Den sosialistiske tenkningens historie

Bind I: Forlperne. 1789-1850

George Douglas Howard Cole

Nisus 1 Forlag

Originalens tittel: A History of Socialist Thought; vol. I: The Forerunners Utgitt frste gang av Macmillan, London, februar, 1953. Copyright for den norske utgaven, 2013: Nisus Forlag. nisus2014@gmail.com ISBN 978-82-91612-09-6

Oversatt av Atle Hesmyr

FORORD
SJL om denne boka str godt p egne bein er den ment vre den frste i en serie som til sammen danner en generell sosialistisk tenknings historie. Den dekker i grove trekk ra fra 1789 til midten av det nittende rhundre, men endog innafor de plassrammene som jeg har satt meg utelater det penbart enkelte ting som tilhrer den perioden. Den strste av disse utelatelsene er den som vedrrer den russiske sosialismen fra Pestels prosjekter for nasjonalisering av jorda p 1820-tallet, til Belinsky, Herzen og Bakunin, som alle var aktive en god stund fr 1850. Denne utelatelsen er veloverveid, og vil bli kompensert for i bind 2. Jeg fant det mer bekvemt utsette drftinga av Herzen og Bakunin, i den hensikt vre i stand til knytte dem direkte sammen med seinere utviklingstrekk Herzen med Chernishevsky og narodnikiene, og Bakunin med stridene som splitta Den frste internasjonale og med utviklinga av anarkismen. I kontrast til disse utelatelsene har jeg frt historia til en rekke tenkere som jeg har tatt for meg i dette bindet, langt lengre enn til 1850. Blanqui og Proudhon er framstende eksempler p dette. I tilfellet vedrrende Marx og Engels har jeg p den annen side kun forskt ta for meg de tidligere fasene, og overlatt den seinere utviklinga av deres tenkning til bli drfta i sammenheng med de bevegelsene som de skapte eller influerte i siste halvdel av rhundret. Det blir sledes ikke gjort noe forsk p en fullstendig framstilling av marxismen i dette bindet, som stopper, ikke akkurat ved Det kommunistiske manifest, men ved opplsninga av Det kommunistiske

forbund etter at den europeiske revolusjonre bevegelsen svant hen i begynnelsen av 1850-ra. Jeg nsker gjre det klart at denne boka ikke er ment til vre en sosialismens historie, men kun en sosialistisk tenknings historie, med slike referanser til faktiske bevegelser som er ndvendige for forklare tenkningen. Ja, det skrive en omfattende sosialismens historie ville vre en umulig oppgave for en enkelt forfatter, og ville mtte ta form av en mye strre skala enn noe av det jeg har tenkt skrive eller endog burde ha skrevet, dersom jeg hadde hatt den ndvendige kunnskapen. Endog innafor grensene av de mer mteholdne rammene av det jeg forsker meg p, er jeg svrt bevisst p mine mangler. Jeg kan ikke russisk, nesten ingenting spansk, svrt lite italiensk, og ikke mye tysk; og jeg hater lese tysk og unngr det nr jeg kan. Jeg har derfor en tendens til bruke engelske og franske oversettelser av verker p disse sprka der hvor slike eksisterer, og refererer kun til tyske originaler av oversatte verk nr jeg nsker forsikre meg om at et avsnitt ikke har blitt framstilt p feilaktig vis. Jeg har ogs en sterkere tendens til hente mitt tyske materiale fra annenhnds kilder, hvor oversettelser ikke eksisterer, enn det som gjelder for engelske og franske verker; og jeg forventer at de av mine lesere som sitter p mer ekspertise lett vil oppdage dette sjl men hper allikevel at jeg ikke har tillatt meg bli frt alt for langt ut p viddene. Det er allerede utarbeida et utkast til det andre bindet av dette verket. Ved sida av ta for seg de utelatte russiske pionerene tar det hovedsakelig for seg marxismens seinere faser fram til framveksten av de ulike sosialdemokratiske partiene i de siste 25 ra av det 4

nittende rhundre, med Den frste internasjonale, Pariserkommunen, og splittelsen mellom marxister, anarkister og dem, slik som de britiske fabianerne og uavhengige fra arbeiderbevegelsen, som ikke var noen av delene, og ogs med den kontinentale utviklinga av den kristne sosiale doktrinen etter 1850 og med den srpregede tyske bevegelsen som ofte er blitt kalt akademisk sosialisme, eller sofasosialisme. Jeg nevner disse faktaene fordi de bidrar til forklare hvorfor jeg fra dette bindet har utelatt en rekke ikke-russiske sosialister som hadde begynt bli aktive en god stund fr 1850 for eksempel Rodbertus, Lassalle og von Kettler i Tyskland, Colins, Kats og de Keyser i Belgia, og enkelte av de italienske og spanske pionerene. I forbindelse med dette bindet m jeg f rette en takk til flgende personer. Den strste av de alle gr til min kollega, Isaiah Berlin, som har korrekturlest hele boka og hjulpet meg med forbedre den i hy grad i samsvar med hans beundringsverdig skarpsindige kritikk. Jeg skylder ogs mine kolleger dr. H. G. Schenk og John Plamenatz en stor takk for deres forslag, da de har lest en rekke kapitler og satt meg p riktig spor der hvor jeg hadde gtt meg vill. Jeg er ogs hyst takknemmelig overfor min svoger, Raymond Postgate, og min venn H. L. Beales for lnet av bker som jeg ville ha funnet det vanskelig f tak i annetstedsfra; og som alltid skylder jeg en stor takk til min sekretr, Rosamund Broadley, for hennes utrettelige hjelp og for at hun, p mirakulst vis kan lese min hndskrift og tilgi meg for den. Min kone str jeg i s stor gjeld til at jeg vanligvis ender opp med unnlate takke henne overhodet.

G. D. H. Cole All Souls College, Oxford Juli, 1952

INNHOLD
Forord, s. 3. Kap. I. Introduksjon, s. 9. Kap. II. Den store franske revolusjon og Gracchus Babeufs konspirasjon, s. 24. Kap. III. Godwin, Paine og Charles Hall, s. 41. Kap. IV. Saint-Simon, s. 61. Kap. V. Saint-simonianerne, s. 81. Kap. VI. Fourier og fourierismen, s. 97. Kap. VII. Cabet og de ikariske kommunistene, s. 116. Kap. VIII. Sismondi, s. 123. Kap. IX. Owen og owenismen tidlige faser, s. 132. Kap. X. Sosialistisk konomi i 1820-ra, s. 155. Kap. XI. Owen og fagforeningene slutten p owenismen, s. 180. Kap. XII. John Francis Bray, s. 197. Kap. XIII. Folkets charter, s. 209. Kap. XIV. Blanqui og blanquismen, s. 235. Kap. XV. Louis Blanc og organiseringa av arbeid, s. 249. Kap. XVI. Buchez og Pecqueur, s. 262. Kap. XVII. Flora Tristan, s. 270. Kap. XVIII. Lammenais, s. 279. Kap. XIX. Proudhon, s. 296. Kap. XX. Den tyske sosialismen startfasen, s. 323. Kap. XXI. Bruno Bauer, Hess og Grn de sanne sosialistene, s. 344. Kap. XXII. Det kommunistiske manifest, s. 363. Kap. XXIII. Marx og Engels marxismen fram til 1850, s. 385. Kap. XXIV. Mazzini de europeiske revolusjonene i 1848, s. 411. 7

Kap. XXV. De kristne sosialistene, s. 424. Kap. XXVI. En oppsummering, s. 442. Utvalgt bibliografi og litteraturhenvisninger, s. 464.

KAPITTEL I

INTRODUKSJON
Det umulige ved definere sosialismen har ofte blitt understreka, og enkelte ganger blitt betrakta som en anklage. Men verken nr det gjelder politikk eller moral har noensinne en viktig id eller et viktig system vrt i stand til bli definert p eksakt vis. Hvem kan p tilfredsstillende vis definere demokrati, eller frihet, eller dyd, eller lykke, eller staten, eller for den saks skyld individualismen, i strre grad enn de kan definere sosialismen? Det beste en kan hpe p i slike tilfeller, med hp om suksess, er oppdagelsen av en kjerne av mening som er tilstede med ulike tillegg i alle eller de fleste av de mangfoldige bruksomrdene nr det gjelder orda det er snakk om, men som etter all sannsynlighet ikke finnes isolert, uten noen form for tillegg. Oppdagelsen av denne sentrale kjerna vil ikke sette oss i stand til forst disse orda; for de tilfyde betydningene danner vel s essensielle deler av den meninga de har ftt. Et ord betyr hva det brukes til bety eller, av praktiske hensyn, hva det vanligvis brukes til bety, eller vanligvis har blitt brukt til bety av personer hvis uttalelser vi trenger lytte til. Dersom vi allikevel kan finne en kjerne av mening str vi bedre rusta nr det gjelder forst de ulike mtene ordet brukes p; og i sket etter denne kjerna er det et verdifullt frste skritt finne ut hvordan ordet frst blei tatt i bruk. Det er ikke kjent hvem som brukte orda sosialisme eller sosialist frste gang. S vidt vi vet opptrdte de p trykk p italiensk i 1803, men blei da tillagt en betydning 9

som ikke har noen sammenheng med deres seinere betydninger. Deretter har det s langt ikke blitt funnet noe spor etter dem fr i 1827, da ordet sosialist blei brukt i det owenske Co-operative Magazine for betegne tilhengerne av Owens kooperative doktriner. Ordet socialisme dukka frste gang opp p trykk i et fransk tidsskrift Le Globe i 1832. Dette tidsskriftet blei da redigert av Pierre Leroux, som gjorde det til saintsimonianernes hovedorgan; og ordet socialisme blei brukt som en karakterisering av den saint-simonianske doktrinen. Ordet blei fritt brukt av Leraux og Reynaud i lpet av 1830-tallet i deres Nouvelle Encyclopdie og i andre verker, og blei snart brukt i en videre forstand slik at det omfatta en rekke grupper som tok sikte p en ny sosial orden som hvilte p et konomisk og sosialt begrep om menneskerettigheter. Deretter blei bde sosialisme og sosialist brukt svrt hyppig bde i Frankrike og i Storbritannia; og de spredde seg snart til Tyskland og andre europeiske land, og ogs til De forente stater. Etter all sannsynlighet har de blitt brukt i dagligtalen fr de begynte bli skrevet ned; deres tidligste kjente anvendelsesomrder antyder ikke at de blei innvia p en bevisst mte, sjl om dette kan ha vrt tilfelle. De var bekvemme og ganske naturlige termer for beskrive visse holdninger og prosjekter for sosial reorganisering som det, i lpet av det tredje tiret av det nittende rhundre, hadde blitt pkrevd finne en brei, identifiserbar merkelapp for i dagligtalen. Det er enkelt nok se, p en generell mte, hva de som brukte disse merkelapporda hadde som intensjon formidle gjennom sin bruk av dem. De var danna ut i fra ordet sosial, og blei anvendt om personer som fremma 10

doktriner som man flte fortjente merkelappen sosial, og om doktrinene som slike personer tok til orde for. Ordet sosial blei i denne forbindelse brukt i kontrast til ordet individuell. Sosialistene var de som, i opposisjon mot den rdende vektlegginga av enkeltindividets krav, understreka det sosiale elementet i mellommenneskelige relasjoner og skte bringe det sosiale sprsmlet fram i forgrunnen av den store debatten vedrrende menneskerettighetene som Den franske revolusjon hadde sluppet ls p verden, og gjennom gi revolusjonen en ledsager p det konomiske omrdet. Fr ordet sosialisme blei tatt i bruk hadde mennesker talt om sosiale systemer, som i stor grad betydde det samme. Ordet sosialister betegna de som fremma et eller annet av de mange sosiale systemene som samtidig konkurrerte med hverandre og var forent i sin fiendtlighet overfor den rdende individualistiske konomiske ordenen, og overfor den fortrinnsretten som blei tildelt politiske sprsml framfor sosiale og konomiske sdanne innafor samtidige synspunkter og holdninger vedrrende menneskelige relasjoner og den riktige ordninga av offentlige anliggender. De gruppene som i utgangspunktet fikk merkelappen sosialistiske var hovedsakelig tre, sjl om det var mange mindre grupper som i brei forstand representerte liknende tendenser. Disse tre var saint-simonianerne og fourieristene i Frankrike, og owenittene i Storbritannia, som i 1841 offisielt tok i bruk benevnelsen sosialisme. Saint-Simon, Fourier og Owen hadde, til tross for deres mange innbyrdes forskjeller, en essensielt sosial tilnrming til felles. Dette var sant p minst tre ulike, om enn relaterte, mter. For det frste betrakta alle tre det 11

sosiale sprsmlet som det viktigste av alle, og insisterte p at det framfor alt var gode menns oppgave fremme den generelle lykke og velbefinnende. For det andre betrakta alle tre denne oppgava som helt uforenlig med opprettholdelsen av enhver sosial orden som hvilte p, eller satte seg fore oppmuntre til, en konkurransebasert strid mennesker i mellom for tilveiebringelsen av levnetsmidlene. For det tredje var alle tre mistroiske overfor politikk og politikere, og mente at den framtidige kontrollen over sosiale anliggender i all hovedsak ikke burde ligge hos parlamenter eller ministere, men hos produsentene, og at dersom de konomiske og sosiale sidene ved menneskers anliggender kunne bli organisert p en passende mte, s ville de tradisjonelle formene for regjeringsmakt og politisk organisering snart bli et tilbakelagt stadium, og en ny verden av internasjonal fred og samarbeid ville erstatte den gamle verdenen basert p dynastiske og imperialistiske konflikter. Denne mistroen overfor politikk og denne troen p at den politiske ordenen var ndt til snart bli erstatta av en ny og bedre administrasjon av menneskers anliggender, delte de sjlsagt med mange tenkere tidlig p attenhundretallet som ikke var sosialistiske i noen presis forstand for eksempel Victor Hugo. Kontrasten mellom den politiske og den sosiale holdning til menneskehetens problemer er sledes gjennomgripende i tenkningen som prega perioden etter Napoleonskrigene. Innafor denne felles enigheten var det stort mangfold. Fourieristene og owenittene var fellesskapsbyggere; de satte seg fore avlse de gamle samfunna gjennom dekke jorda med et nettverk av lokalsamfunn tufta p en 12

sann sosial basis, og trodde at denne basisen kunne, uten vold eller revolusjon, avlse de eksisterende strukturene gjennom den blotte virkningen av deres penbare overlegenhet nr det gjelder det fremme menneskelig velferd. Saint-simonianerne var p den annen side sterke i sin tro p storskalaorganiseringas og den vitenskapelige planleggingas fortrinn, og tok sikte p omforme nasjonalstater til store produktive korporasjoner dominert av vitenskapens menn og hy teknisk kapasitet, og p knytte disse regenererte statene sammen ved hjelp av mesterplaner for verdensomspennende konomisk og sosial utvikling. Owenittene og fourieristene unngikk for en stor del politisk aktivitet i termens vanlige betydning; mens saint-simonianerne satte seg fore ta over statsstyringa og regjeringsmakta og omforme dem slik at de blei tilpassa deres nye forml. Mens Fouriers disipler alts tenkte hovedsakelig ut i fra intensiv jordkultivering og henviste industri og handel til en ganske uvesentlig betydning, var owenittene svrt godt klar over betydningen av Den industrielle revolusjon og tenkte ut i fra et nytt samfunn som hvilte p en balanse mellom jordbruksproduksjon og industriproduksjon; mens saint-simonianernes oppmerksomhet hovedsakelig blei retta mot store ingenirmessige verker kanalbygging, irrigasjon, veiog jernbanebygging, og mot organiseringa av bankvesen og finans som instrumentene for konomisk planlegging i stor skala. Det overnevnte representerer store ulikheter; men det felles elementet i de tre doktrinene skulle like fullt utruste dem med et felles navn p folkemunne. De var alle fiender av individualisme, av det konkurransebaserte 13

konomiske systemet, og av ideen om en naturlig konomisk lov som ville fre til et allment gode dersom politikerne utover styrke eiendomsretten ellers ville holde hendene vekk fra det konomiske liv. De var alle motstandere av laissez faire til fordel for det synet at konomiske og sosiale anliggender trengte kollektiv organisering av et positivt slag for fremme velferd, og at denne organiseringa p en eller annen mte burde hvile p et kooperativt, og ikke konkurransebasert, prinsipp. I 1839 karakteriserte Jerome Blanqui, i sitt pionerverk History of Political Economy, dem alle som utopiske sosialister et navn som skulle fortsette henge ved dem etter at det blei tatt i bruk av Marx og Engels i Det kommunistiske manifest. Sosialisme betydde sledes, slik ordet frst blei brukt, kollektiv regulering av menneskers anliggender p et kooperativt grunnlag, med lykke og velferd for alle som sikteml, og med vektlegging, ikke av politikk, men av produksjon og fordeling av velstand og p styrkinga av sosialiserende pvirkninger i den livslange utdanninga av medborgerne i kooperative i stedet for konkurransebaserte atferdsmnstre og sosiale holdninger og oppfatninger. Flgelig var alle sosialister dypt interessert i utdanningssprsml, og betrakta en god sosial utdanning som en grunnleggende menneskerett. Som en legger merke til i denne beskrivelsen av de felles karakteristikkene av den tidlige sosialistiske doktrinen, finnes det ikke et ord om proletariatet eller klassekampen mellom det og den kapitalistiske klassen eller arbeidsgiverne. Det finnes ingenting om disse begrepene fordi de, bortsett fra i helt tilfeldige sammenhenger, knapt nok fant noen plass blant disse sosialistiske 14

skolenes ideer, sjl om de sjlsagt hadde vrt framtredende i Babeufs bevegelse og snart skulle komme til bli det p ny i de sosiale stridene i 1830- og 1840ra. Verken Saint-Simon, Fourier eller Owen tenkte p noen som helst mte ut i fra en klassekamp mellom kapitalister og arbeidere som rivaliserende konomiske klasser, eller s for seg at iverksettinga av deres planer innebar en storsltt kamp mellom proletariatet og bourgeoisiet. De var alle enige om at forholda tatt i betraktning s var arbeiderne ofre for utbytting; de stod alle fram som forsvarere av det Saint-Simon betegna som la classe la plus nombreuse et la plus pauvre; alle gikk de til angrep p den skjeve fordelinga av eiendom og inntekt og krevde regulering og begrensning av eiendomsrettigheter. Men de betrakta eiendomssystemets overtramp snarere som et resultat av overdrevne krav fra les osifs igjen Saint-Simons uttrykk enn fra utbyttinga av arbeideren fra hans direkte arbeidsgiver; noe som de seinere i all hovedsak betrakta som en sekundr konsekvens av det oligarkiske privilegiesystemet. Det m heller ikke glmmes at la classe la plus nombreuse et la plus pauvre fortsatt, i hvert eneste land, hovedsakelig bestod av bnder og ikke av industriarbeidere. SaintSimon forventa at les industriels, arbeidsgivere og arbeidere sammen skulle forenes i kampen mot de gamle privilegerte klassene og de gamle statene som opprettholdt deres makt. Han nska at mennesker skulle belnnes i nye samsvar med deres virkelige tjenester en doktrine som bidro til at hans tilhengere trakk den logiske slutningen at arv skulle avskaffes. Han var svrt forberedt p at les grends industriels skulle hente store inntekter takket vre store tjenester overfor 15

allmennheten. Fourier nska begrense andelene til kapitaleiere og administratorer til fastsatte proporsjoner av det totale produktet, og ogs dermed plegge en bratt stigende, gradert skattlegging av inntekter fra eiendom; men han foreslo ikke fjerne eiendomsretten eller plegge likhet hva inntekt angr. Owen nska at kapitalen kun skulle motta en fastsatt eller maksimumsbasert andel, og at all overskytende profitt skulle bli satt til side for utviklinga av sosiale tjenester til generell nytte; og han mente ogs at etter hvert som det nye samfunns institusjoner med tida utvikla seg, s ville begjret etter vre rikere enn andre d ut og kapitaleierne ville frivillig si i fra seg sin andel. Verken han eller Fourier, like lite som Saint-Simon, s for seg deres planer som en oppfordring til en massestrid mellom arbeidsgiverklassen og de arbeidende klassene. Fourier satt sledes dag etter dag og r etter r og venta forgjeves p respons p sine annonser fra kapitalister som ville vre rede til finansiere hans foresltte fellesskap; mens Owen brukte sine egne og sine venners penger p sine samarbeidsorienterte landsbyer og alltid var p utkikk etter rike menn som var i stand til forst hans ideers skjnnhet. Saint-Simon drmte ogs om rike stttespillere; og hans etterflgere fant dem til tider. Ja, hans mest velkjente disippel, Enfantin, blei jernbanedirektr, og andre saint-simonianere som for eksempel Pereire-brdrene, kom til spille ledende roller i finansverdenen. Sosialismen, i dens tidlige dager og slik som termen den gang blei forsttt, var s langt i fra noen doktrine om klassekamp mellom kapital og arbeidskraft. Ikke bare eksisterte lassekampdoktrinen lenge fr ordet sosialist blei tatt i bruk, men den hadde sine egne 16

tankeretninger og meningsuttrykk, som blei betrakta som atskilte fra sosialismens. Hovedeksponentene for klassekampen i 1820- og 1830-ra var de som befant seg p radikalismens ytterste venstreside, som henta sin inspirasjon fra tida tilbake til Gracchus Babeuf og Conspiration des gaux i 1796. Orda babouvisme og babouviste var i vanlig bruk i Frankrike, spesielt etter revolusjonen i 1830; og ordet proltarien blei spesielt forbundet med den babouvistiske tradisjon. Etterflgerne etter Babeuf la, i like stor grad som owenittene, fourieristene og saint-simonianerne, vekt p la question sociale; og de blei av og til putta i samme bs som disse gruppene under navnet sosialister. Men inntil en god stund etter 1830 var det vanligere trekke et skille, desto mer fordi at mens saint-simonianerne og fourieristene var organiserte og anerkjente grupper (slik som owenittene var i Storbritannia), var babouvisme snarere en tendens enn en sekt, og dens eksponenter blei funnet blant medlemmene av demokratiske og revolusjonre klubber og samfunn som ikke i kollektiv forstand fremma den som en doktrine, men behandla den snarere som et framstende uttrykk for venstreorientert jakobinisme, og som et frste forsk p fre Revolusjonen i 1789 videre helt fram til dens logiske konklusjoner. Kommunisme var et annet ord som blei tatt i bruk i Frankrike i lpet av den sosiale turbulensen som etterfulgte Revolusjonen i 1830. Hvordan og nr det oppstod kan ikke sls helt klart fast; men frste gang vi hrer om det var i forbindelse med noen av de hemmelige revolusjonre samfunna i Paris i lpet av trettitallet, og vi vet at det blei tatt i alminnelig bruk i 1840-ra, hovedsakelig som en betegnelse p teoriene til 17

tienne Cabet. Det synes helt fra starten av ha bret med seg noe av en double entendre. Slik det blei brukt av franskmenn, la det vekt p ideen om kommunen, som den grunnleggende enheten for nabolag og sjlstyre, og antyda en form for sosial organisering som hvilte p en fderasjon av frie kommuner. Men samtidig antyda det forestillinga om communaut om ha ting felles og om felles eiendomsrett; og det var i denne forstand at det blei utvikla av Cabet og hans tilhengere, mens det andre elementet snarere knytta det til undergrunnsklubbene p den ytterste venstresida og, gjennom dem, til klubbene bestende av eksilerte revolusjonre som bidro til at det blei tatt i bruk av Det kommunistiske forbund i 1847 og i Det kommunistiske manifest i 1848. I Storbritannia synes ordet kommunist ha blitt tatt i bruk for frste gang i 1840 importert fra Frankrike av owenitten John Goodwyn Barmby, i sine brev fra Paris som blei trykt i The New Moral World. Han brukte det hovedsakelig med referanse til Cabets tilhengere, som i stor grad hadde blitt influert av owenismen. I 1840-ra blei det ofte brukt i forbindelse med sosialisme, men vanligvis som atskilt fra det, og gitt mer militante implikasjoner. Det blei valgt med omhu av den gruppa som Marx og Engels forberedte Det kommunistiske manifest for, fordi det innebar mer enn den sosialistiske ideen om revolusjonr kamp og hadde samtidig en klarere forbindelse med forestillinga om felles eiendom og felles nyttiggjring av godene. Det var, i henhold til Engels, mindre utopisk; det lot seg lettere forbinde med ideen om klassekamp og med den materialistiske historieoppfatningen. Vi har s langt tatt utgangspunkt i ord og i ideene og tanke- og handlingsretningene som de frst blei brukt til 18

 beskrive. Men mange av ideene hadde sjlsagt eksistert lenge fr de nevnte retningene oppstod. Det var intet nytt i legge vekt p samfunnets fordringer i motsetning til individets; intet nytt i fordmme sosial ulikhet eller i anklage de rike for utbytte de fattige; intet nytt i hevde behovet for utdanning av alle medborgerne i den sosiale moralitetens prinsipper; intet nytt i foresl felles vareforrd. Det var vitterlig intet nytt i skrive sosiale utopier, eller i kreve s vel konomiske som sivile og politiske rettigheter for alle. Det var flgelig helt naturlig at orda som hadde blitt tatt i bruk for beskrive fourieristene, saint-simonianerne, owenittene, icarianerne (tilhengerne av Cabet) og de andre sektene tidlig p 1800-tallet, fr eller siden skulle bli anvendt om tenkere og prosjekter hvis ideer i en eller annen grad bar likhetstrekk med deres egne. Merkelappene sosialistisk, kommunistisk (og seinere anarkistisk) kom til bli brukt med referanse til alle former for tidligere doktriner der man hadde lagt vekt p leve i fellesskap, kollektiv eiendomsrett, utdanning i sosial moralitet, eller p kollektiv sosial planlegging og kontroll over miljet bestende av vaner og institusjoner som forma menneskers liv. I Frankrike, hvor s mye av den sosialistiske teorien hadde sitt opphav, vendte menneskers tanker seg naturlig nok frst av alt tilbake til de umiddelbare forlperne til Saint-Simon og Fourier til de som i kraft av vre philosophes fra opplysningstida i det attende rhundre, ofte i form av utopier hadde lagt fram den mest treffende kritikken av det bestende samfunn. De fant forlpere til sosialismen og kommunismen i verkene til Morelly (Code de la nature, 1755, som p et tidspunkt blei 19

tilskrevet Diderot), og abbeden Bonnot de Mably (Entretiens de Phocion sur les rapports de la morale avec la politique 1763, og andre verker), og enda tidligere i Cur Mesliers (dd ca. 1730) Testament, som den gang kun var kjent i en ufullstendig versjon redigert av Voltaire. De fant elementer av sosialistisk doktrine i Rousseaus Discours sur lorigine de lingalit (1755), med dens lidenskapelige fordmmelse av ondene som stammer fra privat eiendomsrett, og endog i de skalte tatisme i Du contrat social (1762). De strakte seg tilbake til Condorcets vektlegging av utdanning som en menneskerett, s vel som til hans profetiske Esquisse som omhandla menneskendens framskritt. Disse trdene tilbake til det attende rhundre frte ndvendigvis til at de s mye lengre tilbake i historia. Mably hadde bevisst bygd p Platons Staten; og han, Rousseau og mange andre vendte tilbake til Plutarks skildring av Spartas konstitusjon i antikken. Gjennom disse stadiene blei sosialismens og kommunismens avstamning spora tilbake til den klassiske verden; mens andre gjenoppdaga bndenes revolt i 1381, eller andre bondeoppstander, eller vendte tilbake til kommunismen innafor den tidlige kristne kirka og de kommunistiske elementene i middelalderens klosterliv. Andre igjen spora sosialismen tilbake til Mores Utopia (1516), Campanellas Solens by (1623), og andre renessanseverker. I Storbritannia bidro Francis Place til at Robert Owen vendte oppmerksomheten mot sekstenhundretallets verk, Colledges of Industry, av kvekeren John Bellers, der Owen fant en forlper til noen av sine egne ideer nr det gjaldt hndtere problemer som fattigdom og arbeidsledighet; og det var ikke langt 20

fra Bellers til Peter Chamberlen, eller til de mer radikale gruppene blant puritanerne fra borgerkrigen eller Commonwealth-perioden til Levellers og Diggers, sjl om denne sken ikke blei fulgt opp fr en god stund seinere. 1 Anabaptistene fra Mnster blei ogs trukket fram i lyset, bde av fiender og venner, for bidra til de sosialistiske og kommunistiske doktrinenes avstamning. I dette bindet har jeg ikke satt meg fore gjenfortelle historia reell eller innbilt til disse forlperne for de sosialistiske og kommunistiske bevegelsene i det nittende rhundre. Jeg legger dem til side, ikke som uviktige, men som p sida av det temaet som jeg her har satt meg fore skrive. Jeg har imidlertid bestemt meg for g tilbake til en dato snn omtrent frti r fr benevnelsene sosialisme og sosialist blei tatt i alminnelig bruk, fordi historia til bevegelsene som dukka opp etter napoleonskrigene ikke kan forsts overhodet uten at man tar med deres bakgrunn i Den store franske revolusjonen og de politiske, konomiske og sosiale endringene som Revolusjonen satte i gang. Det er n helt vanlig si at fra 1789 og framover befant Europa seg i startgropa for tre former for revolusjonr forandring politisk og sosial, symbolisert ved begivenhetene i Frankrike og deres etterdnninger i andre land, industriell, prega av bruken av dampkraft og den utvida anvendelsen av vitenskapelige teknikker innen produksjon og innen sivil og mekanisk ingenirkunst, og jordbruksmessig, noe som innebar omfattende endringer i jorddyrkingsmetoder og husdyravl, og i det rurale livs karakter. Disse tre gjensidig forbundne revolusjonene begynte sjlsagt ikke alle sammen i 1789. De industrielle og jordbruksmessige revolusjonene kan ikke dateres til et enkelt r eller en 21

enkelt begivenhet; dampmaskinen, som Watt overlot den til oss, var utfallet av ei lang rekke oppfinnelser og forbedringer, og det nye jordbruket utvikla seg gradvis, uten neon framstende begivenhet som satte sitt preg p dets start. Kun den politiske revolusjonen kan bli tilskrevet et bestemt r da den begynte; og dens sosiale innhold blei forberedt lenge fr Bastillens fall proklamerte slutten for la ancien rgime for hele verden. 1789 er derfor ikke, og kan ikke vre, et eksakt utgangspunkt; men det vil generelt sett tjene mitt forml godt nok fordi jeg i denne boka hovedsakelig er opptatt av ideer og kun sekundrt av begivenheter og bevegelser. P ideenes omrde utgjr 1789 skillelinja, fordi mennesker flte at det var slik, og de forma deretter sine ideer og prosjekter p en annerledes mte, som eventyrere som ferdes videre i en ny verden som er i emning. Fotnoter:
1

Den nye interessen for Gerrard Winstanleys Law of Freedom (1652), med dens bemerkelsesverdige forutsigelser av moderne sosialistiske ideer og dens fremme av jordbrukskommunisme, er av svrt ny dato.

22

KAPITTEL II

DEN STORE FRANSKE REVOLUSJON OG GRACCHUS BABEUFS KONSPIRASJON

SJL om sosialismen i en forstand begynte lenge fr, og i en annen forstand noen tir etter, Den store franske revolusjon, er det som vi har sett gode nok grunner for ta 1789 som utgangspunkt nr det gjelder et studium av de moderne sosialistiske ideenes utvikling. Dette er det tidspunktet som det er mulig spore, ikke bare en kontinuerlig utvikling av tenkningens omrde fra, men ogs en voksende forbindelse mellom tenkningen og bevegelser som sker gi dem et uttrykk i det praktiske liv. De sosialistiske og kommunistiske teoretikerne i det attende rhundre hadde ingen bevegelser bak seg, ikke engang p teoriens omrde; de var nr sagt isolerte tenkere som befant seg i periferien av en omfattende intellektuell bevegelse som bar i seg et omfattende demokratisk og liberalt innhold, men ingenting spesifikt sosialistisk nr det gjaldt deres essensielle ideer ja, i hvert fall ikke noe mer enn tru p menneskelig lykke som et ml for sosialpolitikken og p menneskelig perfektibilitet som et mulig ml som kunne ns gjennom les lumires vedvarende framskritt. Det attende rhundres sosialister var frst og fremst moralister og moralreformister. Med en sterk humanitr gld fordmte de sameksistensen mellom rikdom og fattigdom, mellom luksus og rein nd, og de spora kildene til disse ondene og den fordervelsen som fulgte med dem, til drlige 23

politiske og sosiale institusjoner. Mennesker blei forderva, hevda de, ikke p grunn av en naturlig sletthet, men fordi de levde i et drlig milj som oppfordra til luksus, stolthet og undertrykkelse, og fordmte flertallet til eksistere under fornedrende forhold prega av trelldom og nd. Disse sosiale kritikerne var p ingen mte ndvendigvis revolusjonre eller rebeller; enkelte av dem foreslo kun beskjedne forandringer, og de fleste av dem tufta sine hp i langt strre grad p utdanning og framveksten av rimelighet, enn p noe opprr fra de undertryktes side. De hadde en tendens til skrive utopier eller til konstruere modeller for et perfekt samfunn og dets regler; men utopiene i det attende rhundre var ikke s mye praktiske reorganiseringsprosjekter som behagelige drmmer som formidla leksjoner i moralske holdninger og ditto atferd. Det var i utgangspunktet ingen forbindelse mellom disse visjonene om et nytt samfunn og noen folkelig bevegelse ja, langt mindre noen proletr bevegelse som skulle virkeliggjre et slikt samfunn. Sjlve forestillinga om proletariatet strekker seg ikke lenger tilbake enn til Babeuf. De sosiale doktrinene som beredte grunnen for det nittende rhundres sosialistiske bevegelser, var i all hovedsak etiske utlegninger om menneskelige relasjoner, ikke slik de var, men slik de burde vre. Men i lpet av ra som fulgte umiddelbart etter storminga av Bastillen og Dclaration des droits lhomme et du citoyen tvang det sosiale sprsmlet seg fram i forgrunnen for frste gang, ikke bare som et moralsk problem for en begrensa gruppe intellektuelle og manerreformister, men som et insisterende praktisk stridssprsml som innebar en reell og truende konflikt 24

mellom de rike og de fattige mellom de eiendomsbesittende og de eiendomslse s vel som mellom det gamle samfunnets privilegerte ordener og den underprivilegerte Tiers tat. Det frste klare tegnet p dette kom snarere fra landsbygda enn fra byene; det var brenninga av skjtene, plyndringa av chteauene og flukten til mange som tilhrte adelsstanden og deres medsammensvorne. Men byene viste ogs indikasjoner p den kommende striden i krava som kom til uttrykk i de skalte cahiers i arbeiderklasseomrder og i veksten av klubber og samfunn med en altoverveiende arbeiderklassebasert, eller i hvert fall, hndverkerbasert, tilhengerskare. Av disse to manifestasjonene var sjlsagt den til bndene den langt strste og den helt umiddelbart mest betydningsfulle; og den frte ogs i stor grad fram, for i brei forstand fikk bndene det de mest av alt nska seg jord og frihet fra fydale oppkrevinger. De urbane hndverkerne fikk det ikke; revolusjonen hadde ingenting tilby dem nr det gjaldt umiddelbare konomiske fordeler. De blei medborgere, men ikke eiendomsbesittere; og til og med deres borgerrettigheter blei snart et sprsml som avstedkom en skarp debatt mellom de rivaliserende fraksjonene som kjempa om den nye konstitusjonen for den franske republikken. I 1793 syntes de for en stund uansett vre sikra politiske rettigheter; men den demokratiske konstitusjonen fra det ret blei aldri satt ut i live. De fattige i byene opplevde at de sjl blei frarva Revolusjonens frukter, de blei nekta den forespeila anerkjennelsen av sine rettigheter som mennesker og medborgere. En seksjon blant dem reagerte med slutte seg til de lederne som lova dem tale i favr av disse rettighetene, og begynte knytte 25

kravet om politisk likhet til kravet om arbeid og brd p vegne av de mange arbeiderne som hadde blitt slynga ut i arbeidsledighet som flge av de konomiske forstyrrelsene som fulgte med Revolusjonen. Begivenhetene i perioden mellom 1789 og bekjempelsen av de likeverdiges konspirasjon, leda av Gracchus Babeuf noen f r seinere, gjorde sledes klassekampen for frste gang, om enn i en liten skala og for en stakket stund, til en pen realitet i et moderne samfunn, og frte under kampens hete mellom rike og fattige til en formulering av sosialistiske doktriner som, om de ikke oppndde mer enn et lite antall direkte tilhengere, ikke desto mindre representerte et nytt element i det vestlige samfunns historiske utvikling. For forst disse konfliktenes karakter, der aktivistiske bevegelser som forespeila den moderne sosialismen for frste gang tok form, er det ndvendig si noe om betydningen av Den store franske revolusjon som en sosial kraft det vil si, i mer enn dens reint politiske betydning. Det har ofte blitt hevda at Revolusjonens ledere s vel moderate som girondinere og jakobinere proklamerte seg som sterke tilhengere s vel av eiendomsretten som av sivil og politisk frihet, og at ingenting var mer fremmed for dem enn utfordre den private eiendomsretten og erstatte den med en eller annen form for felleseie nr det gjaldt produksjonsmidlene. Dette er sant nok dersom vi ser bort i fra den lille gruppa som p den tida samla seg rundt Gracchus Babeuf. Jakobinerne trodde, i like stor grad som partiene til hyre for dem, p ndvendigheten av privateiendom, og sannelig ogs p behovet for spre den utover blant et mye strre spekter av folket. De stod for oppstykkinga av 26

de store eiendommene s vel som for avskaffelsen av de fydale oppkrevningene og fremmedgjringa representert ved de store privilegiene og eiendomsrettighetene som hadde hopa seg opp i Kirka; men de tok snarere sikte p spre eiendomsretten enn p delegge den, og de angrepa som de foretok mot etablerte eiendomsrettigheter rettferdiggjorde de enten p det grunnlag at de formene for eiendom som de gikk til angrep p var antisosiale og uforsvarlige invaderinger av menneskets rettigheter eller, slik som det forlp etter at revolusjonskrigene var brutt ut, at den offentlige sikkerhetens ndvendigheter for en stund mtte f forrang framfor alle andre hensyn. Ved avskaffe adelens fydale rettigheter og stille kirkas eiendommer til disposisjon for den nye staten, trakk Revolusjonens ledere et skarpt skille mellom eiendommens urett, som de angrep, og de eiendomsrettighetene som de var opptatt av forsvare og gjre mer hellige gjennom sl til mot underveksten av uforsvarlige krav som hadde vokst opp rundt dem. Fydale avgifter syntes ikke for dem vre legitim eiendom men utlelige inngrep i de legitime eiendomsrettighetene, som tilhrte, eller burde tilhre, den store folkemassen p landsbygda. De flte at de sjl ikke gikk til angrep p eiendomsretten, men frigjorde bndenes eiendom gjennom avskaffe disse avgiftene, og samtidig frigjre eiendommen til alle de produktive klassene fra oppkrevninger som blei plagt dem av en uproduktiv adelsstand og et parasittisk hoff. Tilsvarende flte de i kirkas tilfelle at den eiendommen som kirka hadde akkumulert, s vel som dens krav om avgifter overfor resten av folket, stod for en illegitim oppkrevning snarere enn for noen urrlig rettighet. Ved at de hadde 27

blitt oppfostra i tradisjonene til la ancien rgime arva de dets doktrine basert p statens politiske enevelde over Kirka og her fikk de fornya styrke gjennom erastianismen i den sosiale doktrinen som blei proklamert i Rousseaus Samfunnspakten og sannelig i de fleste verkene fra det attende rhundres opplysningstid. De flte at de gjennom angripe adelens fydale krav og Kirkas oppkrevninger, stod p linje med den nasjonale meningsstrmningen. Dette skred sannelig fram i Revolusjonens framdrift, et godt stykke foran de lovgivende vedtaka, som for en stor del kun sanksjonerte det som allerede hadde blitt oppndd gjennom folkets direkte aksjon. I Revolusjonens tidlige r foretok folkets nye ledere ingen angrep mot de rikes eiendom, bortsett fra i tilfeller der den tok form av fydale krav eller geistlig utbytting. Mange av dem hadde sannelig en dypt rotfesta tru p de onde flgene av overdreven konomisk ulikhet en holdning som man hadde arva fra de politiske filosofene fra Fnelon og framover, og som hadde blitt predika som en moralsk doktrine r ut og r inn opp gjennom det attende rhundre. Det attende rhundres filosofer, som kan bli betrakta som betydelige forlpere til den sosialistiske doktrine slik som Mably og, p en annen mte, Rousseau hadde aldri vrt redde for fordmme luksusens onder, eller for proklamere dydene ved et liv i enkel sjlforsyning; og Revolusjonens ledere var sterkt pvirka av disse intellektuelle reformistenes moralske gld. Like fullt gikk de ikke til angrep p de rike som sdan, fr de blei drevet til det som flge av tidas krav frst gjennom den rdende knappheten som tvang dem til fastsette prisene p ndvendighetsvarer og for 28

forhindre hamstring, oppkjp og andre monopolistiske inndrivinger i den hensikt forhindre rein hungersnd, og deretter, som flge av de ytterligere pkjenningene som krigen medfrte og som tvang den franske staten til dekke sine hurtig voksende utgifter gjennom legge beslag p hver eneste bit av overfldig eiendom eller inntekt som syntes kunne tilgjengeliggjres for dekke nasjonens umiddelbare ndvendighetsbehov. I alt dette var ikke lederne for det nye rgime mer enn etterkommere etter det gamle, for la ancien rgime hadde p samme vis proklamert doktrinen om at staten var i sin fulle rett, i ndvendighetstilfelle, til legge hand p enkeltindividers eiendom der det var ndvendig for redde kongedmmet. Den franske revolusjonens ledere arva forestillingene om universell suverenitet som hadde vrt dominerende under la ancien rgime. De overfrte ganske enkelt disse forestillingene til det nye samfunn, som hvilte p et grunnlag som tok utgangspunkt i folkesuvereniteten. Men angrep p eiendomsrettighetene i den offentlige sikkerhetens interesse hadde blitt, og fortsatte bli, tenkt p som unntaksvis og som basert p de forbigende ndvendighetene til en nasjon i krig eller hjemskt av hungersnd. Det var intet ved dem, i alle fall ikke av bevisst karakter, som innebar et angrep p de fundamentale eiendomsrettighetene, og s visst ikke noe som var basert p et nske om erstatte systemet basert p individuelle eiendomsrettigheter, som de gamle forholda blei oppfatta som ha forvrengt i stedet for ha fremma, med et rgime basert p felleseie. Revolusjonen var framfor alt opptatt med spre eiendomsrettighetene blant bndene, med renske de for illegitime fydale forkelser, og med befri urbane foretak og industrier fra 29

det korporative systemets byrkratiske hindringer og oppkrevninger. Den kjempa for eiendommens sanne og naturlige rettighet i kampen mot det falske og unaturlige systemet basert p privilegier og monopoler; og dens ledere, eller de fleste av dem, oppfatta dette slaget som et som blei frt i de underprivilegertes felles interesse eiendomsbesittere, nye og gamle, og hndverkere og arbeidere i samla flokk. Det er ingen tvil om at en hel rekke av Revolusjonens mer avanserte ledere var flasket opp med forestillinger om utopisk kommunisme fra 1700-tallets filosofer framfor alt fra Mably og Morelly og hadde satt seg godt inn i doktrinen fra Rousseaus Om opprinnelsen til ulikheten mellom menneskene, med dens ettersporing av sivilisasjonens onder i den uforholdsmessige utviklinga av eiendomsrettigheter i de mer avanserte siviliserte samfunnstypene. Sjl om enkelte av disse lederne spekulerte ut i fra kommunistiske utopier basert p den fulleste sosiale likhet, innlemma imidlertid f av dem sine drmmer i den praktiske politikken som de oppfordra de revolusjonre forsamlingene til sette ut i live. For eksempel har Jean-Pierre Brissot girondinerlederen enkelte ganger blitt betrakta som en sosialistisk forlper, men ingenting var fjernere fra hans tanker enn det ta til orde for noen som helst form for kommunisme eller felleseie som basis for den umiddelbare rekonstruksjonen av det franske samfunnet. Ja, mange av dem som i strst grad hadde blitt pvirka av utopiske kommunistiske teorier la Mably og som i sine taler var mest tilbyelige til opphye dydene til Lykurgos og antikkens Sparta, var nr det kom til

30

sosialpolitikk blant de mest moderate i sine umiddelbare krav. Det er i brei forstand rimelig si at hoveddelen av Den franske revolusjonens ledere, inkludert de jakobinske lederne i like stor grad som de moderate gruppene, s for seg Revolusjonens oppgave som spredningen av eiendomsrettigheter i en slik forstand at den minska de mer i yenfallende sosiale ulikhetene og avskaffa de gamle privilegieformene, og gjennom dette hpa frigjre konomiske krefter som, under et rgime basert p konkurranse uten privilegier, i samsvar med de politiske konomenes doktriner ville bidra til den hyeste produksjonen av velstand og dermed til den strste velbefinnende for det strste antall mennesker. Dette forhindra ikke jakobinerne i srdeleshet fra kontinuerlig fordmme ulikhetens onder og de rikes oppkrevninger, eller fra kreve drastiske reformer i skattesystemet slik at de fattige ville slippe fri fra alle sine byrder og dekke alle statens utgifter ved hjelp av de rikes overfldige inntekter og eiendommer. Men disse fordmmelsene representerte til dels en reaksjon mot den faktiske antisosiale atferden til de rike under Revolusjonens omkostninger og mot tilstedevrelsen av kontrarevolusjonre krefter blant de eiendomsbesittende klassene, og til dels et nske om strre sosial likhet som man flte var mer avhengig av spredningen av eiendom snarere enn at det innebar noe angrep p grunnleggende eiendomsrettigheter. Det var krigens omkostninger, overdreven lidelse og bekjempelsen og halshogginga av jakobinerne som l bak framveksten av den kommunistiske konspirasjonen til Babeuf og hans gruppe. Fr Babeuf hadde det vrt noen f stemmer som ropte i skogen etter en umiddelbar 31

anvendelse av prinsippene om fellesskap og felleseie. Srlig Chappius hadde overfor den konstituerende forsamlinga presentert prosjekter som hadde kommet en ganske stor del av Fouriers sosiale doktrine i forkjpet, inkludert en plan for kollektive fellesskap, som skulle vre svrt like Fouriers phalanstres; men Chappius og de f andre som produserte liknende ideer forblei ukjente for de aller fleste, og deres planer hadde ingen innvirkning p begivenhetenes gang. Det blei overlatt til Babeuf og hans gruppe legge fram, i det yeblikket da det jakobinske partiet blei knust og den skarpe reaksjonen mot Revolusjonens elan under direktoratet herja, en nrmest fullt utvikla plan for proletr kommunisme, der en ikke bare kan finne forlperen til seinere sosialistiske doktriner for felleseie og utnytting av produksjonsmidlene, men ogs for ideen om proletariatets diktatur som et middel for underkue de andre klassene og bekjempe kontrarevolusjonens anstrengelser. Til tross for den essensielt sett nyskapende karakteren til Babeufs Conspiration des gaux som den frste essensielt sett sosialistiske bevegelsen blant folket, var det som det stadig har blitt hevda, lite eller ingenting som var nytt ved konspiratrenes sosiale aspirasjoner. De tok over og tillempa til samtidas sosiale situasjon doktriner basert p kommunisme og sosial likhet som de hadde henta fra Mably og andre utopiske filosofer i det attende rhundre. Det som var nytt var forvandlinga av disse utopiske forestillingene slik at de tok form av en sosial bevegelse som sikta mot den umiddelbare omveltningen av det bestende samfunn og av dets konomiske s vel som politiske institusjoner. Sjlsagt ikke s forst at 32

Babeufs bevegelse noensinne i virkeligheten tok form av en nasjonaldekkende revolusjonr kampanje. Den fant sine tilhengere, slik som jakobinerne hadde gjort, hovedsakelig i de strre byene og srlig i Paris, hvor dens tilhengerskare i all hovedsak blei tiltrukket av dem som flge av tilstandene prega av knapphet og arbeidsledighet som fulgte med Revolusjonen og med de frigjorte bndenes motvilje mot srge for tilfrsler av livsndvendigheter til byene. Ei heller influerte den mer enn en liten fraksjon av det urbane proletariatet. Den representerte et ftalls konspirasjon som tok sikte p tiltrekke seg sttte fra de store elementene prega av urban misnye som hovedsakelig vokste fram som flge av rein sult. Den bar aldri preg av vre noen massebevegelse, ikke engang blant de urbane arbeiderne. Dette er delvis grunnen til at den s enkelt blei stansa allerede i starten, men sjl om den hadde hatt en mye strre urban tilhengerskare kunne den umulig ha lykkes nr den stod overfor den alminnelige oppfatning p landsbygda, som fortsatt i siste instans utgjorde den sosialt dominerende faktor. De mer heldigstilte bndene, ved ha blitt frigjort fra fydale og geistlige krav og dermed ftt etablert sine egne eiendomsrettigheter, var s visst ikke innstilt p stille seg bak en bevegelse som tok sikte p etablere et felles vareforrd og felles utnytting av produksjonsmidlene. Splittelsen mellom landsbybeboere og de mindre velstende klassene i byene hadde allerede blitt for stor som flge av det revolusjonre regimets frste grep, til at en massebevegelse basert p kommunismens eller sosialismens ideer ville ha noen sjanse. Flgelig hadde ikke bare babouvisme men ogs ideene til den jakobinske venstresida blitt gjort umulige 33

gjennomfre som flge av Revolusjonens suksess p landsbygda; og det urbane proletariatet var, sjl om det blei forsterka av mange hndverkere og sm hndverksmestere, altfor svakt til at det kunne tjene som fundament for det nye Frankrike. Ja, babouvismen var essensielt sett et produkt av revolusjonr desillusjonering. S store forhpninger hadde man hatt til Revolusjonen; og det som syntes ha kommet ut av den, for de fattigere seksjonene av den urbane befolkningen, var strre fattigdom og nd. Bndene hadde ftt jorda, arbeiderne kun sult og arbeidsledighet. Noen mtte f skylda for dette; Revolusjonen mtte ha blitt forrdt av noen. Men av hvem? Helt klart de velstende, som hadde fortsatt leve i luksus mens de mange led, og av de som i eiendomsrettens navn hadde latt slike ting finne sted. Men slike slagord var ikke veldig effektive, til tross for nden; for de splitta de revolusjonre, til og med i byene, og p landsbygda fikk de ingen respons i det hele tatt. S den sosialismen som dukka opp p flyktig vis gjennom Conspiration des gaux i 1796 var, sett i forhold til hovedutviklinga innen Den franske revolusjon, aldri noe mer enn et sidesprsml. Dens betydning ligger ikke i hva den oppndde eller kunne ha oppndd under datidas omstendigheter, men i forespeilinga av seinere bevegelser som utvikla seg etter at Den store franske revolusjonen hadde uttmt sin kraft, og som hovedsakelig var utkommet av den etterflgende utviklinga av kapitalismen og bourgeoisiets nye rettigheter. Det Den franske revolusjonen gjorde var ikke gi sosialismen kraft som en levende og kontinuerlig sosial bevegelse, men snarere, gjennom for frste gang 34

utvikle antagonismen mellom de rike og fattige til en politisk strid, og gjennom introdusere denne antagonismen p bekostning av de tidligere motsetningsforholda mellom de privilegerte og underprivilegerte klassene, berede grunnen for de langvarige sosiale stridene i det nittende rhundres Europa, som den moderne sosialistiske bevegelsen vokste ut fra. Jeg har allerede sagt noen om den generelle karakteren ved Babeufs konspirasjon. Dens historia blei for frste gang fortalt i sin helhet i den skildringa som blei publisert i 1828 i Brussel av Philippe-Michel Buonarroti (1761-1837), en etterkommer etter Michelangelo, som sjl spilte en viktig rolle i dens utvikling. Dette verket til Buonarroti kom til regnes nrmest for en revolusjonrs hndbok i lpet av de problemfylte ra som etterfulgte Den franske revolusjon i 1830, og igjen under det revolusjonre utbruddet som kulminerte i 1848. Oversatt av Bronterre OBrien, med hans egne innfyinger, hadde den en viss innflytelse p den venstreorienterte chartistiske tenkningen i Storbritannia, s vel som p utviklinga av teorier vedrrende revolusjonrt diktatur over det meste av Europa. Seinere blei historia fortalt mer fullstendig, med tilgang p ytterligere publikasjoner, av Advielle, hvis bok i dag forblir den mest nyttige kilden for de som studerer babouvismen. Dens innflytelse varte ved. Sjl har jeg en kopi av Advielles bok som William Morris presenterte for Ernest Belfort Bax, med flgende tilegnelse: Gitt til E. Belfort Bax fra William Morris p den betingelse at den nevnte Bax skriver en klar skildring av hendelsen vedrrende Babeuf, noe den nevnte Bax tok fatt p. 35

Revolusjonre sosialister fortsatte, slik som kommunister i dag gjr, betrakte Babeufs konspirasjon som den frste reine manifestasjonen p proletariatet i revolusjonr aksjon, gjennom p forhnd proklamere den nye revolusjonen som var ndt til fullende det verket som var pbegynt i 1789. I Buonarrotis og Advielles skildringer er det lett se hvordan konspirasjonen utvikla seg. Det at jakobinerne falt og deres fremste ledere blei henretta hadde etterlatt seg en stor tilhengerskare uten noen til veilede seg, og kombinasjonen av disse menige jakobinerne og lederskapet som Babeufs lille gruppe bidro med, inkludert noen f militre, danna utgangspunktet for utbruddet. I Babeufs opprinnelige samfunn Union du Panthon hadde det vrt ulike sosiale og ideologiske elementer hvorfra den lille gruppa som var knytta til Babeuf trakk seg tilbake til en hemmelig konspirasjon etter at direktoratet begynte forflge den nevnte Union. Etter vanskelige forhandlinger blei denne gruppa kobla sammen med de gjenlevende jakobinernes undergrunnslederskap, for s kun f sine planer forrdt ved starten p det planlagte utbruddet av en av dets militre forbundsfeller, som gjennom hele affren hadde spionert p direktoratets vegne. Babeuf og de andre lederne blei arrestert og konspirasjonen falt sammen. Under rettssaka mot dem blei de anklaga for alle slags former for sangvinske intensjoner; men de papirene som kan betraktes som autentiske viser kun at de hadde planlagt at en liten gruppe revolusjonre ledere skulle ta makta, for s etablere en revolusjonr regjering basert p deres tilhengere blant lokalsamfunna i Paris, med den intensjon s snart som mulig sette sammen en 36

nasjonalforsamling som skulle bli valgt gjennom den demokratiske stemmeretten som den ufullendte konstitusjonen av 1793 hadde vedtatt, men som aldri hadde ftt tre i kraft. I pvente av at denne konstitusjonen skulle settes ut i live foreslo Babeuf og hans tilhengere etablere et midlertidig diktatur, hovedsakelig basert p de parisiske arbeiderne; men de hadde ingen teori om revolusjonrt og langt mindre proletrt diktatur som noe mer enn et kortvarig overgangstiltak i retning av en fullt ut demokratisk konstitusjon basert p allmenn stemmerett. De foreslo imidlertid at man umiddelbart uten vente p at konstitusjonen trdte i kraft tydde til storstilte eksproprierings- og omfordelingstiltak vedrrende eiendomsbesittelser p grunnlag av felles tilegnelse og nyttiggjring av alle varer. Naturen, proklamerte de i pningssekvensen av sitt manifest, har gitt hvert enkelt menneske en like stor rett til nyte godt av alle slags varer, og p dette grunnlaget foreslo de at man umiddelbart eksproprierte all eiendom som tilhrte korporasjoner og folkets fiender, og at man samtidig avskaffa alle arverettigheter slik at eiendom som fortsatt var p private hender i lpet av en enkelt generasjon, ville tilfalle fellesskapet og bli eid av det. I henhold til planer som Babeuf forberedte skulle Frankrike bli delt inn i nye administrative omrder der eiendom som blei overfrt til offentlig eierskap skulle bli sosialt administrert av folkevalgte tjenestemenn som kun skulle motta samme lnn som arbeiderne. Arbeid skulle bli obligatorisk for alle, og kun personer som var engasjert i nyttig arbeid skulle ha rett til stemme. Utdanning skulle gjres tilgjengelig for alle, og skulle bli retta mot lre 37

folket prinsippene for det nye samfunnet basert p felleseie. I henhold til Babeufs planer blei jordbrukseiendommer fortsatt betrakta slik de var ndt til; men eksproprieringa av industrikorporasjoner blei ogs vurdert p en klar mte, og han appellerte spesielt til de urbane arbeiderne som i mellomtida ga bevegelsen dens hovedsttte. Rettssaka mot Babeuf og hans forbundsfeller endte, slik den mtte, med fordmmelsen og henrettelsen av de ledende konspiratrene Babeuf og Darth. Mange blei imidlertid lslatt, n som faren var over; og en rekke av dem blei spart for henrettelsen og kun deportert. Blant de deporterte var Sylvain Marchal, som faktisk skreiv utkastet til manifestet deres, og Buonarroti. Buonarroti kunne trolig takke sitt vennskap med Bonaparte for at han berga livet, og sistnevnte tilbd ham administrative stillinger under imperiet. Han levde inntil 1837, hovedsakelig i Belgia, publiserte sin bok i Brussel i 1828, og vendte s tilbake til Frankrike etter Revolusjonen i 1830. Babeufs eller snarere Sylvain Marchals 1 Manifeste des gaux var faktisk den frste sosialistiske politiske erklringa. Babeuf og hans tilhengere betrakta sosialiseringa av bde jord og industri som ndvendig for fullende Revolusjonen som var pbegynt i 1789. De proklamerte alle menneskers like rett til nyte godt av alle varer som naturen bd p, den universelle forpliktelsen til arbeide, den universelle retten til utdanning, og ndvendigheten av avskaffe bde rikdom og fattigdom i den menneskelige lykkens interesse. Men etter undertrykkinga av Babeufs konspirasjon forsvant den egalitre sosialismen som politisk bevegelse ut av 38

syne under Napoleons herredmme og under krigens pkjenninger, for s frst dukke opp igjen etter at Den franske revolusjonen i 1830 hadde sluppet ls de kreftene som hadde blitt holdt nede bde under Napoleon og under restaurasjonen i dens tidligere faser. Fotnoter:
1

Marchal (1750-1803) var den ledende teoretikeren blant konspiratrene. Han hadde vrt fengsla for sine radikale skriverier fr revolusjonen, og hadde vrt en ledende revolusjonr journalist, spesielt kjent for sine angrep p religion. Han er forfatteren av den engang bermte Dictionnaire des dithes.

39

KAPITTEL III

GODWIN, PAINE OG CHARLES HALL

I Storbritannia frambrakte det attende rhundre ingen bevegelse som p noen som helst mte kan sammenliknes med den til Gracchus Babeuf. Epoken fr 1789 ga visse tegn p avansert liberal, men ikke revolusjonr tenkning. Den amerikanske revolusjon hadde en betydelig virkning nr det gjaldt stimulere radikale doktriner og radikal folkemening i England, men de var uten hentydninger til sosialismen. Det finnes ingenting som en gang minner om sosialisme i verkene til John Wilkes, Major Cartwright, Richard Price eller Joseph Priestley, eller endog Thomas Paine i hans tidligere amerikanske fase. Det sprsmlet som blei reist i Storbritannia fram til 1789 var nrmest utelukkende et som dreide seg om politiske rettigheter inkludert skattlegging og ikke om endringer i det sosiale systemet. Det er ikke fr vi kommer til andre halvdel av Tom Paines Rights of Man at vi finner det frste grunnleggende sosiale programmet lagt fram p folkets vegne siden Winstanleys og the Diggers dager. Dessuten befatta endog Den franske revolusjon i dens tidligere faser, sjl om den brakte det sosiale problemet opp p en presserende mte rundt om p landsbygda, seg snarere med sprsml basert p bndenes misnye enn med hele det sosiale systemet; og det var frst da urolighetene som Revolusjonen forrsaka, og krigsutbruddet som pfrte store folkemasser i byene akutt nd, at stridssprsmlet vedrrende 40

eiendomsrettigheter i sin helhet blei reist direkte, eller at noen kommunistisk eller sosialistisk lsning blei lagt fram i noe annet enn en reint utopisk form. Endog the London Corresponding Society og andre forsamlinger som vokste fram i de fleste av de strre engelske provinsbyene ved inngangen til Den franske revolusjon hadde, sjl om de ikke vek tilbake for s vel konomiske som politiske mlsettinger, ingen klar visjon om noe nytt sosialt system. Deres hovedanstrengelser var sentrert rundt politiske reformer, og det finnes f spor blant doktrinene til deres ledere, med et unntak, av noe som kan kalles sosialisme, eller til og med en forlper til den. Det var sannelig mye til felles mellom Babeufs synspunkter vedrrende jordeiendom og synspunktene til visse britiske jordreformatorer i det attende rhundre (Robert Wallace, 1697-1771, William Ogilvie, 17361813, og Thomas Paine, 1737-1809). Men den eneste reformatoren som nrma seg Babeuf nr det gjaldt fylden i hans sosiale skisser, var Thomas Spence (17501814), som var aktiv i the London Corresponding Society (og seinere i Newcastle upon Tyne). Men ikke p noe tidspunkt i sin levetid hadde Spence noen betydelig tilhengerskare eller fikk noen srlig oppmerksomhet for sine ideer. Spence stod for kommunalt eie av jorda i regi av de lokale kommunene, som skulle ta over eiendomsretten og leie ut jorda til folk som ville dyrke den. Denne leia skulle dekke alle regjeringsutgiftene. Spence s for seg at disse utgiftene ville vre sm, for han s for seg et system basert p en svrt enkelt styreform i regi av de lokale kommunene, med en ls fderasjon som skulle srge for dekke de enkle behova for koordinert administrasjon over et strre 41

omrde. Spence publiserte sin plan for frste gang i Newcastle i 1775, og fortsatte deretter produsere nye versjoner av den. Den mest fullkomne og beste, The Restorer of Society to its Natural State, kom ut i 1801. Men det var frst etter Spences dd i 1814 at samfunnet av spenceanske filantroper, som hadde blitt danna i 1812, fikk noen politisk betydning. Sjl i de urolige ra etter freden i 1815 hadde det kun f tilhengere, sjl om dets innflytelse blei betydelig overdrevet av regjeringa og av parlamentet i deres forsk p framstille den spenceanske bevegelsen som en utstrakt konspirasjon som trua den offentlige sikkerhet. Rapportene fra the Comittees of Secrecy, som blei satt opp bde av overog underhuset etter problemene i 1816, da en liten gruppe spenceanere organiserte en slags opprrsk demonstrasjon i London, blei brukt som unnskyldning for oppdagelsen av et dyptgripende plott som tok sikte p en oppstand som faktisk aldri synes ha eksistert i noen organisert form. At det fantes opprrske elementer blant spenceanerne kan ses p som bevist gjennom Cato Streetkonspirasjonen i 1820, der en liten gruppe spenceanere, leda av Arthur Thistlewood, planla myrde hele regjeringskabinettet mens det satt midt i en sesjon og ta makta gjennom et plutselig kupp. Men det voldelige utbruddet, som blei forrdt til autoritetene p forhnd, har blitt vist, i det minste delvis, ha vrt et verk iscenesatt av agent provocateurs. Hele affren var uansett i en svrt liten skala og impliserte p ingen mte flere enn en hndfull fanatikere, endog blant spenceanerne. Den blei sjlsagt p ingen mte tolerert av noen av de framstende lederne for den radikale reformbevegelsen, som for eksempel William Cobbett og Henry Hunt. Verkene til 42

Thomas Spence utgjr en interessant studie i den britiske sosialismens opphav, men de fikk liten praktisk innvirkning p den samtidige utviklinga av britisk radikal eller arbeiderklasseorientert tenkning. Uendelig mye viktigere i sin praktiske innflytelse var teoriene til William Godwin (1756-1836) og Thomas Paine (17371809), men ingen av disse kan p rimelig vis bli betrakta som sosialistiske bortsett fra i ordets videste forstand, sjl om hver enkelt av dem, p sin egen mte, var en viktig forlper til doktriner som bidro til dannelsen av den sosialistiske bevegelsen. William Godwins Enquiry into Political Justice (1793) er verket til en filosofisk anarkist snarere enn en sosialist, for bruke et moderne sprk. Det idealet som Godwin la fram for sine lesere var at menneskeheten skulle sette seg fore klare seg uten enhver form for regjeringsmakt og hvile helt og holdent p den frivillige godviljen og rettferdighetssansen hos enkeltmennesker ledsaga av fornuftens endelige rettesnorer. Han trodde p fornuften som en ufeilbarlig veileder til sannhet og godhet, som alle var i besittelse av, sjl om den i bestende samfunn var tilslrt av irrasjonelle konvensjoner og tvangsbaserte praksiser. Som en sann disippel for opplysningstida fra det attende rhundre trodde han fullt ut p menneskeartens perfeksjoneringsevne, ikke i den forstand at mennesker noen gang ville bli perfekte, men i den betydning at de kontinuerlig og uendelig ville skride fram mot hyere rasjonalitet og kt velvre. Han festa all sin lit til denne forsikringa om menneskelig framskritt, som han essensielt sett s for seg som en kontinuerlig utvikling hos individuelle mennesker hva kunnskap angr og nr det gjaldt resonneringsevne med bruk av denne 43

kunnskapen. Han var ikke i tvil om at det kjenne til det gode og gjre det gode var ett og det samme; den fornuften han opphyde var en moralsk fornuft, som ville fre til at mennesker ut i fra sin egen natur ville handle retteferdig i trd med omfanget av deres forstelse av rettferdighetens lover. Det syntes sjlinnlysende for ham at alle mennesker, sjl om de var forskjellige hva naturlige kapasiteter eller kunnskap angr, hadde like krav overfor hverandre og overfor levnetsmidlene. Han fordmte ikke bare at noen mennesker tilegna seg naturressursene som burde tilhre alle, men ogs det at noe menneske skulle leve i overflod, sjl om det var av dets egne produkter, s lenge noe annet menneske hadde strre behov for dem. Hans doktrine var basert p rein kommunisme nr det gjaldt nyttiggjringa av naturens frukter og av menneskers arbeid med det naturen bd p. Men Godwin var ikke bare en disippel for de franske fornuftsfilosofene, men ogs en etterkommer etter de engelske puritanerne. Hans anarkisme hvilte p en absolutt opphyelse av den individuelle samvittighetens krav, noe som innebar en fullstendig tilbakevisning av andre forpliktelser til lydighet enn den man hadde overfor denne. Dette fulgte sannelig fra hans tru p universell fornuft som en ufeilbarlig mentor. Han kunne ikke oppdage noen rettighet hos noen som helst kollektiv forsamling, uansett hvor demokratisk organisert den var, til beordre et individ til handle, utover slik dets samvittighet, opplyst av fornuften, bd det til handle. Dessuten bar Godwins puritanisme sterkt preg av askese, eller i det minste en forakt for enhver form for undvendig personlig forbruk. Han sang, con amore, lovprisninger til hye tanker og sparsommelig livsfrsel, 44

og betrakta, p en mer fullendt mte enn noen av sine franske mentorer kanskje med unntak av Rousseau luksus i alle dens former som ytterst destruktivt for det gode livs betingelser. Dette synet gjorde det enklere for ham hevde at alle mennesker kunne f rd til leve godt og lykkelig, dele fruktene av deres felles arbeid, med kun et lite snev av slit, som ikke kunne vre noen belastning for noen utve. I s henseende tenkte han frst og fremst p dyrkinga av jorda, hvor han hevda at det var mer enn nok til f hjula til g rundt og at jordas produktivitet ville kes betraktelig s snart avskaffelsen av eiendomsretten til jorda hadde gjenoppretta enhver medborgers frie tilgang til den. Hans fiendtlige innstilling til mangedoblinga av behov frte ham imidlertid ikke ut i noen opposisjon mot framskrittsretta nyvinninger. Han s tvert i mot fram til den dagen da mekaniseringas framskritt praktisk talt ville ha gjort slutt p behovet for manuelt arbeid. Det han motsatte seg var den type mekanisering som tvang et stort antall mennesker til arbeide sammen under en ptvunget disiplin, eller som frte til at det hopa seg opp undvendige produkter som man s mtte ske etter markeder for. Han tenkte p godt mekanisk framskritt som det som bistod den individuelle arbeider slik at hans arbeid blei mindre slitsomt eller langtekkelig; og han idealiserte en tid da det ville bli mulig for et enkelt menneske, med hjelp av de rette maskinene, utfre p egen hand store arbeider som n krevde det kollektive slitet fra store arbeidsgjenger som arbeida p kommando. Godwins idealmenneske var det som hvilte p sine egne, herrelse anstrengelser. Han betrakta ikke bare regjeringsmakt, men alle former for tvungen 45

kollaborasjon blant mennesker som et onde, som var ndt til resultere i at et menneske blei underordna et annet. Ved anerkjenne den ndvendige gjensidige avhengigheten mellom mennesker som lever i samfunn, og basere hele sin moralske doktrine p hvert enkelt individs forpliktelse til etterstrebe strst mulig lykke med like stor hengivenhet for enhver person p jorda, betrakta Godwin ikke desto mindre sammenslutninger som i beste fall et ndvendig onde. Han benekta at samfunnet sjl, til forskjell fra individene som det bestod av, hadde noe som helst krav p individets lojalitet eller moralske plikt; og hans forestilling om menneskelige relasjoner p deres beste bestod i et visst antall uavhengige mennesker som hver og en skte alle de andres velferd uten noen bnd mellom dem bortsett fra de som bestod i gjensidige krav og forpliktelser. Han visste imidlertid at mennesket ikke kunne greie seg uten sosial organisering, eller endog helt og holdent uten tvang sjl om han hpa at de en dag ville kunne gjre det. I mellomtida var han forberedt p akseptere en mild grad av sammenslutning, men han nska holde den innafor mest mulig innsnevra rammer og la den hvile p de naturlige nabolagsrelasjonene i sm lokale grupper, uten noen andre bnd mellom dem enn fasilitetene som individuell bevegelse og samkvem ga. Han nska feie nasjonale regjeringsmakter fullstendig til side; for etter hans syn var de ndt til frambringe kriger mellom nasjoner, og innebre en separasjon mellom de regjerende og de regjerte som var fatal for friheten. Han nska se en verden bestende av uavhengige sm lokalsamfunn, som hvert enkelt styrte sine egne affrer med minst mulig bruk av tvang og den strst mulige 46

anvendelse av fri debatt som frte til enighet, og uten noen tvangsbasert eller fderert makt som var ptvunget det utenfra. Til slike sm fellesskap var han beredt til gi et lite minimum av tvangsmakt som skulle brukes til tyle skadegjrere, p den betingelse at disse tylene aldri skulle bli utvida til omfatte gjengjeldelsesstraff eller avskrekkende midler, men burde bli strengt begrensa til forhindre den individuelle skadegjrer fra beg ytterligere ugjerninger og om mulig reformere han eller hun gjennom resonnerende dialog og gode rd. Det fulgte av dette at Godwin ikke nska kollektivisere eiendom, men avskaffe sjlve forestillinga om den. Det kravet til besittelse som han ga rom for hvilte helt og holdent p kapasiteten og viljen til gjre god bruk av tingene som man hadde i besittelse i generell favr av individene som samfunnet bestod av; og han foreslo ikke noen midler til regulere en slik besittelse bortsett fra disse individenes sunne fornuft og godvilje. Han opponerte mot alle lover som regulerte slike saker; han hevda at ethvert stridssprsml som dukka opp skulle lses som et individuelt tilfelle, gjennom godvilje og sunn fornuft, og s langt som mulig gjennom enighet. Ja, han benekta at mennesker p legitimt vis kunne lage lover om noe som helst; de eneste gyldige lovene var fornuftens sdanne, og mennesker skulle i beste fall ske tillempe fornuftens lover til de enkelte tilfellene, med minst mulig grad av reint fortolkningsmessig lovgivning til veilede deres bedmmelse. Godwin baserte denne motstanden overfor lover og reguleringer p sin overbevisning om at en handlings godhet berodde p dens motiv, og at det flgelig var verdilst forske gjre mennesker gode gjennom 47

beordre dem til gjre gode ting. En slik befaling, framholdt han, ville fre til at den naturlige tilbyeligheten hos dem til flge fornuftens lys ville svinne hen, delegge ansvarsflelsen og sledes forkludre menneskers naturlige tendens til bli mer fornuftige etter som kunnskapen kte. Han mente ikke at denne tendensen kunne la seg realisere i individets eget sinn uten bistand fra dets medmennesker, men tvert i mot at det behvde sttte gjennom en konstant fri diskusjon. Han nska at hans sm fellesskap skulle avholde kontinuerlige debatter vedrrende sine anliggender, slik at det skulle komme til klarere og klarere forestillinger om god, fornuftig framferd og bli stadig dyktigere til handle i lys av en forstelse av det felles beste uten behve avholde avstemninger eller gi lover eller kommandoer. Denne insisteringa p at den individuelle framferdens godhet helt og holdent hvilte p motivene bak den, kombinerte Godwin paradoksalt nok med en absolutt determinisme og fornektelse av moralsk ansvar for ugjerninger. Han insisterte p at skadegjreren ikke er noe mer ansvarlig for sin handling enn dolken som han stikker i sitt offer; for begge er like forutbestemte til gjre det de gjr. Det Godwin mener med dette er at skadegjreren kan gjre som han gjr kun fordi han har fart vill, og ikke fordi han nsker gjre ondt. Det kjenne det gode er gjre det; og et menneske kan ikke holdes ansvarlig for sin uvitenhet i hvert fall ikke i et samfunn som ikke har tydd til passende tiltak for instruere det. Sledes henger Godwins doktrine sammen, dersom man gr god for hans doktrine om at det kjenne

48

til det gode og gjre det gode kan identifiseres med hverandre. Dette var det fornuftens budskap som, i ra som etterfulgte Den franske revolusjon, inspirerte den unge Coleridge og den unge Wordsworth med deres forestillinger om pantisokrati. Dette var budskapet som den unge Shelley seinere overfrte til den gylne poesien i Hellas og Prometheus Unbound. P ideenes omrde var det et intenst revolusjonrt budskap; p handlingens omrde, slik Godwin formulerte det, var det s godt som ikke revolusjonrt i det hele tatt. Godwin tok sannelig til orde for den endelige forpliktelsen til gjre motstand mot skadelig autoritet, og endog til lide martyrdden for dette. Han insisterte p at et menneske ikke m gjre noe som gr p tvers av samvittigheten og fornuften; men han insisterte like sterkt p at fornuften kun kunne tjene som et velegna vpen til fremme den samfunnstypen som han hadde i sinne, og at bruken av makt med dette formlet i sikte ville vre fruktesls, fordi makt ikke kunne gjre noe for forandre menneskers sinn. Den revolusjonen som trengtes var hovedsakelig i menneskers sinn, og omforminga av deres institusjoner kunne kun flge denne mentale opplysningsprosessen. Dette synet innebar at ytringsfrihet og utdanning blei satt under der ytterste press. Som forsvarer av retten til ytringsfrihet viste Godwin, p den tida da forrderrettssakene i 1794 fant sted, at han sjl kunne kjempe tappert. Men nr det gjaldt utdanningssprsml frte hans fiendtlige innstilling til tvang og hans sterke individualisme ham til opponere mot alle de reformatorene som nska et offentlig utdanningssystem som et middel til utvikle den oppvoksende 49

generasjonens resonneringsevner. Intet barn, og ingen voksen, insisterte han p, skulle lres noe de ikke nska lre; tvungen utdanning var like ille som tvungen regjeringsmakt, og ville uunngelig ha de samme virkningene. Den ville degenerere til indoktrinering, enten ved hjelp av falske forestillinger, eller endog ved hjelp av sanne forestillinger, p en slik mte at den underminerte studentens tiltro til sine egne evner nr det gjaldt finne fram til sannheten. Flgelig hvilte den utdanninga som Godwin nska p enkeltindividers spontane opplring og innlring innen de lokale fellesskapsgruppene. Han nska seg en hel del av denne frivillige, naturlige utdanninga; ja, han festa sin lit til den nr det gjaldt srge for at lokalsamfunna utvikla seg kontinuerlig langs kunnskapens og den rasjonelle, sunne fornuftens veier. Godwin stilte sledes i fornuftens navn sprsml ved legitimiteten til enhver form for regjeringsmakt og tvang, og baserte sine hp helt og holdent p ei framtid bestende av vennligsinna, opplyst samarbeid mellom individer gruppert i sm lokalsamfunn, med et enkelt levesett uten verken fattigdom eller nsket om rikdom. I Political Justice strakte han sin tiltro til fornuftens reine lys s langt som til se for seg at flelser og emosjoner fordrives fullstendig som veiledere nr det gjelder framferd, og til hevde at det var irrasjonelt, og derfor galt, for et individ gjennom sine handlinger vise noen preferanse for et menneske framfor et annet, ikke bare blant sine naboer, men nr det gjaldt hele menneskeslekta. Seinere gikk han tilbake p dette ekstremt individualistiske begrepet om rasjonell framferd, og innrmmet ndvendigheten av innlemme 50

flelsene og emosjonene p fornuftens side nr det gjaldt fremme den riktige sosiale atferd. Men det var i dens tidligere og mer ekstreme form at hans doktrine vde en sterk innflytelse p de unge intellektuelle p slutten av 1700-tallet. Fra de franske opplysningsfilosofene overtok Godwin trua p at miljet var hovedfaktoren nr det gjaldt forme menneskelig framferd. Han mente at mennesker oppfrte seg irrasjonelt fordi det organiserte samfunnets konvensjonelle institusjoner frte dem bort fra fornuftens naturlige lys. Han gikk aldri s langt som slike forfattere som Helvtius, som hevda at alle barn var fdt med like kapasiteter nr det gjaldt gjre godt eller ondt, og at alt kunne forklares gjennom oppfostring. Han innrmte at det fantes medfdte ulikheter, men kasta lys over dem, og vurderte de slik at ethvert menneske var fdt med en lik tilbyelighet i retning av fornuftig framferd, og at denne tilbyeligheten raskt ville realiseres dersom mennesker blei satt i stand til leve under ikke-demoraliserende betingelser prega av enkelhet. Denne vektlegginga av miljet nr det gjaldt karakterdannelsen skulle bli frt videre fra Godwin til Robert Owen og utvikla som en integrert doktrine i den owenittiske sosialismen. Owen trudde ogs, som vi skal se, p forenklinga av menneskelige behov, p den enkle gjennomfrbarheten av produsere, med lett universelt arbeid, tilstrekkelig til at alle mennesker kunne leve godt, og i kraft av det lille fellesskapet av naboer som den essensielle enheten for velbefinnende. Men Owen hadde ingen av Godwins ekstreme individualistiske aversjon mot organisering, og delte p ingen mte hans frykt for virkningene av indoktrinere de unge med gode sosiale ideer og vaner. 51

Det er mye til felles mellom anarkisten Godwin og sosialisten Owen; men det er ogs grunnleggende forskjeller. Godwins filosofiske avhandling til seksti shilling appellerte direkte til en snever, intellektuell allmennhet. Tom Paines verker fikk en mye videre og mer folkelig innflytelse. De blei ikke hovedsakelig lest av de intellektuelle, men av de mer aktive sjelene blant vanlige folk. Paine hadde begynt legge fram saka til sine likemenn blant funksjonrene, og p deres vegne hadde han skrevet en pamflett som oppfordra til gjre opp for deres klageml; men han blei frst kjent gjennom sin deltakelse i Den amerikanske revolusjon. Hans amerikanske verker, The Crisis og Common Sense, hadde en enorm innflytelse nr det gjaldt forme den offentlige mening i Amerika i favr av uavhengighet og etableringa av en ny demokratisk stat, fullstendig lsrevet fra Storbritannia. Gjennom sin tjenestetid som utenriksminister ved den kontinentale kongressen, etablerte Paine et solid rykte ikke bare som propagandist, men ogs som en skarpsindig politisk tenker p den demokratiske sida. I mange henseende representerte hans synspunkter en direkte anti-tese til Godwins, sjl om han ogs i enkelte av sine verker s fram mot ei tid da regjeringsmessig tvang ville forsvinne gradvis etter hvert som mennesker kte sin kapasitet for frivillig rasjonell framferd. Dette var imidlertid ikke noe mer en et fjernt ideal; i mellomtida hadde Paine en gjennomgripende tru p den representative regjeringsmaktas fortrinn, basert p den mest fullkomne demokratiske likhet, som et middel til lse grunnleggende problemer ved sosiale relasjoner. Samtidig mente han at tvangsbasert regjeringsmakt var et 52

ndvendig onde som mtte holdes innafor snevre rammer, der hvor den n enn mtte utgjre en fare for menneskers utfoldelse av sine naturlige rettigheter. Som tittelen p hans mest bermte bok proklamerer, trudde han fullt og fast p menneskets rettigheter, og ga deres krav frsteprioritet framfor alle lovforordninger. Til forskjell fra Godwin la han imidlertid vekt p det kollektive aspektet ved menneskelige anliggender, og s p regjeringsmakt som et ndvendig instrument for den effektive anerkjennelsen og utviklinga av individuelle krav og muligheter. Han nska at staten en reformert, demokratisk stat, sjlsagt skulle etablere et sterkt rammeverk bestende av politiske institusjoner der enkeltindividet ville st fritt til utve sine naturlige rettigheter. Enhver rettighet som hadde ftt offentlig anerkjennelse skulle etter hans syn bli betrakta som en utveksla naturrett det vil si, bli gitt form i henhold til de ndvendige betingelsene for leve i et organisert samfunn. Disse underliggende naturrettene betrakta han som absolutte og uavhendelige, sjl om de kunne bli bytta ut med legale rettigheter som ikke var uforenlige med deres grunnleggende karakter. Blant naturrettene var Paine, i like stor grad som Den franske revolusjons ledere, beredt til inkludere eiendomsretten. Han var ingen sosialist, dersom sosialisme innebar trua p at produksjonsmidlene skulle eies av det offentlige. Men i likhet med de mer radikale lederne for Den franske revolusjon, trakk han et skarpt skille mellom legitime og illegitime former for eiendom, og i Agrarian Justice og andre verker gikk han til sterke angrep p de store jordeiendomsbesitternes monopol. Da Den franske revolusjon brt ut var han rede til gi sin 53

fulle sttte til dens lederes kampanje mot alle former for eiendomsrett som utelukkende hvilte p privilegier, og ga uttrykk for sin tillitt til at revolusjonen frte med seg lftet om et fullt ut demokratisk system. Det faller utafor rammene av denne boka gi en framstilling av hoveddoktrinene i The Rights of Man, der Paine bega seg ut p sin legendariske kontrovers med Burke. Paines forsvar av Revolusjonen er, i likhet med Revolusjonen sjl, ikke et sprsml som kan presses inn i en bok om utviklinga av sosialistiske teorier. Men hans Rights of Man kan ikke legges til side fordi etter at han hadde talt i favr av Revolusjonen og formulert sitt eget begrep om demokrati i dets politiske forsand, fortsatte Paine fra sitt direkte forsvar av menneskers politiske rettigheter og hevda at de ogs hadde konomiske rettigheter, og overveide hvordan de, i organiserte demokratiske samfunn, kunne gis en rimelig utveksling av konomiske rettigheter garantert ved lov, i kompensasjon for at de stiller i bero sin naturlige rettighet til nyttiggjre seg fritt av jordas frukter. Dette er hovedtemaet i del II av Rights of Man, publisert et r etter del I, og like bemerkelsesverdig i sin sosiale doktrine. I del II la Paine fram utkastet til en konomisk og sosial politikk som han betrakta som pkrevd og rettferdig for et demokratisk ordna samfunn. Programmet som han la fram kan p rimelig grunnlag blir betrakta som forlperen til alle seinere programmer for anvendelsen av skattlegging som et instrument for omfordelinga av inntekt i den sosiale rettferdighetens navn. Han fremma spesielt et system med alderspensjoner, offentlig finansiering av utdanningstjenester og ei rekke andre sosiale reformer 54

som har en utprega moderne klang. Ved utvikle sine forslag videre i Agrarian Justice lot Paine sin kamp for disse tiltaka hvile p det naturlige fellesskapet hva retten til jord angr, som hadde blitt fjerna gjennom den private eiendomsrettsinstitusjonen og som derfor pkalte kompensasjon i form av en sosial rettighet som enhver medborger kunne nyte godt av. P dette grunnlaget krevde han en skatt p all jordeiendom, som skulle kreves inn ved eierens dd. Denne skatten skulle danne et fond som enhver medborger skulle motta en kompensasjonssum fra, for dekke opp for menneskers tap av sin andel i den naturlige rettigheten til jorda. Kompensasjonen skulle ta form av en enkeltutbetaling p 15 ved 21 rs alder, og deretter p en rlig sum p 10 som skulle utbetales fra 50-rsalderen av. Skatten skulle vre i en andel p 10 prosent av jordas kapitalverdi, og til dette skulle det tilfyes ytterligere 10 prosent i de tilfelle der arvingen ikke var en direkte etterkommer etter den forrige eieren. Paine foreslo videre kreve inn sin skatt p s vel personlig som jordbasert eiendom, p det grunnlag at en del av enhver form for rikdom essensielt sett skulle betraktes som et sosialt produkt. Han foreslo imidlertid ikke p noen mte avskaffe eller innskrenke individuelt eierskap, bortsett fra i den grad dette var inkludert i hans foresltte skatter. I den grad sosialismen kan identifiseres med velferdsstaten som institusjon, basert p bruken av et omfordelende skattesystem som et demokratisk instrument, kan Paine helt klart hevdes vre den frste praktiske utformer av politiske planer. Det er kun i denne forstand at han kan ses p som en sosialistisk forlper, uansett hvor enormt viktige hans

55

verker er nr det gjelder evolusjonen av moderne forestillinger om fullstendig politisk demokrati. Bortsett fra Paine, Godwin og Spence, som alle hadde begynt skrive en god stund fr Den franske revolusjon, frambrakte det siste tiret av det attende rhundre ingen britiske tenkere som innehar en viktig plass i utviklinga av sosialistiske ideer. Datidas radikale samfunn avstedkom dog vitterlig menn som ville ha kunnet bli framstende ledere dersom deres karrierer ikke hadde blitt brtt avslutta. Dette gjelder blant andre Thomas Muir fra Huntershill, den skotske radikaleren hvis livsverk blei avkorta gjennom forrderrettsakene i 1793; Joseph Gerrald og Maurice Margarot, utsendingene fra the London Corresponding Society, som delte hans skjebne; John Thelwall, som foreleste p veltalende vis om samtidige anliggender forkledd som romersk historie. Men disse unge mennene var talere snarere enn originale tenkere uansett hva de ville kunne ha blitt under mer fordelaktige betingelser. I Storbritannia, under den undertrykkingsperioden som satte inn etter 1792 som flge av den doble pvirkningen av krig utenlands og frykten for revolusjon hjemme, blei den radikale bevegelsen viska ut, inntil det ved slutten av 1790-ra praktisk talt ikke var noe igjen av den. Det hadde ikke vrt noen stor begivenhet p hjemmebane som rysta sjlve grunnvollene i samfunnet slik som i Frankrike gjennom Revolusjonen; ei heller hadde Den industrielle revolusjon enn kommet langt nok til generere nye forestillinger om klassestruktur og konomisk organisering. Det var rikelig med misnye, bde fr og etter 1789; men den dreide seg enten om bestemte konomiske klageml knapphet, hye priser, 56

arbeidsledighet, eller at faglrte arbeidere blei fortrengt av nye maskiner eller s var den retta mot sprsmlet om parlamentarisk reform utvidelse av stemmeretten, reformering av de skalte rotten borroughs, avskaffelse av pensjoner og sinekyrer, og liknende. Det fantes utvilsomt en liten revolusjonr venstreside etter 1789, delvis inspirert av irer; men den var svak, og regjeringa lyktes fullt ut i fjerne den ved rota. Dessuten blei den britiske venstresida, som hadde bifalt Revolusjonen i Frankrike og sendt en mengde gratulasjoner til de revolusjonre samfunna p andre sida av kanalen, ganske snart skarpt splitta etter som den nye franske Republikken gjennomgikk terroren og videre fra den til militrdiktatur og imperialistisk aggresjon. Enkelte av de engelske radikalerne, slik som Thomas Hardy fra the London Corresponding Society, fortsatte forsvare Den franske revolusjonens oppnelser til tross for disse utviklingstrekka; men mange blei sterkt desillusjonerte og f var beredt til se p Napoleon med noen andre flelser enn aversjon. Ideene som hadde blitt fremma av Paine og Godwin l i dvale inntil de blei vekka til live p ny gjennom den misnyen som vokste fram som flge av den lange krigen og gjennom skuffelsene over seiersfreden. Kun en forfatter bidrar til fylle tomrommet mellom generasjonen til Paine og Godwin og den til Robert Owen, William Cobbett og Richard Carlile; og det er verdt merke seg at vi praktisk talt ikke vet noe om denne forfatterens liv, bortsett fra at han praktiserte som lege i vest-England og dde omkring 1820 i Fleet Prison i en alder av 80 r. Charles Hall har etterlatt seg ei bok, The Effects of Civilisation, som blei publisert i 1805, men 57

forblei praktisk talt ukjent helt til John Minter-Morgan, som hadde kjent ham, produserte en andre utgave i 1850. Halls bok er p mange mter bemerkelsesverdig for sin tid. Hans ststed hviler p det attende rhundres opponent mot luksus og talsmann for det enkle livs dyder. Han avskyr utviklinga av fabrikksystemet, som han betrakter som en tilbaketrekning av ndvendig arbeidskraft fra jorddyrkinga, noe som forrsaker matmangel og dyrtid, og skaper en masse bestende av utarma arbeidere som er tvunget til arbeide for de rikes profitt. Med sivilisasjon mener han et system der dette skjer, slik at de rikes og de fattiges interesser havner i et stadig sterkere motsetningsforhold. Den krafta som gjr denne type sivilisasjon mulig er den akkumuleringa av eiendom p ftallets hender, som s kan anvende den for utbytte de eiendomslse. Hall angriper konomers syn p at det kan finnes virkelig frie kontrakter mellom rike og fattige; han anklager dem for ignorere virkningene av fabrikksystemet vedrrende fordeling av velstand, og for konsentrere all sin oppmerksomhet omkring dets direkte virkninger p industriproduksjonen. Den eiendomsbesittende klassen, sier han, kan utbytte de fattige fordi dens rikdom setter den i stand til kjpe arbeidskraft til en pris som er mindre enn dens verdi. Forskjellen utgjr profitt, som er de siviliserte samfunns forbannelse. Arbeideren arbeider kun en av tte dager for seg sjl, og sju til fordel for de uproduktive klassene. Hva er remediet mot dette? Hall ser ondets rot i den private tilegnelsen av jorda. Jorda skulle blitt gjort til offentlig eiendom, og skulle overdras til sm jorddyrkere med sikte p intensiv kultivering. Industriproduksjon 58

burde holdes innafor snevre rammer, akkurat tilstrekkelig til dekke behova til en befolkning som lever p mteholdent vis av sjlforsyningsjordbruk. Hall hadde sledes ikke s veldig mye tilby nr det gjaldt lsninger p problemet. Andre hadde fr ham tatt til orde for offentlig jordeie og betrakta privat tilegnelse som rttene til sosial ulikhet og fattigdom. Det som var nytt i Halls bok var at den hevda et sterkt motsetningsforhold mellom eiendomsbesitternes og arbeidernes interesser, spesielt innafor fabrikksystemet, noe han utvilsomt hovedsakelig hadde observert i de hyst kapitalistiske formene for hjemmebasert produksjon under den kommersielle dominansen som rdde innafor ullindustrien i det vestlige England. Noe nytt var ogs hans fordmmelse av profitt som vokste ut av at det blei betalt mindre for arbeid enn det som utgjorde verdien av dets produkt en klar forlper til doktrinen om merverdi slik den framstod to tir seinere i verkene til de anti-ricardianske konomene som for eksempel Thomas Hodgskin, og blei videreutvikla av Karl Marx. Men disse synspunktene tiltrakk seg liten oppmerksomhet da de blei fremma for frste gang. S vel Francis Place, og owenitten George Mudie, som MinterMorgan, kjente til Halls verker; og bde Place og Spence korresponderte med ham. Men ingen la srlig merke til denne delen av hans doktrine, som i ettertid framstr som den langt betydeligste. Det blei opp til Max Beer, i hans History of British Socialism, vise den virkelige betydningen av hans bidrag til utviklinga av sosialistiske ideer.

