,
slik de har gjort med alle okkupanter, enten det var også i USA. Antikrigsnettverket har potensiale til å bli en
britiske kolonialister eller sovjetiske sosialimperialister. sterk og mektig kraft. Alle demokratiske og progressive
Dette standpunktet har ingenting å gjøre med forsvar av krefter skal sørge for at Norge tvinges ut av denne skitne
det djupt reaksjonære Taliban-regimet, som for øvrig krigen og at imperialistenes krigsbarbari bringes til opphør.
er installert av USA og Pakistan, med støtte fra Saudi- Redaksjonen avsluttet 9. oktober 2001

Duket for Bombevik

Det elendige valgresultatet ser ut til å tvinge Arbeiderpartiet
ut av regjeringskontorene i en tidlig fase av krigshandlingene
mot Afghanistan. Stoltenberg og Jagland har likevel til overmål
rukket å demonstrere sin uforbeholdne servilitet vis a vis USA.
Bordet er dekket for en ny regjering Bombevik, denne gangen
med Høyres Jan Petersen som utenriksminister.
Førstnevnte har tradisjoner for å føre hellig bombekrig,
som han konsekvent omskriver som «begrensede militære
operasjoner», mens det ville være urimelig å beskrive Petersen
som en norsk George W. Bush, ettersom han helt mangler den
texanske cowboy-aksenten, og ville ha gjort et patetisk inntrykk
i enhver saloon.

Postboks 4480 Nydalen Årsabonnement kr. 100,– ISSN 1500-1849

0403 Oslo For institusjoner kr. 200,– Red. J. Steinholt
revolusjon@rocketmail.com Bankkonto 0530 2763498 Tlf. 98 85 50 78

Talerør for ML-gruppa Revolusjon. Dødlinje for neste nummer: 5. april 2002
Nr. 22 – 2•2001 3

- Hva tenkte du om NHO - Har du igjen noen av verdiene du hadde

den gang du var ung sosialist og
miljøverner?
- Jeg så vel på NHO som en
litt grå og kjedelig organisasjon
med forutsigbare standpunkter til det meste.
Men jeg har lært dem mye bedre å kjenne
etter at jeg begynte
i Statoil.
Miljøvern var
en av Chaffeys
Hva de mener
fanesaker da han satt på Stortinget. Nå har han
andre kampsaker. Helt på eget initiativ begyn-
ner han å snakke om ulempene ved statlig
eierskap som han har fått øynene opp for etter
at han begynte å jobbe i Statoil. Om hvor
uheldig det høye skattenivået i Norge er. Om
fordelen med å bygge gasskraftverk i Norge.
Og om hvor viktig det er med internasjonalt
samarbeid i organisasjoner som EU, WTO og
NATO.
før?
- Ja, jeg tror jeg har mange av de samme
holdningene, men jeg har trukket andre kon-
klusjoner når det gjelder virkemidlene. Jeg er
for rettferdighet, og for at man skal utstyre
folk med mest mulig like vilkår. Men jeg har
innsett at man ikke nød-
vendigvis ender med et likt
resultat.
Paul Chaffey stemmer
ikke SV lenger. Ved de siste valgene har han
stemt Arbeiderpartiet, og trolig gjør han det
igjen til høsten. Men han angrer ikke på de
åtte årene i politikken.
www.revolusjon.no
- Jeg lærte veldig mye. Kjennskapet til det
politiske systemet er nyttig i jobben jeg har nes det ikke så mange alternativer å velge mel-
nå. Men i en situasjon der SV var dømt til en lom.
evig opposisjonstilværelse, ønsket jeg å gjøre Fra Dagsavisens nettutgave,
noe mer målbart, noe mer resultatorientert. publisert 04.07 2001
Jeg tenkte: Blir du her noe særlig lenger, fin-

Aksjon – og reaksjon
S tore folkelige demonstrasjoner har de
siste årene druknet i avisoppslag om
voldsomme sammenstøt mellom politi
og demonstranter. Gøteborg i sommer vis-
te hvordan en forholdsvis liten gruppe
demonstranter – og et politi med vide
fullmakter – klarer å sette den folkelige
motstanden helt i skyggen – og hvordan
protestbevegelser i seg selv blir kriminali-
sert.
Spørsmålet om hva slags protester,
demonstrasjoner eller aksjoner som er det
beste valget i forbindelse med protester
mot krig, WTO, EU osv. dukker opp hele
tida i frontarbeidet. De tradisjonelle frede-
lige demonstrasjonstogene blir av noen
organisasjoner (som f.eks. ATTAC) sett på
som kjedelige og lite spenstige uttrykks-
former. Det kommer ofte opp forslag om
andre aksjoner i tillegg, for der å kunne gi
uttrykk for kreativitet og aksjonsvilje.
Dette virker jo i utgangspunktet som
gode forslag. Vi er vel alle for at folkelig
kreativitet skal komme til uttrykk i protes-
tene. Men det er et absolutt men, og det
er at visse aksjonsformer som blir valgt
virker splittende og gjør konfrontasjoner
med politiet til en strategi – noe som
naturligvis tar fokus vekk fra store og
brede markeringer. Dette betyr ikke at
politiets brutale fremferd skal «forstås».
Det betyr helt enkelt at en må ta høyde
for at politiet nettopp er aggressivt og har
en linje for å takle store demonstrasjoner
som går ut på å framprovosere «konfron-
tasjoner», for slik å skaffe seg påskudd for
brutale motangrep. Målet er å legge en mal
for demonstrasjoner der eldre mennesker,
småbarnsforeldre osv. ikke tør å vise sin
protest. Det må vi i det lengste unngå.
T rotskister har aldri forstått frontpoli-
tikk, og de feilvurderer nesten alltid
styrkeforholdet når det kommer til sosiale
og politiske sammenstøt. I Norge har
organisasjonen Inter-
nasjonale sosialister
(IS) vært hovedaktø-
ren når det gjelder
aksjoner ved siden
av de folkelige markeringene, eller med
utspring i dem. Et eksempel er den såkalte
«antikapitalistiske marsjen» i Gøteborg,
en type aksjoner som ødelegger også for
en større og bredere protestbevegelse. Med
sin sekterisme og snevre mål om rekrut-
tering til egen organisasjon, har IS gjort
seg til noe svært mange organisasjoner
kvier seg for å ha med å gjøre.
H elt essensielt i et hvilket som helst
frontarbeid er evnen til å skille ut det
vesentlige. Det er ikke slik at aksjoner kan
mene og protestere mot alt, eller for den
saks skyld alltid ha med at sosialismen er
løsningen på de fleste problemer. Et annet
avgjørende poeng er respekt for frontens
karakter. Det vil si; ikke utnytte den til
egne snevre formål – men alltid velge den
linjen som øker frontens styrke. Kommu-
nistene jobber alltid for å utvikle frontens
perspektiv, men det skjer åpent og alltid
med respekt for hva som utvikler og tje-
ner fronten som helhet. Vi er ikke mot
konfrontasjoner med politiet når det er
nødvendig (f.eks. i en streikesituasjon),
og det vil det trolig stadig oftere bli.
Men i dagens situasjon er det tåpelig å gi
voldsmakten gratis påskudd til å isolere
eller slå ned på krigs-
motstand eller globa-
liseringsmotstand.
Bred folkelig organi-
sering – og ikke minst
aktivisering av arbeiderklassen og fagbe-
vegelsen, krever at man også bruker hodet
til mer enn å ta imot kølleslag.
E t av resultatene etter 11. september
er at det i alle vestlige land vil bli
en innsnevring av muligheter for politisk
protest og politisk arbeid. Både i USA og i
Norge må vi regne med at de demokratiske
rettigheter blir innskrenket. Det å slåss
mot dette vil bli en viktig sak for alle typer
protestbevegelser. Men ikke minst derfor,
vil valg av aksjonsformer bli svært viktig
framover. Det er bare brede allianser som
kan slå tilbake anslagene mot ytringsfri-
heten, som kan reise kamp mot krig og
globalisering.
4 Nr. 22 – 2•2001
Personvern
med bismak
Endringene av person-
opplysningsloven gjør at
også denne loven skal
kunne brukes mot
fagorganiserte arbeidere.
Faglig kommentar
Det er kommet endringer i det
som heter personopplysningsloven.
En skulle kanskje tro at nettopp en
slik lov var noe som fagorganiserte,
progressive, kommunister osv. faktisk
kunne sette pris på under det borger-
lige demokratiet. Men den gang ei!
En skulle tro at en slik lov var
til for å beskytte folk mot statsmakta
og mot arbeidskjøpere og mot sjikane
mot enkeltmennesker. Og i en viss
grad kan en nok bruke en slik lov til
det.
Men endringene av personopp-
lysningsloven gjør at også denne
loven skal kunne brukes mot fagor-
ganiserte arbeidere. Loven innholder
nå bestemmelser om at det bl.a. ikke
skal være tillatt å oppgi lønnsnivået i
bedrifter til bruk i tarifforhandlinger,
og det vil vanskeliggjøre kollektive
avtaler om lønn osv.
Under dekke av personvernet, og
da spesielt for de som velger å være
uorganiserte, vil dette klart styrke
individualiseringa i arbeidslivet. Hver
enkelt arbeider skal ha sin individu-
elle lønn, arbeidskjøperne skal splitte
og herske og styrkeforholdet mellom
fagorganiserte arbeidere og arbeids-
kjøperne forskyves i arbeidskjøper-
nes favør. NHO jubler over atter et
tiltak som kan svekke fagbevegelsen,
mens LO ikke er på banen.
Det er ingen tvil om hvem lovene
under kapitalismen tjener.
Fra arbeidsplass og fagforening
Avtalt spill på kammerset
Det var innkalt til møte i et større norsk
konsern, og en rekke av fagforeningene
var representert – også de berørte forbun-
dene. Her var ikke bare DNA-pamper, men
også tillitsvalgte med tilhørighet rundt SV,
RV og AKP.
Dagsorden var viktig nok: planer om
nedbemanning og oppsigelser i en del av
konsernet.
Desto mer pussig var det at også bedrifts-
ledelsen var representert. Snart skulle vi se
hvorfor. For det EGENTLIGE temaet for
møtet var hvordan de tillitsvalgte skulle
forklare og begrunne oppsigelsene overfor
de ansatte, uten å havne i saksa. «Dette er
tøft for oss, for vi kan jo bli skvisa hvis
de ansatte vender seg imot oss og mener
at vi ikke gjør nok for dem», som en av de
faglige lederne sa.
Representantene for bedriftsledelsen
hadde stor forståelse for dette problemet,
Bryggestreik mot EU
Havne- og lossearbeidere
over hele landet gikk til
en to timers streik mot
EU-direktivet om
konkurranse i havnene.
Arbeidet sto stille i 45 norske havner.
Tilsvarende aksjoner foregikk samtidig i
andre europeiske havner.
- Jeg tror EU-direktivet blir trukket til-
bake, men om vi taper dette slaget er det
et hardt tilbakeslag for oss. Men vi har
fortsatt tariffavtalene våre, fagforeningene
våre og andre virkemidler vi kan bruke i
den fortsatte kampen mot undergravingen
av våre lønns- og arbeidsforhold. Og fort-
satt gjelder ILO-konvensjon 137 som det
norske Storting vedtok så langt tilbake
som i 1974, sa forbundsleder i Transport,
Per Østvold.
- Alle bryggearbeidere er innstilt på å
slåss. Det skal vi også gjøre i fortsettel-
sen, men vi må også kreve at sjømanns-
organisasjonene får inn losse- og laste-
klausuler i tariffavtalene sine slik at vi
og hadde en rekke gode råd å gi på veien.
Her hersket det stort sett harmoni.
Men var det ingen av disse «radikale»
tillitsfolkene som forlangte at jobbene ble
opprettholdt? Var det ingen som gikk ut
mot bedriften?
Jo da, rett skal være rett. En enslig
svale sa klart og tydelig at dette gikk ikke
an. Enda godt at det var en som sa ifra,
ikke sant?
Det mente jeg også, helt til en av
møtedeltakerne kom bort og fortalte at
det «kritiske» innlegget hadde vært avtalt
spill. «Det måtte til av hensyn til reporta-
sjen fra møtet som skal sendes til fagbla-
det», fikk jeg vite.
Hvis dette er typisk for dagens fagbeve-
gelse er det f... ikke rart at LO mister
medlemmer!
Arbeiderkorrespondent
ikke også behøver å kjempe mot dem,
sa fagforeningsleder Udo Frick på Oslo
havn.
Bryggearbeiderne frykter at
EU-direktivet på litt sikt vil undergrave
arbeidsplassene deres til fordel for uorga-
nisert arbeidskraft eller såkalt sjøllossing
utført av skipsmannskap.
Kilde: www.transportarbeider.no
Mønstring i Grenland
Magnesiumfabrikken er den økonomisk
beste magnesiumprodusenten i den vest-
lige verden. Likevel vil Hydro legge ned
produksjonen. Det vil ikke bare berøre
minst 600 ansatte, men få ringvirkninger
for hele Grenlandsområdet. Begrunnelsen
fra Hydro-ledelsen er at magnesiumfabrik-
ker i andre land, i første rekke Kina,
produserer langt billigere.
Onsdag 26. september ga folk i
Grenland svar på tiltale. 10.000 men-
nesker slutta seg til demonstrasjonen i
Porsgrunn. Hydro-ledelsen i Oslo måtte
gå kanossagang mellom rasende arbeidere
foran styremøtet den 12. oktober.
Nr. 22 – 2•2001 5

Restaurantstreik ga resultater
Arbeiderne ved D/S Louise
viste styrke, samhold og
utholdenhet – derfor vant de.
Av Rolf Jørgensen

I september gikk 40 arbeidere ved restau-

ranten D/S Louise på Aker brygge ut i
streik. De streiket for noe så grunnleg-
gende som opprettelsen av en tariffavtale.
Bedriften som holder til i de tradisjonsrike
lokalene til gamle Aker Mekaniske Verk-
sted sto steilt på sitt: en tariffavtale hadde
ikke bedriften råd til og ville medføre at
restauranten måtte nedlegges.

