You are on page 1of 25

nittennittisyv

Nittennittisyv Nittennitisyv er et fabelprosaisk tidsskrift som kommer ut i blant. Sist var for seks r siden. Neste gang ligger forhpentligvis nrmere i tid. Og enda mer per elektronikk spredd ut over rom.

Redaksjon og tekster:
Ac Klingenberg Gird_09 Jimi Thaule Linn Carin Andreassen Marianne Gunderson Marielle Martin Bull Gudmundsen (red.) Matthijs Holter Ole Peder Giver

Illustrasjoner:
Felizia Bjarky (s. 4) Marianne Gunderson (s. 10) Tor Gustad (s. 7, 12, 18 og 22) Anders Nygaard (Forsiden, s. 3, 11, 17 og 23)

Layout
Rolf Marvin Be Lindgren

Korrektur
Maren Celius-Blix

ITC Sabon 10/12 ved Rolf Marvin Be Lindgren Grendel evidensbasert psykologi

Leder
Frst n i det siste har vi begynt se p 1997 som fortid. I min egen barndom, og gjennom ungdomstiden, en god del av den, l det i fremtiden. Vi tenkte p det som fremtid, hvis vi tenkte p det i det hele tatt. Hva har forandret seg? En god del, selvflgelig. Det samme som alltid forandrer seg. Tiden. Menneskene. Men egentlig er det noe mer Fremtiden slipper liksom ikke helt taket. Vi lever i en slags fremtidsaktig atmosfre. En tid der yeblikkene eser ut, og menneskene vokser sammen. Oppfinnelsene er ikke ndvendigvis nye, men teknologien har ftt en ny betydning. Akkurat hva den betyr det kan noen kanskje gjre rede for, men undertegnede kommer til kort. Tiden vi gr rundt i har ikke rukket gi seg til kjenne. Nettopp det har vr tid og fremtiden felles. Kanskje er det vanlig, nr man blir gammel nok, synes at man lever i fremtiden. Kanskje skjer det s mye p tyve eller tredve r, at alle styres bort fra den tiden de ble fdt i. I eksil, eller for noen: Asyl. Selv ble jeg frst kjent med fremtiden gjennom fantastisk litteratur, og da handlet det ikke om oppfinnelsene som ble spdd. Slutt n og mas om svevebilene du skal ha blitt lovet! Ingen har lovet deg noe som helst, i hvert fall ikke en leketysbutikk du bare kan plukke fra hyllene i. Fantasien er ikke det. Den er heller et sted g tapt i, en tid som ikke har gitt seg til kjenne. Det kan vre fremtid, fortid, eller en annen ntid. Det kan for eksempel vre 1997. Tekstene i dette nummeret har mye av vr egen verden i seg. Vi skal ta deg med til mange hverdager. Noen fle hverdager, noen treige hverdager, noen som er helt ok. Hverdagene hrer ikke til noen tid du kan sette fingeren p: De har sitt eget, solide vesen. Men vi lar deg ikke ta det helt med ro. Vi kommer til prikke p deg, nappe i deg, styre deg over til det andre stedet, det stedet som ikke er helt solid. Akkurat hva du har der gjre vet vi rlig talt ikke helt. Det har ikke gitt seg til kjenne enn.

Martin Bull Gudmundsen, November 2013

4 Flasker

Ac Klingenberg

Flasker
Da jeg var liten gikk jeg meg bort og fant en annen by. Inngangen til kjpesenteret var ned en buegang ned til butikkene, bygget av sttitallsgul murstein dekket med et kornete lag av sot. Om jeg lente meg mot veggen tok mamma alltid tak i meg og sa sj! hyt fr hun halvt dasket p klrne mine og halvt brstet meg ren med snurpete trutmunn; jeg husker henne for det meste med snurpete trutmunn. Vi gikk alltid p kjpesenteret hver lrdag. Til hyre i buegangen var butikken som solgte ostetoast med tykke skinkeskiver. Bak kassa sukket toastjernene som gamle damer da mannen med buskete bart la press p de. Brd, skinke og gulost dampet i vinterlufta mens jeg tygget fornyd. Etterp, mens mamma snakket med en annen mann om energispareplaner, var jeg for det meste fascinert over at dampen enda sto opp fra de rde hanskene mine selv om sola skinte muntert gjennom skyene. Jeg vandret rundt mamma i sm sirkler, jeg s p hatter med fjr i, gamle damer som kjpte skinnhansker og klokker. Jeg kunne hre mamma i bakgrunnen og i kjedsomheten lukket jeg ynene og snurret rundt, kjente at jeg dunka borti noen, pna fort ynene for si unnskyld, trkket til venstre og var i en annen by. Stillhet i kontrast, her var det ingen som snakket og ingen barnegrt. Gatelysene lyste vagt orangerosa over brustein, mnen var nesten full og det var f folk rundt meg. Ingen s p meg, men det var en flelse av iakttagelse, som nr jeg visste at mamma s p meg mens jeg lekte. Til hyre var to katter, rdorange i pelsen med late blikk og jeg strakk meg etter den ene, men de smg seg unna. Jeg tok noen usikre skritt, jeg kunne ikke hre mamma lenger og merkelig var dette med tid, flte jeg. Eventyrlysten vant over og jeg tok ti sm skritt inn, jeg tok forsiktig i et hvitt gjerde med hanskekledd hand. Gjerdet strakk seg, s vidt jeg kunne se, rundt hele markedstorget som jeg befant meg p utkanten av.Noen f skritt inn til venstre stod en gammeldags vogn. Det var en slik vogn sigynere reiste i fr i tiden. Bygget ut av siden foran drene var et spikertelt med en liten butikk inni, og det lyste i grnt og rdt fra de sm lysene i vinduene.pningen til butikken minte meg om bardisken mamma jobbet bak, den hadde til og med hye, runde stoler lik de jeg har sittet p i timesvis med bker om jenta som kunne flytte ting med tankene og sm menn som lurte drager med gter. Det var noe betryggende med huske dette akkurat n, s jeg gikk mot vognen. I stedet for store flasker med drikke var det rad p rad med sm flasker, de var like store som tommelen min og lyste i alle farger og kombinasjoner derav. Fascinert strakk jeg meg etter en med innhold som minnet om pfugler,