59

KAPITTEL IV

SAINT-SIMON
ETTER verket til Paine og Godwin, og utbruddet av den frste kommunistiske bevegelsen under Gracchus Babeufs lederskap, fant de neste framstende utviklingene av sosialismens teori sted i Frankrike under Napoleons herredmme. For en stund var det, etter at de likeverdiges konspirasjon blei sltt ned, ingen mulighet for en praktisk bevegelse basert hovedsakelig p en appell til de arbeidende klassene, og ingen av de to mennene som generelt sett blir sett p som grunnleggerne av den moderne sosialismen gjorde noe forsk p etablere en slik bevegelse, eller tenkte ut i fra en appell til en i all hovedsak proletr eller arbeiderklasseorientert tilhengerskare. Disse to mennene, Claude-Henri de Rouvroy, grev de Saint-Simon (1760-1825) og FrancoisMarie-Charles Fourier (1772-1837) har sammen med Robert Owen ftt den generelle betegnelsen utopiske sosialister, som ogs har blitt, slik vi har sett, utvida til omfatte ogs teoretikere fra det attende rhundre. De var imidlertid essensielt sett teoretikere fra perioden som etterfulgte Den franske revolusjon, som begge begge og spesielt Saint-Simon betrakta som en milepl i den historiske utviklinga som krevde en ny tilnrmelsesmte til hele problemet vedrrende sosial organisering. Det er fullt ut mulig hevde at verken Fourier eller SaintSimon, i srlig strre grad enn Godwin eller Paine, p passende vis kunne kalles en sosialist, i den betydningen som ordet n vanligvis blir brukt i; Fourier fordi han tenkte ut i fra frivillige sammenslutninger i 60

stedet for statlig handling, og sledes var en forlper til kooperative snarere enn sosialistiske ideer, og SaintSimon fordi han, sjl om han med stor tyngde krevde et kollektivt planlagt samfunn, aldri s for seg at sosialismen skulle innebre en klassekamp mellom kapitalistiske arbeidsgivere og arbeidere, men snarere s det slik at begge disse klassene, som han med en samlebetegnelse kalte les industriels, hadde en felles interesse mot les oisifs den uvirksomme klassen representert primrt av adelen og militaires de stridende menn. Det er allikevel helt umulig utelate s vel Fourier som Saint-Simon fra nedtegnelsen av den sosialistiske utvikling, fordi at uavhengig av om de sjl var sosialister s inspirerte de begge to utvilsomt mange seinere sosialistiske ideer. La oss starte med den eldste av de to Saint-Simon. Det er viktig gjre klart helt fra starten av at det er en stor forskjell mellom Saint-Simon sjl og saint-simonianerne den retninga som blei innvia av Enfantin, Bazard og Rodrigues etter hans dd, og ogs som vi skal se mellom de ulike saint-simoniarnerne for eksempel mellom Bazard og Enfantin og Pierre Leroux. Saint-simonismens mest sosialistiske fase var den som fulgte umiddelbart etter dens mesters dd, og synes i stor grad skyldes innflytelsen fra Bazard og Leroux. Under Enfantins ekstraordinre innflytelse blei saint-simonismen for en tid en messiansk religion snarere enn et politisk credo; og dette elementet ved den stod ved lag inntil det siste, sjl om dens konomiske del seinere fikk tilbake sin opprinnelige betydning. La det i det umiddelbart flgende vre klart at jeg helt og holdent sikter til Saint61

Simon sjl, og ikke i det hele tatt til hva hans disipler gjorde ut av hans doktriner etter hans dd. Henri de Rouvroy, Comte de Saint-Simon, av en samme familie som den bermte Duc, og som mente at han var en direkte etterkommer etter Karl den store, begynte sin karriere som en frihetselskende aristokrat. Han kjempa p amerikanernes side under deres Revolusjon og s, etter ha vendt tilbake til Frankrike, forlot han hren som oberst og begynte p sitt livsverk. Allerede p dette stadiet var han dypt pvirka av menneskets behov for ke sin makt over sitt naturmilj. Mens han fortsatt var i Amerika foreslo han overfor keiseren av Mexico et prosjekt som dreide seg om bygge en kanal som skulle knytte de to havene sammen en type prosjekt som hans tilhengere skulle bli svrt opptatt av etter hans dd. Tilbake i Europa begynte han arbeide p en velutvikla lpebane med studier og reiser, og mens han var i Spania foreslo han bygginga av en kanal fra Madrid og ut til havet. Mens han fortsatt var opptatt av den studieretninga som han hadde satt seg fore mestre, brt Den franske revolusjon ut. Hans eneste delaktighet i den var tjene seg en formue gjennom spekulere i valutamarkedet, i den hensikt finne midler til gjennomfre de eksperimentene han hadde planlagt. Han hadde kommet til den konklusjon at for forst verden riktig, var han ndt til gjennomleve det strst mulige mangfoldet av personlige erfaringer, mens han forblei en observatr av hvilken retning de offentlige begivenhetene tok inntil han var rede til pvirke dem. Han var allerede overbevist ikke bare om at han hadde en misjon, men at han var skjebnebestemt til bli en av verdens strste menn og sette menneskeheten inn p et nytt spor i like stor grad 62

som det Sokrates, eller noen annen filosof som hadde forandra verden, hadde gjort. Han mente at menneskearten stod ved begynnelsen av en stor ny, evolusjonr forandring den strste siden kristendommen oppstod, som Sokrates hadde vrt budbringeren om da han proklamerte Guds enhet, universets enhet, og dets underordning i forhold til et universelt prinsipp. Men han var enn ikke sikker p hva hans misjon var, og han henga seg til finne ut dette gjennom studiet av mennesker og ting, framfor alt av vitenskapene og av hvilken vei begivenhetene tok etter Revolusjonen. Hans oppgave, slik han formulerte den, var finne et prinsipp som var i stand til forene alle vitenskapene og sledes gi menneskeheten en klar forkunnskap om sin framtid, slik at mennesker med sin forstelse ville vre i stand til planlegge sin egen kollektive utviklingsretning i samsvar med den universelle lovens kjente orden. Hans sinn var p dette stadiet dominert av hans id om enhet, som han da tenkte p primrt som kunnskapens enhet en tiltrengt syntese og utvidelse av de store framskritta som hadde blitt gjort siden Bacon og Descartes i de stadig mer spesialiserte forgreiningene av naturvitenskapene og i forstelsen av mennesket sjl. P dette stadiet hvilte han i stor grad p dAlembert og Condorcet, og fra disse utleda han sin tro p bruken av anvendt vitenskap som grunnlaget for sosial organisering og sitt begrep om historisk utvikling som hvilende p framskrittet innen menneskelig kunnskap. Saint-Simon var allerede 42 r gammel, og Napoleon allerede herre over Frankrike, da han begynte skrive. Hans tidligere verker (Lettres dun habitant de Genve, 1802; Introduction aux travaux scientifiques du 19. 63

sicle, 1807-08; Esquisse dune nouvelle encyclopdie, 1810; Memoires sur la science de lhomme, 1813; Mmoire sur la gravitation universelle, 1813), er alle sammen utviklinger av hans ideer om vitenskapens nye ra. Han appellerer til les savants av alle slag om samle seg om et nytt omfattende livssyn p de menneskelige anliggendenes omrde, skape en vitenskap om menneskeheten, og bruke dens forstelse til fremme menneskelig velbefinnende. Hans forestilling om vitenskap har allerede blitt utvida fra vitenskapene slik de vanligvis blir forsttt, til omfatte hele kunnskapens omrde. Det m vre en moralens vitenskap som tar for seg mlsettingenes omrde, s vel som en nyttig naturvitenskap som tar seg av midlene det vil si, av menneskets mestring av sitt milj. Dessuten kom s vel de fine kunstene som de anvendte kunstene i hans tenkning til inneha en plass ved sida av de to andre forgreiningene p kunnskapens tre. Han flte at det trengtes en universell kunnskap, uttrykt i tre store former, kunstene, naturvitenskapene og moralvitenskapen. Disse tre trengte bli knytta sammen og systematisert i en Ny encyklopedi, som uttrykte den nye tidsalderens nd til forskjell fra dAlemberts og Diderots tid; og de trengte ogs legemliggjres i store kunstakademier, naturvitenskapelige akademier og akademier for moralske og sosiale vitenskapelige anliggender. Den forma som disse akademiene skulle ta varierte i de ulike verkene til Saint-Simon; men den essensielle ideen bestod uforandra. Han appellerte til Napoleon, som allerede hadde danna et naturvitenskapelig akademi, om skape den nye strukturen i sin helhet. Den var utforma, om ikke helt og 64

holdent for erstatte regjeringa, s i hvert fall til bli det nye samfunnets reelt sett styrende makt. Bak disse prosjektene l den universelle historiefilosofien som Saint-Simon gradvis utarbeida. Han var allerede skarpt kritisk til Den store franske revolusjonens oppnelser, som han betrakta som den ndvendige fullendelsen av et stort verk som gikk ut p delegge avleggse institusjoner, men som hadde mislykkes nr det gjaldt oppn noe konstruktivt som flge av mangelen p et forenende prinsipp. Menneskets historie, slik han s den, falt inn i alternerende epoker bestende av konstruksjon og kritikk, eller destruksjon. P alle niver trengte menneskeheten en sosial struktur som korresponderte med framskritta som blei gjort innen les lumires; og institusjoner som var riktige og gagnlige p et stadium av den menneskelige utvikling, viste seg vre helt gale nr de hadde oppndd det som l i dem, men som varte ved etter at deres verk var utfrt og motsatte seg ndvendige endringer. I likhet med Turgot og Condorcet, hvis Esquisse pvirka ham i dyptgripende forstand, trodde Saint-Simon i gjennomgripende grad p vissheten om menneskelig framskritt. Han var vel forsikra om at hvert enkelt konstruktive stadium i menneskehetens utvikling hadde ligget godt foran deres forlpere. Hans oppmerksomhet, i likhet med mange andre historiefilosofer, innskrenka seg til den vestlige verden; han avfeide sten som uverdig for et serist studium, fordi folk der levde i framskrittets barndom. Nr det gjaldt vesten skilte han mellom to store konstruktive epoker den klassiske antikkens verden, representert ved den gresk-romerske sivilisasjon, og middelalderverdenens kristendom; og han var ikke i tvil 65

om at den sistnevnte, som flge av dens begrep om kristen enhet, legemliggjort gjennom kirka, hadde utgjort et enormt framskritt i forhold til den primrt militre organiseringa i antikkens verden. Han lovpriste middelalderkirka hyt for at den p beundringsverdig vis hadde tilfredsstilt samtidas behov, spesielt som en sosial og utdanningsmessig pvirkningskraft; men han betrakta ogs dens sammenbrudd som en ndvendig konsekvens av dens manglende evne til tilpasse seg behova i en ny tidsalder bestende av vitenskapelige framskritt. Etter hans syn var en tredje store epoke, basert p menneskelige framskritt innen vitenskapene, akkurat i ferd med begynne; og rhundrene fra reformasjonen (splittelsen innen kirka, som han kalte den) hadde vrt en ndvendig periode bestende av kritisk og destruktiv forberedelse til det nye samfunnets ankomst. Fra Luther til filosofene i syttenhundretallets opplysningstid hadde mennesker engasjert seg i rydde unna avleggse former for overtro som ikke lenger kunne eksistere side om side med den framskredne kunnskapens lrdommer. Men i denne destruksjonsepoken, som i Den mrke tidsalderen etterfulgte antikkens verdens hydepunkt, hadde menneskeheten mista sin enhet og sin flelse av enhet. Mennesket mtte n finne et nytt forenende begrep og bygge den nye ordenen ut i fra det. For en stund trodde Saint-Simon at han hadde funnet dette begrepet i tyngdekraftloven som hadde blitt oppdaga av Newton; det var temaet i hans avhandling La Gravitation universelle. Men etter hvert forsvant denne fraseologien fra hans skrifter, og blei erstatta av et reinere sosialt begrep om kunnskapens enhet i samsvar med en enkelt altoverskyggende lov. 66

Universell lov! Lov og orden! Saint-Simon var lidenskapelig opptatt av begge deler, og mislikte sterkt revolusjonens og krigens uorden. Han nska en ny ra av fred som ville legemliggjre en verdensorden som underordna seg en felles lov. Men han hadde enn ikke kommet til formulere de politiske aspektene ved sin doktrine p noen som helst presis mte. Han var opptatt av filosofien bak den, som mtte vre positiv og vitenskapelig, i motsetning til den destruktive metafysikken som prega epoken som var i ferd med ta slutt. For ei stund retta han blikket mot Napoleon som anfrer for den veien som peka mot denne forente ordenen, sjl om han endog under sin sterkeste napoleonske beundringsfase fortalte ham at han ikke kunne tufte sitt dynasti, eller basere en varig ny orden, p militr erobring. P det neste stadiet i sin utvikling ser vi at han formulerer, i De la rorganisation de la socit europenne (1814), skrevet i samarbeid med historikeren Augustin Thierry, en plan for et fderalt Europa som hovedsakelig skulle baseres p en allianse mellom Frankrike og Storbritannia som de to landa som var i stand til gi Europa lederskap Frankrike nr det gjaldt de store ideenes omrde, og Storbritannia nr det gjaldt organiseringa av industrien til forbedring av menneskehetens ve og vel. Innen den tid hadde Saint-Simon allerede utvikla hovedinnholdet i sitt begrep om den nye sosiale orden, som etter hans syn ville hvile p fredens kunst som midlene til forbedre menneskers ve og vel. Dette er temaet som blir utvikla som den dominerende ideen i hans verker etter 1815. Tidligere sivilisasjoner hadde, i deres sivile institusjoner, vrt dominert av det militre 67

elementet. Dette var til det gode s lenge militret var, slik som under fydalismen, ogs de kompetente kontrollrene av produksjonen, hovedsakelig legemliggjort i jordbrukets kunster. Men etter middelalderen oppstod det et skille mellom adelsmennene, som hovedsakelig var opptatt av krigfring og med negativ utbytting av produsentene, og les industriels, som utvikla de produktive kunstene under uregulerte private foretak og uten bli tildelt den sosiale prestisje som samsvarte med deres talenter. Den kritiske tidsalderen som nettopp er forbi hadde vrt prega, framfor alt i England, av framveksten til les industriels og gjennom en voksende strid mellom de sosiale krava til les oisifs de gamle privilegerte klassene og de virkelige tjenestene som den industrielle klassen tilfrte samfunnet. Tida var n inne for la les industriels ta kontrollen over samfunnet, og for fjerne dominansen til les oisifs adelen og soldatene. Samfunnet burde i framtida bli organisert av les industriels til fremme av velbefinnendet til la classe la plus nombreuse et la plus pauvre, og fortjenestene burde bli fordelt til enhver i henhold til hans eller hennes kapasitet slik den kom til uttrykk gjennom hver enkelt sine positive tjenester til fremme av menneskelig velbefinnende. I alt dette fantes det ikke noe element av demokrati. Saint-Simon insisterte kontinuerlig p at samfunnet mtte bli organisert for de fattiges velferd; men han hadde en sterk mistillit til pbelvelde, i den forstand at det innebar uvitenhetens herredmme over kunnskapen; og han var forskrekka over den uordenen som et slikt herredmme hadde lagt grobunn for i ra etter 1789. Han ville at kunnskapen skulle regjere; og han insisterte p at 68

de naturlige lederne for de arbeidsomme fattige er de store industrialistene, framfor alt bankierene, som skaffer til veie kreditt for industrien og sledes antar en konomisk planleggingsfunksjon. Han tvilte ikke p at de store industrialistene, gitt makt som det nye samfunnets ledere, ville ivareta de fattiges interesser gjennom ke produksjonen, spre kjpekrafta og sledes forbedre den generelle velferdsstandarden. Det finnes ingen hint til noen sannsynlig antagonisme mellom kapitalist og arbeider; for sjl om Saint-Simon vedgr at de kapitalistiske arbeidsgiverne i virkeligheten opptrer ut i fra en nd prega av individuell egoisme, s er han vel forsikra om at dette er fordi de opptrer i et drlig samfunn som er henfalt til egoisme som flge av dets kritiske livssyn, og at de store industrialistene, gitt s vel ansvar som enhetlig kunnskap, vil handle i en solidaritetens nd sammen med strstedelen av den industrielle klassen. Saint-Simon har ingen bruk for forestillinger om individuelle rettigheter eller friheter; han lovpriser orden som den ndvendige betingelsen for vitenskapelig sosial organisering, og han er mye mindre interessert i gjre folk lykkelige enn i sette dem til gjre godt arbeid. Kanskje trodde han at dette ville gjre dem lykkelige; men det er kreativitet snarere enn lykke som er hans hovedml. Saint-Simon satte seg sledes fore forene de industrielle klassene mot les oisifs, og spesielt mot de to adelsstendene i Frankrike de skalte ancienne noblesse og den nye noblesse skapt av Napoleon som under restaurasjonen utgjorde en forent antisosial kraft. Etter 1815, og etter ha akseptert restaurasjonen og foretrukket monarkiet som symbolet p enhet og orden, 69

forskte han overtale kongen til alliere seg med les industriels mot adelen og de militre, og oppfordra Ludvig XVIII til overlate budsjettutformingsfunksjonen kontrollen over finansene til et rd bestende av de ledende industrialistene, som skulle bli planleggere av store prosjekter bestende av offentlige arbeider og produktive investeringer. Dette skulle sammenfalle med et hurtig framskritt i retning av internasjonal enhet, tufta p kapitalistisk samarbeid vedrrende verdens konomiske utvikling. Saint-Simon var imidlertid svrt bevisst p at konomisk utvikling ikke var det eneste menneskelige behovet. Kunstene og de moralske vitenskapene spilte ogs en essensiell rolle. Industrialistene skulle kontrollere finansene og ha siste ordet i beslutningene vedrrende det som skulle gjres; men de skulle rdfre seg med de skalte sevants og kunstnerne, som skulle samarbeide om gi samfunnet en klar retning p mlsetningenes omrde. Saint-Simon la i denne forbindelse den strste vekt p utdanning, som etter hans plan utelukkende skulle kontrolleres av les sevants og hvile p et grunnlag bestende av en universell grunnlegende skole som var utforma til indoktrinere hele folket i et sant system av sosiale verdier som korresponderte med framskrittet til les lumires. Han var overbevist om at samfunnet for fungere skikkelig trengte et felles verdigrunnlag, som det var moralvitenskapens oppgave formulere til en kode for utdanning og sosial framferd. I middelalderen hadde denne forenende funksjonen p moralens omrde blitt ivaretatt av kirka, som hadde skapt en reell kristendomsenhet og lagt den sekulre prosessen inn under sin generelle kontroll gjennom sin 70

gjennomgripende innflytelse over alle de kristne folkene. De kristne dogmene var n utdaterte, men samfunnet trengte i vel s stor grad som fr en felles ndelig retning som mtte skes i den vitenskapelige kunnskapens universitas. Dette bringer oss til sluttfasen i Saint-Simons skrivning, legemliggjort i hans verk Le Nouveau Christianisme, hvis kun frstedel noensinne blei ferdigstilt. Han hadde blitt mer og mer oppmerksom p intellektets utilstrekkelighet p egen hand nr det gjaldt virke som et motiv for sosial handling og p behovet for ta med ogs les sentiments i betraktning p det sosiale framskrittets side. Hans Nye kristendom skulle legemliggjres i ei kirke som kontrollerte utdanning og forma koden for sosial framferd og tro p grunnlag av den levende troen p gud som universets hyeste lovgiver. Det skulle ogs vre en ny religion, uten teologi, basert p det stadiet som menneskesinnet langt om lenge hadde ndd i sin utvikling, ikke bare som intellekt, men ogs i tiltroen til menneskehetens framtid. S langt om Saint-Simon sjl, som p sitt ddsleie overlot denne forestillinga om en Ny kristendom basert p vitenskap som sin arv til ei lita gruppe tilhengere som til slutt hadde samla seg rundt ham. I hele sitt liv, og helt til det siste, hadde han arbeida praktisk talt uten anerkjennelse, og for en lang tid i den dypeste fattigdom. I det desorienterte franske samfunnet p 1820-tallet begynte han finne sine tilhrere og disipler. Hva de gjorde ut av hans doktrine skal vi snart se. Frst m det sies en del om Saint-Simons egne ideer gjennom en liten oppsummering.

71

I henhold til Saint-Simons historieforstelse hang politisk revolusjon og revolusjon p den menneskelige tenkingens omrde sammen, der hver enkelt store politiske omveltning umiddelbart blei etterfulgt av en revolusjon innen menneskers holdninger til moralens og vitenskapens problemer. Saint-Simon ppekte sledes at de religise og filosofiske revolusjonene som kunne tilskrives Luther og Descartes, hadde fulgt i kjlvannet av middelalderverdenens oppbrudd. Newton hadde formulert sin vitenskapelige filosofi ved starten p borgerkrigen i England, og Locke var, i sine filosofiske spekulasjoner, fortolkeren av Den engelske revolusjon i 1688. Saint-Simon flte seg viss p at Den franske revolusjon i mye sterkere grad representerte et vendepunkt i historia, og at den for fullendes krevde en vitenskapelig revolusjon av tilsvarende dimensjoner. P den tida da han skreiv sin Introduksjon til det nittende rhundres vitenskapelige arbeider (1807-08) var han en sterk tilhenger av Napoleon, og betrakta Napoleons erobring av verden som Den franske revolusjons utbredelse, det essensielle grunnlaget for utviklinga av en ny vitenskapelig orden. Han var sikker p at engelskmennene ville bli sltt av Frankrike, og betrakta beseiringa av England som den visse slutt p utfordringa av Napoleons verdensherredmme. Han trodde imidlertid ikke at Napoleons verdensherredmme ville vare ved, eller at det ville finnes noen keiser som etterfulgte ham. Han tenkte tvert i mot at nr Napoleon hadde fullendt sitt verk med rydde den gamle verdens trr av veien, s ville en ny epoke vre i emning for menneskeheten, med produsentene, vitenskapens menn og kunstnerne de tre nyttige klassene som organisatorer snarere enn 72

herskere over det nye vitenskapelig baserte samfunnet. Med kunstnere mente Saint-Simon mye mer enn de som praktiserte de edle kunstene. Han inkluderte for eksempel alle littrateurs og savants p ethvert omrde bortsett fra naturvitenskapen. Men i det nye samfunnet tilskrev han lederrolla snarere til les industriels enn til kunstnerne. Han s for seg det nittende rhundre som starten p en stor tidsalder basert p anvendt naturvitenskap. Han tenkte at i en slik epoke kunne kunstene kun spille en sekundr, om enn viktig, rolle. Saint-Simon var som vi har sett sterkt pvirka av Condorcets spekulasjoner vedrrende menneskendens framskritt og den endelige perfeksjoneringa av menneskesamfunnet. Han skilte seg imidlertid fra Condorcet gjennom se fram, ikke mot et samfunn som var perfeksjonert i alle sine aspekter, men snarere mot et der de forestillingsmessige evnenes nedgang ville bli kompensert for gjennom den vitenskapelige ndens vekst. Denne forestillinga synes imidlertid ikke passe helt inn i forhold til hans insistering p at det er kunstnernes oppgave definere de mla som vitenskapens menn skal strebe mot, eller i forhold til hans opphyelse av menneskets kreative nd som framskrittets virkelige kilde. I virkeligheten tror jeg at han betrakta de utvende vitenskapsmennene og oppfinnerne som kreative kunstnere i deres egen sfre, og at han s for seg at de i den nye tidsalderen ville ta over mye som hadde vrt de forestillingsbaserte kunstnernes sfre p et tidligere stadium av den menneskelige utvikling. Dette var grunnlaget for Saint-Simons sosialisme i den grad det var sosialisme. Sjlve basisen for hans doktrine var forestillinga om at menneskets essensielle 73

oppgave og forpliktelse var arbeid, og at i den nye sosiale ordenen ville ingen respekt vedkjennes noe menneske bortsett fra den som svarte til dets tjenester overfor samfunnet i form av arbeid for fellesskapet. Med denne forestillinga rydda han unna alle den gamle verdenens privilegier, en verden som hadde akseptert enkelte menneskers rett til leve i uvirksomhet, og la i stedet fram forestillinga om at prestisje ville oppns kun i trd med de tjenestene man hadde bidra med. I trd med denne nden s han for seg at eiendomsretten ville overleve kun i form av en rettighet til ha kontroll over eiendom i trd med evna til anvende den for gode forml. Teknikeren og den faglrte organisatoren ville ha en grad av kontroll over eiendom som stod i stil med deres mangfoldige evner som var stilt til disposisjon for allmennheten, og alle produsenter, fra disse og ned til de ufaglrte arbeiderne, ville besitte sivile rettigheter i kraft av det arbeidet de utfrte. Som vi har sett appellerte ikke Saint-Simon til arbeiderne om sette seg opp mot sine arbeidsgivere. Han appellerte tvert i mot til alle produsenter om akseptere betingelsene for vitenskapelig organisert produksjon og om samarbeide funksjonelt sett i henhold til deres mange kapasiteter til utvide den sosiale produktiviteten. Han insisterte kontinuerlig p at den industrielle klassens lederskap ville hvile p les grands industriels p de som hadde vist sin kapasitet som produksjonsorganisatorer; og blant disse tildelte han lederrolla til bankierene, som han betrakta som dem som hadde den mest generelle kapasiteten til planlegge konomiske anliggender. Han tenkte p bankierene primrt ut i fra deres kapasitet, som dem som finansierte industrien, til skaffe 74

kapitalfordeler til produsentene og sledes bestemme nivet og distribusjonen av kapitalinvesteringa. SaintSimon hadde ingen forestilling om noen fundamental antagonisme mellom arbeidsgivere og arbeidstakere; han snakka kontinuerlig om dem som om de utgjorde en enkelt klasse som hadde en felles interesse overfor enhver som hevda kunne leve uten gjre nyttig arbeid, og ogs mot alle herskere og militre ledere som opprettholdt et voldsherredmme p bekostning av fredelig industri. Det var frst etter hans dd at hans disipler p bakgrunn av disse prinsippene gikk et skritt videre og trakk den konklusjon at eiendom burde bli kollektivt eid slik at staten ville kunne vre i posisjon til tildele kontrollen over den til de som kunne gjre seg best nytte av den. Saint-Simon argumenterte sledes for at de nye sosiale kreftene som hadde blitt sluppet ls gjennom politisk revolusjon og vitenskapelig framskritt forplikta til planmessig organisering av og kontroll over produksjonen til det felles beste. Han var den frste som p en klar mte s den dominerende betydningen av konomisk organisering vedrrende det moderne samfunnets anliggender og til hevde den konomiske utviklingas nkkelposisjon som en faktor i sosiale relasjoner. Han var ogs den frste av mange tenkere som funderte p flge opp den velutarbeida, store syttenhundretallsencyklopedien med en Ny encyklopedi, som ville sammenfatte alle lrdommene fra den nye vitenskapen og bringe alle disse lrdommene til et punkt som tok utgangspunkt i deres sosialmoral. Denne forestillinga om en stor Ny encyklopedi dominerte Saint-Simons arbeid. Sammen med denne 75

intellektuelle reintegreringa skulle det flge en restaurasjon av det vestlige samfunns enhet, som hadde gtt tapt siden reformasjonen. P dette grunnlaget arbeida Saint-Simon med sitt prosjekt vedrrende internasjonal enhet gjennom europeisk fderasjon, og utarbeida i sine seinere verker tesen om sin Nye kristendom, som skulle erstatte fortidas forslitte religioner. P dette omrdet hadde hans ideer gjennomgtt en betydelig forandring; men det fantes ikke desto mindre en betydelig basis for hans tenkning. I sin tidligere fase hadde han skua fram mot en helt og holdent positiv, vitenskapelig religion, som skulle hvile p et grunnlag bestende av rein physicisme i kontrast til fortidas disme, en religion som ikke bare var fri for teologi men i virkeligheten ogs uten gud, om enn sjlsagt dominert av nkkelideen om det Ene slik det kom til uttrykk i naturens universelle lov. S skjedde det to ting med hans tenkning. Han kom til det synet at mange, til forskjell fra de opplyste f, enn ikke var rede til klare seg uten ideen om en personlig gud, og at for dem s mtte disme fortsatt f st som et symbol p naturens enhet. Men han begynte ogs fatte den nye vitenskapsreligionens utilstrekkelighet, slik han frst hadde sett p den i et reint intellektuelt lys som la science de la morale s vel som de la nature og legge vekt p betydningen av la science morale som mlsettingenes domene, som omfatta les sentiments s vel som intellektet. Dette endra synet gjorde ham rede til akseptere deismen, ikke bare som et overgangssymbol, men i kraft av seg sjl, og til tildele kunstnerne en strre plass ved sida av den nevnte savants samtidig som han reserverte den hyeste posisjonen, nr det gjaldt praktiske anliggender, til les industriels. 76

I hans tidligere syn vil det komme klart fram at SaintSimon i stor grad var forlperen til Auguste Comte den Comte som representerte den positive filosofien snarere enn den seinere Politique positive. Comtes positivisme vokste sannelig essensielt sett ut av Saint-Simons ideer, og Comtes tidligste verk blei skrevet under Saint-Simons overoppsyn, mens Comte var hans amanuensis og elev. Comte hata bli minna p dette. Han brt tidlig med Saint-Simon, spesielt nr det gjaldt hans innvendinger mot det religise aspektet ved Saint-Simons seinere doktrine. Allikevel kom Comte i sine seinere faser tilbake til et syn som tok opp i seg mye av doktrinen i SainSimons Nouveau Christianisme og gjentok ogs SaintSimons begrep om les savants som kontrollrene av utdanning og som statens rdgivere. Nr det gjaldt konomiske anliggender stod Saint-Simon, intetanende om den kommende striden mellom kapitalister og arbeidere, for fellesskap blant de produktive klassene mot de parasittiske ikkeprodusentene, p et grunnlag basert p sosial kontroll over produksjonsinstrumentene og administrasjonen av disse ved hjelp av de ndvendige vitenskapelige og businessrelaterte evnene. Han trodde p ulike belnninger som samsvarte med de reelle forskjellene i tjenestenes kvalitet, og han tok til orde for tildele en stor makt til en styrende og planleggingsmessig autoritet p grunnlag av meritter. I likhet med Babeuf mente han at samfunnet var forplikta til skaffe arbeid til alle, og at alle var forplikta til arbeide for samfunnet i henhold til deres evner alltid i interessene til en la classe la plus nombreuse et la plus pauvre. Sjl om han ikke hadde noen doktrine om klassekamp fordmte han p vigorst 77

vis den utbyttinga som arbeiderne blei utsatt for under det bestende eiendomsrettighetssystemet, og han kom Marx i forkjpet gjennom hevde at eiendomsrelasjonene som blir opprettholdt av enhver sosial orden overfrer sin essensielle karakter til denne ordenen i alle deres hovedaspekter. Han trodde videre, i likhet med Marx, at menneskesamfunnet i historias marsj tenderte mot et system basert p universell sammenslutning, og han hevda at dette nye systemet basert p universell sammenslutning ville garantere fred og progressiv utvikling. Det er imidlertid helt feil anta at Saint-Simons syn p den historiske utviklinga p noen som helst mte likner p det til Marx. Sjl om han legger vekt p betydningen av de konomiske faktorene, betrakter han dem essensielt sett ikke som rsaker men som konsekvenser. Etter hans syn er konomisk forandring resultatet av vitenskapelige oppdagelser, og rttene til menneskelige framskritt ligger i framskritt p kunnskapens omrde, med de store oppdagerne som de hyeste formerne av historia. Marx var utvilsomt sterkt pvirka av Saint-Simon nr det gjaldt n fram til sin teori om historisk determinisme; men det var en radikalt annerledes teori. Saint-Simons store bidrag til sosialistisk teori l sledes i hans insistering p samfunnets plikt, gjennom en omforma stat kontrollert av les producteurs, til planlegge og organisere bruken av produksjonsmidlene slik at de kontinuerlig l p hyde med vitenskapelige oppdagelser. P denne mten var hans doktrine en forlper til moderne forestillinger om teknokrati ved at han insisterte p de industrielle ekspertene og organisatorene sin mesterfunksjon i forhold til bde 78

politikerne og resten av de uproduktive klassene, som ville bli henvist til en underordna plass i framtidas samfunn. Det som for Saint-Simon betydde noe for menneskeheten var ikke politikk, men produksjonen av velstand, i en vid nok forstand til at det inkluderte produktene av kunst og vitenskap s vel som av industri og jordbruk. Han avviste utilitaristenes doktrine om den strste lykke p grunnlag av at dens virkning ville bli overlate til herskerne dmme om hva som ville gjre mennesker lykkelige, og krevde at hy produksjon burde bli anerkjent som mlsetningen for sosial organisering p det grunnlag av at s snart dette var gjort ville mennesker f den strste frihet til finne tilfredsstillelse i sitt arbeid, og at herskernes valg ikke lenger ville vre basert p meningslse eller irrelevante politiske appeller men snarere ganske enkelt ville bli et sprsml om seleksjon i henhold til fastsltt teknisk kompetanse. Gitt en slik organisering, hevda han, kunne alle lett oppn en rikelig av det de trengte. Naturligvis tillot hans begrep om konomiske rettigheter som utelukkende hvilende p tjenester, sjl om det ekskluderte arvens gyldighet, at produksjonslederne ville kunne oppn store fortjenester. Dette aspektet ved hans doktrine virka tiltrekkende p mange masseprodusenter, ingenirer og vitenskapsmenn, som ga sin sttte til hans ideer, og saint-simonianerne kom til inkludere en hy andel av menn som seinere skulle ta fringa i den konomiske og industrielle utviklinga i Frankrike. Men til tross for Saint-Simons insistering p fortrinnsretten til krava fra la classe la plus nombreuse et la plus pauvre, tjente sjlve denne appellen til mennesker med businessevner til forhindre saint-

79

simonianerne fra finne noen substansiell sttte blant de arbeidende klassene.

80

KAPITTEL V

SAINT-SIMONIANERNE
SAINT-SIMON etterlot seg Nouveau Christianisme som sitt testament til sine disipler. Han hadde til det siste den hyeste tiltro til sin misjon om lede menneskeheten inn i den nye raen bestende av fredelig industri og internasjonal sammenslutning; og avslutningsvis i denne boka snakka han utvetydig om at han var inspirert om at gud snakka gjennom hans munn. Det var dette aspektet ved hans budskap som umiddelbart blei tatt opp av den gruppa av disipler, forsterka av nykommere, som i lpet av de neste f ra skulle komme til oppn en celebritet eller framstenhet som mesteren sjl aldri hadde oppndd. Saint-simonismen brt ut i verden som en religion og fant en ny leder som var beredt til bringe den til den religise fantasiens ytterste grenser, samtidig som han side om side med de villeste ekstravaganser beholdt den harde kjerna av tro p den vitenskapelige industriens siviliserende misjon, som utgjorde dens viktigste appell til ingenirer, vitenskapsfolk og universelle prosjektrer som blei pvirka av den. Saint-Simons eget valg nr det gjaldt sin fremste etterflger hadde vrt Olinde Rodrigues, som hadde vrt hans nre venn og finansielle hjelper i lpet av hans siste r. Men Rodrigues var ingen sterk mann, og kontrollen glapp umiddelbart, med hans samtykke, ut av hans hender, og innen kort tid over i hendene p den unge ingeniren, Barthlemy-Prosper Enfantin (1796-1864). Under Enfantins magnetiske innflytelse tok denne gruppa snart det skritt organisere seg til en hierarkisk kirke. Men fr det begynte de med forelesninger og 81

konferanser, der de forskte legge fram og systematisere mesterens ideer. Med Saint-Amand Bazard (1791-1832), tidligere en radikaler forbundet med carbonariene, som redaktr, produserte gruppa en nrt beslekta erklring under tittelen La Doctrine saintsimonienne (1828-30). Dette verket, basert p forelesningsrekker der de la fram mesterens lrdommer, utgjr en betydelig utvikling av SaintSimons konomiske ideer i retning av en form for statssosialisme. Den tar utvetydig til orde for avskaffe arv av eiendom som uforenlig med prinsippet om at hvert enkelt menneske burde belnnes ene og aleine i henhold til dets kapasiteter som en tjener for samfunnet. Dette harmonerer fullt ut med Saint-Simons eget syn, men han hadde aldri fullt ut sett dets konsekvenser i ynene. Dersom rikdom ikke kunne bli arva ville rikdommer ved ddsfall mtte tilfalle samfunnet det vil i virkeligheten si staten, som sledes ville bli den eneste kilden til kapital. Men saint-simonianerne mente ikke med dette at den politiske regjeringa skulle overta kontrollen over industrien. De nska seg en stor sentralbank, kontrollert av les grands industriels, med spesialiserte banker som var avhengige av den, og som ville dele ut kapital til de som var best egna til nyttiggjre seg av den p produktivt vis. Saint-Simon hadde allerede tatt til orde for at den rette formen for industri i det nye samfunnet ville vre korporasjonen eller selskapet, under faglig teknisk ledelse; og saint-simonianerne argumenterte n for organiseringa av industrien i store selskaper som ville bli finansiert av bankene og som ville utfre de konomiske planene som man hadde rdfrt seg fram til gjennom lederne for industrielle og styringsmessige 82

teknikker. De insisterte, igjen som et ekko av SaintSimon, p at denne planlegginga m skaffe arbeid til alle Saint-Simon var, tror jeg, den som innfrte ideen om full sysselsetting og m vre retta inn mot arbeiderklassens (la plus nombreuse et la plus pauvre) interesser. P sine konferanser utvikla de store prosjekter for offentlige arbeider, ikke bare inkludert kanalbygging ved Suez og Panama (en gammel id fra mesteren), men ogs det dekke hele jorda med et nettverk av jernbaner som et middel til forene menneskeslekta under vitenskapsmennenes ledelse. (De var faktisk forlperne til president Trumans punkt fire. Ingenting var for grandiost for dem planlegge.) Den frste fulle utlegningen av saint-simonismen var hovedsakelig Bazards verk, da han sannelig var bevegelsens viktigste teoretiker i de ra som etterfulgte mesterens dd. De utprega sosialistiske elementene i saint-simonismen skyldtes i stor grad Bazards innflytelse, og seinere ogs Pierre Leroux. Dersom Bazard ikke hadde blitt fratatt lederskapet av Enfantin, ville den saintsimonianske bevegelsen ha kunnet utvikla seg langs helt annerledes og mye fornuftigere linjer, og ville kunne ha ftt en mye mer direkte innvirkning p de arbeidende klassene. Alt dette var imidlertid kun et aspekt ved la doctrine; og veldig snart gled saint-simonianerne, under Enfantins ledelse, over i en ny og enestende fase. I deres utlegning av La Doctrine saint-simonienne hadde det gjennomgende vrt en apokryfisk tone. Saint-Simon hadde blitt omtalt som om han ikke bare var et menneske, om enn aldri s opphyd som filosof, men som en inspirert fortolker av guds rst, ja, nrmest som en gud i 83

seg sjl. Saint-simonismen hadde blitt presentert ikke bare som en filosofi eller en vitenskapenes vitenskap, men ogs som en ny religion som var utpekt til overta den misjonen som den katolske kirka hadde utfrt i middelalderen, ved forene verden gjennom et nytt spirituelt prinsipp nrmere bestemt det som gikk ut p at arbeid var ethvert menneskes plikt og funksjon. P dette grunnlaget foretok saint-simonianerne det skritt organisere seg sjl til ei kirke, med et eget hierarki, ikke bestende av pave og kardinaler, men av en far og apostler, prester og hjemmelsmenn, med en ny liturgi, nye hymner og seremonier. Kirkas hyeste lederembete mtte sannelig i starten, i mangel p enighet, deles mellom Enfantin og Bazard, de to framstende skikkelsene; men det reelle lederskapet l snart hos Enfantin. Fedrene og apostlene tok opp praksisen med leve i fellesskap, i trd med de tidlige kristnes skikk. Deres uttalelser blei mer og mer mystisk apokalyptiske. P det davrende tidspunkt oppdaga Enfantin at den nye kirka, i samsvar med deres proklamerte prinsipp om likhet mellom kjnnene som de hadde tilfyd til mesterens doktriner trengte ei mor s vel som en far, for symbolisere enheten mellom intellekt og flelser, eller mellom nden og kjdet, som hadde vrt implisitt i Saint-Simons seinere lre. De hevda at det var en del av deres misjon avansere forbi det kristne hatet overfor kjdet, til en opphyelse av det som en ndvendig utfyllende del i forhold til nden (lespirit). En opphyd Enfantin proklamerte at La Mre p rettmessig vis ville avdekkes, for s bli symbolsk forent med Le Pre. Men det var to Pres, og den ene av dem var allerede gift; og fru Bazard 84

var et aktivt medlem av den saint-simonske kirka, men blei knapt nok regna som en passende kandidat til den ledige trona. En splittelse fulgte, anfrt av bazardene, og Enfantin stod tilbake som den eneste Pre allerede avholdt nrmest som guddommelig. Under hans ledelse trakk de ledende mannlige medlemmene av kirka seg tilbake til hans hus i Mnilmontant for leve sammen, uten noen andre tjenester enn sine egne og i slibat inntil La Mre skulle dukke opp fortelle dem hva de s skulle gjre. De trakk seg tilbake fra verden og brukte tida si til sammenfatte et ekstraordinrt verk Le Livre nouveau men avventa situasjonen til ei mor skulle dukke opp fr de formulerte sin doktrine ytterligere eller bestemte seg for hvordan de skulle anvende den. I mellomtida hadde autoritetene blitt mistenksomme overfor dem. De hadde blitt anklaga, p bakgrunn av deres verker og lre, for mange uhyrligheter for g til angrep p eiendom (arv), for fremme fri kjrlighet (de tok avstand fra kristne ekteskap og enkelte av dem tok til orde for viljesbestemte forbindelser) og for vre politiske konspiratrer som tok sikte p styrte regjeringa. Ennfantin blei fengsla i et r, mens hans tilhengere fortsatte vente p et tegn. Men ingen Mre dukka opp, og p et bestemt tidspunkt, etter at det hadde vrt mange tilbakeskritt, gikk de tomme for finanser og La Famille mtte flytte ut av Mnilmontant. Da han blei fengsla hadde Enfantin sagt fra seg sin apostoliske kontroll; men han gjenopptok den da han blei lslatt. Men ved at Mnilmontant blei lagt ned og fortsatt uten noen Mre til komplettere seg i sine rdslagninger var han p vikende front. Det virka som om den saint-simonske religionen stod ved en blindvei. Men s var ikke tilfelle. 85

Den neste hendelsen var en gjenopptakelse av de tidligere prosjektene med forene verden gjennom store offentlige arbeider kanaler, jernbaner og alt annet som kunne binde menneskeheten nrmere sammen og sledes bidra til utvikle dens ndelige enhet. Etter at en forgjeves sken etter La Mre hadde brakt dem til Tyrkia, som en innfallsport til det mystiske sten, hvis ekteskap med vesten skulle bli symbolisert gjennom foreninga av Le Pre og La Mre, frte Enfantin resten av de trofaste til Egypt, med det forml forene vestens og stens halvverdener gjennom bygge en kanal gjennom Suez, slik Saint-Simon hadde foresltt mye tidligere. Den egyptiske regjeringa vendte imidlertid snart tommelen ned for kanalprosjektet, og retta saintsimonianernes energi mot konstruere et damanlegg i Nilen. Dette arbeidet blei pbegynt, men innen kort tid skifta regjeringa mening og deres arbeid blei nok en gang utsatt. Noen f blei vrende i Egypt i spissen for ulike offentlige arbeider; for som vi s var en god del av saintsimonianerne ingenirer fra cole Polytechnique. Resten vandra tilbake til Frankrike, hvor Enfantin for ei stund vansmekta i irriterende inaktivitet, inntil han i 1839, gjennom venners innflytelse, blei gjort til en av regjeringas kommisjonrer for utviklinga av Algerie, som da var i ferd med bli helt og holdent erobra av franskmennene. Han tilbrakte to r der, med liten makt, og da han returnerte i 1841 la han fram en rapport der han oppfordra til en union mellom franskmenn og arabere for utvikle landet gjennom et system basert p kollektive jordbrukskolonier som det frste stadiet i et ekteskap mellom st og vest ved at sten blei overstrmmet av fransk teknologisk og kulturell 86

pvirkning. Tilbake i Frankrike, hvor han fortsatt hadde noen resterende trofaste disipler, gjenopptok han sin aktivitet for Suezkanalprosjektet og danna et selskap for dets fremme, for s kun bli skubba av veien av de Lesseps, som hadde vrt forbundet med saintsimonianerne under deres opphold i Egypt, men ikke ville ha dem som partnere da han s at veien til oppn konsesjon var enklere uten deres hjelp. Etter ha blitt beseira p dette omrdet tok Enfantin for seg enda en av de tidlige saint-simonianske planene. Med hjelp fra finansfolk som hadde blitt influert av saint-simonismen i dens tidligere faser, lyktes han bli hovedpromotren for sammenknytningen av jernbaner som skapte linja ParisLyon-Middelhavet, og brukte sine resterende r som en av dens ledende skikkelser. Han ga imidlertid ikke opp sin doktrine. Saint-simonianske hp vokste seg hye igjen i lpet av revolusjonene i 1848, for s kun renne ut i sanda; og Enfantin og hans gruppe beklaga seg deretter forgjeves over at Napoleon III blei foretrukket. Men innen den tid var sekten p det nrmeste dd, dens medlemmer spredd for alle vinder og for det meste ikke lenger opptatt av den. Enkelte, slike som Michel Chevalier, som forhandla fram Cobden-traktaten i 1860, oppndde en hy stilling; brdrene Pereire blei store industrielle bankierer Enfantin sjl, som vi har sett, en jernbanedirektr. Det var imidlertid kun Enfantin som befatta seg med la doctrine. I 1858 publiserte han La Science de lhomme, en ny utlegning av Saint-Simons ideer, og i 1861 La Vie ternelle, et fortsatt opphyd essay som la fram den saint-simonianske religion. I 1864 dde han.

87

Enfantin var utvilsomt en hyst bemerkelsesverdig person. Han hadde en slende evne til inspirere til kjrlighet og rbdighet, og til f folk til lytte respektfullt til absolutt nonsens. Han var helt oppriktig; han trudde p den saint-simonianske religionen, p sin egen guddommelige inspirasjon og p at La Femme p forutbestemt vis ville dukke opp og sammen med ham redde verden. Han trudde at Suezkanalprosjektet, og de andre grandiose utviklingsplanene som han og hans kolleger la fram, var det essensielle uttrykket for en ny sosial religion basert p arbeid, som skulle chasser les oisifs og forbedre de fattiges kr gjennom fjerne all utbytting og alle klassemotsetninger. Han var utvilsomt gal, og han begravde Saint-Simons fruktbare ideer under den haugen av vrvl som han bygde opp dem. SaintSimon var glmt, etter som franskmennene og sannelig en stor del av den vestlige verden var vitne til saintsimonianernes etterdnninger og avskreiv dem som srlinger eller fordmte dem som moralske og sosiale undergravere. Og like fullt var deres visjon om den kapitalistiske framtid overraskende framsynt i mange henseende. Inter alia var de blant de frste til se (og g god for) det som n blir kalt administrasjonsrevolusjonen. Det ville vre helt feil anta at Saint-Simonianerne, i lpet av de ra da Enfantin hadde forrang blant dem, ikke kom opp med noe annet enn absurditeter. Side om side med deres religise gammelmodigheter opprettholdt de tvert i mot en livlig propaganda over hele det feltet som bestod av samtidige politiske og konomiske planer. Dette var spesielt tilfelle i lpet av de frste ra etter Den franske revolusjon i 1830 en revolusjon som de forakta 88

for ikke ha rrt ved noe substansielt angende den feilaktige strukturen i det samfunnet den hadde tatt over. De gikk kontinuerlig til angrep p de partiene som opprettholdt Ludvig Filips borgermonarki, s vel som p de som opponerte mot det ut i fra legitimitetshensyn eller p vegne av den katolske kirkas krav. De angrep konomene som stod for prinsippet om laissez faire p en like heftig mte som de fordmte det partiet som stod for orden. Overalt rundt seg s de impotens og anarki, som de ndvendige resultatene av en reint manglende evne til forst de transformasjonene som var i gjre p samfunnets grunnplan, eller behovet for dreie autoriteten bort fra politikerne og militaristene og over til les industriels, som aleine var mesterne over de utviklende konomiske kreftene. Fra 1830 og framover var det Pierre Leroux som besatt den ledende posisjonen i saint-simonianernes journalistiske kampanjer, da Leroux var hovedredaktren for den tidligere liberale avisa Le Globe, og han sjl nylig hadde konvertert til saint-simonismen. Saintsimonianerne kjpte Le Globe, satte Michel Chevalier og andre medlemmer av deres gruppe til samarbeide med Leroux, og gjorde avisa til et redskap for fremme deres mindre esoteriske synspunkter. Leroux hadde sjl blitt tiltrukket av Saint-Simons Nouveau Christianisme, s vel som av de mer jordnre aspektene ved mesterens doktrine; men han henfalt ikke til de eksessene og absurditetene som Enfantin og hans umiddelbare krets tok til orde for. Sammen med Chevalier vevde han santsimonismen sammen til en lpende kritikk av hendelsene i fransk politikk etter Ludvig Filips tronbestigelse, p en

89

slik mte at de representerte et sammenhengende, om enn ikke fullt ut tilfredsstillende program. Saint-simonianerne, slik Le Globe la fram deres sak, framstod som talsmenn for et gjennomgripende teknokratisk system. De la for dagen en dyp forakt for det parlamentariske demokratiets mekanismer, og for hele det foretaket som dreide seg om telle hoder som et middel til velge en regjering. Den virkelig kompetente leder, den mann som forstr og er i stand til ha kommando over produksjonsprosessene, venter ikke, hevda de, p bli valgt av den uvitende hop; han velger seg sjl gjennom det penbare faktum at han er i besittelse av overlegne evner. Akkurat hvordan slike menn skulle oppn den makta som var deres rettmessige sdanne, forklarte ikke saint-simonianerne; dette skulle skje nr nasjonen, trtt av inkompetente politikere og utbyttende oisifs, instinktivt vendte blikket mot de mennene som aleine visste hvordan de skulle rydde opp i rotet. Saint-simonianerne spotta i like sterk grad ropa om frihet som de spotta stemmegivningsdemokratiet. Frihet, sa de, var kun anarki utrusta med en prangende tittel; det samfunnet trengte var ikke frihet, men orden. Det var sjlsagt ogs hva en god del reaksjonre sa; men saint-simonianerne skyndte seg med forklare at den ordenen de stod for p ingen mte var den som kunne oppns gjennom kruttryk eller en politistats institusjoner. Deres orden var den fredelige ordenen basert p vitenskapelig industriell og konomisk organisering en orden som, nr den var etablert, ikke ville trenge noen militr- eller politimakt for sikre dens kontroll.

90

De insisterte imidlertid eller i hvert fall s gjorde Chevalier det p at den ordenen som samfunnet trengte ikke kunne bli sikra uten sentralisering av makt. Da de blei anklaga for planlegge en sentralisert, byrkratisk kontroll, tok de gjerne i mot den ene halvdelen av anklaga for var ikke sentralisering uunnvrlig for en god konomisk planlegging og for sikre at, etter som arv ville vre avskaffa, staten ville vre i stand til plassere bruken av kapitalressurser hos dem som var best rusta til bruke dem til det felles beste? Le Globe la stor vekt p forslaget om gjre slutt p makta til les oisifs gjennom avskaffelsen av den legale retten til arve eiendom. Forestillinga om at eiendomsrett var en ndvendig ansporing til produktive foretak, angrep den som uberettiga. Elska ikke bonden jorda han dyrka langt hyere enn godseieren som kun oppkrevde en leie for den? Ville ikke industrilederne arbeide mye mer energisk dersom deres ivaretakelse av sine posisjoner var avhengige av at de faktisk oppndde gode resultater fra de kapitalinstrumentene som de var blitt betrodd? Og ville ikke disse industrilederne under slike betingelser ha enhver ansporing til tilby arbeiderne under seg de pkrevde incentivene til yte sitt beste? De saintsimonske forestillingene om den faktiske organiseringa av industriforetak under deres system var aldri helt klare; men de s penbart for seg team av teknikere som ansatte arbeidere som p sin side ville ta del i profittene fra de ulike foretaka, og at disse teknikerne stod for nominasjon og den endelige kontroll gjennom en eller annen planleggingsautoritet som handla i regjeringas navn, men som bestod av industriels hyere teknikere, bankierer, industriadministratorer og konomiske eksperter og 91

ikke av politikere. Disse sistnevnte, om de overlevde i det hele tatt, skulle gjre som de blei fortalt av industrilederne. Nest etter sprsmla om politisk og konomisk organisering bestod temaene som blei mest aktivt diskutert i Le Globe av utenrikspolitikk, religion og familien. Nr det gjaldt utenrikspolitikk s var saintsimonianerne aggressivt aktivistiske. De var ikke i tvil om at det var Frankrikes og det franske folkets misjon lede hele verden i retning av den nye ordenen, der politisk regjeringsmakt ville vike for konomisk administrering; og til tross for deres fiendtlige innstilling overfor militre ledere og deres kontinuerlige oppfordring om fred mellom nasjonene, gikk de i 1830 gode for annekteringa av Belgia, som s kunne g sammen med Frankrike i det store korstoget. De spotta Tyskland, som de betrakta som et land som p alle mter var overgitt til anarkiet. De beundra Storbritannias industrielle framstenhet, men hadde ikke annet enn forakt til overs for dets politiske institusjoner og dets hengivenhet til laissez-faire, som de betrakta som hovedrsaken til den britiske arbeiderklassens bitre lidelser. De venta p at Frankrike skulle utvide sin siviliserende innflytelse over Nord-Afrika og etter hvert over hele det tilbakestende sten. Ubesluttsomhet vedrrende verdensanliggender var en av de fremste anklagene de retta mot Ludvig Filips regjeringsmakt. Nr det gjaldt det religise temaet hevda Leroux kontinuerlig at det nye samfunnet mtte bli organisert p et kristent grunnlag. Men hans begrep om kristendommen var sjlsagt snarere i trd med SaintSimons Nouveau Christianisme enn med den katolske 92

kirkas. Vedrrende sprsmlet om familien var Le Globe opptatt av tilbakevise den anklaga som s ofte blei reist mot saint-simonianerne, om at de nska avskaffe den, eller i hvert fall foreslo undergrave dens fundament gjennom avskaffe arverettighetene til eiendom. Gruppa rundt Enfantin hadde sannelig fortatt mange angrep p ekteskapet som institusjon, slik det var den gang, og hadde lagt fram forestillinger om en ekteskapskontrakt som etter hver av partenes vilje kunne avsluttes. Men dette var ikke en av saint-simonismens alminnelige lresetninger; ei heller utgjorde det en del av systemet slik Le Globe presenterte det. Leroux var opptatt av benekte at avskaffelsen av arv ville ha noen virkning i retning av rive opp familien som institusjon. Han stilte sprsmlet om familien s var en institusjon som innskrenka seg til de som var i besittelse av eiendom, som de skulle overlevere til sine barn? Blomstra ikke familielivet i like stor grad blant de fattige som blant de eiendomsbesittende klassene eller i enda strre grad? Le Globe eksisterte ikke lenge. Den ebba ut etter to r; men Leroux, som blei gradvis mindre knytta til den offisielle saint-simonske skolen etter hvert som den litt etter litt smuldra opp, fortsatte i andre tidsskrifter og i ei rekke bker predike sin versjon av det saint-simonske budskapet. Han satte seg spesielt fore gjennomfre Saint-Simons prosjekt om en Ny encyklopedi som skulle tjene som et middel til forene den kunnskapen som skulle utgjre det intellektuelle grunnlaget for den kommende tidsalderen. Sammen med Jean Reynaud etablerte han Encyclopdie nouvelle; og han samarbeida med George Sand i Revue indpendante. Det var i forbindelse med det frste av disse foretaka at han frste 93

gang brakte ordet sosialistisk inn i vanlig fransk sprkbruk; og i 1833, i hans Revue encyclopdique forlperen til hans Encyclopdie nouvelle skreiv han en artikkel, De lindividualisme et du socialisme, der det frste kjente forsket p definere sosialismen stod p trykk. Ogs begrepet funksjonell sosialisme synes opprinnelig mtte tilskrives Leroux. Den store funksjonen, sa han, er nyttig arbeid; organiseringa av samfunnet m f hvile p dette funksjonelle prinsippet. I et passende organisert fellesskap vil alle mennesker vre fonctionnaires; det vil ikke vre noen spesiell klasse av statstjenere som aleine ville bre en slik benevnelse. Hans andre hovedverker er De lgalite (1838), De lhumanit (1840) og Dune religion nationale (1846). Han dde i 1871. Var saint-simonianerne sosialister? Under Bazards innflytelse tenderte de sterkt i den retning; men da han blei fjerna, og med Enfantins overtakelse av lederskapet, kom andre aspekter ved la doctrine til f denne skolens hovedoppmerksomhet. Like fullt blei det sosialistiske elementet vrende; men det var en form for sosialisme som opphyde autoritet og hadde mange likhetstrekk med det som i vre dager har blitt kalt administreringsrevolusjonen. Svaret kan derfor ikke bli entydig. P ja-sida har vi (a) deres opphyelse av arbeidet og produsentenes krav; (b) deres fordmmelse av uvirksomhet og av all arva og umerittert rikdom; (c) deres insistering p behovet for sentral konomisk planlegging, for en conomie dirige, som franskmennene kaller det; (d) deres forsvar for likhet mellom de to kjnn; og (e) deres insistering p at det ledende prinsippet for all sosial handling m vre at 94

posisjonen til la classe la plus nombreuse et la plus pauvre fremmes. P den andre sida finner vi (a) deres forakt for den politiske kapasiteten til flertallet i befolkningen for demokrati; (b) deres aksept av de store industrialistene og bankierene som arbeidernes naturlige ledere; og (c) deres beredvillighet til arbeide gjennom enhver regjeringsmakt, monarkisk, imperialistisk, bourgeois uansett hvordan den mtte vre fordi formene for politisk regjeringsmakt for dem syntes spille s liten rolle sammenlikna med organiseringa av konomiske anliggender. Kanskje skulle en ogs tilfye deres manglende skrupler mot ptvinge vestens ideer framfor alt Frankrikes sdanne p folkeslag som de avfeide som usiviliserte. Sist men ikke minst m vi ta i betraktning deres totalitarisme og deres insistering p et samfunn indoktrinert med sannheten deres egen og deres vilje til bruke dets utdanningssystem og ethvert annet tilgjengelig middel som midler til denne indoktrineringa. Utafor den saint-simonske skolens direkte aktiviteter var saint-simonianernes intellektuelle pvirkning utvilsomt utbredt. De fikk en betydelig innflytelse, om enn f tilhengere, i Tyskland, og det er liten tvil om at Marx lrte mye fra dem. I sjlve Frankrike pvirka de p gjennomgripende vis utviklinga av sosialistisk tenkning, spesielt gjennom de mange som trakk seg tilbake fra deres rekker og gled inn i de ulike sosialistiske gruppene. Philippe-Benjamin-Joseph Buchez (1796-1865), nok en av saint-simonianerne, men blant dem som snart brt ut, var president for den konstituerende forsamlinga av 1830, og gikk sammen med Louis Blanc om fremme utviklinga av kooperativ produksjon sttta av statlig 95

kapital. Auguste Comte utvikla sin positive filosofi, som for en stund hadde en enorm innflytelse og fikk betydelige etterdnninger s vel i England som p kontinentet. Det saint-simonianerne sledes bidro med til den sosialistiske tenkning var verken en utprega sosialistisk bevegelse eller en utprega sosialistisk teori, men forestillinga om en planmessig konomi organisert for full sysselsetting og den vidstrakte spredningen av kjpekraft, en insistering p at belnninger skulle samsvare med de tjenestene som blei ytt og flgelig at all form for arv av eiendom var helt malplassert i et industrielt samfunn, en erkjennelse av at man mtte prioritere konomiske framfor politiske krefter, og en forestilling om samfunnets historiske utvikling fra en politisk til en industriell fase. P dette siste omrdet hjalp han i hvert fall med antyde, sjl om han ikke hadde, et materialistsk historiebegrep, slik det seinere blei formulert av Marx. Saint-Simons syn p historisk utvikling var teknologisk, men det var ikke materialistisk. Etter hans syn var det de menneskelige oppdagerne, og ikke produksjonskreftene, som var de grunnleggende kreftene som virka i verden. Saint-Simon og hans tilhengere blei ofte kalt les industriels, og det er sannelig ham vi kan takke for at ordet industriell har blitt tatt i bruk innen moderne terminologi som en beskrivelse av de nye betingelsene som blei introdusert gjennom det som seinere blei kalt Den industrielle revolusjon.

96

KAPITTEL VI

FOURIER OG FOURIERISMEN
DET finnes ikke to mennesker som kunne vre mer forskjellige i deres tilnrming til det sosiale sprsmlet enn Saint-Simon og Fourier, sjl om de begge var forlpere for sosialismen. Saint-Simon elska vidstrakte generaliseringer og var i hele sin tenkning dominert av begrepet om enhet. Han hadde en historisk tilnrmelsesmte i verdensomspennende forstand; han betrakta den kommende industrialderen som en fase i et storslagent menneskelig utviklingsframskritt basert p utvidelsen og foreninga av menneskelig kunnskap. Fourier tok p den annen side alltid utgangspunkt i enkeltindividet, i hva det liker og ikke liker, dets sken etter lykke, dets nytelse ved skape, og dets tilbyelighet til kjede seg. For Fourier var det et fundamentalt behov for at det arbeidet som mennesker mtte leve av i seg sjl var behagelig og attraktivt, ikke bare fordelaktig nr det gjaldt dets resultater. Det var ogs ndvendig finne opp midler for at mennesker, eller snarere familier, kunne leve sammen i samfunn som ville vre organisert slik at det tilfredsstilte behova til de ulike tilbyelighetene og karakterene hos de involverte individene. Saint-Simon og hans tilhengere la alltid omfattende planer der man la vekt p hyt utbytte og effektiv produksjon, p storskala organisering og omhyggelig planlegging, og p den mest fullendte anvendelse av vitenskapelig og teknologisk kunnskap. Fourier var ikke det minste interessert i teknologi; han mislikte storskala produksjon, mekanisering og sentralisering i alle deres former. Han 97

trodde at sm fellesskap var best egna til imtekomme de reelle behova til sm mennesker. Det var ingen tilfeldighet at Saint-Simon fant mange av sine mest entusiastiske disipler blant studentene og de ferdigutdanna fra cole Polytechnique, mens fourieristene inkluderte en hy andel personer som var fiendtlig innstilt overfor de nye utviklingsretningene innen storskala industri, og som trodde p det enkle livs dyder. Fourier sjl ga uttrykk for en djup forakt for tilhengerne av Saint-Simon p den tida da Enfantin stod i deres fremste rekke. Han sa flgende om dem: Jeg deltok p saint-simonianernes mte sist sndag. En kan ikke fatte hvordan disse prestelige skuespillerne kan oppn f en s stor tilhengerskare. Deres dogmer er utillatelige; de er monstrositeter som en m riste p hodet av; tenk at man i det nittende rhundre kan finne p predike avskaffelse av eiendom og arv! (fra et brev skrevet i 1831). Fourier tenkte at han visste hvordan man skulle lse eiendomsrettens problem uten verken avskaffe den eller fjerne arv, som han betrakta som naturlig, og som svarende til et begjr som l dypt innplanta i menneskers natur. Francois-Marie-Charles Fourier (1772-1837) blei fdt i Besancon, av en handelsfamilie som tilhrte middelklassen og som mista de fleste av sine besittelser under Revolusjonen. Han mtte tjene til livets opphold som kontorfunksjonr og handelsreisende, og skrive bkene sine p fritida. Han utarbeida ideene sine p egen hand, nrmest uten pvirkning fra noen annen tidligere forfatter, og han tok utgangspunkt i menneskenaturen, og framfor alt i lidenskapene slik de pvirka den 98

menneskelige lykke. Hans fundamentale lresetning var at den rette sosiale organiseringa mtte baseres, ikke p tylinga av naturlige menneskelige nsker, men p finne midler til tilfredsstille dem p en mte som ville fre til harmoni istedenfor disharmoni. Han opponerte mot alle moralister som grunnla deres systemer p forestillinga om et motsetningsforhold mellom fornuften og lidenskapene, eller som betrakta sosial organisering som et instrument for tvinge mennesker til vre gode mot deres vilje. Han hevda at menneskenaturen essensielt sett var uforanderlig fra tidsalder til tidsalder, og benekta sledes doktrinen til mange av sine likesinnede utopister spesielt Godwin og Owen om at karakter kunne bli forma p en nesten hvilken som helst mte av miljet. Ikke s forst at han la mindre vekt p miljet nr det gjaldt bidra til eller spolere menneskelig lykke; s langt derifra. Men problemet, slik han s det, var etablere et sosialt milj som ville passe menneskenaturen slik den var, og ikke utformes for forandre den til noe annet. Slik tingenes tilstand var blei de fleste mennesker, slik Fourier s det, tvinga til kaste bort mesteparten av sin energi p gjre og lage ting som, i stedet for bringe dem lykke, kjeda og ergra dem og enten ga nring til innbilte behov eller, nr produktene dekka reelle behov, ga dem nring p en overdrevent slsende mte. dslinga med arbeidskraft som konkurransen medfrte, framfor alt innen distribusjon, som han kjente best til, opprrte ham; han nska at mennesker skulle kvitte seg med alle de kompliserte prosessene relatert til kjp og salg som de kasta bort liva sine p, og finne opp midler til produsere og konsumere, ved hjelp av de enklest mulige metoder, kun det de virkelig nt godt av. Han var 99

p ingen mte noen asket; han nska at alle skulle ha god tid, og i trd med hans teori om menneskenaturen anerkjente han streben etter nytelse som et fullt ut legitimt ml. Sjl var han veldig glad i nyte god, vellaga mat; og dette hadde som vi skal se en sterk innvirkning p hans doktrine. Det var naturlig for mennesker, tenkte han, ikke bar nyte bordets lyster, men ogs nyte alt det som frte fram til disse nytelsene dyrkinga og forberedelsene av velsmakende mat og drikke. Han brydde seg langt mindre om hvordan han var kledd eller hvordan han bodde, s lenge han holdt seg passelig varm og trr; og flgelig var han i sin holdning til industriproduksjon styrt av den oppfatninga at slike ting som hus, mbler og klr skulle lages for vare gjennom godt hndverk, slik at mennesker ikke kontinuerlig var ndt til bytte dem ut og sledes binde seg til trttende arbeid mens de ville ha kunnet vrt sysselsatt p en mer behagelig mte. Han hata skrpelige varer, bde fordi det ikke var noe moro lage dem og fordi de dsla med menneskenes anstrengelser; og han hevda at ting blei s fort utslitt hovedsakelig fordi under konkurransesystemet s nska produsentene nettopp dette for sikre en kontinuerlig ettersprsel. Dersom varer blei laga godt, slik de ville bli for tilfredsstille s vel de som lagde dem som brukerne, s ville de vare lenge. Derfor s han ikke behovet for noen stor sysselsetting i industriproduksjonen; det meste av menneskers arbeidstid, hevda han, kunne anvendes p en bedre mte gjennom produsere og forberede nytelsesbringende ting til spise og drikke. Flgelig blei det jordbruket som Fourier betrakta som menneskers hovedsyssel, hovedsakelig tenkt p som 100

hagebruk og et smskalabasert husdyr- og fjrfehold. Fourier nska et system bestende av hyst intensiv jordkultivering hovedsakelig for spesialiserte produkter, som skulle tilvirkes gjennom faglrte, manuelle operasjoner. Han tenkte lite p hovedavlinger, eller p produksjon i handelsyemed. Han nska at hans fellesskap skulle produsere tiltalende ting til eget konsum framfor alt frukt og grnnsaker. Han var svrt glad i salater. Han trudde at en slik intensiv kultivering kunne avstedkomme rikelige forsyninger for produsentene, inkludert de som ikke var i stand til arbeide med jorda. Det var en essensiell del av Fouriers syn at ingen arbeider kun skulle flge et enkelt yrke. Han vurderte det slik at alle og enhver skulle arbeide i mange forskjellige jobber, men ikke mer enn en kort periode av gangen med hver av dem. I lpet av arbeidsdagen skulle hans bosettere skifte kontinuerlig fra en syssel til en annen, slik at de aldri skulle fle p kjedsomheten ved monotone anstrengelser. De skulle ha frie yrkesvalg innafor det vide spekteret av alternativer som l pne for dem, og slutte seg frivillig til de yrkesgruppene han kalte dem sries som de flte for. De skulle nyte sitt arbeid fordi de valgte det, fordi de ikke var bundet til det over lange tidsrom av gangen, og fordi de kunne, som konsumenter av dets produkt, helt klart se for seg bruken av det. Denne arbeidsvariasjonen for enhver person betrakta Fourier som samsvarende med de menneskelige begjrs naturlige mangfold. Men hvem skulle, i et slikt frivillighetsbasert samfunn, ta seg av de skitne jobbene et sprsml som ofte nok har blitt stilt til de frihetlige sosialistene? Fourier hadde sitt svar. Du trengte, sa han, bare se barn leke for innse at de elska skitne seg til og at de hadde en 101

naturlig tilbyelighet til danne gjenger. Hva kunne s vre enklere enn erkjenne denne naturlige tendensen, la barna danne sine gjenger p fritt grunnlag, og overlate til dem utfre det skitne arbeidet som man ikke kunne overkomme gjennom passende administrering? Det undertrykke barnegjenger var helt galt, fordi de var et uttrykk for naturlige nsker; den riktige kursen var skape en nyttig sosial funksjon for dem. Fouriers syn p utdanning stod i samsvar med dette. Han nska at barna skulle flge sine naturlige tilbyeligheter, og lre seg et mangfold av virkeomrder gjennom fritt slutte seg til sine eldre i et slags mangfoldig lrlingforhold. I alt dette var Fourier en viktig forlper til moderne utdanningsideer, spesielt hva yrkesvalg angr. Han framholdt at den beste mten lre p var gjre ting, og at mten f barn til lre p var gi dem en sjanse til gjre ulike ting. Gitt frie valg, sa han, ville de p enkleste vis ta til seg de formene for kunnskap som de var naturlig tiltrukket av. Barn, sa han, har en naturlig trang bde til lage ting og til etterlikne de eldres gjreml; og denne trangen danner det naturlige grunnlaget for en riktig utdanning i livets kunster. Alt dette hvilte p Fouriers innledende analyse av menneskenaturen, som han aldri gikk lei av utarbeide. Han tenkte at han hadde oppdaga en fungerende lov for fordelinga av menneskers tilbyeligheter, og han satte seg fore danne en sosial organisering som ville stemme overens med denne loven. De fellesskapa som han fremma skulle ha bde en strrelse og en struktur som var designa for imtekomme dette kravet verken for smtt til at det kunne gi ethvert medlem tilstrekkelige valgmuligheter nr det gjaldt sysler, eller strre enn det 102

som var ndvendig for imtekomme dette behovet. Han fastsatte idealet til ca. 1600 personer, som skulle dyrke ca. 5000 ml jord. Disse talla var ikke ment vre rigide; i hans seinere verker kte han antallet til 1800 personer. Slike antall, hevda han, ville vre tilstrekkelige til gi en normal fordeling av ulike typer smak og temperamenter, og til sikre at prinsippet om fritt valg ikke ville resultere i en ubalansert fordeling av arbeidskrafta mellom ulike typer arbeid. De ville ogs frambringe tilstrekkelig med valgmuligheter til at det kunne bidra til hyggelige vennskap, og til at man ville kunne unng uoverensstemmelser mellom uforenlige personligheter som var for tett forbundet gjennom de daglige kontakter. Fouriers fellesskap kom til bli kalt phalanstres, fra det greske ordet phalanx. De skulle innlosjeres i en stor fellesbygning, eller gruppe av bygninger, fullt utrusta med felles tjenester, inkludert crches hvor unge barn ville bli tatt vare p i fellesskap. Men innbyggerne skulle ikke leve sammen i strre grad enn det de nska sjl. Hver enkelt familie skulle ha sin egen leilighet og st fritt til gjre som den nska nr det gjaldt holde seg for se sjl eller gjre bruk av fellesrestaurantene og de offentlige romma. Ei heller skulle disse leilighetene (eller inntektene til de som bodde i dem) alle vre av lik strrelse. De skulle kunne tilpasses ulik smak, ulike krav og ulikt inntektsniv. Fourier tok ikke til orde for absolutt konomisk likhet; ei heller protesterte han mot inntekter fra besittelse av kapital. Han var tvert i mot beredt til gi spesielle belnninger for dyktighet, ansvar og styringskapasitet, og ogs til tillate renter p investert kapital som blei brukt til utviklinga av phalanstren. Ja, 103

han s for seg at enhver person i en strre eller mindre skala ville bli en investor i aksjekapitalen. Ogs p dette omrdet hadde han en teori om den riktige fordelinga av industriproduktet. I sine tidligere verker foreslo han at av den totalverdien som blei produsert skulle fem tolvdeler bli utbetalt som belnning for vanlig arbeid, fire tolvdeler som gevinst for investert kapital og tre tolvdeler som godtgjrelse for spesielle talenter, inkludert betaling for ledelsestjenester. Enkelte ganger varierte han disse proporsjonene, der han tilskreiv halvparten av totalen til arbeidskrafta og kun to tolvdeler til talent, men beholdt de fire tolvdelene for investert kapital uendra. Han s imidlertid en fare ved tillate den uinnskrenka akkumulasjonen av inntekt som ikke berodde p arbeid; og han foreslo holde dette i sjakk gjennom variere gevinstraten p kapital i henhold til strrelsen p individets beholdning. Etter som et individ kte sin investering ville det sledes motta mindre inntekt fra hver enkelt ytterligere aksjebeholdning. Dette var i virkeligheten akkurat det samme som en progressiv skatt p ikke-arbeidsrelatert inntekt; og den graderinga som Fourier s for seg var temmelig bratt. Phalanstrene skulle etableres og finansieres, ikke av staten eller av noen annen offentlig instans, men gjennom frivillig handling. Fourier appellerte konstant til kapitalbesittere om forst skjnnheten ved hans system, og gledene ved leve under det, og om bidra med de ndvendige pengene for etablere fellesskap etter de riktige retningslinjene. Han averterte etter kapitaleiere som var beredte til gjre dette, og ba dem om mte ham i en restaurant hvor han i flere r spiste sin lunsj aleine, og holdt av en ledig plass til den forventa gjesten. 104

Ingen kom. Det var frst etter hans dd og s hovedsakelig i De forente stater og, underlig nok, i Russland, Romania og Spania at det dukka opp disipler med en beredvillighet til risikere sine penger og sine liv. De foresltte variasjonene i gevinstraten fra kapital, og den intensjon at hver eneste arbeider ogs skulle vre en kapitaleier, gjr Fouriers system en god del mindre egalitrt enn det synes ved frste yekast. Men han hadde ingen bruk for flat likhet; han mente at det var uforenlig med menneskenaturen. Mennesker, tenkte han, har et naturlig nske om bli belnna i henhold til deres arbeidsinnsats, og det ville vre bde galt og dumt forske forvrenge dette nsket. Gjennom hele sitt virke lot Fourier sine forslag hvile p en fast tiltro til at de var i harmoni, ikke bare med menneskenaturen, men ogs med guds vilje. Det var guds verk at mennesker hadde begjr og lidenskaper; og flgelig mtte disse ha blitt gitt til mennesker som et gode. Dessuten hadde gud ordna tingene slik at variasjonene vedrrende menneskelige tilbyeligheter og aversjoner faktisk korresponderte med det som trengtes for det gode liv; sosialfilosofen trengte bare studere disse variasjonene for regne ut strrelsen p det fellesskapet der mennesker p lykkelig vis kan dele de ndvendige oppgavene seg i mellom, med full frihet for ethvert menneske til flge sin egen trang. Fourier arva sledes det attende rhundres tilbyelighet til sette likhetstegn mellom gud og naturen, eller i hvert fall til tilskrive naturen den egenskapen at den var animert og styrt av den guddommelige vilje. Han trakk dette synet s langt at han formoda at det faktisk ikke fantes noen 105

begjr som ikke var naturlige for mennesker, som ikke kunne utnyttes slik at de bidro til det gode liv, dersom man bare fant de riktige utlpa for dem og gjorde disse tilgjengelige. Han var sannelig den frste talsmannen for sublimering, og han tok til orde for dette i dens mest omfattende form. Det er mye i Fouriers verker som er fantasteri i hans seinere verker mye som er beintfram vanvittig. Det er undvendig dvele ved disse fantasiene, som ikke har noen forbindelse med essensen i hans lre. Anti-lver eller sjer av limonade har ingenting med eventuelle fortrinn eller ulemper ved hans falanger gjre; ei heller finnes overhodet slike absurditeter i de fleste av verkene hans. Det er et stort feiltrinn latterliggjre Fourier fordi han endte opp med miste hodet. Han var en virkelig seris tenker som bidro med mye av vedvarende verdi, ikke bare til sosialistiske og kooperative ideer, men ogs til lsninga p hele problemet vedrrende arbeid og incentivene og de menneskelige relasjonene forbundet med det. Fouriers grunnleggende teori er basert p sammenslutning som en psykologisk lov. For anvende hans egen fraseologi mente han sjl ha oppfunnet en sosial lov om tiltrekning, som kompletterte Newtons lov om tiltrekning i den materielle verden. Han mente at gud hadde laga mennesket for en sosial orden, for liv i henhold til en guds plan som korresponderte med guds vilje. Menneskers problem var oppdage guds plan og handle i overensstemmelse med den. Det var samsvar, hevda Fourier, mellom den planetariske og den sosial verden, og alle menneskelige lidenskaper, i likhet med alle himmellegemene, hadde sin plass i menneskelivets system. Nr dette var realisert vil det bli forsttt at endog 106

de menneskelige lidenskapene som hittil hadde blitt betrakta som onde, faktisk er gode og kan bli nyttiggjort til fordel for menneskeheten dersom de blir gitt det riktige omfang og bli satt fri fra de perversjonene som har forma dem gjennom drlig sosial organisering drlig fordi den ikke er balansert og tilpassa p en slik mte at den gir mennesker et harmlst rom for tilfredsstille sine grunnleggende psykologiske behov. Det er flgelig ndvendig forandre ikke bare menneskets natur men ogs dets milj, og knepet for denne endringa er organiseringa av samfunnet i henhold til sammenslutningsprinsippet. Fouriers system hviler sledes p den oppfatninga at de fleste former for ndvendig arbeid kan bli gjort attraktive dersom de blir riktig organisert, og at ingen trenger eller burde arbeide med noen bestemt jobb bortsett fra etter hans eller hennes egen frie vilje. I hans phalanstres skulle alt arbeid deles p frivillig basis av grupper eller sries av arbeidere, og blant disse ville det vokse fram en naturlig kappelyst etter gjre jobbene godt. Han trudde sjlsagt ikke at enhver type arbeid kunne gjres attraktivt, endog for kortere perioder; det han hevda var at de typene som var naturlig uattraktive for det meste var undvendige og innebar mye mer ubehag enn det deres produkter var verdt. Dette var grunnen til at han nska begrense mengden fabrikkarbeid gjennom elimineringa av undvendig forbruk, og gjennom gjre slike ting som klr og mbler holdbare. Han trudde at det ha lyst til arbeide var en naturlig trang bde hos kvinner og menn, og nska at kvinner skulle ha like stor frihet nr det gjaldt valg av arbeid som det menn hadde.

107

Ja, fullstendig kjnnslikhet skulle etableres under den nye ordenen som han s framover mot. Fourier hadde ingen sans for revolusjon, og var like forsiktig i sine forslag til innovasjon som han viste vgemot i sitt spekulative livssyn. Han pkalte ikke staten eller noen annen politisk forsamling for organisere sitt nye system, sjl om ha framholdt at nr det hadde blitt etablert s ville det vokse fram en ls fderal struktur bestende av fdererte phalanstres under en koordinerende guvernr, som han kalte en omniark. Dersom disse phalanstres ikke kunne etableres umiddelbart s var han forberedt p anbefale en overgangsform hva organisering angr som han ga navnet garantisme en modifisert levemte basert p fellesskap som kunne igangsettes av individuelle kapitalister som var innstilt p eksperimentere. Det velkjente Godin-familistre ved Guise var inspirert av Fouriers ideer og utgjr et framstende praktisk eksempel p det han kalte garantisme. Det har blitt beskt og beskrevet ofte. Han var beredt til akseptere denne mellomlsningen fordi han s det slik at det dermed ville kunne vre mulig for mennesker plutselig komme seg ut av den lange perioden bestende av korrumperende pvirkning som de hadde levd under. Ja, som vi har sett hpa Fourier p at rike menn ville komme ham til unnsetning for starte hans phalanstres. Enkelte ganger appellerte han til konger, men aldri til folkelige regjeringer, til de fattige eller til revolusjon. I likhet med Owen var han en fellesskapsbygger som trodde at han kun trengte legge fram sine planer for mennesker med en stor nok overbevisningskraft og

108

gjentakelse for at deres tiltrekningskraft skulle bli uimotstelige, dersom han bare kunne f folk til lytte. Fra bind til bind, over en periode p nesten tretti r, gjentok Fourier sitt budskap uten grunnleggende endringer. Hans frste bok, Thorie des quatre mouvements, blei utgitt i 1808 og blei etterfulgt av ei rekke andre der han gjentok og utvida de samme ideene med en stadig forandra terminologi, slik at ei lang rekke ord som har ftt en plass i den sosialistiske tenkningens vokabular i en eller annen form kan bli spora tilbake til Fouriers verker. De viktigste av disse seinere bkene var LAssociation domestique agricole, seinere omdpt til LUnit universelle (1822); Le Nouveau Monde industriell et socitaire (1829); og La Fausse Industrie (1835-36). Variasjonene i hans terminologi var endelse. I hans tidligere verker kalte han sitt generelle system enkelte ganger harmoni eller harmonisme, enkelte ganger sammenslutning, enkelte ganger tat Societaire, og enkelte ganger Solidarit. Seinere omtalte han det som Unit Universelle eller som Unitisme, og enkelte ganger som Collectisme. Mellomlsningen i retning av dette systemet var enkelte ganger Garantisme og enkelte ganger Sociantisme; og av og til betydde disse to orda ulike grader av tilnrming til det fulle innholdet i hans system. Han brukte ogs bde Mutualisme og Mutuellisme, i en slags generell forstand. Om sine fellesskap brukte han navna phalange og phalanstre det frste hovedsakelig med henblikk p den menneskelige gruppa, det andre med henblikk p dens bosetning. Srie betydde primrt ei sammenslutta

109

gruppe av arbeidere, som var sysselsatt med ei felles oppgave. Fouriers disipler blei kalt, og kalte seg sjl, gjennom et liknende navnemessig mangfold Phalangistes, Fourieristes (eller, i Amerika, furyists, av deres motstandere), cole Societaire, Humanistes, Humaniens, Unistes, Associativistes, Sriistes, Srisophistes, og s videre. I Storbritannia kalte Hugh Doherty, retningas leder, fourierismen for det sosiale systemet, og omtalte den ogs som universalisme, humanisering og phalansterianisme, og ogs som solidaritet. I De forente stater blei den ofte kalt associationism, enkelte ganger unityism eller serialisation; men det ordet som blei brukt oftest var phalanx. Kollektivisme blei ogs brukt som en betegnelse, og mutualisme som en generell term som ikke var innskrenka til Fouriers stykkevise forslag. Ikke engang denne lista gir en uttmmende oversikt over de ulike navnevariantene. Bortsett fra fourierisme var kanskje orda association og harmony, med deres derivativer, de som blei brukt oftest. Inntil slutten av sitt liv fant Fourier f disipler; men i 1820-ra samla ei lita gruppe seg rundt ham, og en skarp disputt begynte mellom hans tilhengere og saintsimonianerne. Hans tilhengerskare, s vel som deres, blei mye strre etter Den franske revolusjon i 1830, og rivaliseringa mellom de to retningene var iherdig, og hver av de to retningene nrte en dyp forakt for den andre. Fourier anklaga saint-simonianerne for stjele hans ideer uten gi ham kreditt for dem, og de svarte med beskyldninger om at han var en upraktisk dogmatiker uten noe begrep om framskritt eller vitenskapens misjon. 110

Innen kort tid begynte fourierismen utve en viss innflytelse utafor Frankrike. Den blei studert i Tyskland, som en variant av den nye franske spekulasjonen, og den spredde seg til England, hvor dens tilhengere mtte konfrontere den rivaliserende owenittiske sosialismen, som den i enkelte henseende bar visse likhetstrekk med. Owenitter og fourierister hadde mange argumenter vedrrende de respektive fortrinna ved deres ulike doktriner, men fant at de ofte kunne forenes mot deres felles opponenter. Fourieristene anklaga av og til Owen for ha stjlet deres mesters ideer, som hadde kommet p trykk fr hans egne; men det finnes ingen vitnesbyrd om at Owen engang hadde hrt om Fourier da han publiserte sine hovedverker. Jeg tror imidlertid at fourieristiske ideer virkelig hadde en viss innflytelse p owenismens seinere faser, spesielt Queenwood, sjl om dette overhodet ikke var tilfelle nr det gjaldt hans tidligere prosjekter som Villages of Co-operation. I Storbritannia var Hugh Doherty den ledende eksponenten for fourierismen, og han oversatte og redigerte enkelte av mesterens verker, og utga i 1840 et fourieristisk tidsskrift, The Morning Star. Den viktigste av de engelske fourieristiske publikasjonene var oversettelsen av et utdrag fra Fouriers hovedverk, utgitt under tittelen The Passions of the Human Soul (1851), som inkluderte en full oppsummering av hans doktriner, skrevet av Hugh Doherty. Den viktigste uenigheten mellom fourieristene og owenittene var basert p deres essensielt sett forskjellige syn p menneskenaturen. Fourier hadde insistert p dens uforanderlighet, og p behovet for etablere et sosialt milj som ville passe overens med den. Owenittene nska p den annen side 111

etablere et milj som i dyptgripende forstand ville modifisere menneskenaturen. Forskjellen var ikke absolutt; for som vi skal se var Owen svrt klar over betydningen av de iboende tilbyelighetene, i like stor grad som han var viss p at deres utfall hva atferd angr nrmest kunne formes i det uendelige under pvirkning fra miljet. Sjl om Fourier betrakta menneskenaturen som uforanderlig og som bestende av en statistisk sikker og verifiserbar fordeling av et mangfold av tilbyeligheter og begjr, insisterte han i like stor grad som Owen p behovet for et milj som ikke ville forandre disse tilbyelighetene, men dirigere dem over riktige kanaler. Forskjellen var ikke desto mindre viktig; for mens Fourier la vekt p den overordna betydningen av gjre arbeidet lystbetont gjennom tilpasse det til menneskers naturlige trang, hadde Owen en tendens til sette sin lit til gjre mennesker lykkelige gjennom gi dem en moralsk flelse for sitt arbeid fordi det var verdifullt for fellesskapet. Fourier understreka, i like sterk grad som Owen, betydningen av utdanne barn i gode sosiale vaner og holdninger; men han hvilte frst og fremst, ikke p f dem til tro p hva de oppfatta som den generelle interesse for hva de burde tro, men p veilede dem til gjre, spontant og med glede, det som deres begjr, s vel som det gode for samfunnet, befalte. Det var dette aspektet ved Fouriers doktrine som virka tiltrekkende p de fleste seinere frihetlige tenkere som Kropotkin og William Morris. I De forente stater fikk fourierismen et langt sterkere fotfeste enn i Storbritannia, eller endog enn i Frankrike. Dens mest innflytelsesrike amerikanske eksponent var Albert Brisbane (1809-1890), som introduserte doktrinen 112

etter nedgangsret 1837. Hans verk Social Destiny of Man blei utgitt i 1840. Horace Greeley fra New York Tribune sttta Brisbanes anstrengelser, og ei rekke kolonier, minst tjueni, blei tufta p hans prinsipper i 1840-ra. Ingen av dem varte imidlertid mer enn i noen f r. Brisbane influerte ogs i sterk grad C. H. Dana, Margaret Fuller, Nathaniel Hawthorne og Emerson. Det bermte Brook Farm fellesskapet fra 1832, grunnlagt av ei gruppe intellektuelle fra New England, blant dem Margaret Fuller, har blitt beskrevet i Hawthornes Blithedale Romance. Den var for en stor del inspirert av Fourier, sjl om den ikke blei grunnlagt strengt i trd med hans doktrine, etter som den hvilte p et grunnlag basert p felleseie av aksjene, uten den generelle deltakelsen fra beboernes side som Fourier hadde betrakta som ndvendig. Brook Farm, i likhet med de mer fullendte fourieristiske fellesskapa, bestod ikke lenge. Den bryt sammen som flge av mislykkes finansielt, etter som de intellektuelle som den rekrutterte viste seg vre nyttelse nr det gjaldt det manuelle arbeidet som den hvilte p. Brisbanes nordamerikanske Phalanx varte til 1856, men deretter svant den amerikanske fourieristiske bevegelsen hen. En beskrivelse av disse fourieristiske fellesskapa kan en finne i de verka som beskriver amerikanske sosialistiske eksperimenter; og blant de ferskeste av disse er herr A. J. Bestors Backwood Utopias. I Frankrike var Victor-Prosper Considrant (1808-93) Fouriers viktigste disippel. Hans hovedverker var La Destine Sociale, 1834; Manifeste de lcole Socitaire, 1841; Le Socialisme devant le vieux monde, 1848. Considrant var redaktr for to tidsskrifter, La 113

Phalnastre og La Phalange, der mange av hans viktigste seinere artikler stod p trykk. I sine tidligere verker fremma Considrant total avholdenhet fra politikk, og hevda at de gamle politiske samfunna var dmt til forsvinne og bli erstatta av nye fellesskapssammenslutninger grunnlagt helt og holdent p en frivillig basis. Men seinere gikk han bort fra denne holdningen, og begynte oppfordre de demokratiske partiene til gi opp det politiske i favr av det sosiale ststedet. I 1848 blei han valgt inn i nasjonalforsamlinga, og tok del i arbeidskommisjonen i Luxembourg, som Louis Blanc presiderte over. Etter at revolusjonen var blitt nedkjempa i Frankrike dro han, etter invitasjon fra Brisbane, til De forente stater, og forskte grunnlegge en falangbosetting i Texas. Dette mislyktes i 1854; og deretter gjennomgikk Considrants synspunkter nok en modifisering. Gjennom gi opp den gamle fiendtligheten overfor vitenskapelig industriell utvikling, forskte han utarbeide en versjon av fourierismen som ville vre forenlig med utvidelsen av vitenskapelig kunnskap. Han blei fdt i 1808, og levde fram til 1893. Fouriers doktrine er penbart p sitt sterkeste i forsket p vise behovet for tilpasse sosiale institusjoner til faktiske menneskelige begjr. Sjl om han havna p jordet nr han formoda at enhver kjent lidenskap, gitt et riktig sosialt milj, kunne finne uttrykksmidler som ville gjre den fordelaktig for menneskeheten, var det helt klart en god del visdom i hans understrekning av at mennesker kun kunne leve lykkelig dersom de blei gitt et stort rom for tilfredsstille sine naturlige begjr og ikke blei tvunget til leve i henhold til et kunstig 114

atferdsmnster som var foranstalta av moralister i fornuftens navn. Spesielt hans tillempning av dette prinsippet til organiseringa av arbeid var av mye strre betydning enn det den har blitt tildelt endog den dag i dag, under den kende innflytelsen til sosialpsykologers nye oppmerksomhet omkring industrielle relasjoner og betingelser. Hans tro p at arbeid kunne, og mtte, bli ei kilde til positiv nytelse vil kanskje kunne vre, og er trolig s, uforenlige med storskalaproduksjonens betingelser og med ingenirers nske om behandle mennesker som om de var drlig laga maskiner; men sosialismen ville ha vrt en mye rikere doktrine samla sett dersom den hadde via strre oppmerksomhet til problemet vedrrende arbeid. Dessuten har jeg fortsatt til gode bli overbevist om at Fourier var p villspor nr han tok kraftig til orde for at ingen skulle vre ndt til arbeide kontinuerlig med en enkelt oppgave eller nring. Det er godt innafor rekevidda til de aller fleste mennesker, spesielt dersom de starter i ung alder, erverve tilstrekkelig ferdighet i flere helt ulike typer jobber; og jeg tror at Fourier langt p vei hadde rett i mene at mangfold hva arbeid angr ville gjre mange flere mennesker lykkelige enn det de kunne vre innafor den monotonien som et enkelt, ikke hyt faglrt, arbeid kunne bidra til. Det finnes utvilsomt naturlige spesialister som foretrekker holde seg til en enkelt jobb, eller innafor snevre rammer. Men jeg undrer meg p om det er mange av dem; og jeg er viss p at de ikke p langt nr er s mange som organiseringa av moderne industri legger til grunn.

115

KAPITTEL VII

CABET OG DE IKARISKE KOMMUNISTENE

MINDRE menn enn bde Saint-Simon og Fourier, og endog enn Pierre Leroux, krever nevnes spesielt p dette stadiet av de sosialistiske ideenes historie. Om enkelte i Paris p slutten av 1830- og hele 1840-tallet hadde talt om les communistes, gir det ikke hye odds anta at man da sikta til tienne Cabets (1788-1856) tilhengere. Ikarianerne, som de kom til bli kalt etter at Cabet i 1840 hadde utgitt sin Voyage en Icarie, var en tredje retning av utopiske sosialister, som utbredte sin propaganda i rivalisering med saint-simonianerne og fourieristene, og som i en mye mer avgjrende grad enn disse tok til orde for et budskap om fullstendig sosialisering. Cabet, i likhet med mange av lederne for utopistene Bazard, Chevalier og Buchez med flere gikk i lre for folkets sak som et aktivt medlem av det bermte, hemmelige forbundet, Carbonariene eller Charbonnerie. Carbonarienes historie som konspirasjonsorganisatorer og undergrunnsbaserte motstandsbevegelser i Italia og Frankrike, fra deres opprinnelse i Franche-Comt fr 1789 og deres gjenopplivning i kongedmmet Napoli rundt 1806, faller helt utafor sosialismens historie. Carbonariene hadde ingen klare eller sammenhengende politiske planer utover revolusjonr opposisjon, verken i deres italienske eller franske manifestasjoner. De var kun forent i i deres fiendtlighet, frst overfor Napoleon og 116

hans satellittherskere og deretter overfor den legitimistiske restaurasjonen og Den hellige alliansen som forskte dominere Europa etter 1815. Deres betydning for sosialismen ligger kun i det faktum at de danna et treningsfelt for revolusjonre, og at enkelte av disse etter deres kollaps i 1820-ra gled inn i en eller annen av de sosialistiske gruppene, og at deres metoder for konspiratorisk organisasjon blei stende som modell for mange av de hemmelige samfunna som dukka opp i Frankrike fr og etter revolusjonen i 1830. Cabet var advokat av yrke. Han tok del i 1830revolusjonen, og blei utnevnt til procureur-gnral i Corsica under regjeringa. Han blei snart fjerna fra denne stillinga p grunn av sine radikale angrep p politikken til borgermonarkiet. I 1831 blei han valgt inn i utsendingskammeret og grunnla et tidsskrift, Le Populaire, som appellerte spesielt til de arbeidende klassene. Le Populaire blei snart undertrykt p grunn av dets heftige angrep p regjeringa; og Cabet tilbrakte de neste f ra i eksil i England, hvor han blei influert av owenittiske ideer i lpet av det store fagforeningsopprret i 1833-34. Han returnerte til Paris, ikke bare som en overbevist sosialist, men som en som hadde konvertert til de mer ekstreme synspunktene til den britiske radikale venstreflyen, og en ihuga tilhenger av den fullstendige sosialiseringa av produksjonsmidlene og en gjennomgripende kommunistisk levemte. Han blei sterkt influert av de kommunistiske elementene i Mores Utopia, og fortsatte med utarbeide sin nye doktrine til et omfattende system som han utla i form av en utopisk romanse. Han og hans tilhengere fortsatte predike dette systemet opp gjennom 1840-ra; og Cabet, i 117

likhet med andre, forma forestillinga om prve ut sin foresltte utopi p territoriet til den enn sparsomt befolka amerikanske republikken. I 1848 forlot en forsamling av hans tilhengere Frankrike med ideen om grunnlegge et Ikaria i Texas, etter den modellen som Cabet hadde lagt fram i sin romanse. Han sjl fulgte etter dem i ret som fulgte, med en ny gruppe disipler; og Ikaria blei etablert p behrig vis, ikke i Texas, men i det gamle mormonske senteret Nauvoo, i Illinois. Men Ikaria, Illinois, blei aldri noe mer en bleik skygge av den byen Cabet hadde forestilt seg. Han hadde lagt planer for en befolkning p en million mennesker; hans faktiske bosetning talte aldri mer enn 1500. Den mtte bygges opp p grunnlag, ikke av det fullstendige fellesskapet som Cabet hadde i sinne, men en mellomordning som kombinerte individuelle eiendomsbesittelser med et strre element av felles livsfrsel og kollektiv disiplin, og den viste seg bli langt mer varig enn de fleste av de utopiske bosetningene som blei grunnlagt i den samme perioden. Cabet sjl forlot den, etter uenighet vedrrende de politiske planene, det samme ret som han dde; men den fortsatte eksistere en viss tid etter det. Dens etterflger, Det nye Ikaria, blei ikke endelig opplst fr i 1895. tienne Cabet var ingen original tenker. Nr sagt alle hans ideer var henta fra andre utopier, inkludert kommunistene i det attende rhundres Frankrike, som for eksempel Mably, s vel som Thomas More. Hans betydning ligger i hans forsk p stifte, eller i det minste fremme etableringa av, et fullstendig kommunistisk samfunn, der den overordna kontrollen over alle essensielle aktiviteter skulle ligge i statens 118

hender. I hans imaginre Ikaria, til forskjell fra det faktiske Ikaria som hvilte p et kompromiss, skulle det ikke vre noen slags form for privateiendom. Alle medborgerne skulle vre strengt like, og skulle bidra med sitt arbeid til fellesskapet p likt grunnlag. Det blei insistert p uniformitet hva klesdrakter angr, som en forsikring mot pretensjoner om overordnet rang. Det skulle vre tilnrma full likhet mellom de to kjnn, bortsett fra at Cabet nska opprettholde familieinstitusjonen som den grunnleggende enheten for sitt samfunn, med faren som dens anerkjente overhode. Alle tjenestemenn og magistrater skulle velges av folket og til enhver tid vre underlagt prinsippet om tilbakekalling etter folkets vilje. Produksjonsinstrumentene skulle driftes kollektivt, og det skulle vre et omfattende system for offentlige sosiale tjenester. Fellesskapet skulle hvert r legge fram en detaljert plan for produksjonen, basert p beregna behov, og den skulle delegere til organiserte borgergrupper deres ulike andeler i utfringa av den felles oppgava, og gi disse gruppene disposisjon over den pkrevde kapitalutrustninga og materialtilfrselen. Produktene skulle legges ut i offentlige varehus, hvorfra enhver medborger kunne st fritt til hente det han eller hun n enn trengte. Cabet s ikke for seg, til forskjell fra Fourier, at hans fellesskap essensielt sett skulle vre jordbruksbasert; han var tilhenger av industriell utvikling, sjl om han antok at en hy andel av dets medborgere ville vre sysselsatt med dyrke jorda ved hjelp av oppdaterte maskiner og teknisk kunnskap. Politikk, i ordets vanlige forstand, hadde ikarianerne liten bruk for. Deres delegatforsamling skulle gjre lite annet 119

sjl enn tilskrive de desentraliserte funksjonelle gruppene deres passende oppgaver, slik at de kunne utfre de ulike greinene av produksjonen og de kollektive tjenestene. Der skulle vre f aviser, og disse skulle begrense seg til enkle opptegnelser over begivenheter og skulle ikke vre meningsorganer for Cabets mlsetting var etablere et samfunn der det ikke ville vre noen partikonflikter eller dissens over offentlige politiske planer. Han slutta seg helt og fullt til den troen at det var en riktig mte gjre ting p, og at nr denne mten var funnet ville det ikke vre noe mer diskutere. Flgelig la han ingen som helst vekt p diskusjonsfrihet, men foreslo snarere etablere en streng sensur over nyheter og meningsytringer og satte sin lit til at masseindoktrinering ville sikre at det ikariske samfunnet ville fungere p en smidig mte. Hvordan skulle s det ikariske samfunnet oppst? Cabet, i sine tidligere verker fr han emigrerte, s ikke for seg denne overgangen i form av en reint frivillig ordning. Han nska berede grunnen gjennom overtale staten til plegge tung progressiv beskatning p kapital og arv, og anvende inntektene s vel som det som blei spart inn gjennom avskaffe de bevpna styrkene, til etablere ikariske fellesskap. Samtidig hpa han p skvise ut kapitalistisk produksjon gjennom statlig handling nr det gjaldt fastsette og ke minimumslnna, slik at det ville gjre den private utbyttinga av arbeidskraft ulnnsom. Som et skritt i retning av sin utopi fremma han statlig initiativ for sikre forbedra husvre, universell utdanning og full sysselsetting for arbeiderne. Cabet var sledes en avansert sosial radikaler; men etter hans dager med Carbonariene slutta han vre tilhenger 120

av revolusjon dersom den p noen som helst mte innebar vold. Ja, han gikk til den motsatte ytterlighet. Han skreiv: Dersom jeg hadde en revolusjon innen rekkevidde s ville jeg ikke benytte meg av muligheten, sjl om det ville innebre at jeg dde i eksil. Det nye samfunnet, insisterte han p, m oppst som flge av argument og overbevisning, og ikke av r makt. Denne pasifismen frte ham, etter at hans hp i Frankrike ikke slo til, til hans forsk p etablere sitt fellesskap i Amerika uten statens bistand. Men han var ikke, til forskjell fra Fourier, noen tilhenger av frivillighet; han nska statens hjelp, dersom han kunne f den uten bruk av vold, og for oppn dette mlet fremma han iherdig politisk demokrati som et middel. I likhet med s mange av utopistene trodde Cabet p gud, og betrakta en regenerert kristendom som essensielt for at drmmene hans skulle g i oppfyllelse. Hans bok Le Vrai Christianisme (1846) er en appell fra kirkenes praksis til Jesus eksempel og til kommunismen til de kristne i de tidligere dagene av deres etablering av de fattiges kirke. I denne delen av hans doktrine er det noe som minner om Saint-Simon, men mer om Lamennais, hvis Paroles dun croyant (1834) utvilsomt pvirka ham. De som hadde strst innvirkning p hans sosiale doktrine var imidlertid Thomas More og Robert Owen i Owens tilfelle ra etter 1832, da lederne for Grand National Consolidated Trades Union s for seg at Den nye moralske verden var nrt forestende, og at den skulle oppns, ikke gjennom voldelig revolusjon, men ved at hele arbeiderklassen nekta arbeide under de gamle betingelsene, og at alle yrkesfelt slutta seg sammen for etablere et nytt system basert p kooperativ produksjon og distribusjon under 121

deres kollektive kontroll. Cabets kommunisme gikk en god del lenger enn owenismen i retning av fullstendig fellesskapsliv; han blanda owenittisk tro p tusenrsriket med kommunistiske aspirasjoner henta fra den primitive kristendommens opptegnelser og fra middelalderens og den katolske renessansens sosiale radikalisme.

