EXPHIL

Høst 2007
I «Om metoden» (se tekstene s. 131) peker Descartes på at
dyr kan oppfattes som maskiner. Biologen Hamilton (se
tekstene s. 203) baserer derimot mye av sin teori på at
biologiske legemer «likner mer på et samfunn enn på en
maskin».
I hvilken grad kan en forstå Descartes' oppfatning som en
reaksjon mot et teleologisk syn?
Er Hamiltons syn, som bæres fram av Ridley i «Dydens
opprinnelser» å oppfate som teleologisk?
Begrunn og drøft.

Antall ord: 2875

Mekaniske dyr og egoistiske
gener: teleologi hos Descartes og
Hamilton

Innledning
I sitt verk «Om metoden» peker Descartes på at dyr kan oppfattes som maskiner. Biologen
Hamilton baserer derimot mye av sin teori på at biologiske legemer likner mer på et samfunn
enn på en maskin. I denne semesteroppgaven forsøker jeg å drøfte i hvilken grad Descartes'
syn på dyr som maskiner kan oppfattes som en reaksjon på et teleologisk syn, og om biologen
Hamiltons syn om at biologiske legemer ligner mer på samfunn enn på maskiner, er å oppfatte
som teleologisk. For å kunne gjøre dette, er det nødvendig at jeg redegjør for sentrale
begreper som teleologi, og at jeg gjør rede for hva de ulike oppfatningene som skal drøftes går
ut på.
I forbindelse med drøftingen av Hamiltons syn, drar jeg inn Ridleys syn, som jeg mener blir
vesentlig både fordi det er i hans tekster Hamiltons meninger kommer til uttrykk, og fordi jeg
mener de to forskerne kan ha mye til felles.
I drøftingene mine vil jeg legge hovedvekten på teleologien og det mekanistiske
verdensbildet, og setter disse synene opp mot hverandre. Denne oppgaven kunne ha blitt løst
på veldig mange andre måter, og det er mange felt ved vitenskapene og filosofien jeg kan
trekke inn til i denne delen foruten de jeg har nevnt, men som i min tolkning av oppgaven
ikke blir like viktige.

Redegjørelse av «Om metoden» og «Dydens opprinnelser»

I utdraget «Mennesket og sproget» fra «Om metoden» på side 131-132 i Tekster for filosofi-
og vitenskapshistorie, skriver Descartes at vi har to sikre midler for å avsløre at maskiner som
ser ut som mennesker og som oppfører seg så menneskeaktig som mulig ikke er virkelige
mennesker. Et middel er deres manglende språkevne, det andre er deres mangel på innsikt og
fornuft. Han hevder disse to midlene gjør oss i stand til å erkjenne forskjellen mellom dyr og
mennesker; selv de mest fullkomne dyr klarer ikke å uttrykke sine tanker ved ord, noe alle
mennesker kan. Dyrene har ikke fornuft eller ånd, mener Descartes, de er å anse som urverk.
Avslutningsvis skriver han at man ut fra forskjellen mellom menneskenes og dyrenes sjeler
bedre fatter grunnene som bekrefter at menneskesjelen er uavhengig av legemet.
I «Dydens opprinnelser»1 skriver Ridley hvordan visse skapninger kan nyttiggjøre seg av
naturressurser ved hjelp av kollektiv holisme. Han skriver at samarbeid har kjennetegnet
utviklingen de siste 3,5 milliarder år, og at det i biologien finnes samarbeid på alle plan, selv
mellom mikroorganismer. Ridley forteller om Richard Dawkins, som lanserte teorien om «det
egoistiske gen», inspirert av evolusjonsbiologene Williams og Hamilton. Teorien går ut på at
individer utelukkende handler til genenes beste. Han refererer til at Hamilton gjennom

1 Tekster for filosofi- og vitenskapshistorie s. 201-221

1
forskning på sosiale insekter påviste at arbeidsmaurs tilsynelatende altruisme i realiteten er
ren egoisme, om man så den fra genenes ståsted. Det gis eksempler på hvordan alt samarbeid
vi finner i naturen er truet av mytteri, og på hvordan tilløp til dette kan bekjempes slik at
harmonien opprettholdes. Ridley skriver så at organismen ikke eksisterer, men bare er
summen av sine egoistiske deler.

