Spr˚ akets evne til ˚ gripe værens essens a

Principia Naturalis Februar, 2006
Sammendrag En analyse av Platons Kratylos-dialog. En dialog der platon diskuterer med Kratylos hvorvidt ord har en naturlig betydning, eller om hvert ord er helt tilfeldig i utganspunktet, og blir fylt etter som folk bruker dem. Diskusjonen g˚ etterhvert til ordmakerne, de som bestemmer hva ordene ar betyr. Denne teksten g˚ i hovedsak videre inn p˚ dette temaet, og er ar a kanskje i større grad et supplement til- enn en analyse av teksten, og g˚ ar etterhvert s˚ avidt innom en mer matematisk vinkling til problemstillingen.

1
Platon skiller mellom det id´elle og det materielle gjennom at det materielle e er ufullstendig og i konstant bevegelse, mens det id´elle er perfekt, og bare e representert gjennom en fullkommen id´. Dette synet ser ut til ˚ skinne igjennom e a i spr˚ aket der han leter etter en universell essens i ordene, representert gjennom en type etterlingning basert p˚ bla.a. tungens bevegelse. a Det interessante her er at han mener at det eksisterer en absolutt riktighet i ord. Det finnes mindre bra ord og bedre ord p˚ samme m˚ som det eksisterer a ate gode og d˚ arlige h˚ andverk. Som h˚ andverket er avhengig av h˚ andverkeren, er ordene avhengig av Lovgiveren som bestemmer hvordan ordet skal uttrykkes. Lovgiverens niv˚ av forst˚ a aelse og arbeid med ordet vil gjenspeiles i ordet. Utifra dette burde det være mulig ˚ slutte at det kan eksistere gale ord og sanne ord a for noe, som det ogs˚ eksisterer løgn og sannhet. Dette gjenspeiles i sekvensen a der Sokrates mindre subtilt overkjører Kratylos i drøftningen om hvorvidt det er mulig ˚ lage et usant ord eller ikke(s. 65-68). a Men i og med at hvert ord er forskjellig og at to helt like ord1 vil bety/oppfattes som det samme, og at det eksisterer en sannhet i hvordan man skal uttrykke ethvert ord utifra sin essens, m˚ det ogs˚ eksistere en perfekt m˚ ˚ uttrykke a a ate a ordet p˚ Det m˚ eksistere ´n fullkommen id´ i forhold til hvordan ´n ting skal a. a e e e benevnes. I dette oppst˚ umiddelbart et problem: hvordan navngir man noe som er ar i forandring, p˚ en uforanderlig (sann) m˚ a ate? En interessant introduksjon til dette er n˚ Sokrates p˚ ar apeker at “Det er mest Sandsynlighed[!] for, at vi vil finde rigtige og passende Tings Navne paa det, som har evig Bestaaende og Uforanderlighed.” (s. 28) Noe han har helt rett i, men denne tilnærmingen har ogs˚ en svakhet: det evig a best˚ aende og uforanderlige er perfekt, det kan ikke representeres i det materielle
1 Dvs.

Lyder, i sin konsekvens, fint illustrert gjennom Kratylos-kloningen (s. 69)

