Nr 23 • 15.

årgang
TEMA
Pris kr. 25.–
2
Innhold
Global monopolisering
Globaliseringa
– imperialismens nye situasjon
Av Bandera Roja og PCMLE
Imperialismens offensiv
og det indiske jordbruket
Av N. Bhattacharyya
Imperialismen i dag
Lenins analyse er like aktuell
Av Aydin Cubukcu og Alaattin Bilgia
Revolusjonær folkefront
stiftet i Mexico
Utgivelsen av dette
temanummeret er støttet
av NORAD gjennom
Studieforbundet for
side 3
Postboks 4480 Nydalen
N-0403 Oslo
side 4
revolusjon@rocketmail.com
side 11 Talerør for ML-
gruppa Revolusjon
side 14 Redaktør: S. Borgen
ISSN 1500-1849
Trykk: Print House AS
side 22
Årsabonnement kr. 100,-
Folkeopplysning. Takk til
FN-sambandet for velvillig Bankkonto 0530 2763498
utlån av FN-bilder,
ovenstående foto inkludert.
Global monopolisering
Den folkelige oversettelsen av bokstavkombinasjonen
WTO er We Take Over. Den økonomiske globaliseringa
overtar makt fra folkevalgte organer, den begunstiger de
markedsaktørene som allerede har mest makt, den lar
markedet slippe inn på absolutt samtlige samfunnsområder.
Etter den siste forhandlingsrunden til WTO i Doha, Qatar,
er prosessen i gang igjen etter tilbakeslaget i Seattle.
Investeringsspørsmålet er ikke avvist, Kina er blitt medlem
med sitt enorme marked. Også India, som har ord på
seg for å være den tredje verdens viktigste stemme og
bremsekloss i WTO-sammenheng, underordner seg de
internasjonale monopolenes krav og direktiver.
De multinasjonale selskapene har kontinuerlig styrket sin
posisjon, sin økonomi, sin makt, i mer enn et århundre. Den
såkalt frie konkurransen har ført til ytterligere monopolise-
ring og sentralisering av kapital og makt i hendene på et lite
mindretall. Når 51 av verdens største økonomiske enheter
er selskaper – ikke stater, når de 20 største selskapene rår
over større ressurser enn 80 av verdens fattigste land – da
sier det noe om hvilke eventyrlig vekst disse selskapene har
hatt og hvilke enorme formuer de rår over.
I sitt berømte verk «Imperialismen» fra 1916 påviste
og analyserte Lenin hvordan og hvorfor den utvikla
kapitalismen må utvikle seg på denne måten, hvordan
monopolkapitalen skaffer seg grep om regjeringer,
landområder, ja, over hele det økonomiske og politiske livet
overalt på kloden. Han påviste hvordan finanskapitalen og
en personalunion av kapitalister setter dagsorden, ikke bare
økonomisk, men også politisk.
Imperialismen er i sitt vesen den samme i dag som for
hundre år sida. Men den inneholder også nye trekk. Ett
av dem er at børs- og valutahandel – flytting av penger –
til forskjell fra tidligere nå utgjør storparten av all handel;
handelen med varer og tjenester er forsvinnende liten i
sammenligning.
Den såkalte nyliberalismen og «strukturtilpasninga» er
rettet mot folkemassene i de fattige landa, den er et syste-
matisk angrep på den statlige suvereniteten, på den nasjo-
nale identiteten og den folkelige kulturen over hele kloden.
Handelsorganisasjonen WTO, Verdensbanken, Det interna-
sjonale pengefondet, og også FN-systemet blir brukt som
redskaper i denne globale offensiven.
Kapitalismen utvikler seg lovmessig ujamnt i
forskjellige land. Det økonomiske styrkeforholdet mellom
ulike kapitalistiske stater og blokker av stater endrer seg, og
nye imperialistiske oppkomlinger vil kreve sin del av kaka.
Det vesle imperialistiske Norge har for lengst funnet seg en
plass i hyeneflokken, som vil ha noen kjøttstykker når de
store løvene har forsynt seg.
Imperialisme vil alltid bety krig og kamp for nyoppdeling
av markeder. Krigen foregår rett foran våre øyne når dette
skrives, i desember 2001. «Kampen mot terrorismen» i
Afghanistan – og kanskje snart i Irak, Sudan eller Libanon
– er tilsynelatende en krig der stormaktene står samlet.
Men bak den idylliske fasaden av bombefast enhet foregår
nyoppdelinga av interessesfærer i og rundt Sentral-Asia og
Midtøsten, slik vi allerede har sett det på Balkan.
Den kapitalistiske verden er en grusom og urettferdig
verden. Den er dødelig i all sitt vesen. Den fører til
fattigdom, fornedring og krig. Det internasjonale samfunn
består av en liten elite som kontrollerer verdens ressurser
og en majoritet som lever i fattigdom. Fattigdommen er
heller ikke kjønnsløs. Over 70 prosent av verdens fattige
er kvinner.
Lederne av WTO, Verdensbanken, handelskamrene og
de politiske lederne vil ha oss til å tro at there is no
alternative – det finnes ikke noe alternativ. At denne
nyliberale og markedsstyrte politikken også er til det beste
for utvikling og demokrati over hele verden.
Men stadig flere folk tror ikke på det. 3
Globaliseringsmotstanden har vokst og fortsetter å vokse.
Den har vært konsentrert rundt kampen mot en multilateral
investeringsavtale og mot at nye områder skal inn under
markedsliberalistiske prinsipper i WTO. Kampen mot
WTO må fortsatt være en hovedprioritet i kampen mot
globalisering. Det er WTO som er redskapet for å definere
alle samfunnsområder som handelsrelaterte og derfor også
som mulig gjenstand for liberalisering. Den massive globa-
liseringsmotstanden viser at folk reagerer mot den groteske
urettferdigheten og undertrykkinga av de fattige landa.
Samtidig har globaliseringsmotstanden tendenser til
skjønnmaling av mulighetene innenfor kapitalismen.
Kampen dreier seg mye om å få innført «kapitalisme med
et menneskelig ansikt». Uttrykk som fair trade, not free
trade og ropet på at FN skal fastsette markedsregler viser
nok urealistiske forhåpninger til det kapitalistiske systemets
vilje og mulighet til endring. Globaliseringsmotstanden i
de vestlige landa er forbausende lite systemoverskridende.
Det er ikke sosialisme de kjemper for. Ennå.
Det som gjør globaliseringsmotstanden til en trussel mot
verdenskapitalismen er først og fremst den kampen folkene
i den tredje verden fører mot de transnasjonale selskapene
og deres institusjoner. Denne kampen er i de fleste tilfel-
lene en nasjonal kamp. Det er en kamp om råderett over
naturressurser og begrensninger for kapitalflyten. Det er
en kamp som nødvendigvis setter spørsmålet om den poli-
tiske makta i staten på dagsordenen, slik som i Ecuador,
Colombia eller Venezuela.
«Globalismen» er imperialismen på sitt sterkeste – men
også svakeste. Den globaliserte, nye verdensorden er
en koloss på leirføtter. Imperialismen vil rase i grus
når arbeiderklassen og folkene forstår at alt snakk om
rettferdig fordeling er en umulighet innafor rammene
av kapitalismen. Forutsetninga for rettferdig fordeling er
politisk makt og et grunnleggende annet samfunnssystem,
der økonomien styres av de som skaper verdiene og
der statsmakta ligger i hendene på arbeiderklassen og
folkeflertallet. Rettferdig fordeling er utenkelig uten sosial
og politisk revolusjon.
Redaksjonen avsluttet 12. desember 2001
 Av Røde Fane (Bandera Roja), Venezuela og Ecuadors
Marxist-leninistiske Kommunistiske Parti (PCMLE)

Globaliseringa – imperia
G
lobaliseringa er et uttrykk for
4 virkningene av den teknisk-
vitenskapelige revolusjonen.
Mer presist viser den på en tydelig
måte finanskapitalens ideologi for å
styrke de prinsippene som favoriserer
den internasjonale finanskapitalen, som
avtalen om mestbegunstiget handels-
nasjon, som er en del av WTO sitt
grunnlag – og avtalen om kompara-
tive fordeler, som hovedplanen for
produksjonen og handelen i verden.
Den første garanterer like vilkår for
kapital fra de imperialistiske landa, og
den andre sikrer at handelen og pro-
duksjonen foregår innafor rammene av
den internasjonale arbeidsdelinga.
Globaliseringa betyr et sprang i
kapitalens organiske sammensetning.
Stigninga i kapitalens organiske sam-
mensetning fører uunngåelig til et fall
i profittraten og dermed også til utvik-
linga av tendenser som forsøker å
bremse dette fallet og har avgjørende
betydning for arbeidets utbyttingsgrad,
kapitaleksporten osv. Globaliseringa
inneholder altså ideer som forsøker
å støtte opp tendenser som «det frie
markedet» og konkurranseevnen som
det eneste alternativ for landas utvik-
ling: fleksibilisering av arbeidsmarke-
det, liberalisering av kapitalinvesterin-
ger osv.
Flere faktorer beviser at det dreier
seg om en ny situasjon – sjøl om
grunntrekka ved den teknisk-vitenska-
 ” Kapitalens offensiv, som for hver dag som går blir stadig
hardere, fremmer sammen med undertrykkinga av de
avhengige landa at det dannes en antiimperialistisk front.
ialismens nye situasjon
pelige utviklinga under kapitalismen
i alminnelighet og imperialismen i
særdeleshet står ved lag:
(1) En kvalitativ endring i bruken
av energikilder i produksjonen, noe
som på den ene sida gir seg utslag i
fornyelsen av besparende materialer og
prosesser i energiproduksjonen eller i
bruken av nye energikilder som eksem-
pelvis atomenergi og solenergi, og på
den andre sida i utviklinga av gjenbruk
i energiprosessene.
(2) Et kvalitativt sprang i utvik-
linga av arbeidsredskapene, der robo-
tiseringa er en faktor av førsterangs
betydning, idet den sammenfatter både
utviklinga av de beslekta teknologiske
prosessene som kybernetikken og
utviklinga av nye materialer.
(3) Grunnleggende forandringer i
arbeidsprosessen, noe som gir seg
uttrykk i teorier og metoder som tar
sikte på å øke produktiviteten og føl-
gelig utbyttinga av arbeiderne.
Disse tre elementene er grunnleg-
gende å forstå fordi forandringene de
medfører utgjør en ny, historisk situa-
sjon – og de blir supplert av utviklinga
av kommunikasjonsmidlene.
Undergraver nasjonale verdier
Kulturens utvikling, som domineres av
imperialistene, innebærer fremmed-
gjøring fra og mangel på kjennskap
til den nasjonale identiteten. Den fore-
går innenfor rammene av de imperia-
En skolegutt i Bombore, i det
vestafrikanske landet Øvre Volta
(Burkina Faso). Siden 1998 har landet
sydet av opprør mot et despotisk
regime og fransk imperialisme.
Foto: FN-sambandet, UN photo 152.905
listiske landas avsetningsbehov, den
undergraver alle nasjonale verdier og 5
oppmuntrer dem som dysser ned den
nasjonale og revolusjonære identite-
ten. Globaliseringa vil, når alt kom-
mer til alt, utdjupe de vilkåra som let-
ter kapitalakkumulasjonen og de mer
konkrete følgene av den, dvs. kapita-
lens og produksjonens konsentrasjon
og sentralisering. Konkurranseevnen,
produktet av den teknisk-vitenskapeli-
ge utviklinga som er konsentrert i de
mest utvikla kapitalistiske landa, vil
være i hendene på de store monopo-
lene som får enda gunstigere vilkår
for å virkeliggjøre sine mål, som er
maksimalprofitt, for hver dag som går.
Derfor ledsages megafusjonene på den
ene sida av den ustanselig stigende
fattigdommen blant massene, og på Dette temaheftet fra
den andre av den kjensgjerning at hele Revolusjon omhandler det
verden er innlemmet i denne spesielle ecuadorianske folkets opprør
i 2000 mot IMF-diktat og
historiske situasjonen som vil befeste
påtvunget fattigdom, og
ett samlet verdensmarked. kampen for sosial forandring.
Den imperialistiske globaliseringa,
som fører med seg et kvalitativt sprang
i utviklinga av kapitalens organiske
sammensetning, har styrket den gjen-
nomsnittlige profittratens tendens til å
falle, noe som framgår av at G7-landas
gjennomsnittlige profittrate i 1965 var
på 21 prosent, i 1982 på 11 prosent,
mens den i 1991, takket være virknin-
gene av den nyliberale politikken, var
steget til 17 prosent. Dette medfører
en økt kapitaleksport som fremmer
et høyere kapitalistisk utviklingsnivå
i mottakerlanda, men dette nivået er
samtidig innskrenket pga. den interna-
sjonale arbeidsdelinga som de impe-
rialistiske landa har bestemt.
På dette viset er det at globalise-
ringa – forstått som en prosess som
fremmer en ny internasjonal arbeids-
deling – krever forhold der vilkåra for Artikkelen fortsetter på neste side
 arbeidskraftas reproduksjon er mye
lavere enn i de imperialistiske landa,
og som del av det samme streber
etter å øke utbyttinga av arbeiderne på
verdensplan, men primært i utbyttinga
av arbeiderne i de avhengige landa.
Slik øker globaliseringa massenes
fattigdom mens den tjener kapitalen, og
spesielt finanskapitalen. Realiseringa
av maksimalprofitt under globalise-
ringas vilkår krever ikke bare billig
arbeidskraft, noe de landa som ligger
fullstendig under kapitalens åk hyller
som et konkurransemessig fortrinn. De
krever også adgang til billige råstoffer,
eller sagt mer direkte: Globaliseringa
utdjuper utplyndringa av de halvkolo-
niale landa. Tilsvarende med de vil-
kåra for vareutveksling som settes av
6 WTO, og som stadig mer skamløst
favoriserer de imperialistiske landa. Et
sentralt punkt her er elimineringa av
alle handelsbarrierer for å gjøre mar-
kedet «friere». Dette er åpen kynisme,
siden de imperialistiske landa samtidig
med at de tvinger de avhengige landa
til å fjerne alle handelsbarrierer, er
ytterst oppfinnsomme for egen del når
det gjelder å bygge handelsmurer rundt
sine egne hjemmemarkeder. Dette er
en del av den imperialistiske tenden-
sen til å forsterke den mest skånsels-
løse utplyndringa av de avhengige
landa til fordel for de imperialistiske
landa.
Alle disse forholda, som er egne
kategorier i kapitalismens og impe-
rialismens generelle tendenser, tjener
utelukkende monopolene.
Monopolene gjør regning med å disse måla blir det drevet igjennom enn å styrke kampevnen eller synke
sentralisere stigninga i kapitalens orga- politiske reformer som generelt viser ned i lønna slaveri. Det dreier seg alle-
niske sammensetning, i konkurransen seg som konstitusjonelle reformer eller rede om en kamp på liv eller død pga.
på grunnlag av monopolpriser og i som utarbeidelse av helt nye forfatnin- økt utbytting og fattigdom. Uavbrutt
utvidelsen av sine markeder gjennom ger. skapes de objektive vilkåra som tvin-
monopolistisk politikk, og dermed De flunkende nye forfatningene kne- ger arbeiderne og verdens folk til å
oppnå maksimalprofitt gjennom disse setter absolutt garanti for utenlandsk søke alternativer til kapitalens offen-
tiltaka. Såleis bøter de imperialistiske kapital, privatisering, pengepolitikkens siv.
landa på krisa ved at de velter den uavhengighet av det politiske appara- Kapitalens unike karakter, og mer
over på de avhengige landa, som tet og dens underkastelse under inter- spesifikt finanskapitalens, betyr at der
blir utplyndret stadig mer åpenlyst. nasjonale institusjoner i stil med IMF eksisterer en tendens til enhet mellom
Gjennom dette konsentrerer og sentra- – fleksibelt arbeidsmarked, desentrali- verdens arbeidere. Dette styrker den
liserer monopolene kapitalen og pro- sering, oppgivelse av statens ansvar historiske motsetninga mellom en pro-
duksjonen stadig mer, mens det over- for utdanning og helse, valgreformer duksjonsform basert på menneskets
veldende flertallet av verdens befolk- som forminsker eller fratar rettighe- utbytting av mennesket og det sosia-
ning utbyttes stadig hardere for hver tene til minoriteter, osv. listiske alternativet. Kapitalens offen-
dag som går, og synker stadig lengre Denne historiske situasjonen er ikke siv etterlater ikke noen annen utvei
ned i fattigdom. Alt i alt oppnås mak- uten motsetninger. Tvert imot utdjuper enn radikal forandring, en forandring
simalprofittten gjennom utplyndring jakta på maksimalprofitt de mest gene- fundert på nye eiendomsformer som
og fattigdom. relle motsetningene i kapitalismen og grunnlag for å virkeliggjøre sosiale
De juridiske og politiske normene, hever dem til et stadig mer kritisk relasjoner basert på solidaritet, og som
forfatningene, blir tilpasset de nye nivå. Arbeiderne, som føler kapitalens tillater frigjøring av produktivkrefter
vilkåra, ikke minst baner de veien offensiv på sine skuldrer og i sine som i dag hemmes av kapitalismen i
for MAI-avtalens forskrifter. For å nå mager, har ikke noe annet alternativ dens høyeste fase.
 I FNs barneår 1979 ble det ansalått at
56 millioner barn under 15 år jobbet
gratis eller nesten gratis bare i Afrika,
Asia og Latin-Amerika. Disse ungene
sleper murstein på en byggeplass
utenfor Bogota, Colombia.

