• Embed Doc
  • Copy Link
  • Readcast
  • Collections
  • CommentGo Back
Download
 
Høsten 2004Nr. 29 • Årgang 18
MARXIST-LENINISTISKTIDSSKRIFT
Hundreårsjubileetfor unionsoppløsningakan lett bli pinlig for det unionsivrige norske borgerskapet. Spesieltnå som EU-grunnlovenligger på bordet.
Den folkeligekampen for sjølråderetter det folket sjøl sommå feire – og føre.
Les side 6,8 og 9 
Foto: SAS «Revolusjon i Norge», kunne svenske Aftonbladet melde da Norge sa nei takk til mer union.
De fattiges regjering
Fattigfolk tynes, arbeidsløse hundses, arbeidsfolk blir fratattrettigheter. Bondevikregjeringa er den mest bakstreverskelandet har opplevd siden krigen.
De rike blir rikere. Kommunene skvises. Samtidig har oljefondet vokst med 55 milliarder kroner mer enn forutsatt.
Motstanden vokser!
 
Det irakiske folket gir segikke. Tross bombing, tortur og stadige ydmykelser møter okkupantenestørre motstand ennnoen gang før.
 
En norsk støttekomité er nåetablert i solidaritetmed den irakiskemotstandskampen.
Sidene 10–13 
19052005
 
Side 4 og leder side 2 
ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!
 
