Stlarbeid ved restaurering av verneverdige skip

Utskifting av hudplate
prosjektrapport

Rapporten er utarbeidet av Ivan Hgeli, Trygve Larsen, Bjrn Nesdal Sigbjrn Telst og Svein Vik Sghus.

Prosjektet har mottatt konomisk sttte av Norsk handverksutvikling - NHU og ABM-utvikling

Bredalsholmen Dokk og Fartyvernsenter, oktober 2006

Dokumentasjonsrapport Prosjekt BDF: 52110 Dokumentasjon restaurering av verneverdige farty Copyright: Bredalsholmen Dokk og Fartyvernsenter og forfattere

Innhold
1. Innledning.................................................................................................................. 3 2. Demontering.............................................................................................................. 4 Utbrenning av nagle ved bruk av oksygen og acetylen............................................. 5 Hudplaten er ls - klargjring fr maltaking............................................................. 6 3. Maler /maltaking ....................................................................................................... 8 Bruk av malbord........................................................................................................ 9 Andre former for maltaking .................................................................................... 10 Fra mal til plate ....................................................................................................... 11 4. Bearbeiding ............................................................................................................. 12 Dimensjonering av plate.......................................................................................... 12 Brenning av plate .................................................................................................... 13 Hulltaking................................................................................................................ 13 Forsenking i hudplate .............................................................................................. 14 Vektangivelse .......................................................................................................... 15 5. Montering ................................................................................................................ 16 Skjteribbe .............................................................................................................. 18 6. Klinking................................................................................................................... 19 Nagler ...................................................................................................................... 20 Forarbeid ................................................................................................................. 22 7. Dikking.................................................................................................................... 28 Arbeidsprosessen..................................................................................................... 29 8. Testing..................................................................................................................... 31 9. Kilder....................................................................................................................... 32

1. Innledning
Stlarbeid ved restaurering av verneverdige farty p antikvarisk grunnlag, ble igangsatt som et eget prosjekt ved Bredalsholmen Dokk og Fartyvernsenter i 2004. Mandatet for prosjektet, flger som vedlegg til denne rapporten. Prosjektets hoveddel skulle resultere i en skriftlig og illustrert rapport over de ulike arbeidsprosessene ved restaurering av verneverdige skip. Handlingsbren kunnskap som ikke er omfattet av generelle lese- og instruksjonsbker, skulle srlig vektlegges. Vi har gjort et utvalg, i henhold til dette, og vil i denne rapporten ta for oss arbeidsprosessene ved utskifting av hudplater i klinkede jern- og stlskip. I flge mandatet, skulle vi utarbeide beskrivelser av de hndverksprosedyrer som er i bruk ved BDF i dag, fr vi gikk videre i underskelser av andre kilder. skille dette arbeidet i to prosesser har vrt vanskelig, ettersom BDFs metoder langt fra er entydige. Vi mener faktisk det ligger en motsigelse mellom mandatet og opprettelsen av selve prosjektet, ettersom prosjektet ble initiert blant annet fordi BDF ikke hadde entydige metoder i restaureringsarbeidet. Vi startet prosjektet med en datainnsamling. Vi intervjuet tidligere arbeidere ved Bergens Mekaniske Verksted og Kristiansands Mekaniske Verksted. Vi innhentet ogs faglitteratur om emnet. Opplysningene fra kildeinnsamlingen ble siden vurdert i forhold til eget erfaringsgrunnlag, basert p den opplringen som tidligere er gitt ved BDF. I det videre arbeidet, valgte vi dele arbeidsprosessen i deloperasjoner. Vi fordelte skrivearbeidet mellom prosjektmedlemmene, men beholdt plenum som et korrigerende forum. Nr det gjelder litteratur om skipsbyggingsfaget inntil sveising overtok som metode, er omfanget svrt begrenset. Vi har en mistanke om at NTNU i Trondheim, som utdannet skipsingenirer den gang klinking var gjeldende metode, kan ha en del upublisert materiale, blant annet i form av forelesningshefter. Vi har imidlertid ikke lykkes f tak i slikt materiale og foreslr at en ved viderefring av prosjektet setter av ressurser til en nrmere underskelse i NTNUs bibliotek og eventuelt arkiv, dersom dette skulle vre tilgjengelig. Som det fremgr av mandatet, skulle en del av prosjektet, vre en videodokumentasjon for et allment publikum. Videoproduksjonen skulle foreg i samarbeid med DS Hestmanden. Dette var en ide som var basert p at det fantes en del tilgjengelig materiale om skipsbygging i DS Hestmandens eie. Dessverre var ikke materiale i en slik form at det kunne brukes innenfor prosjektets rammer. I rapporten har vi valgt sette metoder og verkty inn i en historisk sammenheng. Ettersom arbeidsmetoder, bde historisk og i samtiden har variert, har vi vurdert ulike alternativer. Men mellom mulighetene har vi presentert en fremgangsmte som vi mener det er hensiktsmessig flge ved vre restaureringsoppdrag.

2. Demontering
Ved demontering av klinkede forbindelser, m naglene fjernes for f konstruksjonsdelene fra hverandre. Ved restaureringsarbeider er det srlig viktig at demontering foregr p en sknsom mte. Selv om demonterte plater, eller andre konstruksjonsdeler ikke skal brukes om igjen, vil de i noen tilfeller fungere som mal for tillaging av nye deler, og under alle omstendigheter vil de kunne vre en nyttig referanse, inntil ny del er klinket p plass. Det kan for eksempel vre behov for vende tilbake til originalen for kontrollere en detalj som plasseringa av vannlinje eller feil som kan ha oppsttt. Naglene m derfor fjernes p en mte som i minst mulig grad endrer p vrige konstruksjonsdeler. En kunne tenke seg en like sknsom hndtering av naglene, at ogs disse skulle behandles som referansedeler ved gjenoppbygging. Ettersom en slik demontering ikke lar seg gjre etter vanlige metoder, m imidlertid de mer standardiserte naglene, vanligvis vike til fordel for plater og spant. Det skal likevel nevnes at vi i visse tilfeller har valgt brenne rundt naglen, for f denne hel ut for nrmere granskning. Dette ble for eksempel gjort da vi oppdaget skrunagler i en konstruksjon med vanskelig tilkomst p Hestmanden. Ved brenning av nagler brukes oksygen- og acetylengass. Skjrebrenning med disse gassene ble frste gang gjort i 1904. Ogs tidligere hadde man kunnet brenne stl med gass, men med oksygen- og acetylengass oppndde man hyere temperatur, og fikk rene flater. Sveising med oksygen- og acetylengass ble innfrt i norsk skipsbyggingsindustri fra om lag 1920 og utover. En m anta at skjrebrenning som baserte seg p den samme teknologien, kom i bruk samtidig. Fr gassflammens inntreden i verftsindustrien, ble naglene meislet ut. Hode ble sltt av med meisel og den gjenstende delen ble sltt ut med dor. Meisling av nagler er en effektiv metode, men krever en kompetanse vi forelpig ikke har klart etablere ved BDF. Vi kan ogs fjerne nagler ved boring, men metoden er mer tidkrevende enn brenning. Dersom en vil unng gnistrein fra skjrebrenneren vil boring vre foretrekke.
Snitt av skrogside. Konstruksjonsdelene er mlsatt etter et system som i dag virker relativt komplisert. Dette peker p behovet for bedre vr evne til forst eldre tegningsmateriale.

Utbrenning av nagle ved bruk av oksygen og acetylen

Fr brenneren tennes, m arbeidsomrdet reingjres. Rust og maling m bort for f minst mulig oppvarmingstid p naglehodet. Dersom oppvarmingen tar for lang tid, vil varmen spre seg undig fra nagle til stlplate. Verkty som nlepikke, hammer og drslag, det vil si dor med skaft, ogs kalt skaftedor legges frem. Brenning av nagler er dessuten varmtarbeid, s sikkerhetsprosedyrer for dette skal flges. Det Plate i Hestmandens akterende brennes ut brukes brennbriller/ beskyttelsesmaske, skinnjakke og hansker. For skjrebrenneren brukes brennspiss etter nagledimensjonen og oksygentrykk tilpasset denne. Det vanligste startpunktet for brenning, er naglens oppklinkede ende. En m srge for bruke et tilpasset lavt trykk ved brenning, veiledende 2,8 kilo. Man varmer opp naglen ved holde brenneren ca 15 mm fra sentrum p naglen. Nr senter av naglen fr en gulhvit farge, det vil si at temperaturen nrmer seg 1200, begynner man og blse lett, mens man trekker spissen bort fra naglen samtidig som man ker blsingen. (Skisse 1) Avstanden vil n kunne vre ca. 25 til 50 mm, alt etter strrelse p naglen. Der det i noen tilfeller er vanskelig se naglen, varmes nagleomrdet lett for og f frem konturene.

