Politisk og organisatorisk plattform

Den
internasjonale
situasjonen og
våre oppgaver
Den
internasjonale
situasjonen og
våre oppgaver
Politisk og organisatorisk plattform

Den internasjonale konferansen

av marxist-leninistiske partier og organisasjoner

Norsk oversettelse og utgivelse: Revolusjon 2008

 Innhold

Innledning ................................................................................................................................ side 6

I «Den nye verdensorden» – et imperialistisk fellesprosjekt................................................ side 7
II Utviklingsretninga for «den nye verden» ......................................................................... side 23
III Arbeiderklassens oppgaver ............................................................................................. side 29
IV ............................................................................................................................................. side 62
Til minnet om våre kamerater .............................................................................................. side 63
Manuel Lisboa: Eksempel på det nye mennesket ...................................................................................side 63

Pedro Vasquez Rendon ...........................................................................................................................side 63

Luis Emilio Recabarren .........................................................................................................................side 64

Rafael Larrea Insuasti 1942-1995 ..........................................................................................................side 65

Elena Odena ...........................................................................................................................................side 66

Sergio Barrios: en utrøttelig forkjemper for revolusjonen og sosialismen ..............................................side 67

Seref Aydin ............................................................................................................................................side 67

Noter........................................................................................................................................ side 68
Noter til innledning ................................................................................................................................side 68

Noter til I «Den nye verdensorden» – et imperialistisk fellesprosjekt.....................................................side 68

Noter til del I-A Nyoppdelinga av verden og den uunngåelige kampen mellom stormaktene ..........side 68

Noter til del I-B Kapitalens angrep på arbeiderbevegelsen og de undertrykte landa ........................side 69

Noter til del II Utviklingsretninga for «Den nye verden»........................................................................side 70

Noter til innledninga til del III Arbeiderklassens oppgaver ....................................................................side 71

Noter til del III-B Revolusjonen og linja for kampen ......................................................................side 72

Noter til del III-C Arbeiderbevegelsen og fagforeningene ...............................................................side 72

Noter til del III-D Kampen mot imperialismen ................................................................................side 72

Noter til del III-E Arbeidernes internasjonale solidaritet og folkene ...............................................side 73

Noter til del III-F Områder med visse muligheter ............................................................................side 73

Noter til Del III-G Om partiet ..........................................................................................................side 73

 Politisk og organisatorisk plattform
Den internasjonale
situasjonen og våre oppgaver
Av Den internasjonale konferansen
av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO)
Denne teksten, Den internasjonale situasjonen og
våre oppgaver, er blitt til på grunnlag av kameratslige
diskusjoner i en rekke møter i Den internasjonale
konferansen av marxist-leninistiske partier og
organisasjoner, gjennom samfunnsmessig praksis og en
felles forståelse av synet på de aktuelle internasjonale
problemene. Den er vedtatt som et resultat av en slik
prosess og blir nå offentliggjort av koordinasjonskomiteen.
Dette dokumentet analyserer de mange aspektene ved
kapitalismens og imperialismens kjennetegn. Det legger
vekt på arbeiderklassens og det proletariske partiets
revolusjonære rolle. Det peker ut perspektiver og oppgaver
for arbeiderne, folkene og ungdommen i kampen for sosial
frigjøring. Det tar opp problemene til den internasjonale
kommunistiske bevegelsen og stiller dannelsen av en ny
internasjonale opp som mål.
Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske
partier og organisasjoner betrakter dette som en veiledning
til handling, som vil bli utprøvd og berika gjennom
samfunnsmessig praksis. Men det er ikke noe avslutta,
lukka eller uforanderlig. Formuleringene og forslaga i
dokumentet må utvikles og berikes gjennom proletariatets
og folkenes kamp, og med teoretiske og praktiske bidrag
fra kommunistene.
Disse formuleringene, som skal veilede og forene
kommunistene, må bli ei sterk materiell kraft og et våpen
for sosial frigjøring i arbeidernes hender. Vi stiller dem til
rådighet og åpner for kritiske synspunkter fra arbeiderne,
de folkelige bevegelsene og andre revolusjonære krefter.
Den internasjonale konferansen av
marxist-leninistiske partier og organisasjoner
Koordinasjonskomiteen, juli 2007
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
Innledning
O
ktoberrevolusjonens seier i 1917 førte til at
det oppsto en ny og antagonistisk motsigelse i
verden: motsigelsen mellom det sosialistiske
Sovjetunionen og de imperialistiske landa. De landa som
brøyt med den kapitalistiske verden etter andre verdens-
krig, danna sammen med Sovjetunionen en sosialistisk
leir mot den kapitalistiske leiren, som var leda av USA.
Framveksten av denne leiren og den nye motsigelsen som
vokste fram etter Oktoberrevolusjonen, blei forvandla til
en antagonistisk motsigelse mellom den sosialistiske lei-
ren og den kapitalistiske leiren. I kampen mellom sosialis-
me og kapitalisme var verdens arbeiderklasse ikke lenger
avhengig av bare en stat eller ett land, men av ei gruppe
sosialistiske land som utgjorde ei mektig kraft overfor den
imperialistiske verden. På den andre sida fikk kampen
mellom de to leirene form av en kamp på liv og død som
alle andre kamper i verden fikk inspirasjon og retning fra,
og ved å knytte seg an til den gjorde de framgang. (1)
Forvandlinga av Sovjetunionen og østblokken, som
begynte med de liberale og byråkratiske «reformene» i
perioden 1956-60, innebar et avbrekk i den store kampen
mellom kapitalisme og sosialisme (som også var avhen-
gig av leiren av sosialistiske land). Men kampen fortsatte
i det store og hele i forskjellige former. Likevel fort-
(2)
satte Sovjetunionen og østblokken å bruke proletariske
og «sosialistiske» ord og former. Men dette landet og
denne blokken hadde ikke lenger noe med arbeiderklas-
sen og sosialismen å gjøre, bortsett fra forhistoria deres.
På midten av 1960-tallet var kampen mellom de to leirene
blitt en kamp om dominans og hegemoni.(3) Denne kam-
pen fikk en karakter som blei stadig mer åpenbar, med
«terrorbalanse» og frykt for kjernefysisk krig. Denne stri-
den varte i de neste 30 åra og blei stadig skarpere helt til
Sovjetunionen og østblokken brøyt sammen.
Sammenbruddet og oppløsninga til Sovjetunionen og
østblokken var ei helt særegen fullføring av kampen mel-
lom den vestlige og den østlige leiren om markeder og
innflytelsesområder, og varte i flere tiår. Likevel har a)
den nylige historia og b) de «sosialistiske» formene som
6
blei brukt, gitt sammenbruddet et særtrekk. Det innebar
tapet av det som verdens arbeidere og folk hadde vunnet.
Det var en smertefull ødeleggelse og et tungt nederlag (4)
– og langt på vei en utslettelse.
Av to grunner; fordi det ikke bare var slutten på en peri-
ode med kamp om hegemoniet, men også et alvorlig ned-
erlag for arbeiderklassen, blei Sovjetunionens kollaps i
åra 1989-90 en fødselshjelper for to fenomener som på ny
kom til overflaten: a) Et nytt forsøk fra de kapitalistiske
monopolene og de imperialistiske landa på å underlegge
seg den delen av verden som nå blei erobra gjennom sam-
menbruddet, og b) Et allment felttog med angrep på ar-
beiderklassen og de undertrykte folkene, som etter hvert
blei til en flodbølge! (5)
«Den nye verdensorden» blei erklært i 1990 i ak-
sen mellom disse to fenomenene, enten gjennom å til-
dekke fakta eller helt å forvrenge betydninga av dem:
Økonomiske kriser, klassekamp, imperialistisk undertryk-
king, våpenkappløp, og ikke minst revolusjoner og kriger
skulle nå høre historia til. Verden skulle bli ei harmonisk
og fredelig øy der rettferdig fordeling, utvikling og vel-
stand skulle dominere, osv.! Men som det snart blei tyde-
lig også for dem som trudde på disse løftene, var det bare
demagogi. Mens begivenhetenes utvikling midt oppe i
«den nye orden» henviste alle løftene til søppelbøtta, var
det disse to fenomenene som lå bak begivenhetene som nå
styrte verdensutviklinga.
At Sovjetunionens og den sosialistiske leirens sam-
menbrudd og oppløsning førte til disse avgjørende feno-
menene, skyldtes utvilsomt den plassen Sovjetunionen og
leiren hadde i verden. Verdens arbeidere og folk hadde be-
trakta dette landet og denne leiren som representative for
Oktoberrevolusjonen, bygginga av sosialismen og seieren
i Andre verdenskrig. At de to ovafor nevnte fenomenene
skulle bestemme hele kursen, var fullstendig i pakt med
kapitalens og imperialismens natur.
 I – «Den nye verdensorden»

I
«Den nye verdensorden» – et imperialistisk
fellesprosjekt

D
en nye verdensorden blei oppretta som en fel- «uten innsigelser» godtok USAs ledelse i den nye orden
les orden for kapitalen. Den blei påført de ar- ut fra den aktuelle maktbalansen og det felles juridiske
beidende klassene og de undertrykte nasjonene rammeverket!
av de kapitalistiske klassene og de imperialistiske landa i Sjøl om Russland var tatt opp i G-8, hadde landet da
samarbeid. På den andre sida betraktet USA-imperialis- Sovjetunionen brøyt sammen (i hvert fall midlertidig)
men – på grunn av si rolle i Sovjetunionens sammenbrudd slutta å være ei bestemmende økonomisk og finansiell
og si politiske, økonomiske og militære makt – denne makt. Fram til året 1990 var det derfor mulig å snakke om
nye ordenen som en etablert orden for USA-imperiet. De tre store økonomiske, industrielle og finansielle makter i
andre stormaktene skulle vilkårsløst underkaste seg kei- verden: a) USA, som hadde skapt en beskyttelsessone for
seren som privilegerte vasaller. Men som en lett kan se, seg sjøl, NAFTA, b) EU, som for tida hovedsakelig lot til
utelukka ikke disse to tinga hverandre. Den nye ordenen å være et fellesmarked, c) Japan, som blei betrakta som
som var oppretta, var en orden både for de framskredne, lederen i Øst-Asia og Stillehavsområdet. På den andre
utvikla landa og for USA-imperiet, som satt på toppen sida kunne det ikke være noen tvil om at disse tre mak-
uten rivaler. tene samtidig som de prøvde å beskytte sine markeder og
Russland blei også tatt opp i G-7, som blei til G-8. innflytelsessfærer mot andre stormakter, også posisjoner-
Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale te seg som fyrtårn for ekspansjon til alle verdenshjørner.(1)
pengefondet (IMF) og Verdensbanken (VB) blei fornya De samarbeida om å påføre «liberalisering» på hele resten
som organer for utarbeiding og tillemping av vedtak gjort av verden, unntatt på seg sjøl.
av denne gruppa av G-er. Men som kjent var ikke dette Kapitalens faktiske finansielle og økonomiske beve-
nok. Planene for globalisering blei først og fremst tvunget gelser har vist at pengekapitalen hos disse tre storindus-
på de tidligere østblokklanda, trielle kreftene i den foregå-
og på de tilbakeliggende, av- Konsentrasjonen og sentraliseringa ende perioden hadde kom-
hengige landa og folkene som av kapitalen har framfor alt met opp i enorme beløp, og
«lover som måtte etterleves», medført økning og skjerping av de den var enormt konsentrert.
som om de skulle være helli- Konsentrasjonen og sentrali-
monopolistiske gruppenes behov
ge. De nødvendigste politiske seringa av kapitalen blei fra
og krav.
og militære avtalene som den siste halvdel av 1980-tallet
nye orden krevde, blei utforma forvandla til en bølge på 1990-
på en måte som ikke ville tallet. På slutten av dette tiåret
skape problemer. Det som var mest relevant med tanke på en var kommet opp på et nivå en aldri tidligere hadde sett.
verdensutviklinga, var å få lagt oppgaven med «legitimt» Ikke bare omfanget av operasjonene i de finansielle insti-
å sørge for at «avtaler og lov og orden» blei etterlevd inn tusjonene, men også de øvrige kapitalbevegelsene har vist
under «den internasjonale koalisjonen» og institusjoner dette. For eksempel økte den delen av kapitalen som blei
som FN og NATO, som blei utstyrt med et nytt «konsept». investert utelukkende i oppkjøp av selskaper. Den hadde
Det var ikke vanskelig å forstå at alle de utvikla landa vokst gjennom hele 1990-tallet og kom opp i 3,3 milliar-
7
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

der dollar i år 2000, og hadde dermed nådd beløp av en (a)

størrelsesorden det er vanskelig å forestille seg.
Nyoppdelinga av verden og den
Konsentrasjonen og sentraliseringa av kapitalen har
uunngåelige kampen mellom
framfor alt medført økning og skjerping av de monopo-
stormaktene
listiske gruppenes behov og krav. Ved sida av den ubalan-
sen og ujevnheten i utviklinga som blei betydningsfull da
Sovjetunionen brøyt sammen, var det derfor uunngåelig at For det første hadde sammenbruddet og oppløsninga av
den økende konsentrasjonen og sentraliseringa av kapita- Sovjetunionen og østblokken gjort ujevnheten mellom
len også blei påvirka av ubalansen. Det måtte på en stadig kapitalistmaktene enda mer åpenbar. Det gjaldt den fi-
mer djup og mangesidig måte påvirke a) forholda mellom nansielle og økonomiske makta så vel som markedene og
de tre stormaktene i verdensøkonomien og andre makter innflytelsesfærene til de økonomiske, industrielle og fi-
som Russland, Kina osv. og b) holdninga til kapitalistklas- nansielle gruppene som var i teten eller på frammarsj. Si-
sene og regjeringene i disse den mer enn 1⁄4 av disse hørte
landa først og fremst overfor Sjøl om Russland var tatt opp til Tyskland, var EU-landas
arbeiderklassen og de under- andel av verdensproduksjonen
i G-8 (Sikkerhetsrådet var
trykte folkene. Uttrykkene av stort omfang og mer enn
tilstrekkelig i Kinas tilfelle) og
som dette fikk (2)
i kjølvannet 1/3 av produksjonen. Japans
den nye orden blei erklært å ha en
av Sovjetunionens sammen- situasjon skilte seg ut, etter-
brudd og i stadig mer intense
kollektiv karakter, så påtvang USA som dette landet aleine sto for
former fra midten av 1990-åra,
sine egne løsninger på verdens 17 prosent av produksjonen.
er ingen tilfeldighet.
problemer. Videre var Russland sjøl etter
sammenbruddet et land med
en ekspansiv industriell-tekno-
logisk basis, noe som under-
støtta en mektig hær. Men sjøl om Russland var tatt opp i
G-8 (Sikkerhetsrådet var tilstrekkelig i Kinas tilfelle), og
den nye orden blei erklært å ha en kollektiv karakter, så
påtvang USA sine egne løsninger på verdens problemer. I
den nye tilegninga av markeder og innflytelsessfærer fikk
ikke de øvrige maktene noen virkelig praktisk innflytelse
utover det formelle.
For det andre var den økonomiske utviklinga ujevn og
fortsatte med kursforandringer. Den økonomiske orga-
niseringa og sedvanen var forskjellig fra land til land, og
økonomien blei påvirka på ulike måter av kampene både
på hjemmemarkedet og utenlands. På den andre sida var
det normalt eller til og med en regel for de kapitalgruppe-
ne og monopolene som før eller seinere påtvang økonomi-
en sine egne posisjoner å reagere på den allerede ujevne
og ulike utviklinga av kapitalens bevegelser (konsentra-
sjon og sentralisering)(1) , sjøl om de var begrensa av gene-
relle vilkår. De reagerte med forskjellige synspunkter og
planer som førte til ulike resultater. Fordi Japans og EUs
økonomier økte og gikk fram i forhold til USA-økonomi-
8
 I – «Den nye verdensorden»

en,(2) og ikke-økonomiske faktorer fikk økt innflytelse på splitta russiske borgerskapet til samarbeid. De ville overta
økonomien, kan en lett se hva som stimulerte USAs ka- de russiske finansinstitusjonene og mediene, få tak i høy-
pitalister og USA-økonomien i den seinere perioden, sett teknologi fra sovjettida, og sjølsagt dominere de russiske
i lys av de foregående tiåra.(3) Når det gjelder endringene gass- og oljeselskapene i Kaukasus og ved Kaspihavet.
som de samme ulikhetsfaktorene førte til i Storbritannias I den ledende makta i Europa, Tyskland, hadde de tyske
og Russlands økonomi, er det ikke engang nødvendig å monopolene satt seg mål langs den østgående linja Eu-
nevne dem. Det er åpenbart at ujevnheten i økonomisk ropa–Moskva og i Sørøst-Europa, der de hadde hatt sine
utvikling og de derav følgende endringene i stillinga til de interesser i fortida. I tillegg var denne regionen interes-
økonomiske maktene var absolutt nødvendige. sant ikke bare for større land som Japan, Storbritannia og
Av følgende to grunner: a) Misforholdet mellom den Frankrike, men også for kapitalgrupper i mindre land som
økonomiske styrken, markedene og innflytelsessfærene Sveits.
til hovedgrupperingene, og b) ulikheten mellom disse Men spørsmålet gjaldt ikke bare det tidligere østblokk-
økonomiene og styrken, veksten og utviklinga i gruppene området, men også gjenerobring og nyoppdeling av ver-
som var knytta til dem (4)
– var det derfor uunngåelig at densmarkedet og hele verden. Området for kampen om
resultatene ville snu verdens utvikling i motsatt retning nyoppdeling var mye videre enn Øst-Europa: Det gjaldt
av det erklærte målet. Det var kort sagt umulig at ver- Midtøsten og Øst-Middelhavet, Kaukasus og Kaspihavet,
den skulle bli ei øy av «fred og rettferd» og at de økono- Sørøst-Europa og Balkan, Sørøst-Asia og Stillehavet,
miske stormaktene skulle bli forsona med eller mot sin Mexico og Amazonas-regionen, Afrika sør for Sahara
vilje. I tillegg til at angrepa mot verdens folk og arbeidere osv., i tillegg til markedene i de utvikla landa. Overalt
har vokst til en bølge, så har disse to elementene danna økte kampen mellom monopolgruppene og de imperialis-
grunnlag for at en ny kamp med to sider gradvis kommer tiske landa. Den bredte seg «uventa» økonomisk og mili-
til overflaten. Det er konkurransen og kampen som a) de tært til alle forholdsvis tiltrekkende regioner som hadde
monopolkapitalistiske gruppene tar opp for å eliminere eller ville få betydning nå eller i framtida.
sine rivaler, først og fremst fra sine egne sentra og så fra USA, og først og fremst bankene og USA-monopolene,
verdensmarkedet, og som b) hadde fornya sine forbindel-
de imperialistiske landa tar ser og styrka sine posisjoner
først og fremst for å utvide Det var uunngåelig at de monopol- i NAFTA-regionen og nesten
sine innflytelsessfærer og kapitalistiske gruppenes og de alle landa i Latin-Amerika med
gradvis dominere hele verden. største imperialistlandas kamp for «liberaliseringskampanja» fra
Det var uunngåelig at de mo- å «gjenerobre» verdensmarkedet midt på 1980-tallet. Samtidig
nopolkapitalistiske gruppenes og hele verden skulle bli et av de som de amerikanske kapital-
og de største imperialistlandas første punktene på dagsordenen. gruppene gikk i retning av sta-
kamp for å «gjenerobre» ver- dig mer proteksjonisme (mot
densmarkedet og hele verden japanerne og europeerne) på
skulle bli et av de første punk- hjemmemarkedet (5) , konsen-
tene på dagsordenen. trerte Europa sin spesielle oppmerksomhet med fornya
intensitet på landa i Kaukasus og Kaspihavet i tillegg til
Stormaktene og den nye
kampen om markedene
Asia, Stillehavsområdet, Kina og Russland – og i særlig
grad Midtøsten.
Østblokkens sammenbrudd og oppløsning hadde ei spesi- På den andre sida har det vist seg at fra 1990-åra og
ell betydning særlig for USA og Tyskland og for de ame- framover har amerikanske kapitalgrupper lagt særlig vekt
rikanske og tyske kapitalgruppene. USA-monopolene og på å styrke sine posisjoner i Europa. I tillegg til stadig
den amerikanske regjeringa handla etter en plan som gikk økt aktivitet gjennom hele tiåret økte investeringene som
ut på å tvinge den korrupte liberale fløyen av det opp- disse gruppene gjorde i eurolanda for å kjøpe opp selska-
9
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
per, til over 90 milliarder dollar i 1999–2000. Videre økte
USA sin innsats for å spre den amerikaniserte kulturen
særlig i Europa. Denne innsatsen gikk også ut på å kon-
trollere et kolossalt marked på rivaliserende «sentra», som
spenner fra klær og mat til musikk og film.
De amerikanske monopolene hadde økt sin innsats
også i Kina, Sør-Asia og Stillehavsområdet, sjøl om
Japan betrakta dette som sin egen innflytelsessfære. Etter
1990-åra gikk de til kamp ikke bare mot de japanske og
britiske, men også mot de tyske og franske monopolene
som hadde kasta seg over disse regionene med entusi-
asme. Japan hadde for sin del tatt sikte på for det første å
holde Kina under press etter avtale med USA , og for det
(6)
andre å utvide sitt nærvær i Kina og øke sin innflytelse i
Stillehavsområdet for å bli den ledende makta i regionen.
De japanske bankene, elektronikk- og bilmonopolene
kunne åpenbart ikke nøye seg med disse regionale måla.
Og sjøl om krisa i 1993 hadde hatt alvorlige virkninger
for den japanske økonomien, fornya de sine planer, tilpas-
sa seg til forholda og førte en utholdende motstandskamp
i USA, EU og på alle andre markeder. (7)
Trass i sin forholdsvis mer beskjedne økonomi var
Tyskland det landet som bortsett fra USA deltok mest ak-
tivt i denne «nye» globale kampen i 1990-åra. De tyske
kapitalgruppene var dessuten ikke fornøyd med å holde
fast ved linja Øst-Europa–Moskva og ekspandere i Kina
og Sør-Asia. De ville også styrke sin mektige posisjon
på verdensmarkedet i sektorer som bilproduksjon, metall-
industri, kjemisk og mekanisk industri. Det amerikanske
markedet, der tysk bilindustri nådde bunnen i 1989, har
blitt et marked der de tyske monopolene raskt har utbredt
seg og stadig styrka seg. Videre har de i denne perioden
(8)
oppretta forbindelser i USAs bakgård Latin-Amerika,
særlig i Mexico og Brasil – noe de ikke hadde tidligere.
Dessuten var ikke Tyskland tilfreds med rivalisering og
kamp i industrigreiner der det sto sterkt: For å rykke fram
på høyteknologiske områder som mikroelektrisitet, mi-
krobiologi og romforskning, der tysk industri sto svakt,
har Tyskland tatt i bruk alle landets muligheter og brukt
alle midler som sto til rådighet. Blant annet har de ut-
(9)
nytta EU-planer og fond samt statlige tvangsmidler uten å
nøle.
På den andre sida gjorde også Storbritannia sine trekk, i
finans- og bankvirksomhet, telekommunikasjon, olje- og
10
våpenindustrien – og Frankrike i bil- og elektronikkindus-
trien. De britiske og franske monopolene hadde dessuten
fornya sine strategier og gitt seg inn i en kamp med utvida
målsetting og mot konkurrerende monopoler på hele ver-
densmarkedet. Endel kapitalgrupper og monopoler som
baserer seg på de nevnte områdene, har vokst raskt gjen-
nom fusjoner hjemme og ved internasjonale oppkjøp. De
har lang erfaring, pluss at regjeringene deres har brukt
sine internasjonale forbindelser på en mer effektiv måte i
motsetning til monopoler i andre utvikla land i Europa og
Asia. Dette har utvilsomt gitt et viktig fortrinn til de fran-
ske og britiske monopolene i deres vekst og framgang.
La oss betrakte nærmere den monopolistiske kampen
i de siste 15 åra. Den har ført til overtakelser, fusjoner
og allianser mellom kapitalgrupper og monopoler både i
samme land og konkurrerende land, både på hjemmemar-
kedet og på utenlandske markeder. Da kan vi observere
følgende: a) Kampen mellom kapitalgruppene og mono-
polene i disse åra er ikke «rutinemessige» stridigheter om
å skaffe dominerende innflytelse her eller et fotfeste der.
Tvert imot er kampen kjennetegna av kamp for gjener-
obring og nyoppdeling av verdensmarkedet, som utvikler
seg ved at det plasseres nye «startstrategier» i markedet.
b) Nettopp på grunn av dette særtrekket har kampen om
markedet mellom monopolgruppene – trass i alle globali-
seringsvedtak og frihandelslover – også blitt en kamp som
involverer landa og regjeringene. I økende grad blir det
tatt i bruk ikke-økonomiske og ulovlige planer og meto-
der.
Sjøl om «den nye verdensordens» egenreklame fortsatt
blir forsvart som «handelsfrihet», «fredelig konkurranse»
og «utvikling gjennom harmoni og deling av godene», er
disse postulatene gradvis i ferd med å miste mening og
betydning. Det snakkes om «bekymring over fiendtlige
oppkjøp», økende innvendinger mot overtakelser av vik-
tige sektorer og foretak. Likeså foretrekker kapitalgrup-
pene i økende grad å rykke fram langs veier som er åpna
av regjeringene gjennom bestikkelser og spesialavtaler.
De tyr til og med til kupp og intervensjoner, og regjerin-
gene sørger i økende grad for at slike framgangsmåter blir
brukt. Det er iøynefallende at det skjer ei tilspissing av
alvorlige motsetninger på handelsområdet og at handels-
krigens psykologi har spredd seg over hele feltet.
 I – «Den nye verdensorden»

Hvis vi ser bort fra alt annet, så er en av de mest grunn-
leggende årsakene til kampen om markeder mellom ka-
pitalistgruppene og monopolene følgende: Spørsmål som
er av langt større betydning for landas allmenne interesser
enn kapitalgruppenes og monopolenes aktuelle interes-
ser, kommer stadig mer i forgrunnen. Sjøl om avtaler om
frihandel og «liberalisering av markedene» fortsatt er
gyldige, så har regjeringene i de utvikla landa ved sida
av proteksjonistiske tiltak blitt stadig mer opptatt av det
egne landets globale interesser og innflytelsessfære. Om
dette noen gang vil bli tatt av dagsordenen eller ikke, er et
spørsmål for seg.(10) Det som står klart er at utviklinga av
kampen mellom kapitalgrupper og monopoler i de siste
15 åra er en av de viktigste grunnene til at allmenne in-
teresser nå preger statenes dagsorden og holdninger langt
mer enn før.
Kampen for interesseområder
og den nye tendensen til polarisering
Det er flere eksempler på økinga og tilsynekomsten av ue-
nighet mellom store kapitalistland: Diskusjonene om «sta-
tus» i Midtøsten, uenighet om interessesfærer på Balkan
og i Kaukasus, spørsmål om intervensjon i Sentral-Afrika.
Når det gjelder tendensen til imperialistiske grupperinger,
har de kommet til overflaten og blitt synlige ved angrepet
på Irak i 2003.
Krigen mot Jugoslavia og den oppdelinga av interes-
seområder som blei oppretta da, førte til tanker om en
opprinnelig utilsikta forlengelse avtalen mellom G-8-
koalisjonen og stormaktene,
i hvert fall for en periode. (11)
Men utviklinga gikk ikke i
USA nøyde seg ikke med å
denne retninga, og i 2001 blei erklære Irak krig, men begynte
verden vitne til en ny «over- med å proklamere tesen om
raskelsesmanøver» fra USA «forebyggende krig», retten til å
sin side. USA satte sjøl i gang bruke kjernefysiske våpen først og
en diskusjon som tilsynela- stjernekrigsprosjekt 2 – som om
tende gjaldt Irak, men det var det ville trosse alle land.
langt fra hele sannheten. USA
proklamerte i virkeligheten ei
ny plattform som satte landet
over alle land og internasjonale institusjoner. USA skulle
fortsette å støtte FN og ha en «dialog med sine venner»,
11
men landets handlingsfrihet skulle likevel ikke bli begren-
sa av noen makt eller av noen grunn!
Ved å handle på denne måten hadde USA i virkelighe-
ten forlatt en posisjon der landet i hvert formelt var like-
verdig med de andre stormaktene. USA hadde beslutta å
bruke landets makt og autoritet fritt til fordel for seg sjøl
og sin kapital, og mot konkurrerende kapitalgrupper og
land. Landets økonomiske makt var ikke tilstrekkelig til å
stanse de rivaliserende utvikla landa, underlegge dem sine
egne ønsker og styre hele verden på egen hand. Derfor
måtte USA bruke sine ikke-økonomiske (politiske og mi-
litære) krefter aktivt. Dette kunne USA imidlertid ikke
oppnå ved å være på defensiven, men bare ved å forvand-
le kampen til en angrepsfront og krig som konkurrentene
ikke kunne tilpasse seg. USA nøyde seg faktisk ikke med
å erklære Irak krig, men begynte med å proklamere tesen
om «forebyggende krig», retten til å bruke kjernefysiske
våpen først og stjernekrigsprosjekt 2 – som om det ville
trosse alle land.
Etter okkupasjonen av Afghanistan og Irak, nølte lan-
det slett ikke: USA gikk videre og gjorde militære avta-
ler (uten hensyn til om de for tida var nødvendige eller
ikke) med land i alle strategiske hovedregioner i verden.
Først og fremst i Kaukasus og i Midtøsten, og fra Asia
og Stillehavsområdet til Latin-Amerika. Det fikk også
oppretta et stort antall baser. USA var faktisk i ferd med
å omgruppere hæren over hele verden. Målet med dette
var utvilsomt å blokkere regioner med råstoffer og energi,
transport- og handelsruter for energi, og regioner av mili-
tærstrategisk betydning. Fakta har dessuten vist at de mo-
tivene som fikk fart på USA,
dreide seg om å øke undertryk-
kinga av de avhengige landa,
isolere rivaliserende stater fra
viktige regioner og forbeholde
seg fordelen ved å slå til først
hvis og når det blei nødvendig.
USAs innsats for å «over-
tale» de andre stormaktene var
i stor utstrekning demagogisk
og formalistisk, i hovedsak var
det snakk om press, tvang og
underkastelse. Landet følte seg faktisk ikke trygg på sin
dominans og trodde egentlig ikke at den var tilstrekkelig.
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

Mens USA prøvde å påtvinge andre stormakter sin egen sens indre uenigheter og problemer – f.eks. den amputerte
kurs, var hovedpoenget ved landets linje å befeste det pro- grunnloven – vil den fortsette inn i overskuelig framtid og
amerikanske systemet som et USA-imperium ingen kun- så lenge den er påkrevd og nyttig for stormaktene.
ne trosse. Følgelig var det ikke nok at USA kunngjorde På den andre sida framstår Tyskland og Frankrike som
sine planer og omgrupperte hæren. Landet har sentralisert EUs hovedeiere. Disse to landa har funnet måten de kan
de teknologiske institusjonene på en måte som har økt overgå Storbritannia på – et Storbritannia som søker å
hærens innflytelse. Forsvarsbudsjettet er økt til omtrent styrke sine grunnleggende interesser i transatlantiske al-
400 milliarder dollar, et nivå en aldri har sett maken til. lianser og opptrer som USA i EU. Samtidig har Tyskland
USA ville først og fremst og Frankrike i sine uenighe-
ha EU, som det hadde støtta ter med USA liksom gjort en
i perioden med kamp mot Frankrike og Tyskland har gjort vane av å handle sammen med
Sovjetunionen, på si side. alt i sin makt for at ikke den Russland i en slags trekant-
Naturlig nok blei presset retta uavhengige EU-hæren bare skulle gruppering. (14) I tillegg har
spesielt mot de førende landa bli et papirvedtak, og har brukt disse to landa sammen med
i unionen. Likevel var det in- enhver anledning som påskudd for Russland – som de er i opposi-
gen hemmelighet at det ikke å aktualisere virkeliggjøring av sjon til når det gjelder mange
gikk særlig bra for USA, sjøl denne hæren. spørsmål i Øst-Europa – til
om noen av EU-landa sto på og med vist den frekkheten at
USAs side. Om vi ser bort fra de har motsatt seg angrepet
USAs frynsete rykte blant fol- på Irak og legalisert sine for-
kene, så hadde Frankrike og Tyskland (som USA trodde bindelser med land som er erklært som «røverstater» av
fortsatt sto under deres paraply) avvist USAs krav om å USA.
delta i satellitt- og stjernekrig 2. De hadde kunngjort sitt Det er kunngjort at nye militære transport- og kampfly
eget satellittprogram der også Kina var med. Videre hadde vil komme på vingene fra 2010. De militære skipsverfta
Frankrike og Tyskland gjort alt i sin makt for at ikke den i Frankrike og Tyskland vil bli samla i ett eneste mono-
uavhengige EU-hæren (12)
bare skulle bli et papirvedtak, og pol og felleskonsortium. Våpenproduksjon vil foregå i
har brukt enhver anledning som påskudd for å aktualisere Storbritannia ved 11 av landets 20 mektigste selskaper
virkeliggjøring av denne hæren. (som også søker samarbeid med USA-monopoler) under
Det var et faktum at EU var den største økonomiske regjeringas beskyttelse. Alt dette tyder ikke bare på at det
makta i forhold til USA. På den andre sida virka EU i skjer en ny innsats for militarisering i EU-landa. Det viser
motsetning til USA også som ei mer «tiltalende» grup- også at Tyskland og Frankrike satser på å forvandle EU og
pering på grunn av demokratiet, de sosiale forholda og også seg sjøl, sammen med de EU-landa de har organisert
forbindelsene med andre land. Men sjøl om EU overfor rundt seg, til ei sjølstendig militær makt. Det er ingenting
arbeiderklassen og folkene så ut til å være en politisk uforståelig i oppførselen til disse to landa, som går inn
union, så blei EU vanligvis splitta og mista sitt politiske for å dominere det europeiske kontinentet og EU. De vil
unionspreg når spørsmål som utenrikspolitikk, nasjonalt opprette baser i strategiske regioner og forvandle unionen
forsvar og internasjonal sikkerhet kom på dagsordenen. (13)
til ei politisk og militær makt (på land, til vanns og i lufta)
På den andre sida hadde USA innafor EU sikra seg makt som skal ta opp kampen om hegemoniet med USA over
gjennom Storbritannia og noen andre land – som søkte hele kloden.
sikkerhet i forhold til hva Tyskland måtte finne på. USA Japan, den andre økonomiske stormakta, later til å stå
la opp til ei linje for å splitte unionen, om enn ikke åpent. mest fjernt fra striden og uenighetene som oppstår utafor
Så lenge situasjonen er som den er, vil stormakter som egen region. Men likevel har landets interesse for opp-
Frankrike, Tyskland og (nødvendigvis) Storbritannia fort- rustning også vært økende, i tillegg til en voksende inter-
satt være tilhengere av EUs eksistens. Trass i EU-proses- esse for hendinger utafor regionen. Videre tyder fakta på
12
 I – «Den nye verdensorden»
at Russland og Kina ikke i særlig grad underkaster seg
USAs påtrykk. Russland prøver å beskytte sine interesser
i Øst-Europa, Kaukasus og Midtøsten mot den vestlige
alliansen, og har styrka sin økonomi, sentralisert den tek-
nologiske forskninga og våpenproduksjonen, og begynt
å modernisere og reorganisere hæren. Når det gjelder
Kina, har landet kjempa for å unngå å bli plyndra, for å
dra fordel av konjunkturene og også for å bli et alternativ
til den amerikansk-japanske alliansen i regionen. (15)
Disse
landa (16)
har dessuten den holdninga at de ikke viker til-
bake for å utføre tester med langdistanseraketter og kjer-
nefysiske våpen, sjøl om de i dag ikke utgjør noen stor
økonomisk makt.
Det framgår av det som har skjedd, at USA gjennom
sine anstrengelser i 2000-åra står fjernere fra mesteparten
av hva det ønska å oppnå overfor de andre store grup-
peringene og maktene. Det blei synlig i prosjektet for
Stor-Midtøsten – som var basert på total dominans over
det østlige middelhavsområdet, med Nord-Afrika, den
islamske verden og oljen i Midtøsten, med Syria og sær-
lig Iran som hovedmål. Men
det kom ikke noe særlig ut De omstendighetene som vil føre
av det. Tyskland, Frankrike, til at «den nye verdensorden»
Russland og til og med Kina bryter sammen, er i vekst på alle
(sjøl om landet prøver å oppnå områder.
enda mer ved å utnytte situa-
sjonen) ønsker ikke at Iran skal
bli ei kjernefysisk makt, men
har også avvist å overlate Iran og regionen til USAs på-
funn og framstøt. Dessuten har til og med USAs allierte
Storbritannia ei holdning som ikke vil la USA dominere
Øst-Middelhavet og Iran.
På den andre sida plasserte Tyskland sine forbindel-
ser innen energi- og transportsaker (energiproduksjon og
transportledningsavtaler) på en direkte basis i Russland
uten mellomledd. Og Russland inngikk avtaler med land
rundt Kaukasus og med «Shanghai-kvintetten», og unn-
later ikke å gjennomføre militærøvinger rundt ameri-
kanske baser i Asia. Kina har oppretta forbindelser med
nesten alle land som har falt fra USA: gjennom oljeav-
taler med mange land fra Venezuela til Nigeria, fra Iran
til Sudan, og viser nå ei mye klarere holdning. I tillegg
har Frankrike, som kjemper mot amerikansk ekspansjon
i Afrika, allerede oppretta en EU-innsatsstyrke for inter-
13
vensjon i Afrika sammen med Storbritannia og Tyskland.
USA er blitt skvisa ut i mange viktige spørsmål, men like-
vel ikke i allmenn målestokk.
En trenger ikke gjøre lista lengre, for alt dette gir føl-
gende resultat: De omstendighetene som vil føre til at
«den nye verdensorden» bryter sammen, er i vekst på alle
områder: Intervensjon i verdens viktige regioner, okkupa-
sjoner og kupp, og stormaktenes framstøt overfor hveran-
dre og inngåelse av allianser med andre stormakter, opp-
trappinga av forsvarsbudsjetter og våpenproduksjon, mo-
dernisering og omgruppering av militære styrker – dette
kan ikke forklares på andre måter. Når USA – riktignok
uoffisielt – truer med at stater som våger å øke sin mili-
tære slagkraft opp til samme nivå som USAs, risikerer
krig og at landet ikke vil tillate noe slikt, så er dette bare
ei klar understreking av hvilken retning verden har tatt.
Kort uttrykt: Imperialistiske makter som «står hveran-
dre nær», er betydelig fjernere fra hverandre enn for 15 år
sida, sjøl om de ikke har brutt helt med hverandre. (I dag
er heller ikke USA innstilt på et fullstendig brudd). Videre
er maktforholda i ferd med å
endres, og kapitalistklassenes
krav er økende på alle sider.
Fakta viser at de store landa
over tid ikke vil nøye seg med
å «distansere seg» og begrensa
reservasjoner, men at de tvert
imot vil tendere mot å stille
seg på rivaliserende og fiendtlige poler.
Noe ligger utafor mulighetens grenser. Uansett hvilke
fronter som USA kontrollerer, så er internasjonale insti-
tusjoner som FN, NATO, EU, WTO og IMF, som holder
sammen de herskende stormaktene i verden, dømt til å
gå i oppløsning og bryte sammen.(17) Det er uunngåe-
lig at den amerikaniserte «nye verdensorden», som også
er avhengig av at disse institusjonene fungerer, vil bryte
sammen som følge av en ny imperialistisk polarisering
som vil stige fram gjennom en serie av uenighet, kamper
og regionale kriger. Følgen blir at disse institusjonene blir
funksjonsudyktige og går i oppløsning. Sjøl om interna-
sjonaliseringsprosessen fortsatt er i gang, så vil de ulike
og motstridende interessene til de større kapitalistiske
landa uunngåelig drive dem til motsatte poler og til inn-
byrdes konkurranse og kamp.
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

Trass i alt dette er det ikke merkelig at de kapitalis-
tiske stormaktene ennå ikke er organisert rundt motsatte
poler, eller at de ennå ikke har gått åpent ut mot hveran-
dre. Dette kan åpenbart ikke skje ennå. De øvrige utvikla
landa som står mot USA, sjefen for dagens orden, er ikke
tilstrekkelig styrka, og uenigheten mellom monopolene
er ikke tilstrekkelig tilspissa. I tillegg vil akselerasjonen
og den ujevne utviklinga gjøre at begivenhetene får større
fart. Dermed vil presset på de kapitalistiske landa til å or-
ganisere seg i fiendtlige blokker uunngåelig øke.
Konklusjon
Det er viktig å framheve de to følgende fakta som også
stemmer med den plattforma som USA kunngjorde i
2001, der landet erklærte at det vil betrakte som fiende et-
hvert land «som ikke er på vår side»:
a) Det at kampen mellom de grupper av monopoler og
imperialistiske land om markeder og innflytelsesområder
blir akutt og danner destruktive og fiendtlige fronter.
b) Et grunnleggende vendepunkt er passert, der den
skjerpa kampen utvider seg til en direkte kamp om omfor-
deling av hele verden mellom de imperialistiske stormak-
tene. Forholda mellom stormaktene og motsigelsene mel-
lom dem har lagt vendepunktet bak seg. Sjøl om regjerin-
ger skifter mellom høyre eller venstre, så vil situasjonen
og stillinga mellom disse landa ikke lenger kunne vende
tilbake til det gamle.
I virkeligheten har de imperialistiske landa nå i ei tid
stilt sine historiske interesser og statenes mål opp for
seg, og utviklinga og retninga mot nye polariseringer får
gradvis større fart. Å si at dette er blåkopien for framti-
das politiske og militære polarisering, ville uten tvil være
forhasta og unøyaktig. Likevel er framkomsten av trioen
Tyskland-Frankrike-Russland, som var fiender i forrige
århundre, av interesse som motpol til grupperinga USA-
Storbritannia (med Japan for tida delvis i bakgrunnen).
Det er i dag umulig å vurdere hvordan denne interessante
omstendigheten vil utvikle seg eller hvilken retning den
vil ta. Men følgende kan nok forutses: Fakta går i retning
av sammenbrudd for den «enpolete» ordenen og til at de
imperialistiske blokkene stilles opp mot hverandre. Dette
betyr uten tvil at de større kapitalistiske maktene har gitt
seg inn på en direkte kamp for å omfordele verden, og
dermed vokser trusselen om en allmenn storkrig.