blgullgrnn. P flaskene nrmest meg mens jeg klatret opp stod det skrevet med bitteliten snurgleskrift som jeg mtte myse for lese: Flelsen av desillusjon etter ha sett en virkelig god film og viten om at du kan aldri se den for frste gang igjen. Og rsaken til mitt hat for neper. Jeg strakk meg for se nrmere p den med pfuglfargene.Selgeren smekket vekk fingrene mine. Det gjorde ikke vondt, men jeg skvatt bakover. Han mtte vre over to meter tenkte jeg for meg selv, og kledd i vinrd flyelsdrakt minte han meg om noe jeg hadde sett i en bok om gamle sirkus engang. Halve ansiktet var dekket av en hvit maske, den var malt med sm bl blomster rund kantene. Jeg kjente igjen dem, forglemmegei, de var bestemor sine favoritter. Ironisk nok. App-ap-ap! Tar du i dem er de dine, men ingenting er gratis her. Jeg s meg rundt, byen l langstrakt med skeive bygninger som lente seg mot og hvisket til hverandre. Bak en dr hrte jeg havet, og de to rde kattene smg seg rundt gummistvlene mine, jeg kunne kjenne de malte. Jeg har noen penger borte hos mamma, men jeg er ikke helt sikker p hvor hun er akkurat n, jeg gikk ogs snurret jeg ogs var det en pning ut av kjpesenteret tror jeg, sa jeg noe lettere forvirret og bergtatt av hele situasjonen. Jeg snudde meg for g tilbake. Jeg ville ha flasken, jeg ville ha den p nattlyshyllen min mens jeg sov. Noe i meg sa at den ville holde unna monsteret under sengen. Faktisk! sa selgeren og jeg snudde meg mot ham. Du har noe som er hyt etterspurt, du kan til og med f en ekstra flaske for det. Jeg trenger at du tenker p hvordan du kom deg hit. Det er alt. Han smilte og ordene ld mykt i rene mine. Det kan jeg! utbrt jeg fornyd og tok flasken fra hans utstrakte hand. Lukk ynene dine, tenk p veien, tenk p hvor lenge du snurret, sa han lavt, jeg gjorde som han sa. Noe kilte i pannen

Ac Klingenberg 5 N nr jeg er eldre gr jeg noen ganger til den lille butikken som selger varme ostesmrbrd med tykke skinkeskiver. Skivene har blitt tynnere med rene. Jeg gr s ned til kjpesenteret under den skittengule buegangen. N og da kiler det bakerst i nakken og jeg husker en drm jeg hadde om en by parallelt med min og om hvordan jeg fikk de sm flaskene jeg enda har p hylla inne p rommet. De leser med snurglete skrift: Evnen til reflektere over det perfekte yeblikket av menneskelig kontakt i det yeblikk de skjerog evnen til vite hva jeg skal si for formidle denne flelsen til andre.Og alltid huske at selv i de mrkeste timene kan du skyve vekk smerten for en liten stund og ta deg en kaffe. Det var en annen by, inni hodet mitt da jeg var liten, inngangen var rundt her et sted.

min, det kjentes vagt ut som om en garntrd fra bak ynene mine ble trukket ut. Da flelsen tok slutt pnet jeg ynene igjen. Han holdt en flaske med slepyttlignende vann og blunket lett til meg fr han satte kork p den. Han smilte og munnen hans virket litt for bred for ansiktet, med litt for mange tenner. Jeg s ivrig p de andre flaskene. Jeg fr en til, sant? Spurte jeg forsiktig og han nikket. Rad etter rad med flasker og jeg skiftet vekten fra ene beinet til det andre mens jeg s p fargene som lyste opp den lille spikerteltbutikken, jeg tenkte p bildene av universet som henger p skolebiblioteket, farger i snurrete formasjoner. S s jeg den plutselig, en kobberfarget lysende flaske med sm flekker av kongebltt. Jeg pekte og fikk den i handen, jeg puttet de to flaskene ned i lomma p regnjakka mi og gliste. S sprang jeg fr han rakk ombestemme seg mens jeg ropte et takk bak meg.

Learning to Appreciate ones Self, or, The Mishaps of the Gentleman Scientist
I have always been pragmatic and rather traditional, two things about me that you appreciated, at least you said you did. You said you found my uptightness sexy, in your own words. I remember blushing and you looked so pleased with yourself; showing me in your own wicked way how sexy you found it. But despite you coming across as maybe a bit condescending, I never doubted you did in fact find my traditional outlook on life attractive. Just as I appreciated how you lived in your own world; a sassy, social butterfly that would tell raunchy jokes and send me looks across the room that made my trousers tighten. On several occasions you made me leave the room to clear my throat and have some iced water. Then you would in turn, after several days of dinner parties and late nights, transform into the most pleasant keeper of house Ive seen. The kitchen would fill with your clear singing and our home would go warm with the affectionate looks shared over the table for just us and the cat to see. So when you agreed to go through with the procedure I was envisioning days of good home cooked meals and conversations of your last adventures, without missing out on one or the other, and I will admit that I had hoped for something in the boudoir as well. It was simple enough, the personalities would match but half would be stronger in each. If it worked you would come out as two, one who relished in making good meals and one who relished in making me blush. But I stand here in the hallways with the stench of dishes left towering around the house, dust covering every surface and your bedroom door have been locked for days, I would have thought both of you dead if it wasnt for a faint scampering I hear during the night. I saw several flaws in my plan, one was that I was far too uptight for a stronger you, second was that I had not talked enough to you about your own motivation for one change to another. But most of all; I find myself regretting not taking your narcissism into account.

Electronic Loveletters

Electronic Loveletters
I sit and whisper soothing songs into my fingertips, They wrap themselves around the words I send. Electronic love letters sprayed with metaphors instead of perfumes, sealed with emoticons instead of kisses. I fit so neatly into the little square top right on your screen, Ive lived here for a while smiling sweetly. When youre not around I feel like I am stuck in a box surrounded by white noise, much like divers in a cage surrounded by the ocean. I guess what Im trying to say is Im sorry for being on the other side, I keep trying to push my fingertips through. Electronic love letters filled with the reminder that I cant smell you, sealed with emoticons instead of kisses.

Gird_09 7

Gird_09

Death Rush
My dick is prophetic. Yeah, I know. It sounds pretty weird but thats the way it is. My dick can predict the future. I discovered this on September 11th. The one 9/11. A few days before I had been jerking off. Hey, its what you do! Anyway, I was jerking off. Having a real good one, and when I came I had this clear vision of airplanes crashing into the World Trade Center. It was pretty fucked up, and I was a little stumped by the fact. I mean, here you are, watching porn and rubbing your dick, and suddenly fireballs, screams, panic, and giant jets flying into skyscrapers. But it was one hell of an orgasm. OK. So that was weird, and I didnt really realize the connection before it actually happened. Just the way I envisioned it. I was in terror, and revolted. I had the day off and had just returned from the store, and switched on the television in time to see the second plane crash into the building. My heart stopped beating, I wanted to throw up. I felt faint and dizzy. The television showed me what I had already seen. Desperate people falling to the ground while the towers were engulfed in smoke. I felt guilt. As if I had caused the incident. Totally irrational right? But then again, so is seeing the future. And then it happened again. It took some time, and it wasnt like it happened every time I masturbated, but from time to time I had visions of of death, destruction and mayhem when I came. The more terrible the event, the harder the orgasm. Each time I felt a little less horrible. Desensitizing, isnt that what they call it? With time I even came to crave it. I stopped jerking off to porn, and switched to more violent images alltogether, hoping it would trigger a vision. I considered seeing a shrink, but I was afraid they would lock me up. Or even worse: keep me from touching myself. And I needed that. No way was I going to give this up. I was becoming addicted, quite simply. I sound like a total loser writing about jerking off like that, but truth is it gets kinda hard to get laid when things are like that. I was never a ladykiller in the first place, but this just made it all so much more delicate. There was this chick right, and I banged her, and I guess I shouldnt have. We were going at it like pigs, and I was hoping the visions would be more intense with another human than just doing the five knuckle shuffle you know. And it was. To her. She came, and starting convulsing like she was having a fit or something. She screamed and cried and freaked out. She refused to tell me what she saw, but there was certainly no way this was going to happen again. So I was left to my own devices, so to speak. A few days before the tsunami in 2004 I came so hard I couldnt stand up straight for several minutes. I just sat there trying to catch my breath while the waves washed over me, with desperate people, debris and droves of corpses. I had goosebumps all the way to my toes. Pretty fucked up. The earthquake and tsunami in Haiti were even worse. I could feel the pumping orgasm around my asshole, in my thighs and all the way up my spine. I started crying with joy as my body spasmed. I squirted over and over, and it felt like it was never going to end. Man. I could even jerk off to the same disaster several days in a row if I was lucky. Shipwrecks in the Mediterranean was a steady source of pleasure, though certainly not as exciting as some other events. Such as acts of terrorism in Iraq, or collateral damage in Afghanistan. Anguish and suffering was my ecstasy. When they shot that wedding to pieces it was like the best blowjob I ever had. The emotions and desperation of it all. You cant imagine how I felt when the Fukushima plant started leaking. The last few days have been something from another world. Ive been jerking off nearly constantly, cos the visions I have are grand. Ive stopped functioning as a human. My dicks prophecies are coming to a wonderful conclusion, and I fear, so

