Arthur Omre

Mennesket og forfatteren

Av Ragnar Solberg

1
 Arthur Omre
Mennesket og forfatteren

En prosjektoppgave
av
Ragnar Solberg

Ferdigstilt 1. Oktober 1996

Innhold
Forord side 3
Mennesket Arthur Omre side 4
Forfatteren Arthur Omre side 12
Litteraturliste side 19

2
 Forord
Når jeg skulle velge emne for denne prosjektoppgaven, var i grunnen ikke
valget vanskelig. Det måtte bli Arthur Omre. Hvorfor det?

Det er først og fremst to grunner til det. For det første syntes jeg det var en
utmerket anledning til å bli bedre kjent med mannen og forfatteren jeg i mine
barneår delte gate med, og for det andre så synes jeg at Omre er en utrolig
spennende person, både som forfatter og privatperson. Dessuten så jeg det
som en utfordring å skrive om en det tidligere var skrevet relativt lite om.

Da jeg våren 1991 begynte på dette prosjektet om Arthur Omre, var ikke hans
liv og forfatterskap samlet mellom to permer og det fantes nesten ikke noe
annet skrevet materialet om ham heller Derfor har det vært litt av et
detektivarbeid å samle inn opplysninger om mannen. Jeg har måttet finlese
flere leksikon og andre oppslags, og jeg har bladd men gjennom en rekke
avisarkiver på jakt etter artikler om og intervjuer med ham. Jeg har lett i
kirkebøker og snakket med Arthur Omres familie og andre som sto ham nær,
for å samlet alt som kunne være av interesse for denne oppgaven.

Det som bød på størst problem, var å grave fram opplysninger om Omres
privatliv. Om det er skrevet lite om forfatteren, så er det skrevet ennå mindre
om privatmannen Arthur Omre. Det er da man føler at man har fått oppfylt
guttedrømmen om å få være detektiv. Jeg har studert gamle politirapporter og
rettsreferater fra mellomkrigstiden (det er faktisk der man finner mest om
privatpersonen Omre), og jeg har finlest gamle avisartikler og intervjuer med
ham, for om mulig få et innblikk om hans liv der. Jeg har steder der han levd,
og jeg har snakket med noen av hans slektninger i Porsgrunn og Tønsberg.
Dette har ført til at jeg har samlet sammen tilstreklig materialet til å kunne
danne meg et bildet av både mennesket og forfatteren.

Etter at jeg etter noen års opphold tok fatt på dette prosjektet igjen, har det i
mellomtiden blitt skrevet en biografi om Arthur Omre. Den er skrevet av Eivind
Søbye og heter ”Ingen vei tilbake”. Dette er en meget omfattende biografi,
som går dypt inn i sjelelivet til både mennesket og forfatteren. Ved min
omarbeiding av dette prosjektet har jeg flittig benyttet meg av stoff derfra.
Men selv om det er en meget god og velskrevet biografi, så inneholder den
også enkelte feil og mangler. I biografien blir det hevdet at Arthur Omre ble
født i Horten og døpt i Garnisonkirken der. Dette stemmer ikke med mine
undersøkelser. I gamle kirkebøker fra Brunlanes, som jeg har fått studere
utskrifter av, kommer det klart fram at han ble født i Nevlunghamn i Brunlanes
og ble døpt i Berg kirke. Videre så hopper biografien litt vel lett over Omres tid i
Amerika, en periode i hans liv som jeg synes er interessant, og som derfor
burde vært viet større plass.

Jeg vil til slutt få rette en stor takk til alle som har bidratt med opplysninger og
all annen hjelp for å få realisert denne oppgaven.
Ragnar

3
 Mennesket Arthur Omre
Født i Brunlanes
Svenn Adolf Antonisen het en ung mann fra Nevlunghamn i Brunlanes. Et
forblåst lite tettsted på det aller sydligste punktet på vestfoldkysten. Der
arbeidet han som los og redningsmann, og ledet fartøyene trygt utenom de
fryktede Rakkebåene og inn til havnene i Stavern og Larvik. En jobb som kunne
være ganske tøff og risikofylt når været sto på som verst fra sørvest. Av og til
måtte han også dra ut og berge skip og mannskap som var kommet i havsnød.
Slett ikke noen jobb for folk med vannskrekk. På den tiden, på slutten av 1800-
tallet, hadde men stort sett ingen andre hjelpemidler å stole på enn seg selv og
en robåt. Men han elsket jobben. Sjøen, saltsmaken og fen friske luften kunne
han ikke leve uten.

Men i 1885 oppdaget han at livet ikke bare består av saltvann. Da traff han den
unge frøken Ragnhilde Wilhelmsen fra Helgeroa. Da var ikke veien lang til
presten. Etter vielsen flyttet de inn i et lite hus i Helgeroa. Mens de bodde der,
fikk de sitt første barn. En sønn. En liten bylt som de ga navnet Ole Arthur.
Dette skjedde like oppunder jul i 1887, nærmere bestemt den 17. desember.
For å få litt bedre plass, flyttet de like etter til gården Amundrød på
Ormestranda midt mellom Helgeroa og Nevlunghamn. Dette måtte være et
ønskehjem for en los og sjøredningsmann. Der kunne han, fra kjøkkenvinduet,
sitte å følge med all blåttrafikken på fjorden.