122

KAPITTEL VIII

SISMONDI
I Det kommunistiske manifest beskreiv Marx og Engels Sismondi som lederen for den smborgerlige sosialismen, og tilfyde at han innehadde denne posisjonen ikke bare i Frankrike, men i England ogs. Sismondi var sannelig en av de frste forfatterne som gikk til et direkte angrep p de klassiske konomenes doktriner, ikke fr Owens tidligste verker, men en god stund fr de engelske anti-rikardianerne satte i gang sine utfall i midten av tjuera. Sismondis Nye prinsipper for politisk konomi blei utgitt frste gang i 1819, i lpet av den perioden prega av konomiske forstyrrelser som etterfulgte slutten p Napoleonskrigene. Hans konomiske ststed, som i utgangspunktet hadde representert en omfavnelse av Adam Smiths ideer, blei dypt pvirka av den utstrakte arbeidsledigheten i ra etter 1815, etter som han observerte virkningene bde i Frankrike og England. Jean-Charles-Lonard-Sismonde de Sismondi (17731842) var fra Geneve i Sveits og hadde sine forfedre i Frankrike. Familien hans emigrerte til England i 1793, men flytta ret etter til Toscana, for s vende tilbake til Geneve i 1800. Han var sledes allerede som ung vitne til forholda bde i England og Italia, og han kom ogs til opparbeide en god kjennskap til Frankrike. Hans konomiske verker utgjr bare en liten del av hans enorme produksjon. Ved sida av hans velkjente De italienske republikkenes historie, som i sin lengste versjon omfatter seksten bind, skreiv han Frankrkes historie i trettien bind, og en Litteraturhistorie for Sr123

Europa i fire bind. Hans konomiske og sosiale verker inkluderer, ved sida av hans Nye prinsipper, et viktig verk om Jordbruket i Toscana (1802), hans tidligere konomiske avhandling, Velstand (1803), og en samling av Studier innen samfunnsvitenskapene (1836-38) i tre bind. Sammen med Madame de Stal, som var en nr venn, var han en pioner innen moderne litteraturkritikk, basert p en i hy grad sosiologisk tilnrmelsesmte. Som historiker var han ogs en pioner, spesielt nr det gjaldt studiet av bourgeoisiets utvikling i de italienske republikkene etter middelalderen. Her er vi imidlertid kun opptatt av ham i forbindelse med hans relasjon til utviklinga av sosialistisk tenkning, som han, sjl om han aldri var noen sosialist i ordets moderne forstand, hadde en svrt betydelig innflytelse p. Sismondi beskte p ny England i 1818-19, etter et fravr p tjuefire r, og blei uroa over det han s, bde i fabrikkomrdene og i landet generelt. Hans Nye prinsipper var et direkte resultat av denne erfaringa. Hans tidligere verk om konomisk teori, Velstand (La Richesse) hadde hovedsakelig vrt en fortolkning av Adam Smiths Wealth of Nations, med en sterk vektlegging av laissez-faire og en rotfesta fiendtlighet overfor monopoler. I hans Nye prinsipper forblei han en talsmann for frihet p den internasjonale handelens omrde og en vigors motstander av enhver form for monopol, inkludert systemet basert p store jordeiendommer. Men han hadde kommet til den konklusjon at uinnskrenka kapitalistiske foretak, langt fra frambringe de resultatene som Adam Smith og hans franske fortolker, Jean-Baptiske Say, forventa av dem, var ndt til avstedkomme utstrakt elendighet og 124

arbeidsledighet. Han argumenterte derfor i favr av statlig innblanding for sikre arbeideren en garantert levedyktig lnn og et minimum av sosial trygghet. Da Sismondi beskte England p ny i 1818 hadde Ricardos Principles of Political Economy nylig blitt utgitt; og det blei hevda at denne boka hadde lykkes i gi konomi et renomm som en eksakt vitenskap som hvilte p ugjendrivelige naturlover som det var katastrofalt tukle med. Sismondi gikk energisk til angrep p dette synet. Han benekta at mlsettinga som blei postulert av konomer den strst mulige samla produksjon ndvendigvis var sammenfallende med den mlsettinga som konomisk, ja, all sosial aktivitet burde vre retta mot den hyest mulige lykke for folket. Et mindre totalprodukt ville kunne frambringe en strre grad av lykke og velbefinnende. Det var flgelig statens oppgave, i stedet for overlate fordelinga av rikdom til markedskreftenes spill, fastsette lover som regulerte denne fordelinga til det felles beste. Dette innebar sjlsagt legge visse kriterier til grunn for avgjre hva som utgjorde den beste fordelinga av rikdom og inntekt; og Sismondi var ikke i tvil om at en vidstrakt spredning av eiendom nr det gjaldt produksjonsmidlene blant dem som var i stand til bruke dem personlig til gode forml, var foretrekke. Hans studier av jordbruksforholda i Frankrike, Sveits og Italia hadde gitt ham en urokkelig tro p familiebrukets fortrinn, med visshet for jorddyrkeren om at fordelene ved forbedringer ville tilfalle familien og ikke en ikke-dyrkende godsherre. Han ga uttrykk for den strste beundring overfor den suksess som de franske bndene hadde hatt da de blei gjort til jordbesittere og befridd fra fydale oppkrevninger som 125

flge av Revolusjonen, nr det gjaldt forbedre dyrkingsstandarden og tilfyd nye alen til den varige produktive verdien av deres besittelser; og han lovpriste ogs p det hyeste smbndenes oppnelser i Sveits og i enkelte deler av Italia, hvor de hadde vrt i stand til arbeide under forholdsvis frie forhold. Han beundra, under visse betingelser, mtayer-systemet vedrrende jordforpaktning, der jordas produkter blei delt i form av fastsatte proporsjoner mellom jorddyrkeren og en godsherre som bar de tyngste byrdene nr det gjaldt kapitaltilfrsel; men han lovpriste slike systemer snarere som en kontrast til fydale systemer lik det i Frankrike fr Revolusjonen enn i noen absolutt forstand. Det han helt klart var en tilhenger av var smbrukeren som var i stand til plye jorda i henhold til sine egne ideer, og som med visshet kunne hste fruktene av sin arbeidsomhet og klkt. Sismondis stillingtagen i favr av bondejordbruket var nrt forbundet med hans syn p befolkningssprsmlet. I likhet med mange i sin samtid var hans skremt av Malthus, og p et tidspunkt tok han endog til orde for lover som skulle begrense forplantning blant de som ikke kunne vise at de var i stand til understtte en familie. Men han betrakta uregulert kning av befolkningen, ikke som en naturlov, men som en konsekvens av drlige og unaturlige konomiske forhold. Han argumenterte sterkt for at hvor enn bndene hadde ftt forsikringer om deres besittelse over jorda, og hadde vrt i stand til nyte godt av dens produkter, s hadde de faktisk historisk sett vist en markert kapasitet til holde familiestrrelsen i en skala som jorda kunne understtte ut i fra en tilfredsstillende levestandard i relasjon til den 126

jordbruksmessige kunnskapens niv. Tendensen i retning av en uforholdsmessig hurtig befolkningskning manifesterte seg, hevda han, kun nr den naturlige balansen til en fri bondekonomi blei forstyrra av industriens uregulerte vekst. Han kritiserte p det sterkeste den engelske fattigloven under Speenhamlandsystemet for at det frte til en ubalansert befolkningsvekst og deri sa han seg enig med Malthus men hans tiltak for avhjelpe dette hvilte p en reformering av jordsystemet og den offentlige reguleringa av industriell utvikling. Marx kalte Sismondi for en smborgerlig sosialist, og anklaga ham for nre reaksjonre synspunkter, nettopp fordi han nska at staten skulle regulere konomiske forhold til fordel for smskala produsenten. For byene nska Sismondi en tilstand som tilsvarte det som han s for seg for landsbygda det vil si at han nska seg den slags byer og industrier som ville tjene behova til en befolkning som hovedsakelig bestod av framgangsrike bnder som dyrka familiebruk. Han tenkte at s fort denne naturlige balansen blei undergravd s ville tendensen i retning av industriell overproduksjon ndvendigvis vise seg, og fre til tilbakevendende kriser etter hvert som markeder blei overstrmma av unska industriprodukter unska av bndene og ikke kjpbare for de urbane arbeiderne fordi deres lnninger var pressa ned i den konkurransebaserte kampen for sysselsetting. Han benekta helt og holdent det som blant konomer var kjent som Says lov den psttte konomiske loven om at enhver produksjonshandling genererer den kjpekrafta som trengs for ta produktet ut av markedet. Dette, sa han, var vitterlig usant nr det gjaldt det nye 127

fabrikksystemets stadig kende produkter; dersom det var sant, hvorfor ville s de stadig tilbakevendende overproduksjonskrisene oppst? Sismondi var sledes den frste til formulere klart sjl om Owen og andre allerede delvis hadde formulert den teorien om underforbruk som skulle komme til ta en s stor plass innen sosialistisk konomisk tenkning. Sjl om Marx angrep Sismondi henta han utvilsomt mye fra denne delen av sistnevntes doktrine. Etter Sismondis syn var mengden av kjpekraft som var tilgjengelig for kjpe fabrikkindustriens produkter avhengig av den mengden kapital som sirkulerte i forbindelse med sysselsettinga av arbeidskraft eller, med andre ord, av strrelsen p lnnsfondet. Reduksjonen av lnninger til overlevelsesniv, som klassiske konomer betrakta som et faktum, holdt ndvendigvis ettersprselen etter de nye fabrikkenes masseproduserte varer nede, og utvida samtidig kapitalfonda som blei brukt til investering i maskiner og sledes ka tilfrselen av disse fabrikkproduserte varene. Sismondi hevda at konsekvensene av dette og Marx gjentok seinere hva han hadde sagt var at systemet kun kunne opprettholdes ved hjelp av likvideringa, gjennom gjentatte kriser, av den kapitalen som hadde blitt overinvestert i storskala industri; og disse krisene pfrte folket ytterligere elendighet. Sismondis forsvar av bondejordbruk inkluderte et angrep p systemet basert p forpaktningsjordbruk, under de forholda der de ikke sikra bonden en trygg besittelse av jorda og av dens forbedringer for hans arvinger s vel som i hans eget liv. Han tok ogs kraftig til orde mot frstefdselsretten p det grunnlag at den frte til 128

underinvestering nr det gjaldt forbedre jorda, fordi det strste incentivet til forbedra dyrking kom fra delinga av jordeiendommen. Ved at han mente at jorda som blei dyrka p mer intensivt vis ville vre enormt mye mer produktiv, hevda han at det var rikelig med rom for dele opp jordeiendommer mellom snnene, og at hver enkelt av disse med en mindre jordlott ville vre i stand til produsere nok til frambringe en tilfredsstillende levestandard. Dette synet hvilte sjlsagt p hans overbevisning om at de naturlige begrensningene for befolkningsvekst i den konomien som han s for seg, ville forhindre at oppdeling av jordeiendommene forhindra forbedringer vedrrende jordbruksmetodene. I politiske sprsml var Sismondi ingen radikaler. I hans Studier vedrrende frie folks konstitusjoner (1836) argumenterte han mot allmenn stemmerett og fullstendig demokrati, p det grunnlaget at verken de arbeidende klassene eller middelklassene var klare for det. Han forsvarte minoriteters rettigheter spesielt de intellektuelle elementene i samfunnet og de utdanna, urbane middelklassene. Disse gruppene, tenkte han, var bde de mest opplyste og progressive, og ogs de som ivaretok de nasjonale tradisjonene. Hans opprinnelse i og erfaringer fra Geneve kom svrt likefram til uttrykk i denne delen av hans doktrine. Denne skildringa av Sismondis holdning vil ha gjort det klart at han aldri var noen sosialist, bortsett fra i den forstand som ordet kan anvendes og som det ofte blei til betegne enhver som legger vekt p la question sociale, og tar arbeidernes parti i deres krav om at staten skal akseptere sitt ansvar for fremme velferd. Han blei kalt sosialist ganske enkelt fordi han var en talsmann for 129

sosial lovgivning og hadde en sterk sympati for arbeiderne, og ei tru p det praktisk gjennomfrbare ved sikre dem en rettferdig lnn og rimelige forhold hva sosial trygghet angr, og ogs fordi han var en sterk motstander av industrikapitalismen slik han framfor alt s den utvikle seg i England. Han var ikke en anti-kapitalist; han hadde en hy aktelse for handelsbourgeoisiet, hvis utvikling han omtalte i s fordelaktige ordelag i sin bok De italienske republikkenes historie. Den kapitalismen han opponerte mot var den nye industrialismen basert p kraftdrevent maskineri og fabrikksystemet, med dets uimotstelige tendens til mangedoble behov og produsere mindreverdige produkter, fordrive den uavhengige handverkeren og sm mestere, og skape et urbant proletariat som verken var i besittelse av ferdigheter eller anstendighet, og fjerne, sammen med familielivets naturlige betingelser, alle de gamle strukturene som hadde tyla ubegrensa befolkningsvekst. Han inns ogs, fr Marx, den iboende tendensen i denne type kapitalisme til finne et utlp for storskala industriens overfldige produkter, og derigjennom konsekvensene av denne tendensen i internasjonale rivaliseringer og disputter. Hans ideal var en stabil befolkning bestende av bnder som dyrka jorda ved hjelp av intensive metoder, og som tjente og blei tjent av et tilstrekelig antall urbane hndverkere og handelsfolk, og som politisk sett blei styrt av en utdanna klasse bestende av bourgeoise handelsmenn, administratorer og intellektuelle som ville identifisere sine egne interesser med de fattiges og ske opprettholde en konomisk orden som p samme tid var teknisk progressiv innafor sine grenser, og i samsvar med de 130

nasjonale tradisjonene og med krava om menneskelig lykke.

131

KAPITTEL IX

OWEN OG OWENISMEN TIDLIGE FASER

VI m n vende blikket fra de franske utopistene og fra deres kontemporre sveitser, Sismondi, til den store britiske utopisten, Robert Owen den bemerkelsesverdige personen som s mange av det nittende rhundres bevegelser kan spores tilbake til. Owen har blitt kalt grunnleggeren av den britiske sosialismen og den britiske kooperative bevegelsen. Sammen med Sir Robert Peel har han ra for ha starta bevegelsen for reformering av fabrikksystemet. Han innehar en sikker plass innafor de utdanningsmessige eksperimentenes historie. Han var grunnleggeren av den rasjonalistiske bevegelsen, og innehar en viktig posisjon i rekka av etiske og sekulre aktiviteter. Og med alt dette kombinerte han de ikke lett forenlige rollene bestende av vre en stor, self-made arbeidsgiver og en framstende leder og inspirator for fagforeningsbevegelsen. Han gjorde s visst ikke alle disse tinga p en og samme tid: men det ha tatt seg av dem alle i lpet av et enkelt livslp, uansett hvor langt det var, er bemerkelsesverdig nok. Owen var fdt i Newtown, Montgomeryshire i det sentrale Wales, i 1771. Han var et r eldre en Fourier og elleve r yngre enn Saint-Simon. Han levde fram til 1858, aktiv til det siste, og tilfyde spiritualisme til sine interesser i lpet av de siste ra av sitt liv. Hans store innflytelsesrike periode begynte med hans ervervelse av 132

de bermte bomullsfabrikkene i New Lanark i 1800, og kan sies ha endt da ei gruppe av hans disipler grunnla Rochdale-pionrenes kooperative samfunn i 1844. Deretter tok kooperasjon, som hans navn er s nrt forbundet med, en ny vending og utvikla seg p mter som han ikke p noen mte hadde sett for seg. Hans siste eksperiment i fellesskapsbygging, Quenwood, opphrte definitivt i 1845. Hans korte, men sensasjonelle, lederskap for fagforeningsbevegelsen hadde endt et tir tidligere, i 1834. Han hadde trukket seg tilbake fra sin posisjon som en stor fabrikkarbeidsgiver i 1829, og for en stor del fra 1824, da han hadde brakt New Harmony i Indiana fra the Rappites og hadde forskt etablere et owenittisk felleskap i full skala der, fritt for de begrensningene og konvensjonene som han kalte den gamle, umoralske verden. Robert Owen gjorde seg sjl til drivkraft for s mange bevegelser for en stor del som flge av sine egne begrensninger. Han var aldri i tvil om hva han nska, eller usikker p sin egen kapasitet. Han kombinerte enorm energi med absolutt mlbevisst hengivenhet overfor det han mente var rasjonelt og riktig. Han var derfor forutinntatt og ofte en drlig kollega; for han visste ikke hvordan man inngikk kompromisser og var helt ute av stand til forestille seg at han p noen som helst mte kunne ta feil. Nr han mislyktes i en ting tilskreiv han dette verdens ufornuft, og satte umiddelbart i gang med forske seg p noe annet. Han hadde i hy grad en selfmade mans karakteristiske kvaliteter, med det viktige unntaket at han ikke skte oppn egennytte. S langt der i fra. Han brydde seg overhodet ikke om penger, bortsett fra som et middel til fremme de sakene som 133

han trudde p. Han brydde seg ikke om seg sjl; for sjl om han ofte var autokratisk og kom til betrakte seg som en universell menneskehetens far, forblei han personlig svrt enkel og aksepterte hyllest som en tributt til sine ideer snarere enn til seg sjl. Han hpa bare p vre en god del klokere og framsynt enn noen annen; og nr andre mennesker opponerte mot hans prosjekter blei han aldri sint p dem, men bare lei seg for at de kunne vre s dumme. Han var alltid, og i enhver utstrekning, rede til legge fram sine mesterideer til enhver som samtykket i lytte til ham. Dersom slike lyttere ikke blei overbevist kunne han ikke tru annet enn at han ikke hadde snakka lenge nok til dem. Han var, for bruke Leslie Stephens frase, en av de kjedelige fyrene som representerer jordas salt. Allikevel var Owens essensielle ideer f; hans mangfoldighet l i hans uendelige iver etter anvende dem. Hans sosialisme var et utfall av to ting av et syn p karakterdannelsesprosessen som han utvikla, eller tok til seg, svrt tidlig i livet, og av hans erfaring som fabrikkeier, frst i Manchester og s i New Lanark. Synet var hovedsakelig det samme som William Godwin hadde lagt fram i Political Justice; men det virker sannsynlig at Owen i frste rekke fikk det, ikke fra lese Godwin han var aldri noen stor leser men fra sekundre kilder. I avanserte kretser i 1790-ra var godwinismen svrt i vinden; og Owen, som et aktivt medlem av Det litterre og filosofiske samfunnet i Manchester og en nr fortrolig av kretsen som samla seg rundt John Dalton, kjemikeren, ved Unitarian New College, m ha hrt mange debatter vedrrende Godwins teorier og deres forbindelse med Helvtius sine og de til de andre apostlene for den 134

franske opplysningstida. Hans erfaring med fabrikkforholda og det hektiske livet i Manchester, som da var midt inne i den nye industrielle revolusjonens mest oppheta periode, forsikra ham om den essensielle sannheten i at menneskers karakter med hvilket han mente deres atferdsmnstre og verdiskala var avhengig av forholda i miljet rundt dem. Rundt seg s han fruktene av Den industrielle revolusjonen i tekstilindustriene, beundra de tekniske mulighetene og gjorde seg sjl til deres gjennomgripende mester, men blei dypt opprrt over de sosiale konsekvensene og av de menneskene som nska tjene seg rike p kort tid og deres enten manglende bevissthet omkring disse forholda eller flelseskulde inntil det inhumane i forhold til dem. Han s ikke behovet for denne store graden av manglende humane forhold: han kunne p sin egen mte se for seg hvordan man kunne produsere like effektivt uten tre p de fattiges helse. Han blei gradvis overbevist om at rota til ondet l i at mennesker p falskt grunnlag blei tilskrevet kapasiteten til forme sine egne karakterer; for dette ga de suksessfulle muligheten til unnskylde seg med at de fattige mtte ta skylda for sin egen fattigdom, drlige vaner og ineffektivitet, i stedet for innse at disse tinga ikke var noe annet enn konsekvenser av et drlig milj og av et sosialt system som var bygd p falske premisser. Overbevist om at alle mennesker hadde rettigheter, og at alle var i stand til bli gode og framstende dersom de blei gitt en rimelig sjanse og blei leda godt, gjorde han opprr mot det stilltiende samtykket han sttte p blant de fleste mennesker han mtte i fabrikksystemets voksende gru, slumomrdene og gin-drikkinga som dyva det verste av elendigheten. Han 135

blei drevet til det synet at ingenting av verdi kunne gjres for mildne folkets lodd i livet med mindre man foretok to store forandringer utviskinga av falske oppfatninger av karakterdannelsen, og avskaffelsen av uregulert konkurranse som tvang arbeidsgiveren i retning av inhuman framferd under det pskuddet at hans konkurrenter var involvert i en sdan, og at han sjl ogs enten mtte g bankerott eller gjre det samme. Owen blei sledes leda til ruste seg til strid p to fronter, som for ham syntes representere det samme slaget. Hans syn p karakterdannelsen fikk ham til fordmme de kristne kirkene alle som en for at de i dette henseende predika en falsk og demoraliserende doktrine; og hans fiendtlighet overfor konkurranse, slik han s det, fikk ham til g til et frontalangrep bde p konomene som prediket fortrinna ved laissez-faire og p sine kolleger blant arbeidsgiverne, som praktiserte dem. Owens sosialisme og hans overensstemmelse med alle religionene i den gamle, umoralske verden, var dermed ogs et utkomme av hans erfaring tufta p en ihuga tiltro til menneskers grunnleggende kapasitet til gjre det gode og deres universelle rettighet til en fair sjanse. Han ville ha sagt at denne holdningen var produktet av hans erfaring; men andre menn gjennomgikk de samme erfaringene uten p noen som helst mte dele hans konklusjoner. Owen starta med en sterk anelse om hva som burde tilkomme hans medmennesker, eller s ville ikke det han s ha sjokkert ham. Hans egen karakter var i hy grad pvirka, men han blei ikke utelukkende forma, av hans milj. Den underliggende forestillinga som inspirerte Owens filosofi om kooperativ sosialisme kommer enklest til 136

uttrykk i de flgende velkjente setningene fra det frste av hans Essays on the Formation of Character, som seinere blei omdpt til A New View on Society (1813): Enhver karakter, fra den beste til den verste, fra den mest uvitende til den mest opplyste, kan gis til ethvert fellesskap, ja, endog til verden i sin helhet, gjennom anvende visse midler; som i sterk grad er under kommando og kontroll, eller lett kan bli det, av de som besitter nasjonenes regjeringsmakt. Han tilfyer litt seinere i det samme essayet: Barn kan trenes opp til erverve ethvert sprk, flelser og trosoppfatninger, og alle kroppslige vaner og manerer som ikke str i motsetning til menneskenaturen, ja, endog til i stor grad gjre dem til enten ndsslve eller energiske karakterer. Vektlegginga i disse avsnitta er som man ser p karakterdannelsen, ikke like mye i individuell forstand som samfunnsmessig sett; det vil si at det er et samfunns framherskende karakter eller ei gruppe individer som Owen har i tankene. Dette innebrer sjlsagt en innflytelse p individets karakter, men Owen var p ingen som helst mte blind for den sterke betydningen individuelle forskjeller hadde. Han understreka alltid hvor ndvendig det var for pedagogen ta full hyde for tilbyelighetene hos hvert enkelt barn som han hadde med gjre. Ja, med karakter mente han essensielt sett, ikke hele individets sammensetning, men snarere strukturen til hans moralske ideer og verdiene og atferdstendensene som var forbundet med dem anliggender der han betrakta det som uunnvrlig at det skulle vre en felles likhet i ethvert samfunn som skulle fungere godt.

137

Ved innta dette synet p karakter fordmte Owen i frste rekke fabrikksystemet for at det bidro til drlig karakter, bde som flge av dets konkurransebaserte strid og appell til menneskelig havesjuke, og p grunn av de drlige fysiske forholda og det moralske miljet som ofrene for det nye fabrikksystemet blei tvunget til leve under fra ung alder av. For det andre blei han leda til understreke den enorme betydningen av utdanning som et instrument for omforme menneskelivets kvalitet. Sammenlikna med Fourier la han mye strre vekt p formell utdanning, og i sine utdanningsmessige forestillinger understreka han i stor grad det moralske elementet og var hyst kritisk til prosjektene til Bell og Lancaster vedrrende masseutdanning gjennom rotasjon under overvkningssystemet. Ikke desto mindre ga han dem sttte i mangel p noe bedre, til tross for det faktum at de var mye mer opptatt av innpode reint faktisk kunnskap enn av karakterdannelsen. Owens begrep om miljets betydning frte ikke bare til at han arbeida for folkelig utdanning men ogs for reformering av fabrikksystemet, og han deltok sammen med sir Robert Peel i den bevegelsen som frte fram mot den frste effektive Factory Act, den i 1819. S langt var det ingenting sosialistisk ved Owens forslag, og ingen forsk p den sosialistiske fellesskapsdannelsen som seinere kom til oppta s mye av hans oppmerksomhet. Han forskte fortsatt overbevise sine kolleger blant fabrikkeierne, og ogs regjeringer og politikere, i den grad de kunne kontrollere industriforholda, om lre av hans erfaringer fra arbeidet med New Lanark og flge det eksempelet han hadde satt, bde nr det gjaldt legge til rette for 138

utdanning og forbedre fabrikkforholda. Han hadde vist at gode forhold det vil si gode etter datidas standarder ikke var uforenlig med profitable foretak; og han hadde gtt lenger enn noen annen fabrikkeier nr det gjaldt gi arbeiderne sine regelmessige lnninger nr produksjonen blei avbrutt som flge av mangel p rmaterialer under Den amerikanske krigen. Ja, i sitt eget sinn hadde han allerede gtt mye lenger til den overbevisning om at, sjl om kapitalen skulle ha sin belnning, s skulle denne belnninga bli begrensa til en rimelig gevinst, og balanseringa av profitten gjennom at den blei plyd tilbake i foretaket, ikke bare for skaffe til veie ytterlige produksjonsinstrumenter, men ogs for fremme de ansatte arbeidernes velbefinnende. Owens insistering p anvende dette prinsippet kosta ham opplsninga av to etterflgende partnerskap med medeiere som ikke delte hans syn, og hadde nr frt til at han hadde mista kontrollen over New Lanark da en av disse gruppene forskte fryse ham ut. Men han var i det tilfellet, med hjelp fra en mer avansert gruppe, i stand til kjpe ut motstanderne og sette sine utviklingsprosjekter ut i livet. De nye partnerne som p den tida ga ham frie tyler, inkluderte Jeremy Bentham og kvekeren, kjemikeren og filantropen William Allen. Med deres samtykke blei han i stand til utvide sine uutdanningsmessige tjenester for barna og starte p ambisise prosjekter vedrrende voksenutdanning nr det gjaldt karakterdannelse. Owen aksepterte sledes, for sine ansatte, prinsippet om retten til arbeid, som frste gang hadde kommet til uttrykk etter Den franske revolusjon, og som skulle komme til utgjre en vital del av det sosialistiske 139

arsenalet av ideer. Han hadde videre anerkjent at hans ansatte hadde, i en virkelig forstand, rett til medeierskap i foretaket sammen med lederne og de som skaffa til veie kapital. Opp til dette punktet forskte han humanisere og regulere kapitalistiske foretak, og begrense kapitaleierens krav, men ikke avskaffe noen av dem. Det neste steget kom ved slutten p Napoleonskrigene og den store kningen i arbeidsledigheten som etterfulgte den. Veksten i fattigdomsratene framkalte et krav om forskansning mot og en hardere linje overfor de fattige; men Owen satte seg fore vise, p grunnlag av sin egen erfaring, at det fantes tilgjengelige midler for samfunnet som kunne forhindre at de arbeidslse blei en byrde for det. Det var p dette stadiet at han la fram sitt forslag om etablere Kooperative landsbyer, som han i frste omgang tok til orde for ganske enkelt som steder hvor de arbeidslse, i stedet for holdes fast i ndlidende uvirksomhet gjennom Fattiglovsautoritetene, kunne f muligheten til tjene til livets opphold, hovedsakelig gjennom dyrke jorda for skaffe til veie sin egen mat; for stilt overfor utstrakt industriell arbeidslshet ville det ikke ha vrt gjennomfrbart foresl at mottakere av fattigdomsstnad burde bli oppfordra til konkurrere med industriarbeiderne. Seinere versjoner av hans plan tillot strre plass for industriproduksjon; i dens frste form var den essensielt sett et prosjekt for kollektivt jordbruk. Disse koloniene av arbeidslse blei de prosjekterte kooperative landsbyene som Cobbett fordmte som Hr. Owens parallellogrammer for fattige, da Owen hadde kommet til London for predike sin doktrine overfor de to komiteene som hadde blitt oppnevnt for vurdere midlene til lindre forstyrrelsene, 140

en oppnevnt av parlamentet og en annen under distingvert kongelig og episkopal oppbakning. Sjl om Owen p dette stadiet gjennom anbefale sin plan ganske enkelt som et middel til handskes med arbeidslshet, var den allerede i ferd med anta en mye strre styrke i hans sinn. Han kom til tenke p den som et middel til fornye verden, som ville bidra til at hele verden raskt kunne bli frigjort fra det konkurransebaserte profittsystemet og bli overtalt til leve et liv basert p gjensidig samarbeid. Han hpa at dette kunne oppns, delvis som flge av fattiglovsautoritetenes inngripen, og delvis av regjeringer som direkte finansierte prosjektrer, og delvis som flge av frivillige aktiviteter fra uegennyttige personer, som blei bedt om bidra med kapital til foretak langs de foresltte linjer. Nr det gjaldt fremme sine planer kom han snart til i hy grad utvide omfanget av sin propaganda. Vi har sett at hans mest grunnleggende overbevisning var at menneskers karakter blir forma av deres sosiale milj, og at kirkene i stor grad representerte de aktrene som stod for predikenen av en falsk doktrine vedrrende menneskelig ansvar. Vi har ogs sett at han hadde kommet til betrakte hele konkurransesystemet som hovedrsaken til menneskelig elendighet og til den framherskende antisosiale atferden hos s vel rike som fattige. Gjennom fremme sitt remedium for arbeidslshet hadde han for en stund holdt begge disse meningene i bakgrunnen, og hadde konsentrert seg om et forsk p overtale de rike og de mektige om at denne plane var god. Men han var ikke god til forestille seg; og den fordelaktige mottakelsen hans ideer fikk i ei rekke uventa kretser, synes ha gtt ham til hodet. I hvert fall s slapp han, i 141

1817, katta ut av sekken i ei rekke henvendelser og leserbrev til avisene, der han kombinerte en gjennomgripende fordmmelse av det konkurransebaserte systemet med et angrep p alle religionene, og gjorde det samtidig klart at hans plan tok sikte, ikke bare p sette de arbeidslse i nyttig arbeid, men ogs innebar en oppfordring til undergrave hele den bestende sosiale og konomiske orden. Disse angrepa skremte en god del tilhengere som en godt kunne tenke seg. Owens syn p kapitalismen var ille nok; men en god del gamle toryer i hye posisjoner, som hata oppstartrenta p fabrikkvirksomhet, var delvis enige i dem. Mange av disse med forkjrlighet for de gode gamle tider var imidlertid nettopp de personene som blei mest antagonisert gjennom hans angrep p kirka de ville ikke ha brydd seg dersom han kun hadde gtt ls p presbyterianerne og ikkekonformistene. Den filantropiske hr. Owen, som han ofte kom til bli kalt, hadde plutselig framsttt som en ulv i freklr; og hans planer for de arbeidslse antok et helt nytt aspekt nr de blei sett p som et omfattende og urovekkende angrep p bde kirkas og statens etablerte orden. Det er sannelig bemerkelsesverdig at den umiddelbare reaksjonen ikke var sterkere enn den faktisk var. Hovedangrepet p Owens irreligisitet utvikla seg, ikke umiddelbart etter Owens mtevirksomhet i City of London Tavern og hans pamflettkampanje i 1817, men mye seinere, i 1830-ra, da han hadde blitt identifisert med den formidable arbeiderklassebevegelsen som tok form i the Grand National Consolidated Trades Union I 1817 er det bemerkelseverdig hvor mye velvilje som fremdeles fantes, endog i hyerestende kretser, nr det 142

gjaldt lytte til hans ideer, slik at ikke bare kongelige hertuger men ogs konomer som Ricardo, bankierer som sir Isaac Goldsmid og endog Lord Sidmouth var sympatisk innstilt overfor ham. Det synes klart at allerede p dette stadiet var Owen begynt bli en smule gal, i den forstand at han kun var interessert i sine egne prosjekter. Han fulgte opp sine foredrag i 1817 med et besk til kontinentet det pflgende r, hovedsakelig med det forml studere de utdanningsmessige eksperimentene til Pestalozzi, Fellenberg og andre; men han dro fordel av dette besket til holde et fordrag overfor monarkene og ministrene som var forsamla i Aix-la-Chapelle konferansen, med en rekke memoarer der han der han anbefalte sine forslag p et grunnlag med utgangspunkt i en fornying av verden. I disse memoarene la han spesielt vekt p at en overflodens tidsalder var i ferd med gry for menneskeheten, og at det allerede var i ferd med bli mulig produsere rikelig for alle med hjelp av de nye produksjonsteknikkene s vel innen industri som jordbruk. Ny vitenskapelig makt, kunngjorde han, vil snart gjre menneskelig arbeid overfldig nr det gjelder skape rikdom; og videre, Rikdom kan bli skapt i en slik overflod at den vil kunne tifredsstille alles begjr; og enda videre, Rikdommens domene, og ondene som oppstr fra begjret etter oppn og akkumulere rikdommer, er i ferd med ende. Owen var i sitt eget sinn overbevist om at den enorme produksjonskningen, som hadde blitt muliggjort gjennom innfringa av maskiner i bomullsindustrien, kunne gjelde for alle former for industri, og at jordas produksjon i enrom grad kunne kes ved at spadebruket tok i bruk vitenskapelig 143

kunnskap med sikte p intensiv jorddyrking. Han trodde at det nye systemet basert p sjlforsynte kooperative landsbyer som utveksla sine overskudd med hverandre, kunne bli introdusert gjennom enstemmighet; for, som vi har sett, var det alltid et av Owens mest karakteristiske trekk at han trodde at han kun trengte snakke lenge nok til sine kritikere for overbevise dem om at han hadde rett, uansett hvem de mtte vre. Han var villig til se sine egne bosettinger grunnlagt p den basis, som han hadde introdusert ved New Lanark, nemlig en fastsatt og minimumsbasert gevinst for kapitaleiere som var rede til investere i dem; men han trodde at innen kort tid s ville overfloden av produktive ressurser gjre kapital verdils og, gjennom nyte godt av universell overflod, ville den fjerne ethvert begjr etter motta inntekt fra det de eide, fra menneskenes sinn. Det er overfldig nevne at Aix-la-Chapellekonferansen mottok Owens prosjekter med en viss skepsis. Han kom tilbake til Storbritannia og videreutvikla sin teori i betydelig grad i sin Report to the County of Lanark (1821). Hans forslag blei fortsatt umiddelbart relatert til problemet vedrrende arbeidslshet og til de beste midlene for forhindre at arbeidslshet blei en byrde for resten av fellesskapet, men i sin nye rapport la han ogs fram sin frste erklring om arbeidsteorien hva verdi angr, en teori som snart skulle bli utarbeida videre av anti-ricardianske konomer og som med tid og stunder skulle komme til bli legemliggjort i den konomiske grunnsteinen i Karl Marxs teoretiske system. I Report to the County of Lanark sammenlikner Owen arbeidskraft med hestekraft. Han sier at sjl om 144

individuelle hester er svrt ulike i sin kraftstyrke, s har ikke det vrt til hindring for etablere en standard for hestekraft som mleenhet. Det samme, sier han, kunne bli gjort vedrrende arbeid, som er den eneste aktren som er i stand til gi varer verdi. Gjennom flge opp en id som hadde blitt brukt av mange forfatter fr ham blant dem John Locke, og sjlsagt Adam Smith og Ricardo argumentere Owen med at den naturlige verdien av menneskeskapte ting avhenger av den mengden arbeid som er inkorporert i dem, og at dette arbeidet er mlbart ut i fra en standardenhet basert p arbeidstid. De mer faglrte formene for arbeid, sier han, m bli betrakta ut i fra at de gir produktet per time mer enn en enkelt verdienhet proporsjonalt med deres overlegenhet over vanlig, ufaglrt arbeid. Arbeid, hevder han, burde overskride penger som standarden for mle den relative verdien av ulike varer; og utvekslinga av en ting med en annen burde bli foretatt ut i fra deres relative verdier som sledes blir bestemt. Men det er mer bekvemt henvise den videre vurderinga av denne delen av Owens teori inntil vi skal til vurdere dens utvikling av andre sosialistiske forfattere. Vi har sett av Owen, samtidig som han oppfordra fattiglovsautoritetene i Lanarkshire til etablere kooperative landsbyer, forskte overtale privatpersoner til steppe inn dersom de offentlige autoritetene viste seg uvillige til handle, eller til supplere deres handlinger. Men p denne tida blei han trtt av deres labre respons og av forsinkelsene forbundet med disse forska. Innen 1824 hadde han kommet til at Storbritannias karakter hadde blitt s korrumpert av geistlige misoppfatninger og av den konkurransebaserte industrialismen at det bidro til at det ikke lot seg gjre 145

innvie noen Ny moralsk verden i hans eget hjemland. I tillegg hadde han havna i en uoverensstemmelse med sine kvekerpartnere, ikke vedrrende penger, men p grunnlag av hans religise synspunkter og deres frykt for at han ville kunne vre en trussel mot arbeidernes uddelige sjeler, sjl om han var aldri s opptatt av deres velferd. Det hadde ogs vekka uro at han i sine skoler hadde innfrt dans med kostymer, og William Allen blei sjokkert over at guttene fikk lov til danse med jentene uten ha p seg bukser (jeg gr ut i fra at de hadde p seg kilter). Disse vanskelighetene blei glatta over. Det blei skaffa til veie bukser; og Owen sa seg enig i holde sin anti-religise propaganda borte fra sin omgang med arbeiderne. Men uansett s var hans hjerte ikke lenger i New Lanark desto mindre ettersom han ikke lenger hadde frie tyler der. Han hadde blitt en nasjonal ja, internasjonal figur, med en misjon som tok sikte p fornye verden som han ikke kunne f fortsette p dersom han var bundet til fabrikken sin. Fra 1824 opphrte han spille noen regelmessig rolle i dens styre, sjl om han formelt sett ikke brt sin forbindelse med New Lanark fr det hadde gtt enda fem r. Flgelig forlot Owen Storbritannia i 1824, brsta den gamle, umoralske verdens stv av sine ftter, for se hva som kunne gjres i det som han beskreiv som den forholdsvis ukorrumperte atmosfren i De forente stater. Han etterlot seg imidlertid ei gruppe disipler som fortsatte sitt virke og grunnla Orbiston-fellesskapet i Lancashire, som fikk en uheldig skjebne, for s kun flate ut nrmest umiddelbart da garveren Abram Conner, som hadde vrt den som i frste rekke bidro med kapital til foretaket, dde. 146

Etter ha ankommet Amerika kjpte Owen fellesskapslandsbyen i New Harmony i Indiana fra rappittene, en religis sekt som hadde emigrert dit fra Tyskland i 1804, etter ha starta opp i sitt hjemland i 1787. I 1805 hadde rappittene stifta et system basert p fellesskapsliv i New Harmony. Da Owen ndde Amerika forberedte de seg til flytte fra sitt bestende etablissement til en ny lokalitet, som de foreslo rydde og utvikle, og de var villige til selge. Owen kjpte hele bosetningen, og satte i gang med etablere det frste av sine nye fellesskap, samt inngikk et samarbeid med den amerikanske utdanningsreformatoren og vitenskapsmannen William Maclure, som utarbeida en design for, som en del av det nye fellesskapet, sette opp et senter for utdanningsmessig utvikling og vitenskapelig og kulturell forskning. Ideen om fellesskapsbygging, sjl om det i Owens sinn skulle vre middelet for fornyelse av verden gjennom opprettelsen av en ny sosial orden som ville komme til omfatte alle mennesker, har ingenting ved seg som er essensielt sosialistisk. Jeg har ikke plass i denne boka til drfte de utallige kommunistiske og semi-kommunistiske samfunna som ble etablert i De forente stater, bde fr og etter Owens tid. De som er interessert kan finne skildringer av dem i ei rekke bker, slik som Noyes History of American Socialisms, Hines American Communities, og Nordhoffs Communistic Societies in the United States; s vel som i Mr. Bestor mer nylige Backwood Utopias, som jeg allerede har nevnt. De fr-owenittiske etablissementene hadde etter min oppfatning alle en religis basis. De tidligste hadde blitt etablert av labadistene i Maryland s tidlig som i 147

1680, og dette foretaket hadde blitt etterfulgt av Ephrata (1732) og av den frste shaker-kolonien, Mount Lebanon i 1787 (grunnlagt etter at shakernes apostel, Mother Anne Lee dde i 1784). Shakerne som sekt hadde faktisk starta i England og utvikla seg fra kvekerne i lpet av midten av det attende rhundre. Rapittene, som vi har sett, hadde emigrert fra Tyskland til De forente stater i 1804, og deres koloni hadde blitt etterfulgt i 1817 av de perfeksjonistiske zoarerne, som starta med en fellesskapsbasert levemte to r seinere. Alle disse var eksempler p en primitiv form for kommunisme som hvilte p et grunnlag bestende av religis tro. Deres talsmenn hadde i frste rekke funnet sttte blant bnder som hadde lidd under religis forflgelse i deres egne land, og var vant til leve under primitive forhold. Deres religise lederes ml var fre sine folk ut av en forkvakla verden, ikke redde verden i sin helhet, og mange av dem etablerte sine fellesskap i pvente av Jesu tilbakekomst og dommedag. Enkelte gikk i denne forventningen s langt som til insistere p fullstendig slibat, og i hvert fall et samfunn varte inntil det blei viska ut etter hvert som dets medlemmer dde, som gikk i dden i forventningen om at den lenge utsatte dommedag var nrt forestende. Den essensielle forskjellen mellom disse fellesskapa og de som blei planlagt av Owen, Fourier og Cabet var at disse sistnevnte tok sikte p lre hele verden en ny mte leve p, snarere enn p et ftalls tilbaketrekning fra den menneskelige forkvaklingens spredning. De religise samfunna var langt p vei deler av den emigrasjonsbevegelsen som representerte de forfulgte i Europa og som hadde begitt seg inn p fellesskapsbasert 148

liv, bde p bakgrunn av en flelse av vre knytta sammen gjennom snevre, religise brorskapsbnd og som den tryggeste mten holde sammen p inntil dommedag. Fellesskapsbaserte bosetninger hadde i tillegg mye bidra med som en mte bryte opp jomfruelig land i et nytt samfunn, der bosetterne hadde en flelse av vre fremmede og eksilerte. De religise fellesskapa sto sledes ikke for noen generell teori om sosial organisering i sin helhet. Motiva som inspirerte deres talsmenn var svrt like pilegrimsfedrene sine og de til engelske og skotske bosettere som, ved vre mer sofistikerte og hadde strre ressurser og hyere standarder, aldri bega seg inn p kommunistiske ideer. Owenittene var p den annen side i opprr, ikke mot religis forflgelse, bortsett fra i helt tilfeldige sammenhenger, men mot de onde virkningene av den nye industrialismen og den mangelfulle sosiale organiseringa i den verdenen de la bak seg. Enkelte ganger var motivene riktignok av blanda karakter, og det fantes et element av tilbaketrekning i enkelte av de ikke-religise bosettingene som blei grunnlagt i Amerika i lpet av den andre halvdel av det nittende rhundre. Dette gjelder imidlertid hovedsakelig koloniene som blei etablert under fourieristisk innflytelse i 1840-ra. Verken Owen eller Maclure hadde s visst ikke noen id om en tilbaketrekning fra verden og inn i et beskytta samfunn bestende av de trofaste f. Det de hadde i sinne var en ny modell for sosial organisering som hele verden hurtig kunne anspores til akseptere. Det var penbart mye til felles mellom de owenittiske og fourieristiske ideene, sjl om Owen stadig gjentok sin benektelse av ha lrt noe som helst av 149

Fourier, og deres respektive tilhengere var stadig innblanda i disputter seg i mellom. Den fundamentale forskjellen mellom dem, som ruva over deres divergerende synspunkter, som allerede er blitt referert til, vedrrende temaet omgivelsenes innflytelse p karakterdannelsen, var at mens Owen tok utgangspunkt i sin erfaring som fabrikkeier og tenkte i lys av en verden som var i ferd med bli revolusjonert gjennom utviklinga av storskala industri, s var Fourier overhodet ikke pvirka av utsiktene til industriell utvikling, og tenkte gjennomgende ut i fra et preindustrielt samfunn der jorddyrking fortsatt spilte den dominerende rolla. Jorda hadde, etter Fouriers syn, i fortida p feilaktig vis blitt monopolisert av eierne av de store jordeiendommene, og var n i ferd med bli like feilaktig oppdelt i en mengde sm bondebesittere. Bde Fouriers og Owens foresltte fellesskap var hovedsakelig basert p intensivt jordbruk; og dette elementet hadde synes vre framherskende i Owens prosjekter s lenge han fremma dem hovedsakelig som et middel for skaffe arbeid til de arbeidslse. Men s snart hans ideer hadde utvikla seg p en videre basis begynte han naturlig nok betrakte sine fellesskap som mter organisere industriell s vel som jordbruksmessig produksjon p. Ja, sjlve kimen til hans id hadde blitt utleda fra hans egen erfaring ved New Lanark en industriell bosetting som hadde tydd til jordbruk kun som en binring for skaffe arbeiderne friske grnnsaker og liknende. De andre hovedforskjellene mellom de to tankeretningene l i behandlinga av kapital, i deres holdning til familieliv, og i deres forestillinger om menneskelige motiver. Som vi har sett fremma Fourier forskjeller vedrrende individuelle lnninger og at en del 150

av gevinstene fra produksjonen tilfalt de som investerte kapitalen. Han gikk derfor god for prinsippet om en variabel profitt fra kapital, mens Owen framholdt at kapital skulle bli belnna etter en fastsatt eller maksimumsregulert rentesats. Under Owens plan skulle dette fortsette inntil kapitaleierne, overbevist om den nye ordenens dyder og tilfredse med den enkle overfloden som alle var sikra, frivillig ville si i fra seg inntekter som de ikke hadde arbeida for, noe han trodde de kom til gjre innen kort tid. Fourier s for seg at medlemmene av hans phalanstres, sjl om gruppene eller sries som de ville vre organisert i, produserte i fellesskap, ville leve i separate familier i atskilte leiligheter og med varierende levestandard, mens Owen, i hvert fall p dette stadiet, s langt som mulig foretrakk et gjennomgripende fellesskapsbasert levemnster og stilte seg hyst kritisk til ekteskapet som institusjon og til familielivet. Mens Fourier trodde at alt ndvendig arbeid ville kunne bli til en positiv kilde til nytelse dersom det blei fordelt i henhold til hans system, og hevda at gitt den riktige organiseringa s ville det ikke bli noe behov for endre menneskers karakter fordi folk hurtig ville respondere p denne muligheten for nytelse, la Owen dessuten den sterkeste vekt p behovet for en endring i menneskers karakter, som han hpa ville bli effektuert gjennom moralsk utdanning og et endra sosialt milj. Fourier betrakta lrlingprosessen som den viktigste delen av et barns utdanning; Owen var merkelig uinteressert i yrkesmessig utdanning kanskje fordi hans erfaring hovedsakelig hadde funnet sted i en type industri der kun noen f trengte det. Han la all vekta p utdanninga i form av karaktertrening, som et middel til gi elevene det 151

riktige fundamentet vedrrende moralske og sosiale ideer og atferd. Sist men ikke minst utelukka Fourier statlig innblanding og betrakta sine fellesskap som helt og holdent etablert gjennom frivillige sammenslutninger, inkludert kapitaleiere s vel som de som kun brakte sine henders arbeid inn i fellesskapets tjeneste; mens Owen i utgangspunktet hadde appellert til regjeringa og fattiglovsautoritetene om ta initiativet nr det gjaldt etableringa av sitt nye system, hovedsakelig nest etter filantroper, og ytterst sjelden, bortsett fra p et mye seinere stadium, direkte av de arbeidende klassene sjl. New Harmony, som Owen bde hadde investert sine rikdommer i og festa sin lit til, gikk drlig helt fra starten av. Bosettere, som hadde blitt tiltrukket av Owens overbevisende utsikter, stimla til den; men de bestod av ei broket gruppe som verken var i besittelse av den riktige sammensetningen av ferdigheter og mestringsevne som trengtes, og ei heller av noen flelse av et felles bnd av erfaringer eller trosoppfatninger seg i mellom som kunne holde dem sammen slik de religise fellesskapa var forent gjennom en felles tro. Ei heller visste de oppriktige idealistene blant dem hvordan et vellykka fellesskap skulle bygges. De var en blanding av owenitter og talsmenn for ei rekke andre tankeretninger; og hver enkelt gruppe hadde sine meninger om den rette mten ordne bossettinga p. Det gjaldt spesielt det store sprsmlet om hvorvidt New Harmony skulle ordnes som et sjlstyrende demokrati, eller under Owens patriarkalske overoppsyn. Owen insisterte frst p en periode med autoritativt styre under hans kontroll, for s gi etter og overlate til bosetterne reguleringa av deres kollektive anliggender. Derp blei det disputter; og ei 152

rekke av gruppene stakk av under deres egne ledere for danne autonome undergrupper. P dette stadiet gikk Owen lei av disse uoverensstemmelsene, fortvilte over forsket p gjre New Harmony til mnsterfellesskapet for Den nye moralske verden, og etter ha overlatt til sine snner ordne opp i forvirringa og omorganisere samfunnet s godt de kunne, dro han tilbake til Storbritannia for forske p ny. De yngre owenene blei i virkeligheten overlatt til seg sjl som groundlandlords over en vidstrakt eiendom der ei rekke sosiale og utdanningsmessige eksperimenter blei utfrt med varierende hell. New Harmony forblei vrende p etableringsstadiet, og beholdt enkelte av sine spesielle karakteristikker fellesbygninger og felles tjenester, og en befolkning som inkluderte en god del idealistiske personer; men det opphrte ha noe betydning som et eksperiment i owenittisk sosialisme. Historien kan man lese p en mer fullstendig mte i Frank Podmores Life of Robert Owen og i det fascinerende korrespondansebindet som primrt tar for seg utdanning, og som blei utgitt for et r eller to siden av hr. A. E. Bestor (Education and Reform at New Harmony: Correspondence of William Maclure and Madame Duclos Fretageot, Indianapolis, 1948). Den neste episoden i Owens bemerkelsesverdige karriere kom etter hans tilbakekomst fra New Harmony, og bestod i at han antok den framstende lederposisjonen for de britiske arbeiderklassene under de problemfylte ra som etterfulgte the Reform Act i 1832. Men fr vi kommer til disse seinere fasene av owenismen er det ndvendig si noe om hva som hadde skjedd i utviklinga

153

av owenittiske og arbeiderklassebaserte ideer Storbritannia mens han var over i De forente stater.

154

KAPITTEL X

SOSIALISTISK KONOMI I 1820RA

DA Robert Owen kom tilbake til Storbritannia i 1829 fant han at situasjonen hadde forandra seg veldig i lpet av de fem ra han hovedsakelig hadde tilbrakt i Amerika. Katolikkene hadde til slutt blitt frigjort; den lange perioden med toryregjeringer nrma seg slutten; reformeringa av parlamentet var i gjre. Det hadde ogs funnet sted en betydelig vekst vedrrende fagforeningsvirksomhet; og en betydelig kooperativ bevegelse var nettopp i ferd med utvikle seg. Innen et r etter at han hadde vendt tilbake satt whigene ved makta etter sitt lange eksil; og utafor parlamentet begynte en utstrakt agitasjon for reform styrke sin stilling. Den industrielle revolusjon fortsatte sin hurtige framrykning; bomullsspinnerne som anvendte the mule et nytt faglrt hndverk skapt av revolusjonen var opptatt med organisere et ambisist generalforbund som dekka hele landet; byggerne bevpna seg mot spredningen av det generelle kontraktrsystemet som satte de sm mesterne til side; de som lagde dampmaskinene og andre nye grupper av faglrte arbeidere begynte organisere seg i en betydelig skala. Noe som ikke er mindre viktig er at det hadde foregtt bemerkelsesverdige utviklinger p det teoretiske omrdet. Et aspekt ved disse var spredningen av kooperativ propaganda og grunnleggelsen av ei rekke kooperative forretninger der provisjoner blei solgt p en gjensidig basis. Denne veksten innen praktisk samarbeid kunne ikke spores direkte tilake til Owens innflytelse, 155

som i utgangspunktet interesserte seg lite for den; men mange av dem som propaganderte for kooperativene hadde bevisst basert sine prosjekter p Owens ideer, og betrakta etableringa av detaljhandelsfellesskap kun som en forberedelse til det neste mlet om grunnlegge sjlstyrte, kooperative fellesskap. Disse utviklingene hadde i sterk grad blitt stimulert av arbeidet til dr. William King fra Brighton, hvis tidsskrift The Cooperator, utgitt siden 1828 og fram til 1830, hadde hatt en vidstrakt innflytelse; og det fantes andre kooperative tidsskrifter, inkludert Co-operative Magazine der ordet sosialistisk for frste gang synes ha blitt brukt p trykk for beskrive tilhengerne av det nye sosiale budskapet. I 1829, det ret da Owen vendte tilbake, blei the British Association for the Promotion of Co-operative Knowledge etablert i London, med Henry Hetherington og William Lovett blant sine mest aktive medlemmer. P dette stadiet var owenisme og kooperasjon p ingen mte synonymt med hverandre. Dr. King var ingen owenitt, men en uavhengig sosial tenker som p ingen mte delte Owens synspunkter p religion eller karakterdannelse; og det var, spesielt i Skottland, ei rekke kooperative forretninger som synes ha blitt etablert uten noe annet forml enn oppn bedre provisjoner p en billigere mte gjennom kjpe dem en gros for s dele dem ut. Men de fleste av de ledende propagandistene for kooperasjon hadde mer vidstrakte synspunkter og hadde blitt sterkt influert av owenittiske ideer, og de sm gruppene av overbeviste owenitter som tok sikte p fellesskapsbygging arbeida hardt med forske omvende bde de kooperative samfunna og 156

fagforeningene til det owenittiske budskapet i sin helhet. Disse gruppene pkalte Owens hjelp og innen kort tid befant han seg sjl i lederposisjon for en betydelig bevegelse og blei leda til revidere sine synspunkter p midlene som skulle tas i bruk for fremme realiseringa av hans egne ideer. Kooperatrene og fagforeningsforkjemperne som lytta til ham var slett ikke innstilt p sette sin lit til regjeringa eller til fattiglovsautoritetene, eller til filantropiske foretak kontrollert av rike menn. Det de hadde i sinne var en ny type demokratisk struktur som ville frigjre dem fra kapitalisters og mellommenns undertrykkelse og gi dem rom til styre sine egne anliggender; og Owen mtte tilpasse sin propaganda til stemninga blant dem. Denne holdningsutviklinga blant en betydelig del av arbeiderklassene var utvilsomt et resultat av en ny flelse av makt, delvis basert p fagforeningenes vekst og delvis p en flelse av forestende politisk forandring, men ogs i svrt stor grad p de nye konomiske doktrinene som ble prediket til dem av en ny generasjon ledere. Owen sjl hadde i sin Report to the County of Lanark hjulpet til legge grunnlaget for den anti-kapitalistiske konomien p 1820-tallet. Hans pgende fordmmelse av det konkurransebaserte systemet, og hans arbeidsteori vedrrende verdi og forslaga som han hadde basert p den for en ny standard og et nytt medium for vareutveksling, hadde appellert mye mer til arbeiderklassen og radikale ledere enn til de adelige p landsbygda som de var direkte retta mot. Men David Ricardo, lederen for den klassiske konomiske retninga, hadde p utilsikta vis bidratt like mye, gjennom akseptere arbeid som den naturlige mlestokken for 157

varers verdi og, i enda strre grad, gjennom legge fram en teori om fordeling av inntekt der kapital og arbeidskraft framstod som rivaler nr det gjaldt f sin andel av kaka, p et grunnlag som innebar at jo mer den ene fikk, desto mindre ville det bli til den andre. Det er riktig at Ricardo hadde talt om proporsjoner av det totale produktet og ikke om absolutte mengder, slik at han betrakta ethvert fall i arbeidskraftas proporsjonale andel som et lnningsfall, sjl om lnna kte hva kjpekraft angr. Men han hadde ogs lagt fram en subsistensteori hva lnninger angr som tilsynelatende innebar at bortsett fra under eksepsjonelle forhold s ville hele overskuddet utover det som trengtes for livsopphold vre ndt til tilfalle de besittende klassene. Ricardo hadde i virkeligheten ikke sagt akkurat dette; for han framholdt at dersom behovet for arbeidskraft overskred tilgangen p den s kunne arbeiderne hyne sine reelle lnninger og inkorporere gevinsten i en hyere subsistensstandard; men dette var ikke veldig betryggende for bde Malthus og Ricardo og deres egne erfaringer hadde ftt arbeiderne til tro at tilgangen p arbeidskraft med mye strre sannsynlighet ville overskride behovet. Ricardo hadde sjlsagt ikke sagt at overskuddet ville tilfalle kapitalistene. Hans forml hadde tvert i mot vrt vise at den som virkelig ville dra fordel av dette hovedsakelig var den uproduktive godsherren, mens konkurransen blant kapitalistene ville holde deres gevinst nede p et rimelig niv. Men for dem blant arbeiderklassen som leste Ricardo, og for dem som var p arbeidernes side, syntes det s altfor klart, etter konomens syn, at hvem som n enn mtte hste

158

fruktene av konomiske framskritt, s ville det ikke vre arbeiderne. Det er ingen tvil om at da Owen kom tilbake fra Amerika var disse nye konomiske forestillingene intet mer enn gode taletemaer overfor en arbeiderklassebasert tilhrerskare. Som et praktisk stridssprsml stod parlamentarisk reform utvilsomt fortsatt i fremste rekke i sinnene til majoriteten av de aktive arbeiderne; men kravet om politisk demokrati blei i stadig strre grad kombinert bde med fordmmelsen av kapitalismen s vel som av aristokratiske privilegier, og med forestillinger om en ny levemte som Owen sjl i stor grad var ansvarlig for. Utviklinga av anti-kapitalistiske konomiske teorier tok for en stor del form av en kritisk revaluering av de klassiske konomenes doktriner essensielt det samme utgangspunktet som Marx seinere brukte for sine angrep i Kritikken av politisk konomi og i pningskapitlene av Kapitalen. I dette bestemte henseende tok Marx sannelig ganske enkelt over, og innarbeida i sitt eget videre system, en doktrine som hans forlpere hadde utvikla i form av en kritikk av den ricardianske doktrine. Ideen om at arbeid var kilden s vel som den passende mlestokken for verdi var, som vi har sett, ikke noe nytt. En gryende arbeidsteori vedrrende verdi hadde blitt fremma av John Locke, og dens avstamning kan helt klart spores mye lengre tilbake. Adam Smith hadde betrakta arbeid som den eneste kilden til naturlig verdi i mindre utvikla samfunn, sjl om han hadde tilskrevet en andel nr det gjelder verdiskapningen til andre faktorer i de mer utvikla samfunna der kapital spilte en viktig rolle i produksjonen. Ricardo, i sin uoverensstemmelse med 159

Adam Smith vedrrende prisdannelsesprosessene, hadde p ny lagt vekt p det synet at arbeid var den underliggende mlestokken for verdi i utvikla s vel som uutvikla samfunn, bortsett fra objekter som det var en naturlig knapphet p. Han hadde forent dette synet med en anerkjennelse av kapitalens plass som en produksjonsfaktor gjennom behandle kapital som en legemliggjring av lagra arbeid, slik at alle varer som hadde blitt produsert gjennom arbeid og med hjelp av kapital fikk sine utvekslingsverdier bestemt av det arbeidet, s vel indirekte som direkte, som p ulike stadier hadde bidratt til lage dem. Det eneste unntaket som han ga rom for, da han frste gang la fram denne teorien, var den relativt uviktige faktoren som gjaldt naturlig knapphet p enkelte materialer som slike varer blei lagd av. Det er klart at Ricardo, etter ha lagt fram dette som grunnlaget for en generell teori om verdiutveksling, som en forfinelse av teorien hadde brakt inn en anerkjennelse av kapitalrentas innflytelse, som han betrakta som en ndvendig betaling for det som konomer seinere kalte for venting det vil si, for bruken av kapital over tid. Dette hadde det imidlertid knapt nok blitt gitt rom for som noe mer enn et sekundrt forbehold vedrrende hans generelle utsagn om at varers utvekslingsverdi blei mlt, bortsett fra ut i fra reine markedssvingninger som han betrakta som en rsak til at priser avvek fra reelle verdier i henhold til de mengdene arbeid, fr og n, som var inkorporert i dem. Ricardos Principles of Political Economy utkom i 1817; og innen noen f r kasta ei rekke radikale konomiske forfattere seg over hans verditeori og brukte den til sttte konklusjonen om at arbeid, ved vre kilden til 160

utvekslingsverdi, burde bli anerkjent som den eneste produksjonsfaktoren som hadde krav p tilegne seg produktet, og at all tilegnelse fra eierne av de andre produksjonsfaktorene hvilte p en eller annen form for illegitimt monopol i sin enkleste form p monopolet p jord, men i de mer utvikla samfunna ogs p monopolet p kapitaleierskap. Samtidig gikk disse forfatterne, som var veldig klar over ondene som knytta seg til Den industrielle revolusjon, til angrep p det kapitalistiske systemet som var under utvikling fordi det dela arbeidets menneskelige kvalitet, som de hevda at under den nye konomiske ordenen blei mer og mer forvandla til en rein vare hvis pris fra dag til dag, i likhet med prisene p andre handelsvarer, blei pvirka av markedets svingninger, men som, i lys av det mangelfulle behovet for arbeidskraft, aldri over tid kunne hynes utover arbeiderens subsistensomkostninger. Dette synet om at belnning for arbeid var ndt til svinge rundt subsistensniv hadde hos de klassiske konomene hovedsakelig hvilt p to fundamenter. Dersom arbeid var en vare, og dersom varers verdi var avhengige av mengden arbeid som var legemliggjort i dem, s mtte arbeidets verdi avhenge av den mengden arbeid som krevdes for frambringe og opprettholde en arbeider. Dets verdi var ganske enkelt verdien av de varene som arbeideren trengte konsumere for gjre arbeidet sitt og reprodusere seg. Arbeideren fikk sledes sin passelige belnning dersom lnna hans var tilstrekkelig til dekke disse formla; og i flge de klassiske konomene kunne han ikke motta mer enn dette fordi sjlve lovene om konomisk likevekt forbd det. Dette synet blei forsterka av den andre pstanden, som man hovedsakelig forbinder 161

med Malthus, om at befolkningen hadde en naturlig tendens til ke inntil den ndde grensene for hva som var tilgjengelig av subsistensmidler. Dersom man aksepterte dette fulgte det at enhver tendens til at de reelle lnningene steg over subsistensniv p grunnlag av at behovet for arbeidskraft oversteg tilgangen, snart ville bli motvirka av en kning i tilgangen p arbeidere. Ricardo la inn et forbehold mot denne bedmmelsens strenghet gjennom hevde at innen en progressiv konomi s ville det vre mulig for behovet for arbeidskraft til overstige tilgangen p den lenge nok til at arbeiderne kunne inkorporere de hyere reallnningene som var et resultat av denne knappheten, inn i deres subsistensniv det vil si gjennom kreve en hyere reallnn som en betingelse for reprodusere seg i tilstrekkelige antall. Men denne reservasjonen fikk ikke mye oppmerksomhet desto mindre fordi maskineri som erstatta arbeidskraft blei betrakta som en mye viktigere faktor som hadde motsatt virkning. Dersom introduksjonen av nye maskiner ville kunne vre en sterk kraft nr det gjaldt delegge ferdigheter og bidra til rikelig med arbeidskraft, noe Ricardo sjl tok hyde for og det finnes et nevneverdig kapittel vedrrende dette i de seinere utgavene av hans Principles s syntes det som om den malthusianske pstanden ville mtte bli akseptert i all sin strenghet. De venstreorienterte kritikerne av ricardiansk konomi aksepterte det men ikke som en naturlov som det var umulig unnslippe fra. De hevda at dette er hva som skjer under kapitalismens onde og kunstige system; det er ikke noe som er ndt til skje, eller som ville skje under en mer naturlig konomisk orden. Det skjer under 162

kapitalismen fordi kapitalismen gjr arbeid til ei vare, hvis verdi blir mlt gjennom det konkurransebaserte markedets lover og ikke gjennom den naturlige rettferdighetens herredmme. De urettferdige fordelingslovene under kapitalismen innskrenker markedet p fatalt vis ved holde konsumet til flertallet av befolkningen nede og endog drive det enda lenger ned i drlige tider. De forrsaker en vedvarende svikt nr det gjelder dra full nytte av de store og kende produksjonskreftene som str til menneskehetens disposisjon; og de bidrar til framveksten av stadig tilbakevendende kriser vedrrende det som framstr som overproduksjon, men som i virkeligheten er underkonsum som flge av innskrenkningen av arbeidernes kjpekraft. Gi arbeideren det som rettmessig tilhrer ham det fulle produktet av hans arbeid og kriser vil forsvinne og produksjonen vil kes enormt i lys av markedsutvidelsen. P kontinentet utvikla Simonde de Sismondi, fra et ganske annerledes ststed, en liknende kritikk av kapitalistisk konomi, med fokus p bondesamfunn. De britiske anti-ricardianerne tenkte mer ut i fra en avansert industriell konomi, sjl om endog de og sannelig Ricardo sjl fortsatt sentrerte en stor del av sin argumentasjon rundt jorda og dens direkte produkter. Det har ofte blitt ppekt at anti-ricardianerne mistolka Ricardo. Han hadde sagt at arbeid var den sanne verdimlestokken, men ikke det som aleine skapte den eller var kilden til den. Men de spurte seg hvor forskjellen l. Hvordan hadde det seg at arbeidet hadde blitt mlestokken for verdi, hvis det ikke ogs var kilden til den? De klassiske konomene kunne ppeke en 163

forskjell kun fordi de betrakta det som en naturlig rettighet at produksjonsmidlene skulle vre privateide, og de tok det for gitt at produktet tilhrte eierne av disse produksjonsmidlene (bortsett fra arbeid), og kun underlagt behovet for betale arbeideren hans sanne verdi som en vare. Dette var sjlsagt en sann forklaring, sjl om en vil huske at spesielt Ricardo ikke hadde noe til overs for uvirksomme godsherrer og ville foretrukket at deres andel i produktet blei redusert gjennom frihandel med korn og kanskje gjennom en spesiell skattlegging. Men Ricardo trodde p privateiendom og tok det for gitt at eieren av en slik eiendom hadde krav p betaling for bruken av den, spesielt dersom han var en aktiv kapitalist som betalte leie til godsherren og lnn til arbeiderne, og tok p seg risikoen med kombinere produksjonsfaktorene under sitt overoppsyn. Dette nekta anti-ricardianerne g med p. De insisterte p trekke opp et skille, som de britiske klassiske konomene alltid hadde tilslrt, mellom kapitalisten og hans kapital. Kapitalisten, som en mann, var enten en arbeider eller en drone; og sjl om han arbeida var hans arbeid etter deres syn ofte unyttig eller det som verre var, fordi det bestod i akkumulere generalomkostninger gjennom komplisere utvekslingsprosessene p undig vis med sikte p ta ut illegitim profitt. Kapitalen, til forskjell fra kapitalisten, var ganske enkelt en legemliggjring av opphopa arbeid; og det var ingen god grunn til betale ham for bruken av den. Anti-ricardianerne lot seg ikke pvirke av argumentet om at kapitalisten fortjente og trengte betaling fordi hans avholdenhet frte til at han sparte snarere enn konsumerte sin inntekt; de repliserte at han kun hadde spart det som han i utgangspunktet ikke 164

hadde noen rett p. De vedgikk sjlsagt at sparing (det vil si, investering) mtte finne sted, og at fellesskapet ikke kunne ta seg rd til konsumere alt det produserte. Men de hevda at det ikke var noen grunn til at kapitalisten skulle f anledning til bli monopolistisk eier av det opphopa arbeidet som, med bifall fra Ricardo, all annen kapital enn jord bestod av. Det var enda mindre grunn til at han skulle f anledning til monopolisere jorda eller mineralene under jordskorpa. I Frankrike fulgte allerede eksponentene for ortodoks konomi, i 1820-ra, en ganske annen linje enn det den britiske klassiske skolen gjorde, i deres framlegging av teorien om fordeling. Den britiske skolen benytta enn en tre faktor-analyse jord, kapital og arbeid som de tre deltakende aktrene i produktet. I Frankrike hadde J.-B. Say introdusert en fjerde faktor, foretak, og gjennom den tydeliggjorde han fordelinga, i form av bedriftsstyring, initiativ og risikovillighet fra de aktive businessfolkas side, til forskjell fra det bidraget som kom fra kapitalinvestorene som sjlsagt ville kunne vre de samme personene. Dette innebar at det blei trukket et skille mellom kapitalrenter p den ene side og profitt p den andre, og det sistnevnte behandla Say som foretaksomhetens distinktive belnning. Den britiske klassiske skolen var, ved at de unnlot trekke opp dette skillett, i forvirring vedrrende dette temaet. Adam Smith hadde behandla arbeidsgiverens overoppsyn som en del av arbeidsfaktoren, og hans risikovillighet snarere som tilhrende denne funksjonen som en kapitalist. Men skillet hadde ikke blitt gjort klart og det var enda mindre klart hos Ricardo. I lpet av den perioden da Den industrielle revolusjon enn hovedsakelig l i personlige 165

arbeidsgiveres hender eller hos ei gruppe av aktive partnere, snarere enn hos aksjeselskaper, s var det naturlig tenke p den typiske arbeidsgiveren som en som bde tilfrte sitt personlige arbeid og i det minste en substansiell andel av foretakets kapital. Denne sammenblandinga av funksjoner gjorde det lettere for anti-ricardianerne, i sin fordmmelse av kapitalisten, behandle ham primrt som en monopolist som pla arbeiderne en avgift i kraft av sitt eierskap over produksjonsinstrumentene, og ignorere hans bidrag som manager og organisator, eller i hvert fall betrakte det som sekundrt og kun berettiga, der det overhodet var ndvendig, til intet mer enn ei vanlig lnn. Nr det gjaldt elementet vedrrende risikovilje s mente de fleste av dem at det kunne og burde praktisk talt bli eliminert gjennom utvide massenes kjpekraft, for s sikre ubegrensa ettersprsel. Side om side med denne kritiske omfortolkningen av klassisk konomi foregikk det en utvikling av utilitaristisk doktrine. Anti-ricardianerne insisterte p at man burde etterstrebe den strst mulige lykke for flest mulig mennesker, ikke bare gjennom politisk myndiggjring, men ogs gjennom en nyordning av samfunnets konomiske anliggender i hele folkets interesse. For det tredje gikk det gjennom 1820-ras antikapitalistiske konomi en rd trd bestende av angrep p pengesystemet. Det at gullstandarden hadde blitt gjenopptatt etter 1819 blei betrakta som en gjeninnsetting av den monopolistiske makta til den rike klassen som kontrollerte pengetilfrselen. Det blei hevda at pengenes passende funksjon var dra strst mulig nytte av de tilgjengelige produksjonskreftene, og at kreditt flgelig 166

skulle vre tilgjengelig for alle som kunne dra god nytte av den innafor den reelle produktivitetens grenser. Sist men ikke minst inkluderte ei rekke anti-kapitalistiske konomer i sine angrep p det kapitalistiske systemet som var under utvikling, ei tru p en eller annen form for sosialistisk eller kommunistisk organisering av samfunnet som middelet til srge for at overfloden kom innafor hele folkets rekkevidde. Disse ulike tankeretningene blei ofte kombinert i de samme forfatternes doktriner, men ulike forfattere la hovedvekta p forskjellige aspekter ved problemet. Max Beer, i sin History of British Socialism, har gitt en god oppsummering av de anti-kapitalistiske doktrinenes utvikling, fra Charles Halls bok om The Effects of Civilization, drfta i det foregende kapittelet, og fram til John Francis Brays verk i 1840-ra. Her kan jeg ikke gi noe mer enn et kort sammendrag. Som vi s hadde Hall angrepet profitt som en urettferdig utsuging av produsentens belnning, og hevda arbeidskraftas rett til hele produktet av dens anstrengelser. Med denne hevdinga av arbeidskraftas rett hadde han kombinert et likeframt angrep p Den industrielle revolusjon, og fremma felleseie av jorda og at den overskytende arbeidskrafta som konkurrerte om sysselsetting i industrien, skulle bosettes p sm grdsbruk. Han tilhrte sledes den gruppe av kritikere som, samtidig som de var bevisste p Den industrielle revolusjonens virkninger i dens tidligere faser, satte seg i opposisjon mot den og fremdeles hovedsakelig tenkte ut i fra en agrar lsning. Thomas Hodgskin (1783-1869) representerer en seinere fase av opprret mot kapitalismen, og tenker mye mer ut i fra industriens termer. I sin Labour Defended against 167

the Claims of Capital (1825), i sin Popular Political Economy (1827), og seinere i sin Natural and Artificial Right of Property Contrasted (1832), legger han fram p en svrt overbevisende mte en arbeidsteori basert p en reaksjon mot ricardiansk konomi, og tar parti med den fagforeningsbevegelsen som var under utvikling. Hodgskins doktrine bestr essensielt sett av klassekamp mellom arbeiderne og de besittende klassene. Arbeideren, hevder han, er den eneste som produserer noe av verdi; men under det kapitalistiske systemet er han underlagt en rigors jernlov som holder hans lnninger nede p subsistensniv. Fordelene ved kende produksjon tilkommer godseieren og kapitalisten, som urettmessig hevder at arbeidskrafta blir opprettholdt gjennom kapitalressursene som de tilfrer; mens arbeidskrafta i virkeligheten blir opprettholdt gjennom sitt eget nvrende produkt. Samfunnet trenger ingen godseiere eller kapitalister. Alt det trenger er den sameksisterende arbeidskrafta til ulike slag produsenter. Kapital er, som Ricardo sjl hadde vist, i virkeligheten en del av arbeidskraftas produkt som blir holdt unna samtidig konsum. Arbeiderne burde motta hele produktet av sin arbeidskraft, der deres individuelle andeler blir fastsatt gjennom markedets svingninger under frie betingelser og uten noe kapitalistisk monopol som skummer av overskuddet ut over deres livsoppholdsbehov. Hodgskin var ingen sosialist. Han var mye nrmere det vi n til dags ville kalle en anarkist. Han foretrakk opprettholdelsen av privateiendom, forutsatt at det foregikk en fullstendig fri konkurranse der hver enkelt produsent ville f sin andel. Filosofisk sett trudde han p eksistensen av en naturlig eiendomslov, 168

som mennesker skulle sette seg fore oppdage nr de forma sine sosiale organisasjoner. Han benekta at lovgivning kunne vre remediet for de eksisterende misforholda. Alt den kunne gjre, psto han, var registrere endringer framtvunget av arbeiderklassens handlinger overfor kapitalistisk utbytting. Flgelig satte han sin grunnleggende lit til fagforeningsbevegelsen som et middel til organisere arbeiderklassene i deres motstand mot kapitalistisk utbytting, sjl om hans doktrine blei mildna noe i hans seinere verker. Hodgskins ideer kom til uttrykk i de forelesningene som han holdt i London Mechanics Insitute (1823), som han var en av de viktigste grunnleggerne av. Han var en sterk talsmann for arbeiderklassens utdanning og blei snart engasjert i de stridighetene som splitta de mekaniske instituttene mellom de som betrakta disse forsamlingene som midler til utdanne arbeiderne for kampen mot kapitalismen, og de som vurderte det slik at de virkelige interessene til kapital og arbeidskraft var identiske og at hovedformlet med utdanning av arbeiderklassen burde vre forbedre arbeidets tekniske kvalitet og indoktrinere arbeiderne i den klassiske konomiens sannheter. I denne striden trakk Hodgskin og hans venner det korteste stret nr det gjaldt kontrollen over de mekaniske instituttene. De som fremma den klassiske konomien rdde over den finansielle sttta som instituttene i sin drift var helt avhengige av. Hodgskin og hans venner blei drevet ut av kontrollen over London Mechanics Institute av George Birkbeck og Francis Place, og instituttet overlevde for s bli omdpt til Birkbeck College, n en bestanddel av universitetet i London. Men sjl om kontrollen gikk over til de 169

ortodokse utilitaristiske radikalerne, var Hodgskins venner sterke nok til holde ham der som foreleser, og hans Popular Political Economy var basert p en forelesningsrekke som han hadde holdt ved instituttet. Seinere mista han sin originale radikale drivkraft og tilbrakte sine seinere r som lederskribent i The Economist, som blei stifta av James Wilson i 1843 som et organ for laissez-faire doktriner. Denne endra tilhrigheten var desto lettere for ham etter som han fra starten av ikke hadde festa noen lit til staten som et instrument for reform, og hadde insistert p at arbeiderne ville mtte oppn sin egen frelse gjennom organisering p det konomiske omrdet. En noe annen tendens blei representert av John Gray (1799-1850), hvis Lecture on Human Happiness blei publisert i 1825. I likhet med Hodgskin tar Gray parti for arbeidskraftteorien hva verdi angr. Han hevder at nr det gjelder lage ting s er det kun lnnsarbeidet som er produktivt, sjl om andre typer arbeid vil kunne vre nyttige forutsatt at dette uproduktive arbeidet blir holdt nede p et minimum i forhold til produktivt arbeid. Gray benekter at det finnes noen rett til privateiendom eller til motta noen inntekt fra dens besittelse. I likhet med Owen legger han vekt p de skadelige virkningene av konkurranse ved at den innskrenker produksjonen gjennom dens virkning i forhold til redusere produsentenes inntekt, og derigjennom begrense konsumettersprselen. Gray tilhrer imidlertid hovedsakelig den retninga som tok til orde for pengereform, og som hadde vrt spesielt aktive siden slutten p napoleonskrigene og som skulle fre sin propaganda videre, gjennom Thomas Attwood og 170

Birmingham-reformatorene, over i chartist-bevegelsen. Grays Social System (1831) er en oppfordring til billig og adekvat kreditt for finansiere full produksjon. Han nsker en nasjonalbank for tilfre denne kreditten til produsentene, og han fremmer papirpenger og avskaffelsen av gullstandarden som ndvendige midler. Dette temaet blei videreutvikla i hans Lectures on Money, publisert i 1848. Etter langt p vei ha starta som en owensk tilhenger av kooperativ utvikling, endte Gray hovedsakelig opp som en pengemessig reformator. Insisteringa p pengereform og p bank- og kredittvesenets plass i det nye samfunnet, antok ei rekke former i lpet av denne perioden. Den hadde begynt, som en radikal holdning, med Tom Paines spdommer om den katastrofale akkumulasjonen av nasjonalgjelda jamfr hans Decline and Fall of the English System of Finance (1796). Cobbett hadde viderefrt tematikken, etter som gjelda vokste og vokste i lpet av krigene, og hadde angrepet systemet med papirpenger som et inflatorisk bedrageri overfor folket (Paper against Gold, 1810-11). Men Cobbett fordmte like iherdig den deflatoriske tilbakevendinga til gullstandarden etter at krigene var over, og krevde en utjevnende justering av rentebyrden som tilsvarte de fallende prisene. Cobbett forblei imidlertid en tilhenger av gull framfor papirpenger, mens de fleste av pengereformatorene i lpet av depresjonen etter 1815, leda av Mathias Attwood, Birminghamreformatorenes far, fremma en liberal utstedelse av bankkreditt som et middel til stimulere produksjonen. Denne doktrinen fant gjenklang, ikke bare blant venstresidas tilhengere av full sysselsetting, men endog blant mange sm fabrikanter og handelsmenn, som fikk 171

sine kredittilfrsler brtt avskret av bankene i depresjonsperioder. De provinsielle bankierene som representerte hovedtilfrselen av industrikreditt, klandra i sin tur Bank of England og dens allierte, regjeringa, som hadde bidratt til knapphet p penger ved gjeninnfre betaling i gull og sledes tvunget dem til innskrenke sine forskuddsbetalinger. Det var sjlsagt ikke noe spesielt sosialistisk ved slike ideer, som sannelig snarere var karakteristiske for det Marx kalte konomien til petite bourgeoisie. Saint-simonianernes ideer om ei gruppe av industribanker, koordinert gjennom en sentralbank som skulle srge for planlegginga av den nasjonale produksjonen, var en helt annen sak; de vant ikke gehr fr mye seinere blant de britiske sosialistene. Jeg skulle mene at Bronterre OBrien var den frste som tillempa dem til britiske forhold; og det var frst etter 1848. William Thompson (d. 1833) var en mye viktigere konom enn John Gray. Han begynte hovedsakelig som en fortolker av den utilitaristiske doktrinen om strst mulig lykke for flest mulige nr det gjaldt sosialpolitikk, og konstruerte p dette grunnlag et system som n ville bli kalt velferdskonomi; men han tilfyde snart owenisme til de konklusjonene han hadde trukket fra benthamittiske premisser. Hans viktigste verk, An Inquiry into the Principles of the Distribuiton of Wealth most conducive to Human Happiness (1824) er en sammensmelting av utilitarianismen og den owenske doktrinen. I likhet med resten av den antikapitalistiske skolen tar han utgangspunkt i at arbeid er den eneste verdiskapende faktor, og at kapitalistenes tjuveri av arbeid innskrenker produksjonen og forrsaker 172

arbeidslshet og krise. Arbeidskrafta, hevder han, burde motta det fulle produktet av sin anstrengelse, mindre ringeakt for den anvendte kapital, og, under visse betingelser, en begrensa inntekt for kapitaleierne. Men kapitalisten, utilfreds med denne inntekten, gjr krav p hele den overskytende verdien som blir produsert ved hjelp av kapital og innskrenker arbeidet til en subsistenslnn, mens arbeidskraftas krav bde p grunnlag av nytte og sosial retteferdighet er uimotstelige. Arbeideren har ikke bare de klareste krav p verdien, fordi han produserer den, men blir rettferdiggjort ogs ut i fra et nytteperspektiv, fordi vidt utbredt konsum vil frambringe en strre samla menneskelig lykke enn overddig konsum hos noen f, mens mange lever i knapphet. Thompson pkaller sledes i virkeligheten prinsippet om minske nytte og forespeiler den utilitaristiske strukturen ved jevoniansk konomisk teori. Sjl om owenismen allerede i prinsippet har blitt akseptert er utilitarismen i dens tillempning til konomi fortsatt hovedtemaet i Thompsons Distribution of Wealth. Det utilitaristiske prinsippet krever, sier han, et rettferdig fordelingssystem i den allmenne lykkens interesse; og en slik distribusjon vil i seg sjl frembringe en omfattende produksjonskning. Ved svare dem som hevda at produksjonen ville avta med mindre det blei gitt ubegrensa incentiver til businessforetak, repliserer Thompson at det eksisterende systemet, gjennom innskrenke arbeideren til subsistenslnn, nr sagt delegger ethvert incentiv til hyere produksjon blant hovedandelen av produsentene. Arbeideren vil, dersom han fikk beholde den reelle verdien som han produserer, 173

ha det sterkest mulige incentiv til skape s mye rikdom han kan, og vil bli i en posisjon til skaffe seg sjl de kapitalinstrumentene som trengs for produksjon, uten trenge den utenforstende kapitalistens tjenester. Styringa av produksjonen er, for Thompson, ganske enkelt en form for arbeid med rett p adekvat belnning, men ikke p noe resterende krav p produktet av andre menneskers arbeid. Det som trengs for anspore til nok sparing og investering i kapitalgods, er ikke de uvisse utsiktene til en hy gevinst, men sikkerhet; og sikkerhet kan kun oppns gjennom fjerne begrensningene p folkelig konsum og sledes sikre adekvate markeder for alt som kan bli produsert. Gjennom sin argumentasjon kontrasterer Thompson arbeidernes og kapitalistenes holdninger til dele produktet. Kapitalistene, sier han, betrakter arbeidskraft ut i fra at den skaper kun den delen av produktet som deres arbeid vil innbringe i et samfunn som hviler p eierskapsmonopol p jord og kapital. P dette grunnlaget behandler de hele verdien, bortsett fra arbeiderens subsistenslnn, som noe som tilhrer dem sjl. Fra arbeiderens ststed, derimot, er kapitalen uproduktiv. Kapitalinstrumentene kan kun overfre verdi til produktet gjennom det slitet som er inkludert i produksjonen av det; og til og med dette er kun verdien av det arbeidet som er lagra i dem. Flgelig er det kun en avgift for forringelsen av kapitalinstrumentene som er det eneste legitime kravet. Om s Thompson allikevel foreslr tillate kapitaleieren en begrensa fortjeneste for sin investering, s er dette kun en overgangsinnrmmelse for unng vold, eller i hyden en anerkjennelse av at som menneske har kapitalisten ogs krav p 174

livsoppholdsmidlene men ikke i form av en hyere standard enn de aktive produsentene. Fra disse grunnleggende prinsippene gr Thompson videre til konkludere at under et riktig ordna konomisk system burde hvert enkelt menneske st fritt til velge sin egen sysselsetting og forandre den etter sin egen vilje, og at produsentene burde st fullstendig fritt til utveksle sine produkter med hverandre p et grunnlag som ville sikre dem den fulle gleden av fruktene som deres mangfoldige arbeidsinnsats avstedkommer. S langt nr det gjelder Inquiry into the Distribution of Wealth. I hans pflgende verker la Thompson fram et mye klarere sett av praktiske forslag og blei fullt ut en owenitt. I Inquiry finnes det, sjl om owenismen blir lovprist, ingenting som utelukker viderefringa av et produksjonssystem som hovedsakelig er i hendene p individuelle produsenter, p en slags mte satt fri fra det monopolistiske eierskapet over jord og kapital. Men i Labour Rewarded (1827), som penbart er skrevet delvis som et svar p Hodgskins Labour Defended, framstr Thompson som en helhjerta tilhenger av kooperasjon. I likhet med Hodgskin fester han sin lit til fagforeningsarbeid; men mens Hodgskin hadde betrakta fagforeningene essensielt sett som kamporganisasjoner for fravriste arbeidsgiveren profitt, oppfordrer Thompson dem til spille den ledende rolla nr det gjelder innvie det kooperative systemet. Han oppfordrer dem til reise fond og anvende disse til jordervervelse og oppkjp av eiendommer og maskineri som kan anvendes i sysselsettinga av de arbeidslse, eller av dem hvis lnninger blir redusert. Han vil at disse fagforeningsbaserte, kooperative etablissementene skal 175

konkurrere med den kapitalistiske industrien og presse dem ut av de ulike bransjene. Han er imidlertid nye med minne leserne om at dette i seg sjl ikke vil vre tilstrekkelig til etablere et rettferdig system, fordi fagforeningene fortsatt vil betale leie for eiendommer og bygninger, eller renter p kapital som har blitt lnt for erverve slike ting og utstyret som trengs til dem. Det er flgelig ndvendig g videre og innvie et komplett fellesskapssystem, som det Owen hadde skissert. Under et slikt system synes Thompson tenke seg at arbeiderne ville ha blitt medeiere av hele apparatet som trengs for et kooperativt levesett og ditto produksjonsmter, og at kapital i andres hender ville ha smuldra bort, eller i alle fall ha blitt redusert til det ubetydelige. I Labour Rewarded oppfordra han til at de individuelle arbeiderne skulle bli investorer i de etablissementene som fagforeningene satte opp, slik som han seinere skulle oppfordre dem til investere i Owens fond for finansiering av hans kooperasjonslandsbyer. Thompsons argumentasjon tar gjennomgende sikte p direkte aksjon fra produsentenes side, med slik hjelp som rike owenitter mtte velge tilby dem. Han pkaller ikke hjelp fra regjeringa nr det gjelder sette det nye systemet ut i live. Han tilhrer de tankeretningene som betrakter regjeringa som en bevarer av det gamle, drlige systemet basert p private monopoler nr det gjelder produksjonsmidlene; og han ser hovedsakelig i retning av arbeiderne nr det gjelder finne midler til deres egen frigjring. Han var sannelig hovedbidragsyteren til den nye, arbeiderklassebaserte versjonen av owenismen som Owen fant allerede vre i virksomhet da han vendte tilbake fra New Harmony; og det var takket vre ham 176

mer enn noen annen at det oppstod en allianse mellom fagforeningsvirksomheten og den owenittiske kooperasjonsbevegelsen, som kom til dominere arbeiderklasseaktiviteten i ra umiddelbart etter Reform Bill i 1832. Han hadde vrt blant de fremste til pkalle fagforeningsaktivistene til avskjre kapitalistene gjennom starte med kooperativ produksjon, og til foresl midler til anvende fagforeningsvirksomheten som en basis for grunnlegge et nytt samfunn basert p owenittiske prinsipper. Dessuten, i sin Practical Directions for the Establishment of Communities (1830), forberedt p vegne av den owenittiske kooperasjonskongressen, la Thompson fram detaljerte planer for utvikle det owenittiske systemet. Han var ogs en ledende talsmann for kvinners rettigheter, og i sin Appeal of One-Half of the Human Race (1825) krevde han full konomisk og politisk likhet mellom de to kjnn. Her kan jeg ikke gjre mer enn s vidt nevne andre bidragsytere til den strmmen som fantes av antikapitalistisk og owenittisk tenkning. John Minter Morgan (1782-1854) var den frste til ta opp Owens planer fra 1817 og ta til orde for sette dem ut i live, samtidig som han tok avstand fra Owens fiendtlighet overfor religion. Hans bok, The Practicability of Mr. Owens Plan (1819) blei etterfulgt av hans mer kjente The Revolt of the Bees (1826) og av Hampden in the Nineteenth Century (1834), der han sammenfatta en stor del av den owenittiske og antikapitalistiske doktrine. George Mudie, som opprinnelig var en trykker og journalist fra Edinburgh, produserte i 1821-22 det frste owenittiske, kooperative tidsskriftet, The Economist, og etablerte i 1821 det frste owenittiske samfunnet som ikke bare la fram owenittisk 177

propaganda, men ogs etablerte det frste forsket p et arbeiderklassefellesskap modellert etter Owens ideer. Mudies konomiske og kooperative samfunn, med en gruppe av trykkere i London som sin kjerne, satte seg i 1821 fore leve i fellesskap og utvikle en rekke industriforetak p et kooperativt grunnlag. Etter at dette eksperimentet blei opplst, hovedsakelig p grunn av mangel p kapital, tok Mudie del i det owenittiske eksperimentet i Orbiston. T. R. Edmonds (1803-1889), i hans Practical, Moral and Political Economy (1828), fulgte ogs Owen, men ikke Hodgskin eller Thompson, for han appellerte frst og fremst til de rike for f deres hjelp til innfre sosialismen gjennom grunnlegge fellesskap basert p owenittiske prinsipper. Som vi skal se utvikla John Francis Bray, som i likhet med Mudie var en komponist og owenitt, ytterligere Thompsons syntese av antikapitalistisk konomi og owenittiske fellesskapsdoktriner, i sin Labours Wrongs and Labours Remedies (1838-39), men hans verk tilhrer en seinere periode, etter at den store owenittiske bevegelsen i de tidlige trettira var forbi. Jeg har i dette kapitlet ikke nevnt noe om det andre store opprret mot konomiens dystre vitenskap jeg sikter da til opprret til Samuel Taylor Coleridge, Robert Southey og andre fiendtlige kritikere av kapitalistisk teori og praksis, hvis ststed brakte dem i et like sterkt motsetningsforhold til sosialisme som til individualistisk laissez-faire. Southey, i hans Sir Thomas More, or, Colloquies on Society (1829), skreiv overveiende sympatisk om mange aspekter ved owenittisk utopisme, og var hjertens enig med Owen i avvise som antisosial ideen om at et godt samfunn kunne baseres p de 178

egoistiske aktivitetene til konkurrerende individer som streba etter rikdom. Coleridge, med en dypere filosofisk innsikt, hevda det naturlige ved menneskelig sympati og solidaritet og framholdt ideen om en stat i menneskers sinn som var annerledes enn den faktiske staten i form av en regjeringsstruktur, og som legemliggjorde samfunnsenheten hva sekulre relasjoner angr. Bde Coleridge og Southey betrakta denne hyere staten som motpart til den hyere kirka som en mystisk trosenhet, og s for seg den riktige samfunnsorganiseringa som en balanse mellom sekulre og religise krefter, med ideen om felles ansvar for folkets velferd som det forenende prinsippet mellom de to. Denne antikapitalistiske romantisismen frte dem imidlertid ikke i retning av sosialismen, men i retning av en paternalisme som hadde mye til felles med den seinere kristne sosiale bevegelsen p det europeiske kontinentet. I Storbritannia blei den frt videre gjennom F. D. Maurice til de kristne sosialistene. Maurice var sterkt influert av Coleridge, og blei trukket inn i den kristne sosialistiske bevegelsen hovedsakelig gjennom hans pvirkningskraft. Allikevel er det ikke plass til Coleridges og Southeys ideer i dette kapitlet fordi deres sosiale kritikk grunnleggende sett ikke var retta mot Manchesterskolens feilaktige konomi, men mot dens drlige moral, og fordi de sjl blei drevet av den ikke i retning av sosialismen men mot en romantisk lengting etter en ugjenkallelig fortid.