Skisse 1: Forsenket nagle vist i snitt med brennerens bevegelser inntegnet

Frst blser man en stripe over midten av naglen. (Skisse 2). S blser man den halvdelen av naglen som er lengst bort fra operatren ut med halvmneformede bevegelser (Skisse 3). Dette medfrer at det blir mindre brennesprut p operatren. Deretter brennes den siste halvdelen. (Skisse 4) Det m fjernes s mye av naglen som vist p skisse 5. Man kan n dore ut den gjenstende delen ved bruk av et drslag. (Skisse 5) Dersom naglen ikke lsner, m man brenne dypere i hullet. Man risikerer da delegge forsenkningen. Hullet m i s fall repareres, enten med plagt sveis, eller bores og forsenkes, tilpasset en strre nagle.

Skisse 2: Forsenket nagle vist fra utsiden med brennerens bevegelser inntegnet

Skisse 3: Forsenket nagle vist fra utsiden med brennerens bevegelser inntegnet

Skisse 4: Forsenket nagle vist fra utsiden med brennerens bevegelser inntegnet

Det er viktig at varmen som tilfres naglen er s liten som mulig. For mye varme kan resultere i varmeoverfring til plate, med skadet forsenkning, som resultat. Dette vil kreve reparasjon, samt vanskeliggjre maltaking. I tilfeller der naglen blir for varm, kan det svare seg avbryte brenningen og fortsette p neste nagle. Nr en avbryter brenningen av en nagle gr man tilbake til denne nr den er avkjlt. Det er ogs mulig brenne ut naglen fra setthodets ende. Man kan da varme naglen fra siden og fjerne alt som stikker utenfor platen. Alternativt kan man varme naglen midt p naglehodet og deretter blse mens man roterer rundt naglens senter. Nr naglehodet er borte, og hullets kanter trer frem, dorer man ut naglen.

Skisse 5: Drslag for utslagning av resterende del av nagle

Flere platetykkelser Ved bruk av ikke forsenket nagle eller bruk av forsenket nagle med mer en 2 platetykkelser, kan saksing av platene forekomme. Dette kan fre til at naglen blir sittende fast etter brenning av hode eller forsenkning. Man er da ndt til brenne dypere i hullet. Deretter prver man igjen og dore ut naglen. Hvis dette ikke gr, gjentar man prosessen. Ved mange platetykkelser og naglen stadig sittende fast, m man brenne den ut med vanlig skjrebrenning. Man varmer da Platesammenfyninger med flere eksempler p saksing midt p naglen, brenner gjennom, og mellom platene brenner s i sirkler til man kommer ut til hullkanten. Til slutt dores restene av naglen ut. Doringen kan gjerne foreg mens naglen er varm, etter som den lettere kan formes og dores ls fra saksede kanter.

Hudplaten er ls - klargjring fr maltaking

Ytterplatene vil vre lse s snart naglene er ute. Demontering av innerplate vil imidlertid vre noe mer arbeidskrevende. I tillegg til naglene i platen som skal skiftes, m det brennes ut nagler i tilsttende plater. I plategangene over og under m det brennes ut to eller tre nagler nrmest nat i hvert spant. For og aktenfor stt i begge nat brennes det ut 3 eller 4 nagler. Det kiles en pning mellom plate og spant, slik at gammel plate kan tas ut. Nr platen er demontert, m gjenstende plater og andre konstruksjonsdeler klargjres for montering av ny plate. Alle flater som skal ligge an mot ny plate m reingjres. Ettersom overflatene ofte er ujevne p grunn av tring, vil nlepikke vre velegnet til reingjringen. Dette er dessuten et verkty som er sknsom mot det gamle materiale. Slipeskive som alternativt kan brukes, vil ikke ha god nok effekt i gropene, og vil lett kunne skade

originalmaterialet. Eventuell skjteribbe, kiler og mellomlegg m ogs reingjres, og dersom tring har forrsaket for stor tykkelsesreduksjon, m de fornyes. Nr flatene er reingjort m platekanter som har vrt dikket prepareres, slik at det oppns en tilfredsstillende dikkekant mot den nye platen. Deformasjoner skal meisles eller slipes bort (se illustrasjon). Dersom avstand mellom naglehull og platekant er for snau, (min. en naglediameter) m man pleggsveise, eventuelt vurdere skifte platen. Tringer kan Demontering av innerplate ndvendiggjre reparasjon av platekant med pleggssveis, eller innfelling i gammel plate, for oppn en tilfredsstillende dikkekant. Hvilken lsning en velger vil vre avhengig av antikvariske og konomiske forhold. Tringer i stlet, eller drlig tilpassing mellom hull i to konstruksjonsdeler, kan fre til utette nagleforbindelser. En lsning er reparere utilfredsstillende hull med sveis. Alternativt kan en g opp i nagledimensjon for dermed oppn en bedre tilpasning. Alle rengjorte, bearbeidede flater, pfres primer.

Snitt i skuteside

Platekant etter dikking. Skravert felt m meisles eller slipes bort

3. Maler /maltaking
Ved skifting av hudplate er det ndvendig benytte mal for f form og krumming lik den originale delen, samt f hull og andre tilpasninger korrekt. I mange tilfeller kan den demonterte platen brukes som mal. Den m da vre i s god tilstand at form og struktur er bevart. Krumming etter skrogformen m heller ikke vre for stor, for f overfrt mlene direkte til det nye emnet. Store og tunge plater er dessuten uhndterlige, og veien om en tillaget mal kan derfor vre Malbord festet med malklyper for tillaging av mal for hudplate langt enklere. I de tilfeller hvor den gamle platen benyttes som mal, skal en vre srlig oppmerksom p at deformasjoner i platen, kan gi utslag p platekant og naglehull. Buler i platen br derfor brennes ut fr en overfrer mlene til det nye emnet. En skal ogs vre oppmerksom p at hull kan vre vinklet skjevt i originalplaten for at den skal passe mot spantehullene, noe som vil gjre direkte overfring vanskelig. Dessuten m en ta hensyn til at originalplaten kan ha detaljer en ikke nsker kopiere til den nye platen. Velger en g veien om en egenprodusert mal, vil mal av malbord vre det vanligste. P mindre deler kan en likevel med fordel bruke hel malplate nr en nsker overfre mange detaljer, og mal av rundtjern dersom det skal overfres mye krumming, srlig ved dobbelkrumming. En rundtjernsmal sveises av rundtjern, formet etter skrogets krumming. Ved nybygg kunne maltakingen effektiviseres ved at samme mal ble brukt p en rekke plater med relativt lik form. Malen ble da ikke formet nyaktig etter hudplatens ytterkant. Den skulle helst falle innenfor omrisset av hudplaten. Den endelige ytterkanten ble da angitt ved mltaking fra ei linje p malen. Ved restaureringsarbeid blir det laget mal for hver plate som skal skiftes og hudplatens form overfres derfor til malen med stor nyaktighet. Maltaking er ikke bare forbeholdt reparasjonsarbeide hvor plater skal kopieres og erstattes med nye. Ved stlskipsbygging p bedding, ble skrogets deler forarbeidet i plateverkstedet fr montering p beddingen. Merking, valsing, bying og hulltaking ble gjort etter maler som var produsert p merkeloft, og senere ved overfring via optisk merketrn. En stor del av maltakingen ble ogs gjort p byggestedet, srlig ved maltaking av ytterplater og plater med mye krumming. For overfre gjentakende konstruksjoner ble det gjerne brukt sjablong/mnstermal. Nyaktige maler var avgjrende for bde effektivitet og kvalitet nr nye skrog skulle bygges.

Fr maltaking av ytterplater og plater med vekslende overlapping, er det viktig at kiler og mellomlegg er montert p plass. Dermed vil malen f rett krumming nr den ligger tett an mot hudplater og spant. Dette er nrmere beskrevet i kapittel 5 om montering.

