Fjernsynsdebatt som kompleks samtalesjanger.

Samtaleanalyser av Holmgangdebatt

Inger Sandnes
Masteroppgave i språklig kommunikasjon Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier NTNU Våren 2006

Forside: Holmgang av Kagh © /2006

Forord
Denne masteroppgaven har blitt skrevet med hjelp og inspirasjon fra mange dyktige og gode mennesker: Min hovedveileder, Ellen Andenæs, har virkelig gitt meg uvurderlig støtte, inspirasjon og gode råd gjennom hele prosessen fra idé til ferdig avhandling. Hennes oppklarende og utfordrende spørsmål og hennes blikk for nye innfallsvinkler har lært meg en hel masse om å gjøre et akademisk arbeid. Bi-veileder Katrine Skretting fortjener også takk for god veiledning på de medievitenskaplige bitene av oppgaven. Tusen takk til Mestermøtets deltakere. Jeg har fått så mange oppturer og aha-opplevelser etter våre mesterlige fellesveiledninger. Så tusen takk til Anne Kari, Herdis, Kari og Ellen. Tidlig i prosessen ga MA(rte)seminarene inspirasjon til å skrive, og senere har dr.- og masterseminarene vært veldig lærerike. Jeg vil også takke lesesalens innbyggere for at noen alltid har svar og alltid har tid til en oppklarende prat over en kaffe. Jeg vil spesielt takke Herdis som har gått løpet sammen med meg. Vi har virkelig hatt noen herlige samtaler og diskusjoner som både har kastet lys og gitt utløp for frustrasjon. Vi har hatt et samarbeid som jeg unner alle som skal gjøre et slikt arbeid. Herdis: We did it! En takk til Holmgangredaksjonen som tok veldig godt i mot meg da jeg kom på besøk for å se hvordan programmet produseres. Alle i redaksjonen var virkelig hjelpsomme og svarte velvillig på alle mine spørsmål. Mine eminente korrekturlesere og språkvaskere Marianne og Trude; godt jobba. Tusen takk til Knut A.G.Hauge (Mille) som lot meg bruke tegninga hans på forsida. Familien min: mamma, pappa, søster, bror og Ingvild. Dere har oppmuntret meg sagt akkurat de rette tingene når det har gått trått. En spesiell takk til Ingvild som har kommet med kake og tv-spill når det har vært nødvendig. Og til slutt – tusen takk til Trude som alltid tror jeg klarer det. Trondheim, 27. juni 2005 Inger Sandnes

1

Innledning .....................................................................................................................1 1.1 1.2 1.3 1.4 Om Holmgang ........................................................................................................1 Hvorfor Holmgang? ................................................................................................1 Problemstilling/problemformulering .......................................................................2 Perspektiv på kommunikasjon og språk...................................................................3 Dialogisme ......................................................................................................3 Kommunikasjon som forhandling om mening .................................................5

1.4.1 1.4.2 1.5 1.6 2 2.1 2.2 2.3 2.4

Undersøkelser av snakk i fjernsynsdebatt ................................................................5 Oppgavens struktur ...............................................................................................13 Beskrivelse av materialet.......................................................................................14 Bakgrunnsmateriale ..............................................................................................14 Innsamling og utvelgelse av materialet..................................................................15 De to programmene...............................................................................................16 EU-debatten ..................................................................................................16 Kristne organisasjoner og homofile ...............................................................18

Materiale: innsamling og utvalg.................................................................................14

2.4.1 2.4.2 3 3.1

Analytisk tilnærming ..................................................................................................22 Transkripsjon ........................................................................................................22 Valg av kategorier og transkripsjonsnøkkel ...................................................23 Ikke-verbale aktiviteter..................................................................................25 3.1.1 3.1.2 3.2

Analytiske perspektiver.........................................................................................25 Samtalesjanger og adressivitet...............................................................................29 Samtalesjanger ..............................................................................................29 Adressivitet ...................................................................................................31 Deltakertyper.................................................................................................33 Samtaleposisjoner..........................................................................................35 Kommunikasjonsnivå ....................................................................................37

4

Samtalesjanger og fjernsynssjanger...........................................................................29 4.1 4.1.1 4.1.2 4.2 4.2.1 4.2.2 4.2.3 4.3 4.4 4.5

Deltakertyper og kommunikasjonsnivå..................................................................33

Posisjoner og posisjonering ...................................................................................42 Ansikt ...................................................................................................................46 Ansikt i Holmgang ........................................................................................48 Performative handlingsstrategier ...........................................................................49

4.4.1

4.6

Debatt på fjernsyn .................................................................................................54 Talkshow.......................................................................................................55 Produksjonen av Holmgang: ”Vi skal lage en debatt og ikke et Oppbyggingen av Holmgang .........................................................................64

4.6.1 4.6.2 4.6.3 5 5.1 5.2 5.3 5.4 5.5

samtaleprogram”...........................................................................................................62

Samtaleanalyse............................................................................................................67 Kampen om ordet..................................................................................................67 Avbrytelse og posisjonering ..................................................................................76 Posisjonering og angrep ........................................................................................80 Å holde på ordet....................................................................................................89 Programlederens ytringer ......................................................................................94 Programlederens posisjon; om rettigheter og plikter ......................................95 Kvantitativ oversikt og analyse av programlederens ytringer .........................96

5.5.1 5.5.2 6 6.1 6.2 6.3 7 8

Sammenfatning og drøfting......................................................................................104 Holmgang som samtalesjanger ............................................................................104 Primærdeltakernes håndtering av sjangeren? .......................................................108 Et norsk debattprogram? .....................................................................................112

Litteraturliste............................................................................................................117 Vedlegg: tabeller og illustrasjoner ...........................................................................121 8.1 8.2 8.3 8.4 8.5 Deltakertyper ......................................................................................................121 Transkripsjonsnøkkel ..........................................................................................122 Performative handlingsstrategier .........................................................................123 Illustrasjon av Holmgangstudio...........................................................................124 Programlederens ytringer i tabell.........................................................................125

Innledning

1 Innledning
Det TV2-sendte debattprogrammet Holmgang er et program med mange seere, lang fartstid som norsk debattprogram, god sendetid og det har høy representasjon av kjente og innflytelsesrike personer som gjester. Det er viktig å si noe om en type samtale som foregår i det offentlige rom og som så mange ser på. Og om akkurat disse samtalene har det ikke blitt sagt nok.

1.1 Om Holmgang
Debattprogrammet Holmgang blir sendt på TV2 i 45 minutter av beste sendetid hver onsdag kveld, fra klokken 21.40 til klokken 22.35. Programmet ledes av en mannlig programleder som har lang erfaring fra norsk fjernsyn, og er en av kanalens største profiler. I følge Holmgangs redaksjon skal programmet ta opp høyaktuelle problemstillinger og tema som betyr noe for det norske folk. Deltakerne i programmet kan være vanlige folk som er rammet av eller på annen måte er en del av saken, det kan være politikere som har eller blir gitt ansvar, det kan være eksperter på området, eller kjendiser som har befatning med tema. I debatten er programlederen sterkt tilstede som ordstyrer og provokatør. To parter i en debatt, høy temperatur, høyt tempo, høyt volum og en framtredende programleder som sitter med fyrstikkene og fyrer oppunder, men hva mer er det som skjer i disse samtalene?

1.2 Hvorfor Holmgang?
Det som i første omgang dro min oppmerksomhet mot debattprogrammet Holmgang var at måten det ble debattert på i programmet framsto som bråkete og lite konstruktiv – jeg vil si at programmet provoserte meg. Er det dette vi ser på som en fjernsynsdebatt her i Norge? Vil vi at denne formen for samtale skal være den rådende kulturen for debatt? Fra disse innledende tankene kom jeg fram til at før man kan si noe om fjernsynsdebatt i Norge generelt, må man starte med ett program og finne ut hvordan det faktisk er. I tillegg til at samtalene i Holmgang provoserte meg, interesserte de meg fordi det ikke er gjort mye forskning på slike samtaler her i landet. Med en interesse for samtaler i media til

1

Innledning

grunn ble altså akkurat disse spesielt interessante for meg. Samtalene i Holmgang er komplekse. Det er flere forhold som bidrar til dette, men jeg vil si at hovedårsaken er at debatten blir kringkastet1 til omlag 450.000 seere. Andre aspekter som bidrar til kompleksiteten er at det er mange deltakere i samtalen. Deltakerne er som oftest der som representanter for et parti eller en organisasjon, noe som gjør at det kommuniseres på flere nivå. Det er stor uenighet mellom deltakerne angående et tema som i tillegg ofte er satt på spissen. Deltakerne kjemper om å få ordet i en samtale hvor det er en programleder som jobber for å framheve uenighet og konflikt. Alt dette bidrar til å skape noen samtaler som skiller seg fra hverdagssamtalen, og som trengs å beskrives. Et annet forhold som bidro i valg av tema for avhandlinga var å kunne jobbe tverrfaglig i feltet mellom anvendt språkvitenskap og medievitenskap. Én faktor er at det speiler mitt eget faglige interessefelt, og at det er nyttig å ha kunnskap om media til grunn når en skal forske på samtaler som foregår der. En annen er at koblingen mellom de to fagfeltene ikke vil ha vondt av å styrkes ytterlige. Jeg mener anvendt språkvitenskap kan bidra med nye, nyttige og interessante verktøy og innfallsvinkler i studiet av media. Eksempler er kunnskap og teori om posisjonering, strategier og om språklig kommunikasjon generelt. Samtidig vil medievitenskapens metoder og teorier om blant annet virkemidler og produksjon være viktige når en skal drive forskning på samtaler i media.

1.3 Problemstilling/problemformulering
Problemstillingene for denne oppgaven er delt inn i en overordnet problemstilling og to underproblemstillinger. Den overordnede spør om kompleksiteten i kommunikasjonssituasjonen og deltakernes håndtering av den. For å bygge opp under denne har jeg to underproblemstillinger som dreier seg om Holmgang som samtalesjanger og deltakernes utforming av og handling innen samtalesjangeren.

1

Samtalene i Holmgang kan studeres som institusjonelle (jfr Svensson 2001), men jeg ser de først og fremst som

medierte samtaler. Jeg vil si at det preger samtalene i større grad at de blir kringkastet til omtrent 450.000 seere enn at de foregår innen institusjonelle rammer.

2

Innledning

Hvordan håndterer aktørene den komplekse kommunikasjonssituasjonen?
Hvordan kan man beskrive, og forstå Holmgangdebatten som samtalesjanger? Hvordan utformer aktørene sjangeren og handler innenfor den? For å belyse den første underproblemstillinga vil jeg undersøke hva som er med på å skape og opprettholde sjangeren, og hvordan Holmgangdebatten kan forstås som en samtalesjanger i seg selv. I den forbindelse vil jeg vise hvordan det kommuniseres på mange nivå i disse samtalene. Deltakernes representering av en større instans vil også stå sentralt her. For å belyse den siste problemstillingen vil jeg benytte posisjoneringsbegrepet2 som analytisk inngang til sjangeren. I analysene vil jeg se på samtalenes struktur og form for å kunne si hvordan deltakerne driver posisjonering av seg selv og andre, og hvordan de jobber for å komme til ordet.

1.4 Perspektiv på kommunikasjon og språk
Det perspektivet jeg har på språk om kommunikasjon har selvsagt fått konsekvenser for hele denne studien. Jeg opererer med en gjennomgående dialogisk forståelse av språk og kommunikasjon, noe som viser seg i alt fra problemstillinger, via teori, til analyser av empiri. Nedenfor vil jeg gjøre rede for perspektivene jeg jobber ut i fra ved først å snakke om dialogisme kontrastert til monologisme, deretter går jeg nærmere inn på hvordan jeg forstår språk, før jeg tar for meg kommunikasjon som forhandling om mening i ulike kategorier.

1.4.1 Dialogisme
Dialogisk tankegang lar seg på en god måte beskrive om man ser den som motstykket til en monologisk tankegang om språk og kommunikasjon. En forståelse av at den som snakker
2

Jeg bruker ikke Goffmans posisjoneringsbegrep footing, med begrepene animator, author og principal om en

talers posisjon til egen ytring (Norrby 1996:51). Jeg mener at siden det er så flytende hvem som snakker og hvem som sier hva i de medierte samtalene jeg studerer, blir ikke Goffmans inndeling fruktbar i denne studien. Min bruk av posisjoneringsbegrepet er mer i tråd med Harré, Moghaddam og van Langenhoves enn Goffmans.

3

Innledning

alene er opphavet til ytringa, og av kommunikasjon som overføring av informasjon kan begge sies å være monologistiske (Linell 1998:xii-xiii). Til motsetning understreker dialogismens perspektiv på snakk at den som snakker ikke skaper sine bidrag alene, men alltid i dialog med samtalepartnere og konteksten (ibid). Linell (1998: 62) viser til Holstein & Miller og foreslår dialogismen som en sosiokulturell og kontekstuell versjon av sosialkonstruksjonismen3.
The construction, conceptualization, negotiation and contextualization of understandings of the world that take place in situated ineractions build upon constructions, concepts, negotiated contracts and contextual frames that are in a sense taken as given, and used as resources for re-construction, reconceptualization, re-negotiation and re-contextualisation there ande then (Linell 1998:63)

Det er en forståelse her av at vi i interaksjonen benytter oss av noen etablerte forståelsesmåter og måter å gjøre ting på, og i det vi gjør det reproduserer vi dem. I de situerte interaksjonene som Linell nevner finner dialogen sted. Dialog kan defineres som interaksjon ved bruk av symbolske ressurser mellom tilstedeværende individer (Op.cit.:12). Språk er da den vanligste symbolske ressursen man benytter seg av i slik sosial samhandling. Språket brukes til å mediere både kognitive og kommunikative aktiviteter (Op.cit.:61) Linell påpeker dialogens doble dialogisitet; det er både dialog i situasjonen mellom de som snakker sammen, samtidig som det foregår en dialog innen de sosiokulturelle praksisene som etableres i tradisjonen ved at det foregår slike interaksjoner (Op.cit.:54). Denne gjensidigheten viser seg også når man ser kommunikasjon i relasjon til f eks sjanger. Linell sier det presist:
Communicative activities are dependent, for their production and interpretation, on the existence of norms and routines that define the genres i question. At the same time, the concrete discursive actions make these activity types, or genres, manifest, thus reconstituting them in the continuity of praxis. (Linell 1998:xiv)

Det er altså en gjensidig avhengighet mellom kommunikasjonen og sjangeren den foregår innenfor. Det samme dialektiske forholdet er å finne mellom kommunikasjonen og kulturen; se det første sitatet til Linell i dette kapitelet (Linell 1998:63) – kommunikasjonen er avhengig av kulturen for å kunne skje og kulturen er avhengig av kommunikasjonen for å opprettholdes.

3

Et sosialkonstruksjonistisk syn på språk og samfunn ser omverdenen som sosialt eller kommunikativt

konstruert (Berger & Luckmann 1967:13).

4

Innledning

1.4.2 Kommunikasjon som forhandling om mening
Jeg forstår altså kommunikasjon som forhandlinger om mening mellom to eller flere aktører, og språk som en av ressursene som kan tas i bruk i forhandlingene4. Forhandlingene dreier seg om ”innholdet” i samtalen, om kulturelle kategorier (som f eks kvinne, mann, politiker) og om relasjonene mellom deltakerne. I en Holmgangdebatt kan forhandlingen om mening f eks dreie seg om ja eller nei til EU, om hvordan “politiker” skal gjøres, eller om hvordan en TV-debatt skal gjøres. I denne oppgaven fokuserer jeg på hvordan deltakerne forhandler om hvordan de kulturelle kategoriene skal gjøres, og på deres forhandlinger om relasjonene mellom aktørene. Meningen skapes mellom deltakerne i kommunikasjonen, det er ikke noe fastlåst som ligger pakket og klart og sendes fra en deltaker til en annen, men noe som deltakerne forhandler fram gjennom å benytte seg av tilgjengelige meningsressurser i kulturen. Jeg ser at det er i dialogen mellom aktørene, og mellom dem og konteksten, at meningen samskapes (jfr. dialogens doble dialogisitet). Nettopp kontekst er viktig for alle samtaler, også samtalene i Holmgang. En dialogistisk tankegang framhever at betydningen ord og utsagn får er avhengig av hvilken kontekst de ytres i. Samtalesjangeren og fjernsynssjangeren er to av flere forhold som skaper konteksten for samtalene i Holmgang. I denne oppgaven vil jeg blant annet se på hvordan samtalesjangeren skapes av, og er med på å skape, samtalene som foregår.

1.5 Undersøkelser av snakk i fjernsynsdebatt
Forskning på snakk i massemedier kan ikke anses å være et eget forskningsfelt, eller en egen disiplin. Det er snarere snakk om en tverrvitenskapelig medieforskning (Nylund 2000:20). Jeg vil si at min studie er tverrvitenskapelig samtaleforskning; i hovedsak en språkvitenskapelig studie som tar i bruk noen perspektiver fra medievitenskapen. I dette kapittelet vil jeg beskrive forskning på dette området som har spilt for meg i arbeidet med min studie, og jeg har valgt å holde meg til nordisk empiri. Grunnen til at jeg anser disse studiene som mest relevante i forbindelse til min egen, er at materialet som ligger til grunn er relativt likt mitt. Årsaken til det er nok at samfunnene i de nordiske landene er nokså like når det kommer til samfunnsstruktur, økonomi, kultur og politisk klima; noe som gjør at
4

Andre ressurser kan være ansikt, kropp og stemmebruk.

5

Innledning

debattprogrammene i disse landene ser nokså like ut. Jeg antar også at denne kulturelle og samfunnsmessige likheten gjør at det å skape troverdighet, som jo er svært viktig i en fjernsynsdebatt, også gjøres nokså likt i de nordiske landene. Her vil jeg skissere studier med empiri fra Norge, Danmark, Finnland og Sverige. De studiene jeg vil vise fram kan deles inn i tre typer. 1)Studier som dreier seg om debattprogramsjangeren, 2)studier som gjør samtaleanalyse av debatt som settes inn i en bredere samfunnsmessig sammenheng, og 3)studier som gjør samtaleanalyser av fjernsynsdebatt med et kjønnsfokus. For å ramme inn debattprogrammet jeg studerer vil jeg starte med å skissere debattprogrammenes utvikling fra 1956 og framover, basert på Henrik Örnebrings studie av svenske debattprogram. Deretter vil jeg vise fram studier som, med forskjellig fokus, har gjort undersøkelser av snakk i fjernsynsdebatter. Det disse undersøkelsene har til felles, med ett unntak, er at de analyserer snakket konkret for å si noe om interaksjonen og deltakernes selvpresentasjon. De kategoriene og fenomenene de ser på og setter sammen for å si noe om dette, har vært til inspirasjon for meg i arbeidet med denne oppgaven. Anne-Britt Grans essay skiller seg ut fra de andre studiene i det at det ikke er en empirisk undersøkelse, men snarere en skissering av forståelsesmåter for politikeres opptreden i offentligheten. Henrik Örnebring (2001) har gjort en sjangerstudie av svenske fjernsynsdebattprogram fra 1956-1996. Selv om norsk og svensk fjernsynshistorie ikke er identisk, mener jeg framstillinga er relevant for å belyse fjernsynsdebattens utvikling også her i Norge. De nøyaktige årstallene er ikke viktige siden de er knyttet til spesielle hendelser i svensk fjernsyn. I framstillinga her bygger jeg også noe på Svenssons sammendrag av Örnebrings epoker (Svensson 2001:43-45). Örnebring har for det meste jobbet kvantitativt, og med et fokus på emnevalg og typer personer som deltar har han sett på fjernsynsdebattsjangerens utvikling i relasjon til medie- og samfunnsmessige endringer (Svensson 2001:43-44). Örnebring deler inn i tre tidsepoker. Den første kaller han ”Den velordnede TVoffentligheten” (Örnebring 2001:371), den strekker seg fra 1956 til 1967. I denne perioden var programmet et rent debattprogram; det hadde karakter av en vanlig debatt overført på fjernsyn. Det var ikke publikum tilstede i studio. Deltakerne var akademiske eksperter, politikere, representanter for samfunnsorganisasjoner og medierepresentanter (da som politiske kommentatorer). Vanlige folk var verken tilstede som publikum eller representert i disse debattene. Tonen var svært høflig og formell, og programlederens jobb var å fordele ordet, ikke å stille spørsmål ved debattantenes utsagn. Til slutt i debattene ble uenigheten lagt
6

Innledning

til side, og forholdene som deltakerne var enige om ble vektlagt. Örnebring (2001:372) mener alt dette skaper et bilde av et tenkt idealpublikum som oppmerksomt, interessert og tillitsfullt til elitegrupper i samfunnet. I det Örnebring kaller ”Den kritiske TV-offentligheten” (1968-1983) (op.cit.:372-373) kom folket inn i debattprogrammene, både som publikum i studio og som representanter for det hverdagslige. Den private sfæren fikk mer rom, og sosiale tema kom til. Når vanlige folk deltok i programmene var det som offer, og som kontrast til politiske makthavere og som begrunnelse for journalistisk maktkritikk. Programlederen og journalistene på denne tiden skulle rette kritikk mot makthavere og fungerte som et mellomledd mellom folket og eliten (op.cit:374). Ettersom TV-mediet befestet seg, ble det utviklet flere og nye typer debattprogrammer. Programmene var ikke lenger rene debattprogrammer, men kunne ha innslag som f eks reportasjer. Det som preget denne epoken mest, og som var til stor forskjell fra den første epoken, var det mer kritiske forholdet til makteliten i samfunnet. Temaene i denne epoken var mer bestemte av hva som var i nyhetsbildet enn tidligere, og i tillegg fikk sosiale tema mer plass. I denne epoken ble det slutt på at staten skulle opplyse folket, nå var det journalister og redaksjoner som tok opp samfunnsmessige problem og slik drev samfunnskritikk og folkeopplysning (ibid). Den tredje epoken ”Den velregisserte TV-offentligheten” strekker seg fra 1984 til 1996 (Örnebring 2001:375). Sjangeren endret seg en god del på grunn av en mer konkurransepreget mediesituasjon. Å få seere ble et eget mål (op.cit.:376). Det ble nødvendig å skape oppmerksomhet for å vinne seere. Resultatene av behovet for å skape oppmerksomhet om programmene var blant annet mer iscenesatte og polariserte debatter med kontroversielle og konfliktskapende tema, og deltakere som var medievante, kontroversielle eller populære av en eller annen grunn. Her ble altså en del av eliten, som i de tidligere epokene var deltakere, skjøvet ut av mer oppsiktsvekkende og ”spennende” deltakere. I denne epoken deltok vanlige folk mye oftere enn tidligere, men da fremdeles i rollen som offer. Seerne ble først og fremst betraktet som passive tilskuere (Svensson 2001:45). Målet om å opprettholde et journalistisk ideal om objektivitet (som i den første epoken) måtte vike for det å få og beholde seere. Programlederen i denne epoken befestet seg som allmennhetens representant og fortolker av emner og deltakere (Örnebring 2001:376-377). Programmene var velregisserte og iscenesatte i større grad enn tidligere, blant annet på den måten at deltakerne ble godt forberedt på hva som skulle foregå, og det var lite rom for å endre eller nyansere sine standpunkt.
7

Innledning

Programlederne i denne epoken kom mer i sentrum og fungerte som entertainere, noe som er i sterk kontrast til den første epokens ordstyrer. Sett i lys av Örnebrings oversikt over fjernsynsdebattens utvikling i tidsepoker, kan Holmgang sies å være et debattprogram som går fint inn i forlengelsen av den tredje epoken. Programmet produserer polariserte debatter og provoserer for å tiltrekke seg seere. Programlederen er en kjent TV-personlighet og preger debatten med sin utfordrende og provokative stil. Det som skiller Holmgang fra Örnebrings generelle beskrivelse av debattprogrammene i den tredje epoken, er at det ikke er så sterkt iscenesatt som Örnebring beskriver. Holmgangdebattene er lagt opp med to-fire hovedbolker med tema, men ut over det forberedes ikke deltakerne mer på debatten. Holmgang ble sendt for første gang i 1992, og har vært på lufta hver uke siden da. Programmet kan derfor ses innenfor Örnebrings tredje epoke og som en del av en ny og fjerde epoke5. Skulle jeg legge noe til en eventuell fjerde epoke – fra midten av nittitallet og framover – basert på Holmgangprogrammene, måtte det være den økende graden av interaktivitet6 med TV-seerne, samt at det ser ut til at det oftere er et enda større krav til at saker som skal taes opp som tema må være godt kjent i nyhetsbildet allerede; debattprogrammene setter ikke dagsorden, de tar opp saker som allerede har stor oppmerksomhet. I sin doktoravhandling Samtal, deltagande ogch demokrati i svenska TV-debattprogram er Christian Svensson ute etter å bruke beskrivelser og analyser av tilbakevendende diskursive mønster og strategier i TV-debattene til å diskutere programmenes demokratiske potensial (Svensson 2001:17). For å oppnå dette gjør han en kontekstuell samtaleanalyse (med begrep fra CA (Conversation Analysis)) av interaksjonen i debatten, som han i neste omgang kobler til et samfunnsmessig nivå7. Han bruker CAs verktøy til å studere samtalens sekvensielle

5

Da programmet startet i 1992 var det å regne som en del av Örnebrings tredje epoke. Slik det har utviklet seg

fram til i dag (2006) kan man se det som en del av en ny fjerde epoke. Mitt materiale er fra 2004, det vil si at det er i epoke tre.
6

Holmgangprogrammene som utgjør mitt materiale er fra høsten 2004, da var seeravstemningen den eneste

muligheten (meget begrenset) TV-seerne hadde til å ytre sitt syn. Det var på et senere tidspunkt at programmet åpnet opp for at TV-seerne kunne ringe inn og si sin mening, eller sende SMS som ble vist på skjermen.
7

Svensson har utviklet en analysemetode som han kaller SODA. SODA står for Samtals Orienterad Diskurs

Analys og er en variant av Faircloughs analysemodell TODA; Textually Oriented Discourse Analysis.

8

Innledning

karakter, strukturer og praksiser (f eks turtaking), og kobler dette til større samfunnsmessige rammer med kritisk diskursanalyse (op.cit.:66). Hans hovedmål for undersøkelsen er å diskutere debattprogrammenes demokratiske potensial. I sine studier av interaksjonen i fjernsynsdebattene finner Svensson (2001:264) at programlederne snakker mest, setter agenda og kontrollerer interaksjonen. Dette vil jeg se nærmere på i kapittel 5.5. hvor jeg gjør analyser av programlederens ytringer når han leder samtalene. Svensson finner at deltakerne har liten innflytelse over hvordan interaksjonen skal foregå, og de snakker sjelden til hverandre, men svarer til programlederen som snakker til en og en deltaker av gangen. Svensson skriver at han ikke vil kalle samtalene flerpartsamtaler, og at deltakerne ikke snakker fritt til hverandre (ibid). Av denne grunn har Svensson valgt å konsentrere seg om hvordan deltakerne blir framstilt av programskaperne, og ikke så mye hvordan de framstiller seg selv (Svensson, 2001:118). Dette står i kontrast til de samtalene jeg studerer i Holmgang hvor deltakerne henvender seg til hverandre og driver aktiv selvframstilling. Svensson deler fjernsynsdebattene inn i faser, og identifiserer hver fases funksjon og diskurstype (monologisk, debatt, dialogisk fortelling, granskende utspørring m.m.) (Svensson 2001:212). I kapittel 4.6.3. gjør jeg en inndeling av Holmgang i seks faser, men da mer for å beskrive programmets strukturelle oppbygging. Teaterviteren Anne-Britt Gran har skrevet essayet Vår teatrale tid (2004) hvor hun hevder at vi lever i en regissert virkelighet (Gran 2004:9). Denne studien skiller seg som sagt fra de andre jeg nevner her i at det ikke er en empirisk studie men snarere en skissering av forståelsesmåter for politikeres selvframføring i offentligheten. Gran forsøker å finne ut som det er hensiktsmessig og relevant å si at vi, i begynnelsen av 2000-tallet, lever i en teatral tid (op.cit:10). Hun ser på samfunnet med teatervitenskapens teorier, og i den sammenheng også politikerne og politikken. Gran hevder at politikerne frivillig eller ufrivillig har blitt ”performanceartister på mediascenen” fordi velgerne ikke stemmer på dem bare pga deres politiske standpunkter, men på grunn av hvordan de framstår i offentligheten (op.cit:18). Flere av politikerne i Norge i dag har visket ut skillet mellom privat og offentlig selv, ved å forsøke å ”være seg selv” med hele sitt følelsesregister i alle situasjoner. Slik vil noe en politiker gjør på fritiden som privatperson påvirke hvordan folk ser på ham som politiker. Gran refererer til Richard Sennett som skriver om intimitetens tyranni (op.cit:77-78). Hun peker på at vi i norsk

Forskjellen er at SODAs tekster er samtaler og disse samtalenes interaksjonelle strukturer står i fokus, mens TODA vier tekstenes lingvistiske strukturer oppmerksomhet.

9

Innledning

politikk ikke har noen politikere som skiller helt mellom en spilt profesjonell rolle og et personlig selv8, men at norske politikere heller forsøker å være folkelige og snakke så hverdagslig som mulig fordi det er det som vinner velgere her til lands (op.cit:79). Gran har satt sammen teori om performative strategier og begreper fra merkevarebygging, og setter opp en modell over hvordan politikerne kan framføre seg selv og bygge opp sitt image. Jeg synes dette er en interessant innfallsvinkel til å se på hvordan deltakerne i Holmgang driver selvframføring. Jeg vil gå nærmere inn på Grans modell i kapittel 4.5. De to neste studiene jeg skal presentere har det til felles at de er utført med et kjønnsfokus. Både Kirsten Gomard og Anne Krogstad har problemstillinger hvor de skal kunne fordele forskjellige trekk i interaksjonen på kjønn. I denne sammenhengen er arbeidsmåtene og innfallsvinkelen deres er interessante, det er derfor disse, og ikke resultatene, jeg vil konsentrere meg om her. Kirsten Gomard har studert flere typer politiske fjernsynsdebatter i kjønnsperspektiv. Hun hevder at både politikk og kjønn må gjøres (Gomard 1999). Å gjøre kjønn kan ses som ”an ongoing activity embedded in everyday interaction” (West & Zimmerman 1987:130). Kjønn og politikk gjøres også i fjernsynsdebatter: ”Att ”göra politikk” så att man framstår som en kompetent politiker kräver att man synliggör sig i debatten, visar auktoritet och kontroll” (Gomard 1999:4). Dette perspektivet innbyr å studere hvor sentralt selvframstilling er i slike samtaler. Om man bryter med etablerte måter å gjøre kjønn på når man gjør politikk, vil det gå ut over troverdigheten. Det vil si at kvinnelige og mannlige debattanter må passe seg for ikke å gjøre kjønn feil når de samtidig gjør politikk. Dette skaper dilemmaer spesielt for kvinner, fordi den etablerte måten å gjøre politikk på er mer sammenfallende med den tradisjonelle måten å gjøre mann på, enn den å gjøre kvinne på (Gomard og Krogstad 2001:29). Med materiale fra 1993 studerte Gomard hvilke arbeidsforhold kvinnelige og mannlige politikere jobbet under i danske fjernsynsdebatter. Hun skriver at deltakerne forhandler om kompetanse og kjønn gjennom synlighet, autoritet og kontroll (2001 i Gomard og Krogstad (red) og Gomard 1999). I denne studien har Gomard benyttet seg av metoder inspirert av sosiolingvistikk, samtaleanalyse og kritisk diskursanalyse (Gomard 1999:8). Når

8

Et slikt sterkt skille mellom privat og offentlig selv i politikken er heller ikke vanlig i England og USA. I

Frankrike derimot er dette en vanlig måte å være politiker på, de franske presidentene er gode eksempler på slike teatrale politikertyper (Gran 2004: 78-79).

10

Innledning

hun studerer samtalene ser hun på hvor mye taletid deltakerne har, arbeidsvilkårene de jobber under og på deres kommunikative stil. Når hun undersøker samtalens dynamikk ser hun på innleggenes lengde, hvordan deltakerne gir oppmuntrende og spontane innlegg. Hun ser også på deltakernes konkurransestrategier og på hvordan ordet blir fordelt. Gomard har også konsentrert seg om minimale responser som framhever egenkompetanse. (ibid): Dette sier mye om hvordan interaksjonen foregår, noe jeg også studerer i mine analyser. For Gomard sier studier av disse kategoriene i samtalene noe om hvordan politikerne i fjernsynsdebatter forhandler om kompetanse og kjønn9. Slike og lignende kategorier vil fortelle meg noe om hvordan deltakerne driver selvframføring og posisjoneringsarbeid. I kapittel 5, analysekapittelet, vil jeg ta i bruk slike kategorier i analysene for å si noe om deltakernes posisjonering av selv og andre, og hvordan de kjemper om å få ordet og om å beholde det. Anne Krogstad (1995 og 1999) har studert norske og svenske politikeres kommunikasjonsstil i fjernsynsdebatter. Hun har som mål å finne dynamikken og reglene som preger politikeres språklige samhandling, og hun har hovedfokus på konstruksjon av image (Krogstad 1999:40). Krogstad ser etter forekomsten og frekvensen av bestemte språklige trekk i debattene, og for å analysere samtalene bruker hun det hun kaller en konversasjonsanalytisk innfallsvinkel. Det innebærer at hun ser på betingelsene for å komme med innlegg, oppbyggingen av innlegg, og overgangene mellom innlegg. I tillegg til denne analyseformen har hun gjort analyser av ikkeverbal framtreden og effektanalyser (undersøkelse av mottakeres vurdering av politikeres kommunikasjonsstil) (ibid). Krogstad har latt seg inspirere av Gomard når hun fokuserer på politikernes kommunikasjonsstil (andel av taletiden, antall innlegg, profilering, angivelse av støtte og intervjubetingelser) og intervjubetingelser (forstyrrelse, mottakelse av støtte) gjennom å undersøke trekk ved samtalen (ibid). I sin undersøkelse av direktesendte valgkampdebatter i forbindelse med det norske stortingsvalget i 1993 fant Krogstad at mennene i debattene ga langt flere miniresponser enn kvinnene (Krogstad 1995). Hun hevder at dette er oppsiktvekkende fordi det er i strid med annen forskning på kvinner og menns

9

For å lese om resultatene av Gomards undersøkelser se Gomard 1999 og Gomard og Krogstad (red) 2001.

Gomard har også skissert en endring med tanke på talemønstre og praksiser i byrådsdebatter i dansk lokalpolitikk. Her knytter hun sjangerendring til nye sjangerbrukere, og viser at forskjellene mellom de talende var mindre kjønnede enn tidligere (Gomard og Krogstad 2001:26).

11

Innledning

kommunikasjonsstil, som sier at det er kvinnene som gir mest støtte til andre. Når hun i sin studie tolker funnene sine som at mennene er rause og romslige eller at de er mer vant til hardkjøret en slik debatt medfører, mener jeg hun overser et svært vesentlig aspekt. Hun ser ikke at dette er en samtale som foregår på fjernsyn, og at det spiller inn på hvordan deltakerne velger å kommunisere. I et kommunikasjonsperspektiv er spekulasjoner i deltakernes indre lite relevant. Det kan nok være mer fruktbart å se dette som et ledd i deltakernes identitetsforvaltning. Det som disse studiene har til felles er at alle, med unntak av Gran, gjør samtaleanalyser av snakket mellom deltakerne i debatten. Dette gjør de med ulike mål for øyet og med ulike kategorier og framgangsmåter, men det er fortsatt et felles fokus på den faktisk forekommende samtalen for å kunne si noe om blant annet hvordan kjønn og politikk gjøres, hvordan troverdighet, nøytralitet og polarisering skapes. I en fjernsynsdebatt er selvframføring et svært vesentlig aspekt, og disse studiene har vist ulike kategorier en kan studere dette gjennom. Alle studiene sier noe om hvordan selvframføringen gjøres og hva slags betydning den kan få. Interaksjonen mellom deltakerne i samtalen må studeres for å kunne si noe om hva det er som foregår fordi det er her debatten blir til. Med tanke på mitt mål, mine framgangsmåter og min empiri vil jeg plassere denne studien omtrent midt i det skisserte området. Jeg ønsker å beskrive samtalesjangeren som snakket foregår i, og vise fram hva det er som er med på å utforme akkurat denne samtalesjangeren. Jeg vil gjøre samtaleanalyser av snakket mellom primærdeltakerne10 for å kunne se hvordan de håndterer den komplekse kommunikasjonssituasjonen. Selv om jeg studerer samtalene i Holmgang ytring for ytring, gjør min dialogiske forståelse av språk og kommunikasjon at det ligger et bredere samfunnsperspektiv til grunn (jfr. kapittel 1.4.). Deltakerne kommuniserer i en samtalesjanger som legger føringer for hvordan samtalen skal foregå og som hjelper de å forstå og gjøre seg forstått, samtidig som de påvirker sjangeren gjennom at de handler på bestemte måter. I arbeidet med dette har jeg dratt veksler på framgangsmåtene og resultatene fra, i hovedsak, de undersøkelsene som er nevnt her. Jeg har kunnet sammenligne og kontrastere mine analyseresultater og syn på kommunikasjonssituasjonen med denne forskningen. Den har gitt meg perspektiver på
10

Primærdeltakerne er deltakerne som er inviterte til å delta som aktive debattanter i studio. For videre

beskrivelse se kapittel 4.2.

12

Innledning

materialet, og den har gitt meg et sted å ta sats fra når jeg har sett at perspektivene og teoriene ikke er tilstrekkelig dekkende for mitt materiale og mine funn. Fjernsynsdebattens samfunnsmessige betydning vil jeg komme tilbake til helt til slutt i oppgaven.

