Hun la fra seg boken. Hva om hun fikk seg en kjæreste? Ville han like katter?

Hva om han ha­ tet å lese? Han trengte ikke å lese romantiske romaner, men han måtte like bøker. Var det så urealistisk? Det var en hel verden der ute, full av menn.

Ridderen og hans hvite... hest?
Sjarmerende novelle av Natalie Normann
– Jeg vil at en mann skal se på meg som om jeg er den eneste i hele verden som kan få ham til å føle seg på den må ten. Jeg vil bli tatt med storm! – En mann på en hvit hest som kommer galopperende inn i stuen din og feier deg av går­ de til slottet sitt? Linda snøftet. Anni måtte le. – Kanskje ikke akkurat inn i stuen, men ellers synes jeg det hørtes perfekt ut. – Du er helt håpløs. Linda lente seg bakover og hylte da bordet vippet kraftig. Alle bø­ kene deiset i gulvet. Hun gjen­ vant balansen i siste øyeblikk. – Har du ikke fikset dette bor­ det ennå? – Det går bra så lenge ingen sitter på det! Anni stablet opp bøkene som funger te som et fjerde bordben. – Klarer du å løfte opp bordet så jeg får satt disse under? Linda gjorde som hun sa. – Hadde du hatt en kjæreste, ville han ha fikset bordet for deg for lenge siden. Dette er sinnssykt tungt! stønnet hun. Anni lo høyt. – Du er ikke riktig klok. Jeg kan fikse bor­ det selv. – Jeg ser det! Linda så surt på henne. – Hadde det ikke vært greit å ha en mann som kunne ta seg av ting? – Jeg vil ha noe som er mer enn bare greit. Ellers får det heller være. Linda sukket tungt. – Og om 20 år kommer jeg til å finne deg med 50 katter i en haug av kjærlighetsromaner. – Å, som du skremmer meg! Anni brast i latter igjen. – Bare vent, så skal du få se. Linda rettet seg opp. – Jeg må gå. Nils venter meg til middag. Anni sto i vinduet og fulgte søsteren med blikket til hun så bilen kjøre ut i gaten. Først da sank hun ned på sofaen og hentet frem boken igjen. Ende­ lig alene! – Alt du gjør, er å lese disse dumme bøkene dine. Linda pekte på en stabel pocketbø­ ker på bordet. – Det finnes psy­ kologer som advarer mot sån­ ne kjærlighetsromaner. Du får et totalt urealistisk syn på hva et ekte forhold er. – Har du kommet for å kriti­ sere min litteratursmak? Linda så snurt ut. – Jeg prø­ ver bare å hjelpe. Anni begynte å bli sint. – Tror du ikke jeg vet forskjell på det virkelige liv og det jeg leser? – Det hen der at jeg lu rer, mumlet Linda. – Du burde fin­ ne deg en kjæreste, skaffe deg et liv. – Hvor dan kan du si det? Bare fordi jeg ikke flyr etter mannfolk som en… flyfille! Linda måpte et sekund, og så begynte hun å le. – Flyfille? Anni forsøkte å holde seg al­ vorlig, men til slutt måtte hun le selv. – Jeg liker å lese roman­ tiske bøker. De gjør meg glad og gir meg håp. Hva i all ver­ den kan være galt med det? – Det finnes jo ingen mann i verden som kan leve opp til det! Du kommer bare til å bli skuffet. – Hvordan kan du vite det? Anni så på søsteren. Linda var alltid så opptatt av at alt skulle være normalt. – Fordi verden ikke fungerer på den måten, skjønner du vel. Se på meg og Nils. Vi er ikke romantiske, vi er… samstemte. Vi vet hva den andre ønsker, og til pas ser oss hver and re. Sånn er den virkelige kjærlig­ heten. Nils var den kjedeligste man­ nen i verden. Linda og han pas­ set godt sammen, det skulle hun ha, men det var en lidelse å tilbringe mer enn et par timer i samme rom som dem. – Det er ikke nok. Jeg vil ha noe mer. Linda satte seg på kanten av stuebordet. – Hva mener du? nni sto i butikken og grans­ ket en haug med epler. Skulle hun velge de røde eller de grønne? Hun klarte ikke å bestemme seg. – De røde er best. Hun møt te blik ket til en mann som smilte til henne på en måte som fikk henne til å skjelve. – Hvordan vet du det? – Det vet jeg fordi jeg har smakt dem. – Er de syrlige? – Akkurat passe. Jeg liker dem best når de knaser. Anni skakket på hodet. – Takk for tipset. Han hadde kattehår på jak­ ken. Hun la merke til sånt. Han ble stående og se på henne som om hun var noe helt spesielt. Anni hadde lyst til å be ham på kaffe. Før hun rakk å få frem et ord, flyttet han blikket over skulderen hennes. – Lykke til med eplene. Jeg må… unn­ skyld meg. Anni fulgte ham med blik­ ket. Han gikk bort til en kvin­ ne som sto foran hyllen med tacoretter. Hun hadde den ene hånden på en barnevogn med plass til to småbarn. Anni sukket. En barnevogn var ingen hvit hest, og en små­ barnsfar var ingen ridder. Hun plukket med seg en pose røde epler og en bok med hjerter på forsiden. I morgen skulle hun adoptere en katt, hun hadde ikke tid til å bry seg om menn med samboer og barn.

