2005-2

ROMFART
Ny ferd til Jupiter Forsvunnet romfartøy funnet på Mars?

www.romfart.no

Tilbakeblikk på ISS -del 2

CXV: USAs neste bemannede romfartøy?

INNHOLD

www.romfart.no

ROMFART
NORSK A S
ONAUTISK TR

Mars Polar Lander kan være funnet
Den amerikanske romsonden Mars Polar Lander forsvant da den skulle lande på Mars i desember 1999. Et omfattende søk etter romfartøyet ble satt i gang, både med radiotele­ skoper på Jorden og en romsonde i kretsløp rundt Mars. Nå ser det ut til at denne kan ha fotografert Mars Polar Lander i 2000.

Utgis av:

NING RE FO

1951

Norsk Astronautisk Forening Postboks 52 Blindern 0313 Oslo

Redaktør: Øyvind Guldbrandsen Sideutlegg: Øyvind Guldbrandsen
Margrethe Maisey

Side 10

eRomfart / www.romfart.no :
Erik Tronstad

Juno blir neste romsonde til Jupiter
NASA valgte i mai 2005 romsonden Juno som det neste prosjektet i New Frontier­programmet. Juno skal etter planen skytes opp i 2010 og bli historiens andre romsonde som går inn i kretsløp rundt Jupiter.

Romfart Ekspress:

Ragnar Thorbjørnsen

Annonseansvarlig:

Margrethe Maisey maisey @mac.com

Side 18

Annonsepriser:

A6 kr. 450, A5 kr. 900, A4 (helside) kr. 1200, A3 (tosiders) kr. 2000. Vedlegg i utsendelse kr. 1600 (+vekttillegg). Priser for farger, annonsering i flere utgaver etc., kontakt annonseanvarlig.

Mislykket oppskyting av solseilsatellitt
Cosmos 1, bygget av den amerikanske foreningen The Planetary Society, skulle bli historiens første solseilsatel­ litt. Men satellitten forsvant under oppskytingen fra en russisk ubåt, og dens eksakte skjebne er ukjent.

Kontakt:
Telefon: e-post:

880 0313 0 (flexinummer) naf @romfart.no redaksjonen @romfart.no Bankkontonr.: 9235.15.91406 Organisasjonsnr.: 979 960 875

Trykk:

Tøyen Trykk A/S Tvetenveien 162, 0671 Oslo

side 33

Utgivelsesfrekvens: 4 nummer per år Opplag: 900
ISSN 1502-5276 Årgang 35 - Nr. 134 (Nr. 2005-2)

Oppskytingsoversikt
Alle bemanede og ubemannede, vellykkede og mislykkede, opp­ skytinger til kretsløp (pluss Space­ ShipOne­ferdene) som er foretatt i perioden september 2003 til ut mai 2005.

Side 34 

ROmfaRt /005

www.romfart.no

INNHOLD Nr. 2005­2

CXV: USAs neste bemannede romfartøy?
Romfergen skal etter planen pen­ sjoneres i 2010, men etterfølgeren, Crew Exploration Vehicle (CEV), blir tidligst klar for bemannede ferder i 2014. For å fylle gapet har firmaet t/Space foreslått romfar­ tøyet Crew Transfer Vehicle (CXV), som skal kunne bli klar for beman­ nede ferder alt før 2009.

Aktuelt:

Side 14

- Frykt for flere kollisjoner i rommet - Bulking mellom DART og Mublcom - Indisk kartleggingssatellitt skutt opp - Stabilt fransk rombudsjett til 2010 - Deep Space Network eldes - MARSIS-antennene endelig foldet ut - Voyager 1 ut i heliohylsteret - Mislykket Molnija-oppskyting Side 4-9

Mars Polar Lander funnet?

CXV kan komme CEV i forkjøpet

Side 10 Side 14 Side 18 Side 22 Side 33 Side 34 Side 38

Tilbakeblikk på ISS - del 2
Del 2 av soga om den inter­ nasjonale romstasjonen ISS tar for seg Ekspedisjon 5 og 6, i tiden fra juni 2002 til februar 2003, da Columbia forulykket.

Juno blir neste Jupiter-sonde Tilbakeblikk på ISS - del 2

Mislykket oppskyting av solseil Oppskytingsoversikt Visste du at - om MMU

Side 22

Romfartens mobile lenestol
Visste du at en prototyp av en manøvreringsenhet til bruk under romandringer ble forsøkt testet al­ lerede under Gemini 9 i 1966? Men astronaut Cernan kom seg ikke bort til den. En annen modell ble testet inne i romstasjonen Skylab i 1973­1974.

Forsiden:

Side 38

Et CXV­romfartøy nærmer seg ISS. Bildet illustrerer hva det prvate firma­ et t/Space påstår kan bli virkelighet allerede før 2009, dersom det får gjen­ nomslag for forslaget sitt om å kon­ struere et bemannet romfartøy som skal fylle gapet mellom romfergen og CEV. CEV skal bringe astronauter til og fra ISS, og senere videre ut i rom­ met, fra 2014, fire lange år etter at romfergene pensjoneres.

Opphavsrett:

Artikler, innlegg og bilder kan gjengis kun etter skriftlig tillatelse fra redaktøren og/eller artikkelforfatteren/fotografen. Artikler og innlegg uttrykker forfatterens personlige meninger og er ikke nødvendigvis å oppfatte som redaksjonens eller foreningens. Dersom artikler fra blader blir helt eller delvis gjengitt, eller de blir brukt som kildemateriale, må følgende retningslinjer følges: 1) Oppgi følgende: Gjengitt fra/Kilde: Romfart nr. xx, publikasjonsår, artikkelens tittel, artikkelfofatteren(e)s navn, "Utgitt av Norsk Astronautisk Forening". 2) To eksemplarer (evt. kopier) av publikasjoner skal sendes redaksjonen.

Baksiden:

Et av de foreslåtte konseptene for den nå kansellerte romsonden JIMO, som skulle skytes opp i 2015 for å undersø­ ke tre av Jupiters fire store måner. (Se også side 20.) Bildet viser JIMO i bane rundt Europas sprukne, men ellers jevne isoverflate. Denne skjuler trolig et dypt, globalt hav. Mange spekulerer over muligheten av at det kan finnes livsformer i dette havet.

ROmfaRt /005 

AKTUELT

Kollisjoner i rommet fryktes å øke
I følge publikasjonen Orbital Debris Quarterly News, som utgis av NASA, vil antall kollisjoner mellom kunstige gjenstander i bane rundt Jorden øke vesentlig i årene som kommer dersom man ikke sørger for å sende brukte rakettrinn, satellitter etc. inn i baner hvor de vil falle ned innen f. eks 25 år. I dag kretser tusenvis av slike gjenstander i baner hvor de vil holde seg i opp til hundrevis av år eller mer om de ikke aktivt fjernes fra kretsløp, noe som med dagens teknologi i praksis er en uoverkommelig oppgave. Vi snakker ikke her om romfartøy som dulter borti hverandre under klønete gjennomførte møtemanøvre, slik som mellom DART/Mublcom nå i 2005 (se egen Aktuelt-notis), eller Progress M-34/ Mir i 1997 (se Smånytt om Romfart nr. 4/1997), men om helt urelaterte gjenstander som fyker inn i hverandre med kolossal hastighet, gjerne flere km/s. Sist en slik hendelse ble registrert var den 17. januar 2005, da vrakrester fra et kinesisk CZ-4-rakettrinn, som eksploderte i 2000, kolliderte med et 31 år gammelt amerikansk, Thor Burner-rakettrinn, 885 km over Jorden. Selv om begge gjenstandene for lengst var verdiløse, er slike kollisjoner problematiske, fordi de danner nye vrakrester som igjen vil kunne kollidere og således ”formere seg” videre, slik at sjansene for at kostbare, aktive romfartøy skal treffes og skades eller ødelegges stadig øker. I nevnte tilfelle ble det dannet tre nye vrakrester store nok til å bli registrert av bakkeradarer som overvåker gjenstander i jordbane. Men det ble utvilsomt også dannet mange mindre gjenstander, som likevel er potensielt svært farlige, med tanke på de hastighetene som råder. Første gang man registrerte en høyhastighetskollisjon i rommet mellom to kunstige gjenstander var i 1996. Da ble den franske satellitten Cerise truffet og delt i to av en 10 år gammel vrakdel fra et Ariane 1-tredjetrinn, også det europeisk (se Smånytt om Romfart nr. 6/1996). Det er innestengte drivstoffrester som fra tid til annen forårsaker slike meget ugunstige eksplosjoner, ofte mange år etter oppskytingen. I de senere år har man derfor modifisert rakettrinn som blir værende i bane, slik at de tømmer ut alle drivstoffrester etter endt oppdrag, gjerne slik at de samtidig havner i en lavere og dermed mindre varig bane. Dette var dog ikke den første kollisjonen som er blitt registrert. Den skjedde i 1991, da den russiske navigasjonssatellitten Kosmos 1934

Kjempehagle: En Ariane 1-rakett av samme type som eksploderte i 1986 og dannet vrakrester som ti år senere ødela en satellitt i rommet. (ESA) ble truffet av en bit fra Kosmos 926. Denne kollisjonen ble imidlertid ikke oppdaget før nå i 2005, da spesialister fra U.S. Space Surveillance Network gikk igjennom gamle data.

Øyvind Guldbrandsen

India skjøt opp kartleggingssatellitt
Den indiske satellitten Cartosat-1 ble den 5. mai 2005 skutt opp med bæreraketten PSLV-C6 (Polar Satellite Launch Vehicle) fra Satish Dhawan-romsenteret ved Sriharikota, som ligger ca 80 km nord for Chennai ved Indias østkyst Som navnet på satellitten antyder, skal den brukes til kartlegging av jordoverflaten, fortrinnsvis av befolkningstette områder av India, hvilket formodentlig vis må bety ganske mange steder på dette subkontinentet. Som navnet på bæreraketten antyder, ble satellitten plassert i en polbane, nærmere bestemt en solsynkron bane på 621 x 632 km/97,8 graders inklinasjon. Både satellitt og bærerakett er utviklet og bygget i India, av den indiske romfartsorganisasjone ISRO Den 1560 kg tunge Cartosat-1 har to pankromatiske kameraer, som peker hhv. 26 grader forover og 5 grader bakover langs satellittens bevegelsesretning. Kameraene er konstruert for å til sammen ta stereoskopiske bilder av jordoverflaten med en oppløsning på 2,5 meter over et 30 km bredt synsfelt. Dette var Indias niende oppskyting av en PSLV-rakett, hvorav de åtte siste har vært vellykkede. Firetrinnsraketten har en høyde på 44 m og startmasse på 295 tonn. Med på ferden var også mikrosatellitten Hamsat, som skal være til glede for radioamatører.

Øyvind Guldbrandsen
RomfART 2/2005 

AKTUELT

Bulking i rommet
NASA-satellitten DART (Demonstration for Autonomous Rendezvous Technology), som ble skutt opp med en Pegasus-bærerakett den 15. april 2005, hadde ett formål: Å vise at det gikk an å nærme seg en annen satellitt automatisk. Det klarte den litt bedre enn beregnet. De to satellittene kolliderte, i stedet for å stanse 5 m fra hverandre, som meningen var. Årsaken var at DART hadde brukt opp alt styredrivstoffet. Sammenstøtet var såpass skånsomt at verken DART eller Mublcom, den seks år gamle satellitten DART den skulle hilse på, fikk skader. Likevel er episoden kinkig for NASA: Det ene er at den viser at NASA fortsatt ikke helt ut behersker teknologien for helautomatiske møter mellom romfartøy i bane. Dette var noe Sovjetunionen lærte seg for nærmere 40 år siden, lenge før det fantes GPS-signaler og avanserte datamaskiner, noe DART benyttet seg av. Verre er det at det fant sted en kollisjon – uansett hvor skånsom den måtte være. Noe av det som må prioriteres høyest når romfartøy skal møtes i rommet er at de ikke kolliderer ukontrollert. Dersom det registreres at ikke alt er som det

Nærkontakt: DART (øverst) nærmer seg Mublcom (med Mikke Musørene). Og enda nærmere skulle de komme. (Orbital Sciences Corporation/NASAs Marshall Space Flight Center) skal under en møtemanøver, skal man stanse opp, eventuelt trekke seg tilbake, og så ta seg tid til å vurdere neste skritt. Dette er spesielt viktig dersom bemannede romfartøy er involvert, f. eks når man vil la ubemannede romfartøy automatisk koble seg til, eventuelt arbeide ved Den internasjonale romstasjonen. Det at DART hadde tømt muligheten for å stoppe under en kritisk fase av ferden, antyder at NASA på dette området fortsatt har litt igjen til de når samme nivå som Russland, som har koblet omtrent alle sine bemannede Sojuz-, og ubemannede Progress-fartøy automatisk sammen med de romstasjonene de har vært på vei til. Unntakene har vært de relativt få gangene automatikken har sviktet, og kosmonautene har tatt over manuell kontroll av romfartøyet. Det var dette som skjedde sist nå i juni 2005, da Progress M-53 måtte fjernstyres det siste stykket av kosmonaut Krikalev, som befant seg i ISS. Forsyningsromfartøyet ble til slutt trygt koblet til romstasjonen.

Øyvind Guldbrandsen

Argusøyne (t.v.): Den indiske kartleggingssatellitten Cartosat-1. (ISRO) Høytflyvende (t.h.): Ferdprofilen til Cartosat-1. Banehøyden er overdrevet i forhold til Jorden, for å få plass til den enda med overdrevne størrelsen på satellitten. (ISRO)
RomfART 2/2005

5

AKTUELT

Stabilt fransk romfartsbudsjett til 2010
Knives om franske skattepenger: Romfartsorganisasjonene CNES og ESA. Den franske regjeringen signerte den 26. april 2005 en seksårs budsjettavtale med den franske, nasjonale romfartsorganisasjonen CNES (Centre National d’Etudes Spatiales). Avtalen sikrer CNES et stabilt budsjett i perioden 2005 - 2010. Til gjengjeld vil budsjettet øke svært lite over disse årene. Et forutsigelig budsjett er viktig for romforskningen, ettersom i praksis alle prosjekter strekker seg over flere år. Romfartshistorien, ikke bare i Frankrike, er full av eksempler på interessante prosjekter som det gjennom flere år har blitt brukt mye ressurser på, men som så har blitt kansellert etter at bevilgende myndigheter har bråsnudd. Å starte opp igjen et kansellert prosjekt er ofte komplisert og kostbart, spesielt fordi de mange kompetente personene tilknyttet slike prosjekter da som regel har funnet seg andre jobber. Dessuten må kanskje industrikontrakter reforhandles, og teknologi og produksjon kan ha utviklet seg eller blitt lagt om. Frankrikets nasjonale romfartsbudsjett – det vil si den delen som ikke er styrt av ESA - vil være på 681,4 millioner Euro i 2005, og øke med 1,5 % per år over den kommende seksårsperioden. I tillegg vil Frankrike (gjennom CNES) bevilge et fast årlig beløp på 685 millioner NASAs system av antenner for kommunikasjon med romfartøy ute i Solsystemet begynner å bli gammelt. Noen av antennene er rundt 40 år gamle, og NASA vil før eller siden måtte avgjøre om de vil bruke stadig mer milder på vedlikehold Euro til den europeiske romfartsorganisasjonen ESA til og med 2010. Frankrike er ESAs største bidragsyter, og står for mellom 25 % og 30 % av ESAs årlige budsjett. 25 % av Frankrikets nasjonale rombudsjett for 2005 vil gå til drift og utvikling av bæreraketter. Miljøprosjekter, forsvar- og sikkerhet, og romvitenskap vil få 22 % hver. De gjenværende 9 % vil gå til bl. a navigasjonssystemet Galileo, bredbånds telekommunikasjon, telemedisin og fjernundervisning.

