Imagonem #38 1/ mars 2011 I dette bladet finner du: Operasjon besserwizzer @Anon, ill Ole Peder Giæver The

Gamer Manifesto @Jinny Gilgan, ill Steve LeJeune A Pebble @Matthijs Holter Borkar Brøle @Anders Buer Gary syns: Dungeon Cleaners @Cameron Callahan Menina @Robert Sørensen I Love Zines @Matthijs Holter Det fineste jeg har sett på en uke @Maja Kvendseth, ill Karina Graj, Ole Peder Giæver One more thing: don’t spend too much time merely reading. The best part of this work is the play, so play and enjoy! Smekk luffene sammen for Kolofonen: Imagonem er et medlemsblad for Spillskaperlaget og spillklubben Ares i Oslo Kontakt Imagonem v/Anders Nygaard, Båhusveien 8 0557 Oslo på verdsvev: Imagonem.org Skyldig redaktør: Anders Nygaard Kopirettigheter til alle bidrag holdes av sine respektive skapere.

Here’s another issue of Imagonem.
Just like Matthijs, who confesses his feelings about of zines in this issue, I love zines. I love seeing what people bring in, what they have to say, and I love wondering if they share the same rush as me at seeing words and pictures, so ephemeral and fleeting on a screen, become solid, real print. Some sort of magic in that. Should be sleeping now, but just finished setting up a kinda-sorta layout for the paper issue of Imagonem on a borrowed mac (someone loves that mac. It has been patched together in several places, and a false moustache adorns the top of the screen. I was instructed to call it Snow White and give it a hug if it gave me trouble). I'm expecting some sort of horrible technical problem to ruin the last shreds of schedule tomorrow, but such is the way of things. I was a lot younger than most of the guys who turned up to do the zine. For some reason, I was not just welcomed, but made to feel like an equal part in the editor group. Or maybe I was just a typical 17-year old socially oblivious nerd. I guess we got the name from Matthijs, the vision from Johannes, and the style from a strange mix of hopes, expectations and arcane internet wall-scrawlings. We scrounged up text and images from anyone and everyone we knew. For me, it was a completely new thing. I didn't know the history, the tricks or the language of zinemaking, and got my educaction as we went along. I could draw a bit, and write a bit, and did my best at what I was told to do, absorbing bits and pieces of layout lore, bureaucrat-fu, roleplaying trivia and general geekery without really knowing how it all fitted together. As the original editorial group started fading out, there were always new, or new-old people turning up, and I was getting to know them and the stuff they wrote. I never did any of the really cool stuff myself - I didn't call up Gary Gygax and get an interview, I didn't almost fill the whole magazine with a strange and stirring railroad game about Christ returning as a junkie, and I didn't write the first history of gaming in Norwegian. But to be there for those things, and help them get to print, was amazing. I'm not sure I could stop trying to do more of it if I wanted to, even though we're down to less than one issue a year.

The Gamer manifesTo
by Jinny Gilgan I am Gamer. Not with a lower case g, because that suggests something regular and commonplace about my obsession. No, this warrants a capitol G because, like God, the gamer is omnipotent, benevolent when the occasion arises, and full of righteous fury most of the time (especially after a so-called “friend” beats them one time too many). I bask in the glory of outdated systems. I treat every cartridge and disk like a precious gem, unless it is one of those regrettable purchases made in some horrible lapse of judgment after too many energy drinks (never buy Godzilla for DS. NEVER.). I drool over every issue of Game Informer and Play like a lecherous creep drools over a Tijuana Bible. I treat Atari with the same reverence music aficionados treat Robert Johnson and The Beatles, speaking softly in my head that was history. I have heated debates with n00bs and griefers alike on the finer points of the Final Fantasy mythos. I drink too much soda, eat too much take-out, and stay up way too late playing the games that shape my inner fantasy life. Sometimes, I play alone: going on a weekend RPG binge, clocking in my hundredth hour collecting monsters with the obsessive-compulsive drive of an entomologist just so I can get that super secret summon or ultimate weapon. Sometimes I’ll play with friends, getting my ass kicked in Marvel vs. Capcom 3 or being the dreaded “backseat gamer” as my buddy messes up another strategic battle. Most of all, I am love. Love for the game, love for the culture, and love for that magical moment when the credits roll and I can throw down my controller like a gauntlet before the Gods and cry: “Take that, bitches!”

