2006-2

ROMFART
STS-114
Den internasjonale romstasjonen Ny Måne-rakett Varmluftballong til Titan?

www.romfart.no

INNHOLD

www.romfart.no

ROMFART
NORSK A S
ONAUTISK TR
1951

STS-121 i startgropen
Idet Romfart 2-2006 går i trykken er det bare dager igjen til den planlagte oppskytingen av STS-121. Det vil bli den første romfergeferden på ett år, og den andre siden Columbia-ulykken, som fant sted i februar 2003.

Utgiver: Norsk Astronautisk Forening Postboks 52 Blindern 0313 Oslo
NASA/KSC

Redaktør: Øyvind Guldbrandsen Redaktør, romfergen/ISS:
Ivar Johansen

Sideutlegg: Øyvind Guldbrandsen
Margrethe Maisey

Medarbeidere i dette nummer:
Cathrine Hallberg Lóránd Lukács jr.

eRomfart / www.romfart.no:
Erik Tronstad

Redaktør, Romfart Ekspress:
Ragnar Thorbjørnsen

Side 8

Utsendelse: Johannes Fossen m. fl Annonseansvarlig: Annonsepriser:
Margrethe Maisey

"Home Plate". Foto: NASA/JPL/Spirit

Spirit parkert
Mars-bilen Spirit har blitt parkert for resten av 2006. Det gir mulighet for omfattende langtidsstudier av stedet den vil oppholde seg på resten av Mars-vinteren. Men Opportunity kjører videre.

A6 kr. 450, A5 kr. 900, A4 (helside) kr. 1200, A3 (tosiders) kr. 2000. Vedlegg i utsendelse kr. 1600 (+vekttillegg). Priser for farger, annonsering i flere utgaver, kontakt annonseanvarlig: maisey@mac.com

Kontakt:
Telefon: e-post:

Side 12

880 0313 0 (flexinummer) naf@romfart.no redaksjonen@romfart.no Bankkontonr.: 9235.15.91406 Organisasjonsnr.: 979 960 875

Ballongferd på Titan?
Huygens korte fallskjemferd ned Titan-atmosfæren i 2005 har gjort forskerne tørste på mer. Blant forslagene finner vi en RTG-drevet varmluftballong, som vil kunne sveve over Titans overflate i månedsvis.

Trykk:

Tøyen Trykk A/S Tvetenveien 162, 0671 Oslo

Utgivelsesfrekvens: 4 nummer per år Opplag: 900
ISSN 1502-5276

Side 15 

ROmfaRt 006-

Tibor Balint

NASA

NING RE FO

Side 6

RS-68 på større CaLV
CaLV, den store bæreraketten som skal benyttes til NASAs planlagte bemannede måneferder, er blitt enda større og har fått kraftigere rakettmotorer, RS-68. Dette er den siste av endringer som er gjort i programmet siden de tekniske detaljene ble offentliggjort høsten 2005. Tidligere har CLV fått forlenget førstetrinn og CAV fått redusert diameter.

www.romfart.no

INNHOLD Nr. 2-2006

Forberedelsene til STS-114
Det er ikke bare å fylle en romferge med drivstoff, nyttelast og astronauter, trykke på startknappen og håpe at det går bra. En romfergeferd krever nitidige forberedelser. Særlig når den forrige endte med katastrofe.

Aktuelt:

Side 4-5 - Ny nyttelastrekord for Ariane 5 - Asteroidepassering for New Horizons - Europas første værsatellitt i polbane - Mer solobservasjoner

STS-121 startklar Endringer på CaLV
- Oversikt rakettmotorer

Side 6 Side 8
Side 11

NASA/KSC

Side 18

Spirit parkert på Mars
- Opportunity fortsetter - Titans hav av sand

Side 12

Side 14 Side 17

Varmluftsballong til Titan? Side 15

Tilbakeblikk på ISS - del 6
Del 6 av soga om den internasjonale romstasjonen ISS tar for seg resten av Ekspedisjon 9, hele Ekspedisjon 10 samt Ekspedisjon 11 frem til oppskytingen av Discovery på STS-114.

STS-114: Forberedelser
- Ekspedisjon 9 - Ekspedisjon 10 - Ekspedisjon 11
NASA

Side 18
Side 34 Side 42 Side 52

Den internasjonale romstasjonen

STS-114: Ferden Oppskytingsoversikt

Side 56 Side 63

Side 34

STS-114
Det var stor spenning knyttet til gjennomføringen av STS-114, som fant sted sommeren 2005. Dette var den første romfergeferden etter Columbia-ulykken.

Forsiden:

Side 56

Abonnement på Romfart /medlemskap i Norsk Astronautisk Forening (www.romfart.no): Abonnement på Romfart følger med medlemskap i Norsk Astronautisk Forening, som også inkluderer nyhetsbulletinen Romfart Ekspress, nyhetsmeldingene eRomfart (pr. e-post) og innbydelser til foreningens møter, foredrag, arrangementer og ekskursjoner. Satser: Personlige medlemmer: Kr 195,- pr. år. Gruppemedlemmer (info i tre eks.): Kr 370,Opphavsrett: Artikler, innlegg og bilder fra Norks Astronautisk Forenings publikasjoner kan gjengis kun etter skriftlig tillatelse fra redaktøren og/eller artikkelforfatteren/fotografen. Artikler og innlegg uttrykker forfatterens personlige meninger og er ikke nødvendigvis å oppfatte som redaksjonens eller foreningens. Dersom artikler fra blader blir helt eller delvis gjengitt, eller de blir brukt som kildemateriale, må følgende retningslinjer følges: 1) Oppgi følgende: Gjengitt fra/Kilde: Romfart nr. xx, publikasjonsår, artikkelens tittel, artikkelfofatteren(e)s navn, "Utgitt av Norsk Astronautisk Forening". 2) To eksemplarer (evt. kopier) av publikasjoner skal sendes redaksjonen.

Den amerikanske romfergen Dicovery nærmer seg den internasjonale romstasjonen under STS-114. Bildet er tatt den 28. juli 2005, gjennom et vindu i den russiske Pirs-modulen, under ISS-Ekspedisjon 11. I forgrunnen oppe t. h. ses det russiske romfartøyet Sojuz-TMA-6 tilkoblet Zarja. Til venstre på stasjonen ses PMA-3, på høyre side litt av luftslusen Quest. Du kan lese (mye) mer om ISS og STS-114 på side 16-62.

NASA/KSC

Baksiden:

Jorden, med inntegnede landegrenser, fotografert fra Meteosat-8. Denne europeiske værsatellitten befinner seg 36 000 km over punktet der ekvator og 0°-meridianen krysses. En syklon ses over Madagaskar, mens store mengder sand og støv som har blåst fra Sahara og ut i Atlanteren ses i en månesigdform som strekker seg fra Gibraltarstredet, vest for Kanariøyene til Nigeria/Kamerun.

ROmfaRt 006- 

AKTUELT

GTO-rekord for Ariane 5
De to satellittene Satmex 6 og Thaicom 5, som ble skutt opp med en Ariane 5 ECA-rakett den 27. mai 2006 (se s 63), hadde til sammen en masse på over 8,2 tonn. Det er ifølge firmaet Arianespace den tyngste nyttelast som er sendt opp i geostasjonær overføringsbane (GTO). USA, Thaicom i Frankrike. Dette var den 171. Ariane-oppskytingen, den 27. av en Ariane 5-rakett (hvorav fire mislykkede), og den femte av versjonen Ariane 5 ECA (den første var mislykket). Ariane 5 ECA er designet nettopp for å skyte opp to store satellitter om gangen til GTO. Men kapasiteten til GTO på 10 tonn er ennå ikke fullt ut utnyttet. En bæreraketts nyttelastkapasitet til GTO ligger på omtrentlig 30 % av hva den ville klart til lav jordbane avhengig av faktorer som drivstofftypen i rakettens øvre trinn og oppskytingsbasens beliggenhet. Romfergene er blant de romfartøy som kun kretser i lave baner (høyde på noen hundre km.) GTO er den avlange banen satellitter må innom for å komme seg til den 36 000 km høye geostasjonære banen. Til den manøveren brukes som regel satellittens eget drivstoff, som krever omtrent halvparten av satellittens oppskytingsmasse. I motsetning til hva Arianespace opplyser får vi her påpeke at Apollo-romfartøyene hadde masser på rundt 45 tonn hver da de ble sendt mot Månen med Saturn V-raketter i 1968-1972. Til en slik bane trengs en utgangshastighet på rundt 11 km/s, mens GTO trenger en utgangshastighet (eller hastighet i forholdt til Jorden ved perigeum) på ”bare” rundt 10 km/s. For å kretse i lav jordbane trengs en hastighet på ca. 7,8 km/s.

Europas første værsatellitt
MetOp-1, som etter planen skal skytes opp fra Baikonur den 17. juli 2006, blir Europas første meteorologiske satellitt som skal kretse i polbane rundt Jorden. Til nå har alle Europas meteorologiske satellitter, også kalt værsa-

Av massen utgjorde Satmex 5,5 tonn. Oppskytingen av satellitten, som har 36 C- og 24 Ku-bånd transpondere, skjedde tre år forsinket og etter mye økonomisk trøbbel hos moderselskapet. Satmex er bygget i

ESA/Eumetsat/EADS Astrium

Stor og sterk: Ariane 5 ECA. Oppskytingen på bildet fant sted 11. mars 2006.

ESA/CNES/Arianespace

Startklar: Europas MetOp-1 mere noen asteroider av denne størrelsen enn 2-3 millioner km. Det var helt tilfeldig at New Horizons kom så mye nærmere noen asteroide enn dette, noe som først ble oppdaget etter oppskytingen. På grunn av sin lille størrelse på rundt 2,5 km har 2002 JF56 kun en utstrekning på drøyt én piksel på bilder fra fargekameraet ”Ralph”, tatt fra nærmeste passeringsavstand. Likevel ble det foretatt ob-

Asteroidepassering for New Horizons
På vei gjennom asteroidebeltet passerte den amerikanske Plutosonden New Horizons den 13. juni 2006 102 000 km fra den lille asteroiden 2002 JF56. De ansvarlige bak New Horizons hadde på forhånd overhodet ikke prioritert å foreta noen asteroidepasseringer. Årsaken er at man ikke vil sløse med styredrivstoff som er avsatt til de langt mer enestående Kuiper-passeringene New Horizons skal foreta i 2016-2020. Asteroidebeltet er mye mer sparsommelig ”befolket” enn de fleste science fiction-historier skal ha det til. Statistisk sett skulle New Horizons derfor ikke passert nær-

4

ROMFART 2/2006

AKTUELT

i polbane oppskytingsklar
tellitter, blitt sendt opp i geostasjonær bane. Herfra, i 36 000 km høyde (tilsvarer nesten tre ganger Jordens diameter), har man utmerket utsikt til mesteparten av den halvkulen av Jorden som vender mot satellitten (se bildet på baksiden av bladet). Problemet er at man fra geostasjonær bane har dårlig eller ingen dekning av polområdene. Den oppgaven må satellittene i polbane ta seg av. MetOp skal kretse i en betydelig lavere høyde på 800-850 km. Amerikanerne har i mange år hatt meteorlogiske satellitter i polbane, både NOAA sine sivile (POES – Polar Orbiting Environmental Satellite) og de militære (DMSP – Defense Meteorological Satellite Program). Disse to seriene har man for flere år siden vedtatt skulle slås sammen til én, kalt Npoess (National Polarorbiting Operational Environmental Satellite System). Men ett tiår gamle programmet har vært plaget av alskens problemer, og oppskytingen av den første Npoess-satellitten er først ventet i 2011. De europeiske Metop-programmet og de amerikanske meteorologiske satellittene er lagt opp for utfylle hverandre. Målet er å ha til sammen tre operative satellitter oppe om gangen. Alle vil kretse i solsynkrone baner. De to amerikanske satellittene skal passere ekvator hhv. grytidlig på morgenen og på ettermiddagen. Den ene Metop-satellitten skal passere ekvator tidlig på formiddagen. servasjoner, bl.a. for å teste romsonden. Kameraet LORRI, som har fire ganger høyere romlig oppløsning, ble ikke brukt, siden linsedekselet først vil bli fjernet senere i sommer. New Horizons ble skutt opp i januar 2006, skal passere Jupiter i februar 2007 og Pluto og dens måner Charon, Nix og Hydra i juli 2015. De to sistnevnte fikk navn helt nylig. Nix er den egyptiske skrivemåten for det greske, allerede

Mer solobservasjon

Skjevt blikk på Solen: Norge har en viktig rolle Japans Solar-B-prosjekt. ESA har vedtatt å ytterligere forlenge operasjonstiden for solsatellitten Soho, fra april 2007 til desember 2009. Dermed vil man kunne samkjøre Soho-observasjoner med observasjoner fra en internasjonal flåte på fem nye solobservatorier som er planlagt skutt opp i løpet av de kommende to år. De første av disse blir NASAs to Stereo-romfartøy. Stereo A og -B vil være identiske med hverandre og skal foreta 3D-analyser av Solen fra hhv. foran og bak Jorden i forhold til Jordens gang rundt Solen. Soho, som går i bane rundt L1-punktet mellom Jorden og Solen, vil fungere som et ”tredje øye” for Stereo. Til sammen vil disse gi oss bedre varsler om skadelige solutbrudd. Den 23. september 2006 skal den japanske satellitten Solar B (bildet) opptatte (av en asteroide) navnet Nyx, som ifølge mytologien var Charons mor og mørkets og nattens gudinne. Hydra (tidligere S/2005 P1) skal ha vært en guffen skapning med slangekropp og ni hoder. (Pluto regnes fortsatt som Solsystemets niende planet.) Nix og Hydra har initialene til New Horizons. Du kan lese mer om New Horizons, Pluto og relaterte temaer i Romfart 1-2006 side 8-31. etter planen skytes opp. Prosjektet, som er et samarbeid mellom JAXA (Japan Aerospace Exploration Agency), USA og Storbritannia, har i likhet med Soho viktig norsk deltakelse. Det er Kongsberg Satellite Services’ bakkestasjon på Svalbard som skal lese ned mesteparten av dataene fra Solar-B, som vil gå i solsynkron polbane rundt Jorden. Dataene skal fordeles via Astrofysisk institutt ved Universitetet i Oslo. Solar-B skal primært studere Solens ytre fotosfære og korona. I september 2007 skal ESAs mikrosatellitt (ca. 100 kg) Proba-2 skytes opp, etterfulgt av NASAs Solar Dynamics Orbiter i 2008.

Øyvind Guldbrandsen

(Alt på side 4 og 5)

NASA/JHU-APL/Ø.G

Innaskjærs: Asteroide ohoi!

ROMFART 2/2006

5

JAXA

Bemannet romfart

STS-121/ Discovery i rute for oppskyting 1. juli 2006
Romfergeferden STS-121 har nå i lang, lang tid vært på ”leppene” til oss romfartsinteresserte over hele kloden siden romfergen Discovery avluttet sin STS-114-ferd ved Edwards Air Force Base i California den 9. august 2005. Klargjøringen av romfergen Discovery har stort sett fulgt ”kladden” fra STS114 ferden (se s. 18-33). Det som var nytt denne gangen og samtidig første gang man gjorde ved Kennedy romsenterets store VAB-bygning (Vehicle Assembly Building) var å fysisk ta seg inn i den store utvendige drivstofftanken.

Av Ivar Johansen

Våren 2006 ble en travel tid inne i VAB. Travlere enn det som er vanlig foran klargjøringen av et romfer­ gesystem før utrullingen til opp­ skytingsområde 39 ved KSC (Ken­ nedy Space Center). Som omtalt i STS­114 artikkelen i dette bladet var ECO­sensorene (Engine Cutoff Sensors) i romfergens drivstofftank den største nøtten å knekke for ingeniører og teknikere ved KSC før STS­114. Da drivstofftank nr. ET­119 (til STS­121) ankom KSC, var den utstyrt med ECO­sensorer fra samme produksjonslinje som driv­ stofftanken til STS­114 hadde. Her var det da ingen tvil om hva som skulle gjøres fra Lockheed Martins

side: Man ville bytte ECO sensorer til en nyere produksjonsserie. KIRURGISK INNGREP I TANKEN Som sagt så gjort, og i tidsperioden 28. mars til 18. april 2006 ble dette ”kirurgiske inngrepet” utført i VAB. Teknikere fra Lokheed Martin ved New Orleans i Louisiana, hvor rom­ fergens drivstofftanker blir produ­ sert, kunne så gå løs på en arbeidso­ perasjon som også var ny for dem. I drivstofftankens bakre ende sitter det et mannhull, noe som er veldig vanlig blant annet på båter. Etter at drivstofftanken var blitt hengt verti­ kalt ned fra taket i VAB kunne man begynne å fjerne det beskyttende

skummet som isolerer tankens yt­ terside og som har vært mer enn nok omtalt tidligere. Da dette var gjort ble mannhullet fjernet slik at man bokstavelig talt kunne gå inn i selve tankens bakre del for å skifte ut ECO­sensorene med de nye og bedre utgavene. Samtidig som dette ble utført i bakre del av tanken, ble det også utført en jobb på toppen av tanken. Man hadde hatt små uregelmessigheter med en ventila­ sjonsventil her, så her tok man av den sorte hetten før man monterte en ny oksygenventil slik at man var trygge på at dette problemet ikke skulle dukke opp i en kritisk tid før oppskyting. Under: Nesehetten øverst på tanken har her blitt tatt av for installasjon av en ny oksygenventil. Denne ventilen tar seg av fuktighetsdamp rett før oppskyting når det flytende oksygenet ”koker over”, slik det skal ifølge boka. (Foto: NASA/Jim Grossmann)

Til venstre: I den midtre hallen inne i VABbygningen er man i ferd med å tette mannhullet bak på drivstofftanken etter å ha montert ECOsensorer. Man legger på et grunningsstoff før denne bakre delen blir påsprøytet nytt skumbelegg. (Foto: NASA/Jim Grossmann) 

RomfaRt 2/2006

romfergeprogrammet

Inne i nyttelastrommet ute på oppskytningsplattform 39B. MPLMlogistikkmodulen Leonardo er under montering i lasterommet til Discovery. All nyttelast blir installert via dette nyttelastrommet ute på plattformene. (Foto: NASA/KSC) UTRULLING Discovery/STS­121/RTF (return to flight) ble rullet ut til oppskyt­ ingsplattform 39B den 19. mai. Forsyningsmodulen Leonardo ble installert i Discoverys lasterom ute på plattformen fire dager senere. Den 31. mai ble vindtunneltester evaluert og man fant ingen store uregelmessigheter som tilsa en utsettelse slik det ble før STS­114. Man ligger altså ”foran skjema” hva fremdrift angår. Drivstoffet til rom­ fergens bane– og justeringsmotorer foran og bak er allerede fylt på. Astronautene Steven Lindsey, Mark Kelly, Michael Fossum, Lisa Nowak, Piers Sellers og ESA­astro­ naut Thomas Reiter gjennomførte en simulert nedtelling samt evaku­ eringstrening ved KSC fra 12. til 15. juni. Oppskytningsdato er berammet til 1. juli. Jo da, det ser ut til å bli en interessant sommer i år også...

Romfergesystemet kan være et syn som kan virke ”skremmende” har flere astronauter hevdet til artikkelforfatteren. Sett fra siden blir det ikke Discovery mindre ”skremmende” der hun nå står klar til et nytt besøk til romstasjonen ISS. (Foto: NASA/KSC.)

RomfaRt 2/2006 

bemannet romfart

Større CaLV-rakett til de neste måneferdene
Den meget kraftige bæreraketten NASA skal utvikle til sitt neste bemannede måneprogram skal utstyres med fem rakettmotorer av typen RS-68 i stedet for fem romfergehovedmotorer (SSME). Dessuten skal diameteren på bærerakettens kjernetrinn økes fra 8,4 til 10 meter.

Av Øyvind Guldbrandsen

B

æreraketten, betegnet CaLV, eller uoffisielt Ares 5, skal benyttes til å sende månelandingsfartøyet og et unnslipningstrinn opp i jordbane. Her skal et CEV-fartøy (Crew Exploration Vehicle), som astronautene sitter i, kobles til før unnslipningstrinnet sender både månelandingsfartøyet og CEV videre mot Månen. (Se omtale av måneplanene i Romfart nr. 3-2005).

BILLIGERE, KRAFTIGERE RS-68-rakettmotorene benyttes i dag i førstetrinnet på de forholdsvis nye EELV Delta IV-rakettene (Evolved Expendable Launch Vehicle). Prisen pr. motor ligger på 16 millioner dollar, men NASA anslår at den oppgraderte RS-68-versjonen som skal benyttes på CaLV vil koste rundt 20 mill. dollar pr. stk. Men dette er fortsatt bare halvparten av det

Siden de første offentlige illustrasjonene av bærerakettene i Constellation-programmet ble publisert høsten 2005 har visse endringer blitt vedtatt og flere vil utvilsomt bli gjort før farkostene forlater Jorden. Illustrasjonen t.h. viser de siste versjonene: Synlige forandringer er at diameteren på kjernetrinnet til den store CaLV-raketten er økt fra 8,4 til 10 meter, mens den mindre CLV-raketten har fått et førstetrinn med fem segmenter (som CaLV) i stedet for fire (som romfergen). Diameteren på CEV-fartøyet på toppen har blitt redusert fra 5,5 til 5 meter. (Ill.: NASA) 

romfart 2006-2

bæreraketter

For øyeblikket konkurrerer to team om å bygge de Apollo-lignende CEV-romfartøyene. Til venstre ses Northrop-Grumman/Boeings variant. Det andre teamet ledes av Lockheed Martin. NASA forventes å velge en vinner høsten 2006. (Ill.: Northrop-Grumman/Boeing)

en engangsversjon av SSME, som NASA tidligere planla til CaLV, ble anslått å skulle koste. I tillegg ville man fått kostnadene med å bygge anlegg for å masseprodusere SSMEmotorer. Dagens romfergehovedmotorer blir ikke masseprodusert, siden de er konstruert for å brukes mange ganger. Til gjengjeld koster de desto mer pr. stk. RS-68 har dessuten rundt 60 % høyere skyvekraft enn SSME (rundt 2,9 MegaNewton ved havoverflaten.) RS-68 er fra grunnen av designet for å være rimelige å produsere. F. eks består den av mer enn 80 % færre deler enn den kompliserte SSME-motoren. Til gjengjeld er både spesifikk impuls (et mål for hvor effektivt drivstoffet utnyttes) og forholdet skyvekraft:masse dårligere for RS68 enn for SSME. Derfor vil CaLVs nyttelastkapasitet langt fra øke like mye som rakettens masse eller skyvekraft nå vil øke i henhold til de nye planene. RS-68 ble utviklet på 1990-tallet til EELV Delta IV-programmet. Dette var den første store rakettmotoren for flytende drivstoff som ble utviklet fra grunnen av i USA siden nettopp SSME, 20 år tidligere.

STØRRE BÆRERAKETT For å få plass til fem RS-68 motorer, men først og fremst de større mengdene drivstoff disse vil kreve i forhold til SSME, er diameteren på CaLV-rakettens kjernetrinn økt fra 8,4 til 10 meter. Kombinert med den høyere skyvekraften vil dette gi CaLV større nyttelastkapasitet enn tidligere planlagt, tross RS-68-motorene lavere spesifikke impuls. Nøyaktig hvor mye nyttelastkapasitet er ikke fastlagt, men som med Saturn V vil det ligge på over 100 tonn til lav jordbane. 10 m var for øvrig også diameteren på første- og andretrinnet på Saturn V-rakettene, som ble benyttet til å sende Apollo-romfartøyene til Månen i 1968-1972. Men i motsetning til Saturn V vil CaLV også benytte påspente faststoffmotorer (diameter 3,7 m). På den annen side brukte Saturn Vs førstetrinn parafin som brennstoff, som har mye større tetthet, men gir noe lavere spesifikk impuls pr. vektenhet enn flytende hydrogen. Både RS-68 og SSME forbrenner den høyeffektive (regnet i forhold til drivstoffmasse, ikke volum) drivstoffkombinasjonen flytende hydrogen og flytende oksygen.

REDUSERT ROMFERGESLEKTSKAP NASA la opprinnelig mye vekt på å benytte komponenter fra romfergesystemet til de nye bærerakettene for å redusere kostnader og risiko under utviklingen. Siden detaljene ble offentliggjort høsten 2005, har imidlertid romfergeslektskapet blitt stadig mer redusert: Tidligere i 2006 droppet man en høydestartversjon av SSME i CLVrakettens andretrinn og erstattet den med J-2X (se Romfart 1-2006 s. 7). Dermed vil J-2X-motorer bli benyttet både i CLV- og CaLV-rakettenes andretrinn. CLV er den mellomstore bæreraketten som skal sende CEV-romfartøyene opp i jordbane. J-2, som også forbrenner flytende hydrogen/flytende oksygen, ble opprinnelig utviklet til Apolloprogrammet på 1960-tallet. Etter at SSME nå også har blitt droppet på CaLVs kjernetrinn ser det ut til å være over og ut for SSME når romfergene pensjoneres i 2010. SSME ble utviklet til romfergen på 1970-tallet, men er fortsatt verdens mest avanserte rakettmotor som forbrenner flytende oksygen/ flytende hydrogen. CaLVs førstetrinn skulle i utgangspunktet være en modifisert

romfart 2006-2 

bemannet romfart

utgave av romfergens store, ytre drivstofftank, som har en diameter på 8,4 meter. Når CaLVs diameter nå blir økt fra 8,4 til 10 meter innebærer det større modifikasjoner av infrastrukturen som skal produsere og håndtere disse trinnene. Dette vil bli kostbart på kort sikt, men NASA har åpenbart konkludert med at man vil tjene det inn på lengre sikt, takket være de lavere produksjonskostnadene for RS-68 i forhold til SSME. De eneste store komponentene fra romfergesystemet som de nye bærerakettene ser ut til å arve vil bli de store faststoffmotorene (SRB). Romfergene benytter to slike under de første to minuttene av oppskytingsfasen. Både CLV og CaLV vil imidlertid benytte faststoffmotorer med fem segmenter. Romfergen benytter SRBer med fire segmenter hver. En

4-segmentsversjon ble opprinnelig planlagt for CLV, men ble droppet tidligere i 2006. 5-segmentsversjonen vil være om lag 25 % lengre og ha omtrent samme andel større skyvekraft. Også vedtaket om å benytte 5-segmentsversjonen til CLV vil være dyrere på kort sikt, men rimeligere på lang sikt, siden man likevel vil måtte utvikle og produsere dette til CaLV-raketten. Dermed slipper man å måtte hanskes med to forskjellige typer SRB-motorer. Mens romfergens SRB-er benyttes om igjen inntil 5 ganger har NASA ikke bestemt om man skal gjøre det samme med C(a)LVs faststoffmotorer. Erfaring viser at alt styret med fallskjermer, berging og klargjøring av SRB-ene for gjenbruk gjør at man bare oppnår minimale kostnadsbesparelser.

RS-68 under en testavfyring. Motoren har en skyvekraft på 2 886 kN ved 1 atm. og 3 312 kN i vakuum (regulerbar fra 60 % til 100 %). Massen er 6,6 tonn. Spesifikk impuls er 410 sekunder (vakuum). Til sammenligning er SSMEs spesifikke impuls hele 452 s i vakuum. (Rocketdyne)

Om du ikke er forvirret over alle begrepene i NASAs nye Exploration-program er du enten for lite eller for mye interessert i emnet. Her er en oversikt over de mest sentrale, samt noen fra relaterte emner: Betegnelse: CEV Crew Exploration Vehicle LSAM Lunar Surface Ascent Module CLV Crew Launch Vehicle CaLV Cargo Launch Vehicle SRB Solid Rocket Booster SSME Space Shuttle Main Engine EELV Anmerkninger: Uoffisielt navn: NASAs neste bemannede romfartøy. Ligner Apollo Altair (tidl. Antares) CEVs månelandingsfartøy. Artemis Bæreraketten som skal sende CEV opp i jordbane. Ares 1 Meget kraftig bærerakett (Saturn V-klasse) Ares 5 Skal sende LSAM og et unnslipningstrinn opp i jordbane. Romfergesystemets store faststoffmotorer. Gjenbrukbare. Romfergehovedmotor. Plassert på selve romfergen. Gjenbrukbare. År: 2012 2018 2011 2018 1981 1981

Evolved Expendable Launch Vehicle. Konvensjonelle, ubemannede engangsbæreraketter utviklet på 1990-tallet. To familier: Delta IV og Atlas V. Videreutviklede versjoner ble en stund vurdert til Exploration-programmet.

For forvirringens skyld opereres det med flere navn på NASAs nye planer om å returnere til Månen. De viktigste er: Vision for Space Exploration: Er i utgangspunktet visjonene president George W. Bush fremla i talen i januar 2004 om at NASA bør utvikle nye romfartøy og returnere til Månen. Exploration Program: Navnet til NASAs konkrete langtidsprogram, som skal bringe mennesker til Månen og senere Mars. Project Constellation: Navnet på den delen som innbefatter utvikling av nye romfartøy og bæreraketter.