A

E

t eller annet sted hørtes lyden av en tekjele som pep iltert. Det smalt i en dør, etterfulgt av raske skritt som nærmet seg. – Anni! Følger du ikke med på noen ting? Anni kikket opp fra boken hun var oppslukt av, og opp­ daget søsteren i kjøkkendøren. – Hm? – Du har tevann over hele kjøkkenbenken. – Å. Anni rev seg løs fra bo­ ken, litt irritert siden historien nettopp had de begynt å bli skikkelig god. Linda himlet med øynene. – Hvor har du vært? – Her, så klart. Jeg må begyn­ ne å låse døren, tenkte hun. – Hva vil du? – Du skulle bli med til beste­ mor i dag. – Uff, det glemte jeg helt. Ble bestemor veldig lei seg? – Nei, hun avlyste i siste li­ ten. Heldigvis for deg! – Hva er du så sur for da? Linda stilte seg foran henne. – Bare se hvordan du ser ut. Anni hadde på seg jeans og genser. – Hva er galt med meg?
32

K

atten hun valgte etter en times kvaler på Kattehu­ set, var halvvoksen med kritt­ hvit pels og våkne øyne. Han sjarmerte henne i senk med å trykke forpotene mot ansiktet hennes som om det var han som valgte henne. Hun tenkte på søsteren og smilte bredt. Bare 49 katter til, så ville hun ha de 50 som Lin­ da hadde forutsagt.
HJEMMET NR. 30/12

Johan var ikke akkurat ridderen som kom på sin hvite hest, men han hadde reddet henne, han hadde en hvit Ill.: Lena Ásgeirsdóttir katt, og han jobbet med bøker. Da hun kom hjem, lot hun kat ten bli kjent med hu set mens hun satte seg godt til ret­ te i sofaen. Hun var midtveis i en ny roman da hun plutselig mistet tråden. Hadde Linda rett? Anni gransket boken hun holdt i hendene. Det var en spennende historie. Heltinnen hadde akkurat valset opp med
HJEMMET NR. 30/12

en internasjonal spion sammen med mannen i sitt liv. Hun la fra seg boken. Hva om hun fikk seg en kjæ­ reste? Ville han like katter? Hva om han hatet å lese? Det ville være nok til at hun mistet interes­ sen, det var helt sikkert. Han trengte ikke å lese romantiske romaner, men han måtte like

bøker. Var det så urealistisk? Det var en hel verden der ute, full av menn. Kanskje burde hun begynne å lete etter den hvite hesten? Av en el ler an nen grunn tenkte hun på mannen med ep­ lene. Det hadde vært noe ved ham som gjorde henne varm i kroppen. Det var synd at han var opptatt. I kjærlighetsroma­

nene gikk det som regel ille med kvinner som hadde for­ hold til gifte menn. Hun skulle ikke være så dum. Om hun fikk muligheten. Hvilket hun aldri ville få. Anni pluk ket opp bo ken igjen og lente seg bakover mot sofaputene. Katten hoppet opp og la seg godt til rette i fanget hennes. Han lukket øynene og begynte å male. Det var ikke mulig å bla om sidene. Anni forsøkte å lirke frem boken, men en sovende katt var tung som en stein. Hun lente seg frem for å hente en annen bok, men tippet over og falt ut av sofaen. Hun slo haken i gulvet, og det gnistret for øy­ nene et øyeblikk. Bokstabelen som holdt bordet oppe, kollap­ set, og stablene med bøker ras­ te sammen over henne. Katten hoppet en halv meter opp i luften og forsvant. Anni forsøkte å reise seg, men oppdaget at bordet klemte henne fast til gulvet. – Hva i… Først nå gikk det opp for henne at dette var alvor. Hun lå på gulvet med et tungt bord over seg, og det begynte å gjø­ re skikkelig vondt i ryggen. Hun så seg om. Telefonen lå på spi se bor det. Den kun ne hun bare glem me. Uan sett hvor mye hun strakte seg, ville hun aldri kunne nå den. Katten krøp frem fra sofaen. Han kom bort og snuste forsik­ tig på armen hennes. – Hent telefonen! Anni nik­ ket mot bordet. – Hent telefo­ nen, pus! Katten blunket før han satte seg med forpotene pent samlet og så på hen­ ne. – Jeg burde ha skaffet meg en hund. Hun forsøkte å snu seg, men bordet var for tungt. Det stakk til i ryggen hver gang hun prøvde. Til slutt la hun seg ned igjen og sukket tungt. Hvor lenge kunne hun bli liggende her før noen savnet henne? Linda hadde vært på besøk dagen før, og det var tvilsomt om hun duk­ ket opp igjen med det første. Katten mjauet. – Det blir ikke noe mat på deg før du henter naboen. Anni kjente at hun begynte å bli svimmel. Holdt hun på å besvime? Det hadde hun aldri gjort før.

