Forbundet Tenner og Helse - Artikler / Fluor i tandplejen http://www.tenneroghelse.no/default.asp?

page=34&article=17

Fluorforgiftning

Av Olov Lindahl

Professor dr. med. Olov Lindahl (1919-91) var en stor pioner innen biologisk
medisin i Sverige. Lindahl var meget kritisk til bruk av fluor for å hemme
kariesutvikling i tenner. Dette kommer tydelig frem i denne artikkelen om
fluorforgiftning. Artikkelen er et utdrag fra Olov Lindahls bok «Reseptfri helse»
(Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag, 1992). Boken ble skrevet i 1990, og teksten er
derfor noe foreldet. Artik-kelen bør allikevel ha en viss interesse i forbindelse med
dagens fluordebatt.

De fleste har antagelig hørt snakk om fluor som tilsettes vann i den hensikt å
forhindre forekomsten av tannråte (karies). Troen på fluorens utmerkede
egenskaper er etter min oppfatning en av de største medisinske villfarelser i vår tid.

Fluor i de doser som anbefales (1 ppm), er egentlig på lang sikt ytterst skadelig og
en medvirkende årsak til en rekke sykdommer og til for tidlig aldring. En ppm (parts
per million) betyr at det er en del fluor i 1000 000 deler vann, eller 1 mg fluor i en
liter.

Det er vanskelig helt å utelukke en viss kortvarig positiv effekt på tennene. Ser
man positivt på alle eksisterende rapporter, kan det tenkes at fluortilsetning i
vannet forskyver kariesangrep en tid, for siden på lengre sikt å gjøre tennene
skjøre og mer sårbare.

Det er også mulig at pensling av tennene med fluor har en viss forsterkende effekt
på emaljen. Men på sikt blir den imidlertid mer ømfintlig av behandlingen.

Mot disse høyst usikre, positive, kortsiktige virkninger, står imidlertid de negative
virkninger - akutt allergirisiko og med sikkerhet forgiftning på lang sikt.

Overbevisningen om at fluor beskytter mot karies, er blitt en slags religion, og de

fleste tannleger er fullstendig indoktrinerte.

Problemet med fluorprofylakse er at den, som alle forebyggende tiltak, er ytterst

vanskelig å bedømme og føre bevis for. Vanligvis har bevisføringen foregått på den
måten at to steder, eller områder, sammenlignes, hvorav den ene har fått vannet
fluorisert, den andre ikke. Deretter har tannleger fulgt frekvensen av nye «hull» i
tennene på skolebarn i ulik alder og laget statistikker som viser lavere
kariesforekomst i de fluorbehandlede områdene. Tannlegene har under disse
undersøkelsene visst hvilke barn som har fått, og hvilke som ikke har fått, fluor.
Dette har antagelig påvirket dem slik at de har funnet mange hull hos de
ubehandlede og få hos dem som har fått fluor. Disse sterke forventninger når det
gjelder effekten av fluor, har nok påvirket både deres dømmekraft og
observasjonsevne, slik at de har fått de resultater de ville ha.

Dette høres kanskje overdrevent skeptisk ut, men det har sin forklaring. Hull i
tennene - karies - er et relativt begrep. Det finnes små og store hull og små, brune
groper som kan være begynnelsen til karies. De siste lar enkelte tannleger være å
behandle, fordi de kan forbli uforandret i decennier, mens andre tannleger straks
utnevner dem til hull og plomberer dem for sikkerhets skyld. Det finnes også hull
som ikke så lett syns utenfra, men bare på røntgen, og også da i blant bare etter at
man har tatt flere bilder fra forskjellig vinkel. I dag anses røntgen for å være den
sikreste måte å oppdage hull på, men også tolkningen av røntgenbilder kan variere.
Kort sagt, i grensetilfellene er det en ren smakssak om en liten forandring utnevnes
til karies, eller ikke.