1.6 Oppgavens struktur
Avhandlinga starter med kapittelet Materiale: innsamling og utvalg. Her beskriver jeg hvordan jeg samlet inn materialet og bakgrunnsmaterialet, og hvordan jeg valgte ut det materialet som til slutt ble grunnlaget for studien. Til slutt i kapittelet beskriver jeg de to Holmgangprogrammene som jeg fokuserer på ved å skissere foranledningene for debattene, og hvordan hver debatt forløp. I kapittel 3: Analytisk tilnærming viser jeg hvordan jeg har bearbeidet samtalematerialet gjennom å bruke transkripsjon, før jeg gjør rede for de analytiske perspektivene jeg har brukt. Samtalesjanger og fjernsynssjanger er det fjerde kapittelet. Her kommer mitt teoretiske grunnlag fram gjennom begreper som adressivitet, posisjonering, ansikt og deltakertyper. Jeg plasserer Holmgang i talkshowsjangeren, som jeg beskriver med litteratur fra medievitenskapen. Gjennom hele kapittelet analyserer jeg fram samtalesjangeren Holmgang gjennom å vise til, utvide og tilpasse eksisterende teori. Alle delene i kapittelet er med på å beskrive samtalesjangeren og hva som betinger den. Kapittelet er skrevet veldig empirinært, det vil si at jeg stadig illustrerer med eksempler fra empirien. Kapittel 5 heter Samtaleanalyse. Jeg har gjort samtaleanalyser av fire sekvenser fra de to Holmgangdebattene. Fokuset for analysene er i hovedsak posisjonering og turtaking. Den siste analysen er en kvantitativ undersøkelse av alle programlederens ytringer i de to programmene. Hovedvekten ligger på hvordan Stenstrøm dirigerer debatten gjennom å fordele ordet mellom deltakerne. Jeg avslutter avhandlinga med en sammenfatning og drøftende kommentar i kapittel 6.

13

Materiale: innsamling og utvalg

2 Materiale: innsamling og utvalg
I dette kapittelet vil jeg kort beskrive Holmgangprogrammet og innsamling av materiale og bakgrunnsmateriale. Jeg vil vise hvordan jeg valgte ut programmene som jeg konsentrerer meg om, før jeg avslutter med en beskrivelse av de to programmene.

2.1 Beskrivelse av materialet
Debattprogrammet Holmgang har gått hver uke på TV2 siden 1992. Programmet har med sin fremstående programleder og aggressive stil befestet seg som en av Norges mest kjente debattarenaer på TV-skjermen. Til hver debatt er det invitert omtrent sju deltakere som, fordelt på to lag, skal representere to motstående sider av saken som er under debatt. Holmgang blir vist hver onsdag kveld klokken 21.40 direkte på TV2, og varer i 45 minutter. Mitt materiale for denne avhandlinga består av to programmer fra våren 2004. Det ene programmet er en EU-debatt med politikere som deltakere. Det andre er en debatt som dreier seg om homofiles rettigheter i kristne miljøer/frikirker i Norge. Deltakerne i denne debatten er frikirkepastorer, kristne homofile, to politikere samt et vitne. Programmets oppbygging er den samme hver gang. Jeg har delt programmet inn i 5 faser for enklere å beskrive oppbygningen. Dette kommer jeg nærmere inn på i kapittel 4, i underkapittelet ”Oppbyggingen av Holmgang”.

2.2 Bakgrunnsmateriale
Bakgrunnsmaterialet ble i hovedsak samlet inn under et besøk i Holmgangredaksjonen i Oslo i april 2005. Besøket strakte seg fra første redaksjonsmøte mandag til sendingsslutt onsdag samme uke. Jeg var tilstede som observatør på alle redaksjonsmøtene, og var ellers i redaksjonslokalene under forberedelsene av programmet. Under besøket snakket jeg med alle som jobbet i redaksjonen om hvordan de jobber for å lage programmet. Jeg hadde et par lengre samtaler med Oddvar Stenstrøm om hans egen rolle i forhold til deltakerne i debatten, og om hvordan redaksjonen går fram for å lage en best mulig Holmgangdebatt. Redaksjonssjef Tor Godal kunne fortelle om hvilken type debatt de er ute etter å lage. Han kunne også gi meg bakgrunnsinformasjon om de to programmene jeg hadde valgt ut. Av

14

Materiale: innsamling og utvalg

produsent/billedregissør Per Christian Gudmundsen fikk jeg høre om kameraføring og regissering av det direktesendte programmet. (Selve produksjonen av Holmgang tar jeg videre opp i kapittel 4.6.2.)

2.3 Innsamling og utvelgelse av materialet
Innsamling For mange er innsamling av empiri et nokså stort prosjekt som krever god planlegging. Innen forskning på fagfeltet anvendt språkvitenskap er det mange som henter sitt materiale fra samtaler som ikke er medierte, og som det er vanskelig å få tillatelse til å bruke. Da er det flere forhold som må tas hensyn til, slike som samtykke fra informanter, tekniske innretninger som må fungere slik som planlagt, etiske spørsmål og selvsagt den tilbakevendende diskusjonen rundt hvordan gjøre opptak uten at det vil påvirke informantenes oppførsel. Jeg slapp unna anstrengelsene som ofte følger med empiriinnsamling. I mitt prosjekt lå den empirien jeg trengte så godt som bare et tasterykk unna. Jeg tok opp Holmgangprogrammer fra TV våren 2004, og dermed var empirien samlet inn. Da satt jeg igjen med totalt åtte programmer. For å transkribere materialet var det nødvendig å kunne jobbe med det på en datamaskin. Veien fra opptak på VHS-kassett til DVD-plate viste seg å bli lang og kronglete, men da de to timene med opptak som jeg hadde valgt ut var ferdig digitaliserte og brent ut på DVD, var empiriinnsamlingen fullført.

Utvelgelse Av de ca åtte timene med opptak valgte jeg ut to programmer som jeg har konsentrert mine analyser omkring. Grunnen til at jeg ikke har kunnet se nærmere på mer enn to programmer er at denne oppgaven ikke gir rom og tid for det. Men det hadde unektelig vært svært interessant å kunne se på flere program eller Holmgang over en lengre tidsperiode. Jeg hadde to hovedkriterier for utvelgelsen av de to programmene. Det første var at jeg ville velge ut program som jeg fant interessante, det vil si interessante sett med samtaleforskningsbrillene på, altså program som inneholdt samtaler som gjorde at jeg fikk lyst til å se nærmere på dem. Det andre kriteriet var at de to programmene skulle ha ulike typer deltakere. Grunnen til at jeg satte det siste kriteriet var at jeg hadde en antagelse om at snakket i debatten ville være forskjellig om deltakerne var medievante eller ikke. Det vil si at jeg for eksempel ikke ville

15

Materiale: innsamling og utvalg

velge ut to programmer hvor profesjonelle politikere debatterte med hverandre i begge. Jeg ville heller ta for meg et program hvor deltakerne ikke var så vante til å debattere på fjernsyn, og et hvor deltakerne var profesjonelle politikere eller andre som er vante til å føre en rikskringkastet TV-debatt. I de to utvalgte programmene har jeg transkribert tre sekvenser i hvert program; innledningen, og to sekvenser lenger ut i programmene. Igjen går kriteriene mest på interesse, og hvilke samtaler og ordvekslinger som umiddelbart slår meg som spennende eller typiske for programmet. Siden utgangspunktet mitt for å velge å jobbe med samtaler fra Holmgang var et inntrykk av at samtalene var preget av mye samtidig snakk og mange avbrytelser, har jeg valgt ut deler av debatten som er preget av dette. Det betyr imidlertid ikke at disse sekvensene er de delene av programmene hvor det er mest samtidig snakk og avbrytelser, men det forekommer i alle sekvensene.

2.4 De to programmene
I det følgende vil jeg beskrive foranledningene til de to programmene som utgjør mitt materiale før jeg beskriver debattenes forløp. Dette vil fungere som en slags kontekstualisering av debattene, og vil gi en oversikt over hvordan de to debattene artet seg. Jeg tror det vil være nyttig for leserne å ha et visst bilde av debattene i bakhodet når jeg utover i oppgaven går inn på teori og over i analysene.

2.4.1 EU-debatten
Debatten ble sendt 14. april 2004 og hadde 546.000 seere. Seerandelen var 38,5 %, det vil si at av alle som så på TV i tidsrommet Holmgang sender så nesten en fjerdedel på Holmgang. Anledningen for denne debatten var innføringen av EUs nye grunnlov, og at unionen utvides mot Øst-Europa. Alle de seks deltakerne var profesjonelle politikere. De ble delt inn i to lag; for eller imot EU. På mot-EU-laget var Marit Arnstad (stortingsrepresentant for Sp), Kristin Halvorsen (leder SV) og Lars Sponheim (leder V). På motstanderlaget var Thorbjørn Jagland (leder i Utenrikskomiteen, Ap), Erna Solberg (kommunalminister, H) og Ronald Rindestu som har gått fra å være nei- til ja-mann. (fylkesordfører i Troms, Sp). Redaksjonen ville ha en ”A-lags-debatt” og inviterte derfor erfarne profilerte partipolitikere.

16

Materiale: innsamling og utvalg

Debattens forløp Denne debatten var noe vanskelig å dele inn i temamessige deler fordi temaene gikk inn i hverandre, og samme tema kom opp flere ganger fordi politikerne ville poengtere ting igjen, eller si ting de ikke fikk sagt. Norge som annerledesland blir en rød tråd fordi programlederen tar den opp gjentatte ganger gjennom hele debatten. Tematisk har jeg delt denne debatten inn i sju deler: Del I: Er vi i Norge spesielle og annerledes? Burde vi bli med i EU? Del II: Utvidelsen av EU mot øst i Europa Del III: Metanivå: forsvaring av lagkamerater. Del IV: Sentralisering og EU Del V: Nordnorge og fiskeripolitikk i EU Del VI: Norges rolle innenfor, eller utenfor EU Del VII: Felles valuta for EU-landene I den første delen av debatten inviterer Stenstrøm deltakerne med i debatten gjennom å stille spørsmål eller komme med påstander. Tema for denne delen er todelt; Norge som et annerledesland, og ja eller nei til medlemskap i EU. Først får Marit Arnstad fra nei-laget uttale seg, deretter kommer ja-laget til gjennom kommentar fra Thorbjørn Jagland. Turene i denne delen er lange; etter åtte minutter har fem av seks deltakere blitt introduserte. Det er en god tone i debatten, og programlederen og deltakerne ler og spøker litt innimellom. Den andre delen omhandler i første omgang utvidelsen av EU mot øst. Arnstad og Solberg diskuterer Norges rolle i Europa, og turene er fortsatt lange. Stenstrøm vil imidlertid ikke slippe det innledende tema; Norge som annerledesland. Dette er typisk for denne debatten – temaene er ikke sterkt atskilte, men glir inn i hverandre og blir tatt opp flere ganger. Stenstrøm tar opp norsk egoisme igjen ved å sitere fra en e-post fra en utenlandsk journalist i Norge. Deretter gir han Halvorsen en mulighet til å kommentere sitatet, hvilket hun gjør før hun går over til å kritisere norsk ja-side. Stenstrøm drar stadig Halvorsens utsagn tilbake til at vi i Norge er spesielle som ikke vil være med i EU. Jagland tar tema via sentralisering i EU over til å kritisere Arnstad for hennes kritikk av Solberg. Denne forsvaringen av lagkamerater er den tredje tematiske delen av debatten. Det er ikke bare Jagland som forsvarer sin lagkamerat; Halvorsen tar til ordet for å forsvare Arnstad.
17

Materiale: innsamling og utvalg

Halvorsen fortsetter med å fortelle Jagland at hun tror seerne til en slik debatt ikke vil ha karakteristikker av meddebattanter, men svar på spørsmål angående EU. I fjerde delen av debatten er det sentralisering og EU som er tema. Turene er lange og deltakerne framstår som engasjerte og ivrige etter å få fram sine syn. Arnstad og Solberg blir avbrutt av Stenstrøm som drar inn Sponheim som er på vippen mellom ja og nei til EU. Han oppfordrer begge lag til å ikke bare se de negative sidene med hverandres standpunkt. I del fem av debatten blir Ronald Rindestu også invitert med, det vil si at det gikk vel 21 minutter før alle deltakerne var introduserte. I denne femte tematiske delen er det NordNorge, fiskeripolitikk og EU som er tema. Her blir Rindestu og Arnstad satt opp mot hverandre fordi de tilhører samme parti, men er på hver sin side i EU-spørsmålet. Denne temadelen av debatten er lang, og deltakerne får snakke lenge uten å bli avbrutt av meddeltakere eller programleder. Stenstrøm drar igjen tema tilbake til der debatten startet med å si at det er egoistiske særinteresser som gjør at vi står utenfor EU. Med denne provokasjonen blir det høy temperatur og mange som kjemper om ordet samtidig. Kristin Halvorsen står for det neste temaskiftet. Hun vrir fokus over på hva det vil si at EU utvider mot øst, og hva Norges rolle vil kunne bli innenfor eller utenfor unionen. Flere av deltakerne har mye å si om akkurat dette, så engasjementet øker og debatten blir intens. Den sjuende tematiske delen av debatten blir innledet av Jagland, han fokuserer på valuta og den monetære unionen i EU. Konsekvensene av dette blir diskutert heftig av Arnstad, Jagland, Halvorsen og Solberg. Sistnevnte blir avbrutt av Stenstrøm som vil ta en kort spørrerunde før tiden er ute. Han spør om EU-spørsmålet blir et hovedtema under storingsvalget i 2005. Alle deltakerne utenom Rindestu får inn en kort kommentar om det.

2.4.2 Kristne organisasjoner og homofile
Debatten ble sendt 11. februar 2004 og hadde 475.000 seere. Seerandelen var 30,2 %. Dette Holmgangprogrammet tar opp temaet kristne organisasjoner og homofile. Debatten kom i kjølvannet av en avsløring om at Norges Misjonsforbund ikke ville godta homofile som medlemmer. Det som gjorde at det utviklet seg til en stor debatt i media, var at menigheten som Dagfinn Høybråten er medlem av er tilknyttet Norges Misjonsforbund. At en profilert politiker og partileder som Høybråten viste seg å være aktiv i et miljø som diskriminerer

18

Materiale: innsamling og utvalg

grupper i samfunnet, skapte altså furore i medienorge. Reaksjonene var ulike, enkelte støttet Høybråten, men de fleste reaksjonene var av negativ art. Opposisjonen på Stortinget satte fram et krav om at KrF måtte ta avstand fra denne diskrimineringen. Holmgangredaksjonen sier selv at de liker å ta tak i saker og hendelser som har fått mye oppmerksomhet i media og som har vært i søkelyset en stund, for så å ta debatten på det som var utgangspunktet for saken. Denne debatten er i så måte en typisk Holmgangdebatt. Det hadde kokt rundt Høybråten og KrF i media i bort i mot en uke før Holmgang arrangerte en debatt med de involverte partene. Av de som var deltakere i programmet var ikke alle redaksjonens førstevalg. Dagfinn Høybråten var invitert, men KrF ville ikke sende en politiker til debatten. Det endte derfor med at de sendte statssekretær Hans Olav Syversen i siste liten. Finn Jarle Sæle var først og fremst invitert fordi han kraftig gikk ut og forsvarte Dagfinn Høybråten i denne saken. Sæle kunne imidlertid ikke komme til Oslo, så han deltok derfor i debatten fra Bergen via en skjem til studio i Oslo. Redaksjonen ville aller helst hatt Sæle tilstede i studio, så for å ha en som var like påståelig på de konservative kristne verdiene tilstede, ble Oslo-pastor Jan-Aage Torp invitert. Han var der altså for å ha en likemann til Sæle fysisk til stede i studio – hadde Sæle kommet hadde ikke Torp blitt invitert. Den siste deltakeren på denne siden i debatten er Bjørn Øyvind Fjeld. Han var invitert fordi han er leder av Norges Misjonsforbund, som Høybråtens menighet var tilknyttet. De andre deltakerne var der som representanter for den andre parten av debatten; parten som var mot at homofile skal utestenges fra menigheter. Einar Gelius er tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet, og daværende prest i Vålerenga kirke. Han er kjent for å være liberal som prest, og i denne saken var han klart for at homofile skal likestilles med heterofile i frikirker og i statskirka. Nils Riedl var invitert på bakgrunn av at han er prest som har inngått homofilt partnerskap. Erling Lae er byrådsleder (H) i Oslo, og har inngått partnerskap med en mannlig prest. I så måte kan han sies å representere flere parter i saken; sitt politiske parti, kristne og homofile, og er derfor interessant å ha som debattdeltaker. Karita Bekkemellem Orheim var tilstede som representant for Arbeiderpartiet. Hun ble først og fremst invitert på grunn av et politisk utspill hun kom med i debatten som gikk forut for dette programmet. Utsagnet dreide seg om at grupper som diskriminerte homofile skulle fratas statsstøtten. Orheim var altså der for å møte Fjeld og Misjonsforbundet, og diskutere det aspektet av saken. Det at hun ikke var
19

Materiale: innsamling og utvalg

en del av hovedsaken, og at hun derfor ikke kom inn før litt ut i debatten gjorde at hun ble plassert oppe blant publikum. Anders Hornslien som er medlem av Arbeiderpartiet, er homofil og har inngått partnerskap, ble også plassert blant publikum.

Debattens forløp Denne debatten har jeg delt inn i fire deler, etter skifte av tema. Del I: Bibelens syn på homofili. Del II: KrFs vegring mot å ta stilling til hva de mener i saken. Del III: Religionsfrihet, ytringsfrihet og diskrimineringsloven. Del IV: Orheims utspill om kutt av statsstøtte til kristne grupper som diskriminerer homofile. I den første delen introduserer Stenstrøm hver enkelt deltaker, og gir vedkommende mulighet til å si sin mening i saken. Tema for denne delen kan sies å være bibelens syn på homofili. Gjennom debatten av temaet får vi vite hvor deltakerne står i så måte. I denne delen av debatten er fordelingen av ordet ryddig. Ingen av deltakerne sier noe før Stenstrøm har introdusert dem ved å komme med et spørsmål eller en påstand. Deltakerne fordeler ordet fint mellom seg når Stenstrøm ikke gjør det. Det er en tendens til at deltakerne ikke svarer direkte på forrige talers utsagn, men heller kommer med egne meninger uavhengig av det. Alle deltakerne, bortsett fra Syversen, er introdusert og har hatt taletid når det har gått 16 minutter. I denne delen av debatten er det Fjeld som har hatt mest taletid, det er også han som har blitt utfordret hardest av Stenstrøm. Andre del av debatten innleder Stenstrøm med å komme med et sitat av Valgerd Svartstad Haugland hvor hun uttaler at homofili er synd. Tema for denne delen er KrFs vegring mot å ta standpunkt i spørsmålet om homofiles rettigheter i kristne organisasjoner. I denne delen står KrFs representant Syversen i fokus. Han følger linjen som partiet har lagt seg på, og vil ikke ta stilling til om homofili er synd fordi hans parti ikke anerkjenner det for å være et politisk spørsmål. Denne vegringen mot å ta standpunkt fører til en ny lagdeling for en stund. Lagene som før var homovennlig versus homofiendtlig, endres ved at ”alle” vender seg mot Syversen. Syversen svarer med å prøve å skifte fokus over på Orheim og statsstøttespørsmålet, et temaskifte Stenstrøm forhindrer ved å be Syversen om ikke å foregripe debatten.

20

Materiale: innsamling og utvalg

Den tredje tematiske delen av debatten omhandler religionsfrihet, ytringsfrihet og diskrimineringsloven. Her blir Fjeld og Syversen etter tur utfordret av Stenstrøm i spørsmålet om balansen mellom trosfrihet og norsk lov. Det fjerde temaet i debatten omhandler Orheims utspill om hvorvidt grupper som diskriminerer homofile burde motta statsstøtte. Stenstrøm utfordrer Orheim til å forsvare uttalelsen med å sitere en uttalelse hun tidligere har kommet med i media. I denne delen skjer det også en lagendring. Denne gangen er det Lae, som jo er på samme lag som Orheim, som vender seg i mot henne i dette spørsmålet. Orheim står på sitt og kritiserer KrF for ikke å ta stilling til problemet. Hornslien kommer med en metakommentar til debatten når han anklager motstanderlaget for å skyte på Orheim i stedet for å svare på spørsmål som de blir stilt. Helt på tampen av debatten presser både Gelius og Hornslien Syversen for å få han til å si hvor KrF står i homofilispørsmålet. De får ikke svar, og debatten blir avrundet av at Riedl blir spurt om han, som homofil prest, tror han kommer til å få seg en jobb i nærmeste framtid.

21

Analytisk tilnærming

3 Analytisk tilnærming
I dette kapitlet vil jeg gjøre rede for hvordan jeg har tilnærmet meg materialet analytisk. Jeg vil gå inn på transkripsjon som metode og analytisk verktøy, før jeg viser fram transkripsjonsnøkkel og gjør rede for de valgene jeg har gjort i forbindelse med transkripsjonen. Til sist i kapittelet vil jeg omtale hvilke perspektiver jeg har analysert materialet med, og hvordan jeg har gått fram i analyseringen.

3.1 Transkripsjon
For å kunne bearbeide sekvensene fra Holmgangprogrammene, var transkripsjon et helt nødvendig verktøy. Målet med en transkripsjon er at teksten skal representere lyden (eller lyden og bildet) (Cameron 2001: 38). En transkripsjon kan imidlertid ikke inneholde akkurat den samme informasjonen som samtalen gjør, eller som i mitt tilfelle fjernsynsdebatten gjør11, men den framhever de aspektene av samtalen som forskeren ønsker å fokusere på. Det vil si at en transkripsjon av en samtale har elementer av tolkning i seg; det er ikke en representasjon av virkeligheten, men et valgt utsnitt av den. Transkripsjon er en utvelgelsesprosess hvor man velger hva man skal se etter i materialet, det vil si at analysearbeidet av materialet starter allerede her. Man bestemmer seg for hva man skal konsentrere seg om i samtalene gjennom hvilken transkripsjonsnøkkel man velger å benytte. Disse valgene skal reflektere ens teoretiske mål og interesse i materialet (Ochs 1979:44). En bonus ved å transkribere sitt eget materiale er at den nitidige oppmerksomheten til materialet som transkripsjon krever, gjør at man blir svært godt kjent med det. Transkribert materiale er mer tilgjengelig og enklere å orientere seg i enn et videoopptak. Til forskjell fra tale er ikke skrift i sann tid, man kan lese den så sakte eller fort man vil, og man kan bevege seg fram og tilbake i samtalen som man selv ønsker. Dette gjør det mulig å analysere uten å være nødt til å stole på hukommelsen eller spole fram og tilbake på en tape (Cameron 2001: 31). Når jeg har analysert har jeg benyttet meg av både transkripsjonene og opptakene, noen ganger begge samtidig og noen ganger hver for seg.

11

TV-programmet er også en reduksjon av selve debatten slik som den forløp i studio, ettersom den gjennomgår

regi før den når ut til TV-seerne.

22

Analytisk tilnærming

Målet med mine transkripsjoner er at de skal være så nært opp til originalen (fjernsynssendinga) som mulig. Det gjør at når man leser, kan man ”høre for seg” hvordan ting ble sagt, og forestille seg eller gjenkalle hvordan situasjonen var. Da med hensyn til lyd (først og fremst) siden jeg ikke transkriberer kroppsspråk, kameravinkel, bildeutsnitt osv.

3.1.1 Valg av kategorier og transkripsjonsnøkkel
I forbindelse med transkripsjon av materiale er det mange valg som må tas. Valg blant annet angående detaljrikdom, dialekt, kroppsspråk og transkripsjonssystem. Ochs (1979:44) peker på viktigheten av å være selektiv i transkripsjonen. En transkripsjon bør ikke inneholde for mye informasjon, da blir den vanskelig å lese. Videre påpeker hun at man bør basere utvelgelsen på eksisterende kunnskap om slike samtaler på det teoretiske feltet en beveger seg innenfor, og på hvilken interesse en har i samtalene (op.cit.). Jeg startet med å grovtranskribere med samtidig tale. Det vil si at jeg skrev ned det som ble sagt og markerte når noen snakket samtidig. Grunnen til at jeg så på samtidig tale som viktig å få med, er at det preger samtalene i Holmgang. De hyppige skiftene av taler, snakkingen i munnen på hverandre og kampen om å holde ut lengst for å få ordet, var noe av det første jeg la merke til den gangen jeg så programmet for første gang. Etter å ha grovtranskribert utsnitt fra de to programmene, startet fintranskriberingen. Jeg tok utgangspunkt i transkripsjonsnøkkelen Kristin Halvorsen brukte i sin hovedoppgave ”Samtaler i det offentlige rom” (2001). De samtalene hun analyserte er like de som jeg jobber med; samtaler på fjernsyn med mange deltakere. Halvorsen brukte DuBois’ transkripsjonsnøkkel som hun tilpasset sitt materiale. Det detaljnivået som nøkkelen gir rom for passer til de analysene jeg skulle gjøre, derfor valgte jeg å jobbe med den. Jeg gjorde endringer underveis i transkriberinga for å gjøre transkripsjonene så lesbare som mulig. For å få god lesbarhet er det viktig at tegnene som brukes for å gjengi den faktiske samtalen er intuitive – at det faller leseren lett å forstå betydningen. På den måten stykker ikke transkripsjonstegnene opp språket, men de fyller opp sin funksjon uten at leseren behøver å stoppe opp og tenke over hva tegnet representerer. (Derfor beholdt jeg Halvorsens endringer av EMF osv, og derfor endret jeg >ord< (raskere tale) til +ord+) Det innebar at jeg byttet ut enkelte tegn og fjernet andre, som jeg ikke fikk bruk for. Endringene kommer fram i transkripsjonsnøkkelen.

23

Analytisk tilnærming

TRANSKRIPSJONSNØKKEL [ ] [Ole: ja] <XordX> <@ord@> <HordH> X @ ´ord . (punktum) , (komma) ? (H) Hx ((hermer)) = e= (0) .. … […] ord ord ORD °ord° +ord+ ÷ord÷ samtidig tale (stigende nummerering (2[ord]2) av samtidige tilfeller) korte ytringer eller miniresponser innenfor en annen talers tur usikker transkripsjon leende eller lattermild tale tale på innpust uhørbar stavelse latter, ett tegn for hver ”stavelse” trykksterkt ord avbrutt ord eller intonasjonsenhet hevende intonasjonskontur forsettelsesintonasjon stigende intonasjon intonasjonsenheten fortsetter innpust utpust kommentar til transkripsjonen, samt kontekstinformasjon forlenging av lyd ”fylt pause” ingen pause mellom ytringene, turskifte uten pause kort pause (under 0,5 sekund) mellomlang pause (mellom 0,5-1,0 sekund) del av transkripsjonen/samtalen utelatt emfatisk uttale, trykk marcato uttale, overtydelig tale høy stemmestyrke lav stemmestyrke raskere tale, høyere tempo saktere tale, lavere tempo (<EMF ord EMF>) (<MRC ord MRC>) (<F ord F>, ”forte”) (<P ord P>, ”piano”) (<A ord A>, ”allegro”) (<L ord L>, ”lento”)

AVVIK FRA DU BOIS:

24

Analytisk tilnærming

Jeg har også grovtranskribert alle ytringene til programlederen i de to programmene, det vil si at jeg kun har skrevet ned ordene han sier og ikke noe mer. Grunnen til at jeg valgte å gjøre det på denne måten var at analysene jeg skal gjøre av Stenstrøms ytringer er kvantitative. Jeg skal ikke gjøre samtaleanalyser av dem, og da er det ikke nødvendig med en finere transkripsjon.

3.1.2 Ikke-verbale aktiviteter
Som i en vanlig hverdagssamtale er kroppsspråket i en fjernsynsdebatt en viktig del av dialogen mellom deltakerne. Men også på grunn av at dette er en fjernsynsdebatt, forekommer det i tillegg kroppsspråk som ikke er så vanlig i en hverdagssamtale. For eksempel gir deltakerne ofte tegn til programlederen for å signalisere at de vil ha ordet, og programlederen kan fordele ordet ved gestikulering. I mine transkripsjoner har jeg valgt å ikke markere kroppsspråk fordi det ville innebære et for stort arbeid i forhold til hvor vesentlig det er for analysene. Men i tilfeller hvor kroppsspråk og gestikulering er vesentlig for å forstå en ytring har jeg markert det i parentes i transkripsjonen.

3.2 Analytiske perspektiver
I dette kapitelet vil jeg vise fram de perspektivene jeg har hatt når jeg har gjort analysene av Holmgangsamtalene. Den teoretiske forankringen kommer ikke fram her, men i kapittel 4. Dette kapitelet er bygd opp etter gangen i analysearbeidet. Først vil jeg ta opp analytisk vs kommunikativt modus før jeg kort tar opp transkripsjon som analyse. Deretter går jeg inn på CA og forklarer hvilke metodiske grep jeg henter derfra, før jeg til slutt skriver om mitt kulturanalytiske perspektiv. For å kunne analysere samtaler er det nødvendig å gå inn i et litt annet modus enn det man er i når man selv kommuniserer med andre. Når man snakker med noen er man i hva man kan kalle en kommunikativt modus, hvor man jobber for å forstå den man snakker med og for å kommunisere på en måte som gjør at andre kan forstå en selv (Andenæs u.a.). For at

25

Analytisk tilnærming

kommunikasjonen skal være vellykket må altså alle partene i samarbeide om å skape mening. De fleste av de simultane prosessene som foregår når vi prøver å forstå og gjøre oss forstått er ikke-bevisste og automatiserte. Når en samtale blir objekt for nærgående studier av hva som foregår i samtalen og hva det som bli gjort får å si for den, kan man si at forskeren er i en analytisk modus (ibid). Man inntar et perspektiv på samtalen som er annerledes enn det man ville hatt om man deltok selv. I en slik analytisk modus omtaler man samtalen på et metanivå, hvor man ser på samtalen ovenifra for å se mekanismene bak, og på hvordan deltakerne tar i bruk ulike ressurser for å samskape mening. Vår analytiske modus brukes som en eksplisittering av det kommunikative modus som deltakerne befinner seg i. For å se mekanismene bak kommunikasjonen og hvordan samtalene gjøres og utvikler seg gjennom bidrag fra de ulike deltakerne, er det mange verktøy man kan benytte seg av. I det videre vil jeg vise hvordan, og med hvilket perspektiv, jeg har gjort samtaleanalysene i denne oppgaven. Analysene kan, som nevnt, sies å starte i det man setter i gang med transkripsjonene. Allerede på det stadiet velger man ut hvilke fenomener i samtalen man skal ha fokus på, og hvilke man skal unnlate å ta med. Jeg har f eks valgt å sette inn tegn i transkripsjonen for når deltakerne snakker samtidig, avbryter hverandre, ler eller øker taletempo, men jeg har valgt å ikke transkribere blikkretning eller gestikulering. Disse valgene sier noe om hva jeg ser som interessante aspekter med samtalene, og hva jeg skal konsentrere analysene om. Ut fra transkripsjonsnøkkelen kan man se at jeg ikke skal analysere deltakernes kroppsspråk. Fokus skal ligge på snakket, men ikke bare på det innholdsmessige. Da hadde jeg ikke hatt behov for så detaljerte transkripsjoner. Transkripsjonsnøkkelen antyder analyser av samtalens struktur og forløp gjennom hvordan deltakerne i den fordeler ordet mellom seg. For å bearbeide de transkriberte samtalene trengs det verktøy og begreper, noen av disse har jeg hentet fra CA. Jeg bruker verktøy og begreper som er utviklet innenfor CA for å studere samtalenes struktur og dynamikk. CA forsøker å forklare og beskrive ”the competences which ordinary speakers use and rely on when they engage in intelligible, conversation interaction” (Heritage 1984:241 i Svensson 2001:55). Den etnometodologiske CA-tradisjonen studerer snakk i samhandling, og vektlegger samtalens sekvensielle karakter. Det vil se at en ytrings mening avhenger av hvor i samtalen den forekommer (ten Have 1999:6). Tradisjonell CA opererer på et mikronivå i samtalene med et svært lokalt kontekstbegrep som sier at forskeren ikke skal dra inn kontekst som ikke deltakerne selv gjør relevant i samtalen. I en studie som min, med de problemstillingene og med det synet på språk og kommunikasjon jeg opererer med, er det
26

Analytisk tilnærming

ønskelig å operere med et videre kontekstbegrep enn det CA legger opp til. CA bruker dessuten et rent deltakerperspektiv når samtaler studeres, og jeg bruker et tilskuerperspektiv, noe som fordrer ulike syn på hva som er relevant kontekst. Men CAs verktøy og fokus på samtalens oppbygging og struktur samt kategorier i samtalen som f eks turtaking, er svært nyttige redskaper i analyser som de i denne oppgaven. Jeg benytter meg altså av noen av CAs verktøy og begreper, men jeg inntar ikke dens induktive, metodologiske posisjon og dens snevre kontekstbegrep (Svensson 2001:263) Jeg legger an til et kulturanalytisk perspektiv i denne oppgaven. Det innebærer at jeg ikke er ute etter å se de indre egenskapene, eller gå ”under huden” på deltakerne. Det er ikke bare irrelevant å tolke innover, det er også umulig å kunne si noe om deltakernes intensjoner og motiver med den empirien jeg har (jfr. min kritikk av Gran i kapittel 4.5) Jeg spør ikke hvorfor noen sa det de sa, det gir materialet ingen forutsetning for å kunne svare på. Jeg ser etter hvilken effekt det får for samtalen at en deltaker sa det hun sa på den måten hun sa det på. Jeg ser det som foregår som kulturelt, som symptomer på den kulturen samtalene foregår innenfor. Jeg får et bilde av samtalenes struktur og dynamikk ved å benytte meg av begreper fra CA. Det vil si at jeg vil se hvordan deltakerne samtaler og derigjennom hvordan de posisjonerer seg selv og andre, hvordan de gjør ansiktsarbeid og hvordan de gjør turtakinga for å få og beholde ordet. Dette sier igjen noe om hvordan de skaper og gjenskaper samtalesjangeren Holmgang. Hvordan de posisjonerer, gjør ansiktsarbeid og jobber for å få taletid er basert på kulturelle måter å gjøre det på. Kulturen stiller bestemte handlingsmuligheter til disposisjon for deltakerne. Ikke alle handlemåtene i kulturen er tilgjengelige for deltakerne i Holmgang, fjernsynssjangeren og samtalesjangeren er med på å bestemme hvilke handlingsmuligheter som er relevante og aksepterte og hvilke som ikke er godtatte. Av alle de handlingsmulighetene og måtene å debattere på som er tilgjengelige for deltakerne, benytter de seg av og noen og andre velger de bort. Det er det som gjør at ikke alle deltakerne kommuniserer helt likt – det er individuelle utforminger innen et gitt univers av muligheter. For eksempel har alle deltakerne mulighet til å spøke, men ikke alle velger å gjøre det. Deltakerne benytter seg også av ulike måter å få taletid på, samtalesjangeren tilbyr mange måter å gjøre det på. Det er mange måter å debattere på i Holmgang, noe som gjør at samtalene som finner sted der er ulike, men at det likevel er noe umiskjennelig ”holmgangsk” over dem. Som jeg nevnte i kapittel 1.4. er det en gjensidig avhengighet mellom kommunikasjonen og sjangeren; for å kommunisere i samtalesjangeren
27

Analytisk tilnærming

er deltakerne avhengig av de etablerte normene og rutinene som sjangeren tilbyr for å forstå og gjøre seg forståtte. Samtidig er det kommunikasjonen i samtalesjangeren som reproduserer den, og som over tid kan være med på å endre den (Linell 1998:xiv).

28

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

4 Samtalesjanger og fjernsynssjanger
I dette kapitlet vil jeg presentere teori jeg legger til grunn for studien på en empirinær måte. Det vil si at for å illustrere teorien vil jeg komme med eksempler fra materialet underveis. Kapittelet er også å oppfatte som analyser av materialet fordi jeg gjennom bruk av teori og egne begreper definerer den komplekse kommunikasjonssituasjonen som samtalesjangeren Holmgang er. Jeg vil først forsøke å vise fram holmgangsamtalenes kompleksitet gjennom å se kommunikasjonen på seks nivå og definere deltakertypene og deltakerposisjonene. Videre vil jeg presentere begreper som adressivitet, posisjonering og ansikt som alle er nyttige for å belyse samtalesjangeren. Etter dette går jeg inn på performative handlingsstrategier for å understreke at deltakerne driver framføring av politikk og debatt. Deretter vil jeg plassere Holmgang i fjernsynssjangeren talkshow og beskrive hva som kjennetegner denne sjangeren. Som avslutning vil jeg beskrive produksjonen av Holmgang basert på et redaksjonsbesøk jeg gjorde der, før jeg viser programmets oppbygging i fem faser.

4.1 Samtalesjanger og adressivitet
I dette kapittelet vil Mikhail Bakhtin og Spørsmålet om Talegenrane (1998) stå sentralt. Det skal dreie seg om det jeg, basert på Bakhtin, definerer som samtalesjanger. Jeg påstår at Holmgangdebatten er en samtalesjanger som er med på å forme samtalene, og som deltakerne gjennom bruk påvirker (jfr. Kapittel 1.4 og 3.2). Videre blir adressivitet (Bakhtin 1998) et nøkkelbegrep i dette kapittelet. Adressivitet har å gjøre med at primærdeltakerne i debatten snakker på vegne av seg selv og/eller, som regel, på vegne av en større instans. I tillegg sendes debatten direkte på fjernsyn, slik at den har en seergruppe som primærdeltakerne kan henvende seg til. Disse aspektene bidrar til at samtalene er så komplekse.

