2005-3

ROMFART
NASAs nye måneplaner
Oppskytingskameraer

www.romfart.no

STS-114: En blandet suksess

Spionsatellitt på vei mot Mars

INNHOLD

www.romfart.no

ROMFART

NORSK A S

NASA vil sende mennesker til Månen i 2018
NASA tar sikte på å sende astronauter tilbake til Månen i 2018. Det vil i så fall bli første gang mennesker lander på Månen siden Apollo 17ferden i desember 1972. For å få til dette vil NASA konstruere et nytt romfartøy, CRV, og utvikle en superkraftig bærerakett.

ONAUTISK TR

1951

Utgis av: Norsk Astronautisk Forening Postboks 52 Blindern 0313 Oslo

Redaktør: Øyvind Guldbrandsen Sideutlegg: Øyvind Guldbrandsen
Margrethe Maisey

Korrektur: Cathrine Hallberg
Einar Hallberg

Andre bidrag:

eRomfart / www.romfart.no:
Erik Tronstad

Romfart Ekspress: Ragnar Thorbjørnsen Utsendelse: Johannes Fossen m. fl Annonseansvarlig: Margrethe Maisey (se s. 10) Annonsepriser: Se side 10 Kontakt:
Telefon: e-post: 880 0313 0 (flexinummer) naf @ romfart.no redaksjonen @ romfart.no Bankkontonr.: 9235.15.91406 Organisasjonsnr.: 979 960 875

NING RE FO

Side 11

Mars Reconnaissance Orbiter på vei
Den amerikanske romsonden Mars Reconnaisance Orbiter skal fotografere Mars-overflaten med en detaljrikdom som overgår hva man tidligere har kunnet gjøre fra kretsøp.

Tore S. Johnsen Lóránd Lucács jr.

Men Mars Telecommunications Orbiter er blitt kansellert.

Side 22 Side 28

Solsystemets "tiende planet" oppdaget
En klode større enn planeten Pluto er oppdaget i bane rundt Solen. Så nå spørs det om den nye kloden vil bli regnet som Solsystemets tiende planet eller om Pluto vil miste planetstatusen.

side 30

Trykk:

Tøyen Trykk A/S Tvetenveien 162, 0671 Oslo

Utgivelsesfrekvens: 4 nummer per år Opplag:
900

Oppskytingsoversikt
Alle bemanede og ubemannede, vellykkede og mislykkede, oppskytinger til kretsløp som er foretatt i perioden juni, juli, august og september 2005.

ISSN 1502-5276 Årgang 35 - Nr. 135 (Nr. 2005-3)

Side 58 

ROmfaRt 3/005

www.romfart.no

INNHOLD Aktuelt: Nr. 2005-3

STS-114: En blandet suksess
Den første romfergeferden siden Columbia-ulykken i 2003 var imøtesett med stor spenning. NASA hadde brukt mye ressurser på å løse problemene med isolasjonsskum som detter av den ytre tanken og kan skade romfergens sårbare varmeskjold. Men til NASAs skuffelse faller det fortsatt biter av tanken.

- Hajabusa fremme ved Itokawa - Forbedret GPS-satellitt skutt opp - Tilbakeslag for røntgenastronomien - Uventede resultater fra Deep Impact - Oppdraget til Gravity Probe B fullført - NASA får kjøpe russiske Sojuz-fartøy - Mislykket oppskyting av CryoSat - Intelsat kjøper PanAmSat Side 4-10

Side 34

NASA tilbake på Månen i 2018?

Mars Reconnaissance Orbiter opp

Side 11 Side 22 Side 28

Tilbakeblikk på ISS - del 3
Del 3 av soga om den internasjonale romstasjonen ISS tar for seg Ekspedisjon 6 og 7, i de vanskelige månedene etter at Columbia forulykket i februar 2003.

Kommunikasjonssonde kansellert Klode større enn Pluto oppdaget

Side 30 - Solsystemets største kjente legemer Side 33

STS-114: Suksess med bismak Tilbakeblikk på ISS - del 3 Oppskytingskameraer

Side 40

Side 34

Side 40 Side 50 Side 56 Side 58

Oppskytingskameraer
STS-114 var den grundigst fotodokumenterte oppskytingen og romferden i historien. Romfergen ble overvåket av kameraer på bakken, i fly, på romfergen, på en ny instrumentarm, fra den internasjonale romstasjonen og fra spionsatellitter.

- Emulsjon vs video

Oppskytingsoversikt

Forsiden:

Side 50

Opphavsrett:

Et CEV-romfartøy i bane rundt Månen, før månelandingsfartøyet skal bringe de fire astronautene om bord ned på overflaten. Slik tenker NASA det vil ta seg ut når de første bemannede måneferdene siden Apollo skal ta til fra 2018. Du kan lese mer om planene på side 11-21.

Artikler, innlegg og bilder kan gjengis kun etter skriftlig tillatelse fra redaktøren og/eller artikkelforfatteren/fotografen. Artikler og innlegg uttrykker forfatterens personlige meninger og er ikke nødvendigvis å oppfatte som redaksjonens eller foreningens. Dersom artikler fra blader blir helt eller delvis gjengitt, eller de blir brukt som kildemateriale, må følgende retningslinjer følges: 1) Oppgi følgende: Gjengitt fra/Kilde: Romfart nr. xx, publikasjonsår, artikkelens tittel, artikkelfofatteren(e)s navn, "Utgitt av Norsk Astronautisk Forening". 2) To eksemplarer (evt. kopier) av publikasjoner skal sendes redaksjonen.

Baksiden:

Bildemontasje av Saturn og noen av dens måner, fotografert fra romsonden Cassini. Bildene viser: A : Enceladus B : Titan C : Utsnitt av Titans atmosfære D : Hyperion E : Utsnitt av Tethys Du finner nærmere omtale på side 59.

ROmfaRt 3/005

3

AKTUELT

Hajabusa fremme ved Itokawa

Forbedret GPSsatellitt skutt opp
Den første satellitten av typen GPS 2R-M ble skutt opp natt til 26. september 2005. Den to tonn tunge og 75 millioner dollar dyre amerikanske navigasjonssatellitten ble skutt opp fra Cape Canaveral med en like kostbar Delta 2-rakett. GPS 2R-M satellittene vil sende to nye militære og ett nytt sivilt navigasjonssignal, i tillegg til de signalene som dagens GPS-satellitter (Global Positioning System) allerede sender. De ekstra signalene vil både forbedre nøyaktigheten på GPS-signalene og gjøre dem mer robuste. Signalene vil også bli sendt med noe høyere effekt enn før. Dette er første gang det innføres nye signaler i GPS-systemet. Det ekstra sivile L2 signalet vil forbedre posisjonsberegningene til 3-10 meter. Når radiosignalene passerer gjennom ionosfæren forsinkes de ørlite grann, nok til at det går ut over nøyaktigheten. Graden av ionosfæriske forstyrrelser varierer. Etter at den selvpålagte degraderingen av de sivile signalene ble opphevet 1. mai 2000 har ionosfæriske

Markering: Illustrasjon av Hajabusa i det den slipper en markør ned på asteroidens overflate.(JAXA)

Den japanske romsonden Hajabusa nådde i løpet av august 2005 frem til asteroiden 25143 Itokawas nærhet. Den 12. september ble sonden ”parkert” i en avstand av 20 km fra asteroiden, hvor den startet utførlige observasjoner av asteroiden. 30. september var avstanden senket til 6,8 km. Hajabusa (japansk for ”falk”) skal i siste halvdel av november 2005 lande på tre steder på Itokawa. Det er meningen at den fra hvert sted skal samle opp bitte små menger overflatemateriale. Den skal også slippe ned et lite landingsfartøy, kalt Minerva, som er på størrelse med en kaffekjele. Den 2. oktober 2005 sviktet gyro nummer to om bord i Hajabusa. Den første sviktet 31. juli. Kun Zakse gyroen fungerer nå som den

skal. Romfartøyet må derfor bruke mer drivstoff til stillingskontrollmotorene enn planlagt. Man studerer nå tiltak for å få redusert forbruket. Hajabusa ble skutt opp fra Uchinoura i Japan den 9. mai 2003. På det tidspunkt hadde for øvrig oppskytingsbasen navnet Kagoshima, sonden hadde betegnelsen MusesC, mens målasteroiden Itokawa hadde betegnelsen 1998 SF36. Sonden passerte Jorden 19. mai 2004. Jorden har ikke byttet navn. I juni 2007 skal en returkapsel fra den ionmotordrevne Hajabusa etter planen lande i fallskjerm i Woomera-ørkenen i Australia. Om dette lykkes blir det første gang et romfartøy bringer materiale fra en asteroide til Jorden.

Tilbakeslag for røntgenastronomien
Hovedinstrumentet på den japanske røntgensatellitten Suzaku er blitt permanent ubrukelig etter at alt det flytende heliumet i i satellitten uventet fordampet få uker etter oppskytingen den 10. juli 2005. Heliumet skulle holde et amerikansk/japansk røntgenspektrometer, betegnet XRS, nedkjølt på bare 60 milliKelvin, eller 0,06 grader over det absolutte nullpunkt på 273,15 grader Celsius. Nedkjølingen var nødvendig for at instrumentet skulle kunne observere høyoppløselige røntgenspektra. Instrumentet viste gode resul-

Øyvind Guldbrandsen
Supernøtt: Alle navnene teamet bak Hajabusa har foreslått på områder på den 600 meter lange asteroiden Itokawa har tilknytnign til Hajabusaferden. (JAXA) 

RomfART 2005-3

AKTUELT

forstyrrelser vært blant de betydeligste årsakene til unøyaktighetene med de sivile GPS-posisjonsbestemmelsene. Ved å sammenligne navigasjonssignaler sendt på to ulike frekvenser (L1 og L2) kan man beregne graden av de ionosfæriske forstyrrelsene og eliminere dem. Sivile GPS-signaler vil også bli lettere å motta blant trær og høye bygninger, samt av små mottakere med lavt energiforbruk, f.eks innebygd i mobiltelefoner. De militære signalene, som er kodet, har alltid benyttet både L1 og L2-frekvensbåndene. De militære har imidlertid andre problemer å stri med, som jamming, dvs.

signaler sendt ut fra fiendtlig hold for å forstyrre. De nye kodingen av de militære signalene vil gjøre dem mer motstanddyktige mot den slags. Man vil først få full nytte av de nye signalene om flere år, når rundt 18 satellitter sender dem. Fra 1978 og 1985 ble det skutt opp 10 Navstar GPS Block 1-satellitter. Disse var ment som en test av systemet. Den første GPS 2-satellitten ble skutt opp i 1989 og systemet ble operativt i 1993. De påfølgende årene fulgte forbedrede modeller: GPS 2A, GPS 2R (for replenishment) og nå GPS 2R-M (modernized.) De nye signalene skulle egentlig innføres med nye satellitter, GPS 2F (follow-on), men utplasseringen av disse har Stadig bedre: GPS-satellitt (LockMart) blitt utsatt. Dels pga. forsinkelser i utviklingen, men også fordi forgjengerne har fungert lenger enn beregnet og dermed ikke behøvd så hyppig erstatning som antatt. Derfor tok man i stedet og modifiserte GPS 2R-satellitter som allerede var under bygging. Ytterligere syv GPS 2Rsatellitter skal skytes opp før den første av minst tolv GPS 2F satellitter skytes opp i 2008, tater i nesten tre uker. Men 29. juli registrerte man at ting begynte å gå galt, og rundt 7. august var alt heliumet forsvunnet, tilsynelatende på grunn av en lekkasje i kjølesystemet. XRS-instrumentet har en lang og kronglete historie bak seg, og tiden fremover synes nå enda verre, selv om talspersoner for prosjektet optimistisk uttaler at det før eller siden vil bli i satt igang et erstatningsprosjekt. Utviklingen av XRS strekker seg tilbake til 1980-tallet. Det var da planlagt skutt opp med det amerikanske røntgenobservatoriet AXAF (Advanced X-ray Astrophysics Facility). Men prosjektet forvokste seg og ble delt opp i AXAF-I (imaging) og AXAF-S (spectroscopy). AXAF-I ble skutt opp på STS-93 i 1999 under navnet Chandra. Da var AXAF-S for lengst kansellert. Men XRS ble regnet som så interessant at man fikk flyttet det over på et mindre, japansk røntgenteleskop, Astro-E. Men dette gikk tapt da M-5-bæreraketten sviktet i februar 2000. En meget lik erstatningssatellitt, Astro-E2, ble skrudd sammen og vellykket skutt opp med en ny M-5-bærerakett. Dessverret til liten nyte for XRS-teamet. Resten av satellitten, som etter japansk tradisjon fikk et nytt navn (Suzaku) etter oppskytingen, fungerer som den skal. Det gjør også de to andre, mindre instrumentene om bord.

etterfulgt av GPS 3 fra 2013. Med GPS 2F innføres et tredje sivilt signal, L5. Det har vært et problem å finne egnede frekvensbånd, pga. begrensniger satt av den internasjonale telekommunikasjonsunionen ITU. Det er ITU som fordeler frekvensområder mellom vrimmelen av nasjoner og satellitter. De fremtidige GPS-modellene skal også få forbedringer som muligheten til å slå av, eller konsentrere og forsterke signalene over bestemte områder. GPS 3-satellittene også vil ha større oppgraderingspotensiale bare ved å omprogrammeres fra bakken, samt muligheten til også kommunisere seg imellom. Programvare sendt opp til én satellitt vil hurtig kunne spre seg over hele systemet. I dag er omprogrammering av GPS-systemet en tid- og arbeidskrevende prosess. I overkant av 50 GPS-satellitter har totalt blitt skutt opp, hvorav om lag 28 til en hver tid er operasjonelle i sine rundt 20 000 km høye baner. Det er nødvendig å ha minst fire satellitter innen synsvidde for å kunne beregne sin posisjon langs alle tre koordinater, dvs. breddegrad, lengdegrad og høyde.

Øyvind Guldbrandsen

Øyvind Guldbrandsen

Halvblind: Den japanske røntgensatellitten Suzaku (JAXA)

RomfART 2005-3

5

AKTUELT

Deep Impact hinter om Solsystemets røffe barndom
Komet Tempel 1 kan ha blitt dannet forskjellig frysepunkt kan forskerne om disse gassgigantene i Solsysi de delene av Solsystemet som i anslå hvor langt unna Solen en temets barndom kretset nærmere kometkjerne er dannet. Solen enn i dag, kanskje også med dag er okkupert av Uranus og Neptun. Dette er i følge en pressemelDet er slike analyser, utført Neptun i den innerste banen. I følge ding fra NASA én mulig forklaring med 10-meters Keck-teleskopet på denne teorien førte gravitasjonelle Hawaii før, under og etter kollisjointeraksjoner med planetesimaler på spektralanalyser av materiale som ble sprengt ut fra kometkjernen nen, som antyder at Tempel 1 ble (småplaneter som var blitt til overs den 4. juli 2005, da kollisjonsdelen dannet der gassgigantene Uranus etter Solsystemet dannelse) til at fra romsonden Deep Impact dunog Neptun kretser i dag. Dette ser gassgigantene ble brakt inn i ustadret inn i kjernen. således ut til å støtte en ”vill” teori bile baner og kastet utover, og altså Kometkjerner beskrivisstnok kan ha byttet ves gjerne som ”skitne baner underveis. snøballer” som kretser Da gassgigantene rundt Solen. De ble dantrakk utover vil gravinet samtidig som resten tasjonsfeltene fra dem av Solsystemet, for om ha forstyrret de utallige kometkjernene lag 4,6 milliarder år siden, og består av kondenserte som antas å ha kretset rester av gass- og støvrundt Solen i en stor ”diskos” i de områdene skyen som Solsystemet ble dannet av. Derfor regnes hvor Uranus og Neptun kometer som meget internå kretser. Mange av essante studieobjeker. disse kometkjernene ble Men kometkjerner slynget langt vekk, til som kretser i baner som et kuleformet område regelmessig bringer dem rundt Solen som kalles nær Solen opplever at de Oort-skyen, anslagsvis stoffene nær overflaten 10 000 AE borte (1 AE = med lavest frysepunkt avstanden Jorden – Sofordamper og forsvinner len). Andre ble ”bare” raskere enn andre stoffer. sendt ut til Kuiper-beltet, Dermed får kometkjernen en region som strekker etter hvert en ”kappe” av seg fra Neptuns bane (30 stoffer som ikke repreAE fra Solen) og ut til senterer kometkjernens flere hundre AE. opprinnelige kjemiske Kometene vi ser i sammensetning. Det var dag har falt inn fra et av dette som Deep Impactdisse områdene igjen, prosjektet forsøkte å omgå etter langt senere, tilved å sprenge opp noe av feldige forstyrrelser av det ”originale” materialet banene. Sakens kjerne: Dette bildet av kjernen til komet Temfra under overflaten. Banen til Tempel 1 pel 1 er satt sammen av en rekke enkeltbilder, tatt fra Observasjonene fra har visse felles karakkollisjonssonden frem til knapt 4 sekunder før kollisjokollisjonen tyder bl.a. på teristika med såkalt nen. Enkeltbildene er stablet ”oppå” hverandre. Den at kometkjernens indre ekliptiske kometer, en nederste pilen peker på treffpunktet, og bildet har inneholder vesentlig mer gruppe kometer man derfor høyest oppløsning rundt dette området. Pil A etan (C2H6) enn overflaten. antar kommer fra Kuiog B peker på noen store, jevne områder som er skarpt Dette var ikke uventet, per-beltet. Andelen etan avgrenset (små piler), og som synes å ligge høyere siden at etan har lavt frysom synes å befinne enn det meget ruglete terrenget ellers på overflaten. sepunkt. Ved å sammenseg under overflaten Bildet viser uventet flere nedlagskratere. Målestokken ligne andelen stoffer med på Tempel 1 tilsvarer nederst t.h. angir 1 km. (NASA/JPL/UMd) 

RomfART 2005-3

AKTUELT
Salutt: Bildeserie, fotografert med høyoppløsningskameraet i Deep Impacts moderfartøy, som viser utviklingen rundt kollisjonsøyeblikket. Bildene er tatt med 0,84 sekunders mellomrom. Pilene på bilde 3 og 7 peker på den smale skyggen av skyen som slo ut i blomst. (NASA/JPL/UMd)

derimot andelen i de fleste langperiodiske kometene, som har sitt opphav i Oort-skyen. Disse har passert nær Solen så sjelden at man lettere har kunnet observere deres originale sammensetning fra bakken. Til sammen støtter denne teorien om at mange av kometkjernene i Kuiper-beltet og i Oort-skyen har et felles opphav, tross deres høyst forskjellige senere destinasjoner. Dette igjen støtter modellen av et Solsystem med den nevnte, turbulente forhistorien. ANDRE RESULTATER Kollisjonsdelen fra Deep Impact foretok altså en meget vellykket kollisjon med Tempel 1 den 4. juli 2005. Eksplosjonen fra kollisjonen var kraftigere enn selv de mest "optimistiske" beregningene forutsa. Fortsatt gjenstår mesteparten av det omfattende analysearbeidet av virkningene av kollisjonen, som ble observert både av Deep Impacts moderfartøy og observatorier på og i bane rundt Jorden. Men det har fra tidligere blitt opplyst at kometkjernen synes å være svært løst sammensatt, svakere enn en neve puddersnø, kun holdt sammen av sitt eget, svake gravitasjonsfelt. Kometmaterialet virker også meget porøst, og ser ut til å være en dårlig varmeleder, noe som effektivt holder kometens indre dypfryst.

NYE MÅL FOR DEEP IMPACT? Deep Impacts modersonde er på vei mot en nærpassering av Jorden sent i desember 2007. Hvilken kurs sonden deretter tar avgjøres av hvordan den passerer Jorden. Blant de forslag NASA har mottatt er passering av kometen Boethin, som passerer perihel vinteren 2008/09. NASA ønsker imidlertid ikke selv å drive Deep Impact videre, men vil overlate driften til den institusjon som kommer med det beste forslaget til nye mål for sonden, og

som samtidig kommer opp med en plan om hvordan administrere prosjektet videre. En utvidet ferd vil kun dreie seg om en forbiflygning. Deep Impacts kollisjonsdel eksisterer naturlig nok ikke mer. Den fordampet fullstendig i sammenstøtet med kjernen til Tempel 1. Du finner en forhåndsomtale av Deep Impact i Romfart nr. 1-2005, side 28-33.

Øyvind Guldbrandsen

Knallsuksess: 67 sekunder etter kollisjonsøyeblikket har skyen fra kollisjonen allerede spredt seg titalls kilometer utover. (NASA/JPL/UMd)

RomfART 2005-3 

AKTUELT

Oppdraget til Gravity Probe B fullført
NASA opplyste den 3. oktober 2005 at satellitten Gravity Probe B hadde fullført innsamlingen av data, nesten 90 år etter at Einsteins generelle relativitetsteori ble publisert, og over 40 år etter at satellitten ble påtenkt første gang. Nå gjenstår anslagsvis ett år med nitidige analyser av dataene før man kan konkludere hvorvidt Einsteins generelle relativitetsteori er bevist eller (mot formodning) motbevist. Gravity Probe B ble skutt opp den 20. april 2004. Av de over 17 månedene den har kretset rundt Jorden har 50 uker vært brukt til å foreta ekstremt presise målinger ved hjelp av de fire gyroskopene om bord. Gyroskopene skal være Oppdraget utført: Gravity Probe B (NASA/Marshall Space Flight Center) de mest presise instrumenter som noen sinne er konstruert, en million rund kvartskule som roterer fritt, ne effekten vil ha påvirket kulenes ganger mer nøyaktige enn de beste med inntil 10 000 omdreininger pr. rotasjonsakse mye mindre enn den treghetsgyroskopene som finnes. minutt, i et vakuum inne i hvert geodetiske effekten, kun med 0,0409 Presisjonen har vært nødvendig for sitt kvartshus i satellitten. Kulene buesekunder i løpet av et år. I den at de skulle kunne registrere efer helt avskjermet fra ytre påvirk640 km høye polbanen Gravity fekter forutsatt i Einsteins generelle ninger. Instrumentene befinner Probe B kretser i vil Lense-Thirringrelativitetsteori. seg inne i en ”termos” av flytende effekten ha virket vinkelrett på den Hjertet i hvert gyroskop er en helium, om har vært nedkjølt til 1,8 geodetiske effekten. superledende, tilnærmet perfekt ºKelvin. Et 14 cm teleskop på satellitten Relativitetsteorien forutsier har vært konstant rettet mot den at Jordens gravitasjonsfelt krummeget stabile stjernen IM Pegasi. mer romtiden rundt seg, kjent som Dermed har satellitten kunnet reden geodetiske effekt. Om teorien gistrere sin stilling i rommet med holder stikk vil denne effekten i svært stor nøyaktighet. Kulenes løpet av året som har gått ha endret rotasjonsakser har også vært rettet retningen på kulenes rotasjonsakse mot stjernen. Rotasjonsaksen har med 6,6144 buesekunder langs blitt målt med en nøyaktighet på satellittens baneplan (en grad består 0,5 millibuesekunder (1/2000 buav 3600 buesekunder). esekund), tilsvarende bredden av et En annen effekt, kjent som den menneskehår på 30 km avstand. gravitomagnetiske effekten, eller Gravity Probe B og teoriene Lense-Thirring-effekten, og som er rundt prosjektet er nærmere omtalt utledet av den generelle relativitetsi Romfart nr. 2-2004, side 21-25. teorien, forutsier at Jordens rotasjon I garnet: Gravity Probe B fanget i drar romtiden med rundt seg. DenØyvind Guldbrandsen Jordens gravitasjonsfelt. (NASA) 

RomfART 2005-3

AKTUELT

NASA får kjøpe russiske Sojuz
Det amerikanske senatet godkjente den 21. september 2005 en lovendring som frem til 1. januar 2012 vil tillate NASA å kjøpe det de måtte få behov for av russiske, bemannede Sojuz-romfartøy og annet utstyr eller andre tjenester som er nødvendig for å holde den internasjonale romstasjonen ISS i drift. Vedtaket var enstemmig, så man regner med at lovendringen vil bli godkjent i Representantenes hus også, selv om man her tradisjonelt er mer tilbakeholdne med den slags. Det er i flere år blitt argumentert for å til lovendringen, men det var først i juni 2005 at NASA og det amerikanske utenriksdepartementet formelt anmodet den amerikanske kongressen om dette. En lov kalt Iran Nonproliferation Act fra 2000 forbød i utgangspunktet NASA å benytte offentlige midler til å kjøpe romfartøy, bæreraketter og annet utstyr fra Russland beregnet på bemannet romvirksomhet, så lenge man mente Russland hjalp Iran med kjernefysisk kunnskap og teknologi. Men loven har vist seg å bli et større problem for NASA enn for russerne, som i følge amerikanerne ikke har brydd seg med å endre sin Iran-politikk slik man hadde håpet. Siden ISS er permanent bemannet må man hele tiden ha russiske Sojuz-romfartøy tilkoblet romstasjonen, slik at disse kan fungere som ”livbåter”. De amerikanske romfergene kan kun være koblet til én til to uker av gangen. Dette er langt fra tilstrekkelig, ettersom hver langtidsbesetning i ISS gjerne er oppe rundt et halvt år hver, like lenge som hver Sojuz-”livbåt” kan være tilkoblet stasjonen. NASA har kun kapasitet til å foreta en håndfull romfergeferder i året. Den opprinnelige ISS-samarbeidavtalen gikk ut på at Russland forpliktet seg til å skyte opp 11 Sojuz-romfartøy til ISS. Det 11. og siste av disse, Sojuz TMA-7, ble skutt opp 1. oktober 2005 og skal returnere til Jorden i bgynnelsen av april 2006. Russerne har gjort det klart at amerikanerne værsågod får betale dem dersom NASA har behov for flere Sojuz-romfartøy. Og det har NASA. Opprinnelig planla NASA å ha ferdigutviklet sin egen ISS-livbåt når de 11 Sojuzene var brukt. Men utviklingen av den amerikanske ISS-livbåten, kjent som X-38 Crew Return Vehicle, ble stanset i april 2002 i et forsøk på å tøyle de løpske kostnadene med ISS. Dessuten lå prosjektet to år etter skjema. Og siden problemene med de amerikanske romfergene ingen ende synes å ha, vil Sojuz fortsatt være essensiell for å få brakt besetninger til og fra ISS, i tillegg til livbåtfunksjonen. Da romfergene ble satt på bakken etter Columbiaulykken ble jo Sojuz eneste reisemåten til og fra ISS, og det samme ser ut til å bli tilfelle i de to (minst) årene som vil gå fra romfergen pensjoneres i 2010 og til etterfølgeren CEV (Crew Exploration Vehicle) er i sving. CEV er nærmere omtalt i artikkelen om NASAs nye måneplaner på side 11-21.