En liten historie for å illustrere dette. En pasient som var ferdigbehandlet hos en
tannlege, fant ut at han skulle kontrollere om det gikk an å stole på tannleger. Han
oppsøkte derfor en ny tannlege og ba om å få tennene kontrollert. Den nye
tannlegen fant da tre hull som han syntes trengte behandling. Opprørt over dette
eventuelle slurv hos den første og over eventuell overdiagnostisering i kommersiell
hensikt hos den andre, anmeldte han begge tannlegene til Socialstyrelsen, som er
kontrollmyndighet for all medisinsk behandling og pleie. Her ble to nye
«superspesialister» innkalt for å kontrollere pasientens tenner. Disse fant 4 hull!
Det merkelige var imidlertid at alle de tre tannlegene som fant «nye» hull, oppdaget
dem på forskjellig sted, og at ingen av «hullene» var felles.

Dette viser at diagnostikken av karies på mange måter er noe vilkårlig. Dette

gjelder naturligvis bare små og diskutable hull og ikke store forandringer som alle,
inklusive pasienten, kan konstatere uten vanskelighet.

For at en undersøkelse over resultatene etter en fluorbehandling virkelig skal kunne

regnes som bevis, må man altså kreve at de tannleger som skal «telle hull», ikke
får vite hvem som har fått og hvem som ikke har fått, behandling. Merkelig nok er
dette krav aldri blitt oppfylt under de første 20 årene av fluorpropagandaen.
Deretter er det imidlertid foretatt flere slike korrekte (dobbeltblinde) undersøkelser
og da alltid med negativt resultat, dvs. de har vist at det ikke har funnet sted noen
sikker senkning i kariesfrekvensen etter tilførsel av fluor.

Også på dyr har en rekke slike korrekte undersøkelser vært gjennomført uten
positivt resultat. Det later derfor til å være fullstendig åpenbart at fluorisering av
vannet overhodet ikke har kariesbeskyttende effekt, eller i alle fall at den
eventuelle effekt er svært liten og ikke vitenskapelig dokumentert.

Det finnes i dag en rekke observasjoner som viser at kariesfrekvensen iblant er

halvparten så stor i fluorfattige områder, som der det er mye fluor. Årsaken til dette
kan kanskje være at det er så mye som ligger til grunn for karies, f. eks. inntak av

1 av 5 30.04.2010 12:38
Forbundet Tenner og Helse - Artikler / Fluor i tandplejen http://www.tenneroghelse.no/default.asp?page=34&article=17

kan kanskje være at det er så mye som ligger til grunn for karies, f. eks. inntak av
mineraler og sporstoffer, matvaner, spesielt sukkertilførsel, munnhygiene og arv. I
løpet av de siste 20 årene har kariesfrekvensen sunket med cirka 50 % både i
fluoriserte og ikke fluoriserte områder, hvilket altså viser at en heldig utvikling er
underveis, uavhengig av fluor.

Man spør seg altså da hvordan hele tannlegestanden - og også delvis legestanden
som ikke har protestert - har kunnet la seg lure så grundig i snart 40 år. Her finnes
det fire mulige årsaker:

1. Fluor kan gi hårdere emalje, selv om den på sikt blir dårligere. Dette kan man ha
observert i god tro.

2. På grunnlag av feilaktige observasjoner har tannleger funnet at fluor gir mindre

karies og trodd på sine observasjoner.

3. Indoktrineringen om fluorens fortreffelighet har vært så sterk at de tannleger

som har drevet forskning på fluor, har latt seg selv «lure» slik at de er kommet
frem til resultater som stemmer med deres egen, forutinntatte mening.

4. Kommersielle interesser har villet at fluor skulle erklæres nyttig, satset store
penger på det og greid å lure tannlegene.