am I. I dont really mind anymore. Just thinking about it makes my dick throb with anticipation. Its entirely cataclysmic.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

8 Tegen

Jimi Thaule

Tegen
Sommeren 1983. Det lille huset i svingen. Jacob og Gorillaen bor i hver sin etasje. De er fem r. De er bestevenner. Hun er ikke egentlig en gorilla, men det er det pappa kaller henne. Hun er litt lubben, og kanskje litt klossete. Jacob ser for seg en ekte gorilla i den samme rosa kjolen. Det er morsomt tenke p. De leker ofte sammen i hagen. De leker Star Wars og He-Man, og en stenrys bak huset ligner forunderlig mye p Millenium Falcon. Nr den ikke er sjrverskute alts. Jacob har sett Niels Klims reise p TV, og de har begynt grave et hull i bakken. Hpet er at nr de kommer langt nok ned skal de oppdage et hulesystem som leder dem ned i en underjordisk verden. Jacob har en hemmelig tanke om at det er kvinner med hale der nede. Han vet ikke hvorfor, men han finner tanken veldig spennende. Jacob og Gorillaen er godt utstyrt. De har btte som er festet til et tau samt en plastspade. De snakker mye om hvordan de skal f fraktet jorden de graver ut opp. Stige har de ikke, men hpet er f tak i en taustige fr hullet blir s dypt at de ikke kan komme seg opp av det igjen. Taustiger er kule. Hullet er forelbig 10cm dypt, men av entusiasme bruker de allerede btten med tau for heise jord opp av det. Det tar lang tid grave seg nedover, og det er mye sten under jorden. Ofte leker de med Duplo og lekesoldater. Lekesoldatene har kommet til vr verden i et legoromskip fra spkelsesdimensjonen. Romskipet med lveansikt har fraktet dem gjennom et sort hull til vr verden. Det er et skrekkinngytende skip men har en lei tendens til falle fra hverandre p upassende tidspunkt. Det frustrerer Jacob enormt, fordi det var veldig vanskelig bygge skipet. Han er spesielt stolt av de rde ynene og vingene med rakettmotor. Lederen deres er Spkelsesridderen. En brun renessanserustning fra et Kinderegg. Hans fremste egenskap er at han kan ta av seg hodet og bre det under armen, noe han ofte gjr. Da er det bare et gapende hull ned i brystet hvor hjelmen var, og hodet passer perfekt i armkroken. Nestleder er Laseryelaser, hvis definerende attributt burde vre selvsagt. Han er selvlysende grnn, har kappe, lasersverd og en naken hodeskalle under hjelmen. Hjelmen blotter akkurat det grufulle ansiktet hans, med de stirrende ynene. Han er bare nestkommanderende, men alle frykter ham. Hren deres er en btte full av soldater, som alle sammen har fallt i strid. Soldatene fra spkelsesdimensjonen har kommet hit for erobre den verden de engang levde i, men har s langt nyd seg med dele trappen med duploen til Gorillaen. Duplofigurene har dyrehoder med lange yenvipper og liker se seg selv i speilet mens de ordner hret. De har ytterst begrenset forstelse for militre affrer og sorte hull. Det hender ogs at de leser Donald sammen. Det vl si Gorillaen kan ikke lese, men han leser for henne. Donald leser de sammen. Ranxerox og Freak Brothers leser han alene. Freak Brothers ligner p Pappa og kameratene hans. Fat Freddy og Pappa har samme frisyre, og mage. I dag er det hverken tegneserier eller dde soldater fra en annen dimensjon som interesserer dem, men en tege. Et lite heksagonalt brungrnt insekt de har fanget. De har den i et Norgesglass. Den ser rar ut. De har aldri sett noe slikt. Den kryper rundt p gress og pinner de har samlet til den, for at tegen skal ha noe spise. Han ser ned oppkjrselen. Der skal storebror komme trillende p en grnn kombisykkel. (Pappa har spraymalt den giftgrnn s ingen skal kjenne den igjen. Den er stjlet.) Storebror skal g i fjerde klasse og vre kjempesmart. Han skal forklare at Jacob og Gorillaen har funnet et utrolig sjeldent insekt, som er veldig vanskelig fange. Jacob skal fylles av stolthet. Han ser ned oppkjrselen, ned mot bilveien. Forbi plenen og den lille knausen. Men han har ingen bror. Han er enebarn. Han har ingen bror leke med Playmo med. Ingen som skal introdusere ham for Dungeons and Dragons (han skulle vre en Magic User Elf). I en annen virkelighet ville Jacob elsket insekter for resten av livet, men i denne er det ikke noe spesielt. De slipper tegen fri. Mammaen til Gorillaen er hjemme fra jobb, og hun har med seg Donald. Ole, Dole og Doffen er fanget med sin onkel i et skotsk spkelsesslott, og Jacob og Gorillaen har ventet en hel uke p finne ut hvordan det skal g med dem.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