10

romfart 2006-2

bæreraketter

Alle hovedrakettmotorene som skal benyttes i bærerakettene til Exploration-programmet er videreutviklede versjoner av eksisterende motorer, noen med opprinnelse helt tilbake til begynnelsen av 1960-tallet. Navn RL-10A RL-10A RL-10A RL-10A RL-10B2 RL-10B2 RL-10 RL-10 Drivstoff LO2/LH2 LO2/LH2 LO2/LH2 LO2/LH2 LO2/LH2 LO2/LH2 LO2/LH2 LO2/LH2 Skyvekraft (vakuum) 73 kN Rakettrinn Ant. motorer Brukt 1. gang (Project Constellation uthevet) Mislykket/vellykket 1-2 6 2 4 1 1 LSAM nedstigningstrinn 4 (LSAM oppstigningstrinn?) 1 Saturn 1B 2. trinn (S-IVB) 1 Saturn V 2. trinn (S-II) 5 Saturn V 3. trinn (S-IVB) 1 (X-33) 2 (VentureStar) 6 CLV 2. trinn 1-2 CaLV 3. trinn 1-2 Romfergen (CLV) (CaLV) 3 1 5 Centaur Saturn 1 2. trinn (S-IV) Centaur DC-X (testfartøy) Delta 2. trinn 1962/1965 1964 1974 1993/1994 1998/2000 2002 2018 2018 som Atlas 2. trinn som Titan 3. trinn Delta III Delta IV

110 kN

J-2 LO2/LH2 J-2 LO2/LH2 J-2 LO2/LH2 J-2S LO2/LH2 (aerospikeversjon) J-2X LO2/LH2 J-2X LO2/LH2

890 kN 1 138 kN 1 150 kN

1966 1967 1967 utviklet på 1990-tallet, aldri flyklart studert på 1990-tallet, kansellert 2011 2018 1981 vurdert til CLV 2. trinn til tidlig 2006 vurdert til CaLV kjernetrinn til 2006

SSME LO2/LH2 2 275 kN SSME høydestartsversjon SSME engangsversjon RS-68 RS-68 SRB-4 SRB-5 SRB-5 LO2/LH2 LO2/LH2 fast fast fast 3 312 kN 11 800 kN 14 000 kN

Delta 4 1. trinn (CBC) 1 el. 3 2002 CaLV kjernetrinn 5 2018 Romfergen CLV 1. (kjerne)trinn CaLV 0. trinn 2 1 2 1981 2011 (SRB-4 vurdert til tidlig 2006) 2018

Centaur-trinnet finnes i flere varianter enn oppgitt. En spesiell, skyvekraftjusterbar RL-10-versjon planlegges til LSAMs nedstingingstrinn. Mest sannsynlig vil en annen motor enn RL-10 benyttes i LSAMs oppstigningstrinn. Primært ønsker man en som forbrenner metan/LO2, men innledningsvis kommer man antakelig til å benytte en som forbrenner den mer konvensjonelle drivstoffkombinasjonen hydrasin/N2O4. DC-X og X-33 var eksperimentelle fartøy som aldri var ment å skulle sendes opp i kretsløp. Aerospike er en rakettmotor som ikke benytter den vanlige, klokkeformede dysen. LO2: Flytende oksygen (også kalt LOX). LH2: Flytende hydrogen

Fra venstre: RL-10B2 (med inntrukket "teleskopdyse"), J-2, RS-68 og SSME. Alle motorene forbrenner LO2/LH2.

romfart 2006-2

11

UTFORSKNING AV SOLSYSTEMET

Spirit langtidsparkert på Mars
Av Øyvind Guldbrandsen

I april 2006 ble kjøretøyet Spirit parkert etter å ha tilbakelagt 6876 m på Mars. Spirit kommer ikke til å kjøre mer før mot slutten av året - dersom den overlever sin andre Mars-vinter. På motsatt side av Mars passerte Opportunity i midten av juni 8 km kjøredistanse og nærmer seg det store Victoria-krateret.

Stoppested: Denne 360°-mosaikken, satt sammen av 10x2 bilder fra navigasjonskameraet, ble tatt 11. april 2006 (sol 807), to dager etter langtidsparkeringen. Høsten 2005 tilbrakte Spirit flere uker på toppen av den omtrent 100 meter høye åsen Husband Hill (midt på denne siden). Spirit brukte over et år på å komme seg opp til toppen av denne, men bare et par måneder på å krabbe ned igjen på motsatt side og frem til et geologisk interessant område i Columbiamassivet kalt Home Plate (lysere område rett foran Husband Hill).

Vi kan følge hjulporene derfra og videre mot McCool Hill (til venstre på neste side). Men før Spirit kom så langt ble den tvunget til å gjøre helomvending og rygge tilbake til nordhellingen av en liten, steinete haug (lengst til høyre). På høyre forside av haugen ses to steiner med lys, jevn overflate. De antas å være jernmeteoritter, de første Spirit har funnet. Legg merke til at Spirits uvirksomme, høyre forhjul flere steder har gravd opp en del lysere materiale. Fargen skyldes høyt saltinnhold og materialet antas å ha blitt avsatt av saltvann tidligere i Mars' historie.

12

ROMFART 2/2006

UTFORSKNING AV SOLSYSTEMET

F

rem til mars 2006 håpet NASA på å kunne kjøre Spirit frem til nordhellingen av åsen McCool Hill, for øvrig oppkalt etter en av de syv omkomne Columbia-astronautene. Her kunne Spirit ha beveget seg rundt og hele tiden hellet i nordlig retning, noe som ville sikret bedre strømforsyning fra solpanelene gjennom Mars-vinteren. Men vanskelig grunn og permanent svikt i høyre forhjul tvang NASA fra å forsøke dette. Med et slikt hjul på slep ville Spirit antakelig ikke nådd bort til McCool Hill før vinteren hadde satt inn for alvor. Dermed ville man risikert at kjøretøyet på et eller annet tidspunkt hadde stoppet opp i en liten sørhelling. Med solen relativt lavt på den nordlige himmelen, ville Spirits solpaneler, som er fast montert i horisontal stilling oppå kjøretøyet, da ha levert for lite strøm til å holde Spirit i live. Ved dette Romfarts trykketid er det gått 30 måneder siden Spirit landet på Mars. Det er 10 ganger så lenge som kjøretøyet var konstruert for å fungere. Tekniske problemer er følgelig langt fra overraskende. I stedet ble Spirit kjørt tilbake til nærmeste haug, kalt Low Ridge Haven, og parkert i nordhellingen

av denne, fortsatt av hensyn til strømforsyningen. Her vil den bli stående resten av 2006, til vinteren er over. MEGAPANORAMA Dette gir imidlertid mulighet for å omfattende studier av samme omgivelser over et langt tidsrom. Den 18. april satte Spirit i gang med å ta opp en 360° panoramamosaikk Rutekart: Spirits kjørerute siste to år i Columbia Hills, gjennom panofrem til dagens posisjon. Husband Hill er det lyse ramakameraenes området øverst i bildet. Home Plate ses som en lys, samtlige 13 filtre, sirkulær struktur omtrent i enden av kjøreruten. noe ingen av Mars-kjøretøyene komprimering. Det er ventet at hittil har gjort. Panoramakameradette såkalte McMurdo-panoramaet ene har tre ganger smalere synsfelt vil være ferdig tatt opp og overført i (tross navnet) og tilsvarende høyere løpet av juli 2006. oppløsning enn navigasjonskameraDet blir også tatt bilder av utene. Av den grunn vil hele mosaikvalgte mål for å se etter endringer ken komme til å bestå av godt over over tid forårsaket av vind. 1000 enkeltopptak, som blir overBlant andre ting man planlegger ført til Jorden med liten eller ingen
NASA/JPL/OSU Mapping and GIS Laboratory

ROMFART 2/2006

13

UTFORSKNING AV SOLSYSTEMET

Nærbilde av Husband Hill, fotografert med panoramakameraet 17. april 2006. I den lave ettermiddagssolen trer strukturer i landskapet tydligere frem. er å benytte Spirits roterende børsteredskap til å grave seg gradvis ned i sanden, som for hver annen millimeter skal undersøkes med instrumentarmens Athena-instrumenter. Ved å bygge opp en vertikal profil av grunnen håper man å få sikrere svar på hvorvidt området tidligere var dekket av saltvann. Etter midtvinter, som Spirit vil oppleve sin andre av i august 2006, håper man å kunne "rotere" Spirit rundt det fastlåste hjulet for å nå frem til flere steder av overflaten. Dersom Spirit fortsatt fungerer når Mars-vinteren er over kommer man ikke til å sette kursen mot McCool Hill. Først vil man returnere til det geologisk interessante platået "Home Plate" som Spirit var innom tidligere i 2006. Det 80 meter brede platået har lagdelte strukturer tilsvarende de som søsterkjøretøyet Opportunity har funnet på motsatt side av Mars. Slike strukturer er en utmerket kilde til opplysninger om stedets geologiske historie.

...men Opportunity ruller videre
Opportunity befinner seg nærmere ekvator enn Spirit og har bedre marginer med strømforsyningen. Men den har likefullt hatt egne problemer å hanskes med. For andre gang siden landingen kjørte Opportunity seg 28. mai 2006 (sol 833) fast i en sanddyne. Første gang, 13 måneder tidligere, tok det fem uker med funderinger på Jorden og spinning av hjul på Mars før Opportunity var ute. Etter den episoden fikk Opportunity ny programvare. Det var denne som avbrøt bilen da hjulene igjen begynte å spinne. Dersom dagens forhåndsprogrammerte kjøredistanse var blitt forsøkt fulgt slavisk, ville hjulene bare ha fortsatt å grave seg inn i sanddynen. I stedet kunne man denne gang få Opportunity ut igjen etter bare én uke. Til høyre: Etter over ½ år ved det grunne Erebus-krateret satte Opportunity i mars 2006 kursen mot det 800 m store Victoria-krateret. Dette er større, men først og fremst mye dypere enn noen andre Opportunity eller Spirit har undersøkt. Man håper og tror Victoria har lagdelte innervegger som vil gi innblikk langt tilbake i Mars’ geologiske historie. Ankomst er ventet juli-august 2006, så sant Opportunity ikke kjører seg fast flere ganger (under).

14

ROMFART 2/2006

NASA/JPL/OSU Mapping and GIS Laboratory

NASA/JPL

teknologi

Varmluftballong til Titan?
Farkosten som skal etterfølge Huygens til Titan kan bli en RTG-oppvarmet varmluftsballong, ifølge et forslag som ble presentert under OPAG-konferansen (Outer Planets Assessment Group) i mai 2006.

Av Øyvind Guldbrandsen
Tibor Balint

T

itan, som med sine 5150 km er Saturns største og Solsystemets nest største måne, har lenge vært regnet som en av de mest interessante og gåtefulle klodene man kjenner. Dette ble til fulle bekreftet under ESA-sonden Huygens' nedstigning og landing der i januar 2005. Men Huygens-ferden varte kun noen få timer og kunne bare gi en nålestikkprøve av Titan. Samtidig viser observasjoner fra NASA-sonden Cassini, som går i bane rundt Saturn, at Titan har et meget mangfoldig terreng. Men variasjonene er såpass spredt at et kjøretøy ikke vil kunne rekke over alle de forskjellige områdene. Og den konstant disige atmosfæren gjør det vanskelig å foreta en bred og detaljert studie av overflaten fra kretsløp. Derimot skulle Titan, med sin tykke atmosfære (1,5 x Jordens atmosfæretrykk) og lave tyngdekraft

(1/7 av Jordens) være utmerket egnet for en ferd med ballong eller luftskip, også kalt aerobot. VRIENT MED GASSBALLONG Følgelig har det da også tidligere kommet mange forslag om ballongferder til Titan. Felles for dem er at de har gått ut på å fylle ballongen med gasser som er lettere enn luft, som hydrogen eller helium. Problemet er at slik gass må bringes med fra Jorden og derfor vil være en begrenset ressurs. Følgelig må man være meget restriktiv med å slippe ut og fylle opp med gass om man skulle ønske å kontrollere ballongens høyde over bakken. Men å dirigere høyden er ønskelig, siden både Huygens-data og modeller viser at vindene på Titan blåser i forskjellige retninger i varierende høyder. Dette ville således gitt mulighet for en viss styring av ballongen. Høydestyring eller ikke,

en ballong vil uansett lekke noe gass og således sette begrensninger på ferdens varighet. VARMLUFT Det er lenge siden man oppdaget at varm luft er lettere enn samme volum kald luft, og således stiger oppover. Dette utnyttes i varmluftballonger, som er fylt med vanlig luft, som varmes opp av en gassbrenner som henger under en åpning under ballongen. På Titan er imidlertid gassbrenner uaktuelt. Selv på Jorden er varmluftprinsippet mindre effektivt (men generelt enklere og billigere) enn lettgassballonger. På Titan ville dessuten brenngassen vært avhengig av medbrakt oksygen, som ikke finnes fritt i Titan-atmosfæren. Men hvordan luften i en varmluftballong varmes opp er i grunnen likegyldig.

romfart 2006-1

15

utforskning av solsystemet

RTG Derfor forslaget med RTG-oppvarming. RTG-er (Radioisotope ThermoRadioisotope electric Generator) har vært brukt ) som strømkilde i enkelte romfartøy i flere tiår. Prinsippet bak dem har vi forklart i tidligere utgaver av Romfart. Men vi kan gjenta at RTG’ene er fylt med plutonium-238, som har en halveringstid på rundt 87 år. Under nedbrytingen produseres varme, som i RTG-ene omdannes til elektrisitet. Dagens RTG-er klarer imidlertid bare å omdanne noen få prosent av varmeenergien til elektrisitet. Men dette har mindre betydning for en varmlufsballong, som er mest interessert i selve varmeenergien. En liten varmluftsballong på Titan vil trenge en varmekilde på noe sånt som 2000 Watt. Dette er i samme størrelsesorden som dagens RTG’er produserer. Som varmekilde vil en RTG kunne være meget pålitelig. Den vil kunne fungere nærmest uten bevegelige deler, kun ved at luft passerer gjennom den og blir oppvarmet av radiatorflater. Dette vil få luften til å strømme videre oppover og inn i ballongen. RTG-en vil kunne produsere tilstrekkelig varme i atskillige år, sannsynligvis mye lenger enn ballongferden vil kunne vare. Og som en bonus vil den samme RTG-en også kunne fungere som strømkilde til ballongens instrumenter, kommunikasjonsutstyr og øvrigs systemer, samt at den vil holde selve fartøyet oppvarmet. Det er særlig viktig på Titan, hvor den superkalde, tykke atmosfæren raskt kjøler ned alt som er.

FERDEN Det må klargjøres at det i dag ikke foreligger noen konkrete planer om å sende varmluftsballonger til verken Titan eller andre kloder. Men konseptet synes både lovende og realistisk. Atmosfærekapselen med ballongen vil trolig bli brakt til Titan av en modersonde som selv vil gå inn i bane rundt Titan. Gunstig oppskytingstid vil være over en tre - fireårsperiode hvert 20. år, når Jupiter kan brukes som "springbrett" for en ferd til Saturn og Titan. Begge de to forrige sådanne oppskytingsvinduene er blitt utnyttet. Først med oppskytingen av Voyager-sondene i 1977, deretter ved Cassini/ Huygens siste passering av Jorden i 1999 (etter oppskyting i 1997). Neste gunstige oppskytingsmulighet blir således i perioden 2016-2019, eventuelt 2-3 år tidligere dersom man også vil innom f. eks. Venus. Uansett har man ganske god tid på seg til å planlegge en slik ferd dersom man skulle velge å legge turen forbi Jupiter.

Man vurderer å sende romfartøyet inn i bane rundt Titan via såkalt aerocapture. Det innebærer at romfartøyet bremses opp ved å skippe direkte innom øverste del av Titan-atmosfæren ved ankomsten, uten å først å benytte rakettmotorer for å gå inn i bane rundt Titan - eller for den saks skyld Saturn. Aerocapture er en risikabel manøver som ikke tidligere er prøvd. Men aerocapture sparer enda mer drivstoff enn den mer konservative, men etter hvert velprøvde aerobrakemetoden, som foregår etter at romfartøyet har gått inn i bane rundt den aktuelle kloden. Muligens vil man vente med å frakoble atmosfærekapselen med ballongen til etter at moderfartøyet har gått inn i bane rundt Titan. Dermed kan atmosfærekapselens varmeskjold benyttes til aerocapture-manøveren. Huygens-kapselen brukte over to timer på å dale gjennom Titanatmosfæren. Dette er tilstrekkelig tid til at en ballong kan foldes ut og fylles med varmluft, slik at man

16

romfart 2006-1

NASA/JPL

Titan, sett bak og delvis gjennom deler av Saturns ringer. Fotografert fra Cassini den 22. mars 2006. I motlys er Titans lagdelte atmosfære godt synlig over nordpolområdet. Den lille månen Janus skimtes foran ringene og nedre, venstre del av Titan-skiven.

teknologi

unngår risikoen ved å lande først. For øyeblikket tar man sikte på å plassere alle instrumenter etc. i ballongens gondol, uten å ha med noen egen landingsdel. I OPAG-forslaget snakker man om en operasjonstid for aeroboten på 6 måneder i Titan-atmosfæren, men i prinsippet kan ferden vare lenger enn som så, på grunn av RTG-ens lange livslengde. Det som for øyeblikket ses på som det største problemet er at ballongen kan bli tynget ned av nedbør og ising. Man snakker for øvrig her om nedbør og is av metan (CH4), ikke vann. Ising, som potensielt er mest destruktivt, vil man muligens kunne unngå ved å holde seg unna visse høyder hvor dette synes risikabelt. En slik risikosone antas å ligge fra 17 km høyde og oppover. Man ser for seg at ballongens nyttelast består av diverse instrumenter for studier av selve atmosfæren, samt kameraer og spektrometre for studier av overflaten fra luften. Foreløpige radardata fra Cassini

tyder på at Titans overflate er temmelig flat, hvor lite stikker mer enn 1 km over gjennomsnittshøyden. En ballongferd i en høyde på 2-3 km vil derfor kunne anses som lite risikabelt. Dette vil bli overvåket av en radar- og/eller laserhøydemåler Likevel snakker man om periodevis å landsette ballongen. Ikke hele gondolen, kun en pakke med instrumenter for på-stedet-undersøkelser av overflaten. Pakken vil kunne vinsjes ned fra hovedgondolen i en 100 meter lang vaier i vindstille perioder, mens resten av ballongen blir hengende over. Kommunikasjon vil kunne foregå direkte til Jorden, men primært via modersonden (eller en annen banesonde), noe som er langt mer effektivt, selv om denne bare vil være innen synsvidde fra ballongen i korte perioder. Banesonden vil sannsynligvis også bli utstyrt med instrumenter, som bildedannende radar/høyderadar og infrarøde kameraer og kartleggingsspektrometre. På samme måte som Venussonden Magellan vil en dedikert

Titan-banesonde kunne produsere radarkart over Titan med både høyere oppløsning og dekningsgrad enn Cassini, som bare kretser rundt Saturn. Dessuten vet vi nå bedre gjennom hvilke smale infrarøde bånd Titans overflate er synlig fra rommet, enn hva vi gjorde da Cassini ble konstruert. En banesonde kan følgelig utstyres med infrarøde kameraer med mer spesialdesignede infrarøde filtre. Banesonden vil sannsynligvis kunne ha en operasjonstid på flere år, mye lenger enn ballongen. Fra før har vi et par hundre års erfaring med varmluftsballonger på Jorden. I 1985 ble to franske ballonger (fylt med helium) brakt til Venus av de sovjetiske VeGa-sondene, hvor de fungerte i flere døgn. En annen, hybrid ballong (helium + soloppvarmet luft), ble utviklet og holdt på å bli brakt til Mars med en annen sovjetisk sonde på 1990tallet, men prosjektet ble kansellert som følge av Sovjetunionens oppløsning og Russlands påfølgende skrale økonomi.

Hav av sand
Noen år før Cassini/Huygens kom frem til Saturn og Titan oppdaget astronomer noen mørke områder på Titan-overflaten. Frem til for et par år siden antok forskerne at dette kunne være hav av flytende metan eller etan. Radardata fra Cassini viser at "havene" består av sand. Radarbilder viser parallelle sanddyner som er 100 meter høye og flere hundre, opptil 1500 km lange (nederste bildet). Landskapet har store likhetstrekk med ørkenområder i Namibia og Arabia. Beregninger viser at det er tidvannskrefter fra Saturn, ikke soloppvarming, som driver vindene som skaper sanddynene. Hva sanden består av er foreløpig ikke kjent. Det er ikke silikater, som på Jorden, men muligens middels grovkornet snø av vannis, eller organisk materiale, muligens en kombinasjon av dette.

NASA/JPL

Titan, sett med Cassinis kamera (over). Radarbilde av lange sanddyner (under).

NASA/ASI

Huygens landet i et mørkt område, men uten sanddyner.

romfart 2006-1

17

NASA/ESA/University of Arizona

BEMANNET ROMFART

STS-114 -

Forberedelser
Av Ivar Johansen
STS-114, som fant sted sommeren 2005, var den første romfergeferden etter at romfergen Columbia forulykket i februar 2003. I de påfølgende 2½ årene hadde NASA brukt store ressurser på å modifisere romfergesystemet og forberede STS114-ferden ekstra grundig. Man ville for enhver pris unngå en ny katastrofe.

STS-114-astronautene: Foran fra venstre: Pilot James Kelly, ferdspesialist Wendy Lawrence (midten) og kommandør Eileen Collins. Bak fra venstre mot høyre, Stephen Robinson, Andrew Thomas, Charles Camarda og Soichi Noguchi – alle ferdspesialister. Noguchi representerer den Japanske romfartsadministrasjonen JAXA. (Foto: NASA)

18

ROMFART 2/2006

ROMFERGEPROGRAMMET

S

FORBEREDELSER Listen over forberedelser er lang. Jeg finner det naturlig å ta med de viktigste arbeidsmålene som ble nådd ved KSC. Romfergen Discovery skulle utvilsomt ut på sin viktigste ferd. STS-114 var den 31. individuelle ferden for Discovery. På de 30 foregående ferdene hadde fergen fått akkumulert 241 dager, 23 timer, 19 minutter og 54 sekORKANER under i rommet. Men det Mindre problemer er fortsatt Columbia som STS-114-emblemet: ble det heller ikke har ”ledelsen” i anvendt Emblemet symboliserer og gir en hyllest til STS-107-aspå høsten 2004, da tid i rommet, med 300 tronautene, samtidig som det symboliserer en retur til USA og østkysten av dager, 17 timer, 40 minutflystatus i romfergeprogrammet. Den blå silhuetten av Florida ble mer eller ter og 22 sekunder frem til en romferge med syv stjerner som bryter horisonten mindre ”bombardert” den brant opp over Texas synboliserer Columbia og hennes syv astronauter som av fire tropiske orka16 minutter før planlagt gikk tapt. ner. KSC ligger midt landing på KSC den STS-114-astronautene bærer med seg minnene i ”skuddlinjen” for skjebnesvangre dagen 1. om disse syv, som samtidig blir hyllet som helter. Emtropiske orkaner. Omfebruar 2003. blemets design bærer preg av Jorden, med STS-114rådet ble hardt ramSamtidig som man astronautenes navn i den runde jordsirkelen. Dette met, med ødeleggelser stod på for fullt med forrepresenterer også alle de involverte menneskene for flere titalls milberedelsene til STS-114, som har gjort sitt til at romfergen er tilbake med sin lioner dollar. I begynfikk NASA ny adminisførste testferd etter Columbia. nelsen av november i trator. Sean O`Keefe sa I beltet som går rundt symbolet av Jorden, er 2004 bestemte NASAs opp sin stilling i midten den røde solen et symbol på at ferden også er et Space Flight Leaderav desember 2004. Den samarbeid mellom NASA og den Japanske romfartsship Council (SFLC) at 11. mars 2005 ble Michael administrasjonen JAXA. Den orangerøde halen etter STS-114-oppskytingen Griffin innstilt som ny romfergesymbolet vitner om ferdens kompleksitet og skulle utsettes til mai NASA-sjef av president eksperimenter som skal gjennomføres på denne fer2005, i et oppskytingsGeorge W. Bush. Griffin den. (Illustrasjon: NASA) vindu som strakk seg stupte rett inn i ”løvens fra 12. mai til 3. juni hule” og har så langt 2005. SFLC er et internt gjort en glimrende jobb. organ hos NASA som styrer organiforskjellige feil, hvor lenge blir det Vi skriver midten av mars 2005, sasjonens arbeid med å få romfergeforsinkelse etc. Da de så endelig mens man fortsatt forberedte oppsystemet i gang igjen. kom seg av gårde var det en stille skyting til 15. mai 2005. Om bord forsamling som fulgte ferden med i Den internasjonale romstasjonen STADIG FORANDRINGER stor spenning fra dag til dag. Etter hadde en bryter som holder en av Tross utsettelser: Setter man seg litt å ha ventet så lenge var STS-114de tre operative gyroskopene i sjakk inn i hva de forskjellige impliserte i ferden der og etter at landingen kuttet ut. Romstasjonen er utstyrt NASA går gjennom med tilbakerulvar fullført var det liksom over for med fire gyroer, men nå var det ling fra oppskytingsplattform, bytte denne gang. Hvorfor ”forsvant” likbare to som fungerte, så vidt nok av drivstofftank, stopp i nedtelling som denne ferden så fort? Jeg skal til å holde ISS stabil, uten bruk av og andre forsinkelser, må man jami denne artikkelen ta for meg det drivstoff. men ”ta av seg hatten” for ingeniøsom var positivt med ferden – for Nå ville ikke dette gyroproblerene og de øverste lederne som er ser vi bort i fra avskallingen fra den met få noen følger for oppskytingen ansvarlige for romfergeprogramutvendige drivstofftanken og de to av romfergen Discovery der hun met. Det er press fra alle kanter for fugeflisene som gled ut var STS-114 inne i OPF (Orbiter Processing Faå få de siste nyheter om hva som er godt gjennomført. cility) fikk utbedret et ledningsnett status og hvorfor man ikke finner som var relatert til hjulbrønnene og iden februar 2004, et drøyt år etter Columbia-ulykken, var NASA’s klare mål å få gjennomført STS-114 innen mars 2005. Men for den som daglig fulgte litt med på aktivitetene ved Kennedy Space Center (KSC), syntes dette litt for ambisiøst.

ROMFART 2/2006

19

BEMANNET ROMFART

Ny gyro: Trygt fastspent i sitt stativ om bord i Discoverys lasterom ses den nye gyroenheten, Control Moment Gyroscope. Denne nye CMG-en ble montert av astronautene Robinson og Noguchi på romvandringen den 1. august 2005. (Foto: NASA)

dørene til landingshjulene. Overrullingen fra OPF bygningen til VAB (Vehicle Assembly Building) hadde blitt forsinket noen dager grunnet arbeid med ledningsdrag i Discoverys lasterom. Discoverys lasteromsdører ble lukket for transport over til VABbygningen den 25. mars 2005 og den påfølgende helgen ble ifølge NASAs talsmann Bruce Buckingham brukt til å gjennomgå alt papirarbeid som en ”bakkeservice” på en romferge genererer. Det er tusentalls av sider som skal godkjennes. Selv om man har data tilgjengelig blir det mye papir, noe vi alle også merker i vårt daglige virke på jobb og skole. Inne i SSPF (Space Station Processing Facility) ble nå logistikk- og forsyningsmodulen Raffaello lastet med utstyret STS-114/RTF (Return to Flight) skulle ha med seg til Den internasjonale romstasjonen. En god del forsyninger var enda ikke på plass, og alt måtte være der i midten av april, når Raffaello skulle transporteres til oppskytingsplattform 39B. Utenfor OPF-bygningen var transportkjøretøyet OTS, parkert. Kjøretøyet var klart for å bli rygget

inn under buken på Discovery før transporten til VAB-bygningen. Etter at man hadde løst noen problemer med å få transportkjøretøyet i riktig posisjon under Discovery ble den rullet fra OPFs hangar 3 den 29. mars 2005. ANKOMST VAB Da Discovery ankom VAB gjennom den nordlige porten den 29. mars 2005, var den klar til å bli montert sammen med resten av romfergesystemet, dvs. den utvendige drivstofftanken og de to faststoffmotorene. Ankomsten ble markert med et lite arrangement for alle som hadde jobbet på Discovery. Stephanie Stilson, som er hovedansvarlig for Discoverys fremdrift i VAB sa: ” Jeg er stolt av teamet som har sørget for at Discovery har gjennomført sin første etappe. Vi står foran en spennende klargjøring her inne og det å se henne bli transportert inn her er en fasit på alle de tusen timene med arbeid som er utført så langt. Tusen takk skal Dere alle ha”. Modifiseringsarbeidene som ble gjort på Discovery er omtalt i Romfart nr. 1/2005 s. 14-19, samt Romfart nr. 3/2005 s. 34–39.

Orbiter Transporter System
Før det spesialbyggede transportkjøretøyet OTS (Orbiter Transporter System) ble tatt i bruk på KSC (Kennedy Space Center) ble romfergene tauet over til VAB (Vehicle Assembly Building) på egne hjul. Men nå kan man hermetisk lukke lukene for de to hovedhjulene og nesehjulet inne i OPF-bygningen (Orbiter Proceccing Facility) og dermed unngå at smuss etc. trenger inn. OTS er 32,3 meter langt, Massen er 75 651 kg, uten romfergen, eller 148 131 kg med romfergen er. Den benytter en V12 motor som genererer 335 hestekrefter. Hastigheten er i underkant av 8,5 kilometer i timen.

