1

Følelsen, idet en våkner, i et fremmed land, på et tog, i et fremmed rom, og spør seg hvor en er og vet en ikke er hjemme og at en må passe på, og en dag reise hjem.

Dette skrev jeg. Med blått blekk. Skal vi tro dateringen var det den 4. desember 2001, en tirsdag. Og i fanget hadde jeg som så ofte en av mine litterære notisbøker. Nummerert som notisbok ”litt/er/ære” nummer sytten. Jeg må ha vært på et tog. På vei til eller fra Praha.

Og et par-tre måneder senere befant jeg meg altså i Stockholm. Det var en lørdag, 23. februar 2002. I dagboken står bare en kort notis.

I dag Stockholm. Fest hos Sonja. Ebba. Tenker: Er det en ting jeg ikke kan forstå ved ei jente, så er det at hun kan like meg.

Det var alt jeg skrev. Ebba. Jeg var der så vidt jeg kan huske med Kristian og Heffalompen. Vi hadde alle tre bodd sammen med Sonja, i kollektivet Høvik Høyre. Med Sonja, og med hennes senere ekskjæreste Håkan. Det hadde nylig tatt slutt imellom dem, og Sonja gjorde et stort poeng ut av hvor flink hennes nye kjæreste var med hendene. Jeg og Heffalompen bodde fremdeles i samme kollektiv. På Nordberg i Oslo, denne gangen. Vi holdt oss selvsagt med dobok.

Når du sier jeg likner Luther – er det et kompliment, eller?

[Heffalompen]

Når du sier alle er idioter, er det uttrykk for selvinnsikt, eller?

[Morten]

For så vidt ikke.

[Heffalompen]

I lange perioder var det bare jeg og Heffalompen som skrev i den doboken. Men vi var altså fire. Fire mer eller mindre unge mennesker som alle fulgte med på flyttelasset fra Høvik Høyre. Som måtte oppløses, fordi huset vi bodde i skulle rives. For å gjøre plass for omsorgsboliger, for mennesker med større behov enn oss. Samt en ny RIMI-butikk, etablert av mennesker med mer penger enn oss. Fire mennesker. Fire håndskrifter.

I sympati med de streikende journalistene i landets aviser legger jeg nå ned pennen til konflikten er løst. Jeg oppfordrer ingen andre til å gjøre det samme, da det vil bli en kjedelig dobok.

[Heffalompen]

Heffalompen har dritt, og dratt, til skjærsilden, er det fristende å si, og overlatt doboken til meg, undertegnede, i egen, vel person, slik at nevnte dobok nå etter all sannsynlighet vil forvandles til min dagbok. Den om det.

[Morten]

Pøh. Omlegging til monopol vil bare virke stabiliserende på inflasjonen og medføre lavere styringsrente, mindre langsiktig press og ikke minst renere sokker.

[Nesquik-gutten]

Nesquik-gutten var kollektivets eneste sosialdemokrat, med bakgrunn fra Natur og Ungdom og Hydro Texaco. Det siste medlemmet av kollektivet, NO EXIT, kan på sin side rubriseres som den mest innvandringskritiske av oss. Jeg husker en samtale vi hadde. Han spurte meg om hvordan det forholdt seg med pakistanere i Norge. Om de kunne bli soldater. Ja, sa jeg. Og offiserer? Kunne pakistanere også bli offiserer i Norge? Ja, sa jeg. Det er et fritt land. I've read the law, sa NO EXIT med stort alvor, and believe me, it's no good. Det var ikke stort han skrev i doboken. Men jeg har notert meg ett og annet han har sagt. Mandag 20. mai dette året skrev jeg for eksempel i dagboken:

NO EXIT sier jeg har en nyfødts hjerte, en ung manns kropp og en klassisk manns sinn (”the hurt of a baby, the body of a young man and an ancient mind”).

Den likte jeg. Skjønt det må ha stått klart for meg, alt da, at karakteristikken for ham også rommet en naiv uskyld. Du må være forsiktig, sa han en gang til meg. En mann som deg. Jeg lurer på hvor han er i dag.

I dagene før huset på Nordberg var klart for innflytting var jeg gjest i et annet kollektiv. Der bodde på det tidspunktet blant andre han som ikke vil være med i romanen og hans kjæreste og siden sommeren 2001 også kone. Fra tirsdag 15. januar, tre dager før vi flyttet inn i det nye kollektivet, stammer denne dagboksopptegnelsen:

I forgårs (en søndag) holdt kona til han som ikke vil være med i romanen på å etterlyse meg, ringe politiet, da jeg hadde gått på Blindern og hun ikke ante hvor jeg var.