Øyvind Guldbrandsen

DSN drar på årene
Dinosaurer: DSN-antennene ved Canberra i Australia. Den største er 70 m i diameter, de andre er 34 m. (NASA)

av systemet, eller bygge et helt nytt system. Antennesystemet går under navnet Deep Space Network, eller bare DSN, og drives av JPL (Jet Propusion Laboratory), som også har ansvaret for de fleste romsondene ute i Solsystemet. DSN består av flere store og middels store antenner som er fordelt på tre lokaliteter rundt på kloden: Ved Goldstone i California, ved Madrid i Spania og ved Canberra i Australia. Grovt sett ligger stedene 120 lengdegrader fra hverandre. Et romfartøy langt fra Jorden vil dermed praktisk talt alltid ha fri sikt til én, noen ganger to, av stasjonene, selvsagt under forutsetning av at romfartøyet ikke befinner seg bak et eller annet himmellegeme. Hver av de tre DSN-stasjonene har én stor parabolantenne med diameter på 70 m, og en håndfull mellomstore på 34 m. Enkelte av de sistnevnte er av relativt ny dato. Alle kan pekes til et hvilket som helst 

RomfART 2/2005

AKTUELT

Mars Express' radarantenner foldet ut
Den 17. juni 2005 ble den tredje og siste av antennebommene som utgjør MARSIS-instrumentet (Mars Advanced Radar for Subsurface and Ionosphere Sounding) på ESAs romsonde Mars Express, foldet ut. To døgn senere, gjennomførte man de første forsøkene med å sende ut radiosignaler fra antennene. Alt fungerte helt fint. Utfoldingen av antennene har vært en langdryg prosess. Den opprinnelige planen gikk ut på å folde ut antennene i april 2004, etter fire måneder i kretsløp rundt Mars. Men da datasimulasjoner antydet en viss risiko for at antennene under utfoldingsprosessen kunne komme til å svinge borti og skade utstyr på Mars Express, ble utfoldingen utsatt til slutten av sondens primære observasjonsprogram. Da så utfoldingen av den første 20 m lange dipolantennen startet den 4. mai 2005 gikk ikke alt som planlagt. Et av antennens 13 ledd låste seg ikke i riktig posisjon. Men man klarte å løse problemet an ukes tid senere ved varme opp det gjenstridige leddet av Solen. Utfoldingen av den andre dipolantennen ble gjennomført uten problemer 13. juni 2005. De to antennene danner til sammen én lang antenne på 40 m. Også utfoldingen av den tredje MARSIS-antennen gikk uten problemer. Denne er 7 m lang og står vinkelrett på de to andre. Normalt peker denne rett ned mot Mars. Fra 23. juni til 4. juli planla forskerne prøve ut MARSIS ved å la den sende radiosignaler ned mot, og observere retursignaler fra deler av Mars-overflaten. Områdene som skal observeres, ligger mellom 15º syd og 70º nord. De omfatter bl. a store sletteområder i nord og Tharsis-området, med store vulkaner. Fra 4. juli 2005 starter så systematiske observasjoner av Mars-overflaten med MARSIS. Observasjonene vil først foregå på Mars’nattside. Der forventes de lavfrekvente radiosignalene å nå helt ned til omtrent 5 km dyp under Mars-overflaten, før de reflekteres tilbake. Analyser av de reflekterte radiosignalene vil gi informasjon om lagdelinger og enkelte andre strukturer nede i Mars-overflaten. Mest interessant er utsiktene til å kunne registrere forekomster av vannis og/eller flytende vann der. Mars Express går i en svært langstrakt bane rundt Mars, der avstanden til overflaten varierer mellom omtrent 250 km og 10 000 km. Romfartøyet må være mindre enn 800 km over Mars-overflaten for at MARSIS skal kunne ”se” ned i skorpen. Observasjoner med MARSIS

begrenser seg derfor til bare en liten del av hvert omløp. I midten av juli 2005 dreier den laveste delen av banen fra Mars’ nattside over til planetens dagside. Der forblir den til desember 2005. I denne perioden vil MARSIS bruke høyere frekvenser og kan da bare observere den øverste delen av Mars-skorpen. Samtidig kan instrumentet brukes til å undersøke egenskapene til Mars’ ionosfære, et lag høyt oppe i Mars-atmosfæren.

Erik Tronstad

sted på himmelhalvkulen og ”låses” fast, uavhengig av Jordens rotasjon. Dersom det vedtas å bygge et nytt DSN-system, er det ikke først og fremst enda flere store antenner man ønsker seg. Det som står høyest på ønskelisten er drøss med små, elektronisk sammenkoblede antenner. Konkret snakker man om opptil 400 stykker, hver med en diameter på relativt beskjedne 12 m, nær hvert av de tre tidligere nevnte lokalitetene. Et slikt system vil være mye mer fleksibelt enn dagens. Ved å koble sammen alle antennene elektronisk vil man oppnå en følsomhet tilsvarende én enkelt antenne på opptil et par hundre meter i diameter. Dette vil dog sjeldent være nødvendig. I stedet vil man etter behov koble sammen alt fra noen få til flere titalls antenner om gangen, og holde et varierende antall romfartøy under oppsikt samtidig. Med så mange antenner tilgjengelig vil det dessuten ikke spille noen nevneverdig rolle når enkelte antenner må tas ut av drift for vedlikehold og reparasjon.

Stankelbein: Mars Express folder ut den andre av de to 20 m lange MARSIS-radarantennene. (ESA)

Med antennene ute: MARSIS ferdig utfoldet, med to 20 m- og én 7 m-antenne strukket ut. (ESA)

Øyvind Guldbrandsen

Hi-tech ønskekvist: MARSIS vil kunne se eventuelle vannlommer inntil 5 km under overflaten. (ESA)

RomfART 2/2005 

AKTUELT

Voyager 1 i Solsystemets grenseland

Rømmer hjemmefra: 27 1/3 år etter oppskytingen krysset den første Voyger-sonden den innerste av kantene på ”boblen” som omslutter Solsystemet. (NASA/Ø.G) Voyager 1 ser ut til å være kommet i grenseområdet mellom den delen av rommet som domineres av partikler fra Solen og det interstellare rommet utenfor. I dette området kolliderer partikler i solvinden med partikkelstrømmer i det interstellare rommet. I november 2003 meldte Voyager-forskere at de observerte fenomener som var helt ulike de Voyager-romfartøyene tidligere hadde sett. En forskergruppe mente at Voyager 1 var kommet inn i sjokkfronten i utkanten av heliosfæren. En annen forskergruppe mente dette ikke var tilfelle. (Se eRomfart nr. 2003-178) Sjokkfronten er der farten på solvinden bremses ned, på grunn av trykket fra interstellar gass fra andre stjerner. Her reduseres hastigheten på solvinden brått fra 1,12,4 millioner kilometer per time og ned til rundt 150 000 km/h. Samtidig øker tettheten og temperaturen i solvinden. Denne gangen er forskerne enige om at Voyager 1 omsider er kommet inn i heliohylsteret, området utenfor sjokkfronten. Astronomene mangler mye detaljkunnskap om forholdene i det interstellare rommet. Derfor er det vanskelig å beregne hvor langt fra Solen sjokkfronten ligger. Forholdene blir ytterligere komplisert ved at variasjoner i solvinden kan få sjokkfronten til å utvide seg, trekke seg sammen eller ”kruse/risle”. Forskerne mener vi for tiden er i en fase der heliosfæren krymper. Det sterkeste indisiet på at Voyager 1 har krysset sjokkfronten er at styrken på magnetfeltet som fraktes med solvinden, nokså brått har økt. Slikt skjer når solvinden bremses ned. De to magnetometrene i Voyager 1 viste 16. desember 2004 at

styrken på magnetfeltet der ute brått økte fra 0,04-0,05 nT (nanoTelsa) til 0,12-0,15 nT. Det er hva man skulle forvente, når hastigheten på solvinden reduseres. Siden da har styrken på magnetfeltet der Voyager 1 er, holdt seg på dette nivået. Voyager-forskere er nå nokså enige om at Voyager 1 krysset sjokkfronten i en avstand av 94 AE fra Solen. (1 AE, eller astronomisk enhet, tilsvarer Jordens gjennomsnittsavstand fra Solen, knapt 150 millioner km.) Det stemmer godt med en avstand som noen Voyagerforskere for flere år siden forutsa. Ingen vet når Voyager 1 kan komme til å krysse heliopausen, grensen mot det interstellare rommet på utsiden av heliohylsteret. En av de sentrale Voyager-forskerne på dette området, Don Gurnett, forutsa i 1993 at heliopausen ligger 126-168 AE borte. Nå mener han at sjokkfronten ligger omtrent i 75 % av avstanden fra Solen til heliopausen. I så fall er heliopausen om lag 25-35 AE utenfor der Voyager 1 nå er. Hvert år tilbakelegger Voyager 1 omtrent 3,5 AE, på vei bort fra Solen og Jorden. Dermed kan romfartøyet komme til å krysse heliopausen i løpet av de ti nærmeste årene. Rent teknisk mener forskerne det skal la seg gjøre å holde Voyagerromfartøyene i drift til omkring 2020. Hvorvidt det faktisk vil skje, avhenger av om man får penger til dette. Akkurat det er svært usikkert akkurat nå. I forslaget fra president George Bush til budsjett for NASA for 2006, ligger det ikke inne penger til fortsatt drift av Voyager-romfartøyene. Årlig trengs det rundt 4,5 millioner dollar for å holde kontakten med dem og holde dem i drift. Presidentens budsjettforslag skal gjennom Kongressen, før det er endelig vedtatt. Der kan det skje ting som gjør at Voyager likevel overlever. Det vil helt sikkert komme mange protester mot forslaget om å kutte videre drift av Voyager. Faktisk er de alt begynt å komme. Ikke noe romfartøy har tidligere passert gjennom og observert de 

RomfART 2/2005

AKTUELT

Mislykket Molnija-oppskyting
De russisk, militær kommunikasjonssatellitt av typen Molnija-3K gikk tapt da Molnija-M-bæreraketten (8K78M) sviktet under oppskytingen den 21. juni 2005, på det som ser ut til å ha vært en dårlig dag for russisk oppskytingsvirksomhet. Svikten kom bare 19 timer før en annen russisk bærerakett mislyktes i å skyte opp den amerikanske solvindsatellitten Cosmos 1 (se s. 33). Det er dog meget uvanlig at denne bærerakettypen svikter. Det skal ha blitt skutt opp 276 Molnija M-bæreraketter totalt, hvor av dette var den andre mislykkede. Molnija-rakettene tilhører familien av Sojuz-bæreraketter, som det er skutt opp nesten 1700 stykker av de siste 40-50 årene. Sojuz-raketter benyttes bl. a. til å skyte opp alle russiske bemannede romfartøy og Progress-forsyningsfartøyene. Molnija er imidlertid utstyrt med et øvre, fjerde trinn for å sende nyttelasten opp i en vesentlig høyere bane enn den basiske Sojuz-raketten klarer. I følge russiske nyhetsbyråer sviktet tredjetrinnets RD-0110-rakettmotor seks minutter etter start fra oppskytingsbasen Plesetsk i nordvest-Russland. Andre kilder antyder at svikten skjedde i det andre og tredjetrinnet skulle skille lag fem minutter etter start. Uansett styrtet satellitten ned i vestSibir, sammen med Molnija-rakettens tredje- og fjerdetrinn. Det er uvisst om hendelsen vil påvirke den kommende Progressoppskytingen til ISS. Meningen var at satellitten skulle plasseres i en meget langstrakt, såkalt Molnija-bane. Denne banetypen er oppkalt etter denne russiske serien av kommunikasjonssatellitter, som også har gitt navn til nevnte type bæreraketter, som disse satellittene blir skutt opp med. Forrige gang en russisk rakett i Sojuz-familien sviktet var i 2002, da mikrogravitasjonssatellitten Foton-M1 gikk tapt og en soldat ved oppskytingsrampen mistet livet. To Sojuz-raketter sviktet også i 1996. Et annet eksempel på trøbbel under atskillelsen mellom en Sojuz-raketts andre- og tredjetrinn skjedde under oppskytingen av Sojuz 18 i april 1975. Først etter at de to kosmonautene hadde skreket og båret seg overfor bakkekontrollen, som i starten nektet å tro at noe var galt, ble romkapselen skutt løs fra bæreraketten. De to kosmonautene ble utsatt for opptil 18 g langs en brutal, ballistisk bane som førte dem mot den kinesiske grensen. Romkapselen landet i en skråning, begynte å rulle mot kanten av en skrent, men ble berget av at fallskjermen viklet seg inn i den lokale botanikken. De rystede kosmonautene største bekymring ble da om de ville bli arrestert av kinesiske myndigheter. Men til deres store lettelse snakket lokale innbyggere som kom settende til russisk. Kapselen hadde landet like over grensen til russiske Sibir.

På langtur: Voyager 1. (NASA) delene av rommet der Voyager 1 nå er. I så henseende er dataene fra Voyager 1 helt unike. Derfor mener forskere langt utover Voyager-forskernes krets at det er viktig med videre drift av de to romfartøyene. Voyager 1s søstersonde, Voyager 2 er omtrent 76 AE fra Solen og tilbakelegger om lag 3,3 AE per år. Dersom heliosfæren fortsetter å krympe slikt det ser ut som den gjør nå, regner man med at Voyager 2 vil passere sjokkfronten i utkanten av heliosfæren og gå inn i heliohylsteret om rundt tre år, dvs. i løpet av 2008. Det er Solens 11-årige aktivitetssyklus som forårsaker den vekselvise utvidelsen og sammentrekningen av heliosfæren. Voyager 2 har et solvindinstrument som man venter vil gi ytterligere kunnskap om disse områdene av Solsystemet. Det tilsvarende solvindinstrumentet på Voyager 1 sviktet for mange år siden. Begge Voyager-romfartøyene ble skutt opp i 1977 og passerte Jupiter i 1979. Voyager 1 passerte deretter Saturn i 1980, før den ble ”slynget” i en retning som peker om lag 35 grader nordover i forhold til ekliptikken (Jordens baneplan), og som altså fører strake veien ut av Solsystemet. Voyager 2 passerte Saturn i 1981 og fortsatte forbi Uranus i 1986 og Neptun i 1989, før også den ble slynget ut av Solsystemet, i en bane som peker 40 grader sør i forhold til ekliptikken. Ingen av Voyagersondene vil vende tilbake til Solsystemet.

Øyvind Guldbrandsen

Erik Tronstad

Mistenkt: Den firekamrede RD0110-rakettmotoren (over) på tredjetrinnet til Molnija-raketten (t.v.) kan ha sviktet. (Astronautix, Russian Space Web)

RomfART 2/2005 

utforskning av solsystemet

Mars Polar Lander kan være funnet
Av Øyvind Guldbrandsen
En av de store traumene i amerikansk Mars-utforskning er romsonden Mars Polar Landers sporløse forsvinning under ankomsten til Mars i desember 1999. Nå later det imidlertid til at Mars Polar Lander kan ha blitt funnet på gamle bilder tatt av en annen romsonde, Mars Global Surveyor, som kretser i bane rundt Mars.

Slik skulle Mars Polar Lander ha tatt seg ut ved iskanten ved Mars’ sydlige polkalott. Muligens kom den også ned ganske hel, men man hørte aldri noe fra den etter landingen. (NASA/JPL/Corby Waste)

Mars Polar Landers forsvinning var en meget sur erfaring for alle de som var involvert i eller fulgte med på prosjektet. Forsvinningen skjedde dessuten bare et par måneder etter at en annen amerikansk Mars-sonde, Mars Climate Orbiter, gikk tapt, også den i det den ankom Mars. Her ble årsaken raskt funnet å være den fortsatt så berømte sammenblandingen mellom metriske og engelske måleenheter. Dette førte til at Mars Climate Orbiter fikk en litt feil kurs mot slutten, og havnet inn i et ødeleggende møte med Mars-atmosfæren, i stedet for å sendes inn i bane rundt planeten. Årsaken til at Mars Polar Lander forsvant har man bare kunnet gjette seg til. For å holde budsjettet nede var romsonden ikke konstruert for å sende radiosignaler på vei ned gjennom Mars-atmosfæren. Så da det aldri ble oppfanget livstegn fra sonden etter den predikerte landingen, til tross for intens søking med radioteleskoper på Jorden og reléutstyret til Mars Global Surveyor, satt man nokså måpende tilbake.