Den har 76 hjul og en svingradius på drøye 20 meter. OTS skulle egentlig ha vært i bruk på Vandenberg Air Force Base (VAFB) i California, på USAs vestkyst. VAFB skulle brukes for

romfergeoppskytinger til polbane. Men da VAFB ble droppet som oppskytingsområde for romfergene etter Challenger-ulykken, ble OTS tatt i bruk ved KSC fra 1989.

20

ROMFART 2/2006

NASA/KSC

ROMFERGEPROGRAMMET

Romfergesystemet STS-114RTF/Discovery er tilbake i VAB-bygningen etter å ha blitt rullet tilbake fra oppskytingsplattform 39B. På dette bildet ser vi at Discovery har fått påmontert den slyngen som brukes for å løfte romfergen opp eller ned fra resten av romfergesystemet – drivstofftanken og de to faststoffrakettene. Legg merke til den store kranen plasset på midten på toppen av bildet. Drivstofftank ET-120 blir etter hvert erstattet med ET-121. (Foto: NASA/KSC) Discovery ble løftet av OTS og montert sammen med den utvendige drivstofftanken samme kveld hun ankom VAB, den 31. mars 2005. 1. april 2005 kunne man begynne å koble sammen de elektriske kabelportene mellom faststoffmotorene, drivstofftanken og selve romfergen. ”Det er viktig at disse forskjellige elementene snakker sammen”, ble jeg fortalt av min guide Manny Virata ved Public Affairs på KSC under et besøk inne i VAB for en tid tilbake. Det var satt av to dager til verifisering av hele romfergesystemet, før selve utrullingen, men jammen tok det tid før man visuelt kunne nyte et slikt syn som en utrulling er… Samtidig som granskningskommisjonen etter Columbia-ulykken – Columbia Accident Investigation Board (CAIB) – manglet en del data fra NASA for å imøtekomme en oppskyting i midten av mai måned 2005, var det en annen gruppe som var i samme dilemma. Denne gruppen, som jobbet for å kontrollere at NASA fulgte de forskjellige krav som CAIB hadde satt som mål, het RTF Task Group og var blant annet satt sammen av forskjellige ingeniører og teknikere med bred erfaring så langt tilbake som Apollo-programmet. Lederne for denne gruppen bestod av den tidligere veteranen og Apollo-astronauten Thomas Stafford og romfergeastronauten Richard Covey. NASA etterkom de fleste kravene fra CAIB-kommisjonen. Dette inkluderte en masse papirarbeid takket være godkjenninger som også måtte finpusses… I tillegg oppstod det andre problemer som bidro til at utrullingen ble forsinket. Deriblant hadde man litt monteringsarbeid igjen med de varmeisolerende flisene. Veldig mange av disse ble skiftet ut under og rundt Discoverys neseseksjon, mer enn hva som før har vært vanlig. Det var spesielt kanten rundt den fremste hjulbrønnen, hvor romfergens nesehjul befinner seg før landing, som nå bød på visse problemer. Dette fordi det var veldig klamt og fuktig inne i VAB-bygningen, noe som igjen fikk følger for monteringen av de varmeisolerende flisene som fortsatt manglet. Fuktigheten gjorde at selve klebeprosessen tok lenger tid enn beregnet. Det er veldig vanlig at de siste flisene blir montert inne i VAB-bygningen, og denne gangen var det også disse ”gap fillers” som bød på litt ekstra

Mitt tidligere KSC-besøk
Det har blitt mange besøk ved KSC, og under ett av disse besøkene fikk jeg lov til å bivåne en utrulling. Det var den første utrullingen for Columbia/STS-9/Spacelab 1-ferden den 28. September 1983 – (her ble hele romfergesystemet rullet tilbake grunnet tekniske årsaker etter en stund). Som medarbeider for den gang Nytt om Romfart, ble jeg som vanlig tatt godt hånd om av NASA. For å dekke denne utrullingen startet vi oppe på taket av oppskytingskontrollen, som ligger vegg i vegg med VAB bygningen. Kjempefin plass å ta bilder fra. Det var en fantastisk opplevelse å se Columbia, hennes store drivstofftank og faststoffmotorene, der romfergesystemet sakte men sikkert passerte foran meg. Litt senere på dagen var jeg nede på bakkenivå og kunne ta en mengde bilder, men her kunne jeg ikke bevege meg så nærme som jeg hadde lyst til. Nå har man jo en tendens til å bli litt revet med, og det var ikke fritt for at det ble tildelt en del ”gule kort” denne dagen. Regelen var klar: ”Ikke nærmere enn 80 meter fra transportkjøretøyet, Johansen”. Jo da, det var greit det, men det gikk liksom ikke inn med en gang… Senere på kvelden ble jeg tatt med ned til oppskytingsplattformen hvor man kunne ta bilder av solnedgangen med hele oppskytingsplattformen og romfergesystemet som silhuett. Helt utrolig opplevelse og noe man kan leve lenge på.

ROMFART 2/2006

21

BEMANNET ROMFART

Romfergesystemet STS-114RTF/Discovery idet den rulles ut for andre gang til oppskytningsplattform 39B. Nyttelastcontaineren følger hakk i hæl og vil bli løftet opp i servicetårnet på plattform 39B så snart romfergesystemet står trygt parkert på plattformen, etter at Crawleren og dens mannskap har parkert den store doningen. (Foto: NASA/KSC) utfordringer. Disse ”gap fillers” fungerer som fugefliser mellom de varmeisolerende klossene. UTRULLING Etter hvert ble det store transportkjøretøyet, ”Crawleren”, parkert utenfor VAB bygningen, noe som fortalte at man nærmet seg en utrulling. Den 6. april 2005 gikk de enorme dørene sakte opp, og transportkjøretøyet kunne begi seg inn under den mobile oppskytingsplattformen som romfergesystemet nå så majestetisk var montert sammen på. Den siste inspeksjonsrunden av hele romfergesystemet ble utført av teknikerne inne i VAB. Ttransportkjøretøyet fyrte opp sine store motorer og klokken 20:04:36 norsk tid beveget hele denne imponerende store strukturen seg, til ellevill jubel blant alle ansatte fra de forskjellige kontraktørene og NASA. Endelig, den første utrullingen på over to år. STS-114/RTF var i gang. Første etappe var en seks til åtte timers utrulling til oppskytingsplattform 39B. Hvilket syn dette nå var for alle ansatte og presse samt media som befant seg på KSC denne dagen! Mens jeg er inne på dette med presse og media bør det jo nevnes at her på KSC er det ”en liten tanke” mer organisert når det gjelder å bevege seg fritt, i forhold til på Baikonur-kosmodromen i Kasakhstan. Og spesielt når dette store transportkjøretøyet er i bevegelse med hele det imponerende romfergesystemet som last.

FREMME VED FØRSTE HOLDEPLASS Etter å ha tilbakelagt en strekning på cirka 5,5 kilometer ble hele strukturen med Crawleren, oppskytigsplattformen og romfergesystemet parkert utenfor gjerdet ved oppskytingsplattform 39B. Dette er en planlagt stopp i utrullingen, slik at man skal få sjekket ut oppjekkingen av bæreplattformen. Mørket hadde nå lagt seg over KSC, og man

Crawleren

22

NASA/KSC

Crawleren, som bringer romfergestystemet fra VAB-bygningen til oppskytingsrampen, drives av 16 elektromotorer som får strøm fra fire 1000 kW generatorer, som igjen drives av to 2750 hestekrefters dieselmotorer. Men dette er ikke alt. To 750 kilowatts generatorer som igjen blir drevet av to 1065 hestekrefters dieselmotorer sørger for energi til oppjekking av bæreplattformen, lys, styring ventilasjon etc. I størrelse er dette kjøretøyet 40 m i lengde og 35 m bredt. Med romfergesystemet har hele strukturen en vekt på 5443,2 tonn. Den beveger seg ved hjelp av 8 belteseksjoner. Hver av disse er 12 m lange og tre m høye. Hvert av de 57 leddene i en belteseksjon er 2,3 meter brede og

ROMFART 2/2006

ROMFERGEPROGRAMMET

var klare til å begynne på denne 5 prosent stigningen mot RTFs første holdeplass. Man hadde bare kommet opp stigningen noen få meter før et problem meldte seg. Elektronikken om bord og oppjekkingssystemet var ikke helt enige og kunne ikke ”prate” sammen. Man rygget romfergesystemet ned til flatt bakkenivå igjen før man kunne begynne å analysere feilen. Etter litt i overkant av tre timer fant man den, byttet ut kortet for det NASA kalte det ”programmerte logiske kontrollkortet” for så å ta fatt på den 5 prosent stigende motbakken igjen. Sakte men sikkert ble denne stigningen utlignet takket være hydraulikken under bæreplattformen og det var bare snakk om noen få meter før NASAs romfergeprogram hadde en romferge i

oppskytingsposisjon ute på oppskytingsområde 39. Klokken 06:36 norsk tid den 7. april 2005, etter en utrulling på 10 timer og 32 minutter kunne man puste lettet ut – Discovery/STS-114/RTF/ var fremme ved oppskytingsplattformen. Snaue to timer senere hvilte romfergesystemet på plattformens pidestaller, samtidig som plattformens arm inn til det hvite rommet og Discoverys luke var på plass. Ventilasjonshetten over den store utvendige tanken ble også aktivert – man var i oppskytingsposisjon! Fremdeles var oppskytingsdatoen stipulert til 15. mai 2005 og det var stor optimisme å spore blant alle berørte ved KSC nå… TEST AV DRIVSTOFFTANKEN Nå fulgte noen dager med metodisk klargjøringen av romfergesystemet opp mot oppskytingskontrollen ved

ECO (Engine Cutoff Sensors)-sensorene er montert i bunnen av innertanken til flytenede hydrogen som vist på denne illustrasjonen. De består av fire elementer, og disse gir beskjed til romfergens hovedmotorer om det er tomt for flytende hydrogen eller ikke.Dersom sensorene gir beskjed om at tanken er tom, og alt fungerer som det skal, slås romfergens hovedmotorer av automatisk via datamaskinene om bord. Skulle disse sensorene gi feil signaler har man alvorlige problemer. Dersom tilførselen av hydrogen bli for lav, vil romfergens tre hovedmotorer brenne en blanding av hydrogen og oksygen som er altfor rik på oksygen. Dette kan få katastrofale følger, når utfallet av en gal drivstoffblanding vil føre til motorhavari og tap av både romferge og besetning. (Illustrasjon: Lockheed Martin/Margrethe Maisey-NAF.)

veier i underkant av 1 tonn per stykk. Hvert ledd er låst på plass med en låsepinne som veier 45 kilo! Alle leddene ble byttet ut med nye høsten 2004. Man har to crawlere på KSC. De ble kjøpt inn på midten av 60tallet og har vært restaurert flere ganger. I snitt så har kjøretøyet en bemanning på ca. 20 personer, men på siste etappe opp til oppskytingsplattformen er man flere. Stigningen her er 5 prosent, noe som til-

sier at hydraulikken på bæreplattformen, som skal utligne denne helningen, er av ”voksne” dimensjoner. Største hastighet er i overkant av 1 kilometer i timen. Med romfergesystemet holder det mer enn nok med halvparten av denne hastigheten. Forbruk av diesel per engelsk mil (1609,34 meter) er på hele 477,54 liter. Dieseltankene om bord rommer til sammen 18 950 liter.

Øverste del av romfergens drivstofftank rommer flytende oksygen. Slik ser den ut før det isolerende skumbelegget er sprøytet på. (Foto: Lockheed Martin)

ROMFART 2/2006

23

BEMANNET ROMFART

The Ice Team
”The Ice Team” er et inspeksjonslag bestående av åtte personer. Det består av ingeniører og sikkerhetsansvarlige fra NASA og to av NASA’s største kontraktører: United Space Alliance (USA) og Lockheed Martin. USA er hovedansvarlig for romfergeflåtens bakkeservice. Lockheed Martin bygger de ytre drivstofftankene. Inspeksjonslaget skal blant annet se etter lekkasjer samt å måle temperaturen utenpå romfergesystemet. Til dette brukes en infrarød skanner som samler inn temperaturdata fra drivstofftanken, faststoffmotorene, romfergen, de tre hovedmotorene og oppskytingsplattformen. Man sjekker så om det er spor eller form for gjennomslag av det nedkjølte drivstoffet. Man ser videre etter isdannelser og frost som kan være en fare for selve romfergen og det ytre, aprikosfargede skumbelegget som drivstofftanken er kledd med. Alt dette teamet foretar seg ute på oppskytingsrampene fotodokumenteres i detalj. En slik inspeksjonsrunde foran hver oppskyting tar i overkant av tre timer. Etter at de har avgitt rapport til de ansvarlige oppskytingslederne, kan nedtellingen forsette.

”Ice Team”-medlemmer før den siste visuelle og målbare inspeksjonen av romfergen, før klarsignal til oppskyting bli gitt. Mannskapet består av ingeniører fra NASAs kontraktører samt NASA selv. De kan kanskje forveksles med astronautene pga. fargen på dressene, men når de er på sin inspeksjonsrunde bør astronautene allerede ha tatt plass om bord.

KSC. Det var den metodiske oppkoblingen mot romfergens kabinseksjon som skulle utføres. Det er ikke bare kommunikasjonen som er viktig. Alle overvåkingssystemene som tar seg av status og i hvilken stand romfergen befinner seg i under en ferd, med fokus på oppskytning og veien opp til jordbane. De elektriske og hydrauliske systemer knyttet til den mobile oppskytigsplattformen før oppskyting måtte på plass, hydrogenhetten på toppen av den store drivstofftanken, populært kalt for ”the beanie cap” skulle være på plass. Så også med landgangen hvor astronautene skulle gå fra heisen og inn i ”the White Room”. Der foregår den siste klargjøringen av romdrakter, fallskjerm og hjelm, samt blant annet visir, blir gjort av teknikere fra NASA’s hovedkontraktør med ansvar for romfergen og dens bakkeopphold, United Space Alliance har gjennomført med stor produktkvalitet i mange år. Det er mange utfordringer med NASA’s romfergeflåte, selv

om det bare er tre operative igjen. Med det roterende servicetårnet ute på oppskytingsplattform 39B, som nå dekket hele Discovery, var neste store gjøremål rett rundt hjørnet. Fylling av drivstoff var neste skritt på veien. Fyllingen var tatt ut av boka som om det var en virkelig oppskyting på gang. Den 14. april kunne oppskytingskontrollen pumpe drivstoff om bord i Discoverys store drivstofftank, som hadde ET-120 som identifikasjonsnummer. Denne første drivstofftesten var man godt fornøyd med. Assisterende sjef for romfergeprogrammet ved KSC, Wayne Hale, kunne på en pressekonferanse si at ”I dag har det vært en spesiell dag for oss og vårt romfergeprogram. Så langt ser det ut som om drivstofftanken, Discovery og oppskytingsplattformen har bestått sin prøve”. Oppskytingssjef Mike Leinbach kunne tilføye: ”Drivstofftesten gikk uten en eneste anmerkning”. Og Neil Otte, sjefsingeniøren for gruppen som er ansvarlig for driv-

NASA/KSC

stofftanken, kunne bare være enig og si: ”Vi er svært fornøyd med hvordan drivstofftanken og dens systemer fungerte i dag”. NYTTELASTEN Neste var installasjon av nyttelasten, som i hovedsak bestod av logistikk- og forsyningsmodulen MPLM ”Raffaello” (Multi-Purpose Logistics Module). Den var lokalisert i bakre del av Discoverys lasterom. Den er 6,82 m lang, 4,51 m i diameter og har oppskytingsmasse på 8229 kilo. Etter at en MPLM-modul er losset blir den lastet opp med unødvendig utstyr og søppel fra ISS. Stipulert returvekt av modulen på STS-114 var 8948 kilo, altså mer enn vekten opp til ISS. Foruten MPLM bør to andre nyttelaster på STS-114 nevnes: External Stowage Platform-2 (ESP-2) er en ekstern palleløsning hvor man kan spenne fast åtte forskjellige løsninger på reservedeler, eller som NASAs ordliste sier i

24

ROMFART 2/2006

ROMFERGEPROGRAMMET

Ferdspesialist Stephen Robinson gjør seg kjent med monteringen av hovedmotorene på Discovery. Til venstre ses litt av den ene av de to OMSmotorene (Orbital Maneuvering System), som er plassert på hver sin side av den vertikale halefinnen. (Foto: NASA/KSC)

forhold til reservedeler: Orbital Replacement Units for romstasjonen. ESP-2 er montert på tvers av lasterommet og blir primært brukt til å transportere forskjellige enheter til ISS. Planen med ESP-2 denne gangen er å montere den stasjonært på ISS under en EVA (Extra Vehicular Activity - romvandring) på ferdens niende dag. En ny sikker nyttelastløsning for å transportere mindre nyttelaster om bord i romfergens lasterom er Lightweight Multipurpose Experiment Support Structure Carrier (LMC). Denne gangen ble LMC brukt til å transportere en ny gyro, Control Moment Gyroscope, til ISS. Disse stabiliseringsgyroene holder som vi vet ISS i en stabil stilling i forhold til banen rundt Jorden, hvor ett omløp tar 92 minutter. LMC har også med seg et veldig viktig eksperiment, en stor boks med et lokk på, eller DTO (Detailed Test Objective), som ”boka” forteller oss. Dette DTO eksperimentet har vært i søkelyset siden ulykken med Columbia den

1. februar 2003 og dreier seg om det omdiskuterte reparasjonsettet som kan være en livsnødvendig hjelp for astronautene dersom en varmeisolerende flis eller en RCCpanel (Reinforced Carbon Carbon) på romfergens fremre vingekant er skadet. Astronautene Robinson og Noguchi skulle under sine romvandringer utføre flere tester og reparasjonsteknikker i forbindelse med flisene, inkludert RCC-panelene også. Dette er første gangen at en slik DTO blir foretatt under en spasertur i rommet. Fra før har man simulert denne typen for eksperimenter under flyginger i en parabolbane fra 2003 og opp til i dag. LMC er også en tverrstilt transportanordning og her vil astronautene forankre romstasjonens defekte gyro CMG via en sikkerhetsline til LMC i lasterommet mens den nye blir montert. Etter at dette er gjort blir den gamle CMG-en montert på plass for retur til Jorden. Alle disse omtalte nyttelastene

Ute på plattformen er nå alle de forskjellige nyttelaster satt på plass i Discoverys lasterom, og det er ikke lenge til lasteromsdørene lukkes. For å begynne i nedre bildekant, som er bakerst i lasterommet, ser vi gyroen i høyre hjørne mens forsyningsmodulen Raffaello beslaglegger god plass midt i lasterommet. Helt foran kan vi skimte romfergens sammenkoblingsmodul til ISS. (Foto: NASA/KSC) vil få sin energiforsyning via romfergen slik at det termiske miljøet til nevnte nyttelaster blir ivaretatt så godt som mulig. NYE UTSETTELSER Samtidig som man opererte med en oppskytingsdato som sa 15. mai 2005, ble siste finpuss rundt nyttelasten foretatt der den snart var klar for å bli fraktet ut til plattform

ROMFART 2/2006

25

BEMANNET ROMFART

39B. Men 20. april kom nyheten om at oppskytingen nå var utsatt til 22. mai, etter at man hadde sjekket ut en del uregelmessigheter i forhold til fremdriftsplanen. På pressekonferansen etter kunngjøringen var media tydelig utålmodige. Men de forskjellige avdelingssjefene rundt romfergeprogrammet ved KSC svarte for seg på sin profesjonelle måte. Det skulle da også vise seg at flere uregelmessigheter dukket opp etter hvert. Joda romfergesystemet er komplekst, det! En reporter i fra Reuters sa: ”Nå følger jo vi i pressen med på hvert eneste steg som blir tatt her på KSC. Det har vi adgang til å både se samt å dekke som nyheter. Det er et eller annet som ”koker” under overflaten og det går nok ikke lenge før vi har nok en pressekonferanse og sikkert en ny utsettelse. Det har versert rykter om juli måned – jeg håper bare ikke at det stemmer”. ISTRØBBEL Innenfor hele NASA, inkludert romferge- og oppskytingsledelsen ved KSC, analyserte man nå en simulert test angående isdannelser på den utvendige drivstofftanken grunnet nedkjølingen av drivstoffet som nettopp var publisert internt. Rapporten var langt fra positiv og dette skapte bekymring i ”det store selskap”. Det man var mest bekymret for var isdannelser på to områder lokalisert på drivstofftanken. Et er rommet mellom oksygentanken og hydrogentanken, kalt den indre regionen av ET (External Tank- den ytre drivstofftanken). På utsiden av tanken går det et rør som kommer fra oksygentanken og ”løper” ned langs tanken og forsyner romfergens hovedmotorer med flytende oksygen. Røret er utstyrt med belger/muffer der røret bøyer seg. For å forhindre at de to drivstoffsubstansene, flytende oksygen og hydrogen, skal bli varmet opp mer enn man ønsker, er tanken og drivstoffrørene godt isolert. Tankmodifikasjonen dreide seg nå om en montering av nok et varme-

Romfergens lasterom er basert på et pallesystem som er meget fleksibelt og fint for en god logistikk. Her ser vi den nye stabiliseringsgyroen blir heist ned på sin nyttelastpall som heter Small Adapter Plate Assembly . Etter å ha kommet på plass i lasterommet til Discovery ble gyroen – CMG – plassert på en nyttelaststruktur som går under navnet Lightweight Multi – Purpose Experiment Support Structure Carrier (Lightweight MPESS Carrier).. Denne gyroen ble som nevnt i artikkelen skiftet ut på den andre romvandringen under STS114 ferden. (Foto: NASA/KSC)

seg is som kan løsne under oppskytingsfasen. Dette var NASA’s største hodepine i denne fasen av klargjøringen til STS-114 og man hadde ikke nok positive data rundt dette problemet, noe som da resulterte i en ny og lengre utsettelse. Det var dette temaet som var i søkelyset da NASA sjefen Michael Griffin holdt en pressekonferanse den 1. mai 2005 ved NASA hovedkvarteret i Washington D. C. Ny oppskytingsdato ble nå annonsert til 13. juli 2005. Frem til denne datoen var det mer enn nok arbeid som skulle gjøres… Blant presse og media var det ulike følelser med hva som hadde kommet frem i forhold til dette isproblemet. Man kunne jo spørre seg om dette egentlig var en ”ny” problemstilling for NASA. Men det som i alle fall var tydelig både på pressekonferansen ved hovedkvarteret, KSC og Johnson Space Center i Houston, Texas, var at optimismen rådet, og det var ingen tegn til frustrasjon og oppgitthet. Sjefen for romfergeprogrammet, Bill Parsons, hans assistent Wayne Hale og sjefen for romstasjonsprogrammet, Bill Gerstenmaier, satte sikkerheten på agendaen og den har første prioritet. SIMULERT NEDTELLING Samme kvelden, 1. mai 2005, ankom STS-114-astronautene fra Houston i sine T-38 jetfly. Det var tid for den rutinemessige tørre nedtellingen og evakueringstreningen ute på plattform 39B. Astronautene gir alltid en liten pressekonferanse her ute på SLF (Shuttle Landing Facility) og kommandør Eileen Collins var i søkelyset. På spørsmål fra pressen om hun og hennes besetning var skuffet over den nye lange utsettelsen svarte hun: ”Vi var jo innstilt på at vi skulle komme oss av gårde om 14 dager, men både jeg og min besetning er fortrolige med den avgjørelsen som er tatt”. Collins stilte så det samme spørsmålet tilbake til pressen, og samtidig som de hadde nok med å holde myggen unna ute på SLF, kunne de ikke an-

element på dette omtalte belgsegmentet i utgående rør for flytende oksygen. Selv om man ønsker at selve tanken skal være så varm som mulig har man et problem når det gjelder dette langsgående drivstoffrøret og belgene som tilslutter dette der røret bøyer seg. Selv om det er aldri så varmt i Florida, spesielt på sommeren, så spiller fuktigheten i luften en ugunstig rolle for dette nedkjølte drivstoffet. Det er ved de nevnte belgene og mellom drivstoffrøret og selve tanken det kan legge

26

ROMFART 2/2006

ROMFERGEPROGRAMMET

net si enn at de var enige med Collins. Hun kunne også tilføye: ”Dette er som alt annet i livet, desto mer tid man legger ned i forberedelser desto bedre bør resultatet bli”. De tre neste dagene gikk med til denne simulerte obligatoriske nedtellingsprøven, TCDT (Terminal Countdown Demonstration Test). Her simulerer man slik det tar seg ut under en nedtelling samtidig som man også driller besetningen på hvordan en evakuering på oppskytingsplattformen bort fra romfergen skal foregå. Nedtellingsprøven avslutter med en simulert tenning av romfergens tre hovedmotorer ved T-6,6 sekunder. Men via noen feildata som er lagt inn i forbindelse med denne TCDT’en stopper datamaskinene Discoverys hovedmotorer ved T-4 sekunder, som om det var en realistisk dag for å dra ut i bane rundt Jorden. Denne simulerte nedtellingstesten fikk en litt dårlig start i og med at man hadde kommunikasjonsproblemer. Astronautene om bord på det midtre kabindekket kunne ikke høre LCC (Launch Control Center), men etter en stund fant man feilen takket være det mannskapet som hjelper astronautene oppe i White Room før ombordstigning i romfergen. Dette mannskapet går under navnet Orbiter Closeout Crew, og det viste seg at det var en bryter som ikke var slått på. Man bør jo høre kommunikasjonen mellom oppskytingsplattform 39B og oppskytingskontrollen selv i 2005! Samtidig som Discoverys besetning gjennomførte TCDT fløy sjefen for astronautkontoret i Houston, Kent Rominger, NASAs eget Gulfstream jetfly – noe som også er autentisk på en dag med en reell oppskyting. Dette flyet er noe ombygget i og med at det er dette flyet som blir brukt for å simulere landinger på SLF. Denne dagen benyttet man altså flyet i forbindelse med rapportering av været ved KSC og området rundt. Disse tre dagene er en godbit for presse og media. Astronautene legger vanligvis inn et par -tre presse-

konferanser i løpet av oppholdet på KSC, samtidig som de også tar en prat med oppskytingsledelsen før de flyr hjem igjen til Houston om bord i sine T-38 jetfly. STS-114-astronautene var veldig tilfreds med sine dager ved KSC. De var alle enige i at man nå var godt forberedt til den virkelige romferden og som kommandør Eileen Collins avsluttet med før de forlot KSC; ” Det har vært mye venting, og det er en tålmodighetsprøve før vi virkelig er tilbake etter Columbia. Men så fort vi forlater oppskytingsplattform 39B, er det vel verdt det!!” TILBAKE TIL VAB Som en følge av de foruroligende isproblemene og den lange utsettelsen, lå det i kortene at man skulle rulle hele romfergesystemet tilbake til den store monteringshallen VAB. Siden man nå hadde litt tid til å teste ut romfergesystemet mens man hadde det ute på oppskytingsplattform 39B ville man svært gjerne fylle Discoverys drivstofftank en gang til. I og med at man bare hadde hatt én fylling av drivstofftanken siden Columbia-ulykken, så var neste test viktig før tilbakerulling og montering av varmeelementer. Dette var i alle fall den opprinnelige planen der og da... Det ble nevnt ved en av pressekonferansene etter at STS-114-besetningen hadde forlatt KSC det at man hadde hatt et par uregelmesPressekonferanse ved KSC to dager før oppskytningen. F.v.: NASA-administrator Mike Griffin, romfergeprogrammets nestleder Wayne Hale, romfergeprogrammets sjef for fremdriften mot oppskyting Mike Wetmore og meteorologansvarlig, løytnant Mindy Chaves. Hale holder en ECO-sensor (Engine CutOff) og besvarer spørsmål om denne problemstillingen, som er belyst i artikkelen. (Foto: NASA/KSC)

sige avlesninger på et par sensorer som måler gjennomstrømningshastigheten av drivstoffet under påfylling. Dette var i og for seg ikke noe nytt, man har også hatt denne problemstillingen før. På bakgrunn av dette bestemte man seg for å kjøre en ny drivstofftest samtidig som man også aktiviserte en kortfattet utgave av nedtellingsprogrammet. Denne beslutningen ble fattet den 6. mai 2005. Men for man kunne sette i sving en ny test var det en masse utsjekking av loggen fra den første testen som måtte gjøres først. Som en av forberedelsene til en drivstofftest, ble den roterende servicestrukturen ute på oppskytingsplattform 39B svingt vekk på kvelden lokal tid ved KSC den 19. mai 2005. MMT-gruppen (Mission Managment Team) hadde gitt klarsignal for den tre timer lange drivstofftesten. Denne gangen gikk det bedre med sensorene som måler gjennomstrømningshastigheten av drivstoff, men til gjengjeld var det en trykkventil for hydrogenet som ikke oppførte seg slik den skulle. MMT-gruppen og alle andre impliserte var likevel fornøyde, men noen hvilepute var det ikke – det var nok av løse tråder å få orden på, og tiden gikk fort for de fleste nå på KSC… Romfergen Atlantis og dens romfergesystem var under produksjon mot sin planlagte STS-121-ferd,

