Høsten 2007

Nr. 35 • Årgang 21

MARXIST-LENINISTISK
TIDSSKRIFT

Oktober! Rør ikke AFP!

 Vil LO-toppen svike AFP

når det hardner til? Side 4

Irakerne gir
seg aldri!

 90 år etter Oktoberrevolusjonen i Russland er mange av  Stort intervju med

lærdommene fortsatt universelt gyldige. motstandslederen al-Kubaisi.
Midten Side 12

 Kommunistisk plattform – en ny organisasjon for samling

av kommunistene i Norge på marxismen-leninismens grunn, så
dagens lys våren 2007 – samtidig som AKP valgte å nedlegge
seg sjøl.
 Revolusjon støtter aktivt opp om KPML. Denne utgaven av
tidsskriftet har KPML som utgiver.
Leder side 2 og sidene 8-11

ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!

2 Nr. 35 2 • 2007

Et konkret skritt for å styrke enheten

 Revolusjon har i tjue år argumentert for samling av de
kommunistiske kreftene i Norge på marxismen-leninis-
mens grunn. Derfor har Revolusjon også støttet aktivt opp
om Kommunistisk plattform – marxist-leninistene fra dag
én. Når tidsskriftet stiller seg til rådighet for enhetsinitia-
tivet og behovet for å samordne propagandaarbeidet, er det
naturlig.
 Denne utgaven av bladet har KPML som utgiver, med
den kollektive ledelsen i KPML som utvidet redaksjon. Vi
håper at dette ikke blir et engangstilfelle, og at prosessen
fram mot en samlende partiforberedende organisasjon vil
gjøre ML-gruppa Revolusjon sin rolle som garantist for
tidsskriftet overflødig.
 Kommunistisk plattform utgir sine egne nyhetssedler
kpml.no som utkommer seks ganger årlig. Mens kpml.no
kan være mer dagsaktuell, gir tidsskriftet Revolusjon rom
for mer fordypning og analyse. På lengre sikt åpner dette
muligheter for å reindyrke Revolusjon som et teoretisk
tidsskrift.
 Hvis enhetsprosessen fortsetter å utvikle seg positivt,
ser vi for oss at kpml.no og tidsskriftet Revolusjon kan ut-
fylle hverandre på en god måte, og gi et nytt støt i kommu-
nistenes propagandaarbeid. kpml.no blir automatisk sendt
til abonnenter på Revolusjon. Hvis du ennå ikke har tegna
abonnement, er det dobbel grunn til å gjøre det nå!
Redaksjonen avsluttet 11. oktober 2007

Et øyeblikks sannhet – og nye løgner

 Forsvarssjef Sverre Diesen har fun- Men det er lenge siden det norske bor-
Vår mening

net ut at Norge ikke kan stole på hjelp fra gerskapet hadde omsorg for nasjonale in-
NATO dersom det oppstår en alvorlig kon- teresser. Det eneste det verner om i dag, er
flikt mellom Russland og Norge. Årsaken At det norske folket de internasjonale profittinteressene. Derfor
er ifølge Diesen at NATO har økt fokuset ikke kan stole på lystrer det NATO som garantist for uten-
på å kjempe mot terror, for eksempel i landsinvesteringene, likegyldig om for-
Afghanistan. Dette går fram av den ennå
NATO som annet svarssjefen kan fortelle dem at NATO ikke
ikke offentliggjort Forsvarsstudie 07, som enn en garantist for har til hensikt å komme Norge til unnset-
er lekket til Aftenposten. norsk krigsdeltakelse, ning. En logisk følge av denne realistiske
At det norske folket ikke kan stole på vurderinga burde være norsk utmelding av
underkastelse for
NATO som annet enn en garantist for norsk den imperialistiske alliansen. I stedet bru-
krigsdeltakelse, underkastelse for USA og USA og plyndring av kes det upålitelige NATO som argument
plyndring av skattepengene våre, kunne vi skattepengene våre, for å føre Sverige inn i samme NATO.
ha fortalt forsvarssjefen for lenge siden. kunne vi ha fortalt
 Sverre Diesen har i det siste hatt hyp-
 USA og NATO har bruk for Norge som
forsvarssjefen for pige møter med sin svenske kollega, der
oljereservoar, økonomisk og militær bi- lenge siden. målet er maksimal samordning av norske
dragsyter samt som fredssjakal i fåreklær. og svenske våpensystemer og stridskrefter.
NATO er ikke en støtte for, men en fiende av, norske nasjo- Oppbygginga av EUs Nordic Battle Group (NBG) inngår di-
nale interesser. Sånn har det vært siden 1949, men etter at rekte i planene. At det her inngår land med ulik tilknytning
Norge mista sin betydning som strategisk oppmarsjområde til EU og NATO, innebærer at NBG kan virke som «kataly-
og bombekrater for krig mot Sovjetunionen, er det norske sator» for et nærmere samarbeid mellom de to organisasjo-
militærvesenets rolle som borgerstatens indre voldsapparat nene, heter det i den felles rapporten.
og som brikke i USAs geopolitiske spill lettere å øyne.
Deltakelsen av norske soldater og materiell i den kriminel-  Sverige skal med andre ord føres lengre inn i det «eu-
le NATO-krigen mot «terror» er bare en av konsekvensene roatlantiske» samarbeidet, mens Norge skal bindes enda tet-
av NATO-medlemskapet. For befal som oppriktig trodde at tere til EU. Den gjensidige tilliten mellom to broderfolk skal
det norske «forsvaret» var tiltenkt en rolle i å forsvare gren- brukes til å smøre planer om svensk NATO-medlemskap og
sene, er det frustrerende å se at ressursene blir brukt på im- norsk EU-medlemskap. Dette er realitetene bak ideer om
perialistiske rasekriger mens vernepliktshæren bygges ned å utvikle et «nordisk forsvarssamarbeid», slik blant andre
som følge av pålegg fra det samme NATO som skal «for- SVs Stein Ørnhøi har ivret for – nå også i kompaniskap med
svare oss». Wallenbergerne.

Postboks 4480 Nydalen Abonnement (3-4 nr.) kr 100, – ISSN 1500-1849

0403 Oslo For institusjoner kr 200, – Red. J. Steinholt
revolusjon@revolusjon.no Bankkonto 0530 27 63498 Ansv. K. Arnestad
Signerte artikler uttrykker ikke nødvendigvis redaksjonens synspunkter.
Nr. 35 2• 2007
Hva de mener
– En illusjon av velstand
«Bankvesenet har i 20 år gitt en overflod av kreditter og
dermed skapt en illusjon av velstand verden aldri har sett
maken til.»
Sier den amerikanske økonomen James Turk, som også mener verdens
sentralbanker forsterker problemene ved å øke kredittmengden. Han tror at verden
står overfor den største finanskrisen siden krakket på New York-børsen i 1929.
Når smeller gjeldsbomba?
P
risstigninga på norske
boliger fra 2006 til 2007
var den høyeste i Vest-
Europa. Norske boligkjøpere
tar opp lån med høy risiko, og
det er større misforhold mel-
lom boligpris og inntekt enn
i andre land. Eller for å si det
med Kredittilsynet: «Store
grupper er i ferd med å få en
gjeld som overstiger tre ganger
inntekten, og vil være utsatt et-
ter hvert som renten blir ”mer
normal”.» Ifølge analysesel-
skapet Fitch Ratings er det nor-
ske boligmarkedet mest utsatt
for gjeldskrise i den vestlige
verden.
K
redittinstitusjonene
har lenge kasta penger
etter folk. Når mange
låner til over pipa og har fly-
tende boliglånsrente, vil rente-
økninger slå knallhardt ut.
Regjeringa, Norges Bank
og Kreditttilsynet prøver å gi
inntrykk av at de har full kon-
troll og «styrer» utviklinga,
blant annet gjennom sentral-
bankens renteøkninger i «små,
men hyppige skritt». Men her
skaper den kapitalistiske øko-
nomiens kaos kluss i planene.
Et høyere norsk rentenivå og
ei sterkere krone (den er nå
sterkere enn på lenge) skaper
trøbbel for eksportindustrien,
som vil presse på for å svekke
kronekursen. Et stadig lavt
eller lavere rentenivå vil om-
vendt bidra til fortsatt «vekst
på kreditt» og legge grunnen
Av E. Holemast
for et enda tøffere tilbakeslag
siden. Det er den siste varian-
ten med rentesenking ameri-
kanske Federal Reserve prøver
i et forsøk på å ri av stormen i
finansmarkedene. Det hjelper
lite. Prisfallet på boliger i USA
er det største siden 1970.
Virkningene av råtne sub-
prime-lån som hjemsøker de
amerikanske finans- og kreditt-
markedene, har også global ef-
fekt på europeiske banker som
har kjøpt opp denne typen lån.
Hundretalls bankkunder stilte
i kø utenfor den britiske ban-
ken Northern Rock for å få ut
sine sparepenger i scener som
lignet 1930-tallet. Kriselån fra
den britiske regjeringa var det
som måtte til for å roe ned si-
tuasjonen. Deutsche Bank tapte
i tredje kvartal 17 milliarder
www.revolusjon.no
kroner på «uro i finansmar-
kedene». Etter bankkrisa på
nittitallet, økte Kredittilsynet
bankenes egenkapitalkrav til
åtte prosent av porteføljen.
Men som det lakonisk sies fra
det hold: «Det er en risiko for
at bankene på mellomlang sikt
vil redusere kapitalen så mye at
bufferen til å møte uforutsette
hendelser blir mindre enn
ønskelig».
S
tore mengder ledig pen-
gekapital er på stadig
leit etter plasseringsmu-
ligheter som gir mer enn gjen-
nomsnittsprofitt og bankrente.
Kredittoverfloden har bidratt
Graf fra SSB
som viser for-
holdet mellom
boligprisutvik-
ling (øverste
kurve), bygge-
kostnader og
konsumprisin-
deksen.
til å holde rentenivået nede,
men som følge av at stadig
flere på det amerikanske bo-
ligmarkedet ikke er i stand til
å betale renter og avdrag, blir
kreditorene mer tilbakeholdne
og markedsrenta presses opp.
Bortsett fra det faktum at
folk alltid trenger et sted å
3
bo, så er forventningene om
stadig økende boligpriser den
viktigste faktor til at folk med
åpne øyne går rett i gjeldsfella.
Boligbygging på etterskudd i
byene i forhold til innflyttinga
og differensialgrunnrenta i
pressområdene gir en tendens
til prisøkning. Men ut fra dette
skapes det en illusjon i folks
bevissthet om en lovmessig
«verdiøkning» av boligen de
har kjøpt, helt uavhengig av
inngangsverdien. Takstmannen
blir en halvgud som fortel-
ler folk at de er så og så rike
og dermed «kredittverdige».
Men den kapitalistiske loven
om tilbud og etterspørsel er
overdommer i boligmarkedet.
Når bobla sprekker, svinner
«rikdommen» og gjeldsfella
klapper i.
F
lere borgerlige økono-
mer mener at de norske
boligprisene er overvur-
dert med fra 25 til 40 prosent.
De unge boligkjøperne som
låner hundre prosent til lei-
lighet, opplevde ikke at den
forrige jappebobla sprakk, og
stoler på forsikringene om at
staten og bankene «har lært».
Men under vårt system er det
ikke gamle lærdommer, men
profittmuligheter som avgjør.
Om gjeldskrisa for de som har
investert i bolig kommer først,
eller om den blir utløst av krise
i andre sektorer i økonomien,
skal være usagt. Det som er
sikkert, er at den kommer. 
4 Nr. 35
Tør LO-ledelsen å svike AFP?
R
eformer under kapita-
lismen er alltid bare
midlertidige seire.
Samme år som Folketrygdas
pensjonsordninger for første
gang gir full opptjening (40
år etter 1967), vedtok stor-
tingspartiene minus FrP det
nye pensjonssystemet som i
praksis betyr heving av pen-
sjonsalderen. Angivelig fordi
den steinrike norske staten
«ikke har råd» og vi lever for
lenge …
Deformen kommer bit for
bit med automatisk heving
av aldersgrensa, tidligpen-
sjon med livsvarig avkorting,
vekk med besteårsregelen,
livsløpsopptjening, halv real-
lønnsutvikling og reduserte
pensjonsutbetalinger til den
enkelte som følge av justering
for eventuell økt gjennom-
snittlig levealder.
Den nye loven om obliga-
torisk tjenestepensjon fører
til at private forsikrings-
selskaper overtar stadig
større biter av den totale
pensjonsformuen. (Se ar-
tikkelen «Tjenestepensjon
og forsikringseldorado» i
Revolusjon nr 32.) De nye
pensjonssystemene truer også
bruttoordningene i de of-
Kampviljen er til stede når det gjelder å forsvare pensjon og AFP. Her fra
demonstrasjonsdagen 9. mai våren 2007. © Foto: Revolusjon
2 • 2007
fentlige tjenestepensjonene.ging enn Et mu-
Levealdersjusteringen detvil som lig kunstgrep
gjelde den delen av pensjo- gjelder for FAGLIG KOMMENTAR er at dagens
nene som skal finansieres avpensjonis- AFP-penger
Folketrygda, og dermed blir ter. AFP omfatter ikke veldig skal «smøres utover». Dette
det kamp for å få arbeidsgi-mange, men den er ei god vil LO-forhandlerne framstille
verne stat og kommune til å ordning som LO-medlem- som ei like god ordning ved å
kompensere for tapet. mene har betalt dyrt for gjen- jukse med tall. I virkeligheten
Alle pensjons- og trygde-nom tre tariffoppgjør. AFP er taper folk titusener. LO-øko-
en merkesak fordi ordninga nom Stein Reegård slapp katta
ytelsene blir trykket nedover,
står i diametral motsetning delvis ut av sekken da han sa:
og da krever kapitalen at ingen
«slipper unna». Avtalefestettil hele pensjonsreformen og «jo flere vi greier å ekskludere
pensjon (AFP) er skansen det«arbeidslinja» til regjeringa. fra AFP-ordninga, jo bedre for
nå står om. Når regjering og kapital de som er igjen»!
For å lettere få arbeidsfolk
preiker om at vi må stå lenger i I denne saka er kamp- og
til å svelge den reaksjonærearbeid, er virkeligheten den at streikeviljen til å ta og føle
pensjonsreformen har LO- på mange norske arbeidsplas- på i både privat og offentlig
toppen vært nødt til å gi inn-
ser er det bare mellom 3 – tre sektor, og det blir ikke lett for
trykk av at de ikke vil vike– og ti prosent av arbeidsstok- LO-toppen å vri seg unna et
en tomme i forsvaret av AFP.ken som holder ut til de når svik. Men på Fellesforbundets
LO-kongressen i 2005 vedtok pensjonsalderen! landsmøte i oktober motsatte
at «det er en absolutt forutset-
Regjeringen har nedsatt et Kjell Bjørndalen og Roar
ning at AFP opprettholdes». utvalg som skal komme med Flåthen seg å stille konkrete
AFP gir rett til tidligpensjon
forslag til ei framtidig AFP- krav, fordi LO må ha «for-
fra 62 år og gir full opptjening
ordning. Mandatet for utvalget handlingsrom». Det ble skarpt
av pensjonsrettigheter fram er basert på prinsippene i de imøtegått av Stein Aamdal fra
til ordinær pensjonsalder pånye pensjonssystemene, prin- Aker Verdal og forsvarafp.no
67 år. Den er den alternative
sipper som er uforenlige med Aksjonen Forsvar AFP
utgangsporten for de mange hele tanken bak AFP. Når LO- som Aker Verdal-arbeiderne
som er for slitne til å holde ut
kongressen har vedtatt krav tok initiativet til, samler brei
til fylte 67 år. Den vanligste
om at AFP ikke skal røres, faglig oppslutning og er blitt
utgangsporten er imidlertid kan en jo lure på hvorfor LO en maktfaktor. Mistroen til
uføretrygda. Også den skal da sitter i et utvalg som leg- hva såvel regjeringa som LO-
sjølsagt tilpasses det nye pen-
ger forverring av ordninga til toppen har fore, gjennomsyrer
sjonsregimet gjennom tidsbe-grunn for sitt arbeid. hele fagbevegelsen, slik det for
grensning og hardere skattleg- eksempel kommer til uttrykk i
LO i Oslos enstemmige utta-
lelse: «Vi krever at ordningen
opprettholdes og ikke blir byt-
tet mot en dårligere ordning
og at LO i framtidige forhand-
linger om ordningen står fast
på kongressens vedtak.»
Den 8. november er ny ak-
sjonsdag for AFP, for å varsle
krav foran tariffoppgjøret
2008. Dagen bør også bli en
kraftig advarsel til fagtoppene
mot å prøve seg på et svik i
spann med NHO og de rød-
grønne.
Regn uansett med at LO og
DNA vil utnytte AFP til å få i
stand et samordna «moderat»
oppgjør til våren. 
J.St.
Nr. 35 2• 2007
Obiorasaken – en kamp mot
et undertrykkende system
Kampen for rettferdighet
for Obiora er kanskje forbi
toppen, men den har vist at
det nytter å kjempe, selv om
systemet står imot det meste.
Av Kenneth Fuglemsmo
For marxist-leninister må saken handle om
å skape enhet blant undertrykte og kamp
mot klassestaten, rasismen og imperialis-
men.
Oppmerksomhet for Obiora
Obiorasaken ble satt på dagsorden i Norge
av et samarbeid mellom revolusjonære ak-
tivister og organiserte afrikanere i Trond-
heim. Godt hjulpet av den liberale advo-
katen Abid Q. Raja som ble advokat for
Eugene Eijke Obiora sine etterlatte.
Reaksjonen på at Obiora ble kvalt, var
svært rask. Fullstendig isolert av store
deler av venstresida og det meste av poli-
tikere i Trondheim, brøyt aktivistene etter
hvert gjennom isolasjonen som en bombe.
Dette skjedde takket være kombinasjonen
av radikale virkemidler, mediatekke og
sterk oppslutning blant trakassert ungdom
og innvandrere i Trondheim.
Kampen fortsetter etter noen seire
I dag har kampen for Obiora fått mye opp-
merksomhet. Vi har vunnet noen moralske
seire. Vi har plaget politiet så mye at inn-
vandrere i Trondheim sier at de merker for-
skjell i måten de forholder seg til folk på.
Fokuset på saken har lagt en demper
på den verste bølleadferden. Flere føler
seg litt tryggere fordi de vet at politiet har
press på seg.
Vi har oppnådd at politisjefen Per
Marum ikke søker sjefsstillingen på
nytt. Vi har oppnådd ny granskning i
Spesialenheten og en debatt om omorga-
nisering av Spesialenheten for politisaker
(Nye SEFO). Vi har oppnådd store offent-
lige debatter om rasisme i politi og offent-
lige etater.
Ett viktig resultat i Obiorasaken er enhe-
ten på et radikalt grunnlag, mellom grup-
per som ikke har jobba så mye sammen i
Trondheim. Innvandrermiljøer, ungdom-
mer og revolusjonære har funnet sammen
i felles arbeid.
Forhåpentligvis vil denne enheten kunne
oppstå flere ganger.
Likevel viser de fleste politikerne sin
ubegrensa lojalitet til systemet. Det har
ikke blitt noen rettssak mot politifolka, og
Marum får ikke sparken i unåde. Kampen
viser at det nytter å slåss, men at systemet
er umåtelig motstandsdyktig. Det er fort-
satt mye å slåss for, men det vil bli vanske-
lig å holde presset oppe.
Marxist-leninistisk synsvinkel
Obiorasaken kan sees fra flere vinkler. Fra
en borgerlig-liberal synsvinkel, dreier den
seg om å forsvare individers sikkerhet mot
politiet.
For innvandrere og mange ungdommer
handler det om sjølforsvar. For de revolu-
sjonære handler det om opprør mot et un-
dertrykkende system.
For marxist-leninister kan Obiorasaken
være en innfallsvinkel til analyse av den
imperialistiske undertrykkingen av Afrika,
av klasseundertrykkinga av fattigfolk i
Norge og av politiets karakter som en del
av borgerskapets voldsapparat.
Vi er ikke prinsipielle motstandere av
autoritet, men vi er for å undergrave au-
toriteten til kapitalismen og kapitalismens
stat. I stedet vil vi opprette autoriteten til
arbeidere og undertrykte. En autoritet som
umuliggjør at Obioras skjebne blir delt av
flere.  avtaler. Hydro-direktør Reiten er et slikt
Kenneth Fuglemsmo er maoist og
aktivist i Obiorasaken.
5
Krev skikkelige tillegg
Av Rolf Jørgensen
Norge går så det suser, det er økono-
misk vekst på så å si alle fronter og pro-
duktiviteten øker. I de siste 15 årene har
veksten i økonomien vært mye større
enn lønnsveksten for vanlige arbeids-
folk. Det betyr i klartekst at de som har
mye fra før, blir enda rikere. Eller som
vi marxister uttrykker det så har pro-
fittmengden økt. Dette samtidig med at
fagbevegelsen på mange områder fører
en defensiv kamp for å forsvare opp-
arbeidede rettigheter og reformer som
pensjon, sjukelønn, arbeidsmiljølov
med mer.
Det er ikke noe galt å kjempe for opp-
arbeidede rettigheter, tvert imot. Men
det bør reises en diskusjon i fagbevegel-
sen om en ikke begynner å svikte i den
økonomiske kampen. En kamp som har
vært helt grunnleggende for fagbeve-
gelsen i de over hundre årene vi har hatt
landsomfattende tariffavtaler, nemlig
kampen om prisen på arbeidskrafta.
Den borgerlige propagandaen om at
det må vises moderasjon blant arbeids-
folk, sikre industriens konkurransekraft
eller tas hensyn til trange offentlige
budsjetter i en oljestat som velter seg
i milliarder, har opplagt hatt en effekt.
Synspunkter som dette har også påvir-
ket mange tillitsvalgte og aktivister i
fagforeningene, også radikale fagfore-
ningsfolk. I flere av de siste åras faglige
kamper har det ofte vært understreket at
vi kjemper ikke for økte lønninger, men
for pensjon, skiftordninger, arbeidstids-
reformer og så videre. Igjen ikke noe
gæernt i slike kamper, men en merker
i argumentasjonen at det er noe «ufint»
over det å kjempe for høye lønnstillegg,
det er noe «griskt» over det.
La oss ta et oppgjør med en slik tan-
kegang. Det er ikke fagorganiserte som
er griske når de slåss for å holde prisen
på arbeidskrafta oppe. De griske og grå-
dige er kapitalistene, direktørene, som
velter seg i skyhøye gasjer og opsjons-
eksempel, og du verden så moderat han
ble når han i sommer ofret 7 millioner
av en opsjonsavtale på 28 millioner.
Sjølsagt skal vi kjempe for pensjon
og andre rettigheter, men la lønnsopp-
gjøret i 2008 bli et klart brudd med mo-
derasjonspolitikken til fagbyråkratiet,
NHO og staten. 
6 Nr. 35 2 • 2007

Stadig verre angrep på fagorganiserte verden over

En oversikt fra den interna-
sjonale faglige sammenslut-
ninga ITUC viser at overgrep
mot fagorganiserte bare øker
i omfang.
Undersøkelsen omfatter 138
land. I 2006 ble hele 144 fag-
lige aktivister drept, opp fra
115 i 2005.
Colombia er fortsatt verst i
verden når det gjelder under-
trykking av fagorganiserte, og
står for halvparten av drapene
på faglig aktive arbeidere. Bare
i 2006 ble 78 fagorganiserte
drept. I tillegg kommer en
rekke bortføringer, «forsvin-
ninger» og trusler.
Den fascistiske Uribe-regje-
ringa har brukt millioner på ei
PR-kampanje som skal fortelle
verden at situasjonen blir bedre.
Det er løgn, fastslår ITUC.
I Europa er det særlig i
Russland, Polen og andre øst-
stater at fagbevegelsen blir
undertrykt. Men også i vest-
europeiske land er tendensen
at bedriftseierne trakasserer de
som vil fagorganisere seg og
er stadig mer motvillige mot å
inngå tariffavtaler.