Marianne Gunderson 9

Marianne Gunderson

Dette er ikke science fiction


Twitter. Skriver ...og tilbake til internet. Tumblr. Bilde av en sort edderkopp i en skimrende luftboble med tekstboks som informerer om at den lever mesteparten av livet sitt under vann. Hashtag: #ImportantBugNews. En gif der en av de gigantiske firbente Star Wars-robotene jeg skamfult m innrmme at jeg ikke husker navnet p faller p trynet i snen om og om igjen. Overskrift: Me when I get home every day. En kvinne i nedkneppet grnn kjole sitter med spredte ben p en mnstret sofa, i tilgjort-men-oppriktig ekstase, overskrift Fucking New York. Statue i blek stein av kvinne med tentakkelhr. Katt. Gif som p vittig, poengtert mte kommenterer rape cultures intersecting roles in patriarchy. Bilder av sushi med katter i stedet for fisk. St tegneserie om leve med sosial angst. Infographic fra The Economist over syriske flykningtall og destinasjoner. Maleri av en kvinne som har sex med et skjelett. Facebook. En fyr jeg mtte p okCupid og faktisk hadde bukseflelser for (som Captain Awkward ville sagt) og klina med et par ganger, men hvis vennskap har utviklet/begrenset seg til veldig entusiastisk dele interessante ting vi finner p internett med hverandre, har sendt meg en link, med kommentaren this is the best thing ever [link] nsfw Linken er til en bildeserie der en jente gradvis kler av seg mens hun flrter med kamera. I bakrunnen, spredt rundt i rommet, str det noen plastikkstatuer av gnomene i Snehvit (Disneyfilmen). De kommer nrmere og nrmere henne for hvert bilde. Serien ender med at hun mimer at hun blir halt av grde mens hun roper etter hjelp. Jeg elsker dette skriver jeg. Unnskyld meg mens jeg deler dette med alle jeg kjenner. Jeg sender linken til to andre p Facebook-vennelista mi. Forum. Jeg pner ny tab for hver interessante diskusjon. Det er valgdag, noen er nedstemte pga. det forventede resultatet. Jeg kjenner meg igjen, pner. En blogger jeg har fulgt en stund er dd. pner. Forumlesingen blir avbrutt for ske opp Facebook-profilen hennes, se hva folk har skrevet, om det str noe om ddsrsak, el. Vi var ikke venner p Facebook, s jeg finner ingen av delene. Vi fulgte hverandre p Twitter, det siste hun skrev der var Bedring er en ting, men bot?! to uker tidligere. Hun var alltid morsom, p en mte som fltes r og autentisk, jeg likte den personen hun var p nett. Gr tilbake til forumtden og leser bekjennelser, kondolanser fra folk som hadde blitt kjent med henne gjennom nettet og/eller mtt henne i virkeligheten. I en annen trd har noen lagt inn en video med shit baristas say, flger linken til Youtube i hp se flere i samme sjanger. Klikker p shit people say to bartenders (Whats good? Can you make me something FUN? Do you have any vodka thats organic?), gr lei halvveis gjennom videoen. Twitter. En venninne har svart p min ...Og tilbake til internet. med we missed you. Jeg svarer, fler meg vittig, fr et <3 tilbake. Smiler. Tilbake til den lunkne monotonien av interessante ting i lyset av skjermen. Internett har savnet meg.

10

Dette er ikke science fiction

Marielle 11

Marielle

Stengsler og lysglimt
Jeg vil snu meg i svne, blir stoppet av stengslene jeg ikke husker er der. Hjernen min har ikke vent seg til tilvrelsen i reimer som pasient. Tankene driver rundt i denne tilstanden mellom svn og vken. Stemmene og glimtene fra utsiden av rommet, mitt eneste tilfluktssted, flyter i hverandre. De flyter i hverandre, de blir lysere og lysere til de er som sm ansiktslse spkelser som hvisker meg lgner som spinnes inn blant minnene, og jeg vet ikke lenger hva som er sant eller hva jeg skal tro. Reimene strammer rundt meg, vrir meg for slippe. Minnene glir inn og ut av det lerretet som er min bevisshet, lukter og lyder sniker seg frem rundt det. Ett kommer i fokus, sakte, flimrer for s sakte bli tydelig. Jeg husker tv-kveld med n kanal, for det var det de eide. Bestefar og bestemor. De oppgraderte til et par svenske kanaler etter de fikk en by p antenna. Norge rundt. Beat for beat. Humor. Aldri var man s trygg som da, det eneste trygge stedet jeg eide. Den siste bastion som m rives fr sinnets forankring i en virkelighet ryker. Fr jeg flyter fritt. Jeg kjenner riften mellom virkelighetene bre om seg. Har det egentlig skjedd? Rd eller bl pille, Neo? Veggene i det innestengte selv byer seg, knekker ikke, bare svaier lett som jordbrgele. Jeg kjenner dem trenge seg inn og injisere redsler. Det farer gjennom rene mine som kryptonitt og jeg forgr av stille skrik. Ut av tven kommer ikke tentakler, men lyder jeg kan se, lyder som er laget av det pureste hvitt, rene lgner som er der for hviske deg tilsynelatende bedre. Bestefar og bestemor sitter i stolene sine, laget av tre, med puter av klende ull med mnster fra ttitallet som n regjerer p hytter rundt om i landet. De ser ikke fangarmene av lyd og lgn som slynger seg mot dem, rundt og inn i rene deres, og jeg vil rope noe, advare dem, men hva skal jeg si til noe de ikke ser, noe som kun finnes i min virkelighet? Jeg sier ingenting. Latteren deres blir hulere. Fangarmene sniker seg inn i dem, og spiser sjelen deres levende. ynene flger glassaktig med p skjermen. Huden i ansiktene deres beveger seg, blger og ruller. Sm glimt av kranier og renspist bein. Rd eller bl. Blr i ynene, rdt som blod. Skal jeg ta den rde eller den bl, korrumpere alt, eller bare minnene mine? Selge sjela eller livet? Lysglimt. Minnene endres ett og ett. Lysglimt. Fredagskos med Monopol og Norge rundt. Lysglimt. Nakne hodeskaller som eter p huden i ansiktet. Manisk latter til Ivar Dyrhaug. Lysglimt. Endring. Lysglimt. Endring. Lysglimt. Reimene strammer, holder meg p plass. Fangarmene strekker seg ut fra de falske minnene med klr p innsiden, vil klore seg ut, rive meg i filler. Skrikene fyller tomrommet i hodeskallen der selvet pleide vre.