4.1.1 Samtalesjanger
Alle samtaler skjer innen en eller annen sjanger; en samtalesjanger setter noen rammer for hvordan deltakerne samtaler og hvordan de komponerer sine ytringer. Jeg vil si at en samtalesjanger er en situasjonstype hvor samhandlingen skjer gjennom snakk, og hvor det er etablerte mønstre for hvordan deltakerne skal ytre seg og samhandle. Men sjangeren dikterer

29

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

ikke ensidig hvordan samtalen skal foregå – deltakerne er med på å skape og gjenskape sjangeren gjennom at de kommuniserer i den. Jeg definerer samtalesjangeren Holmgangdebatt som den formen for samtale som Holmgangformatet og deltakerne der produserer og reproduserer12. Når jeg støtter meg til Bakhtin vil jeg videre påstå at samtalesjangeren utarbeider stabile typer ytringer (i kompositorisk oppbygging og stil), og en måte å samtale på som utgjør samtalesjangerens stil. Jeg forstår stil som det brukes i interaksjonell sosiolingvistikk; som knipper av språkbrukstrekk som benyttes på ulike nivåer (se f eks D. Tannen ”Conversation Style). Det vil si valg av tema, den konkrete bruken av språket (ord syntaks, intonasjon), og det interaksjonelle (som turveksling, taletempo, nøling osv.).
”Den bestemte funksjonen (vitenskapleg, teknisk, journalistisk, forretningsmessig, daglegdags) og dei bestemte tilhøva som gjeld for kvar kommuniaksjonssfære, genererar bestemte genrar, dvs. bestemte og relativt stabile og tematiske, kompositoriske og stilistiske typar av ytringar” (Bakhtin, 1998:5)

Her vil jeg tilføye at det i samtalesjangeren også inngår rammer på det interaksjonelle nivå – altså hvordan deltakerne organiserer snakket, og ikke bare måter å bygge opp ytringer på. Dette kan også kalles samtalestilen. Jeg behandler altså Holmgangdebatten som en egen samtalesjanger som aktørene samhandler i. Sjangeren er delvis skapt av programformatet og delvis av deltakerne. Programformatet har gjort sjangeren tilgjengelig, og deltakerne er med på å opprettholde og endre den ved at de handler i den. Det gjensidige i skapingen av samtalesjangeren (at ikke bare sjangeren bestemmer hvordan samtalene skal utføres, men at deltakerne er med på å opprettholde og endre den gjennom at de gjør den) har et vesentlig begrensende aspekt. Det går ut på at sjangeren setter begrensninger for hvordan deltakerne kan påvirke og endre den gjennom hvem som blir invitert til å delta, og ikke minst hvem som blir invitert tilbake igjen. Redaksjonen forvalter sjangeren og drar slik opp grensene for endring gjennom at de inviterer mennesker som de regner med mestrer samtalesjangeren slik de ønsker at den skal være. Dersom en deltaker

12

Min samtalesjanger er ikke ulik Bakhtins språkbrukssfære. Bakhtin skriver at språkbrukssfærer utarbeider

relativt stabile typer ytringer, disse ytringene kaller han talesjanger (Bakhtin, 1998:1). Jeg forstår Bakhtins språkbrukssfærer som situasjoner hvor språk brukes.

30

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

viser seg å ikke gjøre samtalesjangeren slik programformatet er lagt opp til vil han eller hun ikke bli invitert igjen. Det som i hovedsak preger denne samtalesjangeren er at: samtalene er medierte; de sendes direkte på fjernsyn for omtrent 400.000 seere konflikt, uenighet og konkurranse farger samtalene primærdeltakerne er der som representanter for et parti eller en organisasjon det kommuniseres på flere ulike nivå (disse definerer jeg i kapittel 4.2) samtalen har en ordstyrer som også er provokatør

Samtalesjangeren gjør altså at deltakerne ytrer seg på bestemte måter, måter som ikke ville hørt hjemme i en annen sjanger13.

4.1.2 Adressivitet
Alle ytringene som blir framført har en autor og en adressat (Bakhtin 1998). Begrepene er svært nyttige når kompleksiteten i samtalene i Holmgang skal studeres. En autor er, i følge Bakhtin (1998:27) taleren selv; den som ytrer. Når jeg tar dette begrepet i bruk i forbindelse med mitt materiale, må det utvides. I samtalene i Holmgang er det svært sannsynlig at en ytring fra en primærdeltaker har flere, og andre, opphavsmenn enn den som framsetter ytringa. Grunnen er at primærdeltakerne som oftest er der som representanter for et parti eller en organisasjon, og at de da ytrer partiets offisielle holdninger og meninger. I tillegg er det vanlig at deltakere har medierådgivere i ryggen som har komponert ytringer som primærdeltakerne skal framføre i debatten. Dette innebærer at jeg, som Bakhtin, bruker autor om den som ytrer, men at jeg tar forbehold om at ytringen har flere med-autorer som står bak den, men som ikke framfører den direkte i debatten14.

13

For eksempel ville ytringene blitt komponert forskjellig og samtaleformen vært ulik i samtaler i ”Først og sist Dette må ikke forveksles med Bakhtins begreper gjenklang og stemmer (Bakthin 1998). Disse går ut på at alle

med Fredrik Skavlan”, som også er samtaler på fjernsyn, men på en helt annen måte.
14

ytringer er ledd i en kjede av talekommunikasjon, og at de tar opp i seg ord, innhold og formuleringer fra andre ytringer, og at de slik er fulle av gjenklanger og stemmer fra disse. Dette gjelder selvsagt også ytringene i Holmgang, men i dette tilfellet (med-autorer) er det snakk om med-”forfattere” som konkret har vært med på å utforme ytringene.

31

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

Adressaten er den som autor henvender seg til, og som hun komponerer ytringen med tanke på. Adressivitet i den Bakhtinske forstand vil si at enhver ytring er rettet til noen, og viktigere; den er designet for adressaten. Komposisjonen og stilistiske særtrekk i ytringa blir bestemt av hvem ytringa er adressert til og hvordan autor forestiller seg adressatene (Op.cit:39). Denne forestillingen som autor har om adressatene innebærer også at hun fristes til å gjette og foregripe det kommende svaret, noe som er med på å prege ytringa (Op.cit:40). Sagt på en annen måte; når autor lager en ytring gjør hun det med adressaten i tankene, det vil si at hun komponerer ytringa med tanke på de forestillingene hun har om adressaten. Det er verdt å påpeke at disse prosessene ikke nødvendigvis er bevisste. I hverdagssamtaler skjer dette stort sett uten av vi tenker over det. Men i snakk i fjernsynsdebatt, hvor deltakerne er ute etter å framstå som dyktige for seerne, er deltakerne veldig klare over hvordan de ordlegger seg. Derfor er disse prosessene i slike samtaler trolig bevisste i større grad. Det vil videre si at enhver ytring har forestillinger om adressaten i seg, og slik kan man si at adressaten er tilstede i autors ytring (Op.cit: 39). Når man skal snakke om adressivitet i samtalene i Holmgang (og i andre samtaler som har tilskuere eller seere som samtaledeltakerne kan ha et ønske om å snakke til) er det et viktig poeng at man aldri kan si hvem en ytring er adressert til. For å kunne svare på det må man være inne i hodet til den som ytrer seg. Man kan si hvem det ser ut som den som ytrer seg henvender seg til, men da er det viktig å huske at å henvende seg til og å designe for er to forskjellige ting. En primærdeltaker kan henvende seg til en annen primærdeltaker i studio, men hun kan ha designet ytringen for at TV-seerne skal kunne forstå hennes parti sine meninger i saken. Til en viss grad kan man nok si at ytringene i Holmgang ikke er for primærdeltakerne, men for folket som sitter hjemme i stua og ser på i og med at debatten er lagd for disse. Man kan med adressivitetsbegrepet si at folket (TV-seerne) er innbygd i primærdeltakernes ytringer gjennom forestillingene som de har om dem. Kompleksiteten i samtalene i Holmgang kommer sterkt fram når man ser dem i lys av samtalesjangeren og adressivitetsbegrepet. Det er mange autorer, med-autorer og adressater tilstede i hver ytring i disse samtalene, noe som gjør det interessant å se på hvordan deltakerne henvender seg til hverandre. Videre i kapittel 4 skal jeg gå inn på deltakertypene og kommunikasjonsnivåene i disse samtalene.

32

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

4.2 Deltakertyper og kommunikasjonsnivå
Jeg har nevnt tidligere at samtalene i Holmgang er komplekse og dynamiske. For å kunne vise dette fram, er det nødvendig å ha begreper til å fange det opp og til å beskrive det med. I dette kapitelet vil jeg begrepsfeste deltakertypene, samtaleposisjonene og kommunikasjonsnivåene i programmet. Jeg vil starte med å dele inn deltakerne i tre hovedtyper, og deretter fokusere på samtaleposisjoner, før jeg til slutt går inn på de ulike nivåene det kommuniseres på i Holmgang.

4.2.1 Deltakertyper
Når jeg skal snakke om deltakertyper og samtaleposisjoner i Holmgang, har jeg latt meg inspirere av Herbert Clarks (1996) begreper for deltakerne i en samtale. Han har utviklet sine begreper fra vanlige hverdagssamtaler. Samtalene i Holmgang er mye mer komplekse enn hverdagssamtaler. Jeg har derfor forsterket og videreutviklet Clarks begreper til å passe mitt materiale. Når Clark (1996: 14) snakker om deltakere i samtaler, deler han i første omgang alle de tilstedeværende inn i deltakere og ikke-deltakere. Deretter deler han deltakerne inn i speaker, adressee og side participant. Blant deltakerne er det speaker som henvender seg til adressee, mens side participant er med i samtalen uten at speakers ytring er henvendt til han/henne. Ikke-deltakerne deler han inn i bystandere og eavesdroppere. En bystander er en som åpenbart er tilstede, men som ikke er med i samtalen. Og den som lytter til samtalen uten at speaker er klar over det er en eavesdropper. Clark benytter også rollebegrepet; han snakker om deltakerroller. Han sier at normer for hva en deltaker gjør i en samhandling er delvis definert av hans eller hennes rolle (Clark, 1996: 33). Videre sier han at disse deltakerrollene påvirker hvordan vi tolker hverandre. Disse definisjonene er gode som inspirasjon, men passer ikke helt på en mediert samtale, som samtalene i Holmgang. Jeg har derfor kun brukt Clark sine definisjoner som utgangspunkt for å utarbeide mine egne definisjoner.

33

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

Jeg har valgt å ikke bruke rollebegrepet fordi jeg synes det gir et for fastlåst og definert handlingsrom for deltakerne; begrepet er for statisk. Jeg vil derfor heller operere med begrepet samtaleposisjoner, som jeg vil komme tilbake til om litt.15 Inspirert av Clarks definisjoner av deltakere i en samtale, har jeg delt deltakerne i Holmgang inn i tre typer. Samtalene i Holmgang er ikke som hverdagssamtaler hvor det er deltakerne selv i tillegg til samtalesjangeren som avgjør hvem som forventes å delta og ikke. I Holmgang blir deltakerne i samtalen satt sammen av redaksjonen. Hvem som er deltakere og hvem av deltakerne som er av hvilken deltakertype er allerede bestemt av andre enn deltakerne selv før samtalen starter. Jeg har som sagt delt deltakerne i Holmgang inn i tre hovedtyper; primærdeltakere, sekundærdeltakere og tertiærdeltakere. Primærdeltakerne er de som er invitert til å delta i debatten av redaksjonen. Det vil si de som sitter på scenen og blant publikum i studio. Fra mitt materiale er Erna Solberg, Einar Gelius og Jan Sponheim alle eksempler på primærdeltakere. Sekundærdeltakerne er resten av publikum som sitter i studio. Disse er ikke aktive i debatten – de er kun tilskuere16. Det er ikke lagt opp til at sekundærdeltakerne skal være aktive deltakere i samtalen. De kan selvsagt reagere på det som skjer i debatten ved å klappe, le og lignende, men dette forekommer ikke i mitt materiale. Tertiærdeltakerne er TVseerne. Nedenfor er de tre deltakertypene satt inn i et diagram hvor primærdeltakerne er i kjernen. Studiopublikum og TV-seerne er plassert lengre ut, da de ikke er like direkte deltakende i debatten17.

15

I kapittel 4.3 tar jeg opp posisjoner og posisjonering og begrunner hvorfor jeg benytter meg av disse begrepene

til fordel for rollebegrepet. Posisjoner i dét kapittelet er ikke det samme som samtaleposisjoner som jeg snakker om her.
16

Med Clarks definisjoner ville jeg kalle disse bystanders (Clark 1996). De aktive aktørene i snakket vet at de er En forskjell mellom Svensson (2001:220) og meg er at jeg kaller TV-seerne for tertiæerdeltakere, mens han

der, men de er ikke deltagere i samtalen.
17

ikke ser dem som deltakere i debatten men kun som tilskuere til den. Det kan være fordi jeg, med det dialogiske synet på kommunikasjon, mener at bare fordi det finnes TV-seere er de med på å skape samtalene som foregår gjennom at de innbygger primærdeltakerne sine ytringer.

34

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

Programleder

Primærdeltakere (debattanter) Sekundærdeltakere (studiopublikum) Tertiærdeltakere (TV-seere)

4.2.2 Samtaleposisjoner
Primærdeltakerne har jeg analysert ut fra samtalemessige posisjoner som hovedsnakker, primærmottaker, medhører og programleder. Bortsett fra programlederposisjonen skifter primærdeltakerne hele tiden på å innta disse posisjonene. Hovedsnakker er som navnet tilsier; den deltakeren som har ordet. Her er et eksempel fra EUdebatten hvor Arnstad setter Solberg på vent og posisjonerer seg selv som hovedsnakker og Jagland som primærmottaker.

35

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

84Arnstad: 85 86 87 ´arrester-

15[(H) Så ´syns æ at æ har ´lyst tel å

æ vil ´arrester ´Jagland litt på en ´ting ´før du ´får]15 16[´ordet Erna]16

88Stenstrøm:16[men- men ´hør ja-]16

89Jagland:

(0) ´La hun 17[´komme ´til]17

90Arnstad: 91 92 93 94 95 96 97 ´sei (H) e=

17[og det e at]17..´vi ´overtar ´alt som ´EU i ´dag

og ´overtar ´alle EUs ´regelverk og så ´enkelt e det jo itj, (H) og særlig ikke for en sosi´aldemokrat (H), +æ meine+ den ´økonomiske og ´monitære ´union vil ´påvirk oss ´meget ´sterkt [Halvorsen:°mm°], vi e ´ikke ´medlem der i ´dag og for en sosi´aldemokrat må ´det vær viktig,

I dette utdraget er det Marit Arnstad som innehar posisjonen som hovedsnakker – det er hun som har ordet og retten til å snakke akkurat nå. I samme sekvens ser vi eksempel på den neste posisjonen en primærdeltaker kan innta; primærmottaker. Det er personen som ytringen er rettet til, den som er mest sannsynlig som neste snakker18. I sekvensen ovenfor kan det se ut til at Arnstad nominerer Jagland som neste taler, og setter Solberg på vent. I eksemplet ovenfor (fra linje 84) ser vi at Arnstad sier at hun vil ”arrestere” Jagland; hennes utsagn er altså en reaksjon på noe Jagland har sagt, og er et motsvar som er henvendt til ham. Slik kan vi si at Arnstad utpeker Jagland til å inneha posisjonen primærmottaker. Etter at Arnstad har fullført sin tur, får Jagland som primærmottaker oppskriftsmessig neste tur. De primærdeltakerne som ikke er hovedsnakker eller primærmottaker definerer jeg som medhørere. Medhørere kan være på samme eller motstående lag som hovedsnakker. Det som definerer dem er at ytringen ikke er rettet mot dem, men mot en annen i samtalen. En medhører kan også komme inn som aktiv, noen ganger kan hun til og med lage ytringer sammen med hovedsnakker.19 Dette ser vi et godt eksempel på i det neste utdraget fra EU-

18 19

Hovedsnakker og primærmottaker kan sammenlignes med Clarks (1996) spaker og addressee. Medhører kan sammenlignes med Clarks (1996) side participant.

36

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

debatten. Her er Halvorsen hovedsnakker, Jagland primærmottaker og Arnstad er medhører som blir aktiv når hun hjelper Halvorsen videre i linje 136.
135Halvorsen:(0)Når ´land som ´Tyskland-

136Arnstad: (0)+ikke får ´lov+

137Halvorsen:og ´Frankrike ´ikke får ´lov te å be´kjempe ´arbeidsløsheten.. 138 139 140 141 (H) så ´sterkt som ´de ´ønsker (H) for´di det er ´høykonjunktur i I´talia og Sp´ania (H), ´da ´har man ´laga et så ´stivt syst´em (H) at ´vanlige arbeidsfolk ´tjener ´ikke på en ´sånn øko´nomisk poli´tikk.

Her ser vi at Arnstad som medhører, hjelper Halvorsen når hun stopper litt opp. Arnstad gir henne ord som hun plukker opp og bruker videre i ytringa. Samtaleposisjonen programleder er spesiell på den måten at den ikke er åpen for noen andre enn programlederen å innta. Fra denne samtaleposisjonen regisserer og styrer programlederen samtalen. Han har spesielle rettigheter og plikter sammenlignet med de andre deltakerne, og er i så måte i en særstilling. Programlederens mulighet til å ta seg større friheter enn de andre kommer jeg tilbake til i analysene av Stenstrøms ytringer.

4.2.3 Kommunikasjonsnivå
Når en skal analysere samtaler som foregår på TV, er det flere aspekter å ta hensyn til enn om samtalen var ikke-mediert. Den største forskjellen er at det kommuniseres på flere nivå i en samtale på TV. Før jeg går inn på de ulike nivåene, vil jeg fokusere på den konkrete samtalen som foregår, og minner om begrepet adressivitet som jeg belyser i kapittel 4.1.2 Mats Nylund peker på et spesielt trekk for samtaler på fjernsyn (eller mediesamtaler

generelt); de har en dobbel mottakertilpasning. Dette forklarer han med at det foregår en sosial interaksjon mellom deltakerne i studio som det er meningen at et fysisk fraværende publikum skal overvære via fjernsynet. Videre skriver han at de som samtaler i studio ikke bare retter ytringene sine til hverandre, men også til TV-seerne og publikum i studio (Nylund 2000:13). Christian Svensson (2001:15) hevder at fjernsynsdebatten har en slags

37

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

dobbelkontekst skapt delvis av diskusjonen mellom deltakerne i studioet ledet av programlederen, og delvis av at debatten adresseres til TV-seerne. Noe han mener har ringvirkninger for hvordan samtalene i debatten konstrueres (ibid). Jeg er langt på vei enig i dette, men jeg mener kommunikasjonssituasjonen er mer kompleks enn som så. Jeg vil nå gjøre rede for dette. Samtalen som forløper, ytring for ytring, mellom primærdeltakerne i TV-studioet er den konkrete samtalen som er grunnlaget for mine analyser. Det er her debatten lages, i et samspill mellom Holmgang (med ”Holmgang” mener jeg programkonseptet og hele produksjonsstaben bak programmet) og primær-, sekundær-, og tertiærdeltakerne. Dette er ikke som en hverdagssamtale hvor en bare forholder seg til de andre i rommet. Det som gjør disse samtalene ekstra interessante, er at i en fjernsynsdebatt som Holmgang, er det mange mulige adressater utover de som befinner seg i det fysiske samtalerommet. Primærdeltakerne og programlederen snakker seg i mellom, men de kan samtidig henvende seg til sekundær- og tertiærdeltakerne. Dette kan gjøres eksplisitt eller mindre tydelig. I en sekvens i EU-debatten får Halvorsen på ett nivå sagt til Jagland hva hun mener om debattkultur, samtidig som hun får henvendt seg til TV-seerne og vist at hun er ute etter ren og pen debatt. Ytringen kan være designet med flere adressanters ståsted i tankene. Altså kan primærdeltakerne snakke seg i mellom, samtidig som de komponerer ytringer som henvender seg til potensielle velgere eller medlemmer, og som har oppfatninger om disse i seg. Det er denne komplekse adressiviteten som danner grunnlaget for de ulike nivåene jeg har delt kommunikasjonen i Holmgang inn i. Jeg deler kommunikasjonen inn i seks nivå. Denne inndelingen er et nødvendig analytisk grep, som gir en oversikt over de ulike nivåene det kommuniseres på i disse samtalene. Ytringene må i praksis nødvendigvis fungere på alle nivåene, det er altså ikke et virkelig skille i den faktiske samtalen men et analytisk skille. Det er ikke mulig å vite hva i ytringene som er rettet til hvilke adressater, så når jeg illustrerer nivåene nedenfor med å vise eksempler fra min empiri, viser jeg til eksempler hvor ett nivå er svært tydelig. Nivå 1: Kommunikasjonen mellom primærdeltakerne. Nivå 2: Henvendelser fra primærdeltakerne til sekundær- og tertiærdeltakerne. Nivå 3: Kommunikasjonen de to lagene i debatten seg i mellom.

38

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

Nivå 4: Kommunikasjonen mellom ulike partier og organisasjoner som har representanter i debatten. Nivå 5: Henvendelser fra partier og organisasjoner til sekundær- og tertiærdeltakerne Nivå 6: Kommunikasjonen mellom programmet Holmgang og sekundærog tertiærdeltakerne. Som i en hverdagssamtale skjer det kommunikasjon mellom de faktiske personene i rommet, altså mellom primærdeltakerne. Enhver ytring i Holmgang vil være på dette nivået, såfremt ikke noen snakker direkte til tertiærdeltakerne (Det er det kun Stenstrøm som gjør i mitt materiale, det skjer når han skal anmode TV-seerne om å ringe inn og stemme). Her følger et eksempel hentet fra EU-debatten hvor Halvorsen, Rindestu, Arnstad og Stenstrøm diskuterer, altså kommunikasjon mellom primærdeltakerne hvor de kommer med synspunkt og utfordrer hverandre.
43Halvorsen:hvis ´EU kan +´dra opp noen av disse+ 8[e= gamle 44 ´østblokklandene]8

45Rindestu: 46 ´ikkje]8 være ´med på ´det

8[Men skal ´Norgen

47Arnstad:

(0) +jo men-+

48Halvosen: (0)JO.. men og så.. kan jo Norge ´drive en mer ´progressiv.. 49 mil´jøpolitikk(H)-

50Stenstrøm:(0)´Utenfor?

Samtidig, på nivå to, ønsker deltakerne å kommunisere noe til TV-seerne, de ønsker å få fram sine synspunkt til Norges befolkning. Det gjør de stort sett indirekte, ved at de henvender seg til de andre primærdeltakerne, og de vet at TV-seerne ser på. Primærdeltakerne kommuniserer noe til TV-seerne hele tiden, men enkelte ganger gjøres det mer tydelig og direkte enn andre, som f. eks. når en politiker kommer med løfter til velgerne under debatten. Et godt eksempel på kommunikasjon på nivå to er en ytring Orheim kom med i debatten om homofile og kristne organisasjoner. Orheim får her vist TV-seerne hva hun mener om statsstøtte til kristne organisasjoner som diskriminerer homofile, og hun viser fram et fokus på likeverd og livskvalitet.

39

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

18Orheim: 19 20 21 22 23 24 25 26 27

(H) ÷´ikkje ´har po´litisk mot te å ´gjør÷? (H) Men ´det som e ´meine ´e et ´spørsmål.., ´sjøl om ikkje Ar´beiderpartiet har ÷gått ´inn÷ for ´det i ´Stortinget, så ÷meine ´e ´faktisk÷ (H) at det ´e et ´spørsmål, om ÷kor´vidt det ´e ´riktig at ´vi ´bruke av ´fellesskapet÷ sine ´penga (H) ´te å kunne diskrimi´nere gruppa? (H) for ´det dette her ´handle om, (H) det ´e jo ´rett å ´slett å ´gi ´alle ´menneska et ´likeverdig og et godt ´liv,

På det tredje nivået er det lagene i debatten som kommuniserer med hverandre. Det kan for eksempel være laget for EU og laget mot EUs kommunikasjon seg i mellom. Her er et eksempel på kommunikasjon på nivå tre. Det som Arnstad (nei til EU) kommer med her, er argumenter mot EU som ja-sida må forholde seg til. Slik kommuniseres det mellom de to lagene i debatten. Samtidig er det også et bidrag til den store EU-debatten utenfor Holmgangstudioet.
90Arnstad: 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 ´sei (H) e= og ´overtar ´alle EUs ´regelverk og så ´enkelt e det jo itj, (H) og særlig ikke for en sosi´aldemokrat (H), +æ meine+ den ´økonomiske og ´monitære ´union vil ´påvirk oss ´meget ´sterkt [Halvorsen:°mm°], vi e ´ikke ´medlem der i ´dag og for en sosi´aldemokrat må ´det vær viktig, [Jagland: de-] (H) og det ´annere ´e (H), ´sjølsagt ´også at ´vi ´e ´ikke- (H) e= ´vi ´e ´ikke ´del av ´EU i ´den før´stand +at vi ´heile tia e ´nødt å ´snakk med EUs ´fellesrøst i ´internasjonale ´sammenhenga+, og ´det ´kan be´ty nånting. 17[og det e at]17..´vi ´overtar ´alt som ´EU i ´dag

Samtidig på et fjerde nivå skjer det kommunikasjon partier og organisasjoner seg imellom. Denne skjer gjennom deres representanter i debatten. Her skal vi se et eksempel på at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti diskuterer politikk gjennom sine representanter Orheim og Syversen:

40

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

34Orheim: 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45

(0) Nei ´dette her e en politisk ´unnfallenhet for Kristelig Folkeparti har et politisk ´ansvar for å ´følge opp blant ´anna (H) ei stortingsmelding ´om homofili [Syversen:ja og det ´gjør vi] ´som Arbeiderpartiet la fram. (H) Vi veit ´au at n har et ´ansvar for å ´følg opp med gode støttetak(H) st- gode støttetiltak overfor homo´file som ´slit i hverdagen. (H) Detta e et po´litisk spørsmål (H) og ´hvis at Kristelig Folkeparti prøve (H)no å ´frata seg ´sjøl det po´litiske ´ansvaret [Syversen: °nei°] ved å ´ikkje ´ta en.. ´klar.. de´batt på dessa ´spørsmålan å bynne å ta 6[´standpunkt så]6

46Syversen: 47 Hx]6

6[Jo men nå ´blander

48Orheim: ´e ´det en politisk unnfallenhet å 7[da syns e at det e ´mye 49 ´meir ærlig å ´si-]7

50Syversen: 51 Kar´ita… Bekkemellem Orheim]7

7[nå ´blander du i´gjen

På det femte nivået henvender partiene og organisasjonene seg til sekundær- og tertiærdeltakerne. Jeg tror mye av motivasjonen til primærdeltakerne ligger i mulighetene de ser i å kunne kommunisere på dette nivået. En opptreden i Holmgang er en god mulighet til å eksponere seg og sitt parti for velgere eller medlemmer. Eksempelet ovenfor er også et eksempel på kommunikasjon på nivå fem. Der framstiller Orheim sitt eget parti (Ap), som et som jobber for likeverd og et bedre tilbud til homofile som sliter i hverdagen. Dette er selvsagt også en henvendelse til tertiærdeltakerne, og ikke bare til Syversen som hun diskuterer med. På det sjette, og siste, nivået kommuniseres det mellom Holmgang og sekundær- og tertiærdeltakerne. Det vil si at redaksjonen utformer programmet og prøver gjennom regi og dramaturgi å kommunisere noe til seerne. Denne kommunikasjonen gjøres gjennom kameraføring, utforming av studio, programlederens rolle, plassering av deltakerne i det

41

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

fysiske rommet, hvem som blir invitertog ikke minst gjennom valg av tema20. På det samme nivået skjer det en henvendelse fra tertiærdeltakere til Holmgang og de andre deltakerne. Denne henvendelsen fra TV-seerne og tilbake har jo ikke vært vanlig i TV-mediet, som inntil nylig har holdt seg til enveiskommunikasjon. Seernes ytring i Holmgang skjer gjennom at de svarer på kveldens seerspørsmål og slik sier sin mening. Man kan jo stille spørsmål om hvorvidt dette kan telle som ”å si sin mening” og ved denne ytringens verdi som uttalelse i saken. Ytringen er forhåndsformatert; seerne kan svare ja eller nei på et definert spørsmål i saken. Det gir kanskje skinn av at seerne direkte deltar i debatten, men den kan knappest sies å være reell. Ut fra denne avstemningen sier programlederen: ”Våre seere mener at ...”. På samme måte får den enkelte tertiærdeltaker et inntrykk av hva de andre Holmgangseerne mener om saken. I hele debatten er Tv-seerne tilstede i samtalen på i hvert fall to måter. For det første gjennom at alle primærdeltakerne er meget klar over at de har seere21 (noe som påvirker hvordan de ordlegger seg og hva de tar opp som viktige saker, jfr adressivitet og Bakhtin). For det andre ved at de fleste primærdeltakerne er der på vegne av en organisasjon eller politisk parti, hvilket betyr at de snakker på vegne av deltakerne i den organisasjonen eller partiet – de er talerør for mange av seerne. Deltakerne snakker i stor grad til og for seerne. Tenk på hvor annerledes samtalen kunne sett ut dersom primærdeltakerne skulle debattert i et lukket rom, uten sekundær- og tertiærdeltakerne – uten at de behøvde å appellere tusentalls tv-seere. Ville den i det hele tatt funnet sted?

4.3 Posisjoner og posisjonering
I dette kapitelet vil jeg definere og gjør rede for posisjoneringsbegrepet slik jeg bruker det i denne oppgaven. Jeg vil i stor grad støtte meg til posisjoneringsteori av Harré, Moghaddam og van Langenhove som alle skriver fra psykologifeltet.

20

Om hvordan programmet Holmgang henvender seg til sekundær- og tertiærdeltakerne sier jeg mer om i Samtalene som gjøres i Holmgang har ikke noe som kan sammenlignes med Clarks (1996) eavesdropper. Det

kapittel 4.8. ”Debatt på fjernsyn”.
21

vil si at det er den eneste av hans samtaledeltakertyper som ikke er å finne blant mine typer.

42

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

Som jeg sa i kapittel 4.2. ”Om deltakertyper og kommunikasjonsnivå” har jeg valgt å bruke posisjoner i stedet for roller i denne avhandlingen. Det har noe med at (jeg synes) rollebegrepet låser fast analysene i for stor grad. Kort sagt velger jeg å se det slik at deltakerne går inn og ut av posisjoner som er tilgjengelige for dem gjennom den samtalesjangeren de samhandler i, og det de er der i kraft av. Som Van Langenhove og Harré (1999:14) sier, er posisjoner et mer dynamisk konsept enn det mer statiske rollebegrepet. Jeg vil innlede dette kapitlet med å sitere Ellen Andenæs når hun snakker om posisjoner til fordel for roller:
Ved å bruke begrepene posisjoner og posisjonering (framfor f eks rolle) åpner man for å se bade at vi til enhver tid snakker og handler ut fra et konkret ‛ståsted’ – det finnes ikke noe ikke-sted – og samtidig at vi aktivt kan velge å posisjonere oss selv og hverandre på forskjellige måter; vi kan snakke med flere ‛stemmer’ og stille oss på forskjellige steder. (Andenæs under arbeid)

Dette ser jeg som et godt utgangspunkt for dette kapittelet hvor jeg vil gå nærmere inn i posisjoner og posisjonering. Til slutt vil jeg komme med et eksempel fra min empiri for å vise hvordan to deltakere posisjonerer seg selv og hverandre. Harré og Moghaddam (2003:4-5) ser posisjoner som noe som både gir og begrenser handlingsmulighetene en har i en situasjon. De drar en linje mellom logiske og sosialt mulige handlinger, og ser posisjon som et løst sett av rettigheter og plikter som gir og begrenser handlingsmulighetene. Harré og Moghaddam definerer posisjon som følger:
The term ”positon” has been appropriated to refer to those momentary clusters of rights and duties to think, act, and speak in certain ways that are evident in the flux of everyday life (Harré og Moghaddam 2003: 8 med referanse til Harre og Van Langenhove 1999)

Denne definisjonen viser forskjellen mellom roller og posisjoner godt. Posisjoner defineres som kortvarige klynger av rettigheter og plikter, noe som er en motsetning til det mer varige og statiske rollebegrepet. I en situasjon som for eksempel en debatt i Holmgang, har en primærdeltaker et utall handlingsmuligheter som er logisk mulig å gjennomføre; hun kan danse fugledansen i stedet for å svare på programlederens spørsmål, men det er ikke en sosialt tillatt handling i den posisjonen hun er i for øyeblikket. Posisjonen begrenser altså implisitt hvor mye av hva som er logisk mulig for henne å si og gjøre, og hva som er en passende del av hennes repertoar av handlinger på det tidspunktet og i den konteksten. Dette avgrenser innholdet av repertoaret av sosialt mulige handlinger (Harré og Moghaddam 2003:5).

43

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

Posisjon kan altså ses som en kortvarig ”klynge” av rettigheter og plikter som vi tenker, handler og snakker ut fra. Disse rettighetene og pliktene definerer og begrenser handlingsmulighetene til den som blir posisjonert (enten av seg selv eller andre). Det vil si at i det vi posisjonerer oss selv eller andre, eller dermed andre22, kan vi ta fra dem noen rettigheter og plikter alt ettersom hvordan vi posisjonerer dem (Harré og Moghaddam 2003:6). Dersom jeg posisjonerer søsteren min som smakløs når det kommer til klær, tar jeg fra henne rettigheten til å vurdere hva jeg har på meg. Dersom jeg også posisjonerer henne som udugelig på kjøkkenet, fritar jeg henne fra plikten å lage mat. En god oppsummering av posisjoneringsaktiviteten jeg har nevnt ovenfor, som Harré, Moghaddam og Van Langenhove forfekter, kan gjøres med et begrep Ellen Andenæs (u.a.) kaller handlingsrom. Andenæs sier at vi posisjonerer hverandre ved å kategorisere hverandre, og siden kategorier står i relasjon til andre kategorier, vil kategoriseringen innebære å tilskrive vedkommende et handlingsrom. Det vil si at noen handlingsmuligheter er sannsynlige og forenlige med det handlingrommet vi har gitt vedkommende, og andre handlingsmuligheter vil bryte med det (Andenæs 2003: 10). Andre essensielle aspekter ved posisjoner er at de er relasjonelle og at de ikke konstrueres fritt. At posisjoner er relasjonelle vil si at dersom noen blir posisjonert på én måte blir noen andre samtidig posisjonert relativt til den personen (Harré og Moghaddam 2003:7). Andenæs (u.a) med referanse til Trost & Levin sier: ”En posisjon forutsetter at det finnes andre posisjoner som står i en slags relasjon til den første.” I følge Trost & Levin23 er posisjoner knyttet til forskjellige former for medlemskap i en gruppe eller et fellesskap (ibid). Posisjoner står altså i forhold til andre posisjoner på den måten at dersom noen skal posisjoneres som for eksempel mektig, må andre24 posisjoneres som maktesløse (jfr. avsnittet ovenfor om kategoriers relasjon til andre kategorier).

22 23

Her kommer det relasjonelle aspektet med posisjonering inn; noe jeg går inn på om litt. Jeg vil også vise referansen til Trost og Levin som Andenæs bruker, siden Andenæs’ tekst er under arbeid: Da mener jeg ikke at ”andre” nødvendigvis må være en del av det fellesskapet som posisjoneringen foregår i,

Levin, Irene og Jan Trost (1996) Å forstå hverdagen. Oslo: Tano-Aschehoug
24

bare at noen andre noe sted, må posisjoneres som maktesløse for at det i det hele tatt skal være mulig å posisjonere seg som mektig.

44

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

Ovenfor snakket jeg om at posisjonerer definerer rettigheter og plikter for de som blir posisjonert. Men hva definerer hvilke posisjoner som er tilgjengelige for hvilke deltakere i en situasjon? Det er nemlig ikke slik at posisjoner konstrueres helt fritt i enhver situasjon. For det første er det noen sosiokulturelle dypstrukturer som ligger i oss alle som spiller inn; alder, kjønn, klasse og etnisitet. Disse er med på å bestemme når det kommer til hvilke posisjoner vi kan innta, eller sette andre i. For det andre kan man si at samtalesjangeren ‛dikterer’ tilgjengelige posisjoner. Samtalesjanger gjør visse posisjoner tilgjengelige for deltakerne. Det vil si posisjoner som, dersom de inntas, vil være sosialt gjenkjennelige og godtatt i situasjonen. Dersom noen skulle velge å innta en posisjon utenom de som sjangeren eller andre deltakere tillater, vil de møte negative reaksjoner hos de andre deltakerne, og kanskje også sanksjoner i form av utfrysing, latterliggjøring og lignende. Samtalesjangeren bestemmer altså hvilke posisjoner som er ‛tillatte’ en situasjon. Man kan også si at de fordeler eller bestemmer innholdet i posisjonene som den gjør tilgjengelig. Stenstrøm er for eksempel i en annen situasjon enn de andre deltakerne; samme ytring kan forstås ulikt om Stenstrøm sier den eller en om en annen deltaker gjør det. Han har også lov og plikt til å innta en posisjon som forsvarer av én side av saken det ene øyeblikket, før han i det neste argumenterer i mot samme siden. Stenstrøm har en posisjon i samtalesjangeren som gir han større handlingsrom enn de andre deltakerne. Dette fører oss over på et tredje viktig aspekt med posisjonering: reposisjonering og forhandling om posisjoner. Det er ikke alltid at de som blir posisjonerte er fornøyde med posisjonen de blir tildelt. Dersom noen i en samtale posisjonerer meg som kunnskapsløs, kan jeg være enig og innse at på akkurat det feltet har jeg ikke peiling; eller jeg kan motsette meg posisjoneringen og gå inn i en forhandling. Harré og Van Langenhove kaller denne forhandlingen for ”second order positioning”. Denne forekommer når den første posisjoneringen (”first order positioning”) ikke er tatt for gitt av en av personene i situasjonen(1999:21). Et eksempel fra EU-debatten kan brukes for å illustrere hvordan en andreposisjonering blir satt i gang fordi det var uenighet om den første. I det første utdraget er det Jagland som posisjonerer Arnstad som arrogant og kunnskapsløs (linje 58-68). Deretter viser det neste utdraget at Halvorsen utfordrer førsteposisjoneringen ved å mane om en penere debattform uten karakteristikker (linje 74-78).