H

un følte seg så omtåket at det tok en stund før hun oppfattet bankingen på ytter­ døren.
33

– Hallo! Anni hylte alt hun maktet. – Her inne! Bankingen fortsatte en liten stund, så ble det stille. Anni fikk tårer i øynene. Dø­ ren var ulåst! Kunne ikke ved­ kommende — hvem det nå var — bare komme inn? – Hjelp! Plutselig hoppet katten over hodet hennes og forsvant ut av stuen. Anni tok en bok og kas­ tet den mot døren. Den falt på gulvet med et lite dunk. Hun kastet en til. Ute fra gangen hør te hun katten bære seg. – Jeg kan ikke slippe deg ut, skjønner du vel. Hun forsøkte å vri seg, men det gjor de så vondt at hun skrek høyt. – Er det noen hjemme? Hal­ lo? – Her! Anni trodde ikke sine egne ører. – Her inne! En mann dukket opp i døren med en bok under armen. Kat­ ten snodde seg mellom føttene hans. Mannen skvatt da han oppdaget henne. – Er du ska­ det? Han ventet ikke på svar, men slapp boken og sank på kne ved si den av hen ne. – Hvordan i all verden skjedde dette? Anni var for overrasket til å si noe. Det var mannen fra bu­ tikken! – Hva gjør du her? Han svarte ikke, men satte i gang med å få bøkene vekk fra henne. – Hvordan klarte du å få bordet over deg? – Jeg falt ut av sofaen. Hvem er du? – Johan. Jeg kom for å hente katten min. Jo han had de fått bort de fleste av bøkene, og nå grans­ ket han bordet. – Hvis jeg løfter bordet, klarer du å komme deg vekk? – Jeg… Jeg tror det. Anni bet tennene sammen og forbered­ te seg. Han tok tak i bordkanten og løftet opp. Anni fikk et glimt av det røde ansiktet hans da hun rullet seg mot sofaen. Det gjorde forbasket vondt i ryg­ gen, og det svartnet for øyne­ ne, men hun klarte det. Johan la forsiktig bordet ned og snudde seg mot henne. – Er du skadet?
34

Ridderen og hans hvite... hest?
– Det gjør vondt i ryggen. – La meg se. – Du er ikke lege, er du vel? – Nei, men jeg var i saniteten i det militære. Gjør dette vondt? Han klem te på kors ryg gen hennes, og Anni stønnet. – Gjør det vondt overalt, eller er det bare i ryggen? – Bare i ryggen. Anni vrikket med tærne og løftet knærne forsiktig. – Det kjennes ikke så ille. Jeg tror det gikk bra. – OK, men vi bør få deg til legen for sikkerhets skyld. Jeg har bilen utenfor. Klarer du å reise deg? Anni reiste seg forsiktig og kom seg opp i sofaen ved hjelp av Johans sterke arm. – Takk, men jeg trenger ikke lege. – Fø les det bed re nå? Du burde ha en ispose på ryggen. Vent litt. Han forsvant ut på kjøkkenet og kom tilbake med en pose dypfryste erter pakket inn i et håndkle. – Her. Anni sukket av velvære da kulden lindret smerten. Johan la et teppe over henne. – Vil du ha telefonen din? – Hvorfor det? – Du bør kanskje ringe noen. I tilfelle du faller igjen. – Å ja. Jeg kan ringe søsteren min. Anni ryn ket pan nen. – Men før jeg gjør noe som helst, vil jeg gjerne vite hva du gjør her. – Døren din var ulåst. – Nei, hva mente du med «katten min»? Anni pekte på den hvite katten som satt på gulvet og stirret på dem med sine blå øyne. – Han forsvant for noen uker siden, og jeg fikk beskjed i dag om at han hadde dukket opp, forklar te Johan. – Det må ha skjedd en misforståelse siden du fikk ham med deg hjem. – Ga de deg adressen min? – Æh, ja, de gjorde visst det. Han smilte skjevt. – Jeg kan være svært så overbevisende når jeg går inn for saken. Anni kikket på den hvite katten. – Jeg ville vente med å finne navn til ham, men nå slipper jeg det. Det var synd. Jeg likte ham. Jo han klød de kat ten bak øret. – Han lyder navnet Lille­ lord. Av og til. Lillelord malte høyt.

