Knut Vindfallet/Stavanger Aftenblad

Opplæringsmappe
Tekst: Fridtjof Riis Redaksjon: Linda M. Liem
Versjon 1.2, desember2012

INNHALD
Å tolke stein Geologisk tidsskala Geologien rundt Ritlands-strukturen Geologien i Ritlands-strukturen Lokalitetene Geologisk ordliste* 2 5 10 12 15 17

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 1

Å TOLKE STEIN
Hva gjør en geolog?
En geolog forsøker å finne ut hva en stein eller et fjell er laget av, hvordan den er satt sammen og hvordan den er blitt til. Derfor må en geolog kunne mye om fysikk, kjemi og biologi. En god geolog må ha evnen til å undre seg og til å forstå lange tidsrom. Dessuten er en god geolog flink til å tolke stein – en steintolk.

Geolog på jobb: Fridtjof Riis (UiO)

Mer om stein
En stein har en utside og en innside. Utsida kan være forvitret, eller dekket av lav og alger. Røde og rustne farger er for eksempel svært ofte noe man ser på utsida av en stein som inneholder jern. Hvis du slår av en bit eller får steinen saget eller polert kan den se helt annerledes ut. Prøv alltid å finne ut om den utsida du ser på er veldig forskjellig fra innsida. Geologene er selvfølgelig interessert i å se innsida av steinen, men ofte kan forvitring på utsida av steinen hjelpe til med å få fram mønstrene inni.

Stein med kartlav (NDLA)

Hvordan en stein er bygget opp
En stein er bygd opp av mineralkorn. Et mineralkorn er en liten bit av en krystall som har en bestemt kjemisk sammensetning. Vanlige mineraler er feltspat, kvarts og glimmer.

Feltspat (Wikipedia)

Kvarts (Wikipedia)

Glimmer (Wikipedia)

Mineralkornene er ofte så små at vi må se på dem med lupe eller mikroskop, men i en pegmatittgang er de lette å se i selve fjellet. Sand og sandstein er også bygd opp av mineralkorn, fordi de enkelte sandkornene kan være satt sammen av ett eller flere mineralkorn. I sand og grus er geologen både interessert i hvordan sandkornene eller gruspartiklene ligger i forhold til hverandre og hvilke mineralkorn de er laget av.
Pegmatittgang (NGU) Opplæringsmappe Ritlandskrateret Side 2

Hva slags stein finner vi i og rundt Ritlandskrateret? De forskjellige steinsortene er tegnet inn på dette geologiske kartet.

Geologisk kart: Ritlandsstrukturen vist med rødt ring. Kambrisk sedimentstein viser i gul, grøn og oransje. Kaledonsk skyvedekk viser i lilla (Riis/UiO)

Noe steinarter
Grunnfjellet består av stein som har vært på store dyp i jordskorpa, og utsatt for sterk varme (mange hundre grader). Det lyse fjellet som ikke har noen tydelig benkning kaller vi granitt. En pegmatitt er en granitt med store mineralkorn. Pegmatitt ser vi som lyse striper (ganger) i grunnfjellet, som kalles pegmatittgang. Det er mye granitt i området nord for krateret, fra Fundingsland og sørover til Vassbotn, men ikke i selve krateret.

Lys grovkornet pegmatittgang i finkornet granitt (sciencephoto.com)

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 3

I kraterområdet ser vi at grunnfjellet som regel har en tydelig planstruktur slik at det sprekker opp i benker. Da kaller vi den gneis. Overflata på en gneis er som regel stripete fordi mineralkornene ligger orientert i samme retning. Rundt krateret er gneisen full av sprekker på grunn av knusingen under nedslaget. En stein som er så knust og full av sprekker at den er delt opp i småbiter kaller vi en breksje.
Breksje i Ritlandskrateret (UiO) Grunnfjellet ble dannet for mer enn 900 millioner år siden. Oppå grunnfjellet ligger den mørke skiferen som man i Rogaland kaller for råtafjell. Vi tror at råtafjellet i Rogaland i hovedsak er fra de geologiske tidsperiodene kambrium og ordovicium, ca. 530 til 444 millioner år tilbake. I Ritlandskrateret er fossilene tidsbestemt til mellomkambrium, ca. 510 millioner år tilbake. Råtafjellet har opprinnelig vært leire som ble avsatt i havet, men leira har vært dypt begravd og blitt forsteinet.

Geologene sier at en skifer er en stein som er skifrig, altså at den sprekker opp i tynne flak. Skifer inneholder som regel mye glimmer, som gjør at den sprekker lett opp. Mye av råtafjellet i Rogaland sprekker opp mer i fliser Råtafjell (Liem) enn i flak, og da kaller geologene det for fyllitt. På Ritland synes jeg det er mest riktig å kalle råtafjellet for skifer. Den mørke fargen på råtafjellet skyldes at det inneholder små korn av grafitt, det samme stoffet som brukes i blyanter. Grafitten er dannet av det organiske materialet som var i leira (rester av mikroskopiske planter og dyr). En svart skifer med stort innhold av grafitt sverter fingrene. Det organiske materialet er blitt til grafitt på grunn av at skiferen har vært dypt begravd og hatt en høy temperatur. Ved lavere temperaturer vil slikt organisk materiale bli til olje og gass. De tilsvarende lagene i Estland brytes som oljeskifer. Geologene i oljeselskapene er interesserte i de mørke skifrene fordi det er de som er kilden til olje og gass. Sandstein er sand som er blitt forsteinet. Vi finner sandstein både nede i krateret og som et tykt lag på toppen av den mørke skiferen. Geologer som jobber i oljeselskapene er interesserte i sandstein fordi de fleste olje- og gassfeltene på norsk sokkel består av sandstein der olje og gass ligger i hulrommene mellom sandkornene.