Øyvind Guldbrandsen

BANESEKSJON

TILBAKEVENDINSSEKSJON

INSTRUMENTSEKSJON

Til salgs: Sojuz TMA (Energia)

RomfART 2005-3 

AKTUELT

Mislykket oppskyting av CryoSat
ESA-satellitten CryoSat gikk tapt i en mislykket oppskyting fra Russland 8. oktober 2005. Satellitten og øvre del av bæreraketten falt ned i Arktis nord for Grønland. Oppskytingen foregikk fra Plesetsk-kosmodromen i NordRussland med en Rokot-bærerakett. Rokot er en ombygd versjon av langdistanseraketten SS-19. Bærerakettens første trinn ser ut til å ha fungert som normalt. Også det andre trinnet fungerte som forventet, frem til rakettmotorene skulle stoppe. Da fortsatte i stedet det andre trinnet å brenne inntil det slapp opp for drivstoff. Foreløpige analyser tyder på at motorene ikke mottok noen stoppkommando fra styresystemet. Et resultat ble at andretrinnet ikke ble koblet fra tredjetrinnet, som dermed aldri startet. Tredjetrinnet, av typen Briz-KM, skulle plassert CryoSat i en omtrent 720 km høy sirkulær bane med en inklinasjon på 92 grader. Isteden falt Rokots andre trinn, Briz-KM-trinnet og CryoSat ned i atmosfæren og videre ned et sted i Arktis. Dette var den sjette kommersielle oppskytingen av Rokot siden 2000 hvorav den første mislykkede. CryoSat skulle ha gjort omfattende observasjoner av endringer i Jordens islag, både is på land og til vanns. Ved hjelp av en spesialradar skulle CryoSat måle variasjoner i istykkelser over tid med en usikkerhet på bare få centimeter. I hovedsak over Arktis og Antarktis. Mange forskere mener at mengden av havis i Arktis i gjennomsnitt avtar og at årsaken er en global oppvarming. Et av hovedformålene med CryoSat var å prøve å skaffe data som kunne si noe om hvorvidt dette er riktig eller ikke. Et annet hovedformål var å kartlegge endringer i landisen på Grønland og i Antarktis. Forskerne ønsket der å se om det er en avsmelting fra de ismassene, som bidrar til å øke havnivået. Russland har nedsatt en kommisjon som skal undersøke hva som skjedde med Rokot og søke å finne ut hva som gikk galt. Kommisjonen kommer til å ha nær kontakt med blant andre ESA. Arbeidet ventes å ta i hvert fall noen uker.

Nord og ned: ESA-satellitten Cryosat (over) skulle i minst tre år ha målt istykkelser rundt polområdene. Men oppskytingen fra Plesetsk (under) endte med styrt i Arktis. Se også side 59. (ESA)

OPPTATT AV ROMMET? Ønsker du å annonsere i

Erik Tronstad

?
Annonsepriser: A6 Kr. 450 A5 Kr. 900 A4 (helside)Kr. 1200 A3 (tosiders) Kr. 2000 Vedlegg i utsendelse kr. 1600, med eventuelt vekttillegg. Priser for farger og annonsering i flere utgaver etc., kontakt annonseanvarlig:

Intelsat og PanAmSat fusjonerer
Verdens henholdsvis nest største og fjerde største satellittselskaper, Intelsat Ltd. og PanAmSat Holding Corporation, opplyste den 29. august 2005 at en endelig fusjoneringsavtale var på plass. Det er Intelsat som kjøper opp PanAmSat for 3,2 milliarder dollar (rundt 20 mrd. kroner). Fusjoneringen skal være gjennomført i løpet av første semester 2006 og vil resultere i verdens største satellittselskap. De to selskapene opererer til sammen 53 satellitter, omtrent samtlige er geostasjonære kommunikasjons- og/eller kringkastingssatellitter. Intelsat har gjennom over 40 år vært en ledende satellittdistributør av TV, telefon, data etc. Selskapet betjener kunder i 220 land. PanAmSat kan gjennom sin flåte på 25 satellitter nå 98 % av Jordens befolkning. PanAmSats satellitter formidler bl.a. 1991 TV-kanaler over hele verden.

Øyvind Guldbrandsen

maisey@mac.com

10

RomfART 2005-3

bemannet romfart

NASAs neste bemannede måneferder
Av Øyvind Guldbrandsen
Neste bemannede måneferd skal finne sted i 2018. Fire astronauter skal bringes til og fra Månens overflate på hver ferd, på en måte som minner mye om Apolloferdene. Det nye CEV-romfartøyet blir en ”Apollo på steroider” og en ny, 109 meter høy, ekstra kraftig bærerakett skal utvikles.
Alt dette ifølge de nye planene som NASA med brask og bram annonserte den 19. september 2005. CEV-romfartøyet (Crew Exploration Vehicle) blir nesten forbløffende likt Apollo, men større og delvis gjenbrukbart. To nye bæreraketter skal utvikles, begge basert på komponenter fra romfergesystemet. Planene tilsier videre at astronautene på de første måneferdene skal tilbringe fire til syv døgn på måneoverflaten. Ferdene skal etter hvert antakelig resultere i gradvis oppbyging av en permanent bemannet månebase, med rullering av besetning hver sjette måned. Erfaringene fra måneekspedisjonene skal benyttes til påfølgende, bemannede ferder til Mars. En del av teknologien som skal benyttes på måneferdene vil faktisk bli utviklet spesielt med tanke på bemannede Mars-ferder.

romfart 3/2005

11

bemannet romfart
VISJONENE TIL gEOrgE W. BUSH Det var den 14. januar 2004 at USAs president George W. Bush fremla nye, langsiktige målsettinger for NASA. Disse gikk i korthet ut på at man snart fikk se å sende astronautene ut av lav jordbane og tilbake til Månen og videre mot Mars. Litt mer detaljert var retningslinjene følgende: Starte utforskning av Månen med ubemannede sonder i 2008. Pensjonere romfergene og avslutte videre utbygging av den internasjonale romstasjonen (ISS) i 2010. Utvikle en romfergeetterfølger, kalt Crew Exploration Vehicle, som skulle bli operasjonell innen 2014 og som både skulle kunne brukes til å bringe besetninger til og fra romstasjonen ISS, til og fra Månen og under bemannede ferder til Mars. Bemannede ferder til Månen skulle gjenopptas mellom 2015 og 2020 og etter hvert resultere i opprettelse av en permanent bemannet månebase. Måneekspedisjonene skulle brukes til å skaffe erfaringer og teknologi til bruk på påfølgende bemannede ferder til Mars. Noe tidsperspektiv for Marsplanene ble ikke satt, men i denne sammenheng virket det naturlig at

de første ikke ville kunne finne sted før siste halvdel av 2020-tallet eller senere. Dette er nå forskjøvet til en gang mellom 2030 og 2040. Ett problem med å oppfylle disse vidløftige visjonene er at budsjettøkningen NASA kan vente seg de kommende årene er minimale, nesten ikke-eksisterende, til tross for at det å sende folk til Månen og Mars er et betydelig mer ambisiøst foretak enn å holde seg i lav jordbane. Et annet problem er at NASA ennå har mange forpliktelser overfor de internasjonale deltakerne i ISS-prosjektet. Disse blir det hastverk med å få gjennomført dersom romfergene skal settes på bakken i 2010. Forpliktelsene inkluderer oppskyting og tilkobling av de europeiske og japanske romstasjonmodulene. Det er også en del arbeid og generell drift av romstasjonen som vanskelig kan utføres uten romfergen. Siden George W. Bush’ tale har flere store aerospaceselskaper pønsket ut forslag til hvordan det kan bli mulig å oppfylle visjonene til presidenten (eller mer presist, noen rundt ham, inkl. personer i NASA).

Disse forslagene har i løpet av sommeren 2005 blitt vurdert og videreutviklet av hundrevis av personer i NASA, som så la frem de første relativt konkrete, tekniske planene den 19. september 2005. I denne omgang har fokus primært vært rettet mot de neste bemannede månelandingsferdene, de første siden de med Apollo i 1969-1972. CrEW ExpLOrATION VEHICLE Et av de primære elementene i NASAs langtidsplaner blir Crew Exploration Vehicle, eller CEV. Det er

Sammenligning mellom Saturn 5/Apollo-bærerakettene (lengst t.v.) som ble brukt til de bemannede måneferdene i 1968-1972, dagens romferger (nr. to f.v.) og de to nye bærerakettene NASA skal utvikle. Sistnevnte er en kraftig bærerakett, kalt CLV (nr. tre f.v.), som skal skyte opp de bemannede CEV-romfartøyene, og en ekstra kraftig bærerakett (lengst t.h.), som skal skyte opp nyttelaster på opptil 125 tonn. CLV skal benytte én romfergefaststoffmotor i førstetrinnet og et andretrinn med én romfergehovedmotor. Den ekstra kraftige bærerakettens kjernetrinn er en forlenget versjon av romfergens ytre tank, med fem romfergehovedmotorer i bunnen og to påspente, forlengede romfergefaststoffmotorer. (100 feet =≈30,48 m.) (NASA)

12

romfart 3/2005

bemannet romfart

dette fartøyet som skal ta over - Apollo Soyuz Test Project) transporten av astronauter ethadde derimot masser på ter at romfergene etter planen bare 13 tonn. På disse ferdene pensjoneres i 2010. var det langt mindre behov Ifølge NASA skal de førfor banemanøvreringer, og ste, ubemannede CEV-testferfartøyene ble derfor skutt opp dene gjennomføres i 2011, og med bare delvis fulle drivden første bemannede ferden stofftanker. Tilsvarende vil i 2012, altså to år tidligere enn CEV-fartøyene som bare skal Bush anmodet om i visjonene opp i jordbane langt fra trenge han fremla. fulle drivstofftanker, og masCEV skal fra grunnen av sen man sparer inn vil kunne ha en modulær design, det utnyttes ved å ha med flere vil si at fartøyet enkelt kan tonn ikke-trykksatt nyttelast i tilpasses forskjellige behov serviceseksjonen. ved å utstyres med varierCEV-fartøyene skal skytes ende typer moduler. De første opp med totrinns bæreraketårene vil man imidlertid kun ter basert på romfergens fastbenytte en grunnversjon: Det stoffmotorer (se eget avsnitt). er denne man nå har valgt Tilbakevendingen fra jordbane skal bli nesten forbløffende skal skje ved at hovedmotoren lik Apollos kommando-/seri serviceseksjonen avfyres mot viceseksjon av utseende, med fartsretningen, rett før samme en kjegleformet mannskapsseksjon frakobles. Også resten /returkapsel og en sylinderav ferden ned skal skje som formet serviceseksjon med én, med alle andre bemannede dominerende banemanøvreromkapsler: Med varmeskjolringsmotor. NASA-sjef Mike det og bunnen av CEV-kapseGriffin har da også kalt CEV len pekende i fartsretningen, De Apollo-lignende CEV-romfartøyene for ”Apollo på steroider”. og med bruk av fallskjermer (Crew Exploration Vehicle) skal bringe astroFor enkelhets skyld til slutt. nauter opp i verdensrommet fra 2012. Oppvelger å vi her å kalle den Som Apollo, skal CEV-kapskytingene skal skje fra Cape Canaveral i kjegleformede mannskaps-/ selen benytte tre hovedskjerFlorida. (NASA/John Frassanito) returkapselen for bare CEVmer. Men CEV vil bli den førkapselen. Man kunne også ste amerikanske romkapselen kalt den CEVs kommandoseksjon som lander på land. Før landingen astronauter og mer nyttelast under (som Apollo), mannskapskapsel, vil varmeskjoldet bli frakoblet og gi trykk, det vil si inni CEV-kapselen. returseksjon, besetningsmodul osv. plass for oppblåsing av kollisjonsHelt ubemannet vil den kunne CEV-kapselen utgjør kun en del av puter. Putene vil også fungere som bringe mer enn tre tonn forsyninger CEV-romfartøyet. flyteelementer om kapselen skulle under trykk til ISS. CEV-fartøyets serviceseksjon komme ned i en sjø eller i havet. CEV-fartøyets bruttomasse vil skal utstyres med to solcellevinger, Etter landingen vil CEV-kapligge rundt 25 tonn, omtrent hva noe Apollo ikke hadde. En større selen få et nytt varmeskjold og bli romfergen maksimalt kan bringe av forskjell vil være at CEV-fartøyet klargjort for en ny oppskyting. CEV nyttelast til lav jordbane. Men på blir tydelig ”fetere” enn Apollo, ligger dermed an til å bli den første en romfergeferd kommer massen med en diameter på 5½ m, mot gjenbrukbare romkapselen. NASA av selve romfergen i tillegg, pluss Apollos 3,9 m. Dette vil gi CEV-kapregner med å kunne bruke hver romfergebesetningen og alt hva de selen et tre ganger så stort volum CEV-kapsel til om lag 10 romferder. trenger. som Apollos kommandseksjon, De første årene vil CEV-fartøy25 tonn er fem tonn mindre enn men den vil bare få en masse på ene bare brukes til transport av den versjonen av Apollos komhalvannen ganger Apollos komromfarere til og fra ISS. NASA mando/serviceseksjon som ble mandoseksjon, som hadde en masse planlegger seks oppskytinger i året. brukt på måneferdene. Apollos på 5,8 tonn. CEV-fartøyene kan være koblet til månelandingsfartøy på 15 tonn CEV skal konstrueres for å brinISS minst fire til seks måneder om kom i tillegg. De Apollo-versjoge inntil seks romfarere om gangen gangen, men dette skal etter hvert nene som bare ble skutt opp i lav tur/retur verdensrommet. Men kunne økes betraktelig, om nødjordbane med Saturn 1B-bæreraketden kan også skytes opp med færre vendig. ter (Apollo 7, Skylab 2-4 og ASTP

romfart 3/2005

13

bemannet romfart

Under måneferdene vil den ekstra kraftige bæreraketten frakte månelandingsfartøyet og unnslipningstrinnet opp i jordbane. CEV-fartøyet blir senere skutt opp med en besetning på fire og koblet til månelandingsfartøyet. (NASA/John Frassanito)

Tilkoblet ISS vil CEV også fungere som ”livbåt”, en funksjon som i dag besørges av de russiske Sojuzfartøyene (se side 10). CEVs kapasitet på seks personer vil dermed bli nyttig, ettersom dette er den planlagte størrelsen på en fulltallig, permanent ISS-besetning. Sojuz har bare plass til tre personer, og man vil derfor trenge to tilkoblede Sojuzfartøy når ISS-besetningen om et par år skal økes til seks personer, fra dagens to eller tre.

På ferder til og fra ISS vil det normalt bare være tre personer om bord i CEV, pluss det man får plass til av forsyninger til stasjonen. Når ferdene til Månen formodentlig tar til i 2018 vil det være fire personer om bord. Når kapselen returnerer til Jorden med en Mars-besetning skal det etter dagens planer være seks romfarere om bord. INgEN NYE rOMFErgEr ENNÅ Bemannede Apollo-ferder ble innledet med Apollo 7 i 1968 og avsluttet

med den sovjetisk/amerikanske ASTP-sammenkoblingsferden i 1975. Deretter overtok romfergene, en helt ny generasjon romfartøy, som har vært i bruk siden 1981. I denne perioden har det stadig vekk blitt utarbeidet forslag til neste generasjons romfartøy igjen, alt fra modifiseringer av dagens romfergesystemer til helt nye og høyst avanserte ett-trinns-”romfly” som både skulle ta av og lande horisontalt, og "puste inn" oksygen til motorene fra atmosfæren. Selv det ene CEV-

De første årene skal CEV kun brukes til å transportere astronauter og moderate mengder forsyninger til og fra lav jordbane, primært til og fra den internasjonale romstasjonen ISS. (NASA/J. Frassanito)

14

romfart 3/2005

bemannet romfart

Etter at CEV med besetningen har koblet seg til i jordbane, tenner unnslipningstrinnets J2-S-motorer på nytt og sender månelandingsfartøye pluss det nå tilkoblede CEV-fartøyet inn i en bane mot Månen. (NASA/J. Frassanito)

forslaget fra industrien som ble offentliggjort tidligere i 2005 så ut som en miniromferge. Det er derfor liten tvil om at mange vil anse det som et tilbakeskritt når NASA nå har valgt å beholde konvensjonelle bæreraketter, samt vende tilbake til romkapselstadiet for det romfartøyet som ser ut til å bli kjernen i amerikansk bemannet romfart en hel generasjon fremover. NASA fremholder imidlertid at CEV selvsagt vil bli langt mer avansert enn Apollo, særlig på områder som nye, avanserte materialer, elektronikk og datateknologi. At fartøyene av utseende vil ligne på Apollo forklares med at de fysiske lovene ikke har endret seg siden Apollo - eller siden Big Bang, for den saks skyld. Disse tilsier at en kjegleformet romkapsel rett og slett er det enkleste og sikreste konseptet for bemannede romferder. En romkapsel vil bli langt rimeligere å utvikle enn en ny romferge eller et romfly, og den vil kunne bli klar mange år tidligere. Romferger eller romfly ville dessuten vært lite egnet til ferder til Månen og videre utover, og det er jo dit NASA nå skal. Å dra med seg vinger ut av lav jordbane ville for det første vært høyst uøkonomisk. Men NASA tviler også på

om de med dagens midler i det hele tatt ville vært i stand til å utvikle et romfartøy med vinger som ville tålt å møte jordatmosfæren med en fart på 40 000 km/t på vei tilbake fra Månen eller Mars. Romfartøy som vender hjem fra jordbane møter atmosfæren med ”bare” rundt 28 000 km/t. Nå er det gjennom flere tiår brukt store summer på å studere romflyrelatert teknologi, og med de potensielle fordelene romfly har, bør det anses som sannsynlig at slike før eller siden vil bli tatt i bruk for ferder til og fra lav jordbane. Men for øyeblikket virker det altså mindre sannsynlig at verden vil oppleve å ha et slikt i bane rundt seg de nærmeste par tiårene. NYE, rOMFErgEBASErTE BÆrErAKETTEr I dag bringer romfergene både romfarere og tunge nyttelaster til og fra romstasjonen ISS. Etter hvert som planene for etterfølgende romferger og romfly svevde ut i drømmeland, ble det klart for NASA at de ønsket å dele transport av personer og nyttelast på to forskjellige, konvensjonelle bæreraketter: En, etter dagen standard, kraftig rakett, og en ekstra kraftig bærerakett.

Den kraftige bæreraketten skulle bringe de relativt små (sammenlignet med romfergene), bemannede CEV-fartøyene opp i jordbane, mens den ekstra kraftige skulle skytes opp ubemannet og bringe svært tunge nyttelaster (minst 100 tonn) ut i rommet. Den 19. september 2005 ble det offentliggjort hvilke bærerakettkonsepter NASA hadde valgt: Både den kraftige, bemannede, og den ekstra kraftige, ubemannede bæreraketten vil i all vesentlighet være basert på komponenter fra dagens romfergesystem. Det er snakk om faststoffmotorene (SRB), den ytre tanken (ET) og romfergens hovedmotorer (SSME). Sistnevnte sitter det tre av i halen på hver romferge og blir de eneste nevneverdige komponentene fra selve romfergene som skal benyttes. CrEW LAUNCH VEHICLE Bæreraketten som skal skyte opp CEV-fartøyene blir kalt CLV, av Crew Launch Vehicle ("besetningsbærerakett"). CLVs førstetrinn skal utgjøres av én SRB-motor. Andretrinnet skal plasseres på toppen av dette, drives av flytende hydrogen og flytende oksygen og benytte én SSME-motor. CEV-romfartøyet skal plasseres oppå dette igjen, med et

romfart 3/2005

15

bemannet romfart

CEV og månelandingsfartøyet skal gå inn i bane rundt Månen tre døgn etter å ha blitt sendt ut av jordbane. (NASA/J. Frassanito)

lite redningstårn helt øverst. Dersom bæreraketten skulle svikte skal redningstårnet løfte CEV-kapselen med besetningen vekk og muliggjøre en nødlanding i fallskjerm. CLVs løftekapasitet til lav jordbane vil naturlig nok tilsvare massen til CEV, dvs. 25 tonn. Men kapasiteten kan økes til 32 tonn dersom faststoffmotoren i førstetrinnet utstyres med fem i stedet for fire segmenter. Valget av CLV-rakett var noe overraskende. De fleste forhåndsspekulasjonene gikk ut på at NASA ville velge en, eller helst begge EELV-Heavy-rakettene (Evolved Expendable Launch Vehicle) til å skyte opp CEV-fartøyene. Da hadde man fortløpende kunnet velge mellom Atlas V Heavy eller Delta IV Heavy, som begge er topp moderne bæreraketter. Delta IV Heavy har allerede fløyet én gang (se Romfart nr. 1-2005, side 6), mens Atlas V foreløpig bare har vært skutt opp i den middels kraftige utgaven, med et førstetrinn bestående av ett kjernetrinn. I begge EELV-Heavyutgavene består førstetrinnet av tre sammenbuntede kjernetrinn. Det er tydelig at NASA la vekt på at både CLV og den ekstra kraftige bæreraketten skulle basere seg på felles komponenter (SSME/

SRB). Det har også spilt inn at disse komponentene allerede er sertifisert for bemannede oppskytinger. Dette vil også gjøre det enklere å sertifisere den ekstra kraftige bæreraketten for bemannede oppskytinger, om det skulle bli aktuelt. DEN EKSTrA KrAFTIgE BÆrErAKETTEN Den ekstra kraftige, i utgangspunket ubemannede bæreraketten skal benytte en forlenget utgave av romfergens ytre drivstofftank som kjernetrinn. I likhet med romfergens ytre tank vil kjernetrinnet være fylt med flytende hydrogen og oksygen. Under kjernetrinnet skal det plasseres hele fem SSME-motorer. To forlengede SRB-faststoffmotorer skal påspennes kjernetrinnet, én på hver side. Nyttelastdekselet skal plasseres på toppen av kjernetrinnet og vil ha samme diameter som det, det vil si 8 m. På måneferdene vil et unnslipningstrinn plasseres på topen av kjernetrinnet, med et månelandingsfartøy inni et nyttelastdeksel på toppen av dette igjen. Den ekstra kraftige bæreraketten vil ha en løftekapasitet på 110125 tonn til lav jordbane. 125 tonn er om lag 25 % mer enn massen til en romferge, inkludert maksimal

nyttelast. Men den er rundt 14 tonn mindre enn det de tyngste Apollo/ S4-B-kombinasjonene hadde i parkeringsbane rundt Jorden. S4-B var Saturn 5-rakettens 3. trinn, som sendte Apollo-fartøyene ut av lav jordbane og mot Månen. Den ekstra kraftige bæreraketten blir altså noe annerledes enn de fleste bærerakettene, basert på romfergekomponenter, som tidligere har vært foreslått. På disse, som Shuttle-C og -Z, tenkte man seg nyttelastseksjonen plassert på siden av tanken, der romfergen i dag er plassert, samt to eller tre SSME-motorer plassert under nyttelastseksjonen, i stedet for under den ytre tanken. Med en slik løsning ville man klare seg med færre modifiseringer av den ytre tanken og av oppskytingsrampen, som av brønnen som leder bort eksosgassene fra hovedmotorene. Men i de fleste tekniske henseender er det mer fornuftig å plassere nyttelasten på toppen av en bærerakett, siden dette gir en bedre utnyttelse av løftekapasiteten. Man klarer seg med en enklere bærestruktur i kjernetrinnet og et enklere nyttelastdeksel. Dessuten blir skyvekraften fra rakettmotorene og de aerodynamiske belastningene

