Om strategier og distinksjoner (fullversjon

)
Magne Flemmen, sosiolog og forsker ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen

Denne teksten er skrevet som et svar på en prisoppgave utlyst i Morgenbladet. Oppgavetekst finnes her: http://morgenbladet.no/2013/prisoppgave_med_dusor_om_pierre_bourdieus_teorier

Harald Eia utlover en klekkelig dusør til den som kan svare på Jon Elsters utfordring: Å gi «en klar begrunnelse for to sentrale premisser for Bourdieu’s verk La Distinction». Disse premissene har angivelig å gjøre med ubevisste strategier og funksjonalistisk forklaring. Det ene skulle være at mange atferdsmønstre «er ubevisste strategier med det formål å gjøre det vanskelig for andre å bryte inn i eliten». Det andre påstås å være at mange «atferdsmønstre kan gis en funksjonalistisk forklaring gjennom sine objektive, utilsiktede virkninger». På sosiale media har Morgenbladet presentert utfordringen som at den består i å «tilbakevise Jon Elsters to innvendinger».1 Det ville vært bedre enn den faktiske prisoppgaven, som utfordrer en til å begrunne påståtte premisser. Å tilbakevise Elsters innvending er en smal sak, siden de så til de grader bommer på målet. Å begrunne premissene er derimot umulig uten å bidra til forvirringen omkring Bourdieus posisjon; de såkalte «premissene» er ikke annet enn Elsters innvendinger i forkledning – og alt annet enn faktiske premisser for Distinksjonen.2 Elster presenterte sin kritikk første gang i en bokanmeldelse fra 1981. Bourdieu kommenterte at Jon Elster nok var det mest perverse eksempelet på manglende forståelse av analysen (Bourdieu 1990:10). I tråd med det vil jeg argumentere for at oppgaveteksten forvrenger Bourdieus synspunkter på en alvorlig måte og at det fuskes med referansene som gis. Deretter vil jeg redegjøre for hvordan Bourdieu omtaler såkalte distinksjonsstrategier, med spesiell oppmerksomhet mot hva som menes med at de kan være «ubevisste»

Rettskrivingsregler og kveldskurs
I oppgaveteksten påstås det at Bourdieu mener at ubevisste distinksjonsstrategier har til formål å ekskludere og at atferdsmønstre kan gis en funksjonsforklaring, det vil si forklares av deres egne utilsiktede konsekvenser. Begge påstandene framstår nok som temmelig urimelige for de fleste: Hvordan skulle en kunne ha et formål med noe uten at en selv er klar over det? Og hvordan skal en utilsiktet konsekvens av noe du har gjort kunne forklare at du gjorde det? Om dette hadde vært premisser for Distinksjonen ville det virkelig være på sin plass å forkaste boka og dens analyser. I vanlig språkbruk vil det være oxymoronsk å snakke om ubevisst formål, siden et formål per definisjon er noe bevisst (i en eller annen forstand). Det framstår også som i strid med både sunn fornuft og vanlig kausalitetsforståelse å påstå at handlinger kan forklares ved en virkning som den som handler ikke hadde tiltenkt – årsaken må som kjent komme før virkningen i tid.

1 2

https://twitter.com/Morgenbladet/status/350579649690091520. Lest 30. juli 2013. Jeg viser til den engelske utgaven, siden den norske utgaven har utelatt store og viktige deler av analysen – ikke minst det Elster viser til. Der hvor det er mulig henviser jeg også til den norske utgaven.

