Sjansen

Bussdørene åpnet seg, og mannen gikk inn på bussen. Han satte seg ned på et slitt
bussete; det samme setet som alltid. Den grå frakken var gammel og brukt. Det
svarte håret hans hadde sakte, uten at han hadde merket det, fått selskap av
flekker med grått hår, spesielt langs sidene. I hendene holdt han en medtatt,
svart koffert. De ringløse fingrene holdt hardt om håndtaket. I kofferten ventet
prøver på å gjenforenes med sine elever. Bussen begynte å kjøre. Nå er det bare
fjorten stopp igjen, tenkte han for seg selv. Utenfor glassvinduet trommet regnet
hardt mot bakken. Oransje og gule blader klistret seg til asfalten. Det var
fortsatt ganske mørkt. Bussen begynte å trille, og kom seg inn i køen; den køen
han kjente altfor godt.

Ved det tredje stoppet åpnet bussdørene seg, sakte, som om også de var slitne og
leie. En kvinne trådte inn, og i den ene armen holdt hun en liten gutt. Gutten så
seg rundt; øynene lyste nysgjerrig. Mannen med den grå frakken smilte forstemt for
seg selv. Han kunne huske da han selv var så liten, alt var nytt. Alle
ambisjonene, alle drømmene. Tiden var som et hvitt lerret den gangen. Bussen
hostet og fortsatte.

På det åttende stoppet kom en eldre gutt inn. Gutten gikk med rak rygg gjennom
bussen, som om gulvet skulle ha vært en rød løper. Mannen husket da han var så
ung. Verden for mine føtter, hadde han tenkt. Han skulle leve livet, han skulle
hjelpe barn i Afrika, han skulle oppleve ting. Og han skulle i hvert fall ikke
ende opp som faren sin: som en overarbeidet kontorarbeider med fritid på størrelse
med en nøtt. Men det var da. Den eldre gutten satte seg ved et sete. Mannen så ut
av vinduet: Det var sluttet å regne og lyset trengte seg frem fra noen skyer.

En gammel mann kom inn på det ellevte stoppet. Han var kledd i en grå frakk og
runde briller. I hendene holdt han en slitt lærkoffert. Håret hans var nesten helt
hvitt. Posene under øynene så ut som teposer. Den hvithårede mannen satte seg ned
ved siden av han; sammen så de ut som et par slitte joggesko. Bussen rullet
videre, og hus, som han kjente altfor godt, føk forbi. Med et sukk tok den
hvithårede mannen opp en avis fra den rødbrune kofferten sin, og bladde raskt
gjennom den første delen. Baksiden av avisen var full av reklame. Den svarthårede
mannen så på den: ”Afrika trenger deg,” skrek reklamen. Raskt snudde han seg vekk,
og så ut: Det var helt lyst ute nå, og solen skinte mot ansiktet hans. Bussen
stanset. Han reiste seg, og gikk av bussen, to stopp for tidlig.