58

(H) ((smatter)) når ´du kriti´serer ´Erna

S- Solberg for ´det

45

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

59 60 61 62 63 64 65 66 67 68

hun har ´sagt, så vil jeg ´si +atte ´den måten ´du+ tegner ´bilde av Eur´opa.. ´og EU og den nye ´grunnloven (H) ´den er di´rekte arro´gant. Når +´firehundreog´femti((Arnstad viser tegn til programleder)) millioner ´mennesker nå slutter seg ´sammen på ´denne m´åten+, (H)og de får en ´ny grunnlov og ´du be´tegner den på den ´måten som du ´gjør, (H) så vi jeg ´si atte ´enten har du’kke ´lest den, ..´eller så e= bare ´fortsetter du de´batten e= for ´ti år siden,

74Halvorsen: 7[´Kunne vi]7 ikke 8[prøve å]8

75Arnstad:

8[°nei nei°]8

76Halvorsen: ´gjennomføre en debatt Jagland [Jagland: jo men-], 77 78 uten å ´kalle hverandre for arr 9[o´gante og så ´videre ´sånn for jeg ´trur]9

79Jagland:

9[jo, jo men, jomen jeg s-]9

Det Halvorsen gjør her er å utfordre Jagland og hans posisjonering av Arnstad ved å snakke om snakket; hun kommer med en metakommentar til debattformen. Hennes metakommentar posisjonerer igjen henne selv og Jagland, henholdsvis som en som ønsker en saklig debatt for å opplyse folket og en som er usaklig og kommer med karakteristikker av meddebattanter. Denne sekvensen bruker jeg også i posisjoneringsanalysen ”Avbrytelse og posisjonering” i samtaleanalysekapittelet. To av analysene i kapittel 5 er posisjoneringsanalyser. Jeg har sett på hvordan deltakerne posisjonerer seg og andre både gjennom bruk av samtalens maskineri, og gjennom innholdet i det de sier.

4.4 Ansikt
Ansiktsarbeid er interessant å se på i analyser av samtaler generelt, men jeg tør påstå at det er et særlig interessant begrep å ta i bruk i analyser av samtaler i et debattprogram som Holmgang. Grunnen er at disse samtalene er så konfliktpregede og samtidig medierte via fjernsyn, slik at det er spesielt lett å tape ansikt. Et tap av ansikt vil få større konsekvenser sammenlignet med en lignende situasjon i en hverdagssamtale; fordi samtalen blir kringkastet

46

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

til omtrent 400.000 TV-seere. Risikoen for, og følgene av, tap av ansikt i disse samtalene er med andre ord stor. I dette kapittelet vil jeg vise hvordan jeg har brukt ansiktsbegrepet, og komme med eksempler fra empirien. Ansikt kan defineres som det bildet av deg selv som ønsker at andre skal ha av deg. Goffman (i Svennevig 2001:142) kaller ansikt for et sosialt ”selv”, som skapes og opprettholdes gjennom språklig samhandling. I alle sosiale møter med andre mennesker, velger vi å bruke et mønster av verbale og ikke-verbale handlinger som uttrykker vår oppfattelse av situasjonen (Goffman 2004:39). Gjennom dette mønsteret, som Jacobsen og Kristiansen i sin danske oversettelse av Goffman kaller linje25, viser vi også vår vurdering av deltagerne; og da spesielt oss selv. I fortsettelsen av dette definerer Goffman ansikt som ”den positive sociale værdi et menneske i praksis gør krav på i kraft af den linje andre antager han har anlagt ved den bestemte kontakt” (2004:39). Ansikt er altså en sosial verdi som sier hvilket bilde en ønsker at andre skal ha av en. Det vil si at vårt ansikt trenger anerkjennelse av andre for å opprettholdes. Dersom mitt ansikt blir dratt i tvil (f eks ved at noen betviler mine intensjoner for å gjøre en god gjerning) står jeg i fare for å tape ansikt, noe som går på verdigheten løs. Det er ikke bare vårt eget ansikt vi tar hensyn til; i sosiale samhandlinger føler vi oss forpliktet til å opprettholde de andre deltakernes ansikt (Goffman 2004:40). Dersom dette ikke var noe som ble etterstrebet i kommunikasjonen ville de sosiale relasjonene stå på spill. Brown & Levinson (1987) deler ansiktet i to deler; det positive og det negative. Svennevig (1995:98) betegner det positive26 ansikt som vårt selvbilde; våre interesser, holdninger, verdier osv. Dette bygges og opprettholdes gjennom andres bekreftelse av det. Det trues likeledes av latterliggjøring av og tvil til det. Det andre er det negative ansikt. Dette er vårt ”territorium” og krav på handlefrihet og integritet. Her er territorium i én forstand fysisk; plassen rundt kroppen vår som vi vil føle ubehag ved å la noen komme for nær inn på uten tillatelse. Territorium er også vår tid og våre eiendeler som vi har til disposisjon (Svennevig 1995:98). Denne dikotomiseringen av ansiktsbegrepet ser jeg helt klart nytten av som en

25 26

Dette er ikke det samme som Goffmans alignment. Det er ikke snakk om positiv og negativ i betydningen bra og dårlig. Det positive ansiktet er positivt gitt, og

det negative er ikke gitt direkte og framtrer derfor bare når noen overskrider grensene (Svennevig 1995:99). I en senere publikasjon deler Svennevig (2001:142) ansikt inn i det kvalitative og det territoriale selv, noe som er gode alternativer til positivt og negativt ansikt.

47

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

teoretisk, og noen ganger analytisk, inndeling for å belyse selve begrepet. Men i praksis – i samtaler mellom virkelige mennesker – synes jeg imidlertid det blir vanskelig med en slik inndeling. Det er vanskelig å relatere ansiktsarbeid til enten det positive eller det negative ansikt, fordi de fleste ytringer som gjør ansiktsarbeid berører både det positive og det negative ansikt. Jeg ser det derfor som en inndeling som ikke er spesielt fruktbar analytisk. Jeg vil heretter, og i analysene, kun bruke begrepet ansikt.

4.4.1 Ansikt i Holmgang
Som allerede nevnt gjelder ikke helt de samme reglene for ansiktsbevaring for selv og samtalepartner i en samtale i Holmgang (eller et annet TV-debattprogram) som i hverdagssamtalen. I en fjernsynsdebatt er det om å gjøre å komme sterkest gjennom med sine meninger, og i tillegg få motstanderne til å framstå som mindre dyktige – da kan kanskje tap av ansikt være noe man etterstreber hos dem man snakker med, heller enn noe man forsøker å unngå. Dette er til stor forskjell fra hverdagssamtaler, hvor det meste av ansiktsarbeidet er høflighetsarbeid. Nå er det ikke slik å forstå at deltakerne i Holmgang har kastet alt som heter høflighet og dannelse på båten, men disse begrepene får en annen mening i en samtale hvor uenighet, konflikt og konkurranse er vektlagt. Som sagt kan det være et mål å få en annen deltaker til å tape ansikt, men det er en fin balansegang her. En bra politiker forårsaker passelig tap av ansikt og på de rette dimensjonene. Går han for langt går det ut over eget ansikt27. Det er slik i disse samtalene som i hverdagssamtalene: Det ansiktsarbeidet en gjør reflekterer en selv. Som nevnt ovenfor er forskjellen at høflighet og dannet oppførsel har en annen mening i samtalene i fjernsynsdebatt. Et eksempel på å skade en motstanders ansikt passelig, og uten at det skader eget, er når Kristin Halvorsen avbryter Thorbjørn Jagland og deretter maner om en bedre debattkultur. Mer om denne situasjonen kommer i kapittel 5.3 Avbrytelse og posisjonering. Deltakerne i Holmgangdebattene drar hele tiden hverandres holdninger og verdier i tvil. De anklager hverandre for å være lite opplyste og ha for lite kunnskap om sakens fakta. Slike ansiktstruende handlinger er det mange av i mitt materiale. Programleder Stenstrøm går til og med så langt som å betvile sannheten i deltakeres utsagn (for eksempel når Stenstrøm ikke

27

I samtalene i Holmgang innebærer ‛eget’ ansikt som regel også lagets og partiet/organisasjonens kollektive

ansikt.

48

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

tror Syversens utsagn om at KrF ikke har en mening i homofilisaken. Stenstrøm påstår at de bare er for feige til å ytre den), noe som sterkt truer deltakerens ansikt. Spenningen og stilen som noen ganger er på kanten av det som betegnes som normal høflighet, er kanskje en del av det som gjør at programmet trekker seere. Aspekter som har å gjøre med spenning, skandale og direktesending kommer jeg også nærmere inn på i kapittel 4.6. hvor det er snakk om fjernsynssjangeren. Der går jeg inn i debattprogrammet gjennom talkshowet som sjanger. Jeg tar blant annet opp talkshowets særpreg og årsaker til dets popularitet. Hanne Bruun peker på at spenningen mellom usikkerheten og det hun kaller ”selskapeligheten”28 som preger talkshowet, gjør at det uforutsigbare og det uplanlagte blir viktig i sjangeren (Bruun 2001:243). Noe som igjen gjør at form, høflighetsregler og behandling av eget og andres ansikt blir svært viktig i talkshow.

4.5 Performative handlingsstrategier
Her vil jeg presentere Anne-Britt Grans modell (Gran 2004) over performative handlingsstrategier som politikere kan ta i bruk i medieoffentligheten. Gran ser samfunnet med teatervitenskapens briller, og kombinerer begreper knyttet til merkevarebygging og amerikansk performance-teori i modellen sin. Når man tar opp en modell som ser sosialt liv i lys av teaterets teorier og begreper bør sosiologen Erving Goffman nevnes. Han lanserte tidlig en teatermetafor for det sosiale liv, hvor han ser på hverdagslivet med dramaturgiske prinsipper i bunn og med teaterforestillingens begreper (Goffman 1992). Goffman snakker om at interaksjonen i hverdagen kan sammenlignes med å opptre på en scene for et publikum (Op.cit.:22). Man framviser seg på ulike måter når man er i kontakt med andre mennesker, men når det er snakk om politikere i medieoffentligheten blir det svært tydelig at det er en iscenesettelse og en framvisning. Formålet med å ta opp denne måten å tenke på omkring politikere i det offentlige rom, er å minne leserne på at det som foregår i Holmgang er nettopp en iscenesetting. Deltakerne i debatten er hele tiden klar over at de har tilskuere. De henvender seg til seerne når de diskuterer med hverandre, og de viser fram seg selv, sitt parti eller organisasjon gjennom å framføre seg på en bestemt måte. Dette er som nevnt en del av det som preger
28

Dette er to begreper jeg vil gå inn i i kapittel 4.6.

49

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

samtalesjangeren og er med på å gjøre samtalene så komplekse. Jeg vil vise fram Grans modell, og til slutt i kapittelet se deltakerne i Holmgang i lys av den. I essayet Vår teatrale tid (Gran 2004) ser forfatteren på politikernes iscenesettinger av seg selv gjennom konsept for merkevarebygging og not-acting-prinsippet fra amerikansk performance-teori. Hun anser politikken for å ha blitt teatralisert, og knytter dette til medias sentrale rolle og politikernes bevissthet rundt merkevarebygging (op.cit.76). Gran begrunner denne markedsøkonomiske tenkingen rundt politikernes iscenesetting med at velgerne er blitt mer forbrukerorienterte i sine politiske preferanser. Personifiseringen av politikken gjør at velgerne i stor grad er interessert i politikernes opptreden, karaktertrekk og troverdighet (op.cit.:77), og ikke bare i den politikken de framfører. Hun anser merkevarebygging for å være en politisk strategi, og ser politikk og merkevarebygging som iscenesatt overtalelseskunst (ibid). Med dette som utgangspunkt har hun lagd en modell for å se på hvilke teatrale og ikke-teatrale strategier politikerne tar i bruk (op.cit.:80). Gran deler inn i tre performative handlingsstrategier: meg, ikke-meg og ikke-ikke-meg. Det er viktig å påpeke at begrunnelsen for å plassere politikere i den ene eller den andre kategorien kun er basert på hvordan politikerne framstår i offentligheten. Gran har ikke gjort en empirisk analyse med intervjuer av politikere, eller av folk som oppfatter politikerne som brukere av strategiene, det er hennes teatrale perspektiv som styrer framstillingene hun gjør (Op.cit.:85). Det som i hovedsak skiller de tre handlingsstrategiene er forholdet mellom personlig og profesjonell oppførsel. Det sier noe om hvordan politiker kan gjøres; som den profesjonelle politikeren som ikke viser fram sin private side, som politikeren som framstår som profesjonell men som kan vise personlige sider av og til, eller politikeren som opptrer som en privatperson i offentligheten.

50

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

MEG Ikke-teatral Autentisk selv Privatperson i offentligheten Ikke distanse til politikerrollen Personlig adferd PERSONLIG MERKEVARE Fokus på merkevarens identitet Merkevarens merverdi: Personlige egenskaper og følelser

IKKE-MEG Uttalt teatral Spilt rolle; politikeren Offentlig person Distanse til politikerrollen Iscenesatt adferd PROFESJONELL MERKEVARE Fokus på merkevarens image Merkevarens merverdi: Politikerens politiske egenskaper og dyktighet

IKKE-IKKE-MEG Uuttalt teatral Verken kun seg selv eller spilt rolle Offentlig person Distanse til politikerrollen Selvbevisst adferd PROFESJONELL MERKEVARE Fokus på merkevarens identitet og image Merkevarens merverdi: Politikerens politiske og ev. personlige egenskaper og dyktighet

Fra merkevarebyggingen tar Gran i bruk begrepene image, merverdi og identitet, og fra amerikansk performance-teori bruker hun not-acting-prinsippet. Hun gjør et analytisk skille mellom image og identitet, og definerer image som noe en tar på seg, som et rent spill for galleriet rettet mot omverdenen. Identitet skal være det verden oppfatter som merkevarens indre verdier og essens. Gran skriver at ”Image er det kunden skal forføres av. Identiteten er det hun skal tro på” (Gran 2004: 35). Merkevaren består av kombinasjonen av image og identitet, og merverdien er positive assosiasjoner man forbinder med den. Not-acting-prinsippet går ut på at en person kan velge mellom tre performative handlingsalternativer når hun opptrer på en scene. Hun kan handle som meg, ikke-meg og ikke-ikke-meg (Gran 2004:80 viser til teaterteoretikerne Kirby 1996, 1998, Schechner 1985,1987). Den idealtypiske29 modellen ovenfor viser hva som kjennetegner de tre performative handlingsalternativene kombinert med begrepene fra merkevarebygging. I Norge har det tidligere vært vanlig at politikerne som ”er seg selv” og snakker ”rett fra levra” er godt likt blant folket. Denne uteatrale måten å være politiker på kaller Gran for meg,
29

Gran (2004:80) påpeker at modellen er idealtypisk; at virkeligheten ikke er så oversiktlig og systematisk.

51

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

og karakteristisk for denne typen er at den ikke framviser noe skille mellom privatpersonen og politikeren men framstår som en privatperson i offentligheten. Merverdien til denne typen er at de personlige egenskapene og følelsene til personen gjør at folk får tillit til henne og ”liker” henne. Å være meg kan gi personlig troverdighet. Gran drar fram Hanna Kvanmo som et eksempel på en slik politiker. Men som Gran bemerker var Kvanmo aktiv i en annen medietid (Gran 2004:85), da medierådgivere og strateger ikke i like stor grad var deltakende i politikernes offentlige opptredener. Handlingsstrategien ikke-ikke-meg spiller både på privatpersonen og politikeren, men opererer med et skille mellom dem; man ser ikke at det er privatpersonen som står på talerstolen, men politikeren (Op.cit.:84). Det vil si at ikke-ikke-meg innebærer en selvbevisst adferd som er uuttalt teatral. Det skal ikke virke som en påtatt rolle som politiker; det blir nesten en usynlig iscenesettelse av politikerrollen (Op.cit.:83). De som bruker denne handlingsstrategien framstår verken kun som seg selv, eller som om de spiller en rolle. Man kan si at med ikke-ikke-meg kan man se politikeren, og man kan se privatpersonen av og til, men det er ikke noen konflikt mellom disse to. Merverdien til denne typen er politikerens politiske og eventuelt personlige egenskaper og dyktighet. Gran drar fram blant andre Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Kristin Halvorsen som politikere som hun mener benytter seg av denne performative handlingsstrategien. Gran hevder videre at Halvorsen spiller på meg-strategien, fordi den intime retorikken virker. Fra den selvbevisste ikke-ikkemeg-posisjonen iscenesetter Halvorsen en meg-opptrenen, fordi den typen retorikk har gjennomslagskraft. Ikke-ikke-meg kan altså ligne på meg, men forskjellen ligger i selvbevisstheten og iscenesettelsen av meg’et. Det er ikke tradisjon her til lands at politikerne åpenbart har tatt på seg en politikerrolle som de utøver i offentligheten. En slik uttalt teatral måte å være politiker på medfører et sterkt skille mellom politikeren og den private personen bak politikeren, denne kalles ikke-meg. Denne merkevaren kaller Gran for profesjonell, og merverdien er knyttet til politikerens politiske egenskaper og dyktighet, ikke til det personlige (Op.cit.:82-83). Ikke-megstrategiens merverdi er altså at vedkommende er en dyktig politiker, mens meg-strategien når fram og appellerer i kraft av positive, personlige egenskaper; man liker vedkommende, eller har tillit til henne fordi hun framstår som en troverdig person. I følge Gran er Carl I. Hagen den eneste politikeren av de hun har sett på som framstår som ikke-meg. Hun sier at Hagen er selvbevisst, ser i kamera og spiller rollen som politiker som henvender seg til folket (Op.cit.:
52

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

91). Jeg vil igjen påpeke at Gran ikke bygger dette på en empirisk analyse, og viser følgelig ikke fram tydelige kriterier for hva som kvalifiserer til å bli plassert i de ulike kategoriene. I Norge kan det se ut til at det er et krav fra folket om at politikerne ikke skal være for mye ikke-meg. Det ser ut til å skape troverdighet at man ser sammenheng mellom politikeren og privatpersonen. I Norge opererer man altså ikke med et sterkt skille mellom offentlig og privat for politikerne. Jeg kan igjen nevne Frankrike (se fotnote 8) som et eksempel på det motsatte, hvor det er tradisjon og vanlig kutyme at politikerne framstår som ikke-meg. De går inn i rollen som profesjonell politiker når de er på jobb, og når de har fri fungerer de fullt og helt privatpersoner som ikke har noe med politikeren å gjøre. (Op.cit.:79). Deltakerne i mitt materiale framstår som ikke-ikke-meg’ere. Det vil si at de gir ikke et inntrykk av å ta på seg en rolle som politiker, som tilfellet er med ikke-meg. De framstår heller ikke som meg, men de opptrer som politiker som kan være personlig av og til. Jeg vil komme med et eksempel fra EU-debatten hvor meg kommer til syne. I dette tilfellet er det enklere å illustrere kategorien ved å vise fram når det skjer et brudd med den. I denne sekvensen avbryter Sponheim Halvorsen for å spøke med en formulering Halvorsen gjør (linje 16-19):
13Halvorsen: Jeg ´trur at vi burde14 15 16 17 18 ´Jeg trur at vi burde ´begynne= å ´tenke påvi er ´fire og en halv milli´on ´mennesker.. uan´sett om ´Jagland og ´jeg står på ´hue så blir vi ikke noe +fl´er i hvert fall i den+ (H) [Sponheim: @] ´nærmeste 2[´framtiden. Vi kommer @ til å ´væ-@]2

19Sponheim: 2[i ´hvert fall ´ikke hvis dere står på ´hue]2 20Jagland: 21Alle: 2[XXXXX]2 3[@@@@@@@ @@@@@@@@@@ @@@@]3

22Halvorsen:3[@@<@nei- vi ´kommer til å ´være- +´jo men ikke ´sant+,

Her framstår politikeren Sponheim som meg et kort øyeblikk i det han kommer med en humoristisk kommentar til en meddebattant. Kommentaren og den påfølgende kollektive latteren bryter med debattstilen, og de bruker tid til å komme seg tilbake til den. Også Kristin Halvorsen, som er den som blir spøkt med, framstår som meg en stund når hun ler og senere

53

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

forsøker å holde tilbake latteren for å komme tilbake til debatten. Slik framstår politikerne i sin framføring av ikke-ikke-meg også som meg. Den eneste av primærdeltakerne som framstår som en av typen ikke-meg, er programlederen Oddvar Stenstrøm. Jeg har tidligere nevnt at han, som en del av sin jobb som programleder, har plikt og rett til å innta flere ulike posisjoner enn de andre deltakerne. Han er vekselvis for og i mot samme sak alt etter hvem han henvender seg til. Han kommer med påstander om forhold i saken uten at det er meningen at seerne skal tro at det er hans personlige mening, og han avbryter de andre deltakerne for å få kontroll på samtalen. Programlederen er i en profesjonell situasjon hvor det ikke er han som privatperson som skal trekke seere og styre debatten, men den profesjonelle programlederen på jobb. Grans modell beskriver tre ulike strategier som politikerne kan ta i bruk i når de opptrer i offentligheten. Jeg mener modellen til en viss grad er egnet til å si noe om hvordan politikere kan framstå i offentligheten, men jeg savner noen kriterier for å bedre kunne grunngi plasseringen av dem i de ulike kategoriene. Modellen har i stor grad å gjøre med politikernes valg av strategi og framføringsmåte, og deres intensjoner kan man vanskelig si noe om. Gran (2004:85) påpeker at hun ikke baserer analysene på annen empiri enn betraktninger av politikernes opptreden i media, og at hun ikke prøver å gjøre en uttømmende analyse. Men disse forhåndsreglene til tross, det blir litt for vagt når hun plasserer politikere i de ulike kategoriene kun basert på hva hun selv har sett. Jeg mener at den typen materiale ikke gir grunnlag for innovertolkning, og man kan ikke påstå at noe er påtatt eller ikke. Men som en påminnelse om at det foregår bevisste valg av strategier og at det er flere måter å framføre politiker på, fungerer modellen godt. Jeg tar den altså med fordi jeg mener det er viktig å huske på at det er framføring av politikere i offentligheten vi ser, og ikke privatpersonene Jagland, Halvorsen og Syversen. Disse framføringene er med på å bidra til en kompleks samtalesjanger og er bidrag til hvordan norsk politiker skal gjøres.

4.6 Debatt på fjernsyn
Dette kapittelet skal i hovedsak dreie seg om fjernsynssjangeren Holmgang faller inn i, og om produksjonen og oppbyggingen av programmet. For å komme ”under huden” på debattprogrammet som sjanger, velger jeg å gå veien om talkshowet og dets grunnsteiner. Jeg vil videre kort beskrive produksjonen av Holmgang med bakgrunn i mitt besøk i redaksjonen.

54

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

Sist i kapitlet vil jeg vise Holmgangs oppbygning ved å dele programmet inn i seks faser, som programmene i mitt materiale gjennomgikk.

4.6.1 Talkshow
“Det [talkshowet] er en programtype, som spænder vidt, og talkshowet repræsenterer på mange måder en fusion mellem to traditionelt set adskilte programkategorier inden for den ikkefiktive del af programudbuddet: På den ene side journalistiske magasin- og debatprogrammer, på den anden side tribuneunderholdning. Resultatet er programmer, hvis intentioner i forhold til seerne ofte er vanskelige at placere entydigt som enten information eller underholdning.”

(Hanne Bruun 1999:11) Jeg vil med utgangspunkt i Hanne Bruun (1999) og Wencke Mühleisen (2003) definere Holmgang som en del av talkshowsjangeren. Derfor vil jeg nå gjøre rede for den i den utstrekning jeg ser det som nødvendig til bruk i denne oppgaven. Både Bruun og Mühleisen deler talkshow inn i to hovedkategorier. I den ene kategorien finner vi journalistiske magasinog debattprogrammer, eller programmer som ”baserer seg på samtaler og debatter om såkalte seriøse emner” som Mühleisen (2003:52) sier. I den andre kategorien finner vi programmer som er basert på underholdning, kjente gjester i studio musikk osv. (ibid). Selv om den sistnevnte kategorien er den med sterkest fokus på underholdning, betyr ikke det at det ikke er vesentlig i den førstnevnte. Underholdningsaspektet i fjernsynsdebatter er svært viktig. Seerne skal underholdes samtidig som de skal informeres eller få innblikk i en samfunnsdebatt. Dette setter sitt preg på samtalene og debattformen; underholdningsbiten av programmet bygges opp gjennom at polarisering og konflikt iscenesettes.

Talkshowets hovedelementer Talkshowet forsøker å skape et spesielt forhold til seerne. Både Bruun (1999 og 2001) og Mühleisen (2003) snakker om tre hovedelementer som karakteriserer talkshowet: programlederen(e), intervjuet og fjernsynsstudioet. Jeg vil også dra inn form her, og da tenker jeg på bilderegi og -produksjon. Jeg vil videre gå inn på disse fire elementene og begrepene usikkerhet og selskapelighet for å gi et bilde av hva som kjennetegner talkshowet og dermed også Holmgang. Programlederen i et talkshow kan innta mange forskjellige posisjoner i samtalene. Programlederens funksjon er derfor vanskelig å definere, men det er hans oppgave å være formidler mellom medieinstitusjonen og seerne (Mühleisen 2003:56-57). Tidligere var det ideal at programlederen skulle være nøytral og objektiv, men dette er ikke oppskriften til

55

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

suksess i de fleste talkshow lenger. Mühelisen (Op.cit.:57) viser til Espen Ytreberg som snakker om karismatisk autoritet hos programledere som skaper en autensitet ved å stå fram som ”hele, følende og tenkende mennesker”. For å dra linja til programlederen i Holmgang, Oddvar Stenstrøm, kan man si at han i i tråd med Programlederen Örnebrings tredje epoke, ikke legger seg på den nøytrale, objektive linja. Jeg har valgt å kalle ham for en dirigent av samtalene. Det er han som fordeler ordet, setter i gang tema, provoserer fram reaksjoner, avbryter, skifter side i saken etter hvem han henvender seg til og det er han som skifter tema. Alt dette har han rett til å gjøre i kraft av at han er programleder. Han har altså andre rettigheter i samtalene enn de andre deltakerne har, hvilket også kommer fram i analysene i kapittel 5. Intervjuet eller samtalen er den tredje kategorien som Mühleisen og Bruun trekker fram som felles for talkshowene. Det er gjennom intervjuet, i Holmgangs tilfelle gjennom snakket, at programmet lages. I andre typer talkshow kan det hende ting utenom intervjuet, som for eksempel en musikalsk framføring, et humorinnslag eller en dans. Men i et debattprogram som Holmgang skjer alt gjennom snakket. Det vil si at det er snakket som driver programmet framover. Nå er det nettopp snakket som er hovedfokus for denne oppgaven, men som jeg har nevnt tidligere, er det viktig å ta rammene rundt snakket med i betraktning i en slik studie. Det vil si at betingelsene deltakerne snakker under spiller en stor rolle for utviklingen av samtalen. Fjernsynsstudioet er hvor programmet finner sted. Studioets utforming som for eksempel i tid og rom, plassering av deltakerne, lyssetting, fargesammensetninger og annen scenografi er med på å skape en ”her-og-nå-følelse” for TV-seerne (Bruun 2001:231). Holmgangstudioet er utformet slik at det er en liten opphøyning – jeg kaller det en scene – som er vendt mot en liten tribune hvor studiopublikumet (sekundærdeltakerne) sitter. De to lagene i debatten er plassert mot hverandre, det ene laget sitter på scenen og det andre på tribunen. Det laget som sitter på tribunen er som regel plassert på første rad, men noen ganger blir deltakere plassert lenger opp blant publikum30. Dette er tilfelle i debatten om homofile og kristne menigheter, hvor Orheim og Hornslien sitter blant publikum. Begrunnelsen jeg fikk av redaksjonen var at Hornslien var invitert som vitne, og at disse og kommentatorer som regel sitter oppe blant publikum. Orheim var invitert for å diskutere et politisk utspill hun hadde kommet med, og
30

Effekten dette kan ha kommer jeg tilbake til når jeg tar opp programmets selskapelighet lenger ut i dette

kapitlet.

56

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

var ikke ment å være med i hele debatten, men for å diskutere den delen av den. Derfor ble også hun plassert blant publikum.

Figuren illustrerer Holmgangstudioet sett ovenfra. Trekanten representerer programlederen. Firkantene markerer kameraene hvor den grønne firkanten er programlederens kamera – det følger Stenstrøm hele tiden. Det gir programlederen en mulighet til å snakke rett i kamera når han ønsker det (f eks når han ønsker velkommen, introduserer seeravstemningen eller avslutter sendinga). Rundingene markerer primærdeltakerne fordelt på to lag, her et rødt og et blått. Det er plass til omtrent 20 publikummere i studio, disse er plassert i de tomme feltene. Følelsen av samtidighet er viktig for tilknytningen programmet forsøker å gjøre til seerne. Det er et mål å skape en opplevelse av sammensmelting mellom programmet og TV-seerne, slik at de føler at de er deltakere i programmet og ikke bare tilskuere til det (Bruun 2001:231). For å oppnå denne følelsen av deltakelse er scenografien viktig, og studiopublikum kan brukes som en ”mental bro” mellom programmets sted og TV-seernes (Op.cit.) TV-seerne får tilgang til talkshowet gjennom bildene kamera fanger opp, og hvordan disse bildene blir satt sammen. Form eller bilderegi i et talkshow bestemmer hva seerne skal få se til enhver tid – den former TV-seernes blikk i talkshowet. Samtalene som finner sted kan sies å være dramatiserte av bilderegi – det er ikke uvesentlig hva vi ser i bildeutsnittet i forhold til
57

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

det vi hører bli sagt. Det er for eksempel vanlig å bruke reaksjonsbilder; bilder som viser andre deltakeres reaksjoner til det som blir sagt. Et eksempel fra Holmgang er når Orheim anklager Syversen for å være politisk unnfallen. Da får vi se Syversen og hans reaksjon i bildeutsnittet. Dette gir TV-seerne tilgang til Syversens umiddelbare reaksjoner til det som blir sagt. En lignende effekt oppnås med å bruke shot-reverse-shot eller et anskåret bilde. Dette er en teknikk som ofte blir brukt i Holmgang. Da filmes det over skulderen til den som snakker, og vi får se den vedkommende henvender seg til i bildeutsnittet med alle sine ansiktsuttrykk og gester. En slik kamerateknikk gir et ”juksesubjektivt” bilde og bringer TVseerne tett inn på handlingen i studioet. Seerne ”klippes” så og si inn i situasjonen. Som nevnt kan ”studiopublikummet brukes som en ‛mental bro’ mellom programmets sted og TVseernes”. Dette kan gjøres ved å vise nærbilder og reaksjonsbilder av studiopublikum. Grepene jeg nå har nevnt er alle forsøk på å få TV-seerne til å føle seg som tilstedeværende og deltakende i debatten. Her er reaksjonsbilder, nærbilder, bilder av studiopublikum og anskåret bilde alle virkemidler for å dra inn TV-seerne og gi dem en følelse av å være nært på og tilstede i debatten. Det kan sies å være en slags følelsesappell til seerne. Jeg har ikke tatt med bilderegien i mine transkripsjoner og analyser av Holmgang, så jeg har ikke sett på det i detalj. Det som likevel er mitt generelle inntrykk etter å ha jobbet med disse programmene og vært tilstede i regien under en sending, er todelt. For det første er det mitt inntrykk at de teknikkene som er nevnt ovenfor blir brukt i Holmgang. For det andre at det ligger en solid rutine og erfaring med Holmgangformatet til grunn for regien. Samtidig har de som regisserer stor kunnskap, og oversikt over saken og deltakerne. Dette er f. eks. helt nødvendig for å kunne vise gode reaksjonsbilder av deltakere; si så tilfelle må bilderegissøren vite hvem som vil reagere sterkest på det som nå er i ferd med å bli sagt.

Spenningen i talkshowet Hva er det som gjør talkshowet så populært? Hvorfor lar folk seg fascinere av programmene i dette formatet? Kort sagt kan man si at det er spenning og selskap. For å utdype vil jeg gjøre rede for begrepene usikkerhet og selskapelighet. Både Bruun og Mühleisen omtaler disse, og begge drar inn den britiske medieforskeren Paddy Scannell som opphavsmannen til begrepet sociability (selskapelighet) i denne sammenhengen. Det er to grunnleggende kvaliteter for fjernsynet som også er sentrale i talkshowet. Det ene er at det direkte kan kringkaste ikke-fiktive bilder, noe som skiller det fra radio og kino. Det
58

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

andre er at fjernsyn er massekommunikasjon; det er henvendt til massene, men det kringkastes direkte inn i TV-seerens private sfære. Dette gjør at fjernsynsprogrammer må finne henvendelsesmåter som er både offentlige og private på samme tid (Bruun 2001:233, Mühleisen 2003:54). De to kvalitetene får konsekvenser for sjangeren som begrepene usikkerhet og selskapelighet kan beskrive. Usikkerhetselementet i talkshowet stammer fra den tiden da det ikke var mulig (teknisk) å ta opp programmene, redigere dem, og deretter kringkaste dem. Programmene ble sendt direkte, og det var ikke noen mulighet for å klippe bort og sensurere upassende uttalelser eller feil (Bruun 2001:234-235). I dag har teknologien kommet lengre, slik at direktesending og alle de småfeil det kan føre med seg, ikke er nødvendig. Men det er fortsatt noen kvaliteter med denne direkte kringkastingen som er ønsket, derfor sendes det talkshows direkte eller såkalt ”live on tape”31 (Op.cit.:236). Mühleisen (2003:54) kaller det for et ”skandalepotensial” som er en avgjørende kvalitet for talkshowet. Usikkerheten i direktesendingen ligger i mulighetene for spontanitet, improvisasjon og annet avvik fra manus. Denne usikkerheten er nærværende i Holmgang fordi programmet sendes direkte, uten muligheter for å klippe bort grove feil eller avsporinger som måtte skje. Programlederen og de andre deltakerne vet at de ikke har muligheten til å stoppe opp for å ta opp noe én gang til, de har bare ett forsøk. Hvorvidt seerne er klar over eller har en følelse av at programmet sendes direkte og kjenner spenningen og muligheten for skandale og sensasjon, kan jeg jo ikke si. Men jeg har ikke et inntrykk av at Holmgang er et typisk ”påkanten” -program, hvor seerne sitter og venter på skandaløse utspill og spontanitet utenfor det som er vanlig i en fjernsynsdebatt. Jeg kjenner ikke til eksempler på at store, uventede ting har hendt som har kastet debatten helt av kurs. Stilen i Holmgangdebatten er jo relativt uformell, deltakerne kan for eksempel prøve å ta ordet omtrent når som helst uten at det vekker større oppsikt. Hvorvidt samtalesjangeren tillater deltakerne å komme med avsporinger i form av spøk og moro avhenger vel av tema, sammensetningen av primærdeltakerne, og disses bekvemmelighet med å opptre på fjernsyn, men slik spontanitet forekommer. Et eksempel på det er når Sponheim kommer med en humoristisk kommentar som vrir noe Halvorsen sier over på det seksuelle. Deltakerne reagerer med å le mye, og slik
31

”Live on tape” vil si at programmet er tatt opp før sending, men har en direktesendings kvaliteter (Mühleisen

2003:54)

59

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

sporer debatten litt av32. Slik spontanitet er med på å øke usikkerhetselementet, og denne uforutsigbarheten og deltakernes risiko for tap av ansikt er det som fascinerer seerne mest med talkshowet (Mühleisen 2003:54). Talkshowets selskapelige karakter ligger i dets henvendelsesmåte. Som jeg nevnte tidligere har fjernsynet og talkshowet en henvendelsesmåte som er både offentlig og privat på samme tid, og det etterstreber en umiddelbarhet; en følelse av ”her” hos TV-seerne. Denne intimitetsskapende henvendelsesmåten og ”insisteringen på kontakt” (Mühleisen 2003:55), som disse programmene etterstreber kaller Paddy Scannell sociability, oversatt til selskapelighet (Bruun 2001:241). Begrepet ”sosiabilitet” er et etablert begrep i studier av ikke-medierte ansiskt-til-ansikt samtaler, da med sosiologen Simmel som opphavsmann (Album 1996: 114 f). Jeg vil imidlertid bruke begrepet selskapelighet som det brukes i medieforskning. Selskapelighet har et litt annet innhold enn sosiabilitet. Selskapelighet fanger opp det at vi som TV-seere har, eller føler at vi har, en slags omgang med menneskene på skjermen. Dette vil ikke sosiabilitetsbegrepet favne; det handler mer om det sosiale med snakket vi gjør ansikt-til-ansikt. Som nevnt er det vanlig å dra inn studiopublikum i produksjonen for eksempel med å vise reaksjonsbilder og nærbilder av dem. Dette er med på å skape selskapelighet. Scannell beskriver:
[…] the reciever is ‘invited in’ to a studio which is the place of the event. Here the studio audience plays a crucial role as a stand-in for the absent audience who are at home. This is an attempt to establish the ‘invited in’ element. The function of the studio audience, along with the host is to convey an experience of togetherness which includes the reciever (Scannell 1996:28 i Bruun 2001:240)

Scannell sier at studiopublikummet spiller en viktig rolle for å innlemme TV-seerne i programmet og skape en følelse av samhørighet. Studiopublikum fyller en viktig funksjon ved å få TV-seerne som sitter hjemme i stua og ser på til å føle seg mer tilstede i programmet. Denne funksjonen oppfyller de ved å bare være tilstede, og bli klipt inn i bildeutsnittet i løpet av programmet. Dette er i tråd med Christian Svenssons syn på studiopublikummet; de fungerer først og fremst som en kulisse som representerer allmennheten (Svensson 2001:220). Dette er tilfellet i Holmgang, der studiopublikum ikke er aktive i debatten, og det er ikke lagt opp til at de skal være verbalt deltakende. De blir imidlertid fanget opp av kamera og vist i
32

Dette eksempelet kommer jeg tilbake til i samtaleanalysedelen ”Å holde på ordet”.