Alle disse forklaringer ligger sikkert bak. Den sistnevnte krever imidlertid visse
kommentarer. Aluminium- og kunstgjødselindustrien produserer fluor som
biprodukt. Røyken og vannet til disse fabrikkene sprer fluor over store landområder,
hvor så vann og grøde blir forgiftet, og hvor kyrne blir sterile, får alvorlige
skjelettsykdommer og dør. (For aluminiumsindustrien sin del, er denne
informasjonen foreldet. Fluor brukes som en katalysator i elektrolyseprosessen, og
det er i verkenes egeninteresse å gjenvinne så mye som mulig. Utslippene er idag
redusert med 90-99%. Dette er strengt regulert og overvåket av myndighetene i de
aller fleste land. (Red.))

Dette har ført til store erstatningssaker i USA, de juridiske «stevningenes»

forjettede land. I den hensikt å forminske dette inntrykk av forgiftning, har man så
lansert teorien om at fluor faktisk er nyttig og på den måten slått to fluer i ett
smekk. For det første ble man kvitt giftstempelet, for det andre ble det mulig å
selge fluor til vannverkene med god fortjeneste.

Det sier seg selv at slike lumske attentat mot folkehelsen ikke dokumenteres åpent,
og det er derfor vanskelig å føre bevis for at det var slik det foregikk. Men det er
imidlertid helt klart at en rekke av de mest «troende» fluortilhengerne og
fluorforskerne ble direkte betalt/bestukket av aluminiumsindustrien, som ga meget
store beløp til forskning som viste at fluor var nyttig!

Noen historier om denne lobbyvirksomheten kan være opplysende. En lege i

Stockholm som var skeptisk mot fluor, skrev på 60-tallet en serie artikler i
dagspressen som viste at fluor var farlig og at ingen hadde kunnet bevise nytten av
den. Han ble plutselig oppringt av en amerikaner som formante ham til å slutte med
disse skriveriene, ellers skulle han nok få svi! Slike ting tyder på at motparten ikke
har helt rent mel i posen. Også andre fluormotstandere har fortalt at de er blitt
truet.

En amerikansk tannlege som forsket på karies og fluor, kom frem til at fluor økte
risikoen for karies og greide å få denne undersøkelsen publisert i et fransk tidsskrift.
«Fluormotstandere» pleier ellers å få forskningsresultater refusert i fagtidsskrift.
Dette negative resultat ble «fluormafiaen» så irritert over at de sørget for at
tannlegen ble ekskludert av fagforeningen og skandalisert. Han mistet praksisen og
sto på ruinens rand. Ett år etter den første publikasjonen kom han imidlertid med et
dementi. Tannlegen skrev en ny artikkel i samme tidsskrift og forklarte at han
hadde gjort en bommert og regnet feil. Det motsatte stemte fluor var bra.
Deretter fikk han tilbake medlemsskapet i tannlegeforeningen og sine pasienter og
kunne leve lykkelig resten av livet!

I årenes løp har bitre strider rast mellom fluortilhengere (kalt fluormafiaen!) og
fluormotstanderne (kalt fanatikere!). I minst tre tilfeller har denne striden vært
trukket inn for domstolene, og man har da kunnet fastslå uten tvil at
fluortilhengerne (fra industrien) direkte har løyet og forfalsket data og rapporter for
å få fluor til å fremstå som nyttig og ufarlig.

(Den som er spesielt interessert i dette problem, bør lese boken «Fluoride - The
Aging Factor» av John Yiamouyiannis, 1983. ISBN 0-913571-00-8)

Under siste korrekturlesning noterer jeg at en føderal forskningsinstitusjon i USA

har sluppet ut en rapport som fastslår at det nå er definitivt bestemt at fluor
fremkaller kreft i skjelettet. Dette burde medføre at all fluortilsetning, f.eks. i
tannkrem, blir forbudt.

At troende og kjøpte fluortilhengere har hatt kontroll over forskningsressurser,

penger, makt og de vitenskapelige publikasjoner, kan forklare at majoriteten av
tannleger og leger, i likhet med allmennheten, fortsatt tror på dette farlige produkt.

