Den Foreldreløses Opprør

Forord

Trafikkork og fredagskveld i Chicago sentrum var enda mer kaotisk enn normalt som følge av tre hendelser som skjedde samtidig i det travle Loop distriktet – et etter arbeidstid bankran på State Street, en sprengt vannledning på Wabash Avenue og en brannalarm på et hotell på Madison Street.

Ranet var over nesten før det begynte, da den ville-bli raneren plutselig skjøt seg selv i låret og måtte bli kjørt i all hast til sykehuset for å bli akutt operert; vannledningen ble brakt i orden i løpet av bare noen få minutter og brannen viste seg å være en falsk alarm. Men, den uheldige timingen av disse hendelsene gjorde det slik at Chicago beboerne hadde lenge å vente før gatene ble klare og de kunne reise hjem, eller hvorenn de var på vei. Det som gjorde saken enda verre var at Vindbyen levde opp til navnet sitt: det blåste kuling.

I nærheten, på Michigan Avenue, var pendlere og fotgjengere altfor opptatte  av sine egne problemer til å legge merke til en blondine som satt alene og gynget fram og tilbake, som om hun var i transe, på en benk ved fortauet. Hun virket lykegyldig mot den kalde vinden som rev i klærne hennes. Hadde noen sett henne, ville de tro at hun var en narkoman eller hjemløs eller begge deler.

Kvinnen var trettien årige Jennifer Hannar, men få fra hennes fortid kjente henne ved det navnet. Hennes offisielle fødselsnavn var Nummer Sytten – passende med hensyn til det at hun var det syttende-fødte produktet av et topp hemmelig genetisk eksperiment kaldt Pedemont-prosjektet.

Det var tjueto andre slik som henne, og akkurat som henne var de alle elite etterretningsagenter – mottakere av nøye utvalgte gener som forsikret at de var overlegne på nesten alle måter, både fysisk og psykisk, til det gjennomsnittlige mennesket. Pedemont Foreldreløse, som de var kjent som, var de alle fødte to år etter hverandre. Alle bærte genene av noen av verdens mest intelligente menn som sine sæddonasjoner hadde blitt stjålet fra et annet medisinsk eksperiment kaldt den Geniale Sædbanken. Formålet var å avansere avlen av superintelligente mennesker.  

Selvom alle de foreldreløse hadde hver sin mor, hadde de alle mange forskjellige fedre. Deres arbeidsgiver var Omegabyrået, en hemmelig enhet som sitt viktigste mål var å etablere en ny verdensorden. Den var langt på vei til å oppnå akkurat det.

Sytten husket ikke noe av dette. Hun svevde på randen av tilregnelighet og galskap – resultatet av noe traumatisk som hadde skjedde med henne. Noe som unnslapp hennes skjøre minner. Den tidligere foreldreløse agenten klarte ikke engang å huske hvordan hun havnet på benken eller hvor lenge hun hadde vært der.

Biter av minner farte gjennom tankene hennes som et blinkende lyn i den mørke himmelen ovenfor. Hun hadde kortvarige minner av å bli avskjediget fra Omegabyrået. Noe å gjøre med et annet mislykket oppdrag, sa de. Flyktige minner om en legemiddelindusert reise til sykehuset, eller var det et laboratorium? Smertefulle nåleprikk. En annen reise, med tog denne gangen eller kanskje det var med fly. Hun var ikke sikker.

Uansett hvor hardt hun prøvde, klarte ikke Sytten å fokusere på sine flyktige minner lenge nok for å se meningen med dem. Hun fryktet at hun holdt på å bli gal.

Men, av en eller annen grunn hadde hun en tydelig hukommelse av én ting: en gate på andre enden av sørsiden av Chicago. Betydningen av dette ante hun ikke, men noe fortalte henne at hun måtte finne ut av det. Det var som om hennes liv var avhengig av det.

Trafikken flyttet på seg igjen og Sytten praiet en forbikjørende drosje. Den stoppet og hun klatret inn i baksetet.

«Hvor hen?» spurte den middelaldrende afroamerikanske sjåføren.

Sytten var ikke i stand til å tenke klart. Hun ble øyeblikkelig blindet av frontlysene på en bil som kom kjørende mot seg. Plutselig husket hun det. «South Street, Riverdale,» sa hun nølende.

«Har du et gatenummer?»

«Jeg kjenner det igjen når jeg ser det.»