179

KAPITTEL XI

OWEN OG FAGFORENINGENE SLUTTEN P OWENSMEN

DEN strste endringa som hadde funnet sted i 1820tallets Storbritannia strst, mener jeg, i sine virkninger p arbeiderklasseholdninger var fagforeningenes vekst. Fram til 1824 hadde fagforeningsvirksomhet vrt ulovlig bde etter vanlig lov og etter the Combination Acts som hadde blitt utstedt i 1799 og 1800 som en del av den generelle undertrykkelsesbevegelsen som Den franske revolusjon hadde frambrakt og den frykten den hadde vekket. S, i 1824, hadde disse lovparagrafene blitt oppheva og den vanlige loven modifisert gjennom ulike statutter, slik at den ga omfattende frihet til danne fagforeninger. Denne endringa skyldes for en stor del de felles anstrengelsene til Joseph Hume i parlamentet og Francis Place utafor; og den hadde blitt etterfulgt av en stor oppblomstring av fagforeninger som tidligere hadde operert i det skjulte, s vel som etableringa av mange nye sdanne. Endog mens fagforeninger var forbudt ved lov hadde de fortsatt eksistere, og endog i visse tilfeller handla helt penlyst, slik som tilfellet var med de faglrte hndverkerne i byene. Undertrykkelsen hadde hovedsakelig ramma gruvearbeiderne og tekstilarbeiderne, som for det meste arbeida utafor de strre byene og ikke kunne hpe p gjre sine organisasjoner effektive med mindre de var i stand til operere over betydelige omrder. Overfor slike sammenslutninger, som var farlige p grunn av det store antallet involvert, hadde loven hyppig blitt tatt i bruk; 180

men ikke engang dette hadde forhindra dem fra fortsette operere i det skjulte. I 1824 kom mange slike forsamlinger fram i dagslyset og ettersom det var gode konomiske tider, var det en blge med streiker. Et oppskaka parlament oppheva Humes lovparagraf og erstatta den i 1825 med en ny paragraf som i stor grad reduserte det spillerommet som var blitt gitt til fagforeningene. Hele forbudet mot kombinasjoner blei imidlertid ikke gjeninnfrt, delvis fordi det var ei gruppe liberale parlamentarikere som mente at det ville vre urettferdig, og som hpa at arbeiderne, gitt en begrensa rett til sl seg sammen, ville komme til forst hvor lite man ville oppn gjennom sammenslutning nr man var stilt overfor den politiske konomiens uavvendelige lover. Forbudet, blei det hevda, hadde vekka falske hp om hva fagforeningene kunne gjre for hyne lnningene. Fagforeningene, som hadde blitt avskrekka gjennom lovens strafferammer som under paragrafen fra 1825 var blitt knytta til alle former for vold og trusler, ville snart lre ikke g i mot strmmen og i stedet begrense seg til slike harmlse og endog velgjrende aktiviteter som tilveiebringelse av vennlig bistand til sine ufre, sjuke eller arbeidslse medlemmer. Det var ikke det som skjedde. Handelsboomen som hadde blitt stadig kraftigere etter 1824, endte i spekulasjonsorgien i 1825, og s i krise. Det var en rekke streiker mot lnnsreduksjoner etter hvert som depresjonen satte inn, og i de fleste av disse blei fagforeningene mtt med sterk motbr. Men bevegelsen blei ikke knust, sjl om enkelte av fagforeningene, spesielt i ullindustrien i Yorkshire, blei drevet under jorda. Sjl under depresjonsra vokste 181

fagforeningsvirksomheten p ny, etter som de lokale gruppene forskte danne mer omfattende sammenslutninger, frst for reise motstand mot ytterligere lnnsreduksjoner og s i et forsk p vinne tilbake det tapte. Samtidig begynte innflytelsen fra Hodgskin og Thompson og andre vennligsinnede teoretikere gjre seg gjeldende. Spesielt Thompson oppfordra dem til sette seg hyere ml, st i mot lockouter og forsk p redusere lnningene gjennom skape kooperative produksjonsfellesskap der de kunne ansette sine egne medlemmer og true arbeidsgivere med at de kom til miste virksomheten sin, og utover dette se fram mot en ny samfunnsorden der kontrollen over industrien i stedet ville havne i arbeidernes hender. Disse utviklingstrekka ved fagforeningsorganiseringa og deres politikk fortsatte beintfram gjennom de ra da den offentlige oppmerksomheten hovedsakelig var retta mot kampen for parlamentarisk reform. Som vi har sett hadde samtidig kooperative ideer og prosjekter blitt raskt utvikla gjennom arbeidet til George Mudie, Dr. William King fra Brighton, og andre talsmenn for arbeiderklassen, inkludert mange av de arbeiderne som ogs stod i fremste rekke nr det gjaldt reformagitasjonen. Sammensmeltinga av disse to bevegelsene syntes tilby store utsikter for en arbeiderklasse som i reformkampen yna starten p den gamle ordenens sammenbrudd, og inngangen til en ny ra der arbeiderklassen ville bli satt fri til forme sin egen framtid. Owen hadde i sin tidligere propaganda aldri sett for seg at arbeiderne sjl skulle spille noen aktiv rolle nr det gjaldt etableringa av hans kooperasjonslandsbyer. Han hadde retta blikket mot staten og fattiglovautoritetene, eller mot private 182

filantroper, for gi arbeiderne en sjanse til demonstrere sin kapasitet til forbedring under mer fordelaktige levevilkr og i et milj som framelska god framferd; han hadde knapt nok begynt tenke ut i fra at arbeiderne skulle kontrollere sine egne anliggender. Men han hadde sjl lrt noe av sin amerikanske erfaring; og mens han hadde oppholdt seg ved New Harmony hadde mange ledende talsmenn for arbeiderklassen begynt stille sprsmlet om hvorfor arbeiderne ikke sjl kunne g i gang med etablere Owens system p egen hnd, dersom dette systemet var bra, uten sette sin lit verken til staten eller de rike. I lpet av andre halvdel av 1820-ra hadde den owenittiske doktrinen, omfortolka p denne mten, begynt trekke til seg en betydelig tilhengerskare blant arbeiderklassen, spesielt blant de gruppene av arbeidere som var organisert i de nylig myndiggjorte fagforeningene. John Doherty i Lancashire, som begynte organisere bomullsspinnerne i the Grand Union of Spinners (1829), og det pflgende r fortsatte med en ambisis plan om danne en General Union of Trades som faktisk blei stifta ret etter under navnet the National Association of United Trades for the Protection of Labour var den fremste enkeltskikkelsen blant disse nye arbeiderklasselederne. I London organiserte skipsbyggeren John Gast the Metropolitan Trades Union, og William Lovett spilte en aktiv rolle i forene fagforeningsbaserte og kooperative grupper, og injise-*re dem med owenittiske ideer. Ved sin tilbakekomst opplevde Owen bli oppfordra fra mange hold til anta lederskapet for disse gryende arbeiderklassebevegelsene og lede dem inn p veiene fram mot en kooperativ sosialisme. Bevegelsen spredde seg hurtig i lpet av de 183

ra som reformkampen pgikk, og da the Reform Bill hadde blitt vedtatt i 1832 og arbeiderklassene, som hadde spilt en viktig rolle i kampen, opplevde at de fremdeles stod uten stemmerett og stilt overfor en ny politisk orden dominert av deres kapitalistiske herrer, vokste fagforeningsvirksomheten og den kooperative bevegelsen hurtigere enn noensinne. Arbeiderne, som opplevde at deres politiske forhpninger ikke gikk i oppfyllelse, tydde til konomiske handlinger som et forsvarsmiddel mot statens nye herrer; og ideen om en General Union for hele arbeiderklassen spredde seg raskt. Owen, oppfordra av sine tilhengere, gikk i gang med arbeidet for bringe fagforeningene over til sine egne ideer. Han talte til parlamentet for den store bygningsarbeiderforeninga, som nettopp hadde blitt stifta i et forsk p bringe alle bygningsarbeiderne inn under ett enkelt lederskap, og oppfordra det til legge planer for ta over hele bygningsindustrien gjennom en National Guild of Builders, som skulle avlse de private kontraktrene. I mellomtida, p en rekke kooperative kongresser som blei innvia i 1831, blei det utarbeida store prosjekter for utvikle kooperativ produksjon og handel som et frste skritt p veien mot den fulle etableringa av det kooperative systemet. P dette stadiet satte Owen sjl i gang med demonstrere i praksis krafta i sin arbeidsverditeori som han hadde lagt fram i sin Report to the County of Lanark (1821). Ideen om arbeidsutveksling, der produsenter i ulike nringer kunne utveksle sine produkter direkte uten behov verken for kapitalistiske arbeidsgivere eller mellommenn, blei utprvd i noen f smskala eksperimenter fr Owen tok 184

den opp i praktisk forstand; ja, slike utvekslinger hadde vrt blant funksjonene til enkelte av de kooperative samfunna som blei etablert i 1820-ra. Men Owen satte seg n fore arbeide i en strre skala gjennom etablere en National Equitable Labour Exchange der produktene fra ulike nringer, organisert i kooperative produksjonsfellesskap, kunne bli utveksla i henhold til en verdifastsettelse som blei fastsatt p bakgrunn av den arbeidstida som hadde gtt med til produksjonen av dem. Owens utvekslingssentral l i London, men liknende sentraler blei starta i Birmingham, Liverpool og Glasgow, og for en stund foregikk det en livlig handel i arbeidernotaer som blei utstedt av utvekslingssentralene for erstatte den offisielle valutaen. Det fant sted en hurtig oppblomstring av kooperative produsentsamfunn, for en stor del grunnlagt av arbeidere som var i disputt med sine arbeidsgivere vedrrende lnninger og arbeidsforhold, og som forskte eliminere sine arbeidsgivere eller i hvert fall f dem til imtekomme sine krav gjennom organisere sin egen produksjon og omsetning. Der var ogs en rekke kooperative utsalgssteder, som delvis handla med produktene fra disse produksjonsfellesskapene og delvis med varer produsert under kapitalistiske betingelser som de forskte selge videre til priser som ville redusere distribusjonsmarginene, og samtidig gi et overskudd som kunne bli brukt til bygge opp fond som kunne anvendes til utvikle det kooperative systemet ytterligere. Enkelte av disse utsalgsstedene tok endog i bruk det middelet som blei kalt dividend p oppkjp som s ofte har blitt beskrevet som en oppfinnelse fra Rochdalepionrene i 1844 men de fleste akkumulerte eventuelle 185

overskudd med sikte p mer ambisise sosiale eksperimenter. Dr. Kings Brighton Co-operator hadde blitt lagt ned i 1830; men en rekke nye tidsskrifter blei hurtig grunnlagt for fremme kooperative ideer. Ut av all denne propagandaen vokste det mest ambisise forsket av dem alle fram i 1833, nemlig det som tok sikte p skape en General Labour Union, som ikke bare ville utkjempe arbeidernes daglige kamper, men ogs bli et instrument for framskynde innfringa av den nye kooperative samfunnsordenen. Under den kooperative kongressen i 1833, hvor det var deltakere til stede fra en brei sammensetning av kooperative fellesskap, fagforeninger og owenittiske propagandister, la Owen sjl fram en plan for en Grand National Moral Union of the Productive Classes, gjennom hvilken den nye samfunnsordenen skulle bli innfrt med ett enkelt slag ved at medlemmene i en samstemt, fredelig aksjon ville nekte viderefre produksjonen under det kapitalistiske systemet. Men ut av Owens prosjekterte Grand Moral Union vokste det fram noe ganske annerledes enn det han sjl hadde sett for seg. Allerede Doherty og Gasts forsk p skape en General Union hadde blitt fulgt opp av liknende forsk andre steder. En General Union hadde blitt starta i Yorkshire, sentrert rundt kledesvareindustrien, og misjonrer bde fra Dohertys Lancashire-organisasjon og fra Yorkshiremennene hadde reist rundt i landet i et forsk p etablere distriktsforeninger som skulle vre pne for alle nringsveier. Ut av disse forska vokste i begynnelsen av 1834 the Grand National Consolidated Trades Union fram, et ambisist forsk p kombinere hele arbeiderklassens kraft i et direkte angrep p det 186

kapitalistiske systemet; og samtidig begynte the Society for National Regeneration, stifta av Doherty med sttte fra Owen og John Fielden, agitere for innfringa av ttetimers arbeidsdag ved hjelp av en samkjrt motstand mot arbeide utover den tidsramma. Owen sjl hadde to tanker i hodet samtidig vedrrende flere av disse utviklingstrekka. P den ene side trodde han p muligheten for at hans kooperative system kunne etableres umiddelbart og med ett enkelt slag gjennom et forent arbeiderklassekrav, med sttte fra velvillig innstilte mennesker fra andre samfunnsklasser; men p den andre side likte han svrt drlig forestillinga om krig mellom klassene. Owen trodde at dersom bare kampen for hans nye sosiale orden blei lagt fram p en klar nok mte overfor arbeidsgiverklassene, s kunne de sjl, eller i hvert fall de bedre blant dem, bli anspora til g med p og delta i sin egen utryddelse, og i utryddelsen av det konkurransebaserte systemet som de levde i. Han delte Saint-Simons tendens til tenke ut i fra industriklassene et av hans favorittuttrykk, tilsvarende Saint-Simons les industriels som ett enkelt element i samfunnet, og som str i et naturlig motsetningsforhold til de ikke-produserende klassene, og pne for appeller om opptre p en vettug mte til det felles beste, noe de ikke-produserende for det meste ikke var. Mens Owen sledes, i nden av en ny frelser, proklamerte den umiddelbart forestende grunnleggelsen av en ny moralsk verden p grunnlag av overenskomst og enighet blant alle gode mennesker, s skte mange av hans tilhengere i fagforeningene de samme mla gjennom klassekampens metoder. J. E. Smith, redaktren av 187

Owens tidsskrift, The Crisis, inntil han blei skifta ut p grunn av hans klassekampholdning og hans motstand mot Owens religise propaganda, skreiv i The Crisis og i James Morrisons Pioneer, organet til bygningsarbeiderforeningen, en rekke artikler som innebar en skarp form for klassekampdoktrine.1 Sjl om Owen i hy grad hadde vrt ansvarlig for bidra til at the Grand National Consolidated Trades Union s dagens lys, s var han i utgangspunktet verken en lederskikkelse eller ikke engang medlem i den, og han hadde et ambivalent syn p disse utviklingstrekka. I mellomtida hadde arbeidsgiverne og regjeringa sltt alarm. Streiker der arbeiderne noen ganger nyde seg med krav om hyere lnn og forbedra arbeidsforhold, men andre ganger gikk s langt som kreve at arbeidsgiverne skulle g av og at det kooperative kontrollsystemet umiddelbart skulle iverksettes, blei mtt med lockouter der arbeidsgiverne nekta videre ansettelse for enhver arbeider som ikke signerte et dokument hvor vedkommende sa opp medlemskapet i fagforeninga. I den bermte Derby Turn-out i 1833-34, som starta endog fr the Grand National Union hadde kommet helt i gang, fulgte arbeidsgiverne denne linja; og arbeiderne, som var utestengt fra fabrikkene, forskte sl tilbake ved etablere kooperative verksteder p egen hnd. I Yorkshire og i enkelte andre omrder tok arbeidsgiverne, med sttte og endog initiativ fra Whigregjeringa, i bruk lockout i utstrakt grad, og innfrte dessuten boikott av fagforeningsmedlemmer. The Grand National Union og de andre fagforeningene som var lst forbundet med den, hadde i stort tempo ftt ket sine medlemstall mye hurtigere enn de kunne innfre noen 188

slags orden i sine arrangementer. Etter hvert som arbeidsstansene blei flere og arbeidsgivernes motsand steilere, opplevde fagforeningene sjl at deres knappe fond raskt gikk tomme som flge av innsatsen for understtte medlemmer i streik eller lockout, eller i forsk p organisere kooperativ produksjon. Snart skulle ogs regjeringa komme til ta aktivt del i forsket p kue fagforeningene, bde gjennom oppmuntre arbeidsgivere som hadde nekta ansette fagforeningsmedlemmer og gjennom oppfordre lokale statstjenestemenn til holde et vkent ye med farlige konspirasjoner. P den tida var det svrt vanlig at fagforeningene forestod hemmelige eder ved opptak av nye medlemmer, noe som delvis var en arv fra perioden fr 1824, da alle former for arbeiderklassesammenslutninger hadde blitt behandla som kriminelle konspirasjoner, og delvis et naturlig svar p arbeidsgivernes forsk p boikotte alle arbeidere som var kjent som fagforeningsmedlemmer. Det er ingen grunn til her gjenfortelle hele historien om Tolpuddlemartyrene de seks Dorchester-arbeiderne som i 1834 blei straffeforfulgt og dmt til forvisning for ha administrert ulovlige eder i forbindelse med deres forsk p etablere et vennesamfunn for jordbruksarbeidere som en seksjon av the Grand National Union. Denne hrreisende dommen spilte utvilsomt en betydelig rolle nr det gjaldt delegge bevegelsen. Sjl om Owen, som hittil hadde sttt som en vennligsinnet outsider, slutta seg til the Grand National Union og blei dens president som et svar p angrepene mot den, og fikk sin daglige leder til oppfordre alle tilslutta fagforeninger om umiddelbart avskaffe enhver form for ed eller 189

hemmelig seremoni, blei arbeidsgiverne oppildna som flge av Dorchester-dommene til intensivere sin boikott. Mange av arbeiderne som hadde slutta seg til the Union tok skrekken; og innen de siste mnedene av 1834 l alle planene til the Grand national Union i ruiner og the Union sjl var etter enhver mlestokk delagt. Kun fragmenter, for det meste lokale samfunn av arbeidere i spesielle faglrte bransjer, holdt sammen, og disse var for det meste grupper som hadde eksistert fr det hadde oppsttt noen id om bruke fagforeningsvirksomheten som et instrument for en plutselig og fullstendig omstyrtning av det kapitalistiske systemet. Sledes endte den korte perioden da owenismen stod i fokus i de britiske arbeiderklassenes affrer. Det var p mange mter en ekstraordinr episode. Det er umulig si i hvor stor grad fagforeningene blei omvendt til owenismen. Owen skapte ikke bevegelsen i retning av en halvrevolusjonr generell unionisme som kulminerte og kollapsa i og med the Grand National Consolidated Trades Union sin vekst og nedgang; han frte kun for en kort stund og aldri fullt ut sammen en rekke bevegelser som hadde oppsttt uavhengig av hans anstrengelser. The Grand National Trades Union tok over, eller forskte ta over, de generelle foreningene som Doherty hadde starta i Lancashire og tekstildistriktene i Midlands, og i Yorkshire av den hemmelige kledevareforeninga i Leeds; de nasjonale fagforeningene som bygningsarbeiderne, keramikerne og en rekke andre grupper hadde forskt etablere; og en rekke lokale samfunn, s vel gamle som nye, som ikke hadde hatt noen forbindelse med disse forsamlingene. 190

Etter at Yorkshire-mennene, bygningsarbeiderne og en rekke andre store fagforeninger hadde hjulpet til med danne the Grand National Union, nekta de identifisere seg fullt ut med den og var kun forbundet med den p en ls og ubestemmelig mte. Det var overhodet ikke klart hvem som tilhrte den og hvem som ikke gjorde det; og midt i kampene som den tok del i helt fra starten av, var det aldri noen sjanse for finne ut av tingene, eller gi organisasjonen en mer regulr plattform. Ei heller var dens umiddelbare mlsettinger mer klargjorte enn dens struktur. Owen reiste omkring og forespeila den gamle umoralske samfunnsordenens fall og innvielsen av den nye innen noen f mneder, penbart i forventningen om at arbeidsgiverklassene ville g med p sin egen avsettelse nr de blei stilt overfor arbeidernes vegring mot fortsette arbeide for dem. Samtidig tok han avstand fra alle oppfordringer til vold, hat eller klassekrig. Enkelte av fagforeningslederne for eksempel Doherty for bomullsspinnerne og James Morrison for bygningsarbeiderforeningen var gjennomgende sett owenitter som utvilsomt delte hans forhpninger, sjl om de ikke var s sikre p arbeidsgivernes respons. Men for majoriteten av fagforeningslederne var det trolig i langt strre grad et sprsml om skape en omfattende fellesforening som skulle vre i stand til heve lnningene og forbedre arbeidsforholda gjennom samkjrt handling, enn oppn tusenrsriket gjennom et enkelt avgjrende anslag. Ideen om generalstreiken, eller Grand National Holiday, hadde allerede blitt fremma av William Benbow, i hvert fall innen 1831, og hadde blitt lagt fram i sin helhet i hans pamflett under den sistnevnte tittel som 191

blei utgitt i begynnelsen av 1832. Benbows appell, som primrt hadde gtt i retning av en politisk streik, har trolig pvirka oppfatningen blant fagforeningene; den appellerte utvilsomt til de skuffede lederne for the National Union of the Working Classes, som hadde sttt p venstresida innen bevegelsen for radikale reformer. Henry Hetherington, som hadde vrt en av hovedlederne for denne gruppa, omfavna i sin Poor Mans Guardian kongressen for the Grand National Trades Union som langt mer representativ for folket enn det reformerte parlamentet, og oppfordra fagforeningene til ta fringa i kampen for allmenn stemmerett, s vel som for en ny konomisk orden basert p kooperasjon. Men hele affren var mye mer en formls massebevegelse for konomisk og politisk misnye enn en bevisst og mlretta kampanje for oppn et bestemt ml. Da Owen var vitne til at fagforeningene stod overfor et uunngelig nederlag, skifta han raskt ststed. Etter et forgjeves forsk p f omgjort dommene overfor Tolpuddle-arbeiderne, kunngjorde han plutselig opplsninga av the Grand National Consolidated Trades Union og vendte tilbake til sine forsk p stimulere kooperativ virksomhet og fremme sine prosjekter for kooperasjonslandsbyer ved hjelp av mindre ambisise og utfordrende midler. I stedet for the Grand National Union kunngjorde han etableringa av en British and Foreign Consolidated Association of Industry, Humanity and Knowledge, som faktisk representerte lite annet enn en viderefring av en serie kooperative kongresser som han hadde starta i 1831. Dette navnet blei snart skifta ut med National Union of the Industrious Classes; og den sentrale owenittiske organisasjonen gjennomgikk deretter 192

mange ytterligere navnendringer. Villages of Cooperation blei gradvis til Home Colonies; og etter hvert som det religise elementet innen owenismen kte med nedgangen i hans innflytelse p industrien, kom den sentrale organisasjonen til bli kjent som the Society of Rational Religionists, eller den kortere varianten the Rational Society. Dets tilhengere blei fortsatt kalt sosialistene, og i 1841 tok de som vi har sett offisielt dette navnet. Etter 1834 opphrte owenismen helt og holdent vre en massebevegelse, og Owen sjl slutta ha noen som helst kontakt med fagforeningene. Men hans innflytelse dde p ingen mte ut. Det fortsatte eksistere owenittiske samfunn, greiner av the Rational Society, svrt mange steder, s vel som kooperative samfunn mer eller mindre influert av owenittiske ideer. Owenittene gjenopptok dessuten sine forsk p organisere en modell for et kooperativt fellesskap, og fortsatte med en iherdig innsamling av sttte av stort og lite format til dette formlet. Owen sjl organiserte sine mer velstende stttespillere i et Home Colonisation Society, mens the Rational Society samla inn midler fra bidragsytere fra arbeiderklassen. I 1839 resulterte disse anstrengelsene i etableringa av Harmony Hall, eller Queenwood, i East Tytherly i Hampshire, som alts blei opplst i 1846 etter skarpe uoverensstemmelser mellom arbeiderklassesosialistene i the Rational Society og Owens mer velstende stttespillere. Stridssprsmla var av sammensatt karakter. Arbeiderklassegruppa krevde at Queenwood skulle organiseres som et fullendt demokrati, og at beboerne skulle ta sin del av arbeidet som krevdes for dets opprettholdelse. De stttespillerne som hadde 193

bidratt med en stor del av den investerte kapitalen insisterte p en viss kontroll over administrasjonen, og tillitsmennene som de hadde utnevnt i overensstemmelse med Owen, kom p kant med the Rational Society. Blant beboerne var noen arbeiderklassefolk, utsendt fra ulike greiner av the Society, men andre var tilhengere blant middelklassen som var rede til betale for bli tatt inn, men ikke til pta seg manuelt arbeid. Arbeidskraft utafra mtte leies inn for utfylle aktivitetene til de arbeidende medlemmene, og dette skapte ytterligere problemer. Til slutt la tillitsmennene ned hele Queenwood, og sa opp styreren som the Rational Society hadde satt til omorganisere stedet p et demokratisk grunnlag. Slik endte Owens andre forsk p stifte et kooperativt fellesskap i katastrofe. Men owenittene gjorde etter 1834 mange andre ting foruten skaffe penger til dette foretaket. Helt konkret sendte de ut misjonrer over hele landet for predike den rasjonelle religionen, som i virkeligheten var en sekulr religion for menneskeheten, uten noen former for teologiske dogmer. Den gled gradvis over i de seinere sekulre bevegelsene leda av George Jacob Holyoake og Charles Bradlaugh. Sosialistene var ogs svrt aktive p utdanningsomrdet, og grunnla bde skoler for barn og vitenskapssentre og sosiale institusjoner der det blei gjort mye foredragsvirksomhet og undervisning. De fortsatte fremme lokale kooperative samfunn hvor enn de kunne, inkludert det Rochdale Pioneers Society som representerte starten p den moderne kooperative bevegelsen. Da det neste forsket blei gjort, i 1845, p danne en General Union The National Association 194

of United Trades blei de gamle prosjektene basert p kooperativ produksjon tatt opp igjen. Dessuten starta det samtidig i Leeds og en rekke andre steder en frigjringsbevegelse som i stor grad var basert p owenismen. Den var ogs pvirka av doktrinene til John Francis Bray, som hadde fremma den samme lsninga i sin bok, Labours Wrongs and Labours Remedies (1839), og i mange foredrag for arbeiderklasseforsamlinger i og rundt Leeds. The Redemption of Labour-bevegelsen var et forsk p knytte sammen vennesamfunnet og kooperative ideer. Hvert enkelt medlem av et Redemption-samfunn blei oppfordra til bidra med en penny i uka, som skulle anvendes til bygge opp et kapitalfond. Summene som blei samla inn p denne mten skulle brukes til starte kooperative grdsbruk, fabrikker og komplette landsbyer under the Redemption Societys kontroll, og bidragsyterne skulle motta gevinster p bakgrunn av det som blei tjent inn p deres investeringer. Dette samfunnet i Leeds starta faktisk en koloni i det srlige Wales, som varte noen f r; og det var andre foretak i mindre mlestokk. Men bevegelsen dde gradvis ut i 1850-ra. I sine siste faser var owenismen helt klart mye mindre sosialistisk, i enhver alminnelig betydning av ordet, enn den hadde vrt da dens arbeiderklassepvirkning var p det sterkeste. Ja, den best kjente av dens seinere eksponenter, Holyoake, som levde fortsatt ved slutten av rhundret, ga uttrykk for en sterk motvilje mot den sosialismen som utvikla seg i Storbritannia i 1880-ra. Den owenittiske sosialismen blei aldri oppfatta hovedsakelig i form av statlig handling eller i form av politikk. Den var essensielt sett en form for kooperasjon 195

som tok sikte p en type fellesskapsliv som skulle se dagens lys gjennom de konvertertes frivillige handlinger, og ikke gjennom lovgivning. Slik sett var den nrt beslekta med sosialismen til Fourier, og helt forskjellig fra den til saint-simonianerne. Disse to motsetningsfylte tendensene har besttt, og den ene har enten frt i retning av anarko-kommunismen eller syndikalismen eller i retning av de moderne formene for kooperasjon som en stat i staten, og den andre enten i retning av marxistisk kommunisme eller de ulike doktrinene for moderne demokratisk sosialisme. Fotnoter:
1

Dersom han faktisk var forfatteren av artiklene i The Pioneer, signert Senex noe som er usikkert. I alle fall blei hans bidrag til The Crisis betrakta av Owen som unska p grunn av deres tendens til vekke fiendtlighet overfor arbeidsgiverne.

196

KAPITTEL XII

JOHN FRANCIS BRAY

DET er et bemerkelsesverdig faktum at den boka som p best mulig vis danner en syntese av owenismen og de britiske, anti-kapitalistiske konomiske doktrinene som er beskrevet i det foregende kapitlet, blei skrevet i 1830ra av en halvamerikaner John Francis Bray (18091895). Bray var fdt i Washington, D.C. av en engelsk far en skuespiller som hadde emigrert til De forente stater og en amerikansk mor, og blei brakt til England av sin far i 1822. Familien slo seg ned i Leeds, og Bray blei en arbeidende typograf. Han synes ha starta sin aktive forbindelse med arbeiderklassebevegelsen i 1835, og allerede da ha vrt i besittelse av sine grunnleggende ideer. Hans frste kjente skrevne verk dukka opp i den svrt radikale Leeds Times i lpet av det og pflgende r. I 1837 blei han valgt til kasserer for den nystarta Leeds Working Mens Association. Han holdt foredrag for denne forsamlinga, og i 1839 utga han sin ene bok bortsett fra noe seinere skrivning i Amerika. Dette var Labours Wrongs and Labours Remedies, or The Age of Might and the Age of Right, utgitt i Leeds, som da var sentrum for den nordlige chartismen og utgivelsesbyen for OConnors Northern Star. Bray forblei i England til 1842. Deretter, da chartismen opplevde nedgang, vendte han tilbake til De forente stater, hvor han arbeida bde som trykker og journalist og grdbruker, og fortsatte propagandere for sine synspunkter. Han etterlot seg enkelte upubliserte manuskripter, som frst har blitt gjenoppdaga i de seinere 197

ra; men hans ry og hans betydning for den sosialistiske tenkningens historie hviler helt og holdent p hans bok fra 1839. Marx leste Bray med stor glede og siterte ham i utstrakt grad mot Proudhon i The Poverty of Philosophy. Marx var sannelig s vel kritisk til som mottakelig for Brays ideer; men det er heva over tvil at han lrte en god del fra dem, spesielt i sin formulering av teorien om verdi og merverdi. Brays bok var som nevnt en syntese av owenismen og anti-ricardiansk konomi. Men den representerte ogs en svrt s skarpsindig kritikk av aktivitetene til sosialistene og arbeiderklassebevegelsen i 1830-ra. Sterkt sympatisk innstilt som han var overfor fagforeningsvirksomheten, var Bray likevel veldig klar over dens begrensninger. Nr fagforeningene, hevda han, slss for hyere lnninger og bedre arbeidsforhold innen det kapitalistiske systemet, slo de hodet mot en mur, fordi de ikke kunne forandre de underliggende betingelsene for den kapitalistiske produksjonen. Det samme var tilfelle med kampen for fabrikklovgivning; s lenge det var to konomiske klasser, en i besittelse av produksjonsinstrumentene og den andre avhengig av de besittende klassene for tilgang til arbeidsmidlene, kunne det ikke finne sted noen grunnleggende endring i arbeiderens stilling. Arbeideren hadde rett til nyte den hele og fulle verdien av produktet sitt; den naturlige loven for vareutveksling var et produkt skulle kunne byttes mot produkt i samsvar med de arbeidsmengdene som hadde gtt med til hvert enkelt av dem. Men en klasses monopol p eierskapet var uforenlig med denne likeverdige utvekslingsmten. Den strre delen av arbeiderens produkt blei fravrista ham av 198

de besittende klassene; han blei tvunget, etter ha arbeida lenge nok til srge for sitt eget livsopphold, til arbeide videre for en arbeidsgiver og sledes gi sin ubetalte arbeidstid for resten av de vanlige arbeidstimene. Dette var Owenisme, pluss Hodgskin, men uttrykt p en betraktelig bedre mte. Marx sa seg enig i det meste av det, men ppekte ogs dets utopiske karakter. Det var virkelighetsfjernt, sa han, kreve for arbeideren hele hans individuelle produkt, for under moderne produksjonsforhold hadde de fleste arbeidere intet slikt produkt. De var bidragsytere til en essensielt sett sosial, eller kollektiv, produksjonsprosess, og flgelig mtte kravet om hele arbeidsproduktet reises av dem kollektivt, ikke individuelt, dersom det skulle ha noen reell mening i samtida. Bortsett fra dette lovpriste Marx Brays analyse desto mer ettersom boka hans hadde blitt skrevet av en arbeider og ikke av et medlem av middelklassen som sympatiserte med arbeidernes kr. Bray kritiserte sannelig fagforeningsvirksomheten p grunn av det fragmentariske i dens mlsettinger, og framholdt at det ikke var tilstrekkelig for arbeiderne handle kun p sine egne vegne. De m handle for hele samfunnet, og arbeide for en fullstendig omforming av hele samfunnssystemet. Han stilte seg enda mer kritisk til chartistene enn til fagforeningene, fordi han var overbevist om og her trer igjen hans innflytelse p Marx klart fram at politiske strukturer var en avspeiling av de konomiske kreftene i samfunnet. Det ville vre frukteslst, mente han, forandre regjeringsmakta med mindre de grunnleggende konomiske institusjonene, hvis behov lovene var et uttrykk for, ogs blei forandra;

199

og det var primrt til denne sistnevnte forandringa arbeiderne burde bruke energien sin p. Bray var en owenitt. Han hevda at arbeiderne kunne endre p uretten de blei utsatt for kun dersom de etablerte et system basert p felles eierskap til produksjonsmidlene og felles anvendelse av dem under forhold basert p fri og likeverdig sammenslutning i kooperative fellesskap. Han gikk til angrep p den private eiendomsretten som sdan, og spora dens urovekkende utvikling tilbake til den private tilegnelsen av jorda, som fra naturens side tilhrte alle i fellesskap. Intet enkeltmenneske hadde noen rett eller noe rimelig krav p tilegne seg sjl en eneste kvadrattomme jord; og ut av overtrampet mot dette naturlige prinsippet hadde alle de andre ondene ved den private eiendomsretten vokst fram slik at det ogs kom til omfatte alle de andre produksjonsinstrumentene. Reformer mtte derfor starte med at jorda blei tilbakefrt til felles anvendelse for folket. Men som Bray erkjente ville det ikke vre gjennomfrbart fullt ut avskaffe alle de onde konsekvensene av mange rhundre med privat eiendomsrett og klasseundertrykkelse, med ett enkelt anslag. Hvordan skulle man s ta fatt p den innledende kampen mot kapitalismens onder, s vel innen industri som jordbruk? Ved skue i retning av det owenittiske fellesskapet som mlet, nska Bray finne et mellomsteg p veien dit, og mente at han hadde funnet dette i sitt forslag om innlemme hele folket i en rekke aksjebaserte foretak under deres felles eie. Tidligere planer om kooperasjon hadde mislykkes hovedsakelig som flge av mangel p kapital; derfor mtte arbeiderne, og alle andre personer som var rede til bist dem, sjl danne 200

selskaper og gjennom sm, regelmessige bidrag reise den ndvendige kapitalen til drive produksjonen, og sledes srge for den sosiale organiseringa av industrien, samtidig som de ogs skulle kreve at jorda blei tilbakefrt til felles besittelse. Men nr de frst var i gang skulle ikke Brays aksjeselskaper hvile p de falske pengene som utgjorde de kapitalistiske bankierenes monopol. De skulle etablere sin egen valuta ved utstede arbeidernotaer som tilsvarte deres besittelse av produksjonsressursene i deres egen arbeidskraft, og ved hjelp av disse notaene skulle de utveksle sine produkter med hverandre p et rimelig og likeverdig grunnlag det vil si, likeverdig utveksling av arbeidstid. Det skulle vre en nasjonal bank som tjente de aksjebaserte selskapene med dette sirkulerende middelet, og regulerte dets kvantitet i samsvar med tilgangen p arbeidskraft. Det skulle finnes markeder og detaljvarebasarer som ville forest distribusjonen av produktene til priser som tilsvarte arbeidskostnadene som hadde gtt med til lage dem. Transport og andre tjenester ville bli plassert under spesielle nemnder, bestende av personer som var valgt av de lokale komiteene. Alt dette minner penbart om bde Owen og, p den pengemessige sida, om John Gray. Brays id om et omfattende system med aksjeselskaper, etablert p et grunnlag basert p fullstendig likhet mellom medlemmene og ikke p kapitalistisk andelseierskap, og hans forslag i retning av realisere et slikt system, spilte penbart en rolle i inspirasjonen til Redemptionist-bevegelsen, som jeg allerede har referert til. The Redemptionists i 1840-ra hadde sin base i Leeds, hvor Bray hadde arbeida og utgitt sin bok; og F. R. Lees, deres mest framstende teoretiker, var penbart 201

inspirert av Brays ideer. Etter Brays oppfatning var dette nettverket av aksjeselskaper, som var ment skulle ta over hele styringa av landet, kun et skritt p veien mot et system basert p et mer fullstendig fellesskap slik som Owen hadde sett for seg; men han betrakta det som uhensiktsmessig forespeile framtida p detaljert vis utover det nrt forestende stadiet. Brays plan var sjlsagt en god del mer utopisk enn han sjl oppfatta den som. Men den hadde sin pvirkningskraft, ikke bare p the Redemptionists, men ogs p forbrukerkooperativenes bevegelse, som fortsatte med skape i en Rochdaleaktig samfunnstype et arbeiderklasseprega sidestykke til det kapitalistiske aksjeselskapet p grunnlag av prinsippet om hvert medlem, en stemme om enn ikke uten utelukke renter p kapital som var blitt donert av individuelle medlemmer. Den kan muligens endog ha hatt noe gjre med 1860-ras utvikling av det som blei kjent som Working Class Ltds. selskapene som blei eid av aksjonrer fra arbeiderklassen og som starta opp i betydelige antall innen tekstilbransjen. Men disse forsamlingene var ikke trofaste mot prinsippet om likeverdig medlemskap, slik som Rochdalekooperativene var; stemmegivningen var proporsjonal med aksjeandelen en innrmmelse overfor kapitalismens nd som Bray ville ha tatt skarp avstand fra. Betydningen av Brays verker innen den sosialistiske tenkningens historie ligger ikke i hans positive forslag, men i hans underliggende teori og i den utmerkede mten han uttrykte den p. Han sa ikke mye som ikke allerede var blitt sagt, av Owen eller av 202

Hodgskin, Thompson eller Gray, eller noen av de andre forfatterne fra de foregende tjue ra. Men det han sa, sa han p en s utmerket velformulert mte; og han sammenfatta det engelske, sosialistiske bidraget slik ingen hadde gjort fr ham. Han gjentok Owen i understreke den dannende innflytelsen som sosiale institusjoner hadde p enkeltindividets karakter, og den onde innflytelsen som konkurransesamfunnet hadde p menneskers sinn og holdninger. Han understreka, i likhet med Hodgskin og mange andre, menneskers like behov fra naturens side, s vel som deres likhet hva grunnleggende kvaliteter angr. Han var av samme oppfatning som de tidligere forfatterne om at produksjonens tilgjengelige ressurser, brukt p riktig mte og ikke slst vekk p luksus og p beskytte ulikhet, var tilstrekkelige til frambringe en god levestandard for alle mennesker uten overdrevent arbeid. Og han betrakta likhet hva rettigheter angr som en naturlov som menneskeheten hadde avveket fra og med det blitt straffa i form av elendighet for de mange og uro for de f, som levde onde liv for forsvare sine urettferdige privilegier. Bray deler Hodgskins fiendtlighet overfor regjeringsmakta, som han betrakta som et instrument for beskytte eiendom mot produsentenes rettmessige krav. Han insisterte p at inndelinga av samfunnet i konkurrerende klasser, som i seg sjl hovedsakelig var et resultat av den private tilegnelsen av jorda, helt og holdent mtte avskaffes fr mennesker kunne g i gang med sin passende oppgave det felles strevet etter oppn lykke. Her gjentok han Thompsons sammensmelting av owenismen og utilitarismen i en enkelt doktrine. 203

Bray hadde til felles med de andre utopistene en urokkelig tro p menneskets uunngelige framskritt. Hans syn p historia var ikke uttrykt p noen srlig klar mte, men han hadde ideen om en prosess basert p historisk vekst som korresponderte med utviklinga av menneskets produktive kapasitet om et kontinuerlig framskritt, til tross for dokumenterte tilbakeslag i form av at tidligere sivilisasjoner hadde gtt til grunne. Han betrakta Den franske revolusjon som starten p en ny utviklingsblge som uvilkrlig ville fre menneskene med seg; han betrakta ikke denne bevegelsen som nasjonal, men som verdensomspennende i sine virkninger ikke som avgrensa etter land, farge eller trosoppfatning, men bestemt til omfatte alle folkeslag. P dette omrdet blei han svrt velformulert; i det lange lp, for bruke uttrykka i hans undertittel, ville maktens tidsalder komme til gi etter for rettens tidsalder. Han var sledes ingen vitenskapelig sosialist i marxistisk forstand, sjl om han understreka den betydningen konomiske krefter har p den historiske utviklinga. Han var en viderefrer av det attende rhundres tro p menneskesinnets fremadskridende marsj. Men, sjl om han ikke var i nrheten av vre en marxist, lrte han Marx mye. Her er en eller to avsnitt som Marx siterte fra ham: La oss med en gang g til den kilden som regjeringer sjl har vokst fram av Enhver form for regjeringsmakt, og enhver sosial og regjeringsmessig urett, beror p det eksisterende sosiale systemet p eiendomsretten slik den bestr i dag; og hvis vi derfor en gang for alle 204

vi gjr slutt p vre feilgrep og vr elendighet, m den nvrende samfunnsordninga bli fullstendig omstyrta, og erstatta med de som er mer i samsvar med prinsippene som er basert p menneskers rettferdighet og rasjonalitet. Ethvert menneske er et ledd, og et uunnvrlig sdan, i en virkningenes kjede hvor begynnelsen bare er kun en id, og mlet kanskje produksjonen av et stykke kledevare. S sjl om vi derfor vil kunne ha ulike flelser overfor de ulike ledda i prosessen, flger det ikke at det ene br bli bedre betalt enn det andre. Oppfinneren vil alltid motta, i tillegg til vedkommendes rettmessig pengebelnning, det som bare genialitet avstedkommer vr beundring. Mennesker har kun to ting som de kan utveksle med hverandre, nemlig arbeid og produktet av arbeid; la dem derfor utveksle etter deres egen vilje, da de p en mte bare gir arbeid for arbeid. Dersom et retteferdig utvekslingssystem l til grunn ville alle gjenstanders verdi bli bestemt av hele produksjonens kostnader, og like verdier ville alltid bli utveksla mot like verdier. [Dette avsnittet hadde en penbar innflytelse p Marx sin tenkning.] Ulikhet hva utveksling angr, ved utgjre rsaken til ulikhet hva besittelser angr, er den hemmelige fienden som fortrer oss. Prinsippet

205

om lik utveksling m, p bakgrunn av hele dets natur, trygge det universelle arbeidet. Vrt nye samfunnssystem basert p andeler, som kun er et forsk p imtekomme det bestende samfunn i den hensikt n fram til kommunismen, og etablert p en slik mte at det gir rom for individuell eiendom innafor produksjonen i kombinasjon med felles eiendom hva produktivkreftene angr noe som gjr hvert enkelt individ avhengig av sine egne anstrengelser, og samtidig gir det en likeverdig deltakelse i enhver fordel som naturen og kunsten tilbyr er tilpassa til ta samfunnet slik det er, og til berede grunnen for andre og bedre forandringer. Bray har, for en stor del som flge av Marx referanser til ham, blitt godt behandla av seinere sosialistiske kommentatorer til skade for de tidligere forfatterne som han henta s mye fra. Men han fortjener oppmerksomhet, ikke bare for det han sa, men ogs som en autentisk arbeiderrst en veltalende sdan blant hylytte intellektuelle. For det frste demonstrerte han at en teori om klassekamp ikke er uforenlig med en grunnleggende etisk anskuelse; for det andre kunne han skrive. I 1842 dro Bray, etter et kort besk i Paris, tilbake til De forente stater, og der blei han vrende resten av sitt lange liv. Han hadde allerede skrevet sin andre bok, A Voyage from Utopia to several Unknown regions of the World, der han satiriserte over samfunnsinstitusjonene i 206

Storbritannia, Frankrike og Amerika; men denne boka forblei upublisert, og dens eksistens var ukjent inntil manuskriptet blei oppdaga sammen med mye annet materiale i 1930-ra. En utgave av den, som blei kunngjort rett fr krigen, har enn ikke kommet ut. I Amerika bidro Bray med mange innlegg og artikler i arbeiderorienterte og sosialistiske tidsskrifter, og publiserte i 1855 pningsavsnitta til et annet verk, The Coming Age. Denne blei aldri ferdigstilt; men i 1879 kom hans eneste andre fullendte bok ut. Den fikk flgende tittel; God and Man a Unity and All Mankind a Unity; a basis for a new dispensation, social and religious. I begge disse verkene argumenterte Bray for en ikketeologisk religion basert p en uddelighet som m skes kun i denne verden, gjennom forsket p etablere de rette sosiale institusjonene. Hans ideer, slik de kommer til uttrykk bde i God and Man a Unity og i hans tidsskriftartikler, hadde gjennomgtt visse modifikasjoner; han fortsatte fremme kooperativ sammenslutning som middelet mot sosiale onder og angripe utbyttinga av arbeid under de bestende forholda. Men han hadde i Amerika kommet til at Owens og Fouriers planer om etablere egne samfunn var utopiske; og han argumenterte n for et system basert p kooperativ sammenslutning som ville erstatte kapitalismen uten at det ville medfre et fullstendig kollektivt levesett. Han aksepterte ulik lnn p bakgrunn av forskjeller i ferdighet og arbeidsinnsats, og han var rede til et stykke p vei anerkjenne den private eiendomsrettens krav. Han fortsatte imidlertid fordmme renter p kapital fordi dette innebar utbytting av arbeid, og s i retning av staten med tanke p 207

etableringa av et banksystem der kreditt ville bli gitt til de sammenslutta produsentene uten at renter ville bli innkrevd. Han mente at denne planen, som minna svrt mye om Proudhons prosjekter for vederlagsfri kreditt, ville overg privat, rentebasert kapital og kapitalistisk profitt. Han appellerte til bnder og industriarbeidere om sl seg sammen for oppn politisk makt, og krevde at utgiftene til styre og stell burde bli drastisk redusert og at lovgivende forsamlinger tvinges til underkaste alle prosjekterte lover under folkets direkte avgjrelse i form av folkeavstemninger. Bray gikk i sine seinere verker ogs kraftig til angrep mot gullstandarden, og argumenterte for et system basert p papirpenger basert p de produktive kreftene, og for at utenrikshandelen skulle ordnes i form av et direkte bytte av varer mot varer. I all denne seinere skrivningen finnes det intet vesentlig som tilfrte noe til Brays opprinnelige bidrag. Som visepresident for the American Labor Reform League og som aktivt medlem av the Knights of Labour, spilte han en sekundr rolle i den amerikanske arbeiderbevegelsen i 1870- og 1880-ra; men han blei aldri noen lederskikkelse. Hans plass i den sosialistiske tenkningens historie hviler p den boka som han publiserte i England i 1839 og den var viktig, ikke s mye p grunn av ideenes originalitet som p grunn av den klarheten han uttrykte dem med.

208

KAPITTEL XIII

FOLKETS CHARTER
I Storbritannia, etter at fagforeningene hadde blitt beseira i 1834, dreide hovedinteressen tilbake fra industriell tilpolitisk agitasjon. Folkets Charter, som hadde blitt utforma av ei gruppe arbeidere i London i konsultasjon med noen f radikale medlemmer av parlamentet, og Birmingham-petisjonen, trukket opp av Thomas Attwood og hans gruppe av radikale pengereformatorer, konkurrerte en stund om oppmerksomheten. Men London-gruppa var i stand til skaffe seg tilslutning fra mesteparten av de radikale arbeiderklassefolka i provinsene, og i Wales og Skottland; og Birminghamreformatorene blei, uten gi opp sine egne krav, anspora til forene sin bevegelse med kampanjen for charteret, som sledes blei det generelle kampprogrammet til de radikale reformatorene. Folkets Charter blei publisert i mai, 1838, etter mer enn et r med forberedelser. Det sprang ut fra the London Working Mens Association, ei gruppe som hovedsakelig bestod av menn som hadde vrt aktive bde i den tidligere reformkampen, gjennom the National Union of the Working Classes, og i ulike former for owenittisk og kooperativ aktivitet. Blant dens ledere var William Lovett, Henry Hetherington, James Watson, Robert Hartwell og Henry Vincent; og bde Francis Place og Joseph Hume var i nr kontakt med disse forkjemperne for arbeiderklassens sak. Lovett hadde vrt aktiv bde i den kooperative bevegelsen og i kampanjen for f lslatt Tolpuddle-martyrene; Hetherington var en annen ihuga owenitt og den ledende 209

skikkelsen, som eier av The Poor Mans Guardian, i kampen for pressefriheten. Han hadde spilt en framstende rolle i the National Union of the Working Classes, foruten i sttte fagforeningene. Det samme hadde Watson, en annen arbeiderklassejournalist som hadde arbeida med Richard Carlile i kampen for fritenkning og anti-religis og republikansk propaganda. Hartwell og Vincent var settere yngre menn som s smtt begynte vise seg i fremre rekke. Hele gruppa tilhrte det vre sjiktet av faglrte arbeidere, fattige men ikke knekt, og uten personlig erfaring med fabrikksystemet. De var sjlutdanna menn med hy intelligens, med en hang til resonnere og ikke s enkle bryne seg p med retoriske knep sjl om Vincent hadde en sterk oratorisk kapasitet til bevege andre, og kom i sitt rette element da han forlot London og blei bevegelsens ledende propagandist i det srlige Wales og i Srvest-England. Disse mennene hadde blitt dypt skuffa bde over det mislykka forsket p skaffe arbeiderne stemmerett i 1832, og over nederlaget for fagforeningene og den kooperative bevegelsen i 1834. Overbevist om at industriell handling aleine ikke hadde noen sjanser til suksess nr den blei stilt overfor et parlament som n var dominert av en kombinasjon av de gamle og de nye besittende klassene, vendte de tilbake til den gamle ideen om i frste omgang samle hele arbeiderklassen bak kravet om allmenn stemmerett og andre reint politiske endringer. De flte at et slikt program ville tjene til forene alle de sentrale kreftene som bar p misnye og, dersom det lyktes, ville danne et solid grunnlag for tvinge fram konomiske krav. Derfor blei Folkets 210

Charter, slik de la det fram, avgrensa til et reint politisk krav. Dets Seks punkter var allmenn stemmerett, hemmelig avstemning, ingen eiendomskvalifikasjoner for parlamentsmedlemmer, betaling av medlemmer, like valgkretser, og rlige parlamenter. Birminghampetisjonen, som blei lagt fram samme r, hadde bare fem punkter n stemme per husholdning, hemmelig avstemning, parlament hvert tredje r, lnn til parlamentsrepresentanter ved frammte, og avskaffelse av eiendomskvalifikasjoner for representanter. Den utelot like valgkretser (som imidlertid ikke representerte noen reell meningsforskjell), og de var mildere i og med at den krevde parlamenter hvert tredje r og ikke rlige sdanne, og en stemme per husholdning i stedet for allmenn stemmerett. Den nasjonale petisjonen, som blei trukket opp i 1838 i et forsk p kombinere anstrengelsene fra Birmingham-reformatorene og de ulike chartergruppene, tok ogs opp konomiske stridstemaer og inkluderte en kort referanse til pengemessig reform, men avgrensa sitt positive krav til universell, hemmelig stemmerett. Det faller utafor omfanget av denne boka, som befatter seg med ideer og med sosialisme snarere enn med arbeiderklassebevegelsenes generelle historie, berette chartismens historie. Vi er her kun opptatt av den i den grad den er forbundet med utviklinga av sosialistisk tekning. I denne konteksten er det viktig ppeke at de mennene som faktisk trakk opp charteret, hovedsakelig var sosialister, i den alminnelige betydningen av ordet. De var owenitter, som hpa og forventa at parlamentarisk reform ville bane vei for oppnelsen av deres kooperative mlsettinger. Owenismen hadde ogs en sterk, men ikke dominerende, tilhengerskare i Manchester, enkelte av 211

byene i Yorkshire, Glasgow, og noen f andre distrikter; men den var intet sted, etter 1834, noen massebevegelse eller et utgangspunkt for klasseflelse. Den var, som en bevegelse, fiendtlig innstilt overfor klassekampen og hadde liten tro p politisk handling. Owenittene som gikk over til chartismen ga for en stor del avkall, ikke p sine kooperative, sosialistiske ideer men p sin troskap overfor den gjenlevende owenittiske bevegelsen med dens kende konsentrasjon omkring millennisk samfunnsbygging og den rasjonelle religionen, som mer og mer kom til prege Owens tanker. Til og med i London var gruppa rundt Lovett og Hetherington bare n blant mange. James Bronterre OBrien, iren som hadde vrt redaktr for Hetheringtons Poor Mans Guardian og oversatt Buonarrotis skildring av Babeufs konspirasjon, stod snart i spissen for en rivaliserende gruppe i London som dreiv ei avis kalt The Operative, og som ogs samarbeida med Feargus OConnor. George Julian Harney var nrt forbundet med ham og hjalp til med stifte the London Democratic Association i opposisjon mot the London Working Mens Association. Begge disse to skua tilbake til Den franske revolusjon, og mer konkret til Robespierre og Babeuf. De var revolusjonre snarere enn radikale reformatorer, og hadde en utprega internasjonalistisk anskuelse. Deres sosialisme var essensielt sett ikke owenistisk, men proletr, eller i hvert fall basert p ideen om en arbeiderklasseoppstand mot de rike. De var heller spottende s vel overfor Lovett-gruppas respektabilitet som overfor tendensen blant Attwood-tilhengerne til g inn for en allianse mellom middelklassene og arbeiderklassene. De var sosialister, ikke etter Owens 212

og Fouriers mal, men snarere etter den som Blanqui og venstreflyen av 1830-tallets parisiske bevegelser representerte. Bde tilhengerne av Lovett og av OBrien hadde sine motstykker i de industrielle distriktene. Men i nord var arbeidernes hovedinteresse verken parlamentarisk reform eller ideen om en proletr revolusjon, men den umiddelbare kampen mot konomisk undertrykkelse. I Lancashire og Yorkshire var de to framstende stridssprsmla motstand mot den nye fattigloven av 1834, som var ment til forby utbetaling av ndhjelpspenger til arbeidsfre, og kravet om fabrikkreform. Lederne for disse kampene var radikale arbeidsgivere som John Fielden, radikale toryevangelister som Richard Oastler, og radikale dissenterforkynnere som Joseph Rayner Stephens. Ingen av disse var p noen som helst mte sosialister. Fielden var en sjeners fabrikkeier som hadde starta med to tomme hender, og som hata undertrykkelse og sentralisering, og som med den samme glden talte fabrikkbarnas og deres foreldres sak. Oastler var en gldende forsvarer av trona, kirka og hjemmet, han nrte et sterkt hat overfor whigkapitalister og alle slags pengegribber, og talte varmt for barnas sak og fordmte industrialismen for dens deleggende virkninger p familieliv og ansvarlighet. Stephens var en flammende taler som tok til orde for folkets rett til legge beslag p det de trengte for leve et anstendig liv, dersom loven og de rike hindra dem i det. Ingen av dem hadde noen konstruktiv sosial teori, med mindre vi betrakter Oastlers lengten tilbake til de gode, gamle tider som en slik alts et syn som kunne minne om Cobbetts. 213

Til disse lederne, og andre p linje med dem, blei det fra 1837 tilfyd den kraftfulle veltalenheten til en ire, Feargus OConnor, og den utstrakte innflytelsen som hans tidsskrift, The Northern Star, utvde. Rundt ham samla det seg ogs det som var igjen av den opplste Yorkshire Trades Union, med dens tradisjoner basert p hemmelighold og bitter strid med arbeidsgiverne som skte delegge den gjennom nekte ansette dens medlemmer. Tilspissa konflikter fulgte med innfringa av den nye fattigloven i nord, da den for alvor blei satt ut i live i 1837; og det var ogs store forskjeller vedrrende kampanjen for fabrikkreformer, mellom de som aksepterte Lord Shaftesburys lederskap og var beredt til arbeide p en fredelig mte sammen med slike progressive arbeidsgivere og politikere som ville hjelpe dem, og de som holdt fast ved at ingenting av verdi kunne bli oppndd med mindre det var arbeiderne sjl som hadde frambrakt det. Den andre av disse gruppene samla seg alle som en rundt OConnor og The Northern Star, og blei chartister uten at de dermed brt sin troskap overfor Oastler og Stephens nr det gjaldt det mer presserende stridssprsmlet vedrrende det reise motstand mot the New Boards of Guardians, som var i ferd med avskaffe deres rett til arbeidsledighetsstnad fra sine satser, og pla dem innesperring og kjnnssegregasjon i de nye arbeiderhusa, som fikk klengenavnet bastiller. OConnor, som hadde starta sin politiske karriere som irsk parlamentsmedlem under OConnells lederskap, var ikke sosialist, men en tilhenger av bondesjleie. I likhet med Owen og Fourier og mange andre, hadde han sterk tro p jordsmonnets produktivitet under intensiv 214

kultivering; men hans ideal var den individuelle, eierbebodde bondegrden. Han mislikte industrialismen og nska finne midler til gi de arbeidslse en levevei p landsbygda, og hevda at en virkning av dette ville vre hyne lnningene ved at konkurransen om arbeidsplassene blei redusert. Han la fram dette synet i sin bok, The Management of Small Farms, s vel som i utallige taler og artikler. Han var motstander av owenismen p grunn av dens forslag om kollektiv dyrking; men han skulle ogs komme i et direkte konkurranseforhold til owenittene nr det gjaldt samle inn penger til fremme etableringa av jordbruksenheter. S vel OConnor som Owen nska grunnlegge jordkolonier, noe de faktisk ogs gjorde Charterville, OConnorville, og andre. Men de chartistiske jordkoloniene var ganske enkelt sammenhopninger av individuelle grdsbruk p jord som hadde blitt kjpt opp kollektivt med tanke p videresalg til individuelle bosettere, som skulle nedbetale jorda avdragsvis. Den chartistiske jordplanen begynte imidlertid ikke fr i midten av frtira. I lpet av de tidligere stadiene av chartismen konsentrerte OConnor seg, i likhet med de andre chartistlederne, om det reint politiske kravet om Folkets Charter, men forsterka dette kravet med en energisk eksponering av konomisk og sosial misnye, i ord og vendinger som fanga oppmerksomheten til de viktigste forsamlingene av arbeidere i fabrikk- og gruvedistriktene i langt strre grad enn det charteret i seg sjl kunne ha gjort. OConnor stakk sannelig av med charteret, til forargelse for Lovett og hans venner, som spotta hans demagogi og endog var litt engstelige for det potensielt revolusjonre monsteret som han vekka til 215

live. Han skremte mennene i Birmingham, som fulgte Attwood, enda mer skremte alle de som hpa p en fredelig forandring, noe en stor del av middelklassene kunne overtales til bli med p, p bakgrunn av misnye med de gamle regjerende klassenes fortsatte overlegenhet. Disse talsmennene for klassekollaborasjon betrakta OConnor som den mest formidable hindringa som stod i veien for dem; for den frykten som han pkalte dreiv flere og flere av middelklassefolka til akseptere tingenes tilstand. For en stund blei imidlertid disse dyptgripende forskjellene glatta over i det forente kravet om Charteret, som utsatte oppflginga av avvikende ideer bde omkring konomiske og sosiale sprsml, og omkring midlene som skulle tas i bruk for f realisert sjlve Charteret. Det hadde for det frste blitt oppndd enighet om konsentrere kreftene om samle inn underskrifter til en monsterpetisjon som skulle presenteres overfor parlamentet. Hva som deretter skulle gjres dersom parlamentet avviste petisjonen, blei overlatt til framtidige diskusjoner avgjre. I 1838 flokka sledes de nye motstanderne mot fattigloven seg rundt Folkets Charter, og det samme gjorde talsmennene for fabrikkreformer og alle de misfornyde i byene og industridistriktene, s vel som de overbeviste radikalerne, republikanerne og sosialistene av ulike avskygninger, bortsett fra en seksjon av owenittene og fourieristene som holdt fast ved sin mistro overfor politisk handling og gikk deres egne veier. Bevegelsen blei ytterligere styrka som flge av den forlenga nedgangen for industribransjene, som begynte i slutten av trettira og fortsatte ut i de magre frtira. 216

En bevegelse av dette slaget, som hvilte p konomiske vansker men som mangla et bestemt konomisk program, kunne ikke forventes vre i besittelse av noe klart teoretisk grunnlag, ei heller fant den noen koherent teoretisk leder. Den delte seg sjl, s snart parlamentet hadde vist at det ikke hadde noen intensjoner om akseptere charteret, i rivaliserende fraksjoner slik som fysisk makt-chartister og moralsk makt-chartister, med enda strre grupper midt i mellom som svingte fram og tilbake mellom tilhengerne av de rivaliserende metodene. P den ene ytterkant oppfatta en betydelig andel av chartertilhengerne kravet om et slikt charter essensielt sett som utvidelsen av den vellykka kampanjen for politisk reform som hadde frt fram til Reform Bill i 1832. Disse gruppene s fram mot oppnelsen av allmenn stemmerett gjennom en essensielt sett politisk og trolig langvarig agitasjon langt p vei av det samme slaget som den som foregikk i ra mellom 1830 og 1832. P den andre ytterkant benekta en betydelig gruppe radikale republikanere og tidligere fagforeningsaktivister muligheten for at det reformerte middelklasseparlamentet skulle reformere seg sjl ytterligere p en slik mte at det ville innebre at middelklassene abdiserte fra den makta som de hadde oppndd i 1832, og s i stedet fram mot en pen revolt, eller i det minste mot en slags Grand National Holiday eller generalstreik som den eneste mulige mten tvinge gjennom stemmerett for de arbeidende klassene p, eller oppn de konomiske endringene som de krevde. Mellom disse to gruppene befant hovedandelen av de aktive chartertilhengerne seg, bevisste p sin svakhet i mte med den bevpna styrka som var under deres 217

motstanderes kommando, men samtidig i sterk tvil om hvorvidt en reint konstitusjonell agitasjon kunne vre effektiv nok til sikre reformer. Jeg mener at bde blant lederne og tilhengerne over hele landet sett under ett, var moralsk makt-chartistene i klart overtall i forhold til de kompromisslse tilhengerne av fysisk makt; og de som framstod som tilhengere av fysisk makt var i virkeligheten delt mellom de som faktisk mente det helt ut i ytterste konsekvens, det vil si i form av ndvendig vpna revolt, og de som hpa vre i stand til narre parlamentet til ytterligere innrmmelser gjennom en maktdemonstrasjon som aldri ville bli helt reell i hvert fall ikke i strre grad enn det som hadde vrt tilfelle i Bristol eller Nottingham i lpet av den tidligere reformkampen. I en slik atmosfre blei ulikhetene i synet p det nye samfunnet som ville bli innevarsla nr Folkets Charter hadde blitt landets lov, naturlig nok tona ned, for mlsettinga for chartist-lederne var f tilhengerne av de rivaliserende sosiale teoriene til begrave sine uenigheter og forene seg bak charterets felles krav. De owenittiske fagforeningsaktivistene og kooperatrene, de sterkeste av de utopistiske gruppene, blei oppfordra til slutte seg til motstanderne mot den nye fattigloven, fabrikkreformatorene og de radikale republikanerne, og til utsette ethvert forsk p sette sine egne teorier ut i live inntil Charteret hadde blitt vunnet. I virkeligheten kom det store flertallet av chartistene fra motstanderne av den nye fattigloven, fra fabrikkreformatorene i industriomrdene, og fra politisk radikale i byene, og mangfoldet i denne sttta innebar at det var mange rster blant de chartistiske talerne som understreka helt 218

forskjellige former for misnye og planer for sosial omorganisering, sjl om de alle oppfordra folk til samle seg rundt Charteret. Etter at den frste nasjonale petisjonen hadde blitt avvist og den frste nasjonale, chartistiske konvensjonen hadde blitt opplst i 1839, blei aldri alle disse gruppene gjenforent. De som fremma kollaborasjon mellom middelklassene og arbeiderklassene falt enten fra, eller brukte energien sin p Joseph Sturges Complete Suffrage Union, som hadde nre bnd til de mer avanserte medlemmene av the Anti-Corn Law League. Mange gikk helt og holdent opp i arbeidet for det sistnevnte forbundet, i den tro at agitasjon for fjerne kornlovene ga mye bedre utsikter til tidlig suksess enn utvida stemmerett som de trodde det frstnevnte ville bane vei for. Lovett og hans venner, bittert fiendtlige som de var overfor OConnors herredmme, og beskyldte ham for frst ha oppildna og s forrdt Newportopprrerne, forskte samhandle med Sturgeittene, men var ikke rede til gi avkall p navnet Folkets Charter en innrmmelse som mange av middelklassereformatorene insisterte p som flge av det vanryet det hadde ftt p seg etter at fiaskoene omkring the Sacred Month og Newport-opprret hadde fulgt tett etter hverandre. Da forsket p samla aksjon med the Complete Suffrage Union hadde brutt sammen rundt dette stridssprsmlet, trakk Lovett seg tilbake til reint utdanningsmessig aktivitet, utvd gjennom hans National Association for Promoting the Political and Social Improvement of the People, sjl om han ogs fortsatte interessere seg for opprettholde kontaktene med utenlandske radikale og arbeiderklasseorienterte 219

bevegelser. Den gruppa som hadde utgjort the London Working Mens Association blei opplst; og i Birmingham frte det faktum at Thomas Attwood trakk seg tilbake, til at the Birmingham Political Union blei stende uten leder og uten en politisk plan. De skotske chartistene blei splitta; de strre gruppene blei arenaen for en strid mellom en venstrefly som slutta seg til OConnor, og en sterk moralsk kraft-fly som hadde en tendens til isolere seg fra de engelske chartistene. Etter som chartist-lederne, som for det meste hadde blitt fengsla for temmelig korte perioder seint i 1839 og tidlig i 1840, slapp ut fra fengsel en etter en, blei det klart at lederskapet for den hovedgruppa av de som holdt sammen, var i ferd med havne i OConnors hender. The National Charter Association, danna i 1840 mens han fortsatt satt i fengsel, aksepterte hurtig hans lederskap etter at han blei lslatt ret etter, og blei gradvis anspora til basere sine forhpninger p hans prosjekter for jordbosettinger. The Chartist Land Scheme blei faktisk ikke lagt fram fr i 1843, etter at den andre store, nasjonale petisjonen hadde blitt avvist i 1842, og etter nederlaga for de omfattende streikene det samme ret. Men den blei allerede forespeila i 1841, da OConnor i bittert fiendskap overfor whigene og the Anti-Corn Law League, oppfordra chartistene til pvirke valget p sin mte ved gi stemmene til toryene. Dette skapte et brudd mellom OConnor og OBrien, som hadde arbeida nrt sammen. OBrien oppfordra chartistene til styre unna s vel whiger som toryer, og konsentrere seg om uavhengig propaganda inntil de blei sterke nok til gjre kort prosess med dem begge. Men OBrien slutta seg ogs til Sturgeittene, og brt dermed 220

med flertallet av chartistene. Han hadde forkasta sine egne revolusjonre ideer, og i det programmet som han la fram som kandidat for Newcastle upon Tyne i 1841, tok han avstand fra konfiskering av eiendom og krevde en revisjon av eiendomslovene fra parlamentets side, med kompensasjon til enhver som man av hensyn til nasjonen trengte frata eiendommen. OBrien tok p dette stadiet ikke til orde for noe generelt system basert p offentlig eie, sjl ikke nr det gjaldt de viktigste industriene, slik han gjorde seinere. Hans viktigste konomiske forslag var innfre en drastisk skattlegging av de rike, og etablering av en nasjonalbank i allmennhetens eie som skulle finansiere produktive foretak. Fra 1840 til 1842 brukte the National Charter Association mesteparten av energien sin p organisere den andre nasjonale petisjonen, som faktisk blei undertegna av mange flere personer enn den frste. Ja, til tross for de mange skillene innen rekkene kunne den chartistiske bevegelsen under OConnors lederskap, i 1842 utvilsomt skilte med en strre tilhengerskare enn noensinne, i hvert fall blant arbeiderklassene. I denne forbindelse fikk den stor hjelp av den alvorlige handelsdepresjonen, som ndd sitt laveste punkt i 1842, da massestreiker spredde seg over mesteparten av industridistriktene i desperat motstand mot forverringa av arbeidsforholda innen industrien. De chartistiske lederne framprovoserte s visst ikke disse streikene, som faktisk kom som en overraskelse p dem. OConnor fordmte dem til og med umiddelbart og hevda at de med overlegg var framprovosert av arbeidsgiverne, i favr av the AntiCorn Law League, inntil han oppdaga at hans tilhengere 221

var sterkt involvert i streikebevegelsen og s slutta seg til den i et forsk p gjre det som i utgangspunktet essensielt sett var en industriell handling, basert p sult, til en generalstreik for Folkets Charter. Uansett hva deres mlsettinger var s mtte streikene i 1842 ndvendigvis ende i nederlag, med mindre de eskalerte til en revolusjon; og chartistene hadde etter erfaringene fra 1839 ingen tiltro til sine krefter til fre en vellykka revolusjonr krig. Sult dreiv de streikende tilbake til arbeid, der hvor de kunne f det; og stilt overfor denne andre tilbakegangen begynte den chartistiske bevegelsen for alvor miste fotfeste. Det var p dette stadiet at OConnor, ved snu om p sin tidligere plan, oppfordra sine tilhengere til delta p den nasjonale konferansen som var sammenkalt av the Complete Suffrage Union i desember, 1842, og til forske komme overens med sturgeittene. Forsket falt i grus da konferansen stemte for s vel navnet som substansen i charteret, og sturgeittene trakk seg ut. OConnor tok deretter tak i sine prosjekter for jordreform, og dreide det som var igjen av sin tilhengerskare over mot the Land Scheme, som slukte mesteparten av deres penger og energi i lpet av de nrmeste ra. Dette frte til ytterligere uoverensstemmelser og utmeldinger, spesielt etter som the National Land Company, som OConnor hadde organisert, mer og mer nrma seg finansielt kaos. Innen 1848 blei det hyppig satt fram anklager om s vel korrupsjon som inkompetanse mot den ene etter den andre blant chartistene; og samme r erklrte en parlamentarisk underskelseskomit hele planen for ulovlig s vel som konomisk uholdbar, og beordra at 222

den skulle legges bort, sjl om OConnor blei frikjent for anklagene om korrupsjon. I mellomtida, i 1847, hadde OConnor blitt valgt til parlamentet for Nottingham; og han fortsatte ha en stor tilhengerskare blant arbeiderklassen, og da the Land Scheme kollapsa, vendte han tilbake til kravet om charteret, som for en stor del hadde kommet i bakgrunnen siden 1842. ret 1848, med dens etterflgende revolusjoner over en stor del av Europa, hadde p ny vekka til live de svinnende hpa til de chartistiske gruppene; og the National Charter Association satte i gang med organisere en tredje petisjon og igjen overveie ytterste tiltak dersom parlamentet skulle driste seg til avvise den. Det var imidlertid denne gang ikke noen utsikter til en omfattende streikebevegelse som chartistene kunne hpe p dra nytte av til sine egne forml; og the National Charter Association var i virkeligheten uten noen politisk plan. Den store demonstrasjonen som den organiserte p Kensington Common i april for presentere petisjonen, blei enkelt holdt i tmme av regjeringa, etter at den aldrende hertugen av Wellington hadde blitt innkalt for organisere forsvaret mot trusselen om masseuroligheter. Noen sm grupper p venstresida, uten noe sammenhengende lederskap, la planer om en revolusjonr oppstand, men valgte holde seg i ro etter ha innsett sin egen svakhet. Den nasjonale forsamlinga av delegater, som hadde blitt sammenkalt for overveie ytterligere aksjoner, opplste seg uten foreta noe som helst; chartismens svakhet blei eksponert p enda mer alarmerende vis p grunn av den ubegrunna frykten som hadde blitt haussa opp. Etter 1848 kom den

223

aldri igjen til framst som noe som minna om en nasjonal bevegelse med sttte fra breie folkemasser. Det var imidlertid i kjlvannet av dette uopprettelige nederlaget at den chartistiske bevegelsen eller det som var igjen av den antok en mer sosialistisk karakter. Etter 1848 var det to grupper igjen som enn var aktive den omorganiserte National Charter Association, der lederskapet blei overdratt fra OConnor til hans tidligere nestleder, Ernest Jones, og til George Julian Harney, og den nye bevegelsen som blei stifta av Bronterre OBrien under navnet the National Reform League. Begge disse henta sin sttte mer eller mindre i sin helhet fra arbeiderklassene; middelklasseradikalerne hadde trukket seg rett ut og var i ferd med omorganisere sine krefter rundt et parlamentarisk og finansielt reformforbund leda av Sir Joshua Walmsey og Joseph Hume, hvis Little Charter, med dets krav om en stemme per husholdning i stedet for allmenn stemmerett, frte til at det mista en del sttte fra arbeiderklassen. P den andre ytterkant kom Jones og Harney i nrt samkvem med Karl Marx og gruppa bestende av eksilutlendinger som hadde sttt ham nr under utstedelsen av Det kommunistiske manifest tidlig i 1848. Gjennom disse kontaktene utvikla Jones-Harney-flyen av bevegelsen en sterkt internasjonalistisk holdning noe som vitterlig hadde prega Harneys tenkning helt fra starten av. Den chartistiske venstreflyen kom, etter ha sluppet fri fra OConnors dominans, i langt strre grad til betrakte seg som den britiske flyen av en internasjonal, revolusjonr bevegelse, og til i kende grad befatte seg med kontinentale sosialistiske og kommunistiske ideer. The Society of Fraternal Democrats, som hadde blitt starta i 224

1846 for bringe sammen de engelske lederne og de ulike gruppene av eksilutlendinger i London, blei naturlig nok stimulert av de europeiske begivenhetene i 1848, og av pvirkningen fra Marx. Det syntes som om etableringa av en eller annen arbeiderinternasjonale var nrt forestende; men etter hvert som de kontinentale revolusjonene led nederlag en etter en, svant bevegelsen gradvis hen og etterlot seg kun noen f trofaste som fortsatte kampen. P det tidspunktet rk Harney, som for en stund hadde vrt Marx yndling, uklar med sistnevnte, hovedsakelig fordi han i stedet for gi sin fulle sttte til Marx synspunkter, insisterte p menge seg med alle slags kontinentale revolusjonre, inkludert mange som Marx l i bitter strid med. Ernest Jones blei s den framstende lederen for den chartistiske venstreflyen. I ti r etter 1848 gjorde han det ene forsket etter det andre p holde den svinnende bevegelsen i live, spesielt gjennom forsk p skaffe seg sttte fra fagforeningene, som for det meste ignorerte hans tilnrmelser. Endelig, mot slutten av femtira, fikk endog Jones nok av den britiske arbeiderklassens omvendelse til marxismens uforsonlige budskap, og til sterk misbilligelse fra Marx gikk han over til forsket p fremme en ny, forent bevegelse bestende av arbeiderklassene og middelklassene en bevegelse som skulle komme til oppn delvis suksess med the Reform Act i 1867. I mellomtida hadde Harney rista Englands stv av sine ftter og sltt seg ned p kanalyene, hvor han gjorde felles sak med de franske eksilene, leda av Victor Hugo, som hadde sltt seg ned der. Ernest Jones sosialisme, slik den utvikla seg etter 1848, var i hovedtrekk den som Marx stod for. Dens sentrale 225

dogme var det som gikk ut p at klassekampen var den ndvendige formen for sosial utvikling; og med dette fulgte en vektlegging av doktrinen om merverdi og om den historiske tendensen i retning av kapitalkonsentrasjon. Jones tilla fagforeningsvirksomheten stor betydning som et instrument for organisere arbeiderne til klassekampen og for utvikle deres bevissthet om klasseenhet; og han holdt alltid fast ved at fagforeningene trengte et sterkt, politisk lederskap for utvide sine anskuelser og for omvende dem til hjelpetropper i en essensielt sett politisk kamp mot kapitalismen. Men Jones fortsatte langt p vei tenke ut i fra en agrar snarere en industriell sosialisme i hvert fall en stund etter 1848. Erfaringene med the Chartist Land Scheme hadde lrt ham at det ikke var tilstrekkelig med frivillig handling som et middel til skaffe arbeiderne jord; og dette leda ham i femtira til g iherdig inn for nasjonalisering av jorda. Han nska seg en reformert stat basert p allmenn stemmerett for kjpe opp jorda, eller erverve den gjennom konfiskeringer, og bosette de overfldige arbeiderne p den i form av Home Colonies, som han fremdeles s for seg ville best av individuelle jorddyrkere. Under Marx innflytelse og gjennom sine kontakter med de fagforeningsaktivistene som ville lytte til ham, blei han i femtira mer industrielt orientert; og det at han slo seg ned i Manchester bidro mye til forandre hans synspunkter i lpet av de siste ti levera. Dette frte imidlertid ikke til at han blei trukket nrmere marxismen, men til at han gradvis ga avkall p sin revolusjonre holdning. I frti- og femtira hadde han alltid vrt stolt over proklamere sin tilhrighet til 226

chartismens fysiske makt-retning. Han nska Det kommunistiske manifest velkommen som et bidrag til gi en klar, teoretisk formulering av revolusjonre ideer som han allerede instinktivt hadde akseptert. Men han flte seg aldri virkelig komfortabel med marxismens deterministiske filosofi, endog sjl om han fullt ut betrakta seg som en eksponent for den. Ved vre poet og en idealistisk romanseforfatter, umtelig hengiven og uegennyttig, kjempa han videre p tross av alle tilbakeslag med en trofasthet som i siste instans gjorde ham respektert i vide kretser. Marx fortsatte respektere ham sjl etter at han hadde brutt med hans innflytelse og, p bakgrunn av sine erfaringer, hadde kommet fram til det synspunktet at arbeiderne ville vre ndt til vinne allmenn stemmerett med middelklassenes hjelp, gjennom reform og ikke gjennom den revolusjonen som han hadde festa sin lit til. Det var Harney, og ikke Ernest Jones, som i 1850 publiserte den frste engelske oversettelsen av Det kommunistiske manifest. Den stod p trykk i hans Red Republican, som han ga ut parallelt med sin mindre prangende Democratic Review. Harney hadde da akkurat brutt med OConnor, og sagt fra seg sin forbindelse med The Northern Star. Red Republican var definitivt ment til bli organet for den internasjonale revolusjonre bevegelsen som hadde blussa opp i 1848. I 1850 hadde Harney og the Fraternal Democrats slutta seg sammen med Marx gruppe og tilhengerne av Blanqui, og danna the Universal League of Revolutionary Communists med base i London, og dette forbundet hadde proklamert proletariatets diktatur og den permanente revolusjonen og med det sistnevnte mente man 227

viderefringa av revolusjonre anstrengelser helt til man hadde ndd fram til full kommunisme, som menneskesamfunnets endelige organisasjonsform. Harney var sledes svrt delaktig i at kommunismen utvikla seg til en internasjonal revolusjonr bevegelse; men det varte ikke lenge fr han blei slynga ut i en hard kamp mot Ernest Jones om lederskapet for chartismens venstrefly, der sistnevnte hadde Marx sttte. Sjl om Harney var en revolusjonr, s var han aldri en tilhenger av Marx. Han var ingen teoretiker, og var helt ute av stand til flge de interne uoverensstemmelsene mellom marxistene, blanquistene, tilhengere av Louis Blanc, og de andre kontinentale revolusjonre og sosialistiske gruppene. Han nska vre venner med dem alle sammen, og f dem til sl seg sammen til en enkelt bevegelse oppildna av det republikanske brorskapets nd. Han syntes Marx var egoistisk og intolerant; Marx syntes Harney var en prangende drittsekk. Jones, som hadde mye strre kapasitet for hardt arbeid og organisasjon, skjv ham snart til side. Den gjenvrende chartistiske lederen som levde videre til bety noe etter 1848, var Bronterre OBrien, som ville ha kunnet bidra med mye mer dersom han hadde vrt i stand til tyle alkoholbruken. Etter 1848 satte OBrien seg fore samle sammen chartismens mindre revolusjonre elementer under banneret National Reform League, med et program som var skreddersydd for omfavne tilhengerne av Robert Owen og andre utopistiske sosialistiske retninger, s vel som de reformatorene som tok sikte p konstitusjonell agitasjon snarere enn p en revolusjonr oppstand. Som vi har sett hadde OBrien tidligere tilhrt fysisk makt-seksjonen 228

av chartismen, og hadde srga for introdusere kunnskapen om Babeufs doktriner i England gjennom sin resonnerende oversettelse av Buonarottis bok. Han hadde for en stund vrt OConnors nre forbundsfelle, men hadde brutt med ham vedrrende sprsmlet om samarbeid med Sturges Complete Suffrage Union. Han hadde angrepet OConnors jordreformplaner som dmt til mislykkes, og som forutbestemt til sette de uheldige bosetterne i trelldomsforhold til rentenistene. I 1848 hadde han satt seg kraftig i mot opprrplanene som mange av delegatene til det chartistiske konventet hadde gtt inn for, for s trekke seg fra dette konventet i protest. Han dukka neste gang opp igjen i 1849, da han i Reynolds Political Instructor den direkte forlperen til dagens Reynolds hadde utgitt pningssekvensen av sin bok The Rise, Progress and Phases of Human Slavery, som han aldri gjorde ferdig. Dette verket er viktig p grunn av den parallellen den trekker (fr Det kommunistiske manifest hadde blitt publisert p engelsk) mellom antikkens lenkeslaveri og moderne lnnslaveri. Det som blir kalt de arbeidende klassene er siviliserte lands slavepopulasjoner. Denne moderne formen for slaveri kunne frst avskaffes gjennom en sosial omkalfatring som ville kunne ta form enten av en voldelig revolusjon eller fredelige reformer han hpa p det siste. Den forblffende revolusjonen som den seineste tida har funnet sted innen kunsten og vitenskapene, som anvendbare for den menneskelige konomiens forml, burde naturlig nok bane vei for en annen beslekta revolusjon innen samfunnets politiske og sosiale mekanisme. Her hrer man vitterlig et ekko etter Saint-Simon. 229

G. W. M. Reynolds og den owenittiske propagandisten, Lloyd Jones, som ogs var tilknytta de kooperative aktivitetene som var satt i gang av de kristne sosialistene, slutta seg sammen med OBrien i 1850 for danne the National Reform League, som la fram et syvpunkts (noen ganger ttepunkts) program som et middel til forsone de rivaliserende chartistiske gruppene. P et visst stadium blei dette programmet omfavna av bde the National Charter Association og the Fraternal Democrats; og Reynolds Newspaper blei bevegelsens talerr. Men forbindelsene med the National Charter Association blei snart brutt etter en krangel mellom OBrien og Jones; og etter 1855 la OBrien den politiske aktiviteten p hylla og tilbrakte sine siste r med skrive politisk poesi og en Dissertation on Robespierre. The National Reform League rant ut i sanda, sjl om Reynolds Newspaper holdt det gende og viderefrte noen av sin grunnleggers ideer. Disse Propositions of the National Reform League var det nrmeste chartismen kom i produsere et konkret politisk program. De hvilte i stor grad p 1840-ras franske sosialisme, og var et bemerkelsesverdig forvarsel om de sosialistiske programmene som dukka opp i 1880ras gjenopplivingsperiode. De begynte med et krav om reformer innen fattiglovgivningen, og om tilveiebringelse av arbeid eller livsopphold p rimelige betingelser, finansiert ved hjelp av et sentralisert system basert p likeverdig vurdering. Deretter krevde de statlige oppkjp av jord som de arbeidslse kunne sl seg ned p, enten i kooperative fellesskap av den owenittiske typen eller i form av OConnor-inspirerte jordkolonier, hvor den enkelte stod fritt til velge mellom de to. For det tredje 230

krevde de at den nasjonale gjelda skulle reduseres proporsjonalt med prisfallet siden napoleonskrigene Cobbetts rimelige justering og innlsning av den resterende gjelda ved hjelp av en eiendomsskatt. For det fjerde fremma de gradvis nasjonalisering av jorda, inkludert mineraler og gruver, og ogs fiskerier, og bruken av ressursene som blei tilgjengelige p denne mten, til dekke regjeringsutgiftene, utfre alle ndvendige offentlige arbeider, og etablere et offentlig utdanningssystem. For det femte skulle det innfres et nytt pengesystem, basert p virkelig konsumerbar rikdom og ikke p mengden av edle metaller Attwoods gamle lsning og for det sjette et offentlig kredittsystem for oppmuntre bde kooperative produsentfellesskap og smskala foretak. For det sjuende krevde forbundet at det overalt skulle etableres arbeidsutvekslingssentraler, der produkter fra de ulike nringene kunne bli utveksla til verdier som enten var basert p en korn- eller en arbeidsstandard, for p den mten gradvis erstatte det nvrende uvrne systemet med konkurransebasert handel og forretningsdrift. For det ttende skulle fr eller siden jernbaner, kanaler, broer, havner, vannverk og andre nyttetjenester bli overfrt til offentlig eierskap. I tillegg utvida enkelte versjoner av programmet de utdanningsmessige krava til et forslag om fri skolegang p nasjonal basis, og inneholdt forordninger for en drastisk revisjon av straffeloven og fengselssystemet, og for tyle utgiftene til de vpna styrkene. Mot slutten av dette vidtrekkende programmet kom det en tilleggsklausul som omfatta Robert Owens syn p rasjonell religion, og en annonsering av the National 231

Reform League sin beredvillighet til samarbeide med det owenittiske, rasjonelle samfunnet i dannelsen av en National Rational League, som skulle fre videre propaganda p vegne av et kombinert program. OBriens forslag var penbart noe av en omnium gatherum. Men de markerer et betydningsfullt stadium i overgangen fra utopisk sosialisme til formuleringa av et evolusjonrt, sosialistisk program som man skulle jobbe for gjennom erobre, snarere enn styrte, den eksisterende staten. P det davrende tidspunkt kom det ingenting ut av dem. The National Reform League smuldra snart hen da OBrien trakk seg tilbake fra aktiv propaganda, og de arbeiderklassechartistene som var igjen fortsatte for det meste sttte Ernest Jones og den stadig mer svekka National Charter Association framfor OBrien. Da the N. C. A. slokna ut mot slutten av femtira, og Jones sjl gikk over til bygge opp en ny reformbevegelse etter konstitusjonelle linjer, frte det til at britisk sosialisme etter enhver mlestokk forsvant. Det fant sted en svak gjenoppliving under pvirkning av Marx International Working Mens Association p slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet; men den var forbigende. Det var ikke mye som hendte inntil Hyndman etablerte the Democratic Federation i 1881, og OBriens ideer kom frst tilbake da den uavhengige arbeiderbevegelsen kom i sving etter 1889. Hvorfor var det s lite sosialisme i den chartistiske bevegelsen? Eller snarere; hvorfor hadde sosialistene s liten innflytelse og dertil mtte vre vitne til at den de hadde glapp fra dem endog i de harde frtira? Det var delvis fordi Storbritannia allerede nt konstitusjonell, om ikke demokratisk valgt, regjeringsmakt; slik at det ikke 232

kunne bli noen revolusjonr allianse mellom de som nska konstitusjonell regjeringsmakt og de som nska demokrati, eller endatil menneskerettigheter. Det var delvis ogs fordi Storbritannia allerede var et avansert kapitalistisk land, der kapitalistene sjl om de fortsatt for en stor del overlot regjeringsmakta til aristokratene var i en posisjon der de kunne insistere p at anliggender blei administrert slik at de stemte overens med deres interesser, og fordi kapitalismen var et raskt ekspanderende system som p ingen mte hadde ndd grensene for sin makt. Det er ingen tvil om at industrikapitalistene p groveste vis utbytta fabrikk- og gruvearbeiderne samla sett; men systemet ga ogs rom for ekspanderende muligheter for en minoritet av faglrte arbeidere, oppsynsmenn, og hndverksmestere, og totalt sett tenderte mot frambringe en kende levestandard. Dessuten befant ikke den altoverveiende delen av det britiske industriproletariatet seg i London, men spredd ut over et stort omrde i nord og i midtEngland. London kunne ikke p noen mte vre et revolusjonrt sentrum p linje med Paris; og den britiske kapitalistklassen, som for en stor del bestod av nye, selfmade menn, var ogs spredd og utgjorde i mye mindre grad et snevert, finansielt oligarki enn det de parisiske bankierene og handelskapitalistene gjorde. Dette gjorde kapitalismen mye sterkere og mye mindre eksponert for et revolusjonrt coup; det gjorde regjeringa mindre srbar overfor meutes, som hovedsakelig fant sted i omrder langt unna hovedstaden. Allikevel ga Storbritannia, gjennom Owen, gjennom de anti-kapitalistiske konomene, og gjennom slike menn som Spence, Benbow og gamle bidragsytere til James 233

Morrisons Pioneer, et svrt s substansielt bidrag til den sosialistiske tenkningens utvikling. Det avgjrende er at disse ideene mista sin appell i 1840-ra, mens man p kontinentet opplevde at sosialismen i lpet av det tiret var en hurtig voksende kraft. Europeisk sosialisme led et svrt stort tilbakeslag etter 1848, som en flge av at de mange hovedsakelig bourgeois- revolusjonene i det ret blei nedkjempa. I Storbritannia gikk det p den annen side nedover med sosialismen fr 1848, ikke fordi den tok del i bourgeoisiets nederlag, men fordi den var frarva sin appell gjennom en framgang for bourgeoisiet. Den chartistiske bevegelsen produserte sledes ikke noen egen sosialistisk teori kun ekkoer av Owen, Louis Blanc og Karl Marx, som arbeiderne for det meste unnlot lytte til. Det har vrt gjort forsk p bygge opp Ernest Jones til en betydelig sosialistisk tenker, men han var ikke noe i nrheten av det. OBrien hadde strre intellektuelle ambisjoner; men han ogs gjorde lite utover det gjenta andre menns ideer. Ingen kan engang forestille seg at Harney var mye til tenker. OConnor fanga for en stund oppmerksomheten til en stor del av de arbeidende klassene; men han fortalte dem lite som kunne hjelpe dem og ingenting som kan kalles sosialistisk endog i ordets videste forstand.

234

KAPITTEL XIV

BLANQUI OG BLANQUISMEN
DE foregende skildringene av owenismen og chartismen har innebret at de britiske sosialistiske ideenes historie har blitt brakt en lang vei framover og forbi det punktet jeg ndde i skildringa av utviklinga blant kontinentale sosialister; og det har vrt umulig i den forbindelse unng referere til en rekke seinere utviklingstrekk slik som marxismen og de franske sosialistiske oppfatningene i 1840-ra. Vi m n vende tilbake og plukke opp trden der vi forlot den i historia om den franske sosialismen og skissere opp sosialismens begynnelse i Tyskland og blant de tyske eksilene. I dette kapitlet skal vi ta for oss et aspekt ved den franske sosialistiske bevegelsen i 1830og 1840-ra; men det vil igjen bli ndvendig skue forbi den generelle beretningen for gi et s klart bilde som mulig av den formen for sosialisme som den usedvanlige revolusjonre skikkelsen, Louis-Auguste Blanqui (18051881), representerte. Auguste Blanqui var snn av en gammel revolusjonr som hadde tatt parti med girondinerne og i ettertid slutta fred med Napoleon og blitt en av hans underordnede. Restaurasjonen i 1815 hadde gjort ende p hans offisielle karriere og gjort ham avhengig av sin kone, som hadde arva en liten eiendom. Fru Blanqui var ei kvinne med et voldelig temperament; og Auguste blei, langt p vei med det forml komme seg bort fra henne, sendt til Paris som student og slutta seg til carbonariene i sekstenrsalderen. Han deltok i revolusjonen i 1830, og 235

blei sra. Han tjente da som journalist i Pierre Leroux Globe. Vi har sett hvor problemfylte de ra var som etterfulgte Ludvig Filips tronbestigelse. Opprra til Lyon-veverne i 1831 og 1834; de republikanske oppstandene i Paris i 1832 og 1834; og mange ytterligere problemer i lpet av det resterende tiret viste hvor dyp og utbredd den republikanske og arbeiderklassebaserte uroen var under borgermonarkiet. I Paris etter 1830 vokste det fram en mengde republikanske samfunn som krevde at Den store revolusjonens tradisjoner i dens tidligste r skulle vekkes til live igjen og legges til grunn for et ytterligere framskritt. I utgangspunktet var La Societ des Amis du Peuple, under ledelse av Godefroy Cavaignac, en bror av general Cavaignac som seinere blei kjent som slakteren fra junidagene, den mest innflytelsesrike av disse gruppene. Blanqui slutta seg til dette samfunnet, og var involvert i revolusjonre plott endog fr oppstanden i Paris i 1832. Han blei det ret dmt til et rs fengsel for sine skriverier; og i den frste av sine to rettssaker svarte han proletar p sprsmlet om hva som var hans profesjon et opplagt ekko etter Babeuf. I 1834 blei han igjen forfulgt, men frikjent, og ga seg straks i kast med nye konspirasjoner. Amis du Peuple hadde blitt opplst; men i 1835 hadde han og Armand Barbs organisert et nytt og undergrunnsprega republikansk samfunn, kalt La Societ des Familles som flge av dets hemmelige struktur basert p sm grupper. Disse familles begynte umiddelbart forberede en oppstand, og i den forbindelse etablerte de sine egne fabrikker for krutt og patroner i hjertet av Paris. Disse blei snart oppdaga av politiet, og Blanqui og hans medarbeidere 236

blei igjen arrestert og fengsla. De blei lslatt ret etter (1837) i forbindelse med et generelt amnesti, og gjenopptok umiddelbart sine plott. Deres familles blei erstatta av en ny forsamling, La Societ des Saisons, organisert i et hierarki av grupper under ledere som fikk sine navn etter ukedagene, mnedene og rstidene. Medlemmene representerte en blanding av studenter og arbeidere, med de sistnevnte i flertall. P dette tidspunkt brt Blanquis agitasjon med de gamle republikanske tradisjonene, og blei definitivt mer arbeiderklasseorientert. Den satte seg fore f soldatene over p sin side. I 1839 bestemte Blanqui at opprrets time var kommet. Politiagenter spilte sin rolle i provosere fram meuten. I mai det ret reiste omkring seks hundre mann under hans ledelse seg i revolt. De skaffa seg vpen ved plyndre forretningene til noen vpensmeder, og tok sikte p beleire politihovedkvarterene. Etter ha blitt sltt tilbake tok de kontroll over et lokalt bystyrelokale; men det var allerede penbart at deres stilling var hpls. De hadde forventa f tilsutning fra store forsamlinger av arbeidere s snart de heva standarden p revolten; men ingenting skjedde. Regjeringa samla snart nok styrker til beseire opprrerne; Armand Barbs, som p den tida var Blanquis nrmeste forbundsfelle, blei sra og tatt til fange sammen med en rekke andre. Resten flykta, og de fleste lederne satt snart i arresten. Blanqui slapp unna i noen mneder, men blei s tatt. Han og Barbs blei dmt til dden, men dommen blei omgjort til fengsel p livstid. Blanqui blei sammen med en rekke andre sendt til fengselsfortet Mont-Saint-Michel. Der blei han vrende inntil 1844, da han blei flytta til et fengselssjukehus i 237

Tours som flge av at helsa hans hadde svikta. Etter at doktorene hadde kunngjort at hans dd var nrt forestende, blei han benda men nekta akseptere regjeringas mildhet. I alle tilfelle blei han ikke frisk nok til forlate sjukehuset fr i 1847. Hans kone hadde ddd i 1841, mens han var p Mont-Saint-Michel. I 1847 forlot han endelig Tours, og var i ferd med samle nye krefter i Blois, som fri mann, da revolusjonen brt ut i 1848. Blanqui dro umiddelbart til Paris, og forskte gjenvinne sin posisjon som republikansk leder. Han bygde snart opp en tilhengerskare; men han og Barbs krangla om sine respektive andeler i 1839-reisninga, og var n fiender som leda rivaliserende revolusjonre fraksjoner Blanqui det sentrale republikanske samfunnet, og Barbs revolusjonsklubben. Bde Barbs og Blanqui opponerte p dette stadiet mot utlmodige opprrere som krevde en umiddelbar ny reisning for velte republikkens provisoriske regjering ikke fordi de likte regjeringa, som de betrakta som skandalst moderat og dominert av bourgeoisiet, men fordi de begge visste at en reisning var dmt til mislykkes. Sjl om Paris ville kunne bli erobra, hevda Blanqui at provinsene ville ta innersvingen p de revolusjonre. Denne holdningen kosta ham noen tilhengere; og han mista noen flere da ei avis publiserte et dokument som det blei hevda at man hadde funnet i monarkiets arkiver, og hvor han framstod som politispion. Originalen til dette psttte skriftet hans blei aldri lagt fram; hele saka var nrmest garantert et falskneri. Men Barbs tok parti mot ham, og mange trodde p historien. Allikevel fortsatte han ha en betydelig tilhengerskare; og det sentrale republikanske samfunnet blei i stor utstrekning betrakta av de moderate 238

som den farligste av alle de revolusjonre klubbene. Barbs revolusjonsklubb var mye mer moderat, og stod i en mye nrere forbindelse med de mer avanserte medlemmene av regjeringa og den konstituerende forsamlinga. Blanquis hovedanliggende p dette tidspunktet var forhindre den provisoriske regjeringa fra avholde et nasjonalvalg umiddelbart, som han visste ville resultere i en reaksjonr majoritet rundt om i provinsene, og ville innebre en overfring av makt fra arbeiderne i Paris til bourgeoisiet. I stedet nska han at den provisoriske regjeringa skulle bli sittende med makta, og foreslo at den skulle underkastes kontinuerlig press fra den republikanske venstreflyen for bringe revolusjonen videre. Blanqui trodde aldri p at generelle valg kunne vre et middel til bestemme den demokratiske vilje. Han hevda at et folk som lenge hadde vrt underkasta reaksjonre krefters kontroll, ikke kunne forventes stemme for frihet, og at politisk demokrati ikke kunne bety noe som helst fr det hadde blitt forberedt gjennom en lang utdanningsprosess med fokus p den sanne frihetens ideer. Han kalte seg sjl kommunist, men hevda at kommunisme bare kunne virkeliggjres gradvis, etter hvert som folket blei rede for den under pvirkning fra denne utdanninga i sanne republikanske ideer. Han betrakta flgelig en periode med diktatur som uunngelig nr det gjaldt gjennomfre denne utdanningsprosessen, som han s for seg ville kreve et ndelst angrep p kirka, som en kilde til falske sosiale doktriner. I 1848 var Blanqui rede til opprettholde den provisoriske regjeringa, mens han underkasta den kontinuerlig press fra venstreflysamfunna og 239

arbeiderklassegruppene. Men dette betydde ikke at han hadde gitt opp ideen om en videre revolusjon bare at han nska se an tida. Hans id fortsatte vre den som tok sikte p en maktovertakelse gjennom et coup detat, organisert av en minoritet av disiplinerte revolusjonre, vpentrente og forberedt p bruke sine vpen. I sine etterflgende organisasjonsfellesskap nekta han akseptere alle som nska bli medlemmer; han tok sikte p skape, ikke et masseparti, men en relativt liten revolusjonr elite av utvalgte menn. Disse, trodde han, hvis man valgte det rette tidspunktet nr det var mye misnye, ville vre i stand til ta det effektive lederskapet for arbeiderne, veilede fagforeningene og andre arbeiderklasseforsamlinger langs den riktige revolusjonre kursen, og gradvis ved hjelp av diktatur legge grunnlaget for et nytt samfunn. Blanqui var beredt til vente; men andre ledere var det ikke. I mai fant det sted en meute, uforberedt, planls og kanskje provosert fram med overlegg, som gjorde slutt p de revolusjonre klubbene og fjerna frykten hos republikkens borgerskapsledere for de arbeidende klassene. Den begynte med en demonstrasjon i favr av fransk intervensjon p vegne av Polen mot Tyskland og Prysen. Mot bde Blanquis og Barbs nsker organiserte en rekke av klubbene en prosesjon for presentere en petisjon vedrrende denne saka til nasjonalforsamlinga. Blanqui, som var ute av stand til forhindre dette for hans egen organisasjon avfeide hans rd bestemte seg for ta del i affren; Barbs og hans tilhengere nekta. Demonstrasjonen kom ut av kontroll og invaderte nasjonalforsamlingas sesjon, til tross for forsk fra politi og soldater p holde den i sjakk. Bde Barbs 240

og Blanqui holdt taler som sttta de folkelige krava, men anbefalte demonstrantene om forlate stedet. De blei feid til side. Etter dette trakk Blanqui seg tilbake; men Barbs skifta plutselig stilling. Overbevist av den stemninga som rdde hos folkemengden om at den var klar for revolusjon, frte han en del av den til Htel de Ville, hvor han og de andre lederne proklamerte opplsninga av den provisoriske regjeringa og dannelsen av en ny bestende av sosialister og arbeiderdelegater. De blei arrestert akkurat mens de la fram denne proklamasjonen, uten vpna motstand. Arrestasjonen av Blanqui fulgte i kjlvannet av dette; klubbene blei opplst gjennom dekreter, og veien blei rydda for junidagene og for den pflgende deleggelsen av den nyfdte republikken gjennom Louis Napolons grep. For sin del, slik den var, i dette mislykka kuppet, blei Blanqui etter ha venta p rettssaka i noen mneder, dmt til ti rs internering. Han blei sittende fengsla inntil 1859, men fikk denne gangen tilgang p bker og papir, og brukte sin tid p studere og skrive. Da han s blei lslatt satte han i gang med organisere hemmelige revolusjonre samfunn. Han blei arrestert p ny i 1861, og sendt i fengsel p en firersdom. I 1864 rmte han til Belgia, og fra sitt tilfluktssted der gjenopptok han sine plott. Etter hvert som misnyen bredte seg under de siste ra av Napoleon III sitt imperium, kte hans innflytelse og hans nye hemmelige samfunn oppndde en betydelig tilhengerskare. Han bygde opp en hemmelig revolusjonr arm i en strre skala enn noen gang tidligere, og gjorde dette langt p vei uten at politiet oppdaga hans framgangsmter. Fra tid til annen beskte han Paris uten bli oppdaga, hvor han oppildna sine 241

tilhengere p ny. Han var i ferd med bli klar for et coup da den fransk-pryssiske krigen brt ut. Han dro fra Brussel til Paris og gjorde forsk p en reisning som mislyktes, men som blei avblst i tide til at hoveddelen av tilhengergruppa hans blei vrende intakt. De tok del i det pflgende og mer populre opprret som etterfulgte Napoleons overgivelse ved Sdan. Stilt overfor det nasjonale nederlaget framstod Blanqui n i den nye forkledningen som en patriotisk franskmann. Hans nye tidsskrift, La Patrie en danger, krevde en nasjonal kampanje for forsvare landet mot tyskerne, som hurtig avslrte seg som tilhengere av reaksjonen i Frankrike. Men han var snart tilbake i sin revolusjonre rolle. I oktober 1870 slutt han seg sammen med Flourens og en seksjon av den parisiske nasjonalgarden for styrte regjeringa, og sette inn en ny dominert av arbeiderne i dens sted. En ny regjering blei proklamert; men den gamle samla sine krefter, og revolten falt i fisk. Flourens kom til enighet med regjeringsstyrkene p den betingelse at det skulle avholdes nytt valg, og at ingen av de som hadde deltatt i oppstanden skulle forflges. Disse betingelsene blei ikke etterkommet; et nytt forsk p en reisning mislyktes. P dette stadiet brt Blanquis helse nok en gang sammen, og han forlot Paris for rekonvalesere p landsbygda. I sitt fravr blei han dmt til dden av en krigsrett for sin delaktighet i de nylige reisningene. Han blei arrestert i provinsene, og satt i fengsel under Pariserkommunens dager. Kommunardene forskte forgjeves overfor Thiers regjering f ham utveksla med erkebiskopen av Paris og andre fanger som de hadde tatt; Thiers nekta. I 1872 blei Blanqui dmt av en sivil rett til livstidsfengsel, og han 242

blei sittende fengsla inntil 1879 da republikanerne i Bordeaux valgte ham til deputasjonskammeret. Valget av ham blei underkjent; men han blei lslatt og fikk tillatelse til stille til valg igjen. Ved denne andre anledningen frte hans fordmmelser av hyreflyrepublikanerne til at han mista s mye sttte at han led nederlag. Han dro tilbake til Paris og gjenopptok sin propaganda, starta et tidsskrift kalt Ni Dieu ni matre; men i desember, 1880 kollapsa han etter ha slitt seg ut ved holde mtetaler. Han dde noen f dager seinere, nyttrsdag 1881. Han tilhrte allerede en forgangen tidsalder; og av sine syttiseks r hadde han tilbrakt hele trettitre i fengsel. Hans parti hadde blitt reorganisert i London etter 1871 som La Commune Rvolutionnaire, under mile Eudes; og denne London-baserte gruppa opprettholdt forbindelser med undergrunnsgrupper i Frankrike inntil amnestiet i 1880 tillot bevegelsen operere i det fri p ny. Den blei til Den sentrale revolusjonre komiteen, og seinere Det revolusjonre sosialistiske partiet, leda av douard Vaillant, som hadde vrt en av lederskikkelsene under Pariserkommunen. Dette blanquistiske partiet eksisterte inntil 1905, da det slutta seg til sammenblandinga av den franske sosialismen i partiet Parti Socialiste Unifi. Blanqui var alltid essensielt sett opprrsleder og eksponenten for en teori om revolusjonrt diktatur, og den generelle forestillinga om dette henta han i stor grad fra Babeuf og Buonarroti, men gjorde en god del mer eksplisitt enn de hadde gjort. Hans grunnleggende oppfatning var overbevisningen om effektiviteten hos et lite og hyst disiplinert bevpna parti organisert for revolusjon, og forutbestemt til etablere et diktatur som 243

ville kontrollere utdanninga av folket med skelys p innfringa av det nye sosiale systemet, kommunismen. Han hadde ingen tro p noe masseparti og det var p dette punktet at hans syn p proletariatets diktatur i all hovedsak avvek fra Marx. Samtidig var han svrt hnlig overfor de utopiske sosialistene og overfor ethvert forsk p planlegge detaljene i den nye sosiale ordenen p forhnd. Kommunismen, sa han, og refererte til Cabets prosjekter, er ikke et egg som er klekka ut i en avkrok av menneskeheten, av en fugl med to bein, ingen vinger og ingen fjr. Han var ogs svrt hnlig overfor parlamentarikere og overfor deres forestillinger om parlamentarisk demokrati. Han trodde ikke at noe konstruktivt arbeid for det nye samfunnet kunne bli gjort p forhnd, fr etableringa av et revolusjonrt diktatur, eller at det kommunistiske samfunn med hell kunne etableres med tvang, fr arbeiderne var rede for det; ei heller hadde han noen bruk for Proudhons mutualistiske forestillinger, eller i srlig grad for fagforeninger, med mindre de kunne bli brakt under revolusjonrt lederskap. Han var nrmest en rein opprrer, og han var den ledende talsmannen for doktrinen om minorit consciente, som seinere skulle komme til spille en viktig rolle innen fransk syndikalistisk teori. Han hevda at det var frukteslst forske forutsi, bortsett fra i breieste forstand, hva som ville skje etter revolusjonen; for dette m avhenge av folkets vilje slik den ville utvikle seg under innflytelsen av en politisk struktur som hadde forbudt prester og fratatt kapitalismen dens makt. Umiddelbart etter diktaturet nska han at det skulle utstedes ordre til alle arbeidsgivere om at de m fortsette produksjonen og ikke si opp noen, i pvente av de 244

ytterligere kommandoene som den revolusjonre regjeringa n enn ville gi dem. I den grad han hadde noen visjon om den framtidige organiseringa av samfunnet, s han framover mot reorganiseringa av industrien p grunnlag av sjlstyrende, kooperative sammenslutninger, og mot en liknende men saktere prosess innen jordbruket. Disse sammenslutningene, tenkte han, ville med tid og stunder fullt ut erstatte staten, som ville forsvinne nr behovet for diktaturet ikke lenger var til stede. I vel s sterk grad som Max s han for seg hele problemet vedrrende sosiale forandringer p bakgrunn av klassemaktaspektet. Han uttrykte doktrinen om proletariatets diktatur mye klarere enn Marx noensinne gjorde ja, i mange henseende mye klarere enn Lenin gjorde; men, som vi har sett avvek han fra begge i sin fiendtlige innstilling til ideen om et masseparti og i sin tro p en hemmelig, revolusjonr hr som redskapet for forandring. Sjl om han skreiv en uferdig avhandling om politisk konomi, som blei utgitt i samlinga som omfatta hans verker, utgitt etter hans dd under tittelen La Critique sociale, finnes det ikke mye av teoretisk verdi i den for den som studerer sosialismen. Blanquis konomiske doktriner blei lagt fram i form av en kritikk av J.-B. Says og Bastiats ortodokse konomiske teorier, p tilsvarende mte som de engelske sosialistene, og seinere Marx, utvikla sine doktriner som en kritikk av Ricardo. Blanquis sentrale id dreier seg om et kontinuerlig underskudd p kjpekraft under kapitalismen, som flge av renteinnkrevningen fra kapitaleiernes side. Dette, framholder han, innebrer at varer overprises i forhold til hva arbeiderne har rd til betale for dem, med den flge at produksjonsressursene 245

ikke kan utnyttes fullt ut og at kapitalistene profiterer p tilstedevrelsen av et overskudd p jobbskende arbeidere. Dette var det synet som Marx satte seg fore bekjempe ved demonstrere at under kapitalismen hadde varer en tendens til ikke bli solgt til en hyere pris enn deres verdi, og at kapitalistene skaffa seg sin profitt gjennom utbytte arbeiderne som produsenter snarere enn ved kreve for hye priser av dem som konsumenter. Kapital, i henhold til Blanqui, er stjlet og undertrykt arbeid det vil si, abstrahert fra produsentenes inntekter. Uten denne tilbakeholdelsen av penger ville utvekslinga av produkter finne sted p likeverdige betingelser uten innblanding, uten de endringene som beror p dde og levende sesonger, ledighet og ny virksomhet, som bringer naturens periodiske konvulsjoner inn i den sosiale atmosfre. Han hevda ogs, i likhet med Marx, at de store kapitalistene var i ferd med knuse de sm, og tilskreiv dette til det faktum at de hadde fatta sammenslutningsprinsippet mer fullkomment enn bde smskala arbeidsgivere og arbeidere. Sammenslutning, hevda han, er impotent med mindre den understttes av politisk makt. Det er rsaka til at utopistene og mutualistene, som forsker pbegynne konstruksjonen av det nye samfunnet fr revolusjonen, er dmt til mislykkes. Blanqui tok ogs til motmle mot dem som hevda at samfunnets framskritt gr fra en primitiv kommunisme, gjennom en serie kamper og endringer, til kommunisme i en fullt utvikla form. Primitive samfunn, hevder han, er langt i fra kommunistiske; de er snarere intenst individualistiske. Det er nonsens omtale primitive 246

samfunn som kommunistiske bare fordi det ikke finnes noen individuell eiendomsrett til jorda blant dem. Det er det samme som kalle eksisterende nasjoner for kommunistiske fordi de ikke deler inn havet i private eiendommer. Eierskap til jorda vokser frst fram nr det blir knapphet p jord i forhold det antall mennesker den skal understtte. Etter Blanquis oppfatning er samfunnets framskritt fra begynnelse til slutt en kontinuerlig utvikling fra individualisme til kommunisme som det endelige mlet. Alle sosiale framskritt bestr av kommunistiske innovasjoner. Kommunisme er ganske enkelt den endelige sammenslutningsformen. Motstanden mot forestillinga om et masseparti og insisteringa p minoritetsdiktatur frte i 1860-ra til et skarpt motsetningsforhold mellom tilhengere av henholdsvis Blanqui og Marx. Blanquistene nekta ha noe som helst gjre med the International Working Mens Association (Den frste internasjonale), som de betrakta som skyldig i inng kompromisser overfor Det andre imperiet fordi fagforeningene som utgjorde dens parisiske seksjon aksepterte betingelsene om betinga toleranse, som Napoleon III hadde innrmmet sosialistene i hp om mildne arbeiderne. Den franske seksjonen av Den frste internasjonale var hovedsakelig sammensatt, ikke av blanquister, men av Proudhons tilhengere; marxistene utgjorde kun en liten fraksjon. Allikevel, da Pariserkommunen blei proklamert i 1871, der blanquistene spilte en viktig om enn ikke ledende rolle, samla Marx og Den frste internasjonale sttte til dens forsvar, og i Borgerkrigen i Frankrike behandla Marx den som den frste praktiske oppnelsen til arbeiderklassen i forhold til det utve politisk makt med 247

masseoppslutning. Dette forhindra ikke at krangelen mellom blanquistene og marxistene blussa opp p ny etter at Pariserkommunen hadde lidd nederlag, sjl om man innenfor begge disse retningene betrakta dens bragder som et stort landemerke i de sosiale revolusjonenes historie. Innen den tid var Blanquis eget arbeid ved veis ende. Det er legemliggjort mye mer i hans liv enn i hans skrifter, som for det meste ikke er noe mer enn nedrablinger eller fragmenter. Som forfatter lever han hovedsakelig i noen f epigrammer; og det kan vre passende avslutte dette kapitlet med et eksempel. Kommunismen (det vil si den til Cabet) og proudhonismen str ved en elvebredd og krangler om hvorvidt keren p den andre sida er hvete eller mais. La oss krysse over og se.