Heimfallsretten for fall?

Då EØS-avtala vart vedteken
i 1992, hevda regjeringa Gro
Harlem Brundtland (Ap) at
heimfallsretten skulle stå ved
lag.
Nasjonal råderett over dei rike vasskraft-
ressursane har vore ein berebjelke i den
norske kapitalismen. I takt med nedbyg-
gjinga av nasjonalstaten og integreringa av
Noreg i EU gjennom EØS-avtala har heim-
fallsretten kome under åtak. Nasjonal og
offentleg eigarskap er truga. Det er grunn
til å spørja om nasjonal og folkevald kon-
troll over den mest miljøvenlege energifor-
syninga i Noreg er liv laga under imperia-
lismen på det steget me er komne til no.
Norsk, offentleg eigarskap
Konsesjonslovene frå 1909 har tryggja at
private vasskraftrettar har måtta overførast
til staten etter 60 år – vederlagsfritt. Denne
overføringa har med eit omgrep vore kalla
’heimfall’. Mesteparten av norsk vasskraft
er det staten, fylka og kommunane som
eig. 6-7 prosent av vasskrafta er på private
hender i dag. Kommunane og fylka kan
sitja på vasskrafta til æveleg tid.
EØS-spelet
Då EØS-avtala vart vedteken i 1992, hevda
regjeringa Gro Harlem Brundtland (Ap)
at heimfallsretten skulle stå ved lag. Men
sidan 2001 har ESA, overvakingsorganet
til EFTA, ført sak der det har hevda at ord-
ninga diskriminerer private eigarar og bryt
med regelen om fri flyt av investeringar.
Juni 2007 fall domen i EFTA-domstolen:
Det skal ikkje gjerast skilnad på private og
offentlege eigarar. Slik skilnad er lovstri-
dig. Derimot kan full offentleg eigarskap
godkjennast. Regjeringa Jens Stoltenberg
Vasskraft. Nasjonal eigarskap er truga.
Illustrasjonsfoto: Revolusjon
(Ap, SV og Sp) har vedteke ei mellombels
lov som stoggar konsesjonar til private på
vasskraft.
Privat kapital
Industriselskapet Elkem rykkjer ut med
kritikk av regjeringa og meiner at stoda
deira vert utrygg dersom kraftverka deira
går over i statleg eige i 2021. Storkapitalen
ynskjer ikkje å vera prisgjeven offentlege
krafteigarar. I bakgrunnen lurer ei lang rad
internasjonale føretak og energiselskap
som gjerne vil slå kloa i norsk vasskraft:
tyske E.ON Energi, franske EdF, svenske
Vattenfall, finske Fortum, amerikanske
pensjonsfond og russiske oljemilliardærar.
Pengar og miljø
Kraftprodusentane håvar inn ovstore sum-
mar. I 2003 var innkomene 70 milliardar
kr og i 2004 40 milliarder kr. Om kom-
muneøkonomien skrantar, er det framleis
lov (jamvel etter august 2007) å selja 1/3
av offentlege kraftverk til private og utan-
landske interesser. I ei tid med stort fokus
på grøne energiformer skal me ikkje sjå
bort ifrå at energi-gigantar i utlandet kastar
augo på norsk vasskraft for å gjeva eit skin
av miljøengasjement. Ålmenta vil lettare
kunna bera over med forsert utvinning av
olje og gass dersom selskapet attåt satsar
på miljømedvit og vasskraft i propagan-
daen sin.
Privatisering
Bondevik II –regjeringa (KrF, V og H)
tok til orde for å privatisera Statkraft. Den
sitjande regjeringa er truleg for tett knytt
opp til det statlege byråkratiet til at ho vel
open privatisering. Tilknytinga til EØS og
dermed EU vil likevel driva kraftprisane
opp – Noreg er kabla til den europeiske
kraftmarknaden, der straumprisane i gjen-
nomsnitt er høgre enn her heime. Elektrisk
oppvarming er vanleg i norske byar, og
byrda med dyrare straum og mindre na-
sjonal og offentleg kontroll kan koma til å
verta velta over på norske arbeidarfamiliar.
Norske utkantkommunar kan tena raske
pengar på sal til utanlandsk kapital, men
på lang sikt vil dei òg verta taparar når dei
kvittar seg med ervesylvet. Arbeidsplassar,
kunnskap og framtidige innkomer vil gå
tapt. 
Kjelder: kraftnytt.no (Kjell Rønnings-
bakk), Dag Seierstad, Nationen (Anders
Horntvedt).
Nr. 35 2• 2007
Valet syner ei venstreside i krise
Raudt kjem til å likna meir
og meir på borgarlege parti:
Dei som er aktive, er dei
med kommunale ombod.
Av Karl Olsen
Kommune- og fylkestingsvalet er over for
denne gongen. Dagbladet skreiv på lei-
darplass 11. september at
venstresida er i krise. Det
er ei vurdering me fullt ut
deler – endå premissane våre er annleis.
Etter at Ap og SV fusjonerte i regjering
og AKP og RV smelta saman utanfor er
venstresida prega av uklåre liner og in-
tern meiningsbryting. Fåren for forsterka
høgrekurs er overhengande. SV har en-
deleg avslørt seg som det vedhenget til
sosialdemokratiet kommunistane i alle år
har sagt at det er. Frå å vera sak-til-sak-
samarbeidspartnar har SV selt seg til Ap
og klamrar seg til taburettane medan SV-
toppane påstår at regjeringa har gått mot
venstre. Tenestedirektivsaka, miljøsakene
og nedprioritering av høgre utdaning og
forsking er berre nokre saker som gjorde
at veljarane gav SV løn som fortent og
sytte for halvering.
Att og fram
RV hadde i det aller siste valet lista stilte
opp, ein viss framgang. Dei høge forvent-
ningane om å kapra misnøgde SV-velja-
rar i hopetal vart likevel gjort grundig til
skamme. Samla oppslutnad vart 2,1 %, i
alt 42 854 røyster i fylkesvalet. Den fyrste
direkte valde ordføraren frå RV vart Knut
Henning Thygesen i Risør, ein likande
snikkar som no skal styra ein by med blått
borgarleg fleirtal! Stader med tydeleg
RV-framgang var Høyanger, Tromsø (7,9
%), Oslo (beste bydel Gamle Oslo 13,5
%). I Akershus kom RV inn att i Bærum
og Ski og gjorde det godt på Nesodden.
Solidaritetslista, der ein av listetoppane
er namngjeten RV’ar, hadde framgang på
Notodden, 26,1 %. Likevel kunne atten-
degangen òg merkast: Bergen (RV-leidar
Torstein Dahles base), Alta, Hammerfest,
Meland, Målselv og Nøtterøy (tidlegare
RV-leidar Jørn Magdahls base).
Frå RV/AKP til Raudt
Landsstyret i RV viser til at det vart stilt
færre lister enn før, og at både samlings-
landsmøtet og -prosessen tok mykje tid og
la ein dempar på aktiviteten. Ein interes-
sant kommentar å merka seg òg for dei av
oss som var sers kritiske til samanslåing-
siveren som rådde vinteren som gjekk.
Kva er no den nye profilen til Raudt,
som namnet er frå tidleg i oktober? Det
er likt til at det nye partiet skal vera eit
raudare SV med fokus på miljøsaker. Kva
slag truverde Raudt har, med so vidt lite
aktivistar i miljørørsla og lite politikk på
feltet, er ei anna sak. Det
ser òg ut til at det bor-
garlege parlamentariske
systemet vert akseptert i større mon enn
før – demokratiet skal utvidast til større
del av samfunnet, er omkvedet, inspirert
av Raud Ungdoms snart ti år gamle parole
om «sosialistisk folkestyre». For kommu-
nistar er det alltid ei avveging mellom å
sjå på dei folkevalde organa som uttrykk
for talarstol for rettferdige krav og saker
og det å verta gissel for borgarskapet,
budsjettbalansen og rådmannsveldet.
Eldreomsorg og barnehagar
Valkampen hadde ingen store saker som
viste at den politiske stoda i Noreg er
skjerpa eller at det norske folket og ar-
beidarklassa er serskilt opprørsk nett no.
Økonomisk vokster og høg sysselsetjing
gjer at revolusjon og kommunisme ikkje
får stor oppslutnad rett over natta. Mange
ordførarar fekk soleis attval; og meir enn
40 % av folket skjøna at dei like gjerne
kunne sitja heime: Politikken til flest alle
partia er samanfallande, so eit «makt-
skifte» eller ei er korkje spennande eller
interessant, same kor ofte fjernsynsrepor-
terar freista framstilla Oslo-valet som det.
Alle parti er for eldreomsorg og barneha-
gar, mesta i same doseringsgrad òg. Ein
større tankekross er det at kommunane
vert tømde for makt som forvaltningsor-
gan. I røynda sprelar dei i statens garn, i
serleg mon gjeld det fylkeskommunane.
Harmoni, ikkje motsetnader
Personar er på val, ikkje berre lister og
parti. Det er forståeleg at folk som har
vore misnøgde med liner som listetoppar
har stått for, let vera å røysta. Ein folke-
vald skal få tillit i fire år. Om vedkom-
ande har vist sviktande politisk dømekraft
i store spørsmål, er ho eller han ikkje tillit
verdig. Personskandalar knytte til Stein
Ørnhøi, Per Ditlev-Simonsen og Torill
7
RVs Torstein
Dahle vann
lite på kata-
strofevalet til
SV og Kristin
Halvorsen.
Fiskarstrand sette mediesirkuset i gang.
Det vaksne valet minner meir og meir om
skulevalet: Er du grov, rappkjefta, breidal
og brautut, vert du populær. NRK greier
ikkje løyna det historisk tette sambandet
til Ap i sendingane sine. På valnatta var
det Ap-folk som slapp fyrst og oftast til.
Ap er den beste reidskapen borgarskapet
har i Noreg i dag. I partileidardebattane
framstod Torstein Dahle som ein vel-
meinande harmonisk medspelar til Jens
Stoltenberg og Lars Sponheim, som båe
rosa Dahles engasjement for Odda-sam-
funnet. Kameraderiet mellom «minis-
tersosialistane» og RV viser seg tydeleg
i utsegnene i pressa: «- Vi er en del av
det rødgrønne samarbeidet. Mange også
innen Arbeiderpartiet vil ha oss der, og
ikke minst fagbevegelsen. SV vil ikke ha
med KrF. I det lange løp tror jeg ikke
Arbeiderpartiet klarer å nekte oss det»
(RV-topp i Trondheim Arne Byrkjeflot til
Klassekampen 8. september 2007).
Dei unge
Mange ungdomar møter politikken fyrste
gongen i ein valkamp. RV valde å setja
unge høgt opp på listene sine; sume av
dei kom inn i kommunestyra kringom.
Mykje tyder på at radikalismen deira vert
avdøyvd av å sitja i eit slikt organ. Den re-
torikk-radikale Audun Lysbakken frå SU/
SV fekk 4 år i finansnemnda på Stortinget
og kom ut som ein veldressert regjerings-
lojalist. Same om gamle øyrekviskrarar
held seg i bakgrunnen, kjem bunkar av
sakpapir og timelange formalordskifte
til å bremsa den politiske aktivismen som
har vore serkjennet til unge radikale. Me
tillet oss å tvila på at dei sosiale rørslene
og kampane som er sjølve livsnerven til
venstresida, tener på andsvarleggjering i
eit borgarleg-parlamentarisk organ.
Raudt kjem til å likna meir og meir på andre
borgarlege parti: Dei som er aktive, er dei med
kommunale ombod. Resten av medlemene er
passive. Eitt av dei kommunistiske kjenne-
merka som AKP hadde, går tapt. Lagsmøtet
som møtestad og ordskiftearena visnar bort.
Er eit nytt mini-SV med litt sterkare raudfarge
det Noreg treng mest no? 
8 Nr. 35
Vellykka seminar for kommunistisk enhet
Kommunister med forskjellig
bakgrunn og et aldersspenn
fra 19 til 69 deltok på
seminaret til Kommunistisk
plattform (KPml) i juni.
Av Kommunistisk plattform
Det ble et nyttig og framtidsorientert semi-
nar med bra oppslutning og god diskusjon.
Hovedtemaer var utviklinga av og fram-
tidsutsiktene til det nye partiet Rødt, og
metodene og prinsippene for gjenreising
av et kommunistisk parti i Norge. Siste del
av seminaret dreide seg om veien videre
for en partiforberedende enhets- og sam-
lingsprosess, der en konkret handlingsplan
ble skissert og lagt fram til debatt.
De forskjellige innledningene tok opp
de aktuelle problemstillingene fra en både
praktisk og teoretisk synsvinkel. En gjest
fra danske APK bidro også til diskusjonen
med erfaringer fra utviklinga til Rødt sitt
danske «søsterparti», Enhedslisten, samt
viktige (negative som positive) lærdommer
fra samlingsprosesser i den danske kom-
munistiske bevegelsen de siste tiåra.
Stor grad av enhet
Til tross for deltakernes forskjellige bak-
grunn og erfaringsområder, var det meget
stor grad av enighet omkring konklusjo-
nene i innledningene. Noen meningsfor-
Hvor går Rødt?
Av Rolf Jørgensen
Innledning på KPmls seminar juni 2007
Vi som er samla her i dag har forskjel-
lig bakgrunn, vi har vært med i forskjel-
lige tidsepoker i bevegelsen som omfatter
AKP, RU og RV. Det er et hav av forskjell
på dagens Rød Ungdom og det RU jeg var
medlem av på 70-tallet som ga ut bladet
Røde Garde. Vi tilhører ulike generasjo-
ner. Noen av oss forlot det jeg velger å
kalle AKP/RU/RV-bevegelsen allerede før
andre kamerater valgte å melde seg inn i
denne bevegelsen. Noen av oss arbeidet
for å bygge et kommunistisk parti ved å
skjeller kom til syne rundt vurderinga om
Rødt fortsatt er en front, eller om det nå
er et konsolidert reformistisk parti. Uav-
hengig av dette mente forsamlinga at det
ville være dumt å innstille ethvert arbeid
i forhold til Rødt, ettersom det fortsatt
finnes mange revolusjonære folk innafor
dette partiet som har et kommunistisk ut-
viklingspotensial, og at den ideologiske
kampen må føres så lenge det lar seg gjøre.
Men, som det også ble understreket, denne
kampen forutsetter at det finnes et kom-
munistisk sentrum utenfor og uavhengig
av Rødt.
I spørsmålet om det kommunistiske
partiets nødvendighet og om prinsippene
for kommunistisk organisering, rådet det
tilnærmet «monolittisk» enhet i salen.
Uenighetene som framkom i denne dis-
kusjonen, var tildels av begrepsmessig
natur. Et begrep som «masselinja», det vil
si å jobbe blant folk og leve som folk flest,
ble av noen fortolket som et reint maoistisk
formular. Men også kamerater som ikke
regner seg som maoister, tok klart til orde
for at det er slik kommunister skal og må
virke. Det kan kanskje være et tegn på at
enkelte innlærte uttrykk og begreper forår-
Innlegg på KPML-seminaret
være medlemmer og
aktive i AKP, mens
andre har valgt andre
løsninger.
Dette gjør at vi
fortsatt kan ha noe
forskjellige oppfat-
ninger av denne be-
vegelsen som nå har
blitt Rødt. Jeg trur
ikke det er noe stort
politisk problem om
vi har noe forskjelli-
ge analyser av denne
historia, i hvert fall
ikke på det stadiet vi
befinner oss på nå.
2 • 2007
saker en del skinnuenigheter kommunister
imellom, som det gjelder å overvinne gjen-
nom diskusjon og praktisk samhandling.
Valgte å stille seg utenfor
Et mindretall blant deltakerne, med tilknyt-
ning til gruppa Tjen Folket (TF), forlangte
at Mao Tsetungs tenkning måtte legges til
grunn før det kunne bli snakk om å ta fatt
på en enhetsprosess for et nytt kommunist-
parti. Begrunnelsen var at den politiske
plattformen til KPml viser til marxismen-
leninismen, uten å nevne eller framheve
Mao Tsetung spesielt. Disse valgte å for-
late seminaret før den avsluttende sesjonen
med en forpliktende plan for enhetsproses-
sen videre, og stilte seg dermed utenfor
denne diskusjonen.
Kommunistisk plattform KPml bekla-
ger at kamerater tilknytta TF med dette
har valgt å stille seg utenfor den pågående
enhetsprosessen i denne omgang. Likevel
vil vi i KPml intensivere vårt arbeid for å
samle ml-kreftene i arbeidet for å gjenreise
et kommunistparti i Norge og oppfordrer
alle gode krefter til å ta kontakt og organi-
sere seg i Kommunistisk plattform.
Den partiforberedende prosessen er på
ingen måte avsluttet, den har nettopp be-
gynt! 
Revolusjon gjengir under og til høyre noen
av innledningene fra seminaret. Du finner
mer på nettet, også plattform og vedtekter
for KPml – sjekk www.kpml.no
Det som derimot har større betyding er
hvilke vurderinger vi gjør av Rødt i dag.
• Er dette partiet revolusjonært, er det
et parti som slåss for revolusjon, for sosia-
lismen, for kommunismen? Er det et parti
som vil være et sted for å organisere kom-
munister?
Jeg mener nei, og jeg tror vel også at vi
som er her stort sett er enige om det.
• Er Rødt en bred front på venstresida
som naturlig også vil omfavne revolusjo-
nære, kommunister, marxist-leninister og
flere i en brei kamp mot det kapitalistiske
systemet?
Også her mener jeg svaret er nei.
 Nr. 35 2• 2007 9

Etter likvideringa av AKP, har KPml påtatt seg ansvaret for å Innlegg
revitalisere en marxist-leninistisk bevegelse i Norge.
Masseparti eller
kaderparti?
Norges kommunistiske studentforbund og ML-gruppa Revolusjon støtter begge aktivt
opp om KPml, samtidig som organisasjonene har hatt ulikt syn på Mao Tsetungs tenkning
og på Enver Hoxha og det sosialistiske Albania.
Samordningsutvalget (SU) i Kommunistisk Av Kjell S. Arnestad
plattform klargjør i dette vedtaket hvor KPml i
dag står i drøftinga av Mao Tsetungs bidrag til Jeg mener vi skal ha begge deler. Men
den kommunistiske historien og teorien. det er selvsagt at det er snakk om to
Dette er en av mange diskusjoner som inngår partier, dvs. masseparti vil jeg først og
i enhetsprosessen, men SU har gjort vedtaket si- fremst kalle valgfront. Det var det RV
den dette er et viktig spørsmål for mange kom- en gang var, og det er det RV og Rødt
munister i Norge, hvor Mao Tsetungs tenkning fortsatt bør være. Forsøk på å blande
har stått sterkt. parti og front fører til et kraftløst parti
med store indre motsetninger, det ser vi
tegna på allerede, men det var tema for
KPml og spørsmålet om Maos rolle andre innledninger på dette seminaret.
En valgfront med klare antikommu-

K ommunistisk plattform (KPml) verdsetter Mao Tsetungs revolusjonære fortjenes-

ter som leder av den kinesiske revolusjonen, en revolusjon som har gitt verdifulle
erfaringer til den internasjonale revolusjonære og kommunistiske bevegelsen, særlig i
nistiske trekk, er ikke noe kommunister
bør kaste bort mye tid på. Sjøl er jeg
ikke med i Rødt og skal derfor nøye
forhold til revolusjoner i tilbakeliggende land med føydale trekk. meg med å liste opp fire av de viktigste
trekka jeg mener et kaderparti bør ha.

S pørsmålet om Mao Tsetung på det teoretiske området har videreutviklet marxis-

men-leninismen eller ikke, og i så fall på hvilke områder, inngår blant de diskusjo-
ner som skal føres internt i KPml som ledd i enhets- og avklaringsprosessen.
Opptakskrava må være at en støt-
ter partiprogrammet, godtar partiet sin
ledelse og vil innordne seg den demo-
kratiske sentralismen. Alle vil ikke bli