Fra sand og leire til stein
Sandsteinene i og rundt Ritlandskrateret er knallharde, men med litt øvelse, og gjerne en lupe, kan man kjenne igjen sandkornene og se at lagdelingen i en sandstein likner på lagene i et sandtak. Hva er det som gjør at sand og leire blir forsteinet? På norsk sokkel er det flere tusen borehull, og noen av dem når ned til mer enn 5000 meter dyp. I disse borehullene ser vi at sandlagene blir mer og mer kompakte, men er fortsatt
Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Bilder: NGU/Riis Side 4

temmelig løse ned til ca. 2000 meter dyp. Under ca. 3500 meter dyp borer man som regel i hard, men porøs, sandstein, og på 5000 meter er sandsteinene temmelig tette. Grunnene til dette har delvis med fysikk og delvis med kjemi å gjøre. Når sand blir begravd blir kornene klemt tettere mot hverandre på grunn av den overliggende lasten (fysisk sammenklemming). Kjemisk blir sandkornene sementert, omtrent som betong, fordi mineraler løses opp der sandkornene er i kontakt og felles ut i porene. De kjemiske prosessene er temperaturavhengige og slår sterkere og sterkere ut når temperaturen kommer over ca. 100 grader. Temperaturen øker nedover mot jordas indre med ca. 100 grader på 3000 meter. Ritlandskrateret har vært dypere begravd enn dette og derfor er alle de opprinnelige sedimentene blitt til hard stein.

GEOLOGISK TIDSSKALA
Om geologisk tid og hastighet
Det er vanskelig for oss mennesker å tenke seg hva som skjer over svært lange eller svært korte tidsrom. Vi lever med en tidsskala inne i oss som går fra sekunder til lengden av et menneskeliv. Vi snakker om den varmeste (eller våteste) sommeren i manns minne, men da er manns minne kortere enn 100 år, og dessuten temmelig unøyaktig viser det seg. For å forstå geologiske tidsrom er det lettere for de fleste å tenke på hastigheter og ikke på tid. Kontinentene på jorda flytter seg med noen cm i året i forhold til hverandre, omtrent så fort som neglene vokser. Ikke så mye, men 1 cm i året blir til 10 km på en million år. For 50 millioner år siden lå Grønland inntil Norge. En fjellkjede som Himalaya er dannet fordi India kolliderte med Asia, med hastigheter av denne størrelsesorden. Leire som blir avsatt langt ute i havet er dannet av bitte små mineralkorn og skall av mikroskopiske planter og dyr som faller ned mot havbunnen. Ikke så fort, på 10 år er det kanskje blitt en millimeter. Støvlaget i et hus (og bunkene på mitt skrivebord) vokser mye fortere. Men 1 millimeter på 10 år blir til 100 meter på 1 million år. En tynn skiferplate fra Ritland kan inneholde 100 år av kambrisk historie. Sand og leire har helt ulik tidsskala. Et sandlag kan bli avsatt under en flom eller en storm, i løpet av noen timer, en dag eller noen uker.

Ei skiferplate fra Ritland (Liem)

Mange av de naturlige prosessene som gjør at sand og leire blir til stein er langsomme. Det går an å presse sammen sand og knuse stein i laboratoriet, men da bruker vi mer krefter og kortere tid enn i naturen. Når man varmer opp en skifer med organisk materiale i laboratoriet dannes det olje i løpet av noen timer på ca. 400 grader. I naturen dannes olje på 100 til 150 grader over hundretusener eller millioner av år. Tilsvarende gjelder de kjemiske endringene som skal til for å lage sand og leire til stein. Noen er raske, men de fleste går med langsomme, geologiske hastigheter.

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 5

Katastrofe på 30 sekund
Et meteorittnedslag er en katastrofe der prosessene går med så høye hastigheter at det er vanskelig å fatte dem. Jorda beveger seg rundt sola med en fart på ca. 20 km/s, eller 70.000 km/t. Et stort prosjektil fra verdensrommet kommer som regel fra asteroidebeltet, et område mellom Mars og Jupiter hvor en fins de fleste asteroider, det rekker ikke å bli bremset opp noe særlig i jordas atmosfære og vil vanligvis treffe med mellom 15 og 30 km/s.

Asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter (NASA)

I nedslagspunktet på jorda vil den enorme bevegelsesenergien fra prosjektilet bli omdannet til varme og trykk. Sjokkbølgene beveger seg langt raskere enn vanlige seismiske bølger (seismiske bølger går med 5-6 km/s i grunnfjell), og energien av sjokkbølgene varmer opp og sprenger fjellet rundt nedslaget. Ritlandskrateret med sin oppsmeltete og knuste stein ble dannet i løpet av ca. et halvt minutt. Prosjektilet fra verdensrommet fordampet i løpet av sekunder. Ingen har noen gang sett et stort nedslag på nært hold. For å forstå prosessene som skjer når krateret sprenges ut brukes avanserte matematiske modeller som alltid må sammenliknes med det vi ser i felt på jorda og med observasjoner av planetene.