Aksjon Besserwisser
@Anon

Aksjon Besserwisser utspilte seg i uke 34 (23-29. august). Vi inviterte til ”laiv”, med det kan vel like gjerne beskrives som en slags flashmob-lignende kommunikasjonspolitisk... greie. Vaskeseddelen til laiven lød slik: Har du noen gang irritert deg over leserkommentarfeltene hos norske nettaviser? Følt at de var for dumme til å bry seg om, eller egentlig tigger om skikkelige tilsvar, men ikke vært helt i form til å gå til ensomt angrep mot idiotien? Aksjon Besserwisser er laiven for deg. I én uke vil vi okkupere “Debattsentralen” hos Aftenposten.no. (...) Våre våpen vil være rasjonelle argumenter, høflighet, et snev av logikk,til og med research av egne innlegg. Vil du starte et innlegg om positive aspekter ved innvandring i Innvandringsforumet? Har du lyst til å påpeke åpenbare feilslutninger hos molbo nr. 9007? Endelig få bruk for cand. mag-graden din? Aksjon Besserwisser er laiven for deg.

Elitistisk? Javisst. Gøyalt? Kanskje, vi får se. Vi unngår flamewars, holder oss til fakta, og argumenterer beinhardt for våre syn. Vi kan også diskutere oss selv imellom, selvsagt. Men bygg gjerne opp om hverandres meldinger, og skap liv rundt dem. En ukes mer eller mindre intellektuelt mayhem. Yeah! (Du kan selv velge om du ønsker å poste pseudonymt eller under fullt navn, og du kan selv velge om du vil stå for dine egne meninger eller innta et annet standpunkt. Det er jo rollespill, tross alt.) Alle medlemmer av denne gruppen kan invitere nye medlemmer. Fortrinnsvis folk som er a) relativt oppegående, b) skriveføre. Lock n’ load.

Agendaen var altså i utgangspunktet litt vag. Noen medlemmer mente det var et mål å forandre debattkulturen, andre ville nok bare utforske den og ha det moro. Noen konstruerte ”roller”, de fleste postet nok mer eller mindre sine egne meninger. Vi hadde ikke noen bestemt politisk agenda, men de fleste medlemmene var nok noe mer positivt innstilt til innvand-

ring og islam enn det som er den dominerende tendensen på Debattsentralen. For å si det mildt. Selv om vi var innom flere ulike temaer viklet vi oss raskt inn i en rekke debatter om innvandring og integrering. Det er en dominerende og høyrøstet kjerne av brukere på forum som er sterkt kritiske til islam, ”islamisering av samfunnet” og innvandring generelt, da særlig innvandring av muslimer. Typiske argumenter som går igjen er sammenligning av islam og fascisme, å trekke frem negative utsagn fra Koranen, negative holdninger og tradisjoner fra land der muslimer er i flertall, å hevde at islam er uforenelig med demokrati, at ”de” ønsker å ”ta over”, og så videre. Det er lite rom for nyanser eller andre argumenter. Selv om det kunne være lett å avskrive forumbrukerne som rasister voktet de aller fleste seg nøye for å blande etnisitet eller rase inn i sine analyser. De holder hele tiden sin ”sti ren” ved å presisere at de bedriver ideologi/religionskritikk. Og islam betraktes først og fremst som en monolittisk politisk ideologi av disse debattantene. ”Bli muslim - unngå voldtekt”, ”Hvorfor er det så stas med muslimer ?”, og ”Nå begynner islaminfiltrasjonen” er eksempler på tråder