F lere framtredende kommunister og revolusjonære har bidratt til å berike og for-

svare marxismens revolusjonære lære. KPml vil særlig framheve betydninga av
den teoretiske og ideologiske kampen til forsvar for Stalin og allmenne marxist-le-
partimedlemmer, det er heller ikke noen
målsetning. Ideelt sett bør det også
praktiseres kandidatmedlemskap.
ninistiske prinsipper som Mao Tsetung og KKP sammen med Enver Hoxha og APA Det henger sammen med at partiet
førte på 60-tallet gjennom sin omfattende kritikk av Krusjtsjov-revisjonismen. Denne må ha aktivitetsplikt. Siden det ikke er
revisjonismen splittet den internasjonale kommunistiske bevegelsen etter Stalins død. et masseparti, men satser på å være den
Den antirevisjonistiske kampen pågår den dag i dag under nye former og under andre sterkeste og den ledende krafta på ven-
betingelser. stresida, har alle medlemmer av partiet
plikt til å delta i klassekampen og til å
Vedtatt enstemmig av samordningsutvalget 11.10.07 delta i partiet sine grunnorganisasjoner.
Selv om den viktigste oppgava er kom-
munistpartiet, bør alle medlemmer også
ha praksis i folkelige bevegelser, fron-
juni 2007 ter. Kort sagt, masselinja er sentral for
at partiet skal kunne kjempe for arbei-
Samling om reformismen Mange av de jeg kjenner som har bakgrunn derklassen sine interesser.
Jeg mener dannelsen av Rødt først og fremt i AKP og som fortsatt er aktive, eller ret- Det er ikke fraksjonsfrihet i et kom-
har vært en samling om reformismen. Det tere sagt med i Rødt, sier ofte at: – Ja, Rødt munistisk parti. Det er en løsning en-
som var igjen av kommunistisk organise- er nok ikke noe kommunistisk parti teore- kelte partier har tydd til når partiet er så
ring i AKP, er blitt borte. Og det som måtte tisk sett, men i praksis har det kimen i seg svakt at de ikke ser noen annen utvei.
ha vært igjen av RV som en bred front i til å utvikle en kommunistisk politikk. Fraksjonisme svekker partiet og tjener
valg, – er også borte. Ikke noe hadde vært bedre om de hadde ikke de revolusjonære kreftene.
Det er en vesentlig forskjell mellom et hatt rett i det, men jeg mener dessverre de En annen type fraksjonisme er når
reformistisk parti (masseparti) og en brei tar feil. Det er nettopp i praksis at dette partimedlemmer utvikler større loja-
valgfront. Det er lett å blande sammen dis- partiet på ingen måte er i nærhet av et kom- litet til det organet de sitter i, sosial
se to tingene. På mange måter skiller ikke munistisk parti. omgangskrets, kjønn eller partilaget
Rødt seg fra det gamle RV. Men RV var en Mye god og treffende kritikk av kapita- de tilhører, enn til arbeiderklassen og
front, og så kan en sikkert diskutere hvor lismen endrer ikke ved den grunnleggende partiet som helhet. Slik fraksjonisme
brei den var. venstrereformistiske karakteren til dette er både en kilde til større motsetninger
Rødt er ingen valgallianse eller en reell partiet. Sosialdemokratiets gamle retorikk og et brudd på den demokratiske sen-
venstrefront. Rødt er derimot et «feminis- blir omfavna og resirkulert i det nye pro- tralismen. Dette var en av AKPs største
tisk arbeiderparti» som underkjenner den grammet, en vil ha en radikal forandring til svakheter og førte med seg politisk og
sosialistiske historia og som avviser det en «demokratisk sosialisme» som skal organisatorisk stagnasjon, før det førte
kommunistiske partiets organisasjonsmo- til den endelige kollapsen. 
dell både i teori og ikke minst i praksis. fortsetter neste side
10
følge av «den politiske kampen fram mot
et utvida demokrati og det klasseløse sam-
funnet»…
Resultatet av at AKP er lagt ned og
framveksten av et konsolidert reformistisk
parti som objektivt er fundert på antikom-
munisme, er ei høyredreining på den nor-
ske venstresida, uansett hvor mye det mot-
satte bedyres.
Denne høyredreininga er det for oss i
KPml et mål å snu til det motsatte. Det er
grunnen til at vi har tatt initiativ til dette
seminaret. Kanskje vil vi få se at havariet
til AKP og dannelsen av det reformistiske
Rødt har vært ett skritt tilbake, for at den
kommunistiske bevegelsen i Norge skal
kunne gå to skritt fram.
Som noen av oss konkluderte med i
perioden før dannelsen av Rødt: «En alter-
nativ strategi for kommunistene i AKP er
å bruke klargjøringa av skillelinjene mel-
lom revolusjonære og venstrereformister
til å revitalisere en kommunistisk beve-
gelse i Norge, og ta på alvor behovet for
å forene de marxist-leninistiske kreftene
her til lands.» (Se Revolusjonær enhet,
kommunistisk samling – eller ingen av de-
lene? utgitt januar 2006 som ekstraflak av
Revolusjon.)
Tida er overmoden for å sette dette
spørsmålet øverst på dagsordenen. Og det
er det vi gjør i dag, kamerater!
Et reformistisk parti
Rødt er et reformistisk parti. Rødt ønsker
seg et borgerlig demokratisk samfunns-
system, partiet mener at problemet med
dagens borgerlig-demokratiske system er
at kapitalistene har for mye makt. Det er jo
riktig, men neppe overraskende i et kapita-
listisk system.
Rødt sier de vil ha revolusjon, de sier
de drømmer om noe annet, men når de be-
skriver konkret hva de drømmer om, ser vi
at det er et borgerlig-demokratisk system
hvor folk flest skal ha mer makt. Men hva
slags klassekarakter skal denne staten ha?
Ja, det er ikke lett å forstå av hva Rødts
program sier.
Som i alle borgerlig-demokratiske stater
skal det være det man så fint kaller «frie»
valg. Alle som vil kan stille til valg. Om et
parti har en borgerlig klassekarakter, om
det ønsker å gjenopprette kapitalismen
– hvis en kan si den er tilintetgjort i Rødts
sin «sosialisme, om et parti står i ledtog
med blodtørstige imperialistmakter, så
spiller dette ingen rolle. Taper sosialismen
i valg på grunn av en stemningsbølge, ja
da har en tapt og kapitalismen er på plass
igjen. Sånn er det.
Poenget, kamerater, er jo at Rødt ikke
ønsker noen revolusjon, de vil bare refor-
mere dagens borgerlige demokrati til å bli
litt snillere.
Rødt og statens klassekarakter
Det er i forhold til spørsmålet om statens
klassekarakter at Rødt virkelig sporer av.
Dette gjør så partiet ikke klarer å ha en
analyse av staten som et redskap for den
herskende klasse, enten
det er under sosialismen
eller kapitalismen. Rødts program er
På den måten blander
en sammen spørsmålet
gjennomsyret av
om staten som adminis- reformismen.
trator av velferd, av in-
frastruktur som post, tele,
jernbane, veier m.m. med
staten som klasseredskap for borgerskapet
under kapitalismen, og for arbeiderklassen
under sosialismen.
Midt oppe i dette bruker en begrepet
«demokrati» helt uavhengig av både klasse
og stat. Men det er jo ikke ulikt hva ethvert
borgerlig, reformistisk eller revisjonis-
tisk parti gjør. Den som vil forsikre seg
om dette, kan for eksempel lese Rødt sitt
program, kapittel 2.7 «Staten under kapi-
talismen».
Men om programmet er uklart, så er
vel Rødt organisert som et revolusjonært
parti?
Rødts vedtekter
Hva sier vedtektene til Rødt? Eller for å si
det sånn, hva sier ikke vedtektene til Rødt?
Det er nok vel så vesentlig. De sier ikke
noen ting om kommunistiske organisa-
sjonsprinsipper, demokratisk sentralisme,
aktivitetsplikt, osv. Ta for eksempel:
§ 2 Medlemene sine rettar og plikter
c) Medlemene har rett til – gjennom ein
grunnorganisasjon – å delta ved val av
delegatar til årsmøte og landsmøte og
til sjølv å vere delegat. Ingen kan binde
korleis eit partimedlem skal røyste.
f) Partiet skal leggje til rette for at
medlemene kan arbeide aktivt i lag.
Medlemene bør om mogleg delta i lags-
arbeidet.
Dette er vanlig organisasjonsprinsipper
for et hvilket som helst husmorlag.
I § 4 Organisasjonsprinsipp står det fine
ord om partidemokrati, mindretallets ret-
tigheter og krav om gjensidig respekt. Men
hva med prinsippet om en kampkraftig og
disiplinert organisasjon med forpliktende
vedtak for handling? Om det er det taust i
vedtektene.
Nr. 35 2 • 2007
Rødts program
Rødts program er gjennomsyret av refor-
mismen. Mange ting som naturlig nok
ikke står der, bekrefter denne reformistiske
grunnholdninga.
Proletariatets diktatur nevnes ikke med
et ord, sosialismens forklares som en snill
utgave av det borgerlige demokrati hvor
arbeiderklassen skal få lov å være i flertall,
men ikke et ord om nødvendigheten av å
undertrykke borgerskapet
og deres lakeier.
Ikke bare er program-
met til Rødt reformistisk,
sosialdemokratisk og til
syvende og sist anti-kom-
munistisk. Det er også
uvitenskapelig og der hvor
en ønsker seg fri for un-
dertrykkelse og vekk med klassesamfun-
net, blir det til idealistiske formuleringer
som at vi «drømmer […] om menneskehe-
tens frigjøring».
Hvor går Rødt?
Vil Rødt bli en vinner i valg? Meningsmå-
lingene tyder ikke på det. Og sjøl om det
absolutt er plass til et venstrealternativ til
regjeringspartiene, virker det ikke som
Rødt klarer å ta den posisjonen. Mye kan
vel ligge i at mange ikke ser på Rødt som
noe alternativ til for eksempel SV og skal
en stemme på et reformistisk parti så kan
en vel likevel stemme på et med posisjon.
Det er som en kamerat av meg i fagbeve-
gelsen sa: – Hvis jeg skulle melde meg inn i
et reformistisk parti, så ville jeg melde meg
inn i et parti som også hadde makt og jeg
da faktisk kunne påvirke i enkeltsaker. Og
det kan en ikke i Rødt.
Mye tyder på at effekten heller blir mot-
satt av hva ledende personer innen Rødt
hevdet da de gikk ut og sa at Rødt sitt po-
tensial lå i fagbevegelsen og i venstresida i
DNA. Det hele ble satt på hodet for dem da
Kleiv Fiskvik [leder i LO i Oslo og med-
lem av Arbeiderpartiet] gikk ut og opp-
fordret medlemmer av Rødt om å komme
til DNA i stedet. Det er plass for dem der,
og de ville ikke skille seg ut politisk sett,
mente han.
Noen fastholder at Rødt vil utvikle seg
til venstre. Vi har nå holdt to innledninger
[her vises til innleiinga «Rødt i praksis»
– red.] som konkluderer med det motsatte.
Vi kan nok ha nyanseforskjeller når det
gjelder i hvilken grad Rødt fungerer som
en front eller ikke. Men det rokker ikke
ved vår felles konklusjon om at vi trenger
et nytt parti. 
Nr. 35 2• 2007
KPML har eksis-
tert i vel et
halvt år nå, det vil si like lenge
som det «nye» partiet Rødt. Er
dere kommet nærmere en par-
tiforberedende organisasjon og
et nytt KP?
– Ja, vi har kommet til større
klarhet og tatt noen viktige
skritt. Jeg vil si at enheten er
sterkere enn vi hadde trodd den
skulle være på dette tidspunk-
tet. Men vi vedgår at prosessen
på andre områder går saktere
enn noen av oss først hadde
håpet på.
– Så KPML ble startet med
idealistiske forventninger?
– Nei, det er jeg ikke enig i.
Men mange av oss har nok un-
dervurdert de sosiale bindinge-
ne og vanens makt blant man-
geårige akp-ere som fortsatt
regner seg som kommunister.
Og vi har kanskje undervurdert
virkninga av en såpass lang-
varig ideologisk degenerering
som den som AKP/RU har
gjennomgått. Men vi har aldri
trodd at det er gjort i ei hånd-
vending å gjenreise et kommu-
nistparti i Norge.
– Tror du noen har ventet for
å se hvordan Rødt klarte seg i
valget?
– Det er sannsynlig. Nå et-
ter valgkampen kan vi slå fast
at Rødt ikke har vært noen
suksess. SV gjør sitt beste for
å komme under sperregrensa
ved å forverre levekåra for folk
flest, uten at Rødt klarer å fan-
ge opp stemmene som flykter
fra finansminister Halvorsens
leir. Verken entusiasmen i Rødt
sin valgkamp eller valgresulta-
tet svarer til det de forventet.
Når Rødt skal forsøke å for-
ene kommunister, trotskister
og sosialdemokrater i ett parti,
vil det med tida føre til tilba-
kegang. I mellomtida forårsa-
ker det vakling og forvirring.
Kommunistene som fortsatt
befinner seg i Rødt må tenke
nøye gjennom om det er der de
ønsker å forgå. Det kan være
riktig å jobbe innafor Rødt som
en front, men for å drive et godt
kommunistisk arbeid i et «mas-
separti» av denne typen, er det
avgjørende å være organisert
kommunist utenfor og uavhen-
gig av Rødt.
Ingen kan holde ut og utvi-
kle seg som kommunister uten
å organisere seg kommunistisk,
studere og ha en revolusjonær
praksis. Om en velger å trekke
seg tilbake og være «personlig
kommunist» i det stille, eller å
holde seg i Rødt, men egentlig
står for et mye mer omfattende
Samtale med
KPML sin
talsperson
Kjell Arnestad om stoda for
Kommunistisk plattform i dag
og revolusjonært standpunkt,
er det verken bra for en selv el-
ler for klassekampen.
– På seminaret dere inviterte
til i juni, valgte folk fra gruppa
Tjen Folket (TF) å si takk for
seg og starte på sitt eget pro-
sjekt. Det har vel ikke akkurat
bidratt til enhetsprosessen?
– Det har du helt rett i. Vi har
fra første stund beklaget at TF
valgte å kjøre det vi oppfatter
som en organisasjonssjåvinis-
tisk kurs, åpenbart fordi de ikke
fikk tilslutning til sitt mantra
om hvilke bilder som skal
henge på veggen. Det at TF i
utgangspunktet har bestemt
seg for å kjøre et eget partibyg-
gingsprosjekt, og nå kaller seg
partiforberedende organisasjon
– riktignok uten program eller
vedtekter – er til stor skade for
en enhetsprosess. For antikom-
munister på og utenfor venstre-
sida er det sjølsagt gunstig at
det i frustrerte eks-AKP-eres
øyne tilsynelatende eksisterer
to alternative partiforbereden-
de prosjekter.
Vi mener at ansvaret for
denne situasjonen ligger hos
TF, ikke hos KPML. Tida som
kommer, vil nødvendigvis
bringe de nødvendige avklarin-
gene – en enhetsprosess er også
en kamp mellom ulike linjer og
standpunkter. For oss virker det
som om TF ønsker å gjenreise
et AKP anno 1980-tallet. Det
er ikke forlokkende for oss.
– Noen vil si at mangelfullt
tempo i KPMLs framgang skyl-
des at gamle AKP-ere på den
ene sida og folk fra ML-gruppa
Revolusjon på den andre sida
nå har begynt å slå hverandre i
hodet med kinesiske sitatbøker
og albanske flagg?
– Til tross for at prosessen
vår ikke har tatt sjumilssteg så
langt, er jeg glad for å kunne si
at det du her antyder overho-
det ikke har vært et problem.
Og det skyldes ikke at vi ikke
diskuterer innad i KPML…
Mitt inntrykk er at kamera-
tene, uansett bakgrunn, inntar
ei åpen holdning der ingen
pakker vekk synspunkter for
å skape en falsk enhet. Vi har
unngått såvel dogmatisme som
prinsippløshet. Det lover godt
for fortsettelsen.
Målet er ikke å adoptere
noen som husguder, eller å be-
drive historiekrangling, men å
lære, på selvstendig grunnlag,
11
for å anvende marxismen på
beste vis på norske forhold.
Siden vi er opptatt av å ikke
gjenta de feilene som er gjort
før, står vi bedre rustet enn
noen gang før. Mest av alt er
vi interessert i å drive praktisk
politikk og organisering og
diskutere det som er relevant i
dagens klassekamp, ikke drive
diskusjoner for diskusjonens
skyld. Men vi drøfter selvsagt
også teoretiske spørsmål, både
for å utvikle grunnlaget vårt
og for avklare eventuelle ue-
nigheter.
– Hva skjer framover?
– Vi gjennomfører nå åpne mø-
ter om Oktoberrevolusjonen og
lærdommene fra den. Samtidig
kjører vi studier, både eksternt
og internt. Vi er også i ferd med
å utvikle organisasjonen andre
steder enn i hovedstadsområ-
det. De politiske årsmøteforbe-
redelsene er godt i gang.
Propagandaarbeidet vårt
skal styrkes videre, både gjen-
nom flaket kpml.no, tidsskrif-
tet Revolusjon og vårt nettsted
kpml.no
Vi har få krefter som skal
løse veldig mange oppgaver,
og det kan bety at vi må justere
tidsplanen for enkelte av våre
konkrete målsettinger. Veien
fram mot et kommunistisk par-
ti ligger opptrukket foran oss,
og vi akter å gå den sjøl om
det kan være noen humper og
mangelfull skilting underveis.
12 Nr. 35 2 • 2007

 Abduljabbar av amerikanerne tidligere publisert gir Kubaisi sin

al Kubaisi er en høsten 2004. Femten flere artikler om og vurdering av
innflytelsesrik måneder seinere intervjuer med al utviklinga i Irak.
politisk ble han satt fri, Kubaisi. Intervjuet er gjort i
motstandsleder og blant annet som  I dette intervjuet juli 2007.
generalsekretær i følge av kraftige med Wilhelm Oversatt til norsk
Iraks patriotiske internasjonale Langthaler av Revolusjon.
allianse (IPA). protester. fra Campo Mellomtitler er satt
Han ble fengslet Revolusjon har antiimperialista til av redaksjonen.

al-Kubaisi: «En politisk prosess til

Ved Wilhelm Langthaler
– I det siste har de europeiske mediene
bare snakket om en sekterisk borgerkrig
når de har omtalt Irak. Hva er det egentlig
som foregår?
– Faktisk er det sånn at USA-okkupantene
i tillegg til myndighetene som de sjøl har
oppnevnt, er pådrivere for denne sekteriske
borgerkrigen. Også iranerne har interesse
av dette da de ser for seg en føderasjon i
sør. De forsøker å drive vekk sunnier, krist-
ne og mandeanere (en gnostisk trosretning
– o.a.) for å opprette en ren sjiasone. Under
krigens vilkår får dette sekteriske påtryk-
ket en umiddelbar effekt.
USA bruker så dette som et argument
for å bli værende i Irak, idet de hevder at de
trengs for å løse denne striden.
en person skulle ha sprengt seg til døde.
Nå blir området sperret av og pressa får
ikke stille spørsmål til beboerne. De vil
ha nyhetsmelderne til å spre at det var
motstandsfolk som forårsaket massakrene
mens det er regjeringsstyrker eller USA
som har plantet eksplosiver. I de fleste til-
fellene er det ingen sjølmordsbombere in-
volvert. I disse sakene kan du være sikker
på at regjeringskoalisjonen er innblanda.
For eksempel endret de over natta navnet
på ei viktig gate i Al Adhamiye-distriktet i
Bagdad fra en sunnireligiøs skikkelse til
en sjiaskikkelse. Det var sjiainnbyggerne
i al Adhamiye som sjøl sørget for å endre
skiltet tilbake til sitt opprinnelige navn. Da
kom de tilbake med sine Hummer-biler…
Men i virkeligheten har de hatt liten
framgang med å skape splid mellom sinner
og sjiaer. Riktignok er det sånn i den offisi-
elle politikken. Det sunni-islamske partiet
som følger amerikanerne, og sjiablokken
som står sammen med Iran og USA, følger
sånne skillelinjer, men det har ikke lyktes
dem å presse folk flest til å følge dem. Her
og der kan man nok finne noen mindre
konflikter, men i det store og hele holder
de breie lag av massene på begge sider fast
ved at de er irakere uavhengig av trosret-
ning.
Irakere står sammen
Se til Najaf og holdningene til de sjia-ara-
biske ayatollahene som fortsetter med å
framheve den nasjonal enheten og oppfor-

Regissert terror
Men det finnes mengder av bevis for at det
er etterretningstjenestene til USA, til den
irakske og også den iranske regjeringa som
er den virkelige kilden til volden. De plan-
ter bomber eller pakker dem inn i biler som
blir detonert med fjernstyring eller ved
bruk av helikopter. Det skjer i både sjia- og
sunniområder der de bevisst dreper sivilis-
ter som ikke er politisk involvert. På denne
måten prøver de å antenne den sekteriske
konflikten.
Til å begynne med pleide mediene å un-
dersøke eksplosjonsstedet, og øyenvitner
motsa ofte den offisielle versjonen om at Al-Kubaisi (t.h.) i en solidaritetsdemonstrasjon for Irak og Palestina i Roma i fjor.
 Nr. 35 2• 2007
gunst for al Qaida»
drer til å motsette seg okkupasjonen. Eller
se til Diala-provinsen som består av 50 pro-
sent sjia og 50 prosent sunni og samtidig er
en sterk base for motstanden. To store sji-
astammer, al Buhishma og tilhengerne av
ayatollah Abdul Karim al Moudheris, støt-
ter motstanden og alle vet det. Ayatolla-
hens sønn falt i kamp. Han var leder for en
stor stammebasert avdeling av motstanden.
I provinshovedstaden Baquba kan de ikke
foreta den samme etniske rensinga som
med sunniene i Basra eller som i Amara
med mandeanerne. I Baquba støtter både
sjiaer og sunnier motstanden. Visst skjer
det angrep fra de forskjellige motstands-
gruppene mot irakske regjeringsenheter,
den amerikanske hæren, iranske krefter og
sjiapartier og –militser som Madhihæren
som deltar i den politiske prosessens, men
sekteriske drap forekommer ikke.
Nok et eksempel: Tal Afar i nordvestre
Irak nær Mosul. Et sted mellom 50 og 70
prosent av befolkninga er sjia. Likevel er
dette en av motstandens sentrale baseom-
råder.
Det ligger i interessene til Vesten og Iran
å få konflikten til å se ut som en sekterisk
strid. Det er ikke bare USA som vil rettfer-
diggjøre sitt nærvær med behovet for å av-
verge en sekterisk borgerkrig, det samme
gjelder for Iran. De vil ikke bare grafse
til seg Sør-Irak, de vil også ha Bagdad og
derfor renser de byen for sunnier. I og med
deres allianse med kurderne i nord vil det
være nok til å styre landet.
Splittelsesforsøkene vil feile
Vi tror imidlertid ikke at disse planene vil
la seg omsette i praksis. Det er meget store
stammer i den arabiske verden og i Irak
som dekker hele landet fra nord til sør, som
al Jibouri-stammens folk. De bor fra Nas-
seria til Mosul, al Shamari eller al Azouwi.
De fleste stammene består av både sjiaer og
sunnier. Det er noen mindre stammer som
bare hører til en sekt, men de fleste store
stammene er blandet og ekteskap på tvers
av trosretningene blir inngått som før.
Forsøket på å få den sekteriske striden til
å slå røtter inn i samfunnets grunnfjell, har
ikke ført fram. Striden foregår på overfla-
ten mellom partiene som samarbeider med
den amerikanske okkupasjonsmakta. I de
store byene finner de også noen uvitende
filleproletarer som de kan oppildne, men
disse vil ikke være i stand til å fylle rolla
som politiske hovedstrømninger basert på
sekterisk tilknytning, slik USAs uttalte
hensikt er.
– Til å begynne med satset amerikanerne
alt på politiske sjiapartier, men siden gikk
det opp for dem at situasjonen glapp ut av
kontroll. Dermed utviklet de det som fikk
navnet omdirigeringsstrategien i et forsøk
på å trekke inn sunnikrefter og også deler
av motstanden. Har disse anstrengelse gitt
uttelling?
– Etter hvert som tida gikk, forsto USA
at deres alliertes lojalitet bare går til Iran.
Mange av dem er sjøl iranere. Akkurat nå
er for eksempel 13 parlamentsmedlem-
mer offiserer i den iranske hær. I det tidli-
gere Styringsrådet var bare seks av tjuefem
medlemmer sunni- eller sjia-arabere. Åtte
andre var irakere fra nasjonale minoriteter.
Derfor var flertallet faktisk utlendinger. Al
Hakim-familien kommer for eksempel fra
Isfahan (by i Iran – o.a.). For bare noen år
tilbake ble al Hakim kalt Abulaziz al Isfa-
hani.
13
Det var USA sine neo-cons som innførte
modellen for religiøs og etnisk oppsplit-
ting. De ville skape et sjiastyre fordi de øn-
sket en minoritet ved makta, en minoritet
med hensyn til hele den arabiske verden,
som de trodde de ville være bedre i stand
til å styre og manipulere.
Motstanden forpurret planen
Opprinnelig planla de å fortsette sin of-
fensiv til Damaskus og installere det sunni-
muslimske Brorskapet der. Dermed ville
Damaskus ha støttet de irakske sunnier
mens Teheran ville ha gjort det samme for
de irakske sjiaene og krigen ville ha fort-
satt i mange tiår – ikke på grunnlag av anti-
imperialisme, men på sekterismens grunn.
Men den irakske motstanden forpurret
disse planene.
Motstanden blomstret raskt og oppnåd-
de styrke slik at de måtte erkjenne at den
ikke kunne håndteres med militære midler
aleine. Dette var hovedgrunnen til deres
strategiske kursjustering. De utformet den
politiske prosessen og trakk inn det sunni-
islamske partiet. De ville tørke ut sjøen
som motstandens fisker svømmer i. Men
snart fordampet innflytelsen til det sunni-
islamske partiet, og lederne deres har fløy-
et til Den grønne sonen eller til utlandet.
Samtidig forsto de at iranerne hadde
trengt dypt inn i statsapparatet langt hin-
sides spillets regler. Derfor gikk de til ak-
sjon for også å legge hindringer i veien for
denne utviklinga.
– Hva er stillinga for motstanden i både
politisk og militær forstand?
fortsetter neste side
14 Nr. 35 2 • 2007

FNs generalsekretær hyller krigsforbryteren USA

D et tok halvannet år før

FNs forrige generalse-
kretær Kofi Annan evnet å si
i klartekst at den USA-styrte
angrepskrigen mot Irak i mars
2003 var illegal og i strid med
FN-pakten. Men i forhold til
etterfølgeren sørkoreanske Ban
Ki-moon, er Annan for regel-
rett USA-kritiker å regne.
I et intervju med Frankfurter
Allgemeine Zeitung den 9. juli
presterer Ban Ki-moon blant
vite å verdsette dette bidraget
fra USA sin side og ofrene som
er forbundet med det. Hvordan
annet å si følgende: «De for- amerikanerne vil videreutvikle
ente stater spiller hovedrolla i sitt militære nærvær og sin -
koalisjonsstyrkene i Irak. Det strategi vil de selv avgjøre, i
har avkrevd USA mange offer. tett samråd med koalisjonsstyr-
Ingen kan bestride at Amerika kene. I dette er ikke FN direkte
har spilt en betydelig rolle i delaktig.»
stabiliseringa av Irak. Vi må

