FOLK FLEST

2

ZOON POLITIKON

Folk flest vet best
Noen uttrykk setter seg i øret med en gang du hører dem. Folk flest er et av dem. I løpet av de siste 1015 årene har folk flest stadig oftere blitt dratt fram i debatten. Politikere, sosiologer, interiørdesignere og musikkvitere bruker uttrykket like uanstrengt. Hva er det, bortsett fra bokstavrimet, som gir disse ordene så stor appell? Folk flest er flertallet. Dem vil man gjerne ha på sin side. Flertallet er sterkt, det snakker høyt, flertallet gir autoritet. Derfor snakker politikere fra høyre til venstre gjerne om folk flest. For folk flest skal jo ha det bra. Ellers skifter de parti ved neste valg. Noen mener det er dette demokrati handler om, å gi flest folk det de vil ha.

Redaksjonen
Redaktør: Ingrid Rædergård Desk og layout: Andreas Blaauw Hval Beint M. Aa. Bentsen Ingrid Rædergård Annonseansvarlig: Andreas Blaauw Hval Økonomiansvarlig: Ragnhild Endresen Journalister: Sirianne Dahlum Tora Høgenes Ingrid Rædergård Torbjørg Jevnaker Andreas Blaauw Hval Haakon Gunnerud Mathias Johannessen Gry Elisabeth Veiby Thea N. Finstad Nina D. Brochmann Ragnhild Endresen Ingrid Hjertaker Andrea Mandt Gunnhild Årdal Peter Holme Torgeir Krohn Andre bidragsytere: Anders R. Jupskås Tor Bjørklund Robin Sande

Og folk flest har rett. Du kan ikke argumentere mot folk flest, fortelle dem at de tar feil om det der med boligskatten, eller at de ikke skjønner seg på utdanningspolitikk. Folk flest vet hva de snakker om, de har kjent problemene på kroppen. Der fiffen roter seg inn høytravende teoretiske diskusjoner snakker folk flest ut fra erfaring og sunn fornuft. Folk flest er opptatt av tradisjonelle verdier, de er skeptiske til innvandring og yrkespolitikere, men er glade i den kristne kulturarven og folk som står opp om morran. I alle fall hvis man skal tro politikerne. Men hvem er folk flest? Her er utsagnene gjerne mindre skråsikre, ofte med innslag av ullen sosiologi og slepphendt omgang med uavhengige variabler. Folk flest, ser det ut til, er et slags grunnfjell, litt borgerlige og litt arbeiderklasse. De gjør som de alltid har gjort og har ikke bitt på noe av det der moderne tullet med vinduer uten gardiner og kaffe latte. Folk flest er en ubedervet, mer autentisk utgave av oss selv. De er ikke gjennomsnittlige, de er hevet over statistikken. Så folk flest er nok kommet for å bli. Det er vel ikke så rart. For ellers måtte vi jo ha begynt å spørre oss hva vanlige folk vil ha. INGRID RÆDERGÅRD, REDAKTØR

Bli med! Zoon Politikon trenger nye krefter! Vil du skrive, jobbe med layout eller fotografere, ta kontakt: zoon-politikon@stv.uio.no

Adresse: Zoon Politikon v/ISV, Moltke Moes vei 31 Pb 1097 0317 Oslo E-post: zoon-politikon@stv.uio.no Redaksjonen avsluttet: 21.04.2008. Zoon Politikon gis ut tre ganger i året. Trykkeri: CDDU Grafisk Opplag: 900 Zoon Politikon er et uavhengig magasin som utgis av studenter ved Institutt for statsvitenskap, med støtte fra Fagutvalget på Statsvitenskap og Kulturstyret i SiO. Zoon Politikon redigerer etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

ZOON POLITIKON

3

Tema: Sensur

FEATURE: Drabantbystrategien STATISTIKK: Folk flest heter Jan og Anne BAKGRUNN: FrP i lys av en partitypologi BAKGRUNN: Folk flest bor ikke i Kina BAKGRUNN: Valg med et tastetrykk PETIT: Sirkus Bjørvika INTERVJU: Utenfor den politiske boblen KOMMENTAR: Flest menn i media

4 7 8 10 12 13 14 16

Verden

AKTUELT: Når mat er drivstoff AKTUELT: Siste innspurt AKTUELT: En harmonisk ferd HISTORIE: Med skillelinjer som levebrød PETIT: Noe nytt, takk! HISTORIE: Punk mot partiet

18 20 22 24 25 26

Instituttet

INTERVJU: Forelska i velger’n KOMMENTAR: Premièr selvstendighet! AKTUELT: Den stolte studenten AKTUELT: Omprogrammering REPORTASJE: Beograd, Beograd! KÅSERI: Vår tids Ole Brumm

30 32 33 34 35 38 

ZOON POLITIKON
TEMA FEATURE

Drabantbystrategien: Enhver nordmann i ege
Lambertseter var Norges første drabantby og svaret på etterkrigstidens bolignød. Men ble det folkets paradis?

BOLIGIDYLL: Variert RAgnhild EndREsEn
ragnhend@student.uio.no

AndREAs BlAAUW hVAl
andreahv@student.sv.uio.no

- Det var arbeiderklassen som først flytta inn her, sier Mona Thorbjørnsen der hun sitter ved stuevinduet i sin treroms store leilighet i Gamlehagen borettslag på Lambertseter. Hun nærmer seg 50 og har tilbrakt nesten hele livet i drabantbyen. - Mennene måtte jobbe, mens mange av damene var hjemmeværende. Det skapte trygge rammer. For en familie å flytte fra en knøttliten ett,- eller i beste fall

toroms nede i sentrum, var det å komme inn i en treroms som å tre inn i ett palass. Nå har vi blitt mer kravstore, vi vil ha enda større plass og da jobber vi bare mer og mer. Ja, det kaller jeg faktisk kravstorhet. For de som har vokst opp her, er Thorbjørnsen en viktig del av barndomsminnene. Som klubbleder på Lambertseterklubben i 20 år, har hun sett en hel generasjon drabantbyungdom vokse opp.

Drabantbyfenomenet

Lambertseter er Norges første drabantby, og da Thorbjørnsen var liten var bydelen ennå ung. Tankene om å etablere en drabantby tok form under krigen og ble høyak-

tuelle i etterkrigstidens Oslo. Bolignøden var enorm, og i takt med Arbeiderpartiets og solidaritetstankens vekst, vokste også ideen om sosial boligbygging. Selv kong Haakon 7. så seg nødt til å ta tak i saken. I sin tale på 80-årsdagen 3. august 1952 understreker han betydningen av boligbygging. ”Jeg har siden krigen fått mange brev hvori folk rundt omkring i landet har spurt om det ikke var mulig for meg å skaffe dem bolig. Dessverre var det umulig for meg å etterkomme anmodningene. Men vi må ta dette spørsmålet opp, fordi det er så mange landsmenn som lider fordi de ikke har kunnet få sitt eget hjem.” Kongen avslutter talen med et ønske

ZOON POLITIKON 

t hjem

bebyggelse på Lambertseter. FOTO: Andreas Blaauw Hval

FØRST UT: Marmorberget var Lambertseters første borettslag. FOTO: Andreas Blaauw Hval

om at ”… enhver nordmann skal kunne få sitt eget hjem, slik at vi alle sammen kan si at Norge er et lykkelig land.” En drabantby er tenkt som et selvstendig samfunn utenfor selve bykjernen. Drabantbyen skal knyttes til moderbyen med gode kollektive transportmidler. Samtidig skal lokalsamfunnet dekke de fleste av innbyggernes behov som helsetjenester, kirke, handlesenter, post, svømmehall og kino, samt noen arbeidsplasser. Ideene om drabantbyer kom fra England og Sverige. Vällingby utenfor Stockholm regnes av mange som den mest rendyrkete modell for drabantby. I Oslo var det i all hovedsak OBOS som sto for planleggingen og

byggingen av Lambertseter. Den første familien flyttet inn i desember 1950. Lambertseterplatået var opprinnelig å regne som landsbygd, og ble brukt til jordbruk. Til tross for alle lavblokkene fra 50-tallet og ikke minst storbilismens inntog, har området tatt vare på deler av sin bondehistorie. Gamle Lambertseter Gård troner over både blokker og skole, og fungerer nå som samlingspunkt for innbyggerne.

Arbeiderstemmer

Det har aldri vært store klasseforskjeller på Lambertseter. Ifølge Erik Opsahl og Ivar Sekne som har forfattet boka ”Fra Bønder til Blokker,” var oppslutningen om Arbeiderpartiet stor blant nybyggerne på Lam-

bertseter i den første tiden etter innflyttingen. Samtidig sørget funksjonærene som hadde flyttet til Lambertseter for at også Høyre hadde en ikke ubetydelig andel av stemmene herifra. Imidlertid peker de på at de som stemte Høyre, var slik stilt at de ikke ble boende lenge i bydelen. De flyttet før eller siden til egne hus, for eksempel til villastrøkene på Nordstrand, litt lenger sør mot Oslofjorden. Selv om partilojaliteten har endret seg over tid, står fortsatt Arbeiderpartiet sterkt på Lambertseter. Ved kommunevalget i 2007 fikk partiet en oppslutning på 41,9 prosent ved Lambertseter skole valgkrets, som er den mest sentrale kretsen i drabantbyen. Sammen med Sosialistisk Ven- 

ZOON POLITIKON
TEMA FEATURE

“... enhver skal kunne få sitt eget hjem” HM Kong Håkon 7.
streparti og Rødt sikret de seg flertallet av stemmene. Fremskrittspartiet og Høyre fikk henholdsvis 18,2 og 15,8 prosent av stemmene. Til sammenligning fikk Høyre 42,1 prosent i valgkretsen Nordstrand skole, mens Fremskrittspartiet fikk 18 prosent. Arbeiderpartiet fikk 15,5 prosent.

hverandre ved å løfte i samme tak. Det blir det mindre og mindre av, men allikevel skal vi bli likere og likere. Før var man som man var, mens det i dag ikke er lett å skille seg ut. Det å tørre å være seg selv, er vanskeligere. Ungdommene har mer penger mellom hendene det gir dem et større bevegelsesområde, og flere muligheter til utfoldelse. - Men selvfølgelig, vi har mye flott ungdom også! Det jeg mener, er at ungdom nå møter høyere krav på de fleste områder, og det gjør det tøffere å være ung.

Barnas Lambertseter

Bydelen er historie

Thorbjørnsen har en mening om det meste som foregår på Lambertseter, men brenner ekstra sterkt for barn og unges oppvekstvilkår. Hun er bekymret over den utviklingen hun har sett gjennom arbeidet med barn og unge i bydelen. Med mimikk og gestikulering understreker hun hvor viktig det har blitt for ungdom å tøffe seg, fremstå som frekke og frampå, og ikke minst ”like”. - Alle skal være så like nå, gjentar hun ofte for å understreke alvoret av poenget. Hun trekker også fram de eldre på Lambertseter, og mener det er mange av dem som er veldig hyggelige. Ifølge henne har det sammenheng med solidaritetstanken som rådde før, da folk hjalp

1. januar 2004 var drabantbyen Lambertseter ikke lenger en egen bydel. Som følge av en større bydelsreform i Oslo kommune, ble Oslos tidligere 25 bydeler til 15. Denne omstillingen førte til færre, men større bydelsadministrasjoner. De tidligere bydelene Nordstrand, Lambertseter og Ekeberg-Bekkelaget utgjør nå den nye bydel Nordstrand. - Jeg trodde aldri at jeg kom til å bruke uttrykket, men det var bedre før. Da hadde vi våre egne kommunale kontorer, sier Thorbjørnsen. - Med det systemet vi har med valg hvert fjerde år, så blir det hyppige endringer. Nye sjeler vil prøve ut nye ting, så når vi endelig har fått noe nytt til å

GODE GAMLE DAGER: Lambertseter senter få år etter åpningen. FOTO: OBOS

funke, ja da blir det endra på. Stemmen til Thorbjørnsen får en trist klang når hun forteller om hvilke konsekvenser slike omstillinger kan få. For de som blir overtallige, kan det være starten på undergangen. Mennesker som har en jobb de mestrer, blir fratatt denne

FAKTA: LAMBERTSETER
Innbyggere: 19.500. Areal: 2,2 kvadratkilometer. Beliggenhet: På Nordstrandsplatået, sør i Oslo kommune. Politisk styre: Etter 2004 en del av Nordstrand bydel, der Høyre og Fremskrittspartiet har flertall i bydelsutvalget. Reise: Ca 20 minutter fra Jernbanetorget med T-banens linjer 1 og 4. Boliger: Hovedsakelig blokkbebyggelse. Noen rekke- og småhus. Flesteparten av boligene er organisert som borettslag i OBOS.

AKTIV DAME: Mona Thorbjørnsen har sett mange kull Lambertseterbarn vokse opp. FOTO: Ragnhild Endresen.

ZOON POLITIKON
sTATisTiKK 

og må begynne å søke nye jobber. Det kan være lettere sagt enn gjort for de med kort og yrkesretta utdanning som har hatt samme jobb i årevis og som ikke lenger er attraktive på arbeidsmarkedet. Etter hvert kan de bli grepet av motløsheten. Thorbjørnsen rister oppgitt på hodet, for hun har sett flere tilfeller av dette på Lambertseter. Erik Telnes (53) er eneste representant for Sosialistisk Venstreparti i bydelsutvalget i Nordstrand bydel, og har bodd i drabantbyen siden han var fire år gammel. Han mener at den nye bydelsinndelingen ikke har hatt noe å si for innbyggernes tilhørighet til Lambertseter. Vil flyttingen av kommunale serviceinstitusjoner utvanne drabantbykonseptet? - Folk identifiserer seg med Lambertseter, ikke Nordstrand. Men det er klart folk vil ha så mange serviceinstitusjoner som mulig der de bor. Telnes tror bydelsreformen i 2004 først og fremst gjorde forholdene uoversiktlig for politikerne. Han mener man er nødt til å ta inn over seg at bydelsutvalgene ikke har særlig mye makt, og at det er lite de kan gjøre når sentrale kommunepolitikere først har lagt føringene. Som et barn av Lambertseter har Erik Telnes i likhet med Thorbjørnsen mye å fortelle om oppveksten på Lambertseter. Også han forteller om en oppvekst preget av mye mindre mobilitet enn det dagens unge har. - Vi var mye mer lokale før sier han, og forteller at barna sjelden beveget seg lenger enn 500 meter fra blokka si. Barna i en del av borettslaget kunne føre en uskyldig ”krig” med barna i den andre enden av borettslaget. I nabolagene på Nordstrand skal det ha gått rykter om en skummel ”Lambertseter-gjeng”, men Telnes forteller at barna ikke var redde for disse litt eldre ungdommene.

Folk flest heter Anne og Jan
De vanligste navnene i Norge er Jan og Anne. Zoon Politikon gir deg gjennomsnittnordmennene i tall:
PETER hOlME
peterhol@student.sv.uio.no

Identitet

Alder: Kroppsmasseindeks: Gift første gang: Jobb: TV-titting: PC-bruk hjemme: Skostørrelse: Alkohol:

Anne: 40.0 år 25,8 kg/m2 30,6 år 30,4 timer/uke 147 min. pr dag

Jan: 37,8 år 27,0 kg/m2 33,4 år 37,7 timer/uke 149 min. pr dag

57 min. pr dag 45 min. pr dag 42/43 38/39 6,6 liter pr. år 10-12 1,9 barn 2,2 personer 531.100 norske kroner 596.300 norske kroner

Ant. seksualpartnere: 6-9 Antall barn: Husstand: Husholdningsinntekt: Husholdningsgjeld:

- Flytter aldri

Før vi forlater Thorbjørnsen og hennes Lambertseter spør vi henne: - Er Lambertseter folkets paradis? - Ja! På mange måter er det det. Vi har skogsområder, Østmarka er rett i nærheten, svømmehall, alle lekeplassene, det grønne jordet med muligheter for ballspill og ikke minst idrettsplassen med tennisbane og skøytebaner om vinteren, det er jo en park uten biler, et paradis! Jeg flytter aldri herifra, avslutter hun.