Foto: FN-sambandet
UN PHOTO 145.234

kår der verdenskrisa begrenser pro-

Finanskapitalens politikk og
globaliseringas teori
Nyliberalismen, som er finanskapita-
lens politikk og ledet av IMF, har
vært helt grunnleggende for gjennom-
føringa av en økonomisk og sosial
politikk som søker: (1) å styrke de
tendensene som hemmer den gjen-
nomsnittlige profittratens fall på ver-
densbasis, (2) å garantere gjennom-
føringa av kapitalakkumulasjon i en
periode der tendensen til tilbakegang
i det borgerlige systemet er framher-
skende, og (3) å utvide det økono-
miske rommet for å kunne investere
kapital, såvel i produksjonssfæren som
i spekulasjon.
Mer presis uttrykt forsterker nylibe-
ralismen de tendensene som gjør det
mulig for monopolene å oppnå maksi-
malprofitt, dvs. ruinering av folkene i
verden og utplyndring av råstoffene,
økt utbytting av arbeidskrafta, utvi-
delse av markedene for avsetning av
deres varer, først og fremst av kapital
i form av u-landas gjeld, og direkte og
spekulative investeringer.
Nyliberalismen er finanskapitalens
økonomiske politikk under monopol-
kapitalismens nåværende vilkår, der
tendensen til tilbakegang er domine-
rende. Derfor dreier det seg om en glo-
bal økonomisk politikk, selv om den
konkrete utforminga avhenger av hvert
enkelt lands særegenheter. I etterkrigs-
tidas Tyskland ble den virkeliggjort på
et tidlig tidspunkt.
På samme måte fremmer nylibera-
lismen hele tida politiske tiltak som
avregulerer og fleksibiliserer arbeids-
markedet. På verdensbasis fremmer
den endringer i arbeidslovgivninga
som underkjenner arbeidernes rettig-
heter, som kollektive overenskomster,
streikerett og faglig organisering.
Privatisering er en mekanisme som
finanskapitalen tar i bruk for å åpne
nye områder for investering under vil-
duktive investeringer, særlig direkte
investeringer.
Dette fører i noen svake land til
at strategiske områder der staten har
foretatt store investeringer, og tjenes-
teytelser som bestemmer vilkåra for
arbeidskraftas reproduksjon, selges til
finanskapitalen, altså en politikk som 7
velter alle utgifter til grunnleggende
ytelser som helse, utdannelse osv. over
på arbeidernes og folkenes skuldrer.
Alt dette er til fordel for finanskapita-
len.
Nyliberalisme, sterkere utbytting av
arbeiderne, økt fattigdom, privatise-
ring og fjerning av alle reguleringer
i forhold til finanskapitalens investe-
ringer, er en og samme ting. Alt er
deler av en politikk som bare gagner
finanskapitalen.
Globaliseringa, en imperialistisk ide-
ologi som forsøker å legitimere og
sikre den internasjonale arbeidsdelin-
ga og kapitalens internasjonalisering,
er blitt et grunnleggende kjennetegn
ved utviklinga av verdenskapitalis-
men. Denne ideologien, som hevder
at globaliseringsprosessen er noe helt
nytt, «frukten av nye tider», er også
en del av verdenskapitalismens og
imperialismens tendenser, som har til
formål å realisere den kapitalistiske
akkumulasjonen under krisa.
Den imperialistiske globaliseringa
har dermed ført til økt avhengighet og
fornektelse av den nasjonale suve-
reniteten i de avhengige landa, alt
sammen nødvendig for finanskapita-
len i dens jakt på maksimalprofitt.
Globaliseringa medfører ikke, slik det
blir forkynt, bedre sosiale forhold i
koloniene, halvkoloniene og de avhen-
gige landa.
Tvert imot skjerpes motsetningene
mellom de avhengige landa og de
imperialistiske landa, og kapitalismens
verste sider spres til hele verden og
forsterker derved den ujevne utvik-
linga som først og fremst rammer
koloniene, halvkoloniene og de avhen-
gige landa.
 Den allmenne krisa som for å bli overvunnet må ødelegge å samle opp over 400 mrd. dollar i
I forhold til imperialismens allmenne så store kapitalmengder at konsekven- tilgodehavende fra den amerikanske
krise utvikler det seg gradvis en ten- sene med sikkerhet kan medføre så statskassa, og Japan er dermed det
dens til tilbakegang. Den begynte i vel kvalitative politiske forandringer i landet som USA skylder mest penger.
slutten av 1960-åra, og er ikke blitt forskjellige land i verden som forand- Likevel har de japanske bankene, som
overvunnet. ringer i styrkeforholdene mellom de følge av stigninga i finanskapital –
Krisene har en tendens til å bli forskjellige imperialistiske blokkene. bortsett fra at blant disse bankene fin-
djupere for hver gang de opptrer, og på Det dreier seg om en prosess, som vi ner vi 11 av de største på verdensbasis
grunn av deres karakter og virkninga ikke nøler med å definere som den dju- – ytt såkalte råtne kreditter for 600
på det kapitalistiske systemet i sin hel- peste og farligste kapitalen står overfor mrd. dollar som ikke kan erlegges.
het er denne prosessen blitt definert i denne æraen med globalisering og ett På den andre sida har den japanske
som en «dominoeffekt» som fører til enkelt verdensmarked. På samme måte økonomien, selv om den i dag repre-
at krisa viser seg i større eller mindre fører situasjonen til ei krise for den senterer over 18,5 prosent av verdensø-
uttalt grad i de enkelte landa. nyliberale og globaliserende politik- konomien, i de siste månedene som
Den borgerlige propagandaen som ken, som – uten hensyn til at den ikke resultat av krisen sett landets industri
hevder at den amerikanske økonomi- har som mål å overvinne krisa, men falle med 19 prosent. Dette eksempelet
ens stadige vekst skulle bevise en posi- tvert imot å skape bedre vilkår for å beviser tydelig den leninistiske tesen
tiv utvikling i kapitalismen og oppheve forsterke kapitalens og produksjonens om at «i det store og hele vokser
virkningene av krisa, svarer ikke til konsentrasjon og sentralisering – har kapitalismen betydelig raskere enn før.
8 kjensgjerningene. Sikkert er det, at tilbudt verden at etter at mange har Denne veksten er imidlertid ikke bare
USA kan framvise en vesentlig stig- vært nødt til å lide, vil den ved veis stadig mer uregelmessig, men uregel-
ning i bruttonasjonalproduktet, BNP, ende føre til velferd. messigheten viser seg også særlig ved
og tilsynelatende skulle være i sik- Forklaringa på den aktuelle verdens- indre forfall i de kapitalistiske landa.» (2)
kerhet for krisa. Denne påstanden er krisa, på den finansielle krisa, finner vi Japan, som tidligere var et økono-
imidlertid ikke riktig. For det første både i kapitalismens allmenne lover og misk mirakel og forynget ved hjelp av
svarer stigninga i i de lovene, trekka finanskapitalen og de fordelene som
BNP til den mer- og tendensene ved landet tilbød produktive investeringer,
verdien som er imperialismen som er i dag forvandlet til et land midt oppe
produsert av hun- Nyliberalisme, Lenin undersøkte. i en forråtnelsesprosess.
drevis av millioner sterkere utbytting av Kapitalismens all- I EU er Tyskland og Frankrike de
av arbeidende i de menne krise, finan- store kanonene. Etter 2. Verdenskrig
avhengige landa, arbeiderne, økt skapitalens rolle i presterte Tyskland en ekstraordinær
den er konsekven- fattigdom, verdensøkonomien økonomisk framgang. Utviklinga av de
sen av utplynd- og den interimpe- mest dynamiske greinene i industrien
ringa av naturres- privatisering og rialistiske rivalise- hadde i den tyske økonomien et per-
surser og råstoffer fjerning av alle ringa er – bare for å spektiv som bare kunne sammenliknes
og et produkt av nevne noe – aspek- med Japans, og har betydd et tysk han-
de amerikanske
reguleringer i forhold ter, som det kan delsoverskudd på over 50 mrd. dollar.
monopolenes spe- til finanskapitalens redegjøres for hvis Tyskland ble også kapitaleksportør, og
kulasjon – og er investeringer, er en og vi snakker ut fra en landet utnyttet de økonomiske planene
derfor bare papir strengt vitenskape- etter Maastricht og avtalen mellom EU
som ikke utgjør samme ting. lig synsvinkel, dvs. og ASEAN, som gir det fordeler i
noen rikdom. For Alt er deler av en ut fra marxismen- en union som står for 50 prosent
det andre har den leninismen. av verdens samlede BNP. Likevel
djupe tilbakegan-
politikk som bare Især må det kom arbeidsløshetsprosenten allerede
gen, først og gagner poengteres at tesen i februar 1997 opp på 12,5 prosent,
fremst i den japan- finanskapitalen. som sier at kapi- «et omfang som ikke er sett siden
ske økonomien, talismens grunn- Hitlers tid, og ifølge eksperter er det
men også i de setning er følgen- en tendens til at den stiger og ikke
andre imperialis- de: «oppnåelse av kan stanses på tross av budsjettmessige
tiske landas økonomier, hjulpet godt maksimal kapitalistisk profitt ved utbyt- justeringer.» (3).
til. For det tredje ledsages den ame- ting, ruinering og utarming av det egne Den kapitalistiske verdenskrisa og
rikanske stigninga i BNP av svært lands folkeflertall, ved slavebinding og imperialismens allmenne krise viser
drastiske BNP-fall i Latin-Amerika, systematisk utplyndring av folkene i seg forskjellig overalt i verden. De
og for det fjerde har den amerikanske andre land, især i tilbakestående land, nåværende vilkåra gjør det mulig for
økonomien et økt handelsunderskudd og endelig ved kriger og militarisering de imperialistiske landa å mildne kri-
og en enorm utenlandsgjeld som vok- av den nasjonale økonomien, noe som sen ved å velte den over på arbeiderne
ser hele tida , og det blir registrert benyttes som et middel til å sikre den og folkene i de avhengige og halvko-
inflasjonstendenser som ikke før er sett høyeste profitt»(1), fortsatt bevarer sin loniale landa, som lider som aldri før
i USA. fulle gyldighet. under ødeleggelsen av kapital, som
Tendensen til tilbakegang, som star- Japan er blitt et sant verdenssentrum blant annet kommer til uttrykk i utar-
ta for over tre tiår siden, forteller klart for akkumulasjon av finansiell kapital. minga, sulten, arbeidsløsheten, avin-
at det dreier seg om en lang bølge Det har gjort det mulig for landet dustrialiseringa m.m. Men de imperia-

