Høsten 2004

Nr. 29 • Årgang 18

MARXIST-LENINISTISK
TIDSSKRIFT

De fattiges regjering
1905  Fattigfolk tynes, arbeidsløse hundses, arbeidsfolk blir fratatt

2005
rettigheter. Bondevikregjeringa er den mest bakstreverske
landet har opplevd siden krigen.
 De rike blir rikere. Kommunene skvises. Samtidig har
oljefondet vokst med 55 milliarder kroner mer enn forutsatt.
Side 4 og leder side 2

«Revolusjon i Norge», kunne

svenske Aftonbladet melde da
Norge sa nei takk til mer union.
Motstanden vokser!
 Det irakiske folket gir seg
 Hundreårsjubileet ikke. Tross bombing, tortur
for unionsoppløsninga og stadige ydmykelser
kan lett bli pinlig for møter okkupantene
det unionsivrige norske større motstand enn
borgerskapet. Spesielt noen gang før.
nå som EU-grunnloven
ligger på bordet.  En norsk
 Den folkelige støttekomité er nå
kampen for sjølråderett etablert i solidaritet
er det folket sjøl som med den irakiske
må feire – og føre. motstandskampen.
Les side 6,8 og 9 Sidene 10–13 Foto: SAS

ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!

2 Nr. 29 2 • 2004

De fattiges regjering
 «Ingen skal leve i fattigdom», sa Bondevik-regjeringa Men alle – også LO – vet at kapitalens kanonader og li-
da den for et par år sia la fram tiltaksplanen mot fattigdom. beraliseringspolitikken skjøt fart under sosialdemokratiske
Deretter satte den ei lavinntektsgrense på 7.083 kroner i regjeringer – fra Gro til Stoltenberg. En typisk venstresosi-
måneden. Det er innlysende at ingen kan leve av det. Ifølge aldemokratisk myte er at årsaken til liberaliseringsiveren til
sosiologen Vally Vegge er 13.000 kroner et nøkternt mini- Ap-regjeringene under Gro og Stoltenberg var at de var min-
mumsbudsjett for en enpersonhusstand. dretallsregjeringer som måtte inngå stadige kompromisser
Den fattigste tredjedelen av folket har fått redusert sin og avfant seg med borgerlig overstyring. Men de engelske
relative inntektsandel med rundt 30 milliarder kroner i løpet og tyske arbeidernes svøpe, Tony Blair og Gerhard Schröder,
av fem år. Disse pengene er omfordelt til den har trygt parlamentarisk flertall… Hver
mest velstående tredjedelen. Flere hundre eneste mandag i hele høst har titusener av
tusen minstepensjonister og uførepen-
sjonister, samt 100.000 barnefamilier er
Vår mening tyske arbeidere inntatt gatene i protest mot
Hartz IV-reformen til nettopp Schröder.
fattige. Velferdsalliansen, Redd Barna,
Frelsesarmeen og andre bekrefter alle det Kapitalen trenger  LO-ledelsen vet, og kapitalen vet, at en
samme: stadig flere barnefamilier ber om politisk stabilitet, virkelig kjempende fagbevegelse kunne ha
hjelp. Men sosialhjelpsatsene har stått på veltet Bondeviks redselskabinett forlengst.
den trenger å fange
stedet hvil siden 1993. Kommunene tynes. Økt overtidsbruk, innleie av arbeidskraft,
opp den gryende sosial dumping, trygdekutt, trusler mot
 Vakre bibelord om omsorg for de fat- motstanden og sjukelønna – rekka av saker der LO kunne
tige blir enda mer uspiselige når oljemil- kanalisere den trygt ha tatt ut sine 800.000 medlemmer i direkte
liarder strømmer inn i nasjonalregnskapet konfrontasjon med denne ultrareaksjonære
fortere enn finansminister Foss og Norges
inn i parlamenter og regjeringa er lang. Men som del av det kor-
Bank rekker å telle dem. regjeringer. porative systemet er LO-toppen sitt ansvar
På toppen av det hele kommer regje- bevisst: opposisjon og motstand skal ka-
ringas korstog mot alle former for faglige naliseres inn mot «de demokratisk valgte
rettigheter, dens aktive undergraving av arbeidsmiljølov og organer». Likevel kan grunnsplanspresset snart bli så stort at
arbeidstidsbestemmelser osv. LO må vise muskler mot regjeringas NHO-offensiv.
«Proletariatets relative utarming består i at i det bor- Kapitalen trenger politisk stabilitet, den trenger at den
gerlige samfunnet synker arbeiderklassens andel i den gryende motstanden blir kanalisert trygt inn i parlamenter
samla nasjonalinntekten stadig, samtidig som utbytter- og regjeringer, for å avverge en åpen klassekonfrontasjon.
klassens andel stadig øker. Proletariatets absolutte utar- Kapitalen tenker likt, enten den er basert i Tyskland eller
ming består i at dets levestandard direkte synker», står Norge. Med ei Ap-styrt regjering er det ikke dristig å hevde
det å lese i ei femti år gammel lærebok i politisk økonomi. at LO-ledelsen i enda større grad vil avstå fra å mønstre til
Begge deler stemmer. I motsetning til Bondevik og bor- massiv motstand. Men er det grunn til å tro at ei sosialdemo-
gerskapets økonomer snakker læreboka sant. Den velstands- kratisk regjering der Sp og SV inngår, vil opptre vesentlig
økningen som blir projisert av SSB og andre «objektive annerledes enn ei regjering av Schröder-slaget i Tyskland,
kilder» måler i beste fall de forbedringene som den såkalte der De Grønne er med i koalisjonen?
middelklassen og arbeiderklassens øvre sjikt, arbeideraristo-
kratiet, blir til del. Beskrivelsene tar knapt hensyn til at folk i  Vi tror ikke det. SV har allerede ett år før valget tilpasset
dag – i motsetning til før – er gjeldsslaver fra vugge til grav. sin utenrikspolitikk til DnA/NATO og mumler et stadig mer
Eller at de blir sjuke, uføre og utslitt lenge før tida. hørbart «tja» til EU. – Men, vil mange si, – la dem i det min-
Det er derfor ikke rart at dette høyre-kabinettet, som ste prøve. Det kan da umulig bli verre enn det pakket som
gjerne sammenliknes med Hunseid-regjeringa på 30-tallet sitter nå! Det er ei jordnær innstilling. Men om dette blir ei
er forhatt og ønskes dit pepper’n gror. ’forsvarsregjering’ avhenger helt av at kampfanene holdes
høyt hos de fagorganiserte og i masseorganisasjoner som
 LO er en pådriver for at det utvidete «venstre», dvs LO, Nei til EU. For hvis LO-medlemmer og EU-motstandere slår
Attac og partispekteret fra Senterpartiet via Ap til SV (og seg til ro med at våre interesser vil bli dyktig ivaretatt av ei
RV?) samler seg til kamp for ei ny regjering som skal snu «sentrum-venstreregjering», kommer ikke bare illusjonene
spillet. Liberaliseringa og markedskreftenes offensiv må – men også det som er igjen av velferden – til å stå for fall.
stanses. Det høres forlokkende ut. Redaksjonen avsluttet 18. september 2004

Postboks 4480 Nydalen Årsabonnement kr. 100, ISSN 1500-1849

0403 Oslo For institusjoner kr. 200, Red. J. Steinholt
revolusjon@revolusjon.no Bankkonto 0530 2763498
Talerør for ML-gruppa Revolusjon. Signerte artikler uttrykker ikke nødvendigvis Revolusjons synspunkter.
Nr. 29 2 • 2004 3

Hva de mener

Tidligere NHO-president Jens Ulltveit-Moe ønsker

utviklingen fra 35-timers uke til 40-timers uke
velkommen. – Jeg synes dette er en veldig bra
utvikling, sier han.
– Lengre arbeidstid til samme lønn er en utvikling som
er like uunngåelig som den er upopulær, sier Ulltveit-
Moe til Dagens Næringsliv. [DN 17-08-2004]
www.revolusjon.no

Dikt, diktat, diktatur

H
motsatte: agtvet kan dessverre metodar: Den diktatoriske og
Av Jan R. Steinholt Det er si seg fornøyd med den demokratiske’.
graden av debatten, fordi hans Fyrst gjorde Kautsky ein lur

D
en utrettelige Bernt
Hagtvet har gjort det
til en fast sommersys-
sel i Dagbladet og Klassekam-
pen å tilsvine alt som smaker
det minste av sosialisme og
marxisme. Marxismen er i sin
kjerne diktatorisk og despo-
tisk, må vite. Spesielt plager
det Hagtvet at Klassekampen
(KK) fortsatt opererer med en
revolusjonær formålsparagraf,
om den er aldri så mye av det
sivilisa- opponenter for lengst har blitt
sjon som demokratiske sosialister og
til enhver medlemmer av det store «Men-
tid gir neskerettighetspartiet», slik
rammene den høyst eks-revolusjonære
for defi- KK-skribenten Arild Rønsen
nisjonen treffende uttrykker det i spalta
av menneskerettigheter. I det si (27.8.). Også han lurer på
gamle greske demokratiet var hvorfor Braanen insisterer på
det en selvfølgelig «menneske- det revolusjonære grunnsynet
rett» å kunne eie slaver, etter- når vi jo «alle» er blitt for den
som slavene sjøl var ekskludert demokratiske sosialismen.
fra demokratiet. Under føyda-
vri då han forkynte det open-
bert meiningslause at ordet
diktatur bokstavleg tala tyder
diktaturet til ein einskild per-
son. Så kunngjorde han med
denne lure vrien som grunnlag
at orda til Marx om diktaturet
til ein klasse ‘fylgjeleg’ ikkje
var meint bokstavleg (men i ei
tying der diktatur ikkje inneber
revolusjonær valdsbruk, men å
vinna fleirtalet ‘fredeleg’ under
det borgarlege – merk dykk det

O
sovende slaget. lismen var det en menneskerett g det er nettopp her – ‘demokratiet’).»
Diktatur kan ikke forenes for en leilending eller husmann Braanen og de «nye»

med politisk pluralisme, ly-
der dikteren Hagtvets diktat.
Professoren er helt ute av stand
til å forstå at diktatur også kan
bety en klasses diktatur, og at
et klassediktatur også er fullt
mulig i kombinasjon med visse
former for politisk pluralisme.
Et borgerlig klassediktatur fun-
gerer best i form av et borgerlig
demokrati som tillater alle for-
mer for politisk opposisjon – så
lenge dette ikke truer, men tvert
om legitimerer den herskende
å ha rett til å dyrke sitt eget
jordstykke på den tida som ble
til overs etter arbeid for føydal-
herren. I og med den historiske
overgangen til kapitalismen,
som er Hagtvets nær fullkomne
realisering av menneskeret-
tighetene, ble denne retten til
å stå i samme arbeid og være
sikret et utkomme avskaffet.
Rettighetene ble omdefinert i
lønnsarbeidets og den person-
lige frihetens navn.
ideologene i Rød Ung-
dom, RV osv. møter seg sjøl i
døra. Hvorfor blodig insistere
på revolusjon når det i virke-
ligheten er en eller annen form
for parlamentarisk overgang til
«sosialismen» en egentlig vil
ha? Med sitt «vi er liberale, vi
er demokratiske sosialister og
for individets frihet, vi liker
den liberale Marx, ikke den
autoritære», argumenterer de
akkurat som Karl Kautsky, og
gjør seg derved slakteferdige
I
ndividets frigjøring er fak-
tisk hva kommunismen til
sjuende og sist handler om.
Marxismen viser vitenskapelig
at for å komme dit må klassene
og dermed «menneskeretten»
til å utbytte andre menneskers
arbeid avskaffes. Til det kreves
en revolusjonær makterobring,
og også en overgangsperiode
som Marx kalte for proletaria-
tets diktatur, der arbeiderklas-
sen ikke «utvider» det bor-
gerlige samfunnets bærende

M
klasses orden. en det bekymrer ikke for øksa til den sorte bøddel prinsipper, men etablerer sitt
Hagtvet. For ham er Hagtvet. eget klassedemokrati og kne-

I
følge Hagtvet er «men-
neskerettigheter (er) betin-
gelser for sivilisasjon i alle
typer samfunn og en forutset-
ning for modernitet». Enkel
materialistisk historieforståelse
tilsier imidlertid nøyaktig det
menneskerettigheter
og liberale verdier intet min-
dre enn «politikkens overlov».
De er formentlig av en annen
verden, kan hende av guddom-
melig opphav?
«Kautsky stiller spørs-
målet slik», skrev Lenin:
«‘Motsetninga mellom dei to
sosialistiske straumdraga’ (dvs.
det bolsjevikiske og det ikkje-
bolsjevikiske) ‘er motsetninga
mellom to fullstendig ulike
setter sine menneskerettigheter.
Målet? Å avskaffe klassene. I
dette frihetens rike er borgerlig
flerpartisystem, parlamenta-
risme og mindretallets diktatur
samfunnshistoriske begreper
fra den kapitalistiske oldtida.
4 Nr. 29 2 • 2004

Gjelda vokser
Norske husholdninger har snart like
høy gjeld som på slutten av 1980-
tallet, anslagsvis 160 prosent av
disponibel inntekt. (DnB NOR)
Finsk 6-timersdag
ga eierne gevinst
Mens kapitalen ser til Tyskland og
Ulltveit-Moe kjører sin offensiv for
forlengelse av arbeidsdagen, kan
plastbedriften KWH Pipe i Vasa,
Finland vise til en økning av pro-
duktiviteten med 58 prosent og mer
enn halvering av sykefraværet. For
bedriften ble det 28 prosent billigere
å produsere ett kilo plastrør.
Systematiske angrep på
velferden fra Bondevik & Co
Aldri har de fattige i Norge
blitt hundset som av «anti-
mobberen» Bondevik.
Fakta viser at Bondevik-regjeringa har
iverksatt en systematisk rekke av angrep på
de fleste velferdsordningene. Lista er lang,
men her er noen av punktene som Arbeids-
søkerforbundet (AFO) har oppsummert.
Dagpengeordningen
• Dagpengeperioden er redusert til 52
uker for personer med svakest tilknytning
til arbeidslivet, og med inntekt under 2 G
(Grunnbeløpet er pr. 1.5.04 kr. 58 788)
• Arbeidssøkere får redusert perioden de
mottar dagpenger fra 156 til 104 uker.
Kravet til minsteinntekt for rett til dagpen-
ger under arbeidsløshet heves fra 1,25 til
1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp.
Aleneforsørgere
• Stønad til barnetilsyn reduseres, blir mer
behovsprøvd.
• Behovsprøving av forskudd til barnebi-
drag.
Velferdsalliansen har nylig vist gjennom
sine beregninger at sosialhjelpssatsene her
i landet har stått på stedet hvil siden 1993
og fram til i dag, noe som har medført en
nedgang i deres kjøpekraft. (Kilde: AFO)
Staten drukner i oljepenger
Samtidig blir det meldt at Norge drukner i
oljepenger. Statens inntekter fra norsk sok-
kel har hittil i år ligget langt over anslagene
både i statsbudsjettet og revidert nasjonal-
budsjett. Verdiene i fondet ved årsskiftet
vil ligge minst 55 milliarder høyere enn
Norges Banks prognose på 1,016 billioner
kroner.