16

romfart 3/2005

bemannet romfart

mer symmetriske og enklere å håndtere. Selv om det har vært mange forskjellige forslag til en fremtidig, ekstra kraftig bærerakett, var det ikke overraskende at valget falt på et konsept basert på romfergekomponenter. NASA-sjef Michael Griffin har hele tiden ivret for dette. Romfergesystemet regnes tross alt som relativt sikkert. De fleste problemene med det har vært tilknyttet selve romfergen, og den skal som nevnt tas ut av bruk i 2010. Romfergesystemet er også velprøvd, har godt etablert infrastruktur og arbeidskraft bak seg og er med god margin den kraftigste bæreraketten i bruk i dag. Dagens romferger er usedvanlig allsidige romfartøy, men systemet er temmelig ineffektivt til ren nyttelasttransport, ettersom massen av selve romfergen sluker rundt ¾ av løftekapasiteten. Av den grunn har vesentlig svakere bæreraketter som

Proton, EELV-Heavy og Titan IV omtrent samme kapasitet som romfergen, målt i ren nyttelast. LAV rISIKO NASA oppgir at sannsynligheten for en fatal svikt under en CEVromferd til jordbane skal ligge på 1:2000. Dette er i så fall nesten ti ganger så sikkert som romfergen, som nå oppgis å ligge på 1:220. I tidlige år var romfergesystemet oppgitt å være nesten absurd mye sikrere enn dette, men etter to katastrofer på 114 ferder har disse anslagene vist seg å langt fra holde stikk. Om man dermed kan stole på CEV-tallene gjenstår å se, men selve konseptets natur er betydelig sikrere enn romfergens: CEV-fartøyet er utstyrt med et redningstårn de første minuttene av oppskytingsfasen. Romfergen har ikke noe tilsvarende unnslipningssystem. CEV vil benytte to rakettmotorer for å kom-

me seg nesten helt opp i bane (én SRB og én SSME), mot romfergens fem (to SRB, tre SSME). Dermed har man færre elementer som kan svikte. CEVs varmeskjold vil være godt beskyttet av serviceseksjonen under omtrent hele ferden, og vil befinne seg på toppen av bæreraketten, hvor uansett ingen fallende biter ville nå frem. En av de største hodepinene med romfergen er nettopp det svære og sårbare varmeskjoldet, som ligger åpent til for hakking av de stadig fallende bitene fra den ytre tanken (se side 34-39 og 50-59). Og romfergen må styres aktivt gjennom atmosfæren tilbake til Jorden, via en serie kompliserte manøvre. Selv om romkapsler til en viss grad kan styres gjennom atmosfæren, vil tilbakevendingen gå tålelig bra bare man passer på å peke varmeskjoldet i omtrent riktig retning (og knapt nok det) i starten av tilbakevendingen, og åpner fallskjermene til slutt.

På denne illustrasjonen er tre astronauter ute på måneoverflaten. Men etter planen skal opp til fire astronauter bli med ned på overflaten på hver CEV-ferd. (Illustrasjon: NASA/John Frassanito and Associates)

romfart 3/2005

17

bemannet romfart

Månelaningsfartøyets oppstigningstrinn skal skytes opp fire til syv døgn etter landingen. (NASA/J. Frassanito) Resten av turen ned vil stort sett gå av seg selv. MÅNEFErDENE Måneferdene, som etter dagens planer skal ta til med CEV-fartøy i 2018, vil som nevnt ha mange likhetstrekk med Apollo-måneferdene. Men flere markante forskjeller finnes også: Den første vil være at fire astronauter skal bli med på hver CEVmåneferd. Apollo hadde med tre om gangen. Den andre vil være oppskytingen. Mens hver Apollo-måneferd ble gjennomført med én Saturn 5oppskyting, vil hver CEV-måneferd i kreve to oppskytinger: Først skytes et unnslipningstrinn (motstykket til Saturn 5s tredjetrinn), med et månelandingsfartøy på toppen, opp i lav jordbane med den ekstra kraftige bæreraketten. Makismalt 30 døgn senere bringer en CLV-rakett CEV-fartøyet med de fire astronatuene opp i samme bane. Her kobler det seg sammen med månelandingsfartøyet/unnslipningstrinnet før sistnevnte tenner og sender hele stasen ut av lav jordbane og inn i en bane mot Månen. Unnslipningstrinnet kastes av like etter. Unnslipningstrinnet skal drives av flytende hydrogen og flytende oksygen og benytte to J-2S-motorer. Dette er en modifisert versjon av J-2 motorene, som ble benyttet i Saturn 5-rakettenes 2. trinn (fem stk.) og 3. trinn (én stk.) Ferden til Månen vil ta tre døgn, det samme som Apollo brukte. I nærheten av Månen bremses CEV/ månelandingsfartøyet opp slik at den går inn i bane rundt Månen. I motsetning til Apollo skal CEV kunne gå inn i polbane rundt Månen. Apollo kunne bare gå inn i lavt inklinerte baner rundt Månen, og alle landingene måtte derfor skje i nærheten av Månens ekvator. Fra en polbane kan et hvert punkt på måneoverflaten nås. Dette er vesentlig, ettersom NASA har ønske om å konsentrere måneferdene og senere utbygging av permanent bemannede baser til Månens sydpolområde. NASAs interesse for Månens sydpol skyldes sterke indiser på at det kan eksistere vann i form av iskrystaller begravd i støvet her. Dette vil være en uvurderlig ressurs ved senere etablering av permanent bemannede baser på Månen. Dessuten er enkelte fjelltopper her under tilnærmet konstant solbelysning, med den betydningen det har for tilgjengeligheten av solenergi. I månebane kobler månelandingsfartøyet seg fra CEV og setter kursen mot Månens overflate. Mens Apollo etterlot én av de tre astronautene i kommando/serviceseksjonen i bane rundt Månen, skal alle de fire CEV-astronautene bli med ned på overflaten. CEV-fartøyet blir altså etterlatt ubemannet i bane rundt Månen, noe man ikke tok sjansen på med Apollo. Det er for øvrig snakk om et helt nytt månelandingsfartøy, ikke bare et modifisert Apollo-månelandingsfartøy Også rakettmotorene i månelandingsfartøyets nedstigningstrinn vil forbrenne flytende hydrogen og flytende oksygen. Dette er en vesentlig

18

romfart 3/2005

bemannet romfart

mer energirik drivstoffblanding enn hydrasin/nitrogentetraoksid, som ble benyttet både i Apollos månelandigsfartøy og serviceseksjon. Men det er vanskeligere å bruke, fordi flytende hydrogen krever stor plass (har lav tetthet) og må være kraftig nedkjølt (-253°C) for å holdes flytende under normalt trykk. Drivstofftankene i romfartøy er av vekthensyn så tynne at de ikke tåler høytrykkslagring. Oppholdet på Månen skal først vare i fire døgn, men deretter skal det økes til syv. Apollo-astronautene tilbrakte på det meste tre døgn på Månen. Turen tilbake til Jorden vil være meget lik for CEV og Apollo: Månelandingsfartøyets oppstigningstrinn skytes opp og etterlater nedstigningstrinnet på måneoverflaten. CEVs nedstigningstrinn vil imid-

lertid inneholde en del utstyr som vil komme til nytte under senere landinger i nærheten. I månebane kobler oppstigningstrinnet seg sammen med CEVs mannskaps-/serviceseksjon, astronautene kryper over i dette, etterlater månelandingsfartøyets oppstigningstrinn i bane rundt Månen mens de selv setter kursen mot Jorden. I nærheten av Jorden frakobles CEVs serviceseksjon. Både denne og CEV-kapselen suser direkte inn i atmosfæren. Men bare sistnevnte er utstyrt med varmeskjold og overlever ferden gjennom atmosfæren. CEV-kapslen skal lande til lands, men kan som nevnt også lande til vanns. Apollo, og forløperne Mercury og Gemini, landet til vanns (i Stillehavet), men alle kunne til nød ha landet på land.

Dette ville imidlertid ha vært mer brutalt og ble derfor unngått. UBEMANNET UTFOrSKNINg AV MÅNEN Etter Apollo 17-ferden i desember 1972 ble det ikke bare bråstopp i all bemannet aktivitet ved Månen. Ubemannet aktivitet har det heller ikke vært særlig mye av siden da. For USAs vedkommende bare to ferder: Clementine og Lunar Prospector, begge små, ubemannede månesatellitter på 1990-tallet. Med den nye månesatsingen planlegger NASA å starte en ustrakt utforskning av Månen med ubemannede romfartøy. Dette vil foregå parallelt med utviklingen og uttestingen av CEV-fartøyene. Et av de primære målene blir å bekrefte hvorvidt, og i så fall hvor hen og hvor mye vann som finnes

NASA vil trolig følge opp de innledende CEV-ferdene til Månen med etablering av månebaser. Tallrike konsepter for slike er blitt studert siden før Apollo, men vi må nok vente til 2020-tallet før den første blir realisert. Det er langt fra avgjort hvordan den da vil se ut, men illustrasjonen under antyder én potensiell løsning. Tegningen ble offentliggjort i 1986, på en NASA-kongress om mulige framtidsaktiviter. I forgrunnen ses et kjøretøy ikke ulikt de som ble benyttet på Apollo 15-17, men med et ekstra, fremre hjulpar. (Illustrasjon: NASA/ Dennis Davidsen)

romfart 3/2005

19

bemannet romfart

I tillegg til bærerakettenes faststoffmotorer blir CEVs tilbakevendingskapsel, med astronautene om bord, den eneste delen som vender helskinnet tilbake til Jorden. (NASA/ John Frassanito)

på Månen i form av is under overflaten. Man ønsker også å fremstille en global og langt mer detaljert geologisk, kjemisk og topografisk database over Månen enn den man har i dag. Man har foreløpig ikke offentliggjort detaljerte planer, men det vil dreie seg om både romfartøy i bane rundt Månen og mobile landingsfartøy med utstyr til å bore ned i overflaten. Banesonden vil være beslektet med den nylig oppskutte Mars-sonden Mars Reconnaissance Orbiter (se side 22). MÅNEBASEr NASA tar sikte på å gjennomføre minst én CEV-måneferd pr. halvår. Dette er omtrent samme frekvens som Apollo-månelandingsferdene. Men til tross for at det i sin tid forelå mange og ambisiøse planer, ble altså ikke de seks Apollo-landingsferdene fulgt opp av noe videre bemannede aktiviteter verken på Månen eller Mars. CEV-måneferdene skal derimot holde frem, er det meningen, og vil kunne resultere i en gradvis oppbygging av én, med tiden kanskje flere, permanent bemannede månebaser.

Også på dette området er det sparsomt med offisielle planer, men det synes klart at man under etablering av en månebase skal benytte de samme månelandingsfartøyene, men meddbringende en boligmodul eller andre nødvendigheter i stedet for oppstigningstrinnet. Disse vil skytes opp med den ekstra kraftige bæreraketten og foreta ferden til Månen ubamannet, uten å koble seg til noe CEV-fartøy underveis. Besetningene vil foreta turen til Månen som allerede beskrevet. NASA ser for seg at hver besetning skal tilbringe seks måneder på Månen når tilstrekkelige fasiliteter er på plass. CEV-fartøyet vil da kretse ubemannet rundt Månen i alle disse månedene. Besetningen på overflaten skal først forlate Månen etter at en ny har ankommet, samme praksis som på ISS i dag. gENErALprØVE FØr MArS Selvsagt er man interessert i å utforske Månen, men en av de viktigste grunnene til at NASA skal tilbake dit med mennesker er å skaffe erfaringer til senere bemannede ferder til Mars. Dette ifølge retningslinjene i talen Bush leste opp.

Derfor planlegger NASA at mye av teknologien og utstyret skal utvikles vel så mye med tanke på Mars-ferder som på de nærmere forestående måneferdene. Eksempelvis skal rakettmotorene i både CEVs serviceseksjon og månelandingsfartøyets oppstigningstrinn benytte flytende metan og flytende oksygen. Denne drivstoffkombinasjonen har aldri før vært brukt på romferder. Men NASA regner med å kunne produsere metan ut av Mars-atmosfæren og bruke dette til returferdene til Jorden. Dette vil være en enorm fordel fremfor å dra med seg alt det nødvendige drivstoffet fra Jorden. NASA vil derfor først som sist sette i gang utvikling av rakettmotorer som benytter metan. Det er også blitt sagt at CEVromfartøyet vil konstrueres med tanke på en bemannet Mars-ferd. Uten atomrakettmotorer eller andre nye, fancy fremdriftsystemer vil en slik ferd ta noe slikt som 2½ år, hvorav drøyt halvparten av tiden på eller ved Mars. Men det er kommet motstridende opplysninger om CEV-kapselen faktisk skal bli med til Mars, kanskje til om med fungere som cockpit på landingsfartøyet,

20

romfart 3/2005

bemannet romfart

eller om den bare skal bringe en seksmannsbesetning tur/retur et Mars-fartøy i jordbane på starten og slutten av ferden. Sannheten er nok at NASA ikke har bestemt seg, siden Mars-ferder ligger så langt frem i tid. Men uansett løsning vil man selvsagt ha med større oppholdsmoduler på ferden, slik at astronautene slipper å bo i CEV-kapselen under hele reisen. Mars-landingsfartøyet må også være av en helt annen konstruksjon enn månelandingsfartøyet, spesielt fordi man må ta hensyn til eksistensen av en atmosfære under nedstigingen og en vesentlig kraftigere tyngdekraft under oppskytingen fra Mars. Den ekstra kraftige bæreraketten vil passe utmerket til å skyte opp elementene til et Mars-romfartøy. Med fire til fem oppskytinger vil man kunne sette sammen et komplett, 500-tonns Mars-fartøy i bane rundt Jorden. Med romfergen eller noen av dagens kraftigste bæreraketter ville man trolig trenge fem til ti ganger så mange oppskytinger. Det er ikke satt noe tidsskjema for når det kan bli aktuelt med bemannede Marsferder, da dette er avhengig av hvordan måneferdene forløper. Men det antydes nå at det trolig ikke vil skje før etter 2030. Da burde i alle fall de nye bærerakettene være godt utprøvd. KOSTNADEr NASA har beregnet at kostnadene til og med den første bemannede måneferden vil bli på 104 milliarder dollar. Dette er ”bare” 55% av kostnadene for Apollo-prosjektet, når man justerer for inflasjon. Den vesentligste årsaken til dette er at det aller meste av Apolloteknologien måtte utvikles nærmest fra grunnen av. NASA forventer at lite av pengene til de nye måneferdene vil komme i form av økninger i budsjettet. Det hvite hus

har forespeilet en budsjettøkning på 5% pr. år de neste tre årene, deretter bare 1% de påfølgende to årene. NASA vil derfor måtte finne mesteparten av pengene innen eksisterende budsjettrammer. Det er derfor man tilsynelatende har slikt hastverk med å pensjonere romfergene og avslutte byggingen (men ikke driften) av ISS. Disse og tilknyttede programmer spiser opp bortimot halvparten av NASAs årlige budsjett på rundt 16 milliarder dollar, og man vil i all hovedsak satse på å hente ressursene herfra. Nå viser nesten all erfaring at slike gigantprosjekter har en tendens til å sprenge alle budsjett- og tidsrammer. Mange frykter at dette vil skje igjen, og at dette vil gå ut over andre romprosjekter, som jordobservasjoner, astronomiske satellitter og ubemannede ferder til de andre planetene.

Men det virker som om dette er noe NASA-ledelsen har hatt i bakhodet, og forsøker å unngå ved å satse på relativt konvensjonell, velprøvd og trygg teknologi. Så får de heller tåle å bli kritisert for konservativ tankegang. Selv om NASA skulle holde budsjettet, spør mange seg om Kongressen vil bevilge de nødvendige pengene, nå som man har krigen i Irak og ettervirkningene av orkaner som Katrina å hanskes med. Til det svarer NASA-sjef Griffin at ”vi snakker om å returnere til Månen i 2018. Det vil bli mange flere orkaner og naturkatastrofer før det… Men romprogrammet er en langtidsinvestering… Når vi får en orkan, legger vi ikke ned Luftvåpenet eller Marinen. Og vi kommer ikke til å legge ned NASA.”

Oppblåsbare kollisjonsputer under CEVs tilbakevendingskapsel demper støtet fra landingen, som fortrinnsvis skal skje på land. (NASA/John Frassanito)

romfart 3/2005

21

utforskning av solsystemet

Mars Reconnaissance Orbiter:

"Spionsatellitt" på vei mot Mars
Av Erik Tronstad
Mars Reconnaissance Orbiter (MRO) er navnet på NASAs nyeste ubemannede romfartøy til Mars. MRO skal ikke lande på Mars, men gå inn i lav bane rundt planeten. Fra den banen skal romfartøyet gjøre en rekke observasjoner av Mars og omgivelsene. Først og fremst skal MRO kartlegge deler av Mars med høyere oppløsning enn noe tidligere romfartøy har gjort.
VELLYKKET OPPSKYTING Atlas 5-bæreraketten med MRO startet sin ferd fra Jorden til Mars klokken 13.43.02 norsk sommertid, fredag 12. august 2005. Det skjedde fra oppskytingsplattform 41 ved Cape Canaveral Air Force Station i Florida, USA. Dette var første gang et interplanetarisk romfartøy ble skutt opp med en Atlas 5. Det var også første gang, siden Pioneer Venus ble skutt opp i mai 1978, at et interplanetarisk romfartøy ble skutt opp med noen som helst variant av Atlas, Atlas V-bæreraketten som Mars Reconnaissance Orbiter benyttet hadde to trinn og var uten påspente faststoffmotorer. Etter sin andre avfyringsperiode sendte det øvre Centaur-trinnet Mars Reconnaissance Orbiter ut av parkeringsbane rundt Jorden inn i en bane mot Mars. Oppskytingen var tilnærmet prikkfri. Mars Reconnaissance Orbiter (MRO) foretok en banejustering natt til søndag 28. august 2005 (norsk sommertid). Foruten å justere kursen mot Mars var formålet å prøve de seks hovedmotorene. Neste gang de skal brukes, er når MRO skal plasseres i bane rundt Mars, noe som skal skje 10. mars 2006. Da skal de seks hovedmotorene brenne i 25 minutter. Til å begynne med vil MRO gå i en meget langstrakt bane, på 300 km x 44 500 km rundt Mars Før MRO går inn i Mars-bane, er det planlagt ytterligere tre banejusteringer, om det blir behov for dem. Disse banejusteringene skal foretas med mindre motorer på MRO, ikke med de seks hovedmotorene. ROMFARTØYET I fullt utfoldet tilstand er MRO 6,5 m høy. Mellom ytterkantene på de to solcellepanelene er det 13,6 m. Hvert panel er på 5,35 m x 2,53 m. Når Mars er lengst fra Solen, og MRO i bane rundt Mars, vil solcellepanelene levere omtrent 2 kW med strøm. For kommunikasjon med Jorden har romfartøyet en parabolantenne som er 3 m i diameter. Massen av hele romfartøyet er 2180 kg, hvorav 139 kg er vitenskapelige instrumenter og 1149 kg er drivstoff og gas-

Størrelsen på Mars Reconnaissance Orbiter (MRO) sammenliknet med Mars Global Surveyor (MGS) og 2001 Mars Odyssey. (NASA/JPL)

22

romfart 3/2005

utforskning av solsystemet

ser for å sette drivstofftankene under trykk. Datamaskinen om bord er en spesialversjon av en PowerPC-prosessor på 133 MHz. Det høres kanskje ikke så imponerende ut. Dette er imidlertid en spesialversjon, som blant annet er spesialkonstruert for å motstå de ødeleggende virkningene av partikkelstrålingen i rommet. Maskinen har et hurtigminne på 128 MB, også det spesialbygd for bruk i rommet. Dessuten har den et fastminne på 160 GB. Totalt har MRO 20 små rakettmotorer, med forskjellig skyvekraft. De seks største har en skyvekraft på 170 N. Hovedformålet med dem er å bremse ned romfartøyets hastighet ved ankomst Mars så mye at det kan gå inn i bane rundt planeten. Alle seks kommer da til å brenne samtidig. Ved å bruke flere mindre motorer, istedenfor én stor, reduserer man sjansene for at motorsvikt skal hindre romfartøyet i å komme inn i Mars-bane. Seks middels store motorer har hver en skyvekraft på 22 N. De skal brukes til de fleste banejusteringer underveis til Mars. De kommer også til å bli mye brukt de første månedene i bane rundt Mars, når MRO skal bruke aerodynamisk nedbremsing (se side 25-27) for å komme inn i ønsket sluttbane rundt Mars.