– Motstanden vinner stadig styrke. Tall-
messig har den vokst fra noe tusen til langt
over 100.000 motstandskjempere. Den har
også blitt mer kampdyktig. I tillegg har
den utvikla en etterretningskapasitet som
gjennomborer den irakske hær og politiet,
tidvis også miljøet rundt USAs hær. Hele
systemet av motstandskrefter omfatter
rundt 400.000 folk.
US Army og deres allierte er virkelig
demoraliserte. Mens motstanden slåss
for å frigjøre landet sitt, slåss de bare for
penger. Følgelig blir de stadig mer brutale.
De øker ikke bare tallet på reine hærstyr-
ker, men også på leiesoldater som er enda
mer barbariske. Legger man alt sammen,
er det kanskje snakk om styrker på rundt
en million.
Motstanden er en folkebevegelse
Se på tapstallene som Pentagon offentlig-
gjør, og som åpenbart er pyntet på. Hvis en
ser bort fra månedene med spesielle mili-
tæroperasjoner som mot Falluja eller Tal
Afar, er tendensen klar. I starten ble omlag
50 USA-soldater drept hver måned, seinere
gikk tallet opp til 80 og nå blir 100 drept
hver måned.
Motstanden er nå en virkelig folkebeve-
gelse; den er en kultur blant folket. Alle er
med og gir sitt bidrag. Og den kjensgjer-
ning at ingen regjeringer hjelper oss, har
også ei god side. Sammen med penger og
betaling følger det alltid korrupsjon. Vi
ville ha sett den typiske arabiske fram-
toninga. Nå finnes ingen unnskyldning.
Hvert avdeling er ansvarlig for seg sjøl, for
å organisere sine folk, for å utdanne dem,
for å planlegge angrepene, for å skaffe til
veie penger osv.
Også politisk har det blitt tatt noen skritt
framover. I begynnelsen fantes det hundre-
vis av grupper, men folk forstår nødven-
digheten av enhet. Nå kan vi si at det er
åtte hovedgrupper. Det som så langt ikke
er oppnådd, er en forent politisk ledelse.
Dette gjenstår som en av hovedoppgavene
vi står ovenfor.
– Det blir meldt om væpna sammenstøt
mellom motstandgrupper og krefter knyttet
til al Qaida. Hvordan forholder motstan-
den seg til Salafi- og Takfirigrupper ?
– La oss huske på at Vesten begynte med
å fornærme motstanden ved å kalle den
utlendinger og tilhengere av det gamle
regimet. De ville ha det til at motstanden
ikke har noen forbindelse til det irakske
folk. I virkeligheten skjøt motstanden opp
fra grasrota for å forsvare sin identitet mot
den enorme provokasjonene fra USAs ny-
kolonialisme. De var tidligere soldater,
stammefolk, nasjonalt og religiøst inspi-
rerte folk som handlet i sitt nærmiljø. Det
var verken utlendinger eller baathister som
var drivkreftene i opprøret, sjøl om også
baathister var med.
Saddams rolle
Måten USA veltet Saddam på ble oppfattet
som en aggresjon mot alle irakere, også de
som var motstandere av ham. For å være
ærlig spilte Saddam på slutten personlig en
viktig rolle i å oppmuntre sitt folk til mot-
stand. Han prøvde ikke å redde seg sjøl ved
å gjemme seg, slik det blir meldt. Nei, han
reiste fra by til by, fra Tikrit til Samarra,
Anbar og også Bagdad. Han tok kontakt
med sjeiker, offiserer og så videre. Han sa
til dem at de måtte yte motstand, ikke for
ham som president, men for nasjonens og
islams skyld. Han ba dem om ikke å bruke
hans portrett som samlende symbol. Bare i
løpet av de følgende månedene kunne Baa-
th reorganisere seg som parti og slutte seg
til motstanden. Fra motstandens synspunkt
var det et stort hell at det tok lang tid før de
klarte å arrestere ham.
Hva al Qaida angår, eksisterte det i de
første to åra ingenting med dette navnet
og sjøl amerikanerne snakket hovedsake-
lig om utlendinger som krysset grensene,
spesielt fra Syria. De prøvde å finne et
påskudd for å angripe Syria, skjønt
Damaskus ikke gjorde noe som helst for
å hjelpe motstanden. De gjorde tvert imot
200 prosent av det Washington dikterte til
dem for å avverge en aggresjon, i det min-
ste i de første månedene.
Al Qaida vinner terreng
I de første to åra var al Qaida en svært
begrensa kraft med kanskje 1000 til 1500
kjempere fra inn- og utland. Nivået på den
militære aktiviteten var heller ikke særlig
høy. Over ei tidsramme på to år hevder de
sjøl å ha stått bak 800 angrep, mens mot-
standen utførte 800 angrep i uka.
Seinere vant de jevnt terreng og de fort-
setter å vokse. De har mye penger, men de
bruker dem ikke på luksus. De lever et me-
get nøysomt liv og ofrer alt for kampen, en
oppførsel som framstår som seriøs og tillit-
vekkende. De bruker pengene på kampen.
De fleste ungdommene slutter seg ikke til
dem for ideologiens skyld, men fordi de til-
byr et sted for å yte motstand.
I Østen trenger du ikke skrive bøker for
å overbevise folk. Hvis din private livsstil
stemmer overens med det du forfekter, vil
du overbevise folk.
Da USA startet den politiske prosessen
ble det snart til gunst for al Qaida. De som
deltok i den politiske prosessen argumen-
terte med at ellers ville iranerne overta. På
denne måten skulle de bare samarbeide en
kort tid og da kunne de også sparke ut ame-
rikanerne. Selvfølgelig feilet de. Al Qaida
argumenterte på svært prinsipielt vis med
at bare utholdende væpna kamp ville frem-
me saken, og virkeligheten bekreftet deres
tenkemåte, deres kurs.
De tilbød også penger til noen motstand-
stammer med sterk muslimsk identitet som
trengte disse ressursene til kampen. Slik
skapte de en koalisjon av seks grupper, en
al Qaida og fem lokal grupper. Det ga dem
et stort støt. De hadde ikke store styrker
slik som Den islamske hæren, men hadde
Nr. 35 2• 2007 15

FNs generalsekretær, den
som mer enn noen skal vokte
FN-pakten og irettesette dem
som krenker den, velger i ste-
det å hylle den staten som mer
enn noen annen har krenket
og vanæret pakten ved å gå til
ulovlig krig mot en suveren
stat. Denne åpenlyse omfavnel-
sen av århundrets største krigs-
forbrytelse har avstedkommet
hakeslepp sjøl blant Vestens
logrende NATO-journalister.
Men Bans uttalelse er intet
feilgrep eller forsnakkelse,
sjøl om han da han ble tatt i
ed før nyttår lovte å være en
brobygger og en god leder for
et «dynamisk og modig FN».
Allerede i januar forsvarte Ban
den barbariske henrettelsen av
president Saddam Hussein,
skjønt FN offisielt sier seg å
være motstander av dødsstraff.
Og i mars nektet han å møte
den legitimt valgte palestin-
ske statsminister Haniyeh fra
Hamas – en boikott som var
iscenesatt av USA og Israel.
Der Kofi Annan var unn-
vikende og krypende, opptrer
Ban Ki-moon som om han var
pressetalsmann for Det hvite
hus. Men så er jo også Sør-
Korea halvt okkupert av den
amerikanske imperialismen.
Jan R. Steinholt
19-07-2007
Artikkelen er opprinnelig
publisert på sidene til Komiteen
for et fritt Irak.
Trykt som debattinnleg i
Klassekampen 31. juli 2007.

likevel røtter i Ramadi, Falluja, Haditha
osv. De ga sin koalisjon navnet Shurarådet
mujahedin. Under denne etiketten har de
operert fram til nå, og ikke som al Qaida.
De har mange ressurser og stabile for-
syninger utenfra, mens de andre gruppene
nesten ikke mottar noe utenfra. I dag kan
vi kanskje si at al Qaida er den første mot-
standsorganisasjonen. De følger sin egen
vei atskilt fra de andre, men likevel er det
i hver by et slags råd for å koordinere mi-
litæraksjoner, for å risse opp en forsvars-
plan.
Islam som våpen
– Islam er et våpen for å få folk til å reise
seg. Islamsk historie, islamske personlig-
heter, islamsk kultur blir brukt til å drive
folket til å slåss fordi de ser på islam som
sin identitet. Nasjonale og religiøse sym-
boler går om hverandre. Koranen sier at
hvis islamsk jord blir angrepet av utlen-
dinger, er væpnet motstand en plikt. Dette
er hevet over diskusjon i opinionen. Jihad
blir en muslimsk plikt på linje med faste og
bønn for et folk som er okkupert av uten-
landske angripere.
Derfor nytter alle motstandsgrupper,
enten de er islamske eller ikke, denne inn-
stillinga som et redskap for å mobilisere og
reise folket. Ta for eksempel uttalelsene fra
Baathpartiet og fra Izzat al Durri (partiets
nye generalsekretær etter Saddam Hussein
– o.a.) personlig. Etter ordbruken hans å
dømme, skulle man tro han var en ekstrem
islamist. Men ordbruk innebærer ikke at
alle virkelig er islamister.
Omgivelsene er i sin helhet islamske.
Du tiltrekker deg ikke de unge med mar-
xistiske eller nasjonalistiske appeller. Dit
de unge går vil du finne at det er islam-
ske følelser og holdninger som dominerer.
Dette favoriserer indirekte al Qaida. Folk
som slutter seg til dem føler ikke at de gjør
noe unormalt ettersom forholdene i almin-
nelighet er islamske. De vil tvert om bare
mene at de handler konsekvent.
Al Qaidas linje
Men hva med de sekteriske angrepene?
Bærer ikke Al Qaida i det minste et del-
ansvar?
– Ansvaret ligger hos regjeringa med både
dens sjia- og sunnibestanddeler, hos USA,
Israel og Iran. Når det gjelder angrepene
som i Vesten tilskrives al Qaida, må en
trekke fra 95 prosent. Og om de siste fem
prosentene får en bare vite fliker av sann-
heten. Av og til svarer al Qaida på angrep
fra milits eller regjeringsstyrker mot sunni-
områder ved å angripe sjiaområder. De vil
vise sunnibefolkninga at de kan forsvare
dem og vil overtale dem til å bli værende.
De prøver dermed å hindre planen om å
drive sunnier ut av Bagdad som så skal bli
del av den sørlige føderale sjiaentiteten.
Dette tilstrebes av sjiapartier, av Iran og i
førstninga også av USA.
Men dette er ingen strategi og forekom
bare noen få ganger i fjor som reaksjon på
større angrep. Og for hvert angrep tar de
på seg det hele og fulle ansvaret. De retter
en appell til kloke sjialedere: Stans forbry-
telsene som skjer i deres navn, ellers vil
også dere måtte stå til ansvar. Vi er i stand
til å slå tilfold tilbake.
Jeg vil ikke med dette forsvare denne
tilnærmingsmåten, men vi er nødt til å få
på plass faktaene som blir forvrengt av
Vesten.
Det finnes et annet slående eksempel.
Al Qaida startet opp i Falluja ettersom
byen var startpunkt for hele motstanden.
Sjøl om dette er en by med hundre prosent
sunnibefolkning, søkte ca 12.000 sjiafa-
milier fra sør tilflukt i Falluja og Ramadi
fordi de ble beskyldt for å være baathister.
Jeg var ikke bare øyenvitne, jeg deltok
også aktivt i organisering av nødhjelp for
dem. De fikk hjelp fra de vanlige innbyg-
gerne fordi de ble ansett for å være en del
av motstanden. Til denne dag oppholder
ca 20.000 sjia-flyktninger seg i Falluja
og ikke et eneste sekterisk basert angrep
er blitt observert, heller ikke fra al Qaida
sin side. Det forekommer krangel mellom
motstandsgruppene om hegemoniet, dette
er normalt, men det skjer ikke på religiøst
grunnlag.
En politisk front
For to år siden grunnla du Den patriotiske
islamske nasjonale fronten som omfattet
Baathpartiet, Iraks kommunistiske parti
(Sentralkommandoen) og Iraks patriotiske
allianse. En rekke religiøse skikkelser fra
både sunni- og sjiaretninga støtter dere,
men så langt ser de store militære mot-
standsavdelingene ikke ut til å være re-
presentert gjennom denne fronten. Er tida
ennå ikke moden for en slik front ?
– Dette er en reint politisk og ikke en mili-
tær front. Det betyr ikke at det ikke finnes
forbindelser, men vi holder oss strengt til
det politiske nivået. Når det gjelder de is-
lamske militærkreftene, må man forstå at
de ble bygd opp som militære motstand-
grupper som ikke har hatt noe politisk
representasjon. Vi er ikke interessert i å re-
kruttere den ene eller den andre gruppa el-
ler den og den lederen. Nei, vi er i en frukt-
bar dialog med dem alle med forslag om å
danne en enhetlig politisk kommando for
motstanden som motstykke til den såkalte
politiske prosessen. Kanskje vil det foregå
motsatt vei ved at det dannes en koordina-
sjon som vi så slutter oss til. Vårt siktemål
er ikke å framheve vår egen rolle, men å
skape denne politiske enheten.
Hver gang vi nærmer oss fullbyrdelsen av
dette målet, inntreffer det noe som hindrer
videre framgang. Vi vet også hva som lig-
ger bak. Det er innflytelsen og innblandin-
ga fra de arabiske regimene i vår geogra-
fiske nærhet.
fortsetter side 18
16 Nr. 35 2 • 2007

M 90 år siden oktobe
enneskesamfunnet har utvikla
seg gjennom samfunnsforma-
sjoner som slavesamfunn, føy-
dalisme og kapitalisme. Alle har vært kjen-
netegnet av klassedeling, der et mindretall
har utbytta et flertall.
Alt dette endret seg da de russiske arbei-
derne og bøndene under ledelse av Lenins
bolsjevikparti varslet inngangen til en ny
etappe i sivilisasjonens utvikling: so-
sialismens og kommunismens etappe. I
november 1917 grep flertallet makta for
første gang, og beholdt den. Med det slo de
døra opp til en helt ny historisk epoke.
Oktober 1917 (egentlig november)
skapte et tidsskille i verdenshistorien.
Menneskesamfunnet tok et sjumilssteg på
veien fra barbari mot sivilasjon.
Oktoberrevolusjonen delte verden en
gang for alle i to leire: I den kapitalistiske
og imperialistiske verdens leir, fortidas,
reaksjonens og utbyttingas leir, og i den
sosialistiske verden, framskrittets og fram-
tidas leir.
Siden da har spørsmålet om kapita-
kart og kompass sammen med framtids-
håpet.
Den kapitalistiske propagandamaskinen
er nødt til å juge, til å forfalske og fordreie Borgerklassen er livredde for at abe
hele innholdet i Oktoberrevolusjonen og erfaringene og ånden fra oktober. D
dens revolusjonære lære.
De er nødt til å fornekte Oktober-
fordreininger, trusler og kriminalise
revolusjonens verdenshistoriske karakter,
dens betydning som innledning til en ny
etappe i menneskehetens utviklingspro-
sess. For ifølge borgerskapets ideologi har
samfunnsutviklinga nådd sin endestasjon
med kapitalismen og imperialismen. De
ønsker sjølsagt at dette samfunnssystemet
skal bestå til evig tid, og hevder at det bare
trenger til noen små «forbedringer».
Følgelig benekter de oktoberrevolusjo-
nens universelle karakter som den veien
som arbeiderklassen og folkene må følge
hvis de skal oppnå sosial og nasjonal
frigjøring, hvis de skal avskaffe klasser,
klasseundertrykking og utbytting, hvis de
skal fjerne fattigdom og kulturell tilbake- Russland, i en situasjon der alle kapitalis-
liggenhet. mens motsetninger var skjerpet til briste-
punktet under den første verdenskrigen.

T
lisme eller sosialisme stått på historiens
dagsorden og gjennomsyret hele den ver-
densomspennende klassekampen på det
økonomiske, ideologiske, filosofiske, mi-
litære og moralske området.
il dette har de sine ideologiske
påvirkningsagenter i arbeiderbe-
vegelsen som aktive medhjelpere.
Sosialdemokratiet og revisjonister av alle
kulører hevder at alt dette er mulig uten
at det trengs en revolusjon, framskrittet
De krigførende imperialistene var raske
med å forene sine krefter for å gjenopp-
rette utbytternes tapte paradis i det gamle
Russland. Hele 14 land sendte sine in-
tervensjonstropper inn i Russland for å
assistere de kontrarevolusjonære «hvite»

O
ktober 1917 var kan sikres på fredelig vis generalenes opprør. Gjennom heltemodig
også den viten- �����������
skapelige sosia- ������������������ � gjennom parlamentariske
valg, gjennom klassekom-
innsats og kamp fra den nye rødehæren, ble
kontrarevolusjonen slått etter få år.
lismens seier. Den var en �������������������
��������������������
triumf for marxismen og le- ��������������������� � promisser og appeller til
det liberale borgerskapets Arbeiderklassen og den nye klas-
ninismen, for arbeiderklas- �������������
sens revolusjonære teori � «sunne fornuft», ved å
vinne såkalt ideologisk og
sen av kollektivbønder ble forvandlet
til frie klasser, mens godseierne, kulak-
���������������������������
– en teori som de russiske ����������������������������
arbeiderne og bolsjevikene ���������������������������� � kulturelt hegemoni i den
offentlige debatt osv.
kene og borgerskapet ble ekspropriert og
dermed eliminert som samfunnsklasser.
stadfesta ved å omsette ����������������������
�������������������
den i handling og virkelig- ��������������������������� � Sosialdemokratenes og
revisjonistenes problem
Proletariatets diktatur var garantien for
seieren.
het. Revolusjonen bekrefta
Lenins lære om det kom-
�������������������������������

� er at resepten som de har

foreskrevet i hundre år al-
Kvinnene fikk med Oktober revolusjo-
nen en ny politisk rolle. I den aller første
munistiske fortroppsparti-
ets avgjørende rolle som
� dri noensinne har virket!
Sosialdemokratiet har styrt
regjeringa ble den mangeårige kvinneak-
tivisten Alexandra Kollontai utnevnt som
arbeiderklassens strateg og det norske samfunnet mer folkekommissær i sosiale spørsmål, og en
generalstab. eller mindre sammenheng- rekke radikale sosiale reformer ble iverk-
Siden den gangen har borgerskapet og ende i en mannsalder uten at sosialismen er satt. En kvinnelig minister, og deretter
dets etterplaprere retta sitt hovedskyts kommet et loppesprang nærmere. ambassadør til Sverige og Norge, var til da
mot Oktoberrevolusjonen og den revolu- Revisjonistene festet sin lit til den frede- en uhørt affære i den kapitalistiske verden.
sjonære arbeiderbevegelsen. Sjøl i dag, lige vei slik den ble utprøvd i Chile – og I Norge hadde kvinnene såvidt oppnådd
når Sovjetunionen har opphørt å eksistere, deretter druknet i blod av Pinochets gene- stemmerett – bare fire år før Oktober.
fortsetter borgerskapet sine hatske angrep raler. Nå setter de sitt håp til at Venezuela Gjennom femårsplanene og ved å
mot Oktober, mot kommunismen, mot og Hugo Chávez – som har erklært marxis- bygge sosialismens økonomiske grunn-
Lenin, Stalin og mot det kommunistiske men-leninismen for avleggs – skal lykkes lag, ble produksjonen satt i samfunnets
partiet. ved å kombinere Allendes vei med ele- og menneskenes tjeneste. De sykliske
Av samme grunn feirer kommunis- menter av sjølforvaltende titoisme, det vil kapitalistiske krisene, dyrtid, inflasjon, ar-
tene, verdens arbeidere og de under- si uten å ta det nødvendige og avgjørende beidsløshet viste seg å ikke være naturnød-
trykte folkene i dag det revolusjonære og sluttoppgjøret med landets borgerskap og vendigheter. Da den kapitalistiske verdens-
høyst levende innholdet og budskapet fra med imperialismen. krisa i 1929 tvang millioner ut i arbeidsløs-
Oktoberrevolusjonen som har gitt arbei- Oktoberrevolusjonen brøt ut i impe- het og armod i den kapitalistiske verden,
derklassen og de undertrykte nasjonene rialismens svakeste ledd, det tsaristiske satte Sovjetunionen med sin livskraftige og
 Nr. 35 2• 2007
errevolusjonen 1917
eiderne igjen skal hente fram
Derfor må de ty til løgner,
ering.
dynamiske planøkonomi stadig nye pro-
duksjonsrekorder. Det gjaldt også i det kol-
lektiviserte landbruket, der Sovjetunionen
– som få år tidligere var rammet av hun-
gersnød etter intervensjonskrigene fra
hvitegardistene og imperialistene – snart
utviklet seg til å bli korneksportør.
F
ør 1917 gikk Russland under be-
tegnelsen «nasjonenes fengsel». De
undertrykte nasjonene og nasjona-
litetene i det veldige russiske imperiet var
utsatt for storrussisk sjåvinisme i tillegg til
det alminnelige tsaristiske despotiet. I det
nasjonale spørsmålet betydde oktober-
revolusjonen et enormt framsteg. Den ga
Polen og Finland sin uavhengighet og fri-
het. Nasjonalitetspolitikken sammen med
alfabetiseringskampanja på mange ulike
språk førte til at den gamle mistroen mel-
lom folkene og nasjonalitetene i det gamle
Russland ble overvunnet og erstattet av
en sann forbrødring. Bolsjevikenes linje
la grunnlaget for den frivillige sammen-
slutningen av de sosialistiske sovjetrepu-
blikkene i 1922, og for opprettelsen av en
rekke autonome nasjonale republikker. De
ulike nasjonene og nasjonalitetene var re-
presentert på alle nivåer i Sovjetunionen.
M
enneskeheten kan takke de rus-
siske arbeiderne og bolsjevikene
for at de tvang imperialistene til
å stanse krigføringa som hadde kostet
millioner av liv blant soldater og sivile.
Først Oktoberrevolusjonen og siden dens
resultat, den mektige Sovjetstaten, satte
en stopper ikke bare for den første, men
også for den andre verdenskrigen. Ver-
densimperialismen sendte verdens mest
avanserte og brutale militærmakt, i form
av Nazi-Tyskland, for å knuse oktober-
revolusjonens store landevinninger. Men
Lenins og Stalins Sovjetunionen besto den
gigantiske prøven med glans. Den unge
sosialistiske staten ikke bare sto imot, den
var hovedkraften i folkenes seier over fas-
cismen og nazismen, og den bar de overle-
gent største ofrene i denne kampen.
Smitteeffekten var farlig stor.
Begeistringa for SSSR var enorm et-
ter 1945, ikke minst i Skandinavia.
Imperialismen mobiliserte sosialdemo-
kratiet for å demme opp for det sosialis-
tiske viruset og godtok noen midlertidige
konsesjoner i form av blandingsøkonomi
og velferdsreformer for å stabilisere det
kapitalistiske systemet. Det er disse kon-
sesjonene som i dag blir reversert i stor
skala, nå som borgerskapet anser at so-
sialismen og kommunismen ikke utgjør
noen aktuell trussel.
E
tter seieren over fascismen skalv
hele det imperialistiske systemet i
sine grunnvoller. Det gamle kolo-
niveldet gikk i oppløning. De undertrykte
folkene og nasjonene gjorde opprør, og
lot seg inspirere av Sovjetunionens ek-
sempel. Land etter land, folk etter folk
vant sin nasjonale uavhengighet og kunne
utnytte svekkinga av de gamle krigs- og
kolonimaktene som Storbritannia, Japan
og Frankrike sammen med støtten og au-
toriteten fra det sosialistiske SSSR. Svære
land som blant andre India, Kina, Kongo,
Algerie løsrev seg.
Alle disse fortjenestene av verdenshisto-
risk format, alle disse enorme framgange-
ne, blir konsekvent forfalsket i borgerska-
pets propaganda, med god hjelp fra alskens
reformister og «sosialistiske» intellektuel-
le. Ifølge dem var Oktoberrevolusjonen et
ulykksalig og blodig kupp, proletardiktatu-
ret innledet ei tid med middelaldersk mør-
ke og ufrihet, det var et sammenhengende
mareritt og en katastrofe, og alt hadde sin
årsak i diktatorspirer som Lenin og Stalin
som prøvde å sette sitt vanvittige private
tankespinn om sosialisme og arbeiderstyre
ut i livet. Revolusjonens seire og framsteg
var bare en illusjon, en bitter frukt av håp-
løse drømmer om et samfunn uten klasser
og utbytting.
Slik går det altså an å snu historia full-
stendig på hodet! Sånn er det utbytterne
forfalsker historia. Det er den samme leksa
av løgner og fordreininger som har blitt
framført i 90 år.
P
ussig nok er denne forfalskninga
og angrepa på kommunismen blitt
intensivert etter at Sovjetunionen
har opphørt å eksistere, og etter at kom-
17
munismen er erklært for «død». Noen ek-
sempler:
• Europarådets parlamentarikerforsam-
ling vedtok i 2006 en svinsk resolusjon
som anbefaler kriminalisering av kom-
munismen, de kommunistiske partiene og
hele Sovjetunionens historie fra 1917 av.
Det opprinnelige forslaget krevde forbud
av partier og organisasjoner som bekjenner
seg til kommunismens idealer. Sjølve be-
grepet «klassekamp» er forsøkt kriminali-
sert. Høyres Per Kristian Foss var blant po-
litikerne som støttet resolusjonsforslaget.
• I Tsjekkia og Ungarn har de fulgt opp,
ved forbud mot et ungdomsforbund (som
i programmet sitt sier de vil avskaffe mar-
kedsøkonomien) og mot kommunistiske
symboler. I Baltikum er det blitt kotyme at
de reaksjonære regjeringene skjender sov-
jetiske krigsminner og hyller fascister.
• Kristin Clemet og tenketanken Civita
krever stadig mer høylytt at skolens lære-
bøker skal ha en enda skarpere antikom-
munistisk brodd enn de allerede har.
B
orgerskapet kjører altså en vold-
som offensiv, både ideologisk og
juridisk, for å slette enhver positiv
forståelse av kommunisme fra den kollek-
tive hukommelsen. Især fra arbeiderkla-
sens kollektive hukommelse.
Det hele er desto mer alvorlig fordi den
kommunistiske bevegelsen er svak, og da-
gens unge har ikke opplevd noe alternativt
sosialistisk samfunn – for dem framstår
den såkalte markedsliberalismen og utbyt-
ting som det eneste naturgitte alternativet.
Etter revisjonismens sammenbrudd
i øststatene rundt 1990 har imperialist-
borgerskapet friere tøyler enn før, fordi
sovjetrevisjonistene tross alt var nødt til å
forsvare enkelte historiske sannheter for å
legitimere sin egen eksistens og bortfor-
klare sitt eget forræderi og den fredelige
kontrarevolusjonen etter Stalins død.
Kampen for historia og for å lære av
og forsvare Oktober er derfor uhyre vik-
tig. Når vi forsvarer historia, så forsvarer
vi også lærdommene om arbeiderklassens
rolle, om det kommunistiske fortroppspar-
tiets nødvendighet, om den sosialistiske
planøkonomiens overlegenhet og eksem-
plet som viser at bare sosialismen kan sette
endelig stopper for imperialismen, for grov
utbytting, krig, folkemord og miljøbarbari.
Borgerklassen er livredde for at abei-
derne igjen skal hente fram erfaringene og
ånden fra oktober. Derfor må de ty til løgn,
bedrag, trusler og kriminalisering.
For oss kommunister er dette bare en be-
kreftelse på at vi har en viktig jobb å gjøre
i å hente fram lærdommene fra Oktober, og
etter evne omsette dem i praksis. 
18
fortsetter fra side 15
Med hensyn til al Qaida, så vil de be-
standig kjøre sitt eget løp og er ikke inklu-
dert i denne prosessen.
Al Sadr ble presset og lurt
– I løpet av alle disse år med motstand, har
den tvetydige oppførselen til bevegelsen til
Moqtada al Sadr vært et problem. På den
ene sida ble han en hovedpilar for regje-
ringa og en drivkraft bak sekteriske drap,
på den andre sida taler han mot okkupa-
sjonen, mot den føderale konstitusjonen
presset fram av amerikanerne og endog
imot sekterisk strid. Ettersom han leder
de viktigste laga blant de fattige, hvordan
tror du at det blir mulig å få i det minste
deler av hans tilhengere til å slutte seg til
motstanden?
– I motsetning til et flertall av våre venner,
framhevet jeg alltid i begynnelsen at hans
bevegelse er svært brei og at mange baa-
thister, marxister og nasjonalister gikk inn
i den for å verge seg mot iranske militser.
Kanskje halvdelen av hans bevegelse kom-
mer fra andre politiske miljøer og var ikke
tilhengere av hans geistlige familie. Så
uansett hvilke feil han måtte begå, trodde
jeg at vi kunne regne med at disse folkene
ville korrigere eller rette på ihvertfall noen
av dem. For det andre er flertallet av hans
tilhengere svært fattige, men samtidig
har de heller ingen utdannelse. Dette er
sjølsagt et tveegget sverd. Til forskjell fra
andre sjiapartier er den sosiale sammenset-
ninga av hans grunnfjell ikke velstående
kjøpmenn som den ene dagen taler mot ok-
kupasjonen og den neste dagen underteg-
ner profitable kontrakter med USA. Deres
motstand mot okkupasjonen er ekte.
Jeg tror at han til slutt er blitt presset
ut og er blitt lurt av
sine allierte i
Iran, hoved-
sakelig
ayatol-
l a h
Kazem Haeri som er etterfølgeren til hans
onkel, og i Libanon. Hezbollah besøkte
ham tre ganger og sa til ham at han burde
følge linja fra Libanon med å delta i den
politiske prosessen, stille til parlamentet,
erobre posisjoner i statsapparatet og spe-
sielt i hæren, og gjennom dette bygge et
sterkt parti. Ellers ville al Hakim overta og
dominere ved å gjøre bruk av disse mulig-
hetene. Dette er grunnen til at han stilte på
lista til sin erkefiende al Hakim.
Alle vet at faren hans ble drept på or-
dre fra Hakim, selv om Saddam offisielt
får skylda. Moqtada gikk opprinnelig til
harde angrep på dem, også på ayatollah al
Sistani, for at de samarbeidet med USA,
han erklærte dem tilmed for vantro. Dette
er hvorfor de konspirerte med prokonsul
Bremer for å drepe ham. USA gikk til vir-
kelig harde angrep på ham. Stilt overfor
dette presset ga han etter av frykt for å bli
utslettet.
Moqtada har skiftet side
Det er helt enkelt ikke sant når han påstår
å være motstander av grunnloven. Han er
fullt ut involvert i den politiske prosessen.
Han har 32 parlamentsmedlemmer og seks
ministre i regjeringa, noe som utelukkende
er til okkupantenes fordel.
Så drev de ham til å angripe sunnier med
visjonen om å skape en sjiitisk Mahdi-stat.
På dette tidspunktet vendte mange av hans
tilhengere ham ryggen, mens andre folk
knyttet seg til ham og forårsaket en dyp
forvandling av bevegelsen hans. Nå har
også iranerne infiltrert Mahdihæren i den
grad at halvparten av mannskapene består
av medlemmer av Revolusjonsgarden.
Fram til 2004 var Moqtada på rett side.
Han kom for eksempel til Falluja. Men et-
ter slagene han fikk rettet mot seg, har han
skiftet side. Nå det er svært usannsynlig at
han vil korrigere linja si. Av og til taler han
mot sekteriske drap og innrømmer at hans
folk er innblandet, han avskjediget tre av
sine ledere. Men de fortsetter som før.
Dels har han mistet styringa over
denne militsen. Hvis du gir våpen
og penger til svært fattige
Nr. 35 2 • 2007
og uvitende mennesker, hvis du gjør dem
sterke, tror de ofte at de er i stand til å ta
tøylene i egne hender. De blir mafialedere
og jobber for egen regning.
Alt dette var også mulig på grunn av det
faktum at han er ung, uerfaren og umoden,
slik at han lett påvirkes av sine rådgiverer
og sine omgivelser, inklusive Iran.
– Det kommer flere og flere rapporter om
at sjiastammer slåss mot regjeringsstyrker.
Kan du forklare dette fenomenet?
– Iransk milits i sør og øst dro i ledtog med
okkupasjonen ut for å drepe offiserer i den
tidligere irakske hæren og anklaget alle
sine fiender for å være baathister. Et stort
antall folk ble myrdet.
Stammene blir mektigere
Stammene de tilhørte var for redde til å
forsvare dem. Men i og med at de statlige
strukturene fordampet, blir stammene sta-
dig viktigere og mektigere. Nå vil de ikke
lenger akseptere at deres stammebrødre
blir drept av fremmede, enten det er snakk
om iranere eller irakere som ikke tilhører
stammen. Hvis de nå kommer for å ar-
restere eller drepe noen, oppviser stam-
mene voksende motstand. Det er mange
eksempler som viser at et nytt miljø tar
form, holdninger som er rettet mot pro-
iranske militser og regjeringsstyrker. For ei
tid sida fant det sted et to-dagers slag nær
Shuk ask Shuyuk i sør, hvor de prøvde å ta
en tidligere offiser til fange. Hundrevis tok
til våpen for å forsvare ham. Han falt, men
ikke uten at klimaet forandret seg. Han til-
hører en meget kampdyktig stamme som
er berømt for sitt mot. Etterpå dannet de en
slags pakt med andre stammer til gjensidig
forsvar mot pro-iransk milits innbefattet
Mahdihæren, hæren og politiet. Dette kan
vi se som tegn på en allmenn tendens, en
tendens som imidlertid er av lokal natur
og ennå ikke setter sitt preg på alminnelig
politisk plan.
Det finnes dessuten en annen viktig kul-
turell faktor. Militsene trakk med seg frem-
mede vaner som ikke blir godtatt av stam-
mene. I ly av Mutha-ekteskap (midlertidig
«gledesekteskap» som fortsatt praktiseres
av sjiaer – o.a.) importerer de prostitusjon.
Og de sprer bruken av hasj.
– Vi får ingen støtte utenfra
Hva med den utenlandske støtten til mot-
standen?
– Vi blir brukt av arabiske politikere som
vil framheve seg sjøl uten at de tilbyr noen
virkelig støtte. De snakker om iraksk mot-
stand og om de amerikanske forbrytelsene
fra femstjerners hoteller og på satellittka-
Nr. 35 2• 2007
nalene. Det er det hele. De kunne imid-
lertid ha gjort mye, for eksempel samle
inn penger eller gå ut i gatene mot sine
regjeringer for å få stengt irakske ambas-
sader. Men de innser at dette ville bety at
de trår over den røde streken for støtte til
terrorisme slik USA definerer det. Vi vet
fra historia om betydninga som materiell
Riktig avgjørelse med tvilsom begrunnelse
Norge avslutter opplæringa
av offiserer fra de irakiske
politi- og sikkerhetsstyrkene i
Norge, en opplæring i NATO-
regi som har pågått over flere
år under både regjeringene
Bondevik og Stoltenberg.
Av Jan R. Steinholt, KFI
Nå avvikles kursene i Norge, bekrefter
statssekretær i UD Liv Monica Stubholt.
Det var på høy tid. Komiteen for et fritt
Irak har gjentatte ganger krevd slutt på
denne treninga av morderiske håndlangere
for okkupantene, styrker som i disse dager
samarbeider med amerikanerne om å ren-
ske hele bydeler i Bagdad etter sekteriske
skillelinjer. Ghettomuren som amerika-
nerne har bygd mellom byens kvartaler
tjener som ei dødsfelle for innbyggerne,
som ikke har noe sted å flykte når militsene
sammen med US Army rykker inn med
blanke bajonetter.
Norske myndigheter innrømmer at de
ikke har kontroll på om noen av de 158
kursdeltakerne er krigsforbrytere eller
torturister. Dette er tidligere blitt brukt av
statssekretær Raymond Johansen som «ar-
gument» for at Norge skal lære dem opp
i «demokratisk adferd» (sic!). Dette må i
beste fall tilskrives kontoen for grenseløs
naivitet, når det er alminnelig kjent at for
eksempel den væpna Badr-militsen til det
største av kollaboratørpartiene, SCIRI,
disponerer en hel etasje i innenriksministe-
riet i Den grønne sonen, og ifølge flere rap-
porter driver egne hemmelige fengsler. (1)
Når UD nå har bestemt seg for at nok
er nok, etter at et titalls av disse ‘demo-
kratielevene’ med blod på hendene har
hoppet av i Norge, er imidlertid begrunnel-
sen til statssekretær Stubholt noe selsom:
– Det er naturlig å gjøre en evaluering av
erfaringene etter noen år, og vi er kommet
dit at vi er opptatt av de irakiske myndig-
støtte hadde å si for den algirske revolu-
sjonen eller for kampen i Palestina. Svære
summer ble samlet inn og fortsatt står van-
lige folk parat til å bidra med sitt. Men det
er ingen som tør å samle inn penger til den
irakske motstanden. Disse lederne bedrar
faktisk sine tilhengere når de antyder at de
gir støtte i all hemmelighet. Men jeg kan
heters synspunkt på opplæringen vi bidrar
til. Vi har forstått at irakiske myndigheter
gjerne ser at politiopplæringen fortsetter,
men at det er ønskelig at den skjer lokalt,
sier hun.
Hva dette skal bety, er usikkert.
Regjeringen har i tråd med løftet i Soria
Moria-erklæringa avviklet oppdraget til
de norske stabs- og opplæringsoffiserene
i Irak, slik utenriksminister Støre bekreftet
i Stortinget i juni 2006. Skal denne virk-
somheten nå gjenopptas «lokalt» gjennom
fortsatt og fornyet støtte til NATOs opplæ-
ring inne i det okkuperte Irak?
Komiteen for et fritt Irak gjentar at
opplæringa av disse «sikkerhetsstyrkene»
i NATO-regi må fordømmes og avvikles,
uavhengig av om den foregår i Norge eller
andre steder, fordi:
• Irak er et okkupert land, og vasall-
regimets sikkerhetsstyrker er i realiteten
for quislinger å regne. Både det offisielle
politiet, og deres uoffisielle militsfalanger,
samarbeider aktivt med okkupanthæren
om å knuse den patriotiske motstanden og
terrorisere sivilbefolkningen.
• Irakerne søker ikke beskyttelse hos
dette politiet og disse sikkerhetsstyrkene,
de er vettskremte for dem.
• Det er gjentatte ganger dokumentert
at innenriksdepartmentet i Den grønne
sonen regelrett styrer dødsskvadroner, de
blir brukt i okkupantenes agenda for å så
Jeg vil bli medlem av Komiteen for et fritt Irak
NAVN ................................................................................
ADRESSE ..........................................................................
POSTSTED .......................................................................
Komiteen for et fritt Irak
Boks 211 Sentrum, 0103 Oslo
frittirak@gmail.com www.frittirak.no
Du kan også betale kontingenten (kr 50/100) direkte til konto nr 0539.34.41781
19
forsikre deg om at vi ikke får noen nevne-
verdig støtte utenfra. 
Paris, juli 2007
Intervju ved Wilhelm Langthaler
Oversatt av Revolusjon fra den engelske
teksten på www.antiimperialista.org
Mellomtitler er satt til av Revolusjon.
skrekk og gru og sekterisk splid irakere
imellom.
• Pretensjoner om å skulle gi slike folk
«opplæring i demokrati og menneskrettig-
heter» fortjener ikke engang betegnelsen
naiv, men er det rene og skjære nonsens.
• Det er ytterligere absurd at innen-
riksdepartmentet i Bagdad ifølge
Politidirektoratet helt og fullt har stått for
utvelgelsen av dette personellet. Det er
omtrent som å la mafiaen administrere
opptak til politihøyskolen.
Det er bra at opplæringa av disse ele-
mentene på norsk jord nå er brakt til opp-
hør. Men fortsatt norsk medvirkning til
slik opplæring i Irak eller andre steder, er
like uakseptabelt. Den norske regjeringa
må, for å vinne troverdighet hjemme og
ute, våge å stå oppreist og nekte å bøye seg
for NATOs krav om fortsatt støtte til opp-
læring av terrorister som er kjøpt og betalt
av USA og Iran.
(1) Se f.eks. Los Angeles Times 30. juli:
Interior Ministry mirrors chaos of a
fractured Iraq.
Forfatteren er styremedlem i Komiteen
for et fritt Irak. Kommentaren er opprin-
nelig publisert på frittirak.no 01-08-2007
Etterord: Siden er det blitt kjent at den
militære opplæringa på Jåtta likevel
fortsetter! – Red.
KFI
20
I korte trekk er hovedbudskapet i Build
it now at det må skapes «en ny visjon om
sosialisme» som skiller seg skarpt fra
den mangelfulle og «ufullkomne» sosia-
lismen i det 20. århundret. Denne nye vi-
sjonen minner dessverre påfallende om
det revisjonistiske sjølforvaltningspro-
sjektet i Titos Jugoslavia, som forlengst
er kassert av historia.
Av Jan R. Steinholt
B oka er en sammenstilling av flere es-
says og foredrag, de fleste med en
eller annen henvisning til Venezuela og
landets erfaringer etter den bolivarske re-
volusjonen til Hugo Chávez. Forfatteren
er pensjonert professor bosatt i Venezuela.
Han er tidligere provinsleder i Canadas
sosialdemokratiske parti (British Colum-
bia), har tidligere studert og skrevet om
Jugoslavia under Tito, og har vært rådgiver
i departementet for samfunnsøkonomi i
Venezuela (2004). 1
Forvrengt «nymarxisme»
Sosialisme skapes ikke i himmelen er spek-
ket med referanser til og sitater fra Marx.
Mye av den antikapitalistiske argumenta-
sjonen høres både radikal og tilforlatelig
ut, og endog svært «marxistisk». Imidler-
tid viser det seg etter hvert at bokas mange
henvisninger til Marx, og de gjentagne
postulatene om arbeiderkontroll og demo-
krati nedenfra, snarere er en tilsløring og
forvrengning av marxismen og sosialis-
mens erfaringer. Dette er tilfellet når det
gjelder marxismens statssyn og i spørsmå-
let om det kommunistiske arbeiderpartiets
rolle. Det er også tilfelle på den politiske
økonomiens område.
Sosialismen skapes ikke ve
Bokomtale
Michael A. Lebowitz:
«Build it now – socialism
for the twentyfirst
century».
Norsk tittel: «Sosialisme
skapes ikke i himmelen»,
utgitt av tidsskriftet Rødt!
mars 2007.
Lebowitz fornekter eller forbigår nød-
vendigheten av en sentralisert planøko-
nomi. Han setter desentraliserte «sjølstyrte
og samtstyrte» bedrifter opp imot «plan-
fetisjisme» og storindustri. Det hele er
innhyllet i en idealistisk tilnærmingsmåte
som indirekte bestrider den historiske ma-
terialismen og tenderer mot å erstatte mar-
xistisk dialektikk med metafysikk.
Eksperimentet Venezuela har skapt
forventninger og nytt håp, både i og
utenfor landet sjøl. Etter revisjonistregi-
menes sammenbrudd og den totale kapi-
talistiske restaurasjonen i Øst-Europa og
Sovjetunionen, er Hugo Chávez og den
bolivarianske prosessen i Venezuela et lys
i en verden innhyllet i imperialismens mør-
ke. De som trodde på Francis Fukuyama
sin påstand om at historia var slutt og at
menneskehetens ideologiske utvikling
hadde nådd endestasjonen med seier til
vestens liberaldemokratiske verdier, har
fått en oppvåkning i og med utviklinga i
Venezuela – og andre latin-amerikanske
stater. Det var altså et alternativ allikevel!
Denne boka er på den ene sida et
motsvar til høyresidas ideologiske tan-
kekontroll i form av TINA – There is no
Alternative (Det fins ikke noe alternativ
til kapitalismen), og på den andre sida en
flengende kritikk av de sosialistiske syste-
menes «fiasko» i forrige århundre.
Kritikken retter seg mot de sosialistiske
statenes «overvurdering» av produktiv-
kreftenes utvikling og statens rolle i å
utvikle produktivkreftene maksimalt, noe
som ifølge forfatteren ikke ga rom til å
utforske «de sosiale forholdene» og deres
betydning. Storproduksjon var «en udemo-
* Alle sidehenvisninger er til Sosialismen skapes ikke i himmelen, dersom ikke annet er angitt.
Nr. 35 2 • 2007
kratisk sykdom» i de tidligere sosialistiske
landa. I stedet for dyrking av store fabrik-
ker og teknologi, er det ifølge Lebowitz
bedre med «små bedrifter [som] kan til-
late større demokratisk kontroll nedenfra.»
(s 52)
Forfatteren markerer seg imot ideen om
en kapitalisme med et snillere ansikt, og
imot de tradisjonelle retningene innenfor
borgerlig politisk økonomi, keynesianis-
men inkludert – angivelig fordi sosialde-
mokratiet har satt Keynes i miskreditt.
Men hva setter han opp i stedet?
Om å finne opp
sosialismen på nytt
Det man trenger i stedet hevdes å være
krav som er fremmet i Venezuela om en
«humanistisk sosialisme», der det viktigste
ikke er staten og maskiner, men derimot en
«autonom» utvikling for å omdanne det
kapitalistiske samfunnet til et sjølstyre-
samfunn, der fellesskapsfølelse, sjølstyre,
samstyre og lokalt demokrati rår.
Har vi ikke hørt dette før? Ganske rik-
tig, det er i stor grad den gamle modellen
for «sjølforvaltning» fra Titos Jugoslavia,
ivrig markedsført i inn- og utland som den
sosialistiske tredje vei mellom «stalinis-
me» og sosialdemokratisme. Forfatteren
har tidligere studert det han kaller «suk-
sesshistorien» Jugoslavia (s. 55). Disse er-
faringene fra den moderne revisjonismens
arnested, frambys som forbilde for den re-
volusjonære prosessen i Venezuela, skjønt
Lebowitz er nødt til å medgi at «suksess-
historien» også hadde noen negative sider.
Hva som var innholdet i det jugoslaviske
«sjølforvaltningssystemet» og hvem som
bidro til å opprettholde det som «sosialis-
tisk forbilde», kommer vi tilbake til.
Hvorvidt det er Lebowitz som har øvd
innflytelse på president Hugo Chávez eller
omvendt, skal være usagt. Men i alle fall
erklærte Chávez på Verdens sosiale forum
i Porto Alegre i 2005 at «vi må finne opp
sosialismen på nytt». «Vi må ta tilbake so-
sialismen som tese, prosjekt og vei fram-
over, men en ny type, en humanistisk en,
som setter mennesker først av alt og ikke
maskiner eller staten». For egen del sup-
plerer Lebowitz annetsteds: «Det eneste
sanne fundamentet for det nye samfunnet
er utviklingen av arbeiderklassens sjøltillit
og enhet, dens sjølutvikling, Uten det byg-
ger vi sandslott.» (s. 52) *
 Nr. 35 2• 2007
ed å kaste vrak på sosialismen
Produktivkrefter og produksjonsforhold
spiller med andre ord en underordna rolle,
mens arbeidernes sjølutvikling i form
av revolusjonær praksis (et begrep som
gjentas gjennom hele boka, formodentlig
for å vise «kontinuiteten» fra Marx) er det
grunnleggende.
«Politikkens forrang» og
«revolusjonær praksis»
Under sosialismen må det råde samsvar
mellom økonomi og politikk, det er to si-
der av samme dialektiske foreteelse. Man
kan ikke på mekanisk vis «dra» i den ene
sida uten å øve vold mot den dialektiske
tenkemåten. Da ender man opp i idealisme
og metafysikk.
Overbygninga spiller en viktig rolle
under sosialismen, ikke minst i forhold
til utviklinga av samfunnets økonomiske
grunnlag, men den kan ikke operere
frittsvevende i forhold til basis, eller «over-
styre» samfunnsutviklinga uavhengig
av de faktiske produksjonsforholdene.
Forestillinga om arbeiderklassens sjølut-
vikling, om ideenes og kunnskapens makt
som det avgjørende elementet for bygging
av sosialismen, er en metafysisk forvreng-
ning av den marxistiske dialektikken og
en tilsidesetting av sosialismens politiske
økonomi.
Det er riktig at Marx understreka hvor-
dan livets revolusjonære praksis ble over-
sett av den «anskuende» materialismen:
«Den materialistiske læra om forandring
av omstendighetene og oppdragelsen,
glømmer at omstendighetene må endres
av menneskene og at oppdrageren sjøl må
bli oppdratt. Derfor må den dele samfunnet
i to deler, der den ene delen er heva over
den andre.
Sammenfallet av endring i omstendig-
hetene og den menneskelige virksomheten
eller det at menneskene forandrer seg sjøl,
kan bare fattes og forstås fornuftsmessig
som revolusjonær praksis.» 2)
Men Marx var vel så skånselløs mot
forestillinger om at det er bevisstheten
som rager høyt over omstendighetene:
«Sidan desse ung-hegelianarane i virke-
ligheita ser på oppfatningar, tankar, idear,
ja alle produkt av medvetet, som dei ver-
kelege lenkene til menneska (akkurat
som gamal-hegelianarane erklærte at dei
var dei sanne banda som heldt mennes-
kesamfunnet saman), så er det openbart
at ung-hegelianarane bare treng å kjempe
mot desse illusjonane til medvetet. Ifølge
ung-hegelianarane sin fantasi er forholda
mellom menneska, alt dei gjør, lenkene
og skrankane deira, produkt av medvetet
deira. Derfor legg ung-hegelianarane lo-
gisk nok fram for menneska det moralske
postulatet at dei må skifte ut det medvetet
dei har nå, med det menneskelege, kritiske
eller egoistiske medvetet, og på den måten
fjerne skrankane sine. Dette kravet om å
endre medvetet framtrer som eit krav om
tolke det eksisterande på ein annan måte,
dvs. å erkjenne virkeligheita ved hjelp av
ei anna tolking.»
Ideen om «politikkens forrang» over de
økonomiske lovene og produksjonsforhol-
dene er en fiffig måte å tilsløre avvik fra de
oppsummerte erfaringene om bygging av
det sosialistiske samfunnets økonomiske
basis. Tilsynelatende er slike oppfatninger
et radikalt motsvar til den berykta pro-
duktivkraftteorien, i Norge seinere repre-
sentert av blant andre Peder Furubotn og
hans produksjonsutvalg, med bud om at
man kan produsere seg inn i sosialismen
gjennom statskapitalisme. 4) Men i praksis
fungerer den på samme måte som teoretisk
forsvar for fortsatt kapitalisme.
Hvis en underkjenner statlig kontroll
over produksjonsmidlene som den høy-
este form for sosialistisk eiendom, hvis en
gir forrang til jordbruk eller lettindustri i
utviklinga av økonomien, og ikke basis-
industrien (produksjonen av produksjons-
midler), hvis en reklamerer for desentra-
liserte og sjøleiende arbeiderkooperativer
som sosialismens grunnfjell, da består
denne «nyskapende» marxismen i virke-
ligheten i anti-marxisme. Og da blir vakre
talemåter om «politikkens forrang», om å
«overvinne egoismen» osv rein kamuflasje
for en småborgerlig sosialisme og i realite-
ten bevaring av kapitalistiske elementer og
produksjonsforhold.
Under alle samfunnsformasjoner, også
under sosialismen, er forholdet mellom
produktivkreftenes utvikling og de rå-
dende produksjonsforholdene det avgjø-
rende element. Bygginga av sosialismen
dreier seg grunnleggende om «så hurtig
som mulig å øke mengden av produksjons-
kreftene» (Marx) for å tilfredsstille folke-
husholdningens stadig voksende behov.
Men det er ikke likegyldig hvordan denne
utvida reproduksjonen skjer, eller hvilke
klasseforhold som eksisterer. Det kan bare
skje gjennom sentralisert planlegging, ved
at proletariatet nytter «sitt politiske herre-
dømme til litt etter litt å rive all kapital fra
21
borgerskapet og sentralisere produksjons-
redskapene i hendene på staten, dvs. i hen-
dene på proletariatet som er organisert som
herskende klasse» (Marx).
Markedssosialisme
og vareproduksjon
Til tross for bruken av diffuse formulerin-
ger for å komme rundt de vriene spørsmå-
lene, avslører Lebowitz seg som tilhenger
av en variant av markedssosialisme. «Salg
av arbeidskraft til en kapitalist er ikke et
kjennetegn ved alle markedsøkonmomier.
Å forsvare markedsøkonomien som sådan
er ikke et forsvar for kapitalismen…» (s.
15)
Når han kritiserer det jugoslaviske ek-
semplet, er det ikke prinsippet ved sjølfor-
valtningen Lebowitz angriper, men snarere
mangelen på markedsmessig fleksibilitet:
«Hvis for eksempel salget i en arbeider-
styrt bedrift faller, da skulle det ikke være
sjølsagt at den skulle fortsette å produsere
varer som det ikke er etterspørsel etter. Det
burde samtidig være mange produkter som
bedriften kan produsere og som samfun-
net har behov for, og det må være mange
behov i lokalsamfunnene som arbeiderne
kunne vie oppmerksomhet i stedet for å
arbeide i den bedriften.» (s. 60)
Som det framgår, er tanken om en so-
sialistisk produksjon etter en sentral plan
ut fra samfunnets prioriterte behov, fravæ-
rende i resonnementet.
Lebowitz påstår at det var «karakteris-
tisk» for de sosialistiske forsøkene i det
20. århundret å gjøre «bonusordninger,
overskuddsdeling og ulike former for
pengeintensiv til det sentrale» som en
angivelig konklusjon på «folks iboende
sjølopptatthet». (s. 47) Igjen er det uvisst
hvilke land og hvilken periode forfatteren
refererer til. Også i den sosialistiske perio-
den i Sovjetunionen ble det i 30-åra innført
intensiver for å få fortgang i industrialise-
ringa. Det var en nødvendighet som hadde
flere negative aspekter ved seg, men det
ble aldri framstilt som noe endelig fasit-
svar eller metode for å bygge sosialismen.
Tvert om. Forfatteren kommer likevel
stadig med hentydninger av denne typen:
«Hvordan kan det være mulig å bygge et
nytt samfunn på prinsippet om egeninte-
resse?» (s. 47)
Hadde Lebowitz for eksempel viet det
sosialistiske Albania like stor oppmerk-
fortsetter neste side
22
somhet som han vier Jugoslavia, ville
han ha funnet at en av albanernes kon-
klusjoner var en systematisk reduksjon i
lønnsforskjellene – på syttitallet ble mak-
simal lønnsforskjell fastsatt til 1:1,7, siden
justert til 1:2. Dette var en av lærdom-
mene de albanske kommunistene trakk av
Sovjetunionens erfaringer.
I en annen «kritisk» merknad til sider
ved det jugoslaviske systemet, i dette tilfel-
let at svake sjølforvalta firmaer fikk kreditt
fra bankene både til investeringer og for å
sikre inntekten til medlemmer av kollekti-
vet, sier Lebowitz at dette «var stikk i strid
med teorien om sosialistisk vareproduk-
sjon, en teori som slo fast at arbeidernes
personlige inntekt skulle komme fra salg
utført av deres bedrifter».
Denne teorien om «sosialistisk vare-
produksjon», som forfatteren ser ut til å
mene burde vært omsatt mer konsekvent i
praksis, er ikke annet enn en omskrivning
for at arbeidskrafta reelt sett var en vare i
Jugoslavia, og at de sjølforvalta bedriftene
fungerte som kapitalistiske enheter som
produserte for et kapitalistisk marked.
Denne såkalte teorien har ingenting å gjøre
med den vareproduksjonen som fortsatt
forekommer under sosialismen.
Marxismen-leninismen og erfaringene
fra de virkelige sosialistiske landa forkla-
rer noe ganske annet. Under sosialismen
er ikke arbeidskrafta lenger en vare, og
arbeidsløsheten er avskaffa. Lønningene
er ikke avhengige av om den ene eller
den andre bedriften får solgt varene sine.
Vareproduksjon under sosialismen fore-
går på et avgrensa område, og målet for
sosialismen er at dette området stadig blir
trangere. For eksempel er produksjonen
av produksjonsmidler, som forutsetning
for utvida reproduksjon, unndratt varesir-
kulasjonens sfære. Også andre varer blir
underlagt streng regulering og former for
priskontroll, det var derfor Stalin snakket
om den sosialistiske vareproduksjonen
som «vareproduksjon av et annet slag».
Sosialismen bygges ikke på utenland-
ske kreditter, eller på små og uavhengige
kooperative enheter som produserer i
konkurranse med hverandre på hjemme-
og eksportmarkedet. Sosialismen bygges
gjennom streng prioritering av nøkkel-
industri som leverer maskiner og utstyr
til andre industrigreiner, på bakgrunn av
streng budsjettfinansiering og overføring
av midler mellom forskjellige økonomiske
sektorer, på grunnlag av en altomfattende
sentralisert plan, og gjennom statsmonopol
over utenrikshandelen.
Disse grunnleggende forutsetningene
for sosialismens politiske økonomi var
fraværende i Jugoslavia, akkurat som de
er fraværende i den «nye» sosialismen til
Lebowitz. Han oppfatter snarere slike til-
tak som levninger etter det sovjetiske ek-
semplets «perversjon».
Så skulle vi kaste overbord sosialis-
mens erfaringer og enorme framganger
etter Oktoberrevolusjonen for 90 år sida
og erstatte med disse «nyvinningene»?
Nei takk.
Statsmakta og klassediktaturet
Hos Lebowitz, som flere ganger snakker
om hvordan det er umulig å gjøre bruk av
den gamle staten slik den er, er statens rolle
og klassekarakter tåkelagt i de avgjørende
trinnene på veien mellom kapitalismen og
«et samfunn som tillater den fullstendige
utviklinga av det menneskelige potensial».
Sjøl om han ofte refererer til den spesi-
elle situasjonen i Venezuela, uttaler forfat-
teren seg allment når han snakker om at
problemet med sosialdemokratiet er at de
«verken ideologisk eller teoretisk bryter
Dollarhæren gjorde sitt inntog også i
det «sosialistiske» Jugoslavia. Albansk
satiretegning fra 70-tallet.
med avhengigheten av kapitalen» (s. 32)
«Ved å fremme den solidariteten som ska-
pes ved å bygge på fellesskapets interesser
framfor egeninteresser, kan en slik radikal
tilbudssidemodell, med menneskelig ut-
vikling som grunnlag, gjøre regjeringen
i stand til å gå framover med støtte fra
fellesskapet». Hva slags regjering og hva
slags fellesskap Lebowitz snakker om, for-
blir i det blå. Proletariatets diktatur er det
ihvertfall ikke.
«Uten at statsmakta unndras kapitalis-
tisk kontroll vil enhver reell trussel mot
Nr. 35 2 • 2007
kapitalen bli ødelagt». (Side 50) En sosia-
listisk statsmakt er per definisjon allerede
unndratt kapitalistisk kontroll. Altså snak-
ker Lebowitz om en annen slags stat.
Statsmakta forstås her, muligens med
utgangspunkt i det venezuelanske eksem-
plet, som et organ som er mer eller mindre
underlagt kapitalistisk kontroll. Det gjel-
der å bremse og redusere kapitalistklassens
innflytelse og kontroll over statsmakta.
Bak alle ord om «revolusjonær praksis»
er dette ikke annet enn tradisjonell refor-
mistisk tenkning.
Lebowitz går i realiteten inn for kapita-
lismens gradvise innvoksen i sosialismen,
en forestilling som har hatt sine talsmenn
fra Bernstein via Bukharin og «eurokom-
munister» som Togliatti og Carillo.
Flere steder nevner forfatteren kampen
om innflytelse over staten og statsorganene
som det avgjørende, altså i virkeligheten
en variant av den borgerlige parlamenta-
rismen. Marx sier noe annet, nemlig at den
eksisterende staten må brytes ned gjennom
revolusjonær klassekamp og erstattes
av en ny stat i form av arbeidernes
klassediktatur.
I det ene øyeblikket vedgår Lebowitz
at staten må spille en rolle i forhold til
sjølstyrte bedrifter for å overvinne
«egoismen», i neste øyeblikk preker
han de gamle titoistiske tesene om en
slags statsløs stat med «protagonistisk
selvstyre for arbeiderne», en stat som
ikke må være «totalitær» og hvor en
sentral økonomisk plan «ovenfra» im-
plisitt er en vederstyggelighet.
Sosialismens økonomiske grunnlov
slik den ble formulert på grunnlag av
de suksessrike erfaringene fra byg-
ginga av sosialismens økonomiske ba-
sis i Sovjetunionen er slik; «sikring av
den maksimale tilfredsstillelse av hele
samfunnets stadig voksende materielle
og kulturelle behov gjennom uavbrutt
øking og forbedring av den sosialistis-
ke produksjon på grunnlag av den høyeste
teknikk».
Lebowitz er helt uenig i denne «dyr-
kinga» av teknologi og storproduksjon.
Hvordan økonomien kan utvikles plan-
messig over alle sektorer når statlig styring
er en uting, evner han ikke å gi svar på. For
ham er det tilsynelatende uten interesse
hvilken klasse som kontrollerer staten,
problemet er staten som sådan: «Et sam-
funn dominert av en allmektig stat fram-
bringer ikke de menneskene som kan skape
sosialisme.»
Nå er det uansett ikke staten eller den
politiske overbygninga som «frambringer
menneskene som kan skape sosialisme»,
det er det de rådende produksjonsforhol-
Nr. 35 2• 2007
dene som gjør. Staten i arbeiderklassens
hender er et redskap for å endre og tilpasse
produksjonsforholdene i samsvar med
klassens interesser, idet den tar hensyn til
de økonomiske lovene.
Mens Marx tydelig slo fast at sentralise-
ring av produksjonsmidlene i den proleta-
riske statens hender var en forutsetning for
sosialismens utvikling til kommunismen,
advarer Lebowitz – som et jugoslavisk
ekko – mot denne «allmektige» staten.
Han framfører et anarko-trotskistisk
statssyn som til forveksling ligner den til
Titos sjefsideolog Edvard Kardelj (som for
øvrig kom til Oslo i 1954 på invitasjon fra
Arbeiderpartiet for å tale imot «byråkratisk
sosialisme» og for å hylle de «sosialistiske
elementene» i den borgerlig-demokratiske
(stats)kapitalismen).
Lebowitz er ikke snauere enn at han
prøver å gjøre Marx til anti-sentralist og
ultrademokrat ved å påstå at Marx mente
at Pariserkommunen viste at formen til den
nye arbeiderstaten måtte være «en demo-
kratisk og desentralisert stat nedenifra».
(s 51)
Dette grove forsøket på å gjøre Marx til
en motstander av sentralisme, og erstatte
hans syn med Proudhons ideer, er enkelt
å tilbakevise.
Allerede i 1948 skrev Marx og
Engels i Det kommunistiske Manifest:
«Proletariatet vil nytte sitt politiske herre-
dømme til litt etter litt å rive all kapital fra
borgerskapet og sentralisere produksjons-
redskapene i hendene på staten, dvs. i hen-
dene på proletariatet som er organisert som
herskende klasse, og så hurtig som mulig å
øke mengden av produksjonskreftene.» 5)
I sitt forord til nyutgivelsen av
«Borgerkrigen i Frankrike» i 1891, skriver
Engels, nesten som om han skulle polemi-
sere mot Lebowitz’ fabuleringer om sjøl-
styre og små enheter:
«Det uten sammenlikning viktigste de-
kretet som Kommunen sendte ut, var der-
for det som bestemte at det skulle skapes
en organisasjon for storindustrien og til og
med også for manufakturen; en organisa-
sjon som ikke bare skulle hvile på arbei-
dernes sammenslutning i hver enkelt fa-
brikk for seg, men som også tok sikte på å
samle alle disse samvirkende foreningene
i ett forbund, kort sagt slik som Marx gan-
ske riktig sier i ’Borgerkrigen’: En organi-
sasjon som til sjuende og sist måtte føre til
kommunismen, altså det stikk motsatte av
det som Proudhon lærte.» 6)
En kjensgjerning, som ofte underslås,
er at den eneste rettelsen som Marx og
Engels gjorde i Manifestet var direkte på
bakgrunn fra erfaringene med Kommunen
da de oppsummerte at arbeiderklassen ikke
kunne overta det gamle statsmaskineriet,
men at dette måtte «slås i stykker».
Engels kritiserte Pariserkommunen i
umiddelbar ettertid (to år seinere), ikke for
at den hadde vært for lite «demokratisk»,
men for at den hadde vært for lite autori-
tær. «Kunne Pariserkommunen ha holdt
seg ved makten bare én dag dersom den
ikke hadde tatt denne autoriteten i bruk,
det væpnede folks autoritet overfor bor-
gerskapet? Kan vi ikke tvertimot klandre
dem for at de ikke tok den i bruk tilstrek-
kelig?» 7)
Frekt skyver forfatteren Marx foran
seg når han skriver at «Staten må sjøl bli
omformet til en stat som er underordnet
samfunnet, den må omformes til ”produ-
sentenes sjølstyre”» (s. 50) Hvordan den
omforminga skal skje, må leseren gjette
seg til. Det som underslås er at Marx gjor-
de det uttrykkelig klart, f.eks. i sin kritikk
av Lasalleanerne og Gotha-programmet, at
den eneste staten som kan sørge for ei slik
omforming av seg sjøl er proletariatets
diktatur. «Mellom det kapitalistiske og
det kommunistiske samfunn ligger den pe-
rioden hvor det ene samfunn revolusjonært
omformes til det andre. Dertil svarer også
en politisk overgangsperiode, under hvil-
ken staten ikke kan være annet enn proleta-
riatets revolusjonære diktatur.» 8)
Lebowitz skriver ikke mye om det ar-
beiderpartiets betydning, utover hånlige
bemerkninger om «kadre i sjølreprodu-
serende fortropper». Først avslutningsvis
kommer han inn på at det (i Venezuela)
trengs et politisk instrument. Det er åpen-
bart at Lebowitz minst av alt – i likhet med
Chávez – vil ha et leninistisk kommunis-
tisk parti som utelukkende er basert på
arbeiderklassens krav og interesser. Det
skal i stedet være et instrument (formo-
dentlig menes et slags parti eller bolivarisk
allianse som Chávez ønsker å etbalere i
Venezuela) «som ikke er basert på smale
grupperinger men på alle folkelige organi-
sasjoner og som representerer interessene
til arbeiderklassen som helhet».
Hvordan et parti kan representere arbei-
derklassens klasseinteresser samtidig som
det skal være basert på alle folkelige (dvs
småborgerlige, intellektuelle og – i alle fall
i Venezuela – filleproletariske) klasser og
sjikt får vi sjølsagt ikke svar på. Det hele
kulminerer med fraseologien om «et parti
nedenfra som kan fortsette prosessen med
revolusjonært demokrati som behøves for
å bygge denne typen sosialisme».
Breie røde massepartier eller folkelige
allianser og demokratiske fronter er det na-
turligvis ingenting i veien med. De vil ofte
være helt uunnværlige for å samle folke-
massene rundt arbeiderklassens interesser
23
og krav, interesser som imidlertid bare kan
ivaretas konsekvent og ledende av arbei-
dernes eget klasseparti i og utenfor fronter
og massebevegelser av denne typen.
Det jugoslaviske forbildet
De jugoslaviske revisjonistene opphevet
proletariatets diktatur og erstattet det med
det de kalte sosialismens to faser, som
skulle være «statssosialisme» og «ekte
menneskelig sosialisme».9) Da Tito la fram
loven om «sjølforvaltning» for den jugo-
slaviske folkeforsamlinga i 1950, presterte
han å fortelle at «statseiendom er den la-
veste form for samfunnsmessig eiendom,
ikke den høyeste form…».10)
Lebowitz er ivrig tilhenger av denne
jugoslaviske «suksesshistorien» (s 55),
som han imidlertid tvinges til å innrømme
hadde store problemer og til slutt endte
opp i «arbeidsløshet, misunnelse, økende
ulikhet» osv. Likevel framholder han sær-
lig denne modellen som et forbilde som
Venezuela kan «forbedre».
Den jugoslaviske sjølforvaltningen be-
tydde i virkeligheten en reversering av de
første sosialistiske tiltaka som ble gjort i
Jugoslavia umiddelbart etter frigjøringa.
Jugoslavia var det første landet der
revisjonistene tilranet seg statsmakta.
Alle positive nasjonaliserings- og kollek-
tiviseringstiltak fra åra rett etter krigen ble
reversert.
Sjøl det positivt innstilte Pax Leksikon
var nødt til å innrømme: «Undersøkelser
av maktfordelingen i bedriftene
viser imidlertid at de profesjonelle
bedriftslederne har størst reell makt. Dette
synes ikke å ha endret seg vesentlig frem
til midten av 1970-årene. Bedriftslederne
innehar også mange andre maktposisjoner
i samfunnet. Maktforholdene i bedriften
gjenspeiler maktforholdene i samfunnet.»
Jugoslavias kommunistiske parti ble
omgjort til et halvt hemmelig forbund
(Kommunistenes forbund), som skulle ha
en reint «oppdragende» rolle.
Det jugoslaviske forræderiet gikk så
vidt at Kominform åpent fordømte titois-
tene i 1948. 11) Da revisjonistene kom til
makta i Sovjetunionen etter Stalins død,
var det første Krustsjov gjorde å bøye kne
for Tito. Den moderne revisjonismen ble
synonymet for denne formen for statska-
pitalisme kamuflert som sosialisme, først i
Jugoslavia, siden i USSR og andre land.
For sin rolle som imperialismens trojan-
ske hest innafor den daværende sosialis-
tiske leiren, ble Jugoslavia propagandert
vidt og bredt som «den tredje vei» til so-
fortsetter neste side
24 Nr. 35 2 • 2007