Bruk av malbord
Som malbord brukes et tremateriale som er motstandsdyktig mot sprekkdannelser og derfor tler bying og spikring. Lind er et velegnet og ofte brukt materiale. Tykkelse velges av hensyn til belastninger ved bruk og tillaging. Malen skal tle transport og bevegelse, men samtidig vre s tynn at den gir etter for platens krumming og platekantens bue. En dimensjon p 100 x 4-7 mm, er ofte velegnet. Vi starter med feste malbord med malklyper slik at malbordets ytterkant angir hudplatens lengde og bredde. Ytterplater skal senere dikkes, Det er derfor viktig at mal angir riktig bredde. Tringer som vist p skisse kan vanskeliggjre dikkearbeid hvis plate er for bred. Ogs for innerplater er det viktig at bredde er korrekt. Dersom den blir for bred, vil den stte mot kiler eller mellomlegg. Nr ytterkantene er angitt, spikres malbord p alle spant, ribber, livholt og lignende slik at alle hull kan merkes p mal. Malstiften m ha en lengde som gjr at den byes nr den er sltt gjennom malbordene. Det brukes et mothold for f byd spikeren og f sammenfyningen i klem. Under spikring trekkes malbordene slik at malen sammenfaller med kurvingen i tomrommet etter den demonterte platen. Er kurvene for store kan det vre ndvendig og skjre til eller skjte malbordet. P malen merkes platenummer, styrbord- eller babord side, for- og akterkant, opp- og nedside, samt spantenummer. Alle hull i platekanter, spant, ribber med mer, merkes ogs av, med hulldiameter og opplysninger om hvilke hull som skal forsenkes. Hull kan enten merkes av i senter med blyant eller tusj, eller det kan benyttes et merkerr som passer nyaktig i hullene. Det brukes da farge p enden av rret for merke hullets omriss av p malen. Alternativt kan det benyttes en overmerker for avmerking av hullet. Dersom det er plater med vannlinje som skal fornyes, br ogs denne merkes av.
Bruk av valsemal

Tringer som vil kunne vanskeliggjre dikkearbeidet

Overmerker for avmerking av naglehull

Skal platen krummes, brukes ei snor eller et malbord som rettholt, for finne valselinjen. Ved enkel krumming er valselinje ei rett linje som tangerer alle spant og angir valseretningen.

Valsemal brukes for overfre spantenes krumming til platen som skal produseres. Valsemaler lages oftest av malbord. Andre materialer nyttes hvor krumming gjr malbord uegnet. Det er vanlig lage 2 maler for valsing av hudplate Man velger et spant i akterkant og et i forkant p platen. P strre plater kan en eventuelt ke antall malbord. Malbordets lengde skal tilsvare platebredden. Spantets bue tegnes av p malbordet som skjres nyaktig til, og

Mal av malbord, ptegnet relevante opplysninger

merkes med platenummer, styrbord- eller babord side, opp og ned samt valselinje. Valselinje merket p plate og valsemal sikrer at mal plasseres riktig under valsing.

Andre former for maltaking

Mal av hel plate skal vi ikke gi strre oppmerksomhet her, annet enn nevne at dersom det er mange detaljer som skal overfres fra original plate til nytt emne, vil malbord vre mindre egnet. Ved mal av hel plate kan en merke av detaljer hvor som helst p malen. Den vil imidlertid vre vanskeligere forme etter hudplatens kurving og krumming og derfor lite anvendbar p skroget. Dersom krummingen blir s stor at ogs malbord blir for Overfring av krumming fra rundtjernsmal til plate stive kan en g over til bruke mal av rundtjern. Rundtjernet, som kan ha en diameter p 5-6 mm byes, om ndvendig med varme, inntil skroget. Ytterkantene byes til av fire emner og sveises sammen, slik at den ferdige malen vil angi platens ytre ml. Ytterligere maltaking av krummingen gjres ved forme til og sveise p rundtjern, for eksempel et for hvert spant mellom natekantene.

10

En mal for hudplater, som flger den nyaktige krummingen p skroget, kan ogs brukes til valsemal, og i flere tilfeller er dette foretrekke frem for lage egne valsemaler. Mal av rundtjern egner seg ikke til overfre hull i nat og spant, og heller ikke andre detaljer fra original til ny plate.

Fra mal til plate

Nr malen er ferdig skal alle opplysninger p malen overfres til ny plate. Malen spennes fast p det nye emnet med tvinger. Malens ytre ml merkes av p det som skal bli ny hudplate. Overfring av senter hull gjres ved hjelp av en malkjrner. Denne blir sltt gjennom senteret for hvert hull i malen. Dersom malbordene er av en kvalitet eller tykkelse som gjr at de sprekker ved kjrning kan man bore med 3-4 mm bor i senter av alle hull, fr kjrning. Til slutt overfres alle vrige opplysninger p malen til det nye emnet. I de tilfeller hvor demontert plate benyttes som mal, merkes hullene av med en senterkjrner. Denne har en ytre diameter som tilsvarer naglehullet og en kjrnespiss i senter. Nr malen er fjernet, kan det vre nyttig markere alle kjrnemerker ved tegne en ring rundt merket. Dette gjr det enklere se om kjrnemerker mangler, og det vil lette arbeidet nr platen skal lokkes eller bores. Rundt kjrnemerket vil det ha dannet seg en forhyning som gjr det vanskelig treffe senter i lokkemaskinen. Kjrnemerkene kan derfor med fordel bores opp med et lite bor, slik at lokketappen lettere treffer senter.
Senterkjrner for merking direkte fra originaltil ny plate Malen br bevares for kontroll til den nye platen er montert. I likhet med den originale platen vil ogs malen kunne fungere som referanse ved tilpasninger og detaljoverfring.

En egnet malkjrner for malbord er slank, for unng sprekkdannelser i malbordet

11

4. Bearbeiding
Det nye emnet som vi har avmerket fra malen, skal bearbeides til ny hudplate. I verftsindustrien ble arbeidet utfrt i verkstedenes velutrustede platehaller, med en maskinpark som kunne bearbeide materialene p en rasjonell mte for senere sammenstilling p bedding. Sammen med utviklingen av elektriske motorer ble det utviklet nye typer bearbeidingsmaskiner for valsing, bying, boring, lokking, jogling, skjeving, klipping og hvling. Det ble ogs utviklet brennemaskiner og pressverkty. Ved BDF er platehallen noe mangelfullt utrustet med tanke p utfre alle operasjonene. De strste oppgavene med krumming av plater, har vi derfor mtte sette bort til andre aktrer, med det kunnskapstapet dette medfrer. For vrig har vi klart oss med mindre utstyr og en del hndholdte maskiner for hulltaking og brenning. Ved valsing av hudplater er det vanskelig unng at vre og nedre kant fr et rett parti. For oppn tilstrekkelig tett forbindelse kan det vre ndvendig bukke platens kanter fr valsing. Alternativt kan en ha overml p platen fr valsing, slik at kanten, som da ikke flger skrogets krumming, kan kuttes av. Betydningen av et jevnt omlegg kommer frst og fremst til syne under dikkearbeidet. Unyaktige tilpasninger kan gjre dikkingen svrt vanskelig. I Klinkefagets tidsepoke var verkstedene utrustet med spanteovner og spanteplan for varmebying av spant og andre profiler. Senere gikk en over til bye slike skrogdeler kalde, mens kraftige dimensjoner som for eksempel stevner, fortsatt mtte varmes opp for f fasong. Ved BDF mangler vi spanteovn og -plan, men vi har utviklet utstyr som gjr at vi i begrenset grad kan kaldbye stlprofiler i presse.
Valsing av plate

Bukking av platekant, fr valsing

Dimensjonering av plate
Et emne vi stter p ved utskifting av plater, er dimensjonering av skrog og hvilke dimensjoner som skal anvendes p de ulike konstruksjonsdelene, som for eksempel hudplater og nagler. Ofte vil en ta utgangspunkt i materiale som demonteres, og gjenoppbygge konstruksjonen med samme dimensjon som tidligere. Andre ganger vil dette vre umulig eller lite hensiktsmessig. Det eksisterende materiale kan for eksempel vre s rustet at en ikke kan bedmme dimensjoner. Eller, dersom oppgaven er tilbakefring til en
12

Kimingsplate som etter mangelfull bukking, ikke er valset helt ut

tidligere versjon av fartyet eller deler av denne, vil en ofte ikke ha eksisterende materiale ta utgangspunkt i. Det kan ogs tenkes at en av tekniske rsaker, nsker endre p dimensjoneringen, kanskje fordi den gamle versjonen ikke var solid nok. Ved restaureringsarbeide er det derfor viktig forholde seg til tegningsmateriale og det regelverket som l til grunn for konstruksjonen. P stlskip vil en som regel kunne bestemme dimensjoner med utgangspunkt i tegningsmateriale. Dimensjoneringen, bde p nybygg s vel som senere ombygginger ble vanligvis avmerket p tegninger. Platekledningstegninger midtspanttegninger vil derfor vre et uvurderlig hjelpemiddel. I visse tilfeller m en likevel g veien om regelverket. Dette har endret seg over tid og variert mellom ulike land. Nybygget og senere ombygginger kan ha vrt utfrt etter ulike regelverk. Det mest brukte regelverket p norske verneverdige skip er Det Norske Veritas (DNV). DNV ga ut sitt frste regelverk i 1865 og har siden fornyet dette med jevne mellomrom. Det er et omfattende materiale, og fra det frste regelverket kom ut og frem til i dag har det vokst til over 20.000 sider. Regelverket m derfor brukes med en viss grad av skjnn. Ved BDF har vi DNV regelverket fra 1909, 1939 og 1960 tilgjengelig, og til bruk p vre oppdrag. I tillegg til DNV kan skipskontrollens og Lloyds regelverk vre aktuelt bruke.