Johan så på henne. – Klarer du deg alene? – Ja da. Hun klar te ikke å forstå at han faktisk befant seg i huset hennes. – Barna dine savner sikkert katten sin. – Jeg har ingen barn. Han så undrende på henne. – Hvorfor tror du det? – Jeg… gikk bare ut ifra det. Anni hadde ikke lyst til å si at de hadde truffet hverandre i butikken. Ansiktet hans lyste opp. – Nå husker jeg deg. Eplejenta. Eplejenta? Anni rødmet av glede. Husket han henne så godt at han hadde gitt henne et kjælenavn? – Du forsvant så fort fra bu­ tikken. Jeg kikket etter deg. – Så du etter meg? Anni lurte på hva kjæresten hans ville si til det. – Var ikke du sammen med noen? – Jeg hjalp søsteren min den dagen. Det er slitsomt å gå i butikken med to småtroll. Anni glemte at det gjorde vondt i ryggen. Han nølte. – Jeg… Kanskje jeg kan komme tilbake i mor­ gen? For å se hvordan det går med deg? – Jeg er hjemme, jeg! Johan løftet opp katten og reiste seg. – Da ses vi i morgen? – Det gjør vi. Han strøk katten over hodet og så ut som om han lurte på noe. Anni visste hva det var. – Du mistet boken din ved dø­ ren. Jo han smil te. – Den er til deg. Jeg håpet at en bok kun­ ne være plaster på såret. Siden jeg tar med meg Lillelord. – Hva slags bok er det? Han pluk ket den opp og rak te den til hen ne. – «Jane Eyre». Har du lest den? Anni tok imot den tykke bo­ ken. Hun hadde jo hørt om «Jane Eyre», men hadde alltid tenkt at klassikere var kjedeli­ ge. – Nei, sa hun nølende. – Jeg hå per du li ker den. Hvis ikke, så har jeg mange andre. Jeg er daglig leder i en bokhandel. Johan forsvant ut av stuen med et siste smil. Anni la seg bakover i sofaen og stirret opp i taket. Hva var det som akkurat hadde skjedd? Johan var ikke akkurat rid­ deren som kom på sin hvite hest, men han hadde reddet henne, han hadde en hvit katt, og han jobbet med bøker. Det holdt lenge! Heldigvis hadde hun glemt å låse døren igjen. Anni sukket lykkelig og åp­ net «Jane Eyre» på første side.◆

Philippe nølte et øyeblikk, så kjente hun armene hans smyge seg rundt midjen hennes.
ill.: Peter Michael

Øyeblikket var som en evighet, men et­ terpå virket det kort og uvirkelig, for Phi­ lippe trakk seg unna. Anna møtte det mørke, fortvi­ lede blikket hans. Så ristet han på hodet, snudde seg brått og forsvant. – Dette går ikke, hørte hun ham stønne før han smelte døren igjen etter seg.
HJEMMET NR. 30/12

Roman av Kirsten Winther

HANDLINGEN HITTIL (4:8): ANNA BERG arver Hôtel Lily et­ ter sin kjære tante LILY DUVAL, enke etter franskmannen JAC­ QUES. Ifølge et brev Anna fikk for lenge siden, hadde Lily vært død i syv år, men nå får hun vite at tanten har vært gjemt bort på et sykehjem i alle disse årene. Anna tar toget til Sainte­ Marie i Sør­Frankrike. Der tref­ fer hun tilfeldig den unge ca­ nadieren PHILIPPE. Han hjel­ per henne med å bære baga­ sjen til hotellet. Hôtel Lily viser seg å være forfallent og ram­ ponert. Anna får hjelp av MA­ RIE­ROSE og PIERRE, som dri­ ver en bistro like ved hotellet. Tantens høyre hånd, den viet­ namesiske kvinnen TAN, duk­ ker også opp og tilbyr seg å hjel­ pe til. Takket være Tan ligger Lilys kunstsamling, som de først trodde var stjålet, trygt forvart
HJEMMET NR. 30/12

Lily
Arven etter
P
i et bankhvelv. Philippe bistår med å rydde og pusse opp ho­ tellet, og Anna liker ham bedre og bedre. Alt ser lyst ut, helt til Jacques’ nevøer banker på dø­ ren og krever sin del av arven. En dag sender Lilys advokat, FRANÇOIS AGENCOURT, søn­ nen sin til hotellet for å se hvor­ dan det går med restaurerin­ gen. Sønnen, SEBASTIAN, lig­ ner mer på en filmstjerne enn en advokat… hilippe kom bort til Anna da advokaten hadde gått. Han hadde vært oppe og sjekket taket i april­ varmen, og det mørke håret var fuktig. Anna satt fortsatt på terrassen i Lilys kremfarge­ de kjole. – Nå, er det Duvals nevøer

som gjør krav på arven? spurte han. – Niks. Ifølge Sebastian er testamentet ikke til å misforstå. Brødrene er bare store i kjef­ ten. – Sebastian? – Tante Lilys advokat sendte sønnen i sitt sted. Anna tok det siste agurk­
35

