Grunnstoffenes periodesystem

Den danske fysikeren Niels Bohr (1885-1962) laget i 1913 en atommodell hvor elektroner beveger seg i faste baner rundt en kjerne. Det viste seg vre feil i denne modellen. Modellen ble videreutviklet med Bohrligningen som inneholdt et heltall nsom Bohr kalte kvantetall. Bohrligningen gjorde det mulig beregne energien til et elektron i en spesiell bane. Det mest stabile energinivet til et atom, grunntilstanden, har et kvantetell n = 1. Nr et hydrogenatom absorberer energi vil elektronet bevege seg til en hyere bane, atomet blir eksitert, hvor n = 2 eller hyere. Disse hyere banene er mindre stabile, og elektronet vil g ned til en lavere bane, og energien som tapes sendes ut som elektromagnetisk strling. Overgang fra kvantetall n = 2 til n = 1 sender alltid ut en fast energimengde. Eksiterte atomer sender ut helt diskrete blgelengder med lys. F.eks. vil hydrogen 14 sende ut rdt lys med blgelengden 656.4 nm med frekvens 4.567 x 10 Hz, og energien til ett foton -19 av dette lyset vil vre 3.026 x 10 J. Det er spesifikke energiniver i alle atomer. Hydrogen har bare ett elektron, og lager den enkleste form for atomspektrum, men atomspektret for hydrogen har i tillegg linjer i ultrafiolett og i infrardt. J.J. Balmer fant i 1885 en ligning som kunne forklare blgelengden p linjen i den synlige delen av spektret for hydrogen, men en utvidelse av denne resulterte i Rydbergligningen som kunne forklare alle linjene i hydrogenspektret. Bohrs teori kunne ogs forklare Rydbergligningen, og Bohr fikk nobelprisen i fysikk i 1922. Bohrs atomteori kunne bare forklare hva som skjedde i hydrogen, og dekket ikke hva som skjedde i mer komplekse atomer. Vanskeligheten bestr at lovene i klassisk fysikk kan ikke brukes p en s liten partikkel som elektronet, som ogs kan oppfre seg som en blge, noe som ble foresltt av den franske fysikeren Louis de Broglie (Nobelprisen i 1929). Akkurat som lysblgene har blgelengde og frekvens har materien det samme. Materien kan alts oppfre seg som en blge. Tunge objekter fr en s kort blgelengde at den blir vanskelig oppdage. Broglies ligning:

hvor h er Plancks konstant, m er massen til parikkelen og v er hastigheten. Sm partikler har s liten masse at blgeegenskapene blir viktige. Blger som er i fase ker i intensitet ved interferens. Blger som er ute av fase opphever hverandre og minsker i intensitet. Fenomenet med forsterking og opphevelse av intensitet kalles diffraksjon. Ser man p en CD kan man observere diffraksjon av lysblger. Hvitt lys reflekteres av sporene som ligger tett i tett sammen p CDn og blir oppdelt i mange individuelle lysstrler. Disse lysblgene utsettes for interferens, hvorav noen forsterkes og noen slukkes. For en bestemt vinkel mellom innkommet og reflektert lys slukkes alle bortsett fra en som vi ser som farget lys. Ved vende p CDn ser vi forskjellige farger ettersom vinkelen endrer seg. Det samme prinsippet gir spekter fra et gitter, som er et speil med mange parallelle linjer som ligger tett sammen. Interferensfiltere som bare slipper igjennom lys med bestemte blgelengder virker etter samme prinsipp. Opplsningen til et mikroskop, dvs. evnen til atskille objekter som ligger tett inntil hverandre er begrenset av blgelengden til lyset. Elektronene har s korte blgelengder (0.006 til 0.001 nm) at elektronmikroskopet som benytter seg av en elektronstrle gjr det mulig observere objekter som det ikke er mulig se i et lysmikroskop. Blgeegenskapene til materien gir grunnlaget for blgemekanikken eller kvantemekanikk som den ogs kalles. Blgene har har helt bestemte energiniver. Fysikeren Erwin Schrdinger (1887-1961) var den frste som kunne forklare blgenaturen til materien med Schrdingerligningene. Elektronblgen er en stende blge, og de tredimensjonale blgeformene kalles orbitaler.I grunntilstanden for et atom har elektronene en blgeform med lavest mulig energi, og elektronene fyller orbitalene med lavest energi. Den tredimensjonale blgeformen kan beskrives av 3 kvantetall n, l og m. Orbitalene er sannsynlighetsfordelingen for kunne treffe p et elektron rundt en kjerne, og amplituden til blgen angir en slik sannynlighet for finne et elektron. Det er begrensninger p hvor mange elektroner det kan vre i et orbital, og elektronene fylles i orbitalene etter et spesielt mnster avhengig av

