Fra Det Materialistiske Paradigme til det Meta-Analytiske Paradigme

Principia Naturalis Oktober, 2006

1

Innhold
1 Energi 1.1 Kinetisk Energi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1.2 Energiniv˚ aer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1.3 Tid som variabel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Konsekvenser av tid som energi 3 Orddefinisjoner 3.1 Energi . . . . . . . . . . 3.2 Indeks . . . . . . . . . . 3.3 Differensieringer . . . . 3.4 Representasjonsenheter 3.5 Energiniv˚ aer . . . . . . 4 Det 4.1 4.2 4.3 4.4 4 4 5 5 5 6 6 6 6 7 7 8 8 9 9 9

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

. . . . .

Materialistiske Paradigme Descartes’ faste punkt . . . . . . . . . . Mekanismer bak v˚ paradigme . . . . art Kritikk til innhenting av informasjon . . Kritikk av representasjonen av innhentet

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . informasjon

. . . .

. . . .

. . . .

. . . .

. . . .

5 Hindringer i Det Materialistiske Paradigmet 11 5.1 Deduksjonens svake ledd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 5.2 V˚ relative utganspunkt for forst˚ art aelse . . . . . . . . . . . . 11 5.3 En nærmere analyse av energibegrepet . . . . . . . . . . . . . 12 5.4 Konsekvenser av ˚ ikke skille ut tid som en egen indeks innen a energibegrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 5.5 Spesifikke problemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 6 Endring i grunnsyn 15 6.0.1 Tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 7 Relativitetsteorien 16 7.0.2 ’c’ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 7.0.3 Økningen av masse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 8 Kvantemekanikk 9 Vitenskapelig gyldighet 19 20

10 Potensiale for forst˚ aelse i det Materialistiske Paradigme 21 10.1 Irrasjonelle tall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 11 Potensiale for forst˚ aelse i det Meta-Analytiske Paradigme 22 11.1 Utvidelse av det transcendentale domenet . . . . . . . . . . . 22 2

12 Konkrete endringer som m˚ til i v˚ anskuelse av fysikk a ar

23

3

Sammendrag Vi vet at tiden enderer seg relativt til i allefall kinetisk energi, og vi kan observere det s˚ apass direkte som at dersom man sender ut en atomklokke i bane rundt jorden i høy hastighet s˚ kan man se at det a har passert mindre tid i den enn i en som er stasjonær p˚ jorden. a Dette er en effekt som er proporsjonalt til mengden kinetisk energi som blir tilført objektet man observerer. N˚ det eneste elementetet ar som er endret i objektet er den kinetiske energien og man samtidig ser at det eksisterer mindre tid i objektet som har opplevd økningen, vil jeg si at det er fornuftig ˚ slutte at de har noe med hverandre ˚ gjøre. a a

1

Energi

Grunnsynet i moderne fysikk, og ogs˚ det eneste filosofisk holdbare a for ˚ i det hele tatt ta noen som helst resultater av vitenskapen ala vorlig er ˚ g˚ ut i fra at det eksisterer kun ´n gitt mengde energi som a a e konstituerer oss. Det er den eneste informasjonen en har om ’E’ i relativitetsteorien - at det kun finnes ´n gitt mengde av det. Utover det vil e ’E’ defineres av hva man setter p˚ andre siden av ligningen, etterhvert a som en forst˚ mer og mer. Denne energien kan verken skapes eller ødear legges1 , kun omformes. Man m˚ ogs˚ si seg enig i at tiden eksisterer, a a og dermed at den nødvendigvis er en del av den totale energien som eksisterer. Hvis ikke ville den ikke eksistert. N˚ man da kan observere ar en relativ endring i tiden burde det være naturlig ˚ slutte at det m˚ ha a a en reaksjon eller ˚ arsak. Hvis ikke er man nødt til ˚ godta at den totale a energien universet v˚ best˚ av har endret seg etter at man har økt art ar den kinetiske energien i et objekt. Slik som jeg ser det er det eneste fornuftige ˚ slutte fra at tiden a forsvinner n˚ man øker den kinetiske energien, at noe tid blir omdanar net til en annen form for energi i prosessen. Det er del av den totale mengden energi som alle andre former for energi, og m˚ g˚ over i en a a annen form for energi dersom noe av den plutselig forsvinner.

1.1

Kinetisk Energi

Neste deduksjon som er naturlig ˚ trekke n˚ man utelukkende har a ar økningen i kinetisk energi ˚ forholde seg til2 er at mangelen i tid er a en konsekvens av økningen i potensiell energi i objektet som m˚ tialer den og samtidig observeres av oss. Man har i den kjemiske prosessen som aksellerasjonen representerer hentet energi fra tid, som deretter eksisterer i formen av kinetisk energi i stedet for tid. S˚ lenge denne a energien opprettholdes vil tidsrommet i objektet være mindre for ˚ a kompensere for tilstanden av økt energiniv˚ a.
av prossesser inneholdt i seg selv endringen i gravitasjonstrekket er minimal i forhold til mengden energi som har g˚ att med p˚ ˚ aksellerere objektet aa
2 1

4

En konsekvens av dette vil være at alle objekter har en egen tid basert p˚ energiniv˚ de eksisterer p˚ a aet a.

1.2

Energiniv˚ aer

Enhver endring i et objekt p˚ et annet energiniv˚ m˚ sees relativt a a a til sin egen tid. Dette er til n˚ blitt ignorert i enhver vitenskapelig a sammenheng, og vi representerer konsekvent enhver endring i forhold til v˚ tid. Vi setter til og med tiden som en konstant i teorier som ar skal beskrive nettopp endringer i forskjellige energier p˚ forskjellige a energiniv˚ til tross for at teoriene selv samtidig forteller at tiden aer, nettopp ikke er konstant, men variabel etter for eksempel hastighet. S˚ lenge vi holder oss p˚ energiniv˚ relativt nært til v˚ eget, vil a a aer art ikke denne feilen sl˚ ut stort. Beveger man seg ut p˚ for høye energia a niv˚ vil en teori bryte sammen. Dersom man finner ut en tilnærming aer av feilen som skjer p˚ et visst energiniv˚ og baserer en teori p˚ den, a a a s˚ vil man f˚ en viss usikkerhet som vil inkludere mange flere av hena a delsene vi er et resultat av snittet til, og en slik teori vil dermed bli ekstremt godt ’bevist’ av m˚ alinger i en verden som er nettopp snittet av de hendelsene den beskriver.