Familien Antonisens lille hjem på Omlistranda ved Nevlunghamn. ( Den bakre delen t.h. den venstre delen er
bygget på i senere tid). Foto Ragnar Solberg

4
 Vokste opp i Horten
Men så en dag fikk far i huset jobbe ved marinen i Horten, og det var derfor
naturlig å flytte dit. Ollebakken 12 ble således det huset der ole Arthur, som
bare ble kalt Arthur, skulle få sin barndom og oppvekst. Og den lille familien
vokste etter som årene gikk. Innen 1902 hadde søskenflokken økt til åtte.
Barna., som i tillegg til Artur, etter hvert omkranset matbordet hos familien
Antonissen het Sigurd, Sven, Eliot, Ragnhild, Margit, Wilhelm og Inger. Om
oppveksten til Arthur vet vi lite, bortsett fra at han visstnok var en ganske vilter
krabat med mange slags påfunn som av og til kunne drive foreldrene til
vannvidd. Det fortelles også at faren oppdro barna meget strengt og drev den
reneste kadaverdisiplin ovenfor dem, og det hendte mer enn en gang at lille
Arthur fikk smake lærreima.

Ollebakken 12 i Horten der Arthur Antonissen vokste opp. (foto ukjent)

Den unge Arthur Antonisen var, etter eget utsagn, ikke noe skolelys, men han
klarte seg brukbart gjennom både folkeskole og middelskole. Men blekket på
vitnemålet fra middelskolen hadde knapt nok tørket, før han dro til sjøs. Tre
dager etter eksamen mønstret den 16 år gamle Arthur på barken ”Inga” av
Drammen som førstereisgutt. Skjønt det var ikke hans første tur til sjøs.
Allerede året før hadde han sommerjobb på skonnerten ”Elianor” tilhørernde en
”kalahandler” i Horten.

Fra sjømann til ingeniør

Det så lenge ut til at sjømannsyrket skulle bli Arthurs livsbane, slik det var for
hans far og bestefar. De kommende to årene seilte han på Nordsjøen på fire
forskjellige båter. Selv sier han om disse båtene at de var i så dårlig stand at de
nærmest fløt på pumpene. Så lenge det varte. For på forsommeren 1905
forliste han i Hvitehavet med lastebåten ”Senator” av Langesund. De blr
plukket opp av en rusisk slepebåt og satt i land i Arkhangelsk. Der sto de;
båtløse, pengelens og langt hjemmefra. Men lykke smilte til Arthur oppe i all

5
elendigheten. Sammen med kameraten Nils Svendsen ble de ansatt av den
svenske professor og vitenskapsmannen Otto Ekstam som hjelpegutter på en
botanisk ekspedisjon til Novaja Semlja. Etter å ha plukket blomster og andre
planter hele sommeren, ble Arthur med ekspedisjonen på en dramatisk og
strabasiøs reise til Moskva. Han fulgte deretter med Ekstam tilbake til
Stockholm, og dro deretter hjem til Horten.

Han følte at han hadde fått nok av sjømannslivet. Han bestemte seg nå for å bli
på land, og han begynte derfor som læregutt på Horten verft.. Året etter kom
han inn på Horten tekniske skole, der han utdannet seg til ingeniør. Etter endt
eksamen i 1908, dro han rett til Rjukan, der han fikk jobb som turbinmaskinist
ved den provisoriske Krokan kraftstasjon som produserte strøm til
anleggarbeidene ved den mer berømte Vemork kraftstasjon.

Søker lykken i Amerika

Men den trange Vestfjordalen var ikke noe blivende sted for energibunten og
eventyreren Arthur Antonisen. Året etter, i 1909, bestemte han seg for å prøve
lykken i Amerika. Han jobbet seg over og slo seg ned i New York, nærmere
bestemt i Brooklyn, der han bl.a. Arbeidet som teknisk tegner og
videreutdannet seg som arkitekt.

Men tilværelsen i USA ble ikke så lukrativ som han hadde trodd..
Det var nedgangstider og arbeidsledigheten stor. Pengelens og med trusler om
å bli kastet ut fra rommet han leide dersom han ikke betalte husleia, kjøpte
han seg ei skrivebok og rørte sammen en, etter eget utsagn, banal historie,
som han fikk 20 dollar for i avisen ”New York Herald”. For å ha noe å leve av,
fortsatte han og levere slike småartikler og noveller til denne og noen andre
aviser.

6
 Den unge ingeniøren Arthur Antoniusen fra tiden i USA (1912)

Hjem igjen
Men han dro ikke til Amerika for å skrive småartikler i avisene. Han var ingeniør
og arkitekt, og ønsket å arbeide som det. Derfor pakket han i 1914 kofferten og
reiste hjem til Norge. Der begynte han ganske så raskt som teknisk tegner ved
Thunes mekaniske verksted i Kristiania. Det var på den tiden han treffer Ruth
Evensen fra Porsgrunn, og i 1916 gifter de seg i Frogner kirke. I 1916 tok han
mot til seg og startet sitt eget entreprenørfirma. Det gikk bra i mange år, med
bygging av alt fra hus til taubaner. Men så kom nedgangstidene også hit til
landet. Det rammet også vår ingeniør. Det ble trange tider innen
byggebransjen, og han slet hardt for å holde hodet over vannet.. Da
byggherren av et større villabygg, som Antonisen oppførte i Nobelgate i Oslo,
ikke klarte å oppfylle sin del av byggekontrakten førte det til at hele bedriften
hans gikk over ende i 1922.