Terrengmodell av Ritlandskrateret (Riis/UiO)

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 6

Tid og evolusjon
Den geologiske tidsskalaen bygger på at livet på jorda er i stadig utvikling. Det skjer endringer i gener, noen arter dør ut og andre kommer til. Det eldste livet på jorda var enkle mikro-organismer. Ritlandskrateret ble dannet tidlig i kambrium, i en tidsperiode da det ennå ikke var liv på land. I Ritlandskrateret kan vi finne fossiler av trilobitter og ulike krepsdyr, som brachiopoder (små runde skjell) og hyolitter (små koniske skjell). Disse dyrene er for lengst dødd ut, men likner likevel på liv vi finner i havet i dag. Denne typen fossiler er ikke funnet i lag som er eldre enn kambrium.

Trilobitt fra Ritland (Nyfors)

Hyolitt fra Ritland (Liem)

Evolusjon er en langsom prosess, den evolusjonen som vi kan lese ut av fossilene i alle steinlagene på jorda skjer med geologiske hastigheter. En ”vellykket” art slik som for eksempel krokodillen og kakerlakken har levd på jorda i mer enn 200 millioner år. Mange arter har eksistert i bare 1 million år eller enda kortere. De første menneskeliknende artene levde i Øst-Afrika for noe over 2 millioner år siden og har utviklet seg til dagens mennesker. Vi kan si at evolusjonen skjer med langsomme, geologiske hastigheter.

Evolusjon er nødvendig for at det skal være avansert liv på jorda, for alt som lever er nødt til å kunne tilpasse seg forandringer i miljøet de lever i. En art kan bli truet av andre arter eller av endringer som skyldes geologi, slik som klima og katastrofer. Jorda forandrer seg hele tida, og over geologiske tidsrom vil miljøet forandre seg dramatisk. Dessuten kan store katastrofer utslette store deler av livet på jorda, og det gir rom for nye livsformer.

Den geologiske tidsskalaen (NPD) Opplæringsmappe Ritlandskrateret Side 7

Fossilene viser oss at evolusjonen skjer langsomt over lange (geologiske) tidsrom men at de virkelig store katastrofene på mye kortere tid kan utløse store endringer i plante- og dyreliv. Men disse enorme katastrofene er så sjeldne at de også får en plass i den geologiske tidsskalaen. Mest kjent er overgangen fra kritt tid til kenozoisk tid for 65 millioner år siden, da bl.a. alle dinosaurene døde ut og gav rom for at pattedyrene kunne utvikle seg. En enda Store katastrofer i jordas historie (California State University) større katastrofe skjedde på overgangen fra perm til trias tid for ca. 251 millioner år siden. Slike enorme katastrofer som skjer med mer enn 100 millioner års mellomrom kan skyldes enten store meteorittnedslag eller perioder med ekstremt kraftig vulkanisme. Darwin med sin evolusjonsteori hadde en solid geologisk bakgrunn og kjente til lange tidsrom, men på hans tid hadde den geologiske tidsskalaen ikke absolutte aldere i millioner år, og omfanget av fortidas katastrofer var ikke kjent (noen spekulerte i at syndfloden kunne ha ført til omfattende utslettelse av dyreliv).

Meteorer og meteoritter
Verdensrommet er ikke helt tomt: Mellom planeter, måner og asteroider i solsystemet finnes det utallige små og store steiner og isklumper. Stein og støv som kommer inn i jordas tyngdefelt gløder som lyskuler i atmosfæren på grunn av friksjonsvarmen. Lyskulene kalles meteorer. Steiner som er så store at de ikke brenner opp men faller helt ned på jorda kalles meteoritter. Jorda vokser faktisk med flere tonn hver dag på grunn av disse kollisjonene. Sammenstøt med større steinblokker som danner store kratre er sjeldne, den siste større hendelsen var i Tunguska i Sibir i 1908. Det kjente Barringer-krateret i Arizona, som er 1 km i diameter ble dannet for ca. 50.000 år siden.

Leonide meteor (Danielsen)

Tunguska hendelse (Wikipedia) Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Barringer Crater (Wikipedia)

Side 8

Det er bare påvist ca. 180 meteorittkratre på jordoverflata. Til sammenlikning er overflata på månen gjennomhullet av store og små kratre. Månens skorpe er kald og stiv, den påvirkes ikke av vann eller vind og det er bare meteorittnedslag som kan få den til å forandre utseende. Jorda har hatt svært mange sammenstøt akkurat som månen, men sporene er ikke like godt bevart. Store deler av jordoverflata er dekket av så dype hav at kratre ikke vil dannes selv ved relativt store kollisjoner. På jorda vil et meteorittkrater bli utsatt for erosjon av vann, isbreer og vind fra første stund etter at det er dannet, og fordypningen vil bli fylt igjen av sedimenter. Små kratre vil ha liten sjanse til å bli bevart over de lange tidsrommene i jordas historie. Det skyldes sammentreff av flere heldige omstendigheter at et så gammelt og såpass lite (2,7 km) krater som Ritlandskrateret er så godt Nedslagseffekt (Smithsonian Museum of Natural History) bevart som vi finner det i dag.