som har hatt lang levetid på underforumet Innvandring og integrering. Retorisk sett er det også interessant å merke seg hvordan mange av deltakerne er ”mer katolske enn paven” i sin tolkning av islam. De har et svært bokstavtro forhold til Koranen og hadithene, og en del av dem ser ut til å ha brukt mye tid på å sette seg inn i disse. Et illustrerende innlegg, fra brukeren Curious: ”Det finnes bare 1 islam, og Koranen er islams lov som gjelder alt på alle områder siden en muslim blir født. Det finnes ingenting i islam som er demokratisk etter den vestlig definisjon på demokrati.” Moderate muslimer er ikke ”ekte muslimer”, eller så finnes de ikke. Debattdeltakerne vet utmerket godt at det finnes 1,5 milliarder muslimer og en rekke ulike sekter, fortolkningstradisjoner og religiøse autoriteter (sjia, sunni, ahmadiya osv). Likevel tviholder de altså på sine fundamentalistiske tolkninger. Flertallet av debattdeltakerne later også til å stå langt ute til høyre, selv om det er vanskelig å stemple noen av dem som direkte ”brune”.

Nå med Ekstra Påbudt Bonuslesning: Gullkorn fra Aftenpostens lesere! ”Ikke stort annet kan sies enn at hun er TOTAL FORKVAKLET.” (om en kvinnelig norsk konvertitt til islam) ”Etter at hun har vært så dum at hun har konvertert til islam, så har hun opphørt å eksistere som menneske.” (om samme kvinne) ”Muhammed(soh) skulle vært klistret opp på annen hver vegg i hele Europa slik ville disse skjeggete neandertalere gått helt surriball. Slik har kristendommen blitt reformert, og ufarliggjort. Det er selvsagt eneste vei å gå for å reformere dødskulten Islam også.”

Det ble tidlig i uken tydelig for forumets veteraner at ”det var noe på gang”, og mange undret seg over ”de nye” som plutselig dukket opp. Det var registrert 52 brukere på vår hemmelige Facebookgruppe, men kun 16-17 av disse bidro med innlegg. Av disse igjen var det en kjerne på 6-7 deltakere som var blant de mest aktive, og skrev flere innlegg daglig. Vi var ganske fornøyd med aktivitetsnivået, og det var uten tvil nok til at det ble lagt merke til og at vi satte et visst spor etter oss. Likevel hadde det selvsagt vært morsomt å studere effekten om alle hadde bidratt. Blant de som bidro hadde vi blant annet et par journalister, en professor, studenter, en bankmann, en programmerer og en bibliotekar. En del av dem hadde noen form for tilknytning til laivmiljøet fra før, men en del hadde det ikke. Vi overholdt i stor grad regelen om å forholde oss høflige og saklige, uansett hva vi ble stilt overfor av utskjelling, mistenkeliggjøring og vås. Det var neppe noen som ble overbevist eller særlig påvirket i sitt syn på verken den ene eller andre ”siden”, men et forsvinnende lite mindretall av forumveteranene lot til å sette pris på vår tilstedeværelse. Vi gjorde også noen forsøk på å ta opp ”Amøbene her på forumet”

debattkulturen på forumet, Aftenpostens redaksjonelle ansvar for å hindre hatefulle ytringer, spørsmålet om hvorvidt norsk lov brytes på forumet med videre. Moderatorene er relativt raske til å slette uønskede innlegg, men på grunn av den store mengden innlegg hver dag er de avhengige av at forumbrukerne selv bruker ”anmeldelses”-knappen for å varsle om upassende innlegg, innlegg som inneholder personhets og annet. Det ble slettet svært mange innlegg i løpet av uken vi var aktive, men mange rare ting fikk også stå. Vi skrev også et åpent brev til Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås, som vi fikk besvart av en annen redaksjonell medarbeider på e-post. Hun skrev: 1) Hvilke konkrete tiltak vil Aftenposten sette i verk for å bekjempe den utbredte tendensen til hatefulle ytringer på deres Debattsentral? SVAR: Det er riktig at det er noe sjikane i nettdebatter, men nettdebatten har et ufortjent dårlig rykte. Aftenpostens erfaring er at 80 prosent av debattinnleggene på nett er gode. Vi jobber hele tiden for å forbedre forumet og rutinene, og vi beklager sterkt de gangene rutinene svikter. Dette er et vanskelig og utfordrende felt pga volumet. Direktesendt TV og radio

”Skulle tro de hadde temporallappsepilepsi alle sammen i likhet med oppfinneren av verdens verste og farligste ideologi kalt islam” ”norge for nordmenn” ”nordmenn liker ikke pakistanere, og har følgelig ingen interesse av å hjelpe dem.”