Et spørsmål om tid
Forbundsleder Jens Hoel i Hotell- og
Restaurantarbeiderforbundet sa treffende
i en appell at bedrifter som ikke vil ha
tariffavtale, har ikke livets rett. Og han
la til at slike streiker taper man aldri,
det er bare snakk om tid. Arbeiderne på
D/S Louise sto sammen og sørget for at
forbundslederen fikk rett. De sto imot en
rå bedriftseier som brukte tradisjonelle
splitt og hersk-metoder for å undergrave
streiken. De forsøkte å kjøpe opp uorgani-
serte ved å gi dem en høyere timelønn
og stiftet en egen husforening. Bedriften
klarte å holde restauranten oppe ved hjelp
av streikebrytere. De leide også inn et eget
vekterselskap som skulle opprettholde «ro
og orden».
Splitt og hersk og trakassering fra bedrif-
ten førte ikke fram, og etter 23 dager i
streik ga arbeidsgiveren etter. De gikk
med på en tariffavtale som blant annet fører
til lønnsøkninger på opptil 40 til 50 kroner
i timen og gir de ansatte blant annet ret-
tigheter som avtalefestet ferie og regulert
arbeidstid.
Stor støtte
En viktig erfaring fra streiken på Aker
brygge er solidariteten fra resten av arbei-
derklassen og fagbevegelsen. Mange klub-
ber og fagforeninger stilte opp med strei-
kevakter utenfor restauranten og sto hånd i
hånd med de streikende. Dette sørget for at
ikke mange valgte å gå inn på D/S Louise
under streiken. Streikevaktene erfarte at
folk flest og opinionen sto på de streikende
sin side. Fra dag en måtte de stenge uteser-
veringa, og bedriften tapte store penger.
Under streiken viste fagbevegelsen i
Oslo at de sluttet opp om streiken ved å
Streikevaktene holdt stand på Aker Brygge – og de vant til slutt. En vesentlig
grunn til det var den massive solidariteten fra resten av fagbevegelsen. En rekke
fanemarkeringer fikk restaurantgjester og streikebrytere til å tenke seg om.
ha flere fanemarkeringer der mange titalls
faner deltok. Streiken på Aker brygge
viser at alle fagforeninger på kort varsle
bør kunne stille opp med streikevakter og
aktivister.
Men en av de viktigste årsakene til
at arbeidskjøperen ga etter var at orga-
niserte i Norsk Nærings- og Nytelses-
middelarbeiderforbund (NNN) og Norsk
Transportarbeiderforbund varslet at de ville
ta ut medlemmer i sympatistreik. Dette
var første gang på 25 år LO ville ta
ut medlemmer i sympatistreik. En streik
som ville satt en stopper for viktige vare-
leveranser til restauranten, også to andre
restauranter med samme eier ville fått
stopp i vareleveransene.
Ny restaurantkonflikt – nå på Kongsvinger
Kampen for den elementære retten til
tariffavtale fortsetter, nå i Kongsvinger.
Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet
(HRAF) har varslet streik på Big Buffalo
Viktig løpeseddel om anbudsutsetting
Oslo Nei til EU har sammen med Oslo
Transportarbeiderforening, Oslo Sporveis
arbeiderforening og Lokomotivpersona-
lets forening Oslo utgitt en løpeseddel
om hva som blir konsekvensene av EUs
direktiv om anbudsutsetting i kollektiv-
Foto: Vegard Holm
Streik nytter
Arbeiderne ved D/S Louise viser at streik
som kampmiddel ikke er gammeldags og
avleggs.
Arbeiderne ved denne restauranten førte
en tøff kamp for tariffavtale, og vant. De
viste vei for tusentalls andre i en bransje
med de mest useriøse arbeidskjøperne.
Arbeidskjøpere som ikke bare fører en rå
utbytting av de ansatte, ofte med reine
slavekontrakter, men som også er knyttet
til ren kriminalitet.
Meldingen til LO-topper og andre som
snakker om «å revurdere streikevåpenet
som kampmiddel» må derfor bli: Hold
fingra unna!
Restaurant & Dirty Nelly Pub i Kongsvin-
ger fra 13. oktober. Bedriften vil ikke
inngå tariffavtale.
trafikken. Dette er også første gang flere
fagforeninger og Nei til EU samarbeider
om å utgi materiell av denne typen. Bra!
Bestill løpeseddelen fra:
Oslo Nei til EU
Arbeidersamfunnets pl.1, 0181 Oslo
6 Nr. 22 – 2•2001

Stå sammen mot kap

Arbeiderne ved Manoir
Industries var initiativtakere
og vertskap under det 7.
internasjonale faglige treffet.
Fra panelet under konferansen
Det 7. Internasjonale Faglige treffet fant
sted i Bourges, Frankrike den 22.-24. juni
2001. Flere enn 120 faglig aktive fra
Frankrike, Østerrike, Belgia, Danmark og
Spania, men også fra Ecuador, Columbia,
Burkina Faso og Benin ble varmt tatt imot
av CGT-fagforeningen Manoir Industrie
i Bourges, som sørget for et vellykket
treff.
Siden 1999 har arbeiderne på fabrikken
kjempet imot at den skulle legges ned. I
dag er tusener av arbeidere i Frankrike
involvert i kamp mot masseoppsigelser.
Motstanden mot denne aggressive politik-
ken fra monopolenes side, som er rettet
mot arbeiderklassen og folkene, utvikler
seg over hele Europa.
De faglige aktivistene som har deltatt
på dette 7. Internasjonale Faglige treffet,
kjemper for styrkinga av klassekampen
mot monopolene og statsmakta som tjener
dem, uansett hvilket land de virker i, og
uansett hvilken fagforening de tilhører.
I dette perspektivet understreker vi atter
vår forpliktelse overfor alt som kan styrke
arbeidernes internasjonale solidaritet:
Felles kamp mot kapitalen
I fjor sa det danske folket 'Nej' til euroen. I
år har det irske folket ved en folkeavstem-
ning nektet å ratifisere Nice-traktaten.
Den europeiske integrasjon snubler i
den stadig voksende motviljen fra arbei-
derne og folkene.
Vi hilser denne fiaskoen for Nice-
traktaten!
Felles kamp mot monopolenes EU
I Gøteborg fordømte tusenvis av demon-
stranter, mange av dem faglig aktive,
monopolenes EU, som ønsker å ekspan-
dere mer og mer mot øst. Fagforenings-
toppene har svart på denne protesten med
forakt og forsøk på underkuing.
Felles kamp mot
det reaksjonære Europa
Demonstrantene fordømte også atomopp-
rustninga som den amerikanske imperia-
lismen forsøker å påtvinge verden.
• Vi sier Nei til
imperialismens krigspolitikk
På grunn av arbeidernes og folkenes
press ble IMF-møtet som var planlagt
til den 24. juni i Barcelona, avlyst. Ikke
desto mindre ble demonstrasjonene gjen-
nomført.
• Ned med IMF, Verdensbanken
og monopolenes redskaper mot
arbeiderne og folkene
Fra Europa til Afrika, fra Latin-Amerika
til Asia er kapitalens politikk den samme
overalt: mer fleksibilitet, forverra arbeids-
forhold, mer arbeidsløshet, lønnsnedgang,
forringelse og fjerning av sosiale ret-
tigheter, undertrykkelse av aktive klas-
sekjempere og kjempende fagforeninger.
Overalt stiger arbeidernes svar i styrke, og
de blir stadig mere militante.
Over hele det amerikanske kontinentet
organiseres kampen mot imperialismens
manøvrer, især den amerikanske, som vil
påtvinge det et pan-amerikansk hjem-
memarked for dets produkter og kapital
gjennom FTAA (Den Amerikanske
Frihandelssonen). Det er et regelrett krigs-
våpen mot alle kontinentets arbeidere, en
maskin som skal knuse deres rettigheter
og i stadig større grad underlegge dem
monopolenes utbytting.
Sammen med arbeiderne på det ameri-
kanske kontinent sier vi:
• Nei til FTAA, kamp mot alle dens
konsekvenser!
Arbeiderne og folkene i Ecuador har i åre-
vis kjempet mot denne politikken, som for
dem har konkretisert seg i dollariseringa --
i avviklinga av den lokale myntenheten og
dens erstatning med dollar. Dette opprør-
ske folket har flere ganger tvunget kor-
rupte og betalte ledere til å gå av ved
å forene seg i mektige folkeoppstander.
Vår solidaritet går til disse klasseorga-
nisasjonene, ikke minst til Ecuadors fag-
lige landssammenslutning UGTE, og til
de anti-imperialistiske og demokratiske
organisasjonene som Folkefronten.
Den nordamerikanske imperialismens
innblanding utvikles også på det militære
plan. Den såkalte 'Plan Colombia', som

Iranske arbeidere viste muskler

Flere hundre iranske arbei- krevde at parlamentet tok at flere av parlamentari-

dere fra tekstilfabrikken
Jamko og fra skofabrik-
ken Shadanpour samla seg
i sommer foran det iranske
parlamentet Majlis. Arbei-
derne har ikke fått utbetalt
lønna si det siste året. De
situasjonen deres på alvor, kerne kom dem i møte
og lot seg ikke stanse av med løfter om å ta opp
politisperringene, sjøl om saka.
flere av dem ble arrestert
og andre ble skadet. Toufan International
De standhaftige arbei-
derne oppnådde etterhvert
 Nr. 22 – 2•2001 7

apitalen
hyklersk blir framstilt som en plan imot Arbeiderne ved
narkotikahandel, forsterker USA-imperia- Manoir industries
lismens militære nærvær i en region der har gjennomført
folket motsetter seg dets herredømme. en langvarig
okkupasjon av
Denne planen tar sikte på med våpenmakt bedriften.
å tvinge gjennom den nyliberale poli- Støtten fra
tikken som først og fremst retter seg lokalbefolkninga
mot arbeiderne. Sammen med Colombias har vært massiv.
arbeidere og de øvrige arbeidende i denne
regionen, sier vi:

• Nei til Plan Colombia!

• USA-imperialister -- Hendene vekk
fra Colombia og de øvrige landa!
• Fjern de amerikanske basene fra
Colombia, Ecuador (Manta), Curaçao
og andre land.
I Afrika er fiaskoen åpenbar for struk-
turtilpasningsplanene som er diktert av
IMF og Verdensbanken, som instrumenter
for imperialistmaktene, og her især den
franske imperialismen og Den europeiske
Union. For arbeiderne og bøndene betyr
disse planene økt elendighet, mer arbeids-
løshet. Sammen med disse landas klasseor-
ganisasjoner, ikke minst CGTB i Burkina
Faso og CSTB i Bénin, sier vi:
• IMF ut av Afrika!
• Ned med strukturtilpasningsplanene!
Vi vil også uttrykke vår støtte til orga-
niseringen av bevegelser til støtte for sans
papiere, «folk uten papirer», som utvikler
seg over hele Europa. Hvis det er mange
såkalte «illegale innvandrere» fra Afrika,
er det nettopp fordi kolonialismen og
imperialismen tvinger millioner av kvin-
ner og menn til å flykte fra elendigheten
og krigene som ødelegger landa deres.
• Solidaritet med det modige folket i
Palestina, som kjemper for sine legitime
nasjonale rettigheter som nektes dem
av sionismen og imperialismen!
Vi fordømmer den barbariske krigen
som føres av den israelske regjeringa, som
dreper hundrevis av palestinere, lemlester
og sårer i tusentall, og som har kastet
de palestinske arbeiderne ut i den største
nød.
Vi forplikter oss til å utvikle en sterk
solidaritet blant arbeiderne med det pales-
tinske folkets kamp og med dets organisa-
sjoner, især Palestinas Sammenslutning av
Fagforeninger.
• Solidaritet med Asias arbeidere, som
har reist seg mot den imperialistiske
politikken!
I Sør-Korea er mer enn 550 arbeidere
og fagforeningsfolk fengslet fordi de slåss
mot den nyliberale strukturtilpasningspo-
litikken som regjeringa søker å påtvinge
dem.
Vi krever deres øyeblikkelige løslatelse
og uttrykker vår solidaritet med den fag-
lige landsorganisasjonen KTCU.
• Solidaritet med Russlands arbeidere,
hvor kapitalen og imperialismen med
ild og blod søker å påtvinge dem den
velkjente «markedsøkonomien».
Med Putins hjelp vil IMF gjennomtvin-
ge en ny arbeidsmarkedslov, som vil for-
verre arbeidernes arbeidsforhold og leve-
vilkår og forringe deres mulighet til å
organisere seg. Dette vil sette dem flere
tiår tilbake.
Vi fordømmer dette storstilte angrepet
i Russland.
Blant de konkrete skrittene som ble
tatt for å utvikle vårt felles internasjonale
solidaritetsarbeid, er vedtaket om å utgi
en bulletin og opprette en internasjonal
koordinasjonskomité. Det er opp til denne
å forberede det neste internasjonale fag-
lige treffet.
Bourges 24. juni 2001.
Stå sammen mot kapitalen!
Det 8. Internasjonale Faglige treffet går av
stabelen i Tyskland i 2003.