Nedslag og nedslagskratre
En stein fra verdensrommet som er flere titalls meter i diameter vil treffe bakken som et prosjektil med en fart på ca. 20 km/s eller 70.000 km/t. Denne bevegelsesenergien blir gjort om til varme og sjokkbølger og har samme effekt som en enorm eksplosjon. I treffområdet vil både prosjektilet og fjellet smelte eller fordampe, og videre utover blir fjellet smadret av sjokkbølgene, steinbiter kastes opptil flere tusen meter opp i lufta og slynges utover landskapet. Stein, smelte og støv som slynges ut kalles ejekta, og det meste faller ned innenfor en avstand på en kraterdiameter målt fra kanten av krateret. Fint støv kan blåses høyt opp i atmosfæren og forårsake klimaendringer dersom nedslaget er stort nok. Et meteorittkrater som er mindre enn 3-4 km i diameter er bolleformet og er omgitt av en voll av ejekta. I et virkelig stort meteorittkrater (over 4-5 km), vil det dannes en høyde eller et ringformet fjell i midten. Den endelige formen på krateret blir dannet i de første titalls sekundene etter nedslaget. Sjokkbølgene skaper ekstremt kraftige vibrasjoner som smadrer fjellet i nærheten av nedslaget. I de sekundene fjellet rister og Tre krater og tre ulike kratertyper i Norge (Riis/UiO) vibrerer vil det flyte som en seig masse tilbake igjen ned i kratergropa. Dette fenomenet kalles akustisk fluidisering, og er felles både for jorda, månen og planetene. Sjøl om deler av Ritlandskrateret er fjernet av erosjon under istidene kan vi studere alle de viktige prosessene i gode geologiske snitt, både oppsmeltingen (smelte) nær nedslaget, knusing av grunnfjell inne i krateret og i kraterveggen, og steinblokkene som er kastet ut av krateret. Vi kan også se rester av ras som gikk fra kraterveggen like etter nedslaget og innfyllingen av finkornete sedimenter i de lange tidsrommene etterpå.

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 9

GEOLOGIEN RUNDT RITLANDS-STRUKTUREN

Peneplanet mor Melands Grønahei (stjerne). Bunnen av Kambriske sedimenter er vist med rød strek. Ejektalaget ligger på toppen av benken som er vist med gul linje (Riis)

Peneplanet
Fjellvandrere i Ryfylke kjenner peneplanet. De kan kanskje ikke den geologiske historien, men de har gått på det, og de har sett de grønne bergene med rik vegetasjon som stikker over den flate grunnfjellsoverflata. Et peneplan er et stort sletteland som er tilnærmet flatt. Peneplanet vi går på i Ryfylkeheiene og Hardangervidda ligger på ca. 800 meters høyde ved Melands-Grønahei og stiger oppover mot 1200 meter østover. Det er altså ikke helt flatt lenger, det skyldes bevegelser i jordskorpa lenge etter dannelsen av Ritlandskrateret. (Dels i forbindelse med den kaledonske fjellkjeden, dels i forbindelse med landheving i flere episoder de siste 300 millioner år). Stien fra Nov til hytta på Melands-Grønahei går på peneplanet, og her kan en flere steder se runde boller av forsteinet strandgrus og et tynt lag (opp til 1 meter tykt) av sandstein. Dette var de første sedimentene som ble avsatt oppå peneplanet da havet kom inn. På tunet til hytta og ned til vannet er det fint å studere denne strandgrusen og se at den ofte ligger i små fordypninger i grunnfjellsoverflata.

Det er også en god lokalitet for denne strandgrusen i turiststien over Kyrkjegardsheia. Det er en god del forkastninger som skjærer gjennom peneplanet. En forkastning er en sprekk i fjellet der de to sidene er forskjøvet i forhold til hverandre. Forskyvningene i området mellom Raudkleiv og Melands-Grønahei er vanligvis på noen få meter og opp til 20-30 meter.

Strandgruslaget (konglomerat) ved hytta på Melands Grønahei (Riis)

Verden og Ryfylke i kambrium
Den jordplata som Skandinavia ligger på har drevet nordover i mer enn 500 millioner år, og lå sør for ekvator da Ritlandskrateret ble dannet. Når vi setter sammen de geologiske ledetrådene vi har, er konklusjonen at
Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Flytting av jordplata med Skandinavia (Torsvik) Side 10

krateret ble dannet i et stort grunt havområde der grunnfjellsoverflata var dekket av ca. 15 meter sand og leire. Vi er sikre på dette fordi steinene som er kastet ut av krateret ligger som et lag inne i den kambriske skiferen, og vi finner det alle steder på samme høyde over peneplanet. Fordi den kambriske skiferen og sandsteinen har rester og spor av dyr som levde i havet må området ha vært dekket av hav på denne tida. Hvis havet hadde Forsteina rasavsetninger på Svodene (Liem) vært dypt ville vi ikke sett rasvifter av den typen som vi har flere av inne i krateret. Da ville nemlig det sjøvannet som ble kastet ut av krateret under nedslaget flommet tilbake som en tsunami like etterpå og laget et kaos av sedimenter i bunnen av krateret.

