Odd Eriksen hadde en fantastisk oppvekst som pappas bortskjemte

fiskekompis på Dønna. I ungdommen var det den ytterliggående

Storsinnet og knallrøde venstresiden som lokket, før han modererte seg og

havnet som en av Jensemanns utvalgte ved kongens bord. Det

pappagutt
meste har gått oppover for helgelendingen, utenom en heisatur
med Kato Air i 2004. Da gikk det plutselig nedover. Fort nedover.

- For meg startet dette som en helt vanlig
flytur. Etter at jeg hadde gått om bord i Kato
Air flyet ved Narvik Lufthavn, satte jeg meg
nest bakerst i den litt trange kabinen.
Flyet lettet, og jeg skummet gjennom
dagens avis før jeg la hodet mot vinduet og
sovnet.
Under innflygningen til Bodø våknet jeg
brått av at kvinnen i setet bak med skrek
oppskakende.
Odd Eriksen setter seg litt frem og sto-
len og fortsetter.
- Det første jeg så da jeg åpnet øynene
var at det forgikk en høylytt og intens slåss-
kamp inne i cockpiten. Jeg reiste meg reso-
lutt fra setet og sprang fremover. Jeg husker
jeg så blod. Mye blod. Men jeg oppfattet
ikke på det tidspunktet at det var en øks
med i bildet.
Mens flyet dundret loddrett mot bakken
i 700 km/t, forsøkte jeg med all min makt
å trekke mannen (Brahim Boutaraa, red.
anm) ut i kabinen. Jeg husket jeg slet i styk-
ker skjorta hans og tok et godt tak i beltet.
Eriksen tar en pause og ser ut i luften. Det
er tydelig at minnene gir inntrykk.
- Jeg rev og slet i den store kroppen, men
kom ingen vei. Av en eller annen grunn
kom ingen andre til for å bistå. Ikke før
jeg skrek om hjelp. Da kom narvikmannen
Trond Frantzen frem og tok del i kampen.
Basketakene som fulgte endte med at vi alle
tre havnet på gulvet ute i kabinen, og helt
tilfeldig havnet gjerningsmannen nederst.
Sekundene som fulgte er av de merkelig-
ste jeg har opplevd. Vi var så nær bakken at
jeg så blomstervasene i husvinduene, fortel-
ler Eriksen og trekker pusten dypt.
- På det nærmeste var det bare 30 meter
luft mellom oss og bakken, og vi holdt sta-
dig en hastighet på over 700 km/t. Kjapp
regning forteller at vi var 1/10 sekund fra
døden.
Jeg husker jeg tenkte på to ting mens jeg
forberedte meg på den store smellen. Det
ene var den triste vissheten om at jeg aldri
mer skulle få se barna mine. Det andre var
om det kom til å gjøre vondt. Jeg var 100%
sikker på at dette ville gå galt.
Da flyet steg og jeg skjønte at de inne
i cockpiten hadde kontroll på maskinen,
bredte det seg en usigelig og fantastisk glede
i hele kroppen, forteller Eriksen og smiler.
- Har du truffet gjerningsmannen etter
den dramatiske flyturen?
- Ja. Jeg traff han i rettsaken. Jeg synes
først og fremst synd på han. En bunnløs