På hvilken måte er da fluor farlig og hvilke sykdommer kan den resultere i?

Fluor finnes i mat og vann som fluorid og er vanligvis bundet til natrium som
natriumfluorid. I store doser er dette stoff en sterk gift og brukes f.eks. som
rottegift. Dette behøver ikke bety at den er giftig i mindre doser. Selén er f.eks.
også giftig i store mengder, men t.o.m. livsviktig i uhyre små doser.
«Rottegift»-argumentet er derfor ikke særlig relevant når det gjelder å dømme

2 av 5 30.04.2010 12:38
Forbundet Tenner og Helse - Artikler / Fluor i tandplejen http://www.tenneroghelse.no/default.asp?page=34&article=17

«Rottegift»-argumentet er derfor ikke særlig relevant når det gjelder å dømme

fluorid nord og ned. I de små doser som anbefales for å forebygge karies - et par
milligram - er det ikke akutt giftig.

En minoritet (hvor stor den er, vet man ikke) blir, eller er, allergisk mot fluorid.
Dette ytrer seg i hudutslett som eksem, acne, kløe og rødme, men også som astma,
høysnue, generell tretthet, hodepine og magebesvær. George Waldbott er en
amerikansk lege som har skrevet og forsket mye innen dette området. Han har vist
at pasienter med disse symptomene er blitt helt symptomfrie når fluortilførselen
slutter. Det som siden beviser sammenhengen her, er at pasientene får tilbake de
gamle symptomene når de med hensikt, eller uforvarende, tilføres fluor igjen - ikke
sjelden flere ganger.

Uten at man kjenner disse forholdene, er det vanskelig å oppdage denne typen
al-lergi. Et problem er at det skal noe av et detektivarbeid til for å fastslå
forekomsten av fluor i vann og vanlig mat. Dagens industrimat er ofte tilsatt vann (i
pølse f.eks. 50 %!) Dette vann kan så inneholde fluor, og det er ikke lett å foreta
fluoranalyser av all mat man kjøper. Den som vil være på den sikre siden, må
derfor bare spise mat som ikke er industrimanipulert og dyrket i fluorfri jord.
Naturligvis må også vannet være fluorfritt (helt fluorfritt vann finnes neppe, men
det bør være under 0,2 ppm). Dessuten gjelder det å unnvike alle typer drikkevarer
(vin, øl, leskedrikker, mineralvann osv.) som kan ha betydelig, ikke deklarert
fluorinnhold.

Dessverre eksisterer det ingen enkel diagnosemetode for å fastslå fluorallergi. Først
dersom alle symptomer forsvinner etter at all fluor er eliminert, vet man årsaken.
Naturligvis kan alle disse allergiske symptomene ha andre årsaker enn fluor, men
det er mulig at den i dag nesten epidemiaktige økningen av allergier delvis kan
skyldes det økte fluorinnholdet i vann og mat. Av større interesse enn fluorallergi er
imidlertid den langsomme forgiftning som fluor gir opphav til og som øker
frekvensen av en rekke sykdommer, inklusive kreft, og, ikke minst, påskynder
aldringsprosessen.

To byer, en i Tyrkia og en på Sicilia, er beryktet fordi innbyggerne der eldes uvanlig

hurtig. Allerede i 30 - 40 års alderen er de fleste alderstegne, giktbrudne og svært
rynket. Aborter, dødfødte barn og misdannelser forekommer unormalt ofte i disse
byene. Man lette lenge etter årsaken til dette, og kom da frem til at fluorinnholdet i
drikkevannet var høyt og lå på 5 6 ppm. Visse områder i Italia er også kjent for
høyt fluorinnhold i drikkevannet. Her har man fremfor alt konstatert at skjelettet
blir svært deformert, ikke minst ryggen, slik at det sek-undært oppstår lammelser.