Skyvedekkene
For ca. 400 millioner år siden, altså mer enn 100 millioner år etter at krateret ble dannet, kolliderte vår jordplata med den plata som Grønland ligger på, og det ble dannet en fjellkjede som likner på Himalaya slik vi ser det i dag. Fjelltoppene i denne fjellkjeden ble erodert vekk før dinosaurenes tidsalder, men vi kan fortsatt se sporene av den i berget. Boknafjorden og Stavanger-området ligger i en mer sentral del av fjellkjeden enn heiene innenfor, og råtafjellet i den sentrale delen av fjellkjeden er så omvandlet at fossilene ikke er bevart. Skyvedekkene er fjellmassiver som ble skjøvet fra den sentrale kollisjonssonen østover og utover på peneplanet. I Ritlandskrateret og øst til Melands-Grønahei består den øvre delen av skyvedekkene av et fjellmassiv med granittisk gneis. På avstand skiller gneisen seg fra kvartsitten under ved at den har en rødlig fargetone. Langs stien til Melands-Grønahei kan man se at det underste laget i skyvedekkene består av knust kvartsitt. På vannskillet øst for Stropastølsvatnet går stien gjennom skyvegrensa og man kan tydelig se laget av knust kvartsitt ligge oppå kambrisk sandstein. Vi kan se at skyvedekkene i dette området beveget seg uten å påvirke sedimentene under i vesentlig grad. Selve skyvegrensa er markert med et hvitt lag som bare er ca. 1 cm tykt og består av finknust stein. Denne grensa er en geologisk attraksjon i seg sjøl, men den er også viktig når vi skal tolke om de knuste strukturene rundt krateret er dannet bare av nedslaget eller om også den kaledonske skyvningen kan ha hatt en betydning.

Skyvegrensa øst for krateret. Nederst til øverst: kambrisk sandstein, skyvegrensa og deformert kvartsitt (Riis)

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 11

GEOLOGIEN I RITLANDS-STRUKTUREN
Hvordan å finne et krater:
   Om å se på stein Om å ta seg god tid Observasjon (det vi ser) og modell (det vi tenker oss til)

Om sedimenter, breksje og konglomerat
Noe av det særegne med Ritlandstrukturen er at den inneholder store mengder breksje og konglomerat. Dette er stein er kittet sammen av større og mindre biter (bruddstykker). Lokalt kaller de dette kleisestein. Hvis de enkelte bitene har runde kanter kalles bergarten konglomerat, hvis de er kantet kalles den breksje. Disse steinene kan være dannet på to forskjellige måter: Den ene er at fjellet blir knust til breksje av sjokkbølgene i de første sekundene etter nedslaget. Den andre er at stein raser ned fra kraterkanten i lengre tid etter at krateret er dannet. For å forstå geologien i krateret er det nødvendig å finne ut om bruddstykkebergartene er fjell som er knust på stedet eller avsatt som ras.

Breksje (Riis)

Konglomerat (Riis)

I Svodene kan man se grensa mellom det knuste grunnfjellet og de forsteinete ras-sedimentene over. Rassedimentene er lagdelt og steinblokkene er som regel litt rundet. Mange steder i kraterkanten vil en se at sprekkene i breksjen er svarte. I bunnen av krateret er det også vanlig at det er litt svart finkornet materiale mellom blokkene. Dette er finknust steinstøv. En ser også at kvartskorn og feltspatkorn mange steder i kraterkanten er blitt grå og svarte. Vi er ikke helt sikre på årsaken til dette, men tror det skyldes at kornene er blitt stresset av sjokket under nedslaget. Mellom Ritlandstjørnane og Svodene er det lag av sandstein mellom rasavsetningene. Disse sandsteinslagene har strukturer som viser at de er avsatt i vann, og vi tror de markerer den første fasen av innstrømmende vann i krateret. Dette kan ha skjedd kort tid etter nedslaget, men strukturene tyder ikke på at vannet er kommet som en tsunami.

Sedimenter på Svodene (UiO)

Finknust steinstøv i sandstein (Liem)

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 12

Smelte
Mellom det sørlige av Ritlandstjørnane og kraterveggen er det et lite område der en finner en helt spesiell type stein. Den har linseformete, ofte bøyde og snodde biter av smeltet fjell som ligger sammen med biter av grunnfjellet og finknust grunnfjell. Denne steinsorten likner mye på det som i Ries-krateret i Tyskland kalles suevitt. Denne steinen er dannet under selve katastrofen ved at smeltet grunnfjell fra nedslagsområdet er rørt rundt med steinstøv og steinbiter litt lengre unna. Smelten størknet fort til glass og er under seinere begraving blitt krystallisert. Vi har analysert mange steinprøver av denne ”Ritlandssuevitten” i mikroskop og med geokjemiske undersøkelser. Prøvene inneholder sjokk-kvarts som viser at trykket har vært ekstremt høyt. Vi håper at de kjemiske undersøkelsene kan gi antydninger av sammensetningen til meteoritten. Lokaliteten med ”Ritlands-suevitt” er vitenskapelig sett svært viktig, fordi det er den som kan gi mest informasjon om selve nedslaget.

Suevitt (Riis/UiO)

Sjokk-kvarts (Riis/UiO)

 Det er viktig å ta vare på denne lokaliteten og hindre uvettig uttak av stein.
Ritlandstrukturens form og innhold
Etter dannelsen av Ritlandskrateret kom havvannet tilbake til kratervollen. I en kort periode kan vi tenke oss at vollen beskyttet krateret fra å bli fylt med vann, og det gikk ras langs kraterkanten. Etter hvert flomma vannet inn i krateret, tok med seg stein fra kratervollen og bygde opp rasvifter. De forsteinete rasene i krateret inneholder mange store blokker som er kraftig oppknust, derfor vet vi at de er kommet fra kraterveggen eller -vollen. Etter et geologisk sett kort tidsrom (det kan ha vært dager, uker eller år?), var krateret fylt med havvann. Havdypet var nå 50-100 meter utenfor krateret og 3-400 meter dypere inni. Over mange millioner år ble så krateret fylt med leire, som seinere er blitt til skifer på grunn av begravingen. Leira dekket både krateret og ejekta-lagene og la seg inntil toppen av kratervollen. Fordi alt ble dekket av leire er alle strukturene fra nedslaget blitt bevart.