KJENDIS-ANNE OG KJENDIS-JAN: NRKs Anne Grosvold og stylist Jan Thomas bærer de vanligste navnene i Norge. FOTO: Anne Liv Ekroll, Jan Thomas. 

ZOON POLITIKON
TEMA BAKgRUnn

FrP i lys av en partitypologi

SUKSESS: Siv Jensen og Fremskrittspartiet har knekt koden. FOTO: Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets suksess har vært en hard nøtt å knekke for både akademikere og politikere. Vi har bedt professor ved ISV Tor Bjørklund gi oss en introduksjon til noe av forskningen på høyrepopulistiske partier, og hva som kan forklare disse partienes suksess.
TOR BJØRKlUnd
Professor i Statsvitenskap

Dannelsen av nye politiske partier hører til sjeldenhetene. Etter den annen verdenskrig, en periode på over 50 år, er to nye partifamilier blitt etablert i Europa, grønne partier og høyrepopulistiske eller høyreradikale partier Grønne partier er står svakt i det tidligere Øst-Europa. Ulike utgaver av de høyrepopulistiske partier derimot fins i hele Europa og blir dermed den eneste nye paneuropeiske partifamilie. De høyreradikale og høyrepopulistiske partiene er en uensartet gruppe. Snarere enn å snakke om en partifamilie er det blitt sagt at det er partier med familielikheter. Partiene er dertil i stadig endring. En studie av høyreradikale partier kan lett bli en studie av bevegelige mål. Dessuten, ikke bare er det en stor variasjonsbredde

mellom partiene, men også for det enkelte parti er det uklarhet, fløyer og fraksjoner står mot hverandre. Kan Fremskrittspartiet sies å tilhøre denne nye partikategorien, som også har vært kalt anti-establishment partier, antiinnvandringspartier og ekstreme høyre? Litteraturen om høyreradikale partier, som etter hvert er blitt ganske stor, kan gi et svar. Og, Fremskrittspartiet blir som oftest plassert i denne kategorien, men ikke alltid. I den sist utkomne boka om høyreradikale partier av den belgiske statsviteren Cas Mudde, Populist Radical Rigth Parties in Europe (2007) blir Fremskrittspartiet ikke inkludert i termen ”populistiske høyreradikale partier”. Partiet kommer derimot inn under betegnelsen et nyliberalistisk populistparti, som kombinerer økonomisk liberalisme og populisme. For Cas Mudde er en vektlegging av økonomisk liberalisme ikke

forenlig med å være et ”populistisk høyreradikalt parti”. Dette er ikke et uomstridt standpunkt. Viktig bidrag til litteraturen om høyreradikale partier har vært av en annen oppfatning. I en innflytelsesrik bok av Herbert Kischelt, The Radical Right in Western Europe. A Comparative Analysis (1995) er oppskriften på suksess (”the winning formula”) for et høyreradikalt parti en kombinasjon av nyliberalisme og autoritarianisme, dvs. økonomisk liberalisme i ledtog med politisk og kulturelt autoritære standpunkter. ”The winning formula” må ses i sammenheng med at for Kitschelt består det partipolitiske rom av to dimensjoner, en økonomisk høyre-venstre og en autoritær-libertarianstisk dimensjon. De høyreradikale partiene har en entydig plassering på de to aksene, og ifølge Kitschelt er det partiet som ligger nærmest idealtypen på et ”New Radical Right

ZOON POLITIKON 

Party”, Le Pens Nasjonale Front. Fremskrittspartiet omtales også og beskrives som ”fairly close to the ideal-type” (s. 121). Noe overraskende, og en kan stille seg spørsmålet om Kitschelts kunnskaper om Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiets vekt på økonomisk liberalisme er for Kitschelt ingen hindring for karakteristikken ”rimelig nær idealtypen”, snarere tvert imot. Med årene har imidlertid mange høyreradikale partier som for eksempel Nasjonal Front - etter hvert fjernet seg fra et nyliberalt budskap. Dermed blir Kitschelts formulering av ”the winning formula” preget av å være en beskrivelse av fortiden. La meg som siste eksempel fra faglitteraturen nevne Pippa Norris relativt nylig utkomne bok Radical Right. Voters and Parties in the Electoral Market (2005). Hun plasserer Fremskrittspartiet uten forbehold blant de høyreradikale partier. Disse tre eksemplene fra statsvitenskapelig litteratur – Mudde (2007), Kitschelt (1995) og Norris (2005) – illustrerer at det er ulike tilnærminger til temaet. Det er variasjoner i analytiske angrepsvinkler, og det er også store forskjeller mellom partiene. Uansett, der fins likhetstrekk mellom partiene som gjør det rimelig å snakke om en form for partifamilie, selv om slektskapet mellom partiene sjelden erkjennes. Likhetene markerer seg på flere måter. Med Rokkan i bagasjen faller det naturlig å plassere partiene i forhold til sosial struktur og skillelinjer. Ifølge en slik tilnærming skal partiene, om de har et felles utspring i et sett konfliktlinjer, ha sosiodemografiske kjennetegn til felles. Så er i stor grad tilfelle med høyreradikale partier. Flere trekk ved Fremskrittspartiets velgere er felles med andre høyreradikale partier og gir dermed et belegg til forekomsten av en bestemt partitypologi. Et kjennetegn er overrepresentasjon av

“...den klassiske industriarbeideren (...) er blitt overflødiggjort...”
arbeidere og selvstendig næringsrivende, to yrkesgrupper som har ulike økonomiske interesser. Hvordan kan arbeidere stemme på et parti som i økonomisk politikk snarere taler arbeidsgivernes interesser enn de fagorganisertes interesser? Dette er et spørsmål mange har berørt. I norsk sammenheng må nevnes Magnus

Marsdals bok om Frp-koden, Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess (2007). For Marsdal har Arbeiderpartiet sviktet arbeiderklassen. Jens og Jonas har fjernet partiet fra sitt gamle kjerneklientell. Det har drevet arbeidervelgere over i armene på Fremskrittspartiet. De høyrepopulistiske partiers tiltrekningskraft på arbeidere er så visst ikke kun et norsk fenomen. Temaet er blitt drøftet i atskillig statsvitenskapelig litteratur. En forklaring, fremført av blant andre Kitschelt (1995) tar utgangspunkt i at de økonomiske rammebetingelser er endret. Arbeideres interesser forsvares ikke lenger entydig via markedsintervenering og et tungt skattetrykk med sosial utjevning som mål. Globalisering og liberalisering av finansmarkedene har åpnet for at bedriftseiere kan flytte virksomheten til lavkostnadsland om ikke kravene vinner gjennom. Dermed kan arbeidere i privat sektor i forsvar av egne arbeidsplasser støtte en økonomisk politikk som er formet med sideblikk til arbeidsgivernes interesser. Ifølge en annen versjon, lansert av Hans Georg Betz (1994), er velgere med særlig affinitet til høyreradikale partier kjennetegnet ved å være moderniseringens tapere. Det er de som stadig faller gjennom, de som blir stående igjen på perrongen etter at togene har kjørt. En representant for moderniseringens tapere er den klassiske industriarbeideren som er blitt overflødiggjort som følge av automatisering og utflytting av industriarbeidsplasser. Høyreradikale partier blir dermed, blant mye annet, en protest fra arbeiderklassen, den del av arbeiderklassen som er moderniseringens tapere. Den mest tungtveiende versjon for å forklare arbeideres økte tilbøyelighet til å stemme på høyrepopulistiske partier understreker endringer i den politiske dagsorden. Høyt opp på lista er kommet saker som dels er blitt beskrevet som verdipolitiske. Det er saker som ikke har sitt utspring på den økonomiske høyre-venstre skalaen, som ikke avspeiler konflikten mellom arbeid og kapital. Den viktigste er spørsmålet om innvandring, andre er miljøvern, likestilling og toleranse overfor ulike former for avvik. Disse sakene kan ses i sammenheng, og de er uttrykk for en verdibasert konfliktdimensjon hvor det er klare oppfatninger hva som er radikalt og konservativt. Dermed kan det konstrueres en verdibasert høyre-venstre skala i tilegg til en økonomisk høyre-venstre skala. Arbeiderne i dag er entydig plassert på høyre

HELT TIL HØYRE: Pia Kjærsgård og Dansk Folkeparti. FOTO: Dansk Folkeparti

flanke på den verdibaserte høyre-venstre skalaen. Slik har det lenge vært. På 1950-tallet slo Seymour M. Lipset (1960) ned på arbeiderklasseautoritarianismen i USA. Arbeiderklassen hadde autoritære trekk, viste liten toleranse overfor mangfold og avvik. Men slik forhold hadde ikke stor effekt på partivalget, da det i første rekke ble bestemt av økonomiske klasseinteresser. Annerledes femti år etter da nye verdibaserte saker kunne gjøre tradisjonelle høyre-venstre saker rangen stridig som den utslagsgivende faktor for partivalget, slik danske valgforskere har vist. Et viktig forhold for å forstå gjenomslagskraften til nye saker som innvandring er at motsetninger langs den økonomiske høyre-venstre skalaen er blitt mindre. Kommunismens kollaps og markedsøkonomiens sterke stilling har gjort at avstanden mellom de toneangivende partier på høyre- og venstresiden er blitt mindre. I tillegg kommer at den rause skandinaviske velferdsstaten har mildnet konflikten mellom arbeid og kapital. Rettsliggjøringen har gitt arbeiderne lovfestede rettigheter. Velferdsstatens mange sikkerhetsnett har lagt en demper på klassekampen. Dermed kan observeres at samtidig med at motsetninger langs den økonomiske høyre-venstre skala har avtatt, har de økt langs den verdipolitiske høyre-skala, slik blant annet den svenske sosiologen Jens Rydgren (2006) har påpekt. Her er vi ved en sentral grunn til arbeideres økte tilbøyelighet til å stemme på høyrepopulistiske eller høyreradikale partier. Det blir også en av forklaringene på Fremskrittspartiets suksess.

10

ZOON POLITIKON
TEMA BAKgRUnn

Folk flest bor ikke i Kina
Hvor bor egentlig folk flest? Hvem er de? Og hva mener de? En rundreise i vår egen verdensdel bekrefter at ’folk flest’ ikke bare er de som stemmer på Fremskrittspartiet; det er snarere slik at de bor overalt.
AndERs RAViK JUPsKÅs
andersju@student.sv.uio.no

FOTO: Wikimedia Commmons

Takket være partiet ”for folk flest” kan man til tider bli forledet til å tro at dette er et særegent norsk fenomen. Det er utvilsomt en meget navlebeskuende oppfatning. Noe som derimot er sant er at Norge har fått et uvanlig stort politisk parti, hvis selvpålagte oppgave er å ”være folkets tjenere”. For mens politikere flest rir på sin hvite hest, lytter disse partiene til folk flest, slik nåværende Frp-formann Siv Jensen liker å formulere det. Hvis vi imidlertid vender øyene mot Europa, ser det ut til at ’folk flest’ bor i hver eneste lille krok i vår verdensdel. I Østerrike kom ’folk flest’ inn i den offentlige debatten gjennom den karismatiske Jörg Haider på begynnelsen av 1990-

tallet. I hans politiske manifest – boken Die Freiheit, die ich meine – blir ’folk flest’ fremstilt som en undertrykt gruppe. Makten er korrumpert av perverterte politiske partier, arrogante byråkrater, skremmende innvandrere, venstrevridde kunstnere og urederlige intellektuelle. Folk flest derimot er naturligvis ærlige, hardtarbeidende og bærere av tradisjonell nasjonal kultur. Fordømmelsen av Haider ble av ham og partiet utnyttet til å forsterke forestilling om ”David mot Goliat”; folk flest mot eliten. I England kom derimot folk flest til syne etter at The Conservative Party ble overtatt av William Hague i 1997. Allerede et år senere kom de politiske tekstene – summert opp i Beliving in Britain – som slo fast at folk flests verdier og ideer visstnok handlet om familien, veldedighet og religiøse rom. På partikonferansen i

1998 gjentok Hague at partiets politikk nå skulle være et utrykk for instinktene og den sunne fornuften til folk flest i England. Og det var særlig Labour Party og ’the liberal elite’ som ikke ga folk flest mulighet til å ”[make] their own decision about how they lead their lives”. Hvis vi beveger oss over den engelske kanal til Frankrike, kan det imidlertid se ut til at folk flest bor der også. Det er i hvert fall den gruppen den gamle krigsveteranen og nasjonalisten Jean Marie Le Pen hevder å representere. I en tale han holdt på Jeanne d’Arc-dagen 1.mai 1997, proklamerte han et særlig kjennskap til folk flest og deres hjerteskjærende problemer. Folk flest lever et hardt liv i Frankrike og de er svarteper i den politiske farse. Le Pen forklarer: ”Det bringer ulykke over folk flest der hvor institusjonen ikke respekterer dem; det bringer ulykke

ZOON POLITIKON

11

over folk flest når lederne er svake; og det bringer ulykke over folk flest når styresmaktene forakter dem.” Det hele summerer seg opp til en fundamental kritikk av Den europeiske union og venstresiden som bruker ”intellektuelle terroristmetoder” for å avkle det franske folk flest. Folk flest i Frankrike vil nemlig ha uavhengighet, og Le Pen står opp for dem. I nabolandet Italia tyder mye på at folk flest er overalt og at de har vært der lenge. Allerede i 1944 ble den populære avisen L’Uomo Qualunque grunnlagt av den napolianske journalisten Guglielmo Giannini. Da han senere gikk inn i politikken ble han kjent for å presentere seg selv om et mikrofonstativ for folk flest; de som var ekskludert fra makten og lei av grådige og korrupte politikere. Folk flest ble forent gjennom deres ønske om å bli ”left in peace”. I dag er det Lega Nords Umberto Bossi som minner oss om eksistensen av folk flest. Partiet hevder det kanaliserer folk flests misnøye mot den rasjonalistiske forståelsen av politikk: for folk flest er tross alt preget av følelser, affektive sosiale bånd. I tillegg snakker de et lite sjargongmessig og ubyråkratisk

språk. Den politiske appellen til ’folk flest’ – til tross deres apolitiske karakter – må vel innebære en tro på denne gruppens politiske kraft. Unntaket er kanskje landet under havoverflaten, hvor noen slår fast at ”[...] i Nederland er folk flest glade i planter og er opptatte av å stelle sin lille hage”. Men uansett hvem folk flest egentlig er, hva de står for og hvilken innflytelse de har på politikken, fungerer begrepet godt for politisk mobilisering i land hvor velgerne føler en økende avstand til – og manglende identifisering med – makthaverne. Folk flests politiske representanter slår jo gang på gang fast at ”politikk handler om å gjøre hverdagen enklere og bedre for folk flest”. Som et svar til partiet ”for folk flest”, er det snart blitt en klisjé å respondere at

FOLK FLEST: Folk flest er opptatt av tradisjonelle verdier. FOTO: Wikimedia Commons.

”folk flest bor i Kina”. Men folk flest bor nok ikke der det er flest folk (... foreløpig).

12

ZOON POLITIKON
TEMA BAKgRUnn

VALGPLAKATER: Det politiske parti er et parti for folk flest, mente komikerduoen Golden og Antonsen. ILLUSTRASJON: DPP.