Sannheten var at Sytten hadde ikke peiling på hva det var som trakk henne til South Street. Hun kunne ikke huske at det var der hvor Pedemont barnehjem hadde vært, det eneste hjem som hun og tjueto andre foreldreløse hadde helt til de var sent i tenårene. Barnehjemmet hadde blitt revet ned. Bortsett fra sporadiske korte flashbacks, hadde Sytten ingen minner fra barndommen i det hele tatt. For øyeblikket, kunne hun bare tenke på én ting: å komme seg til South Street, Riverdale.

Tett trafikk sikret en sakte tur sørover. Da drosjen nådde Riverdale, tok Sytten ut et lite speil fra vesken og studerte speilbildet sitt. Hun kjente seg nesten ikke igjen. Hennes normale isblå øyne var blodskutte, håret hennes rotete og ansiktet klemt og trukket. Hun begynte med å ta på leppestift og rouge for å gjøre seg selv presentabel – for hvem akkurat, eller hva, visste hun ikke helt.

«Vi er her,» sa sjåføren da drosjen kjørte inn på en dyster forstadsgate.

Sytten kikket på et gateskilt. Der stod det: South Street.

«Si ifra når du ser det,» sa sjåføren. Han kjørte sakte for å gi kunden sin muligheten til å studere husene på begge sider av den mørke gaten.

Sytten fordypet seg i minnebanken for å prøve å huske hva det var som trakk henne til akkurat denne gaten som lå i et av de fattigste nabolagene i Chicago. Hun kunne ikke tenke på noe. Men da så hun det: en stort, ledig tomt. «Stopp her.»

Drosjen kjørte inn på andre siden av tomten. Liggende mellom to gamle hus, var eiendommen bak en blokk som, akkurat slik som de omkringliggende boliger, hadde sett bedre dager.

«Vent her,» sa Sytten mens hun klatret ut av drosjen, krysset gaten og stod på hva som en gang var plenen på Pedemont barnehjem. Hun tok på seg jakka for å beskytte seg fra regnet som hadde nettopp begynt, og studerte tomten og de omkringliggende boligene.  Hvorfor er jeg her? Hun kunne ikke komme på noe.

Et stort morbærfikentre lenger bak på tomten fanget blikket hennes. Restene av et gammelt trehus kunne bli sett i dets nedre grener.

Sytten kunne plutselig se for seg en ung gutt sittende med en hvit hund i trehytta. Fragmenter av fortiden begynte å bli klarere. Hun husket den samme gutten klatre opp treet med kikkert i hendene.

En følelse av anger la seg over henne. Hvorfor, klarte hun ikke å fatte. Et annet minne kom fram. Hun kunne se for seg en gammel mann sittende på trappen foran en fin bungalow. Men den var ikke der. Den var i  en eksklusiv del av byen.

Sytten snudde seg og marsjerte tilbake til drosjen. «Neste stopp, den vestlige forstaden,» sa hun til sjåføren da hun klatret inn i baksetet.

«Har du en adresse denne gangen?»

Sytten nølte ikke. «Ett hundre og tjuetre College Ave, Glen Ellyn.» Som tidligere, hadde hun ingen anelse om hva det var med denne adressen eller hvem som bodde der.

Førtifem minutter senere, kjørte drosjen opp utenfor en fin bungalow i Glen Ellyn.

Sjåføren kikket på taksameteret og studerte så skarpsindig passasjeren sin i bakspeilet. «Syttifem dollar,» sa han.

Bare da begynte Sytten å tenke på at hun måtte betale for turen. I hennes uorganiserte tilstand hadde hun fullstendig oversett at hun ikke hadde noen måte å betale på. Hun husket det bare at da hun kikket ned i den tomme veska si. «jeg beklager, det virker som jeg ikke har noen penger,» mumlet hun.

«Fy faen, dame!» Sjåføren strakk seg over og nappet veska fra henne. Han fant fort ut at hun fortalte ham sannheten.

Før den forbannet sjåføren kunne skjenne på henne mer, tok Sytten av rubineringen hun hadde rundt fingeren og ga den til sjåføren. «Kan du ta denne istedet?»

Fremdeles rasende, studerte drosjesjåføren ringen. Han roet seg raskt ned da han så at ringen var ganske verdifull. «Greit, men kom deg ut før jeg ombestemmer meg.»