listiske landa vil oppleve de samme
plagene i takt med at kapitalen styrkes,
og det eksisterer allerede forhold som
viser dette. Kapitalens grådighet, som
utplyndrer de avhengige landa, fører
til fall i gjennomsnittsprofittraten og i
lønningene på verdensbasis, noe som
fører til ytterligere forverring av den
allmenne krise, som de imperialistiske
landa ikke kan flykte fra.
Krisa kommer også til uttrykk i
lokale konflikter, lokale kriger og
generelt i forverringa av monopolenes
kamp om markedene. Alt dette under-
støtter grunnlaget for utviklinga av
kampen for sosial og nasjonal frigjø-
ring. (...)
Imperialismen og den
proletariske revolusjonen
«Det er nødvendig å snakke om eksis-
tensen av objektive vilkår for revolu-
sjonen i hele det imperialistiske sys-
temet i verden, sett som helhet, og at
det innenfor dette systemet finnes land
med en utilstrekkelig industriell utvik-
ling, kan ikke være en uoverstigelig
hindring for revolusjonen hvis syste-
met i sin helhet – eller rettere sagt:
ettersom systemet i sin helhet allerede
er modent for revolusjon (…) må man
nå tale om den proletariske verdensre-
volusjonen, fordi kapitalens forskjel-
lige nasjonale fronter er blitt til så
mange ledd i én og samme kjede, som
kalles imperialismens verdensfront, og
som den revolusjonære bevegelsen i
alle land er nødt til å oppstille en front
mot (…) kapitalens front vil sprenges
der imperialismens kjede er svakest,
idet den proletariske revolusjonen er
resultatet av at det svakeste leddet
i verdensimperialismens kjede blir
sprengt.» (4)
Alt dette forutsetter at mulighetene
for revolusjonen i et hvilket som helst
kapitalistisk land er underkastet både
de allmenne lovene for kapitalismens
utvikling og imperialismens konkrete
vilkår, der «… kapitalismens motset-
ninger bringes til sin ytterste grense,
til den mest ekstreme grad, og der
revolusjonen begynner når de presses
utover dette punktet» (5).
Karakteriseringa av denne tida og av
denne verdenskonjunkturen må holde
seg innenfor rammene av imperialis-
mens generelle definisjon som kapita-
lismens høyeste fase og perioden med
overgang, «… man må karakterisere
den som kapitalisme i overgang, eller
egentlig: døende kapitalisme.» (6). En
fase der vi ser flo og ebbe, framganger
og motganger, som ikke motsier at
imperialismen er døende kapitalisme
som vil bli avløst av et høyere sam-
funnssystem, men derimot forutsetter
en stigende utvikling mot den revolu-
sjonære omveltninga. Derfor må arbei-
derne og folkene, som ledes av sine
fortroppspartier, ikke glemme at impe-
rialismen i dag fortsetter å skape vil-
kåra for revolusjonen, og at de revo-
lusjonære mulighetene må realiseres
innenfor rammene av det perspektivet
som heter sosialisme, uavhengig av de
tilbakeslaga som verdensproletariatet
har lidd i de siste tiåra.
Den antikommunistiske offensiven
fra borgerlige og imperialistiske tals-
menn og fra forskjellige revisjonistis-
ke strømninger, vant fram i en temme-
Geriljasoldater
fra Folkets fri-
gjøringshær
EPL i den
colombianske
jungelen.
Foto: EPL
9
lig langvarig periode. Den ble styrket
av den revisjonistiske leirens sam-
menbrudd og det faktiske tilbakeslaget
for sosialismen og den internasjonale
kommunistiske bevegelsen. Dermed
oppnådde den å skape skepsis, tvil,
forvirring, motløshet og demoralise-
ring i brede deler av folket og den revo-
lusjonære bevegelse. Likevel har den
konkrete virkeligheten greid å styrke
marxismen-leninismen. Ikke bare pga.
de marxistisk-leninistiske tesenes
strengt vitenskapelige analyse av kapi-
talismen og imperialismen, men også
fordi sosialismen mer enn noen gang
før framstår som den eneste mulighe-
ten til å overvinne all elendigheten
som kapitalismen produserer.
På samme måte som alt det som er
blitt sagt ovenfor fortsatt er gyldig, er
også de marxistisk-leninistiske tesene
om den kapitalistiske dynamikken i
alminnelighet – Lenins teser om kapi-
talismens høyeste stadium som øko-
nomisk kategori – samt de tesene
om de revolusjonære mulighetene som
nettopp Lenin virkeliggjorde, fullsten-
dig gyldige. Det er ikke nok med
kloke analyser av den internasjonale
situasjonen og imperialismen. Det er
også nødvendig at kommunistene og
de revolusjonære i verden ut fra en
konkret analyse av den konkrete virke-
ligheten tydelig forstår de oppgavene
som stiller seg i forhold til arbeider-
klassen og folkene i verden, og stik-
ker ut kursen for den revolusjonære
prosessen.
Vi lever i den proletariske revolu-
sjonens epoke. Det er et tilstrekkelig
argument for at arbeiderne og folkene
 i verden, ledet av sine kommunistiske
fortroppspartier, forbereder seg på
revolusjonen. I forskjellige etapper av
imperialismens utvikling har det vist
seg at de revolusjonære muligheter
er til stede i det landet som utgjør
det svakeste leddet i imperialismens
kjede, og der det er mulig å bryte kapi-
talens front. Det bekrefter at imperia-
lismen er den proletariske revolusjo-
nens epoke.
Under de nåværende vilkåra, der
de objektive vilkåra for revolusjonen
modnes raskt som følge av den kapi-
talistiske verdenskrisa, og der de revo-
lusjonære mulighetene er til stede, har
vi marxist-leninister en tvingende for-
pliktelse til å komme med en politikk
som støtter og leder arbeiderne og fol-
10 kene i verden langs veien til seier over
kapitalen. Vi må anta at vi befinner
oss i en prosess som svært klart påleg-
ger den revolusjonære fortroppen å
definere en politikk som kan tjene
som veiviser for arbeiderne og folkene
i verden. Muligheten for et revolusjo-
nært utbrudd i det ene eller andre
kapitalistiske landet kan vi ikke se
bare i allmenne termer, som et resultat
av en allmenn lov for imperialismens
utvikling. Vi må plassere den i den
konkrete situasjonen, som et produkt
av verdenskapitalismens og den nåvæ-
rende imperialismens virkelighet, og
en kjensgjerning i den proletariske
revolusjonens epoke som vi nå lever i.
Den økonomiske krisa, en grunnleg-
gende del av den allmenne krisa, blir
første kapittel i den politiske krisa som
mer og mer tar form.
Ustabilitet er et karakteristisk trekk
ved imperialismen og uttrykker seg i
dag først og fremst i de avhengige
landa. Det er mange eksempler som
bekrefter dette: Venezuela, Ecuador og
Colombia i Latin-Amerika, Indonesia
i Asia, for å nevne noen.
Massene i alle kapitalistiske land
beveger seg stadig mer mot en viktig
gjenoppliving på grunn av krisa, den
ekstreme utbyttinga, sulten og elen-
digheten, krenkinga av rettighetene
de har tilkjempet seg i kamp mot
kapitalen. Men massenes bevegelse
i trangen til forandringer trenger ei
konkret rettesnor som viser dem revo-
lusjonens vei.
Vi ser også utviklinga av nasjonale
frigjøringsbevegelser som i Puerto
Rico, i en god del av de tidligere sovjet-
republikkene, i Kosova osv., noe som
fører til intervensjonspolitikk fra for-
skjellige imperialistiske makters side.
På samme måte økes ustabiliteten i
de interimperialistiske motsetningene
som viser seg i opprettinga av økono-
miske blokker som forsøker å vinne
herredømmet over verdensmarkedet.
Denne omstendigheten på toppen av
det som er nevnt før, bærer bud om
skjerping av de store eksisterende mot-
setningene i imperialismens epoke.
Det betyr modning av kapitalismens
allmenne krise og av et revolusjonært
høydepunkt på verdensbasis. (...)
Som vi ser utdjupes og modnes fort-
satt noen av kjennetegna ved kapita-
lismens allmenne krise, og de vil med
sikkerhet fremme vilkåra for revolu-
sjonære utveier i det ene eller det
andre landet.
Det er pga. disse omstendighetene
at vi kommunister må tilpasse arbeidet
til de kreftene som støtter den revolu-
sjonære veien – i et hvilket som helst
ledd i den imperialistiske kjeden der
vilkåra for revolusjon er til stede.
Ettersom alt tyder på at kapitalis-
mens allmenne krise modnes, og etter-
som det revolusjonære høydepunktet
er innenfor synsvidde, er det tvingen-
de nødvendig at vi definerer de grunn-
leggende oppgavene for den internasjo-
nale kommunistiske bevegelsen. Den
internasjonale konferansen av marxis-
tisk-leninistiske partier og organisa-
sjoner har som mål å bli et referanse-
punkt for verdens folk, en revolusjo-
nær verdenspol som leder kampene og
gir dem et revolusjonært perspektiv.
Hvert enkelt av de marxistisk-leni-
nistiske partiene og organisasjonene er
forpliktet til å oppfylle sin internasjo-
nale plikt som består i å organisere og
gjennomføre revolusjonen i sitt eget
land.
Utarbeidelsen av ei revolusjonær
generallinje, som tar hensyn til de
store forandringene som er skjedd på
det økonomiske, sosiale og politiske
området på det internasjonalt planet,
og som gir generelle retningslinjer for
de kommunistiske partiene i forskjel-
lige situasjoner, er en nødvendighet
som er satt i forgrunnen. (...)
De grunnleggende linjene i et pro-
gram for vår tid må sammenfatte så
vel de umiddelbare forhåpningene hos
arbeiderne og folkene som arbeider-
klassens historiske misjon – som den
eneste klassen som er i stand til å lede
kampen for et samfunn uten klasser,
uten klasseherredømme – det kommu-
nistiske samfunnet. Kommunistenes
program vil grunnlaget som den inter-
nasjonale arbeiderklassens enhet i kam-
pen mot kapitalen må bygges på, og
som de breie massene som er under-
trykt og rammet av finanskapitalen
støtter seg på når de går til kamp
mot imperialismen, og slåss for å
gjenerobre og forsvare den nasjonale
suvereniteteten og for erobre demo-
kratiet.
I forskjellige land ser vi en økende
antiimperialistisk bevissthet. Kapita-
lens offensiv, som for hver dag som går
blir stadig hardere, fremmer sammen
med undertrykkinga av de avhengige
landa at det dannes en antiimperialis-
tisk front. De kampene som utfolder
seg i hvert land mot finanskapitalens
offensiv, uttrykt gjennom nyliberalis-
men og globaliseringa, utvikler seg i
form av ei utdjuping av tredjeverdens-
landas avhengighet og av krenkinga av
deres nasjonale suverenitet. En synlig
følge er forskjellige samfunnsgrup-
pers enhet i motstanden mot imperia-
lismen. Dette er grunnlaget som dan-
ner vilkåra for den antiimperialistiske
fronten i hvert enkelt land og på det
internasjonale planet. Sånn forbindes
kampen mot kapitalen med de nasjo-
nale og internasjonale kampene imot
imperialismen, noe som må munne ut
i politiske plattformer som på et breitt
grunnlag søker å forene de forskjellige
sosiale og politiske gruppene, og som
gjør det nødvendig å utvikle svært
forskjellige kampformer.
De objektive vilkåra skaper ei
revolusjonær tid; og de subjektive vil-
kåra gjenspeiler ønsket om forandring.
Fortropppen må ikke flykte fra sitt
historiske ansvar.
November 1999
Oversatt fra Unity and Struggle nr.
8, januar 2001.
Artikkelen er noe forkortet.
Noter
1 J.V. Stalin: Sosialismens
økonomiske problemer.
2 V.I. Lenin: Imperialismen som
kapitalismens høyeste stadium.
3 Revista Espacios nr. 8,
august 1998.
4 J.V. Stalin: Verker, 6.
5 Op.cit.
6 V.I. Lenin: Imperialismen som
kapitalismens høyeste stadium.
Imperialismens offensiv
og det indiske jordbruket
Indias talløse millioner jorddyrkere og jordbruksarbeidere lider sterkt
under WTO-avtalens direktiver. Etter ti år er vår erfaring med programmet
for strukturendringer at det er utforma for å utplyndre dette landet på en
mer brutal måte enn britene gjorde i 200 år med kolonistyre.
Av N. Bhattacharyya
Siden India blei uavhengig, har hoved-
målsettinga til våre viktigste politiske
partier vært å tekkes de imperialistiske
herrene. De har gjort fullstendig kne-
fall for imperialistiske institusjoner
son Verdensbanken, IMF og WTO,
som bestemmer og iverksetter den
økonomiske politikken i dette landet.
Det har aldri vært gjort noe forsøk på
å få den allmenne opinionen til å støtte
opp om disse institusjonene, eller til
å kartlegge den allmenne opinionens
syn på ulike spørsmål som har med
disse organisasjonene å gjøre. Her-
skerklassene i India har tatt allmenn-
hetens støtte for gitt når det gjelder
slike vitale spørsmål, som dreier seg
om liv og frihet for en milliard men-
nesker – mens de gir inntrykk av
at India er det største demokratiet i
verden!
De ledende handelskamrene (CII,
FICCI og ASOCHEM) har slutta å
kreve rimelige vilkår for konkurransen
i en imaginær markedsøkonomi. Alle
landets regjeringer siden 1991 har gitt
etter for krav fra imperialismens agen-
ter om å oppheve påbud om lisenser
og tillatelser, de har på en drastisk
måte redusert både de direkte og indi-
rekte skattene, privatisert hele finans-
sektoren – inklusive bank- og for-
sikringssektoren (selv om det aldri
har stått på WTOs dagsorden) og gitt
mange andre fordeler til de multi-
nasjonale selskapene som disse ikke
hadde drømt om engang.
Blankofullmakt for monopolene
Etter ti år er nettoresultatet av «refor-
mene» klart og åpenbart for hele ver-
den. Industribedrifter som produserer
så vel kapitalvarer som forbruksvarer
har enten stansa produksjonen eller er
i ferd med å svinne bort – enten de
eies og drives av indere som bor i
landet eller ikke, og enten de er store,
små eller ørsmå. De multinasjonale
selskapenes agenter råder industrifol-
kene våre til å forberede seg i en kon-
kurranseprega markedsøkonomi, men
hvor er konkurransen? Haiene i Vesten
er godt forberedt for å sluke alle de
lokale industrifolkene i en jafs, slik at
de sjøl kan nyte godt av en monopol-
stilling på hele dette markedet med
en milliard mennesker. Sunn eller fri
konkurranse er ord som utelukkende
er beregna på barnas skolebøker.
I utvikla land har man i hvert fall
en eller annen form for antitrustlov-
givning. Bill Gates’ Microsoft blei
anklagd for monopolistisk handels-
praksis. Etter press fra Verdensbanken
og IMF har Indias sentralregjering
trukket tilbake loven om monopoler
og innskrenkende handelspraksis, og
gitt de multinasjonale selskapene ube-
grensa frihet i en uorganisert markeds-
struktur.
Hele den organiserte massen av
lønnsarbeidere i India, i nord, sør, øst
og vest, er på gata og krever trygghet
for jobbene og mulighet for syssel-
setting. De multinasjonale selskapene