Descartes og hans oppfatning

Den franske filosofen René Descartes (1596-1650) blir ansett som den moderne filosofis far.
Han var dessuten en fremragende matematiker og vitenskapsmann, og ønsket å bruke en
kombinasjon av matematisk og filosofisk metode i sitt arbeid. Descartes var rasjonalist, og er
blant annet kjent for sitt mekanistiske verdensbilde og cogito-argumentet; dubito ergo cogito,
cogito ergo sum; «jeg tviler, altså tenker jeg, jeg tenker, altså er jeg til.» Descartes er sikker på
at han tviler og altså tenker, tekning krever et tenkende vesen, derfor vet han at han er til.
Oppfatningen Descartes gir uttrykk for i «Mennesket og sproget» fra «Om metoden» er som
jeg så vidt har vært inne på, at vi mennesker ikke er i stand til å påvise noen fundamental
forskjell på et virkelig dyr og en maskin som har de ytre organene til et dyr, fordi en slik ikke
eksisterer. Han hevder at vi derimot har to midler for å innse at en maskin som ligner og
oppfører seg så menneskeaktig som det er mulig å tenke seg, ikke er et virkelig menneske. For
det første mener han at denne typen maskiner ikke vil kunne gi uttrykk for tankene sine ved å
sette sammen ord eller andre tegn, slik som vi kan. Det kan tenkes at maskinene er satt
sammen slik at de kan gi fra seg visse lyder eller ord når de oppfatter forandring i legemet sitt,
men at de umulig kan formidle tankene sine ved å sette sammen hele setninger, noe han
hevder absolutt alle mennesker kan. For det andre mener kan maskinene avsløres ved deres
mangel på fornuft og innsikt. Han mener at på tross av at maskiner kan utføre mange ting like
bra eller bedre enn mennesker, vil de svikte til å gjøre visse andre ting. Han mener at dette
viser oss at maskiner kun handler ut fra sine deler, og ikke i innsikt. Fornuften gjør i følge
Descartes at mennesker kan utføre alle slags handlinger, mens delene i maskiner har
begrensede bruksområder og bestemte arbeidsoppgaver. For Descartes er det utenkelig at et
maskineri har så mange deler at den kan handle i enhver situasjon.
Descartes mener at vi kan erkjenne forskjellen mellom mennesker og dyr med de to midlene;
nemlig at alle mennesker er i stand til sette sammen forskjellige ord for å uttrykke oss, mens
ingen dyr som er i stand til det samme. Han mener at selv det mest fullkomne dyr som måtte
finnes, ikke kan måles med det sløveste og dummeste menneske. At døvstumme tar i bruk
tegn for å kommunisere uten vanlige taleorganer er for Descartes et bevis på at dyr er
fullstendig blottet for fornuft, da han mener det bare kreves litt fornuft for å lære å snakke.
Descartes advarer mot å forveksle språk med kroppsspråk, da kroppsspråk kan etterlignes av
maskiner og dyr, og mot å tro at dyrene bare snakker et annet språk enn oss. Hadde sistnevnte
vært tilfelle, ville dyrene hatt lignende organer som oss, og derfor kunne gjøre seg forstått
blant mennesker, mener han.
Mens noen dyr er flinkere enn oss til visse ting, er det andre ting de ikke er flinke til. Tingene
dyr gjør bedre enn oss, beviser ikke at de har ånd, sier Descartes, for om de hadde det, ville de
hatt mer ånd enn menneskene, og vært flinkere enn oss til alt. Av dette slutter han at de ikke
har ånd, men at «(...) det er naturen som virker i dem ut fra innretningen av deres organer. Det
er som med et ur som bare består av hjul og fjærer: det kan telle timene og måle tiden bedre
enn vi, selv om vi anvender all vår kløkt»2, uten fornuft er både uret og dyrene bare maskiner.