14
 I – «Den nye verdensorden»
(b)
Kapitalens angrep på
arbeiderklassen
og de undertrykte nasjonene
Liberaliseringsbølgen i 1980-åra, knytta til navn som
Thatcher og Reagan, førte til kapitalens angrep på det
økonomiske og sosiale området i USA og Storbritannia
og rydda veien for ei allmenngjøring av angrepet i pe-
rioden som fulgte. Kapitalistklassene i disse landa og de
demokratiske regjeringene og labour-regjeringene hadde
utnytta forholda etter sammenbruddet for Sovjetunionen
og østblokken – så vel som
demagogien om opprettelsen
Da arbeiderbevegelsen i Frankrike
av «den nye verdensorden»
– med stor framgang og ef-
hadde et utbrudd i 1995, ga det
fektivitet. Denne «reformpe-
gjenklang over hele Europa
rioden» blei gjennomført ryk-
kvis, men samtidig med stor
konsekvens, i land som USA og Storbritannia.
Ser en bort fra tiltak når det gjaldt helse- og pensjons-
«reformer» og den totale privatiseringa av utdanninga, var
arbeidslivet det viktigste området som ikke kunne unn-
slippe «reformene». Resultatene viste seg snart: I 1996
var det 34 millioner arbeidere som arbeidet fleksibelt på
halv tid. Videre omfatta disse ansettelsesformene allerede
43 % av arbeiderne i Storbritannia og 50 % av arbeiderne
i Nederland. Mens arbeidsuka var redusert til 35 uker i
Europa, arbeida arbeiderne i USA – det mest framskredne
landet i verden når det gjaldt produktivitet – en måned
(164 timer) mer hvert år i forhold til 20 år tidligere. Når
det gjelder Japan, hadde landet allerede fått et rykte for å
være dereguleringas moderland.
Likevel hadde utviklinga i det kontinentale Europa fulgt
en annen bane enn i Japan og de angelsaksiske landa. Sjøl
om arbeiderklassen leid tap på grunn av kapitalens an-
grep, greide den i 1985 å tvinge igjennom en avtale om
35-timers arbeidsuke, om enn med kompromisser når det
gjaldt tillempinga. Arbeiderklassens historiske bakgrunn
og tradisjoner var annerledes i Europa. Trass i den ødeleg-
gende virkninga av den voldsomme ideologiske offensi-
ven mot arbeiderne og den rådende nederlagsstemninga,
torte ikke kapitalistklassene uten videre å sette økonomis-
ke og sosiale «reformer» på dagsordenen og gjennomføre
15
dem i disse landa. Det var derfor behov for et «konsistent
grunnlag» og «grunner som kunne anses som legitime»,
og dette fant man i krisa i 1994. I sin allmenne form kun-
ne kapitalens offensiv i de utvikla landa i Europa faktisk
bare settes på dagsordenen ved å skylde på krisa.
Det var forståelig at de europeiske kapitalistklassene
gikk forsiktig fram. Denne forsiktigheta var faktisk ikke
uten grunn. Da arbeiderbevegelsen i Frankrike hadde
et utbrudd i 1995, ga det gjenklang over hele Europa,
og særlig i Italia. Det første forsøket på angrep etter
Sovjetunionens sammenbrudd blei slått tilbake. Men på
grunn av krisa, stagnasjon og vekst i kapitalkonsentra-
sjonen, samt (enda viktigere)
den fordelaktige stillinga i de
angelsaksiske landa osv., så
kunne ikke kapitalistklassene
og landa på kontinentet gi seg
og finne seg i dette tilbakesla-
get. Videre økte monopolenes
krav i takt med at de vokste, og derfor var det nødvendig
at angrepa blei fornya, generalisert og utvida ikke bare i
Europa, men også i de angelsaksiske landa og Japan. På
den andre sida skjedde det etter at det tidligere «Østen»
kom med i bildet, at konkurranseforholda blei danna i
gjennomført internasjonal målestokk. Arbeidskostnadene
og lønningene begynte å gå ned i de avhengige og tilsva-
rende i de framskredne landa For eksempel var timeprisen
på arbeidsstyrken 28 cent i Kina, 1,50 dollar i Mexico og
Romania. At monopolgruppene orienterte seg mot Kina,
Mexico og Romania, var en ufravikelig konkurranseregel
som danna grunnlaget for den «økonomiske dynamik-
ken».
Når ekspansjonen og generaliseringa av angrepet var
på offensiven, kunne det ikke rette seg bare mot de arbei-
dende klassene. Det var nødvendig å ta med de avhengige
landa, som blei tvunget inn i liberaliseringsprogram-
mene, og de rykka fram i denne retninga i stadig økende
tempo etter en ny intensivert og gardert plan. Det treng-
tes strukturelle omformingsplaner som var rensa for alle
slags sosiale og nasjonale innflytelser. Ei total tilpassing
av disse programmene og «overhøyheten» til avtaler av
typen MAI-MIGA sørga for å sikre at de blei satt i verk.
Internasjonal rett og domstoler skulle fra nå av bli den
høyeste loven for disse landa, ikke bare på det industri-
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

elle, kommersielle og finansielle området, men også i bruksland. Jordbruksprodukter blei patentert (3) og jord-
jordbrukssektorene! bruket blei drevet av internasjonale monopoler. Helse- og
For å understreke det nok en gang: Trass i at angrepa pensjons-«reformer» var et middel til å åpne offentlige
blei bremsa, hadde ikke året 1995 gjort slutt på dem. Året tjenester fullstendig for markedet. Dette danna hoved-
1996 blei de fornya igjen, generalisert og forkynt på brei punktene i byrdene som blei pålagt disse landa fra nå av.
front. Kapitalens krav og USAs ønske om å forme verden Men dette var ikke alt. Den internasjonale kapitalen og
på sin måte hadde vært kjent lenge. Sjøl om det var uenig- monopolgruppene opptrådte også med sikte på å oppsluke
heter i den nye kampen om nyoppdeling, hindra det på de viktige tidligere kollaboratørselskapene i disse landa.
ingen måte at de tre økonomisk-finansielle stormaktene De ville danne en ny kollaboratørtype som gjorde de sam-
i verden og G-8-landa (som et uttrykk og ei forutsetning arbeidende klassene til ei gruppe vanlige tjenere.
for denne kampen om nyoppdeling) var enige. På en langt Det som faktisk er pålagt de avhengige landa – bortsett
framskreden front gikk de til angrep på arbeiderklassen fra at de ikke kan avvise å bli en økonomisk eller finan-
og folkene i de avhengige landa, og for den «nye økono- siell koloni (4) så uavhengigheten bare blir formell, og yt-
miske utforminga av verden». Det var ingen tilfeldighet at terligere gjøre den til et tomt skall – er å godta dette helt
det første toppmøtet i WTO blei sammenkalt nettopp dette «frivillig». Fakta viser tydelig at sjøl om de betaler stadig
året (1996). mer avdrag og renter, og hele tida øker sin eksport, så blir
gjelda til disse landa stadig tyngre. (5) De er ikke på noen
Omfanget og den allmenne karakteren av angrepa måte i stand til å redde utenrikshandelen fra krisefrem-
Når det gjelder angrepa på det økonomiske og det sosiale mende underskudd. For de avhengige landa er det en
området, må en understreke og legge særlig vekt på føl- uunngåelig skjebne uten alternativer å bli rysta eller knekt
gende: Det var høyst «naturlig» at den første og tyngste av stadig tilbakevendende kriser. Dette er en slags kjelt-
delen av angrepet på disse områda blei retta mot de avhen- ringvirksomhet som en aldri har sett maken til før.
gige landa og arbeiderne og folkene i disse landa. Angrepa De kapitalistiske monopolene og de utvikla landa utset-
blei fornya og koordinert i internasjonal målestokk i 1996, ter seg ikke for særlig store utlegg eller risikoer som med-
slik en også hadde sett det etter fører betydelige kapitalinves-
krisa i 1993. Maktbalansen
(1) Jordbruksprodukter blei patentert teringer når de tar kvelertak på
blei oppretta på en måte en al- og jordbruket blei drevet av de tilbakeliggende landa. De
dri hadde sett før, helt og hol- internasjonale monopoler. Helse- direkte kapitalinvesteringene
dent til fordel for monopolene og pensjons-«reformer» var i disse landa for å overføre
og de utvikla landa. Angrepa et middel til å åpne offentlige arbeidsintensive sektorer, er i
fikk et omfang som blei utvida tjenester fullstendig for markedet. høy grad beskjedne, i motset-
i samsvar med denne (grense- ning til den kolossale størrel-
løse) maktfullkommenheten, sen på kapital som tilflyter de
med kapitalens og imperialismens krav i kampen for ny- utvikla landa. Sjøl om disse investeringene ble tredobla
oppdeling. Og sjøl om folkene i de avhengige landa hadde mellom 1990 og 1995, beløp de seg bare til 84 milliarder
djupe illusjoner, var ikke dette noe de ikke kunne forstå. dollar. På den andre sida blir denne kapitalen tilført disse
Det som blei forlangt av disse landa, var derfor ikke landa ikke for å gjøre nytte, men flyttes ut fra profittmo-
bare «gjenoppretting» av finansene og «utjamning» av tivet, og da foretrekkes land der en trygt kan oppnå mak-
budsjettet og utenrikshandelen osv, slik det var i den simalprofitt. Alle som er noenlunde interessert i spørs-
foregående perioden. Svært ødeleggende tiltak som pri- målet, veit at over 70 % av all kapital som eksporteres til
vatisering som redskap for å ødelegge og tilegne seg de avhengige og tilbakeliggende land, går til Kina og andre
mest grunnleggende «nasjonale og offentlige» industri- land i Asia. Andelen som gikk til Afrika, var på bare 2 %
og finansinstitusjonene i disse landa, blei gjennomført. i 2003, åra da totalmengden økte relativt. Alle steder der
Jordbrukssubsidier (2)
blei avskaffa for å tilegne seg jord-
16
 I – «Den nye verdensorden»
kapitalen kommer, blir den investert hovedsakelig i forret-
ninger på aksjebørsen, i statsgjeld og innkjøp.
Det er ingen overdrivelse å si at disse landa opplever
en ny prosess med slavebinding, og over halvparten har
gått denne veien. Nesten alle landa har i de siste 15–20
åra mista halvparten eller mer av sin «nasjonale» og «of-
fentlige» rikdom. Vi kan se bort fra vekst og utvikling.
Uansett hvordan en ser på det, gjennomlever disse landa
en slags rask (økonomisk og finansiell) koloniseringspro-
sess. Et antall svarte land i Afrika blei ødelagt, som om
det var hevn for deres kamp mot og uavhengighet av ko-
lonialismen, og åpna for markedet i breiest mulig omfang.
Dette gjaldt også andre: Land i Sør-Asia, Brasil, Mexico,
Tyrkia, som blei presentert som de mest driftige, med
størst vekstmuligheter blant de avhengige landa, er i dag i
en enda verre situasjon. Vekstmuligheten og økonomien i
disse landa er i virkeligheten økonomiske muligheter for
de utvikla landa. Det er et resultat av at eksportkapitalen
(6)
er erobra ved hjelp av svært beskjedne investeringer.
For øvrig er arbeidernes situasjon i disse landa ikke
særlig forskjellig fra situasjonen i de førstnevnte. De so-
siale rettighetene, prisen på arbeidskraft og lønningene er
lave, mye lavere enn i de utvikla landa. Likevel har arbei-
derne i denne typen land framleis visse viktige fordeler.
Som en følge både av arbeiderklassens internasjonale
gevinster og av arbeidernes kamp i disse landa, hadde de
oppnådd ei rekke økonomiske, sosiale og demokratiske
fordeler. Men den siste angrepsbølgen har nå i alvorlig
grad trua arbeidslivet på disse stedene, så vel som sjølve
landa. Ved sida av den raskt økende grådigheta til kol-
laborasjonskapitalen, har det internasjonale borgerskapet
allerede påtvunget dem ei endring av de nylig vedtatte
arbeids- og ansettelseslovene. Det er åpna ei «returløype»
når det gjelder de økonomiske og sosiale rettighetene i
retning av de mest tilbakeliggende landa. Denne «retu-
ren» vil også fungere som et aktivt våpen som kapitalen
vil bruke i forlengelsen av angrepa i de industrielle metro-
polene.
På den andre sida har ikke angrepa vært retta bare mot
folkene og arbeiderne i de avhengige landa – tvert imot.
De har også retta seg mot arbeiderne i de utvikla landa
og er omfattende også der. Dette har stått på dagsordenen
mer eller mindre i et helt tiår: Avskaffelse av jobbsikker-
het og sikkerhetsreguleringer, deregulering av systemet
17
for arbeidstidas lengde og lønningene, privatisering av
syketrygd gjennom endring av bidraga, minimalisering
av arbeidsløshetstrygd, heving av pensjonsalderen der
den allerede var høy, reduksjon av tariffavtaler til forma-
liteter uten rettskraft. Følgelig er det allerede påtvunget
arbeiderne i disse landa stadige reduksjoner av prisen på
arbeidskraft. Det kreves 50 timers arbeidsuke (med vilkår
om deregulering), retten til å få arbeiderne til å arbeide
73 timer hver uke (7) , full avskaffelse av lovfesta bidrag
fra skatter og forsikring, og ubegrensa rett til oppsigelser.
Disse forslaga framsatt av den tyske kapitalen og fulgt av
andre land, er bare den synlige delen av kapitalens offen-
siv. Og virkeligheten i saka er at angrepet som rettes mot
arbeiderne også i de utvikla landa, ikke på noen måte tar
hensyn til oppnådde økonomisk eller sosiale rettigheter,
ikke engang som smuler av dem.
Det gjaldt å rense ut klassemessige og nasjonale goder
som var oppnådd gjennom arbeidernes kamp mot kapita-
lismen i de siste 150 åra, og i folkenes kamp mot impe-
rialismen i de siste 100 åra. Med andre ord: arbeiderklas-
sen skulle drives tilbake til tida før chartistbevegelsen og
reisninga i Lyon. (8) De undertrykte landa skulle tilbake til
tida da de var økonomiske kolonier – da de undertrykte
folkene ikke engang var blitt nasjoner, eller i så fall bare
i politisk forstand, men ennå ikke var uavhengige. Hvis
ikke andre faktorer hindrer eller stanser det, er det en
uunngåelig trussel at imperialismen vil utvide sin offensiv
mot arbeiderklassen og de undertrykte landa utover alle
grenser.
Arbeiderklassen og folkenes motstandskamp
På den tida da kapitalens angrep vokste til en flodbølge,
hadde arbeiderklassen nådd bunnen moralsk og organisa-
torisk både i de enkelte landa og på verdensbasis. Folkene
i de avhengige landa, og nasjonale minoriteter som levde i
undertrykking i disse landa, var blitt påvirka til å feste håp
til eventyra om «globalisering» og «ny verdensorden». De
var blendet av en illusjon om å konkurrere med nabolanda
«med støtte fra» imperialismen.
Likevel holdt ikke de arbeidende massene i verden seg
fullstendig i ro under angrepa fra kapitalen, trass i at det
var målet for den allmenne atmosfæren som var globalt
rådende. Håpet som de avhengige landa og folkene der
hadde til globaliseringa og den nye verdensorden, måtte
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
stadig oftere vike for skuffelse. Kjensgjerningene tyda
også på ei ny oppvåkning av folkene og de nasjonale mi-
noritetene i de avhengige landa som sto ansikt til ansikt
med imperialismen, og en ny tendens til solidaritet og
kamp.
Når det gjaldt arbeiderklassens og folkenes kamp,
var 1995 et vendepunkt. Bortsett fra at det opprinnelige
tempoet i angrepa dabba av, var de franske arbeidernes
motstand i 1995 en stor kamp som rydda veien for økt
sjøltillit i arbeiderklassen. Den satte nytt mot i alle ut-
bytta og undertrykte utafor arbeidernes rekker. På den
andre sida var denne uventa aksjonen fra de franske ar-
beidernes side, sammen med Chiapas-opprøret i Mexico,
også ei av de fremste hendingene som verden over ga de
intellektuelle et alternativ til håpløsheten. Andre fulgte
opp: Motstanden som felte regjeringa i Italia, kampene
som brøyt ut i Europa i 1995–96, streiken og kampen til
transportarbeiderne i USA og gruvearbeiderne i Russland,
som brøyt ut på slutten av 1990-tallet og blei omtalt
verden over, ulike streiker og motstandskamper i Italia,
Nederland, Tyskland, Storbritannia og andre land. Disse
hendingene felte ei omstridt regjering i Frankrike (2006)
og pekte mot ei revitalisering i Europa midt på 2000-tal-
let. Sjøl om kapitalen rykka fram, hadde arbeider- og
studentbevegelsene i store utvikla land gjort seg bemerka
som de viktigste faktorene i ei delvis tilbaketrekking og
begrensing av de verdensomspennende angrepa.
Som en nødvendighet som fulgte av leveforholdene,
kom arbeiderbevegelsen i de tilbakeliggende og avhen-
gige landa hadde (sjølsagt etter Sovjetunionens sam-
menbrudd) i endel land på banen i en tidligere periode
(1989–90 og 1994–95) enn i de utvikla landa. Et av de
grunnleggende trekka ved arbeiderbevegelsen i disse
landa var at den måtte finne sitt ståsted og sin opprinnelse
i ødelegginga som fulgte den økende krisa – enten på
grunn av IMF-programmer eller tvang fra andre utenland-
ske krefter. Den måtte utvikle seg sammen med og som
en pådrivende del av folkebevegelsen mot regjeringene
(for det meste også når det gjaldt ansettelsespolitikken)
og mot pålegga fra internasjonale institusjoner. Ved sida
av arbeidernes store streiker og motstandskamper var det
svært naturlig at kampen mot kapitalens angrep og mot
regjeringene i disse avhengige landa skulle få særegne
sammensetninger.
18
Fra Korea til Mexico, fra Brasil til India, fra Indonesia
til Tyrkia, Argentina og Colombia kom det fra tid til an-
nen kamp og motstand. Større streiker, generalstreiker
og demonstrasjoner tvang seg på dagsordenen i disse
landa. Dette spilte ei stor rolle for å endre den politiske
kursen blant massene. Folkelige bevegelser styrta regje-
ringer i Indonesia, Argentina, Venezuela, Ecuador, Benin,
Burkina Faso. Og til slutt i Bolivia og Nepal, der hendin-
gene overgikk de omtalte aksjonsformene og det ofte kom
til reisninger og opprør. Sjøl om utviklinga gikk gjennom
stagnasjon og tilbakeslag, har kampene i disse landa også
vist seg å understreke betydninga av illegale kampformer,
så vel som arbeiderklassens økende styrke og innflytelse.
Også på verdensbasis har kampene mot de økonomiske
og sosiale angrepa i økende grad retta seg mot regjerin-
gene, som noen ganger har vært det åpne målet for dem.
I en viss grad, av og til i høy grad, har disse aksjonene
også hatt politiske aspekter.(9) Dessuten er den politiske
innflytelsen og innrettinga i verdens arbeider- og folke-
bevegelser ikke begrensa bare til det som skjer i aksjo-
nene. I Palestina har opprøret blussa opp igjen, i Irak er
det kamp mot okkupasjonen, i land i Sentral-Afrika er det
motstand mot ulike former for utenlandsk intervensjon. I
Venezuela har folket reist seg mot USA-kuppet, og på ny
blusser det opp opprør blant undertrykte folk som kurder-
ne, chiapa-folket og tamilene. Andre kamper utvikler seg i
de avhengige landa, hovedsakelig mot den politiske inter-
vensjonen og byrdene som imperialisten påtvinger dem,
og de har sin opprinnelse i politiske spørsmål. Bevegelser
mot EU-grunnloven i Europa og Bush i USA tar seg opp
igjen, sammen med aksjoner for fred over hele verden,
hovedsakelig i de utvikla landa. En kan se slike kamper
nesten overalt, sammen med lokale aksjoner av varierende
omfang (som gjelder demokratiske spørsmål). Dette un-
derstreker den politiske effekten og kursen i bevegelsen til
arbeiderklassen og folkene, og disse trekka kommer klart
fram.
I den grad det gjelder imperialisme og nasjonal under-
trykking, kan en ikke se bort fra følgende: Motstanden og
kampen mot nasjonal undertrykking og imperialistiske
intervensjoner er fortsatt svak i de avhengige landa. Men
den tyder på et vendepunkt i aksjonene til disse folkene
(sammen med folkebevegelsen mot IMF) som blir under-
trykt og trenger frihet. Likevel er det mer interessant at
 I – «Den nye verdensorden»
folkene i de utvikla landa protesterer mot USAs angrep
på Irak i antall på hundretusener og millioner. Denne be-
vegelsen har faktisk betydd et nytt skritt i retning av å
vende oppmerksomheten til arbeiderne i de framskredne
landa på folkene i de avhengige landa (men sjølsagt først
og fremst på sitt eget land). Og på den andre sida har den
i disse landa gitt et vesentlig bidrag til å utvikle interesse
for spørsmål som imperialistisk intervensjon og krig.
For å oppsummere helheten i det som skjedde i den
foregående perioden: Kampen til arbeiderklassen, de ar-
beidende massene og folkene i de avhengige landa har
fulgt en kurs som går parallelt med utviklinga av angrepa.
Den er blitt forma som ei sammensmelting av to ulike
bevegelser som er oppstått på to særskilte områder, men
direkte beslekta med hverandre: a) Arbeidernes (fagfo-
reningenes) kamper, som vokser fram fra angrep på det
sosiale og økonomiske området, og b): Folkebevegelser,
nasjonal motstandskamp og aksjoner for fred, som settes
på dagsordenen for å forsvare frihet, uavhengighet og fred
mot nasjonal undertrykking, imperialistiske intervensjo-
ner og kriger.
I de foregående 15 åra har følgende vært det mest
grunnleggende ved kampene som har utvikla seg i to ret-
ninger under den nye verdensorden – nemlig de økono-
miske og sosiale angrepa på den ene sida og de imperia-
listiske intervensjonene med krig og okkupasjon på den
andre: I motsetning til det som blei påstått etter sammen-
bruddet for Sovjetunionen og østblokken, er ikke verden
blitt «ei fredens øy» for enkeltpersoner, klasser og folk.
Og heller ikke skulle den fortsette å være bare en arena
for kampen mellom kapitalistiske grupper og imperialis-
ter og deres angrep på arbeiderklassen. Dette er faktisk
et av de viktige trekka som kjennetegner perioden: Uten
noen som helst tvil er det slik at verdens arbeiderklasse og
folkene i de avhengige landa gjør stadig mer motstand og
møysommelig kamp mot kapitalen og imperialismen.
Konklusjon
Det var som om kapitalklassene og de større utvikla landa
hadde dømt seg sjøl til å gjøre angrepa på arbeiderklas-
sen og folkene i de avhengige landa permanente og stadig
breiere. Men de siste 15 åra har vist at angrepa også har
fått trekk som framkaller mobilisering av massene uan-
sett hvilken situasjon de befinner seg i. Det er uunngåelig
19
at de stadig økende angrepa dømmer kapitalklassene til
langt større vanskeligheter.
Og faktisk har kapitalens partier både på venstre- og
høyresida mista troverdighet i alle land, både utvikla og
tilbakeliggende land. Holdninger mot intervensjon, okku-
pasjon og USA sprer seg ikke bare i den islamske verden,
men også blant folkene i de utvikla landa – og særlig i
Latin-Amerika, Afrika, og først og fremst i India og en-
del land i Asia. På den andre sida har arbeiderbevegelsen
både i utvikla og tilbakeliggende land – som vi har sett
i foregående periode i Frankrike og Italia, og på en spe-
siell måte i Storbritannia – gått mot konfrontasjon med
arbeidsgivere og myndigheter. Dermed har den utvikla
seg langs sin naturlige kurs trass i forbigående stagna-
sjon. Når det gjelder ungdommen og studentene, har de
opplevd ei fornying som tyder på utvikling i Frankrike,
Tyskland og endel land i Latin-Amerika og den svarte
delen av Afrika. Kampen mot imperialistisk intervensjon
og reaksjon er nå i flere land og regioner blitt tatt opp av
en massiv folkebevegelse som legger press på regjerin-
gene. Videre er bondekamper av forskjellig type nå satt på
dagsordenen i land som Brasil, Mexico, India og Tyrkia,
og det skjer også i arbeiderbevegelsen i enda flere land.
Følgende er et faktum: Uansett langs hvilken vei kam-
pen utvikler seg, vil arbeiderklassen og de arbeidende
massene og folkene i de avhengige landa bli provosert av
kapitalen og imperialismen. De blir drevet mot kamper
av en type som vil befri dem fra lenkene. Arbeiderklassen
og folkebevegelsene vil uten tvil oppleve avsporinger og
kanskje nederlag som vil føre til store skader på mange
områder. Men det lar seg ikke forhindre at arbeiderne og
folkebevegelsene vil sprenge dagens grenser, styrke sin
kurs på en bevisst måte og rykke framover.
Likevel kan en ikke foreta noen framskreden vurdering
av hvordan krisene vil arte seg – hvilken retning angrepa
vil ta i forskjellige land, i hvilken grad og på hvilken måte
sprengstoffet vil bygge seg opp eller bli antent. Heller
ikke hvor eller hvordan reisninger vil oppstå, like lite som
de er forutbestemt. Det som er viktig er at arbeiderne
uvegerlig kommer til å bryte med kapitalen og folkene
med imperialismen. Dette er et faktum som gjennom strev
og slit til slutt vil bli innsett av alle gjennom kampene og
motstanden som utvikler seg.
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

(c) Ei ny intensivering av den politiske reaksjonen og im-

«Den nye verdensorden» er perialismen var en nødvendighet. Det skjedde under for-
kapitalens orden hold der kampen og rivaliseringa mellom kapitalistgrup-
per og større imperialistmakter blei utvida, og utbyttinga
Som en har erfart i de siste 15 åra, har alle argumentene av arbeiderklassen og folkene i de avhengige landa blei
for «den nye verdensorden» og alle påstandene fra dens intensivert. Akkurat som en ikke kunne utvikle «rettferd,
pådrivere spilt fallitt: a) Den kapitalistiske verden er inne i frihet» osv., kunne en aldri snakke om frivillig eller ufri-
en prosess med omgruppering, og alle gruppene er i kon- villig «harmoni, fred og demokrati». Ingenting kunne da
kurranse med hverandre. b) Destruktive og antagonistiske være mer naturlig og uunngåelig enn at den utvida re-
motsetninger manifesterer seg, og tar form av konfronta- sponsen på de altomfattende angrepa fra arbeidernes og
sjon mellom de dominerende klassene og landa på den folkebevegelsenes side, ble møtt med intensivert politisk
ene sida, og arbeiderklassen og folkene i de avhengige og nasjonal undertrykking.
landa, som er verdens utbytta og undertrykte. Disse to for- Det er lett å forstå at dette var både logisk og uunngåe-
holda og alle hendingene som springer ut av dem, levner lig: Dersom den intensiverte undertrykkinga og brutali-
ingen plass for teorien og tesene om den «nye orden», og teten skulle bli akseptert av arbeiderklassens og verdens
det fins knapt noen som vil forsvare tesene høyt lenger. folk, var det nødvendig a) å snu opp-ned på begrepa «de-
Disse kjensgjerningene vi- mokrati», «frihet» og «fred»
ser også hva som er særtrekka og b) at opptrapping av reak-
Dersom den intensiverte
ved den nye orden og hva som sjon og vold blei sett på som
skjer i dens midte. De for-
undertrykkinga og brutaliteten noe ordinært og dagligdags.
klarer de typiske og karakte-
skulle bli akseptert av arbeider- Hvordan skulle en ellers opp-
ristiske motsigelsene i denne
klassens og verdens folk, var det nå at arbeiderne og folkene
ordenen fullstendig ut fra disse nødvendig a) å snu opp-ned på ville la seg lure og underkue!
forholda, og det er helt umulig begrepa «demokrati», «frihet» Hendingene som fulgte i
å finne den minste antydning og «fred» og b) at opptrapping kjølvannet på erklæringa om
som på noen måte kan gi ei av reaksjon og vold blei sett på den nye orden, sløste ikke bort
anna forklaring. som noe ordinært og dagligdags. tida på fred, forhandlinger og
En ting som er blitt under- Hvordan skulle en ellers oppnå at frihet, men satte opp farten
streka av det som har skjedd i arbeiderne og folkene ville la seg i retning av vold. Angrepet
verden, er uten tvil at de ubry- lure og underkue! på Jugoslavia ble presentert
telige bånda mellom monopo- som «ei nødvendig løsning
lene, den politiske reaksjonen på problemer kommunismen
og imperialismen på ny er blitt hadde etterlatt seg». Men det
synlige og åpenbare for alles øyne. Til å begynne med som skjedde var at stormaktenes rett til å intervenere i
rådde ei vurdering som at handlingene fra de reaksjonære land som ikke overga seg eller var «avvikende», blei en
kreftene og imperialismen var forbigående fenomener på allmenn «legitim rett». Når det gjaldt å alminneliggjøre
grunn av «feilene» til Bush og andre ledere. Men nå til reaksjon og vold i hele verden, var terrorhandlinga 11.
dags virker ikke slike vurderinger særlig overbevisende. september 2001 grunn god nok til å gjøre grunnlaget brei-
Reaksjonen og imperialismen, som det angivelig skulle ere, få utbredt og innpoda mentaliteten og til å fornye un-
være slutt på, kom tilbake på banen over hele verden nett- dertrykkingsapparatet.
opp da kampanja for «fred, frihet og demokrati» var på Det ville vært naturstridig om en ikke skulle slå mynt
sitt høyeste. Det har skapt en kraftig rystelse som fører til på denne handlinga til en «islamsk» terrororganisasjon,
ny oppvåkning. opprinnelig forma av USA. Det var ei anledning til å ut-
vide og allmenngjøre offensiven fra imperialismen og de
20
 I – «Den nye verdensorden»

reaksjonære mot arbeiderklassen og folkene i de avhen- sis hadde allerede nådd et nivå der de tvang fram perfek-
gige landa også på den politiske arenaen. Religiøse provo- sjonering av alle organer og midler til politisk undertryk-
kasjoner, militær aggresjon mot enkelte viktige regioner, king. Det gjaldt så vel nasjonale som klassemessige kon-
og erklæring av visse land som bandittstater var de første flikter – avhengig av situasjonen.
skritta i imperialismens intensivering av volden og reak- Fakta viser tydelig hvordan frontene går og gjennom-
sjonen. Dette blei fulgt av ei fordømming av de tilbake- bruddet som den politiske reaksjonen og volden har opp-
stående og avhengige landa som «drivhus for terrorisme» nådd: Rentenistpreget til de utvikla landa har aldri før
og en trussel. En doktrine om preventiv krig blei forkynt. stått så kraftig fram som nå. Sjøl om det var svært viktig,
Viktigere var det at demokratiet, «vår frihet og vårt de- gjaldt det ikke bare å få fjerna (reelle) økonomiske og
mokrati», var trua av terrorisme, og spørsmålet om «indre finansielle administrasjonsorganer som sentralbanker,
sikkerhet» dukka opp. På samme måte som preventiv krig markeds- og konkurranseregler, og unndra aksjebørser
var uomgjengelig nødvendig for sikkerheten i verden, var fra kontroll fra regjeringer og forsamlinger som kom til
tiltak for indre sikkerhet også nødvendige for den vestlige makta gjennom valg. Problemet er at demokratiene blir
sivilisasjon og demokratiet i de snudd på hodet, sjøl om de er
framskredne landa! av borgerlig type. Et enda mer
Ett sto helt klart: For kapita-
Antallet politistater verden over livsviktig problem er at im-
listklassene og de imperialis-
blir opptrappa ved å forvandle perialismen intensiverer mo-
tiske stormaktene var «kampen
den liberale parlamentarismen tivene, midlene og organa for
mot terror» ingen forbigående til røverreir der fascistiske sin politiske reaksjon og ag-
kamp som var begrensa til å få strømninger næres og utvikles. gresjon ved å fostre og utvikle
løst visse aktuelle problemer. Ved å delta i parlamentene blir dem til ei strømning: Antallet
Som en har sett stadig klarere de legitimert. Militariseringa av politistater verden over blir
i de siste 15 åra, så er denne økonomien i de utvikla landa opptrappa ved å forvandle den
kapitalens og imperialismens fører til gjenoppfrisking av den liberale parlamentarismen til
kamp en brei og omfattende militaristiske staten! røverreir der fascistiske strøm-
kamp med mange sider og as- ninger næres og utvikles. Ved
pekter: a) En indre kamp mot å delta i parlamentene blir de
arbeiderklassen, b) en ytre legitimert. Militariseringa av
kamp mot de tilbakestående og avhengige landa, og c) en økonomien i de utvikla landa fører til gjenoppfrisking av
kamp mot konkurrerende monopoler og land utad, innad den militaristiske staten!
og over hele verden! Kapitalens og imperialismens verden Fornyinga av apparatet for dominans var en nødvendig
står midt oppe i en tresidig kamp som følger en innfløkt følge av trekk i motsigelsen og konfliktene som sam-
kurs, sjøl om de står sammen på de to første punktene. funnet var avhengig av, og som var oppretta i verden av
Denne kampen vil ikke holde seg bare til fredelige kapitalistklassene og de imperialistiske landa. Følgende
former, og den vil heller ikke holde seg på et nivå som har skjedd: Den internasjonale kapitalen har på ny hivi
er «akseptabelt for nasjonal eller klassemessig konkur- over bord flagget for demokrati og fred, som de seinest
ranse eller kamp innafor systemet» – i motsetning til det i går erklærte seg som «fanebærer» for. Nå har de på ny
mange kretser har hevda. Når mulighetene for kompro- omfavna politisk reaksjon og vold, som om de tilber det.
miss og «demokratisk underkastelse» er uttømt, veit den Kapitalistklassen og de imperialistiske landa har alltid
kapitalistiske verden og særlig de større imperialistiske væpna og organisert seg sjøl mens de avvæpner konkur-
landa at de bare kan tvinge sitt overherredømme både på rentene ved å desorganisere dem. De førebur seg på kon-
arbeiderklassen og de avhengige landa – så vel som på de flikter på kort og lang sikt ved å gå inn for å avvæpne,
konkurrerende maktene – gjennom rå brutalitet og makt. desorganisere og forhandle med konkurrentene mens de
Konflikter og kamper både i enkeltland og på verdensba- væpner og organiserer seg sjøl. Det som skiller dagen i
21
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

dag fra gårsdagen, er at kapitalistklassen og stormaktene «Avskaffe klasseskiller, overskride nasjonale grenser,
i dag tillemper denne linja ut fra en langt framskreden fremme overnasjonal global utvikling, politikk som setter
front, og ved å nyttiggjøre seg alle fordelene og mulighe- fart i den globale utviklinga» osv. osv. osv.... Motsigelsene
tene som elektronikken gir. innafor den nye orden og
Sjøl om det fins folk som konfliktene og kampene som
hevder at «verden har for- Den internasjonale kapitalen har stammer fra dem, har allerede
andra seg» og sjøl om de ut- på ny hivi over bord flagget for vist at disse og liknende teorier
trykker «forbauselse» over demokrati og fred, som de seinest i og teser som globalistene kom-
intensiveringa av den politiske går erklærte seg som «fanebærer» mer med, bare er demagogi.
reaksjonen og imperialismen, for. Nå har de på ny omfavna De første 15 åra av den globale
er det ingen grunn til å bli politisk reaksjon og vold, som om verden er nok til å bevise at ka-
forbausa over den tiltakende de tilber det. pitalismen står i antagonistisk
reaksjonære voldsbruken. Den motsetning til tendensene til
verdensorden som blir omtalt «å gjøre nasjoner overflødige»
som «ny», er den samme ver- og «fremme en globalisert
densorden som i forrige århundre. Det er en verdensorden verden», fraser den sjøl har skapt. Akkurat som med klas-
tufta på motsigelsene mellom kapital og arbeid, mellom seskillene er overvinnelse av nasjonale skiller og global
de utvikla landa og de avhengige landa, og mellom de ut- utvikling av menneskeheten mulig bare ved at arbeiderne
vikla landa innbyrdes. Og i likhet med alt som ellers har greier å styrte og avskaffe kapitalismen.
skjedd, har også hendinger som skyldes intensivert poli-
tisk reaksjon og imperialisme, sitt grunnlag i disse motsi-
gelsene.