1/9

Flemmen – Om strategier og distinksjoner

Hva er Elsters belegg? I utlysningen nevnes to eksempler: Ubevisste strategier med eksklusjon som formål eksemplifiseres med at Bourdieu angivelig skriver at «[n]år intellektuelle bevisst bryter regler for grammatikk og rettskrivning, er det en ubevisst strategi for å blokkere adgang til eliten for dem som naivt tror at man kan bli intellektuell ved å følge regler». Funksjonalistisk forklaring eksemplifiseres ved at Bourdieu sies å hevde at «[n]år medlemmer av småborgerskapet går på kveldsskole for å kvalifisere seg til opprykk, i stedet for å arbeide for ‘kollektiv frelse’ gjennom fagforeninger, kan deres atferd forklares ved at den skaper en hindring for solidaritet». Elster er real nok til å oppgi sidetallshenvisninger. Men på de aktuelle sidene finner en ikke disse blamerende bommertene. Bourdieu skriver ganske riktig at de mest privilegerte ofte tar seg friheter fra de språklige reglene, og at dette skiller seg fra småborgernes pertentlige regelfølging. Seksjonen med passasjene Elster viser til omhandler symbolske kamper, om bevisste og ubevisste måter medlemmer av ulike klasser viser hvem de er på. Med dette menes altså både de tingene en gjør med det bevisste formål å skille seg ut men også de handlingene som innebærer at en skiller seg ut, uavhengig av hva en ønsker å oppnå. Et hovedpoeng er at de dominerende utviser en letthet (aisance, ease) i sin distingverte livsstil. Denne lettheten er i seg selv en potent distinksjon, fordi den «represents the most visible assertion of freedom from the constraints which dominate ordinarty people». Brudd på skriveregler brukes av Bourdieu som eksempel på slik letthet. Imidlertid påstås det ikke at slike brudd på rettskrivingsreglene er en ubevisst strategi for å ekskludere folk fra eliten. Jeg tillater meg å sitere det meste av den relevante passasjen:
… linguistic ease may be manifested either in the tours de force of going beyond what is required by strictly grammatical or pragmatic rules, making optional liaisons, for example, or using rare words and tropes in place of common words and phrases, or in the freedom from the demands of language or situation that is asserted in the liberties taken by those who are known to know better. These opposing strategies, which place one above the rules and proprieties imposed on ordinary speakers, are in no way mutually exclusive. The two forms of conspicuous freedom, unconventional constraint and deliberate transgression, can coexist at different moments or different levels of the same discourse; lexical 'relaxation' may, for example, be counterbalanced by increased tension in syntax or diction, or the reverse (this is clearly seen in condescension strategies, in which the gap thus maintained between the levels of language is the symbolic equivalent of the double game of asserting distance by appearing to negate it). Such strategies—which may be perfectly unconscious, and thereby even more effective —are the ultimate riposte to the hyper-correction strategies of pretentious outsiders, who are thrown into selfdoubt about the rule and the right way to conform to it, paralyzed by a reflexiveness which is the opposite of ease, and left 'without a leg to stand on' The speaker who can ‘take the liberty’ of standing outside rules fit only for pedants or grammarians […] puts himself forwards as a maker of higher rules, i.e. a taste-maker, an arbiter elagantium whose transgressions are not mistakes but the annunciation of new fashion, a new mode of expression or action which will become a model, and then modal, normal, the norm, and will call for new transgressions … (Bourdieu 1984:255).

Bourdieu omtaler slike avslappede avvik som strategier som fungerer aller best om de ikke er bevisste, men han skriver ingenting om at disse har til formål «å gjøre det vanskelig for andre å bryte inn i eliten». Det han skriver er at de fungerer ypperlig vis a vis pretensiøse outsideres hyperkorrekthet.. Dette bidrar altså til å uttrykke forskjellen mellom de virkelig distingverte og de som prøver å være distingverte. Altså kan dette utvise og befeste ens egen distingverthet og slik opprettholde privilegier. Men viktigst er det å understreke at Bourdieu ikke hevder at formålet med denne språklige lekenheten er å holde noen ute av noen elite. Elster lanserte dette poenget først i Sour Grapes: «It may well be true that the proneness of intellectuals to play around with language acts as a deterrent to those who think that culture is 2/9 Flemmen – Om strategier og distinksjoner