sialismen og eksempel på «demokratisk og
anti-stalinistisk sosialisme».
Jugoslavia spilte en viktig rolle som
bakmann for den kontrarevolusjonære
oppstanden i Ungarn i 1956. 12) Landet
ble pumpet full av kreditter og investerin-
ger fra imperialistmaktene, en forutsetning
for at «sjølforvaltningssystemet» ikke brøt
fullstendig sammen. I sin gjennomgang av
«den jugoslaviske suksesshistorien» passer
Lebowitz på ikke å nevne ett ord om im-
perialistenes aktive støtte til denne «sosia-
lismen», samtidig som han må innrømme
visse «svakheter» ved systemet. Av disse
«svakhetene» kan nevnes at en million
jugoslaver ble nødt til å emigrere til Vest-
Europa for i det hele tatt å få et levebrød.
At Jugoslavia også var et spionrede og en
av de aller viktigste samarbeidspartnerne
for norsk NATO-etterretning fra 50-tallet
og utover, skal vi ikke dvele nærmere ved
her. Men leseren kan jo stille seg spørsmå-
let hvorfor NATO via Norge fikk anled-
ning til og fant det gunstig å innlede et tett
samarbeid med denne «arbeiderstyrte» og
«sosialistiske» staten. 13)
Sluttbemerkninger
Alle revolusjonære følger optimistisk med
i de progressive sosiale forandringene
og mange av de økonomiske tiltaka som
pågår i Venezuela under Hugo Chávez
sin bolivarske revolusjon. Derfor er boka
til Michael A. Lebowitz både aktuell og
interessant, fordi den konsentrerer opp-
merksomheten rundt nettopp dette aktuelle
eksemplet. Venezuela gir arbeidermassene
verden over et glimt av nytt framtidshåp,
ikke minst i kampen mot imperialismen og
nyliberalismen. Landet har for eksempel
sagt opp avtalene med Verdensbanken og
IMF, etter å ha nedbetalt gjelda. Oljeøko-
nomien og statsinntektene herfra gir regje-
ringa i Caracas et finansielt utgangspunkt
som de fleste andre land bare kan drømme
om. Likevel er det mer enn usikkert hvor
den venezuelanske re-
volusjonen ender. Også
Lebowitz understreker
denne usikkerheten.
Fortsatt fins det et
stort og innflytelsesrikt
borgerskap i landet, som
kontrollerer det meste av
finanskapitalen og medi-
ene. Nasjonaliseringer
og tilstramminger har
for det meste rammet
utenlandske selskaper.
Det er uvisst hvor stor
kontroll den nye regje-
ringa har over statsadmi-
nistrasjonen og de mili-
tære stridskreftene.
Venezuelas problem
er at det gamle statsapparatet er forsøkt
omformet i sosialistisk retning, en strategi
som hittil i historien aldri har ført fram
til arbeidernes klassediktatur og bygging
av sosialismens økonomiske fundament.
Det gamle statsapparatet er ikke slått i
stykker, og et nytt er ikke reist i stedet.
Borgerskapet har bevart mange og sterke
posisjoner i samfunnet.
Marx’ resept var at arbeiderklassen
måtte bryte ned det gamle statsapparatet
og fravriste borgerskapet all makt. Dette
er fortsatt uløste oppgaver i Venezuela, og
det er ikke en gang sikkert at Chávez, som
ikke har regnet seg som marxist, og hans
bolivarske bevegelse, som langt ifra er noe
reint klasseparti og slett ikke kommunis-
tisk, kan eller vil ta fatt på dem. Og hvis de
vil ta fatt på dem, vil det ikke føre til noen
ny sosialisme, men bare en «ny» kapita-
lisme, hvis resepten som Lebowitz legger
fram, skulle bli fulgt. Det gjelder uavhen-
gig av om forfatteren
subjektivt har hatt de
beste intensjoner, eller
om han bevisst prøver å
modifisere den jugosla-
viske revisjonismen.
Tidsskriftet Rødt! har
lenge orientert seg i ret-
ning av kretsen rundt
tidsskriftet Monthly
Review, som også er utgi-
ver av boka til Lebowitz.
Rødt må sies å være et
teoretisk debattorgan for
det nye partiet av samme
navn. Når tidsskriftet
velger å utgi denne boka
på norsk uten en eneste
kritisk motforestilling,
er det grunn til å spørre hvorfor.
Er Rødt på vei tilbake til den fullstendig
desavouerte jugoslaviske modellen, med
sitt anarko-trotskistiske statssyn? Skyldes
det at en ny generasjon er på vei inn i parti-
ets ledelse, en generasjon som ikke har er-
fart hyllesten av og det påfølgende havariet
(teoretisk så vel som økonomisk) til denne
jugoslaviske «tredje vei», i sin tid ivrig
markedsført av SVs forløper Sosialistisk
Folkeparti? Er det dette jugoslaviske «for-
bildet» med noen bolivarske korreksjoner
som ligger til grunn for Rødt sin sosialis-
mevisjon, statsoppfatning og partiforstå-
else? 