10

romfart 2/2005

utforskning av solsystemet

Det antatte landingsområdet til Mars Polar Lander (MPL), fotografert fra kretsløp rundt Mars med MOC-kameraet til Mars Global Surveyor i ukene etter den forventede landingen i desember 1999. (NASA/JPL) LovENdE fuNN Mars Global Surveyor er imidlertid også utstyrt med et høyoppløsningskamera, kalt MOC (Mars Orbiter Camera) som er konstruert for å ta svart-hvittbilder av Mars-overflaten med en oppløsning på ned til rundt 1,5 meter. I månedene etter den planlagte landingen ble MOCkameraet brukt til å ta dusinvis av bilder av Mars Polar Landers beregnede landingsområde. Et problem er at hele Mars Polar Lander, selv på bilder tatt med MOC, bare dekker omtrent to-tre bildeelementer (piksler), og det fins utallige tusen piksler i det kartlagte landingsområdet som er lyse nok til å kunne være Mars Polar Lander. Under letingen etter Mars Polar Lander har man derfor sett etter en lys flekk av avlang eller irregulær form (fallskjermen), som ligger mindre enn én km unna en mørkere flekk (etter Mars Polar Landers bremserakettmotor), med en liten, lys prikk i (selve landingsfartøyet). I 2000 ble det funnet ett eksempel som møtte disse kriteriene, helt i ytterkanten av det kartlagte området, som er på flere hundre km2. Men det å si at dette faktisk var Mars Polar Lander ble ansett som høyst spekulativt ut i fra det man da hadde av erfaring, eller snarere mangel på sådan, med å fotografere landingsfartøy på Mars fra kretsløp. Siden tidlig i 2004 har imidlertid MOC gjentagende ganger blitt benyttet til å fotografere landingsområdene til de to Mars-kjøretøyene Spirit og Opportunity, som landet på Mars i januar 2004. Måten kjøretøyene og deres landingsplattformer, fallskjermer og varmeskjold, samt sporene etter disse, fremkommer på bildene, har gitt forskerne ved MSSS (Malin Space Science Systems - selskapet som har ansvaret for MOC) et langt bedre grunnlag for å for å påstå at det faktisk er Mars Polar Lander man har fotografert.

Mars Polar Lander under testing og montering ved NASA`s Jet Propulsion Laboratory i California. (NASA/JPL)

romfart 2/2005

11

utforskning av solsystemet

Nå i august 2005 skal Mars Reconnaissance Orbiter skytes opp. Dette er den mest kapable Mars-banesonden som er bygget hittil. Mars Reconnaissance Orbiter skal starte systematiske observasjoner fra kretsløp rundt Mars i november 2006. (NASA/JPL/Corby Waste) Hva Gikk GaLt? Under forutsetning av at det er Mars Polar Lander som vises på bildene, later det til at komiteen som lette etter årsaken til at romsonden forsvant hadde rett i sine antagelser om hva som var den mest sannsynlige årsaken til at man aldri hørte noe fra sonden nede på Mars: Mars Polar Lander var utstyrt med sensorer som skulle registrere når landingsbena berørte bakken. Når disse sensorene ga utslag skulle datamaskinen slå av bremserakettene. Kommisjonen fant at disse sensorene med 60 % sannsynlighet kunne ha gitt et falskt touchdownsignal av sjokket fra utfoldingen av landingsbena, noe som skulle skje ca. 1½ minutt før landingen, mens sonden fortsatt dalte nedover i fallskjerm, og før bremsemotorene hadde startet. Touchdownsignalet ble lagret som et såkalt «flagg» i Mars Polar Landers datahukommelse. Først 43 sekunder etter utfoldingen av landingsbena, og fortsatt flere hundre meter over bakken, skulle sondens bremseraketter starte. Den mørke flekken på overflaten tyder på at «flagget» ikke hindret bremsemotorene i å starte. De siste 40 meterne skulle nedstigningen foregå med avslått landingsradar, overvåket ved hjelp av treghetsnavigasjon (registrering av hurtige endringer av den vertikale hastigheten ved hjelp av interne sensorer). Men fra og med denne høyden skulle datahukommelsen også sjekkes for nevnte touchdownflagg. Et aktivt «flagg» ville da ha forårsaket umiddelbar stans av bremsemotorene og fritt fall de siste 40 metrene. Dette er riktignok ikke høyt nok til å smadre landingsfartøyet, og den ene, lyse prikken på Mars Global Surveyor-bildene

12

romfart 2/2005

utforskning av solsystemet

Mars Reconnaissance Orbiter skal bringe med seg et kamera i stand til å ta bilder med en oppløsning på 30 cm pr. piksel. Dermed vil man kanskje kunne avgjøre om det er Mars Polar Lander man har funnet. (NASA) tolkes da også dit hen at Mars Polar Lander forble i ett stykke etter den hardhendte landingen. Men Mars Polar Lander var ikke utstyrt med kollisjonsputer (som Mars Pathfinder, Spirit og Opportunity). Et så høyt fritt fall, som tilsvarer 12 m på Jorden, ville derfor sannsynligvis ha skadet sonden tilstrekkelig til at den ikke ville være i stand til å ta kontakt med Jorden igjen. BiLdEr MEd HøyErE oPPLøSNiNG i SoMMEr I løpet av sommeren 2005, når lysforholdene ved Mars sydpolområde igjen er tilstrekkelig gode for fotografering, vil man forsøke å fotografere det man antar er Mars Polar Lander med en teknikk kalt ”cPROTO” (av Pitch and Roll Only Targeted Observation with planetary motion compensation). Vanligvis peker MOC-kameraet rett ned og skanner overflaten linje for linje, i takt med Mars Global Surveyors horisontale bevegelse langs baneretningen (nord-syd). Dette gir kvadratiske, ca. 1,4 meter store piksler. Under cPROTO-opptak roteres hele sonden forover (pitch på flyspråket, dvs. som når du stuper kråke). Det fastmonterte MOC-kameraet vil dermed skanne overflaten langsommere, slik at bildelinjenes innbyrdes avstand reduseres fra 1,4 til 0,5 meter på Mars-overflaten. Dessuten tredobles eksponeringstiden per linje, slik at signal/støyforhold forbedres med en faktor på 1,73x. Sonden roteres også langs roll-aksen (rundt aksen som er parallell med fartsretningen) for å kompensere for Mars’ rotasjon og dermed hindre at det fotograferte området får alt for mye formen av et parallellogram. Til sammen gir disse tiltakene en teoretisk pikselstørrelse på 1,4x0,5 meter (pikselbredden bestemmes av MOC-kameraets optikk og bildebrikke og er konstant). MOCs optikk begrenser den reélle oppløsningen til 0,7 m. Det gjenstår å se om dette er tilstrekkelig bra til å avgjøre om det er Mars Polar Lander man har funnet. MarS rEcoNNaiSSaNcE orBitEr I august 2005 skal romsonden Mars Reconnaissance Orbiter skytes opp. Dette blir i de fleste henseender det mest kapable romfartøyet som noen sinne er sendt inn i bane rundt Mars. Blant de seks instrumentene Mars Reconnaissance Orbiter vil bringe med seg finnes et høyoppløsningskamera som vil bli i stand til å ta bilder av Mars-overflaten med en med en oppløsning på 30 cm pr. piksel, i tre separate farger. Mars Reconnaissance Orbiter skal gå inn i bane rundt Mars i mars 2006. Observasjonsprogrammet skal starte i november 2006, etter at aerobrakingen er unnagjort og banen blitt tilnærmet sirkulær. Deretter må vi vente til våren 2007 før lysforholdene ved Mars' sydpol igjen er gunstige nok til å fotografere Mars Polar Landers landingsområde. Kanskje får vi da endelig svar på om det er den savnede romsonden som er funnet.

romfart 2/2005

13

bemannet romfart

Privat selskap foreslår CEVforløper

Av Per Arne Marthinsen

Crew Exploration Vehicle, CEV: kommer denne nyutviklingen tidsnok til å kunne ta over etter romfergen i 2010, når romfergeepoken etter dagens planer er over? Eller vil det bli et gap på flere år mellom slutten romfergeepoken og introduksjonen av CEV, slik dagens planer tilsier? noen mener at det ikke nødvendigvis trenger å bli et gap.

Den internasjonale romstasjonen, ISS, er helt avhengig av å få tilført forsyninger fra Jorden. Enten gjennom de russiske Progress-romfartøyene, de kommende europeiske ATV-forsyningsfartøyene, de tilsvarende fra Japan, HTV, eller de amerikanske romfergene. Med planene om et nytt amerikansk romfartøy til å ta over etter romfergen en gang i 2014, gir dette et gap på fire år som må dekkes for amerikanske bemannede ferder, da utfasingen av romfergen er planlagt til en gang i 2010. Dette gapet er en bekymring for mange. Nå ser det derimot ut for at private selskaper i større grad kommer på banen, og med bekreftelsen fra den nye NASA sjefen, Mike Griffin, om at romfergen må erstattes før en ny ulykke igjen skjer, bør muligheten for et nytt romfartøy før romfergen blir pensjonert, være større i dag en for bare et par år siden.

T/SPaCE inTroduSErEr CXV Et nytt amerikansk selskap, Transformational Space Corp, forkortet t/Space, ble dannet som en konsekvens av den nye visjonen som president Georg W. Bush fremla i sin tale den 14. januar i 2004 om å reise tilbake til Månen og videre til Mars med bemannede romfartøy. t/ Space mener at de kan hjelpe NASA nettopp med å fylle gapet mellom 2010 og 2014 med et nytt romfartøy. Selskapet har overbevist NASA om å gi dem 6 millioner dollar som tekniske konsulenter for å bevise hvordan kunne returnere tilbake til Månen før 2020. Neste mål for selskapet er å overbevise NASA om å komme opp med nye 400 millioner dollar i bytte for et bemannet romfartøy til lav jordbane som t/Space mener de kan ha ferdig til 2008. t/ Space har knyttet til seg flere kjente flykonstruktører og folk tidligere tilknyttet til Det hvite hus’ kontor

for vitenskap og teknologi. Noen av disse var også med på å forme den nye visjonen til president Bush. Må et bemannet romfartøy for reiser til Månen eller videre til Mars nødvendigvis sendes opp fra Jorden, med all den infrastrukturen som dette innebærer hver gang en ferd skal gjennomføres? Hvorfor ikke ha et eget romfartøy som bare frakter mennesker til og fra ISS og at CEV kun blir et romfartøy som har base ved ISS, eller en fremtidig romstasjon? oPPSkyTing fra fly? t/Space har kommet opp med ideen om å konstruere et nytt romfartøy kun for å frakte mennesker opp og ned til ISS. Måten dette er tenkt gjennomført på har tydeligvis flere fordeler. Det tenkte romfartøyet, CXV (Crew Transfer Vehicle), er tenkt festet til egen bærerakett, som igjen er koblet til et stort fly

14

romfart 2/2005

bemannet romfart

Fotomontasje av en dropptest fra fly av en modell av en bærerakett med et CXV-romfartøy. (t/Space) som skal slippe det fra en høyde av 7600m. Det at et romfartøy blir sendt ut fra denne høyden, er med på å gi en større sikkerhet for menneskene om bord. De er høyt nok oppe til at en fallskjerm kan fungere slik at de kan lande, uansett hvilke omstendigheter som måtte intreffe. Dette i motsetning til oppskyting fra en vanlig utskytningsrampe, hvor menneskene om bord bare har en brøkdel av et sekund til å skyte seg

Slik t/Space tenker seg det vil se ut når CXV nærmer seg romstasjonen ISS. På illustrasjonen er ISS fremstilt med konfigurasjonen den har nå i 2005, men Pirs-modulen mangler. (t/Space) QuickReach, som firma AirLaunch LCC utvikler. QuickReach er et totrinns rakett med flytende drivstoff. Raketten blir fraktet for eksempel i lasetrommet til et amerikansk fly av typen Hercules C-17 eller det russiske Antonov An-124. I tillegg til sikkerheten vil oppskyting fra fly også forenkle operasjonen i forhold til en oppskyting direkte fra bakken. Ingen koordinering med andre brukere, uavhengig av været, siden oppskytingen kan

eller romfartøyet, forhåpentligvis i riktig retning, vekk fra en sviktende bærerakett og så må få romfartøyet høyt nok til at et redningssystem vil fungere. En slik konstruksjon er langt mer utfordrende enn en oppskyting fra et fly. CXV er tenkt konstruert slik at den kan lande ved hjelp av fallskjerm over vann og hentes opp for gjenbruk, med minimalt vedlikehold. Bæreraketten til CXV vil bli en kraftigere utgave av bæreraketten

romfart 2/2005

15

bemannet romfart

skje når flyet er kommet opp til klar himmel, og mindre venting i forhold til oppskytingsvinduer, da romfartøyet kan skytes opp fra et alternativt oppskytingspunkt som passer bedre med den ønskede banen. CXV er tenkt å skulle kunne frakte fire til seks personer og kan være klart til en ubemannet demonstrasjon sommeren 2008, og for en bemannet ferd i desember samme år. Dette dersom utviklingen starter i juni 2005. t/Space vil ikke bruke astronauter fra NASA som testmannskap, men sine egne folk. Kostnadene per oppskyting er estimert til å ligge på rundt 20 millioner dollar, i motsetning til en oppskyting med romfergen, som koster cirka 500 millioner dollar. idé-arV fra dEn kaldE krigEn CXV er ikke tenkt å bli et bemannet romfartøy som kan sammenlignes med noe av det vi har sett av tidligere bemannede romfartøy. Ideen til romfartøyet er hentet fra et tidligere spionsatellittprogram som ble kalt Discoverer/Corona. Tilbakevendingskapselen som ble brukt for å sende de bildene som ble tatt, var av en spesiell konstruksjon. Programmet gikk over en 20-års periode. Tidlig i 1958, bare noen måneder etter at Sovjetunionen sendt opp sin første Sputnik, godkjente daværende president Dwight D. Eisenhower et topphemmelig satellittprosjekt for overvåking av sovjetiske territorier. Satellitten var utstyrt med kamera som skulle ta bilder og bringe disse tilbake til Jorden. Satellittene fikk navnet Corona. For å skjule den virkelige hensikten, fikk programmet dekknavnet Discoverer og ble beskrevet som et vitenskapelig prosjekt. I den perioden programmet var aktivt, ble det tatt ikke færre enn 800.000 bilder. Måten disse bildene ble hentet inn på, kan sammenlignes med det som skulle ha skjedd med Genesis-kapselen, hvor to helikoptre skulle prøve å fange in kapselen denne før den

Russisk flystripe fotoggrafert fra en amerikansk spionsatellitt den 18. august 1960. (Smithsonian Nationl Air and Space Mueum)

Et amerikansk fly henter inn kapselen fra en Corona-satellitt. Likheten er til stede mellom det man forsøkte å gjøre under innhenting av kapselen til Genises. (Smithsonian National Air and Space Museum)

16

romfart 2/2005

bemannet romfart

turn 5 var i stand til å løfte. Saturn 5 er i dag bare et bevis på hva Amerika hadde av tyngre bærerakett og den ligger til allmenn beskuelse ved bl. a Cape Kennedy i Florida. En direkte reise til Mars vil kreve en helt annen bærerakett, som vil måtte kunne løfte en masse på rundt 500 tonn. Dette er omtrent vekten på ISS når denne står ferdig med alle sine moduler. Mesteparten av denne vekten vil måtte være brensel. Uansett om oppskytingen blir delt, vil den totale vekten være den samme. Med Heavy-versjonene av Atlas V eller Delta IV, som har løfteevner på cirka 20 tonn til lav jordbane, vil det trenges flere titalls oppskytinger før et romfartøy kan være ferdig for en reise til Mars. Illustrasjon av den ubemannede kapselen brukt under spionprogrammet for å bringe filmer tilbake til Jorden. traff bakken. Grunnen til at dette ikke lyktes med Genesis, skyltes at en fallskjerm ikke ble utløst. Trygg TilbakEVEnding t/Space ser for seg CXV som en kapsel av den samme typen for det romfartøyet som skal frakte mennesker opp og ned til ISS. Formen skal sørge for en ”bekymringsfri” tilbakevending. På samme måte som en badmintonball, vil romfartøyets aerodynamiske form og plassering av tyngdepunkt gjøre at det retter seg opp automatisk når den går ned i atmosfæren, uavhengig av innledende orientering. Følgelig blir det ikke nødvendig for verken menneskelige eller automatiske piloter å stabilisere romfartøyet. Orientering av romfartøyet sørger for at astronautene ikke blir utsatt for større belastning enn 4G, som er sikkert nok for en tilbakevending for astronauter som har oppholdt seg om bord på ISS over lengre periode, eller må sendes hjem på grunn av skader. Da romfartøyet er kommer langt nok ned i atmosfæren, vil tre fallskjermer, av tilsvarende typer som ble benyttet i Apollo, sørge for en myk landing. Astronautene vil få muligheten til manuelt å justere nøyaktigheten til landingsstedet. CXV går opp i banen med neseseksjonen først og det samme under tilbakevendingen. Dette i motsetning til Mercury, Gemini og Apollo, hvor alle vendte tilbake i atmosfæren med bunnen først. Dette gjør at setene på CXV må snues 180 grader i forhold til de andre romfartøyene, for ikke å utsette astronautene for ubehagligheter under tilbakevendingen. Om NASA til slutt kjøper dette konseptet, står igjen å se. krafTigE bærErakETTEr nødVEndigE Vi vet at under de tradisjonelle oppskytingene, som under romfergen og tidligere Saturn 5, må en bærerakett ha stor løfteevne for at en relativ liten nyttelast skal komme inn i bane rundt Jorden eller videre. Som eksempel kan neves at Saturn 5, som veide nesten 3000 tonn ved start, løftet cirka 140 tonn til lav jordbane, og 45 tonn ut av jordbane og i retning Månen. Med et nytt bemannet CEV-fartøy med en direkte ferd til Månen eller Mars, må en sikkert regne med en vektøkning på langt over det Sabruk aV romfErgEkomPonEnTEr? Romfergeprogrammet gjennomgikk en stor prosess før den første fergen ble skutt opp i april 1981. Den skulle kunne være alt for alle som hadde en interesse av å sende objekter opp i bane. Dersom ikke samme feil blir gjort igjen, er muligheten for å nå målet med å ha en CEV ferdig til test i 2014, større. Ved å sende CEV-fartøyet ubemannet opp til ISS, vil dette kunne forenkle oppgraderingen av for eksempel bæreraketten Delta IV og Atlas V, dersom disse blir valgt som bæreraketter til dette romfartøyet. Det vil da ikke bli nødvendig å sertifisere disse for bemannede oppskytinger. Skulle NASA velge å sende CEV med et fullt mannskap opp fra Jorden, er et alternativ å bruke faststoffmotorene og hovedmotorene fra dagens romfergesystem. Dette er forøvrig favoritten til den nye NASA-sjefen. Disse er allerede sertifisert for bemannede ferder og har stor løfteevnene, 100 tonn til lav jordbane. Selv om private selskaper nå er kommet på banen i større grad enn tidligere, deriblant mange av de kjente selskapene som Lockheed Martin og Northrop, vil NASA måtte ta en beslutning om hvilken vei de ønsker å gå for å nå et mål om et nytt romfartøy innen 2006.

romfart 2/2005

17

Utforskning av solsystemet

JUNO: New Frontiers-ferd til Jupiter
NASA valgte i begynnelsen av juni 2005 en sonde som skal sendes inn i bane rundt Jupiter, som vinneren blant kandidatene til den neste New Frontiers-ferden. Jupiter-sonden har fått navnet Juno og skal skytes opp i 2010.