248

KAPITTEL XV

LOUIS BLANC OG ORGANISERINGA AV ARBEID

BLANQUI og Barbs slapp begge to ut av langvarige fengselsopphold frst da Den franske revolusjonen i 1848 bidro til sette dem fri. I lpet av deres soningsopphold, etter den mislykka oppstanden i 1839, hadde de parisiske arbeiderne lrt flge andre ledere, og den mest prominente av disse var Louis Blanc (1811-82). Fdt i Spania, snn av en fransk migr og av ei spansk mor, kom Blanc tilbake til Frankrike ved restaurasjonen av monarkiet, og blei i tur og orden advokat og journalist. Han redigerte frst Le Bon Sens og s La Revue du Progrs, og publiserte i 1839 den boka som gjorde hans navn kjent og danna utgangspunkt for samlingsoppropet for det store flertallet av de parisiske arbeiderne. Den blei kalt Organisation du travail. Den frste boka inneholdt allerede mesteparten av hans essensielle ideer; den blei etterfulgt av andre der han gjentok dem uten betydelige tillegg, sjl om det var endringer i hans positive forslag. Disse seinere verkene inkluderer Le Socialisme; droit au travail (1849), Catchisme des socialistes (1849), og Plus de Girondins (1851). Viktigere enn disse er hans historiske verker som tar for seg fransk historie fra 1789 Histoire de dix ans (1841-44), Histoire de la Rvolution francaise (1847-62), og Histoire de la Rvolution de 1848 (1870). De to siste blei skrevet i England i lpet av hans eksil etter 1848-revolusjonens nederlag. Han skreiv ogs utfrlig om samtidige britiske anliggender, Dix Ans de lhistoire de lAngleterre (samla 249

i 1879-81), Letters on England (1866). Blanc var i sine seineste synspunkter i hy grad pvirka av sitt lange opphold i England. Da han vendte tilbake til Paris i 1870 opponerte han mot Pariserkommunen, og endte sine dager som en mild tilhenger av sosiale reformer, og stilte seg som regel p parti med Radicaux-Socialistes. Han var sannelig fra frst til sist essensielt sett en moderat politiker og en sterk motstander av den framtvungne revolusjonens dyder. Louis Blanc kan i mange av sine hovedideer med rimelig grunn bli betrakta som en forlper for moderne demokratisk sosialisme. Influert av saint-simonianerne vedkjente han staten nkkelposisjonen hva konomisk planlegging og utviklinga av velferdstjenester angr. I hans tidligste skrifter tok han sterkt til orde for jernbanenasjonalisering som utgangspunktet for en generell politisk plan for offentlig konomisk utvikling. Men han hadde, til forskjell fra saint-simonianerne, en dyptgripende tro p representativt demokrati basert p allmenn stemmerett. Han s p allmenn stemmerett som et middel til omforme staten til et instrument for framskritt og velferd, og sjl om han ikke sparte p noe i sine angrep p kapitalisme og konkurranse, eller i sine eksponeringer av arbeidernes lidelser under det eksisterende systemet, var han samtidig en urokkelig motstander av doktrinen om klassekrig. I opposisjon mot denne doktrinen hevda han kontinuerlig doktrinen om den sanne solidariteten som omfatta hele fellesskapet, og appellerte til mennesker med god vilje i alle klasser. Sjl om han nska overstige kapitalismen s hpa han oppn endringa uten revolusjon, og endog langt p vei gjennom enighet. Han lot seg ikke lede til tro at man 250

kunne feste sin lit til at majoriteten skulle kunne komme fram til den riktige beslutningen, men han trodde p argumentasjon snarere enn p tvang som det rette middelet til oppn sosiale framskritt. Blanc hadde en historieteori som stod i skarp motsetning til Marx sin. Han hevda at ideer former historia, og like fast overbevist som Condorcet s han fram mot at menneskers sinn gradvis skulle bli opplyst for s frambringe de samfunnsforandringene som han nska seg. Hans ml var den sosiale republikken, der det ikke ville vre noen tevlende klasser, men en generell erkjennelse av allmennmenneskelig solidaritet s vel internasjonalt som nasjonalt. Han trodde p en verden som i siste instans var styrt av gud, til menneskehetens felles beste. Men sjl om Blanc s i retning av en demokratisert stat som skulle innvie de betingelsene som var ndvendige for alles velvre, var han ingen statssosialist. Fra fourieristene henta han en gjennomgripende tro p sammenslutning og dydene ved det leve i fellesskap. Han nska ikke at staten skulle r med industrien, men at den skulle bidra til etableringa av sjlstyrte organer som arbeiderne sjl kunne ta hnd om industrielle anliggender gjennom, velge sine egne ledere og fordele fortjenestene p et grunnlag som samsvarte med et generelt sett av regler skreddersydd for en rimelig fordeling og passende provisjoner for opprettholdelsen av kapitalaktiva og for nyinvesteringer. Han nska at sosiale tjenester, som han via stor plass, hovedsakelig skulle tas hand om av disse arbeidersammenslutningene og ikke av staten, og at de frstnevnte skulle sette til side en andel av sine fortjenester for opprettholde dem. Etter ha utstedt de 251

lovene som var ndvendige for f det nye systemet i gang, skulle staten langt p vei tre til side og overlate til de konomiske strukturene ta hand om anliggendene sine sjl. Som saint-simonianerne hadde krevd skulle det vre en offentlig eid bank som skulle fungere som den sentrale distributr av kreditt; og det skulle vre en nasjonal planlegging av produksjonen. Men Blanc tenkte at nr den kapitalistiske utbyttinga og konkurransen hadde blitt avskaffa, og restriksjonene p arbeidernes kjpekraft som fulgte med dem, s ville industridrifta p et hyt produksjonsniv skride fram uforstyrra av konomiske kriser, og sammenslutningene kunne uten fare overlates til administrere sine egne anliggender. Kun utbytting og konkurranse stod i veien for den effektive anerkjennelsen av retten til arbeid det vil si, for full sysselsetting av all tilgjengelig arbeidskraft. Han mente ogs, som Lasalle gjorde p et seinere tidspunkt, at statssttta arbeidersammenslutninger, ved tiltrekke seg de beste arbeiderne, ville bli i stand til presse kapitalistene ut av markedet som flge av rein konkurransemessig effektivitet. Louis Blancs ledende konomiske ideer er de som vedrrer sammenslutning og retten til arbeid. I Organisation du travail ser han i retning av staten som garantist for at muligheten til arbeide under rimelige lnns- og ansettelsesbetingelser skal vre tilgjengeig for enhver medborger; men sjl om han nsker at staten skal innvie det nye systemet, nsker han heller ikke p dette stadiet at den skal ta over industrivirksomheten. Han opponerer mot saint-simonianerne p dette grunnlaget, og beskylder dem for nske gjre staten til herre over industrien og i sosialismens navn kontrollere alt ved hjelp 252

av et industriadministrasjonshierarki valgt ovenfra. Samtidig kritiserer han fourieristene p det grunnlaget at de nsker beholde en form for kapitalisme gjennom sikre en vedvarende andel av industriproduktet til dem som bidrar med kapitalen. Hans egen id var at staten burde tilfre kapital til starte Ateliers Nationaux (nasjonale verksteder), slik som den burde utnevne de innviende direktrene som skulle inneha posisjonen i ett enkelt r. Etter dette skulle arbeiderne velge sine egne direktrer. Staten skulle gi chartre eller statutter for verkstedene, som den skulle gruppere inn i industrikorporasjoner; men hvert enkelt verksted skulle bli sjlstyrende innen disse generelle, koordinerende rammene. Kapitalen som var skaffa til veie for utviklinga av verkstedene skulle vre renteinnbringende til en fast rate. Det skulle ikke vre noen profitt. Betalinga skulle vre ulik i frste omgang, men Blanc mente at denne ulikheten gradvis ville forsvinne etter hvert som menneskenes moral bedra seg. Hans endelige ml var et samfunn der s vel full konomisk som sosial likhet ville best. Under det nye systemet ville arv ogs forsvinne gradvis. Blanc mente at retten til arbeid med en garantert minstelnn, gode sysselsettingsbetingelser, og industrielt sjlstyre ville fre til at alle de beste arbeiderne flokka seg til de nasjonale verkstedene, slik at kapitalistene etter som de ser at den beste arbeidskrafta deres dras unna ville bli tvinga til overfre sine virksomheter til det nye systemet. Han tenkte at ogs jordbruket gradvis kunne reorganiseres etter tilsvarende linjer. For landsbygda favoriserte han et system basert p rurale ateliers, som begynte med et sdant for hvert enkelt 253

dpartement i landet. Disse skulle vre bde kollektive grder, drevet gjennom de seineste vitenskapelige teknikkene, og sentra for rural industri. Gjennom dem skulle kunnskapen om jordbruksmessige forbedringer spres blant bndene, inntil det nye systemet helt og holdent fordreiv det gamle. Ja, Blanc tenkte at i landsbyene ville det vre praktisk bevege seg raskere i retning av full likhet enn i byene, etter som troen p ulike belnninger var dypere rotfesta blant urbane enn blant rurale befolkningsgrupper. Seinere skulle han foresl for de urbane omrdene, ikke bare kooperative fabrikker, men ogs kollektive etablissementer der arbeiderne ville bli innlosjert sammen, nyte godt av felles tjenester, og sledes lre seg fordelene ved sosial likhet. Hele denne delen av hans doktrine var for en stor del henta fra Fourier; men Blanc, til forskjell fra Fourier, insisterte alltid p behovet for at hans ateliers skulle praktisere de mest oppdaterte vitenskapelige teknikker. Louis Blanc var som vi har sett, i lpet av en overgangsperiode, rede til akseptere behovet for renter p kapital. Men han ville ikke g med p noen som helst form for profitt til kapitaleieren. Overskudda som blei oppndd i disse ateliers skulle tilfalle arbeidersammenslutningene, men ikke fr det hadde blitt satt av passende summer bde til kapitalutvikling og utbetaling til et utjevningsfond. Dette skulle bli brukt til subsidiere foretak som ikke ga noen avkastning, s vel innafor samme industri som innafor andre industrigreiner; for han erkjente at det ville kunne vre til allmennhetens beste viderefre enkelte industrigreiner og tjenester med tap, s vel som det var ndvendig mte tilfeldige tap som enkeltforetak led. 254

Blanc hevda at under dette systemet ville konkurranse gradvis forsvinne, etter hvert som de private kapitalistene ute av stand til skaffe seg arbeidskraft eller konkurrere med de nasjonale ateliers, ga opp kampen og lot sine foretak omforme til kooperative konserner som ville bli kontrollert p koordinerende vis av korporasjonene som forente disse ateliers innen hver enkelt industri. Han mente at produksjonen ville ke sterkt etter hvert som arbeiderne kom til bli bli oppgldd av den nye nden basert p sjlstyre og opphrte bli hjemskt av frykten for at hyere produksjon ville fre til arbeidslshet som flge av overproduksjon. Med et trygga marked som kun var begrensa av produksjonskrafta, ville hindringene mot full aksept av vitenskapelige framskritt forsvinne; og etter hvert som man oppndde overflod i stedet for knapphet ville det bli mulig effektuere formelen fra enhver i henhold til hans kapasiteter, til enhver i henhold til hans behov. Dette var Blancs karakteristiske formulering av det sosialistiske, konomiske budskapet; det skiller ham i like stor grad fra fourieristene som fra saintsimonianerne. I 1840-ras Frankrike blei Blanc den fremste talsmannen for full sysselsetting i statlig regi. Hans mest effektive krav var droit au travail, organisation du travail, og at statens skulle bli de fattiges bankier. Nr det gjaldt fremme disse doktrinene tok Blanc, som vi har sett, ikke til orde for klassekamp, men han trua kontinuerlig de velstende klassene med proletariatets vrede med mindre det urettvise blei ordna opp i. Til forskjell fra Marx og Blanqui satte han seg ikke fore velte statsmakta, som han betrakta som et uunnvrlig maktorgan, men 255

omforme den til en aktr for arbeiderklassen, og han hpa oppn denne omforminga gjennom samtykke og fornuft, og ikke gjennom klassemakt. Hans appell var i det alt overveiende etisk orientert. Han skreiv mye om de fattiges lidelse bde i England og Frankrike, og hadde til felles med Marx en tro p det kapitalistiske systemets fall som et resultat av stadig mer alvorlige kriser og arbeidslshet. Det nye samfunnet som han tok til orde for var etter hans oppfatning en naturlig flge av revolusjonene i 1789 og 1830, ved at det konomiske systemet ville bli brakt i overensstemmelse med de demokratiske ideene som Den franske revolusjon hadde satt i gang. I 1848 syntes Louis Blanc for en stund ha funnet sin mulighet. Sammen med arbeiderklasselederen Albert trdte han inn i den provisoriske regjeringa som den krediterte representanten for republikanernes sosialistiske fly, og begynte umiddelbart presse p for f aksept for sine sosiale ideer. Men regjeringa var helt og holdent uimottakelig for hans prosjekter, og tolererte hans tilstedevrelse kun med den forhpning at hans innflytelse ville holde arbeiderne i ro. Lamartine og de fleste av hans kolleger var skrekkslagne over arbeiderklassene som hadde hjulpet dem til makta, og betrakta Louis Blanc som den minst farlige av de innflytelsesrike lederne for arbeiderklassens syn. De fleste medlemmene av den provisoriske regjeringa trodde fullt og fast p laissez-faire, og betrakta Blanc som kun en visjonr. Men noe mtte gjres etter som man stod overfor utstrakt arbeidslshet og uro, for forhindre at de mer revolusjonre lederne, som for eksempel Blanqui, skulle iverksette et vellykka coup. 256

Regjeringa fant sin forelpige utvei i etableringa av Luxembourg-komisjonen, som blei utnevnt med Blanc og Albert som president og visepresident, for gjennomfre en gjennomgende studie av les questions ouvrires og rapportere om hva som burde gjres. Kommisjonen blei ikke gitt noen makt til handle, ei heller noen penger. Det var et middel til sette Blanc til side, ved at det fjerna ham fra aktiv deltakelse i regjeringa, og fra anspore de mer moderate arbeiderklassegruppene til slutte seg sammen og avvise incitamentene til ytterligere revolusjon, i hp om at deres misnye ville stilles nr kommisjonen p adekvat vis hadde avlagt sin rapport. Luxembourg-kommisjonen var sammensatt av representanter for s vel arbeidsgivere som arbeidere, sammen med enn rekke konomer og folk som studerte sosiale sprsml. Det satte opp komiteer for rapportere et mangfold av sprsml, inkludert bde Louis Blancs egne prosjekter og mange andre planer for kooperasjon og sameie. Men Blanc fant sjl snart at hans hovedoppgave fra dag til dag var forhindre streiker og agere som en mekler mellom arbeidsgivere og arbeidere. Han gjorde dette med betydelig suksess, uten vre seg bevisst at han hjalp regjeringa med forhindre at arbeiderne lagde trbbel, og hpa endog at den nr kommisjonen hadde avlagt sin rapport ville g med p at hans ideer blei satt ut i live. Han ville imidlertid ikke ha vrt i stand til tyle streikene dersom regjeringa, helt uavhengig av kommisjonen, handla p egne vegne for avhjelpe den umiddelbare uroen. Den gjorde dette gjennom stjele navnet til hans best kjente prosjekt, Ateliers Nationaux, for en avhjelpingsplan som ikke hadde noe til felles med det han hadde foresltt. 257

Regjeringas nasjonale verksteder, som var organisert av hans motstandere, Marie og mile Thomas, var intet mer enn avhjelpingsbyrer, der arbeidslse blei tatt inn og satt til arbeide etter disse byrenes forgodtbefinnende, uavhengig av deres ulike ferdigheter, eller ganske enkelt betalt for la vre gjre noe som helst, med det forml holde dem borte fra gata. De blei i tillegg snart anvendt til utruste regjeringa med en hjelpestyrke som skulle bli brukt til opprettholde orden. S snart faren for ytterligere revolusjonre forsk blei ansett for vre over, etter general Cavaignacs ndelse undertrykkelse av den mer revolusjonre delen av arbeiderklassen, blei de lagt ned. I mellomtida hadde Blanc, etter ha blitt stende uten noen som helst ressurser fra regjeringa, forskt overbevise seg sjl om at dersom staten ikke ville etablere virkelige nasjonale verksteder, s kunne arbeiderne starte opp for seg sjl, uten dens medvirkning. Han begynte fremme innvielsen av frivillige produsentsammenslutninger kooperative produsentsamfunn og bruke Luxembourgkommisjonens mekanismer til hjelpe dem med stake ut deres statutter og g i gang med arbeide i det sm. Dette brakte ham i nr kontakt med Buchez, som i lang tid hadde fremma slike eksperimenter; og han lyktes i oppn offentlige kontrakter for en rekke av de nye sammenslutningene, hvoriblant en del overlevde arbeiderklassebevegelsens generelle nederlag og var i stand til konsolidere sin posisjon. Da arbeiderbevegelsen hadde blitt sltt tilbake i mai, og den umiddelbare faren for revolusjon syntes vre over, stemte endog den konstituerende forsamlinga for en liten 258

sum som skulle brukes p oppmuntre til kooperative sammenslutninger, og autoriserte regjeringsdepartementer til gjre bruk av dem nr det gjaldt tilvirke materiell for hren og andre offentlige forml. Men innen den tid hadde Blanc flykta til England, beskyldt for medvirkning til oppstandene i mai. Etter erfaringene fra 1848 og de ytterligere erfaringene han gjorde i sitt eksil i England, kom Louis Blanc mer og mer til sette sin lit til frivillig kooperasjon som middelet til nrme seg den nye sosiale orden. Mens han sledes hadde begynt som den fremste talsmannen for statlig handling, i opposisjon mot fourieristene og andre frivillighetsrelaterte retninger, vil det kunne virke som om han har begtt en fullstendig intellektuell saltomortale. Dette var imidlertid ikke tilfelle. Han fortsatte legge den sterkeste betoning p fullt politisk demokrati, basert p allmenn stemmerett, og hevde at en demokratisert stat burde ta de ndvendige skritta for grunnlegge et system basert p produksjonssammenslutninger. Han fortsatte mene at en offentlig bank burde tjene som den sentrale tilveieskafferen av kapital og kreditt til hans nasjonale verksteder og kooperative sammenslutninger. Men han slutta forvente at staten faktisk ville gjre dette til veien hadde blitt beredt av demonstrasjoner p effektiviteten til slike institusjoner gjennom frivillig handling, eller til utdanninga av de arbeidende klassene i de nye sosiale doktrinene hadde skredet et godt stykke framover. I England s han med sympati p de frste forska fra de kristne sosialistene p etablere produsentkooperativer og p den raske spredningen av Rochdale-systemet for forbrukerkooperasjon, s vel som fremminga av 259

fagforeningsvirksomhet og kollektiv kjpsling; og, fiendtlig innstilt som han var til makt og revolusjon, og overbevist om at ideer styrte utviklinga i verden, betrakta han disse frivillige anstrengelsene som det beste hpet om oppn en effektiv start. Av denne grunn ga han ikke opp troen p representasjonsdemokrati, eller slutta mene at folks representanter i tur og orden skulle ta over den konomiske politikkens generelle retning, eller slutta tenke at folkets representanter i tur og orden tok over den konomiske politikkens generelle retning, mens den daglige drifta av industrien ville bli overdratt til arbeidernes sjlstyrte sammenslutninger, som stod fritt til velge sine egne ledere og administratorer. Han forblei til det siste en reformist, en demokratisk sosialist, som fremma en etisk sosialisme som han trodde ville komme tidsnok til bli alle anstendig menneskers doktrine, og tok skarp avstand fra dem som skitna til hans ideal gjennom predike hat og klassekamp. Han stod sledes p motsatt side i forhold til bde blanquistene og marxistene, og mye nrmere den ikke-marxistiske sosialismen til det moderne britiske arbeiderpartiet enn til noen slags proletr retning. I sin egen samtid hadde han venner blant bde fourieristene og saint-simonianerne, men blei splitta fra de frstnevnte gjennom sin tro p storskalaindustri og teknisk utvikling, og fra de sistnevnte gjennom deres insistering bde p politisk demokrati og demokratisk kontroll innafor industrien. Han var verken en sterk mann eller noen god organisator; han var en lrd med en spesiell interesse for skrive historie, og et vedvarende fokus p vre rimelig, s vel som lojal mot sine demokratiske idealer. I Frankrike dela hans lange eksil p det nrmeste hans innflytelse; 260

og da han dro tilbake i 1870 var livet hans over. Han tilfrte imidlertid et reelt bidrag til bygge opp sosialistisk tenkning; for han str ved begynnelsen av en fase av den som er idealistisk, men ikke bare utopisk; reformist og anti-revolusjonr, men sterkt demokratisk, ikke i henhold til det begrepet om demokrati som hviler p klassekrig, men p den altoverveiende sosiale solidariteten som alle mennesker skylder sin troskap. Det kommer ikke som noen overraskelse at Karl Marx, for hvem denne sistnevnte forestillinga var bannlyst, hadde en sterk forakt for ham. Blancs andre sentrale krav p en plass innafor den sosialistiske tenkningen er hans oppfinnelse, eller i det minste hans popularisering, av slagordet fra enhver i henhold til hans kapasiteter; til enhver i henhold til hans behov. Han stod for en sosialisme som hvilte p offentlig eierskap, kombinert med arbeiderkontroll over industrien, og p et demokratisk parlamentarisk system som vokteren over industrielt demokrati, og fordelinga av det sosiale produktet i samsvar med menneskers behov, snarere enn med deres ulike kapasiteter for tjeneste.

261

KAPITTEL XVI

BUCHEZ PECQUEUR
DEN vektlegginga som har blitt tildelt prinsippet om sammenslutning som middelet til arbeidets frigjring i henhold til Louis Blancs verker, var utvilsomt influert av arbeidet til Philippe-Joseph-Benjamin Buchez (17961865), som ofte blir betrakta som den franske kooperative bevegelsens far. Buchez, som var professor i medisin, hadde en variert karriere, og gikk intellektuelt sett gjennom en rekke faser. Sammen med Bazard var han en av de ledende grunnleggerne av de franske Carbonari. Etter ha blitt arrestert og stilt for retten i 1825 for konspirasjon mot regjeringa, var han heldig som blei sluppet fri p grunn av bevismangel. Deretter slutta han seg, nok en gang sammen med Bazard, til saint-simonianerne; og innflytelsen fra SaintSimon kommer tydelig fram i de fleste av hans verker. Han leverte bidrag til det saint-simonianske tidsskriftet, Le Producteur, der denne retningas konomiske ideer blei utarbeida for frste gang. Han kunne imidlertid ikke flge saint-simonianerne inn i de religise eventyra som de bega seg inn p under Enfantins lederskap. Han var katolikk, og vendte tilbake til religis ortodoksi som en reaksjon mot Enfantins ideer. Da han forlot saintsimonianerne i 1829 tok han fatt med grunnlegge en ny-katolsk skole av sosialister, og forskte viderefre Saint-Simons ideer s vel innafor industriens domene som innen den europeiske fderasjonen. I 1831 starta han et tidsskrift, LEuropen, for spre sine ideer; og to r seinere utga han en gjennomarbeida avhandling; 262

Introduction la science de lhistoire, der han la fram en historieteori som hvilte tungt p Saint-Simon. Buchez delte inn hele historia i fire store epoker, hver enkelt prega av en stor religis revolusjon; og hver enkelt epoke delte han videre inn i tre perioder, der hovedvekta i sin tur blei lagt p begjr, intellektuell oppnelse og anvendelse. Han mente at det gjennom disse epokene gikk en rd trd bestende av framskritt. Den fjerde epoken hadde blitt innvia gjennom kristendommens grunnleggelse, og den var forutbestemt til bli fullenda gjennom den hele og fulle anvendelsen av de kristne prinsippene likhet, brorskap og veldedighet hva angr organiseringa av samfunnet. Den katolske kirka burde ha levd opp til dette oppdraget, men mislyktes stadig i dette; og flgelig hadde det blitt ndvendig etterstrebe tillempinga av Kristus lre ved hjelp av andre midler. Buchez betrakta Den franske revolusjon som starten p denne prosessen, men nska besjele revolusjonens videre verk med kristendommens nd. Som hovedaktren i dette framskrittet skua han, etter sitt brudd med saint-simonianerne, mer og mer i retning av sammenslutning blant arbeiderne. I 1831 grunnla han en sammenslutning av kabinettmakere som tjente som modell for mange seinere produsentbaserte, kooperative samfunn; og LEuropeen blei i stadig sterkere grad et organ for kooperativ utvikling. P dette stadiet hadde Buchez langt p vei vendt bort fra sin ungdomstids revolusjonsorientering, og hadde kommet til den overbevisning at sammenslutning tilbydde midlene for skape det nye samfunnet, uten revolusjon, inne i det bestende samfunnets skjd.

263

I tillegg til sitt arbeid i LEuropen publiserte Buchez mellom 1833 og 1838 en svrt omfattende Histoire parlamentaire de la Rvolution francaise, som var forberedt i samarbeid med Roux-Lavergne, og i stor grad brukt av Carlyle i hans arbeid om revolusjonen. Dette blei etterfulgt av hans Essai dun trait complet de philosophie au point de vue de catholicisme et du progs (1839-40). Her hevder han at menneskets moralitet ikke er en iboende id som tilhrer naturens domene, men en guddommelig penbaringsgave, som gjr krav p en fullkommen visshet fordi den strmmer direkte fra gud og inn i menneskets sinn. Han sker sledes forsone sin katolisisme med framskrittstro, og finne et kristent uttrykk for sine demokratiske oppfatninger. I 1840 grunnla Buchez tilhengere LAtelier, som bestod inntil 1850, og blei hovedorganet for produsentsammenslutningenes fremme. Buchez sjl kom til bli aktivt knytta til det liberale tidsskriftet, Le National, og arbeida ogs sammen med Louis Blanc, som han hadde mye til felles med. Hans forbindelse med les Nationals frte ham til presidentskapet i nasjonalforsamlinga som blei etablert etter revolusjonen i 1848; men han viste ingen kapasitet for offentlige anliggender, og mista snart sin posisjon etter som den nye orienteringa dreide mot hyre. Deretter trakk han seg tilbake til privatlivet. Han fortsatte med skrive, og hans siste viktige arbeid var Trait politique de science sociale, utgitt i 1866 kort tid etter hans dd. Buchez tilhrer mer den kooperative bevegelsens historie enn den sosialistiske sdanne. Men i hans samtid var det en svrt nr forbindelse mellom de to, som vi har sett bde nr det gjelder Fourier og Robert Owen. I likhet 264

med dem, men til forskjell fra saint-simonianerne og Louis Blanc, hadde han mest tiltro til frivillig handling helt uten innblanding fra statens side, sjl om han ogs var en sterk tilhenger av politiske reformer, og han motsatte seg ikke statlig involvering av den art som Louis Blanc s for seg. Frivillighetsorienteringa hans var i stor grad pvirka av hans religise livssyn; for han mente at sammenslutning ville lykkes i befri arbeiderne kun dersom den var trygt forankra i kristne brorskapsprinsipper. Det var dette elementet i hans doktrine som tiltrakk seg J. M. Ludlow, som formidla videre det han hadde lrt av Buchez til F. D. Maurice, og hjalp til grunnlegge den engelske kristne sosialismen, hovedsakelig basert p lra til Buchez og hans tankeretning. Mens Kingsley i strre grad var influert av Lamennais, og E. V. Neale minst like mye av Owen, var Ludlow nrmest Buchez opp av dage, og de sammenslutningene som blei stifta av de kristne engelske promotrene i England var for en stor del imitasjoner etter Buchez tidligere eksperimenter i Frankrike. Buchez var ingen stor mann, eller noen stor leder blant menn; men hans bidrag til den flommen av ideer som skyldte over Frankrike etter at bourbonerne hadde tatt makta tilbake, kan p ingen mte ignoreres. I likhet med Buchez var Constantin Pecqueur (1801-1887) i stor grad pvirka av saint-simonianerne; og han ogs baserte sin sosialfilosofi p et kristent grunnlag. Men der Buchez s lsninga i sammenslutninger, var Pecqueur blant de frste til formulere et kollektivistisk program. Ved vre gjennomgripende skolert i de klassiske konomiske doktrinene, som han helt og holdent opponerte mot, var ogs Pecqueur svrt klar over 265

at Den industrielle revolusjon betydde hurtig utvikling av storskala foretak, innebar bruken av dyre kapitalanordninger, og at arbeiderne sjl ikke var i noen posisjon til tilegne seg disse gjennom frivillige metoder basert p sjlhjelp. Han s derfor i retning av staten nr det gjaldt forest hele produksjonsbusinessen, eierskapet og administrasjonen av industrien, slik at arbeiderne der ville bli statsansatte. Han skilte seg sledes fra Louis Blanc, s vel som fra Buchez; for Blanc nska som vi har sett at staten, etter ha tatt initiativ til stifte Ateliers Nationaux, skulle avhende dem til arbeiderne som s skulle administrere dem p autonomt vis, underordna de nasjonale korporasjonenes koordinerende funksjoner innafor hver enkelt industrigrein. Pecqueur og hans samarbeidspartner, Francois Vidal, blei imidlertid oppfordra av Louis Blanc i 1848 til delta i Luxembourg-kommisjonens arbeid, og spilte en ledende rolle nr det gjaldt forberede dens rapporter. Pecqueurs frste viktige bok, Sosialkonomi (1839) bar undertittelen Vedrrende handelens, industriens og jordbrukets interesser, og sivilisasjonen generelt sett, under dampkraftas innflytelse. Den er viktig spesielt nr det gjelder dens vekt p de konomiske forholdas avgjrende innflytelse p klassestruktur og p alle sosiale institusjoner og relasjoner. I denne og i hans andre bok, Vedrrende materielle lindringer, la han fram en teori som p mange mter forespeila Marx doktrine om historisk utvikling. Han skildra det bestende borgerlige samfunnet og dets evolusjon, i lys av det teknologiske framskrittets prosesser; han la vekt p kapitalakkumulasjonsfaktoren og konsentrasjonen av 266

kapitalistisk eierskap og kontroll som noe som l til grunn for det moderne proletariatets vekst; og han viste hvordan disse utviklingene hadde gitt grobunn for en ny klassestruktur, med dens tilhrende klassebevissthet og fenomener som klassekamp mellom bourgeoisiet og proletariatet. Men, i stedet for la sin konomiske teori bero p en kritikk av den ortodokse politiske konomien, og beholde de fleste av dens ledende prinsipper, slik Marx gjorde, forskte Pecqueur bryte med den tvert og formulere en helt uavhengig teori. I dette forsket tok han en helt annen retning enn Marx. Hans kristne tilnrmelsesmte og hans idealisme forbd ham formulere en doktrine basert p klassekrig som middelet til etablere en ny orden; i likhet med s mange av de andre tidlige sosialistene appellerte han til etikk, og baserte sitt engasjement for kollektivt eierskap og kontroll p betraktninger over rettferdighet og kristne prinsipper. Dette har frt til at hans innflytelse p Marx har blitt undervurdert, og til forsk p trekke et skarpt skille mellom hans teknologiske teori vedrrende sosial evolusjon p den ene side, og Marx materialistiske syn p den andre. Forskjellene mellom Marx og Pecqueur er fundamentale; men dette er knapt nok det viktigste punktet hvor deres veier skilles ad. Marx la ogs stor vekt p teknologiske faktorer; Pecqueur avvek fra ham nr det gjaldt nekte akseptere det synet at menneskelige relasjoner var determinert av dem p en slik mte at det ekskluderte enhver pvirkningsmulighet for den menneskelige vilje. Han mente i virkeligheten at mens de teknologiske kreftene ndvendigvis forma sosiale relasjoner, var mten dette skjedde p avhengig av menneskers hndtering av disse 267

kreftene; slik at det var mulig for staten gi ulike retninger til den sosiale strukturen innafor de generelle begrensningene som de teknologiske faktorene pla. Pecqueur var sledes ingen determinist, men hadde en kristen tro p den frie vilje; og dette har fordunkla marxisters evne til f ye p den grunnlegende betydningen av hans analyse av de materielle forholdas innvirkning p klassestrukturen, og av hans historiske redegjrelse for kapitalismens utvikling. Den saint-simonianske innflytelsen var sterkere nr det gjaldt Pecqueur spesielt innflytelsen fra Bazards fortolkning av Saint-Simons syn p historisk utvikling. Hans historieteori var, i likhet med Bazards sdanne, for en stor del av teknologisk karakter; og i likhet med SaintSimon la han vekt p den kreative rolla til vitenskapsfolk og oppfinnere i motsetning til ideen om framskritt bestemt av reint materielle krefter. Men han aksepterte ikke den saint-simonianske mistroen til den vanlige mann; ei heller var han beredt til la teknikerne bli de ukontrollerte herrene over det nye samfunnet. Pecqueur bryt med den saint-simonianske retninga hovedsakelig p grunn av sin tru p demokrati. Han avviste deres id om et industrisamfunn administrert og styrt av ingenirer, og insisterte p at teknologene m tyles slik at de hndterer produksjonsinstrumentene under demokratisk kontroll. I sin Ny teori om sosial og politisk konomi (1842) utvikla han sin demokratiske, kollektivistiske teori i relasjon til sine etiske forestillinger om sosial rettferdighet, og framstilte kollektivisme som en konomisk utledning, under moderne industriforhold, fra den kristne moralloven. Han formulerte ogs en arbeidsbasert verditeori, som i likhet med Owens var 268

tufta p forestillinga om arbeidstid, men kun anvendbar for de konomiske utvekslingene under et sosialistisk samfunn; han forskte ikke, slik bde de engelske antiricardianerne og Marx gjorde, formulere noen teori om bestemmelsen av arbeidskraftas verdi under den kapitalistiske utbyttingas betingelser. Dette skillet bidro ogs til at seinere sosialister undervurderte hans betydning. I tillegg til hans konomiske verker skreiv Pecqueur i utstrakt grad om problemene vedrrende fred og internasjonale relasjoner. Han hadde en dyp mistro til vold, og var en ihuga tilhenger av en europeisk fderasjon som middelet til forhindre krig. Her er nok en gang innflytelsen fra Saint-Simon penbar. Hans bok, Om fred (1842) brer mye av den saint-simonianske tradisjonen i seg. Etter 1848 svant Pecqueurs innflytelse raskt hen. Han var ute av takt med det som skjedde i Frankrike, og hans kristenetiske tilnrmelsesmte avskar ham fra de gruppene som fulgte Marx eller Proudhons lresetninger. Etter hans Folkets frelse (1849) ga han ut lite av betydning, sjl om han levde i nesten frti r deretter. Han var sannelig en pioner for mye av den moderne, ikke-marxistiske kollektivismens doktriner; men da hans doktrine blei omformulert seinere i rhundret, hadde hans tidligere bidrag til den for en stor del gtt i glmmeboka.

269

KAPITTEL XVII

FLORA TRISTAN
INNTIL nrmere slutten av det nittende rhundre hadde ingen kvinne innehatt noen sentral plass i utviklinga av den sosialistiske tenkning. Saint-simonianerne oppdaga aldri La Mre; og sjl om mange av sosialistene tilla likhet mellom de to kjnn en hedersplass i sine aspirasjoner, var ikke deres kvinnelige tilhengeres bidrag stort verken nr det gjaldt mten deres organisasjoner fungerte p eller nr det gjaldt utviklinga av deres ideer. I lpet av den perioden som dette bindet dekker, var det noen f framstende skikkelser George Sand i Frankrike, og Frances Wright og til en viss grad Margaret Fuller i De forente stater men ingen av disse bidro med noe av substans til utviklinga av spesifikt sosialistiske doktriner. I Storbritannia var det ingen som utmerka seg srlig i intellektuell forstand inntil andre halvdel av rhundret. Der var sjlsagt ei rekke avanserte kvinner og pionerer for kvinners rettigheter, slik som Richard Carliles kvinnelige foreleser, Isis. Men kun ei kvinne en svrt underlig skikkelse p sin egen mte krever om enn kun en mindre plass i dette historieverket. Den kvinna er Flora Tristan. Flora Clestine Thrse Tristan (1803-44) var datter av en peruviansk-spansk far og ei fransk mor. Hun var et uekte barn etter datidas lover; for sjl om foreldrene hadde blitt via i Spania av en fransk migr-prest, hadde ikke de ndvendige sivile formalitetene blitt imtekommet. Hennes far kom fra en rik peruviansk familie; hans bror blei president i Peru og sjl var han 270

oberst i den spanske hren inntil han gikk av for s leve i Paris. Der dde han plutselig og etterlot seg sin enke og sitt barn nesten uten midler til leve for. Slektningene i Peru visste penbart ingenting om hans ekteskap. Flora fikk knapt nok noen formell utdanning, sjl om hun utvikla et lite talent som kunstner. Hun var forresten bestemor til maleren Gauguin. Til srge for sitt livsopphold tok hun arbeid som kolorist for en maler og gravr, som forelska seg i henne, slik de fleste unge menn som traff p henne var tilbyelige til gjre. Etter sin mors oppfordring gifta hun seg med ham, og fikk tre barn, hvorav to overlevde barndommen. Hun og hennes ektemann, Andr Chazal, levde et katt-og-hund-liv; han var gambler og hun nt bruke penger og hadde et lidenskapelig og voldelig temperament. Etter noen f r flykta hun fra ham, og tok barna med seg. Han fulgte etter henne, og krevde frst at hun skulle vende tilbake, og deretter at barna skulle vre hos ham. Hun nska skilsmisse, men under restaurasjonen i Frankrike blei ingen skilsmisser innvilga, og endog legal separasjon var svrt vanskelig. Fru Chazal sendte barna sine til sin mor for at de skulle leve med henne, og i noen r fra 1825 til 1830 reiste hun rundt i verden, tilsynelatende som en slags tjenestejente for en rik engelsk familie en tjeneste som sra hennes stolthet, men som ogs satte henne i stand til motta mange interessante inntrykk vedrrende livsbetingelsene i en rekke ulike land. Da hun vendte tilbake til Paris i 1830 blei fru Chazal snart involvert i en serie bitre og kompliserte disputter med sin mann. Han krevde nok en gang at hun skulle komme tilbake, og s omsorgen for deres barn. Hun gikk med p la ham f omsorgen for deres snn, men ikke 271

deres datter. Hun bestemte seg s for dra til Peru og ske anerkjennelse fra sin familie. Etter ha overlatt sin datter i hendene til en pensjonatbestyrer der hvor hun oppholdt seg, gikk hun om bord i et skip i Bordeaux den eneste kvinna blant en utelukkende mannlig sammensetning av mannskap og passasjerer. Kapteinen forelska seg i henne og da han ikke visste at hun var gift (sjl om han visste om barnet hennes) forskte han igjen og igjen overtale henne til gifte seg med ham; ja, han fulgte endog etter henne da de var kommet fram til Peru, inntil hun endelig avviste ham. Hennes onkel, som i noen r hadde sendt henne og hennes mor noen midler, mottok henne i sitt store hus, men nekta ta seg av henne ytterligere. Hun vendte tilbake til Frankrike, hvor hun etter enda noen eventyr utga sin sjlbiografi, Prginations dune paria (1838), der hun ga en overdrevent rlig skildring av sine eventyr, bortsett fra de som tilhrte den perioden da hun tjente hos den engelske familien. Den perioden fortalte hun ingenting om. Boka gjorde hennes ektemann rasende, og han var s harm p grunn av hennes skildringer av ham at han endog forskte ta livet hennes, noe han mtte sone straffarbeid for. Nesten umiddelbart etterp utga hun sin eneste roman, Mphis (1838), hvor det fantes mye mer sjlbiografisk materiale. S dro hun til London hvor hun skreiv sin hyst interessante Promenades dans Londres (1840), utgitt bde i Paris og London. Den inneholder et hyst rrende og livlig bilde av de britiske arbeidernes lidelser og av den chartistiske bevegelsen i den tidlige fase. P dette stadiet hadde Flora Tristan blitt overbevist om at hun hadde en livsoppgave som bestod i p en og samme 272

tid arbeide for frigjringa av sitt eget kjnn og arbeiderklassen. Hun hadde imidlertid knapt nok noen som helst kontakt med de franske arbeiderne. Gjennom dikta til snekkeren Agricole Perdriguier, som ogs hadde vrt inspirasjonskilde for George Sands roman, Le Compagnon du Tour de France, kom hun ogs til f vite noe om de gamle compagnonnages, eller klubbene, til de franske hndverkerne. Det hadde tidligere blitt gjort forsk p danne en sammenslutning av disse compagnonnages til et felles forbund; men disse hadde brutt sammen i mte med deres eksklusivitet og de skarpe rivaliseringene dem i mellom. I 1830 hadde La Socit de lUnion des Travailleurs du Tour de France blitt stifta det vil si et forbund for de hndverksklubbene som i de ulike byene vedlikeholdt herberger hvor man innlosjerte sine brdre fra andre byer som reiste rundt p jakt etter arbeid. Dette forbundet hadde ftt en betydelig tilhengerskare, og ulike prosjekter for reformere disse compagnonnages til et mer effektivt forbund blei hyst aktuelle. Etter ha lest dikta og pamflettene til disse compagnons planla Flora Tristan et prosjekt for en langt mer ambisis union intet mindre enn et enkelt forbund som kunne forene hele arbeiderklassen, ikke kun i et land, men i alle. I 1843 publiserte hun sine ideer i en liten bok, Union ouvrire det frste publiserte prosjektet for en verdensomspennende arbeiderinternasjonale. Flora Tristans id var enkel i seg sjl, om enn ikke iverksette. Hun foreslo at hver enkelt arbeider i Frankrike, og i ethvert annet land som kunne anspores til slutte seg til ideen, skulle betale inn en liten rlig sum til et fond som skulle brukes til bygge opp en kapital 273

som var tilstrekkelig til frigjre arbeiderklassen fra sin underordna posisjon. Dette fondet skulle i mindre grad anvendes til prosjekter som tok sikte p kooperativ produksjon, enn til etableringa av arbeiderpalasser i hver enkelt by. Disse palassene skulle p en og samme tid vre skoler, hospitaler for de sjuke, tilfluktsteder for de gamle og ufre, og sentra for arbeiderlassekultur. De skulle organisere arbeiderne og gi dem den sikkerheten og uavhengigheten som ville sette dem i stand til forbedre sine konomiske betingelser. Mot slutten av boka oppsummerte hun sine forslag p flgende mte: 1. konstituere 1 arbeiderklassen ved hjelp av en fasttmra, solid og uopplselig union. 2. srge for at arbeiderklassen skulle f en nasjonal representasjon gjennom en forsvarer som blei valgt av arbeiderunionen og lnna av den, med sikte p sl fast at denne klassen har sin eksistensberettigelse, og at andre klasser aksepterer denne rettigheten. 3. protestere, i kraft av denne rettigheten, mot overtramp og privilegier. 4. sikre anerkjennelsen av legitimiteten ved eiendom bestende av menneskers hender (de la proprit des bras). I Frankrike er det 25 millioner arbeidere som ikke har noen annen eiendom enn sine hender.

274

5. sikre anerkjennelsen av legitimiteten ved alles rett til arbeid, s vel kvinner som menn. 6. underske mulighetene for organiseringa av arbeidskrafta innafor rammene av den bestende sosiale tilstanden. 7. etablere i hvert enkelt distrikt Palasser for arbeiderunionen, hvor arbeiderklassebarn vil motta s vel intellektuell som teknisk instruksjon, og hvor man ville slippe inn mannlige og kvinnelige arbeidere som har blitt skadd under arbeid, og dessuten de som er syke eller gamle. 8. anerkjenne den ptrengende ndvendigheten av gi folkets kvinner en utdanning, av s vel moralsk, intellektuell som teknisk karakter, med sikte p at den vil kunne f en moraliserende innflytelse p menn av folket. 9. anerkjenne, i prinsippet, like rettigheter for kvinner og menn, som det eneste middelet til etablere en menneskelig enhet. Flora Tristan sa sjl at hun hadde henta ideen om et universelt bidrag fra arbeiderne fra Daniel OConnells Irske katolske forbund, som ogs hadde vrt opphavet til forestillinga om en forsvarer for arbeiderne. De engelske 275

chartistene hadde ogs slutta seg til disse ideene; og hun hadde truffet p dem under sitt opphold i London i 1839. Som vi har sett hadde noe i likhet med dette blitt fremma av J. F. Bray; og i 1840ra hadde liknende ideer ftt grobunn i England blant the Redemptionists, som grunnla Redemption Societies i Leeds og i en rekke andre byer, og appellerte til enhver arbeider om bidra med en penny per uke til et fond som skulle anvendes til frigjre arbeidskrafta fra kapitalistisk trelldom. The Leeds Society stifta faktisk i 1848 en kooperativ koloni der de etablerte verksteder s vel som dyrka opp jorda; og det blei gjort en rekke andre eksperimenter ogs. Men bevegelsen blei til slutt til et slags vennskapssamfunn for gjensidig hjelp og veldedighet. Hvorvidt Flora Tristan hadde hrt om Bray eller om the Redemptionists tidlige propaganda, kjenner jeg ikke til. Likheten er slende, men hennes plan var sjlsagt enda mer ambisis enn deres. Med tanke p spre kunnskapen om sine ideer satte Flora Tristan seg deretter fore reise fra by til by gjennom hele Frankrike, hvor hun overalt kom i kontakt med arbeidernes klubber og assosiasjoner, i hp om vinne deres tilslutning. Mens hun enn var opptatt med dette oppdraget fikk hun tyfoidfeber og dde i Bordeaux i en alder av 41 r. Hennes prosjekter gikk i graven med henne. Hun var en svrt sjelden talskvinne for arbeiderklasseenhet. Hennes skjnne vesen og 276

tiltrekningskraft p menn til tross var hun uimottakelig for deres tilnrmelser, og hadde hele sitt fokus p sympati med arbeidernes sak; hun var ogs svrt bevisst sine familieforbindelser. Hun flte en bitter ydmykelse over ha blitt tvunget til arbeide med sine hender og bli ei tjenestejente, og kjente ogs en dyp indignasjon overfor lovene som hadde nekta henne legitimitet. I sine personlige relasjoner revolterte hun mot enhver form for aksept av underlegenhet eller underordning inkludert underordning under sin ektemann. Hennes ekteskapsrelasjoner frte til at hun opponerte kraftig mot ekteskapet som institusjon p prinsipielt grunnlag. Hun blei ei ihuga talskvinne for kvinners rettigheter, men var ikke interessert i stemmeretten, som hun betrakta som uviktig i forhold til kvinners like rett til arbeid og utdanning. Uten utdanning og arbeidstrening sjl, p grunn av at hennes mor hadde blitt slynga ut i fattigdom, kom hun til legge den strste vekt p utdanning av arbeiderne, og var alltid nye med insistere p at den mtte vre bde av intellektuell og teknisk art. Alt dette tatt i betraktning var hun en bemerkelseverdig god observatr bde av mennesker og ting, skreiv dagbker i utstrakt omfang, og ga presise skildringer av sine egne erfaringer. LUnion Ouvrire rant ut i sanda; planen hennes var fantasifull, og hennes kjennskap til business lik null. Men hun har krav p en plass i dette verket fordi hun, s langt jeg har vrt i stand til bringe p det reine, var den frste personen som la fram 277

en utprega plan for en altomfattende arbeiderinternasjonale. Hun gjentok til stadighet at mens Den store franske revolusjonen hadde frigjort tredjestanden og gjort den til en tyrann var den nye revolusjonens misjon frigjre fjerdestanden, les ouvriers, og hun s om enn aldri s vagt hvordan dette betydde omfattende organisering s vel p internasjonalt plan som innen hver enkelt nasjon. Fotnoter:
1

Det vil si, gi det en stdig og anerkjent status i samfunnet.

278

KAPITTEL XVIII

LAMENNAIS
ENHVER som skriver om den sosialistiske tenkningens historie blir ndvendigvis usikker p hvilke begrensningspunkter som br innskrenke hans eller hennes emne. Det finnes forfattere som, sjl om de p ingen vanlig mte er betrakte som sosialister, og sannelig vil kunne ha erklrt seg fiendtlig innstilt til sosialismen, ikke desto mindre er s vevd inn i det samme nettet som deres samtidige sosialister, at det unnlate referere til dem blir, om ikke umulig, s under enhver omstendighet villedende. Slik var, som vi har sett, Tom Paine; og slik var nrmere vr egen tid, the Distributivists, spesielt G. K. Chesterton og Hilaire Belloc. Disse sistnevnte har noe til felles med den voldsomme sosiale strmninga som jeg, etter mye nling, har bestemt meg for vie dette kapitlet til. Hugues-Flicit-Robert de Lamennais (1782-1854) var s visst ingen sosialist.1 Det at han foretok vigorse angrep p alle de samtidige sosialistiske retningene ville i seg sjl ikke vre nok til fastsl dette; for sosialistene i hans samtid og ikke bare den gang gikk kontinuerlig til angrep p hverandre. Lamennais var ingen sosialist, ikke fordi han gikk til angrep p owenittene, fourieristene, icarianerne, saint-simonianerne ja, alle de samtidige sosialistiske og kommunistiske gruppene men fordi han aldri formulerte noen klar sosial teori, og sannelig nekta gjre det. I enkelte henseende minner han om Proudhon, som ogs hadde kun forakt til overs for de som prosjekterte idealsamfunn for framtida; men 279

til forskjell fra Proudhon blei han sterkt overbevist om at politisk myndiggjring allmenn stemmerett var et uunnvrlig frste skritt p veien mot konomisk og sosial frigjring. Han kom til tro fullt og fast p at folket, om det blei innvilga stemmerett, ville bli i stand til oppn at dets representanter ville gi dem de lovene de trengte for lindre deres harde kr, og flgelig bestod hans mest konstante krav i fullstendig politisk demokrati. Han s imidlertid like lite som Proudhon i retning av staten nr det deretter var snakk om foreta konstruktive anstrengelser i retning av oppn det nye samfunnet. Han mente at folket kunne og skulle gjre dette sjl, nr de restriktive lovene som hindra deres frie handlinger hadde blitt feid til side. Men der hvor Proudhon mente at dette hovedsakelig kunne bli gjort ved hjelp av individuelle handlinger under betingelser prega av fri kontakt og sjeners kreditt, insisterte Lamennais p behovet for sammenslutning, bde med tanke p den kollektive utvelsen av felles oppgaver og, i enda strre grad, for kollektive forhandlinger, som han mente kunne bli anvendt til tvinge lnningene opp til et tilfredsstillende niv og bekjempe kapitalens monopolistiske makt. Lamennais var sledes blant de sterkeste talsmennene for fagforeningsvirksomhet, s vel som for kooperasjon; og han var ogs tilhenger av den ekstreme venstresidas politiske krav, bortsett fra nr den antok en revolusjonr form som p kalkulerende vis tok sikte p fremmedgjre flertallet av befolkninga. Hans verker utgjr en bemerkelsesverdig blanding av en ekstrem fordmmelse av den bestende orden og krav om en fullstendig endring p samfunnets grunnplan p den ene 280

side, og moderate advarsler om at sosial forandring aldri kan g lenger enn det folkemeninga tilsier blant hovedbolken av folket, med mindre det skal ende i katastrofe. Hans sosiale filosofi var, til tross for hans stadig voldsomme formuleringer, i all hovedsak basert p gradvise reformer. Han mente at mennesker mtte bli overbevist fr de kunne forventes handle, eller endog akseptere andres vennligsinna handlinger; og ved at han trodde p individuell frihet som menneskers endelige ml, var han raskt ute med mistenke ethvert prosjekt som innebar utvelsen av autoritet for bre i seg spiren til maktbegjr, og alts en streben etter makt som skulle utves overfor folket og ikke av det sjl. Lamennais kom fram til sin ekstreme kristne radikalisme ad snedige veier; for han hadde starta sin karriere som en ultramontan tilhenger av den katolske kirkas krav. Hans tidligste verker var av teologisk art; ved i utgangspunktet vre forespeila en karriere som handelsmann av sin far som var skipseier, blei han prest. Hans frste bok, som blei utgitt anonymt i 1808, tok til orde for en stor, religis gjenoppliving retta mot statens overhyhet over kirka. Den blei svartelista av Napoleon, fr Lamennais fulgte opp med en annen bok i 1814, sammen med sin bror, der de to gikk til angrep p statens krav p utnevne biskoper uten pavens sanksjon. Nettopp det ret nska han den frste bourbonske restaurasjonen velkommen, og ved Napoleons tilbakekomst fra Elba flykta han til London, fr han vendte tilbake for sl seg ned i Paris etter Waterloo. Der utga han i flere seksjoner mellom 1817 og 1824 den frste boka som brakte ham et generelt godt renomm Essai sur lindiffrence en matire de religion. Den representerte et formidabelt angrep p den 281

liberale tenkningas tradisjoner, og p retten til private bedmmelser slik de var blitt opphyd av protestantismen og den kartesianske filosofi. I denne boka tok Lamennais avstand fra toleranse, og krevde universell underkastelse under kirkas autoritet. Verket hans blei nska velkommen av paven, og han blei tilbudt en plass i det hellige college hvilket han avslo. Han blei en av Chateaubriands allierte, bidragsyter til Le Conservateur, og en lederskikkelse innafor den romantiske reaksjonen som fant sted i ra etter 1815. Men nrmest umiddelbart frte hans fiendtlighet overfor eneveldet og den sekulre statens absolutte autoritet til at han bryt med les Conservateurs. Han trakk seg tilbake fra politisk aktivitet og samla en flokk religise disipler rundt seg, blant dem Lacordaire og Montalembert, med det hovedforml starte en bevegelse innafor kirka for bryte bnda med staten. Snart fikk imidlertid helsa hans en knekk, og da han hadde kommet til hektene igjen var hans ideer i stor grad blitt modifisert. Han erklrte seg n som en motstander av monarki, og tok til orde for fullstendig demokrati, som han s for seg i en teokratisk innkledning. Han starta et nytt tidsskrift, Le Avenir (1830), som dukka opp med mottoet Gud og Frihet, og gjennom en total volte-face krevde han absolutt religionsfrihet. Sammen med Montalembert grunnla han Agence Gnral pour la Dfense de la Libert Religieuse, som fikk en stor tilhengerskare over hele Frankrike. Bde tidsskriftet hans og denne foreninga fikk snart vanskeligheter med de franske kirkelederne; og Lamennais, Lacordaire og Montalembert dro til Roma for appellere personlig til paven, som nekta ta i mot dem og, i et brev til de polske biskopene, ga det rd at de 282

skulle vre lydige overfor den sekulre makta. Dette brevet blei etterfulgt av den encykliske Mirari Vos (1832) som eksplisitt fordmte Lamennais doktrine. For yeblikket byde han seg: LAvenir og foreninga blei gitt opp. Men i 1834 utstedte Lamennais fra sitt tilholdssted den bermte Paroles dun croyant (En troendes uttalelser) der han i en ekstatisk prosa som ofte l poesien nr i nden, framstod som en fullendt tilhenger av det radikale credo. Disse Paroles representerer en lidenskapelig fordmmelse av undertrykkelsen av folket, av konger og regjeringer styrt av adelen og de rike, og like mye av dem som nekta la sin radikalisme hvile p trua p den guddommelige vilje. Paroles dun croyant er en usedvanlig bok, full av medflelse overfor de fattiges lidelser og sinne mot de mektiges illgjerninger, og den tar ogs p det kraftigste til orde for at arbeiderne br slutte seg sammen for kaste av seg det trelldommens k som trykker dem ned, og nekter dem de mest elementre menneskerettigheter. Den representerer et uttrykk for de rettighetene som ligger implisitt i alle menneskers likhet i mte med gud; og dens nd er ogs av en gjennomgripende internasjonalistisk karakter. Lamennais tar standpunkt for menneskers internasjonale brorskap, som grunnlaget for hele folkets like suverenitet den eneste legitime formen for suverenitet under gud. Men i sin vektlegging av menneskers rettigheter la Lamennais like stor vekt p deres plikter. Rettigheter, sier han, er for individet, og er i seg sjl ufullstendige; plikter forener mennesker i gjensidige bnd basert p kjrlighet og samarbeid. Sammenslutningens makt hviler p menneskers naturlige anerkjennelse av deres gjensidige forpliktelser; og den er det middelet som str 283

til rdighet for dem nr det gjelder sikre sine rettigheter. Dersom de fattige vil slutte seg sammen i en nd basert p deres forpliktelse overfor hverandre, vil intet vre i stand til st i mot dem; for deres undertrykkeres makt hviler kun p de fattiges isolasjon, som er frukten av egoisme av den sataniske makta som trosser guds vilje. Foren dere, anmoder Lamennais, for kreve allmenn stemmerett; foren dere for tvinge lnningene opp til en tolererbar levestandard; foren dere for gjensidig hjelp mot alle undertrykkelsens krefter. S langt Paroles dun croyant en velformulert oppfordring fra en essensielt sett romantisk forfatter om g til handling i guds navn. Den blei fulgt opp i 1837 av Le Livre du peuple, som gjentar de samme oppfordringene, men i mindre grad tyr til et tilsvarende poetisk sprk, men mer til eksplisitte rd. Allmenn stemmerett er frste sak p dagsordenen, for s bli umiddelbart etterfulgt av en forkastelse av alle lover som forhindrer eller innskrenker muligheten for danne sammenslutninger, eller som legger til rette for privilegier eller monopoler i enhver form. Framfor alt tar Lamennais til orde for spredninga av kapital og for gi alle mulighet til oppn kreditt, som vil gi alle tilgang p arbeidsinstrumentene. Disse tiltaka, erklrer han, vil gjenopprette rikdommenes naturlige lp, som har blitt pervertert gjennom konsentreres i de fs hender. De vil med tid og stunder gjre slutt p fattigdom, s vel som p undertrykkelse. Frigjort arbeidskraft, herre over seg sjl, vil regjere verden, for arbeid er sjlve menneskehetens handling, som fullender det verket som skaperen har satt den i stand til gjre. Under disse forholda vil private interesser smelte gradvis sammen til en enkelt interesse, 284

nrmere bestemt alles sdanne; for alle mennesker vil komme under innflytelse av kjrlighetens forenende nd. De lesclavage moderne og Politique lusage du peuple, som begge blei utgitt i 1839, utvikler Lamennais holdning ytterligere, spesielt gjennom gi den en mer fullstendig historisk bakgrunn. I det frste av disse verkene sammenlikner han den moderne lnnsarbeiderens stilling med den som slaven hadde i antikken og den livegne i middelalderen, og erklrer at det ikke har funnet sted noen reell endring i arbeiderens grunnleggende situasjon, ved at han eller hun fremdeles lever p en herres nde, sjl om den formen som deres utbytting og trelldom antar, har endra seg. Det har ikke desto mindre, takket vre kristendommen og til tross for dens perversjoner, funnet sted en enorm endring i teorien om menneskelige relasjoner. Det blir n erkjent, i teorien om enn ikke i praksis, at alle mennesker grunnleggende sett har like rettigheter; og dette framskrittet hva menneskenden angr har undergravd endog de privilegertes vilje til motst de fattiges krav, s snart de fattige er rede til hevde dem i forent flokk. Slaveri, i enhver form, innebrer deleggelsen av den menneskelige personlighet, av alle menneskers naturlige suverenitet, som endog motstanderne av demokrati har blitt drevet til bekjenne seg til etter Den franske revolusjon. Et forent krav, i guds navn, overfor regjeringer om handle i trd med sine kristne prinsipper ville svrt s vre effektivt uten bruk av vold, dersom det bare blei opprettholdt lenge nok. Lamennais fortsetter, i dette slende essayet, med undertsreke at det sterke motsetningsforholdet mellom kapitalist og proletar ikke er noe mer absolutt enn den gamle 285

antagonismen mellom herre og slave. Han beskriver hvordan de fattige blir undertrykt av loven, s vel som av deres konomiske tyranner. Sprket han bruker i beskrivelsen av disse sosiale relasjonene str ofte ikke langt fra det man finner i Det kommunistiske manifest. Det er s visst ikke mindre vigorst, men det peker ikke fram mot en oppfordring til revolusjon, slik som hadde synes i hvert fall vre underforsttt i Paroles dun croyant, men til en pstand om at moderne proletarer ikke trenger ty til en slaverevolt a la Spartacus, og ikke m hpe p f retta p sin livssituasjon annet enn gjennom stadier som tilsvarer framskritt hva folkemeninga angr, under innflytelse av den allmenne stemmeretten. De lesclavage moderne blei etterfulgt i 1841 av Du pass et de lavenir du peuple, der Lamennais utvikla sine historiske spekulasjoner ytterligere, og ogs leverte et angrep p de ulike samtidige retningene innafor sosialismen og kommunismen. Det er umulig lese dette verket uten at man gang p gang blir minna om SaintSimon spesielt hans Mmoire sur lhomme og hans Nouveau Christianisme. Her finnes de samme begrepene om middelalderkirkas historiske funksjon og om dens sammenbrudd, den samme insisteringa p den nytten mennesker har hatt av den vitenskapelige utforskningas nd, og den samme anerkjennelsen av begge disse store historiske pvirkningskreftene. Lamennais insisterer, i likhet med Saint-Simon, p behovet for knytte de to sidene ved menneskets framskritt sammen den ndelige og den vitenskapelige. Vitenskap i seg sjl, hevder han, frer til en vektlegging av materialistiske og forutbestemte krefter som, ved at de ikke nyer seg med 286

sin egen sfre for faktisk kunnskap, invaderer menneskendens domene og, i forsket p ta over verdienes sfre, faktisk delegger dem. I likhet med Saint-Simon tar Lamennais til orde for en gjenvekka kirke, som ikke lenger str i opposisjon mot vitenskapen eller mot utvidelsen av menneskelig kunnskap gjennom fri utforskning, men som samarbeider med disse kreftene og gir mening og retning til vitenskapsfolks anstrengelser for utvide menneskers kunnskap om naturen og bye dens krefter inn under menneskers anvendelse. Dette siste, sier han, er spesielt mlet med sosiale og konomiske studier, som sammen med de vrige vitenskapene har blitt forvrengt gjennom aksepten av utilitarismen som en standard for bedmmelse. Han fordmmer den utilitaristiske doktrinen som essensielt sett egoistisk, og som en fornektelse av plikt og dermed av gud. Men han fordmmer knapt nok i mindre grad den overnaturlige vinklinga som har heva seg over vitenskapen, og fornekter dens krav. Det er i kritikken av de sosialistiske retningene at Lamennais egne ideer om framtida kommer klarest til uttrykk. Han beskylder owenittene, som han tilsynelatende ikke har visst s mye om, for totalt fornekte gud, og for miste seg sjl helt og holdent i naturalismens kimriske mrke, slik at de gjr mennesket til en rein maskin som blir kontrollert av ytre krefter. Om saint-simonianerne sier han at de aksepterer gud, men fornekter skapelsen og sledes kutter bndet mellom gud og mennesket, og erstatter naturalistenes fatalisme med en abstrakt fatalisme som har en tendens til synke hen i materialisme og ikke bidrar med noe begrep om plikt som et grunnlag for moralske handlinger. 287

Fourieristene, sier han, havner p villspor nr de betrakter alle menneskers lidenskaper og nsker som like legitime, og sledes fornekter hele skillet mellom det gode og det onde, p en slik mte at de henfaller til absolutt individualisme og har til felles med benthamittene at de aksepterer en falsk standard for nytte og identifiseringa av moralitet med interesse. Andre sekter igjen, fortsetter han uten spesifisere dem, bryr ikke hodene sine med grunnleggende ideer, men tillater at deres prosjekter blir styrt av yeblikkets flytende forestillinger. Alle systemene, sier han, er mangelfulle hva angr de to essensielle tinga som er ndvendige for finne en lsning p det sosiale problemet, fordi de mislykkes i fundere rettigheter og plikter p et fasttmra grunnlag i menneskets relasjon til gud. Han anklager deres talsmenn for vre blotte tradisjonalister uten vre klar over det; for lne ideen om menneskelig likhet fra kristendommen uten akseptere dens kristne basis, og sledes for gi ideen en abstrakt og absolutt form som helt og holdent er utleda fra naturen. Fra naturen, sier han, kan intet slikt prinsipp bli utleda; for naturen brer like klare vitnesbyrd om ulikhet som om likhet. Forestillinga om gud som alle menneskers far er det eneste egna grunnlaget for en likhetsbasert posisjon som ikke ramler ut i endelse sjlmotsetninger. Det stole p naturen som det veiledende lys frer ikke til kjrlighetens eller rettferdighetens herredmme, men til den r maktas sdanne. Det frer til en eksklusiv vektlegging av rettigheter, uten en parallell vektlegging av plikter, og krever sledes at r makt pkalles for harmonisere konfliktfylte rettigheter. Dette innebrer et begrep om regjeringsmakt som setter den over folket for 288

 holde orden p dem, i stedet for kollektivt sjlstyre av folket sjl. Derfor faller sektene inn i hierarkiske forestillinger om sosial kontroll, som kun innebrer en ny form for tyranni. De fleste av sektene, fortsetter han, begr den feilen at de vender politikken ryggen og i stedet for arbeide for folkesuvereniteten basert p allmenn stemmerett, konsentrerer sin oppmerksomhet om prosjekter som tar sikte p regulere eiendomsrelasjonene. Dette bringer ham til et angrep p Cabet og hans icarianske tilhengere, som foreslr at all eiendom burde vre felles. Ingenting, sier han, kunne vre mer absurd enn dette; for eiendom er uunnvrlig for den menneskelige frihet, og den br ikke spres utover og ei heller bli konsentrert. Det som er alles eiendom opphrer vre eiendom overhodet; hele forestillinga om eiendom (proprium) innebrer individuell besittelse. Mennesker kan ikke ha frihet uten eiendom fordi eiendom er middelet for den frie utvelsen av arbeidskraft, s vel som ansporinga til skaffe fortjeneste. Den m, for kunne tilby den effektive retten til arbeid, vre akkumulerbar slik at den vil kunne anvendes som et produksjonsmiddel; og den m ogs kunne vre overfrbar fordi samfunnets sanne enhet er familien, og familien lever videre fra generasjon til generasjon. Konsentrasjon av eiendom i statens hender betyr derfor statens tyranni over familien og individet. Det virkelige problemet bestr ikke i avskaffe proletariatet gjennom avskaffe eiendom, men finne midler til etablere et system der alle ville kunne bli en eiendomsbesitter. Kommunismen vil ikke fre til frihet og brorskap, men til reetableringa av kaster der de regjerende kaster er satt over et slavebundet folk. 289

Lamennais tar deretter for seg sprsmlet om likelnn. Han refererer til kranglene mellom de ulike sektene vedrrende dette stridssprsmlet, der enkelte tar til orde for fordeling i henhold til arbeidsinnsats, mens andre tar utgangspunkt i behov. Alle naturens lover, sier han, legger uoverstigelige hindringer i veien for lik fordeling; og de som tar til orde for den opplever at de slss mot disse lovene gjennom ske avskaffe eiendom, som er naturlig for menneskets liv som utkommet av dets kombinasjon av sitt arbeid og ytre ting, i den hensikt omforme dem til sitt bruk. Dessuten har gud og naturen gjort mennesker ulike, og ingen sosial ordning kan avskaffe deres naturlige ulikhet. Men prinsippet om belnne mennesker i henhold til deres kapasiteter er ikke noe bedre; for hvem er det som skal bedmme disse kapasitetene? De sektene som favoriserer denne lsninga blir drevet til gjre dommerne til en kaste av overordna dette er penbart retta mot saint-simonianerne; og vi er s tilbake til de fs tyranni over de mange. Lamennais kommer s til sin egen lsning, som bestr i absolutt politisk likhet gjennom allmenn stemmerett og den kontinuerlige underordninga av representanter og administratorer under folkets vilje, avvisning av alle lover som innskrenker fri konomisk handling, og garantier om den fulleste sammenslutningsfrihet. Qui dit association dit libert, erklrer han. De betingelsene som mangler i det bestende samfunnet, er tre, bortsett fra den religise trua som er uunnvrlig for s vel sosial som evig frelse. Disse tre essensielle elementene er deltakelse fra folket i samfunnsstyringa, deltakelse i administreringa av kommunale anliggender, og den materielle eiendomsbetingelsen. Nr folket frst har 290

tatt den frste i besittelse, vil snart de to andre flge av frstnevnte. For at de fattige skal kunne tilegne seg eiendom, hevder Lamennais videre, har det ingen hensikt at de gr ls p de rikes eiendom; for eiendom er for det meste ikke et lager, men et samtidig produkt av arbeid. De eiendomslse klassene, gitt politisk makt og retten til sammenslutning, vil vre i en posisjon der de vil kunne erverve sin egen eiendom og redusere de rikes bestende eiendom sledes at den blir uviktig. Arbeideren, fri til kjpsl med arbeidsgiveren p likestilt grunnlag, vil nekte akseptere betingelser som gjr at han eller hun blir utbytta. Han eller hun vil vre i en posisjon der de insisterer p sin rett til universell, fri utdanning, og til opplring i slike kunstgreiner og vitenskaper som de er i stand til mestre. De rike vil miste sitt monopol p tilgang til kunnskap og til de hyerestende produksjonsteknikkene; arbeiderne vil bli sine egne herrer og vil gjennom sammenslutning bli i stand til bygge opp den kapitalen som de mtte trenge. Alt dette vil ikke skje p en dag; men nr den politiske makta har blitt frt over i folkets hender, vil resten med tid og stunder flge av seg sjl. Alt dette blei skrevet av Lamennais i 1830-ra, i lpet av de problemfylte ra som etterfulgte den franske revolusjonen i 1830. I 1840 kosta boka hans, La Pays et le gouvernement ham et r i fengsel, der han blei tatt hnd om av ministrene til Ludvig-Filip. I fengslet satte han sammen Une Voix de prison (utgitt i 1840), p en apokalyptisk mte i likhet med Paroles dun croyant; og han skreiv ogs Esquisse de philosophie (1840), som omfatter en bemerkelsesverdig studie av forbindelsene 291

mellom kunst og religion. I 1840-ra fortsatte han sin propaganda, under finansielle vanskeligheter, og bidro med artikler til Louis Blancs Revue du progrs som viste betydelig sympati med sosialismen av den sammenslutningstypen som Blanc hadde tatt til orde for i Organisation du travail. Etter som den nye revolusjonen nrma seg, blei han president i Socit de Solidarit Rpublicaine, som yeblikkelig fant sterk gjenklang. Etter revolusjonen i 1848 blei han valgt inn i den konstituerende forsamlinga, hvor han satt sammen med venstrerepublikanerne, og utarbeida utkastet til en konstitusjon som blei avfeid som altfor radikal. Han starta ogs sitt eget tidsskrift, Le Peuple constituant, som blei undertrykt etter at junidagene hadde knust de parisiske arbeidernes makt. Napoleons coup dtat satte en stopper for hans politiske karriere; han tilbrakte sine siste r, fram til han dde i 1854, hovedsakelig med oversette Dante. Han dde uten ha blitt forsona med den katolske kirka; et enormt flge fulgte kista hans til Pre La Chaise-kirkegrden, hvor han blei begravd uten noen religis seremoni. Lamennais som fra frst til sist var en romantiker var en mann med en enorm moralsk gld og en velformulert penn som har gitt ham en varig plass s vel innen den franske litteraturen som i det franske demokratiets historie. Hans tenkning var, fra frst til sist, dypt religis; han kunne ikke forst noen form for moralitet som ikke var rotfesta i tro p gud. Han trodde fast p vissheten om menneskelig framskritt fordi han trodde p gud som den velgjrende skaper og alle menneskers far. Sjl om han p iherdig vis fordmte alle sin samtids onder, var han etter sin omvendelse til demokrati aldri i tvil om at den 292

var bedre enn noen annen tidsepoke i menneskehetens historie; og han var sikker p at menneskeheten stod ved terskelen til et enormt ytterligere framskritt. Denne overbevisninga, som han hadde vrt langt unna ha i sine tidligere r, var basert p ideenes uovervinnelige effektivitet. I sin egen samtid s han at mennesker aksepterte ideen om menneskelig likhet i mte med gud uten at den blei satt ut i live; og han var viss p at et slikt motsetningsforhold ikke kunne vedvare lenge, og at i konflikten mellom id og egeninteresse ville ideen ndvendigvis vinne fram fordi dette var guds vilje. Hans tro p guds velgjrenhet leda ham til tilskrive verdens onder til satan, som i hans sinn var en levende kraft som perverterte mennesker fra deres forpliktelse s vel overfor gud som overfor deres medmennesker. Men han flte seg sikker p at satans domene nrma seg slutten; og den oppgava som menneskeheten stod overfor i den nye ordenen som ville bli innvia gjennom gjre folk til deres egne herrer, dreide seg framfor alt om opplysning. Slaveri, inkludert lnnsslaveri, hadde holdt folk i mrke og uvitenhet; det ville ikke vare lenge fr de ville se et stort lys. Derav flger hans vekt p utdanning, og ogs p sammenslutning som et middel til forbedring materielt sett. P tross av sin understreking av individuell og familiebasert frihet, hadde Lamennais intet av Proudhons frykt for at sammenslutning ville innebre kollektivets tyranni over individet. Akkurat som han trodde p muligheten for en konstitusjon som ville legge virkelig makt reell deltakelse i styre og administrasjon i folkets hender, s trodde han p sjlstyrte sammenslutninger som et middel til utvide friheten, ikke til innskrenke den, s lenge de var urokkelig basert 293

p universelle stemmerettigheter. Proudhon hadde ogs tiltro til folket, men mistenkte at de mista sin gode forstand s snart de forskte agere gjennom representanter. Lamennais, som ikke var mindre opptatt av individuell frihet, s at den p mange omrder bare kunne oppns gjennom menneskelig samhandling. Han trodde at farene ved kollektiv handling var tilskyndet av at mennesker slutta sine krefter sammen i en egoistisk nd noe han kalte nyttens nd. Sammenslutningens sanne basis, framholdt han, var anerkjennelsen av en plikt overfor ens medmennesker, noe som ville vre like naturlig for mennesker som egeninteresse. For Lamennais var dette pliktbegrepet, som vi har sett, av en gjennomgripende internasjonal karakter; sjl om han opphyde krava fra la patrie nekta han fortsatt betrakte det som mer enn en samling av individer i familier, og insisterte p at dens krav skulle bli oversteget av de som vedkom det strre kollektivet som utgjorde menneskeheten i sin helhet. Guds universelle farskap gjorde alle mennesker til brdre. Krig var derfor fullstendig galt, og frte alltid til en overdrivelse av statens krav og statens herskere overfor allmennheten. Jeg sa innledningsvis i dette kapitlet at Lamennais ikke var noen sosialist. Han var ikke det; men han ga sttet til mye av den kristne, sosialistiske doktrinen og stod en god del nrmere sosialismen enn mange som seinere kalte seg, eller blei kalt, kristne sosialister. Jeg har en flelse av at hans historiske verker og hans karakteriseringer av proletariatets tilstand p hans egen samtid pvirka Marx en god del mer enn det Marx sjl inns. De lesclavage moderne er helt klart et av de strste dokumentene nr det gjelder ideen om klassekampens historie. Den danner 294

en viktig link mellom Saint-Simon, som hadde en id om historisk evolusjon, men ingen om konflikten mellom kapitalister og arbeidere, og Marx, som gikk lenger enn Lamennais nr det gjaldt smelte sammen begge ideene til den materialistiske historieoppfatning. Men Lamennais historieforestilling var sjlsagt av idealistisk karakter, og klassekampen han s for seg skulle fres med gud som inspirator for det proletre korstoget. Fotnoter:
1

Inntil 1837 skreiv han navnet sitt som La Mennais. Endringa til Lamennais representerte en veloverveid tilbakevisning av aristokratiske forbindelser.

295

KAPITTEL XIX

PROUDHON
PIERRE-JOSEPH PROUDHON (1809-65) er nrmest aleine blant sosialismens hovedprofeter om ha sitt opphav blant rekkene til la classe la plus nombreuse et la plus pauvre for nok en gang bruke Saint-Simons uttrykk. 1 Han var snn av en bkker og hjemmebrygger fra landomrdet ved Besancon og av ei mor med bondebakgrunn. Han var en sjlutdanna mann som aldri glmte, eller nska glmme, sine sosiale rtter, som han tvert i mot var voldsomt stolt av. Etter ha gtt i lre som trykker blei han korrekturleser i pressebransjen, og en god del av sin mangfoldige kunnskapsbeholdning spesielt innafor teologiens omrde kunne han takke sitt studium av de bokverka som han hadde ftt i oppdrag korrekturlese for. Men bortsett fra dette var han en altetende leser, og tilegna seg stadige friske bolker med kunnskap ut i fra hva han leste. Han skreiv utallige bker, men vanligvis svrt gode sdanne. Han hadde en bemerkelsesverdig god og naturlig sans for skrivestil. Hans verker var svrt ofte diskursive; ingen kunne beskylde ham for ha et velordna sinn. Han var aldri en systemmaker, og flte seg vanligvis mer komfortabel som kritiker enn som konstruktr. Han var en uvanlig skarp iakttaker av samtida, bde i sine publiserte bker og artikler, og i de personlige notatbkene der han samla sine observasjoner. Overfor sine medsammensvorne sosialister og radikalere var han for det meste kritisk inntil det foraktfulle spesielt dersom de var intellektuelle som ikke hadde sine rtter blant det vanlige 296

folket og derfor ikke lyktes i forst dem. Han rakka spesielt ned p de utopiske systemmakerne, som syntes for ham ikke ha den minste peiling p menneskenaturen, og alle sammen la fram forslag som innebar en regimentering av menneskers liv, eller en eller annen form for opphying av autoritet. Hans gudinne var friheten enkeltmenneskers individuelle frihet til gjre som de lysta; og han talte ofte som om denne friheten ikke burde ha noen grenser. Men han hadde ogs en lidenskap for rettferdighet, som han opphyde som Den store franske revolusjonens essensielle id den ideen som det var alle sanne fortolkere av den revolusjonre tradisjonens sin oppgave realisere i menneskers sosiale liv. Rettferdighet, sa han ofte, innebar gjensidighet, som for ham var det eneste momentet som med rette kunne begrense friheten. Han nska et samfunn der alle mennesker kunne nyte friheten p grunnlag av gjensidighetsprinsippet det vil si, p et grunnlag der andre blei gitt like store muligheter til nyte friheten. Disse prinsippene om rettferdighet og frihet trengte bli etablert som sjlve fundamentet for det sosiale systemet; men som flge av hele sin natur kunne de ikke bli tvunget gjennom av noen autoritet som var satt over enkeltmennesket. En slik sosial organisering som trengtes mtte bli menneskets tjener, ikke dets herre. Den ideelle republikk er et positivt anarki. Det er verken frihet underordna orden, slik som i et konstitusjonelt monarki, eller frihet fanga i orden. Det er frihet befridd fra alle dens lenker, overtro, fordommer, sofisteri, gervirksomhet, autoritet; det er gjensidig frihet og ikke begrensa frihet; friheten er ikke ordenens datter, men dens mor. 297

Dette var snarere anarkismens enn sosialismens sprk; og det var faktisk Proudhon som frste gang introduserte ordet anarkisme i det politiske vokabularet. Om han n ofte omtalte seg sjl som en sosialist, s var det fordi ordet sosialisme i hans samtid ikke hadde den nre forbindelsen med spesifikk politisk handling og med forestillinga om staten. Hos Louis Blanc hadde denne forbindelsen, som vi har sett, allerede blitt trukket opp; men i 1840-ra, da Proudhon for frste gang kom i en framskutt posisjon med sitt velrenommerte essay om eiendom, var Blanc ganske enkelt frontfiguren for en blant mange sosialistiske retninger, der mange av dem ikke hadde noe mer bruk for staten enn det Proudhon sjl hadde. En m huske p at i den frste halvdelen av 1800-tallet tenkte de fleste som tok til orde for sosial forandring ja, sannelig folk flest p staten som en ytre makt som var satt over dens understter, og ikke som en aktr som representerte den breie massen av medborgere. Den franske revolusjonen hadde sjlsagt proklamert en valgt nasjonalforsamlings herredmme som representant for hele nasjonen; og den republikanske konstitusjonen av 1793 som aldri fikk tre i kraft hadde innvilga stemmerett til en brei forsamling av velgere under forhold som nrma seg allmenn stemmerett. Dette var grunnen til at venstresidas radikale republikanere i det nittende rhundres Frankrike uopphrlig vendte blikket tilbake mot 1793, som det tidspunktet da revolusjonens sanne utvikling hadde blitt avbrutt. Etter 1793 hadde Frankrike vendt tilbake til regjeringsformer der, under direktoriet, konsulatet og imperiet, staten gjenoppstod som en legemliggjring av makt over folket, og der 298

stemmeretten blei gitt kun til en privilegert gruppe mennesker, og den utvende autoriteten var plassert fasttmra i hendene til en maktstruktur som endog det privilegerte elektoratets utsendinger kun hadde en svrt begrensa kontroll over. Det vedblei derfor naturlig tenke p staten primrt som en tvangsmakt som stod over folket, og kreve en aller annen form for ny konstituerende forsamling som direkte kunne uttrykke folkets borgerrettigheter, og utforme en konstitusjon som ville legemliggjre anerkjennelsen av disse rettighetene og deres kontinuitet under den nye ordenen. En slik konstituerende forsamling blei tenkt p, ikke som staten eller som en del av den, men snarere som stende over staten, og gitt autorisasjon av medborgerne til omforme staten. Det var sledes fullt ut mulig for en sosial tenker som erklrte seg sjl som en skarp motstander av staten samtidig kreve en konstitusjon som ville gi legal anerkjennelse til hvilke krav eller rettigheter han eller hun betrakta som utgjre en del av en passende sosial struktur for et samfunn basert p et sunt fundament. Proudhon gjorde ofte dette, uten fle noe motsetningsforhold mellom dette og hans essensielt sett anarkistiske livssyn. Louis Blanc, p den annen side, krevde ikke bare et nytt sett av grunnleggende sosiale og politiske lover som skulle garantere retten til arbeid og danne rammene for organiseringa av arbeid, men s ogs for seg den vedvarende eksistensen av et lovgivende kammer som hvilte p allmenn stemmerett og av en utvende autoritet som stod ansvarlig overfor det, og s i retning av disse forsamlingene nr det gjaldt spille en varig rolle i opprettholde, og om ndvendig modifisere, den 299

konstitusjonen som blei etablert p denne mten. Proudhon var ikke uenig med Blanc vedrrende behovet for en ny konstitusjonell lov; men han tenkte ikke p den forsamlinga som skulle utforme den som staten eller vedkjente den noen vedvarende funksjon s snart denne loven hadde blitt utforma. Etter behov kunne en ytterligere konstituerende forsamling bli etablert for danne en konstitusjonell lov; men det m ikke vre noen permanent forsamling av delegater som gjr krav p representere folket, eller ha noen som helst autoritet over dem. Den vedvarende autoriteten m, etter hans skjnn, vre loven sjl ikke en gruppe menn som med visshet ville pervertere den og bli ofre for lysta p makt over andre menn. Blanc trodde p sin side p representativ regjeringsmakt, legemliggjort i den demokratiske statens institusjoner, sjl om han i like liten grad som Proudhon nska at den politiske regjeringsmakta skulle ta p seg den funksjonen som gikk ut p drive industri under byrkratisk kontroll. I henhold til s vel Blancs som Fouriers, Owens, Buchez og den franske kooperative retningas teori, skulle hovedarbeidet med ivareta samfunnets praktiske aktiviteter vre i les associations sine hender. Den sjlstyrte forening skulle vre den karakteristiske og allestedsnrvrende aktr for medborgerne i den kollektive ivaretakelsen av deres affrer. Saintsimonianerne plasserte socit anonyme det registrerte firmaet som substitutt for de overnevnte associations, og de skulle virke under statutter som ville sikre at de var sammenfallende med den allmenne interesse, og vre kontrollert av et rd bestende av savants og industriels som var i besittelse av den 300

pkrevde tekniske og administrative kapasiteten. Dette rdet skulle, ved ha den finansielle makta i sine hender, bli samfunnets virkelige regjeringsmakt nr det gjaldt alle dets konomiske anliggender. Den politiske regjeringsmakta skulle kun vre en skygge sett i lys av de konomiske relasjonenes sfre. Staten skulle bli omforma til et uttrykk for den sanne makta i det moderne samfunnet les producteurs. Hovedforskjellen mellom de ortodokse saint-simonianerne og associationistene var sledes at de frstnevnte insisterte p prinsippet om teknisk kompetanse, og de sistnevnte p prinsippet om demokratisk, funksjonell kontroll. Proudhon var fiendtlig innstilt til begge disse tankeretningene. Han mislikte sterkt saint-simonianernes sentraliserende prinsipp og den underordninga som det pla den vanlige arbeider under administratorens eller ingenirens autoritet. Men han ans ogs at associationistene forgreip seg p prinsippet om gjensidig frihet for individet gjennom foresl underordne arbeideren under hans eller hennes associations flertallsstyre, og i dette s han like sm sjanser for trygge sunne bedmmelser som i den politiske forsamlingas flertallsavstemninger. Proudhon var sterkt skeptisk til maktelementet i disse associations, s vel som i staten ja, han stilte seg kritisk til enhver slags organisasjon som begrensa individets frihet utover det som var absolutt ndvendig for sikre dens gjensidige karakter det vil si, til det som ikke innebrer at man nekter like stor frihet for andre mennesker. I henhold til Proudhons tenkning var det familien, ikke associationen, som innehadde nkkelposisjonen. 301

Samfunnet, som han skilte skarpt fra staten eller regjeringa, var etter hans syn essensielt sett en gruppe av familier. Han hadde bondens sterke familieflelse, og betrakta familien som en patriarkalsk gruppering under hovedmannen faren. Gjennom vre sterkt knytta til sine egne foreldre blei han rysta over angrepa fra enkelte av saint-simonianerne p ekteskapets og familielivets institusjoner, og ikke mindre over deres forslag om fjerne arveretten, som han holdt for vre nrt forbundet med familiegruppas solidaritet. Sjl om han med sitt mest kjente ordtak hevda at eiendom var tjuveri, var han som vi skal se ingen motstander av eiendom som sdan, men kun av det som han betrakta som dens perversjoner under gale institusjonelle forordninger. Familien og individet blei aldri revet ls fra hverandre i hans sinn; han betrakta dem som ett og det samme. Familien stod s i seg sjl for et prinsipp om sosial kooperasjon basert p en nasjonal arbeidsdeling; og det strre samfunnet bestod av familier som det eksisterte en naturlig harmoni og en naturlig diskord mellom. Hver enkelt familie ville, sett ut i fra naturlovene, ske n sine egne mlsettinger; men Proudhon framholdt at det ikke ville vre noe som ville forhindre at disse diskordene som blei skapt p denne mten, i tilstrekkelig grad ville bli harmonisert innen et lst sosialt rammeverk basert p gjensidig rettferdighet. Han hevda at det var den strst stupiditet forske avskaffe motsetningsforholdet mellom familiens egennytte og den solidariteten som p naturlig vis bandt alle familiene sammen i et felles samfunn. Det delegge dette ville vre det samme som delegge alle incentiver til arbeid; 302

for det effektive incentivet var nsket om bedre familiens situasjon. P dette grunnlaget tok Proudhon avstand fra kommunismen til tienne Cabet og hans tilhengere, og hevda at den stod i et motsetningsforhold til menneskehetens fundamentale natur; og p det samme grunnlaget avfeide han ethvert forslag om etablere konomisk likhet. Ulik arbeidsinnsats, sa han, m avstedkomme ulik belnning, og en slik belnning var fullt ut i samsvar med prinsippet om gjensidig rettferdighet. Vanlige folks sunne fornuft s vel blant bnder som arbeidere erkjente dette fullt ut. Det var kun de intellektuelle som var motstandere av det, fordi de ikke forstod folket. Det som trengtes var avskaffelsen, ikke av ulikhet, men av urettferdighet det vil si, av den ulikheten som ikke hvilte p ulik arbeidsinnsats, men p privilegium og monopol. Ethvert individ, enhver familie burde hste de hele og fulle fruktene av sitt arbeid i samsvar med prinsippet om rettferdig utveksling. Det var dette prinsippet som alle Proudhons konomiske forslag var ment fremme og beskytte. P dette tufta han begrepet om sjeners kreditt, om gjensidighet, og om et samfunn som hvilte p frie kontrakter mellom dets medlemmer. Det er statens oppgave kun erklre de konomiske forbindelsenes rettferdighet, ikke bestemme frihetens manifestasjoner. P denne mten uttrykte Proudhon seg i Lsninga p det sosiale problemet, skrevet i 1848. I mange av sine verker nekta han vedkjenne staten endog en slik avgrensa rolle; men i det nevnte verket forskte han formulere et umiddelbart program for den nye regjeringa som var innsatt gjennom Februarrevolusjonen. I det samme avsnittet tok han til motmle mot Louis Blancs krav om 303

organiseringa av arbeid. Det er ikke organiseringa av arbeid vi trenger p dette stadiet. Organiseringa av arbeid er den individuelle frihetens passende anliggende. Han eller hun som arbeider hardt, oppnr mye. I dette anliggende har staten intet mer si til arbeiderne. Det vi trenger, og det jeg krever i alle arbeideres navn, er gjensidighet, likeverdig utveksling, og organiseringa av kreditt. Dette kravet om et nytt kredittsystem innehadde en sentral plass i Proudhons positive program. Dette framfor alt, ja, dette nrmest aleine, mente han ville vre ndvendig for bidra til at arbeidets produkter skulle kunne bli utveksla p likeverdig basis, og den individuelle friheten bli sikra. Han fordmte gullstandarden like vederheftig som andre pengereformatorer, som et instrument hvormed monopolistene blei i stand til nekte andre retten til produsere rikdom. Han framholdt at ingen annen standard ville vre ndvendig enn den som varene sjl la til grunn, som produkter av menneskers arbeid. Et kredittsystem som gjorde penger tilgjengelig for alle i samsvar med hans eller hennes evne til produsere, ville sikre full sysselsetting og et hyt utkomme uten noe behov for noe statlig system basert p Atiliers Nationaux eller noen annen utarbeida sammenslutningsstruktur. En sjeners kreditt, som kun ville vre begrensa av produktiv kraft, ville sikre solide markeder og belnning av hver enkelt produsent i samsvar med den sosiale verdien av hans eller hennes produkt. Nr dette var sikra ville det ikke vre noe mer utrette for staten eller noen annen autoritet bevpna med tvangsmakt. De individuelle produsentene, som kun ville ta i bruk slike 304

former for frivillig sammenslutning som produksjonsforholda gjorde ndvendige, ville ta seg av resten sjl. Om og om igjen i sine omfattende verker blanda Proudhon sin kritikk av s vel godseierveldet som kapitalismen og de fleste av sine samtidige sosialister, med en sterk vektlegging av den iboende kapasiteten for sjluttrykk og sjlorganisering som kunne bli funnet blant de arbeidende klassene. Autodidakt som han var, hadde han en overbevisning om at bondens naturlige klkt gjorde ham lett i stand til mestre enhver kunnskapsgrein som det var i hans eller hennes interesse oppn. Proudhon lrte sjl svrt fort, og tok uten vanskelighet til seg en enorm mengde informasjon om alt han nska f kjennskap til. Han var ogs utvilsomt en gjennomgripende kompetent businessmann. Han lrte seg bokholderi, hvilket han gjennom hele livet tilla stor betydning; og han engasjerte seg i ulike businessforetak, inkludert administreringa av et transportkonsern. Da Marx for frste gang mtte Proudhon i Paris i midten av 1840-ra danna han seg et svrt fordelaktig inntrykk av ham og s oppriktig fram til samarbeide med ham. Marx hevda ha innvia Proudhon, som ikke kunne tysk, i den hegelianske filosofiens mysterier, som han via annenhnds kilder hadde danna seg et visst inntrykk av og nska f vite mer om. Men de to rk snart uklar. Marx bebreida Proudhon for misbruke den hegelianske forestillinga om motsetninger og for pervertere dialektikken gjennom benekte at motsetninger i samfunnet noensinne kunne bli lst. Proudhon anklaga for sin egen del Marx for dogmatisk systembygging, en autoritr holdning, og framfor alt for en sneversynt 305

behandling av sine medsammensvorne sosialister, som for eksempel Karl Grn, hvis innflytelse Marx ba Proudhon om bidra til undergrave. Da Proudhon i 1846 publiserte sin ambisise konomiske studie, Systme des contradictions conomiques, som bar undertittelen Philosophie de la misre, gikk Marx til et voldsomt motangrep, som ogs kom til utgjre den frste betydelige framstillinga av hans egen konomiske doktrine. Dette angrepet p Proudhon for en fordreiing av den hegelianske dialektikken blei innlemma i Marx Misre de la philosophie (1847), seinere oversatt til The Poverty of Philosophy. En kan si seg enig i at Proudhon i det uendelige spilte p ideen om motsetninger, opposisjoner og antinomier gjennom sine verker, og anvendte en mte resonnere p som hadde lite til felles s vel med Hegel som med Marx. Forskjellen bestod imidlertid ikke ganske enkelt i at Proudhon misforstod Hegel, om han s gjorde. Faktum var at Proudhon avvek radikalt fra Marx i hele sin filosofi. For Marx, som for Hegel, var dialektikkens essens at den representerte virkeligheten i triadeformen tese og antitese, med den alltid pflgende hyere syntese, og sledes i siste instans til et ml der alle motsetninger ville bli lst. Proudhon betrakta p den annen side opposisjoner og motsetninger hva sosiale anliggender angr, ikke som ufullkommenheter som ville bli lst og erstatta gjennom oppnelsen av en syntese av motsetninger, men som sjlve det stoffet som samfunnet var, og ndvendigvis mtte forbli, lagd av. Motsetningen mellom orden og framskritt, mellom sosialisering og individualisme, mellom privateiendom og kollektivt eierskap alt dette var sjlve det sosiale livs bestanddeler, og lsninger 306

burde ikke skes gjennom eliminere den ene av disse parenes to bestanddeler eller gjennom forene dem i en hyere syntese, men gjennom arrangere samfunnets institusjoner p en slik mte at motsetningene fortsatt kunne best, dog tilstrekkelig regulert gjennom rettferdighetens herredmme slik at de velgjrende elementene i dem kunne operere uten at man ga etter for deres drlige sider. Mens det sledes for Marx kun var en mulig syntese som var i stand til lse motsetningene mellom tese og antitese, ga Proudhons filosofi rom for et mangfold av praktiske lsninger og stod sledes direkte i opposisjon mot Marx determinisme og tro p den vitenskapelige forutsigelsen av sivilisasjonens framtidige kurs. Sjl om det ofte blir skjult som flge av mten de to argumenterte p, var dette den virkelige splittelsen mellom dem, og den stikker svrt dypt. Med en moderne sjargong kunne en si at Proudhon essensielt sett var en pluralist, mens Marx var en monistisk, ja, en monolittisk tenker. En kan g med p at Proudhon ofte skreiv diffust, langtekkelig og pretensist. Som teoriforfatter hadde han mange av den sjllrte og udisiplinerte tenkerens mangler, ved at han fra den rdende atmosfren av filosofisk spekulasjon plukka opp det som enn mtte tjene hans forml, uten bekymre seg for den uordentlige eller usystematiske karakteren ved hans doktrine i sin helhet. Ja, for Proudhon var det et poeng nettopp ikke vre dogmatisk eller systematisk. Han trodde p en uordentlig verden. Ikke desto mindre eller kanskje nettopp som flge av dette var han ofte en skarpsindig kritiker s vel som en bemerkelsesverdig stilist, og hans livsverk er fullt av skapende ideer. 307

La oss ta en nrmere titt p hans kritikk av sine medsammensvorne sosialister, en kritikk som han ikke retter mot Saint-Simon sjl, men likevel ikke fritar hans samtidige saint-simonianere fra. Disse angrepa hviler for en stor del p hans fiendtlighet overfor alle systemer. Han insisterte p at den nye ordenen mtte vokse naturlig fram av de rdende forholda og at den ikke kunne bli prosjektert gjennom den reine utvelsen av intellektuelle ferdigheter. Revolusjonen hans favorittord ville bli utfrt av folket sjl, og ikke gjennom revolusjonre prosjektrers planlegging. P liknende vis gikk han til angrep p statssosialistene av Louis Blanc-skolen, sammenslutningstilhengerne som fulgte i Fouriers fotspor, kommunistene som fulgte Cabet, Blanquitilhengerne som tok til orde for kuppmakeri, og etter hvert p marxistene da de hadde erklrt sin rivaliserende doktrine basert p vitenskapelig sosialisme. Opp mot alle disse systemene satte han det han kalte ideen om revolusjonen i folkets sinn det vil si ideen om sosial rettferdighet og individuell frihet slik den l implisitt i den store revolusjonre bevegelsen av 1789, og slik den danna grunnlaget for det nittende rhundrets sanne sosiale bevegelse. I sin kritikk av statssosialistene innvendte han at demokrati ikke er noen garanti for et sunt samfunn, og at parlamentarisk regjeringsmakt p grunnlag av representasjon ikke er reelt demokrati fordi intet menneske virkelig kan representere et annet. Han var like krass i forhold til direkte demokrati (det vil si folkeavstemning) p det grunnlag at det legger direkte til rette for tyranni gjennom sette et menneske eller en liten gruppe av ledere over folket. Ja, i Proudhons yne var alle former for regjeringsmakt galt, fordi de alle 308

hviler p en benektelse av menneskelig likhet og setter mennesker i en gal relasjon til hverandre. I trd med dette hpa Proudhon i siste instans p bli kvitt alle former for regjeringsmakt og gjre den framtidige samfunnsorganiseringa til et reint sprsml om relasjoner mellom menneske og menneske, under betingelser basert p den fulleste gjensidige frihet. Hans ledende id var relatert til kontrakten, som han gjentatte ganger hevda at Rousseau hadde avspora fra sin sanne mening og over i en falsk politisk formulering. Essensen i kontrakttenkningen var i henhold til Proudhon at hvert enkelt menneske skulle st fritt til opprette ethvert arrangement med andre mennesker som han eller hun nska, p betingelser som vil sikre at alle str i en posisjon hvor de kan forhandle fritt, og at intet makteller rikdomsmonopol forkludrer forhandlingens rimelighet. For Proudhon var kontrakt essensielt sett det ansvarlige individets frie tilslutning, og derfor den ndvendige handlingsmte for mennesker som lever i et fritt samfunn. Han trakk dette begrepet om kontrakt s langt at han mistrodde alle former for sammenslutning som krever at mennesker gir opp direkte handling basert p deres individuelle kapasiteter, til fordel for noe som helst kollektivt eller representativt organ som fjerner deres personlige ansvar. Han vedgikk at der hvor industrivirksomheter eller tjenester av tekniske grunner var ndt til organiseres i stor skala, kunne man ikke unng sammenslutning, men han nska holde det p et minimum. Han mente at den altoverveiende delen av samfunnets ulike former for arbeid kunne bli utfrt p grunnlag av individuell handling, uten noe behov for kollektiv organisering. 309