Nr. 29 2 • 20042
«Ingen skal leve i fattigdom», sa Bondevik-regjeringada den for et par år sia la fram tiltaksplanen mot fattigdom.Deretter satte den ei lavinntektsgrense på 7.083 kroner imåneden. Det er innlysende at ingen kan leve av det. Ifølgesosiologen Vally Vegge er 13.000 kroner et nøkternt mini-mumsbudsjett for en enpersonhusstand.Den fattigste tredjedelen av folket har fått redusert sinrelative inntektsandel med rundt 30 milliarder kroner i løpetav fem år. Disse pengene er omfordelt til denmest velstående tredjedelen. Flere hundretusen minstepensjonister og uførepen-sjonister, samt 100.000 barnefamilier er fattige. Velferdsalliansen, Redd Barna,Frelsesarmeen og andre bekrefter alle detsamme: stadig flere barnefamilier ber omhjelp. Men sosialhjelpsatsene har stått påstedet hvil siden 1993. Kommunene tynes.
Vakre bibelord om omsorg for de fat-tige blir enda mer uspiselige når oljemil-liarder strømmer inn i nasjonalregnskapetfortere enn finansminister Foss og NorgesBank rekker å telle dem.På toppen av det hele kommer regje-ringas korstog mot alle former for fagligerettigheter, dens aktive undergraving av arbeidsmiljølov ogarbeidstidsbestemmelser osv.
«Proletariatets
relative
utarming består i at i det bor-gerlige samfunnet synker arbeiderklassens andel i densamla nasjonalinntekten stadig, samtidig som utbytter-klassens andel stadig øker. Proletariatets
absolutte
utar-ming består i at dets levestandard direkte synker»
, står det å lese i ei femti år gammel lærebok i politisk økonomi.Begge deler stemmer. I motsetning til Bondevik og bor-gerskapets økonomer snakker læreboka sant. Den velstands-økningen som blir projisert av SSB og andre «objektivekilder» måler i beste fall de forbedringene som den såkaltemiddelklassen og arbeiderklassens øvre sjikt, arbeideraristo-kratiet, blir til del. Beskrivelsene tar knapt hensyn til at folk idag – i motsetning til før – er gjeldsslaver fra vugge til grav.Eller at de blir sjuke, uføre og utslitt lenge før tida.Det er derfor ikke rart at dette høyre-kabinettet, somgjerne sammenliknes med Hunseid-regjeringa på 30-talleter forhatt og ønskes dit pepper’n gror.
LO er en pådriver for at det utvidete «venstre», dvs LO,Attac og partispekteret fra Senterpartiet via Ap til SV (ogRV?) samler seg til kamp for ei ny regjering som skal snuspillet. Liberaliseringa og markedskreftenes offensiv måstanses. Det høres forlokkende ut.Men alle – også LO – vet at kapitalens kanonader og li- beraliseringspolitikken skjøt fart under 
 sosialdemokratiske
regjeringer – fra Gro til Stoltenberg. En typisk venstresosi-aldemokratisk myte er at årsaken til liberaliseringsiveren tilAp-regjeringene under Gro og Stoltenberg var at de var min-dretallsregjeringer som måtte inngå stadige kompromisser og avfant seg med borgerlig overstyring. Men de engelskeog tyske arbeidernes svøpe, Tony Blair og Gerhard Schröder,har trygt parlamentarisk flertall… Hver eneste mandag i hele høst har titusener avtyske arbeidere inntatt gatene i protest motHartz IV-reformen til nettopp Schröder.
LO-ledelsen vet, og kapitalen vet, at envirkelig
kjempende
fagbevegelse kunne haveltet Bondeviks redselskabinett forlengst.Økt overtidsbruk, innleie av arbeidskraft,sosial dumping, trygdekutt, trusler motsjukelønna – rekka av saker der LO kunneha tatt ut sine 800.000 medlemmer i direktekonfrontasjon med denne ultrareaksjonæreregjeringa er lang. Men som del av det kor- porative systemet er LO-toppen sitt ansvar  bevisst: opposisjon og motstand skal ka-naliseres inn mot «de demokratisk valgteorganer». Likevel kan grunnsplanspresset snart bli så stort atLO
må
vise muskler mot regjeringas NHO-offensiv.Kapitalen trenger politisk stabilitet, den trenger at dengryende motstanden blir kanalisert trygt inn i parlamenter og regjeringer, for å avverge en åpen klassekonfrontasjon.Kapitalen tenker likt, enten den er basert i Tyskland eller  Norge. Med ei Ap-styrt regjering er det ikke dristig å hevdeat LO-ledelsen i enda større grad vil avstå fra å mønstre tilmassiv motstand. Men er det grunn til å tro at ei sosialdemo-kratisk regjering der Sp og SV inngår, vil opptre vesentligannerledes enn ei regjering av Schröder-slaget i Tyskland,der De Grønne er med i koalisjonen?
Vi tror ikke det. SV har allerede ett år før valget tilpassetsin utenrikspolitikk til DnA/NATO og mumler et stadig mer hørbart «tja» til EU. – Men, vil mange si, – la dem i det min-ste prøve. Det kan da umulig bli verre enn det pakket somsitter nå! Det er ei jordnær innstilling. Men om dette blir ei’forsvarsregjering’ avhenger helt av at kampfanene holdeshøyt hos de fagorganiserte og i masseorganisasjoner som Nei til EU. For hvis LO-medlemmer og EU-motstandere slår seg til ro med at våre interesser vil bli dyktig ivaretatt av ei«sentrum-venstreregjering», kommer ikke bare illusjonene – men også det som er igjen av velferden – til å stå for fall.
 Redaksjonen avsluttet 18. september 2004
Postboks 4480 Nydalen Årsabonnement kr. 100, ISSN 1500-18490403 Oslo For institusjoner kr. 200, Red. J. Steinholt
revolusjon@revolusjon.no
Bankkonto 0530 2763498
De fattiges regjering
Talerør for ML-gruppa Revolusjon. Signerte artikler uttrykker ikke nødvendigvis Revolusjons synspunkter.
Kapitalen trenger  politisk stabilitet,den trenger å fangeopp den gryendemotstanden ogkanalisere den trygtinn i parlamenter ogregjeringer.
Vår 
mening 
 