Tyrkiske arbeiderledere fengslet og løslatt

Sabri Topcu, president i det
tyrkiske Transportarbeiderfor-
bundet TUMTIS, ble arrestert
den 8. september. Han ble
arrestert hjemme midt på natta
og fraktet til hovedpolitistasjo-
nen i istanbul iført håndjern.
Arrestasjonen hadde åpenbar
sammenheng med en konflikt
om retten til å inngå tariff-
avtale ved en transportbedrift
i Istanbul. TUMTIS er kjent
som en av de mest kampvillige
fagorganisasjonene i Tyrkia,
og har gått ut i aktivt forsvar
for arbeiderne.
De faglige lederne ble seine-
resluppet fri, blamt annet tak-
ket være sterke reaksjoner og
protester fra arbeidere og fag-
bevegelse i inn- og utland.
8 Nr. 22 – 2•2001
Forening for over-
våkingsofre stiftet
Reidar T. Larsen, tidligere formann i
NKP, er blitt tilkjent 80.000 kroner i
erstatning av Innsynsutvalget. Peder
Martin Lysestøl, tidligere AKP-er
og Palestina-aktivist, er blitt tilkjent
100.000 kroner, som er det maksi-
male erstatningsbeløpet til ofrene for
POTs overvåking.
Larsen og andre har tatt initiativ
til å danne ei forening for de overvå-
kedes interesser. Ett hovedkrav for
foreninga er at myndighetene gir en
uforbeholden unnskyldning overfor
alle som er blitt forfulgt. Den krever
også fortgang i saksbehandlinga.
POT-overvåketes forening
Pb 211 Sentrum, 0103 Oslo
Kontaktpersoner:
Geir Hovland, H. Nielsen Haugesv
39, 1523 Moss – tel. 22426200
Reidar T. Larsen, Leirskallen 18,
1168 Oslo – tel. 22286227
Mer overvåking og
trakassering i vente
Røyken steg fortsatt opp fra ruinene
i New York da politikere fra Høyre
og FrP straks var frampå med krav
om å styrke overvåkinga generelt og
POT spesielt.
Politiets Fellesforbund og leder
Arne Johannessen fulgte raskt opp
med at det må bli lettere adgang til
romavlytting.
I begynnelsen av oktober ble en
rekke somaliere og andre innkalt til
avhør for angivelig hvitvasking av
terroristpenger, fordi de har formidlet
penger fra norske somaliere til fami-
lien hjemme i det bankløse Somalia.
POT har også innkalt en rekke
personer med utenlandsk bakgrunn
med flysertifikat. Skal de ta alle med
sertifikat for bil også, vil POT trenge
betydelige overføringer i tida som
kommer.
Frigi Gigi – forsvar
I Sverige er man mer
opptatt av ruteknusingen på
Avenyen enn av å forsvare
rettssikkerheten til
demonstrantene og retten
til å demonstrere.
Av Maria D. Lange
Den 43-årige kokken og aktivisten Lui-
gino Longo, også kalt Gigi, ble arrestert
i Gøteborg 15. juni under EU-toppmøtet.
Gigi er italiensk statsborger, men har vært
bosatt i Norge i 17 år. Han ble tiltalt
for i to tilfeller å ha deltatt i «våldsamt
upplopp». Det ble påstått at han 14.
juni hadde kastet en gren i Vasaparken. og
at han 15. juni hadde truffet en politi-
mann i bakhodet med en sten under den
antikapitalistiske marsjen på Berzeliiga-
tan. Han ble dømt til 2 og 1⁄2 års fengsel.
Rettssakene
I to rettssaker, 17. og 24. juli, presterte
tingsretten i Gøteborg å føre kun politivi-
tner og kun å oversette det Gigi sa til
svensk, mens han ikke fikk oversatt det
andre sa i retten. Den offentlig oppnevnte
forsvareren Bertil Wimmerstedt opptrådte
nærmest som en hjelpegutt for aktor. Det
verste er imidlertid at rettssakene i all
hovedsak fokuserte på generelle hendelser
og på Ya basta's og AFAs linje under
demonstrasjonene. Aktor fikk helt uhem-
met vise filmmateriell, plakater og andre
gjenstander som ikke hadde noe å gjøre
med det Gigi var tiltalt for. Gigi ble så
spurt om hva han mente om det de viste.
Ved å karakterisere demonstrasjonene som
«forenad vold» og siden plassere Gigi inn
i dem, kriminaliserte retten både demon-
strasjonene og Gigi.
«Filmbeviset» fra Vasaparken var uten
tidsangivelse, og først ble det hevdet at det
var tatt opp mellom kl. 12 og 15. Da det
ble kjent at Gigi ikke kunne ha vært der
på det tidspunktet, da han beviselig satt på
en buss på vei fra Oslo, endret politivitnet
tiden til etter 12 en gang for å tilpasse
forklaringen. På tross av at man heller
ikke kunne se hvor grenen ble kastet og
hvor den havnet eller om kastingen var del
av et «våldsamt upplopp», ble Gigi dømt
til 1 års fengsel for dette.
Gigi deltok i fremste del av den anti-
kapitalistiske marsjen. Politivitner karak-
teriserte fremste del som fredelig. Han
skulle angivelig ha vært den eneste volde-
lige personen der. Det eneste «beviset» på
at Gigi skulle ha kastet sten og truffet
en politimann i bakhodet, var forklaringen
til et politivitne, som ikke hadde sett hva
han hadde kastet eller hvor det skulle
ha landet. Han hevdet imidlertid at Gigi
var den eneste som kastet. I dommen
konkluderes det derfor med at det måtte
ha vært Gigi som traff politimannen med
en sten i bakhodet siden politivitnet ikke
så noen annen som kastet noe. For dette
ble Gigi dømt til 2 års fengsel. (Aktor
hadde lagt ned påstand om «bare» 2 og
1⁄2 års fengsel!)
I sin sluttprosedyre la aktor vekt på
at demonstrasjonene var et angrep på det
svenske demokrati. Han trakk til og med
inn demonstrasjonene i Genova for å vise
hvor alvorlig slikt er, til tross for at Gigi
ikke hadde noen kjennskap til dem, fordi
han da satt fengslet uten tilgang til medier.
Aktor betegnet demonstrantene som idio-
ter (ergo er Gigi idiot!). Alder ble også
brukt som skjerpende omstendighet! Aktor
konkluderte med å si at «det verste er at
jeg ikke forstår en 43-årings motiver for
handlingene».
Soningsforhold
Gigi fikk brev- og besøkskontroll også
etter at dom var falt i tingsretten, begrun-
net med fluktfare og fare for bevisforspil-
lelse, en praksis man ikke har i Norge..
Han fikk dermed ikke adgang til å være
med å forberede sin egen ankesak. Brev
skulle ikke ha politisk innhold! Han fikk
først lov å få besøk etter 24. juli, og da
bare av samboer og datter. 29. juli ba han
pent om å få ringe sin datter som da fylte
17 år, men fikk avslag. Han måtte søke
hver dag om å få en halvtimes lufting. I
det hele tatt ble han totalt isolert i en celle
i politihuset som er på størrelse med en
avmerka parkeringsplass for én bil.
Det ble ikke tatt hensyn til at han lider
av en alvorlig hjertesykdom.
 Nr. 22 – 2•2001 9

ar retten til å demonstrere

Støtte
Etter at dommen falt 31. juli ble det stiftet
en solidaritetskampanje for Gigi for å
kjempe for hans rettssikkerhet og for å få
ham løslatt. Kampanjen har fått bred støtte
fra fagbevegelsen, universitetsansatte, Nei
til EU og kulturpersonligheter i Norge. I
Sverige har Mikael Wiehe gitt støtte. I Ita-
lia har Dario Fo, folkevalgte i parlamentet
og EU-parlamentet og Social forum sluttet
opp om kampanjen. Økonomisk støtte har
strømmet inn.
Ankesaken
Gigi byttet forsvarer, og fikk medhold i
at det var begått en særdeles grov saksbe-
handlingsfeil i tingsretten. Det var ikke
sammenheng mellom tiltale og dom! 1. og
2. oktober kom ankesaken opp i hovretten
i Gøteborg. Denne gangen ble alt oversatt
til italiensk. Det ble ført fem vitner for
forsvaret, og forsvareren, Stig Centerwall,
var dyktig. Likevel ble Gigi nok en gang
utsatt for en politisk prosess. Aktor fikk
fortsatt bruke mye tid på en generell frem-
stilling av demonstrasjonene, med fokus
på de voldelige handlingene. Dommeren
stoppet for eksempel ikke en film fra
Avenyen, som ikke hadde noe med Gigi å
gjøre. Forsvareren klarte likevel å få frem
sine poeng ved alltid i slike tilfeller å stille
spørsmål om hvorvidt det som ble vist
hadde relevans for Gigis sak.
Centerwall innledet rettssaken ved å be
om å få den utsatt fordi han ikke hadde
fått «videobeviset» fra Vasaparken før
torsdag 27.9. og fordi den nå hadde tids-
angivelse, kl. 18.03! Utsettelsen ble avvist.
Forsvareren kritiserte aktor for ikke å ha
utlevert større deler av filmen slik at man
kunne se hva som skjedde i minuttene før
Centerwall slo fast at det var usikkerhet
både mht. om beviset kunne godtas, ved
om grenen ble kastet mot noen, (politivit-
net måtte medgi at grenen hadde havnet i
et buskas) og ved om grenkastingen i så
fall var del av et «våldsamt upplopp». På
bakgrunn av dette og på manglende bevis
i sin helhet, krevde han full frifinnelse.
Aktor krevde straffen skjerpet med 1⁄2 år.
En trussel mot demokratiet?
Gigis sak er dessverre bare en av mange
etter EU-toppmøtet i Gøteborg. Mange
demonstranter har fått oppsiktsvekkende
lange straffer, begrunnet med at deres
handlinger er en trussel mot demokratiet,
mens politiet ikke tiltales for sine volds-
handlinger. De som skjøt med skarpt inn
i folkemengden, slipper tiltale, begrunnet
med at de skjøt i selvforsvar! Selv i det
fasciststyrte Italia er det etter Genova
og etter «grenkastingen». Man visste at tatt et visst oppgjør med politiets bruk
Gigi ikke kunne ha kommet til Vasaparken av vold! I Sverige er man mer opptatt av
før 18.30. Politivitnet forklarte da at ved ruteknusingen på Avenyen enn av å for-
kopiering ble tidsangivelsen borte, men svare rettssikkerheten til demonstrantene
kom så frem igjen. Han sa at klokkeslettet og retten til å demonstrere.
kunne skyldes forskjellen mellom som- Siste: Gigi fikk dom på 2 år i hovretten.
mer- og vintertid. Dommeren mente at han Han ble frikjent for å ha kastet stein.
skulle undersøke kameraet sitt. Han gjorde Dommen blir anket.
dette dagen etter, og kunne per telefon
opplyse om at kameraet viste en time feil. http://home.no.net/freegigi
Ungdommer dømt til 4 år for «oppvigleri» pr. mobil!
Åtte svenske ungdommer Ungdommene var ikke bevegelser. Dette var iføl-
ble den 5. oktober idømt til stede på demonstrasjo- ge aktoratet – og dom-
fra 3 til 4 års fengsel for nen i det hele tatt, men meren en enda alvorlige-
å ha organisert «voldsomt sendte SMS-meldinger til re forbrytelse enn om de
opprør» – med mobiltele- demonstrantene med vars- fysisk hadde ledet demon-
foner! ling omkring politiets strasjonen!

EU vil ha europeisk terrorlov

EU-kommisjonen var etter
Genova raskt ute med å foreslå
en europeisk arrestordre som
ledd i felles lovregler og straf-
fereaksjoner mot terrorister.
I følge framlegget blir ter-
rorisme definert som forbry-
telser mot befolkningen eller
mot institusjoner med sikte på å
undergrave eller endre politis-
ke, sosiale og økonomiske sam-
funnsstrukturer. Minstestraffen
for slike forbrytelser bør være
to år, mens minimumsstraffen
for alvorlige tilfeller bør være
20 år.
Hvis EUs «justisminister»,
Antonio Vitorino, får tilslut-
ning fra medlemsstatene, kan
disse lovene raskt bli en del av
Schengen-avtalen, og dermed
få virkning for Norge.
Som det framgår av formule-
ringene over, vil en sånn defini-
sjon av «terrorisme» kunne bru-
kes aktivt imot politisk opposi-
sjon, og faktisk stemple enhver
form for sivil ulydighet som
«terrorisme», slik blant andre
Thomas Mathiesen, professor i
kriminologi har pekt på.
Dette lovforslaget ble lansert allerede 19. september
10
EU-domstolen
bestemmer ikke i
Norge, Jagland!
Utenriksminister Thorbjørn Jagland
uttaler i Aftenposten at Norge må
følge EF-domstolens vedtak i patent
på liv-saken fordi «vi har bedt dom-
stolen avgjøre saken».
- Jagland gir i realiteten domstolen
blankofullmakt til å styre norsk poli-
tikk. Han gjør EF-domstolen til øver-
ste dømmende myndighet i Norge. Vi
vil minne utenriksministeren om at
det norske folk har avvist dette i to
folkeavstemninger om EU, sier leder
i Nei til EU Sigbjørn Gjelsvik i en
pressemelding.
Nederland fikk ikke medhold i
EF-domstolen på at patent på liv-
direktivet strider mot konvensjonen
om biologisk mangfold. Norge støttet
Nederlands sak for domstolen. «Norge
legger til grunn at viktige aspekter
ved patentdirektivet er uforenlig med
formålet for Konvensjonen om biolo-
gisk mangfold og at en omgjøring
av patentdirektivet til nasjonal lov vil
være til hindring for staters mulighet
til å sette Konvensjonen om biologisk
mangfold ut i livet gjennom nasjonale
og internasjonale tiltak, aktiviteter
og samarbeid», heter det i støtteerklæ-
ringen fra den norske regjeringa.
- Den norske motstanden mot patent
på liv-direktivet har gått på det reelle
innholdet i direktivet. Det burde ikke
overraske noen at EUs egen domstol
mener EUs vedtak er i samsvar med
internasjonalt regelverk. Den norske
regjeringas argumenter mot direktivet
er fortsatt like gyldige, sier Gjelsvik.
Et veto mot patent på liv-direktivet
vil gjelde Norge, Island og
Liechtenstein.
Sosialdemokratiet
tapte – og vant
Arbeiderpartiet har gått
på sitt største valgnederlag
noensinne, og er nå jamnstort
med Høyre.
Et par hundre tusen velgere har snudd
ryggen til høyrepolitikken til Jagland og
Stoltenberg. Stemmeraset på vel ti prosent
innevarsler at en epoke er slutt i norsk
politikk. Høyresosialdemokratiet har defi-
nitivt mistet den dominerende førerposi-
sjonen det har hatt i hele etterkrigstida.
Den forventa høyrebølgen ble ikke den
brottsjøen som det først så ut til. SV har
fanget opp store deler av velgerprotesten
imot velferdsraseringa, og er i ferd med å
framstå som det egentlige sosialdemokra-
tiet i Norge. Men SVs venstrekritikk av
DnA stikker ikke djupere enn at Kristin
Halvorsen og Co. er villig til å selge
hva det skal være hvis det gir utsikter til
taburetter i en ny regjering Stoltenberg.
Minst en av SVs “nye og friske” stortings-
representanter er erklært NATO-tilhenger,
og slik sett skulle utgangspunktet være det
aller beste.
Imidlertid vil trolig Høyre, KrF og FrP
sette bom for ei ny sosialdemokratisk regje-
ring med ministre fra SV og Senterpartiet.
I ukene som kommer vil folket bli plaget
til døde av regjeringsforhandlinger med
kjøp og salg av programerklæringer, før
Om valgkritikk og sjølkritikk
Valgkommentaren ovenfor, som ble skre-
vet umiddelbart etter at valgresultatet var
kjent, har avstedkommet en del sure reak-
sjoner fra ledende RV-hold.
Mange RV-ere er forståelig nok frustrert
over det dårlige valgresultatet, og forsøker
å finne forklaringer – og mulige syndebuk-
ker – for hvorfor det ikke gikk bedre.
Noen mener at Revolusjon burde holde
kjeft, fordi vi ikke har kastet nok krefter
inn i valgkampen til RV, og nærmest er
medskyldige i det dårlige resultatet. Sett
bort fra at vi tror dette er uttrykk for
en smule overvurdering av vår styrke og
innflytelse, har flere av våre kamerater
bidratt til RVs valgkamp og oppfordra folk
til å stemme RV i mangel av et bedre
alternativ. F.eks. har flere av våre faglige
Nr. 22 – 2•2001
nye administratorer av den norske kapita-
lismen inntar regjeringskvartalet.
Det vi kan ta for gitt er at angrepene
på velferd og opparbeida rettigheter vil
fortsette uansett.
For Rød Valgallianse ble valget en til-
nærmet katastrofe. I Hordaland så det en
stund lovende ut for Torstein Dahle, men
det holdt altså ikke. I Oslo ble det et
stemmeras i forhold til forrige valg, trass i
fargeklatten Aslak Sira Myhre.
Det elendige valgresultatet forbauser
ikke oss. Vi har lenge advart imot utvik-
linga av RV i retning av et nytt mini-SV,
og profileringa av RV som et trotskistisk-
sosialdemokratisk parti istedenfor som en
revolusjonær front av venstrekrefter. I for-
kant av valget flørtet RV åpenlyst med
SVs såkalte venstreside. Det er logisk at
folk som blir stilt overfor valget mellom to
tilnærma like SV-partier velger det største,
med best mandatsjanser.
Valgresultatet har demonstrert at den
borgerlige parlamentarismen er i større
krise enn noensinne, med en valgdelta-
kelse som ikke har vært lavere siden 1927.
Det har også vist at arbeidsfolk i Norge
sårt mangler et slagkraftig, rødt alternativ
som evner å utnytte den borgerlig-sosial-
demokratiske systemkrisa til å sette spørs-
målet om et nytt samfunnssystem på dags-
orden.
Nettmagasinet Revolusjon 12.09.2001
kamerater stått på det faglige oppropet for
å stemme RV.
Tron Øgrim har på RV-lista skrevet et
laaangt, men kameratslig, åpent brev til
Revolusjon og Tjen Folket i samband med
RV og valget. Begge organisasjoner har
gitt utførlige svar. Den som ønsker å få
med seg hele korrespondansen, finner det
på nettet eller på den interne RV-lista.
Av svaret fra Revolusjon vil det framgå
at vi er enige i kritikken fra Øgrim på ett
eneste punkt: vår valgkommentar burde ha
poengtert mediaboikotten av RV som en
vesentlig faktor for det dårlige resultatet.
Når det er sagt, så skulle den vesle
valgkommentaren ikke i hovedsak analy-
sere RV, men få sagt det viktigste om
valget som sådan. Det mener vi den gjør.
Nr. 22 – 2•2001 11

FAKTA
utøvelsen av retten til individuelt eller atlantiske områdes sikkerhet. Ethvert slikt
NATO-paktens Artikkel 5
kollektivt selvforsvar, som er anerkjent væpnet angrep og alle forholdsregler som

” Partene er enige om at et væpnet

angrep mot en eller flere av dem i
Europa eller Nord-Amerika skal betraktes
som et angrep mot dem alle, og er følge-
lig blitt enig om at hvis et slikt væpnet
angrep finner sted, vil hver av dem under
ved artikkel 51 i De forente nasjoners
pakt, bistå den eller de angrepne parter
ved enkeltvis og i samråd med de andre
parter straks å ta slike skritt som den
anser for nødvendig, derunder bruk av
væpnet makt, for å gjenopprette det nord-
blir tatt som følge av dette, skal øyeblik-
kelig meldes til Sikkerhetsrådet. Slike
forholdsregler skal bringes til opphør når
Sikkerhetsrådet har tatt de skritt som er
nødvendige for å gjenopprette internasjo-
nal fred og sikkerhet.