1.3

Tid som variabel

Vi ser alts˚ at tiden ikke er konstant, men derimot relativ til mengden a energi som er substansialisert i et gitt omr˚ 3 . Før man vet den gitte ade forutsetningen man m˚ tid utifra vil enhver m˚ aler aling være relativ til en selv, og man vil famle i blinde n˚ man leter etter basale sammenhenger ar under sitt eget niv˚ siden teorien ikke har noen rot i annet enn seg selv. a, Man setter det transcendentale domenet en teori er gyldig innenfor ved ˚ velge energiniv˚ den baserer seg p˚ gjennom hvilke konstanter en a aet a, bruker i teorien. Først n˚ man har relatert ens egen hastighet til et ar absolutt nullpunkt for bevegelse4 vil man ha forutsetninger for ˚ trekke a slutninger videre fra v˚ energiniv˚ til mer basale. Det m˚ finnes en are aer a objektiv hastighet p˚ jorden for ˚ revurdere de relative endringene vi a a observerer og sette dem i riktige proporsjoner i forhold til hverandre.

2

Konsekvenser av tid som energi

Fra det kan man se to ekstremsituasjoner: Tiden er totalt tilgjengelig - ingen energi brukes til annet enn ˚ eksistere som tid; og at tiden a
en liten absurditet: Matematisk er et omr˚ en samling punkter. Fra der overføres ade de transcendentale elementene som konstituerer matematikken direkte til fysikken - der et punkt er helt absurd etter det eksisterende paradigmet. Vi baserer alt p˚ et, etter dagens a synspunkt, paradoks - at noe kan være uendelig lite, men likevel være. Noe som fører til at et faktisk punkt alltid vil være uendelig mye mindre enn det man nettopp definerte som punktet. En fraktal av deduksjoner som er uunng˚ aelig s˚ lenge man regner med en a konstant tid 4 ordet i sin videste betydning
3

5

blir brukt opp - materien som er manifestert i et omr˚ er p˚ et s˚ ade a a høyt energiniv˚ at det ikke er mer tid igjen til noen prosesser ˚ hende a a i- eller med materien. N˚ tiden brukes opp vil det ikke lenger være ar mulighet for noen endring, og det oppst˚ en grense for hvor mye f.eks. ar kinetisk energi som kan puttes inn i en mengde materialisert energi lyshastigheten er etablert, eller hvor mye gravitasjon som kan eksistere p˚ ett punkt - hendelseshorisonter er etablert. Og siden tiden brukes a opp vil tiden g˚ langsommere i objektet med høyere objektiv energi a enn observatøren har - det er mindre tid tilgjengelig, som vi ogs˚ kan a m˚ ale. Og dersom vi noen gang skal ha mulighet til ˚ se universet som a helhet m˚ vi finne ut hvilken objektiv hastighet jorden har i forhold a til et objektivt absolutt nullpunkt for bevegelse i v˚ energi. ar

3
3.1

Orddefinisjoner
Energi

Enhver ressurs tilgjengelig for ˚ virke p˚ v˚ domene av eksistens versus a a art ikke-eksistens. Det som blir sagt p˚ en veldig vanskelig m˚ er at energi a ate er alt, det er et begrep som defineres av hva vi finner ut av. Einstein sier at E = mc2 , men dersom man skulle finne ut noe nytt vil man redefinere energibegrepet. Det er et begrep i endring, s˚ jeg foretrekker ˚ la det være a a hva som blir definert av alt annet, fremfor for ˚ feste termen til en prematur a definisjon. Det er en tom, passiv term.

3.2

Indeks

En basal inndeling av hvilke konsepter vi bruker for ˚ representere virkeliga heten for oss selv, og ogs˚ for verden utenfor oss. En forst˚ a aelse av en hendelse er alltid sammensatt av flere tanker. Jeg bruker ordet indeks, fordi vi p˚ en a eller annen m˚ alltid m˚ peke ut hva vi prøver ˚ snakke om — indeksere. I ate a a sin mest basale form for kommunikasjon ved at vi peker p˚ fysiske objekter. a I en kompleks abstrakt kommunikasjon, gjennom at vi peker ut konsepter med foreg˚ aende konsepter for det man prøver ˚ belyse. For eksempel blir a matematikken som et konsept pekt ut gjennom teoremer, som opprinnelig er utledet fra ˚ peke p˚ mengder i den reelle verden. a a

3.3

Differensieringer

En videre inndeling innen en indeks. Differensieringene er elementene som til sammen definerer indeksen (eks. teoremene som definerer matematikken). Dette gjelder rekursivt for hver differensiering innen en differensiasjon. Indekser er indekser p˚ sitt niv˚ men differensieringer i forhold til indeksen a a, de er en del av. De første indeksene er de som m˚ relateres til virkeligheten a

6

for at man skal kunne slutte at man har ervervet faktisk kunnskap, eller i det minste ansl˚ hvilket niv˚ av sikkerhet kunnskapen har. a a

3.4

Representasjonsenheter

De samlingene av tanker som vi velger ˚ bruke til grunnlag for en forst˚ a aelse av noe, for eksempel en modell for et atom eller kvantemekanikken som helhet. Differensieringene er de forskjellige reglene innen id´en kvantemekanikk e (kvantemekanikken blir da en indeks hvorunder reglene som definerer den er samlet). Representasjonsenheter kan gjerne ogs˚ være indekser, meningen med a termen er ˚ ha en vid definisjon som kan brukes mer uspesifikt. a

3.5

Energiniv˚ aer

I denne teksten bruker jeg termen som en beskrivelse av den totale energien som er manifestert i en form for substans, i v˚ paradigme alltid i art forhold til materie. Den innebærer hastighet, gravitasjon, temperatur, angulært momentum etc. Den kan p˚ sett og vis ses p˚ som en utvidelse av a a referanserammene i relativitetsteorien til en ramme som ikke bare tar hensyn til relativ hastighet, men som inkluderer andre former for energi enn den kinetiske.