60

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

bildeutsnittet i løpet av sendinga. Et grep i produseringa av Holmgang, er å plassere enkelte av de inviterte primærdeltakerne i debatten oppe blant studiopublikum (sekundærdeltakerne). Dette kan være med på å skape et inntrykk av at studiopublikum deltar, noe som igjen vil dra tertiærdeltakerne nærmere inn i debatten. Bruun (2001:243) mener at de to dimensjonene (usikkerhet og selskapelighet) gjør at det uforutsigbare og det uplanlagte blir viktig i talkshowet. Dette gjør igjen at form, høflighetsregler og ansiktsarbeid blir veldig viktig. Videre sier hun at fordi begge dimensjonene er vesentlige elementer i innholdet i sjangeren, vil de alltid være tilstede uavhengig av hva det mer spesifikke innholdet er. Hun snakker også om en spenning mellom disse to elementene i sjangeren:
This tension exists between the tendency towards chaos, danger, unpleasantness, and loss of face found in the uncertainty factor, on the one hand, and, on the other hand the tendency towards impeccability, politeness, and pleasure of sociability. How this tension is administered depends on the actual use of the genre.

(Bruun 2001:243-244) Bruun hevder det er i dette spenningsfeltet at den dramaturgiske organiseringen av snakket beveger seg. Hun har analysert fram fire grunnformer for hvordan spenningen mellom usikkerhet og selskapelighet er arrangert i talkshow (Bruun 2001:247). Én av disse fire dramaturgiske modellene er debatten. Videre er det i følge Bruun det følgende som kjennetegner debatten: • Den vil fokusere på en gang i programmet som gjør det mulig å gjøre seg opp en mening om det som debatteres. • • Programlederen vil være provokatør og moderator. Det vil være to eller flere deltakere, disse vil bli oppnevnt som motstandere og bli konfrontert i programmet. (Bruun 2001:248) Om man skal se disse tre punktene i forhold til Holmgang, passer de med hvordan Holmgang er bygd opp. Programmet viser fram flere sider av en sak, noe som vil gi TV-seere mulighet til å gjøre seg opp en mening om de allerede ikke har gjort det. Programlederen, Stenstrøm, provoserer fram reaksjoner hos deltakerne, og han er den som dirigerer debatten. Han stiller

61

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

både spørsmål og fordeler ordet. Holmgang har flere enn to deltakere, og de er inviterte som motstandere33. Nå er Holmgang plassert som en del av den store og nokså uensartede talkshowsjangeren, i hovedkategorien som inneholder ”programmer som baserer seg på samtaler og debatter om såkalt seriøse emner” (Mühleisen 2003:52). Nedenfor vil jeg vise fram hvordan produksjonen av Holmgang foregår.

4.6.2 Produksjonen av Holmgang: ”Vi skal lage en debatt og ikke et samtaleprogram”
En god del av min bakgrunnskunnskap i arbeidet med denne studien har jeg fra et tredagers besøk i Holmgangredaksjonen. Dette kapitlet bygger på det jeg fikk vite om produksjonen av programmet gjennom observasjon og samtaler med medlemmene i redaksjonen. Dette gir også god informasjon om den konteksten redaksjonen skaper for deltakerne og programlederen i debatten. Sitatet i overskrifta sier noe om hva redaksjonen legger opp til – ikke et samtaleprogram, men en debatt. Oddvar Stenstrøm har påpekt dette flere ganger når han har snakket om programmets stil.

Om redaksjonen og veien fram til debatten Holmgangredaksjonen består av 6 personer: To researchere/journalister, en produsent/billedregissør, en redaksjonssjef, en produksjonsleder og programlederen. Alle disse jobber sammen fra mandag morgen for å lage debatten som sendes live onsdag kveld. Gjennom diskusjon kommer de fram til hva som er det ”varmeste” temaet i nyhetsbildet den aktuelle uka. Det er et mål å lage en debatt av en sak som ”alle” har hørt om, en sak som treffer det brede lag av folket. Viktige kriterier for valg av tema er at det skal engasjere og provosere TV-seerne. Når tema er valgt, jobber redaksjonen med å finne ut hvilke personer, i hvilke kombinasjoner, som vil lage en god Holmgangdebatt. Her følger noen egenskaper som redaksjonen ser på
33

Det er fristende å si at det ofte bare er to deltakere i Holmgang selv om det som oftest er seks-sju personer.

Inndelingen i to lag gir noen ganger følelsen av at det er to som diskuterer i og med at de innad i lagene sjelden er veldig uenige om saken.

62

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

som negative eller positive hos potensielle deltakere. En viss meningsbryting mellom deltakerne er selvsagt essensielt for at det i det hele tatt skal bli en debatt. Men i Holmgang kan det virke som at jo større uenighet, desto bedre. Samtidig er redaksjonen opptatt av at kjemien mellom deltakerne, både på samme og ulike lag, skal stemme. Det er altså viktig å finne deltakere som matcher hverandre selv om de ikke er på samme lag. Dette sier de vil lage en livlig og interessant debatt. Redaksjonen er også bevisst på at det skal være en jevn fordeling mellom kvinner og menn. Et annet hensyn som tas er til hvor mye erfaring deltakerne har med fjernsynsdebatt. Mer drevne debattanter anses å kunne knuse de mindre erfarne i de fleste saker, ved å bruke gode retoriske grep, sarkasme og andre hersketeknikker. En skjevfordeling mellom lagene med tanke på erfaring er altså ikke ønskelig. Et annet kriterium er at seerne vet hvem deltakerne er, det vil si at det ses på som negativt at folk er ukjente. Folk som får oppmerksomhet, uttaler seg og blir sitert i media er ettertraktet som deltakere i Holmgang34. I tillegg blir personer som skiller seg ut i sin uttrykksform, og som er litt kontroversielle, foretrukket fordi det bidrar til en debatt med høy temperatur. Redaksjonen sier også de unngår personer som gjentar seg selv ofte, og ikke lytter til hva andre deltakere sier. De styrer også unna personer som er ”treige”, som det går for sakte med. I tillegg blir det sett på som negativt at deltakere generaliserer mye. Derfor blir personer som har vist seg å være generalister i tidligere debatter, ikke invitert igjen. En annen del av forberedelsene til programmet er journalistenes (researchernes) jobb. De ringer rundt og intervjuer deltakerne, og andre aktuelle som har uttalt seg i saken i forkant av debatten. De vil vite hvor de forskjellige aktørene står i de ulike spørsmålene som tas opp. Dette gir Stenstrøm godt grunnlag for å dirigere debatten under sending. Når deltakerne kommer til TV2s lokaler i Oslo, blir de oppfordret til ikke å snakke med hverandre før sending. Årsaken er at de ikke ønsker at deltakerne skal ha hatt diskusjonen før de kommer i studio. Redaksjonen anser en diskusjon/samtale for å være best første gang den blir gjort, fordi deltakerne da ikke vet hva den andre kommer til å si (slik går det ikke alltid fordi slike debatter ofte er i medias søkelys lenge før den kommer til Holmgang. Da har argumentene versert i media før debatten, og deltakerne har forberedt seg med det som grunnlag). I tillegg ønsker de ikke kommentarer i selve debatten av typen ”Men du sa jo til meg før sending at...”. At slike utsagn ikke er ønsket, henger godt sammen med det jeg har
34

Dette er et tegn på at mediene produserer og resirkulerer offentlige personer.

63

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

nevnt tidligere i kapittelet om at programmet søker å skape en følelse av nærhet, tilstedeværelse og risiko. En kommentar av den typen vil ødelegge for den ønskede virkningen av at samtalen er live og spontan. Før selve debatten får deltakerne vite hovedtemaene. Slik kan de være forberedte på hva som kommer, samtidig som det unngås at de foregriper debatten. Deltakeren som får åpningsspørsmålet får vite det på forhånd, slik at en ikke får en treg start på debatten.

Programlederens forhold til deltakerne Programlederen Oddvar Stenstrøm er svært bevisst hvordan han omgås deltakerne utenfor TV-studio. Han snakker ikke med noen av deltakerne før sending, han hilser kun kort. Han ringer heller aldri for å booke eller intervjue deltakere i forkant av programmet. Årsaken er den samme som ovenfor; han ønsker ikke kommentarer i debatten som ”du, Stenstrøm, spør jo slik/meg…”. Stenstrøm har også et ønske om ikke å komme deltakerne for nær, det unngår han ved å ikke omgås dem privat. Skillet han gjør mellom hvem han omgås privat og profesjonelt gjør det enklere for ham å omgås deltakerne i programmet, fordi han da slipper å ta hensyn til konsekvenser privat (jfr kapittel 4.5 side 55, hvor jeg skriver om programlederen som framstår som ikke-meg). Journalistenes arbeid i forkant av debatten gir Stenstrøm grunnlag for å kunne spille deltakerne ut mot hverandre. Han vet hvem som vil reagere på en annens utsagn, og hvilke spørsmål han skal stille for å få fram reaksjoner og meningsbrytninger.

4.6.3 Oppbyggingen av Holmgang
Programmene som utgjør mitt materiale er strukturert i fem faser. Denne inndelingen gjør det enklere å beskrive oppbygningen, samt å referere til sekvensers plassering i programmet senere. Jeg påstår ikke med dette at alle Holmgangprogrammene er bygd opp slik, men at de i mitt materiale er det. Tidsmessig er det fase 4, selve debatten, som er lengst. De andre fem fasene er korte, og varierer mellom en varighet på bare noen sekunder opp til et par minutter. Jeg ser det likevel som relevant å dele debatten inn i disse fasene fordi det viser hvordan programmet er strukturert.

64

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

i Introduksjon I denne fasen introduserer programlederen, Oddvar Stenstrøm, kveldens tema og problemstilling vendt mot TV-seerne. Dette gjør han ved å komme med en påstand eller en bit informasjon om et eller flere forhold i nyhetsbildet, før han kort skisserer hvor partene står. Her er eksempler fra de to programmene som er i fokus for min undersøkelse: ”God kveld. Bør kristne godta homofilt samliv, eller er det synd? Spørsmålet er aktuelt etter at misjonsforbundet har gjort det klart at de ikke vil ta homofile som har sex med hverandre som medlemmer. Kristelig folkepartis ledere tør ikke si hva de mener fordi tema er for brennbart. Andre sier kristne grupper som diskriminerer homofile bør miste statsstøtten.” (Stenstrøm i debatten om kristne organisasjoner og homofile) ”God kveld. Snart er nesten hele Europa med i EU bare ikke Norge. 1. mai blir 10 nye land medlemmer dermed består EU av hele 25 land med 450 millioner mennesker. Gamle fiender har funnet hverandre i et fellesskap. Det er en viktig historisk begivenhet i Europa, men Norge står altså utenfor.” (Stenstrøm i EU-debatten)

ii Innledende kommentarer Her får to deltakere, en fra hver side av saken, etter tur et spørsmål fra programlederen slik at de får si hva de mener om problemstillingen uten avbrytelser og innsigelser.

iii Holmgang spør seerne hva de mener Fra de innledende kommentarene går Stenstrøm videre i programmet med å introdusere kveldens seeravstemning. Han stiller seerne et ja-nei spørsmål som de kan svare på ved å ringe inn.

iv Debatten Dette er hoveddelen av programmet hvor selve debatten foregår. Første del av denne går med til at programlederen introduserer alle primærdeltakerne og innlemmer dem i debatten. Han starter med å stille en av dem et direkte spørsmål om hva han/hun/partiet/organisasjonen mener om saken. Den som Stenstrøm henvender seg til som nummer to i starten av denne fasen er som regel en deltaker som i utgangspunktet skal være uenig med den forrige som snakket. Deretter innlemmes de andre deltakerne i debatten ettersom programlederen inviterer dem med ved å presentere dem og deretter stille spørsmål, eller be dem si hva de mener om
65

Samtalesjanger og fjernsynssjanger

forrige uttalelse. Slik kommer debatten i gang, og etter hvert stiger både temperatur, stemmestyrke og tempo hos deltakere og programleder. Selve debatten er altså ryddig i starten, men etter hvert blir det en større kamp om å få ordet. Helt mot slutten av debatten tar Stenstrøm en slags runde hvor deltakerne kort svarer på et spørsmål35.

v Resultat av seeravstemning og avslutning I denne fasen presenterer Stenstrøm statistikken av kveldens seerspørsmål samtidig som vi blir presentert resultatene i et søylediagram med prosentvis andel ja og nei på hver søyle. Etter det avslutter Stenstrøm debatten og sendinga med å konstatere at tiden er ute, og takker for i kveld.

35

I EU-debatten svarer deltakerne på det samme spørsmålet. Men i debatten om kristne organisasjoner og

homofile skjer ikke dette, årsaken ser ut til å være at to av deltakerne ikke svarer på det programlederen spør om og i stedet tar opp det de ser som viktig.

66

Samtaleanalyse

5 Samtaleanalyse
Dette kapittelet består av analyser av fem samtalesekvenser fra de to programmene som utgjør mitt materiale. De fire første er kvalitative analyser med fokus på turskifte, posisjonering og ansikt, hvor jeg går gjennom sekvensene tur for tur for å se på struktur og hva deltakerne gjør i de konkurransepregede samtalene. Den siste analysen er en kvantitativ analyse av programlederens ytringer i de to debattene. Der vil jeg se på Stenstrøms måte å dirigere samtalene på gjennom å ta for meg alle ytringene hans og se hvordan han fordeler ordet.

5.1 Kampen om ordet
Noe som kan sies å prege TV-debatter er deltakernes konkurranse om å vinne taletid. Denne Holmgangdebatten er intet unntak, her er det kamp om ordet. Alle har noe de vil si, men ikke alle får sagt det, i alle fall ikke akkurat når de vil si det. Det som gjelder er å vinne ordet slik at man får snakke til Norge og sine meddebattanter, og det helst når ingen andre gjør det. Noe annet som er nesten like viktig som å få ordet er å beholde ordet til man har fått ytret det man ønsker. Dette kan vise seg å bli en prøve i både utholdenhet, stemmestyrke og tålmodighet, samtidig som det er et taktisk spill. Som vi skal se er det noen som lykkes bedre enn andre i denne kampen. I denne analysen av en sekvens fra EU-debatten vil fokuset ligge på hvordan primærdeltakere går fram for å få ordet, og hvordan de holder på ordet dersom de får det. Alle politikerne er aktive i sekvensen, det er høyt engasjement og samtlige prøver på et eller et annet tidspunkt å ta ordet. Stenstrøm er ikke særlig aktiv i denne delen av debatten. Deltakerne er ivrige og han griper sjelden inn for å fordele ordet eller avbryte for lange innlegg. I minuttene før sekvensen er Kristin Halvorsen og Thorbjørn Jagland hovedpersonene. Halvorsen har størsteparten av taletiden, og Jagland svarer på hennes utsagn. Diskusjonen går mellom disse to. Det er interessant at når Jagland og Halvorsen diskuterer, gjør begge det samme grepet, og det rett etter hverandre. Når de svarer på, eller rettere sagt motsir, den andres argumenter, starter de med å si seg enig før de vrir på det og bruker det som argument i egen sak. For eksempel starter Halvorsen sitt svar til Jaglands utspill med: ”Jo, men dette mener jeg er helt i kjernen av de avveiingene vi er nødt til å gjøre, det er helt riktig som Jagland sier…” Deretter bruker hun Jaglands argument som var for EU-medlemskap til å bli

67

Samtaleanalyse

en grunn for Norge å stå utenfor EU. Disse positive bemerkningene om hva forrige debattant har sagt kan framstå som demonstrasjoner av at en er interessert og følger med, og det kan gi en effekt som skaper en forbindelse og overgang fra forrige debattants argument til ens eget på (Krogstad 1999:211). Det kan også få motstanderen til å senke guarden – få henne til å slappe av før angrepet settes inn (ibid). På den andre siden, dersom angrepet etter den positive bemerkningen ikke er veldig hardt, kan en slik strategi være med på å skape god tone i debatten36, noe jeg synes er tilfelle her. Jeg nevner dette i innledningen til analysen fordi det er så gjennomgående for debatten. Stenstrøm avbryter Halvorsen og Jagland og gir ordet til Ronald Rindestu, som i sin tur kommer med et innlegg hvor han åpner med å si at han tror Kristin Halvorsen har helt rett, før han fortsetter med å si hva han er uenig med i Halvorsens tidligere uttalelse om miljø og nye EU-land. Og der starter vår sekvens I denne analysen vi jeg ta for meg Marit Arnstad og hennes kamp for å få ordet. Jeg vil også vise fram strategier som deltakerne bruker for å vise samhørighet, styrke ansikt og vinne ordet. Marit Arnstad, Kristin Halvorsen og Lars Sponheim er alle på ”Nei til EU-laget ” i denne debatten, og de er derfor plassert sammen i sofaen på scenen. Halvorsen og Arnstad spiller virkelig på samme lag hele debatten igjennom. De ser ut til å være enige i saken, de hvisker og småler flere ganger seg i mellom mens andre snakker, de utfyller noen ganger den andres utspill, og de går til angrep samtidig. Som vi skal se i analysen ” Avbrytelse og posisjonering”, forsvarer også Halvorsen Arnstad mot det hun gir uttrykk for å anse som dårlig debattkultur fra Jaglands side. I denne sekvensen skal vi se at Arnstad ikke får så mye hjelp av Halvorsen som hun fikk i episoden nevnt ovenfor. Hun må komme til ordet på egen hånd, denne gangen også i konkurranse med lagkamerat Halvorsen. Etter hvert får hun faktisk litt uventet hjelp fra motsatt lag til å få ytret sine meninger. Arnstad forsøker tidlig å avbryte Rindestu for å komme med tilbakemelding på hans spørsmål som kanskje noen ville oppfatte som retorisk. Samtidig som Rindestu starter på linje 1 gir
36

Men selv om angrepet ikke er brutalt, vil jeg si at den positive bemerkningen framdeles ivaretar sin funksjon

som brobygger mellom argument eller distraksjonsmoment før angrep.

68

Samtaleanalyse

Arnstad tegn til Stenstrøm at hun vil ha ordet. I linje 4 og 5 kommer Arnstad og Halvorsen med omtrent samme respons på Rindestus spørsmål.
1Rindestu: 2 3 Asså ´e ´ikkje ´dette en ´del ´av ´den felleskaps og demokrati´seringstenkninga at ´også ´disse (H) [Mann: mmm]skal ´inn i de miljøstandardan som (H)1[´ellers gjelder og]1

4Halvorsen:

1[jo- det men]1

5Arnstad:

1[men men jo]1

Han slipper ingen av dem til med det første, men begynner å gestikulere med en pekende finger (i slutten av linje 3) mot Halvorsen og Arnstad. Denne gestikuleringen virker understrekende på det han sier. Arnstad gir seg ikke med det, men fortsetter sitt forsøk på å avbryte i linje 8 og 9. I disse linjene forsøker hun tre ganger å avbryte Rindestu, som igjen bare fortsetter å snakke og peke i takt.
8Rindestu: 9 10 11 12 13 14 ´viktigste arbeidet [Arnstad: ka-] med ´oss i [Arnstad: ka-] ´Barentsregionen [Arnstad: jo] ´og ´Barents=tenkningen (H), ´det har ´vært å ´ta= ´fatt i ´det som ´henger og ´slenger i Nord´vest- ´Russland, [Halvorsen: mm] (H) og somder der det har vært en to´tal m- for´akt for ´mennesker og na´tur? [Sponheim:mm] (H) ´det må jo ´være en ´viktig ´del av 3[det +´arbeidet som+]3

Etter disse tre mislykkede forsøkene på avbrudd gir Arnstad opp å svare på Rindestus påstander om miljø og nye EU -land og forholder seg stille. Ikke før i linje 27 hører vi noe fra Arnstad igjen, denne gangen prøver hun å smette inn etter at Sponheim har hatt et innlegg. Dette kan ikke regnes som et forsøk på å avbryte Sponheim fordi både hans intonasjon (synkende, avsluttende) og innholdet i setningen hans gir inntrykk av at han har avsluttet sin tur. Arnstad ser også ut til å tolke det slik fordi hun tar ordet rett etter at Sponheim har avsluttet setningen og forsøker å komme med en innvending. Sponheim lar seg ikke affisere av dette, han tar rett og slett Arnstads siste ord ”men” og lar det bli starten på hans fortsettelse og avbryter henne med det.
20Sponheim: 5[ja jo nei]5 det jeg er ´enig i ´det,

69

Samtaleanalyse

21 22 23 24 25 26

det er ´dette som er det ´flotte med denne ´utvidelsen [Stenstrøm: mm ja], ´ikke bare ´sikrer du demokra´tiene men du @´leder@ de på en ´vei som er ´veldig bra? Og ´dette er ´bra for ´de ´ti ´landene og det er ´bra for Eu´ropa.

27Arnstad:

(0)´jo= men-

28Sponheim: (0)Men ´så +´henger det et sp´ørsmål som+ ´hva er det 29 30 31 32 33 for´nuftig for ´Norge å ´gjøre i denne ´sammenhengen, (H)´det er et ´spørsmål som vi iso´lert må vurd´ere (H)[Halvorsen: det er jo-], men ´jeg synes ´ikke det er noe problem som ´nei-mann å si at det er.. ´flott ´det som ´skjer?

Så langt kan man si at Arnstad er en ivrig deltaker i debatten. Hun sitter framoverlent i stolen og gir klart inntrykk av å ville ta del i denne debatten med at hun gir klare tegn til programlederen at hun vil ha ordet (linje 1). Hun prøver å avbryte andre debattanter dersom hun er uenig (linje 5, 8 og 9) og hun prøver å ta tur på sekundet etter at noen andre har avsluttet (linje 27). Det hun imidlertid ikke gjør er å lykkes. Så langt har ingen av Arnstads forsøk på å ta ordet ført til at hun har fått det. Ut fra hennes opptreden ser det ut til at hun posisjonerer seg som en som er verdt å høre på fordi hun har noe viktig og fornuftig å komme med, de andre burde lytte til hva hun har å si. De andre deltakerne ser ikke ut til å tildele Arnstad samme posisjon som hun har tildelt seg selv. Derfor lykkes hun ikke. De andre gir henne ikke rom til å snakke tross hennes gjentatte forsøk. Til nå i sekvensen har Arnstads taktikk, om man kan kalle det det, vært at hun er frampå men ikke høylytt eller veldig utholdende i sine forsøk på innspill. Videre i debatten skal vi se at hun endrer sin framgangsmåte litt, noe som resulterer i at hun får ordet for seg selv. Sponheim fortsetter sitt innlegg fra linje 28 til 38, der forsøker Arnstad igjen å komme til, men Halvorsen er kjappere og kommer inn akkurat etter at Sponheim er ferdig. Det ender med at de snakker samtidig. Arnstad gir seg med en gang. I linje 42 griper Stenstrøm inn og prøver å gi Arnstad ordet før Halvorsen, men han gir seg fort og lar Halvorsen fortsette.
37:Sponheim:ikke sant da ´trodde vi det ble ´riktig gale, 38 men ´ser vi den ´flotte ´utviklinga som har skjedd.

70

Samtaleanalyse

39Halvorsen:(0)Men det er jo 6[´ingenting som]6

40Arnstad:

6[Men svært]6

41Halvorsen:7[er ´bedre enn hvis=]7

42Stenstrøm:7[Ja ø-´Arnstad ´først]7 °ja okei°

43Halvorsen:hvis ´EU kan +´dra opp noen av disse+ 8[e= gamle 44 ´østblokklandene]8

45Rindestu: 46 ´ikkje]8 være ´med på ´det

8[Men skal ´Norgen

47Arnstad:

(0) +jo men-+

48Halvosen: (0)JO.. men og så.. kan jo Norge ´drive en mer ´progressiv.. 49 mil´jøpolitikk(H)-

Deretter, når Rindestu avbryter Halvorsen med et spørsmål, svarer Arnstad først, men blir avbrutt av Halvorsen som hever stemmevolumet og slik tar ordet (linje 48). I linje 50 til 53 skjer det noe interessant igjen:
50Stenstrøm:(0)´Utenfor?

51Arnstad:

(0) jo men 9[´hør nå ´her asså det ´har jo-]9

52Halvorsen: 53

9[Ja… for´di]9 ´da kan man 10[´spille på ´lag

med de ´landene ´innenfor]10

Etter at Stenstrøm stiller spørsmålet i linje 50 er det Arnstad som er først på banen. Men så begynner Halvorsen å prate samtidig med henne og da gir Arnstad seg igjen, som hun gjorde i linje 47-48. Fra linje 50 til 62 går det fort unna; Halvorsen, Rindestu, Solberg og Arnstad snakker samtidig før Arnstad vinner (linje 63), og får snakke alene for første gang i denne sekvensen.

71

Samtaleanalyse

58Rindestu: 59 60 61 synst eg]11

11[´Det synst eg- ´det

12[e noe av den ´merkeligste argumenta´sjonen som har ´kommet]12

62Solberg:

12[°Ne=i ne=i hvis° ((knirkestemme))]12

63Arnstad: 64 65 66

12[+Ja asså men ´no+ s- jo men ´no synst æ- ´no ´framstår det]12 ´no ´framstår det ´her som om ´EU e den ´eneste +´internasjonale ar´ena som det e ´mulig å be´veg seg på å ´sånn ´e det jo faktisk ´ikke.+

67Solberg:

(0)Nei men 13[´EU-]13

68Arnstad: 69 70 71

13[MANG]13 av pro´bleman ´e akkurat som Jagland sei glo´bal, og dem ´kreve et ´aktivt og +´internasjonalt samar´beid+ (H), men ´der vil itj ´EU verken [Jagland: (H)] vær til´strekkelig,

I linje 67 prøver Solberg å smette inn, men Arnstad bryter henne av ved å legge vekt og volum på første ordet (linje 68), taktikken lykkes og hun får snakke videre. I de siste to situasjonene hvor Arnstad har vunnet ordet har hun vært både mer utholdende (linje 63-64) og snakket høyere enn hun har gjorde tidligere i sekvensen når hun ikke kom til. Nedenfor skal vi igjen se at Arnstad avverger et avbruddsforsøk fra Erna Solberg ved å ikke gi seg, men ved å snakke videre og ikke la Solberg komme til ordet. I de tidligere tilfellene hvor Arnstad har vært i samtidig tale i denne sekvensen har hun gitt seg hver gang, men ikke i de siste to (linje 63 og 68). I de tidligere tilfellene har hun, med unntak av Rindestu, gått opp i mot Halvorsen og Sponheim om ordet. Men når hun vinner ordet i linje 63 og 68 er det Solberg hun har konkurrert med. Det vil ikke ta seg bra ut for seere og potensielle velgere dersom Halvorsen og Arnstad, som skal være på samme lag i denne debatten, framsto som veldig uenige om hvem som skulle snakke. Det vil svekke både deres troverdighet som politikere og deres sak i debatten dersom de framstår som uforlikte – det vil svekke nei-til-EU-lagets kollektive ansikt å framstå som uenige innad. Man kan altså kalle det godt ansiktsarbeid at Arnstad ikke kjemper for lenge eller hardt om ordet med

72

Samtaleanalyse

lagkameratene37. Erna Solberg derimot, er ikke på Arnstads side, så en avbrytelse eller lang kamp om ordet med henne vil ikke true Arnstads eller hennes lags ansikt. Arnstad og Solberg står i ulik posisjon til hverandre enn Arnstad gjør til de to på sitt lag. Solberg og Arnstad skal jo være uenige i saken, og da svekker det ikke Arnstads ansikt å avbryte henne. I linje 72 og 73 starter Arnstad og Solberg å snakke samtidig, heller ikke her gir Arnstad seg og hun får fortsette igjen.

72

14[´eller ´eller ´eller ´eller det]14

73Solberg:

14[(H) men ´EU ´e et ´tungt e-]14

74Arnstad: 75 76 77 78 79 80

´eneste du kan for´hold dæ tel, ´vi må ´sjølsagt for´hold ´da oss t den glo´bale ar´enaen (H), og i ´nån ´sammenhenga (H) så trur æ ´faktisk ´Norge kan vær en ´drivkraften ´sterker ´drivkraft ´uttafor ´EU? (H) å æ ´syns at mil´jømøtet´toppmøtet i Jo´hannesburg e fortsatt et ´eksempel på det.

Her i linje 80 avsluter Arnstad én sak, og Solberg ser sitt snitt til å komme inn med en kommentar i linje 82. Hun får startet, men så bruker Arnstad samme teknikk som i linje 68; hun legger trykk og litt ekstra volum på sitt første ord og etter kort tid gir Solberg seg.
81Mann: (0) Det ´er det-

82Solberg: 83

(0) ´Bortsett fra 15[at ´da ´var altså ´EU den ´viktigste ´felles ´felles akt´øren]15

84Arnstad: 85 86 87 ´arrester-

15[(H) Så ´syns æ at æ har ´lyst tel å

æ vil ´arrester ´Jagland litt på en ´ting ´før du ´får]15 16[´ordet Erna]16

37

Ronald Rindestu og Marit Arnstad er på motstående lag i EU-debatten, men de er representanter for samme

parti, Sp. Noe som gjør at de bør være forsiktige når de går ut mot hverandre i debatten for å ikke svekke Sps ansikt med å vise fram intern splittelse og uenighet.

73

Samtaleanalyse

88Stenstrøm:16[men- men ´hør ja-]16

89Jagland:

(0) ´La hun 17[´komme ´til]17

Videre i sekvensen prøver Stenstrøm å gi noen ordet i linje 88, det er vanskelig å si hvem, men det kan virke som det er Arnstad. I linje 89, ser Jagland ut til å gjøre noe som ikke skjer alt for ofte i slike debatter; han ber Stenstrøm og Solberg om å la Arnstad få snakke i fred. Når Jagland så eksplisitt bidrar til å la en motstander få ordet på denne måten er det et bidrag til hans ansikt som en offentlig person og politiker, og da på to måter. Den første går på at når han ber programlederen om å la Arnstad snakke, kan han framstå som en fair/redelig politiker som bidrar til at alle skal komme til ordet i debatten; noe som er med på å bygge opp under hans ansikt. Den andre måten dette kan sies å være et bidrag til Jaglands selvrepresentasjon på, er at gjennom å la Arnstad få snakke og ”arrestere” ham selv, får han en slags moralsk rett til å få ordet etterpå; han må jo få forsvare sitt syn. Det vil si at ved å bidra til å gi Arnstad ordet reserverer han taletid for seg og sin sak etter hennes utspill.
110Jagland: på ´hele nittitallet (H) så ´ble disse nasjo18[´nale valutaene 111 speku´lert i hjel av de]18

1122Kvinner: 113 mm((hvisker svært lavt))]18

18[XX XX XXX

114Jagland: ´internasjonale va´lutaspekulantene.. ´nå er de ´trygge

I linje 112 er det to kvinner som hvisker lavt samtidig som Jagland snakker. De tar ikke over Jaglands tur, men snakker bare lavt til hverandre samtidig med ham. Dette er aller mest sannsynlig Halvorsen og Arnstad38. De lager et samtalerom i samtalerommet; om det felles samtalerommet er samtalen i Holmgangstudio, lager de to et eget lite samtalerom i sofaen på scenen. Alle har vi vel deltatt i en gruppesamtale hvor to stykker har begynt å hviske til hverandre, og vi vet at det kan få oss til å føle oss irritert, nysgjerrig eller ekskludert. Og for de som lager samtalerommet i samtalerommet kan det virke styrkende for deres forhold til hverandre; de har noe som ingen andre får ta del i. Dette er i tråd med å være på samme lag, de lager noe felles for bare de to ved at de hvisker, noe som kan styrke samhørigheten deres.

38

Det er rimelig å anta ettersom de er de eneste av deltakerne som er kvinner som sitter ved siden av hverandre.

74

Samtaleanalyse

Det kan også gi seerne et inntrykk av at de virkelig er på samme lag, de liker hverandre; noe som kan være med på å styrke Nei-til-EU-lagets ansikt utad. Denne samhørigheten viser seg også i linje 135 – 137:
135Halvorsen:(0)Når ´land som ´Tyskland-

136Arnstad: (0)+ikke får ´lov+

137Halvorsen:og ´Frankrike ´ikke får ´lov te å be´kjempe ´arbeidsløsheten.. 138 139 (H) så ´sterkt som ´de ´ønsker (H) for´di det er ´høykonjunktur i I´talia og Sp´ania (H),

Her kommer Arnstad med et utfyllende innspill i Halvorsens innlegg. Det er klart at de er enige om saken og at de så at nå måtte dette argumentet komme. Arnstad fyller ut eller hjelper Halvorsen ved å stikke inn en fortsettelse på det Halvorsen har startet på. Arnstads innspill gjør ikke at hun tar turen fra Halvorsen. Hun virker bare ivrig og det framstår som hun hjelper Halvorsen som nøler litt. Halvorsen fortsetter i linje 137 med å nevne et land til, før hun bruker Arnstads ord i fortsettelsen. Fenomenet med at to eller flere samarbeider om å få fram en ytring eller et budskap, er særlig godt beskrevet hos Coates (1996). Denne stafett-talen gir inntrykk av enighet og enhet, noe som altså har vært gjennomgående for Halvorsen og Arnstad i denne debatten. I denne analysen har vi sett eksempler på hvordan deltakerne bruker strategier som trykk på ord, stemmestyrke og utholdenhet for å vinne ordet ved samtidig tale. Vi har også sett hvordan en deltaker lettere gir fra seg ordet ved samtidig tale, dersom den hun snakker samtidig med er på samme lag. Og at når samme deltaker kom opp i mot en fra motstanderlaget, benyttet hun seg av strategier for å vinne ordet, noe som resulterte i at hun fikk det hver gang. Et annet interessant funn i denne analysen er hvordan Halvorsen og Arnstad framviser enighet og samhørighet gjennom å ikke kjempe om ordet med hverandre for lenge, lage samtalerom i samtalerommet og gjennom å utfylle hverandre (stafett-tale). I analysen så vi også et eksempel på at å gi bort ordet kan styrke ansikt og skaffe taletid.

75

Samtaleanalyse

5.2 Avbrytelse og posisjonering
I denne analysen vil jeg fokusere på hvordan en deltaker posisjonerer seg selv og andre meddebattanter når hun avbryter en på motstanderlaget. Vi får se hvordan ansikt trues, skades og opprettholdes, og også hvordan deltakere kan true noens ansikt og selv dempe skadeomfanget. Som jeg nevnte i kapittel 4.4 Ansikt, kan det noen ganger være et mål i TV-debattsamtaler å skade motstanderes ansikt, men at det er en hårfin balansegang mellom å skade litt for å hevde seg selv, og å skade for mye og slik forårsake skade på eget ansikt. I sekvensen for denne analysen avbryter Kristin Halvorsen Thorbjørn Jagland som er midt i et angrep på Marit Arnstad. Før avbrytelsen har Jagland hatt et lengre innlegg i debatten. Han starter med å ta i mot turen som Stenstrøm gir ham i linje 30, og svarer kort på spørsmålet om hvorvidt Norge er et annerledesland eller ikke. Når det er gjort tar han et eget initiativ til emnebytte i linje 37. Der han vil gå tilbake til lå snakke om skepsis til EU, som Halvorsen har nevnt tidligere i debatten. Deretter, i linje 56, går Jagland til direkte angrep på Arnstad og hennes tidligere uttalelser om Solberg. Han forsvarer Solberg og anklager Arnstad for å være arrogant og lite oppdatert på sakens fakta. Her følger avbrytelsen:
71Jagland 72 73Arnstad: Det er ´mer makt igjen til´bake til nasjo´nalforsamlingene, 7[det er en-]7 (H)

74Halvorsen: 7[´Kunne vi]7 ikke 8[prøve å]8

75Arnstad:

8[°nei nei°]8

76Halvorsen: ´gjennomføre en debatt Jagland [Jagland: jo men-], 77 78 uten å ´kalle hverandre for arr 9[o´gante og så ´videre ´sånn for jeg ´trur]9

79Jagland:

9[jo, jo men, jomen jeg s-]9

80Halvorsen: veldig mange ´seere [Jagland: jo-] veldig har ´lyst til å (H) 81 å være med ´litt i vurd´eringene[Jagland: jamen-](H)

76

Samtaleanalyse

82 83

de ´ser at dette ´er ikke svart hvitt, de har ´lyst til lå ´være med (H) å finne ut av..

Først vil jeg se på Halvorsen og Arnstad i et posisjoneringsperspektiv. Hva gjør Halvorsen i relasjon til Arnstad når hun avbryter Jaglands angrep på henne? Deretter vil jeg se på hva Halvorsen gjør i relasjon til Jagland med den samme avbrytelsen. Jeg vil fokusere på posisjonering og ansikt. Til slutt vil jeg kort se Halvorsens utspill i forhold til tertiærdeltakerne.