ønsker fullstendig opphevelse av alle
11
lover for arbeidslivet, og vil ha en blan-
kofullmakt til «å ansette og sparke».
Høyesteretts folkefiendtlige beslutnin-
ger om å stenge fabrikker i de store
byene er retta mot de lavtlønte fabrikk-
arbeiderne i forurensningskontrollens
navn, men det finnes ikke noen iver
etter å forby bilkjøring, som er den
viktigste faktoren i forurensinga av
byene. Høyesterett tvinger ikke myn-
dighetene til å rense kloakkvannet før
det renner ut i elvene. Slumsanering
og fabrikkstenging som iverksettes av
rettsapparatet og administrasjonen, er
retta mot de fattige og svake for å
hjelpe grunneiermafiaen og bygge-
bransjen. Sammen med andre stats-
organer som drives fram av landets
herskerklasse, hjelper rettsapparatet de
imperialistiske maktene til å slå seg
ned for godt i India og nyte alle
fordeler – og det gjør de så visst ikke
uten godtgjørelse.
I kapitalismens ordbøker går man
ut fra at aksjemarkedet viser et klart
bilde av en kapitalistisk økonomi. I
dag viser mange indiske selskaper
en sinnssyk iver etter å bli notert
på børser i utlandet, for eksempel
NASDAQ og/eller NYSE. Offisielle
spekulanter behandler disse selskape-
ne med tilbørlig respekt. Etter Harshad
Mehta-skandalen i 1992 har ikke det
indiske aksjemarkedet greid å reise
seg igjen. Den stadige nedgangen på
de internasjonale børsene viser tydelig
at de utvikla landa er inne i en periode
med tilbakegang. Da statsbanken i
 USA nylig satte ned renta og lovte de multinasjonale selskapene blir inn-
å sette den ytterligere ned i framtida, budt til å bearbeide poteter, tomater og
var det et klart tegn på at USAs mais i India. De skaffer seg avlinger
økonomi står på sjukelista. Alle veit at fra de fattige dyrkerne så billig som
verdensøkonomien frivillig eller ufri- mulig, og utnytter dem i denne proses-
villig er hekta til USAs imperialistiske sen – for så å selge de ferdige produk-
økonomi. Verdenskapitalismen er helt tene til skyhøye priser, idet de drar full
avhengig av full kontroll over Indias fordel av de uorganiserte forbrukerne i
og Kinas enorme markeder for å over- India. McDonald’s og Kentucky Fried
leve. Imperialistene har aldri latt som Chicken har utsalg som oversvømmer
om de har noen som helst bekymring det indiske markedet, mens over halv-
for de talløse millionene av fattige i parten av barna i aldersgruppa 1–5 år
koloniverdenen. Arbeidere i EU, Japan, er underernært i India. Myndighetene
Sør-Korea og i de tidligere «asiatiske bryr seg ikke om å oppfylle sitt forfat-
tigerlanda» har i det siste tiåret vært ningsmessige ansvar for å sørge for
på gata og forlangt at fabrikkene må at folket får vann som det er trygt å
åpnes igjen så de får igjen jobbene drikke. Høyesterett viser heller ingen
de har mista. Etter sammenbruddet for omsorg for å tvinge myndighetene
de såkalte asiatiske tigerøkonomiene til å løse drikkevannsproblemet. De
12 i 1997 har det indiske markedet vært multinasjonale selskapene får lov til
oversvømt med varer og tjenester til å selge vann med tilsetninger under
de lavest mulige internasjonale priser internasjonale merkenavn og til irrasjo-
– det er dette som kalles «dumping». nelt høye priser. Den fattigste delen av
Indias stål-, verksteds- og kapital- befolkninga tvinges til å være avhen-
vareindustri har sammen med en rekke gig av uhygienisk drikkevann, og er
andre fått alvorlige problemer på grunn derfor nødt til å lide av vannoverførte
av ukontrollert import. Samtidig øker sykdommer. Kjeltringer og fiksere har
de utvikla landa daglig høyden på tonnevis av svarte penger, men de
sine proteksjonistiske tollmurer, slik veit ikke hva de skal gjøre med dette
at importen fra utviklingslanda blir enorme, men sovende fondet – fordi
vesentlig redusert. USA har en negativ det ikke finnes mulighet for høyt pro-
betalingsbalanse på over 450 milliar- fitable investeringer i en økonomi som
der dollar. De importerer ikke indiske er ramma av tilbakegang.
varer, med det beleilige argumentet at Imperialistene legger press på sen-
det ville være «dumping». De industri- tralregjeringa for å få den til å handle
bedriftene som fort- i samsvar med det
satt er i live. vil de dikterer, ved å
snart bli fullstendig Etter ti år er vår legge ned enheter
ødelagt gjennom i den offentlige
uinnskrenket erfaring med sektoren og sparke
import av bearbei- programmet for et enormt antall
dede varer fra Kina. ansatte. Marionett-
Vi kan jo spørre strukturendringer at det regjeringene i del-
våre industri- og er utforma for å statene vil gjerne
handelsledere, som oppfylle disse
hilste Verdens-
utplyndre dette landet krava, for alle de
bankens og IMFs på en mer brutal måte viktigste partiene
program for struk- enn britene gjorde i 200 venter seg høye
turendringer vel- provisjoner som de
kommen, hvorfor år med kolonistyre. kan få gjennom sal-
de er så tause i dag. get av enhetene i
Er de ikke lykke- den offentlige sek-
lige etter at de har gitt bort de sekun- toren. Hva som skjer ved privatisering
dære og tertiære sektorene av Indias og globalisering i et land i den
økonomi til de multinasjonale selska- tredje verden, er blitt tindrende klart i
pene i den utvikla verden? De har minst ett omstridt kraftprosjekt i India.
greid det som deres likesinnede ikke Enron, et berykta amerikansk multi-
klarte å oppnå gjennom «Bombay- nasjonalt selskap*), betalte sjenerøst til
planen» da uavhengigheten blei født. alle som var innblanda, inklusive den
13 dager lange Vajpayee-regjeringa.
Kjøper billig, selger dyrt Regjeringsmedlemmer tok seg fri fra
Det må anses som en stor seier for parlamentsdebatten om mistillitsfor-
enhver sivilisert regjering i verden at slaget mot dem for å undertegne en
garantiavtale i Enron-saka. Etter at
avtalen hadde vært satt i verk i to år,
slutta det statlige elektrisitetsbyrået i
Maharashtra å kjøpe kraft fra Enron,
fordi selskapet solgte kraft til cirka 8
rupees per enhet mens gjennomsnitts-
prisen fra andre kraftprodusenter i
delstaten er mindre enn 4 rupees per
enhet. Maharashtra-regjeringa blir satt
under press fra den allmenne opi-
nionen for å revurdere Enron-avtalen
omgående, og har beslutta å innstille
betalinga. Også de amerikanske sel-
skapene er redde for å miste omset-
ning i land i den tredje verden på
grunn av den verdensomspennende
tilbakegangen.
Det er opp til det indiske folket
om de vil bøye seg for utpressing
og trusselen fra slike internasjonale
røvere. Etter ti år er vår erfaring med
programmet for strukturendringer at
det er utforma for å utplyndre dette
landet på en mer brutal måte enn bri-
tene gjorde i 200 år med kolonistyre.
De internasjonale selskapene, som er
moderne redskaper for imperialismen,
har allerede lagt beslag på strategiske
posisjoner i den indiske økonomien.
De tre internasjonale institusjonene
Verdensbanken, IMF og WTO er slup-
pet løs både som vaktbikkjer og som
blodhunder for den framgangsrike glo-
bale «operasjon utbytting». Verdens
rikeste pengeutlåner, presidenten for
Verdensbanken, som er en betalt lakei
for G-8-landa, fikk nylig ordre om
dra rundt i India med et særoppdrag:
Å møte de viktigste ministrene i de
fattigste delstatene og forsikre dem
om at tiggerskålene deres ville bli fylt
med stadig mer amerikanske dollar.
Men da er de nødt til å bestille alle
varer og tjenester fra de utvikla landa,
og ikke fra noen andre land. Hva er
de indiske arbeidernes rolle i denne
utfordrende situasjonen?
(...)
Da Indias landbruksminister Nitish
Kumar la fram det første nasjonale
jordbruksprogrammet siden India blei
uavhengig for parlamentet, snakket
han samme språk som representantene
for WTO og Verdensbanken bruker.
Tidlig på 60-tallet sto India overfor
matmangel, og prøvde å produsere
frøvarianter som ga høye avlinger,
gjødningsmidler og insektmidler for
å redusere avhengigheten av impor-
terte matvarer. USAs myndigheter fikk
India fra å øke produksjonen, og send-
te i stedet amerikansk hvete av lav
kvalitet, ellers brukt som dyrefôr. I
dag er de indiske kornlagrene overfylt:
Over 50 millioner tonn ligger på lager,
mens den økonomiske lagringsgren-
sen er mindre enn 20 millioner tonn.
Myndighetene nekter å gi de sultende
millionmassene mat ettersom de ikke
har noen kjøpekraft. I stedet lar de
millioner av rotter ete en stor del av
dette kornet.
Ved begynnelsen av det 21. århun-
dret er også USAs lagre overfylt av
hvete, mais og soyabønner som er pro-
dusert av noen få multinasjonale sel-
skaper ved hjelp av bioteknologi. Den
amerikanske bioteknologiske indus-
trien har en årlig omsetning på over
4 milliarder dollar. Hele den utvikla
verden nekter å røre disse matvareav-
lingene – de vil ikke engang bruke
dem til dyrefôr. Storbritannias stats-
minister Tony Blair har anbefalt gen-
modifisert mat for det britiske folket,
men hans egne medborgere har nektet
å bruke slik mat, og flere tonn soya-
bønner er blitt dumpet foran statsmi-
nisterboligen i Downing Street 10,
slik at han kunne spise det sjøl. De
genmodifiserte avlingene er mistenkt
for å være farlige til og med for fugler
som spiser av dem på jordene der de
vokser.
Internasjonale røvere
Den indiske regjeringa har allerede til-
latt genmodifisert såkorn og bomulls-
avlinger i forskjellige deler av landet,
fullstendig uten hensyn til protester
både fra landets egne forskere og fra
utenlandske. Og så er det også et press
fra imperialistenes side for at India
skal ta det langsomt med å produsere
mer korn og heller gjøre seg avhengig
av billigere genmodifisert korn fra
de multinasjonale selskapene. Indiske
jorddyrkere og jorbruksarbeidere må
innse følgene av slike forslag, og hvis
en skulle gjøre motstand mot disse
framstøta, må en være klar over at det
er en klausul i WTO-avtalen om at
India må importere minst 3 prosent av
den egne produksjonen fra utlandet.
Den politiske ledelsen må forklare hva
den tenker å gjøre med Indias eget
jordbruk og de menneskene som er
avhengige av jordbruksøkonomien.
Indiske myndigheter har gitt ameri-
kanske multinasjonale selskaper med
monopol i jordbruksindustrien (som
Monsanto og Cargill) lov til å frarøve
våre egne bønder de nedarvede åndeli-
ge eiendomsrettighetene deres, rettig-
heter som har gått i arv gjennom gene-
rasjoner med en vanskelig og smer-
tefull læringsprosess. Indiske bønder vis bli avvikla etter direktiver fra
blir tvunget til å gjøre seg avhengige Verdensbanken.
av utenlandsk genmodifisert såkorn-, (...)
gjødnings- og insektmiddelprodusenter Det er en kjensgjerning at subsidi-
som har fått monopolrettigheter i kraft ene til det indiske jordbruket er ube-
av en klausul i WTO-avtalen. Denne tydelige. Hvor lenge vil den indiske
klausulen (TRIP – Trade Related regjeringa nekte å gi mer subsidier til
Intellectual Properties) blei tatt inn indisk jordbruk i en globalisert økono-
i WTO-avtalen til fordel for mono- mi, når 65 prosent av landets arbeids-
polselskapene, men kraft er avhengig
strider mot inter- av det, og når ei
essene til bøndene minimumslønn for
i utviklingslanda.
Indiske myndigheter jordbruksarbei-
Disse internasjonale har gitt amerikanske derne – menn,
røverne nekter indis- multinasjonale kvinner og barn –
ke bønder å behol- til i dag har vært et
de deres tradisjonel- selskaper med monopol fremmed begrep?
le rett til å bruke i jordbruksindustrien WTO kan ikke i all
eget såkorn, som er evighet gi beskyt-
utviklet i deres eget
(som Monsanto og telse for den utvi- 13
land, men som nå Cargill) lov til å frarøve kla verden og nekte
kommer i piratut- våre egne bønder de utviklingslanda ret-
gave. Slik har de ten til å eksportere
herskende partiene i nedarvede åndelige uten hindringer fra
India uten hensyn eiendomsrettighetene de utvikla landa.
til eget land gått Slagordet om at
sammen med sine deres, rettigheter som utviklingslanda
herrer – de imperia- har gått i arv gjennom ikke trenger å pro-
listiske selskapene – dusere jordbruks-
for å la det indiske
generasjoner med en avlinger, og at de
jordbruket, sammen vanskelig og smertefull kan satse på bil-
med industrien som læringsprosess. ligere genmodifi-
bearbeider jordbru- serte avlinger fra
kets avlinger, bli den utvikla verden,
overlatt fullstendig uttrykker en feilak-
til de multinasjonale selskapene. tig idé. Det er i strid med den godtatte
Verdensbanken og IMF har uten politikken for matvaresikkerhet for
opphør prøvd å stanse myndighetens folkene i utviklingslanda. Det er på
initiativer innen jordbruk, industri, høy tid at Indias fattige jorddyrkere
infrastruktur og i sosialsektoren helt og millionene av jordløse jorbruksar-
siden India blei uavhengig. Ved begyn- beidere forener seg og sender klare
nelsen av det 21. århundret er de advarsler til imperialistene om at de
spesielt glade for at den indiske her- skal la være å ødelegge det indiske
skerklassen gjennom et ublodig kupp jordbruket, slik de prøvde å gjøre for
har overlatt sine imperialistiske herrer lenge siden med de indiske indigodyr-
et marked med en befolkning på over kerne.
en milliard mennesker, med enorme
ubrukte naturressurser og høyt kvali- Denne artikkelen er oversatt etter
fisert og effektiv arbeidskraft. Etter det indiske tidsskriftet Revolutionary
den aggressive innføringa av program- Democracy Journal nr. 1/2001.
met for strukturendringer tidlig på
90-tallet, er den indiske regjeringa Ved redigeringen er artikkelen noe
hovedsakelig opptatt av å balansere forkortet og mellomtitler satt inn. O.a.
budsjettet og redusere det finansielle
underskuddet. De veit at for å greie
dette må regjeringa trekke seg fra alle
slags utgifter til planlegging, og derfor * Enron, det 7. største selskapet blant
har myndighetene allerede erklært at de nordamerikanske monopolene, er i
i framtida vil ingen slike utgiftsposter desember 2001 truet av konkurs – noe
framkomme særskilt i budsjettet. De som kan få vidtrekkende følger for
subsidiene som blir ytt til den sosiale den allerede kriseramma amerikanske
og den produktive sektoren, vil grad- økonomien. Red.
 Imperialismen i dag
Aydin Cubukcu og Alaattin Bilgia