Redaksjonen ønsker å gjøre det klart at medborgeren avbildet i tankeboblen øverst til venstre ikke er profeten Muhammad.

står foran ovenfor de samme utfordringene, prinsipielt sett. Vi har hyppigere kontroller enn tidligere, men må slå enda hardere ned på uønskede innlegg. Vi må vurdere om vi skal utestenge raskere. 2) Hva kan gjøres for å forbedre debattkulturen på Debattsentralen? Eksempler: moderatorene involverer seg mer i diskusjonene (utover å slette innlegg), journalister oppfordres til å engasjere seg i debattene, retningslinjene utvides eller presiseres. SVAR: Gode innspill! Vi håper å få flere til å debattere under fullt navn. Journalister bør ikke debattere egne saker, men det er et godt forslag at kommentatorene og spaltistene deltar mer. Dette har vi også gode erfaringer med fra tidligere. Retningslinjene bør forenkles, ingen tvil om det. 3) Hvordan vurderer Aftenposten Debattsentralen i forhold til sin profil? Jeg antar at det store antallet forumbrukere er med på å generere trafikk for nettstedet, men hvordan vurderer Aftenposten verdien av det som skrives her, i forhold til deres merkevare? Jeg merker meg at Debattsentralen ikke lenkes direkte til fra forside eller artikler (som nevnt under), og er relativt godt skjult under ”Meninger”-fanen.

SVAR: Vi mener det er viktig at våre lesere har mulighet til å starte egne debatter, at det ikke åpnes for å kommentere bare på redaksjonelle saker som Aftenposten prioriterer. Så har du helt sikkert rett i at vi kan være flinkere til å trekke frem Debattsentralen. Men stort sett er det de gode enkeltdebattene vi mener det er viktigst å løfte frem. Det gjør vi ofte. 4) Opplever du innleggene på Debattsentralen som representative for norsk opinion? SVAR: Vi har ingen ferske målinger som gjør at vi kan svare på dette akkurat nå. 5) Hva er grunnen til at debatter knyttet til artikler på Aftenposten.nos forside ikke dukker opp i den ordinære oversikten over forumposter? SVAR: Det er fordi det er et skille mellom det brukergenererte forumet Debattsentralen – hvor leserne kan starte debatter og der debatter synes – og de øvrige kommentarene under artikler. Tidligere lå dette i en felles utlisting, og det førte til at de Aftenposten-startede debattene usynliggjorde debattene som våre lesere startet. Slik vil vi ikke ha det.

”Burde jøder forbys adgang til Norge?” ”Ikke nok med det , krever de at det norske samfunnet skal tilpasse seg deres primitive verdier, kultur og tradisjoner.” ”Og nå er det slik at ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer, ikke sant?” ”Er det noen vi har grunn til å hate så er det muslimer og ikke jøder.” ”Fordi jødene ikke misjonerer? Det var ikke akkurat noen nyhet. De er like plagsomme selv om de ikke misjonerer.”

I Love Zines
@Matthijs Holter

I made my first fanzine when I was about ten or eleven. My friend Gary and I were into Fighting Fantasy books, and made a zine about that. It was called "Centaur Lord", and we xeroxed it at his mom's office. Two issues were made. We sold two copies of each, I think; to his mom, and to an older friend who was into D&D. At some point when I was around seventeen I tried making a new zine. However, a pretty girl laughed at the name, and and older friend didn't want to contribute, so nothing happened. A few years later I got serious and made a literary zine called Giger. I paid for copying costs at the place I was working. We had color covers. It was sold at a few random cafés, I think. We printed things I'm glad nobody can read on the internet now. A wonderful way of publishing things; you send it out into The Big World, while at the same time, it's just a tiny, tiny little world. Then I got back into gaming and started Imagonem. That went on for twentysomething issues, I think, before I dropped out. It had a hiatus while I was in Australia for a year (though other editors published one issue that year). It became a central thing in the tiny Norwegian roleplaying scene. Imagonem still runs as a