Brenning av plate
Den nye hudplaten brennes ut av emnet etter ml som er avmerket fra malen. Deretter slipes kantene rette og jevne. Skarpkanter som ikke skal dikkes, rundes av. Dette gjres for sikre et jevnt malingslag rundt kanten.

Hulltaking
Ved BDF lokkes eller bores alle hull i hudplater. Lokkemaskinen dekker vrt behov nr det gjelder platetykkelser og hulldiameter, men avstanden fra lokketappen til bunnen av gapet p maskinen er for liten til lokke hull i midten av en vanlig hudplate. I slike tilfeler velger en derfor bore. I lokkemaskin lages hull ved at en lokketapp presses med stor kraft ned i ei dyne. Dyna skal ha strre diameter enn lokketappen. Eldre lrebker sier at forskjellen p diameteren skal vre 1/5 av tykkelsen, p det materialet som skal lokkes, hvis dette er vanlig skipskvalitet. Ved hull til en 5/8 nagle, det vil si et hull p 16 mm, ble det lokket med en lokketapp med diameter p 17,5 mm. Lokketappen hadde alts en diameter som var 1/10 strre enn naglens. Dynens diameter ved lokking av 10 mm plate, var 19,5 mm. Lokking av et 17,5 mm hull, med dyne p 19,5 mm, gav en tydelig nedbying av hullkanten p undersiden av platen. For f en tett forbindelse ved montering av hudplate om bord, var det derfor viktig lokke platen fra riktig side. For overfre merker fra den ene til den andre siden av platen, ble det brukt en overmerker.

Overmerker, for overfring av merker ved kjrning, fra den ene platesiden til den andre

Lokkemaskin med tapp og dyne

13

Ved lokking, endrer materialet nr hullkanten struktur. Det blir hardere, og vil lettere sprekke. Denne effekten reduseres ved at noe materiale fjernes ved brotsjing og forsenking, samt ved at klinking med varm nagle i noen grad virker som en utglding. For de fleste klinkeforbindelser anses ikke strukturendring som et problem, men p operasjoner hvor det stilles spesielle krav til kvalitet, for eksempel ved klinking av kjeler, kreves det at alle hull bores. Ved BDF lokkes det hull til 5/8 nagle med en lokketapp med diameter p 17 mm, og dyne med diameter p 17,7 mm. Forskjellen p lokketappen og dynens diameter, er med andre ord mer enn halvert i forhold til det som tidligere er beskrevet. Hullkant p underside av platen fr med denne fremgangsmten en ubetydelig nedbying, men en grad som enkelt slipes bort.

Lokking av plate

Det bores hull i hudplater med magnetboremaskin. Det brukes da kjernebor som er svrt effektive. Boret har en spiss fjrbelastet tapp i senter som plasseres i kjrnemerket og sentrer boret nyaktig. Grader etter boring m fjernes. Avstander Naglene skal ikke plasseres nrmere til noen kant av plate, vinkel eller skjteplate enn sin egen diameter. Maksimum avstand fra senter til senter for nagler i stter i huden, skal ikke overstige 3,5 naglediameter. For nater i hud er avstanden 4 naglediametre. Dersom det er dobbel naglerekke, br avstanden mellom midten av radene vre 3 ganger diameteren for laskeplater og 3 ganger diameteren for overskjter. Maksimum avstand fra senter til senter for nagler i dekk skal ikke overstige 4 diameter.

Forsenking i hudplate
Hvilke hull i en hudplate som skal forsenkes, bestemmes av om det er inner eller ytterplate og av om forbindelsen i stt har skjteribbe eller overlapp. Utvendig hud skal ha tilnrmet slett overflate. Naglehull m forsenkes for oppn tilstrekkelig styrke og tetthet. Dybde i forsenkning DNV regler for stlskip av1939 sier at forsenkingen m g gjennom hele platetykkelsen hvis denne er mindre enn 15 mm og gjennom 90 % av platetykkelsen hvis denne er mer enn 15mm. Tilsvarende DNV regler fra 1953, sier at forsenkingen m g gjennom hele

14

platetykkelsen hvis denne er mindre enn 12,5 mm, og gjennom 80 % av platetykkelsen hvis denne er mer enn 12,5 mm. DNV angir forsenkingens form ved oppgi strste og minste diameter for det forsenkede hullet. Hull for alle naglediametre fr forskjellig gradantall. Grader i forsenkning DNV-reglene fra 1909 er lite presise, men sier at forsenkningens ytre diameter skal vre minst 1 ganger naglediameter. Lloyds Registers regler, angir en forsenkingsvinkel p 60 for plater opp til 12,5mm og 45 for strre tykkelser. Ettersom DNV regelverk om grader og forsenkning er komplisert forholde seg til, benytter BDF Lloyds Registers regler for forsenkingsvinkel. Vi forsenker dermed gjennom hele platetykkelsen hvis denne er mindre enn 12,5 mm. Ved platetykkelser under 3 mm, forsenkes det ikke.

15

5. Montering
Ved montering av hudplater flyttes arbeidet fra platehall tilbake til fartyet. Fr den nye platen kan klinkes, m imidlertid kanter og form justeres dersom ikke forarbeidet er hundre prosent vellykket. Dessuten skal hullene klargjres fr naglene hamres inn. Mange av disse arbeidsoperasjonene vil vre enklere utfre ved nybygging, enn ved utskifting av enkeltdeler. Ved nybygg ble rekkeflge valgt med tanke p effektivitet og tilkomst. Innerplater ble for eksempel montert fr ytterplater. Ved restaurering er det ikke mulig gjre slike valg, noe som kan gjre monteringsarbeidet mer krevende. Ved reparasjon m innerplatene lftes opp bak plategangen over og deretter senkes ned bak plategangen under. En m dermed srge for tilstrekkelig pning mellom spant og ytterganger for f innerplatene i posisjon. Ved montering av plate m ogs eventuelle kiler og mellomlegg p plass. Dette kan festes med bomulls- eller ulltrd p forhnd, eller skyves mellom spant og hudplate under monteringen. Sveising frardes ettersom det vil fre til skader i stl og malingslag, som i neste omgang kan fre til rustdannelse. Dessuten kan det oppst avstand mellom kile og spant under sveisearbeidet. Den klinkede konstruksjonen vil dermed bli svekket p grunn av manglende friksjon.

Kiler er montert for platemontering. Den nye platen vil overlappe innenfor nedre plategang og utenfor vre plategang. Kilene er imidlertid montert med sveis, et metodevalg vi skal unng.

For f platen i rett posisjon, og holde den i posisjon inntil den er festet med nagler, benyttes bolter med mutter. Den beste tilpasningen fr en ved benytte samme dimensjon p boltene som de tiltenkte naglene. Platen skrus til spant, skjteribber, og tilsttende plater med bolter etter naglehullenes strrelse. Hvor en skal velge feste de frste boltene, kan vre avhengig av om platen har lite eller mye krumming. Erfaring viser at det ofte vil vre riktig starte midt p platen og s g mot sttene. Ved Ytterplate taljes p plass montering p nybygg er det vanlig og bolte om lag tredje hvert hull, men ved restaurering er det ofte flere ujevnheter og buler ta hensyn til, slik at en gjerne har
16

en bolt i annet hvert hull. Tidligere ble det brukt en spesialisert platenkkel for trekke til boltene. Dette svrt anvendelige verktyet har likevel mttet vike til fordel for luftdrevne tiltrekkingsmaskiner. Naglehullene dores samtidig som platen skrus tettere til. Dermed oppnr en best mulig tilpasning bde for det enkelte hull og for platen som helhet. Nr platen er montert og alle anleggsflater er tette, brosjes og forsenkes de ledige hullene. Dersom en skader en forsenking p grunn av unyaktigheter i tilpasningene, m det forsenkes p nytt. Skruer flyttes s til de ferdig bearbeidede hullene og operasjonen med brotsjing og forsenking gjentas fr platen er klar til klinking. Det har ogs vrt praktisert klinke de frst klargjorte hullene fr boltene lsnes, for deretter klargjre og klinke de gjenstende hullene. Ved en slik fremgangsmte unngr en flytte boltene, men ettersom en m rigge om fra brotsj og forsenkningsutstyr til klinkeutstyr to ganger, har vi likevel funnet den frste fremgangsmten mest effektiv. I stter med overlapp brukes det kiler i natet av ca 250 300 mm lengde, for f en tett forbindelse. Kilen m ha en bredde som gjr det mulig dikke hudplate mot kile og kile mot hudplate.