Nr. 29 2 • 20043
metodar: Den
diktatoriske
ogden
demokratiske’
.Fyrst gjorde Kautsky ein lur vri då han forkynte det open- bert meiningslause at ordetdiktatur bokstavleg tala tyder diktaturet til ein einskild per-son. Så kunngjorde han meddenne lure vrien som grunnlagat orda til Marx om diktaturettil ein klasse ‘fylgjeleg’
ikkje
 var meint bokstavleg (men i eitying der diktatur ikkje inneber revolusjonær valdsbruk, men åvinna fleirtalet ‘fredeleg’ under det borgarlege – merk dykk det – ‘demokratiet’).»
I
ndividets frigjøring er fak-tisk hva kommunismen tilsjuende og sist handler om.Marxismen viser vitenskapeligat for å komme dit må klasseneog dermed «menneskeretten»til å utbytte andre menneskersarbeid
avskaffes
. Til det krevesen revolusjonær makterobring,og også en overgangsperiodesom Marx kalte for proletaria-tets diktatur, der arbeiderklas-sen ikke «utvider» det bor-gerlige samfunnets bærende prinsipper, men etablerer sitt
eget klasse
demokrati og kne-setter 
 sine
menneskerettigheter.Målet? Å avskaffe klassene. Idette frihetens rike er borgerligflerpartisystem, parlamenta-risme og mindretallets diktatur samfunnshistoriske begreper fra den kapitalistiske oldtida.
Tidligere NHO-president Jens Ulltveit-Moe ønsker utviklingen fra 35-timers uke til 40-timers ukevelkommen. – Jeg synes dette er en veldig brautvikling, sier han. – Lengre arbeidstid til samme lønn er en utvikling somer like uunngåelig som den er upopulær, sier Ulltveit-Moe til
 Dagens Næringsliv
. [DN 17-08-2004]
Hva 
de 
mener 
www.revolusjon.no 
Av Jan R. Steinholt 
D
en utrettelige BerntHagtvet har gjort dettil en fast sommersys-sel i Dagbladet og Klassekam- pen å tilsvine alt som smaker det minste av sosialisme ogmarxisme. Marxismen er i sinkjerne diktatorisk og despo-tisk, må vite. Spesielt plager det Hagtvet at Klassekampen(KK) fortsatt opererer med enrevolusjonær formålsparagraf,om den er aldri så mye av detsovende slaget.Diktatur kan ikke forenesmed politisk pluralisme, ly-der dikteren Hagtvets diktat.Professoren er helt ute av standtil å forstå at diktatur også kan bety en
klasses
diktatur, og atet klassediktatur også er fulltmulig i kombinasjon med visseformer for politisk pluralisme.Et borgerlig klassediktatur fun-gerer 
best 
i form av et borgerligdemokrati som tillater alle for-mer for politisk opposisjon – sålenge dette ikke truer, men tvertom legitimerer den herskendeklasses orden.
I
følge Hagtvet er «men-neskerettigheter (er) betin-gelser for sivilisasjon i alletyper samfunn og en forutset-ning for modernitet». Enkelmaterialistisk historieforståelsetilsier imidlertid nøyaktig detmotsatte:Det er graden avsivilisa-sjon somtil enhver tid gir rammenefor defi-nisjonenav menneskerettigheter. I detgamle greske demokratiet var det en selvfølgelig «menneske-rett» å kunne eie slaver, etter-som slavene sjøl var ekskludertfra demokratiet. Under føyda-lismen var det en menneskerettfor en leilending eller husmannå ha rett til å dyrke sitt eget jordstykke på den tida som bletil overs etter arbeid for føydal-herren. I og med den historiskeovergangen til kapitalismen,som er Hagtvets nær fullkomnerealisering av menneskeret-tighetene, ble denne retten tilå stå i samme arbeid og væresikret et utkomme
avskaffet 
.Rettighetene ble omdefinert ilønnsarbeidets og den person-lige frihetens navn.
M
en det bekymrer ikkeHagtvet. For ham er menneskerettigheter og liberale verdier intet min-dre enn «politikkens overlov».De er formentlig av en annenverden, kan hende av guddom-melig opphav?
H
agtvet kan dessverresi seg fornøyd meddebatten, fordi hansopponenter for lengst har blittdemokratiske sosialister ogmedlemmer av det store «Men-neskerettighetspartiet», slik den høyst eks-revolusjonæreKK-skribenten Arild Rønsentreffende uttrykker det i spaltasi (27.8.). Også han lurer påhvorfor Braanen insisterer pådet
revolusjonære grunnsynet 
når vi jo «alle» er blitt for dendemokratiske sosialismen.
O
g det er nettopp her Braanen og de «nye»ideologene i Rød Ung-dom, RV osv. møter seg sjøl idøra. Hvorfor blodig insistere på revolusjon når det i virke-ligheten er en eller annen formfor parlamentarisk overgang til«sosialismen» en egentlig vilha? Med sitt «vi er liberale, vier demokratiske sosialister ogfor individets frihet, vi liker den liberale Marx, ikke denautoritære», argumenterer deakkurat som Karl Kautsky, oggjør seg derved slakteferdigefor øksa til den sorte bøddelHagtvet.«Kautsky stiller spørs-målet slik», skrev Lenin:«‘Motsetninga mellom dei tososialistiske straumdraga’ (dvs.det bolsjevikiske og det ikkje- bolsjevikiske) ‘er motsetningamellom to fullstendig ulike
Dikt, diktat, diktatur
of 00

Leave a Comment

You must be to leave a comment.
Submit
Characters: ...
You must be to leave a comment.
Submit
Characters: ...