Arthurs ”mørke middelalder”

Så kom en periode i hans liv han helst ville glemme. Han var nærmest
desperat. Med kjempegjeld og uten arbeid, var han villig til nesten hva som
helst for å tjene penger. Det var forbudstid her i landet. Det vil si at det ikke var
tillatt å omsette alkoholholdige nytelsesmidler. Men da etterspørselen etter

7
denne edle varen var meget stor, oppdaget Arthur Antonisen snart at det
kunne være store penger å tjene på å sørge for å dekke noe av denne
etterspørselen. Han begynte derfor med en privat ”import” av sprit fra Sverige,
Tyskland og England. Og ”butikken” gikk strykende, og han tjente grovt med
penger. Så bra at han kjøpte en stor 4 etasjers leiegård I Theresesgate på
Oslos beste vestkant., dit han flyttet inn med sin familie, og hvorfra han ledet
smuglertrafikken sin.

Theresesgate 17 som Antonisen kjøpte

Dette var en dramatisk periode i hans liv, en periode fylt av spennende

smuglertokter, politijakter, skyteepisoder i den reneste mafiastilen,
arrestasjoner, tøffe rettssaker, fengselsopphold og dramatiske rømninger. Ja,
mange mente at Omres liv på den tiden inneholdt mer spenning og dramatikk
enn all hans diktning til sammen. I tiden fra 1922 til 1935 ble han arrestert,
dømt og fengslet en lang rekke ganger for smugling, angrep på politiet og
bedrageri. Den lengste dommen var på 4 år.

8
 Over. Hans smugleraktivitet førte han opp i mange dramatiske episoder.
(Scene fra filmen ”Smuglere)

Til tross for at han var gift, innledet han på den tiden et forhold til den unge og
vakre Aslaug Klemetsen. Et forhold som varte i mer enn 10 år. Ellers er det ikke
mye vi vet om denne tiden i hans liv, da dette var noe han nødig ville snakke
om. Litt kan vi dog få innblikk bed å lese romanene ”Smuglere” og ”Flukten”,
som han selv har innrømmet inneholder mange elementer fra hans eget liv.
”Ikke så galt at det ikke er godt for noe”, heter et gammelt uttrykk.. Og mange
har spurt seg hva som ville ha skjedd med forfatteren Arthur Antonisen dersom
han ikke hadde havnet på skråplanet.

9
 Over: Et bilde av Arthur Omre cella si på ”Botsen”, der han etter hvert ble en meget
habil møbelsnekker

Nytt liv—ny identitet

Akkurat det er det. umulig å svare på Det som imidlertid er sikkert, er at uten
den kriminelle virksomheten, ville aldri Arthur Omre ha sett dagens lys. Da han
slipper ut av fengselet for siste gang i 1935, har han bestemt seg for å legge
den kriminelle virksomheten bak seg. Men han var redd for at navnet hans var
så tilsmusset at det kunne skade hans videre karriere. Han besluttet derfor å
skifte etternavn, slik hans far hadde gjort to år tidligere. Faren skiftet navn til
Amundrød etter gården i Brunlanes. Arthur kunne godt ha tatt det samme
navnet, men av hensyn til faren som nå var en høytstående militær
embetsmann, valgte han navnet Omre etter stedet der gården Amundrød lå.

Det ble ikke lett å være Arthur Omre etter løslatelsen. Store deler av familien
vendte ham ryggen, og ville helst ikke ha noe med ham å gjøre. Det samme
gjaldt mange av hans tidligere venner. Også hans kone Ruth hadde fått nok av
hans utsvevende livstil, og hadde tatt med seg ungene og flyttet hjem til
Porsgrunn. Likeså var det ikke så lett for en som hadde vært borte fra normal
livsførsel i over ti år å få seg arbeid. Det ble med noen spredte småjobber av
ymse slag, bl.a på en bensinstasjon.

10
Etter krigen vendte Omre tilbake til sin kone og barn i Porsgrunn. Han var
fortsatt den samme rastløse, alltid omreisende forfatteren. Han var sjelden å
finne hjemme i sin egen stue..
Dersom ikke var i huset sitt på Hankø eller hos Gyldendals forlag, så var han på
besøk hos bekjente i Porsgrunn. Han hadde en av sine brødre boende med sin
familie på en annen kant av byen, og hos ham var han en hyppig gjest. Disse to
brødrene hadde alltid hatt et godt forhold til hverandre. Ellers var han stadig å
se på spaserturer rundt om i byen. Han hadde, som tidligere nevnt, ikke noe
særlig til overs for hjemmehyggen. Det skyldes i første rekke atmosfæren i
huset. Konen Ruth var nemlig dypt religiøs, og dette satte sitt sterke preg på
hjemmet. Dette falt ikke helt i smak sosialisten og ateisten Arthur Omre. Nei,
da var det mye triveligere på Parkrestauranten eller hoe gode venner, og da
gjerne over et parti sjakk. (tiden bak murene hadde nemlig gjort ham til en
dreven sjakkspiller).

Ruth og Arthur Omres hjem på Moldhaugen i Porsgrunn

Personen Arthur Omre var med sitt enkle og likeframme vesen, godt likt av alle
som kjente ham. Han var folkelig, hyggelig og en tvers i gjennom alminnelig
mann som ikke stakk seg fram på noen måte. Man skulle ikke snakke lenge
med ham før man forsto at man her hadde å gjøre med en mann med et stort
forråd av kunnskap, klokskap og humor. Foruten å være en god forfatter, viste
han også glimrende egenskaper som historieforteller. Han var et oppkomme av
historier. Morsomme eller tragiske, sanne eller oppdiktede. Uansett, han
trollbandt alle sine tilhørere med sin fortellerglede.

