Manndomsprøven

i Hellemofjorden
Dypt inne i den nord-norske naturen ligger en eventyr-
lig underjordisk verden. Råggejavrre-rajgge er Europas
dypeste naturlige gjennomgangshule, og huser både
nisser og troll. Ikke et sted for uerfarne Oslo-gutter…
men det visste jo ikke vi. 
Tekst og foto: Johnny Haglund 

Fotturen fra Hellemofjordens havoverflate

og opp til grottas inngang er en fantastisk,
men strevsom naturopplevelse.

72 Næring – i nord - nr. 2-2009 Næring – i nord - nr. 2-2009 73

Siste glimt av dagen: Det lille hullet til venstre er inngangen til en av Norges mektige grotter. Fra venstre: Roy, Thore, Jørgen og Jonny
- Galskap! Dette er en av de få dagene i hele grotta. Jeg har nemlig blitt forespeilet en skryte av når det gjelder grotter. Råggejavr-
sommer hvor himmelen er blå her i Nord- meget vanskelig klatretur i stummen- rerajgge, Nord Europas dypeste og verdens
land, og så skal vi forlate den til fordel for et de mørke - en ekte manndomsprøve... nest dypeste naturlige gjennomgangshule
mørkt hull i bortgjemte Hellemofjorden? og mitt ego er vel livredd for å stryke. (dvs. hulen med størst høydeforskjell mel-
Egentlig er det kanskje ikke væ- Verken brannmannen Roy Karlsøen fra lom inngangene, ca. 630 meter), er kanskje
ret som prøver å få meg bort fra denne Oslo eller jeg har noe særlig erfaring å ikke den beste å starte med? Men nå er det
for sent.
Fra den lille veiløse bygda Musken blir
vi fraktet med båt ut til fjellet av ”Kåre en
og sytti”.
- Vi har vært her to ganger tidligere, inn-
rømmer de erfarne grotteklatrerne Thore
Jenssen og Jørgen Wilhelmsen fra Narvik
klatreklubb. De skal hjelpe oss bygutta gjen-
nom Råggejavrre-rajgge. Men en ting er
selve grotteklatringa – noe annet er trans-
port ut til fjellet hvor grotta ligger. Thore og
Jørgen forteller at første gangen de var her,
ante de ikke hvem de skulle snakke med an-
gående transport. Jørgen mimrer:
- Når vi spurte i et av husene ved kaia,
fortalte de oss at vi skulle kontakte ”Kåre en
og sytti”. - Hvor bor så han, undret vi?
- Han bor i det hvite huset, var svaret vi
fikk, og det forteller vel omtrent hvor stor
denne bygda er.
            
Der natten er evig
Labyrint: Det finnes en rekke blindveier i detteunderjordiske systemet. Der det er mest logisk å følge Fra havoverflaten er det mer enn 600 me-
grottegangen inn i en høy passasje eller lignende, henviser Thore og Jørgen meg ofte til noen trange ter stigning på en smal og bratt sti opp til
åpninger. grottens inngang. Med rundt 30 kilo tau,
74 Næring – i nord - nr. 2-2009
Storstupet: Thore er førstemann utfor Storstupet. I det totale mørket er det ikke lett å ane at det skjuler seg et 138 meter høyt stup under han.
sikringsutstyr, mat og kamerautstyr på hver rer Thore før han gir seg i kast med stupet. - Risikoen er allerede stor bare ved å
rygg er bena som gele når vi endelig ankom- Det henger et gammelt tau her fra tidligere bevege seg i dette grottesystemet, fortel-
mer et forholdsvis lite hull i fjellet. ekspedisjoner, men det er satt opp av frem- ler Thore… som for noen timer siden sa: -
Noen meter senere og den strålende da- mede, og vi vet ikke om det er slitt eller dår- Slapp av gutter, dette er ikke så farlig som
gen blir brått omgjort til en verden der nat- lig forankret. Vi bruker våre egne sikringer det høres ut....
ten er evig. og tau. Ingen vits i å gamble med sikker- Så nå kommer sannheten frem....  
I det fjerne kan vi høre buldringen fra hetsfaktorer som vi selv kan styre.
Råggejavri, elva som forsvinner ned i fjel-
let, og kommer ut som undersjøiske kilder
i fjorden. Langs dette underjordiske løpet
går grotten, som en serie loddrette sjakter
og horisontale gallerier.
Det var faktisk denne elven, samt det fak-
tum at fjellet består av kalkstein, som i sin
tid gjorde grotteforskere oppmerksomme
på området. Men det var først i 1968-69, at
Råggejavrre-rajgge ble utforsket og kartleg-
gingen begynte.
     Vi kravler og kryper. Firer oss ned små
skrenter, og passerer så vidt den brølende
fossen ved vår side.
- Hadde vannstanden vært høyere, had-
de dette vært atskillig vanskeligere, hevder
Thore og Jørgen, og refererer til deres første
forsøk på å beseire grotta. Da måtte de snu
etter noen timer. Den nordnorske somme-
ren hadde brakt mye regn med seg, og vann-
standen var altfor høy til at det var forsvarlig
å fortsette ferden ned mot fjorden.
     Et par timer tar det oss å nå kanten av
Storstupet, en loddrett sjakt på 138 meter. Underjordisk storstue: Etter en nesten 40 meter lang frirappell fra Ballkongen, når vi bunnen av
- Nå er siste mulighet til å snu, informe- Litjstupet. Ingen andre lyder høres enn fire pesende mannfolk i den enorme hallen.
Næring – i nord - nr. 2-2009 75