De åtte minste rakettmotorene har en skyvekraft på 0,9 N. Normalt kontrolleres stillingen til MRO i rommet ved hjelp av tre svinghjul, hvert på 10 kg. Om et svinghjul går i «metning», kan disse rakettmotorene brukes til å «tømme» et svinghjul for spinn. Motorene skal også brukes til å kontrollere romfartøyets stilling under banejusteringer. VITENSKAPELIGE FORMÅL Mars er i dag en tørr planet, der trykket på overflaten er for lavt til at flytende vann kan forekomme. Man har imidlertid mange indisier på at det i perioder tidligere i Mars’ historie må ha vært flytende vann der, i hvert fall i enkelte områder av planeten. Det er klart slått fast av undersøkelsene de to Mars-kjøretøyene Spirit og Opportunity hittil har gjort. Observasjoner fra Marsbane har også vist mange strukturer på overflaten, som mest sannsynlig er dannet av flytende vann. Dog er man ikke helt sikre på dette. Det er blant de områdene der man håper MRO skal gi ny innsikt. De overordnede vitenskapelige målene med MRO er: • Forbedre vår forståelse av det nåværende klimaet på Mars. Heri inngår de prosessene som har formet og modifisert planetens overflate. Spesielt er man interessert i å

vite mer om i hvilken grad vann har spilt en rolle i prosesser på overflaten. •Finne steder der spor etter flytende vann kan indikere at forholdene kan ha vært gunstige for biologisk aktivitet, eller hvor det til og med kan tenkes å være levende organismer nå. •Finne og karakterisere fremtidige landingssteder på Mars, for både ubemannede og bemannede romfartøyer. VITENSKAPELIGE INSTRUMENTER For å nå disse målene har MRO med seks vitenskapelige instrumenter: •Et høyoppløsningskamera (High Resolution Imaging Science Experiment). Instrumentet vil gi de mest detaljrike bildene noe romfartøy hittil har tatt av Mars-overflaten. Kameraet skal ta bilder i striper som er omtrent 6 km brede. På bilder tatt fra 300 km høyde vil hvert bildeelement ha en utstrekning på 30 cm. Dette er en oppløsning som er minst dobbelt så god som de hittil beste bildene tatt av Mars. De beste bildene som til nå er tatt, er tatt med et kamera i Mars Global Surveyor (MGS) og med en meget spesiell teknikk (se Romfart

Høyoppløsningskameraet til MRO under bygging. (Ball Aerospace)

I et renrom ved Kennedy-romsenteret monteres hovedkomponentene til MRO. (NASA/KSC)

romfart 3/2005

23

utforskning av solsystemet

De seks hovedmotorene på MRO avfyres, for å plassere romfartøyet i Mars-bane. (NASA/JPL/Corby Waste) nr. 2-2005 s ide 13.) MGS har derfor bare tatt en håndfull bilder med en bildepunktavstand på nær 50 cm. MRO kommer til å ta langt flere bilder med over dobbelt så høy oppløsning. Som en tommelfingerregel må man ha minst tre bildeelementer for å se formen på et objekt. MRO vil følgelig ta bilder der man kan skille objekter med utstrekninger ned til omtrent 1 m. Ved å ta bilder av samme område fra ulike vinkler, kan forskerne lage stereobilder. På dem vil de kunne se høydeforskjeller helt ned til bare 25 cm. Et eksempel på bruk av kameraet er å se etter store steiner i det som ser ut som uttørkede elveleier. Dersom det ligger slike steiner der, tyder det på at det kan ha rent flytende vann der. Om det ikke ligger store steiner i disse strukturene, er det mer sannsynlig at de er dannet av isbreer eller lavastrømmer. •Et rekognoseringsspektrometer (Compact Reconnaissance Imaging Spectrometer for Mars). Instrumentet observerer samtidig på mange bølgelengder reflektert sollys fra Mars. Hvor mye lys som mottas på hver bølgelengde, sier noe om hva slags stoffer som er på Mars-overflaten i akkurat det området instrumentet ser på. Forskerne er spesielt interessert i å se etter mineraler som kan tilskrives aktivitet fra flytende vann på Mars. For instrumentet er det gitt høyeste prioritet til å lete etter områder med vannrelaterte mineraler, som karbonater, leirer og salter. •Et omgivelseskamera (Context Camera). Kameraet skal ta bilder over et 30 km bredt område. De fleste av bildene med dette kameraet skal tas slik at den 6 km brede bildestripen fra høyoppløsningskameraet eller rekognoseringsspektrometeret eller begge ligger i sentrum av bildefeltet til omgivelseskameraet. Hovedformålet med kameraet er å vise omgivelsene for observasjonene som de to andre nevnte instrumentene gjør. Oppløsningen på bildene fra dette kameraet er 6 m per bildepunkt. Det er godt nok til at bildene fra det også vil brukes til flere vitenskapelige formål. •Et globalt overvåkningskamera (Mars Color Imager). Kameraet skal daglig ta bilder som dekker hele Mars. Formålet er å observere forandringer i atmosfæren og på overflaten til Mars. Kameraet har et ekstremt vidvinkelobjektiv. Med det kan MRO ta bilder som viser hele Mars, fra horisont til horisont, under romfartøyet. Kameraet kan ta fargebilder og observere i den ultrafiolette delen av spekteret. Oppløsningen varierer i området 1-10 km per bildeelement. Bildene fra det globale overvåkningskameraet vil bli brukt til å lage daglige værkart for Mars. De vil også bli brukt til å følge årstidsbestemte endringer på Mars-overflaten. Eksempler på det er vekst og reduksjon i utstrekningen av polkalottene, frostavsetninger og vindbåren frakt av støv på overflaten. Dette kameraet er i stor grad en kopi av et kamera som også var med på Mars Climate Orbiter (MCO). Kameraet på MRO er imidlertid noe forbedret i forhold til det MCO hadde. MCO gikk tapt i september 1999, idet romfartøyet skulle gå inn i bane rundt Mars (se Smånytt om Romfart nummer 3/2000 og nummer 5/1999) •Et klimainstrument (Mars Climate Sounder). Instrumentet skal

24

romfart 3/2005

utforskning av solsystemet

observere vanndamp, støv, iser og temperaturer i Mars-atmosfæren. Det skal gi data om hvordan disse varierer med høyde, hvordan de er fordelt rundt planeten og overvåke hvordan de varierer fra dag til natt og gjennom årstidene. Klimainstrumentet har omtrent de samme vitenskapelige formål som et tidligere, og mye tyngre, tilsvarende instrument, som var med både MCO og Mars Observer. Som nevnt ovenfor gikk MCO tapt i september 1999. Mars Observer gikk også tapt idet romfartøyet var fremme ved Mars i 1993 (se Nytt om Romfart nummer 3/1993 side 19-21 og nummer 1/1994 side 1819). •En undergrunnsradadar (Shallow Subsurface Radar). Radaren består av to antenner, som går 5 m ut på hver side av MRO. Antennene er sammenfoldet idet MRO skytes opp, drar til Mars og inn i Mars-bane. Først etter at den aerodynamiske nedbremsingen (se neste side) er ferdig, skal antennene foldes ut. Radaren skal brukes til å kartlegge strukturer under overflaten på Mars, i den øverste kilometeren av skorpen. Det skjer ved at den sender ut korte radiopulser ned mot overflaten. Radiopulsene trenger ned i overflaten og reflekteres fra grenser mellom ulike lag i skorpen. I den øvre delen av Mars-skorpen skal radaren kartlegge lag med is, bergarter og eventuelt lommer med flytende vann, om slike finnes. Radaren vil greie å skille mellom lag med forskjellig kjemisk sammensetning eller fysisk tilstand (for eksempel fast form kontra flytende form) med en tykkelse ned til bare 10 m. Radaren til MRO skal i prinsippet gjøre det samme som MARSISinstrumentet på ESAs Mars Express (se "Mars Express´ radarantenner foldet ut", Romfart 2-2005 side 7). Radaren til MRO vil imidlertid ikke «se» så dypt ned under overflaten som radaren på Mars Express. Til gjengjeld vil radaren til MRO gjøre

observasjoner med høyere oppløsning og se flere detaljer i lagene i skorpen. I tillegg til observasjonene som skal gjøres med de seks instrumentene, skal andre systemer i MRO brukes til to andre typer undersøkelser: •Kartlegging av variasjoner i Mars’ gravitasjonsfelt. Gravitasjonsfeltet fra Mars, som fra andre planeter, har små ujevnheter og variasjoner. De skyldes for eksempel ulik fordeling av massen under planetskorpen, at det noen steder er materialer med større tetthet under skorpen enn andre steder, at det noen steder er enorme vulkankjegler eller fjell, mens det andre steder er sprekker i overflaten, osv. Variasjoner i gravitasjonsfeltet gjenspeiler seg i små variasjoner i bevegelsen av MRO rundt Mars. Man kan følge banen til MRO med stor nøyaktighet. Indirekte kan man på den måten kartlegge variasjoner i Mars’ gravitasjonsfelt, som igjen

sier noe om forholdene i planetens indre. Denne teknikken har tidligere vært brukt med romfartøyer i bane rundt Mars. Slik har forskerne blant annet fått data om regionale forskjeller i tykkelsen på Mars-skorpen og sett årstidsvariasjoner i tykkelsen på polkalottene. MRO skal gå i en lavere bane enn tidligere romfartøyer. Derfor vil MRO gi mer detaljerte data om variasjonene i Mars’ gravitasjonsfelt. •Kartlegging av Mars-atmosfærens struktur. Om bord i MRO er meget følsomme akselerometre. De skal med stor nøyaktighet måle nedbremsingen MRO utsettes for, når romfartøyet passerer gjennom de øvre delene av atmosfæren i den aerodynamiske nedbremsingsfasen. Hvor mye MRO bremses ned under en passering gjennom atmosfæren, er proporsjonalt med atmosfærens tetthet. Slik får man data om forholdene i atmosfæren, kanskje helt ned til 95 km høyde.

Hele romfartøyets areal skal brukes i de flere hundre omgangene med aerodynamisk nedbremsing i Mars-atmosfæren. (NASA/Corby Waste)

romfart 3/2005

25

utforskning av solsystemet
TEKNOLOGISKE FORMÅL Utover de vitenskapelige formålene med MRO, er det også en del teknologiske formål romfartøyet skal benyttes til: • Electra er en teknologipakke i MRO. Med den skal MRO gi støtte til navigasjon for og til kommunikasjon med andre romfartøyer, både når de nærmer seg Mars og opererer på Mars-overflaten. Electra bruker UHF-radio til å videresende kommandoer fra Jorden til roboter på Mars-overflaten. Likeledes skal pakken brukes til å motta tekniske og vitenskapelige data fra roboter på Mars-overflaten og videresende dem til Jorden. Det er roller som 2001 Mars Odyssey og MGS i dag brukes til, i forhold til kjøretøyene Spirit og Opportunity. Via Electra kan MRO kommunisere med fartøyer på Marsoverflaten med hastigheter på fra 1 kbit/s til 2 Mbit/s. Sett fra et fartøy på overflaten, må MRO være minst 20° over horisonten for at de to skal kunne kommunisere med hverandre. Når romfartøy med kompatible systemer nærmer seg Mars, vil signaler fra Electra gi data om hastigheten og avstanden det innkommende romfartøyet har i forhold til Mars. Det vil gjøre det mulig å lande romfartøy på Mars med større nøyaktighet enn i dag. Sammen med posisjonen til MRO kan Doppler-data fra Electra gi bedre posisjonsbestemmelse av en robot på Mars-overflaten. •Et optisk navigasjonskamera er en del av en utprøving av en navigasjonsteknikk. Beregnede posisjoner for de to Mars-månene, Phobos og Deimos, vil bli sammenliknet med observasjoner dette kameraet gjør av de to månene mens MRO nærmer seg Mars. MRO er ikke avhengig av denne navigasjonsmetoden, men den kan gi bedre navigasjonsdata for fremtidige romfartøyer som nærmer seg Mars. •Kommunikasjon i Ka-båndet. Man skal sammenlikne denne

Over: Radaren i full sving med å sende ut radiopulser mot Mars-skorpen og motta reflekterte pulser. Nede i forgrunnen på tegningen ses et snitt ned gjennom skorpen, med tenkt lagdeling og tenkte lommer med vannis og flytende vann. (NASA/JPL/Corby Waste)

Klimainstrumentet skal observere Mars-atmosfæren både parallelt med overflaten og ned gjennom atmosfæren. (NASA/Corby Waste)

26

romfart 3/2005

utforskning av solsystemet

Oppskytingen av Mars Reconnaissance Orbiter foregikk fra Cape Canaveral den 12. august 2005. Bærerakett var en Lockheed Martin Atlas V. (NASA/KSC) teknikken med overføring i Xbåndet, som er standardmetoden for interplanetariske romfartøyer. Ka-båndet bruker mindre energi enn X-båndet. Radiosignaler i Kabåndet er imidlertid mer følsomme for forstyrrelser av vanndamp i jordatmosfæren. I MARS-BANE Når MRO ankommer Mars, vil de seks hovedmotorene blir avfyrt i omtrent 25 minutter. Romfartøyets hastighet blir da redusert med omtrent 3600 km/h, nok til å komme inn i en langstrakt bane rundt Mars. Banen vil ha et laveste punkt på 300 km og et høyeste punkt på 44 500 km over Mars. Omløpstiden blir om lag 35 timer. Ved hjelp av aerodynamisk nedbremsing vil banen bli redusert til 255 km x 320 km. Det skjer ved å la MRO passere gjennom de øvre lagene av Mars-atmosfæren på hvert omløp. Den lille nedbremsingen romfartøyet da opplever, vil

for hvert omløp senke det punktet i banen som er lengst fra Mars, apoapsis. I apoapsis vil det bli foretatt små, korte motoravfyringer med de mellomstore rakettmotorene. Formålet med avfyringene er å regulere passeringshøyden i det laveste punktet, periapsis. For eksempel kan variasjoner i tettheten i Marsatmosfæren gjøre det nødvendig å senke eller heve periapsis på ulike omløp. Slik vil banen, i løpet av perioden mars-oktober 2006, bli omgjort fra en meget langstrakt til en nesten sirkulær bane. Aerodynamisk nedbremsing sparer store mengder drivstoff. Om MRO skulle ha brukt rakettmotorer til å komme ned i banen på 255 km x 320 km, måtte romfartøyet hatt med dobbelt så mye drivstoff fra Jorden som hva det nå har. Som nevnt ovenfor, utgjør drivstoff 1149 kg av romfartøyets totale masse. Skulle drivstoffmengden vært fordoblet, ville det krevd et større og tyngre romfartøy, noe som igjen ville krevd mer drivstoff. Resultatet ville blitt et dyrere romfartøy, som måtte skytes opp med en større og mye dyrere bærerakett. Operativ bane, banen observasjonene skal gjøres fra, skal altså være 255 km x 320 km, med en omløpstid på 1 time og 52 minutter. Banen er nesten polar, det vil si passerer nesten over polene på Mars. Dermed kan MRO dekke hele Marsoverflaten. De tre andre romfartøyene som for tiden er aktive i baner rundt Mars, går i høyere baner enn MRO til slutt skal inn i. NASAs Mars Global Surveyor går i en nær sirkulær bane i 378 km høyde. NASAs 2001 Mars Odyssey er også i nær sirkulær bane, i 400 km høyde. ESAs Mars Express er i en meget langstrakt bane, på 259 km x 11 560 km, med en omløpstid på omtrent 7,5 timer. DRIFTSTID Den primære driftstiden for MRO går fra november 2006 til desember

2008. I denne perioden vil MRO bli prioritert i NASAs Deep Space Network (DSN). DSN er et nettverk av store parabolantenner tre steder på Jorden for kommunikasjon med interplanetariske romfartøyer. Om alt går som planlagt, vil MRO i denne perioden sende tilbake til Jorden omtrent 3,4 TB med data, mer enn fem ganger så mye data som samtlige tidligere Mars-romfartøy til sammen. Når Mars (og MRO) er lengst fra Jorden, kan MRO sende data hit med en kapasitet på 600 kbit/s. Når Mars (og MRO) er nærmest Jorden, øker dette til 2,6 Mbit/s. Tallene gjelder ved kommunikasjon med 34 m store parabolantenner i DSN. Om MRO sender til de største antennene i DSN, som er 70 m i diameter, øker maksimal overføringskapasitet til 3,5 Mbit/s. I primærfasen i 20062008 kommer MRO til å overføre omtrent 4-9 GB med data hvert døgn. Om alt fungerer bra med MRO, forventes driftstiden å bli utvidet til perioden januar 2009 til desember 2010. MRO vil da få lavere prioritet i DSN enn i primærfasen. Hvis MRO etter forlengelsen til 2010 etterlates i banen på 255 km x 320 km, vil romfartøyet gradvis tape høyde på grunn av friksjon mot de øverste delene av Mars-atmosfæren. Det kan da falle ned på Mars i løpet av få år. NASA planlegger isteden å heve banen til 350 km x 410 km. Der vil MRO kunne gå i flere tiår, før det eventuelt faller ned i Mars-atmosfæren og i hvert fall delvis brenner opp. MRO har med store mengder drivstoff. Selv etter at banen i 2010 er hevet til 350 km x 410 km, forventes MRO å ha nok drivstoff til banejusteringer i ytterligere fem år. MRO kan da fortsatt bli brukt som kommunikasjonsrelé for roboter på overflaten. Samtidig kan høyoppløsningskameraet fortsette å se etter fremtidige landingssteder, selv om oppløsningen på bildene blir redusert med omtrent 30 %. Det skyldes større høyde over Mars.

romfart 3/2005

27

utforskning av solsystemet

Illustrasjon av den nå kansellerte Mars Telecommunications Orbiter i ferd med å kommunisere med Jorden med en infrarød laser. (NASA)

Mars Telecommunications Orbiter kansellert
Av Øyvind Guldbrandsen
NASA har i all stillhet kansellert en planlagt kommunikasjonssonde som skulle sendes til Mars i 2009 ved å ikke inkludere den i budsjettforslaget for 2006.
Romsonden Mars Telecommunications Orbiter skulle ha som primær oppgave å være kommunikasjonslink mellom romfartøy nede på Mars-overflaten og bakkestasjonene på Jorden. I første rekke skulle Mars Telecommunications Orbiter benyttes av NASAs planlagte kjøretøy Mars Science Laboratory, som man håper å få skutt opp i 2009. Mars Science Laboratory ser således ut til å bli det eneste romfartøyet som blir sendt til Mars i 2009-oppskytingsvinduet. Mars Telecommunications Orbiter skulle også benyttes av senere prøveretursonder og andre fremtidige landingsfartøy, samt til dels av romfartøy i lav Mars-bane. Kanselleringen av Mars Telecommunications Orbiter er ugunstig, men ikke noen stor krise for Mars Science Laboratory-kjøretøyet. Det er nok en av grunnene til at den 500 millioner dollar dyre kommunikasjonssonden er blitt bortprioritert. Mars Science Laboratory, som kan beskrives som en forstørret utgave av de nåværende Mars-kjøretøyene Spirit og Opportunity, vil fortsatt

28

romfart 3/2005

utforskning av solsystemet

ha mulighet til å kommunisere med Jorden via Mars-sonder som allerede er skutt opp. Dette vil primært gjelde Mars Reconnaissance Orbiter (se side 22-27), sekundært den noe mindre kapable 2001 Mars Odyssey. Når Mars Science Laboratory skal starte operasjonene på Mars i 2010, håper man også at den da 14 år gamle Mars Global Surveyor vil være tilgjengelig, kanskje også ESAs Mars Express. I likhet med Spirit og Opportunity vil også Mars Science Laboratory kunne kommunisere direkte med Jorden, men dette er en ressurskrevende og lite effektiv metode. Ulempen med NASA-sondene Mars Global Surveyor, Mars Odyssey og Mars Reconnaissance Orbiter er at de kretser eller vil kretse i polbaner bare noen få hundre kilometer over Mars-overflaten. Dette er veldig gunstig for å observere Marsoverflaten, men ikke særlig ideelt for reléformål, som da begrenses til én eller to seks- til ti-minuttersperioder pr. Mars-døgn. Mars Telecommunications Orbiter skulle derimot kretse 5000 km over Mars i en moderat inklinert bane, hvilket ville muliggjort fire til fem kommunikasjonsperioder à 60-90 minutter pr. døgn pr. overflatefartøy.

Mesteparten av året skulle banen også gitt tilnærmet uavbrutt sikt mellom Mars Tele≠communications Orbiter og Jorden. De tre nåværende NASA-banesondene befinner seg bak Mars omtrent halvparten av tiden. En annen tilsynelatende grunn til at Mars Telecommunications Orbiter er sløyfet er at de kommende års Mars-utforskning ser ut til å bli både nedskalert og skjøvet ut i tid. NASA-sjef Michael Griffin har antydet at oppskytingen av Mars Science Laboratory kanskje bør utsettes til 2011, kanskje til og med til 2013. Dette vil nesten helt sikkert bety en tilsvarende utsettelse av den påfølgende prøveretursonden, som etter dagens mest optimistiske planer vil bli skutt opp i 2013. Mars Telecommunications Orbiter var planlagt å skulle overføre 10-20 Gigabits (Gb) med data til Jorden pr. døgn via radiokommunikasjon i X-båndet. 300-500 Gb pr. døgn skulle kunne overføres i det mer problematiske Ka-båndet. De digre panoramamosaikkene som Mars-kjøretøy nå bruker en uke på å overføre ville Mars Telecommunications Orbiter ha kunnet formidle på noen timer.

Sonden skulle også være testplattform for et 170-millioner dollars eksperiment kalt Mars Laser Communication Demonstration Project. Dette skulle benytte en toveis infrarød laser mellom Mars og Jorden for en ytterligere tidobling av datahastigheten, og ville blitt den første kommunikasjonslaseren til å bli testet fra en annen planet. Mars Telecommunications Orbiter skulle også hatt oppgaver som navigasjonssatellitt for ankommende landingssonder og kjøretøy nede på Mars. Dessuten planla man å la sonden frigjøre en minisatellitt som modersonden så skulle ”jakte” på. Hensikten var å skaffe erfaringer til senere prøveretursonder, som på vei tilbake til Jorden antakelig vil måtte møte romfartøy i bane rundt Mars. Mars Telecommunications Orbiter skulle også hatt med noen vitenskapelige instrumenter, men disse var ikke valgt ut da prosjektet ble droppet. Personer tilknyttet prosjektet håper og tror at de fleste av Mars Telecommunications Orbiters planlage oppgaver vil overføres til senere, men ennå ikke godkjente Mars-fartøy.

I første rekke var det NASAs planlagte kjøretøy Mars Science Laboratory som skulle benytte seg av Mars Telecommunications Orbiter. Mars Science Laboratory, må i stedet kommunisere med Jorden via de Marssatellittene som i skrivende stund allerede er skutt opp. Ingen flere Mars-satellitter er planlagt skutt opp i løpet av inneværende tiår. (NASA/JPL/Corby Waste)

romfart 3/2005

29

utforskning av solsystemet utforskning av solsystemet

Klode større enn Pluto funnet i bane rundt Solen
Av Erik Tronstad

Fantasitegning av hvordan 2003 UB313, som har fått det uoffisielle navnet Xena, kan tenkes å se ut. Øverst ses den nyoppdagede månen, som blir kalt Gabrielle, Til høyre ses Solen i det fjerne. (NASA/JPL/Caltech)

Nylig har man oppdaget en klode i vårt Solsystem som er større enn planeten Pluto. Det er den største kloden som er oppdaget i Solsystemet siden Neptun ble funnet i 1846. Den nyoppdagede kloden har til og med en måne.

Oppdagelsen kommer til å sette ny fart i diskusjonen om Pluto skal betegnes en planet eller ikke. Noen vil si at Solsystemet nå har ti planeter. Andre vil si at Pluto ikke skal regnes som en planet lenger, og at Solsystemet har åtte planeter. Mer om den diskusjonen nedenfor. Den nye kloden ble oppdaget av Michael Brown (California Institute of Technology), Chadwick Trujillo (Gemini Observatory) og David Rabinowitz (Yale University). Den ble gjort med Samuel Oschin-teleskopet ved Palomar Observatory, nær San Diego i California, USA. Brown uttaler kategorisk: ”Den nye kloden er definitivt større enn Pluto. Vi er 100 % sikre på at dette er det første legemet, som er oppdaget i de ytre delene av Solsystemet, og som er større enn Pluto.” Det er all grunn til å feste stor tillit til Browns vurderinger. Han og de nevnte kollegene har mange års

erfaring i å lete etter og observere legemer i baner utenfor Plutos. Det var også disse tre som oppdaget den uvanlige kloden Sedna og Quaoar. Foreløpig har den nyoppdagede kloden bare et teknisk katalognavn, 2003 UB313. De tre ovenfor nevnte oppdagerne har foreslått et eget navn på objektet til International Astronomical Union (IAU). IAU er det organet som formelt fastsetter navn på himmellegemer. Inntil IAU har godkjent det foreslåtte navnet, vil Brown og kollegene hans ikke gå ut med det. Nøyaktig hvor stor 2003 UB313, vet astronomene ennå ikke. I øyeblikket er 2003 UB313 hele 97 AE, nesten 15 milliarder kilometer, fra Solen. (AE er en forkortelse for astronomiske enheter. 1 AE tilsvarer Jordens gjennomsnittlige avstand fra Solen, knapt 150 millioner kilometer.) Den store avstanden gjør at

32 30

romfart 2005-3 3/2005

utforskning av solsystemet utforskning av solsystemet
2003 UB313 for tiden er lenger fra Solen enn noe annet kjent objekt i Solsystemet. Ut fra avstanden, hvor lyssterkt det er i et teleskop og hvor mye lys objektet reflekterer, kan man gjøre et anslag for diameteren av det. Anslaget avhenger av objektets refleksjonsevne. Jo mindre andel av sollyset det reflekterer, jo større må det være for å ha en gitt lysstyrke. Brown sier at selv om 2003 UB313 reflekterer 100 % av lyset som treffet det, må det ha en diameter større enn Plutos. 2003 UB313 er medlem av en gruppe objekter som går i det astronomene kaller Kuiper-beltet. Det er et belte av objekter, som i hovedsak har baneradier fra 30 AE til 50 AE fra Solen. Generelt er disse objektene mørke, det vil si at de har lav refleksjonsevne. Brown mener selv at 2003 UB313 antakelig har en diameter på i hvert fall 2900 km. Det er betydelig mer enn Plutos diameter på 2274 km. Brown og kollegene hans har prøvd å observere 2003 UB313 med NASAs infrarøde Spitzer-romteleskop, uten å se kloden. Man konkluderte da med at 2003 UB313 måtte en diameter på mindre enn 3200 km, ellers ville Spitzer-romteleskopet greid å se den nyoppdagede kloden. Senere er man blitt klar over at Spitzer-romteleskopet var rettet i feil retning, da man skulle observere 2003 UB313. Man vil gjøre nye forsøk på å observere kloden med Spitzer-teleskopet ved en senere anledning. 2003 UB313 ble første gang fotografert med Samuel Oschin-teleskopet 21. oktober 2003. Objektet beveget seg da meget langsomt mot stjernebakgrunnen, for langsomt til at man kunne beregne noen bane for det. Først 8. januar 2005 ble astronomene klar over at dette er et legeme i bane rundt Solen. Siden da har de observert legemet og dets bevegelse. Nå har de nok data til å fastslå at det er et legeme som tilhører Solsystemet. Likevel hadde Brown og kollegene hans ikke tenkt å offentliggjøre eksistensen av 2003 UB313 ennå. I løpet av sist fredag, 29. juli 2005, ble det imidlertid kjent at et legeme større enn Pluto var oppdaget. ”Uvedkommende” skal visstnok ha kommet over en intern og privat Internett-side, der de tre ovenfor nevnte astronomene hadde lagt ut foreløpig informasjon om oppdagelsen. Arbeidet de tre utfører er delvis finansiert av NASA. NASA annonserte samme fredag i hui og hast en pressekonferanse via telefon, der oppdagelsen formelt ble bekjentgjort. Som nevnt er 2003 UB313 nå om lag 97 AE fra Solen. Dette er også omtrent det lengste kloden kommer fra Solen. 2003 UB313 er så langt fra Solen at temperaturen på overflaten bare er rundt -240 grader celsius, eller om lag 30 grader over det absolutte nullpunktet. Banens perihelium, punktet nærmest Solen, er 36 AE. Omløpstiden rundt Solen er hele 560 år. Neptun går til sammenlikning i en bane omtrent 30 AE fra Solen, med en omløpstid på 165 år. Tilsvarende tall for Pluto er 39,5 AE og 248 år. Den kanskje mest overraskende egenskapen ved banen til 2003 UB313 er at den har en inklinasjon på hele 44 grader i forhold til Jordens baneplan. Blant de ni “nåværende” planetene er Pluto den som i særklasse har størst inklinasjon, men den er bare vel 17 grader. Som nevnt er Kuiper-beltet betegnelsen på et belte av objekter, som i hovedsak har baneradier fra 30 AE til 50 AE fra Solen. Det vil i praksis si at de har baner utenfor Neptuns bane. Et slikt belte ble teoretisk forutsagt lenge før det første