Lily
Arven etter
smørbrødet. Det minnet henne om barndommens lykkelige sommerdager. – Han var svært hjelpsom, men… – Men? Philippe så på henne. – Er det ikke rart at han ikke visste at Tan hadde oppbevart bildene i bankboksen? Og så stilte han spørsmål om deg og Tan. – Jeg antar at advokater stil­ ler de vanskelige spørsmålene. Hva svarte du? Du stoler vel på Tan… og meg? Philippe hadde sittet med ansiktet vendt mot solen, men nå snudde han seg mot Anna. Hun møtte det spørrende blik­ ket hans. – Jeg svar te at had de det ikke vært for deg, hadde jeg slått opp et til­salgs­skilt på tor­ get allerede første kvelden og reist hjem… Bortsett fra at det­ te er mitt hjem. Hun satte teser viset på et brett og bar det ut i kjøkkenet. Philippe fulgte etter med te­ kannen. Anna begynte med oppvasken mens hun for talte at hun skulle på et møte hos advokatene i Perpignan uken etter. – Kan du ten ke deg å bli med? spurte hun. – Nei takk. Dress og slips midt på dagen er ikke min stil. Neste uke skal jeg reparere taket. Philippe hadde beveget seg sakte mot henne og sto nå like bak henne. Anna kjente ånden hans som et varmt vindpust i nak ken. He ten fra krop pen hans trengte gjennom kjolen og traff huden hennes. Hun holdt pusten og ventet på at han skulle legge armene rundt henne, men nei. I stedet snud­ de hun seg mot ham. Hende­ nes hennes, våte av oppvask­ vann, la seg rundt nak ken hans, og hun trakk ham til seg og kysset ham varmt, lengsels­ fullt. Han nølte et øyeblikk, så kjente hun armene hans smyge seg rundt midjen hennes. Han presset seg mot henne mens leppene hans besvarte kysset hennes, nesten desperat. Endelig, endelig, jublet det i henne. Øyeblikket var som en evig­ het, men etterpå virket det kort og uvirkelig, for Philippe stiv­ net og trakk seg unna. Anna møtte det mørke, for tvilede

blikket hans. Så ristet han på hodet, snudde seg brått og for­ svant mot resepsjonen. – Dette går ikke, hørte hun ham stønne før han smelte dø­ ren igjen etter seg. Anna ble stående med skjel­ vende hender og tårer i øyne­ ne. Hun bet seg hardt i leppen og tvang seg til å tørke tekop­ pene. Hun hadde ingen anelse om hva som hadde kommet over henne. Gang på gang had­ de hun minnet seg selv på at det ikke var snakk om annet enn vennskap med Philippe — men plutselig hadde kroppen hennes nektet å underordne seg viljen. Så pinlig! Også for Philippe, som var mer moden og er fa ren enn henne. Han som bare ville hjelpe henne — det var grunnen til at han fort­ satt var der. Nå hadde hun øde­ lagt alt. Hun hadde dummet seg ut. Hun ønsket hun slapp å se ham igjen! Et øyeblikk hadde hun nes­ ten trodd at det skulle gå med dem som med tanten og onke­ len. Tante Lily hadde fortalt at det var som om hotellet hadde vekket lidenskapen i dem. De hadde kjørt rundt til loppemar­ keder og funnet vakre møbler — i forskjellige stilarter riktig­ nok, noe som bare hadde gjort hotellet enda mer sjarmerende. Nå var de fleste møblene øde­ lagt. Det var ikke bare å erstat­ te dem med møbler fra første og beste møbelforretning. Det var som om hele huset måtte vises den samme omsorg som Lily og Jacques hadde gitt det. Anna hadde sett frem til å kjø­ re rundt på måfå sammen med Philippe. Hun hadde forestilt seg at det skulle bli som å dra på fe­ rie sammen. Nå visste hun at det aldri kom til å bli noe av. – Sukker du? Jeg trodde at møtet gikk fint. En flott kar. Han minner om faren, men François Agencourt er en varmere type… Har du skåret opp løk? Tan, som lydløst hadde duk­ ket opp i kjøkkenet, så fors­ kende på Anna. – Nei, jeg sto bare og tenkte på hvordan vi skal greie å bli ferdige til de første gjestene kommer. Et stort reiseselskap har akkurat booket seg inn i begynnelsen av juli. Anna tørket øynene diskré og forsøkte å fortrenge tanken på Philippe. Hun måtte kon­ sentrere seg om hotellet.