a question of following rules, but to conclude from this to an explanation of that proneness in terms of the deterrent effect is unwarranted» (Elster 1983b:70). Det er naturligvis riktig. En slik slutning forekommer da heller ikke i Distinksjonen. Jeg skal komme tilbake til Bourdieus bruk av «strategi» under, men i denne sammenheng er det vel verdt å understreke at det ikke påstås at dette er oppførsel som har som formål – endelig mål, hensikt, ifølge Bokmålsordboka – å hindre andre adgang til eliten. Faktisk er det omvendt, som Bourdieu skriver noen sider før: Småborgerskapet «overgjør det» og røper sin egen usikkerhet når de prøver å opptre korrekt og like de rette tingene. Borgerlig diskresjon avviser alt som er «showy» – som vil vise seg fram –, «flashy» og pretensiøst, og som devaluerer seg selv nettopp gjennom intensjonen om å skille seg ut (Bourdieu 1984:249). Det nytter ikke å gå på ekspresjonistisk teater og ha en «kreativ», smårotete loppemarkedinnredning hjemme når det er et bevisst forsøk på å skille seg ut. Enda verre er det med anklagen om funksjonsforklaring. Her rir Elster en gammel kjepphest: han ble i sin tid kjent for sin drepende kritikk av (faktisk) funksjonalisme i samfunnsvitenskapen (Elster 1983a: kap 2). Men Elster har ridd kjepphesten ut på jordet: Bourdieu var ingen funksjonalist. Elsters referanse viser til en fotnote til en passasje om småborgernes vektlegging av «personlige meninger» - i motsetning til for eksempel å være tro mot partiet, menigheten eller fagforeningen – som et uttrykk for en mer generell orientering mot individuelle taktikker for å bedre sitt lodd i livet. Bourdieu kommenterer i den aktuelle noten at det er en spenning mellom individuelle forsøk på å forbedre sin egen posisjon, og kollektive forsøk på å forbedre hele kategoriens posisjon («individuell» vs. «kollektiv frelse»). La meg sitere noten i sin helhet:
It is not uncommon for the demands of personal salvation (evening classes or docility towards superiors) to come into conflict with the demands of collective salvation (union activities etc.), for practical reasons also because they spring from two totally opposed visions of the social world. Efforts at retraining or internal promotion (competitions etc.) would not be so positively sanctioned were it not that, in addition to technical improvement, they also guarantee adherence to the institution and the social order. (Bourdieu 1984:593, note 26).

Det står altså ingenting om at denne atferden kan «forklares ved at den skaper en hindring for solidaritet», heller ikke tidligere i teksten . Det står at de individuelle strategiene ofte står i veien for de kollektive. Men Bourdieu påstår ikke at de individuelle strategiene kan forklares med det. Det nærmeste vi kommer er at slike individuelle strategier – videreutdanning og intern forfremmelse – blir belønnet og oppmuntret av arbeidsgivere fordi det fremmer tilhørighet til institusjonen. Kanskje er arbeidsgivers motivasjon også å lokke de ansatte bort fra fagforeningene? I så fall har vi å gjøre med noe helt annet enn en dunkel funksjonsforklaring. Om Bourdieu virkelig bedrev vaskeekte funksjonsforklaring skulle det vel ikke by på større problemer å spa opp relevante referanser.3 Siden jeg aldri har sett Bourdieu fremme en slik funksjonsforklaring, heller ikke der hvor Elster påstår at det fremmes, anser jeg dette som en grunnløs beskyldning (forkledd som premiss) som ikke fortjener videre kommentar. Jeg går derfor ikke videre inn på det andre spørsmålet som utlysningen krever besvart, om hvordan handlinger kan forklares ut fra sine utilsiktede virkninger, siden dette er helt og holdent irrelevant hva Bourdieu angår.

3

Elster hevdet tidligere at funksjonsforklaringer var i kjernen i Bourdieus arbeid (Elster 1983b:106). Her viser han til seksjonen om småborgerskapets overgang «fra plikten til plikten til å nyte». Heller ikke der finnes denne påståtte funksjonalismen (Bourdieu 1984: 365-71; Bourdieu 1995:173-85).