Platenkler med spiss ende til rette inn plater fra naglehullene

Kiler ved overlapp i nat

Mye av styrken i en klinket forbindelse ligger i den friksjonen som oppstr nr to flater presses sammen. I tillegg til svekket styrke, kan utette forbindelser fre til rustsprenging og lekkasje. Det er derfor viktig at omrdet reingjres, slik at anleggflatene er frie for spon fra brotsjing og forsenking. Avstand mellom hull og platekant m kontrolleres. For stor avstand vanskeliggjr dikking, og for liten avstand svekker styrken. Etter reglene skal avstanden minimum vre en naglediameter. Strste avstand er ikke definert av regelverket, men for unng problemer ved dikkearbeidet br den heller ikke overstige en naglediameter for mye. Vi tilstreber med andre ord en avstand lik en naglediameter.

17

Skjteribbe

Snitt av skjteribbe, utfrt med doble naglerader

I en del tilfeller brukes det skjteribbe ved sammenfyning av hudplater i en plategang. Skjteribber, skjteplater, laskeplater, eller rett slett bare ribber p innsiden av huden, gir et glattere utvendig skrog. Ved anvendelse av skjteribber stilles det imidlertid visse krav til utfrelse. Nr det gjelder nagledimensjon, og bredden p skjteribbene, str det i DNV regler fra 1960, i tabell 12, at en ved platetykkelse 5,5 - 9,0 mm, skal bruke 16 mm nagler. Ved enkel naglerad skal skjteribben da vre 115 mm og ved dobbel naglerad, 205 mm. Ved kt platetykkelse til 9,0 - 12,5 mm, skal det anvendes 19 mm nagler. Ved enkel naglerad skal skjteribben da vre 135 mm, og ved dobbel naglerad, 250 mm. Med hensyn til skjteribbenes tykkelse, finner vi i DNV regler fra 1939, i tabell 33, at ved hudplatetykkelser opp til 7,5 mm, skal ribbene ha lik tykkelse som hudplaten Ved tykkere hudplate enn 7,5 mm skal tykkelsen p skjteribben kes i henhold til tabellen. Dette er senere endret og i DNV regler fra 1960, finner vi at enkle skjteribber skal vre 25 % tykkere enn platene som skal sammenfyes. I dette ligger det at det ogs kan benyttes doble skjteribber, en p hver side av platene som skal forbindes. I dette tilfelle vil ribbene vre under tykkelsen p platene som skal sammenfyes. Vi har imidlertid ikke sett dette anvendt i plategangene p huden ved noen av de farty som har vrt restaurert ved BDF.

18

6. Klinking
Klinking i forbindelse med stlarbeid, er enkelt forklart en prosess der man sammenfyer to eller flere stldeler ved bruk av stlnagler. Ved mindre nagledimensjoner, (< 10mm) kan arbeidet utfres uten varme. Innen skipsbygging m en som regel glde naglene, og det er klinkeprosessen med gldende nagler som beskrives her. Historisk sett ble klinking frst utfrt som skalt hndklinking, og foregikk da ved at to mann slo vekselvis p naglen mens en tredje mann var motholder. Med de relativt lette klinkhammerne ble naglen stuket i hullet, og slutthodet grovformet. Deretter ble hodet formet ferdig med en tyngre hammer. Etter forrige rhundreskifte har klinking som regel foregtt med maskin, enten pressmaskiner eller slagmaskiner. Pressmaskinene kunne vre hydrauliske, pneumatiske, elektriske, pneumatisk-hydrauliske, elektrisk-hydrauliske eller rent mekaniske, De var faste eller transportable. Hovedprinsippet var at stldelene som skulle sammenfyes, ble presset sammen ved stort trykk, samtidig som naglen ble formet. Delene ble holdt sammenpresset til naglen var avkjlt. De hydrauliske pressmaskinene var store og dyre, og fantes derfor kun ved de strste skipsbyggeriene. Slagklinkemaskinen arbeidet med pressluft eller elektrisk kraft. Med sin relativt lette vekt, god tilgjengelighet p trykkluft og lave pris, ble lufthammeren mest utbredt ved skipsverftene. Ved Bredalsholmen brukes luftdrevne slagmaskiner av typen Ingersoll-Rand eller Atlas. Unntaksvis klinkes det for hnd, dersom tilkomst gjr maskinbruk vanskelig. Avhengig av forskjellige konstruksjoner vil valg av verkty for sammenklinking av stl, variere noe. I hovedsak vil Bredalsholmen befatte seg med skipsklinking, som har litt andre krav til utfrelse enn for eksempel broklinking. Klinking er et arbeid som medfrer mye sty. Er det flere klinkelag i sving samtidig, kan det vre tungvint kommunisere med hverandre. Det er derfor viktig at klinkelaget har et godt samarbeid, og at alle har forstelse for, og kjenner rutinene og arbeidsprosedyrene. Fra de frste jernskipene ble bygget, til slutten av 1800-tallet, var hndklinking det eneste alternativet for forming av nagler ved jern og stlskipsverftene. Utover 1900-tallet ble imidlertid muskelkraft erstattet med luftdrevne, hndholdte maskiner som var langt raskere og enklere i bruk. I en mellomperiode var begge metodene mulige alternativ, og s sent som i 1927, ble det hndklinket ved Hyvolds Mekaniske Verksted i Kristiansand, da Fullriggeren Srlandet sto p beddingen. Ved skipsbygging opererer en med klinking, med og uten forsenkede hull. De to utformingene har ulike egenskaper. Ved valg av metode tas det for det frste hensyn til om den ferdig klinkede forbindelsen skal vre vanntett eller ikke, for det andre hvilke krefter naglen vil bli utsatt for, og for det tredje hvilken overflate en vil oppn. Med hensyn til kravet om vanntetthet er regelverket klart. Alle vanntette sammenfyninger skal ha forsenkede nagler.

19

I tillegg til behov for vanntetthet, er det hvilke krefter de ulike sammenfyningene utsettes for som er avgjrende for om man forsenker eller ikke. Mens nagler i huden vil vre utsatt for krefter som virker i naglens lengderetning, vil kneplater og lignende vre utsatt for skjrkrefter som virker p tvers av naglen. En nagle i et forsenket hull str lettere mot presset p naglens lengderetning, ettersom forsenkningen gir naglen en strre overflate. N kan det og sies at ogs koppede nagler er motstandsdyktige mot krefter p naglens lengderetning, men s vil de igjen vre uegnet p for eksempel en skuteside. Derimot vil en nagle i et ikke forsenket hull, ha strre kraft til motst skjrkrefter da den forsenkede platen ellers kan virke som en saks. Nr dette er sagt, m det understrekes at det er friksjonen mellom stldelene som er presset mot hverandre av naglen, som avgjr forbindelsens styrke. Ved det siste forholdet, krav til overflate p nagleforbindelsen, kan det henvises til at en srlig p skrogsider, p grunn av friksjonen i vannet, men ogs p steder som i rennestein, nsker en jevn overflate, slik en oppnr nr naglehullene forsenkes.

Nagler
I alminnelighet brukes det nagler av omtrent dobbelt s stor diameter som tykkelsen av de platene som skal klinkes sammen, men ikke tykkere enn 32 mm, da tykkere nagler vil krympe s mye at de kan ryke. For srlig lange nagler, det vil gjerne si nagler som overstiger 4 naglediameter, br det brukes nagler med passform. Ved oppvarming av lange nagler, varmes bare den delen som skal klinkes. Klassifikasjonsselskapene foreskriver at det for plater fra 5,5 til 8,5 brukes 16 mm (5/8) nagler for plater fra 8,5 til 12 brukes 19 mm nagler.

Ulike typer nagler pfrt ml etter forskriftene

Forsenkede nagler Den oppklinkede enden av naglen skal, for alt arbeid i hud, midtbrer, tanktopp, slagbrer, dekk, skott, casinger og hus osv. ha form etter forsenkningen i materialet. For tykkelser opp til 12,5 mm forsenkes det gjennom hele platen eller vinkelen, og for strre tykkelser gjennom 90

20

% av godset. Et ferdig klinket naglehode m aldri ligge under platens overflate, men helst vre litt buet utover. For casing og hus klinkes eller meisles overflatene jevne med platen. For alle nagler i innvendige deler, der det ikke er forsenkede hull, som bunnstokker, sidebrere, slagbrer-knr, bjelkeknr, bjelkebrere, knr til skottstivere og liknende, fr den oppklinkede enden av naglen form av et utbuet, koppet hode. I vaterbordvinkler, lukevinkler, stangkjler, stevner og liknende, hvor det nskes glattklinking p begge sider, vil hullet bli forsenket fra begge sider. Det brukes da nagler med forsenket hode.1

90o forsenker

Ulike typer nagler. Fra venstre: sylindrisk pannehodenagle, kopphodenagle med konisk hode, sylindrisk kopphodenagle, nagle med forsenket hode og forsenket nagle med linsehode.