silkebelte rundt midjen. Lilys garderobe var et skattkammer. Her fant Anna alt hun treng­ te når hun skulle represente­ re hotellet. For en flaks at vi bruker sam­ me størrelse, tenkte Anna. ebastian hadde dukket opp uanmeldt flere ganger si­ den det første møtet på ho­ tellet. Det hadde gitt Anna et kjærkomment påskudd for å unngå Philippe ved arbeids­ dagens slutt. Den fortrolige to­ nen mellom henne og Philippe var borte. Samtalene dreide seg alltid om praktiske ting, og de var tafatte og ordknappe. Beg­ ge tenkte seg nøye om før de sa noe. Sebastian på sin side hadde vist seg å være et produkt av en svært god opp dra gel se. Anna var forbauset over at den sjarmerende, stilige advokaten plutselig viste henne så stor in­ teresse. Det var som en dag­ drøm fra ungdommen: En ver­ densvant, rik mann med him­ melblå øyne virket betatt av henne. Anna hadde prøvd å fortrenge følelsen av å bli opp­ vartet, men Sebastian holdt all­ tid opp døren og trakk ut sto­ len for henne. Det fikk henne til å føle seg tiltrekkende og kvinnelig. Han var spesielt opptatt av hennes forbindelse til Moulin. Hun burde stille ut samlingen før den ble solgt, foreslo han. Hvorfor ikke på Moulin­museet? Anna lovet å ta med Sebas­ tian til banken og vise ham kunstverkene. Hun slap pet av sam men med Sebastian. Når hun var sammen med ham, tenkte hun ikke på vannskadede vegger og tette kloakkrør. Men når han hadde dratt igjen, lå terras­ sen der mørk og øde — som en slags bebreidelse. – Kanskje du snart skal velge mellom Philippe og Sebastian, hadde Tan forsiktig advart hen­ ne en morgen Anna hadde for­ talt at advokaten hadde invitert henne på lunsj etter møtet. – Velge? Philippe har aldri gjort noen hemmelighet av at han kommer til å reise videre en dag. Han snakker nesten ikke med meg, hadde Anna fnyst. Hun kjente seg fortsatt ille til mote når hun tenkte på kys­ set i kjøkkenet, og hun forsøk­ te å un der tryk ke sav net av vennskapet de hadde hatt. Ma­ gien i arbeidet de nedla sam­ men, det var det som hadde fått henne i gang igjen etter den nye sorgen over tante Lily. Skulle hun forsøke å snakke med ham? Men så hus ket

S

hun det avvisende uttrykket i Philippes ansikt da hun sam­ me morgen hadde kommet ned trappen i den blå kjolen. Han hadde hilst på en knapp måte og fortsatt rett ut i vinterhagen med drillen sin, som om han var en hvilken som helst hånd­ verker. Og hver kveld etter ar­ beidstid forlot han hotellet. Anna hadde ikke peiling på hvor han gikk, eller hvem han traff. Kanskje hadde de ikke mer å si til hverandre? rançois Agencourt var en staut mann med velpleiet skjegg. Alt var i orden, forsikret han. Det gjensto bare å skaffe de siste tillatelsene når renove­ ringen var ferdig. – Kan de bli et pro blem? spurte Anna. – Bare en formalitet, svarte advokaten. Anna fikk en følelse av at han først og fremst hadde inn­ kalt til møte for å ta henne i øyesyn. Det var mange dokumenter som skulle under tegnes. Da det var gjort, strøk Agencourt seg over skjegget og sendte henne et granskende blikk. – Og Moulins bilder? Har De tenkt å henge dem opp igjen? – Jeg har ikke råd til å forsik­ re dem. Det er kanskje lurt å selge mesteparten? På den må­ ten får jeg penger til arveavgift og håndverkere — og en start­ kapital også. – Det høres klokt ut. Bare skissene er verd millioner. De bør absolutt ikke for telle til noen at kunstverkene fortsatt er i Deres eie. De kan selge dem anonymt. Agencourt gjorde noen no­ tater med en fyllepenn. – Kanskje var det derfor… – Derfor…? sa Agencourt. Anna rynket pannen. – Da jeg kom til hotellet, vir­ ket det som om Lilys leilighet ikke bare hadde vært utsatt for hærverk. Det kunne se ut som om noen hadde lett etter noe. – Kontaktet De politiet? spur­ te han. – Nei, huset var jo forfalt — og kunstsamlingen var i trygg forvaring, takket være Tan. – Tan er en klok og diskré kvinne, sa Agencourt med en anerkjennende mine. – Ja, da overlater jeg Dem til min sønn. Han nikket mot Sebastian, som akkurat hadde kommet inn i rommet. Audiensen var over.

