1

Chaos.
Making a New Science
av
James Gleick

Et sammendrag av boken

1
 2

Forord

Min sønn Kjell Erik, bosatt i Molde, hadde med seg boken Chaos. Making a New Science av James
Gleick da han var på hjemlige trakter i påsken 2002 Jeg leste litt her og der, og ble fascinert av
innholdet. Senere bestilte jeg boken og fikk den utlånt fra HiT (Høyskolen i Telemark) Under den
første lesingen dukket det opp navn og begreper som virket kjent og viste seg å høre hjemme i en bok
jeg tidligere hadde lånt på HiT, dengang min interesse for fraktal geometri kulminerte.

Den boken var skrevet av H.O. Peitgen og P.H. Richter med titelen The Beauty og Fractals. (1986)
Første kapitel i denne boken, som primært omhandler fraktal geometri, heter da også Frontiers of
Chaos. Her dukker navn som Benoit B. Mandelbrot opp, likeså Edward N. Lorentz og Mitchell
Feigenbaum. Begreper som bifurcation diagrams og strange attractors sto der også.

Forfatteren Gleick’s bok Chaos. Making a New Science, (1987) er på drøye 300 sider +
litt.henvisninger + index. Det er på ingen måte en lettlest og lettforståelig bok. Den krever ganske mye,
selv om Gleick er en glimrende forfatter med et godt grep på det kompliserte emnet han forsøker å
klarlegge. Begrepet kaos kan jo forvirre noen og enhver, og når slikt skal forsvare sin plass i
vitenskapen, er det ikke gitt hvem som helst å formidle dette til ”den alminnelige mann”.

Om Gleick virkelig har klart dette er en annen ting. Emnet er for meg fortsatt vanskelig. Det er ikke
enkelt å gi klare definisjoner på de ulike begrepene, og dertil hører noe av matematikken som trengs
for å beskrive deler av kaosteorien under kategorien ulineære differensiallikninger. Eksakte løsninger
er nærmest utelukket, men modeller og store computere har gitt forskere på helt ulike fagområder ny
innsikt. Interessen for kaos-teorien har bare vært stigende i årene som har gått.

Min nye interesse for kaos-teorien ga som resultat at jeg bestemte meg for å lage et sammendrag av
Gleick’s bok om kaos. Dette ville tvinge meg til å lese boken ”skikkelig”, slik at jeg følte meg nokså
sikker på at det jeg skrev var riktig oppfattet, og kanskje forstå alt så mye bedre. Om jeg virkelig
oppnådde dette vet jeg egentlig ikke. Jeg tviler sterkt, for emnet er til de grader banebrytende,
vidstrakt og universelt. Kaosteorien er sagt å være et paradigmeskifte innen naturvitenskapen, og det
er trolig ikke for mye sagt.

Skien, 3.oktober 2009

Kjell W. Tveten

2
 3

The Butterfly Effect

Edward Lorentz var i særdeleshet interessert i værprognoser. Han kjørte sine metereologiske data på
en computer og printet ut resultatene som grafer. Han laget ulike modeller som trinnvis ble utviklet i
takt med resultatene.

Han gjorde en merkelig observasjon. Da han med samme utgangspunkt , og bare for en verifisering
gjentok en computerberegning med etterfølgende utskrift, fikk han se at mens de to kurvene fulgte
hverandre omtrent slavisk et stykke på vei, så skilte de lag. (Fig.1)

Hva var årsaken ? Jo, han fant ut at mens han hadde brukt et 6-desimalssystem i sin database
(memory), så ble utskriftene gjort i et 3-desimalsystem for å spare litt plass. Dataene han hadde lagt
inn var også i 3-desimalsystemet, og det var der hunden lå begravet. Den bitte lille differensen som
kom inn i systemet arbeidet seg gradvis opp til synlige avvik på de to kurvene. Lorentz trakk den
slutning av dette at langtidsprognoser ville være en umulighet når så små differenser kunne laget så
store ”bølger” i en prognose. (p.17)

Likevel gikk utviklingen av langtidsprognoser videre. Supercomputere kom i drift, og en av disse,

Control Data Cyber 205 gjorde millioner av regneoperasjoner pr. sekund. Mens Lotentz hadde brukt
12 likninger, hadde denne maskinen omkring en halv million ! National Meteorological Center, som
hadde denne maskinen, presterte verdens beste prognoser.

Inn i dette bildet dukket den berømte Butterfly Effect opp. Rent teknisk er den beskrevet som
” sensitive dependence on initial conditions”, men i utgangspunktet ble den fremlagt som en ren spøk :
”En sommerfugl som flagrer rundt i Peking kan utløse en storm den neste måned i New York ”

Lorentz interesser gikk også mot overgangsfasen mellom laminær og turbulent strøm , særlig i
væsker. I hydrodynamikken er dette nært knyttet opp til det som kalles Navie-Stoke likningen, der

3
 4

både væskehastighet, viskositet, trykk og temperatur er med, men dessverre er likningen en ulineær
sådan, altså nærmest umulig å løse eksakt.

Lorentz gjorde forsøk med oppvarming av væske fra undersiden i et nøye dimensjonert kar, og fikk se
dannelsen av to ganske nærliggende, parallelle, horisontale og stabilt roterende væskesylindere. Det
ga et avklarende bilde av overgangsfasen mellom laminær og turbulent strøm når oppvarmingen kom
så langt at overgangen til turbulens startet, og sylinderne fikk bølgedannelse i lengderetningen før
turbulensen (kaoset) var et faktum. (Fig. 2)

Han la også frem det som senere ble kalt The Lorentz Attractor, som i et tre-dimensjonalt
koordinatsystem gir en illustrasjon av hva som kalles Chaotic motion in a dissipative system, noe
som i utgangspunktet kan sammenliknes med de baner (trajectories) som en liten planet kan kastes
inn i når den kommer sammen med to soler av lik størrelse. I Lorentz-attraktor bildet , som kan minne
om sommerfugl-vinger eller et par ugleøyne, er det friksjone som skaper tenkte partikkelbaner mellom
to attraktorer, her kalt strange attractors. (Fig.3 )

4
 5

Revolution

Thomas S. Kuhn tok et oppgjør med dagens forskere og vitenskapsmenn. De løste ikke de
problemene de ble stilt ovenfor : ”Under normal conditions the research scientist is not an innovator
but solver of puzzles , and the puzzles upon which he concentrates are just those which he believes
can be both stated and solved within the existing scientific tradition”.

Dette gjaldt i høy grad dem som begynte å studere kaos-problematikken. Det var få som våget å stå
frem med egne tanker, man risikerte faktisk sin fremtidige karriere på slikt ! Eldre professorer følte nok
en viss dragning til dette nye, men fryktet sine kollegers kritikk.

Noen ante likevel at et paradigmeskifte sto på trappene, ja faktisk en helt ny måte å tenke på. Et stort
problem var også at kaos bygget på en matematikk som både var ukonvensjonell og vanskelig.

Enkelte institusjoner begynte å ”spesialisere” seg på ulineær dynamikk og komplekse systemer.

Andre ga sitt syn på kaos et nesten evangelisk preg (p.39) :

”A theoretical picture of the trancition to turbulence is just beginning to emerge. The heart og chaos is
mathematically accesssible. Chaos now presages the future as none will gainsay. But to accept the
future, one must renounce much of the past”.

Hva opptok så kaosforskere mest ? Stephen Smale (Berkeley, matematiker) ga et svar som måtte
tolkes omtrent slik : ”I look for nonlinear oscillators, chaos oscillators and seeing things that physicists
has learned not to see” .( p.45)

I 1959 fikk Stephen Smale (University of California at Berleley) brev fra en kollega som forteller at
Smales påstand om strukturell stabilitet i differensiallikninger ikke stemte helt. Han henviste til
eksempler om systemer som oppviste både kaos og stabilitet samtidig !