15% lønnsnedslag
Lønnsnedslaget ved Hansa-Borg
bryggeriene og i SAS, sammen
med de foreslåtte endringene fra
Arbeidslivslovutvalget (se artikkel
i forrige nr av
Revolusjon),
er blinkende
varsellamper om
at NHO og den
norske kapitalmakta har lignende
planer som sine tyske klassebrødre.
Dobbel ulykkesrisiko
for innleide
arbeidere
Innleid arbeidskraft utsettes for
arbeidsulykker to-tre ganger så ofte
som fast ansatte, viser en undersø-
kelse som If Skadeforsikring har
gjennomført i Finland.
Mens det skjer 40 ulykker per en
million arbeidstimer for fast ansatte
i industrien, er ulykkesfrekvensen
100 for de innleide, ifølge den finske
undersøkelsen. Bygningsindustrien
er spesielt utsatt.
Kilde: LO-aktuelt
F
• Arbeidstida må være redusert med 50
prosent, mot 40 prosent tidligere, for å ha agforeningene gjør
krav på dagpenger.
• Arbeidssøkere har mistet ferietillegget.
godt arbeid som
Perioden før arbeidssøkere begynner å motstandssentra mot
motta dagpenger er utvidet.
kapitalens overgrep. De
Sykdom svikter delvis når de
• Tida man har vært i arbeid for å få rett til
sykepenger er doblet fra 2 til 4 uker.
bruker sin makt på en
Retten til sykepenger begrenses hvis man uklok måte. De svikter
har vært ute ute av arbeidslivet mer enn en
måned, mot tidligere tre måneder.
helt når de innskrenker
• Den sykemeldte kan miste sykepengene seg til å føre geriljakrig
hvis man ikke samarbeider i tilstrekkelig
grad for å komme tilbake i arbeid.
mot virkningene av
• Egenandelene har økt på flere områder. det bestående system
• 625 000 pensjonister og uføre må igjen
betale egenandeler på blå resept.
istedenfor samtidig å
prøve å forandre det,
Attføring og rehabilitering:
• Det gis rehabilitering i ett år, med unntak
istedenfor å bruke sine
av alvorlig sykdom og skade. organiserte krefter
• Perioden man har rett på attføring mens
man venter på arbeid er halvert.
som en løftestang
• Aldersgrensen er hevet fra 22 til 26 år for for den endelige
skolegang som attføringsiltak.
frigjøring av arbeider-
Uførhet klassen, dvs. den
• Innføring av tidsbegrenset uførestønad.
Utbetalingene er redusert i forhold til van-
endelige avskaffelse av
lig uføretrygd. lønnssystemet.
• Regjeringa foreslo og at uføretrygdede
skulle miste retten til å tjene 1G i tillegg til
uførepensjonen. Dette forslaget fikk ikke Karl Marx:
flertall på Stortinget. Lønn, pris og profitt
Nr. 29 2 • 2004
Heis(er)
kampfanen!
Når dette skrives fører heismontørene en
viktig streik mot sosial dumping.
Av Rolf Jørgensen
Heismontørenes Fagforening har reist kra-
vet om at alle som monterer heis i Norge
skal lønnes etter den norske heisoverens-
komsten. NHO sier tvert nei til å tariffeste
et slikt krav. Angivelig ikke fordi de ønsker
sosial dumping, hvem kan vel tro noe så
stygt om det norske borgerskapets fremste
interesseorganisasjon? De mener bare at
det er helt unødvendig, og viser til at over-
enskomster kan allmenngjøres gjennom
behandling i den såkalte tariffnemnda. Så
veit mange av oss at dette bare er en bløff.
Inn i tariffavtalene
For det første: Behandlinga i tariffnemnda
er byråkratisk og den jobber svært lang-
somt. Det vil bety at innen ei slik nemnd får
behandlet noe som helst vil arbeidsgivere
ha dumpet lønns- og arbeidsvilkåra. Har
en fått et forbud mot sosial dumping inn
i tariffavtalene er arbeidsgiverne bundet
opp av disse fra dag én. Det vil også bety
at de fagorganiserte har direkte innflytelse
gjennom fagforeningene og streikerett.
Arbeidsfolk har sjelden gode erfaringer fra
såkalte «klassenøytrale» nemnder.
For det andre: I ei tid hvor lovverket i
forbindelse med innleie av arbeidskraft og
retten til fast stilling undergraves, må det
kjempes på flere fronter. Det må bygges
breie allianser for å kjempe for og forsvare
de sosiale reformer og goder arbeidsfolk
har tilkjempet seg gjennom lovgivningen.
I tillegg må fagforeninger og klubber
kjempe for å forsvare de faglige rettig-
hetene gjennom tariffavtalene. Det er det
heismontørene slåss for nå. I de aller fleste
tilfellene er det ingen motsetning mellom
disse to måtene å slåss på, men de utfyller
hverandre.
Ta LO på ordet!
LO legger opp til en debatt foran LO-kon-
gressen, etter at forslagsfristen til kongres-
sen har gått ut…. Debattstart er i oktober.
Det er liten grunn til å tro at medlemmenes
ytringer vil få Youngstorget til å begynne
For det tredje: Hvis det er slik som NHO
sier, at NHO ikke ønsker noen sosial dum-
ping, hvorfor vil en ikke akseptere dette i
tariffavtalene? Svaret på dette er at NHO
ljuger og er ikke til å stole på. Det kan godt
hende at arbeidsgiverne i heisbransjen ikke
tør prøve seg på sosial dumping, men ak-
septerer NHO forbud mot sosial dumping i
overenskomsten innen én bransje, så vil de
fort være på vikende front i andre bransjer
hvor vi veit at NHO og deres medlems-
bedrifter bedriver sosial dumping. Det er
en kjent sak hvordan det fungerer i byg-
gebransjen. Et annet eksempel er innen
fiskeriforedlingsindustrien hvor arbeidsgi-
verne tar inn polske arbeidere som lønnes
til langt under tarifflønn. Dette har klubber
og fagforeninger i Norsk Nærings- og Nyt
elsesmiddelarbeiderforbund (NNN) varslet
kamp mot. Kravet er ikke at polske arbei-
dere er uønsket, men at alle skal ha lønn og
arbeidsvilkår etter norske tariffavtaler.
Noen går foran og kjemper
Kampen som heismontørene fører (og som
de forhåpentligvis har vunnet når dette
leses) er en kamp for hele arbeiderklassen.
Får de kravet inn i sine tariffavtaler vil det
være lettere for andre fagforeninger og for-
bund å få til det samme. At noen går foran
og kjemper her er viktig. Derfor må de få
full støtte fra hele arbeiderklassen.
Reis krav til kommende tariffoppgjør i
klubber og foreninger som skal hindre so-
sial dumping, liberalisering av arbeidstid-
og overtidsbestemmelser og undergraving
av sjukelønnsordningen. Og ikke minst: få
regulert innleie og midlertidig ansettelser i
tariffavtaler.
å slåss for medlemmenes interesser. Men
debattopplegget gir i det minste medlem-
mene mulighet til å ytre seg.
Ta LO-ledelsen på ordet!
http://www.lo.no/debatt/
5
FAGLIG KOMMENTAR
Arbeidsfolk må stå
sammen – på tvers
av landegrenser
Av Rolf Jørgensen
De «nasjonale» kapitalene konkur-
rerer seg imellom om profitt og mar-
keder, men i forhold til arbeidsfolk av
alle nasjonaliteter står borgerklassen
alltid forent på tvers av de nasjonale
grensene. Samtidig frykter kapita-
leierne at arbeidsfolk skal gjøre det
samme, for borgerskapet er det avgjø-
rende å sette arbeidere i ulike land og
regioner opp mot hverandre. Bare slik
kan profittene sikres og utbyttinga
fortsette som før.
Dette blir klart demonstrert i dagens
Europa, ikke minst i Tyskland. Men
vi trenger ikke gå lengre enn til den
tradisjonsrike bilfabrikken til Saab i
Trollhättan i Sverige. Saab er nå på
amerikanske hender (General Motors).
Markedsandelene i USA synker, og
eierne sier rett ut at de vil bare ha en
fabrikk i Europa. Dermed setter de fa-
brikken i Sverige opp mot fabrikken i
Tyskland. Bare en av dem skal få leve.
Hva fører dette til? Jo, klubbfor-
mannen til Trollhättanarbeiderne står
og sier på nyhetene at de må slåss for
arbeidsplassene. Det høres jo vel og
bra ut, men hvordan?
En måte er å stå sammen med sine
tyske klassefeller og sloss for arbeids-
plassene i begge land og mot et inter-
nasjonalt konsern. Det ville bli tøft,
det ville måtte bli streiker, som sikkert
ikke ville vært lovlige. En måtte bygge
opp et internasjonalt støttearbeid osv,
men det kunne satt en stopper for kapi-
talens strategiske splitt-og-hersk.
Den andre måten er den som den
svenske klubbformannen har lagt seg
på, nemlig å konkurrere med sine
tyske kamerater, vurdere arbeidstids-
forlengelser og lønnsnedgang for å
«slå konkurrenten», som i dette tilfel-
let er de tyske arbeiderne.
Dette er reformistenes dødslinje
som vil bety seier til kapitalen uansett
«hvem som vinner». La derfor ikke
fagbyråkratene kontrollere denne
kampen på vegne av sine hjemlige
borgerskap.
6 Nr. 29
EU vil feste grepet
Utkastet til den nye EU-
traktaten – også kalt
EUs grunnlov – som blei
vedtatt på toppmøtet i
sommer, går langt i å
oppheve medlemslandas
sjølstyre og styrke de store
imperialistlandas herredømme
i Europa. Men det gjenstår å
se om alle vil svelge den.
Av S. Borgen
Etter vanskelige forhandlinger om et viktig
punkt i utkastet til grunnlovstraktat – det
gjaldt veiinga av stemmene i Minister-
rådet, det vil si hvor stor innflytelse de
enkelte medlemslanda skal ha – blei det
enighet om et kompromiss som redda
vedtaket. Dermed er EU kommet et langt
skritt nærmere målet, som er å sikre den
europeiske imperialismens overstatlige
myndighet over medlemslanda og dermed
også en mer strømlinja utbytting av det
arbeidende folket i Europa.
Den nye grunnloven skal erstatte all de
tidligere traktatene som EU bygger på:
Roma-traktaten fra 1957, Enhetsakten
fra 1986, Maastricht-traktaten fra 1991,
Amsterdam-traktaten fra 1997 og Nice-
traktaten fra 2000. Unionen skal få status
som juridisk person og opptre som en stat
utad – det vil for eksempel si at den på egen
hand kan inngå avtaler som forplikter med-
lemslanda uten de blir hørt. Til overmål
skal EU få rett til å endre grunnloven uten
godkjennelse av nasjonalforsamlingene i
medlemslanda.
Farvel til sjølstyret
Nasjonalstaten i sin historiske form blir
dermed en saga blott hvis den nye grunn-
loven blir en realitet. Her blir EUs over-
kjøring av de nasjonale lovene i praksis
grunnlovsfesta. Det vil si at EU blir ene-
rådende ikke bare når det gjelder konkur-
ransereglene for det indre markedet (slik
det allerede er innafor EØS), men også når
det gjelder tollunionen, handelspolitikken,
penge- og valutapolitikken og forvaltninga
av havets biologiske ressurser.
Videre blir EU dominerende på områ-
der som politi- og justissaker, landbruk,
fiske, transport, energi, sosialpolitikk,
arbeidsmarkedspolitikk, regionalpolitikk,
miljøpolitikk, forbrukervern og helsevern.
På disse områdene kan medlemslanda
utøve myndighet bare hvis Unionen ikke
vil utøve sin.
Var det noen som nevnte utenriks- og
sikkerhetspolitikk? Vilkåra her er ikke
konkret fastsatt, men det gamle målet om
at EU skal utvikle en felles utenriks,- sik-
kerhets- og forsvarspolitikk blir gjentatt,
og vilkåra for utviklinga av denne fellespo-
litikken blir trukket opp.
Store og små land
Den nye grunnloven gir de store landa
enda mer makt enn tidligere i kraft av de
nye stemmereglene. De seks store landa
– Tyskland, Frankrike , Storbritannia, Ita-
lia, Spania og Polen – får til sammen en
overveldende dominans. (Til sammenlik-
ning har Danmark per i dag litt under en
tredel av Tysklands stemmer i Ministerrå-
det. De nye stemmereglene gir Tyskland 15
ganger så mange stemmer.) Hvis to eller
tre av de store landa står sammen, kan
de lett blokkere alle vedtak de ikke er
interessert i.
De små landa har derfor små mulighe-
ter til å gjøre sine interesser gjeldende.
Riktignok finnes det en formell vetorett på
visse områder, for eksempel i utenrikspo-
litikken, men reglene er
slik at de små landa ikke
D
kan hindre at resten av
EU overstyrer dem. en imperialistiske
konkurransens
En brakseier for
kapitalen jernlover vil overstyre
EUs grunnleggende nasjonale særbehov
prosjekt, som alltid har
vært å styrke storkapi-
talens stilling, gjør et
stort sprang framover gjennom den nye
grunnloven. Fri flyt av varer, tjenester,
kapital og arbeidskraft sikrer kapitalen
uhindra kontroll over det enorme indre
markedet. Angrepa på velferdsordningene
og arbeiderrettighetene som blei tilkjempa
i den midterste tredelen av forrige århun-
dre, kan fortsette med økt styrke. Fagbe-
vegelsen vil møte sterkere motkrefter og
få mindre gjennomslagskraft. Den impe-
rialistiske konkurransens jernlover vil
overstyre nasjonale særbehov.
Eurokapitalens mål er å framstå som
ei supermakt på høyde med for eksempel
USA – ikke bare økonomisk, men også
politisk – og sjølsagt er EU allerede en
maktfaktor av stor betydning. Militært
mangler det mye på at EU kan måle seg
med USA-imperialismen, men den nye
grunnloven gjør det mulig å øke tempoet
2 • 2004
i militariseringa av EU og drive fram opp-
rustning i medlemslanda. EU-hæren er
ikke noen framtidsvisjon, men en realitet
i rask utvikling.
De farlige folkeavstemningene
Nå er ikke grunnloven vedtatt ennå, og det
er mange skumle skjær i sjøen før det kom-
mer så langt. Det aller farligste er at folket
i medlemslanda skal få si sin mening, noe
kapitalen og EU-pådriverne gjerne skulle
unngått, for folkeavstemninger er så «ufor-
utsigbare», som det heter. Per i dag har et
titalls land beslutta å ha folkeavstemning
(blant dem Storbritannia, Frankrike og
Danmark), og flere kan komme til (men
ikke Tyskland og Sverige).
Hva ett eller flere «nei» til grunnloven
kan komme til å bety, er ikke lett å forutsi.
EU vil nok havne i si hittil verste krise,
men prosjektet vil like sikkert fortsette på
samme kurs. Som det er blitt sagt av en
EU-talsmann: «Hvis 22 land sier ja og 3
sier nei, har vi et problem. Juridisk kan vi
ikke fortsette, politisk kan vi ikke stoppe.»
Medbestemmelse?
I mange år har refrenget fra Ja-folket vært:
«Siden vi likevel blir overkjørt av EU
innafor EØS, bør vi
heller bli fullt med-
lem og være med på
å bestemme.» Akkurat
den muligheten til
medbestemmelse har
nok alltid vært svært
tvilsom, men under
den nye grunnloven
vil de siste restene for-
svinne ifølge de nye
avstemningsreglene. Men likevel fortsetter
Ja-sida å terpe på det samme refrenget.
Ja-sidas fremste våpendrager Torbjørn
Jagland har i et intervju med Le Monde di-
plomatique – der han for øvrig gir Nei-sida
skylda for høyrekreftenes frammarsj i de
siste tiåra – mant fram den internasjonale
sosialismens (les: sosialdemokratiets!)
store muligheter innafor det nye EU.
«Det store paradokset i dag», sier
Jagland, «er at det landet som hevdet sin
sjølråderett med nei til EU i egenskap av
råvareprodusent, er i ferd med å miste
fullstendig styringen.» Denne «styringen»,
mener Jagland, kan Norge gjenvinne bare
som fullt medlem av Det nye Europa. Et
vakkert eksempel på sosialdemokratiets
tradisjonsrike identifisering med kapital-
kreftene.
Nr. 29 2 • 2004
Gjeninnføring av 40-timersuka uten
lønnskompensasjon vil få ringvirkninger
for hele den europeiske arbeiderklassen.
Tysk kapitalmakt
på offensiven
P
å vegne av 4000 Siemens-ansatte
ved telefonfabrikken i Kamp-
Linfort og Bocholt, har det tyske
motstykket til Fellesforbundet, IG Metall,
inngått en avtale om arbeidstidsforlen-
gelse. Det skjer uten noen form for lønns-
kompensasjon. Betaling for jul og ferier er
erstatta med en «årsutbetaling» avhengig
av driftsresultatet.
IG Metall-ledelsen har vært aktive i å
få avtalen på plass «for å redde arbeids-
plassene» og bedre konkurranseevnen
gjennom en 30 prosent reduksjon av lønns-
kostnadene. Siemens-arbeiderne har latt
seg presse av ledelsens trussel om å flytte
produksjonen til Ungarn dersom den ikke
fikk gjenomslag for sine krav, og verdiløse
arbeidsplassgarantier.
IG-metallforræderi
Andre klubber og foreninger, ikke minst
i den tyske bilindustrien, har gått ut og
brennmerket fagpampene. «Dere solgte
35-timersuka på nedrigste vis, og ferie- og
julepengene attpå til», sa de tillitsvalgte
ved Porsche i Stuttgart i en resolusjon av
4. juli, som fortsetter slik: «Med en slik
avtale bidrar dere til at det blant våre
medlemmer og i offentligheten blir stilt
spørsmål ved troverdigheten til IG Metall.
Og det med rette! Dere må stå til ansvar
for dette sviket!».
IG Metall-toppene prøver å framstille
dette som et særtilfelle. Men offensiven fra
kapitaleierne og arbeidskjøperne skjer på
brei front, og er ledd i en klar strategi: Tida
skal skrus tilbake, og motstand fra fagbe-
vegelsen blir framstilt som «nytteløs». De
faglige lederne gjør sjølsagt sitt for å be-
krefte påstanden.
Daimler-Chrysler og Opel
Tendensen er klar nok: Fleksibilisering,
lønnsreduksjon og lengre arbeidstid.
Også ved Daimler-Chrysler blir arbei-
derne pressa i et forsøk på å tvinge fram
40-timersuka. Konsernet har fremmet ei
pakke for å spare 500 millioner euro i
lønnskostnader. Her består trusselen i at
produksjonen ellers vil bli flytta til Sør-
Afrika. Da planene ble kjent, gikk mer enn
Daimler-arbeidere i protestmarsj.
2000 Daimler-ansatte ved anlegget i Met-
tingen til spontan aksjon (bildet).
Arbeiderne ved Bosch og ved noen av
Opel-verkene har klart å slå tilbake lignen-
de framstøt. I tilfellet Opel, og enda mer
hos Volkswagen, ble kampen forenklet ved
at eierne for tida kjører med overkapasitet.
Den manglende utnyttelsen av produk-
sjonsutstyret får krav om lengre arbeidsdag
til å virke absurd. Men gjennom forskjel-
lige varianter av fleksibilisering er målet
for eierne å bremse fallet i profittraten og
forsøke å redde seg ut av krisa. På arbeider-
nes bekostning, som alltid.
Finanskapitalens
president: Köhler
En kan lure på om det er for riktig å
vise hvem som har makta i den tyske
«velferdsstaten» at Horst Köhler er
utnevnt til ny forbundspresident i
Tyskland, det vil si til landets – formelt
sett – høyeste embete. Hvem Horst
Köhler er? Han er mangeårig direktør
for det internasjonale valutafondet
IMF, som i praksis fungerer som et
fellesorgan for finansmagnatene i de
imperialistiske landa.
Avisa Roter Morgen kommenterer
utnevnelsen på denne måten:
«Vervet som forbundspresident har
vært ment å gi inntrykk av at det står en
person med integritet, en integrerende
figur, som står hevet over kampen mel-
lom partier og interessegrupper og i
særdeleshet kampen mellom klassene.
Tidligere forbundspresidenter er ikke
minst blitt valgt ut fra kriteriet om i
hvilke utstrekning de kunne bidra til
å opprettholde og nære denne stats-
bærende illusjonen til støtte for kapi-
talismen. Denne gangen er dette ikke
tilfelle. De herskende er blitt så arro-
gante at de åpent framfører et kreatur
fra finansmagnatenes rekker. Vi tviler
ikke. Hovmod står for fall.»
ROTER MORGEN online 3, 2004
7
35-timers uka undergravd
Siemens-sjef Heinrich von Pierer gnir seg i
henda. Han er ingen hvem-som-helst i tysk
arbeidsliv, men en svært sentral skikkelse
på arbeidskjøpersida. «Jeg er overbevist
om at vi kan inngå flere lokale solidari-
tetsalternativer (Bündnisse für Arbeit)»,
har von Pierer uttalt. Mens IG-Metallbos-
sen Jürgen Peters på sin side omtalte den
inngåtte avtalen som en «bitter pille», et
«enkelttilfelle».
I virkeligheten er det snakk om et stra-
tegisk gjennombrudd for kapitalmakta, og
det veit også den reformisiske IGM-top-
pen. For borgerklassen gjelder det nå å få
til hundrevis eller tusenvis av slike «enkelt-
tilfeller», med fleksible lokale tilpasninger.
Siemens-overenskomsten betyr ikke
bare et hittil usett direkte lønnsnedslag,
den er et avgjørende skritt på vei tilbake til
40-timers arbeidsuke, altså en direkte for-
lengelse av arbeidstida. Gjennom en såkalt
gummiparagraf i det tyske lovverket, er
det anledning til å fravike regelen om 35-
timers ukentlig arbeidstid gjennom lokale
avtaler. Det er denne gummiparagrafen
som nå blir brukt for de facto å gjeninnføre
40-timersuka uavhengig av hva fagbeve-
gelsen mener. Allerede foreligger det et
hundretalls søknader rettet til IG Metall i
Bayern, med ønske om aksept for arbeids-
tidsforlengelse.
Massiv offensiv fra kapitalen
Den borgerlige propagandaen i Tyskland
kjører beinhardt mot alle rettigheter og
seire som den tyske arbeiderklassen har
vunnet. I offentlig sektor er opptil 42
timers ukentlig arbeidstid forsøksvis inn-
ført i noen delstater.
Alt det som skjer er logisk. Det er en
følge av synkende profittrate og rå mar-
kedskamp mellom monopolene. Men det
handler også om politikk og om EU, som
har som erklært mål å gjøre Europa til den
mest konkurransedykige (les: profitable)
regionen i verden innen år 2015. For at
eiernes profitter skal øke, må lønninger,
miljøstandarder, arbeidervern og sosiale
standarder knuges ned til og helst under
minimumsgrensene.
8 Nr. 29
I 1905 blei Norge
som et av de
siste landa i Vest-
Europa uavhengig
– et foholdsvis lite og
tilbakestående land.
Hvordan skulle det
greie seg i en farlig
og imperialistisk
verden?
1905: et jubelår for norsk nasjonalitet
Av S. Borgen
7. juni 1905 sa Norge far-
vel til over 90 års foren-
ing med Sverige ved et vedtak
i det norske Stortinget, der
unionen så å si «blei oppløst i
en bisetning». Vedtaket vakte
harme i Sverige, for sjøl om
ansvarlige svenske ledere had-
de innsett at unionens dager var
talte, fantes det også storsven-
sker som gjerne ville holde på
Norge med våpenmakt.
Krig blei det imidlertid ikke,
men vanskelige forhandlinger.
Etter ei folkeavstemning i
Norge der 368 208 sa ja til uni-
onsoppløsningen og bare 184
sa nei, endte det med at prins
Carl av Danmark blei tilbudt
kronen i det uavhengige Norge.
Ny folkeavstemning: 259 563
sa ja til prins Carl, mens 69 264
sa nei, og i november kom den
nye kongen til Norge og tok
navnet Håkon 7.
For øvrig er det ingen tvil
om at tida var overmoden for at
Norge skulle ta sin plass blant
Europas fullverdige uavhen-
gige nasjoner, og at kampen
mot unionen var en sak som
mobiliserte folket – noe den
første folkeavstemninga er et
klart bevis på.
Nei til republikk?
Den siste folkeavstemninga
er blitt utlagt som om Norge
dermed sa nei til å innføre
republikken. Det er ikke helt
riktig. Det fantes sterke repu-
blikanske strømninger i Norge
før 1905, men regjeringa og
den herskende klassen i Norge
var fast bestemt på å ha et
monarki, ikke minst av frykt
for hva det gode monarkiske
fellesskap i Europa ville si til
en ny republikk. De ville derfor
ikke la det norske folk stemme
over statsformen – spørsmålet
i folkeavstemninga gjaldt bare
«ja» eller «nei» til prins Carl.
Den herskende klassen i
Norge – det var sjølsagt bor-
gerskapet, men et borgerskap
der skipsrederkapitalen hadde
en dominerende stilling, natur-
lig nok i en sjøfartsnasjon som
Norge var blitt. Det var typisk
at bruddet med Sverige kom
på spørsmålet om eget konsu-
latvesen, et spørsmål av største
betydning for sjøfartsinteres-
sene. Sjøfartens stilling gjen-
speilte seg også i det faktum at
i det uavhengige Norges første
15 år, var statsministeren en
skipsreder i 11 av dem.
Etter at den nasjonale oppga-
va var løst, sto nye oppgaver og
problemer på dagsordenen. For
det nye Norge blei de første åra
etter 1905 ei framgangstid på
mange områder, og ikke minst
på det økonomiske.
Vår ære og vår makt …
I åra etter 1905 var det vanlig
å si at «den beste utenrikspo-
litikk er ingen utenrikspolitikk
å ha.» En følte seg trygg under
vingene til det mektige Stor-
britannia, som betrakta det
nye Norge med velvilje – og
og
Social-Demokraten.
Nasjonalbiblioteket i Oslo.
som dessuten hadde en sterk
marine som kunne holde orden
på verdenshavene. Men første
verdenskrig viste at Storbri-
tannias velvilje ikke ga nok
beskyttelse i et knipetak, sjøl
om Norge greide å holde seg
utafor krigen.
Men rederne tjente på kri-
gen: Oppgangen i skipsfrakte-
ne, skipsverdiene og aksjekur-
sene begynte å stige i november
1924 og fortsatte å stige til
eventyrlige høyder i 1915,
1916 og 1917. Rederiene høsta
fantastiske profitter, men det
blei også tjent enorme formuer
på aksjespekulasjon. Som en
avis skreiv: «Hele samfunnet
befinner seg i en oppløsnings-
tilstand. Nyttig arbeid er kun
for naive sjeler som ikke forstår
sin tid.»
For de «naive sjelene», det
vil si for folk flest, var høykon-
junkturen først og fremst dyr-
tid, og den nøden som oppsto,
var en viktig forutsetning for
radikaliseringa av arbeiderbe-
vegelsen etter krigen. Sjøfolka
betalte naturlig nok den høy-
este prisen for rederprofitten:
Over 2000 sjøfolk fra det nøy-
trale Norge mista livet i krigen
til sjøs.
Nye tider, nye venner
Om tilliten til Storbritan-
nias beskyttelse fikk en knekk
under første verdenskrig,
fikk den dødsstøtet under den
andre, og en begynte å se seg
om etter nye muligheter, særlig
da konturene av nye motset-
2 • 2004
Oppfatninga av
begivenhetene i
Norge var rimeligvis
noe sprikende i
henholdsvis Aftonbladet
ninger – mellom det kapitalis-
tiske Vesten og det sosialistiske
Sovjetunionen – etter krigen
begynte å vise seg i horisonten.
Daværende utenriksminister
Trygve Lie begynte allerede
under krigen – mens Sovjetuni-
onen ennå var en alliert – å agi-
tere for at Norge skulle alliere
seg med USA og Storbritannia
etter krigen.
Han var riktignok litt tidlig
ute. Først etter sosialismens
frammarsj i Øst-Europa på
1940-tallet kom omlegginga
av norsk utenrikspolitikk. Etter
å ha sagt ja takk til den såkalte
Marshall-hjelpa, som bandt
opp den norske økonomien
til USA-imperialismen, blei
Norge med i den aggressive
militæralliansen NATO i 1949.
Det skjedde i konkurranse med
tanken om et nordisk forsvars-
forbund, som hadde mange
tilhengere i Norge, og som
Sverige gikk sterkt inn for.
Men Norge sa tvert nei.
Hva nå?
Siden 1949 har Norge ligget
‘trygt’ bak NATO-skjoldet
uten å begi seg ut på utenriks-
politiske eventyr, og utvikla
sin økonomi slik at det ikke
lenger kan regnes som tilbake-
stående. (Noen sier til og med
at det er verdens rikeste land.)
På 1970-tallet gjorde landet
med stort hell en overgang fra
skipsfartsnasjon til oljenasjon
– noe virkelig industriland blei
det aldri.
fortsetter neste side
Nr. 29 2 • 2004 9