ROMFART 2/2006

27

BEMANNET ROMFART

Det å få kontrollert Discoverys to hovedhjul i oppskytingsposisjon var i og for seg den letteste måten å sjekke både hjuloppheng, bremser og hjul. Teknikerne tok seg inn i lasterommet, og via noen veldig små inspeksjonsluker kunne man ved hjelp av et spesialkamera få et godt overblikk over hvordan det stod til med hovedhjulene der de befant seg inne i hjulbrønnene. Det var ikke noen spor som kunne påvise noen sprekker i noe som helst og på romfergen Endeavour som befant seg inne i en av de tre OPF-bygningene, var også alt i orden. Discovery/STS-114systemet skulle altså rulles tilbake til VAB, men før dette kunne ta til, tok man ut nyttelasten via nyttelastkonteineren, slik at denne kunne få Ute på oppskytingsplattform 39B har ”godt stell” mens man ventet teknikerne tatt seg inn i lasterommet til på at Discovery var tilbake på Discovery. plattform 39B. I og med at man hadde funnet sprekker Crawleren som skulle i hjulopphenget på det høyre hovedfrakte Discovery tilbake til hjulet til Atlantis, måtte man forsikre seg VAB-bygningen var nå på vei. om at dette ikke hadde skjedd på DisMens man ventet på denne, covery. Ved hjelp av et ”kirurgkamera” fikk man også kjørt en test av gjennom et inspeksjonshull i lasteromhennes tre APU-er (Auxiliary met kunne man fotodokumentere at Power Unit). hjulopphengningen på Discovery var i APU-ene blir bare brukt orden. Legg merke til at teknikeren på under oppskytning og lanbildet er kledd som en vanlig kirurg på ding. Det er disse som geneet sykehus. (Foto: NASA-KSC) rerer det hydrauliske trykket man må ha for å bevege flapsene på vingene, det å bevege den andre testferden under RTF dysene på de tre hovedmotorene programmet. Under det nitidige og for å få slått ut landingshjulene arbeidet med å klargjøre en romved avslutningen av ferden. Denne ferge for en ferd blir det ikke overtrygghetstesten av APU’ene fant latt noen områder eller systemer til sted den 25. mai 2005 og var ”helt tilfeldighetene. På Atlantis hadde etter boka”. man funnet noe sprekker i stammen Det store transportkjøretøyet og i de hydrauliske overføringene – Crawleren – stod klar på utsiden som danner hjulopphenget for av gjerdet ned den lille bakken fra høyre hovedhjul under buken på oppskytingsplattform 39B – det var romfergen. med andre ord klart for tilbakerulDet ble selvfølgelig slått alarm ling… da dette ble oppdaget den 23. mai. En ny oppdatert tank og et nytt Nå var man i og for seg heldige, i sett med faststoffmotorer stod og og med med at Discovery fortsatt ventet på Discovery/STS-114, den befant seg på oppskytingsplattform første ”post Columbia”-ferden. Til39B.

bakerullingen startet klokken 12:48 norsk tid den 26. mai 2005. Den første og eneste nedoverbakken var første hinder på den 6,7 kilometer lange strekningen fra oppskytingsplattform 39B og inn bak de store dørene i VAB-bygningen. BYTTE AV DRIVSTOFFTANK Etter en titimers tur, som ble litt forsinket grunnet et kulelager som gikk varmt på Crawleren, var Discovery på plass i VAB syv uker etter at hun var blitt rullet ut første gangen i forbindelse med denne RTFferden. Dette var den 15. gangen man var nødt til å rulle et romfergesystem tilbake til monteringshallen i romfergeprogrammets 24-årige historie. Først hadde man i tankene at man skulle montere varmeelementer på Discoverys utvendige drivstofftank. Men for å spare tid hadde man en annen mulighet. Som nevnt var romfergen Atlantis under klargjøring til STS-121. Hennes drivstofftank (ET-121) var oppgradert etter kriteriene fra CAIB-kommisjonen av produsenten Lockheed Martin, 15 kilometer utenfor New Orleans. Før Discovery ble montert sammen med sin nye drivstofftank og faststoffmotorer 3. juni, monterte man noen nye varmeelementer på ET-121. Elementene ble montert i belgovergangene som ikke er isolert av skumbelegget på det utvendige drivstoffrøret. Grunnen til at disse belgene ikke er isolert er å oppnå maksimal fleksibilitet. Man har jo i lang tid vært redd for at frost og is kunne danne seg her på belgovergangen i og med at dette flytende oksygenet er nedkjølt til minus 183 °C. Denne oppgraderte tanken hadde også en forbedret festebrakett, eller ”bipod” som det heter i NASAs presse- og medielektyre. Dette er det fremre festepunktet for romfergen til selve drivstofftanken. Videre var også denne tanken utstyrt med sensorer for temperatur, vibrasjon og hastighet, slik at dette kunne overvåkes de snaue ni minuttene som tanken gjorde sin jobb under

28

ROMFART 2/2006

ROMFERGEPROGRAMMET

oppstigingfasen. På toppen av de to hydrogen- og oksygentankene som en ET (External Tank) består av, har man fordelingsdyser som passer på at trykket i de to forskjellige tankene er innenfor toleransegrensene, og som nevnt hadde man et par uregelmessigheter ved den første fyllingen av drivstoff på ET-120. Her sirkulerte ventilasjonsventilen på hydrogentanken 13 ganger under denne første testen, det normale ligger på åtte til ni. På denne nye ET-121 tanken har man oppdatert denne mekanismen, slik at man skal slippe slike uregelmessigheter. Siden man nå hadde en ny tank kom spørsmålet opp om man skulle ha nok en test i forhold til fylling av drivstoff på ET-121. Man hadde flere møter rundt dette med folk fra produsenten Lockheed Martin, United Space Alliance og teknikere samt ingeniører fra NASA. I og med at tiden på en måte begynte å renne ut for NASA ble det besluttet å ikke foreta noen slik prøve. (I ettertid skulle det jo vise seg at dette virkelig ble ei hard nøtt å knekke før man kunne fylle tanken for den virkelige romfergeferden). Den 9. juni 2005 var Discovery montert og på plass i sitt nye ”miljø” med ett nytt sett med faststoffmotorer – ID nummer BI-125 og ny drivstofftank ET-121. Det groveste arbeidet var gjort, og etter nesten en uke med finpuss før utrulling og problematikk med litt regnvær, var første bevegelse for Discovery/STS-114/RTF ut igjen til oppskytingsplattform 39B kl. 07:58 norsk tid den 15. juni 2005. Etter at bredden på de store dørene til VAB bygningen var passert, kunne besetningen om bord på Crawleren gi full gass - på 1,6 kilometer i timen! På denne andre turen ut til oppskytingsområde 39 måtte man ta det litt rolig grunnet problematikken med varmegang i diverse kulelagre på drivhjulene til Crawlerens belter. Turen ut tok sine drøye ti timer og nå kunne man i alle fall konstatere at man hadde ”nye blanke ark” å begynne på i forhold til forberedelsene mot en oppskyting i juli...

ikke oppskytingen innen denne EN HARD NØTT tiden, hadde man muligheten i et Den 17. juni 2005 ble nyttelasten nytt oppskytingsvindu som åpnet installert om bord i Discovery igjen. seg den 9. september 2005. Ved Mens det var hektisk aktivitet ute konklusjonen av dette møtet ble det på plattform 39B, foregikk det en så offisielt klart på en pressekonfemasse møter både i Houston og ranse ved KSC at dette førstnevnte på KSC. Det var mange punkter oppskytingsvinduet var det man som ble tatt opp, både av Stafgikk for, og nok en gang spredte ford-Covey-gruppen og CAIBspenningen seg som den hør og bør kommisjonen. NASA sjef Michael ved en slik anledning… Griffin hadde et møte med Thomas Nedtellingen skulle starte ved Stafford og Richard Covey i Washmidnattstider norsk tid den 10. juli ington D. C. den 24. juni 2005 hvor og det eksakte oppskytingstidsmange nye brikker ble lagt på plass punktet var 21:50:47 den 13. juli i forhold til en ny oppskytingsdato. 2005. Og CAIB-gruppen satte fokus på tre poster i sin siste høring den 27. juni ORKANER 2005 som NASA ikke hadde impleVæret på vår kjære planet var brumentert. talt og standhaftig i flere perioder Ute på oppskytingsplattformen i fjor. Delstaten Florida har mang 39B hadde man allerede fylt opp en gang ligget midt i smørøyet for drivstoff om bord i tankene til Disen eller flere orkaner, og 2005 ble covery. Det er drivstoff av typen ikke noe unntak. Mens man nå monomethylhydrasin og nitrogen”var i rute” med fremdriften mot tetraoksid som benyttes til bane og den 13. juli 2005 fulgte man veldig manøvreringsmotorene om bord. godt med på orkanen Dennis som Disse motorene er lokalisert i fronyppet seg på vei mot Florida. Det ten samt bak på de to OMS-konsolvar allerede blitt 5. juli og skulle lene (Orbital Maneuvering System) Dennis slå til som man fryktet, var på romfergen. Oppskytingsansvarlig Mike Leinbach på KSC kunne fastslå at; ”Discovery er godt forberedt til å legge ut på sin ferd om to uker. Den siste testingen og påfyll av drivstoff til hennes interne tanker har gått bra. Vi ser virkelig frem til å få henne av gårde på denne første RTF-ferden”. Via et FRRmøte (Flight Readiness Review) var oppskytingsvinduet, som i og for seg hadde ligget klart en stund, blitt Et menneske blir lite i forhold til den flytende hydroutsatt fra den genavdelingen av romfergens drivstofftank. Legg 13. juli til 31. juli merke til det riflete mønsteret innover i tanken. 2005. Klarte man (Foto: Lockheed Martin)

ROMFART 2/2006

29

BEMANNET ROMFART

nok en tilbakerulling nødvendig, samtidig som man da kunne vinke farvel til en oppskytning den 13. juli. Alle forberedelser var tatt, men den 7. juli ble værutsiktene for delstaten Florida og Brevard kommune som KSC ligger i bedre enn man trodde på forhånd. Dermed ble det uaktuelt med gjennomføring av en tilbakerulling – og takk for det! Hadde dette midlertidig blitt aktuelt, ville det ha vært den femte evakueringen av et romfergesystem grunnet en orkan. Orkanen Dennis tok en sydligere rute mot Mexicogolfen, noe som gjorde sitt til at STS-114-astronautene fløy opp fra Houston en dag tidligere enn planlagt.

ASTRONAUTENE ANKOMMER Astronautene ankom SLF ved KSC den 9. juli 2005, til et pressekorps som var mye større enn vanlig. I løpet av STS-114 registrerte man noe i overkant av 3500 presse- og mediefolk, med en topp ved oppskytingsdatoen. Dagen etter at besetningen hadde installert seg på KSC, ble nedtellingen aktivisert den 10. juli 2005. Selve nedtellingen strekker seg over en effektiv tidsperiode på en standardisert utgave i 43 timer. I tillegg til disse timene blir nedtellingen ved forskjellige tidspunkter stoppet i litt over 27 timer, slik at det tar tre dager fra aktivering av nedtelling til romfergens tre hovedmotorer tenner. Dette er en periode på KSC som setter en flott spenning i luften. Ved presse og mediesenteret kunne denne spenningen nesten tas og føles på… Med Discovery i vertikal oppskytingsposisjon er det å foreta den siste finpussen før avgang alltid en utfordring. Uheldige ting kan skje med mennesker involvert, og det samme kan skje om ikke man er til stede i det hele tatt. NYE NØTTER Mens nedtellingsprosedyren gikk prikkfritt, ble det rutinemessig sendt ut et inspeksjonsmannskap ("islag") for å sjekke ut romfergesystemet og Discoverys eksteriør. Her fant man at noe hadde skjedd som ikke bør skje. Romfergens vinduer blir jo passet like godt på som en stor diamant. Vinduene er dekket av beskyttelsesdeksler som tas av noen timer før besetningen går om bord. Under denne siste ”walk around” før islaget gjør sin oppgave fant man et vindusdeksel som øyensynlig hadde falt av! På sin vei mot foten av oppskytingsplattformen hadde dette dekslet vært innom den venstre OMS-konsollen, hvor den varmeisolerende hvite filtduken skadet. Dette passet dårlig i og med at det var et snaut døgn til oppskytning, og det var et av dekslene fra de to takvinduene på øvre kabindekk som hadde løsnet. Avdelingen for varmebeskyt-

Ferdspesialist Stephen Robinson gjør seg kjent med monteringen av hovedmotorene på Discovery. Til venstre sees litt av den ene av de to OMS-motorene (Orbital Manuvering System), som er plassert på hver sin side av den vertikale halefinnen. (Foto: NASA/KSC)

tende fliser og filtmateriale ble satt i beredskap og etter å ha skåret til de eksakte filtstykkene som var skadet ble disse skiftet mens nedtellingen gikk sin gang. Så kunne man nok en gang trekke et lettelsens sukk for ett hinder som ble forsert, men det skulle vise seg at Discovery og hennes romfergesystem skulle skape nye uforutsette ”nøtter å knekke”. NASA-sjef Michael Griffin var selvfølgelig til stede på KSC de siste dagene før planlagt oppskyting. Han kunne på en pressekonferanse den 12. juli 2005 opplyse at han hadde vært tilstede på et veldig interessant MMT-møte (Mission Management Team) samme dag og at alle systemer var ”go” for en oppskyting påfølgende dag. ”Har vi værgudene med oss i morgen, ser det meget bra ut. Akkurat nå er det ingen tekniske problemer som det jobbes med og sammen med STS-114-besetningen er vi optimistiske for morgendagen”. De berørte kontraktører, ingeniører og teknikere, samt oppskytingskontrollen på KSC kunne nå endelig se frem imot en ny dag i ”oppskytingsmodus”. Men før man kunne ta fatt på å fylle den ytre drivstofftanken hadde man en tappeventil, som også fungerer som en varmeveksler der den skal holde temperaturen i mellom oksygen- og hydrogentankene i sjakk, som ikke virket som den skulle. Man sendte ut et ”rødt team” til oppskytingsplattformen for å ta seg av dette problemet. En drøy time senere enn planlagt kunne man så begynne å fylle drivstofftanken. Astronautene, som allerede hadde vært våkne et par timer, inntok sine plasser rundt lunsjbordet tre timer senere. Besetningen på seks som tar seg av den siste klargjøringen av astronautene før de tar plass om bord i Discovery var på plass oppe i White Room kl. 16:29 norsk tid. Samtidig hadde man en gruppe av teknikere og ingeniører som tok seg av den siste inspeksjonen av Discovery også ute på plattform 39B. Hektisk aktivitet preget også presse og

30

ROMFART 2/2006

ROMFERGEPROGRAMMET

mediaområdet. Oppstignings- og returfasen er som kjent det mest kritiske i forhold til en romfergeferd, noe som vi dessverre har fått erfare to ganger når vi ser tilbake på Challenger- og Columbia-ulykkene. Nødlandinger med romfergen har ennå ikke vært aktuelt. Skulle det blitt det hadde man for STS-114 følgende oppsett: Flyplassen ved Istres-leTube i Frankrike (denne er ny og erstatter Ben Guerir i Marokko) og to i Spania (ved byene Moron og Zaragoza). Skulle det bli en nødlanding etter ett omløp rundt Jorden en AOA (Abort Once Around) som NASA sier, så er det Edwards Air Force Base i California og White Sands i New Mexico som vil bli benyttet. Ute på oppskytingsplattform 39B ble Discovery konfigurert for oppskytning mens astronautene fikk tilpasset og trykktestet romdraktene i O&C-bygningen (Operations and Checkout). På utsiden av denne bygningen stod en stor skare av fotografer og pressefolk for å ta imot astronautene der de gikk ut og om bord i Astrovanen - bilen som brakte dem ut til et ventende romfergesystem. Her var det vill jubel da STS-114-astronautene, med kommandør Eileen Collins i spissen, gikk forbi. Et regnvær av blitser la seg rundt astronautene idet de forsvant. På den 11,2 kilometer lange turen ut til plattform 39B hadde det som så ofte før samlet seg KSCansatte for å ønske dem lykke til på ferden, mens et politihelikopter kretset over dem hele tiden. Vel fremme ved foten av oppskytningsplattformen bar det inn i heisen som skulle bringe dem opp til landgangen som fører inn til White Room, snaue 60 meter over bakkenivå. Med Eileen Collins i front ble de tatt godt i mot av teknikerne fra United Space Alliance. Her ble de en etter en kontrasjekket, for å konstatere at romdrakten var i orden og de fikk også tilpasset fallskjerm, hjelm og visir, før de kunne innta sine plasser om bord i Discovery. Det var nå

drøyt tre timer til planlagt oppskytning og stemningen om bord var fin og optimistisk. Været i området lå godt innenfor kriteriene for oppskytning og folkelivet både i området rundt og ved KSC var storslått. Det var tilskuere ”The Closeout Crew” tar seg av den siste sjekken av over alle de astronautene oppe i White Room ytterst på armen og områdene som landgangen som astronautene bruker før ombordstiggrenser inn mot ning i romfergen. Disse, som representerer firmaet USA KSC. Forrige (United Space Alliance) gjør en viktig jobb siden de er gang man kunne de siste menneskene på bakken som ser astronautene skilte med så av gårde ferden. mange mennes(Foto: NASA/KSC) ker var under STS-95 den 29. oktober 1998, da astronautveteralingssensorene skal være aktiverte i nen og senatoren John Glenn ble god tid før oppskytingstidspunktet skutt opp med samme romferge. der de spiller en meget viktig rolle Den gang antok man at 350 til 400 i forhold til romfergens tre hovedtusen mennesker omkranset kommotorer. Sensorene beskytter disse munen Brevard og KSC. motorene ved å gi beskjed i god tid dersom tanken med flytende hydroSENSORTRØBBEL gen er i ferd med å gå tom. HovedEt problem med en varslingssensor motorene slås da automatisk av når i den utvendige drivstofftanken tanken er tom, men dersom en av hadde plutselig fått mye oppmerkdisse sensorene ikke fungerer som somhet. Ja det var noe som ikke de skal, har man alvorlige problefungerte som det skulle. Det gikk mer. Dersom tilførselen av hydronoen minutter frem og tilbake og gen blir for lav, vil de tre motorene dette var samme problem man hadbrenne en blanding av hydrogen og de hatt under den første drivstoffoksygen som er for rik på oksygen. testen på ET-120… Nedtellingen ble Dette kan føre til motorhavari og stanset og oppskytingssjefen Mike tap av både romferge og besetning. Leinbach meddelte over eteren til Hydrogentanken som sitter nederst kommandør Collins at det ikke ville av disse to innvendige tankene i bli noen ”flytur” i dag. Klokken var oppskytingsposisjon er utstyrt med 19:32 norsk tid den 13. juli 2005. fire slike sensorer og de må virke På dette tidspunktet var det to innenfor sine toleranser. og en halv time til Discoverys tre Av disse fire sensorene holder hovedmotorer skulle våkne til liv det med at to av dem varsler om og det var en fattet men skuffet det de skal før motorene adlyder, besetning som nå måtte forlate sin mens de to andre fungerer som romferge. reservesensorer. Disse står ”stand I den fem volum store grunnmaby” dersom en eller begge to mottar nualen, som tar for seg nedtellingen gale verdier. Nå hadde sensorene i korte trekk, står det at disse vars”satt seg fast” med beskjeden til

ROMFART 2/2006

31

BEMANNET ROMFART

romfergens tre hovedmotorer om at tanken var full av drivstoff og vel så det. Wayne Hale, sjefen for MMT (Mission Management Team) uttalte at ”det skal bli spennende å se hva sensorene registrerer når tanken blir tømt i kveld lokal tid”. Det som skjedde var at en av sensorene feilinformerte om stadig full tank… Jo da, romfart er teknologi på øverste hylle, og har man hatt muligheten til å ta en titt på en romferge før hovedmotorene blir montert, ja da forstår man hvor mange brikker som skal legges riktig i et ”puslespill” som en romferge er. Noen timer etter denne avbrutte nedtellingen gikk NASA ut med en pressemelding som sa at oppskytingen av Discovery/STS-114 ferden ville tidligst skje klokken 21:40 norsk tid den 16. juli 2005. Men problemet med disse sensorene skulle vise seg å bli en litt hardere nøtt å knekke. Nå var en rekke grupper med ingeniører og teknikere fra Lockheed Martin, som bygger tanken, samt en rekke av kontraktørene til Lockheed Martin i full aktivitet for å løse dette problemet, og det ble jobbet døgnet rundt. Innen NASA ble det også spekulert

på hva som egentlig kunne være galt. Kunne feilen ligge i selve sensorenheten? Hva med det elektriske kabelnettet til sensorene, eller var det en feil i elektronikkboksen om bord i Discovery som kommuniserte med disse sensorene? Nå lå det allerede i kortene at en dato som den 16. juli 2005 ble et veldig trangt tidsaspekt, og STS-114 astronautene ble enn så lenge igjen på KSC for å avvente en ny oppskytingsdato. Man hadde et oppskytingsvindu frem til 31. juli 2005. NYTT FORSØK Astronautene returnerte til Houston den 18. juli 2005. Et par dager med finpuss og simuleringer stod på programmet. I følge astronautene blir man aldri gode nok til å gjennomføre en romfergeferd. På KSC jobbet man videre med problematikken rundt sensorene i drivstofftanken. Mellom møter både internt på KSC og med produsenten av ET, Lockheed Martin, nærmet man seg en løsning på hva som var galt. Det skulle vise seg at det var en jordingsfeil i sensor nummer 2 og 4. Man snakket om nok en prøvefylling av drivstofftanken, men dette ble skrinlagt idet ny oppskytings-

Oppskytingsvindu
Et oppskytingsvindu kan av og til virke litt komplisert med de forskjellige kriterier som blir lagt til grunn. Hva angår STS-114, som hadde romstasjonen ISS som mål, gjelder følgende regelverk: Romstasjonen må passere rett over KSC når Discovery skytes opp. Dette kreves for at Discovery skal komme opp i samme bane som ISS. Romfergen må skytes opp i dagslys grunnet behovet for detaljert fotografisk dekning i alle forskjellige vinkler under oppstigningsfasen. Når drivstofftanken kobles fra romfergesystemet ved cirka T+8m. og 50 sekunder må romfergen, og den frakoblede tanken fremdeles befinne seg i dagslys. Dette også av fotografiske grunner. Disse hovedkrav, sammen med noen til, gjør sitt til at det begrenser seg i forhold til dager og klokkeslett som en oppskytning av en romferge kan legges til. NASA hadde en gruppe med ingeniører som tok en evaluering for å se om det var noen krav de kunne lempe litt på i forhold til oppskytingsvinduet. Man hadde en mulighet til å forlenge dette ”vinduet” til den 4. august 2005, noe som på sin side gav NASA litt mer pusterom dersom det skulle være nødvendig.

dato ble annonsert. Datoen var nå 25. juli. Selv om man nå også hadde orkanen Franklin i utvikling sørøst for Cape Canaveral, med en overhengende fare for at dette kunne skape mer problemer i forhold til STS-114, var stemningen høy på KSC. Samtidig var STS-121 med Atlantis i ”produksjon”. Atlantis hadde forlatt OPF-hangaren og ankom VAB-bygningen 22. juli. Astronautene, som bare hadde vært en kort stund i Houston, var tilbake på KSC i løpet av formiddagen lokal tid den 22.juli, klare som aldri før. Nedtellingen mot det andre oppskytingsforsøket ble aktivert 23. juli 2005 kl. 18:00 norsk tid. Orkanen Franklin beveget seg drøye 480 kilometer øst for KSC og værutsiktene for oppskytingsdagen var gunstige. Endelig begynte saker og ting å gå i NASAs favør… Ute på oppskytingsplattform 39B gikk nedtellingen uten avbrytelser. Etter de siste banebevegelsene til ISS ble oppskytingsvinduet endret noe. Vinduets varighet strakk seg nå fra klokken 16:33:59 til 16:44:00 norsk tid 26. juli 2005. Alle forberedelsene gikk som smurt. Fyllingen av drivstofftanken ble påbegynt klokken 06:50 norsk tid, samtidig som nedtellingen var stoppet ved T-6 timer. Astronautene ble vekket tyve minutter tidligere og kunne begynne på sine forberedelser som de hadde vært igjennom minst et par ganger før. Ved LCC– oppskytingskontrollen hadde man nå meget våkne øyne på hvordan varslingssensorene for hovedmotorene som satt i drivstofftanken oppførte seg. Man foretok også simuleringer på tørr og våt drivstofftank i forhold til flytende hydrogen. De fire sensorene virket som smurt. Fyllingen av flytende hydrogen og oksygen var ferdig klokken 09:39 norsk tid, og det roterende servicetårnet ved oppskytingsplattform 39B ble rullet tilbake klokken 09:43. Samtidig som været nå bare ble bedre og bedre, ble romfergen eksponert som seg hør og bør til en hel verden der ute på plattformen.

32

ROMFART 2/2006

ROMFERGEPROGRAMMET

Jo da, det var medvind både i det amerikanske og NASAs flagg ute ved pressetribunen tidlig på morgenen lokal tid, og det strømmet på med folk som skulle overvære denne viktige oppskytingen. Astronautene inntok sin frokost klokken 11:00 norsk tid, og etter en orientering om været ved nødlandingsstedene var det klart for å ta på romdraktene. Kjøreturen ut til et ventende romfergesystem gikk av stabelen klokken 12:49 norsk tid. Vel oppe i White Room kunne man en etter en finne sine plasser om bord i Discovery. Som seg hør og bør var det kommandør Eileen Collins som krabbet først om bord og fant sitt venstre sete oppe på øvre kabindekk. Så fulgte ferdspesialist fem, Charlie Camarda. Han tok høyre sete på midtre kabindekk. Piloten Jim Kelly inntok høyre sete ved siden av sin kommandør på øvre kabindekk, mens ferdspesialist tre, Andy Thomas fant venstre sete på midtre dekk. Det var tre timer til oppskyting idet ferdspesialist fire, Wendy Lawrence fant sitt midtre sete ved siden av Camarda og Thomas. Ferdspesialist en, den japanske astronauten Soichi Noguchi, fant sin plass bak piloten før det syvende og siste besetningsmedlemmet, ferdspesialist Steve Robinson, tok plass i det midtre sete på øvre kabindekk. På dette tidspunktet ble Discovery foret med de siste dataprogrammene samt at faststoffmotorenes hydrauliske systemer ble aktivert. Oppskytingsvinduet hadde igjen fått noen små justeringer i forhold til Den internasjonale romstasjonen. Vinduets periode var nå fra klokken 16:34:33 til 16:43:52 norsk tid. I NASA håpet man på å komme av gårde 16:39:00 for å få den beste effekten ut av oppskytingen. Luken til Discovery ble lukket klokken 15:05 norsk tid, samtidig som været på utsiden av romfergen nå var blitt mer eller mindre perfekt. Eileen Collins aktiviserte tilførselen av nitrogen for Discoverys OMS (Orbital Maneuvering System)

banemanøvreringsmotorer, samtidig som Jim Kelly tok seg av det samme relatert til APUene (Auxiliary Power Units). Som før nevnt tar de seg av all hydraulikken om bord. Kommunikasjonen mellom Discovery og oppskytingskontrollen er på dette Det er et stort øyeblikk for presse og media når STS-114 tidspunktet i mannskapet kommer ut i fra Operations and Checkhøy aktivitet. out bygningen. Foran fra venstre: Andrew Thomas, Mye av det Charles Camarda og Wendy Lawrence, ledet av som nå foregår piloten Jim Kelly. Bak: Stephen Robinson og Soichi preges av at det Noguchi med kommandør Eileen Collins i front. Dette ikke har vært var andre og siste gangen denne ”walk out`en” fant problemer av sted. Oppskytingen var noen få timer etter at dette noen art der bildet ble tatt. (Foto: NASA/KSC) det nærmer seg en retur av romfergen i amerikansk bemannet tidig som nedtellingen, som nå har romfart. Med én time igjen til oppvært stanset noen minutter, blir akskytning konfigurerer piloten Jim tivisert ved T-9 minutter. APU-ene Kelly alle instrumentene om bord i blir startet ved T-5 minutter. I løpet cockpiten mens kommandør Collins av det neste minuttet blir hovedmotar seg av nedlastingen av styringstorene gjort klare for innsats. Ved data dersom det skulle vise seg at T- 3 minutter og 30 sekunder blir man må foreta en "abort" – avbrudd hovedmotorenes dyser manøvrert i i oppstigningsfasen – på en eller oppskytingsposisjon. Ventilasjonsannen måte. hetten på toppen av drivstofftanken De to NASA-båtene Freedom trekkes tilbake mot venstre og inn Star og Liberty Star var allerede på mot servicetårnet på oppskytingsplass i Atlanterhavet 236 kilometer plattform 39B. Dette synet hadde nordøst av KSC utenfor byen Jackingen sett siden Columbia ble skutt sonville. Faststoffmotorene kobles opp på sin siste ferd STS-107 den som kjent fra romfergesystemet 16. januar 2003. To minutter igjen drøye to minutter etter start og vil til oppskytning, og astronautene lande i fallskjerm i dette området. får beskjed om å lukke samt å låse NASAs oppskytingssjef Mike visirene sine på hjelmene. Ett miLeinbach har nettopp fått sine siste nutt senere kommer bekreftelsen tilbakemeldinger fra sitt team om at på at hovedmotorene er klare for alle systemer om bord i romfergen innsats, 29 sekunder senere er det er operative og klare for oppskyting datamaskinene om bord i Discovery idet det kun er tretten minutter til som tar over resten av nedtellingsDiscoverys hovedmotorer våkner fasen. til liv. Leinbach sender sine siste lykOmtale av oppskytingen og resten av keønskninger til besetningen. Samferden finner du på side 56-62.