For Smale var dette å måtte akseptere at kaos og ustabilitet slett ikke var samme sak. Et stabilt,
kaotisk system kunne godt tåle mindre forstyrrelser. Det kaos som Lorentz hadde registrert, var i
virkeligheten like stabilt som en klinkekule nede i en bolle. Lokalt var den uforutsigbar, men globalt var
den stabil.
Smale interesserte seg særlig for begrepet space phase, og utviklet sine forestillinger om dette. Man
kan kanskje oppfatte space phase som en slags romlig utbredelse av svingningene i et to-
dimensjonalt system. Åtte eksempler på slike er vist. (fig. 4)

5
 6

Men ikke bare dette, for slike space phaces kunne også strekkes i ulike retninger, bøyes til det som
ble kalt Smales hestesko, og ble et nyttig matematisk bidrag til forståelsen av dynamiske systemer
(p.52)
Jupiters røde flekk, slik teleskopene hadde vist den, ga en masse hodebry. og mange teorier omkring
dette fenomenet, en gigantisk oval ” flekk” omgitt av turbulente hvirvler, dukket opp. Bildene fra
Voyager ga nye detaljer, og avslørte ting som egentlig bare økte forvirringen.

Philip Marcus (astronomi og anvendt matematikk) ved CornellUniversity) var i 1980 en av flere som
forsøkte å lage en modell som kunne simulere Jupiters røde flekk. Han lot sin modell simulere
”været ”på kjempeplaneten, og benyttet et stor computer med et system av væskefase-likninger. Og
han opplevet å få se dannelsen av noe som liknet på den røde flekken, som han beskrev slik : ”- den
ligger der , glad som en laks, midt blant et turbulent system som grenser mot en bakgrunn av fullt
kaos” Dette var et stabilt kaos ! (p.56)

Life’s Ups and Downs

Økologene spilte en ganske spesiell rolle da kaos utviklet seg til en ny vitenskap i 1970-årene.. De
benyttet seg av matematiske modeller, men de innså også sine begrensninger på dette området
(p.59).
Biologene laget mesterverk av modeller, men både disse og tilsvarende modeller fra økonomer,
psykologer og byplanleggere hadde lett for å bli nærmest karikaturer av realitetene. De angrep sine
problemer ut fra grunnleggende kunnskaper i sine respektive fag, og disse var nok ofte svært ulike.

Valget av likninger som var egnet til å håndtere population growth, enten dette gjaldt dyr eller
mennesker var et stort og generelt problem. Den mest brukte i en periode var en modifikasjon av
Malthus’ versjon : Xnext = r ∗ X (1 – X) (p.63) , hvor r er vekstraten (rate of growt). Så kikket man
nærmere på ”logistic difference equations”, som fantes i fysikksystemet. Her representerer r graden av
appearance, graden av friksjon eller graden av ett eller annet. Kort sagt, man brukte graden av noe
ulineært.

James York (matematiker og filosof) kom over et Lorentz-dokument fra 1963

( Deterministic Nonperiodic Flow, 1972) som for York ble et ”mathematical shock”. (p. 66) York ga en
kopi til Smale (matematiker og meteorolog, (p.67)

Robert May, (teoretisk fysiker, senere biolog) gikk inn for et matematisk studium av befolkning
(population) i et område der det åpenbart var et kritisk punkt. May brukte fortsatt likningen Xnext = r
x (1 – X), men økte gradvis parameterverdiene fra 2.7 til over 3. (Fish population)

May kom frem til et bifurcation-diagram der det i

et vendepunkt kom en overgang til en kaotisk
region. Det viste seg å oppstå tallrekker hvor
verdiene regelmessig først doblet seg , så ble
det 4-dobling , 8-dobling osv. inntil det kom et
brudd og fullt kaos. ( p.73) (Fig.5)

Frank Hoppensteadt (NYUniversity) matemathic

scientist, la den logistiske, ikke-lineære
likningen inn i sin digre computer, og fikk et helt
uforglemmelig bilde av noe han opplevet som
besynderlige ”landskaper” på sin
computerskjerm ( p.77)

Benoit Mandelbrot ble født i 1924 i Warschava,

og var av jødisk avstamming. Hans foreldre kom
som flyktninger fra Litauen. Han vokste opp og
fikk sin matematiske utdannelse i Frankrike,
(Tulle), men emigrerte til USA eller krigen og
ble ansatt i IBM. (p.90). Hans løpebane

6
 7

innenfor kaos-problematikken startet med studier av bomullsprisenes utvikling over lange og korte
tidsrom, men det var studier av den såkalte Cantor-effekten (George Cantor, matematiker fra det 19.
århundre) som ga støtet til utvidet interesse for kaosfenomenet. (p.91).

For IBM var det blitt et problem når større datamengder telefonisk skulle overføres mellom computere
at det stadig inntraff forstyrrelser (spontanous noise) som ikke kunne relateres til feil i opplegg eller
overføringene, og derfor ikke lot seg løse med loddebolt og skrutrekkere av elektrofolkene.
Mandelbrot så imidlertid det matematiske aspektet i fenomenet, og nærheten til Cantoreffekten.
I prinsippet kan denne effekten beskrives slik :
Dersom man deler opp tiden for noise i en dataoverføring i grupper (clusters) , og så deler disse
gruppene videre opp i undergrupper, så vil det, uansett hvor små disse gruppene blir, alltid bli
mellomrom der det er helt fritt for forstyrrelser.

Mandelbrot anga også to nye begreper, nemlig Noah effect, (discontinuity when a quantity changes)
og Joseph-effect ( persistance; after 7 years of plenty comes 7 years of famine)

Han stilte også spørsmålet : ”How long is the coast of Britain ? ” , og anga at måleresultatet blir en
funksjon av måleredskapen som benyttes. Jo kortere redskap, desto større blir den totale lengden.
Han operererte nå med begrepet fractal shore om slike kyster (fra latin fractus= to break), likeså
fractal geometri, og angir at the fractal shore gives infinite lenght.

”In the minds eye, a fractal is a way of seeing infinity” , sier Mandelbrot (p. 98)

Et kvadrat med et sentralt, innvendig plassert kvadratisk hull kan utvikles på tilnærmet fraktal (om enn
noe annerledes) måte etter Koch’s prinsipp (Sierpinski). En uthulning med stadig mindre og mindre
sprosser og åpninger oppnås, og oppdelingen kan drives videre i det uendelige. Satt opp i et 3-
dimensjonalt mønster (en Menger-svamp) bringes tanken mot en konstruksjon av typen Eiffel-tårrnet
(p.100). Her oppnådde Eiffel en konstruksjon som kombinerte stor mekanisk styrke og rimelig vekt.
Prinsippet går igjen i velkjente konstruksjoner, som for eksempel en flykropp / vinge, men også i
naturen, for eksempel en innsektvinge.

En ”Mengersvamp ” vil i ytterste konsekvens fortsatt se tett ut, men har faktisk en uendelig stor
overflate, og er likevel uten noe fritt volum !

Mandelbrot skapte begrepet ”self-similarity”. Tenk deg en person som står mellom to speil og det han
vil få se. For ikke å snakke om en tegning som viser en stor fisk som sluker en mindre fisk som sluker
en mindre fisk osv. osv.

Scholz, en i utgangspunktet forsker på jordskjelv, fattet sterk interesse for Mandelbrots fraktale
geometri. Hans interesse gikk mest på en sterk interesse for alle tings overflate-egenskaper, og
hvordan disse overflatene grep inn i hverandre med alle sine ujevnheter og strukturer. Hans ”fractal
description” fant anvendelse på så ulike felt som et bildekks kontakt med veibanen, elektriske kontakt-
overflater og maskindelers kontaktflater. De ujevnheter som alltid finnes gir bare kontakt på de
enkelte punkter. Stolz var tidlig ute på sitt felt, og ble av kolleger ofte betraktet som en slags ”freak”.