14
V.I. Lenins verk Imperialismen som av en «ny» der det ikke fantes noen bare har mista sin imperialistiske
kapitalismens høyeste stadium blir nå kriser eller konflikter, men «universell karakter, men at den til og med har gått
nyutgitt i mange land verden over. harmoni, velstand, fred, demokrati» inn i en prosess med «strukturendring»
Hva er det som gjør at dette verket er osv. i retning av en «ny post-imperialistisk
like aktuelt i dag som ved den første Erklæringa om den «nye verdens- samfunnsstruktur»!
utgivelsen i 1916, trass i forandringene ordninga» og den demagogiske anti- Det tok ikke lang tid før denne ide-
i internasjonale forhold og i den poli- kommunistiske propagandaen basert ologiske angrepskampanja, som var
tiske strukturen i verden? Vi må søke på «sosialismens nederlag», var den utforma for å forvrenge de faktiske for-
svaret på dette spørsmålet i vilkåra ene sida av den ideologiske angrepspla- holda og spre falske forhåpninger, fikk
for imperialismens fortsatte eksistens, nen for den impe- innflytelse også
og i betydninga av dette uhyre viktige rialistiske kam- på «venstresida».
verket. panja. Den andre Sammenbruddet
Etter sammenbruddet i Sovjet- sida var ropet på Et av de viktigste for Sovjetunionen
unionen og østblokklanda for ti år «globalisering» og østblokklanda
siden forkynte USAs daværende pre- som uttrykk for trekka ved Lenins verk blei sett på som
sident Bush, lederen for den vestlige de økonomiske «Imperialismen som et «nederlag for
imperialistleiren som nå hadde «seira forholda i den sosialismen» (alle
over sosialismen», at det skulle bli «nye ordninga». I
kapitalismens høyeste kunne se at det
«ei ny verdensordning». Ifølge denne følge dette slagor- stadium» er at den – var et nederlag).
erklæringa, ledsaget av den anti-kom- det ville den «libe- sammen med Trotskistene tolka
munistiske kampanja fra de imperia- rale» verdensøko- dette som et bevis
listiske propagandasentrene, het det nomien i kraft av «Kapitalen» – dekker den på at «de også
at den kapitalistiske verden skulle gå ei «stabil» og politiske økonomien til hadde hatt den
inn i ei «ny ordning» der interna- «uavbrutt» utvik- historisk korrekte
sjonale forhold skulle kjennetegnes ling gå inn i en kapitalismens linja», og kom på
av oppgava med å «oppfylle men- prosess med en monopolstadium og banen med påstan-
neskehetens universelle forhåpninger «global verdens- den om at trot-
når det gjaldt fred og sikkerhet, og at økonomi» (der
forklarer det økonomiske skismen i den
friheten og lovens herredømme skulle hele verden var grunnlaget for «globaliserte»
settes i høysetet». Med andre ord skul- et indre marked) imperialismen. verden har funnet
le ikke den vestlige imperialistverden, der det ikke fan- de mest velegna
som hadde søkt fellesskap i en allianse tes «innskrenken- Ikke bare klargjør det forholdene for sin
mot «den sosialistiske leiren», gå i de nasjonale bar- kapitalismens reaksjonære stra-
oppløsning som følge av at «motstan- rierer» og ikke tegi og taktikk.
deren» var blitt borte. Tvert om – den engang «nasjo-
imperialistiske stadium, Noen borgerlige
imperialistiske leiren skulle oppnå en nalstater» – en men det innebærer også og småborgerlige
større grad av «enhet» og føre verden økonomi basert et nytt sprang i den «venstre»-strøm-
inn i ei «ny ordning». I denne «nye på «fri interna- ninger og enkelt-
verden» skulle alle de «negative» side- sjonal konkurran- marxistiske politiske individer har på
ne ved fortida, som «krig», «våpen- se». Det blei med økonomien som den andre sida
kappløp», «klassekamp», «fattigdom andre ord argu- oppdaga at «glo-
og underutvikling» osv. forsvinne, og mentert med at vitenskap. baliseringa» er et
den gamle verden ville bli erstatta kapitalismen ikke «nytt stadium» av
D
et mest karakteristiske kjennetegnet på imperialismen er ifølge
Lenin at den streber etter hegemoni og gjør bruk av vold.
Det fører til reaksjon over hele linja, ekstrem skjerping av alle
eksisterende antagonistiske motsetninger, og et stadig tyngre
åk av nasjonal undertrykkelse og en jakt på nye erobringer. Alt dette
er nå blitt hovedregelen.
imperialismen. De hevder at Lenins
teser er blitt forelda på mange måter,
og at de ikke lenger er i stand til å
forklare den verden vi lever i eller
det «nye stadiet» av monopolkapi-
talismen. Og derfor har de argumen-
tert for behovet for en «ny teori om
verdenskapitalismen»!
Alle disse såkalte «nye tesene» har
vært et ideologiske hovedvåpen for
imperialismen og de reaksjonære kref-
tene i verden i deres ti år lange
angrepskrig mot verdens folk og sær-
lig mot arbeiderne. Det er åpenbart
at den samme ideologiske kampanja
fortsetter i dag. Teser som «globalise-
ring», «tilpasning til den nye ordnin-
ga», «nødvendig utvikling», «behovet
for universelt demokrati» osv. blir alle
brukt til å tilsløre de stadig dårligere
levekåra, den økende fattigdommen og
minkende friheten som folkene og de
arbeidende klassene blir påtvunget.
Trass i alt dette har de verdens
omfattende begivenhetene i det siste
tiåret på det politiske, diplomatiske,
militære, økonomiske og sosiale områ-
det (økonomiske kriser – reduserte
økonomiske, sosiale og politiske ret-
tigheter – imperialistiske interven-
sjonskriger – lokale kriger osv.) skapt
mange hull i sløret som skulle gi
inntrykk av at «menneskehetens uni-
verselle forhåpninger skulle oppfyl-
les». De har vist hvor hul, grunnløs og
demagogisk propagandaen har vært,
og at løftene som blei gitt, var utforma
for å tildekke imperialismens råtnende
og aggressive ansikt. Det er ingen
hemmelighet at utviklinga de siste åra
har knust illusjonen blant arbeiderne,
og gitt ny næring til deres sinne og
misnøye med kapitalens angrep. Vi
kan også se begynnende tegn til ei
ny oppvåkning og ny orientering i ret-
ning av arbeiderklassen hos de intel-
lektuelle, både i høyt utvikla og i
tilbakestående land. I tillegg er kritik-
ken av «globaliseringa» i ferd med
å bli utkrystallisert i en tendens hos
intellektuelle som er påvirka av arbei-
derbevegelsen i dag, og vi ser ei «til-
bakevending til Marx», slik det blir
beskrevet i borgerpressa, men denne
kritikken er framleis på et reint akade-
misk nivå.
Derfor er det meget betydningsfullt
og viktig at V.I. Lenins «Imperialismen
som kapitalismens høyeste stadium»
nylig er blitt utgitt på ny av de mest
framskredne delene av det internasjo-
nale proletariatet i flere land. Det er
betydningsfullt fordi det skjer nettopp
i en periode da motsetningene i «den
nye verdensordninga» som verdens
reaksjonære kreftene har forkynt på
grunnlag av «seieren over sosialis-
men», er kommet til syne.
Problemene og svakheten i den
imperialistiske kapitalismen er også i
ferd med å vise seg klarere og mer
direkte. Utgivelsen er viktig fordi dette
uhyre verdifulle verket kaster et ene-
stående godt lys over imperialismen.
Det er en usvikelig sikker veiledning
til å fjerne den ideologiske tåka som
skapes av imperialismens talsmenn
når det gjelder karakteren til og mot-
sigelsene og tendensene i verdens
monopolkapitalisme.
•••
Lenin skreiv dette verket våren
1916. Men hos Lenin hadde det vært
et lenge følt behov for å forklare ut
fra et marxistisk synspunkt det han
beskreiv som de nye fenomenene i
15
den moderne kapitalismen. Det var
fordi økonomiske, politiske og sosiale
fenomener som var uttrykk for at kapi-
talismen var gått over i et monopo-
listisk stadium, var begynt å bli syn-
lige i slutten av det 19. og begynnelsen
av det 20. århundret. Disse spørsmåla
var også bli gjenspeilt i borgerlige
skrifter om politisk økonomi. Ting som
«monopoler», «imperialisme», «ban-
ker», «verdensmarked» osv. var blitt
emne for mange bøker og undersøkel-
ser. Lenin fulgte nøye med i disse
spørsmåla fra begynnelsen av det 20.
århundret og fram til krigsåra. Han
utvikla originale synspunkter og teser
i pamfletter og artikler han skreiv i
samband med de sidene av spørsmåla
som var viktige for kampene i denne
perioden.
Det som gjorde det til ei nødvendig
og høyaktuell oppgave for Lenin å
forklare dette grunnleggende spørsmå-
let (de nye fenomena i den moderne
kapitalismen) var utbruddet av første
verdenskrig, og at det vokste fram to
hovedretninger i rekkene til den inter-
nasjonale sosialistiske bevegelsen: På
den ene sida ei retning som forsvarte
sosialsjåvinismen, og på den andre
sida bolsjevikenes retning, som sto for
den proletariske internasjonalismen og
den revolusjonære kampen mot ens
eget borgerskap. Det var derfor Lenin
sa i forordet til dette verket: Denne
pamfletten vil hjelpe leseren til å forstå
det fundamentale økonomiske spørs-
målet, det vil si spørsmålet om impe-
rialismens økonomiske karakter, for
hvis en ikke studerer dette, blir det
umulig å forstå moderne krigføring og
moderne politikk på en riktig måte. 1
 Her må vi også nevne at Lenin
med sin karakteristiske beskjedenhet
kalte verket en «pamflett». Det er i
visse såkalte «sosialistiske» og «mar-
xistiske» kretser, hovedsakelig trot-
skister, blitt brukt som et påskudd til
å nedvurdere verdien av dette betyd-
ningsfulle verket. Deres hensikt har
i virkeligheten vært å fornekte, på
en utspekulert måte, Lenins enorme
bidrag til den vitenskapelige marxis-
tiske politiske økonomien.
Trass i alle forvrengningene er
Lenins verk et av de mest omfattende
og skarpsindige resultatene av Marx’
metode for den politiske økonomien,
som går ut på å legge motsigelsesfylte
fenomener og reelle motsetninger til
grunn i stedet for konkurrerende dog-
16 mer.
Først og fremst er «Imperialismen
som kapitalismens høyeste stadium»
produktet av et svært omfattende
arbeid. Det tydeligste tegnet på dette
er Lenins Notater om imperialismen
som blei utgitt etter vedtak av den
9. kongressen i SUKP(b) og den 2.
sovjetkongressen i Sovjetunionen. Det
er et verk på 900 sider som omfatter
notater og sitater fra 148 bøker, 232
artikler og 49 tidsskrifter som var
utgitt på tysk, fransk, engelsk og rus-
sisk. At det foreliggende verket er
kort, beviser ikke annet enn hvor tett-
pakka og dyptpløyende det er.
Lenin foretar analysen av imperia-
listisk kapitalisme ut fra to synsvin-
kler: Den første er den økonomiske
analysen av spørsmålet, der Lenin gir
en definisjon av de grunnleggende,
reint økonomiske begrepene for impe-
rialismen (fem av dens grunnleggende
trekk). Imperialismen er kapitalisme i
et utviklingsstadium der monopolenes
og finanskapitalens dominans er eta-
blert; der kapitaleksporten har fått en
vesentlig betydning; der oppdelinga
av verden mellom de internasjonale
trustene har begynt; der de største
kapitalistmaktene har fullført delinga
av alle territorier på kloden mellom
seg.2 Det andre er den historiske
plasseringa av dette stadiet av kapita-
lismen (monopolkapitalisme) i forhold
til kapitalismen generelt. 3 Fra denne
synsvinkelen legger Lenin vekt på de
følgende tre trekka ved imperialismen,
nemlig at den er kapitalisme som er
modna slik at den skaper de objektive
vilkåra for overgang til sosialismen:
det vil si at den er monopolkapita-
lisme, parasittisk eller dekadent kapi-
talisme, og døende kapitalisme. Ut
fra dette kommer Lenin til den kon-
klusjonen at imperialismen er kapita-
lismens siste stadium og forspillet til
den sosialistiske revolusjonen.
Lenin framsetter disse analysene og
tesene ut fra et inngående studium
av det økonomiske grunnlaget for de
nye fenomena i moderne kapitalisme.
Han analyserte dem med en marxistisk
metode, og la spesiell vekt på bestem-
melsene og forutsigelsene i Marx’ og
Engels’ senere verker (når det gjaldt
tegna til monopolisering) så vel som
på «Kapitalen». Lenin fordømmer vur-
deringene til de borgerlige økono-
mene, som forklarer monopoliseringa
som et avvik fra den frie konkur-
ransen. Han påviser at framveksten
av monopoler, som er det økonomiske
kjernepunktet i imperialismen, er et
resultat av at den frie konkurransen
uunngåelig forvandler seg til sin mot-
setning. I og med Lenins verk får
begrepet «imperialisme», som blei
brukt i videre betydning for å peke på
de grunnleggende kjennetegna til epo-
ken, et virkelig vitenskapelig grunnlag
i den økonomiske og politiske lit-
teraturen. Han har sterke innvendinger
mot de borgerlige liberale og opportu-
nistene som reduserer dette begrepet
til et lavere nivå ved å bruke det som et
skjellsord eller omtale det som en poli-
tikk man har valgt å føre. Han avviser
de reaksjonære synspunkta deres ved
å framlegge de objektive lovene og
de uunngåelige tendensene i imperia-
listisk imperialisme. En kan si at mens
den borgerlige politiske økonomien
sank ned i vulgariseringas og vilkår-
lighetens hengemyr, bekrefta Lenins
verk på ny at den marxistiske poli-
tiske økonomien er den eneste som er
vitenskapelig.
Et av de viktigste trekka ved Lenins
verk «Imperialismen som kapitalis-
mens høyeste stadium» er kort sagt
at den – sammen med «Kapitalen»
– dekker den politiske økonomien til
kapitalismens monopolstadium og for-
klarer det økonomiske grunnlaget for
imperialismen. Ikke bare klargjør det
kapitalismens imperialistiske stadium,
men det innebærer også et nytt sprang
i den marxistiske politiske økonomien
som vitenskap.
•••
Når kapitalismen kommer i det mono-
polistiske og imperialistiske stadien,
blir den moden, den iboende antago-
nistiske motsetninga mellom arbeid og
kapital blir skjerpa, og dens reaksjo-
nære tendens og voldelighet blir mer
intens. Den skaper også nye anta-
gonistiske motsetninger. Kapitalisme
som utvikler seg gjennom kapitalek-
sport, gir en del av borgerskapet i de
tilbakestående landa en monopolistisk
og kollaborasjonistisk karakter; og den
skaper behov for nyoppdeling av en
verden som allerede er oppdelt, i sam-
svar med de endra styrkeforholda som
følger av den ujevne og rykkvise utvik-
linga av kapitalismen. Dette er de to
viktigste resultatene av de nye antago-
nistiske motsetningene, som er mot-
setningen mellom de imperialistiske
landa og de kolonistyrte og avhengige
folkene, og mellom de imperialistiske
monopolene og statene innbyrdes.
Kapitalismen fullfører erobringa av
verden, men kan ikke unngå å gjøre
verden til ei heksegryte av motsigelser
som vil trekke seg sjøl inn i revolusjo-
nære kriser, kriger, borgerkriger og
død.
Trass i at utviklinga av kapitalismen
for tida skjer mye fortere enn før, er
det ikke lenger en ung kapitalisme
som galopperer i vei, men monopol-
kapitalisme som lider av alderdom-
mens plager og indre sammenbrudd.
Monopolenes dominans gir de ikke-
monopolistiske bedriftene ingen sjan-
se. En handfull parasittiske rentierer
undertrykker arbeiderklassen og kve-
ler de øvrige arbeidende samfunnslaga
– som er ei samfunnsmessig støtte for
dem og blir fôra med smuler av den
imperialistiske profitten. Videre kan
ikke staten fortsette som borgerskapets
stat slik vi har kjent den. Den blir
en rentierstat, en ekstremt byråkratisk
base for finansoligarkiet, som lar den
forfalle og reorganiserer den ved å
militarisere den.
Det mest karakteristiske kjenneteg-
net på imperialismen er ifølge Lenin
at den streber etter hegemoni og gjør
bruk av vold. Det fører til reaksjon
over hele linja, ekstrem skjerping av
alle eksisterende antagonistiske mot-
setninger, og et stadig tyngre åk av
nasjonal undertrykkelse og en jakt
på nye erobringer. Alt dette er nå
blitt hovedregelen.4 Det er også en
tvingende nødvendig konsekvens av
imperialismen at det vokser fram et
behov for at kapitalen får støtte fra
en rentierstat som kan herske og øve
innflytelse på de samfunnsmessige og
politiske forholda i landet, slik vi nå
ser det klart.