ROMFART 2/2006

33

bemannet romfart

Den internasjonale romstasjonen – vi ser tilbake DEL 6
Av Ivar Johansen

Spaserturen den 3. august 2004. Med en Jord dekket av 2004 Med mange skyer som bakgrunn ser vi ”Mike” Fincke utenfor ISS på spaserturen som ble gjennomført den 3. august 2004. OrlanM-romdrakten er litt annerledes enn amerikanernes EMU romEMU-romdrakt når det gjelder utstyrspakken, men en viss likhet kan vi se som på dette bildet. (Foto: NASA)

34

romfart 2006-2

den internasjonale romstasjonen
I den femte delen av denne artikkelserien var jeg kommet frem til 24. juni 2004, idet Ekspedisjon 9-besetningen skulle utføre sin første romvandring. Siden Columbia-ulykken har mannskapet blitt redusert til to personer og det er lenge siden en romferge har kunnet koble seg til med forsyningsmodul eller mannskapsrotasjon. Progress og Sojuz romfartøyer preger trafikken frem og tilbake til ISS der hun kretser cirka 400 kilometer over oss. I denne sjette delen vil vi fremdeles stifte bekjentskap med Sojuz- og Progress-romskipene, som utvilsomt er romfartens arbeidshester, men en ”gammel” kjenning dukker også opp etter hvert. Amerikanernes romferge Discovery preget noen uker av bemannet romfart sommeren 2005, og om bord i romstasjonen var den et kjærkomment besøk som ble godt tatt imot og ikke er dagligdags lenger.

Ekspedisjon 9
NOK EN AVBRUTT ROMVANDRING Ekspedisjon-9 mannskapets første romvandring, der de var utstyrt med russiske romdrakter, startet fra Pirs-modulen fire minutter før midtnatt norsk tid den 24. juni 2004. Amerikaneren Fincke gikk ut først, og han hadde ikke kommet langt, før den russiske bakkekontrollen brøt inn og spurte om hans data på hovedflasken i romdrakten med oksygen. ”Hva er trykket i flasken?” kom det fra bakken på russisk. ”Vi får noen data her nede, og de indikerer et stort fall i løpet av de siste tre minuttene”. ”Kan du gjenta spørsmålet” sa Fincke. ”Hva er trykket i hovedflasken”, kom det nok en gang fra bakken. ”310”, sa Fincke. ”Det er greit, og Michael hva er trykket i drakten?” ”Null komma tre ni” svarte Fincke. ”Har trykket i hovedflasken endret seg?” ”Trykket er fremdeles 310, tre en null” spesifiserte Fincke. Litt senere sank trykket til 300, og da fikk Padalka beskjed fra bakken om å gå inn igjen, så de kunne avbryte romvandringen. Padalka hadde bare så vidt beveget seg ut til kanten av luftslusen. Fincke fulgte like etter, og i og med at alle telemetridata nede på bakken stemte overens med de data Fincke leste av, var det altså ingen vei tilbake. Luken fra Pirs og ut i rommet ble lukket igjen klokken 00:11 den 25. juni 2004, så det ble en kort romvandring på bare 14 minutter og 22 sekunder, i stedet for de seks timene som var planlagt. Etter at man hadde fått opp trykket igjen om bord i Pirs-modulen fikk Padalka tatt av seg sin romdrakt før han assisterte Fincke med sin. Nede i Houston var astronaut Dan Burbank capcom (capsule communicator – den som snakker med mannskapet fra amerikansk side) og Fincke kunne sende følgende spørsmål: ”Hei Dan, hva synes du om min EVA?” ”Jada, du har nok satt en ny rekord her i dag, Mike. Dette må nok være den korteste EVA’en så langt, og det var synd at vi ikke kunne få gjort oss ferdige med denne strømforsyningsenheten i dag, men vi har nå flere dager å ta av.” svarte Brubank. ”Jo da, jeg er helt enig med deg, og jammen er jeg glad for at våre russiske venner og samarbeidspartnere relatert til min Orlan kunne finne denne lekkasjen så fort.” svarte Fincke. Nå bør det jo også nevnes at trykket i Fincke’s romdrakt var stabilt hele tiden, og det var ikke noen umiddelbar fare på ferde. Akkurat som at et opphold i romstasjonen er et stort puslespill å legge, er altså alle detaljer rundt forskjellige elementer kompliserte, og dette med romdrakter, enten de er russiske eller amerikanske, ser også

ut til å være en stor utfordring. Etter noen dager med å analysere hva som hadde skjedd med romdrakten til Fincke fant man ut at det var en bryter på romdrakten som ikke stod i korrekt stilling. På grunn av dette strømmet det for mye oksygen ut av hovedflasken. De russiske teknikerne summerte dette opp til å være en engangshendelse og kunne ikke se noe problem i at denne romdrakten skulle kunne brukes på neste planlagte EVA. Til å begynne med snakket man om en ny romvandring den 29. juni 2004, men i og med at man ville kontrasjekke det som allerede var fastslått fra før, ble denne datoen utsatt med et døgn. ALLE GODE TING ER TO Med to gode romdrakter av russisk art, masse motivasjon, tjue minutter foran skjema og en detaljert arbeidsplan, steg Gennadij Padalka og Edward Michael Fincke ut i rommet fra romstasjonens Pirs-modul klokken 23:19 norsk tid den 30. juni 2004. Canadarm2 var på forhånd satt opp med sitt kamera slik at vi alle kunne følge med på hva som foregikk utenfor ISS. De to romvandrerne skulle nå bevege seg over et relativt stort område utenfor ISS, noe som inkluderte både russisk og amerikansk ”territorium”, eller moduler om man vil. Det hele startet fra Pirs-modulen noe som tilsa at bakkekontrollen utenfor Moskva hadde ansvaret for regien. Etter at de to hadde brukt den utfoldbare russiske Strela-kranen og

romfart 2006-2

35

bemannet romfart

Astronaut Edward M. Fincke, iført en russisk Orlan-romdrakt deltar i den fjerde og siste romvandringen som ble utført av ekspedisjon 9-mannskapet under deres seks måneders lange opphold på ISS. Fincke og kosmonaut Gennady I. Padalka brukte 5 timer og 21 minutter på denne romvandringen og fullførte vedlikeholdsoppgaver og installerte antenner for å forberede mottagelsen av et nytt europeisk fraktskip året etter. (Foto: NASA) som skulle vært utført for lenge siden var nå bokstavelig talt i boks, takket være at de russiske OrlanM romdraktene fungerte som de skulle. �omdraktenes status under arbeidet ble fulgt med argusøyne fra den russiske romkontrollen. Stemningen var selvfølgelig stor ved begge kontrollsentrene. Houston beholdt ansvaret for regien i og med at de begge to beveget seg over amerikansk ”territorium” utenfor romstasjonens eksteriør. Via Zarja modulen og bort til den russiske Pirs modulen gikk denne romvandringen mot slutten under russisk kontroll. Døren mot verdensrommet ble lukket klokken 04:59 norsk tid den 1. juli 2004 etter en vellykket arbeidsøkt på fem timer og førti minutter. Dette var den 54. romvandringen i romstasjonssammenheng, den 29. direkte ut i fra romstasjonen, den fjerde for Gennadij Padalka og den andre for Edward Michael Fincke. VARIABELT ARBEID Etter denne arbeidsøkten utenfor ISS ble det brukt et par dager med å rydde opp i litt verktøy, samt å henge opp romdraktene til tørk og det ble også tid til litt fritid ombord. Den kan selvfølgelig brukes til så mangt, men det er dette omtalte utsiktsvinduet i Destiny modulen og det å lese bøker som opptar fritiden til de ombord mest. Skriving av personlig dagbok gjøres en del, litt gitarspilling har vært praktisert,

dens 15 meter lange arm utenfor Pirs, pluss noen sett med utvendige håndtak, for så å ende opp ved den amerikanske Unity-modulen, ble nå regien og ansvaret overført til kontrollsenteret i Houston. Samspillet i mellom de to kontrollsentrene er her meget viktig og det er naturlig nok lagt ned mange timer, i form av simuleringer, i forkant av en arbeidsøkt. Vel fremme ved Unity-modulen forsatte de bortover mot Quest-modulen og så opp til S0-seksjonen. De to ”ballettdansende” romfarerne var nå fremme ved denne omtalte kontrollboksen, �PCM (�emote Power Control Module), for strøm), forsyning til romstasjonens gyro nummer to. Klokken var blitt 00:52 den 1. juli 2004 innen de var ferdige med å skifte over til en ny boks. Man hadde litt problemer, men vi skal huske på at skrutrekkere, samt klemmer for å feste, kan være litt vanskelig å jobbe med, med de hanskene man bruker. Nå var ikke denne boksen direkte ny i og med at man har flere slike bokser rundt om på forskjellige installasjoner på ISS. Denne kontrollboksen, som nå ble byttet ut, hadde fra før gjort sin tjeneste ved den motoriserte trallen, Mobile Transporter, som går langs

fagverket på S0-seksjonen. Kontrollboksen ble i sin tid byttet ut fordi en kretsbryter i boksen ikke fungerte. Det fine var, at denne kretsbryteren ikke trengtes av strømsystemet i S0-seksjonen for å forsyne gyro nummer to med strøm. Man har jo, så langt det har vært mulig, standardisert strømforsyningsenhetene slik, at de kan brukes om hverandre i forbindelse med ulike systemer knyttet til ISS. Det er altså ikke bare i romfergeprogrammet at dette med gjenbrukbarhet er en rød tråd langs det tekniske konseptet. Nede i Houston var det nå astronaut �ex Walheim som var capcom, og han kunne bekrefte for Padalka og Fincke, at kommandoer for å aktivisere den nye enheten var sendt og spenningen fikk nå lov til å råde et kvarters tid. Enheten våknet til liv, fungerte som forventet og endelig var det nå strømforsyning til gyro nummer to. Tre av romstasjonens fire gyroer ville i løpet av et par dager være i full drift igjen. Gyro nr. 2’s svinghjul ble i første omgang akselerert opp til 30 omdreininger per minutt og i løpet av de to neste dagene ville akselerasjonen komme opp i 6600 omdreininger per minutt, som er operativ hastighet. Et arbeidsmål

36

romfart 2006-2

den internasjonale romstasjonen

Med det svarte verdensrommet som bakgrunn og Jordens opplyste horisont nærmer det ubemannede Progress-fartøyet seg ISS med nye forsyninger til mannskapet om bord. (Foto: NASA) dog mest fra russisk side. En ting er i alle fall klart, det å kjede seg blir det ikke mye tid til. Om det så skulle være, kunne det kanskje være sundt av og til? En god del av de fulle arbeidsdager består av både enklere og vanskeligere vitenskapelig arbeid. Denne gangen innenfor området og eksperimentet Advanced Ultrasound Experiment, hvor Padalka kunne simulere somatiske/fysiske skader på sin pasient Fincke. Dette gikk ut på å få diagnostisert en fysisk skade, med hjelp i fra bakken, så fort som mulig, for så å behandle pasienten og skaden etter veiledning fra en lege, enten han var inkludert i mannskapet eller satt nede i Houston. Ved hjelp av raske løsninger og besluttsomhet kunne man her redde liv, dersom man skulle få en skade om bord eller etter en spasertur og arbeidsøkt utenfor ISS. Fincke var nesten i havn i forhold til de amerikanske romdraktene og kjøleproblemene. Det var mer og mer tydelig at de små pumpene inne i draktene ikke fungerte godt nok, og via spesialistene på bakken var det bestilt nye pumper pluss noen reservedeler. Disse ville ankomme i midten av august takket være forsyningsfartøyet Progress. Men før dette, var det berammet nok en ny arbeidsøkt utenfor romstasjonen, i første uken av august. Orlan-M romdraktene var mer eller mindre klare for et nytt oppdrag, da statussjekk for disse og Ekspedisjon-9 sin 12. uke i rommet ble evaluert den 10. juli 2004. Det var flere vitenskapelige eksperimenter som ble gjennomført sommeren 2004, russiske sådan. Et av dem gikk under navnet Profilaktika og dette gikk ut på å måle besetningens kardiovaskulære kondisjon mens de tråkket med

varierende treningsdoser på ergometersykkelen lokalisert i den russiske Zvezda-modulen. Her ble det foretatt en masse forskjellige tester samt målinger, og via god overvåkning fra leger ved det russiske kontrollsenteret fikk de begge to fine tilbakemeldinger om hvilken form de var i. Fincke jobbet også med et eksperiment som skulle sette søkelyset på flytende dynamisk materiale. Her var det spørsmål om hvor mye flytende materiale som man kunne presse ut av en sprøyte, samt tidsaspektet som skulle til, før det ble formet som en kule i mikrogravitasjonsmiljøet om bord. Her fikk man målbare data av forskjellig slag. Dette eksperimentet ble så avrundet med å finne ut hvordan egenskapene til såpeskum oppførte seg i vektløs tilstand. Så var det igjen litt vaktmesterjobbing som også måtte utføres, all søppel og skrot gikk rett ombord i romfartøyet Progress 14 hvor det fremdeles var god plass. Det var enda drøye 14 dager til dette forsyningsfartøyet skulle kobles i fra ISS og det ville nok, som andre romfartøy, bli ”mer enn fullt” etter hvert. Bakkekontrollen på �ussisk side skulle laste opp noen nye data-

programmer om bord til Zvezda’s datamaskin, men fikk litt problemer til å begynne med. Disse dataene skulle ”støtte” Europas bidrag til forsyningsromfartøyet ATV (Automated Transfer Vehicle) med navnet Jules Verne. Dette romfartøyet vil få en ”tandemfunksjon” sammen med russernes Progress romfartøy og dette vil jo også påvirke logistikken om bord med hyppigere forsyninger. I skrivende stund så er oppskytingen for ATV’en fremdeles flytende, vi snakker her om siste halvdel av 2007. Den 19. juli 2004 passerte Ekspedisjon-9 mannskapet halvveis sin planlagte akkumulerte tid ombord i romstasjonen. Uken etter fikk de markert 35 års jubileet for Apollo 11 sammen med Mission Control Center i Houston og resten av NASA ”familien”. De mintes Neil Armstrong’s etterhvert så berømte ord: ”��� small st�p for A ma�, A gi��� a�t l�ap for ma�ki�d”, i det han satte ”, sin venstre fot ned i månestøvet ved Stillhetens Hav, tidlig på morgenen norsk tid den 21. juli 1969. Her ble det også laget et intervju, med Padalka og Fincke, som tok for seg denne historiske hendelsen for 35 år siden. Utover dette ville CBS også høre mannskapets tanker og filoso-

romfart 2006-2

37

bemannet romfart

fiske betraktninger, når det gjaldt dagens romfart og hvilken vei romfarten ville gå i fremtiden. TREDJE SPASERTUR OG MER FORSYNINGER Ja, den umiddelbare fremtid for det niende mannskapet bar preg av flere viktige delmål på siste halvpart av Padalka og Fincke’s langtidsopphold. Etter å ha passert halvveis i sitt opphold om bord gjennomførte mannskapet en generalopprydding slik at man fikk fylt opp Progress 14 da det nærmet seg frakobling og ankomst for et nytt forsyningsfartøy. Nok en gang ble romstasjonens egen hjelpearm, Canadarm2, satt i riktig ”øverføringsposisjon”, rent kameramessig og scenen var klar for begge kontrollsentre til å kunne følge med i en ”presisjonsballett i sammenkobling” utenfor romstasjonen. Frakoblingen av Progress 14 fant sted den 30. juli 2004 klokken 08:05 norsk tid, og nok en luke var nå ledig, for å motta nye forsyninger om snaue to uker. �omfartøyet ble styrt kontrollert ned mot Jordens atmosfære og romstasjonens utvendige kameraer kunne fotodokumentere det fyrverkeriet Progress romskipet laget i sine siste sekunder. Det nærmet seg besetningens tredje arbeidsøkt og romvandring, og denne gangen samarbeidet de russiske Orlan–M romdraktene der de forlot Pirs-modulen klokken 08:58 norsk tid den 3. august. De beveget seg over til utsiden av Zvezda-modulen hvor noen eksperimentpakker på størrelse med et ”koffertlokk” ble demontert. På disse ”koffertlokkene” har man hatt flere forskjellige materialprøver eksponert over flere forskjellige tidsintervaller. Intervaller på både to, tre, fire og seks måneder har vært praktisert, og nye materialprøver ble satt opp umiddelbart i en serie av eksperimenter, som basert på fremtiden, vil gi oss ny og bedre viten om hvordan miljøet i rommet påvirker disse. En sensor, Kromika �ksp�rim��t�t, som måler eksosgasser fra rakett-

motorer, ble også tatt ned. Som stillingskontrollmotorer. Dette nevnt er det jo fire gyroer som holkonstaterer hvor sensitiv ISS er i der ISS stabilt. Over lengre brukstid forhold til forstyrrelser utenfra, noe blir disse gyroene ”mettet” ved at som kan imponere noen og enhver. en eller flere svinghjul kommer opp Begge to fikk derfor beskjed om å i maksimal tillatt hastighet hva rotaflytte seg til en tryggere avstand, sjon angår. For å kompensere for slik at denne manøveren kunne den ustabiliteten dette av og til kan utføres. På dette tidspunktet lå de skape, må disse svinghjulene avlasto 40 minutter foran sitt arbeidstes ved avfyringer av romstasjonens skjema. ISS fikk sin stabile stilling stillingskontrollmotorer. tilbake og romvandrerne kunne Ekspedisjon-9 mannskapet befullføre sine arbeidsoppgaver. veget seg videre til bakenden på Denne nest siste romvandringen Zvezda-modulen hvor de skulle til Ekspedisjon-9 mannskapet fikk installere seks laserreflektorer og to en varighet på 4 timer og 30 minutkommunikasjonsantenner. De nye ter, da ”døren mot verdensrommet” laserreflektorene, som ble montert, ble lukket klokken 13.28 den 3. var mer oppdaterte og avanserte august 2004. versjoner enn de som originalt var Dette med EVA (Extra Vehicular montert på Zvezda-modulen, da Activity) utenfor ISS er en aktivitet den ble skutt opp i 2000. Disse nye som får et ”romfartshjerte” til å antennene og laserreflektorene banke ekstra fort og man blir aldri var beregnet til det ubemannede lei TV-bildene fra rommet. I forhold ESA-romfartøyet ATV (Automated til å bygge opp eller vedlikeholde Transfer Vehicle) når det skal koble romstasjonen var dette den 55-ende seg til romstasjonen. Som nevnt romvandringen, hvorav 30 av dem vil det bli en stund til at dette blir har hatt sin start fra romstasjonen, aktuelt, da første oppskytning av henholdsvis 18 fra den amerikanske dette romfartøyet med ESA’s Ariane Quest modulen og 12 fra den russis5 rakett ikke vil skje før i slutten av ke Pirs modulen. De 25 resterende 2007. romvandringene har vært avviklet ATV’en er 2,5 ganger større enn mens den amerikanske romfergen Progress hva volum angår, men har vært koblet til ISS. dens sorti etter endt oppdrag vil Nede på de Kasakhstanske stepvære den samme som for Progress. per, ved Bajkonur kosmodromen, Den styres ned og brenner opp i Jorvar man i ferd med å legge siste dens atmosfære. hånd på klargjøringen av neste ”Det er en fantastisk utsikt her forsyningsromskip, Progress M-50 oppe” sa Fincke mens han bivånet (Progress 15). Utrullingen gikk for en soloppgang der romstasjonen seg på tradisjonelt vis to døgn før la hvert jordomløp bak seg på litt i oppskytning, og selv om landskaoverkant av 90 minutter. Så skjedde det en ikke planlagt, men forAstronaut Edward Fincke med nye forsyninventet hendelse, mens ger og frisk frukt (Foto: NASA) ”gutta” jobbet bak Zvezda. Gyroskopene som tar seg av stillingskontrollen av ISS gikk i metning takket være at aktiviteten til romvandrerne hadde skapt så mye forstyrrelser på denne store strukturen som ISS allerede er, at dette måtte kompenseres med avfyring av Zvezda’s

38

romfart 2006-2

den internasjonale romstasjonen

En smilende Edward M. Fincke etter landing, plassert trygt i en god stol med varme tepper over seg og en kopp kaffe. Slett ingen gal måte å komme tilbake til Moder Jord på etter et drøyt halvår i rommet. pet er goldt her ute ved Bajkonur kosmodromen så var det et snev av sommer i luften allikevel. Ombord i romstasjonen sov Padalka og Fincke, der de passerte over den sørvestlige delen av Kasakhstan i en høyde av 425,96 kilometer, samtidig som det ubemannede Progress 15 romfartøyet ble skutt opp klokken 07:03:07 norsk tid den 11. august 2004. Snaue ti minutter etter oppskytning plasserte Sojuz U-bæreraketten Progress romfartøyet i jordbane, og som vanlig var det hele bokstavelig talt ”plankekjøring” på godt norsk. I løpet av de tre neste døgnene gjennomførte forsyningsromfartøyet sine planlagte bane≠justeringer, for så å koble seg til enden av Zvezda-modulen klokken 07:02 den 14. august 2004. Sammenkoblingen skjedde mens Progress og romstasjonen fløy over det sentrale Asia. Foruten sin vanlige nyttelast på 440 kilo drikkevann, 50 kilo oksygen, 1400 kilo med mat, klær, vitenskapelige instrumenter og 442 kilo drivstoff, hadde man også sendt med noen viktige reservedeler til de amerikanske romdraktene som har kranglet en del den siste tiden. To

Holder kulden ute. Det er kaldt ute på de Kasakhstanske stepper i slutten av oktober. Godt tullet inn i varme tepper får de tre romfarerne av Soyuz TMA-4 mannskapet god omsorg og pleie de første minuttene tilbake på Jorden etter endt romferd. Fra venstre sitter Shargin, Padalka og Fincke. (Begge fotos: NASA/ Bill Ingalls) drakt under en ferd. Han brukte fire og en halv time på denne jobben. Den påfølgende dag ble så drakten testet på forskjellige måter. �omdrakten fungerte perfekt. Pumpen som var av en oppdatert type, og som sørger for at vannet strømmer igjennom de tynne rørene som romdraktens undertøy har kilometervis av, gjorde jobben sin og vel så det. Dette undertøyet skal jo holde astronautens kroppsvarme i sjakk på 37,5 grader celsius uansett om han eller hun befinner seg i det kalde nattområdet eller det mye varmere dagområdet under et arbeidsoppdrag utenfor romfergen eller romstasjonen. Nå var i alle fall en av de to defekte draktene ”oppe å gikk”. Man hadde dermed to romdrakter som nå var i orden og dette var nok til en ny romvandring. En tredje drakt, som hadde samme feilen, lot man inntil videre bero, fordi det ikke lenger var noen krise. Dersom det skulle bli problemer igjen, så hadde man reservedeler på lager. En justering av romstasjonens høyde ble gjennomført i slutten på august måned 2004. Progress 15 romfartøyets motorer ble avfyrt slik at romstasjonens bane ble løftet

av de tre draktene har mangler som Padalka og Fincke vil reparere så snart de har losset ut mesteparten av forsyningene. I tillegg var det denne gangen med utstyr og klær til den neste besetningen av ISS, den tiende så langt. REPARASJON AV ROMDRAKTER Som nevnt var man nødt til å bruke de russiske Orlan-M romdraktene under arbeidsøkten utenfor ISS natten mellom den 30. juni og 1. juli 2004 grunnet problemer med de amerikanske. Med siste forsyningsfartøy hadde man nå fått levert nye pumper til kjølesystemet for disse romdraktene, og etter at mannskapet hadde hatt en runde med undervisning med Waimea ungdomsskole i Kamuela, Hawaii, hvor 550 studenter og lærere var samlet, fikk nå romdraktene litt oppmerksomhet. Mike Fincke hadde funnet frem de nye reservedelene slik at han kunne gå i gang med å montere en liten pumpe på en av de amerikanske romdraktene. Godt assistert av produsenten Hamilton Sundstrand’s teknikere, i Houston, gikk han i gang med en av de mest omfattende reparasjoner av en rom-

romfart 2006-2

39

bemannet romfart

FAKTA OM ISS EKSPEDISJON 9
Kommandør: Ferdingeniør: "Taxi"-astronaut: Bærerakett/romfartøy: Oppskytingssted: Oppskytingsplattform: Oppskytingstidspunkt: Gennady Ivanovitsh Padalka, oberst i det russiske flyvåpenet (Soyuz TM-28). Edward Michael ”Mike” Fincke, NASA-astronaut. André Kuipers, ESA-astronaut. Soyuz-FG/Sojuz TMA-4. Bajkonur-kosmodromen, Kazakhstan. R-7 LC 17P32, Pad 1, Launcher 5. 18. april 2004, klokken 05:18:57 norsk tid.

Banehøyde Soyuz etter oppskyting: 199,5 km x 251,7 km. Omløpstid rundt Jorden: 88,73 minutter. Sammenkobling med ISS: 21. april 2004, klokken 07:01 norsk tid. Banehøyde ISS: 374,5 km x 358,8 km. Omløpstid rundt Jorden: 91,7 minutter. Ekvatorvinkel: 51,67 grader. Romvandringer: Frakobling: Landingssted: Landingskoordinater: Landingstidspunkt: 4 stk – til sammen 15 timer, 45 minutter og 22 sekunder. Sojuz TMA-4 den 23. oktober 2004, klokken 23:08 norsk tid. 70 km nordøst for byen Arkalyk. 50 grader 59 minutter nord, 67grader 18 minutter øst. 24. oktober 2004, klokken 02:36 norsk tid.

Langtidsopphold i rommet: 187 dager, 21 timer og 17 minutter. Omløp rundt Jorden: 2947. Shargins opphold i rommet: 9 dager, 21 timer og 29 minutter. (Skutt opp med Ekspedisjon 10.) Parentes bak besetningsmedlemmene angir hvilke ferder de har vært med på før. Alle tidsangivelser er i norsk tid.

4,63 kilometer, noe som resulterte i at banens høyeste punkt apogeum ble på 425,96 kilometer mens dens laveste punkt perigeum ble på 403,73 kilometer. Denne korrigeringen av banen er blant annet på grunn av at et nytt mannskap, det tiende, var ventet i oktober måned 2004. Et møte og en sammenkobling i rommet må planlegges til siste detalj og en ny korrigering av banen var også planlagt i slutten på september måned 2004. FJERDE SPASERTUR Ja, man var rett rundt hjørnet før nok en spasertur og arbeidsøkt utenfor romstasjonen og de to om bord, Gennadij Padalka og Edward Michael Fincke, la siste hånd på forberedelsene i det vi tok fatt på første uke av september 2004.