Blodårers forgrening og struktur i kroppsvevet kan sees som en fraktal sådan, og dette følger en
Kochs-kurve. De forsyner alt vev med blod, mens de selv opptar et volum som utgjør bare ca. 5 % av
kroppen vår. Mandelbrot kalte dette ” The Merchant of Venice Syndrome , not only coul’d you take a
pound of flesh without spilling blood, you can’t take a milligram” !!

Andre deler av kroppen har liknende overraskelser. Den typiske indre overflate på en menneskelunge
er faktisk større enn en tennisbane! (p.108)

Omtrent 10 år etter at Mandelbrot offentliggjorde sin fraktale geometri, begynte biologi-teoretikere å

studere dette nærmere. Bronkie-forgreningene viste seg ikke å være eksponensielle, mens en fraktal
beskrivelse fikk sakene til å falle på plass. Cardiologene fant ut at hjerterytmen ble styrt av fraktale
lover (His-Purkinje network, p. 109).

7
 8

På det praktiske planet brakte fraktal geometri et nytt verktøy som ble tatt i bruk av fysikere, kjemikere,
seismologer, metallurger, sannsynlighets- og psykologi-forskere. Disse forskerne ble overbevist, og
ville så gjerne overbevise andre om at Mandelbrots nye geometri var naturens egen.(p.114).
Det var nok i særdeleshet fysikerne som sto for den ny vitenskapen som baserte seg på selve
kaosbegrepet.

Mandelbrots fraktale dimensjoner beskriver tingene bedre enn de forklarer dem. Han navnga naturens
elementer med fraktale dimensjoner, så som kystlinjestruktur, blader og elvers forgreninger,
galaksene, etc., men fysikerne ville nå vite mer om dette. (p.118)

Det fortelles at den store kvanteteoretiker Werner Heisenberg på sitt dødsleie sa at han hadde to
spørsmål han ville stille Vårherre : ”Hvorfor relativitet, og hvorfor turbulens ? Jeg tror egentlig han
kanskje har et svar på det første !” (p.121)

” Turbulence is a mess of disorder at all scales. It is unstable, it is highly discipative, meaning that
turbulence drains energy and creates drag ! Bare i visse forhold er turbulens ønsket, som for
eksempel i en jetmotor, der effektiv forbrenning avhenger av en rask innblanding av drivstoffet.
(p.112).

Når turbulens starter, synes alle lover å bryte sammen ! Se for eksempel på røyken fra en sigarett
som ligger i et askebeger. I begynnelsen stiger den rett til værs, men i det øyeblikk stigehastigheten
når et visst punkt og den kritiske hastighet overskrides, blir det på et øyeblikk et vilt kaos, det dannes
”eddies”.
Russeren Kolnigorov (p.123) ga en matematisk utredning på hvordan slike eddies fungerer. En annen
russer, Lev D. Landau ga en beskrivelse av ”fluid dynamics” som har blitt stående som en slags
standard. Overgangen fra lineær til turbulent strøm går over flere faser, og disse beskrives som for
eksempel ”oscillatory, skewed, varicose, cross-roll, knot and zigzag”. Og ikke nok med dette, for de
akkumulerer og legger seg oppå hverandre !

Swinney og Gollub (City College of New York) arbeidet med observasjoner på tynne væskesjikt
mellom to roterende sylindere, og brukte laserteknikk for å avbilde de nevnte overgangsfasene
( Couette-Taylor-flow) .fra laminær til turbulent strømming.

Den belgiske ekspert på matematisk fysikk, David Ruelle ( f.1935), ga et noe forenklet syn på
turbulensproblemet : ” The equations of fluid flow are nonlinear partial differencial equations,
unsolvable except in special cases”, noe som kanskje ikke var helt nytt !

Det var likevel Ruelle, som sammen med Floris Takens innførte det viktige begrepet ”Strange
attractors” i en artikkel (paper) de utga i 1971. I denne artikkelen forekommer det nå så kjente
begrepet "strange attractor". Da de engang ble spurt om hvordan de hadde kommet på denne
betegnelsen, sier Takens : ” Did You ever ask God whether he created this damned universe !”
(p.133).

En strange attractor vil eksistere i det man kaller et ” phase space”. Et eksempel på et (tilnærmet)
todimensjonalt sådant kan være en opphengt kule som roterer /pendler i en sirkel. Gradvis vil
friksjonskrefter bringe kulen inn mot et sentralt sluttpunkt der all bevegelse stopper. I et slikt tilfelle vil
dette punktet være ”the strange attractor”. Tre- eller flerdimensjonale ”phase spaces” er fullt mulig.

Otto Røssler (p. 141) studerte strange attractors, da som et filosofisk begrep, forut for noen
matematisk vurdering. Han tok et eksempel på hvordan naturen påvirkes når lineære prosesser
endres ved å beskrive en vindpølses bevegelser på en flyplass . Vinden skaper en turbulens, pølsen
retter seg ut, og det hele ser flott ut ! ”The principle is that nature does something against its own will
and, self-entanglement produces beauty ” (p. 142)

Det viste seg vanskelig å finne gode illustrasjoner på strange attractors som kunne vise hvor disse
kunne ligge i et space phase system. En tilnærming til problemet kom med en fransk astronom,
Michael Hénson (f. 1931) (p.144)

Hénsons store interesse var stjernetåker, i særdeleshet kulehoper, de som har en enorm ansamling
av stjerner (globular clusters). Mens to kloders bevegelser i rommet for lengst var løst av Newton (de

8
 9

elliptiske baner), så blir det straks uhyre vanskelig å beregne baner for tre kloder, for ikke å snakke om
enda flere kloder. og ifølge Poincaré er dette nærmest umulig.

Dynamikken i et slikt system kunne likevel behandles, vel å merke om man gjorde visse
kompromisser, bl.a. ved å ta utgangspunkt i at det alltid ville dannes en god del binære klodesystemer
i nære baner. En inntreden av en tredje klode kunne da gi denne et kick, som kastet den nyankomne
helt ut av systemet, dvs. ut av stjernehopen.

I 1960 kom hans Hénson’s teori : Kjernen i en slik cluster vil gradvis falle sammen, samle opp energi
og søke en tilstand av uendelig tetthet.
Hénson gjorde ellers utallige computer-beregninger på stjerners baner i en galakse, og over et angitt
tidsrom på rundt 200 millioner år. Han projiserte endringene i banene som punkter der disse
gjennombrøt en tenkt vegg, vinkelrett på banen. Punkter dannet da et linjemønster som overrasket
ham stort. Dette endte alltid opp med et omriss med egg-form, og da for et gitt energinivå i galaksen.

Når han så gradvis økte energinivået, begynte interessante ting å skje. Inne i dette ”egget” dukket nye
kurver opp, flere av disse også tilnærmet eggformet, men også det han beskrev som ”loops”. Det var
likevel et slags ”system of order” i dette, inntil energinivået nådde nye høyder. Da begynte fluktasjoner
på kryss og tvers , det ble mer og mer rotete, det endte opp med punkter i full uorden, altså en kaotisk
tilstand.(p. 147) ( Fig.6)

Hénson følte vel at han lå tett opp til et system der en ”strange attractor” kom inn i bildet. Han gikk så
videre med det som Lorentz hadde gjort med sine to differensial-likninger , men valgte å begrense
dem kun til tid, ikke også rom. I et system med elliptiske funksjoner la han inn variable koordinater
etter et system som endret banene etter et tenkt mønster. ( Xnew = y+1 –1.4 x ² ), og kjørte dette på
sin computor, en IBM 7040. Hver eliptiske kurve fremkom som en tynn linje, og han kjørte opp flere
tusen slike.
Det som ble den store overraskelsen var at det som først så ut som en enkelt linje, delte seg opp i
flere linjer etter hvert som kalkulasjonene gikk videre, og alltid etter et bestemt mønster (p. 150). Først

9
 10

ble det to linjer av den ene, så delte disse seg opp til to nye par, men da alltid litt adskilt fra hverandre,
osv. osv. , ad infinitum !

