Enjoy millions of ebooks, audiobooks, magazines, and more, with a free trial

Only $11.99/month after trial. Cancel anytime.

Stormens hjerte
Stormens hjerte
Stormens hjerte
Ebook125 pages1 hour

Stormens hjerte

Rating: 0 out of 5 stars

()

Read preview

About this ebook

Småbarnsmoren Lena har arvet et gårdsbruk, en sørlandsperle like ved Grimstad. Til tross for at eiendommen er verdt en formue, hviler det en mørk skygge fra fortiden over den. Noe er galt, men hun sliter med å sette fingeren på hva. Tidens tann har ennå ikke gnagd bort smerten som ligger under gårdens grunn. Dermed innser Lena at denne kraften, som er like gammel som menneskeheten selv, er i ferd med å våkne på ny. En ondskap som strekker seg etter både henne og de hun holder kjær …

I denne romanen blåser forfatteren Tom Thowsen nytt liv i Terje Vigen, Henrik Ibsens kjente dikt fra 1861

LanguageNorwegian
PublisherTom Thowsen
Release dateOct 22, 2021
ISBN9798201825706
Stormens hjerte
Read preview
Author

Tom Thowsen

About Tom Thowsen If you enjoy books of Wilbur Smith and Ken Follett, you`d likely enjoy Tom Thowsen too. He is a Norwegian illustrator and fiction writer with a passion for history. This passion is also reflected in his books, where he often uses two different time frames, two different stories woven together. One from the present time and the other from the past. His novels have received very good receptions from both readers and newspapers. Halden Arbeiderblad said this about Kayaweta, his newest novel: "Thowsen manages to combine facts with fiction and writes excellent novels." Another newspaper, Demokraten, concluded: "The author sparkles with the joy of storytelling and knowledge."

Read more from Tom Thowsen

Related to Stormens hjerte

Reviews for Stormens hjerte

Rating: 0 out of 5 stars
0 ratings

0 ratings0 reviews

What did you think?

Tap to rate

Review must be at least 10 words

    Book preview

    Stormens hjerte - Tom Thowsen

    KAPITTEL 1

    Klokken er litt over tre om natten. Regnet pisker hardt mot frontruten, mens viskerne går for fullt. Ute er det mørkt og grått, og Lena Wiighen-Hansen lener seg fremover rattet for å se bedre. Det er stille og ingen møtende trafikk. Ingen andre biler å se, ikke et eneste menneske — hvilket er helt forståelig. Hun kikker seg til alle kanter. Det er svingete og kupert og det er så vidt hun kan se veien for alt vannet som høljer ned. Skogen står tett på begge sider, svart og trolsk. Hun velger å følge Google Maps på iPhonen fremfor Teslaens navigasjonssystem. Ta av til høyre, sier Google. Ikke så langt unna ser hun en glipe blant trærne. Muligens en allé.

    Hun senker farten og stanser.

    Ektemannen Paul myser mot henne fra passasjersetet ved siden av, trøtt som en dupp etter den lange reisen.

    «Nærmer vi oss?»

    «Vi er nok like ved nå,» sier Lena uten det minste anstrøk av glede i stemmen. Hun gremmes ved tanken på å komme til dette ukjente stedet, nå på denne tiden av døgnet, nå som barna sover så godt i baksetet. Attpåtil i dette forrykende uværet!

    Paul slenger med leppa.

    «Du gleder deg, hører jeg.»

    Lena ser på ham, men svarer ikke umiddelbart.

    «Bare pass deg ...»

    Paul rygger unna, men knegger og ler i sitt fyldige hipsterskjegg. «Et eget tun. Det blir nok bra, skal du se. Bare dette regnet kunne dra dit pepperen gror.»

    Lena stålsetter seg, lukker øynene og trekker pusten dypt. Aller helst vil hun snu og ta inn på nærmeste hotell. Scandic Grimstad har fortsatt ledige rom, sto det sist hun sjekket nettsiden deres. Men da nektet Paul plent. Nei, det var unødvendig bruk av penger, mente han — noe hun til dels er enig i, nå som natten snart er omme.

    Nå setter hun kursen mot det ukjente og svinger inn på sideveien, hvor hun oppdager til sin store forskrekkelse at den er smal og usedvanlig humpete. En gammel kjerrevei.