Den koniske formen br vre litt brattere p naglens hode enn for forsenkningen i plate eller vinkelflens. Hodet m dessuten ligge litt ut fra platen av hensyn til godt mothold. Under oppklinkingen vil motholdet presse slik at hodet vil legge seg naturlig godt an mot forsenkningen og naglen vil fylle godt ut. Sammenfyningen trekkes dermed s godt til at den som regel vil bli tett, men for sikre seg ytterligere, kan det forsenkede hodet overklinkes litt etterp. Forsenkede naglehoder, eller forsenkning p begge sider, er srlig gunstig dersom en vil oppn vanntetthet. Det krever imidlertid mer arbeid, og forsenkningene svekker dessuten materiale. Derfor begrenses utfrelsen med forsenkning av naglehoder til de steder det er ndvendig av hensyn til overflaten.2 Koppede nagler Koppede nagler har en litt annen utfrelse enn nagler i forsenkede hull. Frst og fremst ved at det stilles ekstra store krav til at naglelengde og utfrelse er riktig. Har man imidlertid dette p plass, s er det en rask og enkel klinkemetode.

kopphammer, snitt i senter

1 2

Steen, s.62
Steen, s. 60-63

21

Hullet skal ha ca 1 mm. strre diameter enn nagleskaftet, for at den varme naglen skal kunne fres igjennom. Videre skal naglen ha en merlengde utover tykkelsen av de deler som skal klinkes sammen. Det m vre nok materiale til stuke naglen s den fyller hullet helt opp, og nok til danne slutthodet. Merlengden kan beregnes til: L = 1,2 - 1,4 d (naglens diameter), avhengig av tykkelsen p delene som skal klinkes sammen. Merlengden kan imidlertid ogs beregnes etter andre metoder som: L = d + 3 mm for hver fuge.3 Er merlengden for liten, vil slutthodet bli mangelfullt og naglen m kasseres. Hvis merlengden er for stor, vil det danne seg en grad rundt slutthodet. Denne graden m slipes eller meisles bort. Man m derfor vre ekstra nye med lengden p naglene ved denne formen for klinking.
Hammere for koppede nagler

For koppede nagler benyttes forskjellige klinkhammere for hver nagletykkelse. Dimensjonen str ofte preget inn i hammeren. Hvis ikke, s kan det enkelt kontrolleres ved at diameteren p uthulingen skal vre 1,5 d, og dybden 0,6 d. Eksempelvis vil en hammer for klinke 19 mm nagler, ha en diameter p 28,6 mm, og en dybde p 11,4 mm. Likeledes vil en 7/8- 22 mm hammer vre 33,3 mm gange 13,3 mm. For en 5/8 hammer vil forholdet vre 23,8 mm gange 9,5 mm. Ved tidligere tiders hndklinking satt motholderen setthammeren mot naglens setthode, mens to andre arbeidere slo naglen fast i hullet ved bruk av vanlig hndklinkhammere. Deretter plasserte den ene en setthammer med riktig uthuling mot den uferdige naglen, mens den andre slo. Setthammeren ble dreid rundt mellom slagene, og operasjonen avsluttet nr slutthodet var formet.

Koppa nagle i kneplate

Ved maskinklinking gjennomfres hele prosessen i en operasjon. Det brukes en kopphammer som tilsvarer naglediameteren. I det man begynner sl, m hammeren vre helt p linje med naglen, slik at ikke hodet blir skjevt. Med hammerslagene jobber hammeren seg innover til den er inne mot stlet, men uten skade dette. Naglen har n opptatt fasongen av uthulingen i hammeren. Prosedyrer for etterklinking flges som ved vanlig klinking.

Forarbeid
Fr klinkingen begynner, m delene som skal klinkes vre boltet godt sammen med ndvendig antall bolter for at sammenfyningen skal bli tettest mulig.
3

Bjrnstad, s. 11

22

Er den ikke godt nok sammenpresset fr klinkingen starter, vil man miste den effekten man fr nr naglen krymper, og trekker delene enda mer sammen. Klassifiseringsselskapene krever at de klinkede delene skal vre s godt sammenfyd at selv den tynneste prvekniv, ikke kan fres inn mellom dem. En god sammenfyning vil ogs lette dikkearbeidet etterp. Hullene skal vre sylindriske, uskadede og nyaktig oppbrosjede, slik at en oppvarmet nagle passer akkurat inn. Det er viktig at anleggsflatene er nye rengjort for grader og spon, da det faktisk er friksjonen stl mot stl som hindrer platene i forskyve seg p hverandre. Dersom platene gis mulighet til forskyve seg, kan dette skade, eller i verste fall klippe over naglene. Et annet problem som kan oppst ved drlig friksjon er at tetningen vil skades, med korrosjon og rustsprengning som resultat. Tradisjonelt har anleggsflatene mellom klinkede sammenfyninger ikke vrt pfrt rustbeskyttelse. Ved Bredalsholmen har det vrt diskutert om bruken av primer (mnje) p anleggsflatene vil redusere friksjonen, men ettersom belegget er svrt tynt, mener vi det ikke vil vre tilfelle. Vi legger derimot vekt p at stlet br beskyttes for unng rustsprengning. Dette synet fr ogs sttte i DNV regler fra 1960. Stldeler i en ikke vanntett forbindelse som skal klinkes uten dikking, gis et strk god rustbeskyttende maling p de flater som skal ligge mot hverandre etter klinkingen. Et godt forarbeid og riktig klinking bidrar til god friksjon, ved at stldelene presses sammen nr naglen avkjles og krymper. Antall nagler, dimensjoner og avstanden mellom dem, bestemmes av klassifiseringsselskapene, og vil vre beskrevet i skipets konstruksjonstegninger. Utfrelse Et klinkelag bestr av klinker, motholder, og naglevarmer. Avhengig av tilkomst og avstand mellom naglevarmer og motholder, kan det i noen tilfeller vre behov for en naglelanger. En klarer seg imidlertid som oftest uten langer, ved en effektiv organisering av arbeidet og ved ta i bruk enkle hjelpemidler. Befinner motholderen seg f.eks. p et lavere dekk enn der det varmes nagler, benyttes ofte et fastmontert stlrr til slippe den varme naglen ned til motholder. Naglevarmeren vil fr klinkingen starter, pse at han har tilstrekkelig antall nagler av de forskjellige lengder som skal brukes til jobben. Han fr beskjed fra klinkeren underveis hvilke nagler som trengs og srger for varme disse opp, en og en, til riktig temperatur.
Naglevarming i esse

23

En stlnagle skal varmes opp til gulhvit farge, det vil si om lag 1200. Naglen kan bli delagt ved for stor oppvarming. Det kan sees ved at den avgir gnister nr den brenner opp. Tidligere tiders jernnagler kunne varmes atskillig varmere, samtidig som de kunne bearbeides i et strre tidsrom fr de ble for kalde. Allikevel er stlnagler mest brukt til skipsbygging, da de er bde sterkere og seigere, og ikke s spr som jernnagler. Oppvarmingen vil normalt foreg enten i kullfyrt esse eller ved elektrisk naglevarmer. Den frste metoden har den fordelen at essa er lett og flytte med seg, og den er uavhengig av strmtilfrsel. Det er ogs lett justere riktig temperatur p naglene i essa, og man kan holde flere nagler delvis oppvarmet samtidig. Ulempene er til tider mye ryk som gjr at den br st p godt ventilert sted, samt at oppfyringen kan vre arbeidskrevende. Den er best egnet nr det er mye klinking ettersom den ikke bare er til sl av og p. Den elektriske varmeren er tyngre flytte med seg, men er enkel i bruk, og passer like godt til enkeltvise nagler som kontinuerlig klinking. Det fins ulike typer som kan varme fra en nagle opp til flere om gangen, men oppvarmingen skjer raskt og naglen m brukes nr den frst er blitt varm. Oppvarming ved hjelp av gass er ogs brukt. Propan er foretrekke, da acetylen kan pvirke stlets overflate. Gass som oppvarming er kostbart og brukes helst der det er f nagler som skal klinkes. Naglelangeren henter den varme naglen med en spesiell nagletang og srger for at den raskest mulig kommer p plass hos motholderen.
To typer nagletenger, den nederste med nagle i grepet

Dobbel elektrisk naglevarmer for varming av to nagler samtidig

Motholderens oppgave er holde i mot p naglehodet under klinkingen. Det kan brukes enten manuelt eller luftdrevet mothold. Nr motholdet er p plass p naglehodet, gis et tydelig signal til klinkeren om at det er klart. Dette vil vre et hardt dunk med motholdet p naglehodet. Samtidig blir naglen dermed drevet godt p plass.