F

E

n uke senere gikk hun av toget i Perpignan og satte kursen mot Agencourts kon­ tor. Hun kjente seg merkelig voksen i de høyhælte sandale­ ne og den lyseblå kjolen med

E

n time senere satt Anna ved et bord sammen med Se­ bastian på den skyggefulle ter­ rassen utenfor La Lune — en
HJEMMET NR. 30/12

36

fiskerestaurant ikke så langt fra Sainte­Marie. De hadde kjørt dit i hans Citroën. Det var en varm ettermid­ dag, men ikke for varm. Ne­ denfor uteser veringen strakte en sandstrand seg ned til det turkisblå Middelhavet. Det var hit Philippe pleide å dra for å bade, husket Anna. Hun speidet langs stranden. Så møt te hun Sebastians blikk igjen. Han hadde tatt av seg jakken og slipset. Øynene hans var enda blåere enn himmelen. Hvitvinen kjentes kald mot Annas lepper. Hun tok en slurk til. – Faren din kjente visst tan­ ten min ganske godt? sa hun. Sebastian trakk på skuldre­ ne med et skjevt smil. – Pappa var forelsket i tanten din. Det gjør ikke meg noe. Det var aldri noen stor lidenskap mellom mine foreldre… Han ble avbrutt av servitø­ ren som kom med et stort fat med duftende blåskjell. Hun fylte i glassene deres og gikk igjen. – Du minner ham om Lily, fortsatte Sebastian. – Og jeg be­ gynner å forstå hva han falt for, tilføyde han og lot fingrene gli prøvende over Annas hånd. Berøringen kjentes som et elektrisk støt. – Vet du hvor tiltrekkende du er? Jeg har tenkt på deg uten stopp siden jeg så deg første gangen. Modig og sta er du også. Det er nesten så jeg be­ gyn ner å tro på pro sjek tet ditt… Sebastian slapp blikket hen­ nes og fisket ut en musling fra skallet. – Og kunstverkene. Ligger de fortsatt i bankboksen? – Ja, men det kjennes litt ve­ mo dig ikke å kun ne hen ge dem opp. Anna nippet til vi nen, en smule forvirret over den retnin­ gen samtalen hadde tatt. – Jeg skulle ønske jeg hadde sett hotellet den gangen. For en rikdom! Sebastian la flere blåskjell på tallerkenen hennes og tok de siste selv. – Onkel og tante tenkte aldri på hva bildene var verd. Det har jeg også problemer med. Jeg har alltid bare elsket å se på dem, sa Anna. – Jeg tenkte på den kunstne­ riske verdien også. Sebastian blunket til henne. – Og hva med deg? Har det alltid vært en selvfølge at du skulle jobbe i firmaet til faren din? spurte Anna for at samta­ len ikke bare skulle dreie seg om henne.
HJEMMET NR. 30/12

– Nei, det kan man ikke godt si. Mor dyrket selskapslivet, far karrieren. Jeg spilte rugby og gitar. Ble bartender. Til slutt var far så oppgitt over meg at han stilte et ultimatum. Sebastian lo da han så Annas overraskede uttrykk. – En ten fikk jeg for sørge meg selv, eller så skulle han bekoste universitetsstudier. Jeg valgte det siste alternativet. Han tok en slurk vin og dro hånden gjennom det mørke­ blonde håret. – Jeg vet at jeg er bortskjemt, men til min forbauselse ble jeg interessert i jobben. Far er alt annet enn ettergivende. Han hadde ikke ansatt meg hvis jeg ikke var flink. Sebastian helte i den siste vinskvetten fra flasken. De ble sittende og se ut over stranden. Skyggene var blitt lange, og det hadde begynt å blåse, som det alltid gjorde om ettermiddage­ ne. Hvite dønninger slo mot stranden. – Hva med en spasertur? fore­ slo Sebastian. – Utsikten er fan­ tastisk der oppe. Han pekte mot klippen som ruvet over stranden, betalte regningen og ledet Anna mot døren. Den varme hånden hans hvilte mot ryggen hennes, og hun følte seg litt ør. Hun måtte hjem og arbeide, men det ville kanskje gjøre godt med litt frisk luft først? Hun var ikke vant til å drikke vin midt på da­ gen. Etter en bratt klatretur nåd­ de de opp til utsiktsplassen. Under dem bredte det nå mør­ keblå havet seg ut som et uen­ delig teppe. – Når jeg ser havet ovenfra som dette, får jeg lyst til å hop­ pe, sa Anna. – Jeg føler alltid at det drar i meg. Hun strakte hals og nærmet seg forsiktig klippekanten. Så kjente hun en hånd som trakk henne tilbake og en annen som smøg seg rundt ryggen hennes. Plutselig var hun i Sebastians armer. – Vær heller her hos meg, hvisket han inn i øret hennes før munnen hans gled målret­ tet videre over kinnet hennes og fant leppene.