7

4

Det Materialistiske Paradigme

Vi sitter i dag fast i et vitenskapelig paradigme som hindrer oss i ˚ skila le fra hverandre- og identifisere de mest basale elementene av naturen. I v˚ forhold til verden og sannhet, har vi mer eller mindre st˚ stille siden art att Descartes differensierte det eneste faste punktet vi har ˚ g˚ ut i fra i v˚ a a are kaotiske indekseringer av verden; tanken i seg selv. Per dags dato g˚ vi ut ar i fra tanken, skaper teorier og bekrefter dem i den substansielle verden før vi aksepterer dem, og tankene de representerer, som sanne.

4.1

Descartes’ faste punkt

Uansett hva vi vil vite, s˚ m˚ vi vite det i forhold til noe. Organiserte a a elementer i ens oppfattelse skaper systemer og sammenhenger etter som vi blir eldre, og blir i stand til ˚ trekke flere slutninger om verden rundt a oss. Denne prosessen skjer hos dyr som hos mennesker, men hos mennesket kommer det til et punkt der vi klarer ˚ identifisere et ’jeg’. Dette (produktet a av kognitiv utvikling) er hva som gir oss muligheten til ˚ erkjenne at det a faktisk eksisterer noe man kan erkjenne objektivt, bla.a. Jeg tenker, alts˚ a er jeg. Vi er avhengige av ˚ relatere noe til et fast punkt for ˚ være i stand a a til ˚ skille ut de faktisk basale elementene av v˚ tilværelse. Videre s˚ m˚ a ar a a man klare ˚ etablere en link mellom den observerte verden og den ´ priori a a sannheten. Dette ble av Descartes løst gjennom forutsetningen om at det eksisterte en god Gud som ikke ville bedra menneskene. Siden da har det i grunnen ikke skjedd mye. Hume gjorde en del gode betraktninger rundt problemet, men linken mellom det tenkte og det materielle ble aldri etablert. Kant gikk inn i de forskjellige assosiasjonene vi har til begreper og sannhet, og definerte ut et sett av tanker som kunne være ˚ anses som helt a sikre. Han viste at vi kunne være trygge p˚ at de resultatene vi fikk av a transcendentale tanker var gyldige for ˚ gjøre operasjoner p˚ noe vi vissa a te var innenfor dets sannhetsdomene. S˚ resultatene av de transcendentale a tankene vil alltid være objektivt sanne i forhold til seg selv. Spørsm˚ er alet om informasjonen man tar inn, for s˚ ˚ kunne ta i bruk de transcendentale aa verktøyene p˚ og tegne opp nye sammenhenger, er korrekt. a S˚ vi st˚ igjen med at vi enn˚ ikke har differensiert et skille mellom a ar a oppfattet objektiv sannhet (som er sant innen domenet som definerer hva vi oppfatter, forutsatt at det eksisterer koherens mellom ˚ arsak og virkining i mediumet vi befinner oss i), og faktisk objektiv sannhet. Det ser banalt ut satt opp slik, men vi gjør en feil direkte relatert til dette hver gang vi leser av en graf. Vi anser grafens informasjon for ˚ være a en sann representasjon av verden slik at den er i stand til ˚ bli analysert av a v˚ transcendentale verktøy (f.eks. matematikk), for s˚ ˚ slutte at hypoare a a tesene er sanne gjennom eksperimenter - igjen etter informasjon lest av fra

8

instrumenter som punkter p˚ en graf - observert endring i forhold til tid. a

4.2

Mekanismer bak v˚ paradigme art

Vi har satt et m˚ for hva vi aksepterer som sant, og vi har en metode i al vitenskapen for ˚ kunne klassifisere dedusert kunnskap som sann. Hva man a aksepterer vil være diktert av forutsetningene vi setter til sannhet. Disse forutsetningene er rammen til paradigmet, og med mindre de er absolutt korrekte vil paradigmets ramme for hva det er i stand til ˚ romme av forst˚ 5 a aelse være tisvarende diffuse.

4.3

Kritikk til innhenting av informasjon

De resultatene vi leser av fra en graf, ans´r vi for ˚ være reelle og relat´rbare e a e til virkeligheten siden vi faktisk har m˚ dem med r´elle instrumenter som alt e observerer fenomener i samme dimensjon6 som instrumentene selv. Dermed vil man trekke sanne konklusjoner innen det transcendentale domenet de eksisterer i - den substansielle verden. Med forutsetningen om koherens mellom ˚ arsak og virkning i mediumet vi eksisterer i, s˚ konkluderes det at de a er sanne resultater om den substansielle verden, sett fra den substansielle verden. Gjennom v˚ aksept av m˚ ar alingene er det Materialistiske Paradigme etablert. Et paradigme som definerer sine grenser for forst˚ aelse i materien som konsept. Med andre ord: vi henter inn m˚ alinger som vi anser for ˚ være sanne a konsekvenser av ˚ arsaker i universet m˚ aleinstrumentet er en del av. De blir oversatt til tall og størrelser gyldige innen v˚ substansielle eksistens, og blir ar siden behandlet med transcendentale verktøy som matematikk og filosofi. De slutningene som deretter trekkes ans´s dermed for ˚ være korrekte, siden e a det ikke er tilført noen ikke-transcendentale elementer. Alt er tilsynelatende gyldig innen den transcendentale referanserammen man vil ha svar fra.