Valg med et tastetrykk
For Direktedemokratene er drømmen at folk selv skal bestemme hva politikerne skal mene til enhver tid. Professor Tor Bjørklund er ikke like overbevist.
gRY ElisABETh VEiBY
gryev@student.sv.uio.no

”Din slave på tinget”, fristet Det politiske parti med da det ble stiftet i september 2000. Med komikerduoen Johan Golden og Atle Antonsen i spissen lovte partiet å kjempe for ”god helse, lite kriminalitet, sterk økonomi, kultur, miljø, teknologi og utdanning”. Det politiske parti, med slagordet ”For folk flest”, ble avfeid av de mer etablerte partiene. Selv bedyret partiet sin seriøsitet. Eller som partiets førstekandidat i Hedmark Erik Fagereng sa til lokalavisa Østlendingen: ”Vi har

hele tiden vært alvorlige, og når 5.800 mennesker har skrevet under på underskriftskampanjen må vi vise dem respekt”. Selv om partiet uten tvil var ment som en humoristisk greie, bygger partiet i likhet med bevegelsen Direktedemokratene på en ordning der partiet skal holde interne valg i alle saker deres valgte representanter skal stemme over. Partiets representanter skal være bundet av resultatet. Derav direkte demokrati. - Jeg mener systemet vi har nå ikke er et ordentlig demokrati, sier Lars Kilevold over telefonen. Han er medlem av bevegelsen Direktedemokratene, som vil la medlemmene selv bestemme i hver enkelt sak. Med et tastetrykk forteller du hva din representant på tinget eller i kommunestyret skal kjempe for. - Alle saker skal legges ut på nett, og man skal deretter stemme, sier Kilevold-

Hestehandel

en, som mener det slett ikke er en teknisk umulighet gjennomføre dette. - Teknikken i dag gjør at mulighetene er helt annerledes enn tidligere, sier han. Selv om partiet for tida ligger dødt, er Lillevolden glødende engasjert i saken. I dag er det sånn at man bare kan velge mellom noen partier og kjøpe hele meningspakker. Jeg kan være enig i noe, men jeg finner ikke et parti som passer meg hundre prosent, sier Lillevolden ivrig. - Det blir en hestehandel, og man er aldri sikker på at partiene holder løftene sine.

Øker stadig

I niende etasje i det store SV-bygget sitter professor ved Institutt ved statsvitenskap, Tor Bjørklund. Han er skeptisk til ideen om å blande komikerne Johan Golden og Atle Antonsen inn i en sak om direkte demokrati. - Det Politiske Parti var en latterlig-

ZOON POLITIKON
PETiT

13

gjøring av valg og politikk, konstaterer Bjørklund. - Hvorfor er det å la velgerne bestemme i hver enkelt sak en dårlig ide? For det første er det utrolig tungvint. Det må være et helvete å skulle sette seg inn i alle saker som kommer opp i et kommunestyret. Velgerne har lån de skal betjene, familier de skal passe på, et utall av forpliktelser. For det andre skal et parti ikke bare være som et strå i vinden som følger opinionens retning. Det skal lede og stake ut kursen. Partiet skal stå for noe, svarer Bjørklund bestemt. Siden Norge ble en nasjonalstat, har landet hatt seks omfattende folkeavstemninger. På lokalt nivå har det vært avholdt atskillig flere. Statsviter Aimée Lind Adamiak fant i sin hovedfagsoppgave ut at det i perioden 1970-2000 har blitt arrangert minst 514 lokale folkeavstemninger i Norge. - De siste 10-30 årene har det vært et oppsving av folkeavstemninger i verden, de fleste med utgangspunkt i folkeinitiativ. Vi ser at lokale folkeavstemninger er mer i vinden enn før, sier Bjørklund. Han mener dette kan forklares med økt utdanningsnivå og informasjonstilgang. - Samtidig er det et paradoks at valgdeltakelsen synker og partiene mister medlemmer. Vi har et samfunn med velskolerte og velinformerte borgere som engasjerer seg i enkeltsaker framfor å gå inn i partier der pakkeløsninger må godtas. Noen sier da at helheten går tapt. Hvem skal styre? Hvem får ansvaret, spør han retorisk. -Politikerne som får jobben med å sy sammen de ulike standpunktene vil få problemer. Skrekkscenariet er folk som beinhardt kjemper for egne saker, men som trekker seg ut av ringen når de har vunnet kampen.

Sirkus Bjørvika
Mine daaaamer og herrer! Velkommen til vår spektakulære forestilling ”Ballade i Bjørvika”. Våre fineste artister står klare i landets mest hvitskurte prestisjebygg for å gi deg en kulturopplevelse du aldri har opplevd maken til!
ingRid RÆdERgÅRd
ingrijr@student.uio.no

På programmet i kveld står først vår kulturminister dristige Giske. Like stø som på Quartfestivalen utfører han sin halsbrekkende balansekunst mellom fiff og folk. Kom og se! Dristige Giske er tett flankert av den norske politiske elite, kledd opp i sine fineste statsrådsdresser og kjoler til terningkast i alle ender av skalaen, klare til å late som de faktisk setter pris på finkultur. Hvilken dumdristighet mine damer og herrer! Få også med dere vår gjesteartist fra Tyskland ”die wunderschöne Angela, som imponerer med Europas dypeste utringing. Klovnetruppen er også med oss i dag. Sjefsklovn Stang leder an som vanlig, akkompagnert av artige krumspring og freske fraspark fra våre høyrepopulister. Vil Stortingets egen klovne-Knutsen

måtte spise sine egne tøfler? Følg med, følg med! På operascenen har bedårende ballerinaer og svulmende Wagner-gudinner skummet fløten av sitt repertoar og tilpasset det vårt ærede publikum. Vårt multikommunale slavekor skal kunne lokke tårene fram i øyekroken på noen og enhver, og i foajeen vil folkets helter Ole Ivars få dansefoten i gang hos både pamp og proletar. Alt dette i en gammel containerhavn, mine damer og herrer! For en bygeografisk ekstravagansa! Kjenn stemningen, tråkk på landets mest berømte misfargede gulvfliser, la dere imponere av vår blanke plakettvegg og våre gavmilde bidragsytere. Len dere tilbake, og mens barcodeskyggene senker seg, la meg få be om den største mulige tyssnad…

Gir ikke opp

I valget oppnådde det Politiske Parti nærmere 1 prosent på landsbasis, og var dermed langt unna å faktisk komme inn på Stortinget. Det lyktes altså ikke komikerduoen å bli ”din slave på tinget”. Heller ikke Direktedemokratene har lyktes. - Jeg prøvde å samle inn underskrifter en gang, men de ble foreldet. Vi sendte imidlertid lister til kommunevalget i Rygge og Oslo i 2003, sier Lillevolden. Han har ikke gitt opp tanken om direkte demokrati. - Jeg tror at hvis folk får anledning til å bestemme selv, vil det føre til økt engasjement.

NY STORSTUE: Den nye operaen huser mange slags artister. FOTO: Andreas Blaauw Hval.

1

ZOON POLITIKON
TEMA inTERVJU

Utenfor den politiske boblen

En stor undersøkelse utført av Euro- evig kjas og mas, og sier seg enig i MariMaktkamp. Koalisjoner. Stortpean Social Survey i 2005 viser at bare tas synspunkt. ingsmeldinger. Hvorfor fenger - Politikere må være folkelige, og 10 prosent av den norske befolkningen er ikke dette folk flest? veldig interessert i politikk. 43,1 prosent snakke så folk forstår det, sier Hege opAndREA MAndT
andreman@student.sv.uio.no

TORA hØgEnEs
torahog@student.sv.uio.no

For oss statsviterspirer er ord som parlamentarisme og den skandinaviske fempartimodellen en selvfølge. En politisk diskusjon kan bringe oss i ekstase, og vi sluker med stor iver alt vi kommer over av politisk lektyre. Vi lever i en politisk boble hvor de fleste vi omgås på Blindern er genuint interessert i politikk. ”Folk flest” har det ikke på samme måte.

av befolkningen oppgir at de er lite interessert, og 7,7 prosent er ikke interessert i det hele tatt. 39,2 prosent oppgir at de er litt interessert. I tillegg vet man at valgdeltakelsen synker, samt at mange velgere vandrer hvileløst fra parti til parti. Vi har snakket med to som faller under kategorien ”ikke interessert”. Hva er deres tanker rundt vår lidenskap?

pgitt. Er politikerne fanget i sin egen sjargong? Hege mener mange stemmer uten egentlig å ha satt seg inn i saker i det hele tatt:

“Politikk er krig” Hege Marie Olsen
- Mange leser forsider på valgbrosjyrer ganske tilfeldig. Ok, man stemmer ved stortingsvalg. Men hvilken interesse viser egentlig det? Mangel på kunnskap om politiske prosesser og saker kan skape fremmedgjøring. Uten kunnskap, ingen interesse. Å skape politisk interesse er til samfunnets be-

Ikke interessert

- Det blir å se reklame for noe jeg ikke vet hva er, sier sykepleierstudent Marita Wollheim Nygård. Hun refererer til valgkamper som hun føler snur ryggen til den jevne velger, og favner om de spesielt interesserte. Reklamestudent Hege Marie Olsen mener politikk er et

Mangel på kunnskap

ZOON POLITIKON

1

ing. Jentenes vidt forskjellige svar vitner om at politikk kan bety ulike ting for ulike mennesker. Dette er viktig å ha i bakhodet når man får presentert statistikk som den nevnt innledningsvis.

Velferdens bakside

I Norge er det forholdsvis liten ideologisk avstand mellom de ulike partiene. For et utrent øye kan det være vanskelig å oppdage forskjellene i det politiske landskapet. Dette kan være frustrerende for de som ikke føler endringene på kroppen. Hege mener det er likegyldig om det er de borgerlige eller sosialistiske som sitter med makta, det skjer like lite uansett. - Politiske partier i Norge har ikke evnen til å skape en ordentlig forskjell, sier hun. Nettopp den forholdsvis lille ideologiske avstanden mellom partiene kan være grunnen til at både Hege og andre mener dette, da norsk politikk kjennetegnes mer av konsensus enn konflikt. Problemene i norsk politikk er marginale. Oljens inntog på 1970-tallet sikret den norske velferden, og har bidratt til at nordmenn flest lever et godt liv. Små problemer bidrar ikke til økt engasjement. Hvis det politiske systemet derimot ikke kan tas som en selvfølge, blir politikk viktigere og mer utslagsgivende. Den politiske situasjonen her til lands har holdt seg stabil lenge, noe vi kan si oss godt fornøyd med.
INTERESSANT? Marita Wollheim Nygård (t.v.) og Hege Marie Olsen mener valgkamper ender opp med å være for spesielt interesserte. FOTO: Tora Høgenes.

i det store. Nærhet er viktig for å skape interesse; for mange er det viktig å se at engasjementet bærer frukter. Aktiviteten på Løvebakken kan bli fjern for ”folk flest”, og det blir vanskelig å relatere det til hverdagen. Marita selv er interessert i blant annet eldreomsorg, et felt som påvirker hennes hverdag som framtidig sykepleier. - Folk flest er ikke klar over at det er politikk de er interessert i, sier hun. Hun mener med dette at interesse på et nært og lokalt plan ikke alltid forbindes med politikk. Mange forbinder politikk med profilerte toppolitikere, og alt som skjer nasjonalt. Dermed blir politikk noe fremmed og fjernt. Man kan derfor være interessert i politikk uten selv å være klar over det.

“Mange leser forsider på valgbrosjyrer ganske tilfeldig. OK, man stemmer ved stortingsvalg. Men hvilken interesse viser egentlig det?” Hege Marie Olsen Boblen må utvides

Er det politikk?

ste, og kan derfor sees på som et samfunnsansvar.

De politiske partiene er ikke lenger den viktigste interesse- og organisasjonsarenaen. For mange går politisk engasjement utenom valgkanalen, noe stadig synkende partimedlemskap vitner om. Mange engasjerer seg mer i det nære og mindre

I forkant av intervjuet plasserte vi Hege og Marita i kategorien ”ikke interessert”. Men kanskje er de interesserte likevel? Det å være politisk interessert kan være så mangt. Vi statsviterspirer har en tendens til å snevre inn politikkbegrepet. Dette kan undergrave mange former for interesse. Flere må få innpass i boblen vår.

- Et maktspill

Vi ba jentene definere politikk, og fikk ganske ulike svar. - Politikk er krig, kommer det kjapt fra Hege. Politikerforakten lyser i øynene hennes. Hun tenker på land som Afghanistan og Irak, hvor krig er en stor del av den politiske hverdagen. - I Norge er politikk mer et maktspill; en kamp om å få makt til å gjøre som man vil. Etter en lang tenkepause kommer Marita med en overraskende definisjon; nemlig vår egen. - Hmm.. Er ikke politikk fordeling av goder og byrder og slikt? Definisjonen har hun fra samfunnslæra på videregående, og den er ganske lik den vi selv har fått banket inn i hodet forelesning etter forelesn-

FAKTA: Politisk interesse

Data fra Social Survey. Undersøkelsen ble utført i 2005, og spørsmålet som ble stilt var: Hvor interessert er du i politikk?

Land Land: Tyskland

Veldig 15,7

Ganske 40,4 38,6 23,4 39,2 45,7 32,4

Lite 33,7 32,3 36,4 43,1 33,4 42,0

Ikke int. 10,2 20,4 30,7 7,7 9,2 19,7

Storbritannia 8,6 Hellas 9,4 Norge 10,0 11,8 Sverige 5,8 Polen

1

ZOON POLITIKON
TEMA KOMMEnTAR

Flest menn i media
I ei tid då media vert stadig viktigare, er det eit demokratisk problem at halve befolkninga er underrepresentert i spaltane.
gUnnhild ÅRdAl
gunnhiaa@student.sv.uio.no

Kvinnerepresentasjon og kvotering er vel brukte ord, men då er det oftast snakk om politikk og næringsliv. Kallenamnet den fjerde statsmakt skulle sei noko om kor viktig media er i vårt demokrati. Likevel er det forbausande sjeldan at desse to elementa vert kopla, nemlig kvinnerepresentasjon i media.

Låg kvinneandel i journalistyrket

I 2002 utgjorde kvinnene 39% av medlemmene i Norsk Journalistforening. Endå lågare er talet på kvinnelege redaktørar. Det hjelp ikkje at fleire kvinner enn menn vert uteksaminerte frå journalistutdanninga om det framleis er guteklubben Grei som styrer redaksjonane. Menn set dagsorden, og skeiv kjønnsfordeling i leiinga fører igjen til skeiv kjønnsfordeling i spaltene. Her reflekterer stoffområda gamle kategoriar for kva som er mannesaker og kva som er kvinnesaker. Menn får skrive om krig, politikk, sport og næringsliv – kvinner får det som er att. Kanskje dette er ein av grunnane til den

EKSKLUDERENDE: Det er lav kvinneprosent i norske medier. FOTO: Ingrid Rædergård.

“Til og med seriøse innslag om politikk tek ofte ei useriøs vinkling når det er kvinnelege politikarar som intervjuast”
kolossale auka i helgemagasinmarkedet, som rommar alt frå hagetips til reisereportasjar?

som intervjuast. Dei får ofte spørsmål om korleis dei klarer å balansere jobben med familielivet. Erik Solheim, som nylig fekk endå eit barn og har teke på seg dobbelt ansvar i regjeringa, får ikkje tilsvarande spørsmål. Kvinner vert heller ikkje brukt som kjelder og ekspertkommentatorar. Ei internasjonal undersøking frå 1999 av TV, radio og aviser kom fram til at berre 18 % av kjeldene i nyhendesakene var kvinner. Sjølv om det er fleire dyktige kvinner i politikk og elles i viktige stillingar, kjem ikkje dette fram i media. I Morgenbladet viser dette tydeleg i deira annonsering av dei 100 mest mediesiterte professorane i norsk akademia i 2007. Berre 14 av dei er kvinner, og berre ei kjem med blant topp ti – instituttets Hanne Marthe Narud.