Systematisk intensivering av utbyt-
tinga og undertrykkinga av arbeider-
klassen og folkene fra monopolenes
og imperialismens side, og utbredelse
av kampen for omfordeling av marke-
dene og av verden, en vill kamp som
tar alle midler i bruk, deriblant også
vold... Som et uttrykk for og resultat
av dette ser vi på den ene sida ei revo-
lusjonær krise, med kamp og opprør
blant arbeiderklassen og folkene, med
nasjonale og sosiale revolusjoner; og
på den andre sida undertrykking av
denne utviklinga, med eliminasjon
av konkurrenter, lokale konflikter og
intervensjonskriger som tar sikte på
å opprette hegemoni over markedene,
og alt mulig annet som kan føre til
verdenskriger. Kapitalismen og det
kapitalistiske samfunnet, som er kom-
met i det monopolistiske stadiet og
dermed har gått inn i ei allmenn krise
og sammenbruddets stadium, blir opp-
hav til voldsomme kamper, reaksjo-
nære kriger og revolusjonære borger-
kriger.
Som vi har nevnt før, så analyserer
Lenin ikke bare kapitalismens mono-
polistiske stadium og de grunnleg-
gende kjennetegna ved imperialismen,
men også – sjøl om han ikke tar opp
ikke-økonomiske sider av spørsmålet,
uansett hvor mye de fortjener å bli
«Imperialismen»
blir stadig
nyutgitt i land
etter land – fordi
boka er minst
like aktuell som
da den utkom i
1916.
tatt opp til behandling – men også
manifestasjonene av, påvirkningen
fra og rollene til monopolene og de
nye fenomena som har vokst fram med
den i de ulike samfunna og i de inter-
nasjonale forholda. Han kommer til
følgende konklusjon: Imperialismen
er terskelen til de proletariske sosiale
revolusjonene. 5 Et råttent skall på
ryggen til samfunnet og verden, en
parasittisk byrde; en situasjon som
øker motsigelsene mellom krefter som
allerede er i konflikt, som provoserer
dem til å gjøre opprør og organisere
seg mot sjølve kapitalismen. Ved å
bli dominerende i verden blir kapita-
lismen ikke bare til ei hindring for
utvikling og framskritt – den tvinger
også alle de negative/motsatte sosiale
kreftene til å mobilisere seg mot den.
Lenins synspunkter og teser når
det gjelder kapitalismens imperialis-
tiske stadium er blitt bekrefta av hen-
dingene etter Oktoberrevolusjonen i
1917. Trass i dette har det alltid eksis-
tert en del strømninger eller individer
(som Kautsky, Krustsjov, eurokom-
munismen) som har benekta eller for-
vrengt Marx’ og Lenins teorier og
teser om kapitalismen og imperialis-
men og tillagt monopolene «progres-
sive» og «fredelige» roller. På den
andre sida er strømninga «For ei ny
verdensordning» også et angrep av
denne typen, men den skiller seg fra
tidligere angrep ved å være det mest
omfattende angrepet på arbeiderklas-
sen og marxismen-leninismen ved å
forene alle imperialismens forsvarere
på høyre- og venstresida rundt forti-
das «erfaringer», og ved sin ekstremt
frekke påstand om at kapitalismen har
«forandra seg» og «kvitta seg» med
klassekamp og imperialisme.
«Vestens seier» og «Østens sam-
menbrudd», verdens «samling» i et
«internasjonalt samfunn», «globali-
seringsprosessen» som kommer til
uttrykk i dette «internasjonale samfun-
net» har «forandra» kapitalismen; det
er oppretta ei «ny verdensordning» ...
Dette er den «objektive utviklinga»
som talsmennene for «den nye ver- 17
densordninga» baserer tesene sine på.
For å gjøre påstandene «overbevi-
sende» kritiserer de samme propagan-
distene kapitalismen i forrige århun-
dre for «de ekstreme utslaga»! Den
«alvorlige feilen» med Oktober 1917,
fascismen, krigene, ekstreme utslag i
undertrykkinga av folkene osv. Ifølge
disse talsmennene er «den nye ver-
densordninga» et uttrykk for at en
ikke trenger å bekymre seg om alt
dette lenger.
En må understreke det faktum at
trass i alle disse kritiske og originale
anstrengelsene for å overbevise, og
tiltrekningskrafta ved «å ha forent»
vide kretser, finnes det ingen «ny
ordning», og at de unnskyldningene
og løftene som blir satt fram, er ima-
ginære. Det finnes ikke noe «nytt
fenomen» når det gjelder «den nye
verdensordninga», og det er krystall-
klart at den «kjerna» og «funksjonen»
som blir tillagt globaliseringa – som
antas å være «dynamikken» i «den nye
ordninga» – bare er leik med ord.
Det er åpenbart at «globaliseringa»
eller «internasjonaliseringsprosessen»
ikke er noe nytt i den kapitalistiske
verden. Fra begynnelsen steig kapita-
lismen fram på historias arena med
sin «internasjonale» karakter, og når
den kunne dominere i de mest fram-
skredne landa, var det på grunnlag
av at den hadde erobra regioner den
kunne legge hendene på og dermed
kunne opprette et verdensmarked». Da
kapitalisten kom i det monopolistiske
og imperialistiske stadiet, var den blitt
et verdenssystem, idet oppdelinga av
verden når det gjaldt territorier og mar-
keder var fullført, slik at gjennomfø-
 ringa av det kapitalistiske verdensmar- en fabel. Daglige hendelser beviser avkrokene av verden – at arbeiderklas-
kedet (*) knytta alle land sammen. hundrevis av ganger at å finne et håp sen har blitt hovedkrafta i samfunnet
Det er av denne grunn Lenin legger om fred hos de internasjonale kartel- også i de tilbakestående landa, som
særlig vekt på det faktum at kapitalis- lene, som er et av de mest slående følge av at skillet mellom borgerskap
men har vokst til et verdenssystem med uttrykkene for kapitalens internasjo- og proletariat har eliminert levningene
kolonialistisk undertrykkelse og ført nalisering er fullstendig absurd... teo- av de gamle klassene og nå omfatter
til at en håndfull framskredne land retisk sett, mens det i praksis er hår- hele verden – at det har skjedd ei
har fått et økonomisk kvelertak på kløveri og et uredelig forsvar av verste enorm utvikling av produksjonsmid-
det overveldende flertall av verdens opportunistiske slag. 8 lene, transporten og kommunikasjo-
6
befolkning. Videre har de marxistiske I og med østblokkens sammenbrudd nen – og at til og med de mest til-
bevegelsene siden Det kommunistiske har en prosess med fordeling av ver- bakestående landa blir knytta til ver-
manifestet blei utgitt, alltid framheva den blitt avslutta, og en ny fordelings- densmarkedet med allsidige og stadig
kapitalismens internasjonale karakter prosess har begynt i samsvar med sterkere bånd osv. Men disse endrin-
når de har utforma sine programmer den endra maktbalansen. Dessuten er gene er ikke tegn på noen forandring
og strategier. Som utgangspunkt har de det blitt skapt en atmosfære av kos- av systemet. De betyr ikke annet enn
tatt den kjensgjerninga at fra det tids- mopolitiske «verdier» for å hindre at at produksjonen blir samfunnsmessig
punktet da monopolenes epoke begyn- arbeiderne opptrer som en uavhengig uten begrensning som følge av konsen-
te, har imperialismen delt verdens klasse og undertrykte folk som frie trasjonen og sentraliseringa av kapita-
befolkning i to leirer (undertrykkerne folk. Innsatsen tar sikte på å gi en len, og at splittelsen og motsigelsene,
18 og de undertrykte folkene), idet de garanti for demagogien om «ei globa- forfallet og parasittismen i det kapi-
har forvandla de enkelte nasjonale lisert ny verdensordning» ved å knytte talistiske samfunnet blir stadig mer
økonomiene og territoriene til ledd den til motiver som kan forvandle intens og at forfallet utvikler seg.
i en sammenheng- illusjoner til «håp». Det er bare en leik med ord når
ende kjede som kal- Ei side ved det som denne «nye ordninga» snakker om
les verdensøkono- hendte etter sam- «velstand», «harmoni», «rettferd» og
mien.7 Sjøl om vi De faktiske forholda menbruddet, blei «demokrati» i samfunnet, og «fred»,
ser bort fra annen uttrykt i denne «gjensidig nytte», «likeverd» og
informasjon vi fin-
viser oss at det vi «garantien» som «utvikling» i de internasjonale for-
ner i teorien, pro- har foran oss, er blei gitt til fordel holda.
grammet og tak- monopolkapitalismen for kapitalen: De faktiske forholda viser oss at det
tikken til de kom- De som ut fra vi har foran oss, er monopolkapitalis-
munistiske interna- med alle sine hundre dette trekker den men med alle sine hundre år gamle
sjonalene, bekrefter år gamle trekk og konklusjonen at trekk og antagonistiske motsetninger
den omstendighe- kapitalismen har – «en kapitalisme i overgang, eller
ten at arbeiderklas-
antagonistiske «overvunnet» sine mer nøyaktig uttrykt, en døende kapi-
sen kar kjempa for motsetninger – «en kriser, klassekam- talisme». (**)
den proletariske kapitalisme i overgang, pen og imperialis- Det er av denne grunn Lenins ana-
verdensrevolusjo- men, at den har lyse i «Imperialismen som kapitalis-
nen i de siste 150 eller mer nøyaktig «forandra seg» og mens høyeste stadium» ikke har mista
åra, og har betrakta uttrykt, en døende blitt «universell» i noe av sin betydning når det gjelder
de nasjonale frigjø- skikkelsen av et monopolenes plass i samfunnet og de
ringsbevegelsene kapitalisme». «fredelig sam- politiske trekka og tendensene ved
som en bestanddel funn», og dermed imperialismen, uansett hva som er
av denne revolusjo- at «sosialismen og skjedd siden den utkom. Uansett hvil-
nen, det marxistiske synet på kapita- marxismen-leninismen er bankerott», ke økonomiske, politiske eller ideolo-
lismens tendens til å utvikle seg som er talsmenn for de imperialistiske giske spørsmål i dagens situasjon som
et verdenssystem. propagandasentrene. blir tatt opp, kan de bare bli forklart
Uansett hvilket synspunkt en velger, På den andre sida kan en fastslå at på grunnlag av de teoretisk-politiske
så vil en kapitalisme som har «rensa det er skjedd noen endringer i kapita- synspunktene og tesene som Lenin
seg» for imperialisme og klassekamp, lismens verden, om ikke i dens grunn- utvikla i sitt verk om kjennetegna ved
og et «globalisert system av harmoni, leggende vesen: Nemlig at kapitalis- monopolkapitalismen, dens motsigel-
rettferd og fred», aldri bli noe mer enn men har spredd seg til de fjerneste ser og uunngåelige sammenbrudd.
Vi har tidligere nevnt hvor stor
teoretisk viktighet dette verket har for
* Forsvarerne av «den nye ordninga» framstiller kapitaleksporten som det dagsaktuelle den politiske økonomien som viten-