Farvel til den evige natten: Sigen, men fornøyd åler jeg meg de siste meterne ut mot frisk luft – og
ikke minst, dagslys. Foto: Thore Jenssen
Storstupet
Kort tid senere henger jeg i et dobbelttau
med bagasjen dinglende under bena. Fjell-
veggen er sleip og våt, og fossens brøl fyller
atmosfæren. Jeg kan knapt høre mine egne
tanker.
Etter noen minutters rappellering for-
svinner lysene fra Jørgen og Roy langt der
oppe. Jeg stopper og lar lysstrålen fra halo-
genlykta sveipe rundt meg. Midt i en enorm
hall av massivt fjell dingler jeg, et par hun-
dre meter under jordoverflaten. Mektig!
Hvor langt det er under og over meg er
umulig å si. Når jeg lyser ned eller opp, stop-
pes lysstrimen av all fuktigheten og parti-
klene i lufta.
Skulle det virkelig bo nisser og troll i
Norge, så må dette være hjemmet deres.
Her er plass til dem alle, og ingen ville no-
ensinne finne dem.
76 Næring – i nord - nr. 2-2009
Etter hvert kan jeg skimte et lite lysglimt
langt der nede. Thore har funnet en smal
hylle omtrent midtveis i Storstupet.
- Hadde vi vært ute i dagslys, hadde dette
vært en meget luftig opplevelse, hevder han
og gliser.
Rundt denne avsatsen er lufta enda tyk-
kere og lyset når enda kortere, så jeg får fø-
lelsen av at det er maks fem-seks meter ned,
selv om jeg vet at det er mer enn 60. Platået
vi står på er neppe mer enn en meter bredt
og et par meter langt, men høydesuget ute-
blir, og det bare på grunn av mørket og den
dårlige sikten. Merkelig.
Vi legger Storstupet og det evinnelige
bråket fra elva bak oss. Neste utfordring er
Knivgangen, men før den må vi gjennom
litt mer krabbing og kliving.
Det som imponerer meg enormt, er de
første menneskene som har gått gjennom
Sliter på utstyret: Denne rappellåtteren, som
bare har vært brukt på denne grotteturen, er av
beste kvalitet. Men tauene som henger i grotta
er så fulle av sand og fuktighet at det ser ut som
vi har brukt dette åttetallet i årevis.
denne grotta. De må jo ha brukt forferdelig
mye tid på å finne den rette veien?
Selv nå er det vrient å ikke gå feil. Her
finnes det ingen rødmerkede DNT løyper,
derimot eksisterer det en rekke blindveier
i dette systemet. Der det er mest logisk å
følge grottegangen inn i en høy passasje el-
ler lignende, henviser ofte Thore og Jørgen
meg til noen trange hull, som jeg aldri ville
trodd skulle være veien til utgangen dersom
jeg hadde gått her alene.  målet er nådd. Vi krabber ut i Hellemofjor-
Knivgangen
Så kommer den klaustrofobiske delen av
Råggejavrre-rajgge. Knivgangen består av
tusenvis med steiner formet som knivegger,
og de elsker å hekte seg fast i klær, sekker
og alt annet som er løst. Men det er greit
nok, hadde det bare ikke vært så forbasket
trangt.
Den første delen er ikke så ille, men så
blir det trangere og trangere. Kamerakoffer-
ten min, som er av støtsikker plast og ligger
i en kraftig grottesekk, virker større og tyn-
gre for hver meter.
Jeg må pirke og dytte, dra og presse. Johnny Haglund
Enkelte partier er så trange at jeg bruker
ti – femten minutter på å lirke sekken med
kamerautstyret gjennom.
Svetten siler, til tross for at temperaturen
ligger på 4 - 5 grader. På det verste er det
ikke bare trangt, men også bratt. Vi må tra-
versere en steil fjellvegg som er full av skar-
pe knivegger under en halvmeter klaring til
taket. Faller vi her, blir vi nok mest sannsyn-
lig stoppet av de spisse steinene, men det vil
gjøre vondt. Blir vi ikke stoppet, ja da vil vi
ende opp et eller annet sted langt der nede i