Og effekten vart merkbar, bl.a. vart fordelinga på artiklar generelt 50-50. Når det gjeld å få kvinner til å uttale seg i media er saken verre. Det er nok ikkje berre redaksjonane som gjer ein for dårleg

“Menn får skrive om krig, politikk, sport og næringsliv - kvinner får det som er att.”
jobb med å ”grave fram” kvinnene, men også kvinnene sjølv som vegrar seg. Kan det vere det mykje omtalte ”flink pike”syndromet? Kvinner set høge krav til seg sjølv, og vil ikkje framheve seg sjølv om ein ikkje er 100 % sikker på det ein uttalar seg om. Menn har lettare for å ta ordet, og å uttale seg i hytt og vær – dette har vi nok alle vore vitne til i undervisningssamanheng. Dommen er klar: Om ein ikkje synes i media, fins ein ikkje i debatten. Bevisstgjering er stikkordet. Både redaksjonane og kvinner sjølv må tenke meir i desse baner og ta initiativ. Så kan vi her i Zoon Politikon i mellomtida glede oss over at vi har vårt på det tørre. I siste utgåva av bladet er forholdet 13-9 i jentenes favør.

Løysing på problemet?

Pyntedokker

Når det gjeld dei som vert intervjua er ikkje situasjonen stort betre. Kvinner vert oftast framstilt som offer eller dei vert objektifiserte. Dei må framstå som pyntedokker for å få spalteplass. Til og med seriøse innslag om politikk tek ofte ei useriøs vinkling når det er kvinnelege politikarar

Kvifor er det slik, kvifor hevdar ikkje kvinnene seg? På journalistsida ligg nok mykje av ansvaret internt i redaksjonane. Saken dreiar seg ikkje berre om at kvinner skal få sleppe til, men kor dei skal få sleppe til. Avisa Nordlys hadde eit prosjekt til etterfølgelse, ”Farvel Taliban”, der dei sette ned konkrete målsettingar til kvinneandel innan dei ulike spaltene, inkludert kronikk og hovudkommentar.

Verden

Valgkamp i USA Side 20

Herr Skillelinje Side 24

Punkere i DDR Side 26

1

ZOON POLITIKON
VERdEn AKTUElT

Når mat er drivstoff
ThEA n. FinsTAd
theanf@student.sv.uio.no

FOTO: Wikimedia commons.

Miljø og klima er i tiden. Reduksjon i forbruk, miljøvennlig drivstoff og bruk av nedbrytbare materialer er essensielt. Men hva skjer når ønsket om en mer miljøvennlig livsstil gjør fattige menneskers mat dyrere?
høyt, og landet har lenge importert mais fra USA for å supplere egen produksjon. På grunn av stor etterspørsel etter den nedbrytbare bioetanolen har maisprisene nå blitt drevet opp på et rekordhøyt nivå. I 2007 fikk denne såkalte ”tortillakrisen” mange tusen mexicanere ut i gatene for å demonstrere. Mexicanerne protesterte mot de økte matprisene, og mot president Felipe Calderon. Den mexicanske presidenten fra det kristendemokratiske, konservative partiet PAN(Partido Acción National de México) er sterk tilhenger av det frie marked, og nektet å innføre prisreguleringer på tortillaen. I 2005 var det ifølge FN 11,6 prosent av den mexicanske befolkningen som levde på under to dollar daglig. Mexico ligger på plass nummer 52 i FNs rangering av menneskelig utvikling, og opplever generelt sett stor økonomisk vekst. Samtidig eksisterer det store inntektsforskjeller innad. Som alltid er det de fattige husholdningene som blir hardest rammet når matprisene stiger.

I første halvdel av 2007 ble prisen på den mexicanske tortillaen firedoblet. Denne enkle maislefsa er ikke så spesiell for mennesker i andre land, men i Mexico er tortillaen grunnsteinen i kostholdet. En norsk husholding uten potet og brød ville ergret seg, men levd uproblematisk videre. Vi er nemlig ikke fattige. Men for meksikanerne er det annerledes. Når kostholdet ditt hovedsakelig består av maisprodukter, er det skjebnesvangert når andre beslutter å bruke maten din som drivstoff. Maisforbruket i Mexico er veldig

Miljøvennlig drivstoff

Biodrivstoff er laget av nedbrytbart, biologisk materiale, og mest vanlig er bioetanol og biodiesel. Her i landet produseres biodieselen av lakseolje, fiskeavfall, frityrolje og raps. Biodrivstoff blir ofte hevdet å være CO2-nøytralt. Tradisjonelt fossilt drivstoff stammer fra biologisk materiale

ZOON POLITIKON

1

som døde for lenge siden. CO2en som slippes ut når det brenner har vært ute av kretsløpet i mange år, og vil derfor øke den totale mengden CO2 i atmosfæren. CO2en fra biodrivstoff kommer derimot fra planter som nettopp har blitt høstet, og blir tatt opp igjen i voksende planter etter forbrenningen. Dermed øker ikke den totale mengden CO2 i atmosfæren.

Plastposeforbud

Matprisene vil øke

Et anslag FNs matvareprogram har gjort sier at etterspørselen etter bioetanol vil øke med 170 prosent de neste tre årene. Samtidig anslår OECD at matprisene vil stige med mellom 30 og 50 prosent de neste ti årene.I OECD-rapporten ”Biofuels: Is the cure worse than the disease?” spør man hvordan den økte bruken av biodrivstoff innad i EU vil komme til å påvirke verdensøkonomien, og at det kan komme til å ende opp i en ”mat versus drivstoff” debatt. Det er fremlagt flere rapporter som konkluderer med at biodrivstoff vil presse matprisene i været. Problemet med biodrivstoff er ganske enkelt at mens verden bruker enorme mengder drivstoff årlig, trenger den også enorme mengder mat, og det er ikke nok jordbruksjord til begge. Om man bare skulle erstatte USAs forbruk av olje med biodrivstoff ville det kreve 75% av hele verdens jordbruksareal. I 2005 gikk hele 14 prosent av maisavlingene i USA til etanolproduksjon, og fra 2005 til 2007 økte maisprisen med hele 68 prosent. I samme tidsrom steg prisen på hvete med 27 prosent og sukker med seks prosent. Matprisene stiger ikke bare i Mexico, men også i resten av verden, og spesielt utsatt er fattige i afrikanske land. Ikke bare biodieselen er årsaken til dette, men også den økte råoljeprisen, kredittmarkedskrisen i USA og inflasjonen i mange østasiatiske land.

Heller ikke i Norge er det uproblematisk å erstatte fossile materialer med noe mer miljøvennlig. Da miljø- og utviklingsminister Erik Solheim for kort tid tilbake ytret til NRK et ønske om å forby plastposer i Norge skapte det reaksjoner. Solheims uttalelse grunnet nok i et ønske om å redusere overforbruket av plastposer, men det er neppe så enkelt som at et forbud mot plastposer er løsningen. Et forbud vil kreve en erstatning for den i hverdagen nokså uunnværlige plastposen. Det Solheim sannsynligvis har i tankene er økt bruk av såkalte nedbrytbare «bioposer», og disse posene må nødvendigvis også lages av andre materialer, for eksempel mais. Tidligere direktør i Plastindustriforbundet skriver på debattplass i Aftenposten at krigen mot plast er ikke helt fåfengt, men der det foreslås å kutte ut plastposebruken fullstendig blir fokuset

feil. I stedet for å forby plastposer og dermed kreve bruk av «bioposer», bør folk og handelsindustrien heller bli flinkere til å kutte ut overforbruket av plastposene.

EU:10% innen 2020

EU vil at biodrivstoff skal utgjøre 10 prosent av drivstofforbruket innen 2020, og de rødgrønne samferdselspolitikerne på stortinget ønsker seg det samme i Norge innen 2012. Miljøvernminister Erik Solheim har ved flere anledninger pekt på problemene og utfordringene dette kan medføre for utviklingsland: Nedhogging av regnskog, økte priser på mais og soya, og en produksjon som kan kreve mer energi enn den sparer. Solheim han sagt at han er for økt bruk av biodrivstoff – men at utfordringen ligger i å utvikle produksjonsteknologien. Utfordringen for den norske regjeringen og EU i årene fremover vil være å balansere utviklingen av nedbrytbart drivstoff slik at bruken er bærekraftig – både på den ene og den andre måten.

FRA JORD TIL BORD? Meksikansk mais blir biodrivstoff istedenfor mat. FOTO: Wikimedia commons.

semestersluttfest på U1!
Mandag 2. juni inviterer soupèrådet alle studenter og venner på fest. Vi starter med grilling på plenen før U1 åpner dørene kl 19.00. gå ikke glipp av siste mulighet til å feste med statsviterne før sommeren!

Med vennlig hilsen soupèrådet

20

ZOON POLITIKON
VERdEn AKTUElT

Klar for siste runde
USA er fem år inn i si største utanrikspolitiske katastrofe sidan Vietnam. Trass i dette vil den viktigaste saken i haustens primærval vere utviklinga i den amerikanske økonomien.
ingRid hJERTAKER
ingrhj@student.sv.uio.no

President Bush må forlate det ovale kontor om eit knapt år som ein av dei mest upopulære presidentane i amerikansk historie. Kampanjane til både demokratiske og republikanske kandidatar i primærvala har vore sentrert rundt kritikk av Irakpolitikken til det sitjande administrasjonen. Suksessen til Barack Obama viser at det amerikanske folk vil ha endring. Kva det endrast til eller i retning av kan visst vere det same. Så lenge neste president tar betydelege steg vekk frå linja til Bush. Held dette i dei komande og avgjerande demokratiske primærvala (og mot den populære republikanske kandidaten McCain), eller vil veljarane i staden støtte kandidaten som fremjar meir konkrete

løysingar på problema dei står ovanfor? Tony Blair vant fleire val i Storbritannia på det enkle slagordet: education, education, education. Vil eit einsidig fokus på Irak i USA ha like stor gjennomslagskraft? Orientering mot utanrikspolitikk er ein velkjend politisk manøver. Det er ein strategi som Bush også har utnytta til det fulle. Rettar ein merksemda mot eit felles utanrikspolitisk mål, The War on Terror, kan ein la innanrikspolitiske problem liggje utan å tape oppslutnad. Dette fungerar berre fram til eit visst punkt, vel å merke, til dei innanrikspolitiske utfordringane er så store at dei ikkje let seg ignorere. USA er no komen dit. Mange tema kan kome til å overskugge Irak- strategi i valkampen: fleirtalet av amerikanarar har ikkje

Utanrikspolitikk

som

strategi

opplevd nokon vekst i realløn under inneverande presidentperiode. Mange har faktisk ikkje sett realløna auke på fleire tiår. Millionar av amerikanarar, mange av dei born, har inga form for helseforsikring. Irak- krigen svir i amerikanske lommebøker. Ei kjensle som vert verre no som pågåande finanskrise fører økonomien mot nedgangstider. Mange veljarar er dessutan urolege over at amerikanske firma i finansiell knipe har måtte få hjelp av utanlandske aktørar. Hjelp i form av investering frå dei stadig rikare Sovereign Wealth Funds (SWFs), til dømes det norske oljefondet. Etter fleire sigrar for Obama trakk Clinton det lengste strået den 4. mars i statane Rhode Island, Texas og Ohio. Sistnemnde er ein viktig stat å vinne, då Ohio reknast som representativ for røystene til

ZOON POLITIKON

21

den kvite arbeidarklassen i USA. Det er mogleg desse berre vil utgjere eit unntak i sigerrekka til Obama. Men dei synes i alle fall å indikera kvar dei svake sidene ved hans kampanje ligg. Meiningsmålingar tyder på at eit overveldande fleirtal av demokratar synest Obama er ein større inspirasjon. Når det kjem til konkrete politiske løysingar, har mange større tillit til Clinton. Hjå veljarar som meinar økonomiske spørsmål er viktigare enn Irak, leder Clinton med 12 poeng på målingane. Blant dei som reknar helsepolitikk som viktigast leder ho med heile 16 prosent.

Amerikansk hyperulikskap

Veksten i amerikansk økonomi har ikkje kome fleirtalet i befolkninga til gode. Tvert om har inntektsskilnadane vorte så store at statsvitaren Paul Pierson fann omgrepet hyper inequality mest passande. Inntekta til den rikaste prosenten av befolkninga har sett ei eksponensiell vekst. Den aller største veksten er førehaldt toppsjiktet av denne eliten. Vi snakkar no om den rikaste promillen av det amerikanske folk, og her må du ha ei årsløn på over 6 millionar dollar for å reknast med. Ja, eg skreiv løn, ikkje formue eller anna inntekt. Inntektsgapet vart auka ytterlegare då Bush i 2002 kom med ei gåvepakke til dei aller rikaste i form av ei massiv skattelette. Desse lønsvinnarane betalar no ikkje meir enn 15 % i skatt. “Trickle - down” effekten let derimot vente på seg. Desse superinntektene har sjølvsagt dratt opp det amerikanske gjennomsnittet, men medianinntekta i USA har lenge stått stille. Økonomisk vekst har vorte fordelt blant dei få som sit heilt på toppen.

forsikring. Særleg gjeld dette familiar som tenar for mykje til å kvalifisere til MedicAid, men som ikkje tenar nok til å kunne betale premie for privat forsikring. Trass i den dårlege dekninga, er det amerikanske helsevesenet langt dyrare enn dei ein finn i europeiske sosialdemokrati. I alle fall målt i del av BNP. Av alle demokratiske kandidatar var det berre Obama som ikkje ynskja å endre systemet slik det er i dag. Han vil framstå som kandidaten som skal overkomme partipolitikk, partisanship. Då passar det dårleg å støtte ein politikk med tydelege røter i dei meir progressive elementa i hans eige parti, og som møter sterk motstand i den republikanske leiren. Likevel har senatoren frå Illinois måtte endre standpunkt i løpet av primærvalkampen då helsereform har vist seg populært. Han har no lagt seg nærare linja til Clinton på dette saksfeltet.

Gullkorn fra valgkampen:
HILLARY CLINTON: - We used to say in the White House that if a place is too dangerous, too small or too poor, send the First Lady. - Lifting whole passages from someone else’s speeches is not change you can believe in. It’s change you can Xerox. - You know, there’s a great saying in Texas — you’ve all heard it — all hat and no cattle. Well, after seven years of George Bush, we need a lot less hat and a lot more cattle. - I have a million ideas. The country can’t afford them all.

Nedgangstidertrugsmål i SWFs

løysing

og

Offentleg amerikansk helsevesen?

Reform av helsevesenet vil også vere eit heitt tema i presidentvalkampen. I dag er helsevesenet i all hovudsak privat, med unntak av MediCare for dei eldre og MedicAid for dei aller fattigaste.

Finanskrisa som har ramma den amerikanske økonomien det siste året dreg no realøkonomien mot nedgangstider. Redninga har foreløpig kome frå uventa hold, gjennom massive investeringar frå statlege investeringsfond eller SWFs. Dette har skapt mykje debatt i USA. Desse statsfonda har i dag ein trillion dollar å investere. Kva for implikasjonar har denne utviklinga? Etter tiår som har stått i liberaliseringa sitt teikn, verkar det som eit paradoks at ein stadig sterkare marknadsaktør skal vere suverene statar. Kritiske kommentatorar kallar SWFs inntog for ei nasjonalisering av den amerikanske økonomien, utanfrå. Veljarar er urolege over om dette vil medføre eit kontrolltap og utgjere eit demokratisk problem. Skal ein vinne valet må kandidaten anten spele på den frykta eller lukkast i å overtyde folk om at det ikkje er så farleg.