Av Øyvind Guldbrandsen

Juno skal kretse i en avlang polbane rundt Jupiter i minst ett år og inngående studere sammensetningen av og dynamikken i planetens atmosfære og magnetosfære, inkludert de dårlig utforskede, høyere breddegradene. Man er også særlig interessert i å lære mer om Jupiters historie og planetens indre, deriblant prøve å avgjøre om gassplaneten har en kjerne av stein. Juno vil bli den andre sonden som går inn i bane rundt Jupiter, etter Galileo, som kretset rundt planeten fra 1995, inntil den styrtet ned i planetens atmosfære i 2003. Galileo bane lå for øvrig hele tiden kloss inntil Jupiters ekvatorplan. Syv iNStrUmeNter Juno skal utstyres med syv instrumenter, dedikert til studier av felter og partikler og av Jupiters atmosfære og gravitasjonsfelt. Sistnevnte skal observeres ved å benytte sondens kommunikasjonsutstyr til å gjøre nøyaktige målinger av Junos bane. Ved hjelp av disse da-

taene håper man å kunne avgjøre om Jupiter har en fast kjerne. Ved å studere sammensetningen av Jupiters atmosfære vil man kunne utarbeide mer nøyaktige teorier om hvilke stoffer som var tilgjengelige da Solsystemet ble dannet. Observasjoner av Jupiters enorme magnetosfære vil kunne fortelle om hva som foregår i Jupiters indre, der magnetfeltet genereres. I instrumentlasten skal det finnes et forholdsvis enkelt kamera, som Juno angivelig skal bringe med seg mest for å tekkes allmennheten. Men kameraet skal selvsagt også benyttes til observasjoner av vitenskapelig verdi, som å få laget såkalte time lapse movies, eller fortfilmer, satt sammen av enkeltbilder tatt med lang tids mellomrom. Med disse vil forskerne få bedre kunnskap om den voldsomme dynamikken i Jupiter-atmosfæren og hva som driver den. Man vil trolig også ta bilder over tid av Io, for å fortsette overvåkningen av hvordan den kraftige

vulkanske aktiviteten på denne månen stadig endrer overflaten. Den lille månen Amalthea, som kretser innenfor Ios bane, er også et prioritert fotomotiv, ettersom den i praksis unngikk romsonden Galileos kameraer. Resultater publisert i 2005, basert på det Galileo med seg fra andre instrumenters observasjoner, tyder på at Amaltheas sammensetning er vesenlig snodigere enn tidligere antatt, og at gjeldende teorier om Jupiter-systemets dannelse antakelig må revurderes. Det kan også bli aktuelt å observere en eller flere av Jupiters små, ytre måner på moderat avstand, noe som ikke tidligere er gjort. En ultrafiolett, bildedannende spektrograf skal ta bilder av de kraftige polarlysene som Hubbleromteleskopet har observert ved Jupiters poler. Men mens Hubble bare kan se polarlysene fra kanten, vil Juno fra sin polbane kunne observere dem rett ovenifra. Og selvfølgelig fra vesentlig nærmere hold enn Hubble-teleskopet.

18

romfart 2/2005

Utforskning av solystemet

Jorden, og fordi Jupiters kraftige strålingsbelter er skadelige for solceller, og dessuten elektronikk og vitenskapelige instrumenter - og ikke minst for mennesker, når nå den tid måtte komme. Energiproblemet skal løses ved at Juno mesteparten av tiden skal la solpanelene lade opp batterier i romsonden, mens resten av systemene om bord er i dvaletilstand. Observasjoner og kommunikasjon med Jorden skal bare foregå i kortere perioder, inntil batteriene er tømt og en ny oppladning begynner. SkAdelige StråliNgSbelter Jupiters strålingsbelter er konsentrert rundt ekvatorplanet, og øker i styrke nærmere planeten. Siden Juno skal kretse i en polbane, vil den stort sett unngå disse beltene. Men fordi sonden vil komme temmelig nært Jupiter ved hvert omløp, vil strålingen være desto mer intensiv hver gang den passerer ekvatorplanet nær Jupiter. Dette er grunnen til at den primære ferden bare er satt til å vare i ett år. Man antar at elektronikken om bord vil være ferdiggrillet etter omtrent så lang tid, til tross for at instrumenter og datamaskiner skal skjermes etter beste evne. New FrONtier Det var for et par år siden NASA satte i gang New Frontier-programmet. Man ønsket forslag til interplanetariske ferder på middels ambisiøst nivå, dvs. enklere enn f.eks Cassini men mer ambisiøst enn Discovery-prosjektene. Blant kravene til et New Frontier-prosjekt er at det ikke skal koste mer enn relativt romslige 700 millioner amerikanske dollar, inkludert oppskyting (litt mindre enn Spirit/Opportunity), at det ikke skal ta mer enn fem år fra prosjektstart til oppskyting, og at det stiller minimale krav til utvikling av ny teknologi. Blant de andre kandidatene til denne runden av New Frontier var en sonde som skulle returnere prøver fra overflaten på en kometkjer-

Illustrasjon av Juno i bane rundt Jupiter. Sonden vil være spinnstabilisert og rotere som en langsom propell, med rotasjonsaksen og kommunikasjonsantennen nær kontinuerlig pekende mot Jorden. Samtidig vil også solcellepanelene holdes rettet mot Solen (JPL/NASA) SOlcellepANeler ved JUpiter Mens alle tidligere sonder som har blitt sendt rundt eller forbi Jupiter har fått elektrisk kraft fra termoelektriske radioisotopgeneratorer (RTGer), fylt med radioaktivt plutonium, skal Juno få all sin elektriske kraft fra solcellepaneler. Grunnen til dette oppgis å være at den nye kjernekraftteknologien man driver å pønsker ut ikke vil være tilgjengelig i 2010. Hvorfor man ikke i stedet benytter tilgjengelig kjernekraftteknologi, lik den man har benyttet siden Apollo og Pioneer 10, og fortsatt vil benytte til New Horizons PlutoKuiper Belt (2006) og kjøretøyet 2009 Mars Science Laboratory, synes mer uklar. Bruk av solpaneler ute ved Jupiter er en utfordring, både fordi sollyset så langt fra Solen har mindre enn 4 % av styrken det har ved

romfart 2/2005

19

Utforskning av solsystemet

Den planlagte Jupiter-sonden JIMO, tidlgere også kjent som Prometheus-1, skulle skytes opp i rundt 2015, men ble kansellert i begynnelsen av i 2005. Men nå har en annen sonde, kalt Juno, blitt valgt til å fly til Jupiter, under New Frontier-programet. (NASA) ne, og en som skulle gå inn i bane rundt Venus og bringe med seg en landingskapsel. Disse ble valgt bort fordi for mye av den nødvendige teknologien ikke var klar. De to finalistene, som ble valgt i 2004, var foruten Juno, et prosjekt kalt Moonrise. Dette gikk ut på at to identiske sonder skulle returnere jordprøver fra det dype Aitken-bassenget rett rundt kanten til Månens bakside, like ved sydpolen. Med to sonder ville man ikke bare ha større sannsynlighet for å lykkes. Det var også en snedig idé om at én sonde skulle være nede på Månens overflate mens den andre skulle kretse i bane rundt og fungere som reléstasjon (kommunikasjonslink). Selv om Juno til slutt stakk av med seieren, må prosjektet gjennomgå ytterligere evaluering for å bli endelige godkjent. Man vil sikre seg mot at det ikke er vesentlig risiko for overskridelser av budsjett eller tidsskjema, eller med teknologien tilknyttet prosjektet. Moonrise ble ansett å være minst like vitenskapelig interessant som Juno. At det tippet over til Junos fordel var trolig politisk betinget: Etter at president W. Bush tidlig i 2004 anmodet NASA om å få mer dreis i den videre bemannede erobringen av Verdensrommet ved å rette blikket mot Månen, og med tiden Mars, har det vært frykt for at dette ville trekke uforholdsmessig mye ressurser bort fra andre områder av romforskningen. En Jupitersonde vil derimot bidra til at NASA ikke fremstår som fullt så sneversynt i retning Månen/Mars. JimO kANSellert Ytterligere til fordel for Juno talte det nok at den planlagte Jupiter-

Den første New Frontier-sonden blir New Horizons Pluto-Kuiper Belt, som skal skytes opp i januar 2006, passere Pluto i 2015 og minst ett Kuiper-legeme innen 2020 (bildet). (NASA)

20

romfart 2/2005

Utforskning av solystemet

sonden JIMO (Jupiter Icy Moons Orbiter) ble kansellert, eller i beste fall lagt på is, tidligere i 2005. JIMO skulle riktignok gjøre ganske andre ting ved Jupiter enn Juno, nemlig etter tur gå inn i bane rundt tre av planetens fire store måner: Callisto, Ganymede og Europa. For å få til dette skulle sonden utstyres med flere store ionemotorer, som skulle få elektrisk kraft fra en ganske kraftig fisjonsreaktor. Oppskytingen av JIMO, som også ble kalt Prometheus-1, var planlagt til rundt 2015. Prosjektet var imidlertid i ferd med å vokse ut av alle proporsjoner, både når det gjaldt kostnader og sondens fysiske størrelse. En mindre ambisiøs sonde i bane rundt Europa, for å studere det antatte havet under månens sprukne is-skorpe, har vært diskutert i mange år, og er fortsatt blant de høyest prioriterte ønskene blant planetforskere. På en kongress nylig var det skjønt enighet om at oppskyting av en slik sonde burde kunne finne sted i 2012-2015. Men det må gjøres klart at ingen ting er vedtatt.

prOmetheUS Med kanselleringen av JIMO har også ambisjonsnivået for Prometheus, som er et eget prosjekt for å utvikle kjernefysisk fisjonskraftteknologi nødvendig til bl.a. JIMO, blitt noe dempet, og fått en litt annen fokus. Man vurder nå å teste ut denne kjernekraftteknologien på et mindre komplisert romfartøy, som også vil hete Prometheus-1. Man vurderer også å konsentrere bruken av Prometheus-teknologi til de bemannede månebasene som er planlagt til etter 2015. Selv om overskyet vær er en heller sjelden begivenhet på Månen, er det lagt fra uproblematisk å basere seg på solpaneler, ettersom hver av de råkalde nettene der varer i over 350 timer. Alternativet, at man drasser med seg mengder av oppladbare batterier fra Jorden, synes nokså upraktisk. New hOrizONS plUtO-kUiper belt Juno vil bli den andre sonden under New Frontiers-programmet. Den første skal skytes opp med en

Atlas V-bærerakett allerede om et halvt års tid, i januar 2006, og kalles for forvirringens skyld New Horizons Pluto-Kuiper Belt. Dette prosjektet ble nemlig igangsatt før New Frontier. Men da New Frontier kom i gang passet Pluto-sonden riktig så godt inn. Denne forholdsvis lille romsonden skal fly forbi Jupiter i 2007, Pluto i 2015 (som altså er det primære målet) og noen år etter dette igjen forhåpentligvis forbi et mindre (20-40 km stort) Kuiper-legeme. Kuiper-legemer er små til mellomstore (opptil ca. 1500 km) isobjekter man allerede har oppdaget hundrevis av i baner ved eller utenfor banene til Neptun og Pluto. Man hadde opprinnelig håpet på passering av mer en ett Kuiperlegeme. Men pga. ymse uforutsette omstendigheter (som du kan lese nærmere om i Romfart Ekspress nr. 6/2004 og Romfart nr. 3-2004, side 9), vil man ikke rekke å fylle sondens RTG helt opp med plutonium. Dette gjør det tvilsomt om sonden vil fungere lenge nok til å kunne foreta flere Kuiper-passeringer.

informasjon om romdagene 2005
Romdagene i 2002, 2003 og 2004 var arrangementer gjennomført av Norsk Astronautisk Forening alene. Det kommende arrangementet, Romdagene 2005, vil gjennomføres i samarbeid med Norsk Romsenter. Romdagene har de siste årene blitt holdt i midten av september, men blir nå flyttet til 1. og 2. oktober, for dermed også å bli en del av Forskningsdagene 2005 i Oslo. Forskningsdagene kommer ut med eget program, og Norsk Astronautisk Forening, sammen med Norsk Romsenter, har sitt eget program for disse dagene som du som medlem først får gjennom Romfart Ekspress og hjemmesidene til foreningen, og i en trykket programfolder i posten når denne er ferdig. Programmet vil også komme på hjemmesidene til Norsk Romsenter. Arrangementet vil foregå i Norsk Romsenter sine lokaler på Skøyen i Oslo. Programmet har begynt å ta form, og vi kan love to dager med spennende foredrag og foredragsholdere. Norsk Romsenter og Norsk Astronautisk Forening ser frem til å treffe deg under disse dagene. Per A. Marthinsen Leder, Norsk Astronautisk Forening

NORSK A S

ONAUTISK TR

NING RE FO

1951

romfart 2/2005

21

den internasjonale romstasjonen

Den internasjonale romstasjonen – vi ser tilbake DEL 2

Av Ivar Johansen
I Romfart nr. 1-2005 belyste jeg ISS fra oppskytingen av den første modulen og den travle tiden frem til juni 2002. I denne delen belyses aktiviteten mellom Jorden og ISS frem til ulykken med romfergen Columbia i februar 2003.
Det er nok ingen tvil om at Den internasjonale romstasjonen er viktig for bemannet romfart både med og uten den amerikanske romfergeflåten i drift. I tråd med rapporten fra Columbia-ulykken har NASA fått i oppdrag av granskningskommisjonen å forbedre og modifisere den gjenstående romfergeflåten på 15 viktige punkter. I ly av dette har det vært hektisk aktivitet hos NASA og kontraktørene som er knyttet til romfergeprogrammet i over to år. Ut av dette har forbredelsene til den kommende STS-114-ferden med Discovery preget romfartsmedia i lang tid nå. Noen av oss fikk kanskje falske forhåpninger da den i våres ble rullet ut til oppskytningsplattform 39A ved Kennedy Space Center i Florida, med planer for oppskyting i mai som gikk. Nok en gang dukket det opp problemer og bekymringer i forhold til denne ferden og en utsettelse til slutten av juli i år ble noe ”alle” snakket om. Vi får håpe at romfergen Discovery og dens mannskap kommer av gårde i løpet av sommeren i år. I mellomtiden skrur vi tiden litt tilbake og tar med oss det vesentlige som skjedde i bemannet romfart for drøye tre år siden. STS-111 Den 5. juni 2002 klokken 23.22.29 norsk tid ble romfergen Endeavour skutt opp, litt i overkant av Bakgrunnsbildet: ISS fotografert fra Endeavour, mot slutten av STS-113, i desember 2002. (Jorden er retning opp.) Dette ble den siste romfergeferden til ISS på over 2 1/2 år (foreløpig), som følge av Columbia-ulykken i februar 2003. (NASA)

to måneder etter STS-110, og nok et mannskapsbytte i ISS stod for tur. Foruten STS-111-besetningen, (se Romfart nr.3/2002 s. 27 ) hadde man med seg det femte mannskapet til ISS (Ekspedisjon 5). Her var den russiske kosmonauten Valerij Korzun kommandør og han hadde med seg sine astronaut/kosmonaut-kolleger Peggy Whitson og Sergei Tretsjev. I lasterommet var forsyningsmodulen Leonardo, den mobile baseenheten samt et nytt vristledd til SSRMS-manipulatorarmen (”Canadarm2”), og seks beskyttelsesskjold mot romskrap til den russiske Zvezda modulen. I løpet av STS-111 ble det også gjennomførte tre romvandringer,