11
 Arthur og Ruth Omre hjemme i hagen på moldhaugen i Porsgrunn

Samfunnsengasjert
Arthur Omre var en samfunnsengasjert mann, noe vi kan lese oss til i de fleste
av hans romaner og noveller. Der taler han ofte den lille manns sak. I det
daglige liv sto han også på de svake og undertryktes side. Han følte seg som
en av dem, ved at han selv, gjennom mange år hadde følt armoden og den
fornedrelse som fulgte med den, både på kropp og sjel. Politisk hørte han nok
hjemme på venstresiden, men han var ikke noe videre interessert i tradisjonell
partipolitikk. Men hans samfunnsengasjement ga ham mange venner innen de
politiske kretser både lokalt og sentralt. Bl.a. så var han en god venn av
arbeiderpartipolitiker og stortingsmann Sverre Løberg fra Skien.

Et rikholdig liv
Få mennesker kan vel se tilbake på et liknende langt og innholdsrik liv som
Arthur Omre. Det ble sagt, også av ham selv, at livet hans overgikk alle hans
noveller og romaner hva spenning
Og handling angikk. Han var en ualminnelig sprek og vital eldre mann, inntil
han vinteren 1966 ble rammet av slag.. Etter dette gikk det langsomt nedover
med ham, og den 16. August 1967 døde han nær 80 år gammel. Han ble
begravet på Vestsiden kirke i Porsgrunn, ved siden av sin sønn Sven, som ble
drept i en flystyrt under krigen. Hans kone Ruth, som døde tre dager før sin 79
årsdag i 1970, ble lagt i samme grav.

12
 Forfatteren Arthur Omre
Den litterære starten
De fleste av oss oppfatter Arthur Omre som en forfatter som debuterte
meget sent. Grunnen til det er at hans første romaner ”Smuglere” og
”Flukten” ble utgitt ii 1935 og 36 da han nærmet seg 50 år. Men egentlig
har han skrevet i hele sitt voksne liv. Ja, allerede da han gikk på
middelskolen, ble hans talent med pennen lagt merke til. Selv husker
han at norsklæreren, adjunkt Klem, skrøt av stilene hans. Og hans
litterære karriere startet med en skolestil om Henrik Wergeland, som var
så god at han måtte lese den opp for hele skolen på 17. Mai 1903.

I den tiden han, som nyutdannet tekniker arbeidet på Krokan

kraftstasjon ved Rjukan i 1908 til 1909, benyttet han både arbeids– og
fritiden til å skrive. Der skrev han sin aller første roman, som han først
kalte ”Varme ved fossen”, men som han senere omdøpte til ”Varm
vinter” og ”Varm jul”. Der, mellom kraftturbinene, skrev han også første
del av ”Fyrsten”, eller ”Svart Tulipan” som han senere kalte den. Disse
og andre noveller fra den tiden ble utgitt under psydonymet Arthur Juel i
”Arbeidermagasinet”.

Avisskribent i New York

Da han søkte lykken i Amerika, livnærte han seg i lengre perioder av
skrivekunsten. I forrige kapitel fortalte jeg litt om hvordan dette tok til. I
et intervju noen år senere fortalte han mer detaljert om dette: ”Jeg var i
Amerika i mange år, men da jeg kom til New York var tidene sløye. Jeg
fikk ikke noe å gjøre og pengene tok slutt. Så fant jeg på å skrive. Jeg
satt i en Park i New York og skrev en liten historie, gikk så med den opp i
en avis som har kontorene like ved parken. Jeg slapp inn til en fyr som
satt med bena på pulten og Som jeg viste manuskriptet. Jo, han skulle
se på det, kom igjen om et par uker. Men jeg svarte at jeg måtte ha det
avgjort straks, manglet penger. Men merkelig nok så han på det straks,
syntes om historien og gav mig en anvisning på 20 daler. Slik begynte
det.”

I et annet intervju fortalte han at han hadde truet redaktøren med at

dersom han ikke fikk 29 dollar for fortellingen, så ville han oppe ut fra
Brooklyn Bridge. Redaktøren ba ham om å vente litt til han fikk sendt
med en fotograf. Etter en god gjensidig latter ble fortellinger antatt. Etter
hvert fikk han sin faste spalte denne avisen
(New York Herald), der han produserte flere hundre artikler. Hans mange
engelske noveller og historier ble også godt mottatt av mange andre
aviser og magasiner. Han skrev også tre romaner der. Den mest kjente
het ”Vertshuset South Carolina”, som senere gikk som føljetong i Nils
Johan Ruds ”Magasinet”. De to andre, ”The Town” og ”The Streamer”,

13
ble så forandret og popularisert av forleggeren at han ikke lenger ville
vedkjenne seg dem, og de ble derfor ikke utgitt.

Tilbake til Norge med skrivelyst

Da han kom tilbake til Norge i 1914, fortsatte han å skrive noen artikler
og noveller i ny og ne., og i 1917, mens han oppholdt seg i
Gudbrandsdalen, skrev han sin aller første roman. ”Jeg tror den var god,
med den blev brent opp av forlaget uten at jeg viste det.” har han selv
sagt om den. I den tiden han satt inne, skrev han også en god del. Hvor
mye han skrev er det ingen som vet, men 16 stilhefter på til sammen
over 300 håndskrevne sider er tatt vare på. Dette var små
enkeltåstående fortellinger om en mann som het Erik Olsen..
Arthur Omre og Nils Johan Rud
I perioden 1923 til 1925 skrev han romanene ”Smuglere”, ”Flukten” og
”Kristinius Bergmann”. De to første, ”Smuglere” og ”Flukten”, ble
opprinnelig skrevet som en stor roman, noe man vil forstå når man leser
dem. De ble ikke utgitt da,, men først ti år senere, etter tiden bak
murene. Han forteller selv om hvordan det skjedde: ”Nils Johan Rud i
Arbeidermagasinet synes jeg skrev ganske bra. Og Hjalmer Waage i
Lørdagskvelden syns jeg skrev så godt at jeg burde fortsette. Redaktør
Nils Rud mente det samme, likeledes Kolbjørn Fjeld i Tiden. Så våget jeg
meg frem med min bok Smuglere, som jeg for lengst hadde kladden
liggende ferdig til”.