BARACK OBAMA: - We are the ones we have been waiting for. - I can no more disown him than I can disown the black community. I can no more disown him than I can my white grandmother — a woman who helped raise me, a woman who sacrificed again and again for me, a woman who loves me as much as she loves anything in this world, but a woman who once confessed her fear of black men who passed by her on the street, and who on more than one occasion has uttered racial or ethnic stereotypes that made me cringe.
Kilde: Wikiquote

The man with the plan

“Tony Blair vant fleire val i Storbritannia på det enkle slagordet: education, education, education. Vil eit einsidig fokus på Irak i USA ha like stor gjennomslagskraft?”

Ikkje overraskande står difor millionar av amerikanarar utan nokon form for helse-

Inspirasjonsfaktoren til Obama verkar sterk nok til å kunne stikke av med det demokratiske kandidaturet. Skal han kunne få med seg alle demokratveljarar i kampen mot McCain, må derimot senatoren kunne stå for ein plan med konkrete løysingar på den amerikanske økonomiens mange problem. I nedgangstider vil økonomiske spørsmål verte høgare prioritert, og veljarar vil krevje meir enn diffuse talar om change. Den største endringa han gjer vil kanskje vere i eigen retorikk.

22

ZOON POLITIKON
VERdEn AKTUElT inTERVJU

En harmonisk ferd
ninA d. BROChMAnn
ninadb@student.sv.uio.no

Den olympiske ild er ute på sin tradisjonelle triumfferd verden rundt før lekene begynner. Men turen har ikke blitt så fredelig som kinesiske myndigheter hadde regnet med.
langt har ferden vært langt fra harmonisk. De planlagte stoppene i London og Paris endte med store, tildels voldelige, demonstrasjoner, og for første gang i historien gikk det rykter om at IOC vurderte endringer i den prestisjetunge ruten for å unngå videre problemer og opptøyer. nådde nye høyder mandag 7.april da tre demonstranter klatret opp i den berømte Golden Gate broen og hang opp store bannere med ordene ”One World, One Dream: Free Tibet 08” – en original vri på OLs slagord. Til slutt ble protestene for mye for arrangørene, fakkelen ble smuglet unna folkemengden ved den opprinnelige ruten, og den planlagte avskjedsseremonien ble flyttet til en motorveibro langt unna den opprinnelige plasseringen. En rekke prominente politiske ledere har også stått fram og foreslått boikott av åpningsseremonien 8.august, deriblandt Hillary Clinton og ”House Speaker” Nancy Pelosi fra det demokratiske partiet. Den tilsynelatende samstemte motstanden mot OL-stafetten har opprørt det kinesiske miljøet i San Fransisco. David Lee, en kinesisk lærer i statsvitenskap ved San Francisco State University, kommenterte

8.August i år holdes OLs åpningsseremoni i Beijing, en begivenhet den kommunistiske kaderen i Kina håper skal bli et symbol på Kinas triumferende inntog på verdenskartet som en global supermakt. Dessverre for Kina har OL i stedet blitt en førsteklasses anledning for demonstranter og menneskerettighetsgrupper over hele verden til å rette søkelyset mot Kinas rulleblad av politisk og religiøse undertrykkelse, miljøødeleggelser, og ikke minst den høyaktuelle Tibet-saken. Den tradisjonelle OL-stafetten hvor den Olympiske ild blir tent i Athen og deretter reiser på en 21-lands promoteringsstafett verden over, startet sist måned med tilnavnet ”En harmonisk ferd”. Så-

Protester

Allikevel, tirsdag 8.april landet den Olympiske flammen i San Francisco for sitt eneste stopp i Nord-Amerika. En lang historie av folkelig opprør og motstandsbevegelser, i kombinasjon med at byen er hjem til tjue prosent kinesere og et betydelig tibetansk miljø, førte til forventninger om store demonstrasjoner. Hundrevis av tibetanere samlet seg i Berkeley hver natt siden 10.mars for å tenne lys og rope slagord, tidvis med stor støtte fra lokal befolkning. Oppløpet til stafetten

ZOON POLITIKON

23

til San Francisco Chronicle at for ham og mange andre i det kinesiske miljøet var demonstrantene en uønsket distraksjon fra noe de hadde sett frem til som et symbol på Kinas fremtreden som supermakt. Professor emeritus ved UC Berkeley, Ling Chi Wang, uttrykte også sitt sinne. ”Dette er en fornermelse mot det kinesiske folk og alle kinesiske amerikanere. 12 millioner kinesere lærer seg engelsk på grunn av OL. Det fortjener mer respekt.”

viss mengde politisk kapital å bruke, så la oss beholde fokuset og ikke bli revet med av Tibet-saken.”

Tatt på sengen

Vilje til forandring?

På Columbia University, på den andre siden av USA, går heller ikke hendelsene ubemerket hen. For ikke lang tid siden møtte flere hundre studenter opp på en lystenning til støtte for Tibet, og flere foredrag og studentmøter har blitt holdt. Austin Tyler, en Columbia-student innen statsvitenskap og kinesiske studier, skal på et to måneders opphold i Beijing i sommer. Han mener at OL alltid har vært en politisk sak og at det er sånn det skal være: ”Kina gikk inn i dette med full viten, og nå må de takle konsekvensene. Jeg mener det kinesiske kommunistpartiet har gjort seg selv en bjørnetjeneste. I ønske om å tjene penger og internasjonal status har de skapt et forum for internasjonal oppmerksomhet og interaksjon, i tillegg til å indirekte gi tibetanerne enorm medie-makt. Den økte samhandlingen med vesten OL skaper vil føre til økt press for modernisering og ikke minst stor vestlig innflytelse.” Alt i alt mener han den såkalte Lee-tesen har noe for seg. I følge denne er kinesere likegyldige til ideologiske og politiske spørsmål så lenge de opplever økonomisk vekst. ”Nå vil du kanskje spørre: Hvis kinesere er politisk likegyldige, hvorfor vil OL føre til forandring? Jo, fordi økonomisk vekst,” argumenterer Tyler, ”hviler nettopp på vilje til å akseptere forandring og demokratisering i det lange løp. Det vil kineserne og ikke minst det kommunistiske partiet oppdage i løpet av OL.” Et annet spørsmål som skaper debatt er hvorvidt man bør boikotte OL- åpningen. Det faktum at President Bush ikke har avkreftet amerikansk boikott har fått stor oppmerksomhet, og folk spør seg om OL vil få betydning for USAs Kinapolitikk i det lange løp. Robert Jervis, professor i internasjonal politikk ved Columbia, er skeptisk: ”USA har større saker å ta opp med Kina enn Tibet, slik som for eksempel Nord-Korea, Taiwan, Iran og klimaforandringer. Disse sakene er mye viktigere for USA enn Darfur og Tibet selv om det er upopulært å si det. Vi har bare en

Om det var naivitet eller manglende forståelse som fikk Kina til å tro at dette skulle bli en ”harmonisk ferd” er vanskelig å vite. Det er i alle fall ingen tvil om at kinesiske ledere har blitt tatt på sengen av den voldsomme oppblussingen av motstand både i Tibet og verden over. Amartya Sen kommer med en mulig tolking i boken ”Development as Freedom.” Her argumenterer han for at Kinas problem er nettopp den kommunistiske ledelsens mangel på kontakt med omverdenen. Den

strengt hierarkiske formen kinesisk styresett er bygget på, forhindrer ledelsen i å få et realistisk bilde av både hva som skjer i landet, men også, som en forlenger, hvordan verden ser på Kina. At politiske ledere verden over tidligere har unnlatt å legge sterkt press på Kina i forhold til menneskerettighetsspørsmål i frykt for å ødelegge diplomatiske og økonomiske forbindelser, gjør heller ikke saken bedre. Uansett bakgrunn, dagens ”stikke-hodeti-sanden” politikk fra Kinas kommunistiske ledelse kan umulig lede den rette veien. Det skal bli spennende å se om det i det hele tatt blir noen olympisk harmoni å finne når OL virkelig starter den 8.august i Beijing.

FORRIGE SIDE: Store protester da OL-fakkelen ankom San Francisco i april. OVER: Også protester i Paris. UNDER: Munker i Tibet. ALLE FOTO: Wikimedia Commons.

2

ZOON POLITIKON
VERdEn hisTORiE

Konfliktlinjer som levebrød
Han har mest sannsynlig påvirket språket ditt, og han hadde sannsynligvis vært Norges beste bidrag i Afghanistan. Likevel har få nordmenn hørt om nordlendingen Stein Rokkan, det 20. århundrets fremste konfliktmaker.
ROKKAN ANNO 1958: På konferanse for statsvitere i Roma. FOTO: Arkiv/Rokkansenteret i Bergen. TORgEiR KROhn
torgek@student.sv.uio.no

Stein Rokkan har mannen som er blitt kalt ”Norges hittil eneste samfunnsvitenskapelige klassiker ved siden av Eilert Sundt”. Her i landet er han imidlertid lite kjent

utenfor SV-fakultetenes lesesaler. Zoon Politikon har snakket med Rokkankjennerne Stein Kuhnle, Frank Aarebrot og Bernt Hagtvet og gir deg her en liten introduksjon til hva ”Herr Skillelinje” har bidratt med i norsk samfunnsvitenskap. Rokkan begynte på universtitet i Oslo i 1939, og studerte fransk og filosofi. På

40 og 50-tallet var han en del av miljøet rundt Arne Næss, men etter en slaktanmeldelse av en av bøkene til Næss ble de to uvenner, og snakket aldri mer sammen. Gjennom opphold ved eliteuniversiteter i Paris, London og New York peilet han seg inn på samfunnsvitenskap. Da statsvitenskap skulle etableres som eget fag

ZOON POLITIKON
PETiT

2

ved UiO i 1958, tapte Rokkan konkurransen om det første dosenturet for Thomas Christian Wyller Rokkan gjorde da bergenser av seg og ble professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen hvor han fikk ansvar for å bygge opp Institutt for Sammenlignende Politikk. Rokkan har også mye av æren for Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste, der han var direktør fra 1975 til sin død i 1979

Nettverksbygger

Om Rokkan hadde blitt skuffet i Oslo skulle han få suksess i utlandet. I det internasjonale forskningsmiljøet på 6070-tallet var han en et samlingspunkt for forskere på begge sider av Atlanteren. Aarebrot kaller han ”en stor administrator”. - Han var opptatt av å lage seminarer der deltagerne skulle presentere tekster i et solid forum, sier Aarebrot, velsitert professor i sammenlignende politikk på UiB. Professor ved UiB Stein Kuhnle fremhever at han fungerte som primus motor i samlingen av forskningsmiljøer i Norden, Europa og på globalt nivå, nettverk som Nordisk Forbund for Statskundskap, European Consortium for Polical Research(ECPS) og International Political Science Association, hvor han også hadde presidentskapet en periode. Rokkan lagde ofte ulike team av internasjonale forskergrupper som hver gjorde sin oppgave, for så å koordinere arbeidet og sammenligne resultater senere i den prosessen. I løpet av sin karriere fikk han også flere æres og gjesteprofessorater, blant annet ved Yale og Stanford. Internasjonal som han var, publiserte han svært lite på norsk, og foretrakk fransk som arbeidsspråk. Har man lest litt Rokkan på norsk, kjenner man igjen de ganske direkte og keitete oversettelsene. Stein Kuhnle er enig i denne påstanden: - Han skrev stort sett for det internasjonale forskernettverket. Bare nølende lot han seg for eksempel overtale til å få sine artikler på engelsk oversatt til norsk.

veldende til tider, og han brukte et mylder av variabler. Bernt Hagtvet mener terskelen er høy når det gjelder full forståelse av det historiske i modellene: - Men du skal vite at å bruke dem er meget krevende og forutsetter dype historiske kunnskaper som meget få har i dag. Rokkans metode var å betrakte prosesser fra strukturnivå heller enn aktørnivå. Gjennom sine arbeider introduserte han ikke bare akademia, men også den politiske journalistikken og dagligtalen for uttrykk som skillelinjer, statsbygging og sentrum-periferikontraster.

Noe nytt, takk!
”It MUST be original, please. Don’t give me something close to anything that has been done before! And it must be good.”
ninA d. BROChMAnn
ninadb@student.sv.uio.no

Rokkan i Afghanistan

Det har i det siste vært mye diskusjon om Norge bør bidra med styrker Afghanistan. Den nordmannen som kanskje aller helst burde tatt seg en tur, er Rokkan selv. – Afghanistan ville nok vært et spennende case for Stein. Landet skal jo bygges en stat fra bunnen av! sier Aarebrot.

“Han var så lærd, nesten for lærd til å trekke konklusjoner” Frank Aarebrot
- Ser man på en det som skjer der omtales ofte i media som ”statsbygging”. Man skal bygge opp en ordensmakt med politiutdannelse. Man skal skape en nasjonal identitet gjennom grunnskole for f.eks de tidligere ekskluderte jentene. Også de to ferskingene på europakartet , Kosovo og Montenegro, er uten tvil potensielt spennende analyseobjekter for nasjonsbyggingstesen til Rokkan. Selv om Aarebrot mener at Rokkans forskning i mange tilfeller kan ha forklaringskraft i dagens politikk, er det også aspekter ved Rokkans funn som motbevises ved aktuell empiri. Dette gjelder særlig i forhold til Rokkans fokus på strukturer som forklaringsfaktor framfor personer og aktører. - Man kan ikke kun se på strukturer, for eksempel Bush som en viktig, sentral aktør i utviklingen av dagens politiske status, påpeker Aarebrot. Det faktum at begreper som nasjonsbygging og skillelinjer har blitt allmenne begreper i det norske språk beviser hvilken enorm påvirkningskraft Rokkans forskning har hatt på norsk samfunnsliv. Bare så trist at opphavet ofte blir glemt.

Gikk i dybden

Forskere som Arend Ljiphart fremhever Rokkan som det 20. århundrets fremste samfunnsforsker. Teoriene han la frem bærer preg av massiv historiekunnskap. – Han var så lærd, nesten for lærd til å trekke konklusjoner, ifølge Aarebrot. Historisk trekkes linjene meget langt tilbake, noen ganger helt tilbake til middelalder, for å gi modellene god nok forklaringskraft. Modellene og teoriene hans er over-

Jeg sitter i et klasserom med 150 studenter. Professor John Huber har holdt et glimrende KP-foredrag om demokratisk konsolidering. Nå er det vår tur. Vi skal skrive en hypotetisk søknad om forskingspenger til et kryss-nasjonalt forskingsprosjekt om et eller annet i relasjon med de ”store” spørsmål: Hva fremmer demokrati? Hva forårsaker fremvekst av velferdsstater? Hvorfor får man sammenbrudd i noen stater og ikke andre? Hvorfor har noen land grønne partier, mens andre ikke har noen? Og det skal være nytt. Det føles som om jeg har blitt spurt om å finne opp Rokkans teori om partidannelser på en uke. Kausal årsakssammenheng. Uavhengig variabel. Originalt. Kontrollvariabler. Akademisk. Jeg sitter og tenker på hva som muligens ikke har blitt tenkt før, men det virker som om alt som kan sies er blitt sagt. Hodet mitt føles fullt av selvfølgeligheter. Jeg slår meg i hodet og lurer på hva for slags sopp man må spise for å bli forsker, og ikke minst professor. ”Velferdsstaten” tenker jeg. Det er norsk, det liker jeg her jeg sitter i New York og føler meg litt for internasjonal. Nå skal jeg lære dem liksom, om hvordan det skal gjøres. Hadde de bare giddet hadde de hatt det like fint som vi har det i Norge. Eller? Jeg tenker litt mer. Hvorfor er det ikke velferdsstat i USA? 1. De er for multikulturelle: De hvite vil ikke betale skatt som skal gis til de svarte. 2. Det er for stor økonomisk ulikhet. 3. De har svake fagforeninger og ikke noe Kongelig Norsk Arbeiderparti. 4. De er ikke like sårbare for internasjonale økonomiske svingninger som oss. Jeg føler meg med ett ganske smart. Inntil jeg begynner å lese. Etter å ha pløyd meg gjennom Esping-Andersen, Korpi, Katzenstein, Kalle Moene og diverse andre finner jeg ut at mine teorier allerede er tatt. Frekt nok. Med ett får jeg en genial idé: De kan umulig vite hvem Kalle Moene er. Jeg oversetter, jeg.