22

romfart 2/2005

den internasjonale romstasjonen

hvor man benyttet den amerikanske luftslusen Quest som utstigningsluke. Dette er bokstavelig talt kosmonautenes og astronautenes ”frontdør” til verdensrommet. ISS er utstyrt med fire gyroer for å holde romstasjonen i riktig stilling i rommet uten at man trenger å benytte drivstoff. En av disse stoppet å fungere på ettermiddagen norsk tid den 8. juni 2002. Ikke noen umiddelbar krise da to av gyroene er nok for å holde romstasjonen i riktig stilling uten å kompensere med dyrebart drivstoff. Hver gyro har en masse på 360 kilo og roterer med 6600 omdreininger per minutt. Denne problemgyroen vil bli skiftet ut på en fremtidig romfergeferd via forsyninger fra bakken. Mannskapsbytte fra den fjerde til den femte ISS besetningen skjedde formelt natt til 8. juni 2002. Da ble de formstøpte Sojuz-setene til gammel og ny besetning byttet. Der og da var det ikke tid til den tradisjonelle sermonien. Den fant sted tre dager senere. Dagen etter, den 12. juni 2002 kunne man feire en ny amerikansk varighetsrekord i rommet. Det var de to amerikanerne i den avtroppende fjerde besetningen, Daniel Bursch og Carl Walz som satte den klokken 04.19.38 norsk tid. Den forrige amerikanske rekorden ble satt av den kvinnelige astronauten Shannon Lucid i 1996, da hun var om bord i den russiske romstasjonen Mir i 188 døgn. Men flere rekorder var i vente… Vel 4½ time senere ble nok en gang astronauten Carl Walz rekordholder. Denne gangen var det hans individuelle totale tid spredt over fem ferder som passerte 223 døgn i rommet. Romstasjonens egen arm, Canadarm2, fikk problemer

natt til 14. juni. Man gjorde da de første forsøkene på å få denne armen til å koble seg til den mobile basestasjonen. Denne basestasjonen er koblet til trallen som igjen sitter på skinnegangen på det som skal bli det store fagverket på ISS. På denne mobile basestasjonen er det festepunkter hvor Canadarm2 kan koble seg til og bl. a få forsyninger av strøm. Romfergen Endeavour koblet seg fra ISS den 15. juni 2002. Etter romfergens tradisjonelle ”runde” rundt romstasjonen i en avstand av 120 meter for fotodokumentasjon, kunne astronautene tenke på veien hjem. Nå tok riktignok turen hjem litt lenger tid enn man hadde planlagt, grunnet dårlig vær ved SLF (Shuttle Landing Facility) ved Kennedy Space Center i Florida. Dette gjorde at Endeavour først satte sine hovedhjul ned på Edwards Air Force Base rullebane 22 i California klokken 19.57.41 norsk tid den 19. juni 2002, etter en ferd på 13 dager, 20 timer, 34 minutter og 52 sekunder. Ekspedisjon 4-mannskapet kunne med dette loggføre en romferd på 195 døgn, 16 timer og 33 minutter. SpREkkER I RomfERgEnS hovEDmoToRER Ekspedisjon 4-mannskapet var kommet vel hjem til sine familier mens Ekspedisjon 5 hadde tatt over ISS og var i full gang med eksperimenter. Alt var fryd og gammen både i bane rundt Jorden og på bakken – trodde man… Den 24. juni kom det via en pressekonferanse lite godt nytt i fra NASA. Neste romfergeferd, som var den vitenskapelige STS-107-ferden med Columbia, var blitt utsatt på ubestemt tid. Grunnen var at man hadde fun-

Emblemet til Ekspedisjon 5. Romstasjonen er tegnet ferdig utbygd – noe som representerer en permanent bosetting i rommet. Flaggene til USA og Russland går sammen i hverandre, et symbol på det tette samarbeidet og det romerske tegnet V for tallet fem. De 17 stjernene symboliserer antall besøkende og beboende på ISS i løpet Ekspedisjon 5 sitt langtidsopphold. (NASA).

Besetningen på Ekspedisjon 5: Kosmonaut Valerij Korzun, kommandør, (t.v) astronaut Peggy Whitson og kosmonaut Sergei Tretsjev – ferdingeniører. Alle er ikledd trykkdrakten som brukes om bord i romfergen. (NASA)

romfart 2/2005

23

den internasjonale romstasjonen

Med ti astronauter og kosmonauter blir det trangt om plassen i Unity-modulen: Foran fra venstre er: Philippe Perrin, STS-111 ferdspesialist, Jurij Onufrenko, Ekspedisjon 4 kommandør, Daniel Bursch, Ekspedisjon 4 ferd ingeniør, samt Franklin ChangDiaz, STS-111 ferdspesialist. Midtre rad f.v.: Sergei Tretsjev, ekspedisjon 5 ferdingeniør, Carl Walz og Peggy Whitson, Ekspedisjon 5 ferdingeniører, samt astronaut Paul Lockhart, STS-111 pilot. Bakre rekke f.v.: Valerij Korzun, kommandør Ekspedisjon 5, Kenneth Cockrell, STS-111 kommandør. Onufrienko, Korzun og Tretsjev representerer Rosaviakosmos mens Perrin representerer CNES, Den franske romfartsadministrasjonen. (NASA)

net ørsmå sprekker i romfergenes hovedmotorer som nå var montert på Discovery og Atlantis. Rørene for drivstofftilførsel for romfergens hovedmotorer er utstyrt med fôringer hvor drivstoffet (flytende oksygen og hydrogen) strømmer igjennom belger som er utformet som trekkspill. Disse belgene gjør inntaksrørene mer fleksible og vil være trykkbelastet under en oppskytning. Fôringene derimot står ikke under trykk og blir ikke sett på som en trussel. Det er de små partiklene man er redd for som er forårsaket av disse sprekkene selv om de er så små som fra 2,5 til 7,6 millimeter. Slike partikler vil være skjebnesvangert for hovedmotorene dersom de skulle komme inn i forbrenningssystemet. Dette problemet man nå hadde på KSC ville også få følger for tidsskjemaet til neste mannskapsbytte om bord i ISS, og det var en spent situasjon på bakkenivå akkurat nå. pRogRESS m1-8 og m-46. Det ubemannede Progress-romfartøyet M1-8, som koblet seg til ISS den 23. mars 2002, ble koblet i fra ISS den 25. juni klokken 10.26 norsk

tid. Dette romfartøyet hadde hatt sin forankring i den bakerste luken på Zvezda modulen. Frakoblingen skjer ved hjelp av noen kraftige fjærer som blir aktivert. Etter flere avfyringer for å øke avstanden til ISS ble Progress M1-8`s bremsemotorer aktivisert klokken 13.35 norsk tid. En snau time senere brant så romfartøyet brant så opp i jordatmosfæren, og restene styrtet i havet. Romfartøyet var lastet opp med søppel og unødvendig defekt utstyr som ikke kunne brukes.z Et nytt forsyningsromskip av typen Progress var på vei fra Baikonur-kosmodromen i Kazakhstan. Oppskytningen fant sted den 26. juni 2002 klokken 07.36.30 norsk tid. Progress M-46 hadde med seg 2,4 tonn med nye forsyninger til ISS. Tar jeg ikke helt feil var det nok også med noen private pakker til hver og én i besetningen også. Denne gangen tok det en dag lenger enn hva som er vanlig for et slikt Progress-romfartøy, og årsaken var denne gang at man skulle teste ut møte- og sammenkoblingssystemet Kurs, hvor automatikken hadde hatt litt problemer ved tidligere møte- og sammenkoblinger med

ISS. Progress M-46 koblet seg til samme luke Progress M1-8 hadde vært koblet til. Dette fant sted den 29. juni klokken 08.23 norsk tid, og navigasjon-, møte- og sammenkoblingssystemet Kurs fungerte slik det skulle denne gangen. Nede på Kennedy Space Center i Florida nærmet man seg løsningen på sprekkene og materialtretthetsproblemene i drivstoffrørene. Etter drøye fem uker med nitidig arbeid ga NASA grønt lys for at romfergeflåten på fire kunne få lov til å få flystatus igjen. Man stokket litt om på oppskytningsrekkefølgen som et resultat av forsinkelsene, noe som sa at romfergen Atlantis var den første som skulle i ilden, i slutten av september 2002. BEDRE LogISTIkk To dager etter at Progress M-46 (som i NASA`s papirer går under betegnelsen Progress 8) hadde koblet seg til ISS, kunne Whitson, Korzun og Tretsjev begynne å losse det. Som vi husker under ISS fase 1, dvs. sammenkoblingene mellom romfergen og den russiske romstasjonen Mir, var det mange ting som

24

romfart 2/2005

den internasjonale romstasjonen

overrasket både astronautene og oss som er ”litt” opptatt av dette med bemannet romfart når vi fikk se detaljrike bilder i fra innsiden av denne romstasjonen. Stikkordet var rot og uryddighet!! Her var det helt tydelig at ordet logistikk ikke var med i russernes ordforråd og helt ukjent. Artikkelforfatteren fikk dette utrykkelig bekreftet av den første amerikanske astronauten som oppholdt seg om bord i Mir – dr. Norman Thagard – under et intervju for litt siden. (Dette intervjuet kommer i sin helhet i neste utgave av Romfart). Så med ISS skulle man ikke oppleve et slikt kaos, og det overrasker heller ikke når vi vet at NASA fikk ”lov til å gjøre som de ville” av russerne i forhold til logistikken om bord. Man har her utviklet et strekkodesystem som seg hør og bør går under forkortelsen IMS (Inventory Management System). Et lagersystem som datasystemet om bord tar seg av slik at lossingen går raskt og enkelt for seg via en strekkode-leser og hvor da mannskapet får klar beskjed i hvilket skap eller skuff ”varen” skal ligge og selvfølgelig i hvilken modul lagerplassen er. ”Vår” norgesvenn og astronaut Cady Coleman er en av flere astronauter som har vært med på dette prosjektet før ISS ble permanent beboelig. CanDaRm2 Canadarm2 – romstasjonens høyre arm – ble installert utenpå den amerikanske laboratorie-modulen Destiny i april 2001. Denne armen er et være eller ikke være for romstasjonen på samme måte som manipulatorarmen (Canadarm1) er det for romfergene. Den 10. juli 2002 sendte Peggy Whitson, godt assistert av kommandør Valerij Korzun, kommandoer til Canadarm2 slik at denne kunne ”vandre” fra sin gripepunktanordning på Destiny, over til MBS (Mobile Base System), lokalisert på tverrbjelkesegmentet S0. Dette var nok en god debut for Canadarm2 og første gangen at armen hadde byttet lokasjon siden installasjonen på Destinys eksteriør.

Astronaut Peggy A. Whitson, ekspedisjon 5 ferdingeniør, iført en russisk Orlan-romdrakt under forberedelsene til romvandringen fra luftslusen Pirs. Romvandringen ble foretatt 16. August, 2002. Witson og kosmonaut Valery G. Korzun, kommandør Ekspedisjon 5, installerte seks beskyttelsesdeksler på Zvezda modulen. Disse skal beskytte mot mulig treff av romsøppel. (NASA) To dager senere ble armen kommandert til forskjellige operasjoner der den nå var forankret til MBS, og ingeniørene ved kontrollsenteret i Houston fikk konstatert at man var klare for installasjon av begge bjelkesegmentene S1 og P1, som skulle leveres av romfergen på henholdsvis STS-112 og 113 ferdene. RomvanDRIngER. To romvandringer var planlagt for dette femte mannskapet om bord i ISS. I følge planen skulle den første finne sted den 16. august 2002, mens den andre skulle gjennomføres ti dager senere. Forbredelsene til en slik romvandring er nitidig og lang. Sjekklisten må følges til punkt og prikke. Selv om dette er en ren rutineoperasjon, er en slik kvalitetssikring en jobb som blir gjennomført en uke i forveien hver dag avstemt med ingeniørene på bakken. Denne planlagte romvandringen den 16. august 2002. var den tredje i Korzun`s kosmonautkarriere, mens det var første gangen i Whitsons karriere som astronaut. Om bord i romstasjonen var kosmonauten Tretsjev igjen der han ønsket sine kolleger lykke til ut i verdensrommet. Men et problem dukket opp... Romdrakter kan være kranglete og komplekse, og det var nettopp dette som nå preget kommunikasjonen mellom luftslusen Pirs og kontrollsenteret utenfor Moskva. En ventil som skulle regulere oksygenflaskene i beholderen på ryggen av den russiske Orlan-romdrakten var ikke samarbeidsvillig. Men etter hvert fikk man løst problemet, slik at man én time og 43 minutter forsinket endelig kunne åpne luken ut mot verdensrommet. Klokken var 11.23 norsk tid og ISS befant seg over den sydlige delen av Atlanterhavet, rett øst for den sydlige kysten av Sør – Amerika i en høyde av 370,07 kilometer. Romferernes første gjøremål var å klargjøre verktøy, før de slo opp den teleskopiske kranen Strelka som var lokalisert ved en av Zvezda`s

romfart 2/2005

25

den internasjonale romstasjonen

avslutte dagens arbeid. Romvandringen hadde hattt en varighet på fire timer og 25 minutter. Dagene som fulgte frem til neste romvandring gikk med til mye av det vanlige om bord i ISS. Mye av dette er vedlikehold internt om bord og vitenskapelige eksperimenter innenfor materialvitenskap, biologi, økologi, kjemi, samt individuell trening for mannskapet. ny RomvanDRIng Det nærmet seg en ny romvandring. Forbredelsene til denne hadde pågått i flere dager for at man blant annet skulle unngå en forsinkelse, noe som alltid er veldig kjedelig. Det var Korzun og Tretsjev som skulle ”ut og jobbe” denne gang. Mens den amerikanske astronauten Peggy Whitson skulle holde seg inne i romstasjonen ”sendte” hun ut sine to russiske kolleger ut på en romvandring den 26. august. Dette var Korzuns fjerde romvandring, mens det var Tretsjevs første. Men før man kom så langt fikk man en liten lekkasje mellom den russiske luftslusen Pirs og Zvezda modulen. Måten man løste dette problemet på var å åpne luken mellom de to modulene slik at disse kunne sjekkes ut og rengjøres for så å bli stengt igjen. Kosmonautene Korzun og Tretsjev fikk så klarsignal til å begi seg ut i rommet fra Pirs-modulen klokken 07.27 norsk tid. Deres første oppgave var å montere forskjellige holdere for utstyr utenpå eksteriøret til Zarja modulen. For at fremkomstmuligheten under fremtidige romvandringer skulle bli så lett og ukomplisert som mulig monterte kosmonautene opp noen vaiere slik at romfarerne skal kunne dra seg langs utsiden av ISS. Gjøremål nummer tre denne dagen var å ta ned noen eksperimentplater på størrelsen med en koffert, som inneholdt forskjellige materialprøver eksponert mot verdensrommet. Samme typen eksperiment ble montert opp igjen med andre typer materialforekomster. Neste punkt på agendaen under denne rom-

