Innholdsfortegnelse

1. Innledning 2. Hoveddel 3. Avslutning 4. Litteraturliste side1 side 1 side 7 side 8

Innledning

I den vestlige verden idag er det en vanlig oppfatning at mennesket er utstyrt med en fri vilje. Allerede i første artikkel av mennekerettighetserklæringen slås det fast at alle mennesker er født frie med fornuft og samvittighet. Begreper som viljestyrke, valgfrihet og velvilje er godt innprentet i vårt felles vokabular. Men kan man ta for gitt at mennesket virkelig har en fri vilje i en verden som virker årsaksbestemt av overordnede fysiske lover? Problemstilling: Har mennesket fri vilje, eller er alle handlinger vi som individer gjør, forutbestemte? Jeg ønsker å gjennomføre drøftingen ved å ta opp ulike filosofiske syn på fri vilje og vurdere dem opp imot hverandre, med fokus på Immanuel Kant's tanker om det selvlovgivende mennesket.

Hoveddel
Om mennesket har fri vilje eller er underlagt en bestemt skjebne har vært heftig diskutert oppigjennom hele filosofihistorien, helt fra striden mellom St. Augustin og hans predestinasjonslære og den britiske munken Pelagius' tro på den frie vilje som en nødvendighet for å bli frelset, til jeg nå sitter her og skriver oppgave i ex.phil. om det finnes en fri vilje eller ikke. Kan det være jeg er determinert til å skrive denne oppgaven? Ifølge fatalismen, ( av latin fatalis, "bestemt av skjebnen"), er jeg akkurat det. Selv om jeg nøye har overveid hvilket tema jeg vil skrive om, har det vært bestemt hele tiden at jeg skal skrive om akkurat dette. Min opplevelse av at jeg i det hele tatt har hatt et valg er bare en illusjon, hele forløpet til mitt endelig valg har nemlig vært "bestemt av skjebnen". Fatalismen forkaster dermed troen på en fri vilje. Men hva er "skjebnen" og hvordan virker den? Det gir ikke fatalismen noe godt svar på. Men det er vanskelig å forkaste fatalismen allikevel, når "dogmen" om at alt skjer fordi

det skal skje kan brukes til å forklare alt som skjer. Men det blir allikevel problematisk å akseptere fatalismen. Ett eksempel på dette er moralsk ansvarlighet. Hvordan skal man kunne holdes ansvarlig for sine egne handlinger om alt man gjør allerede er bestemt? Er voldtektsmenn fanger av sine egne skjebner? F.eks. en psykopat har jo aldri tatt et selvstendig valg om å bli en psykopat, men er det allikevel og holdes strafferettslig ansvarlig for eventuelle straffbare handlinger. Det er klart at forskjellige mennesker har forskjellige disposisjoner. En mann med dyp respekt for kvinner og et normalt forhold til egen seksualitet vil antageligvis ikke gå ut om kvelden for å finne kvinner han kan voldta. Så dermed kan det diskuteres om man kan holdes ansvarlig for egne handlinger, i og med at mennesker er så grunnleggende forskjellig disponert for ulike handlingsmønstre. En som har prøvd å gi et godt svar på at mennesket i seg selv er fritt til å velge sine egne handlinger, og følgelig er moralsk ansvarlige, er den tyske filosofen Immanuel Kant. En av de mest sentrale elementene i Kant's filosofi er den erkjennelsesteoretiske læren om "das Ding an sich", "tingen i seg selv" og hvordan vi som mennesker er ute av stand til å oppleve tingene slik de virkelig er "i seg selv". For Kant betyr det at vi bare kan vite noe om tingene slik vi opplever dem, gjennom kunnskap om menneskets erkjennelse av verden. Hvordan forholder Kant seg så til problemet om menneskets frihet? Han velger å svare på to måter. Den første er at vi ikke kan la være å tenke oss mennesket som moralskt fritt, selv om vi ikke kan bevise det vil vår fornuft ikke kunne unngå å tenke seg å være fri! Dette er et argument som gjør det lettere for Kant å definere sine praktiske postulater. Det første praktiske postulatet sier nettopp at "mennesket er et moralskt fritt vesen". At mennesket er et moralskt fritt vesen betyr ikke at mennesket skal handle slik det finner for godt i alle situasjoner, tvert om, det er nemlig da man ikke er fri. Om man hele tiden handler på impulser og ikke tenker særlig igjennom hva man holder på med, er ens handlinger drevet av årsaker utenfor en, og man er dermed del av et årsak/virkningsforhold. Kant's ideal er det autonome mennesket, det selvlovgivende mennesket. Dette mennesket følger lover gitt av sin egen fornuft. Kant finner at innenfor mennesket finnes en morallov som er uavhengig av erfaringen. Mennesket kan derfor si noe om hvordan verden er a priori. Dette bruker Kant til å formulere det kategoriske imperativ:

“Du skal handle slik at du kan ville at maksimen for din handling skal bli gjort til lov for alle mennesker.” På mange måter ligner imperativet på en annen moralsk norm, nemlig den gyldne regelen som går igjen i de aller fleste store religioner. Men istedenfor å være et uttrykk for Guds vilje er det kategoriske imperativ et uttryk for moralloven i menneskets fornuft. At den er kategorisk betyr at den er uten unntak, altså relevant uansett situasjon fordi den ikke har rot i erfaringen, et imperativ fordi den uttrykker et klart "du skal". At man skal betyr også at man kan, slik en etisk påbudt handling nødvendigvis også må være etisk tillatt. Kant mener vi må bruke vår frie vilje til å velge plikten for å bli lykkelige. Men Kant sier også at å følge moralloven ikke nødendigvis medfører lykke i dette livet, man gjør seg bare fortjent til den. Siden mennesker ikke har kontroll over konsekvensene av sine handlinger forutsetter Kant at det må finnes en gud som sørger for en sammenheng mellom god moral og lykke. Han forutsetter også at menneskets sjel er udødelig og at det finnes et liv etter dette, dette fordi det i det kategoriske imperativ innebærer et krav om å være fullkommen, og at fullkommenhet er umulig å oppnå i dette livet. Den andre måten Kant tenker seg er den menneskelige bevissthet som en "ting i seg selv". Man forholder seg ikke til seg selv som et objekt, snarere et subjekt som har kontroll over egne handlinger og som er i stand til å velge fritt. At vi er i stand til å gjøre vurderinger over hvordan vi skal handle, sier Kant at er et “fornuftens faktum”, vårt "jeg" kan dermed ikke være et ledd i et nødvendig årsaks/virkningsforhold. Når vi vurderer forskjellige sider ved et saksforhold, er det ene og alene vårt ansvar å treffe de mest korrekte slutningene i henhold til det kategoriske imperativ. Den harde determinismen aksepterer at fremtiden formes av våre valg og handlinger, men at man ikke kan snakke om en fri vilje fordi våre handlinger og valg idag bare er resultater av hva som har skjedd før. Følgelig er ikke mennesket moralsk ansvarlig for sine handlinger. Slik kan man spore tilbake handlingsforløp i en lang kjede av årsaker og virkninger, til man kommer til en første årsak. Hva denne første årsaken er, er det ikke enighet om mellom alle determinister.