Fokus på folkelig
engasjement og
sjølråderett
Nei til EU har ingen planer
om noen «nasjonalistisk»
feiring av 100-året for
unionsoppløsninga i 2005.
– Markeringa er forsvar av et internasjo-
nalt prinsipp: Selvråderett. Og en takk til
de svenske arbeiderne som med sin støtte
til dette prinsippet viste sann internasjona-
lisme. Det sier Kristine Mollø-Christensen
(bildet), som leder 2005-utvalget i Nei til
EU. Utvalget er godt i gang med planleg-
ginga av neste års arrangement, sier hun til
Revolusjon.
– Den 7. juni 2005 markerer 100-året
for oppløsninga av unionen med Sverige.
Det offisielle Norge 2005 AS planlegger å
markere begivenheten på sin måte. Hvorfor
skal Nei til EU lage sin
egen markering?
– Nei til EU bestemte
for et år siden at vi ville ha
egen markering for oppret-
telsen av den norske na-
sjonalstaten. Bakgrunnen
for dette var skissen til
program for det offisielle
Norge 2005, som så ut til i
veldig liten grad å fokusere
på norsk selvstendighet og
den norske nasjonalstaten,
men mer på hendelser i
dette hundreåret og det gode forholdet til
Sverige. Alt i alt gode og interessante te-
maer, men etter Nei til EUs mening ikke
det mest sentrale i forbindelse med feiringa
av jubileet.
– Norge 2005 har satt i gang mange gode
og interessante prosjekter, men omgår i
stor grad det sentrale ved 100-årsmarke-
ringa. For Nei til EU har det vært viktig å
vise det folkelige engasjementet som var i
kampen for selvstendigheten. Den folke-
lige kampen for nasjonal selvråderett med
rett til å drive egen
utenrikspolitikk, har
sin arvtaker i bl.a. Nei til
EU. Derfor vil hovedmarke-
ringa til Nei til EU ligge rundt 13.
august, som var folkeavstemnings-
datoen. Det var en valgoppslutning blant
de stemmeberettigede som bare kan sam-
menliknes med EU-avstemningene, det vil
si rundt 90 prosent.
Kvinnenes rolle
– Kvinnene hadde ikke stemmerett i 1905,
men de engasjerte seg sterkt i kampen for
norsk selvstendighet. I juli ble det startet
en underskriftsaksjon for å vise Stortinget
hva kvinner i Norge mente om dette spørs-
målet. Underskrifter for oppløsning av
unionen med Sverige ble samlet inn på kir-
kebakken, i manufakturen,
i skobutikker, i syklubber,
på gata. Den 22. august ble
over 250.000 underskrifter
overlevert Stortinget. Flere
av de aktive hadde som slag-
ord «vi må ikke sitte furtne
hjemme» – med andre ord at
kvinnene måtte være aktive
selv om de ennå ikke hadde
vunnet stemmeretten (det
skjedde først i 1913).
– Resultatet av folkeav-
stemninga var at det bare var
184 personer som stemte nei
til oppløsning av unionen. Som en kuriosi-
tet kan jeg fortelle at min bestefar var en
av dem!
Takk til de svenske arbeiderne
– Er det mulig å gjøre dette uten å få stem-
plet «nasjonalistisk» eller anti-svensk?
– Det ligger ingen anti-svensk tendens
i dette, tvert imot. Den svenske arbeider-
klassen var helt essensiell for oppløsninga
av unionen og at dette foregikk på fredelig
vis. Den svenske arbeiderklassen og de
(daværende) sosialdemokratiskie organisa-
sjonene støttet Norges krav om suverenitet
og nektet å la seg mobilisere mot et broder-
folk. De viste eksemplarisk internasjonal
solidaritet.
– Det offisielle Norge 2005 er veldig
opptatt av at feiringen ikke må bli «na-
sjonalistisk», og Thorbjørn Jagland har
uttrykt redsel for at 100-årsjubileet skal
bli en «orgie i nasjonalisme». Jagland og
kanskje også Norge 2005 ønsker å se bort
fra spørsmålet om nasjonal selvstendighet
i et valgår der et nytt Storting skal settes
sammen. Et Storting som sannsynligvis
skal avgjøre om det skal sendes en ny søk-
nad om norsk EU-medlemskap eller ikke.
– Nasjonal selvstendighet og råderett
over naturressursene har vært av enorm
betydning for utvikling av det norske sam-
funnet, av lokaldemokrati og velferdsstat.
Spørsmålet om nasjonal selvråderett er et
av de viktigste spørsmål i verden i dag.
Det er dette prinsippet som står i veien for
de store monopolene og de internasjonale
selskapenes utplyndring av ressursene i
bl.a. den tredje verden. Den nasjonale selv-
råderetten er truet av og utvannes gjennom
EØS-avtalen.
– Nei til EU planlegger ingen «na-
sjonalistisk» feiring. Markeringa har
ikke til hensikt å demonstrere norsk
fortreffelighet, men å forsvare prinsip-
pet om nasjonal selvråderett. Ikke bare
for Norge, men som et allment prinsipp,
slår Kristine Mollø-Christensen fast med
ettertrykk.

1905: Et jubelår… forts.

