Førsteamanuensis Atle Måseides angriper i sitt debattinnlegg ”Innhaldslaus formidling skyv ut

kunnskap i skolen” i Aftenposten den 12.januar 2004. Måseide mener det er noe galt med den
norske grunnskole når Per, en arbeidssøker med høy faglig kompetanse kommer bak Pål, med
middelmådig faglig kompetanse, bare fordi sistnevnte har pedagogisk kompetanse. Per kan nemlig
vise seg å være en langt flinkere formidler enn Pål. Den pedagogiske omsorgsideologien har
skylden for at det er blitt slik. Med dette sår Måseide tvil om verdien av pedagogisk kompetanse i
forhold til faglig kompetanse.

Problemet er at Måseide tenker innenfor rammene av en snever formidlingspedagogikk. I artikkelen

sidestiller han undervisning med formidling. Når Måseide skriver at Per kan være en flinkere
formidler enn Pål så reduserer han undervisningen til et spørsmål om ”forelesningsteknikk”. Men
hva hvis god undervisning er noe mer enn formidling?

I nyere pedagogisk forskning har man gått helt vekk fra en slik overføringsmodell som Måseide
indirekte benytter seg av. Elevene lærer mest når de aktivt innhenter kunnskapen selv, ikke når de
blir matet med riktig informasjon. Tradisjonell formidling har en rekke svakheter: Elevenes
forskjellige behov gjør det vanskelig å legge formidlingssekvensen på et nivå som passer alle.
Elevene får også i liten grad regulere læringstempoet selv. Det blir vanskelig å holde
konsentrasjonen oppe. Undervisningsformen virker passiviserende og man begynner lett å kjede
seg. Når elevene tilegner seg et faglig innhold vil de alltid også lære seg spesielle måter å lære på,
enten læreren er seg dette bevisst eller ikke. Det er derfor umulig å skille klart mellom pedagogikk
og fag slik Måseide prøver å gjøre.

Måseide overvurderer også viktigheten av å styrke lærernes faglige kompetanse. I en

elevundersøkelse gjennomført av Anne-Harriet Berger (2000) er det ingen elever som klager over
kunnskapsløshet hos lærerne. Elevene uttrykker heller bekymring for lærere med høy faglig
kompetanse fordi de har vanskeligheter med å ordlegge seg enkelt. Ofte blir det viktigere å vise
frem egen faglig dyktighet enn å rette fokus mot elevens behov. Gruppearbeid og egenaktivitet
fremheves som mye mer motiverende.

Måseides frykt for omsorgsideologien setter jeg også spørsmålstegn ved. Man kan lure på hvilken
fremmedgjørende undervisning han legger opp til dersom han vil at læreren ikke skal bry seg om
elevene sine. Et godt faglig klassemiljø er avhengig av trygge omgivelser og av at elevene hjelper
hverandre.

Etter min vurdering er det meget urovekkende at Måseide vurderer en lærers verdi etter hvor mye
fag vedkommende kan. Skolen skriker etter lærere som kan tenke nytt i forhold til dagens
samfunnsendringer, for eksempel når det gjelder kompetent bruk av IKT i undervisningen. Vi
trenger elever som på mer selvstendig vis tilegner seg kunnskap selv.

Læreplanen vektlegger også at elevene skal ta mer ansvar for egen læring parallelt med at de
tilegner seg faglig innhold. Dette krever at læreren omstiller seg fra å være en ”allvitende formidler”
til en veileder som på en omsorgsfull måte tilrettelegger for elevens læreprosesser. Den
rehabilitering av fagkunnskapen som Måseide etterlyser fordrer derfor en styrking av lærernes
pedagogiske kompetanse!

Måseides resept har gått ut på dato. La oss for all del håpe lærerstanden ikke, slik han selv hevder,
har de samme holdninger.