elektronspinnet. Fordelingen av elektroner i orbitaler kalles elektronkonfigurasjon eller elektronstruktur. Hovedkvantetallene n har verdier fra n til uendelig. Alle orbitaler som har samme verdi p n sies vre i sammeelektronskall. Disse skallene har ftt bokstaver K, L.... for henholdsvis n = 1, n = 2 osv. Hovedkvantetallene (prinsipalkvantetallene) sier noe om strrelsen og energien til orbitalene (elektronblgen). Sekundrkvantetallene l , ogs kalt orbitale kvantetall, deler skallene i orbitaler, samt underskall (subskall). For en gitt verdi av n kan l variere fra l=0 til l= (n-1). Man bruker bokstavkoder s, p, d, ... for beskrive verdiene av l 0 s 1 p 2 d 3 f 4 g 5 h ..(n-1) ..

For vise i hvilket underskall man er oppgir man frst hovedkvantetallet etterfulgt av bokstavkoden for underskallet. Hvert skall har et s underskall, og alle bortsett fra det frste har et p underskall osv. De magnetiske kvantetallene m deler subskallene i orbitaler avhengig av deres orientering i rommet. Verdiene for m kan variere fra +l til -l. Hvis l = 0 kan m bare ha en verdi: m = 0. Hvis l = 1 kan m ha verdiene +1, 0 og -1. Antallet muligheter for mfor s, p, d, og f tilsvarer 1,3,5,7.. osv. Elektroner oppfrer seg som sm magneter, og dette gir opphav til elektronspin, elektronene kan spinne i en av to mulige retninger omkring sin egen akse. Spinkvantetallet ms kan bare ha to mulige verdier +1/2 og -1/2. Iflge den steriske fysikeren Wolfang Pauli (1900-1958) formulert som Paulis ekskulsjonsprinsipp kan ikke to elektroner i samme atom samtidig ha like verdier for alle fire kvantallene. I et 1s orbital er det bare plass til to elektroner, og disse m ha motsatt spin. Pauli fikk nobelprisen i fysikk i 1945 for denne oppdagelsen. For elektroner som er i par vil dette gi oppheving elektronets magnetiske egenskaper (+1/2 og -1/2 opphever hverandre). I atomer hvor flere elektroner spinner i den ene retningen enn den andre er det et uparret elektron, noe som gir opphav til paramagnetisme. Et paramagnetisk stoff blir trukket mot en magnet. Atomer hvor alle elektronene er i par kalles diamagnetiske. Eletroner som beveger seg gjennom en spole kan lage en elektromagnet. Elektronkonfigurasjonen for hydrogenatomet med atomnummer Z=1 blir 1s . Beskrevet i et orbitaldiagram blir dette 1s . Om pilen peker opp eller ned spiller ingen rolle, men nr elektronorbitalt er halvfullt tegner vi det med pilen opp. For grunnstoffet Helium (He) med atomnummer Z=2 fr 2 2 1 2 2 elektronkonfigurasjonen 1s Osv. blir det for litium (Li): 1s 2s , beryllium (Be): 1s 2s . For karbon (C) 2 2 2 med 6 elektroner blir elektronkonfigurasjonen: 1s 2s 2p . Det betyr 2 elektroner i p- subskallet, men skal man skrive dette opp i et orbitaldiagram m man bestemme hvor p-elektronene skal plasseres. Plasseringen gjres iflge Hunds regel som sier at hvis elektroner plasseres i orbitaler med samme energi, m det gjres slik at det gir s f parvise elektroner som mulig. Nitrogen (N) har 2 2 3 2 2 4 elektronkonfigurasjon 1s 2s 2p . Og for oksygen (O): 1s 2s 2p . Atomer er satt sammen av subatompariklene protoner, nytroner og elektroner. Sentrum av atomet bestr av en kompakt kjerne bestende av protoner og nytroner. Nytoner og protoner kalles nukleoner siden de finnes i kjernen. Elektronene beveger seg rundt kjernen og fyller resten av volumet i atomet. Protonet har en postiv ladning, elektronet har en negativ ladning, og disse tiltrekker hverandre. I et nytralt atom er det like mange protoner som nytroner. Neutronet er nytralt. I katodestrlerret i et fjernsynsapparat benytter man seg av en en strle med elektroner styrt av magneter som sendes mot en glassplate med fosforescerende stoff. Massen til et elektron er -28 9.1093897 10 g, og omtrent all massen til et atom er samlet i en kompakt tett kjerne. Diameteren p et atom er ca. 10.000 ganger diameteren til kjernen, slik at det meste av volumet til et atom er fylt opp av elektroner. I et grunnstoff har alle atomene samme antall protoner, et antall som kalles atomnummer (Z).Isotoper av et grunnstoff har samme antall protoner, men forskjellig antall nytroner. Summen av antall protoner og nytroner kalles massetallet (A).
1

Massetallet og atomnummeret skrives til venstre for symbolet for grunnstoffet, henholdsvis halvsteg opp og ned.