2

ZOON POLITIKON
VERdEn hisTORiE

TOTALITÆRT. Punken hadde tøffe kår i DDR. FOTO: Wikimedia commons.

Punk mot partiet
I et samfunn hvor de kulturelle og politiske normene er i beveglse og oppbrudd, fører dette til uroligheter. Greier ikke staten å rette opp i skjevhetene skjer det et brudd. Samfunnet opplever en erosjon. Oppløsningen av DDR kan skyldes mange faktorer. Punkbølgen på slutten av 70tallet kan ha vært en av dem.
ROBin sAndE
robin.sande@studorg.uio.no

I boken ”Tre grep og sannheten om norsk punk 1977- 1980”som ble utgitt høsten 2007, argumenterer forfatter Trygve Mathisen for det typiske upolitiske ved punk, og da også norske punkere. Punkerne ville bare ”riste litt” i det gamle og trauste kulturelle Norge. Kraftsalvene gikk like mye

til høyre som venstre. Punken i Norge var en liten metafysisk bevegelse som var i opposisjon til alt, og dermed kanskje egentlig ingenting. Når norske punkere hevdet at ”alt var dritt”, så hadde det kanskje like mye å gjøre med at man aldri fant seg en verdig nemesis. Kåre Willoch fikk aldri den samme sjarmen som Sosialistische Einheitspartei Deutschland(SED). I DDR ved punkens fødsel i 1977 og utover på 80 tallet var også alt dritt. For-

skjellen var bare at dritten hadde navn. Flere navn faktisk. Symbolene Stasi, Die Mauer, Hoenecker og SED levnet aldri tvil om hvem dritten var. Selv om punk-bevegelsen i DDR også i sin forstand var nihilistisk, anarkistisk og upolitisk, ble den raskt politisert av regimet. Hver eneste ytring som ikke passet inn i SEDs sosialistiske utopi var en protest mot regimet. Punken ble på denne måten politisert på en helt annen måte enn tilfellet var i vestlige, kapitalistiske land. Punk i DDR

ZOON POLITIKON

2

ble synonymt med dissens mot regimet.

Untergrund und Anarchie

Perioden rundt 1981/82 regnes som høytiden for øst-tyske punkere. Punken var fortsatt en ekte undergrunnsbevegelse og nazi-punkerne var fraværende. På denne tiden fantes det rundt 1 000 punkere, og ytterligere 10 000 sympatisører i DDR. Mesteparten hadde sitt tilholdssted i Berlin og Leipzig, og i bybildet var punkerne ofte å se i store synlige gjenger. Punkens estetikk gjorde det lett å få øye hvem de var. Med punken kom en ny frisk vind som skilte seg radikalt fra den offisielle statskulturen i DDR. Barføtte pønkere i langt fra ”kameratslige” outfits ble et nytt og vanskelig administrativt problem for Stasi. I DDR fantes det det jo ingen opposisjonelle grupper, og langt ifra bevegelser som tok offentlig avstand fra autoriteter. En subkultur i et politisk diktatur er jo en logisk feilslutning i seg selv. Noe måtte gjøres. Svaret fra myndighetene ble restriksjoner og aksjoner. Sidestillt med politiske opposisjonelle og andre farligheter, var plutselig punken blitt en høyt prioritert oppgave hos Ministerium fur

sitt hemmelige arbeid. I denne konteksten tok punkerne en klar stilling mot regimet. Det ble skapt en sub-kulturell bevegelse som aktivt brukte musikk som et verktøy for å ytre motstand mot regimet. Navnene på bandene som ble dannet utover på 80-tallet sier det meste om hva de syntes om regimet. Namenlos, Betonromantik, Planlos og Wutanfal trenger vel kanskje ikke noen nærmere forklaring. Et paradoks som mange ”ostpunks” i senere tid allikevel har merket seg ved, er hvorfor de ble behandlet verre enn skinheadsene. Skinheadsene var kledd i boots, hadde grønne boblejakker og var en høyre-radikal bevegelse i et sosialistisk ett-parti diktatur. Forstå det den som kan...

muligheten for offentlige opptredener, og mange av prestene var også aktive motstandere av regimet. Noen prester fikk allikevel nok av sur piggtråd, og da måtte punkerne pent finne seg en ny kirke.

Hva var problemet?

Kirkekonsertene

“En subkultur i et politisk diktatur er jo en logisk feilslutning i seg selv. Noe måtte selvføgelig gjøres.”
Staatssicherheit(mfs). Midlene som ble tatt i bruk var mange og utspekulerte. Alle som i offentlighet ble gjenkjent som punker fikk umiddelbart status hos mfs som potensiell statsfiende, med alle konsekvensene dette hadde for utdanning, jobb og familie. Mange fikk også stempelet kgP, som i korthet betyr at man er en potensiell kriminell, og dermed har ukentlig meldeplikt hos myndighetene. Punkmusikk var altså offisielt ikke en kunstnerisk uttrykksform. Det var et medium for statsfiendlig ideologiutbredelse. Flere punkere ble fengslet for uforståelige anklager, mens andre rett og slett ble sendt ut av landet. Sammenlignet med andre opposisjonelle grupperinger i DDR var strafferaten for punkerne overdimensjonalt høyt. I ettertid har det også kommet frem at flere sentrale punkere ble gjort til medarbeidere av Stasi, og fungerte som grevlinger i sitt eget reir. Enkelte grevlinger fikk til og med fortjenestemedalje for

For alle som ønsker å ytre seg musikalsk og politisk er det strengt nødvendig å opptre i offentlighet. Politisk agitasjon uten at noen lytter er bortkastet tid. I vanlige demokratier finnes det hundrevis av arenaer. I diktaturer derimot må man ha ganske god fantasi. Men hvor i all verden kan man spille en offentlig konsert, når all ytring mot regimet er forbudt? Hjemme hos seg selv? Nei, selvfølgelig ikke. Når grensene mellom offentlig og privat sfære er totalt fraværende og å gå ut med søpla blir til en politisk bevegelse er det umulig. I DDR var det å synge i dusjen like offentlig som Live Aid. Løsningen for mange av pønkerne ble kirkene. Dette var nemlig de eneste offentlige rommene hvor regimet ikke turte å tre inn. Pønkere og prester er kanskje ikke de to brikkene i et puslespill som passer best sammen. Allikevel var dette den eneste

Det kanskje mest kjente slagordet i punken er No Future. Slagordet ble skreket ut av Johnny Rotten, og har siden vært å se på tusenvis av t-skjorter og emblemer. I seg selv impliserer ikke slagordet noe annet enn provokasjon mot det etablerte. Noe punkerne fint greide i flere vestlige land på slutten av 70-tallet. Reaksjonene var allikevel aldri mer enn hoderysting. Ubevisst, eller kanskje bevisst, tok også punkere i DDR dette slagordet i bruk. Forskjellen var bare at det her ble stående i en helt annen kontekst. No Future impliserte noe radikalt annet for SED enn det gjorde for Margaret Thatcher. I DDR angrep man grunntanken i statsideologien. Hele det sosialistiske samfunnet var bygget på en utopisk tanke om den perfekte fremtidige sosialistiske stat. Den som ikke ser noen fremtid er også likegyldig til den sosialistiske fremtidsstat. Dette var rett og slett et slag i hjerterota for Sosialistische Einheitspartei Deutschland.

Defence and Security Studies
er en engelskspråklig, vitenskapelig og fagfellevurdert monografi-serie utgitt av Institutt for forsvarsstudier.
Serien kommer ut fire ganger i året med kvalifiserte dybdestudier som spenner over et bredt spekter av forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold i Nord-Europa, samt det transatlantiske og euroasiatiske området.
Abonnenter mottar også automatisk instituttserien Oslo Files on Defence and Security.

Vi følger opp utviklingen innen sivil og militær krisehåndtering, samt forhold innenfor og mellom sikkerhetspolitiske aktører som Nato, EU og FN. Forskere og doktorgrads-/mastergradsstudenter oppfordres til å kontakte oss med tanke på publisering. Abonnementspris for studenter i 2008:

200 kroner
Kontakt oss for mer informasjon: info@ifs.mil.no tlf.: 23 09 31 05

www.ifs.mil.no
InStItutt FOr FOrSvarSStuDIer Norwegian Institute For Defence Studies Institutt for forsvarsstudier er Skandinavias største spesialiserte forskningsinstitusjon innen forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Instituttet

Professorintervjuet Side 30

Studietur til Beograd Side 36

Ole Brumm på ISV Side 38

30

ZOON POLITIKON
insTiTUTTET inTERVJU

Forelska i velger’n
Hanne Marthe Narud er den mest siterte kvinnelige professoren i norske medier, og har et hjerte som banker for velgerne.
FØRST UT: Hanne Marthe Narud var første kvinnelige professor på ISV. FOTO: Peter Holme. AndREA MAndT
andreman@student.sv.uio.no

om nominasjoner. Samarbeidet mellom de to vedvarte og forløste en rekke bøker og prosjek-

Ikke bare var Hanne Marthe Narud den mest siterte kvinnelige professoren i 2007, hun var også den første kvinnen blant de ti mest siterte. Støtt og stadig figurerer hun i tv-ruten og aviser med uttalelser og kommentarer om norsk politikk. Men det var ikke gitt at Narud skulle ende opp som professor i statsvitenskap. Sine første vekttall på Blindern tok hun i spansk og fransk.

“Studentene blir en vitamininnsprøytning mens professorene bidrar med erfaring” Hanne Marthe Narud
ter. Senest samarbeidet de to om boka Demokrati og ansvar fra 2007. Narud var ikke ukjent med instituttet da hun fikk en post doc stilling i 1999 etter mange år ved Institutt for samfunnsforskning. Undervisning, sensur og annet samarbeid hadde bidratt til dette. Hun ble professor ved ISV i 2001. - Det er et fantastisk konglomerat av folk med stor romslighet for særegne personligheter, sier Narud om sin arbeidsplass. Særlig setter hun pris på gen-

erasjonssamarbeidet som foregår mellom studenter og professorer. - Studentene blir en vitamininnsprøytning mens professorene bidrar med erfaring.

Eksklusive kvinner

Generasjonssamarbeid

Områder som valgforskning, politisk rekruttering og koalisjonsdannelser er blant Naruds spesialiteter. - Jeg ble interessert i mitt fagfelt fordi jeg er meget interessert i politikk og samfunnsspørsmål, forteller Narud. - Så traff jeg Henry Valen, som ble læreren min. Han sporet meg inn på en hovedoppgave

I 8 etasje er kvinner mangelvare. Narud beskriver det å være kvinne på ISV som eksklusivt. For statsvitenskap er et fagfelt dominert av menn. Forløpig. - Det er snakk om et ”time-lag”, mener Narud. – Ting er i endring og det kommer seg. Utviklingen på student- og dr.gradsnivå dras oppover i systemet og det er bare et tidsspørsmål før kvinner kommer høyere i systemet også. Da hun søkte på et professorat ved ISV var søknadsmassen mannstung. Av de 10 som søkte var hun den eneste kvinnen. Narud mener denne skjevheten kan komme av kvinners forsiktighet og redsel for å ikke nå frem. Det kan se ut som om kjønnssammensetningen har grodd seg

ZOON POLITIKON

31

godt fast i korridorene på ISV, trass i at stadig flere kvinner blir kompetente. - På grunn av budsjettreduksjoner vil det ikke bli lyst ut noen nye faste stillinger på lenge. Dette er synd, vi burde rekruttere nye hvert år med tanke på aldersfordelingen. Narud sitter i styret for den europeiske organisasjonen for statsvitenskap (ECPR) hvor de diskuterer fag og nye emner. – Faget er i bevegelse og blir større. Nye temaer og retninger kommer opp. Det er nødvendig å delta i internasjonale fora for å se hva som foregår, samtidig som man ser hva man vil med eget universitet, sier hun. Narud advarer mot døgnfluer. – Det er viktig å bygge opp kompetanse og kjerneområder. Man trenger en viss stabilitet samtidig som man imøtekommer krav om nye fagretninger. Hun har selv erfart at det eksisterer bølger av popularitet mellom fag og områder. – Da jeg begynte på Blindern skulle alle studere humaniora. Og på 1980-tallet ble samfunnsvitenskap populært. Det skorter ikke på ting å ta tak i for Hanne Marthe Narud. Det er både tidsfrister og nye forskningsprosjekter. Hun har nylig fått støtte til et stort prosjekt

Stort prosjekt

UTE I FELTEN: På konferanse for statsvitere i Rennes, Frankrike. F/v Pr. Ursula H. Lange, Pr. og styreleder Mick Cox, administrasjonsleder Claire Dekker og Narud. FOTO: Privat.

“Man skulle tro at en regjering i et land som flyter over av melk og honning hadde gode forutsetninger.” Hanne Marthe Narud
sammen med to kolleger, Elin Allern og Knut Heidar, om demokrati, rekruttering og partier sett i en bred sammenheng. - Dette vil være et hovedprosjekt som forgrener seg til andre prosjekter, forteller Narud. – Demokratiet griper inn i alle nivåene i en styringskjede. Kombinasjonen av nivåene og forholdet mellom dem er spennende.

dere avstandene til konkurrerende partier i lys av reaksjonene ved neste valg. Det er velgerne som er sjefen. Velgerskaren har vært i endring siden 1970-tallet, og bakgrunn betyr ikke så mye lenger. Her er det interessant å se på Fremskrittspartiets rolle. De fanger opp mange protestvelgere og tendenser i den norske befolkning, forklarer hun engasjert. Det er tydelig at vi er inne på et favoritttema. Et annet område som fenger er regjeringsslitasje. – Man skulle tro at en regjering i et land som flyter over av melk og honning hadde gode forutsetninger, sier hun om situasjonen som har preget Norge lenge og som er aktuell nå. Den rød/grønne regjeringen sliter imidlertid med en opinion på retrett.

Norge i 2009, en annen go’bit for politisk interesserte står også for tur; Presidentvalget i USA. – Det blir spennende, sier hun og vurderer å reise ned dit.

“Velgerne er kjæresten min” Hanne Marthe Narud
I valgperioder stormer det for valgforskerne og det er hektiske tider. – Det er to grunner til dette. For det første samler vi inn data. Og for det andre er Stortingsvalg krevende fordi det er et mediekjør under valgkampen. Ekstra hektisk var det i fjor da hun var ekspertkommentator for TV2. Det innebar henvendelser hver dag, flere ganger om dagen. Men valgforskning er langt fra sesongarbeid. Arbeidet med analyser av materialet starter etter valget. – Det er fredeligere mellom valg, da kan vi sette oss ned å bearbeide og analysere tallene vi har samlet inn. I tilegg kommer også undervisning og veiledning. Den politiske situasjonen er stadig i endring, uventede hendelser skjer og mye tyder på spennende tider for Hanne Marthe Narud fremover med et valg like rundt hjørnet.