På hvilke måter påvirker da fluorid kroppen og hvilke sykdommer fører den til? Det
eksisterer i dag en omfattende forskning som viser at fluorid er en sterk enzymgift.
Enzymene er kroppens smøreolje som muliggjør alle kjemiske reaksjoner. Uten
enzymer stanser hele stoffskiftet, livsprosessen går langsommere og vi dør. Dårlige
og skadede enzymer gjør at alt fungerer dårligere, slik at alle slags forstyrrelser kan
oppstå. Totalt har vi flere tusen enzymer i kroppen, og det oppdages stadig flere.
Alle har de merkelige navn: glutationperoksidase, acetylkolinesterase, alkaliske
fosfataser, fosfomonoesterase osv. De styrer alle hver sin kjemiske reaksjon, og
navnene er koblet til det stoff som omsettes.

Enzymenes evne til å omsette/omdanne kjemiske stoffer kan måles nøyaktig og

beskrives med tall. Tilsettes fluorid til en oppløsning hvor et enzym får virke,
hemmes enzymet og produserer mindre. Dette innebærer at stoffskiftet går
langsommere og blir dårligere. Forskning på nettopp fluorid og enzym er ikke
prioritert, og derfor er ikke alle enzymer kartlagt når det gjelder dette.

Men man har i alle fall testet et hundretall, og hos alle hemmet fluor aktiviteten,
som sank fra normalt 100 % til 50 % eller enda lavere. Graden var naturligvis
avhengig av fluorkonsentrasjonen, og den konsentrasjon som har vært mest testet,
er 1 ppm - den samme som anbefales for drikkevann. En slik konsentrasjon av fluor
hemmer i større eller mindre utstrekning rundt 50 enzymer. Ved 2 ppm hemmes
ytterligere en del.

Fluortilhengerne har naturligvis forsøkt å komme med innvendinger og

bortforklaringer når det gjelder disse data og sagt at konsentrasjonen på 1 ppm
riktignok finnes i drikkevannet, men at konsentrasjonen i kroppen kanskje er
mindre og ufarligere. Også dette har man undersøkt. Det viser seg da at de fleste
vevstyper, som hjerne, hjerte, nyrer, lever osv., har fluorkonsentrasjoner på
mellom 0,3 og 4,0 ppm. Hos mennesker som holder til i ikke fluoriserte områder,
ligger verdiene under 0,7 ppm.

I fluoriserte områder ligger alle over 1,4 og opp mot 4,0.

Vevet er oppbygd av innviklede proteiner og lipider m.m. I DNA og i bindevevet

(proteinet collagen) finnes en spesiell kobling mellom ulike proteinkjeder. Den går
under navnet vannstoffbinding. Denne skades og brytes i stykker av fluorid, noe
som fører til at arvemassen i DNA får en feilfunksjon, og at bindevevet blir
degenerert og svekket. Og også dette skjer når man har slike konsentrasjoner som i
bindevevet hos «fluordrikkere».

Hyppigheten av misdannelser øker klart hos dyr som får fluor. Ved en rekke
dyreforsøk har det vist seg at spermiene får kromosomskader, hvor frekvensen er
proporsjonal med mengden fluor som tilføres dyret.

Også hos mennesket har man funnet en sammenheng når det gjelder den medfødte
sykdommen Downs syndrom (mongolisme). Siden dette er et område som hittil ikke
har vært viet særlig stor interesse fra medisinsk hold, er det trolig bare et
tidsspørsmål før den sammenheng mellom misdannelser og fluor man har funnet

3 av 5 30.04.2010 12:38
Forbundet Tenner og Helse - Artikler / Fluor i tandplejen http://www.tenneroghelse.no/default.asp?page=34&article=17

tidsspørsmål før den sammenheng mellom misdannelser og fluor man har funnet
hos dyr, også viser seg å eksistere hos mennesker.