Atomnummeret bestemmer plasseringen i periodesystemet. Periodesystemet ble utviklet av russiske kjemikeren Dmitri Ivanovich Mendeleev (1834-1907) og den tyske fysikeren Julius Lothar Meyer (1830-1895). Radene, ialt 7, kalles perioder og har kende atommasse. Det er 18 grupper. Grunnstoffenes kjemiske og fysiske egenskaper bestemmes av atomnummeret.

I det periodiske system (periodesystemet) fr grunnstoffer som str i vertikale kolonner, grupper, like kjemiske egenskaper. Periodesystemet bestr til venstre av en blokk med to kolonner (s-blokken) og til hyre en blokk med 6 kolonner (p- blokken), atskilt av en blokk med 10 kolonner (d-blokken). Under periodesystemet er det en blokk (f-blokken) med to rader, hver bestende av 14 grunnstoffer. Disse 14 er en fortsettelse av lanthan (La) med Z=57 og og actinium med Z=89, og plasseres under diagrammet for spare plass. De kalles henholdsvis lanthanidene og actinidene. Skulle lanthanidene og actinidene skrives inn i samme skjema blir det et system med masse tomrom.

Numreringen av gruppene har variert fra romerske bokstaver til tall. Grunnstoffer som har mange like egenskaper blir samlet i familier, f.eks. kalles gruppe IA (1) for alkalimetallene. Disse er som navnet sier metaller, og kan danne forbindelser med oksygen som lses i vann og virker alkaliske. Gruppe IIA (2) kalles alkaliske jordmetaller. Disse er metaller, kan danne forbindelser med oksygen, men mange av disse er ikke lselig i vann og finnes avsatt i berggrunnen. Gruppe VIIA (17) kalleshalogener fra det greske ordet for salt. Av disse er klor (Cl2) og brom (Br2) giftige gasser. Fast jod (I2) kan avgi giftig joddamp. Lengst til hyre i periodesystemet Gruppe 0 (18) bestr av edelgassene. De er lite reaktive, men de tyngre av dem kan reagere. Grunnstoffene kan deles inn i metaller (de fleste) og ikke-metaller, men noen kommer i en mellomstilling f.eks silisium og arsen, og disse kalles metalloider. Metallene er skinnende, har metallisk glans, kan lede strm og varme. Metaller fles kalde fordi de leder effektivt vekk varme. Metallene har varierende evne til bli valset i plater f.eks. jern eller aluminium, eller trukket ut i trdform f.eks. kobber. Noen metaller er harde som krom og jern, mens kobber og bly er relativt blte, og natrium blant alkalimetallene kan skjres med kniv, hvor snittflaten reagerer raskt med oksygen og fuktighet i lufta. Alle metallene untatt kvikkslv er o faste ved romtemperatur. F.eks. wolfram (W) har smeltepunkt ved 3.400 C ,og brukes som gldetrd i lysprer (gldelamper). Hydrogen (H) i gruppe en er et ikke-metall, i motsetning til de andre elementene i gruppe 1. Ikke-metallene inngr som oftest i forbindelser med andre stoffer, men ikke nitrogen (N2) og oksygen (O2) som begge er gasser. Det vanligste ikke-metallet er karbon som finnes i alt biologisk materiale, i kull, olje og grafitt eller mer sjeldent som diamant. Ikke-metallene er drligere ledere av varme og elektrisitet. Mange av dem er i fast fase ved romtemperatur, men noen er gasser. Fluor er f.eks. ekstremt reaktivt, i motsetning til helium som er lite reaktiv. Metalloidene representerer en overgang mellom metallene og ikke-metallene, og har egenskaper som ligner mest p ikke-metallene, men de kan lede strm som metallene. Flere av dem er derfor velegnet som halvledere f.eks. silisium (Si) og germanium (Ge). Halvledere er grunnlaget for moderne fobrukerelektronikk og dataindustri. Silisumbrikkene med transistorer er en del av vr hverdag. Man ser tydelig overgangen fra aluminium (Al) som er et metall, til silisium og over til fosfor (P) som er et ikke-metall. Transisjonsmetallene finnes den sentrale delen av periodesystemet fra gruppe 3 - 12, og inneholder bl.a. metallene jern (Fe), krom (Cr), kobber (Cu) og slv (Ag). Transisjonsmetallene kan finnes i mer 3+ 2+ enn en form som kation. F.eks. ferrijern (Fe ) og ferrojern (Fe ). Mange av transisjonsmetallene er viktige for overfring av elektroner i biologiske systemer f.eks. mangan (Mn), jern, kobolt (Co), nikkel (Ni), kobber, og zink (Zn). Posttransisjonsmetallene er de metallene som flger umiddelbart til hyre for transisjonsmetallene bl.a. bly (Pb) og tinn (Sn).Lys som absorberes av molekyler, ioner eller atomer eksiterer elektroner fra et lavere energiniv til et hyere. Hvis synlig lys ikke har nok energi til flytte elektroner fra laveste til hyeste niv ser stoffet hvitt ut. I transisjonsmetallene er det liten forskjell mellom energinivene i d-orbitalene og synlig lys, og disse stoffene er ofte farget I periode 1 fylles 1s subskallet I periode 2 fylles 2s og 2p subskallet I periode 3 fylles 3s og 3p subskallet Krom og kobber har en spesiell elektronkonfigurasjon.