12

Stengsler og lysglimt

Martin Bull Gudmundsen 13

Martin Bull Gudmundsen

Hverdagsroman invaderes av fallos


Jeg sitter p en caf p Grnerlkka og kontemplerer den tapte maskulinitet. Det finnes ingen arena for oss menn n som kvinnene har overtatt i samfunnslivet. Jeg skrev p et historieverk om det en gang, femten hundre harde sider, men det ble aldri til noe. Det sitter en kvinne ved nabobordet, hun snakker i mobiltelefon, snakker og snakker, i mobiltelefonen sin. I sted snakket hun med en venninne, som hun rakket ned p med myk stemme, med subtile sm stikk som kan oversettes til: Du er bare en mark, du, overlat de beste elskerne til meg, s jeg kan lede dem etter nesa med min utylede seksualitet. N snakker hun visst med snnen sin: Jeg skjnner jo at du er sulten, vennen min, men du m prve se det fra min side ogs. Du har jo blitt tolv r n, du kan jo prve lage deg mat selv. Jeg har status og karriere jeg m tenke p jeg, det vet du jo. S legger hun fra seg telefonen, vender seg til meg: Herregud, for et mas det er vre alenemor nr jeg egentlig streber for tilrane meg menns plass i samfunnslivet. Det er s mye jeg m forsake. Jeg ser visst ikke tilstrekkelig intimidert ut, for hun skjrer en smguffen grimase, og s roper hun B! Da farer jeg sammen. Ja, disse kvinnene. Frst egler de seg inn p politikkens omrde med sine ustanselige krav om stemmerett, som de selvflgelig bruker til stemme sine egne inn p tinget, og der vedtar de lover som skal gjre det politisk ukorrekt vre hjemmevrende, s deres medsstre ogs blir dratt inn i det, og de skal ha de hyeste posisjonene selvsagt, ledere skal de vre, vant som de er med ha kontroll i hjemmet og s er vi der vi er i dag, med likestillingsombud og kvoteringsordninger og noen av kommentatorene i de store avisene er ogs kvinner, de fr fritt spillrom til hjernevaske oss med sin kvinnelige propaganda, ja, for redaktrene er jo ogs kvinner. Og hjernevasken virker. Man kan jo ikke annet enn beundre dem. Det skulle bare mangle at jeg ikke beundret kvinnene. Det er mye takket vre min mor, som jeg ikke ville ha klart meg uten, denne hjertegode kvinnen. Hvem skulle ellers ha verget meg fra forelskelse? Hvem skulle ellers holdt damene unna s lenge at jeg kom ned p jorda igjen? Jeg trenger et livsprosjekt, tenker jeg. Men jeg m ha sagt det hyt. For kvinnen p nabobordet skuler. Hun liker vel ikke at man har tenkt s selvstendig. Faen, sier hun, p det sjauersprket de lrer hverandre p styrerommene. S ler hun hnlig. Du kan jo begynne samle p noe. Jeg takker ydmykt. Omtrent samtidig har det kjrt opp en bil p fortauet utenfor kafeen. N pner drene seg i en fart, og det springer ut fire nisselignende mannfolk fra frerhuset; ganske synkront treffer de bakken. De vipper noe ned fra lasteplanet. Jeg ser ikke helt hva det er. Men kvinnen ved siden av har blitt vill. Hun trommer med fttene, med de spisse hye hlene sine, og tunga str ut av munnen p henne. PENIS! roper hun. For det er en slags skulptur som de har kommet med. Den kan minne om monolitten i Frognerparken, bare enda mer fallisk. Bortsett fra strrelsen kunne den minne om en autentisk penis. Den rager over de fire mennene og lastebilen deres, forhuden trukket tilbake, fordelt i folder ned det fem meter lange skaftet av marmor. Karrierekvinnen ved siden av kan nesten ikke styre seg. Er det mannssamfunnet som er p vei tilbake? tenker jeg. Det er forvirrende, for jeg vet ikke hva jeg skal synes om det. Skal jeg flge mine instinkter og kjenne lettelse, eller skal jeg gjre som jeg har blitt lrt opp til, og motarbeide en slik forandring med det jeg har av handlekraft? Den lille handlekraften jeg har? Spekulasjonene m ligge for n, for kvinnen reiser seg. Hun springer opp, s bordet velter, skumper borti mitt, og sttet forplanter seg til kaffekoppen. Den fyker i bue over og forbi bordkanten, og sls i stykker i mot gulvet. Latten spruter. Sler til skoene og kordflyelsbuksene. , beklager, sier kvinnen. Hun tar hnden min. Holder den, p en spesiell mte, p det jeg vil kalle en genuin mte. Serveringspikene kommer bort og tar bilder. De mler opp vinklene nyaktig, som stedsgranskere. Men jeg rekker ikke svare ingen rsak fr kvinnen roper PEEEEENIS igjen og lper. Hun krsjer i utgangsdra, og stanser lenge nok til f den opp. Hret hennes stritter. Skulpturen str fortsatt p plassen, men kvinnen lper forbi den. Trafikken har stoppet, hun klatrer over bilene som har kommet foran henne. Noen av bilistene blir stende som tilskuere. Andre lper etter. Eller, det ser ut som sammen med henne. De skifter retning i blant, og det sprer seg, n lper alle i sikksakk med armene i vret. Snart er plassen utenfor tom.

14

Hverdagsroman invaderes av fallos meg mer enn jeg hadde trodd. De fr det til prikke i hele ansiktet. N mister jeg styringen over hvem jeg er. Jeg mister tidsflelsen, husker ikke en gang de mest umiddelbare av inntrykk. Allerede mens jeg gjr noe er det glemt. Men om jeg vil kan jeg f ting til feste seg, det er bare et sprsml om engasjement, og det har jeg ikke. Gjennom dagen fr jeg med flere utendrs sammenkomster. Folk sitter p fortaushjrnene og griller. Du venter ikke at de skal like det, men bak marinaden ligger det en forklaring, en blanding av tretthet og gitarspill, og det forstr du. Det foregr et slags marked. Hvorfor bryr vi oss vanligvis om finne hjem? Nekter du for at du lukter p vindusmalingen, bare for kjenne etter sprekker i fundamentet? Solen vet ikke hvorfor. Det er ikke fr jeg kommer opp i ssiden at det skjer noe som egentlig interesserer meg. Jeg husker at jeg har fulgt trikkesporene, for komme unna alle tomme biler og kanoner. Ikke noe veiving med armene p meg. Det luktet grillkjtt fra utsiktspunktet over veien, rett over Sjmannsskolen, og jeg tenkte det kunne smake med litt spise, det var allerede over middagstid det husker jeg n, nr jeg sitter p en av benkene og fr ye p kvinnen fra i sted. Hei, roper jeg, og hret hennes daler, det faller flokete og brunt ned skuldrene, noe av det faller foran ansiktet, men stritte gjr det ikke mer. Hun samler blikket og ser p btta hun spiser fra. Grillet dyrepenis av ett eller annet slag. Kanskje fra en sau. Hun mister et halvgnaget stykke, eller slipper det, s det lander under benken. Blader og barnler klistrer seg til det. Deg husker jeg? sier hun. Ja, det var meg fra kaffebaren. Du foreslo at jeg skulle begynne samle p noe. Og s slte jeg kaffe p klrne dine. Det beklager jeg virkelig. Vi s oss rundt. Du, sier jeg, hva er det egentlig vi driver med? Jeg vet ikke, men det m ha holdt p en stund. Tror du det kan ha skyldes den skulpturen? Den som s ut som en stor erigert penis? Jeg trodde det frem til n, men du, jeg vet ikke helt jeg. Forklar! Jeg tror ikke det ville ha spredd seg til hele byen. Dessuten var jeg ikke helt meg selv fr den varebilen kom heller. Var du?