Proudhon tenkte alltid p samfunnet og dets problemer hovedsakelig ut i fra smskala produksjon og sm sosiale grupper. Ja, han hadde hovedsakelig bondefamilier som dyrka sine sm bruk, eller individuelle hndverkere som utfrte smskalaproduksjon, i tankene, og han betrakta tendensen i retning av industriorganisering i stor skala hovedsakelig som et resultat av konomisk ulikhet og gale sosiale betingelser. Enkelte ganger skreiv han som om han stilte seg avvisende til all form for sammenslutning, men han mente ikke dette i noen bokstavelig forstand, like lite som han mente g til angrep p eiendom i alle dens former. Han aksepterte behovet for sammenslutning blant smskalaprodusenter og i sm grupper for ethvert forml som en slik sammenslutning tjente til styrke individets stilling, uten ta fra det dets uavhengighet. Han tenderte imidlertid til tenke p ordet sammenslutning som betegnende for mye mer enn sjlve gruppehandlinga. P hans tid var ordet sammenslutning i menneskers sinn, og ogs i hans eget i hy grad forbundet enten med fourieristenes pretensjoner om lse hele det sosiale sprsml gjennom menneskers sammenslutning i sjlinneslutta fellesskap som fulgte sin helt egne levemte, eller med slike prosjekter som Louis Blancs, som innebar gruppere det som blei kalt ateliers i nasjonale korporasjoner som virka i samsvar med en generell produksjonsplan. En slik form for sammenslutning mislikte Proudhon sterkt. Han nska opprettholde familien som enheten for s vel det konomiske som det sosiale liv, og nska flgelig begrense sammenslutning til grupperinger av mennesker for felles forml, samtidig som de levde uavhengige familieliv. Mens de fleste av 310

hans medsammensvorne sosialister betrakta sammenslutninger og kollektive aktiviteter som noe godt i seg sjl, fordi de i menneskers sinn ville styrke den kollektive ansvarsnden og iveren etter tjene fellesskapet, s ikke Proudhon noe behov for noen slik forsterkning av det som bandt individene sammen. Ja, han s i sammenslutninger en fare for svekke det individuelle incentivet og underminere friheten. For Proudhon var all sammenslutning i beste fall et ndvendig onde, p grunn av dens tendens til innskrenke individets og familiens uavhengighet. Da han erklrte at aldri, bortsett fra mot sin egen vilje og fordi det ikke kan noe annet, danner mennesket noen sammenslutninger med andre, tenkte han hovedsakelig p den type sammenslutning som fourieristene og andre samtidige sosialistiske grupper tok til orde for. Han ga ikke uttrykk for noen opposisjon mot slike former for sammenslutning som individet ville kunne trenge for utfre sin aktivitet for p en bedre mte gjennomfre sin aktivitet ved hjelp av kooperative grupperinger for bestemte, felles forml. Han hevda imidlertid at sammenslutning kun kan tjene til noe godt dersom den fant sted p grunnlag av individuell frihet. Han hevda at samfunnets passende basis er fri utveksling mellom individuelle produsenter, p basis av verdier skapt gjennom arbeid; for Proudhon aksepterte arbeidstidsverditeorien som blei forbundet med Robert Owen og de engelske antikapitalistiske konomene hvis synspunkter vi allerede har sett nrmere p. Denne frie utvekslinga av varer satte Proudhon, som vi s, seg fore sikre gjennom et system basert p det han kalte vederlagsfri kreditt det vil si tilgang til kapital 311

for alle produsenter som befant seg i en posisjon hvor de kunne anvende denne til produsere omsettelige varer og tjenester. Han tenkte seg at denne kapitalen skulle gjres tilgjengelig uten renter, eller snarere til en renterate som ikke var hyere enn at den dekket nasjonalbankens administrasjonsutgifter nr det gjaldt levere den. Som en start var han forberedt p en lav renterate, som ville synke ned mot null etter hvert som systemet kom ordentlig i gang. Bankens startkapital nska han srge for gjennom en skattlegging av kapitalist- og landeierklassene, inkludert en skatt p lnningene til offentlige tjenestemenn Proudhon nrte en svrt inderlig aversjon mot funksjonrer. Denne nasjonalbanken, som skulle vre en autonom og ikke statsstyrt institusjon, skulle st klar til skaffe til veie fri kreditt i en skala som ville vre tilstrekkelig til sikre arbeidsmidler til alle, p individuelt grunnlag der det var mulig, og i andre tilfeller hvor storskalaproduksjon var uunngelig gjennom arbeidersammenslutninger. Det er dette systemet han kalte mutualisme, og det er p bakgrunn av dette at hans tilhengere i ettertid ofte blei kalt mutualister (fra fr., mutuell = gjensidig. O.a.) Proudhon hadde visse problemer med anvende sin doktrine nr han skulle ta for seg eiendomsretten til jorda. I sitt bermte Essay om eiendom, som var hans frste viktige verk, hadde han i generelle termer beskrevet eiendom som tjuveri (la propriet, cest le vol), og han hevda at det alt sammen hadde blitt ekstrahert fra resultatet av arbeid. Han mente imidlertid ikke, som vi s, at all privateiendom skulle avskaffes. Han hadde kun innvendinger mot en sdan nr den antok en form for absolutt eierskap, slik at den innebar en 312

benektelse av at det finnes en sosial interesse i den. Eiendom var en av kategoriene der Proudhon fant et motsetningsforhold mellom individuelle og sosiale krav som bare kunne forsones gjennom finne en balanse mellom privat besittelse og det kollektivt rette. Han nska sikre enhver mann besittelsen av en slik eiendom som han trengte for aktuelt bruk i produksjonen for s lenge produsentens eller dennes arvinger faktisk brukte den, og ikke lenger. Han tenkte at dette kunne bli oppndd for bndenes del gjennom overlate eierskapet av jorda til kommunene, men samtidig anerkjenne fullt ut bondens nske om en sikker besittelse av de ndvendige midler til nyte fruktene av sitt arbeid. Han foreslo derfor et system basert p en garantert rett til besitte jorda, p den betingelse at den var i faktisk, produktiv bruk, inkludert bondens rett til overfre jorda til sine arvinger, forutsatt at de befant seg i posisjon til viderefre dyrkinga. Vi vil se at disse ideene til Proudhon, sjl om de sikter mot avskaffe staten som institusjon, ser for seg den videre eksistensen av et lovsystem som vil garantere det essensielle grunnlaget for hans reformerte eiendomssystem og av hans bank for vederlagsfri kreditt. Han tenkte ikke p avskaffelsen av staten som noe som innebar fravret av en konstitusjon eller et legalt grunnlag for det nye samfunnet han s for seg. Den staten han satte seg opp mot var det han kalte den politiske staten, i motsetning til den konstitusjonelle strukturen som krevdes for legge det rette grunnlaget for arbeidets organisering. I sin repetering av Saint-Simon hevda Proudhon alltid at samfunnet ikke m bli organisert for politikk, 313

men for arbeid. Han satt fordypa i ideen om at det finnes en naturlig konomi basert p gjensidig utveksling, som vil sikre en balanse av interesser s lenge det ikke blir forstyrra verken av statlig handling eller av monopoler. Han hevda at arbeidsdeling, som blei omfavna av Adam Smith som prinsippet for nasjonenes velstand, degraderer arbeiderne under kapitalismen, noe som deler arbeidsprosessene mer og mer opp, mens arbeidsdeling under et system basert p fri utveksling og individuell produksjon ville skape nok til alle uten denne antihumane oppdelinga. P liknende vis ville konkurranse, som slr ut arbeiderne under kapitalismen, bli et gode under betingelser basert p fri utveksling, fordi det da ville bli pent for alle og ikke begrensa til de som har monopol p eierskapet til kapitalen eller tilgang til markedet. Proudhon s for seg Marx doktrine om at arbeidsdelinga setter kapitaleieren i stand til tilpasse fordelene av fremme sosialt samarbeid og holde lnningene p et niv som var tilstrekkelig for overleve. Han skilte seg imidlertid ad fra Marx doktrine om at arbeidsdelinga skulle sette kapitaleieren til tilpasse fordelene av fremme sosialt samarbeid og holde lnningene p overlevelsesniv. Han skilte seg imidlertid ad fra Marx i sin verditeori. I henhold til Proudhon skaper utveksling p liknende mte som produksjon, verdi gjennom arbeidet som legges i det for det finnes ikke noe gyldig skille mellom produksjon, distribusjon og utveksling. Alt sammen endrer ganske enkelt tingenes form. Marx kritiserte Proudhon p dette punktet, gjennom hevde at Proudhons verdibaserte arbeidsteori tilhrte en smborgerlig konom, med butikkinnehaverens og hndverkerens forkjrlighet for 314

sine egne produkter. Ja, sjl om Proudhon insisterte kontinuerlig p arbeiderklassenes kreative kapasitet, tenkte han hovedsakelig ikke p arbeiderne i form av lnnsarbeid men i form av bonden som dyrka sitt jordstykke og hndverkeren som var engasjert i individuell produksjon, og han regna alltid smhndverkere og handelsmenn som medlemmer av de produktive klassene. Ethvert nyttig arbeid skapte etter Proudhons syn en verdi, og det skulle vre berettiga til belnnes i samsvar med verdien som kjperen tildelte det. Det frie markedets svingninger ville sikre at hvert enkelt menneske fikk det tilsvarende av den verdien det skapte, enten som direkte produsent eller gjennom hjelpe kunden i f tak i det han eller hun nska seg. Enhver nyttig arbeider var i den felles rettferdighetens navn berettiga til motta det som hans eller hennes arbeid var verdt for andre mennesker. Det var dette grunnlaget som Proudhon tufta sitt angrep p den konomiske likheten p. Han avviste Louis Blancs formular fra enhver i henhold til hans eller hennes kapasitet, til enhver i henhold til hans eller hennes behov, som i uoverensstemmelse med forestillinga om kontrakter basert p utveksling av like produkter, som var grunnleggende for hans tenkning. Belnning, framholdt han, burde vre proporsjonal med tjenesten, med stillingens natur, talenter, og den individuelle produsentens ansvarlighet. Dette fulgte av hans forestilling om fri kontrakt, som det nye samfunnets konomiske grunnlag. Som vi har sett hadde Proudhon ingen tro p representasjonsdemokratiet. Han benekta at mengden hadde noen makt til guddommeliggjre valgkandidatenes meritter, eller at det var noe spesielt 315

rettighetsprinsipp i kollektivet som kunne bli valgt gjennom en avstemning. Politikk var for Proudhon alltid ensbetydende med sentralisering, noe han opponerte mot p det skarpeste. Den ville bety maktkonsentrasjon og individets proporsjonale tap av frihet, som bare kunne finne sin frihet dersom han eller hun blei lsrevet fra autoritet og status, og overlatt til bestemme sine egne anliggender p grunnlag av fri kontrakt. Hans tro p det vanlige individets kreative kapasitet var hy, men han tenkte at denne kapasiteten best kunne utves i liten skala, i tilfeller der individet sjl stod i en posisjon til administrere og kontrollere, og som det flgelig kunne forventes n en rasjonell bedmmelse av. Dette gjr i stor grad Proudhon til forlperen til mye syndikalistisk og anarko-kommunistisk tenkning, sjl om syndikalistene avvek fra hans ekstreme individualisme, ved at de la vekta p fagforeningsvirksomhet, mens anarko-kommunistene la vekta p lokale kommunale sammenslutninger. Proudhons mistillit til politikk frte ham videre til en benektelse av den marxistiske doktrinen om at proletariatet kunne frigjre seg sjl gjennom politisk eller revolusjonr handling. Proletariatet, sa han, mangler ledere av den pkrevde kapasiteten velge, bortsett fra i sm anliggender, ei heller kan den hpe p vinne kontrollen over samfunnet med mindre den kan sikre alliansen mellom bndene og de sm bedriftseierne, som er sistnevntes naturlige allierte mot politikerne og finansverdenens yppersteprester. Til deg, bourgeois, dedikerer jeg disse essayene, skreiv han i innledningen til sin General Idea of Revolution in the Nineteenth Century, og tok til orde for forsoning mellom 316

middelklassen og de arbeidende klassene. Dette gjorde ham, p tross av en stadig voldsom ordbruk, essensielt sett til moderat hva handlinger angikk, og det rangerte ham opp mot marxistene, som hna smborgeren som en avleggs klasse og insisterte p den dialektiske antitesen mellom bourgeoisiet og proletariatet, som den eneste som reelt sett aspirerte til makt. Ingen skildring av Proudhons doktriner kan utelukke referanser til hans holdning overfor religion. Gjennom livet var han en bestemt motstander av den katolske kirka, og kontrasterte presteskapets forestilling om rettferdighet med ideen om sosial rettferdighet som han betrakta Den store franske revolusjonen som fakkelbreren for. Han var like kritisk overfor forska fra enkelte av sine samtidige p grunnlegge den nye sosiale orden p basis av en ny religion. Saint-Simons Nye kristendom, slik den blei utvikla av Enfantin og de seinere Saint-Simonianerne, frasttte ham, og han var ikke mindre frasttt av Comtes begrep om en menneskehetens religion basert p den positivistiske doktrinen om sosial evolusjon. Alle disse religionene, nye og gamle, syntes for ham st for et autoritetsprinsipp som fornekta allmennhetens rett og kapasitet til velge deres egen levemte gjennom sine personlige anstrengelser og gjennom deres frivillige samarbeid for felles forml. Men han benekta ikke gud, sjl om han gikk til angrep p organisert religion. Han betrakta kirker mye p samme mte som han betrakta staten, som illegitime inntrengninger i den menneskelige friheten og som bedragere som manipulerer den menneskelige godtroenheten til sine egne forml. Han betrakta sann religion som en personlig sak, som verken 317

krevde autoritet eller organisering, men kun for den individuelle menneskenden. Dette frte imidlertid til at han helt og holdent inntok lekfolkets synsvinkel hva angr presteskapets innblanding i sosiale anliggender. Proudhons orientering overfor lekfolket har i sterk grad sttt fast blant sterke innflytelseselementer som han bidro med til seinere fransk tenkning. Det har imidlertid ingenting til felles med Marx dialektiske materialisme, som den enkelte ganger blir sammenblanda med, for Proudhon betrakta Marx deterministiske fortolkning av historia som nok et autoritrt system, kalkulert for viderefre den drlige tradisjonen basert p den katolske kirkas gamle autoritre karakter. Det gjenstr legge til at, tro overfor sitt bondeststed og sin sterke tro p familien som det sosiale livs essensielle enhet, opponerte Proudhon mot synspunktene til mange av sine sosialistiske samtidige vedrrende kvinnefrigjring. For ham var kvinnas plass primrt i hjemmet det vil si, bondens hjem der kvinna spilte en hovedrolle som kollega, om enn underordna kollega, for sin mann i arbeidet p grden og i husholdningen. P dette grunnlaget hevda han at mannen skulle ha styringa i familiegruppa og rk dermed uklar med saintsimonianerne, som han betrakta som de potensielle deleggerne av familien som den essensielle sosiale enheten. Proudhon er en umiskjennelig original tenker, hvis meninger for det meste blei avleda, ikke fra andre teoretikere, men direkte fra hans personlige erfaring og hans syn p samfunnet. Den sterkeste innflytelsen p hans tenkning fra boklig hold, kom fra Rousseau ikke Rousseau i den fasen av livet da han skreiv 318

Samfunnspakten, men Diskursene om Kunstene og vitenskapene og Ulikhetens opprinnelse, og Emile og Lettres crites de la montagne. Han delte fullt ut Rousseaus mistro overfor de intellektuelle, hans opphyelse av les sentiments, og hans syn p menneskets uendelige korrumpering under sivilisasjonens innflytelse. I likhet med Rousseau igjen tilbad han naturen og reagerte skarpt mot moderniteten i alle dens former. Men disse meningene var ikke s mye avleda fra Rousseau som uttrykket for hans dype kjrlighet overfor familien og av den uavhengige bonden eller hndverkerhusholdningen, som levde av sitt kollektive arbeid under patriarkalsk herredmme. Anarkist og revolusjonr som han enn var, hadde han lite til felles med tilhengerne av sosial reaksjon; og det er lett oppdage i hans verker passasjer som ville ha kunne vrt skrevet av iherdige katolikker i opprr mot demokratiet, eller av fascister som fordmte sjellst plutokrati, eller sjlsagt slike irrasjonelle tenkere som Pareto og Sorel. Endelig var han veldig fransk. Det slo ham aldri tvile p at Frankrike var verdens sentrum, eller at den sosiale striden som n vokste fram i Frankrike var menneskehetens kamp i retning av oppnelsen av sosial rettferdighet. Jeg er overbevist om at i dette forsket p oppsummere Proudhons plass i utviklinga av sosialistisk tenkning, vil jeg ha ftt ham til virke mer sammenhengende og koherent enn de fleste av dem som leser hans verker mest trolig vil finne hos ham. Ved en frste gjennomlesning framstr han som kontinuerlig sjlmotstridende, bde fra en bok til en annen, og endog fra side til side. Denne mten framst p skyldes i stor grad hans forkjrlighet 319

for paradokser, og i enda strre grad som flge av hans tro p at livet sjl bestr av ulselige motsetninger, som det er den sosiale projektorens business ikke forsone, men bare mildne. I sin Solution of the Social Problem heter det som flger:
Ingen stor refleksjonsanstrengelse trengs for forst at rettferdighet, union, akkord, harmoni, brorskap som sdan, ndvendigvis forutsetter to motsetninger; og at, med mindre en faller inn i den absurde forestillinga om absolutt identitet, det vil si absolutt intethet, s er motsetning den grunnleggende loven, ikke bare i samfunnet, men i universet. Det er ogs den frste loven som jeg proklamerer, i overensstemmelse med religion og filosofi; det vil si, motsetning universell antagonisme. Men akkurat som livet innebrer motsetning, motsetning i sin tur krever rettferdighet; noe som frer til skapelsens og menneskehetens andre lov den gjensidige interaksjonen mellom antagonistiske elementer, eller Gjensidighet. Gjensidighet i skapelsen, er eksistensens prinsipp. I den sosiale orden er gjensidighet det sosiale realitetsprinsippet, rettferdighetens formular. Den har som sin basis den evige antagonismen mellom ideer, meninger, lidenskaper, kapasiteter, temperamenter, og interesser. Det er livets betingelse som sdan.

Dette er uttrykket, ikke om misforsttt hegelianisme, men om en total annerledes filosofi, med mye mindre til felles med Hegel enn med Kants forestilling om menneskers usosiale sosialitet. Det var Marx som misforstod Proudhon, ikke Proudhon som mislyktes i forst Marx leksjoner i den hegelianske dialektikken. Den enorme lista over Proudhons arbeider kan ikke nevnes her med flere enn en liten seleksjon fra hans skrifter. Han tidligste verk var et Essai de grammaire gnrale (1837), bestende av ei rekke spekulasjoner omkring utviklinga av sprk utkommet av et tidlig vennskap. S kom et essay om hellighold av sndagen. 320

De la clbration du dimanche, considere sous les rapports de lhygiene publique, de la morale, des relations de famille et de cit (1839), etterfulgt av hans frste populre suksess, Quest-ce que la proprite? (1840). Deretter publiserte han omkring ei bok i ret, fram til hans Systeme des contradictions conomiques (1846). I 1848 og de etterflgende ra redigerte han ei rekke tidsskrifter, der den best kjente er Le Peuple, og produserte frst i serierekke, hans Solution du probleme social, allerede nevnt. LIdee gnrale de la revolution au XIX siecle, ofte betrakta som hans viktigste verk, utgitt i 1851. Blant hans seinere verker publisert i hans egen levetid, str det flgende fram: De la justice dans la Rvolution et dans lEglise (1858), La Guerre et la paix (1861), og Du princip federatif (1863). Mange av hans verker blei publisert posthumt. Det mest betydningsfulle av disse er De la capacite politique des classes ouvrires (1865), som han fremdeles arbeida p ved sin dd. I tillegg skreiv han mange bker og brosjyrer som tok for seg samtidige stridssprsml etter hvert som de vokste fram, og noen av hans mest presise kommentarer kan finnes i notatbkene som han frte fra dag til dag ved visse krisetider. Disse er fulle av treffende kommentarer vedrrende samtidige begivenheter, spesielt under den kritiske perioden rundt de europeiske revolusjonene i og etter 1848. Professor Dollans har gjort mye bruk av disse i sin Proudhons liv, som jeg tror er den beste, sjl om det er ganske vanskelig flge uten en god del detaljert kunnskap om fransk radikal historie. Det er vanskelig oppsummere Proudhons doktrine, og det er ikke mindre vanskelig vurdere hans innflytelse. I Frankrike har dette blitt gjennomgripende og permanent. 321

Proudhons innflytelse var framtredende blant de parisiske arbeiderne i lpet av 1850 og 1860-ra, og kontrollerte den franske seksjonen av Den Internasjonale Arbeidersammenslutningen, i lpet av de tidlige ra av den organisasjonens eksistens. Den blei frt videre inn i seinere utviklinger bde av den franske kooperasjonen og den franske Fagforeningsbevegelsen. Internasjonalt hadde Proudhons innflytelse vrt strst under utviklinga av anarkistiske og semi-anarkistiske doktriner, spesielt vedrrende de mindre militante formene for anarkisme. Han fortjener imidlertid bli kalt den anarkistiske bevegelsens far, sjl om den anarkistiske teorien allerede hadde blitt utvikla fr navnet oppstod gjennom ei rekke tidligere forfattere, framfor alt av William Godwin. Fotnoter:
1

Cabet var ogs fdt av fattige foreldre, men sikra seg hyere utdanning frst for undervisning og deretter innen jus.

322

KAPITTEL XX

DEN TYSKE SOSIALISMEN STARTFASEN

HELT fram til revolusjonsret 1848 var Frankrike det ubestridte sentrum for sosialisme og sosialistisk tenkning. Den eneste store, ikke-franske sosialistiske tenkeren fr Marx, var Robert Owen: Babeuf, Saint-Simon, Fourier, Enfantin, Leroux, Cabet, Blanqui, Louis Blanc, Buchez, og Proudhon var alle sammen franskmenn. Det var ogs Lamennais. Opp mot disse navnene, med det enkeltstende unntaket Robert Owen, kan man helt fram til langt ut i 1840-ra kun sette de anti-kapitalistiske konomene i Storbritannia Hall, Thompson, Hodskin, Gray, og J. F. Bray den kristne owenitten John Minter Morgan og i Tyskland, eller snarere fra Tyskland fordi han sjelden var der sjl, Wilhelm Weitling. Det finnes helt klart noen f andre i Tyskland hvis krav det er ndvendig ta i en viss betraktning J. G. Fichte, som var en slags fellesskapsbygger, om ikke en sosialist p noen mte, som knytter ham til de andre tenkerne som omtales i dette bindet, og som forlpere for marxismen Feuerbach, og et variert utvalg av Unge hegelianere Bauer-brdrene, Moses Hess, Arnold Ruge, og en rekke andre. Det var ogs i 1840-ra grupper bestende av tyske landflyktige i London, Brussel og Paris, som lever videre i en avkrok av historia for en stor del fordi de blei Marx kollaboratrer (og ofte siden hans fiender). Det er dessuten slike store skikkelser som Godwin og Paine som, til tross for at de knapt nok var sosialister sjl, like fullt er viktige forlpere for sosialistiske doktriner. Det 323

finnes dessuten mindre skikkelser som Thomas Spence og andre tidlige forkjempere for jordreform, og mer eller mindre ukjente navn slik som Piercy Ravenstone. Ingen av disse unntaka gjr den generelle konklusjonen ugyldig: Fram til 1848 var Paris det stedet der alle slags former for sosialistisk, anarkistisk og kommunistisk teori vedrrende sosial organisering blei lagt fram, diskutert i det uendelige, og underlagt rivaliserende teoretikeres granskende blikk, ikke bare i avlukker og bortgjemte strk av begrensa grupper srlinger og kverulanter, men coram populo i de mest innflytelsesrike avisene, i klubber og foreninger som tiltrakk seg mange medlemmer, i pamfletter, affiches og lpesedler, i kafeer og p gata ja, faktisk overalt. Dette var ikke bare fordi Frankrike og spesielt Paris hadde vrt sted for Den store revolusjonen i 1789, og deretter gjennomgtt en fundamental rystelse hva s vel dets sosiale som politiske institusjoner angr. Det hadde mye si; for ingen ny orden hadde blitt stabilisert p en effektiv mte slik at den kunne fylle plassen til dets ancien rgime, og hele framtida til dette landet og dets institusjoner blei fremdeles debattert daglig. Men dessuten hadde Frankrike i det attende rhundre vrt hovedsetet for filosofisk spekulasjon bde omkring utfoldelsen av det anvendte intellektets egenskaper slik de manifesterte seg innen vitenskapen og vedrrende mennesket som et sosialt dyr, mennesket i sine relasjoner til andre mennesker og til naturen, mennesket bde som et naturobjekt og som en kreativ kraft som innvirker p naturen. Montesquieu og La Mettrie, Voltaire og Diderot, dHolbach og Helvtius, Turgot og Condorcet, hadde alle hjulpet til med pne for den store debatten og bane vei 324

for konfliktene mellom girondinerne, jakobinerne og alle de andre gruppene som etter 1789 disputterte seg i mellom angende Frankrike og menneskehetens framtid, og som et etterspill for den fornya meningsbrytningen som kom i kjlvannet av Napoleons fall. Ogs i Tyskland hadde det i det attende rhundre foregtt en hylytt debatt vedrrende mennesket og dets plass i naturens verden blant Leibniz etterflgere og blant Kants samtidige og etterflgere. Men det var en forskjell. I Frankrike, under dets ancien rgime, hadde debatten allerede tatt en sosial og politisk retning. I Tyskland hadde den forblitt p det hyfilosofiske planet, og vrt mye mer opptatt av erkjennelsens prosesser enn av handlingens kilder. Dette var for en stor del fordi det urbane Frankrike, fra 1789 av, klar over at det i dets midte fantes mektige og hittil ukjente krefter som var i stand til eksplosiv handling. Under Napoleon blei disse kreftene for en stund avleda til militre eventyr; men s snart krigene var over hevda de seg p ny. Saint-Simon hadde forskt favne dem alle innafor enkeltkategorien lindustrie som han lot omfatte bde kapitalismens utviklingskrefter, ingenirteknikk og arbeiderklassen. Bonden, som hadde erverva jorda, eller mesteparten av den, hadde opphrt vre et eksplosivt element; byene, framfor alt Paris, var den nye tidsalderens sentra for s vel handling som tale. Sammenlikna med Frankrike hadde Tyskland verken noen mektig kapitalistklasse eller et proletariat i emning. Som Marx og Engels ppekte i Den tyske ideologi, summa den tyske filosofien i et sosialt og konomisk vakuum, og befatta seg snarere med ideer enn med materielle realiteter. Sjl nr den, som hos Fichte og Hegel, dreide i retning av politisk tenkning, var dens 325

tilnrming basert p den idealistiske spekulasjonens synsvinkel i stedet for p perspektivene til den praktiske politiker eller samfunnsfornyer, med sistnevntes skelys p mannen i gata og hans umiddelbare konomiske og sosiale anliggender. Fichte kunne anstrenge seg for oppildne nasjonens nd mot fransk aggresjon; men det var til nasjonen han appellerte, ikke til les industriels eller til arbeiderklassen. Hegel kunne skape en ny, totalitr statsteori; men i hans teori spilte de konomiske faktorene ingen viktig rolle, ei heller danna de noe grunnlag for en utprega ny doktrine. Det var kun i Frankrike at utviklingene innen filosofi og innen konomiske og klassebaserte relasjoner mttes, for s generere den store debatten omkring sosialismen som brakte de lrde ut i de barrikaderte gatene s vel som reflekterende arbeidere inn i studiekammerset, gjorde teologer til ikonoklaster og ingenirer til sosiale prosjektrer, og avstedkom den fascinerende vekselvirkningen mellom krefter og ideer som den eksilerte Heine, og seinere Alexander Herzen, observerte og beskreiv p en s skarpsindig mte. I et seinere kapittel vil vi vre ndt til drfte hvorfor Storbritannia, som konomisk sett stod s mye lenger framme enn Frankrike, ikke viste tegn til noen tilsvarende utbredelse av sosialistiske og kommunistiske teorier. Storbritannia hadde ogs sine sterkt misfornyde sosiale elementer, og endog sine hemmelige samfunn, plott og opprr. Det hadde i Robert Owen en av de store sosialistiske prosjektrene; og det viste veg i utviklinga av anti-kapitalistiske konomiske teorier (som kun Sismondi kunne mle seg med). Men London hadde aldri den fjerneste likhet med Paris; i Storbritannia fantes det 326

aldri noe tilsvarende de parisiske arbeiderne som stadig kunne sette sjlve det nasjonale livs sentrum i engstelig spenning. Verken arbeidere eller intellektuelle var sterke nok til ryste sjlve det britiske samfunnets pilarer, eller p noen mte velte dem, ikke engang for en stund. For det frste var Frankrike sentralisert, noe England ikke var, verken hva politiske eller konomiske anliggender angr. Det engelske aristokratiets regjeringsmakt var spredd utover landet: London var regjeringas sete, men aldri kilden til regjeringsmakt. Dessuten vokste den nye industrialismen fram i Nord og i Midlands, fjernt fra London; og flgelig l ikke hovedsentraene for arbeiderklassens innflytelse i metropolen, hvor de ville ha kunnet vise sin styrke direkte overfor politikerne som satt samla i parlamentet, men langt unna. I Frankrike var Paris hovedsenteret for arbeiderklasseaktiviteten, kun med Lyon i provinsene og, i beskjeden grad, Marseilles som sttespillere; mens det i England var Manchester, Birmingham, Newcastle, Nottingham og Leeds, samt et dusin andre steder, som representerte drivkrafta, mens London stod for svrt lite og kunne i de fleste tilfeller overmannes av politiet, og kun sporadisk hadde behov for forsterkninger fra militrmakta. Fransk sentralisering og konsentrasjonen av det franske proletariatet i Paris, hadde mye si for at Frankrike blei den permanente revolusjonens hjemland. Intet annet land befant seg i en tilsvarende situasjon. Kun i Frankrike var revolusjonen en kontinuerlig levende kraft, som ingen kunne overse eller glmme. Formlet med dette kapittelet er drfte utviklinga av sosialistiske ideer i Tyskland og blant tyskere, fram til det tidspunktet da Marx skapte en utprega tysk sosialisme 327

som snart kom til bli dominerende over mesteparten av kontinentet, mens han dreiv de eldre formene for sosialisme foran seg som agner foran vinden. Ikke s forst at marxismen noensinne lyktes i fordrive de tidligere doktrinene; det den gjorde var langt p vei drive dem ut av den sosialistiske bevegelsen for s ske grobunn andre steder i kooperasjon, i de ulike formene for anarkisme, ja, endog i den skalte radikalsosialismen bedre benevnt som sosialradikalismen og i den skalte kristne sosialismen som befant seg i den katolske kirkas favn. De eldre formene for sosialisme levde videre, til og med etter at Marx hadde lnt merkelappen utopisme og klistra den p dem. Men marxismen dreiv dem ut s vel fra argumentasjonens som organiseringas sentrum. S p hva p hvilke forlpere p teoriens og praksisens omrde hvilte marxismen sjl? At den var en utprega tysk doktrine, kan ingen som leser Marx tvile p. Forbindelsen til hegelianismen er altfor penbar, ikke bare i Marx fraseologi, men i hele tankebygningen hans. I beskrivelsen av sin egen doktrines utvikling la han sjl vekt p dens tyske grunnlag, samtidig som han takka det franske folket for ha lrt ham de sosiale og konomiske implikasjonene av sin filosofiske arv. Like fullt var den viktigste av de pre-marxistiske tenkerne som har blitt utpekt som en grunnlegger av tysk sosialisme, ogs en pre-hegelianer, som bekjente seg til en idealistisk filosofi som var radikalt annerledes enn Hegels. Johann Gottlieb Fichte (1762-1814) basert sin filosofiske tilnrming p Kants sdanne, som Hegels i sin tur representerte et gjennomgripende brudd med. 328

Fichte har av og til blitt betrakta for eksempel av Bertrand Russell i hans History of Western Philosophy som en forlper for det metafysiske, totalitre synet p staten, p linje med Hegels; noe han i sannhet ikke var i nrheten av. Langt fra vre noen statstilbeder fremma han en teori som satte samfunnet over staten og, i den grad han opphyde kollektivet, betrakta han det i form av en nasjonal nd som l innvevd i hele det komplekset som bestr av sosiale institusjoner og tradisjoner, og ikke i form av noen overordna regjeringsautoritet. Endog hans nasjonalisme, om enn aldri s entusiastisk, var ikke ekskluderende. Han imtes at enhver nasjon, i henhold til dens respektive nd og tradisjon, p sin egen mte vil bidra til menneskendens bragder. Hans opprop, i hans bejublete Addresses to the German Nation (1807-08), tok sikte p reise det tyske folket mot Napoleons imperialisme, ikke p tysk politisk herredmme over andre folkeslag. Vi befatter oss her med Fichte og hans filosofi, og med hans politikk, kun ut i fra deres betydning for pstanden om at han ogs m betraktes som den tyske sosialismens stamfar. Denne pstanden hviler hovedsakelig p to av hans tallrike bker, Der geschlossene Handelsstaat (Den lukka handelssat, 1800) og hans forelesninger i 1813 om Staatslehre (statsteori). I disse skriftene bruker Fichte sin etiske teori, som legger sterk vekt p individuell, kreativ aktivitet som uttrykker seg gjennom mellompersonlig sammenslutningsatferd, som fundament for et krav om at hvert enkelt menneske blir gitt midlene til uttrykke sin personlighet gjennom arbeid som blir utfrt i sammenslutning med andre, innen et yrke som er tilpassa hans eller hennes naturlige 329

tilbyeligheter. Han hevda at dette innebrer en rett til tilgang p produksjonsmidlene som vil sikre arbeiderens rett til hans eller hennes eget produkt. Samfunnets metode for sikre dette er etablere et system bestende av sjlstyrende produksjonskorporasjoner som koordinerer sine anstrengelser og utveksler sine produkter gjennom gjensidig overenskomst. Disse korporasjonene skulle eie produksjonsmidlene og utfolde samfunnets konomiske liv, uavhengig av den politiske staten, som autonome organer for samfunnet i sin helhet. I sine seinere verker modifiserte Fichte sin doktrine gjennom vedkjenne staten oppgava med sette de foresltte korporasjonene ut i live og definere deres makt; men han foreslo aldri at staten sjl skulle ta kontroll over produksjonsarbeidet. Hans forslag, i deres seinere form, slekta bde p Louis Blancs begrep om relasjonene mellom hans Ateliers Nationaux og regjeringa, og p det til Orage-Hobson-skolen blant National Guildsmen i det tjuende rhundre; for de sistnevnte foreslo at de nasjonale laugene som blei forespeila kontrollere industrien, skulle konstitueres og handle etter et statlig charter. Den store forskjellen var sjlsagt at Fichte ikke hadde noen forestilling om at hans korporasjoner skulle vre basert p fagforeninger eller p noen militant arbeiderklassebevegelse, eller i det hele tatt p noen framherskende arbeiderklassesammenslutning. Han tenkte ikke ut i fra en maktkamp mellom rivaliserende klasser, eller ut i fra en revolt mot utbytting, men ganske enkelt ut i fra etableringa av individets sosiale rett til det som enn mtte trengs for sikre muligheten til uttrykke sin personlighet ved tjene samfunnet p nyttig vis. Han hadde, i moderne terminologi, ideen om et nasjonalt 330

minimum garantert for alle; men han var ingen demokrat og foreslo ikke at hans korporasjoner skulle kontrolleres p demokratisk vis. Fichtes sosialisme blei formulert i et Tyskland som ikke var rede til vie den oppmerksomhet. Hans innflytelse, som var stor, var basert p hans nasjonalisme og p hans utvikling av den kantianske filosofien innafor kunnskapsteoriens og moralens omrder, snarere enn p hans forslag om en ny form for konomisk organisering. Fichtes innflytelse gikk i retning av en sterkt subjektivistisk utvikling av Kants etiske filosofi, og bort fra de elementene innen Kants tenkning som i sterkest grad hadde vrt direkte avleda fra Rousseau. I moralens og spekulasjonens sfre understreka Fichte nesten i like sterk grad som Max Stirner gjorde etter ham, den ruvende betydningen av den individuelle menneskendens rasjonalitet, og hans disipler, som langt fra nska smelte sammen sine personlige identiteter med den universelle nd, var intenst opptatt av etablere sine individuelle moralske tilpasninger til fornuftens omrde. Fichtes sosialisme var essensielt sett individualistisk i sitt moralske fundament; og av denne rsak blei hans sosialistiske ideer desto lettere dratt med i dragsuget av Hegels metafysiske angrep p hele den subjektivistiske innstilling. For Hegel stod staten over samfunnet, mens det artet seg omvendt i Fichtes yne. Hegel foreslo ogs en korporasjonsstruktur som skulle r for industriens virke; men Hegels korporasjoner skulle kun vre en del av det sivile samfunns struktur, stende p et lavere virkelighetsniv, og underlagt den universelle loven tufta p lydighet overfor statens hyeste vilje. Fichtes seinere formulering 331

av sine synspunkter hadde intet slikt metafysisk innhold; formlet med hans korporasjoner var fra frst til sist tjene behovene til individuelle mennesker i deres sosiale relasjoner, snarere enn noen hyere enhet som skulle overskride dem som samarbeidende individuelle krefter i seg sjl. Fichte var imidlertid en idealist, om enn ikke av det totalitre slaget. Han trodde p nasjonen som en reell enhet, som ikke absorberte enkeltindividene den bestod av, men som inspirerte dem med et etisk forml som satte dem i stand til n et hyere niv av personlig sjlrealisering og oppnelse. I denne nden insisterte han p behovet for et koordinert og planlagt samfunn, organisert som et sjlsubsisterende system og, i sine relasjoner til andre samfunn, underlagt de krava som dets autarkiske enhet fordrer. I hans verker ser vi tydelig forestillinga ikke bare om en nasjonalistisk proteksjonisme som var utforma for sikre denne sjlsubsistensen, men ogs om en slags kollektivisme som middelet for gjennomfre den p en velordna mte. Dette gjr ham til stamfaren, om ikke til nasjonalsosialismen i naziforstand, s til den formen for nasjonale planer som setter seg fore oppn sosialismen innafor et land. Han er bestemt bde en nasjonalist og en tilhenger av planlegging, og har dermed tro p den nasjonale helten som en historisk avgjrende kraft det aspektet ved hans doktrine som i sterkest grad influerte Carlyle. I lpet av perioden etter Napoleons endelige nederlag foregikk det ingen utvikling av sosialistiske ideer i Tyskland, og ikke engang noen revolusjonr organisering slik som i Frankrike. Det fantes liberale 332

bevegelser i de ulike tyske statene, slik de blei rekonstituert etter 1815; men de hadde intet skjr av sosialisme og de arbeidende klassene spilte kun en liten rolle i dem. Ja, sosiale ideer kom til uttrykk, slik som i Franz von Baaders verk, hovedsakelig i forbindelse med hyst konservative, eller endog reaksjonre, politiske prinsipper. I sin agitasjon for at man skulle erkjenne behovet for garantere proletarene (benevnelsen er hans egen) en tlelig levestandard, betrakta Baader for eksempel en slik garanti som den moderne ekvivalenten til den fydale godsherrens paternalistiske ansvar for sine avhengiges velferd, og argumenterte for et system basert p stender (Stnde) og laug som middelet for tyle liberaldemokratiske forestillingers frammarsj. Baader og andre politiske reaksjonre som ogs hadde en sosial samvittighet, fortsatte tenke ut i fra et samfunn dominert av jordbruk og smskala hndverksproduksjon. I Tyskland fantes det sannelig ingen arbeiderklassebevegelse utover de gamle fellesskapa bestende av faglrte hndverkere; og der hvor disse hadde noen som helst politiske aspekter, knytta de seg til liberale bevegelser for konstitusjonsreform. Frst i 1830 fikk Den franske revolusjonen som etablerte borgermonarkiet, enkelte ringvirkninger som ga franske sosialistiske ideer en moderat vind i seila. Saintsimonianerne sendte talsmenn for spre sitt budskap i Tyskland, men virkningen var knapt nok mlbar. Det som enn foregikk av ny tenkning utvikla seg hovedsakelig ut i fra konfliktene blant filosofer og litterater; og endog for dem fant det kun sted en svrt innskrenka diskusjonsfrihet som flge av sensuren. I disse abstrakte kontroversene fantes imidlertid spirer til 333

intellektuell revolt; og spesielt innafor den dominerende hegelianske tankeretningen begynte venstreorienterte fortolkninger utfolde seg, og de blei sterkere i 1830-ra, men ndde ikke noe klimaks fr tidlig i 1840-ra, da Feuerbachs innflytelse blei vidt utbredt. I mangel p nye tyske ideer om den konomiske og sosiale ordenen, begynte franske ideer etter 1830 filtrere inn i landet og finne tilhengere blant de tyske arbeiderne, i frste omgang uten noen srlig kontakt med de venstreorienterte filosofene. Den viktigste blant apostlene for denne franskinspirerte, tyske sosialismen var Wilhelm Weitling (1808-71), som sjl var en utenomekteskapelig snn av en fransk offiser og ei tysk tjenestepike. Weitling blei skredder skreddernes klubber var de som i strst grad blei pvirka av radikale ideer og oppndde betydelig innflytelse. I henhold til fagets sedvane reiste han gjennom store deler av Tyskland og omvendte folk, men forlot snart Prysen i den hensikt unnslippe militrtjeneste. Etter ha sltt seg ned i Frankrike omkring 1836 blei han influert av gruppene rundt Blanqui og Cabet, og slutta seg til de tyske eksilene i Paris som blei anfrt av Felix Schuster, hvis manifest Mennesket som det er og som det burde vre (1838) han nedtegna. Etter ha blitt kompromittert gjennom oppstanden i 1839, leda av Blanqui, rmte han til Sveits og publiserte der sitt mest betydningsfulle verk, Garantier for harmoni og frihet (1842). Han blei fengsla i Sveits i 1843, for s bli utlevert til den pryssiske regjeringa, som p sin side lot ham emigrere til USA bare for bli kvitt ham. P sin vei dit oppholdt han seg en stund i London hvor han etablerte kontakter med den organiserte gruppa bestende av 334

tyske, sosialistiske eksiler anfrt av Moll, Schapper og Eccarius, og oppndde betydelig innflytelse. Han tilbrakte ogs noen tid i Brussel, hvor han hadde en dialog med Marx. I 1846 dro han til Amerika, men returnerte i 1848 for s forlate det europeiske kontinentet for godt etter at den tyske revolusjonen hadde mislykkes. Han tilbrakte resten av sine dager med drive sin propaganda blant De forente staters arbeidere. Marx roste frst Weitling p det varmeste, som det tyske proletariatets frste autentiske stemme, men kom seinere p kant med ham i lpet av striden mellom de rivaliserende ideologiene som snderrev de tyske sosialisteksilenes samfunn i lpet av 1840-ra. I Marx yne var Weitling essensielt sett en utopist. Han hadde henta doktrinen om absolutt sosial likhet fra Babeuf, Blanqui og Cabet, og i sine verker skte han knytte denne ideen til primitiv kristendom. Han var en komplett utopisk kommunist, a la Cabet, og en tilhenger av Blanquis forestilling om coup dtat som et middel til oppn sitt drmmesamfunn. Marx betrakta en slik holdning som fullstendig upassende i forhold til betingelsene i samtidas Tyskland; han var motstander av meutes som var dmt til mislykkes og foretrakk sttte de tyske liberalerne som et ndvendig stadium i utviklinga av den tyske arbeiderlassebevegelsen. Han satte seg flgelig fore bekjempe Weitlings innflytelse, men det var ikke fr Weitling hadde dratt til Amerika at Marx og Engels lyktes i etablere sitt hegemoni innafor samfunna til de tyske eksilene i London, Paris og Brussel. Med den sterke pvirkningen fra de franske utopistene kombinerte Weitling sin kommunisme med en 335

markert mistro til intellektuelle. De vil til syvende og sist sluke hverandre, sa han om de rivaliserende sosialistiske sektene. Han var svrt bevisst sin egen status som en arbeider noe som trolig blei forsterka av hans uproletariske avstamning p farssida og han insisterte alltid p at arbeidernes frigjring mtte vre deres eget verk. Hans kommunisme var virkelig en svrt s enkel doktrine om menneskelig brorskap og helt fri for intellektuelle subtiliteter; og han hadde ingen bruk for de hegelianske filosofene som var opptatte med utvikle den tyske sosialismen som en teori, uten relatere den til sosial praksis. Han nska se handling fra arbeidernes side handling i Det nye testamentets nd; blant de unge hegelianerne syntes han at han mista sin dybde og responderte ved mistro dem som sjldestruktive logikkdrvtyggere uten virkelig medflelse med massene. Weitling kombinerte videre sin utopiske kommunisme med en betona internasjonalisme og antimilitarisme. Han la sterk vekt p brorskapet mellom alle menn, og p den ndvendige kosmopolittiske karakteren til arbeiderklassebevegelsen. Som propagandist var han oppfarende og ofte forvirra. Men hans oppriktighet og dyptflte innstilling var heva over tvil, og sjl om han elska spille den store mann var han elska og respektert i vide kretser. I De forente stater stifta han the Emancipation League og et tidsskrift, The Workers Republic (1850-55), utgitt p tysk, og henga seg for en stor del til arbeiderbankenes fremme. I Europa forsvant hans innflytelse etter 1846, og i en lang periode var hans navn nesten glmt.

336

Organiseringa av de tyske sosialistiske arbeiderne utafor Tyskland starta i Paris rundt 1832. Det var mange faglrte tyske hndverkere som hadde sitt virke utenlands, i Paris, Brussel, London og andre sentra, inkludert en hel del som hadde flykta etter vanskelighetene i 1830. Den tidligste gruppa synes ha blitt danna rundt en skomaker, Efrahem, som i 1833 ga ut en bemerkelsesverdig pamflett som tok til orde for en Union bestende av alle hndverkersamfunna. Denne gruppa slutta seg snart sammen med De landsforvistes forbund, som var etablert i 1834 under ledelse av en advokat, Theodor Schuster, som hadde blitt betydelig influert av saint-simonianerne og Sismondi. Bortsett fra mange ulike slags sosialister inkluderte forbundet en ikke-sosialistisk, moderat fly; og i 1836 brt sosialistene ut, fortsatt under Schusters ledelse, og danna De rettferdiges forbund som blei nrt knytta til Blanquis Socit des Saisons. Det var dette forbundet som snart kom under Weitlings innflytelse; men det omfatta fremdeles rivaliserende grupper, blant dem en i all hovedsak kommunistisk sdan i den forstand at den tok sikte p opprette en republikk basert p fullstendig likhet gjennom en revolusjonr oppstand, mens de andre i frste instans gikk inn for en kampanje for universell stemmerett. Det var for dette forbundet at Weitling utforma utkastet til sin brosjyre fra 1838, Mennesket som det er og som det burde vre. De rettferdiges forbund blei opplst etter at Blanquis kuppforsk i 1839 blei sltt ned. I sin omtale av det mange r seinere hevda Engels at det hadde eksistert p hemmelig basis helt fram til etableringa av Det kommunistiske forbund i 1847. Om s var tilfelle var 337

dets prosedyrer s hemmelige at ingen nedtegnelse av dem har overlevd. Langt mer sannsynlig er det at relasjonene blei opprettholdt mellom medlemmene, som hadde spredd seg til ulike sentra i 1839 og 1840, uten at noen formell organisasjon bestod. Den strste gruppa blant forbundets medlemmer dro til London, hvor de slo sine krefter sammen med andre tyskere som arbeida der. Da de slo seg ned i London fant Karl Schapper, Josef Moll og Heinrich Bauer sin viktigste allierte i skredderen Georg Eccarius, som allerede var i ferd med bygge opp sin posisjon innafor den britiske fagforeningsbevegelsen, og som seinere skulle bli en av Marx nre forbundsfeller og sekretr for Den frste internasjonale for s p et seinere tidspunkt unndra seg Marx innflytelse og vie seg helt og fullt til fagforeningsarbeid. Ved sin ankomst i England i 1842 oppretta Engels kontakt med denne gruppa, som i London hadde etablert et utdanningssenter for tyske arbeidere via til instruksjon i sosialistiske ideer. En annen gruppe hadde etablert seg i Brussel; og et betydelig antall tyske sosialister hadde forblitt vrende i Paris, eller kom dit etter 1839. Den parisiske gruppa ble i 1840-ra sterkt influert av Karl Grn, som hadde nre forbindelser med Proudhon og som oversatte flere av sistnevntes verker til tysk. Men fra 1843 til 1845 levde Marx, som hadde blitt fordrevet fra Tyskland, ogs i Paris; og mellom ham og Grn utvikla det seg snart et innbitt fiendskap. Marx, som p dette tidspunktet kom godt overens med Proudhon, forskte f ham til bryte med Grn men blei skarpt avvist, og havna snart i en bitter disputt ogs med Proudhon. I 1845 blei Marx utvist fra Frankrike og flytta til Brussel, hvor han blei vrende 338

til 1848, bortsett fra en periode i England sammen med Engels i 1845. I Brussel satte Marx seg fore vinne gruppa av tyske eksiler over p sin side, og danna et arbeidernes utdanningssamfunn etter modell fra det tilsvarende senteret i London. Marx og Engels hadde arbeida tett sammen siden 1844, da de hadde mttes i Paris. I De tysk-franske rbkene, som Marx var redaktr for, fikk Engels utgitt en artikkel hvor han kritiserte den ortodokse, klassiske konomien en artikkel som kan bli betrakta bde som basert p de anti-ricardianske, britiske konomene og som en foregripelse av de doktrinene som Marx utvikla i sin forelesningspamflett om Lnnsarbeidet og kapitalen, og seinere i sin Kritikk av den politiske konomien og i Kapitalen. Marx kunne utvilsomt takke Engels for sin frste innsikt i de sosialistiske konomiske teoriene som allerede var alminnelig utbredt i Storbritannia; og det var ogs Engels som lrte ham at hans filosofiske spekulasjoner, som p det stadiet fortsatt i hy grad var atskilt fra praktiske anliggender, mtte suppleres med en god kunnskap om konomiske utviklingslinjer og arbeiderlassebevegelser i Storbritannia som p det tidspunktet var det desidert mest framskredne kapitalistiske landet. Engels skreiv da p sin Arbeiderlassenes tilstand i England i 1844, som blei utgitt p tysk i januar, 1845; og Marx beskte England i den hensikt skaffe seg ytterligere informasjon utover det Engels kunne berette, ved betrakte de engelske forholda med egne yne. Sjl om jeg vil hevde at Engels bidro med minst like mye som Marx til dette partnerskapet i dets tidligere faser, var han tilfreds med akseptere Marx lederskap. 339

Det var Engels som bidro til overvinne Marx isolasjon fra arbeiderklassens og den sosialistiske bevegelsens praktiske sider, og han var hovedsakelig ansvarlig for trekke Marx inn i kampen for realisere en ny organisasjon, under tysk lederskap men med internasjonale mlsettinger, som skulle erstatte og overskride den opplste De rettferdiges forbund. De to starta sitt samarbeid med en rekke polemikker mot hovedgruppene av tyske, filosofiske sosialister, og mot samtidas rdende venstreorienterte tyske ideologier. Den hellige familie, som var retta mot De unge hegelianerne, Bruno og Edgar Bauer, og de to binda av den lenge upubliserte Den tyske ideologien, er monumentene som blei reist i lpet av denne prosessen bestende av intellektuell oppklaring, som de oppstod ut i fra, forsterka av Engels kunnskap om fabrikkindustrien og britiske forhold. Marx og Engels var med dette rede til lede en ny proletarisk bevegelse og svrt s overbevist om at de, og kun de, visste hvordan den skulle gis form og retning. Deres vei fram blei enklere etter Weitlings emigrasjon til De forente stater, ved at de dermed slapp sin mektigste meningsmotstander, sjl om Grn fremdeles befant seg i Paris og opponerte mot dem. P et tidligere stadium hadde Engels blitt invitert til bli medlem av London-gruppa, men avsltt tilbudet. I 1847 kom imidlertid Moll fra London til Brussel for be om Marx samarbeid med tanke p knytte de ulike tyskersamfunna i de ulike sentrene sammen i en enkelt kommunistisk bevegelse; og Marx og Engels, som ante tegn p en kommende europeisk revolusjon, gikk med p dette. Sommeren 1847 deltok Engels p et mte i 340

London, der det blei bestemt foreta grep for opprette et kommunistisk forbund, i frste instans et hovedsakelig tysk sdan, men med mlsettinga om skape en internasjonal bevegelse. Det blei ogs bestemt forberede og utstede et manifest som skulle proklamere prinsippene og mlsettingene for den nye organisasjonen. Noen mneder seinere dro Marx sjl til London, hvor han talte i en demonstrasjon til sttte for Polen organisert av the Fraternal Democrats og deltok i nok en forberedende konferanse for de sosialistiske gruppene, der han blei betrodd oppgava med utarbeide det foresltte Kommunistiske manifest, etter at dets innhold hadde blitt diskutert og linjene det skulle flge hadde blitt lagt fram p en brei mte slik at han hadde dette rette seg etter. Han kunne arbeide videre p tidlige utkast fra Engels og andre; og tilbake i Brussel fikk han gjort arbeidet ferdig i januar, 1848, akkurat i tide til at det blei publisert i det yeblikk den faktiske revolusjonen brt ut over store deler av Europa. Analysen av dette bermte dokumentet m henvises til et seinere kapittel. Fr vi kommer s langt m vi se nrmere p bde dets ideologiske forlpere og p den veien som Marx hadde gtt, bort fra sitt hegelianske utgangspunkt til den materialistiske historieoppfatningens omvendte hegelianisme. Som vi har sett hadde de tyske sosialistiske ideologene i perioden fr Marx hegemoni enten innskrenka sine spekulasjoner til filosofiens og teologiens omrder, eller levd hovedsakelig p importerte franske ideer i de tilfellene der de vga seg inn p det konomiske og sosiale omrde. Det hadde vrt en om ikke uoverstigelig s i hvert fall betydelig klft mellom 341

de retningene som var staka ut av de unge hegelianerne og av Feuerbach p den ene side, og de tyske arbeiderne som var influert av Weitling eller, om de arbeida i eksil, blei tilhengere av Blanqui, Cabet, Louis Blanc, eller en annen fransk sosialistleder, p den andre. Uten noe hp om en fredelig forandring i sitt eget land tenderte de eksilerte tyske arbeiderne naturlig nok i retning av revolusjonre agendaer, som lett smelta sammen med utopiske aspirasjoner i retning av en fullstendig ny sosial orden. Marx var derimot overbevist bde om at slike spekulasjoner var frukteslse og at sjansene for et vellykka coup dtat i regi av en liten, mlretta minoritet hadde forsvunnet etter fadesen i 1839. Han og Engels var derfor ndt til opponere bde mot utopismen til de gruppene som de nska influere og deres tendens til tenke ut i fra en proletr oppstand. Sjlsagt var bde Marx og Engels revolusjonre; de motsatte seg ikke revolusjonr agenda som sdan, men forestillinga om at den klassebevisste seksjonen av arbeiderne var sterk nok til gjennomfre den aleine. I hvert fall nr det gjaldt Tyskland var de sikre p at revolusjonen ville mtte starte som en borgerrevolusjon mot autokratiet. De satte sin lit til at nr dette skjedde ville arbeiderne vre sterke nok til bde ivareta sin uavhengighet samtidig med at de hjalp bourgeoisiet med velte det gamle rgime, og straks i kjlvannet av seieren henvende seg til sine allierte og omdanne den borgerlige revolusjonen til en andre revolusjon under ledelse av proletariatets bevisste elementer og dets stttespillere blant de intellektuelle klassene. For sledes skape den bevegelsen de nska mtte de avvende de tyske arbeidersamfunna fra deres 342

troskap overfor de ulike utopiske retningene og ogs tyle deres tendens til tenke ut i fra reint proletre meutes. De mtte bekjempe s vel blanquismen (Blanqui sjl satt i fengsel) som den icariske kommunismen, og ellers alle de andre sekteriske doktrinene hos de ulike retningene. Men dersom de hadde frt sin kamp penlyst p begge disse frontene, ville de ikke hatt noen sjanse til vinne den sttten de nska. De hadde rd til angripe de ulike formene for utopisme kun dersom de lyktes i framtre som revolusjonre nok til ikke stte fra seg blanquistene. Noe av ordlyden og raseriet i Det kommunistiske manifest er helt klart et produkt av denne ndvendigheten. Det kommunistiske forbund av 1847 nska et klart revolusjonrt opprop; og under tidas omstendigheter med en faktisk revolusjon som var i gjring over mesteparten av Europa var Marx og Engels rede til gi forbundsmedlemmene nettopp det, og i Manifestet lot de vre understreke i hvor stor grad revolusjonen i praksis var ndt til bli frt under bourgeois ledelse framfor alt i Tyskland.

343

KAPITTEL XXI

BRUNO BAUER, HESS OG GRN DE SANNE SOSIALISTENE

VI kan n vende tilbake til utviklingslinjene, hovedsakelig i 1840-ra, til den tyske venstreradikalismens intellektuelle bevegelse, som Marx og Engels brt med. Denne bevegelsen vokste som vi har sett langt p vei fram fra de venstreorienterte, filosofiske tendensene som splitta den unge generasjonen som var oppfostra i en atmosfre prega av hegeliansk statsdyrkelse. Etter ha skjvet Kants og Fichtes innflytelse til side hadde Hegel blitt den offisielle filosofen for Prysen og den pryssiskleda bevegelsen for tysk enhet. Der hvor Kant og Fichte hadde tatt utgangspunkt i enkeltindividet og dets fornuftsmakt, som var kilden til og garantien for menneskelig framskritt, insisterte Hegel p at individet i seg sjl var intet og at rasjonaliteten var finne, ikke i dets subjektive mentale prosesser, men i statens objektive totalitet. Staten, slik den blei idealisert av Hegel, transcenderte dualismen mellom subjekt og objekt, og stod for den hyeste realitet og rasjonalitet som enkeltindividet kunne sikte mot. Det enkelte menneske blei bare en bestanddel av denne strre enheten; dets subjektive bedmmelser vedrrende godt og ondt blei spotta; dets oppgave var ikke dmme, men finne sin plass hvor det kunne tjene den store helheten. Denne helheten var imidlertid ikke hele menneskeheten; for individet kunne ikke grensene 344

strekke seg utover dets egen stat, og i verden i sin helhet var det i enhver historisk epoke stater eller i det minste n stat som hadde som misjon sivilisere og dominere de vrige. Sammen med dette synet finner vi dialektikken forestillinga om framskritt p bakgrunn av kontinuerlig konflikt, der hver samfunnstilstand eller samfunnsinstitusjon representerte en tese som var imperfekt fordi den ikke ndde opp til den absolutte fornuft, og som derfor la grunnlaget for tilstedevrelsen av en anti-tese som representerte et annet aspekt av rasjonaliteten. Ut i fra konflikten mellom disse to ville det oppst noe helt forskjellig fra begge, men som absorberte det som n enn var av varig verdi i dem en syntese som s sjl ville bli en tese, for deretter bli parert av en ny anti-tese hvorp dette frte til en ny syntese og s videre ad infinitum. Denne dialektiske hokuspokus ga fine muligheter for de begavede, og den var uimotstelig for de unge filosofene i ra etter 1815, inkludert Marx sjl. Men den ga imidlertid rom for mer enn en fortolkning. Hegels egen fortolkning var fullstendig uforenlig med demokrati. Med hans nedrakking av individet og subjektive bedmmelser, kunne han penbart ikke ha noen bruk for avstemninger, folkeforsamlinger eller noen som helst form for sjlstyre som hvilte p meningsutveksling. Hans doktrine utdefinerte hele forestillinga om menneskerettigheter for mennesker, som enkeltindivider, hadde ingen betydning: Deres funksjon var innordne seg etter krava fra en hyere rasjonalitetsorden. Det legge fram reglene for denne rasjonaliteten var utvilsomt noe bare mennesker kunne gjre: Det mtte derfor finnes en spesiell slags mann, en 345

statsmann par excellence, som i s sterk grad hadde smelta sin privatperson sammen med staten slik at han blei dens talerr og naturlige hersker. Disse mennene skulle ikke velges: De skulle velge seg sjl gjennom gjre seg til herrer over slike stater som var historias utvalgte instrumenter (utvalgt av gud, eller av den absolutte id, som var Hegels gud). Den pryssiske staten var i srdeleshet et slikt instrument. Alt dette gled lett inn i de tyske nasjonalistiske strmningene, men ikke s lett inn i en annen strmning som var mindre fordelaktig for pryssiske ambisjoner. Det var mulig konstruere en variant av hegelianismen der staten, slik den var, blei tesen, og liberal revolt mot den blei anti-tesen, med en framtidig syntese bestende av etableringa av et liberalt rgime basert p konstitusjonelt styre. Enkelte venstrehegelianere gjorde dette, mens andre gikk fram p grunnlag av en annerledes utfordring. For Hegel var menneskets historie Ideens framskritt: Den stofflige og faktiske verden hadde betydning kun som den materien som rasjonalitetens utvikling utfolda seg i. Materien, i den grad den i det hele tatt var virkelig, var intet mer enn en utstrling av nd. Men hva ville flgene bli dersom denne forestillinga blei snudd p hodet, materien blei tildelt den primre plassen i virkeligheten, og ideer (uten stor I) blei betrakta som blotte epifenomener ved den materielle substansen? Kunne ikke nd i seg sjl bli betrakta som en materiell substans? Det var sjlsagt ikke noe nytt i dette i seg sjl kun en gjenoppliving av 16- og 1700-tallets materialistiske filosofiske retninger, slik de hadde kommet til uttrykk hos Hobbes, La Mettrie og dHolbach. Men denne 346

tidligere periodens materialisme framsto i hvert fall i eksponentenes yne som langt mindre grovkorna i Feuerbachs filosofi. Vren gr forut for bevissthet var kampropet som ga gjenlyd i reaksjonen mot den hegelianske idealismen, som hadde behandla den materielle substansen som et reint derivat av Ideen. Feuerbachs nye materialisme, som Marx ofte kontrasterte med 1700-tallets grovkorna materialisme, brakte spekulasjon tilbake fra den reine fornuftens domene slik at den kunne observere begivenhetenes gang som noe som i seg sjl var verdt vie oppmerksomhet. Ikke s forst at Marx fant Feuerbachs materialisme tilfredsstillende: Han klandra tvert i mot Feuerbach for overse det som l implisitt i hans egen doktrine. Dernest satte han seg fore komplettere den nye doktrinen gjennom inkludere mennesket sjl, som aktr, i den materielle eksistensens sfre, slik at det ikke kun tildeles en kontemplerende rolle i forhold til virkeligheten, men forsts som en aktiv aktr som befinner seg innafor og ikke utafor den materielle virkelighetens omrde. Han hevda at den sanne filosofien m befatte seg med foreninga av tenkning og handling, snarere enn med rein kontemplasjon. Det var ikke nok, sa han, betrakte mennesket som skapt av sine omgivelser. Den materialistiske doktrinen om at mennesker er produkter av omstendigheter og oppfostring, og flgelig at endra mennesker er produkter av endra omstendigheter og endra oppfostring, glmmer at omstendigheter blir forandra av mennesker og at den som utdanner sjl m bli utdanna. (Tredje Tese om Feuerbach, 1845). Marx hadde ikke i sinne akseptere synet p mennesket som kun skapt av ytre omstendigheter: Han insisterte p at 347

mennesket sjl er en del av naturen og at menneskets handling utgjr en del av de materielle kreftenes handling, i kontrast til krafta i Hegels Id, i utforminga av menneskets historie. Dette bringer ham til hevde den grunnleggende enheten mellom tenkning og handling. Filosofene har kun fortolka verden p ulike mter: Det som gjelder er imidlertid forandre den. (Ellevte Tese). Akkurat hva Marx mente med tankens og handlingens enhet har vrt gjenstand for endels debatt. Det er klart at han ikke s det slik at han kun ga uttrykk for noe helt trivielt. Han hevda ikke bare om i det hele tatt tilstedevrelsen av en gjensidig kausal relasjon mellom de to, snn forst at dersom tanke influerte handling s influerte handling i like stor grad tanke. Jeg mener at han tvert i mot hevda at tenkningens innflytelse p handling var mindre grunnleggende enn handlingens innflytelse p tenkning, og at menneskers tanker skulle bli betrakta som avleda fra hva de gjorde, snarere enn omvendt. I denne generelle teoriens terminologi var tenkning en del av den overbygningen som mennesker etablerte opp den reelle underliggende strukturen bestende av de forholda som de kjente seg kallet til handle overfor. Enkelte idealistiske filosofer har hevda at handling er et reint ytre uttrykk for en forutgende sinnsbevegelse for en mental viljesakt. Ja, det er dette som ligger implisitt i synet p at det vite hva som er godt, er det samme som gjre det, slik Godwin hadde trodd. Jeg tror Marx forskte si at den virkelige relasjonen mellom tenkning og handling var at handlingen ga grobunn for tenkning eller snarere at tenkningen var handling oversatt til mentale termer. Han var sledes p utkikk etter et handlingsprogram for forandre verden, overbevist om at et slikt program ville 348

bringe med seg den filosofien mennesker trengte for forst hva de gjorde for tilfredsstille sine rasjonaliserende impulser. Men Marx umiddelbare anliggende var sjlsagt ta et oppgjr med de filosofene som nyde seg med kun fortolke verden slik at den passa til deres egne subjektive behov, og som sledes verken flte eller viste noen trang til forbedre den eller som endog vek tilbake fra noe slikt forsk fordi handling innebar kompromiss med virkelige krefter og derfor besudla den filosofiske kontemplasjonens ideelle reinhet. Dersom alt av verdi finnes i den rette tenkning og handling kun er utleda fra tenkning, er det bare om gjre f mennesker til tenke bedre, mens det tvinge dem til handle ikke har noen verdi for de vil handle riktig kun gjennom lre tenke riktig, og da vil riktig handling flge av seg sjl. Det er hovedsakelig dette Marx er opptatt av benekte. Ved bygge p det grunnlaget som Feuerbachs kritikk av idealismen la, skte Marx sledes overskride de unge hegelianerne som fram til utgivelsen av Feuerbachs viktigste verk, Kristendommens essens (1841), for en stor del hadde forblitt vrende innafor den idealistiske filosofiens generelle rammeverk. Sett fra den sosialistiske tenkningens ststed var de viktigste blant disse unge hegelianerne Bruno Bauer (1809-82) og Moses Hess (1812-75), og ogs til en viss grad Karl Grn (1813-87), som vi allerede har beskrevet som Marx meningsmotstander blant de tyske sosialistene i Paris. Ved starte som en realistisk eller materialistisk kritikk av religionen og den etablerte tyske idealistiske filosofien, svellet denne venstrehegelianismen hvis pvirkning Marx var oppfostra med og under fransk 349

innflytelse i hans sinn til den tok form av en vitenskapelig sosialisme. Denne prosessens tidlige stadier kan studeres i det tidlige arbeidet til Marx og Engels, spesielt i Den tyske ideologi, som er en kritisk studie av de tyske idealismens utvikling sett ut i fra den feuerbachianske materialismens ststed. P grunnlag av disse kritiske studiene fortsatte Marx og Engels med formulere sin materialistiske historieforstelse, som frst blei tydelig kunngjort i 1848 med Det kommunistiske manifest, sjl om den i hyeste grad l implisitt i Marx Filosofiens elendighet, utgitt i 1847 som et svar p Proudhons Philosophie de la misre. Men fr Marx havna i denne dysten med Proudhon mtte han ta et endelig oppgjr med den idealismen som han hadde blitt oppfostra med. Dette oppgjret fant sted i to stadier: I det frste var Marx fortsatt i sterk grad under Feuerbachs innflytelse, sjl om han allerede hadde begynt bryte med den. I det andre stadiet hadde han definitivt bevega seg bort fra Feuerbach, og sammen med Engels kommet fram til sitt eget klart definerte ststed. Det frste stadiet er representert ved hans angrep p Bauer-brdrene i Den hellige familie og i det mer omfattende sttet mot neohegelianerne i Den tyske ideologi. Med tanke p formlet med den nrvrende boka er det overhodet ikke ndvendig g i dybden vedrrende denne fasen av Marx utvikling. Jeg trenger bare gi en brei skissering av hans disputt med Bauerbrdrene. I sitt brudd med Hegel hadde Bauer-brdrene overhodet ikke tatt avstand fra hans idealisme. De fortsatte betrakte ideer ja, endog Ideen som historias bevegende kraft, og behandle filosofiens oppgave som 350

om den ikke behvde befatte seg med praksis eller begivenhetenes materielle basis. De s p sin oppgave som det eksponere falske ideer gjennom anvende en ndels kritisk logikk overfor de filosofiske forsvarsverkene for kirkas og statens bestende sosiale orden, men uten at dette innebar noen form for handling bortsett fra p den logiske argumentasjonens omrde i retning av sosial forandring. Ja, Marx angrep p dem var for en stor del basert p deres ringeakt for aktuelle reformprosjekter, som de begrunna med at partielle reformer var ulogiske ved at de innebar en aksept av den bestende sosiale orden istedenfor helt og holdent avskaffe den, mens Marx mente at partielle reformer burde stttes som et middel til svekke den ordenen og sledes legge grunnlaget for styrte den. Sammen med denne logiske purismen l det, hos Bauer-brdrene og andre som tilhrte de unge hegelianerne, en sterk mistro til interesse som ansporing til handling. Fra Hegel hadde de absorbert en tro p den reine fornuftens tvingende kraft; og de kunne ikke fordye noe forsk p forbedre samfunnet gjennom appellere til menneskers egeninteresse, eller engang sjl ta parti med bevegelser som var besudla av egennyttige motiver. Dette frte til at Bauer-brdrene og deres likesinnede heva seg fullstendig over arbeiderklassebevegelsen, slik den var besjela av slike motiver, og de hadde bare forakt til overs for demokratiet s lenge det representerte en kraft som ikke var ledsaga av fornuft eller filosofisk innsikt, men av slagord som tilslrte materialistiske og egennyttige mlsettinger. I den grad de var sosialister fulgte det av dette at deres forestilling om veien fram mot sosialismen innebar en forutgende omvendelse av mennesker, slik at 351

de ville ske den i en nd befridd fra all egennytte. I den grad deres appell i det hele tatt hadde en praktisk side, var den helt og holdent retta mot velvillig innstilte mennesker, og hovedsakelig mot mennesker med en opplyst og rasjonell godvilje. Det var en del av deres credo at en hovedhindring for en slik opplysning var finne i religionens makt over menneskers sinn. De hadde flgelig via en stor del av sin oppmerksomhet til bortforklaringa av religion som en perversjon som ulike presteskap, med sttte fra sekulre maktfaktorer, hadde plagt mennesker; men til forskjell fra Feuerbach forskte de ikke spore religis tro til dens opprinnelse i folks materielle omgivelser. I Feuerbachs materialistiske religionsteori fant imidlertid Marx p sin side bde et redskap som han kunne bruke for overvinne idealistene, og et utgangspunkt for sin generelle materialistiske historieforstelse. Marx hadde ikke ndd fram til denne helstpte opponeringa mot de unge hegelianerne uten g igjennom en fase bestende av tett forbindelse med dem. Han og Bruno Bauer hadde vrt nre venner og filosofiske forbundsfeller fr han snudde seg mot hele den idealistiske retningen. Sjl etter at han hadde brutt med Bauer-brdrene l det fortsatt omfattende elementer av hegelianisme i hans tenkemte, noe det kom til gjre resten av hans liv. Fra sin hegelianske oppfostring beholdt han, til tross for at han insisterte p ta utgangspunkt i fakta istedenfor ideer og behandle ideer snarere som framvokst av fakta enn vice versa, en sedvane med betrakte observerte fakta som fenomener som skjuler en underliggende virkelighet. Dette framtrer igjen og igjen i Kapitalen, nr han tar for 352

seg partikulre kapitaler og arbeidere som blotte eksempler p en slags mer virkelig, universell kapital og arbeidskraft, som spiller sine roller i historia nrmest som kollektive enheter som er mer reelle enn de partikulre enhetene som de er sammensatt av. Som vi seinere skal se fortsatte denne metafysiske forestillinga for det er det den er prege Marx sinn sjl lenge etter at han hadde brutt fullstendig med det idealistiske elementet i den hegelianske doktrinen. Moses Hess (1812-75) var en mye viktigere person en Bruno Bauer, og var sannelig hovedhjernen bak den tyske doktrinen om Sann sosialisme som Marx og Engels gikk til angrep p i Det kommunistiske manifest. Men innen den tid da dette angrepet blei starta hadde Hess allerede i vesentlig grad modifisert sine tidligere synspunkter og samarbeida temmelig tett med Marx og hans gruppe. Han hadde kommet til akseptere en stor del av Marx doktrine og politiske planer, uten noensinne gi avkall p sitt eget grunnleggende ststed, som i all hovedsak var av etisk karakter. Hess var en dypt rlig tenker og en mann ute av stand til fiendtlighet, universelt likt og respektert, en slags jdisk helgen som var falt blant revolusjonre. Oppfostra med doktrinene til Spinoza og Hegel, men ogs svrt influert av Fichte og Feuerbach, utvikla han sin sosialisme i utgangspunktet p et reint filosofisk grunnlag, uten noen erkjennelse av de konomiske faktorenes rolle i determineringa av sosiale holdninger eller noen kunnskap om de arbeidende klassene. Han leste verkene til de ulike franske sosialistene, men kom frst i kontakt med den arbeiderklassebaserte sosialismen og kommunismen da han hadde blitt drevet ut av sitt hjemland, Tyskland, og 353

over til Frankrike, hvor han etablerte relasjoner til gruppene av tyske arbeidere som levde i Paris i lpet av 1840-ra. Hess var en av grunnleggerne og redaktrene, og seinere Paris-korrespondent, for Rheinische Zeitung (1842-43), der de fleste av hans tidlige skrifter stod p trykk. Det var han som frst konverterte Engels til kommunismen, og han blei p sin side oppfordra av Marx og Engels til studere konomi og skaffe seg en forstelse av samtidas faktiske arbeiderklassebevegelser. Fr han kom under deres innflytelse, og i hy grad ogs seinere da han hadde brutt med dem, hvilte hans sosialisme p forestillinga om menneskelig solidaritet som en stor naturlig kraft, som blei forhindra fra f utlp i en riktig menneskelig relasjonsstruktur p grunn av drlige sosiale institusjoner. I s henseende overtok han den karakteristiske holdningen under det attende rhundres opplysningstid, og kom fram til synspunkter som p mange mter var nrt beslekta med Owens. I likhet med Owen betrakta han konkurranse som rota til de fleste av samfunnets onder ikke bare konomisk konkurranse, men konkurranse i alle dens former fordi den stimulerte de egoistiske impulsene hos mennesker og sledes dro dem bort fra deres naturlige brorskap. Hess etiske teori likner imidlertid mer p Rousseaus enn p Owens. Han s hos mennesker to grunnleggende impulser egoisme og broderlig kjrlighet og var overbevist om at den sistnevnte av disse representerte det sanneste uttrykket for menneskers grunnleggende natur. Mens det hos Rousseau var slik at amour de soi og peti i like stor grad er bestanddeler av menneskers natur, og er amoralske inntil de blir omforma gjennom sosiale institusjoner, 354

betrakta Hess egoisme hovedsakelig som utfallet av ubalanserte relasjoner, og forventa at den ville forsvinne, eller i hvert fall tyles p en effektiv mte, gjennom etableringa av en sosial struktur basert gjennomgende p prinsippet om menneskers brorskap. Dette brakte ham til et krav om fullstendig kommunisme, i Cabets forstand, som en direkte deduksjon av hans syn p menneskenaturen. Han skilte seg imidlertid fra Bauer og hans gruppe ved at han var essensielt sett aktivistisk. Han var ikke rede til simpelthen fordmme alle bestende sosiale institusjoner uten forske endre dem; og han inns fullt ut at de bare kunne forandres gjennom enhetlig handling fra de som trodde p en radikalt ny, sosial orden tufta p brorskap og rettferdighet. Problemet med Hess ststed p dette stadiet var at ved regne handling som essensielt og enhet som det ndvendige middelet, flte han at det var galt oppfordre mennesker til handle med mindre handlingene hadde det hyeste moralske grunnlag. De faktiske bevegelsene som han s rundt seg virka frasttende p ham fordi de syntes bortimot utelukkende vre foranlediga av egennyttige motiver. Han flte at dette var tilfelle bde med arbeiderklassebevegelsene, i den grad han visste noe om dem, og med de liberale borgerbevegelsene, som han visste mye mer om. P dette grunnlaget nekta han sttte de sistnevntes krav om konstitusjonelle reformer, og fordmte den framskridende kapitalismen for nagle konkurranseprinsippet enda fastere p samfunnet. Vedrrende dette stridssprsmlet rk Marx uklar med ham, som han gjorde med resten av de unge hegelianerne. Men Hess mistillit til arbeiderklassen viste seg vre mer pen for modifisering enn det hans 355

fiendtlighet overfor kapitalismen og hans konsekvente opposisjon mot liberale reformer var. Da Marx anklaga ham for vre fullstendig urealistisk i antagelsen om at det er mulig n fram til kommunismen ved hjelp av en reint idealistisk appell, tok han poenget, starta arbeidet med studere arbeiderklassebevegelsen, og kunngjorde sin tilslutning til Marx teori om proletariatets historiske rolle og insisterte p behovet for kjempe for dets krav. Han var deretter beredt til sttte proletre mlsettinger, sjl om de var besudla av egoisme, fordi de peka i riktig retning og fordi han var kommet til mene at det l en reell drivkraft i retning av menneskelig brorskap til grunn for dem. Det han ikke kunne gjre var sttte Marx i synet p at sosialistene burde hjelpe det tyske bourgeoisiet med ta makta og avsette de privilegerte, herskende klassene; for i enden av en seier for bourgeoisiet var han viss p finne en forsterka egoisme s vel i kapitalistenes som i arbeidernes sinn, og sledes en ytterligere forgiftning av samfunnet. For en periode i slutten av frtira skreiv Hess nrmest i en marxistisk sjargong; men han var aldri noen marxist. Han via seg imidlertid helt og fullt til arbeiderklassens sak, og denne oppofrelsen frte til at han for en stund aksepterte Marx lederskap i 1848. I mellomtida, i 1860ra, hadde han samarbeida med Lassalle; og innafor Den frste internasjonale kom han igjen p kant med Marx dominante stilling. Hess kunne sannelig aldri ha samarbeida lenge med Marx. I likhet med de vrige Sanne sosialistene hadde han en sterk aversjon mot og mistillit til tvang, og hevda at bruken av voldelige midler ndvendigvis ville fre til en pervertering av mlet uansett hvor verdifullt og 356

nskverdig dette mtte vre. Slike etiske hindringer gjorde alltid Marx rasende, etter som hans realisme medfrte en vilje til bruke de historiske kreftene som n enn var tilgjengelige, uten g nrmere inn p deres etiske karakter. Etter Marx syn var etiske standarder kun relative, og det var fullstendig illegitimt pkalle det bestende samfunnets etikk mot de kreftene som var forutbestemt til omforme det og ptvinge sine egne etiske standarder p den nye tidsalderen. De Sanne sosialistene bekjente seg p sin side til en absolutistisk teori vedrrende etiske verdier, og nrte allerede en frykt for at innfringa av sosialismen med makt ville forvandle den til et nytt autoritrt system som ville bli like undertrykkende og prega av egoisme som det gamle. Det lyktes aldri bygge bro over denne klfta: Den var like uoverstigelig mellom Marx og anarkistene innen Den frste internasjonale, som den var mellom Marx og de Sanne sosialistene; og seinere blei den en del av skillelinja mellom kommunismen og vestens demokratiske sosialisme. Hess etiske doktrine brakte ham naturlig nok til et internasjonalistisk ststed. Men han var ogs en nasjonalist og insisterte sterkt p at menneskers brorskap mtte finne sitt uttrykk gjennom de ulike bidraga som skulle gis av nasjonale grupper, p grunnlag av deres ulike kulturer og sosiale holdninger. Hess var jde og hadde, til forskjell fra Marx, en sterk tiltro til den jdiske kulturens verdi og individualitet. Han er en av sionismens store forlpere. Han nska at det jdiske folket skulle f sitt eget nasjonale hjemland, og la fram forslag om kolonisere Palestina med det forml etablere et senter der for jdisk innflytelse, som ikke bare ville fungere 357

som et samlingspunkt for alle verdens jder, men ogs gi sitt nasjonale bidrag til utviklinga av sosialismen. Dagens Israel har mye takke hans intellektuelle innflytelse for, sjl om hans lre ikke fikk srlig oppmerksomhet fr etter hans dd. Han var ogs den frste sosialisten som utvikla en klar teori om nasjonalitetens plass i den verdensomspennende sosialistiske bevegelsen. Han skreiv mye om perverteringa av nasjonalitet til en aggressiv nasjonalisme, som han betrakta som et uttrykk for det egoistiske, konkurransebaserte prinsippet som rdde p verdensbasis og som var dmt til rde med mindre en endring i nasjonale institusjoner ville rense dem for den egoismen som l til grunn for deres kollektive motsetninger. Han betrakta det kommende sosialistiske samfunnet som en fderasjon av samarbeidende nasjonale grupper, som hver og en virka ut i fra sin egne spesielle form for sosialisme i henhold til deres respektive nasjonale levemte. I denne forestillinga la han hovedvekta snarere p kulturelle enn p konomiske forskjeller, sjl om han i sine seinere verker ga de konomiske faktorene en ikke ubetydelig plass. Hess gjeld til Marx og Engels kommer klarest til uttrykk i hans essay Die Folgen der Revolution des Proletariats (1847), som blei utgitt forut for Det kommunistiske manifest og som foregriper enkelte av dets i yenfallende doktriner. Hans viktigste studier er utgitt p ny i hans Sozialistische Aufstze (Sosialistiske studier). I et av sine tidlige verker la han, i Saint-Simons nd, fram forslag om en fderasjon bestende av Tyskland, Frankrike og Storbritannia som grunnlaget for et nytt europeisk samfunn.

358

Marx og Engels respekterte Hess. De avskydde derimot den andre ledende eksponenten for det som blei kalt den Sanne sosialismen, Karl Theodor Ferdinand Grn (1817-87), som vi allerede har stifta bekjentskap med som Marx rival nr det gjaldt lederskapet for de tyske migrs i Paris. Grn var, i langt strre grad enn Hess, den typiske representanten for den Sanne sosialismen. I likhet med Marx var han sterkt influert av Feuerbach, og hans forestilling om sosialisme var i stor grad basert p Feuerbachs teori om religionens virkelige natur. Feuerbach hadde betrakta religion som et fenomen som hvilte p menneskets projisering av seg sjl utafor seg sjl: I henhold til denne teorien var alt overnaturlig ganske enkelt et produkt av menneskets innbilningskraft gjennom denne jegets egne eksternaliseringsprosess. Grn overtok denne forestillinga og anvendte den p samfunnsstrukturen. Han hevda at fattigdom ogs er noe som mennesket har eksternalisert fra fellesskapet, hvor det hrer naturlig hjemme. Denne eksternaliseringa har spolert grunnlaget for fellesskap og menneskelig brorskap; og lsninga p det sosiale problemet ligger i bringe eiendom tilbake i fellesskapets hender. I likhet med Marx aksepterte Grn klassekampens natur som nkkelen til forst menneskehetens historie, som han anskueliggjorde som en rekke strider for oppn besittelsen av privat eiendom. Han aksepterte ndvendigheten av industriell utvikling og storskalaproduksjon, som han forventa at ville muliggjre avskaffelsen av fattigdom s snart dette hadde blitt underlagt fellesskapets eie og kontroll. Men i sin teori om kapitalismens motsetninger fulgte han Proudhon snarere enn Marx, og hevda i likhet med Hess i hans 359

tidlige verker at veien framover mot sosialismen snarere m basere seg p at mennesker omvendes til den gjennom filosofisk overbevisning, gjennom eksponeringa av den sanne karakteren til menneskesinnets projiseringsprosesser, snarere enn p en daglig kamp for makt og materielle fordeler. Han blei kraftig kritisert av Marx og Engels i Den tyske ideologi, s vel som i avsnittet om Sann sosialisme i Det kommunistiske manifest. Han var i langt sterkere grad enn Hess motstander av enhver form for samarbeid med, eller bistand til, bourgeoisliberalerne, og han gikk s langt at han opponerte mot liberale forslag p grunnlag av deres tendens til gjre privateiendommens antisosiale system sterkere og tryggere. Han opponerte mot bevegelsen som tok sikte p tvinge de tyske herskerne til garantere konstitusjonelt styre, og insisterte p at sosialisters oppgave var utdanne folket uten blande seg inn i den rdende politikk inntil det var rede til ta makta i sine egne hender. Proletariatet, sa han, nska ingen konstitusjon; det nska ingenting; de Sanne sosialistene m forbli tro mot sine prinsipper og ikke tillate at deres doktrine blir pervertert gjennom en befatning med en daglig kamp hvor det ikke str om noe sant prinsipp, men bare en blind interessekonflikt. Det er ndvendig ha i minne at i 1840-ras kontroverser, som gikk forut for utgivelsen av Det kommunistiske manifest, framstod Marx og Engels ofte som moderate og plasserte seg i opposisjon mot sosialister som inntok en mer ekstremistisk stilling. De var p kant med blanquistene, som alltid var p utkikk etter plotte revolusjonre meutes, uavhengig av deres sjanser for lykkes; med den Sanne sosialismens 360

purister, som ikke engang p midlertidig basis ville komme overens med noen som ikke var anspora av de hyeste moralske prinsipper; med utopistene, som enten nska trekke seg tilbake fra verden slik den var og inn i modellfellesskap som ville gi mennesker levende eksempler p verden slik den burde vre, eller antok at det var mulig ta det revolusjonre spranget rett inn i et fullstendig kommunistisk samfunn. De hadde sjlsagt ogs rikelig med motstandere p hyresida skalte sosialister som hpa n fram til sosialismen innafor rammene av politiske og sosiale privilegier (Manifestets fydale sosialister); tilhengere av sammenslutning som sdan, som satsa alt p det ene kortet bestende av frivillig kooperasjon; statssosialister som Louis Blanc, som mente at allmenn stemmerett ville legge grunnlaget for det nye samfunnet og gjre alt enkelt oppn; kristne sosialister som gjorde religion til den sosiale handlingas kilde ikke til opium for folket; og reine radikalere, som ikke hadde noen visjon om proletariatets rolle i konstruksjonen av den nye ordenen. Men blant de gruppene som de hovedsakelig forskte pfre sine ideer, arta de seg som moderate fordi de insisterte p ndvendigheten av, i hvert fall i Tyskland, hjelpe bourgeoisiet til makta og kontinuerlig anspore det til stille strre krav overfor det gamle regimets autoritre regjeringer. Mennene som de traff p i de revolusjonre samfunna, hovedsakelig arbeidere, fant det vanskelig forene Marx rasende fordmmelser av bourgeoisiet med hans insistering p behovet for hjelpe det til makta, og minst like vanskelig forst hans forakt for det skalte petite bourgeoisiet, som mange av dem i kraft av vre faglrte hndverkere hadde nre familiebnd og 361

personlige forbindelser med. Det er bemerkelsesverdig at Marx og Engels, stilt overfor disse vanskelighetene, lyktes i 1847 med ta kontrollen over det nye Kommunistiske forbund og f det til akseptere deres eget Manifest. Jeg har allerede antyda at de ikke kunne ha gjort dette med mindre de med dette formlet hadde anlagt en stil og fraseologi, ja, endog til en viss grad politiske planer, som var tilpassa det revolusjonre fotfolkets rer; og de var utvilsomt desto mer rede til dette fordi deres egen forstelse av hva som trengtes, forandra seg etter som revolusjonene i 1848 blei oppfatta som nrt forestende. I en faktisk revolusjonr situasjon var det, foruten den vedvarende ndvendigheten av hjelpe bourgeoisiet med vinne makta, like ndvendig understreke proletariatets distinkte rolle og hjelpe det med spille en uavhengig rolle; forhindre det fra agere som et reint redskap for bourgeoisiet slik det hadde arta seg i Paris i 1830 og faktisk gjentok seg i 1848 og forberede det p den fullt ut uavhengige rolla som de trodde det var forutbestemt til innta i det yeblikket bourgeoisiet triumferte. Det kommunistiske manifest var sledes i stor grad et produkt av en spesifikk situasjon, snarere enn en fullstendig kunngjring av Marx budskap. La oss n ta en nrmere titt p hva dette store revolusjonre dokumentet faktisk sa.

362

KAPITTEL XXII

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

DET kommunistiske manifest blei skrevet rett fr revolusjonsutbruddet i 1848. Det blei skrevet og utgitt p tysk, i London: Det kommunistiske forbundet som det hadde sitt utspring i, var i alle sine intensjoner og forml en tysk organisasjon. Dets appell til arbeiderne i alle land om forenes, var av gjennomgripende internasjonal karakter; tyskerne som hadde godkjent det var internasjonalt orienterte arbeidere, som hadde levd i eksil fra sitt eget land og tatt del i arbeiderklassebevegelsene i de landa hvor de levde midlertidig spesielt Frankrike. De trodde at det var deres misjon etterflge Frankrike som verdensproletariatets ideologiske ledere eller i hvert fall s trodde Marx det, og de aksepterte hans linje. Manifestet var, bortsett fra i Tyskland og blant tyske flyktninger, knapt nok kjent under de revolusjonre tumultene. Det har blitt hevda at en fransk oversettelse dukka opp i Paris i lpet av sommeren 1848; men ingen kopi synes ha overlevd og dens eksistens er tvilsom. En polsk oversettelse blei utgitt i 1848, i London, men fikk aldri noen vid utbredelse, og litt seinere dukka ogs en dansk versjon opp. Den frste engelske oversettelsen blei ikke utgitt fr i 1850, i Harneys Red Republican, som ikke hadde noen stor leserskare. Ingen russisk oversettelse eksisterte fr i 1860-ra, da en versjon skrevet av Bakunin blei utgitt i Sveits. I mellomtida hadde det kommet en rekke nye utgaver av den tyske teksten i London, i De forente stater og i sjlve Tyskland. En annen engelsk oversettelse blei trykt i New York i 363

1872, i et tidsskrift, og denne blei etterfulgt av en fransk versjon som tok utgangspunkt i denne engelske teksten, og utgitt i det New York-baserte Socialist. Ingen annen engelsk versjon synes ha dukka opp i England fr i 1888, da Engels skreiv en spesiell introduksjon slik han hadde gjort for flere tyske utgaver av ulike datoer. Manifestet banet seg sledes sakte vei: Det var ikke viden kjent i 1848, og det var heller ikke srlig kjent utafor Tyskland under livslpet til Den frste internasjonale, stifta i 1864.