36 Næring – i nord - nr. 2-2009 Næring – i nord - nr. 2-2009 37

 fortvilet sjel som gjorde noe så dumt i ren
desperasjon.
- Så du føler ingen form for hat?
- Marit Breivik snakker mye om ener-
gilekkasje. Det å hate er å bruke utrolig
mye unødvendig energi. Jeg har gjort mitt i
denne saken. Nå er det rettsstaten som skal
håndtere dette videre. Men jeg respekterer
at andre kan føle det annerledes enn meg.
- Du må være spesielt storsinnet og raus.
- Jeg tror min rolle i dramaet har hjulpet
meg. Det å sitte som passiv tilskuer å kun
ha tid til å tenke, setter nok dypere spor en
å være aktiv i selve handlingen. Jeg konsen-
trerte meg om å overmanne gjerningsman-
nen, forklarer Eriksen som etter episoden
ble kåret til Årets Nordlending for heltedå-
den om bord i flyet.
For å begynne med begynnelsen. Odd
Eriksen ble født på Dønna utenfor San-
desjøen i 1955. Som midterste unge i en
søskenflokk på syv, var barneårene preget
av mange trivelige og minnerike stunder i
storfamilien. Odd fikk tidlig et nært forhold
til havet. Med en far som var fisker ble det
ofte turer på Odd, og mange vil ha det til at
det nære forholdet til faren gjorde han til en
litt bortskjent pappagutt i barneårene.
- Jeg ble tidlig veldig nært knyttet til fa-
ren min. Jeg fulgte han på havet fra jeg var
en tomme stor, og vi ble tidlig gode fiske-
kompiser, sier Eriksen og tenker tilbake på
den lykkelige tiden.
Da faren, som var plaget med leddgikt,
fra tid til annen ble innlagt på sykehus,
hendte det at Odd skulket skolen for å dra
på havet.
Moren var ofte bunnløst fortvilt over den
unge gutten på bare 13-14 år som trosset all
slags uvær å la ut på havet alene.
- Jeg var nok kanskje overmodig, men al-
dri redd. Havet var fascinerende, og livet på
øyene langs Helgelandskysten sitter igjen
som fantastiske barne- og ungdomsminner.
Det var i gymnasårene at unggutten fra
Dønna gjorde et veivlag som skulle få stor
betydning for kommende år.
Som 18 åring tok han sommerjobb ved
aluminiumsverket i Mosjøen, og det tok
ikke lang tid før han var fanget av indus-
trien.
Da sommerjobben var over gikk han over
i fast stilling, og noen år senere var han både
tillitsvalg og hadde styreplass i Mosjøen
kjemiske arbeiderforening.
Allerede som 31 åring ble han valgt til
leder i foreningen, og Odd hadde da over
1000 medlemmer under seg.
- Jeg husker jeg var bemerkelsesverdig
ung til å være i en bransje preget av mange
modne og litt tilårskomne arbeidere, men
jeg fikk respekt og arbeidet var både lærerikt
og interessant, forklarer Eriksen.
Den radikale venstresiden han tidligere
hadde vært fasinert ble byttet ut med mer
moderate arbeidertanker, og Odd fant tid-
38 Næring – i nord - nr. 2-2009
lig ut at arbeiderpartiet var et viktig politisk
verktøy i hans stilling som foreningsleder.
I 1989 ble han første gang nominert til
Stortinget, og i 1990 var han fast møtende.
17. oktober 2005 skulle bli et politisk
høydepunkt for den hardt arbeidene Odd
Eriksen.
- Jeg husker det godt. Det var lørdag, litt
utpå dagen. Telefonen ringer og i andre en-
den er Jens Stoltenberg. Jeg var jo klar over
at min rolle og posisjon som leder i Nord-
land Arbeiderparti gjorde meg aktuell for
en ministerpost. Likevel var det rart å få
spørsmålet servert over telefon fra statsmi-
nisteren, forteller Eriksen.
- Valget var ikke bare enkelt. Jeg følte
meg på mange måter ferdig med Oslo,
dessuten hadde jeg et spennende verv som
fylkesråd. Jeg skjønte også hva en slik jobb
ville kreve av meg hele døgnet.
- Å likevel svarte du altså ja?
- Ja, jeg gjorde vist det.
Engasjement, kombinert med arbeids-
vilje har gjort at familien i perioder har sett
lite til Odd Eriksen. I periodene på Stortin-
get pendlet han mellom Mosjøen og Oslo,
og var kun hjemme fra fredag til søndag.
Situasjonen er noenlunde lik i dag. Jobben
som fylkesrådleder i Bodø krever hele Odd,
hele uka.
- Selv om jeg gjerne skulle sett mine
nærmeste mer og oftere, føler jeg valgene
mine har vært riktige.
- Så du føler ikke prioriteringene blir litt
feil?
- Nei. Egentlig ikke. Jeg er født arbeids-
maur, og er utrolig opptatt av at alle skal ha
det bra. Jeg har et sterkt ønske om å bidra til
fellesskapet. Om jeg skulle nevnt et forbilde
i så måte, må det bli nylig avdøde Håkon
Lie. Hans rolle og betydning i norsk offent-
lig liv etter 1945 er bare helt enorm, og en
inspirasjon for oss andre, forklarer Eriksen.
- Men dette må ikke missforstås. Jeg har
det bra med familien. Under perioden som
nestleder i forsvarskomiteen, tok jeg et år
fødselspermisjon mens kona mi studerte.
Det var uforglemmelig og utrolig fin opp-
levelse, legger han til.
Når Odd ikke er på jobb, er det først og
fremst kysten og havet som lokker. Som-
merstid går en del av fritiden med til å fiske
og være sammen med sine. Om vinteren
rømmer helgelandsfamilien til Tärnaby i
søte brors rike.
- Der oppe har vi campingvogn med spi-
kertelt og alpinanlegg som nærmeste nabo,
forteller Eriksen.
Hjemplassen på Dønna er også blitt en
plass og lade batteriene for familien Erik-
sen.
Men for Odd er ikke livet først og fremst
fridtid og forpliktelsesløse dager. Livet er å
få kunne bidra til fellesskapet.
- Det å kunne bidra til et bedre felleskap
er drivkraften i hverdagen. For meg har det
vært stort å få lov til å ta ansvar og kunne gi
av meg selv for at andre skal få det bedre.
Og vi vet at vi hele tiden kan gjøre mer.
Det er også en slags drivkraft. Vissheten om
at man aldri kommer i mål, men er på vei
hele tiden.
Til høsten skal det norske folk igjen avgi
sine stemmer i forhold til hvem som skal få
styre å stelle i dette landet.
- I tiden fremover vil jeg bruke hele min
kraft på å fortelle det norske folk om viktig-
heten av et slik valg. Spesielt i tidene vi er
inne i nå. Nå er det mer viktigere enn tidli-
gere å tenke på fellesskapets beste, ikke bare
på seg selv. Det skal ikke være slik at retten
til det ene og det andre ligger i om du har
velstående foreldre eller god helse. Alle skal
i utgangspunktet ha de samme rettigheter
og muligheter, avslutter Eriksen.
Næring – i nord - nr. 2-2009 39