grunnlaget for «globaliseringa». Men kapitaleksporten spilte en rolle allerede da kapitalis-
men blei forvandla til et verdenssystem i begynnelsen av forrige århundre. I sitt verk vier
skap. Et annet viktig trekk ved er at
Lenin denne omstendigheten særskilt oppmerksomhet. det er et politisk arbeid som fornyer
klasseinnholdet i den marxistiske for-
** Det blir hevda at kapitalismen er blitt liberalisert og at staten har krympa på grunn av ståelsen av revolusjonen, det vil si
privatiseringer og andre tiltak og «endringer» som skal «lette» distribusjonen av varer og det strategiske og taktiske grunnlaget
kapital. Dette er ikke sant. Våre dagers kapitalisme har riktignok krympa staten fullstendig
når det gjelder enkelte av dens «sosiale» trekk – som blei vunnet tidligere gjennom sosialt
som kreves i epoken med proletariske
press – men den ekspanderer og ruster opp staten for stadig større oppgaver for sine revolusjoner. Hvis en ikke betrakter
ekspansjonistiske mål og for å beskytte kapitalismen. Lenins verk i lys av disse aspektene, er
det ikke mulig å forklare det kapitalis-
tiske samfunnets og den kapitalistiske
verdens utviklingsvei til oppløsning
og sammenbrudd.
•••
Vi må se grunnen til at den impe-
rialistiske «verdensordninga» blir pre-
sentert som ei «ny ordning», og –
som nevnt ovenfor – den typen «teo-
rier» som blir kokt sammen til støtte
Ung jordbruksarbeider i Indonesia.
Foto: FN-sambandet/ILO
for presentasjonen, i følgende sam-
menheng: Monopolene har økt, inten-
sivert og fordypet motsigelsene som
er innebygd i kapitalismen, og derfor
har de gjort det nødvendig å skjule
det uløselige båndet mellom impe-
rialismen og trustene, og derfor mel-
lom imperialismen og kapitalismens
grunnlag. Disse teoriene har som mål å
skjule kapitalens og reaksjonens ensi-
dige kamp mot verdens arbeiderklasse
og andre undertrykte folk, som har
kjempa i motbør (og sjølsagt også for
å skjule kampen mellom imperialis-
tene). Hensikten er å framstille seg for
arbeiderne og de undertrykte folkene
med en «ny» plattform som kan avlede
dem fra kampen mot kapitalen og
imperialismen og få dem til å kjempe
mot hverandre, og dermed underkaste
dem under kapitalen og imperialismen
for lengst mulig tid!
Men disse teoriene som er oppfun-
net når det gjelder «den nye ord-
19
 ninga», har ikke noe grunnlag når en
ser på realitetene i den kapitalistiske
verden. Den økende diskusjonen om
«regionale kriser» hos imperialistmak-
tene; de økonomiske krisene som har
fulgt på hverandre siden 1993; og
kampen mellom monopolene for ei
«ny» fordeling av markedene (***)
– en kamp som begynner å trekke med
seg statene, og som manifesterer seg
ved å spre seg til verdensøkonomiens
hovedsektorer – alt dette gir ingen
mulighet for at disse «teoriene» kan
overleve. På den andre sida gjør kapi-
talens angrep, som får en allmenn
karakter på grunn av disse fenomena,
og blir ei nødvendig forutsetning i alle
land, at kapitalismen og imperialismen
gradvis blir åpenbar for alle, unntatt
20 for kapitalens frivillige tjenere.
Disse faktiske forholda avslører ikke
bare kapitalismens skjulte trekk, som
for eksempel de kapitalistiske motsi-
gelsene og imperialismen, men avdek-
ker også enda flere ting: Det er omtrent
80 store kapitalgrupper (og 35 000
monopoler), med noen få stater bak
seg, som fører den kapitalistiske ver-
den, som de kaller «den nye verden»,
inn i en periode med uro, polarisering
og maktkamp. Det later til at hva de
imperialistiske monopolene og statene
angår, er den «nye perioden» som
begynte på 1990-tallet, en periode
med nye, systematiske angrep for å
ta tilbake alle rettighetene som de
arbeidende massene og de undertrykte
folkene har vunnet, og særlig arbei-
derklassens rettigheter. Det er også en
periode med naken kamp for omforde-
ling av markedene og innflytelsesfæ-
rene i samsvar med den endra makt-
balansen.
Forbindelsene og motsigelsene mel-
lom arbeid og kapital, mellom under-
trykkerland og undertrykte folk, og
mellom de imperialistiske monopole-
ne og statene sjøl, beviser dette uimot-
sigelige faktum på en åpen og avgjø-
rende måte.
En kan sjølsagt ikke tenke seg fre-
delige mål eller grunner til at andre
unioner (EU) eller land (Tyskland,
Frankrike, Russland, Storbritannia,
Japan og Kina) danner en særskilt
hær og fornyer sine våpen overfor
den militære overlegenheten til USA
– som bruker NATO som det vil –
og mot landets rakettskjoldprosjekt.
Kampen for ei «ny» omfordeling av
markedene; utvidelsen av konflikten
om innflytelsessfærer i regioner som
Midtøsten, Balkan og Kaukasus (som
en følge av jakten på maksimalprofitt tydelige. Den imperialistiske verden er
og av ei ujevn og rykkvis utvikling); på vei inn i en periode med revolusjo-
allmenngjøringa av monopoliseringa nære kriser som fletter seg sammen,
av markedet og kampen for nyoppde- med bitter klassekamp, revolusjonære
ling. Alt dette må uunngåelig føre til at utbrudd i de svakeste ledda, og reak-
de internasjonale avtalene og organa sjonære konflikter og kriger. Det går
som holder stormaktene sammen, bry- mot et nytt stadium av kapitalens all-
ter sammen. Det vil menne krise – men
også føre til oppløs- formene og følge-
ning av den «nye ne av det kan vi
ordninga», som Globalisering, i den ikke forutsi i dag.
også er ei USA- betydninga at visse Denne veien går
ordning, og til at det også mot starten
dannes nye avtaler,
samfunnsforhold brer på en periode der
organer og polarise- seg over hele verden, arbeiderklassen og
ringer. er ikke noe nytt. Det folkene kan gjøre
Noe som er vikti- nye framskritt i
gere, er at disse for- eneste som bremser ei bygginga av sosia-
holda også inne- utvikling i denne lismen.
bærer at arbeider-
retninga, er faktisk
Det eneste
klassen i de fram- grunnlaget for «ny
skredne landa, sær- kapitalismen sjøl, som ordning»-kampan-
lig Frankrike og ja som gjennomfø-
USA siden 1995, og
i utgangspunktet sto i res mot arbeider-
også i arbeiderbe- antagonistisk klassen og sosialis-
vegelsen og folkeli- motsetning til men, er det politis-
ge bevegelser spesi- ke nederlaget som
elt i endel asiatiske, fenomenet. arbeiderklassen i
latinamerikanske og lang tid har lidd
afrikanske land, står uten å være klar
frem i motstand mot imperialismens over det. Dette nederlaget og den lang-
angrep og tiltak.(****) Derfor er dette varige tilbakegangen for arbeiderbeve-
også en prosess som vil gjøre folke- gelsen har gitt store muligheter til å
nes og arbeidernes bevegelsen enda utsette kapitalismens sammenbrudd og
breiere, og den vil bli en uavhengig utvide området for kapitalens dema-
bevegelse i løpet av kampene for å slå gogi. Men i likhet med denne dema-
tilbake det imperialistiske bikkjeslags- gogien betyr ikke kapitalens «seier»
målet, opprustningstiltaka, krigsfor- og utsettelsen av sammenbruddet at
beredelsene og de intervensjonistiske kapitalismen er «overlegen i forhold
krigene. Den vil også føre til at den til sosialismen» eller at den er blitt
imperialistiske kjeden vil bli brutt i «universell». Tvert imot tyder det på
de svake ledda der den revolusjonære økt forfall i uvanlig høy grad, og
krisa modnes. Den vil føre til at kapita- på ei skjerping av motsigelsen mel-
lismens sammenbrudd kan bli erklært. lom kapitalen og samfunnet den har
Uansett hvilken synsvinkel en ser skapt. ... privat økonomi og private
saken fra, så er gnålet fra imperia- eiendomsforhold er et skall som ikke
lismens representanter som Bush og lenger passer til innholdet, et skall
deres «liberale» eller «sosialistiske» som uunngåelig vil gå i oppløsning
forsvarere bare grunnløst oppspinn. hvis det ikke blir fjerna med andre
Den prosessen vi gjennomlever, er midler; et skall som kan fortsette å
en prosess med ny intensivering og forfalle i en ganske lang periode (hvis
sentralisering av kapitalen der alle i verste fall den opportunistiske kreft-
dens kjennetegn og konsekvenser blir byllen holder seg lenge), men som
*** Denne kampen mellom monopoolene er kommet til uttrykk gjennom fusjoner,
allianser, overtakelser og omgrupperinger for å eliminere konkurrentene – og omfatter 3,3
billoner dollar bare i år 2000, mer enn det samla beløpet for perioden 1995–2000 En kan
se hvordan monopolene følger en strategi som går ut på først og fremst å sikte seg inn
på de mest utvikla markedene og konkurrentenes hovedfelt, og får støtte av regjeringa
i landa de tilhører.
**** Den første gevinsten for bevegelsen er at tempoet i angrepa blir mindre, den
«andre» er at demagogenes innflytelse blir svekka når de hevder at «arbeiderklassen og
klassekampen er død».
uunngåelig vil bli fjerna.9 Og akkurat
som alle andre klasser i historia vil
også arbeiderklassen trekke de utvety-
dige lærdommene av sitt nederlag og
ta initiativet til å avskaffe kapitalismen
slik en fjerner et dødt skall.
Talsmennene for den «nye verdens-
ordninga», som snakker om «globa-
lisering», framstår også med ei for-
falskning uten sidestykke. Det de kal-
ler «globalisering», betyr i praksis at
arbeiderklassen, de utbytta massene
og de undertrykte folkene ikke kan
være produktive, frie individer og uav-
hengige folk. Det betyr at de må
leve i total underkastelse og slaveri
for å tjene interessene til en handfull
rike land og et internasjonalt finanso-
ligarki, under forhold med «global»
fremmedgjøring, individualisme og
degenerasjon (kosmopolitisme) som er
hittil ukjente i kapitalismens historie.
Globalisering, i den betydninga at
visse samfunnsforhold brer seg over
hele verden, er ikke noe nytt. Det enes-
te som bremser ei utvikling i denne
retninga, er faktisk kapitalismen sjøl,
som i utgangspunktet sto i antagonis-
tisk motsetning til fenomenet. Men
vår tids former for globalisering har
også sammenheng med at kapitalis-
mens sammenbrudd og eliminasjon
fra samfunnslivet, som utviklinga har
gjort mulig, ennå ikke er skjedd, men
er blitt utsatt. Menneskehetens vei til
globale framskritt vil bli rydda av
arbeiderklassen når den trinn for trinn
styrter kapitalismen og oppretter si
egen internasjonale politiske makt.
I sin analyse av imperialismen og
dens tendensielle trekk legger Lenins