Det var travle tider. Jeg var i innspurten av arbeidet med hovedoppgaven, og mildt sagt noe ubekvem med tidspresset situasjonen førte med seg. Og alvoret. Under disse omstendighetene var det altså at jeg fikk en sterk fornemmelse av at jeg måtte begynne på en ny roman.

I begynnelsen av mai 2002 hadde fristen for å levere hovedoppgaven gått ut. Jeg hadde blitt innvilget to ukers utsettelse. En av disse dagene – den 12. mai, igjen en søndag – skrev jeg i doboken:

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til skjebnen.

I dag skal jeg riste skjebnen som en vott.

Fuck skjebnen.

I dag skal jeg bli den jeg er.

Jeg skrev for harde livet. Jeg måtte det, slik som jeg hadde innrettet meg. Det var i det hele tatt typisk, på den tiden, at jeg fremprovoserte situasjoner hvor det å fullføre det jeg hadde begynt på fremsto som noe nær umulig. Jeg må ha funnet en veldig motivasjon, i slike situasjoner, i å flytte grensene for det mulige. Noen dager senere hadde jeg likevel fått nok.

104 timer studier på 9 dager. Jeg tenker vi sier det holder. Hjertet har begynt å kremte, ”-ehem-”, og jeg har ingen intensjon om å la hovedoppgaven bære tittelen Etterlatte skrifter.

Morten Tønnessen

HUFF
En reality-roman om dannelse
Slik så det altså ut. Tittelbladet til dannelsesromanen HUFF. På manuskriptets side to står et motto, hentet fra et av mine tidligere arbeider.

”Når jeg mislykkes som forfatter, forsøker jeg meg som romanfigur!”

Morten Tønnessen, En gud så god som noen

På side tre følger så en noenlunde komplett bibliografi over mine upubliserte manuskripter. Det hadde blitt noen.

Morten Tønnessen (f. 1976) har ikke utgitt: Astronomileksikon. Leksikon (1991). Grønn økonomi. Fagbok (1993). Blant slanger og mørkemenn i paradis. Roman (1995). Evangelium. Roman (1996). Dialog. Filosofisk dialog (1997). Historier. Kortprosa (1997). Ta poeten på ordet! Dikt (1997). En gud så god som noen. En filosofisk thriller. En selvbiografi. En bibel (1998). Kongsgrisene. Barnebok (1998). Regnskap. Roman (1999). Regnskap og annen prosa. Prosa (1999). Ambivalens. Filosofisk essay (2001).

Og nå var altså turen kommet til HUFF. Manus nummer tolv, roman nummer fire.

Noen måneder i forveien hadde jeg lest en biografi, som later til å ha satt meg på sporet av tematikken: Et diktet liv, om Agnar Mykle. Skrevet av Anders Heger, forlagssjef i Cappelen. 17. november 2001, en lørdag, noterte jeg dette i dagboken:

Leser Hegers Mykle-biografi. Identifiserer meg med ham. Han er samtidig, som Nietzsche, skremmebilde på hvordan en kan spore litt av, mentalt altså. Greit nok å være uhelbredelig verdensforbedrer, men hele tiden? Kan bli litt slitsomt.

Samme dag skrev jeg også i ”litt/er/ære”, notisbok nummer sytten. Det begynner med et utdrag fra Jens Bjørneboes anmeldelse av Sangen om den røde rubin, gjengitt i Hegers biografi – opprinnelig publisert i Aftenposten 9. november 1956, en fredag. Anmeldelsen bar den megetsigende tittelen ”Sangen om meg selv”.

Selv er man lenket til denne koloss som ligger ved sengen, på skrivebordet, på spisebordet, i håndvesken, på gulvet når man våkner uutsovet om morgenen, – til en kjempestor, fragmentarisk selvbiografi hvori Agnar Mykle nitid beskriver sin første person, med all den begeistring en ung mann kan oppdrive for seg selv og hele sitt vesen.

Så følger en kort betraktning.

En ung manns selvbilde er fiksjon god nok, det.

Notisene som skriver seg fra denne dagen avrundes med nok et sitat fra Aftenposten, sakset fra en artikkel som Heger må ha skrevet i anledning utgivelsen av biografien.

Han bruker ikke bare sine levende modeller til å skape litteratur, han bruker også litteraturen til å skape sitt liv. […] Jeg tror ikke hans liv kunne fått mening for ham, uten at han fortalte det i fiksjonsform.

Sign up to vote on this title
UsefulNot useful