Tre eksponeringer av 2003 UB313 (innsirklet), gjort 21. oktober 2003. Bildene er tatt med Samuel Oschin-teleskopet. (Michael Brown (California Institute of Technology), Chadwick Trujillo (Gemini Observatory) og David Rabinowitz (Yale University))

romfart 2005-3 3/2005

31 33

utforskning av solsystemet

let om Pluto er en planet og om andre, større legemer lenger ut skal betegnes planeter eller ikke. Det innebærer at IAU i dag formelt ikke vil betegne 2003 UB313 som en planet, selv om kloden er større enn Pluto. Oppdagelsen av 2003 UB313 vil sette ny fart i debatten om Plutos status som planet. Nå er det ikke lenger bare en antakelse at det finnes kloder lenger fra Solen, som er større enn Pluto. Vi vet det med sikkerhet. Det skjer i samme år som det er 75 år siden Clyde Tombaugh oppdaget Pluto. Hvilken konklusjon IAU ender opp med, vites ikke i dag. Kanskje velger man å si at av historiske grunner skal Pluto fortsette å kalles en planet, mens andre, tilsvarende og større legemer ikke skal få Teleskpene ved Palomar-observatoriet utenfor San Diego i California har vært den betegnelsen. I så fall har vi involvert i et stort utvalg av astronomiske forkningsprogrammer. Studiene som fortsatt ni planeter i Solsystefinner sted her spenner seg fra jakt på asteroider nær jorden til oppdagelser met. Om Pluto fratas statusen av fjerne galakser og quasarer. Palomar-observatoriet huser flere teleskoper. som planet, har vi åtte planeter Noen er berømte og andre ikke . Det var det 1,2 meter store teleskopet fra i Solsystemet. Om 2003 UB313 1948 kalt Samuel Oschin teleskopet som ble brukt for å finne planeten Xena. får betegnelsen planet, har vi ti (Caltech astronomy) planeter i Solsystemet. Uansett hva dette ender med, er en ting sikkert: Var astronomer om hvorvidt Pluto skal eksemplaret av et slikt legeme ble Pluto blitt oppdaget i dag, ville den kalles en planet eller ikke. Mange oppdaget. ikke fått betegnelsen planet. Da astronomer mener i dag at det er David Jewitt (University of ville Pluto blitt regnet som et Kuigalt å bruke betegnelsen planet Hawaii) og Jane Luu (University per-belte-objekt. om Pluto. De mener Pluto, og dens of California, Berkeley) oppdaget i måne Charon, bør betegnes som september 1992 det første medlemmåNe oPPDaget Kuiper-belte-objekter. met av Kuiper-beltet. Senere er flere Den 3. oktober 2005 ble det offentligIAU har nedsatt en arbeidshundre blitt oppdaget, og nye fingjort at en liten måne er oppdaget nes hvert år. Astronomene regner gruppe, som skal vurdere definisjoi bane rundt 2003 UB313. Oppimidlertid med at Kuiper-beltet nen av en minstestørrelse et objekt dagelsen ble gjort av en gruppe må ha, for å kalles en planet. Inntil inneholder minst 70 000 legemer Caltech-astronomer, som bl.a benytgruppens rapport foreligger, vil med diametre på over 100 km. tet 10-meters Keck II-teleskopet på alle objekter som oppdages - og har Med få unntak er alle KuiperHawaii. baner mer enn 40 AE fra Solen - bebelte-objekter som hittil er oppdaMichael E. Brown, som ledet traktes som Kuiper-belte-objekter. get, betydelig mindre enn Pluto. gruppen med astronomer, uttaler Verdien 40 AE kan virke vilkårlig, Blant unntakene er ovenfor nevnte begeistret at "å ha en måne er noe Sedna og Quaoar. når Kuiper-beltet strekker seg fra de fleste planeter med respekt for 30 AE og utover. Men 40 AE er altså Astronomene har lenge forvenseg selv har". Brown anslår at måomtrent den gjennomsnittlige banetet at de i Kuiper-beltet ville finne nen kan ha en diameter på 250 km. radien til Pluto. Verdien er følgelig legemer opp mot Plutos størrelse og Månen har fått det uoffisielle valgt slik at IAU fortsatt kan kalle større. Oppdagelsen av 2003 UB313 navnet Gabrielle, etter kompanjonPluto en planet, men ingen andre er derfor ingen stor overraskelse. gen til krigerprinsessen og TV-helkloder lenger ut. Etter at det første medlemmet tinnen Xena, som har blitt benyttet Dette er den formelle holdninav Kuiper-beltet ble oppdaget i som uoffisielt navn på 2003 UB313 1992, har det vært en debatt blant gen IAU per i dag har, til spørsmå-

32

romfart 2005-3

utforskning av solsystemet

Solsystemets største, kjente legemer
Oppdagelsen av 2003 UB313 (som er uformelt, men ikke vedtatt, døpt Xena) skyver Pluto ned på 18. plass på listen over Solsystemets største, kjente himmellegemer. Pga. varierende tetthet vil en liste rangert etter himmellegemenes masser bare ha tilnærmet samme rekkefølge som denne størrelsesrangerte. Neptun har f. eks større masse enn Uranus, mens Merkur har større masse enn Ganymede og Titan til sammen, til tross for at den er minst av disse tre. Ceres ville også blitt skjøvet noen plasser opp på en masserangert liste. Stilt ved siden av hverandre vil forøvrig Titan se litt større ut enn Ganymede, pga. Titans opptil 200 km tykke, disige atmosfære. Med unntak av for Solen og de fire gassplanetene regnes imidlertid bare den faste overflaten med når størrelsen angis. Alle legemene som er oppgitt med omtrentlige størrelser (ca.) ) er Kuiper-legemer, is-legemer som kretser utenfor Plutos bane og som har blitt oppdaget de senere månedene eller årene. . Siden deres størrelser er såpass usikre (fordi de er så langt unna og aldri er besøkt av romfartøy) må noen kanskje forskyves inntil et par plasser ned, eventuelt opp, på listen. Den med god margin største av de mer ”tradisjonelle” asteroidene er Ceres. Ceres inneholder rundt 25 % av massen til alle asteroidene, som det er oppdaget atskillige titusener av, men har likevel en masse på bare 1/14 av Plutos. Asteroidene kretser mye nærmere Solen enn Kuiperlegemene, for det meste mellom Mars’ og Jupiters bane, og består hovedsakelig av stein, delvis jern og nikkel. Nyere observasjoner tyder likevel på at Ceres består av en del vannis. 1. Solen 2. Jupiter 3. Saturn 4. Uranus 5. Neptun 6. Jorden 7. Venus 8. Mars 9. Ganymede (J) 10. Titan (S) 11. Merkur 12. Callisto (J) 13. Io (J) 14. Månen 15. Europa (J) 16. 2003 UB313 17. Triton (N) 18. Pluto 19. 2009 FY9 20. Sedna 21. Titania (U) 22. Rhea (S) 23. Oberon (U) 24. 2003 EL61 25. Iapetus (S) 26. Quaoar 27. Charon (P) 28. Umbriel (U) 29. Ariel (U) 30. Dione (S) 31. Tethys (S) 32. Ceres (J) = Jupiter-måne (S) = Saturn-måne (U) = Uranus-måne (N) = Neptun-måne (P) = Plutos måne Med unntak av Månen og Solen selv, kretser de øvrige legemene på listen i heliosentriske baner. Målene angir ekvatordiameter. 1 392 000 km 142 984 km 120 536 km 51 118 km 49 530 km 12 756 km 12 104 km 6 794 km 5 262 km 5 150 km 4 880 km 4 806 km 3 660 km 3 476 km 3 138 km ca. 2 800 km 2 706 km 2 300 km ≈ca. 1 800 km ≈ca. 1 600 km 1 578 km 1 529 km 1 523 km ≈ca. 1 500 km 1 460 km ≈ ca. 1 250 km 1 172 km 1 170 km 1 158 km 1 120 km 1 060 km 930 km

De hittil beste bildene av bildene av Ceres, den største og først oppdagede asteroiden, viser mystisk flekk på overflaten. Flekken er egenlig nokså mørk, men er lys sammenlignet med den øvrige, enda mørkere overflaten til Ceres. Disse fire nylig offentliggjorte bildene ble tatt med Hubble-romteleskopet over en periode på 2 1/3 time, ca. ¼ av Ceres rotasjonsperiode.

Øyvind Guldbrandsen

romfart 2005-3

33

romfergeprogrammet

Romfergen Discovery fotografert fra Den internasjonale romstasjonen under sin ”baklengs salto”. Denne uvanlige manøveren ble utført for at mannskapet på ISS skulle kunne ta bilder av romfergens underside. (NASA)

STS-114: Suksess med bismak
26. juli 2005 ble dagen da en romferge igjen skulle utføre et etterlengtet oppdrag, spesielt rettet mot Den internasjonale romstasjonen, ISS. Dette var etter 30 måneder med modifikasjoner som var pålagt NASA av ulykkeskommisjonen etter Columbia-ulykken. Oppskytingsdatoen ble stadig endret, men våren 2005 ble oppskytingsvinduet satt til mellom den 13. og 31. juli.

Av Per Arne Marthinsen

På grunn av mindre tekniske problemer ble oppskytingen flyttet til 26. juli klokken 16:39 norsk tid. Med den amerikanske førstedamen til stede, gikk oppskytingen tilsynelatende etter planen. Romfergen Discovery ble også denne gang den første romfergen etter en tragisk ulykke. Forrige gang var det etter Challenger-ulykken i 1986, da denne eksploderte 73 sekunder etter start.

34

romfart 3/2005

romfergeprogrammet

Over: Et praktfullt bilde av den internasjonale romstasjonen. Fotografert fra Discovery før sammenkoblingen. (NASA) PROBLEMATISK ISOLASJONSMATERIALE Under oppskytingen av romfergen Columbia den 16. januar 2001 skjedde det fatale 80 sekunder ut i ferden, da tre polyestrénbiter fra den eksterne drivstofftanken, ET, falt av. En av disse bitene traff forkanten på den ene vingen og dannet et hull. Dette var stort nok til at det varme plasmaet som danner seg rundt romfergen gjennom atmosfæren under tilbakevendingen til Jorden, trengte seg inn i vingen og gjorde at denne brakk. Romfergen Columbia kom som kjent aldri tilbake som planlagt den 1. februar i 2003. Ulykkeskommisjonen, Columbia Accident Investigation Board, CAIB, utarbeidet 29 punkter, hvorav 15 var formulert som krav som måtte innfris før romfergene igjen skulle komme tilbake i tjeneste. 12 av disse punktene ble oppfylt før oppskytingen av Discovery, hvorav et av de tre siste punktene nettopp var problem med polyestrén som faller av ET. Det er siden den første oppskytingen i 1981 registret ikke mindre enn 15 000 biter, enten av polyestrén eller is, som har truffet romfergen på undersiden. De fleste bitene var under 2,5cm. STS-114 STS-114-var en logistikkferd til ISS. (Logistikkdelen og utLogistikkmodulen Raffaello er synlig i romfergens lasterom. Et Sojuz-fartøy øverst (NASA)

romfart 3/2005

35

romfergeprogrammet

Et sjeldent bilde av en romferge, fotografert fra Den internasjonale romstasjonen. (NASA) testing av reparasjonsteknikker på ferden vil bli omtalt i neste nummer av Romfart.) Som en konsekvens av Columbia-ulykken var romfergekomplekset utstyrt med langt flere kameraer enn noen gang tidligere, og oppskytingen skjedde i dagslys hvor det er enkelt å filme og fotografere (se egen artikkel om dette temaet). Dette er noe som vil skje under alle kommende romfergeferder. To jagerfly fulgte romfergen så langt opp som det var mulig å filme. På bakken var det 100 kameraer, sammen med radar, som gjorde samme jobben. Et kamera montert på ET viste hvordan faststoffmotorene og ET senere i ferden ble separert fra romfergen. To minutter ut i ferden fanget kameraet på ET opp noe som så ut som et fragment fra en varmeflis som kom fra Discoverys underside, eller i nærheten av luken til landingshjulene. Et senere bilde viste også at under separasjonen av ET falt det av minst tre polyestrénbiter, hvor én ble målt til 80x35cm og antatt å ha en vekt på en halv kilo, tilsynelatende uten å treffe romfergen. Disse bitene var litt mindre enn den som traff vingen til Columbia. Mannskapet ble øyeblikkelig informert om hendelsen og fikk vite at bildeeksperter ville studere bildematerialet nærmere. Romfergen var kommet såpass høyt oppe at luften begynte å bli meget tynn i forhold til det som skjedde 80 sekunder ut i ferden ved Columbia-oppskytingen. Det at det skjedde i denne høyden, kan ha vært redningen til STS-114 mannskapet og romfergeprogrammet. Det første bildematerialet etter at romfergen var kommet inn i kretsløp, ble hentet inn ved hjelp av den nye 15,24 m lange Orbiter Boom Sensor System (OBSS). Dette systemet ble koblet som en forlengelse av romfergens robotarm for å undersøke undersiden, vingene, neseseksjonen og varmeskjoldet rundt mannskapskabinen. Den laserdynamiske avstandsmåleren, LDRI, som var montert på OBSS ga mulighet for to- og tredimensjonale

bilder. Bildene ble sendt til bakkekontrollen. Fredag den 29. juli var det ikke konstatert noen problemer på varmeskjoldet. Det ble riktignok oppdaget at noe fugefyllstoff stakk litt langt ut. Fugefyllstoffet sitter mellom varmeflisene på undersiden av romfergen for blant annet å sørge for at varmeflisene ikke gnisser inntil hverandre og for å holde overflaten så flat som mulig. Dette ble ikke betraktet som noe stort problem, men NASA ønsket å se nærmere på dette før det ble tatt en beslutning på hva som skulle gjøres. Den 27. juli koblet romfergen Discovery seg til ISS, den første sammenkoblingen mellom en romferge og ISS på godt over to år. Før sammenkoblingen, i en avstand av 182 m under ISS, gjennomførte Discovery en manøver som lignet en baklengs salto. Denne manøveren gjorde det mulig for mannskapet om bord på ISS å ta bilder av så mye som mulig av undersiden på romfergen og kanten på vingene, hvor den fatale skaden skjedde forrige gang. Mannskapet om bord på ISS hadde bare 93 sekunder på å ta de nødvendige bildene. Disse ble send tilbake til bakkekontrollen for analyse. Etter denne sikkerhetssjekken, ble romfartøyene koblet sammen. Kommandøren om bord på ISS, russeren Sergei Krikalev, ønsket de nye astronautene velkommen om bord og gjennomførte romstasjonens sikkerhetsinformasjon. Selv om det ble gjennomført en sjekk av Discovery før sammenkoblingen, ble dette gjentatt detaljert onsdag den 27. juli. ISS’ robotarm løftet OBSS ut av lasterommet til romfergen og førte den mot robotarmen på Discovery. Grunnen til at denne armen ikke selv kunne hente OBSS-systemet, var at ISS sto i veien. Seks områder ble undersøkt for vitale skader. Gjennom de bildene som ble overført til bakkekontrollen, ble det to dager ut i ferden konstatert at så langt var det ikke mulig å se noen skader på varmeskjoldet som skulle forhindre Discovery i å

36

romfart 3/2005

romfergeprogrammet

komme sikkert tilbake. Det utvendige varmeskjoldet består av flere passive elementer, avhenging av hvor på romfergen de er plassert. 200 personer har vært med på å analysere de bildene som kom fra Discovery. Selv om det i første omgang ikke ble oppdaget noen skader på varmeskjoldet, valgte NASA umiddelbart å sette de andre to romfergene på bakken inntil problemet med ET blir løst. Romfergen Atlantis var nesten klar dersom det skulle vise seg at en redningsoperasjon ble nødvendig. Ved undersøkelse av de bildene som ble analysert før sammenkoblingen, ble det den 30. juli konstatert at varmeskjoldet var uten skader av betydning, selv om varmeskjoldet ved venstre vindu Bildet viser hvor på undersiden de to fugefyllstoffene var plassert og at de var hadde fått noen bulker. litt for langt ute i forhold til hva NASA satte pris på. Bildet ble tatt under den Det som sto igjen å sjekke, ”baklengse saltoen” som Discovery gjorde før sammenkoblingen med den var de forsterkede karboninternasjonale romstasjonen. (NASA) karbon platene på kanten av vingene og det keramiske fugefyllstoffet som stakk ut to skulle gjøres. Astronauten, Stephen Denne gangen var bakkekonsteder mellom to varmeisolerende Robinson, som gjennomførte den trollen godt forberedt på å løse profliser. Stoffet, som er dekket med planlagte romvandringen denne blemet. Foruten at NASA ikke var flere lag av Nextel, er normalt ikke onsdagen, fikk en opplevelse som særlig godt forberedt på Columbiatykkere enn noen millimeter. han har vært alene om hittil. Roulykken i 2003, var de enda mindre Grunnen til at de ønsket å se botarmen på ISS førte astronauten forberedt under Apollo 13-ulykken i nærmere på dette, var at dersom frem til målet på undersiden av 1970, hvor en oksygentank i servicedisse stakk for langt ut så ville dette romfergen. Fjerningen kunne bli modulen eksploderte. Problemene kunne skape en uønsket varmeutforetatt på tre måter; ved å sage av den gang ble løst med noen plastvikling under ferden tilbake gjendet som stakk ut, bruke en stor pinposer, tape og papplater. nom atmosfæren. Det er viktig at sett til å dra den ut, eller rett og slett Det første fugestoffet ble fjernet romfergen er så glatt som mulig på bare bruke fingrene. Det ble også med utrolig letthet. Robinson slapp undersiden. Enhver form for ujevnforeslått å bruke en blåselampe derå bruke de planlagte verktøyene, heter vil skape uønsket varme, som som ingen ting annet fungerte, men fingrene var bra nok. Han fikk deriigjen kan ødelegge varmeskjoldet, det var to haker ved dette: Det var mot raskt beskjed om å fjerne seg med fatale konsekvenser. ingen blåselampe om bord verken fra varmeskjoldet for at dette ikke Søndag 31. juli ble det fremdeles i ISS eller romfergen og ingen var skulle komme til skade. Det andre diskutert hva som skulle gjøres med helt sikre på hvordan denne ville ha fugestoffet ble også fjernet uten fugefyllstoffet. Dagen etter fikk oppført seg i vakuum, selv om varspesielle hjelpemidler. astronautene beskjed om at disse meskjoldet skal tåle en temperatur Arbeidet med å forstå hvorfor skulle fjernes under romvandringen opp til 2.300 ºC. Nå er ikke det noe polyestrénbiter faller av under opponsdag 3. august. Beslutningen om nytt at slikt fugefyllstoff stikker ut skytingen er kommet godt i gang. å fjerne disse skal ha vært enkelt mellom varmeflisene, nødvendigvis For første gang i romfergens histofor NASA. Prosessen for fjerningen ikke så langt ut som denne gang, rie var det var mulig å se hva som skulle ikke by på større problemer. men NASA tok ingen sjanser på at virkelig skjer når dette materialet Ekspertene hos NASA kom raskt en ferd gjennom atmosfæren skulle faller av. Dette bør være med på å opp med en plan for hvordan dette gå galt. gjøre det lettere å undersøke og for-

romfart 3/2005

37

romfergeprogrammet

stå hvorfor det skjer. Hvorfor dette ikke er blitt gjort før, kan en spørre seg. Nettopp ved at romfergen er et testfartøy, burde dette vært gjort langt tidligere, særlig med over 15.000 registrete treff av slike biter. NASA mener at de uansett aldri helt vil kunne garantere at slike polyestrénbiter ikke faller av, men de skal være av ubetydelig størrelse, slik at de ikke vil kunne skade romfergen. En mager trøst må det

Harold Gehman. ”Romfergen er full av feil” innrømmer også sjefen for NASA, dr. Michael D. Griffin, som utsatte oppskytingen i april med seks uker nettopp på grunn av problemene med ET. Andre mener at NASAs ingeniører, vitenskapsfolk og supportere gjør et utrettelig arbeid og fortjener å bli gratulert. Meningene er mange, men noe kan en muligens trekke ut av alle de uttalelsene som

Romfergen Discovery sammenkoblet med den amerikanske laboratoriemodulen Destiny. (NASA) ha vært for romfergekommandøren, Eileen M. Collins, som uttrykte sin skuffelse over det som skjedde. Selv om mannskapet vet hva en bemannet romferd kan innebære, vil jeg tro at hjerterytmen øket noe da denne beskjeden kom. KONSEKVENSER Reaksjonen på det som skjedde, hos NASA og andre, lot ikke vente på seg. ”Uansett hvordan en måler sikkerhet, så er ikke romfergene sikre. De må erstattes med et annet romfartøy så raskt som mulig”. Uttalelsen ble gjort av formannen i CAIB, er kommet i det siste: Det planlagte antallet på 23 romfergeoppskytinger frem til 2010 vil nok bli drastisk redusert. Det finnes sannsynligvis ingen modifikasjoner som kan gjøre en romfergeferd 100% sikker. Den internasjonale romstasjonen har fremdeles mange moduler som skal skytes opp og monteres. Modulene tilhører blant annet den europeiske romorganisasjonen ESA, den japanske JAXA og den russiske romorganisasjonen Roskosmos. ESA og JAXA er nå kommet i en situasjon hvor det stilles spørsmål om deres moduler virkelig kom-

mer på plass før romfergene går av med pensjon i 2010. Det europeiske forsyningsfartøyet ATV og den tilsvarende HST fra Japan, vil ikke kunne frakte noen av de planlagte modulene til ISS. Romfergen og ISS forblir ”et og samme stykke”. Den 18. august 2005 ble det bestemt at neste romfergeoppskyting først vil skje i mars 2006. Dette er for å gi NASA den tiden de trenger for å finne en løsning på ET-problemet. Også denne gangen vil romfergen Discovery bli brukt. STS-121ferden vil bli lik STS-114, en testferd. Grunnen til at NASA vil bruke Discovery også på denne ferden, er at denne ikke kan frakte med seg så mye som romfergen Atlantis. Atlantis skal, på STS-115, bringe med seg mer av fagverket som skal monteres til ISS. Med stadig færre romfergeoppskytinger, kan et nytt system være med på å forlenge romfergeoppholdet ved hvert enkelt besøk. En ny teknologi er utviklet som vil gjøre det mulig for romfergen å hente elektrisk kraft fra ISS i stedet for som i dag, gjennom romfergens brenselceller. Romfergens brenselsceller krever flytende hydrogen og oksygen for å fungere, som igjen vil tappe det totale systemet om bord i romfergen. Med den nye teknologien kan en romfergeferd utvides med flere dager. Dette er tenkt installert på alle romfergene og satt i operasjon fra oktober 2006. Systemet ble riktignok ikke konstruert med tanke på en ulykke hvor romfergen må være tilkoblet ISS, men fordelen i systemet ligger der. TILBAKE TIL JORDEN Mandag 8. august skulle bli en spennende dag for alle romfartsinteresserte. Dagen for den planlagte landingen. Været på Kennedy Space Center, KSC, var noe ustabilt med tanke på skyer og regn. Kort tid før motorene skulle startes for tilbakevendingen, fikk mannskapet beskjed om at landingen ble utsatt til 9. august, til samme tid på dagen som den 8. august. Denne gangen

38

romfart 3/2005

romfergeprogrammet

var det tre alternativer for landingssted, KSC som førsteprioritet, deretter Edwards Air Force Base (EAFB), i California og til slutt White Sands i New Mexico. Den 9. august ble ikke mindre spennende, men det ble relativt fort klart at en landing på KSC i Florida ikke ble aktuelt på grunn av været. EAFB hadde det perfekte været for landingen. Mannskapet gjorde seg klare og gjennomførte de nødvendige prosedyrene, samt at de fikk beskjed om å drikke en viss mengde væske for å være bedre forberedt på normal gravitasjon. Landingen gikk perfekt. Det at Discovery landet i California, gjorde at landingen skjedde i mørke, og de interesserte fikk ikke det som de hadde forventet, en landing i dagslys. Dette ble den 50. landingen i California. LANDINGSOMRÅDENE EAFB har vært en viktig landingsbane for romfergene helt fra starten av romfergeprogrammet. De seks første landingene, fra april 1981 til april 1983, var EAFB planlagt som landingssted for romfergene, slik at mannskap og bakkemannskap skulle skaffe seg erfaring i rom-

fergelandinger. For STS-3 ferdens vedkommende, måtte landingsstedet endres til White Sands i New Mexico på grunn av fuktig landingsbane på EAFB. STS-7, i juni 1983, var planlagt som den første romfergeferden med landing på KSC. På grunn av dårlig vær på KSC, ble romfergen Challenger, etter to ekstra omløp, omdirigert til landing på EAFB. Den første landingen på KSC skjedde først med STS-41-B i februar 1984, og KSC ble landingsbane for de neste fire ferdene. På grunn av bremseskader og et eksplodert dekk på STS-51-D i 1985, ble KSC utelatt som landingsbane inntil romfergene fikk styremuligheter på nesehjulet og forbedrede bremser. Den første landingsbanen etter disse endringene skulle igjen være KSC, men igjen ble romfergen omdirigert til EAFB på grunn av været. På grunn av Challengerulykken i 1986 skjedde ikke neste landing på KSC før i 1991, etter en del endringer på rullebanen og av romfergene. Romfergen Endeavour var den første som fikk lande på KSC etter denne ulykken. KSC har mange ganger vært utsatt for mye dårlig landingsvær for romfergene, også denne gangen.