Sytten takket drosjesjåføren, klatret ut og stod i regnværet mens hun så på drosjen kjøre avgårde. Så gikk hun sakte opp betongstien som ledet opp til hoveddøren på en bungalow. Stedet var bekmørkt, beboerne enten sov eller var ikke hjemme. Hun håpet de sov. Før hun nådde døra, hadde hun begynt å gråte. Hvorfor, visste hun ikke.

Det føltes som en helt ny erfaring for henne. Sytten kunne ikke huske at hun noen sinne hadde grått før, heller kunne hun ikke skjønne hva disse tårene var som nå rant ned ansiktet hennes.

Da hun var framme ved døren, ringte hun på ringeklokka. Ikke noe svar. Hun ringte igjen, men fikk det samme resultatet. Fremdeles gråtende, begynte hun å banke voldsomt på døren med knytteneven.

Endelig, slo noen på lys inne i bungalowen. Lyden av svak subbing med bena kom fra innsiden, fulgt av en lyd fra noen som rotet med nøkler. Døren ble åpnet av en eldre mann. Han svingte en spaserstokk som han virket klar til å bruke.

«Hvem i helvete er du?» spurte den gamle mannen.

«Jeg er Jennifer Hannar," gråt Sytten. «Er du Sebastian Hannar?»

1

En mann og en liten gutt knelte foran en stor, gyllen buddhastatue inne i et tempel og resiterte veltrent et utsagn i kor.

Jeg er en fri mann og allvitende

Jeg oppnår alltid det jeg setter meg fore

Begrensningene som gjelder resten av menneskeheten,

Gjelder ikke meg.

Ett hundre blafrende lys senket roen og dempet stemningen. De hadde blitt omtenksomt forberedt av en gammel buddhistmunk som satt med bena i kryss like innenfor tempeldøren, mens han ventet at de to gjestene skulle bli ferdig med tilbedelsene.

Den fjerne lyden av barn lekende ute nådde dem gjennom en lett tropisk bris. Uheldigvis, gjorde brisen ikke mye for å lette fuktigheten, som var allerede undertrykkende selvom solen hadde nettopp stått opp. Templets besøkere var våte av svette, men de var vant til det: varmen og fuktigheten var en del av hverdagen på stillehavsøyene.

Endelig, reiste gjestene seg opp og gikk hånd i hånd mot utgangen. Mannen var Sebastian Hannar, eller Nummer Ni sånn som han hadde uhøytidelig blitt kaldt av Omegabyrået, da han ble brakt inn i verden trettiseks begivenhetsrike år siden; gutten var hans fem år gamle sønn Francis. De likte templets fredelige atmosfære og samværet som de følte i omgivelsene, og i det siste hadde de hatt slike besøk med jevne mellomrom.

Utsagnet som de nettopp resiterte lignet det som Ni hadde blitt tvungen til å resitere hver dag av sitt liv sammen med de andre tjueto foreldreløse, som hadde vokst opp på Omegas Pedemont barnehjem i Riverdale, Chicago. Etter at han kom seg fri fra byrået fem år tidligere, hadde Ni forandret på første setningen i utsagnet fra Jeg er en Omega og allvitende til Jeg er en fri mann og allvitende.

Selvom utsagnet minnte ham om en fortid han helst ville glømme, minnte den ham også om det at ikke alt han erfarte på barnehjemmet var dårlig, men mye av det kunne også bli brukt i hverdagen.

Da far og sønn nærmet seg, tok den gamle, skallete munken imot dem. Luang Alongkot Panchan, opprinnelig fra Thailand, kunne ikke hjelpe å tenke på hvor like Ni og Francis var. Boende i tropene hadde gjort huden deres mørkere slik at det var vanskelig å skildre dem fra resten av befolkningen, som besto for det meste av Marquesas øyboerne i denne fjerntliggende delen av Fransk Polynesia.

Da paret nådde Luang, bøyde de seg for ham. Han og Ni vekslet hyggelige ord. Den niendefødte foreldreløse  behandlet munken med respekt som grenset ærbødighet. Han anså Luang som sin adopterte åndelige mester.

Nis oppsiktsvekkende grønne øyne så inn i Luangs allvitende øyne. Det var mye mellom dem som var usagt. Gjennom årene, hadde de blitt så godt kjent med hverandre at de kunne kommunisere uten å prate. Ni følte at vennen sin klarte å se inn i sin innerste sjel og kjente ham bedre enn han kjente seg selv.  