22
 II – Utviklingsretninga for «Den nye verden»
II
Utviklingsretninga for «den nye verden»
D
en nye verdensorden blei erklært med løfter
om at den ville bli et «paradis». En ny tidsalder
hadde begynt og ville angivelig bli en evig gull-
alder. Den nye verdensorden var ikke bare «nød og død»,
slik situasjonen var for arbeiderklassen og de avhengige
landa. Det fantes sosiale sjikt som denne ordenen faktisk
var et paradis for og en gullalder som en ikke hadde sett
maken til siden andre verdenkrig– sjikt som klassen av
monopolkapitalister og de høytstående lederne som var
deres lakeier. I denne gullalderen, der forekomsten av mo-
nopolgrupper spredde seg til nivåer en ikke hadde sett før,
kunne også høytstående byråkrater og ledere vinne seg
formuer gjennom offentlige eller ikke-offentlige midler.
Men til tross for at den nye verdensorden var et paradis
og en gullalder for kapitalistklassen og lederne, frigjorde
det aldri noen sterk vekst i produktivkreftene, heller ikke
noen registrert stabil vekst i de høyest utvikla landa.
Bortsett fra ødeleggelser som skyldtes krisene i
Mexico, Russland, landa i Sørøst-Asia, Brasil, Tyrkia og
andre land, har fakta demonstrert at 1993 var et kriseår i
Europa og åra 1993–1998 var kriseår i Japan. Og trass i
at det noen år var en viss aktivitet, så gjorde stagnasjon
seg gjeldende i Europa og særlig i Japan gjennom 1990-
og 2000-åra. Blant de utvikla landa var USA det eneste
som kom seg gjennom 1990-åra med en noe ujevn vekst.
Likevel oppnådde motoren i den nye orden, USA-økono-
mien, i 2001 en vekst på bare 0,3 %, i forhold til de tyske
og japanske økonomiene som vokste 0,7 % og – 0,6 %.
Mens situasjonen ikke forandra seg så mye i Tyskland
og Japan i den siste perioden, økte USA-økonomien sin
vekstrate i en viss grad. Det skjedde gjennom tiltak som
(1)
reduserte kapitalens skatteplikt, ved å ta visse typer finan-
siell risiko, øke de forebyggende tiltaka samt gå til mer
militarisering osv. Men spørsmålet var ikke om en eller
annen økonomi vokste mer eller mindre, eller i det hele
23
tatt. Spørsmålet gjaldt at verdensøkonomien ikke viste
noen utvikling som sto i forhold til den kolossale størrel-
sen og det enormt høye utviklingsnivået til produktivkref-
tene. Kapitalen gikk «framover» ved systematisk å øke
den ødeleggende virkninga på produktivkreftene.
Den «nye verdensorden» er kjennetegna ved at mono-
polene dominerer økonomien på en måte som ikke har
vært sett før. Allerede midt på 1990-tallet var verdensøko-
nomien kontrollert av 4000 monopoler som med sine dat-
ter- og underselskaper var aktive på internasjonal basis. 1
% av monopolene hadde en andel på over 30 %, mens de
500 største monopolene kontrollerte 70 % av verdenshan-
delen og 80 % av alle investeringer. De totale markedsan-
delene til de 5 største selskapene som var aktive i de vik-
tigste industrigreinene – som omfatter stål, olje, elektro-
nikk, varige forbruksvarer, datakomponenter, bilbransjen,
flyindustrien, samt også mediene – sto for andeler mellom
50 og 70 %. Samtidig har opptrappinga av oppkjøp og fu-
sjoner mellom 1995 og 2000 ført til en ekstrem sammen-
trekning av monopolpyramidene og en voldsom økning av
monopolenes samla betydning (2) i verdensøkonomien.
Uansett framgår det av fakta at kapitalgrupper som har
erobra kommandohøydene i økonomien i de utvikla lan-
da, i dag på ny posisjonerer seg på verdensbasis. Det skjer
innafor monopolselskapene, som nå er blitt redusert til et
svært lite antall. Noen få hundre monopoler hører til i sju
eller åtte forskjellige land, og der er noen få titall av sel-
skapene på toppen. Disse monopolene har fått innflytelse
på og overtatt kontrollen med industri-, jordbruks- og fi-
nanssystemene i langt større grad enn i tidligere perioder.
Dette har uunngåelig økt og skjerpa oppsplittinga mellom
landa. Monopolene omgir alle sektorene av økonomien
som et gigantisk edderkoppnett og har økt sin enorme
tyngde i en grad som ikke er sett tidligere.
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
Sammentrekninga av monopolpyramiden og monopol-
gruppenes økte dominans over verdensøkonomien blir
sett som en positiv mulighet for verdensøkonomien ge-
nerelt – spesielt for økonomien i de utvikla landa – men
dette er ikke riktig. Som alle relativt godt informerte per-
soner vil være enig i, viser de økonomiske dataene ikke
bare god framgang og positive trekk. Samtidig viser de
hovedsakelig og i enda større grad negative trekk, motsi-
gelser og mangler.
Kjengsjerningene taler for seg sjøl: Trass i et tiår med
vekst og tilsynelatende fortsatt vekst står USA-øko-
nomien i virkeligheten overfor alvorlige problemer.
Opplåninga i denne økonomien har allerede nådd et nivå
der lånefinansieringa betraktes som nyttig for de utvik-
la landa. USA-økonomien har en tung gjeldsbyrde, der
halvparten består av utenlandsgjeld, og den utgjør over
85 % av BNP. (3)
Men det er ikke bare USA-økonomien
som er tynga av gjeld. I kontrast til ei inntektsøkning på
300 milliarder dollar i 2003, har allmennheten i USA økt
si gjeld med 700 milliarder dollar og er også gjeldstyn-
ga. I tillegg til andre ting er kursendringa i retning av
(4)
militarisering enda et problem for USA-økonomien, som
er svekka av underskudd på 500-700 milliarder dollar i
utenrikshandelen og i budsjettet.(5) Dette underskuddet vil
progressivt øke i betydning.
På den andre sida har EU- og Japan-økonomiene, som
har vært i stagnasjon (med opp- og nedgang, men samla
sett stagnasjon) i enda større grad bomma på de økono-
miske og finansielle stabilitetskriteriene. Alle kjenner til
de store EU-landas forsøk på å endre grensene som fast-
setter kriteriene for stabilitet med hensyn til underskudd
og opplåning, og opphevinga av Japans finansielle støtte
til selskaper og markeder som er i vanskeligheter. Videre
(6)
er det også kjent at disse landa har vært nødt til å gripe til
tiltak (7) som for eksempel å skattlegge kapitalens inntekter
og enda mer arbeiderklassens, og til å utnytte de viktigste
mulighetene på dette området.
Alt dette viser at følgende konklusjoner er ugjendrive-
lige: Monopolenes mangfoldige profittøkning og den
usedvanlige veksten i det siste tiåret har ikke løst noen av
de grunnleggende økonomiske problemene som først og
fremst gjelder de utvikla landa. Sjøl om de kapitalistiske
klassene og deres innbyrdes relasjoner i høy grad har les-
sa utgiftene over på arbeiderklassen, har de ikke lyktes i
24
å berede grunnen for en stabil framtid for sin nye verden.
Tvert imot har byrdene de kapitalistiske økonomiene har
på ryggen, vokst enda mer i de siste 15 åra og blitt tyngre
å bære. At monopolene har fått en sterkere innflytelse på
økonomien, har medført økt degenerasjon og stagnasjon,
slik at kursen peker mot en djupere ubalanse i en allerede
skjør økonomisk «likevekt».
Akkurat som i den foregående perioden har de kapita-
listiske monopolene fulgt ei linje for å skaffe seg maksi-
malprofitt overalt, til enhver tid og i enhver situasjon. I
denne hensikta har de ikke gått av veien for noe forsøk,
noen avtale eller noen konflikt som kan kvele eller øde-
legge produktivkreftene. Hvis ikke utvikling av industri
eller jordbruk, forbedring av økonomisk balanse, re-
duksjon av arbeidsløshet eller økt velstand gir utsikt til
maksimalprofitt, har det overhodet ingen interesse for de
kapitalistiske gruppene. De store monopolene og kapital-
gruppene finner ikke den største profittene i produktive
investeringer. De finner den hovedsaklig i spekulative
investeringer, i ei absolutt økning av utbyttinga av de un-
dertrykte, samt ødeleggelse og overtaking av små og store
industrielle, finansielle og kommersielle bedrifter, og ved
å utvide sine monopoler på denne eller liknende måter.
Maksimalprofitt er et særegent fenomen for all slags
monopolkapitalisme. Ikke desto mindre er det også et
ugjendrivelig faktum at monopolenes jakt på maksimal-
profitt i de siste 10–15 åra er blitt trappa opp til nivåer en
aldri har sett før. Dette faktum har i de siste 15 åra vært
en av de viktigste grunnene til den rykkvise økninga av
renter og parasittisme når det gjelder utlån av monopolka-
pital, og for de gjennombrudda som er gjort gjennom spe-
kulative investeringer som gir rask avkastning.
Forfall, stagnasjon og krise
Fakta viser at i forhold til hver dollar som blir investert
i produksjon, blir 20 til 50 dollar investert på det rent fi-
nansielle området. Hovedregelen er at hele nytten av disse
20–50 dollarene blir fjerna fra den produktive økonomien,
der det gjøres ei investering på 1 dollar. Finanskapitalen
vokser som en parasitt som utpresser industrien, jordbru-
ket og hele samfunnet og dets utvikling på en måte som
betyr en voldsom sabotasje av det. Det er et ugjendrivelig
faktum at kreditter, aksjer, valutahandel og alle transak-
sjoner på verdipapirmarkedene er en tilleggsutgift til ar-
 II – Utviklingsretninga for «Den nye verden»
beidet i industrien og jordbruket. Det er et slående uttrykk
for denne virkeligheten når økninga i transaksjoner med
verdipapirer, banker, aksjemarkeder, forsikrings- og fi-
nansieringsselskaper er 20–50 ganger så stor som investe-
ringene i industri og jordbruk.
Talla viser dessuten at det daglige transaksjonsvolumet,
som lå på rundt 10–20 milliarder dollar i 1970-åra, økte
til 4,2 billioner dollar i 1994. Tallet er enda mye høyere i
2000-åra. Samtidig viser statistikken at 40 % av inntek-
tene til seks større banker i USA og fire i Storbritannia
(hvis en ser bort fra andre transaksjoner) blir oppnådd
bare gjennom handel med utenlandsk valuta og aksjer.
Sammen med transaksjoner i aksjemarkedene som over-
går hele nasjonalprodukter og når opp i billioner av dollar
i et stort antall storbanker – viser degenereringa som skjer
side om side med den enorme akkumulasjonen og in-
tensiveringa av stagnasjonen.
Endel borgerlige økonomer
Økninga i transaksjoner
som kanskje kan betraktes som
«rasjonelle», har følt behov
med verdipapirer, banker,
for å si at verdensøkonomien
aksjemarkeder, forsikrings- og
er inne på en ganske skrem-
finansieringsselskaper er 20–50
mende kurs. Når noen av dem ganger så stor som investeringene i
erklærer at «finanssystemet industri og jordbruk.
er forvandla til et parasittisk
villdyr som spiser opp eierens
(den produktive økonomiens) kjøtt», er dette et ynkverdig
uttrykk for de urovekkende proporsjonene som parasittis-
men og degenerasjonen i økonomien har nådd.
I tillegg til snyltinga og forfallet kommer det stadig
større omfanget av monopolistiske avtaler og den stadig
økende støtta til slike avtaler som regjeringene i de ut-
vikla landa gir på mange ulike måter. Dette er en faktor
som skader utviklinga av teknologien, dens anvendelse i
produksjonen og utvikling av produktivkreftene enda mye
mer enn det alltid har gjort. Ved siden av de implisitte el-
ler eksplisitte avtalene som monopolene inngår, gjøres det
avtaler gjennom G-8, WTO og EU, angivelig for å regu-
lere konkurransen, samt regjeringsvedtak som omgår dem
for å gi privilegier til egne monopoler. (8)
Også dette vil
svekke det tekniske framskrittet og produktivitetsutvik-
linga, og styrker tendensen til stagnasjon.
Når en skal karakterisere det siste tiåret er dette viktig:
Kapitalismen har blitt påvirka mye mer og langt djupere
25
av tendensen til stagnasjon. Grunnen er a) det voksende
snyltervesenet til kapitalismen, og b) den økende innfly-
telsen fra monopolistiske avtaler. Det er klart at i perioden
etter 2. verdenskrig, da den kapitalistiske verdensøkono-
mien fikk en ny start, har vekstraten sunket for hvert tiår,
og nedgangen fortsatte også i 1990-åra. Trass i forvent-
ning om en ny start og vekstbølge (9) vokste verdensøko-
nomien bare med 2,5 % i 1990-åra, mot 3,2 % i 1980-åra.
Indikatorene peker også i retning av at nedgangen vil fort-
sette i åra som kommer. Videre er det velkjent at på grunn
av en dårlig utvikling spesielt i økonomien i de utvikla
landa, er veksten i verdens produksjon og handel lavere i
dag enn den var i det foregående tiåret.
På den andre sida er det ikke bare forfallet i kapitalen
og stagnasjonen i økonomien som har økt i den siste peri-
oden. I 1990-åra økte konsentrasjonen av kapitalen og den
monopolistiske rivaliseringa.
Delvis på grunn av at det blei
brukt ny teknologi (10) og økt
arbeidsintensivitet, samtidig
som kapitalens sirkulasjon
økte (som følge av den aksele-
rerende internasjonaliseringa
og kommunikasjonstakten)
– så starta også en tendens til
synkende profittrate.(11) Når
det gjelder tiltaket som blei gjort av monopolkapitalen og
regjeringene overfor nedgangen i profittraten, så er det
en velkjent metode: I stedet for å utvide arbeidsområdene
og den levende arbeidsstyrken, blir merverdiraten og den
imperialistiske utbyttinga av avhengige folk økt med re-
lative og absolutte metoder, og ved å presse alle grenser
til det ytterste. Mangedobla økning av i parasittenden-
sene, djupere stagnasjon og den ødeleggende virkningen
av ubalansen og nedgangen i profittratene – alt dette gir
inntrykk av noe som kan forklare og oppsummere utvik-
linga i verdensøkonomien. De framstøta som blei gjort
etter sammenbruddet av østblokken, og fornya i 1995–96
under navn av reformer, har også økt byrden av disse
sjukdomstegna i økonomien. Utgiftene påføres arbeider-
klassen og folkene i de avhengige landa av kapitalen og
monopolene.
Vesentlig og mye viktigere i denne sammenhengen er
følgende: Det er først og fremst i kraft av angrepa på ar-
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

beiderklassen og folkene i de avhengige landa at disse
økonomiske kjensgjerningene har blitt forma og modna.
De er ikke elementer i en «vanlig» periode som verdens-
økonomien går igjennom, men snarere ledd i en særegen
periode og en særskilt prosess. Den perioden vi nå opp-
lever, er en periode betinga av at kapitalen er i rystelser
og står ved et økonomisk vendepunkt. Det spesielle ved
denne prosessen er først og fremst at ubalansen og ulik-
hetene øker, at krampetrekningene i kapitalens bevegelse
mot sentralisering og monopolisering kommer hardere
og hyppigere.(12) For det andre blir prosessen betinga og
omgitt av forhold som blei fornya og kom til overflaten
ved Sovjetunionens sammenbrudd. Forhold der kapitalens
bevegelser har fått slike trekk og særegenheter, med den
typen trusler som økonomiene er utsatt for og med de til-
taka kapitalen og imperialistene nå vil iverksette, er noe
vi har sett mange ganger i forrige århundre.
At det for tida ikke foreligger noen økonomisk krise av
internasjonal betydning, opphever ikke de spesielle trekka
ved perioden vi nå opplever. Krisefaktorene i verdensø-
konomien er tydelige alt i dag, og de er i vekst. Styrkinga
av faktorene som gir forfall og stagnasjon, samt de pro-
gressivt økende svingningene i noen av de grunnleggende
sektorene, er tegn som viser at
krisa er i ferd med å modnes.
På den andre sida vil problema Trass i alt vrøvlet om liberalisering
som skapes av den monopolis- er vår tids kapitalisme en
tiske rivaliseringa, uunngåelig monopolistisk statskapitalisme som
bli til kriseutløsende faktorer er mer sammenvevd med staten
når visse forhold har modna. enn noen gang tidligere.
Videre har den økonomiske
ubalansen som fordjupes gjen-
nom konkurransen mellom stormaktene, alltid vært blant
de viktigste grunnene til at kriser akselereres og skjerpes.
Når det gjelder den synkende kjøpekrafta til massene av
det arbeidende folket, spiller dette i dag ei grunnleggende
rolle i den økende takten i overproduksjonen som trer
fram på forskjellige steder.
Det er uten tvil riktig at kapitalen har tatt skritt til
«fleksibelt arbeid – fleksibel produksjon», og har gjort
de avhengige landa til søppelbøtter for kriser. Slik og på
andre måter har den utvida sine muligheter til kamp og
motstand mot kriser.(13) Men sjøl om det gir et visst antall
våpen mot kriser, betyr denne situasjonen likevel ikke at
26
kapitalen har noen «tryllestav» som kan fjerne kapitalis-
tiske kriser og ødelegging. Tvert imot har den framryk-
kende globaliseringa modna forholdene for langt raskere
og mer effektiv spredning av økonomiske kriser verden
over. Videre er det ikke mulig at tiltak som nedregulert
produksjon og bruk av de avhengige landa som søppelbøt-
ter for kriser, alltid vil stå til tjeneste for klassen av kapi-
talister. Under forholda med monopolistisk rivalisering og
omstendigheter som blir framskynda gjennom bevegelsen
til arbeiderne og folkene, er det uunngåelig at slike tiltak i
neste omgang blir forvandla til tunge byrder som de kapi-
talistiske klassene må slite med. (14)
Mot konflikt og kollaps
Trass i alt vrøvlet om liberalisering er vår tids kapitalisme
en monopolistisk statskapitalisme som er mer sammen-
vevd med staten enn noen gang tidligere. Ett av de viktig-
ste kjennetegna på denne kapitalismen (sosialt og politisk)
er finanskapitalens intense oppkjøp av statsmakta. Statens
styringsmakt og evne til å kontrollere kapitalens politiske
innflytelse er redusert ved at kapitalen har lamma demo-
kratiet fullstendig. Fordi motsigelsene skjerpes under nett-
opp disse forholda, med en generell depresjon og andre
trekk som understreker at den
uunngåelig vil bryte sammen,
er vår tids kapitalisme en ka-
pitalisme som er langt mer
moden nå enn den var i forrige
århundre.
Det som kjennetegner verdens
kapitalisme i dag, er intensive-
ringa av de ubalanserte fakto-
rene i den stagnerende økonomien. Det vokser fram tegn
som tyder på økonomisk krise og risiko for at de skal spre
seg til alle land, selv om dette ennå ikke har brutt åpent
ut med alle sine trekk. Men stilt overfor denne utviklinga
fins det ikke noe effektivt våpen som kapitalistklassene og
de imperialistiske stormaktene kan bruke – unntatt å sikre
ei kontinuerlig økning av angrepa på de arbeidende klas-
sene og folkene i de avhengige landa.
At kapitalen flyter fra de lavere klassene til de høyere
og fra de avhengige landa til de utvikla landa uten av-
brudd, og på en måte som øker mengden, er den eneste
muligheten for kapitalen og imperialismen. Men sjøl om
 II – Utviklingsretninga for «Den nye verden»

hensikta er å lesse alle byrdene ved kapitalismens herjing er som regel flinke til å utnytte situasjonen. Likevel kan
over på skuldrene til de arbeidende massene og folkene i det ikke forhindres at ethvert tiltak som blir gjort for å
de avhengige landa, er det gang på gang i forrige århun- overvinne ei krise, blir mer ødeleggende i ei seinere krise.
dre blitt bevist at dette ikke er noen mulig løsning. Heller ikke at ethvert tilbakeslag også blir utgangspunkt
Og sjøl om de arbeidende massene til evig tid skulle for at seinere kamper blir mer erfarne, framskredne og
godta byrdene som blir lagt på motstandsdyktige. En kan ikke
deres skuldrer, er det umulig se bort fra at noen kriser kan
Men det at den kapitalistiske
for kapitalismen å redde seg overvinnes og økonomien sta-
verden går mot kollaps, og at
unna. Forverringa av ubalan- biliseres for en periode osv.
sen, krisene og kollapsene vil
hver krise utvilsomt vil føre til Men for de kapitalistiske klas-
fortsette, og ei stabil utvikling
økonomisk ødeleggelse og til sene og den imperialistiske
blir umulig. Dessuten vil ikke
omfattende arbeider- og folkebe- verden fins det ingen roser
arbeiderne og folkene som blir vegelser, betyr ikke at enhver uten torner. Det vil være umu-
utbytta og undertrykt, gi etter reaksjon fra arbeiderne arter seg lig å opprettholde en generell
for kapitalens og imperialis- som opprør. stabilitet og offensiv strategi.
mens angrep til evig tid. Det Det vil uunngåelig bli økono-
har aldri noe sted vært mulig å misk krise, sammenbrudd, po-
forhindre at folkets masser går til kamp og opprør mot an- litisk uro, mer omfattende og skjerpa kamp og konflikter.
grepa og undertrykkinga de blir utsatt for. At arbeidernes På den ene sida er arbeidernes og folkenes bevegelser
evne til å godta og holde ut en gang vil ta slutt, er forut- i vekst og har kurs mot avgjørende konfrontasjoner med
sigbart.(15)
kapitalen og imperialismen. På den andre sida økes og
I de siste 15 åra, perioden med den nye verdensorden, skjerpes konkurransen og kampen mellom monopolene
har angrepa på de arbeidende massene og folkene i de av- og de imperialistiske landa innbyrdes mens arbeidernes
hengige landa blitt intensivert, og utbyttinga av dem har og folkenes bevegelser rykker fram. Uansett hvordan en
akselerert raskt. Alle kan se at forverringa av levekåra for velger å se det, vil det uunngåelig bryte ut kriser forskjel-
de lavere klassene i alle land driver dem til grensen for sin lige steder i verdensøkonomien. Sammenbrudd som star-
evne til å holde ut. Den første konsekvensen av flyten av ter i én sektor eller ett land, vil spre seg til andre sektorer
verdier fra de lavere til de høyere klassene og fra de tilba- og land. Den akselererende prosessen med konsentrasjon
kestående til de utvikla landa blir redusert og avbrutt, vil og sentralisering av kapitalen øker alle faktorene som for-
bli skjerping av konflikten mellom de kapitalistiske mo- vandler kriser til rystelser og depresjoner, og som fører til
nopolene og de imperialistiske landa innbyrdes. Uansett politiske kriser. Det er umulig for de kapitalistiske klas-
hvordan stillinga er og hvilke prøvelser de står overfor, er sene og de imperialistiske landa å unngå helt til siste slutt
det uunngåelig at arbeiderne og folkemassene reiser seg at det oppstår økonomiske kriser som fører til store, dype
mot angrepa overalt der forholda er blitt modne for det. depresjoner og politiske kriser som leder til voldsomme
Uansett om det er i tilbakestående eller utvikla land, vil konflikter og omveltninger.
de rykke fram gjennom konfrontasjoner med kapitalen og De faktiske forholda viser at summen av motsetningene
imperialismen. i den kapitalistiske og imperialistiske verden tar skarpere
Men det at den kapitalistiske verden går mot kollaps, og form og spisses som flere enkeltstående «sprengladnin-
at hver krise utvilsomt vil føre til økonomisk ødeleggelse ger». Polariseringa mellom alle klasser, land og mak-
og til omfattende arbeider- og folkebevegelser, betyr ikke ter som står mot hverandre, er i ferd med å bli åpenbar.
at enhver reaksjon fra arbeiderne arter seg som opprør. Retter en oppmerksomheten også mot tegna på ei allmenn
Så lenge arbeiderklassen og folkene har sine svakheter, krise, ser en at kapitalismen og imperialismen er på vei
er det ingen kriser som ikke kan overvinnes og ingen prø- mot kollaps og en situasjon der de trekkes mot utsletting.
velser som ikke de kapitalistiske klassene kan mestre. De Kapitalen og imperialismen er på en kurs som går mot
27
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

liknende store begivenheter som i første halvdel av for- Sjøl om veien er krokete, går verden i retning av en nye
rige århundre – trass i at det på mange måter er forskjel- fase av den allmenne krisa for kapitalismen. (Det innebæ-
ler i utviklingsnivå og andre forhold. Uansett hvordan rer at den imperialistiske kjeden kan brytes i sine svake
det vil forløpe, har den kapi- ledd, og at sosialismen kan
talistiske og imperialistiske reises som et konkret levende
Det er uunngåelig at kapitalismen
verden ingen annen framtid alternativ til kapitalismen). Ett
enn sammenbrudd og historisk
bryter sammen og forsvinner er imidlertid sikkert: Det som
undergang gjennom konflikter
fra historias arena for å overlate er viktig i dag, er om arbei-
og kriger, store opprør og om-
plassen til sosialismen, som den derklassen og folkene i de av-
veltninger. er forløperen til. Men om dette hengige landa skal bli fordømt
Enten en ny verdenskrig vil skje etter en brutal krig som til evige nederlag gjennom
som bryter ut ved å undertryk- vil legge verden i ruiner, eller ved håpløshet trass i kampene sine
ke revolusjonære kriger eller at en slik krig blir forhindra og – eller om de vil greie å rykke
revolusjoner, eller revolusjon de krigslystne grupperingene blir fram ved å utnytte mulighe-
som bryter ut for å forhindre knust, er det ikke mulig å forutsi tene og dynamikken i bevegel-
eller få slutt på verdenskrigen! ut fra dagens situasjon. sen, og komme seg mest mulig
Det er uunngåelig at kapita- uskadd gjennom prøvelsene.
lismen bryter sammen og for- Dagens avgjørende spørsmål
svinner fra historias arena for å overlate plassen til sosia- er: Hvordan og med hvilket utgangspunkt vil arbeider-
lismen, som den er forløperen til. Men om dette vil skje klassen og dens framskredne deler gi sitt tilsvar? Svaret
etter en brutal krig som vil legge verden i ruiner, eller ved som gis er direkte knytta til den livsviktige betydninga av
at en slik krig blir forhindra og de krigslystne grupperin- dette spørsmålet.
gene blir knust, er det ikke mulig å forutsi ut fra dagens
situasjon. Likevel kan en ikke se bort fra at arbeiderklas-
sens kjempende rekker i land som vil utgjøre svake ledd i
krisene og kampene, vil knuse kimene til krig. Og ved ut-
holdende kamp kan de gripe statsmakta ved å gjøre bruk
av bevegelsens oppsamla historiske erfaring. Det er ingen
grunn til å tvile på at rekkene i arbeiderklassens interna-
sjonale hær i ett eller annet land vil ta initiativet og aksle
oppgavene i kampen mot den kapitalistiske verden – som
åpenbart ikke har lært noe som helst etter sin brutalitet i
forrige århundre.

28
 III – Arbeiderklassens oppgaver
III
Arbeiderklassens oppgaver
O
mfanget av arbeiderklassens nederlag var
enormt. I tillegg til de økonomiske og politiske
angrepa fikk den internasjonale kapitalen høve
til å forberede et langtrekkende og verdensomspennende
ideologisk angrep på arbeiderklassen. Spydodden på det
ideologiske angrepet var fra starten retta mot forestil-
linga og ideen om det uavhengige partiet, revolusjonen og
makta til arbeiderklassen. Men likevel tok det bare kort
tid før det blei klart at siden kapitalen ikke kjenner noen
grenser, så var angrepet utvida til ei total fornekting av ar-
beiderklassens rolle som den fundamentalt revolusjonære
klassen.
At sosialismen er blitt knytta til sammenbruddet av
Sovjetunionen og østblokken, og beskyldt for å være «tek-
nologisk utilstrekkelig» og «statisk», er et annet spørsmål.
Dette angrepet, som har til hensikt å fornekte arbeider-
klassen, er blitt utført og tufta på den teknologiske revo-
lusjonen og dens resultater. Synspunktet som uten unntak
preger propagandavirksomheten til konservative liberale,
sosialistiske og kapitalens øvrige strømninger, er dette:
Den teknisk-vitenskapelige revolusjonen har sprengt
grensene for industrisamfunnet på alle områder, og den
har allerede forvandla samfunnet til et «informasjonssam-
funn». Ifølge dette synspunktet har arbeiderklassen som
hovedklasse nå gått over i historia. Til tross for sin store
folkemengde har ikke denne klassen noen fundamental
plass i «informasjonssamfunnet» – og derfor er den ikke
annet enn en folkemasse som bare er nok et ordinært pro-
duksjonselement!
Når en legger sammen dette, står vi igjen med to
«grunnleggende» konklusjoner om arbeiderklassen og
dens rolle i samfunnet, ut fra teoriene om den viten-
skapelig-teknologiske revolusjonen og «informasjons-
samfunnet»: a) «Ikke-materiell produksjon av arbeid og
kunnskap (osv.)» har erstatta materielt arbeid og indus-
29
triproduksjon og rykka fram til å bli «den dominerende
formen for arbeid» som danner og styrer alle relasjoner
i samfunnet. b) Det har oppstått ei ny «arbeidsdeling»,
og organiseringa av arbeidet har gjennomgått fundamen-
tale forandringer (også kalt «forvandlinga fra fordisme
til post-fordisme»). Den første konklusjonen er framsatt
som grunn for å erstatte arbeiderklassen som en grunnleg-
gende klasse, og for å ta fra klassen dens betydning som
avgjørende faktor i samfunnet. Og grunnlaget for desor-
ganiseringa og bortvisninga av klassen er funnet i den an-
dre konklusjonen. Sjøl om det er mindre nyanseforskjeller
mellom dem, har alle de borgerlig-ideologiske strømnin-
gene basert tesene i sine angrep på arbeiderklassen på
denne dobbelte «forvandlinga».
Oppfatninga som blir framlagt er at kapitalismen i vir-
keligheten har funnet en dynamikk som setter klassekamp
og revolusjon til side, gjennom begreper som «relasjoner»
og «ny arbeidsdeling». Endringa i den rådende arbeids-
formen og oppdelinga av den har endra arbeiderklassens
karakter. Klassens bevegelse som en separat, uavhen-
gig klasse i motsetning til kapitalen, og dens kamp for å
skape et nytt samfunn ved å rive ned det gamle, er blitt
både meningsløs og umulig. Harmoni og samarbeid med
kapitalen, konkurranse mellom individer og foretak – det
er sammenhengen der produksjonsarbeidernes rolle i «in-
formasjonssamfunnet» og deres samfunnsansvar er blitt
forma! I virkeligheten er det ikke noe uvanlig ved at det
oppstår slike teorier som at «ikke-materiell produksjon er
hovedsaken», «ei ny arbeidsdeling finner sted», «arbei-
derklassen mister sin status og går inn i en prosess av re-
duksjon og oppløsning». Dette er «upåvirkelige» teorier (1)
som kjennetegner eller kommer til å kjennetegne den på-
gående prosessen og framtida i alle borgerlig-ideologiske,
«sosialistiske» og sosialdemokratiske kretser. (2)
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
Men det er ikke vanskelig å se at fakta er snudd på ho-
det. På den ene sida blir de vitenskapelige og teknologiske
gevinstene satt på hodet, på den andre sida blir arbeider-
klassens store nederlag opphøyd til teori. En bruker noe
som er underordna, tilfeldig og midlertidig til å erstatte
eller dekke over det som er grunnleggende, avgjørende og
karakteristisk! De ovennevnte teoriene som er blitt fram-
satt og forsøkt gitt anerkjenning som «strømninger», er
i virkeligheten grunna bare på denne enkle måten å snu
alt opp ned på. Og de illusjonene som er blitt spredd på
verdensbasis gjennom slik forvrenging, kan ved hjelp av
disse teoriene utvilsomt bli forklart som «identisk med
sosialisme» av såkalte kommunistpartier som har leda be-
vegelsen i lang tid.
Noen spørsmål knytta til
arbeiderklassen og den
teknologiske utviklinga
Når vi ser tilbake på de siste 10–20 åra er alle disse fakta-
ene ugjendrivelige: a) Mengden av ansatte arbeidere har
opplevd en forbigående nedgang i veksten i verden, og
relativt sett en tilbakegang i de utvikla landa. b) Arbeids-
former som deltidsarbeid, arbeid gjennom kontraktører
og andre til settingsformer, og hjemmearbeid, dvs. former
som blir sett som nødvendige resultater av den nye «ar-
beidsdelinga», er raskt blitt utbredt sammen med forestil-
linga om arbeiderklassens sammenbrudd. Og disse antatt
avgjørende omstendighetene blir presentert som bevis for
at arbeiderklassen er eliminert.
Ser vi bort fra demagogien ved å snu tingene på hodet
og presentere arbeiderklassen som «krympende», «opp-
løst» og «forsvunnet», er ikke den vitenskapelig-teknolo-
giske revolusjonen den eneste årsaken til at tempoet i vek-
sten av ansatte arbeidere er redusert, heller ikke til at den
krymper og at de ovennevnte arbeidsformene sprer seg. I
motsetning til alt som blir framsatt med krav på vitenska-
pelig begrunning, er det slik at det store og allmenne ned-
erlaget for arbeiderklassen har gjort at arbeidsdagens og
ukas absolutte lengde er beholdt, mens den skulle vært re-
dusert til 4–5 timer i 5 dager ut fra effektiviteten i den tek-
nologiske revolusjonen. Det store omfanget for den raske
intensiveringa av arbeidet (slik at den relative arbeidstida
30
er blitt utvida) hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten
arbeiderklassens store nederlag. Å leite etter årsakene i
den teknologiske revolusjonen er den mest tragiske illu-
sjonen en kan tenke seg.
I utgangspunktet må det understrekes at framgangen i
vitenskap og teknologi muliggjør og spiller en viss rolle
i å erstatte arbeidere med maskiner slik at behovet for ar-
beid minker. Men dette motvirkes ved at den teknologiske
revolusjonen samtidig rommer mulighetene for at nye be-
hov (kunstige, oppblåste eller virkelige) dukker opp slik
at det oppstår nye industrier og arbeidsbransjer. Og dette
er uten tvil ei tilskynding (3) til tendensen til at arbeider-
befolkninga vokser. Kort sagt: Hvis det ikke blir hindra
av ei krise eller andre grunner, vil det uunngåelig skje en
vekst (4) i mengden av ansatte arbeidere. a) Dels på grunn
av vekst i økonomien, og b) dels som følge av at arbeider-
bevegelsen utvikler seg og vinner nye posisjoner. Når det
gjelder «arbeidsformene» som framstilles som tegn på at
arbeidsområder for arbeiderklassen blir nedbygd og opp-
løst, så er de verken moderne eller uunngåelige, bortsett
fra at de ikke betyr at arbeiderklassen blir nedbygd eller
oppløst. De er i virkeligheten de første (primære) formene
for arbeid under kapitalismen (5) og vil bli fjerna av samme
grunner som nevnt ovafor (6) , særlig på grunn av bevegel-
sens framrykking og vunne posisjoner. At disse primitive
formene blir erstatta av direkte, moderne og kontraktmes-
sig ansetting er ei uunngåelig forutsetning for den histo-
riske utviklingslinja.
Uansett hvordan en velger å se på det, så har disse to
omstendighetene ikke noe å gjøre med den vitenskape-
lig-teknologiske revolusjonen. De kommer til syne under
klassekampvilkår som er fordelaktige for kapitalen, men
ikke for arbeiderklassen. Deres forhold til den vitenskape-
lige revolusjonen er at den internasjonale kapitalen har ut-
nytta teknologiens muligheter ikke bare på en skammelig
måte overfor den slagne arbeiderklassen, men også med
dyktighet.
Den teknologiske revolusjonen
og den voksende arbeiderklassen
Hvis en ut fra framskritta i vitenskap og teknologi, dvs.
«den vitenskapelig-teknologiske revolusjonen», trekker
slutninger som at proletariseringa i det kapitalistiske sam-
funnet vil opphøre – at arbeiderklassen vil «krympe», «bli
 III – Arbeiderklassens oppgaver
mindre viktig», og at den etterhvert vil gå mot «utslet-
ting», er det ikke annet enn en fornærmelse mot sunn for-
nuft. For under kapitalens herredømme betyr teknologiske
framskritt økt fart i den kapitalistiske utviklinga, akkumu-
lering og sentralisering av kapital, og økt verditilegning i
samfunnet. Trass i at kapitaleksporten relativt sett demper
farten, gjelder dette like fullt for de framskredne landa
der kapitalismen allerede er høyt utvikla. De siste 15 åra,
da anvendelsen av elektronikk i industrien, kommunika-
sjonen og transporten (og i samfunnet) er blitt intensivert,
viser at konkursene blant små jordbruks-, handels- og in-
dustriforetak i disse landa har skjedd to eller tre ganger så
raskt som før. Denne konkursbølgen viser i virkeligheten
også i hvilken grad kapitalens vekst og sentralisering er
basert på oppsluking av underliggende lag så vel som på
intensivering av proletaringsbevegelsen i disse landa. Tall-
materiale om oppsluking, arbeidsløshet og fattigdom un-
derstreker tydelig at arbeiderklassen i disse landa vokser
i høyere tempo og grad sammenlikna med de foregående
15 åra. (7)
På den andre sida følger veksten av arbeiderklas-
sen i de avhengige landa den samme veien, om enn fra
et tilbakeliggende og nokså forskjellig utgangspunkt:
Bondeklassen, som er en levning fra det gamle samfun-
net, blir nedbygd, landsbyenhetene bryter sammen, små
til middels foretak som har eksistert som overgangsfeno-
mener i det gamle samfunnet ved sida av landsbyforetaka
– alt dette har foregått mye raskere, voldsommere og mer
traumatisk – særlig siden 1980-åra. Hvis vi ser bort fra at
utbyttinga av arbeiderne blir stadig mer ekstrem og vold-
som, så har eksproprieringa av lag med småeiendom i
disse landa foregått som en katastrofe. Land som blei om-
talt som jordbruksland så seint som i 1970-åra, har i løpet
av de følgende 20–30 åra blitt til land med en «fri arbeids-
styrke», med arbeidere og arbeidsløse som fyller opp by-
ene og landsbygda. I lys av det som har skjedd, er dette
land som overhodet ikke kan sammenliknes med noe i
den foregående perioden.
Det første resultatet en kan utlede fra det som skjer i
de utvikla og i de tilbakeliggende, avhengige landa, er
at den moderne industrien – slik den har gjort i de siste
150 åra – på en litt annerledes måte snur opp ned på det
samfunnmessige samsvaret i arbeidet, for den aktuelle ar-
beidsdelinga kan ikke unngå å bli revolusjonert. Ingenting
31
er fast, kapitalen ser etter maksimal profitt ved å ødelegge
én sektor og hoppe videre til en annen. Mens utbyttinga
av arbeiderne stadig blir gjenskapt, vil bølgebevegelsen
drive eksisterende lag av små eiendomsbesittere til ruin.
Kapitalens instinkt er å ikke la noe være fred hvis det
ikke eies av kapitalen og de kapitalistiske monopolene.
Kapitalismen er i dag ei kontinuerlig oppdeling av sam-
funnet i de to grunnleggende klassene, borgerskap og pro-
letariat, og styrer samfunnet gjennom denne oppdelinga. I
tillegg til at de avhengige landa er blitt knytta til verdens-
markedet og imperialismen helt til sine fjerneste hjørner,
er det som har prega disse landa i de siste 15 åra at kapita-
lismen og arbeiderklassen har hatt en eksplosiv vekst som
en aldri har sett før.
Uansett hvordan en velger å se på det, så har tesen om
at industriproduksjonen og arbeidet der «ikke har noen
betydning» og er i ferd med «å krympe og oppløses» til
fordel for «ikke-materiell produksjon» og «ikke-materi-
elt arbeid», ikke noe med verken vitenskap eller tekno-
logi å gjøre. Det er riktig at ikke-materiell produksjon og
ikke-materielt arbeid (8) spiller ei viss rolle. Men likevel er
materiell produksjon den motiverende og grunnleggende
krafta i utviklinga av vitenskap og teknologi. Uten materi-
ell produksjon som dekker samfunnets behov og uten det
materielle arbeidet som skaper denne produksjonen, kan
ikke det ikke-materielle arbeidet (intellektuelt arbeid) ma-
terialisere seg, og heller ikke den ikke-materielle produk-
sjonen. Dette gjelder særlig under kapitalismens vilkår.
All ikke-materiell produksjon, deriblant teknologi og pro-
duksjon av ideer, informasjon, ledelse etc., er i sitt vesen
en produksjon som tar sikte på å intensivere og konsolide-
re kapitalistisk profitt, og på å snu opp ned på menneskets
bevissthet og forståing av fakta (som i oppfatninga av at
dagens verden er blitt forvandla). I siste instans er det in-
gen tvil om at det er den industrielle (materielle) produk-
sjonen og arbeiderklassen som finansierer og nærer så vel
store og små kapitalister som de sjikta som utfører denne
ikke-materielle produksjonen.
På den andre sida er ikke kapitalens dominans basert på
produksjon av kunnskap, informasjon, ideologi osv., men
på at den har monopol på de produksjonsmidla som bru-
kes til å dekke samfunnets materielle behov. Kapitalens
produksjon av informasjon etc. og dens monopol på det er
ikke engang verdt å nevne uten i sammenheng med kapi-
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