Men alltid skal det være
noen skyer på himmelen. I det
nye årtusenet blir motsigelsene
mellom den gamle supermakta
USA og det framstormende EU
stadig mer tydelige, og det kan
etter hvert bli vanskelig å holde
seg inne med begge. I 1930-åra
sa Hitler da han begynte å om-
redigere Europa-kartet: «De
små nasjoners tid er forbi.»
Mye tyder på at liknende tan-
ker kan gjøre seg gjeldende hos
EU-kapitalen, sjøl om meto-
dene foreløpig er annerledes.
Norge vil feire 100-årsju-
bileet i ei tid med stort press
på den nasjonale identiteten
– politisk, økonomisk, kulturelt
– og bakom lurer EU.
10
Hvem er Abd al-
Jabbar al-Kubaisi?
Al-Kubaisi ble som 15-åring medlem
av den irakiske delen av Baath-partiet
(Det arabiske sosialistiske Baath-par-
ti), som var blitt stiftet i Syria i 1947.
Han er utdannet sivilingeniør ved Det
amerikanske universitet i Beirut. Her-
fra vendte han tilbake til Irak i 1967
og var aktiv på venstrefløyen i Baath-
partiet. Han ble deretter fengslet i flere
omganger av høyrefløyen i partiet som
tok makta i 1968. I 1976 flyktet han til
Syria, og deretter til Europa.
Årene i eksil brukte han på å
samle den irakiske opposisjonen mot
Saddam Hussein på et anti-imperialis-
tisk grunnlag. Hans aktivitet har kostet
dyrt, ikke minst personlig. Hans to
brødre ble i 1981 henrettet av Saddam-
regimet på grunn av al-Jabbars poli-
tiske virksomhet.
I 1992 var Abd al-Jabbar al-Kubaisi
med på å grunnlegge Iraks Patriotiske
Allianse, som han nå er leder for. Han
vendte tilbake til Irak like før USA
innledet angrepskrigen våren 2003, og
har vært en viktig drivkraft for å bygge
en brei, nasjonal motstandsfront for å
frigjøre Irak fra okkupantenes terror
og bajonetter. (Se også side13.)
Valg i januar?
Neste høydepunkt på okkupantenes
timeplan for Irak, er det forespeilte
«demokratiske» valget på nasjonal-
forsamling i januar, et valg som iall-
fall ikke vil bli mindre farseaktig enn
innsettelsen av den nye regjeringa den
30. juni.
Saddam Hussein skal etter planen
stilles for retten i forkant av valget,
hvis han da får lov til å overleve så
lenge i fangenskap. Allerede i sommer
ble det sluppet ut nyhetsballonger om
Saddams sviktende helse, sannsyn-
ligvis for å rydde vei for at han på et
passende tidspunkt kan få et «illebe-
finnende» med dødelig utfall. USA
og de øvrige imperialistene vil neppe
risikere at en noenlunde åndsfrisk
Saddam forteller sannheten om hvem
som forsynte ham med alskens våpen
og egget ham til krig mot Iran, og
seinere ga ham grønt lys for angrepet
på Kuwait. Erfaringene fra hvordan
Slobodan Milosevic har ført forsvars-
prosedyre mot NATO-anklagene har
neppe gitt imperialistene mersmak.
OPPROP
Støttekomite for
den irakiske motstanden!
E n historisk kamp pågår i Irak. Etter
to kriger og det FN-sanksjonerte
folkemordet som tok over to millioner liv
kjemper det irakiske folket nå mot USA og
deres alliertes brutale og ulovlige okkupa-
sjon. Motstanden til det irakiske folket
mot okkupasjonstroppene er legitim ifølge
internasjonal lov og FN-charteret. Dette
innebærer også retten til å føre militær
motstandskamp. Det irakiske folket hevder
sin utvilsomme rett til nasjonal selvråde-
rett og uavhengighet.
M en okkupasjonen dreier seg også om
noe mye større, om USAs
verdensherredømme og
dermed også fram-
tida for hele verdens
folk.
Kampen
det irakiske
folket fører
er en kamp
for alle
bevegelser,
folk og na-
sjoner som
kjemper for
frigjøring fra
USA-imperia-
lismen. Derfor
må vi samle oss
i en sterk støtte til
den irakiske motstands-
kampen. Hvis vår støtte kan
bidra til deres kamp for å knuse USAs
forsøk på å innsette et quislingregime og i
framtiden kaste ut invasjonstroppene vil
det være en seier for oss alle. Det vil være
en ny inspirasjon for frigjøringskampen for
folket i Palestina og Afghanistan og for fri-
gjøringskampene i hele verden.
O gså Norge støtter okkupasjonen av
Irak. Det må mobiliseres kraftig
for å få alle norske styrker ut av Irak, og
hindre at nye blir sendt dit i okkupasjons-
tjeneste. Vi må bekjempe alle former for
norske bidrag til okkupasjonsmakten og
all politisk støtte til eller stilltiende aksept
av fortsatt okkupasjon av Irak, uansett om
denne skjer i formell regi av USA, EU,
NATO eller FN.
9. april 1940 marsjerte tyske soldater
gjennom gatene i Oslo. Regjerin-
Nr. 29 2 • 2004
gen ble tvunget på flukt og quislinger ble
innsatt for å kamuflere okkupasjonen.
Tyskland hadde fortsatt den reelle makta
med Terboven som den virkelige sjefen. 9.
april 2003 marsjerte amerikanske soldater
gjennom gatene i Baghdad. Irakiske sty-
resmakter ble avsatt og USA tok sjøl den
direkte makta. Sjøl om modellen med å
forskjønne okkupasjonen med et quisling-
styre nå også forsøkes i Irak, er det fortsatt
USA som styrer, gjennom sin ambassadør
John D. Negroponte, berykta fra sin rolle
i Mellom-Amerika. Slik det norske folket
hadde rett til å kjempe med alle nødvendi-
ge midler mot okkupasjonsmak-
ten, har også irakerne rett
til å drive motstand
mot okkupasjo-
nen. Det er ikke
motstands-
bevegelsen,
men okku-
pantene
som er
ter roris-
ter!
D erfor
vil vi
30. septem-
ber og i for-
bindelse med
støttemarkerin-
gen for intifadaen,
som retter seg både
mot okkupasjonen av Irak
og Palestina, opprette en solida-
ritetskomite for motstandskampen i Irak.
Vi inviterer alle som støtter dette formålet
på et grunnlag som skissert her til å delta.
Vi ønsker umiddelbart å iverksette en inn-
samling av medisinsk utstyr som sendes
direkte til den irakiske motstandsbeve-
gelsen, da sårede som bekjemper okku-
pantstyret ikke kan benytte det nåværende
regimets sanitetstjeneste og utenlandske
hjelpeorganisasjoner vanskelig slipper
til. Videre vil vi drive folkeopplysning,
standsvirksomhet og mobilisere fram mot
store markeringer mot okkupasjonen av
Irak og for en sterkere antiimperialistisk
bevegelse i Norge og internasjonalt.
frittirak@gmail.com
www.frittirak.blogspot.com
Nr. 29 2 • 2004 11

SV-topper forsvarer NATO-bidrag til Irak

De erklærte anti- Djupedal at støtten ikke og vi synes det er upro- for brystet. Det er lett å
krigspartiene SV og var et brudd med SVs blematisk å hjelpe til forstå. Det er intet min-
Senterpartiet har i linje i forhold til Irak. med det. Dette bidrar dre enn imponerende å
den utvidete uten- ikke til å gi USAs snakke om et «uavhen-
rikskomiteen på Stor- «Uproblematisk» okkupasjon legitimitet, gig forsvar» samtidig
tinget støttet norsk for SV sa Djupedal. (KK 27. som okkupanter har
opplæring av irakiske – Dette er et ledd i august 2004) hærtatt landet.
sikkerhetstyrker. kampen for et fritt og Men vedtaket i uten-
Overfor avisa uavhengig Irak. FN har Intern uro i SV rikskomiteen står jo
Klassekampen fram- vedtatt at Irak trenger et I ettertid har uttalelsen stadig vekk ved lag…
holdt SVs Øystein eget uavhengig forsvar, falt mange SV-ere tungt

Nødhjelpsorganisasjoner
ber NATO om «hjelp»
Flere nødhjelpsorganisasjoner
klager over at de blir
utsatt for angrep i
NATOs krigssoner. Hva
annet forventer de når
de samarbeider med og
ber om assistanse fra
krigsforbryterne?
USAs utenriksminister Colin Powell har
åpent sagt at hjelpearbeiderne «forsterker»
USAs krig mot terror. Soldatene driver
både krig og hjelpearbeid på samme tid.
Foran NATO-toppmøtet i Istanbul i
juni ba Afghanistan-komiteen, Kirkens
Nødhjelp og Flyktningerådet NATO-le-
derne komme med spesifikke planer for å
bedre sikkerhetssituasjonen i landet.
Sammen med et femtitalls andre organi-
sasjoner, blant andre CARE International
og Oxfam International, kritiserte de
NATO-lederne for at de ikke har oppfylt
sine forpliktelser og ønskene fra den USA-
innsatte Karzai-regjeringa.
Bønnfaller NATO
– Det er nå viktig at det internasjonale
samfunnet med NATO-landene i spissen
sørger for de nødvendig prioriteringer
og ressurser til å imøtekomme de akutte
sikkerhetsbehovene i landet, sier pro-
gramkoordinator Arne Sæverås i Kirkens
Nødhjelp. (KN 29.06.2004)
Hjelpeorganisasjonene har mistet mer
enn 30 arbeidere i Afghanistan de siste 18
månedene, blant annet den norske legen
Egil Kristian Tynæs. En bombeaksjon mot
FN og Røde Kors i Irak i fjor drepte 22.
Fortvilelsen fra de som oppriktig ønsker
å drive nødhjelp er kanskje forståelig. Men
mange organisasjoner har sjøl gitt seg ut
på en stygg sammenblanding med NATO
gjennom en årrekke. I Norge har flere av
organisasjonene deltatt i NATO-øvelser.
Det blir ikke bedre av at de tigger krigsfor-
bryterne i NATO om mer hjelp. Det er ikke
rart at afghanerne og irakerne ser med den
største skepsis på disse organisasjonenes
virksomhet.
Her har Flyktningerådet, Kirkens
Nødhjelp med flere seg sjøl å takke når de
velger å spille på lag med krigsforbyter-
organisasjonen NATO, som også bevisst
spiller på en sammenblanding av militær
og «humanitær» innsats.
Leger uten grenser
Leger uten grenser har derimot tatt konse-
kvensen av den militære rolleblandinga,
og trakk seg ut Afghanistan i slutten av
juli.
– Det var
krise for oss. Vi
har rett og slett
ikke råd til å bli
assosiert med
politikere eller
militære. Men nå
er vi ikke lenger
sett på som nøy-
trale på grunn av måten amerikanerne har
ordnet ting i Afghanistan, sa hjelpearbeider
Dominic Nutt til The Independent.
– Det har vært en uttalt mål fra de mili-
tære at de skal drive hjelpearbeid for å vin-
ne «hearts and minds». Da er man drevet av
et skjult politisk motiv, sier Atle Fretheim i
Leger uten grenser til Dagsavisen.
Skrekkvisjon? Den nord-atlantiske
terrororganisasjonen (NATO) og USA
vil bruke hjelpearbeidere til å forsterke
USAs terrorkrig.
Krig med bistandsmidler
– Enda mer komplisert blir det med tilfel-
ler som Norge, som sier at «vi er der for å
hjelpe», mener han. Som for å understreke
sammenblandinga har 57 av 97 millioner
kroner som er brukt vært bistandsmidler,
ifølge Development Today.
– Den norske regjeringen bidar til for-
virringen når de bruker betegnelsen «hu-
manitær innsats» om arbeid som gjøres av
en militær part. Det er en betegnelse som er
problematisk – et positivt ladet begrep som
man slår politisk mynt på, sier Fretheim til
avisa.
Også Røde Kors kritiserer den politiske
retorikken som bevisst sauser sammen hu-
manitær innsats og krigsinnsats. Men Røde
Kors vil ikke trekke seg ut av landet, iallfall
ikke inntil videre.
FNs nødsarbeid i Somalia i 1993 utviklet
seg til en USA-ledet klappjakt på krigsher-
ren Aidid. Det minner faretruende om
truslene som nå blir framsatt om å «hjelpe»
Sudan på samme vis i 2004.
12
Fellesuttalelse om Irak
Den nasjonale motstanden mot de
imperialistiske okkupantene vokser!
Det irakiske folk og
hele verdens folk
krever betingelsesløs
tilbaketrekking av
alle imperialistiske
styrker.
1. Ett år har gått siden USA-
imperialistene og deres reak-
sjonære allierte gikk til umen-
neskelig og barbarisk aggre-
sjon mot Iraks folk. USA har
som mål for okkupasjonen av
Irak å oppnå strategisk og øko-
nomisk verdensherredømme.
Med påskudd som kamp mot
terrorismen, at Saddam truet
verdensfreden, menneskeretter
og frihet, og nasjonenes rett
til selvbestemmelse, har USA-
imperialistene angrepet Irak.
Målet er å dominere energires-
sursene i regionen, å åpne nye
markeder, å fjerne hindringer
som står i veien for det full-
stendige herredømmet til Ver-
densbanken, Det Internasjonale
Pengefondet (IMF) og Verdens
handelsorganisasjon (WTO),
og å finne nye markeder for
våpenindustrien. I et forsøk
på å overvinne sin økonomiske
krise har de amerikanske impe-
rialistene invadert Irak og fører
aggresjonskrig i Midtøsten.
2. For å rettferdiggjøre aggre-
sjonen mot Irak og omdanne
landet til en regional koloni
for USA – og ved å fabrik-
kere dokumenter og løgner, har
USA-imperialistene og deres
reaksjonære allierte forbrutt
seg mot alle internasjonal
lover, normer og traktater som
anerkjenner nasjonenes rett til
selvbestemmelse. De imperia-
listiske forbryterne anklagde
Irak for å ha atomvåpen og for
å true verdenfreden. Det er nå
blottlagt (for kommunistene
var dette klart fra starten av)
at Irak verken hadde atom-
våpen eller at Saddam truet
verdensfreden. Det er USA-
imperialistene som er den
største statsterroristen og den
største trusselen mot verdens-
freden. For å rettferdiggjøre sin
aggressive politikk mot Irak
anklagde USA-imperialistene
regimet til Saddam for å stå i
ledtog med Bin Laden og Al
Qai’da terroristene. I dag er
det klarlagt at også dette var
løgn. Den egentlige hensikten
med USAs invasjon av Irak blir
tydeligere for verdens folk for
hver dag som går.
Politikken til USA-imperia-
listene i Midtøsten og påskud-
det om besittelse av masseø-
deleggelsesvåpen, har løpende
blitt avslørt av kommunistene
og de revolusjonære over hele
verden. «Krigen mot terror»
som blir ført av USA og sionis-
tene i Israel, betyr videreføring
og opptrapping av undertryk-
kinga av palestinerne, irakerne,
afghanerne og andre folk i
regionen.
3. USA-imperialistene trodde
at det irakiske folket ville
ønske dem velkommen med
blomster i hendene og at de
kolonialistiske og imperialis-
tiske planene til Bush & Co.
ville la seg gjennomføre på
fredelig vis om med minimale
tap. Men den heroiske kam-
pen til det irakiske folket har
veltet disse onde planene, og
okkupantene er skremt av den
væpna kampens omfang og
utvidelse.
Kampen til Iraks folk, som
har tatt form av folkelig mas-
semotstand, bringer bud om
seier for Iraks folk og et skam-
melig nederlag for de impe-
rialistiske okkupantene. Den
voksende folkelige motstanden
mot okkupasjonen av Irak i
USA, Storbritannia, Spania,
Frankrike, Italia, Tyrkia osv.
har skapt kolossale problemer
for de reaksjonære imperialist-
maktene og iverksettinga av
under tr ykkingspolitikken
deres. En sterk anti-imperia-
listisk internasjonal bevegelse
vil tvinge imperialistene til
å trekke seg tilbake og vil få
betydelig virkning på kampen
som folkene i Midtøsten fører
for frigjøring og uavhengighet.
Yankee-imperialistene syn-
ker lengre ned i nederlagets
hengemyr for hver dag som
går. USA og dets allierte tyr til
all slags sammensvergelser og
forbrytelser for å påtvinge Irak
sitt reaksjonære herredømme.
Forsøkene fra Bush og Blair
på å involvere FN og NATO i
krigen og dermed legitimere
og forlenge okkupasjonen av
Irak, er fånyttes og vil bli slått
tilbake. USA-imperialistene
Nr. 29 2 • 2004
prøver å velte av seg byrdene
ved okkupasjonen og prøver
å unnslippe ansvaret for sine
forbrytelser mot Iraks folk.
Okkupasjonen er ulovlig med
eller uten FN-innblanding i
krigen. En fortsettelse av ok-
kupasjonen av Irak tjener bare
imperialistmaktene. Folket i
Irak og folkene i regionen har
rett til å bestemme sin egen
skjebne.
Massene i Irak slåss mot
okkupasjonsmaktene på alle
tenkelige vis og de krever vil-
kårsløs tilbaketrekning av alle
imperialisttropper fra deres
sitt fedreland. Kampen til det
irakiske folket er, i likhet med
det palestinske folkets kamp,
legitim og rettferdig. Vi støtter
disse rettferdige og legitime
kampene. Vi fordømmer de
amerikanske forsøkene på å
splitte det irakiske folket, og
vi fremhever enheten mellom
alle anti-imperialistiske og
anti-okkupasjons- og revolu-
sjonære patriotiske krefter i
Irak. Uansett hvordan de måtte
rettferdiggjøre og grunngi det,
går enhver som samarbeider
med okkupantene og deres
marionettråd imperialismens
og reaksjonens ærend, og folket
i Irak vil aldri tilgi dem.
4. Å få kastet ut de imperia-
listiske okkupantene er første
forutsetning for å løse de andre
sosiale motsetningene i Irak.
Folket i Irak slåss for sin uav-
hengighet. Sosialisme i Irak
er umulig så lenge militære
styrker fra USA og andre impe-
rialiststater står i landet. I Irak
er den nasjonale kampen og
den revolusjonære kampen for
uavhengighet overordnet andre
spørsmål. Det er bare ved å ta
aktivt del i denne nasjonale og
anti-imperialistiske kampen at
marxist-leninistene kan vinne
massenes tillit, organisere
arbeiderklassen og det arbei-
dende folket, vinne ledelsen,
Nr. 29 2 • 2004 13

Frigi Abd al-Jabbar al-Kubaisi!