ISS sett fra Endeavour under STS-111. Det tverrgående fagverket består kun av bjelkesegmentet ITS-S0. ITS-S1 og ITS-P1 ble montert på senere romfergeferder. Øverst solcellemodulen ITS P-6. (NASA)

sammenkoblingsluker. Etter å ha hentet seks beskyttelsesdeksler som hadde vært lagret ved overgangen fra den amerikanske til den russiske delen av stasjonen siden STS-111ferden med romfergen Endeavour, kunne Whitson og Korzun montere

disse rundt Zvezda modulen, én etter én. Beskyttelse mot romskrap er viktig og det vil bli montert flere typer deksler i tiden som kommer på forskjellige plasser utenpå romstasjonen. I og med at man ble forsinket ut på denne første romDen amerikanske luftslusen Quest. Astronauten Piers vandringen Sellers fra STS-112 mannskapet har nettom kommet ut i ble resten av fra luftslusen for en ny arbeidsøkt utenfor ISS. Legg merdagens gjøreke til håndtaket han holder seg i og luken til Quest på mål sløyfet i venstre side. Oppe til venstre ser vi en firkantet plate. håp om at det Her er det eksponert forskjellige materialeksperimenter resterende for å se hvordan miljøet utenfor stasjonen påvirker disse arbeidet kuneksperimentene. (NASA) ne bli gjort på den neste planlagte romvandringen den 26. august 2002. Etter å ha samlet sammen verktøy og pakket bort Strela kranen kunne Whitson og Korzun begi seg inn i luftslusen Pirs for så å

26

romfart 2/2005

den internasjonale romstasjonen

vandringen var en oppgave man ikke fikk gjort på forrige romvandring, den 16. august. En plate som samler opp eksosgassene fra noen av Zvezda modulens stillingskontrollmotorer måtte byttes. Det er mange amatørradiolyttere verden over som har fulgt og som fremdeles følger både romfergen og ISS i form av lytting og kommunikasjon. Disse fikk enda bedre muligheter enn de har hatt fra før i og med at Korzun og Tretsjev monterte på ytterligere to antenner på utsiden av Zvezda. Romvandringen nærmet seg slutten, men før de gikk inn igjen om bord til sin kvinnelige kollega, som hadde hatt regien over denne romvandringen sammen med kontrollsentrene på bakken, tørket de av sine romdrakter til hverandre. Grunnen til dette var å fjerne eventuelle rester av giftige eksosgasser de måtte ha tilført draktene mens de utførte den fjerde arbeidsoppgaven. Håndklærne som ble brukt til dette ble etterlatt i rommet og i bane rundt Jorden. Noe vi kanskje kan se på som mykt romskrap… Kosmonautene var meget fornøyd med denne romvandringen, som ble avsluttet etter 5 timer og 21 minutter klokken 12.48 norsk tid den 26. august 2002. fLERE EkSpERImEnTER. I perioden da august gikk over i september 2002, var det duket for ny videodokumentasjon av 24 eksperimenter som dette femte mannskapet hadde utført de tre første månedene om bord. Eksperimentene som er utført i den amerikanske laboratoriemodulen Destiny blir gjennomført i disse 24 telefonbokslignende skapseksjonene, hvorav 13 av dem er av typen ISPR (International Standard Payload Racks) og dedikert til forskjellige typer forskning.Alt som skjer av vitenskapelig forskning om bord i ISS blir administrert fra Payload Operations Control Center (POCC) ved NASA`s Marshall Space Flight Center i Alabama. Skrur vi tiden rundt 20 år til-

Astronautene Michael Lopez-Alegria (midt på nedre bildekant) og John Herrington (høyre side) jobber med den nyinstallerte fagverkmodulen P1. Legg merke til enden og gripeanordningen av romstasjonens ”høyrearm” Canadarm2 oppe i høyre hjørne. (NASA)

bake og romfergen med den europeiske laboratoriemodulen Spacelab om bord, husker vi at det var det samme POCC som koordinerte og samkjørte de vitenskapelige eksperimentene som ble utført den gangen også. Det var en drøy måned til ISS skulle få besøk av romfergen Atlantis og under dette ”besøket” var det blant annet planlagt tre romvandringer. Disse skulle finne sted fra den amerikanske luftslusen Quest – og Ekspedisjon 5-mannskapet begynte allerede på dette tidspunktet å forbrede dette ved å sjekke ut romdraktene som skulle brukes ved å lade batteripakkene fullt opp – for så å lade de ut igjen. Noen små uregelmessigheter fant man, og dette ble utbedret med det samme. Det med lange forberedelser til romvandringer har vært viktig siden romalderens barndom, og har siden den gang gått som en rød tråd både på amerikansk og russisk side. Dette femte mannskapet om bord i ISS kunne notere seg for sine 100 første dager om bord den 13.

september 2002. To dager i forveien hadde kontrollsenteret i Russland avfyrt rakettmotoren til Progress M-46 som var tilkoblet Zvezda`s bakre luke slik at jordbanen for ISS ble justert opp til 391 kilometer over jordoverflaten. mER foRSynIngER – pRogRESS m1-9. Etter sine ukentlige telekonferanser med familien, sammen med en del forskning, individuell trening, vedlikehold av romstasjonen og dens systemer, gikk tiden mot et nytt forsyningsromskip med til å pakke Progress M-46-romskipet med søppel og annet utstyr som var ødelagt eller defekt og som skulle kasseres. Dette romfartøyet ble frakoblet ISS den 24. september 2002. Men det ble igjen i kretsløp rundt jorden i nesten to uker. Årsaken til dette var at russiske romfartsmyndigheter ville bruke romfartøyets kameraer i forbindelse med at det var mye tåke og røyk over den nordøstlige delen av Russland. Man ville her ha muligheten

romfart 2/2005

27

den internasjonale romstasjonen

Med Cordon del Plata og Andesfjellene som bakgrunn ser vi romfergen Atlantis idet de siste møte- og sammenkoblingsmanøvre er aktivert om bord. Sammenkoblingen fant sted den 9. oktober 2002. I lasterommet ses det store S1-bjelkesegmentet. Oppe til venstre skimtes Argentina og byen Santiago. Nede i høyre bildekant ser vi Chile. (NASA) til å ta en masse bilder slik at man kunne få en forklaring på disse forekomstene av tåke og røyk. Etter endt oppdrag ble romfartøyet kommandert til å brenne opp i jordatmosfæren. Ved Kennedy Space Center i Florida var romfergen Atlantis under klargjøring for en ny ferd til ISS. Dette gjorde sitt til at ISS mannskapet hadde noen dager hvor de pakket ned en del utstyr som man ville sende tilbake til Jorden med romfergen Atlantis. Men før romfergen Atlantis skulle komme på besøk var det nok en gang duket for nye forsyninger, da i Progress M1-9. Dette forsyningsromskipet ble skutt opp den 25. september 2002 klokken 18.58.24 norsk tid, plassert i en bane med parametrene 192 km X 235 km, en ekvatorvinkel (inklinasjon) på 51,74 grader og en omløpstid rundt Jorden på 88,49 minutter. Om bord var nye forsyninger som klær, vann, oksygen, noen personlige pakker samt drivstoff til den russiske delen av ISS. Sammenkoblingen med ISS og Zvezda modulens bakre luke fant sted den 29. september. Mannskapet kunne følge dette ”skuespillet” fra orkesterplass inne i Zvezda-modulen mens kameraene skaffet fotodokumentasjon i det ”toget rullet inn på jernbanestasjonen”. (Les: ISS = jernbanestasjonen). STS-112 og SoJuz Tma-1 Etter en periode med mange overtidstimer på KSC som en følge av disse sprekkene i drivstoffrørene, var aktiviteten ved romsenteret tilbake til det normale om man kan si det slik. Romfergen Atlantis var klar for sin 26. individuelle ferd og hadde med seg nyttelasten og fagverket S1 til ISS. Ferden ble fløyet under betegnelsen STS-112 og oppskytningen fant sted den 7. oktober 2002 klokken 21.45.51 norsk tid. Dette var den 111. romfergeferden så langt og den 15. til romstasjonen, hvor Atlantis koblet seg til på ferdens tredje dag. Via tre arbeidsøkter av STS-112 astronautene David Wolf og Piers

Astronaut Peggy A. Whitson (i bakgrunnen), ekspedisjon 5 ferdingeniør, og Sandra H. Magnus, STS-112 ferdspesialist, i arbeid med koordinering av Canadaarm2 fra innsiden av laboratoriet på Destiny. Whitson og Magnus tok i bruk stasjonens robortarm for å løfte bjelkestrukturen S1 ut fra lasterommet til Atlantis og manøvrere den inn i riktig posisjon på styrbord side på bjelkesegmentet S0. (NASA) Sellers, som hadde en varighet på litt i underkant av 20 timer, fikk man montert fagverket S1, som har en masse på 14,5 tonn. Den tredje og siste romvandringen gikk med til å koble sammen strømgatene og kjølesystemet til denne viktige nyttelasten ( Se Romfart nr. 2/2003 side 14 – 19). Om bord i ISS var ekspedisjon fem mannskapet travelt opptatt som medhjelpere under disse romvandringene og det var stasjonens kvinnelige representant Peggy Whitson som hadde ansvaret for Canadarm2- romstasjonens egen arm – der fagverket ble tatt opp fra lasterommet til Atlantis og montert på plass. Uken etter at romfergen Atlantis hadde koblet seg i fra ISS, kunne mannskapet om bord se frem til enda mer besøk. To grupper med

28

romfart 2/2005

den internasjonale romstasjonen

ter og jordoverflatefotografering, samtidig som man også ryddet litt opp om bord slik at det var pent og pyntelig til det neste ISS mannskapet – det sjette så langt – ankom romstasjonen. STS-113. Den 16. romfergeferden til ISS, denne gangen med Endeavour, forlot oppskytningsplattform 39A ved Kennedy Space Center klokken 01.49.47 norsk tid den 24. november 2002. Rent ferdmessig var denne ferden veldig lik den foregående STS-112 (se Romfart nr. 2/2003 s. 18). Her hadde romfergen med seg den viktige nyttelasten P1, som er nok en fagverkmodul. Her indikerer P1 at det er første fagverket på babord side. S1, som ble brakt opp med STS-112, er første fagverkmodul på styrbord side. Endeavour koblet seg til ISS klokken 22.59 norsk tid den 25. november 2002. Grunnet en langsommere innflygning og møtesekvens mot ISS var dette 33 minutter ”etter skjema” (se Romfart nr. 2/2003 s. 19 – 24). Etter den vanlige velkomstsermonien mellom ISS’ mannskap fem, STS-113 og det nye og sjette mannskapet for ISS, ble den offisielle mannskapsrotasjonen foretatt klokken 03.28 norsk tid den 26. november 2002. Nå var det kommandør Kenneth Bowersox, ferdingeniør Nikolai Budarin og romstasjonens vitenskaplige offiser og astronaut – amerikaneren Donald Pettit, som hadde ansvaret for driften av ISS. Takket være manipulatorarmen til romfergen og Canadarm2, som sitter på romstasjonen, ble fagverk-modulen installert neste dag klokken 19.36 norsk tid, med en bekreftelse på at de fire motordrevne boltene var låst en snau time senere. Med ett var fagverket blitt symmetrisk igjen med en lengde på 41 meter og ISS sin masse var tett oppunder 200 tonn. To av STS-113-astronautene gjennomførte tre romvandringer, hvor én av dem gikk med til en del forefallende arbeid og utbedringer.

ISS sett fra Atlantis/STS-12 etter at bjelkesegment S1 er montert. (NASA) besøk stod nå for døren. Den første gruppen var et nytt ”taxi”-mannskap med et nytt redningsfartøy – dersom en evakuering av ISS skulle vært nødvendig - Sojuz TMA-1. Oppskytningen av dette romfartøyet fant sted den 30. oktober fra Baikonur-kosmodromen og om bord var det to russere og én fra ESA. Russerne var kommandør Sergei Zalyotin og ferdingeniør Yuri Lonchakov, ESA`s astronaut var Frank DeWinne fra Belgia. Sammenkoblingen med ISS fant sted den 1. november 2002 mens ISS fløy over det sentrale Russland i en høyde av 370 kilometer. Denne gangen var det sammenkoblingsluken på modulen Pirs som ble benyttet. Etter at lekkasjetestene var fullført mellom Sojuz og Pirs ble lukene åpnet slik at de seks som nå var om bord kunne hilse på hverandre og bringe lykkeønskninger. Litt senere var det også gratulasjoner og taler i fra det russiske kontrollsenteret i Korolev utenfor Moskva. I løpet av den kommende uken var det først og fremst det å gjøre seg kjent om bord som stod på listen til dette besøkende taximannskapet. Nå er det sikkert fort gjort å ”ta kjentmannsprøven ” om bord i ISS skulle man kanskje tro, men så lett er det ikke. I verdensrommet og i vektløs tilstand har artikkelforfatteren mang en gang blitt fortalt av NASA`s astronauter at det er ikke noe opp eller ned verken om bord i romfergen, romstasjonene Mir eller ISS. Derfor er det å bli kjent om bord av og til en lengre prosess rent visuelt. Ekspedisjon fem mannskapet og deres Taxi besøk utførte også en del eksperimenter. Noen av felles karakter og noen individuelle av russisk, amerikansk og europeiske oppskrifter. Etter endt besøk av Taxi mannskapet koblet de seg fra ISS, denne gangen med den ”gamle” Sojuz romkapselen TM-34, den 9. november 2002. Landingen ved steppelandskapet i Kazachstan fant sted natt til den 10. november norsk tid. Med en ny livbåt og romkapsel Sojuz TMA-1 gikk man tilbake til den vanlige timeplanen om bord i ISS – det var litt i underkant av to uker til neste besøk. I forbindelse med dette besøket og en ny stor nyttelast gikk man nå daglig igjennom de arbeidsoperasjonene der man simulerte dette med Canadarm2, godt assistert fra kontrollsenteret i Houston. I tillegg til dette var det mer eksperimen-

romfart 2/2005

29

den internasjonale romstasjonen

Med Jordens krumning og horisont som bakgrunn ser vi fagverkmodulen P1 fra en annen vinkel. Astronaut John Herrington er i ferd med å løsne opp transportsikringene på P1 modulen. Vi kan også se Canadarm2 i nedre bildekant. Oppe i venstre hjørne kan skimte litt av Unity modulen. (NASA) Etter endt arbeid utenfor ISS tar astronauten Donald Pettit bilder av resultatet. Han ”henger” på kanten av fagverkmodulen P1 med Jorden 370 kilometer under seg. Legg merke til hans livline midt i nederste del av bildet. (NASA)

En av disse var å rette opp en antennemast som lå over skinnegangen for MT–trallen (Mobile Transporter). MT-trallen er jo løsningen man bruker for å få maksimal fleksibilitet av Canadarm2, der den montert på trallen får et arbeidsområde som strekker seg over hele romstasjonens tversgående fagverk. Nede i Houston fant man ikke årsaken til at denne trallen stoppet opp, selv om datamoduler gjennomgått på bakken lenge før STS-113 ferden viste at denne antennen sperret veien for MT-trallen. En tabbe av NASA riktignok og man lærte forhåpentligvis av denne slik at man i fremtiden kan være bedre rustet med tanke på videre utbygging av ISS. Blant annet er man avhengig av denne MT-trallen med Canadaarm2 og fleksibiliteten når de store solcellemodulene skal monteres. Det er ikke store marginer å gå på i denne høyteknologiske verden, og atter en gang var menneskets tilstedeværelse i rommet avgjørende i dette tilfelle. Romfergen Endeavour koblet seg fra ISS klokken 21.05 den 2. desember 2002, og etter å ha ventet i tre ekstra dager i bane rundt jorden grunnet dårlig vær ved KSC i Florida lyktes det på fjerde forsøket der romfergens hovedhjul tok rullebanen ved SLF klokken 20.38.25 den 7. desember 2002. ISS besetning nummer fem var trygt tilbake på Jorden etter en ferd på 184 døgn 22 timer og 14 minutter. Rehabiliteringsperioden til Jordens tyngdekraft ved romfartssenteret i Houston kunne begynne… En RomfaRTSvERDEn I SJokk Om bord i romstasjonen ble jul og inngangen til det nye året 2003 feiret som seg hør og bør. Litt spesielt å krysse den internasjonale datolinjen 15 ganger på årets siste dag i 2002, samt å tilbringe denne tiden i bane rundt Jorden kanskje, men man hadde en del jobber å utføre også slik at denne tiden gikk like fort som en vanlig hverdagsuke. Det var eksperimenter innenfor biomedisin og langsom og nitidig