1

og heller ikke tilnærmes gjennom v˚ verden - det kan kun tilnærmes gjennom ar tanken og fornuften. Derfor har han rett i p˚ astanden sin, men det betyr ogs˚ at a en analyse av for eksempel Gudenavn er bra for ˚ belyse flere sider av spr˚ a aket og hvordan det i store trekk er satt sammen, men det gir ingen svar. En analyse innen det abstrakte vil utelukkende ha en relativ sannhetsverdi i forhold til sine referansepunkter. Etter ˚ ha innledet med ˚ forklare en del ord gjennom forskjellige verktøy2 a a ekspandert dem til setninger for ˚ vise hva den opprinnelige id´en var, brutt a e dem ned til deres bestanddeler og g˚ inn i hva de representerer - kommer de att til slutt til et punkt der de ikke lenger kan deles opp i mindre bestanddeler. Her kommer et problem, og slik jeg ser det, essensen i hele dialogen: at hvis man ikke forst˚ ordene i sin ytterste konsekvens kan man umulig slutte at noen ord har ar noen som helst objektiv riktighet, “[...] for de kan jo kun forklares ved Hjælp af de oprindelige, som vi intet ved om! Altsaa maa den, der giver sig ud for at være kyndig i disse Ting, først og fremmest kunne give klar Beskjed om de oprindelige Ord. Kan han ikke det, maa han være klar over, at alt, hvad han siger om alle de andre Ord, er Vrøvl.” (Sokrates, s. 61) Med andre ord: hele dialogen st˚ og faller p˚ analysen av hvordan lydene ar a blir knyttet til den materielle verden - hvordan lydenes id´ blir representert og e reprodusert og hvorvidt det er mulig ˚ gjøre dette p˚ en objektiv m˚ Det har a a ate. oppst˚ et nytt, og mer intrikat problem, men referansepunktene er derimot att blitt omdefinert til ˚ m˚ samstemme med den reelle verden, noe som gir en a atte mulighet for ˚ finne objektiv sannhet3 . a Sokrates gjør, klokt nok, et ydmykt forsøk p˚ dette ved ˚ ta for seg hver lyd a a og se hva de representerer. Han g˚ ut i fra at den naturlige m˚ ˚ begynne en ar aten a utforming av et spr˚ p˚ er ved ˚ etterligne verden (se avsnittet om tegnspr˚ ak a, a ak, s. 58). Men p˚ samme vis som en maler kan male noe uten at det p˚ alle m˚ a a ater er likt det hun maler, vil man ogs˚ kunne fange ordenes sanne, uforanderlige a essens gjennom andre midler enn en fullkommen etterligning, noe som ogs˚ a er en nødvendighet siden en fullkommen etterligning av noe i den matrielle verden uansett vil være en degenerert versjon av id´en. For eksempel er ’R’ den e lyden som gir størst bevegelse av tungen, og er dermed den beste lyden for ˚ a representere bevegelse, ’S’, ’F’, ’Ps’ og ’Z’ er ledsaget av be˚ andning, og er derved egnet for ˚ beskrive ting som strømninger, osv. (s. 62). Det hele ender opp med a at han gjennom analysen systematiserer bruken av lydene utifra deres evne til ˚ beskrive bevegelse, hindring av bevegelse, bestandighet, flyktighet, ˚ a apenhet, lukkethet, hardhet, rundhet osv4 .
2 Teknikker som er s˚ apass forskjellige og mange at det er vanskelig ˚ bedømme hvorvidt a den logiske koherensen er et resultat av Platons retoriske geni, eller en sann innsikt i ordenes essens. Noe som er veldig vanskelig ˚ ta stilling til uten en omfattende forst˚ a aelse av gresk spr˚ og etymologi. Alle teknikkene som blir brukt i løpet av dialogen gir i sin helhet rent ak matematisk svært mange muligheter for hvordan ord kan tolkes og gis en sannhetsverdi. Valget av riktig verktøy for tolkning vil være avgjørende for sannhetsverdien 3 Selvom det ˚ sjekke teorier mot verden var alment opfattet som en dum id´. Id´elt sett a e e skulle det kun være den rene fornuften som skulle finne sannheter, i og med at verden ikke var perfekt. Dette var kanskje litt lettere ˚ godta ˚ gjøre n˚ det var kamuflert i ordenes a a ar abstraksjon av verden, og uomg˚ aelig siden det er hvordan man utveksler informasjon om sine rene id´er med andre. Det ˚ bevare id´ene i samtalen blir da et kritisk element av spr˚ e a e aket 4 Her ender man opp med ˚ m˚ a atte p˚ a at verden i seg selv faktisk kan reduseres til disse ast˚ bestanddelene, for ˚ derfra kunne trekke sanne slutninger om spr˚ a aket, slik som maleren blir nødt til ˚ ta et standpunkt i hvor mange farger man trenger for ˚ kunne lage alle farger. Noe a a som hører hjemme i en annen diskusjon, men som er et viktig punkt ˚ merke seg, og som a