Luang kunne se at Francis ville gå ut og leke, så han steg til siden og smilte mot Ni. «Forbli i lyset, min venn,» sa Luang, og bukket med hendene foldet.

«Og du, min venn,» svarte Ni tilbake.

Den tidligere foreldreløse agenten lot Francis dra seg i hånden. Selvom det var fremdeles tidlig om morgenen, traff solstrålene dem som en ovn, som var en uforskammet påminnesle om hvor varmt det kunne bli på øyene.

Klynger av frangipani trær rundt femti yarder unna, lokket dem og paret fortet seg mot trærne og den svært gravide kvinnen som ventet på dem i skyggen. Hun var Nis franskfødte ektefelle av blandet rase Isabelle, moren til Francis.

«La oss løpe om kapp!» utfordret Francis faren sin.

«Gjør deg klar!» sa Ni. «På tre. En, to—»

Gutten kunne denne leken ganske bra og spurtet avgårde før Ni telte ferdig.

«Tre, gå!» sa Ni. «Øy!» Han spurtet etter sønnen sin som løp så fort hans sportslige ben kunne bære ham. Ni nådde ham fort igjen, men saktet ned farten for å beholde kappløpet.

Nå hadde Francis begynt å skrike av latter, varslende moren sin på ankomsten av de to favoritt mennene i hennes liv.

«Fortere, Francis!» ropte Isabelle på fransk.

Før gutten kunne nå moren sin, plukket Ni ham opp med én arm og falt sammen, heseblesende ved siden av Isabelle. De lo alle sammen nå.

Så snart som han hadde fått pusten tilbake, kysset Ni sin kone ømt. «Savnet du meg?» spurte han på engelsk. Slik som de hadde gjort siden de først møttes, de vekslet lettvint mellom engelsk og fransk når de pratet med hverandre.

«Ja og det gjorde datteren vår også,» smålo Isabelle og gnidde sin gravide magen. Denne gangen, pratet hun også engelsk, men det sterke franske tonefallet var uunngåelig.

Ni la hånden sin på magen hennes og kunne umiddelbart føle babyen sparke. Samtidig så han kjærlig på sin kone. For en gudinne. Han ble aldri trøtt av hennes skjønnhet. Eksotiske Trettitre år gamle Isabelles fransk-afrikanske arv kombinert med hennes sterke aksent, gjorde ham spent til og med i hennes nåværende tilstand. Ni var overbevisst om at hun var mer strålende enn noen sinne. Det var tydelig at morsrollen og årene av å bo på øya hadde gjort henne godt.

«Jeg er tørst,» sa Francis, og ødela stemningen.

Isabelle lo og helte umiddelbart et glass nypresset ananas juice fra en kjølebag, som den tørste gutten slukte.

De kunne høre gledeshyl fra en liten lund med kokostrær i nærheten. Lokale barn lekte sisten mens mødrene så på. Det virket ikke som barna la merke til varmen. Lenger borte, kastet fiskerne ut garnene sine i det turkiset vannet i bukta. Det var et idyllisk bilde, veldig vanlig for denne delen av verden.

Francis kjente igjen noen av barna. «Kan jeg leke, mamma?»

«Selvfølgelig kan du det, men ikke altfor lenge!» sa Isabelle på fransk og smilte.

Francis løp avgårde for å leke. Hans hengivne foreldre så på mens han løp uredd bort for å introdusere seg selv til de andre barna og bli med på leken. 

«Han får så lett venner,» sa Isabelle.

«Ja han gjør det,» sa Ni seg enig. «Han får det fra deg.»

«Og fra deg,» svarte Isabelle tilbake.

Ni ristet på hodet. «Nei, han har fått flere venner i det siste året enn det jeg gjorde i mine første tretti år.»

«Vel, det er en god årsak for det, kjære.» Isabelle kysset ham ømt.

«det var nok det.» smilte Ni. Øynene hans ble trukket til rubinen på sølvkjedet som Isabelle hadde på seg. Han hadde arvet det fra moren som han aldri kjente og hadde gitt den til Isabelle som en kjærlighetserklæring.

Isabelle la merke til hans oppmerksomhet på den og refleksivt rørte på rubinen. Av en eller annen grunn, ga berørelsen henne trøst, akkurat sånn som den ga Ni da han pleide å ha den på seg.

«Vel, jeg må elske deg og forlate deg,» sa Ni.