Skader på arvestoffet gir hos kjønnscellene opphav til misdannelser. Hos vanlige
celler øker skadene i stedet risikoen for kreft. På dyr er det enkelt å vise at
kreftrisikoen øker i takt med fluormengden. På mennesker er det vanskeligere å
sette i gang direkte forsøk for å bevise dette. I USA eksisterer det imidlertid svært
overbevisende data for en slik sammenheng.

I 10 store byer ble vannfluorisering innført i 1950. En omfattende statistikk over

kreftdødeligheten hos befolkningen i disse byene og hos tilsvarende befolkning i 10
byer som ikke ble fluoridisert, tilsammen 18 millioner mennesker, ble gjennomført
over en tidsperiode på 30 år av kreft-forskeren Dean Burk. Han kunne da vise at
kreftdødeligheten langsomt steg fra 1940 til 1950 og i samme grad i de to gruppene
som skulle sammenlignes. Etter at fluoridisering ble innført hos halvparten av de
undersøkte, økte kreftdødeligheten hos disse hurtigere slik at den etter 15 - 20 år
var 10 % høyere enn hos dem som ikke hadde fått fluor tilsatt drikkevannet.

Disse svært skremmende data er blitt mistenkeliggjort av «fluortilhengerne», som

på forskjellig vis forsøkte å bortforklare resultatet, f.eks. ved å antyde at forskjellen
kunne bero på raseforskjeller, kjønnsforskjeller, aldersforskjeller m.m. Uansett
hvordan man omregnet dataene med hensyn til disse innvendingene, blir forskjellen
stående. Flere lignende undersøkelser er gjort senere, og alle viser økt
kreftdødelighet i områder med mer fluor i vannet. Også den totale dødelighet (ikke
bare kreftdødeligheten) økte i fluoridiserte områder, men bare med cirka 5 %.

At fluor gir forgiftninger (eller bivirkninger som det heter når man snakker om
midler som anvendes i medisinsk hensikt), fremgår også av farmakologiske
håndbøker. USAs farmakopé fra 1983 ramser opp følgende bivirkninger ved tilførsel
av 1/2 til 1 mg fluorid per dag (tilsvarer 1/2 til 1 liter vann med fluorinnhold 1
ppm):
* svart avføring på grunn av blødninger i tarmen
* blodig oppkast
* matthet/tretthet
* kvalme og brekninger
* kortpustethet
* magekramper
* skjelvinger
* umotivert opphisselse
* besvimelsestendenser
* forstoppelse
* manglende appetitt
* smerter og verk i skjelett
* hudutslett
* ømhet i munn og lepper
* stølhet i ledd
* vekttap
* misfarging av tenner

Det finnes naturligvis også andre årsaker til slike symptomer enn fluorforgiftning.
Listen er imponerende nok som eksempel på bivirkninger man har observert, og
som forsvinner når fluor elimineres fra mat og drikke.

Hvordan skal man da kunne unngå fluortilførsel?

Det er dessverre ikke så lett. Frem til 1977 fantes det i Sverige en offisiell
grenseverdi for fluor i vann. Opp til 1,5 ppm var tillatt. Over denne verdi ble vannet
stemplet som ubrukelig og fikk ikke brukes som drikkevann. Dette ble overvåket -
om enn temmelig dårlig - av helserådene. Etter 1977 er denne grenseverdi (som et
resultat av fluorpropagandaen?) blitt hevet til 6 ppm, hvilket innebærer at vann
med så høyt innhold blir godkjent som drikkevann. Man føyer imidlertid til at man
bør vise en viss forsiktighet når det gjelder barn. Over 1,5 ppm gir en viss risiko for
mild misfarging av tennene, over 2,5 foreligger økt risiko for tydelig misfarging og
over 4,0 bør ikke barn drikke vannet. Problemet er bare at praktisk talt ingen
konsument aner hvor mye fluor drikkevannet inneholder.