2Tekster i filosofi og vitenskapshistorie s. 132

2
Drøfting av Descartes' oppfatninger
For å drøfte i hvilken grad Descartes oppfatning er en reaksjon på et teleologisk syn, må jeg
først fastslå hva teleologi er. Teleologi er læren om at alle hendelser eller prosesser i naturen
har et mål de kan forklares ut fra, og at man ser på naturen som formålsrettet.
Frem til det mekanistiske verdenssynet tok over i renessansen var det et teleologisk syn med
røtter hos Aristoteles som var gjeldende. Det nye mekanistiske verdensbildet som vokste fram
i denne perioden kan synes å være en reaksjon på samtiden. Nye vitenskapelige teorier, som
det heliosentriske verdensbildet astronomen Nikolaus Kopernikus definerte, førte til at flere
begynte å tenke seg verden som en maskin. Det ble også utviklet nye maskiner i løpet av
renessansen; DaVincis oppfinnelser la allerede i tidlig renessanse grunnlaget for flymaskiner
og helikoptre.
Descartes hadde et mekanistisk verdensbilde. Han var inspirert blant andre matematikeren
Galileo Galilei, og var selv med på å utvikle mekanikken. Descartes la vekt på fire
grunnprinsipper for å forklare naturen mekanisk: (1) makrofenomener må forklares ut fra
interaksjon mellom mikropartikler, (2) det er ikke behov for såkalte okkulte krefter, (3)
naturen gjør ting enkelt, tilsynelatende komplekse fenomener har enkle underliggende
mekanismer, og (4) naturens «mekanismer» er alle av samme slag; de samme lover gjelder
overalt (Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie. 2006. Ariansen m.fl (red.) s. 89-90).
Som nevnt i et tidligere avsnitt mener Descartes at dyr bare er sjelløse maskiner, ettersom de
ikke har språkevne eller fornuft, dyr har ikke ånd selv om de kan være flinkere enn oss. En
klokke er for eksempel mye flinkere enn mennesker til å måle tid, men kan ikke sies å ha ånd
av den grunn, den er bare satt sammen av fjærer og tannhjul på en spesiell måte. Vi har
fornuft, og fornuften gjør oss i stand til å handle som vi vil, dyr og maskiner har ikke fornuft
og kan ikke dette. Fra Descartes ståsted ser vi at en klokke, som altså ikke har fornuft, ikke
kan handle som den vil, og slik sett kan vi si at den ikke velger å tikke. Den har ikke fornuften
som kreves for å velge. I følge Descartes mekanistiske verdenssyn må all virkning ha en
årsak. Delene i urverket er årsaken til at den tikker, og årsaken blir en drivkraft for
virkningen. Dersom Aristoteles hadde operert med termene årsak og virkning på samme måte
som vi gjør i dag, er det grunn til å tro at han ville mene at årsaken til at den tikker er for å nå
et framtidig mål, og at dette målet, årsaken, kommer etter virkningen. Descartes viser aldri, i
motsetning til Aristoteles, til mål når han søker å forklare virkninger, men til årsaken bak
virkningen. Dette viser et brudd med teleologien. Mens det i følge Descartes syn er
bakenforliggende årsaker, drivkrefter, som skyver i gang en virkning, er det hos Aristoteles et
mål som drar virkningen mot seg.
Descartes dualisme skiller mellom to substanser; tenkende ting, res cogitans, som sjel,
bevissthet og tanker; og utstrakte ting, res extensa, som legemet, det fysiske. Selv om
Descartes ønsker å forklare hele naturen ut fra mekaniske prinsipper, mener han at bare
utstrakte ting kan underlegges disse. For ham er tanken noe som finnes utenfor legemet, og
ikke noe fysisk, som partikler i bevegelse. Derfor kan ikke vår fornuft og tanker forklares
mekanistisk på samme måte som fysiske egenskaper kan det.