Isabelle så på mens mannen hennes tok på seg joggeskoa for å gjøre seg klart for sin daglige joggetur. «Ikke overdrive det i denne varmen,» advarte hun ham.

«Nei, mor.»

«Jeg mener det, Sebastian!»

«Ikke bekymre deg.» smilte Ni skøyeraktig og jogget sakte avgårde. Som alltid, satte han opp farten så snart kona var ute av syne.

Isabelles var ikke uten god grunn. Ni hadde utviklet en hjertesykdom, som hjertespesialisten hadde diagnosert som en relativt vanlig plage kalt mitralstenose – innsnevring av hjerteklaffen.

Den tidligere agenten hadde blitt klar over at alt ikke var så bra rett etter at han og Isabelle ankom i tropene fra Frankrike. Brystsmerter hadde fått ham til å søke faglig råd. Spesialisten hadde forskrevet fysisk aktivitet og et hjerte-smart kosthold, men advarte at en operasjon ville bli nødvendig hvis Nis tilstand forverret seg. Det var fire og et halvt år siden, og så langt så bra. Fornuftig mat og fysisk aktivitet hadde sett til at det ikke var tilbakefall av brystsmerter. Uansett, så hadde Isabelle insistert at Ni holdt seg til den anbefalte planen av kvartalvise besøk til spesialisten. Dette var veldig ubeleilig siden spesialisten  hadde kontoret sitt i Tahiti, nesten tusen mil unna.

En omsorgsfull Isabelle så på Ni mens han jogget bort. Hun la merke til for hundrede gang hvor annerledes han var i forhold til den mannen som bortførte henne mens på rømmen i Paris. Bortsett fra noen få grå hår rundt tinningen, syntes hun at han så mer ungdommelig og sunn ut. Han var omgitt av en slags opphøyd ro – bevis på freden som han hadde funnet. Bevis også på at han hadde endelig drevet ut sine indre demoner som hadde plaget ham helt siden hans uvanlige oppdragelse, og noen ville si mishandling, ved Pedemont barnehjem.

Først når ute av Isabelles syne, løp han raskere. Kanskje ikke i den samme topp form som da han var en elite-agent med Omegabyrået, men han var fremdeles et ganske flott fysisk vesen – litt over seks foot og bygd som en idrettsmann. Han beveget seg som en idrettsmann også. Snart pustet han tungt og svettet voldsomt.

Mens han løp, tenkte Ni tilbake på livet sitt. Etter mange år som en virtuell fange for Omegabyrået, stadig reisende rundt om i verden og drepende andre på vegne av sine Omega mestere, hadde han endelig det livet han alltid hadde drømt om – en familie og en normal eksistens. Det var, minnet han seg selv om, langt fra de mørke dagene som en agent. Mer som en attentatsmann. Han pleide å ha mareritt om disse dagene, men ikke nå lenger.

Etter at han var fri fra Omega, hadde han og Isabelle rømt fra Frankrike og bosatt seg på en isolert og ubebodd øy som han hadde arvet på Marquesas-øyene, og effektivt kom seg av rutenettet. Deres opphold der hadde vært kort. Utbruddet av hjertesykdommen og andre omstendigheter hadde samarbeidet om å  tilskynde en flytting til hovedbosetningen i Taiohae, en øy på Nuku Hiva, et annet sted på Marquesas øygruppene.

Et vanskelig svangerskap med Francis betydde at isabelle trengte lett tilgang til legebehandling – behandling som ikke var tilgjengelig på deres tidligere øyparadis. Og hun og Ni ville også at Francis og andre fremtidige avkom ville få ordentlig skolegang.

Så flyttingen til Taiohae var nesten uunngåelig. Det ordnet seg til det beste. Paret, som giftet seg snart etter flyttingen, hadde fort blitt godtatt av den lokale befolkningen og hadde mange gode venner. Francis passet bra inn på skolen også. Gutten pratet både fransk og engelsk like bra, og kunne til og med kommunisere med øyboerne i deres morsmål.

Materielt sett, hadde familien det ganske bra, også.  En smart offshore investering hadde sett til at Nis ikke-ubetydelig rikdom hadde blitt mangdoblet flere ganger, så penger var ikke et problem.

Ni fulgte on godt brukt sti som tok ham til den bratte fjellsiden med utsikt over Taiohae bukta. Han kunne såvidt se sin kone og sønn nær vannkanten. Francis sparket football med sine nye venner, mens Isabelle og de andre mødrene satt i skyggen og så på.