30

romfart 2/2005

den internasjonale romstasjonen

Kommandør Bowersox ved en amerikansk EVA-romdrakt (Extra Vehicular Activity - romvandring). Bowersox sjekker ut overdelen til romdrakten før romvandringen som ble gjennomført 15. januar 2003. Bildet er tatt inne i den amerikanske luftslusen Quest. (NASA) dyrking av Zeolit-krystaller om bord. På den menneskelig vitenskapelige sektoren jobbet kommandør Bowersox med FOOT-eksperimentet (Foot/Ground Reaction Forces During Spaceflight). Eksperimentet går ut på å måle hvilke belastninger våre ledd i hoften, bena og føttene blir utsatt for når gravitasjonen ikke er til stede. Bowersox hadde på seg en trang løpethights forsynt med 20 sensorer som skulle registrere dette. Denne informasjonen ble sendt til en av arbeidsstasjonene om bord i Destiny før de ble sendt NASA`s kontrollsenter i Alabama hvor forskerne ventet på verdifulle tall fra nok et eksperiment gjort i vektløs tilstand. Etter å ha hatt litt problemer med sine amerikanske romdrakter forlot astronautene Bowersox og Pettit den amerikanske luftslusen den 15. januar 2003. Fagverkmodulen P1, som ble installert på babord side før jul, var første mål, hvor ti transportsikringer ble løst opp. Disse transportsikringene holdt fagverkets radiatorsystem på plass. Nede i Houston ble det så sendt kommandoer til denne radiatoren, og i løpet av ni minutter foldet den seg ut til sin maksimale lengde på 22,8 meter. Etter å ha kontrollert fagverket nøye bega astronautene seg til Unity modulen for å forbrede installasjonen av logistikkmodulen Rafaello på en kommende romfergeferd. Andre visuelle inspeksjoner og manuelle reparasjoner ble også gjort på romstasjonens eksteriør, noe som resulterte i en romvandring på 6 timer og 51 minutter. Dette var Ekspedisjon 6-mannskapet sin første arbeidsøkt ute i rommet, det var den 50. romvandring som tok for seg bygging eller vedlikehold utenfor stasjonen så langt – total tid utenfor romstasjonen var nå oppe i 312 timer og 11 minutter. Det var den 16. ut i fra luftslusen Quest og

Emblemet til Ekspedisjon 6. Dette symboliserer ISS og den vitenskaplige kapasiteten som råder der den går i bane rundt Jorden. Det amerikanske og russiske flagget markere opphavet til besetningen om bord, og de to største nasjonene som er med i dette romstasjonsprogrammet (NASA)

Ekspedisjon 6-besetningen: Donald Pettit, ferdingeniør (t.v.), Kenneth Bowersox, kommandør (midten) og Nikolai Budarin, ferdingeniør. Pettit og Bowersox representerer NASA, Budarin representerer Russland og Rosaviakosmos. (NASA)

romfart 2/2005

31

den internasjonale romstasjonen

den 25. med romstasjonen som utgangspunkt. Så kom dagen da tiden liksom sto stille i forhold til bemannet romfart hos NASA. Romferge-ulykken med Columbia satte en støkk og sjokk i oss alle rundt omkring i verden. Og om bord i ISS var stemningen selvfølgelig preget av det som skjedde ved ettermiddagstider norsk tid den 1. februar 2003 (se Romfart nr.1/2003 s.12 -29 samt nr.2/2003 s.25-29). LIvET gÅR vIDERE. Men livet måtte jo gå videre og allerede dagen etter forlot Progress M-47 Baikonur-kosmodromen i Kazakhstan, nye forsyninger var på vei til ISS. Foruten det vanlige var det denne gangen også med reservedeler til et av eksperimentskapene om bord i Destiny modulen. Sammenkoblingen fant sted den 4. februar, bare noen timer før den offisielle minnesermonien for STS107 mannskapet ved Johnson Space Center i Houston. Om bord i ISS kunne mannskapet følge lyden fra denne sermonien, og det var en minnestund hvor det var helt stille i kommunikasjonen mellom ISS og Houston. Mannskapet trengte tid for seg selv, og

ISS sett fra Endeavour under STS-113. Fagverket er nå blitt symmetrisk og har fått en lengde på 41 meter (NASA) det ble noen arbeidsdager om bord hvor det ble tid til ettertanke… Med en romfergeflåte stående fast på bakken i overskuelig fremtid og en romstasjon som trengte sitt vedlikehold og stell var det nå dukket opp en situasjon som noen hadde fryktet men ikke turt drømme om. Hvordan skulle man løse dette? Dette er noe artikkelforfatteren setter søkelyset på i del tre om Den internasjonale romstasjonen – Vi ser tilbake. Under: Refleksjoner i astronautenes visirer har vi mange av igjennom romfartshistorien. Her ser vi visiret til astronaut Donald Pettit, hvor vi ser speilbildet av armene hans og kameraet. Oppe i høyrkan vi også skimte litt av ISS, samt Pettits kollega Kenneth Bowersox. (NASA)

Til venstre: Ekspedisjon 6-mannskapet, ikledd de russiske Sokol romdrakter, som hovedsakelig brukes i Sojuz-fartøyene. Bildet er tatt om bord i Zarja modulen. Foran er astronaut Donald Pettit, bak fra venstre kosmonaut Nikolaj Budarin og astronaut Kenneth Bowersox. Budarin representerer Rosiviakosmos, mens Pettit og Bowersox kommer fra NASA. (NASA)

32

romfart 2/2005

teknologi

Mislykket oppskyting av solseil
Av Erik Tronstad
Cosmos 1 er betegnelsen på det som var planlagt som historiens første solseilsatellitt. Et solseil er et ”seil” for bruk i verdensrommet. Elektromagnetisk stråling fra Solen (ikke solvinden) reflekteres i seilet, utøver en kraft på det og ”dytter” det i ønsket retning. Oppskytingen av Cosmos 1 foregikk med en Volna-bærerakett den 21. juni 2005, fra den russiske u-båten Borisoglebsk, fra neddykket stilling i Barentshavet. Volnabæreraketten, som er en ombygget langdistanserakett, har tre trinn, som alle brenner ferdig i løpet av seks minutter. Etter at det tredje trinnet var koblet fra, skulle nyttelastdekselet vært koblet fra. Så skulle Cosmos 1 vært satt til å rotere med 22,5 omdreininger per minutt, for å stabilisere den. Deretter skulle en rakettmotor ha gitt Cosmos 1 det siste ”dyttet” for å plassere satellitten i en 800 km høy bane, med en inklinasjon på rundt 78 grader. Hva som virkelig skjedde er i skrivende stund nokså uklart. The Planetary Society (TPS) i California, USA, som står bak prosjektet, rapporterte tidlig at man hadde mottatt telemetridata fra Cosmos 1 om lag 15 minutter etter oppskytingsstart. Signalene ble mottatt av en bakkestasjon på Kamtsjatka-halvøya, ved Russlands stillehavskyst. Deretter rapporterte TPS at ingen signaler ble mottatt fra Cosmos 1 på senere passeringer av andre bakkestasjoner. Men senere meldte TPS at nærmere analyser tyder på at man mottok svake signaler fra Cosmos 1 ved en bakkestasjon på Marshall-øyene i Stillehavet og en i Tsjekkia. Verden rundt prøvde flere amatører, med spesialutstyr å lytte etter signaler fra Cosmos 1, men uten resultater. Også U.S. Strategic Command (STRATCOM) har ”lett” etter Cosmos 1 med sitt nett av radarer og optiske teleskoper. Heller ikke herfra har det til nå kommet resultater. Selv om sjansene nå synes små, kan det tenkes at satellitten er blitt plassert i feil jordbane. Men de fleste tror nå at oppskytingen var mislykket og at bæreraketten og satellitten krasjet, kanskje i nærheten av Novaja Semlja. Et russisk nyhetsbyrå meldte kort tid etter oppskytingen at ledere i den russiske marinen sa at Volnabærerakettens første trinn av ukjent årsak brått stoppet 1 minutt og 23 sekunder etter oppskytingsstart. Den meldingen ble imidlertid ikke bekreftet fra andre hold, og strider mot rapporten fra TPS om at signaler fra Cosmos 1 ble oppfanget over Kamtsjatka-halvøya. TPS prøvde i 2001 å skyte opp komponenter til et solseil, for å teste utfoldingen av seilene. (Se eRomfart 2001-106.) Noe forvirrende ble også den nyttelasten kalt Cosmos 1. Også den oppskytingen foregikk med en Volna-bærerakett og var mislykket. (Se eRomfart 2001-109.). Etter dette har russerne gjort mye for å gjøre Volna-raketten mer pålitelig. Så langt ser imidlertid ikke det ut til å ha båret frukter. Tanken om å bruke solstråling som fremdriftsmetode er svært interessant og verdifull. Et romfartøy kan da manøvrere og endre bane i rommet uten å bringe med drivstoff. Metoden har et særlig stort potensiale i de indre delene av Solsystemet, det vil si omtrent fra Mars’ bane og innover. Du kan lese en lengre artikkel om solseiling, prinsippene bak og en del foreslåtte anvendelser i Nytt om Romfart, nummer 42, april-juni 1982, side 35-43. Artikkelen er også lagt ut på foreningens nettsider (www.romfart.no). Klikk deg fram fra "Romfart" (til venstre).

Vindmølle: Slik skulle Cosmos 1 ha tatt seg ut i jordbane med de åtte solvindseilene utfoldet. Så langt tyder lite på at dette har skjedd. (NPO Lavochkin, The Planetary Society).

Gjennom elementene: Oppskyt­ ingen av Cosmos 1 foregikk fra en neddykket ubåt i Barentshavet.

RoMfARt 2/2005

33

OPPSKYTNINGER

Oppskytinger i perioden septemAv Per Olav Sanner ber 2003-mai 2005
Oversikten tar for seg alle oppskytinger som er foretatt eller forsøkt foretatt til kretsløp innenfor gjeldende tidsrom. Ballistiske oppskytinger, dvs. oppskytinger hvor nyttelasten ikke skal inn i bane (som f.eks. forskningsrakettene som skytes opp fra Andøya i Vesterålen), er vanligvis ikke ført opp (unntak for de bemannede SpaceShipOne-ferdene.) Mange av oppskytingene og nyttelastene er nærmere omtalt i andre artikler i Romfart eller andre publikasjoner fra Norsk Astronautisk Forening. Forrige oppskytingsoversikter ble publisert i Romfart nr. 4-2005 s. 50 (for mars-august 2003) og Romfart 1-2003 s. 38 (for oktober 2002-februar 2003)
2003 9. september: Titan 4B (Centaur) med en etterretningssatellitt med kodenavn USA 171 fra rampe 40 ved Cape Canaveral. 16. september: KT-1 med testsatellitten PS2 fra Taiyuan-romsenteret, Kina. Mislykket. 27. september: Kosmos 3M med satellittene STSat-1 (astronomi, Sør-Korea), de tre fjernmålingssatellittene UK-DMC (Storbritannia), NigeriaSat-1 (Nigeria) og BILSAT-1 (Tyrkia), Mozjajets-4 (teknologiutvikling, Russland), Larets (radarkalibrering(?), Russland) og Rubin-4DSI (teknologiutvikling, Tyskland) fra rampe 132 ved Plesetsk. 28. september: Ariane 5G med kommunikasjonssatellittene Insat 3E og e-Bird og den europeiske månesonden SMART-1 fra rampe ELA3 ved Kourou, Fransk Guyana. 1. oktober: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten Galaxy 13/Horizons-1 fra oppskytingsplattformen Odyssey ved 154° vest langs ekvator i Stillehavet. 15. oktober: Lang Marsj 2F med romfartøyet Shenzhou 5 (Kinas første bemannede ferd) fra Jiuquanromsenteret, Kina. 17. oktober: PSLV med fjernmålingssatellitten IRS-P6 fra Sriharikota-romsenteret, India. 18. oktober: Russisk Sojuz-FG med romfartøyet Sojuz TMA-3 på ferd 7S til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. Skifte av langtidsbesetning. Fartøyet erstattet Sojuz TMA-2. 18. oktober: Titan 2G (siste ferd) med den militære værsatellitten DMSP F-16 fra rampe SLC-6 ved Vandenberg. 21. oktober: Lang Marsj 4B med fjernmålingssatellitten CBERS-2 og kommunikasjonssatellitten CX-1 fra Taiyuan-romsenteret, Kina. 30. oktober: Rokot (Briz KM) med teknologiutviklingssatellitten SERVIS-1 (Japan) fra Plesetsk. 3. november: Lang Marsj 2D med overvåkings- og fjernmålingssatellitten Jianbin 4 fra Jiuquanromsenteret, Kina. 14. november: Lang Marsj 3A med den militære kommunikasjonssatellitten Zhongxing-20 fra Xichang-romsenteret, Kina. 24. november: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med kommunikasjonssatellittene Jamal-200 KA-1 og KA-2 fra rampe 81/23 ved Baikonur. 29. november: H-2A med to militære overvåkingssatellitter, IGS-2a (foto) og -2b (radar), fra Tanegashima-romsenteret, Japan. Mislykket. 2. desember: Atlas 2AS med to etterretningssatellitter med kodenavnene USA 173 og 173 PL/2 fra rampe SLC-3 East ved Vandenberg. 5. desember: Strjela (første ferd) med demosatellitten Gruzomaket (muligens modell av den planlagte radarsatellitten Kondor-E) fra rampe 132 ved Baikonur. 10. desember: Russisk Proton K (Briz M) med tre navigasjonssatellitter av typen Uragan kalt Kosmos 2402, 2403 og 2404 fra rampe 81 ved Baikonur. 18. desember: Atlas 3B med den militære kommunikasjonssatellitten UHF-11 fra rampe 36B ved Cape Canaveral. 21. desember: Delta 2 (7925) med navigasjonssatellitten GPS 2R-10 (omdøpt SVN 47 i bane) fra rampe 17A ved Cape Canaveral. 27. desember: Russisk Sojuz-FG (Fregat) med kommunikasjonssatellitten Amos-2 (Israel) fra rampe 31 ved Baikonur. 29. desember: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med kommunikasjonssatellitten Ekspres AM-22 fra rampe 200/39 ved Baikonur. 29. desember: Lang Marsj 2C med den kinesisk-europeiske vitenskapelige satellitten Tan Ce 1 (også kjent som Double Star DSP-E) fra Xichang-romsenteret, Kina. 2004 11. januar: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten Telstar 14/Estrela do Sul fra oppskytingsplattformen Odyssey ved 154° vest langs ekvator i Stillehavet. 29. januar: Russisk Sojuz-U på ferd 13P med forsyningsfartøyet Progress M1-11 til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. 6. februar: Atlas 2AS med kom-

34

ROmfaRT 2/2005

OPPSKYTNINGER

munikasjonssatellitten AMC-10 fra rampe 36A ved Cape Canaveral. 14. februar: Titan 4B (IUS) med den militære overvåkingssatellitten DSP-22 fra rampe 40 ved Cape Canaveral. 18. februar: Molnija M med en militær varslingssatellitt av typen Oko kalt Molnija 1T fra Plesetsk. 2. mars: Ariane 5G+ med kometsonden Rosetta (skal inn i bane rundt komet 67P/TsjurjumovGerasimenko i 2014) fra rampe ELA-3 ved Kourou, Fransk Guyana. 13. mars: Atlas 3B med kommunikasjonssatellitten MBSAT fra rampe 36B ved Cape Canaveral. 16. mars: International Launch Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten Eutelsat W3A fra Baikonur. 20. mars: Delta 2 (7925) med navigasjonssatellitten GPS 2R-11 (omdøpt SVN 59 i bane) fra rampe 17B ved Cape Canaveral. 27. mars: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med satellitten Globus 1 fra rampe 81 ved Baikonur. 16. april: Atlas 2AS med kommunikasjonssatellitten Superbird 6 fra rampe 36A ved Cape Canaveral. 18. april: Lang Marsj 2C med fjernmålingssatellitten Shiyan 1 og teknologiutviklingssatellitten

Naxing 1 fra Xichang-romsenteret, Kina. 19. april: Russisk Sojuz-FG med romfartøyet Sojuz TMA-4 på ferd 8S til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. Skifte av langtidsbesetning. Fartøyet erstattet Sojuz TMA-3. 20. april: Delta 2 (7920) med den vitenskapelige satellitten Gravity Probe B fra rampe SLC-2 West ved Vandenberg. 26. april: Russisk Proton K (Blok DM-01) med kommunikasjonssatellitten Ekspres AM-11 fra rampe 200/39 ved Baikonur. 4. mai: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten DirecTV-7S fra oppskytingsplattformen Odyssey ved 154° vest langs ekvator i Stillehavet. 19. mai: Atlas 2AS med kommunikasjonssatellitten AMC-11 fra rampe 36B ved Cape Canaveral. 20. mai: Taurus XL med fjernmålingssatellitten ROCSAT 3 fra rampe 576 East ved Vandenberg. 25. mai: Russisk Sojuz-U på ferd 14P med forsyningsfartøyet Progress M-49 til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. 28. mai: Tsiklon 2 med den militære etterretningssatellitten Kosmos