web site, under Anders Nygaard's control. Now I'm all grown up and call my new fanzine a "magazine". Which it is. But it's the same thing. Nobody gets paid. Our sponsors pay more, we have better quality paper, much better writing, actual real photographs. The people who buy it are the people who made and bought fanzines ten or fifteen years ago. The guy I made Imagonem with back then, Audun Lindholm, is now the editor of Norway's most prestigious literary magazine. I have a collection of old paper in my cupboard. Shelves of old fanzines and magazines. Cryptych. Alarums & Excursions. The Familiar. Swedish and Danish and Norwegian zines that most Swedes and Danes and Norwegians have never heard of. The people who made them are now... all over the place. Some are in Playground. Some are well-known game designers (especially from A&E). Some are larp organizers, festival organizers etc. Some are professional comic book artists. Some are authors. Some, I have no idea at all. I love zines.

A pebble
@Matthijs Holter

This is a role-playing poem that takes on the issue of abortion. It is written for a man, a woman and a small group of co-players - one to three, at the most. All players should read these rules before beginning. The man plays a woman; the woman plays a man. They’re in a relationship. The woman in the relationship is pregnant. This is signified by a little, black pebble the player puts under his shirt. The playing area is a nearly-empty café. The man and woman are discussing an abortion, trying to be rational about it. The players should follow the motivations and emotions that appear in them along the way.

As the man and woman talk, the other players - one by one - can tap the table, quietly, to indicate they want to speak. They will speak as a potential future of the child. Five years old, or an adult; successful, joyful, in pain, in horror. The man and woman should pause while a child player speaks, but then go on as if nothing had happened - the characters are not aware of the presence of the future children in any way; only the players are. After fifteen minutes, the man and woman rise and leave the restaurant. The other players remain for as long as they want or can.

role-playinG poems
A role-playing poem, as invented by Tomas Mørkrid, is a fifteen-minute-long game exploring a specific mood or situation. Sometimes they are absurd, sometimes intensely focused on a single emotion. Many more can be found on the Nørwegian Style blog, norwegianstyle.wordpress. com.

Borkar Brøle
@Anders Buer “Let me tell you about my character...” Har du en rolle du vil fortelle om? Ikke si noe til vennene dine. Skriv til Onkel Imagonem i stedet.

Blod, svette. fett og sikkel. Borkar sto og svaiet foran speilet. Det var ikke ofte han så sitt eget speilbilde, vanligvis unngikk han muligheten. Med god grunn ville nok de fleste mene. Selv som liten, før arrene, før alt blodet hadde folk i nabolaget hvisket bak hans rygg. Djevelbarn hadde de kalt ham. Et hån mot gudene. Borkar så ned på hendene sine. Blodet på knokene hans minnet ham om dem. Minnet brakte fram smaken i munnen. En søt smak, velkjent, smaken av makt. De hvisket ikke lengre, naboene. Deres røster var for lengst tiet. Men verden var full av røster, røster som pratet om død. Hans død. Han kunne fremdeles høre lyder nedenfra. Lav mumling, støvler som skrapte mot gulvplatene, dører som knirket. Lyden av folk som slepte seg hjemover etter en fuktig natt. Ingen som lette etter ham. Trolig for lettet over at han var forsvunnet til å bry seg med å tilkalle vaktene. Han tvilte på at de ville brydd seg uansett. Et par færre fylliker i slummen, ingen skade skjedd. Ingenting mot hva som ventet dem hvis de forsøkte å arrestere ham. Borkar Brøle, notorisk bråkmaker, kaldblodig morder, dvergeeteren var det også noen som kalte ham. Han hadde sluttet å bry seg om hva folk trodde om ham. Folk ville alltid prate, ikke nok tid til å stoppe kjeften på alle sammen. Selv om