    «Å, herre jemini,» oier hun seg. «Går dette bra? Tesla er ikke noe terrengbil akkurat!»

    Høye urovekkende skrapelyder mot bilens karosseri. Hjulsporene er dype, gresstuster og stener stikker opp i midten. Grener som har blåst ned fra trærne knaser under dem. De kraftige vindkastene kommer rett inn fra Nordsjøen.

    Det er værhardt ute ved kysten på Sørlandet.

    «Kjør forsiktig,» advarer Paul henne.

    Begge har øyne og ører på stilker. De tenker mest på bunnplaten som beskytter batteriet. Det er små marginer, og det kan fort bli veldig kostbart.

    Over 300 000, ifølge Paul ...

    Et nytt Teslabatteri, altså ...

    Etter om lag to hundre meter stanser bilen. En kryssende bekk har laget en miniatyr-canyon i veien, litt i dypeste laget for å kunne passeres. Men uværet går fort over. Skyene letner, og det er ennå tidlig i grålysningen. Gradvis trer landskapet frem i det sølvblåe lyset. Nå ser de en dal mellom bølgende fjellnabber der flere rådyr gresser på engen, samt et lite snev av gårdstunet i enden av alléen.

    «Hit, men ikke en meter til!» sier hun bestemt.

    Paul nikker seg enig. «Vi kan gå den siste biten.»

    De vekker barna og setter av sted, mens bagasjen blir liggende igjen i bilen inntil videre. Egentlig ønsker Lena å selge gården uten å se den fordi hun hater den forrige eieren. Møtte ikke opp i begravelsen heller. Orket ikke, ville ikke. Hadde ikke sett ham siden hun var ni ...

    Jo nærmere gården de kommer, desto verre knyter klumpen i magen hennes seg. Det hviler en trolsk stemning over stedet. Kråkene krakser i det enorme tuntreet, og lyden gjaller mellom bergnabbene. Og fra dalbunnen kommer disen krypende og kler landskapet inn i sitt gråe silkeslør. Tre år gamle Julie forlanger å bli båret, og hun klynger seg snart kring pappas hals. Ved siden av går syvåringen Knut og hans to år eldre søster, Ida. De går så tett inntil mamma Lena som bare mulig.

    Ida sender henne et tryglende blikk.

    «Mamma, skal vi bo her?»

    Lena svarer ikke, Paul kommer henne i forkjøpet.

    «Vi får se, det spørs hvordan det ser ut der,» sier han og skotter bort på Lena. Hun ser svært betenkt ut. Ansiktet blir mer og mer fortrukket.

    På gårdstunet får Lena lyst til å gråte.

    Det hvite huset ser ut som en rønne. Det vokser mose på teglstenstaket og gress i takrennene. Malingen flasser fra veggene og kittet løsner fra de småsprossede vinduene. Likevel er den røde låven verst, med gapende hull i taket der låvesvalene flyr ut og inn.

    Absolutt alt er dårlig vedlikeholdt. Stakittgjerdet ligger på skjeve. Nesten oppløst i sine enkelte bestanddeler, stikker det opp hist og her i det knehøye gresset. De rosablomstrende epletrærne, som dessuten er krokete og mosegrodde, har ikke vært beskåret på mange herrens år. Og skogen vokser innover fra begge sider av dalen. Om noen få år vil hele engen være gjengrodd av busker og kratt, og det gamle kulturlandskapet en saga blott.

    «Ja, ja,» sukker Lena og fisker frem nøkkelknippet fra jakkelommen. «Skal vi ta oss en tur inn da, kanskje,» legger hun til, og det lyser lange veier at hun egentlig ikke vil.

    Vesle Knut er ikke så lysten han heller. «Må vi?»

    «Klart det,» sier Paul oppmuntrende.

    «Tenk om det spøker der, da.»

    Paul smiler i skjegget. «Nei da. Spøkelser fins ikke.»

    «Kom, så går vi.» Lena gir sønnen en hånd å holde i, og eldstedatteren Ida er snar til å gripe den andre.

    Alle kvier seg unntatt Paul, som holder en lystig tone. «Blir nok bra dette skal dere se.»