Et veldig berømt eksempel der den harde deteminismen er blitt anvendt for å forsøke å frita personer deres moralske ansvar er rettsaken mot 19 år gamle Nathan Leopold og 18 år gamle Richard Loeb. Leopold og Loeb var dedikerte tilhengere av Nietzsches overmennesketeori og mente selv de var overmennesker. Begge var uvanlig intelligente, hadde allerede fullført høy utdanning tross lav alder og var på vei mot utdanning i juss. Da de drepte naboen til Richard Loeb, den 14 år gamle Bobby Franks, var det bare for å overbevise hverandre og seg selv at de med sin høye intelligens kunne utføre det perfekte mord uten å bli tatt av myndighetene. Advokaten deres Clarence Darrow, en kjent dødsstraffmotstander, ga under sin siste tale følgende argument: “What has this boy to do with it? He was not his own father; he was not his own mother; he was not his own grandparents. All of this was handed to him. He did not surround himself with governesses and wealth. He did not make himself. And yet he is to be compelled to pay.” (Clarence Darrow, http://en.wikipedia.org/wiki/Free_Will) Argumentet er typisk deterministisk. Darrow hevder her at mordet de begikk ikke kunne vært unngått, og at det er urettferdig å plassere skyld på den som begikk handlingen. Mordet ble begått etter en serie uunngåelige hendelser, hans skjebne ble gitt ham i fanget av sin far. Hvis mordet de begikk skal være en virkning av årsaker utenfor deres kontroll, må det jo finnes noen direkte årsaker det går an å påpeke? Eller nødvendige forutsetninger for at historien gikk sin gang? Det er tilsynelatende ingenting i guttenes bakgrunn som indikerer at de skal komme til å begå et mord, begge kom fra ressurssterke, rike hjem og var betydelig begavede.

At begge to var veldig intelligente og suksessfulle, kan kanskje forklare den narsissistiske holdningen de som selverklærte overmennesker trolig hadde til seg selv. Og at de ble kjent med Nietzsches filosofi på universitetet er noe de selv ikke kunne kontrollert. Her må det noteres at langt de færreste som leser Nietzsche antar en sosial-darwinistisk livsholdning og at det kan anses som en misforståelse av hans filosofi å gjøre det. Vennskapet dem i mellom og hvordan det utviklet seg må ses på som nødvendig for at de ble mordere i kompaniskap.

Dommeren i rettsaken godtok ikke det deteministiske argumentet til Clarence Darrow, rettssystemet har som kjent ingen autoritet i avgjørelsen av filosofiske spørsmål, og både Loeb og Leopold ble dømt til livstid pluss 99 år i fengsel. Dette viser at teoretisk kan det være lett å forsvare determinismen og moralsk ikkeansvarlighet, men praktisk blir det vanskelig å påvise fravær av viljeshandlinger. Om man da skal dokumentere det handlingsforløpet som har ført frem til f.eks mordet på Bobby Franks, får man store problemer om man blir nødt til å ta med hele fortiden fremtil tidspunktet for handlingen. Det er ikke bare spørsmålet om moralsk ansvarlighet som blir problematisk om vi skal følge den harde determinismen. Også de de handlinger vi gjør som i seg selv er positive eller får positive konsekvenser, berøves vi ære for. Ris eller ros har ingen plass i den harde deteminismen. At man ikke skal få annerkjennelse for gode handlinger eller ekstaordinære prestasjoner, vil skurre ganske kraftig med vanlige menneskers oppfatninger. Den harde determinismen gir her god næring til det kjente ordtaket “utakk er verdens lønn”. Den harde determinisme ser fri vilje og determinisme som gjensidig utelukkende, at det er umulig for begge å eksistere samtidig. Den myke determinismen eller kompatibilismen som den også blir kalt, mener på den andre siden at det er mulig å forene erfaringen av en fri handling med determinismen. Blant andre er Thomas Hobbes og John Locke tilhengere av en slik tankegang.

Ifølge kompatabilismen finnes årsakene til et menneskes handlinger innenfor mennesket selv, forutsatt at det i handlingenes øyeblikk ikke er elementer som tvinger en til å handle slik en gjør. Man kan og snakke om at mennesker har grader av frihet gitt de forskjellige omstendighetene. Når det er fravær av indre eller ytre tvang, stilles personen fri til å handle etter egen vilje. Samtidig må det trekkes inn at en selv med alt det innebærer av holdninger og karaktertrekk med mer, er et slags produkt av en rekke årsaker. Blant annet genetisk arv og oppvekstmiljø er i stor grad med på å forme en til den en er. Og de valg vi treffer er jo helt klart påvirket av hvem vi er! Dermed er ikke en fri handling og en årsaksbestemt