det føltes godt hver gang sjansen bød seg. Verden er full av historier om helter som dreper drager og redder jomfruer. Borkar regnet med at hans historie neppe ville bli en av dem. Slike historier er sludder uansett. Løgner ment for å gi små barn falske håp. Like greit å piske sannheten inn i dem fra de er små mente han. Gi dem klubber, la dem renske ut de svakeste blandt dem på egen hånd. Barn er gode til sånt. Selv hadde han vært veldig god til det. Det handlet om å være fryktet. Da som nå. Han snudde seg vekk fra speilet, nok tenking. Hodepinen som hadde kommet i bølger siden han gikk opp gjorde seg klar til et nytt angrep. Man kan venne seg til mye, men å knuse stolplater med hodet var noe Borkar enda ikke helt var blitt vant til. Han tok et steg mot senga, og i det samme vasket hodepinen over ham som en hær av fleinsoppbesatte orker. Alt som hindret ham i å smelle rett i bakken var den skarpe kanten på senga som traff ham midt i brystet. Borkar hostet og dro seg opp i senga imens han forbannet menneskene og deres altfor høye møbler. Nesten 150 år hadde han levd, lenge for en vanlig dverg, et mirakel for en som hadde sett, utøvd og mottatt

så mye vold som ham selv. Han kunne ikke huske hvor lenge det var siden han hadde sovet i en god seng. Alltid disse store, altfor myke, altfor varme og altfor høye sengene. Det finnes værre ting i verden enn en ukomfortabel seng pleide han å si til seg selv. Akkurat nå var han ikke helt sikker på det idet klammheten bredde seg over ryggen hans. Hatet, hatet mot alt, mot dem som var eldre, dem som var yngre, dem som var annerledes enn ham, dem som var altfor lik ham. Det var hatet som drev ham. Og hvorfor ikke? De fortjente det! Uskyldighet? Skittsnakk. Hatet...og grådigheten. Det er jo tross alt det livet handler om. Ta alt, gi ingenting tilbake. Ordene hennes lød i ørene hans fortsatt, like klare nå som alltid. “Ga du bort potetene?! Hælvettes møkkaunge! Vil du dø? Dø av sult? Aldri gi noen noe som helst! Ta balltreet og hent dem tilbake..nå!”. Hun hadde rett, selvsagt hadde hun rett. Gavmildhet var for de svake, for hunder som krøp for sine herrer, selv om de ble sparket som belønning. Et spørsmål gnagde når han tenkte på dette, et han trolig aldri ville få svar på, hvorfor lot hun ham bo hos seg da? Hvorfor ga hun ham mat. Han trodde først hun var moren hans, før han visste bedre, før han lærte om raser, om hat. Hun var et menneske, han var en dverg. Likevel tok hun seg av ham. Hvis man kunne kalle det det. Gi ingenting...hva fikk hun ut av det? Uansett hva grunnen var tjente det godt som en siste lærepenge for ham. Livet hennes, eller rettere sagt slutten på livet hennes. Dagen han ble voksen. Hver gang han kjente fuktighet på hendene, det være seg vann, gjørme, svette, blod minte