Arnstad Halvorsen og Arnstad er altså satt på samme ”lag” i denne debatten; ”Nei til EU- laget”. Men selv om de begge er i mot norsk EU-medlemskap har de ikke nødvendigvis de samme begrunnelsene og argumentene for sitt ståsted; de representerer to forskjellige parti, henholdsvis SV og Sp, som kanskje har ulike grunner til sine ”nei”. I debatten, som består av to motstående lag, er de lagkamerater og de framstår som enige i EU-saken. De støtter hverandre og bygger hverandre opp, og de ser ut til å være i godt humør og en god tone seg i mellom. Når Halvorsen i linje 74 avbryter Jagland tar hun parti med Arnstad. Her tar hun ikke Arnstads parti i saken men hun forsvarer Arnstad mot det hun gir uttrykk for å anse som dårlig debattkultur fra Jaglands side. Slik dreier ikke denne avbrytelsen seg om innholdet i saken, men om måten det debatteres på. På den ene siden kan Halvorsens avbrudd av Jagland framstå som om velmenende hjelp til Arnstad. Halvorsen viser at hun er på Arnstads lag og at hun mener Arnstad blir urettferdig behandlet av Jagland. På den andre siden kan Halvorsens avbrudd framstå som en fornærmelse mot Arnstad, ved at hun Halvorsen går ut og forsvarer hjelpeløse og ikke så drevne Arnstad som ikke kan snakke for seg selv. Man kan altså se det som at Halvorsen 1) enten står opp for Arnstad som hun er på samme lag som, eller at Halvorsen 2) forsvarer Arnstad som ikke kan forsvare seg selv. Det kan kanskje virke som om det ikke er store forskjellen på de to, men om man skal koble inn ansiktsbegrepet og posisjoneringsarbeidet merkes forskjellen bedre. Om man ser det slik at Halvorsen står opp for en lagkamerat (1), kan det ses som et forsvar av laget sitt felles ansikt, og som en posisjonering av ”Nei-til-EU-laget” som fine og redelige debattanter, som vet hva seerne og velgerne trenger å vite, og ønsker å gi dem det slik at de kan ta standpunkt i saken. Om man derimot ser det som om Halvorsen forsvarer en lagkamerat som ikke kan forsvare seg selv, vil

77

Samtaleanalyse

avbrytelsen og det som følger være en ansiktsforsvaring først og fremst på Arnstads vegne, og sekundært som et usagn for å forsvare lagets felles ansikt og posisjonere det slik jeg nevner ovenfor.

Jagland Halvorsen og Jagland er ikke på samme lag i EU-debatten. Jagland er for mens er Halvorsen mot norsk EU-medlemskap. De sitter vendt mot hverandre i studio og henvender seg ofte direkte til hverandre i debatten. Tonen er god og de diskuterer som flinke og saklige politikere uten å ty til ufinheter. Halvorsens avbrytelse av Jagland i linje 74 er en handling som kan si flere ting. Hun antyder at han ikke er flink i debattsjangeren siden han ikke klarer å avstå fra å karakterisere meddebattantene sine i negative ordelag. Når Halvorsen tar til ordet midt i Jaglands tur slik som hun gjør, viser hun fram en oppgitthet over hans debattstil. Hun gir også uttrykk for at han har gått for langt og at hun avbryter fordi hun ikke kan la det fortsette. Det kan virke som om dette er noe hun har påpekt tidligere og at dette er noe han må legge av seg. Halvorsen anklager ham for å ikke være flink til å debattere med et publikum og seere tilstede, noe vi ser ved at hun straks etterpå sier hva hun tror seerne vil ha. Når hun gjør det gir hun samtidig uttrykk for at Jagland ikke vet hva seerne vil ha eller trenger, og også at han undervurderer dem ved å framstille saken for unyansert. Halvorsen gjør Jagland til den slemme og ufine debattanten ved å peke på hans mangel på debattkultur. Hun hever seg over hans nivå både i det hun sier og i hvordan hun sier det. Hun angriper ikke Jagland når hun avbryter ham. Hun sier ikke ”du må da kunne gjennomføre en debatt, Jagland, uten å kalle de andre for arrogante og så videre”. Hun kommer heller med en oppfordring til felles handling:
74Halvorsen: 7[´Kunne vi]7 ikke 8[prøve å]8

75Arnstad:

8[°nei nei°]8

76Halvorsen: ´gjennomføre en debatt Jagland [Jagland: jo men-], 77 78 uten å ´kalle hverandre for arr 9[o´gante og så ´videre ´sånn for jeg ´trur]9

78

Samtaleanalyse

Her ser vi at Halvorsen ikke er bastant og anklagende men bestemt foreslående i en mild tone. Hun velger også å bruke ordet ”vi” når hun foreslår endringene. Hun kunne som sagt angrepet Jagland direkte og sagt ”du”. Ved å bruke ”vi” oppfordrer hun altså til en felles handling; å endre debattkulturen til det bedre. Bruken av dette pronomenet kan også markere talerens posisjon som representant, eller for å aktualisere en profesjonell identitet foran en personlig (Nylund 2000:1999). En slik effekt passer godt sammen med det jeg tidligere har nevnt om at Kristin Halvorsen framstår som en politiker som tar i bruk den performative handlingsstrategien ikke-ikke-meg, hvor politikeren ikke framstår som en privatperson, men heller ikke som en som spiller politikerrollen (jfr. kapittel 4.5 om performative handlingsstrategier). ”Vi” kan også ha funksjon som en ”demper”. Det vil si at en i utgangspunktet ansiktstruende ytring blir mindre ansiktstruende med valg av ord og tone osv. Det mener jeg at Halvorsens utsagn i etterkant av avbrytelsen er et eksempel på. Halvorsens (for Jagland) ansiktstruende avbrytelse, blir ikke så ansiktstruende likevel siden hun ikke angriper Jagland direkte men oppfordrer til felles handling. Avbrytelsen i seg selv er altså ansiktstruende, og den har allerede hendt. Men måten Halvorsen går fram på rett etter avbrytelsen gjør at den ikke blir så ansiktstruende som den kunne vært om hun hadde brautet fram og anklaget Jagland direkte tilbake. Det er også et poeng at ved å dempe etter avbrytelsen skåner hun ikke bare Jaglands ansikt, hun ivaretar også sitt eget. Det vil være skadelig å framstå som en frekk og brautende debattant, det harmonerer ikke med ”den gode, saklige politikeren” som hun setter opp som ideal. Halvorsen hever seg over Jaglands nivå og gir ikke tilbake med samme mynt. I stedet setter hun Jagland ut av spill ved å bruke en mild tone og ved å uttrykke sin misnøye i snille ordelag. Måten hun sier ham i mot på gjør at det blir svært vanskelig for Jagland å slå tilbake uten å framstå som en kranglete debattant. Halvorsens måte å avbryte Jagland på kan også oppfattes som nedlatende ovenfor ham. Det kan minne om en oppdragende forelders snakk til en tenåring som egentlig vet at det han gjør ikke er bra, men trenger å minnes på at ”slik vil vi vel ikke ha det”. I så tilfelle vil det være svært ansiktstruende for Jagland. Å ikke bli behandlet som likeverdig, men som en som kan settes på plass er ikke positivt for ansiktet hans. I forhold til seeren kan Halvorsens avbrudd få den effekt at seeren blir satt i en reflektert posisjon. Avbrytelsen av Jagland kan gi inntrykk om et ønske om å lage en god debatt som skal gi seeren bedre innblikk i saken. Hun maler et bilde av en tenkende, oppvakt og
79

Samtaleanalyse

kompetent seer som kan se flere farger enn to. Hun bygger seeren opp og sier at de godt kan ta standpunkt i saken og vurdere for og i mot selv uten at politikerne forenkler. Det er altså mye posisjoneringsarbeid som foregår i denne samtalen (som i alle andre). Jeg har kun fokusert på posisjoneringene som Halvorsen har gjort. Hun posisjonerer Jagland som en som hun kan avbryte, en som ikke ser hva som er vesentlig å fokusere på for seernes del og en som driver ufin debatt. Halvorsen tildeler Arnstad posisjon som en som trenger forsvar. Seeren posisjonerer hun som kunnskapssøkende og aktiv. Når det kommer til seg selv, posisjonerer hun seg som en som kan avbryte og irettesette Jagland, som en forsvarer for en forsvarsløs, som en politiker som ønsker saklig debatt og ikke drittkasting, og som en som er på lag med folket. Denne analysen viser eksempler på hvordan en deltaker gjennom snakk posisjonerer seg selv og andre, og hvordan ansikt (kollektivt og eget) kan bevares og trues. Den viser også eksempler på hvordan skade på en annen deltakers ansikt ved en ansiktstrussel, kan dempes gjennom valg av ord og tone.

5.3 Posisjonering og angrep
I denne analysesekvensen er det Karita Bekkemellem Orheim og Hans Olav Syversen som er hovedpersonene. Jeg vil analysere sekvensen med fokus på hvordan deltakerne posisjonerer seg selv i forhold til selve debatten og de andre aktørene i den. I analysen vil det også komme eksempel på hvordan et angrep på en motdebattant kan se ut. Forut for denne sekvensen har Syversen presisert at han deltar debatten i kraft av at han er KrF-politiker, og ikke fordi han er medlem av et trossamfunn. Han har også presisert at han anser dette for å være en sak som handler om religion og ikke om politikk, og derfor har ikke KrF som politisk parti noe syn i denne saken. For disse uttalelsene får han gjennomgå fra begge lagene i debatten. Både Stenstrøm, de kristne og de som sitter som motstanderlaget kritiserer Syversen og Krf for at de ikke tar standpunkt. Syversen tar selv initiativ til å skifte tema eller fokus, og der starter vår sekvens.
1Syversen: 2 Men ´så vil jeg ´si et spørsmål som= ikke er nevnt her, (H) og +´det er at jeg synes det er veldig greit å ´høre denne

80

Samtaleanalyse

3

de´batten+ som.. er teo´logisk og ´ikke po´litisk..

Syversen sørger som sagt for et temaskifte her i linje 1. Først understreker han sitt tidligere poeng ved å presisere at denne debatten er teologisk og ikke politisk. Slik rettferdiggjør han igjen at KrF – som er et politisk parti – ikke behøver å uttale seg i saken. Effekten blir at ved å frita seg selv og sitt parti fra å ta ett offisielt standpunkt i saken, distanserer han seg også fra selve debatten. I linje 2, for eksempel, sier han at han ”hører” debatten. Han setter seg selv på utsiden av denne delen av debatten. Han framstiller saken på en måte som gjør at han og hans parti kommer i en posisjon hvor de ikke behøver å uttale seg. Han posisjonerer ikke seg selv som deltakende i den, han er bare en tilskuer som hører det som blir sagt. Deretter gjør han et temaskifte:
5 6 7 8 9 10 11 12 (H) Men ´det jeg ikke synes er ´greit.. ´er jo at po´litiske represen´tanter som Ka´rita ´Bekkemellem´ Or´heim… ÷hun ´er så÷ ´eitrende sinna på e t ´syn, at ´hun har tenkt til å diskrimi´nere ´det synet ved å.. ÷´hindre en= rett´messig e= støtte ´fra ´staten÷. +Og det ække en ´støtte+ (H) som ´noen ´får fra ´staten, men som ´alle har be1[´talt]1

Her kommer Syversen med et utspill mot Karita Bekkemellem Orheim og hennes utsagn i saken. Til forskjell fra hvordan Syversen har posisjonert seg og saken fram til linje 5, hvor han var fritatt fra å uttale seg, setter han seg nå i en posisjon hvor han har rett til å ha en mening i saken. Han starter i linje 6 med å påpeke at Orheim er en politisk representant, og insinuerer slik at hun ikke har noe med denne teologiske saken å gjøre (i følge KrFs skille mellom politikk og teologi). Syversen ordlegger seg ganske dempet i linje 6 ved at han snakker om politiske representanter i flertall og tar Orheim bare som eksempel. Dette endrer seg imidlertid fort, og i linje 8 går han direkte på Orheim. Han er ikke lenger så prinsipiell som det var tendenser til tidlig i linje 6. Syversen legger stemmen lenger ned og begynner å fortelle oss om Orheims sinnsstemning og diskriminerende planer. Syversen er ikke lenger formell og høflig, men går over til å bruke ord som ”eitrende sinna”, noe som ikke er særlig vanlig sjargong i slike debatter. Det er i det hele tatt ikke vanlig å beskrive en annen deltakers følelser i denne sjangeren.

81

Samtaleanalyse

Jeg vil kalle det Syversen gjør i linje 1-12 for et angrep. Grunnene til at dette framstår som et angrep kan oppsummeres med å vise til tre dimensjoner ved det Syversen gjør; direkte henvendelse, pauser og trykk og anklager. Med en gang Syversen starter sitt angrep på Orheim begynner han å gestikulere med en pekende hånd mot henne, han ser på henne når han snakker. Han bruker hele Orheims navn og legger trykk på siste navnet før han tar en liten pause. Dette å ta småpauser, bruke mye trykk og forsterke med taktfast gestikulering, blir en måte å understreke det en sier på. Samtidig som det er en måte å bygge opp til et poeng på. Han gir inntrykk av at han skal si noe viktig, noe som er verdt å merke seg. I oppbyggingen til poenget, og som en del av angrepet, anklager Syversen Orheim for å ha diskriminering av grupper som har visse synspunkter som intensjon. Slik kan det Syversen gjør ses som et angrep på Orheim. I angrepet snakker Syversen til Orheim i den forstand at han henvender seg til henne med blikk og kropp, men ikke med ordene han velger å bruke. Syversen snakker om Orheim og hennes planer. Han snakker om henne i tredjeperson. Hadde man bare hørt lyden av denne sekvensen av debatten, og ikke visst hvem som var tilstede i rommet, kunne man trodd at han snakket om en person som ikke var tilstede. Å ikke henvende seg til den man snakker til i andreperson, som jo er vanlig, men i tredjeperson, kan i forhold til ansiktstrussel ha en dempende effekt. Det kan virke mindre truende dersom et angrep ikke er rettet direkte mot den som angripes. Dersom Syveren, i stedet for å bruke hele Orheims navn og ”hun” hadde sagt ”du”, ville angrepet blitt mer direkte og kanskje mer ansiktstruende for Orheim. Dette ville i sin tur truet Syversens eget ansikt, fordi å gå for hardt ut og anklage enkeltdeltakere ikke er i tråd med å være en riktig og god politiker. Noe annet som blir veldig tydelig når Syversen snakker til Orheim i tredjeperson, er at dette er en samtale som har tilskuere. Det er mange flere enn de som direkte deltar i den faktiske samtalen som har tilgang til å høre og se den. Disse henvender primærdeltakerne seg til direkte eller indirekte. Her kommer adressivitetsbegrepet inn i bildet; ytringen er alltid adressert til noen og den er komponert med hensyn til adressatene. Det er ikke sikkert at Orheim er Syversens primære adressat, men at det kan være sekundær- og tertiærdeltakerne som er det, og at ytringen er komponert for å tekkes disse. Det er selvsagt umulig for noen å si hvem Syversen hadde i tankene når han formulerte seg slik han gjorde, men det er et svært interessant trekk med denne samtalesjangeren at det er så mange mulige adressater og så mange mulige måter å henvende seg til dem på.
82

Samtaleanalyse

Et annet aspekt ved Syversens angrep er at han retter det mot Orheim, ikke mot Arbeiderpartiet som hun er en representant for. Dette kommer klart fram i linje 6-9.
6 7 8 9 ´er jo at po´litiske represen´tanter som Ka´rita ´Bekkemellem´ Or´heim… ÷hun ´er så÷ ´eitrende sinna på e t ´syn, at ´hun har tenkt til å diskrimi´nere ´det synet ved å..

På Syversen høres det ut som at Orheim er så sinna at hun på egen hånd har tenkt å gå ut og diskriminere grupper i samfunnet som hun ikke er enige med. Her skiller Syversen Orheim ut fra Arbeiderparitet. Han snakker som om hun har en egen agenda og ikke som om hun framfører Arbeiderpartiets politikk. Slik posisjonerer Syversen Orheim som en enkeltaktør og ikke som en representant for Arbeiderpartiet. Med denne utskillingen setter han Orheim på tiltalebenken alene uten partiet hennes i ryggen. Og som alle vet er det enklere å angripe noen som står alene enn en hel gruppe. Syversen snakker også om Orheims følelser i linje 8. De ordene han velger å bruke når han gjør det er som sagt ikke de vanligste å benytte seg av i politiske TV-debatter. Han beskriver Orheim som ”eitrende sinna”, en karakteristikk som kan virke nedverdigende for Orheim ettersom det er en beskrivelse som ikke passer til den gode, beherskede og saklige politikeren, som langt på vei er et ideal i Norge i dag. Seriøse politikere blir ikke eitrende sinna, og sinna er det vel bare små barn som blir. Syversen gir oss et bilde av Orheim som en politiker som lar følelsene gå av med henne, og som blir så ivrig at hun tar saken i egne hender og lager en egen agenda utenfor partiets. Det bildet av Orheim som Syversen maler for oss, er av en politiker som ikke innehar de kvalitetene eller handlemåtene vi ser etter i en riktig politiker. En riktig politiker lar for eksempel ikke følelsene ta overhånd, og handler ikke forhastet og irrasjonelt, noe Syversen mer enn antyder at Orheim gjør. Syversen framstiller Orheim i tråd med Grans handlingsstrategi meg, som blir omtalt i kapittel 4.5.. Meg er i følge Gran en politiker som opptrer som privatperson i offentligheten med alle sine følelser og reaksjoner. Som nevnt ser den ideale politikeren i Norge i dag ut til å ligge mellom den personlige meg og den profesjonelle og upersonlige ikke-meg, og nærmere opp til varianten som framstår som en profesjonell politiker som kan være personlig av og til.

83

Samtaleanalyse

Videre skal vi se at Syversens angrep foreløpig faller til jorda. For mens han snakker i linje 112 får vi deler av tiden se Orheim i bildet, hun sitter rolig og uanfektet og lytter til hva Syversen påstår om henne. Orheim fortrekker ikke en mine, i hvert fall ikke som TV-seere får se. Syversens angrep framkaller ikke noen umiddelbar reaksjon hos Orheim. Det som faktisk skjer er at han i linje 12 blir avbrutt av Stenstrøm.
13Stenstrøm: 14 15 16 17 18 1[Men mener du]1 at ´dere.. som

[Syvertsen:ja] ´slår i ´bordet med= ´kristendommen i ´alle sammenhengerdet er jo ´Kristelig Folkeparti faktisk ikke er i stand til å ´uttale dere om religi´øse spørsmål?

Her ser vi at Stenstrøm avbryter Syversen i hans angrep på Orheim, og dreier fokus tilbake til problematikken med KrFs vegring mot å ta standpunkt i religiøse spørsmål. Dette har vært tema tidligere i debatten, og nå vrir Stenstrøm debatten tilbake dit. Han avbryter Syversen og hindrer ham fra å dreie fokus mot Orheim og Arbeiderpartiet, ved å stille et spørsmål som setter hele KrF og deres politiske fundament i tvil. I spørsmålet ligger en anklage om at KrF er selvmotsigende som har et kristent grunnsyn og utgangspunkt, men som nekter å uttale seg i religiøse spørsmål. Man kunne tro at Stenstrøm ikke ville avbryte Syversen i hans angrep på Orheim. Et slikt angrep er jo både spenstig og med på å heve temperaturen i debatten, noe som passer Holmgangformatet godt. Men Stenstrøm avbryter altså og skifter fokus ved å komme med et spørsmål til Syversen. Med dette viser programlederen at han har et tema som han ikke vil la ligge, nemlig at KrF ikke vil uttale seg om religiøse spørsmål. Ved å gjøre dette avbruddet viser altså Stenstrøm at det er det han vil ha svar på, og at Syversens angrep på Orheim ikke er interessant nok for debatten akkurat nå. Spørsmålet Stenstrøm kommer med i linje 13-18 er et vi har hørt tidligere i diskusjoner hvor KrFs samrøre av politikk og religion har vært tema. I så måte kan man kalle spørsmålet en klassiker når det kommer til slike saker – dette har KrF blitt spurt om før. Som i hverdagssamtalen er Syversen også her forpliktet til å svare på spørsmålet som blir stilt ham, men her blir han stilt til veggs av en kjent programleder som stiller spørsmålet direkte til ham, ansikt til ansikt, direkte på riksdekkende TV. Han blir stilt et spørsmål som både statsministeren, Kjell Magne Bondevik, og partilederen, Dagfinn Høybråten, i KrF har unngått å svare på i media. Alt dette er med på å gjøre det svært

84

Samtaleanalyse

vanskelig for Syversen å unngå å svare på spørsmålet. Han løser problemet, og unngår å svare med å komme med en anklage:
19Syversen:…Ja men nå ´må e- asså ´du går også i den 2[gr´øfta]2 nå

20Stenstrøm: 21

2[ja men]2 jeg ´spør

fordi det ´virker jo veldig 3[rart da]3

22Syversen:

3[ja men vi]3 ´er-

I linje 19, når han sier at Stenstrøm også går i grøfta når han stiller spørsmålet, er det mulig å anta at han viser til skyttergrava, som enkelte tidligere i debatten har blitt anklaget for å gå ned i i stedet for å debattere tema. Uansett framstår Syversen ikke som villig til å svare direkte på Stenstrøms spørsmål. Syversen posisjonerer spørsmålet som irrelevant, og antyder slik at han har feil fokus. Stenstrøm lar ikke Syversen fortsette, og begynner å snakke samtidig med ham i linje 20. Her rettferdiggjør han spørsmålet med å uttrykke at han spør fordi det er noe han ikke forstår, at det faktisk er et reelt spørsmål på noe han ikke vet svaret på. Det er ikke ofte Stenstrøm stiller slike informasjonssøkende spørsmål; altså spørsmål han stiller for å få ny informasjon eller for å forstå noe39. Han har oversikt over det aller meste, og er klar over hvilke synspunkter deltakerne har og hvilke argumenter de kan komme til å bruke. De aller fleste spørsmålene som programlederen stiller er retoriske, og de stilles for å få debatten framover. I dette tilfellet påpeker Stenstrøm at han spør fordi det er noe han ikke får til å henge sammen (linje 20-21), så det framstår som et informasjonssøkende spørsmål. Men sjangeren tatt i betrakting kan det selvsagt være en strategi for å få Syversen til å svare. Syversen begynner å snakke før Stenstrøm er ferdig (linje 22) og i linje 22-28 prøver han igjen å sette premissene for sine uttalelser, han prøver å få forståelse for at han er der som KrF-politiker og derfor uttaler seg på grunnlag av det.

23

asså det er jo ikke noe problem å si ´jeg representerer et

39

Programlederen stiller selvsagt informasjonssøkende spørsmål, men da for at sekundær- og tertiærdeltakerne

skal få informasjon de trenger for å følge med i debatten, ikke for at han selv trenger det.

85

Samtaleanalyse

24 25 26 27 28

politisk par´ti, hadde jeg vært her som representant for mi´sjonsforbundet eller et annet samfunn eller den norske kirke så f- så hadde jeg 4[stilt som ´det jeg.. st´iller her som representant for ´Krf og det]4

29Orheim: 30

4[Nei pro´gramleder dette her e en politisk ´unnfallenhet av det vi høre ´no fra]4

31Syversen: 5[´må vi få x det ´det syns jeg kan xx]5

32Orheim:

5[´Kristelig folkeparti si side]5

33Stenstrøm:5[Nei men vent da åk´ei… +hva hva sier du der+?]5

34Orheim: 35

(0) Nei ´dette her e en politisk ´unfallenhet for Kristelig Folkeparti har et politisk ´ansvar for å ´følge opp blant ´anna

Syversen får ikke snakke lenge, i linje 27 bryter Orheim inn. Her gjør Orheim noe som ikke er veldig vanlig i debattene jeg har sett på; hun avbryter med å henvende seg direkte til programlederen for å påpeke at en motdebattant utelater fakta i saken. I linje 31-33 skjer det i hovedsak tre ting; Syversen prøver å snakke videre på tross av Orheims avbrudd, Orheim fortsetter å snakke selv om Syversen ikke gir seg, og Stenstrøm griper inn og gir Orheim ordet. Hun griper det uten å nøle, og legger trykk på det første ordet som er ”nei”, og slik får hun helt fra starten markert at hun er fullstendig uenig med Syversen. Det er interessant at Orheim her gjør det samme grepet som Syversen gjorde i linje 6-12; hun henvender seg til ham med kropp og blikk, men ikke med tiltaleform.
34Orheim: 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 (0) Nei ´dette her e en politisk ´unnfallenhet for Kristelig Folkeparti har et politisk ´ansvar for å ´følge opp blant ´anna (H) ei stortingsmelding ´om homofili [Syversen:ja og det ´gjør vi] ´som Arbeiderpartiet la fram. (H) Vi veit ´au at n har et ´ansvar for å ´følg opp med gode støttetak(H) st- gode støttetiltak overfor homo´file som ´slit i hverdagen. (H) Detta e et po´litisk spørsmål (H) og ´hvis at Kristelig Folkeparti prøve (H)no å ´frata seg ´sjøl det po´litiske ´ansvaret [Syversen: °nei°] ved å ´ikkje ´ta en.. ´klar..

86

Samtaleanalyse

45

de´batt på dessa ´spørsmålan å bynne å ta 6[´standpunkt så]6

Orheim nevner ikke Syversen. Hun snakker om Kristelig Folkeparti og dets ansvar, noe som helt klart er myntet på Syversen, men som er formulert som en anklage mot partiet. Denne måten å ikke henvende seg direkte til hverandre i tiltaleform, har til nå vært normalen mellom Orheim og Syversen i denne debatten. Orheim gjør likevel ikke det samme som vi så at Syversen gjorde. Han snakket til henne i tredjeperson, og posisjonerte henne som en enkeltaktør utenfor partiet (Ap). Orheim behandler derimot Syversen som representant for KrF når hun snakker til ham om KrFs ansvar. Her ser det ut til at Orheim henvender seg til Syversen på det jeg kaller det 4. kommunikasjonsnivået i samtalesjangeren; Kommunikasjonen mellom ulike partier og organisasjoner som har representanter i debatten. I linje 38 går Orheim over fra KrF til Syversen en liten stund når hun sier at han har et ansvar overfor homofile. I linje 42-45 går hun tilbake til å gi en reaksjon på Syversens utspill ved å snakke om KrF. Hun behandler virkelig Syversen som KrF sitt talerør. Et godt eksempel på dette er i linje 42-45 hvor hun på bakgrunn av det Syversen har sagt i debatten antar noe om KrF og deres posisjon i saken: ”Hvis at Kristelig Folkeparti prøve no å frata seg sjøl det politiske ansvaret (…)” Hun kunne sagt ”hvis at Syversen prøve no”, men hun tar det Syversen sier for å være KrF sin stemme, og snakker følgelig om KrF sine intensjoner og ikke Syversens. Selv om Orheim henvender seg språklig indirekte til Syversen er det ikke noe indirekte over hennes kroppsspråk og blikk når hun snakker. Hun ser direkte på Syversen når hun snakker, og hun gestikulerer med en hånd i hans retning. I linje 46 avbryter Syversen Orheim midt i en setning.
45 de´batt på dessa ´spørsmålan å bynne å ta 6[´standpunkt så]6

46Syversen: 47 Hx]6

6[Jo men nå ´blander

48Orheim: ´e ´det en politisk unnfallenhet å 7[da syns e at det e ´mye 49 ´meir ærlig å ´si-]7

50Syversen: 51 Kar´ita… Bekkemellem Orheim]7

7[nå ´blander du i´gjen

87

Samtaleanalyse

52Orheim:

8[Nei faktisk ´ikkje]8

53Syversen: 8[Du bl- jo du gjør det]8

54Orheim:

Nei

55Syversen: (0)Jo

I linje 46 avbryter Syversen med å komme med en påstand om at Orheim har oppfattet noe feil slik at hun blander forhold i saken som Syversen mener burde være atskilt. Når Syversen avbryter lener han seg framover, støtter underarmene på lårene og smiler og rister på hodet. Når Orheim ikke lar seg avbryte men fortsetter setningen sin, kommer Syversen med et ”oppgitt utpust med et smil” (linje 47)40. I linje 48 fortsetter altså Orheim sin påbegynte setning. Hun blir fort avbrutt av Syversen igjen, han kommer med samme påstanden som i linje 46, men denne gangen avslutter han med hele navnet hennes. Han tar seg tid til å uttale hele Orheims navn, og han tar til og med en pause etter fornavnet. Effekten blir at Orheim lar seg avbryte og stopper i sin argumentasjon for å forsvare seg mot påstandene om å blande kortene (linje 52). Hun benekter at Syversens påstand er sann, og i linje 53 Svarer Syversen med å påstå det samme igjen. I linje 54 nekter Orheim igjen, og i linje 55 svarer Syversen Orehims nei med et jo. I linje 50-55 er det altså stor uenighet mellom Syversen og Orheim, men ingen av dem kommer med argumenter for sitt syn de bare svarer hverandre med nei og jo, noe som mer ligner en søskenkrangel enn en politisk fjernsynsdebatt. Denne analysen har vist hvordan deltakere posisjonerer hverandre, debatten og seg selv i forhold til disse. Vi har sett eksempel på hvordan en deltaker forsøker å omdefinere hvem som bør være deltakere i debatten for å skape en distanse til den, og for å redde sitt og partiets ansikt og posisjon. Eksemplene har vist at de to deltakerne i fokus tiltaler hverandre ulikt, og slik posisjonerer hverandre enten som enkeltaktører eller som representanter for et parti. Men et fellestrekk for hvordan de henvender seg til hverandre er at de ikke gjør det direkte i andre person, men indirekte i tredje person eller ved å snakke om partiet de representerer. I analysen ser vi også at programlederen stiller en deltaker til veggs for å få svar på et spørsmål som er vanskelig for deltakerens parti å svare på uten å framstå som selvmotsigende.

40

Når jeg tar med dette i analysen, er det fordi det ikke kommer fram i transkripsjonen, og det viktig å få med for

å forstå hvordan situasjonen utspilte seg.

88

Samtaleanalyse

5.4 Å holde på ordet
I denne sekvensen fra EU-debatten brukes humor i samtalen. Vi skal se hvordan deltakerne håndterer den humoristiske kommentaren. Her, og som alltid i slike debatter, er det selvsagt viktig for deltakerne å håndtere situasjonen på en måte som gjør at de kommer ut av det med integritet, autoritet og troverdighet i behold – posisjoner skal inntas og ansikt skal bevares. Før Halvorsen får ordet og mens Rindestu og Arnstad diskuterer, sitter Halvorsen tilbakelent med et stort smil om munnen, uten ellers å foreta seg noe som helst. Det ser ut som hun morer seg riktig godt. Deretter får Halvorsen ordet av Stenstrøm etter at Erna Solberg har hatt et innlegg, til tross for at Rindestu ivrig har gitt tegn til at han vil snakke. Når Halvorsen da starter sin tur, snakker hun om hva hun tror om saken Rindestu, Solberg og Arnstad nettopp har diskutert. Alle, til og med motstanderne, nikker og er enige med henne. Det vil si at stemningen er rolig og god i denne delen av debatten. Når sekvensen vi skal se på starter, har Halvorsen snakket i omtrent ett minutt, og her begynner hun å få innvendinger fra det andre laget. I denne analysen vil hovedfokus ligge på Kristin Halvorsen. Jeg vil se på hvordan hun håndterer en situasjon som oppstår, når Lars Sponheim avbryter henne ved å komme med en spøk i forlengelsen av en formulering hun selv gjør. Som tidligere nevnt sitter Halvorsen, Arnstad og Sponheim sammen på scenen som deltakere på ”Nei til EU”-laget. Halvorsen er inne i en argumentasjonsrekke om mulige konsekvenser av at EU utvider mot øst. Hun har så langt fått snakke i over minuttet uten at noen har forsøkt å avbryte henne.
1Halvorsen: (H) det betyr ´også at vi kan ´få inn.. 2 3 4Mann: ´ti nye ´medlemsland som ´ikke bare syns det er ´viktig (H) å komme ´tettest mulig i ´EU, (0) (H)

5Halvorsen: men som ´også syns det er ´viktig [Rindestu: men-]å komme 6 ´tettest mulig i US´A.

89

Samtaleanalyse

Her i linje 5 prøver Rindestu å komme til, men Halvorsen slipper ham ikke til. Rindestu prøver ikke veldig hardt å ta ordet og gir seg med sitt innskutte ”men” i linje 5. Han skifter heller strategi i linje 7 ved å prøve å få ordet ved å vise tegn til programlederen at han vil snakke. Rindestu kommer ikke til.
7 8 9 10 11 Sånn at det argu´mentet som ´veldig mange ´ønsker at skal ´styrkes ved å ´stå(H) v- +være i ´med i EU [Arnstad: mm]´nemlig at vi kan være en ´motmakt til USA+.. kan svekkes i gjennom denne ´utvidelsen 1[(H)]1

12Jagland:

1[Ja men-]1

13Halvorsen: Jeg ´trur at vi burde14 ´Jeg trur at vi burde ´begynne= å ´tenke på-

I linje 9 kommer Arnstad med en kort ytring inne i Halvorsens tur. Ytringen har form av en støttende ”mm”, og er nok et eksempel på at Arnstad og Halvorsen framviser enighet og samhørighet i denne debatten. At disse to deltakerne styrker nei-til-EU-lagets kollektive ansikt ved å framvise intern enighet kommer også fram i analysen Kampen om ordet i kapittel 5.1. I linje 12 er Jagland på hugget og benytter sjansen når Halvorsen trekker pusten i linje 11 til å prøve å ta ordet. Dette forsøket blir parert av Halvorsen ved at hun øker volum og trykk på første ordet i sin neste setning (linje 13). Jagland gir seg, og Halvorsen kan i linje 13 starte setningen sin på nytt, og med mer innstendighet i stemmen kunngjøre hva hun tror på.
15 16 17 18 vi er ´fire og en halv milli´on ´mennesker.. uan´sett om ´Jagland og ´jeg står på ´hue så blir vi ikke noe +fl´er i hvert fall i den+ (H) [Sponheim: @] ´nærmeste 2[´framtiden. Vi kommer @ til å ´væ-@]2

19Sponheim: 2[i ´hvert fall ´ikke hvis dere står på ´hue]2 20Jagland: 21Alle: 2[XXXXX]2 3[@@@@@@@ @@@@@@@@@@ @@@@]3

90

Samtaleanalyse

I linje 15 starter Halvorsen med å konstatere at vi er 4,5 millioner mennesker i dette landet, før hun i linje 16 og 17 spøkefullt bruker et kjent uttrykk for å påpeke at Norge har få innbyggere, og at det ikke kommer til å endre seg i nærmeste framtid. Uttrykket hun bruker er en variant av ”det der får jeg ikke til, om jeg så står på hue”, som er et uttrykk som brukes for å poengtere at det er noe som er umulig å gjennomføre. Halvorsen lager en variant av det og inkluderer Jagland. Dette utsagnet utløser Sponheims humoristiske kommentar i linje 19. Sponheim snakker samtidig med Halvorsen når han gjør spøken, resultatet blir at alle ler og Halvorsen blir avbrutt. Sett i lys av Grans modell over performative handlingsstrategier kan Sponheims kommentar gi et glimt av meg i den politiske debatten (jfr. kap 4.5.) Halvorsens utsagn i linje 15 og 16 kan ses som en referanse til motmakten det har vært snakk om tidligere; om hvorvidt Norge, med sine 4,5 millioner innbyggere, kan være en motmakt innenfor eller utenfor EU. Det vil si at man kan se det som at Halvorsen tematisk sett gjør en referanse tilbake til dette. Men Sponheim fanger opp kommentaren og spøker med den, ved å ta den fra overført betydning og over til bokstavelig betydning i linje 19. Sponheim bygger videre på en frisk kommentar som Halvorsen gjorde om Norges posisjon i forhold til EU, men tolker den bokstavelig og slik også mot det seksuelle. Og spøken fungerer. Alle ler og ingen ser ut til å føle seg støtt. Ved å se på Halvorsen og Sponheim i denne situasjonen kan man se to forskjellige måter å være morsom på. Halvorsens utsagn kan være morsomt fordi hun beveger seg litt utenfor rammene for hvordan en politiker snakker i en TV-debatt. Hun framstår som ikke-ikke-meg, ved å bruke det dagligdagse uttrykket ”om jeg så står på hue” for å illustrere en maktesløshet. Halvorsen beveger seg imidlertid ikke på uttrygg grunn ved å bruke et dagligdags uttrykk på en offentlig arena. I dag er det innenfor rammene at politikere gjør det i blant, fordi det bare bryter litt og dermed kan det bli oppfattet som sprekt og friskt. Sponheim bryter derimot klart og tydelig med konvensjonene for snakk i denne sjangeren ved å spille på det seksuelle for å være morsom. Han avbryter et politisk resonnement ved å lage en spøk med en annen deltakers ordbruk som grunnlag. Hans kommentar er fullstendig irrelevant for saken, og slikt sett ikke på sin plass i en politisk debatt. Han tar en risk ved å gjøre en spøk av den sorten. Han kunne fort bli oppfattet som platt og simpel fordi han gjør konnotasjoner til det seksuelle i en situasjon hvor det overhodet ikke er vanlig. Det er altså ikke uten en viss fare for å bli oppfattet som en useriøs politiker at Sponheim gjør dette. I en
91

Samtaleanalyse

samtalesituasjon hvor det er svært stor risiko for tap av ansikt (jfr kapittel 4.4 om ansikt, og kapittel 4.6.1. om talkshowet), setter Sponheim sitt ansikt i en ytterlig større risiko med å spøke. Det er i det hele tatt risikabelt å spøke siden det er avhengig av de andre tilstedeværende om spøken blir vellykket eller ikke. Dersom de andre deltakerne ikke markerer det som morsomt, dersom de ikke ler, vil det oppstå en situasjon som er ansiktstruende for den som spøkte. Og når Sponheims spøk i tillegg henspiller på noe seksuelt, står hans ansikt virkelig i fare for å bli skadet. Dersom Sponheim ikke hadde fått den responsen han fikk, men derimot ble møtt av taushet og bortvendte blikk ville han ikke framstått som morsom og humoristisk, men kanskje som platt og enkel, og som en politiker som ikke vet hva som passer seg. Det som videre er interessant er hvordan Halvorsen håndterer dette avbruddet og all latteren på hennes bekostning.
21Alle: 3[@@@@@@@ @@@@@@@@@@ @@@@]3

22Halvorsen:3[@@<@nei- vi ´kommer til å ´være- +´jo men ikke ´sant+, 23 24 25 26 27 28 29 vi ´kommer til å ´være ´få@>, <@vi ´kommer til å ha ´liten@>((vifter med hendene, smiler, lavere toneleie)) <@ikke +´tøys med meg ´nå (H)+@>, <@vi ´kommer til å ´være en ´liten ´stemme innafor EU eller uttafor EU@>]3, ´spørsmålet ´er hva ´kan et ´lite ´land ´gjøre,

Det kan ofte oppfattes som ansiktstruende å være objekt for en spøk. I dette tilfellet spøker Sponheim med både Jagland og Halvorsen, men Halvorsen står i sentrum for det hele ettersom det var hennes kommentar som var grunnlaget, og fordi det var hun som ble avbrutt. I en slik situasjon er det viktig for en politiker å kunne håndtere dette på riktig måte, for ikke å framstå som selvhøytidelig og kjedelig. Det ville vært svært uheldig for enhver politiker ettersom image er så viktig I linje 22 prøver Halvorsen å snakke videre samtidig som alle ler, hun snakker med latter i stemmen og ler litt innimellom. Til sammen i linje 22, 23 og 24 påbegynner hun fire setninger som hun selv avbryter en etter en, for å begynne på en ny, alt dette samtidig som alle ler. Ikke

92

Samtaleanalyse

før i linje 25-26 kommer hun med en metakommentar og ber de andre om ikke å tøyse med henne. Hun vifter avvergende med hendene, smiler og ler mens hun sier det. Hun får ordet igjen og starter på en ny setning i linje 27 som hun fullfører, og videre fortsetter hun sitt innlegg som om ingenting har hendt. Halvorsen kunne ledd mye mer og ikke prøvd å avbryte spøken så tidlig, men det ville kanskje ikke hatt en helt heldig effekt. Det ville nok fjernet fokuset fra hva hun hadde å si, og hun kunne mistet sin tur til å snakke. Halvorsen finner en middelvei mellom det å ikke være med på spøken i det hele tatt, og å slå seg på lårene og le sammen med de andre til det blir stille. Her framstår Halvorsen som et eksempel på Grans ikke-ikke-meg. Hun ler og viser at hun synes det er morsomt, slik får hun vist at hun ikke er selvhøytidelig samtidig som hun viser at saken skal stå i sentrum. Halvorsen er svært tålmodig når hun forsøker å avbryte latteren og dra fokus tilbake på saken og tilbake på det de faktisk er der for å diskutere. Hun holder ut mens de andre fortsetter å le, og til hun til slutt får snakke videre. At Halvorsen er målrettet og klarer å holde på tråden, er denne sekvensen et godt eksempel på. Allerede i linje 15 starter hun på en setning, men så blir hun avbrutt av Sponheis spøk og den etterfølgende latteren. Hun gir seg ikke, så etter flere forsøk og en metakommentar får hun fullført setningen i linje 25. Da har hun holdt på den samme formuleringen helt siden hennes første forsøk i linje 17. Hun holder altså på ordet gjennom hele seansen uten å vise seg sint eller irritert for å ikke komme til. Halvorsen kommer ut av det som en politiker som framstår som humoristisk og med på spøken, men også som seriøs, saklig og ikke minst en som ikke lar seg vippe av pinnen. I denne analysen har vi sett eksempel på hvordan en deltaker, ved å holde på formuleringene og ikke gi seg, kan holde på ordet gjennom en lang og urolig sekvens med mye kollektiv latter. For å framstå en god og seriøs politiker her ser det ut til at balansegangen mellom å le for mye og for lite av seg selv er svært fin. Denne sekvensen er et godt eksempel på hvordan en slik situasjon kan håndteres. Vi har også sett at på tross av tre faktorer som gjør situasjonen svært ansiktstruende (samtalesjangeren, spøken og det seksuelle tilsnittet i spøken), tar en deltaker sjansen og setter ansiktet på spill. De andre primærdeltakerne, hvis bifall han var helt avhengig av for å lykkes, er med på spøken, og redder hans ansikt fra stor skade.