Med kamera rundt halsen har jeg
det mørke tomme intet.
reist i inn -og utland de siste 20
To nervøse Oslo-gutter klamrer seg fast
år. De første årene reiste jeg som
og det er bare så vidt vi kommer gjennom. 
”backpacker”, eller ”ryggsekktu-
rist” på godt norsk. Etter hvert ble
spenningsbehovet større, og rei-
Med plass til domkirka
semålene mer avsidesliggende og
Klokka er halv tre om natten, og vi har knapt
isolerte.
sittet stille siden vi entret grotta for over 13
Det å besøke fjerntliggende
timer siden. Alle er vi trøtte og slitne, men
land, oppsøke underlige (sett ut fra
etter nærmere to timers hard kjemping med
vårt nordiske ståsted vel og merke)
de kvasse steinene i den trange delen av
kulturer, avsidesliggende ørken-
Knivgangen, kommer vi ut på Balkongen.
strøk, ukjente jungler, dype grotte-
Her får vi lønn for strevet.
systemer og mystiske fjelldaler, gir
Balkongen er, som navnet tilsier, en platt-
meg en indre ro, samtidig som det
form midt i en gigantisk hall. Her ville selv
tilfredsstiller min store nysgjerrig-
en svær domkirke fått plass. Dessuten, med
het.
unntak av ekkoet fra fire andpustne karer, er
Helt siden min første reise til
det ikke en lyd her.
India i 1988, har interessen for fo-
Vi koster på oss en liten hvil, og Thore la-
tografering vært en av drivkreftene
ger gryterett på primusen. Dette er stunder
bak min reisevirksomhet. I dag le-
som gjør livet verdt å leve. Etter varm mat
ver jeg av å fotografere og skrive
og drikke sover vi i noen minutter. Men i og
om alt fra fjerne jungelstammer
med at vi ikke er utrustet for en overnatting,
til nære opplevelser i forskjellige
våkner vi alle opp etter relativt kort tid med
blader i inn og utland. Jeg har også
klaprende tenner.
gitt ut fem bøker, hvorav min siste
Fra Balkongen er det såkalt frirappell de
bok, Magiske India, nylig kom ut
40 meterne ned til gulvet i hallen. En mer-
på Gyldendal Forlag. I løpet av
kelig følelse å henge her i to tau, midt i løse
min reisekarriere har jeg besøkt 74
lufta. I motsetning til Storstupet er fuktig-
land, og jeg er fortsatt på reisefot
heten såpass liten at lysstrålen fra lykta tref-
mellom fire og fem måneder i året. 
fer både vegger, tak og gulv. Det gir meg en
fantastisk høyde- og dybdefølelse.
Thore tar i mot meg nede på bunnen, og
han er like begeistret som meg over denne
merkelige underjordiske verdenen.
Klokken 07.30 kjenner jeg en frisk bris
av sjøluft slå mot meg. Enden er nær, og
dens morgentimer, og nyter synet av hav og
blå himmel.
Vi har brukt nærmere 18 timer på hele
turen. Hadde det ikke vært for meg og fo-
tograferingen min, ville vi brukt langt min-
dre tid, men ingen er sure av den grunn...
i stedet drar Thore og Jørgen opp en liten
sammentullet pose de har i sekken. Våre
Boken Magiske India er spekket med
veiledere har dratt med seg en flaske Jäger-
bilder og fortellinger fra dette enorme
meister gjennom hele grottesystemet.
landet. I tillegg får leseren en rekke
Vi gjorde det mest for å se om vi klarte
tips og råd om det å reise rundt i India. 
å holde den like hel, hevder de med falske
stemmer.
Næring – i nord - nr. 2-2009 77
 ”
Vi må traversere en steil
fjellvegg, full av skarpe

”
knivegger, med under en
halvmeter klaring til taket.

Knivgangen:
Trang, vrien og til tider klaustrofobisk for
en nybegynner som meg. Men Knivgangen
er også vakker og spesiell – et fantastisk sted,
dypt inne i fjellets domene. Det er det jeg
husker best fra denne turen.

78 Næring – i nord - nr. 2-2009 Næring – i nord - nr. 2-2009 79