You are on page 1of 1

Jon Kvæstad

Filmmusikkens magi

I stumfilmens æra ble stillheten brutt av pianistens lek i fri dressur. Improvisasjonen støttet handlingen som
best utøveren kunne med et øye på lerretet mens fingrene løp over tangentene. Det minneverdige øyeblikket
kom for alvor da Stanley Kubrick filmatiserte Arthur C. Clarkes en romodyssé 2001. Gjennom døråpningen
til studio fikk han tilfeldigvis høre et kutt fra Richard Strauss’ hymne So sprach Zarathustra og skjønte
umiddelbart at her lå det pay dirt. Sammen med sekvensen av apen som slynger et redskap ut i kosmos mens
solen stiger opp over Jorden gikk det et søkk gjennom publikum som aldri forstummet.
Nevnes må også den minneverdige fortellingen om menneskets møte med romvesenet IT. Det skulle ikke
mange anslag til før man nynnet med. George Lucas’ Star War epos samt Schindlers Liste fra KZ-leirenes
uhyrligheter føyer seg elegant inn i rekken av moderne klassikere. Det samme gjør Apeplaneten, Interstellar
samt enhver annen produksjon i kjølvannet av Kubricks høyst banebrytende innsats. Andre lånte lydbildet fra
de etablerte klassikerne med vekslende hell. Kjærlighetshistorien om sirkusartisten og linedanserinnen Elvira
Madigan utspilte seg til tonene fra Mozarts pianokonsert no. 21 og ble uløselig knyttet til denne. Rollerball
derimot haiket på Beethovens skjebnesymfoni mens musikken for øvrig ble komponert og tilrettelagt av
André Previn. Et solid stykke arbeid som virkningsfullt understreket dramaet, om enn med lånte fjær.
Uansett har nå NRK radio via P2 funnet plass til disse perlene med assistanse fra Wolfgang Wee. Hvis de
store, for lengst henfarne komponistene fra sin plass i universet kunne ha lyttet til noe av dette, hva ville
deres dom ha vært? Siden disse også var barn av sin tid er svaret på ingen måte gitt. Men siden tonespråket
nå en gang er universelt er det grunn til å tro at de hadde spisset ører.