Og Rud likte det han fikk se, og anbefalte Omre om å ta kontakt med seg
manuskriptet til Kolbjørn Fjeld som var redaktør i forlaget Tiden (som var
arbeiderbevegelsens eget forlag). Fjell leste manuskriptet, og han likte
det og ville mer enn gjerne gi det ut. Han var så begeistret at han ga
Omre 200 kroner i forskudd, som han investerte i ny hybel.

14
 Fra hybelen som Omre investerte pengene han fikk på forskudd for ”Smuglere” .

Men styret i tiden, som besto av størrelser som Oscar Torp, Ole
Colbjørnsen, Haakon Lie og Einar Gerhardsen, virket ikke så begeistret
over å få en kriminell person under sitt tak. I alle fall så fikk de seg ikke
til å skrive noen kontrakt med Omre om noen utgivelse. Detter var
uholdbart for Omre, da han så sårt trengte penger livets opphold.
Foruten å være redaktør i ”Arbeidermagasinet” og ”Hjemmet”, var Rud
også konsulent i Gyldendal forlag. Han tilbød seg derfor å vise
manuskriptet til forlagsdirektør Grieg og gi ham sine anbefalinger. Det
var ingen tvil, Gyldendal ville gi ut romanen. Romanen ble reinskrevet,
bl.a. Ble den endret fra tredje til første person, og da den var meget
lang, ble den delt i to , og deretter sendt til Gyldendal for utgivelse. Den
første delen, som ble kalt ”Smuglere”, ble utgitt i 1935, og den andre
delen, ”Flukten”, kom ut året etter.

Noe nytt i norsk litteratur

Sjelden har noen norsk roman vakt større oppsikt enn disse to
romanene. Da ”smuglere” kom ut, skrek kritikerne over seg av
begeistring. Hva var det som gjorde dem så spesielle? Det var flere ting..
En ting var den meget spesielle språkstilen. Noen likte å sammenlikne
ham med Erenst Hemingways skrivestil, noe han selv ikke likte noe
særlig. Til dette skrev han denne kommentaren:
”Boken er skrevet i den muntlige amerikanske stil –en del tillempet vore
forhold. En stil som faller meg naturlig. Jeg har ikke lest Erenst
Hemingway, men jeg har lest Cain—etter at min bok nesten var ferdig.
...Dessuten skrev jeg noveller og romaner mens Hemingway ennu gikk i
knebukser”

15
Omres språk var enkelt, klart og direkte, og han unngikk bevisst.
Tungvinte formuleringer og utbroderinger. Han mente at lange og
innviklede setninger var en uting. En setning skulle ideelt sett kun
inneholde subjekt og predikat, og om nødvendig et objekt.. Han hevdet
at dersom en setning trenger et adjektiv, så er det noe galt med
subjektet, og behøves det et adverb, så er det noe galt med verbet. Han
mente også at ”relative bisetninger var noe svineri”. I ”Norges
litteraturhistorie” ble hans skrivestil beskrevet som: ” kresent artistisk,
komposisjonen er stram og uten famling”. For å illustrere denne særegne
stilen, har jeg plukket ut et sitater fra to første romaner. I ”Smuglere” har
han nettop oppdaget at han er blitt fralurt nesten alle sine penger av en
som hadde lovet ham som tobakksagent. Han sier da:

”Kontoret er stengt. Jeg har noen ubehaglige dager. Jeg er svindlet.

Blåøyd troskyld. Alene er jeg ikke. Politiet ordner opp i saken. Jeg møter
ikke opp. Det blir ikke penger av det, dessuten vil jeg ikke være
latterlig”.

I ”Flukten” ønsker han å beskrive noe av atmosfæren omkring

turisttrafikken i den vestlandsfjorden han hadde søkt tilhold. Det andre
forfattere kanskje ville vært fristet til å bruke flere sider på å uttrykke,
gjorde Omre på følgende elegante måte:

”Høysommer. Turistskipene lå å fylte opp hele fjorden. Det kommer et

og to hver dag. Svarte, hvite, hollandske, franske, engelske. De kommer
hver morgen. Svære barkasser låp frem og tilbake med mennesker.
Karjolene og bondetrillene kjørte i tog opp dalen med missene og
gentilmennene. Gamle morkne stuer, grønne lierog fjelltopper med snø
på. Te på hotellveranda. Tilbake med karjolene og trillene. Middag
klokken syv om bord på turistskipet. Smoking. Dans på dekket i
eventyrlig sommerlys i en norsk fjord. Innfødte på bryggen og på
strendene ser stumme ut mot eventyret.”

Hva var grunnen til at Omre tok i bruk en slik rasjonell skrivestil? Han
besvarer det selv i et intervju i bladet ”Oslo Illustrerte”:
Jeg har skrevet på den måten som faller meg naturlig, Jeg tror at
Sproget ligger nokså nær vår tid - så å si i luften. Noe av det
amerikanske talespråket henger vel kanskje igjen i mig. Amerkanerne vil
ikke ha ord og ord, men facts, facts, facts—både i tale og skrift. I
redaksjonene strøk de halvdelen av det jeg skrev, om det var aldri så
kort.