Manuelt mothold Luftmothold, brukt p skuteside

24

Nr s klinkeren begynner sl fra den andre siden, m motholderen, nr han bruker manuelt mothold, holde hardt i mot til naglen fr festet seg i hullet, dvs. at den ikke blir sltt innover igjen. Nr naglen begynner stuke seg kan motholderen lsne litt p presset og la motholdet svare klinkhammeren, slik at naglen fr slag fra begge sider. Et godt klinket naglehode skal dekke hele hullet og ligge tett inn mot platen. Det er mange forskjellige utforminger av manuelle mothold, og man velger det som passer best etter hvor det klinkes. Ved vanskelig tilkomst, kan det vre naturlig bruke luftmothold. I s fall velges en kopp i motholdet som er tilpasset til naglehodet. Resultatmessig er det ingen forskjell p om det brukes manuelt eller luftmothold. Det sistnevnte er imidlertid mye mindre arbeidsbelastende bruke, og derved mer rasjonelt. Samtidig har det og en stor fordel p trange steder som for eksempel i dobbelbunntanker. Av hensyn til arbeidsbelastninger og effektivitet, er det viktig utarbeide kreative lsninger for motholdet. I tillegg til finne rett mothold kan en ta i bruk hjelpeverkty som er spesialtilpasset oppgaven. Klinkeren kan enten klinke for hnd, eller med luftverkty. Ved Bredalsholmen brukes det nesten bare lufthammer. Unntak er hvis det ikke er tilkomst for annet enn hndklinking. Det er viktig at naglen har riktig lengde. Er naglen for kort slik at den ikke fyller forsenkningen godt nok, m den brennes ut igjen. Dette er kostnadskrevende og lite rasjonelt. En erfaren klinker vil se med en gang om naglen er lang nok, fr han begynner klinke den. En for lang nagle er heller ikke nskelig, da det blir liggende som overfldig metall utenp platen, og man oppnr ikke den nskede krympeeffekten nr naglen kjlner. Spesielt p en skuteside, vil man tilstrebe en glatt og jevn naglerad, der det klinkede naglehodet skal ha en liten konveks fasong. Selve kanten rundt det ferdigklinkede naglehodet skal ha et par millimeter oppkant, da den vil vre utsatt for snarlig rustangrep, dersom den er for tynn. Nr den varme enden av naglen er kommet ut gjennom hullet, venter klinkeren p signalet fra motholderen. Deretter slr han noen raske slag p siden av naglen. Dette igjen for drive naglen helt inn. S starter klinkingen ved at han slr midt p nagleenden, slik at naglen stukes ut og fyller hullet og forsenkingen helt opp.

Naglen stukes i lengderetningen inntil den fyller hullet

Klinkhammeren skrstilles i naglens ytterkant

Naglen formes ved at hammeren sirkles rundt naglekanten

Operasjonen avsluttes nr naglen har ftt en jevn form

25

Deretter dreies lufthammeren i ring p naglen slik at det hele ender opp med et jevnt og glatt hode. Det har lenge vrt diskutert, og det har hersket en del usikkerhet om hvorvidt naglen kan klinkes ferdig i en operasjon, eller om den skal etterklinkes nr den er blitt kald. De eldre verftsarbeiderne vi har vrt i kontakt med kan berette at de alltid klinket naglen i to operasjoner. Frst formet de den mens den var varm, og etter noen minutters avkjling Bruk av klinkeoppheng, letter arbeidet gjenopptok de arbeidet og klinket den kald. En effektiv arbeidsmetode er da frst klinke naglen gldende, g videre til neste nagle, klinke denne gldende for s g tilbake til den frste naglen klinke denne kald. Slik kan en alternere mellom varm og kald klinking langs med nagleraden Ved kaldklinking er det viktig ikke sl midt p naglen da strekkpkjenningene her er strst. Naglen kan dermed lsne som resultat av etterklinking. En god begrunnelse for gjennomfre klinkeprosedyren med varm og kald klinking synes vi imidlertid ikke vi har ftt av de tidligere verftsarbeiderne, verken ved KMV eller BMV. Nr det ogs er hevdet at slik etterklinking ikke ble praktisert i Sverige, kan en stille sprsml ved om det er undvendig spill av tid.

Den fortsatt gldende naglen begynner ta form

I en dansk lrebok fra 1954 finner vi imidlertid en begrunnelse som sttter praksisen ved de to norske verftene. Her kan en lese at klinkingen av den gldende naglen m avsluttes i det naglen begynner kjles, det vil si nr den blir mrk blfarget, eller blskjr. Naglen vil da vre for skjr til kunne bearbeides. Klinkingen kan s gjenopptas og fullfres etter at naglen er blitt kald.4 Hvorvidt en unngr klinke i det blskjre temperaturomrdet slik det praktiseres med varm og kald klinking i vr tradisjon, er usikkert. Men teorien sttter i alle fall metoden med klinke to ganger, og dersom en klarer legge oppholdet mellom varm og kald klinking til det blskjre omrdet, skal det etter teorien bli en sterk forbindelse. Vi har derfor valgt holde p metoden vi fikk overlevert fra de tidligere verftsarbeiderne og klinker
4

Jrgensen, s. 651

26

naglen to ganger. komme nrmere en sannhet fr vi overlate til et fremtidig forskningsprosjekt. Kanskje en analyse av stltemperaturene under klinkerarbeidet, holdt opp mot egenskapene til moderne stl, vil gi oss mer kunnskap om emnet. Fr klinkingen tar til skal platen vre montert med bolter etter behov, vanligvis i tredje-fjerde hvert hull. Disse skrus ut etter hvert som de pne naglehullene blir ferdig klinket. Det er en fordel at alle hull, ogs der det str bolter, er ferdig oppbrosjede fr klinkingen starter, slik at ikke klinkelaget fr undige opphold. Det er ikke noen teknisk begrunnelse for hvor p platen klinkingen skal starte og stoppe. Men det vil ved bruk av klinkeoppheng p en hudplate, vre naturlig klinke fra venstre mot hyre. Ellers er det naturlig at klinker og motholder blir enige seg i mellom fr klinkingen starter, ut ifra hensyn til tilkomst, stillinger osv. I tilfeller hvor man kombinerer sveising og klinking, for eksempel ved innfellinger i hudplate, skal nagler som blir berrt av sveisevarmen alltid klinkes etter at sveisingen er utfrt. Etter klinkingen m det kontrolleres at ingen nagler har lsnet. Dette gjres ved holde fingeren p den ene enden av naglen og sl lett med en hammer p den andre. Dette er den sikreste metoden selv om man nok kan oppn det samme ved holde fingeren p naglehodet og sl ved siden av. Er naglen lsnet og ikke brukket, kan den kaldklinkes fast igjen.

Mothold ved klinking av bindevinkel. Motholderen har flere mothold for hnden, men har valgt det mest hensiktsmessige for oppgaven

Nr alle forbindelser er ferdig klinket og godkjent er det klart for dikking.

Et utvalg av mothold

27

7. Dikking
Klinkede konstruksjoner som skal vre vannog/ eller oljetette, m dikkes. Selv om tilpasningen er god og klinkingen godt utfrt, kan det oppst utettheter. Dersom vann frst trenger inn i en klinket forbindelse vil det kunne oppst rustsprengning, som igjen kan fre til lekkasje. Tidligere var det var vanlig dikke for hnd, med hammer og dikkemeisel, men i dag utfres s si alle operasjoner med luftverkty. Dikking kan vre stuke en platekant mot en Rennesteinsvinkel dikkes mot rennesteinsplate tilsttende plate, eller det kan vre stuke to platekanter mot hverandre. For eksempel vil hudplater bli dikket mot hverandre og bindevinkler bli dikket i rennesteiner og tanker. Ettersom formlet med dikkearbeidet er hindre vann eller oljeinntrengning i sammenfyningen, skal det fortrinnsvis dikkes p den siden av konstruksjonen som str eksponert for vann eller olje. Noe tungtveiende argument er dette likevel ikke, ettersom unntakene er lett finne. Tanker som skal trykktestes ved vannfylling, kan med fordel dikkes fra utsiden. Lekkasjene vil her lett kunne lokaliseres og tettes uten at tanken m tmmes. Dermed vil en raskt se om forbindelsen, bokstavelig talt, holder vann.

Et utvalg av ulike dikkemeisler

Krum dikkemeisel, for lettere tilkomst

28

Ved et tilstrekkelig utvalg av dikkemeisler, tilpasset plate- og profiltykkelser, samt arbeidstilling, kommer en til med dikking de fleste steder. For vrig aksepteres det bruk av pakning p steder hvor tilkomst for dikking ikke er mulig. Dette godkjennes ogs av klassifikasjonsselskapene, selv om de primrt nsker at alle forbindelser skal vre stl mot stl.