Serveringspikene begynner rydde etter oss, mens jeg subber ut p plassen. Jeg kjenner p den falliske skulpturen. Den er hard, p den mten man venter seg av en skulptur. Ikke hard som oppsvulmet vev, men hard som stein, ja faktisk som marmor, og kjlig nr man berrer den. Men det har spredd seg noen av bilene har endret form, de har blitt sylindriske og peker oppover, som kanoner. Anatomisk ligner de ikke p kjnnsorganer, men de har virkelig den samme vinkelen. Det er de dyre bilene som ser ut snn. Krkene p plassen har ftt penisformede nebb. Duene har ftt glans der hodet pleier vre. De andre fuglene har gjennomgtt mindre forandringer, men det er p krkene det synes best. Det setter seg krker rundt p utebordene, hvor folk bare har lpt avgrde fra kanelbollene og croissantene sine, og de hengende nebbene reiser seg ved synet av alt mulig godt. Men hva hjelper vel det nr kjevene har grodd sammen? Det nytter ikke en gang si kra. Jeg nsket meg jo et livsprosjekt, tenker jeg. Kanskje jeg skal begynne katalogisere mannlige kjnnsorganer? Vi ser jo s mange av dem om dagen. Jeg ser allerede for meg tre strrelsesklasser: Fuglestrrelse, menneskestrrelse, og den alle strste, monolitt. Bak meg str en fallos av klassen monolitt. S husker jeg at fugler som regel ikke har noe kjnnsorgan. Jeg m endre frste kategori til fuglenebbstrrelse. Da innebefatter den alle menneskestrrelser. Med en spennvidde fra spurv til pelikan faller menneskeheten et sted i mellom. Det kan bli vanskelig holde orden p, og n fles dessuten tanken fremmed. Skulpturen var da ikke her for bare litt siden. De tomme bilene gjr det vanskelig subbe over gata, bortsett fra de som har forandret seg til kanoner. Det ville ikke helt vrt meg om jeg skulle klatre over dem. Jeg vil heller ikke skifte retning n vet jeg sannelig ikke hva som er meg om dagen, for det gjr meg vanligvis lite skifte retning. Jeg pleier plage meg selv i etterkant, men jeg skifter retning hver gang jeg m. Jeg skal til g utenom nr jeg husker det strittende hret, de hevede armene. Snn vil jeg ikke bli. I stedet gr jeg med vanlige skritt, ikke med min vanlige drassende gange, jeg lfter ett ben av gangen og gr utenom sttfangere, lukker noen bildrer som kommer i veien, det gikk jo egentlig lett komme til den andre siden. P vei ned mot parken mter jeg p folk igjen. De gr rolig i sirkler, trekanter, og ttetall, skal ingen steder, bare flger hverandre. Trnet p kirken som str inntil parken har blitt til en ja, du vet. Flere av folkene plukker sylinderformet frukt. De henger fra alle buskene. De er tunge av saft, med tynt skinn, de siger. Det tyter ut nr man spiser, en gr vske, besk viser det seg nr jeg prver en, men de interesserer

Martin Bull Gudmundsen 15 hun prver f opp buksesmekken min, hun puster utlmodig, tungt, og fr det frst ikke med seg nr jeg trekker hnden brtt tilbake. Menneskestrrelse menneskestrrelse det kjennes ut som en fin, vanlig menneskestrrelse, hvisker hun mot kinnet mitt, og stanser. Hvordan kom vi hit? Vi m ha gtt. Det har blitt mrkt i mellomtiden. Sa ikke du nettopp noe om strrelsen din? Det kan hende, men jeg kan ikke huske det. Ikke jeg heller Hun begynner blinke med ynene. Har vi kysset hverandre? Jeg husker ikke Ikke jeg heller, sier jeg. Jeg vil ikke holde p mer hvis jeg ikke husker noe av det etterp. Ikke jeg heller. Jeg lener pannen mot henne, holder henne rundt livet, og hun holder meg; jeg tenker vi er omtrent like ensomme. Har vi gtt hele veien fra sen og hit, i omfavnelse, men uten huske og hvor har vi forresten gtt til Det drypper et sted ikke s langt unna, og det lukter kaldt, litt rtt, av omgivelsene. Lysene er dempet. Vi str visst p en t-banestasjon. Tom for folk, med unntak av oss. Skjermene er sorte. En stor klokke viser at det nrmer seg midnatt. Jeg vet ikke om det pleier st en klokke der. Og ellers? Reklameskiltene ser normale ut, men foran tunellen henger det et slags forheng. Vi ser omtrent samtidig hva det er. To hudfargede gardiner henger ytterst. De pner seg p midten, og mellom dem er det to lengder av mrkere, mer krllete stoff. Kvinnen bare rister p hodet. Her er det visst noen som vil fortelle oss noe. I det hun sier det ruller et dobbelt vognsett inn langs plattformen. Den forreste vognen ligner en fallos i monolittstrrelse, veldig naturtro. Et hylster av skinn er tredd utenp metallet, og den synker litt inn under berring. Ja, jeg m jo prve. Den sender ut kroppsvarme ogs. Den bakerste vognen ser ut som en helt vanlig t-banevogn. Drene pnes, sier en stemme over hyttaleren. Vennligst vr oppmerksom p at svamplegemene kan gi etter ved pstigning. S moralen med dagens opplevelser, sier jeg, kan oppsummeres med at kuk og fitte sammen skal sitte eller noe?

Oi, ehm, nei, sier hun og rdmer akkurat litt. Hva snakket jeg egentlig om i telefonen? Hva var det egentlig jeg sa til nei, jeg m ringe snnen min og be om unnskyldning! Vent litt Jeg fylte seks og tjue r for bare noen uker siden. Da er det vel ikke sannsynlig at jeg skulle ha en snn, p tolv? Det kan jo skje, men jeg holder det ikke for srlig sannsynlig. Resonnementet vrt hres solid ut, men det fr en jo til lure. Hvor mange av mine egne observasjoner er sanne? Er jeg i det hele tatt en snn som kommer med observasjoner? Er jeg typen til sitte og kontemplere ting? Jeg mener vel huske noe snt. Jeg har det i s fall fra min mor. Man kan jo ikke annet enn beundre henne. Rundt oss fortsetter folk grille, de spiser all mulig slags mat, men snakker ikke noe srlig med hverandre. En pjusket krke str der med penis i stedet for nebb. S mye god mat, men ingenting spise med. Hun ser ikke s fornyd ut, kvinnen, og det er vel ingen fornyelig dag. Jeg har forresten laget et system for katalogisere alle fallosene som dukker opp, sier jeg. Da smiler kvinnen igjen! F hre! Jeg regner i utgangspunktet med tre strrelser: Menneskestrrelse, fuglenebbstrrelse, og monolittstrrelse. N, fuglenebbstrrelse er en litt komplisert strrelseskategori. Menneskestrrelse og monolittstrrelse gir seg selv, men fuglenebb kommer jo i mange forskjellige strrelser. Om jeg m f avbryte, sier kvinnen, s er det sikkert riktig alt det du sier, men kommer ikke menneskepeniser ogs i flere forskjellige strrelser? Jo jo, selvflgelig, men da begynner og slutter det i sted. Det kompliserte med fuglenebb er nettopp at de innbefatter hele spennvidden av menneskestrrelser. Det finnes nebb som er mindre enn de fleste peniser, og et og annet nebb som er strre. Tenk for eksempel p pelikanen. Det har jo ikke s mye si. Det frer bare til et mer fleksibelt system. Nemlig! Det er akkurat det jeg tenkte ogs. Det gr to eller tre sekunder, og s glemmer jeg hvem av oss som snakket sist. Jeg setter egentlig pris p st snn og resonnere over ting sammen. Hennes tanker og mine bygger opp hverandre, og vi har utsikt over hele byen. Vi kan se helt over til den ikoniske fallosen i Holmenkollen. Jeg lfter noe av hret bort fra ansiktet hennes, og det neste jeg vet befinner vi oss i sentrum, jeg klemmer rundt det ene brystet hennes og