3/9

Flemmen – Om strategier og distinksjoner

Dette er ikke noe komplisert tolkningsspørsmål – det står simpelt hen ikke i boka. Elster fortegner Bourdieus synspunkt og driver også misvisende referering. Han postulerer «premisser» som slettes ikke er premisser og han anfører bevis for dem som ikke støtter opp det han påstår. Det er en ærlig sak å anklage noen for å påstå at ubevisste strategier har formål eller at handlinger kan funksjonsforklares, selv om det skulle være dårlig belagt (Elster 1981, 1983b). Det er noe helt annet å presentere sine egne anklager som om de var den anklagedes premisser eller synspunkt. En ville kanskje forventet bedre av en person som så ofte karakteriserer andre som sjarlataner og tåkefyrster.

Hva er en ubevisst strategi?
Et sentralt motiv i Distinksjonen er spenningen mellom, på den ene siden, den hverdagslige oppfatningen av smak som noe individuelt og uskyldig og, på den andre siden, analyser som tyder på at smak er forankret i klasseposisjoner og dessuten bidrar til å legitimere og reprodusere disse posisjonene og klassestrukturen mer generelt. Mange av oss er så vant til og mange samfunnsvitere er opplært i – å tenke i slike motsetninger, som subjektiv versus objektiv. Du «tror» du bare liker dette fordi du syns det er fint, men «egentlig» liker du det fordi du er vokst opp i borgerlig miljø. Men denne tankegangen er langt fra Bourdieus, og det er endog en overordnet ambisjon i hans sosiologi å overkomme denne motsetningen mellom objektivistisk og subjektivistisk forståelse. Fra aktørens eget perspektiv er smaken og praksisen en kilde til positive opplevelser og erfaringer. Poenget med Distinksjonen er ikke at dette er feil som sådan, men at det er halve bildet. For selv om kulturopplevelsen er dypt personlig viktig og følelsesladd, og dermed har en slags indre mening og rolle å spille, så har også kulturen en slags ytre mening og rolle. Andrew Sayer har spilt på marxistisk begrepsapparat og kalt dette et skille mellom kulturens bruksverdi og dens bytteverdi (Sayer 2005:106-11). Det er det sistnevnte som er gjenstand for Distinksjonen – Bourdieu tar mål av seg å male ut den andre halvparten av bildet. Siden boken leses som et slags definitive statement kan det oppfattes om at Bourdieu underkjenner kulturens «bruksverdi». For Bourdieu er det ikke noe motsetningsforhold mellom disse synspunktene. De er komplementære, men den sosiologiske utfordringen er å forene dem ved å vise hvordan de går i hop. Begge deler er nemlig sant: Det er en «subjektiv» og en «objektiv» sannhet om smak, kulturen har både en bruksverdi og en bytteverdi, og de er forbundet: Uten bruksverdi kan en vanskelig tenke seg den kulturelle praksisen i første omgang – en må anta at de fleste leser bøker, går på kino, går på teater osv. fordi det gir dem noe. Bytteverdien – det en måtte «vinne» i form av anseelse eller prestisje ved denne praksisen – er da i en forstand avhengig av bruksverdien. Om en livsstil skal fungere distingverende forutsetter det, i følge Bourdieu, ikke bare komplekse og eksklusive kompetanser, som i sin tur er fundert i fordeling av knappe og verdifulle ressurser eller kapitalformer (Bourdieu 1984:1-3; 1995:44-9), men livsstilen må også bære bud om en illusio – en følelse for og tro på de små spillene som foregår i kulturen, som uttrykkes i fraser av typen «kunst for kunstens skyld». «Illusio er det å være dratt med i spillet, være grepet av spillet, å tro at spillet er verdt å spille, eller, for å så tingene enklere, at det å spille er verdt bryet» (Bourdieu 1996b:132). I mange sfærer av samfunnslivet, og ikke minst i kunst og kulturliv, er klassisk egeninteressert nyttemaksimering på ingen måte gangbart. Kulturlivet er den økonomiske verden snudd på hodet (Bourdieu 1993). Denne tankegangen ligger til grunn for hele Distinksjonen – og Bourdieus arbeid mer generelt. Tanken uttrykkes endog i første setning: 4/9 Flemmen – Om strategier og distinksjoner