Natt til 4. september ble mot-
standspolitikeren og lederen for
Iraks Patriotiske Allianse Abd
al-Jabbar al-Kubaisi arresteret
da et femtitalls amerikanske
soldater, støttet af helikoptere
og tanks, stormet hans bopel i
Bagdad og bortførte ham.
Abd al-Jabbar al-Kubaisi er
redaktør av avisa Nida al-Watan
(Fedrelandet Kaller), som er
talerør for Iraks Patriotiske
Allianse. al-Jabbar al-Kubaisi
har vært motstander av såvel
krigen som okkupasjonen av
Irak. Etter krigen reiste han
tilbake til sit irakiske hjemland,
der han siden har vært meget ak-
tiv i anstrengelsene for å samle
alle patriotiske krefter i en felles
nasjonal front for frigjøring av
Irak fra okkupantenes jerngrep.
Dette farlige og modige arbeidet
har gjort ham til en forhatt hos
okkupantene og kollaboratø-
rene.
Revolusjon fordømmer, i lik-
het med en lang rekke organisa-
sjoner og personer verden rundt,
arrestasjonen av Abd al-Jabbar
al-Kubaisi og krever ham øy-
eblikkelig løslatt. Vi holder ok-
kupasjonsmakta i Irak ansvarlig
for Abd al-Jabbar al-Kubaisis
liv og helse så lenge han sitter i
okkupantenes varetekt. al-Jabbar al-Kubaisi

Skuespillet om maktovergangen i Irak

Motstandsfronten
Iraks Patriotiske
Allianse kom med
denne kunngjøringa
umiddelbart etter
innsettelsen av
den nye irakiske
«regjeringa».
utvikle frigjøringsbevegelsen
til et høyere nivå og bygge
sosialisme i Irak. I motsatt fall
gjødes grunnen for at islamske
og fundamentalistiske krefter
styrker seg, fører den anti-
imperialistiske kampen til de
irakiske massene på avveier, og
forårsaker uopprettelige skader
på arbeiderbevegelsen.
Deltakelsen til det såkalte
Iraks Kommunistiske Parti i
det USA-oppnevnte styrings-
rådet er enda et forræderi
fra revisjonistene og styrker
islamistene. Imperialismens re-
aksjonære politikk og okkupa-
sjonskrigen har skapt en atmos-
fære som gjør det mulig for de
Gjennom en skandaløs teater-
forestilling med gjennomsiktig
sceneteppe har okkupasjons-
styrkene kunngjort opprettel-
sen av et nytt «irakisk» regime.
Dette steget representerer et
enda farligere ledd i rekken av
manøvrer og taktiske grep som
okkupasjonsstyrkene tar i bruk
for å legitimere okkupasjonen
og fortsette forbrytelsene de
begår mot landet vårt. Alt dette
skal nå foregå under «nasjo-
nal» forkledning. De nye myn-
dighetene er ikke noe annet
enn en kopi av det berykta
Styringsrådet som tjente som
redskap for okkupasjonen. Den
nye regjeringa gjenspeiler ikke
på noe vis patriotismen til vårt
folk, som kjemper for å frigjøre
vårt okkuperte territorium og
for å vinne full suverenitet og
reaksjonære islamske kreftene
å vinne terreng. Imperialistene
foretrekker å hause opp isla-
mistene framfor å bli møtt av
folkets oppriktige motstand
mot okkupantene. Det er gjen-
nom aktiv tilstedeværelse i
massenes frigjøringsbevegelse
at de marxist-leninistiske kom-
munistene og de revolusjonære
sekulære kreftene vil styrke seg
og overvinne hindringene den
irakiske arbeiderklassen står
overfor.
• Seier til det irakiske fol-
kets kamp for frigjøring
og uavhengighet!
• Vilkårsløs tilbaketrekking
av alle imperialistiske styr-
ker fra Irak!
nasjonal sjølstendighet.
Stilt overfor folkets vok-
sende kamp mot okkupan-
tene og deres lakeier på den ene
sida, og på den andre sida et
Styringsråd som befant seg i en
sump av korrupsjon og forbry-
telser mot vårt folk, ser denne
nye ynkelige forestillinga ut til
å være deres siste utvei – især
etter at de grusomme forbry-
telsene i Abu Ghraib-fengslet
ble kjent.
Okkupantene prøvde å gi den
smarte mekleren Al Akhdar al
Ibrahimi [FNs spesialutsending
til Irak, o.a.] oppgaven med å
skaffe det utnevnte kabinettet
og presidenten internasjonal
legitimitet.
Tro mot amerikanske ordre,
var noen arabiske ledere raske
til å komme med sine lovpris-
• Full krigserstatning til fol-
ket i Irak!
1. mai 2004
• Frankrikes kommunistiske
arbeiderparti (PCOF)
• Arbeidets parti i Iran
• Organisasjonen for
proletariatets parti i Italia
• ML-gruppa Revolusjon
• Proletarskaja Gazeta og
Zasjita Truda (Arbeidets
forsvar), Russland
• Den kommunistiske organi-
sasjonen Octubre, Spania
• Aksjonen for enhet og sosia-
lisme i Tsjad (ACTUS)
• Tysklands kommunistiske
parti (KPD)
ninger. En av de første støt-
tespillerne til dette komplottet
og delaktig i forbrytelsene mot
vårt folk og vårt hjemland, var
og er Kofi Annan [Kofi Annan
er FNs generalsekretær, o.a.].
Institusjonene som er bygd
opp av okkupantene inngår i
planene om å eviggjøre okku-
pasjonen av vårt land. De har
ikke annet formål enn å tjene
okkupasjonen, å trygge den
absolutte kontrollen over våre
rikdommer, å virkeliggjøre det
amerikansk-sionistiske pro-
sjektet, å rane våre ressurser,
viske ut vår historie og øde-
legge vår islamsk-arabiske arv.
Den utnevnte statsministeren
[Iyad Allawi, o.a.] har allerede
kunngjort at han vil kreve fort-
satt tilstedeværelse av væpnede
okkupantstyrker i Irak!
Vi oppfordrer folket og alle
nasjonale krefter til med alle
midler å uttrykke sin motstand
mot enhver regjering utnevnt
av okkupantene. Hovedmålet
for vår kamp er nasjonalt: å
jage ut okkupantene, å frigjøre
landet vårt og gjenvinne vår
sjølstendighet.
Seier for vårt folks
frigjøringskamp!
Nederlag og skam over
okkupantene og deres
lakeier!
Iraks Patriotiske Allianse (Al-
Tahaluf Al-Watani Al-Iraqi)
Bagdad, 2. juni 2004
14
Dette har skjedd
Onsdag den 23. juni omkring kl 1630 ble
leiligheten til Ekissy Achy, generalsekre-
tær i Elfenbenskystens Revolusjonære
Kommunistiske Parti (ERKP), angrepet
av en gruppe på rundt 50 individer som
hevdet å være medlemmer av student- og
elevføderasjonen (FESCI) og som bar
t-skjorter med denne organisasjonens
emblem. Disse individene ødela leilig-
heten, knuste eiendeler (vinduer, vasker,
Stopp tyranniseringa av kommunister og
demokrater i Elfenbenskysten!
Drapet på Habib Dodo (bildet), lederen
av det kommunistiske ungdomsforbundet
og overfallet på generalsekretær Ekissy
Achy i Elfenbenskystens Revolusjonære
Kommunistiske Parti, er det hittil groveste
angrepet på de revolusjonære kreftene i
landet. Flere andre kommunister er overfalt
og drept i og omkring universitetsområdet.
Utøverne av volden mot studentene er i
hovedsak knytta til studentorganisasjonen
FESCI som har tette bånd til regimet. En
ny studentorganisasjon, der kommunistene
spiller en ledende rolle, er nylig stifta, og
blir åpenbart sett på som en trussel.
Under fransk overoppsyn
Regimet til den sittende presidenten og
partiet Folkefronten (FPI) har i økende
grad tydd til rå maktbruk, spesielt siden
januar 2004. 4500 franske og 1500 afri-
kanske soldater som står plassert i landet
fungerer som støttespillere til regimet.
Etter år med borgerkrig, ble en fredsavtale
inngått mellom de ulike partene og parti-
ene den 24. januar 2003 i Linas-Marcous-
sis nær Paris. Frankrike hadde rolla som
mekler. Betingelser fastsatt i denne avtalen
blir nå systematisk brutt av regimet. Dette
er blitt skarpt påtalt av en delegasjon fra
FNs Sikkerhetsråd som nylig var i landet
– for øvrig samtidig som drapet på kom-
munistene skjedde.
Elfenbenskysten, verdens største kakao-
eksportør, ble tidligere regnet som et rela-
tivt stabilt land i Vest-Afrika, og en rekke
flyktninger fra omkringliggende stater
søkte tilflukt der. Nå går flyktningestrøm-
men den andre veien.
En rekke fremmedarbeidere, blant an-
net tre millioner fra Burkina Faso, jobber
i Elfenbenskysten. Regimet oppfordrer til
fremmedhat mellom ‘ivorianere’ og de an-
dre folkegruppene.
toalett, fjernsynsapparater, datamas-
kiner) og røvet verdifulle gjenstander.
Etter å ha utført dette, kidnappet de
Habib Dodo, generalsekretær for det
kommunistiske ungdomsforbundet til
ERKP. Kroppen hans ble funnet i en sekk
noen dager seinere, han hadde ei løkke
rundt halsen.
Samme dag gikk andre deler av FESCI
til angrep på medlemmer av ERKP. Den
Masseslakt av demonstranter
Etter at 120 demonstranter ble slaktet ned
i hovedstaden Abidjan i mars, sendte sen-
tralkomiteen i Elfenbenskystens Revolu-
sjonære Kommunistiske Parti den 30. mars
ut en uttalelse i generalsekretær Achy sitt
navn, der partiet blant annet sa:
«Elfenbenskystens Revolusjonære
Kommunistiske Parti er av den oppfat-
ning at frihet, demokrati og menneskeret-
tigheter blir underminert dag for dag i
Elfenbenskysten. Undertrykkinga berører
hver eneste frie innbygger, enhver hushold-
ning, ethvert etnisk eller religiøst miljø.
Den eneste måten å unnslippe undertryk-
kinga på, er ved å støtte maktutøvelsen
til FPI eller ved å holde munn. Slik har
Elfenbenskysten blitt en stat der innbyg-
gerne står uten rettigheter. Dette fordrer
Nr. 29 2 • 2004
24. juni ble hr Richard Kouadio Kouamé
brutalt overfalt og etterlatt nær flyplassen
i halvdød tilstand. Disse begivenhetene
inngår i en serie lignende tilfeller som
tilhengere av FESCI på universitetsom-
rådet star bak, men som de ikke stilles til
ansvar for.
Utdrag fra protestbrev til myndighe-
tene i Elfensbenskysten (Côte d’Ivoïre)
at alle demokrater og alle som bryr seg om
rettferd og frihet organiserer seg for å vinne
den demokratiske retten til å tenke fritt og
organisere seg til forsvar for demokrati og
menneskerettigheter, slik de gjorde i 1990.
Elfenbenskystens Revolusjonære
Kommunistiske Parti fordømmer derfor
undertrykkinga som fant sted den 25. mars
og framsetter en inntrengende appell til
demokratene, til massen av arbeidere og
bønder og til ungdommen, om at de kaster
seg inn i kampen for en demokratisk og
moderne republikk.»
Protest mot terror og undertrykking
På bakgrunn av denne oppfordringa fra
landets kommunister, er det lettere å forstå
myndighetenes iver etter å knuse det kom-
munistiske partiet, dets ungdomsforbund
og partiets ledelse. Desto viktigere er det at
revolusjonære og demokrater verden over
støtter de afrikanske demokratiske, revo-
lusjonære og kommunistiske kreftene og
fordømmer de fascistliknende terrorhand-
lingene og kreftene som står bak og dekker
gjerningsmennene.
Et protestbrev ble overrakt
Elfenbenskystens ambassade i Paris den
15. juli av en delegasjon med represen-
tanter for kommunistiske og demokra-
tiske partier og organisasjoner fra Burkina
Faso, Benin, Tunisia, Tsjad og Frankrike.
Revolusjon har tilsluttet seg protesten, si-
den har RV gjort det samme. (Protestbrevet
kan leses på Revolusjon internasjonalt,
klikk deg videre fra www.revolusjon.no)
Elfenbenskysten er representert i Norge
gjennom sin ambassade i Danmark:
Elfenbenskystens ambassade
Gersonsvej 8, DK-2900
Hellerup DANMARK
e-post: ambaivoire@mail.tele.dk
Nr. 29 2 • 2004
Fra stabilitet til reaksjonær borgerkrig
Elfenbenskysten ble i tre
årtier etter uavhengigheten
sett på som en stabil
modellstat etter afrikansk
målestokk, med få religiøse
og etniske motsetninger. Det
endret seg fra 1999 av.
FAKTA
Laurent Gbagbo
Opprinnelig historiker og faglig akti-
vist som tilhørte opposisjonen. Han
tilbrakte to år i fengsel på 70 -tallet
for «undergravende lærergjerning»
og åtte år i eksil i Frankrike, før han
vendte tilbake i 1988 for å drive
agitasjon for et flerpartisystem. Han
utropte seg til president i oktober
2000. Gbagbo har sine støttepunk-
ter i det kristne sør og vest, og fører
en aktiv etnisk nasjonalisme.
John Kerrys plan for et sterkere USA
Enkelte fabler om at et valg
av John Kerry til president i
november vil gjøre USA til
en «snill verdensaktør».
Da burde de høre bedre etter hva Kerrys
faktisk sier.
Målet og visjonene til Bush og Kerry
er like som to dråper vann: et sterkt og
usårbart USA som leder og styrer verden.
John Kerry vil bare bruke enda flere skat-
tepenger for «nasjonens sikkerhet» under
slagordet «Strength and security for a new
world» og FOR A STRONGER AMERICA.
Her følger noen smakebiter fra Kerry-
Edwards’ offisielle hjemmesider:
«Moderniser verdens mektigste
militærapparat for å møte trusler
John Kerry og John Edwards har en plan
for å omforme verdens mektigste mili-
tærmaskin for bedre å møte de moderne
truslene fra omseggripende terrorisme,
samtidig som vi sikrer at vi har nok skik-
kelig utdannede og utstyrte tropper til å
dekke opp våre vedvarende strategiske og
regionale oppdrag.
Økonomien var også blant de mest utvikla
på kontinentet. Dette endret seg i og med
maktkampen som oppsto mellom presi-
dent Felix Houphouet-Boignys etterfølger
Henri Bedie og hans rivaler i 1999.
Nåværende president Laurent Gbagbo
overtok etter at Robert Guei ble avsatt
gjennom et folkeopprør i år 2000. Nå
overtok volden for fremmedhatet, særlig
rettet mot det muslimske nord og presi-
dentkandidaten Alassane Ouattara, som
ble nektet å stille opp i valget fordi han
ikke var av «rein» ivoriansk herkomst.
Mengder av hans tilhengere ble drept da
de krevde nyvalg.
I september 2002 gikk et mytteri i hæ-
ren over i fullt opprør. Tusener ble drept
i denne konflikten. Landet er delt i et
opprørskontrollert og muslimsk-dominert
nord, mens regjeringshæren styrer landets
sørlige del.
Frankrike mot USA
En fredsavtale ble inngått i 2003. Franske
styrker er blitt supplert med FN-styrker.
FNs Sikkerhetsråd har vedtatt flere reso-
«Utnytt hele Amerikas arsenal
Terrorkrigen kan ikke vinnes med militær-
makt aleine. Som president vil John Kerry
gjøre bruk av alle krefter Amerika rår over
– vårt diplomati, vårt etterretningssystem,
vår økonomiske makt, appellen i våre
verdier og idealer – for å gjøre Amerika
tryggere og hindre framveksten av en ny
generasjon av terrorister.
15
BAKGRUNN
Elfenbenskysten har ca 16 millioner
innbyggere. Opprørerne kontrollerer
den nordlige delen av landet.
lusjoner om situasjonen i landet. Såkalt
fredsbevarende styrker patruljerer buffer-
sonen som skiller det opprørskontrollerte
nord fra det regjeringskontrollerte sør. FN
har i august 2004 også startet egne radio-
sendinger fra Abidjan.
USA har vist militære muskler uten-
for landets kyster, og utfordrer indirekte
Frankrikes imperialisiske «enerett» som
gammel koloniherre.
«Befri Amerika fra den farlige
avhengigheten av olja i Midtøsten
For å sikre vår fulle uavhengighet og fri-
het, må vi frigjøre Amerika fra dets farlige
avhengighet av Midtøstenolje. Ved å opp-
vise amerikansk oppfinnsomhet, kan vi nå
dette målet samtidig som økonomien vår
vokser og vi verner vårt miljø.»
http://www.johnkerry.com/issues/
national_security/
16
Chavez blir sittende
Venezuelas president Hugo Chavez Fri-
as og hans bolivarianske Bevegelse for
den femte republikk (MVR), fikk støtte
fra innpå 60 prosent av stemmegiverne
til å forsette ut presidentperioden.
Mens det ved tidligere valg i
Venezuela har blitt hevdet at MVR har
kjøpt de fattiges stemmer, har OAS og
andre internasjonale observatører – med
USAs ekspresident Jimmy Carter i spis-
sen – denne gang gått god for gjennom-
føringa. Også Washington har motvillig
måttet anerkjenne resultatet av folkeav-
stemninga.
Det er særlig Venezuelas fattigste
som har gitt Chavez sin stemme, her-
under mange jordløse bønder som setter
sin lit til presidentens jordreform. Under
Chavez er også andre sosiale reformer
blitt gjennomført, om enn færre enn
landets enorme oljeinntekter skulle
tilsi, mener noen. Venezuela er ekstremt
polarisert, og landet er i praksis delt
i to, alt etter om folk er for eller mot
Chavez. Arbeiderklassen og småbor-
gerskapet fordeler seg på begge leire.
Opposisjonen samlet i Coordinadora
Democrática (CD) består av reaksjo-
nære borgerlige krefter som Venezuelas
svar på NHO, Fedecámaras, men er også
ispedd mer eller mindre radikale krefter.
Chavez, som har bakgrunn som
offiser, er en karismatisk skikkelse,
men vanskeligere å plassere i det po-
litiske landskapet. Sammenlikninger
med andre latin-amerikanske ledere
halter, enten det er Chiles Allende el-
ler Argentinas Peron som trekkes fram.
Utad framstår Chavez som anti-im-
perialist og fortaler for motstand mot
nyliberalismen. Venezuela har gode for-
bindelser med Cuba, men har ikke brutt
oljeforsyningene til USA. Det interna-
sjonale pengefondet IMF har løpende
dialog med regimet, og opposisjonen
hevder at utenlandsk kapital – som nor-
ske Statoil – har høstet store fordeler
under den sittende presidenten.
Chavez oppfordret etter avstemninga
til nasjonal forsoning.
Blodbad i Kaukasus
Kaukasus er et sjakkbrett for
imperialistiske intriger. Her
kan nasjonale og religiøse
motsetninger utnyttes til
fulle for de kreftene som vil
sikre seg kontroll over den
strategisk viktige regionen.
Et blikk på kartet er nok til å forstå hvor
viktig Kaukasus er for kontrollen med
oljeledningene fra Kaspihavet for videre
utskipning i Svartehavet. Fraksjoner innen
det russiske borgerskapet og USA står mot
hverandre, delvis via stedfortredere.
Skolemassakren i Beslan
Verdens øyne var i september rettet mot
det vanvittige blodbadet i Beslan i Nord-
Ossetia, der hundrevis av skolebarn ble
massakrert. Tsjetjenske «opprørere» under
ledelse av Shamil Basajev har påtatt seg
ansvaret for gisselaksjonen. Like åpenbart
er det at de russiske sikkerhetsstyrkenes
klossete opptreden forårsaket store tap
av menneskeliv. Rykteflommen om hvem
som egentlig står bak Basajev, som fram-
står som en «hellig kriger», spenner fra
CIA til den russiske etterretningstjenesten
sjøl.
For president Vladimir Putin var dette
nok en anledning til å forsterke den fascis-
tiske undertrykkinga i Russland og å spille
på de storrussiske sjåvinistiske strengene.
Putin var raskt ute med å lansere adminis-
trative tiltak og lover som skal gi presiden-
ten enda videre fullmakter i «kampen mot
terrorismen». Han vil blant annet begrense
antall partier som stiller til valg, og utpeke
regionale guvernører. Putin låner bevisst
Bush’ retorikk, i forvissning om at det er
politisk umulig for den amerikanske presi-
denten å slå seg sjøl på kjeften.
Georgia på krigsstien
I dag pågår det flere mer eller mindre
ulmende borgerkriger i Kaukasus. Russ-
Globaliseringskonferansen 2004
En annen verden er mulig finner sted på Samfunnshuset og Sentrum Scene i Oslo
21. – 24. oktober. Det er lagt opp til over 80 møter og seminarer.
0530 27 63498
Dette er ingen hemmelig kode, men en oppfordring om at du setter
inn et støttebeløp på kontoen til Revolusjon. Takk, kamerat!
Nr. 29 2 • 2004
land støtter de opprørske provinsene Sør-
Ossetia og Abkhasia. Georgia med sin nye
og «demokratiske» president Mikhail Sja-
kasvili sier at landet står på randen av krig
med Russland. Regimet pleier tette for-
bindelser med USA, som forsyner landet
med kreditter til store våpenkjøp. Georgia
har blant annet forsynt USA med soldater
i Irak. Sjakasvili var prominent gjest hos
George Bush i Det hvite hus i februar, der
han fikk mer enn bare klapp på skulderen.
Den russiske statens framferd i Tsjetjenia
og klappjakten på tsjetjenere er storrussisk
terror og må fordømmes. Men det er neppe
omsorg for nasjonale minoriteters sak som
gjør at president Carters nasjonale sikker-
hetsrådgiver Zbigniew Brzezinski er for-
mann for American Committee for Peace
in Chechenya (ACPC), en «solidaritetsor-
ganisasjon for den tjsetsjenske sak».
Tsjetjenias «venner»
Medlemslista i denne omfatter prominente
nykonservative som ivrig støtter «krigen
imot terror», blant dem flere av under-
skriverne av Project for a New Amerian
Century´s prinsipperklæring fra 1997, som
i dag er sentralt plaserte politikere i Bush-
administrasjonen. En av dem er Richard
Perle. En tilsvarende norsk komite blir
ledet av den ultrareaksjonære høyrepoli-
tikeren Ingvald Godal, som i alle år har
forsvart den tyrkiske statens undertrykking
av kurderne.
Nr. 29 2 • 2004 17