Norge er i krig!
Et mindretall av det norske
folket forsvarer den skitne
krigen mot Afghanistan.
En krig Norge skal ut av!
Antikrigsnettverket har vært i bered-
skap, og en brei front er i ferd med å
bygges opp. SV og deler av Senterpartiet Når dette skrives er tallene
ser denne gang ut til å havne på riktig side. på drepte sivile allerede
Organisasjonen Nei til Nye NATO og en
rekke freds- og solidaritetsorganisasjoner
kommet over 200.

Den første angrepsbølgen omfattet 15 er også på banen. Alle disse faktorene

bombefly, 25 jagerfly og 50 krysserraket- taler for at hovedkravet – Norge ut NATOs pressekorps
ter, ifølge USAs av krigen – vil få Pressa bidrar. i likhet med politikerne,
forsvarsminister vind i seilene jo til å late som om krigen er en «ikke-
Donald Rumsfeld. lenger USA og krig».
Det har blitt man- Vi skal huske hva de sa! Storbritannia fort- Systematisk blir den britiske og ame-
ge tokt etter det. setter sitt blodige rikanske terrorbombinga omtalt som
- Norge stiller seg fullt solidarisk
Men som da korstog. «begrensede militære aksjoner», «en
bombene regnet med USA og er parat til å målrettet kampanje» og så videre.
over Serbia og assistere, sier utenriksminister Afghanistan Denne formen for ’nynorsk’ brukes
Kosova i 1999, vil seire helt bevisst, og er utvikla av NATO for
forsøker USAs Thorbjørn Jagland. Ingen makt har å bidra til at krigshandlingene får preg
lakeier i regjering - Bondevik understreker overfor noensinne klart å av fjern science fiction.
og storting å for- erobre Afghanis- For å gjøre jobben har NATO utplas-
telle det norske NTB at han stiller seg bak tan, og det vil hel- sert sine tro tjenere i hele pressekorpset.
folket at dette angrepet og mener det er viktig å ler ikke skje denne Flere av de mest framtredende utenriks-
egentlig ikke er en gangen. Det afg- reporterne i NRK og TV2, er mobi-
krig, bare en kam-
vise solidaritet med USA. hanske folket er liseringsdisponerte presseoffiserer. Så
panje imot terro- utpint av kriger, av godt som hele det øvrige kobbelet av
rismen. Men det reaksjonære føy- redaktører og utenrikssjefer har fra før
er grenser for hvor mange ganger et folk lar dale og religiøse ledere, av tørke og av gjennomgått Forsvarets Høyskole, der
seg lure av løgnaktige politikere, og denne sult, men det har sin nasjonale verdighet de sverger troskap til NATO og Den
gangen er krigsmotstanden i utgangspunk- i behold. Det er et folk med solid kam- hvite far i Washington.
tet større. perfaring, med et landskap og et klima
som gir lokale geriljakrigere gode kort
Under halvparten for krig på handa når bakkekrigen kommer. Sjøl Underskriftskampanje
I en meningsmåling for Aftenposten 11. de mest veltrente kommandostyrkene fra
oktober var 47 prosent for krigen, mens SAS og Green Berets, utstyrt med de mest for tre minutter
34 prosent var imot. Allerede første bom- avanserte våpen og topp moderne kommu- På en rekke skoler, blant annet i
bedag gikk tusener i demonstrasjonstog nikasjonsutstyr, vil få bruk for likposene. Oslo, har elever startet underskrifts-
i byer som Oslo, Bergen og Trondheim. Krigsmotstandernes jobb i Norge er kampanjer med krav om at det blir
Dette gir et langt bedre startgrunnlag enn gjennom massemobilisering og motinfor- tre minutters stillhet på skolene, til
forrige gang, da sjokket over at Norge masjon å få brakt Norge ut av denne skitne minne om ofrene for bombeterroren
faktisk deltok i en angrepskrig lammet krigen fortest mulig. i Afghanistan. Som kjent sto hele
deler av opinionen. Norge, også skolene, stille etter
Også internasjonalt er opinionen sterk Stopp bombinga! sjølmordsangrepene i New York.
og protestene mange, også i USA. Norge ut av krigen!
12
Terrorismens profitører
Terroranslaget mot Pentagon
og World Trade Center i
Washington og New York
viser nok en gang at
terrorisme fungerer
kontrarevolusjonært.
Uansett hvem som faktisk sto bak ter-
roraksjonen i USA; det finnes ikke fnugg
av forsvar for handlinger som innebærer
massive tap av sivile liv. Skjønt angrepet
var høyst målretta og koordinert mot de
fremste symbolene på USAs økonomiske
og militære makt, er det en kjensgjerning
at tusener av vanlige arbeidsfolk, funk-
sjonærer, brannmenn og andre omkom
sammen med finansakrobater, børsmegle-
re og militære. Det finnes ingen unnskyld-
ning for å bruke intetanende sivilister som
«nødvendige offerbrikker».
Det råder et rettmessig hat mot USA-
imperialismen blant hundretalls millioner
av mennesker verden over. Men dette hatet
mo t USAs rolle som verdenspoliti og
internasjonal utbytter nummer én, må aldri
rettes mot det amerikanske folket. USA
består, som alle andre kapitalistiske land,
av en millionarmé av vanlige arbeidere,
bønder og arbeidsløse.
Verden vet fortsatt ikke hvem som sto
bak det uhyre velregisserte anslaget, til
USA-imperialismen har oppmarsjert sine styrker rundt Afghanistan, også i tidligere
Sovjetrepublikker som Uzbekistan. Det strategiske spillet om Sentral-Asia er i gang.
tross for at den amerikanske regjeringa har
utpekt Osama bin Laden som ansvarlig.
Ingen vil ta «æren»
Fra et militært-logistisk ståsted framstår
terrorhandlingen som en nesten til det
perfekte planlagt og gjennomført opera-
sjon, et profesjonelt kunststykke der ofring
av tusenvis av sivile liv er innkalkulert.
Det var en operasjon som må ha krevd
betydelige økonomiske ressurser og et
informasjonsnettverk på høyt nivå i det
amerikanske samfunnet. Normalt ville bare
verdens mest effektive etterretningsorga-
nisasjoner være i stand til å planlegge og
regissere en samordnet aksjon av denne
typen. Hvis dette er uført av en terro-
ristorganisasjon fra f.eks. Midt-Østen, er
det påfallende at ingen har tatt på seg
ansvaret for denne største «suksessen» i
den individuelle terrorismens historie. Det
er rimelig å anta at en aksjon med slike
dimensjoner ville gi optimal status og evig
æresstatus i slike miljøer.
Men ingen har sagt at de er ansvarlige,
og den utpekte bin Laden nekter for at
han har vært involvert. Selvfølgelig kan
det skyldes at han er redd for sitt liv, men
bin Laden har vært et offisielt jaktobjekt
for CIA og FBI i årevis, særlig etter bom-
beangrepene mot de amerikanske ambas-
sadene i Kenya og Tanzania i 1998. Den
samme bin Laden er fostret av USA under
Nr. 22 – 2•2001
krigen mot de sovjetiske okkupasjons-
styrkene i Afghanistan på 80-tallet, hans
«tjenester» er også blitt utnyttet på Balkan.
Faktum er at ingen vet mer om bin Laden,
hans metoder og kontaktnett enn nettopp
CIA. Hvis vi forutsetter at påstanden om
bin Laden som ansvarlig er riktig, må fin-
geren likevel rettes mot CIA og National
Security Agency: Er amerikansk etter-
retning så dårlig på hjemmebane at tre
av fire passasjerfly ute av kurs og med
kamikazepiloter ved spakene rammer sine
mål? Kunne de ikke uskadeliggjøres, eller
ville ikke de politiske og militære lederne
stanse dem med makt, fordi nedskyting
ville bety alvorlige politiske omkostninger
(ville opinionen tro på at det var ter-
roristfly som var blitt skutt ned?), mens
det åpnet seg gylne politiske og militære
muligheter hvis man lot dem ramme sine
mål?
I norske, europeiske, og særlig ameri-
kanske medier er det tabu i det hele tatt
å reise slike problemstillinger. Nettopp
derfor bør og må de reises.
Utvetydige trusler fra Bush
Taliban-regjeringa, som har kommet til
makta gjennom massiv våpenstøtte fra
Pakistan og USA under kampen mot den
sovjetiske okkupasjonen 1979–1988, har
krevd bevis på bordet før de vil utlevere
Osama bin Laden. Det har trolig allerede
kostet dem, og mengder av sivile afgha-
nere, dyrt når dette leses.
Texastruslene fra president George W.
Bush har ikke vært til å misforstå. De
har vært og er rettet til langt flere enn
det afghanske regimet: «Alle land i alle
verdensdeler må ta en avgjørelse: Enten
er dere med oss, eller dere er med ter-
roristene. Fra denne dag vil enhver stat
som fortsetter å gi ly til eller støtte ter-
rorisme bli ansett som et fiendtlig regime
av USA», sa Bush i sin tale til Kongressen
den 20. september.
Bush varslet samtidig at den kommende
krigen «ikke vil bli som krigen mot Irak et
tiår tilbake, med en besluttsom frigjøring
av landområder og en rask avslutning. Den
vil ikke bli som krigen over Kosova for to
år siden, der ingen bakkestyrker ble tatt i
bruk og ikke en eneste amerikaner mistet
livet i kamphandlinger.
Vårt svar innebærer langt mere enn
hurtig gjengjeldelse og isolerte angrep.
Nr. 22 – 2•2001
Amerikanere må ikke forvente seg ett
slag, men en langvarig kampanje som ikke
ligner noe vi tidligere har sett.»
Slik taler en president som har til hen-
sikt å gjøre reint bord for amerikanske
interesser i globalt perspektiv. Ingen tidli-
gere president, med et mulig unntak for
Harry Truman, har forlangt total lydighet
fra alle verdens regimer, uten unntak.
En planlagt strategi
Her bør ingen ha illusjoner: Det som pre-
sidenten og hele den amerikanske admi-
nistrasjonen uttrykker, er ingen spontan
respons på en stemningsbølge bygd på
det amerikanske folkets forbitrelse. Det
er en veloverveid strategi som først
nå, takket være terroristanslaget og
stemningsbølgen som er utløst blant
amerikanere flest, kan la seg utfolde i
full skala.
Kynisk sett – og imperialismen er kynisk
– var terrorangrepene den anledningen
som verdens førende imperialiststat treng-
te for å gjenopprette sitt ustø New World
Order. Den tidvis oppsetsige europeiske
økonomiske stormakta EU er effektivt
banket på plass med NATO-pakten og
har, med noen forsiktige franske og tyske
kremt, avlevert erklæringer om blind og
total lydighet i den USA-leda «kampen
mot terrorismen». Vasallstaten Norge inn-
tok naturligvis lynraskt rekruttstilling på
amerikansk kommando. For første gang i
historien er Atlanterhavspaktens artikkel
5 (om kollektiv forsvarsplikt hvis ett med-
lemsland blir angrepet) gjort gjeldende, og
det uten at noen stat har erklært USA krig!
Denne surrealistiske situasjonen samsva-
rer lite med hvordan NATO-spørsmålet
alltid er blitt sukret overfor de mindre
europeiske landa; som en garanti om hjelp
fra storebror USA i tilfelle krig. Nå er det
«vår plikt å hjelpe USA», en litt for rask
fortolkning av NATO-traktaten som nok
vil framkalle et sterkt behov for angrepil-
len i en rekke europeiske hovedsteder i
nær framtid.
Make no mistake about it: USA vil
ha krig. Og USA forlanger at enhver
stat stiller seg til disposisjon, politisk og
militært, for USAs ønsker og krav. Denne
krigspolitikken vil bety intensivert overvå-
king, militarisering og politisk undertryk-
king i alle stater som med- eller motvillig
danser etter tonene til The star-sprangled
banner.
Hele verden, de religiøse lederne i
Afghanistan unntatt, har fryktsomt lagt
seg flate for de utilslørte truslene fra
Washington. Pakistan og en rekke stater
i den muslimske verden har fått lagt den
amerikanske løkken om halsen, kombinert
med løfter om sletting av gjeld og nye
kreditter fra verdensbanken og IMF. Ved å
sette disse regimene i skrustikka, har USA
samtidig framprovosert opprør i folkemas-
sene, opprør som kan flamme opp og gjøre
det glohett; ikke bare for USAs marionet-
ter i regjeringskontorene, men på sikt også
for USA sjøl.
I fascistisk retning
Den voksende politiske krisa for regjerin-
gene verden over, sjøl i de mest utvikla
og demokratiske landa, er i ferd med å
bli fulgt av ei global økonomisk krise
som innevarsler ustabilitet og uro. «Kamp
mot terrorisme» er i denne situasjonen
en universalresept for makthavere som
ønsker å undergrave de demokratiske ret-
tighetene og innsnevre mulighetene for
politisk opposisjon.
13
Politiets Overvåkingstjeneste forsøker
å komme til heder og verdighet igjen.
Jurister og Politiforbundet forlanger rom-
avlytting og hjemmel til enda mer utstrakt
tapping av telefoner og epost. Vi kan
forvente nye tilbakeslag når det gjelder
demonstrasjonsfrihet, slik at det som skjed-
de i Göteborg blir regelen og ikke unnta-
ket.
Det er nettopp dette EU legger opp
til. Straks etter Göteborg og Genova kom
EU-landas justisministre sammen for å
drøfte mer effektive metoder for å hindre
massedemonstrasjoner foran neste topp-
møte. Resultatet av forarbeidet foreligger
nå i form av dokumenter som anbefaler
at enhver form for sivil ulydighet skal
bli stemplet som terrorisme. Politistaten
tar raskt form under dekke av vern om
demokratiet.
Proporsjoner og
virkelighetsforståelse
Amerikanere kjenner ikke krig annet enn
som et fenomen på andre staters ter-
ritorium. Med unntak av det japanske
angrepet på Pearl Harbour, på Hawaii, i
1941, har USA de siste 136 åra kjempet
alle sine kriger på fremmed jord. Derav
det voldsomme sjokket, som har rokket
illusjonen om usårbarheten til «God’s own
country».
Av samme grunn blir katastrofens
omfang blåst opp utover alle proporsjoner.
Rundt 6 000 drepte er et formidabelt og
grusomt tall. Men sett i et større perspektiv
er tallet ikke oppsiktsvekkende for antall
omkomne i forskjellige katastrofer. Tar
en utgangspunkt i folketallet, ville ter-
roraksjonen i USA tilsvare 96 omkomne i
fortsetter neste side
14
Norge. Har det rike USA virkelig behov
for massive innsamlingsaksjoner og mobi-
lisering av hele Det internasjonale Røde
Kors for å takle denne katastrofen, attpåtil
som man samtidig øker militærbudsjettet
med 1400 kroner pr. innbygger?
6 000 er en femtedel av tallet på men-
nesker som dør av sult og fattigdom i
verden, ikke bare den 11. september 2001,
men hver eneste dag året rundt.
Målestokk for menneskeverd
Om verden ikke visste det fra før, er det
nå slått fast at 6 000 døde amerikanere
har en verdi og et menneskeverd som
langt overgår de hundretusentall som blir
bombet, utsultet og utplyndret til døde
på den sørlige halvkule. Irak har vært
bombet, utsultet og tyrrannisert av USA
og Storbritannia i mer enn ti år. Disse
handlinger fra «det internasjonale samfun-
net» har ikke bare fratatt irakiske barn
retten til skolegang, mat og medisiner, de
har også fratatt 500 000 barn sjølve livets
rett.
I løpet av de ti åra denne lavintensive
terroren har pågått, står den manglende
TV-dekninga fra CNN, ABC eller NRK
i grell kontrast til 24-timersdekningen av
hendelsene i NY og Washington. Den
underliggende meldinga er ikke til å ta feil
av: På den ene sida har vi å gjøre med
dekning av katastrofer i den siviliserte,
hvite verden, og på den andre sida en
verden av undermennesker, for en stor del
plassert i den islamsk-dominerte del av
verden, der katastrofer, krig og terror er
normalen, og dermed uten interesse for et
betalende TV-publikum.
Terrorens opphav
Terrorisme er skadelig, den er farlig, og
den er et villspor i kampen mot imperia-
lismen. Men terrorismen oppstår ikke ut
av tom luft, eller ut av onde menneskers
forskrudde hoder. Den oppstår som en
refleks av den bestialske virkeligheten i
Palestina-løfter som brekkstang mot muslimske stater
For å holde sine vasaller i arabiske og
muslimske land i ro, har Bush hengt ut
ei gulrot om at USA vil vurdere å støtte
en egen palestinsk stat. Dette munnsværet
kommer i en situasjon der USA er helt
avhengig av at lederne i de islamske
landa ikke mister kontrollen mens USA
myrder deres trosfeller i Afghanistan – og
muligens snart i Sudan eller Libya. Derfor
henger Bush nå ut den palestinske gulrota,
Maskefall: Hvem er den største terroristen, Osama bin Laden eller George W. Bush?
storparten av verden, en virkelighet som
er skapt av imperialismen og som blir
opprettholdt av de samme imperialistene
gjennom økonomisk utpressing og våpen-
makt. Fortvilelsen, håpløsheten og despe-
rasjonen som rammer massene i de under-
trykte landa produserer et uuttømmelig
reservoar av rekrutter til terroristiske beve-
gelser, som «hellige krigere» og sjøl-
mordsfanatikere, så lenge det ikke fram-
står noe kjempende politisk alternativ som
oppnår troverdighet og evner å isolere de
fanatiske religiøse organisasjonene.
Godt for krigsindustrien
«Hellig krig» kan være nyttig, både for
reaksjonære islamske føydalregimer og
for den kristne gudens stedfortreder i Det
hvite hus. Det gjelder ikke minst i en
situasjon der den rike eliten hadde begynt
å innse at tilbakeslaget for amerikansk
økonomi ikke lot seg stanse av stadig nye
og mer desperate rentekutt fra Federal
Reserve. Wall Street har vært skaket av
røde tall og kursras i det meste av 2001.
kombinert med garantier om at Israel ikke
skal blandes inn i krigen mot den interna-
sjonale («muslimske») terrorismen.
Utsagnene fra Bush er koblet til
Mitchell-planen, og er ikke mer forplik-
tende enn at presidenten kan svelge dem
på et seinere tidspunkt. Likevel har utta-
lelsen ført til rituelle hysteriske utfall fra
Ariel Sharon, statsminister i Israel – en
stat som baserer hele sin eksistens på
Nr. 22 – 2•2001
Det militærindustrielle komplekset har
slitt i motbakke, og trenger sårt til en
ny giv. Krigsindustrien har alltid vært
en viktig drivkraft for den amerikanske
økonomien, og den har vært avhengig av
løpende kriger for alltid å holde sin tetpo-
sisjon. Militærindustrien er samtidig den
viktigste drahjelpen for teknologiaksjene,
som har vært i fritt fall i månedsvis.
En krig – som Bush lover skal bli
langvarig – og en ekstrabevilgning på 40
milliarder dollar, kan være det som trengs
i en stadig mer prekær økonomisk og poli-
tisk situasjon. Bush ba om Kongressens
velsignelse til å bruke $20 mrd på sin krig
mot terrorismen, og fikk det dobbelte av
det han først ba om. Slik kan han også yte
gjengjeld til de industrimonopolene som
geleidet ham inn døra til Det hvite hus.
Forkortet utdrag fra Nettmagasinet
Revolusjon. Artikkelen er skrevet før bom-
beangrepene mot Afghanistan tok til.
militær og økonomisk understøttelse fra
USA. PLO-ledelsen og Yassir Arafat later
også til å ha slukt agnet, ettersom palestin-
ske sikkerhetsstyrker har gått løs på oppo-
sisjonelle palestinske grupper som Hamas
og andre, i tråd med israelske krav.
USA håper med dette å holde de pales-
tinske protestene mot både USAs krig og
mot Israels vedvarende terror i sjakk. De
kan ha forregnet seg.
Nr. 22 – 2•2001
Lenin om revolusjonær eventyrpolitikk (utdrag)
Lenin advarte tidlig mot
terrorisme og voldsromantikk.
«Vi lever i en stormfull tid, da Russlands
historie går framover med sjumilskritt og