«Det finnes et økonomisk system av kulturelle goder, men det har en særegen logikk som må klargjøres om en ikke skal havne i økonomisme» (Bourdieu 1995:44). Å forstå hva dette innebærer er avgjørende for å begripe analysene av distinksjoner, fordi Bourdieus poeng er nettopp at disse virker i et fravær av eksplisitte bestrebelser på å distingvere seg. Bourdieu selv var frustrert over hvor ofte hans analyse ble sammenlignet med Veblens analyser av iøynefallende forbruk – bruk av penger tilegnelse av luksuriøse varer for å vise seg fram – som også ligger til grunn for Elsters opprinnelige anmeldelse av boken, megetsigende titulert Snobs:
Far from being identifiable with distinguished behaviour, as Veblen thinks (and Elster equates me wrongly with him), to strive for distinction is the opposite of distinction: firstly because it involves a recognition of a lack and the avowal of a self-seeking aspiration, and secondly because, as can easily be seen in the petit bourgeois, consciousness and reflexivity are both cause and symptom of the failure of immediate adaptation to the situation which defines the virtuoso (Bourdieu 1990:11).4

En generalisering av viktige poeng i Distinksjonen er at visse former for kulturell smak og praksis – hva en liker, hva en gjør, hva en går på, osv. – uttrykker eller markerer; bidrar til å skape; og opprettholder sosiale hierarkier. Satt på spissen: De dominerende høster en form for symbolsk profitt – i form av ære, respekt, anerkjennelse – på grunn av den anseelsen som generelt sett heftes ved deres livsstil, som igjen er knyttet til klasseposisjonen deres. De dominerte på sin side går symbolsk i minus fordi deres kultur ansees som laverestående og foraktelig. Den såkalt legitime kulturen fungerer distingverende for de dominerende, og ekskluderende for de dominerte, uten at det er noens intensjon. De dominerendes livsstil og væremåte bidrar til å distingvere dem og gi dem en aura av overlegenhet helt uten at de forsøker å distingvere eller hevde seg. Bourdieu utbroderer dette i stor detalj i Distinksjonen, og det med formuleringer som understreker det «subjektløse» – i anførselstegn! – i dette, altså at det ikke er en villet eller tilsiktet virkning. Snarere tvert imot: Distinksjonene fungerer best når de ikke er villet, mens de er mindre effektive skapere av forskjeller dersom en bevisst forsøker å få dem til å være det. Elster ser ut til å anerkjenne og akseptere dette (Elster 1983b:69). Bourdieu omtaler dette som ubevisste strategier. Begge ordene i begrepet trenger presisering, og en kan saktens spørre seg om det var et særlig heldig valg av ord for det Bourdieu hadde i mente. Strategi leder tankene hen til planer og prosjekter med en smak av krigføring – Fremmedordboka nevner «krigsvitenskap» som synonym. Distinksjonen er stappfull av slike språklige sjokktaktikker som sikter mot å omstyrte hverdagslige antagelser – for låne Frank Parkins (1992:8) beskrivelse av Durkheims metodologi – ved å kaste et helt annet lys over kulturell smak og praksis (og andre sosiale fenomen) enn det som er/var gjengs. Det mest iøynefallende eksempelet er at han innfører en språkbruk fra markedsøkonomien og snakker om investeringer og profitter i kulturlivet. Dette er utvilsomt ment som en kjettersk ringakt for kulturens hellighet. Men dette er ikke å redusere kulturlivet til økonomien, slik noen har fått for seg, men for å vise at det eksisterer en særegen form for økonomi i kulturen, med sin egen kapital og helt egne typer «markeder». Ordet strategi er ment å beskrive handlinger som er vel tilpasset de betingelsene de virker under slik at de tjener aktørens mer eller mindre objektive interesser tålelig bra. Det er altså ikke en forutsetning at aktører handler med det bevisste og erklærte formål å mele sin egen kake. At slike atferdsmønstre omtales som strategier innebærer altså ikke at de er å betrakte som utførelse av nøye planlagte handlinger tuftet på rasjonell avveining av velegnede midler
4

«The modern version of The Theory of the Leisure Class is Pierre Bourdieu’s La Distinction» (Elster 1983b:69).