Militærleger dekket over tortur

Amerikanske militærleger i Irak samarbeidet med forhørs-
lederne som mishandlet fanger i Abu Graib-fengslet utenfor
Bagdad, ifølge en artikkel i det britiske legetidsskriftet The
Lancet.
Steven Miles, som er professor ved University of
Minnesota, skriver i en artikkel i tidsskriftet at noen av mili-
tærlegene forfalsket dødsattester for å dekke over drap, og at
de skjulte bevis for at fanger var blitt banket opp.

Farlig antisemittisme 1000 USA-soldater

Nazister, islamister og
sionister har til felles at de
setter likhetstegn mellom
jøder og sionister.
Israel er en statskonstruksjon som bygger
sin legitimitet på å være en slags negasjon
av nazismen, mens den i realiteten er nett-
opp nazisme på vrangen: I stedet for det
ariske herrefolket, er det nå det utvalgte
folket som behøver lebensraum. I bølgen
av berettiget sympati med jødene og deres
lidelser under hitlerismens åk, lot verden
seg bedra til å forveksle jødedommen og
den jødiske identiteten med sionismen.
Ideen om en tostats-«løsning» er et
blindspor og en avledningsmanøver som
evig legitimerer den sionistiske forestillin-
gen om at det eksisterer en «jødisk nasjon»
eller et «jødisk folk», og dermed beret-
tigelsen av en ren jødisk statskonstruk-
sjon. Det som må til for å løse problemet
er ett forent, sekulært Palestina – verken
islamsk, kristent eller jødisk, men åpent for
alle trosretninger.
Israel er et redskap for USA
Staten Israel er den dominerende militær-
maskinen i Midtøsten, og USAs forlenga
arm i kampen for regional dominans. Det
sionistiske Israel opptrer egenrådig og
påvirker aktivt sin herre i Washington, men
er samtidig totalt avhengig av hånden som
mater den med mer enn tre milliarder dol-
lar i året, eller mer enn 50 millioner kroner
om dagen.
Påstander om at supermakta USA
«egentlig» er et underbruk av Israel og den
mektige sionistiske lobbyen, er absurde –
og det burde ikke være vanskelig å kjenne
lusa på gangen. Men påstandene er farlige
– og de faller åpenbart ikke på steingrunn.
Aggresjonspolitikken fra USA og Israel
har sikret massiv styrking av de fundamen-
talistiske retningene innafor islam – som
på sin side gjør sitt beste for å viske ut
skillene mellom sionisme som ideologi og
jødedom som religion. Slik nærer islamsk
fundamentalisme og (jødisk eller kristen)
sionisme hverandre.
Den israelske egenrådigheten og de mek-
tige sionistiske lobbyene i Washington – og
ikke minst i Bush-administrasjonen – har
fått deler av den progressive internasjonale
opinionen til å snuse på denne tenkninga.
Dette er ei svært farlig utvikling, som alle
progressive krefter må være bevisste på
og ta avstand fra. Hvem har interesse av
å ansvarliggjøre alle jøder for sionistenes
og staten Israels politikk og gjerninger?
Svaret er enkelt, for den som tenker etter:
Sionistene, reaksjonære islamske funda-
mentalister, og nazistene!
Nødvendig eksklusjon
En viss Hans Olav Brendberg har over lang
tid skrevet hundrevis av innlegg som skal
forklare og bevise at jødedommen som
religion og jødene som «etnisk» gruppe
har spesifikke særegenheter og tilbøy-
eligheter med dels religiøse, dels histo-
risk-kulturelle, dels økonomiske og dels
biologiske årsaksforklaringer. Brendberg
ble etter et langt ordskifte og en lengre
organisasjonsprosess ekskludert fra RV.
Det var en riktig og nødvendig beslutning.
Han har siden meldt seg ut av AKP, der han
også var medlem.
Kommunister og revolusjonære har i
over hundre år sloss mot pogromer, mot
rasisme, mot antisemittisme. De siste 40
åra har vi også slåss for det palestinske fol-
kets rettigheter, imot sionismen, men aldri
imot jødene. Tallrike jøder (ei jødisk mor er
nok til å bli definert som jøde) har spilt en
fortjenestefull progressiv rolle i historia,
og det må ikke glemmes at en rekke jøder
faktisk protesterer mot den fascistiske poli-
tikken som blir ført av staten Israel.
drept i Irak
Det hvite hus måtte tidlig i september
innrømme at de nordamerikanske
tapene i Irak nå har passert 1000.
997 soldater og tre sivilt ansatte i
Krigsdepartementet inngår i tallet
over drepte USA-okkupanter.
Sudan eller Iran neste?
Sultkatastrofen i Darfur i det vest-
lige Sudan og bandeterror mot sivilbe-
folkninga, ser ut til å gi imperialistene
et nytt påskudd for intervensjon. Fran-
ske og britiske styrker har nærmet seg
grenseområdene. Det konservative
partiet i Storbritannia var raskt ute med
å kreve britiske styrker til Darfur, mens
7 av 10 amerikanere angivelig støtter
intervensjon. Tusener av demonstran-
ter i Khartoum fordømte planene om
fremmed intervensjon, samtidig som
de krever avvæpning av bandene.
Sudan står på USAs liste over ter-
rorstater, og det er liten tvil om at det
ligger en skjult agenda bak den «hu-
manitære omsorgen» som kommer til
syne i FN-resolusjonen med trusler om
intervensjon. Kina og Pakistan stemte
avholdende i Sikkerhetsrådet.
USA vurderer angrep på Iran
Amerikanske atomeksperter påsto 16.
sepember at de har nye bevis for iransk
atomvåpenproduksjon. I Washing-
ton-kretser diskuteres muligheten for
militære angrep, hvis ikke Iran gir etter
for FNs krav.
Bush-administrasjonens advarsler
om at den ikke vil tolerere et Iran med
atomvåpen, har utløst en intens politisk
debatt i Washington om muligheten
for militære angrep, ifølge Financial
Times.
18 Nr. 29 2 • 2004

M
OLOTOV var den
som de fleste antok
ville overta etter
Stalins død i 1953. Slik gikk
det ikke.
Poeten Felix Tsjujev møtte
Vjatsjeslav Mikhailovitsj
Molotov regelmessig de 17
siste åra av Molotovs liv, fra
1969 til 1986. De hadde i alt
rundt 140 langvarige samtaler,
som ble nøye nedtegnet og som
danner grunnlaget for boka vi
bringer noen korte utdrag fra.
Historikeren Shota Kvantaljani
deltok i mange av samtalene i
perioden 1970-77.
Molotovs livsløp var
uløselig vevd sammen med
Oktoberrevolusjonen og
Sovjetunionens historie. Han
samarbeidet med Lenin, var
medlem av den militære re-
volusjonskomiteen som for-
beredte Oktoberoppstanden i
Petrograd og var viseformann
i statens forsvarskomité under
Den store fedrelandskrigen
(Annen verdenskrig).
Han innehadde høye verv
i partiet og staten, var
utenriksminister i mange
år, og traff de aller fleste
framstående skikkelsene
i det tjuende århundret.
Molotov blir gjerne
ansett som den som sto
Stalin aller nærmest.
Sjøl om han falt i en viss
unåde hos Stalin først
på femtitallet, forsvarte
han Stalins linje helt til
sin død. Samtidig var
han blant de få som også
motsa Stalin og kritiserte en-
kelte av hans synspunkter når
han fant det påkrevd.
Molotov ble kastet ut av
partiet av Krusjtsjov, som
han opponerte mot sammen
med blant andre Malenkov
og Kaganovitsj, i den såkalte
«antipartigruppa». Han godtok
aldri revisjonistenes teser om
«fredelig sameksistens» og
nektet å ta sjølkritikk for sin
innsats i partiledelsen og sitt
forsvar av Stalin.
Molotov kjempet imot
revisjonistene og holdt fast
ved mange marxist-leninistiske
prinsipper. Men han var nok
preget av et halvt liv i ledelsen
av parti og stat og en meka-
nisk tro på at Sovjetsystemet
var sjølkorrigerende. Enten
forsto han ikke den moderne
revisjonismens vesen, el-
ler han ville helt enkelt ikke
innse sannheten. Paradoksalt
nok søkte han trassig år etter
år om å få gjenopptatt parti-