2405 fra rampe 90/20 ved Baikonur. 10. juni: Ukrainsk Zenit 2 med den militære etterretningssatellitten Kosmos 2406 fra rampe 45 ved Baikonur. 16. juni: International Launch Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten Intelsat 10-02 fra rampe 200/39 ved Baikonur. 21. juni: Romfartøyet SpaceShipOne på ballistisk ferd fra Mojaveflyplassen i California. Fartøyet nådde, etter slipp fra moderflyet White Knight i en høyde av 14,3 km, en største høyde av 100,124 km før det landet på samme flyplass. Med en margin på 124 m ble dermed SpaceShipOne verdens første privat utviklede, bemannede romfartøy. (Ifølge International Astronautical Federation begynner verdensrommet i en høyde av 100 km). 23. juni: Delta 2 (7925) med navigasjonssatellitten GPS 2R-12 (omdøpt SVN 60 i bane) fra rampe 17B ved Cape Canaveral. 29. juni: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten Telstar 18/Apstar 5 fra oppskytingsplattformen Odyssey ved 154° vest langs ekvator i Stillehavet. 29. juni: Dnjepr med satellittene

Den sovjetiske rakettflåten: R-7 er grunnlaget for bl.a Sojuz-rakettene. N-1 skulle bringe kosmonauter til Månen, men mislyktes. R-700 og R-56 ble aldri bygget. Zenit benyttes i Sea Launch-programmet. Energia skjøt opp Sovjets romferge Buran én gang. Den planlagte Angara skal bli en modulær "EELV". De fleste andre rakettene til høyre for Eneriga er ombygde rakettvåpen. (Russian Space Web)

ROmfaRT 2/2005

35

OPPSKYTNINGER

Demeter (forskning, Frankrike), Saudisat-2, SaudiComsat-1 og -2 (kommunikasjon, Saudi-Arabia), Latinsat-C og -D (kommunikasjon, Argentina), Unisat-3 (teknologiutvikling, Italia) og Amsat-OscarEcho (internasjonal radioamatørsatellitt) fra rampe 109 ved Baikonur. 15. juli: Delta 2 (7920) med fjernmålingssatellitten Aura (tidligere kjent som EOS Chemistry-1) fra rampe SLC-2 West ved Vandenberg. 18. juli: Ariane 5G+ med kommunikasjonssatellitten Anik F2 fra rampe ELA-3 ved Kourou, Fransk Guyana. 22. juli: Kosmos 3M med en militær navigasjonssatellitt av typen Parus kalt Kosmos 2407 fra rampe 132 ved Plesetsk. 25. juli: Lang Marsj 2C med den kinesisk-europeiske vitenskapelige satellitten Tan Ce 2 (også kjent som Double Star) fra Taiyuan-romsenteret, Kina. 3. august: Delta 2 (7925 Heavy) med romsonden MESSENGER (skal inn i bane rundt planeten Merkur i 2011) fra rampe 17B ved Cape Ca-

naveral. 4. august: International Launch Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten Amazonas fra rampe 200/39 ved Baikonur. 11. august: Russisk Sojuz-U på ferd 15P med forsyningsfartøyet Progress M-50 til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. 29. august: Lang Marsj 2C med fotosatellitten FSW-19 (muligens av typen JB-4) fra Jiuquan-romsenteret, Kina. 1. september: Atlas 2AS (siste ferd) med kommunikasjonssatellitten USA 179 for National Reconnaissance Office fra rampe 36A ved Cape Canaveral. 6. september: Shavit med overvåkingssatellitten Ofeq-6 fra Palmachim-romsenteret, Israel. Mislykket. 9. september: Lang Marsj 4B med de vitenskapelige satellittene Shi Jian 6A og 6B fra Taiyuan-romsenteret, Kina. 20. september: GSLV med kommunikasjonssatellitten Edusat fra

Sriharikota-romsenteret, India. 23. september: Kosmos 3M med de militære kommunikasjonssatellittene Kosmos 2408 og 2409 (av typen Strjela-3) fra Plesetsk. 24. september: Russisk Sojuz-U med den militære fotosatellitten Kosmos 2410 (sannsynligvis av typen Kobalt) fra rampe 16 ved Plesetsk. 27. september: Lang Marsj 2D med fotosatellitten FSW-20 (muligens av typen JB-4) fra Jiuquanromsenteret, Kina. 29. september: Romfartøyet SpaceShipOne på ballistisk ferd fra Mojave-flyplassen i California. Fartøyet nådde, etter slipp fra moderflyet White Knight, en største høyde av 102,9 km før det landet på samme flyplass. Dette var fartøyets andre ferd i verdensrommet. 4. oktober: Romfartøyet SpaceShipOne på ballistisk ferd fra Mojave-flyplassen i California. Fartøyet nådde, etter slipp fra moderflyet White Knight, en største høyde av 112,1 km før det landet på samme flyplass. Dette var fartøy-

Sojuz TMA-5 forlater oppskytingsrampen på Baikonur den 14. oktober 2005 (Rosaviakosmos/Bill Ingalls)

36

ROmfaRT 2/2005

OPPSKYTNINGER

ets tredje ferd i verdensrommet. Med dette vant folkene bak fartøyet konkurransen Ansari X-Prize. Premiebeløpet på ti millioner dollar skulle tilfalle den første som fikk et privat utviklet fartøy med plass til tre personer opp til en høyde av minst 100 km og gjentok bedriften innen to uker. SpaceShipOne fløy to ganger på fem dager. 14. oktober: Russisk Sojuz-FG med romfartøyet Sojuz TMA-5 på ferd 9S til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. Skifte av langtidsbesetning. Fartøyet erstattet Sojuz TMA-4. 14. oktober: International Launch Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten AMC-15 fra rampe 200/39 ved Baikonur. 19. oktober: Lang Marsj 3A med værsatellitten Fengyun-2C fra Xichang-romsenteret, Kina. 29. oktober: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med kommunikasjonssatellitten Ekspres AM-1 fra rampe 200/39 ved Baikonur. 6. november: Lang Marsj 4B med fotosatellitten ZY-2C fra Taiyuan-romsenteret, Kina. 6. november: Delta 2 (7925) med navigasjonssatellitten GPS 2R-13 (omdøpt SVN 61 i bane) fra rampe 17B ved Cape Canaveral. 8. november: Russisk Sojuz 2-1A (første ferd) med en testsatellitt av typen Oblik fra rampe 43/4 ved Plesetsk. 18. november: Lang Marsj 2C med fjernmålingssatellitten Shiyan2 fra Xichang-romsenteret, Kina. 20. november: Delta 2 (732010C) med astronomisatellitten Swift (skal observere gammaglimt) fra rampe 17A ved Cape Canaveral. 17. desember: Atlas 5 (521, Centaur) med kommunikasjonssatellitten AMC-16 fra rampe 41 ved Cape Canaveral. 18. desember: Ariane 5G+ med den militære fotosatellitten Helios 2A, fjernmålingssatellitten Parasol, etterretningssatellittene Essaim 1, 2, 3 og 4 (alle fra Frankrike) og teknologiutviklingssatellitten Nanosat 1 (Spania) fra rampe ELA-3 ved Kou-

rou, Fransk Guyana. 21. desember: Delta 4 Heavy (første ferd) med testsatellitten Demosat og de eksperimentelle fotosatellittene 3CS-1 og -2 fra rampe 37B ved Cape Canaveral. Kortere enn beregnet brenntid for motorene i første trinn resulterte i at 3CS-1 og -2 ikke kom inn i bane, mens Demosats bane ble for lav. 23. desember: Russisk Sojuz-U på ferd 16P med forsyningsfartøyet Progress M-51 til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. 24. desember: Tsiklon 3 med fjernmålingssatellitten Sitsj-1M (Ukraina) og fotosatellitten MK-1TS Mikron fra rampe 32 ved Plesetsk. 26. desember: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med navigasjonssatellittene Kosmos 2411, 2412 og 2413 (to av typen Uragan og én av typen Uragan-M) fra rampe 81/23 ved Baikonur. 2005 12. januar: Delta 2 (7925) med kometsonden Deep Impact fra rampe 17B ved Cape Canaveral. 20. januar: Kosmos 3M med den militære kommunikasjonssatellitten Kosmos 2414 (sannsynligvis av typen Parus) og teknologiutviklingssatellitten Universitetskij fra rampe 132/1 ved Plesetsk. 3. februar: International Launch Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten AMC-12 fra rampe 81/24 ved Baikonur. 3. februar: Atlas 3B (Centaur) (siste ferd) med de militære etterretningssatellittene USA 181 og 181 P/L 2 fra rampe 36B ved Cape Canaveral. 12. februar: Ariane 5 ECA med den militære kommunikasjonssatellitten XTAR-EUR (Spania), testsatellitten Maqsat-B2 og teknologiutviklingssatellitten SLOSHSAT-FLEVO (Nederland) fra rampe ELA-3 ved Kourou, Fransk Guyana. 26. februar: H-2A med kommunikasjonssatellitten MTSAT-1R (omdøpt til Himawari-6 i bane) fra Tanegashima-romsenteret, Japan. 28. februar: Russisk Sojuz-U på

ferd 17P med forsyningsfartøyet Progress M-52 til den internasjonale romstasjonen fra Baikonur. 1. mars: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten XM-3 fra oppskytingsplattformen Odyssey ved 154° vest langs ekvator i Stillehavet. 11. mars: Atlas 5 (431, Centaur) med kommunikasjonssatellitten Inmarsat 4 F-1 fra rampe 41 ved Cape Canaveral. 29. mars: Russisk Proton K (Blok DM-2M) med kommunikasjonssatellitten Ekspres AM-2 fra rampe 200 ved Baikonur. 11. april: Minotaur med teknologiutviklingssatellitten XSS-11 fra rampe SLC-8 ved Vandenberg. 12. april: Lang Marsj 3B med kommunikasjonssatellitten Apstar 6 fra Xichang-romsenteret, Kina. 15. april: Russisk Sojuz-FG med romfartøyet Sojuz TMA-6 på ferd 10S til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. Skifte av langtidsbesetning. Fartøyet erstattet Sojuz TMA-5. 15. april: Pegasus XL med teknologiutviklingssatellitten DART fra Vandenberg. 26. april: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten Spaceway fra oppskytingsplattformen Odyssey ved 154° vest langs ekvator i Stillehavet. 30. april: Titan 4B med etterretningssatellitten USA 182(?) for National Reconnaissance Office fra rampe 40 ved Cape Canaveral. Siste Titan-rakett fra Cape Canaveral. 5. mai: PSLV med fjernmålingssatellitten Cartosat-1 og radioamatørsatellitten HAMSAT fra Sriharikota-romsenteret, India. 20. mai: Delta 2 (7320) med værsatellitten NOAA-N (omdøpt til NOAA-18 i bane) fra rampe SLC-2 West ved Vandenberg. 22. mai: International Launch Services Proton M (Briz M) med kommunikasjonssatellitten DirecTV-8 fra rampe 200/39 ved Baikonur. 31. mai: Russisk Sojuz-U med mikrogravitasjonssatellitten FotonM2 fra rampe 1 ved Baikonur.

ROmfaRT 2/2005

37

FAKTA

Visste du at:
Erfaringen fra romvandringene under Gemini-prosjektet viste at dette var relativt lett, men at det var veldig vanskelig å bevege seg til en spesiell posisjon i rommet for å gjennomføre en oppgave. Geminiastronauten Ed White eksperimenterte med en håndholdt gasspistol i juni 1965, men denne ble fort tom for gass, selv om romvandringen varte i bare 20 minutter. Det første mer sofistikerte hjelpemidlet til en astronaut, var planlagt for brukt under Gemini 9-ferden i juni 1966. Under denne ferden var det meningen at astronauten Eugene Cernan skulle gjennomføre en romvandring. Han skulle bevege seg fra åpningen i Gemini-kapselen til den andre siden av romfartøyet, hvor det var meningen han skulle

Den første prototypen til den ”flygende lenestolen” ble Av Per Arne Marthinsen brukt allerede i 1973?
feste på seg en liten rakettstyrt ryggsekk som ble kalt Astronaut Maneuvering Unit, AMU. Enheten veide 75 kg og skulle også forsyne astronauten med livsnødvendige systemer, kommunikasjon, telemetri, drivstoff og med en automatisk stabilisering av alle tre aksene. Drivstoffsystemet, vannstoffperoksid, hadde 12 små jetdyser i hjørnene på AMU-enheten. Jetdysene skulle opereres av kontrollspaker i armlenene. Planen var at Cernan skulle ta på seg AMUen, ta ned armlenene, koble seg til oksygenforsyningen, koble seg fra romfartøyet og deretter fly rundt denne med hjelp av AMUen. Dessverre hadde ferdplanleggerne undervurdert oppdraget, og under forsøket på å ta på seg enheten, hadde Cernan blitt så varm at visiret på hjelmen dugget, slik at han ikke så hva han gjorde. Dette tvang ham til å avslutte eksperimentet. Andre planlagte romvandringer under denne ferden ble utsatt til alle problemer med romvandringer var løst. Cernan hadde også store problemer med å komme tilbake og inn i Gemini-fartøyet. Tom Stafford, som var hans medastronaut, hadde fått klare instrukser om at dersom noe skjedde under romvandringen, måtte han få Cernan tilbake inn i kapselen. Ingen død amerikansk astronaut skulle forbli en satellitt i bane rundt Jorden. Tom Stafford greide å få ham tilbake, men Cernan var totalt utslitt. Etter dette ble trening for romvandring totalt endret. Trening Til venstre: Ved hjelp av en MMU montert uten­ på den ordinære ryggpagningen, har astronaut Dale Gardner manøv­ reret seg fram til den "strandede" satellitten Westar 6 under romfergefer­ den STS 51­A i 1984. (NASA) Neste side: Bruce McCandless fløy 100 m bort fra romfergen under STS­41­B i februar 1984. Han ble det første mennesket på romvandring som ikke hadde en line forbundet til romfartøyet. (NASA)

38

RomFART 2/2005

FAKTA

i vann ble etter hvert løsningen for å komme så nær opptil vektløs tilstand som mulig. Under Apollo-programmet var det ikke bruk for en AMUer, men konseptet ble tatt i bruk under romstasjonen Skylab i årene 1973-1974. Skylab hadde meget god innvendig plass hvor AMU kunne testes uten at det var nødvendig å bruke romdrakter. For å utnytte denne muligheten til å kunne teste innenfor et lukket rom, ble en ny type AMU, kjent som Automaticly Stabilized Manoeuvering Unit, eller M509, utviklet til bruk om bord i Skylab. Denne ble en suksess, og en modifisert versjon ble utviklet for bruk om bord i romfergen. Manned Maneuvering unit Den nye MMU-enheten hadde en masse på 150 kg og man oppnådde en relativ hastighet i forhold til

romfergen på 1 km/t. Astronautene som brukte denne MMU-enheten festet den direkte på sin egen romdrakt. Den ble første gang brukt under romfergeferd nummer 10, STS 41-B, som varte fra 3. til 11 februar 1984. Den første astronauten som fikk prøve denne var Bruce McCandless. Han beveget seg 100 meter fra romfergen og ble det første menneske på romvandring som ikke hadde en sikkerhetsline mellom seg og et romfartøy i bane. Etter 1 time og 22 minutter var gleden over. Det mest spektakulære MMUoppdraget var under STS-51A, som varte fra 8. til 16. november 1984. To satellitter, som var ”strandet” i rommet etter at de blitt utplassert under nettopp STS 41-B, ble reddet etter at astronautene Dale A. Gardener og Joseph P. Allen ”fløy” bort til dem med MMUene. Begge satellit-

tene ble hentet inn til romfergens lasterom og brakt tilbake til Jorden for reparasjon. En av satellittene ble senere skutt opp med en kinesisk bærerakett. Dette var også siste gang at MMUer ble brukt. De er nå erstattet med den mye mindre SAFER, som astronautene alltid har med på romvandringer, men som kun skal brukes dersom f. eks sikkerhetslinen skulle ryke eller løsne. Sovjetunionen utviklet også sin MMU-variant, kjent som SPK, som de også kalte ”motorsykkelen i rommet”. SPK ble første gang brukt 1. februar 1990 av kosmonauten Alexander Serebrov ut i fra romstasjonen Mir. Han beveget seg 33 m fra romstasjonen. Den andre romvandringen med SPK var med Alexander Vitorenko, som fløy 45 m bort fra Mir. Men begge var hele tiden sikret til Mir med en tynn line.

RomFART 2/2005

39

Sign up to vote on this title
UsefulNot useful