I 1977 ble det gjort en undersøkelse i Livsmedelsverkets regi. Det viste seg da at
242 vannverk hadde et fluorinnhold mellom 1,5 og 3,9 ppm, 6 vannverk hadde
4,0 - 5,9 og ett hadde mer enn 6,0 ppm. De som drakk dette vannet, ante
overhodet ikke hva de fikk i seg og heller ikke hvilken risiko de utsatte seg for.
(Den offisielle ekspertise hevder jo at risikoen er ikke-eksisterende.) Av 118 000
private vannforråd som ble undersøkt (5 % av alle), lå majoriteten under 1,5 ppm.
Hos hvert tiende fant man fluorverdier mellom 1,5 og 4,0 ppm, og hos hver
hundrede var verdien over 4,0. Hvor mye fluor som finnes i de brønner som ikke ble
undersøkt (95 % av alle), er ukjent. I Uppsala, hvor man anser fluorinnholdet som
optimalt fra et kariessynspunkt, er verdien 1,1 - 1,2 ppm.

Siden allerede verdier over 0,5 ppm er klart skadelige, later det altså åpenbart til at
en majoritet av befolkningen får i seg farlige fluormengder bare gjennom
drikkevannet. Til dette kommer tilførselen via mat som er «beriket» med det
samme vann, eller inneholder fluor fra jorden den er dyrket i. Dette er altså et
folkehelseproblem i stor målestokk, og det er umulig å avgjøre hvor stor del av våre
sykdommer fluor har skylden for som en medvirkende årsak blant mange andre.

Ønsker man å unngå for tidlig aldring, økt kreftrisiko, allergi, svekket immunsystem
og skjelett- og leddsykdommer, bør man som første forholdsregel undersøke hvor
mye fluor som finnes i drikkevannet. Helt fluorfritt vann er svært sjelden, fordi små
fluormengder inngår i all jord og de forskjellige bergarter. Vannet bør helst ligge
under 0,2 ppm, i alle fall under 0,5 ppm fluor. En (i praksis temmelig besværlig)

4 av 5 30.04.2010 12:38
Forbundet Tenner og Helse - Artikler / Fluor i tandplejen http://www.tenneroghelse.no/default.asp?page=34&article=17

mulighet til å slippe fluor, er å fremstille sitt eget drikkevann i et

destillasjonsapparat, men det anbefales alle som virkelig lider av direkte
fluorallergi. Enkelte vannfilter kan fjerne mesteparten av fluor fra vannet.

Man bør naturligvis unngå fluortannkremer i likhet med alle former for fluorpensling
og lignende lokalbehandling som i dag prakkes på skolebarn. Selv om slik
lokalbehandling bare skjer noen få ganger, er fluorinnholdet i disse preparater
temmelig høyt, og det er ikke til å unngå at en del svelges, spesielt av små barn.
Fra USA har man faktisk eksempler på dødsfall blant barn som har svelget
tannkrem med fluor.

Nå er fluor bare en av de mange gifter og skadelige stoffer i vårt ernæringsmiljø.

For den som ikke krever å leve utrolig lenge og fullstendig frisk, kan det kanskje
rekke med at man kontrollerer at fluorinnholdet i vannet ligger under 0,5 ppm, for
på den måten å unngå de verste farer. For dem som er allergiske, er problemet
imidlertid langt mer komplisert, og der må det vanligvis profesjonell hjelp til.

Fluorpropagandaen rundt midten av det 20. århundre er et eksempel på hvor lett

det medisinske etablissement lurer seg selv og lar seg lure av pseudovitenskapelig
propaganda og feilaktige observasjoner.

Stoffet er hentet fra:

Olov Lindahl: Recept på hälsa, Norsteds Förlag 1990, norsk utgave Reseptfri helse,
Grøndahl Dreyer 1992

5 av 5 30.04.2010 12:38