hvert år ofte betyr mer enn tiår i fredelige
perioder. Nå merker en resultatene av den
femti år lange epoken siden reformen (opp-
hevelsen av livegenskapet i 1861), det leg-
ges stein på stein til det sosiale og politiske
byggverket som i meget lang tid framover
vil bestemme landets skjebne. Den revolu-
sjonære bevegelsen fortsetter å vokse med
forbausende fart - og «våre retninger» vok-
ser fram (og blomstrer av) uvanlig hurtig.
Retninger som har et solid grunnlag i klas-
seoppbyggingen i Russland, som er et kapi-
talistisk land i rask utvikling, finner nesten
med det samme «sin lille stripe» og søker
etter klasser som de er beslektet med. Ta
for eksempel utviklingen hos herr Struve
som de revolusjonære arbeiderne for bare
halvannet år siden ba «kaste masken» som
marxist og som allerede nå selv har opptrådt
uten maske som leder (eller håndlanger?)
for de liberale godseierne, som skryter av å
være så jordnære og nøkterne. Og retninger
som bare uttrykker den tradisjonelle ustabi-
liteten i anskuelser hos mellomlagene og
de ubestemmelige lagene av intellektuelle,
forsøker å erstatte en tilnærming til bestemte
klasser med erklæringer som blir stadig mer
høyrøstet jo mer støyende begivenhetene
blir. «Vi støyer, broder, vi støyer» ser ut til
å være slagordet for mange revolusjonært
innstilte personer som er revet med av
begivenhetenes virvelvind uten å ha noe
teoretisk eller sosialt grunnfeste.
Blant disse «støyende» retningene hører
også de «sosialrevolusjonære»*, hvis trekk
trer stadig tydeligere fram. Og det er alle-
rede på tide at proletariatet studerer disse
trekkene nøyere og blir helt klar over hva
de virkelig representerer, disse personene
som stadig iherdigere søker arbeiderklas-
sens vennskap jo klarere det blir for dem at
de ikke kan bestå som en særskilt retning
uten nær tilknytning til de virkelig revolu-
sjonære klassene i samfunnet. […]
La oss gå over til punkt to
– spørsmålet om terroren.
I sitt forsvar av terroren, som den russiske
revolusjonære bevegelsens historie klart viser
er ubrukelig som kampmiddel, kommer de
sosialrevolusjonære riktig ut på glattisen når
de erklærer at de bare anerkjenner terror
kombinert med arbeid blant massene og at
de derfor ikke rammes av de argumentene
som de russiske sosialdemokratene** har
brukt når de har påvist at slike kampformer
ikke er hensiktsmessige (og i lang tid har
klart å avverge). Her har vi igjen en historie
som minner meget om deres forhold til «kri-
tikken». «Vi er ikke opportunister,» roper
de sosialrevolusjonære, samtidig som de på
grunnlag av en rent opportunistisk kritikk
vil skrinlegge dogmet om den proletariske
sosialismen. «Vi gjentar ikke terroristenes
feil, vi avleder ikke fra arbeidet blant masse-
ne,» forsikrer de sosialrevolusjonære, samti-
dig som de på det varmeste anbefaler partiet
å gå til slike aksjoner som Balmasjovs
mord på Sipjagin, selv om alle forstår at
denne handlingen ikke hadde noen som
helst tilknytning til massene og heller ikke
kunne ha det, slik den ble utført, og at
de som gjennomførte attentatet ikke regnet
med eller håpet på noen som helst bestemt
aksjon eller støtte fra massenes side. […]
Sosialdemokratiet vil alltid advare mot
eventyrpolitikk og nådeløst avsløre alle illu-
sjoner som uunngåelig vil ende i full desillu-
sjon. Vi bør huske at først når et parti virke-
lig leder den revolusjonære klassens kamp,
er det verdig til å kalles revolusjonært. Vi
bør huske at enhver folkebevegelse antar
uendelig forskjelligartede former, stadig ska-
per nye og forkaster de gamle, stadig modi-
fiserer eller skaper nye kombinasjoner av
gamle og nye former. Og det er vår plikt
å delta aktivt i denne prosessen med å
utforme nye midler og metoder i kampen.
Da studentbevegelsen antok skjerpede for-
mer, oppfordret vi arbeidere til å komme
studentene til hjelp («Iskra» nr. 2), uten at
vi påtok oss å forutsi formene for demon-
strasjoner, uten å love at de skulle føre til
direkte overføring av krefter eller åndelig
opplysning eller en særlig upågripelighet.
Da demonstrasjonene begynte å befeste seg,
oppfordret vi til å organisere demonstrasjo-
ner og til å væpne massene, og vi satte
det som en oppgave å forberede en folke-
oppstand. Uten at vi på noen måte gikk
prinsipielt mot vold og terror, krevde vi at
en måtte gå i gang med forberedelser til
former for vold som tok sikte på at massene
skulle ta direkte del i dem og som sikret
at massene virkelig deltok. Vi lukker ikke
øynene for at dette er en vanskelig oppgave,
men vi vil bestemt og iherdig arbeide for å
løse den uten å la oss forvirre av innvendin-
gene om at dette er «en ubestemmelig fjern
framtid». ja, mine herrer, vi går også inn for
former for bevegelsen som har framtida for
15
seg, og ikke bare for foreldede former. Vi
foretrekker et langvarig og vanskelig arbeid
for framtida heller enn en «lett» gjentakelse
av det som allerede er forkastet av fortida.
Vi vil alltid avsløre folk som snakker om
å bekjempe sjablonaktige dogmer, men i
virkeligheten selv bare benytter sjabloner fra
de mest falleferdige og skadelige teorier om
overføring av krefter, om forskjell mellom
store og små arbeidsoppgaver og selvsagt
teorien om attentater og ensomme helter.
«Slik som strid mellom folkene i tidligere
tider ble avgjort ved holmgang mellom
førerne, slik vil også terroristene erobre
frihet for Russland gjennom en tvekamp
med selvherskerdømmet,» slutter proklama-
sjonen av 3. april.
Slike fraser er det tilstrekkelig å gjengi
for å gjendrive. Den som virkelig utfører
et revolusjonært arbeid i forbindelse med
proletariatets klassekamp, vet, ser og føler
godt hvilke mengder direkte og umiddelbare
krav fra proletariatet (og de lag av folket
som kan støtte det) som ikke er tilfredsstilt.
Han vet at det arbeidende folk på en masse
steder, i hele store distrikter, bokstavelig talt
brenner etter å kjempe, og at deres utbrudd
ikke fører fram på grunn av mangel på
litteratur og ledere, fordi de revolusjonære
organisasjonene ikke har krefter og midler
nok. Og vi befinner oss i en ond, forhekset
sirkel - og ser at vi befinner oss i en slik ond
sirkel - som så lenge har ligget som en
ond skjebne over den russiske revolusjonen.
På den ene siden går de revolusjonære
utbruddene fra den utilstrekkelig opplyste
og uorganiserte massen tapt til ingen nytte.
På den annen side går attentatene fra «de
upågripelige enkeltpersoner» som mister
troen på at det er mulig å gå i takt og
arbeide hånd i hånd med massene, tapt til
ingen nytte.
Men tingene kan ennå bringes på rett
kjøl, kamerater! Det er bare et sjeldent unn-
tak at en mister troen på en rettferdig sak.
Svermeri for terror er ikke noe annet enn en
kortvarig stemning. La sosialdemokratiets
rekker sveises tettere sammen, og vi vil
sveise de revolusjonære kamporganisasjoner
og det russiske proletariats masseheroisme
sammen til ett eneste hele!»
«Iskra» nr. 23 og 24
1. august og 1. september 1902
* De sosialrevolusjonære var en småborger-
lig revolusjonær retning i Tsar-Russland.
** Sosialdemokrati var datidas betegnelse på
de revolusjonære marxistene.
16
En sentral internasjonal organisme
for den kommunistiske bevegelsen
Imperialismen har for
lenge siden oppretta sine
internasjonale og regionale
organer for å knuse
revolusjonen og folkenes
kamp, og for å øke
utbyttinga.
Av ML-gruppa Revolusjon
I organer som WTO, IMF, Verdensban-
ken, NATO osv. er det bare den interne
rivaliseringa som begrenser graden av
effektivitet i imperialismens tjeneste.
Også de gamle revisjonistpartiene og
trotskistene anstrenger seg iherdig for å
reetablere effektive internasjonale instru-
menter som kan avlede kampene som
pågår. Men disse partienes opportunistiske
natur gjør det vanskelig for dem å tillempe
ei felles generallinje som har troverdig-
het.
Verdens arbeidere og kjempende folk
kjemper hver dag mot imperialismens og
borgerskapets uhellige «internasjonaler»,
men de mangler sin egen internasjonale
veiviser og organisator. Det er her den
internasjonale marxist-leninistiske beve-
gelsen (IMLB) både har sin store mulig-
het og sin store forpliktelse.
Allerede på Marx’ og Lenins tid, da
kommunikasjonsmidlene var tilbakelig-
gende og imperialismen ennå ikke utviklet
i særlig grad, klarte verdens kommunister
å organisere seg på et framskredent inter-
nasjonalt nivå. Hvis dagens kommunis-
tiske partier og organisasjoner ikke evner
å organisere seg som én slagkraftig orga-
nisme på internasjonalt plan, hvordan skal
de da klare å organisere verdens arbeidere
og organisere bygginga av det sosialistiske
samfunnet?
Man kan sjølsagt si at dette er et
utidig spørsmål. Ikke desto mindre er dette
et spørsmål som klassebevisste arbeidere
med full rett ville stille. Er vi i stand til å
se dem rakt inn i øynene og gi et svar som
henger på greip?
Det eksisterer et fungerende samarbeid
i Den internasjonale konferansen av mar-
xist-leninistiske partier og organisasjoner,
med høy grad av ideologisk og politisk
enhet. Men konferansen er ennå ingen vir-
kelig Kommunistisk Internasjonale med
én generallinje og en sentral organisme.
Hvis bygginga av en sentral internasjo-
nal organisme ble satt øverst på dagsor-
den, ville det tvinge oss til å finne og utvi-
kle metoder som kombinerer demokrati
og sentralisme på internasjonalt plan. En
Kommunistisk Internasjonale ville i kraft
av sin eksistens heve troverdigheten og
autoriteten til marxist-leninistene i øynene
til arbeiderklassen over hele verden. Den
ville kunne hjelpe med å utvikle og bygge
partier i land der de marxist-leninistiske
kreftene står svakt. Den ville raskere og
mer effektivt sørge for utveksling av ideer
og analyser, og hurtig kunne gi kom-
munistenes internasjonale svar på bren-
nende politiske hendelser.
Sant og usant om verdensparti
Det blir sagt at erfaringene fra Komintern,
og seinere erfaringene med Krustsjovre-
visjonistenes forræderi, har vist oss at
et «verdensparti» eller et «moderparti»
innebærer store farer og hemmer den
sjølstendige tenkinga og utviklinga i de
enkelte partier.
Dette er både sant og usant.
Det er en kjensgjerning at den kom-
munistiske verdensbevegelsen aldri noen-
sinne, verken før eller siden, har vokst i et
slikt tempo og med slik kraft som i perio-
den til den 3. Internasjonale (Komintern)
fra 1919–1943.
Det er videre en kjensgjerning at det
sovjetiske partiet hadde et avgjørende ord
i Komintern, noe som ble understreket ved
at hovedkvarteret lå i Moskva.
Endelig er det en kjensgjerning at
Krustsjov kunne utnytte og misbruke ikke
bare SUKPb’s prestisje og autoritet, men
også de øvrige partienes «logring» for
SUKP, til å undergrave og ødelegge den
internasjonale kommunistiske bevegelsen.
«Komintern-tradisjonen» blir av maois-
tiske og andre strømninger framholdt som
en vesentlig grunn, gjerne som hovedår-
Nr. 22 – 2•2001
saken, til at krustsjovistenes maktoverta-
kelse kunne skje uten å møte større mot-
stand innen den internasjonale marxist-
leninistiske bevegelsen.
Men det krustsjovistiske forræderiet
skjedde 13-14 år etter at Komintern var
oppløst som verdensparti. Kunne man
ikke like gjerne spørre om Krustsjovs
ødeleggervirksomhet kunne vært, om ikke
forhindret, så i det minste begrenset, med
et Komintern som fungerte etter interna-
sjonalistiske marxist-leninistiske prinsip-
per?
Formell likhet og autoritet
Komintern ble oppløst midt under den
andre verdenskrigen. Informasjonsbyrået
(Kominform) ble etter 2. verdenskrig en
slags erstatning, som et samarbeid mel-
lom alle de statsbærende partiene (unntatt
Arbeidets Parti i Albania) pluss de største
partiene i Vest-Europa. Her ble partiene
i virkeligheten inndelt i et slags A- og
B-lag. I Komintern-epoken var det i det
minste en formell likestilling mellom ver-
dens kommunistiske partier.
Det sovjetiske partiet hadde en posisjon
og autoritet i kraft av Sovjetunionens
levende eksempel. Denne posisjonen og
tyngden var en logisk og objektiv nødven-
dighet, og den var historisk velfortjent.
Denne rollen, denne autoriteten, ville og
måtte komme til uttrykk uavhengig av
om det eksisterte et Komintern eller ikke.
Det er innlysende at et parti med solid
forankring i arbeiderklassen i sitt land, for
ikke å snakke om et parti der arbeiderklas-
sen allerede har opprettet sitt revolusjo-
nære diktatur under partiets veiledning,
vil ha en ubestridelig autoritet også innad
i den internasjonale marxist-leninistiske
bevegelsen.
Det kan lett bre seg holdninger om at et
parti som kan vise til slike resultater, ikke
kan gjøre feil, sjøl når det er tegn som
tyder på at partiet faktisk handler i strid
med marxismen-leninismens prinsipper.
Grunnen til at vi velger å understreke
dette, er for å vise at faren for at store og
respekterte partier misbruker sin autoritet,
og i verste fall bidrar til å legitimere
revisjonistiske linjer i den internasjonale
 Nr. 22 – 2•2001
– nøkkelen til nye framsteg
n på verdensplan
kommunistiske bevegelsens rekker, ikke
er et holdbart argument imot en ny
Internasjonale – altså en sentral orga-
nisme for hele den internasjonale
ML-bevegelsen.
Faktisk er det sånn at en reell
Internasjonale med en velfungerende,
representativ og respektert eksekutivko-
mité, kan være det beste middelet for å
verne den internasjonale ML-bevegelsen
mot at innflytelsesrike partier forsøker å
gå «sin egen vei», på tvers av eller uten å
ta hensyn til synspunkter og innvendinger
fra den internasjonale bevegelsens partier
og organisasjoner. Og framfor alt som
et vern mot at partier som degenerer
(historiske erfaringer har brutalt lært oss
at dette kan skje) samtidig misbruker sin
innflytelse til å underminere hele den
internasjonale marxist-leninistiske beve-
gelsen.
17
Prosessens dialektikk hvor kampen om samfunnsmakta er i
Det blir ofte sagt at det er umulig, eller i emning, er det desto større behov for en
hvert fall uklokt, å opprette en internasjo- en effektiv koordinering og mobilisering
nal organisme før Den internasjonale ML- av den internasjonale ML-bevegelsen –
bevegelsen har avklart alle ideologiske for å gi maksimal og konsentrert støtte til
spørsmål og har nådd felles standpunkter det eller de landa der den imperialistiske
på nesten alle områder. kjeden har muligheter for å bli brutt.
Dette lyder logisk, men er et synspunkt
ispedd en porsjon idealisme. Akutt behov for samordning
Bygginga av en tilnærmet «monolittisk» Som Lenin sa da han tok for seg spørsmå-
teoretisk og politisk enighet på interna- let om organiseringa av de russiske kom-
sjonalt nivå, for ikke å snakke om en munistene, er hovedproblemet på interna-
omforent global strategi og taktisk hoved- sjonalt nivå ikke mangelen på kadre, men
linje, vil hurtig stanse opp hvis ikke de amatørisme og liberalisme i vår arbeids-
organisatoriske strukturene sikrer tilstrek- stil.
kelig kontinuitet og tempo i en målretta Det er sant at vår bevegelse består av
prosess. Også på dette området gjør dialek- små og uerfarne organisasjoner (som vår),
tikken seg gjeldende, som overlat ellers. men den består også av partier og kadre
Ingenting er statisk, synspunkter og med rike erfaringer fra illegal kamp, fra
ideer som svarer til vekslende materielle væpna kamp, og fra kampen mot krustsjo-
omgivelser, er i konstant endring. Jo mere vismens og maoismens forræderi.
hvert enkelt parti er opptatt med «sine Vi kan gjerne kritisere Komintern og
egne saker», jo større problemer knyttet til en ny form for inter-
er sannsynligheten for nasjonal organisering. Men vi må ikke bli
at det oppstår avvik i så opptatt av problemer rundt de negative
synspunkter, priorite- historiske erfaringene at vi overser de
ringer og holdninger, positive. Eller enda verre: at vi blir blinde
og at det internasjona- for det akutte behovet for en internasjonal
le perspektivet skyves organisering av kommunistene på et langt
i bakgrunnen. høyere nivå enn i dag. Det er sjelden en
Omvendt er sannsyn- god idé å kappe av seg armen selv om man
ligheten for felles per- har forstuet en finger.
spektiv og teoretisk og Enheten blant våre ML-partier og orga-
politisk sam- nisasjoner er allerede langt framskreden,
stemmighet større hvis og det uttrykte målet om at vi vil skape
og når partiene kon- en internasjonal organisme ville føre til
sentrerer sine aktivi- en dialektisk prosess som forplikter hvert
teter omkring samme enkelt parti til å bidra til utforminga av
teoretiske og politiske ei generallinje, der arbeiderklassens inter-
hovedoppgaver. nasjonale interesser og oppgaver alltid står
Det som er sagt i forgrunnen.
innebærer ingen negli- Januar 2001
sjering av den
nasjonale klassekam-
pen i hvert enkelt land. Bidrag til Unity & Struggle
For ethvert seriøst (Enhet og kamp), tidsskrift for
ML-parti vil de revo- Den internasjonale konferansen av
lusjonære oppgavene marxist-leninistisk partier og
i eget land alltid stå organisasjoner.
i sentrum, og særlig
i en tilspissa klasse- Mellomtitler er satt til av redaksjonen.
kampsituasjon. I land
18
25 milliarder sløst bort
Oljefondet, det som ikke kan røres fordi
det ellers vil 'gi inflasjon, føre til tapte
inntekter og ellers skade landet', har tapt
seg i verdi med NOK 25 milliarder på
grunn av raset i aksjekursene siste halvår.
Fondet er plassert i aksjer og obligasjoner
verden rundt, med 40 prosent i aksjer og
resten i obligasjoner.
Tilbake til Keynes
Verdensøkonomien er inne
i en lavkonjunktur, såkalt
resesjon. Nå roper
borgerskapet igjen på
statsinngrep, og har hentet
fram gamle Keynes.
Det høyrøsta borgerlige kravet har lenge
vært kutt, kutt og atter kutt i de offentlige
utgiftene. Med ett slag, i løpet av bare
noen uker, har høyere offentlige utgifter og
mer statsstyring overtatt som nytt slagord
for kapitaleiere som vil at skattepengene
til vanlige folk skal redde dem fra gigan-
tiske tap.
Borgerlige økonomer er i full gang med
å stokke om på sine tidligere årsaksforkla-
ringer på kapitalismens tilstand, ettersom
de gamle reseptene har gjort pasientens
tilstand enda verre enn den var.
Nye toner
Mens de såkalte liberalistene har dominert
borgerlig økonomisk teori, har statsinn-
grep, inflasjon og skatter vært fy-ord.
Etter måneder med fallende aksjekurser,
og i særdeleshet etter svalestupet i kjølvan-
net av terroraksjonene i New York, har