16

Tre dikt Klokken er n over midnatt, og hylsteret over den forreste vognen har ftt en matt karakter. Formen har ogs blitt mer firkantet. Og en krke, en krke som spankulerer mellom fttene vre, har ftt et vanlig duehode. Ja, det var jo litt av et klimaks hrer jeg noen si, som om vi liksom skulle ha vrt lovet noe bedre. Samtalene gr ellers om de ulike fallosgestaltene. Folk prver finne symboler i formene, som en gjettelek. Noen spr hva jeg tror det kan bety at alle de mannlige skulpturene i Frognerparken fikk ereksjon, mens monolitten krympet og ble liggende slapp langs bakken. Jeg trekker p skuldrene. Det visste jeg ikke en gang at hadde hendt. Kvinnen fra kaffebaren prver seg med noen flere ordtak, men n klinger det ikke like godt. Hun kan ogs si helt sikkert at hun ikke har noen snn. Jeg holder henne fortsatt i hnden Jeg innser at vi ikke kjenner hverandre noe srlig, men heller ikke det spiller s stor rolle, det blir alle de samme sprsmlene uansett. Noen prver f i gang en allsang. En ganske plump, erotisk folkevise. Det ser ut til hjelpe en liten stund. Det gir gjenlyd i trekronene, en blt rasling, som underty mens det faller i krller p gulvet, men noen nler nr det kommer til de verste ordene, og takten begynner halte. Bladene rasler p den vanlige mten igjen. Det begynner bli sent uansett.

Ja noe snt. Eller hva med dette: Mennesket lever ikke av kuk alene? Lyset i enden av tunellen er bare en mtende kuk. I mrket er alle kuker gr. Vi ler sammen, og jeg skulle nske jeg husket hvordan kyssingen kjentes. Jeg ville gjerne ha gjort det igjen, men kanskje det vil fre galt av sted. Vi kunne til ende opp p den forreste vognen, og det vil jeg ikke risikere, ikke p en s uvanlig dag. Jeg mener huske noen tanker om tapt maskulinitet, var ikke det ogs i dag? Jeg har akkurat passe med maskulinitet jeg, hva n det skulle vre godt for, men jeg lar meg ikke dra gjennom livet etter kuken for det, selv om kuken aldri s gjerne vil, ja, den vil jo s gjerne. Skal vi g p forrest, sier kvinnen, i det jeg skal foresl bakerst. Eller kanskje bakerst, sier hun med en gang, i det jeg skal til si ja, forrest er nok best. Vi ler sammen, n igjen, og det gir meg mening. Jeg tenker igjen p g p forrest, men vi tar hverandre til slutt i hnden og stiger om bord der det ser ut til vre best plass, for begge vognene er, i motsetning til plattformen, fulle av folk. Vi trenger oss inn, p bakerste vogn, og vognsettet kjrer inn i tunellen. Det viser seg at det ikke spiller noen rolle. P neste holdeplass gr alle av. De kommer ut av begge vognene, med alle de samme sprsmlene uansett.

Tre dikt
Not safe for work, not safe anywhere else, du fr hpe arbeidsplassen har utstyr til gjenoppbygge ansattes personlighet, fra gamle notater Krkene tar knekken p meg med kravene om hevn En helt ny rstid spiller kalenderen ut bltt dryss av kobber

Matthijs Holter 17

Matthijs Holter

Gjengangeren
Gjengangeren str i stuen. Ansiktet grtt, magert, hret tufsete. Jeg sukker, legger bort brettet. Hva vil du n, far?, sier jeg. Han ser uforstende p meg. Du er jo dd, far. Du m legge deg. Bare forvirring i blikket hans. Jeg vet jeg er grusom n; han husker ikke hva som er skjedd, og vet ikke at han er dd. Men jeg vet at neste gang jeg treffer ham vil han ha glemt denne samtalen. Og jeg holdt p se p noe spennende. Noe... jeg husker ikke. Kom igjen, sier jeg, reiser meg. Gr bort til stuebordet. Hvor er det forbannede krusifikset? Under de forbannede avisene? Eller har ungene lekt med det igjen? Jeg ville bare prate litt med deg, sier han. Det var noe jeg skulle si... Jeg nikker. Her kommer nok noen flere velmente rd. Ting han har lrt gjennom et langt liv osv. Jeg har hrt dem fr, men de tilhrer et annet liv og en annen tid og uansett gidder jeg bare ikke akkurat n. Der. Under en brukt serviett. Der var krusifikset. Jeg holder det opp. Kom igjen, far, sier jeg. Vade retro. Kom igjen. Han mumler noe, usikkert, ser ned i bakken. Jeg rekker frem hnden, tar ham nesten i armen. Blir stende der med fingrene halvveis inne i spektrallegemet. Ingen motstand, bare en svak kulde. Kom igjen. S brer det ned i kjelleren med ham igjen.