2

Men her st˚ vi igjen tilbake med nye spørsm˚ Hvordan kan man være ar al: sikker p˚ at disse tolkningene stemmer? Det er udiskutabelt at R er den lyden a som krever mest bevegelse, eller flest kalorier, ˚ frembringe. I forhold til lufta lydene kan man se p˚ volumet av luft som forflyttes gjennom utførelsen av a ordet og konkludere at det stemmer, men hvilken symboliserer best essensen av bevegelse, og hvorfor? Det er, som Sokrates p˚ apeker, lett ˚ la seg forføre av a sædvane og p˚ avirkning i slike situasjoner, fordi kunnskapen man f˚ ”[...]ikke ar alene har fydt mine Ører med sin guddommelige Visdom, men ogsaa har taget min Sjæl i Besiddelse.”. N˚ han kommer til ˚ ar apenhet og lukkethet er det ogs˚ en a grei link gjennom hvorvidt lyden frembringes inne i munnen eller mer eksternt, og har en bra koherens til fysiske etterligninger, men hva med ˚ apne og lukkete personligheter, tanker, følelser o.l. Spesiel er det harde, det runde, det seige, det glatte, det klebrige, det slibrige og alle lignende kvaliteter som gjennomsyrer hvert ord, svært vanskelige ˚ bestemme. a Synestesi er evnen til ˚ representere relle ting p˚ abstrakte m˚ a a ater. Man ser farger p˚ toner og akkorder, man kan føle mykhet og hardhet, varme og a kulde i abstrakte ting. Tall, bokstaver og hele ord kan ogs˚ bli representert a gjennom farger, følelser og former. Man vil dermed ogs˚ oppfatte at noen lyder a vil beskrive slike egenskaper bedre enn andre. Det oppst˚ da en tvist i hvorvidt ar disse oppfatningene er objektiv innsikt i tingenes essens, eller sosialt innlærte konvensjoner som noen mennesker adapterer sterkere enn andre, noe kun en undersøkelse av synestesi som et fenomen vil kunne gi en antydning p˚5 . Men a kjernen i den tvisten som jeg føler reises av dette, er hvorvidt bevegelse og stillstand er større resultater av det samme fenomenet, eller om man virkelig kan bruke dette som objektive referansepunkt i verden. Gi meg et fast punkt, og jeg skal løfte jorden, sa Archimedes en gang. Gi Sokrates ´n sannhet, og han skal e tale sant. Dette betyr igjen: skap ´n link mellom den fullkomne verden og den e (for oss) representerte verdenen, og sannheten vil være oppn˚ aelig. Descartes fant at eneste linken l˚ i ens selvbevissthet og videreførte linken til verden gjennom a en svært haltende garanti fra Gud, men kanskje vil en undersøkelse av det bestandige og det uforanderlige avdekke noen flere svar: Dersom det finnes en enhet for alt (la denne p˚ astanden bli st˚ aende for n˚ a), kall det hva man vil: Gud, Tanken, The Matrix, det Godes Id´, Meg Selv, osv., e s˚ m˚ det gjennomsyre alt for ˚ være hva det er. Med andre ord: det kan ogs˚ a a a a finnes igjen i alt. Skal det eksistere noe uforanderlig s˚ er det basert p˚ at det ogs˚ m˚ eksistere a a a a noe foranderlig, hvis ikke vil det eneste uforanderlige være enten en relativ tomhet som ingenting kan skapes av, eller det absolutte intet. Jeg vil komme tilbake til viktigheten av dette siden, p˚ grunn av at jeg p˚ dette stadiet i a a tekstens kreasjon enn˚ ikke har forst˚ den selv. a att En lignelse: Man g˚ dypt nok inn i det materielle, man udersøker mindar re og mindre bestanddeler med vitenskap, og man trekker konklusjoner som, etter hvert som innsikten øker, beskriver generelle konsepter i væren med større nøyaktighet og sannhet. Man finner sammenhenger mellom tid, rom, bevegelse, energi osv. Men g˚ man dypt nok inn i sjelen, ˚ ar anden - de spirituelle niv˚ av ˚ være aer a
˚ apenbart postulerer et problem i og med at han avslutter analysen av lydene med “Og paa den Maade videre.” 5 Noe jeg tilfeldigvis har mulighet til ˚ frembringe fra en professor i Bergen som holder p˚ a a med et forskningsprosjekt i synestesi, dersom det skulle være interessant