imidlertid pipa fått en annen låt.
Etter et par tiår med Milton Friedmans
teorier, også kjent som Thatcherisme eller
Reaganomics, har John Maynard Keynes
blitt hentet fram igjen. Keynes har vært det
tradisjonelle sosialdemokratiets favoritt,
men har siden 80-tallet vært lagt for hat
av de uhemma liberalistene. Keynes gikk
inn for store statlige investeringer, militær
opprustning, rentekutt og inflasjon for å
redde en skakkjørt kapitalisme. Nå er han
på moten igjen.
Kværner servert på fat til Røkke og Aker RGI?
Industrilokomotivet Kværner, som ble en
transnasjonal gigant da konsernsjef Erik
Tønseth sørget for oppkjøp av det britiske
konglomeratet Trafalgar House, kan stå
foran konkurs. Konsernet har milliarder i
gjeld, og tusenvis av arbeidsplassser kan
gå dukken. Kjell Almskog ble hentet inn
fra ABB som redningsmann for noen år
Ingen ringere enn George W. Bush fra
det liberalistiske republikanske partiet i
USA, som gikk til valg på løfter om
astronomiske skattelettelser for de rikeste
nordamerikanerne, er den som nå setter
keynesiansk krisepolitikk ut i livet. Altså
det stikk motsatte av det han gikk til valg
på.
USA går foran
Massive statlige overføringer, hele 15 mil-
liarder dollar, pumpes inn for å redde de
konkurstrua amerikanske flyselskapene.
Tilsammen forbereder Kongressen ekstra-
ordinære statlige krisetiltak på rundt 100
milliarder dollar, det vil si det samme
som et og et halvt norsk statsbudsjett.
Sentralbanksjef Greenspan har satt ned
renta hele ni ganger i løpet av ett år,
i stadig mer desperate forsøk på å få
opp investeringstakten, forbruket og kapa-
sitetsutnyttelsen i amerikansk industri. Så
langt har resultatene vært magre.
Japan har i ti år forsøkt en tilsvarende
krisemedisin, uten merkbar effekt. Landet
er fortsatt i krise, enda det lenge har vært
praktisk talt gratis å låne penger på grunn
av ei tilnærmet nullrente.
EU følger etter
Europa har fulgt etter amerikanerne, stikk
i strid med EU-prosjektets bærende ideo-
logi om at markedskreftenes sjølregule-
rende effekt, og prinsipiell motstand mot
statlige subsidier. For at ikke de subsidi-
erte amerikanske flyselskapene skal knuse
sine europeiske konkurrenter, måtte EUs
finansministre åpne opp for tilsvarende
støtte til europeiske flyselskaper under
sitt møte i Liege i september. Det er
forøvrig denne typen statlig intervensjon
som Kommisjonen, domstolen og ESA
(EFTA Surveillance Agency) til stadighet
Nr. 22 – 2•2001
tilbake. Nå fyker han samme vei som
Tønseth, sikkert med en solid fallskjerm.
Kjell Inge Røkke er største aksjonær,
og har lenge slåss for å fusjonere Kværner
med Aker, som han kontrollerer. Nå er det
fare for at han får Kværner til spottpris.
De Kværner-ansatte vil kjøpe aksjer i
eget konsern for minst 25 millioner.
pålegger norske myndigheter å fjerne,
under henvisning til EØS-avtalen og Det
Indre Marked.
Med andre ord har også monetarismen,
det vil si den økonomiske politikken som
tilsier at kapitalismen «på sikt» vil bli et
optimalt system for alle, bare markedet og
konkurransen får virke fritt, spilt fallitt.
Trass i alle EUs direktiver og nedriving av
handelsbarrierer gjennom WTO, har kapi-
talismens grunnleggende problemer som
voksende fattigdom, økende arbeidsløshet
og gjeldsslaveri bare blitt verre, ikke et
hår bedre.
Vulgærøkonomi
De borgerlige økonomene leverer den ene
mer uvitenskapelige «forklaringa» enn den
andre på årsakene og hvordan problemene
skal overvinnes.
Noen av dem påstår at det manglende
forbruket, altså for liten etterspørsel etter
varer, er problemet. Andre hevder at for
høye lønninger er problemet, selv om de
samtidig har et problem med å forklare
hvordan forbruket skal økes med enda
lavere lønninger. Noen av dem svarer med
krav om lavere skatter, men skattelettene
omfatter stort sett de rike, og dermed
vil ikke de fattiges forbruk øke. Og hva
hjelper det at de rike får enda mere penger
å investere når overinvestering er sjølve
problemet?
Mange av disse idealistiske forklarin-
gene baserer seg på psykologiske faktorer.
I følge dem er det menneskenes trang til
å spare, ikke den faktiske fattigdommen,
som er problemet.
Alle disse teoriene er like ubrukelige
som de er uvitenskapelige. Krisa som er
under oppseiling i verdensmålestokk skyl-
des ganske enkelt kapitalismens egne øko-
nomiske lovmessigheter. Kapitalen flytter
Nr. 22 – 2•2001
Men hva hjelper det når hele problemet bunner i overkapasitet og overproduksjon?
seg alltid dit det er utsikter til størst
kortsiktig profitt. Avreguleringer har gjort
at dette skjer i enda større omfang og
hurtigere enn før, noe som betyr at det
blir foretatt ufattelig store investeringer i
bestemte bransjer som – for en tid – går
som ‘hakka møkk’.
Rundt neste sving oppstår imidlertid
problemet; det er investert for mye, det
vil si at produksjonsvolumet for varer
og tjenester langt overstiger det som noe
marked er i stand til å ta opp i seg. Den
enorme produksjonskapasiteten som er
bygd opp lar seg helt enkelt ikke utnytte.
Hvis man gjør det, vil det bare presse
prisene i bunn og minske profitten ytterli-
gere. Kapitalistene kjenner bare en utvei:
produksjonen skjæres ned eller stanser opp
helt, konkursene og masseoppsigelsene
kommer. Det er dette som nå skjer for
fullt i IT- og telesektoren, i bilindustrien
og flyselskapene.
Arbeiderne må betale prisen
Det er snakk om ei kapitalistisk overpro-
duksjonskrise, verken mer eller mindre.
Under kapitalismen finnes det bare en
måte å overvinne krisa på, slik at grunnen
kan legges for ny oppgang i neste syklus.
«Løsningen» er massiv brakklegging og
ødeleggelse av kapital, gjennom oppkjøp
og nedlegginger, oppsigelser og konkurser.
Mest effektivt av alt er krig, som bokstave-
bunnsolide amerikanske økonomien har slått kraftige sprekker.
Renta er stadig satt ned i et forsøk på å få opp investeringene og forbruket.
lig legger kapitalinvesteringer og fabrikker
i ruiner.
Følgene er i alle fall, sjøl uten krig,
umenneskelige og brutale. Levebrødet blir
tatt fra millioner med ett slag. De som
betaler prisen for det kapitalistiske sys-
temet, enten den bærende økonomiske
tenkinga er av laissez faire-typen eller key-
nesianske ideer om blandingsøkonomi, er
og blir arbeiderklassen og vanlige lønns-
takere. På den ene eller andre måten får
de velta byrdene over på seg, det være
seg i form av arbeidsløshet eller gjennom
skjerpa skattlegging – eller begge deler på
en gang. I siste instans blir de sendt ut i
krig som soldater i kapitalens tjeneste.
Sivilisasjon?
Kapitalismen, også kalt slutten på historia
og sivilisasjonens endestasjon, er ikke
bare et ubrukelig og avleggs system. Det
er også et livsfarlig system for jordas
store flertall. Det er et system som ikke
hører hjemme i det 21. århundre. Men
det trenger aktiv dødshjelp fra verdens
arbeiderklasse, som må erstatte det med
den eneste mulige formen for moderne
sivilisasjon: sosialismen.
19
Den nylig påstått
J. M. Keynes (1883–1946) ble særlig popu-
lær etter krisa på 30-tallet. Keynes hevda at
kapitalismens kriser kunne overvinnes ved å
utvide kapitalinvesteringene og dermed øke
sysselsettinga. Staten skulle på den ene sida
sørge for at kapitalens rentabilitet stiger
ved å senke arbeidernes reallønninger gjen-
nom inflasjon og nedettelse av rentefoten,
og på den andre sida må den foreta store
kapitalinvesteringer via budsjettet.
Keynesianisme blir gjerne framholdt
som et reformistisk motstykke til liberalis-
men (av lat. liber, fri), som prega borgerlig
tenkning og økonomisk teori i Europa fra
1700-tallet av. John Locke og Adam Smith
er de mest kjente talsmenn for liberalismen,
som egentlig oppstod som det framvok-
sende borgerskapets reaksjon på føydale
tradisjoner og på eneveldet. Den la vekt på
det enkelte individ og dets rettigheter, mens
staten og dens inngrep ble en fiende hvis makt
måtte begrenses mest mulig.
Den økonomiske krisa i 1930-årene
tvang liberalismen på retrett. Fra 1980-tallet
fikk den en renessanse, først i Thatchers
Storbritannia og Reagans USA.
Sosialøkonomen Milton Friedman, som
innførte begrepet monetarisme, ble lenge
genierklært av det amerikanske og euro-
peiske borgerskapet sist i forrige århundre.
20
ML-konferanse i Mexico
Den internasjonale
konferansen av marxist-
leninistiske partier
og organisasjoner møttes i
Mexico i september.
Konferansen fulgte opp tidligere vedtak
om å analysere arbeiderklassens stilling og
rolle i dag, som ledd i å utvikle den teo-
Kommuniké fra Den internasjonale
konferansen av marxist-leninistiske
partier og organisasjoner (utdrag)
Samlet i Mexico til sin ordinære inter-
nasjonale konferanse, konstaterer de
marxist-leninistiske partiene og organi-
sasjonene følgende:
Økonomisk tilbakeslag i både de avhen-
gige og i de imperialistiske landa, USA
medregnet, arbeidsløshet og voksende
fattigdom, forverra livsvilkår for de
breie massene, mistroen til de bor-
gerlige institusjonene, skjerping av
de grunnleggende motsetninger i vår
epoke, utvikling og vekst i de folkelige
kampene verden rundt; i Palestina, hvor
intifadaen hevder det palestinske folkets
rett til eget område og stat imot den
sionistiske aggresjonen; i Argentina,
Ecuador, Colombia, Peru og Bolivia der
breie, folkelige bevegelser slåss for ret-
ten til livet, for nasjonal suverenitet
og imot den imperialistiske innblan-
dinga som kommer til uttrykk i Plan
Colombia, Andesinitiativet og Plan
Puebla-Panama; i Sørafrika, Burkina
Faso og Benin der kampen særlig
er retta mot privatiseringspolitikken; i
Iran hvor den islamske republikkens
undertrykking utfordres og bekjempes;
i Sørkorea motstanden mot den IMF-
dikterte tilpasningspolitikken og under-
trykkinga av arbeiderne; i USA, Canada
og Europa kampen mot den imperia-
listiske globaliseringa, herunder avvis-
ninga av det imperialistiske EU i form
av store gatemanifestasjoner som, slik
som i Genova, blir møtt på barbarisk
vis.
retiske og praktiske kapasiteten og slag-
krafta til de kommunistiske partiene.
Møtet gjorde opp status over oppgavene
som ble stilt på den forrige konferansen
(i Tyskland), og vedtok flere uttalelser,
blant annet i samband med terroraksjonen
i USA (se under). Konferansen gjentok
kravet om at Francisco Caraballo, leder av
Colombias Kommunistiske Parti (ML) må
frigis, og kravet om å få vite hva som har
tilstøtt kamerat Gregorio Alfonso López
Alt som er nevnt ovenfor er klare og
aktuelle uttrykk for skjerpinga av impe-
rialismens krise, som kan munne ut i et
oppsving i klassekampen og kampen for
sosial og nasjonal frigjøring.
I denne kontekst har begivenhetene
den 11. september i USA funnet sted,
og i den anledning erklærer vi marxist-
leninister:
• Vi kjemper for revolusjonen og sosia-
lismen. Og derfor driver vi den revo-
lusjonære politiske handling framover
ved å ta i bruk forskjellige kampformer,
inkludert organiseringa av massenes
revolusjonære vold, folkets væpna opp-
rør, som veien til å erobre makta.
• For marxist-leninister er terrorisme
ikke en revolusjonær kampform, nett-
opp fordi den ser bort fra arbeiderklas-
sens og de folkelige massenes organi-
serte handling, og fordi den i mange
tilfeller rammer uskyldige sivile.
• Hovedterroristen som har spredt død
og ødeleggelse i verden, er imperia-
lismen, særlig den amerikanske, som
har fått folkenes hat vendt mot seg.
Derfor solidariserer vi oss med folkene
og kjemper side om side med det chi-
lenske, cubanske, irakiske, jugoslaviske,
palestinske og andre folk som alle har
vært og er ofre for det imperialistiske
barbariet, som har kostet millioner av
menneskeliv.
• Vi alarmerer og oppfordrer arbeider-
Nr. 22 – 2•2001
fra Mexicos Kommunistiske Parti (ML),
som har vært savnet i flere år.
Gjestene deltok i minnehøytideligheter-
for Sergio Barrios, generalsekretær i det
meksikanske broderpartiet, og for Marino
Baez, internasjonal sekretær i Arbeidets
kommunistiske parti fra Den dominikan-
ske republikken, myrdet av paramilitære.
ML-gruppa Revolusjon er medlem av
konferansen, men hadde denne gang ikke
praktisk mulighet til å være til stede.
klassen og verdens folk til å motsette
seg og slåss standhaftig imot krigspla-
nene til den amerikanske imperialismen
og dens allierte, som i navnet av en
såkalt uendelig rettferdighet lanserer et
korstog imot folkene i Afghanistan,
Pakistan, Irak og andre – og imot den
kampen som patriotene, antiimperialis-
tene og de revolusjonære i verden fører,
og mot hvem det vil være nok å beskyl-
de dem for å være terrorister for å kri-
minalisere kampen deres og undertryk-
ke dem.
• Alt dette gjør oppgaven med å skape
en stor, antiimperialistisk enhet tvingen-
de nødvendig.
Mexico, september 2001
Colombias Kommunistiske Parti
(Marxist-Leninister)
Ecuadors marxist-leninistiske
kommunistiske parti (PCMLE)
Frankrikes kommunistiske
arbeiderparti (PCOF)
Arbeidets Parti i Iran (Toufan)
Mexicos Kommunistiske Parti (Marxist-
Leninister)
Den kommunistiske organisasjonen
Oktober, Spania
Tysklands Kommunistiske Parti (KPD)
Røde Fane (BR), Venezuela
Øvre Voltas Revolusjonære
Kommunistiske Parti (PCRV)
Nr. 22 – 2•2001
Aksjeselskapet – det
ansiktsløse pengeveldet
Aksjeselskap heter på fransk société ano-
nyme, som fritt oversatt betyr det ansikts-
løse (eller anonyme) selskap.
I tidligere tider var det lett å konsta-
tere hvem som var den reelle eier og
administrator av en bedrift. Sånn er det
ikke lenger. Når vi i dagligtalen bruker
begrepet «kapitalist» dreier det seg stadig
sjeldnere om et enkelt individ (som i
kapitalismens barndom), men om et sel-
skap. De gamle flosshatt-karikaturene av
Kapitalisten stemmer derfor dårlig med
den typiske kapitalisten av i dag.
De gigantiske konsernene som regjerer
verden i dag er uten unntak organiserte
som aksjeselskaper, og har en makt som
tidligere privat- eller familiekapitalister
bare kunne drømme om. Det krever ofte
atskillig research for å finne ut av de
reelle eierkonstellasjonene, særlig når det
er opprettet et konglomerat av datter- og
datterdatterselskaper.
Samfunnsmessiggjøring
Aksjeselskapsformen gjør at det oppstår
et skille mellom de som eier kapitalen
og de som faktisk disponerer over den.
Aksjeselskapet oppsto som uttrykk for at
produksjonen blir stadig mer samfunns-
messig. Arbeidets stigende produktivkraft
krever i økende grad overvinnelse av
anarkiet i produksjonen, den kapitalistiske
konkurransen, og nødvendiggjør enhetlig
planlegging og ledelse av produksjonen.
I bunn og grunn betyr dette at rammene
for de kapitalistiske produksjonsforholde-
ne må sprenges.
Opprettelsen av aksjeselskap betydde
en «voldsom utvidelse av produksjonens
skala og av bedriftene som hadde vært
umulig for enkeltkapitaler», skrev Marx.
Kapitalen får her «den direkte form av
samfunnskapital […] i motsetning til pri-
vatkapitalen, og dens bedrifter fremstår
som samfunnsbedrifter i motsetning til
privatbedrifter. Det er en opphevelse av
kapitalen som privateiendom innen gren-
sene av selve den kapitalistiske produk-
sjonsmåte.» (Kapitalen III, Marx VIU
7, Pax Forlag 1970, side 159.)
Dette er ei særs viktig konstatering.
Når aksjeselskapet har overtatt plassen til
privatkapitalen er dette forvarsel om det
kapitalistiske produksjonssystemets ende-
likt.
Men samtidig gir det systemet og
dermed borgerskapet et pusterom.
Aksjeselskapet innebærer rett nok en form
for samfunnsmessig samarbeid, men mest
som en ny form for effektiv rollefordeling
mellom ulike deler av den herskende klas-
sen. Aksjeselskapsformen fører til «for-
vandling av den virkelig fungerende kapi-
talist til disponent, administrator av frem-
med kapital, og av kapitaleierne til bare
eiere, rene pengekapitalister», sa Marx.
Denne «segregeringa» bidrar på samme
tid, den innbyrdes konkurransen til tross,
til å forene borgerklassens forskjellige
fraksjoner – små og store eiere og kapital-
forvaltere – i en felles klassefront vendt
imot arbeiderklassen. Samfunnet spalter
seg mer og mer i to store leire som står
mot hverandre, borgerskap og proletariat,
som det heter i Det kommunistiske partis
manifest.
Hva er en aksje?
I likhet med den gammeldagse vekselen,
er en aksje fiktiv kapital. Aksjen skiller
seg fra vekselen gjennom at aksjeeieren
ikke har løfte om å motta en bestemt
kapitalsum til en bestemt termin, men der-
imot gjentatte betalinger som utbytte fra
en bestemt kapital, betalinger som vel å
merke ikke er forhåndsbestemt. Aksjen er
ikke en fordring på tilbakebetaling av den
kapitalen som er skutt inn i selskapet. Den
er er et verdipapir som gir rett til å delta
i overskuddsdelinga i et foretak. Inntekten
aksjeeieren mottar kalles dividende. Divi-
denden – aksjeutbyttet – blir som regel
fastsatt av generalforsamlinga, som en
prosentsats av den nominelle aksjonærka-
pitalen.
Den som handler aksjer, satser på at
dividenden ligger høyere enn innskudds-
21
renta han ville ha fått i banken, og tar altså
en risiko.
Oppmuntres av borgerstaten
Denne risikoen blir oppmuntret av den
borgerlige staten, som i f.eks. Norge har
sørget for at aksjeutbytte er praktisk talt
skattefri inntekt. Dette er ikke bare en
direkte håndsrekning til egen klasse, men
også ledd i å friste mellomlag og arbei-
dere til å plassere sine sparepenger (hvis
de har noen) til rådighet for spekulantene.
Såkalte aksjefond, som bruker småsparer-
nes midler til å kjøpe aksjer i en brei
vifte av selskaper for angivelig å spre risi-
koen, og ordninger av typen «aksjesparing
med skattefradrag», skal normalisere den-
ne formen for sparing og innbille arbei-
derklassen at også den kan være med
som medeier og endog profitør. Slik kan
arbeidsfolk genialt spytte penger inn i sin
egen utbytting, samtidig som forestillin-
gen om «folkeaksjer» styrker reformis-
mens lammende grep om arbeiderklassen.
Aksjer er fritt omsettelige, iallfall når
det gjelder de børsnoterte selskapene.
Tilbud og etterspørsel etter en bestemt
aksje, avgjør aksjens kurs ved kjøp og
salg. Mens aksjonærutbyttet (dividenden)
som oftest har en viss sammenheng med
selskapets driftsresultat, kan en kursge-
vinst la seg realisere helt uten grunnlag i
verdiskapning og profitt.
Dette uproduktive snylter- og speku-
lasjonsvesenet blir et stadig mer typisk
kjennetegn ved kapitalismen av i dag.
Mer politisk økonomi i neste nummer.
Red.
22 Nr. 22 – 2•2001