Ja, det er ingen tvil om at han hadde fått impulser til sin skrivestil i den
tiden han skrev i amerikanske avise. Da han av natur var rastløs og
impulsiv, falt denne formen naturlig for ham. Da han tidligere ikke hadde

16
hatt noen tilknytning til de litterære miljøene, har han heller ikke latt seg
påvirke av tendensen som rådet der. For i norsk skjønnlitteratur var
dette noe nytt. Ingen hadde tidligere våget å bruke en slik stram og
nøktern komposisjon i sine noveller eller romaner. Arthur Omre var med
andre ord en banebryter i så måte.
Arthur Omre i arbeid i hagen utenfor villaen sin p

å 1938
Omre i særegen profil.

Banebrytende var også hans bruk av romanstoff.. I ”Norsk

litteraturhistorie” kan man lese at ”hans romanstoff var ganske nytt og
dertil i betydelig grad sensasjonell”. Når man leser Omres fire første
romaner ”Smuglere”, ”Flukten”, ”Sukkenes bro” og ”Kristinius
Bergmann”, får man følelsen av at forfatteren forteller oss ting han har
greie på. Den intense innlevelsen og store detaljrikdommen som han
legger for dagen, gir oss et sterkt inntrykk av at alt det han forteller er
selvopplevd. At dette er autentiske fortellinger i romans for. Da han
engang engang ble spurt om det ikke var mye selvbiografisk stoff
romanene hans, svarte han: ”Ja, særlig i Flukten og Smuglere, man la til.
”Sannheten er mye verre, gudbevaremegvel! Men en legger seg jo
nødig helt bar.”

Og det er det autentiske som gjør Omres romaner så sterke og ekte.. Vi

17
blir, etter hvert som vi leser hans romaner, mer og mer grepet av
ektheten i dem. Handlingene virker sannferdige, menneskene han
skildrer, selv den minste biperson, framstår som ekte og levende
mennesker.. Det skyldes ikke minst Omres evne til å observere
mennesker og deres omgivelser. Romanene var i høyeste grad
personlige samfunnskildringer der vi som lesere får følelsen av å komme
tett innpå nervenettet til forfatteren. Og det er ingen tvil om at de fire
ovennevnte romanene er selvopplevde skildringer. Ingen tredjeperson
ville være i stand til å gripe leserne
med sin enestående evne til å skildre jeg-personens tanker og følelser,
samt å formidle det på en slik ekte og realistisk måte som bare en som
kjenner det hele fra innsiden kan.

Av disse fire romanene var det nok ”Flukten” som ble den største
suksessen. Det var også den romanen Omre selv likte best, og det er
også den av hans romaner som er oversatt til flest språk. Jeg nevner i
rask rekkefølge: amerikansk, dansk, engelsk, finsk, fransk hollandsk,
polsk, russisk og svensk. En av de som har lest denne romanen er den
store franske dikteren Andrè Gides.: Han
må opplagt ha likt det han leste, for han gir romanen følgende omtale:
”Sjelden har et verk, jeg tror virkelig aldri i mitt lange liv; både fengslet
meg og grepet meg i den grad som ”Flukten” gjorde. Arthur Omre er en
av verdens betydeligste diktere i dag.”

Men Arthur Omres diktning stoppet ikke med disse fire nevnte
romanene. Langt der i fra. Nye romaner og noveller formelig strømmet
ut fra den produktive forfatteren. Hans øvrige romaner er: ”Intermesso”
(1939), ”Det onde øyet” (1940), ”Det hender i blant / Harmoni” (1941),
”Vagabond i Gosen” (1953), ”Mikkelfanten” (1955) ,
”Svarte Paal” (1956), ”Ek & Co” (1957), ”Frydenlund” (1965) og
”Sølvkruset” (1941/1971). Innimellom alt dette ga han også ut følgende
novellesamlinger: ”Stort sett pent vær” (1948), ”Skiftende bris” (1950),
”Manjane” (1952), ”Gullmyntene” (1954), ”Den rode silkekjolen”
(1966) og ”Den magiske kofferten” (1994). I 1946 ga han også ut
skuespillet ”Linedansere”, og året etter skuespillet ”Det fente bud”.
Både ”Smuglere” og ”Flukten” er filmatisert. ”Flukten” i 1951 i regi av
Astrid Henning Jensen og med Alfred Maurstad og Jørn Ording i
hovedrollene, og ”Smuglere” i 1968 i regi av Rolf Clemens og med Elsa
Lystad og Arne Aas i de største rollene.

Aldri noen selvbiografi

Som nevnt tidligere, så måtte Omre tåle en del år i fengsel for sine
mange lysskye virksomheter. Mange av hans romaner og noveller bærer
tydelig preg av dette. Det er ingen tvil om at dette har satt dype spor

18
etter seg hos ham, og at det også har gitt ham en god del inspirasjon i
hans arbeid. Han brukte også en del av tiden bak murene til å skrive.
Blant annet så skrev han ”Sukkenes bro” der.
Det eneste Omre aldri skrev, til tross for at han flere ganger ble
oppfordret til å gjøre det, var en selvbiografi. Med bakgrunn i hans
utrolig innholdsrike og spennende liv, ville den ha blitt en meget
spennende lesning. Men det hadde han ikke lyst til. På en av de mange
forespørslene svarte han: ”Mitt liv har vært for jævelig. ….Kanskje blir
jeg så gammel at jeg blir helt snill igjen. Men aldri så dumsnill at jeg gir
ut min egen selvbiografi. Den romanen ville bli for beveget, ...det skal
ikke lite til for å skrive sannheten om seg selv.” Han avsluttet med å si at
man kunne finne mye selvbiografisk i ”Smuglere” og ”Flukten”, og jeg vil
for egen regning legge til ”Sølvkruset”, som ble utgitt etter hans død.
Her forteller han om en treskjærer, men det kunne like gjerne være en
fortelling om seg selv og hans kamp om å bli en akseptert forfatter.