Kravene som settes for en landing på KSC er at før start av motorene for tilbakevendingen blir følgende gjennomgått 90 minutter før en landing. Observerte skyer under 2438m skal ikke overskride en dekning på 25% og ikke over 50% ved landingstidspunktet. Det må også være synlig sikt, og denne må være 8043m eller bedre. Sidevinden må ikke være større enn 15 knop (28km/t) dersom landingen skjer i dagslys og 12 knop (22km/t) ved nattlanding. Ved restriktive landinger, som for eksempel på grunn av vekt eller ferdens varighet, må ikke sidevinden overskride 12 knop (22km/t). Tordenvær innenfor 56km og/ eller regn innefor samme avstand til landingsbanen, er også med på å bestemme om KSC blir stedet for landingen. Vindretningen vil vanligvis være nøkkelfaktoren som bestemmer hvilken retning romfergen skal lande på landingsbanen. Solvinkelen, dersom denne ligger i pilotens øyesyn, er også med på å bestemme landingen. Under normale forhold vil romfergen lande mot vinden. Dersom vindretningen kommer sydfra, vil landingen skje fra nord og vice versa.

Discovery på ryggen av NASAs Boeing 747 idet de tar av fra Edwards Air Force Base i California for å fly tilbake til Florida. (NASA)

romfart 3/2005

39

den internasjonale romstasjonen

den internasjonale romstasjonen - vi ser tilbake dEL 3
i del 2 stoppet jeg opp ved dagene etter Columbia-ulykken, som fant sted den 1. februar 2003. Med en romfergeflåte på bakken i overskuelig fremtid hadde man fått en situasjon som var noe amputeret i forhold til iss og den fleksibiliteten romfergen gir i tillegg til ”taxi-ferdene” med bytte av livbåten og romskipet sojuz innenfor tidsfristen på seks måneder.

Av Ivar Johansen

Denne løsningen var godt innarbeidet allerede og det skulle vise seg at man kunne leve med det en stund, selv om den permanente bemanningen om bord på ISS ble redusert fra tre til to personer. Russerne og deres Sojuz har vist seg som en

trofast sliter i bemannet romfart. I tiden etter Columbia var det nå Baikonur-kosmodromen som fikk være i søkelyset hver gang det var fokusert på mannskapsbytte om bord på romstasjonen ISS.

Litt på avstand Trass i Columbia-ulykken var alt vel om bord i den internasjonale romstasjonen ISS. Ekspedisjon 6mannskapet. med romfarerne Kenneth Bowersox, Donald Pettit og Nikolai Budarin hadde fått lettere arbeidsprogram etter denne ulykken. På en pressekonferanse uttalte Bowersox på vegne av besetningen: ”Hver av oss har hatt muligheten til å felle noen tårer. Nå er det på tide å se fremover, noe vi i stadig større grad gjør.” Under denne pressekonferansen ga romfarerne også uttrykk for at de gjerne kunne doble varigheten av

40

romfart 3/2005

den internasjonale romstasjonen

ferden slik at de kunne være om bord i ett år i forhold til de nye fremdriftsplaner som NASA i samarbeid med russerne nå la for dagen. Om bord hadde man forsyninger nok til juni 2003 og man hadde også drivstoff til å ta seg av romstasjonens stilling og banehøyde i ett år. Den 11. februar ble motorene til forsyningsfartøyet Progress 47 avfyrt i snaue 22 minutter, noe som hevet banehøyden til ISS med 10 kilometer. Banen var nå på 385 km x 410 km over jordoverflaten, med en ekvatorvinkel på 51,6 grader. Grunnen til dette er jo som vi vet at romstasjonen blir utsatt for litt luftmotstand. Det dreier seg om en veldig liten luftmotstand over tid og derfor må banehøyden heves av og til. Før ulykken med Columbia stod Progress for 60 prosent mens romfergene tok seg av de resterende 40 prosentene av hevingene når det gjaldt banehøyden. Nå skulle det vise seg at Progress skulle bli et viktigere romfartøy en ”bare” å bringe forsyninger. MindrE bEsEtning Som en følge av Columbiaulykken ble det store forandringer på forsyninger og logistikk, sammensetning av besetning og retur til Jorden med Sojuz-romfartøy i stedet for romfergen. Den neste langtidsbesetningen – skulle ifølge planene før Columbia-ulykken vært skutt opp med romfergen Atlantis på STS-114 den 1. mars 2003. Videre var selvfølgelig planene at Ekspedisjon 6-mannskapet skulle ha blitt med Atlantis tilbake til Jorden. Med en romfergeflåte på tre, hvor alle er satt på bakken var dette umulig. Møteaktiviteten mellom NASA og deres russiske partnere ble

veldig hektisk en periode samtidig som man også hadde mer enn nok med den belastningen av tapet med syv astronauter og en romferge må ha vært. Ekspedisjon 7 bestod opprinnelig av tre romfarere. Russerne Aleksander Kaleri, Jurij Malentsjenko og amerikaneren Edward Lu. Det ble de to sistnevnte som skulle overlappe Ekspedisjon 6. Det var ingen tilfeldighet. Disse to fløy sammen på STS-106 med Atlantis i september 2000 (Se Romfart 1/2001 s. 29). Malentsjenko og Lu hadde begge solid erfaring, ikke var de ”bare” godt samkjørte men hadde også utført en spasertur i rommet sammen på denne ferden – noe som man så på som en fordel. Det var imidlertid ikke planlagt noen spasertur under deres langtidsopphold om bord i romstasjonen. Skulle noe slikt bli aktuelt var man noe amputert dersom begge to skulle ut i rommet. De var nemlig avhengig av en tredje person som kunne assistere dem i å få på og av seg romdraktene. Med en besetning på to romfarere vil man få det hektisk om bord. Med alle de systemene som må følges opp i romstasjonen vil slike ”vaktmestertjenester” beslaglegge mesteparten av tiden, slik at det å utføre eksperimenter av noe slag ville bli vanskelig. Hovedsaken her er å holde ISS permanent bemannet til man i fremtiden får romfergeflåten på banen igjen. Nå hadde NASA mer enn nok med alle ringvirkningene etter Columbia-ulykken

Emblemet til Ekspedisjon 7: To elliptiske baner symboliserer de to nasjoners historie sett i bemannet søkelys. Det russiske og det amerikanske flagget krysser hverandre, noe som representerer de to nasjoners fredfulle samarbeid. De to stjernene i nedre halvdel, på hver side av tallet syv, indikerer romstasjonens vitenskapelige mål forskningsmessig og kommersielt. Kosmonautens og astronautens navn er preget inn på henholdsvis venstre og høyre side. Illustrasjon: NASA.

Besetningen på Ekspedisjon 7: Kosmonaut Jurij Malentsjenko, kommandør, og astronaut Edward Lu (t.h.) iført russiske Sokolromdrakter, som brukes om bord i Sojuz. ( Rosaviakosmos)

romfart 3/2005

41

den internasjonale romstasjonen

Vi får et her et godt inntrykk av interiøret i den amerikanske Destiny-modulen. I motsetning til den russiske Zvezda-modulen bærer Destiny preg av mye mer komprimert logistikk og utstyr. I et slikt miljø må det være orden, og vi skjønner mer og mer at vedlikeholdet om bord også innholder mye arbeid i forhold til logistikk. (NASA)

Under: Interiøret i den russiske servicemodulen Zvezda. Som vi ser er det bra orden i utstyr og papirer, selv om man blir nødt til å leve med at ledninger og koblinger flyter litt i det vektløse miljøet. Legg merke til de tre runde vinduene nederst. (NASA)

hjemme i USA, samtidig som NASAs utsendte medarbeidere og støttepersonell i Russland ene og alene kunne konsentrere seg om å opprettholde sine astronauters tilstedeværelse i romstasjonen. Når det gjaldt Ekspedisjon 7-mannskapet er det interessant å nevne at russerne kunne bekrefte at Malentsjenko og Lu skulle skytes opp med Sojuz TMA-2 allerede to uker etter ulykken med Columbia, mens NASA var veldig tilbakeholdne med slike opplysninger om mannskap og oppskytningsdato til begynnelsen av april 2003. roMvandring Ekspedisjon 6-romfarerne benyttet mesteparten av februar måned til forefallende oppgaver, som å gå igjennom sine egne individuelle medisinske tester. De gikk ut på å samle data om hvordan deres egne kropper reagerte på lengre tids opphold i vektløs tilstand der de den 21. februar 2003 passerte sin 90. dag i kretsløp rundt Jorden. I tillegg til dette sjekket de ut drikkevannet om bord

og tok en service på ergometersykkelen og tredemøllen. To viktige enheter som brukes daglig til fysisk form og trivsel. Videre skiftet Pettit ut en kontrollenhet om bord i den amerikanske Destiny-modulen. Den gamle hadde en bryterfeil. I slutten av måneden tok Bowersox og Pettit en komplett vareopptelling av alt utstyret og sjekket dette opp med logistikkdatabasen om bord. Et nytt og viktig gjøremål om bord var rettet mot de amerikanske romdraktene. Bowersox og Pettit skulle trene i å ta på seg disse romdraktene uten hjelp. Godt assistert av teknikerne fra Hamilton Standard – produsenten av romdraktene – gikk de gjennom forskjellige rutiner og grep slik at dette skulle være mulig. Dette ble lagt inn i deres daglige plan. Etter hvert gikk dette veldig greit der de også løste oppgaven ved å hjelpe hverandre på og av med romdraktene. Hele denne prosedyren, pluss det å puste oksygen på forhånd for å fjerne nitrogen fra astronautenes blodsystem før man kunne stige ut i rommet, ble en rutine som nå var viktig med tanke på fremtidige romvandringer. Man fikk en god bekreftelse på dette den 8. april 2003, da Bowersox og Pettit forlot den amerikanske luftslusen Quest. Dette var den 51. romvandringen relatert til ISS, den 26. ut fra selve romstasjonen, samt den 17. ut fra luftslusen Quest. Romvandringen ble innledet klokken 14.40 norsk tid. Etter at de to astronautene hadde satt opp sine verktøystativer og forskjellige

42

romfart 3/2005

den internasjonale romstasjonen

Astronautene Kenneth D. Bowersox (til høyre) og Donald R. Pettit, deltar i et forsøk i Quest modulen. Testen demonstrerte mulighetene for to astronauter å på en sikker måte manøvrere seg inn i den amerikanske Extravehicular Mobility Unit (EMU) romdrakten uten hjelp fra en tredje person. Dette er helt nødvendig når man sender ekspedisjoner med ferre astronauter til ISS så lenge romskipsflåten blir stående på bakken. Bowersox og Pettit hjelper hverandre med å ta av og på EMU-romdraktene, samt med å sette opp utstyret for å kunne inhalere oksygen før utstigningen. Oksygenpustingen gjøres for å redusere nitrogen i leddene. (NASA) livliner som forankret dem til romstasjonens eksteriør, bega Bowersox seg over til det store S0-fagverksegmentet. Pettit hadde trallen som skal kjøres langs fagverket, Mobile Transporter, innen rekkevidde. Bowersox, som nå befant seg rundt den første og midterste komponenten til fagverket, begynte å koble om en del elektriske kabler mellom S0-fagverksegmentet og de to andre fagverksegmentene, S1 og P1. Pettit tok seg av en elektrisk reléboks, den ene av to som sørger for strøm til trallen som skal gjøre romstasjonens Canadarm2 så fleksibel som mulig. Fordi denne armen kan kjøre på trallen og jobbe langs hele fagverket, blir dens bruksområde meget nyttig for mange forskjellige gjøremål. Astronaut Donald R. Pettit (t.v.) NASAs forskninssjef på Ekspedisjon 6, og kommandør Kenneth D. Bowersox arbeider sammen under en romvandring, hvor de foretok en serie med ulike oppgaver på ISS. Romvandringen startet 07:40 (CDT) og ble avsluttet 14:06 (CDT), 8. April 2003. (NASA) Neste oppdrag var romstasjonens gyroer. Disse er det fire stykker av for å holde romstasjonens orientering stabil. For at disse skulle få uavhengige strømforsyningskretser koblet astronautene disse om. Som omtalt tidligere er det ammoniakk i kjøleveskesystemet til ISS. For å unngå lekkasjer har man tidligere hatt god erfaring med å montere justeringsklemmer på koblingene som frakter denne kjølevesken. Noen av disse koblingene manglet justeringsklemmer og disse ble nå montert. På den første romvandringen Bowersox og Pettit var ute på, den 15. januar 2003 (Se Romfart nr. 2/2005 s.31) fikk de problemer med å løsne en lysmast som hører til trallen på fagverket, på grunn av tidsnød. Denne gangen var denne lysmasten like sta, men etter at Pettit hadde hamret løs med en hammer, løsnet den på det 10. forsøket. Etter at lysmasten hadde foldet

romfart 3/2005

43

den internasjonale romstasjonen

En Sojuz-rakett blir rullet ut fra monteringshallen og fraktet på skinner til oppskytningsområdet på Baikonur-basen i Kasakhstan. Folkemengden har ingen vanskeligheter med å komme tett inn på raketten rett før oppskytning. (NASA/Scott Andrews) Sojuz-FG-bæreraketten, med Sojuz TMA-2 romkapselen på toppen, løfter seg fra oppskytningsplattform 5 ved Baikonur–kosmodromen i Kasakhstan den 26. april 2003, klokken 05.53.51 norsk tid. Den syvende ISS-langtidsbesetningen, den første på bare to personer, er på vei til ”jernbanestasjonen” i rommet. (NASA/Scott Andrews)

seg ut, monterte de lampen som skal gi lys til astronautene som skal bruke trallesystemet. Astronautene lå foran skjema i henhold til arbeidsoppgavene da de passerte 4 timer og 40 minutter. Det gjorde astronautene i stand til å forberede neste planlagte romvandring. Det bestod i å samle sammen en del verktøy, liner og klemmer fra Unityog Z1-modulene, slik at dette kom på plass i verktøykassene som sitter utenpå den amerikanske luftslusen Quest. Med en så komplisert struktur som ISS er logistikken en oppgave som blir prioritert, noe som gjorde sitt til at romvandringen fikk en varighet på 6 timer og 26 minutter. Den ble avsluttet klokken 21.06 norsk tid den 8. april 2003. Mens dette foregikk i rommet var det viktige ting som fant sted på bakken. Ekspedisjon 7-mannskapet gjorde de siste forberedelser i Stjernebyen utenfor Moskva før avreisen til Baikonur-kosmodromen i Kasakhstan dagen etter. Oppskytningen av dette mannskapet om bord i sin Sojuz TMA-2 var berammet til 26. april. nytt Mannskap Vel fremme i Kasakhstan var det inspeksjon av deres romfartøy Sojuz TMA-2 som stod for tur. På lignende måte som i Kasakhstan blir også amerikanske romfergebesetninger med på siste del av forberedelsene til en romfergeferd. Den største forskjellen her er at romfergen blir rullet ut til oppskytningsområde 39 tre til fire uker før planlagt oppskytning, samtidig som en simulert nedtelling blir gjennomført, kjent som en TCDT i NASAs ordliste (Terminal Countdown Demostration Test). Ved Baikonur-kosmodromen er denne verden litt enklere og annerledes: Her har man et tog som frakter Sojuz bæreraketten ut til sitt oppskytningsområde 48 timer før oppskytningstidspunktet. Det har man gjort i flere år, enkelt og greit, samtidig som dette fungerer meget bra. Presseoppbudet foran denne oppskytningen var litt større enn

44

romfart 3/2005

den internasjonale romstasjonen

Folksomt inne i modulen Destiny. På dette gruppebildet, som utgjør Ekspedisjonene 6 og 7, ses i fremste rekke fra venstre: Edward Lu og Jurij Malentsjenko, begge Ekspedisjon 7, og Donald Pettit (t.h). Bak, fra venstre: Nikolaj Budarin og Kenneth Bowersox, Ekspedisjon 6. Overtagelsen av romstasjonen til Ekspedisjon 7-mannskapet et nettopp faktum, og det avtroppende Ekspedisjon 6-mannskapet kunne begynne å tenke på hjemturen. (NASA) vanlig. Her er dette med presse og media også gjort litt enklere, og gjør sitt til at man ”kommer nærmere” romfarerne. Ja, man kan nesten si det slik at det er like før man for lov til å bli med opp i heisen og om bord enkelte ganger. Vel om bord i sine seter gikk nedtellingen sin rutinemessige gang og klokken 05.53.51 norsk tid den 26. april 2003 løftet bæreraketten Sojuz-FG seg fra oppskytningsplattform 5 med sitt romfartøy Sojuz TMA-2 på toppen. Om bord var altså de to romfarerne som utgjorde den 7. langtidsbesetningen i ISS, russeren Jurij Malentsjenko, kommandør, og hans amerikanske kollega Edward Lu. Sojuz TMA-2-romfartøyet ble koblet fra bærerakettens tredje trinn klokken 06.03 norsk tid der de gikk inn i sin bane. Solcellepanelene til Sojuz TMA-2 ble foldet ut et par minutter senere. Etter å ha ”jaget etter” romstasjonen ISS i drøye to dager koblet Sojuz TMA-2 seg til Zarja-modulen, til lukeposisjonen som vender ned mot Jorden. Sammenkoblingen skjedde på det planlagte tidspunktet, klokken 07.56 norsk tid den 28. april 2003. Det hadde lenge vært hektisk aktivitet om bord i ISS før dette skjedde. Mens fjernsynskameraer utenfor romstasjonen fulgte Sojuz TMA-2 til sin endelige destinasjon på første etappe, så var astronauten Donald Pettit på plass med en kraftig telelinse til å fotodokumentere Sojuz TMA-2`s ankomst. Samtidig ble det også gitt en visuell dekning ned til bakken av denne møte– og sammenkoblingsmanøveren. Dermed hadde man fått fullført en generalprøve av en slik sammenkoblingsprosedyre som vil være aktuell når en romferge kobler seg til i fremtiden. Det som da vil skje er at den digitale autopiloten om bord vil stanse romfergen 182 meter i fra ISS før romfergen vil bli dreid for så å vende undersiden mot romstasjonen. På denne måten kan mannskapet om bord i ISS fotodokumentere de varmeisolerende klossene takket være denne manøveren som blant astronautene har fått navnet ”belly dipping”. Lukene imellom Sojuz TMA-2 og Zarja modulen ble åpnet en snau halvannen time etter sammenkobling og Ekspedisjon 6 mannskapet kunne ønske det nye mannskapet velkommen. totaLboM på LandingsstEd Etter en snau uke med innføring og dyp helsesjekk om forholdene til ISS var det klart for Ekspedisjon 6 til å reise hjem. I savn av operative amerikanske romferger skulle returen til Jorden foretas med ”livbåten” og romfartøyet Sojuz TMA-1. Man tok farvel med det som hadde vært hjemmet deres i over 160 døgn, ønsket kollegaene Malentsjenko og Lu lykke til før man lukket luken til Sojuz TMA-1 klokken 21.38 norsk tid den 3. mai 2003. Frakoblingen av Sojuz TMA-1 fant sted klokken 00.40 den 4. mai 2003 norsk tid. Tre minutter senere dyttet kraftige fjærer Sojuz TMA-1 bort fra Pirs-modulen i det romfartøyet beveget seg bort fra modulen og ISS med en hastighet på 0,1 m/s. Romfartøyet beveget seg sakte men sikkert bort fra ISS i ytterligere tre minutter. Da Sojuz TMA-1 romskipet var 20 meter i fra ISS våknet hennes små korrigeringsmotorer der de ble avfyrt i 15 sekunder. ISS ble lenger og lenger borte samtidig som Sojuz TMA-1 gikk inn i sin egen bane rundt Jorden. Bremsemotorene til Sojuz TMA-1 ble avfyrt i 4 minutter og 18 sekunder, klokken 03.12 norsk tid, da romfartøyet var i underkant av 20 kilometer fra ISS. En snau halvtime etter dette koblet bane og utstyrsmodulen seg fra tilbakevendingsmodulen der Ekspedisjon 6-mannskapet nå kunne merke møtet med jordatmosfæren i 120 kilometers høyde. Jordas G-krefter ga

romfart 3/2005

45

den internasjonale romstasjonen

Landingkapselen til Soyuz TMA-1 der den ble lokalisert nær byen Turgai i Kasakhstan. Kosmonaut Nikolai Budarin står oppreist på bakken, mens vitenskapelig NASA-offiser Donald Pettit bærer tydelig preg av belastningen av tyngdekraften etter nesten et år i verdensrommet. (Energia) mannskapet beskjed om at nå var de ikke vektløse mer. Klokken 03.52 ble kommandoen om at fallskjermene skulle folde seg ut gitt. Her foldet to pilotskjermer seg ut og det var den andre av disse som dro den første ”virkelige” fallskjermen som reduserte nedstigningshastigheten fra 230 m/s til 80 m/s. Etter dette fulgte hovedskjermen som nok en gang stod for å redusere hastigheten til 7,2 m/s der romfartøyet nå hadde en vinkel på 30 grader slik at avkjølingen av kapselen ble best mulig. Etter dette stadiet og frem til landing hang romkapselen vertikalt i sine fallskjermer, mens seks små bremsemotorer ble avfyrt to sekunder før landing og reduserte hastigheten til 1,5 m/s en snau meter over bakken. Tross dette var det noe som ikke stemte helt med fasiten og hvor man landet. Ekspedisjon 6mannskapet hadde vært med på en landing de sent vil glemme denne 4. mai 2003 klokken 04.07 norsk tid. Men hva var det som gikk galt? Det er på det rene at romfartøyet kom for bratt inn i jordatmosfæren. Det gjorde sitt til at de landet 456

Tross en brutal landing i Sojuz TMA-1-fartøyet ser vi tre glade Ekspedisjon-6 medlemmer om bord i flyet som brakte dem fra Kasakhstan til Stjernebyen utenfor Moskva. Fra venstre: NASA-astronaut og kommandør Kenneth Bowersox, vitenskapelig NASA-offiser Donald Pettit og Kosmonaut Nikolai Budarin, ferdingeniør fra Rosaviakosmos. (NASA/Bill Ingalls.)

kilometer ”for tidlig”. Det planlagte landingsstedet var som så ofte før i nærheten av byen Arkylyk sørvest for hovedstaden Astana i Kasakhstan. Som en følge av at de hadde bommet så totalt på sitt planlagte landingsområde, tok det drøye to og en halv time før de ble lokalisert og ytterligere en og en halv time før det første helikopteret med hjelpemannskaper kom til unnsetning ved Sojuz-romfartøyet. Takket være at Sojuz-romfartøyet hadde landet på siden greide Bowersox, Budarin og Pettit å komme seg ut av romkapselen på egen hånd. Nå var ikke alle tre like spreke etter drøyt 161 døgn i vektløs tilstand og ferdens vitenskaplige offiser, Donald Pettit, måtte få assistanse av hjelpemannskapene og ble brakt på båre inn i helikopteret som fraktet mannskapet til Astana og senere om bord i flyet som skulle frakte dem til Stjernebyen utenfor Moskva. I ettertid på spørsmål fra presse og media om hans ”tilstand” etter landing kunne Pettit svare: ”Etter 161 døgn i vektløshet og så tynn og lang som jeg er, er det ikke bare bare å gå med en gang.”