Hamilton og Ridley: et biologisk syn

Den britiske evolusjonsbiologen William D. Hamilton (1936-2000) var en av pionerene i en
biologisk revolusjon som fant sted på begynnelsen av 60-tallet. I «Dydens opprinnelser»
forteller zoologen Matt Ridley at et kjernepunkt i revolusjonen var evolusjonsteoretikeren
Richard Dawkins idé om «det egoistiske gen», inspirert av Hamilton og George Williams, en

3
amerikansk evolusjonsbiolog. Ideen gikk ut på at individer ikke handler til det beste for
gruppas, familien eller sitt eget beste, men til det beste for genene sine, fordi vi stammer fra
forfedre som gjorde det samme. Genene kan sies å ha interesser som ikke alltid går overens
med individets interesser, mener Ridley, for eksempel dør laks når de gyter, på bekostning av
genene, som føres videre. Men levende vesener er i følge ham uten unntak innrettet slik at de
gjør ting som som øker sjansene for at deres gener videreføres. Hamiltons forskning på sosiale
insekter hadde vist at tilsynelatende altruistiske handlinger hos arbeidsmaur var ren egoisme
sett fra genenes synspunkt, og at det uselviske samarbeidet i maurtua derfor er en illusjon. Det
er genene som sitter med kontrollen, fant Hamilton ut; han innså at hans egen kropp og genom
liknet mer på et samfunn enn på en maskin; at det foregikk maktkamper mellom egoistiske
gener for å få styre over ham, og han ble deres ambassadør. Dawkins delte et slikt syn, han
mente vi er å anse som roboter som er programmert til å bevare genene.
Videre tar Ridleys tekst opp debatten om handlinger og motiver; hvorvidt en altruistisk
handling med et egoistisk motiv er å anse som altruistisk eller egoistisk, og om motivet eller
handlingen er det vesentlige. Ridley mener at det ikke er folks motiver som betyr noe i et
samfunn, men om det er sannsynlig at de behandler hverandre pent. Han viser til at Hamilton
ikke tolket maur som egoistiske ut fra deres handlinger, men at han tolket deres uselviske
atferd ut fra genene deres, da det er genene som styrer dem. Ridley skriver om hvordan
mytteri truer alle slags samarbeid, og hvordan ulydige bier i teorien har mulighet til å spre sitt
arvestoff bedre enn de lydige, om de legger egg, og at de kan arve verden ved å gjøre opprør.
Hvorfor skjer det da ikke? Han viser at denne typen opprør, samt mytteri i kroppen,
undertrykkes på ulike måter for at harmonien skal opprettholdes, da et harmonisk samspill er
det beste for helheten.