talens industrielle monopol. Det er lett å se at kapitalens produktivkreftene og den økonomiske og sosiale utvik-
monopol i dag også er muliggjort ved dens monopol på linga har gitt ei klarere framtoning til kapitalismens evne-
industriproduksjonen. Derfor er den grunnleggende pro- løshet og destruktivitet når det gjelder å støtte utviklinga
duktive klassen (9) i samfunnet i dag ingen annen klasse el- av produktivkreftene og framskrittet, og har bidratt til å
ler sjikt enn arbeiderklassen. Og arbeiderklassens masser modne den nevnte motsigelsen og polariseringa enda mer.
er blitt utvida ved at kapitalen har ført nye arbeidsstyrker
fra den ikke-materielle produksjonen inn i dens rekker. (10) Styrkinga av arbeiderklassens og dens kampevne
Arbeiderklassen er ikke bare langt fra å miste sin betyd- Når det gjelder arbeiderklassens revolusjonære kjenne-
ning, krympe eller forsvinne. Den er en klasse som gjen- tegn og evner, så er de ikke «gitt» den i kraft av en teori
nom sitt arbeid øker kapitalen, og dermed også produserer eller ideologi, men kan utledes fra klassens plass i pro-
(og reproduserer) seg sjøl og vokser som klasse. Den er duksjonen, dens stilling overfor produksjonsmidlene og
den eneste klassen som øker sin betydning og innflytelse. det faktum at den er en klasse organisert på grunnlag av
Også i dagens situasjon er arbeiderklassen kapitalens mekanisert industri. Men trass i at den er den grunnleg-
«eget produkt» som kapitalen gende klassen, og produserer
overhodet ikke kan eksistere Også i dagens situasjon er all samfunnets rikdom, er ar-
uten, og som uunngåelig øker arbeiderklassen kapitalens «eget beiderklassen eiendomsløs (12)
i omfang etter hvert som kapi- og «har intet uten sine lenker
produkt» som kapitalen overhodet
talen vokser og blir sentralisert å miste». Denne klassens his-
ikke kan eksistere uten, og som
overalt. toriske rolle i samfunnet er
uunngåelig øker i omfang etter
På den ene sida har vi det direkte knytta til arbeidernes
kapitalistiske borgerskapet
hvert som kapitalen vokser og blir situasjon, til deres plass og
med sine oppkjøpte profes-
sentralisert overalt. stilling i forhold til den sam-
sorsjeler, «geniale» eksperter, funnsmessige produksjonen
elegante direktører, ledende og produksjonsmidlene. Ar-
byråkrater, skribenter som er til salgs, stjerneartister og beiderklassens kvalitet, evner og historiske rolle, og måla
andre lakeier. På den andre sida har vi arbeiderklassen som er knytta til den, går fram fra et objektivt grunnlag, (13)
med sine arbeidere i jordbruket og servicenæringene, og og kan ikke bli endra eller ødelagt av ideologenes vilkår-
med massene av arbeidsløse i sine rekker. Men kjerna og lige ønsker og teorier.
den grunnleggende basen i den er det industriproletaria- Arbeiderklassen er den eneste grunnleggende klassen i
tet som utgjør! Uansett hvor iherdig ideologene prøver å land verden over der massene er i rask vekst og med sta-
benekte denne klassens eksistens, så er det opplagt at den dig breiere rekker, også på grunn av den tekniske revolu-
fundamentale motsigelsen og polariseringa i kapitalismen sjonen. Dette sier seg sjøl. Men den vitenskapelig-tekno-
i hovedsak er den samme som den var i forrige århundre. logiske revolusjonen betyr for arbeiderklassen ikke bare
Uansett hvor mye kapitalen prøver å skjule det, så vil ag- at proletariseringa øker i fart eller at arbeiderklassen øker
gresjonen den har i seg, og arbeiderklassens kamp mot i tall. Den nye utskillinga av noen få høyt spesialiserte (og
denne aggresjonen, avsløre denne motsigelsen og polari- til og med høyt kvalifiserte) arbeidere fra arbeidsstokken,
seringa med all ønskelig klarhet. og den allmenne standardiseringa av arbeidet til forenkla
Denne motsigelsen og polariseringa er likevel ikke på «grunnlagsarbeid», gjør at arbeid og arbeidsledelse uunn-
nøyaktig samme nivå som i forrige århundre, og den er gåelig blir enklere etter hvert som maskinene blir utvikla.
ikke statisk. a) Motsigelsen (11)
mellom kapitalens tendens Uansett hvor mange nye sektorer som vokser fram og
til å vokse i det uendelige og den iboende begrensninga hvor mange nye typer arbeidere fra den «ikke-materielle
den er underlagt, har modna i enorm grad. b) Konflikten produksjonen» som deltar i klassens rekker, så vil dette
mellom de tallrike tendensene til motsigelser innafor ka- bety ei sammentrekking av de arbeideraristokratiske laga.
pitalismen har fått en mye mer slående form. Veksten i Samtidig vil de yrkesmessige skillelinjene mellom arbei-
32
 III – Arbeiderklassens oppgaver

derne bli svake, sjøl om de stadig fins. Derfor er arbeider- gjennom nederlag og framstøt under visse forhold til en
klassen ikke bare en klasse som vokser i mengde, men en revolusjon som vil eliminere kapitalen. I forrige århun-
klasse med en homogenitet og dre blei denne uunngåelige
klassekarakter som blir styrka virkeligheten demonstrert for
i takt med kapitalismens tek- Arbeiderklassen er nå – i enhver i all sin klarhet og en-
niske utvikling og intensive- motsetning til hva den var i forrige kelhet uten skygge av tvil (for
ring. Uansett de svakhetene århundre – skolert og kulturelt eksempel gjennom seierrike
og hindringene som blir skapt utvikla. Og den har gjort viktige, eller nedkjempa revolusjoner i
av de før nevnte primitive om enn smertefulle, erfaringer. alle større land).
«arbeidsformene», så er ho- Nederlaget for sosia-
mogeniteten, modenheten og lismen (det nye samfun-
kampevnen til arbeiderklassen net) som blei oppretta etter
langt mer utvikla og kraftig i dag. I dag fins det inga makt Oktoberrevolusjonen og spredde seg til 1/3 av verden,
i samfunnet som kan hindre arbeiderklassen i å kjempe betyr sjølsagt ikke at arbeiderklassen vil underkaste seg
også mot alle hindringene den møter – med langt større for all framtid, eller gi opp rolla si i samfunnet og historia
kraft enn i tidligere epoker, og ved å ta mye fastere grep til kapitalistklassen eller til dem som arbeider for den med
om arbeidet enn før. kunnskap, ideologi, reklame, ledelse osv. Sjøl om det blir
Arbeiderklassens stilling i forhold til den samfunns- vanskelig for ei tid, så er hvert nederlag en ny begynnelse,
messige produksjonen og produksjonsmidlene plasserer et utgangspunkt for nye forsøk på revolusjon. Som en kan
den uunngåelig i sentrum av samfunnet, og i første rekke forstå ut fra kampene i de siste 15 åra, så er arbeiderklas-
blant alle som er utbytta og undertrykt. På grunn av denne sen, som vil stå i fokus for oppmerksomheten til alle an-
stillinga og sine kjennetegn er arbeiderklassen avantgar- dre proletarer når den setter seg i bevegelse, en klasse for-
den i samfunnets utvikling, framskritt og omforming, og beredt på en revolusjon som vil frigjøre både klassen sjøl
den grunnleggende drivkrafta. Klassens kamp mot kapita- og alle som er undertrykt av kapitalen.
len er kilden til og grunnlaget for alt framskritt, utvikling
og forandring, og for all sosial og økonomisk omforming.
Skjerpinga av motsigelsen mellom borgerskapet og arbei-
derklassen (mellom kapital og arbeid), arbeiderklassens
kamp mot kapitalens angrep, denne kampen utvikler seg

33
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
A lett og automatisk. Skal den seire, er det nødvendig at ar-
Proletarisk revolusjon – en
verdensrevolusjon
At arbeiderbevegelsen utvikler seg i revolusjonær retning
er det ikke mulig å forhindre, heller ikke at revolusjonen
vil seire over kapitalen. Motsigelsen mellom arbeid og
kapital gjør arbeidernes kamp mot kapitalen uunngåelig,
og denne kampen vil bli utvida til arbeiderne bryter sine
lenker. Denne motsigelsen er grunnlaget for det kapita-
listiske samfunnet, og derfor kan den ikke bli løst uten en
revolusjon som avskaffer kapitalistklassen, gjør arbeider-
klassen til den herskende klassen og fjerner vilkåra for det
kapitalistiske samfunnet. For å bevare produktivkreftene
fra ødeleggelse, og for å bevare samfunnet fra sammen-
brudd på grunn av konflikter og kamper, er det nødvendig
at denne motsigelsen blir løst gjennom revolusjon. Dette
understreker samtidig nødvendigheten av at arbeiderbeve-
gelsen utvider seg, forbereder sine reserver og forvandles
til revolusjon i løpet av utviklinga.
Det er bare tøv å bruke ord som «uunngåelig» el-
ler «umulig» om revolusjonen, om enn bare i upresis
betydning. Kapitalismen av i dag er et fenomen hvis
sammenbrudd er blitt forsinka i ekstrem grad, og som i
ekstrem grad har modna til å bli avløst av sosialismen.
Produksjonens samfunnsmessige karakter og sosialise-
ringa av kunnskap som en form eller retning for den har
fått enorme dimensjoner. Den falleferdige fasaden, som
holdes oppe ved hjelp av tvang og demagogi, kan ikke til
evig tid begrense utviklinga av produktivkreftene. På den
andre sida er arbeiderklassen nå – i motsetning til hva den
var i forrige århundre – skolert og kulturelt utvikla. Og
den har gjort viktige, om enn smertefulle, erfaringer.
Revolusjonen er kort sagt et langt mer påtrengende
behov og en mye mer uomgjengelig nødvendighet i dag.
Videre tyder menneskehetens framskritt og produktivkref-
tenes utviklingsnivå så vel som arbeiderklassens erfaring,
utdanning og kultur på at revolusjonene når de bryter ut,
vil skje på langt mer framskutte fronter enn i forrige år-
hundre. Det er ingen tvil om at arbeiderklassen vil vite å
bruke reservene som imperialismen har skapt, og mulig-
hetene den framskredne sosialiseringa av kunnskapen har
frambrakt, og handle ut fra revolusjonære forestillinger
med bevisst initiativ. Likevel vil ikke revolusjonen seire
34
beiderklassen organiserer seg i et uavhengig og revolusjo-
nært parti som forener arbeiderklassens masser.
På den andre sida har «globaliseringsprosessen» i vir-
keligheten først og fremst ført til at enkeltøkonomiene
i verdensøkonomien er blitt knytta mye tettere sammen
over et mye større område. Dette impliserer samtidig at
arbeiderklassen som klasse og arbeiderbevegelsen som
bevegelse – akkurat som kapitalen – vil utvikle sine inter-
nasjonale kjennetegn og nødvendige trekk enda sterkere
enn i den foregående perioden. Det betyr at skjebnen til
kampen og revolusjonene i enkeltland vil bli nærmere
knytta til solidariteten med internasjonale arbeider- og
folkebevegelser, og til revolusjonenes framgang over hele
kloden. Grunnlaget for kampene og revolusjonene er som
før utvilsomt i de enkelte landa, men det er et ugjendrive-
lig faktum at de får slike konsekvenser i en internasjona-
listisk periode med «global utvikling». At kapitalismen er
et verdenssystem, og at revolusjonene vil nå sine endelige
mål bare ved at arbeiderklassen seirer over hele kloden, er
en virkelighet som mer og mer blir understreka av sjølve
fakta.
Kapitalistklassen er den dominerende klassen på ver-
densbasis, og den er stilt overfor arbeiderklassen i interna-
sjonal målestokk. Fordi dette faktum gjør at revolusjonen
må bli en verdensrevolusjon, må også arbeiderklassen
stille seg mot kapitalen i verdensmålestokk, fordi den står
på samme grunnlag som kapitalen. Dette betyr framfor alt
at arbeiderklassens organisering må skje på internasjonalt
grunnlag når det gjelder alle dens organisasjonsformer.
Ser vi bort fra klassens øvrige organisering i internasjonal
målestokk, må arbeiderklassen organisere seg også i et
parti i verdensmålestokk så vel som i enkeltlanda. Dette
er nødvendig ikke bare for solidariteten mellom landa,
men også for å sikre bevegelsens enhet når det gjelder den
felles linja for verdensrevolusjonen.
Historia om den politiske organiseringa av arbeider-
klassen omfatter også historia til tre internasjonaler, og
til Kominform som kollapsa uten å ha blitt fullstendig
forma, på grunn av den revisjonistiske degenereringa som
rekkene i bevegelsen opplevde. Videre er det også slik at i
den lange perioden da organisasjonene kollapsa og beve-
gelsen blei dominert av revisjonistisk degenerasjon, fort-
satte forsøka på organisering av arbeiderklassen i mange
 III – Arbeiderklassens oppgaver

retninger. Det er velkjent for interesserte kretser at den «ikke-materiell produksjon» – sjøl om den ikke er uinter-
nåværende internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen essert i disse sjikta og problema deres. Slik er de faktiske
består av partier og organisasjoner som kjemper mot eller forholda som linja til Den internasjonale kommunistiske
er grunnlagt i kampen mot først og fremst den revisjonis- bevegelsen og de tilknytta marxist-leninistiske partia og
tiske bevegelsen som oppsto innafor arbeiderbevegelsen, organisasjonene er basert på.
men også mot maoismen, trotskismen og andre småbor- 2) Når «kjerna i generallinja» til bevegelsen er grunn-
gerlige strømninger. lagt på marxismen-leninismen, betyr det først og fremst at
Likevel har det internasjonale arbeidet innafor ar- den bygger på teoriene til Marx, Engels, Lenin og Stalin,
beiderklassen heller ikke stoppa opp i perioden da og tillempinga av dem (idet en også tilegner seg den sosi-
Sovjetunionen og østblokken gikk i oppløsning. Om vi alistiske kulturen som er utvikla under kampens historie).
ser bort fra «omorganiseringsinnsatsen» til liberale «so- Likevel betyr ikke denne avhengigheten og tillempinga at
sialistiske» og flere småborgerlige «kommunistiske» en skal bli hengende fast i det som er skjedd i fortida el-
strømninger, så blei det internasjonale arbeidet til partia ler i sjølve begrepene. Marxismen-leninismen er ikke noe
og organisasjonene som er tilslutta Den internasjonale «fullbyrda dogme» eller et lukket system. Den får betyd-
kommunistiske bevegelsen, og deres innsats for å organi- ning bare i den grad den stadig og på ny kan redegjøre for
sere seg, fornya i og med Quito-konferansen i 1994. Dette imperialismens kollaps og seieren for arbeiderklassen og
er en aktivitet og innsats som finner sin begrunnelse i at sosialismen. Erfaringa har bevist at marxismen-leninis-
revolusjonen er en verdensre- men (den dialektiske og histo-
volusjon, i arbeiderklassens riske materialismen) bare kan
orientering mot å organisere
Om vi ser bort fra «omor utvikle seg gjennom å forklare
seg i verdensmålestokk og i
ganiseringsinnsatsen» til alle de grunnleggende fakta-
den nødvendige internasjo-
liberale «sosialistiske» og flere ene og hendingene i hver av
naliseringa av bevegelsen. småborgerlige «kommunistiske» kapitalismens perioder, og ved
Denne aktiviteten og innsatsen strømninger, så blei det å kritisere og gjendrive alle ka-
vil uten tvil fortsette å skape ei internasjonale arbeidet til partia pitalistiske teorier i alle deres
økning i aktiviteten og trover- og organisasjonene som er tilslutta aspekter. Marxismen-leni-
digheten til Den internasjonale Den internasjonale kommunistiske nismen vokser gjennom kamp
kommunistiske bevegelsen og bevegelsen, og deres innsats for mot avvik som vokser fram i
de marxist-leninistiske partia å organisere seg, fornya i og med arbeiderbevegelsens og dens
og organisasjonene. Quito-konferansen i 1994. egne rekker. Den er en veiled-
1) Den internasjonale kom- ning til handling som oppdrar
munistiske bevegelsen er til praksis og viser hvilke re-
arvtaker til verdens arbeider- sultater praksis kan føre til.
bevegelse, arvtaker til Oktoberrevolusjonen og bygginga Denne oppfatninga av teorien, disse begrepene og hold-
av sosialismen, til teorien og praksisen til alle interna- ningene når det gjelder Den internasjonale kommunistis-
sjonalene (dvs. den revolusjonære perioden til Den 2. ke bevegelsens og de tilknytta partias teoretiske oppgaver,
Internasjonalen og Kominform) som er grunnlagt siden der en går ut fra den dialektiske og historiske materialis-
Det kommunistiske manifestet, og denne arven utgjør be- men og ser som en primær oppgave alltid å sette den mar-
vegelsens historiske grunnlag. Vitenskapelig (proletarisk) xist-leninistiske teorien over alle andre samfunnsmessige
sosialisme, det vil si marxismen-leninismen, er kjerna teorier, er den mest grunnleggende og unike garantien for
i bevegelsens generallinje. Den er konsekvent basert på at de skal være avhengige av arbeiderklassen – ikke på en
arbeiderklassen i hvert land, snarere enn på sjikt som om- hvilken som helst måte, men på en revolusjonær måte (i
fatter små eiendomsbesittere – for eksempel «folk som den vitenskapelige sosialismens ånd).
arbeider» og «allmennheten», eller kategorier som utfører
35
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
3) Ei av de viktigste oppgavene for Den internasjonale
kommunistiske bevegelsen er å støtte sine tilknytta par-
tier og organisasjoner for at den dialektiske og historiske
materialismen (marxismen-leninismen) på ny kan bli for-
svart, spredd utover verden og forvandla til ei voksende
kraft blant de framskredne arbeiderne, så de kan kjempe
for dette på alle måter som en bevegelse. Videre: Å støtte
arbeiderklassens kamp mot kapitalen, folkenes kamp mot
imperialismen og deres gjensidige solidaritet. Å oppmun-
tre arbeidet til de tilknytta partia og organisasjonene og
utvekslinga av erfaringer mellom dem, og hjelpe til med
organiseringa i land som ikke er representert. Oppgavene
som Den internasjonale kommunistiske bevegelsen og
broderpartia og organisasjonene tar på seg, henter sitt
innhold fra disse krava. Garantien for at oppgavene skal
bli løst og bevegelsen gjøre framskritt, finner uttrykk i
bevisstheten og det nære samarbeidet som broderpartia og
organisasjonene har med koordinasjonskomiteen, og den
aktive deltakinga i utføringa av oppgavene.
4) Med sin nåværende sammensetning, struktur og
representative karakter er ikke Den internasjonale kom-
munistiske bevegelsen arbeiderklassens verdensparti, og
i så måte heller ikke noen internasjonale. Som teoretisk
strømning og politisk bevegelse er den et uttrykk for ar-
beiderklassens frigjøringsmål og solidaritetsperspektiv,
for bevisstheten og initiativet blant dens mest framskred-
ne krefter. På samme måte som hos de tilknytta partia og
organisasjonene er Den internasjonale kommunistiske
bevegelsens perspektiv verdensrevolusjonen, som går ut
på at arbeiderklassen skal dominere verden. Det betyr at
å bygge opp en ny internasjonale som i det minste repre-
senterer den framskredne massen av verdens arbeidere
innafor bevegelsen, er den mest grunnleggende oppgava
36
for vår bevegelse. I tillegg til å representere verdens arbei-
derklasse teoretisk og politisk, vil en slik internasjonale
også representere den organisatorisk. Men den vil ikke
bli en reprise av de tidligere internasjonalene, på samme
måte som revolusjonene ikke vil bli repriser av tidligere
revolusjoner. Hvordan revolusjonen vil komme og hvilken
form den vil ta, er avhengig av en prosess med massiv so-
sialistisk utvikling av bevegelsen i større land, og de mu-
lighetene en slik prosess vil skape og spørsmåla den vil
ta opp. Uten et perspektiv for en slik internasjonale er det
bare en drøm for arbeiderklassen å forene seg, organisere
og mobilisere ut fra ei felles linje. Hvis en ignorerer det
organiske sambandet mellom utviklinga av arbeiderbeve-
gelsen og revolusjonen i de enkelte landa på den ene sida
og utviklingslinjene for kampen i resten av verden, først
og fremst i de framskredne landa, på den andre sida – så
er det ikke mulig å gjøre reell framgang.
Ved å opprette verdensmarkedet har det internasjonale
borgerskapet satt i gang en epoke der revolusjoner ikke
lenger blir enkeltrevolusjoner, men ledd i én eneste revo-
lusjonær prosess. Når det gjelder oppgava for arbeider-
klassen, består den i å virkeliggjøre verdensrevolusjonen i
samsvar med dens framtredelsesform, og fjerne oppsplit-
tinga i klasser, klassekamp og revolusjon fra menneske-
hetens liv, og innføre en fri (og gyllen) epoke med utvik-
ling uten utbytting og undertrykking. Arbeiderklassens
herredømme over hele verden er den mest grunnleggende
og endelige omveltinga som frigjør menneskesamfunnet
fra alle klasser og klasseforskjeller og innebærer dets en-
delige og avgjørende frigjøring.
 III – Arbeiderklassens oppgaver
B sere en revolusjon som utvikler seg som en organisk del
Revolusjonens idé og linja for
kampen
Sjøl om arbeiderklassen i hvert enkelt land er en del av
verdens arbeiderklasse, har den også en «nasjonal kva-
litet» i en ikke-borgerlig forstand av ordet. For denne
klassen er den mest grunnleggende oppgava å gripe den
politiske makta og stige opp til å bli nasjonens herskende
klasse og bli «sjølve nasjonen». Det har avgjørende betyd-
ning at arbeiderklassen går inn for revolusjonen og tar den
politiske makta i sitt eget land.
At den proletariske revolusjonen er en verdensrevolu-
sjon, er ikke noe som utelukker at arbeiderklassen kan ta
makta i sitt eget land og organisere seg som en nasjon.
Sjøl om vi antok at revolusjonen ville finne sted i hele
verden samtidig (noe som er umulig), ville den første
oppgava for enhver avdeling av arbeiderklassen i enkelt-
landa være å ta makta og «bli en nasjon» i sitt eget land.
Muligheten for samtidig revolusjon er knapt verdt å
nevne. De faktiske forhold viser at sjøl om den økono-
miske «globaliseringa» har fått store dimensjoner, så
er det i dag ikke noe i verden som peker i retning av en
«suksessiv» eller «kollektiv revolusjon». På samme måte
som prosessen vi opplever ikke gir noen holdepunkter for
en «samtidig revolusjon» i verden, så viser alle vesentlige
fakta at ujevne og rykkvise utviklingsfaktorer fortsatt er
aktive på det økonomiske og det politiske området, og at
disse faktorenes aktivitet er økende.
Mulighet for revolusjon i ett enkelt land, eller revolu-
sjon i ett eller flere land som bryter den imperialistiske
kjeden i dens svakeste ledd ved å fravriste den internasjo-
nale kapitalen makta bit for bit – slik er revolusjonens ut-
viklingsretning også i dag. I motsetning til prosjekter som
avskriver revolusjonen under påskudd som «global kamp
mot den globale offensiven» og «internasjonal beve-
gelse», er det linja til arbeiderklassens parti å organisere
kampen og revolusjonen i eget land. Hvis ikke hver avde-
ling av arbeiderklassen i forskjellige land tar kampen for
revolusjon og makt i sitt eget land, blir det bare demagogi
å snakke om verdensrevolusjon og internasjonalisme.
Uansett hva noen måtte si, så er det umulig å forestille seg
ei oppgave som er mer internasjonalistisk enn å organi-
37
av verdensrevolusjonen.
Ikke desto mindre er følgende klart: Nederlaget for
revolusjonene i forrige århundre har ført til en mange-
sidig degenerasjon av revolusjonsbegrepets funksjon og
betydning. Da ser vi bort fra det revolusjonære babbelet
til snevre venstristiske grupper som har omdanna begre-
pet til en slags konspirasjonsmani. Av det som er virkelig
viktig her, har vi en type degenerasjon som forutsetter
«toleranse» for kapitalen hos arbeidet og at arbeidet skal
overtales til «enighet» med kapitalen, og betrakter som
«revolusjon» at regjeringene blir endra på grunnlag av
«omformingsprosesser» som presenterer de mest primi-
tive former for demokrati som «deltakende demokrati».
Det er klart at den degenerasjonen som manipulerer den
allmenne opinionen, er degenerasjon av denne typen.
Videre er det slik at de «sosialistiske» strømningene som
i stor grad dominerer den allmenne opinionen, i alle fall
framstiller revolusjonen (som de ikke liker å snakke om i
det hele tatt) med slike degenererte uttrykk.
Og så skal angivelig revolusjonen foredles ut fra sosia-
lismen – en «sosialisme» som ikke legger hånd på kapita-
len, eller som avskriver revolusjonen! Begrepene om so-
sialisme og revolusjon hos partia som utgjør den liberale
«sosialistiske» strømningen under navn som kommunist-,
sosialist- eller arbeiderparti, er blitt satt på prøve i de
siste 15 åra gjennom partier som har vært regjeringspar-
tier eller –partnere. Disse eksperimenta har tydelig vist at
begreper som sosialisme og revolusjon i de liberale «so-
sialistiske» strømningene og gruppene er fast knytta til
«overenskomst med kapitalen».
Men for arbeiderklassen er revolusjonen en handling
som vil styrte kapitalen og forvandle arbeiderklassen sjøl
til hersker. For virkelig å oppnå dette er det ikke nok å
delta i regjeringer (1) eller danne regjering – det er nød-
vendig at arbeiderklassen tar statsmakta. Med andre ord:
I dag som i tidligere perioder er «spørsmålet om makta
det grunnleggende spørsmålet for revolusjonen». At ar-
beiderklassen griper makta betyr at det borgerlige statsap-
paratet blir ødelagt og satt til side, og at arbeiderklassen i
dets sted oppretter sitt eget statsapparat, noe som tilsvarer
«den nye sosiale og politiske organiseringa av samfun-
net». Pariserkommunen, sovjetene og folkedemokratiene
har faktisk trådt fram i tidligere hundreår som spesifikke
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
eksempler på denne formen for proletarisk statstype og
statsapparat. Alle disse formene er opplagt organer og
(2)
organiseringer som ikke har dukket opp av tilfeldige eller
valgfrie grunner, men snarere som ufravikelige vilkår for
at arbeiderklassen skulle bli den herskende klassen.
Den proletariske revolusjonen er grunnleggende for-
skjellig fra alle revolusjoner som erstatter én utbytter-
klasse med en annen, revolusjoner som har omorganisert
utbyttinga av arbeidende klasser på et «nytt» grunnlag og
som har sine historiske forløpere. Men arbeiderklassens
revolusjon er en som ikke bare vil eliminere kapitalist-
klassen og den borgerlige utbyttinga, men også alle for-
mer for utbytting og undertrykking så vel som alle klasser
og klasseforskjeller, og som fører menneskeheten i ret-
ning av det klasseløse samfunnet. Dette nødvendiggjør at
arbeiderklassens bevegelse er uavhengig (3) , slik at den tar
sin skjebne i egne hender. Den proletariske statsformen
og statsorgana som den krever vil, idet den undertrykker
de kapitalistiske klassene, være en styreform for de ar-
beidende klassene, og dermed et virkelig demokrati. Uten
de proletariske statsorgana, som trer fram primært som
organer for reisninger og opprør (revolusjonens destruk-
tive kraft), og som etter seieren blir organisasjoner der
arbeidermassene lærer å styre staten og samfunnet, og der
de også styrer seg sjøl – uten disse organa ville det være
helt umulig for arbeiderklassen å stige opp til å bli den
herskende klassen , til å greie å eliminere kapitalismen og
bygge sosialismen (revolusjonens konstruktive rolle).
Så snart arbeider- og folkebevegelsen tar form av rei-
sning og opprør, er det uunngåelig at det straks eller helt
sikkert dagen etter oppstår former for kommune-, sovjet-
eller folkekomiteer (råd). På den andre sida vil disse aldri
etterlikne organa fra tidligere perioder, men ha et rikere
innhold og kanskje de fleste steder finne nye former (på
grunn av de særegne forholda). Likevel er det ei grunn-
leggende og nødvendig forutsetning at arbeiderklassen
har initiativet i revolusjonen og at arbeiderbevegelsen er
en uavhengig revolusjonær bevegelse i rask utvikling,
dersom den skal seire og forvandle disse organa til stats-
organer i den nye statsformen.
At arbeiderklassen er en uavhengig klasse, kommer til
uttrykk ved at den mobiliserer for den egne klassens krav
og mål, og at den gjør krav på å frigjøre andre arbeidende
klasser. Frigjøringa av arbeiderklassen, som ikke har noen
38
eiendom eller makt til å regjere, har ikke noe annet å stole
på enn den kampstyrken, initiativet og energien som er
knytta til klassens stilling og muligheten til å trekke med
seg de andre arbeidende klassene som den frigjør. I mot-
setning til andre klasser som er blitt «frigjort», alltid av
utbytterklasser, vil denne frigjøringa helt og holdent bli
dens eget verk. Den proletariske revolusjonen er basert
på at arbeiderklassen våkner opp og organiserer seg, tar
ledelsen av bevegelsen i sine egne hender og deretter le-
delsen av folket – dens forutsetning er «den folkelige
revolusjonens begrep». En slik folkelig revolusjon skiller
seg fra alle overklasserevolusjoner, som er avhengige av
at arbeiderne blir holdt nede og utbytta.
1) Den internasjonale kommunistiske bevegelsen og
de tilknytta marxist-leninistiske partia og organisasjo-
nene betrakter alle spørsmål som viktige når de har sam-
menheng med arbeidernes klassekamp mot kapitalen og
utvidelsen av denne kampen til at arbeiderklassen overtar
statsmakta. Deres linje for kampen er kjennetegna ved at
de anerkjenner og ser enheten i alle former for kamp, en-
ten den er parlamentarisk eller ikke-parlamentarisk, lovlig
eller illegal, og kommer til uttrykk i massekampen som
får inspirasjon og betydning gjennom begrepet om folke-
lig revolusjon. Det mest åpenbare og grunnleggende trek-
ket ved denne linja er at den skiller seg i alle sine aspekter
fra overklassetradisjonen i de borgerlige eller småbor-
gerlige «sosialistiske» strømningene» – fra tendenser til
parlamentarisme på den ene sida og fra tendenser til ter-
rorisme på den andre sida. Den skiller seg likeså fra både
den impulsive etterplapringa som dilter bak massene, og
fra eventyrpolitikk som står fjernt fra massene.
2) I motsetning til de liberale strømningene etter en
«revolusjon» som ikke gjør opp med kapitalen, eller so-
sialisme uten revolusjon, er det å ha statsmakta som mål
og organisere arbeiderklassen som den herskende klassen
det som kjennetegner linja til arbeiderklassen. Men like-
vel kan en ikke oppnå framgang med ett slag – de strate-
giske måla kan ikke nås ved å gå etter ei rett linje. Hvis
arbeiderklassen skal rykke fram til revolusjonen, er det
tvingende nødvendig med en taktisk forståelse og ei hold-
ning som gjør at en deltar i massenes daglige kamp, med
organisering og aksjonsformer som har mindre delmål.
Ett av vilkåra for massekampen er at det fins ei taktisk
oppfatning som baserer slagord for handling og agitasjon
 III – Arbeiderklassens oppgaver
på faktisk kunnskap (under rådende maktforhold mellom
klassene) om arbeider- og folkebevegelsene, og på det
virkelige livet. Denne taktikken betyr at en også griper
fatt i det sentrale (viktigste) leddet i kjeden. Uten å gjøre
taktiske skritt og framganger er det umulig for en arbei-
der- eller folkebevegelse å utvikle sin dynamikk, gjøre ef-
fektiv bruk av mulighetene (ved å overvinne mangler), og
for arbeiderklassen å rykke fram mot de strategiske måla
den har satt seg.
3) Hele prosessen fram til det øyeblikket da arbeider-
klassen og folkebevegelsen går til frontalangrep mot ka-
pitalen og imperialismen og kampen blir til revolusjon,
er sammensatt av taktiske perioder som noen ganger blir
sammenvevd og noen ganger atskiller seg langs bestemte
linjer. Alle kampene i denne prosessen, fra de mest til-
bakeliggende til de mest framskredne, er forberedende
kamper som tones ned og sikrer beskyttelse av sine kref-
ter ved tilbakeslag, og sikrer vekst, organisering og opp-
læring for revolusjon under forholda da de utvikler seg.
Revolusjonen er avhengig av arbeidermassenes oppfat-
ning og initiativ. Men massene lærer av sin egen erfaring,
og revolusjon kan bare bli et uavviselig behov i massenes
bevissthet og handlinger gjennom denne prosessen med
læring og utdanning. «Hemmeligheten» til arbeiderklas-
sens parti ligger i den muligheten det har til å delta blant
massene og i massekampen, og i dets opptreden overfor
den bevisstheten massene har lært gjennom sine egne er-
faringer, og dets begrep om å tillempe dem på massene.
Arbeiderklassen har uten tvil tatt opp kampformene og
metodene til de undertrykte og utbytta klassene i tidligere
tider (om enn etter å ha underlagt dem en revolusjonær
kritikk) i sin egen historiske og praktiske arv. Arbeiderne
har gjort store, umåtelige bidrag til den historiske oppho-
pinga av erfaring om streik og ulik bruk av streiker gjen-
nom hele den moderne epoken. Det er åpenbart uunngåe-
lig at klassen vil innse elektronikkens muligheter, og fra
et mer avansert nivå vil gjøre stadig mer effektiv bruk av
den (til å spre og sentralisere informasjon, til å mobilisere
kreftene mot samme mål osv.) og dermed berike kamp-
midlene, formene og metodene.
39
C
Arbeiderbevegelsen og
fagforeningene
Arbeiderbevegelsen er i det store og hele framleis en fag-
foreningsbevegelse. Angrepa fra kapitalen og regjeringene
så vel som arbeidernes svar på disse angrepa viser at for-
holda for utvikling av bevegelsen er i ferd med å modnes
over hele verden. Likevel er det ikke bare slike omsten-
digheter som bestemmer utviklingsretninga. Det fins også
aktive og uomgjengelige fakta som trekker oppmerksom-
heten i andre retninger. Det understreker i særlig grad at
arbeiderbevegelsen vil utvikle seg gjennom stagnasjon og
tilbakeslag, og at den vil støte på mange vanskeligheter.
Innholdet i disse motstridende fakta og bevegelsens
motsigelsesfylte framgang lar seg undersøke. Men det
som er viktig her er å være klar over følgende: Trass i at
det innebærer en betydelig svakhet for bevegelsens ved-
kommende, er ikke de motsatte retningene og den motsi-
gelsesfylte framgangen noe som har kraft til å hindre at
bevegelsen brer seg. Hovedregelen, og det en kan regne
med, er at arbeiderbevegelsens egen utvikling i seg sjøl vil
føre til muligheter for å overvinne manglene og svakhete-
ne som kommer av denne situasjonen. En kan si at fagbe-
vegelsen i dag vil utvikle seg slik den har gjort fram til nå
(bortsett fra at den vil bli breiere i framtida), i kamp mot
angrep på nedennevnte områder(1) og vil bli forma i en be-
vegelse som er ei sammensmelting av kampen på disse to
områda: Det første er kampene mot angrep fra regjeringe-
ne med sikte på å ødelegge fortidas erobringer, og det an-
dre er kampene kapitalistene fører for å forverre forholda
på arbeidsplassene. Sjefenes og regjeringenes aggresjon i
hele verden har gjort arbeidernes kamp på disse to områ-
dene til en uunngåelig «skjebne».
Det blir kamp mot regjeringenes angrep på nasjonalt
plan og mot kapitalistenes angrep på den enkelte arbeids-
plass. Disse kampene vil smelte sammen slik at de støtter
hverandre på en måte som vil styrke arbeiderne og gjøre
bevegelsen breiere så den blir en virkelig klassebevegelse.
Mot alle typer «deregulering» vil hele bevegelsen oriente-
re seg i retning av en front som krever forsvar av normal-
arbeidsdagen, og en arbeidsdag på 6 timer og fem-dagers
arbeidsuke, dvs 30 timer (2) (ikke med lønnsnedslag, men
med full lønn). Dette er den første korsveien arbeiderklas-
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
sen vil komme til, i den grad utviklinga vil omfatte en al-
lianse av de sysselsatte og arbeidsløse arbeidermassene.
I tilfelle arbeiderbevegelsen slår inn på en vei mot å
gjøre nye erobringer, blir det umulig for den å begrense
seg til fagforeningsspørsmål i lengre tid. I en slik situa-
sjon vil det bli uunngåelig eller til og med umulig å for-
hindre (3) at arbeiderne skyver fram krav som «gjenerob-
ring», «profittbegrensning», «arbeiderkontroll» og «na-
sjonalisering» mot kapitalistenes og regjeringenes forsøk
på og trusler om å nedlegge arbeidsplasser, utflagging til
andre land og planer om masseoppsigelser på grunnlag
av konkurranse, privatisering osv. I det minste vil tegn
til slike ting i endel viktige land medføre at det for arbei-
derbevegelsen åpner seg en ny periode med framrykking.
Sjøl om det i de fleste tilfellene vil skje langs svært man-
ge krokete veier, og en til å begynne med ikke kan skjelne
alle tegna, så vil arbeiderne før eller seinere danne denne
fronten først i ett eller noen få land. Den vil også vise seg
å bli det mest grunnleggende vendepunktet (4) for at beve-
gelsen skal utvikle seg til å bli politisk og en virkelig klas-
sebevegelse. Forvandlinga av arbeiderbevegelsen til en
politisk massebevegelse betyr framfor alt at de avhengige
landas kamp mot imperialismen vil få en solid base. Og
arbeiderklassen vil fornye sin stilling med en revolusjo-
nær bevissthet overfor kapitalens konfrontasjonsforsøk.
Når en har disse forventningene til framgang (om enn
på lengre sikt), er det visse ting som det uten tvil får spe-
siell betydning å skaffe opplysninger om: Oppfatninga og
aksjonene til de framskredne arbeiderne, og det indre livet
i arbeiderorganisasjonene. Det gjelder spesielt i perio-
den fram til den tida da massebevegelsen vil feie bort de
klassefremmede oppfatningene som bidrar til splittelse i
rekkene hos de framskredne arbeiderne. Massen av fram-
skredne arbeidere og arbeiderorganisasjoner er de eneste
støttene arbeiderklassen og folket kan stole på. Dessuten
er det nødvendig å se at situasjonen til de framskredne
arbeiderne og fagforeningene fungerer som et speil for
de viktigste spørsmåla i arbeiderbevegelsen, og så bruke
denne kunnskapen til nye framstøt.
Fagbevegelsen og massen
av framskredne arbeidere
Innafor arbeiderklassen støtter de sosialdemokratiske og
«sosialistiske strømningene» og alle de borgerlige partia
40
seg først og fremst på arbeideraristokratiet, som består av
«borgerlige arbeidere» kjøpt opp av kapitalen. Den største
svøpen for arbeiderklassen i vår tid er den beroligende og
desillusjonerende rolla som arbeideraristokratiet spiller.
Det er organisert i politiske fraksjoner og i fagforenings-
byråkratiet, og er en del av de framskredne arbeiderne og
gjør et nedbrytende arbeid blant dem. Arbeideraristokra-
tiet er faktisk en svøpe som avgjør om arbeiderklassen
kan bruke sitt eget klasseinitiativ på en bra måte eller ikke
– det vil si om det kan bruke sin evne til å kjempe og orga-
nisere slik som bevegelsen krever.
For det første har de sosialdemokratiske og liberale
«sosialistiske» strømningene skjøvet en stor del av arbei-
derne inn på ei linje som står «utafor politikken», og de
har splitta resten opp i forskjellige fraksjoner.(5) Sjøl om
denne oppsplittinga også rommer kommunistiske grupper,
viser den aktuelle situasjonen blant de framskredne arbei-
derne at maktforholda innafor arbeiderklassen begunsti-
ger disse klassefremmede sosialdemokratiske og «sosia-
listiske» strømningene. Den ideologiske kampen mellom
fraksjonene er uunngåelig, men de aktuelle maktforholda
gir alvorlige muligheter for at de klasseløse «sosialistis-
ke» strømningene kan utnytte de uunngåelige ideologiske
kampene på en betent måte. Tilfellene hvor de nevnte «so-
sialistiske» fraksjonene og fagforeningsbyråkratene som
de er avhengige av, har utnytta disse ideologiske kampene
for å knekke fortroppen i bevegelsen og drive fagbevegel-
sen inn i en unntakstilstand når eller hvis det er nødven-
dig, er så tallrike at det blir sett på som «normalt».
For det andre har alle de politiske strømningene som
er avhengige av arbeideraristokratiet og fagforeningsby-
råkratiet (enten det er høyre- eller venstrevridd), utnytta
hvert nederlag og hvert framskritt til å intrigere og til å
bedra og skape røre blant de framskredne arbeiderne. Ved
siden av å være et uttrykk for undertrykking innafor beve-
gelsen forårsaker disse strømningene også undergraving
av arbeidernes tiltakslyst, og gjør at de stadig holdes uta-
for politikken i mistillit, trøtthet og manglende interesse.
Slike stemninger skaper forstyrrelser som også medfører
undergraving av moralske og organisatoriske verdier,
og de forvandler nederlag til større ødeleggelser. De blir
også brukt av de omtalte strømningene som påskudd for
å «sitte på» oppnådde fordeler eller til å «dysse i søvn»
(reformisme).
 III – Arbeiderklassens oppgaver
1) Det er nødvendigvis sånn at arbeiderklassens partier
vil kjempe mot alle former for ideologisk påvirkning av
de framskredne arbeiderne, enten den er høyre- eller ven-
strevridd, og først og fremst mot oppfatninger som hem-
mer bevegelsen ved å «sitte på» det som er oppnådd. Men
denne oppsplittinga i fraksjoner og forstyrrelsene av opp-
fatninger og reaksjoner hos massen av framskredne arbei-
der er ikke deres egen feil. Arbeiderklassens partier dri-
ver sitt arbeid i tillit til at arbeidernes massebevegelse a)
uunngåelig kommer til å sette de framskredne organiserte
arbeiderne i motsetning til de sosialdemokratiske eller li-
berale «sosialistiske» strømningene som de tilhører, b) og
til at bevegelsens samlende, oppdragende og korrigerende
kraft vil vekke den sunne fornuften og klasseinstinktet
hos massen av arbeidere.
2) Det er umulig å hjelpe de framskredne arbeiderne
innafor bevegelsen på noen måte hvis en ikke nærmer seg
disse spørsmåla med største omhu: En må sette enheten
av framskredne arbeidere og aksjonsenheten høyere enn
alle spørsmål i den ideologiske kampen som garanti for
enheten i arbeiderbevegelsen. En må handle ut fra den
holdninga at erobringene vil bli baser for arbeiderbevegel-
sens framskritt i arbeidernes bevisste kamp. En må unngå
å innta sekteriske posisjoner overfor de framskredne ar-
beiderne som er samla i forskjellige klikker eller ikke er
organisert.
Arbeiderbevegelsen går framover ved å utvikle sin dy-
namikk, noe som er direkte knytta til holdningene og ini-
tiativa til fortroppen av framskredne arbeidere, som hele
tida blir fornya og styrka med unge krefter. Holdningene
og initiativet til denne framskredne delen av arbeiderklas-
sen vil føre til at fagforeningene, arbeiderklassens vik-
tigste organisasjoner i dag, vil endre seg: Ved at den får
mer helhetlig sammenheng og mer framskredne krav, vil
utviklinga av den faglige kampen bidra til å gjøre fagbe-
vegelsen til en politisk bevegelse.
41
Fagforeningene som
arbeiderorganisasjoner
og jobbinga der
Arbeidernes faglige sammenslutninger blei de viktigste
masseorganisasjonene stort sett i alle større land etter før-
ste og særlig etter andre verdenskrig. Dessuten har fag-
foreningene særlig etter andre verdenskrig organisert seg
internasjonalt i stor målestokk.
Fagforeningene er sentra for arbeidernes enhet og kamp
mot kapitalen. Men i svært lang tid har disse organisasjo-
nene blitt byråkratisert skritt for skritt i hendene på arbei-
deraristokratiet og det faglige pampeveldet. Bortsett fra
delvise unntak i noen land har disse organisasjonene blitt
fratatt, eller forsøkt fratatt, funksjonen som arbeidernes
kampsentra og skoler i klassekamp.
I virkeligheten prøver kapitalen ved hjelp av arbei-
deraristokratiet å «reorganisere» fagforeningene (6) som
hjelpemidler til å manipulere arbeiderbevegelsen i sam-
svar med sine egne ønsker. Forvirringa og tilbakeslaget
som arbeiderklassen er påført, har gitt den internasjonale
kapitalen denne muligheten. Manipulasjoner av typen
«japansk» eller «serviceorientert» fagbevegelse for å øde-
legge fagforeningene som kamporganer for arbeiderne og
overlate dem direkte i kapitalens hender, er mer enn rene
tilfeldigheter.
Forholda med tilbakeslag og slike former for manipule-
ring har ført til en utmarsj fra fagforeningene i de siste 20
åra. Trass i denne situasjonen og det øvrige forræderiet til
det øverste fagbyråkratiet, har i hvert fall ikke de erfarne
delene av den internasjonale arbeiderklassen forlatt fag-
bevegelsen. Sjøl om den organiserte delen er liten i for-
hold til den store massen, så er over 200 millioner arbei-
dere i dag fagorganisert. Videre er fagforeningene sentra
og autoriteter ikke bare for de organiserte, men også for
de ennå uorganiserte arbeiderne, slik vi ser det i Frankrike
og mange andre land.
Kampene i de siste 15 åra har understreka at fagfore-
ningene akkurat som i tidligere perioder også i dag er en
type arbeiderorganisasjoner som ikke kan erstattes av noe
annet. Sjøl om det fins folk som hevder at de er blitt av-
legs som våpen i kampen, så tyder nesten alt som skjer i
det økonomiske og sosiale livet at fagforeningene er nød-
vendige i dag, og at de må stå arbeiderne nærmere enn
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