Denne spaserturen var mannskapets fjerde og siste under dette langtidsoppholdet som også gikk mot slutten. Vel påkledd sine russiske Orlan-M romdrakter ble luken i Pirs modulen og luftslusen åpnet mot rommet klokken 18:43 norsk tid den 3. september 2004. Etter at de begge to hadde satt opp ”verktøykassa” og livliner på forskjellige lengder, var de raskt i gang med arbeidet. I og med at man nå jobbet rundt og omkring russiske moduler, ble denne arbeidsøkten kontrollert og fulgt opp fra det russiske kontrollsenteret i Korolev, utenfor Moskva. De to romfarerne bega seg først til øvre del av Zarja modulen. Et kontrollpanel i forbindelse med romstasjonens kjølesystem ble byttet ut. Her måtte de være elektrikere i og med at de måtte bøye vekk litt

isolasjon, for så å koble fra elektriske ledninger. Sikkerhetsvaiere for astronautene/kosmonautene mens de holder på med arbeidsoppdrag drøye 425 kilometer over jordoverflaten er meget viktige. Av og til har disse sikkerhetsvaierne hatt en tendens til å tvinne seg, noe som gjør det lite komfortabelt å bevege seg. Fire nye og forbedrede sikkerhetsvaiere ble montert på utsiden av romstasjonen. I det romstasjonen beveget seg inn i nattemørket, tok de seg en pause, samtidig som kontrollsenteret i Houston samlet inn data, i forhold til romstasjonens posisjon. Etter pausen beveget de seg til eksteriøret av Zvezda-modulen. Her ble det montert tre kommunikasjonsantenner i enden av modulen. Fra før av hadde de installert

40

romfart 2006-2

den internasjonale romstasjonen

to antenner, for det er jo her det europeiske forsyningsfartøyet, ATV, skal koble seg sammen med romstasjonen, forhåpentligvis i slutten av 2007. Flere antenner skal monteres senere. Den neste besetningen som vil være det tiende mannskapet skal også montere antenner her, tre i tallet. Det ellevte mannskapet vil også bidra med litt arbeid i forbindelse med Zvezda modulen. Denne gangen innvendig, hvor det også skal monteres kommunikasjonsutstyr, i forbindelse med ATV’en. Dette kommer jeg nærmere tilbake til i neste nummer av �OMFA�T. Padalka og Fincke jobbet i to og en halv time utenfor og bak på Zvezda modulen før de returnerte tilbake til Pirs modulen. Her monterte de beskyttelsesdeksler over en av de to lukene utvendig på luftslusen . Dette for å unngå at blant annet sikkerhetsvaiere skulle vikle seg rundt håndtakene på utsiden. Før de gikk inn i romstasjonen igjen, fotograferte Fincke noen Japanske ”koffertlokkeksperimenter” av kommersiell interesse. Disse hadde nå vært montert og eksponert på utsiden av romstasjonen, i litt over tre år, for å se hvordan mikrometeoritter innvirker på forskjellige materia-

ler. Det gikk mot slutten av denne siste arbeidsøkten, og de bega seg inn i Pirs modulen igjen klokken 00:04 norsk tid den 4. september 2004. En vellykket spasertur på fem timer og 21 minutter var en fin avrunding for Padalka og Fincke, som også nærmet seg de siste ukene av sitt langtidsopphold. OKSYGENPROBLEMER Over lengre tid har det vært så som så med ventilasjonssystemet ombord i den russiske enheten, som har fått navnet Elektron. Spillvannet blir spaltet slik at hydrogenet og oksygenet frigjøres. På denne måten blir romstasjonens atmosfære fornyet med oksygenet, mens hydrogenet blir ledet ut i verdensrommet. Man har også to andre former for oksygenkilder. Den ene, oksygen i tanker, er jo nevnt fra før, mens den andre kilden er oksygenlys. Når disse spesielle lysene brenner, så avgir de oksygen, men man vil nødig bruke dette til daglig om bord. For å supplere disse kildene må leveringen skje via romfartøy fra Jorden. Med amerikanernes romfergeflåte på bakken er Progress-romfartøyet den eneste leveransemåten. Selv om plassen ombord i Progress er

begrenset, slik at en ikke kan få med ønsket mengde med oksygen eller annen nyttelast, så har russerne derimot en arbeidshest av et romfartøy som ingen per i dag kan måle seg med. Utover høsten la Padalka ned mange timer for å løse problemet med Elektron via veiledning fra bakkekontrollen. Man var nå kommet til slutten av september 2004 og Elektron enheten hadde vært ute av drift helt eller delvis i tre uker. Dette gikk selvsagt utover det man hadde av oksygen fra reservekildene. Etter hvert så fikk Padalka beskjed om å koble røret med hydrogen i fra Elektron, til en annen ventil enn det som var brukt før, for dumping utenfor romstasjonen. Dette viste seg å være en god løsning, enn så lenge. Elektron har vært i drift siden 30. september 2004, vel å merke mens Padalka og Fincke har vært i våken tilstand. Dette, fordi at de begge to måtte sjekke Elektron, minst en gang i timen, for å se at alt fungerte som det skulle. NYTT MANNSKAP Tiden for å få avløsning nærmet seg for Padalka og Fincke. Denne kom imidlertid senere enn antatt, i og med at man fikk en forsinkelse, på grunn av tekniske problemer med sammen≠koblings≠mekanismen til Sojuz transportfartøyet. I midten av september 2004 kunne nyhetsbyrået ITA�-TASS melde at det ble en forsinkelse på 10 dager. Oppskytingen av Sojuz TMA-5 med Leroy Chiao, Salizhan Sharipov og Jurij Sjargin var opprinnelig berammet til den 9. oktober 2004, men måtte utsettes på grunn av feilen. Feilen ble imidlertid rettet opp raskt, slik at utrulling til oppskytingsplattformen ved Bajkonur-kosmodromen kunne finne sted den 12. oktober 2004. Sojuz TMA-5 mannskapet gikk igjennom de tradisjonelle forberedelsene og inntok sine plasser om bord natt til den 14. oktober 2004. Oppskytingen fant sted klokken 05:06:26 norsk tid den 14. oktober 2004. Det tiende mannskapet til ISS var på vei...

Kosmonaut Gennady Padalka utfører vedlikehold på en av reservedelene til den russiske Elektron-oksygengeneratorsystemet i Zvezda modulen. (Foto: NASA)

romfart 2006-2

41

bemannet romfart

Ekspedisjon 10
Oppskytningen av Sojuz TMA-5 med Ekspedisjon 10-mannskapet Leroy Chiao og Salizhan Sjaripov, samt "taxi"-kosmonauten og Jurij Sjargin fant sted klokken 05:06:26 norsk tid den 14. oktober 2004. Det tiende mannskapet var på vei til sin utpost, romstasjonen ISS, som på utskytningstidspunktet fløy i en nordøstlig retning i en høyde av 426 kilometer over Afrika. Dette var første gangen at et russisk/ amerikansk debutantmannskap på tre ble skutt opp sammen uten noen tidligere erfaring i fra denne arbeidshesten som dette Sojuz romfartøyet er. En lang russisk tradisjon var dermed brutt. Etter en ”jakt” på ISS som strakk seg over drøye to døgn nærmet Sojuz TMA-5 seg romstasjonen og det var snart klart for sammenkobling. I det russiske kontrollsenteret ved Korolev utenfor Moskva så man at noe var galt med Sojuz sitt kontrollog sammenkoblings-system, Kurs, fordi Sojuz TMA-5 kom i for stor hastighet inn mot romstasjonen. Snaue seks minutter før planlagt automatisk sammenkobling fikk den russiske kosmonauten Sjaripov beskjed fra bakken om å styre Sojuz manuelt. Dette har skjedd flere ganger før, så det var ingen dramatikk i at en kosmonaut ved ”stikka” koblet Sojuz TMA-5 til romstasjonens Pirs-modul. Sammenkoblingen fant sted klokken 06:16 norsk tid den 16. oktober 2004, mens romstasjonen fløy 417 kilometer over den vestlige delen av �ussland. Først etter at Sojuz TMA-5 romfartøyet var satt under trykk og lekkasjekontroll gjennomført, ble luken mellom de to romfartøyer åpnet klokken 09:13 norsk tid. Nå kunne de tre ”ferskeste” romfarerne sveve ombord i romstasjonen hvor de fikk en fin velkomst av Gennadij Padalka og Edward Michael Fincke. Denne dagen var Ekspedisjon 9 mannskapet sitt 180. dag i rommet og den 178. ombord i ISS. På lik linje med Padalka og Fincke skal Chiao og Sjaripov oppholde seg om bord i romstasjonen et halvt år. Sjargin, det tredje besetningsmedlemmet i Sojuz TMA-5, representerer det russiske flyvåpenets avdeling for testkosmonauter. Han vil tilbringe åtte dager om bord, før han returnerer til Jorden sammen med ekspedisjon 9 mannskapet i Sojuz TMA-4. ØVELSE GJØR MESTER Som nevnt hadde Sojuz TMA-5 romfartøyet alt for stor hastighet rett før sammenkobling, og Vladimir Solovjev, sjefen for

Ekspedisjon 10-emblemet: Romertallet X er formet av de to nasjonenes flagg. Dette symboliserer samarbeidet mellom de to nasjonene, samtidig som det forteller at det er den tiende besetningen som skal bemanne den Internasjonale romstasjonen gjennom nok et langtidsopphold i rommet. ISS-symbolet er fremtonet over navnet til kommandøren om bord, Chiao, samtidig som Sojuz er fremtonet under navnet til Sharipov, kommandøren på Sojuz. Stjernen til høyre midt på emblemet forteller oss at det dreier seg om en romferd. (Illustrasjon: NASA)

Ekspedisjon 10-mannskapet. Til venstre astronaut og kommandør Leroy Chiao sammen med sin vitenskaps offiser og ferdingeniør Salizan Sharipov som representerer den Russiske føderale romfartsadministrasjonen Rosaviakosmos. (Foto: NASA/JSC)

42

romfart 2006-2

den internasjonale romstasjonen
Tommelen opp! Leroy Chiao i bussen på vei ut til oppskytningsområde ved Bajkonur-kosmondromen. Han er iført sin russiske Sokol romdrakt og mer enn klar til å ta fatt på den to dager lange ferden til ISS. (Foto: NASA/Ingalls)

det russiske kontrollsenteret Korolev i utkanten av Moskva, kunne tilføye: ”Vårt Sojuz romfartøy nærmet seg ISS, og det så ut til å bli en vanlig automatisk kontrollert sammenkobling. Da avstanden var 200 meter til ISS akselererte romfartøyet og på våre dataskjermer fikk vi beskjed om at situasjonen var i ferd med å bli litt mer uregelmessig enn det vi hadde ønsket. Vi besluttet da, at de om bord måtte ta over manuelt. Sharipov bremset romfartøyet og hang liksom der en stund mens han ventet på soloppgangen og bedre lysforhold slik at han da kontrollert kunne fly inn for sammenkobling. Mannskapet gjorde en fin jobb, simuleringer og trening kaster bra av seg i slike situasjoner”, kunne Solovjev understreke. I dagene etter sammenkoblingen ble de to nye romfarerne satt inn i romstasjonens alle systemer, og det å gjøre seg litt kjent er neimen ikke så lett, da de amerikanske romfergeastronauter mer enn èn gang har fortalt oss, at i rommet finnes ikke noe ”opp eller ned”. LITT OM EKSPEDISJON 10MANNSKAPET La oss nå ta en rask liten titt på de to nye som utgjør det tiende ISS mannskapet og det fjerde duo mannskapet. Amerikaneren Leroy Chiao er utdannet kjemiingeniør med både master- og doktorgrad fra Universitetet i California. Før han kom til Chiao og vannkulen. Vann i vektløs tilstand, en trill rund kule i verdensrommets mikrogravitasjonelle miljø. Legg merke til at hans ansikt er snudd opp ned i vannkulen. Nok et bevis på at det ikke er lett å skille hva som er opp og ned i rommet. (Foto: NASA)

NASA jobbet han innenfor både fly- og romfarts forskning. Han ble plukket ut som astronaut av NASA i 1990 og har tre romfergeferder bak seg før ISS. Hans russiske kompanjong Salizhan Sharipov er oberst i det russiske flyvåpenet og er tidligere jagerpilot og instruktør i samme fag. Han ble tatt ut som kosmonaut i 1990. Han har vært i rommet en gang før. Det var under STS-89 ferden med romfergen Endeavour i januar 1998 og innbefattet et besøk samt mannskapsrotasjon til den tidligere russiske romstasjonen Mir.

EKSPEDISJON 10 OVERTAR ROMSTASJONEN Om bord i ISS hadde Ekspedisjon 10 mannskapet Chiao og Sharipov formelt skrevet under overtagelsesprotokollen og ansvaret var overført til dem. Det avtroppende mannskapet samt Sjargin gikk nå igjennom de siste sjekklistene med bakken før frakobling og retur til Jorden. Lukene mellom romstasjonen og Sojuz TMA-4 ble stengt og forseglet klokken 20:13 norsk tid den 23. oktober 2004. På dette tidspunktet overtok så Ekspedisjon 10 mannskapet det hele og fulle ansvar

romfart 2006-2

43

bemannet romfart

for ISS. Padalka, Fincke og Sjargin koblet seg så fra romstasjonen snaue tre timer senere, klokken 23:08 norsk tid.

Den 2. november 2004 kunne man markere at det var fire år (eller 1460 døgn) siden det første mannskapet Ekspedisjon 1 ankom ISS og at romstasjonen siden har vært permanent bemannet. (Se �OMEKSPEDISJON 9 RETURNERER TIL FA�T nr. 1/2005 s. 34 – 41, 2/2005 s. JORDEN 22 – 32, 3/2005 s. 40 – 49, 4/2005 s. Tilbakevendingen og landingen 46 – 59 og 1/2006 s. 52 – 61). Denne ble styrt automatisk og gikk etter dagen ble markert som seg hør og planen, tross dårlig vær ved landbør hos den amerikanske og den ingsområdet. Klokken var 02:36 russiske ”leiren” selv om resultanorsk tid den 24. oktober 2004 i det tet ikke stemte helt overens med romkapselen traff bakken omtrent planene som var lagt tilbake på 90 70 km nordøst for byen Arkalyk tallet og det man da i Kasakhstan. drømte om. Koordinatene for Det største tillandingsstedet bakeslaget i disse var 50 grader 59 planene var selvfølminutter nord gelig det tragiske og 67 grader 18 tapet av STS-107 minutter øst. mannskapet på Støttepersonellet syv personer og var på plass ved romfergen Columlandingsstedet bia, den 1. februar kort tid etter. 2003, under avslutMidtpunktet for ningen av ferden. landingsstedet Denne tragedien og lå 10 kilometer katastrofen gjorde utenfor det forutsitt til at oppskytbestemte og mest ningsfrekvensen gunstige områav de amerikanske det. Dette er et romfergene stoppet mindre avvik enn helt opp i flere år. det som er vanlig Man hadde dermed ved en slik landkun mulighet via de ing. russiske Sojuz romEkspedisjon Trangt. Det er ikke mye tumleplass man har inne i Soyuz-romskipene å bemanne 9-mannskapet kapselen. Sharipov er her avbildet mens han holder med på romstasjonen, eller i fikk dermed et en avstemmingstest av romfartøyet med Korolev kontrollsenter det hele tatt få skutt langtidsopphold utenfor Moskva. (Foto: NASA) opp bemannede i rommet som ferder. Men, fra det sammenlagt første mannskap med to besetningsutgjorde 187 døgn, 21 timer og 17 FIRE ÅR I BANE RUNDT JORDEN. medlemmer og til i dag har man minutter. Testkosmonaut Sjargin Etter å ha tatt over hovedansvaret bevist at det går fint å holde romsom var med som representant for for romstasjonen ble den første stasjonen i rommet i drift, takket det russiske flyvåpenet, fikk en ukes uken om bord forholdsvis rolig for være lengre arbeidsdager enn det ferd, hvor han under sitt opphold Ekspedisjon 10 mannskapet Leroy som opprinnelig var planlagt. om bord i romstasjonen gjennomChiao og Salizhan Sharipov. Litt seførte et bra utvalg av forskjellige nere, ut i deres andre uke om bord, eksperimenter for �ussland. UTVENDIG INSPEKSJON ble det drillet på sikkerhets- og Alle tre ble fløyet i helikopter fra Den 17. november 2004 ble romstasevakueringstrening slik ”boka” sier. landingsstedet til byen Kustaney i jonens bane hevet ved hjelp av moEt av punktene under sikkerhetKasakhstan, før ferden gikk videre torene om bord på Progress M-50 streningen var en nitidig inspeksjon med jetfly til Chkalovsky flyplassen romfartøyet som var tilkoblet den av romstasjonens vindusflater og i nærheten av Stjernebyen utenfor russiske servicemodulen Zvezda. isolasjonen rundt. Man fikk også Moskva. Her ble de tatt i mot av Dette skjedde via fjernstyring fra begynt på noen av de 41 eksperiforskjellige representanter fra den det russiske kontrollsenteret på mentene som var planlagt for dem.

statlige komitéen i �ussland som bestod av N. F. Moiseev og V. A. Grin samt Yurij Semenov fra �SC Energia og daværende NASA sjef Sean O`Keefe. Etter at den seremonielle velkomsten var unnagjort ventet familie og venner. For Edward Michael Fincke var dette en spesiell mottagelse idet han for første gang fikk møte sin fire måneder gamle datter Tarali. Hans kone �enita og hans første datter Chandra var selvfølgelig også på plass og det ble en fin gjenforening i Stjernebyen.

44

romfart 2006-2

den internasjonale romstasjonen

bakken, som aktiviserte Progress sin rakettmotor i 9 minutter og 9 sekunder. Banehøyden ble på denne måten hevet med nesten 3,2 kilometer slik at romstasjonskomplekset nå hadde en høyde over jordoverflaten på 357 kilometer. Mannskapet hadde, av forskjellige grunner, flere dager bak seg med testing av romstasjonens manipulatorarm – Canadarm2, mot slutten av november måned 2004. Først og fremst var det skolering og trening i reelle omgivelser i rommet. Jo da, man har trent mye med denne armen på bakken, ved Johnson Space Center, men det blir ikke helt det samme som å gjøre dette ”live” i omløp rundt Jorden. Den andre arbeidsoperasjonen, som også var et ledd i treningen med armen, fokuserte på inspeksjon av romstasjonens eksteriør. Vanligvis skjer det en fotografisk dokumentasjon når romfergen flyr 1,5 gang rundt ISS etter frakobling og før retur til Jorden. Den siste romfergen som gjorde dette var Endeavour under STS-113 ferden i desember 2002 (Se �OMFA�T nr 2/2003 s.19 - 24 ). Disse bildene blir gransket med lupe så snart de foreligger hos ferdledelsen ved Johnson Space Center i Houston og man har sett noen uregelmessige små bulker her og der på utsiden av ISS. Så langt det er mulig for Canadarm2 og armens kameraer har man ved noen tilfeller fått identifisert noen av disse bulkene grundig. Noe som kan gi viktige svar på om et eksteriørpanel har blitt truffet av en mikrometeoritt, eller om det er de store temperaturforskjellene som gjør sitt til, at et panel kan se litt annerledes ut. Kameraet på armen fant flere paneler hvor man kunne konstantere at det hadde vært den varierende temperaturforskjellen som hadde vært årsak til en ”forandring” i panelet, men dette er ikke så alvorlig da panelets beskyttelsesfaktor blir ikke redusert. Et og annet treff av en partikkel eller en mikrometeoritt kan få ganske andre følger.

Verktøykasse. Leroy Chiao sjekker her ut noe av det verktøyet som brukes på arbeidsoppdrag utenfor romstasjonen. Denne ”verktøykassen” spennes så på Orlan-M romdrakten slik at verktøyet er i umiddelbar nærhet for lett tilgjenglighet grunnet de tidsbegrensninger man har i tid utenfor romstasjonen. (Foto: NASA)

Løpetid. Godt forankret med tøyelig strikk og seletøy ser vi astronauten Leroy Chiao her på en “lang” løpetur ombord i den russiske Zvezda-modulen. Tredemøllen er selvfølgelig avvibrert slik at jobben med eksperimenter går sin gang uten forstyrrelser. Tredemøllen er flittig i bruk, og har så langt vært reparert og overhalt av forskjellige mannskaper. (Foto: NASA) ROMSTASJON I AUTO-MODUS Den 29. november 2004 skulle de to romfarerne ut på en liten flytur om bord i sitt Sojuz TMA-5 romfartøy, for å flytte den fra Pirs modulens over til Zarja modulens

romfart 2006-2

45

bemannet romfart

og dets aktører veldig viktig. Skulle man få problemer under en slik manøver og ikke på noen måte få koblet seg til romstasjonen igjen, må romfarerne simpelthen forberede seg for en tilbakevendingsoperasjon og lande med Sojuzromfartøyet i løpet av få timer på ”vanlig måte”. Med romstasjonen i en slik automatisk modus kan kontrollsenteret på bakken ta hånd om ansvaret for komplekset. SOYUZ TMA-5 FLYTTES De to romfarerne inntok sine plasser om bord i Sojuz TMA5, Chiao tok det venstre sete mens Sharipov nøyde seg med det midtplasserte sete. De siste sjekklister før frakobling ble gjennomgått med bakken – så var alt klart… Sojuz TMA-5 ble koblet i fra romstasjonens Pirs modul klokken 10:32, mens de fløy over den sydlige delen av Atlanterhavet, i en høyde av 362 kilometer. �omfartøyet fløy 30 meter bort i fra Pirs, for så å bevege I Zvezda. Modulene som utgjør ISS er seg sidelengs, nesten 15 meter, mange og kompliserte for oss “vanparallelt med romstasjonen. lige jordboere”. På dette bildet ser vi Her stanset man slik at Sojuz den russiske servicemodulen Zvezda fra kunne roteres 135 grader, så den fremre delen og bakover. Det er ble den manøvrert fremover mye utstyr som henger på begge sider og koblet til luken som pekte av modulen, og man kan være glade ned mot bakken på siden av for at det er en oppfinnelse som heter Zarja-modulen, klokken borrelås. Denne er i hovedsak brukt til 10.53 norsk tid den 29. noå holde gjenstander og utstyr på plass i vember 2004. Det skjedde i det det vektløse miljøet. (Foto : NASA) komplekset passerte over den vestlige delen av Asia. En 21 minutters flytur med koblingssluse. Før man kunne ta romstasjonen ubemannet og i en denne forflyttningsturen, måtte modus for automatisk drift hadde følgende forhåndsregler, som er forløpt helt etter planen. Etter at standard, settes i verk. Man stengte Sojuz TMA-5 var fastlåst til Zarjalukene til Progress M-50 samt de modulen ble lukene mellom disse andre lukene mellom romstasjonens to moduler åpnet slik at Chiao og moduler. Så satte man systemene Sjaripov kunne ta seg inn i romstasom bord i romstasjonen i en modus jonen igjen. for automatisk drift – uten tilstSojuz TMA-5 ble flyttet for å få edeværelse av mennesker. frigjort luken i enden av Pirs-moduFor å være på den sikre siden len for to arbeidsøkter i rommet, dersom uhellet skulle være ute er som Chiao og Sjaripov i følge plasikkerheten både for romstasjon

nene skal gjennomføre senere. Som før nevnt fungerer Pirs også som luftsluse når romfarerne er iført de russiske romdraktene av typen Orlan. Det kan av og til være trangt om plassen når det gjelder romstasjonens sammenkoblingsluker, og vi husker at når Sojuz TMA-5 ankom romstasjonen den 16. oktober 2004 var det ”bare” den russiske luftslusemodulen Pirs som var ledig. Luken som Sojuz TMA-5 nå var flyttet til var da opptatt av sin forgjenger Sojuz TMA-4, som senere returnerte til Jorden og landet den 23. oktober 2004 med Ekspedisjon 9 mannskapet. Sist man flyttet et Sojuz-romfartøy fra en luke til en annen ved ISS var 20. april 2002, den gang gjaldt det Sojuz TM-32 (Se �omfart nr. 1/2005 s.40-41). NESTE MANNSKAP KUNNGJØRES I begynnelsen av desember 2004 ble neste ISS-mannskap offentliggjort og nok en gang skulle ”verdens” mest erfarne romfarer, russeren Sergei Krikalev, ha kommandoen om bord i romstasjonen. Sammen med sin amerikanske kollega John Phillips, skulle de utgjøre det 11. langtidsmannskapet til romstasjonen. Planlagt oppskytning var i april 2005, og på sin ferd opp til ISS skulle de ha ”selskap” av den Italienske ESA astronauten �oberto Vittori. Alle tre hadde erfaring fra ISS fra før. Krikalev er allerede nevnt. Phillips var om bord ISS i 12 dager, under romfergeferd STS-100 med romfergen Endeavour, våren 2001. Vittori skulle være med på sin andre ”taxi” ferd – opp til ISS med et påtroppende mannskap, og tilbake til Jorden med et avtroppende mannskap. Men det var et stykke igjen, før dette skulle skje. Chiao og Sharipov hadde nå en stor opprydding etter sine første 50 dager om bord. Progress M-50 romskipet som var koblet til Zvezda-modulen ble nå lastet med søppel og annet utrangert utstyr. Noe av dette utstyret var utgåtte batterier til de amerikanske

46

romfart 2006-2

den internasjonale romstasjonen
SKIFTE AV FORSYNINGSSKIP Med en heller slunken kveldsmatrasjon i maven kunne Chiao og Sharipov bivåne frakoblingen av Progress M-50 der hun forlot romstasjonens Zvezda modul klokken 20:34 norsk tid den 22. desember 2004, etter å ha vært koblet til ISS siden 14. august 2004. To timer og 58 minutter senere ble Progress M50 sendt ned i Jordens ugjestmilde atmosfære over Stillehavet, der det brant opp ca. 2900 kilometer øst av byen Wellington i New Zealand klokken 23.32 samme kveld. Dagen etter, på selveste lille julaften – den 23. desember 2004 klokken 21:19:31 norsk tid forlot Progress M-51 sin oppskytningsplattform ved Bajkonur-kosmodromen i Kasakhstan. �omstasjonen befant seg da over den vestlige delen av Chile i en høyde av 362 kilometer over jordoverflaten. Aldri før har vel et slikt romskip vært mer ønsket av en romstasjonsbesetning som akkurat da. Ombord i Progress M-51 var det vitenskapelig utstyr, luft, drivstoff, vann, klær, reservedeler, masse mat og sist men ikke minst noen forsinkende julegaver fra familie og

romdraktene og små utskiftbare komponenter til de russiske. GOD APETITT OM BORD Det å være i det mikrogravitasjonelle miljøet samt å jobbe fulle dager og vel så det tar på kreftene også for en godt trent kosmonaut eller astronaut. Mat er et nødvendig onde og selv om de daglige rasjonene som er satt opp som menyer om bord inneholder mer enn nok kalorier, er det fort gjort å spise mer for å bli skikkelig mett. I løpet av de tre første ukene i desember måned 2004 kom det mange forskjellige rapporter om mat og mangel på dette. Om bord sank beholdningen av mat veldig fort, og rent målbart lå det i kortene at det hadde blitt spist 25 prosent mer mat enn det som var planlagt det siste halve året. Jeg har i mine artikler fremhevet logistikken om bord, men i følge Chiao var ikke logistikken her god nok. Tett oppunder jul 2004 ble han intervjuet, og her la han litt av årsaken til at matreservene var på det marginale på det foregående mannskap – Ekspedisjon 9, med Edward Michael Fincke og Gennadij Padalka. ”Det er helt klart at Ed og Gennadij har spist av vår mat og dette fikk vi ikke sagt fra klart nok til kontrollsentrene på bakken. I Houston fikk de det på sett og vis med seg, men på den russiske siden tror jeg ikke de skjønte problemet. Hadde de skjønt problemet, ville vi nok hatt med oss mer mat i da vi ankom vår utpost i oktober for å utligne dette avviket. Det tok faktisk drøye 45 dager før vi skjønte hvor alvorlig situasjonen var, men heldigvis får vi snart nye forsyninger”, Sojuz TMA-6 bare noen minutter før det kobler seg sammen med ISS og Pirs-modulen. Om bord var ekspedisjon 11-mannskapet Sergei Krikalev og John Phillips, samt ESAs taxiastronaut, italieneren Robert Vittori. Det vi kan skimte av jordoverflaten er den østlige delen av Asia. (Foto: NASA)

avsluttet han. Sharipov og Chiao var for lengst satt på diett og de krysset nå av alt de hadde manglet, for at neste forsyningsskip, Progress M-51 skulle få med seg nok mat. Skulle man få problemer her, ville de to om bord bli nødt til å forlate denne flotte ”jernbanestasjonen” i rommet, og man ville ha hatt en romstasjon uten mennesker om bord for første gang på drøye fire år. Nede ved Bajkonur-kosmodromen i Kasakhstan var klargjøringen av Progress M-51 gått inn i sin siste fase, men man fikk i siste liten lastet om bord 69 ekstra beholdere med mat, noe som skulle holde i 112 dager i følge ”boka”. Dette var i utgangspunktet utenfor den opprinnelige planen, men en så nødvendig nyttelast kunne nok ikke unnværes. ”Loadmasteren” – som har ansvaret for at alle forsyninger som blir lastet ombord stemmer med det angitte innholdet, kunne nok bare smile og se på dette som et nødvendig positivt avvik, i forhold til all den dokumentasjon og ”papirmølle” som følger en romferd enten den er ubemannet eller ikke – amerikansk eller russisk.

romfart 2006-2

47

bemannet romfart

ing på ”vanlig” russisk vis etter nattskiftet vet vi ingenting om. Nå hadde Chiao og Sharipov dobbelt så mye mat, og etter flere uker med diett var dette ikke noe dårlig jule- og nyttårsgave. De visste at maten var innen rekkevidde og Chiao ”NanoSputnik”. Med en vekt på fem kilo var det og Sharipov ingen stor nyttelast som ble utplassert under den kunne få seg andre arbeidsøkten utenfor ISS den 28. mars 2005. noen timer med ”NanoSputnik” TEKh-42 blir drevet av ti lithium thionyl god søvn nå. chloride batterier. Sharipov holder her nyttelasten Lukene mellom inne i den russiske Zvezda-modulen. (Foto: NASA) romstasjonen og Progress M51 ble ikke åpnet før langt på kveld venner til de to om bord – totalt 2,5 norsk tid den 26. desember 2004. tonn med forsyninger. Neste Progress romfartøy var nå Av vitenskapelig utstyr og planlagt til mars 2005. reservedeler var noen av komponentene til støtte for det fremtidige PROBLEMER MED FRISKLUFTeuropeiske forsyningsromskipet SYSTEMET ATV (Automated Transfer Vehicle) Det nye året 2005 startet med et og reservedeler til de amerikanske gammelt problem, nemlig friskluftromdraktene for bruk på oppdrag systemet Elektrons varierende ute i rommet. oppførsel. Man fikk litt for mye Den automatiske sammenkoproblemer med det man mente var blingen mellom ISS og Progress fant gassbobler i friskluftsystemet, men sted den 26. desember 2004 klokken heldigvis hadde man mer enn nok 00:58 norsk tid etter en utsettelse i luft, både ombord i tankene, om30 minutter slik at dette kunne skje bord i den amerikanske luftslusen over de russiske bakkestasjonene. Quest og i Progress M-51-fartøyet. �omstasjonen befant seg da over Midten av januar 2005 markerte det sentrale Asia. Progress M-51 også at Ekspedisjon 10’s langtidsopforetok en automatisk sammenphold var kommet halvveis. Her kobling med Zvezda-modulen, som var man travelt opptatt med rutidet nok en gang ”luktet” russisk nemessige vaktmestertjenester, ekspresisjon av. Dette var 16. gangen perimenter relatert til biomedisin at et Progress romskip koblet seg og oppgradering av datasystemene til ISS. om bord. Kontrollsenteret utenfor Moskva Den 15. januar 2005 ble romkunne på direkten ta ned telemetri stasjonens jordbane løftet 8,84 kiloog fjernsynsbilder fra dette ”skuemeter ved å avfyre Progress M-51’s spillet i rommet” og det brøt ut rakettmotorer i 20 minutter, for å jubel blant disse nøkterne russiske tilpasse romstasjonens bane til den seksjonslederne bak de forskjellige fremtidige sammenkoblingen med konsollene, noe som ikke er dagligProgress M-52 den 2. mars 2005. dags her. Om det også ble litt feir-

ARBEID UTENFOR ROMSTASJONEN Mannskapets første arbeidsøkt utenfor romstasjonen var nær forestående, og forberedelsene til dette ble gjennomført med god progresjon. Det var to spente besetningsmedlemmer som gjorde de siste forberedelser inne i den russiske luftslusen Pirs, der de åpnet luken ut mot rommet klokken 08:43 norsk tid den 26. januar 2005. ROKVISS Ikledd sine Orlan romdrakter satte de i gang med å montere et tysk eksperiment kalt �okviss (�obotikk-Komponenten Verifikation auf der ISS) på utsiden av eksteriøret til Zvezda-modulen. �OKVISS inneholder en antenne, strømforsyning, belysning og en liten manipulatorarm bestående av to ledd. Dette utstyret kan kontrolleres av operatører på bakken i Tyskland, men også fra en arbeidsstasjon inne i Zvezda. Med dette eksperimentet ønsker man å montere utstyr eller å reparere satellitter takket være lette og mindre robotledd for å se hvordan disse oppfører seg i verdensrommets vakuum. JAXA Eksperimenter på utsiden av ISS har vært en gjenganger siden hovedmodulene kom på plass i bane rundt Jorden. Neste oppdrag for Chiao og Sharipov var å skifte ut et av disse eksperimentbrettene med et nytt ett. Disse eksperimentbrettene er på størrelsen med en middels stor koffert. Denne gangen var det JAXA – den Japanske romfartsadministrasjonen – som var eier av eksperimentet som hadde vært eksponert til verdensrommet siden oktober 2001, da det ble satt ut av Ekspedisjon 3 mannskapet. Fokuset med disse eksperimentene, som kan tilhøre alle landene innenfor romstasjonsprosjektet, er å samle inn data om nedslag av mikrometeoritter og verdensrommets påvirkning på de forskjellige materialene som er eksponert på dette eksperimentbrettet.