ham på det. Blodet hennes på hendene hans. Hun som hadde reddet ham. Tatt seg av ham. På sin egen måte, men likevel, grunnen til at han i det hele tatt nådde manndom. Ingen ting godt hadde kommet av det, men det var uvesentlig. Han levde, han var sterk, fryktet. Borkar fant fram pipa, stappet den. Snart fløt den grønne røyken fritt rundt i rommet. Hjalp mot svette mente han. Svette og det meste annet. Orkehæren hadde gitt opp. Muren var for sterk, fleinsopprusen var over. Borkar humret mens han så dem for seg der de slentret slukøret hjem. En dag ville de komme seg inn. Men ikke i kveld. Ute kunne han høre en bjelle. Sent på natt og alt var vel. Verden skulle få en pause fra ham nå, for noen timer. Han humret mer når han tenkte på det, kunne ikke stoppe før lenge etter pipa var ferdig. Salig er den som sover. Eller død. Kniven entret halsen hans før han fikk sovnet helt av. Han var død, han visste det. Men ikke enda. I rasende fart så han for seg livet sitt. Så mye rødt og svart. Kull, blod og svette. Om få år ville han bare være et minne. En historie foreldre ville fortelle barna sine for å skremme dem i seng. Men en ting sto fram for ham, klart og sterkt som braket fra katapultskyts på granitt. Ta alt, gi ingen ting tilbake! Med et brøl som fikk senga, speilet, rommet, selv huset til å riste grep han tak i halsen på skikkelsen over ham. Knekket fra nakken som bre revet tvert var det siste Borkar brøle hørte. Et sted i skogen braste et tre i bakken. Greinene fulgte etter som et grønnt snøras. Braket ljomet mellom åsene i skogen. Men ingen hørte det. Ihvertfall ingen som brydde seg.

Borkar Brøle
STRENGTH
19 (+4) 14 (+2) 18 (+4) 12 (+1) 13 (+1) 7 (-2) HP 103 Current HP

Male Dwarf Barbarian 2 | Fighter 8 | [Chaotic Evil]

HIT POINTS

DEXTERITY

CONSTITUTION

INTELLIGENCE WISDOM CHARISMA
Fighter Weapon Training 1 Armor Training 2 Bravery 5 Bonus Combat Feats

Barbarian Uncanny Dodge 1 Rage Power(s) Fast Movement Rage

FEATS
Critical Focus Crippling Critical Keen Scent Smell Fear Power Attack Cleave Improved Bull Rush Greater Bull Rush Quick Draw Step Up Dirty Fighter Bully

TRAITS

Det fineste jeg har sett på en uke
@Maja H. Kvendseth

Medvirkende spillere og spillskapere: Helge Lund Kolstad (Low Key), Magnus ”AX” Galåen (Glen Fiddich), Tore ”TAF” Aune Fjellstad (Zak Packer), og Rune B. Reinås (Ur) som også står bak rollearkene. ”Mmm, den deilige lukta av ikke mugg!” Mutanten Zak Packer snuser ut i lufta. Gruppa på fire personer har nettopp kommet seg helskinnet fra en konfrontasjon med noen tunnelrøvere der de nesten har blitt ranet for en eske feltflasker og en helt ekte kvist. Stressa og fortumlede finner de et glemt bomberom der de kan legge seg til å sove. Magikeren Low Key er sur og sliten, og krøller seg sammen i et hjørne lengst mulig unna de andre. Zak blir sittende oppe litt lenger sammen med Ur, en Arche med rotte-totem. I eteren omkring dem svever telepanimusen Glen. Velkommen til Underverdenen. Velkommen til en spilltest av RATS. RATS er et rollespill som oppsto som en abstrakt idé i 2005 og har vært i emning som kreativt materiale siden da. Først i 2010 var en ”førsteutgave” ferdigstilt på nettet i form av en egen wiki, og 11. mars

2011 ble første spilltest gjennomført. Settingen trekker tungt på science fictionverk av forfattere som Neil Gaiman og Tor Åge Bringsværd, mens systemet innebærer 2-3 åtterterninger og en del tokens. I sin spede førsteutgave var spillet tradisjonelt oppbygd med en spilleder i kontroll og roller som kun kan påvirke sine egne handlinger, men underveis i spilltesten havnet vi mer og mer over i en metode som minnet om Itras by og andre narrativistiske spill, der resolusjonsmekanikken brukes for å oppnå mål snarere enn å utføre avgrensede handlinger. RATS foregår i sin helhet i en fiktiv fremtid. Vår verden har gått under, og de overlevende har trukket ned i Underverdenen, som består av tunneler og huler under bakken. Det som på folkemunne kalles ”overflatetiden” er kun et vagt minne – nå om dagen er det umulig å gå opp dit, for solstråler og radioaktivitet vil ta livet av deg før du får sagt kringlestang. Radioaktiviteten har også gått inn i jorda og grunnvannet og forårsaket mutasjoner. Dyr og fugler har blitt symboler på den gamle tiden da det var godt å leve