4.4

Kritikk av representasjonen av innhentet informasjon

Gjennom aksepten av m˚ aten vi representerer informasjonen vi tar til oss p˚ a, godtar vi visse basale forutsetninger. For eksempel aksepteres følgende ofte som et faktum:

Denne rammen vil forholde seg til verden som en funksjon til sitt domene. Skal vi klare ˚ beskrive mest mulig m˚ vi ha en best mulig funksjon [algoritme ⇔ paradigme] a a som definerer sannhet. ˚ forst˚ strukturen bak og ˚ kunne beskrive den vil utvide v˚ A a a art domene av sannhet en dimensjon høyere, siden vi n˚ bare følger sporet av denne strukturen a ved ˚ g˚ inn i gravitasjonen som fenomen gjennom vitenskapen. Vi følger en konsekvens a a av funksjonen vi n˚ har definert for sannhet i stedet for ˚ betrakte funksjonen selv. a a 6 Samme transcendentale niv˚ a

5

9

Lyshastigheten er konstant, uansett hvilken hastighet man har n˚ man sender ut lyset, og uavhengig av retningen man sender ar det ut i. Vi m˚ her akseptere at v˚ m˚ a are alinger av verden er korrekte for ˚ kuna ne akseptere konklusjonene. For ˚ forst˚ sammenhenger settes informaa a sjon/m˚ alinger opp i grafer. Basisen for grafene er sekundet, slikt det er definert i v˚ paradigme. Det er akkurat hva jeg vil ta i nærmere øyensyn art videre.

10

5

Hindringer i Det Materialistiske Paradigmet

I enhver representasjon vi foretar oss fremstiller vi innsamlet data som endring over tid. Men gjennom ˚ godta hva vi ser fra grafer i vitenskapen - eleka tromagnetiske bølger, oppførsel av kvanter, hvordan materie endrer masse og konsepter som oppfattet tid i forhold til hastighet, med andre ord: grunnlaget for v˚ forst˚ ar aelse av verden n˚ s˚ har man godtatt at man bruker tid som a, a relativt utgangspunkt for ˚ finne sammenhenger, et fast punkt for relativ a sannhet. Setter man dette feil vil man ikke forst˚ hele det transcendentale a 7 . Man setter i v˚ paradigme at v˚ tid er niv˚ man prøver ˚ beskrive aet a art ar et nullpunkt som forutsetning for sannhet av data. Et fast punkt som gjennom transcendentale analyser av representert data skal kunne binde bro til Descartes’ Cogito ergo sum innen sitt transcendentale niv˚ - koble sammen a tanke, teori og virkelighet.

5.1

Deduksjonens svake ledd

I deduksjonene til v˚ aksept av sannhet m˚ man akseptere tiden v˚ som et ar a ar egnet relativt utganspunkt ˚ m˚ verden i forhold til p˚ alle energiniv˚ a ale a aer. Ethvert fenomen kan m˚ i forhold til hva som helst, s˚ lenge man vet ales a at det er fast og uforanderlig. S˚ spørsm˚ blir: har vi valgt det riktige a alet grunnlaget ˚ m˚ alle ting i forhold til? Er kjeden v˚ av deduksjoner uten a ale ar et svakt ledd?

5.2

V˚ relative utganspunkt for forst˚ art aelse

Vi setter tiden v˚ som grunnlag for ˚ analysere enhver endring. Dette ar a resulterer for eksempel i følgende: Vi kan se p˚ teoriene v˚ og dersom noen a are, forflytter seg nær lysets hastighet, s˚ kan vi av relativitetsteorien slutte at de a vil være yngre enn oss n˚ de returnerer. Dette er understøttet med m˚ ar alinger av atmoklokker sendt i bane rundt jorden, som har vist at de differensierer i tid i forhold til en synkronisert atomklokke p˚ jorden, som da har hatt lavere a relativ velositet (energiniv˚ til den felles referanserammen som klokken i a) rommet og klokken p˚ jorden har eksistert i. Vi har sett at det har skjedd. a Men dagens modeller sier ingenting om hvorfor det har skjedd. Hvor ble det
Man kan aldri se alt siden man alltid m˚ indeksere i forhold til noe. For eksempel i a tilfellet E = mc2 . Man aner ikke hva energi er, men ser ut i fra ligningen at en hypotese om energi stemmer overens med verden. N˚ anser vi energi for ˚ være et produkt av a a materie og lyshastighet. Slik f˚ man et konsept om hva energi er. Dersom man finner ar flere faktorer som er med p˚ ˚ definere ’energi’, s˚ vil man endre oppfatningen av hva det aa a er. Det vil alltid være ett punkt man ikke kan se, og som m˚ være definert av alt det best˚ a ar av for ˚ bli forst˚ - man kan se alle unntatt seg selv. Dersom man bruker hastighet i a att en grunnleggende oppfattelse av verden vil man være nødt til ˚ beskrive verden relativt a til et absolutt nullpunkt for bevegelse, for at den skal være gyldig for hele systemet av bevegelse. Hvis ikke vil man bare f˚ riktige konklusjoner innen en usikkerheten som ens a egen bevegelse i systemet representerer
7

11

av tiden som ikke har vært med ˚ elde personene som har deltatt i en reise a nær lyshastigheten? Hva har denne delen av v˚ dimensjon blitt omformet ar til, siden den tydeligvis ikke har virket p˚ de reisende p˚ samme m˚ som a a ate den har virket p˚ oss, og da med en ulikhet i relativt energiniv˚ som eneste a a forskjell?

5.3

En nærmere analyse av energibegrepet

Tiden som en id´ er inkludert i v˚ ’energi’-begrep kun som en egenskap e art til noe "konkret", siden beskrivelser av energi, f.eks. watt eller joule, er en p˚ avirkning som skjer over en viss mengde tid (hva er denne mengden for noe?). Forandringen og tiden er ikke skilt fra hverandre som separat indekserte enheter i v˚ forst˚ ar aelse av energibegrepet. De er bundet sammen gjennom v˚ representasjon av endring. Man vil da ikke kunne observere ar endringer i hvert av konseptene i seg selv, bare produktet av dem. Konseptene kan ikke isoleres og forst˚ hver for seg siden de er samlet i samme as representasjonsenhet. De representerer sammen ´n indeks til ˚ forst˚ vere a a den i, men denne indeksen er ikke blitt differensiert videre, man har akseptert den som en representasjonsenhet innen vitenskap som gir de resultatene man ønsker (forventer). Et resultat av Occams Barberblad som filtrerer ut de uønskete teoriene til fordel for de funksjonelle.