Nr man skal beskrive egenskapene til et atom ser man p fordeling av elektroner i ytre skall (valensskall), siden det er disse som er tilgjengelige for kunne reagere med andre stoffer. Elektronene i valensskallet kalles valenselektroner. De indre elektronene kalles kjerneelektroner, og har liten betydning ved dannelse av kjemiske bindinger. Hvis man f.eks. ser p alakalimetallene ser man at alle disse har ett elektron i det ytre subskallet s. Dette ytre elektronet kan tapes og etterlater seg en ladning p +1. Elektronkonfigurasjonen som blir igjen er av samme type som for edelgassene. Den tyske fysikeren Werner Heisenberg viste at det var umulig bestemme bde posisjon og hastighet til en liten partikkel samtidig, kalt Heisenbergs usikkerhetsprinsipp. Sannsynligheten for finne et elektron i en gitt posisjon bestemmes av amplityden til elektronblgen, beskrevet kvadratet til blgefunksjon. Et elektron befinner seg som en elektronsky rundt kjernen (elektronskymodellen). Elektrontettheten sier noe om hvor mye av elektronets ladning som finnes i et gitt volum. I 1s orbitalen er det samme sannsynlighet for finne et elektron i alle retninger, og sannsynlighetsfordelingen blir en kule, og s orbitalet er kuleformet. I en 2s subskallet er det omrder hvor elektrontettheten synker til null. p orbitalet bestr av 3 orbitaler med lik energi som ligger i rett vinkel p hverandre. I d subskallet er det 5 d orbitaler, hvorav 4 av dem har samme form og bestr av 4 utvekster, som igjennom ligger i 4 forskjellige plan. Diameteren til et atom er i strrelsesorden 1.4 -10 5.7 10 m Enheten ngstrm = 1 x 10 m, etter den svenske fysikeren Anders Jonas ngstrm (1814-1874), -9 -12 er n erstattet av namometer = 10 meter eller picometer = 10 meter. Bde atomradien og ioneradien varierer i periodesystemet. Strrelsen ker fra toppen og nedover i en gruppe, og minsker langs en rad mot hyre. De minste finnes i verste hyre hjrne av periodesystemet. Ionisiasjonsenergi er den energien som trengs for fjerne et elektron fra at gassatom eller fra et ion i grunntilstanden. Grunnstoffene med strst ioniseringsenergi er ikkemetallene verst til hyre i periodesystemet, motsatt trend av atomradien.
-10

Blger
Blger p vannet som skapes av vinden er bevegelige blger hvor vannmolekyler beveger seg opp og ned, mens selve blgen beveger seg horisontalt med vindretningen. En vibrerende gitarstreng er eksempel p stende blger. Slr man p strengen vil enden p strengene vre fast, mens sentrum vibrerer opp og ned. Noen steder p strengen vil amplituden vre lik 0, kalt noder, og mellom disse vil strengen har maksimal amplitude.P en stende blge vil noder og maksimal amplitude ha sine faste plasser. Notene spilles ved forkorte strengens lengde ved presse strengen ned mot gripebrettet. Slr man p strengen og umiddelbart presser ned midt p strengen blir tonen en oktav hyere. De eneste blgene som kan eksistere er de som halve blgelengden blir repetert et heltall antall ganger.

hvor L er lengden p strengen, (lambda) er blgelengden, og n er et heltall. l Av Halvor Aarnes Publisert 3. feb. 2011 14:42 - Sist endret 17. feb. 2011 08:26