3

menneske, finner man de samme helhetlige svarene, eksempler kan sees i konsepter i moderne kvantefysikk og innsikt man finner f.eks. i den jødiske Kabbalah eller den hinduistiske Bhagavadgita. En slik koherens i undersøkelser av de samme uforanderlige konsepter gjennom s˚ forskjellige medium, tider og prinsipper a antyder at det eksisterer en helhet som er felles for b˚ det foranderlige og ade uforanderlige, bare man g˚ dypt nok inn i hva man studerer. Hva er det? ar Her blir endelig betydningen av eksistensen av det foranderlige klar: Hele resonementet henger p˚ at det eksisterer noe mer enn det. Det at vi er i stand a til ˚ slutte at Cogito ergo Sum, betyr at noe m˚ eksistere. Og det er det absoa a lutte enhetlige prinsipp som b˚ det foranderlige og uforanderlige er barn av: ade differansen mellom det absolutte intet og det at vi er i stand til ˚ være oss selv a bevisst: væren. N˚ man her g˚ videre og ser spr˚ ar ar aket i lys av denne innsikten, vil man se at man f˚ ett hovedproblem: hvordan skal man vite at man fanger et fenomens ar essens gjennom m˚ aten man benevner det6 ? Uansett hva man gjør vil det være en vurderingssak hva som er hva, med unntak av ´n ting: to ting. e Man kan uomtvistelig skille mellom hvorvidt det er en eller to av noe. Det man kan telle vil man alltid være enig om, uansett alder, intelligens (med visse selvsagte forbehold), sosial tilhørighet, kulturell programmering, og etter min forst˚ aelse - uansett hvilken dimensjon man m˚ leve i, s˚ lenge det represenatte a teres innen sin egen dimensjon7 ! Dersom man teller 4 lenestoler, som er ufullstendige kopier av id´en lenestoler, s˚ vil det være en 1:1 sammenheng mellom e a reproduksjonen av antallet id´elle lenestoler og antallet materielt reproduserte e lenestoler til tross for den ˚ apenbare imperfeksjonen mellom b˚ de individuelade le lenestolene, og reproduksjonen av lenestolens id´. Med andre ord: Skal man e belyse det uforanderlige s˚ blir spr˚ a aket tvetydig, noe det bestandige ikke er, og spr˚ aket vil dermed være en unøyaktig m˚ ˚ belyse sannheten p˚ Lik som ate a a. scenekunstneren m˚ velge sine lys med omhu for ˚ ikke miste de farger han vil a a ha frem, m˚ filosofen med omhu velge sitt verktøy for ˚ belyse væren. Spr˚ a a aket vil være et mye bedre verktøy for ˚ beskrive og behandle det som er foranderlig a og tvetydig, som for eksempel menneskeheten, dyrenes oppførsel og spr˚ i seg aket selv, enn det som er uforanderlig. Ethvert forsøk p˚ ˚ avdekke spr˚ aa akets essens er dermed i utgangspunktet h˚ apløs. Utifra dette blir det klart at derimot kan enhver tellbar ting tilnærmes p˚ a en ren m˚ men det har ogs˚ en uunng˚ ate, a aelig konsekvens: En hvilken som helst beskrivelse av verden gjennom telling, som har behov for irrasjonelle tall8 vil være feilaktig! For ˚ kunne belyse det uforanderlige vil man være nødt til ˚ skaa a pe ett nytt spr˚ som ikke etterlater uendelige rekker av tall, eller med andre ak ord: unøyaktigheter i beskrivelsen. For vi er ikke i stand til ˚ forst˚ alt, av den a a enkle grunn at vi da ville g˚ fysisk til grunne, med mindre det kan abstraheres att til en mindre energikrevende prosess som fornuften kan gripe. Vi kan konkludere med at vi enn˚ ikke har funnet riktig verktøy for ˚ avdekke a a værens essens.

være seg gjennom lyder, ord, setninger eller tekster er kanskje det viktigste poenget i hele teksten, men jeg kan ikke utdype det videre pga dets relevans til oppgaven 8 Tall som ikke kan beskrives med et forhold, og dermed har uendelig mange desimaler
7 Dette

6 Det

4

Til foreleser: Beklager for at teksten ble noe lengre enn den skulle. Jeg kunne presset den sammen ved ˚ bruke færre linjeskift, men jeg ser ikke verdien av a ˚ ofre noe av klarheten i teksten mot ˚ bedre ettekomme idealet om ˚ f˚ den p˚ a a a a a tre sider.

5