5.4

Konsekvenser av ˚ ikke skille ut tid som en egen indeks a innen energibegrepet

S˚ lenge elementer forholder seg direkte proporsjonale i forhold til hveranda re, vil ikke dette være et problem for riktigheten av deduksjonene trukket p˚ grunnlag av dem, sett utenifra. Men dersom de enderer kvantitet seg a i mellom, vil det resultere i et avvik som er ubegripelig fra usiden, siden endringen ikke lar seg observere og analysere. Fra v˚ indekser innen v˚ forst˚ are ar aelse av virkeligheten har vi funnet frem til en sammenheng mellom noen basale deler av v˚ eksistens: materie, lysar hastigheten og energi, noe som sammen skaper hva vi oppfatter som rom. Det er blitt satt opp et forhold mellom dem basert p˚ at m˚ a alinger av lyset har avslørt at lyshastigheten er konstant! Men i aksepten av ’c’ som en konstant har man ogs˚ akseptert endringen i tid som direkte proporsjonal til a endringen i rom n˚ systemet de konstituerer omformer energi - konseptet ar tidrom Eks.: E = mc2 ,

12

der c = 3 · 109 m/s ⇒ c =

α×m β×s

=

α β

·
α β

m s,

der

α β

= 3 · 109 m/s

der α = avstand(rom), β = tid og I prinsippet har vi alts˚ at: a

= tidrom

Enhetene meter/sekund ⇔ konseptene avstand/tid ⇒ c = avstand/tid ’c’ vil alts˚ være sann s˚ lenge a a α = 3 · 109 β (1)

Dette betyr at dersom konseptene avstand eller tid endrer kvantitet i forhold til hverandre, s˚ vil det føre til en tilsvarende feil i de kalkulasjonene som a baseres p˚ verdien til ’c’. a Det vil opptre et domene av energiniv˚ i materien der antagelsene man aer har gjort ikke gjør seg gyldige. Alt etter hvor langt vi trekker deduksjoner fra unøyaktige antagelser (irrasjonelle tall/m˚ alinger) og jo større feilen er i ’c’ som følge av forskjellen i energiniv˚ mellom observatør og objekt, jo større aer blir feilen i svaret, for til sist ˚ n˚ et niv˚ der det ikke lenger er akademisk a a a akseptert ˚ kalle slutninger for sanne. Dette problemet opplever relativia tetsteorien n˚ den utsettes for energiniv˚ som p˚ ar aer avirker tid og/eller rom tilstrekkelig forskjellig til at unøyaktigheten i ’c’ blir større enn den t˚ aler, og resultatene ikke lengre stemmer med virkeligheten. Siden vi har inkludert tid i v˚ energibegrep som observert bevegelse, 8 , s˚ vil vi ikke være i stand art a til ˚ observere eventuelle endringer i forholdet mellom tid og rom, dersom a det skulle oppst˚ a. Eks.: Utifra relativitetsteorien henger tid sammen med materie p˚ en slik a m˚ at n˚ hastigheten (bevegelse i forhold til tid - koblet uatskillelig til ate ar hverandre) endrer seg, endrer ogs˚ massen til objektet seg. Øker hastigheten a s˚ øker massen: a E (KE + P E + ...) = . c2 c2 S˚ n˚ E øker, f.eks. som følge av økt Kinetisk Energi (KE), vil formelen a ar fortelle at det som observeres øker i masse. Masse kan alts˚ øke i masse av ˚ a a tilføres energi i form av fart, selv om v˚ modeller samtidig forteller at den are tilførte energien gikk med nettopp til ˚ øke farten og ikke massen. Stopper vi a det vi har aksellerert s˚ f˚ vi tilbake den energien vi puttet inn, og massen a ar E = mc2 ⇒ m =
8

Lyshastigheten - konseptet tid og avstand i samme representasjonsenhet

13

har returnert til sin vanlige masse. S˚ mens vi m˚ en økning i masse, hvor a alte kom energien til det fra? Vi har en økning i energi i et objekt som følge av en tilførsel av energi fra systemet det er definert av. Men vi ser ingen steder at det hentes energi til økningen i masse. Det skapes tilsynelatende mer masse av en omforming av energi i v˚ system. Dersom vi anser energi for ˚ ikke art a kunne skapes eller ødelegges, men kun omformes, s˚ svikter grunnlaget for a den mystiske kreasjonen av mer masse. Denne rivende ulogiske konklusjonen (som bryter med konservasjon av energi) har vitenskapen alts˚ likevel akseptert, og det fører til at vi n˚ mener a a at materie øker i masse n˚ hastigheten øker, men vi vet ingenting om hvorar for. Relativitetsteorien beskriver hva som observeres og hva vi kan forvente oss som resultater av hendelser, men den forklarer p˚ ingen m˚ hvorfor a ate fenomenene skjer. Hvorfor er lyshatstigheten konstant? hvorfor øker materie i masse n˚ hastigheten øker? hvorfor blir man langsommere eldre n˚ man ar ar reiser i hastigheter nær lysets? Relativitetsteorien beskriver hvordan observerte endringer henger sammen, men sier ingenting om hvorfor de skjer.

5.5

Spesifikke problemer

I det materialistiske paradigme er vi nødt til ˚ akseptere en del problea mer med de grunnleggende ideene bak modellen av universet. Blant andre følgende: • Økningen i masse i materie som følge av økt fart Hvor kommer energien som trengs for ˚ øke massen n˚ den allea ar rede er blitt brukt til økningen i energi? • At lysthastigheten m˚ til ˚ være konstant uansett hastigheten til ales a observatøren, til tross for at lyset ikke kan overskride lyshastigheten • At kvantemekanikken og relativitetsteorien ikke er forent om gravitasjon For ˚ kunne ta stilling til disse er det nødvendig med et grunnlag ˚ g˚ a a a ut i fra. Siden b˚ kvantemekanikken og relativitetsteorien deler et felles ade syn p˚ universet p˚ basalt niv˚ men likvel er de ikke enige med hverandre. a a a, Det antyder at det er grunnsynet p˚ universet som er det neste som m˚ tas a a stilling til p˚ nytt, i lys av ny informasjon siden ideene ble etablert. S˚ før a a jeg g˚ videre inn p˚ dem vil jeg modellere mitt univers slik jeg mener det ar a blir fornuftig ˚ tilnærme seg verden. a

14

6

Endring i grunnsyn
• noe m˚ eksistere for at vi skal kunne eksistere, a • det m˚ være ´n gitt mengde av det mediumert vi best˚ i, a e ar • og dette kan hverken skapes eller ødelegges - bare omformes.