denne dagen for seg selv inntil videre. Annas hånd dirret da hun stakk nøkkelen i låsen. Hvis hun hadde flaks, kunne hun smyge seg usett i seng. Plutselig ble døren åpnet in­ nenfra. Tan hadde ventet på henne i lobbyen. – Han har reist. – Reist…? Anna slengte fra seg hånd­ vesken og sandalene på gulvet. – Ja, Philippe. Det var ingen grunn til å bli, som han uttryk­ te det.

P

M

ørket hadde senket seg over Place Molière da Anna løp opp trappen til ho­ tellet. Hun forsøkte å ordne håret med fingrene, men hva skulle hun gjøre med munnen? Leppene hennes var ømme et­ ter Sebastians krevende kyss. Den lette stemningen etter vinen var bor te. Hun skulle holde det som hadde skjedd

å slaget åtte neste morgen listet Tan seg inn til Anna og slo vinduslemmene til side. Hun hadde satt en kopp café­au­lait på nattbordet hennes. Duften steg opp fra den blåblomstrete koppen, men Anna følte at hun hadde grus i øynene. Natten hadde vært et eneste kaos av tanker. De fleste av dem hadde begynt med: Hvis bare… Anna tittet ut av vinduet. En perlegrå dis omsluttet byen. Så tomt hotellet kom til å bli uten Philippe. Hvis hun bare hadde hatt mot til å snakke med ham. Hvis hun bare hadde sagt nei takk til lunsjen i går. Hvis han bare kom tilbake… Tan tok Annas hånd. Den kjentes feberhet. – Det virket som om dere var i ferd med å få et nært forhold, men plutselig dukket det opp en kulde mellom dere. Hva skjedde? spurte hun omsorgs­ fullt og tørket tårene som rant nedover Annas kinn. Med hul stem me for tal te Anna om kysset i kjøkkenet og om hvordan Philippe i neste øyeblikk hadde trukket seg unna. – Har du tenkt på at dere gled fra hverandre etter at Se­ bastian dukket opp? – Du synes Sebastian er for pen og for rik, men han er en gentleman, og det er hyggelig å være sammen med ham. For første gang i mitt liv kjenner jeg meg oppvartet. Annas øyne ble mørke. Phi­ lippe kunne i det minste ha tatt farvel. Tan så ned på den rasende kvinnen i sengen og mintes alle gangene hun hadde bredt over den trette, lille Anna for 20 år siden. Nå måtte den voks­ ne Anna forstå et par ting. – Oppvartet! Skulle det være noe spesielt ved det? Hva har egentlig Sebastian bidratt med — bortsett fra sjarm og roser? Hvor for tror du Philippe ble her og slet for deg? Og hva gjorde ham så fortvilet at han dro sin vei? Han var jo oppover ørene forelsket i deg, din tosk!

Anna stirret stumt på den sinte Tan. – Forelsket…? Men han av­ viste meg jo. Anna lukket øynene og så Philippe for seg. Det ustyrlige, sorte håret. Den lange skikkel­ sen som smidig klatret opp og ned den høye stigen som han hadde tryllet frem. De solbren­ te hendene som håndterte alle typer verktøy med samme ele­ ganse. Den muntre plystringen. Det brede smilet som nådde øynene hans når han lyttet til henne. Deres ene, intense kyss, som han avbrøt så brått… – Du må være den enes te som ikke så at hans innsats her var en eneste stor kjærlighets­ erklæring. Men han hadde jo ikke noe å tilby, og du hadde alt. Tan ristet på hodet og pluk­ ket opp Annas lyseblå silkekjo­ le fra gulvet. Den duftet svakt av etterbarberingsvann. Tan rynket på nesen. – Det ble en lang lunsj på La Lune, forstår jeg…? – Ja, og det ble for mye vin. Anna snudde seg på magen og presset puten mot bakho­ det. Så satte hun seg brått opp i sengen. – Sa jeg til deg at vi skulle spise på La Lune? spurte hun. – Nei, det var Philippe som for talte det. Han syklet dit i lunsjpausen for å ta en duk­ kert. Da han kom tilbake, pak­ ket han ryggsekken, svarte Tan og smelte igjen døren bak seg, bare for å åpne den igjen. – Ho­ tellet ble utsatt for hær verk igjen i natt, sa hun. – Et par knuste ruter og mer rabbel på veggene. – Rabbel? – Ja, noen har skrevet «Dra hjem, din tyv!» på ytterdøren. Mer i neste nummer
37

Sign up to vote on this title
UsefulNot useful