93

Samtaleanalyse

5.5 Programlederens ytringer
Dette kapittelet er viet programlederen og hans ytringer i debatten. Først vil jeg si noe om hans spesielle posisjon og hans rettigheter og plikter knyttet til den. Deretter vil jeg gjøre en analyse av hans ytringer i de to debattene som utgjør mitt materiale. Sett i forhold til Örnebrings tre tidsepoker av svenske debattprogram, faller Holmgang inn i den tredje; ”Den velregisserte TV-offentligheten”. Programlederen i denne epoken er i sentrum og fungerer som entertainer og ikke bare som ordstyrer. I følge Örnebring (2001: 377) styrer og kontrollerer programlederen samtalene nøye. Christian Svensson påpeker en asymmetri i samtalene. Han finner, i tråd med Örnebring, at programlederne styrer samtalene i debattprogrammene. Det er programlederne som setter agenda i samtalene, og sørger for at den blir holdt gjennom hvem han lar snakke, hvilke spørsmål han stiller, og til hvem han stiller dem (Svensson 2001: 264). Svensson finner at programlederen snakker mest og kontrollerer interaksjonen (Op.cit: 116), og at det mest vanlige er at programlederen stiller deltakerne spørsmål etter tur, som de svarer på henvendt til ham. Han påpeker at deltakerne sjelden henvender seg til hverandre (Op.cit.:264). Det sistnevnte er ikke tilfelle i mitt materiale, hvor deltakerne ofte henvender seg til hverandre. Det ser altså ut til å være en noe annerledes samtaleform i dette programmet enn i de Svensson har studert. Men programlederens kontrollering og styring av samtalene ser ut til å være lignende i hans materiale og i mitt. Stenstrøm er samtalens dirigent og så nær som alle ytringene hans brukes til å fordele ordet mellom primærdeltakerne. Hans jobb er å holde styr på at tema blir fulgt, sørge for at deltakerne ikke foregriper saker som skal tas opp senere i debatten, og at det er nerve og tempo i debatten. Han skal også framkalle debatten ved å stille de to lagene opp mot hverandre; han skal sørge for at seerne får en debatt i beste Holmgangstil. For å gjøre dette kan han f eks sitere deltakere på tidligere uttalelser i saken for å påpeke inkonsekvens eller dobbeltmoral, eller som utgangspunkt for diskusjonen. Han provoserer begge lag ved å stille deltakerne til veggs, og presser dem til å svare på spørsmålet. En slik strategi gir lite rom for nyanseringer og bortforklaringer. I sin dirigering av samtalene utpeker programlederen talere. Utpekingen setter vedkommende i en situasjon hvor det er krav om at han skal svare. Det vil si at deltakerne må være i

94

Samtaleanalyse

beredskap for at de når som helst kan bli avkrevd svar. Dette vet de rutinerte politikerne svært godt, noe som viser seg i at de er mer ”frampå” og direkte i svarene sine. Programlederen fordeler også ordet mellom deltakere som har vist at de vil ha det. Deltakerne kan prøve å ta ordet når som helst, men til syvende og sist er det programlederen som velger ut hvem som skal snakke. Programlederen legger mange av premissene fordi det er han som leder samtalen som er et samspill mellom orkester (primærdeltakerne) og dirigent. For å gjøre denne analysen har jeg gått kvantitativt til verks; jeg har kategorisert og telt alle Stenstrøms ytringer. Alle programlederens ytringer i de to debattene, med unntak av fire, er ytringer som han på en eller annen måte bruker til å fordele ordet. Disse har jeg delt inn i ytringer hvor han fordeler ordet ved en avbrytelse og ytringer hvor han fordeler ordet uten avbrytelser.

5.5.1 Programlederens posisjon; om rettigheter og plikter
Tidligere har jeg nevnt at programlederen er i en særstilling fordi hans posisjon som programleder gir ham andre rettigheter og plikter enn de andre primærdeltakerne. Han har f eks rett til og plikt til å argumentere mot begge lagene, det vil si at han i det ene øyeblikket kan argumentere for et medlemskap i EU og i det andre i mot. Dette er noe ingen av de andre primærdeltakerne kan gjøre. Dersom de skulle vingle litt i sitt ståsted, vil det straks gå ut over deres troverdighet som politikere. Derfor blir det ikke sett på som usikkerhet og inkonsekvens når programlederen gjør dette, men som at han gjør jobben sin; det er hans plikt og det er forventet av ham. Det vil si at det er noe i programlederens posisjon som innebærer at vi som seere ikke tar det han sier for å være hans personlige, eller programskapernes, standpunkt eller mening i saken; det han sier, sier han for å få fram de ulike synspunktene hos deltakerne i debatten. Dette illustrerer godt min tidligere påstand om at programlederen framstår som ikke-meg (Gran 2004), altså en som ikke viser seg som privatperson i det hele tatt, men som velger en profesjonell måte å handle på for å gjøre jobben sin. Det er flere forhold som bestemmer hvilken posisjon programlederen skal innta. På et generelt nivå spiller programsjangeren inn. Hvordan talkshow og debattprogram ser ut i vår kultur har noe å si for hva som forventes av programlederen. På et mer detaljert nivå har programmets stil og profil mye å si. Dersom programformatet var lagt opp til at Holmgangdebattene skulle være debatter som skulle gå mer i dybden av en sak og hvor deltakerne skulle kunne komme

95

Samtaleanalyse

med lengre utlegninger og begrunnelser for sine syn, ville det kanskje ikke vært like mye rom for avbrytelser fra programlederens side. Fokuset på konflikt og uenighet, og dyrkingen av dette, gjør at det ses på som programlederens plikt å sette deltakere opp mot hverandre – det er en posisjon han kan innta. Hadde programformatet hatt mer fokus på grundigere belysninger av ulike sider av saken for å oppnå større forståelse, hadde ikke posisjonen som provokatør og oppvigler vært ledig for programlederen å gå inn i. Programlederen er også i en særstilling med tanke på at han sitter inne med en nokså detaljert oversikt over de andre primærdeltakernes synspunkter og argumenter i saken. Dette har han fått tilgang til gjennom grundige intervjuer redaksjonens researchere har gjort i forkant av debatten. Informasjonen gjør at han blant annet kan vite hvilke spørsmål han bør stille for å få debatten til å ta en ønsket retning, og han kan forutse hvem som reagerer på hvilke ytringer; det gjør han i det hele tatt i stand til å lede debatten og dirigere samtalene.

5.5.2 Kvantitativ oversikt og analyse av programlederens ytringer
Før jeg viser fram resultatene av min kvantitative undersøkelse av programlederens ytringer i EU-debatten og debatten om kristne organisasjoner og homofile, vil jeg redegjøre for kategoriene jeg har brukt. Deretter vil jeg analysere resultatene og se Stenstrøms ytringer i forhold til programmets strukturelle faser. Jeg vil også sammenligne noen av resultatene fra de to debattene. I denne analysen ønsker jeg å se på sentrale elementer i måten programlederen dirigerer på, gjennom å fokusere på hvordan han fordeler ordet. Grunnen til at jeg har valgt å fokusere på ytringene hvor Stenstrøm fordeler ordet, er at det er det som i utgangspunktet blir sett på som programlederens jobb i et debattprogram, han skal holde styr på deltakerne og fordele ordet mellom dem. Jeg har sortert programlederens ytringer i to hovedkategorier; de hvor han fordeler ordet uten avbrytelser og de hvor han fordeler ved å avbryte. Avbrytelsene preget mitt inntrykk av programmet før jeg begynte å studere det. Når jeg så Holmgang på TV plaget det meg at det var så mange avbrytelser og så mye uryddighet i samtalene. Siden dette var en av de viktigste grunnene til at jeg valgte å skrive min masteroppgave med samtalene i Holmgang som materiale, har jeg tatt det fokuset med meg hele veien fram til denne analysen.

96

Samtaleanalyse

Definisjoner av ytringskategoriene og resultater i tabell Jeg vil videre definere kategoriene jeg har delt ytringene i. Fordeling av ordet uten å avbryte Dette er alle ytringene hvor Stenstrøm på en eller annen måte fordeler ordet mellom primærdeltakerne uten å avbryte noen. Jeg har sortert ytringene inn i fire underkategorier. Gir ordet med spørsmål: De ytringene hvor Stenstrøm gir noen ordet ved å stille vedkommende et spørsmål. Eksempel fra EU-debatten:
01:40: Spør Jagland: Men Torbjørn Jagland, virker vi litt spesielle siden vi står utenfor? Burde vi ha vært med på dette?

Gir ordet med påstand: De ytringene hvor Stenstrøm gir noen ordet ved å komme med en påstand til vedkommende. Eksempel fra EU-debatten:
07:32: Til Sponheim: Ja, men det gjør de jo uansett om vi er medlem eller ikke. Vi sluker jo alt de kommer med av direktiver jo.

Gir ordet med gestikulering: De gangene hvor Stenstrøm gir ordet til en person kun ved å peke på vedkommende. Gir ordet med navn: De ytringene hvor Stenstrøm gir noen ordet ved å si vedkommendes navn. Fordeling av ordet ved avbrytelser Denne kategorien består av ytringene hvor programlederen fordeler ordet ved å avbryte noen. Jeg har delt inn i fire underkategorier hvori alle ytringene starter med en avbrytelse. Avbruddsforsøk: De ytringene hvor Stenstrøm gjør et forsøk på å avbryte noen, men vedkommende ikke lar seg avbryte. Avbryter og spør vedkommende igjen (kan også kalles utfordrende avbrytelser): Ytringer hvor Stenstrøm avbryter noen og deretter stiller ham et nytt spørsmål som pålegger ham å fortsette. Eksempel fra debatten om kristne organisasjoner og homofile:
14:07 Avbryter Fjeld og spør ham: Jo, jo, men kan du presisere; kan homofilt samboende mennesker bli medlemmer at Misjonsforbundet?

97

Samtaleanalyse

Avbryter og gir ordet til noen andre: Dette er de virkelige avbrytelsene, hvor han kutter noen av midt i en setning for å la noen andre snakke. Eksempel fra debatten om kristne organisasjoner og homofile:
30:28: Avbryter Syversen gir ordet til Riedl: Den skal vi ta, ikke foregrip den, vi skal ta statsstøtten. Riedl.

Tar ordet før den som snakker har fullført setningen: I disse tilfellene foregriper programlederen turskiftepunktet ved å ta ordet før den som snakker har fullført setningen. Eksempel fra EU-debatten:
36:27: Avbryter Halvorsen i det hun avslutter, gir ordet til Rindestu: Okei, nå er det Rindestu.

Programlederens fordeling av ordet Kristne organisasjoner og homofile EU-debatt Antall ytringer Antall ytringer hvor han fordeler ordet Fordeler ordet ved avbrytelser Avbruddsforsøk spør vedkommende igjen gir noen andre ordet idet noen avslutter Annet Fordeler ordet uten avbrytelser med spørsmål med påstand med gestikulering med navn Annet

71
67 44 4 23 6 8 3 23 15 4 1 3 0

55
52 33 10 10 4 7 2 19 14 2 1 1 1

En Holmgangdebatt varer i 45 minutter, og ser man programlederens antall ytringer i forhold til tiden, gir det et godt bilde av hvor aktiv han er. I debatten om kristne organisasjoner og homofile har Stenstrøm hele 71 ytringer, hvor 67 av dem er turgivende. I EU-debatten har han færre ytringer (55 ytringer totalt), hvor 52 brukes til å fordele ordet blant primærdeltakerne. Programlederen er altså svært aktiv i den førstnevnte debatten, og noe mindre aktiv i den andre. Jeg vil anta at det har å gjøre med at alle deltakerne i EU-debatten var profesjonelle politikere. De er vante til å opptre i denne type samtaler, og de trenger kanskje ikke like mye rettledning for å holde seg til saken og hjelp til å fordele ordet mellom seg.

98

Samtaleanalyse

Jeg vil først se på de ytringene hvor programlederen fordeler ordet uten å avbryte noen. Som tabellen viser, ser vi at programlederens aller mest vanlige måte å gjøre dette på er ved å stille vedkommende et spørsmål. I debatten om kristne organisasjoner og homofile skjer det i 15 av 23 tilfeller, og i EU-debatten i 14 av totalt 19 tilfeller. I sistnevnte debatt er det fem tilfeller hvor programlederen gir ordet uten å avbryte og uten å stille spørsmål. I to av tilfellene gjør han det ved å komme med en påstand, mens det bare er ett tilfelle av at gir ordet ved at han sier vedkommendes navn, og ett ved at han gestikulerer. I debatten om kristne organisasjoner og homofile varierer han litt mer i hvordan han gir ordet. I 3 tilfeller gjør han det ved å si navnet til den han gir ordet, og i 4 tilfeller gjør han det ved å konfrontere vedkommende med en påstand. Som i EU-debatten gir programlederen ordet ved gestikulering bare én gang. Jeg tror imidlertid det er sannsynlig at programlederen oftere enn dette viser tegn til at det er greit at deltakerne tar ordet enn det som kommer fram her, men det vises ikke i TV-bildet. Det er også nærliggende å tro at han benytter gestikulering og navn når deltakeren selv har vist tegn til at hun vil snakke. Det ville ellers vært risikabelt av programlederen å så direkte kreve noen for en kommentar uten å vite at de har noe å si. Men som jeg har nevnt tidligere, utpeker programlederen talere, og deltakerne er veldig klare over at de kan bli avkrevd svar når som helst. Dette fører oss over på avbrytelsene. I de to debattene starter omtrent 6 av 10 av programlederens ytringer med en avbrytelse. Det er store tall, tall som mest sannsynlig ikke hadde forekommet i en hverdagssamtale eller i en annen samtalesjanger på fjernsyn (som f eks Først og sist med Fredrik Skavlan, som jeg tidligere har sammenlignet med). Hva er det programlederen gjør når han avbryter så ofte? Ser vi på oversikten, bruker han de aller fleste avbrytelsene til å la den han avbrøt fortsette igjen, eller rettere sagt, han avbryter og stiller nytt spørsmål til vedkommende. I EU-debatten er litt under en tredjedel av avbrytelsene slike utfordrende avbrytelser, og i den andre debatten er litt under halvparten det. Dette ser ut til å være en teknikk programlederen bruker for å få fram de spissede og kontroversielle svarene. Det er i disse tilfellene han provoserer og anklager deltakere for ikke å være tøffe nok til å stå for det de mener eller tidligere har uttalt, og det er her han presser deltakerne til å komme med et presist svar på hans spørsmål (ofte av ja/nei-typen). Et eksempel på dette er i debatten om kristne organisasjoner og homofile, der

99

Samtaleanalyse

programlederen presser statssekretær Syversen (KrF) for et svar om KrF er i mot homofilt partnerskap eller ikke41:
21:51: Spør Syversen: Men som KrFer, for du er jo det og, hva mener du, er bibelen klar på dette? 22:18 Avbryter Syversen og spør ham42: Nå sier du det samme som Høybråten og Bondevik i og for seg har sagt; at fordi at dette er religion og ikke politikk så vil ikke dere si noe. Men nå sa jo Høybråten på nyhetene våre like før denne sendingen at: homofile er velkomne i Kristelig Folkeparti, vel og merke så lenge de står på partiprogrammet, og dere er i mot partnerskap. 22:41: Avbryter Syversen og spør ham: Dere er i mot det, er dere ikke det? 22:46: Avbryter Syversen og spør ham: Men det må da bety at dere er i mot at homofile som lever i partnerskap skal komme inn i KrF? 22:58: Avbryter Syversen og spør ham: Ja men kunne Erling Lae fått et fullt tillitsverv hos dere? 23:06: Avbryter Syversen og spør ham: Og da var det ålreit at han liksom ikke sto på partiprogrammet når det gjelder partnerskap? 23:51: Avbryter Syversen og spør ham: Men mener du at dere, som slår i bordet med kristendommen i alle sammenhenger det er jo Kristelig Folkeparti, faktisk ikke er i stand til å uttale dere om religiøse spørsmål? 24:05: Avbryter Syversen og spør ham43: Ja, men jeg spør for det virker jo veldig rart da.

I løpet av i underkant av to minutter avbryter programlederen Syversen hele sju ganger, og alle gangene pålegger han Syversen å fortsette. Alle avbrytelsene framstår som forsøk på å få et ja eller nei til svar fra Syversen. De tre første avbrytelsene i dette eksempelet bruker programlederen til å påstå at KrF er i mot partnerskap, og presser Syversen til å ”innrømme” det. Dette er et godt eksempel på hvordan programlederen avbryter og utfordrer vedkommende for å få fram et spisset svar eller en innrømmelse. I dette eksempelet går det på det minste bare seks sekunder mellom programlederens avbrytelser, og på det meste omtrent 45 sekunder. Det vil si at Syversen ikke får mye tid til å forklare seg før han blir avbrutt med et nytt spørsmål som setter argumentene hans på prøve. Det som er oppsiktsvekkende i

41

Dette er utdrag av grovtranskripsjoner av programlederens ytringer gjennom hele debatten. Tallene markerer Dette er riktignok ikke et direkte spørsmål, men ytringen har en spørrende funksjon. Samme som forrige fotnote.

tidspunkt i debatten.
42 43

100

Samtaleanalyse

debatten om kristne organisasjoner og homofile, er er én deltaker blir utsatt for 13 av totalt 22 slike avbrytelser. Hans Olav Syversen (fra eksempelet ovenfor) blir virkelig utfordret av programlederen og krevd for klare svar på hvor partiet hans står i denne saken. Bjørn Øyvind Fjeld fra Norges Misjonsforbund blir møtt med 7 slike avbrytelser. Det vil si at alle avbrytelsene av denne typen, med unntak av to, er fordelt på to av deltakerne. Det er vel et poeng her at begge disse er representanter for viktige aktører i saken. Syversen fordi han representerer KrF som ikke vil ta stilling i saken, (alle primærdeltakerne uttrykker at vet hva KrF egentlig mener), og Fjeld fordi han er utsending fra den kristne organisasjonen som startet hele debatten ved å nekte homofile medlemskap. I debatten om kristne organisasjoner og homofile er det interessant at avbrytelsene hvor programlederen stiller den han avbryter et nytt spørsmål, som regel er å finne i klynger på mellom to og så mange som sju etter hverandre. Dette er ikke tilfelle i EU-debatten, hvor det ikke er flere enn to slike avbrytelser på rad. En stor forskjell mellom de to debattene er at i EU-debatten blir nesten en tredjedel av programlederens avbrytelser parert slik at han ikke kommer gjennom; 10 av 33 avbrytelser blir med forsøket. I den andre debatten er dette tallet langt lavere, bare 4 av 44 avbrytelser blir ikke utviklet til noe mer. Dette vil jeg også anta har noe å gjøre med at EU-debattens deltakere er profesjonelle politikere som er mer drevne og flinkere til å holde på ordet enn deltakerne i den andre debatten. De tilfellene hvor programlederen avbryter den som snakker, og så gir ordet til en annen deltaker, er det jeg vil kalle de virkelige avbrytelsene. Her tar han faktisk ordet fra noen som snakker og lar noen andre snakke i stedet. Den som blir avbrutt får ikke fullført ytringen sin, og programlederen baserer seg ikke på den når han gir ordet videre. Dette skjer ikke ofte; i EU-debatten er bare 4 av 33 avbrytelser slike, og i den andre er tallet 6 av 44. Det er altså sjelden at deltakere kontant blir avbrutt av programlederen. Den siste kategorien av avbrytelser som programlederen gjør er den jeg synes er mest interessant. Dette er tilfellene hvor Stenstrøm tar ordet idet det er mulig å forstå innholdet i ytringen til den som snakker, men før vedkommende har fullført setningen. Han foregriper altså turskiftepunktet. I en samtale er det nødvendigvis mange turskiftepunkt, og samtaledeltakerne har en evne til å forutse når en tur går mot slutten og det er rom for andre å ta ordet (Jfr Norrby 1996). Stenstrøm bruker denne evnen på en bestemt måte; han forutser,
101

Samtaleanalyse

som alle andre, når turen til den som snakker er i ferd med å avsluttes, men han lar ikke vedkommende komme til turskiftepunktet, han tar ordet før det inntreffer. Den korte tiden fra man skjønner hvor den som snakker vil, og til han har fullført turen sin, bruker andre til å forberede sin egen tur, men Stenstrøm tar i stedet ordet på det tidspunktet. I begge debattene utgjør denne typen omtrent en femtedel av avbrytelsene. Stenstrøm er svært flink til å oppfatte når noen nærmer seg en avslutning, og tar altså ordet før de er helt ferdige å snakke. Effekten dette har for samtalen er at programlederen får ordet etterpå, fordi de andre deltakerne kanskje holder seg til ”vanlige” regler om turskifte; de venter til den som snakker har fullført setningen før de tar ordet. Med dette grepet fratar han de andre primærdeltakerne muligheten til å kommentere ytringen fordi han foregriper avslutningen på ytringen, og tar ordet før det som er ”vanlig” i samtaler. Det holder ikke lenger å være god på å time når noen er ferdige med en ytring, for så å være på pletten å ta ordet rett etterpå, fordi programlederen da allerede har tatt det. Det resulterer altså i at programlederen selv får bestemme hvem som skal komme med neste innlegg. Dette er en teknikk som gjør at han lettere kan dirigere hvem som skal snakke når. På grunn av at programlederen er så tidlig ute med å ta ordet, blir de andre primærdeltakerne også mer frampå og ivrige etter å starte ytringene sine tidligere enn vanlig for å komme til. Dette er en del av konkurranseaspektet som preger denne samtalesjangeren. Dette grepet fra programlederens side gjør at tempoet blir høyt, og debatten framstår som mer kaotisk fordi ”folk snakker i munnen på hverandre”. Når jeg skal se forekomsten av ytringstypene i forhold til de fem fasene jeg deler Holmgang inn i (kapittel 4.6.3), ser jeg på fase 2 og 4. I de andre fasene henvender programlederen seg til tertiærdeltakerne (TV-seerne). I fase to (innledende kommentarer), og innledningen til fase fire (debatten) er det en stor overvekt av ytringer hvor programlederen fordeler ordet ved å stille spørsmål. I debatten om kristne organisasjoner og homofile er sju av de ti første ytringene i de nevnte fasene (2 og 4) ytringer hvor han fordeler ordet med å stille spørsmål. I EU-debatten er tallet på ytringer hvor han fordeler ordet med å stille spørsmål ni av tretten i de samme fasene. Dette henger godt sammen med at programlederens oppgave i denne delen av debatten er å få debatten i gang, introdusere deltakerne, og få dem til å komme med sine synspunkter. Da stemmer det overens med programlederens oppgaver at tettheten av ytringstypen hvor han fordeler ordet med spørsmål er størst i denne delen av debatten. Etter dette er det lengre mellom ytringene hvor programlederen fordeler ordet uten å avbryte. I slutten av EU-debatten (fase 4) er det igjen flere ytringer hvor han fordeler ordet uten å
102

Samtaleanalyse

avbryte. Årsaken til det er den lille spørrerunden som han som regel tar til slutt i denne fasen (se kapittel 4.6.3.). Programlederen gjør en slik avsluttende spørrerunde i debatten om kristne organisasjoner og homofile også, men der avbryter han deltakerne for at alle skal få svare. Hva skjer så midt i debatten, etter at de første spørsmålene er stilt og deltakerne er introduserte, og før programlederens gjør den avsluttende spørrerunden? Når jeg skal se på ytringene hvor programlederen avbryter, ser jeg også på fase 2 og 4. Avbrytelsene er som tabellen viser hyppige, men da ikke i fase to og innledningen til fase fire der han fordeler ordet uten å avbryte. Det er først når debatten kommer skikkelig i gang og alle deltakerne er introduserte, at programlederen begynner å avbryte når han gir ordet. I dette kapittelet har jeg vist fram hvordan programlederen dirigerer samtalene og former innholdet i dem, gjennom å se på hans måter å fordele ordet på. Både når ytringen starter med en avbrytelse og når den ikke gjør det, er den vanligste formen for turgivende ytringer i spørsmålsform. Tallene fra disse to programmene sier at det er svært sannsynlig at programlederen vil stille den han avbryter et nytt spørsmål. Ved å avkreve vedkommende et svar på den måten utfordrer han, og han får svar som gir ny gnist til debatten fordi de er satt på spissen. Dersom programlederen skal gi noen ordet uten å avbryte, vil han mest sannsynlig gjøre det ved å stille vedkommende et spørsmål. Programlederen har også en tendens til å foregripe når den som snakker er ferdig med sin ytring, ved at han tar ordet før vedkommende har snakket ferdig, men idet det er mulig å forstå innholdet. Kort oppsummert kan man si at programlederen i Holmgang er en aktiv aktør i debatten, som styrer samtalene og avkrever deltakerne svar som de ofte ikke vil gi i så konkret form som han vil ha dem. Han bruker også teknikker som foregriping av turskiftepunkt og avbrytelse for å spørre igjen, for å sikre at han får dirigere hvem som skal snakke og styre hvilken vei debatten tar.

103

Sammenfatning og drøfting

6 Sammenfatning og drøfting
Med et dialogisk syn på språk og kommunikasjon har jeg studert samtaler fra debattprogrammet Holmgang på TV2. Jeg plasserer studien blant nordiske studier av snakk i fjernsynsdebatt av forskere som Christian Svensson (fjernsynsdebatters demokratiserende potensial), Kirsten Gomard (forhandling om kompetanse og kjønn i fjernsynsdebatt) og Anne Krogstad (deltakere i fjernsynsdebatt sin kommunikasjonsstil og produksjon av image). Det som preger samtalesjangeren mest er at samtalene blir kringkastet på fjernsyn, ikke at de foregår innen institusjonaliserte rammer. Jeg har derfor valgt å fokusere på samtalene først og fremst som medierte og ikke som institusjonelle. I dette avsluttende kapittelet vil jeg sammenfatte hovedfunnene i avhandlinga. Funnene er gjort gjennom samtaleanalyser av sekvenser fra de to programmene som utgjør mitt materiale, og i arbeidet med å definere Holmgang som samtalesjanger. Den sistnevnte prosessen er også å betrakte som analyser på den måten at jeg ser materialet i lys av teori, og definerer samtalesjangeren ut fra eksisterende begreper og egne utvidelser av disse. Kapittelet er bygd opp med utgangspunkt i problemstillingene. Jeg har gått inn i hovedproblemstillinga: hvordan håndterer aktørene den komplekse kommunikasjonssituasjonen? ved å belyse to underproblemstillinger: hvordan kan man beskrive og forstå samtalesjangeren? og hvordan utformer aktørene sjangeren og handler innenfor den? Det vil si at jeg først går inn i den første del-poblemstillinga ved å konsentrere meg om samtalesjangeren og funnene i arbeidet med å komme fram til den, før jeg går inn på samtaleanalysene og hvilke funn jeg gjorde der.

6.1 Holmgang som samtalesjanger
Jeg har brukt sjanger som inngang for å se kompleksitetene i kommunikasjonssituasjonene i Holmgang. I kapittel 4.4.1 definerer jeg samtalesjanger som
[…]en situasjonstype hvor samhandlingen skjer gjennom snakk, og hvor det er etablert mønstre for hvordan deltakerne skal ytre seg og samhandle. Men sjangeren dikterer ikke ensidig hvordan samtalen skal foregå – deltakerne er med på å skape og gjenskape sjangeren gjennom at de kommuniserer i den.

104

Sammenfatning og drøfting

Holmgang, som en egen samtalesjanger, legger føringer for hvordan samtalene ser ut med tanke på blant annet deltakere, turtaking, temautvikling, stil og tone. Den gjør noen handlingsmuligheter tilgjengelige for deltakerne og andre ikke. Primærdeltakerne i Holmgang har et univers av muligheter, og de velger å benytte seg av et knippe av dem. Disse individuelle utformingene gjør at ikke alle deltakerne opptrer likt i debattene, samtidig som alle utformingene bærer preg av å være framført i samtalesjangeren Holmgang. Nettopp det at deltakerne velger hvordan de vil opptre viser det dialektiske forholdet mellom en samtalesjanger og kommunikasjonen i den. Samtalesjangeren gjør kommunikasjonen mulig ved å tilby etablerte måter å forstå og gjøre ting på, og kommunikasjonen gjenskaper sjangeren ved at den skjer i tråd med de etablerte måtene å handle på – sjangeren vil ikke eksistere dersom det ikke er noen som gjør eller gjenskaper den. Over tid kan samtalesjangeren endres gjennom at deltakerne velger bestemte måter å handle i den på. Dersom deltakerne stadig velger bort en av sjangerens tilgjengelige handlingsmuligheter til fordel for andre, vil denne handlingsmuligheten til slutt ikke være tilgjengelig fordi den ikke lenger er en del av sjangeren. Et tenkt eksempel: Alle primærdeltakerne har mulighet til å avbryte hverandre, men dersom de fleste deltakerne i programmet velger å la være vil samtalesjangeren endre seg over tid, og det vil ikke lenger være like stort rom for avbrytelser. Noen måter å handle i samtalesjangeren på kan forsvinne og andre komme til ettersom hvilke praksiser, av de tilgjengelige i sjangeren, deltakerne tar opp. Hva er det som preger denne samtalesjangeren, og som gjør den så kompleks? For å svare på dette vil jeg gå inn på fem hovedaspekter som jeg kom fram til i kapittel 4: Samtalesjanger og fjernsynssjanger. At samtalene blir kringkastet til om lag 400.000 seere er en hovedårsak til at det er så mange flere forhold å ta hensyn til i disse samtalene enn om man studerte hverdagssamtaler. Flere av aspektene jeg skisserer nedenfor har å gjøre med at samtalene er medierte til så mange seere via fjernsyn. Det andre jeg fant som karakteriserer samtalesjangeren har å gjøre med adressivitet (Bakhtin 1998) (se kapittel 4.1.2). Medieringen gjør at adressivitetsbegrepet må utvides for å kunne brukes på et slikt materiale. Det må tas hensyn til at primærdeltakerne kan adressere deltakere som ikke er tilstede i rommet; det jeg kaller tertiærdeltakerne (TV-seerne). Samtidig er det sannsynlig at det er flere som er med på å lage primærdeltakernes ytringer, de har med-autorer; politiske rådgivere og medierådgivere som er med på å forfatte ytringene deres.

105

Sammenfatning og drøfting

Den komplekse adressiviteten i samtalene gir hint om et tredje aspekt som er med på å prege denne samtalesjangeren, nemlig at det er andre deltakertyper (se kapittel 4.2.1) i en slik samtale enn i hverdagssamtalen. Jeg har derfor definert deltakerne og delt dem inn i tre kategorier. Jeg skiller mellom primærdeltakere, som er programlederen og inviterte debattanter, sekundærdeltakere som er publikum i studio, og tertiærdeltakere som er TVseerne. Mitt dialogiske perspektiv gjør at selv om verken sekundær- og tertiærdeltakerne deltar konkret i samtalene i debatten, ser jeg dem som deltakere og ikke bare som tilskuere. Dette henger sammen med adressiviteten nevnt ovenfor – primærdeltakerne kan designe ytringene sine for seerne selv om de ytrer dem i diskusjon med andre primærdeltakere. Christian Svensson (2001:220) er ikke like dialogisk i sin tankegang om språk og kommunikasjon, og ser ikke TV-seerne og studiopublikum som deltakere men kun som tilskuere44. Jeg mener at bare fordi det finnes TV-seere er de med på å skape samtalene som foregår gjennom at de er innebygd i primærdeltakerne sine ytringer. Det kan godt illustreres ved å stille et enkelt spørsmål: ”Hvordan ville samtalene sett ut dersom det ikke hadde vært sekundær- og tertiærdeltakere?” – om de i det hele tatt hadde funnet sted, ville de mest sannsynlig sett svært forskjellig ut. Et fjerde karakteristisk trekk for samtalesjangeren Holmgang er at det kommuniseres på flere nivå i samtalene. For å kunne gi et bilde av samtalesjangeren har jeg valgt å se kommunikasjonen som foregår i seks nivå (se kapittel 4.2.3). Kommunikasjonen på mange nivå skyldes i stor grad at debatten har tilskuere som primærdeltakerne kan henvende seg til, at primærdeltakerne er representanter for en større instans, at samtalene foregår i et programkonsept, og at deltakerne i samtalen er delt inn i to motstående lag. Jeg finner altså at det kommuniseres på seks nivå, men jeg vil påpeke at skillene mellom nivåene er et analytisk grep. I debatten foregår det selvsagt kommunikasjon på flere nivå samtidig, men inndelingen i nivåer er med på å vise fram hvor mange som faktisk kommuniserer med hverandre gjennom slike samtaler. Dette analytiske grepet er basert på det utvidede adressivitetsbegrepet jeg nevnte ovenfor – primærdeltakerne kan snakke seg i mellom men samtidig adressere ytringene til velgere og medlemmer blant TV-seerne.