Valgresultat i 2009

Kjæreste med velgerne

Styringskjeden begynner med velgerne, og Narud har en forkjærlighet for nettopp dem. – Velgerne er kjæresten min, sier hun. – Hvordan velgerne vurderer de som styrer er interessant. I koalisjoner kommer velgerne også inn fordi partiene må vur-

Nettopp regjeringsspørsmålet tror Narud blir spennende ved valget i 2009. – Blir det sosialistisk eller ikke-sosialistisk side? Det blir også spennende å se om skattespørsmål får en fornyet aktualitet eller om det blir velferdsordninger som vanlig. Hun mener at norsk økonomi trolig blir lite avgjørende for stemmegivningen, tross i urolige tilstander over dammen. – Norske banker og norsk økonomi er godt rustet mot en eventuell krisesituasjon, forteller Narud. Ikke nok med valget i

32

ZOON POLITIKON
insTiTUTTET KOMMEnTAR

FOTO: Gorm Kallestad, Scanpix/NTNU.

Premiér selvstendighet!
Idealstudenten er selvstendig, strukturert og flittig. Hvor godt vurderer egentlig UiO studentene ut fra disse kriteriene?
MAThiAs JOhAnnEssEn
mathiaj@student.sv.uio.no

større grad kan premiere egeninitiativ og selvstendig arbeid, må være mulig å finne.

Mer jobb gir bedre stemning?

Vurderingsformen på bachelornivå ved Institutt for Statsvitenskap (ISV) baserer seg som kjent på at man setter seg ned i fire timer. I disse timene forsøker man å skrive det man tror vil være innholdet i en sensorveiledning. Har en egne tanker rundt pensum, er dette tiden for å la de ligge på hyllen da slikt sjelden belønnes. Det er verdt å spørre seg hvor godt denne vurderingsformen egner seg til å følge opp ISVs ønske om at bachelorstudenten skal utvise høy grad av selvstendighet i sine studier. Andre vurderingsformer, som i

En bedre vurderingsform kunne være en ordning med omfattende semesteroppgaver som grunnlag for karakterene. Det ideelle ville være om studenten selv kunne velge et tema ut fra hva vedkommende finner interessant innenfor forelesningenes rammer. Om dette skriver studenten en oppgave i størrelsesordenen 10-15 sider. Dette kan høres ut som en ordning som vil innebære en ”-oppgave” i alle fag. Jeg ser imidlertid for meg at man snarere legger det opp slik at eksempelvis slutten av april og store deler av mai blir ”oppgavetid” i stedet for å være ”skippertaktid”, altså slik situasjonen er i dag. Dette vil innebære at man i løpet av semesteret jobber med pensum, mens man

i oppgavetiden får anledning til å vise at man er i stand til å finne litteratur utover pensum og vurdere denne selv. En slik omlegging vil nødvendigvis måtte innebære en omlegging av seminarenes rolle. Det som har skjedd i ”komparativ politikk 1” og ”internasjonal politisk økonomi” virker i det minste som et skritt i riktig retning. Selv om tilbakemeldingene fra studenter som har fulgt faget i sin nåværende form har vært blandet. Det at oppgaven ble tillagt kun 1/3 vekt i karakterfastsettelsen vitner allikevel om at det rår en viss skepsis mot å gi seminarene den viktige rolle de fortjener.

Den forskende student?

Ved en slik vurderingsform får studenten selv bedrive litt ”forskning” og ikke minst selvstendig vurdering og tenkning. Selvsagt kan aldri rammene til en slik oppgave gi muligheten for å tilfredsstille

ZOON POLITIKON
AKTUElT

33

alle gjeldende normer for kvantitativ forskning. Ikke for kvalitativ heller, om studenten er dristig nok til å velge den fremgangsmåten. Dette betyr at en slik oppgave nødvendigvis bare vil kunne tjene som inspirasjon til videre arbeid. Det er imidlertid tenkelig at en slik form i større grad enn gjeldende ordning kan bidra til å vekke studentens interesse innen deler av pensum. Noe som selvsagt vil kunne gi inspirasjon til en masteroppgave. En annen fordel ved en slik vurderingsform vil være at studentene vil få mu-

Den stolte studenten
Lider bachelorstudentene av et mindreverdighetskompleks?
siRiAnnE dAhlUM
s.a.dahlum@student.jus.uio.no

“Vurderingsformen på bachelornivå (...) baserer seg som kjent på at man setter seg ned i fire timer. I disse timene forsøker man å skrive det man tror vil være innholdet i en sensorveiledning.”
ligheten til å fordype seg innenfor deler av pensum som er mer sparsomt dekket. På lang sikt kan dette tenkes å ha den mulige konsekvens at man får en stadig bredere orientert forskning ved ISV. Noe som vil gi instituttet et større akademisk mangfold og gjøre det mer spennende – både for studenter og akademisk ansatte.

Praktisk gjennomførbart?

En slik ordning vil naturligvis kreve en radikal endring av forholdet mellom akademisk ansatte og studenter på bachelornivå. Først og fremst vil det måtte bli mulig å få hjelp. Det å ta kontakt pr. mail lang tid før et besøk hos en akademisk ansatt må bli unødvendig. I alle fall om man planlegger å ta en tur innom i trefftiden. Dette for at det skal bli mulig for studentene å få oppgaven inn på riktig spor i løpet av semesteret. Dette vil i sin tur kreve at man bruker flere ressurser på hver enkelt student enn det som er situasjonen i dag. Noe som også vil forutsette økt bruk av penger. I en tid med nedskjæringer og innstramming av instituttets budsjetter er det vel heller tenkelig at nedskjæringene rammer hardest nettopp på bachelornivå. En endring synes derfor av mange grunner å være utenfor rekkevidde. Vi får være realistiske og satse på at vi fortsetter å finne godformen de tre dagene i året hvor vi skal prestere noe på ved ISV.

Helt fra første dagen på Blindern har vi fått høre det: Det utdannes for mange statsvitere. Det samfunnet skriker etter er arkitekter som kan tegne bygninger, og snekkere som kan bygge hus. Det trenger farmasøyter som kan lage piller, og sykepleiere som deler dem ut. Selvfølgelig trenger samfunnet også konsulenter i departementene og byråkrater i kommunene, men det er strengt talt ingen som krever at du skal være statsviter for å bli byråkrat. Dette bærer også statistikken preg av. Et halvt år etter endt utdanning er over 30 prosent av statsvitere som har tatt mastergrad arbeidsledige, i ufrivillig deltidsarbeid eller i arbeid som ikke er relevant for utdannelsen. Jeg tør ikke en gang tenke på hva de tilsvarende tallene for dem med bachelorgrad viser. Samtidig har antall studenter med samfunnsvitenskapelig eller humanistisk eksamen økt med 60 prosent siden 1993. Kombinert med den inflasjonen som har skjedd i høyere utdanning de siste tiårene gir dette en situasjon hvor en skal ha en god porsjon kampånd og dristighet for å tørre å kaste seg ut i arbeidslivet rett etter fullført bachelor. Dette står i sterk kontrast til ideen som ligger bak. Ved innføringen av bachelorgraden på Universitetet i Oslo i 2003 var det både UiOs og Kunnskapsdepartementets uttalte målsetning at BA-graden skulle være en selvstendig utdanning som kvalifiserte studentene for arbeidslivet. Dette var bakgrunnen for at ivrige studenter ved SV onsdag 2.april inviterte arbeidsgiveren, akademikeren, viserektoren, studentpolitikeren og karriererådgiveren til debatt om hva vi kan bruke en bachelorgrad til. Gisle Hellsten, leder av Karrieresenteret ved Universitetet i Oslo, satte fingeren på et vesentlig problem da han etterlyste mer selvtillit og freidighet blant studenter med bachelorgrad. Hans inntrykk er at bachelorstudenten har problemer med å verdsette sin egen grad og sin egen kompentanse, og at dette gir utslag i det man skal selge seg selv ovenfor arbeidsgiverne. Studentenes manglende selvtillit trer

tydelig frem dersom man sammenligner med amerikanske studenter med avlagt bachelorgrad fra et solid universitet i USA. Med pomp og prakt og hevet hode går kandidatene ut fra avgangsseremonien på universitetet sitt, og erobrer verden med dødsforakt. De er stolte av å ha tatt en bachelorgrad og de er stolte av universitetet sitt. En student ved institutt for statsvitenskap lærer fort at bacheloren ikke er særlig mye å skilte med i et trangt arbeidsmarked, og inntar en ydmyk holdning. I følge Hellsten er dette typisk for norsk mentalitet. Bachelorstudenten sammenligner seg med masterstudenten, mens masterstudenten ser seg selv i forhold til stipendiaten. Terje Nygård fra Manpower forsøkte å lette stemningen ved å påstå at personlige egenskaper og motivasjon hos kandidaten er det som arbeidsgivere er mest opptatt av, og at det ikke var avgjørende hvilken grad man kan slå i bordet med. Men han måtte samtidig medgi at når arbeidsgivere kan velge mellom en haug dyktige søkere med mastergrad og en haug med bachelorgrad, kommer de sistnevnte ofte til kort. Tatt i betrakning at det er en minimal forskjell i lønnsnivået mellom masterkandidater og bachelorordninger blir dette enda mer uunngåelig. Spørsmålet er hvordan universitetet skal kunne gjøre bachelorkandidatene stolte av graden sin. Som representant for universitetet og dets styre gikk viserektor Inga Bostad med på at universitetet måtte bli bedre på å markedsføre seg selv og sine egne tilbud. For at bacheloren skal kunne være en selvstendig grad må den settes i respekt hos både studenten og den fremtidige arbeidsgiveren. Forhåpentligvis følges dette opp. Per i dag er det først og fremst i det man søker på master at bacheloren gir anseelse. Dette er ikke et problem for de som sikter seg inn mot de øverste etasjene i høyblokkene på Blindern med våte drømmer om å bli den nye Rokkan. Men det er et problem for alle som drømmer om å kunne heve seg i den virkelige verden der Rokkans skillelinjer ikke lenger er byggesteinen i all argumentasjon.

3

ZOON POLITIKON
insTiTUTTET AKTUElT

Omprogrammering
Mindre enn én av ti tverrfaglige studenter går videre med master i statsvitenskap. Nå jobber instituttet på høygir for å gjøre programmet mer attraktivt for alle.
PETER hOlME
peterhol@student.sv.uio.no

Hvert semester blir omtrent 100 bachelorstudenter i statsvitenskap ferdige med graden sin, og det samme gjør opp til 150 studenter med fordypning i statsvitenskap fra de tverrfaglige bachelorprogrammene. Sett under ett fortsetter kun én av fem studenter med master i statsvitenskap, og søkertallene går nedover. - Vi har kommet i en annen konkurransesituasjon enn den vi var i tidligere, sier professor Bjørn Erik Rasch, som er ansvarlig for utdanningene ved Institutt for statsvitenskap. - Det er drøssevis med masterprogrammer som studentene kan søke på, så da må vi være på hugget, og være gode.

dentene få en statsvitenskapelig påbygning helt i tråd med det bachelorprogrammet de har tatt. Vår utfordring nå er å få gitt de relevante emnene med tilstrekkelig regularitet, sier Rasch.

Studieretninger

Synliggjøring

I årsplanen for 2008 som instituttet har lagt frem, sies det at en del av planen vil være å synliggjøre de mulighetene som finnes, ikke minst i forhold til de tverrfaglige bachelorprogrammene. Av de tverrfaglige studentene forsvinner de aller fleste til andre universiteter i Norge eller i utlandet, men dette gjelder også en stor del av statsvitenskapsstudentene. - Det er en hel del fra europastudier (EU) som drar til London School of Economics eller universiteter i Frankrike, Belgia og Tyskland, forklarer Liv Tone Måseidvåg, som er studiekonsulent for europastudentene. Leder av europastudentenes programutvalg Ida Foseid Dillekås tror dette skyldes at man ikke ser på master i statsvitenskap som noe godt alternativ. - Da jeg var inne og så i emnekatalogen for masteremnene, fant jeg bare to emner som virket interessante i forhold til EU, og det ene gikk sist gang i 2006, forklarer hun. At tilbudet ikke finnes, er ikke professor Rasch enig i. - I realiteten kan de tverrfaglige stu-

Å opprette egne mastergrader for de tverrfaglige, er en tanke som har blitt gitt opp på grunn av de ressursene det ville kreve. SV-fakultetet har også signalisert at det ikke vil bli aktuelt å opprette flere mastergrader i ”overskuelig fremtid”. Alternativet har imidlertid vært å opprette egne studieretninger innenfor statsvitenskap. Slike studieretninger er allerede til vurdering, og planen er at de skal foreligge allerede til sommeren. - Dette vil være studieretninger innenfor de tradisjonelle områdene, men det vil også være tale om å synliggjøre studieløp innenfor europastudier og utviklingsstudier. Internasjonale studier vil inngå som en del av internasjonal politikk. Som ledd i dette vil vi måtte sørge for at kursene gis på en sånn måte at de som tas opp kan fylle opp mesteparten av kursdelen med de relevante kursene. En studieretning for internasjonal politisk økonomi er også noe som vil bli vurdert, forklarer Rasch. En innvending mot å lage slike studieretninger er at det ikke tas hensyn til at de tverrfaglige programmene ikke nødvendigvis passer inn i en statsvitenskapelig ramme. Professor Rasch er imidlertid ikke enig i at dette er noe problem. - Her vil det være mulig med samarbeid med andre institutter og fakulteter, og jobbe for å gjøre studentene oppmerksomme

på disse mulighetene. Men samtidig er hovedsaken for oss at vi skal utdanne statsvitere. Vårt hovedansvar er derfor å etablere en god statsvitenskapelig påbygning også for de som har et relevant flerfaglig bachelorprogram i bunnen. Faren er jo at man verken blir god i statsvitenskap eller de andre fagene, sier han.

Ett opptak?

Om noen år er det også mulig at det kun blir ett opptak i året til masterprogrammet i statsvitenskap. - Vi er, sammen med samfunnsøkonomene, de eneste masterprogrammene som har opptak to ganger i året. Med relativt få søkere i vårsemesteret, må vi nok i fremtiden se på om det vil være mulig å slå sammen opptakene til et felles høstopptak, sier Rasch. For studentene vil dette innebære at man i større grad blir tvunget å gjennomføre bachelorutdanningen til normert tid, for ikke å måtte vente et helt år til neste opptak, men for studentene som har kommet inn på masterprogrammet vil det kunne føre til større valgfrihet. - Det vil da være lettere å tilby en bredere kursportefølje i kursdelen av masterprogrammet i vårsemestre. Dette vil også gjøre det lettere i forhold til de studieretningene som er under utarbeidelse. Det har også vært diskutert om det er mulig å lage kurs på masternivå som i større grad enn i dag bygger på hverandre. Opprettelsen av studieretninger sammen med sammenslåing av opptakene til master vil kunne gjøre dette lettere gjennomførbart, sier Rasch.