noen gang før. Det er ikke mulig for arbeiderbevegelsen å digvis utvide kampen til det politiske området.(10) Slik er
komme videre eller for arbeiderne å utvikle seg gjennom de viktigste forutsetningene for at fagforeningene skal
kamperfaring uten gjennom fagforeningene og den orga- fungere som hevstenger for kampen, så de kan utvikle
niserte fagbevegelsen. seg og vokse som masse- og klasseorganisasjoner for
Sjøl om de er yrkessammenslutninger, så er ikke fagfo- arbeiderne: De må frigjøre seg fra reint yrkesmessige
reningene utelukkende organi- begrensninger, allmenngjøre
sasjoner for økonomisk kamp. arbeidernes kamp mot kapita-
På grunn av ei rekke omsten- Uten at en driver ut arbeiderbyrå- len, forene krava fra de øvrige
digheter (som sjølsagt skyldes kratiet, der toppen er kontrollert utbytta klassene med krava fra
forandringer i verden) har av det høyere fagbyråkratiet fra ungdoms- og kvinnegrupper
den økonomiske kampen blitt fagforeningene, er det umulig og deres kamp mot miljøfor-
stadig mer en politisk kamp, å oppnå virkelige framskritt i fall og kulturell degenerasjon
og som hevstenger i den po- arbeidernes faglige kamp og i – og gjøre kampen breiere på
litiske kampen er disse orga- arbeiderbevegelsen generelt. grunnlag av anti-imperialisme
nisasjonene viktigere i dag. og demokrati (for å oppnå,
Ingen andre organisasjoner bevare eller utvikle det) – og
enn fagforeningene ville greid gjøre alle internasjonale pro-
å organisere baktroppen av arbeiderklassen sammen med blemer mellom klasser, folk og land til gjenstand for ar-
de framskredne delene av den. Det at fagbyråkratiet, som beidernes klassekamp.(11)
er delvis avhengig av lokale og reaksjonære, men i praksis 3) I ei viss tid har nå arbeideraristokratiet og fagby-
sosialdemokratiske og liberale «sosialistiske» strømnin- råkratiet til og med unnlatt å føre lønnskamp. Sjøl om
ger, har satt seg på makta i det administrative apparatet og økonomisk kamp er reformisme, har det likevel ei viss
bevegelsens organer (7) , avskriver ikke denne egenskapen betydning. I nesten alle økonomiske aksjoner i de siste
hos fagforeningene. Og i virkeligheten innebærer arbei- 15 åra har arbeiderne også vært nødt til å slåss mot disse
dernes framstøt ikke bare kamp mot kapitalen, men sam- laga og forræderiet deres. Arbeideraristokratiet er i dag
tidig vellykte eller mislykte forsøk på ny fagorganisering et enda mer forfallent og ekstremt degenerert sjikt. I dag
eller overtakelse av fagforeninger – for å forvandle dem er det viktigere enn noen gang før at arbeidernes kamp
til sine egne organisasjoner og reorganisere dem. mot kapitalen utvikler seg til å omfatte kampen mot dette
1) Fagforeningene er arbeiderklassens viktigste – og i sjiktet. På den andre sida har innsnevringa av basen deres
dag uten konkurranse – sentra for enhet og kamp mot
(8)
blant arbeiderne og kapitalens nye holdning med å trykke
kapitalen. I forhold til arbeiderklassen og arbeiderbeve- arbeideraristokratiets lavere lag ned blant arbeiderne,
gelsen er det å anerkjenne fagforeningene og deres kva- også utvida mulighetene i kampen så vel som det har økt
liteter, en av de viktigste og mest nødvendige oppgavene reservene for kampen til også å omfatte arbeider- og fag-
som definerer holdningene til Den internasjonale kom- byråkratiet.
munistiske bevegelsen og de tilknytta marxist-leninistiske 4) Det er avgjørende viktig at fagforeningene blir redda
partia og organisasjonene. Uten å arbeide i fagforeninge- ut av klørne til arbeideraristokratene og byråkratene, at
ne der arbeiderklassen er organisert, er ord om å slutte seg de blir overtatt av arbeiderne og gjort til virkelige (demo-
til arbeiderne og deres krav, eller bidra til deres kamp mot kratiske) klasseorganisasjoner (12) for arbeiderklassen, slik
kapitalen ingenting verdt. Byråkratiets dominans kan ikke at de kan videreføre den økonomiske kampen og utvide
i seg sjøl gjøre at fagforeningene ikke lenger er arbeider- sin interesse til området for arbeidernes politiske kamp.
organisasjoner, og det kan ikke være et kriterium for om Arbeidernes kamp innafor fagforeningene er en kamp
en skal delta i dem eller gå ut av dem. (9)
som forutsetter at de byråkratiske sjiktene blir renska ut
2) Det er på det økonomiske området kapitalen har sin fra fagbevegelsen, og at fagforeningene blir «gjenopp-
styrke. For å få framgang må fagforeningene nødven- bygd» som organisasjoner der arbeiderne forener seg i
42
 III – Arbeiderklassens oppgaver

tillit til hverandre mot kapitalen, i organisasjoner som de nisasjon som omfatter hovedmassen av arbeidere og lære
kontrollerer sjøl. Uten at en driver ut arbeiderbyråkratiet, å drive sin egen organisasjon. For å drive kampen videre
der toppen er kontrollert av det høyere fagbyråkratiet fra og styrke arbeidernes stilling innafor fagforeningene, er
fagforeningene, er det umulig å oppnå virkelige framskritt følgende nødvendig: a) Å dra fordel av konflikter mellom
i arbeidernes faglige kamp og i arbeiderbevegelsen gene- klikker i fagbyråkratiet (uten å stille seg avventende på
relt. sidelinja). b) Å inngå allianser (uten innrømmelser) med
5) Det er helt klart muligheter for at fagforeningene politiske fraksjoner og kretser for å forene arbeiderne mot
kan bli befridd fra byråkratiet og forvandla til virkelige angrep. Men dette er ikke nok i seg sjøl. Uten at det gjø-
arbeiderorganisasjoner. Mulighetene må nødvendigvis res ut fra ei oppfatning basert på arbeidernes initiativ, blir
først og fremst hentes fra de faktiske forholda som arbei- det ikke engang mulig å få de taktiske framstøta til å falle
derklassens kamp mot kapitalen setter på dagsordenen: a) på plass på papiret og gjøre noen nytte.
Sjøl om det blir mindre gevinst jo høyere opp i hierarkiet 7) I mange land er fagbevegelsen i en sterkt oppsplitta
en kommer, tjener arbeiderne i økende grad på å fronte tilstand, mens svært store deler av arbeiderne er uor-
fagforeningene og avdelingene der. b) Nye fagforeninger ganisert og står utafor bevegelsen. I et stort antall land
i en del land står nærmere grasrota, og det oppstår fagop- eksisterer det mange fagforeninger (hvis en starter på
posisjon og opposisjonelle plattformer på branskenivå. c) arbeidsplassen), forbund og føderasjoner av forbund.
Det opprettes egne arbeiderkomiteer (streikekomiteer), Denne uorganiserte og oppsplitta tilstanden i fagbevegel-
noe en har sett ved mobilisering av arbeidere, men lenge sen er sterkt knytta til den splittende og destruktive rolla
har glømt, som kan utvikle seg til en vane hos arbeidere til fagbyråkratiet. Den skyldes også negative årsaker som
i kamp osv. Slike ting, som er baser for bevegelsen mot er knytta til historiske særtrekk (der forrige generasjon
kapitalen, er samtidig gevinster i arbeidernes kamp inna- av arbeideraristokratiet spilte ei stor rolle). Oppsplittinga
for fagforeningene. Arbeiderbevegelsen er den grunnleg- og rivaliseringa innafor fagbevegelsen er i dag ett av de
gende faktoren som bestemmer holdningene til det stadig viktigste spørsmåla for fagforeningene og fagbevegelsen.
snevrere sjiktet av det lavere fagbyråkratiet, som sjøl er Kampen mot manglende organisering og mot oppsplittin-
blitt mål for angrep og har fått sin stilling innafor fagfo- ga og rivaliseringa har avgjørende betydning for å samle
reningene endra, noe som tilfører nye klassekrefter og arbeiderne i fagforeningene og forvandle dem til virkelige
nye muligheter. Danninga av arbeiderorganisasjoner.
organiserende krefter som ar- a) Noen fagforeninger
beiderne er avhengige av inna- Kampen mot manglende kan være tilbakeliggende
for fagforeningene, så vel som organisering og mot oppsplittinga i forhold til andre, men li-
reservene og plattformene de og rivaliseringa har avgjørende kevel må arbeiderklassens
vil benytte seg av, fortsetter å betydning for å samle arbeiderne i partier slutte seg til alle
utvikle seg. fagforeningene og forvandle dem (masse)fagforeninger der ar-
6) Når det gjelder å gjøre til virkelige arbeiderorganisasjoner. beiderne i større eller mindre
framskritt overfor kapitalen, grad er aktive. Som en ho-
noe som er hovedgarantien vedregel må arbeiderpartia
for framgang overfor fagby- likevel ikke unnlate å kjempe
råkratiet, avhenger det også av kampen som arbeidernes for å forene fagforeningene om ei mer framskreden linje
organiserte kraft fører. Ved sida av fornya mottiltak mot eller samle arbeiderne i mer framskredne fagforeninger.
kapitalens angrep har det vital betydning for arbeiderne at Men som alle veit, vil vi nok en gang påpeke at den mest
de organiserer seg på arbeidsstedene og krever demokrati avgjørende faktoren for å utvikle fagbevegelsen og for-
fra fagforeningsledelsen. Ettersom fagforeningene ikke ene fagforeningene, likevel er at arbeidere som tilhører
kan forandres uten at en krever demokrati, blir det i mot- forskjellige fagforeninger, tvinger disse fagforeningene
satt fall heller ikke mulig for arbeiderne å danne en orga-
43
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
gradvis til å forene seg ved å stole på felles kamporgani-
sasjoner som er oppretta på arbeidsplassene.
b) Utgangspunktet for arbeiderklassens partier når det
gjelder linja overfor fagforeningene, består i ideen om å
forvandle dem til organisasjoner som arbeiderne styrer
sjøl. Dette utelukker ikke nye fagforeninger hvis eller når
det trengs i løpet av utviklinga eller ellers. I land som er
ustabile, og der aksjoner kan utløses eksplosivt, kan det
bli uunngåelig å danne nye fagforeninger på arbeidsplas-
sene, bransjevis eller på landsplan. Det gjelder også under
spesielle forhold der sektorvise eller allmenne kriser har
skjøvet bevegelsen ut av en fagforening, og under visse
forhold som en ikke nå kan forutsi. En kan slett ikke av-
vise nye fagforeninger absolutt, under alle forhold eller
omstendigheter. Likevel er det ikke tvil om at det ikke vil
bli lett å rive arbeiderne løs fra eksisterende fagforenin-
ger (en må huske at de har ei framgangsrik historie), og at
kampen på disse områda vil stå om enorme verdier. Hvis
en i stedet for å støtte seg til tendenser og behov hos be-
vegelsen lar seg rykke med av barnslig radikalisme slik at
en rives bort fra klassen, er det en feil som er utilgivelig
for arbeiderpartier.
c) Sjøl om en faglig bevegelse ennå skulle være svak,
utvikler den seg blant arbeiderne, og fagforeningene
står overfor nødvendigheten av å organisere en slik be-
vegelse, om så bare for å bevare sin egen eksistens. Å
organisere en fagbevegelse og gjøre fagforeningene
større er viktig ikke bare for de uorganiserte arbeiderne,
men også for dem som er organisert i fagforeningene.
Arbeiderbevegelsen er nødt til å utvikle seg gjennom or-
ganisering, og sjøl om den får støtte av eksperter på om-
rådet, vil den likevel uunngåelig bli organisert innafor
fagforeningene. Sjøl om det vil dukke opp spørsmål som
hvorvidt denne eller hin fagforening skal velges, eller
kanskje en ny skal dannes, er det tvingende nødvendig at
arbeiderne løser disse problema og fortsetter å organisere
og utvide fagforeningene idet de stoler på egne krefter. En
må forklare og spre kunnskap om hva som er riktig og hva
som må skje innafor bevegelsen med alle dens mulighe-
ter, og samtidig må en støtte seg til holdninga til flertal-
let av arbeidere når det gjelder valget av fagforening som
skal organiseres. Slik er holdninga til de organiserte kref-
tene innafor den nye fagorganiseringsbevegelsen når det
44
er snakk om å gå over til et annet forbund eller en annen
fagorganisasjon.
8) På grunn av nasjonale, lovmessige og tradisjonelle
forskjeller mellom landa, er fagforeningene blitt forma
langs ulike utviklingsveier i ulike land, og har derfor fått
forskjellige særtrekk og tradisjoner. Det er svært viktig i
alle land at sjøl om en er forent om grunnprinsippet i alle
dets aspekter og målsettinger, som i stor grad er i ferd
med å bli felles, så må linja for fagforeningsarbeidet og
arbeidet der ta hensyn til landets tradisjoner og andre sær-
trekk. Det må være ei linje som i sin helhet tar hensyn til
nasjonale ulikheter når det gjelder særtrekk og tradisjoner
i fagforeningene og fagbevegelsen. Ei slik linje er basert
på dynamikken i bevegelsens konkrete utvikling, den
fornyes innafor bevegelsen og må kunne settes ut i livet
– ellers blir det umulig å engasjere seg og få innflytelse i
fagforeningene, for ikke å snakke om å føre framgangs-
rike kamper.
Når arbeiderne tar kontroll over sin egen bevegelse,
er det i en viss forstand identisk med at de i økende grad
overtar fagforeningene (uten at de innskrenker seg til
dette). Oppgavene kan bare bli løst dersom arbeidet i fag-
foreningene kan føres med støtte fra arbeidsplassene og
de framskredne arbeidernes stilling blant massen av arbei-
dere. Ellers vil utvikling av fagforeningene, arbeidernes
overtaking av dem, gjenoppretting av fagforeninger der
dette er nødvendig, og støtte til den bevisste utviklinga av
bevegelsen bare bli vakre ord og knapt nok det, uansett
hvor mye energi som blir brukt og hvor mye godt arbeid
som blir gjort.
 III – Arbeiderklassens oppgaver
D ka og kreftene utvida mens frontene blir svekka, og b) at
Kampen mot imperialismen
Perioden som blei dominert av industrikapitalen, var en
periode da kapitalismen utvikla og utvida seg forholdsvis
jevnt og sikkert på verdensbasis. Ved begynnelsen av det
20. århundret hadde denne perioden i kapitalismen over-
latt plassen til imperialismens periode, der den har utvikla
seg gjennom rykk og krampetrekninger og konflikter, og
der finanskapitalen begynte å dominere økonomien og
verden som helhet.
For arbeiderbevegelsen har overgangen til imperialisme
i første rekke betydd økt tempo i oppkjøpet av arbeider-
aristokratiet , at arbeidernes levekår er blitt forverra og
(1)
at arbeidsløsheten er blitt kronisk. Men framfor alt har det
betydd at arbeiderbevegelsen er blitt lada, utvida og ut-
vikla sånn at den har gjort revolusjonære utbrudd og rei-
sninger til et aktuelt og praktisk spørsmål.
Imperialismen har ikke bare rysta og endra livet til ar-
beiderklassen grunnleggende, men også livet til alle klas-
ser, nasjoner og land. For det første ved underkasting av
tidligere frie, tilbakeliggende og koloniale land der det
øverste sjiktet av borgerlige elementer på disse stedene
(systematisk) er blitt oppkjøpt. Følgelig er disse koloniale
landa og folkene blitt slavebundet, og veien til uavhengig
utvikling er blitt blokkert. Imperialismens herredømme i
disse landa, og at landa er blitt forvandla til en baktropp
for de sentrale utvikla landa, er kjennetegn ved imperia-
lismen. Dette har medført a) en vekst i arbeiderklassen
også i disse landa (på grunn av utviklinga av kapitalisme),
og b) tilskynding til nasjonal oppvåkning, reisninger mot
den imperialistiske undertrykkinga og voksende nasjonal
frigjøringskamp.
For det andre hadde fullføringa av oppdelinga av ver-
den i markeder og landområder ført til en ny situasjon:
Det blei «nødvendig» for de sterke kapitalistiske landa å
kjempe mot sine konkurrenter med alle midler og på alle
mulige måter, også med store og altomfattende kriger som
vil ødelegge hele menneskeheten – for å nyoppdele de
tidligere oppdelte markedene og landområdene, og for å
utstrekke sin dominans over hele verden. Denne kampen
mellom de store kapitalistiske og imperialistiske landa
innebærer samtidig – og først og fremst – at a) grunnlaget
for bevegelsen av arbeidere og undertrykte land blir styr-
45
mulighetene for alle kampene og revolusjonene som brøyt
ut her og der øker, slik at de får sjansen til å seire eller til
å skje, og c) at det bryter ut imperialistiske kriger og store
revolusjoner som også feier vekk de herskende klassene i
de krigførende landa.
Imperialismens epoke er perioden da alle kapitalismens
lover og tendenser, samt konsekvensene av dem, kan ob-
serveres i sin helhet. Det er derfor systemets motsigelser
omfatter hele verden og dets internasjonale konflikter og
deres betydning viser seg klarest og mest destruktivt i
imperialismens epoke. Den proletariske verdensrevolusjo-
nen, som skyldes vilkåra for den kapitalistiske utviklinga,
blir født av og blir et konkret spørsmål særlig i den impe-
rialistiske epoken, noe alla fakta viser.
Kapitalismens imperialistiske epoke har ikke bare
knytta alle land sammen som ledd i en eneske kjede, men
har også gjort alle spørsmål i veden til deler av et eneste
stort spørsmål. Undertrykte nasjoner og koloniserte folks
kamper mot imperialismen og nasjonale (og folkelige)
frigjøringskamper blir forvandla til bestanddeler av den
proletariske revolusjonen. Bøndenes situasjon og stillinga
til alle andre utbytta og undertrykte sjikt i tilbakeliggende
eller avhengige land, der de har vært en reserve for det
reaksjonære borgerskapet og deres reaksjonære allianser,
vil i stedet bli en reserve for arbeiderklassen og revolusjo-
nen. Videre blir også den rolla som spilles av motsigelser
innen kapitalistklassens rekker, og konfliktene og krigene
mellom de viktigste kapitalistiske kreftene, en indirekte
reserve for revolusjonen. Alt dette understreker ikke bare
at den proletariske revolusjonen nå er et konkret spørs-
mål, men også at den uunngåelig vil seire.
Det grunnleggende særtrekket ved imperialismens
epoke som epoken for proletariske revolusjoner, kom-
mer klart til uttrykk i dette faktum. For å oppsummere: At
imperialismen virkelig er kapitalisme i oppløsning og en
epoke for proletariske revolusjoner, har vist seg med full-
stendig klarhet gjennom fakta og gjennom de store hen-
dingene i det 20. århundret, da en fikk oppleve det første
og det andre stadiet i kapitalismens allmenne krise. Som
en fikk se i forrige århundre, er kapitalismen dømt til å
være imperialisme, det fins ikke noe nytt stadium den kan
stige opp til, så den vil uunngåelig bryte sammen gjen-
nom kriser, konflikter og omveltninger. Som det var i går,
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
så er også i dag imperialisme kapitalismens siste ord til
verden og hele menneskeheten.
Veksten i produktivkreftene har sprengt grensene for
imperialiststaten og gjort det nødvendig å organisere øko-
nomien i en målestokk som omfatter verden i sin helhet.
Sjøl om tendensen i retning av ett eneste monopol fortsatt
gjør sin innflytelse gjeldende, så blir verdensøkonomien
splitta av interessekonflikter mellom de monopolistiske
gruppene og holder på å bryte sammen. To ganger i for-
rige århundre har imperialistlanda gjennom kriger prøvd
å organisere økonomien som var hardt pressa, i ferd med
å bryte sammen og gå i oppløsning, ved å få oppretta «én
eneste trust». Resultatet av begge disse forsøka har vært
en blodig katastrofe for produktivkreftene og mennes-
keheten. Men denne gangen er håpet og forventninga at
arbeiderklassen ikke vil tillate denne slags forsøk. Ved å
avskaffe imperialismen vil klassen reorganisere økono-
mien som en eneste, harmonisk økonomi som omfatter
hele verden. I motstrid med det all den liberale demago-
gien hevder, betyr ikke imperialismen endestasjonen for
historia og framskrittet, men endestasjonen for kapitalen
og kapitalismen.
Imperialismen og
politiske strømninger
Det har ingen hensikt her å diskutere demagogien til libe-
rale, nyliberale, nykonservative etc. kapitalistiske talsper-
soner som forsvarer og rettferdiggjør imperialismen. På
samme måte er det liten vits i å fingranske de imperialis-
tiske holdningene til sosialdemokratiet i utvikla land, som
har overgått sine forgjengere i forrige århundre med en
faktor på 100. Det viktigste som kan sies om disse strøm-
ningene, gjelder «forskjellene» mellom dem. Men en kan
alt i utgangspunktet se at forskjellene kommer av at det
er nødvendig for sosialdemokratene å ta hensyn til fag-
foreningene, og fra tid til annen også til situasjonen blant
arbeiderne.
Og kanskje er det ikke tilstrekkelig viktig at vi her, ved
sida av sosialdemokratene, som «sitter på gjerdet», skal
ta opp de konservative og liberale partia som er hoved-
representantene for de samarbeidende kapitalistklassene
i de avhengige landa, og som er imperialismens støtter i
46
disse landa. Alt etter hvor flinke de (samarbeidende klas-
sene) er til å underkaste seg imperialismens press for å
gjenerobre og globalisere, så er disse klassene i en over-
gangsprosess som partier idet de bøyer seg for det nye
konseptet – ved at de delvis blir splitta opp og noen steder
oppløst og smelta sammen. Det eneste interessante ved
dette er den bedrøvelige tilstanden til sosialdemokratiet,
som er i en stilling der det istemmer globaliseringa eller
snurrer rundt sin egen akse. (2)
Når det gjelder de liberale sosialistiske strømningene
som går for å være sosialdemokratiets venstrefløy, så er
ikke deres atferd og holdninger overfor imperialismen og
globaliseringa så mye forskjellig fra den allmenne linja
deres og holdninga de har til samarbeidet mellom arbeid
og kapital. Særtrekk som dominerer disse strømninge-
nes holdning overfor imperialismen, er tvetydighet og
vakling. Mens de møter den imperialistiske kapitalens
utsuging av de tilbakeliggende landa med velvilje når
det gjelder utvikling, framskritt og modernisering, men
sier forøvirg nei til den, så er oppfatninger og forsøk på å
støtte det monopolistiske, imperialistiske Europa (3) til for-
del for «arbeidets Europa» blitt stadig mer utbredt blant
disse strømningene. I tillegg fins det grupper blant dem
som benekter det revolusjonære potensialet i de nasjonale
spørsmåla ved å bruke argumenter som «arbeiderne har
ikke noe fedreland», eller «kampen mot imperialismen
frigjør ikke arbeiderklassen». Og sjøl om det er et lite
antall, fins det også folk som betrakter okkupasjoner og
kupp på en «nøytral» måte eller til og med støtter dem
under påskudd av at de «skaper demokrati og menneske-
rettigheter». Sjøl om de protesterer mot USAs eksesser
(med visse unntak), kan de aldri greie å skjule den kom-
promissviljen og opportunismen som er utbredt og djupt
rotfesta blant disse gruppene.
Det er overflødig å si at «arbeiderklassen ikke har noe
fedreland» under kapitalismens vilkår. Likevel er det ar-
beiderklassens oppgave å reorganisere nasjonen – som
ved sida å være splitta i klasser, samtidig har ei stilling
som undertrykkende eller undertrykt nasjon under impe-
rialismen – som en uavhengig, demokratisk og sosialistisk
nasjon. Og sjølsagt viser dette først og fremst at nasjonale
spørsmål så vel som klassespørsmål også er ting som ar-
beiderklassen framfor alle andre klasser må ta tak i og be-
 III – Arbeiderklassens oppgaver
handle med besluttsomhet, uansett hvilken situasjon ens
egen nasjon er i.
På den andre sida betyr ikke imperialismens sammen-
brudd i seg sjøl at kapitalismen bryter sammen og arbei-
derklassen blir frigjort. Men imperialismen er monopol-
kapitalisme, og uten kamp mot imperialismen kan det
ikke bli noen kamp mot kapitalismen. Likevel er det slik
at skal monopolkapitalismen og imperialismen utryddes
en gang for alle, er det nødvendig å handle ut fra et per-
spektiv for å utrydde og utslette kapitalismen som sådan.
Monopolkapitalismen er kapitalismens høydepunkt og
dominerende element, og kampen mot den er det viktigste
grunnlaget for arbeiderklassens vei til makta, og utryd-
dinga av den er det mest avgjørende skrittet til å gripe
makta. Uten kamp mot imperialismen er det ikke engang
mulig for arbeiderklassen å forene seg som klasse. Videre
er imperialismen i tillegg til å være det dominerende mak-
telementet i alle land også den herskende kapitalistiske
krafta på den internasjonale arenaen.
Det er klart at kampen mot kapitalen ikke er en byrde
som ligger på skuldrene til arbeiderklassen aleine. Tvert
imot betyr denne kampen at alle de utnytta og utbytta
massene vil samle seg rundt arbeiderklassen, og at det sti-
ger fram nye revolusjonære krefter fra folket. Og fakta har
virkelig vist for alle at sjøl i perioder når arbeiderne er i
den verst tenkelige situasjon, har de ikke tatt kampen mot
monopolkapitalen og imperialismen på samme måte som
de såkalte «sosialistiske», men i virkeligheten opportunis-
tiske og reformistiske gruppene.
Holdninga og oppgavene
overfor imperialismen
Etter hvert som kampen utvikler seg, er det uunngåelig at
arbeiderklassen i de utvikla landa må rette oppmerksom-
heten også mot opprustninga og de imperialistiske inter-
vensjonene. Arbeiderbevegelsen og folkebevegelsene i de
avhengige landa er allerede i ferd med å komme i motset-
ning til de internasjonale monopolene og imperialistiske
framstøt for hvert skritt de tar. Disse bevegelsene er nær-
mest dømt til å støte mot den internasjonale kapitalen og
den imperialistiske undertrykkinga og utvikle seg derfra.
På disse stedene har arbeiderklassen blitt en mye sterkere
47
klasse (4) enn den har vært i tidligere perioder. Det er også
uunngåelig at kampen mot imperialismen med visse unn-
tak vil begynne å samle seg rundt arbeiderklassen i alle
disse landa.
Arbeiderklassen i alle land, enten de er utvikla eller
tilbakeliggende, må også opptre som hele nasjonens for-
tropp og påta seg oppgava med å mobilisere folket mot
monopolkapitalen og imperialismen. Hvis det ikke kan
opprettes en front som forener folket som helhet mot mo-
nopolkapitalen og imperialismen, er det ikke et eneste
mer eller mindre alvorlig klassespørsmål eller nasjonalt
spørsmål som kan bli løst.
Den internasjonale kommunistiske bevegelsens grunn-
leggende oppfatning av arbeidernes rolle i kampen mot
imperialismen er ei oppfatning som stoler på arbeider-
klassen og dens innsats som fortropp for folket og nasjo-
nen som helhet – a) ved at en behandler spørsmåla i kam-
pen mot imperialismen ut fra et syn som forbinder dem
med arbeidernes daglige klassekamp, b) ved å kjempe
for å inkludere arbeiderne i den anti-imperialistiske kam-
pen med alle klassens organisasjoner, og c) ved å arbeide
som en konsekvent, ansvarlig og militant organisator av
kampen mot imperialismen blant folket. Linja til Den in-
ternasjonale kommunistiske bevegelsen og de tilknytta
marxist-leninistiske partia og organisasjonene i denne
kampen, og fronten de danner mot imperialismen, har
vært kjennetegna av denne oppfatninga. Forvandlinga av
arbeiderklassen til en fortropp og organisator på folkets
vegne i den anti-imperialistiske kampen er nært knytta til
en framgangsmåte i tråd med denne linja.
Mens den imperialistiske dominansen står med det ene
beinet i de utvikla sentrale landa, står det andre beinet i
de tilbakeliggende og avhengige landa. Disse landa står
i ei motsatt stilling som henholdsvis undertrykkende og
undertrykte land, og de anti-imperialistiske oppgavene
er sjølsagt forskjellige i land der situasjonen er motsatt.
Det er nødvendig at en ikke overser disse forskjellene,
men heller ikke virkeligheten ved at kampen mot impe-
rialismen er en kamp i verdensmålestokk. Dannelsen av
en revolusjonær front mot imperialismen og samling av
bevegelsen rundt felles mål kan ikke oppnås på noen an-
nen måte.
1. Sjøl om dette er gyldig for alle land, så har arbeider-
klassens kamp i de imperialistiske landa alltid hatt ei spe-
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
siell betydning. Arbeiderklassen i disse landa er faktisk
arbeiderklassen til de imperialistiske og utbyttende landa,
og de utgjør den mest framskredne delen av verdens ar-
beiderklasse. I de utvikla landa er hovedoppgavene i kam-
pen mot imperialismen og for internasjonal solidaritet føl-
gende: Ut fra synet at «arbeiderne ikke har noe fedreland»
må en som uttrykk for dette i sitt eget land gjøre motstand
mot den politiske, diplomatiske og militære innblandinga
fra de imperialistiske regjeringenes side. Videre må en
mot den egne regjeringa i første rekke støtte arbeidernes
og de avhengige folkenes kamper mot imperialistiske an-
grep, undertrykking og okkupasjon. En må hjelpe utvik-
linga av disse kampene ved å drive monopolkapitalen og
imperialismen til nederlag. Det er likevel også nødvendig
at disse oppgavene blir tildelt massen av arbeidere og fol-
ket i deres daglige kamp.
Grunnlaget for all innsats i klassekampen er å støtte
arbeidernes kamp mot offensiven fra monopolene og re-
gjeringene (inklusive de nasjonale og internasjonale platt-
formene for vedtaka til G-8 og EU), å delta i disse kam-
pene og organisere dem. Likevel er det ekstremt viktig å
nødvendig a) å få med seg de andre sjikta (5)
som er blitt
tvunget til å ta avstand fra monopolkapitalen, b) å hele
tida forsvare de økonomiske og sosiale interessene til hele
folket og deres krav om demokrati, å støtte kampen for å
gjøre protestene mot militarisering, krig og okkupasjon,
og mot ødelegginga av naturen og kulturen, til spørsmål i
den daglige kampen, c) skape plattformer som tar opp de
påtrengende krava som er knytta til alle disse spørsmåla
og omfatter alle opposisjonelle institusjoner fra fredsbe-
vegelsen og til den antiglobale bevegelsen, og d) å ikke
glemme slike oppgaver som å drive særskilt agitasjon for
å stille arbeidernes kamp i sentrum for en folkelig, demo-
kratisk bevegelse som har anti-monopolkapitalistiske og
anti-imperialistiske framstøt som mål.
Bare slik kan arbeiderklassen gripe nasjonens skjebne
og samle hele folket rundt seg mot monopolkapitalen. Og
på den andre sida er det heller ingen annen måte den kan
støtte folket på i de avhengige og undertrykte landas anti-
imperialistiske kamp.
2. Det som kjennetegner de tilbakeliggende og avhengi-
ge landa, er den finansielle, økonomiske og kommersielle
avhengigheten av imperialismen (som også øker i politisk
og militær forstand) og anti-demokratismen, som også er
48
betinga av at det forekommer føydale levninger her og
der. Frigjøring fra imperialismen og virkelig demokrati
– det er den eneste muligheten for at arbeiderklassen kan
gripe ledelsen av folket og styrte imperialismen og klas-
sene som samarbeider med den. Nasjonal frihet og demo-
krati basert på folkets herredømme må settes i høysetet
hvis en skal avskaffe kapitalen. Hovedbasen for arbeider-
ne i disse landa vil være allianser av arbeidere og bønder
noen steder, mens det andre steder vil være alliansen med
de arbeidende klassene i byene og på landet. Uten disse
alliansene vil det være umulig å avskaffe imperialismen
og fjerne alle grunnlaga for den. Men spørsmålet om å
avskaffe imperialismen er hovedknutepunktet der meto-
dene for å løse alle de andre grunnleggende spørsmåla er
bundet sammen, og dette er det mest brennende og avgjø-
rende spørsmålet i disse landa.
Minimumsprogrammet for å avskaffe imperialismen
og oppnå virkelig uavhengighet og demokrati vil være
taktiske planer for å øke arbeidernes og folkets oppmerk-
somhet rundt spørsmål om frihet og demokrati, og kam-
pen for krav om frihet og demokrati som blir påtrengende
i tillegg til de økonomiske krava osv. Alt dette er nødven-
dig i denne typen land. Likevel er det andre nødvendige
spørsmål og anti-imperialistiske oppgaver som aldri må
bli oversett i disse landa.
a) En del av de avhengige landa er flernasjonale stater.
I tillegg til den nasjonale undertrykkinga av de svake
nasjonene i disse landa, fins det i flesteparten av dem
også nasjonale og religiøse minoritetsspørsmål. Arbei-
derklassen, og særlig arbeiderne i den undertrykkende
nasjonen, støtter vilkårsløst sjølbestemmingsretten til
den undertrykte nasjonen inklusive opprettelsen av en
annen stat, og alle minoritetsrettene til de nasjonale og
religiøse minoritetene. Men denne støtta er ikke begren-
sa til et allment forsvar, men går tvert imot ut på en ekte
kamp for at de rette vilkåra skal oppstå. På den andre
sida er det enda ei oppgave for arbeiderklassen å støtte
bevegelser av demokratisk type som vokser fram fra
massene i den undertrykte nasjonen, og å kjempe mot
at de blir undertrykt i tilfeller der bevegelsene ikke er
demokratiske. Dette er særlig ei oppgave for arbeiderne
i den undertrykkende nasjonen når det gjelder nasjoner
som undertrykkes av ens egen nasjon. Hvis disse opp-
gavene blir forsømt, er klasseenheten mellom arbeidere
 III – Arbeiderklassens oppgaver
fra forskjellige nasjoner og utviklinga av arbeidernes
kamp mot imperialismen dømt til å forbli bare ord.
b) Kampene mot imperialistisk utbytting og undertryk-
king i de avhengige landa er ei støtte for arbeiderne i de
utvikla landa. Men arbeiderne i disse landa må spesielt
lære å arbeide i solidaritet med arbeiderne i de utvikla
landa (ved også å utnytte mulighetene for kommunika-
sjon). Å støtte allmennheten og arbeiderne i de andre
avhengige landa og arbeide i solidaritet på internasjonal
basis med dem er enda ei viktig og internasjonalistisk
oppgave for arbeiderne i disse avhengige landa.
3. Imperialismens stadig mer intense offensiv i de siste
15 åra, og de koloniseringsliknende framstøta, har ført til
mobilisering blant midlere sjikt utafor monopolkapita-
len i de avhengige landa, og konsekvensene av det lar seg
observere i endel land. I tilfeller med fornya hevding av
aktuell status er det å observere nye mobiliseringer en mu-
lighet en aldri kan se bort fra, når de retter seg mot ei eller
anna imperialistisk gruppe og er avhengig av midlere sjikt
og ei relativ økning av dem.
a) Denne typen framstøt for nasjonal uavhengighet som i
en viss grad kan svekke imperialismen, tyder på fram-
skritt hos den undertrykte nasjonen, og oppmuntrer
ønsket om frihet og demokrati. Arbeiderklassen er for-
troppen i den konsekvente kampen for nasjonal uavhen-
gighet, men likevel er holdninga til den internasjonale
arbeiderbevegelsen å støtte nasjonal mobilisering og
regjeringer av denne typen. Holdninga er også å hjelpe
dem til å styrke seg mot imperialistiske framstøt og dan-
ne mer konsekvente og framskutte fronter.
b) Arbeiderklassen er den eneste av nasjonens represen-
tanter som er konsekvent til siste slutt. I land der denne
typen av nasjonal mobilisering finner sted og der anti-
imperialistiske regjeringer av denne typen blir oppretta,
er det arbeiderpartias oppgave å ikke unnlate å kritisere
(på en korrekt måte) inkonsekvensen hos dem, og stadig
å hevde i ord og handling sitt krav på å være nasjonens
fortropp – men også å samarbeide med dem og støtte (6)
dem så de kan gjøre framskritt. For arbeiderklassens
parti er dette også en prosess der erfaringene og bevisst-
heten om nasjonal frihet og demokrati for folkets mas-
ser vil utvikle seg. Det er en prosess der en vil få ei ven-
ding til ei mer konsekvent plattform mot imperialismen,
49
og som ved å overvinne middelklassens vakling vil rette
fokus mot arbeiderklassen.
4. Spenninga og konfliktene mellom de kapitalistiske
monopolene og de store imperialistiske landa er i økning.
På den andre sida er hendingenes gang slik at det virker
uunngåelig at spørsmålet om nasjonal uavhengighet for
mange små utvikla land i ei imperialistisk stilling vil kom-
me på dagsordenen som alvorlige og brennende spørsmål
– både for folket i et slikt land og for deler av den kapi-
talistiske verden i ei ikke altfor fjern framtid. Dessuten
har den siste 15-årsperioden også rysta de samarbeidende
klassene og satt enda større fart i danninga av forskjellige
grupper blant dem. Hendingsgangen i disse landa viser at
spørsmåla og konfliktene mellom de forskjellige gruppe-
ne og ei eller anna regjering eller imperialistgruppe – eller
mellom ei bestemt samarbeidende gruppe og ei regjering
eller imperialistgruppe – kan øke, utvide seg og få ei mer
aktiv stilling i disse landa. For å styrke sin egen kamp og
kampen mot imperialismen må arbeiderklassen dra nytte
av alle disse spørsmåla, friksjonen og konfliktene hos mo-
nopolkapitalen og imperialismen ved a) å rette spydodden
i kampen mot den dominerende imperialisten (7) , b) å ut-
nytte motsigelsene mellom imperialisten og alle de reak-
sjonære grupperingene, og c) å unngå å støtte seg til (bli ei
krykke for) en annen imperialistisk eller reaksjonær grup-
pe. Hvis en ikke skjønner alt dette med de grunnleggende
tinga det innebærer, så blir det nærmest umulig å dra nytte
av muligheten i kampen og utvikle dens styrke – uansett
hvordan en ellers opptrer.
Vi understreker som en allmenn konklusjon:
Imperialismens undergang og arbeiderklassens overgang
til å bli den herskende klassen er uunngåelig. Men enhver
nasjon vil – som i kampen for demokrati og sosialisme
– også gå fram i kampen mot imperialismen og delta i
kampen på forskjellige fronter og yte forskjellige bidrag
til den. Et punkt der de virkelige arbeiderklassepartia er
overlegne, er at de hver for seg er bevisste om dette kjen-
netegnet ved den anti-imperialistiske kampen.
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
E fagforeninger og fagforeningsfolk, og et utvalg av inter-
Arbeidernes internasjonale
solidaritet og folkene
Den høyeste formen og det mest grunnleggende redska-
pet for arbeiderklassens internasjonale solidaritet er Den
kommunistiske internasjonalen, som også er ei forening
av partier. Men arbeiderklassen nøyer seg ikke bare med å
danne solidaritet med politiske partier og organisasjoner.
Den viktigste metoden for internasjonal solidaritet er fag-
foreninger, ungdoms- og kvinneorganisasjoner og deres
internasjonale institusjoner. På den andre sida er utvilsomt
også de bidraga som kommer fra klassekamporganisasjo-
ner på spesielle områder (kunst, vitenskap, media), bidrag
som en ikke kan benekte viktigheten av.
Prosessen med arbeiderklassens internasjonale solida-
ritet og folkenes anti-imperialistiske solidaritet er knytta
nært sammen med retninga for arbeiderklassens historiske
utvikling og organisasjonenes status. Det store nederlaget
som verdens arbeiderbevegelse leid i perioden 1955–60,
var et vendepunkt også for klassens internasjonale organi-
sasjoner, og for den internasjonale klasse- og folkesolida-
riteten.
Det står helt klart at den internasjonale klassesolidari-
teten og solidariteten med frigjøringskamper og kolonier,
der denne solidariteten er kjerna, er blitt svekka i perioden
etter dette nederlaget, og har sunket stadig raskere ned i
en passivitet som har ført til tilbakegang. Det progressive
bortfallet av hendinger som viser stor klassesolidaritet i
denne perioden, og fakta som at støtta til den vietnamesis-
ke revolusjonen var det siste betydningsfulle eksempelet
på anti-imperialistisk solidaritet, er kjensgjerninger som
ikke kan benektes. I dag kan alle se at sammenbruddet til
Sovjetunionen og østblokken faktisk har vært et uttrykk
for at alle former for internasjonal solidaritet for lenge
sida hadde nådd bunnen, etter lenge å ha vært i tiltakende
tilbakegang.
Men som det er med alt annet, har ikke sammenbruddet
og bunnivået betydd slutten på solidariteten mellom arbei-
derne og folkene på den internasjonale arenaen. Det har
vært solidaritet på visse områder gjennom fagforeningene
og deres internasjonale organer, generelle protestaksjo-
ner og endel kamper i internasjonal målestokk. På nesten
alle kontinenter har en sett konferanser av opposisjonelle
nasjonale symposier, seminarer og andre diskusjonsfora.
Det har også vært solidaritetsaksjoner overfor land som er
under beleiring av USA eller andre stormakter, eller som
har vært utsatt for væpna angrep. Det er ikke nødvendig å
nevne noe mer. Bevegelsens karakter er kjennetegna ved
at solidaritetsbevegelsen vil utvikle seg overalt så lenge
arbeiderklassen og folkene er i kamp.
(1)
Det teknologiske framskrittet har gitt slike resultater at
til og med isolerte grupper som de utarma småbøndene
ikke lenger kan fortsette å være isolert. Fakta som a) at
det blir mer nødvendig med solidaritet mellom deler av
arbeiderklassen i forskjellige land og b) at det blir stadig
mer åpenbart at andre utbytta sjikt og folk i avhengige
land blir nødt til å bryte seg løs fra imperialismen og al-
liere seg med arbeiderklassen, er blant de mest typiske
fakta i denne perioden. Begge disse punktene vil, sammen
med økninga av samtidige angrep fra kapitalen i alle land,
uunngåelig oppmuntre til solidaritet mellom arbeiderne
og folkene i de avhengige landa. Arbeiderne vil innse
denne tendensen fra et stadig mer avansert synspunkt og
organisere den solidariteten som trengs gjennom et mer
bevisst initiativ. Hendingene i de siste 15 åra har bevist at
det ikke fins noen tvil om at arbeiderne kan forene seg og
vise initiativ også under vanskeligere forhold.
1) Også under den destruktive og splittende innflytelsen
til arbeideraristokratiet vil de framskredne arbeiderne,
representantene deres og kampvillige fagforeningsfolk
alltid finne metoder som i en viss grad vil oppmuntre
fagforeningene til å kjempe og vise solidaritet på interna-
sjonal basis, akkurat som det skjer i enkeltlanda. De vil
knytte bånd til fagforeninger og arbeidere på grunnplanet
og arbeidsplassene (2) og legge press på de faglige sentrene
og de internasjonale organisasjonene osv. Som på nasjo-
nalt nivå er arbeidernes innsats den grunnleggende dyna-
miske krafta også når det gjelder solidaritet i internasjonal
målestokk. Utviklinga av en felles bevegelse av arbeidere
og ansatte mot angrepa fra kapitalens internasjonale in-
stitusjoner (IMF, EU osv.) og deres solidaritetsaksjoner i
forhold til enkeltkamper, vil uunngåelig trekke fagfore-
ningene inn i disse kampene.
a) Solidaritet mellom framskredne arbeidere, kampvil-
lige fagforeningsfolk og fagforeningsfolk fra arbeider-
50
 III – Arbeiderklassens oppgaver

