Vår/Sommer 2005Nr. 30 • Årgang 19

MARXIST-LENINISTISKTIDSSKRIFT

Condolanse

Grunnstøting for EU?



Mens Norge feirer100-årsjubileet forunionsoppløsninga, brermotstanden mot Unions-forfatningen seg i EUsmedlemsstater.

Side 4, 20 og 21

Monopolkorrupsjonog «kundepleie»



I kapitalens Norge erbestikkelser og maa-metoder helt normaleforeteelser.

Side 6

Til kamp forlønn, pensjon ogarbeidsmiljø!

Faglig side 4 og 5



USAs utenriksminister Condoleeza Rice har skarpe negler,parat til å gå løs på nye offer. Men den irakiske motstanden ogverdens folk skal knekke Condiʼs lanse!

Les sidene 8–10

ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!

Nr. 30 1 • 20052



Det skapte turbulens på begge sider av Atlanterhavet daden tyske kansleren Gerhard Schröder tok bladet fra munnenog sa at USA ikke lenger kan bruke NATO til å piske Europapå plass, men har å forholde seg til EU. Om han brukte an-dre formuleringer, var meninga klar nok: «– NATO er ikkelenger det primære sted der de transatlantiske partnere kankonsultere og koordinere sine strategiske planer med hver-andre»



Den Europeiske Union har ambisjonerom å bli en supermakt også på det militæreområdet, og er nødt til å vriste seg ut av detamerikanske NATO-grepet hvis Unionennoensinne skal bli en reell utfordrer.Opptakten til angrepet på Irak i 2003 brak-te for alvor de djupe imperialistiske mot-setningene fram i lyset. Forsoningstalenesiden den gang kan ikke dekke over atmotsetningene koker under lokket. Deneuropeiske politikken vis a vis Iran ogeuropeisk våpensalg til Kina, skaper storirritasjon i Washington. USA kan ikke somfør bruke den sovjetiske trussel til å bankede europeiske imperialistene på plass, menbruker fortsatt NATO aktivt for å sikre atrandstatene lystrer Washington mer ennBrussel. For USA gjelder det ikke minst åskape en øst-europeisk buffer mot utvikling av en tysk-rus-sisk allianse. Det faller Berlin tungt for brystet.



I den amerikanske delstaten Norge har disse atlantiskespenningene avstedkommet en viss hodepine. Det er tradi-sjonelt «bred enighet» i norsk politikk om å goʼblunke til EUog USA på samme tid. Men nå begynner de begge å se seglei på den norske imperialismens dobbeltbokholderi.Kremen av borgerskapets intelligentsia er i full gang medå lage prosjekter som kan løse dette uløselige dilemma,nemlig å sikre at norsk kapital i det lengste fortsatt kan høstemaksimal profitt ved å være haleheng til begge imperialist-blokker samtidig – fortrinnsvis maskert som fredsfyrste.



Ett av disse prosjektene kan være det «rød-grønne» re-gjeringsalternativet mellom Ap, SV og Sp. Etter gammelpolitisk tidsregning burde det være en utenrikspolitisk umu-lighet. Mens SV ble tuftet på NATO-motstand, har Sp værtNorges mest bunnsolide NATO-parti. Monopolkapitalensviktigste kort, Arbeiderpartiet, er i ferd med å hente flyttelas-set over fra Florida til Flandern – men har ikke et øyeblikkplaner om å løsne på omfavnelsen av et NATO som nettoppAp i 1949 manipulerte Norge inn i.SV-ledelsen har imidlertid erklært NATO-motstanden fordød. Stein Ørnhøi er en sentral SV-figur i utvikling av mili-tær- og sikkerhetspolitikken til ei ny regjering. Hva tenkerså den gamle NATO-motstanderen? Til Klassekampen (23.februar) sier Ørnhøi at han ser for seg «et sikkerhetspolitisksamarbeid mellom Norge, Sverige, Tyskland (!) og Finlandsom et godt alternativ til dagens sikkerhetspolitikk». Hanslår samtidig fast at NATO-medlemskapet «ikke lenger er entrussel mot Norges sikkerhet».