Programdiskusjonen er i gang!
De første utkastene til
marxist-leninistisk manifest
har allerede avfødt nyttige
diskusjoner og en rekke
forslag til forbedringer.
Diskusjonsmøter og seminarer har vært
gjennomført i noen byer allerede, med
positive resultater. Det er slett ikke bare
medlemmer og nære sympatisører av Revo-
lusjon som har deltatt i diskusjonene,
men også folk som regner seg som kom-
munister, fra RV og andre miljøer. Mange
av de mest konstruktive innspillene og
endringsforslaga har faktisk kommet fra
folk utenfor Revolusjons egne rekker. Det
synes vi er flott!
Diskusjonene som så smått er i gang
rundt Manifestet viser at mange er enige i
at det trengs en solid politisk plattform for
den kommunistiske bevegelsen i Norge.
De har vist at folk med bakgrunn fra ulike
revolusjonære miljøer er i stand til å føre
grundige og konstruktive diskusjoner med
høyere grad av enhet som mål, uten kjeklet
og usaklighetene som er så typisk for
debatter på venstrefløyen.
Ta utkastet til Manifest i bruk!
Vi oppfordrer flere kamerater rundt om
i landet til å ta utkastet til manifest i
bruk. Det er et utmerka utgangspunkt
for organisering av studiemøter. Det er
sjølsagt fullt lov å ta initiativ sjøl om du
ikke er medlem av Revolusjon og sjøl
om du har innvendinger mot deler av
vårt teoretiske grunnlag eller vår politiske
linje. La diskusjonen avgjøre hva som er
skitt og hva som er kanel! Hvis du og dine
kamerater vil ha hjelp i form av materiell,
forslag til studieopplegg eller liknende, vil
Revolusjon bidra som best vi kan. Ønsker
dere innledere, så stiller vi opp hvor som
helst i landet, så sant det er praktisk
mulig. Skriv, send en epost til
revolusjon@rocketmail.com eller
ring 98 85 50 78 (telefonsvarer utenom
kontortid hver onsdag kveld).
Utkastet til Manifest blir stadig oppda-
tert ut fra kritikken og innspillene som
framkommer underveis. Hvis du ikke
har manifestet allerede, finner du det på
www.revolusjon.no, eller du kan få det
tilsendt i posten (abonnenter får det i løpet
av høsten). Bli med på å utforme kommu-
nistenes plattform for det 21. århundre!