NOTER
1) Lebowitz har i boka Beyond
Capital fra 1992, påtatt seg
å forbedre og «fullføre»
Marx’ hovedverk Kapitalen,
som ifølge Lebowitz var
ufullstendig…
2) Marx: Teser om Feuerbach
(1845)
3) Marx: Den tyske ideologi.
Her hentet fra T. Valens
oversetting på
home.online.no/~tervalen/
tyskid.htm
4) Se f.eks. P. Furubotn:
Stabilisering for og med folket
– mot monopolkapitalen og
reaksjonen (1946).
www.geocities.com/nkpmn/
historisk/etterkrigstida/Furub
otnMonopolkapital.html
5) Marx/Engels: Det
kommunistiske Manifest. Del
2: Proletarer og kommunister.
http://marxists.org/norsk/
marx-engels/1848/01/
manifestet/mani2.htm
6) F. Engels. Innledning til
Borgerkrigen i Frankrike,
Berlin 1891
http://www.marxists.org/
norsk/marx-engels/1891/03/
innledning.htm
7) F. Engels: Om autoritet
(1873)
http://www.marxists.org/
norsk/marx-engels/1873/
autoritet.htm
8) Karl Marx: Kritikk av Gotha-
programmet. (1875)
9) Fra det Jugoslavia-positive
Pax Leksikon: «Den raske
endring i den formelle delen
av det politiske system
er en del av en plan for å
utvikle en politisk praksis
som peker forbi og bort fra
proletariatets diktatur. Tesen
om statsmaktens hendøen har
stor betydning i jugoslavisk
politisk tenkning.»
10) Fabrikkene til arbeiderne,
Prishtina 1951. Her
sitert etter E. Hoxha:
Den jugoslaviske
«selvforvaltning» – en
kapitalistisk teori og praksis,
dansk utgave, Forlaget
Arbejderen, Kbh. 1979.
11) J. R. Steinholt: Da Tito
ble støtt ut i kulden - 50 år
siden Kominform vedtok
fordømmelsen av Jugoslavias
Kommunistiske Parti.
revolusjon.no 27/6 1998 og
kronikk i Klassekampen 14.
juli 1998.
12) Enver Hoxha om Ungarn-
oppstanden (utdrag),
Revolusjon nr 33, 2006.
13) Fra «uvurderlig»
spionpartner til bombemål
for NATO
Revolusjon nr 18, 2000.
Nr. 35 2• 2007
Den dialektiske materialismen
D
en dialektiske materialismen er
kommunistenes verdensansku-
else. Den ble skapt av Marx og
Engels, og består i en konsekvent dia-
lektisk – i motsetning til metafysisk, og
materialistisk – i motsetning til idealistisk
– analyse av alle naturens, samfunnets og
tenkningens fenomener. Den dialektiske
materialismen oppsto på 1840-tallet som
en del av den vitenskapelige sosialismen,
og har siden da vært uløselig knytta til
den revolusjonære arbeiderbevegelsens
teori og praksis.
Ifølge den filosofiske materialismen er
verden i sin helhet av materiell karakter,
i motsetning til alle former for idealisme,
som den borgerlige filosofi-
en er gjennomsyra av, og der
«ånd» enten er det primære
begrepet eller sidestilt med
materien som grunnleggen-
de prinsipp (dualisme). Men
materien er i stadig bevegelse og antar
stadig nye former. Det vi kaller åndelige
fenomener, for eksempel våre ideer og
begreper om den ytre verden, er i siste in-
stans avledet av materielle fenomener og
ikke gitt oss av «Gud».
Når vi snakker om dialektisk mate-
rialisme, mener vi en metode som er dia-
lektisk fordi den betrakter fenomenene i
deres indre sammenheng og gjensidige
avhengighet – i motsetning til den me-
kaniske materialismen, som går ut fra at
verden er oppbygd av faste og uforander-
lige byggesteiner. Fordi metoden går ut på
dialektisk analyse av fenomener i stadig
bevegelse, er den også en levende teori,
i stand til å tilpasse seg nye prosesser og
forandringer i verden.
Den historiske materialismen
Den historiske materialismen betyr at for
første gang i menneskehetens historie kan
utviklinga av menneskesamfunnet betrak-
tes ut fra et vitenskapelig grunnsyn. Den
gjør slutt på alle de idealistiske teoriene
som anser utviklinga som et resultat av
guddommelig vilje, av enkeltmenneskers
innsats eller av kaotiske tilfeldigheter.
I stedet setter Marx og Engels for seg å
analysere de økonomiske realitetene som
er drivkrafta i historia.
Den historiske materialismen avdekker
hvordan den materielle produksjonen er
grunnlaget for samfunnets eksistens og
utvikling. Ut fra den produksjonsmåten
som er gitt ut fra de naturlige forutset-
ningene og menneskenes arbeid for å
nyttiggjøre seg dem, blir også hele sam-
funnssystemet bestemt: forholdet mellom
menneskene, de politiske institusjonene,
tenkemåten, religionen, kulturen, de ju-
ridiske formene.
Men samfunnet er hele tida i bevegelse
og utvikling gjennom menneskenes ar-
beid, og i en eksisterende produksjons-
måte oppstår det motsigelser mellom
produktivkrefter (dvs. råstoffer, energi,
arbeidsredskaper, arbeidskraft osv.) og
produksjonsforhold (dvs. måten produk-
sjonen og samfunnet er organisert på,
eiendomsforhold, inndeling i stender og
klasser osv.), og motsigelser mellom for-
skjellige grupper og klasser
i samfunnet.
Disse motsigelsene er
utgangspunktet for histo-
riske forandringer, og disse
forandringene må forklares
ut fra kampen mellom sidene i en motsi-
gelse og den bevegelsen som den fører til.
Den vitenskapelige sosialismen gjør mot-
sigelsene i samfunnet, og først og fremst
i det borgerlig/kapitalistiske samfunnet til
gjenstand for analyse. I denne analysen
gjør en bruk av den dialektiske metoden,
som er uløselig knytta til den historiske
materialismen og dens resultater.
Den dialektiske metoden
Den dialektiske metoden er et vitenska-
pelig redskap for å studere fenomenene
i naturen, samfunnet og tenkningen, og
ble skapt av Marx og Engels. De arva
utgangspunktet fra Hegel, som med sin
dialektikk hadde gjort et framskritt i for-
hold til tidligere tiders metafysiske tenk-
ning. Men Hegel var sjøl metafysiker, for
i hans lære var det «ånden» som skapte
bevegelsene i verden og all utvikling. Det
Marx og Engels gjorde, var å snu Hegels
idealistiske dialektikk på hodet og sette
den på et materialistisk fundament.
Den marxistiske dialektikken betrakter
naturen (som også mennesket og samfun-
net er en del av) som en sammenhengende
helhet der alle delene står i vekselvirkning
med hverandre. Naturen er i en tilstand av
stadig bevegelse og forandring, i en pro-
sess der gradvise, kvantitative forandrin-
ger går over i kvalitative.
Et hovedpoeng i den dialektiske me-
toden er dens syn på motsigelsene i fe-
nomenene. Den går ut fra at det er indre
25
motsigelser i alle ting, og at kampen mel-
lom motsetningene driver utviklingspro-
sessen framover, til motsigelsen blir løst
ved at motsetningene danner en ny enhet
på et høyere nivå. Når en anvender denne
synsmåten på historia, ser en hvordan
samfunnssystemer og økonomiske for-
masjoner også er i bevegelse og forand-
ring, og hvordan gamle former etter hvert
blir avløst av nye.
Ved hjelp av den dialektiske metoden
analyserte Marx utviklinga av motsi-
gelsene i det kapitalistiske samfunnet.
Kapitalismens historiske utviklingsten-
dens er å utvikle produktivkreftene og
gjøre produksjonen stadig mer samfunns-
messig, samtidig som produksjonsforhol-
da i stadig større grad blir en bremse for
utviklinga. Hovedmotsigelsen under ka-
pitalismen er motsigelsen mellom arbeid
og kapital, og når kapitalen ikke lenger
klarer å løse systemets indre motsigelser,
ligger veien åpen for proletariatet til å
gjøre revolusjon og innføre sosialismen.
Naturdialektikken
Grunnleggerne av den vitenskapelige
sosialismen var også sterkt interessert i
naturvitenskap, og viste på flere måter
hvordan den dialektiske metoden førte til
større forståelse på dette området. I siste
halvdel av det 19. århundret skreiv Engels
sitt verk Naturdialektikken, der han ut fra
den borgerlige vitenskapens framskritt
analyserer begreper som materie og beve-
gelse, rom og tid ved hjelp av den dialek-
tiske metoden.
Oppgava var å avdekke de objektive
dialektiske bevegelsene i naturen, og der-
med avsløre idealismen, metafysikken og
den vulgære materialismen som bremse-
klosser for den vitenskapelige utviklinga.
Samtidig som Engels løste flere av samti-
das problemer i naturvitenskapen, forutsa
han også den framtidige utviklinga og hva
den kunne oppnå.
For eksempel godtok han ikke samtidas
rådende oppfatning om atomet som mate-
riens definitive og udelelige byggestein.
Han skreiv: «Atomene kan imidlertid på
ingen måte betraktes som enkle eller ge-
nerelt som de minste kjente partiklene av
materie.» Over 100 år med teknologisk
utvikling og kjernefysisk forskning har
gitt Engels rett, og den mekaniske mate-
rialismen er nå for alltid feid ut av natur-
vitenskapen.
SB
26
Parti og
partiorganisasjon
som kamporganer
Av Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og
organisasjoner (IKMLPO)
A
rbeidernes sjølstendige parti kan
bare bli oppretta ut fra et syns-
punkt (og naturligvis et program)
og ei linje som er basert på å erobre stats-
makta og oppnå arbeiderklassens sluttgyl-
dige mål. Likevel kan ikke arbeidernes re-
volusjonære og sjølstendige parti betraktes
bare som en enhet i standpunkt (og natur-
ligvis et program) og linje. For arbeider-
klassen betyr partiet samtidig enhet i vilje,
handling og organisasjon.
At partiet først og fremst er enhet i linje,
handling og organisasjon, gjør det nød-
vendig med følgende: a) En allmenn teori
som er forstått, et program og et taktisk
opplegg inspirert av teorien og i stand til å
styre bevegelsen. b) En organisasjon som
gjennomfører et mangesidig og kontinuer-
lig arbeid blant arbeiderne, som den søker
å knytte ubrytelige bånd til. Det er ingen
tvil om at en teori, et program og et taktisk
opplegg som skiller seg ut ved sin revolu-
sjonære karakter er et avgjørende vilkår for
et ekte revolusjonært arbeiderparti. Likevel
kan det ikke bli en kamporganisasjon, men
kanskje ei parlamentarisk gruppe, hvis det
ikke er en kamporganisasjon som viser sin
evne til å føre en mangesidig, kontinuerlig
kamp i det daglige. Sjøl om det er utmerka
på alle andre måter, blir det så fall bare ei
formløs gruppe. Arbeiderklassen får all sin
styrke fra sin organisa-
sjon. Har den ingen or- Partiet er verken
ganisasjon, eller bare
en degenerert en, blir
en parlamentarisk
klassen bare et null. organisasjon eller
Arbeidernes sjøl-
stendige parti er den
en konspiratorisk
mest grunnleggende organisasjon som setter
og framskredne blant
arbeidernes organi-
seg sjøl i massenes sted.
sasjoner. Partiet er
avhengig av at det i
sine rekker organiserer den framskredne
massen av arbeidere, som i sin tur organi-
serer og leder arbeiderbevegelsen og er en
del av arbeiderklassen. De organiserer seg
på grunnlag av arbeidsplass og bosted og
venter ikke at arbeiderklassen skal komme
til «enig med seg sjøl», men går ut fra at å
organisere seg i samsvar med arbeiderklas-
sens situasjon er en nødvendighet for klas-
sens parti. Partiet må fra starten av plassere
sine organisasjoner blant arbeiderklassen,
som arbeiderorganisasjoner.
Arbeiderklassen har forskjellige kamp-
vilkår, og deres parti og organisasjoner
må vite hvordan de skal kjempe under de
mest tilbakestående forholda, der rå under-
trykkelse og brutalitet hersker, så vel som
under forhold der legalitet og parlamenta-
risme råder grunnen. På den andre sida er
partiet verken en parlamentarisk organisa-
sjon eller en konspiratorisk organisasjon
som setter seg sjøl i massenes sted. En må
på alle mulige måter støtte de framskredne
arbeiderne som kjemper, organiserer og
driver bevegelsen. Det er dette som uttryk-
ker kjerna i partiets fostring av arbeider-
klassen, ved at det mobiliserer, organiserer
den og er dens fortropp.
Vilkåra for kampen krever at arbeider-
klassen har ferdigheter som er utvikla,
velprøvde og profesjonelle så vel som at
den har mye energi, utholdenhet og evne til
sjøloppofring. Arbeidernes parti avhenger
derfor av den yngre generasjonen av ar-
beidere (1) – det er et parti av arbeiderklas-
sens ungdom med dens kvinner og menn.
Gjennom hele klassens
historie, også under de
mest tilbakestående og
håpløse forholda, er det
den yngre generasjo-
nen av arbeidere (både
kvinner og menn) som
først og fremst har
støtta arbeiderklas-
sens parti mest iher-
dig. Arbeiderklassens
parti er til alle tider
og under alle forhold nødt til å være helt
og holdent partiet til de delene av klassen
som er mest mottakelige for å skjønne det
nye og gjøre framgang, det vil si de som
er mest sjøloppofrende og energiske, både
Nr. 35 2 • 2007
Revolusjon trykker her et
lite utdrag fra den taktiske
og politiske plattformen
til Den internasjonale
konferansen av marxist-
leninistiske partier og
organisasjoner (IKMLPO).
Plattformen,
som tar for seg
imperialismens offensiv
og arbeiderklassens
og kommunistenes
situasjon og oppgaver i
internasjonal skala, er i
sin helhet i ferd med å bli
oversatt til norsk.
Denne avsluttende delen
omhandler vilkår og krav
til partiet som klasseparti.
de unge kvinnelige og de unge mannlige
arbeiderne.
På den andre sida er partiets organise-
ring blant arbeiderne og avhengighet av
den yngre generasjonen ikke nok til at det
kan greie å drive sitt arbeid under alle for-
hold og på en måte som stadig utvikler seg.
Organisasjonens kvalitet og sammenset-
ning er av stor betydning for partiet når det
gjelder å skaffe seg robusthet, smidighet
og dyktighet, og for å kunne opprettholde
kampen mot alle angrep fra kapitalen. Fra
dette synspunktet må partiet være en orga-
nisasjon som er så sterkt sentralisert som
mulig, og arbeidet må baseres på en pro-
fesjonell kjerne (og et tilsvarende apparat)
– med a) størst mulig sentralisering av all
informasjon og ledelse,(2) og b) absolutt
oppfølging av partiets vedtak (lavere or-
ganer er underordna høyere, mindretallet
underordna flertallet og hele organisasjo-
nen underordna senteret), og c) i tillegg
Nr. 35 2• 2007
et sentralt partiapparat og en disiplin som Organisasjonens kvalitet består i føl-
medfører ansvar for systematisk arbeid gende: a) Opprettelse av partiorganisasjo-
blant massene. Dette er de grunnleggende nen som en kamporganisasjon for å gjen-
garantiene for at partiet skal gjøre fram- nomføre revolusjonen og drive dagskamp.
gang og stadig utvikle sitt arbeid. b) Samtidig skal den være en skole for
Men et parti organisert på denne må- utdanning av arbeidere Disse to forholda
ten er ikke bare en sentralistisk organi- må være grunnlaget for arbeidsmåten og
sasjon. Motstykket til sentralismen er kaderpolitikken, i tillegg til å styre utfor-
demokratiet, et annet uunnværlig redskap minga av organisasjonen helt og holdent.
som styrer livet til arbeiderklassens parti. Og det er faktisk også nødvendig at de
Organisasjonsprinsippet som styrer ar- sentrale massepublikasjonsorgana – som
beiderklassens parti er den demokratiske har ei rolle som «skjelett» i plasseringa
sentralismen. Demokratiet som motstykke av organisasjonen blant arbeiderne og i
til sentralismen (disiplinen) fungerer som sentraliseringa på alle nivåer – blir tufta på
fødselshjelper for viljen til massen av det samme grunnlaget. Prinsippa, normene
framskredne arbeidere og hos partiet, og og metodene som former organisasjonen,
får fram kreativitet, ferdigheter og ener- må være fast knytta til partiets mål, som
gi, og er en måte å forene massene på. gir dem liv.
Akkurat som det ikke kan være demokrati På den andre sida vil det finnes orga-
uten sentralisme og nisatoriske og interne
disiplin, kan det hel- oppgaver i arbeider-
ler ikke være sentra- Arbeiderklassens parti klassens parti. Hvor
lisme uten demokrati. er en kamporganisasjon viktige de er, vil variere
Kritikk og sjølkritikk i forskjellige perioder,
hører også til de mest som samordner arbeider- og partiet må tilpasse
grunnleggende våpna klassens tre kampformer seg slike spesielle
i kampen, i tillegg til å politiske problemer.
være våpen for læring (den økonomiske, Det kan for eksempel
og utvikling innafor den teoretiske og den være at arbeiderne ut-
partiet. Demokratiet gjør en stadig større
innafor partiet er totalt politiske), og som mengde(4) i partiet og
forskjellig fra den an- organiserer og leder på alle nivåer av le-
svarsløse demokratis- delse. På en liknende
men til markedssosia- arbeiderklassens kamp. måte kan det gjelde
lismen (som er et slør den spesielle støtta til
for byråkratiet). I til- ungdommen, særlig
legg til alt annet er det et ekte demokrati(3) unge arbeidende menn og kvinner, for å
som er målretta og funksjonelt, basert på fostre og utvikle dem innafor partiet og
ansvar og tilknytning til massene. gjøre dem til deltakere i stadig økende
Arbeiderklassens parti er en kamporga- antall i ledende organer. For å si det på en
nisasjon som samordner arbeiderklassens måte som understreker betydninga av en
tre kampformer (den økonomiske, den sjølstendig ungdomsorganisasjon: Under
teoretiske og den politiske), og som orga- de aktuelle forholda der en småborgerlig
niserer og leder arbeiderklassens kamp. atmosfære ennå dominerer innafor den all-
Samtidig er partiet en skole der den prole- menne sosialistiske opinionen verden over
tariske og folkelige arbeidsmåten blir utvi- i nesten alle land, også blant arbeiderne, er
kla, og der arbeiderne (og sjølsagt de unge det uhyre viktig å legge særlig vekt på dis-
revolusjonære) blir fostra med proletariske se og liknende spørsmål. Uansett hvordan
revolusjonære karaktertrekk. Utdanninga en velger å se på dem, fins det i dag ingen
i denne skolen er i hovedsak grunnlagt annen mulighet når det gjelder å tilføre
på å delta i klassekampen og på tildeling bevegelsen og partiet klassestandpunktet,
av oppgaver. Målet er framfor alt å lære å innsatsviljen, dyktigheten og kreativiteten
lede partiet og bevegelsen av framskredne som er nødvendig for å gjøre ytterligere
arbeidere på en ansvarsfull og dyktig måte. framskritt.
Et hovedtrekk ved opplæringa er at en støt- Et sjølstendig revolusjonært parti som
ter seg til bevegelsens generelle erfaring i sine rekker har forent massene av fram-
og egne erfaringer. En kan si at en av de skredne arbeidere, som er uløselig fast
overlegne sidene ved denne kampskolen knytta til arbeidermassene som følger i
er at den marxistiske utdanninga blir gjen- fotspora deres, som er i stand til å samle
nomført med en modenhet som er tufta på arbeidernes organisasjoner rundt seg, sær-
tilegning og kritikk av den moderne pro- lig fagforeningene, og kan sitt arbeid – det
gressive kulturen. er dette partiet arbeiderklassen trenger, en
arbeiderklasse som har kjempa under den
27
kvelende innflytelsen fra liberale og «so-
sialistiske» strømninger utafor klassen.
Arbeiderklassen vil før eller seinere ha et
slikt solid fortroppsparti i alle land, i kraft
av det arbeidet de marxist-leninistiske par-
tia og organisasjonene gjør i landa der de
fins. I land der det ikke fins noe parti eller
noen organisasjon, vil arbeiderne i disse
landa oppnå det gjennom de revolusjonære
arbeiderne og de intellektuelle som er lo-
jale mot arbeiderklassen og marxismen.
Dette er det ingen tvil om.
-IV-
Nederlaget som arbeiderbevegelsen og
sosialismen har lidd, tilbakeslaget som har
vart i over et halvt århundre, sammenbrud-
det og oppløsninga som fant sted i Sovjet-
unionen, sammen med angrepa som vi har
framheva ovafor – framstillinga av dette
er blitt ytterligere forvrengt også av andre
grunner. Alle veit at nederlaget og tilbake-
slaget, og det sammenbruddet en opplev-
de, også blir brukt til å styrke følelser som
at kampen som var ført, var «nytteløs» og
at kreftene blei brukt «til inga nytte» – for
å spre og legitimere følelser av mistro og
fornektelse.
Ved å gå fram på denne måten har kapi-
talens propagandister i virkeligheten orien-
tert seg mot arbeiderne med visse forvent-
ninger, og når det dukker opp nederlag,
har de prøvd å holde liv i en småborgerlig
sinnstilstand i den allmenne opinionen.
Småborgeren har «mista trua» og havna i
en tendens av underkastelse og oppgitthet.
Likevel er det ikke vanskelig å se at disse
forsøka er nytteløse.
Arbeiderklassen er en klasse som har
bevist sine evner og blitt voksen historisk
sett. Den har opptrådt som en klasse som
presenterer en helhet av grunnleggende
data i en ugjendrivelig verdensanskuelse
som marxismen-leninismen, og en avan-
sert teori har vokst fram og utvikla seg.
Den bygger på store marxistiske klassikere
som i lange tider vil leve i bevisstheten og
handlingene som oppstår i dens rekker. I
tillegg har den fått fram lederskap gjennom
revolusjonære personligheter fra Kirov til
Dimitrov, fra Sjdanov til Enver Hoxha, fra
Thälmann til Thorez, fra Pieck til Rakosi,
fra Gottwald til Zarahiyedis (sjøl om det
bare var i perioden mellom eller etter de to
verdenskrigene). Den har gjennomført re-
volusjoner og vunnet avgjørende storkriger
som har styrt verdenshistoria ved å forene
seg i sterke partier, samtidig som den har
deltatt i store kamper i alle land for å bygge
fortsetter neste side
28 Nr. 35 2 • 2007