Det er sjølsagt løgn. Så lenge NATO eksisterer og Norgeer medlem, er NATO en permanent trussel mot Norge ogethvert forsøk fra det norske folket på å gjennomføre noenvesentlig samfunnsendring. Det er til-strekkelig at ei reaksjonær norsk regjeringforsikrer sin allierte om at «krise eller krigtruer», for å utløse en amerikansk interven-sjon i samsvar med paktens «forpliktelser».Hvis påstanden til Ørnhøi hadde vært sann,utgjør Norge som NATO-medlem uansetten trussel mot

andre

staters sikkerhet.Om enn NATO er en allianse i gradvisoppløsning, så er vi langt derfra ennå.Gjennom sin

out-of-area

-strategi harNATO diktert en omlegging av norsk mi-litærpolitikk bort fra territorialforsvaret.Ved dette undergraver NATO sjøl effektivtfolkemyten om NATOs nødvendighet som«garantist» for det norske grenseforsvaret.Å nedlegge kampen mot norsk NATO-medlemskap i en sånn situasjon er i bestefall naivt. Ringreven Ørnhøi passer dårlig til benevnelsenblåøyd. Kan det være mulig at den tilsynelatende bunnsolideEU-motstander Ørnhøi har til oppgave å rydde veien for etnorsk B-medlemskap i et «EU i to hastigheter»? Det danskeSF har slukt Unionsprosjektet med søkke og snøre, i forhåp-ning om at EU skal bli en motvekt mot den aggressive USA-imperialismen. Lignende tanker kommer stadig oftere tiluttrykk i de urbane delene av SV. Når Ørnhøi på den ene sidabagatelliserer NATOs betydning samtidig som han fablerom en militærallianse sammen med tre EU-land, bør alle – både NATO- og EU-motstandere – være på vakt.



Det «rød-grønne» regjeringsalternativet kan munne ut iet sikkerhetspolitisk prosjekt som kan hjelpe den norske im-perialismen ut av sitt dilemma ei stund til. NATO og alt somfølger med blir «tonet ned» (men fortsetter som før) mensoffentligheten blir servert tankespinn om en nordeuropeiskmilitærallianse dels innenfor, dels utenfor NATO og EU.Den som måtte ha forventninger om at den sinnssykemilitariseringa av Norge – bare USA bidrar med mer perinnbygger til opprustning – vil avta litt med ei regjeringStoltenberg/Halvorsen/Haga, bør lytte til hva Ørnhøi sierom dén saken: – Det er vel allerede gitt at de økonomiskerammene vil forbli som i dag.

Redaksjonen avsluttet 25. mars 2005

Postboks 4480 Nydalen Abonnement kr. 100, ISSN 1500-18490403 Oslo For institusjoner kr. 200, Red. J. Steinholt

revolusjon@revolusjon.no

Bankkonto 0530 27 63498

Det «uviktige» NATO

Signerte artikler uttrykker ikke nødvendigvis ML-gruppa Revolusjons synspunkter.

NATO en permanenttrussel mot Norgeog ethvert forsøk fradet norske folket påå gjennomføre noenvesentlig samfunns-endring.

Vår

mening

Nr. 30 1 • 20053

aktikk, ikke minst par-lamentarisk taktikk, ervanskelig for revolusjonære.Det er lett å trå feil, særlighvis en har en uklar overordnastrategi. Når RV etterhvert harfått et strategisk perspektivhvor revolusjon og sosialismeer forvrengt og karikert til åbety «sosialistisk folkestyre»og en utvidelse av det borger-lige demokratiet, så vil dettenødvendigvis gi seg utslag iopportunisme. Taktikken RVhar lagt seg på, er å «presseei ny rød-grønn regjering tilvenstre», og å sette mot i SVsvenstreside. RV sier rett ut atpartiet vil støtte opprettelsenav ei Ap/SV/Sp-regjering.Denne «realpolitiske» taktik-ken er det ingenting nytt ved.SF og SV har i førti år holdt påmed å presse sosialdemokra-tiet til venstre. Og resultatet?Ingenting annet enn at SV harstormløpt mot høyre.

llerede lenge før valgetser vi tydelig at det ikkeer Ap som er presset til venstre,det er tvert om SV som er pres-set til høyre – for å realiserevåte regjeringsdrømmer. SteinØrnhøi, av enkelte lansert sompåtroppende forsvarsminister,slår fast at NATO-medlem-skapet ikke lenger er en trus-sel mot Norges sikkerhet. OgLO-toppen? Gerd Liv Vallagir nye konsesjoner i pensjons-spørsmålet og har sørget for etde facto nulloppgjør i 2005,nøyaktig som NHO har krevd.Dette skjer mens det ennå sitterei åpent reaksjonær regjeringpå taburettene. Hvordan vil detda bli med kampretorikken tilAP/LO-ledelsen når de har fått«sin» regjering på plass?