klassen i forskjellige land mot angrepa fra kapitalen og
imperialismen, og mot fagforeningsaristokratiets virk-
somhet, er for tida et av de mest grunnleggende behova
for arbeider- og folkebevegelsen. En må utveksle erfarin-
ger, innta ei felles holdning og ha ei felles linje. I tillegg
til å kommunisere direkte er det nødvendig med konferan-
ser basert på framskredne arbeidere, fagforeningsrepre-
sentanter – kampvillige og revolusjonære (fagforeninger
og) fagforeningsfolk. Ei kollektivisering av holdningene,
erfaringene og energien til de mest ihuga kreftene til ver-
dens arbeiderklasse er ei viktig oppgave.
b) Det er nødvendig for fagforeningene – og dessuten
også for andre organisasjoner av arbeidere og folket – at
de viser solidaritet mot alle
former for destruktiv aktivitet Det er nødvendig for
fra monopolkapitalen, og mot fagforeningene – og dessuten
opprustning, angrep og ok- også for andre organisasjoner av
kupasjon fra imperialismens
arbeidere og folket – at de viser
side. I tillegg er det endel mu-
solidaritet mot alle former for
ligheter en ikke kan se bort
destruktiv aktivitet fra monopol-
fra: Internasjonale ungdoms-
og kvinnefora, anti-imperialis-
kapitalen, og mot opprustning,
tiske ungdomsleirer, interna-
angrep og okkupasjon fra
sjonale kongresser om viten-
imperialismens side.
skap, kunst og kultur, regio-
nale og allmenne seminarer
og konferanser for ungdom kvinner, intellektuelle osv. I
tillegg til å være gruppeorientert kan disse gruppene ved å
kjempe sammen med arbeiderne og folkene mot imperia-
lismen skape aktive og omfattende aksjoner. Internasjonal
solidaritet mot angrepa fra kapitalen og imperialismen er
en av de viktigste mulighetene for arbeider- og folkebeve-
gelsen.
2) Det «uventa» utbruddet av en aksjon fra arbeideres
og ansattes side mot kapitalens allmenne offensiv har ikke
bare rysta de borgerlige og småborgerlige «sosialistiske»
strømningene og fagforeningsaristokratiet, og oppmuntra
arbeidernes internasjonale solidaritet, det har også ført
til at det har oppstått nye internasjonale organisasjoner:
ATTAC (3) , en slags organisasjon av organisasjoner, og
Sosiale Fora, som er enda en organisasjon av organisasjo-
ner. På den andre sida har denne prosessen samtidig ført
til ei utvikling som gjenoppliving og fornying av funk-
sjonene til tidligere bevegelser og organisasjoner som
51
fredsbevegelsen og menneskerettsorganisasjoner. Sosiale
Fora har en status der plattformen tiltrekker oppmerk-
somhet blant kampvillige fagforeningsfolk, framskredne
arbeidere og grupper av ungdom og kvinner. Når det
gjelder freds- og menneskerettsorganisasjonene, kan de
i tillegg til å spille ei rolle i avsløringa av offisiell terror,
militarisering og aggresjon, i visse situasjoner og visse
steder bli organisasjoner for reaksjon mot udemokratisk
praksis, opprustning og okkupasjonsframstøt. Så lenge
de tiltrekker seg oppmerksomhet og har en funksjon, er
deltaking i oppbygging og organisering av Sosiale Fora
og liknende plattformer – så vel som samarbeid med be-
vegelser, organisasjoner og initiativ som freds- og men-
neskerettsbevegelser – nødven-
dig både for internasjonal og
nasjonal solidaritet. Å utnytte
alle slags bevegelser og organi-
sasjoner som kan føre kampen
og solidariteten til arbeidere
og ansatte mot monopolene
og imperialismen, er logisk og
nødvendig.
Imperialismen er ikke bare
en pådriver som gjør det nød-
vendig for folkene i de avhen-
gige landa og andre undertryk-
te sektorer å gjøre opprør, men tvinger dem også i økende
grad til å alliere seg med arbeiderklassen. Internasjonal
klassesolidaritet og støtte fra arbeidere og arbeiderorgani-
sasjoner til undertrykte folk og andre undertrykte utgjør
ikke bare et framskritt i forhold til kapitalen og imperia-
lismen, det gjenspeiler også graden av arbeiderklassens
bevissthet og modenhet.
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
F mannen – er blitt stadig verre de siste åra. Et av de viktig-
Særområder med visse muligheter
Kapitalens løfter til arbeiderne og den yngre befolkninga
har gått fullstendig bankerott i og med angrepa i den siste
perioden. Ungdommen opplever stadig mer arbeidsløshet,
manglende utdanning og bekymring for framtida. Nå har
alle innsett at den yngre generasjonen ved økende fattig-
dom – sammen med de arbeidsløse over hele verden – har
ei framtid i arbeiderklassen.
I de utvikla landa var andelen av unge mennesker fra
arbeiderfamilier som fikk universitetsutdanning, sjøl i
de beste tidene dårlig – dvs. så lav som 5–8 %. Etter de
siste angrepa kan en se at andelen er blitt klart dårligere
for disse ungdommene. Følgende er interessant: Til og
med statistikk fra regjeringa i Tyskland (som viser at ung-
dom fra høyere klasser har sju ganger så stor mulighet
som arbeiderungdom) innrømmer åpent at fra nå av «er
enhver klasse i Tyskland i ei stilling der de må reprodu-
sere sine egne etterfølgere». Og i andre utvikla land der
universitetene ikke er så forskjellige fra Tyskland, later
ikke situasjonen til å være noe bedre. Hvis en ser bort
fra universitetsutdanning, er ungdommen i ferd med å bli
raskt skjøvet inn i en situasjon der de ikke engang kan få
grunnleggende yrkesutdanning.
Når det gjelder situasjonen til ungdommen i de tilbake-
liggende og avhengige landa. er den kanskje ti ganger
verre enn for ungdommen i de utvikla landa, dvs. virkelig
håpløs. En betydelig del av barn og ungdom (flesteparten
jenter) kommer aldri på skole i mange land. Nesten en
firedel av de unge som har utdanning, er kronisk arbeids-
løse, og i disse landa fins det yrkesopplæring bare for et
ekstremt lite antall. En viktig del av kollaboratørindus-
trien, og de små til middelsstore bedriftene som samarbei-
der med den i disse landa, er basert på skamløs utbytting
av barn og unge i skolealder. Arbeiderungdom, studenter
og bondeungdom i landa i Asia, Afrika og Latin-Amerika
er i dag i en mer bekymringsfull og håpløs situasjon enn
for 15 år sida.
Situasjonen for kvinnene – som utgjør mer enn halvpar-
ten av verdens befolkning, og som i egenskap av under-
trykt kjønn (sjøl om det er åpna for dem i det økonomis-
ke, sosiale og politiske livet) fortsatt blir holdt undertrykt
av kapitalen ved at de feilaktig blir stilt i opposisjon til
52
ste spørsmåla som «velferdsstaten» blei påstått å ha løst,
var spørsmålet om frihet og likhet for kvinner. Men før
det var gått lang tid, kunne en se at under forhold da fami-
lien gikk i oppløsning til og med i de høyest utvikla landa,
under trykket av økende arbeidsløshet, sosialt forfall og
fattigdom, og med fordommer og alle slags faktiske (og
i tilbakeliggende land av og til også juridiske) ulikheter i
samfunnet, så blir det aldri nevnt at kvinnene finner noen
betydelig grad av virkelig likhet og frihet i systemet med
sosial kapitalisme, der de også sliter under byrden av an-
svar for barnas omsorg.
Til og med i de utvikla landa, som er de første en tenker
på når det gjelder kvinnefrigjøring, og som er i ei stilling
til å snakke om spørsmålet, blir det klart for alle i sin grel-
le virkelighet at den vekta som legges på dette spørsmålet,
hovedsakelig er demagogisk: Sammenlikna med mannlige
arbeidere som gjør samme jobb, arbeider kvinnene for
25–40 % lavere lønn i nesten alle tilfeller. I de utvikla lan-
da blir kvinnelige arbeidere oppmuntra til å vende tilbake
til hjemmet som de første ofrene for krise og arbeidsløs-
het, for å øke den reduserte arbeidsstyrken ved å avle nye
generasjoner. Hvis en ser bort fra andre trekk i utviklinga
som går kvinnene imot, så har kvinnelige arbeidere til og
med i EU-landa, der situasjonen er best, passert mennene
når det gjelder massen av arbeidsløse (med gjennomsnitt-
lig 2 %).
Mens skuffelsen og bekymringa øker blant massene
av kvinner i de utvikla landa, er hundrevis av millioner
kvinner i de tilbakeliggende landa, der de lever i analfa-
betisme og fattigdom, i klørne på det tradisjonelle livet
som de er knytta til med tusen bånd – i en situasjon der
de har mista alt håp i tilværelsen sin. En trenger ikke å
nevne den sørgelige og dystre framtida for titalls millio-
ner jentebarn og unge kvinner som er dømt til å arbeide
under harde forhold eller blir tvunget ut på gata til prosti-
tusjon. Sjøl kvinnelige arbeidere som har deltatt i de øko-
nomiske og sosiale livet i disse landa, enda de er sterkt
knytta til husarbeid og må jobbe for nesten ingenting i
lønn, har ikke engang noen sosial sikkerhet av betydning
utover det formelle, og som er mer eller mindre brukbar i
praksis. Likevel er det store deler av de kvinnelige arbei-
derne i disse landa som generelt blir behandla som slaver
i «uregistrerte sektorer». Videre er det slik at religiøse og
 III – Arbeiderklassens oppgaver
tradisjonelle fordommer som nå blir vakt til live igjen og
brukes i undertrykkinga av kvinner over hele verden, i
høyeste grad er levende og virksomme i disse landa.
Videre er det et faktum at av grunner som skyldes at
arbeidsløsheten i økende grad blir kronisk, så har aksele-
rasjonen av fallet i lønningene og bevegelsens store ned-
erlag, sammen med «moderne» fordommer som skiller
arbeidende kvinner fra mennene og oppmuntrer dem til
å gå tilbake til tradisjonelt arbeid, hatt økende innflytelse
i alle land uansett om de er utvikla eller tilbakeliggende.
En kan se det mer klart under forhold der kapitalismens
balanse er mer forstyrra, at den «seksuelle revolusjonen»
som angivelig fant sted i 1960-åra, og som blir betrakta
som et uttrykk for kvinnenes likestilling og frigjøring, og
som et eksempel på at dette var blitt til et grunnleggende
prinsipp for «velferdsstaten», i virkeligheten er en illu-
sjon. Den virkelige rolla som kapitalen spiller i forhold til
kvinnenes håp om likhet og frigjøring, er som i alle andre
sosiale forhold ikke annet enn forvrenging, misbruk og
degenerasjon av den utviklinga og det framskrittet som
faktisk finner sted også på dette området, til tross for ka-
pitalismen. Det er dette som er kapitalismens holdning til
kvinnespørsmålet. I forhold til kapitalismens videreføring
og behov for arbeidsstyrke, er det ei holdning som ikke
engang går ut på ei minimumsløsning. Det understreker
hvor umulig det er for kapitalismen å løse dette spørsmå-
let.
For å oppsummere: Tilliten som ungdommen og kvin-
nene har til det kapitalistiske systemet, som er blitt pynta
med løfter om «velferdsstat» og «ny verdensorden», blir
stadig mer rysta. At angrepa på dem blir forsøkt presen-
tert som «reformer» og positive tiltak, er ikke uten grunn.
Det en kan se stadig tydeligere, er at forsøka på bedrag
stadig mister si virkning, og at sjølve angrepa også får
trekk som vekker, organiserer og mobiliserer ungdom og
kvinnelige arbeidere. Etter det som har skjedd i de siste
15 åra, kan en si at den eneste klassen som a) oppriktig vil
støtte ungdommen og gjøre friheten mulig for dem, og b)
som vil hjelpe kvinnene og gi dem reell likestilling med
mennene, det er arbeiderklassen. Arbeiderklassen vil eli-
minere familiens stiling som økonomisk enhet og overlate
barneomsorgen sammen med alt annet husarbeid til sam-
funnet, og det vil frigjøre kvinnene. At kapitalens planer
vil slå tilbake og at ungdommens og kvinnenes bevegelse,
53
sammen med arbeidernes, studentenes og bøndenes beve-
gelse, uunngåelig vil bli et alvorlig problem for kapitalen
og reaksjonen, ligger i dagen.
På den andre sida plyndrer monopolene og kapitalen
ikke bare arbeidet og rikdommen til arbeiderklassen og de
avhengige landa, men også naturen som de er en del av.
Ved sida av den uansvarlige behandlinga av produksjons-
livet ved at balansen i naturen blir ødelagt, er utslipp til
naturen av industriavfall og annet av en slik art at det vil
forurense vannet, lufta og jorda og ødelegge plante- og
dyrelivet, en av de største truslene mot livet i samfunnet
og naturen i dag. Likevel er det slik at arten av og nivået
på produktivkreftene og produksjonsteknologien er så høy
at den gjør det mulig for industri-, jordbruk- og all annen
produksjon å drives uten å ødelegge naturen, men tvert
imot på en måte som vil bidra til utviklinga av den.
Dette er situasjonen nå, men aldri noen gang i perioden
med kapitalens dominans har kapitalistene av egen vilje
gjort noe virkelig tiltak for å verne naturen. Det som blir
stadig mer åpenbart i den kapitalistiske verden (1) er at
kapitalistklassene er blitt stadig mer hensynsløse, slik at
de bortsett fra ikke å bry seg om ødelegginga av naturen,
ikke engang har en mentalitet som tar hensyn til framtida
for deres egne etterkommere og livet i morgen.
Det har vært arbeiderklassen, som i perioden 1955-60
leid nederlag og innskrenka kampen til fagforeningsom-
rådet, som helt sida den oppsto har stått for menneskehe-
tens, miljøets og naturens velbefinnende.(2) Innskrenkinga
av arbeiderbevegelsens virkefelt har skapt et politisk
vakuum. Dette vakuumet er blitt utnytta av visse urbane
småborgerlige sjikt etter at deres allianser med arbeider-
klassen blei brutt og de har prøvd å konkurrere med den.
Den grønne bevegelsen oppsto akkurat i denne perioden
som en anti-industriell bevegelse. Men det var ikke mulig
for denne bevegelsen å drive opposisjon fra folkets rekker
særlig lenge. Og i virkeligheten har den grønne bevegel-
sen og de grønne partia, som hovedsak er et særtrekk i de
utvikla landa, etter en viss opposisjonsperiode i stigende
grad trukket seg tilbake og vendt seg til mellomlaga, og
blitt en liberal borgerlig bevegelse og partier som tjener
som støtte for kapitalens regjeringer. Det er ikke lenger
noen grunn til å vente seg en mer eller mindre konsekvent
kamp fra disse strømningene og partia.
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

Det er ingen tvil om at etter hvert som arbeiderbeve- Hvis vi ser bort fra visse kretser av progressive intellek-
gelsen utvikler seg, vil den få et breiere synsfelt og stadig tuelle som eksisterer i en viss grad i alle land, så har vi-
øke sine aspirasjoner og handlinger når det gjelder å be- tenskapens og kunstens verden og mediene blitt forvandla
skytte naturen og miljøet. Men det er ikke bare naturen og til en kolossal «kulturarmé» og består av «eliter» som
naturmiljøet som blir ødelagt av kapitalen og imperialis- enten er blitt helt reaksjonære eller har underkasta seg.
men. Offensiven på kulturfronten har per i dag fått preg Sjøl om den har små muligheter, som vil bli enda mindre
av å være en uoppdaga og betydelig materiell og kulturell i framtida, er det ikke ei eneste sosial kraft utenom arbei-
katastrofe. derklassen som kan stå imot og forsvare menneskeheten
Kapitalen og den imperialistiske reaksjonen driver ei og hele den menneskelige kulturen mot denne kulturelle
slags ødeleggings- og utryddingskampanje ikke bare mot røverbanden. Kulturkampen er et av de kampområdene
den sosialistiske, anti-imperia- som arbeiderklassen aldri kan
listiske og demokratiske kul- ignorere.
turen, men også mot hele den
Kapitalen og den imperialis- Spørsmål som angår ung-
kulturen som menneskeheten tiske reaksjonen driver ei slags dommen og kvinnene, natu-
har frambrakt fram til i dag. ødeleggings- og utryddings- ren og kulturen hører til de
Monopolene, som sitter på alle kampanje ikke bare mot den viktigste og mest dynamiske
typer media, presse, kunst- og sosialistiske, anti-imperialistiske spørsmåla i den allmenne fol-
kulturinstitusjoner, organer og demokratiske kulturen, men kebevegelsen. Å vinne over
og midler, driver på som riv- også mot hele den kulturen som ungdommen, vekke og mobili-
ningsagenter og leiemordere menneskeheten har frambrakt fram sere kvinnene, alliere seg med
i denne kampanja. Det er et
(3)
til i dag. Monopolene, som sitter de intellektuelle og fostre nye
faktum at arbeiderne, de ansat- på alle typer media, presse, kunst- generasjoner av progressive
te og folkene skal brytes ned og kulturinstitusjoner, organer og intellektuelle osv. osv. – hvis
og knekkes moralsk, sjøl om midler, driver på som rivningsa- arbeiderklassen forsømmer
de er en lønnsom investerings- genter og leiemordere i denne dette, da vil ikke klassen opp-
sektor. Kapitalens aktivitet på nå anerkjennelse blant folket
kampanja.
kulturfronten og det virkelige og bli ei kraft som det kan gi
innholdet i den er en aktivi- sin fulle tillit.
tet for ødelegging, utrydding, 1) Arbeiderklassen behand-
oppløsning og nedbryting. ler ikke kvinnene og de yngre generasjonene av menn
Det er ikke nødvendig å vurdere denne sida av historia og kvinner bare som grupper som må støttes mot kapi-
særskilt. Det som blir forsøkt gjort, er å undertrykke og talen og imperialismen, og som får løfte om frigjøring.
eliminere menneskets kultur slik den er forma gjennom Disse gruppene og bevegelsene deres er arbeiderklas-
historia – med sine framskredne nasjonale, klassemessige sens nærmeste allierte, og utgjør en uunnværlig reserve.
oppfatninger, instinkter, tradisjoner og vaner blant arbei- Ungdommens og kvinnenes initiativ og organisering er av
dere og lønnsmottakere – menneskets personlighet med vital betydning for arbeiderklassen. Det er viktig å støtte
sin evne til tillit, folkelige tenkemåter, kunstnerisk sans og ungdoms- og kvinneorganisasjoner basert på kjønn og
tro på vitenskapen. I stedet for masser som handler som yrke, og hjelpe utviklinga av disse organisasjonene på ei
nasjoner, folk og klasser vil kapitalen og imperialismen anti-imperialistisk, demokratisk plattform – videre å påta
heller ha med uorganiserte masser å gjøre, menneske- seg det hele ansvaret for disse organisasjonene gjennom
mengder som er uten definert atferdsmønster og befinner agitasjon og propaganda, og lære å bruke dem effektivt.
seg i en kosmopolitisk degenerasjon. I stedet for et men- Å glemme ungdommen og kvinnene, som står for energi,
neskelig individ vil kapitalen og imperialismen få fram et initiativ, fornying og revolusjonær ånd, betyr at arbeider-
individ som er en vare og uten sidestykke i dyreriket. klassen synker ned i en treghet det ikke fins noen kur for.
54
 III – Arbeiderklassens oppgaver

2) For å understreke: Kampen for å beskytte naturen

og miljøet er også en del av denne kampen. Kampen på
kulturfronten er en kamp som er sterkt knytta til de tre
formene for arbeiderklassens kamp. Akkurat som denne
kampen ikke kan føres av hobbygrupper og «ikke-regje-
ringsstyrte organisasjoner» (NGO’er – overs. anm.), kan
den heller ikke føres uten å knyttes til arbeiderklassens og
folkets daglige liv og til dagskampen mellom arbeid og
kapital. Revitalisering og styrking av det kulturelle livet
til framskredne arbeidere og den oppvåknende ungdom-
men, med opprettelse av organer og institusjoner for det,
vil i det minste bidra til følgende: mobilisering av fagfo-
reningene og samarbeid med opposisjonspressa, kunst- og
vitenskapsinstitusjoner og organisasjoner osv. Dette er
nødvendig, ellers vil det bli umulig å oppnå dybde og in-
dividualitet i arbeider- og folkebevegelsene, mens triviali-
tet og trangsynthet uunngåelig vil bre seg i politikken.
For å oppsummere: Arbeiderklassen, som uansett for
det meste består av ungdom og kvinner, må nødvendigvis
ta opp i seg energien, kreativiteten og initiativstyrken til
ungdommen og kvinnene i samfunnet. På den andre sida
er det en nødvendighet som ikke kan forsømmes av arbei-
derklassen, som påtar seg å forvandle dagens situasjon for
menneskeheten og bygge framtida for den, også å påta seg
kampen mot kapitalens og imperialismens angrep på kul-
turfronten, og forsvare alt mennesker har som er progres-
sivt, demokratisk og menneskelig.

55
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

G praksisen til det sjølstendige arbeiderpartiet degenererte.