Svetten rant av ham mens han løp opp den bratte skråningen. En plutselig kortpusthet tvang ham til å sakte ned til gåfart. Han skyldte på varmen og tenkte ikke mer over det. Du holder på å bli gammel, Sebastian.

Fremdeles kikkende ned på Taiohae bukta, la han merke til en oppblåsbar båt som nærmet seg vannet ganske raskt. Det var to menn i den og det virket som de hadde kommet med et sjøfly som Ni hadde sett lande på vannet i bukta en kort tid tidligere. Han så på mens den oppblåsbare båten kom seg opp på stranden og to menn hoppet ut. De begynte å gå målbevisst mot hvor Francis og de andre barna lekte. 

Det var noe med paret som plaget Ni. Han klarte ikke helt å sette fingeren på det, men noe stemte ikke helt. Til og med fra avstand, kunne han se at de to var ikke vanlige turister. Bortsett fra de mørke solbrillene de hadde på seg, var det ingen kameraer, solhatter eller badehåndkleer i syne. Kledd i hvite skjorter og lange, mørke bukser, så de mer ut som forretningsmenn. En av dem hadde til og med slips på seg.

Ni begynte å bli mer og mer engstelig mens han fulgte med på paret.

2

Den tidligere agenten visste det ikke, men han var ikke den eneste som så de to mennene. Hans åndelige mester, Luang, hadde lagt merke til dem rundt samme tid som Ni. Den gamle munken så på fra tempelinngangen hvor Ni og Francis hadde vært tidligere. Slik som Ni, syntes han at de to fremmede passet ikke helt inn.

Luangs mistanker vokste da mennene målrettet gikk opp til en av guttene. Han kjente igjen gutten som Nis sønn. «Francis!» ropte han. 

Gutten, som nå lekte ganske nær tempelet, kikket uskyldig på munken og vinket.

Luang vinket med hånden sin. «Francis, kom!» Han vinket mot ham igjen.

Francis la plutselig merke til de to fremmede som nærmet seg. De var bare noen få yarder unna. Han følte at de ville ham vondt, så han spurtet mot den gode munken og tempelhelligdommen. Mennene begynte å løpe etter ham.

Bare nå la Isabelle og de andre mødrene merke til at det var noe som skjedde et stykke unna. Umiddelbart bekymret, fortet de seg for å se hva som skjer. Øy-kvinnene begynte å rope på de fremmede. Isabelle skrek da hun så at det var Francis som mennene løp etter.

Frykt drev bena på Francis. Den vettskremte gutten løp for livet. Han nådde Luang like før de fremmede klarte å nå ham.

Francis løp bak i templet og gjømte seg bak en buddhastatue mens Luang trakk et langt seremonielt sverd fra sliren som hang like innenfor tempeldørene. En eksponent av Muay Thai kampsporten, var Luang ingen kløne med sverdet heller – slik som de to fremmede var i ferd med å se.

Den første mannen som gikk inn i templet var den yngre av de to. Sikker på at munken ikke ville være en motstand, hadde han ikke brydd seg om å trekke pistolen som han hadde på seg da han steg inn. Han så ikke engang stålbladet som kuttet armen hans åpen helt ned til benet. Skrikende av smerte, kastet den sårete mannen seg selv til siden akkurat i tide for å unngå et annet kutt som ville tatt av ham hodet.

Luang snudde seg mot den andre mannen, men var for sen til å unngå et skudd som endte livet hans. Munken var død før han traff sementgulvet i templet.

Lyden av skuddet oppildnet Isabelle og de andre kvinnene til å bevege seg raskere. Mens de løp mot templet ropte de ut for å få oppmerksomheten fra mannfolkene i nærheten.

Kvinnene var fremdeles en god avstand fra templet, da den eldre av de to mennene kom ut med en kjempende Francis under armen sin. Den yngre mannen med en såret arm som hang til siden, fulgte etter. Hans tidligere hvite skjorte var nå gjennomvåt med blod. Den eldre mannen pekte pistolen sin mot de kommende kvinnene som nå slang all slags banneord mot paret. Synet av pistolen hadde ingen påvirkning på kvinnene, så han avfyrte et skudd i lufta som stoppet de i sporene.

Bare Isabelle lot seg ikke skremme. «Francis!» ropte hun da hun løp mot mennene som hun nå visste hadde som hensikt å bortføre sønnen hennes.