– overflaten har blitt et tapt Eden, og menneskeheten har blitt kastet ut. Noen har utviklet merkelige krefter. Det har blitt dagligdags å snakke om sjeler og ånder. Døde mennesker kan eksistere som spøkelsesformer, eller likene deres bygges om til trekk-opp-kropper der bevisstheten lever videre i en minnebrikke. Da rollene ble laget, ba jeg spesifikt om at spillerne måtte velge forskjellige rolletyper. Siden det var fire spillere, var det to typer som ikke ble prøvd ut; vanlige mennesker (Human) og trekkopp-lik (Ticking Dead). De siste fire typene ble representert – de to typene som koster mest rollepoeng, Arche og Sourcerer, ble spilt, men spesielt spennende var det å se utprøvingen av telepanimus, de spøkelsesaktige skapningene uten fysiske kropper. Uten å ha noen spesifikke plottelementer å gå ut fra, bestemte vi at gruppa kjente hverandre så vidt fra før etter å ha utforsket noen tunneler sammen. Glen, telepanimusen, hadde bare kommunisert med Zak så langt, og de to andre visste ikke at ånden fulgte med på reisen. De bestemte seg for å reise til Hvelvet, historikernes store samling av materiale fra overflatetiden, mest fordi Ur hadde lyst til å finne ting (les: stjele) der, og Low Key lette etter beviser på at Frimurerne eksisterte – mest fordi han hadde lyst til å lage en losje selv, og lurte litt på hva en losje var for noe. På veien bestemte de seg for å lete etter noe friskt vann de kan ha med og selge. På letingen etter vannet fant de i stedet noen tomme feltflasker og en gjenstand som – etter å ha blitt gitt fra hånd til hånd gjennom alle gruppemedlemmene – ble

bestemt å være et lommeur. ”Ååh,” utbrøt Zak. ”Det er det fineste jeg har sett! På minst en uke!” For å prøve ut konfliktsystemet oppdaget deretter Glen at det sto tre tunnelrøvere og en mutert kjemperotte lenger opp i gangen. Før han rakk å advare de andre, gikk to av røverne frem mens den siste ble værende for å holde styr på beistet deres. En av rollene gjemte seg i kloakken mens de andre prøvde å skremme bandittene på flukt. Telepanimusen besatte kjemperotta og fikk kontroll over kroppen dens, og bidro dermed til å fjerne en trussel. Så langt, alt vel… eller, det meste: Low Key: ”Fikk du deg en karamell?” Ur: ”Nei, men han skar meg!” Etter en relativt rotete slåsskamp der det ble vanskelig å bestemme noe som helst, ble vi enige om at konfliktsystemet måtte revideres i sin helhet. Vi brukte nesten to timer på å skrive det fullstendig om og gi rom for at mekanismene skulle støtte narrativet. RATS gikk dermed fra å være ”halv-tradd” til å bli et indiespill på null komma svisj. Endringene er allerede lagt ut på wikien, som finnes på adressen HYPERLINK “http://ratsgame.wikidot. com”http://ratsgame.wikidot.com Det vi lærte av spilltesten var at det narrative egentlig er mest spennende å jobbe med. I denne settingen handler det kanskje like mye om å skape settingmateriale som å skape en historie. Vi tok en kjapp diskusjon omkring dette med konfliktløsning, og såkalte ”powergamers” som alltid vil benytte anledningen til å utnytte fortellerretten til sin egen fordel. Vi kom

frem til et konfliktsystem i fellesskap, og dette ble tyngre enn det var samtidig som det passer mye bedre til spillet. RATS viser seg å være et spill som krever litt av spillerne, i form av ikke bare en kreativ plikt til å be-

skrive sine egne suksesser, men også i form av et medansvar som gjør at denne plikten ikke blir utnyttet. Spillskaperen søker flere individuelle spilltestere, illustratører, korrekturlesere, og bidragsytere. Meld deg frivillig på orcinthewell@gmail.com

mer imaGonem? imaGonem.orG!