18 Gjengangeren

Ole Peder Giver 19

Ole Peder Giver

Cassandra
Cassandras tanker flakket over lerretet. Minnebilder avlste hverandre hurtig, flakkende. De var rike p farger, merkelige malende lyder strmmet ut av hyttaleren. Det var premierekveld. I natt hadde hun hatt en av de drmmene der man forsker skrike, men ikke fr det til. Den jamrende, frenetiske mumlingen hennes ga gjenlyd i salen. Det eksklusive klientellet skuttet seg i stolene. Drmmeprojektorer var dyrt, men folk betalte da ogs i dyre dommer for se hennes tanker. Flimrende flelser. Erotiske fantasier. Faktiske hendelser. Dystre drmmer. Hun hadde vrt en ganske ordinr student ved et ganske ordinrt universitet da hun tilfeldigvis dro p audition for det nye apparatet. Etter det hadde livet hennes tatt en helt ny vending. Hun var i dag superstjerne. Drmmene hennes ble bootlegget og havnet p svartebrs. Barndomsminnene hennes kunne lastes ned fra Torrent-sider. Alt hun hadde hatt av seksuelle erfaringer l tilgjengelig p hemmelige pornonettsteder i TOR-nettverket. Cassandra hadde nemlig krystallklar hukommelse, fotografisk. Hun husket alt hun hadde opplevd, ogs hjerneaktiviteten som foregikk om natten. Dette var en spesiell aften, da det var premiere p et nytt mareritt. se henne live ble sagt vre en unik opplevelse. Ja, det fantes andre drmmere. Hypnos, Oneiroi, Maya. Hennes kolleger hadde ogs valgt seg artistnavn knyttet til drmmer, profetier og gamle religioner. Men det var bare en hndfull av dem. Bare en hndfull apparatet virket p. Hun var deres ukronede dronning. Cassandra skalv svakt inne i apparatet. Det var klinisk, sterilt, hvitt. En bukett dioder strmmet ut fra tilkoblingspunktene i hodet hennes. Det summet svakt i projektoren. Cassandra svettet, p tross av kulden der inne. Skalv mens hun mtte gjenoppleve marerittet som om det skjedde i dette yeblikket. Lerretet var fylt av mrke, men man kunne ane nyanser og skyggespill. I bakgrunnen duret det halvkvalte fravret av Cassandras stemme. Hun ville skrike, men klarte det ikke. S ble det klart at det var noe, en skygge, et vesen som satt overskrevs p henne. En mare. Den skyggeaktige, slanke skikkelsen holdt hendene hennes nede mot puten, satt tungt over brystet hennes. Rommet var dunkelmrkt. I det stumme skriket kunne publikum hre ekkoet av tankene hennes, skriket hun ikke maktet: Hvem er du? Hvem er du? Skyggen la hodet p skakke (den hadde en humanoid form) og hveste svakt. Den hadde ikke yne eller munn. Den hadde ingen brystvorter eller kjnnsorganer. S skrek den. Det hele varte tre minutter og femtito sekunder. Etter visningen la det seg en taushet over forsamlingen. Man kunne hre en knappenl falle. S gikk programmet over til vise en medley av nskerepriser. Mayas utrdrikningslag. Hypnos reiser med Unicef. Oneiroi dypt inne i et VR-program (passe meta, den siste der). Da forestillingen var over sto livvaktene og manageren hennes klare og ventet utenfor. Du gjorde det bra. Som vanlig, nikket Edward til henne. Hun ble frt ut i limousinen via bakveien, for unng folkemassene utenfor den gamle teaterbygningen. De gikk ut via en ndutgang, havnet i en luguber bakgate der det stod en rustende container og fant veien til bilen som stod parkert litt lenger unna. Hun og manageren satte seg inn. Klassisk limousinstil. Fire seter i en firkant. Et lite kjleskap. En vinholder (tom. Cassandra drakk ikke. Det fucket med projektoren). Gjennom de sotede rutene s de byens neon gli forbi. Det er noe du er ndt til vite om, sa Edward. Hun sa ikke noe, s s vidt i hans retning. Hun flte seg alltid utladet etter en seanse. Truslene har blitt verre, sa Edward, og tok frem et skjermbrett. Trykket p play. Viste en videosnutt. Det var et av de gamle marerittene hennes, men det hadde blitt forvrengt med en masse digitale effekter. Og det var splicet inn nye bilder. Bilder av henne. Av skyskraperen der hun bodde. Dens fasade. Dens interir. Lobbyen. Dren hennes. Stuen hennes. Baderomsdren som stod p gltt. Og bak den et glimt av hud. Hennes. I bakgrunnen duret noe tung, industriell musikk. En slags Laibach p speed. Hun var taus en liten stund. Som en skrekkfilmklisj, sa hun. Du kan ikke vre hjemme etter dette. Vi sjekker deg inn p en hotellsuite i kveld. Styrker bemanningen av livvakten din. Ta det med ro. Vi kommer til finne ut av dette.

20

Sanger fra Al Amarja

Sanger fra Al Amarja


Kjpesenteret i Skylla inneholder en nypnet bokhandel, Thomasevangeliet, som har spesialisert seg p apokryf litteratur. Bkene her er de forbudte verker fra et utall religioner og kulturer. Antikrists Evangelium selger srlig godt om dagen. Innehaveren, Dr. Richard Redmund, er utdannet filolog. Nr han ikke er i bokhandelen reiser han omkring p bruktmarkeder og antikvariat for sikre seg de sjeldne varene. Han ligger i rennesteinen i The Edge. Hodet synger av Buzz, det nye, heite gatedopet. Effekten av et skudd kan sammenlignes med injisere en poplt direkte i blodet. Brukerne har ville, oppspilte yne og spastiske rykninger i lemmene (kalt twerking). Han scoret av dealeren Patoi i et av The Edges mange smug. Kanylen var fylt av den metallic-rosa guffa. N ligger den tomme spryten ved siden av ham, og bevisstheten hans er fylt av love, love, love og my baby, baby. De elsket i skyggen av doriske syler. Drakk vin til lyden av harpespill. Betraktet Middelhavets blger fra en hvitkalket veranda med utsikt over Skylla. Spdde hverandre i tarotkort og s p hverandre med forskremte, forelskede blikk da spdommene viste seg urovekkende presise. Hvisket om kjrlighetens tempel, en labyrintisk struktur som i oldtiden lokket uforvarende vandrere inn og slukte deres sjel og legemer. Ritualet som pkaller de tre demonene lot til ha mislykkes. Ingen kom. Ingen skatter eller nye personlige egenskaper ble fordelt. Det duftet ikke av svovel. Rommet mrknet ikke svakt. Intet manifesterte seg i speilet. Temperaturen sank ikke. Det Lina ikke la merke til var den store, rde blomsten som spiret p ryggen hennes. Hun kjente bare at det kldde noe infernalsk.

Gilbert Kraag 21

Gilbert Kraag

Hypoman
Det er tirsdag kveld og p tide ta pillene sine. Orfiril, stemningstabiliserende. Zyprexa mot hypomani. Virker ogs svakt antidepressivt. Abilify, anti-psykotisk. Circadin for stimulere svnhormoner. Ogs Truxal kan tas som beroligende, hvis han skulle vkne midt p natta. Peter er skeptisk til ta for mye Truxal, etter at han pisset p seg forleden natt. Rommet har blitt ryddet, gulvet er stvsugd. To sekker sppel bret ut. Stort sett papirer og brev. Kjrlighetsbrevene fra B. og regninger. Likningsattest og Morgenbladet. The Economist og Samtiden. Rett i spla med det. Den inntrkede, brukne rosen gikk i spla. Sammen med kondompapiret. Prosessen med vaske klr har vrt i gang et par uker. Det ser nesten ut som om et menneske bor her. Litt hypoman er han. Bare rlite grann. Ikke snn at noen p jobb merker det. Selv psykiateren kan s vidt se det, sier hun. Bare akkurat nok til at ideene kommer som perler p en snor. Nok til at han fr energi til jobbe knallhardt med artiklene. Motivasjon til hanke inn alle intervjuene som trengs. Men han vet det er en farlig balansegang. Har bikket tidligere.

22 Hypoman

Fra twitterkontoen @Nittennittisyv. 23

Fra twitterkontoen @Nittennittisyv.

140 tegn (eller frre)


Spillelisten er full av hits fra en parallell dimensjon. Han har outsourcet hukommelsen sin til Google. For i Alt+Tab-land, der kan alt g an. Ferske nyndelige impulser, et lynkurs i mindfullness, tre tilbud p Viagra og penisforlengelse flimret forbi. Etter festen prvde hun forgjeves gjenskape flelsen gjennom et overforbruk av sosiale medier. Hun ble aldri invitert tilbake. Maskinen kom til bevissthet og ble yeblikkelig overveldet av eksistensiell angst. Skjermen frs. Etter at wifi-implantater og App-toBrain ble vanlig fikk elektronisk krigfring en ny dimensjon. Anonymous frydet seg. Det er i virkeligheten 12 (klassifiserbare) planeter i solsystemet. De fire siste holdes hemmelig for oss. De er bebodde. Passordet mitt er abrakadabra og du kan bruke profilen min som du vil, sa hun. Flrtet penlyst. Bruk den som du vil. Hun drmte hun var et overvkningskamera (sann historie).

Bidrag fra Ole Peder Giver, Marianne Gunderson, Linn Carin Andreassen og Marielle

24

blessthismess.no

Facebook: blessthismess.no

nittennittisyv
et fanzin