I fengsel igjen for smugling

Få vet kanskje at Arthur Omre også satt inne for mer aksepterte
forbrytelser som har flere likhetspunkter med det han satt inne for i
mellomkrigstiden. Jeg har så vidt nevnt det tidligere. Det var under den
andre verdenskrig. Han forteller selv om dette i en artikkel i Vestfold
Arbeiderblad i 1963:
”Jeg ble arrestert utenfor Gyldendal i Oslo. Jeg hadde drevet med
flyklingetransport for egen regning, og ble angitt av en dame fra
Sandefjord. På Grini satt jeg i ett års tid, det var først og fremst dødsens
kjedelig. Vi spilte sjakk for det meste, men noe jeg også skrevet. Jeg fikk
ordnet det slik at jeg ble sperret inne i galecella, og der skrev jeg en
roman og flere noveller, men de ble ikke gode nok, så jeg publiserte ikke
annet enn en novelle, ”Ødeland”.
……Papirene puttet jeg forresten i syltetøyglass, og etter krigen grov jeg
dem opp igjen ute på Grini.”

Kommersiell eller skjønnlitterær?

Mange har stilt spørsmål om Omre er en skjønnlitterær forfatter eller en
kommersiell forfatter. Til det kan vel bare svare JA. Alle er enige om at de
mange romanene viser at han hører hjemme blant den skjønnlitterære
diktereliten, men det er ikke å skyve under en stol at han også skrv for
pengenes skyld. Han produserte mange noveller for ukeblader og aviser.
Hvor mange er det ingen som vet, men han var en storleverandør av
noveller og fortellinger i mellomkrigstiden.
Alle disse novellene ga ham gode ekstrainntekter, noe han aldeles ikke
hadde noe i mot. Han fant fort ut at det var god butikk i

19
novelleskrivningen. Når han hadde tjent penger på å få dem utgitt i
ukebladene, kunne han senere samle dem sammen og utgi dem i
bokform og tjene ennå mer penger på dem. Men det at en så anerkjent
forfatter livnærer seg på å skrive ukebladnoveller var ikke noe særegent
på den tiden. Det var ganske vanlig at forfattere skrev noveller ”på si”
for å spe på en ellers karrig inntekt.. Novelleforfatteren Omre holdt liv i
romanforfatteren Omre på mer enn e måte. Foruten å gi ham salt til
suppa, ga novellene ham også inspirasjon og materiale til romanene.
Det har nemlig skjedd at vi finner elementer fra novellene hans i
romanene hans, for eksempel så er novellen ”Manjane” bakt inn i
romanen ”Det onde øyet”.

Skrev helt til det aller siste

Arthur Omre blir sett på som en av mellomkrigstidens mest
betydningsfulle forfattere. Det skyldes flere ting, men hans spesielle
fortellerteknikk, som var en liten revolusjon i de litterære kretser, var
nok den viktigste. Det som først og fremst kjennetegner Omres
forfatterskap, er hans samfunnsengasjement der han alltid tar de svakes
parti. Det andre er hans oppkomme av detaljkunnskap om folks og
forhold i alle slags yrker, fra mange land og i de forskjelligste situasjoner.
Han klarte, gjennom sin fortellerkunst å trekke leserne med seg inn i
sine mange utrolige spennende historier. Også i dag, mange år etter
hans død, blir hans romaner og noveller flittig lest, og vi opplever stadig
nyutgivelser av hans verker. Arthur Omre har for all framtid fått sin
velfortjeneste plass blant norsk litteraturhistories mest betydningsfulle
forfattere. Han var en banebryter i norsk litteratur, en forfatter for folk
flest.

Til tross for at helsen sviktet ham de siste leveårene, ga han aldri opp
skrivingen. Det han arbeidet med det siste året var å ”oversette” og
bearbeide alt det som an yngste sønn, som var sinnelidende, hadde
skrevet. Sønnen som, som Omre så på som en kunstner, hadde gjennom
mange år skrevet ned en mengde, for andre uforståelige tekster. Disse
hadde Omre satt seg som mål å tyde før han døde. Det målet nådde
ham, og en av disse fortellingene ble utgitt av hans gode venn Nils Johan
Rud i bladet ”Magasinet”.
Endelig kunne forfatteren legge pennen ned og hvile.

20
 Litteraturliste
over Arthur Omres forfatterskap

Romaner
Smuglere (1935)
Ble skrevet mens han satt i fengsel i perioden 1923-25. Den er på en
måte en ”biografi” om sin egen virksomhet som spritsmugler i
forbudistiden. Romanen var revolusjonerende i stil og språkform. Den er
også filmatisert og også oversatt til flere språk.

Flukten (1936)
Denne romanen ble skrevet i samme periode som ”Smuglere” og den
inngikk egentlig som en del av denne romanen. Men av praktiske
grunner ble den skilt ut som en egen roman. Denne er også en slags
selvbiografi. Han har rømt fra fengsler, og romanen beskriver hans kamp
for å holde seg skjult for øvrigheten. Romanen blir av mange regnet som
forfatterens største mesterverk. Også den er filmatisert. Det ere den av
hans romaner som er oversatt til flest språk.

Sukkenes bro (1937)

Denne er også skrevet mens han satt ”inne”. Den skildrer livet bak
murene sett gjennom gjennom hovedpersonen Adam Becker. Vi følger
ham også gjennom ungdomsårene og på en ny tur ut på skråplanet.
Romanen gir oss også en enestående beskrivelse av livet i en norsk
kystby i overgangstiden mellom seilskip og dampskip..