Krateret ble fylt med leire (Liem)

Men erosjonen, særlig under istidene, har fjernet mye av krateret og dets innhold. For å være nøyaktige kaller vi geologer derfor det opprinnelige krateret Ritlandskrateret, mens de restene vi ser i dag kalles Ritlandstrukturen.
Opplæringsmappe Ritlandskrateret Side 13

På utsiktspunktet får man et inntrykk av den sirkulære strukturen og dimensjonene av krateret. For å rekonstruere hvordan krateret så ut opprinnelig har vi lagt inn på kartet hvor bunnen av de underste sedimentene ligger i terrenget. Dette viser hvor den opprinnelige kraterbunnen og kraterveggen var. Så har vi lagt inn denne observerte kraterbunnen på digitale terrengmodeller. Rekonstruksjonen av det opprinnelige krateret er gjort ved at vi har prøvd oss fram med modellerte kraterformer av litt ulike størrelser til vi fikk god tilpasning mellom modell og observasjon. Når vi legger den rekonstruerte fullstendige kratermodellen inn i landskapet ser vi hvor mye som mangler i vest, og at alt er bevart under kambriske sedimenter og skyvedekker i øst.

Modell Ritlandskrateret (Riis/UiO)

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 14

LOKALITETENE
Hva MÅ turisten se i krateret, og hva vil geologen aldri glemme?
Her kommer guidene inn med sin menneskekunnskap – lag opplegg som er tilpasset gruppa. Fra en geologs synspunkt mener jeg at en gruppe uten spesielle geologiske forkunnskaper bør få et inntrykk av dimensjonene av krateret og få et inntrykk av kreftene som har virket. Helst også et inntrykk av hva som gjør Ritland spesielt, hvor man kan se og lære mer.

Utsiktspunktet
Lag et opplegg slik at alle skjønner hvor Ritlandstrukturen er og få et inntrykk av hvordan hele Ritlandskrateret har sett ut og hvordan det ble fylt igjen. Vise knust stein med svarte sprekker i flyttblokken.

Flytteblokk med svarte sprekker (Liem)

Fossilleting ved Øyastølmyra (Liem)

Fossilura (fossilleting)
Forstå noe av den geologiske historieboka og spenningen med å åpne en stein. Enten i ura ved Øyastølsmyra eller ved Bjødnabu.

De forsteinete rasene
Turen opp Svodene gjør et stort inntrykk på de fleste. De polerte store og små blokkene i svaene man går på, og snittet av den forsteinete rasvifta i åsen mellom Svodene og Ritland. Geologene kan bruke mye tid på å diskutere om denne rasvifta ble dannet over eller under havnivå og om den kan ha sammenheng med at sjøvannet flommet ned kraterkanten. Se også på det forsteinete raset mellom de to Ritlandstjørna hvis dere går til Svodene.

Skråningen på Svodene (Liem)

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 15

Tilsvarene forsteinete ras finnes i lia innerst i dalen mot Dormålsnuten, og kan også ses på vei opp til Bjødnabu hvis man følger hovedstien fra Øyastølsmyra, over brua, videre opp bakkene, men tar av stien til høyre like før man når stikrysset til Ottestøl. Rasavsetninger av denne typen er sjelden bevart i gamle kratre, og enda sjeldnere blottet i et slikt omfang som i Ritlandstrukturen.

Smelte
Både ”vanlige” turister og geologer må få se på den suevitt-liknende steinen der det er biter av størknet og omvandlet smelte. Dette kan gjøres i felt eller ved at det stilles ut noen fine prøver i Hjelmeland og kanskje på utsiktspunktet.

Knust grunnfjell
Særlig geologene vil synes det er interessant å gå videre oppover og østover fra toppen av Svodene og se på strukturene i det knuste grunnfjellet.
Smelteområde (Liem)

Ejekta (utkastet stein)
Det er spesielt for Ritland at man kan gå i sammenhengende profiler fra kraterbunnen til kratervollen og ut i ejekta. Østenden av Stropastølsvannet er et fantastisk sted å vise dimensjonene på de steinmassene som ble sprengt ut av krateret. Det ligger ejekta nærmere, men de lokalitetene er ikke så lette å forstå hvis man ikke har jobbet med krater-geologi tidligere. Hvis man fortsetter fra Stropastølsvannet til Raudkleiv og Melands-Grønahei kan man se at steinklumpene i ejekta blir mindre og mindre.
Øst av Stropastølvannet (UiO)

I å her om til å
Utsikt til ejekta-laget på Raudkleiv. Laget står ut som en liten terrasse/brink i terrenget (UiO)

tillegg til dette vil geologen ha lyst til stoppe flere steder i sandsteinene mellom Ritlandstjørnane og Svodene, kan man lese den geologiske historien hvordan havet kom tilbake inn i krateret, hvis man er tålmodig og flink lese.