en ny sivilisasjon i en tredel av verden og for at erfaringene fra den historiske kam-
grunnlegge en ny verden. Om vi ser bort pen kan kaste lys over arbeiderklassens
fra den aktuelle kampen, som maner til kamper i framtida, og for at arbeiderklas-
forsiktighet, er det bare tåpelig å vente at sen kan sette kursen mot høyt avanserte
arbeiderklassen, som har fått sine klasse- fronter.
egenskaper ytterligere Ett er sikkert:
styrka, skulle ignorere Nederlag er ikke ar-
denne store historiske Det som er viktig, er at beiderklassens skjeb-
arven og underkaste ne. Likevel beveger
seg taktikken i den arbeiderklassen innser historia seg gjennom
psykologiske krigfø- nødvendigheten av å lære, nederlag for det revo-
ringa i lengre tid. lusjonære partiets kurs
Uansett hvor mye de og kanskje enda mer av (sjølsagt som en følge
tapte frontene, tunge nederlaga enn av seirene. av dets seirer). Og uan-
og fullstendige neder- sett hvor langvarige og
laga betyr i dag, så har tunge arbeiderklassens
ingen kamp vært nytte- nederlag og tilbakeslag
løs. De eksperimentene er, så vil de aldri bryte
som blei gjort og de erfaringene en fikk med den forannevnte hovedregelen. Det
gjennom disse kampene, vil fortsette å leve som er viktig, er at arbeiderklassen innser
i forestillingene, atferden og instinkta til nødvendigheten av å lære, og kanskje enda
arbeiderne også under enda verre forhold, mer av nederlaga enn av seirene. Nederlag
og styre bevissthetens sprang gjennom be- endrer ikke arbeiderklassens objektive stil-
givenhetens forløp og inn i framtida. Og ling og egenskapene som den fører til. Sjøl
på den andre sida er den vitenskapelige, om arbeiderklassen er slått tilbake gjen-
kunstneriske og litterære kulturen som er nom et nederlag, så går historia og men-
vokst fram av marxismen-leninismen med neskeheten videre framover, og arbeider-
denne teorien som veileder uovervinnelig, klassen beholder sin stilling som drivkrafta
slik også arbeiderklassens kamp er uover- i denne utviklinga.
vinnelig. Dette er knytta til at en støtter seg Det som har skjedd, er at menneskehe-
til eksperimentene og erfaringene fra tidli- ten (på grunn av nederlaget og i kjølvannet
gere kamper og oppsummerer dem. Denne av det) rykker videre gjennom ødeleggelse
avanserte teorien og kulturen er garantien og oppløsning, og gjennomgår opplevelser
Hasta la victoria siempre!
Alltid framover mot seier!
Den 9. oktober var det førti år siden den argentinsk-
fødte Ernesto ‘Che’ Guevara ble myrdet i Bolivia i en
samordnet aksjon ledet av CIA. Mordet virket mot sin
hensikt, og Che ble mer populær enn noen gang blant de
latinamerikanske massene.
Che var også industriminister i Fidel Castros revo-
lusjonære regjering. Han er høyt elsket og verdsatt den
dag i dag for sitt revolusjonære pågangsmot og sanne
internasjonalisme. 40-årsdagen for drapet ble markert
og minnet over hele verden. 
som er forskjellige fra erfaringene i den
foregående perioden. Når det gjelder opp-
gangen og spranga som vil gjøre nølinga,
vaklinga og splittelsene i denne utviklinga
av menneskeheten ineffektive og overlate
dem til fortida, så er de uunngåelige og
kommer åpenbart stadig nærmere. Når
denne oppgangen og disse spranga – og
de revolusjonære tegna – blir synlige også
inne i tåka, er det ingen tvil om at arbei-
derne med stor dyktighet vil bruke erfarin-
gene fra perioden med de store kampene.
Med forbehold om mulige unøyaktigheter i
oversettelsen. – Red.
Noter:
1) Dette betyr sjølsagt ikke en nedvurdering
av eldre generasjoner i partiet; partiet er
sammensatt av alle generasjoner, menn,
kvinner og unge.
2) Under dagens forhold der den alminnelige
forståelsen av sosialisme og parti er
forvrengt og der fordommer i forhold
til den ideologiske kampen gjør seg
gjeldende, er det nødvendig å kombinere
sentralisering av ledelsen for bevegelsen
samtidig som en iakttar en inkluderende og
langsiktig holdning.
3) Det grunnleggende demokratiske prinsipp
er sjølsagt at partiorganene blir valgt og
at partikongressen fastlegger kursen.
Men demokratiet innen partiet omfatter
mye mer enn dette. Et partiliv basert
på åpenhet, tillit, vitalitet, gjensidighet,
kritikk og sjølkritikk i kombinasjon med
gjensidige diskusjoner og relasjoner til
de partiløse massene er grunnlaget for
partidemokratiet.
4) Sjøl om arbeiderandelen i starten kan
være forholdsvis mindre, har arbeidernes
parti fra første stund som grunnleggende
mål å utvikle seg som et parti der
arbeiderandelen blant medlemmene stadig
vokser til et dominerende flertall og
dermed setter sitt preg på partiledelsen.

Tegneren Carlos Latuff

I dette nummeret av bladet
bringer vi flere karikaturteg-
ninger av den eminente brasi-
lianske tegneren Carlos Latuff.
Dessverre blir de her i bladet
gjengitt bare i svart-hvitt.
Som kunstner har Latuff
eksperimentert med mange
former og temaer. De siste åra
har han vært særlig opptatt av
USA-imperialismens og sio-
nismens herjinger i Palestina
og i Irak. Hans satire tar aktivt
stilling for de som kjemper
mot undertrykking og okku-
pasjon, og den rammer som
oftest blink.
Latuff har stilt sitt store ta-
lent til disposisjon for kampen
for rettferd og frigjøring.
Flere av tegningene
hans finner du (i farger) på
Nettmagasinet Revolusjon og
ikke minst på
http://tales-of-iraq-
war.blogspot.com/
Nr. 35 2• 2007 29

Thomas Koppel får sin egen allé i København

Et klart flertall i bystyret i Kø-
benhavn har støttet et forslag
om å omdøpe Pumpehusvej
til Thomas Koppels Allé, et-
ter den avdøde musikeren,
komponisten og politiske ak-
tivisten som døde i 2006, 61
år gammel.
De reaksjonære partiene
Venstre og Dansk Folkeparti
avviste forslaget blankt, og
kjørte en rasende hetskam-
panje mot Thomas Koppel be-
grunnet med Koppels innbitte
motstand mot Fogh-regjeringa,
Danmarks aggresjonskriger
og hans åpent uttrykte støtte til
den irakske motstanden.
Men det hjalp ikke. Thomas
Koppel minnes varmt av vanli-
ge københavnere, av krigsmot-
standere og av musikkelskere.
Koppel var i Norge mest kjent
som musiker i det legendaris-
ke Savage Rose, der han kom-
ponerte og spilte sammen med
sin kjære Annisette i flere tiår.


Per Christiansen
Ambassadeprotest for Sison
til minne
Per Christiansen er død, 85 år gam-
mel. Per var av de som etter krigen
gikk fra AUF/Ap og søkte seg til
Norges kommunistiske parti, der
han var medlem i mange år. Men
han forlot partiet da det etter hans
mening stagnerte og ble lammet av
en egenrådig ledelse.
Per var en stor forkjemper for å
samle de kommunistiske kreftene i
vårt land. Han bidro blant annet i
initiativet Kommunistisk Forum i
90-åra, sammen med folk fra ML-
gruppa Revolusjon, AKP og andre.
Per var både sprek og seig. Som
80-åring deltok han også på flere PROTEST: Den nederlandske ambassaderåden Hanjo de Kuiper (t.h.) får opplest
av Revolusjons sommerleire, der protestuttalelsen. Foto: FRS
han var aktiv så vel politisk som
sosialt.
Per Christiansen var uenig med Filippinsk Ressurssenter Ambassaderåd Hanjo de Kuiper (t.h.)
marxist-leninistene i enkelte spørs- fikk opplest og tok høflig imot en erklæ-
mål, men han hadde en eksempla- (FRS) gjennomførte en ring fra FRS som fordømmer arrestasjo-
risk kommunistisk moral og disi- punktmarkering foran den nen. Ingrid Baltzersen fra partiet Rødt
plin. Han var sånn sett en kommu- holdt en appell, mens Kommunistisk
nist av den gamle skole, noe som
nederlandske ambassaden plattform KPml delte ut sin uttalelse som
dessverre er blitt et stadig sjeldnere den 7. september i protest fordømmer arrestasjonen og krever at
syn. Mange oppfattet ham som stri mot arrestasjonen av Holland innvilger politisk asyl for Sison.
og streng, fordi han ikke tålte slin- Også medlemmer av Changemaker og
ger i valsen, sløvhet og mangel på NDFs politiske rådgiver og Karibu-stiftelsen var til stede ved marke-
punktlighet. Men Per var mild bak grunnlegger av Filippinenes ringa.
sitt litt strenge ytre, og han stilte Jose Maria Sison er siden løslatt fra
minst like harde krav til seg sjøl
kommunistiske parti prof. fengslet, og avventer rettssaken når dette
som han gjorde til andre. Jose Maria Sison (68). skrives. Sentralkomiteen i Filippinenes
Også Nei til EU har med Pers kommunistiske parti fordømmer i en utta-
bortgang mistet en av sine mest Sison er satt på USAs terrorliste, og en po- lelse på det skarpeste den politiske forføl-
trofaste og iherdige aktivister. litisk siktelse er reist mot ham i Nederland, gelsen av Sison. 
Vi er mange som vil savne deg, der han har vært bosatt i en årrekke. De så-
Per. kalte anklagene mot ham er allerede frafalt Les mer om saken på www.filippinsk.no
av filippinsk høyesterett. og www.josemariasison.org
30
De russiske revolusjonære
sosialdemokratene benyttet
seg før tsarismens fall ofte
av de borgerlige liberales tjenester, dvs. de
sluttet en mengde praktiske kompromisser
med dem, […] men forsto samtidig uopphør-
lig å føre den mest skånselløse ideologiske
og politiske kamp mot den borgerlige libe-
ralismen og mot de minste utslag av dens
innflytelse innenfor arbeiderbevegelsen. Bol-
sjevikene fortsatte alltid den samme politik-
ken. Fra 1905 gikk de systematisk inn for et
forbund mellom arbeiderklassen og bøndene
mot det liberale borgerskapet og tsarismen,
uten samtidig noensinne å gi avkall på å støt-
te borgerskapet mot tsarismen (f eks. i annet
stadium av valgene eller ved omvalgene) og
uten å innstille den mest uforsonlige ideolo-
giske og politiske kamp mot det borgerlig-
revolusjonære bondeparti, de «sosialrevolu-
sjonære», idet de avslørte disse småborger-
lige demokrater som falskelig regnet seg som
sosialister. 11907 dannet bolsjevikene ved
valgene til dumaen for en kort tid en formell
politisk blokk med de «sosialrevolusjonære».
Med mensjevikene sto vi fra 1903 til 1912 i
noen år formelt sammen i et samlet sosial-
demokratisk parti uten noensinne å innstille
den ideologiske og politiske kamp mot dem
som agenter for den borgerlige innflytelse
over proletariatet og som opportunister.
Under krigen sluttet vi et visst kompromiss
med «kautskyanerne», venstremensjevikene
(Martov) og en del av de sosialrevolusjo-
nære (Tsjernov, Natanson). Vi møtte sammen
med dem Zimmerwald og Kienthal og ga ut
felles manifester, men vi innstilte aldri og
svekket aldri den ideologisk-politiske kamp
mot «kautskyanerne», Martov og Tsjernov
(Natanson døde i 1919 som «revolusjonær
kommunist»narodnik som sto oss nær og
nesten var solidarisk med oss). Akkurat da
oktoberomveltningen fant sted, dannet vi en
riktignok ikke formell, men meget viktig (og
meget resultatrik) politisk blokk med de små-
borgerlige bøndene, idet vi overtok hele det
sosialrevolusjonære agrarprogram uten en
eneste forandring, dvs. vi gikk utvilsomt til
et kompromiss for å vise bøndene at vi ikke
ville være formyndere over dem, men komme
til forståelse med dem. Samtidig foreslo vi
for de «venstresosialrevolusjonære» (og vir-
keliggjorde like etterpå) en formell politisk
blokk med deltakelse i regjeringen. De ven-
stresosialrevolusjonære sprengte denne blok-
ken like etter avslutningen av Brestfreden og
gikk derpå til væpnet opprør mot oss i juli
1918 og senere til væpnet kamp mot oss.
Lenin: Radikalismen, Ingen kompromisser?
Nr. 35 2 • 2007
Gult kort til Drillo
malesta
D en legendariske Egil «Drillo» Olsen
har takket ja til å bli trener for landsla-
get i Irak. Hans eneste offisielle betenke-
tindrende klart at han ville tatt del i mot-
standskampen om det ikke var for at han
spilte fotball. Han var ikke aleine om å gi
ligheter har visstnok vært «sikkerhet, lønn USA det glatte lag.
og sportslige rammebetingelser», ifølge Drillo var kjent for røde tilbøyeligheter
VG. – Det blir spennende, men sikkert før i tida. Nå skjuler han dem godt, og ri-
en god del annerledes enn å trene et lag i sikerer å bli en nyttig idiot for marionett-
Norge, sier Drillo. regimet og de amerikanske okkupantene.
Det vil vi tro. En liten detalj er at han Særlig så lenge han ikke ytrer ett ord om
skal trene landslaget i et okkupert land. Det hva han mener om den amerikanske vold-
norske landslaget spilte – oss bekjent – al- tekten av landet hvis flagg han skal være
dri hjemmekampene sine i Stockholm. Irak med på å hylle.
har sin «hjemmearena» i Damaskus. Drillo er riktignok kjent for å være en
Fotball er minst like populært i Irak lur og defensiv strateg. Kanskje har han
som i Norge. Den nasjonale enheten og en overraskelse på lur. Vi får håpe at det er
patriotismen gir seg uttrykk i at både sunni, det som er tilfellet, og at ureint spill i bak-
sjia og kurder lar seg rive med av landsla- rommet ikke får en mindre fotballmessig
gets prestasjoner. betydning.
Men det irakske lagets gode resulta- Dødballsituasjoner kan forspilles. Du
ter i 2004 ble brukt av Bush i kampanjen har vel ikke tenkt å la USA og medløperne
foran presidentvalget, som mente at USAs i Bagdad få en billig straffe, Drillo?
velvillige felttog mot landet var grunnen 18. september 2007
til suksessen i Aten. Det førte til raseri
blant de irakske spillerne. En av stjernene, Les flere snutter av malesta
Ahmed Manajid fra Falluja, gjorde det under ‘Spydspiss’ på revolusjon.no
Drillo i KK-intervju: I sladrespeilet
«Jeg har ikke tenkt i det hele tatt»
– Hva tenker du om å lede fotballandslaget til et okkupert land?
– Jeg har ikke tenkt på det i det hele tatt, at det skal være annerledes enn å jobbe i
et hvilket som helst annet land.
Drillo i intervju med Klassekampen 22. september 2007
Bli abonnent!
3-4 nr for kr 100,-
Abonnenter får også tilsendt
kpml.no (ca 6 utg/år)
Navn .......................................................
Adresse .................................................
Postsed ..................................................
E-post ....................................................
Send kupongen til: Revolusjon
boks 4480 Nydalen, 0403 Oslo
Nr. 35 2• 2007
Frontlinjer har så
langt utgitt to numre
av bladet. Det nyeste er
på 36 sider og omtaler
blant annet Obiorasaka,
samestrid, opprør, niqab
og Afghanistan. Det har
bokomtale av «FRP-koden»
og «Blekingebanden - den
danske celle», og debatt om
gruppa Tjen Folket.
Bladet kan bestilles fra:
Frontlinjer C/O Bergen RV
Postboks 992, 5808 Bergen
– Antiimperialistisk
samordning trengs
Revolusjon har
stilt Lars Akerhaug
fra redaksjonen i
Frontlinjer noen
spørsmål om det
nye tidsskriftet
som kom på gata i
vår.
Først av alt: Gratulerer
med et nytt og interessant
tidsskrift! Frontlinjer sier
at dere «ynskjer å byggja
ein anti-imperialistisk front
som tek utgangspunkt i stø-
nad til folk sin rettferdige
motstandskamp, kamp for
frigjering og solidaritet».
Hva ligger det egentlig i
dette? Betyr det at dere
mener at eksisterende soli-
daritetsorganisasjoner har
utspilt sin rolle?
LA: – Vi mener at man må
skille mellom hva som er
solidaritetsorganisasjoner
og hva som er statsstøtta
organisasjoner som ofte
inngår i en del av bistands-
apparatet, sminkeskrinet
for norsk imperialisme
utenlands. NGOene, bi-
standsorganisasjonene og
alle mulige internasjonale
forum og utvalg samord-
ner seg med millioner
av kroner fra statskassa.
Vi trenger å møte dette
med en antiimperialistisk
samordning av alle de
som skiller klart mellom
solidaritet og støtte til fri-
gjøringskamper og små
reparasjoner av den impe-
rialistiske verdensordenen.
Solidaritetsorganisasjasjo-
ner, som de antiimpe-
rialistiske strømningene i
antikrigsrørsla, innvandrer-
organisasjoner og en del
religiøse grupper samt den
radikale delen av venstresi-
da er eksempler på grupper
som har interesse av en slik
samordning.
– Frontlinjer er ikke redd
for å tråkke «venstresida»
på tærne og deler ut kritikk
ganske rundhåndet, og ofte
svært velfortjent. Samtidig
er det kanskje en viss fare
for at man blir flinke til å
kritisere andre sine man-
gler, uten å klare å utvikle
en tydelig egen linje og
agenda?
LA: – Helt sikkert. Samti-
dig er bladet bare to num-
mer gammelt og prega av
det mange nok opplever
som en ideologisk opp-
bruddstid, etter mer enn
tredve år der størsteparten
31
av den radikale venstresida
i Norge har vært organisert
i AKP. Mange er nok fort-
satt «på leit» ideologisk.
Derfor vil vi også i nær
framtid være et møtested
for en del forskjellige syn.
Samtidig er målet om å
legge grunnlaget for en
antiimperialistisk front og
å bli noe mer enn bare et
blad noe vi ikke må miste
for øyne.
– Ser du/dere noen mulig-
heter til at på mange må-
ter ulike tidsskrifter som
Frontlinjer og f.eks. Revo-
lusjon kan utfylle hveran-
dre?
LA: – Ja, og ikke bare Re-
volusjon og Frontlinjer. Vi
mener det er rom for man-
ge blad og mye menings-
utveksling blant antiim-
perialister og motstandere
av pengemakt og nylibera-
lisme i dette landet. Vi øn-
sker sjøl å være på hogget
i forhold til hva som spirer
og gror andre steder og ser
ikke oss sjøl som en kon-
kurrent til andre blad.
– Lykke til videre!
 kr 30,–

www.revolusjon.no

1917-2007

KPml arrangerer åpne møter om Oktoberrevolusjonen – blant annet i Oslo tirsdag den 6. november. Se www.kpml.no

Av innholdet i dette nummer

Leder: Et konkret skritt 90 år siden oktoberrevolusjonen 1917 side 16
for å styrke enheten side 2
Riktig avgjørelse med tvilsom
Et øyeblikks sannhet – og nye løgner side 2 begrunnelse side 19

Tør LO-ledelsen å svike AFP? side 4 Bokomtale: Sosialismen skapes ikke

ved å kaste vrak på sosialismen side 20
Obiorasaken – en kamp mot
et undertrykkende system side 5 Teori: Den dialektiske materialismen side 25

Heimfallsretten for fall? side 6 Parti og partiorganisasjon

som kamporganer side 26
Valet syner ei venstreside i krise side 7
Hasta la victoria siempre! side 28
Seminar for kommunistisk enhet side 8
Tegneren Carlos Latuff side 28
Hvor går Rødt? side 8
Per Christiansen til minne side 29
KPml og spørsmålet om Maos rolle side 9
Ambassadeprotest for Sison side 29
Masseparti eller kaderparti? side 9
Gult kort til Drillo side 30
Samtale med KPML sin talsperson side 11
Lars Akerhaug fra Frontlinjer:
Intervju med al-Kubaisi: – Antiimperialistisk samordning trengs side 31
«En politisk prosess til gunst for al Qaida» side 12