I sitt vesen syntes nå strange attractors å måtte være fraktale, og disorder eller chaos var kanalisert
på en egen måte, slik at naturen egentlig lå i en tvungen (constrained) tilstand.

Kanskje ville en dypere forståelse av alt dette også gi matematikerne en mulighet til en bedre
forståelse av de hittil nesten utilnærmelige ulineære funksjonene.

Da dette ble kjent, skrev Ruelle : ”I have not spoken of the estethical appeal of strange attractors.
These system of curves, these clouds of points suggest sometimes fireworks or galaxies, sometimes
strange and disquieting vegetal proliferations. A realm lies there of forms to explore, and harmonies to
discover”.(p. 153)

Universiality

Begrepet ”renormalization” dukket opp omkring 1940 som en del av kvanteteorien. Den gjorde det
mulig å kalkulere ”interactions of electrons and photons”. Feyman, Schwinger, Freeman Dyson og
andre lanserte denne teorien (161)., som bragte fysikere og matematikere nærmere forståelsen av
hvordan naturen gir sine signaler ved store masseendringer ved transformasjoner i tette medier , så
som magnetisering, polymerisering , overgang til koking eller turbulens etc. etc.

Feigenbaum tok for seg hvordan vi opplever farger i vår tilværelse, og hva Goethe hadde ment om
dette. Mens Newton analyserte lysets spektrum og brukte matematikken til å forklare tingene, la
Goethe all vekt på vår subjektive opplevelse (perception) av lys og farger , og den grad av likevekt
dette kunne skape i vår bevissthet. (p.164)
Mens Newton brukte prismet til å spalte lyset i sine ulike farger, brukte Goethe det til å se gjennom og
glede seg over synet av de vakre, fargekantede omrissene av hvite skyer han så på himmelen.
Mens Newton fant de grunnleggende, fysiske forklaringene på lysets natur , studerte Goethe
blomsterprakt og maleriers skjønnhet i sin søken etter en større, enhetlig forklaring på lysets natur.

Feigenbaum tegnet opp parabelfunksjonen y = r ( x – x ²), som gir et uttrykk for befolkningsveksten. I
arbeidet med dette følte han at dette kunne bringe ham et godt stykke videre med forståelsen av ikke-
lineære likninger, men opplevet snart at det ble stadig vanskeligere å fortolke resultatene. Det ble alt
for komplekst, og virket nærmest skremmende. Attpå til var den valgte funksjonen en svært enkel
sådan i denne sammenheng.

Han tok så opp de globale klimaendringer over perioder, med middelverdier for temperatur, trykk,
nedbør, vind etc. etc., og hva som måtte til for radikalt å endre forhåndsberegnede værsituasjoner.
Langtidsprognoser bruker computerprogrammer til å forutsi endringene. I deres modeller ligger en
mulighet til å skape minst én dramatisk ”different equilibrium”. I virkelighetens verden har noe slikt aldri
inntruffet, men klimatologene forestiller seg at dersom dette skjer, kan ”White Earth” bli resulatet, dvs.
at det oppstår en jord helt dekket av snø og is. 70 % av alt sollys som kommer blir reflektert, og en
slik tilstand synes da å måtte bli evigvarende. Klimatologene undrer seg over hvorfor dette ikke for
lengst har skjedd (p.170). Er dette et spørsmål om en tilfeldighet, eller rett og slett bare slump ? Det
er mest trolig at det må en sterk ytre påkjenning til (huge kick) for å gi en White Earth”.

Begrepet ”almost intransitivity” (nesten uten noe direkte objekt) ble lansert av Lorentz, og gjenspeiler
en tilstand der været pendler innenfor visse grenser med gitte middelverdier over et lengre tidsrom.
Så plutselig, av en eller annen grunn, endrer været seg og nye middelverdier inntreffer. Teorien om
yttre ”kick” også her ble forsterket.

En av konklusjonene var at istidene opp gjennom jordens historie må tilskrives noe slikt, som i sin
konsekvens vil kunne være et kaos-produkt.

I sitt videre arbeid med de matematiske mulighetene som lå i den kvadratiske differensiallikningen
hadde Feigenbaum bare til disposisjon sin håndkalkulator av typen HP- 65. Arbeidet var uhyre
tidkrevende, med det ga Figenbaum en fordel likevel. Han fikk tid underveis til å vurdere tallrekkene
som fremkom etter hvert. Gradvis registrerte han en uventet regularitet i svarene han fikk, for tallene

10
 11

hadde en geometrisk konvergens. Graden av dette kunne gis et tallmessig uttrykk, og med sin
kalkulator kom han stadig opp med en bestemt faktor, nemlig 4.669.

Han begynte nå å studere periodedoblingen som ligger i funksjonen Xt+1 = r ∗ sin π ∗ Xt , ut fra det
faktum at andre tidligere hadde sett at også slike sinusfunksjoner kunne skape liknende tallrekker som
hans parabelfunksjon. Og ganske riktig, også denne funksjonen ga en geometrisk konvergens, og
graden av dette kunne uttrykkes ved tallet 4.669 . Utrolig ! To helt ulike funksjoner ga det samme
resultat.

I yr glede gjentok han dette med andre funksjoner som kunne tenkes, via bifurcation, å føre til kaos.
Alle ga ham det samme tallet ! Han fikk i en fart lært seg Fortran, og fant nå at tallet var 4.66920.
Over natten fant han ut hvordan han kunne doble presisjonen, og fant at tallet nå var blitt til
4.6692016090. (p.174) Tilsynelatende hadde det ingen betydning om den valgte likning var en
sinus- parabel- eller annen funksjon. Dersom dette var toppen av et isfjell, hva kunne da ligge under
dette. Var dette en naturlov ?

Feigenbaum gikk nå løs på en ny , krevende oppgave. Han skulle egentlig ikke skaffe noe matematisk
bevis, men studere tall og funksjoner og se om det kunne dukke opp noe som ville bringe ham videre.
Han måtte, som han selv uttrykte det, skape intensjoner .

Nå kom behovet for en skreddersydd computer, men dette var ingen enkel sak å oppnå. Det var ulike
US-departementer som styrte bruken av dem som ville være mest aktuelle.
Arbeidet gikk nesten på helsa løs for Feigenbaum, som hadde opp til 22 timers arbeidsdager.
I perioder gikk det mest på sigaretter og rødvin. Hans venner trodde han fikk sine vitaminer gjennom
sigarettene! Til slutt måtte legen foreskrive valium og en ferie, men da hadde Feigenbaum rukket å
skape sin universelle teori !
Det syntes nå som om universalitet ville utgjøre forskjellen mellom det vakre og det nyttige i
tilværelsen.

Feigenbaum opplevet at hans nye teori ble et uttrykk for en naturlov i de systemer som befant seg i
grenseland mellom orden og turbulens. Turbulens frembrakte alltid ulike frekvenser, men hvor kom
disse frekvensene fra? Nå kunne man plutselig se at slike kom i sekvenser, og attpå til kunne de bli
målbare. (p.180)
I dette bildet av hva kaos egentlig er ble interessen etter hvert bare større og større i de fleste
vitenskapelige disipliner, så som matematikk, fysikk, biologi, medisin, geologi, astronomi, seismologi
osv. Men slett ikke alle tiljublet Feigenstein som den store skaperen. Han for sin del holdt foredrag på
ulike universiteter om sin ”universiality”, og det var nok fra dette forum at en knoppskytingen startet.