Jeg g˚ ut i fra at: ar

Jeg kaller dette mediumet ’energi’ etter min definisjonen tidligere; Alts˚ den a, ukjente faktoren i universet som man bare vet at er konstant. Dersom man skal øke energien i v˚ system m˚ det tilføres energi fra et utenforliggende art a system som inneholder- eller er parallellt med det systemet vi best˚ i. Denne ar verden bindes til den substansielle verden gjennom sett av tanker som for eksempel relativitetsteorien. Siden vi opplever tid s˚ m˚ tid nødvendigvis eksistere, og siden vi kan a a observere at tiden endrer seg relativt til bevegelse og gravitasjon s˚ m˚ a a det skje en utveksling av noe slag mellom tid og energi innen v˚ system. art Mengden manglende tid kan ikke bare forsvinne, s˚ ut fra dette setter jeg a opp følgende: Tid Siden tiden b˚ er i endring relatert til energi og inkludert i v˚ ade are modeller av verden, s˚ burde den ans´s for ˚ være en del av verden. a e a En egen entitet som vi m˚ forst˚ i seg selv, og ikke bare indirekte. a a I dag er tiden inkludert i relativitet gjennom ’c’, uløselig knyttet til avstand (mao. til materien), men p˚ ingen m˚ forst˚ i seg selv. a ate att Jeg ser for meg at tiden er en egen entitet av energi som kan g˚ over a i andre former for energi. I min modell av universet er tid ˚ se p˚ som a a brennstoff for enhver energikrevende prosess i universet. I mitt univers endrer materiens masse seg ikke uten videre, den har den massen den har, og ikke noe annet. Tiden brukes i enhver handling som krever energi; aksellerasjon, gravitasjon, varme osv. Masse omdannes riktignok til energi etter hva relativitetsteorien beskriver, men den inneholder en svakhet i at tiden er inkludert sammen med rom-avstand-materie gjennom at lysthastigheten er en ratio av en mengde tid og en mengde forflytning, siden den baserer seg p˚ m˚ a alinger 9 av lyshastigheten. Endringen jeg vil ha best˚ i at tiden m˚ tas med i betraktningen av universet, dersom man skal ar a f˚ korrekte resultater. a Materie er hva det er og ikke noe annet. Tid er et arbeidspotensiale. Sammen blir de energi etter dagens definisjon. Et potensiale som virker i substans.
Gjennom ˚ akseptere en m˚ a aling aksepterer vi hva vi oppfatter som virkeligheten. Tiden er her konstant og vi lever i den fremfor i en utvekslingsprosess med den. Derfor er det fristende ˚ se p˚ den som bare tilstedeværende fremfor i aktiv utveksling med oss a a
9

15

6.0.1

Tid

Tiden er tilstedeværende. Siden den er tilstede m˚ den være en del av enera gien v˚ totale univers best˚ av, som er ´n fast mengde energi. Siden tiden art ar e tydeligvis g˚ langsommere ettersom energiniv˚ i materie øker, kan man ar aet konkludere med at noe forsvinner et eller annet sted i den totale energien. Med forutsetningen at vi best˚ av ´n uforanderlig mengde energi tenker jeg ar e at tiden m˚ da ha blitt omformet til noe innen denne energien p˚ et eller a a annet vis. N˚ tiden g˚ langsommere som følge av økt hastighet, s˚ er det blitt ar ar a mindre av den - en noe abstrakt antagelse, men den f˚ duge intil videar re. Vi kan i allefall observere at tiden ser ut til ˚ stoppe n˚ energiniv˚ a ar aer blir uproporsjonalt store i forhold til universets normal, for eksempel gjennom gravitasjonen involvert i singulariteter10 . S˚ med observasjonen at tiden a stopper et sted, tenker jeg at det er punktet der den tar slutt - man g˚ tom ar for tid. P˚ samme vis som det teoretisk eksisterer uendelig høye temperatua rer, men bare ett absolutt nullpunkt, stillstand, tenker jeg at tiden brukes opp av enhver energikrevende prosess, og ender opp med ˚ ta slutt - st˚ i ro a a 11 . Det viktige med dette er observasjonen om at tiden endrer seg, fra massens synspunkt, lokalt som entitet i forhold til sine omgivelser. La oss se for oss konsekvensene av det i v˚ verden, men sett i forhold ar til et id´ellt forhold mellom tiden og bevegelse. Et system kun influert av e forskjeller i hastigheter, og ellers med like forutsetninger til alle andre former for energi som bevegelse, gravitasjon o.l. Siden tiden g˚ saktere og saktere jo nærmere man aksellereres mot ar lyhastigheten tenker jeg at man i et system inneholdende energi, definert som den ukjente der den eneste opplysningen sopm finnes er at det eksisterer alltid en lik mengde, materie og tid, s˚ man vil f˚ sammenhengen at tiden er a a størst n˚ materien st˚ i ro, og minst n˚ den er i høyest mulig hastighet. ar ar ar Grensen for denne hastigheten n˚ i det øyeblikk det ikke er mer tid igjen as til ˚ forflytte materie - da st˚ man i ro, og et punkt skapes. Denne grensen a ar definerer lyshastigheten, ’c’.