Ekspedisjon 6-mannskapet fikk loggført 161 dager 1 time og 17 minutter, og astronaut Robert Cabana, sjef for astronautkontoret i Houston, kunne legge til etter denne tilbakevendingen; ”Dette var en begivenhetsrik konklusjon på en meget godt gjennomført ferd”. Ser vi litt på hvordan Sojuz-romfartøyet oppfører seg i møte med Jordens atmosfære er en ”vanlig” tilbakevending som følger: For at tyngdepunktet skal bli liggende i riktig stilling roteres Sojuz-kapselen før man møter atmosfæren. Det forutsetter at datamaskinen om bord registrerer hvilken posisjon som er ”opp” og ”ned”. Undersøkelser som ble gjort viser at autopiloten om bord i Sojuz TMA-1 rett og slett mistet dataene som utgjør retningssansen. Takket være dette tok reservesystemet om bord over, slik at romfartøyet begynte å rotere langsomt rundt lengdeaksen. På denne måten fikk romfartøyet ikke noe hjelp i form av et løft fra luftstrømmen, men falt ned igjennom atmosfæren som en stein, langs en ballistisk bane. Til tross for bortimot et hundretalls bemannede og ube-

46

romfart 3/2005

den internasjonale romstasjonen

Samtidig som kommandør Kenneth Bowersox (t.v) får en etterlengtet klem av sin kone Annie, midt på bildet, får han de hjerteligste gratulasjoner av sjefen for den Russiske romfartsadministrasjonen Jurij Koptev (t.h.) ved mottagelsen i Stjerne Byen utenfor Moskva. (NASA/ Bill Ingalls)

Med verdensrommets sorte bakgrunn ses Zvezda-modulens bakre del. Omtrent midt på bildet er forsyningsromskipet Progress M-10 like etter frakoblingen. Progress er fylt med søppel, unødvendig eller ødelagt utstyr fra ISS. Progressfartøyets skjebne med å brenne opp i atmosfæren er ikke langt unna. (NASA)

mannede Sojuz-ferder, er dette bare tredje gangen man har en ballistisk tilbakevending til Jorden. I forhold til en vanlig retur til Jorden ville besetningen ha blitt utsatt for en belastning på opptil drøye 4,3 G. Det ville i så fall ha skjedd i en høyde på rundt 36 kilometer. Men på grunn av den ballistiske banen ble altså Ekspedisjon 6-mannskapet utsatt for nesten det dobbelte. Kontrollsenteret på bakken mistet også kontakten med Sojuz TMA1. En av snorene til fallskjermen hadde ødelagt en radioantenne, samtidig som de resterende antennene ble liggende mot bakken etter landing, samt at tre av dem ikke foldet seg ut. Det er forklaringen på at kontrollsenteret ikke fikk kontakt med mannskapet etter landingen. Kommandør Kenneth Bowersox var det heteste intervjuobjektet etter landingen og han kunne fortelle følgende: ”Vi fikk store øyne om bord da instrumentene fortalte oss at dette ble en landing med et stort kursavvik. Men for meg med bakgrunn som testpilot var det en fantastisk opplevelse. Det å returnere fra verdensrommet i en Sojuz

har vært på min ønskeliste i mange år og i dag fikk jeg sannelig sjansen til det. Det beviser jo at romferder er forbunnet med stor risiko, noe som Columbia-tragedien for en tid tilbake viste oss.” Bowersox og Pettit var de første yrkesastronauter til å lande med et Sojuz-romfartøy. Men en amerikansk statsborger var før dem: De fleste av oss husker romhistoriens første turist, mangemillionæren, foretningsmannen og tidligere NASA ingeniør Dennis Tito. Han fikk sin største drøm oppfylt i månedsskiftet april – mai 2001, da han ble skutt opp med Sojuz TM-32 og en snau uke senere landet med Soyuz TM31.(Se Romfart 1/2005 s. 39). Ekspedisjon 6-mannskapet gikk nå gjennom en 16 dagers rehabiliteringsperiode i Stjernebyen utenfor Moskva, og denne rehabiliteringen forsatte da de ankom Houston. Det tar vanligvis en drøy måned eller mer for å kunne akklimatisere seg tilbake på bakken. progrEss M1-10 Om bord i romstasjonen var det syvende mannskapet på bare to personer for lengst i full gang med

å vedlikeholde alle systemene om bord, samtidig som man gjennomførte et og annet eksperiment dersom det var tid til det. Selv om det ”bare” var Jurij Malentsjenko og Edward Lu som nå gikk i bane rundt Jorden, hvor hvert jordomløp tok 92 minutter, så minket det på forsyningene om bord. Neste planlagte Progress-forsyningsfartøy ble skutt opp fra Baikonur-kosmodromen den 8. juni 2003 klokken 12.34 norsk tid. Om bord i Progress M1-10 var det drøye 2,3 tonn med forsyninger. Etter ”standard”-innledende møte i rommet koblet Progressromfartøyet seg til ISS og Pirs-modulen den 11. juni 2003 klokken 13.15 norsk tid. Etter at Ekspedisjon 7-mannskapet sammen med bakken hadde gått igjennom sjekklistene etter sammenkobling kunne Malentsjenko og Lu åpne lukene mellom Progress og Pirs drøye to timer etter sammenkobling. Og her var det et vell av forsyninger som de to begynte å losse umiddelbart. Her kan det kort nevnes: vitenskapelig utstyr, 360 liter drikkevann fordelt på to tanker, mat, oksygen, klær, drivstoff og sist men ikke minst

romfart 3/2005

47

den internasjonale romstasjonen

Kosmonaut Juri I. Malentsjenko, Ekspedisjon 7 kommandør, og hans kone Jekaterina Dimitriev Malentsjenka avbildet etter landing for ekspedisjon 7 ved mottagelsen på Ellington Field i nærheten av Johnson Space Center. Michael A. Baker, leder for International and Crew Operations i ISS-programmet, ses bak Malensjenko. (NASA)

utstyr for reparasjon og vedlikehold av romstasjonen. Denne gangen ble ikke det forrige Progress M-47 romfartøyet koblet fra før Progress M1-10 ankom, som normalt pleier å være rutinen. Dette romfartøyet, som ankom den 4. februar 2003 og koblet seg til Zvezda-modulen skulle forbli koblet til i overskuelig fremtid. Grunnen til det er at Progress M-47s motorer skulle brukes til en stor del av stillingskontrollsystemet for hele romstasjonsstrukturen, som også har sin livbåt Sojuz TMA-2 koblet til luken som vender ned mot Jorden på Zarja-modulen. kontinUErLig bEMannEt i 1000 dØgn De fleste av oss er mer enn nok kjent med at tiden går fort, selv om vi må oppholde oss på bakkenivå. Om bord i romstasjonen kan man kanskje tenke seg at ”her må tiden av og til føles litt langsom med tanke på begrenset bevegelsesområde og slike ting.” Men ser vi litt

tilbake på ISS som denne serien med artikler er ment å gi et bilde av, går nok tiden fort i rommet også, selv om man ”bare” går i kretsløp rundt Jorden. Jeg har før omtalt ISS som en jernbanestasjon i rommet og at det var en stor grunn til å markere dette da man passerte milepælen med 1000 døgn med kontinuerlig bemanning klokken 16.35 norsk tid den 29.juli 2003. For de av leserne som følger ekstra godt med kan man kanskje være litt uenige i dette jubileet. Vi vet at romstasjonen har vært tom for folk da man flyttet et Sojuz-romskip fra en luke i Zvezda modulen til en annen luke i Zarja-modulen. Dette eksemplet fant sted den 24. februar 2001 og alle tre Ekspedisjon 1-medlemmene som da var i romstasjonen bemannet dette Sojuz TM-31 romskipet som ble flyttet. Det tok litt over en halv time. Ser vi ”litt” lenger tilbake i romfartshistorien på den sovjetiske romstasjonen Mir, ser vi at denne

nesten var sammenhengende bemannet i 10 år – fra tidlig september 1989 til slutten av august 1999. Det er et stykke igjen til å slå den rekorden. Hva har så skjedd av trafikk rundt ”jernbanestasjonen” vår i løpet av denne tiden? Her kan i korte trekk nevnes: besøk av den amerikanske romfergen 11 ganger, fire ganger besøk av Sojuz ”taxi”ferder, 10 Progress forsyningsromfartøyer, det er foretatt 12 romvandringer fra ISS og de syv langtidsbesetningene har vært bemannet av 10 astronauter og 10 kosmonauter. Stasjonen har blitt en meget stor struktur i rommet med sine 425 kubikkmeter beboelig plass, massen er blitt på litt i overkant av 183 tonn, solcellepanelene utgjør 892 kvadratmeter og her er vingespennet til de store solcellepanelene på P6 modulen 73 meter. Høyden på romstasjonen i forhold til ISS mest vanlige stilling i forhold til Jorden er 27,5 meter. ISS` lengde utgjør 52 meter, inklusiv et Progress romfartøy tilkoblet bak på Zvezda-modulen. Ser vi også litt på ”støttepersonalet” på bakken, er mer enn 100.000 personer mer eller mindre involvert i driften per langtidsmannskap og dette forplanter seg til 500 forskjellige firmaer eller kontraktører som igjen er spredt ut over 37 stater i USA og 16 andre land. Vi kan trygt si at det er gjort et godt stykke arbeid i løpet av disse første 1000 døgnene, ISS har blitt en stor jernbanestasjon… bryLLUp - nå også i roMMEt Midt mellom fysisk trening, litt eksperimenter og vedlikehold om bord i romstasjonen, var det også tid til et bryllup litt utenom det vanlige vi på bakken kjenner fra før. Først litt bakgrunnsfakta. Jurij Malentsjenko ble født på slutten av året 1961. Dette året ble som vi alle vet Jurij Gagarin skutt opp den 12. april som det første mennesket i rommet. For en del år siden ble det stiftet en slags bevegelse som på denne datoen hyller Jurij Gagarin og hans

48

romfart 3/2005

den internasjonale romstasjonen

bragd gjennom ”Jurijs natt”, og det skulle bare mangle! Malentsjenko er oppkalt etter Sovjetunionens store helt og deltar aktivt hvert år i denne bevegelsen. Under feiringen i 2002 møtte han kvinnen i sitt liv, Jekaterina Dimitrev. Ideen om å gifte seg mens han var om bord i romstasjonen hadde Malentjensko hatt en god stund, men hans ledelse i den russiske romorganisasjonen prøvde det de kunne å fraråde ham dette, men den gang ei. Her var det mye frem og tilbake med reglement og tillatelser, men Malentsjenko, som er offiser i romorganisasjonen, stod på sitt. Så den 10. august 2003 giftet Jurij Malentsjenko seg med sin brud Jekaterina Dimitrev, som hadde sine ben trygt plassert på bakken. Hun oppholdt seg ved NASAs Johnson Space Center i Houston, rettere sagt i Gilruth-senteret, mens seremonien pågikk. En god venn av Malent-

sjenko var hans ”stand in” på bakken og hans kollega Edward Lu om bord i romstasjonen var hans forlover. Hans blivende kone, Dimitriev, er født i Sovjetunionen, men er amerikansk statsborger. Hennes foreldre emigrerte til USA da hun var 4 år gammel og hennes far er professor i russisk ved Oklahoma State University. NASA var heller ikke så veldig entusiastiske over denne typen vielse, selv om den var godkjent i Houston, Texas. Ser vi litt i NASAs statusrapporter så er den ikke nevnt i det hele tatt. Det hører også med til historien at brudgommens forlover spilte den tradisjonelle ”Bryllupsmarsjen” av Felix Mendelssohn Bartholdy om bord i romstasjonen på tangentbrett da bruden forlot alteret i Gilruth-senteret ved JSC i Houston. For å få denne vielsen gyldig i Russland ble det holdt en religiøs vielse i juli 2004.

På grunn av dette lille ”private opptrinnet” ble det bestemt at det i kosmonautenes kontrakt fra 11. august 2003 ville stå en paragraf om at slike vielser ikke er mulig i fremtiden i følge den russiske romfartsadministrasjonens talsmann Sergeij Gorbunov. Dermed unngår vi en trend av dette i vektløs tilstand, må vi formode… baCk to bUsinEss Etter at de to om bord hadde fått dette litt spesielle opptrinnet på avstand, var det tilbake til hverdagen. De neste to ukene som nå fulgte ble de to om bord opptatt med å undervise litt hver dag fra rommet, til utvalgte skoler spredt over hele USA. Dette er et meget populært tiltak og har pågått siden romstasjonen ble permanent bemannet. Det er flere forskjellige fag som her blir berørt, noe jeg kommer tilbake til i neste del, der vi ser ytterligere tilbake på ISS og "togstasjonen" i rommet.

ISS mot den svarte bakgrunnen fra verdensrommet. Fotografert da Endeavour nærmet seg ISS den 25. november 2002. Lenge har ISS fremstått på denne måten, uten videre utbygging, fordi romfergeflåten har stått på bakken etter Columbia-ulykken. (NASA)

romfart 3/2005

49

teknologi

Tett kameradekning av STS-114-oppskytingen

Alle oppskytinger av romfartøy blir grundig dekket med oppskytings- og sporingskameraer. Foruten den historiske dokumentasjonen, er bruken av kameraer av uvurderlig teknisk betydning. Ikke minst gjelder det når man skal finne årsaken til at noe eventuelt har gått galt, noe som i romfartsbransjen dessverre kan skje både titt og ofte.
STS-114-oppskytingen var trolig den mest fotodokumenterte oppskytingen noensinne. Dette var et av kravene fra CAIB, undersøkelseskommisjonen som ble nedsatt etter Columbia-ulykken. Kommisjonen var ikke fornøyd med fotodekningen av den siste oppskytingen av Columbia og har anbefalt at NASA etter beste evne heretter skal følge med på om isolasjonsmateriale faller av den ytre tanken under oppskytingsfasen og eventuelt skader romfergens varmeskjold. Det var som kjent dette som var årsaken til at Columbia forulykket to og et halvt år tidligere.

Av Øyvind Guldbrandsen

107 offisielle oppskytings- og sporingskameraer dekket STS-114oppskytingen fra de fleste tenkelige vinkler. 44 av disse kameraene var montert på dreibare plattformer for å følge romfergen. Pressefolk og skuelystne som var til stede hadde langt flere kameraer, men disse er

50

RomfaRt 3/2005

teknologi

De bakkebaserte sporingskameraenes plasseringer rundt romfergenes oppskytingsramper på Kennedy-senteret. Kartene viser plasseringene til kameraene med hhv. kort (tre trekanter), middels (seks stjerner) og lang rekkevidde (ni trekanter, pluss to som har kommet til etter at kartet ble laget). Hver plassering består av flere kameraer, som hver har et nummer. Den stiplede linjen antyder romfergens kurs fra oppskytingsrampe 39A og opp mot en bane med ekvatorinklinasjon på 51,6 grader, som kreves for å komme til iSS. (NASA) hvorav ett fra en ”ny” lokalitet. Disse fulgte Discovery de første sekundene, opptil en høyde av om lag 1200 fot (365 m). Dette inkluderer både kameraer som benytter 35 mm film og HDTV-kameraer. HDTV står for HøyDefinisjons-TV, og gir vesentlig mer detaljerte bilder (5-6 ganger flere bildepunkter pr. bilderute for 1080i-formatet) enn konvensjonelle digitale TV- og videosystemer. Kameraer med middels rekkevidde er installert på seks steder, lenger unna oppskytingsrampen. Hver av disse stedene inkluderer ett som benytter 70 mm film. Kameraene med middels rekkevidde fulgte Discovery opp til rundt 6000 fot (1800 m). Kameraer med lang rekkevidde er installert ved elleve lokaliteter langs (øst)kysten av Cape Canaveral. Også her er det en miks av film-, HDTV- og s-videosystemer. De langtrekkende kameraene fulgte Discovery opp til om lag 56 km høyde, dvs. til like etter frakoblingen av de to store faststoffmotorene, rundt hastigheten 5 Mach. Dette er også forbi den kritiske fasen med maksimalt aerodynamisk trykk. De langtrekkende kamerasystemene inkluderer to fastmonterte Distant Object Attitude Measurement System- (DOAMS-)observatorier ved Playalinda Beach, og opereres av USAF (det amerikanske

ikke telt med i denne sammenhengen. De aller fleste sporingskameraene var montert på bakken rundt oppskytingsstedet. Men også fly ble benyttet, samt en håndfull kameraer som ”red” med romfergesystemet opp mot verdensrommet. Romfergen ble også gransket langt grundigere enn på noen tidligere romfergeferd, etter å ha gått inn i kretsløp, STS-114-oppskytingen ble fulgt av om lag 25 flere kamerasystemer enn STS-107 (den ulykksalige, foregående romfergeferden), og fra syv flere lokaliteter på bakken, pluss de i luften.

De faste kameraplasseringene er valgt med hensyn til romfergeoppskytinger til baner med 51,6 graders inklinasjon, ettersom alle de gjenværende romfergeferdene, med unntak av den ene, mulige ferden til Hubble-teleskopet, skal gå til den internasjonale romstasjonen. Tidligere var de faste kameraplasseringene valgt for å kunne dekke romfergeoppskytinger til flere forskjellige baner. BAKKEBASERTE SPORINGSKAMERAER Kameraer med kort rekkevidde er installert på tre steder i nærheten av romfergenes oppskytingsrampe,

RomfaRt 3/2005

51

teknologi

To WB-57-fly ble benyttet til å gjøre HDTV-opptak fra stor høyde av mesteparten av Discoverys oppskytingsfase, samt landingen. Kameraenes kraftige optikk er innstallert i en retningsstabilisert kule på flynesen. (NASA) luftvåpenet). Selve teleskopene er montert inni cirka 4 m store kupler, som igjen er plassert oppå 10 m høye bygninger, og ligner nærmest på små, astronomiske observatorier. Kun ett av DOAMS-observatoriene var imidlertid i drift under STS-114. Det andre hadde fått noen boligblokker mellom seg og oppskytingsrampen og var i ferd med å bli flyttet. Alle kameraene følger romfergen fra like før start, men de langtrekkende kameraene gir svært grumsete bilder de første sekundene fordi de må se igjennom mye atmosfære, som er ekstra turbulent like over bakken. Det er derfor man kombinerer kameraer med forskjellig rekkevidde og avstand fra oppskytingsrampen. I tillegg var det installert 59 fastmonterte (ikke dreibare) høyhastighetskameraer på oppskytingstårnet og andre steder på eller i umiddelbar nærhet av oppskytingsrampen. Disse kameraene benytter 16 mm film og er rettet inn mot spesifikke områder av romfergesystemet. Kameraene er bare i funksjon i noen sekunder rundt starttidspunktet, men har til gjengjeld en opptakshastighet på 400 bilderuter pr. sekund. Det er om lag 16 ganger raskere enn vanlig filmopptak. Avspilt i normal hastighet betyr det altså at man ser hendelsene foregå 16 ganger langsommere enn normalt, uten rykkete bevegelser. Disse kameraene er beskyttet av varmebestandige kapsler med tykt glassvindu i front og er gjerne dobbeltsikret med både fjernstyrt og akustisk utløsermekanisme. Sistnevnte betyr at de starter automatisk når det blir rabalder – noe en romfergeoppskyting i sannhet lager mye av. FLYBÅRNE KAMERAER Relativt spektakulære, men bare moderat velpubliserte bilder, ble tatt opp av to WB-57-fly. Denne flytypen ble opprinnelig benyttet av USAF til meteorologisk forskning i stor høyde. Men i løpet av året før STS-114 ble de to som NASA eier, for øvrig de eneste av denne typen som fortsatt er operative, modifisert og utstyrt med nyutviklede, såkalte WAVE-kameraer (WB-57 Ascent Video Experiment) for å følge romfergeoppskytinger. Med flybaserte kameraer omgås risikoen for at romfergen forsvinner opp i eller bak dis og skyer like etter start. Tiden det tar før romfergen begynner å skjule seg bak sine egne eksosgasser utsettes også med flere minutter. Og ikke minst får man bilder med høyere oppløsning når romfergen befinner seg i stor høyde. De to WB-57-flyene fløy i en høyde av rundt 60 000 fot (drøye 18 km) og i samme retning som, men like sør og nord for kursen Discovery fulgte østover. Hovedkameraet i hvert fly er et HDTV-kamera, som benytter et 11 tommers Celestronteleskop med 28 cm primærspeildiameter og brennvidde på 4150 mm. Teleskopet er montert inne i en 2-akse gyrostabilisert, 81 cm stor ”ball”, som igjen er montert på nesetippen av hvert sitt fly. WAVE-kameraene fulgte romfergen fra start og helt til hovedmotorene ble slått av, noe som skjedde 8 1/2 minutt etter start. Etter om lag 4 minutter så man dog ikke stort mer enn en frenetisk dansende flekk. Til hvert teleskop er det også installert et infrarødt kamera, som gjorde opptak parallelt med HDTVkameraene. Den infrarøde kapasiteten vil komme til nytte dersom det skulle bli aktuelt å gjenoppta nattlige oppskytinger av romfergen. Dette er riktignok meget omstridt. Nattlige landinger er derimot ikke like omstridt. Discovery landet jo om natten etter STS-114, og WAVE-systemet blir også benyttet

52

RomfaRt 3/2005

teknologi

Bildene fra disse kameraene ble imidlertid tatt opp på filmruller frem til Columbia-ulykken. Det er godt mulig at kameraene som ble benyttet under STS-107 tok bilder av stor teknisk interesse av området den fatale skumbiten løsnet fra, men dessverre ble verken kameraet eller filmen fra det funnet etter havariet. Derfor har man fra og med STS-114 byttet ut kameraene med et digitalt stillbildekamera med høy oppløsning (6 Mp) i den høyre brønnen. Bildene fra dette overføres til Jorden via radiosignaler mens romfergen er i kretsløp. Fire kameraer var montert på romfergesystemet under STS-114: På faststoffmotorene, på den ytre tanken og under fergen. Et håndholdt kamera ble benyttet til å fotografere den ytre tanken etter frakoblingen. (NASA) for å overvåke romfergens tilbakevending. Det er NASAs Marshall-senter som har hatt hovedansvaret med å utvikle WAVE-systemet, i første omgang kun som et eksperiment. NASA skal ta stilling til om de vil fortsette å bruke det etter neste romfergeoppskyting, STS-121, som nå ligger an til finne sted sommeren 2006. KAMERAER PÅ ROMFERGESYSTEMET Fire kameraer var montert på selve romfergesystemet: Ett i nesen av hver faststoffmotor, ett utenpå den ytre drivstofftanken og ett under romfergens buk. Faststoffmotorkameraene tok opp video av den ytre tanken da de ble frakoblet to minutter etter start, for å se etter områder som manglet isolasjonsmateriale. Videoopptakene fortsatte til faststoffmotorenes fallskjermsystemer ble utløst og videre til motorene plasket ned i havet. Opptakene ble deretter berget sammen med resten av faststoffmotorene. Fra og med STS-115 planlegger NASA å supplere med kameraer i faststoffmotorenes neser. Kameraene vil være rettet mot romfergens buk. Gjennom hele programmet har romfergene vært utstyrt med bukkameraer i begge brønnene for drivstoffinntak. De befinner seg nesten bakerst, på undersiden av romfergen. Dører dekket med varmeskjoldfliser lukker seg over disse brønnene etter at den ytre tanken er frakoblet. Men før dét skjer tar kameraene automatisk bilder av den ytre tanken for teknisk analyse i ettertid. ROCKETCAM Det nedoverrettede TV-kameraet som var montert på den ytre tanken overførte derimot levende bilder i sann tid. Dette er nødvendig siden den ytre tanken brenner opp i atmosfæren ikke mange minuttene etter frakoblingen fra romfergen. Som en bonus gav dette TV-seere som fulgte oppskytingen rundt om i verden en følelse av å ”ri” på romfergen helt ut i rommet, frem til like etter at Discovery ble koblet fra drivstofftanken. TV-kameraet var plassert øverst på røret som overfører flytende oksygen til romfergens hovedmotorer. Røret løper vertikalt nedover, utenpå den ytre tanken. Dette var bare andre gang et slikt kamera ble benyttet på en romfergeoppEn av de 10 nyanskaffede, dreibare kameramonteringene, hvor det er festet en samling av filmkameraer, høyhastighets digitalvideo og infrarøde kameraer. Optikken har brennvidder fra 500 til 4000 mm. Monteringene og kameraene kan fjernstyres og følger romfergens ferd oppover. (NASA/KSC)