Utforming av dikkemeisel

Arbeidsprosessen
Selve arbeidsoperasjonen utfres ved at meiselen fres langs platekanten, med meiselens skrkant mot godset, slik at materiale presses fra platekanten, inn mot tilsttende plate. Deretter snus meiselen, og den samme operasjonen gjentas. For oppn en varig tett forbindelse, er det viktig f en bred anleggsflate mellom enhetene som stukes sammen. Anleggsflaten vil ke sammen med mengden gods som stukes. Derfor m dikkeranden, det vil si sporet man etterlater seg i platekanten, vre tilstrekkelig bredt. Likevel br det st igjen noe stl, og det br heller ikke dikkes for dypt. Det kan nemlig vre ndvendig g over en gang til, dersom forbindelsen viser seg ikke bli tett. En dikkerand p ca 5 mm ved 10-12 mm plate kan vre retningsgivende. Det er viktig, og avgjrende, at en har riktig press p dikkemeiselen. Trykket m vre s pass at stlet blir bearbeidet, men dikker man for hardt, kan det fort oppst alvorlige skader. Ved for mye kraft vil delene som skal dikkes sammen, i stedet bli presset fra hverandre. Det samme vil ogs lett skje dersom avstanden fra naglehull til dikkekant er for stor. pning mellom platene gir, som omtalt i kapitlet om klinking, mindre friksjon og dermed mindre styrke.
Dikkemeiselen vendes og operasjonen gjentas

God dikkerand

Platestter som er klinket med skjteribbe, dikkes ved at en vanlig dikkemeisel fres langs begge platekanter og stuker forbindelsen tett. Dikkingen fullfres med en rett meisel som fres over senter p skjten.

29

Ved kontroll av nagleforbindelser, vil man kunne komme over utette nagler. rsaken er at naglen ikke fyller naglehullet fullstendig. Som hovedregel skal slike nagler skiftes, ettersom kald overklinking bare vil pvirke overflaten og ikke manglende utfylling inne i godset. Likevel ble slik overklinking akseptert som godt nok i mange tilfeller. P gamle skip finner man ogs nagler som har vrt forskt dikket tette. Dikking p nagler er bestridt som metode, men er likefullt en utbredt mte rette opp utette nagleforbindelser p. Dikking ved reparasjonsarbeid Ved nybygging, srget man som regel for at vann- og oljetette forbindelser ble utformet, eventuelt oppbygd i en rekkeflge, slik at en kunne komme til med dikking. Ved reparasjoner kan en likevel oppleve tilkomstproblemer. En trenger armslag for kunne fre verktyet, og dersom konstruksjonen er til hinder for dette, kan resultatet bli svakt og utett. Dersom tilkomsten ikke er tilstrekkelig, kan sveising vre en mulig metode. P konstruksjoner som skal tilbakefres til en tidlig periode, kan dette naturligvis komme i konflikt med antikvarisk tenkning, men en skal ikke glemme at sveiseapparatet har vrt brukt i verftsindustrien, i alle fall tilbake til 1920, og i begynnelsen, nettopp som et supplement til de tradisjonelle metodene. En annen metode for tette konstruksjoner som ikke lar seg dikke, er stpe med sement. P gamle skip kan man komme over konstruksjoner som ikke lar seg dikke, og heller ikke kan ha latt seg dikke den gang skipet ble nybygd. Et eksempel p dette, er ved gjennomgende spant i rennesteiner. For f rennesteinen tett p slike steder stpte man med sement i rennesteinen. Det er imidlertid ikke bare vanskelig tilkomst, som gjr at reparasjonsarbeidet medfrer ekstra utfordringer. I en del tilfeller er det gamle plater og vinkler som skal dikkes. Gammelt materiale er ofte deformert. Det kan ha spor etter tidligere dikking, og redusert tykkelse p grunn av rustangrep. Slike deler m bearbeides for oppn en tilstrekkelig god dikkekant. I andre tilfeller er det nye plater som skal dikkes mot en gammel plate. Ogs her er det viktig at den gamle platen er godt bearbeidet, slik at ikke groptringer og deformasjoner vanskeliggjr dikkingen for mye. Generelt vil det vre mer materiale som skal stukes ved reparasjoner, og dikkingen m derfor utfres hardere. En annen utfordring en mter ved restaureringsarbeid, er utformingen p moderne materialer Vinkler leveres i dag med avrundede kanter. Dersom disse skal dikkes m det arbeides dypt i materialet. Det letteste er derfor slipe kantene som skal dikkes, fr montering.
Avrettet vinkelkant p moderne stlprofil

Dikking av skjter p ribbe

30

8. Testing
Nr hudplaten er p plass og klinket, skal hver nagle kontrolleres, fr klinkeforbindelsen kan godkjennes. Det mest vanlige redskapet ved etterprving, er hammer. Kvaliteten kan da vurderes med hjelp av sanseinntrykk. Vi skal gjre rede for noen av fremgangsmtene i det flgende: Ved slag p et naglehode, vil hammeren sprette fort tilbake dersom naglen er godt klinket. Hvis det derimot er utettheter eller slark i nagleforbindelsen, vil det ikke vre sprett i hammeren. Slaget vil da ogs gi en annerledes lyd, enn et slag p en god nagle. Dersom man holder en finger mot den ene siden av et naglehode og slr med hammeren p den andre siden, vil en merke forskjell p en god og en drlig nalgeforbindelse. Ved en god forbindelse vil materiale kjennes ddt, mens en ls nagle vil medfre vibrasjoner. Hvis det er mulig komme til p begge sider av forbindelsen, kan samme metode brukes ved holde fingeren p den oppklinkede ende av naglen, mens en slr med hammeren mot naglehodet. Et slag med en hammer mellom naglene, skal gi et kraftig tilbakeslag i hammeren dersom klinkingen er god, og motsatt hvis den ikke er tilfredstillende. Man vil ogs kunne skille en godt klinket forbindelse fra en mindre god ved vurdere lyden av hammerslaget. Denne metoden har ogs blitt brukt for bestemme omfanget av skade etter grunnstting, og ved lignende skader i hud. Bruk av sanseinntrykk, slik som i tilfellene over, baserer seg i stor grad p kontrollrens erfaring og skjnn, med andre ord en form for handlingsboren kunnskap som vanskelig lar seg beskrive i tekst og bilder. Men det finnes ogs metoder som gir tydeligere signaler om forbindelsen er tett eller ikke. Metodene gr ut p observere hvorvidt veske lar seg trenge gjennom konstruksjonen. Den metoden som ble brukt tidligere, og som vi i dag bruker ved Bredalsholmen, er spyle med vann p den siden som skal vre vanntett. Dvs utvendig p nagler og dikkerender. Innsiden smres med en blanding av kritt og teknisk sprit, gjerne rdsprit. Det vil da vre enkelt oppdage om vann kommer igjennom. Dersom det er lekkasjer i dikkeranden, dikkes det over p nytt. Er det en nagle som er lekk, kan den forskes tettet ved kaldklinking. Hjelper ikke det, skal den skiftes.

31

9. Kilder
Litteratur
Bjrnstad E. Holms, Cambell Jrgensen Vilhelm Nerheim, Gunnar Steen, G.W Stlbroer og stlkonstruksjoner Practical Shipsbuilding Plade- rr- & installasjonsarbeide Gassflamme til Lysbue Yrkeslre for skipsbyggere London 1904 Kbenhavn 1954 Oslo 1983 Oslo 1941

Det Norske Veritas regelverk av 1909 Det Norske Veritas regelverk av 1939 Det Norske Veritas regelverk av 1960

Tradisjonsbrere
Tarjei Eldhuset f. 1931, tidligere klinker ved Kristiansand Mekaniske Verksted og Einar Huse f. 1926, tidligere ingenir samme sted, har gjennom intervju samt praktisk og teoretisk opplring vrt viktige personer for reetablering av gammel kunnskap om arbeid p klinkede stlfarty. Videre har vi i dette arbeidet hatt stor nytte av intervjuer med verftsarbeiderne Daniel Pedersen f. 1929, Kre Ryen f. 1926 og Ernst Jacobsen f. 1923, samt tegner Ingulf Birkenes f.1928, alle tidigere ansatte ved Kristiansands Mekaniske Verksted. Fra det som en gang var Bergen Mekaniske Verksted har vi ftt uvurderlig informasjon av tidligere klinker Johan Solsvik f. 1934. I et intervju med ham, samt med platearbeider Ole Egsund f. 1935 og ingenir Smith Olsen f. 1923, fikk vi styrket vr kompetanse p klinke og platefaget, slik det tidligere ble utfrt p verftene.

32