7

Relativitetsteorien

Jeg vil se litt nærmere p˚ hvordan en slik endring i grunnsyn p˚ universet a a kan virke inn p˚ relativitetsteorien, og spesifikt da p˚ forutsetningen at a a lyshastigheten er konstant - at lys m˚ til samme hastighet uavhengig av ales observatørens relative hastighet til lyskilden.
10 n˚ tror jeg dette er p˚ det teoretiske plan fortsatt, men det skal gjøres noen m˚ a a alinger av hendelseshorisonten av en eller annen satelitt i aller nærmeste fremtid som vil gi klarere innsyn 11 Slik kan man generere en direkte fysisk analog til et teoretisk matematisk punkt

16

Et romskip beveger seg med v = 1 c vekk fra en observatør og sender ut en 3 lysstr˚ N˚ ser det ut til at ingenting kan g˚ fortere enn lyset, s˚ man skulle ale. a a a 1 tro at vedkommende i romskipet ville m˚ lyset til ˚ g˚ med c − 3 c = 2 c. alt a a 3 9 m/s. Det samme f˚ Det er ikke tilfelle, han f˚ faktisk resultatet 3 · 10 ar ar observatøren fra bakken. En mystisk hendelse som er blitt tilskrevet lyset som en fantastisk spesiell egenskap, i stedet for at det anses for ˚ være en a alvorlig feil i v˚ forst˚ ar aelse av universet. 7.0.2 ’c’

I mitt univers vil ogs˚ lyset m˚ a atte følge de grunnleggende lovene og underlegges prinsippet om at ingenting kan g˚ fortere enn lyset. Dersom det a stemmer skulle det alts˚ i realiteten blitt m˚ forskjellige hastigheter p˚ a alt a lyset av en passasjer i romskipet og en observatør i ro. La oss se nærmere p˚ hva som skjer under m˚ a alingene: Observatøren i ro m˚ lyshastigheten til˚ være 3·109 m/s. Observatøren aler a i romskipet har resonnert at siden han beveger seg med 1/3 av lysets hastighet skulle han m˚ det til ˚ være 2 · 109 m/s, men n˚ han m˚ det f˚ han ale a ar aler ar 9 m/s. Husk forutsetningene om at dette er et system der tid og likevel 3 · 10 energi i et objekt bare er relatert til bevegelse, slik at tiden forsvinner n˚ ar energien i materien øker. Tiden forsvinner n˚ farten øker og g˚ mot ˚ stopar ar a pe n˚ farten g˚ mot lyshastigheten. I dette eksempelet forflytter romskipet ar ar seg med 1/3 av lyshastigheten, og en viss mengde energi er alts˚ blitt brukt. a N˚ velger jeg at i eksempelet s˚ henger tid, t, og hastighet, v, sammen i en a a lineær relasjon, der t = v for ˚ illustrere hvordan endring i tid kan virke inn a p˚ resultatene vi m˚ oss frem til. ˚ finne ut nettopp nøyaktig hvordan a aler A tiden henger sammen med de andre variablene er utfordringen i dette, noe jeg kommer tilbake til senere. Sett at t = v, s˚ er 1/3 av energien tilgjengelig i systemet blitt brukt til a fart, ergo det m˚ ha forsvunnet tilsvarende energi et annet sted i systemet. a S˚ n˚ materien er tilført energi nok til ˚ f˚ 1/3 av det maksimale potensialet a ar a a den har for fart er 1/3 av tiden blitt omdannet til energi siden den ikke bare kan forsvinne. Hva har da skjedd med tiden i seg selv? 1 2 1 × sekundromskip = 1 × sekundobservator − sekund = sekund 3 3 Jeg lar α og β denotere faktorene som representerer r´elle verdier, s˚ e a lysets r´elle hastighet fra romskipet er cα og fra observatøren cβ , og det e r´elle sekundet blir henholdsvis sα og sβ . S˚ e a 2 2 1 × sekundromskip = sekundobservator ⇒ sα = sβ 3 3 Siden sβ er observatørens som er i ro, s˚ er hans sekund det samme som a det vi bruker i alle grafer og utregninger i vitenskapen, s˚ s = sβ . Vi har a 17

2 2 sα = sβ = s 3 3 2 sα = s (2) 3 der sekundet uten denotasjon er sekundet vi bruker som utganspunkt for v˚ paradigme. art La oss se nærmere p˚ resultatet av selve m˚ a alingen som ble gjort: cromskip = c = 3 · 109 m/s men jeg mener at den r´ellt sett er e cromskip = c − vromskip ⇔ cα = c − vα = 3 · 109 m/s − 1 · 109 m/s = 2 · 109 m/s siden lyshastigheten ikke kan overskride 3 · 109 m/s. Vi st˚ igjen med tre muligheter: Vi m˚ enten konkludere med at lyset ar a faktisk kan g˚ fortere enn lyshastigheten, at noe er feil med m˚ a aten vi representerer m˚ alingene p˚ - eller at det bare er slik. a La oss først prøve ˚ sette det opp slik man egentlig skulle tro at det var a for lyshastigheten m˚ fra romskipet, cα alt cα = 3 · 109 m/s − 1 · 109 m/s = 2 · 109 m/s S˚ hva er det egentlig som st˚ her? For 2 · 109 m/s ⇒ a ar her i forhold til observatørens sekund. Det st˚ faktisk ar cα = 2 · 109 m/s =
3·109 meter 1×sekund ,

men

2 · 109 meter 2 · 109 m = 1 × sekundobservator 1 × sβ

Men siden m˚ alingen foretas med instrumenter som forholder seg til samme tid som romskipet m˚ de benytte samme tid i utregningene, s˚ vi setter inn a a det justerte sekundet, sα 2 · 109 meter 2 · 109 meter 2 · 109 m ⇒ = 1 × sekundobservator 1 × sekundromskip 1 × sα Men vi har enn˚ ikke tatt hensyn til at sekundet er forandret hos pera sonen i romskipet, s˚ i hans m˚ a aling m˚ det justeres for at n˚ er sα = 2 sβ , a a 3 setter inn for sα : cα = 2 · 109 m 2 · 109 m = 2 sα 3 sβ