ZOON POLITIKON
REPORTAsJE

3

Beograd, Beograd!
En spasertur i denne byen avdekker fort spor etter NATOs bombetokt, plakater der “Kosovo er Serbias hjerte” og reklameskilt for Grand Prix. Årets studietur for studenter ved Institutt for statsvitenskap gikk til Beograd.
TORBJØRg V. JEVnAKER
tvjevnak@student.sv.uio.no

FOTO: Johan Roko Rognlien

3

ZOON POLITIKON
insTiTUTTET KOMMEnTAR

24. mai går Grand Prix 2008 av stabelen i Beograd, Serbias hovedstad. Dette er en stor begivenhet, som folk flest i Serbia venter på i stolt spenning. Men allerede den 20. februar trakk folket ut i gatene for å markere sin nasjonale stolthet. Noen dager i forveien hadde nemlig Kosovo erklært uavhengighet, og torsdagen etter var det gratis kollektivtransport inn til Beograd for demonstranter fra hele Serbia. Totalt møtte hele 120,000 mennesker opp for å demonstrere mot at “Serbias hjerte” ble revet vekk fra dem. Imidlertid nøyde ikke alle seg med å demonstrere, og en gruppe på rundt 300 personer gikk til angrep på blant annet den amerikanske fastfoodkjeden McDonald’s og den amerikanske ambassaden, som begge ble satt i brann. Dette var en protest mot USAs raske aksept av Kosovos løsrivelse. Også andre ambassader ble angrepet, særlig verdt å merke seg er den slovenske. Slovenia var nemlig det første landet som løsrev seg fra Jugoslavia, og anerkjennelse bidro til at andre jugoslavske republikker gikk for løsrivelse. Men denne mindre gruppen av demonstranter var ikke annet enn hooligans, som ikke bryr seg om politikk, men bare er ute etter å lage bråk. Dette mente blant annet Ljubisa Rajic – serbisk journalist, opposisjonell, professor i skandinaviske språk og “Norgesvenn”. Det kom imidlertid raskt frem at vaktholdet rundt ambassadene var uholdbart, og at politiet hadde fått tvetydige signaler fra den politiske ledelsen med hensyn til deres arbeidsoppgaver. Da hooligans’ene hadde nærmet seg ambassadene, hadde vaktene – som var for få, til tross for at man var klar over den overhengende sannsynligheten for fremstøt mot ambassadene gitt dagens varslede demonstrasjon – trukket seg tilbake til

SIER NEI: Serbias parlament nekter å anerkjenne Kosovo som egen stat. FOTO: Johan Roko Rognlien

sidegater. Det er høyst sannsynlig at dette var en ønsket tvetydighet fra den politiske ledelsen, i hensikt å gi et signal til spesielt EU og USA.

Mellomtittel

Med dette i bakhodet ankom en gruppe blåøyde statsvitenskapsstudenter en drøy uke etter Nicolas Tesla-flyplassen utenfor Beograd. Nicolas Tesla var mannen bak vekselstrøm og radioen, men egentlig kom han fra Kroatia. Likevel var han serber, for da som nå befinner det seg serbiske grupper bosatt i andre av de landene som tidligere var en del av Jugoslavia. Ved Jugoslavias oppløsning bidro dette til uro, da det bodde mange serbere rett utenfor Serbias grenser, og dette ble brukt som ledd i rettferdiggjøring av territorielle krav på

deler av Kroatia og Bosnia-Herzegovina – for ikke å glemme Kosovo. På programmet stod blant annet besøk til Telenor, et selskap som har etablert seg som en viktig aktør i Serbia. Da Telenor gikk inn i Serbia, var dette den største direkte utenlandsinvesteringen til Serbia noensinne – også den største i regionen. Telenor Serbia jobber i dag tett med landets politiske ledelse, deriblant arbeid med å tiltrekke investeringer til Serbia fra utlandet. Serbia har store utfordringer når det gjelder korrupsjon, men også den ustabile politiske situasjonen har skremt unna mange investorer. Dette gjaldt først og fremst under Slobodan Miloševićs styre på 90-tallet, før han ble styrtet i 2000, men etter den tid har man også gjentatte regjeringskriser, og ikke minst ble

OVER TIL VENSTRE: På 1980-tallet ble det sagt: Den dagen Tito dør, eksploderer Jugoslavia. Dette er Josip Titos mausoleum. ALLE FOTO: Johan Roko Rognlien

ZOON POLITIKON

3

statsministeren drept i et attentat i 2003. Den strømlinjeformede presentasjonen av Telenors arbeid for “corporate responsibility” overdrev kanskje deres edle motiver – de er tross alt der for å tjene penger, ikke drive med velferd, som Rajic kunne fortelle noen dager senere – men faktum er at Telenor har strenge standarder når det gjelder ryddig opptreden, og deres tilstedeværelse er et viktig bidrag i et land med store korrupsjonsproblemer, spesielt blant de tyngre aktørene.

slaviske fanger plassert i konsentrasjonsleire i Norge, deriblant serbere. Dette var en del av Hitlers Nacht und Nebel-operasjon (natt og tåke), der spesielt politiske aktivister ble kidnappet og plassert i fangenskap lang unna. Hensikten var å skape

Serbisk statsvitenskap

“...torsdagen etter var det gratis kollektivtransport inn til Beograd for demonstranter fra hele Serbia. Totalt møtte 120.000 mennesker opp...”
frykt ved at folk bare skulle “forsvinne” fra sine respektive lokalsamfunn, samt hindre innsyn og protester. Etter krigen skulle det vise seg at en utilsiktet bivirkning av dette ble tette vennskapsbånd mellom tidligere serbiske fanger og nordmenn som hadde bodd i nærheten av de norske leirene.

Staten er selvfølgelig også gjenstand for studier i Serbia, og et besøk til det lokale statsvitenskapsinstituttet ved Universitetet i Beograd var omtrent obligatorisk. Her fikk vi en forelesning om den kjernefysiske trusselen. Etterpå arrangerte debattklubben til de serbiske studentene en konkurranse der det ene debattlaget var for rakettskjoldet, mens det andre var motstandere. Dette var både underholdende og lærerikt, og til de interesserte kan det nevnes at det er planer om å starte opp noe lignende på statsvitenskap i Oslo til høsten.

Studerer norsk

En utilsiktet konsekvens

Den norske ambassaden måtte også besøkes, og ambassadør og tidligere stortingspolitiker Haakon Blankenborg tok oss imot i sin private residens en regntung morgen. Passende nok snødde det til tider mens vi befant oss der. Tidligere i år nevnte norske politikere og medier ofte det spesielt gode forholdet mellom Norge og Serbia, og Blankenborg kunne gi oss en innføring i den historiske årsaken til dette forholdet. Under 2. verdenskrig ble en rekke

Dette forholdet har bidratt til at mange unge serbere i nyere tid har valgt å studere det norske språket, og kun i Norge er det flere som studerer norsk. Et møte med professor Rajic var et av høydepunktene på turen. Han har selv studert ved UiO, og mente det var typisk norsk å være full på fredager. Rajic er kanskje mest kjent for sine rapporter i Dagbladet da NATO bombet Serbia i 1999, men er fortsatt en ivrig bidragsyter til norske medier. Rajic fortalte om manglende muligheter for de yngre generasjonene som vokser opp – arbeidsledigheten er svært høy, og enda høyere for de unge. I tillegg er det svært vanskelig å få visum for å dra til andre land, så det man nå ser er en

generasjon som vokser opp i en situasjon der utdanning ikke gir uttelling og der de ikke får reise ut i verden. Dette står i skarp kontrast til de mulighetene foreldregenerasjonen hadde da de var unge. Sysselsettingen var høy, og som innbyggere i Jugoslavia – initiativtakeren til “the nonaligned states” (de ikke-allierte statene) – kunne de reise ganske fritt i både øst og vest, noe den økonomiske utviklingen også tillot, for Jugoslavia var en moderne stat. Utover 80- og 90-tallet fikk landet derimot store økonomiske problemer, og det hele kulminerte med NATO-offensiven og den medfølgende bombingen av Serbia i 1999. Også på universitetet er korrupsjon et stort problem, og Rajic kunne fortelle at så mye som halvparten av de ansatte ved jusfakultetet ble arrestert i fjor for nettopp dette. Satt på spissen hevdet Rajic at det er viktigere å bekjempe korrupsjon enn å dømme krigsforbrytere, for ellers kan de tiltalte bare kjøpe seg fri. Serbia har store utfordringer foran seg i tiden som kommer, spesielt dersom de vil inn i EU, men nå var tiden inne for å forlate landet. Studentene skulle tilbake til lesesaler og sur kantinekaffe. I bilen på vei til flyplassen fikk vi et siste innblikk i den serbiske mentaliteten: Sjåføren fortalte ivrig – serbere er svært så utadvente og pratesjuke – at vi burde komme tilbake i mai, for da er det Grand Prix. Videre fortalte han at han ikke var noe særlig begeistret for den serbiske kandidaten, for bandets kvinnelige vokalist hadde så kort hår – hun så ut som en gutt! Og ikke minst var hun sigøyner. Nei, dette var ikke noe særlig. Men resten av bandet likte han. Om han hadde billett til finalen? Ja, den var kjøpt og betalt for lenge siden, så nå var det bare å glede seg!

3

ZOON POLITIKON
insTiTUTTET KÅsERi

Ja takk, begge deler!

STATSVITENSKAP I PRAKSIS: Nyttig i kantina også. FOTO: Ingrid Rædergård

Vår tids Ole Brumm?
hAAKOn gUnnERUd
haakongu@student.sv.uio.no

En dannet person har visstnok mye til felles med Nasse Nøff. Den gjennomsnittlige statsviteren har nok mer til felles med Ole Brumm.
dette kan også meget vel skyldes B”. På denne måten er det ingen som kan komme og skjelle oss ut for å ta helt feil. Litt som å sette en helgardering på tippekupongen. Et illustrerende eksempel kan hentes fra Kjellberg og Reitans ”Studiet av offentlig politikk – en innføring”. Dette er en bok som jeg vil anta at mang en statsviter har blitt utsatt for. Én ting er at den (fortsatt) er pensum i Offentlig politikk II, en annen ting er at den er fra 1995. På side 137 diskuteres i alle fall en artikkel som hevder at studiet av iverksetting oppdaget et ”manglende mellomledd” i studiet av offentlig politikk: “Var dette bare et salgsfremmende tiltak, eller var det en reell beskrivelse av disse studiene som noe nytt? Svaret er, som så ofte innen studiet av offentlig politikk, at det var begge deler.” En perfekt statsvitenskapelig konklusjon.

Ja takk, begge deler

Brumms livsmotto kjenner de fleste til; ”ja takk, begge deler”. Dette er for øvrig ikke noe han sier for å være grådig. Når en får spørsmål om man vil ha honning eller melk til brødet, så er det fort gjort å si at man kunne tenkt seg begge deler. Statsvitere deler på mange måter denne forkjærligheten for å få med seg begge deler. Jeg tenker selvfølgelig på lidenskap nummer 1: drøfting. Hele målet med en artikkel er å ende opp med en avslutning á la: ”Det ser ut til at A har avgjørende betydning, men

“Det er kanskje ikke alle som er klar over det, men Brumm er en beinhard realist.” Realisten Brumm

Det er kanskje ikke alle som er klar over det, men Brumm er en beinhard realist. Et av hans mer filosofiske utsagn er nemlig: ”Hadde alle vært snille, ville verden vært et fint sted å leve”. Selv om Brumm er kjent for å være en bjørn med bare liten forstand – ja, enkelte har til og med hevdet totalt overraskende mangel på forstand – vet han selvfølgelig at ver-

ZOON POLITIKON

3

den er et skummelt sted. En må passe seg for alskens ulumskheter – tenk bare på heffalompene. Ikke bare er Brumm en realist, men han er faktisk en røver på å resonnere seg fram til ulike konklusjoner. Etter å ha hørt summing i det fjerne, så skjønner Brumm at det er 1) noe(n) som summer, 2) dette må være bier, 3) bier lager honning og 4) honningen blir til for at han skal spise den. Dette kan sees i sammenheng med det som kalles induktiv fremgangsmåte og som noen statsvitere drister seg til i ny og ne. Men god, gammeldags kvantitativ, deduktiv tilnærming er nok kanskje mest vanlig. Hundremeterskogen og vårt kjære Institutt for statsvitenskap har for øvrig et klart likhetstrekk ved at det stort sett er mannlige aktører det er snakk om. I Hundremeterskogen er det kun ett feminint innslag: Kengu.

bjørn. Statsviterne på sin side blir i ekstase ved synet av en firefeltstabell.

Drøft!

Tenkeren Brumm

Statsvitenskapen har arvet mye fra de gamle filosofer og tenkere, og en av innføringsbøkene i politisk teori kalles ”Politisk tenkning”. Tenking skal altså være en sentral del av statsvitenskapen.. Dette vet Brumm mye om. Han og Nøff har til og med sitt eget fredelige tenkested, hvor de kan sitte i ro og tenke på ymse saker. I likhet med ekstremister som Descartes, så er Brumm i tvil om mye og mangt, selv om han heldigvis ikke er like drøy som den gamle filosofen. Brumms sans for diktning og trang til filosofering kommer bl.a. til syne i strofen: ”Mandag når jeg går av sted og solen skinner klokken tre, jeg sier som min onkel sa: Hva er hvor, og hvor er hva?”. Et fellestrekk ved statsvitere og Brumm er at de er ganske lette å tilfredsstille. Gir du Brumm en krukke honning så vil resultatet bli en fornøyd

Dette er tross alt skrevet av en statsvitenskapsstudent, og vi er som nevnt ganske glade i å drøfte. Det betyr at vi må ta med oss et par sider ved Brumm som kanskje ikke er helt til stede hos dagens statsvitere. Et åpenbart trekk er påkledning, eller mangel på sådan. Brumm trasker jo rundt uten bukse. Dette er et punkt hvor de fleste statsviterne velger å ikke følge Brumms eksempel; de kler faktisk på seg nedentil. Dette er noe vi skal være glade for, ellers kunne det blitt guffent å gå på forelesning. Et annet punkt er forskjellen på høyre og venstre. Dette er noe statsvitere har rimelig bra peil på. Til høyre er det vekk med avgifter og inn med markedet som gjelder (FrP og til nøds Høyre), til venstre finner vi staten og planøkonomien (RV, SV). Brumm derimot sliter litt med slike ting. Det er faktisk så ille at når han ser på forlabbene sine, så vet han at en av dem er den høyre, men han vet ikke hvordan han skal finne ut hvilken av dem det er. Til forskjell fra Brumm er statsvitere glade i lange og vanskelige ord. Etter å ha hørt en setning som: ”Den sedvanlige prosedyre i slike tilfeller er...”, så kan Brumm finne på å stille spørsmålet: ”Hva er posedyr for noe?”. Et betegnende og ironisk – antageligvis utilsiktet – eksempel på statsviteres ordforråd finner vi i Argument-artikkelen ”Mystikk og vitenskap”. I stedet for å si at mange samfunnsvitere er dårlig til å formulere seg, klarer professor Raino Malnes å klemme ut at: ”Samfunnsvitenskapen er ofte offer for språklig obskurantisme”. Ja, det stemmer, det.

Hørt på forelesning:
- Dere har sikkert studert litt statsvitenskap, eller hva det heter nå til dags (om at Joseph Nye er på pensum i et historiefag) Geir Lundestad

- Har du nok til snus, mat og strenger til gitaren så har du nok penger.” (om hvorfor han ikke gidder å snyte på skatten) - Nå driver jeg og trener som en gammel tante (om å gå til fysioterapi etter et armbrudd) - Statsvitenskap uten historie er som et tre uten røtter Trond Nordby

Om statistiske metoder: - Hvis du vil gjøre det bra på masteroppgaven: Finn en artikkel der det kun er gjort OLS-regresjon. Gjennomfør en ny analyse med logistisk regresjon og du vil bare komme til å knuse resultatene. Bjørn Høyland

gOd sOMMER!
Zoon politikon ønsker alle studenter og ansatte ved institutt for statsvitenskap lykke til med eksamen og god sommer! Vi er tilbake med neste nummer til høsten, og trenger nye krefter! hilsen fra redaksjonen.

Sign up to vote on this title
UsefulNot useful