verk «Imperialismen som kapitalis-
mens høyeste stadium» særlig vekt
på tendensene til og problemene ved
internasjonalisering. Dette verket fører
en tofrontskrig både mot imperia-
lismens forsvarere og mot Kautsky-
liknende «sosialister» som gjemmer
bort de grunnleggende motsigelsene
ved kapitalismen og de mest typiske
tendensene som hindrer at verden kan
forenes for fred (tendensen til ett enes-
te monopol), så vel som mot «teori-
ene» de står for (som teorien om
ultraimperialisme). Blant de emnene
som dette verket tillegger stor betyd-
ning, analyserer grundig og kaster
lys over, er parasittismen og forfallet
som blir intensivert av kapitalismens
utsatte sammenbrudd; gjenspeilinga
av parasittismen og forfallet innen
arbeider- og folkebevegelsene og sjikt
i arbeidernes og folkets rekker som
har forfalt – på den ene sida bånda mel-
lom arbeideraristokratiet og fagfore-
ningsbyråkratiet, og på den andre sida
tendenser som opportunisme, refor-
misme og sjåvinisme – og proble-
mene i kampen mellom kapital og
imperialisme og mot opportunisme,
reformisme og revisjonisme.
Kapitalismen, kapitalens politiske
makt og sosialismens historie og fram-
tid – dette er emner som nå blir for-
talt og lært til dagens arbeidere og
unge intellektuelle av de råtne «sosia-
listiske» individene og strømningene
som var direkte ansvarlige for arbei-
derklassens og sosialismens nederlag.
Dette gjør i seg sjøl at «Imperialismen
som kapitalismens høyeste stadium»
er et verk ingen kommer utenom når
en skal opplyse og veilede unge revo-
lusjonære intellektuelle og den fram-
skredne delen av arbeiderne. Vi må
understreke at sjøl om det er 85 år
siden verket blei skrevet, har det like
stor gyldighet som om det var skrevet
i dag. Det er fordi Lenins teori og
politiske linje er bygd på en dypt-
gående analyse ikke bare av tidsbe-
grensa fenomener, men av grunnleg-
gende fakta som kjennetegner perio-
den som helhet. I tillegg er hans inn-
stilling slik at den ikke bare fortolker
verden, men forestiller seg hvordan
den må forandres. Derfor er verket
ikke begrensa til opplysning, men tar
arbeidernes og folkenes oppgave som
utgangspunkt og mobiliserer dem.
En annen viktig egenskap ved
Lenins verk «Imperialismen som kapi-
talismens høyeste stadium» er dets
aktualitet når det gjelder å forklare
verdens nåværende tilstand, og den
sunne, enkle og klare presentasjonen
av kapitalismens sammenbrudd og de
oppgavene som dette medfører. Derfor
er verket en enestående kilde for arbei-
derne og en generasjon av unge revo-
lusjonære som er utsatt for et dema-
gogisk bombardement fra den bor-
gerlige liberalismen og revisjonismen
som samarbeider med den.
V.I. Lenin brukte hele sitt liv på
kampen mot kapitalismen og alle for-
mer for kapitalistisk teori, mot den
borgerlige typen og alle avskygninger
av opportunistiske og revisjonistiske
strømninger som dukka opp i arbei-
derbevegelsen. Det var i denne store
kampen hans umåtelig viktige verk
blei skapt, og det betydde et framskritt
for marxismen som seinere blei iden-
tifisert med Lenins navn. Leninismen
blei marxismen under de endra for-
holda, marxismen i epoken med impe-
rialisme og proletariske revolusjoner,
og fikk sin form i skarpe teoretiske og
praktiske kamper, og blei testa under
vanskelige vilkår. «Imperialismen som
kapitalismens høyeste stadium», som
nylig er blitt nyutgitt i mange land, er
et av de viktigste ledda i denne kamp- 21
prosessen. Det har også vært en av de
viktigste hjørnesteinene i utviklinga
av leninismen og utforminga av den.
Dette umåtelig viktige verket vil
åpne nye horisonter for unge og eldre
generasjoner av arbeidere og revolu-
sjonære, og det vil gi dem økt styrke
i kampen.
Aydin Cubukcu og Alaattin Bilgia,
mars 2001.
Artikkelen er skrevet som et nytt for-
ord til nyutgivelsen av «Imperialismen
som kapitalismens høyeste stadium».
Noter
1
– V.I Lenin: Imperialismen som
kapitalismens høyeste stadium
2
– Samme sted
3
– Samme sted
4
– Samme sted
5
– Samme sted
6
– Samme sted
7
– J.V. Stalin, Coll. Works bd. 6.
8
– V.I Lenin: Imperialismen som
kapitalismens høyeste stadium
9
– Samme sted
 Revolusjonær folkefront stiftet i Mexico
K jære kamerater fra de forskjellige
organisasjonene som i dag utgjør
Den revolusjonære folkefronten. Ta
imot vår varme internasjonalistiske
22
solidaritetshilsen fra partiene og orga-
nisasjonene som inngår i Den interna-
sjonale konferansen av marxist-leni-
nistiske partier og organisasjoner.
I dag er en spesiell dag for det mek-
sikanske folket. Ikke bare fordi Den
revolusjonære folkefronten er grunn-
lagt, men også fordi det har gått
nøyaktig fem år siden bortføringa
og forsvinninga til kamerat Gregorio
Alfonso Alvarado Lopez, den fremra-
gende revolusjonære lederen for lærer-
ne og leder av Mexicos kommunis-
tiske parti (marxist-leninistisk). Som
internasjonalistiske revolusjonære vil
vi slutte våre stemmer til kravet fra
hans familie, hans kamerater og ven-
ner om å få vite hvor Gregorio Alfonso
Alvarado Lopez befinner seg, og at
han dukker opp igjen levende og fri.
For oss det er en ære å få være
vitne til fødselen av en revolusjonær
masseorganisasjon som søker å forene
de meste kampvillige sektorene i det
meksikanske samfunnet. Vi vender
hjem til våre egne land overbeviste om
at i dag er en ny side blitt skrevet i den
lange historien av kamper som dette
folket har ført for sin frigjøring.
Det er deres ansvar – som fortropp
for de folkelige sektorene – å sikre
at dette arbeidet utvikler seg, at det
lykkes å forene kampene som blir
ført av arbeiderne, bøndene, studen-
tene, lærerne, kulturarbeidere, små-
kjøpmenn osv. – ikke bare for å få
gjennomslag for dagens krav mot mot-
standen fra de rike og myndighetene
som går deres ærend, men også å
vinne politiske krav – slik som en
grunnlovgivende forsamling som for-
andrer de urettferdige sosialøkono-
Prof. Gregorio Alfonso
Alvarado Lopez har vært
savnet i fem år, og har
enda ikke kommet til
rette til tross for
omfattende kampanjer
både i Mexico og
internasjonalt.
miske og politiske strukturene som det
meksikanske samfunnet hviler på.
Kamerater og venner: Vi lever i ei
tid hvor alle snakker om forandring.
Sjøl borgerskapet prøver å innføre
forandringer slik at alt skal fortsette
som før, noe som er et tegn på at de
ikke lenger klarer å regjere som de
har gjort før. Det blir opp til dere å se
til at forandringene i statens strukturer
Opprøret modnes i Burkina
Ø vre Volta, også kalt Burkina Faso,
er et tilbakeliggende jordbruks-
land, dominert av den franske imperia-
lismen. Mer enn 50 prosent av folket
lever under fattigdomsgrensa.
Kaptein Blaise Campaore er leder
av den såkalte IV republikken, som tyr
til unntakstilstand, demonstrasjonsfor-
bud, bortføringer og organiserer fas-
cistiske militsgrupper mot folket.
Siden desember 1998 har landet
vært inne i ei revolusjonær krise, utløst
av mordet på journalisten Norberto
Zongo og tre av hans kamerater.
Etter oppfordring fra Voltas
Revolusjonære Kommunistiske parti
(PCRV) og kollektivet av demokra-
tiske organisasjoner, massene og poli-
tiske partier (CODMPP), har arbei-
derne og folk fra hele landet trosset
myndighetene og kjempet for sine
krav gjennom den folkelige bevegel-
sen «Nok er nok» (Trop c’est trop).
ikke bare blir kosmetiske endringer for
tilpasning til kravene fra nasjonal og
internasjonal finanskapital for gjen-
nomføring av den nyliberale politik-
ken. Det blir opp til dere å se til at
vedtakene oppnådd på denne kongres-
sen blir heist som kampfaner i fabrik-
kene, ute på markene, i universitetene,
i nabokvarterene – og at Den revolu-
sjonære folkefronten fra i dag blir
det viktigste revolusjonære referanse-
punkt for det meksikanske folket.
Enhet er grunnleggende for å oppnå
dette. Graden av enhet som er oppnådd
til nå må utvides. Den revolusjonære
folkefronten som er født i dag må stå i
fokus som den nasjonale opposisjonen
mot regimet, som evner å vise veien
fram mot seier for en revolusjonær
folkets regjering. Fatt mot, kamerater!
Vi skal feire deres seier som en seier
for oss alle.
Lenge leve Den
revolusjonære folkefronten!
Lenge leve folkenes enhet
mot imperialismen, det lokale
borgerskapet og deres marionetter!
Hilsen fra Den internasjonale
konferansen av marxist-leninistiske
partier og organisasjoner, samlet i
Mexico september 2001.
Den franske imperialismen og dens
allierte klarer ikke å redde seg ut av
krisa, og forsøker å iverksette reaksjo-
nære borgerkriger, blant annet gjen-
nom væpning av fascistisk milits.
IMF (Pengefondet) og dets brutale
strukturtilpasningsplaner har tvunget
igjennom omfattende privatisering,
nedlegging av fabrikkanlegg. Tusenvis
av arbeidere er satt på gata, der de
står uten arbeid, uten noen form for
sosial understøttelse og uten tilgang til
utdanning eller helsetjenester.
Den folkelige protestbevegelsen
vokser kontinuerlig i styrke og omfang,
den revolusjonære krisa modnes og
kan føre til en revolusjonær situasjon.
Målet er å utvikle kampen videre for
gjennomføring av den folkelige og
nasjonale revolusjonen, opprettelsen
av en provisorisk revolusjonær regje-
ring og å danne ei grunnlovgivende
forsamling.
www.revolusjon.no Skriftserien marxist-leninistiske hefter

Bakgrunn og politiske kommentarer finner du på Nettmagasinet Revolusjon

Sju hefter har så langt utkommet i denne serien fra Forlaget Revolusjon.
Her finner du analyser og stoff til fordypning. Moderne klasseanalyse, men-
neskerettigheter, søkelys på maoismen, sosialistisk folkestyre og hvordan et
sosialistisk Norge vil se ut er noen av temaene.

Abonnenter på Revolusjon
får alle hefter som
utkommer i abonnementets
løpetid.
Heftene kan også kjøpes
enkeltvis for en pris fra kr.
20,– til kr. 30,– per hefte.

Tilbud 23
Vi tilbyr nå hele serien
nr. 1–7 for kr. 150,–
porto inkludert
ved forskuddsbetaling
til konto

0530 2763498

merket ”heftetilbud”

Hefte nr. 6 har de politiske og økonomiske forutsetningene for et sosialistisk Norge

som tema. Spørsmål til fordypning gjør at heftet egner seg godt til til studieringer.
 B-blad

Temanummer Returadresse: Revolusjon, boks 4480 Nydalen, 0403 Oslo

Foto: FN-sambandet