18

2 · 109 m 6 · 109 m 3 · 109 m = = 2 2 × sβ 1 × sβ 3 sβ

S˚ m˚ hastighet av lyset i forhold til instrumentenes tid ombord i romskipet a alt blir alts˚ a c = 3 · 109 m/sβ (3) N˚ er dette et univers med et symmetrisk lineært forhold for interaksjoa ner mellom energi og tid for ˚ illustrere effekten av endringen i tid, der alle a andre elementer enn fart ikke er tatt med i beregningen. ˚ finne ut hvordan A denne effekten kan oppst˚ reellt vil bli neste skritt som m˚ tas dersom dette a a jeg skriver har noe hold. 7.0.3 Økningen av masse

Gjennom ˚ se p˚ hvordan vi regner p˚ masse kan vi kanskje ogs˚ finne a a a a grunnen til denne økningen gjennom et litt annet syn p˚ tiden. Vi har at a m= E E ⇒m= c2 α/β

der α er romdimensjon og β er tidsdimensjon. La oss s˚ se hva som skjer a n˚ vi lar tiden som konsept g˚ mot null: ar a limβ⇒0 E ⇒ α/β

8

Kvantemekanikk

Generelt ser vi at relativitetsteorien og kvantemekanikken gjelder for forskjellige domener av energi. Kvantemekanikken gjelder for subatomære tilstander, relativitetsteorien fungerer bedre n˚ vi f˚ større og tyngre ansamar ar linger av masse, og man tyr til strengteori utledet fra kvantemekanikk n˚ ar noe blir b˚ sm˚ og ekstremt massivt samtidig. Men i dette ser vi at ade att

19

9

Vitenskapelig gyldighet

Dette er en naturlig konsekvens av at vi i v˚ krav for vitenskapelig gylare dighet setter at ting m˚ være gjentagbart. Med andre ord, vi m˚ finne noe i a a den reelle verden vi kan gjøre et eksperiment med, som bekrefter teorien og dermed dens sannhet. Men i det sekund vi setter den materialistiske verden til grunn som bevis for eksistensen av en tanke, en teori, er det opplagt av vi er begrenset av v˚ representasjon av materie, i v˚ evne til ˚ differenar ar a siere hva som er ˚ arsaken til at vi fikk de resultatene vi gjorde. Vi har bare resultatene ˚ forholde oss til for ˚ bevise gyldighet. Hvordan skal vi bekrefte a a gyldigheten i ˚ arsakene til hva vi m˚ aler? Vi har her gjort en grunnleggende feil i v˚ differensieringer av vitenskapen. Vi setter fysikken som det høyeste, are mens metafysikken er mer ˚ regne som en pseudovitenskap, siden den ikke a kan bekreftes eller avkreftes med annet enn tanken. Men hvor er fornuften i ˚ skille dem fra hverandre i gyldighet for verden? Vi vet allerede at vi m˚ a a akseptere v˚ representasjon av materie som den sanne materien. De slutar ningene man trekker gjennom fornuften alene, blir nedvurdert som element i vitenskapen, og er hva som begrenser vitenskapen til materiens domene, slik den er i dag. Enhver utestbar id´ vil være klassifisert som metafysisk, inntil e fysikken kan akseptere den, gjennom ˚ ha raffinert sine termer eller metoa der til ˚ kunne inkludere det dertil ukjente fenomenet. Men det er ingen a som helst fornuft i ˚ skulle ha en større skepsis til deduksjonene fra tana ken enn til deduksjonene fra hva vi observerer rundt oss p˚ forskjellige vis, a representert uløselig knyttet sammen med tid! Matematikken har gjennom sin eksperimentelle utprøvning blitt godkjent som et vitenskapelig transcendentalt verktøy, men filosofien, som matematikken har oppst˚ fra, er blitt att nedvurdert i forhold til sitt derivat, noe som ˚ apenbart burde reist spørsm˚ al rundt dagens sikkerhet rundt deduksjonene vi gjør. Relativitetstereoriens domene av gyldighet i forhold til kvantemekanikken Til grunn for b˚ relativitetsteorien og kvantemekanikken best˚ oppade ar fattelsen av at tiden ikke er inkludert i energi-begrepet som en separat form for energi. Den kan ikke omdannes og formes lik de andre instansene av energi (f.eks. materie-¿energi-¿materie kongruent med tid-¿materie-¿tid), men derimot noe som er bundet opp som en representasjon for hva energi er, basert p˚ at vi m˚ en viss menge energi over en viss tid. Vi er ikke i stand a aler til ˚ m˚ en separat endring i tid i forhold til noe, siden det er bundet opp a ale mot de andre begrepene i alle sine former.

20

10

Potensiale for forst˚ aelse i det Materialistiske Paradigme

Ethvert paradigme vil ha et visst domene av forst˚ aelse det er i stand til ˚ a dekke over. Dette vil gi et potensiale, et maksimalpunkt, av forst˚ aelse for det aktuelle paradigmet. Jeg vil p˚ a at det vil være litt vel pretensiøst av ast˚ vitenskapen i dag ˚ p˚ a at vi i dag er i et paradigme som er i stand til a ast˚ ˚ beskrive universet som en helhet. Vi leter etter teorien om alt, men leter a innen v˚ n˚ art aveærende paradigme og bruker formler og id´er basert p˚ den e a forst˚ aelsen dagens termer gjør tilgjengelig for en, med koblingen av en fast tid til ethvert konsept som største problem. Men v˚ n˚ art aværende paradigme motarbeider en komplett forst˚ aelse p˚ flere fronter. a

10.1

Irrasjonelle tall

M˚ aten vitenskapen i dag representerer alle sine teorier p˚ innebærer brua ken av irrasjonelle tall, et stort filosofisk problem for potensialet vi vil ha tilgjengelig for v˚ forst˚ ar aelse.

21

11

Potensiale for forst˚ aelse i det Meta-Analytiske Paradigme

Oppsummering av de filosofiske forbedringene som blir lagt grunn for gjennom M-AP, samt dets begrensninger.

11.1

Utvidelse av det transcendentale domenet

Vi f˚ gjennom M-AP en m˚ ˚ forbinde transcendentale deduksjoner forbi ar ate a det materielle. En slutnings gyldighet blir økt.

22

12

Konkrete endringer som m˚ til i v˚ anskuelse a ar av fysikk

23