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 16

GEOLOGISK ORDLISTE*
*Definisjoner er basert på Geologisk ordliste av NGU (www.ngu.no), GeoLeksi av Naturhistorisk Museum (www.nhm.uio.no) og den Store Norske Leksikon (www.snl.no).

Akustisk fluidisering Asteroide Asteroidebelte Brachiopod

Fenomenet når fjellet nær et meteorittnedslag er smadret ved ekstreme vibrasjoner av sjokkbølger og flyter tilbake som en seig flytende masse. Små, faste himmellegemer som beveger seg i ellipsebaner rundt sola, de fleste mellom Mars og Jupiter. Område mellom Mars og Jupiter hvor de fleste asteroider kretser i banen rundt sola. Armfotinger, gruppe av virvelløse dyr som lever i havet. De har et kalkskjell som minner om muslingenes, men symmetrien er en annen. I Jordens oldtid var brachiopodene meget vanlige, og skjellene er viktige bestanddeler av kalksteiner. Grovkornet bergart sammensatt av lett synlige, skarpkantete bruddstykker. Utkasta stein og steinbiter. Nedtæring av landskapet av breer, vann, vind mv. Begrepet omfatter både løsriving og transport bort av løsmateriale. Mineralgruppe som utgjør ca. 60 % av jordskorpen. Vanligvis lysfarget. Mineralkorn av feltspat i stein. Plate-, skive-, kile- eller linseformet berggrunnslegeme som har blitt flyttet oppog utover langs en skyveforkastning. Stor stein eller blokk som er flyttet av isen fra sin opprinnelige plass i berggrunnen. Bruddflate hvor det har foregått synlig forskyvning av bergartene på den ene siden av bruddflaten i forhold til den andre. Naturlig prosess som fører til nedbryting av det faste fjell. Prinsipielt finnes to typer, kjemisk forvitring og mekanisk forvitring (frostsprengning). Leir-glimmerskifer, omdannet (metamorf) bergart sammensatt hovedsakelig av finkornet kvarts, lys glimmer og kloritt, og med fløyelsglinsende, gjerne småkruset, skifrig, sølvgrå overflate. Se Jordskorpeplate Ikke-krystallinsk (amorft) materiale dannet ved størkning av en silikatsmelte uten at det er blitt dannet krystaller. Mineralgruppe. Krystallformen er tynne sekskantete flak som spalter lett og som har sterk glans på spalteflatene. Metamorf bergart karakterisert ved massive granittlignende slirer og lag i en mørkere, mer skifrig grunnmasse. Flak- eller tavleformede mineraler er mer
Side 17

Breksje Ejekta Erosjon Feltspat Feltspatkorn Flak Flyttblokk Forkastning Forvitring Fyllitt

Geologiske plate Glass Glimmer Gneis

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

eller mindre parallellstilte, og det kan være en finstripet eller båndet veksling mellom lysere og mørkere deler.

Grafitt

Mineral sammensatt av rent karbon. Metallaktig glinsende, bløtt (risses lett med neglen) og fettaktig å ta på. Karbonatomene er ordnet i sjikt som gir en fullkommen, bladaktig spaltbarhet. Dypbergart hvor kvarts utgjør 20-60 % av de lyse mineralene og hvor plagioklas utgjør 10-65 % av feltspatmineralene. Vanligvis rødlig eller grå farge. Granittisk gneis er dannet ved "pressing" og omdanning av granitter dypt nede i jordskorpa. Bergartene ser gjerne ut som granitter, men med en distinkt "stripning" eller planstruktur. Bergarter fra jordens urtid (eldre enn 570 millioner år) som danner kjernen(e) i alle kontinenter. Utdøde sjødyr med en konisk kalkskjell. Geologiske plater som former det ytre, stive skallet av jorda og kan bevege seg i forhold til hverandre. Fjellkjede av sterkt deformerte og omvandlede bergarter som strekker seg fra Irland og Skottland nordøstover gjennom Skandinavia og Spitsbergen. Et motstykke og sørvestlig fortsettelse finnes langs østsiden av Grønland, NordAmerika og NV-Afrika. Den ble dannet for 460-380 millioner år siden pga. kollisjon mellom to eldre jordskorpeplater, Baltica og Laurentia. Bergflak som er skjøvet hundrevis av km mot sørøst og stablet ovenpå hverandre gjennom danninga av den kaledonske fjellkjeden. I Kambrium. Geologisk periode hvor rikelig opptreden av fossiler forekommer for første gang og som ble avsatt i tiden 570-505 millioner år tilbake. I Kenozoikum, et geologisk tidsavsnitt (æra) som rekker fra 65 millioner år siden frem til i dag, dvs. pattedyrenes tidsalder. Lokalt navn for stein som er kittet samen av brudstykker, f. eks. konglomerat eller breksje. Grovkornet sedimentær bergart bestående av rullesteiner av en eldre bergart som er blitt transportert og avsatt i en grunnmasse som er mer finkornet (f. eks. kalk, sand etter leire). Geologisk periode som ligger 142-65 millioner år tilbake. I kritt dominerte dinosaurene landjorden. På slutten av kritt, 65 millioner år siden, ble Jorden rammet av en gedigen masseutslettelse og velkjente grupper som ammonitter, dinosaurer og store reptiler som hersket i luften og i havet dødet ut. Homogent, fast legeme som har en bestemt kjemisk sammensetning og en regelmessig indre oppbygning hvor de enkelte atomer, ioner eller molekyler danner et regelmessig, tredimensjonalt mønster. Mineralgruppe. Etter feltspat den mest vanlig mineral i jordskorpen.