Drøfting av biologenes syn

Jeg skal altså undersøke om Hamiltons syn er å anse som teleologisk. Jeg kommer også til å ta
for meg Ridleys syn, da det er i hans tekst Hamiltons syn bæres fram.
Når en leser Ridleys «Dydens opprinnelser», er det viktig å merke seg språkbruken. Hva kan
vi si om denne, og hva kan den si oss? Språket er fullt av bilder og metaforer, for eksempel
blir maurkolonien sett på som et samfunn, og det vises til et genparlament. Metaforbruk er
ikke uvanlig når forskere skal illustrere kompliserte poenger på en måte som synes enklere -
det en kan si er uvanlig med metaforbruken i Ridleys tekst, er for det første at han gjør genene
til aktører. Han tilegner dem menneskelige egenskaper som for eksempel følelser og vilje, når
han sier at genene velger eller ikke velger å gå sammen i grupper og danne viruser. En kan
kanskje få inntrykk av at Ridley og Hamiltons oppfatninger er resultater av veldig bokstavlige
tolkninger av metaforene. Det er en viktig forskjell på forskeres bruk av sammenligninger og
metaforer, da en ting er å si at en maurtue er som et samfunn og en annen å si at den er et
samfunn, i andre eksempler vil dette bli enda tydeligere. Den andre tingen vi bør merke oss
ved «Dydens opprinnelser» er at biologene, i det minste de av dem som deler syn, forklarer
visse forandringer ved å vise til ideelle mål. For å sette saken litt på spissen, kan en si at
Ridley hevder at genene tar visse valg for å nå visse mål. Det viktigste målet blir å spre
arvestoffet. Med denne synsvinkelen ser vi at biologene tilegner genene en formålsrettethet
som blir veldig lik den vi finner i teleologien.
Slik jeg ser det, kan Hamiltons ideer om geners egoisme og slektskapsseleksjon sies å ha
fellestrekk med Adam Smiths teori om «den usynlige hånd», selvom denne opprinnelig er
ment økonomisk. Adam Smith (1723-1790) regnes som den moderne samfunnsøkonomiens
far (Grimen [2004] 2007, s. 21). Han skilte mellom to fenomener som kan holde et samfunn
sammen. Samholdet kunne enten komme av positive følelser, som vennskap og
nestekjærlighet; eller det kunne komme av egeninteresse, ved at mennesker har kjennskap til
4
nytteverdier ved kjøp og salg (Grimen [2004] 2007, s. 24-25). Tradisjonelle samfunn
kjennetegnes av positive følelser, og moderne samfunn av egeninteresse. Smith anså
tradisjonelle samfunn som moralsk høyerestående enn moderne, men hadde likevel et
argument for å foretrekke det moderne samfunn: «den usynlige hånd», Smiths metafor for
markedet, vil i et moderne samfunn sørge for at alle tjener på å handle ut fra egeninteresse,
fordi de ved å gjøre som de gjør utilsiktet øker mengden produkter de alle lever av.
Når enkeltindivider handler ut fra egeninteresse, blir altså resultatet til det beste for alle. Dette
kommer også fram i Hamiltons eksempel med insekter som hjelper sine søstre med å pare seg.
Jo flere felles gener individer har (jo nærmere slektskap), desto mer tjener en på å hjelpe den
som deler noe av ens eget arvestoff – dette er sentralt i teorien om slektskapsseleksjon som
Hamilton utviklet3. Av Hamiltons eksempel kommer det tydelig frem at Arbeidsmauren A har
egeninteresse av å hjelpe søsteren B, fordi de bærer mange av de samme genene. Når maur B
parer seg, vil derfor også maur As gener spres. Det sentrale i evolusjonen er å videreføre flest
mulig av sine egne gener, og maur As selviske handling som førte til spredningen av gener av
dens families gener, er til maurenes felles beste, i alle fall for det felles beste for maur med
mange like gener.
Likevel vil mange være enige i at Hamiltons syn fremstår som veldig teleologisk, og at han på
tross av sine matematiske forklaringer kan synes å mene at naturlig forandring kan ha et mål
utenom eller i tillegg til det som er sikkert ved hjelp av målbare egenskaper.

Oppsummering
Jeg har i denne oppgaven tatt for meg Descartes' dyresyn og Hamilton og Ridleys
evolusjonsbiologi i tilknytning til begrepet om teleologi. Jeg har drøftet i hvilken grad
Descartes' oppfatning av dyr som maskiner kan forstås som en reaksjon mot et teleologisk
syn, og hvorvidt Hamiltons sammenligning av biologiske legemer med samfunn er å oppfatte
som teleologisk. Jeg viser til det mekanistiske verdensbildet, og ulike regler om kausalitet. Jeg
viser at metaforer både kan være nyttige verktøy og at de kan påvirke vår
virkelighetsoppfatning om de tolkes for bokstavlig, og peker på hvordan en moderne
genetikers teori om effektiv spredning av gener, ikke er så fjerne fra en klassisk økonomisk
teori om hvordan handling i egeninteresse fører til et samfunns felles gode.

3 Kin selection. Wikipedia (27.09.2007)

5
Litteraturliste
Grimen, H. 2007, Samfunnsvitenskapelige tenkemåter, 3. utgave, Universitetsforlaget, Oslo, s.
21-25.
Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie, Ariansen, P., I. Bostad, S. Mathisen, Ø. Rabbås
(red.), (2006) Unipub, Oslo, s. 77-93, 161-181.
Tekster i filosofi- og vitenskapshistorie, Ariansen, P., I. Bostad, S. Mathisen, Ø. Rabbås (red.),
(2006) Unipub, Oslo, s. 131-132, 203-221.
Wikipedia – the free encyclopedia, (27.09.2007 16:49), Kin selection, [online], Wikipedia.
Tilgjengelig fra <http://en.wikipedia.org/wiki/Kin_selection> [13.10.2007].