48

romfart 2006-2

den internasjonale romstasjonen
ELEKTRON OG VOZDUKHVENTILER De to romfarerne beveget seg litt lenger bort langs Zvezda, da det var inspeksjon av tre ventiler relatert til oksygenproduksjonen om bord som stod på dagsordenen. Det er avfallsstoffer fra de to russiskbygde systemene Elektron og Vozdukh som strømmer ut gjennom disse ventilene. Elektron systemet produserer oksygen inne i romstasjonen ved at spillvann spaltes til oksygen og hydrogen. Hydrogenet blir så ført ut av romstasjonen via disse ventilene. Vozdukh er det meget viktige systemet som brukes til å fjerne karbondioksid fra luften inne i romstasjonen. Sharipov og Chiao kunne rapportere om at det var avsatt et svart og brunt stoff rundt ventilene samtidig som det kunne se ut som om det var et oljeliknende stoff rundt ventilenes isolasjon. Fotodokumentasjon var her nødvendig og nede på bakken satt ekspertene på Elektron og Vozdukh som så ville analysere bildene for å se om korrosjon eller tiltetting av ventilene kan spores tilbake til problemene man har hatt med Elektron det siste året. BIORISK Den siste oppgaven var å installere det russiske eksperiment BIO�ISK i nærheten av luken til Pirs-modulen. I dette eksperimentet skal beholdere med mikroorganismer og annet materiale eksponeres mot det ugjestmilde verdensrom for å se hvordan rommets barske omgivelser vil påvirke disse. TILBAKE I ROMSTASJONEN Sharipov og Chiao spøkte litt med kontrollsentrene på bakken med at de virkelig begynte å bli sultne, da alle gjøremålene - også denne gangen - var unnagjort etter skjema. Etter en spasertur på 5 timer og 28 minutter ble luken i Pirs-modulen lukket klokken 14:11 norsk tid den 26. januar 2005 og de var tilbake i romstasjonens trygge at-

mosfære. Denne spaserturen ble administrert av russernes Korolev kontrollsenter utenfor Moskva, og derfor måtte begge romfarerne selvfølgelig snakke kun russisk under hele denne arbeidsøkten. Med denne 57. vellykkede arbeidsøkten i forhold til ISS vel i havn, kunne de henge opp romdraktene, rydde vekk verktøy og ta noen roligere dager med vedlikehold og vaktmesteroppgaver ombord.

EKSPERIMENTER OMBORD Det tyske roboteksperimentet �OKVISS virket ikke som det skulle, og ingeniørene i dets kontrollsenter utenfor München i Tyskland prøvde å finne årsaken. I og med at dette ikke fungerte som det skulle, ville man rette oppmerksomheten på eksperimenter om bord. Det russiske plasma krystall eksperimentet ”Plazmennyl Krystall” tar for seg oppførselen av plasmastøv og flytende substans ved påvirkning av radio bølger i mikrogravitasjon. Videre ble det god tid til EarthKAM eksperimentet som en mengde ungdomsskoler har benyttet seg av. Hele 160 ungdomsskoler har knipset litt over 900 bilder av jordoverflate til sine prosjekter og særoppgaver. I midten av februar 2005 slo de av Elektron systemet midlertidig, slik at de kunne bruke det oksygenet som var igjen, ombord i Progress

Det er trangt om bord i Sojuz TMA-4. Vi ser den amerikanske astronauten Leroy Chiao lese gjennom sjekklisten før frakobling fra ISS. Legg merke til det lille runde vinduet midt på bildet. Nederst i høyre bildekant kan vi skimte høyrearmen til den kosmonaut Sharipov. Bildet er tatt en snau time før frakoblingen den 24. april. Landingen fant sted rett over midtnatt norsk tid 25. april 2005. (Foto: NASA/ESA/Roberto Vittori) M-51 romskipet, før dette skulle frakobles i slutten av februar. PAKKING AV UTSTYR Med en forventet retur av romfergen Discovery til ISS under den planlagte STS-114 ferden i løpet av mai måned 2005, var det mye utstyr som nå skulle pakkes ned og mellomlagres om bord. Det var bærbare datamaskiner, små enheter fra systemkonsollene om bord i Destiny modulen, tomme beholdere for vannforsyninger, en masse elektriske komponenter, og sist men ikke minst, personlig utstyr og klær som var gjenglemt av foregående mannskap. Hittegodsavdelingen om bord var så langt en saga blått, men med en ryddesjau ved hvert tiende mannskap kunne en slik liksom avdeling ha mye moro. Med en mellomlagring av utstyr som Discovery skulle ta med seg tilbake til Jorden i Quest-modulen og

romfart 2006-2

49

bemannet romfart

FAKTA OM ISS EKSPEDISJON 10
Kommandør: Ferd ingeniør: "Taxi"-kosmonaut: Bærerakett/romfartøy: Oppskytingssted: Oppskytingsplattform: Oppskytingstidspunkt: Leroy Chiao, NASA-astronaut (STS-65, STS-72 og STS-92). Salizhan Shakirovich Sharipov, russisk kosmonaut (STS-89). Jurij Georgievich Shargin, testkosmonaut, Det russiske flyvåpnet. Soyuz-FG/Sojuz TMA-5 Bajkonur-kosmodromen, Kazakhstan. R-7 LC 17P32, Pad 1, Launcher 5. 14. oktober 2004, klokken 05:06:26 norsk tid.

Banehøyde Soyuz etter oppskyting: 204,0 km x 238,1 km. Omløpstid rundt Jorden: 88,6 minutter. Sammenkobling med ISS: Banehøyde ISS: Omløpstid rundt Jorden: Ekvatorvinkel: Romvandringer: Frakobling: Landingssted: Landingskoordinater: Landingstidspunkt: 16. oktober 2004, klokken 06:16 norsk tid. 374,5 km x 358,8 km. 91,7 minutter. 51,67 grader. 2 stk. – til sammen 9 timer og 56 minutter. Sojuz TMA-5 den 24. oktober 2005, klokken 20:42 norsk tid. 85 km nordøst for byen Arkalyk. 51 grader 03,4 minutter nord, 67 grader 18 minutter øst. 25. april 2005, klokken 00:07:27 norsk tid.

Langtidsopphold i rommet: 192 dager, 19 timer og 2 minutter. Omløp rundt Jorden: 3024. Vittoris opphold i rommet: 9 dager, 21 timer, 21 minutter og 2 sekunder. (Skutt opp med Ekspedisjon 11). Parentes bak besetningsmedlemmene angir hvilke ferder de har vært med på før. Alle tidsangivelser er i norsk tid.

pakking av søppel som skulle stues inn i Progress M-51 var aktiviteten om bord på høygir i tillegg til det vanlige vedlikeholdet. Tiden gikk fort, og klokken 17:06 norsk tid den 27. februar 2005 ble Progress M-51 koblet fra romstasjonen mens de to romfartøyene fløy over den østlige delen av Asia. �omfartøyet ble manøvrert til en sikker jordbane et stykke fra ISS, der Progress M-51 skulle prøves ut i 10 dager av ingeniørene ved Korolev kontrollsenter utenfor Moskva. Planen var å avfyre romfartøyets bremsemotorer den 9. mars 2005 slik at fartøyet kunne brenne opp i Jordens atmosfære.

FRAKOBLING AV PROGRESS M-51 Progress M-52 ble skutt opp fra Bajkonur-kosmodromen klokken 20:09 norsk tid den 28. februar 2005. �omstasjonen fløy på dette tidspunktet over den sørlige delen av Atlanterhavet, mot Cape Town i Sør Afrika, i en høyde av 362 kilometer over havoverflaten. Forsyningsromskipet hadde denne gangen med seg 2.102 kilo forsyninger, hvorav 486 kilo var vann, 175 kilo var drivstoff, 110 kilo var oksygen og 1331 kilo var reservedeler. Det var 86 ekstra beholdere med mat for omtrent seks måneder, samt en ny varmeveksler for den amerikanske Quest-modulen. Nytt kamerautstyr var med, med tanke på fotografering av romfergens varmeisolerende fliser, både

på buken og vingeflatene. Den eventuelle sammenkoblingen med romfergen Discovery vil denne gangen være annerledes, idet man vil gjøre en manøver hvor romfergen tar en sakte men sikker salto, mens det neste ISS mannskapet – det ellevte, vil fotografere romfergens eksteriør, før sammenkoblingen finner sted. Dette er nytt og ligger som en liten del av en ”sikkerhetspakke” i henhold til �TF-manifestet (�eturn to Flight). Progress M-52 hadde en programmessig to dagers ferd opp mot ISS, og sammenkoblingen fant sted klokken 21:10 norsk tid den 2. mars 2005 rett over Ekvator, vest for Afrika. Nok en gang ble sammenkoblingen gjennomført automatisk. Det var et fantastisk skue for Chiao

50

romfart 2006-2

den internasjonale romstasjonen

og Sharipov, selv om Sharipov var forberedt til å ta over styringen av Progress M-52, om det hadde oppstått vanskeligheter under møte- og sammenkoblingsfasen. GYROSKOPPROBLEMER Lossingen av forsyningsromskipet ble påbegynt først fem timer etter sammenkobling, men det var nok matforsyningen som fikk den umiddelbare oppmerksomheten. Kjenner jeg disse romfarerne godt nok, så tror jeg at det ble et festmåltid til kvelds denne dagen. I ukene som nå fulgte var det følgende aktiviteter som tok mest av tid: • ”romstasjonen som klasserom”, • montering av ny varmeveksler i Quest-modulen, • lagring av nye forsyninger og • forberedelser til mannskapets andre spasertur i rommet. Så det passet dårlig, at en av romstasjonens stabiliserende gyroer koblet ut klokken 09:17 norsk tid den 16. mars 2005. Igjen var syndebukken modulen som styrer strømforsyningen til gyro nr 2, med betegnelsen CMG-2 (Control Mo-

ment Gyroscope-2). (Se også omtale i �OMFA�T 1/2006 s.57). Sjefen for NASA’s romstasjonsprogram Bill Gerstenmaier kunne berolige oss presse og media med at: ”Man kunne bruke russiske stillingskontrollmotorer i den russiske delen av romstasjonen til å kompensere for denne plutselige utkoblingen av CMG-2. Så romstasjonen var fortsatt i sin stabile posisjon og man prøvde så godt man kunne å løse problemet fra bakken.” Problemet med modulen som styrer leveransen av strøm til hver av disse fire CMG’ene var kjent fra før – da feilen ble sporet ned til en transistor som ikke oppførte seg slik den skulle. Det var tydeligvis ikke noen fare på ferde. Elektron systemet, som tar seg av produksjonen av oksygen ombord, var i mellomtiden blitt reparert, så nå var det friskluft som aldri før i romstasjonen. ROMVANDRING NR. 2 Mot slutten av mars måned 2005 var forberedelsene til romfarerparets andre arbeidsøkt komplett, og for at vi på bakken skulle få lov til å se hva som ble gjort plasserte man Canadarm2 i en posisjon som ville

dekke mesteparten av romfarernes arbeidsområde. Med romstasjonen i automatisk modus og kledd i sine Orlan romdrakter åpnet Chiao og Sharipov luken i Pirs-modulen, ut mot det mørke verdensrommet klokken 08:25:20 norsk tid den 28. mars 2005. Jorden var pakket inn i natten der de to romfarerne nå hadde god hjelp av neonlysene som sitter i hodehøyde på deres romdrakter. Det første oppdraget var å installere tre antenner på utsiden av Zvezda-modulen med tanke på ESA’s Automated Transfer Vehicle (ATV). Disse tre antennene kompletterer en antennegruppe på seks, Antennene WAL 1, 2 og 3 ble montert under en romvandring den 3. august 2004. Med WAL 4, 5, og 6 vil dataoverføringen være godt tatt hånd om, mellom russernes Zvezda modul og ESA’s ATV, og vil være en liten milepæl i så måte. NANOSATELLITT Da arbeidslaget på to var drøye to timer ut i sin arbeidsøkt, kastet Sharipov en liten russisk satellitt bakover mot romstasjonens bevegelsesretning, med en hastighet på 1

Sojuz TMA-5 mannskapet tilbake på Jorden. Tross en våt og litt annerledes landing sideveis 20 meter fra en elv, var det ingen ting som ødela stemningen på dette bildet drøye 20 minutter etter landing. Fra venstre ses ESA-astronauten Roberto Vittori, Sojuz kommandør Salizhan Sharipov og ekspedisjon 10-kommandør, astronauten Leroy Chiao. I bakgrunnen ser vi mer enn nok støtte og bakkepersonell midt på natten lokal tid ute på de Kasakhstanske stepper, 85 kilometer nordøst for byen Arkalyk. (Foto: NASA/Bill Ingalls)

romfart 2006-2

51

bemannet romfart

meter i sekundet. Satellitten som er sylindrisk, hadde en lengde på 25 centimeter, en diameter på 17cm og en masse på 5 kilo. Satellitten får sin strømforsyning fra et batteri om bord da den ikke har noen solceller. Satellitter med en vekt eller masse på mellom 1-10 kg blir omtalt som nanosatellitter. Nanosatellitten skulle ha en levetid på to til tre måneder og man ville utføre en del eksperimenter med denne som var utstyrt med et modem. Takket være dette kunne man få kontakt med satellitten NanoSputnik via kommunikasjonssatellittsystemet Globalstar. Chiao og Sharipov jobbet iherdig, men kunne også sende noen kommentarer ned til kontrollsenteret i �ussland om hvor flott utsikten var fra jordbane og at romstasjonens ytre var et enormt kompleks som virkelig gjorde inntrykk på de to. De beveget seg så til den bakre delen av Zvezdamodulen hvor det ble montert en GPS/Navstar mottaker som også var tiltenkt ESA’s ATV-romfartøy. Via denne mottageren kunne ATV’en kalkulere avstanden til ISS når den kommer inn for sammenkobling. Dette vil forhåpentligvis tidligst skje en gang i 2007. �omvandringen gikk mot slutten og de to romfarerne kunne ta seg inn i Pirs-modulen igjen der de stengte luken ut mot rommet klokken 12:55 norsk tid

den 28. mars 2005. Det var ingen tvil om at de var foran skjema der akkumulert tid ble logget til en spasertur på fire og en halv time – nesten èn time mindre enn planlagt. Dette ble den 58. romvandringen i forhold til ISS, der 33 startet fra romstasjonen, (med 18 fra Quest-modulen og 15 fra Pirs modulen), mens de resterende 25 romvandringene fra en tilkoblet romferge. Så langt er det blitt akkumulert 348 timer og 15 minutter takket være disse 58 arbeidsøktene. Vi håper at det blir mange flere timer i fremtiden. NY VÅR OM BORD Samtidig som de to Ekspedisjon 10 romfarerne så smått kunne begynne å tenke på at de snart skulle hjem var det nedpakking av utstyr og det å gjøre romstasjonen klar for neste mannskap som stod på agendaen i april måned 2005. De hadde nå litt tid til å ta seg inn i Destiny-modulen hvor de via dette runde vinduet nå kunne betrakte jordoverflatens forandring der våren så smått om sen kom krypende på den nordlige halvkulen.

Emblemet til ekspedisjon 11. Et ferdemblem som nok en gang minner oss på de to romnasjoners viktige samarbeid som ”ender” opp i et 11-tall. Vi ser også hvordan ISS ser ut på dette tidspunktet i programmet med både Progress og Sojuz romskip koblet til i hver ende av lengdeaksen. Mannskapets to navn er godt plassert i kanten på det øvre og høyre siden i emblemet. Foto: NASA

Ekspedisjon 11-mannskapet. Til venstre: Sergei Krikalev kommandør, og ved sin side har han NASA astronauten John Phillips som på denne ferden er ansvarlig som ferdingeniør og forskningsoffiser. Foto: NASA/JSC.

52

romfart 2006-2

den internasjonale romstasjonen

Mens man ved Kennedy Space Center stadig prøver å få romfergen Discovery skutt opp på STS-114 ferden ryddes det om bord for storbesøk. Her er Sergei Krikalev i ferd med å rydde vekk bagasje fra PMA-2 (Pressurized Mating Adapter), slik at man får god plass til det besøkende STS-114 mannskapet. (Foto: NASA)

Ekspedisjon 11
Ja, nede på Bajkonur-kosmodromen i Kasakhstan var den 11. langtidsbesetningen klare til sin ferd mot ”jernbanestasjonen” i rommet. NASA`s astronaut John Phillips hadde sin fødselsdag denne dagen. To barns faren fylte 54 år og ikke kan jeg tenke meg noen bedre bursdagpresang enn det å bli skutt opp med en arbeidshest som Soyuz bæreraketten er. Hans kone Laura som var tilstede kunne i alle fall bekrefte at det var en spesiell dag for ham, en spesiell dag man hadde trent og sett frem til i tre og et halvt år. Alle tre fikk mange lykkeønskninger på ferden, og en av dem som så dem av gårde opp trappa til heisen ved oppskytningstårnet var Valentina Tereshkova, den første kvinne i rommet. Oppskytningen av Sojuz TMA-6 med kommandør Sergei Krikalev fra �ussland, John Phillips fra USA og ESA astronaut �oberto Vittori fra Italia fant sted klokken 02:46:25 norsk tid den 15. april 2005. Arbeidshesten Sojuz gjorde sin jobb som planlagt og sammenkoblingen fant sted drøye to dager etter oppskytning klokken 04:20 norsk tid den 17. april 2005. Litt dramatikk var det i det sammenkoblingen var et faktum da Sojuz TMA-6 ikke var i korrekt posisjon i forhold til Pirs-modulen. I det sammenkoblingskonusen til Sojuz kom i kontakt med Pirs` roterte plutselig Sojuz TMA-6 rundt sin lengdeakse med 15 til 20 grader. Verdens mest erfarne romfarer Sergei Krikalev, som overvåket den automatiske sammenkoblingen, behøvde ikke å gripe inn manuelt. Det er klart at denne rotasjonen overrasket både de om bord i Sojuz TMA-6, ISS og kontrollsentrene på bakken, men det var altså ingen fare på ferde. Etter en velkomstseremoni som er tradisjonen tro og en spekket uke med overlappsmøter og vitenskaplige eksperimenter for ESA astronauten �oberto Vittori var det dags for Ekspedisjon 10 til å si farvel til det nye langtidsmannskapet. LANDING MED SOYUZ TMA-5 Tross problemer med et reservebatteri om bord i Sojuz TMA-5 som hadde tatt i mot lavere ladningsverdier koblet Ekspedisjon 10 mannskapet samt �oberto Vittori seg fra romstasjonens Pirs-modul fire minutter etter skjema. Dette fant sted ved at Sharipov koblet romfartøyet manuelt fra ISS og ikke automatisk. Dette var for å spare strøm, og fant sted kl. 20:45 norsk tid den 24. april 2005 mens romstasjonkomplekset og Sojuz TMA-5 befant seg i en høyde av 353,9 kilometer over det sentrale Asia. �omfartøyets bremsemotorer ble avfyrt klokken 23:17 norsk tid og en nesten programmessig landing fant sted rett over midtnatt norsk tid, klokken 00:08 den 25. april 2005. Jeg nevnte nesten programmessig, noe som innebærer at Soyuz TMA-5 romkapselen kom ned på siden og bare 20 meter fra en elv. Men møte med moder Jord ble vått nok allikevel både med gjørme og gjennomvåt bakke som underlag. Våren var litt sent ute her ved de Kasakhstanske stepper omtrent 85 kilometer nordøst for byen Arkalyk. Det å få besetningen ut på tradisjonell måte ble denne gangen litt sideveis, men det var ikke nevneverdige problemer i følge mannskapet og det var store smil å se der de hadde slått seg ned i russernes tradisjonelle hvilestoler. Det ble en litt kortere velkommen seremoni enn vanlig grunnet det våte element, så man besluttet derfor å fly mannskapet og bakkepersonell til Arkalyk hvor

romfart 2006-2

53

bemannet romfart

FAKTA OM ISS EKSPEDISJON 11
Kommandør: Ferdingeniør: "Taxi"-astronaut: Bærerakett/romfartøy: Oppskytingssted: Oppskytingsplattform: Oppskytingstidspunkt: Sergei Konstantinovich Krikalev, russisk kosmonaut. (Sojuz TM-7, Sojuz TM-12, STS-60, STS-88, Sojuz TM-31/ISS-Ekspedisjon 1) John L. Phillips, NASA-astronaut. (STS-100). Roberto Vittori ESA astronaut. (Sojuz TM-34/33 og Soyuz TMA 6/5). Soyuz FG/Sojuz TMA-6. Bajkonur-kosmodromen, Kazakhstan. R-7 LC 17P32, Pad 1, Launcher 5. 15. april 2005, klokken 02:46:25 norsk tid.

Banehøyde Soyuz etter oppskyting: 198,55 km x 245,50 km. Omløpstid rundt Jorden: 88,68 minutter. Sammenkobling med ISS: 17. april 2005, klokken 04:20:25 norsk tid. Banehøyde ISS: 374,8 km x 350, 3 km. Omløpstid rundt Jorden: 91,5 minutter. Ekvatorvinkel: 51,66 grader. Romvandringer: Frakobling: Landingssted: Koordinater: Landingstidspunkt: 1 stk – 4 timer og 58 minutter. Sojuz TMA-6 den 10. oktober 2005, klokken 23:49:14 norsk tid. 57 km nordøst for byen Arkalyk. 50 grader 44 minutter nord, 67 grader 25,41 minutter øst. 11. oktober 2005, klokken 03:10 norsk tid.

Langtidsopphold i rommet: 179 dager og 23 minutter. Omløp rundt Jorden: 2789. Gregory Olsens opphold i rommet: 9 dager 21 timer og 15 minutter. ("Romturist", skutt opp med Ekspedisjon 12.) Parentes bak besetningsmedlemmene angir hvilke ferder de har vært med på før. Alle tidsangivelser er i norsk tid.

en grundigere legeundersøkelse blant annet ventet. Med denne våte konklusjonen av et langtidsopphold i rommet fikk Chiao og Sharipov bokført 192 døgn, 19 timer og 2 minutter i rommet. Vittori fikk et ukelangt opphold i ESA`s regi hvor han gjennomførte 22 vitenskapelige eksperimenter i løpet av ferden som i ESA sorteres under Eneide ferden. Drøye åtte timer etter ferden ble mannskapet fløyet til Stjernebyen hvor en rekke prominente personer både i fra ESA, NASA og �osaviakosmos var til stede, skjønt for Chiao og Sharipov var det nok gjenforeningen med familiene man ikke hadde sett på over et halvt år som stod høyest på ønskelisten. En flott velkomst tilbake på hovedkvarteret ble det og familiene hadde nå ende-

lig fått hjem mennene og pappa`n sin igjen… DAGENE GÅR OG GÅR… Om bord i den internasjonale romstasjonen var det 11. mannskapet i full gang med de første vitenskapelige eksperimentene samt å holde romstasjonen i operativ god stand. En av de viktigste oppgavene som deres langtidsopphold nå hadde begynt med var å gjøre seg kjent rundt omkring i de forskjellige modulene, gå igjennom evakueringstrening og sist men ikke minst lære seg hvor utstyr og forsyninger var lagret rent logistikkmessig. Det var og er fremdeles rimelig god orden om bord i den internasjonale romstasjonen. Vi som fulgte med på fase 1 programmet mot ISS hvor romfergene

og den russiske romstasjonen Mir spilte hovedrollene fikk lære hvor rotete og uorden det var om bord i Mir. Dette skjer neppe igjen. I alle fall ikke i det store og internasjonale samarbeidsprosjektet som den internasjonale romstasjonen er og vil forsette å være i overskuelig fremtid… Før Ekspedisjon 11 mannskapet ble skutt opp var det satt stor fokus på at dette mannskapet ville nok være det mannskapet som ville få besøk av en romferge som en testferd i ”retur til flystatus” programmet som ble fulgt med argusøyne av en hel verden av romfartsintereserte personer. Man snakket om at STS-114 ferden skulle skytes opp i mai 2005, men i slutten av april måned fikk Krikalev og Phillips be-

54

romfart 2006-2

den internasjonale romstasjonen

skjed i fra bakken om at romfergen Discovery ikke ville bli skutt opp før den 13. juli 2005. Med den beskjeden kunne begge romfarerne forsette sine planer om bord som gjaldt å holde vedlikeholdet av stasjonen i sjakk, undervise enda flere studenter i fysikk, kjemi, biologi samt ukentlig jobbe med EarthCam prosjektet hvor flere skoler stod i kø for å benytte kameraet om bord i Destiny-modulen for jordoverflatefotografering. NASA`s skoleprogram relatert til den internasjonale romstasjonen har fått en storslagen mottagelse via NASA`s distrikstskontorer som er bindeleddet mellom skolene og romstasjonen. Man kunne faktisk hatt en lærer i hvert mannskap og han eller hun hadde hatt mer enn nok å gjøre hver eneste dag hvert eneste jordomløp. DET NÆRMER SEG BESØK FRA JORDEN Utover mai og juni måned 2005 var det å observere tropiske stormer og ugunstig vær for oss her på Jorden et yndet foto objekt. Videre var det mer enn nok å gjøre med å fylle Progress M-52 med det som var av søppel, her nærmet det seg frakobling og atter et nytt Progress-romskip med nye forsyninger. Progress M-51 som hadde vært tilkoblet siden 2. mars 2005 ble frakoblet klokken 22:16 norsk tid den 15. juni 2005 mens begge romfartøyene fløy over den �ussisk-Kinesiske grensen i nærheten Manchuria. Hennes bremsemotorer ble aktivisert da Progress M-52 var på trygg avstand fra romstasjonen og brant opp i møte med Jordens atmosfære. Forsyningsromfartøyets etterfølger Progress M-53 ble skutt opp klokken 01:09:34 norsk tid den 17. juni 2005.Litt over to dager senere, klokken 02:42 den 19. juni 2005 koblet Progress M-53 seg til bakre luke på den russiske Zvezda-modulen. Denne gangen var det kommandør Sergei Krikalev som tok seg av fjernstyringen av romfartøyet grunnet et kommunikasjons-problem man hadde på russisk side.