ngen av de to mest aktu-elle regjeringsalternativenerepresenterer noe som helstbrudd med kapitalismen, medkrigspolitikken og NATO ellermed EU. Ingen av dem vilvære garantister for restene avvelferdsordningene. Begge viltvinge folket til å betale dyrtfor sosiale minimumskrav:enten ved mer privatiseringog nye, aggressive kutt i vel-ferden sukret med symbolskeskattelettelser, eller mindreaggressive kutt kombinert medskatte- og avgiftsskjerpelser.

olk er møkk lei av de sam-menhengende angrepenefra KrF og Høyre på velferdog rettigheter. Borgerklassenkan se seg tjent med å skifte utøkene i regjeringsstallen mednoen mer fyrrige travere for enperiode, nettopp for å nøytrali-sere kampen på arbeidsplasse-ne, på skolene, i kommunene.Når illusjonene brister og denfolkelige motstanden begyn-ner å røre på seg igjen, er detatter tid for å sale om med nyehester. Den svarte FrP-hingstenvrinsker utålmodig på båsen.Sånn kan det gå hvis ingen sierhøyt og tydelig ifra om at deteneste folk kan vente seg fra eirød-grønn regjering, er svik.

algkamp gir en sjeldenanledning til å framhevesosialismen som det enesteframtidsretta alternativet.Men kamp for revolusjon ogsosialisme er fraværende i RVsvalgprogram.Halehengspolitikken blirdelvis kamuflert gjennomprofilen som det mest konse-kvente velferdspartiet, og RVsgode tradisjon med å knytteparlamentarisk arbeid tett opptil de utenomparlamentariskebevegelsene. Lokale RV-akti-vister landet rundt har oppar-beida stor og fortjent prestisjei kamp mot budsjettkutt ognedlegging av sjukehus, skolerog barnehager. Men «velferdtil alle» er en umulighet underkapitalismen, og det er rein-spikka opportunisme for enrevolusjonær valgallianse åunderslå det. I stedet sår manillusjoner som på sikt er ytterstskadelige. Riktignok tas detforbehold om at man bare vilstøtte ei ny regjering «så lengeden forsvarer interessene til ar-beidsfolk», og Torstein Dahlesier at ei slik regjering ikke vilfå uforbeholden støtte fra RV.Men hvorfor skulle Ap/SV/Spplutselig begynne å forsvareinteressene til arbeidsfolk noemer enn for eksempel den rød-grønne Schröder-regjeringa iTyskland? Ap/SV kan tvingesav massekampen utenforTinget til å trekke tilbake et ogannet reaksjonært forslag, ogtil å opprettholde noen alleredevunne rettigheter, men hellerikke noe mer.

ommunistene står ytterstsvakt, og boikottparolerforan dette stortingsvalgettjener ingen politisk hensikt.En RVʼer på Tinget vil være etfriskt pust og uttrykk for at dethar skjedd ei venstredreining iopinionen. Men mandatsjan-sene er ikke store. Valgkam-pen vi har i vente vil mer ennnoengang bli et mediejippo omregjeringsalternativer. RV harvalgt å framheve ett av demsom «det minste ondet». Der-som meningsmålingene viserdødt løp mellom de to kapita-listiske regjeringsprosjektene,er det overhengende fare for atRV utdefinerer seg sjøl med sinopportunistiske valgtaktikk.

Når skal Norge bruke makt?

Militærmakten er blitt et helt nødvendig verktøy i en integrertutenrikspolitisk verktøykasse som vestlige land blir bedt om å brukemer og mer for å fikse «failed» states. (…) Her møtes den modernesikkerhetspolitiske interesse og verdiene. (…) Noen ganger kan vioppnå både humanitære verdimål og interessemål med samme bruk avmilitærmakt - som i Bosnia, Kosovo og Afghanistan. Andre ganger må vivelge mellom USA og FN.

Professor i statsvitenskap og tidligere statssekretær

Janne Haaland Matlary

Dagbladet

03.03.2005.

Hva

mener

www.revolusjon.no

Valgtaktikk og opportunisme

Av Jan R. Steinholt