I Det kommunistiske manifest pner med en erklring om at historia til alle samfunn som hittil har eksistert, er klassekampenes historie. I seinere utgaver tilfyde Engels en fotnote til denne erklringa der han sa at i 1847-48 hadde han og Marx hatt liten kjennskap til at det hadde eksistert en tilstand prega av primitiv kommunisme forut for den utviklinga av klasseforskjeller som hadde funnet sted opp gjennom den sosiale evolusjonens historiske stadier. Kunnskapen om denne primitive kommunismen kom hovedsakelig med sosialantropologenes arbeid p et seinere stadium, spesielt det til Lewis Morgan (1818-81), hvis Ancient Society (1877) hadde en sterk innflytelse p Engels seinere verker. Fra denne generelle erklringa om historia i sin helhet hevdes det videre i Manifestet at i moderne tid splittes samfunnet stadig mer opp i to store, fiendtlig innstilte leire; bourgeoisiet og proletariatet. Deretter skisserer det 364

bourgeoisiets framvekst. Hvert steg i bourgeoisiets konomiske utvikling, sies det, har blitt ledsaga av et politisk avansement, slik at n er ikke den moderne statens utvende makt noe annet en komit som administrerer hele bourgeoisiets felles anliggender. Bourgeoisiet har i sin framvekst hele tida spilt en revolusjonr rolle. Dets konomiske oppnelse kan ses i etableringa av pengeforbindelsen som den eneste anerkjente forbindelsen mellom mennesker, og av frihandel som legemliggjringa av denne forbindelsen. Vi blir fortalt at bourgeoisiet ikke kan eksistere med mindre det kontinuerlig revolusjonerer produksjonsinstrumentene og dermed ogs produksjonsrelasjonene mellom menneske og menneske, som anvendelsen av disse instrumentene legger grunnlaget for. Behovet for finne stadig ekspanderende markeder jager bourgeoisiet over hele kloden. Utbyttinga av verdensmarkedet gir dets system en kosmopolittisk karakter som for eksempel vises i dets kende avhengighet av rvarer fra stadig mer omfattende tilfrselskilder. Det tvinger akterutseilte folk til ta i bruk dets metoder i den grad det trenger deres tjenester. Det etablerer byens herredmme over landsbygda, og siviliserte folks herredmme over barbarer. Det slr sammen eiendom, sentraliserer produksjonsmidlene i store enheter og konsentrerer eiendom p stadig frre hender. Som flge av disse tendensene insisterer det p politisk sentralisering. Bourgeoisiet utvikla seg innen fydalsamfunnet helt fram til fydalismens institusjonelle tyler blei for stramme for det og begrensa dets vekst; i det yeblikket blei fydalsamfunnets bnd revet over og erstatta med den frie konkurransens rgime. Men allerede 365

n har konkurransen innad i bourgeoisiet ndd et niv der det ikke lenger kan kontrollere de enorme produksjonsmidlene som de har hopa opp. Kommersielle kriser av kende alvorlighetsgrad representerer tegna p denne manglende evna, slik vi ser i de absurde erfaringene med skalt overproduksjon. Bourgeoissamfunnets rammebetingelser er for snevre til at de kan omfavne den rikdommen som det har skapt. Stadig tilbakevendende kriser blir overvunnet kun gjennom massedeleggelse av rikdom i form av konkurs og ruinering, og gjennom oppdagelsen av nye markeder, men disse utviklingstrekka baner kun vei for verre og verre kriser. Som flge av disse iboende motsetningsforholda innen kapitalismen, har bourgeoisiet ikke bare avstedkommet vpnene som vil kunne avskaffe den, men ogs skapt den klassen som er i stand til anvende disse vpnene proletariatet. Proporsjonalt med at bourgeoisiet utvikler seg, s gjr ogs proletariatet det. Bourgeoisiets system har allerede omdanna arbeideren til en rein handelsvare. Proletarens arbeid under maskinsystemet har mista hele sin individuelle karakter arbeideren har blitt et reint vedheng til maskinen. Ved bli behandla som intet mer enn besitteren av en handelsvare arbeidskraft mottar arbeideren i lnn kun det som trengs for sikre hans eller hennes overlevelse og reproduksjonen av deres like, eller blir i beste fall nrmest helt og holdent innskrenka til dette ndtrftige underhold. Etter hvert som arbeidet blir mer frasttende og mindre faglrt i trd med mekaniseringsutviklinga, har lnningene en tendens til synke samtidig som slitets byrder ker. Arbeiderne blir bourgeoisklassens slaver ja, slaver av maskinen, 366

oppsynsmannen og den individuelle mesteren. Menns arbeidskraft blir mer og mer avlst av kvinners sdanne, etter hvert som maskinen undergraver behovet for vre faglrt. Disse samme kreftene slynger kontinuerlig flere og flere blant middelklassens lavere lag smborgerskapet (slik som hndverkere, butikkinnehavere og sm hndverksmestere) inn i proletariatets rekker. Proletariatet blir rekruttert fra alle klasser, sjlsagt inkludert jordbruksarbeidere som blir drevet bort fra jorda for s bli slaver av maskinen. Proletariatet responderer p denne situasjonen ved utvikle seg fra den individuelle kampens og usammenhengende maskindeleggelsens niv, som tar sikte p bevare dets gamle status, til mer organiserte former for agitasjon, frst p fabrikkbasis og deretter i en skala som tjener hele byer og regioner. Disse stega i retning av en politisk proletr bevegelse blir tatt under bourgeoisiets ledelse, fordi bourgeoisiet er underlagt ndvendigheten av dra nytte av proletariatet for bekjempe sine overlevende fydale og aristokratiske fiender. Men proletariatet blir i kende grad klar over sin egen styrke, og mer og mer forent etter som maskineriet utsletter alle distinksjoner mellom ulike typer arbeid og, nr sagt overalt, reduserer lnningene til det samme lave nivet. I mellomtida bidrar kende kriser til gjre inntjeningene mer fluktuerende og usikre. Arbeiderne danner fagforeninger og bringer deretter sine fagforeninger sammen, slik at de forener sine krefter for klassekampen. Disse utviklingstrekka tvinger fram innrmmelser fra bourgeoisiets lovgivende forsamlinger etc. overfor bestemte grupper av arbeidere. Manifestet siterer her Ten Hours Act fra 1847, som nettopp hadde 367

blitt vedtatt av det britiske parlamentet, etter en strid som hadde pgtt i mer enn et kvart rhundre. Manifestet sier videre at bourgeoisiet alltid kjemper p mange fronter, ikke bare mot de gamle, herskende klassene i dets respektive hjemland, men ogs mot bourgeoisiet i andre land. I disse stridene pkaller det proletariatets hjelp, og lrer sledes arbeiderne forakte det. I mellomtida bidrar de deklasserte, som har blitt slynga ned i proletariatets rekker som flge av kapitalkonsentrasjonsutviklinga, med elementer av opplysning og framskritt til revolusjonens lederskap, og p det kritiske tidspunktet gr en del av sjlve den herskende klassen de venstreorienterte ideologene blant bourgeoisiet over p proletariatets side fordi de forstr den historiske bevegelsens natur. Manifestet insisterer p at i det nittende rhundre er det kun proletariatet som utgjr den virkelig revolusjonre klassen, ved at det retter sine aktiviteter mot bourgeoisiet. Alle andre klasser enn disse er dmt til forfalle og forsvinne i mte med utviklinga av den moderne industrien, mens proletariatet er de moderne industrimetodenes spesielle og karakteristiske produkt. Det skalte petite bourgeoisie de sm hndverksmesterne, hndverkerne, butikkinnehaverne og ogs sjleiebnder kjemper mot bourgeoisiet kun i hp om bevare sin eksisterende status. De er grunnleggende konservative, eller reaksjonre, snarere enn revolusjonre. De er reaksjonre i den forstand at de forsker snu historias utviklingsgang. Nr det gjelder filleproletariatet de som befinner seg nederst p rangstigen i det bestende sosiale systemet s vil dette elementet i perioder kunne opptre revolusjonrt, men er 368

generelt sett mye mer disponert for agere som reaksjonens leiesoldater. Deretter fortsetter Manifestet med hevde at under den moderne industrialismens betingelser blir proletariatet frarva alle familierelasjoner, alle naturlige karakteristikker og all individualitet. Resultatet er at for proletaren utgjr lov, moralitet og religion et utall bourgeois-fordommer som fungerer som skalkeskjul for bourgeoisiets materielle interesser. Manifestet hevder at proletariatet befinner seg i en annerledes stilling enn enhver annen tidligere aspirant til herskerklasseposisjonen. Alle tidligere herskende klasser har skt etablere en dominerende stilling for deres egne tilegnelsesbetingelser. Proletariatets misjon er derimot delegge hele den legale overbygningen som er skapt for sikre individuell eiendom. Dessuten representerer proletariatet den enorme majoriteten blant hele folket, og sker dermed snarere avskaffe privilegier enn oppn dem, mens alle tidligere klassebevegelser har vrt minoritetsbevegelser som har sikta mot oppn privilegier for seg sjl. Til tross for deleggelsen av proletariatets nasjonale karakter, blir kampen i frste rekke frt p nasjonal basis. Proletariatet i hvert enkelt land m frst gjre opp med sitt eget borgerskap. Dette sies innebre pen revolusjon og at bourgeoisiet fjernes fra makta med vold. Denne revolusjonen vil legge grunnlaget for proletariatets herredmme. Tidligere undertrykte klasser fikk betydning og styrke under sine forlperes herredmme, for s styrte disse forlperne; men i stedet for klatre oppover parallelt med industriens framskritt, synker den moderne arbeideren stadig lenger ned under 369

sin egen klasses eksistensbetingelser. Fattigdom vokser raskere enn bde rikdom og befolkningstall. Stilt overfor den kende produktiviteten avdekker denne utarminga bourgeoisiets manglende evne til styre, fordi det ikke engang kan sikre levnetsmidlene for sine egne slaver. For bourgeoisiet utgjr akkumulasjon av kapital den ndvendige eksistensbetingelsen. Dette avhenger av lnnsarbeid, og tilstedevrelsen av lnnsarbeid avhenger av konkurranse mellom arbeiderne om ansettelse. Den moderne industrien driver imidlertid arbeiderne inn i sammenslutninger, og legger grunnlaget for det borgerlige samfunnets endelikt. Dette er et sammendrag av Del I av Det kommunistiske manifest, der Marx nedtegna de essensielle underliggende ideene. Hva er s disse ideene? For det frste pstanden om at klassekamper er kjerna i menneskehetens historie. For det andre pstanden om at staten i all hovedsak er en klasseinstitusjon, som uttrykker den konomisk dominerende klassens vilje en politisk overbygning ovenp den underliggende konomiske strukturen, som samsvarer med det nivet som er ndd i utviklinga av produksjonskreftene. For det tredje karakteriseringa av kapitalismens essensielt sett ekspansive natur, basert p den progressive utviklinga av produksjonskreftene og det pflgende behovet for stadig strre markeder og rvaretilgang. For det fjerde blottstillinga av motsetningene som ligger i at kjpekrafta i de utvikla land ikke makter ekspandere nok til absorbere den kapitalistiske industriens voksende produkt noe som avstedkommer gjentatte kriser som kun blir overvunnet gjennom en omfattende deleggelse av produksjonsinstrumenter. For det femte demonstrasjonen 370

av proletariatets ndvendige framvekst innen det kapitalistiske industrisystemet, og dermed gjennom den kende anvendelsen av maskineri deleggelsen av de ulike ferdighetene som fulgte med ulike former for arbeid, og reduksjonen av arbeideren til en reint udifferensiert varestatus. For det sjette en pstand om tendensen til at arbeiderklassen, etter hvert som de overnevnte ferdighetene forsvinner, knuges stadig lenger ned til et ensarta subsistensniv en tendens som blir forsterka av markedets begrensninger og arbeidlshetens stadig tilbakevendende kriser. For det sjuende en erklring om tendensen til at middelklassene det nevnte petite bourgeoisie blir skvisa vekk mellom proletariatet og bourgeoisiet som flge av den kende kapitalkonsentrasjonen, som slynger flere og flere blant dem over i proletariatets rekker. For det ttende en pstand om den avgjrende betydningen av at det utvikles fagforeninger blant proletariatet, frst p et reint nasjonalt grunnlag, men deretter i kende grad p et klassebasert grunnlag med en tilsvarende oppvkning hva politisk bevissthet angr. For det niende en erkjennelse av den tjenesten som proletariatet forres fra intellektuelle og medlemmer av herskerklassen, som enten gjennom ha blitt slynga ned i proletariatets rekker eller gjennom forst den historiske bevegelsens natur, gr over p proletariatets side. For det tiende en aksept av at kampen mot bourgeoisiet har en nasjonal karakter, til tross for det kende kosmopolittiske preget ved kapitalismen som sdan. For det ellevte tegninga av en kontrast mellom proletariatet og alle tidligere opprrske klasser i den forstand at mens disse tidligere klassene utvikla sin betydning og styrke innafor rammene av den 371

forutgende sosiale ordenen, s blir den arbeidende klassen drevet til revolt gjennom sin stadig mer miserable stilling. Og, sist men ikke minst, en pstand om at bourgeoisiets system er avhengig bde av den stadig kende akkumulasjonen av kapital og av denne akkumulasjonens deleggelse gjennom periodiske kriser, som har en tendens til bli stadig mer alvorlige. Nr en kommenterer disse punktene er det framfor alt ndvendig vre klar over de forholda som Manifestet blei skrevet under. Storbritannia var i 1848 det mest avanserte kapitalistiske landet; og det virka berettiga se p begivenhetenes gang i Storbritannia som en indikasjon p de generelle tendensene i kapitalismens utvikling, og som sannsynligvis ville bli gjentatt i andre land etter hvert som industrialismen skred fram, inntil kapitalismen blei velta. Ved se p britiske forhold i 1840-ra som ikke for ingenting blei kalt de sultne frtira kunne Marx og Engels bare registrere at den omfattende kningen av produktiviteten som var muliggjort gjennom revolusjoneringa av produksjonsmidlene, ikke p noen mte hadde brakt kende velstand til arbeiderne i de nye gruvene og fabrikkene. Den hadde snarere uten tvil brakt dyp ulykkelighet og en usikkerhet som manifesterte seg gjennom stadig tilbakevendende perioder med alvorlig arbeidslshet. Arbeiderne i gruvene og fabrikkene hadde i starten reagert p denne situasjonen ved danne fagforeninger innen bestemte yrker, for s forske gruppere disse fagforeningene sammen p klassebasis slik som i den store bevegelsen som kulminerte i 1834 og i det fornya forsket p danne en Fellesforening i 1845. The Grand National Consolidated Trades Union sin kollaps hadde raskt blitt etterfulgt av den politiske 372

massebevegelsen, Chartismen, sin framvekst, som bar alle symptomene p et hungersopprr basert p akutte elendige kr. Samtidig hadde kapitalismen respondert p arbeiderklasseagitasjonen og de humanitre appellene fra en del av herskerklassen, ved foreta visse begrensa imtekommelser framfor alt the Factory Acts, inkludert Ten Hours Act fra 1847, som hadde syntes vise at arbeiderklasseforholda kunne bli forbedra i noen henseende samtidig som kapitalismen bestod. Under disse omstendighetene var det ikke unaturlig for Marx og Engels anta at det var en tendens til at den kapitalistiske produksjonen pressa lnningene ned til et felles subsistensniv, og dreiv de sm, uavhengige produsentene til avvikle sin virksomhet som flge av konkurransen fra maskinell produksjon. Det var heller ikke unaturlig for dem anta at arbeiderne, drevet sammen som flge av felles utbytting, ville skape en mektig politisk massebevegelse som med tid og stunder ville vise seg bli for sterk til at bourgeoisiet kunne st i mot den. Det som for dem syntes mangle i Storbritannia nr det gjaldt forutsetningene for revolusjonr suksess, var det teoretiske lederskapet som ville sette arbeiderklassen i stand til forst sin historiske oppgave og f ytterligere styrke som flge av denne forstelsen. De var disponert for tenke seg at dette lederskapet var det bare tyskerne, med deres hyere niv hva teoretisk forstelse angr, som kunne tilfre; og flgelig forventa de at Tyskland, til tross for den relativt tilbakestende tilstanden innen tysk industri og det tyske proletariatet, snarere enn England, hvor chartismen penbart hadde mista mye av sin styrke, ville fre an i den europeiske revolusjonen. 373

Det er interessant spekulere p hva som ville ha skjedd dersom revolusjonene i Europa hadde latt vente p seg i en ti rs tid og dersom Det kommunistiske manifest hadde blitt skrevet i 1857 istedenfor 1847. I Storbritannia hadde chartist-bevegelsen innen den tid praktisk talt forsvunnet, til tross for alle Ernest Jones forsk p holde den i live. Proletariatet, som istedenfor bli slynga sammen i en udifferensiert masse av detaljarbeidere, begynte helt klart utvikle nye ferdighetsformer basert p hndteringa av kraftdrevet maskineri; og disse nye gruppene av faglrte arbeidere organiserte seg p seksjonsbasis. De nye fagforeningene, basert p moderne produksjonsteknikker, begynte oppn hyere lnninger og forbedra forhold, bde innen tekstilindustriene og innen metallurgi, ingenirarbeid og skipsbygging. Denne forbedringa hadde sant nok ikke spredd seg til gruvearbeiderne, men den var i ferd med gjre det etter som de omorganiserte sine krefter under Alexander Macdonalds ledelse. De mindre faglrte arbeiderne hadde enn ikke ftt noen srlig andel i forbedringa; men det kunne knapt nok bli benekta at proletariatet i Storbritannia blei mer differensiert, og at dette skjedde p grunnlag av moderne, storskala produksjonsteknikker. Samtidig skapte utviklinga av bde industrien og mange faggreiner og andre tjenester, hurtig et nytt petite bourgeoisie som til forskjell fra det Marx beskreiv, ikke var avhengig av avdanka produksjonsformer, men snarere vokste seg strre og mektigere etter hvert som produksjonsmidlene utvikla seg. De konomiske krisene hadde ogs blitt mindre alvorlige. Det var ingen depresjon i femtira som kunne sammenliknes med

374

alvorlighetsgraden ved de som hadde funnet sted i slutten av trettira og de sultne frtira. Marx, som oppholdt seg i England etter at revolusjonene i 1848 hadde rent ut i sanda, hadde god anledning til observere disse endringene og om han hadde nska det modifisere de doktrinene som han hadde lagt fram i Det kommunistiske manifest. Men det gjorde han aldri. Manifestet hadde gjort sin nytte, og han verken reviderte eller utpensla dets skarpt formulerte paragrafer. Ja, en kan fort f flelsen av at han etter 1848 gravde seg s fullstendig ned i sitt studium av Storbritannias tidlige 1800-tallshistorie at han, til tross for at han bodde i England, aldri observerte hva som siden skjedde der. Jeg mener sjlsagt ikke at han mista interessen for samtidssprsml. Hans delaktighet i oppbygginga av Den frste internasjonale i 1860-ra er et vitnesbyrd om hans engasjement; og gjennom hele femtitallet oppfordra han Ernest Jones til holde stand i sine anstrengelser for gjenopplive chartismen fra dens dvale, og hadde sledes befatning med utviklingstrekk i Storbritannia. Men fra 1848 av via han, nr han lfta blikket fra bkene og rapportene i British Museum, mye mer oppmerksomhet p kontinentale snarere enn britiske anliggender, og satte sin lit til Tyskland og Frankrike snarere enn Storbritannia som revolusjonre arnesteder. Jeg tror han var fullt klar over at i Storbritannia, det mest avanserte kapitalistiske landet, lot det seg ikke gjre verifisere diagnosen kende elendighet som fulgte med kende kapitalkonsentrasjon; og han tenkte at dette kunne forklares p bakgrunn av Storbritannias evne til innlemme alt det nska seg i et ekspanderende verdensmarked, takket vre dets avanserte konomiske 375

teknikker. Ut i fra dette synet skyldtes de faglrte arbeidernes forbedra tilstand at de fikk en andel i utbyttet fra verdensutbyttinga og at de dermed blei bourgeoisiets allierte snarere enn dets fiender. Disse forholda betrakta han som midlertidige. P kontinentet derimot, som hadde sakka langt akterut i forhold til Storbritannia nr det gjelder kapitalismens framskritt, syntes diagnosen fra 1848 fortsatt vre rimelig dekkende i hans yne; og det virka ikke ndvendig lage en omarbeida versjon. Det er imidlertid ikke uten betydning at det i lpet av alle de ra Marx leda an i Den frste internasjonales virke, ikke blei utgitt noen engelsk utgave av Det kommunistiske manifest, sjl om en ny tysk utgave med forord av Marx og Engels s dagens lys i 1872. Marx betrakta penbart ikke Manifestet som passende lesestoff for de engelske fagforeningsaktivistene, som han skte hjelp fra med sikte p framkalle revolusjon i utlandet. I sine seinere verker viste Marx uansett ingen tegn til ville endre p sin generelle teori om kapitalistisk konsentrasjon og kende elendighet p bakgrunn av kapitalismens utviklingstrekk i Storbritannia etter 1850. Dette kunne imidlertid ikke rokke ved det faktum at hans analyse, nr den blei anvendt p britiske forhold, ikke lenger virka troverdig sjl for de fleste sosialister p noe tidspunkt i lpet av andre halvdel av 1800-tallet, eller fr den britiske kapitalismen hadde mislykkes i f hjula i gang igjen etter Den frste verdenskrig. Det er lett si n at Marx tok feil i 1847 vedrrende klassedifferensieringsprosessene som fulgte med kapitalismens utvikling, at han i stor grad overvurderte virkningene av kapitalismens sjlmotsetninger slik de 376

manifesterte seg i stadig tilbakevendende konomiske kriser, og at han misoppfatta det som var en forbigende fase i den moderne industrialismens utvikling og i stedet betrakta det som en kontinuerlig tendens som han regna med ville resultere i den hurtige avskaffelsen av hele det kapitalistiske systemet. Dette var en vesentlig grunn til at marxismen i Vest-Europa gjennomgikk en s dyptgripende omdannelse i regi av Marx etterflgere, mens den opprinnelige diagnosen fra 1847 fortsatte passe mye bedre nr det gjaldt forholda i verdens mindre utvikla land, framfor alt i Russland.

II Fra den grunnlegende prinsipperklringa i sin frste del fortsetter Det kommunistiske manifest i sin andre del med en kunngjring om kommunisters rolle i den kommende revolusjonen, og om deres relasjon til proletariatet i sin helhet. I Manifestet understrekes det at kommunistene p ingen mte skal betraktes som et separat parti som str i opposisjon til andre arbeiderklassepartier: De har ingen interesser som str i opposisjon til proletariatets interesser i sin helhet. De er tvert i mot innsiktsfulle representanter for hele proletariatet sett i lys av dets historiske oppgave. De er ganske enkelt den seksjonen blant proletariatet som har den beste forstelsen av faktaenes historiske tendens det vil si av de underliggende konomiske kreftene som bestemmer den historiske utviklinga. Kommunistene er, i flge Manifestets opphavsmenn, ikke talsmenn for noe universelt reformprogram. Det er ikke deres oppgave 377

finne opp utopier, men organisere proletariatet med tanke p den kampen som er forutbestemt til bringe det til makta. Etter denne kunngjringa flger en lengre sekvens fylt med argumenter mot bourgeoisiets innvendinger mot kommunismen. Dette kan vi i vr sammenheng tillate oss hoppe over, da det kun er av sekundr interesse. Manifestet fortsetter s med utsagnet om at Arbeiderklassenes frste steg i revolusjonen er lfte proletariatet slik at det blir den herskende klasse, og sledes vinne kampen om demokratiet en bermt frase som har gitt grobunn for mye uenighet blant seinere marxister. Vi blir fortalt at det seirende proletariatet deretter vil anvende sin politiske overlegenhet til gradvis fravriste bourgeoisiet all dets kapital, og til sentralisere alle produksjonsinstrumentene i statens hender det vil si hos proletariatet organisert som den herskende klasse. Det vil bruke denne kontrollen til ke de totale produksjonskreftene s raskt som mulig, i hele samfunnets interesse. Deretter flger et utkast til handlingsprogram for proletarene i den kommende europeiske revolusjonen. Hovedpunktene i dette programmet er som flger. (1) Avskaffelsen av eiendomsrett til jord og bruken av leieinntekter fra jord til offentlige forml. (2) Sterk og progressiv skattlegging av inntekt. (3) Avskaffelse av arv. (4) Konfiskering av eiendommene til migrs og de som gjr opprr mot proletariatets autoritet. (5) Etableringa av nasjonalbanker med kredittmonopol. (6) Nasjonaliseringa av kommunikasjonsog transportmidler. (7) Utvidelsen av statskontrollerte fabrikker og statlig eierskap over produksjonsinstrumentene, inkludert allmennhetens 378

tilgang til dyrke jord som ligger brakk. (8) Fullbyrdinga av alle menneskers plikt til arbeide og opprettinga av industriarmeer, srlig for jordbruket. (9) Reintegreringa av jordbruk og industri, og den gradvise avskaffelsen av forskjeller mellom by og land. (10) Gratis offentlig utdanning for alle, og dermed avskaffelsen av barnearbeid i dets nvrende former, og kombinasjonen av utdanning med industriproduksjon. Denne sekvensen av Manifestet avsluttes med en pstand om at i det yeblikk klasseskiller har forsvunnet, vil den offentlige makt miste sin politiske karakter; det vil i mer moderne terminologi si at staten vil svinne hen. Dette programmet brer tydelig preg av sitt blanda opphav og av en viss nling i forhold til hvilke trekk ved tingenes tilstand det relaterer til. Det synes helt klart forespeile en gradvis, om enn hurtig, overgang fra kapitalismen til sosialismen, og fullbyrdinga av denne overgangen under oppsyn fra en ny statstype som representerer arbeiderklassens makt. En br merke seg at uttrykket proletariatets diktatur ikke anvendes i Manifestet, sjl om en nrt beslekta id helt klart er til stede. Dessuten kan pstanden om at kommunister ikke utgjr et separat parti, men str for hele proletariatet i dets historiske oppgave, rimeligvis betraktes som kimen til ideen om massepartiet slik det har blitt utvikla av den moderne kommunismen, og som innebrer et enkelt partis dominans etter revolusjonen for dersom proletariatet kun har en enkelt historisk oppgave, kan det bare antas at kun et parti vil trengs til representere det eller til uttrykke dets vilje p en sann mte. Jeg vil ikke her g videre inn p kontroversen vedrrende betydningen av denne delen av Det kommunistiske 379

manifest, nr det gjelder dets innvirkning p hvilken styreform som ville egne seg til gjennomfre det seirende proletariatets oppgaver etter revolusjonen. Jeg tviler p om Marx sjl, verken p dette tidspunktet eller seinere, hadde noen klar visjon om hva som ville kreves, eller regna det som mulig innta en dogmatisk holdning. Forestillinga om proletariatet organisert som en herskende klasse blei ikke oppfunnet av Marx: Det var et ekko av mange tidligere opprop som strakte seg tilbake til Gracchus Babeuf og de likeverdiges konspirasjon, og gjenld i de sosialistiske og kommunistiske klubbene i Paris i 1830- og 40-ra. Det var nettopp det de menige medlemmene av Det kommunistiske forbund av 1847 forventa og nska hre. Det Marx gjorde var gi forestillinga en ny og utprega tysk vri, ved knytte den til ideen om proletariatets historiske oppgave og legge den fram i en form som gjorde den spesielt akseptabel for de ideologisk orienterte tyskerne som hadde blitt influert av den Sanne sosialismen. Det som for de sosialistiske unge hegelianerne hadde vrt en oppgave for filosofer, som resonnerte p et idealistisk doktrineplan, blei omforma til en oppgave for proletariatet sjl, der filosofen i hyden spilte en jordmorrolle. Nr det gjelder kravet om at kommunistene ikke skulle representere en sekt, men snarere hele proletarklassen, s oppstod ogs det naturlig ut i fra den omvendte hegelianismen som Marx hadde ndd fram til via Feuerbachs nye versjon av materialisme. Klassen, ikke individet, var den livsviktige historiske kategorien; flgelig mtte de politiske planene vre klassens sdanne ikke blott planene til et visst antall menn som hadde kommet fram til en felles mening.

380

III Tredje og fjerde del av Manifestet er via til en rekke kritiske bemerkninger til de ulike sosialistiske tankeretningene som hadde kommet til uttrykk fr Marx oppdagelse av den vitenskapelige sosialismen. Disse ulike formene for sosialistiske doktrine blir i tur og orden gjennomgtt p overflatisk vis og deres mangler blir eksponert. Manifestet tar i tur og orden for seg den fydale sosialismen (og i forbifarta den kristne sosialismen, som blir behandla som en form for fydal sosialisme), petite-bourgeois sosialisme, tysk eller skalt Sann sosialisme, konservativ eller bourgeois sosialisme, og til slutt kritisk-utopisk sosialisme. En del av disse kritiske bemerkningene har blitt nevnt allerede, i kapitlene som omhandler den tyske sosialismen fra Fichte til Hess og Karl Grn. Fra angrepet p de Sanne sosialistene og deres allianse med de fydale kreftene mot den kapitalistiske utvikling, gikk Marx i Manifestet videre til sin kritikk av de utopiske sosialistene. I denne kritikken av utopismen, som representerte sosialismen til Marx viktigste forlpere, vedkjennes den i Manifestet en svrt viktig posisjon nr det gjelder utviklinga av den sosialistiske doktrine. Den utopiske sosialismen, proklameres det i Manifestet, er tett forbundet med en samfunnsmessig utviklingsfase som kom forut for framveksten av en organisert og klassebevisst proletr bevegelse. Den tilhrer et stadium da proletariatet enn ikke syntes utgjre et mulig revolusjonsinstrument, slik at de utopiske sosialistene blei drevet til bygge sine 381

reformerende prosjekter p sin egen subjektive bevissthet om rett og galt, og til predike et moralsk korstog snarere enn lede en revolusjonr bevegelse. Manifestet lovpriser den kapitalismekritikken som utopistene hadde levert, spesielt den til Fourier, Saint-Simon og Robert Owen, men hevder at vedvaringa av disse doktrinene p tross av de historiske betingelsenes frammarsj, gjr etterflgerne etter de tidligere utopistene som i sin tid tilhrte fortroppen til reaksjonre i 1840-ras endrede situasjon. Det blei hevda at de seinere utopistene var reaksjonre fordi deres moralske predikener bidro til ta gnisten fra klassekampen, fostre hp om bistand fra vennligsinnete rike eller fra den bestende statsmakta, og fre arbeiderne bort fra politisk handling og over i framtidsvisjoner som ikke ville la seg gjennomfre. Det blei psttt at owenittene i denne nden hadde opponert mot chartistene, og at Fouriers etterflgere i Frankrike hadde opponert mot de politiske krava fra de skalte Rformistes eller sosialdemokratene; det vil si etterflgerne etter Ledru-Rollin og Lous Blanc. Opp mot dette proklameres det i Manifestets avsluttende del, hvor kommunistenes umiddelbare politiske holdning defineres, sttte til de franske sosialdemokratene og til den kommende bourgeoisrevolusjonen i Tyskland, der de vil ha i oppgave srge for at den kun blir et forspill til en umiddelbart pflgende proletr revolusjon. Manifestet, som tidligere har kunngjort at arbeiderne har intet hjemland, proklamerer til slutt sitt slagord for arbeidere i alle land. Proletariatet har intet annet miste enn sine lenker. Det har en verden vinne. Arbeidere i alle land, foren dere. Dette slagordet blei med overlegg frt opp i stedet for slagordet Alle menn 382

er brdre, som hadde blitt brukt av De rettferdiges forbund og av de gruppene som hadde sprunget ut av det blant eksiltyskerne. Som et motstykke til Det kommunistiske manifest er det ndvendig ta i betraktning Marx Address to the Communist League, som han ga i 1850 da den europeiske revolusjonens nederlag langt p vei var et faktum. I 1850 forventa Marx helt klart at dette nederlaget kun ville representere et midlertidig tilbakeskritt, og han hpa at et nytt og mer vellykka revolusjonrt utbrudd raskt ville inntreffe. I sin Address i 1850 legger han fram sin revolusjonre strategi p en enda enklere mte enn i sjlve Manifestet. Her oppfordrer han ikke bare proletariatet til bevpne seg, men tar ogs til orde for at det etableres uavhengige arbeiderrd side om side med de provisoriske regjeringene som vil bli satt sammen i revolusjonens tidlige faser, langt p vei kontrollert av petit bourgeoisiet. De sanne revolusjonre m sette seg fore stille disse regjeringene i vanry og, etter hvert som den halvveis gjennomfrte revolusjonens sjlmotsetninger penbarer seg, kjempe mot dem med massesttta fra arbeiderklassen i ryggen. Heri ligger kimen til forestillinga om sovjetenes makt slik den utvikla seg i Russland under revolusjonene i 1905 og 1917, noe moderne kommunister for vrig aldri gr lei av ppeke. Det kommunistiske manifest, som essensielt sett snarere er en fanfare til handling enn en utlegning av doktrine, kan p ingen mte betraktes som en balansert formulering av Marx ideer. Han la ikke mer av sin grunnfilosofi i det enn det han trodde kunne fordyes av nvrende og framtidige medlemmer av den forsamlinga 383

som hadde overoppsyn med dets utgivelse, ei heller mer enn at det ville bli omfavna av de delegatene som skulle godkjenne det. Han fletta dessuten inn en god del som i strre grad var en polemikk overfor nettopp disse delegatene og deres tilhengere enn overfor verden for vrig, og ellers ikke s reint lite som mtte vre med fordi de krevde det, enten han ville det eller ei. De kritiske bemerkningene overfor de ulike sosialistiske retningene hadde som intensjon avvende Det kommunistiske forbundets medlemmer fra gamle troskapsforhold; og programmet for umiddelbare krav blei en klargjring av de resolusjonene som forbundet sjl hadde lagt fram og plagt ham ta med. Han la s mye i Manifestet som han mente var formlstjenlig for hans egne og Engels ideer; men p langt nr alt. Av spesiell betydning er det at han helt og holdent utelot det som allerede var den sentrale forestillinga som l til grunn for hans historiske sosiologi den dominerende rolla som produksjonskreftenes utvikling spiller nr det gjelder determineringa av sosiale relasjoner. Det er ingen tvil om at dette var underforsttt i teksten, men det blei ikke eksplisitt sltt fast. Vi m flgelig, om vi skal f et riktig bilde av marxismen slik den eksisterte i Marx og Engels tenkning i 1848, ikke bare ta for oss Det kommunistiske manifest men hele samlinga av Marx tidlige verker og hva han seinere sa om sin mentale utvikling i 1840-ra. Det flgende kapitlet vil bli via til denne forklaringa av Marx komplette doktrine slik den var da Manifestet blei utarbeida.

384

KAPITTEL XXIII

MARX OG ENGELS MARXISMEN FRAM TIL 1850

KARL MARX intellektuelle odyss, fram til han skreiv utkastet til Det kommunistiske manifest, blir beskrevet i hans forord til Kritikken av den politiske konomien, som han ga ut i 1859. Her forklarer han at hans hovedstudium ved Universitetet i Jena var jus som han imidlertid tok i forbindelse med, og sekundrt i forhold til, filosofi- og historiestudiene. De sistnevnte foretok han frst i Bonn og seinere ved universitetet i Berlin, der Fichte hadde vrt den frste rektoren, men som seinere hadde vrt dominert av Hegels mektige personlighet. I Berlin blei Marx medlem av den unge hegelianerkretsen, og en nr bekjent av Bruno Bauer, Kppen og resten av den gruppa som var i ferd med gi en venstreorientert fortolkning av Hegels idealistiske doktrine. I 1841 avla han sin doktoravhandling i Jena istedenfor Berlin, fordi han kunne ytre sine meninger p en friere mte ved et universitet som var mindre direkte underlagt den offentlige sensuren. Han var p det tidspunktet en nr forbundsfelle av Bruno Bauer og hadde intensjoner om dra for samarbeide med ham i Bonn, hvor han underviste, i et nytt filosofisk tidsskrift. Men Bauer mista sin stilling som flge av hans angrep p ortodoks religion, og istedenfor reise til Bonn etablerte Marx seg etter hvert som samarbeidspartneren til Arnold Ruge, som fra 1838 av hadde vrt redaktr for Hallische Jahrbcher, der han hadde publisert s mye han torde av 385

skriveriene til den unge hegelianske venstresida. I 1841 frte trbbel med sensuren til at Ruge flytta sitt hovedkvarter til Dresden, i Sachsen, hvor han ga ut Deutsche Jahrbcher istedenfor sitt tidligere foretak. Marx gikk med p bidra, men sensuren kom nok engang i veien, og Ruge bestemte seg for dra til Sveits for utgi et bind av Anecdota Philosophica som skulle inneholde de artiklene som han ikke torde publisere i Tyskland. Marx bidrag skulle vre blant disse; men Marx var sein med levere det han hadde lova, og Anecdota gikk i trykken nr sagt uten ham. Mens han arbeida med sine prosjekterte artikler, dukka det opp en annen mulighet. I januar, 1842 blei Rheinische Zeitung stifta i Bonn av ei gruppe liberalere, og Marx blei invitert til bli bidragsyter. I oktober blei han utnevnt til redaktr, i en alder av 24. Tidlig i det pflgende ret blei avisa stoppa av sensuren, og Marx stod nok en gang uten jobb, men ikke fr han som redaktr hadde krangla med de unge hegelianerne i Berlin fordi han nekta trykke noen av deres bidrag til avisa. Ja, han hadde en vanskelig tid der han befant seg skvisa mellom den pryssiske sensuren, sine liberale finansielle bakmenn, og de unge hegelianerne som p det tidspunktet retta inn sttet mot s vel den kristne religionen som det tyske bourgeoisiet. Etter ha skilt lag med Rheinische Zeitung bestemte Marx seg for samarbeide med Arnold Ruge om utgivelsen av en oppflger til Deutsche Jahrbcher, som skulle publiseres utafor Tyskland. De bestemte seg til slutt for Paris, og tittelen Deutsch-franzsische Jahrbcher: Marx gifta seg med Jenny von Westphalen i juni, 1843, og bosatte seg sammen med henne i Paris i november. 386

Kun et nummer av den nye rboka blei noensinne utgitt, i 1844, og det inneholdt bidrag fra Heine, Feuerbach, Herwegh, Hess og Bakunin, s vel som fra Engels og Marx. I Paris mtte Marx Proudhon og andre ledere for den franske sosialismen, og gjorde sitt frste virkelige bekjentskap med franske sosialistiske doktriner. Han mtte ogs Engels, som nettopp hadde gjort sine erfaringer i Manchester, og gikk i gang med et serist studium av engelske konomiske doktriner og forhold. I 1845 fulgte s hans utvisning fra Paris i regi av den franske regjeringa, hvorp han emigrerte til Brussel der han som vi har sett i samarbeid med Engels utarbeida sin kritikk av de tyske ideologene, og dessuten traff Wilhelm Weitling. I Brussel skreiv han Filosofiens elendighet, som foruten et angrep p Proudhon inneholdt den frste generelle utlegningen av hans egne nye konomiske teorier; og deretter dro han, p oppfordring fra Engels, til London for ta del i etableringa av Det kommunistiske forbund. Til og med fr hans eksil fra Tyskland starta hadde han blitt sterkt influert av Ludwig Feuerbach (1804-72), som i 1839 utga sin Kritikk av den hegelianske filosofien, og i 1841 sitt mest bermte verk, Kristendommens essens, som seinere blei oversatt til engelsk av George Eliot (1854). Feuerbach var framfor alle andre den filosofen som fratok den hegelianske idealismen dens dominerende stilling innen tysk tenkning, og erstatta den med en materialistisk tilnrmelsesmte ved insistere p at utgangspunktet for all filosofi og all samfunnstenkning m vre mennesket, ikke Gud eller Ideen. Det er ikke rom for noen fullstendig redegjrelse for Feuerbachs bidrag til filosofien i denne boka. Han er relevant her 387

hovedsakelig p grunn av hans dyptgripende innvirkning bde p marxismen og den tyske sosialistiske tenkning i sin helhet. I likhet med mange andre tyske filosofer i 1830- og 40-ra var Feuerbach frst og fremst opptatt av religionskritikk og evalueringa av religionens plass i menneskets sinn. Han s p religion som essensielt sett et middel til tilfredsstille visse dype, menneskelige behov, men betrakta som vi har sett dens teologiske element som intet annet enn den menneskelige innbilningskraftens projeksjon av mennesket sjl. Mennesket, sa han, hadde skapt gud i sitt eget bilde, 1 og problemet for menneskeheten var finne et substitutt for teologien som var blitt avleggs gjennom den vitenskapelige kunnskapens framskritt som ville tilfredsstille det menneskelige behovet for et ideal. Han mente at man kunne finne dette tilbedelsesobjektet hos mennesket sjl, ikke betrakta som enkeltindivid men ut i fra dets sosiale relasjoner, gjennom hvilke det overskred sine individuelle begrensninger og kunne identifisere seg med noe som var strre enn, men ikke ekstern i forhold til, dets egne natur. Menneskets kjrlighet til menneskeheten kom sledes til bli den sentrale ledetrden i Feuerbachs filosofi. Hans materialisme bestod essensielt sett av at han skifta ut gud med mennesket, som utgangspunktet for all realistisk, filosofisk tenkning. Feuerbach hevda ikke at kropp og sinn var ett og det samme, eller at sinnet ikke var noe mer enn hjernen; men han hevda at det ikke kunne finnes noen nd uten en kropp, og at det var ndvendig ta utgangspunkt i et menneskebegrep der ethvert sinn tilhrte en kropp, snarere enn i noen som helst form for dualisme mellom stoff og nd. Han strakte ikke sin doktrine s langt at han sjl formulerte noen 388

bestemt politisk filosofi og langt mindre noe sosialistisk program men influerte allikevel i sterk grad mange av de yngre filosofene som hadde vokst opp i den hegelianske atmosfren, i retning av sosialismen ved at de ivra etter anvende hans materialisme som et middel til unnslippe Hegels antidemokratiske metafysikk. Hvor sterkt han pvirka Marx kan sees i Tesene om Feuerbach, som Marx skreiv ned mens han var midt inne i prosessen med klarne sine egne tanker; og i sin korte avhandling om Feuerbach framheva ogs Engels betydningen av Feuerbachs doktrine for utviklinga av hans og Marx filosofi. Det skulle imidlertid vise seg at Marx ikke fant seg varig til rette i det feuerbachianske budskapet om menneskets kjrlighet til sine medskapninger. Dette budskapet, slik det blei utvikla av hans samtidige, syntes for ham resultere i en helt og holdent abstrakt tilnrmelsesmte. Mennesket og samfunnet, betrakta som generelle kategorier, var ikke tilfredsstillende nok etter hvert som han gled bort fra det hyst filosofiske miljet som han var vokst opp i, og i 1842 befant seg som redaktr for Rheinishe Zeitung hvor han var ndt til ta for seg konkrete konomiske stridssprsml. P det stadiet visste han knapt nok noe som helst om konomi, verken av teoretisk eller praktisk karakter: Til og med sosialistiske ideer hadde ndd ham hovedsakelig i de abstrakte formene som de unge hegelianske filosofene hadde presentert dem i. I 1842 dukka Lorenz von Steins viktige bok, Sosialismen og kommunismen i dagens Frankrike, opp og blei den frste omfattende underskelsen av fransk sosialisme som var skrevet av en tysker. Marx m ha lest denne rett etter at utgivelsen var et faktum. Stein 389

tilla utviklinga av proletariatet, som et produkt av industrialisering, stor betydning, og spdde at det som hadde skjedd i Frankrike som flge av dets framvekst, ville spre seg til andre land etter hvert som kapitalismen utvikla seg videre. Han beskreiv den retninga som klassekampen tok i det franske samfunnet, og skisserte omrisset av en konomisk fortolkning av historias evolusjon, der klasser blei forsttt som legemliggjringa av konomiske krefter. Stein trakk imidlertid p ingen mte de samme konklusjonene av sin studie som det Marx snart skulle gjre. Stein s i retning av sosiale reformer ovenfra som et middel til tyle den kende misnyen blant arbeiderklassen. Hans mlsetting var et monarki som sikra gode forhold for de arbeidende klassene og sledes oppndde deres lojalitet. Han var ikke p noen mte fiendtlig innstilt overfor bourgeoisiet eller kapitalismens vekst. Han trodde p en velferdsstat organisert p grunnlag av harmoni mellom klassene, der staten stod utafor klasseskillene som en overordna, forsonende makt. Dette representerte den form for doktrine som Marx, i Det kommunistiske manifest, snart skulle komme til fordmme som fydal sosialisme. Men Steins analyse av sosiale krefter var ikke mindre viktige som flge av at hans konklusjoner var konservative og antirevolusjonre. Marx nevner ham ikke i redegjringa for sin egne mentale utvikling som han ga i forordet til Kritikk av den politiske konomi; men det betyr ikke at Steins verk ikke hadde noen betydning for utviklinga av hans ideer. I forordet sier Marx at han, som redaktr for Rheinische Zeitung i 1842-43, flte seg brydd nr han mtte ta del i diskusjoner vedrrende skalte materielle interesser. 390

Hele formuleringas form indikerer hans filosofiske avstand til temaet. Han fortsetter med si at samtidig som han, i kraft av vre redaktr, mtte forholde seg til konkrete stridssprsml rundt slike ting som de rhinske bndenes situasjon og den nasjonale kontroversen vedrrende frihandel og proteksjon, s begynte et svakt, halvfilosofisk ekko av den franske sosialismen og kommunismen gjre seg gjeldende i avisa. Marx forakta dette vage stoffet, men i sin omgang med det mtte han vedg at han ikke kjente godt nok til emnet til at han vga presentere en uavhengig bedmmelse. Han sier ikke p dette tidspunktet hvor mye hans bekjentskap med Engels og hans besk til England under Engels veiledning betydde for hans egen tankevirksomhet, sjl om han noen f sider seinere krediterer samarbeidet med Engels for ha avklart forholdet til de tyske ideologene og for at han retta oppmerksomheten mot studiet av konomisk teori. Men det Engels framfor alt hadde gjort, var pne Marx yne i hvert fall for en stund for livets fakta. Marx s det imidlertid ikke slik. For ham syntes det mye viktigere at han i lpet av ra 1843-46 hadde tatt et oppgjr med de ideologene som han hadde vokst opp blant, og srlig det at han hadde kommet til et standpunkt som satte ham i stand til slippe unna det hegelianske synet p staten. Han forklarer i forordet til Kritikken at han begynte med en kritisk nylesning av Hegels Philosophie des Rechts (rettsfilosofi eller lovfilosofi ingen av oversettelsene gir en fullgod dekning), som inneholder Hegels skildring av staten som fornuftens virkeliggjring, i besittelse av uinnskrenka krav overfor mennesker. Den innledende delen av Marx 391

kritikk av Hegel stod p trykk i det enslige nummeret av Deutsch-franzsische Jahrbcher i 1844. Han sier at disse studiene frte ham til den konklusjon at lovrelasjoner og statsstrukturens former verken kunne forsts isolert sett, eller bli forklart gjennom det skalte menneskesinnets framskritt slik de unge hegelianerne, inkludert Moses Hess p det tidspunktet, skte forklare dem. Han kom tvert i mot til den konklusjon at slike former var rotfesta i livets materielle betingelser, som oppsummeres av Hegel under navnet det sivile samfunn Dette er en referanse til Hegels skille mellom staten, som en reint rasjonell ting, og hele resten av samfunnsstrukturen, som i Hegels yne flger en underordna nyttelov, bortsett fra i den grad staten gir den et rasjonelt forml og en rasjonell retning. Marx vendte seg sledes bort fra Hegels stat og retta i stedet blikket mot den faktiske samfunnsstrukturen som et fungerende apparat; dette sivile samfunnets anatomi, fortsette han, m skes i den politiske konomien. Marx forteller sine lesere at Engels kom til de samme konklusjonene som jeg gjorde, men via en annen vei jamfr hans bok om The Condition of the Working Classes in England. I Brussel samarbeida de to om legge fram grunnprinsippene i sin felles doktrine, mens Hess ofte kom for diskutere ting med dem og langt p vei sa seg enig i deres synspunkter. I det forordet som jeg allerede har sitert s mye fra, summerer Marx opp disse konklusjonene over et par minneverdige, men altfor f sider sider som er s metta med innhold at det ikke er annet gjre enn sitere dem i sin helhet, sjl om de s ofte har blitt sitert tidligere. 392

I den sosiale produksjonen som mennesker tar del i, inngr de i bestemte relasjoner som er uunnvrlige og uavhengige av deres vilje: Disse produksjonsrelasjonene samsvarer med et bestemt stadium i utviklinga av deres produksjonskrefter. Hele summen av disse produksjonsrelasjonene utgjr samfunnets konomiske struktur det virkelige fundamentet som legale og politiske overbygninger er tufta p, og som bestemte former for sosial bevissthet samsvarer med. Produksjonsmten i det materielle liv bestemmer den generelle karakteren til de sosiale, politiske og ndelige livsprosessene. Det er ikke menneskers bevissthet som bestemmer deres eksistens, men tvert i mot deres sosiale eksistens som bestemmer deres bevissthet. P et visst utviklingsstadium kommer de materielle produksjonskreftene i samfunnet i konflikt med de bestende produksjonsrelasjonene, eller for bruke et juridisk uttrykk for det samme med eiendomsrelasjonene som de hadde fungert innafor tidligere. Fra vre former for produksjonskreftenes utvikling, blir disse relasjonene i stedet til tyler p disse kreftene. Da oppstr den sosiale revolusjonens periode. Med endringa i det konomiske fundamentet blir hele den omfattende overbygningen temmelig raskt omforma. Nr man tar for seg slike omforminger br det alltid trekkes opp et skille mellom den materielle 393

omforminga av de konomiske produksjonsforholda som kan bestemmes med naturvitenskapens presisjon og de juridiske, politiske, religise, estetiske eller filosofiske, ja, kort sagt ideologiske, formene som bevisstgjr mennesker om denne konflikten og som de utkjemper den gjennom. Akkurat som vr oppfatning av et individ ikke er basert p hva det synes om seg sjl, kan vi heller ikke dmme en slik omformingsperiode p bakgrunn av dens egen bevissthet: Denne bevisstheten m snarere forklares ut i fra det materielle livs motsetninger fra den faktiske konflikten mellom de sosiale produksjonskreftene og produksjonsrelasjonene. Ingen samfunnsorden forsvinner fr alle de produksjonskreftene som den kan romme har blitt utvikla; og nye, hyere produksjonsrelasjoner oppstr heller aldri fr de materielle betingelsene for deres eksistens har blitt utvikla i det gamle samfunnets skjd. Derfor tar menneskeheten alltid kun opp slike problemer som den er i stand til lse; for nr vi ser nrmere p saken vil vi alltid oppdage at sjlve problemet frst oppstr nr de materielle betingelsene for at det kan lses ogs er til stede, eller i det minste er i ferd med utformes. I en brei skissering kan vi betegne den asiatiske, den antikke, den fydale, og bourgeoisiets moderne produksjonsmte, som respektive epoker av framskrittet innen samfunnets konomiske utforming. 394

Bourgeoisiets produksjonsrelasjoner utgjr den siste motsetningsfylte formen som samfunnets produksjonsprosesser kan anta og de er ikke motsetningsfylte i en individuelt antagonistisk forstand, men p bakgrunn av betingelser som omgir enkeltindividenes liv i samfunnet. Samtidig skaper de produksjonskreftene som utvikler seg i bourgeoissamfunnets skjd, de materielle betingelsene for lsninga p dette motsetningsforholdet. Denne sosiale formasjonen utgjr derfor det avsluttende kapitlet av menneskesamfunnets forhistoriske stadium. Dette bemerkelsesverdige avsnittet er bortimot alt Marx noensinne fortalte sine lesere bortsett fra det han skreiv i Det kommunistiske manifest om det absolutte grunnlaget for hans doktrine. Opp dette grunnlaget har det for lne hans eget uttrykk blitt reist en enorm overbygning. Hvor skarpt definerte Marx uttrykk n enn er, gir allikevel en stor del av deres mening rom for tvil. Hva han mener er klart nok opp til et visst punkt. Han understreker for det frste at hva og hvordan mennesker tenker, i stor grad blir pvirka av forholda de lever under. Dette er sjlinnlysende ting i vr tid: Det var ikke sjlinnlysende for de tyske filosofene som Marx argumenterte mot, og som skte absolutte svar sanne uavhengig av tid og rom p sprsmlet om hvordan det perfekte samfunnet burde bli organisert og hva det rasjonelle menneskets moralske oppfatninger og handlingsregler burde inneholde. For det andre sa Marx at blant de betingelsene som menneskene lever under, er 395

de konomiske betingelsene de aller viktigste og faktisk avgjrende, og for understreke deres grunnleggende karakter gir han dem navnet produksjonskrefter. I dag er ogs dette til en viss grad en sjlinnlysende sannhet som enhver antropolog eller verdenshistoriestudent aksepterer. Det var ikke tilfelle p Marx egen tid, sjl om mange tenkere i hvert fall fra det attende rhundre av hadde understreka miljets innvirkning p institusjoner og p levesettet til ulike folkeslag. Der Marx gikk lenger enn disse forlperne Montesquieu, Rousseau, Owen og mange andre var i isolere det konomiske miljet fra andre miljmessige faktorer som det fundamentalt avgjrende. Dette innebar at han benekta betimeligheten av blant annet Owens utsagn om at drlige sosiale institusjoner gir drlige menneskekarakterer. Marx sa at de drlige institusjonene ikke er de opprinnelige rsakene, men snarere sjl produktene av konomiske krefter. Det er fnyttes, hevda han, ganske enkelt kalle dem drlige: Hovedsaken er forst hvorfor de eksisterer. Institusjoner eksisterer, hevder Marx, fordi produksjonskreftene avfder dem enten mennesker vil det eller ei. P ethvert stadium av produksjonskreftenes utvikling m det finnes en slags organisering for kontrollere bruken av dem. Mennesker m fastsette reglene vedrrende slike saker, og se til at disse reglene blir overholdt. De m bli organisert i samarbeidende grupper for utfre produksjonsarbeidet; og dette innebrer en velordna struktur vedrrende arbeidsrelasjonene mennesker i mellom. De m klargjre hvem som skal sitte p produksjonsmidlene, inkludert s vel jorda med dens krer, beiteomrder, gruver og 396

skoger, som de instrumentene som mennesket sjl har skapt. Det m finnes et system for eiendomsrelasjoner, s vel som et system for organisering av arbeid. Disse systemene, hevder han, bestemmes ikke av menneskets frie vilje men, i sin generelle karakter, av hvordan produksjonsmidlene som mennesker rr over p et bestemt sted og til en bestemt tid, ser ut. Produksjonskreftene bestemmer produksjonsrelasjonene. Men produksjonsrelasjonene, fastlagt p en slik mte, avgjr for sin egen del en hel rekke ting. Mtene mennesker blir organisert p i arbeidsyemed, mtene de besitter eiendom p, legger grunnlaget for en sosial struktur som ikke bare avgjr menneskers gjensidige arbeidsrelasjoner, men ogs andre aspekter ved deres sameksistens. Disse faktorene opphyer enkelte og underordner andre, ikke bare i deres arbeid men ogs vedrrende deres status og plass i livet generelt. De legger grunnlaget for klasser, som Marx betrakter som definerbare primrt ut i fra deres ulike relasjoner til produksjonsstrukturen. Det som framstr som sosiale skiller er i all hovedsak konomiske skiller, som avhenger av og varierer i trd med de betingelsene som produksjonen finner sted under. Dette er et omdiskuterbart standpunkt. Det rommer penbart i hvert fall for oss som lever i det tjuende rhundre et grunnleggende element av sannhet. Ingen er i dag tilbyelige til benekte at moderne samfunns utprega klassestrukturer i hy grad er produkter av konomiske krefter for eksempel at middelklassene og arbeiderklassene, bde i deres generelle karakter og i henhold til undergruppene som de bestr av, alle sammen 397

er barn av det vi kaller Den industrielle revolusjon og de omformingene som den innebar nr det gjelder yrkene og teknikkene som mtte bli mestra for at de nye produksjonskreftene skulle bli kontrollert. Det som er mer uvisst er om den preindustrielle tidsalderens strukturer er like forklarlige ut i fra konomiske begreper ja, om kategorien konomiske uten anakronismer kan bli like klart differensiert fra andre kategorier nr vi betrakter mer primitive samfunnstyper, og ogs om man ikke m vedkjenne militre faktorer en strre rolle nr det gjelder utforminga av klassestrukturen enn det Marx var rede til. Sjlsagt vil ei heller alle vre beredt til akseptere Feuerbachs fortolkning av religise trosoppfatninger som resultatene av en projeksjonsprosess som finner sted i menneskesinnet, eller Marx utvikling av det synet som setter religion p like fot med andre deler av det sosiale komplekset, slik at den i siste instans kan spores tilbake til de konomiske forholdas innflytelse. Marx teori blir noen ganger kalt materialistisk og andre ganger konomisk. Hvert av orda antyder en prioritering av behov som blir tilfredsstilt ved hjelp av fysiske goder mat, klr, husly, og liknende framfor behov som krever immateriell tilfredsstillelse, slik som behovet for mildne et potensielt fiendtlig milj forsttt som mulig pvirke gjennom ritualer, eller behovet for fellesskap. I en viss forstand m sjlsagt mennesker spise dersom de skal leve; men hva om de foretrekker dden framfor et liv uten den andre formen for tilfredsstillelse? Moderne antropologer er langt mindre rede enn Marx til akseptere konomiske forklaringer av hele den grunnleggende atferden til primitive folkeslag, og 398

moderne psykologer er like uvillige til akseptere det konomiske menneske. Det er ikke sjlinnlysende, og heller ikke pvist gjennom induksjon, at mennesket spiser fr det tenker, som Engels uttrykte det. En kan med rette stille sprsmlet: Hvor mye mat m det ha fr det begynner tenke? Eller endog: Kunne det spise uten begynne tenke i det hele tatt? Sprsmlet om prioriteringer er under enhver omstendighet langt mer komplekst enn det Marx og Engels gjorde det til. Vre dagers marxister foretrekker vanligvis ordet materialistisk framfor konomisk som merkelapp p Marx historieoppfatning: Kanskje er det fordi materialistisk gir strre rom for ta ikke-konomiske faktorer i betraktning, nr det blir forsttt slik at det inkluderer mennesker, og menneskers sinn, i de materielle kreftenes verden. Disse stridssprsmla er imidlertid, i forhold til hoveddelen av Marx teori, kun av sekundr karakter, sjl om de reiser fundamentale problemer vedrrende hele hans holdning til verdier. Den store uvissheten som Marx framstilling av sin generelle teori etterlater, sentrerer rundt den presise betydningen som skal tilskrives begrepet produksjonskreftene, og den prosessen som disse kreftene antas utvikle seg gjennom. For det frste synes Marx anta at produksjonskreftene skrider fram uavhengig av menneskers vilje. Men gjr de det? Er det virkelig sant at mennesker ikke kan gjre noe som forhindrer framskrittet innafor den menneskelige kunnskapen, som produksjonskreftenes utvikling penbart avhenger av? En produksjonskraft har ikke noe spontant utspring i menneskets ikke-menneskelige milj noe heller ikke 399

Marx antok at den hadde. Den er resultatet av at mennesker lrer noe om naturkreftene, om midlene til kontrollere dem og underordne dem menneskers anvendelse. Framskrittet hva produktiv kraft angr er framskrittet innen menneskelig kunnskap vedrrende tilegnelsen og bruken av ting som var der fr mennesker fant ut hvordan de skulle bruke dem, men som ikke var produksjonskrefter fr mennesker hadde funnet ut dette. Ja, ting blir produksjonskrefter frst nr kunnskapen om deres anvendelse har blitt tilstrekkelig utbredt til at det blir mulig bruke dem, og kun dersom kunnskapen eller midlene til anvende den ikke gr mennesker hus forbi som flge av overtroens makt eller seigliva fordommer, eller blir frarva dem av srinteresser bevpna med tilstrekkelige maktmidler. Marx synes implisere at slike hindringer er forutbestemt til overvinnes, slik de i kende grad blei i den vestlige verden fra det sekstende rhundre av. Men blei de overvunnet i Kina, eller i India, eller i store deler av verden for vrig, bortsett fra gjennom den vestlige verdens innvirkning p disse omrdene? Er det ikke, ut i fra et verdenshistorisk perspektiv, en tendens fra Marx side til personifisere det konomiske framskrittets makt og utruste det med en egen slags vilje som er uavhengig av menneskers respektive viljer? Eller i hvert fall en tendens til forvirring som flge av synet p menneskesinnet som noe som til tider er en del av naturens kraft, og til andre tider er en ting som nettopp denne krafta innvirker p fra utsida? Og, for si det mer direkte, blir ikke produksjonskreftene av og til forsttt som kull og jern, damp og vann, samt andre ting som er utafor mennesket, og i andre sammenhenger uten noen 400

pen eller bevisst meningsforskyvning som menneskets makt over kull og jern, damp og vann, og de andre eksterne tinga som det manipulerer for sine egne forml? Disse sprsmla er sjlsagt hyst relevante for den karakteren Marx materialisme antar. Han og Engels kalte seg materialister hovedsakelig fordi de nska tilbakevise hegelianernes idealistiske doktrine, der ting blei betrakta som mindre virkelige enn Ideer og faktisk p platonsk vis som underordna kopier av dem. I trd med Feuerbachs syn ville de pst at vren kommer forut for bevisstheten, og ikke omvendt. Men den vren som de ga forrang inkluderte menneskets sinn s vel som dets kropp. Feuerbach hadde skt transcendere den gamle dualismen mellom kropp og sinn, stoff og nd, ved hevde at de to essensielt sett henger sammen at kropp og sinn ikke kan lsrives fra hverandre og ved benekte muligheten for at sinnet eller nden kan eksistere uten tilhre en kropp, uten dermed benekte sjlve deres eksistens. En slik holdning inntok ogs Marx; og han og Engels var flgelig til stadighet opptatt av avgrense sin doktrine fra det de kalte grovkorna materialisme, s vel som fra de psttte spinozistiske synspunktene som skildra materie og nd som to ulike aspekter ved virkeligheten som ikke kan sammenliknes, og som er underlagt hver sine srskilte lover. De var i altoverveiende grad monister; men de var materialister kun i denne bestemte forstand at de benekta at sinnet kunne eksistere uavhengig av materien. Mennesker skaper sin egen historie, hevder Marx, i tillegg til hevde at de produksjonsrelasjonene som de gr inn i, og som former deres historie, blir entra uavhengig av deres vilje. Kan begge utsagna vre sanne? 401

Kun dersom mennesker forsts som skaperne av sin egen historie under en ndvendighetens lov som plegges dem og som styrer deres kunnskapsframskritt og anvendelsen av denne kunnskapen p livets praktiske omrder. Kun dersom det finnes en ndvendighet som er oppfinnelsenes universelle opphav slik at det som mennesker n enn mtte avstedkomme, er betrakte som ndvendige svar p de forholda som reiser problemstillinga. Jeg mener at Marx trodde at det fantes en slik ndvendighet; og nr det gjaldt det vestlige samfunns historie siden renessansen hadde han i hvert fall i all hovedsak rett. Dette var dessuten den historia han var virkelig interessert i, fordi den hadde frambrakt den faktiske situasjonen som han flte seg kallet til handle overfor. P dette grunnlaget trakk han generelle slutninger om all historie. Noe annet ville ha vrt overraskende, fordi universelle historiske lover, fra det attende rhundre av, hadde vrt i vinden og satt sitt sterke preg p de som hadde vokst opp med dem. Hegel hadde forfatta en av disse vidtfavnende generaliseringene ja, den mest vidtfavnende av dem alle da han framstilte Historia som den guddommelige fornuftens frammarsj p jorda. Marx nska unnslippe fra Hegel gjennom finne en like omfattende generalisering som ville frigjre ham fra denne idealismen, og sette ham i stand til betrakte aktuelle samfunnsproblemer p en fruktbar mte som de undertryktes talsmann, ikke som en som ga undertrykkinga et guddommelig preg. Han utforma sin generalisering, og den fungerte for hans praktiske forml. Dersom det blei reist innvendinger mot den p det grunnlag at den verken var sann sub specie aeternitatis eller til alle tider og steder, kunne han svare 402

at tenkning kun er gyldig innafor de begrensningene som tenkerens historiske situasjon setter, og ved utgjre en fortolkning av faktisk erfaring og en veiledning for handling i en bestemt kontekst, og at hans generalisering i denne sammenhengen var sann nok fordi den besvarte det sprsmlet som trengte besvares i hans egen tid og setting. Marx var, med andre ord, i virkeligheten ute etter en arbeidshypotese snarere enn et dogme. Om han n var aldri s dogmatisk, i ordets populre forstand, trodde han ikke p dogmer i noen ultimativ forstand. Det han fortalte sine samtidige var ikke s mye Dette er sant, som Dette er mten gjre det p, i samfunnsforskerens nd. Han forskte med praktiske sikteml finne et formular for organisere og disiplinere proletariatets klassemakt. Som et oppropsslagord hadde ideen om proletariatets historiske oppgave en ubestridelig appell; og Marx flte at det var opp til ham dra full nytte av den. Men frte ikke hans tro p proletariatets uunngelige seier til at krafta i hans appell blei undergravd? Hvorfor skulle mennesker ta seg bryet med jobbe for en sak som er ndt til lykkes sjl om de ikke foretar seg noe? Frer ikke Marx syn snarere til fatalisme enn til handling? Han trodde ikke det, og slynga i stedet anklaga om fatalisme mot nettopp de filosofene hvis syn han bekjempa. Det som etter hans syn frte til fatalisme var en doktrine som opphyde Ideen p bekostning av fakta, eller med andre ord rasjonalitetens sak p bekostning av menneskers bevegelse i forhold til deres hverdagslige anliggender. Han ppekte at ideologene kontinuerlig rakka ned p reformer som innebar kompromiss og p 403

bevegelser som de betrakta som besudla av egoistiske motiver. Dette frte til at de stod p sidelinja i forhold til den pgende striden, istedenfor ta del i den og ske bruke enhver aktuell sosial kraft som de kunne dreie i retning av gode forml. Marx brydde seg ikke om at han opererte med imperfekte vpen; han var realist nok til vite at det ikke fantes noen annen mte f gjort tingene p. Og han var ogs realist nok til forst at en tro p vissheten om seier frer til at de fleste mennesker kjemper hardere, og ikke avstr fra kampen. Dette er utvilsomt ulogisk; men ikke desto mindre vettug psykologi. Hele marxismens etterflgende historie viser dette; og utallige mennesker kjente til det fr Marx sin tid ogs. Den gamle verdens krigere dro ikke hjem nr de trodde at krigsguden kjempa p deres side: De kjempa hardere. Da Feuerbach karakteriserte religion som noe som fikk sine ulike former fra at mennesker projiserte seg sjl utafor seg sjl, hadde han p ingen mte benekta at religion i en eller annen form var ndvendig for mennesker. Han hadde, i likhet med Comte p et seinere tidspunkt, nska sette en menneskehetsreligion en dyrking av mennesket som sosialt vesen i stedet for teologisk religion. Da Marx behandla religise former som avhengige av konomiske faktorer, verken hevda eller benekta han ndvendigheten av den religise impulsen. Han sa bare at bestende religioner var klassereligioner, som var forma i de klasseherja konomiske strukturenes bilde. I sitt opprop til alle verdens arbeidere om forene sine krefter, formulerte han, om ikke en ny proletarreligion det er et sprsml om terminologi s i hvert fall et budskap som ville 404

tilfredsstille det elementet i menneskesinnet som religion inntil da hadde appellert til, p en slik mte at det forsona dette elementet med det nye samfunnets behov behov som var i ferd med bli passende og ndvendige som overbygningen til de nye produksjonskreftene som var under utvikling. Det har ofte blitt sagt at Marx messianske appell logisk sett er uforenlig med hans forsk p etablere sosialismen som en vitenskap, men sett fra Marx ststed fantes det ingen inkonsekvens her; av den enkle grunn at han ikke betrakta formell logikk som noe gyldig bidrag til fortolkningsmetoden som skulle anvendes p en virkelig verden i stadig endring. Marx forblei hegelianer nok til betrakte det som helt fundamentalt at en ting kunne vre A og ikke A p en og samme tid; og han mente i likhet med Feuerbach at handlingen kom forut for ideen, og at ideer s langt de hadde gyldighet var formuleringer av handlinger. Hans determinisme var sledes, slik han s det, ikke en tingenes determinering av menneskelige anliggender, men en handlingenes determinering overfor ting. Menneskers handlinger gjorde verden til det den var; men den var ikke uten rsaker eller vilkrlig; den avgjorde handling, hvorav viljen til handle utgjorde en bestemt del. Jeg sier ikke at jeg aksepterer dette synspunktet: Jeg sier kun at det var Marx synspunkt, og det er helt klart et mulig synspunkt som ikke kan utelukkes av reint logiske grunner. Alt dette som vedrrer begrensingene ved den aristoteliske logikken, og ved den dialektiske logikken som Hegel la fram, ikke som et substitutt for den frstnevnte, men som en hyere og komplementr form som var ndvendig for forst den rasjonelle virkelighet, 405

har avstedkommet mye forvirring. Verken Hegel eller Marx benekta den formelle logikkens gyldighet innafor dens passende sfre: Det Hegel sa var at den ikke var til noen hjelp nr det gjelder hanskes med dynamikken i en verden i stadig utvikling. Marx overtok dette synspunktet og anvendte det i formuleringa av sin materialistiske historieforstelse; men han er p ingen mte ansvarlig for vrvlet om at den dialektiske logikken er et substitutt for formell logikk, slik som enkelte av hans beundrere har forskt tilskrive ham. Det er ingen motsetning mellom synspunktet om at A ikke p en og samme tid kan vre ikke-A, og synspunktet om at A kan bli noen annet enn A. Forvirringa oppstr frst nr det essensielt sett negative begrepet om ikke-A blir identifisert med et positivt begrep om noe annerledes enn A; og denne sammenblandinga av motsatt og motsetningsfylt gjennomsyrer ikke bare hegeliansk, men ogs en god del marxistisk tenkning. Det har imidlertid ofte blitt stilt sprsml ved hvorfor Marx nska at proletariatet skulle seire. Vitenskapen kunne kanskje fortelle ham at det var dets skjebne; men hvorfor skulle han bry seg? Kunne vitenskapen informere hans vilje? Han ville ha betrakta et slikt sprsml som meningslst. Han nska at proletariatet skulle beseire bourgeoisiet; han nska et klasselst samfunn. Dette nsket var et faktum som han var ndt til handle ut i fra: Det var helt og holdent en faktahandling en praxis, for bruke det ordet grekerne tok i bruk for beskrive denne enheten. Dersom andre mennesker enkelte andre mennesker nska noe annet, ville de handle annerledes; og det ville bli en strid, der han var 406

sikker p at hans praxis til syvende og sist ville ha vunnet. Dersom han hadde blitt spurt om hvorvidt s vel han som hans motstandere var determinert til tenke-ogville som de gjorde, tror jeg ikke at han ville ha besvart sprsmlet. Jeg tror i hvert fall at han aldri noensinne besvarte det. Han var ikke interessert i sprsmlet om individuell determinering kun i sosial determinering, i produksjonskreftenes determinering av klassehandling. Han var, etter sitt brudd med hegelianerne, ingen moralteoretiker men snarere en sosialteoretiker. Jeg vil p dette stadiet ikke flge utviklinga av Marx tenkning, eller av Engels sdanne, ytterligere. I dette bindet skriver jeg om sosialismen fram til omkring 1850; og det vil bli anledning til si mye mer om marxismen nr jeg i et kommende bind vil drfte dens seinere utviklingstrekk og konsekvenser. Her trenger jeg n kun gi en komprimert oppsummering av hovedpunktene i Marx syn p produksjonskreftenes determinerende innflytelse p menneskets historie. I flge Marx generelle teori avhenger samfunnets evolusjon av produksjonskreftenes foranderlige karakter det vil i virkeligheten si av menneskets kommando over resten av naturen og over seg sjl. Hvert enkelt stadium i denne utviklinga, hevder han, resulterer i en tilsvarende organisering av menneskelige krefter med sikte p utnytte produksjonskreftene, en bestemt arrangering av menneskelige forbindelser og eiendomsrettigheter, som i sin tur krever bli opprettholdt med makt gjennom en passende politisk organisering, og ogs med tilsvarende ideologiske formuleringer som virker inn p menneskers sinn. Verken det politiske systemet eller hele id- og 407

verdistrukturen som eksisterer i et samfunn er sledes, sjl om de blir brukt til framtvinge lydighet overfor klassebetingelsene som kreves av den samtidige utviklinga av produksjonskreftene, klassesystemets rsaker men snarere resultatet av de underliggende konomiske kreftene. De er, i Marx terminologi, en overbygning. Den virkelige drivkrafta ligger i sjlve produksjonskreftene; og etter som disse kreftene forandrer seg gjennom den videre utviklinga av menneskelig kunnskap og praktisk kapasitet, er det ndt til finne sted en tilsvarende tilpasning bde av den sosiale og politiske strukturen og av de ideologiske strukturene som avgjr samfunnets levemte. De styrende klassenes interesser er imidlertid forhindre denne tilpasningen fra finne sted i enhver sammenheng der den truer deres kontroll; og disse klassene bruker flgelig sin makt med sikte p bevare den politiske strukturen slik den er og undertrykke farlige nyvinninger, s vel konomiske som ideologiske sdanne, sjl nr disse er velegna for den videre utviklinga av produksjonsrelasjonene i henhold til muliggjre den fulle anvendelsen av de framskridende produksjonskreftene. I ethvert samfunnssystem som gjennomgr konomisk utvikling vil det sledes oppst en disharmoni mellom produksjonskreftenes kontinuerlige framskritt p den ene side, og den statisk motstrebende overbygningen bestende av det respektive samfunnets politiske og ideologiske institusjoner p den andre side. Utviklinga av produksjonskreftene vil komme til skape nye, reelle konomiske krefter hos mennesker som vil ske vinne kontrollen over samfunnet; og dette sammensttet vil komme til uttrykk i 408

form av en klassekamp mellom den bestende herskerklassen og den klassen som ker sin konomiske makt gjennom sin beherskelse av de nye formene for produksjonsmakt. Etter hvert som disharmonien blir strre vil stadig mer intense klassekamper berede grunnen for en sosial revolusjon; og nr revolusjonen kommer vil den raskt delegge de sosiale institusjonenes avleggse overbygning og erstatte den med en ny overbygning som er i harmoni med produksjonskreftenes endra tilstand. Slike sosiale revolusjoner inkluderer og innebrer revolusjoner bde innen idverdenen og den institusjonelle verden; de representerer hovedvendepunktene i menneskets historie. Marx og Engels antok p ingen mte, slik enkelte av deres kritikere har tillagt dem, at enhver historisk begivenhet kunne bli forklart ut i fra dette formularet. De anvendte utelukkende sjlve dette formularet direkte p historias store revolusjoner, slik som Den franske revolusjon, som de ikke betrakta som et reint fransk fenomen men som en del av den vestlige sivilisasjonens generelle bevegelse. De forskte ikke anvende sitt breie formular p dagligdagse begivenheter, bortsett fra slike som var direkte relatert til historias generelle bevegelse. De hevda ikke engang at formularet deres kunne anvendes p enhver enestende begivenhet eller utvikling i et bestemt lands historie; for de tenkte ut ifra en generell verdensbevegelse som de var rede til innrmme at enkeltlands historie i betydelig grad kunne avvike fra. De framholdt imidlertid at den materialistiske anskuelsesmten overfor begivenheter i ethvert land var i stand til kaste et oppklarende lys over mange 409

begivenheter som ingen annen tilnrmelsesmte ville kunne forklare; og Marx og Engels viste sjl, i deres skildringer av begivenhetene i 1848 og de neste f ra, hvor fruktbar denne mten betrakte samtidshistoria p kunne vre. Ta for eksempel deres utgivelser Klassekampene i Frankrike, Napoleon Bonapartes attende brumaire, og Revolusjon og kontrarevolusjon i Tyskland som alle tre i hy grad belyser den praktiske nytten ved deres metode. Ei heller innebar deres doktrine en tro p at enkeltmennesket kun handler ut i fra konomiske eller egennyttige motiver. Om Marx n mente dette eller ei og jeg tror ikke han gjorde det, fordi det tilhrer benthamismen snarere enn marxismen s ville en slik oppfatning vre irrelevant for hans generelle teori, som ikke refererer til enkeltindividers motiver men til historiske krefters generelle bevegelse. Hva som enn mtte utgjre motivene som beveger enkeltindivider, sier Marx, s er ethvert menneske som en del av massen tvunget av historiske ndvendigheter til tilpasse sine sosiale strukturer og sine ideer til de utviklende produksjonskreftenes krav. Mennesket skaper alltid sin egen historie, men mennesket gjr alltid dette innafor de begrensende betingelsene som blir fastlagt gjennom de materielle realitetene som rr i dets egen tid og lokalitet, og gjennom de problemene som disse realitetene avstedkommer. Fotnote:
1

En ide som Schopenhauer allerede hadde gitt uttrykk for i Verden som vilje og framstilling (1819). 410

KAPITTEL XXIV

MAZZINI DE EUROPEISKE REVOLUSJONENE I 1848

I de forutgende kapitlene har jeg ikke nevnt noe om Guiseppe Mazzini (1805-72). Like fullt framstod Mazzini for mange mennesker i hans samtid som en revolusjonr lederskikkelse som var nrt beslekta med de sosialistene og anarkistene hvis teorier jeg har forskt beskrive; og der fantes faktisk et felles element, til tross for Mazzinis gjentatte og lidenskapelige erklringer om sin fiendtlige innstilling til sosialismen. Det felles elementet ligger i ordet sammenslutning, som innehadde en sentral plass i Mazzinis forestilling om det kommende samfunnet og knytter ham til de tallrike andre teoretikerne som p en eller annen mte aksepterte ideen om sosialisme. Den essensielle forskjellen mellom ham og de fleste andre blant disse tenkerne dog ikke alle er at der hvor de betrakta sammenslutning hovedsakelig som et middel for organisere arbeiderklassen og sette denne klassen i stand til spille den rolla som den historiske utviklingas gang krevde av den, var Mazzinis id om sammenslutning i hans sinn ulselig knytta til nasjonalitet og en nasjonal ja, ogs en internasjonal enhet som overskred klasseforskjeller. Det var i navn av menneskeheten generelt sett, og nasjonen som en art av slekten Menneskeheten, at Mazzini tok til orde for sammenslutning; og han inntok en skarpt avvisende holdning til enhver form for sammenslutning som han betrakta som motstridende i forhold til den nasjonale 411

enhetens nd, og til et internasjonalt brorskap som hvilte p samarbeidet mellom nasjonale grupper. Han ville de facto kunne vre ndt til unnta de elementene i hvert enkelt land som satte seg opp mot den nasjonale nd, fra denne enheten; men han ville ikke ha noen befatning med noen som helst doktrine som var basert p klassens istedenfor nasjonens enhet. Dette var kilden til hans sterke fiendtlighet overfor sosialismen, spesielt etter at Det kommunistiske manifest hadde lagt fram sosialismen som en doktrine basert p krig mellom klassene. Han oppfatta ikke middelklassene og arbeiderklassene som motstridende krefter, men som krefter som innafor hvert enkelt land utgjorde en uopplselig nasjonal gruppe, som det var hans funksjon forene i en etterstrebelse av et felles ml. Mazzinis nasjonalisme var sjlsagt av en grunnleggende italiensk karakter. Den utvikla seg i form av en protest mot splittelsen av Italia og landets pflgende underordning under fremmed og despotisk styre. I teorien var han beredt til anerkjenne andre nasjoners krav p linje med italienernes. Ja, han forskte endog i lpet av sitt opphold i Sveits skape en sveitsisk nasjonalistisk bevegelse etter modell fra den unge Italia-bevegelsen som han hadde gitt sttet til i 1831; og han la ogs fram retningslinjene for en liknende organisasjon for det unge Europa som skulle knytte folka i de ulike europeiske nasjonene sammen i en felles kampanje. Ikke desto mindre var hans nasjonalisme merkelig innskrenka. Han var fullstendig blind for de irske nasjonalistenes krav, og nekta betrakte Irland som en nasjon p det underlige grunnlaget at landet ikke hadde noe spesifikt nasjonalt bidrag komme med i forhold til tjene menneskehetens 412

sak. Han var ogs sterkt mistenksom overfor Frankrike, ja, endog overfor fransk nasjonalisme; og han kunne aldri befri seg fra forestillinga om at det var den italienske nasjonens misjon vise alle andre veien til framtidas generelle kultur en forestilling som hadde sin analogi bde innen fransk og tysk tenkning. Kanskje er alle nasjonalister i en viss grad ndt til lide av slike romantiske illusjoner og av mistanker om at andre nasjoner ikke er helt p samme niv som deres egen. Mazzini led helt klart av dette, nesten i like sterk grad som Hegel, om enn p en mye mindre ubehagelig mte. Bortsett fra ideen om nasjonal enhet var det to andre ideer som prega Mazzinis tenkning den om republikanisme og den om plikt. Han avskydde monarki, s vel verdslig som ndelig, i alle dets former, fra arvekongedmme til csarisme og fra pavedmmet som verdslig til pavedmmet som ndelig makt. Men denne fiendtligheten overfor enmannsvelde var ikke basert p noen tillit til flertallsvelde. Han tilbakeviste demokrati som en id som kom til kort i forhold til forestillinga om den framtidige epoken som vi republikanere er tvungne til initiere. Denne tilbakevisninga hvilte p hans overbevisning om at demokrati var et budskap om revolt og ikke om samfunnsbygging, fordi det hvilte p forestillinga om rettigheter individuelle rettigheter snarere enn plikter og derfor var besudla av egoisme og utilitaristisk materialisme. I likhet med Kant avviste han hele den utilitaristiske filosofien, og hevda at samfunnets funksjon ikke var fremme den generelle lykke men i stedet hjelpe mennesker til gjre sin plikt overfor menneskehetens hellige sak. Hans filosofi hvilte p ideen om gud som symbolet p en felles menneskehet, og p 413

den uegennyttige tjenesten overfor gud og menneskeheten som den eneste gyldige normen for sosial atferd. Sjl om han anerkjente den store tjenesten som Den franske revolusjonen hadde gjort da den etablerte menneskerettighetsprinsippet, betrakta han denne oppnelsen kun som en innledning til den hyere ideen om menneskets plikter; og han var sterkt mistenksom overfor samtidas Frankrike fordi det for ham fortsatt syntes vre dominert av egoismens filosofi, istedenfor forske overskride den. Dette syntes for ham gjelde like mye for de franske opposisjonsgruppene som for dem som hadde makta; han ville ikke st i ledtog med noen som hevda at det var ndvendig bygge den nye ordenen p noen kollektiv organisasjon som hovedsakelig hadde egoistiske eller gruppeorienterte ml. Han ville at den nye sammenslutningen, som skulle oppn den nye ordenen, utelukkende skulle hvile p motiver ledsaga av den ytterste reinhet og uegennytte; og han trodde at midlene til inspirere mennesker med denne idealismen var finne i nasjonsbegrepet. I s henseende minna han om Fichte, som ogs influerte hans forestilling om plikt som tjeneste gjennom enkeltindividets egenidentifisering med den nasjonale sak. Mazzini trodde imidlertid ikke at denne forestillinga om plikt kunne bli realisert med mindre ideene om nasjon og republikk blei smelta sammen p en solid mte, ikke i bibetydningen demokrati men i oppofrelse og lydighet overfor disse ideene som sdan. Etter som han s p seg sjl som disse forbundne ideenes uegennyttige tjener noe han sannelig var var han som leder tilbyelig til insistere p at hans kollaboratrer avld 414

hans ordre uten stille sprsmlstegn ved dem, fordi disse ordrene ikke var et utslag av hans egen vilje men av plikten som kallet. I pliktens navn nlte han ikke med sende mennesker i den visse dd, eller med gi seg i kast med revolusjonre plott uten adekvate forberedelser eller utsikter til suksess. Om han var mild i sine personlige relasjoner s var han skruppells i sin sjlrettferdighet nr det gjaldt enhver politisk affre, og endog rede til sttte attentat om enn bare under sjeldne omstendigheter nr saken krevde det. Som revolusjonr var han helt klart like skruppells som Marx ja, jeg vil si at han gikk Marx en hy gang i s henseende. Sammenstt mellom dem var uunngelig fordi de begge forskte organisere revolusjon, men ut i fra fullstendig uforenlige prinsipper. Klasse versus nasjon var et motsetningsforhold mellom grunnleggende ideer der intet kompromiss var mulig. Nr det imidlertid gjelder faktiske sosiale forslag var det mye i Mazzinis ideer som var henta direkte fra de ulike sosialistiske teoriene som har blitt beskrevet og diskutert i dette bindet. I sine perspektiver p framtida knytta Mazzini store forhpninger til kooperativ produksjon. Han nrte en inderlig sympati med de arbeidende klassene, og fordmte de klassiske konomenes teorier p en like innstendig mte som det sosialistene gjorde. Arbeideren, skreiv han, har ingen kontraktsfrihet: Han er en slave. Hans eneste alternativ til den ofte usle betalinga som arbeidsgiveren tilbyr, er sulte. Og denne betalinga er ei lnn ei lnn som ofte er utilstrekkelig for dekke hans daglige behov, og nr sagt alltid lavere enn det verdien av hans arbeid er. Hans hender kan multiplisere arbeidsgiverens kapital tre ganger eller fire 415

ganger, men ikke s nr det gjelder hans egen betaling. Dermed blir han ute av stand til spare, og dermed blir hans elendighet s uoverkommelig og ugjenkallelig i konomiske krisetider. Mazzini henta mye av dette fra Sismondi, som var hans venn; og han elska ogs sitere Lamennais, som han beskreiv som sin egen generasjons eneste sanne prest, og bnnfalt ham om stige fram for lede en stor ndelig kampanje. konomi, skreiv han et annet sted, m ikke vr et uttrykk for den menneskelige appetitt, men for menneskets industrielle oppgave det vil si, for dets tjeneste overfor sine medmennesker. Han spdde kapitalismens kommende avlsning, og at den ville bli erstatta av sammenslutning. For Italia anbefalte han en stor plan om hjemlig kolonialisering av landomrder som enn ikke var vunnet tilbake. Ha nska at staten den regenererte nasjonalstaten skulle ta over kirkas landomrder, jernbanene, gruvene og enkelte store industriforetak, og anvende inntekta fra disse kildene i utviklinga av kooperativ produksjon, etableringa av et folkeskolesystem, og til bist ethvert europeisk folk som fremdeles kjempa for sin frihet. Men i likhet med Sismondi og Lamennais kombinerte han dette med en urokkelig tro p den private eiendomsrettens fortrinn som en ansporing til produktiv innsats og som en ndvendighet for menneskelig frihet. Men privat eiendom trengte ikke ndvendigvis bety individuell eiendom: Han tenkte at eiendom var forutbestemt til anta en i kende grad sammenslutningsbasert karakter. Hans samfunnssyn var til syvende og sist, om enn ikke fullt ut egalitrt i konomisk forstand, basert p ideen om en vedvarende utjevning av konomisk ulikhet. Han 416

var tilhenger av en sterkt progressiv og direkte skattlegging, med det forml fremme folks velferd. Han nska ogs hyest mulig produktivitet, som et middel til en forbedra levestandard. Han betrakta nsket om forbedre andre menneskers materielle betingelser som helt i orden, mens han s p mlet om forbedre ens egne sdanne som fullstendig galt. Alt som var godt mtte vre et pliktanliggende, og ikke motivert ut i fra rettigheter eller krav som hvilte p egennytte. Mazzini var sledes ndvendigvis skrekkslagen over Marx materialistiske filosofi og forestillinga om organisere arbeiderne p grunnlag av klasseegoisme, sjl nr dette blei supplert med en oppfatning om arbeiderklassens historiske misjon. I dette stridssprsmlet var han helt kompromissls og ogs helt urealistisk. Han forventa alltid at folkemassen skulle respondere p hans idealistiske oppfordringer og blei alltid overraska, men aldri desillusjonert, nr responsen uteblei. For vrig frte hans ytterliggende idealisme til en hensynslshet som ofte forbausa hans beundrere. En br alltid huske p at hans frste politiske tilknytning var den han hadde til carbonari-bevegelsen, og at han var oppfostra i en atmosfre basert p hemmelig konspirasjon og ukritisk lydighet overfor et hemmelig lederskap. Da han bryt med carbonariene p det grunnlag at de ikke hadde noen klare ideer og at de var utelukkende destruktive, gikk han allikevel ikke bort fra deres metoder; han skte bare klargjre mlsettinger. Dessuten var han s sikker p seg sjl at han aldri virkelig kunne samarbeide med andre. Han kunne bare utstede ordre i Sakens navn. Dette kom for en dag da han etter 1848 forskte samarbeide med Kossuth og 417

Ledru-Rollin i et slags europeisk, republikansk triumvirat; men den fasen av hans karriere faller utafor den perioden som dette bindet dekker. Det har i forbifarta blitt nevnt en god del om de revolusjonre bevegelsene i 1848 i de forutgende kapitlene. Dette er ikke stedet for en full drfting av disse bevegelsene, der sosialismen i dens ulike former kun spilte en mindre rolle. Men litt m sies som en generell indikasjon p deres relasjon til sosialismen, i de ulike formene som den har ftt i studiene til dens ledende tilhengere. Den europeiske revolusjonre bevegelsen tok handlingsgrep for frste gang i de frste mnedene av 1848 frst av alle steder p Sicilia. I Frankrike starta det med februarrevolten i Paris, som frte til at borgerkongen Ludvig Filip gikk av og den pflgende innsettelsen av en provisorisk regjering som representerte et vidt spekter av republikanske grupper, med Louis Blanc som den sosialistiske representanten og LedruRollin som lederen for de ukuelige republikanske demokratene. De revolusjonre hadde knapt nok innsatt den provisoriske regjeringa fr arbeidernes klubber, leda av Blanqui, trua med revolt dersom det ikke blei skaffa arbeid til de arbeidslse og de foresltte valga til en nasjonalforsamling utsatt. Regjeringa lova anerkjenne retten til arbeid, men utsatte valga kun i noen f dager. Da de blei holdt i april resulterte de i at et reaksjonrt flertall tok makta tilbake, ettersom de venstreorienterte partiene hadde liten styrke utafor Paris. I mai brt det forsinka opprret ut, leda av Barbs. Blanqui betrakta tidspunktet som lite gunstig; men han og hans tilhengere slutta seg til opprret etter at de hadde mislyktes i forhindre dets utbrudd. Opprret blei enkelt sltt ned: 418

Den provisoriske regjeringa tydde s til repressive tiltak, noe som provoserte fram et andre opprrforsk fra de venstreorienterte lederne som ikke allerede var arrestert eller p flukt. I junidagene knuste general Cavaignac, som hadde blitt tildelt diktatorisk makt, dette andre opprret i et blodbad, og venstresidas nederlag var komplett. Sosialistene og de venstreorienterte radikalerne som var igjen blei drevet ut i opposisjon, under ledelse av Alexandre-Auguste Ledru-Rollin (1807-74), den republikanske advokaten og taleren. I desember, 1848 blei Ludvig Napoleon Bonaparte valgt til republikkens president, p bekostning av Cavaignac, av et overveldende flertall der de fleste p venstresida og i sentrum stemte p frstnevnte p bakgrunn av hans sterke demokratiske lfter. Nasjonalforsamlinga som trdte sammen i mai, 1849 for lage utkastet til en ny konstitusjon, var dominert av hyreorienterte elementer, og folkelige demonstrasjoner mot det i Paris blei enkelt sltt ned. De gjenvrende radikalerne og sosialistene gjorde sitt beste for opponere mot Ludvig Napoleons maktovertakelse, og spesielt mot hans intervensjonspolitikk overfor Mazzinis romerske republikk; men de var hjelpelse. Ledru-Rollin fulgte Louis Blanc til eksil i England: Ludvig Napoleon konsoliderte sin innflytelse, og var ved utgangen av 1851 i en posisjon der han kunne gjennomfre sitt coup dtat og etablere seg som keiser under navnet Napoleon III. I mellomtida hadde revolusjonen gtt sin bedrvelige gang i en rekke andre land. I Italia hadde den sicilianske revolten blitt etterfulgt i de frste mnedene av 1848 av opprr og demonstrasjoner i en rekke andre stater og omrder, inkludert Napoli, Toscana, Lombardia, Venezia 419

og i sjlve Roma. Etter ptrykk fra folkestemninga hadde Karl Albert av Piemonte erklrt krig mot sterrike, men blei beseira i juli for s undertegne en fredserklring. Kongen av Napoli og Sicilia tilbakekalte disse statenes respektive konstitusjoner, som han tidligere hadde blitt tvunget til innvilge. Toscana holdt ut og proklamerte en republikk: Paven flykta fra Roma, og en grunnlovgivende forsamling leda av Mazzini og Garibaldi erklrte at han hadde gitt avkall p sin verdslige makt. Karl Albert gikk p ny til krig mot sterrike, men blei tidlig i 1849 pfrt et endelig nederlag i Novara, for s overlate sin posisjon til sin egen snn, Victor Emmanuel, som mtte inng fred. Den sterrikske generalen Haynau slo brutalt ned en revolt i Lombardia. Venezia blei erobra av sterrikerne, og den sicilianske revolten blei knust av kongen av Napoli. I mellomtida hadde Mazzini og Garibaldi proklamert en republikk i Roma; men p tross av lfter om ikke-intervensjon sendte Frankrike en hr mot romerne, og Roma mtte gi tapt i juli, 1849 etter en lang og heroisk beleirning. Den italienske revolusjonen var over. I Tyskland starta revolusjonen i Baden i mars, 1848. Det var opptyer i Berlin. Kongen av Bayern blei tvunget til abdisere. Nasjonalforsamlinga i Frankfurt, som var kalt sammen for utforme utkastet til en ny konstitusjon for Tyskland, trdte sammen i mai og holdt mter fram til midtveis i 1849, men uten f utretta noe. I september, 1848 blei revolter i Prysen og Baden sltt ned. Den pryssiske delstatsforsamlinga, som hadde vrt opptatt med lage utkastet til en ny konstitusjon, blei opplst i november. I april, 1849 tilbydde delstatsforsamlinga i Frankfurt den tyske kronen til kongen av Prysen. Da 420

han nekta akseptere den smuldra forsamlingas hyrefly opp. I de flgende mnedene var det revolter i Sachsen, Rhinland, Pfalz og Baden, men de blei alle sammen sltt ned. Levningene av Frankfurt-forsamlinga trakk seg i 1849 tilbake til Wrttemberg, og dro mneden etter over til Sveits. Dens evakuering markerer slutten p den tyske revolusjonen. I sterrike-Ungarn starta revolusjonen i mars, 1848 med en folkereisning i Wien. Metternich flykta, hvorp keiseren lova en konstitusjon og aksepterte et krav fra ungarerne om vidtfavnende reformer. Et ungarsk ministerium under Ludvig Kossuth gikk til det skritt erklre fydalismen for avskaffa og innfre et konstitusjonelt regime. Kroatene, som frykta madjarsk undertrykkelse, tok stilling mot ungarerne: Jellacic blei utnevnt til generalguvernr og angrep Ungarn, men blei drevet tilbake. Wien reiste seg p ny, i sttte til ungarerne men mtte gi tapt overfor Jellacic, og keiseren vendte tilbake etter at han frst hadde mttet flykte. Jellacic marsjerte p ny mot Ungarn, og Wien opplevde nok en reisning som ogs denne gang blei overmanna. Keiseren abdiserte i favr av sin nev, Franz Josef; og reaksjonen fikk igjen grepet om sterrike. Et tsjekkisk revoltforsk blei sltt ned i lpet av sommeren; og en reisning i Krakow gikk samme skjebne i mte. Ungarerne, som fortsatt holdt stand, gikk i april, 1849 til det skritt proklamere en republikk under ledelse av Kossuth, men blei beseira. Kossuth resignerte i august og flykta til Tyrkia, for siden dra til Amerika via England. Ungarn var frarva alle konstitusjonelle rettigheter. Revolusjonen i sterrike-Ungarn var ogs ved veis ende.

421

I Holland, Belgia og Sveits blei det innfrt moderate konstitusjonelle reformer, uten revolusjon. I Irland fant det sted en reisning som hadde s liten oppslutning, og flgelig enkelt blei sltt ned, at den knapt nok teller. I Storbritannia var det kun en chartistisk demonstrasjon, som markerte slutten p chartismen som en effektiv folkemaktaktr. Innen utgangen av 1850 var hele affren over, og de revolusjonre kreftene hadde overalt blitt nedkjempa. Hvor mye sosialisme var det i de europeiske revolusjonene i 1848? Bortsett fra i Frankrike var det s godt som ingenting.; og sjl i Frankrike var sosialistene aldri i stand til spille noen strre rolle. I hvert eneste land hvor et opprr eller endog en demonstrasjon fant sted, utgjorde sjlsagt de arbeidende klassene hoveddelen blant de folkemengdene som viste seg i gatene og blant de stridende nr det kom til faktisk kamp. Men bortsett fra i Paris, hvor bare sosialistene i deres ulike greiner hadde et grep om de arbeidende klassene, var de arbeiderne som tok del i opprra knapt nok mer sosialister enn det revolusjonens ledere var. Overalt var de store bevegelsene i 1848 hovedsakelig av en konstitusjonsorientert karakter, med et sterkt innslag av nasjonalisme i Italia, Tyskland og sterrike-Ungarn. Arbeiderklassen utmerka seg ikke som noen distinkt kraft, bortsett fra i Paris og Lyon ikke i Frankrike for vrig. De ungarske og italienske bevegelsene var nrmest reint nasjonalistiske, bortsett fra i Sr-Italia, hvor de var mer konstitusjonsorienterte enn retta mot det sterrikske herredmmet. De tyske bevegelsene var av en hyst forvirra karakter; men ikke i noen av dem spilte arbeiderklassen eller sosialismen noen virkelig 422

betydningsfull rolle ikke engang i Rhinland, til tross for Marx forsk p gi den proletre flyen en bevissthet om det som atskilte den fra bourgeoisiet. Etter hvert som han s de europeiske revolusjonene komme, hadde Marx id vrt at over strstedelen av Europa ville bourgeoisiets revolusjon, sttta av petit bourgeoisiet og arbeiderne, lykkes i styrte de gamle formene for autokrati og fydalt aristokrati, men at det seirende bourgeoisiet umiddelbart ville f vanskeligheter bde med det vinglende petit bourgeoisiet og med de arbeidende klassene. Marx hpa at arbeidernes mulighet til gjennomfre en andre revolusjon p et proletrt grunnlag, ville oppst hurtig i kjlvannet av bourgeoisiets seier. Men faktum er at bourgeoisrevolusjonen led nederlag, delvis som flge av sin egne inkompetanse, og den muligheten som Marx hadde lett etter oppstod aldri. Det er liten vits i spekulere p hvor langt dens eventuelle seier ville ha rydda vei, slik Marx hadde hpa, for en vellykka reisning fra proletariatets side mot statens nye herrer.

423

KAPITTEL XXV

DE KRISTNE SOSIALISTENE
SOM vi har sett i forrige kapittel frambrakte ikke ret 1848 noen revolusjon i Storbritannia. Det var imidlertid stor spenning etter hvert som revolusjon etter revolusjon brt ut i Europa, og folk over hele kontinentet begynte slutte seg til kampen mellom hyresida og venstresida. Det blei gjort enorme forberedelser i forhold til sl ned en sterkt forventa chartistisk revolt; men bortsett fra den ineffektive demonstrasjonen p Kennington Common skjedde det ingenting. Den chartistiske petisjonen blei avvist; det hyst frykta Chartist Convention and Assembly opplste seg uten utforme noe handlingsopprop; de sm gjengene bestende av revolusjonsplottere inns enten at de var for svake til oppildne folket, eller s blei de opplst og medlemmene arrestert mens de enn drfta hva de skulle gjre. Sjl i Irland blei Smith OBriens forsk p en reisning sltt ned nrmest fr den hadde begynt. Den bestende ordens voktere i Storbritannia fikk aldri noe behov for gi arbeiderne en leksjon i form av massedrap. Chartismen var allerede i ferd med ebbe ut av seg sjl, etter som Feargus OConnors Land Scheme fikk en forsmedelig slutt; chartistene var dypt splitta innad og det fantes ingen leder som var i stand til forene dem. Ei heller fantes det, som i Frankrike og Tyskland, noen bourgeois revolusjonr bevegelse som de arbeidende klassene i trd med Marx rd kunne dra nytte av, gjennom frst bringe den til makta for s dolke den i ryggen i seierens stund et spill, som det franske folket viste, der to parter 424

kunne spille. I Storbritannia hadde bourgeoisrevolusjonen allerede funnet sted i 1832 og strstedelen av bourgeoisiet var fullt ut forberedt p forene sine krefter med det gamle aristokratiet, med det forml sl ned enhver revolusjonr tendens blant arbeiderne. Det fantes middelklasseradikalere som nska en ytterligere utvidelse av stemmeretten, og endog dem som var forberedt p forsvare fagforeninger og slutte opp om krav om sanitrlovgivning, allmenn utdanning og bedra kr for arbeiderne. Det fantes radikale toryer som lagde mye sty omkring undertrykkelsen av de fattige, og som ikke kunne fordra den dominerende Manchester-skolens individualisme. Men bortsett fra noen f eksentrikere fantes det ingen middelklasserevolusjonre; sjl blant dem som var rede til sttte revolusjoner i utlandet, fantes det knapt nok noen som ville identifiseres med ideen om revolusjon i hjemlandet. De sultne frtira var et tilbakelagt stadium; den britiske kapitalismen duret i vei med stor hastighet til tross for jernbanekrisa i 1847; istedenfor kende elendighet og en nedgradering til et ens niv basert p udifferensiert menneskelig arbeidskraft, s begynte de mer faglrte arbeiderne tjene bedre, og nye ferdigheter basert p maskinhndtering oppndde anerkjennelse. Rochdale-pionrenes kooperative samfunn, grunnlagt i 1844, var fremdeles sm og strevende og enn lite kjent; men det var et symptom p en forandra stemning, og Leeds og andre byer fulgte allerede Rochdales eksempel. Sledes hendte det at 1848 i Storbritannia avstedkom, ikke noen politisk revolusjon eller noen slags massebevegelse, men p den sosialistiske teoriens og 425

praksisens omrde en liten og utprega ikke-revolusjonr kampanje som i sine mer publiserte framtoninger blei leda av to geistlige innafor Den engelske kirke og en liten gruppe advokater samt andre fagfolk, som alle var ivrige kirkefolk om enn mistenkte for representere et farlig uortodoks syn blant kirkas ledende kretser. Bevegelsen som de ga sttet til var intet mer enn en krusning p overflata i et land der det konomiske framskrittets sol skinte med et dypt men dystert lys. I sine mlsettinger feila den like fullstendig som de mange andre idealistiske foretaka som har blitt beskrevet i denne boka. Men sjl om den i stor grad var tufta p eksempler fra Frankrike, var den av en svrt s karakteristisk engelsk karakter, bde forestillingsmessig sett og i lys av hva den p utilsikta vis oppndde. De to geistlige som spilte en framstende rolle i den kristne, sosialistiske bevegelsen som begynte i England i 1848, var Frederick Denison Maurice og Charles Kingsley. Men ideen om starte bevegelsen kom ikke fra noen av dem. Grunnleggeren av den kristne sosialismen var advokaten John Malcolm Forbes Ludlow (18211911). Ludlow var fdt i India og hadde ftt sin utdannelse i Paris, fr han kom til England i 1838. Han blei sterkt interessert i de sosiale bevegelsene som vokste fram i Frankrike i 1830-ra spesielt i de ulike ideene basert p association ouvrire. Som bekjennende kristen var han spesielt tiltrukket av de kristne doktrinene til Buchez og seinere av Louis Blancs Organisation du travail. Da revolusjonen brt ut i Paris i februar, 1848, skyndte han seg til begivenhetenes sentrum, og kom tilbake full av entusiasme for sammenslutningsnden blant arbeiderne som Blanc forskte bist gjennom 426

Luxembourg-kommisjonens aktiviteter. Som en allerede ihuga tilhenger av Maurice dro han til sin mester og forskte overtale ham om at tida var moden for starte en kampanje dog ikke noen revolusjonr bevegelse i England for forene kirka og de arbeidende klassene mot industrisystemets misligheter. Han mente at chartistene kasta bort tida med kreve allmenn stemmerett for menn; det som trengtes var en demonstrasjon av arbeidernes makt til sjl gjre gode ting ta serist fatt p oppgava med organisere arbeidet i det sanne kristne brorskapets nd, og ikke i noe egennyttig opprr mot regjeringa eller de rike. Ludlow var like overbevist som Lamennais, som ogs influerte ham sterkt, om at ingen god sosial bevegelse kunne bli stifta med mindre den var tufta p kristne prinsipper; og for ham betydde dette den nasjonale kirkas prinsipper, som forente folk i stedet for splitte dem opp i rivaliserende sekter. Den engelske kristensosialistiske bevegelsen er ubegripelig med mindre dens religise fundament blir forsttt. Frederick Denison Maurice (1805-72), som var den religise inspiratoren til mennene som tok del i den, hadde bakgrunn fra den unitariske retninga som hadde gitt ham en sterk tro p en inkluderende nasjonal kirke med et folkelig fundament, og p behovet for reformere Den engelske kirke og gjenopprette dens ledende rolle. Han kom snart p kant med alle hovedretningene innen kirka med s vel hykirkelige som lavkirkelige og liberale breikirkelige. Alle disse syntes for ham virke splittende de hye ved at de klamra se til falske doktriner, de breie ved at de ga avkall p en for stor del av den kristne tro, og de lave ved at de tenkte for mye

427

p helvetets pinsler og altfor lite p folks behov i dette livet. Maurice og hans tilhengere opponerte spesielt mot de hinsidige tendensene ved samtidas lavkirkelige og ikke-konformistiske doktriner. De mente at guds rike skulle opprettes i denne verden, og at oppgava med etablere det primrt dreide seg om moralsk regenerering gjennom vekke til live den sosiale samvittighet. Maurice hadde blitt sterkt influert av Robert Southey og Samuel Taylor Coleridges sosiale synspunkter. Han hadde liten tro p politisk demokrati, men en sterk tiltro til det regenererte menneskets evne til administrere sine egne anliggender. Maurice, og den gruppa som samla seg rundt ham, hadde vrt vitne til chartistbevegelsens utvikling og nedgang, og hevda at den i sine reint politiske mlsettinger var dmt til mislykkes fordi den ikke appellerte til folkets kreative egenskaper. Fra deres ststed var Robert Owen langt nrmere sannheten; men hans fiendtlighet overfor kristendommen virka frasttende p dem fordi de ikke trodde at den formen for kooperativt levesett som han tok til orde for, kunne bli etablert sjl om det var nskverdig med mindre det hadde et religist grunnlag. Maurice aksepterte frst etter mye nling merkelappen sosialisme p sin nye bevegelse, delvis fordi han var like redd for bibetydningene av ordet kooperasjon, som den gang hadde et sterkt antireligist preg ved at det blei forbundet med owenittene. Owenittene kalte seg utvilsomt ogs sosialistene; men sosialisme var et ord med mange betydninger og det hadde allerede i en rekke franske sammenhenger blitt forbundet med ordet kristen. Maurice lot seg uansett overtale av Ludlow p det 428

davrende tidspunkt, sjl om det seinere blei klart at han aldri hadde likt merkelappen. De engelske kristensosialistene var hovedsakelig bevega av rein skrekk og gru over de rystende forholda som rdde i fabrikkene og verkstedene spesielt de sistnevnte, fordi de visste mye mer om utbyttinga som foregikk i Londons verksteder enn om forholda i fabrikkdistriktene. De var i opprr mot den ukristelige nden som for dem syntes gjennomsyre hele industrisystemet, med dets framelsking av pengeforbindelsens dominerende rolle og fornektelsen av andre og mer humane mellommenneskelige relasjoner. I Louis Blancs krav om retten til arbeid og arbeidskraftas organisering s de en appell som var uendelig overlegen i forhold til chartistenes sdanne. Charles Kingsley, som skreiv under signaturen Parson Lot i Politics for the People den frste av de kristne sosialistiske tidsskriftene hevda at det franske kravet, arbeidskraftas organisering, var verdt et dusin av the Peoples Charter. Politics for the People, som kun utkom i noen mneder i 1848 med Maurice og Ludlow som redaktrer, hadde ikke noe veldig klart program. Bortsett fra Kingsleys inntrengende artikler inneholdt det gjennom Ludlows bidrag en god del informasjon om ideene om sammenslutning og kooperasjon slik de kom til uttrykk i Frankrike, men ingen bestemte forslag i retning av tillempe deres lrdommer til Storbritannia. Det befatta seg hovedsakelig med lidenskapelige appeller til de arbeidende klassene om innse hulheten i reint politiske reformer og vende oppmerksomheten mot reformere sine egne aspirasjoner, styrke sine bevegelsers moral, og akseptere behovet for kristendommen som 429

sjlve fundamentet sitt. Samtidig appellerte det til kristne fra de hyere klassene om erkjenne urettferdigheten i hele Manchester-filosofien, og om g sammen med den sosiale bevegelsen p grunnlag av klasseforsoning gjennom en rettskaffen og broderlig hndtering av konomiske anliggender. Fra denne fasen av den kristne formaninga, som vedvarte gjennom hele 1848, mens chartistene fremdeles syntes rde grunnen som arbeidernes protagonister, gikk den kristne sosialismen etter chartistenes endelige nederlag over i en fase nummer to, fortsatt hovedsakelig inspirert av Ludlow. Ettersom den revolusjonre bevegelsen, i den grad den overhodet hadde eksistert i England, var over, forskte Ludlow gjre det som Buchez hadde forskt p i Frankrike siden tidlig p 1830-tallet hjelpe de arbeiderne som var rede til det og hadde den rette innstillinga, med etablere kooperative produksjonssammenslutninger uten noen som helst statlig bistand. Med Maurice fremdeles som en heller nlende leder for bevegelsen, bestemte Ludlow og hans medarbeidere seg for gi seg i kast med et eksperiment i form av etablere p et definitivt kristent grunnlag sm arbeidersammenslutninger, som de rikere blant dem hjalp til med finansiere i hp om at det gjennom disse smskalaaktivitetene ville bli sdd fr for en ny sosialistisk orden. Deres forestilling om kristendommen og en nasjonal kirke heva over samfunnsklassene (slik enkelte av de tyske sosialistene tenkte at staten skulle st over klassene), forbd dem akseptere noen som helst forestilling om klassekamp. De skte forsoning mellom klassene og eliminering av arbeiderklassens plager med hjelp fra overklassens mer 430

opplyste medlemmer. Fra starten av hadde det ikke vrt en eneste arbeider blant dem, og de hadde praktisk talt ingen kontakt med de arbeidende klassene. I lpet av bevegelsens frste stadium hadde de forskt rette p dette gjennom delta p chartistmter og samle sm grupper av imtekommende arbeidere for diskutere sine ideer med dem; og de begynte n lete blant disse sympatisrene etter menn som ville kunne vre i stand til g sammen med dem om stifte de sammenslutningene som de s for seg. Det er ikke overraskende at det var blant owenittene at deres nye framstt blei mtt med mest sympati, sjl om disse ikke delte deres religise synspunkter. Dette frte snart til meningsforskjeller vedrrende den politikken de burde fre. Ludlow, som var sterkt overbevist om ndvendigheten av et gjennomgripende kristent grunnlag for deres eksperimenter, var skeptisk til ha kontakt med den breiere arbeiderbevegelsen, mens Edward Vansittart Neale (1810-92), som seinere slutta seg til den kooperative bevegelsen og i mange r tjente som sekretr for the Co-operative Union, og Thomas Hughes (1822-96), den radikale advokaten som skreiv Tom Browns Schooldays og p framstende vis bisto den framvoksende fagforeningsbevegelsen, inntok et annet ststed. Neale og Hughes mente at det var ndvendig ta arbeiderne for det de var og, samtidig som de tok til orde for ndvendigheten av gi sosialismen et kristent grunnlag, vre rede til bist ethvert kooperativt og arbeiderklassebasert foretak som syntes peke i riktig retning, enten det hvilte p et kristent grunnlag eller ei. Mens Ludlow-Maurice gruppa satte seg fore etablere sin kristenbaserte arbeidersammenslutning, ga Neale 431

sjl om han fortsatte sttte deres framstt seg sledes i kast med et mer umiddelbart ambisist forsk p samle fagforeningene og de kooperative samfunna bak en ny bevegelse. Denne nye bevegelsen skulle vre mer i trd med den fra 1830-ra og forske knytte sammen de lokale kooperative samfunna som enten hadde overlevd nederlaget i 1834 eller vokst fram etter den tid, med fagforeningene som blei styrka ettersom de konomiske forholda forbedra seg, i en ny kooperativ bevegelse basert p et partnerskap mellom produsenter og forbrukere i en felles anstrengelse for unnslippe kapitalismens og laissez-faire-konomiens undertrykkende aspekter. Neale slutta seg ikke til de kristne sosialistene fr de allerede hadde etablert sin frste arbeidersammenslutning, og han kjente heller ikke de andre fra tidligere. Han hadde vrt oppriktig interessert i den owenittiske bevegelsen og ogs i arbeidet til Fouriers engelske tilhengere; og han var i stand til introdusere Ludlow og hans samarbeidspartnere for en rekke folk som hadde vrt aktive i forhenvrende kooperative forsk. Lloyd Jones, den owenittiske organisatoren og propagandisten, hadde de allerede mtt; og p tross av religionsforskjeller blei han snart en av deres mest aktive stttespillere og den viktigste brikka nr det gjaldt sette dem i kontakt med den voksende kooperative bevegelsen i de nordlige fabrikkdistriktene. Det var hovedsakelig gjennom Neale og Lloyd Jones at bevegelsen for en stund antok en nasjonal karakter, og kom i kontakt med fagforeningene s vel som med forbrukernes kooperative samfunn.