Granitt Granittisk gneis Grunnfjell Hyolitt Jordplate Kaledonske fjellkjede

Kaledonske skyvning Kambrisk Kambrium Kenozoisk kleisestein Konglomerat

Kritt

Krystall

Kvarts

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 18

Kvartsitt Kvartskorn Landheving Mellomkambrium Metamorfose

Bergart bestående av >90 % kvarts. Mineralkorn av kvarts i stein. Heving av jordskorpa etter at den har vært nedpresset, f.eks. av innlandsis. Geologisk tidsavsnitt (epoch) i Kambrium perioden, fra 513 til 501 millioner år siden. Omdannelse av en bergart til en annen bergartstype med nydannede mineraler og ny struktur, -med eller uten tilførsel av nytt materiale fra gasser og oppløsninger. Metamorfose forekommer når bergarter er presset ned fra overflaten i jordskorpen, enten fordi disse er nedgravd under yngre avsetninger eller pga. overskyvning av andre bergarter. Glødende luft og gass som sees som en lysstripe på himmelen når en meteoroide trenger inn i jordatmosfæren. Meteoroider som overlever passasjen gjennom atmosfæren og faller ned på jordoverflaten. Himmellegeme i størrelse fra støvpartikler til klippeblokker som beveger seg gjennom verdensrommet. Det lysfenomen som oppstår når en meteoroide trenger inn i atmosfæren, kalles en meteor. Rester av meteoroider som når ned til jordoverflaten, kalles meteoritter. Et ensartet, fast stoff med en bestemt kjemisk sammensetning, f.eks. gull, kvarts eller svovelkis. Små korn av mineral i stein. Skifer eller annen bergart som ved opphetning kan avgi olje og gass. Geologisk periode som ligger 495-443 millioner tilbake. I Norge finnes to serier av ordoviciske bergarter; en dannet og senere skjøvet inn i den kaledonske fjellkjede som finnes vest i landet fra Stavanger til Finnmark, og en dannet som sedimenter på en grunn plattform som finnes i Oslofeltet og langs randen av fjellkjeden mellom Stavanger og Finnmark. Særlig grov- eller storkornet dyp- eller gangbergart, der de fleste mineralkornene er mer enn 1 cm i snitt og ofte over meterstore. Består som oftest av kvarts, feltspat og glimmer. Pegmatittene opptrer vanligvis som linser og ganger. Gang med pegmatitt i grunnfjellet, som er kommet på plass ved at steinsmelte (magma) har størknet i en spalte eller sprekk. Vidstrakt sletteland dannet ved langvarig erosjon slik at landskapet er blitt nedslitt nesten til havnivået. Geologisk periode som ligger 295 til 250 millioner år tilbake. I havet levde bl.a. brachiopoder og ammonitter. Trilobitter døde ut ved slutten av perioden. Strukturen som viser hvordan bergarter er bygget opp og delt i lag. Rester av opprinnelige krateret som viser i dag.

Meteor Meteoritt Meteoroide

Mineral Mineralkorn Oljeskifer Ordovicium

Pegmatitt

Pegmatittgang Peneplan Perm Planstruktur Ritlandsstruktur

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 19

Råtafjell Sandstein Sediment

Fjell som består av fyllitt. Bergart som består av sammenkittede sandkorn, vesentlig kvarts og feltspat. Bergart eller løsmasse som består av partikler eller bruddstykker av bergarter eller mineraler som er avsatt i lag etter å ha vært transportert av vann, luft eller is, eller utfelt av løsninger. Kvartskorn med en forandret mikroskopisk krystallstruktur som skyldes enorme krefter av trykkbølger som ble dannet da meteoritten slått nede. Bergart som lett lar seg spalte i tynne flak eller skiver, dette pga. av konsentrasjon av mineraler som glimmer og kloritt i bestemte lag. Bergartsmasser som er skjøvet som enhetlige bergflak eller glidd som store folder til det sted de ligger nå. Grensesnitt mellom skyvedekke og bergarter som ligger under. Smeltet stein. I Ritlandssammenheng ble en enorm energimengde frigjort som varme og trykk ved nedslaget som har smeltet stein in nærområde. Glassig bergart som finnes i breksje og tuff ved nedslagskratre. Geologisk periode som ligger mellom 251–200 millioner år tilbake. Klimaet var varmere enn i dag gjennom hele perioden, for det fins ingen tegn til at det har vært iskapper noe sted. Trilobitter, utdødd leddyrklasse som levde i havet i Jordens oldtid allerede fra tidlig kambrium. Det var flest arter seint i kambrisk tid, deretter stadig færre, til trilobittene døde ut i slutten av permtiden. Trilobittene hadde hardt skall som bestod av hodeskjold, leddelt ryggskjold og stort eller lite haleskjold. Store havbølger fremkalt ved undersjøiske jordskjelv eller skred, vulkanutbrudd eller skred fra land.

Sjokk-kvarts Skifer Skyvedekk Skyvegrense Smelte Suevitt Trias

Trilobitt

Tsunami

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 20

Notat

Opplæringsmappe Ritlandskrateret

Side 21