Klokkemakeren

Det var mørkt. Gatene var stille. En tett tåke lå i de mørke, trange bygatene.
Klokkemakeren dreide til høyre ned et smug. Et sted skrek en katt. Ellers var det
stille. Den grå frakken blafret idet han vendte ned et annet smug. Han gikk med
raske skritt som bare så vidt lagde klapp-lyder mot asfalten. Bosset fløt i gatene.
En stank som minnet om råtten kjøtt nådde nesen hans. Selv om han prøvde å
tenke på andre ting, greide han ikke å få lukten vekk fra neseborene. Han stanset
opp en liten stund, og så seg tilbake: Et mørkt smug uten en eneste levende
skapning, bortsett fra fluene som kretset om de svarte bossekkene.
Klokkemakeren stakk hånden ned i lommen på frakken sin. Fra den grå
frakkelommen trakk han opp et vakkert ur, det glinset kaldt i mørket. Tolv
minutter over tolv konstatert han. Bare tre minutter igjen. Klokkemakkeren likte å
være presis. Han la uret ned i jakkelommen, trakk ut en liten metallboks, åpnet
den, og hentet ut en sigar. Han la tuppen av den mellom tennene og smattet på
den. Fra den samme lommen som han hadde hentet opp sølvklokken sin, tok han
opp en lighter. Han lot den gli fra tommel til pekefinger, fra pekefinger til
langefinger, fra langefinger og ned i håndflaten sin. Så vippet han opp lokket og
tente opp en flamme. Flammen vislet i vinden. Han satte sigaren han hadde
mellom tennene mot flammen; en grå røyk steg opp fra den og ble ett med den
kalde luften.
Han tok uret opp igjen og så på det. Kvart over tolv. Fottrinn nådde ørene hans
og konturene av en mann ble synlige. Han smilte, han likte presise mennesker. Ut
fra mørket og inn i den svake, nesten grønne, lyssirkelen fra en lyktestople trådte
det en mann. Han var høy, og tjafsete, svart hår dekket øynene hans. Mannen
stoppet opp under lyssirkelen og speidet inn i mørket.
”Ja, det er meg. Slapp av,” sa klokkemakeren. Mannens stive skuldre senket seg
litt.
”Hvorfor måtte vi møtes her?” spurte mannen. Han prøvde sikkert og høres
normal ut, men stemmen hans skalv som en gammel manns hånd.
Klokkemakeren gjennomskuet han som et vannglass. Han forstod mennesker
godt, han var en skikkelig menneskekjenner. Det var ingen ulempe i hans
bransje…
”For det du snart kommer til å spørre meg om bør bli mellom oss,” svarte han.
Mannen dro fingrene gjennom håret og i et lite sekund så klokkemakeren ansiktet
hans. Det var hvitt som et lik og øynene hans hadde en gul ring rundt pupillen;
de minnet klokkemakeren om katteøyne. ”Hans navn er Ferdinand Dolce. Ikke
typen som har problemer med å betale telefonregningen i slutten av måneden,
hvis du skjønner hva jeg mener. Når jeg leser dødsannonsen hans i avisen skal du
få pengene,” avsluttet han og leppene hans fortrakk seg i et smil som avslørte en
brun tanngarde.
”Kan jeg stole på det?” spurte klokkemakeren.
”Jeg vet hva du er. Tror du virkelig jeg vil prøve å snyte deg for penger? Og lide
samme skjebne som Ferdinand? Da må du tro om igjen.” Det var sant, og
klokkemakeren trodde han. Dessuten betydde det ikke så mye; penger hadde
han nok av.
”Har du et bilde?” spurte han. Mannen fisket et svarthvitt bilde opp av lommen
og gav det til klokkemakeren som studerte det: Det var bilde av en mann i
femtiårsalderen. Han var iført et sjal og det grå håret flagret i vinden. Bildet var
tatt idet han gikk ut av bilen sin og en kvinne ved siden av han, trolig datteren
hans, så ut til å le. Ikke at det var av betydning. Slike ting påvirket han ikke.
”Er det greit?” spurte mannen og klokkemakeren kunne kjenne spenningen i
stemmen hans; den var som et barns som spør om han kan få åpne en pakke før
julaften.
”Ja,” svarte Klokkemakeren. ”
”Fint. Da håper jeg vi snakkes igjen en gang til, men ikke mer. ”Det var en vits.
Klokkemakeren lo ikke. Mannen snudde seg og forsvant ned det samme smuget
han var kommet fra. I mørket stod klokkemakeren mens et smil lekte i
munnvikene hans.

Klokkemakeren stod utenfor et hus, eller det var nærmere et slott enn et hus.
Han lente seg inntil den fem meter høye steinmuren som omringet Ferdinands
bolig. Endelig lukket den høye sorte muren seg opp og en svart Mercedes kjørte
ut. Han ventet. En hvit bil stod parkert halvveis i veien og halvveis på fortauet,
ikke langt fra portene. Klokkemakeren tok opp lommeuret sitt; det lyste kaldt sølv
i det grå morgenlyset. Ti på halv ni, perfekt. Den sorte, lekre Mercedesen svingte
til høyre. Klokkemakeren ventet litt. Ikke enda. Han så på sekundviseren sin. Ikke
enda, ikke enda, NÅ. Han nøt kunstverket sitt, og rett før smellet var det som om
tiden gikk saktere. Alt var stille. Han kjente hjertet hamre i brystet, han kjente
adrenalinet bruse i årene. Og så skjedde det. En eksplosjon, ti meter høy og et
virvar av morderiske rød og oransje flammer danset nydelig for øynene hans.
Trykket fra eksplosjonen spredte seg utover som når en dråpe treffer en stille
vannflate og Ferdinands bil ble slynget rundt i luften idet trykkbølgen traff den.
Bilen rullet rundt seg selv en gang, to ganger, og halvveis den tredje gangen traff
den bakken med et brak. Vakkert, tenkte Klokkemakeren, så snudde han ryggen
til de to brennende bilvrakene og forsvant sin vei ned et smug.

Jobben var fullført. Det var virkelig et mesterverk. I nesten to uker hadde han
holdt vakt, og han hadde blitt ganske godt kjent med offeret sitt. Han hadde lært
en ting; Ferdinand var et vanemenneske. Og klokkemakeren kjente
vanemennesker. De levde av rutiner og når de en sjelden gang brøt rutinene fikk
de en underlig, kvalmende følelse i kroppen. En slags rastløshet som bet seg fast
i mellomgulvet og plaget dem resten av dagen.
Klokkemakeren kjente Ferdinand Dolce. Hver eneste ukedag, utenom mandagen,
stod han opp kl. syv - tretti. Ferdinand tok seg en dusj, og spiste maten sin mens
han leste avisen. Så, presis klokken kvart over ni, gikk han ut av den mørke
eikedøren. Han åpnet garasjeporten sin, og satte seg i Mercedes-en sin. Der
skrudde han på radioen sin og fant en passende låt. Idet den sorte, lekre
Mercedes-en kjørte ut de åpne portene til boligen hans, var klokken akkurat ti på
halv ni. Med denne informasjonen var klokkemakerens mesterverket bare en
enkel rutine unna.
Klokkemakeren kjente mennesker, han hadde vært ett en gang.