Nå ville alle regne og vurdere dette på sitt eget fagområde (p. 183). I 1977 kom den
første konferanse over emnet ”Chaos, a science” i Italia. En av initiativtakerne uttalte
etterpå : ” For første gang fikk vi en klar modell som alle kunne forstå !”

The Experimenter

Albert Libchaber, i likhet med Benoit Mandelbrot overlevet krigen ved å gjemme seg bort på landet.
Han var jøde, og mange i hans nære familie ble tatt av naziztene. Etter endt utdannelse i Frankrike
fikk han etter hvert ord på seg for å være en ”excellent experimenter” , hvor eleganse tellet vel så mye
som resultater.

I sine kryogene forsøk med flytende helium utviklet han sin berømte ”Helium in a Small Box”, et lite
mesterverk av miniatyrkomponenter i utsøkte materialer. Tanken bak eksperimentet var å frembringe
målbare konveksjoner i flytende helium , bare 4 grader over det absolutte nullpunkt, en avansert
variant av den modellen som som Lorentz tidligere hadde arbeidet med.
Libchaber kjente hverken til Lorentz eller Feigenbaums interesser og arbeider. Han var særlig
interessert i tingenes form (shape) og undret seg faktisk over hvorfor det var så pass få former å finne
i naturen. Det burde jo vært nesten uendelig mange slike varianter !

11
 12

For strømninger derimot gjaldt likevel mange former, og disse omfattet da også så ulike varianter som
”economics and history”. Han ga et generelt uttrykk for sitt syn på slike strømninger ved å uttale
følgende :
” First it may be laminar, then bifurcating to more complicated state, perhaps with oscillation. Then it
may be chaotic ” (p. 195) Og dette hørtes jo kjent ut !

I likhet med Feigenbaum satte han Goethe høyt, men dette gjaldt ikke Goethes fargelære. Det var
Goethe’s ” On the transformation of Plants” som fanget hans interesse.
’
Libchabers store tanke var å skape en konveksjon i sitt lille reservoar av flytende helium og undersøke
hvordan vibrasjoner eller annen form for ”noise” ville påvirke en ikke-lineær strømning (flow) , kanskje
avdekke at et slikt ikke-lineært system var selvstabiliserende.

Tross sin vitenskapelige og nøkterne innstilling var Libchaber slett ikke fremmed for nye filosofiske
strømninger i tiden, uttrykt ved slike som Rudolf Steiner og Theodor Schwenk. Han beundret dem så
mye som vel en fysiker kunne makte. Schwenk presterte forresten å utgi en liten bok om vannets
strømninger med titelen ”Das sensible Chaos” i 1965. Den ble utsolgt og trykket på nytt flere ganger !

Vannstrømmer i alle mulige varianter sto sentralt for bl.a. d’Arcy Thompson, i særdeleshet fallende
vann i kaskader og dråper i møte med vann (splashes). (p.197)

Når Libchaber valgte flytende helium var

det fordi dette har en ekstremt lav
viskositet, og ville reagere på den aller
minste impuls og være tilsvarende
følsomt for temperaturvariasjoner. Når
han også valgte å holde dimensjonene
på sin apparatur så små som han gjorde,
var også dette et resultat av hans
gjennomtenkte taktikk der han eliminerte
alle tenkelige feilkilder. ( p. 203).

Så til de grader gjennomtenkt virket hans

tekniske utforming at det ble sagt at han
med dette ville lykkes i å narre naturen !

Så endelig kunne han starte forsøkene

sine. Det dukket opp intrikate mønstre av
turbulens han aldri hadde drømt om.
Hele rekker av ”period- doublings” kom
frem, den første bifurcation dukket opp,
og det allerede kjente fenomenet med to
motsatt roterende væskesylindere kom
frem, akkurat slik Lorentz hadde påvist i
sine forsøk.

(Fig.10)

Det oppstod oscillasjoner som vekslet rytmisk i frekvens, og som vekslet trinnvis med periode-dobling.
Han fikk faktisk frem spektrumsdiagrammer som klart viste de periode-doblingene som teorien hadde
forutsagt.

Og ikke bare det ! De bevegelsene som opptrer i et slikt system kan gå over flere, ja svært mange
dimensjoner , som bevegelser som skjer inne i bevegelser som skjer inne i bevegelser osv. osv. Slikt
ville trenge meget kompliserte differensiallikninger for å beskrive .

Libchaber og Feigenbaum traff endelig hverandre i Paris. Libchaber fikk vist frem sin lille helium
målecelle, og Feigenbaum fortalte om sin teori.

12
 13

Imens hadde hjulene nå begynt å rulle på ulike laboratorier og forsøks-institusjoner. Fysikere fikk store
computere til å simulere de kvantitative eksperimentene. Franceschini i Italia brukte fem differensial-
likningerfor å få frem attractors og periode-dobling, uten å kjenne til Feigenbaums arbeid.
Uansett de matematiske bekreftelsene på teorien, så var likevel Libchaber’s eksperiment fullstendig
unikt. Det hadde frembragt resultater som ingen tenkelig kombinasjon av differensiallikninger kunne
gitt (p.210)

Images of Chaos

Michael Barnsley traff Feigenbaum på en konferanse på Korsika i 1979. Barnsley undrets seg over
hvor Feigenbaums sekvenser på 2 , 4 , 8 , 16 osv. egentlig kom fra . Kom de fra et slags matematisk
tomrom eller var de en avskygning av noe som lå dypt og skjult for innsyn ? Han begynte å bearbeide
dette problemet ved å legge inn komplekse tall i et todimensjonalt koordinatsystem når han på sin
computer arbeidet med Feigenbaums funksjoner, og opplevet da at det dukket opp fantastiske former
og konstellasjoner av farger. I yr glede sendte han inn en rapport til et anerkjent matematisk tidskrift i
Frankrike, men kom brått ned på jorden igjen med følgende beskjed fra redaktøren :” Michael, you’re
talking about Julia-sets. Get in touch with Mandelbrot !” (Fig.9)

John Hubbard, en amerikansk matematiker, fikk en

annen innfallsvinkel på kaosproblematikken. Han
studerte Newtons metode for å løse annen-, tredje
og høyere grader av likninger, og hvordan
komplekse tall lot seg håndtere i en slik operasjon.
Han fant ut at selv den enkleste likning X ³ - 1 = 0
i tillegg til den selvsagte løsning X = 1 hadde to
komplekse løsninger, nemlig X1 = -1/2 + i ∗ sq.r
(3/2) og X2 = -1/2 –i ∗ sq.r ( 3/2) (p.218) Hubbard
la dette inn i et computerprogram og begynte å
studere hvordan ulike startverdier førte av gårde. De
tre nevnte løsningene på likningen lot han få hver
sin farge (rødt, grønt og blått) og lot så det hele
starte.

Og nå begynte ting å skje på skjermen ! Et

fantastisk skuespill av former og farger i et nærmest
ubeskrivelig mønster dukket opp . Aldri kom to
farger alene i kontakt, alltid dukket den tredje farge
opp og intervenerte.

Hubbard tolket de regionene som skiltes seg ut å

være ”attraktors” som kunne føres tilbake til hver av
de tre fargede løsningene. Han følte at han fikk et
slags innblikk i en liten del av den ”familie” av bilder
og mønstre som reflekterte krefter i en reell verden. Barnsley hadde på sin side sett andre
”medlemmer” av denne familie, men det var til syvende og sist Benoit Mandelbrot som oppdaget
”familiens bestefar” ! (p. 220)

Det som senere fikk navnet ”Mandelbrot Set” er det ”mest kompliserte innen matematikken” ynder
beundrerne å si . Med sine fargede spiraler og tråder som krøller og snor seg inn- og ut av hverandre
i et fascinerende, tredimensjonalt bilde kan slikt ta pusten fra noen og enhver som opplever dette for
første gang. Slike særpregede bilder ble gjerne kalt for Julia-sets.