    De kommer til døren i samlet flokk. Der fomler Lena med nøkkelknippet, som består av mange forskjellige nøkler. Store og små, rustne og blanke. Det er helt umulig å vite hvilken som er den rette. Så hun velger seg en på måfå. Stikker den inn i nøkkelhullet og vrir om, presser håndtaket ned og forsøker å trekke døren til seg. Ingenting skjer. Den sitter bom fast.

    Paul langer minstedatteren Julie over til Lena.

    «La meg prøve,» sier han og røsker døren opp. «Den har sikkert trutnet,» legger han til idet eimen slår mot dem. Rå, innestengt luft slår imot dem.

    Med lave forventninger entrer de huset, men oppdager fort at det er både rent og ryddig. Ja, faktisk er det ganske koselig der inne. Gjennom kjøkkenvinduet strømmer dagens første solstråler inn.

    «Oi,» sier Lena gledelig overrasket over kjøkkenet. «Her er det stort og romslig, dere — skjønt ildstedet tar mye av plassen.»

    «Wow, en pizzaovn!» jubler Knut.

    Den hvite oppmurte ovnen minner ham om fjorårets ferie i Italia.

    Paul nikker gjenkjennende. «Så kult a gett. Egen pizzaovn og greier.»

    Bortsett fra bakerovnen som er minst 100 år gammel, konstaterer han at kjøkkenet fikk ny innredning engang på 1950-tallet. Komfyren, kjøleskapet, respatexbordet og rørstolene er fra samme epoke. Veggene og kjøkkeninnredningen og rørstolene er turkisfarget, hvilket var moderne i rockabillyens glade dager.

    «Hm, så rart,» fortsetter Paul. «Kjøkkenet er en slags tidskapsel.»

    Lena henger med på notene.

    «Å ja,» sier hun med et tankefullt smil. «Alt er fra 1950-tallet, ser det ut som ... det føles nesten litt uvirkelig ... akkurat som om tiden har stått stille ...»

    «Mamma, mamma! Se! Det ligger et brev til deg,» utbryter Ida sprudlende av nysgjerrighet.

    Hun står ved respatexbordet og peker på en grå konvolutt.

    «Til meg?» undrer Lena.

    «Ja. Til Lena står det.»

    «Et brev fra 1950-tallet?» flåser Paul.

    «Men pappa, da,» stønner veslevoksne Ida og sender ham et oppgitt blikk. «Åssen får du det til å stemme? Mamma er født i 1982.»

    «Pappaen din er et surrehue,» mumler Lena mens hun åpner konvolutten og trekker ut et brev med håndskrevet tekst. Leser et par linjer, og plutselig føres hun tilbake i tid. Ikke til 1950-tallet, men 1991. Tilbake til den vonde dagen da alt raknet. Hun ser det så levende for seg, akkurat som på film. Morens slørete blikk da hun kom inn i stuen. Det oppsvulmede ansiktet hennes. Den svære blåveisen kring det ene øyet. Helt forgrått og segneferdig, var hun.

    Med skjelvende hender putter Lena brevet tilbake i konvolutten.

    Paul ser spørrende på henne. «Hva sto det?»

    «Ikke noe, bare reklame,» sier Lena med skjelvende stemme.

    Paul strekker ut en hånd. «Få se.»

    «Reklame ...»

    «Mamma, da,» sier Ida morsk i blikket. «Nå lyver du, det ser jeg på deg.»

    Lena kjenner tårene presse på, men kjemper for å holde dem tilbake. «Gå og se litt rundt i huset dere. Så reiser vi til Grimstad og kjøper det vi trenger. Og jeg tror vi overnatter på hotell den første natten.»

    KAPITTEL 2

    Scandic Grimstads takterrasse ligger høyt og luftig, med god utsikt over byen, skjærgården og havet. De spiser pizza og koser seg. Solen skinner og det er lyst og trivelig, og alt er bare fryd og gammen bortsett fra én ting: Lena har omsider lovet å lese brevet høyt for de andre, og det blir ikke lett.

    Er dette rett? tenker Lena. Med Paul ja, det er nå en ting. Men ikke med barna,

    Enjoying the preview?
    Page 1 of 1