Kristinius Bergmann (1938)

I denne romanen treffer vi de to vennene Kristinius Bergmann og Jakob
Lund. De hadde det ikke noe videre godt. De ble utnyttet som billig
arbeidskraft. I denne nøden er det de planlegger et dristig innbrudd i en
bank i Oslo.

Intermesso (1939)
Her overrasker Arthur Omre sine lesere og kritikere med å skrive en
kjærlighetsroman. Også her finner mann mye av forfatteren. Den
handler om fiskersønnen Barder Strand fra den lille kystbyen, der han
går på teknisk skole. Han

21
Sølvkruset (1971)
Stor var overraskelsen da denne romanen kom ut tre år etter hans død.
Manuskriptet til denne romanen er datert 23. september 1941, og var
helt ukjent inntil de ble funnet blant forfatterens etterlatte papirer.
Grunnen til at han ikke har utgitt den tidligere, kommer nok av det
meget personlige preget romanen har. Vi fornemmer mye av forfatterens
skjebne fra tiden etter fengselsoppholdene, da han forsøkte å krabbe
seg opp igjen, og den vanskelige veien fram mot anerkjennelse som
kunstner. II romanen lar han treskjæreren Vorm ”Kniven” Eliassen skildre
Omres historie. En sterk og følelsesladet roman., som må plasseres blant
forfatterens aller beste.

Novellesamlinger
Stort sett pent vær (1948)
En samling historier fra okkupasjonstiden, og handler bl.a. Om
flyktningtransporten til Sverige, som han selv deltok aktivt i. Alt i alt en
lett blanding av humoristiske og mer dramatiske historier.

Skiftende bris (1950)

Detter er en samling med en rekke morsomme og underholdende
noveller om mennesker og deres mange påfunn.

Manjane (1951)
Dette er en samling med noveller som forfatteren har gitt undertittelen
”Fortellinger med musikk”. Man kan også finne deler av denne
novellesamlingen i romanen ”Det onde øye”.

Gullmyntene (1954)
Her kan vi bl.a. lese om musefeller som ikke virker, om alkoholikere og
deres problemer, om verdens største hotell– og bilsvindler og om en
italiensk sjåfør i USA. Med andre ord; mye god humor.

Den røde silkekjolen (1966)

Den siste novellesamlingen Omre rakka utgi før sin død. Skal man trekke
fram en av novellene her, må det bli ”Det fjerne”, som er en meget fin,
poetisk skildring av savn og lengsler, og som klart viser spennvidden i
Omres diktning..
Treffer Margrete og et kjærlighetsforhold utvikler seg.

22
Det onde øyet (1940)
Her blir vi presentert for den skarpe, nå etter hvert mer og mer
overarbeidede vitenskapsmannen Gerhard Langer. Han begynner å
hørselshallusinasjoner , og lider også av forfølgelsesvanvidd. Vi følger
mannens kamp gjennom sin sykdom.

Det hender i blant (Harmoni) (1941)

Dette er romanen med de mange titler. Foruten de to ovennevnte, ble
den gitt ut på nytt i 1978 med tittelen ”Holmgrensaken”. Dette er en
roman full av spenning og overraskelser. Vi treffer en fengselsfugl og
lurendreier som etter løslatelsen drar til vestlandet der han, med
blanding av hardt arbeid og småjuks, bygger seg opp til en meget
holden mann.

Vagabond i Gosen (1953)

Dette er en slags selvbiografi fra forfatterens tid som sjømann. Vi kan
lese om forliset i Nordishavet , og om hans opplevelser i Russland. Vi får
også et lite gløtt inn i de tøffe og primitive forholdene som man kunne
oppleve om bord på mange norske båter på den tiden.

Mikkelfanten (1955), Svarte-Paal (1956), Ek & Co (1957)

Disse tre romanene utgjør en triologi. Det er en slags slektshistorie der
vi blir kjent med husmannssønnen Mikkel ,som etter hvert ender opp
som storbonde, og sønnesønnen hans Paal, som grunnlegger firmaet Ek
& Co. Romanene gir oss til sammen et inngående bilde av
samfunnsforholdene på landsbygda og i byene fra slutten av 1700-tallet,
gjennom det store hamskiftet og fram mot sluttet av 1800-tallet.

Frydenlund (1965)
Dette er den siste romanen Omre klarte å fullføre, og den er et bevis på
at den nå gamle forfatteren ikke var utbrent. Romanen er stappfull av
handling. Vi blir kjent med den enestående familien Beck, som bor på
eiendommen Frydenlund i tiden rundt århundreskiftet. Romanen gir oss
utmerkede eksempler på forfatterens geniale evner til å beskrive
mennesker og miljøer.

Den magiske koffert (1994)

Da jeg fant denne novellesamlingen i bokhandlerhyllene, kunne jeg
nesten ikke tro mine egne øyne. Hadde Omre stått opp fra de døde? Eller
hadde man kommet over nye og ukjente noveller fra hans hånd? Nei da,
han ligger fortsatt der man gravla ham, men forlaget hans, Gyldendal,
hadde funnet det betimelig å samle 26 av hans beste noveller mellom to
permer. Fem av disse er ikke tidligere publisert i bokform.

23
 Skuespill
Omre har også skrevet og utgitt to skuespill. Begge to henter handlingen
fra okkupasjonsårene. Disse er:
Linedansere. (1946)
Det femte bud (1947)

Omre med en av sine mange novellesamlinger.

24