Man skulle tro at slike bilder ville kreve en uendelighet av informasjon for oppbygging på en skjerm,
men nei da! Det utrolige er at det bare trengs noen få dusin kodetegn over en transmisjonslinje for å
få reprodusert slike bilder !

Hemmeligheten ligger i det forhold at Mandelbrot benyttet seg av en iterasjonsprosess for kvadratiske
likninger med komplekse tall. I sin aller enkleste form ser hans system slik ut :

13
 14

Z = Z ² + C , som betyr: ”velg et tall, multipliser dette med seg selv og legg til det opprinnelige tall.”
(p.227)

H.-O.Peitgen og P.H.Richter , den første matematiker og den andre fysiker, skrev den praktfulle boken
”The Beauty of Fractals”. Deres karriere bygget på det som er kalt mandelbrot-settene. For dem
utgjorde dette et helt univers av nye idéer, en slags moderne kunst-filosofi, en rettferdiggjøring av en
helt ny måte å boltre seg med matematikken på, og bringe komplekse systemer ut til en større gruppe
mennesker.
Richter tok sitt utgangspunkt i kjemi, deretter biokjemi, og studerte svingninger i biologiske utviklinger .
Han fant relasjoner både i immunitetssystemer og i omdannelsen av sukker til energi i gjærings-
prosesser.
Peitgen syntes det var i sin skjønneste orden at han, som matematiker, kjørte sine funksjons-
eksperimenter over en computer og oppleve å få se virtuelle bilder av resultatene på sin skjerm i
stedet for å lete opp strenge matematiske bevis for det som måtte forventes.

James Yorke tok for seg den kjente spillemaskinen Pin Ball hvor en kule gis en viss impuls, skyter opp
langs et skråplan og faller så ned, enten rett tilbake (høyre) eller til helt over til venstre dersom
impulsen er for liten eller for stor. Er derimot impulsen riktig tilpasset, vil kulen kunne få en lang rekke
ulike tracéer på sin vei nedover, der den stadig endrer retning etter treff med diverse hindringer, for så
til slutt å havne i ett eller annet premie-givende hull.
Han tenkte seg et system der startpulsen kunne varieres med svært små, nøyaktig like og avpassede
gradienter, og forsøkte å simulere dette. Han kom til at et slikt system ville gi en fraktal utvikling, der
det noen steder bare var små responser på endret impuls, men det andre steder ble store og
uforutsette ”økonomiske” utslag på en slik endret impuls, og at dette oppsto ved bestemte punkter på
skalaen fra venstre mot høyre.

Michael Barnsley valgte en helt annen vei. Han eksperimenterte med det som kalles Julia –sets, og de
former som levende organismer antar. Han (p.236) brukte en noe særegen teknikk for å bygge opp
hva en kunne kalle et fraktalt bilde av et bregneblad , og ga en beskrivelse av fremgangsmåten. Selv
kalte han dette for ” the global construction of fractal by means of iterated functions” , noen ganger
kalte han det for ” the Chaos Game”.

For å spille dette spillet hurtig trengs en computer med en grafisk skjerm, men det kan utmerket godt
gjøres på et stykke gradert papir. Man kan enklest sette opp et par regler som er knyttet til mynt - og
kron – kast, og avsette et punkt på et tilfeldig sted på papiret. Så kunne for eksempel mynt bety : ”sett
et nytt punkt 5 cm. nordøst. Et kron betød så: ”sett et nytt punkt 25% nærmere sentrum”.
Og hva skjedde ? Jo, alle punktene som ble plottet begynte etter hvert å skape en figur med et tydelig
omriss, som bare ble skarpere og skarpere jo lenger man holdt på ! Hva som ble sluttresultatet var
avhengig av de regler som var satt opp. Jo flere og mer kompliserte regler, desto mer kompliserte ble
bildet.

Barnsley presterte det utrolige å få tegnet opp et fullstendig bregneblad ved å bruke en liten ”desktop
computor”, og han beskrev bregnebladet som ”a staggering image, correct in every aspect. No
biologist would have any trouble identifying it ”
(p. 238) (Fig. 11)

William Bruke ved Santa Cruz University var

kosmolog, og særlig interessert i Einsteins
teori om gravitasjonsbølger. Han leste også
med interesse Robert Mays artikkel i Naturen,
der May slo til lyd for en bedre utdannelse i
løsningen av enkle ikke-lineære likninger.

Så dukket Lorentz-attraktorer opp, og Burke

satte opp tre differensiallikninger. Kunne disse
håndteres av en analog computer ? På
Santa Cruz fantes bare en gammel og
klumpete sak av en slik, den hadde sine

14
 15

åpenbare svakheter, men den kunne innstilles og justeres på variable og parametere til den helt
spesielle oppgaven som måtte ligge i løsningen av slike differensiallikninger.

Burke fikk virkelig oppleve at Lorentz-attractors med de karakteristiske ”ugle-maskene” dukket opp og
forsvant på skjermen hans. Det kom og gikk bilder som aldri helt kunne reproduseres, for de var
meget følsomme for ”the initial conditions”, men det han fikk se, gjorde et sterkt inntrykk. (Fig.8)

Det dannet seg en gruppe av nye entusiaster

omkring dette prosjektet som selv kalte seg
for ”The Dynamic Systems Collectors”, noe
ganger bare ”The Chaos Cabal” (p.248)
Disse var helst unge studenter med ulike
faglige tilknytninger til Santa Cruz, men med
en felles interesse i å finne de absolutte
sannheter i vitenskapens mangeartede
verden. I spørsmålet om determinismens
betydning for intelligensutvikling og biologisk
utvalg sto de ofte i sterk opposisjon til sine
respektive professorer.

Matematikkundervisningen kom i søkelyset.

Hvorfor ble dette pensum alltid avsluttet med
de ulineære likningene, der man gjerne nøyet
seg med å foreslå en omdanning til lineære
funksjoner, som bare kunne gi en
approksimativ løsning ? Hva var det egentlig
som manglet for at vi kunne komme videre i
vår vitenskapelige sannhetssøken ?

Joseph Ford var en forkjemper for

chaosteorien, og virket ved Georgia Institute
of Technology. Han hadde for lengst innsett
at ikke-lineære dynamikker var fysikkens
fremtid, i særdeleshet innenfor astronomi og partikkelfysikk. Han oppfordret alle interesserte til å
sende inn artikler om ulineære tilknytninger, om ”strange attractors”, oppfatninger om Chaos etc. etc.
Ford samlet og utga dette i en liste som abstracts, og følte at han etter hvert begynte å få en viss
oversikt over komplekset.
Blant de store problemene lå fortsatt spørsmålet om uforutsigbarheten der. Et svar på dette syntes å
ligge i russeren Lyapunovs eksponent. Denne er en målstokk for det som skjer i den tidligere nevnte
”phase space of an attractor”, og de ulike grader av ”folding” som slike kan gjennomgå før en attraktor
dannes.
Med informasjonsteorien kom nye momenter inn i bildet, skapt av en forsker ved Bell Telephone
Laboratories ved navn Claude Shannon (p. 255). Han ga det navnet ” The mathematical Theori of
Communication”. Han poengterte den åpenbare overflødighet av ord vi bruker for å kommunisere,
hvilke bokstaver som blir gjengangere i språket og hvilke relasjoner dette skaper. Hans teorier ble
brukt av kryptologer under krigen ut fra det statistiske mønster som bruken av visse bokstaver
avdekket.
Kommunikasjonseksperter utviklet en teknikk for å kunne komprimere data for å få mer plass både
ved overføring (transmission) og lagring av dette på ulike lagringsenheter. (p.257)

Informasjonsteknikken til Shannon brakte inn en diskusjon om entropi som et konsept

Innenfor denne teorien. Entropi er jo et begrep fra termodynamikkens 2. lov, som angir en tilstand av
økende uorden.