5/9

Flemmen – Om strategier og distinksjoner

for å nå klart artikulerte mål. De kan være det, men Bourdieu omtaler strategier som handlinger som er tilpasset situasjon og kontekst slik at de kan gi rimelig gode resultater også i fravær av slik rasjonell handling. Noen steder omtaler Bourdieu dette som «objektive strategier» – handlinger som objektivt sett gagner den som utfører dem, uavhengig av hva som måtte være det «subjektive» formålet med dem. For eksempel omtaler Bourdieu det som en reproduksjonsstrategi når barn av høyt utdannede foreldre tar høy utdanning selv og dermed kan få seg en like god sosial posisjon (Bourdieu 1984:125). Dette forutsetter ikke at barna gjør dette for å beskytte seg mot sosial degradering. Kanskje er de vokst opp med en verdsetting av utdanning, et etos som tilsier at en skal ta utdanning? Barnas valg av høyere utdanning kan være ledet av dannelsesidealer, eller kanskje starter de på universitetet uten å ha tenkt seg så veldig om – det føles bare naturlig, slik øvre middelklasserespondentene i en nyere engelsk undersøkelse sier (Atkinson 2011:84-7).5 Uansett hva slags motiver og subjektive grunner de har er realiteten at de slik bidrar til intergenerasjonell reproduksjon: De holder seg i en like god eller bedre sosial posisjon som deres foreldre. Denne forståelsen bunner i Bourdieus spesielle syn på menneskelig praksis. Bourdieu ville finne en vei mellom, på den ene siden, et ensidig fokus på aktørers bevissthet, aktivitet og meningsskaping, og på den andre siden, et ensidig fokus på ytre, strukturelle eller institusjonelle forhold. Hans såkalte praksisteori vektlegger at samfunnet skapes av mennesker, men samtidig at vi som mennesker i en forstand er skapt av samfunnet. Samfunnsstrukturer omgir oss i form av skolesystem, pengeøkonomi, arbeidsmarked, familiestrukturer osv. Samtidig er samfunnsstrukturen til stede inne i oss, i form av de skjemaer og kategorier for oppfattelse, tenkning og handling, som setter oss i stand til å begripe verden som omgir oss og samtidig muliggjør vår praktiske mestring av den. Det er dette siste Bourdieu omtaler som habitus. Habitus dreier seg om våre sosialt tillærte måter å tenke og handle på. Habitus formes gjennom livsløpet og utgjør hver og ens størknede historie. Habitus formes av samfunnet vi lever i – bredt forstått – og vår plass i det. Sentralt er at mye av det habitus disponerer oss for, og stiller til vår disposisjon, tar form av praktisk kunnskap. Det omfatter alt det vi kan og vet uten å vite at vi kan og vet det. Når habitus – vår indre sosiale struktur – er i samsvar med de ytre sosiale strukturene muliggjør det sosial handling som er adekvat og meningsfull uten kostbare tankeprosesser. Vi vet hvordan en gjør. Vi kan oppføre oss og utføre hverdagens små og store oppgaver uten å måtte bevisst overveie alle alternativer og gjøre rasjonelle avveininger av egnede midler til å nå målene. Det er i denne sammenheng det gir mening for Bourdieu å snakke om «ubevisste strategier», fordi passende og endog gagnlig oppførsel flyter uanstrengt fra samsvaret mellom omstendighetene og vårt indre (Bourdieu 2005:197-251).6 Strategier kan derfor være ubevisste fordi aktørenes habitus utstyrer dem med
mønstre for oppfattelse, vurdering og handling [som] gjør det mulig å utføre handlinger styrt av praktisk kunnskap, basert på lokalisering og undersøkelse av betingende og konvensjonelle stimuli som de er
5