Vjatsjeslav Mikhailovitsj Vjatsjeslav

Molotov – oppr. Skrjabin
(1890-1986)
Molotov kommer av det russiske ordet
for hammer («molot»)
1905 Deltok aktivt i revolusjonsåret
1906 Slutter seg som 16-åring til
Lenin og bolsjevikene
1909-1911 I forvisning i Sibir
1912 Grunnlegger avisa Pravda
sammen med Stalin
1915 Forvist til Sibir
1916 Leder bolsjevikenes Russlandsbyrå
under februarrevolusjonen i 1917
1926 Valgt inn i Politbyrået i SUKP
1930 Formann for Folkekommissærenes
Råd etter oppgjøret med høyreop-
posisjonen
1939 Blir utenriksminister etter Litvinov
og framforhandler ikke-angreps-
pakten med Tyskland
1949 Avløst som utenriksminister
1953 Tilbake som utenriksminister
1956 I opposisjon til Krustsjov, bl.a. på
grunn av forsoningslinja overfor
Tito. Avsatt fra sentrale partiverv.
1957 Del av «antipartigruppa» sammen
med Kaganovitsj, Vorosjilov
m.fl. Fratatt partimedlemska-
pet og utnevnt til ambassadør i
Folkerepublikken Mongolia inntil
han trakk seg i 1960.
1962 Ekskludert fra partiet (se ramme på
motstående side).
Om kollektiviseringa
Hungersnød 1933
– Det er forfattere som sier at hungersnø-
den i 1933 ble organisert med overlegg av
Stalin og hele ledelsen.
Det er kommunismens fiender som sier
det! De er fiender av kommunismen! Folk
som ikke er politisk bevisste, som er poli-
tisk blinde.
Nei, når det gjelder kollektivisering,
vær sikker, da kan man ikke skjelve på
hendene, du må ikke ryste i støvlene, og
hvis noen begynner å vakle – vær på vakt!
Vi blir skadd! Det er hele poenget. Nå
forlanger alle ting ferdig servert! Dere er
som barn. Det overveldende flertallet av
kommunistene i dag kommer mot oss med
utstrakte hender. De forlanger bare at alt
som er bra skal serveres dem på sølvfat.
De oppfører seg som om det er dette som er
meninga med livet. Men det er det ikke.
Det finnes folk som forstår dette. Sånne
folk vil vi få se. Kampen mot den småbor-
gerlige arven må være nådeløs. Hvis livet
ikke blir bedre, er det ikke sosialisme. Men
sjøl om livet til folk bedrer seg år for år
over en lengre periode uten at sosialismens
grunnmur blir styrket, vil ting uunngåelig
bryte sammen.
– Men innpå tolv millioner omkom av
sult i 1933…
De tallene er ikke bekreftet.
– Ikke bekreftet?
Nei, nei, overhodet ikke. I disse åra var
jeg ute på reiser i landet for å inndrive korn.
Disse tingene kunne jeg ikke unngå å ha
sett. Det var bare ikke mulig. To ganger
reiste jeg til Ukraina. Jeg besøkte Sytsjevo
i Ural og noen plasser i Sibir. Sjølsagt så
jeg ikke noe av den slags på disse stedene.
De påstandene er absurde! Absurde! Sant
nok, jeg hadde ikke anledning til å besøke
Volga-regionen. Det kan tenkes at folk der
var verre stilt. Jeg ble naturligvis sendt dit
der det var mulig å skaffe korn.
Nei, disse tallene er overdrivelser, skjønt
det naturligvis var kommet rapporter om
slike dødsfall enkelte steder. Det var et år
med fryktelige prøvelser.
[12-12-72, 15-8-75]
Vi kunne ikke vente lenger
– Du holdt en tale om bondespørsmålet
på den 15. partikongressen.
Om kollektivisering.
– Ja, om kollektivisering. Du hadde et
interessant synspunkt. Jeg vil gjerne vite
hva du mente med en «kultivert herre over
jorda»?
Jeg har glemt hva jeg sa den gangen,
men en «kultivert herre over jorda» var
en velstående mellombonde – vel, jamvel
en kulakk. Vi hadde på den tida ikke helt
brutt med kulakkene, fordi det ennå var for
tidlig. På dette stadiet anviste de relevante
partivedtakene å innskrenke kulakktenden-
sen, ikke å likvidere kulakkene. Først to år
 Nr. 29 2 • 2004 19

medlemskapet. Molotov historie – og også for å

led av en overbevisning
om at Sovjetunionens
Kommunistiske Parti
(SUKP) på et eller annet
tidspunkt ville korrigere
kursen og overvinne revi-
sjonismen.
Vjatsjeslav Molotov
døde 96 år gammel, den
8. november 1986. Det
går tydelig fram av sam-
talene med Tsjujev at hu-
kommelsen og den tanke-
messige klarheten til den
aldrende Molotov var
utmerket. Mange av hans
utsagn og svar på histo-
riske spørsmål er viktige
korrektiver når det gjel-
der å forstå bolsjevikenes
linje og Sovjetunionens
ane noen av årsakene til
revisjonismens fredelige
kontrarevolusjon etter
Stalins død i 1953.
Dessverre er ikke sam-
talene med Molotov utgitt
på norsk, og vi har bare
mulighet til å gjengi noen
korte utsnitt, oversatt av
oss. Vi har denne gangen
valgt ut noen samtaler
omkring kollektivise-
ringa. I forrige nummer
av Revolusjon brakte vi
kommentarer omkring
prosessene i 30-åra.
Teksten i kursiv er
innspill og spørsmål fra
bokas forfatter Tsjujev
og historikeren Shota
Kvantaljani.
Revisjonistene om ‘antipartigruppa’
Frol Koslov på den 22. partikongressen i 1961:
«Vi kjenner meget godt hvor bittert den partifiendtlige fraksjonsgrup-
pen som besto av Molotov, Kaganovitsj, Malenkov, Vorosjilov, Bulga-
nin, Pervukhin og Saburov, samt av Sjepilov, som senere sluttet seg til
dem, motsatte seg den leninske kurs som ble trukket opp av den 20.
partikongress. /…/ Fakta viser at organisatorene av antiparti-gruppen
fremdeles prøver å hevde sine skadelige standpunkter. Molotov syner
spesiell nidkjærhet i så måte. Han har gått så langt at han betegner
SUKP’s nye program som antirevolusjonært i sin tendens. /…/ Jeg
er enig med de delegater som har hatt ordet her og uttalt at Molotov,
Kaganovisj og Malenkov må bli krevd til strengt regnskap av partiet
og folket for sine partifiendtlige, kriminelle handlinger.»
Frol Koslov, sekretær i SUKP’s sentralkomité: Endringene i Sovjet-
Unionens kommunistiske partis lover. Innledning på den 22. parti-
kongressen i Moskva 28. oktober 1961. Her sitert fra norsk utgave av
Sovjet-Nytt, Oslo 1961, sider 25–29.
Som en direkte fortsettelse av fordømmelsen av Molotov og resten
av «antiparti-gruppa», retter Koslov et massivt og truende angrep på
Arbeidets Parti i Albania, Enver Hoxha og Mehmet Shehu. Red.

M. Molotov erindrer (2)

seinere bestemte vi å likvidere kulakkene
som samfunnsklasse.
– Dette var kanskje en forberedende
periode?
Ja, det var det. Linja den gangen var
ikke å skyve fra oss mellombøndene som
klasse, men å sette press på de velstående
mellombøndene.
– Den 11. desember 1927, på den 15.
kongressen, sa du: «Den som nå fore-
slår at vi benytter oss av en politikk med
tvangslån, av ekspropriering av 150 til
200 millioner puds med korn (en pud er
omlag 18 kilo) fra omlag 10 prosent av
bondehusholdningene – det vil si ikke bare
fra kulakkene, men også fra deler av mel-
lomsjiktet i landsbyene – er, uansett hvor
velmenende han måtte være, en fiende av
arbeiderne og bøndene, en fiende av for-
bundet mellom arbeidere og bønder (Stalin
fra plassen sin: ”Riktig!”), som legger opp
til ei linje som vil føre til undergraving av
Sovjetmakta.»
– Dette er dine ord i 1927. Men, jeg vil
gjerne få oppklart hva som fulgte. Bare en
måned seinere reiser Stalin til Sibir for å
inndrive korn og sier at vi må likvidere…
Ikke en måned seinere.
– Når var det? Kongressen fant sted i de-
sember 1927, og han la ut på reise i januar
1928.
Han dro etter det.
– Nei, det var ikke mer enn en måned
etterpå. Stalin dro på en korninndrivings-
reise til Sibir den 15. januar 1928.
Men vi hadde ikke ennå lansert slagor-
det om at kulakkene skulle likvideres som
klasse.
– Og Stalin forlangte at kornet skulle
inndrives uten forsinkelser og at straffelo-
vens artikkel 107 skulle anvendes.
Han reiste til Sibir etter at jeg hadde vært
i Ukraina for å fullføre kornleveransene..
– Stemmer. Men det som hendte rett et-
ter kongressen samsvarer ikke med det som
ble sagt på kongressen.…
Hvorfor ikke? Å sette grenser for kulak-
ken er en ting, likvidering av kulakken er
noe annet. Den gang var holdningen vår å
sette grenser for kulakken, ikke likvide-
ring. Ikke før høsten 1929, i oktober eller
november, satte Stalin fram parola om å
likvidere kulakkene som klasse. To år var
gått. En viss utsettelse var nødvendig for
at forholdene skulle være riktige for kol-
lektiviseringskampanja. Så slo vi til mens
jernet var varmt. Uansett, med korninndri-
vinga ryddet vi veien for den neste fasen.
Du forstår, vi ville si til bonden at vi trengte
kornet, verken arbeiderklassen eller hæren
kunne klare seg uten. Men kulakken ville
ikke gi det fra seg. Hva skulle vi gjøre? Så
gikk det ett år, og enda et, og i mellomtida
var grunnen lagt for likvideringa av kulak-
kene som klasse. Det fantes ingen annen
vei. [9. oktober 1975]
– Ville Lenin ha ventet litt med kollek-
tiviseringsprosjektet? Ville han ha lansert
kampanja seinere enn Stalin gjorde?
Nei. Det tror jeg ikke. Nei.
– Ble ikke kollektiviseringa satt i gang
for tidlig?
Jeg tror ikke det.
– Det er noen som sier at Lenin ville ha
gjennomført den på en annen måte.
De er opportunister. De forstår bare ikke.
De er tungnemme. De evner ikke å komme
til sakens kjerne.
– Noen skribenter påstår at Stalin og
Molotov erklærte at de ikke ville forhaste
seg med hensyn til kollektiviseringa, men
faktisk gjorde de…
Vi kunne ikke ha utsatt det lenger.
Fascismen var i framvekst. Snart ville det
ha vært for seint. Krigen var allerede be-
gynt å tegne seg i horisonten.
– Noen argumenterer også med at musji-
kene (bønder) ikke skulle blitt så brutalt
behandlet, og at Lenin hadde andre oppfat-
ninger på det feltet…
Lenin kunne også handle besluttsomt.
Vår situasjon, særlig etter at Lenin var
borte, ble ytterst farlig.
– Musjikene ble ruinert, lysten deres til å
jobbe med jorda var ødelagt. I det store og
hele var det hele dårlig forberedt…Dette er
hva folk sier.
Sjølsagt ble det gjort visse feil den gan-
gen… Det var en svært sammensatt oppga-
ve. Revolusjonen gikk for seg i et land der
småborgerskapet var framherskende.
[3. februar 1972, 3. september 1981]
20 Nr. 29 2 • 2004

Nasjonalromantisk militærpolitikk med

E
n skulle tro at imperialismens et (snilt) sterkt, nasjonalt og uavhengig
aggressive utvikling i Norge og AKP: Ny generasjon forsvar i stedet for det (slemme) doktrine-
internasjonalt de siste tiåra, ville i ledelsen, men fortsatt valget til den norske herskerklassen for å
ha gjort det lettere for AKP å korrigere styrke Norges evne til å sende militærmakt
sin fatale anti-marxistiske kurs på militær- samme militærpolitikk? utafor landets grenser, for eksempel til
politikkens område. Etter at flere folk fra Afghanistan og Irak. For å gjøre det helt
den yngre generasjonen nå har fått plass i spørsmålstegn ved de vanvittige sum- klart for leseren: Når AKP-ledelsen ved
sentralstyret etter sommerens landsmøte, mene (nær 30 milliarder i året) som går folk som sentralstyremedlem og forsvars-
har nok flere kamerater i AKP hatt håp om til norsk opprustning. Kritikken fra AKP politisk talsmann Per Gunnar Skotåm
ei venstredreining. Men inntil videre skal har konsekvent dreid seg om at pengene snakker om at målet må være et sterkt
tydeligvis dogmet om «et sterkt, nasjonalt blir feilinvestert i offensivt materiell. Det norsk invasjonsforsvar, så er det et fortsatt
og uavhengig forsvar» under det imperia- «nasjonale» norske borgerskapet skjønner kapitalistisk og imperialistisk Norge AKP
listiske borgerskapets kommando holdes med andre ord ikke hvordan de best skal har i tankene – ikke et framtidig sosialis-
ved like, iallfall hvis en skal en dømme forsvare oss. tisk Norge.3 Hans artikkel er fullstendig
etter innholdet i juniutgaven av partiavisa
akp.no1
I mange dagsaktuelle spørsmål har mar-
xist-leninistene sammenfallende syn med
AKP. Men ett av de sentrale prinsipielle
spørsmåla der vi skiller lag, er synet på det
borgerlige militærapparatet. Revolusjon
har i en årrekke argumentert mot og tilba-
kevist AKP sitt syn på dette området 2, som
vi mener representerer ei anti-marxistisk
og idealistisk oppfatning av den borgerlige
staten i imperialismens epoke. Vi veit at
en rekke av de yngre medlemmene i AKP
har sterke motforestillinger og er skeptiske
til partiprogrammet på dette området, og
langt på vei deler det prinsipielle synet til
marxist-leninistene.

Et svart kapittel
Røttene til AKPs teoretisk og praktiske
forvrengning av marxismen-leninismen
finner vi i den såkalte teorien om de tre
verdener, som sto særlig sterkt på 80-tal-
let. AKP oppfatta i tråd med den kinesiske
linja den sovjetiske sosialimperialismen
som den farligste og sterkeste(!) super-
makta, som måtte bekjempes også militært
gjennom styrking av militærapparatet i
imperialistiske land. Denne politikken til
AKP fikk en rekke bisarre utslag: hold-
ninga til Vietnam, støtten til Pol Pot-regi-
met i Kambodsja, indirekte støtte til det
fascistiske militærkuppet i Tyrkia (1980) «Forsvarsminister» Skotåm får fortsatt råde grunnen uimotsagt når militærpolitikk
og undertrykkelsen av kurderne, avvisning skal forklares. Faksimile fra sommernummeret av partiavisa akp.no
av støtte til frigjøringsbevegelser i Afrika,
støtte til den reaksjonære Charta 77-beve- Valgfri imperialisme? blottet for klassetenkning, det hele dreier
gelsen i Tsjekkoslovakia, det kontrarevolu- Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1989 seg om hvordan et (stadig vekk kapitalis-
sjonære Solidarnosc i Polen, nedtoning av har også AKP innsett at USA står aleine tisk og imperialistisk) Norge skal kunne
kamp mot NATO og så videre. Alt sammen igjen på arenaen som supermakt. Til en forholde seg nøytralt og «uavhengig» av
begrunnet med at «min fiendes fiende er viss grad har det ført til en venstredreining maktblokkene USA og EU ved å sikre et
min venn», i den overordna kampen imot i utenrikspolitiske spørsmål. I prinsippet avskrekkende invasjonsforsvar.
den sovjetiske sosialimperialismen. og i mange praktiske kamper er AKP mot Beskrivelsen av hva den norske over-
En nasjonal avart av dette var – og er! USA og for norsk utmelding av NATO. klassens doktrine og de imperialistiske am-
– støtte til det norske militærapparatet med Men i mellomtida, før noe slikt brudd i det bisjonene går ut på, er det ingenting å si på.
parolen «et sterkt, nasjonalt og uavhengig hele tatt er innenfor synsfeltet, fortsetter Det AKP vil ha fram, er at dette er en feil-
forsvar». AKP har aldri til dags dato stilt AKP i 2004 å messe om at «vi» trenger aktig politikk og et feilaktig doktrinevalg,
Nr. 29 2 • 2004
feministisk vri
som de vil ha lagt om. I dette spørsmålet
er det uten tvil støtte å hente blant deler
av det norske befalet (og sjølsagt menige
soldater), som er frustrerte over denne om-
legginga. Som et innlegg i den offentlige
debatt, for å understøtte splittelsen og mot-
setningene innad i offiserskorpset, kunne
Skotåms utlegninger kanskje hatt noe for
seg. Men dette er altså synspunkter som
presenteres i AKPs egne propagandaorga-
ner, i hovedsak mynta på partiets medlem-
mer og sympatisører. Da må vi spørre: Er
det oppgaven til et kommunistisk parti å
gi anbefalinger til et imperialistisk borger-
skap om hvordan de best bør skjøtte stats-
makta de hersker over? Er det grunn til å
moralisere over at det norske borgerskapet
opptrer som det de er: imperialister?
I bunn og grunn er dette uttrykk for et
forvrengt syn på imperialismen og det bor-
gerlige statsapparatet, et syn som går ut på
at borgerskapet kan velge (eller presses til
å velge) om det vil føre en imperialistisk
politikk eller ikke. Men som Lenin på-
viste i sitt oppgjør med Karl Kautsky, er
imperialismen ikke en valgt politikk fra
borgerskapets side. Imperialisme er utvi-
kla monopolkapitalisme som forutsetter en
imperialistisk politikk, det vil si en politikk
som tjener monopolkapitalens interesser.
I tilfellet Norge er nedbygging av ver-
nepliktforsvaret og omlegging til NATOs
out of area-doktrine bare et «valg» i den
forstand at det er dette valget som sam-
svarer med den norske herskerklassens
økonomiske og politiske ambisjoner om å
flytte fram sine posisjoner og erobre nye
markedsandeler. Disse ambisjonene lar seg
bare virkeliggjøre gjennom underordning
under andre og sterkere imperialistmakter,
i første rekke USA. Når Skotåm skriver at
«Det er nødvendig å slå fast at de endrin-
gene som har skjedd på 1990-tallet, og som
har ført til aktiv deltakelse av norske styr-
ker i Irak og Afghanistan, ikke skyldes øko-
nomiske begrensninger, men er et uttrykk
for doktrinevalg fra forsvarets politiske og
faglige ledelse», så er dette riktig bare hvis
vi tilføyer at den politiske situasjonen og
den norske imperialismens relative svakhet
ikke tillater noe annet doktrinevalg. Norsk
imperialistisk aggresjon er derfor ikke ut-
trykk for et uheldig doktrinevalg, derimot
er doktrinevalget uttrykk for aggressiv
norsk imperialisme!
Feminisme
Bedre blir det ikke av at disse forestillinge-
ne blir supplert med pervertert feminisme i
form av krav om kvinnelig verneplikt. Par-
tileder Jorun Gulbrandsen er ikke fornøyd
med at Forsvaret allerede er tilrettelagt
sånn at kvinner kan avtjene verneplikt, hun
vil at den skal være obligatorisk.4 Dette er
visstnok ledd i å forsvare verneplikta, som
borgerskapet ønsker å bygge ned til fordel
for gradvis mer profesjonelle hæravdelin-
ger. Og sjølsagt et element i likestillinga.
Gulbrandsen bringer sjøl til torgs det fak-
tum at kvinnelige soldater i stort omfang
blir utsatt for diskriminering og voldtekt av
mannlige soldater, og konkluderer med et
ja til verneplikt for kvinner for å få en slutt
på dette…
Hva forventer egentlig AKPs partileder
av den forvridde mentaliteten som blir inn-
poda i menn og kvinner i en imperialistisk
hær? Har Jorun Gulbrandsen sett bildene
fra Irak, der både mannlige og kvinnelige
amerikanske soldater bedriver de verst ten-
kelige former for seksuell trakassering og
ydmykelser av irakiske krigsfanger, menn
og kvinner?
Er det kvinnefrigjøring å kreve at flest
mulig kvinner blir soldater? At det blir
flere kvinnelige prester? Flere kvinnelige
generaler eller flere kvinnelige styremed-
lemmer i monopolbedriftene?
Nei til militarisering
Kommunistene er generelt imot enhver
form for militarisering av samfunnet. Vi
anbefaler aldri borgerskapet å forsterke
militariseringa ytterligere, men vi er ikke
pasifister av den grunn. Klarer vi ikke å
forhindre at borgerskapet militariserer
kvinnene, ungdommen, barna våre, javel,
så får de lære seg å bruke geværet. Men da
for å rette det riktig vei: mot borgerskapet.
Noter
1) Se partiavisa akp.no nr 5 for juni 2004
– kan leses på www.akp.no
2) Se f.eks. Revolusjon nr 18 (1999), med flere
artikler om militærapparatets klassekarakter,
og Revolusjon nr 21 (2001) «Militærdebatt
på ville veier». Kritikken er og reist i
tidligere utgaver og i skriftserien Marxist-
leninistiske hefter nr 3. Flere av artiklene
finnes på www.revolusjon.no
3) Se Skotåms artikkel «Fra forsvar til
ekspedisjonskorps» i akp.no nr 5/2004
4) Se artikkelen «Ja til verneplikt for kvinner» i
akp.no nr 5/2004
21
Tell him?
(as if he doesn’t know)
O rdene «Kjære President»
innleder brevet fra den SV-lanserte
kampanjen ‘Tell him’.
D et hele dreier seg om en annon-
setekst som skal rykkes inn i The
Washington Post i forkant av det ame-
rikanske presidentvalget – til den nette
sum av 700.000 norske kroner. Under-
skriverne er «bekymrede norske borge-
re» som er motstandere av krigen i Irak.
De skal fortelle Dear Mr. President
Bush at «the quest for peace in Iraq is
best led by the UN and a democratically
elected Iraqi government».
K ampanja har i skrivende stund
kommet opp i 170.000 kroner. For
både det norske og det amerikanske fol-
kets skyld får vi håpe at SV & Co. ikke
får råd til helsida i Washington Post.
Virkelige krigsmotstandere bør i stedet
for å sprøyte penger inn i den amerikan-
ske krigsøkonomien og valgkampen,
gi en skjerv til den irakiske motstands-
kampen. For eksempel gjennom å støtte
den nye solidaritetskomiteen for Irak
som er på trappene.
S V-kampanja bidrar også med ren
og skjær historieforfalskning ved
å påstå at «forholdet mellom våre folk
har alltid vært preget av fred og gjen-
sidig respekt» (!) Noen som husker
truslene fra USA-ambassadøren for
mindre enn to år siden, da den norske
regjeringa nølte med å stille invasjons-
styrker til disposisjon for felttoget i
Irak? Respekten for norsk suverenitet i
utenrikspolitiske spørsmål var såvidt vi
husker ikke spesielt framtredende.
«As friends we have a duty to be ho-
nest and forthright with each other. We
feel we have an obligation to tell you
what the Norwegian public thinks».
J a, la oss være ærlige og oppriktige.
Da er det bare en ting å si om Tell
him-kampanja: – It stinks. Og til Bush:
– We’re not your friends!
22 Nr. 29 2 • 2004