”Del opp et svømmebasseng i to like deler og fyll det opp med vann i den ene delen og blekk i den
andre. Fjern så deleveggen, og se hva som hender ! Jo, det skjer en gradvis utjevning pga.
molekylenes bevegelser. Aldri vil en slik prosess gå den motsatte vei ”. Kunne det utvikles metoder
med analyse av vannprøver underveis som ville gi grunnlag for å beregne tiden som en funksjon av
fortynningsgraden ? Kunne informasjonsteorien klarlegge et slikt problem ? (p. 257)

15
 16

Santa Cruz-gruppen fortsatte utrettelig sine arbeider med ”strange attractors”, kaotiske tilstander og
informasjonsteori. . Det var i særdeleshet Shaw, Farmer, Crutchfield , Pacard , Burke og Spiegel som
gikk videre.

Når de møttes ble de underligste emner debattert i fullt alvor. De møttes gjerne på et ”Coffehouse” og
lekte en slags spørrelek der spørsmålene kom i rask rekkefølge :
”Hvor langt unna er den nærmeste attraktor ? ”Hvorfor blafrer et flagg når det er steady bris?”
”Hvorfor blafrer bladene på trær ?” ”Hva betyr det egentlig at en løs støtfanger skrangler ?” Burk var
overbevist om at det løse speedometeret på bilen hans skranglet på en ulineær måte !

Shaw hadde forresten en forkjærlighet for en vannkran som drypper. I det øyeblikk dråpen slipper
taket, et det utløst en komplisert tredimensjonal prosess, der overflatespenning og hydrodynamikk er
sterkt innblandet. Her finnes nok av ulineære, partielle differensiallikninger, som bare har tilnærmede
løsninger ! (p. 263)

Shaw studerte dråpeproblematikken meget inngående, og gjorde den erfaring at han ville trenge tre
differensial likninger for å beskrive en modell av dråpens tilstand i det øyeblikk den slapp taket, et
slags minimum til å beskrive kaos, slik Poincaré og Lorentz hadde vist.

Så presterte Shaw en teori som kanskje var Santa Cruz-gruppens smarteste og praktiske bidrag til
fremdriften i kaos-saken. For den dryppende kranen satte Shaw opp en todimensjonal graf der x-
aksen representerte tidsintervaller mellom to dråper, og y-aksen neste gangs tidsintervall. Målingene
skjedde med millisekunders nøyaktighet (dråpene brøt en lysstråle). Underveis observerte han at
dråpedannelse og utløsning var uhyre følsomt for alle mulige former for støy fra omgivelsene. Til og
med slikt som fottråkk i korridoren utenfor laboratoriet og trafikkstøy utenfra influerte.

Når så vannstrømmen ble økt gradvis, gikk systemet gjerne inn i en ”period doubling bifurcation”.
Dråper begynte å komme parvis, og intervallene ble mindre. Avslutningen kom da systemet ble
kaotisk, og intervallene ble et system av fullstendig uorden. Grafen som beskrev intervallene gjenga
bare et veritabelt rot av punkter. Shaw konkluderte med at overgangen til kaos her ble initiert av støy
(noise). (p. 266)
Overgangen fra å ha vært rebeller til fysikere gikk sent for Santa Cruz-gruppen, og ofte undret de seg
over hvor langt de egentlig var kommet. Fakultetet hadde nok ikke den store troen på dem lenger, og
de ble advart om at noen doktorgrad på et ikke-eksisterende felt som Chaos ikke kunne påregnes !
Men ingen ga dem noen ordre om å
stoppe kaos-forsøkene.

Feigenbaum dukket opp der en gang,

men hans foredrag var matematisk
tungtbegripelig, og hans
”renormalization group theori” var bare
for de innvidde. Noe generell
behandling av ikke-lineære systemer
syntes å være nærmest umulig. Hvert
enkelt tilfelle eller felt måtte behandles
for seg, og noen form for ”universiality ”
kunne ikke tillempes. (p.268)

Mye rettet seg likevel da Shaw fikk

anledning til å legge frem et tverrsnitt av
det materialet som gruppen hadde
bygget opp i en ”meeting” i Laguna
Beach i 1979. Her briljerte han med ”
attractors in phase space ” og ”fixed
points”. Han kastet lys over Lorentz
attractors og hans dryppende kran, han
forklarte geometrien i phase space og
hva dette kunne bety for
informasjonsteorien. (p. 269) (Fig. 7)

16
 17

Foredraget ble en triumf, men kollektivet kunne ikke leve for bestandig. I tur og orden forlot de
gruppen. Crutchfield dro først, så fulgte Forman og Packard, men spinoff-effekten av arbeidet deres lot
ikke vente på seg. Klimatologene diskuterte nå seriøst kaos-effekten, økonomene studerte
aksjemarkedet for å finne attraktorer i dimensjone fra 3.7 til 5.3. Mye intrikat matematikk var blitt
sortert og forstått. Fraktale dimensjoner, Hausdorffs dimensjoner, Lyapunovs dimensjoner og
informatikk.

Finurligheten i det å kunne målsette kaotiske systemer ble best forklart av Farmer og Yorke, systemer
som gikk på slikt som ”graden av forutsigbarhet”, ” informasjons-mengder” og ”mixings-problematikk”.
Ja, enkelte vitenskapsmenn fant faktisk ut at de kunne finne tegn til deterministisk kaos gjennom hele
den tilgjengelige fysikklitteraturen !

Mange fenomen som man hittil ikke hadde funnet noen grei fysisk forklaring på, ble nå ofte beskrevet
som utslag av kaos !

Inner Rhythms.

Hubermann hadde samarbeidet med Santa Cruz-gruppen, var biolog og spesielt interessert i
schizofreni. I et foredrag om schizofrenes problemer med å kunne følge en pendelbevegelse med
øynene fortalte han sitt publikum om et modellforsøk han hadde gjort.
I modellen var et sirkulært, kuvet trau hengt opp som en pendel, og oppe i trauet befant det seg en
ball. Når trauet pendlet, skapte dette en bevegelse som hindret ballens frie bevegelse, og tvang den
ned mot bunnen av trauet. Hubermann hadde kjørt modellen i timesvis på en computor, endret
parametere og satt opp grafer for bevegelsene. Han fant både orden og kaos i dette systemet. Når
graden av ulinearitet økte, gikk systemet gjennom en rask periode av doblings-sekvenser og skapte
en type uorden som var umiskjennelig lik det som var rapportert i medisinsk litteratur om schizifreni !

Tilhørerne representerte mange ulike fagkretser, det var rene matematikere, fysikere, psykiatrikere og
biologer. Det kom ulike, kritiske reaksjoner etter Hubermanns foredrag, særlig var kritikken rette mot
det som ble kalt ”en altfor enkel modell”. Realitetene innenfor slike medisinske fenomener er langt
mer kompliserte, og slik burde da også en riktig modell være! (p. 278)

Slike påstander var det ikke lett å imøtegå for Hubermann, men han fikk god støtte for sin forenkling
av en psykiatriker Arnold Mandell, som lenge hadde interessert seg for kaos-problemet. En komplisert
modell vil kanskje aldri kunne avsløre kaos, noe som enklere modeller åpenbart lettere oppnådde.