Man kunne ikke sende automatiske gjøres var å flytte Soyuz TMA-6 sammenkoblings-kommandoer romfartøyet fra Pirs-modulen til til Progress M-53, og nok en gang sammenkoblingsluken på Zarja-mokunne man få bekreftet at mendulen som vender ned mot Jorden. neskets tilstedeværelse i rommet Etter at romstasjonen var satt i auer meget viktig. Det har som kjent tomatisk tilstand, ble Soyuz TMA-6 pågått en diskusjon om dette i årtier koblet i fra Pirs klokken 08:38 norsk i romfartsmiljøet selv om den kantid den 19. juli der romfartøyet skje ikke har vært så høylytt de siste rygget ut fra Pirs 25 meter før romårene… fartøyet fløy langs romstasjonen i Den internasjonale romstasjonen 15 meter. En halv time tok denne passerte rett over Beijing i Kina med flyturen og Krikalev koblet så Sojuz en banehøyde på 362 kilometer i det TMA-6 manuelt til Zarja-modulen låsene til sammenkoblingsmekaklokken 09:08 norsk tid den 19. juli nismen sørget for en tett isolasjon i 2005. Grunnen til at Sojuz romfarmellom romfartøyet og Zvezda-motøyet ble flyttet var for å frigjøre dulen. Av nye forsyninger bør her Pirs-modulen i forbindelse med en nevnes 180,2 kilo drivstoff, 109,8 romvandring som Krikalev og Philkilo med oksygen og luft, 420,4 kilo lips skulle gjøre i august 2005. med vann samt 1362 kilo med reserMen det var store og viktige gjøvedeler og annet utstyr. I tillegg til remål som skulle gjøres før august dette hadde Progress romfartøyet måned. Den 23. juli 2005 kunne Kriogså med seg 80 dagers forsyning kalev og Phillips markere sin 100. av oksygen i mindre tanker. dag i rommet, og tre dager senere �omstasjonens jordbane ble jusble de via sine TV monitorer vitne tert opp den 5. juli 2005 ved å bruke til at romfergen Discovery ble skutt Progress M-52 sine rakettmotorer opp på sin STS-114 ferd fra Kensom ble avfyrt i overkant av syv nedy romsenteret i Florida, USA. minutter. Man fikk løftet banen 6,4 En romferge var atter en gang kilometer, og denne justeringen ble på vei til den travle ”jernbanestasjogjort med tanke på møte og samnen i rommet”. (Se neste side!) menkobling med STS-114 mannskapet og romfergen Discovery. I løpet av disse vår og sommermånedene ble det holdt flere pressekonferanser både i og utenfor NASA, ”alle” ventet nå på en retur til flystatus ferd. Om bord i romstasjonen begynte man å komme i orden til storslagent besøk, men det gjenstod et par viktige gjøremål om bord samtidig som Progress 17P etter frakobling fra romstasjonen 15. oppskytningen av juni 2005. Nok en sammenkoblingsluke var ledig. Discovery stadig Tre dager senere kom det nye forsyninger med ble utsatt. Progress 18P. Ekspedisjon 11 mannskapet Krikalev Den siste store og Phillips gikk en spennende tid i møte med jobben som skulle utpakking og logistikkvirksomhet. (Foto: NASA)

romfart 2006-2

55

ROMFERGEPROGRAMMET

På feil sted til feil tid. To og et halvt sekund etter at romfergesystemets faststoffmotorer hadde våknet til liv traff tuppen av drivstofftanken en fugl, trolig en gribb (oppe til venstre). Det ble ingen skader på romfergen, men det gikk dessverre atskillig verre for gribben. Discovery startet klatreetappen mot sin bane rundt Jorden klokken 16:39:00 norsk tid den 26. juli 2005 på den 114. romfergeferden. Bildet er tatt med et automatkamera på oppskytningstårnet ved plattform 39B. (Foto: NASA/KSC)

STS-114 -

Første romfergeferd etter Columbia-ulykken
Av Ivar Johansen
ROMFART 2/2006

56

ROMFART 2/2006 2/2006

ROMFERGEPROGRAMMET

S

å da endelig, Discoverys tre hovedmotorer aktiveres og 6,6 sekunder senere aktiveres så faststoffmotorene – Discovery løfter seg majestetisk som aldri før fra oppskytningsplattform 39B – romfergeprogrammet er atter en gang i operativ drift igjen!! To og et halvt sekund etter tenning av faststoffmotorene, i det hun forlot oppskytningsplattformen, traff en gribb fremre del av drivstofftanken og falt livløs langs tankens bakside for så bli tilintetgjort i flammene fra romfergen. Om gribben var uheldig var NASA desto heldigere. Hadde gribben falt over på motsatt side kunne den i verste fallslått inn mot glassrutene på øvre kabindekk. Konsekvensene dette hadde fått kan man jo bare spekulere i… SAMMENKOBLING MED ISS Romfergesystemet med Discovery på toppen klatret oppover mot sin nordøstlige bane der hun la USA`s østkyst bak seg i løpet av noen små minutter på vei mot ISS, som på dette tidspunktet befant seg over den sydlige delen av det Indiske hav. Det er store hastigheter forbundet med en slik oppskytning. Vi skal huske på at fra å stå stille på oppskytingsplattformen frem til romfergen går inn i bane etter at drivstofftanken er frakoblet ved drøye åtte minutter etter oppskytning er hastigheten kommet opp i 27 359 km/t. Med andre ord øker romfergesystemets hastighet i snitt med 3219 kilometer i timen hvert minutt der romfergens tre hovedmotorer forbrenner litt i overkant av 3785 liter med flytende oksygen/ hydrogen hvert sekund. Selvfølgelig er dette bare småtteri sammenlignet med Saturn 5 raketten under Apollo-programmet, men det flytter formidabelt på seg allikevel… Oppstigningsfasen var noe av den ”reneste” hva data angikk ser vi bort i fra avskallingen fra drivstofftanken, som det er skrevet en egen artikkel om (Se Romfart nr. 3/2005 s. 34-39) NASA var tilbake der man bør være, i bane rundt

FAKTA OM STS-114
Romfergeferd nummer 114 Romferge: Oppskytingssted: Oppskytingstidspunkt: Landingssted: Landingstidspunkt: Banehøyde: Discovery (31. ferd) Kennedy Space Center, plattform 39B 26. juli 2005, klokken 16:39:00 Edwards Air Force Base, rullebane 22. 9. august 2005, klokken 14:11:22 225,9 km x 225,9 km (Ved inngang i sirkulær bane rundt Jorden) 351,8 km x 351,8 (Ved møte og sammenkobling med ISS). 13d 21t 32min 22sek. 51,6 grader 219 7 Eileen Marie Collins James M. Kelly Soichi Noguchi Stephen K. Robinson Andrew S.W. Thomas Wendy B. Lawrence Charles J. Camarda (STS-63, -84 og 93). (STS-102) (STS-85 og 95) (STS-77, -89, -91 og -102) (STS-67, -86 og 91)

Varighet: Ekvatorvinkel: Omløp rundt Jorden: Besetning: Kommandør: Pilot: Ferdspesialist 1: Ferdspesialist 2: Ferdspesialist 3: Ferdspesialist 4: Ferdspesialist 5:

Nyttelast i lasterommet: Raffaello Multi-Purpose Logistics Module (inkludert Human Research Facility-2konsollet). CMG (Control Moment Gyroscope). ESP-2 (External Stowage Platform-2). Detailed Test Objective 848: Orbiter Thermal Protection System Repair Techniques. Detailed Test Objective 850: Water Spray Boiler Cooling With Water/PGME Antifreeze. Nyttelast i kabinen: Detailed Supplementary Objectives (DSOs). DSO 206: Effect of Space Flight on Bone, Muscle and Immune Function. DSO 490B: Bioavailability and Performance Effects of Protomethazine During Space Flight. DSO 493: Monitoring Latent Virus Reactivation and Shedding in Astronauts. DSO 498: Spaceflight and Immune Function. DSO 499: Eye Movements and Motion Perception Induced by Off-Vertical Axis Rotation. DSO 500: Space Flight Induced Reactivation of Latent Epstein-Barr Virus. DSO 504: Microgravity Induced Changes in the Control of Muscles. Andre Eksperimenter: DTO 805: Crosswind Landing Performance. Parenteser bak besetningsmedlemmene angir hvilke ferder de har deltatt på tidligere. Tidspunktene er angitt i norsk tid.

ROMFART 2/2006

57

ROMFERGEPROGRAMMET

Jorden. Jakten på ISS kunne begynne, og snaue to dager etter oppskytning koblet Discovery seg til romstasjonen. Dette skjedde klokken 13.18 norsk tid den 28. juli 2005. Dette var den første sammenkoblingen mellom ISS og en romferge på nesten 1000 dager. Forrige gang var under STS-113, med Endeavour den 25. november 2002. Sammenkoblingen denne gangen fant sted mens romstasjonen befant seg over Stillehavet vest for Chile. FORSYNINGER Om bord i ISS ble STS-114astronautene ønsket velkommen av Ekspedisjon 11mannskapet, russeren Sergei Krikalev og hans amerikanske kollega John Phillips. Allerede neste dag ved, 08:00 tiden norsk tid den 29. juli, ble forsyningsmodulen Raffaello løftet ut av Discoverys lasterom via romstasjonens Canadarm2 og koblet til ISS’ Unity-modul. Det var mye forsyninger som skulle lastes over til ISS. Arbeidet strakk seg over flere dager og ble påbegynt på ettermiddagen norsk tid samme dag. Etter at Raffaello var tømt ble den lastet med søppel og unødvendig utstyr for retur til Jorden. FØRSTE ROMVANDRING Robinson og Noguchi gikk igjennom utstyret de trengte for de tre planlagte romvandringene. Som kjent har man hatt uregelmessigheter med både de amerikanske og russiske romdraktene før arbeidsoppdrag utenfor ISS. For at man ikke skulle få noen forsinkelser gikk man igjennom romdraktene meget nøye og satte dem under trykk, slik at de var klare til å begi seg ut i rommet mens de andre om bord sjauet med

forsyninger. Robinson og Noguchi fant ingen mangler, så de ble hengt opp i romfergens luftsluse klare for neste dags arbeidsøkt utenfor romstasjonen. Robinson og Noguchi tok på seg romdraktene for første arbeidsøkt utenfor romstasjonen etter å ha satt til livs en typisk amerikansk frokost med egg og bacon. De steg ut av romfergens luftsluse klokken 11:46 norsk tid den 30. juli 2005. Første oppdrag var lokalisert bakerst i lasterommet til Discovery. Her hadde man eksponert eksempler på forskjellige utgaver av varmebeskyttende fliser samt forsterket karbonkarbon som brukes for å beskytte romfergen under den glødende turen igjennom jordens atmosfære ved tilbakevending og retur til Jorden. Disse fliseprøvene var med hensikt påført skader og utfordringen var nå å reparere disse. Det ble tatt i bruk to forskjellige metoder for å utbedre disse skadene. Disse ”simuleringene” som nå ble gjort var et ledd i å utvikle verktøy og arbeidsmetoder for fremtidig bruk i rommet dersom dette skulle bli nødvendig. De første resultatene av denne viktige testen så veldig bra ut i følge Robinson og Noguchi, skjønt bekreftelsen på dette ville man ikke få bekreftet før dette eksperimentet er tilbake i Houston og testet ut der.

På en søyle av ild og røyk generert av romfergesystemets faststoffraketter stiger Discovery opp mot bane på sin 31. romfergetur den 26. juli 2005. Som man kan se var det flott vær og minimalt med vind. En fin dag for romfergeprogrammets første retur til flystatus. (Foto: NASA/KSC)

58

ROMFART 2/2006

ROMFERGEPROGRAMMET

Forsyninger: Med et tykt skydekke over Moder Jord som bakgrunn ser vi forsyningsmodulen Raffaello koblet til Unity-modulen. I forkant av Raffaello modulen ser vi romstasjonens ”høyre arm” Canadarm2. Legg merke til den sylindriske gripekloa på enden i høyre bildekant. Stephen Robinson tok dette bildet under den tredje romvandringen, den 3. august 2005. (Foto: S. Robinson/NASA) To av romstasjonens stabiliseringsgyroer har vært ute av drift. En av de skal byttes helt ut mens den andre hadde en bryterfeil. Denne feilen har gjort at gyroen ikke har fått strøm, og dette var neste oppdrag på denne første spaserturen. Det var Robinson som hadde hovedrollen nå, og etter at han hadde koblet om noen ledninger hadde man håp om at det ville bli liv i gyroen. Det å koble om ledninger er ikke av de letteste oppgavene ute i rommet. Vi skal huske på at astronautene bruker relativt tykke hansker, men likevel går slike arbeidsoperasjoner bra i ni av ti tilfeller. Førligheten i hanskene har de siste årene blitt forbedret, og Robinson hadde ikke noen problemer med sine arbeidsoperasjoner i forhold til bryteren. Spenningsmomentet nå var om gyroen fungerte. I Houston var man også spente på om dette ville fungere. Men etter

Tilbake på plass i lasterommet: Med astronautene Kelly og Lawrence bak spaken blir Raffaello-modulen plassert tilbake i lasterommet til Discovery. Modulen er på dette bildet fylt opp med utdatert utstyr og avfall for retur til Joden. Bildet ble tatt fra Destinymodulen den 5. august 2005 av Ekspedisjon 11-astronauten John Phillips. (Foto: J. Phillips/NASA) ANDRE ROMVANDRING ”All right! Let’s get started” sa Robinson idet begge astronautene fløt ut i lasterommet 1. august klokken 10:42 norsk tid for å begynne på sin andre arbeidsøkt utenfor romstasjonen. Et aldri så lite jubileum ble markert før selve arbeidet med romstasjonens ene defekte gyro i og med at denne spaserturen var den 60. i tallet dedikert til bygging, reparasjon og vedlikehold av ISS. En liten milepæl takket være 40 amerikanske astronauter, 10 russiske kosmonauter samt en astronaut fra henholdsvis Frankrike, Canada og Japan. Samlet akkumulert tid som er brukt før spaserturen denne første augustdagen i 2005 var 355 timer og fem minutter. Gyroen som skulle skiftes ut sviktet i juni 2002. Etter at denne var demontert ble Noguchi, som var fastspent ytterst på Canadarm2, manøvrert av Lawrence fra ramme-

at gyroen ble aktivert koblet den inn og fungerte utmerket. Arbeidet denne første dagen ute i rommet hadde gått raskere enn planlagt. Etter å ha gjort noen forberedelser til neste dags romvandring kunne deres kolleger om bord i Discovery friste med at middagen snart var ferdig. Robinson og Noguchi var tilbake i romfergens luftsluse klokken 18:36 norsk tid, etter å ha lagt bak seg 6 timer og 50 minutter i et arbeidsmiljø som kunne misunne hver og en der ute rundt romstasjonen. Etter at middagen var satt til livs var det en gjenomgang av romvandringen sammen med ingeniører og ferdledelse nede i Houston. Da fikk man også beskjed om at ferden var blitt forlenget med en dag. Dette er gode nyheter for astronautene om bord, det var også flere grunner til dette, noe som er omtalt i Romfart nr.3/2005 s.34 – 39.

ROMFART 2/2006

59

ROMFERGEPROGRAMMET

verkmodulen Z1 og ned i lasterommet til Discovery der den nye gyroen var lagret i det bakre hjørnet av lasterommet. Det ble koblet i fra kabler, løsnet på braketter, og skrudd med det beste verktøyet en mekaniker kan ha. Inne om bord i Discovery hold man fremdeles på med å losse enda mer forsyninger hvor Collins fikk god hjelp av Ekspedisjon 11-besetningen. Aktiviteten var høy rundt og om bord. Arbeidsøkten for de to som befant seg ute passerte seks timer. Den gamle gyroen var byttet ut, plassert i bakre del av lasterommet på romfergen og det var tid for å se om den nye fungerte. Det første forsøket på å starte opp gyroen via kommando fra Houston gikk dårlig. Noguchi fant en løs ledning som han festet. Denne gangen gikk aktiveringen fint. ISS hadde nå fire operative gyroer, det vil si nesten. Den nye gyroen ville bruke seks timer på å få opp sin interne spinnstabilisator med en hastighet som skal ligge på 6 600 omdreininger i minuttet. Den gamle gyroen som lå trygt forvart i lasterommet skulle repareres på bakken slik at man da hadde en reserve. Nok en gang gikk arbeidet raskere enn planlagt, og resultatet at dette skjer har nok mye med all simulering og trening som blir gjort i vanntanken både i Houston Texas, og ved Marshall Space Flight Center ved Huntsville, Alabama. Den tiden man nå hadde til overs ble benyttet til å forberede diverse ting for den planlagte tredje arbeidsøkten samt å skaffe litt fotodokumentasjon av romstasjonens eksteriør som alltid er et ønske fra bakken. I og med at man ikke kan se alle kriker og kroker utvendig via TV overførte bilder så er det godt å ha noen foto som dokumenterer hvordan romstasjonen takler det ugjestmilde miljøet som verdensrommet er. De to mekanikerne avsluttet sin arbeidsøkt klokken 17:56 norsk tid,etter en knirkefri økt på 7 timer og 14 minutter. TREDJE ROMVANDRING Dagen etter den andre romvandringen ble benyttet til å laste en del utstyr som skulle tilbake til Jorden. Logistikkmodulen Raffaello var tom, nå skulle det bli godt å få ryddet litt opp om bord i romstasjonen slik at Ekspedisjon 11 mannskapet også skulle få plass til alle forsynin-

Helt ytterst på Canadarm2 ses Stephen Robinson fastspent på en fotplattform. Bildet er tatt under den tredje romvandringen, den 3. august 2005, noen minutter før han ble svingt under fremre del av buken på Discovery for å ta ut de to fugeflisene som hadde ristet løs under oppskytingen den 26. juli 2005. (Foto: S. Nogushi/JAXA/NASA) gene som var lastet ut men ikke på plass alle steder enda. Mens man var travelt opptatt med dette kom det en telefonsamtale fra Det Hvite Hus i Washington D.C. George W. Bush hadde en prat med kommandør Collins hvor han la vekt på betydningen av denne romfergeferden, samtidig som han ønsket mannskapet lykke til videre og en god og solid landing. Neste dag, den 3. august 2005 var duket for nok en dag med aktivitet utenfor romstasjonen – og sist men ikke minst under buken på Discovery. De samme astronautene slo på romdraktens interne strømforsyning noe som da blir registrert som begynnelsen på en romvandring. Dette fant sted klokken 10:48 norsk tid, og første arbeidsoperasjon var å montere utstyrsplattformen External Stowage Platform 2 (ESP-2). Ferdspesialist Camarda var astronauten oppe på øvre kabindekk som nå styrte romstasjonens Canadarm2. Han tok tak i ESP-2 nede i lasterommet på Discovery før han så svingte denne opp

60

ROMFART 2/2006

ROMFERGEPROGRAMMET

til Quest-modulen. Denne modulen er som kjent amerikanernes luftsluse på ISS, og var det mest naturlige sted å ha verktøyplattformen ESP-2 lokalisert. Robinson og Noguchi sørget for at ESP-2 ble satt riktig på plass via egne låsemekanismer festet på selve strukturen. Foruten at man skulle oppbevare stort og uhandterlig verktøy på ESP-2 strukturen så var det også plass til noen reservedeler av mindre grad. Etter at denne jobben var gjort gikk man over til individuelle arbeidsoppgaver. Noguchi monterte et sett med materialeksperimenter på utsiden av romstasjonen. Disse eksperimentene hadde vært en føljetong i de knappe fem årene som ISS hadde vært bemannet. Denne gangen var det eksperimentbrettet MISSE-5 (Materials International Space Station Experiment) på størrelsen med en koffert som ble montert og som skulle eksponeres til verdensrommet. Noe man fokuserte på i dette femte brettet var hvordan solceller forringes ved langvarig opphold i rommet. Noguchi demonterte MISSE-1 og 2 brettene for retur og granskning på bakken. En jobb hadde kommet i tillegg på denne tredje romvandringen. Grunnen til det var to fugefliser som hadde ristet løs under oppskytingen og som hadde voldt NASA

en god del hodebry. Denne arbeidsoperasjonen og hvordan dette gikk er beskrevet i detalj – se Romfart nr. 3/2005 side 36-37. Denne tredje romvandringen var en ubetinget suksess for hele mannskapet og for alle berørte ved kontrollsenteret i Houston. Astronautene returnerte tilbake til romfergens luftsluse én time foran skjema, klokken 16:49 norsk tid den 3. august og fikk en varighet på 6 timer og ett minutt. Med masse nye forsyninger, alle fire gyroer i funksjon, en del vedlikeholdsarbeid gjort utenfor stasjonen, eksperimenter montert og demontert og sist men ikke minst fjerning av to fugefliser under buken på Discovery var oppdraget mer eller mindre fullført på denne første retur til flystatus ferden. Det var på tide å tenke på veien hjem. FRAKOBLING OG RETUR TIL JORDEN Etter at Ekspedisjon 11- og STS-114mannskapene hadde tatt farvel med hverandre ”gikk de hver til sitt” for å gjøre seg klare til at Discovery skulle koble seg fra ISS. Dette fant sted klokken 09:24 norsk tid den 6. august 2005. Som vanlig tok romfergen en fotorunde rundt ISS i en avstand av 180 meter (se bilde på baksiden av Romfart

nr. 1-2006!). Litt over én time etter frakobling ble den første motoravfyringen gjennomført, etterfulgt av nok en avfyring etter ytterligere en halvtime. Discovery og hennes astronauter var på vei hjem. Etter en slik forsyningsferd som var gjennomført er det mer enn nok å gjøre de to dagene som vanligvis er tiden mellom frakobling og landing ved KSC. Meningen var at Discovery skulle lande ved KSC på formiddagen norsk tid den 8. august, men da begge landingsmulighetene ble avlyst grunnet skikkelig torden og regn som kan være rimelig intenst i Florida om sommeren ble Discovery omdirigert til Edwards Air Force Base i California der været var perfekt for en lokal nattlanding. Discoverys bremsemotorer ble avfyrt i to minutter og førti to sekunder mens hun befant seg over den vestlige delen av Det indiske hav klokken 13:06:18 norsk tid den 9. august, hun befant seg i sitt 219. omløp rundt Jorden og om litt over en time var det duket for den 50. romfergelandingen ved EAFB i California (Edwards Air Force Base), den første siden STS 111 i juni 2002. Lokal tid i California ligger 9 timer etter norsk tid, så solen var ennå ikke stått opp. Av den grunn ble landingsområde opplyst av store

Med soloppgangen over Edwards Air Force Base i California får romfergen Discovery bakkeservice på rullebane 22, en snau halvtime etter landingen den 9. august 2005. Astronautene er fremdeles om bord. De forlot Discovery 15 minutter etter at dette bildet ble tatt. (Foto: NASA)

ROMFART 2/2006

61

ROMFERGEPROGRAMMET

lyskastere. Tilskuere og presse som var i området speidet utover mot landingsstripen idet de kunne høre det doble supersoniske smellet fra romfergen tre minutter før landing. Så da endelig, kom Discovery bokstavelig talt inn i søkelyset. Hovedhjulene satte seg ned på rullebane 22 klokken 14:11:22 norsk tid den 9. august 2005, etter en ferd på 13 døgn, 21 timer, 32 minutter og 22 sekunder. Hennes nesehjul tok rullebanen 14:11:41 og hun rullet ut til full stopp klokken 14:12:36. Det var enda 54 minutter til soloppgang. Dette var den sjette nattlandingen i romfergeprogrammet og den første ved EAFB siden STS-48 i september 1991. Den første ”retur til flystatus”, STS-114 hadde allerede skrevet seg inn i romfartshistorien med ”fete” typer. ROMFERGEPROGRAMMET VIDERE Det har vært en del frem og tilbake med de videre planene i romfergeprogrammet siden i fjor sommer. Når vi ser på problemet med avskallingen av drivstofftanken, vil STS-121 bli en være eller ikke være i så måte. Oppskytingsvinduet strekker seg fra 1. til 19. juli 2006. I skrivende stund er NASAs spesialbåt på vei til Lockheed Martin utenfor New Orleans for å hente drivstofftanken for denne ferden, som nok en gang blitt modifisert.

Det første gruppebildet etter landingen ved Edwards Air Force Base. Fra venstre: Stephen Robinson ferdspesialist, Eileen Collins kommandør, Andrew Thomas, Wendy Lawrence, Soichi Noguchi (fra den japanske romfartsorganisasjonen JAXA), Charles Camarda, alle ferdspesialister. Ytterst til høyre piloten, James Kelly. Foto: NASA.

NASAs nåværende planer inkluderer fem romfergeferder de første 12 månedene etter STS-121. De færreste tror at dette går. Etter å ha fulgt NASAs ”fugler” relativt tett siden STS-1 i april 1981 har man jo vært med på en og annen utsettelse. Jeg tror at alle de som er berørt via romfergeprogrammet ved KSC i

Florida og NASA for øvrig virkelig må ha masse medvind i sine flagg for å møte denne utfordringen. Tiden går fort og det er bare fire og et halvt år til utgangen av 2010, når romfergene skal pensjoneres. Jeg håper tiden ikke "renner bort" for NASA.

Tilbake til utgangspunktet! Discovery på KSC, på en av NASAs to jumbojetfly som tar seg av å frakte romfergene, bl. a fra den Californiske vestkysten og tilbake til Florida og østkysten. Discovery ankom KSC den 21. august 2005 kl. 16:00 norsk tid, etter den første RTF ferden (Return to Flight). (Foto: NASA/KSC)

62

ROMFART 2/2006

OPPSKYTNINGER

Oppskytinger aprilmai 2006
Alle oppskytinger som er foretatt eller forsøkt foretatt til kretsløp innenfor gjeldende tidsrom. Ballistiske oppskytinger, dvs. hvor nyttelasten ikke skal inn i bane, er ikke ført opp. Noen av nyttelastene eller oppskytingene er omtalt i andre artikler i Romfart eller andre publikasjoner fra Norsk Astronautisk Forening. Forrige oppskytingsoversikt (des. 2005-mars 2006) ble publisert i Romfart nr. 1/2006, s. 62-63.
13. april: Sea Launch Zenit 3SL med kommunikasjonssatellitten JCSAT-9 (Japan) fra oppskytingsplattformen Odyssey ved 154 grader vest langs ekvator i Stillehavet. 15. april: Minotaur med seks satellitter for atmosfærisk forskning med fellesnavnet Formosat-3 (Taiwan/USA) fra rampe SLC-8 ved Vandenberg. 20. april: Atlas 5 (411) med kommunikasjonssatellitten Astra 1KR (SES) fra rampe 41 ved Cape Canaveral. 24. april: Russisk Sojuz U på ferd 21P med det ubemannede forsyningsfartøyet Progress M-56 (Russland) til den internasjonale romstasjonen fra rampe 1 ved Baikonur. 25. april: Start 1 med fotosatellitten Eros B (Israel) fra Svobodnij-basen, Russland. 26. april: Lang Marsj 4B med fotosatellitten Yaogan-1 fra Taiyuan-romsenteret, Kina. 28. april: Delta 2 (7420) med fjernmålingssatellittene Cloudsat (USA) og Calipso (USA/Frankrike) fra rampe SLC-2 West ved Vandenberg. (se Romfart 1-2006 s. 32-37) 3. mai: Russisk Sojuz U med den militære fotosatellitten Kosmos-2420 (Russland) fra rampe 16 ved Plesetsk. Satellitten er antagelig av typen Kobalt-M. 24. mai: Delta 4M+ med værsatellitten GOES-N (omdøpes GOES-13 i bane) fra rampe 37B ved Cape Canaveral. 26. mai: Sjtil med den vitenskapelige satellitten Kompas2 fra ubåten Jekaterinburg i Barentshavet. Satellitten skulle brukes til jordskjelvforskning, men ser ut til å ha feilet i bane. 27. mai: Ariane 5 ECA med kommunikasjonssatellittene Satmex-6 (Mexico) og Thaicom-5 (Thailand) fra rampe ELA3 ved Kourou, Fransk Guyana. (Se side 4) Merk: Opplysninger i parentes bak navnet på raketten angir type øvretrinn og/eller hjelperaketter. Opplysninger i parentes bak navnet på satellitten angir spesielle detaljer (eksempelvis type, endret navn etter oppskyting eller lignende); deretter eierland eller -organisasjon. Satellitten er ikke nødvendigvis bygd i eierlandet.

Delta 2-bæreraketten med CloudSat og CALIPSO på vei opp fra oppskytingskompleks SLC-2W ved Vandenberg Air Force Base (VAFB) i California, USA. Oppskytingen startet klokken 12.02 norsk sommertid, 28. april 2006. Dette var det syvende forsøket på å skyte opp de to satellittene. De seks foregående måtte avlyses delvis på grunn av tekniske problemer og delvis på grunn av ugunstig vær. (NASA)

De vanligste oppskytingsstedene: Baikonur: Baikonur-kosmodromen,
Kazakhstan.

Cape Canaveral: Cape Canaveral

Per Olav Sanner

flystasjon, Florida. KSC: Kennedy-romsenteret, Florida. Plesetsk: Plesetsk-kosmodromen, Russland. Vandenberg: Vandenbergflybasen,California. Plasseringen av øvrige oppskytingssteder angis for hver enkelt oppskyting.

ROmfaRT 2/2006

63

Sign up to vote on this title
UsefulNot useful