Vårt kontor ligger sentralt i Oslo Studiemøter

Treffetid: onsdager kl. 1900–2100 eller etter avtale Lyst til å få vite mer om hva vi mener og står for, uten
Telefon: 98 85 50 78 (telefonsvarer utenom kontortid) at det blir altfor formelt? Eller bare diskutere litt over
Epost: revolusjon@rocketmail.com en kaffekopp? Ring eller skriv, da vel!

Abonnér!
Nr. 22 – 2•2001
Rød leir med spennvidde!
Både middelaldersk stev og
moderne hip-hop satte preg
på årets marxist-leninistiske
sommerleir. Det som kunne
se ut som en uunngåelig
kulturkollisjon, ble i stedet en
glimrende kulturdiskusjon.
D et var en leir med spennvidde: I til-
legg til marxist-leninister fra Revolu-
sjon, deltok både uorganiserte folk samt
medlemmer av AKP, RV og NKP. Den
nordiske deltakelsen ble ivaretatt av en
kamerat fra Arbejderpartiet Kommunister-
ne (APK). Aldersmessig var (minst) tre
generasjoner representert. Og kulturelt
spente framføringene fra norske stev via
tyrkisk musikk til hip-hop.
Diskusjonen om utforminga av et nytt
programdokument for marxist-leninistene
ga en rekke nye impulser, korrigeringer
og retningslinjer for hvordan utkastet til et
tidsmessig politisk manifest bør være for
å fylle sin misjon: å bli et bruksredskap for
klassebevisste arbeidere samt styrke og
utvikle den kommunistiske bevegelsen på
grunnlag av en marxist-leninistisk enhets-
prosess.
Kulturdiskusjon
Kulturdiskusjonen på lørdag var nok like-
vel den som engasjerte mest. Veslemøy
Fjerdingstad, kommunestyrerepresentant
for RV i Kongsberg, innledet om hvordan
Veslemøy Fjerdingstad forklarer en lydhør forsamling hvordan den nasjonale
kulturen er et utmerket redskap i klassekampen.
Mr. Milo, Lil’ Danny and friends framførte «Song to Benjamin».
den norske folkekulturen kan bli og blir
brukt politisk, og krydret sin innledning
med både gamle og nye stev. Nedskjæ-
ringskåte kommunepolitikere i Kongsberg
har iallfall lært seg å frykte Veslemøys
«replikker» i form av et sviende stev eller
to!
Partilitteratur?
Den videre diskusjonen konsentrerte seg
om den sosialistiske realismens betydning,
om temaet «partilitteratur» og arbeider-
kultur og hvilke krav man skal sette til
kulturarbeidere, kunstnere og forfattere.
Problemet er neppe at det har vært for
mye «partilitteratur», men snarere for lite.
Ideologisk forvirring og en sterkt svekka
kommunistisk bevegelse ble anført som
23
en vesentlig grunn til at den progressive
litteraturen og kulturen i Norge har ligget
nede i et par tiår.
Rap for Benjamin
Det friskeste ungdommelig innslaget var
det uten tvil hip-hop gruppa Mr. Milo,
Lill’ Danny and friends som sto for, da de
tok seg tid til både å opptre og fortelle om
sin musikkform for et tallmessig beskje-
dent og relativt sett «gammelt» publikum.
Gruppa har utgitt en rekke låter, men
er nok mest kjent for sin «Song for
Benjamin», en vakker rap-ballade, skrevet
til minne om Benjamin Hermansen som
ble myrdet av nazistene på Holmlia i
vinter. Sangen om Benjamin har spilt en
kraftfull rolle i mobiliseringa mot rasisme
og nazisme, særlig blant de unge, og den
gikk dermed rett inn i leirdiskusjonen om
hvilke kulturelle former og uttrykk som
kan spille en progressiv og revolusjonær
rolle.
Spennvidden i temaer og innfallsvinkler
betydde ikke at leiren ble et sett av spri-
kende meninger uten konsistens. Målet
for en sommerleir er ikke å fatte noen
endelige konklusjoner, men likevel var
sammenfallet i oppfatninger påfallende
stor i mange spørsmål. Diskusjonene var
gode og levende, maten var bra og bade-
temperaturen utmerket. De eneste blåfar-
gene på den røde leiren var det Oslofjorden
og himmelhvelvingen som sto for.
Nettmagasinet Revolusjon,
20. august 2001.
USAs militære korstog – en global skrekkhistorie
Nedenfor følger en ufullstendig oversikt over USAs militære intervensjoner de siste 100 åra.
Verdenskrigene og en rekke tilfeller av bruk av soldater mot egne innbyggere er utelatt.
PANAMA 1901-14 RUSSLAND 1918-22 TYSKLAND 1948 LAOS 1962 LIBANON 1982-84 JUGOSLAVIA 1992-94
Skilt fra Colombia i Flåtestyrker og soldater. Bombefly med a-våpen Kommandooperasjon. Marinesoldater jager ut Nato-blokade av Serbia
1903, kanalsonen Fem landsettinger for å verner Berlin. Styrkeoppbygging under PLO og støtter og Montenegro.
annektert 1914-99. slåss mot bolsjevikene. geriljakrigen. falangistene. Marinen
FILIPPINENE 1948-54 bruker bomber og BOSNIA 1993-95
HONDURAS 1903 PANAMA 1918-20 Kommandostyrker går PANAMA 1964 granater mot syriske Bombing i flyforbuds-
Marinestyrker «Polititjeneste» under inn, CIA leder krigen Panamesere skutt av stillinger. sonen under
intervenerer i valguroligheter. mot Huk-opprøret. soldater. borgerkrigen.
revolusjonen. HONDURAS 1983-89
JUGOSLAVIA 1919 PUERTO RICO 1950 INDONESIA 1965 HAITI 1994-96
DOMINIKANSKE Intervensjon på vegne av Kommandosoldater En million drept i GRENADA 1983-84 President Aristide
REPUBLIKK 1903-04 Italia mot serberne i knuser opprør. militærkupp støttet av Invasjon fire år etter gjeninnsattetter kupp.
Amerikanske interesser Dalmatia. CIA. revolusjonen.
blir beskyttet under KOREA 1950-53 KROATIA 1995
revolusjonen. HONDURAS 1919 Bomber og truer med DOMINIKANSKE IRAN 1984 Serbiske flystriper i
atomvåpen i 1950. REPUBLIKK 1965-66 To iranske jagerfly skutt Krajina angripes i
KOREA 1904-05 GUATEMALA 1920 Har fortsatt baser. Soldater landsettes under ned over Persiabukta. forkant av kroatisk
Marinesoldater landsettes valgkampen. offensiv.
under den russisk- TYRKIA 1922 IRAN 1953 LIBYA 1984
japanske krigen. Tropper satt inn mot Kommandosoldater. CIA GUATEMALA 1966-67 Bombeangrep fra ZAIRE (KONGO) 1996
nasjonalister i Smyrna velter republikken, Green Berets hangarskip. Soldater ved hutu-
CUBA 1906-09 (Izmir). installerer sjahen. intervenerer mot opprør. flyktningeleire, i området
Marinesoldater landsettes BOLIVIA 1986 der den kongolesiske
under det demokratiske KINA 1922-27 VIETNAM 1954 USA 1968 Soldater med i revolusjonen starter.
valget. Utstasjonering av Truer med kjernevåpen, 21.000 soldater operasjoner mot
soldater under den tilby Frankrike mobiliseres i byene etter kokafeltene. LIBERIA 1997
NICARAGUA 1907 nasjonalistiske bombehjelp. at M. L. King er skutt.
Dollar-diplomati oppstanden. IRAN 1987-88 ALBANIA 1997
GUATEMALA 1954 KAMBODSJA 1969-75 USA intervenerer på Deltar i evakuering av
HONDURAS 1907 HONDURAS 1924-25 Kommando-operasjon og Nærmere 2 millioner blir Iraks side i krigen. utlendinger.
Marineinfanteri. Landsetting under bombing mot drept under et tiår med
valgturbulens. nasjonalisere av bombing, sult og politisk LIBYA SUDAN 1997
PANAMA 1908 amerikansk eiendom. kaos. Nedskyting av to libyske Rakettangrep mot
NICARAGUA 1910 PANAMA 1925 jagerfly. medisinfabrikk, påstått
HONDURAS 1911 Soldater satt inn mot EGYPT 1956 OMAN 1970 «nervegassfabrikk»
generalstreik. Truer med kjernevåpen, Kommando-operasjon. JOMFRUØYENE 1989
KINA 1911-41 krever at Sovjet trekker Tropper mot uroligheter AFGHANISTAN 1998
KINA 1927-34 seg ut av Suez. LAOS 1971-73 etter storm. Rakettangrep mot CIAs
CUBA 1912 Tropper utstasjonert over Teppebombing av tidligere treningsleire,
PANAMA 19l2 hele landet. LIBANON 1958 landsbygda. FILIPPINENE 1989 brukt av islamske
Marinesoldater satt inn Marineokkupasjon. Jagerfly gir regjering findamentalister.
under valget. EL SALVADOR 1932 MIDT-ØSTEN 1973 luftvern mot kuppfare.
Faribundo Marti IRAK 1958 Fare for kjernefysisk IRAK 1998-?
HONDURAS 19l2 oppstanden. Irak advart mot å krig. PANAMA 1989-90 Bomber og raketter. Fire
invadere Kuwait. Nasjonal regjering fjernet døgn med intensive
NICARAGUA 1912-33 USA, DETROIT 1943 CHILE 1973 av 27.000 soldater, mer flyangrep.
Soldater, bombing. Hæren slår ned opprør KINA 1958 CIA-regissert kupp mot enn 2.000 drept.
blant svarte Trussel om bruk av venstresidas president JUGOSLAVIA 1999-?
MEXICO 19l3 a-våpen hvis Kina går Salvador Allende. LIBERIA 1990 Bomber og raketter i
Evakuering av IRAN 1946 mot Taiwan. voldsomme NATO-
amerikanere under Sovjettropper truet med ANGOLA 1976-92 SAUDI ARABIA, luftangrep mot Serbia.
revolusjonen. a-våpen for å trekke ut av PANAMA 1958 CIA støtter UNITA- OMAN, QATAR,
iransk Azerbadsjan. opprørere og Sør-Afrika. EMIRATENE YEMEN 2000
DOMINIKANSKE VIETNAM 1960-75 Fly og utstyr samt Sjølmordsbombeangrep
REPUBLIKK 1914 JUGOSLAVIA 1946 1-2 millioner drept i IRAN 1980 540.000 soldater utstasjo- mot krigsskipet USS
Kamp mot opprørere om Marinesvar på USAs mest langvarige Tropper, avbrutt nert for krig mot Irak. Cole.
Santo Domingo. nedskyting av am. fly. krig. A-våpentrusler i bombeangrep under
1968 og 1969. evakuering av personell i IRAK 1990-? MAKEDONIA 2001
MEXICO 1914-18 URUGUAY 1947 forbindelse med Minst 200. 000 drept NATO-tropper avvæpner
Intervensjoner mot Kjernefysisk trussel. CUBA 1961 revolusjonen. under invasjonen i Irak noen albanske opprørere.
nasjonalister. Bombefly utplassert i Mislykket CIA-leda og Kuwait.
styrkedemonstrasjon. kommandooperasjon i LIBYA 1981 AFGHANISTAN 2001
HAITI 1914-34 Grisebukta. To libyske jetjagere skutt KUWAIT 1991 Angrep på det Taliban-
Tropper, bombing. 19 års HELLAS 1947-49 ned under øvelse. Gjeninnsetter styrte Afghanistan.
okkupasjon etter opprør. Kommandooperasjon. TYSKLAND 1961 føydalregimet. Minst 300 omkomne.
USA styrer de Atomtrusselalarm under EL SALVADOR 1981-92
DOMINIKANSKE reaksjonære i Berlinmurkrisa. Kommandooperasjon, LOS ANGELES 1992
REPUBLIKK 1916-24 borgerkrigen. militære rådgivere. Soldater utkommandert Hovedkilde
Åtte års okkupasjon. CUBA 1962 mot protestopprør mot mtn@igc.apc.org
KINA 1948-49 Trusler om bruk av NICARAGUA 1981-90 politiet.
CUBA 1917-33 Marinesoldater evakuerer a-våpen. Blokade under Minelegging av havner.
Militær okkupasjon. amerikanere under rakettkrisa, nesten i krig CIA styrer Contras' kamp SOMALIA 1992-94
økonomisk protektorat. revolusjonen. med USSR. mot sandinistene. Okkupasjon i FN-regi.