Dette utelukker selvfølgelig ikke at utdanningsvalg kan være strategisk i vanlig forstand, altså motivert av ønsket om å få seg en jobb som er like lukrativ som sine foreldres. 6 Følgelig vil ikke dette alltid være tilfelle i situasjoner med omfattende samfunnsendringer og/eller egne brå forflyttelser i samfunnshierarkiet. I slike tilfeller vil en kunne befinne seg i sosiale omstendigheter som ens mentale strukturer ikke setter en i den beste stand til å håndtere, i og med at de mentale strukturene har vært formet av annerledes samfunnsforhold. Bourdieu skriver mer om dette i The weight of the world (Bourdieu 1999b) og i sine refleksjoner om sin egen løpebane fra den sørfranske landsbygda til professoratet på College de France (Bourdieu 2008).

6/9

Flemmen – Om strategier og distinksjoner

disponert for å reagere på, og samtidig gjør de det mulig, uten eksplisitt fastsatte mål eller rasjonelle beregninger av midler, å fremkalle tilpassede strategier som hele tiden fornyes, men innenfor de strukturelle begrensningene som de er produkter av, og som definerer dem (Bourdieu 1999a:144)

Med strategibegrepet ønsker nok Bourdieu å få fram at selv «uskyldige» handlinger kan tjene interesser, ikke minst i fravær av noen slags eksplisitt anerkjennelse av disse interessene. Den distingverte livsstilen kan befeste ens aura av overlegenhet, helt uten at en selv forsøker å oppnå det, ei heller ønsker å befeste sin overlegenhet. Det er imidlertid egnet til å skape forvirring at dette omtales som ubevisst. Bourdieu understreker at det her er snakk om en praktisk kunnskap, noe som altså innebærer at disse handlingene ikke kan være ubevisste i streng forstand. En som har villet gjøre det samme poenget er Anthony Giddens, men han var nøye på å skille mellom det ubevisste og praktisk bevissthet. Den praktiske bevisstheten rommer det som vi kan og vet, uten å sette ord på det eller ha det klart for oss. Det meste av vår sosiale kompetanse er av dette slaget: Vi vet «hvordan en gjør» i hverdagslige situasjoner, uten at vi trenger å ha diskursiv kunnskap om hvordan disse situasjonene utspiller seg og om hva som er adekvat atferd i dem (Giddens 1979:73). Til sammenligning omfatter den diskursive bevisstheten den kunnskapen vi har som er artikulert og i «proposisjonell form». Det Bourdieu altså kaller «ubevisst» er det nok bedre forstått som praktisk bevissthet. Dette innebærer altså at såkalt ubevisste strategier er å forstå som handlinger som fremmer visse typer utfall uten å være eksplisitt rettet mot dem. De heldige utfallene kan i den forstand sies å være en type utilsiktet konsekvens. Men det er avgjørende å forstå at distinksjonsspillet ikke fungerer i et fravær av noen form for bevissthet hos aktørene. De spesifikt symbolske gevinstene som analyseres i Distinksjonen hviler ikke på ubevissthet, men på praktisk kunnskap og intensjonalitet. Men poenget er at dette er kunnskap og intensjoner som ikke er identiske med de effektene Bourdieu er opptatt av. En kan ikke gå på modernistisk danseforestilling og ha elevert diskurs om det etterpå uten bevissthet og kunnskap. Saken er at den (eventuelle) symbolske profitten ikke inngår i denne bevisstheten og intensjonaliteten. Ikke bare omfatter ikke bevisstheten og kunnskapen disse gunstige effektene: De gunstige effektene avhenger av at de ikke er fullt ut erkjent og villet. Bourdieu illustrerer dette annensteds med gavebyttet. På et plan er gavebyttet som alle andre transaksjoner: Du gir meg en gave og da må jeg etter hvert gi deg tilbake. Denne «objektive» sannheten leder gjerne økonomer til å argumentere for at gaver er sløsete og at vi heller bare burde gi hverandre penger. Men en slik objektivistisk forståelse mister at det er konstituerende for gavebyttet at selve byttet ikke forstås som det: Dersom vi tenker og snakker om gaver som ikke annet enn bytter blir gaver bare et byttemiddel. Men gaver er gaver fordi vi tenker og snakker om dem som noe annet enn vanlig økonomiske transaksjoner (Bourdieu 1996a). Den subjektive sannheten om gaver er en annen enn den «objektive». Det subjektive er ikke mer riktig, isolert sett: Det som skaper gavebyttet er denne spesielle konfigurasjonen av objektive trekk og det spesielle meningsinnholdet det tilskrives. Det distingverende ved kulturelle praksiser fungerer på samme måte. De mest distingverende praksisene er bare faktisk distingverende når de kan utøves naturlig og uanstrengt for sin egen skyld. Vi ser fransk kunstfilm for bruksverdien det har for oss og dette er en betingelse for at det samtidig kan ha en bytteverdi i status. Det kreves altså en type illusio for å være en verdig deltager i den legitime kulturen. Ingen går selvfølgelig ubevisst på Cinemateket. Det som i