H vorfor er det ikke nok for autoritets-

fiendene å kjempe mot den politis-
ke autoritet, mot staten? Alle sosialister
er enige om at den politiske stat, og
dermed dens politiske autoritet vil for-
svinne i den neste sosiale revolusjonens
kjølvann, og
det betyr at
at de offent-
lig funksjo-
ner vil miste
sin politiske
karakter og
forvandles til
enkle admi-
nistrative
funksjoner,
som tar vare
på de egent-
lige sosiale interesser. Men autoritetsfi-
endene krever at den autoritære politiske Ny CD
stat blir avskaffet med ett slag, enda før
de sosiale betingelser som har fremskaf-
fet den, er tilintetgjort. De krever at den
sosiale revolusjonens første handling
skal være autoritetens avskaffelse. Har
disse herrer aldri sett en revolusjon? En
revolusjon avgjøres av det mest autori-
tære som finnes; den er en handling der
«Fred, frihet og alt gratis»
den ene delen av befolkningen påtvinger Tittelen på det nye albumet digeringa ennå. Dette albumet er mer tek-
den andre sin vilje ved hjelp av geværer, nisk enn det forrige, vi er jo blitt flinkere,
bajonetter og kanoner, altså de mest fra Gatas Parlament bærer men låtene er ikke så modna som sist.
autoritære midler man kan tenke seg; og bud om ei lovende framtid. Ellers har vi fått tegna et stilig cover av
hvis kampen ikke skal være forgjeves, Rolf Groven, forteller Elling.
må det seirende parti hevde sitt herre- – Det er et gammelt anarkistslagord, tror – Er det noen albumspor dere vil
dømme ved hjelp av den skrekken som jeg, forklarer Elling Borgersrud. – En framheve spesielt?
dets våpen gir de reaksjonære. beskrivelse av hvor vi vil. Det er jo greit å – ’Anti-amerikansk propaganda’ er en
Kunne Pariserkommunen ha holdt seg bruke anarkistparoler når de er bra! slags hovedlåt på albumet, men det er jo
ved makten bare én dag dersom den ikke Høstlanseringa skjer etter at Gatas flere av låtene som spinner rundt dette te-
hadde tatt denne autoriteten i bruk, det Parlament har turnert på en rekke av som- maet. Det er ikke til å unngå i disse tider…
væpnede folks autoritet overfor borger- merens festivaler. Revolusjon snakket med – ’Bombefly’ er sjølsagt med. Dere må
skapet? Kan vi ikke tvertimot klandre brødrene Borgersrud mens de ennå var vel sies å ha hatt suksess med den?
dem for at de ikke tok den tilstrekkelig travelt opptatt med å legge siste hånd på – Den har gitt et slags gjennombrudd,
i bruk? verket, en knapp måned før lanseringa. særlig på TV. Vi har truffet en politisk
– Går det an å beskrive denne streng, jeg oppfatter det som om den anti-
Altså, ett av to: enten vet autoritetsfi- plata med få ord? krigsgreia, eh… altså egentlig trengte det
endene ikke hva de sier, og i så fall sprer – Den er litt utopistisk og litt rasende ikke å være Gatas Parlament som sa det.
de forvirring; eller de vet det, og i så fall forbanna på imperiets herjinger, samtidig Media og makta i Norge er så feige… Mitt
begår de et forræderi mot arbeiderklas- som den er en uforfalska og altfor direkte inntrykk er at media har lyst til å si det vi
sens revolusjonære bevegelse. I begge råflørt med alt den ekstreme venstresida sier. Sjøl i de øvre skikt av befolkningen
tilfeller tjener de reaksjonen. har drivi med de siste 30 åra. Både musi- står antikrigsholdningen sterkt, men de er
kalsk og politisk, sier Aslak. redde for USAs vrede. Feigheten er for så
Friedrich Engels, januar/februar 1873 – Ja, det var vakkert og poetisk sagt, vidt bra for oss, konkluderer Elling. – Den
Først trykt i «Almanacco Republicano istemmer Elling. gjør at vi får ytringsfrihet!
per l’anno 1874» – Innebærer det en viss
endring stilmessig også? Albumet ble lansert den 10. septem-
– Vi har prøvd å lene oss litt mot visetra- ber. Du finner mer om plata og om GP på
disjonen, men det gjenstår å se hvor godt vi www.gatasp.no
har lyktes…. Vi er ikke helt ferdige med re-
Nr. 29 2 • 2004
Fram til den 31.
oktober kan en se
den kulturhistoriske
utstillingen
«Norge-Russland:
Naboer gjennom
1000 år» på
Folkemuseet i Oslo.
Den er et besøk
verd.
Den todelte utstillinga tar for
seg de årtusenlange båndene
mellom Finnmark og nordvest-
Under: Mye politisk litteratur krysset grensa
Takk til leserne
En rekke av våre lesere
responderte på vår oppfor-
dring i forrige utgave om
å gi et ekstra håndslag til
Revolusjon. Tusen takk til
dere! Støtten dere gir er helt
avgjørende for oss.
Vi tar både det og respon-
sen på gata som et signal om
Nabo Russland
Russland, herunder Pomor-
handelens betydning. Blant
de historiske paradoksene er
at «nasjonenes fengsel», som
Tsar-Russland ble kalt, var det
første landet som anerkjente
norsk sjølstendighet i 1905.
Rett nok trolig delvis på grunn
av revolusjonær uro (1905-
revolusjonen) og gammel riva-
lisering med Sverige.
Blant de mange kostbare
gjenstandene som er stilt ut,
finnes også smykker og obli-
gasjoner som flyktende russisk
at den tekniske omlegginga av
bladet er blitt godt mottatt.
Er du fattig og mangler
råd til å gi en hundrelapp
eller to i støtte til tidsskrif-
tet, finnes det mange andre
måter å støtte opp om bladet
på. Vi trenger for eksempel
mange flere selgere rundt om
adel og borgerskap deponerte
på norsk side av grensa – gjen-
stander som aldri ble avhentet.
For en gangs skyld er dette
ei offisiell utstilling som i stor
grad viser den omfattende re-
volusjonære aktiviteten på beg-
ge sider av grensa. Både Ellisif
Wessel og Adam Egede-Nissen
var aktive, blant annet når det
gjaldt trykking, smugling og
formidling av revolusjonær
propaganda (se bildet).
Krigen og den sovjetiske
innsatsen i frigjøringa av Øst-
Finnmark har naturlig nok fått
plass på utstillinga. Men det har
også den utstrakte partisanvirk-
somheten og den uvurderlige
innsatsen som ble gjort av for
eksempel Kiberg-partisanene.
I tillegg dokumenterer utstil-
i landet. I høst er det både
globaliseringskonferanser og
andre samlinger av progres-
sive der bladet bør synes og
selges. Har du lyst til å hjelpe
til med det, ta kontakt – gjerne
ved å sende en e-post til
revolusjon@revolusjon.no
Red.
23
linga den norske overvåkninga
av kommunister og progressive
i Finnmark i hele etterkrigspe-
rioden.
Over 200 russiske og norske
långivere deltar i prosjektet.
Utstillingen viser mer en 700
gjenstander, deriblant mange
kostbare kunstverk. Den
omfatter også en lang rekke
fotografier, videointervjuer og
originale lyd- og filmopptak.
På norsk side er utenriksde-
partementet, Norsk Hydro og
Telenor sponsorer. Likevel
er den blitt severdig, og langt
mindre preget av NATO-retu-
sjering enn vi har vært vant til.
St. Petersburg (Leningrad)
skal vise utstillinga for et rus-
sisk publikum i første halvår
2005.
revolusjon.no
Nettsidene
www.revolusjon.no
er under omlegging.
Inngangsportalen er
annerledes enn før.
Blant annet finner du
aktuelle saker under
aktuelt.revolusjon.no
 kr 20,–

www.revolusjon.no

Hvorfor Michael Moores

Fahrenheit 9/11 gjør meg glad
Moores film er ulik det vi er vant til.
De komiske påfunna som er typiske
for bl.a. fjernsynsseriene hans er få,
lavmælte og forsiktige. Denne filmen
er svært alvorlig, se bl.a. på åssen han
behandler sjølve terrorangrepet 11.
september.
Av Tron Øgrim

 NEI, Fahrenheit 9/11 er IKKE full
av «ensidige, udokumenterte påstan-
der».
Filmen er GRUNDIG og
FORSIKTIG. Det fins mange påstan-
der om USA og Bush-regjeringa som
Moore KUNNE ha tatt med, men som
ikke er der (fx om CIAs historiske rolle
i oppbygginga av Bin Laden). Å kalle
denne filmen «ensidig» er å kalle mes-
teparten av nyhetsdekninga i Europa
«ensidig».
 NEI, Moores film er ikke «ET
PROPAGANDAINNLEGG FOR DET
DEMOKRATISKE PARTIET OG
KERRY» som en del sure og sekteriske
radikale kritikere har hevda. Filmen
peker på åssen det republikanske par-
tiet kuppa presidentvalget i 2000, noe
som historisk stemmer. Men den fort-
setter med ei knusende avsløring av
åssen Demokratene (leda av Al Gore!)
ikke turte støtte svarte amerikanske
politikere som protesterte fordi svarte
velgere ULOVLIG BLEI NEKTA Å
STEMME!. Så refererer den tørt og
kynisk åssen demokratene støtta Bush
da han gikk til krig mot Irak.
 JA, Moore støtter Kerry i valget i
2004 (i likhet med store deler av ven-
stresida i USA). Jeg frykter at Kerry
blir en verre krigspresident enn Bush
(han går inn for flere soldater til Irak,
han vil ha flere soldater fra utlandet,
og han kan kanskje tilmed få det til,
ettersom han i motsetning til Baby
Bush kan spise med kniv og gaffel
og snakker de viktigste europeiske
språk (fransk, tysk – og norsk!)).
Så jeg er uenig i Moores støtte til
Kerry... Men FILMEN gir ingen
støtte til Kerry.
 Moore sier at Irak-krigen har til hen-
sikt å sikre makta for de rike i USA,
og holde arbeiderklassen nede! Dette
budskapet (som mange kritikere har
kalt «populistisk») får han fram på en
overbevisende og udogmatisk måte ved
å kryssklippe sitater fra Bush og hans
regjering med bilder fra Underklas-
sens USA, bl.a. fra hjembyen sin, den
ødelagte industribyen Flint, Michigan
(som han tidligere har brukt i Filmene
ROGER AND ME og BOWLING FOR
COLUMBINE – lei eller kjøp dem på
video, inviter venner, arbeidskamerater
og naboer og SE DEM!) og fra invasjo-
nen i Irak, og legge på en kommentar
med uangripelige faktiske opplysnin-
ger.
 Dette gjør F9/11 til et SAKLIG,
NØKTERNT, VEL-DOKUMENTERT
og hardt-slående angrep ikke bare mot
krigspolitikken, men mot den hersken-
de kapitalismen i USA.
OG DETTE BUDSKAPET NÅR
FRAM. Tross at Disneys Direktør
«Mickey Råtte» Eisner prøvde å stoppe
filmen, tross pressekampanja om at
Moore «juger», han er «en klovn» og
«egentlig» ingen arbeidersønn fra Flint
men en «rikmann med boblebad på bal-
kongen» (!) osv
har 20 millioner (!) sett filmen i
USA fra slutten av juni til først i sep-
tember, og dette er FØR den er slippi på
DVD og vist på fjernsyn!
Michael Moore er ingen kommunist.
Noen «revolusjonære» er mest opptatt
av hans «politiske feil». Det er ei sekte-
risk holdning, de skjønner ikke hvilken
gave han gir anti-krigsbevegelsen og
anti-imperialistene med denne filmen.
Den gangen jeg levde – da vi sloss
mot Vietnamkrigen – tok det 5 år fra
de første USA-soldatene blei drept til
de første demonstrasjonene kom, og
det tok 10 år før flertallet i USA var
mot krigen. FILMENE mot krigen kom
først 5 år etter at den var over.
Nå var verdenshistorias største de-
monstrasjonsbølge mot Irak-krigen i
gang før USA hadde angripi. Flertallet
i USA var mot før ett år hadde gått! Og
den første store FILMEN mot krigen
har et veldig publikum i USA og andre
land mens krigen enda er i gang!
Det må vel gjøre oss krigsmotstan-
dere og revolusjonære til optimister?
tron@steinen.net
En lengre versjon av denne artikkelen
finner du på www.revolusjon.no