44

Svensson (2001:221) nevner vel å merke at TV-seerne implisitt adresseres, på den måten at programlederen er

deres representant og gjennom at han så vel som deltakerne presenterer seg på en måte som de tror seerne skal oppfatte som positivt. Dette er imidlertid ikke det samme som jeg skriver om at TV-seerne og studiopublikum er deltakende i primærdeltakernes ytringer bare gjennom å overvære debatten.

106

Sammenfatning og drøfting

Primærdeltakernes mulighet til å henvende seg til så mange mennesker gjør at framføring og iscenesettelse blir viktig. For å understreke at primærdeltakernes opptreden i debatten er nettopp en opptreden eller en framføring, har Anne Britt Grans modell over performative handlingsstrategier vært nyttig (se kapittel 4.5). Dette er et perspektiv jeg foreslår for leseren, men ikke en modell jeg bruker analytisk. Modellen er en kombinasjon av not-actingprinsippet fra amerikansk performanceteori og begreper fra konseptet for merkevarebygging. Gran tegner en modell som politikernes opptredener kan klassifiseres opp mot; meg, ikkemeg, og ikke-ikke-meg. Fordi en slik kategorisering krever at en har tilgang til folks intensjoner, mener jeg Gran går vel langt når hun plasserer politikere i de ulike kategoriene kun basert på observasjoner av dem i medieoffentligheten. Men modellen er nyttig for å poengtere at det er snakk om at debattantene gjør bevisste valg av måter å framstille seg på. Det siste aspektet jeg vil nevne som har noe å si for samtalesjangeren Holmgang er fjernsynssjangeren den er en del av. Basert på Mühleisen (2003) og Bruun (1999 og 2001) plasserer jeg Holmgang i en underkategori av talkshowsjangeren (se kapittel 4.6). Fjernsynssjangeren legger noen premisser for samtalesjangeren fordi den har inngått en grunnleggende ”kontrakt” med seerne slik at de vet hva de kan forvente seg. Denne ”kontrakten”, som kan summeres opp i talkshowets hovedelementer, må samtalesjangeren følge opp for å være gjenkjennelig for dem som ser på. Bruun og Mühleisen lister opp tre hovedelementer som karakteriserer talkshowet: programlederen, intervjuet og fjernsynsstudioet. Jeg legger til form (bilderegi og -produksjon) som et fjerde element. Ethvert program i talkshowsjangeren vil utforme hovedelementene mer eller mindre forskjellig i henhold til hva sjangeren gir rom for, noe som resulterer i alle de forskjellige variantene av talkshow. Programformatet Holmgang utformer hovedelementene på en spesifikk måte som gjør at vi kjenner dét talkshowet som Holmgang. Her er det stor likhet mellom forholdet mellom fjernsynssjangeren og det spesifikke programformatet på den ene siden og forholdet mellom samtalesjanger og kommunikasjonen på den andre siden. Akkurat som deltakerne kan velge blant mange handlingsalternativer som samtalesjangeren gjør tilgjengelig, kan programformatene velge blant tilgjengelige måter å utforme hovedelementene i fjernsynssjangeren på. I Holmgang har de en bestemt utforming av studio (farger, sittearrangement, lys osv.), en bestemt måte som programlederen skal opptre på, en måte å samtale på, og en måte å regissere bildene på som blir til produktet Holmgang.
107

Sammenfatning og drøfting

De

fem aspektene

jeg nå

har

nevnt;

medieringen/kringkastingen,

det

utvidede

adressivitetsbegrepet, deltakertypene, kommunikasjonen på flere nivå og fjernsynssjangeren, er de jeg mener i hovedsak former samtalesjangeren Holmgang. Fra samtalesjangeren skal jeg gå videre til å se på snakket i sjangeren. Om man sier at arbeidet med å definere samtalesjangeren er på et makronivå er samtaleanalysene på et mikronivå.

6.2 Primærdeltakernes håndtering av sjangeren
Med kompleksitetene i samtalesjangeren i bunn skal jeg her gå videre til resultatene av analysene jeg har gjort av sekvenser fra to Holmgangprogrammer. Analysene på dette nivået kan ikke påstås å si noe like generelt om Holmgang som samtalesjangeren gjør, men de viser hvordan aktørene handler i debatten på ytringsnivå. Det ene programmet er en debatt om kristne organisasjoner og homofile, hvor det diskuteres hvorvidt kristne organisasjoner skal ha rett til å nekte homofile medlemskap pga religionsfriheten. Den andre er en ren politikerdebatt om EU og dens utviding mot øst i Europa. Med bruk av begreper fra blant annet CA har jeg analysert sekvenser av debattene for å se hvordan deltakerne bygger opp samtalene, hvordan de posisjonerer hverandre, og hvordan de driver ansiktsarbeid. Dette er med på å vise hvordan deltakerne handler innenfor samtalesjangeren og samtidig er med på å gjenskape den.

Posisjonering Jeg har brukt posisjonering som en analytisk innfallsvinkel til å se hvordan primærdeltakerne handler i sjangeren. Posisjonering har å gjøre med selvframføring og hvilken relasjon en skaper til de andre deltakerne. Det påvirker ikke kun den som posisjonerer seg selv, men også de andre i den forstand at det viser hvordan deltakerne skal forholde seg til hverandre. I kapittel 4.3 hvor jeg skriver om posisjonering sier jeg:
[…]deltakerne går inn og ut av posisjoner som er tilgjengelige for dem gjennom den samtalesjangeren de samhandler i, og det de er der i kraft av.

Gjennom snakket viser deltakerne hvilke posisjoner de skal hevde og hvilke de tildeler de andre deltakerne. Også sekundærog tertiærdeltakerne posisjoneres gjennom primærdeltakernes snakk.
108

Sammenfatning og drøfting

Ansikt (se kapittel 4.4.) er et begrep som blir aktuelt når det er snakk om posisjonering. Faren for ansiktstap er spesielt stor i en samtalesjanger som Holmgang, hvor et tap av ansikt vil foregå foran flere hundre tusen seere og konsekvensene derfor vil være store. Ett aspekt ved posisjonering er at det berører de involvertes ansikt – man kan posisjonere seg slik at man styrker eget ansikt og posisjonere andre slik at det svekker deres ansikt. Samtalesjangeren krever at det skal være konkurranse om å vinne fram med egne synspunkter og fokus på å hevde seg selv og egen sak, og derfor kan ansiktstap hos samtalepartnere være noe man etterstreber, heller enn noe man prøver å unngå. I de aller fleste samtalesjangrer er det vanlig å ta hensyn til hverandres ansikt; deltakerne jobber (som oftest ubevisst) for å unngå å svekke noen sitt ansikt. I en samtalesjanger som Holmgang hører det med å med overlegg svekke andres ansikt for å styrke sitt eget. Det vil si at med tanke på ansikt skiller Holmgang seg fra andre samtalesjangrer, hvor det ikke er godtatt eller vanlig å gjøre det på en slik måte. I materialet viser det seg at når deltakerne svekker andres ansikt, bruker de dempere for ikke å svekke det for mye slik at det fører til tap av eget ansikt. Det vil si at det er om å gjøre å svekke motstanderes ansikt akkurat passe. Går man over streken, vil det gjøre skade på ens eget ansikt. Et eksempel på dette er når Kristin Halvorsen avbryter Thorbjørn Jagland og anklager ham for å ikke drive god debatt. Denne avbrytelsen er en ansiktstrussel som hun demper etterpå ved å oppfordre til felles handling ved å bruke pronomenet ”vi” heller enn ”du” (se kapittel 5.2). Dette er et eksempel på en posisjonering som medfører en ansiktstrussel, men som deltakeren gjør akkurat passe ved å dempe den i etterkant. I samtaleanalysene kom det fram eksempler på hvordan deltakere posisjonerer andre deltakere enten som en del av partiet/organisasjonen de representerer eller som enkeltaktører. Effekten av å ikke posisjonere den man tiltaler som representant for den større instansen de skal være talerør for, er at det får vedkommende til å framstå som en enkeltaktør med en agenda på siden av partiets (se kapittel 5.3). Det kom også fram eksempel på at en deltaker distanserte seg og sitt parti fra debatten, og slik satte seg i en posisjon hvor han ikke trengte å ta standpunkt i saken (se kapittel 5.3). Deltakerne posisjonerer også tertiærdeltakerne gjennom snakket. Implisitt kan dette gjøres gjennom hvordan primærdeltakerne ordlegger seg og hvor mye de behandler som kjent kunnskap. Men posisjonering av seerne kan også gjøres mer eksplisitt. Det gjør Kristin Halvorsen når hun maner til bedre debattkultur. Hun sier at hun tror seerne vil ”være med i vurderingene” og ikke ser ting bare i svart-hvitt. Slik oppvurderer hun seerne og posisjonerer dem som reflekterte og kunnskapssøkende (se kapittel 5.2). Gjennom
109

Sammenfatning og drøfting

posisjoneringsanalyse viser materialet også eksempler på hvordan to av deltakerne i EUdebatten viser samhold og enighet innad i laget (se kapittel 5.1, og 5.2). Marit Arnstad og Kristin Halvorsen framstår som enige, og støtter hverandre opp gjennom debatten – de posisjonerer seg som lagkamerater selv om de representerer ulike parti. Samtaleanalysene med fokus på posisjoneringsarbeid framhever hvordan det foregår kommunikasjon på mange nivå, og hvordan primærdeltakerne håndterer det.

Strategier for å skaffe og beholde ordet Holmgang er en plass å snakke til Norge fra. Det er om å gjøre for deltakerne å få vist fram seg selv og sitt parti eller organisasjon, og alle primærdeltakerne kjemper om å få fremme sin sak. Turtakingsmønsteret i Holmgang er følgelig preget av konkurranse og kamp om å få snakke. I mitt materiale har jeg sett eksempler på at deltakerne benytter seg av ulike strategier for å komme til. Å øke stemmestyrke og trykk på første ordet er en strategi som viser seg å fungere for å vinne ordet ved samtidig snakk (se kapittel 5.1). En annen måte å sørge for at en selv får snakke på viste seg når en deltaker ba programlederen om å la en motstander komme til ordet, og slik reserverte taletid for seg selv etter at hun er ferdig fordi han hadde da en slags moralsk rett til å få svare for seg (ibid). Det er ikke bare en kamp om å få taletid i disse samtalene, men også om å få beholde ordet som man har kjempet seg til. En sekvens fra EU-debatten er et godt eksempel på hvordan en deltaker som blir avbrutt av en spøk klarer å holde på ordet gjennom en lengre periode med kollektiv latter (se kapittel 5.4). Lars Sponheims spøk på Kristin Halvorsens bekostning kunne ført til at hun mistet grepet om debatten, fordi det å spøke på den måten er et avvik fra samtalesjangeren. Strategien Halvorsen bruker for å ikke bli satt ut av spøken og ikke la den påfølgende latteren avbryte argumentasjonsrekka hennes, er at hun ler sammen med de andre men samtidig prøver å dreie fokus tilbake på saken. Gjennom hele sekvensen holder hun på den samme formuleringen som hun holdt på med i det hun ble avbrutt. Til slutt skjærer hun i gjennom og får fullført sin ytring. Samtalene bærer ellers preg av at deltakerne er gode til å forstå når noen nærmer seg slutten på en ytring. De står klare til å ta ordet, det vil si at det sjelden er tid mellom at en deltaker har fullført en ytring til neste deltaker tar over. Dette fører oss over til programlederen og hans dirigering av samtalene.

110

Sammenfatning og drøfting

Programlederen Ett aspekt som preger samtalesjangeren er dyrkingen av konflikt, uenighet og konkurranse. Programlederen selv, Oddvar Stenstrøm, uttaler at Holmgang skal lage debatt og ikke være et samtaleprogram. Det vises i hvordan han dirigerer samtalene. Han framhever konflikter mellom deltakerne, stiller dikotomiserende spørsmål som han presser deltakerne til å svare på, han provoserer, og han setter ting på spissen. Stenstrøm har uttalt at ”det er ikke mange programmer hvor man hver uke kan kverulere og være politisk ukorrekt. De som er politisk korrekte har oss helt oppi halsen” (Hanssen 2004). Sitatet sier mye om hvordan programlederens posisjon i programmet er tenkt å være. I min kvantitative undersøkelse av programlederens ytringer (se kapittel 5.5) har jeg fokusert på den spesielle posisjonen programlederen har i forhold til de andre primærdeltakerne, og på hvordan han fordeler ordet i debatten. Jeg har kartlagt alle Stenstrøms ytringer i de to debattene som jeg analyserer og deler hans turgivende ytringer inn i de som han starter med en avbrytelse og de hvor han gir ordet uten å avbryte. Jeg kategoriserer og teller også på hvilken måte han gir ordet og hva han gjør etter at han har avbrutt noen. Det viser seg blant annet at om lag 6 av 10 turgivende ytringer starter med en avbrytelse, og at omtrent halvparten av gangene programlederen avbryter noen spør han vedkommende igjen. Det å utfordre noen ved å avbryte og stille et nytt spørsmål ser ut til å være en teknikk som programlederen bruker for å få fram de spissede, kontroversielle svarene. Et annet interessant funn i analysen av programlederens ytringer er at han har en tendens til å foregripe turskiftepunktet. Det vil si at han tar ordet idet den som snakker avslutter, og slik sikrer seg neste tur fordi han tar ordet på et tidligere tidspunkt enn det som er vanlig. På den måten tar han fra de andre primærdeltakerne muligheten til å ta ordet. Stenstrøm er en aktiv aktør i debatten, han styrer samtalene med tanke på temautvikling og turtaking, han utfordrer deltakerne og avkrever dem svar – som de ofte ikke vil gi i så konkret form som han vil ha dem. Man kan like det eller ikke, men programlederens jobb i denne samtalesjangeren er nettopp denne. Han skal argumentere for en sak i det ene øyeblikket og mot den i det neste, han skal grave etter spissformuleringene og lete fram kontroversene mellom deltakerne, og han skal provosere for å skaffe seere. Det er en essensiell del av samtalesjangeren Holmgang.

111

Sammenfatning og drøfting

Gjennom analyser av materialet har jeg definert hva jeg mener en samtalesjanger er, hva som karakteriserer samtalesjangeren Holmgang og hvor kompleksitetene ligger. Samtaleanalysene viser eksempler på hvordan deltakerne håndterer og gjenskaper samtalesjangeren ved å framføre seg og handle i den ved hjelp av de ulike etablerte måtene å gjøre det på.

6.3 Et norsk debattprogram?
Jeg nevnte i innledningen til denne oppgaven at noe av det som dro meg til dette materialet var at det provoserte meg med sin tabloide og polariserende stil. Om man vil endre noe er det viktig å først vite hvordan det man vil endre er. Det har vært drivkraften i denne avhandlinga – jeg har definert samtalesjangeren Holmgang og gjennom samtaleanalyse vist eksempler på strategier som deltakerne tar i bruk i debattene. Det har kommet fram at denne komplekse samtalesjangeren krever spesialiserte ferdigheter av primærdeltakerne. De må være rutinerte for å gjøre god figur i sjangeren, en etterstreben som av og til ser ut til å overgå vektleggingen av argumentene.
Fjernsynet inviterer til selviscenesettelse, også i sammenhenger der man er ment å foreta resonnementer – for eksempel de mange prateprogrammene. Aktørenes selviscenesettelse forvandler med nødvendighet den bedømmende publikummet, som deltar i debatten om temaer av allmenn interesse foran skjermen, til et betraktende publikum (Habermas 2006)

Jeg må innrømme at det til tider har vært vanskelig å holde fast på den nøkternheten som kreves i et slikt kartleggingsarbeid, men jeg mener å ha mitt på det rene. Jeg vil nå avslutte med noen betraktninger omkring Holmgang i samfunnet og videre forskningsarbeid jeg kan tenke meg. En kommersiell TV-kanal – TV2 – lager et debattprogram som legger til rette for en bestemt måte å gjøre debatt på. Holmgang har befestet seg som en talerstol til Norge – programmet har blitt en viktig debattarena i norsk politikk og samfunnsliv. Av den grunn kan ikke politikere og andre som blir inviterte la være å møte opp (uten å betale en høy pris), og de kan ikke la være å delta på premissene som settes. Dette gjør at deltakerne må lære seg å bli gode til å opptre slik samtalesjangeren krever, og debattere slik sjangeren legger opp til. I denne avhandlinga har jeg framhevet mitt grunnleggende dialogiske syn på språk og kommunikasjon, og følgelige dialogiske syn på forholdet mellom samtalesjanger og kommunikasjonen som foregår i den. Men jeg vil igjen påpeke at påvirkningen som deltakerne kan gjøre må skje over lang tid, noe som resulterer i at samtalesjangeren i større

112

Sammenfatning og drøfting

grad enn deltakerne bestemmer hvordan debatten skal være. Har det blitt sånn at seerne og debattantene er tilvent denne dikotomiserende stilen? Hva om Holmgang hadde vært annerledes? Hva om det hadde vært et dyptpløyende debattprogram som hadde som mål å gi seerne en debatt som skulle belyse flere ulike sider av saken, og å gi dem et bredt grunnlag til å ta standpunkt fra? Spørsmålene er ment å skulle bidra til å illustrere hvordan Holmgang virker i samfunnet. Jeg kan selvsagt ikke svare på det her, men jeg kan stille spørsmål om stilen i Holmgang er normsettende, og på den måten påvirker hvordan norsk fjernsynsdebatt skal være. Holmgangs redaksjon ser ut til å oppfatte seg selv som normsettende når de nevner at NRK har tatt etter deres studioutforming, kameraføring og seerinnrigning i sine debatter. Holmgang har høye og stabile seertall, så jeg ser at det kan være fristende for konkurrenter å legge seg på en slik linje. Men dersom det skulle være slik, kan denne dikotomiseringen og tabloidiseringen av fjernsynsdebatt komme i konflikt med NRK sitt ansvar som allmennkringkaster? Jeg har ikke grunnlag for å kunne si om bordene har blitt snudd, og at NRK nå ser til TV2 når kanalens debattilbud skal utformes. Men uavhengig av hvem som tar etter hvem, inngår Holmgang i en diskurs om hvordan det er akseptert og legitimt å opptre i offentlig debatt, og ikke minst om hva som er fjernsynsdebatt. Sånn sett kan man tenke seg hvordan programmet påvirker norsk fjernsynsdebattkultur. Det er ikke mange i dag som mener at media speiler samfunnet. Det kan være et godt mål for mediene å jobbe mot, men det er ikke en realitet i dag at media representerer f. eks. det flerkulturelle samfunnet vi lever i. Dette ble fastslått i en rapport som kartla de største norske medienes stoff om innvandrere, flyktninger, fremmedfrykt, rasisme, samt andre temaer hvor innvandrere er kilder eller aktører (Fjeldstad og Lindstad 2003). Media gir et skeivt bilde av samfunnet fordi enkelte grupper i befolkningen blir underrepresenterte og andre svært overrepresenterte. Å få plass til å eksponere seg i media, eller bli bedt om en uttalelse sier medieforskeren Elisabeth Eide (2002) er et symbol på anerkjennelse. Hva skal til for å bli invitert som deltaker i Holmgang? Jeg har nevnt at det blir sett på som positivt at folk er kjente, skiller seg litt ut i sin uttrykksform eller er kontroversielle, og at de har vist seg å debattere slik sjangeren krever. Men hva er resten av kriteriene for å få delta som debattant i Holmgang? Hva er det deltakerne er der i kraft av? Det hadde vært interessant å undersøke hvem som får anledning til å eksponere seg og sin sak i Holmgang. Her vil jeg dvele litt med det mulitietniske Norge som én dimensjon.

113

Sammenfatning og drøfting

Holmgangprogrammet framstår for meg som veldig ”hvitt”, noe som er i tråd med hvordan resten av representasjonen av norsk offentlighet ser ut. Primærdeltakerne er hvite og norske, og publikum i studio som brukes i brobyggingen over til oss som ser på TV – de som skal få seerne til å føle seg representerte og tilstede i debatten – er også hvite. Jeg sitter altså med et inntrykk av at de som får tilgang til den offentlige talerstolen som Holmgang representerer, og blir anerkjent som kilder og eksperter, i hovedsak er hvite, etniske nordmenn og -kvinner – dog noen færre kvinner. Det er ikke til å stikke under en stol at hver gang jeg har sett en deltaker som ikke er etnisk norsk i Holmgang deltar vedkommende i kraft av at han er innvandrer, flyktning, fra en annen kultur eller av en annen religion. Jeg har ennå ikke sett at en person med utseende som ikke er etnisk norsk deltar i en debatt i kraft av sin kompetanse innen et fagfelt, eller i en debatt som ikke har noe med innvandring eller kulturkollisjon å gjøre. Dette ser ut til å være symptomatisk for norsk media, i følge Fjeldstad og Lindstad (2003) skal det være et ”misforhold mellom bildet mediene formidler av innvandrere og deres faktiske deltakelse i samfunnet”. Undersøkelsen deres viser at innvandrere svært sjelden opptrer som kilder eller aktører dersom tema ikke har med innvandring å gjøre (ibid). Jeg hevder ikke at ”hvitheten” jeg oppfatter i Holmgang er intendert fra programskapernes side. Det samme fenomenet er jo å spore i hele det norske mediebildet; det er slik norsk offentlighet ser ut gjennom media. Vi som seere er blitt vante til at det er slik, og må ofte påminnes om at det er et misforhold fordi det er så vanlig. Jeg opplevde selv å bli overrasket når en kvinnelig lege med utenlandsk utseende snakket på frokost-tv (NRK) om ”vanlige” lege-tema som vannkopper hos barn. Jeg reagerte faktisk på at det ikke var relatert til noe som helst som har med innvandring å gjøre. Det sier mye om hvor vante vi er til at innvandrere som opptrer i media kun gjør det i kraft av at de er innvandrere, og ikke på grunn av faglig kompetanse, eller rett og slett som innbyggere eller medborgere (jfr ”hvitt” studiopublikum). Nå er det ikke bare pessimisme å spore, sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen uttaler at det ”nå er en ny generasjon flerkulturelle aktører, som blir vurdert på bakgrunn av sine kvalifikasjoner” (Figenschou 2002). En kartleggende studie på bakgrunn av dette hadde vært av interesse: hvilke ”typer” mennesker blir inviterte til Holmgang, og hva kvalifiserer dem? Det hadde også vært interessant å se om det kunne spores en endring i innvandreres representasjon fra da programmet startet på begynnelsen av 1990-tallet og framover mot 2010. Går det mot lysere tider?

114

Sammenfatning og drøfting

Kunnskapen om samtalesjangeren jeg har analysert fram kan overføres til andre Holmgangsamtaler, og den kan sammenlignes med andre samtalesjangrer analysert fram fra materiale fra andre debattprogram. Det vil si at den konkrete samtalesjangeren Holmgang kan alle Holmgangprogrammer ses i lys av45, men måten å se samtalesjanger på – selve det å analysere fram en samtalesjanger – er overførbart til andre programmer. Når det gjelder strategiene som kom fram i arbeidet er det substansiell kunnskap, det vil si at de er knyttet spesielt til noen tilfeller; de er eksempler på hvordan noen deltakere gjorde det i disse to debattene – men blikket for strategier er overførbart og kan brukes i en komparativ studie eller en studie av lignende samtaler. Etter hvert som samtalesjangeren utkrystalliserte seg i arbeidet med samtalene fra Holmgang, har interessen for å kunne gjøre en komparativ studie av norske debattprogram meldt seg. I en slik studie kan samtalesjangeren Holmgang sammenlignes med samtalesjangrene som andre debattprogram utgjør. Da ville man kunne skissere et bilde av hva som preger norsk fjernsynsdebatt. Og med fokus på primærdeltakernes strategier kunne man ha påpekt likhet og divergens i hvordan deltakerne opptrer i de ulike programmene. Kanskje vil man kunne se at det er en ”norsk” måte å gjøre fjernsynsdebatt på? Eller, og kanskje mer interessant, endrer primærdeltakerne opptreden etter hvilket debattprogram de deltar i? Et annet spennende studieobjekt for videre forskning er Holmgangs promoer – de korte egenreklamene som blir sendt dagen før og samme dag som programmet. Disse presentasjonene av ukas debatt framstiller saken i skrikende svart-hvitt, de er tabloide, og de er ment å skulle provosere seere til å skru på debatten onsdag kveld. I min avhandling har jeg, om man skal si det med Stuart Halls (1980) begreper, kun studert teksten. Avkodingen, det seerne gjør med teksten, må man bruke andre framgangsmåter for å kunne si noe om. I en studie av promoene hadde det vært interessant å gjøre en type resepsjonsanalyse. En studie av hvordan disse promoene blir mottatt både av folk som bestemmer seg for å se debatten og folk som lar være. Et gjennomsnittlig seertall i 2004 på 456000 viser at det er mange som velger å se Holmgangdebattene. Og det er akkurat dette som brukes til å rettferdiggjøre programmet – det er jo det seerne vil ha. Denne henvisningen til seertall for å legitimere formatet er en som er
45

Det vil si at den er overførbar til alle Holmgangprogrammer som var oppbygd på samme måte som de i min

studie. Nå (2006) har programformatet endret seg noe, og samtalesjangeren må justeres etter dette.

115

Sammenfatning og drøfting

vanlig i andre deler av norsk media også, de tabloide riksavisene bruker den hyppig. Vi blir daglig servert ”nyheter” av typen hvordan gjøre det beste bilkjøpet, eller om amerikanske kjendiser som velger å føde barn i Afrika. Eide (2002) refererer til Aftenpostens Per Egil Hegge som hevder at slike oppslag har å gjøre med et journalistisk prinsipp som bygger på nærhet; det som skrives om skal angå leseren, lytteren eller seeren. Hegge refererer til en formulering av prinsippet: ”Én nordtrønder tilsvarer en halv million kinesere”. Med nærhetsprinsippet sier de nevnte avisoppslagene at det skal angå meg mer at Angelina Jolie og Brad Pitt velger utradisjonelt fødested for sine barn, enn at hundretusenvis av mennesker er drevet på flukt på det samme kontinentet pga borgerkrig. Nærhetsprinsippet kan også knyttes til ”hvitheten” i Holmgang og norsk media for øvrig; det skal altså være de inviterte debattantene og studiopublikummet som vil gjøre at vi som seere føler nærhet til tema. Når nyhetene i avisene etterlyses blir svaret fra redaksjonen at leserne vil jo ha det, se bare på hvor mange som var innom nettavisen og leste den typen artikler. Leserne vil ha slike saker og da fylles avisen med dem, det blir et slags selvoppfyllende profeti, for hvilket valg har egentlig leserne om de ikke vil bytte avis? For det er opplagt at man bare kan gå over til en avis som skriver om nyheter – de finnes. Dette mener jeg er noe av det som er ugreit med norsk fjernsynsdebatt i dag; hvilke alternativer har vi egentlig? Det er faktisk ikke bare å bytte kanal, fordi alternativene ikke er radikalt forskjellige. Debattene er ulike, men jeg finner ikke en fjernsynsdebatt i Norge som ikke har anlagt den polariserende og tabloide stilen. Ønsket om endring som jeg uttrykte i starten dreier seg som dette tomrommet i norsk fjernsynsdebatt. Det er en mangel på fjernsynsdebatt som går i dybden og som ikke trenger å ty til provokasjon for å trekke seere. Debattprogram som lokker med grundig debatt i en samtalesjanger som vektlegger å uforske partenes argumenter og synspunkter er fraværende, mens de som dyrker konflikt, polarisering og konkurranse råder i norsk fjernsynsdebattkultur.

116

Litteraturliste

7

Litteraturliste

Album, Dag (1996) Nære fremmede. Pasientkulturen i sykehus. Oslo: Tano Andenæs, Ellen (2003) Posisjoneringsanalyse: teoretisk utgangspunkt og analytisk praksis. Kompendium til AVS 304. Trondheim: NTNU, Institutt for språkog kommunikasjonsstudier Andenæs, Ellen (under arbeid) Diskurs, posisjoner og praksis. Bakhtin, Mikhail M. (1998) Spørsmålet om talegenrane. Bergen: Ariadne Berger, Peter & Luckmann, Thomas (1967) The social construction of reality. A treatise in the sociology of knowledge. London: Penguin Press Brown, Penelope & Stephen C. Levinson (1987) Politeness. Some universals in language usage. Cambridge: Cambridge University Press Bruun, Hanne (1999) Talkshowet – portræt af en tv-genre. Valby: Borgens Forlag Bruun, Hanne (2001) ”The aesthetics of the Television Talk Show” i Gunhild Agger & Jens F. Jensen (red.) The Aestetics of Television. Media & Culture Studies 2. Aalborg: Aalborg University Press Cameron, Deborah (2001) Working with spoken discourse. London: Sage Clark, Herbert, H. (1996) Using language. Cambridge: Cambridge University Press Coates, Jennifer (1996) Women Talk: conversation between women friends. Oxford: Blackwell Eide, Elisabeth (2002) Mediene og marginalisering. [online]. Tilgjengelig fra: http://home.hio.no/~elisabe/Respekt.htm [Lastet ned 26.06.2006]

117

Litteraturliste

Figenschou, Tine Unstad (2002) ”Stakkarslige innvandrere” [online]. Tilgjengelig fra: http://www.dagbladet.no/kultur/2002/04/10/323846.html [Lastet ned 26.06.2006] Fjeldstad, Øyvind. og Lindstad, Merete (2003) Journalistikk i det flerkulturelle Norge. [online] w;ID=1310 [Lastet ned 26.06.2006] Goffman, Erving (2004) Social samhandling og mikrososciologi. En tekstsamling. Michael Hviid Jacobsen og Søren Kristiansen (red.) København: Hans Reitzels Forlag Goffman, Erving (1992) Vårt rollespill til daglig. Oslo: Pax Forlag. Gomard, Kirsten (1999) ”Kön och hierarki i politiske tv-debatter eller hur man skapar en outsider”. S 4-16 Kvinnovitenskapslig Tidsskrift, nr. 2. Gomard, K. og Krogstad, A. (red.) (2001) Instead of the ideal debade. Doing politics and doing gender in Nordic political campaign discourse. Århus: Aarhus University Press Gran, Anne-Britt (2004) Vår teatrale tid. Om iscenesatte identiteter, ekte merkevarer og varige mén. Lysaker: Dinamo Forlag Habermas, Jürgen (2006) Internett og den nye offentligheten. [online]. Tilgjengelig fra: http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20060602/OAKTUELT003/1 06020053&SearchID=73248949664040 [Lastet ned 26.06.2006] Hall, Stuart (1980) ”Encoding, decoding” i Hall, S et. al. (red.) Culture, Media, Language: working papers in cultural studies, 1972-79 London: Hutchinson Halvorsen, Kristin (2001) Samtaler i det offentlige rom. Samtalestruktur og fohandling im mening i talkshowet ”Førs og sist med Fredrik Skavlan”. Hovedoppgave i anvendt språkvitenskap. Historisk-filosofisk fakultet. NTNU Tilgjengelig fra: http://www.nj.no/Journalistikk/Minoritet/?module=Articles;action=Article.publicSho

118

Litteraturliste

Hanssen, Kurt (2004) Holmgang i 400. [online]. Tilgjengelig fra: http://www.dagbladet.no/kultur/2004/05/05/397569.html [Lastet ned 15.05.2006] Harré, Rom & Luk van Langenhove (1999) ”Introducing Positioning Theory” i Harré, R. & Van Langenhove, L. (red.) Positioning Theory. Oxford: Blackwell Publishers Harré, Rom & Fathali Moghaddam (2003) ”Introduction: The Self and Others in Traditional Psychology and in Positioning Theory” i Harré. R. & Moghaddam, F. (red) The Self and Others: Positioning Individuals and Groups in Personal, Political, and Cultural Contexts. Westport: Praeger Publishers Krogstad, Anne (1999) Image i politikken. Visuelle og retoriske virkemidler. Oslo: Pax Forlag Krogstad, Anne (1995) ”Valgkamp og ordkamp”. S 147-162 i Nordlyd nr 23 Linell, Per (1998) Approaching dialogue. Talk, interaction and contexts in dealogical perspectives. Amsterdam/Philadelphia: John Benjamins Publishing Company. Mühleisen, Wencke (2003) Kjønn og sex på TV. Norske medier i postfeminismens tid. Oslo, Universitetsforlaget Norrby, Catrin (1996) Samtalsanalys. Så gör vi när vi pratar med varandra. Lund: Studentlitteratur Nylund, Mats (2000) Iscenesatt Interaktion. Strukturer och strategier i politiska mediesamtal. Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. Ochs, Ellinor (1979) ”Transcription as theory” i Ochs og Schieffelin (red) Developmental pragmatics. New York, San Fransisco, London: Academic press Svennevig, Jan (2001) Språklig samhandling. Innføring i kommunikajsonsteori og diskursanalyse. Oslo: Landslaget for norskundervisning og Cappelen Akademisk Forlag

119

Litteraturliste

Svennevig, Jan (1995) Samtaleanalyse, s. 55-122 i J. Svennevig, M. Sandvik og W. Vagle, Tilnærminger til tekst. Modeller for språklig tekstanalyse. Oslo: Landslaget for norskundervisning og Cappelen Akademisk Forlag Svensson, Chrisian (2001) Samtal, deltagande och demokrati i svenska TV-debattprogram. Doktorgradsavhandling ved Linköpings Universitet: Institutionen för tema – tema og kommunikation Tannen, Deborah (1984) Conversational style: analyzing talk among friends. Norwood, N.J.: Ablex ten Have, Paul (1999) Doing conversation analysis. A practical guide. London: Sage West, Candace og Zimmerman, Don H (1987) ”Doing Gender”. s. 125-251 i Gender and Society 1 Örnebring, Henrik (2001) TV-parlamentet. Debattprogram i svensk TV 1956-1996. Doktorgradsavhandling ved Göteborgs universitet: Institutt for journalistikk og massekommunikasjon

120

Vedlegg

8 Vedlegg: tabeller og illustrasjoner
8.1 Deltakertyper

Programleder

Primærdeltakere (debattanter) Sekundærdeltakere (studiopublikum) Tertiærdeltakere (TV-seere)

121

Vedlegg

8.2 Transkripsjonsnøkkel
TRANSKRIPSJONSNØKKEL [ ] [Ole: ja] <XordX> <@ord@> <HordH> X @ ´ord . (punktum) , (komma) ? (H) Hx ((hermer)) = e= (0) .. … […] ord ord ORD °ord° +ord+ ÷ord÷ samtidig tale (stigende nummerering (2[ord]2) av samtidige tilfeller) korte ytringer eller miniresponser innenfor en annen talers tur usikker transkripsjon leende eller lattermild tale tale på innpust uhørbar stavelse latter, ett tegn for hver ”stavelse” trykksterkt ord avbrutt ord eller intonasjonsenhet hevende intonasjonskontur forsettelsesintonasjon stigende intonasjon intonasjonsenheten fortsetter innpust utpust kommentar til transkripsjonen, samt kontekstinformasjon forlenging av lyd ”fylt pause” ingen pause mellom ytringene, turskifte uten pause kort pause (under 0,5 sekund) mellomlang pause (mellom 0,5-1,0 sekund) del av transkripsjonen/samtalen utelatt emfatisk uttale, trykk marcato uttale, overtydelig tale høy stemmestyrke lav stemmestyrke raskere tale, høyere tempo saktere tale, lavere tempo (<EMF ord EMF>) (<MRC ord MRC>) (<F ord F>, ”forte”) (<P ord P>, ”piano”) (<A ord A>, ”allegro”) (<L ord L>, ”lento”)

AVVIK FRA DU BOIS:

122

Vedlegg

8.3 Performative handlingsstrategier
MEG Ikke-teatral Autentisk selv Privatperson i offentligheten Ikke distanse til politikerrollen Personlig adferd PERSONLIG MERKEVARE Fokus på merkevarens identitet Merkevarens merverdi: Personlige egenskaper og følelser

IKKE-MEG Uttalt teatral Spilt rolle; politikeren Offentlig person Distanse til politikerrollen Iscenesatt adferd PROFESJONELL MERKEVARE Fokus på merkevarens image Merkevarens merverdi: Politikerens politiske egenskaper og dyktighet

IKKE-IKKE-MEG Uuttalt teatral Verken kun seg selv eller spilt rolle Offentlig person Distanse til politikerrollen Selvbevisst adferd PROFESJONELL MERKEVARE Fokus på merkevarens identitet og image Merkevarens merverdi: Politikerens politiske og ev. personlige egenskaper og dyktighet

123

Vedlegg

8.4 Illustrasjon av Holmgangstudio

Figuren illustrerer Holmgangstudioet sett ovenfra. Trekanten representerer programlederen. Firkantene markerer kameraene hvor den grønne firkanten er programlederens kamera – det følger Stenstrøm hele tiden. Det gir programlederen en mulighet til å snakke rett i kamera når han ønsker det (f eks når han ønsker velkommen, introduserer seeravstemningen eller avslutter sendinga). Rundingene markerer primærdeltakerne fordelt på to lag, her et rødt og et blått. Det er plass til omtrent 20 publikummere i studio, disse er plassert i de tomme feltene.

124

Vedlegg

8.5 Programlederens ytringer i tabell

Programlederens fordeling av ordet Kristne organisasjoner og homofile EU-debatt Antall ytringer Antall ytringer hvor han fordeler ordet Fordeler ordet ved avbrytelser Avbruddsforsøk Spør vedkommende igjen gir noen andre ordet idet noen avslutter Annet Fordeler ordet uten avbrytelser Med spørsmål Med påstand Med gestikulering Med navn Annet

71
67 44 4 23 6 8 3 23 15 4 1 3 0

55
52 33 10 10 4 7 2 19 14 2 1 1 1

125

Sign up to vote on this title
UsefulNot useful