De to siste århundrene har bevist at spørsmålet om arbei-
Partiet som del av og leder av
dernes sjølstendige parti har vært et avgjørende spørsmål
arbeiderklassen
som også innbefatter spørsmåla om revolusjonen og stats-
Noe som kapitalen aldri kunne tåle i forrige århundre , (1)
makta.
var at arbeiderklassen organiserte seg i et sjølstendig parti Et av de mest betydningsfulle resultata av kapitalens
– enda kapitalen sjøl var organisert i et parti og som her- offensiv og arbeiderklassens nederlag, har vært den total
skende klasse. Årsaken er klar: Når arbeiderklassen er degenerasjonen og grunnleggende forkastinga hos arbei-
organisert i et sjølstendig parti, kan inga kraft hindre at derklassen og i sosialistiske og progressive intellektuelle
den styrter kapitalen og organiserer seg som herskende kretser når det gjelder ideen om og praksisen til det sjøl-
klasse i denne epoken, der monopolkapitalismen er domi- stendige partiet. Her kan vi nevne to typer av slik degene-
nerende. rasjon og forkasting: Den første er ideen om og praksisen
Til alle tider og i alle situasjoner har ideen om og for- til «fortroppspartiet» vi finner hos småborgerlige strøm-
søka på å danne arbeiderklassens sjølstendige parti stått ninger med terroristiske tendenser, strømninger med et
i sentrum for kapitalens kamp mot arbeiderne. Metodene opphav som fins i maoismen, foucaultismen eller andre
har variert: a) Tvangsmessig undertrykking av klassens typer av småborgerlig revolusjonisme. De er blitt forvand-
framskredne krefter, b) fornying (og utvidelse) av arbei- la til lukkede sekter og er i dag fullstendig degenerert.
deraristokratiet, som skaper Denne ideen og oppfatninga
en tendens til klassesamarbeid blei forma i fortida da klassele-
i spissen av bevegelsen, og c) Alle disse angrepa hadde derskap degenererte til «ideo-
parallell bruk av tvangsme- uunngåelig arbeiderklassens logisk lederskap». I dag ek-
toder og oppkjøp , noe som
(2) framskredne og kompetente sisterer retninga fortsatt, mest
oppmuntrer til opportunisme krefter som mål – det vil si partia i de avhengige landa i ulike
og likvidasjonisme og til eli- deres. Det var umulig å bedra småborgerlige kretser i byene
minasjon av det revolusjonære eller undertrykke arbeiderklassen og på landsbygda, i «beleste»
partiet eller forsøk på å danne i lengre tid så lenge partiet ikke grupper av filleproletariatet og
det. overga seg og organisasjonen ikke i trangsynte studentkretser.
Forrige århundre var vitne degenererte. Den andre typen, som har
til alle formene og metodene sitt opphav i en degenerasjon
for kapitalens kamp mot ar- som en har sett i arbeiderklas-
beiderklassen: Undertrykking gjennom fascisme og krig, sens rekker tidligere, er ideen om og praksisen til det så-
utpressing gjennom mccarthyisme og kjernefysiske trus- kalte «fortroppspartiet»(3) , representert ved arbeider-, so-
ler, støtte til arbeider- og fagforeningsbyråkratene gjen- sialist- og kommunistpartier som har inntatt en fullstendig
nom et utvalg av «kompromisser» og «sosialpolitikk» etc. liberal posisjon med utgangspunkt i gorbatsjovismen og
Alle disse angrepa hadde uunngåelig arbeiderklassens sammenbruddet i 1989–90. Denne ideen og praksisen er i
framskredne og kompetente krefter som mål – det vil si virkeligheten basert på ei oppfatning av makt som er ren-
partia deres. Det var umulig å bedra eller undertrykke ar- sa for kapitalens avskaffelse ved omstyrting, og er kjen-
beiderklassen i lengre tid så lenge partiet ikke overga seg netegna ved partiets helt ordinære oppfatning og praksis i
og organisasjonen ikke degenererte. det parlamentariske arbeidet.
Det var svært naturlig for de liberale, byråkratiske og Slike former for ideer og praksis er danna ut fra angrep
småborgerlige elementene som hadde hopa seg opp inna- på eksistensen og historia til partiet som gjør revolusjo-
for arbeiderbevegelsen i de 40 åra etter det første store nen til virkelighet og bygger sosialismen, de betyr også
nederlaget på slutten av 1950-tallet – fullbyrda i perioden ei «tilbakevending» til sosialdemokratiet i dets mest vul-
1985–90 og ført fram til i dag – å sikre at ideen om og gære form. Sjøl om dette er en liberalisert versjon (4) av
56
 III – Arbeiderklassens oppgaver
den tidligere klassefjerne byråkratiske tradisjonen, så er
det nettopp fordi den har oppdaga «den nye dynamikken»
i samfunnet, sosialismebegrepet i denne oppfatninga og
praksisen er ei forvirra blanding av reformistisk-liberale
tendenser hos velutdanna sjikt, vanligvis arbeidende folk,
og også hos middelklassen. Sjøl om det altså er arbeidere
blant dem, er de generelt motstandere av et særskilt parti
for arbeiderne, og de er kjennetegna ved ideer og praksis
der ulike interesser og tendenser er vevd sammen, og der
dyrking av det liberale demokratiet er blitt regelen.
En kunne nevne forskjellige nyanser og endel lokale
varianter av begge disse oppfatningene. Men de er ikke
særlig utbredt og har ingen større betydning. Sjøl om også
andre grunner hindrer at arbeiderne danner et sjølsten-
dig parti, er alle klar over at oppfatninga og praksisen i
arbeiderklassen og den progressive opinionen er kjenne-
tegna ved innflytelsen fra sosialdemokratiet og bevegelser
knytta til de nevnte to oppfatningene. Derfor står følgende
klart: Så lenge den progressive og sosialistiske opinionen
og massen av framskredne arbeidere ikke er frigjort fra
innflytelsen fra disse oppfatningene og praksisene når det
gjelder partiet, inklusive sosialdemokratiet, så er det sjøl i
den gunstigst mulige situasjonen umulig for arbeiderklas-
sen å ha et sjølstendig, revolusjonært parti som kan repre-
sentere dens egne store masser.
Og likevel har moderne historie og særlig forrige år-
hundre bevist at en klasse kan delta i den politiske kam-
pen bare gjennom sitt eget parti. Derfor må arbeiderklas-
sen, som en retningsgivende klasse, nødvendigvis delta i
den politiske kampen gjennom sitt eget sjølstendige parti.
Ellers blir det umulig å snakke om noen egen og sjølsten-
dig arbeiderbevegelse og en sosialistisk arbeiderklasse
som kjemper om makta.
Arbeiderklassen og de framskredne
arbeidernes enhet i partiet
Den internasjonale kommunistiske bevegelsen og de til-
knytta marxist-leninistiske partia og organisasjonene
betrakter arbeiderklassens revolusjonære og sjølstendige
parti som enheten av arbeiderbevegelsen og den sosialis-
tiske (marxist-leninistiske) bevegelsen. I sammenheng
med andre ting betyr dette en enhet av intelligensiaen og
de unge intellektuelle som anerkjenner arbeiderklassens
sosiale dynamikk ved å slutte seg til marxismen-leninis-
57
men, med de framskredne og bevisste arbeiderne som
organiserer og leder dette sjiktet med sikte på å forene det
med arbeiderklassen.
Retninga for arbeiderbevegelsen og på den andre sida
den annerledes kursen til retninga for intelligensiaen (so-
sialistisk eller potensielt sosialistisk) vil, dersom tingenes
tilstand skulle vare for lenge, uunngåelig føre til svekkel-
se av enheten i arbeiderbevegelsen og dens omforming til
en politisk bevegelse. Det er lett å forstå at dette samtidig
ville føre til brudd i de intellektuelles overgang til det pro-
letariske standpunktet og deres fornying som en marxis-
tisk intelligensia som tilhører klassen.
I nesten alle land fins det i dag et stort antall partier
som gjør krav på å være sosialistiske, kommunistiske,
arbeiderpartier osv., men de er ikke sjølstendige arbei-
derpartier. Partia og organisasjonene som er tilknytta Den
internasjonale kommunistiske bevegelsen, og som faktisk
har sin basis i arbeiderklassen, er ennå altfor små. Bortsett
fra kanskje ett eller to små land har de ennå ikke oppslut-
ning fra en vesentlig del av de framskredne arbeiderne
som organiserer bevegelsen i de respektive landa. Likevel
er enheten av massen av framskredne arbeidere det viktig-
ste spørsmålet i arbeiderbevegelsen i dag, og i det hele tatt
enheten av disse massene i et parti.
Skal flertallet av de framskredne arbeiderne forene seg
i det marxist-leninistiske partiet i land der det allerede
fins, og danne et revolusjonært parti der det ikke fins,
er det nødvendige og uunngåelige oppgaver å løse i alle
land, uavhengig av det som er særegent for de enkelte
landa. Hvis ikke disse oppgavene blir løst konsekvent, blir
det ikke mulig å oppnå en enhet av de framskredne arbei-
derne og de yngre intellektuelle i partiet.
Den viktigste av disse oppgavene som en veit om, er
følgende: a) Besluttsomt å utvide kampen på den ideo-
logiske fronten (som omfatter hele feltet av økonomisk,
filosofisk og historisk teori) slik at den blir en kamp
mot den liberale ideologiske offensiven som drives fra et
«postmodernistisk» standpunkt. b) Å ikke være fornøyd
med den ideologiske kampen som et «prosjektorientert»
standpunkt som betrakter partienheten som utelukkende
propaganda, opplæring og et slags PR-spørsmål utafor
klassekampen. Tvert imot må en løse denne oppgava
som noe en kan virkeliggjøre i daglig kamp og handling.
Bortsett fra nødvendigheten av å erobre ei framskutt stil-
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
ling i den teoretiske kampen og virkeliggjøre den ved å
knytte den til interessene til den praktiske bevegelsen, og
målet med å samle massen av framskredne arbeider i par-
tiet – så er dette de fremste vilkåra for å skape enhet mel-
lom massene av framskredne arbeidere, sosialistiske intel-
lektuelle og yngre intellektuelle i partiet.
Når det gjelder enheten av massen av framskredne ar-
beidere som skal utvikles i kamp og utvides til enhet i
et revolusjonært parti, er disse to vilkåra tvingende nød-
vendige, og oppgavene kan ikke utsettes. Likevel er tak-
tiske tiltak i forhold til bevegelsens retning viktige, i den
forstand at de med tanke på arbeidernes enhet ikke bare
kan unnvikes. Det gjelder tiltak som går ut fra enheten av
framskredne arbeidere og deres handlingsenhet, og som
oppmuntrer de breieste laga av den modne og oppvoksen-
de intelligensiaen til å bli kjent med det virkelige marxis-
tiske alternativet og styrker tendensen til å slutte seg til ar-
beiderklassen gjennom forskjellige blokker, handlingsen-
heter og plattformer for allianse osv. Når en tar hensyn til
nødvendigheten i dagskampen og maktforholda mellom
de ideologiske strømningene som er organisert innafor
arbeiderklassen og driver sin virksomhet blant arbeiderne,
vil den avgjørende betydninga av slike former for taktiske
framstøt bli sjølinnlysende.
Innflytelsen fra strømninger styrt av borgerlige libera-
lisme innafor arbeiderklassens rekker er et problem det
ikke er umulig å overvinne, sjøl om det er et hinder for
partienheten av de framskredne arbeidermassene. For det
første vil arbeidernes økende kamp, sjøl om den bølger
fram og tilbake, uunngåelig bli breiere og dermed vekke
enhetsbehovet hos de framskredne laga. For det andre har
kommunistgruppene blant arbeiderne blitt stadig sterkere,
sjøl om de ennå er svake. De brer seg også i forskjellige
land, der de er en garanti som ikke kan overses når det
gjelder enheten og partienheten blant de framskredne ar-
beiderne (det gjelder særlig for dem som ennå er i start-
fasen). Videre er det slik at når sosialismen på ny blir en
tendens blant arbeiderne, vil garantien som består av de
virkelig marxist-leninistiske kommunistgruppene, og par-
tia som representerer disse gruppene, bli langt mer betyd-
ningsfull enn det ser ut til i dag, og langt mer forståelig.
På den andre sida står ikke kommunistgruppene blant
arbeiderne aleine i kampen mot den «liberale» sosialistis-
ke innflytelsen, og heller ikke i kampen mot kapitalen. De
58
tidligere revisjonistpartia kunne ikke havne i Gorbatsjov-
liberalisme fullstendig og uten unntak. I nesten alle land
har det vært frafall fra disse partia, eller fra venstrefløyer
som til en viss grad hadde vært enige med dem. Sjøl om
det ikke er så mange av dem, har partia i noen (små) land
snudd om og lagt kursen nærmere henimot arbeiderne
og marxist-leninistiske tradisjoner og oppfatninger. Sjøl
om noen av disse partia eller gruppene er nølende og har
motsigelser som gjør holdninga deres usikker, betrakter
de fleste av dem den 20. kongressen i SUKP som starten
på kursendringa og sammenbruddet for Sovjetunionen
– og de forsvarer leninismen og Stalin på en eller annen
måte. Partier og organisasjoner i denne strømningen som
ennå ikke har vært igjennom et klart brudd med de åpent
revisjonistiske partia og gruppene, samt i noen land endel
revolusjonære grupper som prøver å nærme seg marxis-
men, utgjør også en annen viktig mulighet i kampen mot
den liberale og sosialdemokratiske innflytelsen blant ar-
beiderne, og i forsvaret av marxismen og enheten blant de
framskredne arbeiderne.
Sjøl om Den internasjonale marxist-leninistiske beve-
gelsen blir kritisert fra mange hold (deriblant av folk fra
den krustsjov-bresjnevske fronten), har den også ei hold-
ning til disse partia og gruppene, inklusive deres sårbarhet
for kritikk. Så lenge det ikke skader enheten med arbei-
dere og framskredne arbeidere som er partiløse eller un-
der innflytelse av liberale «venstrepartier», går den inn for
nært samarbeid og felles arbeid for tvert imot å behandle
dem som ett element i bygginga av en breiest mulig enhet
og allianse blant massen av framskredne arbeidere. Hvert
skritt som tas i retning av aksjonsenhet blant massen av
framskredne arbeidere, er samtidig et skritt i forberedel-
sen av massenes enhet i partiet. Hvis en ikke handler ut
fra ei holdning for enhet mellom de framskredne arbei-
derne, vil enheten av disse arbeiderne og et revolusjonært
parti av arbeidermassene, der en hoveddel av klassen er
forent, bli en umulighet.
Marxist-leninistiske partier som er tilknytta Den inter-
nasjonale kommunistiske bevegelsen, er oppretta hoved-
sakelig ut fra ideen om «å forene massen av framskredne
arbeidere». Men sida forholda i dag er forskjellige fra hva
de var i perioden før 1980, er det nå mer tvingende nød-
vendig en noen gang før å forene de framskredne kreftene
i arbeiderbevegelsen med minst mulig ødeleggelse og i
 III – Arbeiderklassens oppgaver

størst mulig bredde. Likevel må en ikke glømme ting som
hvordan prosessen vil bli gjennomført i forskjellige land
– hva det nasjonale utgangspunktet og behovet er, hvilken
retning en bør følge og hvilke tiltak som må gjøres – disse
spørsmåla er knytta til ei rekke historiske, aktuelle og
framtidige faktorer som er ulike fra land til land. (5)
Det som er viktig her, er at det er nødvendig å handle
med et breit perspektiv, med krav og utholdenhet, og sam-
tidig ikke fjerne seg fra det virkelige livet. En partimessig
enhet av de framskredne massene i arbeiderklassen eller
betydelige deler av dem, kan i noen land bli gjennomført
via snarveier og i en raskere prosess enn andre steder.
Men det er høyst naturlig at denne prosessen vil trenge
flere omveier og rykke fram gjennom uventa vanskelig-
heter i andre land. Erfaringene har vist at å vinne over
massen av framskredne arbeidere ikke er noe en kan greie
med ett slag. I mange land som er viktige for arbeiderbe-
vegelsen, vil oppgava kanskje bli løst gjennom kamper
over en lang periode. Å løse oppgavene er ei vesentlig
forutsetning, men det som i siste instans vil avgjøre forlø-
pet av prosessen, er arbeiderbevegelsens egen dynamikk
og tempo.
Avslutningsvis må en under-
streke følgende: Partiet er avhengig av at det
a) Behovet for veksten av i sine rekker organiserer den
marxist-leninistiske partier og framskredne massen av arbeidere,
organisasjoner blant massen av som i sin tur organiserer og leder
framskredne arbeidere (med arbeiderbevegelsen.
mulig deltaking av intellektu-
elle).
b ) Spørsmålet om organi-
sering av massene av framskredne arbeidere i land der
det ennå ikke fins revolusjonære partier som står på ge-
nerallinja til Den internasjonale bevegelsen. Dette er det
mest livsviktige spørsmålet for arbeiderbevegelsen i dag.
Skjønner en ikke dette, og er ikke planen for å bygge or-
ganisasjonen lagt opp etter det, kan en ikke ta et eneste
skritt framover.
Partiet og partiorganisasjonen som kamporganer
Arbeidernes sjølstendige parti kan bare bli oppretta ut fra
et synspunkt (og naturligvis et program) og ei linje som er
basert på å erobre statsmakta og oppnå arbeiderklassens
sluttgyldige mål. Likevel kan ikke arbeidernes revolusjo-
59
nære og sjølstendige parti betraktes bare som en enhet i
standpunkt (og naturligvis et program) og linje. For arbei-
derklassen betyr partiet samtidig enhet i vilje, handling og
organisasjon.
At partiet først og fremst er enhet i linje, handling og
organisasjon, gjør det nødvendig med følgende: a) En
allmenn teori som er forstått, et program og et taktisk
opplegg inspirert av teorien og i stand til å styre bevegel-
sen. b) En organisasjon som gjennomfører et mangesidig
og kontinuerlig arbeid blant arbeiderne, som den søker å
knytte ubrytelige bånd til. Det er ingen tvil om at en teori,
et program og et taktisk opplegg som skiller seg ut ved sin
revolusjonære karakter er et avgjørende vilkår for et ekte
revolusjonært arbeiderparti. Likevel kan det ikke bli en
kamporganisasjon, men kanskje ei parlamentarisk gruppe,
hvis det ikke er en kamporganisasjon som viser sin evne
til å føre en mangesidig, kontinuerlig kamp i det daglige.
Sjøl om det er utmerka på alle andre måter, blir det så fall
bare ei formløs gruppe. Arbeiderklassen får all sin styrke
fra sin organisasjon. Har den ingen organisasjon, eller
bare en degenerert en, blir klassen bare et ingenting.
Arbeidernes sjølstendige
parti er den mest grunnleggen-
de og framskredne blant arbei-
dernes organisasjoner. Partiet
er avhengig av at det i sine
rekker organiserer den fram-
skredne massen av arbeidere,
som i sin tur organiserer og
leder arbeiderbevegelsen. De
organiserer seg på grunnlag av
arbeidsplass og bosted og venter ikke at arbeiderklassen
skal komme til «enighet med seg sjøl», men går ut fra at
å organisere seg i samsvar med arbeiderklassens situasjon
er en nødvendighet for klassens parti. Partiet må fra star-
ten av plassere sine organisasjoner blant arbeiderklassen,
som arbeiderorganisasjoner.
Arbeiderklassen har forskjellige kampvilkår, og dens
parti og organisasjoner må vite hvordan de skal kjempe
under de mest tilbakeliggende forholda, der rå undertryk-
kelse og brutalitet hersker, så vel som under forhold der
legalitet og parlamentarisme råder grunnen. På den andre
sida er partiet verken en parlamentarisk organisasjon el-
ler en konspiratorisk organisasjon som setter seg sjøl i
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

massenes sted. En må på alle mulige måter støtte de fram- Men et parti organisert på denne måten er ikke bare en
skredne arbeiderne som kjemper, organiserer og driver sentralistisk organisasjon. Motstykket til sentralismen er
bevegelsen. Det er dette som uttrykker kjerna i partiets demokratiet, et annet uunnværlig redskap som styrer livet
fostring av arbeiderklassen, ved at det mobiliserer, organi- til arbeiderklassens parti. Organisasjonsprinsippet som
serer den og er dens fortropp. styrer arbeiderklassens parti er den demokratiske sentra-
Vilkåra for kampen krever at arbeiderklassen har fer- lismen. Demokratiet som motstykke til sentralismen (disi-
digheter som er utvikla, velprøvde og profesjonelle så plinen) fungerer som fødselshjelper for viljen til massen
vel som at den har mye energi, utholdenhet og evne til av framskredne arbeidere og hos partiet, og får fram krea-
sjøloppofring. Arbeidernes parti avhenger derfor av den tivitet, ferdigheter og energi, og er en måte å forene mas-
yngre generasjonen av arbeidere (6)
– det er et parti av sene på. Akkurat som det ikke kan være demokrati uten
arbeiderklassens ungdom med dens kvinner og menn. sentralisme og disiplin, kan det heller ikke være sentralis-
Gjennom hele klassens historie, også under de mest til- me uten demokrati. Kritikk og sjølkritikk hører også til de
bakeliggende og håpløse forholda, er det den yngre gene- mest grunnleggende våpna i kampen, i tillegg til å være
rasjonen av arbeidere (både kvinner og menn) som først våpen for læring og utvikling innafor partiet. Demokratiet
og fremst har støtta arbeiderklassens parti mest iherdig. innafor partiet er totalt forskjellig fra den ansvarsløse de-
Arbeiderklassens parti er til mokratismen til markedssosia-
alle tider og under alle forhold lismen (som er et slør for byrå-
nødt til å være helt og holdent Motstykket til sentralismen kratiet). I tillegg til alt annet er
partiet til de delene av klassen er demokratiet, et annet det et ekte demokrati (8) som er
som er mest mottakelige for å uunnværlig redskap som styrer målretta og funksjonelt, basert
skjønne det nye og gjøre fram- livet til arbeiderklassens parti. på ansvar og tilknytning til
gang, det vil si de som er mest Organisasjonsprinsippet som massene.
sjøloppofrende og energiske, styrer arbeiderklassens parti er den Arbeiderklassens parti er
både de unge kvinnelige og de demokratiske sentralismen. en kamporganisasjon som
unge mannlige arbeiderne. samordner arbeiderklassens
På den andre sida er partiets tre kampformer (den økono-
organisering blant arbeiderne miske, den teoretiske og den
og avhengighet av den yngre generasjonen ikke nok til at politiske), og som organiserer og leder arbeiderklassens
det kan greie å drive sitt arbeid under alle forhold og på kamp. Samtidig er partiet en skole der den proletariske
en måte som stadig utvikler seg. Organisasjonens kvalitet og folkelige arbeidsmåten blir utvikla, og der arbeiderne
og sammensetning er av stor betydning for partiet når det (og sjølsagt de unge revolusjonære) blir fostra med prole-
gjelder å skaffe seg robusthet, smidighet og dyktighet, og tariske revolusjonære karaktertrekk. Utdanninga i denne
for å kunne opprettholde kampen mot alle angrep fra ka- skolen er i hovedsak grunnlagt på å delta i klassekampen
pitalen. Fra dette synspunktet må partiet være en organi- og på tildeling av oppgaver. Målet er framfor alt å lære å
sasjon som er så sterkt sentralisert som mulig, og arbeidet lede partiet og bevegelsen av framskredne arbeidere på
må baseres på ei profesjonell kjerne (og et tilsvarende ap- en ansvarsfull og dyktig måte. Et hovedtrekk ved opplæ-
parat) – med a) størst mulig sentralisering av all informa- ringa er at en støtter seg til bevegelsens generelle erfaring
sjon og ledelse , og b) absolutt oppfølging av partiets
(7)
og egne erfaringer. En kan si at en av de overlegne sidene
vedtak (lavere organer er underordna høyere, mindretallet ved denne kampskolen er at den marxistiske utdanninga
underordna flertallet og hele organisasjonen underordna blir gjennomført med en modenhet som er tufta på tileg-
senteret), og c) i tillegg et sentralt partiapparat og en disi- ning og kritikk av den moderne progressive kulturen.
plin som medfører ansvar for systematisk arbeid blant Organisasjonens kvalitet består i: a) Opprettelse av
massene. Dette er de grunnleggende garantiene for at par- partiorganisasjonen som en kamporganisasjon for å gjen-
tiet skal gjøre framgang og stadig utvikle sitt arbeid. nomføre revolusjonen og drive dagskamp. b) Samtidig
60
 III – Arbeiderklassens oppgaver
skal den være en skole for utdanning av arbeidere. Disse
to forholda må være grunnlaget for arbeidsmåten og ka-
derpolitikken, i tillegg til å styre utforminga av organisa-
sjonen helt og holdent. Og det er faktisk også nødvendig
at de sentrale massepublikasjonsorgana – som har ei rolle
som «skjelett» i plasseringa av organisasjonen blant arbei-
derne og i sentraliseringa på alle nivåer – blir tufta på det
samme grunnlaget. Prinsippa, normene og metodene som
former organisasjonen, må være fast knytta til partiets
mål, som gir dem liv.
På den andre sida vil det finnes organisatoriske og in-
terne oppgaver i arbeiderklassens parti. Hvor viktige de
er, vil variere i forskjellige perioder, og partiet må tilpasse
seg slike spesielle politiske problemer. Det kan for ek-
sempel være at arbeiderne utgjør et stadig større antall(9)
i partiet og på alle ledelsesnivåer. På en liknende måte
kan det gjelde den spesielle støtta til ungdommen, sær-
lig unge arbeidende menn og kvinner, for å fostre og ut-
vikle dem innafor partiet og gjøre stadig flere av dem til
deltakere i ledende organer. For å si det på en måte som
understreker betydninga av en sjølstendig ungdomsorga-
nisasjon: Under de aktuelle forholda der en småborgerlig
atmosfære ennå dominerer innafor den allmenne sosialis-
tiske opinionen verden over i nesten alle land, også blant
arbeiderne, er det uhyre viktig å legge særlig vekt på disse
61
og liknende spørsmål. Uansett hvordan en velger å se på
dem, fins det i dag ingen annen mulighet når det gjelder å
tilføre bevegelsen og partiet klassestandpunktet, innsats-
viljen, dyktigheten og kreativiteten som er nødvendig for
å gjøre ytterligere framskritt.
Et sjølstendig revolusjonært parti som i sine rekker har
forent massene av framskredne arbeidere, som er uløse-
lig fast knytta til arbeidermassene som følger i fotspora
deres, som er i stand til å samle arbeidernes organisasjo-
ner rundt seg, særlig fagforeningene, og kan sitt arbeid
– det er dette partiet arbeiderklassen trenger, en arbeider-
klasse som har kjempa under den kvelende innflytelsen
fra liberale og «sosialistiske» strømninger utafor klassen.
Arbeiderklassen vil før eller seinere ha et slikt solid for-
troppsparti i alle land, i kraft av det arbeidet de marxist-
leninistiske partia og organisasjonene gjør i landa der de
fins. I land der det ikke fins noe parti eller noen organi-
sasjon, vil arbeiderne i disse landa oppnå det gjennom
de revolusjonære arbeiderne og de intellektuelle som er
lojale mot arbeiderklassen og marxismen. Om dette råder
det ingen tvil.
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver
IV
N
ederlaget som arbeiderbevegelsen og sosialis-
men har lidd, tilbakeslaget som har vart i over et
halvt århundre, sammenbruddet og oppløsninga
som fant sted i Sovjetunionen, sammen med angrepa som
vi har framheva ovafor – er blitt forvrengt også av andre
grunner. Alle veit at nederlaget og tilbakeslaget og det
sammenbruddet en opplevde, også blir brukt til å styrke
følelser som at kampen som var ført, var «nytteløs» og at
kreftene blei brukt «til inga nytte» – for å spre og rettfer-
diggjøre ei stemning av mistro og fornekting.
Ved å gå fram på denne måten har kapitalens propagan-
dister orientert seg mot arbeiderne med kortsynte forvent-
ninger. Når det intreffer nederlag, har de prøvd å holde liv
i en småborgerlig sinnstilstand i den allmenne opinionen.
Småborgeren har «mista trua» og havna i en tendens av
underkastelse og oppgitthet. Likevel er det ikke vanskelig
å se at disse forsøka er nytteløse.
Arbeiderklassen er en klasse som har bevist sine evner
og blitt voksen historisk sett. Den har opptrådt som en
klasse som presenterer en helhet av grunnleggende fakta
i en ugjendrivelig verdensanskuelse som marxismen-leni-
nismen, og en framskreden teori har vokst fram og utvi-
kla seg. Den bygger på store marxistiske klassikere som
i lange tider vil leve i bevisstheten og handlingene som
oppstår i dens rekker. I tillegg har den fått fram leder-
skap gjennom revolusjonære personligheter fra Kirov til
Dimitrov, fra Sjdanov til Enver Hoxha, fra Thälmann til
Thorez, fra Pieck til Rakosi, fra Gottwald til Zarahiyedis
(sjøl om det bare var i perioden mellom eller etter de to
verdenskrigene). Den har gjennomført revolusjoner og
vunnet avgjørende storkriger som har styrt verdenshisto-
ria, ved å forene seg i sterke partier, samtidig som den har
deltatt i store kamper i alle land for å bygge en ny sivili-
sasjon i en tredel av verden og grunnlegge en ny verden.
Om vi ser bort fra den aktuelle kampen, som maner til
forsiktighet, er det bare tåpelig å vente at arbeiderklas-
sen, som har fått sine klasseegenskaper ytterligere styrka,
skulle ignorere denne store historiske arven og la seg un-
derkaste den «psykologiske krigføringa» i lengre tid.
Uansett hvor mye de tapte frontene, de tunge og omfat-
tende nederlaga betyr i dag, så har ingen kamp vært nyt-
62
teløs. De eksperimentene som blei gjort og de erfaringene
en fikk gjennom disse kampene, vil fortsette å leve i fore-
stillingene, atferden og instinkta til arbeiderne også under
enda verre forhold, og styre bevissthetens sprang gjennom
begivenhetens forløp og inn i framtida. Og på den andre
sida er den vitenskapelige, kunstneriske og litterære kul-
turen som er vokst fram av marxismen-leninismen med
denne teorien som veileder uovervinnelig, slik også arbei-
derklassens kamp er uovervinnelig. Dette er knytta til at
en støtter seg til eksperimentene og erfaringene fra tidli-
gere kamper og oppsummerer dem. Denne framskredne
teorien og kulturen er garantien for at erfaringene fra den
historiske kampen kan kaste lys over arbeiderklassens
kamper i framtida, og for at arbeiderklassen kan sette kur-
sen mot store framtidsmål.
Ett er sikkert: Nederlag er ikke arbeiderklassens skjeb-
ne. Likevel beveger historia seg gjennom nederlag for det
revolusjonære partiets kurs (sjølsagt som en følge av dets
seirer). Og uansett hvor langvarige og tunge arbeiderklas-
sens nederlag og tilbakeslag er, så vil de aldri bryte med
den forannevnte hovedregelen. Det som er viktig, er at
arbeiderklassen innser nødvendigheten av å lære, kanskje
enda mer av nederlaga enn av seirene. Nederlag endrer
ikke arbeiderklassens objektive stilling og egenskapene
som den bærer i seg. Sjøl om arbeiderklassen er slått til-
bake gjennom et nederlag, så går historia og menneskehe-
ten videre framover, og arbeiderklassen beholder sin stil-
ling som drivkrafta i denne utviklinga.
Det som har skjedd, er at menneskeheten (på grunn av
og i kjølvannet av nederlaget) rykker videre gjennom øde-
leggelse og oppløsning, og gjennomgår opplevelser som
er forskjellige fra erfaringene i den foregående perioden.
Når det gjelder oppgangen og spranga som vil gjøre nø-
linga, vaklinga og splittelsene i denne utviklinga av men-
neskeheten ineffektive og overlate dem til fortida, så er
de uunngåelige og kommer åpenbart stadig nærmere. Når
denne oppgangen og disse spranga – og de revolusjonære
tegna – blir synlige også inne i tåka, er det ingen tvil om
at arbeiderne vil bruke erfaringene fra perioden med de
store kampene på skapende vis.
 Til minne om kameratene
Til minnet om våre kamerater…
Manuel Lisboa
Eksempel på det nye mennesket
Kamerat Manuel Lisboa De Moura grunnla sammen med
en gruppe venner Det revolusjonære kommunistpartiet
(PCR) i Brasil. I løpet av sju år hadde PCR som parti slått
røtter blant bøndene og ungdommen. Partiets innflytelse
blant arbeiderne var økende, og det var effektivt organisert
i nesten alle de nordøstlige delstatene i landet. Manuel
Lisboa organiserte dusinvis av framgangsrike revolusjo-
nære aktiviteter. De reaksjonære kreftene visste at dette
arbeidet var utført under hans ledelse, og derfor beslutta
de å eliminere ham. Han blei kidnappa og utsatt for bar-
barisk tortur, og til slutt blei han drept av den brasilianske
hæren i september 1973.
Likevel har hans liv og ideer vist veien for dem som
kjemper for sosialismen. I en av sine artikler sa han: «Den
brasilianske allmennheten, med sine utbytta millioner, har
aldri brutt fattigdommens lenker. Dessverre veit de ikke
engang hvem som har ansvaret for deres fattigdom. Her
ligger den revolusjonære fortroppens rolle. Fortroppen ut-
gjør den organiserte og bevisste delen av arbeiderklassen.
Dens historiske oppgave er å forene seg med de under-
trykte massene og lede dem fram mot kampen om makta.
Uten fortroppens handlinger og det revolusjonære kom-
munistpartiets ledelse blir det folkelige opprøret dømt til
å være ineffektivt.»
63
Pedro Vasquez Rendon
Mot slutten av 50-åra og tidlig på 60-tallet hadde den in-
ternasjonale polemikken mellom Kinas kommunistiske
parti (KKP) og Sovjetunionens kommunistiske parti
(SUKP) starta, med virkninger på mesteparten av verden.
Men i Latin-Amerika, og heller ikke mange andre steder i
verden, var det ikke mye en visste om denne prosessen og
dens virkning på menneskehetens framtid. Det som sto på
spill uten at en var helt klar over det, var framtida for den
proletariske verdensrevolusjonen. Da var det ikke engang
gått et tiår siden det tragiske tapet av den store lederen for
verdensrevolusjonen, lederen for SUKP (bolsjevikene),
for verdens proletariat og folk, Josef Stalin.
Colombia var ikke noe unntak. Omgitt av virkningene
av revolusjonen på Cuba pågikk det en stor kamp mellom
kafeteoretikerne, med deres utvanna forståelse av kom-
munismen, og de unge, besluttsomme vennene av revolu-
sjonen. Blant disse unge revolusjonære som heiste kamp-
fana mot «feilene» til Colombias kommunistiske part, var
Pedro Hernando Vasquez Rendon, en internasjonalistisk
aktivist i 30-åra med hjerte og idealer – den fødte «ya-
ramalita». Rendon hadde nære kampfeller, Pedro Leon
Arboleda Roldan, Libardo Mora Toro, Francisco Garnica,
Carlos Alberto Morales og Francisco Caraballo. Den sist-
nevnte hadde vært i fangehullet til det fascistiske Uribe
Velez-regimet i 13 år, og hadde fortsatt kampen som en
virkelig kriger som aldri overga seg.
Pedro Vasquez og hans kamerater betrakta ikke proble-
met som noen få, enkle feil hos partiledelsen og fokebe-
vegelsen, og det var heller ikke derfor de greip til våpen.
Den væpna kampen spredte seg til hele landet, den på-
virka hele Latin-Amerika, og det var rettferdige grunner
for den.
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

Til minnet om våre kamerater…

Luis Emilio Recabarren

Kamerat Pedros marxist-leninistiske fostring og par- Recabarren er kjent som den chilenske arbeiderbevegel-
tierfaring var tilegna på forskjellige fronter av den po- sens far. Han arbeida i et trykkeri fra han var 14 år, og sto
litiske kampen. Han hadde en skarp intelligens og evne bak en mengde arbeiderutgivelser. Han deltok i stiftelsen
til å analysere kompliserte situasjoner, og stor evne til å av Det sosialistiske arbeiderpartiet i 1912, var ledende i
skjønne verdensomspennende spørsmål. Det satte ham i partiets omdannelse til et kommunistisk parti i 1922 og
stand til å se parallellene mellom situasjonen i eget land dets tilslutning til den 3. Internasjonalen.
og skaden som Krustsjov-revisjonismen påførte SUKP. Recabarren tok også aktivt del i stiftelsen av Argentinas
Denne skaden spredte seg over hele verden. Da han så den kommunistparti og var den første arbeideren som blei
revisjonistiske degenerasjonen i det kolombianske partiet, valgt inn i et latinamerikansk parlament. Han var en stor
overbeviste han i første omgang sine nære kamerater og lærer, og gjorde bruk av dramagrupper, diskusjoner, bro-
deretter et betydelig antall partiaktivister om at marxis- sjyrer osv. så vel som aviser for å utdanne og forene arbei-
men-leninismen og arbeidernes parti i Colombia måtte derklassen og organisere den i dens eget parti.
forsvares.
Derfor gikk han og de andre marxist-leninistiske kom-
munistene i gang med å gjenoppbygge Colombias kom-
munistiske parti basert på den proletariske revolusjonens
lære. De spredte de revolusjonære ideene til byene, gatene
fjellene og de fjerneste avkrokene av landet, og planta håp
i hjertene til unge revolusjonære. Det som trengtes var
å handle tappert og besluttsomt for å redde arbeidernes
parti fra dem som hadde forrådt det. Kamerat Pedro blei
den mest besluttsomme og glødende forsvareren av det
marxist-leninistiske partiet. Det nye partiet blei erklært på
den 10. partikongressen 17. juli 1965.
Siden da har den kolombianske arbeiderklassen hatt sitt
parti, den besluttsomme fortroppen for den proletariske
revolusjonen i kampen for sosialisme og kommunisme.
Partiets uavbrutte kamp gjennom 42 år fortsetter og vil
fortsette.

64
 Til minne om kameratene

Rafael Larrea
Insuasti (1942-1995)
Vår poet, den revolusjonære journalisten Insuasti, hadde forholdet mellom revolusjonær politikk og teori, forholdet
drevet En Marcha, utgitt av Ecuadors marxist-leninis- mellom den levende erfaringa og partiets teori, bygginga
tiske kommunistparti, i over 20 år. Han arbeida utrøttelig av partiet, den væpna kampen osv.»
for å organisere og styrke en progressiv og revolusjonær
bevegelse av intellektuelle. Han var aktivt tilknytta arbei-
derklassens revolusjonære fagbevegelse. Han påtok seg
rollene som partiorganisator og lærer for nye generasjoner
med stor innsatsvilje og tålmodighet. Hans proletariske
synspunkter gjorde ham til en uovervinnelig forsvarer
av marxismen-leninismen og partiets enhet. Han kjempa
med stor teoretisk og politisk evne og energi mot dem som
prøvde å splitte partiet. Som bevisst internasjonalist tok
han aktivt del i å utforme og tillempe partiets internasjo-
nalistiske politikk. Som en person som leste og studerte
marxismen-leninismen og historia til folkene i Ecuador,
og var opptatt av landets økonomiske og sosiale proble-
mer, bidro han til partiets og de revolusjonæres teoretiske
skattkiste.
Rafael var en poet, historieforteller, sanger og musiker,
og skrev essays om kulturelle og nasjonale spørsmål. Han
var også en eksemplarisk militær leder som fullførte alle
sine oppgaver med glans enten det var i cella, i propagan-
daoppgaver, lokale utvalg, sentralkomiteen, politbyrået
eller sekretariatet. En trist sykdom tok fra oss vår poetiske
kamerat altfor tidlig i april 1995.
I en artikkel om «Nødvendigheten av å utvikle den
revolusjonære teorien» sier han: «Det er spørsmål som
reiser seg regelmessig og som krever marxist-leninistiske
svar. Spørsmål om den moderne vitenskapelige utvik-
linga, internasjonale forhold, en djupere forståelse av den
historiske erfaringa, en grundig analyse av klassekampen,
65
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

Til minnet om våre kamerater…

Elena Odena
Odena var født i Donosti (San Sebastian) i Baskerland. som Alvarez del Vayo slutta seg til. Elena var viseformann
Hennes mor blei henretta av Franco-fascistene. Hun til- i FRAP.
brakte ei tid i England, dit hun ble sendt sammen med I en artikkel hun skreiv seks måneder før hun døde, sa
ei gruppe barn fra republikanske familier, deltok i endel Elena: «I dag krever marxismen-leninismen mer enn noen
aktiviteter, og etter kort tid slutta hun seg til Den kommu- gang at det blir utvikla enhet og aktiv, praktisk solidaritet
nistiske ungdomsorganisasjonen. Hun var en utdanna per- med alle partier, store som små, som strever for å utvikle
son og snakka flere språk (glimrende engelsk, fransk og partiet i sitt land, for å forsvare marxismen-leninismen og
euskara, baskernes språk, i tillegg til spansk, og kunne en organisere proletariatet og dets allierte for revolusjonen.»
del russisk) og blei utnevnt av det Spanias kommunistiske Hennes intense politiske arbeid fant uttrykk i de for-
parti (PCE) til å arbeide blant intellektuelle og studenter. skjellige dokumentene og bøkene som blei utgitt under
Ei stund arbeida hun sammen med dikteren Herrera Pe- hennes navn etter hennes død. De fleste av dem var skre-
tere i UNESCO, og i denne tida vant hun intellektuelle av vet med tanke på utdanninga av unge kommunister, noe
Angel Valentes kaliber over til den anti-fascistiske beve- Elena Odene hadde en særlig følelse for. Elena visste at
gelsen. uten den kommunistiske ungdommen ville partiet mangle
Som mange andre kommunister gjorde hun på slutten et av sine livsviktige våpen.
av 50-åra motstand mot partiets politikk, som var leda Hun var den beste av oss alle.
av forræderen Santiago Carillo. I denne perioden møtte
hun Raul Marco. Tidlig på 60-tallet blei splittelsen tydeli-
gere. Etter ei rekke møter i/med arbeidsutvalget (Claudin,
Ignacio Gallego, Lister og Carillo sjøl) blei det åpenbart
at PCE var offer for en ideologisk degenerasjon og hadde
satt seg fast i ei fæl krustsjovistisk hengemyr.
Under disse forholda begynte kommunistene å organi-
sere hemmelige marxist-leninistiske grupper innafor par-
tiet, retta både mot Franco-fascistene og Carillo-apparatet.
Den første anti-Carillo-gruppa blei danna i 1963 og blei
kjent under navnet på tidsskriftet den utga – La Chispa
(Gnisten). I 196f slo fire marxist-leninistiske grupper seg
sammen for å danne Spanias marxist-leninistiske parti
(PCE-ML).
Elena Odena spilte ei viktig og til tider avgjørende rolle
i alle disse kampene. I de følgende åra blei Den patrio-
tiske anti-fascistiske fronten (FRAP) stifta, der personer
66
 Til minne om kameratene
Sergio Barrios
en utrøttelig forkjemper for
revolusjonen og sosialismen
Navnet Sergio Barrios er et uerstattelig ikon og forbilde i
kampen for menneskehetens frigjøring og den meksikan-
ske proletariske revolisjonen.
Som en kriger i Mexicos kommunistiske parti (marxist-
leninister) bidro han sammen med andre kommunister på
den tida til bygginga av våre organisasjoner. Han førte et
kompromissløst forsvar av marxismen-leninismen og de
ærerike teoriene til Marx, Engels, Lenin og Stalin mot
høyre- og «venstre»-opportunisme, revisjonisme og re-
formisme. Den internasjonale konferansen av marxist-le-
ninistiske partier og organisasjoner – som Sergio Barrios
ga sitt liv for mens han tjente dens sak – vil uten tvil bære
denne kameratens merke i teori og praksis.
Sergio Barrios handla med en strategisk visjon som var
verdig en disippel av Lenin og Stalin i sitt undergrunnsar-
beid. Han ga oss, hans kamerater i partiet og FPR, sjansen
til å høste de første produktene av sammensmeltinga av
den spontane arbeider- og folkebevegelsen og den mar-
xist-leninistiske taktikken og strategien i kampen mot
kapitalen. Denne kampen føres for å bygge et nytt sosia-
listisk samfunn under proletariatets diktatur og gå videre
mot den vitenskapelige kommunismen.
Sergio Barrios’ minne er en grunn til å forbli trofaste
mot vår ed om å forvare saken med vårt eget liv, og om å
styrke proletariatets stilling.
67
Seref Aydin
Seref Aydin blei født 15. januar 1951 i byen Amasya i
Anatolia, i den midtre svartehavsregionen. Han var ung
lærer da han slutta seg til Folkets frigjøringshær i Tyrkia
(THKO). THKO blei knust sammen med andre revolusjo-
nære organisasjoner av 12. mars 1971-juntaen. Lederne
blei henretta 6. mai 1972, samme år som han slutta seg til
organisasjonen. Mot alle odds påtok han seg entusiastisk
oppgava med å bli en profesjonell kader i THKO, som sei-
nere blei Tyrkias revolusjonære kommunistparti (TDKP) i
februar 1980.
Seref Aydin var medlem av partiets Kurdistan-komité
da han blei arrestert i 1981 etter det militære fascistkup-
pet den 12. september 1980. Da han blei løslatt i 1986, var
ikke situasjonen lys i det hele tatt: Partiet og dets organi-
sasjoner var i oppløsning og lamma av likvidatoriske ten-
denser. Seref Aydin var en av aktivistene som kjempa mot
disse tendensene. Derfor var det ingen tilfeldighet at hans
fasthet i denne kampen, sammen med holdninga han viste
i fangenskap, gjorde ham berømt i partiet.
Kamerat Seref Aydin hadde sittet i sentralkomiteen si-
den 1987 og var medlem av sentralkomiteens eksekutiv-
komite og sekretariat fra 1991. Da han døde 24. septem-
ber 2006, døde han som en ekte marxist-leninist og kom-
munist og etterlot seg en plass det ikke var lett å fylle.
Han hadde kjærlighet til og tro på arbeiderne og fol-
ket og lærte av kamerater og arbeidere. Han arbeida med
grenseløs hengivelse og beskjedenhet så vel som revolu-
sjonær pågåenhet, og lærte opp de unge generasjonene i
arbeiderklassens progressive internasjonale kultur, så vel
som den nasjonale... Det er ingen tvil om at kamerat Seref
Aydin spilte ei framstående rolle i blant annet at disse ver-
diene blei rotfesta i partiet vårt. Hans navn og minne vil
leve evig i partiets kamp.
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

Noter
Noter til innledning
1) Kampen mellom den sosialistiske og den imperialistiske leiren var ikke det eneste som bestemte hva som skjedde. Folkenes kamp mot
imperialismen og arbeidernes kamp mot kapitalen blei stadig skarpere og gjorde framskritt. Kampen mellom imperialistene brøyt fra tid til
annen ut i akutte motsetninger. Likevel var det kampen mellom den sosialistiske og den imperialistiske leiren som i siste instans bestemte
utviklinga.
2) At denne store kampen etter hvert blei avbrutt, betydde slett ikke at kampen tok helt slutt. Arbeidernes og folkenes kamp fortsatte overalt.
Dessuten holdt Den sosialistiske folkerepublikken Albania fast ved kursen uten å bøye seg for krustsjovismen (at Albania brøyt sammen i en
seinere periode, er et annet spørsmål). Folkerepublikken Kina brøyt med denne blokken og styrte mot ei «fornying» der landet raskt tok skritt
som førte det i den stillingen det har i dag.
3) I perioden før 1960 foregikk det en imperialistisk kamp for omgruppering innafor den vestlige leiren. Når en ser bort fra Frankrikes
anstrengelser for å «handle sjølstendig», var dette en kamp hovedsakelig mellom USA og Storbritannia. På grunn av de gjensidige
maktforholda så vel som behova i kampen mot sosialismen, blei den indre striden ført på et lavt nivå og minimalisert og undertrykt, sjøl om
den blei skjerpa fra tid til annen.
4) Det virkelige nederlaget kom da Krustsjov tok makta i Sovjetunionen. Det var denne hendinga som bante veien for tilbakeslaget for
arbeiderbevegelsen, som måtte nøye seg med levninger etter sosialismen. Gorbatsjov-perioden var en fortsettelse av Krustsjov-perioden, og
Bresjnev-perioden var en Krustsjov-periode uten Krustsjov. Sammenbruddet i 1990 var en uunngåelig konsekvens av nederlaget midt på 1950-
tallet.
5) Disse forholda var et produkt av den underliggende antagonistiske motsigelsen. Sammenbruddet var en slags «fødselshjelper» som brakte dem
fram i lyset. På den andre sida hadde verken angrepa mot arbeiderklassen og folkene eller den imperialistiske kampen mellom vestmaktene
begynt med Sovjetunionens sammenbrudd. Det som er viktig her, er at det varsla starten på en ny periode med nyoppdeling verden over, og
erobring gjennom angrep av en generell karakter.