Med en sprellende Francis fremdeles under armen, løp den eldre mannen avgårde mot stranden til den oppblåsbare båten, med sin såret partner rett bak seg.

«Mamma!» skrek Francis.

Isabelle snublet og falt tungt. Da hun endelig klarte å komme seg på bena, holdt mennene allerede på å dytte den oppblåsbare båten ut på vannet. Hun var maktesløs mot dem mens de fyrte opp motoren og dro avgårde i full fart mot det ventende sjøflyet.

«Mamma!» ropene fra Francis nådde moren hans, men hun var maktesløs.

Høyt på fjellkanten over bukta, hadde Ni begynt å løpe med én gang han så mennene løpet etter Francis. Da de hadde satt gutten og deres oppblåsbare båt inn i sjøflyet, var Ni allerede nede ved havnivået og spurtet mot vannkanten. Lungene hans brant og bena hans var som bly, men han ignorerte det. Alt han kunne tenke på var Francis.

Minuttene føre virket som et mareritt for Ni. Det var ingen tydelig forklaring for hva han hadde akkurat vitnet. Fallende tilbake på sin trening, jobbet tankene hans med tusen klikker i sekundet, mens han prøvde å finne ut hva som holdt på å skje og hvem stod bak det. Det kunne bare være Omega! Han tenkte at Omegabyrået må ha funnet ut hvor han oppholdt seg. Men hvordan? Og hvorfor Francis? Hvorfor ikke meg? Det var så mange spørsmål og ingen svar.

Ni tvang seg selv til å løpe fortere.

Da han nærmet seg vannkanten, følte han en grusom smerte i brystet. Ni visste umiddelbart hva som holdt på å skje. Han holdt på å få hjerteinfarkt, slik som spesialisten hans hadde advart ham at han ville få hvis han overdrev ting.

Til tross for sin tilstand, hadde Ni tankene klare nok til å notere seg en beskrivelse av flyet som var nå på vei ut i dypt vann i forberedelse for avgang: det var en de Havilland Canada DHC-3 Otter sjøfly, av den typen som luftkommandoen fra kanadiske forsvaret foretrakk på grunn av dets utmerket lete- og redningsevner.

Sjøflyet var det siste Ni så før alt ble svart.

3

De neste få timene var en tåke for Ni. Med en opprørt Isabelle ved sin side, ble han hastet til Taiohaes legesenter hvor legen på vakt hjalp ham. Etter en rekke prøver, som inkluderte en ECG, bekreftet legen at pasienten hadde faktisk fått hjerteinfarkt, men bare en mild en. Ni ble ordret om å hvile seg hjemme til legen anså ham frisk nok til å fly til Papeete for å konsultere hjertespesialisten sin.  

Fullstendig neddopet med medikamenter som legen hadde foreskrevet, var Ni i ingen stand til å krangle. Han følte seg omtåket og klarte ikke å fokusere lenge på samme tingen. Hver gang tankene gikk til Francis, tvang andre tanker og minner seg inn som skjøv tankene av hans sønns bortføring unna.

Isabelle tok over. Franskdamen visste at, for øyeblikket, måtte hun være den sterke av de to. Hun hadde stolt på sin Sebastian i lang tid for å ta alle de vanskelige avgjørelsene. Nå var det hennes tur.

Først, måtte hun avgi en uttalelse til politiet som var ansvarlige for etterforskningen av bortføringen av Francis og mordet på Luang. Politiet virket like forvirret av alt sammen som Isabelle, noe som inspirerte henne ikke med trygghet. Nest ga hun et intervju til en iherdig reporter fra lokalavisen i håp om at resultatet på publisiteten ville lede til at noen hadde sett hennes savnede sønn.

Til slutt, utstyrt med en liten kartong med medisiner for pasienten, kjørte Isabelle Ni til deres hjem i utkanten av bosetningen. Der la hun ham til sengs. Han sovnet med én gang hodet hans traff puten.

Så løp hun ut og til en palmelund i nærheten. Nært et sammenbrudd, løftet hun hodet mot himmelen og skrek. Det var et langt, dyptfølt skrik – et skrik av  raseri, frustrasjon og frykt. Frykten at hun kanskje aldri får se sønnen sin igjen.

#

Isabelle brukte de neste få timene som en vert til sine bekymringsfulle venner og andre som ønsket de godt, kondolerte henne og ga tilbød kjærlighet og støtte. Mange av dem var mødre, som henne, og kunne forholde seg til tapet av et barn. De fortsatte å komme og gå langt etter at det ble mørkt.