432

Sjl om Neale og Ludlow hadde ulike synsvinkler s krangla de aldri. Neale, en velstende mann med velstende venner, var i stand til gi kristensosialismen betydelig finansiell sttte, som blei brukt til hjelpe bde arbeidersammenslutningene og produksjonskooperativssamfunna p et breiere grunnlag som for ham syntes vre langt viktigere, spesielt der hvor man kunne oppn fagforeningenes sttte til dem. Den opprinnelige gruppa hadde fulgt opp Politics for the People med ei rekke Tracts on Christian Socialism (1850), og deretter med The Christian Socialist, som blei utgitt fra november 1850 til utgangen av ret etter, da det blei omdpt til The Journal of Association som opphrte i juni, 1852. I 1850 stifta de ogs the Society for Promoting Working Mens Associations, med Charles Sully, en bokbinder som hadde arbeida i Paris og der hadde tatt aktivt del i arbeidersammenslutningsbevegelsen, som sin frste sekretr. De kristne sosialistene nska at deres arbeidersammenslutninger skulle vre sjlstyrte enheter; men ettersom de, gjennom et promoteringsutvalg, skaffa til veie startkapitalen beholdt de den endelige finansieringskontrollen i sine egne hender. Til tross for forsket p vre omhyggelig selektive i valget av arbeidere som blei ansatt i sammenslutningene, oppstod det snart uoverensstemmelser mellom administratorene og arbeiderne, og, da administratorene appellerte til promotrene, mellom arbeiderne og de kristne sosialistiske lederne. Den frste arbeidersammenslutningen blei etablert blant Londons skreddere. P det tidspunktet publiserte Henry Mayhew i Morning Chronicle sine sensasjonelle 433

avslringer av forholda i Londons slumomrder og verksteder; og dette oppildna Charles Kingsley til skrive sin lovpriste pamflett, Cheap Clothes and Nasty, som kom ut i 1850, samtidig som han var opptatt med skrive sin roman Alton Locke, som har en liknende tematikk. Yeast hadde utkommet tidligere, i Frazers Magazine, i 1848-49. De flelsene som Mayhews avslringer vakte blant gruppas medlemmer, var av sentral betydning for valget av skredderyrket til det frste eksperimentet i praktisk kristen sosialisme. Andre yrker fulgte etter. I mellomtida hadde Neale, sammen med Lloyd Jones, i Charlotte Street, London som tidligere hadde vrt et sentrum for owenismen og seinere for mye internasjonal sosialistisk aktivitet starta et kooperativt utsalg som tok sikte p utgjre en distribusjonskanal for produktene fra arbeidersammenslutningene og produksjonskooperativsamfunna generelt. Ut av dette vokste hans mer vidtfavnende plan for et sentralt kooperativt rd, med sikte p knytte sammen produksjonsog forbrukerkooperativene i en nasjonsomfavnende skala. Ludlow kritiserte dette prosjektet for vre besudla av kommersialisme og uforenlig med den kristne sosialismens nd og prinsipper. Han krevde at dette rdet helt og fullt mtte avvises. Maurice inngikk et kompromiss gjennom lsrive the Society for Promoting Working Mens Associations fra Neales foretak, uten bryte med Neale og Hughes, som opprettholdt sin forbindelse med begge grupperingene. Men the Society flytta sitt hovedkvarter fra Charlotte Street og bestemte seg for drive sin egen kooperative basar for salg av arbeidersammenslutningenes produkter. 434

Neales rd stod en stund for en betydelig handel, og etablerte forbindelser med en rekke av de kooperative samfunna i fabrikkomrdene. Til dette rdet tilfyde han et kooperativt forbund, som utga flere bind av Transactions, en publikasjon som befatta seg med studiet av kooperativenes problemer. Men foretaket svant gradvis hen og opphrte i 1857. Ved holde til i London, mens kooperasjonens bastioner l i nord og i Midlands, var det ikke i stand til etablere seg ordentlig. Kooperasjonsentusiastene i nord var mer interessert i bygge opp sin egen bevegelse, og gikk i 1864 til det skritt etablere the North of England Co-operative Wholesale Society i Manchester, som seinere blei den sentrale handelsorganisasjonen for hele England. Den kooperative basaren, som var tilsikta skulle erstatte Neales rd som avsetningsleddet for arbeidersammenslutningenes produkter, blei bygd men i virkeligheten aldri pna. Disse forskjellene forhindra ikke de kristne sosialistene fra slutte opp om den nye fagforeningsvirksomheten da den blei involvert i en strid mot arbeidsgiverklassen vedrrende et prinsippsprsml. Da medlemmene av det nystifta Amalgamated Society of Engineers (1851) blei stilt overfor et krav fra deres arbeidsgivere om at de skulle skrive under p et dokument der de sa opp medlemskapet i sine fagforeninger, fikk de ubetinga sttte fra de kristne sosialistene, og samtidig forskte Neale og de andre i gruppa hans vekke interesse for utviklinga av kooperativ produksjon blant A.S.E. Ingenirenes hovedstyre var interessert og oppfordra medlemmene til sttte prosjektet, bde for dets egen del og som et middel til bekjempe lock-outen som de organiserte arbeidsgiverne hadde erklrt overfor A.S.E.s 435

medlemmer i London og Lancashire. Dette minna om de liknende forska fra de owenittiske fagforeningene i 1830-ra, og ogs om de mer nylige prosjektene til the National Association of United Trades som hadde blitt etablert i 1845. Men medlemmene av the Amalgamated Society of Engineers viste seg vre mindre entusiastiske enn lederne. De avviste forslaget om investere sine fond i kooperativ produksjon, og kort tid etterp blei disse fonda tappa gjennom veldedighetsbidrag til medlemmer som var ramma av lock-outen. En plan for oppkjp av Windsor jernverk i Liverpool fra den owenittiske hovedeieren, John Finch, mtte oppgis. Imidlertid lyktes Neale, uten finansiell sttte fra A.S.E., i etablere et kooperativt jernverk the Atlas Works i Southwark; og med hans hjelp etablerte ei gruppe A.S.E.-medlemmer, anfrt av John Musto, broren til A.S.E.s president, et liknende foretak frst i Greenwhich og s i Deptford. Ingen av dem varte i mer enn noen f r. Ingenirene, som var utmatta av lock-outen, blei forsiktige og mista interessen: Neale, som hadde begravd mesteparten av sin formue i sine ulike foretak, framstod ikke lenger som velstende. I mellomtida hadde arbeidersammenslutningene kollapsa en etter en, sjl om noen f bestod inntil omkring 1860, da skreddersammenslutningen blei lagt ned som flge av underslaga til Walter Cooper, som hadde vrt kristensosialistenes frste arbeidermedlem og den ledende arbeideren som var tilknytta the Society for Promoting Working Mens Associations. Gjennom disse ra hadde kristensosialister fra begge gruppene jobba hardt for gi den kooperative bevegelsen et trygt lovmessig fundament; og det var i hy grad 436

gjennom deres innflytelse at the Industrial and Provident Societies Act blei vedtatt i 1852. Inntil da hadde de kooperative samfunna enten klart seg uten noen lovmessig fondsbeskyttelse, eller gjort det de kunne ut av de utilfredsstillende tiltaka som hadde blitt iverksatt med lovene vedrrende vennskapssamfunn. Sjl om den trengte forbedringer p et seinere tidspunkt, etablerte loven av 1852 dem p sikker legal grunn. Motstanden var faktisk ikke srlig sterk, mye p grunn av at det var mulig framstille forbrukernes kooperative samfunn, stifta etter modell av the Rochdale Pioneers Society av 1844, som verdifulle aktrer for fremme arbeiderklassens trivsel og som en ny form for businesstruktur som var egna for tiltrekke seg arbeideres oppsparte midler, p samme mte som aksjeselskapene mobiliserte de mer velstende klassene til investere sine oppsparte midler hos dem. Forbrukerkooperasjon, i dens nye former, framstod ikke som farlig; den blei endog betrakta som et middel til trekke arbeiderne bort fra ekstremistiske forestillinger og gi dem en andel i landet. P samme mte gjorde de franske regjeringene, etter ha nedkjempa 1848revolusjonen, enkelte framstt for stimulere fredelig kooperasjon som en motkraft til mer truende ideer. Til sjuende og sist oppndde verken Ludlows eller Neales versjon av det kristensosialistiske budskapet de resultatene som man hadde hpa p. Produksjonskooperativsamfunna som de stifta eller hjalp til med stifte, forsvant. Kun forbrukersamfunna etter Rochdale-modellen, som de fleste av kristensosialistene interesserte seg langt mindre for bortsett fra som avsetningsledd for de kooperative verkstedenes 437

produkter, lyktes i etablere seg p solid grunnlag. Den kristensosialistiske gruppa anfrt av Ludlow og Maurice aksepterte snart det faktum at man hadde mislykkes, og dreide sin hovedvirksomhet i retning av utdanne arbeiderklassen. I 1854 stifta de London Working Mens College, med Maurice som rektor, etter at han hadde blitt avskjediga fra sin professorstilling ved Kings College i London p grunn av innvendinger mot hans religise syn. Med sine mer omfattende mlsettinger mtte Neale og Hughes gi opp sine forsk p bringe fagforeningene inn i produksjonskooperativbevegelsen, og inntil videre nye seg med viderefre sin bistand til forbrukerbevegelsen en oppgave som ogs Ludlow, utnevnt til regjeringas hovedregistrator for vennskapssamfunn, i stor grad ptok seg. Men Neale og Hughes s bare tida an; i slutten av sekstira og begynnelsen av syttira spilte de, sammen med Lloyd Jones, en aktiv rolle i en ny og mye mer omfattende bevegelse i retning av kooperativ produksjon, som gruvearbeiderne og ei rekke andre fagforeninger blei trukket med i. Denne bevegelsens sosiale implikasjoner ligger imidlertid utafor dette bindets rammer. Bortsett fra Hughes, som seinere gjorde en god jobb i parlamentet for bde fagforeningsvirksomheten og kooperasjonsbevegelsen, og hele veien var gruppas mest radikale medlem, var kristensosialistene aldri srlig interessert i politisk handling. Ludlow tok for eksempel avstand fra allmenn stemmerett som et umiddelbart krav, p det grunnlag at folket ikke var rede for den. Som et kompromisstiltak nska han en stemme per husholdning eller en annen slags utvidelse av stemmeretten p et temmelig omfattende grunnlag. Maurice var langt mindre 438

enn Ludlow noen demokrat, og foruten monarkiet ville han endog beholde et aristokrati som skulle gi folket sosialt lederskap. Han hadde mistro til demokratiet, som et ledd i sin generelle mistro til den private mening som en ledesnor for den rette handling. Han tenkte seg at opplysning mtte komme fra direkte religis erfaring, som han skjelna fra intellektuell bedmmelse; og han s for seg at en reformert nasjonal kirke skulle representere sannheten ja, at den ikke kunne komme til uttrykk gjennom den individuelle medborgerens makt som stemmeberettiga. Men Maurices og Ludlows synspunkter gjorde aldri srlig inntrykk p hovedandelen av arbeiderne, og ikke engang p dem som sttta deres sammenslutningsprosjekter. Sjl om det inntrykket som Neale og Hughes gjorde ogs var begrensa, s hadde det mer substans, spesielt fordi de ikke forsmdde alliere seg med owenittene og andre ikke-troende, eller gi all den bistand de kunne til utviklinga av forbrukerkooperativbevegelsen. De fornya utviklingene innen kooperativ produksjon i 1860- og 1870-ra, var et resultat av de owenittiske og kristensosialistiske retningenes kombinerte innflytelse. Det br tilfyes at kristensosialistene, i tillegg til deres arbeid for folkeutdanning, hadde en grunnleggende innvirkning p bevegelsen for offentlig helselovgivning. Spesielt Kingsley spilte en framstende rolle i agitasjonen for et offentlig helsevesen; men p dette omrdet som p alle andre var kristensosialistenes innflytelse begrensa gjennom deres lederes hengivelse overfor den etablerte kirka, mens hoveddelen av religise strmninger som eksisterte blant arbeiderklassen var knytta til en eller annen av de ikke-konformistiske sektene. 439

Som vi har sett henta den engelske kristensosialismen sin hovedinspirasjon fra Frankrike. I Tyskland blei den mer eller mindre tilsvarende bevegelsen tilskyndet av en ekstremt politisk konservativ, Victor Aim Huber (180069), som kombinerte sine reaksjonre politiske meninger med en tro p verdien av kooperative sammenslutninger tufta p den katolske tro, som middelet til lse det sosiale problem. Huber var lege av yrke; etter ha blitt trukket inn i det politiske liv p konservativ side, blei han oppfordra av Fredrik Wilhelm IV til stifte et tidsskrift, Janus, der han fra 1840 av utvikla sine kooperasjonsideer. Janus blei utgitt fram til 1848. Etter revolusjonen i Tyskland i det ret stifta Huber sin Sammenslutning for kristen orden og frihet, som han viderefrte sin propaganda gjennom. Etter ha funnet lite gehr i Berlin trakk han seg tilbake til landsbyen Wernigerode, i Harz-fjellene, hvor han stifta ei rekke arbeidersamfunn. Men hans viktigste betydning l i hans gjentatte reiser til Belgia, Frankrike og England, med det forml holde kontakt med kooperative foretak hvor enn han kunne finne dem. Han blei i virkeligheten den omreisende misjonren for kooperasjon som en internasjonal bevegelse. I Tyskland virka han sammen med biskop Wilhelm Emmanuel von Ketteler (1811-77), som etter 1850 blei lederen for den tyske, katolske sosiale bevegelsen, og som ogs fremma kooperativ produksjon som et middel til klasseforsoning. Fra Tyskland spredde denne bevegelsen, som hvilte tungt p Hubers innflytelse, seg til sterrike og Belgia; den representerte starten p de moderne katolske sosiale bevegelsene og partiene som av og til har blitt kalt kristensosialistiske, men som ikke har noe til felles 440

med sosialisme i noen moderne betydning av dette begrepet.

441

KAPITTEL XXVI

EN OPPSUMMERING
DET gi orda sosialisme og sosialist en eksakt betydning, var ikke lettere for hundre r siden enn det er i dag. Russerne har ofte beskrevet det systemet som de sovjetiske folk n (det vil si 1953. O.a.) lever under, som sosialisme, og som et ledd i en utviklingsprosess i retning av kommunisme som en hyere sosial form. Det britiske Labour Party proklamerer sosialisme som sitt ml, men innbiller seg ikke at seks r med Labourstyre har gtt mer en noen sm skritt i retning av etablere den. I Frankrike er det fortsatt et viktig parti bestende av radikalsosialister, eller sosialistradikalere, som str i sterk opposisjon til det franske sosialistpartiet, som i sin tur er skarpt fiendtlig innstilt til kommunismen. Hitler kalte sitt parti i Tyskland for nasjonalsosialistene. Nr det gjelder kommunisme, sjl om ordet n nrmest utelukkende har blitt lagt beslag p av Lenins og Stalins tilhengere, s har de partiene som blir kalt kommunistiske ingen bitrere motstandere enn anarkistkommunistene, som flger Kropotkin og avskyr staten like sterkt om den n enn gir seg ut for legemliggjre proletariatets diktatur eller domineres av de eldre herskende klassene. Mange av sosialistpartiene p slutten av 1800-tallet kalte seg sosialdemokratiske; og partier som p et tidligere stadium ville ha blitt kalt kristensosialistiske, gr n under benevnelsene kristensosiale eller kristendemokratiske. Alle orda glir fra den ene 442

betydningen til den andre; og forsket p fastsette deres betydning er fnyttes. Allikevel er det slik at orda faktisk betyr noe, og det gjorde de ogs for hundre r siden. Alle de teoriene som har blitt drfta i dette bindet, har noe til felles. De tar alle sitt utgangspunkt i anerkjennelsen av det sosiale sprsmlets nkkelbetydning, og i overbevisninga om at mennesker br agere kollektivt eller i sammenslutning for hndtere det. Alle er de skarpt fiendtlig innstilt overfor laissez-faire overfor forestillinga om en naturlov som, i fravret av kollektiv menneskelig innblanding i dens gang, p et eller annet vis vil tjene til det gode, uansett hvordan dette gode blir definert. De hviler alle p en tro p samhandlingas dyder, i kontrast til konkurranse, eller p planlegging, i kontrast til det deres motstandere kaller fri foretaksomhet. De krever alle en mer kooperativ menneskelig holdning og atferd enn det som er karakteristisk for et kapitalistisk samfunn enda mer n enn det som karakteriserte den for hundre r sida. Den mest penbare fellesfaktoren blant alle de formene for sosialisme som er beskrevet i dette bindet, er fordmmelsen av den konkurransebaserte nden som manifesterer seg i den kapitalistiske industrien og av dens konsekvenser i form av menneskelig vansmekting og undertrykking. Denne holdninga deles hovedsakelig endog av de tenkerne som kombinerer en sterk interesse for det sosiale sprsmlet med reaksjonre politiske synspunkter. Ja, insisteringa p kollektiv handling for lse det sosiale sprsmlet faller endog enklest for de som tror p staten, ikke som et uttrykk for den demokratiske vilje, men som et ordens- og 443

disiplineringsinstrument overfor folket. De konservative reaksjonre i frste halvdel av det nittende rhundre var, til forskjell fra bourgeoisiets representanter, ikke fiendtlig innstilt til statlig konomisk handling. De satte ikke sin lit til Adam Smiths skjulte hnd, og forventa ikke oppn sine ml ved la ting g sin gang. De var minst like mistroiske overfor de framvoksende middelklassene som overfor arbeiderne. De nska regulere industrien i frykt for at dens ledere ellers ville g sine egne veier og begynne bryte ned det aristokratiske privilegiesystemet, slik som hadde skjedd i Frankrike i 1789 og p ny i 1830. Der hvor de dessuten var pvirka av hegelianismen, blei deres oppfatning om at staten burde ha den endelige autoritet p ethvert omrde, kraftig forsterka. Den fydale sosialismen som Marx beskreiv i Det kommunistiske manifest, var et helt og holdent naturlig fenomen, enten den kom til uttrykk blant tyske aristokrater som nska binde folket til den gamle orden gjennom patriarkalsk proteksjonisme, eller blant Young England-aristokrater som drmte om en allianse mellom konge og folk mot ondsinnede Whigadelsherrer som allierte seg med sjellse handelsmenn og fabrikkeiere. I vre dager kaller ikke fydale reaksjonre seg for sosialister, og de blir heller ikke kalt s av andre. De kalte seg stort sett ikke sosialister i lpet av den perioden som dette bindet dekker heller; men andre ga dem denne benevnelsen, som p det stadiet ikke helt hadde ftt sin moderne, proletre bibetydning. Det var sledes fellestrekk mellom de sosialt innstilte elementene innen ordenspartiet og de sosialt innstilte gruppene som nska rokke ved nettopp dette partiets kontroll. Blant dette partiets fiender var det p den annen 444

side fundamentale forskjeller. Republikanere blei forent i sin fiendtlige innstilling til monarkiet; men mellom tilhengerne av en sosial republikk og republikanske talsmenn for frie, kapitalistiske foretak oppstod det en dyp klft. Demokrater kunne nok st sammen i kravet om utvida stemmerett; men enkelte av dem nska kun en stemmerettsutvidelse som inkluderte middelklassene eller endog bare deler av dem, mens andre p hylytt vis krevde allmenn stemmerett, i det minste for menn. Enkelte reformatorer skte kun oppn en form for ansvarlig regjeringsmakt lfter om en konstitusjon; andre insisterte p at konstitusjonen skulle ha en solid forankring i menneskerettighetene. Enkelte reformatorer var tilhengere av sentralisering, s vel politisk som konomisk; andre var ihuga tilhengere av desentralisering p begge omrder. Enkelte nska gjre staten sterk, og betrakta innvilgelsen av en brei stemmerett som en forsikring mot tyranni; andre betrakta staten i enhver form som et essensielt sett tyrannisk instrument, og arbeida for dens avskaffelse i favr av et system basert p fri sammenslutning eller fri fderasjon. Ei heller var forskjellene mindre markerte konomisk sett enn i den politiske sfre. Mesteparten av venstresida stod s visst sammen om fordmme monopol; men man var uenige om hva monopol var. Enkelte betrakta alle store rikdommer som monopolistiske fordi de ga enkelte mennesker utilbrlig makt over andre, mens de fleste forbandt monopol med lovmessige privilegier og s det i sammenheng med de gamle systemene basert p fydale rettigheter og privilegerte konomiske korporasjoner. Enkelte spesielt saint-simonianerne foretrakk 445

storskalaforetak og ambisise investeringsprosjekter, spesielt nr det gjaldt jernbaner, kanaler og andre samfunnsnyttige tiltak; andre var anti-industrialister og mente at mennesker bare kunne leve godt i sm lokalsamfunn, og at tilfredsstillende arbeid bare var mulig p familiebaserte jordbrukseiendommer og i sm hndverksvirksomheter. Enkelte nska spre eiendom; andre nska konsentrere den under et kommunalt eller en annen form for kollektivt eierskap. Enkelte nska at alle mennesker skulle ha lik inntekt, andre s fram til en fordeling i henhold til hver enkelts behov; andre igjen insisterte p at belnning burde st i forhold til de tjenestene man ytte til fellesskapet, og betrakta en viss grad av konomisk ulikhet som en ndvendig stimulus til hy produksjon. Noen nska at alt skulle overlates til markedets frie virvar noe de vrige fordmte som det reelt sett mest ufrie p grunn av ulikheten hva kjpekraft angr. Enkelte nska redusere inntektsforskjeller til et minimum gjennom en drastisk progressiv skattlegging, eller tilsvarende tiltak; andre betrakta akkumulasjonen av store rikdommer som det ndvendige middelet for sikre adekvat sparing og investering, og dermed teknisk framskritt og kende produksjon. Enkelte nska avskaffe arv; andre betrakta den som uunnvrlig for opprettholdelsen av familiebnd og kontinuitet, og for viderefringa av vellykka businessforetak fra en generasjon til den neste. Enkelte krevde at staten, eller konstitusjonen, skulle garantere en minimumslevestandard og retten til arbeid for alle sine borgere; andre oppfatta dette som en undergraving av incentivet til arbeide. Noen nska pne alle yrkesveier for kvinner p like fot med menn; andre, som hegna om 446

familielivet og slektas reproduksjon, fordmte slike forestillinger som umoralske og som skritt i retning av menneskets sjlutslettelse. Enkelte nska at arbeiderne skulle gis sjansen til styre konomiske anliggender etter demokratiske retningslinjer; andre nska at de teknisk effektive skulle regjere over folkemengden. Det var sjlsagt ikke slik at alle disse synspunktene blei fremma av personer som p noen som helst mte kunne kalles sosialister, eller som ville ha kalt seg sjl det; men de blei alle sammen fremma blant de gruppene som gjorde eller forskte gjre revolusjoner, eller som i det minste agiterte for politiske endringer, og opponerte mot regjeringene og datidas etablerte orden. Enhver revolusjon, ethvert ptrykk for reformere det politiske systemet, var en kombinasjon av virket til mennesker med vidt forskjellige meninger og holdninger vedrrende s vel politiske som konomiske sprsml. Ja, det var ndt til vre slik, for i tillegg til forskjellene mellom bourgeoisiet og arbeiderne, var det vidtgende forskjeller innen sjlve bourgeoisiet delvis av konomisk karakter mellom storborgerskapet og smborgerskapet, men ogs ideologiske forskjeller som gikk p tvers av konomiske skiller. I sin analyse av denne komplekse sosiale situasjonen undervurderte Marx naturlig nok det ideologiske elementet, og la hele vekta p de konomiske faktorene, som han mente var det eneste som telte i siste instans. Han kritiserte ideologene for vre frukteslse og urealistiske, slik de i Tyskland vitterlig viste seg vre. Han s det slik at disse ideologenes virkninger var en oppsplitting av de progressive kreftene i utopiske sekter, istedenfor hjelpe dem til konsentrere seg om 447

oppnelige krav. Som en logisk deduksjon ut i fra sin realisme betrakta han revolusjonens oppgave, i hvert fall i Tyskland, som det i frste rekke f overfrt makta fra den gamle ordenen og over til bourgeoisiet, fordi inntil dette var gjort ville det vre umulig for proletariatet modnes eller kjempe sine egne kamper med noe som helst hp om suksess. I henhold til britiske anliggender nska han at chartistene skulle fre en reint proletr politikk, og styre klar av alle overenskomster med middelklassene. Dette var fordi han s det slik at bourgeoisiets revolusjon allerede hadde funnet sted i Storbritannia, slik at veien l pen for kampen mellom bourgeoisiet og arbeiderne. Her tok han delvis feil, noe seinere begivenheter viste. The Reform Act i 1832 hadde ikke gitt det britiske bourgeoisiet den politiske makta; den hadde kun gitt det en andel i den, fremdeles under den gamle ordenens lederskap, og det trengtes et ytterligere felles lft blant et betydelig segment av middelklassene og arbeiderne for vinne fram med en Reform Act nummer to den fra 1867. I Tyskland nska Marx p den annen side at proletariatet, slik det var der, skulle slutte seg til bourgeoisiet i kampen for konstitusjonelle endringer, og inns at det ikke kunne vre noen utsikter til en proletr revolusjon uten en forutgende bourgeois sdan. I Frankrike var situasjonen en god del mer komplisert som flge av landets brokete historie i ra etter 1789, og som flge av tradisjonen med det nye aristokratiet som Napoleon hadde etablert ved sida av den frrevolusjonre ordenens gjenvrende elementer, noe som medfrte to aristokratier et av dem hyst bourgeois hva struktur og temperament angr og

448

to ordenspartier som kun revolusjonstrusselen kunne forene i det lange lp. Dessuten var proletariatet verken i Frankrike eller i Tyskland om enn noe mer i Frankrike enn i tilstrekkelig grad lsrevet fra petit bourgeoisiet til at det kunne utgjre en uavhengig nasjonal kraft.1 De proletarene som Blanqui appellerte til var i like liten grad proletarer i Marx forstand, som de Babeuf hadde appellert til en generasjon tidligere. De parisiske arbeiderne som utgjorde ryggraden i de revolusjonre klubbene, arbeida for det meste kun i indirekte forstand for store arbeidsgivere. Mange av dem var ansatt av sm hndverksmestere som ikke var svrt forskjellige fra dem sjl ja, mange av dem kom fra samme familie eller tilhrte samme slekt som sine mestere; mange flere arbeida for underkontraktrer som i sin tur var ansatt av handelsmenn, slik at disse underkontraktrene danna en mellomgruppe som p samme tid var utbyttere og sjl utsatt for utbytting, og i det ene yeblikket tok parti med sine arbeidsgivere og i det andre yeblikket satte seg opp mot dem sammen med sine ansatte arbeidere. Den franske kapitalismen befant seg fremdeles p et handelsbasert snarere enn industrielt stadium, sjl om den var i en overgangsfase. Den tyske kapitalismen var, bortsett fra i noen f sentra, en god del mindre framskreden. Det samme gjaldt den italienske kapitalismen, med den flge at det i Italia praktisk talt ikke fantes noen proletr bevegelse i det hele tatt, og sjl Mazzinis hemmelige samfunn blei for en stor del rekruttert fra middelklassene, med kun noen spredte arbeidere i lokale lederposisjoner utafor noen f sentra som Genova og Milano. 449

Marx hevda at de utallige variantene av den franske ideologiske sosialismen var s moteriktige og kapable til f tilhengere blant sm grupper av arbeidere, hovedsakelig som flge av mangelen p et felles fokus for arbeiderklassemisnyen. Det kommunistiske manifest var et forsk p etablere et slikt fokus prematurt for de tyske massene som det hovedsakelig retta seg mot, og prematurt endog for brorparten av de franske arbeiderne. Dersom det fantes et land hvor situasjonen var moden for en appell a la den Marx presenterte, s var det helt klart Storbritannia; men Ernest Jones lyktes i enda mindre grad i mobilisere de britiske arbeiderne enn Marx gjorde i Tyskland. En kan si det slik at proletariatet i Storbritannia ikke bare var modent, men overmodent. Det psykologiske yeblikket for den britiske revolusjonen, om det noen gang hadde forekommet, hadde svunnet hen med opphevelsen av kornlovene i 1846, ja, kanskje endog med Peels mer moderate tiltak i 1842. Fram til 1848 hadde sosialistiske appeller for en stor del kommet til uttrykk i form av konomiske eller sosiale prosjekter som var mer eller mindre lsrevet fra det politiske liv, noe som langt p vei skyldtes at arbeiderne politisk sett var sammenfiltra med middelklassebaserte reformbevegelser. Fourierismen, owenismen, den cabetistiske icarianismen, Buchez kooperativisme, og den engelske kristensosialismen, var alle sammen bevegelser som under enhver omstendighet satte seg fore skape noe nytt uten statens hjelp, og de blei alle sammen kritisert av de politiske radikalerne for ske avlede arbeidernes oppmerksomhet fra behovet for etablere politisk demokrati som det ndvendige fundamentet for konomisk forandring. Fr 1848 tenkte 450

folk vanligvis ikke p noen politisk bevegelse nr de sttte p ordet sosialisme bortsett fra i den grad Louis Blanc og Pecqueur i 1840-ra ga det denne bibetydningen i Frankrike. Det antyda et sosialt system snarere enn et politisk krav, sjl om mange av de sosialistiske lederne, og enda flere blant deres tilhengere, ogs var politiske radikalere. Dette formidles p en svrt klargjrende mte av John Stuart Mill i det lovpriste kapittelet i hans Principles of Political Economy, som blei utgitt frste gang i 1848 et kapittel som blei sterkt omskrevet i seinere utgaver. I den andre utgava (1849) og i den tredje (1852) utvida Mill i betydelig grad sin drfting av sosialistiske og kommunistiske teorier, modifiserte mye av sin kritikk, og skreiv mye mer fordelaktig om deres gjennomfrbarhet, spesielt i forbindelse med fourieristene. I alle disse redegjrelsene var owenismen den eneste britiske retninga som fikk Mills oppmerksomhet, ved sida av de ledende franske teoretikerne. Han hadde tilsynelatende ikke engang hrt om den tyske sosialismen; ei heller kan hans kommentarer p noen som helst mte relateres verken til Babeufs eller Blanquis doktriner. Han tar utelukkende for seg de utopiske formene for kommunisme og sosialisme, uten referere til noen som helst strid mellom klassene; og det virker ikke som han har hatt kjennskap til Proudhon, hvis verker han p ei rekke punkter i betydelig grad ville ha kunnet identifisere seg med. Mill trekker opp to hovedskillelinjer mellom de sosialistiske og kommunistiske teoriene som han setter seg fore analysere. Han skriver at enkelte av dem tar utgangspunkt i en streng likhet hva fordeling angr, s 451

vel som i felles eie og anvendelse av produksjonsinstrumentene; andre pner for ulikhet, men sker begrense den til forskjeller som er proporsjonale med verdien av det enkelte individets arbeid. For det andre hviler noen teorier p kampen for sm, sjlstyrte fellesskap lst konfdererte i strre samfunn; mens andre innebrer sentraliseringa av eierskap og kontroll over produksjon og distribusjon i hendene p et administrerende direktorat, som opererer over et stort omrde og inkluderer mange industrier og etablissementer. I forhold til den frste av disse skillelinjene blir saintsimonianerne og fourieristene gruppert sammen p den ene side, og Cabets tilhengere og andre kommunistiske grupper p den andre. I forhold til den andre skillelinja str fourieristene og owenittene p den ene side, og saintsimonianerne leder an blant dem som gr inn for sentralisering. Mill plasserer essensielt sett Louis Blanc sammen med icarianerne fordi han krever likhet hva inntekt angr, men hevder videre at Blanc gr lenger enn dem ved at han ser fram mot et stadium der hvert enkelt individ snarere vil f i henhold til hans eller hennes behov. Han overser det poenget at Blanc insisterte sterkt p desentralisering og p den enkelte fabrikkens sjlstyre. Han synes ogs betrakte owenittene som talsmenn for fullstendig inntektslikhet, noe enkelte av dem var, men andre ikke; og han drfter saintsimonianismen hovedsakelig ut i fra den varianten der dens industrielle styre hvilte p folkevalg, og ikke p den som framholdt at lederskapet mtte betraktes som en rettighet tilhrende les grands industriels alts

452

mennene som hadde den hyeste tekniske og administrative kapasiteten. Endog i sin omtale av kommunistene hadde Mill innen 1849 kommet til det syn at det angripe deres planer som ikke-gjennomfrbare fordi de ville undergrave incentivet til arbeide, og resultere i en uregulert og hurtig befolkningsvekst, ikke holdt vann dersom slike angrep blei foretatt p grunnlag av en sammenlikning mellom kommunismen og den bestende orden. Nr det gjaldt sprsmlet om befolkningskning hadde han kommet til det syn at de sosialistiske og kommunistiske planene, eller i hvert fall de fleste av dem, langt fra fre til en overdreven befolkningsvekst, i stedet ville plegge samfunnet langt mer effektive tyler enn det kapitalismen gjr fordi hver enkelt person ville se hvilken direkte innvirkning en kning i antall munner mette ville ha p ens egen og ens nrmeste naboers levestandard. Nr det gjaldt sprsmlet om incentiver understreka han det poenget at under det bestende systemet hadde det store flertallet av arbeidere intet reelt incentiv til hy ytelse, og faktisk kun gjorde det som trengtes for holde tritt med det tempoet som blei fastsatt av den gruppa de arbeida i et tempo som arbeidsgiveren ikke kunne ke ved hjelp av oppsigelser, fordi han i stedet for de oppsagte arbeiderne kun ville f andre som opptrdte p samme vis. Han hevda videre at sosialistene p ingen mte utelukka kappestrid som motiv, og at det fantes behrige vitnesbyrd fra det bestende systemet om at utdanna mennesker som mottok fast lnn arbeida rimelig hardt etter enhver mlestokk. Ettersom alle sosialistene tok til orde for universell utdanning, s kunne en forvente dette av folk flest i et sosialistisk fellesskap. Mill hevda 453

dessuten at det finnes gode historiske vitnesbyrd om at det lar seg gjre bevege store menneskemasser til svre anstrengelser og hy entusiasme, ved at de anspores av ikke-konomiske incentiver jamfr for eksempel jesuittenes arbeid i Paraguay; og det ville vre overmodig dersom man ved hevde at det er uforenlig med menneskets natur, utelukka ideen om at menneskeheten en gang i framtida vil kunne ha utvikla seg langt nok til klare seg helt uten slike incentiver som sosialismens kritikere regna som kvintessensielle. Nr det gjaldt dette stridssprsmlet hevda han at det var riktig ha et pent sinn. Mill betrakta imidlertid de formene for sosialisme som la noe av idealismen til side og aksepterte en viss grad av konomisk ulikhet, som de langt mest gjennomfrbare. I denne sammenheng lovpriste han fourieristene, eller snarere den formen for fourierisme som i frste rekke ville gi alle en basisinntekt, for s fordele produksjonsoverskuddet i henhold til kapitalinvestering, talent eller ansvar, og det arbeidet som faktisk blei gjort. I sin omtale av saint-simonianerne kritiserte han deres forestilling om det hyere direktoratet som skulle tildele hvert enkelt menneske en inntekt som var proporsjonal med verdien av dets arbeid; en kritikk som han tufta bde p det grunnlag at det ikke fantes noe prinsipp som en slik vurdering kunne baseres p, og videre at forsket p foreta en slik vurdering ville fre til endels tretting. Nr det gjaldt sprsmlet om arv, som saintsimonianerne nska avskaffe, sa han seg enig med dem nr de benekta at barn hadde en naturlig rett til arve sine foreldres rikdom, men hevda at testamenteringsretten var et essensielt element ved den 454

private eiendomsretten, fordi et menneske hadde rett til gi bort alt det eier, og at dette ogs omfatta retten til bestemme hvem som skulle overta dets eiendom nr det dde. Dette betydde i virkeligheten at kun eiendommen til dem som ikke har frt noe testamente, ville tilfalle fellesskapet, i tillegg til de arveeiendomsskattene som staten ville kunne plegge. Nr det gjaldt sprsmlet om desentralisering versus sentralisering stilte Mill seg utvetydig p fourieristenes og owenittenes side, mot saint-simonianerne og kommunistene. Han benekta likefram at sentralisert konomisk planlegging av inntekter og produksjon overhodet var mulig, og forholdt seg kun til den ekstreme formen som dette vanligvis kom til uttrykk i den gang. Han mente at sosialismen hadde en mye bedre sjanse til fungere godt dersom den blei organisert i sm, sjlstyrte nabofellesskap, enn den ville ha i sentralistisk form. Han ppekte ogs at ideen om lokale fellesskap ikke ndvendigvis innebar videre bofellesskap; den var fullt forenlig med separate familiehusholdninger som hver og en disponerte over sine inntekter etter eget skjnn, samtidig som de utfrte sine produktive aktiviteter i fellesskap. Han lovpriste fourieristene for at de, til forskjell fra owenittene, tok hyde for dette; og han ga ogs ros til de franske eksperimentene med kooperativ produksjon, som ikke trenger innebre noe samliv utover arbeidstida. Han nevnte ikke Buchez, men hadde helt klart hans ideer i tankene sammen med dem som kom til uttrykk hos Luxembourg-kommisjonen og dens arbeid for frivillige, kooperative associations ouvrires.

455

Mill ga ogs en forbeholden tilslutning til den fourieristiske forestillinga om at de fleste om ikke alle former for arbeid kunne ordnes p en slik mte at de blei attraktive i seg sjl. Han kritiserte kommunistiske prosjekter generelt sett p det grunnlaget at de i den hensikt f det skitne arbeidet gjort, foreslo at alle mennesker skulle ta sin trn med enhver form for ndvendig arbeid. Han hevda at dette ville delegge fordelene med arbeidsdeling. Jeg tror ikke at han forstod fullt ut den fourieristiske ideen om at dersom alt undvendig arbeid blei eliminert, s ville alt samfunnsarbeid kunne bli utfrt p grunnlag av fullstendig frivillige yrkesvalg, og hvert enkelt individ kunne veksle mellom ulike jobber etter sitt eget nske, men ikke forventes pta seg arbeid som virker frasttende p det. Dette hang sjlsagt sammen med Fouriers oppfatning om at intet menneske burde plegges arbeide lenge av gangen med noen som helst oppgave; en oppfatning som ikke p noen mte var uforenlig med arbeidsdeling, med mindre en slik deling blei oppfatta som ensbetydende med at man kun skulle befatte seg med et enkelt yrke. I andreutgaven av sitt verk omtalte Mill sosialismen p en svrt s fordelaktig mte. Hans utsagn om at sosialismen var langt foretrekke framfor samfunnet slik det var, har blitt sitert om og om igjen. Det betydde sjlsagt ikke at Mill, uansett hva slags syn han n enn kan ha hatt mot slutten av sitt liv, hadde konvertert til sosialismen p det tidspunkt da den nevnte utgaven utkom. Han nska at fourieristene og owenittene, og andre prosjektrer hvis planer var av en slik karakter at de ville vre mulige utprve i form av 456

smskalaeksperimenter, skulle f en sjanse; men han hevda samtidig at samfunnets hovedinnsats skulle rettes inn mot forbedre privateiendomssystemet, og i hvert fall inntil videre ikke erstatte det med noe annet. Han ville ikke vedkjenne sosialismen, som et konomisk remedium som egna seg for datidas mennesker dersom den blei godt administrert, noe mer enn at den ville kunne gi arbeidere og alle andre en like god levestandard som det arbeiderne i et veladministrert kapitalistisk foretak nt godt av slik at den eventuelle overskridelsen av denne standarden blant de hyerestende klassene, konomisk sett mtte tilskrives privatforetakssystemet s visst ikke slik det var, men slik det ville kunne bli under en mer opplyst administrering og regulering. Han vedgikk at drlige arbeidsgivere utbytta arbeidskrafta til strstedelen av de arbeidende klassene under det bestende systemet; men han mente at privatforetakets skavanker kunne repareres, og at et reformert system som hvilte p privateiendom ville gi bedre utsikter for folk flest enn det en sosialistisk ordning ville gi da det sistnevnte ville kreve en hyere allmenn utdanningsstandard og moralitet enn hva tilfellet var eller kunne forventes bli i overskuelig framtid. Slik var synet p sosialismen sett fra ststedet til den ledende britiske konomen innen den klassiske tradisjonen, p et tidspunkt da sosialismen i dens utopiske former i nrmere en generasjon hadde vrt et levende stridssprsml i Frankrike eller kanskje man skulle si i Paris og Lyon men ingen andre steder. I forbindelse med sin kritikk av sosialistiske teorier falt det ikke Mill inn ta for seg de engelske sosialistiske konomenes arbeid i 1820- og 30-ra, eller betydningen 457

av en slik massebevegelse blant arbeiderne som chartismen representerte. De to ideene hang ganske enkelt ikke sammen etter hans oppfatning, noe de heller ikke gjorde for folk flest i hans samtids Storbritannia. I den grad han overhodet betrakta dem i relasjon til hverandre, s han trolig p dem som antagonistiske sett i lys av uoverensstemmelsene mellom owenittene og de engelske fourieristene p den ene side, og politiske radikalere og chartister p den andre side, der de sistnevnte insisterte p at oppnelsen av politisk stemmerett var et ndvendig forspill til samfunnets konomiske omforming. Han visste lite eller ingenting om marxismen og de andre formene for historisk determinisme og klassekampdoktrine, slik de hadde utvikla seg p kontinentet og blant eksilene i London, Paris og Brussel; og det han n enn kan ha visst om dem syntes i hans yne vre irrelevant for sprsmlet om sosialismens eller kommunismens fortrinn som et alternativt konomisk system. Vi har sett at de som gikk i bresjen for Det kommunistiske forbund av 1847 valgte et slikt navn i stedet for sosialistiske, langt p vei fordi ordet sosialisme etter deres oppfatning ga altfor mange assosiasjoner i retning av drmmen om Utopia, og altfor f i retning av arbeiderklassekampen. Sosialistene hadde nesten alle som en frst og fremst appellert til menneskelig brorskap, snarere enn til klassesolidaritetens nd. Etter Marx oppfatning var alle mennesker slett ikke brdre; de var klassefiender som sloss mot hverandre om makta. Der hvor sosialistene hadde tenkt ut i fra idealer, tenkte Marx ut i fra makt; og sjl om ordet kommunisme ogs var besudla av idealisme som flge 458

av at det hadde blitt anvendt av Cabets icarianere, var det i hvert fall langt mer utfordrende. Som vi har sett antyda det ikke bare felleseie og felles nyttiggjring av arbeidets frukter, men ogs kommunen et ord som lenge fr 1871 hadde en viss revolusjonr klang. Det kommunistiske forbund stjal navnet fra Cabet og hans tilhengere, og satte seg fore gi det en ny betydning. De hadde til hensikt skremme de besittende klassene med det; noe de ogs gjorde. De nska at det skulle bli flbart at en ny bevegelse her blussa opp blant de utbytta i deres lokale nabolagsgrupper, som tok sikte p avskaffe den private eiendomsretten og krevde en slutt p uretten, ikke i kraft av vre supplikanter men p grunnlag av arbeidernes kollektive makt. I henhold til Det kommunistiske manifest krevde proletariatet ikke bare likhet i forhold til de andre klassene, eller bli anerkjent som klasse slik Flora Tristan hadde krevd, men overherredmme alts makt over de andre klassene slik de andre klassene hittil hadde hatt over det. Faktum er at proletariatet ikke var i nrheten av dette; og de europeiske revolusjonene skulle snart vise at det p langt nr var i besittelse av den makta som Det kommunistiske forbund hevda at det hadde. Dets makt var av potensiell snarere enn faktisk karakter, og det skulle ta lang tid fr den utvikla seg til et faktum i den grad den noensinne har gjort det. Men kravet blei fremma, og det blei fremma p en mte som syntes sette alle sprsml om moralitet til side, og i stedet tufte det utelukkende p makt p makt som det ndvendige utkommet av den skjebnebestemte historiske utviklinga av de konomiske kreftene som l til grunn for samfunnets institusjoner.

459

Den makta det sledes var snakk om vokste fram uavhengig av menneskers viljer, for bruke Marx formulering dog ikke uavhengig av deres evne til ta del i den og bidra til dens vekst. Dette skilte den fra maktbegrepet innenfor Blanquis sosialfilosofi, der makt blei framstilt som i mindre grad tufta p produksjonskreftene enn p det resolutte initiativet til sm menneskegrupper. Marx maktbegrep var langt mer upersonlig, og derigjennom mer skremmende. For mange liberalere og liberale sosialister antyda det en blind menneskehop som gjennom kun kjenne til det bestende samfunnets undertrykkelse og lidelser, pressa p for rive ned hele dets struktur; og sjl om disse personene hadde fordmt det bestende samfunnet i kraftige ordelag, s betrakta de fleste av dem det som et framskritt i forhold til det som hadde eksistert forut, og som et stadium i menneskehetens evolusjon under den kende opplysningens innflytelse ja, i menneskers framskritt innen kunst, vitenskap og beherskelsen av sine naturomgivelser. Ideen om en kraft som ikke representerte de mest opplyste, men snarere de minst utdanna elementene i samfunnet, og som skulle rive ned hele den strukturen som hadde blitt reist gjennom rhundrers anstrengelse, virka frasttende p dem. Men Marx s det sjlsagt ikke p den mten. Han trodde like sterkt som dem p en teori om historiske framskritt, ja, p at samtida uansett hvor ille den mtte vre var bedre enn fortida, og p kulturtradisjonens verdi spesielt hva dens tyske aspekter angr. Han antok virkelig ikke et yeblikk at proletariatet, i dets seiersstund, ville rive ned og delegge alt det store som hadde blitt oppndd i fortida. Han s for seg at det i langt strre grad ville 460

omforme enn delegge, s snart det hadde delagt de virkelige kreftene som stod i veien for omformingsprosessen. Marx visjon om proletariatet dreide seg ikke om en mobb bestende av sultne og sinte menn som blindt gikk ls p sivilisasjonen:2 Den dreide seg om en fortropp bestende av hyst intelligente personer fra ulike klasser som skulle veilede s vel som dirigere proletariatet, og fortelle det hvem det skulle spare s vel som hvem det skulle ramme. Det var ikke vedrrende ndvendigheten av lederskap at han og Blanqui stod p hver sin side, men vedrrende ledernes behov for oppn masseoppslutning fr de kunne tillate seg g til aksjon. Han antok ikke at massene ville lese Det kommunistiske manifest; han forventa at det skulle bli lest av de mennene som ved hjelp at dette skriftet skulle bli deres ledere; og han hadde mer tro p intelligensen til de naturlige lederne blant de utdanna arbeiderne, enn p de ideologene som skte vinne en strid ved hjelp av ideens makt snarere enn ved hjelp av styrken i den bevegelsen som var skapt av konomiske behov. Han var s visst mer enn noen en ideolog; men han s p seg sjl som en fortolker av krefter som eksisterte uavhengig av hans ideer, og han var i besittelse av den likeframme overbevisninga om ha rett, som faller enklest for mennesker som er visse p at gud, eller naturen, er p deres side. I et bind nummer to, som skal etterflge dette s snart jeg fr anledning til skrive det, vil jeg bli ndt til ta for meg de konsekvensene denne utfordringa hadde for den sosialistiske tenkningens utvikling gjennom andre halvdel av det nittende rhundre. Den store nye faktoren som kom med i bildet i lpet av den perioden, var 461

utbredelsen av representative styreformer over strstedelen av Vest-Europa, basert p en stemmerett som var brei nok til gi de berrte statene i det minste et overflatisk preg av politisk demokrati. Dette stilte sosialistene overfor et nytt problem. Fr 1850 ja, ogs en stund etter det var det i brei forstand kun to mulige veier som kunne fre i retning av sosialismen som en alternativ sosial orden. En av disse var voldelig revolusjon; den andre var kooperativ handling uavhengig av staten. Sjl om blant andre Louis Blanc s noe slikt for seg, fantes det ikke noen reell mulighet for overtale staten uten sosial revolusjon til agere som sponsor for sosialistiske prosjekter. Etter hvert som stemmeretten blei utvida begynte man gradvis yne muligheten for etablere velferdsstaten etter demokratisk ptrykk, men uten vold. I det neste bindet skal vi se at Marx i 1875 reagerte kraftig mot en slik forestilling, i den grad den relaterte til Tyskland. Men jeg nsker ikke her foregripe drftinga av disse seinere kontroversene, men ganske enkelt ppeke at for sosialistene som jeg har omtalt i dette bindet, eksisterte denne tredje retninga i virkeligheten ikke. Paine kunne i 1790-ra forfatte et beundringsverdig program for velferdsstaten; og det samme kunne Louis Blanc gjre et halvt rhundre seinere. Men slike prosjekter var ikke ganske enkelt like utopiske som idealrepublikkene og fellesskapa som Fourier, Owen, Cabet, og deres like s for seg; de var langt mer utopiske enn som s. Utopistene kunne i det minste appellere til velvillige menn om hjelpe dem med stifte oaser av retteferdighet og brorskap innen det bestende samfunnet, eller i en fremdeles langt p vei ubesmitta Ny verden med dens endelse muligheter 462

(New Harmony, Icaria, og s videre). De som tok til orde for velferdsstaten kunne ikke komme noen som helst vei fr de hadde demokratisert staten; og i den frste halvdelen av det nittende rhundre syntes det ikke finnes noen andre midler til oppn dette enn gjennom sosial revolusjon. Fotnoter:
1

Det vil kunne innvendes at proletariatet aldri lsreiv seg fullt ut, til tross for den vissheten om at dette ville skje som kom til uttrykk i Det kommunistiske manifest. Det lsreiv seg imidlertid fra det gamle petit bourgeoisiet bestende av hndverksmestere, sjl om det deretter snart blei sammenfiltra med det nye petit bourgeoisiet bestende av svartkjolearbeidere.
2

Dette skulle, som vi skal se, komme til bli et av stridssprsmla mellom Marx og Bakunin innen Den frste internasjonale.

463

LITTERATURHENVISNINGER
OVERSIKTSLITTERATUR
STANDARDOVERSIKTSVERKENE om sosialismens historie dekker ikke perioden som er behandla i dette bindet p noen fullgod mte, og ingen av dem dekker hele feltet. Det seinest utgitte er H. W. Laidlers Social Economic Movements (1944, med den opprinnelige tittelen A History of Socialist Thought, 1927). Thomas Kirkups History of Socialism (1892, revidert utgave redigert av E. R. Pease, 1913) er bedre p den tidligere enn p den seinere perioden. Sir Alexander Grays The Socialist Tradition; Moses to Lenin (1946) er hyst underholdende. Vilfredo Paretos Les Systmes socialistes (1902) er en lang kritisk studie som dekker et vidt spekter. Edouard Dollans Histori du mouvement ouvrier (bind I, 1936; bind II, 1939) tar hovedsakelig for seg Frankrike og England i perioden fram til 1850. Den har utmerket materiale om Frankrike. Max Beers serie av sm bind om Social Struggles (1922-25) dekker perioden 1750-1860. Max Beers History of British Socialism (1920, revidert 1929) er en uvurderlig samling av sammendrag av bker og pamfletter, med en lpende begivenhetsskildring. Paul Louis Histoire du socialisme en France (revidert 1950) er nyttig, men ikke dyptplyende. Se ogs Jean Jaurs (red.), Historie socialiste (1901-08); Benot Malons Historie du socialisme (1882-85); E. Fournires Les Thories socialistes au XIX sicle (1904); E. Halvy, Histoire du 464

socialisme europen (1948); og Louis Levines Syndicalism in France (revidert utgave, 1914); H. Denis, Histoire des systmes socialistes et conomiques (190407). Maxime Leroys Les Prcurseurs francais du socialisme (1948) er et utmerka utvalg bestende av utdrag fra de ledende forfatterne. Mer generelle verker inkluderer M. I. Tougan-Baranowsky, Modern Socialism in its Historical Development (1910); A. C. A. CompreMorel, Grand Dictionnaire socialiste (1924); Lewis Mumford, The Story of Utopias (1922); O. K. Hertzler, History of Utopian Thought (1923); Charles Gide, Les Colonies communists et co-opratives (1928, engelsk oversettelse, 1930); Lorenz von Stein, Gescichte der sozialen Bewegung in Frankreich von 1789 (1845, ny utgave, 1921); C. Bougl, Socialismes francais (1932); D. O. Evans, Social Romanticism in France, 1830-1848 (1951); J. Plamenatz, The Revolutionary Movement in France, 1815-71 (1952); G. Isambart, Les Ides socialistes en France de 1815 1848 (1905); R. T. Ely, French and German Socialism (1885); F. Mehring, Geschichte der deutschen Sozialdemokratie (revidert utgave, 1922); G. Weill, Histoire du pari rpublicain en France de 1814 1870 (1900); L. Reybaud, tudes sur les rformateurs: ou socialistes moderns (1844-48); Eugne Buret, De la misre des classes laborieuses en Angleterre et en France (1840); E. Levasseur, Histoire des classes ouvrires en France de 1789 1870 (revidert 1912); R. W. Postgate, Revolution, 1789-1906 (documenter, 1920); G. D. H. Cole og A. W. Filson, British Working Class Movements: Select Documents, 1789-1876 (1951). Nr det gjelder bker om amerikansk sosialisme, se fotnote til Kapittel XI. 465

KAPITTEL I
Jeg str i stor takknemmelighetsgjeld til Hr. A. E. Bestors artikkel, The Evolution of the Socialist Vocabulary, i Journal of the History of Ideas for juni, 1948. Denne artikkelen bringer ei liste over de tidligere hovedstudiene vedrrende temaet. Se ogs tre artikler av professor F. A. von Hayek i Economia, bind 8, 1941, om The CounterRevolution of Science, hvor det refereres til visse tidligere anvendelser av sosialistisk vokabular. Mye av denne informasjonen er utleda fra C. Grnzbergs artikkel, Der Ursprung der Worte Sozialismus und Sozialist, i Archiv fr die Geschichte des Sozialismus (1912).

KAPITTEL II
Det trengs ingen referanser til det enorme omfanget av litteratur som tar for seg Den franske revolusjon p generelt grunnlag. Nr det gjelder dette kapitlets forml s har jeg hatt stor nytte av Andr Lichtenbergers Le Socialisme et la Rvolution francaise (1899) og hans andre bker, Le Socialisme au XVIII sicle og Le Socialisme utopique er ogs verdifulle; fyrst Peter Kropotkins The Great French Revolution (utgitt p fransk og engelsk, 1909. Under utgivelse p norsk. O.a.); Jean Jaurs monumentale Histoire socialiste de la Rvolution francaise (1901-08, revidert utgave, 8 bind, 1922-24); og sjlsagt ogs enkelte av verkene som er nevnt under oversiktslitteratur. 466

Nr det gjelder Babeufs konspirasjon s har vi P.-M. Buonarrotis La Conspiration pour lgalit (1828) og Bronterre O Briens engelske oversettelse, med fotnoter og kommentarer, Buonarrotis History of Babeufs Conspiracy (1838). Den beste skildringa er dog den til Victoire Advielle, Histoire de Gracchus Babeuf et du babouvism (1884). Det er denne boka E. Balfort Bax The Last Episode of the French Revolution (1911) i stor grad er basert p. Se ogs A. Thomas (red.), La Doctrine des gaux (1906), en samling dokumenter og utdrag; M. Dommanget, Babeuf et la conspiration des gaux (1922); P.-P. Robiquet, Buonarroti et la secte des gaux (1910); og G. Sencier, Le Babouvisme aprs Babeuf (1912).

KAPITTEL III
For bakgrunnsstoff, se P. A. Brown, The French Revolution in English History (1918). For tidlige jordreformer, se William Ogilvie, An Essay on the Right of Property in the Land (1782), Thomas Spence, The Meridian Sun of Liberty (i flere utgaver; dette er tittelen p 1796-versjonen), og ogs Spences The Constitution of a Perfect Commonwealth (1798) og The Restorer of Society to its Natural State (1801). Det finnes en samling av Spences pamfletter, etc., Spence and his Political Writings, redigert av A. W. Waters (1917), og en kort biografi, Thomas Spence and his Connections (1927), av Olive Rudkin. Waters samling inneholder Newcastleforedraget fra 1775, hans Spensonia, og hans Trial of 1801, men ikke hans Pigs Meat. Nr det gjelder spenceanerne, se Address of the Society of Spencean 467

Philanthropists to All Mankind (1817). Vedrrende Thomas Paine, se spesielt hans Rights of Man (del I, 1791; del II, 1792); Agrarian Justice (1797); The Decline and Fall of the English System of Finance (1796); og, nr det gjelder hans deisme, The Age of Reason (1794-95). Det eldre verket, Life of Thomas Paine (1892), av Moncure D. Conway, er bra; blant de nyere er de beste Tom Paine, Americas Godfather (1946), av W. E. Woodward, og Thomas Paine, Prophet and Martyr of Democracy (1927), av M. A. Best. Det finnes ulike samlinger av Paines verker, blant andre Selected Works of Tom Paine (1945), av Howard Fast. William Godwins hovedverk er An Enquiry concerning Political Justice (1793, revidert 1796). Blant hans andre verker er de mest relevante The Enquirer (1797), Thoughts on Man (1831), og forordet til hans roman, St. Leon (1799). Det finnes en god studie fra nyere tid, William Godwin (1946), av George Woodcock. Se ogs C. Kegan Pauls William Godwin (1876), F. K. Browns Life of William Godwin (1926), og den beste av dem alle, H. N. Brailsfords Shelley, Godwin and their Circle (1913. Under utgivelse p norsk. O.a.). Se ogs William Hazlitts essay i The Spirit of the Age (1825). Charles Halls The Effects of Civilisation blei utgitt i 1805, og i nytt opplag av John Minter Morgan i 1850. Den beste drftinga er Max Beers sdanne i History of British Socialism.

468

KAPITTEL IV
Den mest komplette samlinga av Saint-Simons verker finnes i Aeuvres de Saint-Simon et dEnfantin (1865-78). De fleste av hans viktigste verker er samla i Aeuvres choisies, 3 bind (1859), redigert av Charles Lemonnier. Aeuvres fra 1844 er svrt mangelfulle. Hans viktigere bker og brosjyrer er Lettres dun habitant de Genve ses contemporains (1802); Introduction aux travaux scientifiques du XIX sicle (1807-08); Lettres au Bureau des Longitudes (1808); Nouvelle Encyclopdie (1810); Mmoire sur lhomme (1810); Mmoire sur la science de lhomme (1813); Travail sur gravitation universelle (1813); De la rorganisation de la societ europenne (1814) i samarbeid med A. Thierry; LIndustrie (181618); LOrganisateur (1819-20); Systme industriell (1821-22); Catchisme des industriels (1824); Opinions littraires, philosophiques et industrielles (1825); Nouveau Christianisme (1825). Blant bkene om ham kan nevnes E. Durkheim, Le Socialisme; la doctrine saint-simonienne (1928); Maxime Leroy, Henri de Saint-Simon (1924), og La Vie vritable du comte Henri de Saint-Simon (1925); Georges Weill, Un Prcurseur du socialisme; Saint-Simon et son aeuvre (1894); Charles Bougls LAeuvre du Henri de SaintSimon (1925) er et bind bestende av utvalgte tekster. Se ogs enkelte av bkene som er lista opp under Kapittel V. Det er bemerkelsesverdig at kun et av Saint-Simons verker, s vidt jeg vet, har blitt oversatt til engelsk, og at det ikke finnes noen engelsk studie av ham. Jeg begynte skrive p en sdan, men da jeg hrte at flere andre personer hadde den samme ideen, bestemte jeg meg for 469

vente og se ting an. Det ene oversatte verket gjelder hans New Christianity (1834), av J. E. Smith, den owenittiske universalisten som var redaktr for The Crisis og seinere for The Family Herald.

KAPITTEL V
Den beste boka om saint-simonianerne er Sbastien Charlty, Histoire du saint-simonisme (1896, ny utgave 1931). Se ogs H.- R. dAllemagne, Les Saint-Simoniens (1930), som inneholder nytrykk av mange dokumenter fra de saint-simonianske arkivene. Tidligere verdifulle verker er blant andre Georges Weill, Lcole saintsimonienne (1896). Paul Janets kritiske Saint-Simon et le saint-simonisme (1879) er interessant. Se ogs A. J. Booth, Saint-Simon and Saint-Simonism (1871), og E. M. Butler, The Saint-Simonian Religion in Germany (1926). Nr det gjelder Saint-Simons innflytelse p den seinere franske sosialismen, se ogs C.-C.-A. Bougl, Chez les prophtes socialistes (1918) og H. Louvancour, De Henri de Saint Simon Charles Fourier (1913). Enfantins verker finnes i den store samlinga, Aeuvres de Saint-Simon et dEnfantin (1868-76). Se ogs S. Charlty, Enfantin (1931) et bind bestende av utvalgte tekster. Saint-Simonianernes generelle teori er lagt fram i La Doctrine de Saint-Simon (1829-30; ny utgave redigert av Bougl og Halvy, 1924) og i Le Producteur (1826) og Le Globe (1830-31). Pierre Leroux viktigste skrifter er De lgalit (1838); De lhumanit (1840); Dune religion naturelle (1846); 470

og Du Christianisme et de son origine dmocratique (1848). Mye av det beste han skreiv stod p trykk i Le Globe (1824-31); i Revue Encyclopdique (1831-35); i Encyclopdie Nouvelle (1834-41), som han redigerte sammen med Jean Reynaud; i Revue Indpendante (med George Sand, 1841-42); og i Revue Sociale (1845-50). Studier om ham er skrevet av D. O. Evans, Le Socialisme romantique; Pierre Leroux et ses contemporains (1948); P. Julien, Pierre Leroux, socialiste (1896); C. Raillard, Pierre Leroux et ses aeuvres (1899); P.-F. Thomas, Pierre Leroux; sa vie, ses aeuvres, et sa doctrine (1904); og H. Mongin, Pierre Leroux (1838). Se ogs L. Buis, Les Thories sociales de George Sand (1910) og W. Karnine, George Sand, sa vie et ses aeuvres (4 bind, 1899-1926).

KAPITTEL VI
Det finnes et verk p engelsk med utvalg fra Fourier Selections from the Works of Fourier, oversatt av Julia Franklin, med en introduksjon av Charles Gide (1901). P engelsk finnes ogs The Passions of the Human Soul (1851), oversatt fra Fourier, med et langt essay om ham skrevet av Hugh Doherty, hans viktigste tilhenger i England. Det finnes ogs en amerikansk oversettelse, C. Fourier, Theory of Social Organisation (1876). Det finnes et nyttig utvalg av Fouriers skrifter p fransk, av F. Armand og R. Maublanc (1937), og ogs et kortere utvalg av E. Poisson (1932). Fouriers hovedverker blei samla i hans Aeuvres compltes (6 bind, 1841-48); men en stor del av hans 471

manuskripter har blitt utgitt siden. Det tilfyer lite til hans sentrale skrifter. De viktigste bkene som han ga ut i lpet av sin levetid, var: Thorie des quatre mouvements (1808); Trait de lassociation domestique agricole (1822 utgitt p nytt under tittelen LUnit universelle); Le Nouveau Monde industriell et socitaire (1829); og La Fausse Industrie (1835-36). E. Poissons Fourier (1932) er et hendig utvalg fra hans verker. Mye av Fouriers skrifter blei trykt i de ledende fourieristiske tidsskriftene, La Phalanstre (1832), og La Phalange (1836). Se ogs J. Gaumont, Histoire gnerale de la coopration en France (1923); H. Bourgin, Fourier (1905); C. Gide, Fourier, prcurseur de la co-operation (1923). Fouriers elev, Victor Considrant, den mest sentrale pdriveren for fourierismen etter Fouriers dd, oppsummerte Fouriers system i La Destine sociale (1834-44). Blant andre av hans verker kan nevnes Ncessit dune dernire dbcle politique en France (1836); Principes du socialisme (1947); og Le Socialisme devant le vieux monde (1848). Se ogs H. Bourgin, Victor Considrant (1909), og M. Dommanget, Victor Considrant (1895). Albert Brisbane, den ledende amerikanske fourieristen, publiserte et sammendrag av Fouriers lre, The Social Destiny of Man (1840); Association, or a Concise Exposition of the Practical Part of Fouriers Social Science (1843); og ogs A General Introduction to Social Science (1876), og A Mental Biography (1893). Vedrrende amerikansk fourierisme, se ogs A. E. Bestor, jr., Backwoods Utopias (1950). Vedrrende Horace Greeley, se hans Recollections of a Busy Life (1868); C. Sotheran, Horace Greeley and other Pioneers 472

of American Socialism (1892); og James Parton, Life of Horace Greeley (1877). Nr det gjelder Brook Farm, se Nathaniel Hawthornes Blithedale Romance (1852).

KAPITTEL VII
Cabets hovedverk om sosialisme er Voyage en Icarie (1840). Han skreiv ogs en beretning om sin faktiske stiftelse i Amerika, Colonie icarienne aux tats-Unis dAmrique (1856). Blant hans andre verker kan nevnes Histoire populaire de la Rvolution francaise (1839-40), og Le Vrai Christianisme suivant Jsus-Christ (1846). Se ogs Jules Prudhommeaux, Icarie et son fondateur (1907); Paul Carr, Cabet; de la dmocratie au communisme (1903); og Albert Shaw, Icaria (1884).

KAPITTEL VIII
Sismondis viktigste verk sett fra hans synsvinkel er hans Nouveaux Principes dconomie politique, som utkom frste gang i 1819, og blei revidert i 1827. Det frste bindet i en ny tobindsutgave blei utgitt i Sveits i 1951, redigert av G. Sotiroff. Sismondis tidligere konomiske avhandling, De la richesse commerciale (1803) er av langt mindre interesse. Hans Tableau de lagriculture toscane (1801) er viktig p grunn av dens studie av bondekonomi. Det er mye av interesse i hans tudes sur les sciences sociales (1836-38), og ogs i hans Histoire des rpubliques italiennes au moyen-ge (1807-18), som det finnes en sterkt forkorta utgave av p engelsk, 473

History of the Italian Republics (1832), tilgjengelig i en moderne nytrykt utgave. Sismondi skreiv ogs en monumental Histoire des Francais (1821-44) og en annen viktig bok, De la littrature du midi de lEurope (1813). Det sistnevnte blei oversatt av Thomas Roscoe. De flgende verkene er blant de beste studiene av Sismondis arbeid: J.-R. de Salis, Sismondi (1932); Albert Aftalion, LAeuvre conomique de Simonde de Sismondi (1899); H. Grossman, Simonde de Sismondi et ses thories conomiques (1924); M. L. Tuan, Simonde de Sismondi as an Economist (1927); og R. Jeandean, Sismondi, prcurseur de la lgislation sociale contemporaine.

KAPITTEL IX
Owen skreiv mye og gjentok ofte seg sjl. Mye av hans viktigste skrifter er samla i hans sjlbiografi, Life of Robert Owen (1857), hvis kun frste bind og et tilleggsbind med dokumenter (1858) s dagens lys, og i mitt Everymans Library-utvalg, A New View of Society, and other Writings (1927). Det viktigste blant hans tidligere verker var A New View of Society (1813-14), (i mange nyere utgaver, utgitt frste gang under tittelen Essays on the Formation of Character); Observations on the Effect of the Manufacturing System (1815); An Address delivered to the Inhabitants of New Lanark (1816); Two Memorials on behalf of the Working Classes (1818); Lectures on an Entirely New State of Society (1820); Report to the County of Lanark (1821).

474

Det finnes mange biografier om Owen. Den mest omfattende er Frank Podmores Robert Owen (1906). Se ogs G. D. H. Cole, Life of Robert Owen (1925, revidert 1930); Lloyd Jones, Life, Times and Labours of Robert Owen (1889-90); E. Dollans, Robert Owen (1905) p fransk; og nr det gjelder Orbiston, se A. Cullen, Adventures in Socialism (1910) og A. Combe, The Sphere of Joint Stock Companies (1825). Nr det gjelder kooperative aspekter, se G. D. H. Cole, A Century of Cooperation (1945). Ytterligere referanser til Owen er finne i fotnote til kapittel XI.

KAPITTEL X
De viktigste verkene til 1820- og 30-tallets britiske, sosialistiske konomer (bortsett fra J. F. Bray, som er referert til i fotnote til kapittel XII) er disse: HODSKIN. An Essay on Naval Discipline (1813); Travels in the North of Germany (1820); Labour Defended against the Claims of Capital (1825); Popular Political Economy (1827); The Natural and Artificial Right of Property Contrasted (1832). Mange av Hodskins seinere skrifter stod p trykk i The Economist, og er i skrivende stund ikke samla. THOMPSON. An Enquiry into the Principles of the Distribution of Wealth most conducive to Human Happiness (1824); Appeal of One Half of the Human Race (1825); Labour Rewarded (1827); Practical Directions for the Speedy and Economical Establishment of Communities on the Principle of Co-operation (1830). 475

GRAY. A Lecture on Human Happiness (1825); The Social System (1831); An Efficient Remedy for the Distress of All Nations (1842); Lectures on the Nature and Use of Money (1848). MINTER MORGAN. On the Practicability of Mr Owens Plan (1819); The Revolt of the Bees (1826); Hampden in the Twentieth Century (1834); The Christian Commonwealth (1845). RAVENSTONE. A Few Doubts as to the Correctness of some Opinions generally entertained on the subjects of Population and Political Economy (1821); Thoughts on the Funding System (1824). EDMONDS. Practical, Moral, and Political Economy (1828). Den eneste biografien er lie Halvys Thomas Hodskin (1903) p fransk. De viktigste generelle studiene er Max Beers sdanne, som finnes i hans History of British Socialism, bind I; E. Lowenthal, The Ricardian Socialists (1911); H. L. Beales, The Early English Socialists (1932) og H. S. Foxwells introduksjon til A. Menger, The Right to the Whole Produce of Labour (1899).

KAPITTEL XI
Blant Owens seinere verker kan flgende nevnes: The Book of the New Moral World (1836-44); A Development of the Principles and Plans on which to Establish Home Colonies (1841); Lectures on the Rational System of Society (1841); The Revolution in the Mind and Practice of the Human Race (1849); The New Existence of Man upon the Earth (1854-55). Mye av det viktigste 476

materialet vedrrende studiet av den seinere owenismen, finnes i tidsskrifter som The Pioneer (1833-34), The Crisis (1832-34), The New Moral World (1835-45), og ulike tidsskrifter utgitt seinere av den aldrende Owen. Se ogs Robert Dale Owens sjlbiografi, Threading My Way (1874); W. L. Sargent, Robert Owen and his Social Philosophy (1860); Mary Hennell, An Outline of the various Social Systems and Communities founded on CoOperation (1844); E. T. Craig, History of Ralahine (1893). Nr det gjelder New Harmony, se Podmores Robert Owen (1906); A. E. Bestors Backwoods Utopias (1950); G. R. Lockwood; The New Harmony Communities (1905); The New Harmony Gazette (1825-29); A. E. Bestor (red.), Education and Reform at New Harmony (1948); R. W. Leopold, Robert Dale Owen (1940); J. H. Noyes, History of American Socialisms (1870); W. W. Hinds, American Communities (1878, siste utgave, revidert 1908), og C. Nordhoff, Communistic Societies of the United States (1875) inneholder mye informasjon om de ulike amerikanske eksperimentene, s vel religise som sosialistiske. Se ogs R. T. Ely, The Labour Movement in America (1886); Morris Hillquit, History of Socialism in the United States (1903); og C. Southeran, Horace Greeley and other Partisans of American Socialism (1915). Holyoakes verker inneholder en god del informasjon om enn ikke alltid nyaktig sdan. Se hans History of CoOperation in England (1875-79; og seinere revidert utgave, 1906); ogs hans sjlbiografiske Sixty Years of an Agitators Life (1892), og Byegones Worth Remembering (1905). Mye av hans beste arbeid finnes i hans ulike 477

tidsskrifter, spesielt The Movement (1844-45) og The Reasoner (1846-72). Se ogs hans pamflett, A Visit to Harmony Hall (1844) og A. Somervilles A Journey to Harmony Hall (1843). Nr det gjelder et annet engelsk prosjekt, se ogs J. Silk Buckingham, National Evils and Practical Remedies (1849). Vedrrende den store fagforeningsperioden tidlig p 1830-tallet, se G. D. H. Cole, Life of Robert Owen (1925, revidert 1930), og ogs G. D. H. Cole, Attempts at General Union, 1829-34 (frst publisert i International Review for Social History, 1939). Se ogs S. og B. Webb, History of Trade Unionism (1894, revidert 1920); R. W. Postgate, The Builders History (1923) og hans essay om J. E. Smith i Out of the Past (1922). Vedrrende J. E. Smith, se ogs The Crisis (1832-34) og Lecture on a Christian Community (1833). Se ogs biografien, Shepherd Smith the Universalist, av W. A. Smith (1892). Det finnes ogs en god del verdifullt materiale i The Pioneer (1833-34), redigert av James Morrison.

KAPITTEL XII
J. F. Brays tidligste kjente verker, signert U. S., er finne i Leeds Times fra 1835-36. I 1837 rapporterte den samme avisa fra en forelesningsrekke som holdt og som seinere blei utvikla til Labours Wrongs and Labours Remedy (1839). Det finnes en god skildring av hans synspunkter i Max Beers History of British Socialism, og boka hans er sitert i utstrakt grad av Marx i The Poverty of Philosophy (1847). Straks etter ha utgitt denne boka 478

skreiv han en til, A Voyage fromUtopia to several unknown regions of the world, men denne publiserte han aldri og dens eksistens forblei ukjent inntil manuskriptet blei oppdaga i 1930-ra. Det har enn ikke blitt publisert; manuskriptet finnes n i biblioteket til the London School of Economics. Etter ha vendt tilbake til De forente stater i 1842 publiserte han en rekke pamfletter, The Coming Age (1855), som ikke blei fullfrt en pamflett med tittelen American Destiny (1864), og ytterligere en bok, God and Man a Unity and All Mankind a Unity (1879). Han bidro ogs i utstrakt grad til amerikanske arbeiderbaserte og sosialistiske tidsskrifter. En skildring av hans seinere amerikanske skrifter er finne i en artikkel av M. F. Jolliffe i International Review for Social History, bind IV, 1939.

KAPITTEL XIII
For finne chartismens sosialistiske aspekter m man ske i generelle bker om bevegelsen. G. D. H. Cole, Chartist Portraits (1941) inneholder studier av Harney, OBrien, Jones, og andre ledere. R. G. Gammages History of the Chartist Movement (1854, ny utgave 1894) inneholder mye frstehndsmateriale. Andre historieverker er: Mark Hovell, The Chartist Movement (1918, revidert 1925); Julius West, History of the Chartist Movement (1920); R. Groves, But We Shall Rise Again; a Narrative History of Chartism (1938); E. Dollans, Le Chartisme (1912); F. F. Rosenblatt, The Chartist Movement in its Social and Economic Aspects (1916); P. W. Slosson, The Decline of Chartism (1916); 479

J. L. and B. Hammond, The Age of the Chartists (1930). Se ogs S. Maccoby, English Radicalism, 1832-1852 (1935); T. Rothstein, From Chartism to Labourism (1929); og, sjlsagt, F. Engels, The Condition of the Working Classes in England in 1844 (1845, engelsk oversettelse 1892). Bronterre O Briens arbeid finnes for det meste i tidsskrifter, spesielt The Poor Mans Guardian, The Northern Star, The Destructive, The National Reformer, og Reynolds Political Instructor. Hans oversettelse, med kommentarer, av Buonarrotis bok om Babeufs Conspiracy har blitt nevnt i fotnote til kapittel II. Hans eneste sammenhengende (og ufullendte) teoretiske verk er The Rise, Progress and Phases of Human Slavery (1885, gjentrykk fra Reynolds Political Instructor fra 1849). Han skreiv ogs en ufullendt Life of Robespierre (1838). Harney skreiv ingen bker. Ogs hans arbeid finnes i tidsskrifter: The London Democrat (1839); The Northern Star (1841-50); The Democratic Review (1849-50); The Red Republican (1850); The Friend of the People (185052); og The Vanguard (1852-53). Se de mange referansene til ham i Marx brev. Ernest Jones m ogs skes opp i hans tidsskrifter: The Labourer (1847-48); Notes for the People (1851-52); The Peoples Paper (1852-58); og Evenings with the People (1856). Se ogs hans pamflett, Capital and Labour (1867), vedrrende hans seinere synspunkter. Det finnes en pamflettbiografi av P. Davies, A Short Sketch of the Life and Labours of Earnest Jones (1897). Et bind bestende av utvalg, Earnest Jones: Chartist, med en

480

lang introduksjon av John Saville (1952), blei utgitt etter at denne boka hadde blitt skrevet. Vedrrende Lovett, se hans Life and Struggles (1876), og hans Chartism (1841), skrevet i samarbeid med John Collins. Nr det gjelder Hetherington, se The Poor Mans Guardian (1831-35), og en kort biografisk skisse av G. J. Holyoake, The Life and Character of Henry Hetherington (1849).

KAPITTEL XIV
Blanquis skrifter blei for en stor del publisert i tidsskrifter. De eneste bkene fra hans hnd som blei utgitt i hans levetid, var La Patrie en danger (1871) som bestod av gjentrykk fra hans tidsskrift med samme navn, og LArme esclave et oprim (1880). Hans skrifter blei delvis samla i La Critque sociale (1885); Ni Dieu ni matre (1925); og Science et foi (1925). Det finnes ei rekke bker om ham og hans anliggender. Standardverket er Gustave Geffroy, LEnferm (1897). Andre verdifulle er: A.- B. Zvas, Auguste Blanqui (1920); M. Dommanget, Auguste Blanqui (1924) og samme forfatters Auguste Blanqui Belle-Isle (1935); og, p engelsk, Neil Stewart, Blanqui (1939). Se ogs R. W. Postgates essay Out of the Past (1922). Vedrrende den blanquistiske bevegelsen, se ogs: C. Du Costa, Les Blanquistes (1912); S. Wassermann, Les Clubs de Barbs et de Blanqui en 1848 (1913); C. Schmidt, Les Journes de juin, 1848; og O. Festy, Le Mouvement ouvrier au dbut de la monarchie de juillet (1908). 481

Nr det gjelder Barbs, se Jules Claretie, Armand Barbs (1870); J.-F. Jeanjean, Armand Barbs (1909); og V. Hunger, Barbs au Mont-Saint-Michel, 1909).

KAPITTEL XV
Louis Blanc var en hyst iherdig journalist, ved sida av forfattervirket. Hans frste bok, Organisation du travail, utkom i 1839 (engelsk oversettelse, 1848). Det frste av hans historiske verker, Histoire de dix ans, kom ut i flere deler fra 1841 til 1844 (engelsk oversettelse, 1844-45). Hans Histoire de la Rvolution francaise blei utgitt mellom 1847 og 1862; hans Pages de lhistoire de la rvolution de fvrier, 1848, i 1850; og hans Histoire de la rvolution de 1848 i 1870. Hans andre hovedverker er: Le Socialisme; droit au travial (1849); La Rvolution de fvrier au Luxembourg (1849); Catchisme des socialistes (1849); Plus de Girondins (1851); Ltat et la commune (1866); Dix Ans de lhistoire de lAngleterre (1874-78). Den frste delen av sistnevnte verk blei utgitt p engelsk under tittelen Letters on England (1866). Den beste boka om Blanc, om enn lite volumins, er J. Tchernoff, Lous Blanc (1904). Andre er: C. Robins, Lous Blanc (1851); C. Edmond, Lous Blanc (1882); L. Fiaux, Louis Blanc (1882); F. Courmeaux, Lous Blanc (1884); E. Renard, La Vie et laeuvre de Lois Blanc (1922); og G. Cahen, Louis Blanc et la Commission de Luxembourg (1897). Se ogs: Georges Renard, La Rpublique de 1848 (1905) som utgjr bind IX av Jaurs Histoire socialiste; Octave Festy, Les Associations ouvrires encourages par la deuxime Rpublique (1915); og den 482

fiendtlig innstilte Histoire des ateliers nationaux (1848), av mile Thomas.

KAPITTEL XVI
Buchez viktigste verker er: Introduction la science de lhistoire (1833); Histoire parlementaire de la Rvolution francaise (1834-38) en svrt omfattende dokumentsamling.; Essai dun trait complet de philosophie (1838-40); Trait de la politique et de la science sociale (1866) med en kort biografi; og hans bidrag i hans avis, LEuropen. Arbeidertidsskriftet LAtelier (1840-48) vitner om hans innflytelse. Det finnes en studie om ham skrevet av G. Castillon, Buchez historien (1909). Pecquers hovedverker er: conomie sociale (1839); Des amliorations matrielles (1839); De la lgislation et du mode dexcution des chemins de fer (1840); Thorie nouvelle dconomie sociale et politique (1842) hans mest omfattende bok; De la paix (1842); De la rpublique de Dieu (1844); og Le Salut du peuple (184950). De beste bkene om Pecqueur er Lon Maisonneuve, Pecqueur et Vidal (1898); J. Marie, Le Socialisme de Pecqueur (1906); og Benot Malon, Constantin Pecqueur, doyen du collectivisme francais (1887).

483

KAPITTEL XVII
Flora Tristans LUnion ouvrire blei utgitt i 1843. Foruten noen f pamfletter hadde hun tidligere gitt ut sin sjlbiografi, Prgrinations dune paria (1838); en roman, Mphis (1838); og sin Promenades dans Londres (1840). Den beste biografien om henne er J. L. Puech, La Vie et laeuvre de Flora Tristan (1925). Se ogs lonore Blanc, Biographie de Flora Tristan (1845). Vedrrende compagnonnage, se Martin Saint-Lon, Le Compagnonnage (1901). Pierre Moreaus hovedverker er: Un Mot aux ouvriers de toutes les professions (1841); og De la rforme des abus du compagnonnage (1843). Se ogs Agricole Perdriguier, Histoire dune scission dans le compagnonnage (1846); og Le Livre du compagnonnage (1841); og George Sands roman, Le Compagnon du Tour de France (1840).

KAPITTEL XVIII
Lamennais mest bermte verk er Paroles dun croyant (1834). Dette blei etterfulgt av: Les Affaires de Rome, des maux de lglise et de la socite (1837); Le Livre du peuple (1837); Le Pays et le gouvernement (1840); Une Voix de prison (1841); Du pass et de lavenir du peuple (1841); Politique lusage du peuple (1839); og De lesclavage moderne (1839). Hans frste hovedsakelig samfunnsorienterte skrifter stod p trykk i hans avis, LAvenir (1831-32). Samlinger av hans Aeuvres blei utgitt i 1836-37 og i 1844 begge svrt ufullstendige. En 484

samling av Aeuvres indites blei utgitt i 1866, og hans Correspondance i 1863 og i seinere utgaver. De mest relevante bkene om ham er Paul Janet, La Philosophie de Lamennais (1890); A Roussel, Lamennais, daprs des documents indits (1892); og C. Bastard, Lamennais, sa vie et ses doctrines (1905-13).

KAPITTEL XIX
Proudhon skreiv svrt mye. Hans Aeuvres blei frst samla i 1875. Den beste utgava er den til Charles Bougl og Moysset, Aeuvres compltes (1923-). F av hans bker er tilgjengelige p engelsk. Hans viktigste verker inkluderer: Quest-ce que la proprit? (1840); Avertissement aux propritaires (1842); De la cration de lordre dans lhumanit (1843); Systme de contradictions conomiques, ou, philosophie de la misre (1846); Solution du problme social (1848); Les Confessions dun rvolutionnaire (1849); Ide gnrale de la rvolution au XIX sicle (1851); La Rvolution Sociale (1852); Manuel du spculateur la bourse (1853); De la justice dans la Rvolution et dans lglise (1858, revidert 1860); La Guerre et la paix (1861); Thorie de limpt (1861); Du principe fderatif (1863); De la capacit politique des classes ouvrires (1865); France et Rhin (1868); Thorie de la propriet (posthumt); Contradictions politiques (posthumt); La Bible annote (posthumt). De viktigste verkene oversatt til engelsk er: What is Property? (1876); The Philosophy of Poverty (1888); The

485

General Idea of the Revolution (1923); Solution of the Social Problem (1927). Proudhons Correspondance har blitt utgitt, i 14 bind (1875). Deler av Carnets blei utgitt i 1908. Det finnes ei lita bok p engelsk om Proudhon, skrevet av D. W. Brogan, Proudhon (1934), og ogs et lengre verk, The UnMarxian Socialist: A Study of Proudhon, av H. de Lubac (1948). Se ogs Shi Yung Lu, The Political Theories of P. - J. Proudhon (1922). De nyttigste bkene p fransk er: E. Dollans, P.- J. Proudhon (1950); E. J. Droz, Proudhon (1909); G. Pirou, Prooudhonisme et syndicalisme rvolutionnaire (1910); C. Bougl, La Sociologie de Proudhon (1911); Jeanne Dupont, Proudhon, sociologue et moraliste (1929); Sainte-Beuve, P.- J. Proudhon, sa vie et sa correspondance (1875). Den amerikanske versjonen av Solution of the Social Problem (1927) inneholder ogs et nyttig essay av C. H. Dana, med en drfting av Proudhons bankprosjekter.

KAPITTEL XX
Fichtes mest relevante verker inkluderer Zurckforderung der Denkfreihet von den Frsten Europas (1793); Beitrge zur Berichtigung der Urtheile des Publicums ber die franssische Revolution (1793); Grundlage des Naturrechts (1796); System des Sittenlehre (1798); Bestimmung des Menschen (1800); Der geschlossene Handelstaat (1800); Grundzge des gegenwrtigen Zeitalters (1804); Reden an die deutsche 486

Nation (1807-08); Rechtslehre (1812); Sittenlehre (1812). Hans Addresses to the German Nation (1922), The Science of Rights (1889); The Science of Ethics (1897); The Character of the Present Age (1847); The Destination of Man (1846); og hans Popular Works, oversatt med et memoir av William Smith, er tilgjengelige p engelsk. Vedrrende Fichtes tenkning, se M. Weber, Fichtes Sozialismus (1900); N. Wallner, Fichte als politischer Denker (1926); G. Gurvitch, Fichtes System der concreten Ethik (1924). Weitlings hovedverker er Die Menschheit, wie sie ist ond wie sie sollte (1838); og Die Garantien der Harmonie und Freiheit (1842). Se ogs F. Mehrings introduksjon til den nyere utgaven av Garantien (1908); og E. Barnikol, Wilhelm Weitling (1929). Nr det gjelder de tyske eksilene i Paris, Brussel og London, se F. Mehring, Life of Karl Marx: the Correspondence of Marx and Engels (p tysk eller fransk; kun et utvalg p engelsk. Se fotnote til kapittel XXIII); D. Riazonovs introduksjon til Det kommunistiske manifest (se fortnote til kapittel XXII), og andre verker som er frt opp i forbindelse med kapitlene som tar for seg den tidlige marxismen.

KAPITTEL XXI
Det vil vre penbart at jeg i dette kapittelet skylder mye til hr. Sidney Hooks From Hegel til Marx (1936). Kritikken fra Marx og Engels mot De sanne sosialistene og andre tyske retninger finnes i Die Heilige 487

Familie (1845), og i Die Deutsche Ideologie, skrevet i 1845-46, men ikke publisert i sin helhet fr i 1932. En engelsk oversettelse s dagens lys i 1936. Mye av den relevante kontroversen dukka opp i de ulike rbkene fra 1840-ra og i tidsskrifter, slik som Rheinische Zeitung. Nr det gjelder Bruno Bauer, se hans Die gute Sache der Freiheit (1842). Vedrrende Hess, se GesellschaftsSpiegel (1845); hans viktigste verker er utgitt p ny i Sozialistische Aufstze (1920). Se ogs Zlocistis Moses Hess (1921) p tysk; og Cornus Moses Hess et la gauche hglienne (1934). Nr det gjelder Feuerbach, se hans Das Wesen des Christianismus (1841; engelsk oversettelse, The Essence of Christianity (1854); og hans Grundstze der Philosophie der Zukunft (1842). Vedrrende Karl Grn, se spesielt hans bok, Die soziale Bewegung im Frankreich und Belgien (1845). Nr det gjelder den generelle historiske bakgrunnen, se F. Schnabel, Deutsche Geschichte im neunzehnten Jahrhundert.

KAPITTEL XXII
Det kommunistiske manifest blei publisert frste gang i London tidlig i 1848, p det tyske sprket. Den frste engelske oversettelsen, av Helen Macfarlane, dukka opp i Harneys Red Republican i 1850. En ny autorisert oversettelse, av Samuel Moore, med en introduksjon og fotnoter av Engels, s dagens lys i 1888. (En annerledes engelsk versjon synes ha blitt utgitt i 1886.) P tysk hadde utgaven fra 1872 et nytt forord av forfatteren, og utgavene fra 1883 og 1890 ytterligere forord kun av 488

Engels. Marx skreiv et forord til den russiske utgaven fra 1882,somblei publisert i Sveits. Nok en engelsk oversettelse, av Lily G. Aitken og Frank Budgen blei utgitt i Glasgow i 1919 av Det sosialistiske arbeiderpartiet. I 1930 dukka ytterligere en oversettelse, av Eden og Cedar Paul opp, sammen med D. Riazonovs viktige historiske introduksjon, frst publisert p russisk. I 1901 produserte Charles Andler en kommentert fransk utgave, som han seinere utvida. Den beste moderne utgaven er ogs p fransk (1934). Den inneholder bde Riazonovs historiske introduksjon og en ytterligere introduksjon av Bracke, og presenterer de tidlige utkasta til Manifestet skrevet av Engels og andre, samt det eneste nummeret som blei utgitt (september, 1847) av Kommunistische Zeitschrift, det planlagte organet for Det kommunistiske forbund. Dette forespeiler Manifestet p en viktig mte. Statuttene for Det kommunistiske forbund presenteres ogs, samt The Demands of the Communist Party in Germany, forberedt av Marx, Engels, Schapper, Moll, H. Bauer og W. Wolff for distribusjon i Tyskland under 1848 revolusjonen. Det var ogs en engelsk utgave publisert av Arbeiderpartiet i 1949,med en lang introduksjon av H. J. Laski, for markere hundrersjubileet for Manifestet. Marx Address to the Communist League i 1850, sammen med Det kommunistiske manifest, finnes ogs i mile Burns Handbook of Marxism (1935).

489

KAPITTEL XXIII
Marx Kritikk av den politiske konomien, med forordet som forklarer utviklinga av hans tenkning, kom frst ut p tysk i 1859. Den uferdige introduksjonen som Marx hadde tenkt inkludere, men la til side, blei frst utgitt i Kautskys utgave fra 1907. En engelsk oversettelse, med bde forord og introduksjon, dukka opp i De forente stater i 1909. Mange av de tidlige verkene til Marx og Engels finnes i de fire binda av Aus dem literarischen Nachlass von Karl Marx, Friedrich Engels und Ferdinand Lassalle, redigert av Franz Mehring (1902). Enkelte av Marx tidlige essays har blitt oversatt men med utelatelser av H. J. Stenning i Karl Marx: Selected Essays (1929). Marx Misre de la philosophie (1847) blei frst utgitt p fransk; en engelsk oversettelse av Henry Quelch blei publisert i 1900. Lohnarbeit und Kapital, frst utgitt i Neue Rheinische Zeitung i 1849, blei frst oversatt til engelsk, under tittelen Wage-Labour and Capital, av J. L. Joynes i 1885. Det har kommet flere seinere utgaver. De viktige kommentarene fra Marx og Engels vedrrende revolusjonene i 1848 og begivenhetene som etterfulgte dem, er finne i Die Klassenkampfe in Frankreich, 184850 (redigert av Engels, 1895. Engelsk oversettelse, The Class-Struggles in France, 1848-50, 1924); Die achtzehnte Brumaire des Louis Napoleon (1852; engelsk oversettelse, The Eighteenth Brumaire of Napoleon Bonaparte, av Daniel De Leon, 1898); og Revolution and Counter-Revolution in Germany (hovedsakelig av Engels, skrevet p engelsk, ny utgave i 1896). En enda seinere utgave, med tilleggsdokumenter, utkom i 1933. 490

Kun et utvalg fra The Correspondence mellom Marx og Engels er tilgjengelig p engelsk (oversatt og redigert av Dona Torr, 1934). Hele serien, redigert av D. Riazonov og V. Adoratski, er finne i den samla utgaven av Marx og Engels verker (1929-31). Brevene fram til 1867 er tilgjengelige p fransk, oversatt av J. Molitor (1931) det frste og andre bindet dekker perioden fram til 1853.

KAPITTEL XXIV
Det mest relevante verket til Mazzini er hans Dovere dell uomo (1840-43). Det utkom p engelsk under tittelen The Duties of Man i 1862. Det finnes en samla engelsk utgave av Mazzinis verker (1891). Vedrrende hans liv og tenkning, se Bolton King, Life of Mazzini (1902); G. O. Griffith, Mazzini, Prophet of Modern Europe (1932); og V. Zanotti-Bianco, Mazzini (1925) p italiensk. En god generell bok om revolusjonene i 1848 er C. Bourgin og M. Terrier, 1848 (1949). Felix Ponteil, 1848 (1947) er ogs et nyttig og kort historieverk. Begge disse er p fransk. Nr det gjelder Frankrike, se Georges Renard, La Rpublique de 1848 (1906) og hans tilleggsbind Notes et rferences (1906). Se ogs H. A. L. Fisher, The Republican Tradition in Europe (1911); og bind XI av Cambridge Modern History (1909). Andre referanser har blitt gitt i notene til de andre kapitlene.

491

KAPITTEL XXV
Den nyttigste generelle boka om den engelske kristensosialismen er Christian Socialism, 1848-1854, av C. E. Raven (1920). Se ogs G. C. Binyon, The Christian Socialist Movement in England (1931); E. R. A. Seligman, Robert Owen and the Christian Socialists (1886); F. Maurice, Life of Frederick Denison Maurice (1884); H. Pitman, Memorial of E. V. Neale, utgitt av The Co-operative Union (1894); Christian Social Reformers of the Nineteenth Century (1927), redigert av Hugh Martin; A. V. Woodward, Christian Socialism in England (1903); Guy Kendalls Charles Kingsley and his Ideas (1947); Charles Kingsley, by his Wife (1877-80); W. H. Brown, Charles Kingsley (1924); J. J. Dent, John Malcolm Forbes Ludlow (pamflett, 1921). Politics for the People, redigert av Ludlow og Maurice, s dagens lys i 1848; Tracts on Christian Socialism i 1850; Tracts by Christian Socialists i 1851; The Christian Socialist fra 1850 til 1852; Neales Transactions of the Co-operative League fra 1851 til 1852; The Journal of Association i 1852; og Neales Co-operative Commercial Circular fra 1852 til 1855.

492

493

494