Noter til I
«Den nye verdensorden» – et imperialistisk fellesprosjekt
1) Mengden av fusjoner og overtakelser hadde i denne perioden økt i et slikt omfang at den hadde spredd seg til alle sektorer. Verdimessig var
langt den største delen internasjonal. Med 24 000 oppkjøp og fusjoner var dette et omfang en aldri hadde sett før.
2) Det henvises til forhold som kom i forgrunnen ved Sovjetunionens sammenbrudd (en ny kamp for erobring og tilegnelse og en allmenn
angrepsbølge).

Noter til del I-A

Nyoppdelinga av verden og den uunngåelige kampen mellom stormaktene
1) Ikke bare den økonomiske utviklinga, men også utvikling av kriser og stagnasjon som påvirka økonomien, skyldtes mange spesielle forhold.
Og akkurat som sjølve utviklinga var også virkninga på økonomien ujevn.
2) Midt på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet hadde konsentrasjonen og sentraliseringa av kapitalen stått fram i sin mest framskredne og intense
form i EU-landa. Det var slik at om en ser bort fra investeringene på 1218 milliarder dollar i 1999 for å kjøpe og «omstrukturere» selskaper, så
kom investeringene (av samme type) til monopolene i EU i 2000 opp i nesten halvparten av de samla fusjonene dette året med et rekordbeløp
på 1478 milliarder dollar. Og i disse åra hadde monopolene i EU-landa og de japanske monopolene, som støtta seg til sin vekst på 1980-tallet
og tidlig på 1990-tallet, snart økt sine markedsandeler i USA og på verdensmarkedet. Fra 1995 og framover innhenta de med klar margin de
amerikanske monopolene på lista over verdens 100 største selskaper, med henholdsvis 38 og 37 selskaper. I denne perioden var det økonomisk
stagnasjon i Japan og EU, og angrepa fra monopolene i disse landa var avhengige av den raske utviklinga og akkumulasjonen i tidligere
perioder.
3) På grunn av ei rekke økonomiske utviklingsfaktorer og økt innflytelse av ikke-økonomiske faktorer på økonomien, begynte ei ny stimulering
av de amerikanske kapitalgruppene ved utgangen av 2001. Av 500 større monopolgrupper som styrte verdensøkonomien, var USA-kapitalen
representert med 151 selskaper med 29 % av den totale omsetninga til de 500. Mens antallet selskaper økte til 189 ved slutten av 2003,
hadde omsetninga til disse selskapa skutt i været til 39 % av totalen. Den store nedgangen for de japanske monopolene (82 selskaper med
14,6 % av omsetninga) på slutten av 1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet, fra en stor overvekt blant de 500 i 1994 (147 selskaper med
37 % av omsetninga), var et av de viktigste trekka i perioden. Denne nedgangen for de japanske selskapa og EU-selskapas framgang fram til
begynnelsen av 2000-tallet (antallet selskaper minka fra 171 til 167, men omsetninga økte fra 30,2 til 37,5 %), har uten tvil sammenheng med
kriser og stagnasjon i disse landa på den ene sida, og delvis med den ujevne utviklinga i kampen som foregikk på verdensmarkedet.
4) Monopolenes vekst og veksten og utviklinga i økonomien er slett ikke to sider av samme sak. Monopoler kan vokse, og i hvert fall de mest
framskredne og best organiserte vokser faktisk når økonomien er i krise eller stagnasjon. Likevel påtvinger kapitalgrupper i utvikla land som
sliter på verdensmarkedet sin situasjon på økonomien, sjøl om de blir påvirka av allmenne forhold. I de fleste tilfeller skjer dette ikke direkte i
det enkelte tilfellet, men indirekte.
5) USAs og andre stormakters orientering mot beskyttelse av markedene midt på 1980-tallet har gjort slutt på GATTs rolle i handelen, og førte til
institusjonens undergang.
68
 Noter

6) Det henvises her til USAs og Japans forsvarsavtaler.

7) Når det gjelder USAs beskyttelsestiltak: Direkte japanske kapitalinvesteringer på det amerikanske markedet kom opp i 70 milliarder dollar i
1989. Sjøl om USA satsa på investeringer i Japan, investerte USA bare 8 milliarder dollar der i samme periode.
8) Bare for åra 1999-2000 investerte USA 40 milliarder D-mark i Tyskland, mens den direkte tyske kapitalinvesteringen i USA var på 130
milliarder mark.
9) Støtta til romforskning blei økt fra 775 milliarder tyske mark i 1984 til 1241 milliarder i 1988. Videre blei tilskudda til elektronikkselskaper
fordobla i de samme åra, og det blei også mulig å gjøre bruk av EU-midler.
10) Denne kampen hadde i virkeligheten alltid eksistert, men i forskjellig grad. Det er fordi en tar krava fra NVO som utgangspunkt, og på grunn
av den spesielt viktige betydninga kampen fikk etter Sovjetunionens sammenbrudd, at det blir vurdert på denne måten.
11) Etter angrepet på Irak i 1991, glømte USA sine ord om «Midtøstens nye status», også dem som angikk Palestina og arabiske kongedømmer.
Den første avtalen for den internasjonale koalisjonen blei dermed verdiløs. Den jugoslaviske krigen kan betraktes som den andre allmenne
avtalen mellom stormaktene som seinere blei glømt.
12) Under forhold der EU-hæren ikke opptrer på linje med USA. Sjøl om en ikke kan forutsi hva som vil skje etterpå, er det lett å se at den vil
fortsette som en tysk-fransk hær i tilfeller av intervensjon. Likevel kan en ikke se bort fra at det i tilfelle USA er uenig, vil bli vanskelig og
begrensa muligheter for disse maktene å prøve seg på separate militære operasjoner i nær framtid.
13) Sjøl om det i teorien ikke er umulig at EU blir en «politisk union» og «statsliknende» og får disiplinert alle sine nåværende medlemmer, er
det omtrent umulig i praksis. Hvis EU skal fortsette som union i framtida, blir det med bare en del av EU-landa.
14) Følgende står klart: Dette betyr ikke at disse landa blir enige med Russland (eller for den saks skyld med hverandre) i alle spørsmål eller er
uenige i alle spørsmål. Europeerne er ennå ikke rede til å bryte fullstendig med USA. Ennå ei tid vil de fortsette å føre en «alliansepolitikk» og
ei linje med relativ underkastelse.
15) I tilfelle Kina unngår å bli plyndra i de neste ti eller tjue åra, er det mulig at landet trer fram som ei sterk stormakt. En kan ikke se bort fra at
Kina da vil ha evnen til å forandre alle alliansene og utviklinga i verden. En slik mulighet eksisterer, uavhengig av hvordan det vil skje.
16) Sjøl om den ikke er særlig effektiv, har disse landa også danna ei internasjonal gruppering kjent som «Shanghai-kvintetten», som et alternativ
til Vestens ekspansjon og USAs press. Dette viser også at de stiller seg i opposisjon til USA. I kampene som kommer i nær framtid, har
Russlands spesielle situasjon og landets betydelige styrke stor betydning alt i dag, og vil ikke stå i skyggen av Kina i framtida. Dessuten er
Russland en langt mer privilegert «alliansepartner» for Tyskland og Frankrike i EU.
17) Internasjonale politiske, militære og økonomiske institusjoner og organisasjoner er institusjoner som vokste fram innafor maktforholda i
forrige århundre. Mens noen av dem bryter sammen, er det uunngåelig at andre blir redskaper for den ene eller andre av grupperingene som
vokser fram. På den andre sida er disse organisasjonene og institusjonene – som FN og EU – organisasjoner som ikke vil bryte sammen over
natta. De vil fortsette å eksistere helt til fiendtlige makter konfronterer hverandre ansikt til ansikt.

Noter til del I-B

Kapitalens angrep på arbeiderbevegelsen og de undertrykte landa
1) De første internasjonale angrepa blei gjennomført «spontant» ved krisa i 1993 og var retta mot de avhengige landa. Vilkåra for «kreditten» til
disse landa blei plutselig strengere, og rentene økte raskt. Videre gikk handelsmengden, som hadde økt med tall som 2,4 %, 2,1% og 2,1 % i de
tre åra før krisa, ned til tall som -3,3 %, -0,2 %, og -1,8 %. Det var ut fra en kurve som var til ugunst for disse landa, men som kunne betraktes
som »ordinær» under det eksisterende regimet. Nå blei situasjonen i landa mye alvorligere. Det var slik at til og med i de oljeeksporterende
landa blei det en betydelig tilbakegang fra omtrent + 11 % til- 6 % i handelsforholda under ei relativt liten krise som i 1993.
2) I de utvikla landa beløper subsidiene til eget jordbruk seg til over 400 millioner dollar i året. Likevel blir det pålagt tollavgifter på mellom
59 % og 90 til 444 % på tekstil- og matvareprodukter fra tilbakeliggende land – i tillegg til at de tvinges til å fjerne svært beskjedne
jordbrukssubsidier og stadig får importkvotene begrensa.
3) Monopolene i de utvikla landa har patentert frøene til hvetesorten som de indiske bøndene har dyrka i de siste 2000 åra. Gjennom denne
rettshandlinga har monopolene utsatt de indiske bøndene for å bli betrakta som banditter hvis de dyrker denne sorten. Dette er ikke bare svært
interessant, det er også ekstremt ondskapsfullt. Store land og monopoler har fulgt den samme linja for alle jordbruksprodukter, og denne linja
er faktisk et typisk eksempel på hvordan de prøver å drive jordbruksproduksjonen, bøndene og landsbybefolkninga i de avhengige landa til
utslettelse.
4) I hvilken grad det er korrekt å kalle dette en form for nykolonialisme, er et åpent spørsmål. Likevel lar det seg ikke diskutere at det som blir
gjort i dag, ikke passer inn i den kjente definisjonen av nykolonialisme.
5) Mellom åra 1980–1990 betalte forgjelda og tilbakeliggende land gjennomsnittlig over 18 milliarder av på gjelda hvert år – 12,5 milliarder som
avdrag og 6,5 milliarder som renter. Likevel kunne ikke disse landa unngå at gjelda økte med 62 % i denne perioden.
6) De siste 15 åra har vært avgjørende for de avhengige landa som er betrakta som mest utvikla. I denne perioden har finansinstitusjoner som
aksjebørs, forsikringsselskaper og banker blitt overtatt av monopoler som i stor utstrekning tilhører utvikla land, særlig store utvikla land, og
farten i prosessen øker stadig.
7) Lønningene blir redusert gjennom lokale arbeidsavtaler, ubetalt arbeidstid og ei rekke andre metoder. Kapitalen krever 50 arbeidstimer til ei
lønn som er fastsatt for 35 timer. Når det gjelder retten til å tvinge gjennom 73 timers arbeidsuke, er det ingen «rett» å sysselsette dem som
får betalt, men snarere en «rett» til å ansette, som vil bli avvikla gjennom deregulerte ansettelseforhold. Sammen med andre påskudd er 50-
timersuka et skritt som også vil gjøre avviklinga lettere.
69
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

8) Som ved alle sammenlikninger, svarer heller ikke disse sammenlikningene helt med det en ønsker å få fram. Det som blir framlagt her, betyr
ikke uten videre at det vil vende tilbake nøyaktig til samme måte som i den tidligere perioden og de primitive forholda den gang. Det henvises
til den forverringa av forholda for arbeiderne og folkene i vår tids verden som kan forekomme, og som ikke tar hensyn til noen oppfatning av
rettferd eller lovlighet.
9) Denne politikken er utvilsomt ennå ikke arbeiderklassens sjølstendige politikk.

Noter til del II

Utviklingsretninga for «Den nye verden»
1) USAs økonomi hadde vokst med 2,4 % i 2002, og veksten i senere år har ligget på rundt 3 % – ifølge amerikanske kilder som ikke er altfor
pålitelige.
2) Når det gjelder 20 nøkkelsektorer i verdensøkonomien, hadde 15 større monopoler i hver av dem alt midt på 1990-tallet fått så stor makt at de
kunne kontrollere hele produksjonen.
3) USA-økonomien har ei gjeld på 9 billioner dollar. «Ekspertene» er enige om at gjelda er av en størrelsesorden som vil gi redusert handlefrihet
for USAs regjering og ryste «tilliten» til dollaren.
4) Mens USAs gjeld var på 1,4 billioner dollar i 1980, hadde den økt til 6,5 billioner dollar i 2000. Opplåninga i 2001 kom på toppen av denne
gjelda.
5) Budsjettunderskuddet er blitt kronisk i USA, og overskridelsene – som nå er på 6,4 % av BNP – er det dobbelte av de grensene som er satt som
kriterier. På den andre sida har underskuddet i USAs utenrikshandel i mange år ligget langt over akseptable størrelser.
6) De større EU-landa som Italia, Tyskland, Frankrike og andre har bokført stadig større underskudd i den finansielle balansen. Nå forsøker en
ved siden av andre tiltak å forandre kriteriene for opplåning. Når det gjelder Japan, som ikke har vært fortrolig med underskudd, kom behovet
for hjelp fra nye «markeder» til et punkt der det ikke kan dekkes, på grunn av den ekstreme veksten av budsjettunderskuddet i forhold til
landets BNP.
7) I nesten alle land har det skjedd ei økning i direkte og indirekte avgifter på basisvarer som folk kjøper mye av, og endel økning i
forsikringspremiene. At momsen nok en gang blei økt i Tyskland, er en indikator på hvordan det vil gå med momsen i resten av verden. Når det
gjelder selskapsskatter og avgifter, har det allerede begynt å gå i retning av nullstilling til fordel for «økte investeringer».
8) 90 % av alle registrerte eiendoms- og patentrettigheter i verden tilhører 4000 internasjonale monopoler som for tida dominerer verden.
Vitenskapelig og teknologisk virksomhet blir overlatt til monopolistiske grupper og hærer. Utviklinga av teknologi er knytta til målsettinga
for maksimumsprofitt, slik at utviklinga enten blir holdt igjen eller i hvert fall ensidig. Metoder brukes for å presse regjeringene i de
tilbakeliggende landa, konkurranseregler som favoriserer egne monopoler blir allment innført. Alt dette fungerer som et svært omfattende og
effektivt monopol, sjøl om det ikke er synlig for overflatiske blikk. Og metodene brukes mer effektivt i dag enn i den foregående perioden, sjøl
om de kan se annerledes ut.
9) Kapitalismen skaper nye vekstmuligheter ved å ødelegge det som er skapt og akkumulert, vanligvis gjennom kriser, kriger osv.
Sammenbruddet i øst ga kapitalen «store startmuligheter», men ikke i samme målestokk som etter en krig. Det en kan se er at kapitalismens
muligheter til å «skape startmuligheter» og vekst i stor målestokk, også er blitt svekka.
10) Det er også rivalisering under forhold der den monopolistiske dominansen er i vekst og blir skjerpa. Og sjøl om monopolene bremser ei
mulig utvikling, kan de oppnå maksimumsprofitt ved å utvikle teknologien i en viss grad. I 1990-åra var det ved sida av intensivering av
arbeidet (hovedsakelig avhengig av tilbakeslag for arbeiderbevegelsen og folkenes bevegelser) skjedd fornyelser på mange områder. Dette er
en situasjon som ikke utelukker det som er sagt når det gjelder monopolenes økende trykk på økonomien og stagnasjonen, men snarere noe
som foregår sammenvevd og parallelt med det.
11) Teknologisk utvikling betyr at kapitalens organiske sammensetning øker. Når dette skjer og de andre forholda er konstante, betyr det at den
aktive arbeidsstyrken blir redusert – det er færre arbeidere i arbeid. Siden merverdien blir skapt av denne arbeidsstyrken, får profittraten en
tendens til å synke – på grunn av reduksjonen av antall arbeidere og fordi den flytende kapitalen reduseres i forhold til den faste (vekstraten
for den faste kapitalen i forhold til den flytende). Denne tendensen tvinger kapitalen til å øke merverdiraten med absolutte og relative midler,
og konflikten mellom monopolene skjerpes ytterligere. Når en betrakter fakta, kan en se at profittraten har en tendens til å synke verden over.
For eksempel i Tyskland, der profittraten i industrien økte fra 7,2 % til 9,9 % i 1980, sank den til 5 % i 1995. Denne reduksjonen som fortsatte
i seinere år, gjelder også for de andre utvikla landa, om ikke så kraftig som i Tyskland. (Veksten i monopolenes profitt er et annet spørsmål). På
den andre sida fortsetter fallet i profittraten, sjøl om monopolene har økt sin profitt gjennom de siste angrepa. I dag kan en se virkninga av det
sjøl med et overflatisk blikk.
12) Kapitalens konsentrasjon er en kontinuerlig prosess under kapitalismen. Men konsentrasjon og monopolisering følger ikke ei rett linje, men
utvikler seg rykkvis.
13) Ettersom internasjonalisering, produksjon, transport og kommunikasjon skjer i høyere tempo, gir deregulert arbeid sjefene muligheten til å
utnytte mer kunnskap i arbeidet med markedsplanlegging. Samtidig gjør intensiveringa av utbyttinga og overføringa av byrdene ved krisa til de
tilbakeliggende landa at de utvikla landa er mer motstandsdyktige mot ei krise i ei viss tid.
14) En ting som den deregulerte produksjonen betyr for kapitalistklassen, er muligheten til å kvitte seg med lagre og arbeide uten dem. Hvis
en utnytter dette riktig, betyr det også ei sterk økning av streikens evne til å tvinge kapitalen i kne. Når de tilbakeliggende landa segner under
byrden av kriser, får det også den betydninga at muligheten for utbrudd i disse landa øker, slik at arbeiderklassen lettere kan finne villige
reserver og stille seg i spissen for folket.

70
 Noter

15) Arbeidernes arbeidssituasjon og levekår er blitt stadig verre. Lønningene er på vei nedover over hele verden, også i USA og først og fremst i
de europeiske landa. Til og med i utvikla land som USA, Tyskland og Frankrike har 12–13 % av befolkninga havna under fattigdomsgrensa i
løpet av de tre siste åra. Og i nesten alle de tilbakeliggende landa lever halvparten eller enda flere i fattigdom. I de tilbakeliggende landa står
stadig større deler av massene utafor sosiale ytelser og utdanningssystemer. Disse landa har ei gjeld på over 2 billioner dollar, og størsteparten
av dem har ingen mulighet til å løfte disse massene, som er tvunget til fattigdom, opp til et relativt sivilisert nivå. Og hungersnød sprer seg i
mange land som en stor katastrofe.

Noter til innledninga til del III

Arbeiderklassens oppgaver
1) Teorier som fornekter arbeiderklassen er ikke nye eller enestående for vår tid. Etter hvert eneste nederlag har vi sett flere forsøk i denne
retninga som er forsøkt gjort til en trendbølge. Etter 1968-hendingene forsvarte H. Marcuse (og mange andre) tesen om at den revolusjonære
rolla fra nå av tilhørte «intellektuelle, studenter og andre sjikt på sida av samfunnet». På si side tilslørte eurokommunistene forskjellen mellom
arbeiderklassen og andre ved å lansere teorier om «hvitsnipparbeidere».
2) Når det gjelder «teknologi, informasjon, markedsstyring, image, reklame, media osv.» har sosialdemokratene greid å oppdage en ny
dynamikk, så vel som å forkynne at det ikke er noe behov for historiske, moralske bånd til arbeiderklassen. Liberale sosialistiske strømninger
har tatt form ved å støtte seg til utdanna småborgerlige sjikt i byene, på vegne av «alle som arbeider», og har ei linje for å samle «alle som
arbeider» rundt disse sjikta.
3) «Den relative reduksjon av den variable kapital i forhold til den konstante kapital, som går parallelt med utviklingen av produktivkreftene,
stimulerer til arbeiderbefolkningens vekst og skaper samtidig stadig en relativ overbefolkning.» (Marx, Kapitalen b.3.)
4) I de utvikla landa har den arbeidende befolkninga også en tendens til å minke på grunn av overføringa av arbeidsintensive og skitne industrier
til de tilbakeliggende landa. Likevel trenger de utvikla landa å holde høyteknologiske og grunnleggende virksomheter i sine egne land for
å beholde den imperialistiske stillinga si og derfor er det ikke mulig med noen betydelig minking av den arbeidende befolkninga på denne
måten.
5) Kapitalens støttespillere snakker høylytt om vitenskap og teknologi, men kapitalens holdning til teknologiske framskritt er motsigelsesfylt,
nølende og i de fleste tilfeller negativ: Teknologisk og vitenskapelig utvikling er ikke noe mål i seg sjøl for kapitalen. Den støtter det bare ut fra
hensynet til intensiveringa av utbyttinga og den monopolistiske kampen, når det er behov for det. Profitten er hovedfaktoren. Hvis det skulle
vise seg at det lå maksimumsprofitt i bruken av manuelt arbeid, ville den herskende kapitalistklassen gladelig vende tilbake til det, uten å
utvikle teknologien.
6) Etter hvert som økonomien skyter fart og arbeiderbevegelsen vinner terreng, må en også anta at de nevnte arbeidsformene ikke lenger kan
være lønnsomme for kapitalen.
7) Hovedgrunnen til at arbeiderklassen vokser, er kapitalistisk ekspropriasjon. På grunn av trangen til maksimumsprofitt har kapitalismen i den
monopolistiske epoken ikke greid å skape forhold som kan suge opp de eiendomsløse massene. Massen av kronisk arbeidsløse har vokst og
blitt en permanent del av arbeiderklassen, og fordi de omfattes av arbeiderklassen, kan en se at arbeiderklassen øker i disse landa så vel som i
hele verden. Videre kan en også se at det dannes en masse av filleproletariat som består av folk som blir mer og mer skjøvet ut av samfunnet.
8) Skillet mellom «materielt» og «ikke-materielt» arbeid, med andre ord mellom manuelt og intellektuelt arbeid, har sin opprinnelse fra
klassesamfunnets barndom, og dette skillet er blitt en motsigelse i tidas løp. Kapitalismen har fjerna tilsløringa av motsigelsen og modna
den ytterligere. Arbeiderklassen er den eneste klassen som vil gjøre slutt på motsigelsen mellom manuelt arbeid og intellektuelt arbeid, og
ved å styrte kapitalen kombinere de to arbeidsformene hos den frie produsenten i det kommunistiske samfunnet. Arbeiderklassens frigjøring
av det intellektuelle arbeidet fra kapitalens herredømme er uunngåelig, og mennesket vil da stå støtt på egne bein og åpne grensene for ei fri
utvikling.
9) Det er et faktum at når kapitalen privatiserer «offentlige tjenester» som utdanning og kultur, vokser antallet personer og sektorer som hjelper
kapitalen også på disse områdene (ved sida av dem som tjener seg rike), samtidig som noen får levekår som arbeidere. Ei liknende utvikling ser
vi innafor informatikken, programmerings- og kommunikasjonssektorene. Likevel har de en beskjeden plass i kapitalens aktivitet, og generelt
tilhører massen av dem arbeiderklassen.
10) Denne situasjonen motsier sjølsagt ikke at det eksisterer småproduksjon innen jordbruk og håndverk, noe det alltid er praktisk talt umulig å
unngå under kapitalismen.
11) Denne motsigelsen er i hovedsak motsigelsen mellom arbeid og kapital. På den andre sida er den i denne formen et uttrykk for innholdet i
kapitalismens manglende evne til å reparere sine skavanker.
12) Arbeiderklassens klassekarakter er identisk med produksjonsmidlenes samfunnsmessige karakter. Det er derfor klassens frigjøring bare er
mulig ved at den private tilegninga av eiendom blir avskaffa, slik at eiendomsformen kommer i samsvar med produksjonsmidlenes karakter og
blir samfunnsmessig.
13) Subjektive faktorer aleine har som kjent vanligvis ikke styrke til å endre objektive nødvendigheter.

71
 Den internasjonale situasjonen og våre oppgaver

Noter til del III-B

Revolusjonen og linja for kampen
1) Dette betyr slett ikke at arbeiderklassens partier ikke vil delta i noen regjering når det oppstår reelle vilkår for det. Arbeiderklasens parti kan
ikke unnlate å framskynde den revolusjonære utviklinga, ved å slutte seg under bestemte forhold til regjeringer som har potensial til å knuse
klart kontrarevolusjonære angrep, for å beskytte og utvikle styrkene til arbeiderne, folket og revolusjonen.
2) Her er fremkomsten av en type proletarisk stat og organer brukt på en måte som også omfatter statsmakter til folkedemokratier og folkemakt
og deres proletariske og folkelige karakter.
3) Uttrykket «eksistens og utvikling av en uavhengig arbeiderbevegelse» har ei betydning som er mer omfattende enn eksistensen av
arbeiderklassens sjølstendige parti – som når hovedmassen av arbeiderklassen forener folkets flertall og samler det rundt partiet og dets kamp
med ambisjoner om å ta makta.

Noter til del III-C

Arbeiderbevegelsen og fagforeningene
1) Her er det direkte eller indirekte politiske aspektet ved arbeidernes aksjon (som utvikler seg innafor ramma av fagforeningene) ikke tatt med i
vurderinga.
2) Dette er opplagt et langsiktig krav. På samme måte som det ikke motsier noen støtte til kravet om 32-timers uke som er framsatt av noen
fagforeninger, utelukker det heller ikke trinnvis nedkorting av arbeidstida i forskjellige land.
3) Kampen om makta vil bli konkret for arbeiderklassen så snart arbeiderne framsetter slike krav og begynner å kjempe for dem. Likevel vil
ikke utviklinga av bevegelsen følge en rettlinja kurs slik det er allment uttrykt her. Den vil skje ved at en høyner krava på ulike måter og
gjennomgår forskjellige faser i hvert land.
4) Den dominerende tendensen i nederlagets kjølvann, var en flukt fra sosialismen. Under forholda for utvikling av bevegelsen som nevnt her, vil
det uunngåelig vokse fram en spontan og massiv tendens til sosialisme.
5) Det kommunistiske potensialet blant framskredne arbeidere er langt større enn dagens grupperinger, og etter hvert som bevegelsen gjør
framskritt, hører det til bevegelsens natur at dette potensialet omdannes til ei organisert og energisk kraft.
6) Kapitalen har en generell tilbøyelighet til å likvidere fagforeningene. Men i dag er dette umulig, og stort sett passer det ikke kapitalens
interesser. Mens kapitalen nå prøver å undergrave forsøk på fagorganisering overalt, er den på jakt etter de minste og ineffektive
fagforeningene, de som har gjort seg til reine serviceorganer.
7) Fagbyråkratiets dominans i fagforeningene skyldes at det har innflytelse over framskredne arbeidere med holdninger (relativt konservative,
overveiende sosialdemokratiske eller liberalsosialistiske) som særlig står fagforeningsbyråkratiet nær politisk. Når dette sjiktet snakker om
sosialisme, mener det i virkeligheten sosialdemokrati, sosialliberalisme.
8) De virkelige arbeiderpartia er ennå ikke betydelige blant arbeiderne. For tida finnes det heller ingen arbeiderorganisasjon (som et sovjet) som
kunne konkurrere med fagforeningene, og i denne forstand står fagforeningene for tida «uten konkurranse».
9) I tilfeller som at arbeiderne eller et flertall av dem går ut av ei fagforening av ulike årsaker eller orienterer seg mot en ei anna fagforening,
er det sjølsagt mulig å forlate fagforeninger som er fremmedgjørende eller gule. Dette motsier ikke det som er sagt her. Å forvisse seg om
tendensen hos flertallet av arbeidere og ikke bli stående på sidelinja fra den er viktig.
10) Fagforeningene står allerede i dag oppe i politiske kamper. Det det siktes til, er at de skal gi opp den kampen de fører fra et borgerlig
synspunkt og begynne å føre den fra arbeiderklassens ståsted.
11) Fagforeningene vier den internasjonale solidariteten spesiell oppmerksomhet og organiserer sine solidaritetsaksjoner ved særlig å utnytte de
nye globale kommunikasjonsmulighetene.
12) Dette er det mest grunnleggende vilkåret for at fagforeningene skal bli virkelige klasseorganisasjoner.

Noter til del III-D

Kampen mot imperialismen
1) Trass i at arbeideraristokratiet vokste fram i en tidligere historisk epoke, blei det først utbredt i imperialismens periode. Dette er et sjikt som
ernærer seg av smulene fra den imperialistiske profitten og har en imperialistisk tendens. For arbeiderklassen har overgangen til imperialismen
ved sida av å føre til systematisering av praksis med å kjøpe opp klassen, også ført til intensivering av angrepa på den.
2) De sosialdemokratiske strømningene i disse landa er strømninger som generelt ikke vokste ut av historia til arbeiderbevegelsen, men ut fra
landas nasjonale historie. Globaliseringsprosessen, som også her øker den globale tilhørigheten, har på den andre sida også ført til ei økning
av nasjonalistisk tilbøyelighet. I noen land har det også skjedd splittelse. Likevel har det ikke vokst fram noen tendens til orientering mot
imperialismen fra disse tidligere sosialdemokratiene.
3) Det beste eksempelet på dette er strømningene som organiserer seg som et europeisk venstreparti.
4) Dette vil si utvidelse av grunnlaget for kampen mot imperialismen, ved å styrke den og knytte sterkere bånd mellom nasjonal frigjøring og
kampen mot imperialismen og arbeiderklassens kamp for å vinne makta.

72
 Noter

5) Undersjikta i utvikla land har imperialistiske tendenser og utgjør et maktgrunnlag for monopolkapitalen, nettopp fordi de blir forsørga med
smuler fra den imperialistiske profitten. Likevel angriper oligarkiet også disse sjikta, og er i ferd med å distansere dem fra seg sjøl på en måte
som kan gjøre dem til en reserve for arbeiderklassen. I tilfelle arbeiderklassen ikke greier å gjøre dem til en reserve, vil disse undersjikta
sammen med det voksende filleproletariatet også bli støttespillere for reaksjon og fascisme.
6) Disse typene nasjonale borgerlige sjikt rivaliserer på en stadig mer åpen måte overfor arbeiderklassen og dens parti. I samsvar med den
generelle utviklinga har de fleste av dem også gått over til å inngå avtaler med imperialistiske grupperinger. Arbeiderklassen må opprettholde
si uavhengige og alternative stilling, og uten nøling fortsette å arbeide som nasjonens fortropp.
7) I denne perioden er det ikke som før Annen verdenskrig en imperialisme som framstår som særskilt framstormende eller i rask tilbakegang.

Noter til del III-E

Arbeidernes internasjonale solidaritet og folkene
1) Solidariteten mellom partia og Internasjonalen er i virkeligheten mer av en mekanisme for å fatte avgjørelser og fatte vedtak når det gjelder
internasjonal solidaritet. Organisasjonene som faktisk appellerer til massene og leder dem i solidaritetsarbeid, er fagforeningene og andre
masseorganisasjoner.
2) For eksempel har arbeidere i samme bransje, arbeidere fra samme eller forskjellige bransjer som er tilknytta samme kapitalgruppe (gjennom
aksjoner som angår fagorganisering eller motstand mot oppsigelser) gjennomført viktige aksjoner i solidaritet med arbeidere i andre land. På
den andre sida har de viktigste vedtaka om felles kamp og solidaritet som er kommet fra fagforeningene og deres internasjonale organisasjoner,
hovedsakelig vært beslutninger tatt som følge av press fra arbeidere på grasrota.
3) Disse organisasjonene har vokst fram også ved å utnytte arbeiderbevegelsens svakhet, i tillegg til at de er oppretta ved å utnytte den uventa
utviklinga av bevegelsen. At fagforeninger deltar i ATTAC og ser bort fra muligheten for å samle seg rundt sine internasjonale organisasjoner
og organisasjonene og de internasjonale institusjonene til andre sektorer (ungdommen, kvinnene osv.) lar seg ikke «forklare». At det også
deltar enkeltindivider i denne organisasjonen, gjør at den ikke lenger er «en organisasjon av organisasjoner», og gjør den heller ikke mindre
unødvendig.

Noter til del III-F

Spesielle områder med visse muligheter
1) Det er verdt å merke seg at USA, som er i første rekke blant dem som forurenser verden og en av de fremste aktørene som driver mot
katastrofe, ikke engang hadde lyst til å undertegne Kyoto-protokollen, som er et propagandadokument.
2) Mens det ennå ikke eksisterte noen miljøbevegelse, førte arbeiderklassen en kamp for å verne miljøet og menneskene i gruver og fabrikker.
Også når det gjelder å bevare naturen, kan den eneste og grunnleggende kampen som ikke er forbigående, bare baseres på arbeidernes kamp.
3) Prosessen med å privatisere all utdanning og kultur så monopolene kan overta markedet, blir stadig mer åpenbar. Videre får monopolene
regjeringenes støtte til å utnytte en mengde muligheter til å styre all kulturell aktivitet gjennom «sponsorskap» osv.

Noter til Del III-G

Om partiet
1) Vi har her sett bort fra kapitalens ville raseri over arbeiderklassens maktovertaking og opprettinga av et nytt sosialistisk samfunn. Men
kapitalens raseri over dette er ikke forskjellig fra dens holdning til arbeiderklassens parti.
2) De politiske metodene for tvang og oppkjøp (kompromiss) er kjent som politikken med «pisk og gulrot» i klassekampens historie.
3) Partiet til en klasse eller klasseallianse er fortroppen til klassen eller alliansen. Mens sjølve ordet blir brukt i allmenn betydning, er
«fortroppsparti» i gåseøyne på den andre sida ei hentydning til historia til disse strømningene (og også til deres fiendskap mot sjølve begrepet
og den bolsjevikiske organisasjonen).
4) Det er neppe feil å ta med trotskistiske grupper i denne kategorien.
5) Hvis en ser bort fra enheten om generallinja, og diskusjoner og meningsutveksling, er spørsmålet om hva som er nasjonalt og hvilken kurs en
skal velge, uten tvil et spørsmål som det relevante partiet, organisasjonen og partistifterne må finne løsninga på og ta ansvaret for.
6) Dette betyr sjølsagt ingen nedvurdering av eldre generasjoner i partiet; partiet er sammensatt av alle generasjoner, menn, kvinner og unge.
7) Under dagens forhold der den alminnelige forståelsen av sosialisme og parti er forvrengt og der fordommer i forhold til den ideologiske
kampen gjør seg gjeldende, er det nødvendig å kombinere sentralisering av ledelsen for bevegelsen samtidig som en iakttar en inkluderende og
langsiktig holdning.
8) Det grunnleggende demokratiske prinsipp er sjølsagt at partiorganene blir valgt og at partikongressen fastlegger kursen. Men demokratiet
innen partiet omfatter mye mer enn dette. Et partiliv basert på åpenhet, tillit, vitalitet, gjensidighet, kritikk og sjølkritikk i kombinasjon med
gjensidige diskusjoner og relasjoner til de partiløse massene er grunnlaget for partidemokratiet.
9) Sjøl om arbeiderandelen i starten kan være forholdsvis liten, har arbeidernes parti fra første stund som grunnleggende mål å utvikle seg til et
parti der arbeiderandelen blant medlemmene stadig vokser til et dominerende flertall og dermed setter sitt preg på partiledelsen.

73
 �������������
� ������������������

��������������������
������������

����������������������

��������������������������
����������������������������������

Det marxist-leninistiske tidsskriftet Revolusjon står for den norske

oversettelsen og utgivelsen av dette dokumentet fra Den internasjonale
konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner.
Revolusjon utkommer en til to ganger årlig. Informasjon om
tidsskriftet og en rekke artikler fins på

www.revolusjon.no
Utgivelsen er også støttet av Kommunistisk plattform (m-l)

www.kpml.no
Postboks 4480 Nydalen, 0403 Oslo | revolusjon@revolusjon.no | kontakt@kpml.no
«Dette dokumentet analyserer de mange aspektene ved
kapitalismens og imperialismens kjennetegn. Det legger
vekt på arbeiderklassens og det proletariske partiets
revolusjonære rolle. Det peker ut perspektiver og oppgaver
for arbeiderne, folkene og ungdommen i kampen for sosial
frigjøring. Det tar opp problemene til den internasjonale
kommunistiske bevegelsen og stiller dannelsen av en ny
internasjonale opp som mål.»

Fra forordet til koordinasjonskomiteen i Den internasjonale

konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner.

Den norske oversettelsen av Den internasjonale

situasjonen og våre oppgaver foreligger samtidig
med at verdenskapitalismen er styrtet ut i det som ser
ut til å bli den verste krisa på 80 år. Kanskje den verste
noensinne.

For kommunister og klassebevisste arbeidere som vil

forstå bakgrunnen og hvilke faktorer som påvirker
styrkeforholdet mellom klassekreftene i verden, er
dette dokumentet ikke til å komme utenom.

Revolusjon 2008 Anbefalt løssalgspris kr. 50,–