Endelig, mot midnatt, kom en utslitt Isabelle seg til sengs. Hun sov urolig, våknet ofte for å sjekke på Ni og å bekymre seg om Francis.

#

Ni våknet og fant Isabelle sovende i en stol ved siden av sengen. Hvor lenge hun hadde vært der, kunne han bare gjette. Hennes tårevåte ansikt fortalte ham at hun hadde grått i søvne. Den tidlige morgensolen strålte gjennom en sprekk i gardinene, og kastet en gyllen glød over sengen. Alt virket fredelig.

I øyeblikket, husket fremdeles en omtåket Ni ingenting fra gårdagens forferdelige hendelser. Så kom alt flommende tilbake til ham: bortførelsen, mordet, hjerteinfarkten. Han satte seg lynraskt opp i sengen. «Francis!»

Isabelle våknet, skremt. «Hva er det?»

«Beklager, jeg mente ikke å vekke deg.» Ni holdt allerede på å kle seg.

Isabelle prøvde å tvinge ham ned i sengen igjen. «Legen sa—»

«Gløm hva legen sa,» snerret han. «Jeg må nødt å finne sønnen vår.»

Isabelle ble med en gang overrasket over Nis kalde væremåte. Hun hadde ikke sett den siden av ham siden han bortførte henne i Paris, mens han var på rømmen fra Omega fem år tidligere.

Nå fullt påkledd, satte Ni kona si forsiktig ned men bestemt på sengekanten og satte seg så ned ved siden av henne. «Du må høre nøye etter, Isabelle.» Han stirret hardt inn i øynene hennes.

I et øyeblikk kjente Isabelle nesten ikke igjen Ni. Han hadde på sitt game face nå. Den kjærlige ektefellen og faren hadde blitt fortrengt av den hensynsløse, kaldblodige agenten hun en gang kjente.

Ni fortsatte, «Hvem som tok Francis, og hvorfor, kan jeg bare gjette meg til. Jeg har mine mistanker, men ikke noe konkret.» Han snakket med monoton stemme, som om han resiterte et manus. På en måte gjorde han det. Ni falt tilbake til de årene med trening for å bli en elite-agent i Omegabyrået. Han kunne se for seg sin gamle mentor, spesialagent Tommy Kentbridge, som ga ham og de andre foreldreløse agentene foredrag om hva å gjøre akkurat i en slik situasjon; han kunne nesten høre stemmen hans. For enhvert problem, finnes det en løsning. Ni bare håpet at det var sant.

Isabelle skulle til å avbryte, men ombestemte seg.

«Jeg må handle nå. Jo lenger jeg venter desto mindre sjanse har vi å finne ham.»

«Åh Sebastian, hva skal vi gjøre?» Isabelle falt sammen gråtende i fanget hans.

Ni la armene sine rundt henne, men tankene hans forble frakoblet og på det nåværende problemet. Han holdt Isabelle ut ved arms lengde. «Hvem det nå er som tok Francis har tatt ham vekk fra øyene.»

Isabelle virket forskrekket. Hun hadde ikke tenkt på at hennes kjære sønn kunne bli tatt bort fra Marquesas øyene.

Ni fortsatte, «Jeg har en mistanke om at de har tatt ham til statene.»

«Amerika? Men hvorfor? Og hvem er de?» Hun nølte i et øyeblikk. «Det er Omega, ikke sant?»

Ni sukket. Hun hadde nådd samme konklusjon som han hadde. Han reiste seg opp. «Jeg har ikke noe bevis, men ja, det kan kun være Omega.»

Isabelle ble hysterisk. Hun hadde vitnet på nært hold byråets hensynsløshet. Tanken på at Francis var i Omegas hender gjorde henne livredd. Ni prøvde å roe henne ned, men hun skrek over ham. «Vi må fortelle myndighetene at det er Omega!» 

«Nei!» Ni kunne føle at han holdt på å miste tålmodigheten. Det siste han trengte nå var en hysterisk ektefelle som prøvde å styre showet. Han visste at jobben foran seg ville være vanskelig nok uten det. «Omega eksisterer ikke offisielt engang, Isabelle.»

«Men noen kan vel etterforske og—»

Ni avbrøt henne og sa, «Husk, Omega er over politiet, FBI, CIA, til og med presidenten.