Den kjente Gaia-hypotesen med hvite og sorte tusenfryd (prestekrager) som dekket hele jorden ble av
Ralph Abraham nevnt som et forsvar for enkle modeller. (p.279)

I 1980-årene skapte kaosbegrepet nytt liv i fysiologien. Man fant ut at kroppen vår var et system med
både bevegelser og oscillasjoner, og man oppdaget rytmer som aldri kunne oppdages gjennom
mikroskopering eller blodprøver. Kreft ble nå vurdert som en følge av periodisitet og
uregelmessigheter i cellene. I særlig grad samlet interessen seg omkring hjertets funksjoner, der
hjerterytmen så sterkt bestemmer over liv og død. (p. 280)

Ruelle hadde studert kaos i hjerteregionene : ” a dynamic system of vital interest to everyone of us !” .
Den normale hjerterytmen er periodisk, mens en ventrikulær fibrillasjon kan bli en dødsårsak.

Et stort fremskritt i studiet av hjertefunksjonene syntes å ligge i å la en computer bearbeide en

realistisk matematisk modell . I lang tid hadde man kartlagt og katalogisert dusinvis av ulike irregulære
rytmer. Å tolke riktig de signaler som vistes på et elektrokardiogram kunne være vanskelig, for det
dukket opp så utrolig mange varianter. (p.281) Når forskere brukte kaosteorien oppdaget de at
todimensjonell kardiologi skapte en feilaktig forenkling av de uregulære hjerteslag eller
rytmeforstyrrelser.

17
 18

Det var faktisk en terskel som hindret et godt samarbeid mellom fysiologer og matematikere / fysikere.
Fysiologer likte generelt ikke matematikk, og ordet fraktal fantes ikke i deres lærebøker.

De muskuløse sammentrekninger i hjertet styres av elektriske pulser i et 3-dimensjonalt system og er

omtrent umulig å simulere i en computor. Å utvikle ventiler eller klaffer som skal håndtere
blodstrømmen i perfekte operasjoner milliarder av ganger har vært en utrolig teknisk utfordring som nå
delvis er løst, takket være avansert computerteknologi.

Hjerteflimmer (ventricular fibrillation) er en meget alvorlig tilstand som ofte fører til døden. Hjertets
tilstand under slikt flimmer er blitt sammenliknet med ” en sekk full av ormer” (p.283) Hjertet bare
vibrerer, det pumper ikke blodet . Merkelig nok skjer samtidig at impulsene som styrer de ordinære
hjerteslagene finner frem til rett sted, og muskelcellene arbeider korrekt med dette, men flimmeret
ødelegger resultatet fullstendig! Flimmeret gir et komplekst system av uorden.

For å få stoppet flimmeret, må som kjent en kraftig elektrisk impuls til, men størrelsen på denne vil
som regel være helt empirisk.

For andre typer unormale hjerterytmer finnes i dag et stort utvalg av medisiner, utviklet etter ”trial-and
errpor” –metoden. (p. 284)

Winfree studerte matematikk og biologi både ved Cornell, John Hopkins og Princeton, og interesserte
seg spesielt for ”biologiske klokker”. Han eksperimenterte med mosquitos, som ikke har 24, men 23
timers innebygget klokke. Winfree fant ut at han ved å gi sine mosquitos en nøye avpasset lysimpuls
ved midnatts-tid, totalt klarte å ødelegge deres biologiske klokke (p.286)

Det mest omtalte eksperiment med biologisk klokke ble gjort av Leon Glass, Michael Geenella og
Alvin Schew . De brukte små celleklumper fra hjertet til syv dager gamle kyllinger, og utsatte dem for
rystelser. Øyeblikkelig begynte ”hjerteslagene ” i disse små klumpene , med en frekvens på omkring
ett slag pr. sekund ! Og ikke bare det. Når de la inn et eksternt og rytmisk elektrisk signal via en
mikroelektrode til en celle, så aktiverte dette cellene til samme rytme. Denne oppdagelsen ble gitt i
”Science” i 1981, der Glass skrev : ”many different rhythms can be established between a stimulus
and a little piece of chickens heart. Using nonlinear mathematics, we cab understand quite well the
different rhythms and their orderings”.

De rapporterte om ” period-doubling – beat patterns that would bifurcate and bifurcate again as the
stimulus changed” p. 290)

Andre eksempler på kaotiske tilløp og unormaliteter i hjertefrekvens ble funnet blant eldre data. Man
fant at det var bestemte mønstre i fordelingen av de rene sinusslag og ectopiske sådanne. De siste
kom alltid i rekkefølge 3-5-7 , mens de rene sinusslag kom i rekkefølge 2-5-8-11. En slags orden i
kaoset var det altså ! (p.291)

En interessant tanke har kommet frem : man kan betrakte kaos som en positiv og helsefremmende
faktor . I et lineært system vil noe som er kjørt skjevt eller har fått en slags dult, begynne å humpe
skjevt videre.
I et ulineært system derimot vil en slik dult ikke få nevneverdig innflytelse, systemet normalisere seg
raskt igjen.

Huygens, en vitenskapsmann fra det 17. århundre, oppdaget en dag at nesten alle hans
pendelklokker på veggen gikk synkront med sine pendelsvingninger. Han konkluderte med at dette ble
koordinert av svingninger gjennom bakveggen der klokkene var opphengt.

Det kan se ut som om naturen aksepterer en økt grad av synkronisering . Likeledes synes den å
favorisere et bredt spekter av rytmer, og de gode dynamikkene i naturen viser seg å ha en utpreget
fraktal karakter.(p. 293)

Mandell kritiserte dem som produserte ”psykopharmkologiske ” medisiner. De skapte mer av uorden i
pasientenes system enn de tilsynelatende hjalp dem.(kanskje med unntak av litium.) Slike medisiner
virker bare lineært, og den forskning og utprøving som fører til slike produkter, er like lineær. (p.298)

18
 19

I kaosteorien har man nå tilsynelatende fått en mulighet til å studere hvordan graden av
uregelmessigheter i tilværelsen kan være en viktig del av selve livet.

Chaos and Beyond

Hva var egentlig oppnådd på de 20 år som var gått siden omkring 1970 ? Jo, på en lang rekke
fagområder var man etter hvert blitt interessert i kaosbegrepet og teoriene rundt dette. Mange hadde
begynt å lete opp gamle data for å bearbeide dem på nytt i lys av bifurcations og kaos. Den
matematikken som knyttet seg til bruk av ulineære likninger skremte nok mange fra å gå dypere inn i
problematikken.

Hao Bai Lin, en kinesisk fysiker samlet mange av de historiske artiklene om kaos i et referansearbeid,
og beskrev innholdet slik : A kind of order without periodicity, A single expanding field og research to
which mathematicians , physicists, hydrodynamicists, ecologists and many others have all made
important contributions.

Arthur Winfree syntes at ordet Chaos var alt for begrensende. Han var mest interessert i lover som
beskrev flerdimensjonal kompleksibilitet. Ellers gikk nå jakten på strange attractors for fullt på mange
fagområder.

Einsteins berømte påstand om at Gud ikke spiller terninger med klodene ble snudd rundt av Ford, men
han tilføyet at Gud nok hadde brukt ladede terninger.

Schaffer brukte strange attractors for å forklare og forutsi den epidemiske utvikling av
barnesykdommene meslinger og vannkopper. Han samlet data fra New York, Baltimore, Aberdeen,
Scotland, England og Wales.

I hans dynamiske modell inngikk at starten alltid kom når barna vendte tilbake til skole etter
sommerferien. (p.315), og døde ut av seg selv etter at en viss resistens var oppnådd.
Men hans modell antydet uventede forskjeller i oppførselen til disse to epidemiene. Vannkopper
skulle variere i perioder, og meslinger komme som en kaotisk bølge. Og dette var akkurat det som
hendte i virkeligheten !

Dok : K:\Chaos,making a new science\Chaos, art.compl m.bilder 3:10. 2009

19
20

20