handling motsetninger, så lenge man kan finne årsakene i mennesket selv. Men selv om vi har valgfrihet er kanskje ikke spennet over våre reelle muligheter til å velge, så veldig bredt. For eksempel kan mennesker være veldig forutsigbare, om en erklært ateist får valget mellom å gå i kirken tidlig en søndag morgen eller å bare bli hjemme og spise en god lang frokost velger han selvsagt å bli hjemme. Valget han da tar er direkte forårsaket av at han ikke er religiøs på noen måte og overrasker vel ingen. Men han hadde allikevel hatt mulighet til å velge annerledes dersom han hadde villet det. Og ifølge kompatibilismen er det nettopp det som kjennetegner en fri handling. Her må det også sies at en gang i tiden har det nok vært et viktig valg som ligger til grunn for at personen i eksemplet er blitt ateist. La oss for eksempelets skyld anta at han kommer fra et fundamentalistisk-kristent hjem og er blitt innprentet med kristen lære fra barns ben av. Han vil da sannsynligvis ha en sterk kristen tro under barne-årene. Det er klart at dette ikke er noe han har valgt selv. Når han blir eldre blir han eksponert for flere ulike livssyn, uten at det rokker ved hans kristne tro med det første. Men etter hvert falmer den kristne troen og han begynner å revurdere sitt opprinnelige livssyn og kommer frem til at det ikke kan finnes noen gud, og forkaster så hele sin kristne tro. Dette er et selvstendig valg man ikke kan si at noen har tvunget ham til. Dette var noe noe han ville selv, eller følte seg tvunget til å gjøre av indre årsaker, som tvil.

Når man føler seg tvunget til å gjøre ting av indre årsaker som tvil eller dårlig samvittighet, kan handlingene da kalles frie? Da er det jo ihvertfall klart at handlingene er resultater av ens egne karaktertrekk og ikke en klar viljeshandling. En handling er fri så lenge vi kan si at “den handlende kunne ha handlet annerledes, såfremt han hadde villet det.” (zafari filosofileksikon 1996: 187) Harde determinister vil nok si at en slik setning er totalt meningsløs. Dette fordi harde determinister mener nåtiden er bestemt ene og alene av fortiden, og fortiden igjen bestemt av sin fortid og ingen viljeshandlinger er dermed mulige. I motsetning til Kant så mener kompatibilister at vi handler fritt så lenge vi handler etter egne ønsker, karaktertrekk osv, og gjør hva vi vil. Kant ville her innvendt at det er akkurat når man slavisk følger sine egne holdninger og innfall at man ikke er fri, men er offer for nødvendige årsak/virkningsforhold. Kants ideal om det selvlovgivende mennesket er interessant fordi det tillegger

frihetsbegrepet et veldig sterkt moralsk ansvar. ? følge morallovens kategoriske imperativer blir for Kant selve kjernen i det å kunne foreta valg. ? være et moralskt menneske er å være et fritt menneske.

Avslutning

Problemstilling: Har mennesket fri vilje, eller er alle handlinger vi som individer gjør, forutbestemte?

Svaret på problemstillingen min blir både ja og nei. Det er flere forskjellige syn på spørsmålet om fri vilje, og det synet som for meg blir mest logisk å følge er den myke determinismen. Dette fordi det virker umulig å påstå at mennesker er del av den naturlige verden og allikevel unnlatt årsak/virkningsforhold, og at det blir problematisk å frata mennesket et moralsk ansvar for sine handlinger. Det er da mer hensiktsmessig å si at årsakene kommer fra mennesket selv, fordi da forblir moralske begreper gyldige.

Litteraturliste
1 2 3 4 5 6 Zafaris Filosofileksikon, 1996, Zafari forlag. Tenkere og ideer, 2004, Gyldendal Norsk Forlag http://no.wikipedia.org/wiki/Menneskerettighetserklæringen http://en.wikipedia.org/wiki/Free_will http://en.wikipedia.org/wiki/Leopold_and_Loeb

http://plato.stanford.edu/entries/freewill/