7/9

Flemmen – Om strategier og distinksjoner

tilfelle er ubevisst er de gevinstene ens livsstil eventuelt gir en: De objektive strategiene er ubevisste, men handlingene som sådan er ikke utenfor aktørenes bevissthet. Bourdieus forklaringer er langt mer nede på jorda enn Elster gir inntrykk av. Klassenes mer eller mindre distinkte livsstiler forklares med deres mer eller mindre distinkte livsbetingelser. Borgerskapets frihetssmak preges av å sette form foran funksjon, som i å servere små mengder mat på store tallerkener – en implisitt melding om at en ikke trenger bekymre seg for å bli mett. Denne smaken uttrykker en habitus dannet i en avstand fra materiell nødvendighet – i form av privilegerte levekår i oppvekst og senere i livet. Sosioøkonomiske ulikheter kommer til uttrykk i livstiler og standpunkter via differensieringen av disposisjoner i habitus (Bourdieu 1984:169-225). Flere har innvendt at denne forklaringsmåten virker deterministisk og reduserer livstil kun til en refleksjon av sosial ulikhet. Selv om det ikke er riktig så er det i det minste en betraktelig bedre fundert innvending enn Elsters vranglesning.

8/9

Flemmen – Om strategier og distinksjoner

Referanser
Atkinson, Will. 2011. Class, individualization, and late modernity: in search of the reflexive worker. Houndmills: Palgrave Macmillan. Bourdieu, Pierre. 1984. Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste. Translated by R. Nice. London: Routledge. —. 1990. In Other Words. Stanford: Stanford University Press. —. 1993. The Field of Cultural Production. Cambridge: Polity Press. —. 1995. Distinksjonen - En sosiologisk kritikk av dømmekraften Oslo: Pax. —. 1996a. "De symbolske goders økonomi." s. 78-111 i Symbolsk Makt. Oslo: Pax. —. 1996b. "Er en interessefri handling mulig?" i Bourdieu 1995b. —. 1999a. Meditasjoner. Oslo: Pax. —. 1999b. The Weight of the World: social suffering in contemporary society. Cambridge: Polity Press. —. 2005. Udkast til en praksisteori: indledt af Tre studier i kabylsk etnologi. København: Hans Reitzel. —. 2008. Utkast til en selvanalyse. Oslo: Pax. Elster, Jon. 1981. "Snobs." London Review of Books 3. —. 1983a. Explaining technical change: a case study in the philosophy of science. Cambridge: Cambridge University Press ; Oslo : Universitetsforlaget. —. 1983b. Sour grapes: studies in the subversion of rationality. Cambridge: Cambridge University Press. Giddens, Anthony. 1979. Central problems in social theory: action, structure and contradiction in social analysis. London: Macmillan. Parkin, Frank. 1992. Durkheim. Oxford: Oxford University Press. Sayer, Andrew. 2005. The Moral Significance of Class. Cambridge: Cambridge University Press.

9/9

Flemmen – Om strategier og distinksjoner

Sign up to vote on this title
UsefulNot useful