RomfaRt 3/2005

53

teknologi

Over og under: Et av de to DOAMS observatoriene, som sender ekstra lange øyne etter romfergene på veien opp (NASA)

skyting. Men som følge av anbefalingene i CAIB-rapporten ser det nå ut til å bli standard på alle kommende romfergeoppskytinger. Forrige gang det ble benyttet var under STS-112 i oktober 2002, men da gjorde NASA det mest for showets skyld. For øvrig ble det da bare en delvis suksess. Linsen ble nemlig tilsmusset av eksosgasser fra faststoffmotorenes separasjonsmotorer. Separasjonsmotorene ble avfyrt to minutter etter start, og man så temmelig lite fra den videre ferden oppover etter dette. Under STS-114 var kameraet plassert lengre ned på tanken, og man unngikk dermed tilsmussingsproblemet. Det var bildene fra dette kameraet som umiddelbart viste at en stor bit isolasjonsskum – til NASAs sjokk og skuffelse – falt av den ytre tanken like etter at faststoffmotorene ble koblet fra. Som beskrevet på side 34-39, unngikk imidlertid denne biten å treffe Discovery og skade varmeskjoldet. Men det at den i det hele tatt ramlet av førte til at man kort tid etter STS-114 vedtok å utsette den påfølgende romfergeferden, STS-121, fra september 2005 til mars 2006, slik at man får bedre tid til å finne en løsning på skumproblemet. STS-121-oppskytingen ser for øvrig ut til å kunne bli ytterligere utsatt, til sommeren 2006. Dette skyldes delvis at de ytre drivstofftankene til romfergen produseres ved New Orleans, hvor orkanen Katrina herjet i september 2005. Produksjonslokalene klarte brasene tilfredsstillende, men hundrevis av ansatte her fikk hjemmene sine rasert. I tillegg til STS-112 og STS-114 har nevnte TV-system også blitt benyttet på flere ubemannede oppskytinger, deriblant av noen Mars-sonder og på EELV-testoppskytinger. Det er firmaet Ecliptic Enterprises som står bak dette såkalte RocketCam-systemet. Selve kameraene som hittil har blitt benyttet har vært av typen Sony XC-999, ikke særlig større enn en sigar. Både kameraene og radiooverføringen til Jorden er analoge, og skjer via to små, flate antenner som er montert utenpå den ytre tanken, eventuelt utenpå den aktuelle bæreraketten. En oppgradering av systemet til heldigitalt format er imidlertid på trappene, bl.a fordi XC-999-kameraene nå er ute av produksjon. Ecliptic Enterprises håper NASA vil ta steget helt ut og spandere oppgradering til HDTV-format. Ecliptic har foreslått

54

RomfaRt 3/2005

teknologi

for NASA å installere tre HDTVkameraer på den ytre tanken som skal benyttes på en eventuell Hubble-serviceferd, som kan komme til å finne sted i 2007. Man ser også for seg bruk av høyhastighetskameraer. Både den nevnte, store isolasjonsbiten, samt noen mindre biter som falt av Discovery under STS-114-oppskytingen ble for øvrig også registrert av to bakkebaserte X-bånd-radarer og én C-bånd-radar, spesialdesignet for nettopp å se etter slike biter. Disse radarene åpner for muligheten av å gjenoppta nattoppskytinger av romfergene. Men dette har NASA foreløpig ikke tatt stilling til. FOTOGRAFERING OG UNDERSØKELSER I BANE. Området på den ytre tanken hvor den relativt store isolasjonsbiten falt av under STS-114 kunne tydelig ses på bilder som astronaut Andy Thomas tok med et håndholdt, digitalt kamera gjennom Discoverys vinduer like etter at tanken var frakoblet. Bildene ble overført til Jorden via telemetri ikke lenge etter at de var tatt. I sine bestrebelser med å innfri CAIB-kravene, innførte NASA under STS-114 to nye ting for å kunne undersøke romfergens varmeskjold i bane: En ny sensorbom montert til romfergens manipulatorarm som skannet hele romfergens underside, og tett fotografering av romfergen fra ISS mens fergen foretok en ”baklengs salto” før tilkoblingen til romstasjonen. Discovery foretok saltoen, eller 360 graders pitch-manøveren, i en avstand av 180 meter under ISS, noen minutter før sammenkoblingen. Dermed fikk Krikalev og Philips, som utgjorde Ekspedisjon 11-besetningen om bord på ISS, anledning til å fotografere varmeskjoldet med hvert sitt telekamera for å avdekke eventuelle skader som måtte ha oppstått under oppskytingen. Også her ble det benyttet digitalkameraer, med hhv 400 mm og 800 mm telelinser. Bildene tatt med 400 mm-linsen dekket til sammen

hele romfergens overflate med en oppløsning på 5 cm, mens 800 mmlinsen ble benyttet til fotografering med dobbelt så bra oppløsning av utvalgte områder, som vingenes forkant og lukene over hjulbrønnene og drivstoffinntakene. Bildene ble relativt raskt overført til Jorden, hvor en stor gruppe analytikere gikk løs på dem med argusøyne.

Over: Illustrasjon av OBSS-bommen i aksjon (NASA) Under: Et mobilt, langtrekkende sporingskamera av typen Advanced Transportable Optical Tracking System. Mange av NASAs langtrekkende sporingskameraer har vært brukt i 15 år, men de fleste gjennomgikk en overhaling før STS-114. (NASA/KSC)

RomfaRt 3/2005

55

teknologi

EMULSJON VS VIDEO

Ill.: Ø. Guldbrandsen

Digitale stillbildekameraer har på de fleste tekniske områder tatt igjen eller gått forbi kameraer som benytter ”vanlig”, emulsjonbasert film. Men på noen områder har filmbaserte kameraer fortsatt ledelsen, Disse er lavt batteriforbruk, rask reaksjonstid (særlig fra avslått, ikke standby, modus), immunitet mot kosmisk stråling samt mulighet for lange, hurtige serieopptak i full bildekvalitet, spesielt sammenlignet med motordrevne 35 mm kamerabakstykker med plass til flere hundre eksponeringer. Kameraenes innkjøpspris ligger også lavere for filmbaserte kameraer for et gitt kvalitetsnivå, men det er neppe så viktig for NASA… Når det gjelder levende bilder har NASA, til tross for at HDTV- og HDV- (høydefinisjons video)-teknologi de senere årene har blitt praktisk tilgjengelig, valgt å holde seg til emulsjonsbasert film som primært opptaksmedium for sporingska-

meraene. Årsaken er at film er best når det gjelder kombinasjonen av fire av de viktigste områdene som definerer den tekniske kvaliteten på levende bilder: Oppløsning, dynamisk område, bilderate og fargekanaler. Den kanskje viktigste faktoren er den høye oppløsningen levende bilder på film har, sammenlignet med tilgjengelige videosystemer. Snakker man om 70mm/15p-opptak blir film og video for to helt forskjellige verdener å regne, selv i forhold til SDTV (Super Definisjons TV, som er bedre enn HDTV), som NASA prøver ut. NASA bruker 70mm/8p-format til å dekke nokså store områder av himmelen rundt romfergen, for å få med seg alt dersom det verste skulle skje under en oppskyting. 70 mm angir her bredden av filmen, men noe av dette går med til radene med perforeringshull langs hver kant og eventuelle lydspor for kinofilm. 8p angir bildedimensjonene den andre veien og betyr at hvert bilde strekker seg langs 8 perforeringshull pr. side (36 + 2 mm). NASA benytter også 70mm/15p, for øvrig det samme som for IMAX-formatet. Dette gir filmruter på om lag 7x5 cm langs en horisontalt roterende filmspole (ikke vertikalt, som er det vanligste med andre formater). I både 35 mm og 70 mm film er hvert perforeringssteg 4,75 mm langt. Som en digresjon kan det nevnes at vanlig 70 mm kinofilm ”bare” benytter 5 perforeringshull pr. film-

rute, noe som gir nokså brede bilder i forhold til høyden (forhold 2,2:1 på en vertikalt roterende filmspole). Men forbedring av detaljrikdommen i filmemulsjonen har ført til at 70 mm film nærmest fullstendig er blitt erstattet av det rimeligere 35 mm cinemascope. Denne som benytter standard 4 perforeringshull pr filmrute, men med en anamorf linse, som strekker bildet ut i bredden til forholdet 2,35:1. 35 mm film til teknisk bruk benytter sjelden den slags fancy linser og gir derfor bilderuter i det mer konvensjonelle 4:3 formatet. Film har også større dynamisk omfang enn video. Stort dynamisk omfang betyr at en og samme filmrute kan inneholde detaljer både i svært mørke og svært lyse områder av bildet. På et videobilde vil veldig lyse områder ”brenne ut”, mens all visuell informasjon på lignende måte forsvinner fra kraftig undereksponerte områder. På dette området vil film først bli matchet når man har utviklet videobildebrikker som rettferdiggjør 12-, 14 eller kanskje 16-bit koding for hver fargekanal (hhv. 4096, 16384 eller 65536 lysnivåer pr. bildeelemet pr. farge), uten å gå på bekostning av bilderate (minst 24-30 pr. sekund) eller oppløsning. I dag kodes lysstyrkesignalet i digital video med bare 8 biter pr. bildeelement, som gir maksimalt 256 nivåer. Både film og video tar normalt opp bilder i tre fargekanaler, men film tar opp alle tre (rødt, grønt og

Den mest detaljerte undersøkelsen av romfergens varmeskjold ble imidlertid utført med den nye OBSS-bommen (Orbiter Boom Sensor System) som er festet ytterst på romfergens manipulatorarm, eller Canadarm (se Romfart nr. 1-2005 side 17). På bommen er det montert to sensorpakker, et laserkamera og en laseravstandsmåler. I en omstendelig prosess ble sensorene systematisk ført over hele romfergens varmeskjold, på jakt etter eventuelle

skader. Denne prosedyren skal bli utført på alle senere romfergeferder. Det var gjennom eksaminasjon av varmeskjoldet i bane at bakkemannskapene bl.a. avdekket en liten fugeflis som stakk ut fra varmeskjoldet, mellom to varmeskjoldfliser. Man mente den ville utgjøre en liten, men tilstedeværende risiko under den kommende tilbakevendingen. Det ble derfor besluttet å fjerne fugeflisen manuelt før tilbakevendingen, noe som ble gjort et-

ter sammenkoblingen til ISS, under den første romvandringen som har foregått til en romferges underside. STS-114-ferden blir nærmere omtalt på side 34-39 og i neste utgave av Romfart. SPIONSATELLITTER Etter Columbia-ulykken ble NASA utsatt for sterk kritikk fordi de surret bort alle mulighetene de ble tilbudt om å la romfergen bli fotografert av hemmelige, amerikanske

56

RomfaRt 3/2005

teknologi

blått, RGB) i full oppløsning. Video, samt digitale stillbilder, tar som regel bare opp én kanal i full oppløsning, helst den grønne, og reduserer kvaliteten på de to andre for å spare båndbredde. Dessuten foregår ingen komprimering av bildedataene på emulsjonsbasert film. Levende bilder som benytter MPEG-komprimering med fast datarate, reduserer kvaliteten på bildene når det skjer mye forandringer i bildet. Både dette og det at to av de tre fargekanalene reduseres i kvalitet er normalt vanskelig å se når levende bilder kjøres i normal hastighet, men vil være spesielt ugunstig for en granskingskommisjon som skal studere et oppskytingsuhell. Da skjer tingene nesten alltid svært fort, samtidig som man er avhengig av maksimal bildekvalitet. Et femte område, kalt metadata, er det derimot lettere å kombinere med digitale stillbilder eller video. Metadata kan oversettes med ”data om data” og kan f. eks dreie seg om nøyaktig informasjon om tidsangivelse, retningen kameraet peker i, lukkertid, blender, brennvidde osv. På ”gammeldagse” videoopptak kom slike data opp som digre tegn som kunne forstyrre bildet og som ikke lot seg fjerne når de først var tatt opp. Noe lignende var tilfellet med emulsjonsbasert film. Da var det gjerne avsatt et område av bildet hvor man fortløpende fotograferte inn et ur (med visere!), ofte også et like analogt gyrokompass

som anga pekeretning langs X- og Y-aksen. På digitale systemer kan slik informasjon lagres som en egen ”kanal” som man kan velge å vise eller skjule ved avspilling, lik undertekster på DVD-filmer til hjemmebruk. Etter hvert har man imidlertid fått muligheten av å ta opp slike data på emulsjonsbasert film uten å forstyrre bildet. I stedet lagrer man informasjonen på digitale magnetstriper langs kanten av filmen. Av forskjellige grunner er denne metoden likevel mer tungvint enn med bilder som tas opp på heldigitale lagringsmedier. Blant de mer opplagte fordelene med TV/video er muligheten man har til å studere opptakene mer eller mindre umiddelbart, uten noen omstendelig, kjemisk fremkallingsprosess. Digital video kan også nesten direkte underkastes digital bildeanalyse, uten den om mulig enda mer møysommelige prosessen med å scanne og digitalisere filmrullene. Enda en ulempe med film, som særlig gjelder for kameraer som blir med ut i verdensrommet, er at de eksponerte filmrullene må bringes fysisk tilbake til Jorden. Dette kan i visse tilfeller være vanskelig og har som nevnt også ført til at viktige opptak noen ganger har gått tapt. Bilder tatt med TV-kameraer og digitale kameraer kan overføres elektronisk til bakken fortløpende, eller i alle fall før en eventuell, risikabel tilbakevending finner sted.

Riktignok tar man seg ofte ikke bryet med elektronisk overføring av video dersom kassetter med ikke-kritiske opptak enkelt kan tas med tilbake til Jorden. I dag kan en DV-kassett på størrelse med en pastilleske romme én time HDTVopptak dersom de kodes i MPEG-2 HDV i stedet for standard DV. Det er ofte enklere for en astronaut å ta noen slike med seg hjem i lomma fremfor alt styret med å overføre opptakene i full kvalitet til bakken via radiosignaler. Motsatt kan det forresten opplyses at flere sovjetiske og amerikanske månesatellitter på 1960-tallet gjorde alle bildeopptakene på filmruller som aldri ble brakt tilbake til Jorden. Derimot ble filmen automatisk fremkalt om bord i romfartøyene, før bildene ble scannet og overført til Jorden via analoge radiosignaler. Noen spionsatellitter på 1970-tallet benyttet seg av samme prinsipp, men hadde også muligheten til å sende filmrullene tilbake til Jorden i returkapsler for nærmere granskning i ettertid. Før STS-114-oppskytingen gikk NASA til anskaffelse av 24 HDTVsporingskameraer for å ha som backup til filmkameraene og for å kunne analysere bildene umiddelbart. Av budsjetthensyn benyttet en del sporingskameraer s-video (tilnærmet DVD-kvalitet), til tross for at NASA mener at dette har så lav oppløsning at det nærmest er uegnet som analyseverktøy.

Øyvind Guldbrandsen

spionsatellitter av typen Avansert KH-11. En slik fotografering ville ha kunnet avsløre den alvorlige skaden på vingens forkant som senere førte til havariet. Dermed ville man i det minste hatt mulighet til å se at det var en risiko til stede og vurdert tiltak som kunne ha berget - om ikke romfergen - så i hvert fall kanskje astronautene. KH-11-satellittene brukes primært til å fotografere mål på bakken som militæret og etterretnings-

tjenesten er interessert i. Men siden tidlig på 1980-tallet har satellittene også hatt muligheten til å fotografere andre satellitter i bane på nokså lang avstand. Dette har i hovedsak dreid seg om sovjetiske/russiske og kinesiske satellitter, men også amerikanske satellitter som har fått tekniske problemer. Siden satellittene og bruken av dem er hemmelige er det lite som har kommet frem om hvordan de ble brukt under STS-114. Det som

synes klart er at de ble benyttet til å fotografere romfergen, men mest som en øvelse til en eventuell senere nødsituasjon hvor romfergen av en eller annen grunn verken kan bli undersøkt fra ISS eller med sensorbommen. De dataene som måtte ha blitt skaffet til veie fra KH-11-satelittene kan neppe måle seg i kvalitet med de man fikk fra ISS eller sensorbommen.

RomfaRt 3/2005

57

OPPskYtNiNGeR

Oppskytinger 1. juni - 1. oktober 2005
17. juni: Russisk Sojuz U på ferd 18P med forsyningsfartøyet Progress M-53 til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. 21. juni: Molnija M med en kommunikasjonssatellitt av typen Molnija-3K fra rampe 16/2 ved Plesetsk. Mislykket. Se Romfart nr. 2-2005 side 9. 21. juni: Volna med den eksperimentelle solseilsatellitten Cosmos-1 (USA) fra ubåten Borisoglebsk i Barentshavet. Mislykket. Se Romfart nr. 2-2005 side 33. 23. juni: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten Intelsat A-8 fra oppskytingsplattformen Odyssey ved 154 grader vest langs ekvator i Stillehavet. STS-114-oppskytingen. (NASA) 24. juni: Russisk Proton K (Blok DM-2) med kommunikasjonssatellitten Ekspres AM-3 fra Baikonur. 5. juli: Lang Marsj 2D med den vitenskapelige satellitten Shi Jian-7 fra Jiuquan-romsenteret, Kina. 10. juli: M-5 med den astronomiske satellitten Astro-E2 (omdøpt til Suzaku i bane) fra Uchinoura-romsenteret (tidligere kalt Kagoshima), Japan. Se side 4-5. 26. juli: Romfergen Discovery på ferd STS-114/LF-1 med en besetning på syv på besøksferd til den internasjonale romstasjonen. Montering av ekstern reservedelspall. Utstyr og forsyninger til stasjonen medbrakt i logistikkmodulen Raffaello. Tre romvandringer.Første romfergeferd etter Columbia-ulykken. Skutt opp fra rampe 39B ved KSC. Landing ved Edwards AFB, rullebane 22, den 9. august. Se side 34-39 og neste utgave av Romfart. 2. august: Lang Marsj 2C med fotosatellitten FSW-21 fra Jiuquan-romsenteret, Kina. Returkapsel landet 29. august 2005. 11. august: Ariane 5GS med kommunikasjonssatellitten Thaicom-4 fra rampe ELA-3 ved Kourou, Fransk Guyana. 12. august: Atlas 5 (401, Centaur) med Mars-sonden Mars Reconnaissance Orbiter (MRO) fra rampe 41 ved Cape Canaveral. Se side 22-27. 14. august: Starsem Sojuz FG (Fregat) med kommunikasjonssatellitten Galaxy 14 fra rampe 31 ved Baikonur. 23. august: Dnjepr med de eksperimentelle, japanske satellittene

Oversikten tar for seg alle oppskytinger som er foretatt eller forsøkt foretatt til kretsløp innenfor gjeldende tidsrom. Ubemannede, ballistiske oppskytinger, det vil si oppskytinger hvor nyttelasten ikke skal inn i bane, er ikke ført opp. Mange av nyttelastene eller oppskytingene er nærmere omtalt i artikler i Romfart eller andre publikasjoner fra Norsk Astronautisk Forening. Forrige oppskytingsoversikt (september 2003 til mai 2005) ble publisert i Romfart nr. 2-2005, side 34-37.

De vanligste oppskytingsstedene: Baikonur: Baikonur-kosmodromen, Kazakhstan. Cape Canaveral: Cape Canaveral flystasjon, Florida. KSC: Kennedy-romsenteret, Florida. Plesetsk: Plesetsk-kosmodromen, Russland. Vandenberg: Vandenberg-flybasen, California.
Plasseringen av øvrige oppskytingssteder angis for hver enkelt oppskyting.

58

ROmfaRt 3/2005

baksidebildet

OICETS (laserkommunikasjon, omdøpt til Kirari i bane) og INDEX (teknologiutvikling, omdøpt til Reimei i bane) fra rampe 109 ved Baikonur. 26. august: Russisk Rokot med fjernmålingssatellitten Monitor-E nr. 1 fra Plesetsk. 29. august: Lang Marsj 2D med fotosatellitten FSW-22 fra Jiuquanromsenteret, Kina. Returkapsel landet i Sichuan-provinsen den 16. september. 2. september: Russisk Sojuz U med den militære fjernmålingssatellitten Kosmos 2415 (sannsynligvis av typen Kometa) fra rampe 31 ved Baikonur. 8. september: Russisk Sojuz U på ferd 19P med forsyningsfartøyet Progress M-54 til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. 8. september: International Launch Services Proton M (Briz-M) med kommunikasjonssatellitten AnikF1E (Canada) fra rampe 200/39 ved Baikonur. 23. september: Minotaur med den militære teknologiutviklingssatellitten STP-R1 (også kalt Streak) fra rampe SLC-8 ved Vandenberg. 26. september: Delta 2 (7925) med navigasjonssatellitten GPS 2R-M1 (omdøpt SVN 57 i bane) fra rampe 17A ved Cape Canaveral. Se side 4-5. 1. oktober: Russisk Sojuz FG med romfartøyet Sojuz TMA-7 og en besetning på tre på ferd 11S til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. Skifte av langtidsbesetning. Fartøyet erstattet Sojuz TMA-6, planlagt å returnere 10. oktober. Sojuz TMA-7 planlagt å returnere i begynnelsen av april 2006. Cry for me: ESAs isforskningssatellitt CryoSat ble skutt opp den 8. oktober 2005. Denne langtidseksponeringen viser lyssporet etter Rokot-bæreraketten som stiger opp fra oppskytingsbasen Plesetsk i nordvest-Russland. Dessverre sviktet bæreraketten rett før tredje trinn skulle ta over, og både satellitten og bærerakettes to øverste trinn styrtet ned og forsvant i Arktis, de samme områdene satellitten var ment å studere. Se nærmere omtale på side 10. (ESA/S. Corvaja)

Saturn fra Cassini
Baksiden er en montasje av av bilder av Saturn og noen av dens måner. Bildene er tatt av romsonden Cassini, som har kretset rundt Saturn siden juli 2004 og foretatt flere nærpasseringer av mange av månene. Bildene viser: A: Den 500 km store månen Enceladus, fotografert gjennom et ultrafiolett, et grønt og et infrarødt filter, før Cassinis nærpassering 14. juli 2005. Den ujevne fordelingen av nedslagskratre tyder på at områdene har ulik geologisk alder og historie. Rundt sydpolområdet ses de spesielle "tigerstripene", som tolkes som tegn på tektonisk aktivitet. B: Den 5150 km store månen Titan, fotografert 16. april 2005. I synlig lys er overflaten ikke synlig, men ett "smalt" infrarødt filter, gjengitt som grønt, kan skimte overflaten. Et annet IR-filter, gjengitt som rødt, viser ulike mengder metan i øvre lag av atmosfæren. Et fiolett filter, gjengitt som blått, viser atmosfæren langs Titan rand. C: Nærbilde av Titans rand i nær naturlige farger. Forskjellige lag i atmosfæren er synlige. D: Hyperion fotografert 26. september 2005, under Cassinis eneste planlagte nærpassering av denne ca. 200 km store månen, som sammenlignes med en svamp. Hyperions uregelmessige form, kaotiske rotasjon, noe avlange bane og lave tetthet (lavere enn vann-is) gir hint som en større kollisjon i nyere geologisk tid. E: Et drøyt 100x100 km utsnitt av Tethys' overflate, fotografert 24. september 2005. Bakgrunnsbildet er satt sammen av opptak gjort gjennom forskjellige infrarøde filtre i september 2004. Like over bilde E ses hva forskerne kaller "Drage-stormen". I juli og september 2004 var dette stormsystemet en kraftig radiostøykilde, trolig på grunn av lynaktivitet. (NASA/JPL/Space Science Institute)

Per Olav Sanner

Øyvind Guldbrandsen

ROmfaRt 3/2005

59

A

E

B

C

D